Manus - Intranett
GENGANGERE ET FAMILIEDRAMA I TRE AKTER (1881) PERSONENE Fru Helene Alving, kaptein og kammerherre Alvings enke. Osvald Alving, hennes sønn, maler. Pastor Manders. Snekker Engstrand. Regine Engstrand, i huset hos fru Alving. * (Handlingen foregår på fru Alvings landeiendom ved en stor fjord i det vestlige Norge) FØRSTE AKT (En rommelig havestue med en dør på den venstre sidevegg og to døre på veggen til høyre. I midten av stuen et rundt bord med stole omkring; på bordet ligger bøker, tidsskrifter og aviser. I forgrunnen til venstre et vindu, og ved samme en liten sofa med et sybord foran. I bakgrunnen fortsettes stuen i et åpent, noe smalere blomsterværelse, der er lukket utad av glassvegge og store ruter. På blomsterværelsets sidevegg til høyre er en dør som fører ned til haven. Gjennem glassveggen skimtes et dystert fjordlandskap, sløret av en jevn regn. Snekker Engstrand står oppe ved havedøren. Hans venstre ben er noe krumt; under støvlesålen har han en trekloss. Regine, med en tom blomstersprøyte i hånden, hindrer ham fra å komme nærmere.) 2 REGINE (med dempet stemme) Hva gjør du her? Bli stående. Det drypper jo av deg. ENGSTRAND Det er Vårherres regn, det, barnet mitt. REGINE Det er faens regn, er det. ENGSTRAND Jøss’. (halter et par skritt frem i stuen) Men det var det jeg ville si – REGINE Hysj! Osvald ligger og sover ennå.. ENGSTRAND Sover han? På dagen? REGINE Det bryr ikke deg! ENGSTRAND Jeg var på byen i går kveld – REGINE Det tror jeg gjerne. ENGSTRAND Vi mennesker er en skrøpelig slekt. Og verden er full av fristelser –; men ja Gu’, på jobb klokken halv seks i dag tidlig. REGINE Ja, ja, kom deg av sted. Jeg vil ikke stå her og ha rendez-vous’er med deg. ENGSTRAND Hva vil du ikke ha for noe? 3 REGINE Så; gå din vei da. ENGSTRAND (et par skritt nærmere) Nei Gu’ om jeg går før jeg får snakket med deg. I eftermiddag blir jeg ferdig med arbeidet nede i skolehuset, og så drar jeg hjemover med båten. REGINE (mumler) God tur! ENGSTRAND Takk for det, barnet mitt. I morgen skal jo barnehjemmet innvies, og pastor Manders er jo også ventet. REGINE Han kommer alt i dag. ENGSTRAND Ja ser du. REGINE Og du reiser jo før jo heller. Ha det! ENGSTRAND Jo takk!Men jeg vil ha med deg. REGINE (med åpen munn) Hva er det du sier? ENGSTRAND Jeg vil ha deg med meg hjem, sier jeg. REGINE (hånsk) Du er ikke riktig klok. 4 ENGSTRAND Å, det skal vi nok få se. REGINE Ja, det kan du være sikker på vi skal få se. Jeg, som er oppvokst hos kammerherreinne Alving –? Jeg, som blir behandlet som en del av familien –? Skulle jeg flytte hjem til deg? Til et slikt hus? Æsj! ENGSTRAND Hva fan’ er dette? Setter du deg opp imot din far, jentunge? REGINE (mumler, uten å se på ham) Du har ofte nok sagt at jeg ikke angikk deg.. ENGSTRAND Bahh… REGINE Har du ikke ofte kalt meg for en –? Fi donc! ENGSTRAND Jeg har aldri brukt så stygge ord. REGINE Å, jeg husker nok hva slags ord du brukte. Så, takk! ENGSTRAND Akkurat som moren sin. Alltid skulle hun nu være så fin på det. (hermer) «Slipp meg, Jakob! La meg være! Jeg har tjent hos kammerherre Alvings på Rosenvold, jeg!» (ler) REGINE Stakkars mor; – henne fikk du da tidsnok pint livet av. 5 ENGSTRAND (svinger på seg) Joda, jeg skal jo ha skylden for alt. REGINE (vender seg bort, halvhøyt) Uff –! Og så det benet. ENGSTRAND Hva sa du nå, barnet mitt? REGINE Pied de mouton. ENGSTRAND Er det engelsk, det? REGINE Ja. Blant annet. ENGSTRAND Bra. Det kan komme godt med i byen, Regine. REGINE (efter en kort taushet) Og hva var det du ville med meg i byen? ENGSTRAND Kan du spørre om hva en far vil med sitt eneste barn? Er jeg ikke en enslig og forlatt enkemann. REGINE Å, hold kjeft! Hvorfor vil du ha meg til byen, spør jeg. ENGSTRAND Jo, jeg har tenkt å prøve på noe nytt. REGINE (blåser) Og det har du liksom ikke prøvd før? 6 ENGSTRAND Ja, men denne gangen skal jeg – Fan’ ete meg – REGINE (stamper) Du banner ikke her! ENGSTRAND Hyss, hyss; jeg ville bare si at jeg har lagt opp ikke så lite penger for arbeidet med barnehjemmet. REGINE Har du det? Bra for deg, det. ENGSTRAND Jeg har tenkt å investere i noe som kunne lønne seg. En slags servering for sjøfolk – REGINE Javel.. ENGSTRAND Et riktig fint sted, skjønner du; – ikke slikt noe svineri for matroser. Nei, død og pine, – det skulle være for kapteiner og styrmenn og – og fint folk, skjønner du. REGINE Og så skulle jeg –? ENGSTRAND Bare for et syns skyld, kan du vel tenke. Du kan få det akkurat som du vil. REGINE Ja-vel, ja! ENGSTRAND Det må jo være damer i huset, dans og slikt, underholdning vet du... (nærmere) 7 Ikke vær dum. Stå ikke i veien for deg selv, Regine. Hvordan skal det gå med deg her? Passe ungene på det nye barnehjemmet, hører jeg. Er det noe for deg? Har du slik voldsom lyst til å slite deg helseløs for disse skitne ungenes skyld? REGINE Nei, gikk det som jeg ville, så –. Nå, det kan vel komme. Det kan vel komme! ENGSTRAND Hva for noe kan komme? REGINE Er det mange penger du har spart sammen? ENGSTRAND Nok. REGINE Har du tenkt å gi meg noe av pengene? ENGSTRAND Nei Gu’ tenker jeg ikke på det, nei. REGINE Tenker du ikke på å sende meg så my’ som en liten kjole en gang? ENGSTRAND Bli med inn til byen, du, så kan du få kjoler nok. Jeg kan få kjøpt et pent hus i Lille Havnegaten. Det koster ikke stort og det kunne bli et slags sjømannshjem. REGINE Men jeg vil ikke være hos deg! ENGSTRAND Du ble fan’ ikke lenge hos meg, barnet mitt. Så vakker som du er blitt de siste årene REGINE Så –? 