klikk her - DNS UNG - Den Nationale Scene
Et dukkehjem av Henrik Ibsen. Skuespill i tre akter. Bearbeidet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs. Den Nationale Scene 2012/13 Teatersjef: Agnethe Haaland 1 Personene: Advokat Helmer Nora, hans hustru Doktor Rank Fru Linde Advokat Krogstad Anne-Marie, barnepike hos Helmers Ivar, sønn av Helmers, 7 år Emmy, datter av Helmers, 5 år (Handlingen finner sted i Helmers bolig.) 2 FØRSTE AKT 1.1 (Nora kommer hjem med en hel del pakker. Hun tar en pose med makroner opp av lommen og spiser et par.) HELMER Er det mitt lille ekorn som romsterer der inne? NORA Ja det er det! HELMER Når kom ekornet hjem? NORA Nå nettopp. (putter makrone-posen i lommen og tørker seg om munnen) Torvald! Kom! Så får du se hva jeg har kjøpt. HELMER Ikke forstyrr! Kjøpt, sier du? (kommer inn) Har du kjøpt alt det der? NORA Ja men, Torvald, i år kan vi vel slå oss litt løs. Det er jo den første julen vi ikke behøver å spare. HELMER 3 Nei vet du hva, sløse kan vi ikke. NORA Jo, Torvald, vi kan vel sløse litt. Ikke sant? Bare bitte litt. Med den lønnen du nå kommer til å få vil du tjene masse, masse penger. HELMER Ja, fra nyttår av; men så går det tre måneder til første utbetaling. NORA Så kan vi jo låne så lenge. HELMER Nei, nei! NORA Bare litt, Torvald HELMER Sett nå at jeg lånte 1000 kroner i dag og du brukte opp alt i romjulen, og så nyttårsaften fikk jeg en taksten i hodet. Hva om jeg døde? NORA Å, fy; ikke snakk så stygt. HELMER Jo, sett at jeg skulle gå bort, - hva så? NORA Hvis noe så fælt hendte, så kunne det være det samme om jeg hadde gjeld eller ikke. 4 HELMER Jaha, men hva med de folkene jeg hadde lånt av? NORA Dem kjenner vi jo ikke! HELMER Nei, nei; du vet hva jeg tenker om den slags. Ingen gjeld! Aldri låne! Over et hjem som grunnes på lån og gjeld kommer det noe ufritt, og altså også noe uskjønt. Nå har vi holdt ut helt til i dag; og det vil vi også gjøre den korte tiden som gjenstår. NORA Ja, ja, som du vil, Torvald. HELMER Så, så; nå skal ikke ekornet stå der og surmule. (tar lommeboken opp.) Nora; hva tror du jeg har her? NORA Penger! HELMER (rekker henne noen sedler.) NORA (teller) Ti - tjue - tretti - førti. Å takk, takk, Torvald! HELMER 5 Herregud, jeg vet jo at det går en hel del med i juletiden. NORA Nå klarer jeg meg lenge. HELMER Ja, det må du sannelig gjøre. NORA Men kom her, så skal jeg vise deg hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til Ivar - og en sabel. Og her er en dukke og dukkeseng til Emmy. HELMER Og hva er det i den pakken der? NORA Nei, Torvald, det får du ikke se før i kveld! HELMER Men -, hva ønsker du deg selv? NORA Til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe. HELMER Jo visst gjør du det. Si meg nå hva du kunne tenke deg. NORA Nei, jeg vet virkelig ikke. Jo, Torvald. 6 HELMER Nå? NORA Hvis du vil gi meg noe, så kunne du jo -; du kunne HELMER Ut med det. NORA Du kunne gi meg penger, Torvald. HELMER Nei. NORA Bare så mye som du synes du kan avse; så skal jeg en av dagene kjøpe noe for dem. HELMER Nei men, Nora NORA Å jo, gjør det, kjære Torvald; vær så snill. Så kan jeg henge pengene i et flott gullpapir på juletreet. Ville ikke det være morsomt? Så får jeg tid til å tenke meg om, finne ut hva jeg har mest bruk for. Er ikke det fornuftig? Hva? HELMER (smilende) Jo visst er det det; det vil si, hvis du virkelig kunne holde på de pengene jeg gir deg, og virkelig 7 kjøpte noe til deg selv for dem. Men så går de til huset og til alt mulig unyttig, og så må jeg punge ut igjen. NORA Å men, Torvald HELMER Kan ikke nektes, min kjære lille Nora; du er søt, men det er utrolig hvor kostbart det er å holde seg med et så lettsinding, lite dyr. NORA Hvordan kan du si det? Jeg sparer virkelig alt jeg kan. HELMER (ler) Ja, det var et sant ord. Alt du kan; men du kan jo ikke. Du er som din far var. Du er om deg på alle kanter for å skaffe penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av dem. Vel, man må ta deg som du er. Det ligger i blodet. Jo, jo, jo, slikt er arvelig, Nora. (Pause) Du har vel ikke sneket deg en tur innom.. NORA Nei, Torvald HELMER Ikke lurt med deg litt - 8 NORA Nei, aldeles ikke. HELMER Ikke en gang en bitte…? NORA Nei, Torvald, jeg forsikrer deg HELMER Ja, ja, jeg bare spøkte, du har jo lovet -. NORA Har du husket på å be doktor Rank. HELMER Nei. Men det behøves jo ikke; selvsagt spiser han med oss på julaften. (Nora ser på ham) Ja, ja, jeg skal be ham når han kommer. God vin har jeg bestilt også. Å, det er herlig å tenke på at man har fått en sikker, trygg stilling og sitter godt i det. NORA Ja, det er vidunderlig! HELMER Kan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien lukket du deg hver kveld inne til langt over midnatt for å lage blomster til juletreet eller hva det nå var vi skulle overraskes med. Jeg kan ikke huske å ha hatt det så kjedelig noen gang. 9 NORA Jeg kjedet meg slett ikke. HELMER (smilende) Men, det ble jo ikke særlig vellykket. Det er i alle fall godt at de trange tider er forbi. NORA Ja, ikke sant det er vidunderlig. Torvald, nå skal jeg si deg hvordan jeg hadde tenkt vi skulle innrette oss. Så snart julen er over - (det ringer på.) HELMER Jeg er ikke hjemme, husk det. (Helmer ut. Doktor Rank inn til Helmers kontor. Fru Linde inn til Nora.) 1.2 FRU LINDE God dag, Nora. NORA (usikker) God dag FRU LINDE Du kjenner meg nok ikke igjen. NORA Nei; jeg vet ikke -; Nei, men -. Er det deg -. Kristine? 10 FRU LINDE Ja, det er meg. NORA Kristine! Jeg kjente deg ikke igjen! Så forandret du er! FRU LINDE Ja, jeg er visst det. I ni - ti lange år NORA Er det så lenge siden? Ja, det er det. Og nå er du kommet til byen? FRU LINDE Jeg kom med dampskipet i morges. NORA For å hygge deg i julen, naturligvis. Å, så deilig! Ja, kose oss, det skal vi! Nå setter vi oss. Nei, ikke der! Der! Her vil jeg sitte. Ja, nå har du jo ditt gamle ansikt igjen; det var bare med det første -. Litt blekere er du kanskje blitt, Kristine, - og litt... FRU LINDE Og mye, mye eldre, Nora. NORA Ja, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; ikke så mye. (holder plutselig inne, alvorlig.) Å, så tankeløst av meg, som sitter her og snakker! Jeg beklager! FRU LINDE 11 Hva mener du? NORA Du er jo blitt enke. FRU LINDE Ja, for tre år siden. NORA Jeg leste det jo i avisen. Jeg tenkte ofte på å skrive til deg; men det kom alltid noe i veien. FRU LINDE Kjære deg, det forstår jeg så godt. NORA Så mye du må ha gått gjennom. Og han etterlot deg jo ingenting? FRU LINDE Nei. NORA Og ingen barn? FRU LINDE Nei. NORA Slett ingenting? FRU LINDE 12 Ikke en gang en sorg eller et savn. NORA Hvordan kan det være mulig? FRU LINDE Å, det hender, Nora. NORA Helt alene. Det må være forferdelig tungt. Jeg har tre deilige barn. Men nå må du fortelle meg alt FRU LINDE Nei, nei, nei, fortell heller du. NORA Nei, du skal begynne. I dag skal vi bare snakke om dine saker. Men jeg må bare fortelle en liten ting. Vet du hva som har hendt? FRU LINDE Nei. Hva? NORA Mannen min, Torvald, er blitt direktør i Aksjebanken. FRU LINDE Din mann? NORA Ja. Bankdirektør. 13 FRU LINDE Gratulerer -! NORA Ja, tro meg vi gleder oss! Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, god lønn, gode bonuser. Fra nå av kan vi leve ganske så annerledes enn før, - ganske som vi vil. Å, Kristine, det skal bli så deilig å ha mye penger og slippe å bekymre seg! FRU LINDE Jo, det måtte i alle fall være deilig å ha til det nødvendige. NORA Nei, ikke bare til det nødvendige. Men massevis av penger! FRU LINDE (smiler) Nora, Nora, er du enda ikke blitt fornuftig? NORA (ler stille) Ja, det sier Torvald også. Men «Nora, Nora» er ikke så gal som dere tror. - Å, vi har sannelig ikke hatt mulighet til å sløse. Vi har måttet arbeide begge to. FRU LINDE Du også? NORA Ja, med småting, med håndarbeid, med hekling og broderi og sånt; (henkastende) og med andre ting også. Du vet vel at Torvald sluttet i departementet da vi ble gift? Det var ingen utsikt til 14 opprykk i hans kontor, og så måtte han jo tjene mer enn før. Men i det første året overanstrengte han seg. Han tok på seg alle slags ekstrajobber, og arbeidet både tidlig og sent. Det tålte han ikke, og så ble han dødelig syk. Og da erklærte legene at det var helt nødvendig for ham å komme seg til varmere strøk. FRU LINDE Ja, dere var jo et helt år i Italia? NORA Ja, det var en vidunderlig reise. Den reddet Torvalds liv. Men den kostet. FRU LINDE Det kan jeg nok tenke meg. NORA 4800 kroner. FRU LINDE Åh, Gud! NORA Det er mange penger, det. FRU LINDE Ja, men i slike tilfeller er det iallfall en stor lykke at man har dem. NORA Ja, -vi fikk dem av pappa. 15 FRU LINDE Nettopp. Han døde jo da? NORA Ja. Og tenk, jeg hadde ikke mulighet til å reise og pleie ham. FRU LINDE Jeg vet du var svært glad i ham. Men så reiste dere altså til Italia? NORA Ja; da hadde vi jo pengene. Og legene skyndte på oss. FRU LINDE Og mannen din kom helt frisk hjem igjen? NORA Frisk som en fisk! Torvald har aldri hatt en syk time siden. Og barna er friske og sunne, og jeg er frisk og sunn. Å så vidunderlig deilig det er å leve og være lykkelig! Si meg, er det virkelig sant at du ikke var glad i mannen din? Hvorfor giftet du deg med ham da? FRU LINDE Moren min var jo sengeliggende, helt hjelpeløs. Og så hadde jeg mine to yngre brødre å sørge for. Jeg syntes ikke det var forsvarlig å avvise tilbudet hans. NORA Nei, nei.. Han var altså rik den gang? FRU LINDE Han var ganske velstående, tror jeg. Men det var usikre forretninger. Da han døde, gikk det hele over styr, og det ble ingenting igjen. 