Svein Olav Andersen HELVETESPARADISET Til helvete med brød og tilbake igjen. HoboForlag Ulysses og helvetesparadiset Lisleby rundt eller til helvete med brød og tilbake av Svein O. Andersen Published 2011 Produsert av Hobo forlag, e-post; [email protected] 2011 Hobo. Alle rettigheter reservert. (No part of this publication may be reproduced, stored in a retrieval system, or transmitted in any form or by any means, electronic, mechanical, recording or otherwise, without the prior written permission of the author.) Produsert i Norge Om forfatteren; Svein Olav Andersen bor i Fredrikstad, nærmere bestemt Skjærviken i Borge. I mange år var Lisleby hans faste tilholdssted; fra han ble født i 1956 og til han flyttet til Skjærviken i 1993. Han jobber for tiden som fagleder/leder for det psykiske helseteamet i Hobøl kommune. Tidligere har han jobbet i sykehus, i barnepsykiatrien, ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien. Fram til 2011 jobbet han som høgskolelærer og underviste samtidig ved AOF. Han er utdannet sykepleier, er cand.mag. med norsk og idéhistorie i fagkretsen, samt har utdanning i etikk og ledelse, i tillegg til diverse forskningskurs knyttet til psykiatri. Han arbeider også med hovedfag/master i kulturstudier og håper å være ferdig før han dør. Han har også bakgrunn innen typografi og generelle grafiske sysler. Den observante leser vil oppdage at han driver det vesle forlaget som utgir denne historien. Innhold Kapittel 1: Introibo ad altare Dei Kapittel 2: In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti Prolog Tenker jeg tilbake på den tiden jeg skal forsøke å beskrive nå, så er liksom alltid lyssettingen særegen. Den minner litt om lyset i en del filmer, disse varme, gylne skildringene fra et sorgløst liv på den italienske landsbygda, den amerikanske Midtvesten eller en svensk småby. Og alltid med en undertone av tragedie, et anstrøk av sorg og med en katastrofe like rundt neste hjørne. Sorgen over tiden som er tapt. Den kommer aldri mer tilbake. Like mye sorgen over alle disse menneskene som er borte for alltid og som stadig blir mindre husket. På samme måte som et svart/hvitt fotografi blekner bort, blekner ansiktene deres og etterlater seg bare en blank overflate og deler av et navn. Færre og færre mennesker husker dem og en dag er det som om de aldri har eksistert, som om tiden de levde i aldri har vært og at de ikke hadde noen betydning for noen. Og katastrofene vi aldri la merke til, de katastrofene som skjulte seg bak gardiner i et kjøkkenvindu, katastrofene som ble gjemt unna og aldri snakket om. Alle disse menneskene og stedene, skjebner og karakterer fra en helt annen verden, en verden som snart kan være glemt . Alle disse menneskene uten betydning i den store sammenhengen. Men de hadde betydning for meg, de er en del av meg, enten jeg vil det eller ikke og etter hvert blir de en del av deg som leser dette. Dette er mitt Lisleby, slik jeg husker det. Noe og noen har jeg sikkert glemt, noe og noen hopper jeg bare over. Noen er nevnt ved navn, noen ikke. Ganske mange av personene lever ikke lenger, eller er grusomt gamle, fra 120 år og oppover. De uhyggelige er nevnt, men ingen navn. Kapittel 1 Introibo ad altare Dei - Hun likte pikk, hun likte pikk, hun likte pikkolomusikk… Birger sang høyt mens han knadde brøddeigen for hånd. Bakeriet var varmt og dampen ble til lange strimer vann på den kjølige veggen, en hel tralle brødemner stod til heving i dampskapet og han benyttet tiden til å kna ut og trille flere brød. Kna, trille, klappe til enden og så på brettet. Når brettet var fullt opp på trallen, så pensling, når trallen var full : ut av dampen med den forrige, inn i dampen med den nye. Ny pensling og inn i ovnen med brødene, en lang bakerspade, tre og tre brød, et elegant vipp og de lå til steking. Etter en stund, ut igjen, litt banking på skorpen for å kjenne etter om de var ferdige, inn igjen, ut igjen, på brett og opp i butikken. - Hun gikk med barn, hun gikk med barn, hun gikk med barnevogn og frøs… Så wienerbrød . Kjevle ut. Brette sammen. Kna . Kjevle ut. Strekke ut i lengder. Smøre på mandelmasse. Helle i rosiner. Brette sammen. En gang. To ganger. Skjære opp i passe stykker. Sukker, kanel, noen rosiner på toppen. Pensling. Heving. Steking. Til butikken. Birger gryntet litt til meg innimellom. Ikke snakkesalig i dag. Men sangen var et godt tegn. Sang og jevnt tempo. Neste pulje brød ferdig. Opp i butikk, pakke i poser. Navn på hver pose. Opp på sykkel. Av gårde. Først innom Birger. Kikke på ham i døra. To fingre i været. Inn på lageret. Løfte på spannet med ferdiglaget mandelmasse. Plukke med meg et kremmerhus fylt av mynt. Nok til to lange pils. Bakere er tørste. - Hun var en grønn, hun var en grønn, hun var en grønlandseskimo… Sangen starter på nytt. Tid for neste sats av brøddeig. Og av gårde med meg på første tur. Marie var hvit i håret. En liten kolonialbutikk, ved siden av meieriet, i samme bygning som Real Penselfabrikk. Marie har egen visergutt med skikkelig viserguttsykkel, jeg må bruke min egen lyseblå Svithun, innkjøpt på Thoresen Sport i gamlebyen, en merkelig butikk, en butikk vi alltid bruker mest sannsynlig for at pappa kjenner noen der eller har gode avtaler. Frue A: Se der kommer den guttungen igjen, at ingen kan si til mora hans at han skal klippe seg … skjemmer ut både mora og faren sin – ja bestemora også… Marie: Jeg skjønner ikke at Birger ikke skaffer seg en annen til å sykle for seg … kjenner mora