8 ENGSTRAND Det ville nok ikke ta lang tid før der kom en styrmann, – ja, kanskje en kaptein – REGINE Gifte meg med en slik? Sjømenn har ingen savoir vivre. ENGSTRAND Hva? ...ikke gift deg da! Det kan lønne seg likevel. (fortroligere) Engelskmannen – han ga tre hundre, han; – og din mor var ikke vakrere enn deg. REGINE (imot ham) Ut! ENGSTRAND (viker) Nå, nå; ikke slå, da! REGINE Jo! Snakker du om mor, så slår jeg. Kom deg ut! (driver ham opp mot havedøren) Gå stille; den unge herr Alving – ENGSTRAND Han sover, ja. Det er svært som du bryr deg om den unge herr Alving – REGINE Ut! Du er gal, menneske! Nei, gå ikke den veien. Der kommer pastor Manders. ENGSTRAND (mot høyre) Men snakk med ham. Han kan si deg hva et barn skylder sin far. For jeg er nå faren din likevel. Det står i kirkeboka det. På trykk skjønner du! (han går ut gjennem den annen dør, som Regine har åpnet og igjen lukker efter ham) 9 REGINE (ser seg hastig i speilet, vifter seg med lommetørklet og retter på sitt kravebånd; derpå gir hun seg i ferd med blomstene). (Pastor Manders, i overfrakke og med paraply, samt med en liten reisetaske i en rem over skulderen, kommer gjennem havedøren inn i blomsterværelset) PASTOR MANDERS God dag, frøken Engstrand. REGINE (vender seg glad overrasket). Nei se, god dag, herr pastor! Er båten alt kommet? PASTOR MANDERS Det kom nå nettopp. (går inn i havestuen) Det er da et brysomt vær vi har. REGINE (følger ham) Et så velsignet vær for bonden, herr pastor. PASTOR MANDERS Ja, det har du rett i. Du vet, vi byfolk... (han begynner å dra overfrakken av) REGINE Å, skal jeg ikke hjelpe? – Sånn... Og så paraplyen – (Hun går ut med sakene gjennom den annen dør til høyre. Pastor Manders tar reisetasken av og legger den og hatten på en stol. Imidlertid kommer Regine inn igjen) PASTOR MANDERS Ah, det gjorde riktig godt å komme i hus. Nå, alt står bra til? REGINE Jo, mange takk. 10 PASTOR MANDERS Men travelt, kan jeg tenke, i anledning av i morgen? REGINE Å ja, her er jo en del å gjøre. PASTOR MANDERS Og fru Alving er forhåpentlig hjemme? REGINE Ja; hun er bare ovenpå lager kakao til Osvald. PASTOR MANDERS Ja si meg –; jeg hørte nede ved båten at han er kommet. REGINE Ja, han kom i forgårs. PASTOR MANDERS Og frisk og rask, vil jeg håpe? REGINE Jo takk. Men ganske trett etter reisen. Han har reiste jo i ett strekk fra Paris –; Han sover litt nå. PASTOR MANDERS Hyss, vi må være dempet. REGINE (idet hun flytter en lenestol til rette ved bordet) Og så vær så god og sett deg, herr pastor. (han setter seg; hun flytter en skammel under hans føtter) Sånn! Sitter pastoren godt? Sånn! PASTOR MANDERS Takk, takk; jeg sitter fortreffelig. (betrakter henne) Vet du hva, Regine, jeg tror jammen du har vokst siden sist. 11 REGINE Fruen sier at jeg har lagt meg ut også. PASTOR MANDERS Lagt ut? Nå ja, kanskje litt; – rent kroppslig mener jeg... eh... (kort opphold) REGINE Skal jeg kanskje gi fruen beskjed? PASTOR MANDERS Takk, takk, det haster ikke, min kjære Regine. – Hvordan går det med din far? REGINE Jo takk. PASTOR MANDERS Han var innom hos meg da han var i byen. REGINE Nei, var han det? Han er alltid så glad når han får snakke med pastoren. PASTOR MANDERS Og du ser vel ofte til ham? REGINE Jeg? Jo, når jeg har tid. PASTOR MANDERS Din far er ingen sterk personlighet. Han trenger så inderlig en fast hånd. REGINE Ja det kan jo gjerne være det PASTOR MANDERS Han trenger noen rundt seg som han kan stole på. Han erkjente det åpent da han sist var oppe hos meg. 12 REGINE Men jeg vet ikke om fru Alving vil unnvære meg – særlig nå som vi får det nye asylet å styre med. PASTOR MANDERS Men en datters plikt, min gode pike –. Naturligvis måtte vi først innhente fruens samtykke. REGINE Men jeg vet ikke om det går an for meg, i min alder… PASTOR MANDERS Det er jo din far vi snakker om! REGINE Men allikevel –. Ja, hvis det var i et skikkelig hus og hos en skikkelig mann – PASTOR MANDERS Men, Regine – REGINE – en som jeg kunne føle hengivenhet for og se opp til og være liksom i datters sted – PASTOR MANDERS Ja, men kjære – REGINE Da ville jeg nok gjerne flytte til byen. Her ute er det svært ensomt, – og pastoren vet jo selv hva det vil si å gå ensom i verden. Og jeg er ikke redd for å si at jeg er både flink og villig. Vet ikke pastoren noen slik plass for meg? PASTOR MANDERS Jeg? REGINE Men kjære, kjære pastor, – tenk iallfall på meg hvis – 13 PASTOR MANDERS (reiser seg) Jo, det skal jeg nok. REGINE Ja, for hvis jeg – han snekkeren… PASTOR MANDERS Vil du kanskje være så snill å hente fruen? (hun går ut til venstre) (han går et par gange opp og ned i stuen, står en stund i bakgrunnen med hendene på ryggen og ser ut i haven. Derefter kommer han atter i nærheten av bordet, tar en bok og ser på titelbladet, stusser og ser på flere) PASTOR MANDERS Hm, – ja så! (Fru Alving kommer inn gjennem døren på venstre side.) FRU ALVING (rekker ham hånden) Velkommen, herr pastor. Alltid presis. PASTOR MANDERS Men det var ikke enkelt å rømme fra alle komitémøtene og alle styrene jeg sitter i. FRU ALVING Desto snillere av deg. Nå kan vi få forretningene avgjort før vi spiser middag. Men hvor har du kofferten? 14 PASTOR MANDERS (hurtig) På kaia. Jeg blir der i natt. FRU ALVING (undertrykker et smil) Ikke å overnatte hos meg denne gang heller? PASTOR MANDERS Nei, nei, frue; ellers så mange takk; jeg blir der nede, som jeg pleier. Det er praktisk når jeg skal hjem igjen. FRU ALVING Men jeg synes da virkelig at to gamlinger som oss – PASTOR MANDERS Å Gud bevares som du spøker. Ja, du er naturligvis glad i dag. Først festdagen i morgen, og så har du jo fått Osvald hjem. FRU ALVING Ja, jeg er lykkelig! Det er over to år siden han var hjemme. Og så har han lovet å bli hos meg hele vinteren. PASTOR MANDERS Nei, nei! For det må vel være tiltrekkende å leve i Rom og Paris. FRU ALVING Ja, men her hjemme har han sin mor! Å min velsignede gutt, – har nok hjerte for sin mor, han! Ja, det skal bli morsomt å se om du kan kjenne ham igjen. Han kommer ned etterhvert; han ligger bare å hviler seg litt. PASTOR MANDERS Godt; så skal vi se – . (går hen til stolen hvor reisetasken ligger, tar en pakke papirer opp av den, setter seg på den motsatte side av bordet og søker en ryddig plass for papirene) Her har vi nå for det første –. 