16 NORA Og så -? FRU LINDE Ja, så måtte jeg klare meg med det jeg kunne finne på. De siste tre årene har vært som en eneste lang arbeidsdag for meg. Men nå er den over, Nora. Min stakkars mor behøver meg ikke mer, for hun er gått bort. Og guttene kan sørge for seg selv. NORA Så lettet du må være nå FRU LINDE Nei, bare så usigelig tom. Ingen å leve for mer. (står urolig opp.) Derfor holdt jeg det ikke lenger ut der borte i den lille avkroken. Her må det vel være lettere å finne noe som kan legge beslag på en. Om jeg bare kunne være så heldig å få meg en fast stilling, noe kontorarbeid NORA Å Kristine, du ser så forferdelig sliten ut. Det ville vært mye bedre for deg om du reiste til et kursted. FRU LINDE Jeg har ingen pappa som kan betale reisen for meg, Nora. NORA Å, unnskyld! FRU LINDE 17 Kjære Nora, unnskyld meg. Det verste ved en situasjon som min er at den skaper så mye bitterhet. Man har ingen å arbeide for; og likevel blir man nødt til å være om seg på alle kanter. Leve skal man jo; og så blir man egoistisk. Da du fortalte meg om den lykkelige forandringen hos dere, så gledet jeg meg ikke så mye på dine vegne, som på mine. NORA Hvordan det? Å, du mener Torvald kanskje kunne gjøre noe for deg? FRU LINDE Ja, det var det jeg tenkte. NORA Det skal han også. Overlat det bare til meg; jeg skal nok finne på noe. Jeg vil veldig gjerne være til hjelp! FRU LINDE Så snilt av deg, - Jo virkelig snilt av deg, som selv kjenner så lite til livets byrder og besvær. NORA Jeg -? Jeg kjenner så lite til -? FRU LINDE (smilende) Du er et barn, Nora. NORA Det skulle du ikke si så overlegent. FRU LINDE Nei? 18 NORA Du er som alle andre. Dere tror alle sammen at jeg ikke duger til noe FRU LINDE Kjære Nora. NORA Du undervurderer meg, Kristine; men det skulle du ikke. Du er stolt over at du har arbeidet så tungt og så lenge for moren din. FRU LINDE Jeg undervurderer virkelig ikke noen NORA Og du er også stolt når du tenker på hva du har gjort for brødrene dine. FRU LINDE Det synes jeg jeg har rett til. NORA Det synes jeg også. Men jeg har også noe å være stolt og glad over. FRU LINDE Det tviler jeg ikke på -? NORA Ingen må få vite det, Kristine; ingen unntatt deg. 19 FRU LINDE Men hva er det? NORA Kom hit. - Det er jeg som har reddet Torvalds liv. FRU LINDE Reddet -? Hvordan? NORA Jeg fortalte deg jo om reisen til Italia. Torvald hadde dødd om ikke FRU LINDE Nå, ja; din far ga dere jo pengene NORA (smiler) Ja, det tror både Torvald og alle andre; men FRU LINDE Men -? NORA Pappa ga oss ikke ett øre. Det var jeg som skaffet pengene. FRU LINDE Du? 20 NORA Fire tusen åtte hundre kroner. Hva sier du til det? FRU LINDE Vant du pengene? NORA Vant? Hvilken kunst hadde det vært? FRU LINDE Men hvor fikk du dem da fra? NORA (nynner og smiler hemmelighetsfullt) Hm; tra la la la! FRU LINDE For låne dem kunne du jo ikke. NORA Javel? Hvorfor ikke det? FRU LINDE Nei, en hustru kan jo ikke låne uten sin manns samtykke. NORA Det kommer an på hva det er for slags hustru. Det er jo slett ikke sikkert at jeg har lånt pengene. Jeg kan jo ha fått dem på andre måter. - Jeg kan jo ha fått dem av en eller annen beundrer FRU LINDE Du er gal. 21 NORA Nysgjerrig, Kristine? FRU LINDE Kjære Nora, - du har vel ikke handlet tankeløst? NORA Er det tankeløst å redde sin manns liv? FRU LINDE Jeg synes det er tankeløst at du uten hans vitende – NORA Men herregud, han måtte jo ikke vite noe! Han måtte ikke en gang vite hvor farlig det sto til med ham. Det var til meg legene kom og sa at livet hans sto i fare; at et friår i varmere strøk var det eneste som kunne redde ham. Tror du ikke jeg først forsøkte å lirke meg frem? Hvis jeg så mye som antydet at han kunne ta opp et lån, ble han rasende. Han sa jeg var lettsindig; og at det var godt én av oss hadde en viss forståelse for økonomi. Ja ja, tenkte jeg, reddes må du; og så fant jeg en utvei FRU LINDE Og siden har du aldri betrodd deg til ham? NORA Nei, hvordan kan du tenke det? Torvald med sin mandige selvfølelse, - tenk hvor ydmykende det ville være for ham å vite at han skyldte meg noe. Det ville forrykke forholdet mellom oss. 22 FRU LINDE Vil du aldri fortelle ham det? NORA (ettertenksom, halvt smilende) Jo - en gang kanskje; om mange år når jeg ikke lenger er så pen, da kan det være godt å ha noe i bakhånd. Så, hva sier du nå, Kristine? Duger ikke jeg også til noe? - Det har sannelig ikke vært lett for meg - renter og avdrag. Jeg har måttet spare hvor jeg kunne, ser du. Husholdningspengene kunne jeg jo ikke kutte ned på, for Torvald måtte jo leve godt og barna måtte jo ha sitt! FRU LINDE Ja, jeg forstår slett ikke hvordan NORA Hver gang Torvald ga meg penger, brukte jeg aldri mer enn det halve. Og så har jeg jo hatt andre inntektskilder. I fjor vinter fikk jeg en hel del avskrivningsarbeid. Jeg lukket meg inne hver kveld til langt på natt. Mange ganger var jeg så trøtt, så trøtt, men herregud så morsomt å sitte der og arbeide og tjene penger. Det var nesten som om jeg var mann. FRU LINDE Hvor stor er gjelden nå? NORA Jeg vet ikke helt - Mange ganger har jeg ikke visst min arme råd. (smiler) Og i slike stunder satt jeg her og forestilte meg at en gammel rik mann var blitt forelsket i meg (Det ringer på.) FRU LINDE 23 Det ringer; det er kanskje best jeg går. NORA Nei, bli du; det er vel til Torvald - 1.3 ANNE-MARIE Unnskyld, det er en mann her som vil snakke med advokaten NORA Med bankdirektøren, mener du. ANNE-MARIE Ja, med bankdirektøren; men jeg visste ikke - Siden doktoren er der inne NORA Hvem er det? ADVOKAT KROGSTAD Fru Helmer (Advokat Krogstad kommer inn i stuen. Fru Linde stusser, farer sammen) NORA Du her? Hva er det? 24 KROGSTAD Om forlatelse frue, jeg vil gjerne snakke med din mann. NORA Med mannen din? Om hva? KROGSTAD Banksaker - på en måte. Jeg jobber i Aksjebanken, og mannen din skal jo bli vår sjef, hører jeg NORA Det er altså KROGSTAD Ikke noe annet enn tørre forretninger. NORA Inn til venstre. FRU LINDE Nora, - hvem var det? NORA Det var en advokat Krogstad. FRU LINDE Det var altså ham. NORA Kjenner du det mennesket? 25 FRU LINDE Jeg har kjent ham - for en del år siden. Han var en tid advokatfullmektig på vår kant. NORA Ja det var han jo. FRU LINDE Så forandret han var. NORA Han har nok vært ulykkelig gift. FRU LINDE Nå er han jo enkemann? NORA Ja? FRU LINDE Han driver jo mange slags forretninger, sies det? NORA Jaha? Det kjenner jeg ikke til. (Doktor Rank kommer fra Helmers værelse.) DOKTOR RANK Nei nei, du; jeg vil ikke forstyrre; jeg går heller litt inn til din hustru. (Rank oppdager Fru Linde) Å beklager; jeg forstyrrer nok her også. 26 NORA Nei, på ingen måte. (presenterer.) Doktor Rank. Fru Linde. RANK Et navn, som ofte høres her i huset. Jeg tror jeg gikk forbi deg i trappen da jeg kom. FRU LINDE Ja; jeg går litt langsomt i trapper. RANK Du er ikke helt frisk? FRU LINDE Egentlig mer overanstrengt. RANK Ikke annet? Og nå er du kommet til byen for å hvile ut i alle juleselskapene? FRU LINDE Jeg er kommet hit for å søke arbeid. RANK Skal det være noe probat middel mot overanstrengelse? FRU LINDE Man må leve, herr doktor. RANK 27 Ja, det er jo en alminnelig oppfatning at det skal være så nødvendig. NORA Så så, doktor Rank, - det vil så menn du også. RANK Ja så menn vil jeg det. Så elendig jeg enn er, vil jeg gjerne fortsette å pines i det lengste. Liksom mine pasienter. Og slik er det med de moralsk angrepne også. Det er nettopp i dette øyeblikk et slikt moralskt sykdomstilfelle inne hos Helmer. NORA Hvem? RANK Det er advokat Krogstad, et menneske du ikke kjenner. En bedervet karakter. Men selv han begynte å snakke om at han måtte leve. NORA Hva var det han ville snakke med Torvald om? RANK Jeg vet sannelig ikke; jeg hørte noe om Aksjebanken. NORA Jeg visste ikke at Krog - at denne advokat Krogstad hadde noe med Aksjebanken å gjøre. RANK Jo, han har visst en slags stilling der. (til Fru Linde) Jeg vet ikke om man også borte på dine 28 kanter har den slags moralsk syke mennesker som vet å skaffe seg fordelaktige posisjoner på andres bekostning. De sunne må pent finne seg i å bli satt utenfor. FRU LINDE Det er vel også de syke som trenger mest hjelp. RANK Ja, der har vi det. Det er den betraktning som gjør samfunnet til et sykehus. NORA (i sine egne tanker, brister ut i en halvhøy latter og klapper i hendene.) RANK Hvorfor ler du av det? Hva vet du om samfunnet? NORA Hva bryr jeg meg om samfunnet ditt? Jeg lo av noe helt annet. Alle de som er ansatt i Aksjebanken, blir altså nå avhengige av Torvald? RANK Er det det du finner så uhyre morsomt? NORA Ja, det er faktisk uhyre morsomt å tenke på at vi - at Torvald får så stor innflytelse over så mange mennesker. (tar posen opp av lommen.) Doktor Rank, en makron? RANK Se, se. Jeg trodde det var forbudte varer her. NORA 29 Ja, men dette var en gave fra Kristine. FRU LINDE Hva? Jeg -? NORA Nå, nå, nå; ikke bli forskrekket. Du kunne jo ikke vite at Torvald har forbudt den slags. Men, for en gangs skyld -! Ikke sant, doktor Rank? Vær så god! Og du også, Kristine. Og jeg skal også ha en; bare en liten en - eller høyst to. Nå er det bare en eneste ting i verden som jeg har så umåtelig lyst til. RANK Nå? Og hva er det? NORA Det er noe som jeg har så lyst til å si så Torvald hører det. RANK Og hvorfor kan du ikke si det? NORA Nei, det er så stygt. FRU LINDE Ja, da er det kanskje ikke verdt det? RANK Men til meg kan du jo - ... 30 NORA Jeg har en sånn umåtelig lyst til å si: satan i helvete! RANK (ler.) FRU LINDE Nora -! RANK Si det. Der er han. NORA (gjemmer posen.) Hysj, hysj, hysj! (Helmer, med overfrakk på armen og hatt i hånden, kommer fra sitt værelse.) NORA (imot ham) Nå, kjære Torvald, ble du kvitt ham? HELMER Ja, nå gikk han. NORA Torvald, får jeg presentere -; det er Kristine som er kommet til byen. HELMER Ah så. Barndomsvenninne av Nora? FRU LINDE 31 Ja, vi har kjent hverandre tidligere. NORA Og nå har hun gjort den lange reisen hit for å få snakke med deg. HELMER Hva vil det si? FRU LINDE Ja, ikke egentlig NORA Kristine er nemlig veldig flink med kontorarbeid, og så har hun så lyst til å lære mer - enn det hun alt kan HELMER Fornuftig. NORA Og da hun hørte at du var blitt bankdirektør – det sto i avisen - så reiste hun så fort hun kunne hit og -. Torvald, du kunne vel ikke gjøre litt for Kristine? Hva? For min skyld? HELMER Jo, det er slett ikke umulig. Er du enke? FRU LINDE Ja. 32 HELMER Og du har erfaring med kontorarbeid? FRU LINDE Ja, sånn passe HELMER Det er kanskje ikke umulig at jeg kan skaffe deg en ansettelse. Du er kommet i et heldig øyeblikk. FRU LINDE Å, hvordan skal jeg takke deg? HELMER Behøves slett ikke. (tar frakken på.) Men i dag må du ha meg unnskyldt. NORA Hva sa jeg! (til Torvald) Blir du lenge ute, Torvald? HELMER En times tid; ikke mer. RANK Vent; jeg går med deg. NORA Går du også, Kristine? FRU LINDE (tar yttertøyet på.) 33 Ja, nå må jeg ut og se meg om etter et værelse. HELMER Da kan vi jo slå følge. NORA (hjelper henne.) Så kjedelig at vi bor så trangt; men det er umulig å FRU LINDE Farvel kjære Nora, og takk for alt. NORA Og i kveld kommer du naturligvis tilbake. FRU LINDE Takk, så gjerne. NORA Og du også, doktor Rank! (Anne-Marie kommer med barna, Ivar og Emmy.) HELMER Kom fru Linde, nå blir det uutholdelig for andre enn mødre her. 1.4 NORA (improviserer over det følgende:) Hvor friske og kjekke dere ser ut. Nei, så røde kinn dere har fått. Som epler og roser. (barna 34 snakker i munnen på henne under det følgende.) Har dere hatt det så gøy? Det var koselig. Ja så; du har trukket Emmy på kjelken? Ja, du er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt, Anne-Marie. Hva? Har dere kastet snøball? Å, der skulle jeg ha vært med! Nei, ikke det; jeg vil selv kle av dem, Anne-Marie. Å jo, la meg få lov; det er så morsomt. Gå inn så lenge; du ser så forfrossen ut. Det står varm kaffe til deg på kjøkkenet. (Anne-Marie går ut.) Jasså? Så det var en stor hund som løp etter dere? Men den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små deilige dukkebarn. Ikke se i pakkene, Ivar! Hva det er? Ja, det skulle dere bare ha visst. Å nei, nei; det er noe fælt noe. Så? Skal vi leke? Hva skal vi leke? Gjemsel. Ja, la oss leke gjemsel. Ivar skal gjemme seg først. Skal jeg? Ja, la meg gjemme meg først. (Hun og barna leker under latter og jubel. Advokat Krogstad kommer til syne; han venter litt; leken fortsetter.) 