hans jeg. Frue B: Ho kjenner jeg og, … og vet du hva…nå har hun tatt seg jobb og… er dårlig stelt der i går’n vel? Hytte og båt skal dem ha , men har’em råd til det? Både kjerring og unger må ærbe. Det er det verste jeg har hørt. Synes synd på guttungen jeg. Er det ikke noe i veien me’n og? Drar litt på det ene benet og - gjør’n ikke det a?? Frue A: Og ikke råd til frisør heller …hysj…der kommer han. Disse jævla kjerringene som alltid står og henger i butikken til Marie driver meg nesten til vanvidd, gruer meg så inn i helvete til å gå inn dit, sure Marie og trynene på de kjerringene som følger med deg fra du setter foten innenfor, måler deg opp og ned, glor og kniper kjeften, hvisker seg imellom og kaster blikk til hverandre når de tror jeg ikke ser dem og Marie som alltid må telle høyt hvert eneste øre i kremmerhuset jeg har med til henne. - Har Birger sneket til seg småpenger fra kassa nå igjen? - … - Kan du ikke be ham sende litt større penger enste gang så jeg slipper å telle så mye? - Jo da... han sa det var nok til to store? Jeg får to øl i en pose, legger brødene på disken og går mot døren. - Sender han guttungen for å kjøpe øl til seg? Det er det verste.. - Hadde han ikke hatt så gode brød skulle jeg kuttet dem helt ut… Sykkelen spinner godt av gårde til neste kunde, et par hus på oversiden av barneskolen, eller den gamle Framhaldsskolen som den het tidligere, Jeg har aldri likt den store, skittengule bygningen, jeg er helt sikker på at den er fylt med usalige sjeler, unger som går igjen der, unger som døde tidlig, tok sitt eget liv, drukna i Glomma, ble påkjørt eller pint sakte men sikkert til døde av foreldre, lærere, konfirmasjonsprester, plageånder. De svever rundt inne i bygningen og jeg er helt sikker på at det er de runde, bleke ansiktene deres jeg skimter gjennom rutene når jeg sykler forbi der tidlig om morgenen eller om kvelden. Runde, snauklippede hoder over rutete skjorter i flanell som trykker bleke neser mot de skitne rutene og gjør grimaser til meg som er der utenfor og som er levende. Og plutselig forsvinner de samtidig, alle sammen som på et signal og jeg mener jeg kan høre lyden av en pekestokk som smeller hardt mot topplaten på et kateter og da stikker jeg hver eneste gang for jeg er sikker på at det gjenferdet av en gammel lærerinne som vil bøye seg mot ruten for å finne ut av hva alle kikker på. Henne vil jeg helst ikke se, så jeg stirrer stivt framover mens jeg sjekker spensten i dynamoen og friksjonen mot dekket for Gud vet hva som kan skje om jeg skulle miste lyset fra lykten og please ikke la det skje her på denne strekningen for nå nærmer jeg meg kunden, de skal ha ett brød og en hvetekake, jeg ringer på og leverer de fra meg uten å se på mennesket som står i døren, jeg vet det er gamle Fru K. og jeg er sikker på at hun har det onde øyet og det vil jeg ikke se på, for jeg er også sikker på at inne i huset, i dette huset som alltid har persiennene nede og som det noen ganger strømmer dyster musikk ut gjennom veggene på, holdes sataniske messer, sorte sammenkomster, ofring, blodritualer, forbannelser. Neste kunde er tvers over gaten, nabo til avholdslokalet, i vaktmesterboligen på toppen av lokalet bor Anne og mora hennes, Anne er jeg litt redd for , men mora er som regel hyggelig. Anne var ikke inne i dag heldigvis. Det er noe ved henne som fascinerer selv om det skremmer, hun er stor, sterk, håndballspiller og har guttetekke så det holder, det damper noe kvinnelig skremmende og lokkende av henne og jeg vet ikke hva de er men jeg merke det på kroppen min og jeg tør vel ikke se henne rett i øynene heller. Jeg tror jeg kunne blitt sittende fast der, rett og slett, ikke kunnet ta blikket fra hennes. Men moren har myke øyne, uten dette som holder fast, hennes blikk sier ”velkommen inn, men jeg lar deg gå igjen” og i det ligger noe trist men også trøst. Hva jeg mener vet jeg ikke, men slik er det og hun takker og smiler når hun tar imot brødet, spør om jeg er tørst mens hun skjenker i et glass ingefærøl og etter gammel skikk får jeg ikke lov til å gå ut av boligen uten ha fått i meg noe, jeg svelger unna og svelgingen skjuler en annen svelging, for hun står i slåbrok og jeg kan se både lårene hennes og det meste av puppene og jeg lurer på om hun er av den typen som liker unge gutter, det er en type kvinnfolk som liker unge gutter ifølge mamma, som gjør hva som helst for noe ungt kjøtt og jeg mumler et eller annet, er rask ned trappen og på sykkelen før siste rest av ingefærølet er i magesekken og over gaten, forbi Møllers hus og nedover Konditorveien, forbi bakeriet ( som forresten har gitt gaten navnet) og til neste kolonial, det er Tangen eller Westby’s Efterfølger som det heter og det er en litt hyggelig butikk, det lukter så godt der inne av nykvernet kaffe og alt er oppbevart i den store disken med de mange skuffene, en skuff for sukker, en for mel, en for kaffe, alt finnes i løs vekt og jeg er privilegert, eller kanskje ikke, som går inn den bakre inngangen og er jeg heldig er det gamle Ragnvald som tar meg i mot og er jeg det ikke er det Fru Tangen, et moralsk og rettskaffent menneske, et kristent kvinnemenneske, en kirkegjenger, en bedehusgjenger og som har et vennlig men stramt ansikt, et ansikt som bærer bud om tukt, askese og forsakelse, nøysomhet, sparsommelighet og antagelig er hun den eneste jeg har sett i mitt liv som finveier kaffen før hun kverner den ved å ta bort en bønne, legge på en annen og mindre bønne, ta bort og legge