15 (avbrytende) Si meg, hvordan har disse bøkene havnet her? FRU ALVING Det er bøker jeg leser. PASTOR MANDERS Leser du den slags? FRU ALVING Ja, det gjør jeg. PASTOR MANDERS Føler du at du blir bedre eller lykkeligere av det? FRU ALVING Jeg synes at jeg blir tryggere. PASTOR MANDERS Merkelig. Hvordan da? FRU ALVING Jo, jeg får forklart og bekreftet mangt og meget av det jeg selv går og tenker. Ja for det er det merkelige – der er egentlig slett ikke noe nytt i disse bøkene; der står ikke annet enn det som de fleste mennesker tenker og tror. Det er bare det at de fleste mennesker ikke innser det eller ikke vil innrømme det. PASTOR MANDERS Tror De for ramme alvor at de fleste mennesker –? FRU ALVING Ja, det tror jeg. PASTOR MANDERS Ja, men ikke her i landet vel? Ikke her hos oss? FRU ALVING Her også. PASTOR MANDERS Det må jeg si –! 16 FRU ALVING Men hva har du forresten imot bøkene? PASTOR MANDERS Du tror vel ikke at jeg bruker tid på sånt noe? FRU ALVING Så du aner ikke hva det snakkes om? PASTOR MANDERS Jeg har lest tilstrekkelig om disse skrifter til å mislike dem. FRU ALVING Ja, men din egen mening – PASTOR MANDERS Kjære deg, der er nok av tilfeller i livet da man må stole på andre. Det er nå en gang slik her i verden; og det er godt. Hvorledes skulle det ellers gå med samfunnet? Forresten benekter jeg naturligvis ikke at slike tanker har en viss tiltrekningskraft. Og jeg kan jo heller ikke bebreide deg for at du ønsker å gjøre deg kjent med de åndelige strømninger som visstnok finnes ute i den store verden. Men – FRU ALVING Men –? PASTOR MANDERS (senker stemmen) Men man snakker ikke om det, fru Alving. Man behøver ikke å fortelle alle hva man leser, og hva man tenker innenfor sine fire vegger. FRU ALVING Nei, naturligvis; det mener jeg også. PASTOR MANDERS Tenk bare på de hensyn du skylder barnehjemmet som du besluttet å opprette på en tid da dine meninger om de åndelige ting var annerledes enn de er i dag; – 17 FRU ALVING Ja, ja, det har du rett i. Men det var om hjemmet – PASTOR MANDERS Det var barnehjemmet vi skulle snakke om, ja. – Altså – forsiktighet, kjære frue! (åpner omslaget og tar en del papirer ut) Ser du disse her? FRU ALVING Dokumentene? PASTOR MANDERS Alle sammen. Og i full stand. (blar i bunken) Tinglyst skjøte på nyoppførte bygninger, skolelokale, lærerbolig og kapell. Og her er approbasjonen på legatet og på statuttene for stiftelsen. Vil de se – (leser) Statutter for barnehjemmet «Kaptein Alvings minne». FRU ALVING (ser lenge på papiret) Der er det altså. PASTOR MANDERS Jeg har valgt kaptein og ikke kammerherre. Kaptein ser mer bramfritt ut. FRU ALVING Ja ja, som du vil. PASTOR MANDERS Og her; den rentebærende kapital som er avsatt for å dekke driftsomkostningene. FRU ALVING Takk. Kan ikke du beholde papirene. Alt dette vet du best. PASTOR MANDERS Meget gjerne. Jeg tenker vi lar pengene bli stående i banken. Renten er jo ikke tilfredsstillende; fire prosent på seks måneders oppsigelse. Hvis man senere 18 kunne komme over en god panteobligasjon, (– det måtte naturligvis være første prioritet og et papir av utvilsom sikkerhet, –men det kan vi jo snakke om senere) FRU ALVING Ja ja, kjære pastor Manders, Du har jo min tillit. PASTOR MANDERS Mange takk. – Men det er en ting til som jeg flere ganger har tenkt å spørre deg om. FRU ALVING Hva da? PASTOR MANDERS Skal bygningene forsikres? FRU ALVING Ja. PASTOR MANDERS Eller ikke? FRU ALVING Selvfølgelig må de forsikres. Alt jeg eier er forsikret. PASTOR MANDERS Selvfølgelig. Din egen eiendom. Det gjør jeg også. Men dette er en ganske annen sak. Barnehjemmet skal jo liksom helliges en høyere livsoppgave. FRU ALVING Ja men fordi om – PASTOR MANDERS Personlig ville jeg ikke finne det støtende å sikre oss imot alle muligheter – FRU ALVING Nei PASTOR MANDERS – men hvorledes er egentlig stemningen blant folket her ute? 19 FRU ALVING Stemningen – PASTOR MANDERS Finnes det et visst antall av meningsberettigede, – av virkelig meningsberettigede som kunne ta anstøt av det? FRU ALVING Hva mener du egentlig med virkelig meningsberettigede? PASTOR MANDERS Menn i såpass uavhengige og innflytelsesrike stillinger at man ikke kan unnlate å tillegge deres meninger en viss vekt. FRU ALVING Sånne finnes det nok adskillige av her ute. PASTOR MANDERS Akkurat! Inne i byen har vi mange sånne. Tenk bare på alle min kollegas tilhengere! De kunne lett oppfatte det som om hverken du eller jeg hadde den rette tillit til de høyere makter. FRU ALVING Men for din egen del… PASTOR MANDERS Ja jeg vet; jeg vet; – men slikt kunne snart komme til å gjøre det vanskeligere enn nødvendig å drive barnehjemmet. FRU ALVING Tror du det? PASTOR MANDERS Jeg kan heller ikke se bort fra den vanskelige, – ja, jeg kan gjerne si pinlige stilling jeg muligens ville komme i. I byens ledende kretser snakker man meget om denne saken. Hjem er jo delvis opprettet til gavn for byen også, og forhåpentlig vil det i en ikke ubetraktelig grad komme til å lette våre kommunale byrder. Men ettersom jeg har vært Deres rådgiver og styrer det 20 forretningsmessige, så frykter jeg at de nidkjære først og fremst ville kaste seg over meg – FRU ALVING Ja, det bør du ikke utsette deg for. PASTOR MANDERS Ikke å snakke om de angrep der utvilsomt ville bli rettet imot meg i visse aviser, som – FRU ALVING Nok, kjære pastor Manders; det hensyn er helt avgjørende. PASTOR MANDERS De vil altså ikke at der skal forsikres? FRU ALVING Vi lar det være. PASTOR MANDERS (lener seg tilbake i stolen) Men hvis nu ulykken var ute? Kunne du rette opp skaden igjen? FRU ALVING Definitivt ikke. PASTOR MANDERS Men da tar vi på oss et betenkelig ansvar. FRU ALVING Men synes du at vi kan annet? PASTOR MANDERS Nei, det er tingen; vi kan egentlig ikke det. FRU ALVING De, som prest, iallfall ikke. PASTOR MANDERS Og jeg synes da virkelig også vi må stole på at en sånn anstalt har lykken med seg, – ja, at den står under en særlig beskjermelse. 