1.5 KROGSTAD Om forlatelse, NORA (med et dempet skrik, vender seg og springer halvt i været.) Ah! Hva vil du? KROGSTAD Unnskyld; ytterdøren sto på gløtt; noen må ha glemt å lukke den NORA (reiser seg.) 35 Mannen min er ikke hjemme, herr Krogstad. KROGSTAD Jeg vet det. NORA Ja - hva er det da du vil? KROGSTAD Snakke med deg. NORA Med -? (til barna, lavt.) Gå inn til Anne-Marie. Kom igjen nå. Når han er gått, skal vi leke igjen. (Barna forsvinner ut.) NORA (urolig, spent) Du vil snakke med meg? KROGSTAD Ja, det vil jeg. NORA I dag-? Men det er jo ennå ikke den første i måneden KROGSTAD Nei, det er julaften. NORA Hva er det du vil? (Pause.) Jeg kan virkelig ikke i dag - 36 KROGSTAD Det skal vi inntil videre ikke snakke om. Det er noe annet. Du har vel et øyeblikk? NORA Å ja; ja visst, jeg har nok det, men KROGSTAD Godt. Jeg satt inne på kafeen og så din mann gå nedover gaten NORA Ja vel. KROGSTAD - med en dame. NORA Og hva så? KROGSTAD Jeg kjente henne en gang. NORA Jeg vet det. KROGSTAD Jaså? Du vet altså om det. Jeg tenkte meg det. (Pause.) Skal Kristine ansettes i Aksjebanken? NORA 37 Hva er det du tillater deg å spørre om, du, en av min manns underordnede? Men siden du spør, så skal du få vite det: Ja, Kristine Linde skal ansettes. Og det er jeg som har talt hennes sak, Krogstad. Nå vet du det. KROGSTAD Det var altså slik jeg trodde. NORA Å, man har da alltid en smule innflytelse. Selv om man er kvinne. Når man, som du herr Krogstad, står i et underordnet forhold, burde man virkelig vokte seg for å støte noen som, som... KROGSTAD Som har innflytelse? NORA Nettopp. KROGSTAD (skifter tone) Nora Helmer, vil du være av den godhet å anvende din innflytelse til fordel for meg. NORA Hva mener du? KROGSTAD Vil du være så snill å sørge for at jeg beholder min underordnede stilling i banken. NORA Jeg forstår ikke hva du snakker om. Hvem skulle ta stillingen din fra deg? 38 KROGSTAD Å, du behøver ikke å spille uvitende. NORA Men jeg forsikrer deg KROGSTAD Ja, ja, ja, kort og godt: det er ennå tid, og jeg råder deg til å anvende din innflytelse for å forhindre det. NORA Men, Krogstad, jeg har ingen innflytelse. KROGSTAD Ikke det? Jeg syntes du nettopp selv sa NORA Det var naturligvis ikke sånn å forstå. Jeg! Hvordan kan du tro at jeg har en sånn innflytelse på mannen min? KROGSTAD Å, jeg kjenner ham fra studentdagene. Jeg tenker ikke herr bankdirektøren er fastere enn andre ektemenn. NORA Snakker du nedsettende om min mann, er det rett ut! KROGSTAD 39 Du er modig. NORA Jeg er ikke redd for deg lenger. Når nyttår er over, skal jeg snart være ferdig med det hele. KROGSTAD (mer behersket) Hvis det blir nødvendig, så kommer jeg til å kjempe på livet for å beholde min lille stilling i banken. NORA Ja, det virker unektelig sånn. KROGSTAD Det er ikke bare for inntektens skyld; det er det minst viktige. Det er noe annet -. Det er dette her, ser du. Du vet naturligvis like godt som alle andre at jeg en gang for en del år siden gjorde meg skyldig i noe tankeløst. NORA Jeg tror jeg har hørt om noe sånt. KROGSTAD Saken kom ikke for retten; men alle veier ble stengt for meg med det samme. Så slo jeg inn på den type forretninger som du jo kjenner til. Noe måtte jeg jo gripe til; og jeg tør si jeg ikke har vært blant de verste. Men nå må jeg ut av alt dette. Denne stillingen i banken var liksom det første steg for meg. Og nå vil mannen din sparke meg ned igjen. NORA Men for Guds skyld, Krogstad, det står virkelig ikke i min makt å hjelpe deg. KROGSTAD 40 Det er fordi du ikke vil; men jeg har midler til å tvinge deg. NORA Du vil ikke fortelle ham at jeg skylder deg penger? KROGSTAD Og hvis jeg fortalte ham det? NORA Det ville være skammelig. Denne hemmeligheten, som er min glede og stolthet, - at han skulle få vite om den på en så stygg og plump måte, - få vite den av deg. Du vil utsette meg for noe så ubehagelig KROGSTAD Bare ubehagelig? NORA Men bare gjør det; det blir verst for deg selv; for da får min mann se hvilket dårlig menneske du er, og da får du i hvert fall ikke beholde stillingen. KROGSTAD Jeg spurte om det bare var hjemlige ubehageligheter du var redd for? NORA Får min mann vite det, så vil han naturligvis straks betale resten; og så har vi ikke mer med deg å gjøre. KROGSTAD Hør; - enten har du ikke noen sterk hukommelse, eller så skjønner du lite av forretninger. Jeg får nok sette deg litt grundigere inn i saken. Da mannen din var syk kom du til meg for å låne 4800 41 kroner. NORA Jeg visste ikke om noen andre enn deg. KROGSTAD Det var en stor sum penger, mer enn en årsinntekt for meg den gangen. Jeg lovte å skaffe beløpet mot et gjeldsbrev som jeg avfattet. NORA Ja, og som jeg skrev under. KROGSTAD Godt. Men nedenunder la jeg til noen linjer, som understreket at din far innesto for gjelden. Disse linjene skulle han signere. NORA Skulle -? Han signerte jo. KROGSTAD Jeg hadde satt dato in blanco; det vil si, din far skulle selv føre på hvilken dag han underskrev papiret. Husker du det? NORA Ja jeg tror nok KROGSTAD Jeg ga deg gjeldsbrevet, for at du skulle sende det til din far. Var det ikke slik? NORA 42 Jo. KROGSTAD Og det gjorde du naturligvis også straks; for allerede etter en fem - seks dager brakte du meg det tilbake med din fars underskrift. Så fikk du beløpet utbetalt. NORA Ja; har jeg ikke avbetalt ordentlig? KROGSTAD Joda, jo. Men - si meg, Nora, du husker ikke tilfeldigvis din fars dødsdag? Hvilken dato, mener jeg. NORA Pappa døde den 29. september. KROGSTAD Riktig. Og derfor er det noe rart, (tar et papir frem) som jeg slett ikke forstår. NORA Hva da? Jeg vet ikke KROGSTAD Din far skrev under på dette gjeldsbrevet tre dager etter sin død. NORA Hvordan? Jeg forstår ikke KROGSTAD 43 Faren din døde den 29. september. Men se her. Her har han datert sin underskrift den 2. oktober. Er det ikke besynderlig, Nora? NORA (tier.) KROGSTAD Kan du forklare meg det? NORA (tier fremdeles.) KROGSTAD Påfallende er det også at ordene 2. oktober og årstallet ikke er skrevet med din fars håndskrift, men med en håndskrift som jeg synes jeg skulle kjenne. Nå, det lar seg jo forklare; din far kan ha glemt å datere sin underskrift, og så har en eller annen gjort det på måfå her. Det er ikke noe ondt i det. Det er navnets underskrift det kommer an på. Og den er jo ekte, Nora? Det er jo virkelig din far som selv har skrevet sitt navn her? NORA Nei, det er ikke det. Det er jeg som har skrevet pappas navn. KROGSTAD - Du vet vel at dette er en farlig tilståelse? NORA Hvorfor det? Du skal snart få pengene dine. KROGSTAD Hvorfor sendte du ikke papiret til din far? NORA 44 Det var umulig. Pappa lå jo syk. Hvis jeg skulle ha bedt om underskriften hans, så måtte jeg også fortalt hva pengene skulle brukes til. Men jeg våget ikke å fortelle ham at Torvalds liv sto i fare. KROGSTAD Så hadde det vært bedre å droppe utenlandsreisen. NORA Det var umulig. Reisen skulle jo redde livet til min mann. Den kunne jeg ikke avlyse. KROGSTAD Men tenkte du ikke på at det var et bedrageri - også imot meg? NORA Det kunne jeg virkelig ikke ta hensyn til. KROGSTAD Fru Helmer, du har åpenbart ikke noen klar forestilling om hva du har gjort deg skyldig i. Men jeg kan fortelle deg at det var hverken noe mer eller noe verre, enn det jeg en gang begikk, og som ødela hele min anseelse. NORA Du? Vil du innbille meg at du skulle ha foretatt deg noe så modig for å redde livet til din hustru? KROGSTAD Lovene spør ikke om beveggrunner. NORA Da må det være noen svært dårlige lover. 45 KROGSTAD Dårlige eller ikke, - fremlegger jeg dette papiret i retten, så blir du dømt etter de lovene. NORA Det tror jeg ikke noe på. En datter skulle ikke ha rett til å skåne sin gamle, dødssyke far for engstelser og bekymringer? En hustru skulle ikke ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner ikke lovene så nøye; men jeg er sikker på at det må stå et sted at sånt er tillatt. Og dette vet du ingenting om, du, en advokat? Du må være en dårlig jurist, herr Krogstad. KROGSTAD Mulig det. Men forretninger, - slike forretninger som vi to har med hverandre, de forstår jeg meg vel på? Godt. Gjør hva du vil. Men det sier jeg deg: blir jeg utstøtt for annen gang, så kommer du til å slå følge. (Krogstad hilser og går ut.) NORA (etter en stund) At det går an! - Å ville gjøre meg redd! Så dum er jeg da ikke. Men -? - Nei, men det er jo umulig! BARNA (kommer inn) Mamma, den fremmede mannen har gått -. NORA Ja, ja, jeg vet det. Men ikke fortell noen om at han var her. Hører dere det? Ikke til pappa heller! BARNA Nei, mamma; men skal vi ikke leke igjen? 46 NORA Nei, nei; ikke nå. BARNA Å men, mamma, du lovte jo. NORA Ja, men jeg kan ikke nå. Gå inn; jeg har så mye å gjøre. – Umulig! Det avskyelige mennesket! Snakk, snakk, snakk! Det er ingen ting. Denne julen skal bli så fin. 1.6 (Helmer, med en pakke papirer under armen, kommer utenfra.) NORA Nei, - er du tilbake allerede? HELMER Ja. Har det vært noen her? NORA Her? Nei. HELMER Det var rart. Jeg så Krogstad på vei ut porten. 47 NORA Jaha? Å ja, det er sant, Krogstad var her et øyeblikk. HELMER Nora, jeg kan se det på deg, han har vært her og bedt deg legge inn et godt ord for ham. NORA Ja. HELMER Og det skulle du holde hemmelig? Du skulle ikke fortelle at han hadde vært her? Sa han ikke det? NORA Jo, Torvald; men HELMER Nora, Nora, og det gikk du med på? Innlate seg med et slikt menneske! Og så i tillegg lyge for meg! NORA Lyge -? HELMER Sa du ikke at ingen hadde vært her? Sånn skal vi ikke ha det. Ingen løgner! Og så snakker vi ikke mer om det. (blar litt i sine papirer.) NORA (etter et kort opphold.) Torvald! 