på, til vekten er eksakt. Her sløses det ikke, vi lurer ingen, det gis heller ikke ved dørene, men hyggelig rettskaffenhet er ikke det verste og om man oppfører seg i følge standarden skal man ikke se bort fra at det vanker en skalk servelat eller sveitserpølse, som det het på den tiden og det var noe man for eksempel kunne få om man var med moren sin i butikken og ikke var en maseunge, ikke var en som tigget om å få noe hele tiden; det er de saktmodige som skal arve himmelen og de stillferdige som skal få pølseavskjær og skalker og det hender Fru Tangen gir uttrykk for akseptert atferd til moren min og slenger ved en tiøres Riegel. Jeg tror ikke den er gratis, selv om det kan virke slik, jeg tror den føres inn i boken og kreves betaling for ved neste lønningsdag, for dette var tiden hvor man kunne handle på bok i butikken og også den tiden hvor man ikke solgte alt åpenlyst og hvor Sabapakker lå ferdig pakket inn i nøytralt gråpapir i stativ og på den måten virket mot sin hensikt, alle visste jo hva du hadde handlet for moren din når du kom med en pakke i gråpapir, men heldigvis slapp du å spørre etter det for du leverte bare lappen, men jeg visste tidlig hva jeg handlet for jeg kunne lese tidlig, så meg lurer dere ikke, men når jeg gikk forbi Karlsen lo han alltid når jeg hadde disse pakkene under armen og ropte ; Er’e den tråkige tidæ for far’in nå æ? Og jeg skjønte vel ikke helt hva han mente og greit var det. Siden jeg kom inn bakveien hos Tangen var jeg liksom ansatt hos K. og fikk et snøft med tilbake idet jeg skulle dra; - Nå synes jeg brødene var litt for godt stekte! Og prisen litt for stiv av den grunn! Og jeg smilte pent , bukket og sa at det skulle jeg si til Birger og Fru Tangen sa; - Nei, ikke til Herr K., si det til Fru K., si det til Hildur er du snill! Og jeg bukket igjen og strøk på dør, vekk fra den hjulbeinte damen i beige lagerfrakk og stramt oppsatt hår, tilbake til bakeriet, først inn på lageret, på plass med to lange pilsner, det må være Frydenlund, ned i bøtta, lerretsstoffet over, lette på bøtta med mandelmasse og finne finansene for neste tur, sirlig pakket i enda et kremmerhus. Så ned i bakeriet, ned i varmen, ned til lukten av deig, nystekt brød, ferske boller, damp og svette, ned til ville historier og uforutsigbarhet; hva ville Birger finne på nå? Han snur seg mot meg og jeg ser han er litt gretten, sikkert fordi han er trett og ikke har fått de første pilsene ennå og jeg tenker at nå kommer ”stempelet”, noe som betyr at jeg må løpe spissrot gjennom bakeriet og verge meg så godt jeg kan mot den store knyttneven som skyter taktfast og kraftfullt rett fremover i ansiktshøyde, akkurat som et stempel, og han trasker rolig rundt etter meg, knyttneven går og jeg vet jeg ikke kan stoppe eller vente eller forsøke å snakke ham til fornuft , for da treffer denne bakerneven meg midt i trynet, han driver meg ubønnhørlig rundt i det avlange rommet, hold deg unna hjørnene, smett under armen, det sikreste er å springe opp trappen, ut i det fri, ut på gården og opp til fruen i butikken, kanskje trenger hun hjelp til noe og når jeg blir sendt av gårde igjen med neste ladning i kurven står Birger fornøyd ved trappa ned til bakeriet og patter på en hjemmerullet Eventyrblanding og alt tyder på at de verste abstinensene er borte, at i alle fall en pils er fortært og livet har begynt å leke igjen. Kanskje har han bevilget seg en slurk av den halve flaska med 45% brennevin han har liggende i skuffen sin også. Og fruen har sendt med meg en handlelapp, jeg har flere funksjoner, jeg er visergutt og handlehjelp og en slags merkelig link mellom de forskjellige menneskene, hilsener avleveres, hilsener bringes med tilbake og det sosiale nettverket er bekreftet og første stopp er fiskehandleren på Snippen. …Der kommer’en snørrvælpen igjen, hva er det han trur han er for no æ..herregud, jeg kjenner vel både moræ og bestemoræ hannes… kåte merra...hehe..må jo væra det når’n ser på alle ungæne ho har værpa . .og alle dem døtrene der i går’n er ta samme ullæ, sikkert kåte så det renner ta’ rem alle fem…hehe…heldig han kællen i huset der gett.. men jævla irriterænes at han der kommer akkurat når jeg holder på… dæven... hehe…der gikk det nesten gæærnt gett… Sku’ likt å gi dem en omgang jæ...hehe…med dennæ her… Og jeg ser fiskehandleren står og pisser , strålen vingler litt mellom gulv og sluk og jeg ser han er ustø, antagelig er han godt nedi brennevinet for dagen og det ser ut som han spyler gulvet med en røkt pølse som han stapper ned i buksene etterpå. Jeg husker aldri at han vasket seg på henda, han rister den pølseaktige pikken sin så det skvetter før han stapper den inn, gnir av seg på frakken og spyler med en vannslange rundt sluket, før han begynner å pynte på fiskenes plassering i disken, den er full av flyndre og torsk, hel fisk på is, noe lyr og sild, helleflyndre, mye hvit fisk i fiskebutikken på den tiden, tiden før oppdrettslaks og ørret i ferdige blokker innpakket i plast i frysedisken i Rema, Rimi, Ica, Mega og hele dritten, her lå de på hakket is og i noen kasser ved siden av disken lå diverse grønnsaker, jeg leverte lappen fra Fru K. og han grep et blomkålhode som han viftet foran ansiktet mitt. - He, he…se på dettæ her’u …se på dennæ fine sprekkæ her akkurat som fittæ te den fisefine Fru K...like tørr og sprukken… ern’te rart han Birger står og runkær hele nattæ…hehe… Jeg kikket på han uten å si noe og tenkte det er rart hva voksne folk kan få seg til å si, men