21 FRU ALVING La oss håpe det, pastor Manders. PASTOR MANDERS Skal vi altså la det stå til? FRU ALVING Avgjort! PASTOR MANDERS Godt. Som du vil. (noterer) Altså – ikke forsikres. FRU ALVING Det var rart at du snakket om dette nettopp i dag – for i går var det like før det ble brann der nede. PASTOR MANDERS Hva for noe! FRU ALVING Det tok fyr i noe høvelflis i snekkerverkstedet. PASTOR MANDERS Der Engstrand arbeider? FRU ALVING Ja. Han skal være så uforsiktig med fyrstikker, sies der. PASTOR MANDERS Han har så mye å stri med, men jeg hører at han gudskjelov har tatt fatt i problemene sine. FRU ALVING Hvem sier det? PASTOR MANDERS Han selv. Og flink på jobben er han jo også. 22 FRU ALVING Å ja, så lenge han er edru… PASTOR MANDERS Men han er ofte nødt til det. Husk hans dårlige ben. Siste gang han var i byen, ble jeg virkelig rørt. Han takket meg så inderlig fordi jeg hadde skaffet ham arbeide her, så han kunne få være sammen med Regine. FRU ALVING Henne ser han nok ikke mye til. PASTOR MANDERS Jo, han snakker med henne hver dag. Han føler så godt at han trenger noen som kan holde ham tilbake når fristelsen nærmer seg. Det er det som er så elskelig ved Jakob Engstrand, dette, at han kommer så helt hjelpeløs og anklager seg selv og bekjenner sin skrøpelighet. Sist han var oppe og snakket med meg –. Hvis det skulle være viktig for ham å få Regine hjem til seg igjen – FRU ALVING (reiser seg hurtig) Regine! PASTOR MANDERS – så må du ikke sette deg imot det. FRU ALVING Jo, det setter jeg meg imot. Og dessuten, – Regine skal ha en stilling ved barnehjemmet. PASTOR MANDERS Han er tross alt hennes far – FRU ALVING Å, jeg vet best hva slags far han har vært for henne. Nei, til ham skal hun aldri. Jeg har tatt Regine til meg, og hos meg blir hun. 23 (Osvald Alving, i en lett overfrakke, med hatt i hånden og røkende av en stor merskumspipe, kommer inn gjennem døren til venstre) OSVALD (blir stående ved døren) Unnskyld – jeg visste ikke... (kommer nærmere.) God dag, herr pastor. (stirrende) PASTOR MANDERS Ah –! Det var da merkelig – FRU ALVING Ja, hva sier du om ham der, pastor Manders. PASTOR MANDERS Jeg sier, – jeg sier –. Nei, men er det virkelig –? OSVALD Jo, den fortapte sønn, herr pastor. PASTOR MANDERS Men min kjære unge venn – OSVALD Den hjemkomne sønn da. FRU ALVING Osvald tenker på den gang du hadde så meget imot at han ble maler. PASTOR MANDERS (ryster hans hånd) Nå, velkommen, velkommen! Nei, min kjære Osvald –. Du må ikke tro om meg at jeg ubetinget fordømmer alle kunstnere. Jeg antar der er mange som kan bevare sitt indre menneske ufordervet blant dem også. OSVALD Vi bør håpe det. 24 FRU ALVING (strålende fornøyet) Jeg vet en som har bevart både sitt indre og sitt ytre menneske ufordervet. Se bare på ham. OSVALD (driver oppover gulvet) Ja ja, mor, det er fint. PASTOR MANDERS Og så har du jo alt begynt å få et navn. Avisene har jo ofte skrevet om deg, og det så svært gunstig. Ja, det vil si – i den siste tiden har det vært litt stille. OSVALD (oppe ved blomstene) Jeg har ikke malt så meget i det siste. FRU ALVING En maler må jo også hvile seg imellem. PASTOR MANDERS Og så forbereder man seg og samler krefter til noe stort. OSVALD Ja. – Mor, skal vi spise snart? FRU ALVING Om en liten halv time. Matlyst har han da, Gud skje lov. PASTOR MANDERS Og smak for tobakk også. OSVALD Jeg fant fars pipe oppe på rommet og så – PASTOR MANDERS Aha, der har vi det altså! 25 FRU ALVING Hva da? PASTOR MANDERS Da Osvald sto i døren med pipen i munnen, var det som jeg så hans far lyslevende. OSVALD Nei virkelig? FRU ALVING Hvordan kan du si det! Det er på meg Osvald slekter. PASTOR MANDERS Ja; men der er et drag ved munnvikene, noe ved leppene som minner sånn om Alving – iallfall når han røker. FRU ALVING Aldeles ikke. Osvald har snarere noe prestelig ved munnen, synes jeg. PASTOR MANDERS Å ja, å ja; adskillige av mine embedsbrødre har et lignende drag. FRU ALVING Men legg pipen fra deg, vi røyker ikke her inne. OSVALD (gjør så) Jeg ville bare prøve den; jeg gjorde det en gang da jeg var liten. FRU ALVING Du? OSVALD Ja. Jeg kom opp på rommet til far en kveld. Han var så glad og lystig. FRU ALVING Å, du husker ingenting fra de årene. 26 OSVALD Jo, jeg husker tydelig at han satte meg på kneet og lot meg røke av pipa. Røk, gutt, sa han, – røk i vei, gutt! Og jeg røkte til jeg ble blek, og svetten rant... Og han holdt på å le seg i hjel. PASTOR MANDERS Merkelig… FRU ALVING Det er bare noe du har drømt. OSVALD Nei, det var ingen drøm. For – husker du ikke det – så kom du inn og bar meg til rommet mitt. Der kastet jeg opp, og jeg så at du gråt. PASTOR MANDERS Han var en særdeles livsglad mann – OSVALD Og fikk utrettet så meget. Så meget godt og nyttig; ikke eldre enn han ble. PASTOR MANDERS Ja, De har sannelig arvet en virksom og verdig manns navn, Osvald Alving. Det var flott av deg å komme hjem til hans hedersdag. FRU ALVING Og at jeg får beholde ham så lenge; – det er nu det aller flotteste. PASTOR MANDERS Ja, vinteren over, hører jeg. OSVALD Jeg blir på ubestemt tid, pastor. – Å, det er deilig å være kommet hjem! FRU ALVING (strålende) Ja, ikke sant? 27 PASTOR MANDERS (ser deltagende på ham) De dro tidlig ut i verden, min kjære Osvald. OSVALD Jeg gjorde det. Av og til tenker jeg på om det ikke var for tidlig. FRU ALVING Å slett ikke. Det har en gutt bare godt av. Og især et enebarn. PASTOR MANDERS Det kan diskuteres. Hjemmet er og blir barnets rette tilholdssted. OSVALD Det er jeg enig i. PASTOR MANDERS Deres egen sønn, for eksempel. Ja, vi kan jo godt snakke om det i hans nærvær. Hva har følgene vært for ham? Han er blitt seks–syv og tyve år gammel og har aldri fått anledning til å lære å kjenne et ordentlig hjem. OSVALD Beklager, der tar du faktisk feil. PASTOR MANDERS Så? Jeg trodde du nesten utelukkende har oppholdt deg blant kunstnere. OSVALD Det har jeg. PASTOR MANDERS Og mest iblant de yngre. OSVALD Ja. PASTOR MANDERS Men jeg trodde de fleste av dem ikke hadde råd til å stifte hjem og familie. OSVALD Det er mange av dem som ikke har råd til å gifte seg, herr pastor. 