48 HELMER Ja? NORA Jeg gleder meg sånn til kostymeballet hos Stenborgs i over i morgen! HELMER Ja, jeg er virkelig nysgjerrig etter å se hva du vil overraske meg med. NORA Hva er det for noen papirer? HELMER Banksaker. NORA Allerede? HELMER Jeg har latt det avtroppende styret gi meg fullmakt til å foreta nødvendige forandringer i personalet og i forretningsplanen. Det må jeg bruke romjulen til. Jeg vil ha alt i orden til nyttår. NORA Det var altså derfor at denne stakkars Krogstad HELMER Hm. 49 NORA Hvis du ikke hadde det så travelt, ville jeg ha bedt deg om en stor, stor tjeneste.. HELMER Hva skulle det være? NORA Det er jo ingen som har en så god smak som du, Torvald. Kunne ikke du bestemme hva jeg skal være på kostymeballet? HELMER Men kan du ikke ordne…? NORA Jeg kommer ingen vei uten din hjelp. HELMER Ja, ja, jeg skal tenke på saken. (Pause.) NORA Men si meg, er det virkelig så forferdelig, det som denne Krogstad har gjort? HELMER Dokumentfalsk? NORA Kan han ikke ha gjort det av nød? 50 HELMER Jo, eller, som så mange andre, i ubetenksomhet. Jeg er ikke så hjerteløs at jeg fordømmer en mann for en sånn enkeltstående handlings skyld. NORA Nei, ikke sant, Torvald! HELMER Det handler mer om å vedkjenne seg det, og ta sin straff. NORA Straff -? HELMER Men det gjorde ikke Krogstad. Han vred seg unna. Noen mennesker vil aldri innrømme sine feil, aldri… Tenk bare å måtte gå sånn å hykle, dag ut og dag inn, lyge for sine nærmeste, ja til og med for sin hustru og sine barn. Og dette med barna er det verste. De kommer til å vokse opp i et hjem fylt av løgn og bedrag, hvert åndedrag som barna tar i et sånt hus, er forgiftet. NORA Hvordan vet du det? HELMER Det har jeg ofte nok erfart som advokat. Nesten alle tidlig fordervede mennesker har hatt løgnaktige mødre. NORA 51 Hvorfor nettopp - mødre? HELMER Det skriver seg hyppigst fra mødrene; men fedre virker naturligvis i samme retning; det vet enhver advokat alt om. Og likevel har denne Krogstad gått der hjemme i årevis og forgiftet sine egne barn. Det er derfor jeg kaller ham moralsk forkommen. Det er derfor jeg ikke kan ha ham i banken. Nå må du love meg å ikke snakke mer om saken hans. Er vi enige? Se så. NORA Så varmt det er her. Og jeg som har så mye å gjøre. HELMER Ja, jeg får også tenke på å få lest litt av dette før vi går til bords. Drakten din skal jeg også tenke på. Og kanskje noe til å henge i gullpapir på juletreet ... (Helmer går inn i sitt værelse.) NORA Å! Det kan ikke være slik! Det er ikke mulig! Det kan ikke være mulig! (Anne-Marie kommer inn.) ANNE-MARIE De små ber så pent om å få komme inn til mamma. NORA Nei, nei, nei; ikke slipp dem inn til meg! Vær hos dem du, Anne-Marie. ANNE-MARIE 52 Ja, ja - AKT 2 2.1 (Neste dag. Første juledag. Nora, alene i stuen, går urolig omkring usikker på om hun skal gå ut eller bli.) NORA Å idioti! Han gjør naturligvis ikke alvor av det. Det skjer jo ikke. Det er umulig. Jeg har jo to små barn. ANNE-MARIE (med eske) Jo, endelig fant jeg esken med maskeradeklærne. NORA Sett den her. ANNE-MARIE Men de må nok repareres litt. NORA Jeg går til fru Linde og ber henne hjelpe meg. 53 ANNE-MARIE Nå, ut igjen? I dette været? Du blir syk! NORA Å det er ikke det verste som kan skje. Hvordan har barna det? ANNE-MARIE De leker med julegavene. NORA Spør de etter meg? ANNE-MARIE De er jo så vant til å ha mamma rundt seg. NORA Ja, men jeg kan fra nå av ikke være så mye sammen dem som før. ANNE-MARIE Nå, ja, småbarn venner seg til alt. NORA Tror du det? Tror du de ville venne seg til at mammaen deres ikke fantes mer? ANNE-MARIE Bevares! NORA 54 Det er noe jeg ofte har tenkt å spørre deg om, Anne-Marie. Hvordan klarte du å sette barnet ditt bort til fremmede? ANNE-MARIE Men det måtte jeg jo, når jeg skulle være amme for lille Nora. NORA Ja, men at du klarte det! ANNE-MARIE Klarte? Jeg fikk jo en så god plass. En fattig jente som er kommet i ulykken må være glad til. For den slyngelen gjorde jo ingenting for meg. NORA Men datteren din da? Hun har vel glemt deg? ANNE-MARIE Å nei, slett ikke. Hun skrev da til meg, både da hun ble konfirmert, og da hun giftet seg. NORA Kjære, gamle Anne-Marie. Du var en god mor for meg da jeg var liten. ANNE-MARIE Lille Nora, stakkar, du hadde jo ingen annen mor enn meg. NORA Og hvis barna ikke hadde noen annen, så vet jeg nok at du hadde - ? Snakk, snakk... 55 ANNE-MARIE Hva er det? NORA Ikke tenk på det. Jeg har sovet så lite i natt. ANNE-MARIE Ja det er alle disse selskapene -. Kjære Nora, er det forsvarlig; oppe til langt på natt hver eneste kveld. NORA Ja men det er så deilig, Anne-Marie - musikk, og lys og flotte kjoler - og så mye gøy; man glemmer; man tenker ikke - åh det er så deilig å leve, Anne-Marie - å være meg - virkelig leve! Du skal se hvor flott jeg blir på kostymeballet i morgen! ANNE-MARIE Ja, det blir nok ingen på hele ballet så flott som deg, Nora. 2.2 (Anne-Marie går ut. Nora begynner å pakke ut av esken, men kaster snart det hele fra seg. Fru Linde kommer inn.) NORA Kristine! Så bra du kom! FRU LINDE 56 Jeg hører du har vært og spurt etter meg. NORA Ja, jeg gikk forbi. Det er noe du må hjelpe meg med. Det skal være et kostymeball i morgen kveld oppe hos konsul Stenborg, og nå vil Torvald at jeg skal være neapolitansk fiskerpike og danse tarantella, sånn som på Capri. FRU LINDE Oj, oj; skal du opptre? NORA Ja, Torvald ville det. Han fikk sydd denne drakten til meg da vi var der nede, men den trenger å repareres litt, og jeg vet ikke FRU LINDE Å det skal vi nok ordne; det er jo bare noen sømmer som er løsnet her og der. Nål og tråd. NORA Å, så snilt av deg. FRU LINDE (syr) Men jeg har jo helt glemt å takke deg for en hyggelig kveld i går. NORA Å i går synes jeg ikke det var så hyggelig, ikke som det pleier. FRU LINDE Denne doktor Rank, - er han alltid så nedstemt som i går? 57 NORA Nei, i går var det veldig påfallende. Du forstår, han bærer på en farlig sykdom; en ryggmargssykdom. Hans far drev på med elskerinner og sånt noe, og derfor ble sønnen sykelig fra barndommen av. FRU LINDE Men kjære deg, hvem har fortalt deg det? NORA Når man har barn så får man jo innimellom besøk av andre mødre som forteller et og annet... FRU LINDE Kommer han ofte her i huset? NORA Hvem? FRU LINDE Doktor Rank. NORA Hver dag. Han er jo Torvalds beste venn. Han hører liksom huset til. FRU LINDE Er han rik? NORA Ja, det er han. 58 FRU LINDE Og han har ingen å forsørge? NORA Nei? FRU LINDE Og han kommer her hver dag? NORA Ja. FRU LINDE Nora -. NORA Hva? FRU LINDE Tror du ikke jeg forstår hvem du har lånt penger av? NORA Er du gal? Hvordan kan du tenke noe sånt? En venn av oss, som kommer her hver eneste dag! FRU LINDE Altså virkelig ikke ham? NORA 59 Nei. Det har aldri et øyeblikk kunnet falle meg inn -. Forresten hadde han heller ingen penger å låne bort den gang; han arvet først senere. FRU LINDE Det var da enda godt. NORA Nei, det kunne aldri falle meg inn å be doktor Rank -. FRU LINDE Nei jeg håper ikke det. NORA Jeg kan ikke tenke meg at det skulle bli nødvendig. Men jeg er ganske sikker på at dersom jeg snakket med ham FRU LINDE Bak din manns rygg? NORA Jeg må ut av det andre; det er også bak hans rygg. Jeg må ut av dette her. Når en betaler alt en skylder, så får en jo gjeldsbrevet tilbake? FRU LINDE (ser stivt på henne) Ja, det er klart. NORA Og rive det i hundre tusen biter, og brenne det opp! 60 FRU LINDE Nora, du skjuler noe for meg. Det har hendt deg noe siden i går. Nora, hva er det? NORA Kristine! Hysj.. Nå kom Torvald. Kan ikke du gå inn til barna så lenge? Anne-Marie vil hjelpe deg. FRU LINDE Ja ja, men jeg går ikke herifra før vi har fått snakket ordentlig ut. (Kristine går ut; i det samme kommer Helmer fra forstuen.) 2.3 NORA Å som jeg har ventet på deg, Torvald. HELMER Var det sydamen? NORA Nei, det var Kristine. Hun hjelper meg med drakten. Du kan tro jeg kommer til å se bra ut! HELMER Ja, var det ikke et godt forslag jeg kom med? NORA 61 Jo. Og var jeg ikke snill å føye deg? HELMER (stanser) Snill? Fordi du føyer din mann? Ja ja, jeg vet nok at du ikke mente det slik. NORA Har du vært nede i banken? HELMER (viser noen papirer) Ja, jeg var nede i banken en stund. (vil gå inn i sitt værelse) NORA Torvald? HELMER Ja? NORA Hvis ditt lille ekorn ba deg om en ting -? HELMER Ja? NORA Ville du gjøre det? HELMER Først må jeg naturligvis vite hva det er. 62 NORA Ekornet gjør hva som helst om du er snill og føyelig. HELMER Frem med det. NORA Jeg skulle danse for deg, Torvald. HELMER Nora, - det er vel ikke det vi snakket om.. NORA (nærmere) Jo, Torvald! HELMER Og du har virkelig mot til å rippe opp i den saken igjen? NORA Ja, ja, du må føye meg; du må la Krogstad få beholde posten sin i banken. HELMER Kjære Nora, stillingen hans har Kristine fått! NORA Ja, det er umåtelig snilt av deg; men du kan jo bare avskjedige en annen kontorist istedenfor Krogstad. HELMER Hvor egoistisk er det mulig å være?! Fordi du går og gir et ubetenksomt løfte, så skulle jeg -! 63 NORA Det er ikke derfor, Torvald. Det er for din egen skyld. Dette mennesket skriver jo i de styggeste aviser; det har du selv sagt. Han kan gjøre deg så mye ondt. Jeg er så redd for ham HELMER Aha, jeg forstår; nå kommer det opp igjen.. NORA Hva mener du med det? HELMER Du tenker naturligvis på din far. NORA Ja; ja visst. Husk bare hva ondskapsfulle mennesker skrev i avisene om pappa og baktalte ham. Jeg er sikker på at de hadde fått avsatt ham hvis ikke departementet hadde sendt deg dit. HELMER Nora, det er en betydelig forskjell mellom din far og meg. Faren din var ingen uangripelig embedsmann. Men det er jeg; og det håper jeg at jeg skal bli ved å være så lenge jeg står i min stilling. NORA Å, det er ingen som vet hva onde mennesker kan finne på. Nå kunne vi få det så godt, så rolig og lykkelig her, - du og jeg og barna, Torvald! Derfor er det jeg ber deg HELMER Og nettopp ved å gå i forbønn for ham gjør du det umulig å beholde ham. Nora -. Jeg har fått min 64 stilling gjennom min opposisjon imot det bestående system, i mot proteksjon og slendrian, gjennom en rekke avisartikler og gjennom en fast opptreden på siste generalforsamling. Min oppgave er først og fremst å arbeide opp den offentlige tillit til banken. Og så NORA Ja, hva så - HELMER Det er allerede kjent i banken at jeg vil avskjedige Krogstad. Skulle det nå ryktes at den nye bankdirektøren hadde latt seg ombestemme av sin hustru NORA Ja? HELMER Jeg skulle gå hen og gjøre meg til latter for hele personalet, - la folk tro at jeg var avhengig alskens fremmed innflytelse? Nettopp proteksjon! Og dessuten - det er også noe annet som gjør Krogstad umulig i banken så lenge jeg er direktør. NORA Hva er det? HELMER Hans moralske brister kunne jeg kanskje i nødsfall ha oversett NORA Ja? 65 HELMER Og jeg hører han skal være ganske brukbar også. NORA Ja, ikke sant? HELMER Men... Ja, han er en ungdomsbekjent av meg. Ja, jeg kan gjerne si det like ut; han tror vårt korte bekjentskap berettiger ham til en familiær tone mellom oss. Hele tiden; du, Torvald! Du, du? Torvald? Det er virkelig plagsomt. Det vil gjøre min stilling i banken utålelig. (Pause.) NORA Torvald, alt dette mener du ikke noe med. HELMER Ja så? Hvorfor ikke? NORA Nei, for dette her er jo bare smålige hensyn. HELMER Hva er det du sier? Smålig? Synes du jeg er smålig! NORA Nei, tvert imot, kjære Torvald; og derfor HELMER 66 Det går vel for det samme; du kaller mine grunner smålige; så må vel jeg også være det. Smålig! Ja så! – La meg få være smålig litt til. Anne-Marie! NORA Hva gjør du? HELMER (søker gjennom sin papirer. Anne-Marie kommer inn) Se her; ta dette brevet. Få fatt i et bybud. Adressen står utenpå. Her er penger. ANNE-MARIE Godt. (Anne-Marie går ut med brevet.) NORA Torvald, - hva var det for et brev? HELMER Krogstads oppsigelse. NORA Kall det tilbake, Torvald! Å, Torvald, kall det tilbake! Gjør det for min skyld; - for din egen skyld; for barnas skyld! Hører du, Torvald; gjør det! Du vet ikke hva dette kan føre til. HELMER For sent. NORA Ja, for sent. 67 HELMER Kjære Nora, skulle jeg være redd for denne syke mannens hevngjerrige skriblerier? Det er en fornærmelse mot meg. Jo, det er! Men jeg vet at du gjør dette av kjærlighet. Jeg tilgir deg. La det komme; det som skjer, det skjer. Du skal se jeg er mann for å ta alt på meg. NORA Hva mener du med det? HELMER Alt, sier jeg NORA Det får du ikke gjøre. HELMER Godt; så deler vi, Nora, greit - som mann og hustru. Det er som det skal være. (kjæler for henne.) Er du fornøyd nå? Så, så, så; – Nå skal du få øve på tarantellen i fred. Jeg setter meg på kontoret, så hører jeg ingenting; du kan bråke så mye du vil. Og når Rank kommer, så si ham hvor han kan finne meg. (Helmer går) NORA Han er i stand til å gjøre det. Han gjør det. Han gjør det, tross alt i verden. - Nei, aldri noensinne! Alt annet enn det! Redning -! En utvei - (det ringer på.) Doktor Rank -! Før alt annet! Hva som helst! 