skjønte jo at fiskekællen også hadde en flaske eller to på lur i en skuff, under en grønnsakseske eller noe, det lukta jo brennevin av ham om du kom for nær, samme lukta som hos Birger, han pakka inn blomkålen i en papirpose, veide opp hellefisk og pakket inn i avispapir, så grått papir, så en bit limbånd. Og jeg av gårde igjen, først tilbake med varene, så tilbake til samme sted, Snippen, stedet som er navet, selve sentrum på Lisleby, her er fiskebutikk, kiosk, kolonial og frisør, like ved – enda en kolonial, Marie ved Real Penselfabrikk, på andre siden Tangen og rett bakenfor, ved den vesle parken, holder baker K. til og som om ikke det var nok er det en egen liten brannstasjon, litt bortenfor den igjen ligger Sparebanken og i kjelleren under banken er Fix sykkelverksted, eller alt-mulig-verksted. Men Snippen er altså selve Bull’s Eye. Og jeg må levere et par kneipp hos Hansen, kolonialen på snippen – en butikk jeg ikke hadde lyst til å gå inn i, Hansen selv satt i kassa og snakket et merkelig språk, eller snakket ”pent” som vi kalte det, nesten sånn som jeg forestilte meg at de snakket i Oslo og på radio. Det var i hvertfall to typer mennesker på Lisleby; de som handlet hos Tangen og de som foretrakk Hansen. To kolonialer med 50 meter mellom seg og som slåss om det samme kundegrunnlaget. Vi i vår familie var ”Tangen-folk” og gikk kun til Hansen om det knep. Marie fikk litt av alle, men flest kunder av den eldre bedehustypen, mest sannsynlig var det den geografiske plasseringen i forhold til butikkene som hadde størst betydning. Tangen kjørte ut varer, det var også et konkurransefortrinn, han fylte opp den store Volvo PV’en sin og leverte i esker på døra. Nå skulle jeg også levere, men denne gangen forbi Snippen og over jernbanelinjen. Fulgte jeg veien til venstre like før jernbaneovergangen kom jeg til Stasjonsparken og Jernbanestasjonen. Der var det et lite venterom med en billettluke kombinert med kioskutsalg. Det var vel det eneste stedet på Lisleby hvor det gikk an å få kjøpt Lynvingen og Supermann og fyren i luka hadde uniform og uniformslue, staselig kar og bindeleddet mellom den vesle verden og den store verden både i billedlig og egentlig forstand; han solgte billetter både til Gotham City og til Halden. På den andre siden av jernbanen var Nøkleby. Og det var dit jeg skulle nå. Nøkleby hadde sin egen vesle bande, en håndfull gutter, en storvokst og bøllete, andre mindre men mer utspekulerte og fulle av dritt, spør du meg. Jeg ba min evige bønn; Kjære Gud, la dem være inne, eller på stadion eller et annet sted akkurat nå som jeg skal sykle denne gata nedover til P., la meg i alle fall komme til huset til Mormor i noenlunde sikkerhet. Amen. Og stort sett ble jeg vel bønnhørt. Mormor, eller mor, som vi kalte henne, bodde i Lars Nielsensvei 1, et lite , gammelt hus, med eplehage og stikkelsbærbusker. Men nå skulle jeg til P's Kolonial. Den lå helt ned ved elva, nede på banen, som vi sa, eller stranda. Der nede var det litt skummelt, kanskje fordi det bodde noen gutter der som jeg ikke fikk være sammen med? Men jeg gruet meg også til å gå inn til P.. Fru P. var i menighetsrådet og drev Søndagsskolen eller Gud vet hva og jeg visste at hver gang hun så meg ville hun bringe denne fordømte Søndagsskolen på banen; - Nå er det lenge siden du har vært på Søndagsskolen , Svein. Eller; - På Torsdag er det møte på Yngres , Svein , det er vel noe for deg kanskje? Alltid dette evige Gudsmaset, kom til kirken, kom til Søndagsskolen, kom til Bedehuset, kom på Yngres, kom på faen-og-hansoldemor alt av religiøse greier, hør på ditten, hør på datten, se vitnesbyrd av en tidligere alkoholiker og banditt, se lysbilder fra misjonsmarkene i Afrika og på Ceylon, se filmen om Nicky Cruz, skurken som ble predikant eller hør noen fortelle om Billy Graham, se historien om Sakkeus på flanellograf og hør evangeliene, få godtepose, fisker i garnet, sølvskje, helvete heller om jeg vil og jeg vet hun vil bruke bestemor mot meg; Da ville bestemoren din bli veldig glad, vet du! Og jeg visste jeg måtte svare : jada, jeg skal komme – på alt du ber om og samtidig vet jeg at jeg ikke kommer til å gjøre det, fordi jeg trives ikke der, jeg vil ikke høre om Jesus, jeg hører nok om han på skolen og han kan ikke hjelpe meg likevel, jeg vil ikke synge de triste sangene, jeg liker ikke folka, glisene deres, de alvorlige trynene og jeg liker ikke kirken, jeg får gåsehud av tanken på det vesle groteske krusifikset som henger over alteret, det lidende ansiktet på kroppen uten armer og jeg skjelver i knærne av å i det hele tatt være i nærheten av stedet der Sorte dame løper rundt om kveldene, selv om de sier det er sønnen til prosten og selv om du har et godt øye til ham så har ikke jeg det – jeg vet også at overalt der Gud og Jesus finnes ligger Satan på lur og det er den samme regla; Djevelen skal friste meg og Jesus skal hjelpe meg til å motstå fristelsene, eller få tilgivelse for syndene mine – om jeg angrer vel å merke – og om ikke annet kan jeg sikkert brukes til å holde vitnesbyrd på bedehuset og selv om jeg sier at jeg kommer er det bare sprøyt og det eneste jeg oppnår er å få enda mer dårlig samvittighet og enda mer mas neste gang jeg skal levere brød hos deg…men det meste sier jeg jo ikke, jeg nevner ikke deg og prosten heller, selv om jeg ser det for meg, hvordan du løsner det stramt oppsatte hvite håret og hengir deg til sanseløs petting i sakristiet eller i kjelleren på bedehuset etter kirkekaffen