28 PASTOR MANDERS Ja, det er jo det jeg sier. OSVALD Men de kan jo ha et hjem likevel. Og det har noen også; og det et meget ordentlig og et meget hyggelig hjem. (Fru Alving følger spent med, nikker, men sier intet) PASTOR MANDERS Men det er jo ikke ungkarshjem jeg taler om. Med et hjem mener jeg hvor en mann lever med sin hustru og sine barn. OSVALD Ja; eller med sine barn og med sine barns mor. PASTOR MANDERS (stusser; slår hendene sammen) I himmelens navn –! OSVALD Nå? PASTOR MANDERS Lever sammen med – sine barns mor! OSVALD Men hva skal de gjøre da? Det er dyrt å gifte seg. Hva skal de gjøre? PASTOR MANDERS Hva de skal gjøre? Jo, herr Alving, jeg skal si deg hva de skal gjøre. De skulle holdt seg fra hverandre fra begynnelsen av! OSVALD Sånt snakk kommer De ikke langt med i våre dager. De unge er forelskede, kåte og varmblodige. De må følge med i tiden, pastor Manders. 29 PASTOR MANDERS (foran fru Alving) Hadde jeg ikke grunn til å være bekymret for sønnen din. I kretser hvor den utilslørte usedeligheten … OSVALD … og jeg har ofte vært søndagsgjest i et par slike uregelmessige hjem – PASTOR MANDERS Om søndagene! OSVALD Ja, da skal man jo more seg. Nei; vet du når og hvor jeg har truffet usedeligheten? PASTOR MANDERS Nei, Gud være lovet! OSVALD Hver gang en og annen av våre mønstergyldige ektemenn og familiefedre kom nedover for å se seg om litt på egen hånd. Da fikk vi beskjed: Disse hederlige herrer kunne fortelle oss både om steder og om ting som vi aldri hadde drømt om. PASTOR MANDERS Hva? Vil du påstå at hederlige menn her hjemmefra skulle –? OSVALD Har du aldri hørt sånne hederlige uttale seg om den voldsomme usedelighet i utlandet? PASTOR MANDERS Jo, naturligvis – FRU ALVING Det har jeg også. OSVALD Ja, man kan trygt tro dem på ordet. De vet hva de snakker om. 30 (griper seg om hodet) Å – at det skjønne, herlige frihetsliv der ute, – at det skal tilsøles slik. FRU ALVING Du må ikke hisse deg opp, Osvald; du har ikke godt av det. OSVALD Nei, du har rett i det, mor. Det er nok ikke sunt for meg. Det er den fordømte trettheten. Ja, jeg går en liten tur før middag. Unnskyld, pastor. (han går ut gjennem den annen dør til høyre) FRU ALVING Min stakkars gutt –! (Pastor Manders går opp og ned, mens fru Alving ser på ham og tier) PASTOR MANDERS Ja, dessverre, dessverre! Og hva sier du til alt dette? FRU ALVING Jeg sier at Osvald hadde rett i hvert eneste ord. PASTOR MANDERS (stanser) Rett? Rett! FRU ALVING Her i min ensomhet har jeg begynt å tenke de samme tankene. PASTOR MANDERS Du er en beklagelsesverdig kvinne. Men nå vil jeg snakke! Nå er det ikke lenger din forretningsfører og rådgiver, ikke din og din avdøde manns ungdomsvenn som står for deg. Det er presten, som han sto for deg i det mest forvillede øyeblikk i ditt liv. FRU ALVING Og hva er det presten har å si meg? 31 PASTOR MANDERS Jeg vil først ryste opp i hukommelsen din. Tidspunktet er vel valgt. I morgen er det tiårsdagen efter din manns død; i morgen skal hans hedersminnet avdukes; i morgen skal jeg tale til hele den forsamlede skare; – men i dag vil jeg tale til deg alene. FRU ALVING Jeg lytter. Tal! PASTOR MANDERS Etter knapt et års ekteskap sto du på avgrunnens ytterste rand? Du forlot hus og hjem, – du flyktet fra din mann; – ja, flyktet, flyktet, og nektet å vende tilbake til ham, så meget han enn tryglet og ba? FRU ALVING Har du glemt hvor grenseløs ulykkelig jeg var det første året? PASTOR MANDERS Hva rett har vi mennesker til lykken? Nei, vi skal gjøre vår plikt! Og din plikt var å holde fast ved den mann som du hadde valgt, og som du var knyttet ved hellige bånd. FRU ALVING Du vet godt hva slags liv Alving førte på den tiden. PASTOR MANDERS Jeg vet hvilke rykter der gikk om ham; og jeg er den som minst av alle fordømmer hans livsførsel i ungdomsårene såfremt ryktene medførte sannhet. Men en hustru er ikke satt til å være sin husbonds dommer. Det var din plikt å ydmykt bære det kors som en høyere vilje hadde funnet tjenlig for deg. Men i det sted kaster du i opprørskhet korset, forlater den snublende, som du skulle ha støttet, setter ditt gode navn og rykte på spill, og – ødelegger nesten andres rykte på kjøpet. FRU ALVING Andres? En annens, mener du nok. 32 PASTOR MANDERS Det var utrolig hensynsløst av deg å søke tilflukt hos meg. FRU ALVING Hos vår prest? Hos vår husvenn? PASTOR MANDERS Ja, takk du din herre og Gud at jeg hadde den nødvendige fasthet, – at jeg fikk deg fra dine overspente planer, og førte deg tilbake på pliktens vei og hjem til din lovlige husbond. FRU ALVING Ja, pastor Manders, det var uten tvil ditt verk. PASTOR MANDERS Jeg var bare et redskap i en høyeres hånd. Og det at jeg fikk bøyd deg inn under plikt og lydighet, hvordan har ikke det blitt til velsignelse for deg siden? Gikk det ikke som jeg forutsa? Vendte ikke Alving sine forvillelser ryggen? Levde han ikke kjærlig og ulastelig med deg alle sine dager? Ble han ikke en velgjører, og løftet han ikke på den måten deg opp til seg slik at du etter hvert ble en medarbeider i alt han gjorde? Og det en dyktig medarbeider; – å, jeg vet det, fru Alving, den ros skal jeg gi deg. – Men nå kommer jeg til ditt neste store feiltrinn: Slik du engang fornektet hustruens plikter, har du siden fornektet morens. FRU ALVING Ah –! PASTOR MANDERS Du har vært under en skjebnesvanger selvrådehetens ånd alle dine dager. Alt du strebet etter har vært å slippe tvang og lov. Aldri har du villet tåle at noen la bånd på deg. Alt det som har vært vanskelig i livet, har du hensynsløst og samvittighetsløst kastet fra deg, lik en byrde du selv bestemte over. Det passet deg ikke lenger å være hustru, og du reiste fra din mann. Det falt deg besværlig å være mor, og du satte barnet ditt ut til fremmede. 