2.4 68 (Rank inn. Under det følgende begynner det å mørkne.) NORA God dag, doktor Rank. Takk for i går! Men ikke gå inn til Torvald nå; for jeg tror han har noe papirarbeid. RANK Og du? NORA Å det vet du nok, - deg har jeg alltid tid til. RANK Takk for det. Det skal jeg gjøre bruk av så lenge jeg kan. NORA Hva mener du med det? Så lenge du kan? RANK Jeg har lenge vært forberedt på det. Men jeg trodde ikke at det skulle komme så snart. Det nytter ikke å lyge for seg selv. Jeg er den miserableste av alle mine pasienter, Nora. Jeg har foretatt et generaloppgjør av min indre status. Bankerott. Innen en måned ligger jeg kanskje og råtner oppe på kirkegården. NORA Hold opp RANK 69 Men det verste er det som skal skje før det. Det er noe jeg vil si deg; jeg vil ikke ha Helmer i mitt sykeværelse. Jeg vil ikke ha ham der, på ingen måte. Så snart jeg har fått full visshet om det verste, sender jeg deg mitt visittkort med et sort kors på, og da vet du at nå er ødeleggelsen i gang. NORA Nei, i dag er du helt -. Og jeg som hadde håpet du var i godt humør. RANK Med døden i hendene? NORA Vi må være lystige, doktor Rank. Lystige! RANK Ja, er det ikke til å le av det hele? Min arme, uskyldige ryggrad må svi for min fars lystige studietid. NORA Han var jo så henfallen til asparges og gåseleverpostei. Var han ikke? RANK Jo; og trøfler. NORA Ja trøfler, ja. Og så til østers, tror jeg? RANK 70 Ja østers, østers; selvsagt. NORA Og så all den portvin og champagne til. Det er sørgelig at alle disse lekre ting skal slå seg på ryggraden. RANK Spesielt på en ryggrad som ikke har fått nyte det minste godt av dem. NORA Ja, det er jo det aller sørgeligste. RANK (ser forskende på henne) Hm NORA Hvorfor smilte du? RANK Nei, det var du. NORA Nei, det var du! RANK Det var da veldig NORA 71 Jeg er bare så merkelig oppspilt i dag. RANK Det virker sånn. NORA Kjære, kjære doktor Rank, ikke dø fra meg og Torvald. RANK Den som går bort, glemmes snart. NORA Tror du det? RANK Man får nye venner, og så NORA Hvem får nye venner? RANK Det vil både du og Helmer gjøre når jeg er borte. Hva gjorde denne fru Linde her i går kveld? NORA Du er vel ikke sjalu på Kristine? RANK Jo. Hun vil bli min etterfølger her i huset. Når min tid er ute NORA 72 Hysj! Hun er der inne! RANK I dag også? Der ser du. NORA Ikke tull! I morgen skal jeg danse; og da skal du forestille deg at jeg gjør det bare for din skyld, (tar forskjellige saker ut av esken.) Kom her, så skal jeg vise deg noe. RANK Hva er det? NORA Se her. Se! RANK Silkestrømper. NORA Hudfargede. RANK Hm NORA Hvorfor ser du så kritisk ut? Tror du kanskje ikke de passer? RANK 73 Det kan jeg umulig ha noen formening om. NORA Fy skam. (slår ham lett med strømpene.) Det skal du ha. (pakker dem sammen.) RANK Og hva er det så for andre herligheter jeg skal få se? NORA Du får ikke se noen ting mer; for du er uskikkelig. RANK Vet du, mang en gang har jeg spurt meg selv hva det skulle blitt av meg hvis jeg aldri var kommet her i huset? NORA Jeg tror nok at du hygger deg ganske godt her. RANK Og så skulle gå fra det alt sammen NORA Snikksnakk! RANK - ikke kunne etterlate seg et fattig takkens tegn engang; knapt nok et flyktig savn. NORA Hvis jeg nå ba deg om -? Nei - 74 RANK Om hva? NORA Om et stort bevis på ditt vennskap RANK Ja, ja? NORA Nei jeg mener, - om en umåtelig stor tjeneste RANK Ville du virkelig for én gangs skyld gjøre meg så lykkelig? NORA Å, du vet jo slett ikke hva det er. RANK Så si det. NORA Nei men jeg kan ikke; det er så urimelig, - både et råd og en hjelp og en tjeneste RANK Desto bedre. Men så si det. Stoler du ikke på meg? NORA 75 Jo, som ingen annen. Du vet hvor inderlig, hvor ubeskrivelig høyt Torvald elsker meg; han ville aldri et øyeblikk nølt med å gi sitt liv for min skyld. RANK Nora, - tror du at han er den eneste -? NORA Som -? RANK Som gladelig ga sitt liv for din skyld. NORA (tungt) Ja så. RANK - Ja, Nora, nå vet du det. Jeg sverget at du skulle få vite det før jeg gikk bort, og en bedre anledning enn nå - Og nå vet du også at til meg kan du betro deg som til ingen annen. NORA (reiser seg; jevnt og rolig) RANK Nora NORA La oss slå på lyset - Å, dette her var virkelig dårlig gjort av deg. RANK 76 At jeg elsker deg? Er det dårlig gjort? NORA Nei, men at du sier det til meg. Det var vel ikke nødvendig? RANK Hva mener du? Har du visst -? NORA Å hva vet jeg hva jeg har visst eller ikke visst? Jeg kan virkelig ikke si deg -. At du kunne være så dum! Nå, når all ting var så godt. RANK Men, hva ville du be meg om? NORA (ser på ham) Etter dette? RANK Jeg ber deg, la meg få vite hva det er. NORA Ingenting kan du få vite nå. RANK Jo, jo. Sånn må du ikke straffe meg. NORA Forresten behøver jeg ikke noen hjelp. Det er bare innbilninger alt sammen. Bare innbilninger. 77 (setter seg, ser på ham, smiler.) Skammer du deg nå når lyset er tent? RANK Nei; egentlig ikke. Men jeg skal kanskje gå – for alltid? NORA Nei, det skal du ikke. Du skal naturligvis komme her som før. Du vet jo godt at Torvald ikke kan unnvære deg. RANK Ja, men du? NORA Å, jeg synes alltid det er så hyggelig når du kommer. RANK Du er meg en gåte. Mangen gang har jeg tenkt at du like gjerne ville være sammen med meg som med Helmer. NORA Noen mennesker - elsker man; andre vil man helst være sammen med. (Anne-Marie kommer inn, hvisker og rekker Nora et kort. Nora kaster et blikk på kortet og stikker det i lommen.) RANK Er det noe galt? 78 NORA Nei nei, det er min nye drakt. Snille deg, gå inn til Torvald; opphold ham så lenge. Dette er en overraskelse. RANK Vær du trygg; han skal ikke slippe fra meg. (Rank går inn til Helmer) NORA (til Anne-Marie) Sa du ikke at jeg var opptatt? ANNE-MARIE Jo, men det hjalp ikke. Han går ikke før han har fått snakket med deg, sa han. NORA Så la ham komme inn. - Men du, stille, det er en overraskelse for min mann. ANNE-MARIE Ja, jeg forstår. (Anne-Marie går ut.) 2.5 (Krogstad kommer inn.) 79 NORA Hva vil du meg? KR0GSTAD. Få klarhet i noe. NORA Snakk lavt, mannen min er hjemme. Hva er det? KROGSTAD Du vet vel at jeg har fått min oppsigelse. NORA Jeg kunne ikke forhindre det. Jeg kjempet det jeg kunne for saken din; men det hjalp ikke. KROGSTAD Har mannen din så lite kjærlighet til deg? Han vet hva jeg kan utsette deg for, og allikevel våger han NORA Tror du virkelig han har fått vite det? KROGSTAD Nettopp, tenkte jeg det ikke. Det lignet slett ikke min gode Torvald Helmer å vise så mye mannsmot NORA Herr Krogstad, jeg krever respekt for min mann. 80 KROGSTAD Bevares, all respekt jeg skylder ham. Men siden du holder dette her så skjult, så kan jeg vel anta at du også har forstått litt bedre enn i går hva du egentlig har gjort? NORA Mer enn du noensinne kunne lære meg. KROGSTAD Ja, slik en dårlig jurist som jeg NORA Hva er det du vil meg? KROGSTAD Bare se hvordan det sto til med deg, Nora. Jeg har gått og tenkt på deg i hele dag. En forbryter som jeg har også hjerte. NORA Så vis det; tenk på barna mine. KROGSTAD Har du og din mann tenkt på mine? Men det kan være det samme. Jeg ville bare si deg at - det vil ikke skje noen påtale fra min side med det første. NORA Å nei; ikke sant; det visste jeg nok. KROGSTAD Det hele kan jo ordnes i all minnelighet; det behøver slett ikke komme ut iblant folk; det blir bare 81 imellom oss tre. NORA Min mann må aldri få vite noe om dette. KROGSTAD Hvordan vil du kunne forhindre det? Kan du kanskje betale det som gjenstår? NORA Nei, ikke nå.. KROGSTAD Eller har du kanskje en utvei til å fremskaffe penger en av dagene? NORA Ingen utvei som jeg vil gjøre bruk av. KROGSTAD Ja, det ville ikke ha nyttet deg noe allikevel. Om du så sto her med aldri så mange kontanter i hånden, så fikk du ikke gjeldsbrevet tilbake fra meg for det. NORA Så forklar meg da hva du vil bruke det til. KROGSTAD Jeg vil bare beholde det, - ha det. Det er ingen uvedkommende som får nyss om det. Hvis du derfor skulle gå her med en eller annen fortvilet beslutning NORA Det gjør jeg. 82 KROGSTAD - hvis du skulle tenke på å løpe fra hus og hjem NORA Det gjør jeg! KROGSTAD - eller du skulle tenke på det som verre er NORA Hvordan kan du -? KROGSTAD - så ikke gjør det. NORA Hvordan kan du vite at jeg tenker på det? KROGSTAD De fleste av oss tenker på det i førstningen. Jeg tenkte også på det; men jeg hadde ikke mot NORA (tonløst) Ikke jeg heller. KROGSTAD (lettet) Nei, ikke sant; du har ikke mot til det, du heller? NORA 83 Nei, jeg har nok ikke det. KROGSTAD Det ville også være veldig dumt. Fru Helmer, jeg har her i lommen et brev til din mann NORA Og der står alt sammen? KR0GSTAD. Så skånsomt uttrykt som mulig. NORA Det brevet må han ikke få. Riv det i stykker. Jeg skal finne penger allikevel. KROGSTAD Jeg vil ikke ha penger. NORA Hva vil du da? KROGSTAD Jeg vil på fote; jeg vil til værs; og det skal mannen din hjelpe meg med. I halvannet år har jeg ikke gjort meg skyldig i noe uhederlig; jeg har levd under de trangeste kår; jeg var tilfreds med å arbeide meg opp skritt for skritt. Nå er jeg jaget vekk, og jeg nøyer meg ikke kun med å bli tatt til nåde igjen. Jeg vil inn i banken igjen, - ha en høyere stilling; din mann skal opprette en stilling for meg -. NORA Det gjør han aldri! 84 KROGSTAD Han gjør det; jeg kjenner ham; han våger ikke å kny. Og er jeg først der inne sammen med ham, da skal du få se! Det skal bli Nils Krogstad og ikke Torvald Helmer som styrer Aksjebanken. NORA Det skal du aldri komme til å oppleve! KROGSTAD Vil du kanskje -? NORA Nå har jeg mot til det. KROGSTAD Å du skremmer ikke meg. En fin dame som du NORA Du skal få se; du skal få se! KROGSTAD Under isen kanskje? Ned i det kalde, kullsorte vannet? Og så til våren flyte opp, stygg, ugjenkjennelig, NORA Du skremmer ikke meg. KROGSTAD Du skremmer heller ikke meg. Hva ville det dessuten nytte? Jeg har ham jo like fullt i lommen. 