og jeg sier heller ikke at det også er en av grunnene til at jeg ikke kan nærme meg alterringen i den gamle kirken, det er altfor mange bilder i hodet mitt og du er med i de bildene, for du er jo pen selv om du er gammel og her er brødene og jeg vet du ikke vil selge meg øl selv om det er til Birger, eller kanskje nettopp derfor og jeg kommer meg av gårde igjen så raskt jeg kan. Smil, bukk, nikk, jada, jada, jada. Kapittel 2 In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti Jeg må gå opp på loftet en tur, har jeg flaks rekker jeg det akkurat før jeg må springe av sted til skolen og det er veldig varmt der oppe, det lukter treverk og fra det vesle vinduet kan jeg skue utover hagen, epletrærne, nabohagen og jeg går til vinduet i den andre enden av loftet, en lang korridor som heldigvis er opplyst av morgensolen fra øst, jeg er heldig sånn – det ene vinduet er østvendt, det andre er vestvendt og er solen oppe er loftet opplyst både om morgenen og om kvelden, og det klør litt på leggen og jeg lurer på hva som kan skjule seg i skyggene inne blant vinterklærne, kåpene, jakkene, pelsene som er hengt bort for sommeren og tomrommet mellom dem og veggen, hva skjuler seg der og jeg vet det ligger en hemmelig bok nede i en av kistene inne i tantes og farmors avlukke, ingenting er låst og jeg må kanskje kikke - bare litt – det er så deilig å lese om ”mundi fruens et opibus” og hvordan Djevelen satte brystvorten på kvinnen slik at hun kunne la seg friste og samtidig friste menn, men jeg rekker det ikke helt i dag, jeg må skifte til den svarte slengbuksa jeg har fått av en fetter fra Sverige og for alt jeg vet kan Djevelen selv ligge på lur i mellomrommet mellom raden av lagrede vinterklær og veggen, inne i den vesle knekken kan det hende han skjuler seg, det er best å holde seg ute i gangen, i sollyset, for et eller annet sted har jeg lest at djevler og demoner ikke liker seg i sollyset og derfor er det best å holde seg i solen, ikke så mye som et blikk vil jeg ofre de mørke krokene, jeg vet at stokken til oldefar er der inne et sted, henger klar til bruk, jeg vet det er dunkene fra den jeg hører her oppe fra loftet om nettene, ingen tror meg, men jeg vet det – jeg hører liksom fottrinnet først, så hører jeg det skarpere dunket fra stokken, en-to, en-to, en støvel og en sko og når jeg spør farmor om dette ser hun bare på meg, ler ikke, sier ikke mot, bare stirrer på meg og jeg tar det som et tegn på at hun hører det også. Boken om Djevelen og Gud og Synd og Skam er egentlig Onkel sin, en katolsk bok, katolsk til de grader og et vitnesbyrd om at selv om onkel ikke er det minste religiøs er han født katolikk og jeg vet han hadde en søster som døde av tuberkulose , han har vist meg dåpskjolen hennes, den perverse dritten og er det noe jeg er sikker på så er det at hun også lurer inne i de mørke krokene, tett knyttet til den svarte boka, så nær at jeg kan strekke ut handa og kjenne hun får den tvers gjennom seg. Og dette loftet, med to ender, den ene enden synd og skam og djevel, den andre enden trygt over vår egen leilighet, utsikt over eplehagen og om en er heldig – utsikt til naboens eldste datter, sikkert rundt 17 år, jeg husker jeg så henne en gang – liggende rett ut på en solseng, uten bh, bare en liten truse og av en eller annen grunn var det så deilig å kikke på henne, vite at jeg så henne uten at hun så meg og at jeg virkelig kunne den nyte den vesle stive ståpikken jeg fikk, et seksualisert lyn fra klar himmel, en forbarmelse og et glimt av det paradisisk fysiske i verden, alt i den riktige enden av loftet. ”Mundi fruens et opibus” , verdens synd og larm : give it to me baby! Uansett trekker jeg på meg den svarte slengbuksa, skrå gylf med knapper og en sleng ingen har sett maken til her i landet. Og det skulle da bare mangle; denne buksa kommer fra storbyen, fra S-T-O-R-B-Y-E-N, Stockholm, byen med avenyer og drabantbyer, og ungdomsklubber , Mods og Raggare, byen der Tages, Hep Stars og Ola & The Janglers spiller på hvert gatehjørne, byen med øl, røyk, luftgevær, damer med store pupper og blondt hår og gutter med slengbukser og lugg. Det er altså mer enn en bukse jeg trekker oppover beina, mye mer enn en bukse, jeg drar på meg et symbol, et signal og linningen er like lav på hoften som buksene til Jim Morrison; denne buksa sammen med en blomstrete skjorte fra Rabbalshede og de rødbrune skinnskoene med litt hæl og spenne på siden – dette er dynamitt for selvbildet, en rock’n roll ridders rustning og skjold. Skifte-stuntet kjøper meg akkurat passe med tid. Om jeg drøyer et par minutter med å komme av gårde på morgenen unngår jeg stort sett de verste plageåndene langs skoleveien. Stort sett går det bra. Mamma derimot forstår ingen ting. Det er hun som får meldingene om at jeg stadig kommer for sent. Hun som vet at jeg går av gårde i god tid. Skolen ligger ikke mer enn fem minutter gå-avstand unna og hun vet jo ikke at jeg somler på loftet, i kjelleren, smyger langs gjerdet bak hasselbuskene, tar omveien over Losje-fjellet og mye annet rart kun for å slippe den enkleste veien. Skoleveien er full av farer, full av små grupper med drittsekker som ikke har andre ambisjoner eller gleder i livet enn å plage andre. Det er årsaken at jeg har utviklet det å gå til skolen til en kunst, en kunstferdig unnvikelsesinstallasjon, en omveishappening, jeg er en mester i å slippe unna ubehag og stort sett går det greit. I dag kobler jeg meg på en gutt i 7 klasse, en jeg vet er hyggelig og