33 FRU ALVING Ja, det er sant; det har jeg gjort. PASTOR MANDERS Men derfor er du også blitt en fremmed for ham. FRU ALVING Nei, nei; det er jeg ikke! PASTOR MANDERS Det er du; det må du være. Og hvordan har du fått ham igjen! Tenk deg om. Du har forbrutt meget imot Deres mann; – dette erkjenner du ved å reise hans minnesmerke der nede. Erkjenn nå også hva du har forbrutt imot din sønn; det er fremdeles tid til å føre ham tilbake fra forvillelsens stier. Vend selv om, og oppreis hva som fremdeles kanskje kan oppreises i ham. For … (med hevet pekefinger) … i sannhet, fru Alving, du er en skyldbetynget mor! – Dette har jeg ansett det for min plikt å måtte si deg. (Taushet) FRU ALVING (langsomt og behersket) Nå har du talt, herr pastor; og i morgen skal du tale offentlig til min manns erindring. Jeg skal ikke tale i morgen. Men nå vil jeg tale litt til deg, akkurat som du har talt til meg. PASTOR MANDERS Naturligvis; du vil fremføre unnskyldninger for Deres ferd – FRU ALVING Nei. Jeg vil bare fortelle. PASTOR MANDERS Nå –? 34 FRU ALVING Alt som du nettopp sa her om meg og min mann og vårt samliv, etter at du, som du kalte det, hadde ført meg tilbake til pliktens vei, – alt dette kan du ikke vite noe om. Fra det øyeblikk satte du – vår daglige omgangsvenn – aldri en fot i vårt hus. PASTOR MANDERS Dere flyttet jo fra byen rett etter. FRU ALVING Ja; og ut til oss kom du aldri i hans levetid. Det var forretninger som tvang deg til å besøke meg da du hadde fått med barnehjemmet å gjøre. PASTOR MANDERS (sakte og usikkert) Helene – skal dette være en bebreidelse, så vil jeg be deg tenke på – FRU ALVING – de hensyn du skyldte din stilling; ja. Og så at jeg var en kone på rømmen. Man må jo passe seg for slike hensynsløse kvinnfolk. PASTOR MANDERS Kjære – fru Alving, dette er en så fryktelig overdrivelse – FRU ALVING Ja, ja, ja, la det så være. Det er bare det jeg ville si, at når bedømmer ekteskapelige forhold, så støtter du deg uten videre til alminnelige folkesnakk. PASTOR MANDERS Ja vel; og hva så? FRU ALVING Men nå, Manders, nå skal jeg fortelle deg sannheten. Jeg har sverget at du en gang skulle få vite den. Du alene! 35 PASTOR MANDERS Sannheten…. ? FRU ALVING Sannheten er det at min mann døde like moralsk fordervet som han hadde levd. (Pastoren famler efter en stol) Etter nitten års ekteskap like så moralsk fordervet – i sine lyster iallfall, som han var før du viet oss. PASTOR MANDERS Moralsk fordervet? FRU ALVING Vår huslege brukte det uttrykk: Moralsk fordervet! PASTOR MANDERS Jeg forstår ikke… FRU ALVING Behøves ikke heller. PASTOR MANDERS Jeg føler meg dårlig. Hele ditt ekteskap, – hele dette mangeårige samliv med din mann skulle ikke være annet enn en overdekket avgrunn! FRU ALVING Nei. Nå vet du det. PASTOR MANDERS Jeg kan ikke fatte det! Ikke holde fast ved det! Men hvordan var det da mulig at? Hvordan har sånt noe kunnet holdes skjult? FRU ALVING Det har også vært min kamp dag etter dag. Da vi hadde fått Osvald, syntes jeg det ble litt bedre. Men det varte ikke lenge. Og nå måtte jeg jo kjempe dobbelt, kjempe på liv og død for at ingen skulle få vite hva mitt barns far var for et menneske. Han var jo så sjarmerende. Ingen kunne tro annet enn godt om ham. 36 Han var av den typen hvis liv ikke biter på deres rykte. Men så, Manders, – det skal du også vite, – så kom det avskyeligste… Jeg bar over med ham, selv om jeg godt visste som skjedde i hemmelighet utenfor huset. Men da han innenfor våre egne fire vegge – PASTOR MANDERS Hva sier De! Her! FRU ALVING Der inne … (peker mot den første dør til høyre) … i spisestuen. Jeg hadde noe å gjøre der inne, og døren sto på klem. Så hørte jeg stuepiken komme opp fra haven med vann til blomstene der inne. Litt etter hørte jeg at Alving kom også. Jeg hørte at han hvisket til henne. Og så hørte jeg– (med en kort latter) Det er så latterlig; – jeg hørte min egen tjenestepike hviske: Slipp meg, herr kammerherre! La meg være! Han fikk sin vilje med piken, – og dette forhold hadde følger, pastor. PASTOR MANDERS (som forstenet) I dette hus! I dette hus! FRU ALVING Jeg har tålt meget i dette hus. For å holde ham hjemme om kveldene – og om nettene måtte jeg gjøre meg til drikkebror i hans hemmelige fylleslag oppe på rommet. Sitte på tomannshånd med ham, drikke med ham, høre på hans sanseløse snakk, sloss med han for å få slept ham i seng – PASTOR MANDERS (rystet) Hvordan kunne du klare alt dette. 37 FRU ALVING Jeg hadde Osvald. Men da min egen tjenestepike –; da sverget jeg: Nå er det nok! Og så tok jeg makten i huset – hele makten – både over ham og over alt det øvrige. For nå hadde jeg våpen imot ham, han torde ikke kny. Det var da Osvald ble satt ut. Han var syv år, og begynte å legge merke til ting og spørre som barn pleier. Jeg kunne ikke tåle det, Manders. Jeg syntes barnet måtte forgiftes bare ved å puste i dette tilsølede hjem. Derfor satte jeg ham ut. Sendte jeg ham vekk. Og nå skjønner du også hvorfor han aldri fikk sette sin fot her hjemme så lenge hans far levet. Ingen vet hva det har kostet meg. PASTOR MANDERS Hva du har gjennomgått… FRU ALVING Jeg hadde aldri holdt ut hvis jeg ikke hadde hatt mitt arbeide. Ja, for jeg har arbeidet! Alle disse utvidelsene, alle forbedringene, alle de nyttige innretninger som Alving fikk pris og skryt for, – tror du han hadde ork til slikt? Han, som lå på sofaen hele dagen! Nei; jeg var den som drev ham i vei når han hadde sine lyse øyeblikk; meg var det som måtte dra hele lasset når han begynte å drikke igjen, eller falt sammen i jammer og ynkelighet. PASTOR MANDERS Og over denne mann er det du reiser et æresminne. FRU ALVING Der ser du den dårlige samvittighetens makt. PASTOR MANDERS Hva mener du? FRU ALVING Jeg tenkte at det var umulig annet enn at sannheten måtte komme ut og bli trodd på. Med barnehjemmet skulle alle rykter og tvil ryddes av veien. PASTOR MANDERS Det har dy lykkes med. 38 FRU ALVING Og så hadde jeg én grunn til. Jeg ville ikke at Osvald skulle ta noe som helst i arv efter sin far. De penger jeg år etter år har skjenket til dette hjemmet, utgjør det beløp, – jeg har regnet det nøye ut, – det beløp som i sin tid gjorde løytnant Alving til et godt parti. PASTOR MANDERS Aha … FRU ALVING Det var kjøpesummen –. Jeg vil ikke