85 NORA Når jeg ikke lenger -? KROGSTAD Glemmer du at da er det jeg som rår over ditt ettermæle? Og med det skal Torvald også falle. NORA (står målløs og ser på ham) KROGSTAD Nå er du forberedt. Ikke gjør noe dumt. Når Helmer har fått brevet mitt, venter jeg bud fra ham. Og husk på, at det er din mann som har tvunget meg til dette. Farvel. (Krogstad går ut. Nora lytter. Et brev faller i brevkassen.) NORA I brevkassen. Der ligger det. 2.6 (Fru Linde kommer inn med kostymet.) FRU LINDE Ja, nå skulle alt være i orden. Skal vi prøve..? NORA Kristine, kom her. FRU LINDE 86 Hva er det? NORA Kom her. Ser du det brevet? Der; se, - gjennom ruten i brevkassen. FRU LINDE Ja, ja. NORA Det er fra Krogstad FRU LINDE Nora, - det er Krogstad som har lånt deg pengene! NORA Ja; og nå får Torvald vite alt. FRU LINDE Å tro meg, Nora, det er best for begge. NORA Kristine. Jeg har skrevet falsk navn FRU LINDE Hva er det du sier? NORA Kristine, du skal være mitt vitne. Hvis det skulle tilstøte meg noe, - noe, slik at jeg ikke kunne være her. 87 FRU LINDE Men Nora! NORA Eller hvis det skulle være noen som ville ta på seg alt, hele skylden, forstår du FRU LINDE Ja, ja; men hva mener du -? NORA Da skal du vitne at det ikke er sant, Kristine. Jeg er slett ikke fra meg selv; jeg har min fulle forstand; og jeg sier deg: ingen andre har visst om det; jeg alene har gjort alt sammen. Husk det. FRU LINDE Det skal jeg. Men jeg forstår ikke. NORA Å hvordan skulle du kunne forstå det? Det er jo det vidunderlige som nå vil skje. FRU LINDE Det vidunderlige? NORA Ja, det vidunderlige. Men det er så forferdelig, Kristine; det må ikke skje, ikke for alt i verden. FRU LINDE Jeg går og snakker med Krogstad. 88 NORA Nei for Guds skyld, du vet ikke hva den mannen kan gjøre! FRU LINDE Det var en tid da han gjerne hadde gjort hva som helst for min skyld. NORA Hva? Han? FRU LINDE Ja. Hvor bor han? (Nora gir henne Krogstads visittkort.) HELMER Nora! NORA Hva er det? HELMER Prøver du? NORA Ja, ja; jeg prøver. FRU LINDE Han bor jo like om hjørnet. 89 NORA Ja, men det nytter jo ikke, brevet ligger jo i brevkassen. (roper til Helmer) Jeg blir så fin! FRU LINDE Og din mann har nøkkelen? NORA Ja. FRU LINDE Nora, Krogstad må kreve brevet sitt tilbake ulest, han må finne på et påskudd NORA Men nettopp på denne tiden pleier Torvald FRU LINDE Opphold ham. Jeg kommer tilbake så fort jeg kan. (Fru Linde går ut.) 2.7 (Helmer og Rank inn.) HELMER Kom Rank, nå skal vi få se. Men hva er det? Rank har forberedt meg på en storslagen forkledningsscene. 90 RANK Jeg forsto det slik, men jeg tok altså feil. NORA Ingen får se noen ting før i morgen. Åh, det store selskapet. HELMER Ja ja. (går mot brevkassen.) NORA Hva skal du? HELMER Bare se etter brev. NORA Nei, nei, ikke gjør det, Torvald! HELMER Jo jo, jeg rekker det før middag. (Nora tar frem kostymet.) NORA Husker du denne? HELMER Ai ai, min lille neapolitanske fiskerpike! 91 NORA (slår et par akkorder på pianoet.) Og du husker denne? HELMER Vil du...? NORA Vil du? HELMER Ja.. NORA Men da må du love meg en ting. HELMER Love deg hva? NORA Jeg sier det etterpå. HELMER Etterpå? NORA Ja, etterpå. Lover du? HELMER 92 Er det noe du har bedt om før? NORA Nei. HELMER Sikkert? NORA Ja. Lover du? HELMER Ja, jeg gjør vel det. NORA Bare husk at du har lovet! (Nora forbereder seg.) HELMER (til Rank mens han henter en sigareske) Nå skal du få se. Sett deg. Men vi skal ha sigarer til. RANK Hva har du tenkt å by på? HELMER Et lite stykke familieliv. Italiensk tarantella! Jeg har selv stått for instruksjonen da vi var i Italia. (Helmer og Rank setter seg med hver sin sigar.) HELMER (mens Nora danser.) Bravo, Nora! (til Rank) Nå, hva sier du? Hm? Slik en hustru skulle du hatt! 93 (Fru Linde kommer inn. Nora danser heftigere.) HELMER Hun skal danse den hos Stenborgs i morgen. Ikke så fort! Du må danse langsommere, Nora! Ikke så fort! NORA Kan ikke annerledes. HELMER Ikke så voldsomt, Nora! NORA Akkurat sånn må det være. HELMER Du danser jo som om det gikk på livet løs. NORA Det gjør det jo også. HELMER Hold opp; dette er jo galskap. Hold opp! (Musikken stanser; Nora stanser.) HELMER Du har jo glemt alt jeg har lært deg. 94 NORA Du må veilede meg da. HELMER Ja, herregud, her trengs virkelig instruksjon. NORA Ja, du ser, du skal ikke ha tanker for annet enn meg. Ingen papirer, ingen brev HELMER Er det fortsatt angsten for dette mennesket? NORA Du har lovet å gjøre det jeg ber deg om. Ellers hadde jeg ikke HELMER Nora, har han vært her igjen? NORA Ikke sant, doktor Rank, han har lovet? Du må ikke arbeide, ikke lese noe, hverken i dag eller i morgen. RANK Du har faktisk lovet det, Helmer. HELMER Nåvel, hun skal få sin vilje. Men i morgen natt, når du har danset - 95 NORA Da er du fri. (Anne-Marie inn.) ANNE-MARIE Frue, bordet er dekket. NORA Vi vil ha champagne, Anne-Marie. ANNE-MARIE Godt. RANK Ai ai, stort gilde, altså? NORA Champagnegilde til den lyse morgen! Og makroner, Anne-Marie - mange! HELMER Så, så, så, ikke så vill. (Helmer og Rank går ut.) NORA Nå!? FRU LINDE Reist på landet. 96 NORA Jeg så det på deg. FRU LINDE Han kommer hjem i morgen kveld. Jeg skrev en lapp til ham. NORA Det skulle du latt være. Du skal ikke forhindre noen ting. Det er faktisk helt fantastisk, dette her, å gå og vente på det vidunderlige. FRU LINDE Hva er det du venter på? NORA Å, det kan ikke du forstå. Gå. (Fru Linde går.) NORA Fem. Sju timer til midnatt. Så tjuefire timer til neste midnatt. Da er tarantellaen ute. Tjuefire og sju? Trettien timer igjen å leve. 97 (Pause.) AKT 3 3.1 FRU LINDE Kom inn, det er ingen her. KROGSTAD Hva skal dette bety? FRU LINDE Jeg må snakke med deg. KORGSTAD. Og det må nødvendigvis skje her i huset? FRU LINDE Hos meg var det ikke mulig, værelset mitt har ikke egen inngang. Kom inn, det er ingen andre 98 her. Barna sover, Helmers er på ball ovenpå. KROGSTAD Så, Helmers danser i kveld? FRU LINDE Ja. La oss nå snakke sammen. KROGSTAD Har vi to noe mer å snakke om? FRU LINDE Vi har mye å snakke om. KROGSTAD Det trodde jeg ikke. FRU LINDE Nei, for du har aldri forstått meg. KROGSTAD Forstått deg? En hjerteløs kvinne som sparker en mann ut når det tilbyr seg et bedre parti, noe mer fordelaktig. FRU LINDE Tror du at det var med lett hjerte jeg brøt med deg? KROGSTAD Hvis ikke, hvorfor skrev du da til meg som du gjorde den gang? 99 FRU LINDE Jeg hadde ikke noe valg. Når jeg først skulle bryte med deg, måtte jeg jo også utrydde alt som du følte for meg. KROGSTAD Sånn å forstå. Og dette - dette bare for pengenes skyld! FRU LINDE Jeg hadde en syk mor og to små brødre å forsørge. Vi kunne ikke vente på deg; med deg var det jo så lange utsikter. KROGSTAD Da jeg mistet deg var det som om all fast grunn gled bort under føttene på meg. Jeg ble som en skibbrudden på et vrak. FRU LINDE Hjelpen er kanskje nær. KROGSTAD Den var nær; men så kom du og stilte deg i mellom. FRU LINDE Det var først i dag jeg fikk høre at det er deg jeg skal avløse i banken. KROGSTAD Jeg tror deg. Men nå når du vet det, vil du ikke avstå fra stillingen? FRU LINDE Nei; for det ville ikke gavne deg i det hele tatt. 100 KROGSTAD Å gavne, gavne -; jeg ville ha gjort det. FRU LINDE Jeg har lært å handle fornuftig. Livet har lært meg det. KROGSTAD Og livet har lært meg å ikke tro på talemåter. FRU LINDE Da har livet lært deg noe svært fornuftig. Men på handlinger tror du? KROGSTAD Hva mener du.. FRU LINDE To på ett vrak står da bedre enn én på hvert sitt. KROGSTAD Kristine! FRU LINDE Hvorfor tror du jeg kom hit til byen? KROGSTAD Du mener vel ikke – at du hadde en tanke for meg? 101 FRU LINDE Jeg må arbeide hvis jeg skal klare å leve. Så lenge jeg kan huske har jeg arbeidet og det har vært min beste og eneste glede. Men nå er jeg alene i verden, så forferdelig tom og forlatt. Å arbeide for seg selv er det jo ingen glede i. Nils, gi meg noen og noe å arbeide for. KROGSTAD Virkelig? Si meg, Kristine, du vet hva jeg har gjort – i fortiden? FRU LINDE Ja. KROGSTAD. Og du vet du hva folk tenker om meg? FRU LINDE I sted... da du sa - om det hadde vært oss to, så.. Det hørtes ut som om du mente.. - at med meg kunne du ha blitt en annen? KROGSTAD Det er jeg helt sikker på. FRU LINDE Er ikke det fortsatt mulig? KROGSTAD Kristine; - Tør du virkelig -? FRU LINDE Dine barn trenger en mor. Vi to, vi trenger hverandre. 102 (De omfavner hverandre.) FRU LINDE (lytter) Hysj! Tarantellaen! Du må gå! KROGSTAD Hvorfor? Hva er det? FRU LINDE Hører du dansen der oppe? Når den er over, kommer de hit. Gå nå. KROGSTAD Å ja, jeg skal gå. Du vet selvfølgelig ikke hva jeg har gjort mot ekteparet Helmer. FRU LINDE Jo, jeg kjenner til det. KROGSTAD Og allikevel så vil du, så tør du -? FRU LINDE Jeg forstår godt hva fortvilelse kan gjøre med et menneske. KROGSTAD Å, hvis jeg kunne gjøre dette ugjort! FRU LINDE Det kan du, brevet fins fortsatt i brevkassen. 103 KROGSTAD (ser forskende på henne) Er det sånn det henger sammen? Du ville bare redde venninnen din. Du kan like godt si det rett ut. Er det sånn? FRU LINDE Nils; den som én gang har solgt seg selv for andres skyld, gjør det ikke om igjen. KROGSTAD Jeg vil forlange å få brevet mitt tilbake. FRU LINDE Nei. KROGSTAD Jo naturligvis; jeg venter her til Torvald kommer ned; jeg sier at det bare dreier seg om oppsigelsen min, - at han ikke skal lese det FRU LINDE Nei, du skal ikke kalle brevet tilbake. KROGSTAD Men si meg, var det ikke egentlig derfor du ville møte meg? FRU LINDE Jo, i den første forskrekkelsen; men nå ligger det et døgn imellom, og det er utrolige ting jeg har vært vitne til her i huset. Torvald må få vite alt sammen; det må komme til full forklaring mellom de to; det kan umulig fortsette med alle disse løgnene. 104 KROGSTAD Vel, vel, hvis du vil ha det slik -. Men en ting kan jeg iallfall gjøre, og det skal gjøres straks FRU LINDE (lytter) Skynd deg! Gå, gå! Dansen er over. KROGSTAD Jeg venter på deg der nede. FRU LINDE Ja, gjør det. KROGSTAD Kristine, så lykkelig har jeg aldri vært før. (går ut.) 3.2 NORA (motstrebende) Nei, nei, nei! Jeg vil opp igjen. Jeg vil ikke gå så tidlig. HELMER Men kjæreste Nora NORA Å jeg ber deg så inderlig, Torvald; jeg ber deg så inderlig vakkert, - bare en time til! 105 HELMER Ikke et eneste minutt, min søte Nora. Du vet det var en avtale. (han fører henne, tross hennes motstand, lempelig inn i stuen.) FRU LINDE God kveld. NORA Kristine! HELMER Hva, er du her så sent? FRU LINDE Ja, unnskyld; jeg ville så gjerne se Nora ferdigkledd. NORA Har du sittet her og ventet på meg? FRU LINDE Ja; jeg kom for sent; du var ovenpå allerede; og så syntes jeg ikke jeg kunne gå igjen før jeg hadde sett deg. HELMER (tar Noras sjal av) Ja, se godt på henne. Er hun ikke deilig? FRU LINDE Jo, det må jeg si - 106 HELMER Er hun ikke utrolig deilig. Det mente også hele selskapet. Men egensindig er hun, den søte lille tingen. Kan du tenke deg, jeg måtte nesten bruke makt for å få henne til å gå. Hun danser sin tarantella, gjør stormende lykke, som var velfortjent, skjønt utførelsen var vel opplivet; jeg mener, - litt mer enn det strengt tatt var nødvendig. Men la gå! Hovedsaken er, - hun gjør lykke, hun gjør stormende lykke. Skulle jeg så la henne bli igjen etter dette? Avsvekke virkningen? Nei nei; jeg tok min deilige capripike - min kaprisiøse, lille capripike, under armen; en sving gjennom rommet og svusj, det skjønne syn var forsvunnet. En avslutning bør alltid være virkningsfull, fru Linde; men det er det umulig å få Nora til å forstå. (Han går inn på kontoret.) NORA Nå?! FRU LINDE Jeg har snakket med ham. NORA Og -? FRU LINDE Nora, - du må fortelle mannen din alt sammen. NORA (tonløst) Jeg visste det. FRU LINDE 107 Du har ingenting å frykte fra Krogstads side; men snakke, det må du. NORA Jeg snakker ikke. FRU LINDE Så snakker brevet. NORA Takk, Kristine; nå vet jeg hva som må gjøres. HELMER (kommer inn igjen) Nå, Kristine, har du beundret henne ferdig? FRU LINDE Ja; god natt. HELMER Å hva, allerede? Er det ditt, strikketøyet? FRU LINDE (tar det) Ja; takk; det hadde jeg nesten glemt. HELMER Strikker du altså? FRU LINDE Å ja. 108 HELMER Vet du hva, du skulle heller brodere. FRU LINDE Jaha? Hvorfor det? HELMER Jo, for det er mye penere. Se nå; man holder broderiet sånn med venstrehånden, og så fører man med den høyre nålen - sånn - ut i en lett, langstrakt bue; ikke sant -? FRU LINDE Jo, det kan vel være HELMER Mens derimot å strikke - det kan aldri bli annet enn uskjønt; se her; armene sammenklemt, strikkepinnene, som går opp og ned; - det har noe kinesisk ved seg. FRU LINDE Ja, god natt, Nora, og - (Helmer ser på henne) God natt, herr direktør. HELMER (følger henne til døren) God natt, god natt; du kommer deg vel hjem? Jeg skulle så gjerne -; men det er jo ikke så langt hjem, hva? God natt, god natt. (hun går.) Ahh; endelig fikk vi henne da ut døren. Herregud for et kjedelig menneske! NORA Er du ikke trøtt, Torvald? 