som antagelig vil hjelpe meg om noe skjer. Egentlig liker jeg meg ikke på skolen i det hele tatt, alle disse menneskene jeg ikke vet hvor jeg har hen, alle disse lærerne som tror de er noe, disse herskesyke, smiskende vesenene med det å gjøre livet surt for unger som et kall i livet. Og ikke minst, disse stormannsgale forestillingene de har om å vite hva som er riktig for Gud-og-hvermann, de vet liksom hva som er sunt å spise, hva man bør lese, hva man bør ha på seg. Jeg regner med at en eller annen vil påpeke at jeg ikke har riktig antrekk i dag, at luggen begynner å bli for lang, at gylfen er for tydelig og slengen for vid, at jeg er for frekk og utfordrende og jeg kan tydelig se i ansiktet til Fru Overlærer at hun holder på å brekke seg hver gang hun ser meg. Fru Overlærer er kona til Overlærer, en hissig eldre mann som alle får frysninger av bare ved å vite hans blotte eksistens. Det å havne på Overlærers kontor er en skjebne verre enn det meste; ingen vet helt hva som skjer der inne, det kan vanke en og annen ørefik, en filleristing, en utvisning og om man er riktig uheldig kan enden på visa bli at man sendes til spesialskole eller til Bastøy. Uansett, Fru Overlærer har nesten samme aura av myndighet og skrekk rundt seg, hun sitter nærme maktens midte og hun vet det og hun liker garantert ikke oss fra Lisleby, ikke vi som bor oppe på sletta og i alle fall ikke de som bor på stranda, være seg Lislebystranda eller Nøklebystranda. Hun liker godt de oppe på sletta som hører til i de store villaene, i villaen til disponenten, legen, ingeniøren eller handelsmannen. De ungene kan tillate seg hva som helst, de får alltid ros og et smil og stjerner og store R i boka, selv om de ikke presterer noe særlig mer eller er noe faglig sterkere eller bedre enn oss andre. Men de er mer verd i seg selv, de presterer bedre i egenskap av datter eller sønn til de riktige menneskene; selv en ordblind slamp av en kjøpmannsunge får bedre norskkarakter enn en begavet skribentspiresønn av en postmann. Nok om det, Fru Overlærer er i slaget og jeg vet at hun akkurat i dag skal påføre meg et utrolig nederlag. Jada, jeg vet jeg hopper litt i tid og rom, i stil og synsvinkel, men noen friheter må jeg bare ta meg, dette er en erindringshistorie, en historie omkring hva jeg husker og hvordan jeg husker det og nettopp av den grunn må jeg innimellom gi plass til den som erindrer, ikke bare selve erindringen. Den som erindrer er altså meg og jeg har denne tanken innimellom, en tanke som sniker seg fram mellom alle ord og setningsledd, mellom alle hendelser og personer, den tanken sniker i køen som en engelsk turist og jeg tenker ”Jeg dreper deg”, uten at det endrer på noe som helst. Tanken er veldig enkel og er vel nærmest essensen av hele denne erindringsrekken; ”Du kan ikke skrive. Du er ingen forfatter.” Du er ”Ingen”, med stor I. Jeg vet. Jeg er ingen forfatter. Jeg er ikke en gang noen god forteller. Men jeg forsøker å huske. Kanskje er jeg en god husker. Og jeg liker å beskrive. Be- skrive. Og samtidig forbanner jeg meg selv så inn i helvetet, så inn i Satans store sorte hule. Hvorfor skriver jeg på dette språket? Er ikke dette Herrespråket? Og er ikke å benytte seg av dette språket et uttrykk for ren kapitulasjon, underkastelse og selvutsletting? Språket kom med nederlaget. Språket er både konsekvensen av og selve symbolet på nederlaget. Mitt store, famlende nederlag. Storslagent som alle nederlag. Hva mistet Napoleon ved Waterloo? Jeg mistet språket. Identiteten. Kapitulasjonen har vi felles. Det er en del fnising fra pultene bak og ved siden av meg., de andre elevene vet av erfaring at hva som helst kan skje når jeg er involvert. Fru K: Les fra tredje linje i annet avsnitt. Svein: Han løftÆ hUE og så sÆ runt . Fru K: Nei. Nei. Nei! Han løft-et h-odet og så s-eg rundt! Svein: Han løft-a-et hue-hudet.. Fru K: (Strengt) Han løf-TET h- ODET og så s-EG rundt! Koret: Hehe, hihi, fnisogklukk, hahaha, håhå hoho Svein: Han LØFTET hu.. HODET og så SEG rundt Fru K: Bra! Fint!Flott! Den som erindrer vil gjerne kalle dette språklig disiplinering. En tvang like ille som å måtte skrive med høyre hånd, et overgrep mot kultur og språk. Samtidig en gave, et middel til forsoning og klassereise. For det er klart – med herrespråket inne kommer alle eksamener, utdanninger, akademiske grader og faen og helvete og hvorfor klarer jeg ikke å bruke mitt eget urspråk lengre? Nei jeg benytter meg flittig av herrespråket, fiendespråket og skal jeg aldri klare å kvitte meg med det? Skal jeg aldri klare å skrive som jeg burde? Rett og slett kutte ut det drittspråket , det sosialiserte språkhelvete som stenger meg inne, rett og slett bare følge tanken og … rett å slett gi faan, drite i reglæne, stjæle tebake de språket jæ hadde tå bynnæ me… Men nei. Ikke enda. Og nå er det slutt på skole og jeg vet jeg må hjem , opp på loftet, skifte tilbake til den ordinære Wrangler buksen, sale sykkelen og av gårde til bakeriet, la nederlag være nederlag og konsentrere meg på utlevering av brød, hvetekaker, vørterkaker og loff. På kveldsøkten er det stort sett bare meg og fru K. til stede. Birger er hjemme, sover og forbereder seg til neste arbeidsdag. Han starter jo klokken 03.00 på natten og trenger nok de fattige timene. Jeg fyller opp sykkelen og har ruten klar i hodet; nå på kvelden er det hovedsakelig privatpersoner som skal ha varer, privatpersoner og institusjoner. Jeg vet jeg må helt opp til Godtfredsen, et skummelt hus i starten