at de pengene skal gå over i Osvalds hender. Min sønn skal ha all ting fra meg. (Osvald Alving kommer gjennem den annen dør til høyre; hatt og overfrakke har han skilt seg ved utenfor. Fru Alving imot ham) Er du her allerede? OSVALD Ja; hva skal man ute i dette evindelige regnet? Men jeg hører vi skal til bords. Deilig! REGINE (med en pakke, fra spisestuen) Her er kommet en pakke til fruen. (rekker henne den) FRU ALVING (med et blikk på pastor Manders) Festsangene til i morgen... PASTOR MANDERS Hm – REGINE Og så er der servert. FRU ALVING Bra; vi kommer om litt; jeg vil bare – 39 (begynner å åpne pakken) REGINE (til Osvald) Ønsker herr Alving hvit eller rød portvin? OSVALD Begge dele, jomfru Engstrand. REGINE Bien –; meget vel, herr Alving. (hun går inn i spisestuen) OSVALD Jeg får vel hjelpe til med flaskekorkene – (går likeledes inn i spisestuen, hvis dør glir halvt opp efter ham) FRU ALVING (som har åpnet pakken) Jo, her har vi festsangene. PASTOR MANDERS (med foldede hender) Hvordan jeg i morgen med freidig sinn skal kunne holde talen min, det –! FRU ALVING Å, det finner du nok ut av. PASTOR MANDERS (sakte for ikke å høres i spisestuen) Vi kan jo ikke vekke forargelse. FRU ALVING (dempet, men fast) Nei. Men så er også dette lange stygge komediespillet slutt. Fra i morgen av skal det være for meg som om den døde aldri hadde levet i dette huset. 40 REGINES STEMME (hvast, men hviskende) Osvald da! Er du gal! Slipp meg! FRU ALVING (farer sammen i redsel) Ah –! (Hun stirrer som i villelse mot den halvåpne dør. Osvald høres hoste og nynne der inne. En flaske trekkes opp) PASTOR MANDERS (opprørt) Men hva er dette for noe! Hva er det, fru Alving? FRU ALVING (hest) Gjengangere. Paret fra blomsterværelset – går igjen. PASTOR MANDERS Hva sier De! Regine –? Er hun –? FRU ALVING Ja, kom. Ikke et ord –! (Hun griper pastor Manders om armen og går vaklende henimot spisestuen) 41 ANNEN AKT (Samme stue. Regntåken ligger fremdeles tungt over landskapet.) (Pastor Manders og fru Alving kommer ut fra spisestuen) FRU ALVING (forvisser seg om at Regine går; derpå lukker hun døren) PASTOR MANDERS Jeg er ennå fortumlet. Jeg begriper ikke hvordan jeg har kunnet svelge en bit av den deilige maten. FRU ALVING (i behersket uro, går opp og ned) Jeg ikke heller. PASTOR MANDERS Ja, kan gjøres? Jeg er så helt uerfaren i slike tilfeller. FRU ALVING Ut av huset må hun jo. Og det straks. PASTOR MANDERS Jo. FRU ALVING Men hvor? PASTOR MANDERS Hvor? Naturligvis hjem til sin far. FRU ALVING Til hvem, sa du? PASTOR MANDERS Til sin –. Nei, men Engstrand er jo ikke –. Men, Herregud, frue, hvordan er dette mulig? Du må jo ta feil allikevel. Er du sikker? 42 FRU ALVING Dessverre; jeg tar ikke feil! Johanne måtte fortelle alt, – og Alving kunne ikke nekte. Så var det jo ikke annet å gjøre enn å få saken neddysset. Hun sluttet på dagen og fikk en temmelig stor sum for å tie. Resten sørget hun selv for da hun kom inn til byen. Hun fornyet gammelt forhold med snekker Engstrand, lot ham forstå, kan jeg tro, hvor mange penge hun hadde, og innbilte ham noe om en eller annen utlending, som skulle ha ligget her med et lystfartøy den sommer. Så ble hun og Engstrand viet i hui og hast. Ja, De viet dem jo selv. PASTOR MANDERS Jeg husker tydelig da han kom for å bestille vielsen. Han var helt knust, og anklaget seg så bittert for lettsindigheten han og hans forlovede hadde gjort seg skyldig i. FRU ALVING Ja, han måtte jo ta skylden på seg. PASTOR MANDERS Men en sånn løgn! Og det imot meg! Det hadde jeg ikke trodd om Jakob Engstrand. Og en sånn forbindelse! For penges skyld –! Hvor mye hadde hun? FRU ALVING Det var tre hundre spesier. PASTOR MANDERS For lumpne tre hundre gå og gifte seg med en fallen kvinne! FRU ALVING Hva sier du da om meg som gikk og giftet meg med en fallen mann? PASTOR MANDERS En fallen mann? FRU ALVING Tror du kanskje Alving var renere da jeg gikk med ham til alteret, enn Johanne var med Engstrand? 43 PASTOR MANDERS Ja, men det er likevel så himmelvidt forskjellige ting – FRU ALVING Det går ikke å sammenlikne. Der var faktisk stor forskjell i prisen; – lumpne tre hundre og en hel formue. PASTOR MANDERS Du fulgte da ditt hjerte og råd fra dine nærmeste. FRU ALVING (ser ikke på ham) Jeg trodde du forsto hvor mitt hjerte hadde forvillet seg den gangen. PASTOR MANDERS (fremmed) Hadde jeg forstått noe sånt, ville jeg ikke blitt en daglig gjest i din manns hus. FRU ALVING Ja, det er iallfall sikkert at jeg ikke rådførte meg med meg selv. PASTOR MANDERS Så med dine nærmeste da. FRU ALVING Ja, det er sant. Mor sa det klart: At det ville være idioti å vrake et slikt tilbud. Om hun bare kunne se fra graven hvor all denne herligheten hadde tatt veien! PASTOR MANDERS Resultatet kan ingen gjøres ansvarlig for. Men ekteskapet ditt ble i alle fall stiftet i overensstemmelse med loven. FRU ALVING (ved vinduet) Ja, lov og orden! Jeg tror ofte at det er det som volder alle ulykkene her i verden. (trommer på vinduskarmen) Jeg skulle aldri ha skjult hvordan Alving levde. Men jeg turte ikke annet den gangen. Så feig var jeg. 44 PASTOR MANDERS Feig? fru Alving. FRU ALVING (ser fast på ham) Hvis jeg var den jeg burde være, så sa jeg til Osvald: Hør, min gutt, din far var et forfallent menneske – PASTOR MANDERS Men – FRU ALVING – og så fortalte jeg alt jeg har fortalt deg, rubb og stubb. PASTOR MANDERS Du gjør meg nesten opprørt. FRU ALVING Ja, jeg vet det. Jeg vet det jo! Jeg opprøres selv. (går fra vinduet) Så feig er jeg. PASTOR MANDERS Kaller du det feighet å gjøre din naturlige plikt? Har du glemt at et barn skal akte og elske sin far og sin mor? FRU ALVING Ikke generaliser. La oss heller spørre: skal Osvald akte og elske kammerherre Alving? PASTOR MANDERS Forbyr ikke ditt morshjerte å bryte ned din sønns idealer? FRU ALVING Ja men sannheten da? PASTOR MANDERS Ja, men idealene da? 45 FRU ALVING Å – idealer, idealer! PASTOR MANDERS Kast ikke vrak på idealene, frue, – for det straffer