109 HELMER Nei, ikke i det hele tatt. Tvert imot. Du da? NORA Veldig trøtt. Nå vil jeg sove. HELMER Ser du; det var altså riktig at vi ikke ble lenger -. La du merke til hvor lystig Rank var i kveld? NORA Å, var han det? Jeg fikk ikke snakket med ham. HELMER Nesten ikke jeg heller. Men har ikke sett ham i så godt humør på lenge. (Ser en stund på henne. Kommer nærmere.) HELMER Hm, - det er herlig å være hjemme hos seg selv igjen; og være alene med deg. NORA Ikke se sånn på meg, Torvald! HELMER Skal jeg ikke se på all den herlighet som er min, min alene, min helt og holdent. NORA Du skal ikke snakke sånn til meg i natt. HELMER 110 Du har ennå tarantellaen i blodet, merker jeg. Og det gjør deg enda mer - Hør! Nå begynner gjestene å gå. Nora, - snart er det stille i hele huset. NORA Ja, det håper jeg. HELMER Ja, ikke sant, min egen elskede Nora? Å, vet du, - når jeg er ute med deg i selskap, - vet du hvorfor jeg snakker så lite til deg, holder meg så fjernt fra deg, bare sender deg et blikk iblant, vet du hvorfor jeg gjør det? Det er fordi jeg innbiller meg at du er min hemmelige elskerinne, og at ingen aner at det er noe imellom oss to. NORA Å ja, ja, ja; jeg vet jo nok at alle dine tanker er hos meg. HELMER Og når vi skal gå, og jeg legger sjalet om dine fine, unge skuldre, - om denne vidunderlige nakke, - da forestiller jeg meg at jeg for første gang er alene med deg, - helt alene, du unge, deilige dame! I hele kveld har jeg lengtet deg. Da jeg så deg i tarantellaen, - åhh, blodet mitt kokte; jeg holdt ikke ut lenger; jeg måtte ta deg med ned hit.. NORA Gå nå, Torvald! Du skal ikke ta på meg. Jeg vil ikke. HELMER Hva mener du? Vil, vil? Er jeg ikke din mann - ? Du leker med meg, lille Nora. Ja men, hva er det? 3.3 111 (Det banker på ytterdøren.) NORA Hørte du -? HELMER Hvem er det? DOKTOR RANK (utenfor) Det er meg. Kan jeg komme inn et øyeblikk? HELMER Hva er det han vil? RANK (innenfor, lar øyet streife flyktig omkring.) Dere har det fint og koselig her inne, dere to. HELMER Det så ut som du var i skikkelig festhumør i kveld. RANK Utmerket! Hvorfor skulle jeg ikke være det? Hvorfor skal man ikke leve fullt og helt i denne verden? Iallfall så mye man kan, og så lenge man kan. Vinen var fortreffelig. HELMER Champagnen var i særklasse. RANK 112 La du også merke til det? Det er nesten utrolig hvor mye jeg kunne skylle ned. NORA Torvald drakk også mye. RANK Å? NORA Ja; og da blir han alltid så lystig etterpå. RANK Nå, hvorfor skal man ikke ta seg en lystig aften etter en vel anvendt dag? HELMER Vel anvendt; det tør jeg dessverre ikke rose meg av. RANK Men det tør jeg, min gode venn! NORA Doktor Rank, du har visst foretatt en vitenskapelig undersøkelse i dag? RANK Ja nettopp. HELMER Se, se; lille Nora snakker om vitenskapelige undersøkelser! 113 NORA Og kan jeg ønske deg til lykke med utfallet? RANK Det kan du i aller høyeste grad. NORA Det var altså godt? RANK Det best mulige for både legen og pasienten, - visshet. NORA (hurtig og forskende) Visshet? RANK Full visshet. Skulle jeg så ikke ta meg en lystig aften etterpå? NORA Jo, det gjorde du rett i, doktor Rank. HELMER Det syns jeg også; bare du ikke får svi for det i morgen. RANK Nå, man får jo ikke noe for ingenting her i livet. NORA Doktor Rank, - du liker maskerader? 114 RANK Ja, når det er mange morsomme forkledninger NORA Hør her; hva skal vi to være på den neste maskeraden? RANK Vi to? Jo, det skal jeg si deg; du skal være lykkebarn HELMER Ja, men finn på et kostyme som kan betegne det. RANK La din hustru møte som hun står og går igjennom verden HELMER Det var virkelig godt sagt. Men vet du ikke hva du selv vil være? RANK Jo, min kjære venn, det er jeg fullstendig sikker på. HELMER Nå? RANK På neste maskerade vil jeg være usynlig. HELMER Det var et pussig innfall. 115 RANK Det finnes en stor sort hatt -; du har vel hørt om usynlighetshatten? Man får den fover seg, og så er der ingen som ser en. HELMER (med et undertrykt smil) Nei, det har du rett i. RANK Men jeg glemmer jo helt hva jeg kom for. Helmer, gi meg en sigar, en av de mørke Havanna. HELMER Med største fornøyelse. (byr etuiet frem.) RANK (tar en og skjærer spissen av) Takk. NORA (stryker en voksstikke av) La meg gi deg ild. RANK Takk for det. (hun holder stikken for ham; han tenner.) Og så farvel! HELMER Farvel, farvel, kjære venn! NORA Sov godt, doktor Rank. 116 RANK Takk for det ønsket. NORA Ønsk meg det samme. RANK Deg? Nå ja, når du vil -. Sov godt. Og takk for ilden. (han nikker til dem begge og går.) 3.4 HELMER Han hadde drukket betydelig. NORA Kanskje det. (Helmer går mot brevkassen.) NORA Hva skal du? HELMER Jeg må tømme brevkassen, det blir ikke plass til avisene i morgen tidlig. NORA 117 Skal du arbeide i natt? HELMER Det vet du jeg ikke skal. - Hva er det? Det har vært noen ved låsen. Her ligger en avbrekket hårnål. NORA Det må være barna HELMER Det må du sannelig venne dem av med. (åpner brevkassen. Kommer tilbake med brevene i hånden) Se her, se hvordan det har hopet seg opp. (blar igjennom) Hva er det? To visittkort - fra Rank. NORA Fra doktor Rank? HELMER (ser på dem) Doktor medicinæ Rank. De lå øverst; han må ha stukket dem inn da han gikk. NORA Står det noe på dem? HELMER Et sort kors over navnet. Se her. Det var jo et uhyggelig påfunn. Det er jo som om han meldte sitt eget dødsfall. NORA Det gjør han også. 118 HELMER Hva? NORA Ja. Når de kortene kommer, så har han tatt avskjed med oss. Han vil lukke seg inne og dø. HELMER Min stakkars venn. Jeg visste jo at jeg ikke skulle få beholde ham lenge. Men så snart -. Og så gjemmer han seg bort som et såret dyr. NORA Når det skal skje, så er det best at det skjer uten ord. Ikke sant, Torvald? HELMER Han var så sammenvokst med oss. Jeg kan ikke tenke meg ham borte. Han, med sine lidelser og med sin ensomhet, ga liksom en bakgrunn for vår lykke. - Nå, det er kanskje best sånn. For ham iallfall. Nå har vi kun hverandre. Vet du, Nora, - mang en gang ønsker jeg at en overhengende fare måtte true deg, for at jeg kunne våge liv og blod og alt, for din skyld. NORA (sterkt og besluttet) Nå skal du lese brevene dine, Torvald. HELMER Nei, nei, ikke i natt. Jeg vil være hos deg. NORA Når du vet at din venn skal dø -? 119 HELMER Du har rett. Vi må gå hver til vårt. NORA Torvald, - god natt! God natt! HELMER God natt, du min lille sangfugl. Sov godt, Nora. (Helmer går ut.) 3.5 NORA Aldri se ham mer. Aldri. Aldri. - Aldri se barna mer heller. Ikke dem heller. Aldri; aldri. - Å, det iskalde sorte vannet. Å, det bunnløse -; dette -. Å, bare det var over. - Nå har han det; nå leser han det. Å nei, nei; ikke ennå. Torvald, farvel du og barna (Hun vil styrte ut; i det samme kommer Helmer inn med et åpnet brev i hånden.) HELMER Nora! NORA Ah -! 120 HELMER Hva er dette? Vet du hva som står i dette brevet? NORA Ja, jeg vet det. La meg gå! La meg komme ut! HELMER (holder henne tilbake) Hvor har du tenkt deg? NORA (prøver å rive seg løs) Du skal ikke redde meg, Torvald! HELMER Er det sant det han skriver? NORA Jeg har elsket deg over alt i verden. HELMER Å kom ikke her med tåpelige utflukter. NORA (et skritt imot ham) Torvald -! HELMER Herregud, - hva er det du har gjort! NORA La meg gå. Du skal ikke bære det for min skyld. Du skal ikke ta det på deg. 121 HELMER Ikke mer drama. Du blir her. Forstår du hva du har gjort? Svar meg! Forstår du det? NORA Ja, nå begynner jeg å forstå det til bunns. (Stillhet.) HELMER Jeg burde ha ant at noe slikt ville skje. Jeg burde ha forutsett det. Alle din fars lettsindige egenskaper. - Ti! Alle din fars lettsindige egenskaper har du tatt i arv. Ingen religion, ingen moral, ingen pliktfølelse -. Å, som jeg er blitt straffet for at jeg så igjennom fingrene med ham. For din skyld gjorde jeg det; og sånn lønner du meg. NORA Ja, sånn. HELMER Jeg er i et samvittighetsløst menneskes vold; han kan gjøre med meg hva han vil, forlange av meg hva det skal være; - jeg tør ikke kny. Og så fornedret må jeg gå til grunne – og det for en tankeløs kvinnes skyld! NORA Når jeg er ute av verden, så er du fri. HELMER Ikke skap deg. Slik noe sa faren din også. Hva ville det nytte at du var ute av verden, som du sier? Ingenting. Han kan likevel offentliggjøre alt; og gjør han det, så blir jeg mistenkt for å ha visst om forbrytelsen din. Folk vil kanskje til og med tro at jeg har stått bak, - at det er jeg som 122 har fått deg til å gjøre det! Og alt dette kan jeg takke deg for, deg, som jeg har båret på hendene gjennom hele vårt ekteskap. Forstår du hva du har gjort imot meg? NORA (med kald ro) Ja. HELMER Du har ødelagt hele fremtiden min. Ta sjalet av. Ta det av, sier jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham på en eller annen måte. Saken må dysses ned for enhver pris. - Og hva deg og meg angår, så må det se ut som om alt er som før. Men naturligvis bare utad. Du blir altså fremdeles her i huset; det er en selvfølge. Men barna får du ikke lov til å oppdra; dem tør jeg ikke å betro deg -. Nå gjelder det å redde restene, stumpene. (Det ringer på.) HELMER (farer sammen) Hva er det? Så sent. Skulle det -! Skulle han -! Gjem deg, Nora! Si du er syk. (Nora blir stående ubevegelig. Anne-Marie kommer inn med et brev.) ANNE-MARIE Det kom et brev til fruen. HELMER Gi meg det. (griper brevet og Anne-Marie går ut.) Ja, det er fra ham. Herregud! (åpner brevet hurtig; løper noen linjer igjennom; ser på et vedlagt papir; et gledesskrik:) Nora! NORA (ser spørrende på ham.) HELMER 123 Nora! - Jeg er reddet! Jeg er reddet, Nora! NORA Og jeg? HELMER Du