på marka, et hus med høy hekk rundt hagen, en stor port og med en merkelig lukt som strømmer ut gjennom døren hver gang den åpnes, Godtfredsen driver privatforpleining og gudene vet hva som skjer innenfor veggene i det huset, der inne springer antagelig galningene rundt tungen hengende ut av munnen, siklende psykotiske med de vide buksene slengende rundt beina og kuken handa, her kravler onanistene rundt på gulvet, melkehvite levre og havregrøthjerner som siprer ut av kroppsåpningene, hver dråpe tapper hver enkelt for intelligens og jeg er sikker på at om jeg er for lenge i nærheten av dette huset vil jeg ende opp der selv, med hjernecellene siprende ut av en halvslakk utrunket pikk, buksene fulle av bremsespor og med gammelt brød som eneste næringskilde. Fytterakkern. Jeg legger opp ruten slik at Godtfredsen er først, på den måten starter jeg i utkanten og arbeider meg sakte men sikkert tilbake mot utgangspunktet, bakeriet og hjem. Solen er lav på himmelen, det er varmt nok til at jeg kan sykle i skjorte, tankene holder samme farten som pedalene, de kretser taktfast om samme univers, håper jeg får være i fred på turen hjem, håper jeg får slåsshansken Birger har lovet meg, håper jeg får lønnsøkning, håper jeg kommer inn på voksenkino og får se Dracula-filmene snart, håper jeg rekker tilbake før det er mørkt, håper det er folk på Zoar når jeg skal levere vørterkakene, håper det er folk på bedehuset når jeg skal levere hvetekakene. Om det ikke er folk der må jeg låse meg inn, gå forbi den åpne døren inn til salen, ned i kjelleren, inn i et lite mørkt rom, åpne en stor trekiste og plassere hvetekakene der. Jeg hater dette stedet, hater den lekmannbefengte prekestolen, hater korset på veggen med de kunstige strålene av tre som stritter utover veggen, hater lukten av innestengt, halvmørket og ekkoet av stillheten som gjaller mellom veggene her og all denne skinnhelligheten veggene har suget i seg og som liksom skriker til meg og vil slippes fri og jeg stirrer konsekvent ned i gulvet, fokuserer på der jeg skal gå, småspringer ut døren og kan nesten høre noen som hånler mens jeg låser døren og kaster meg på sykkelen på vei mot neste jævla sted. Neste jævla sted er Zoar. Zoar er skummelt. Bare navnet gir meg frysninger. Selv om begge onklene til mamma var fast inventar på Zoar og sikkert bestefar også, synes jeg dette var noe av det skumleste. Dette er en menighet kun for menn, det er noe Talibansk over Zoar, noe Læstadiansk Talibansk, en menighet der kvinner er forbudt, der salmer synges uten akkompagnement og i redusert takt og hastighet, Gud og Jesus og Den Hellige Ånd skal ikke spottes eller uleiliges med lystig sang , med verdslige profane toner. Sang man raskt og til musikk kunne jo Herren forledes til å tro at man levde livet på den brede vei, et liv i lyst, i begjær og i glede – nei, livet skulle leves som den jammerdalen verden var, en asketisk prøvelse på veien mot det forjettede landet, en martrende vandring langs den smale sti, naglet til et kors på jorden og Paradis i det fjerne og Salige Er De Saktmodige. Hva man så bedriver tiden med utenfor menighetslokalet er noe helt annet og sikkert aldri verre enn at det er mulig å få syndenes forlatelse, aldri verre enn at man kan få tilgivelse i saktmodighet. Tiden står stille på Zoar og alle mennene kler seg i frakk og hatt og ligner bedemenn. Heldigvis slipper jeg å låse meg inn her, det er lys på inne og Onkel Nils kommer i døren, hilser så vidt , tar imot vørterkakene og lukker meg ute. Huset er lukket, dempet og ligger liksom og knuger seg fast til fjellet mens det ruger over hemmelighetene sine på en saktmodig og illevarslende måte. Jeg sender en varm tanke til Egil som i ungdommelig mot mente at Jesus trengte å luftes ut og dermed knuste hver eneste jævla rute. På vei ned bakken fra Zoar ser jeg en guttegjeng utenfor biblioteket, de er overalt og til enhver tid og jeg velger å sykle forbi så fort jeg kan, ikke et blikk i deres retning, lukke ørene og blokkere sansene, ikke tenke på det spotske smilet akkompagnert av det blussende fødselsmerket og hans hjernedøde feige epigoner. Men akkurat biblioteket må jeg innom senere i kveld, jeg må ha noe nytt å lese på, jeg trenger noe å fokusere på, en god historie, en bok som ligger godt i handa, en verden mellom permene og jeg husker jeg lånte med meg alle bind av ”Tusen og en natt” og leste dem i ett strekk, natt og dag kretset tankene seg om Harun Al Rachid og hans vakre Sheherazad som produserte det ene lekre eventyret etter det andre og etter disse historiene kastet jeg meg over en kjempesamling skrekkhistorier og ble introdusert for Edgar Allan Poe og bibliotekarens granskende blikk når jeg ville låne voksenbøker, som om det er noen forskjell barn og voksne hva språklig forståelse angår, i hvert fall ikke alltid, men det er en kamp å få lånt det man vil og akkurat nå er det en kamp å fokusere på alt annet enn de drittsekkene som kretser rundt meg på syklene sine og roper ett eller annet og jeg må holde fokus, for jeg vet de ikke rører meg så lenge jeg er i arbeid, viserguttjobben gjør meg fredet, men likevel – fokus, fokus, fokus . Og stort sett går de lei. Innom bakeriet, hente en sekk med brød jeg vet er gammelt, noen av brødene er fra et par uker tilbake og det er Vanebo som står for tur. Vanebo , eller Skovbøle, er også en privatforpleining og jeg gruer meg så inn i helvete, alt er kvalmt der, i alle fall første gangen men jeg vet jeg venner meg til det og har vent meg til det allerede og nå kjenner jeg de store hundene, de store svarte Grand Danois’ene som kretser rundt der inne, store som hester og ganske skumle når de legger labbene på skuldrene dine og er dobbelt så store som deg og heldigvis vil de bare kløes bak øret og jeg vet de blir glade når jeg slenger til dem et wienerbrød som ikke er så verst ferskt fra toppen av sekken og første gangen jeg opplevde dem ville jeg bare dø av skrekk inntil Fru Vanebo kom ut, trinn og smilende og tok alt det farlige bort, de bare luktet, slikket og var store, selv om de egentlig var små og ville ha kos. Men denne damen er det verre med, henne som kommer stormende ut fra sidebygningen nesten hver gang jeg kommer, denne damen i grått forkle og med den blekeste huden i verden, slaskete strømper som krøller seg under knærne og knudrete fingre som febrilsk forsøker å åpne brødsekken for å finne noe søtt og relativt ferskt., et wienerbrød, en bolle, et stykke hvetestang og akkurat i dette øyeblikket vet jeg at Fru K. ikke snakker sant, disse brødene er ikke til dyrene, det er de brødene de bruker til å fø de pasientene sine med og jeg blir overrumplet av en matthet jeg aldri har kjent på tidligere og når den mannen også kommer ut, en mann med skjeggstubber , en gammel bukse og en slitt strikket jakke med førkrigsmønster og gummistøvler og lange gulnede fingre som grafser i sekken, finner et gammelt frøbrød og setter av gårde med et triumferende hyl – tristheten er knugende og veien hjemover blir veldig lang. Og gjett om jeg er klar over det verste med Vanebo; det verste med Vanebo er at gården ligger nabo til kirkegården og jeg blir nødt til å sykle langs med kirkegården både til og fra et altfor langt stykke, det begynner alltid å mørkne når jeg må forbi denne fordømte kirkegården. Jeg er helt sikker på at så fort mørket omhyller gravstøttene strømmer grå sjeletåke fram, kveiler seg rundt steinene, leter seg fram over bakken, smyger seg mot hekken og mot meg, de vet jeg er der, de vet jeg er redd og selv om farfar ligger der nede er han så altfor svak i forhold til overmakten av de onde grå sjelene som strømmer opp fra bakken. Pedalene går som jeg har Satan i hælene og om jeg tør å snu meg er det sikkert Satan jeg kommer til å se og om jeg hører etter er det sikkert pusten hans jeg hører pese meg i nakken og like fort som skrekken kom er den borte, for nå er jeg ved gamlehjemmet og lengre enn dit gidder de ikke følge meg, der inne er det flere stakkarer som ligger på vent som er mer morsomme å plage og jeg lurer på hvorfor gamlehjemmet er bygget så nær kirkegården og jeg lurer på hvordan det må være å bi gammel, skrøpelig og vite at du snart skal dø og det eneste du ser utenfor vinduet ditt er kirkegården og alle gravsteinene og du kjenner flere og flere av navnene på steinene og vet at det bare er snakk om tid før du har en helt egen stein, med helt eget navn og nummer. Men nå er det bare å slippe bremsene nedover bakken, la den smått fuktige kveldsluften kjøle pannen, forbi gartneriet, forbi skolen – ikke kikk inn gjennom vinduene på langsiden – og hjem. Så til biblioteket, helst rett før det stenger, like før det stenger er det som regel voksne folk der, smette ut sammen med en voksen og så snarveien ved prestegården, over gjerdet ved Pærten og så hjem. Nå har jeg lært meg ordet olfaktiv, rett og slett ved å lese om Mummintrollet ; det betyr vár for lukter og alt jeg husker er nesten forbundet med en lukt, lukten av surkål fra toalettet hos Dr. Møller, lukten av urin fra Godtfredsen, stanken av svette og usselhet hos Vanebo og ikke minst den tunge , mettede duften av limfres, papir og sherting på biblioteket. Lukt og lyd og på dette biblioteket : fravær av lyd, så vidt en kremting i ny og ne fra bibliotekaren, en så vidt merkbar skrapelyd fra en stol og en lett vibrerende blafring av sider i bøker, spesielt den som framkalles av klamme guttehender mellom utvalgte sider i voksenbøker. Og den prikkende spenningen , en gyllen kløe oppover ryggen; ser bibliotekaren meg nå, ser Ragnar Pettersen meg nå? Jobben hans gikk jo ut på to ting – skrive på lånekortet og nekte meg i å kikke i de forbudte bøkene. De forbudte bøkene var Karl Evangs bøker om seksuallære , Agnar Mykle. Disse bøkene åpnet seg av seg selv på utvalgte steder, særlig lett åpnet de seg på de stedene hvor det var tegninger, tegninger som hadde en magisk virkning, tegninger som forvandlet en spinkel, tafatt og forsiktig guttevalp til en siklende, stappet og velkrydret chorizo, sprengfull av lyst og bankehjerte og Gud og Satan og alt det herlige forbudte som boblet i blodet, banket i skrittet og fikk pulsen til å bruse i ørene. Disse eksotisk smakfulle ordene i illustrasjonene, enkle streker men med trolldommens kraft til å rope Sesam, Sesam; Labia major, Labia minor, Mons pubis, perineum, clitoris, anus og hjelp, klitoral fryd og pubisk nytelse, glans penis og scrotum, svamplegemer, blodtilstrømning, ejaculatio, coitus interruptus og jeg skjønner ingenting, men det er forbudt. Og det er deilig. Og det er et fristed , en liten verden, en åpning til en større verden og biblioteket er stedet jeg får vite at noe er for barn, annet er for voksne. Take it or leave it og Ragnar P. ruller lydløst på fotsålene over det blankpolerte linoleumsgulvet og innimellom kjenner jeg kjemikaliestanken fra renseriet i etasjen under og verden henger sammen og er en liten helhet og jeg er en bitteliten del av denne helheten enten jeg liker det eller ikke.