også, naturligvis; vi er reddet begge to, både du og jeg. Se her. Han sender deg gjeldsbrevet tilbake. Han skriver at han angrer -; at en lykkelig vending i livet hans -; å, det kan jo være det samme hva han skriver. Vi er reddet, Nora! Det er ingen som kan gjøre deg noe. Å, Nora, Nora -; nei, først skal alt dette ut av verden. - (river gjeldsbrevet og begge brevene i stykker.) Nå er det over. - det er over; det er over! Men hva er det - ? Å NORA. Du kan ikke tro at jeg virkelig har tilgitt deg? Men det har jeg, Nora! Jeg sverger, jeg har tilgitt deg. Jeg vet jo, at det du gjorde, det gjorde du av kjærlighet til meg. NORA Det er sant. HELMER Du skjønte jo bare ikke rekkevidden av handlingene dine. NORA (prøver å si noe.) HELMER (avbryter) - Nei nei, støtt du deg bare til meg, jeg skal - ... Ikke fest deg ved de harde ordene jeg kom med i sted. Alt raste sammen rundt meg. Jeg har tilgitt deg, Nora. NORA Takk, Torvald. (hun går ut.) 124 HELMER Nei, bli -. Hva skal du? NORA Ta av meg kostymet. HELMER Ja, gjør det. I morgen vil alt dette se annerledes ut; snart vil alt sammen være som før. Jeg skal ikke behøve å gjenta for deg at jeg har tilgitt deg; det vil du selv føle. Hvordan kan du tro det skulle falle meg inn å skyve deg fra meg, bebreide deg noe? Han skrev at du hadde visst om det siden julaften. Det må ha vært forferdelige dager for deg. Men nå skal vi ikke tenke på det. Nå er det over. Du aner ikke hvor lettet jeg er. Hvem vet, kanskje dette har vært nyttig for oss. Kanskje det kan føre oss enda nærmere hverandre. - Hva er det? Har du kledd deg om? Så sent - ? NORA Kom og sett deg, Torvald. HELMER Nora, - hva er det? NORA Sett deg ned. Vi to har mye å snakke sammen om. HELMER (setter seg like overfor henne) Nora.. Jeg forstår ikke. NORA Nei, det er det. Du forstår meg ikke. Og jeg har heller aldri forstått deg - før i kveld. Nei, du skal ikke avbryte meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. - (etter en kort taushet) Er det ikke en ting 125 som slår deg, sånn som vi sitter nå? HELMER Hva skulle det være? NORA Gjennom alle de årene vi har vært gift har vi aldri snakket alvorlig sammen, du og jeg. HELMER Skulle jeg ha lesset på deg mine bekymringer til enhver tid? NORA Jeg snakker ikke om bekymringer. Jeg sier vi har aldri sittet sammen for å prøve å komme til bunns i noe, i alvor. HELMER Men, kjæreste Nora, ville det ha vært noe for deg? NORA (ser på ham. Pause.) Det er gjort mye urett imot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg. HELMER Hva! Av oss to, - av oss to som har elsket deg høyere enn alle andre? NORA Dere har aldri elsket meg. Dere har bare elsket deres egen forelskelse i meg. HELMER Men Nora, hva er det du sier? 126 NORA Jo, det er sånn, Torvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de samme meningene; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det; for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sin lille dukke, og han lekte med meg som jeg lekte med mine dukker. Så kom jeg i huset til deg HELMER Hva er det for slags uttrykk du bruker om ekteskapet vårt? NORA (uforstyrret) Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet alt etter din smak, og så fikk jeg samme smak som du; eller jeg bare lot som; jeg vet ikke helt -; jeg tror det var begge deler. Når jeg nå tenker over det, så begynner jeg å forstå hvor fattig jeg har levd. HELMER Nora. Har du ikke vært lykkelig her? NORA Nei, det har jeg ikke. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det. HELMER Ikke - ikke lykkelig! NORA Nei; bare lystig. Og du har vært så snill mot meg. Men jeg har vært din dukke, slik som jeg hjemme var pappas. Og barna, de har vært mine dukker. Jeg syntes det var morsomt når du lekte med meg, slik som de syntes det var morsomt når jeg lekte med dem. Vårt hjem har vært en lekestue, Torvald. Det har vært vårt ekteskap. 127 HELMER Det er kanskje noe sant i det du sier, - så overdrevent og overspent det enn er. Men heretter skal det bli annerledes. Lekens tid skal være forbi; nå kommer oppdragelsens. NORA Hvem sin oppdragelse? HELMER Hvem sin? Både din og barnas, kjære Nora. NORA Å, Torvald, du er ikke mann for å oppdra meg. HELMER Hva er det du sier? NORA Og jeg, - kan jeg virkelig oppdra barna? HELMER Nora! NORA Sa du det ikke selv for en stund siden, - den oppgaven torde du ikke betro meg. HELMER Sagt i raseri og fortvilelse! Du kan da ikke henge deg opp i det? 128 NORA Jo; det er jo sant. Jeg makter ikke det. Jeg må oppdra meg selv først. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor går jeg nå fra deg. HELMER Hva er det sier? NORA Jeg må stå helt alene hvis jeg skal finne ut av meg selv og alle ting utenfor. Derfor kan jeg ikke bli hos deg lenger. HELMER Nora, Nora! NORA Jeg går herfra nå. Kristine vil nok ta imot meg for i natt HELMER Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det! NORA Det nytter ikke å forby meg noe som helst heretter. Jeg tar med meg det som tilhører meg. Jeg vil ikke ha noen ting fra deg, verken nå eller senere. HELMER Dette er jo helt vanvittig! NORA I morgen reiser jeg hjem, - jeg mener, til mitt gamle hjemsted. Der vil det være lettest for meg å 129 komme inn i et eller annet. HELMER Forlate hjemmet ditt, din mann og dine barn! Og du tenker ikke på hva folk vil si. NORA Det kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare det er nødvendig for meg. HELMER Nødvendig? - Slik kan du svikte dine helligste plikter? NORA Hva er det? HELMER Og det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke pliktene imot din mann og dine barn? NORA Jeg har andre like hellige plikter. HELMER Hva skulle det være? NORA Pliktene imot meg selv. HELMER Du er først og fremst hustru og mor. 130 NORA Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske, jeg, like så mye som du, - eller iallfall at jeg skal forsøke å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva andre mener. Jeg må selv tenke over de tingene og se og få rede på dem. HELMER Du vet altså ikke hvilke plikter du har mot mann og barn? Du har vel fremdeles en tro som kan gi deg svar i slike ting? NORA Tro? Jeg vet ikke. HELMER Dette er - ... Men hva sier din samvittighet da? For en slags moral har du vel ennå? Eller har du ikke det heller? NORA Torvald, jeg vet ikke. Jeg vet ikke lenger hva moral er. Jeg vet bare at jeg har en ganske annen meningen om slikt noe enn du. Og jeg forstår ikke hva slags lover vi har. En kvinne skal altså ikke ha rett til å skåne sin døende far, eller til å redde sin manns liv! At slike lover skulle være riktige, kan jeg ikke begripe. Det tror jeg ikke på. HELMER Nora, du forstår ikke det samfunnet du lever i. NORA Nei, jeg gjør ikke det. Men nå skal jeg sette meg inn i det. Jeg må se å finne ut av hvem som har 131 rett, samfunnet eller jeg. HELMER Du er syk, Nora; du har feber; du er helt forvirret. NORA Jeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt. HELMER Og klar og sikker forlater du din mann og dine barn? Så er det bare en mulig forklaring. Du elsker meg ikke mer. NORA Nei, det er akkurat det.. Å, det gjør meg så ondt, Torvald. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg elsker deg ikke mer. Det er derfor jeg ikke vil være her lenger. HELMER Hvorfor elsker du meg ikke mer? Kan du si meg det? NORA Det var i kveld da det vidunderlige ikke kom; for da så jeg at du ikke var den mannen jeg hadde trodd. Jeg har ventet så tålmodig i åtte år; for herregud, jeg innså jo at det vidunderlige kommer ikke sånn til hverdags. Så hendte dette med Krogstad og jeg tenkte: nå må den stunden komme da han vil vise hvem han er; du ville ikke bøye deg under dette menneskets vilkår. Jeg var så sikker på at du ville si til ham; gjør saken kjent for hele verden. Og når det var skjedd HELMER Ja hva så? Når jeg hadde prisgitt min egen hustru til skam og spott - ! 132 NORA Når det var skjedd, da tenkte jeg at du ville tre frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige. HELMER Nora -! NORA Du mener at jeg aldri ville tatt imot et slikt offer av deg? Nei, det forstår seg. Men hva ville mine forsikringer gjelde overfor dine? - Det var det vidunderlige som jeg gikk og håpet på i redsel. Og for å hindre det, var det at jeg ville ta ende på mitt liv. HELMER Jeg skulle gladelig arbeide dag og natt for deg, Nora, - bære sorg og savn for din skyld. Men ingen skal måtte ofre sin ære for den man elsker. NORA Det har hundre tusen kvinner gjort. HELMER Du både tenker og snakker som et barn. NORA Og du hverken tenker eller snakker som den mannen jeg vil leve med. Da din forskrekkelse var over, - ikke for hva som truet meg, men for hva du selv var utsatt for, og da hele faren var forbi, da var det for deg som om ingen ting var skjedd. Torvald, - i den stund gikk det opp for meg at jeg i åtte år hadde levd her sammen med en fremmed mann, og at jeg hadde fått tre barn -. Å jeg klarer ikke å tenke på det! HELMER (tungt) Det er kommet en avgrunn imellom oss. - Å, men, Nora, skulle ikke den kunne fylles? Skulle 133 ikke vi allikevel kunne forsøke -. NORA Sånn som jeg er nå, er jeg ingen hustru for deg. HELMER Jeg har kraft til å bli en annen. NORA Kanskje, HELMER Å skilles - skilles fra deg! Nei, nei, Nora, jeg orker ikke tenke på det. Nora, Nora, ikke nå! Vent til i morgen. NORA Jeg kan ikke bli liggende natten over hos en fremmed mann. HELMER Men kan vi da ikke bo her som bror og søster -? NORA Du vet godt at det ikke ville vare lenge -. Farvel, Torvald. Jeg vil ikke se barna. Jeg vet de er i bedre hender enn mine, Anne-Marie vil være som en -. Sånn som jeg er nå, kan jeg ikke være noen ting for dem. HELMER Men en gang, Nora, - en gang -? NORA 134 Hvordan kan jeg vite det? Jeg vet jo slett ikke hva det blir av meg. HELMER Men du er min hustru, både som du er, og som du blir. NORA Du skal ikke føle deg bundet ved noe, like lite som jeg vil være det. Det må være full frihet på begge sider. Se her har du ringen din tilbake. Gi meg min. HELMER Det også -? NORA Det også. Så. Ja, nå er det altså forbi. Her legger jeg nøklene. I morgen, når jeg er reist, kommer Kristine for å pakke sammen tingene mine. HELMER Nora, vil du aldri mer tenke på meg? NORA Jeg kommer sikkert ofte til å tenke på deg og på barna. HELMER Får jeg skrive til deg? NORA Nei, - det får du ikke. HELMER 135 Men jeg må da få sende deg NORA Nei. Ingenting. HELMER - hjelpe deg hvis du skulle behøve det. NORA Nei, sier jeg. Jeg mottar ingenting av fremmede. HELMER Nora, - kan jeg aldri bli noe annet for deg? NORA Å Torvald, da måtte det vidunderligste skje. HELMER Hva er det? NORA Nei, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig. HELMER Men jeg vil tro på det. Si det! NORA Da måtte du og jeg forvandle oss slik at - 136 HELMER Forvandle oss slik at -? NORA Forvandle oss slik at - at ekteskapet vårt kunne bli et samliv. Farvel, Torvald. (hun går ut.) HELMER Nora! Nora! (ser seg om.) Tomt. Hun er her ikke mer. Det vidunderligste -?! (Slutt) 137
© Copyright 2024