seg. Ikke minst Osvald. Han har nok ikke så mange idealer, dessverre. Men jeg vet at hans far står for ham som et sånt ideal. FRU ALVING Det har du rett i. PASTOR MANDERS Og den forestillingen har du selv næret hos ham gjennem dine brev. FRU ALVING Ja; plikt og hensyn tvang meg til å lyve for gutten min. Å, så feig, – så feig jeg har vært! PASTOR MANDERS Du har grunnfestet en lykkelig illusjon hos din sønn, fru Alving, – og det bør du sannelig ikke angre. FRU ALVING Jeg vet ikke. – Men noe forhold med Regine vil jeg iallfall ikke vite av. PASTOR MANDERS Gud, det ville jo være forferdelig! FRU ALVING Hvis han mente det alvorlig, og hvis det ville gjøre ham lykkelig – PASTOR MANDERS Ja, hvordan? Hva så? FRU ALVING Men det ville det ikke; for Regine er dessverre ikke slik. PASTOR MANDERS Hva mener du? 46 FRU ALVING Hvis jeg ikke var så gudsjammerlig feig som jeg er, så ville jeg si til ham: gift deg med henne, eller flytt sammen – bare ingen løgner. PASTOR MANDERS Gifte seg?! Men du forbarmende –! Gifte seg med sin egen søster? FRU ALVING Uhørt? Hånden på hjertet, pastor; tror du ikke at det finnes adskillige ektepar som er like så nær i slekt? PASTOR MANDERS Jo, dessverre, familielivet er ikke alltid så rent som det burde være. Men at du, en mor, kunne ville tillate at din… FRU ALVING Men jeg vil det jo ikke. Ikke for noen pris i verden; det er jo nettopp det jeg sier. PASTOR MANDERS Nei, fordi du er feig, som du uttrykker det. Men hvis du altså ikke var feig –! Å, du min skaper, – en så opprørende forbindelse! FRU ALVING Ja, vi stammer jo forresten alle sammen fra den slags forbindelser. Og hvem er det som har innrettet det slik her i verden, pastor Manders? PASTOR MANDERS Sånne spørsmål drøfter jeg ikke med deg, frue; du har langtfra det rette sinn. Men at du sier at det er feigt av deg –! FRU ALVING Jeg er redd og sky, fordi der sitter i meg noe av det gjengangeraktige som jeg aldri riktig kan bli kvitt. PASTOR MANDERS Hva var det du kalte det? 47 FRU ALVING Gjengangeraktig. Da jeg hørte Regine og Osvald der inne, var det som å se gjengangere. Men jeg tror nesten vi er gjengangere alle sammen, pastor Manders. Det er ikke bare det vi har arvet fra far og mor som går igjen i oss. Det er alle slags gamle avdøde meninger og tro og slikt noe. Det er ikke levende i oss; men det sitter i likevel, og vi kan ikke bli kvitt det. Bare jeg tar en avis og leser, ser jeg slike gjengangere smyge imellom linjene. Det må leve gjengangere over hele landet. Det må være tykt av dem som sand, synes jeg. Og så er vi så lysredde alle sammen. PASTOR MANDERS Aha, – der har vi altså utbyttet av lesningen din. Skjønne frukter… FRU ALVING Du tar feil, kjære pastor. Du er den som fikk meg til å tenke; og det skal du ha takk for. PASTOR MANDERS Jeg! FRU ALVING Ja, da du tvang meg inn under det du kalte plikt. Og da du lovpriste alt som jeg fant opprørende og stygt. Da begynte jeg å gå lærdommen din i sømmene. Jeg ville bare pille ved en eneste knute; men da jeg hadde fått løst den så raknet det opp alt sammen. Det var maskinsøm. PASTOR MANDERS (stille, rystet) Skulle dette være vinningen av mitt livs tungeste strid? FRU ALVING Du mener ditt livs ynkeligste nederlag. PASTOR MANDERS Nei, det var min største seier, Helene; seieren over meg selv. 48 FRU ALVING Det var en forbrytelse imot oss begge. PASTOR MANDERS At jeg sa: Kvinne, gå hjem til din lovlige mann, da du kom til meg og ropte: Her er jeg; ta meg! Var det en forbrytelse? FRU ALVING Ja, jeg synes det. PASTOR MANDERS Vi to forstår ikke hverandre. FRU ALVING Ikke nå lenger iallefall. PASTOR MANDERS Aldri, – aldri i mine innerste tanker engang, har jeg sett deg som noe annet enn en annens ektefelle. FRU ALVING Ja – tro det? PASTOR MANDERS Helene –! FRU ALVING Man glemmer fort. PASTOR MANDERS Ikke jeg. Jeg er den samme som jeg alltid har vært. FRU ALVING (slår om) Ja, ja, ja, – la oss ikke snakke mer om gamle dager. Nå sitter du til opp over ørene i komiteer og styrer; og jeg, jeg går her og kjemper med gjengangere både innvendig og utvendig. (Det banker på døren til forstuen) 49 SNEKKER ENGSTRAND (søndagskledd, i døren) Jeg ber så my’ om forlatelse, men – PASTOR MANDERS Aha! Hm – FRU ALVING Engstrand? ENGSTRAND – der var ingen av pikene til stede, og så tok jeg meg den dristige friheten å banke på. FRU ALVING Vil De tale med meg om noe? ENGSTRAND (kommer inn) Det var nok pastoren jeg gjerne ville snakke med. PASTOR MANDERS (går opp og ned) Du vil snakke med meg? Vil du det? ENGSTRAND Ja, jeg ville så gjerne – PASTOR MANDERS (stanser foran ham) Hva da, Engstrand? ENGSTRAND Vi har en liten sammenkomst ved bygget; og så synes jeg det ville passe om vi som har arbeidet sammen all denne tiden, - jeg synes vi skulle slutte med en liten andakt i kveld.. PASTOR MANDERS En andakt? Nede på barnehjemmet? 50 ENGSTRAND Ja, synes kanskje ikke pastoren det er passelig, så – PASTOR MANDERS Jo visst synes jeg det, men – hm – ENGSTRAND Jeg har selv pleid å holde litt andakt der nede om kveldene – FRU ALVING Har du? ENGSTRAND Ja, en gang iblant; for oppbyggelsens skyld. Men jeg er jo en enkel stakkar uten talegaver. Gu’ bedre meg, – og så tenkte jeg, at siden herr pastor Manders var her ute, så – PASTOR MANDERS Snekker Engstrand, har du den rette stemning for en slik andakt? Hvordan er det med samvittigheten? ENGSTRAND Å Gu’ hjelpe oss alle, samvittigheten, det er nok ikke verdt å snakke om. PASTOR MANDERS Det er akkurat det vi skal. ENGSTRAND Ja, samvittigheten – den kan være fæl iblant. PASTOR MANDERS Si meg – hvordan henger det sammen med Regine? FRU ALVING (hurtig) Pastor Manders! PASTOR MANDERS (beroligende) La meg – 51 ENGSTRAND Med Regine! Jøss’, du gjør meg redd! (ser på fru Alving) Det er vel ikke noe i veien med Regine? PASTOR MANDERS Du regnes jo som hennes far. Svar! ENGSTRAND (usikker) Ja – hm – herr pastoren vet jo dette med meg og Johanne. PASTOR MANDERS Ingen flere løgner. Johanne fortalte alt til fru Alving. ENGSTRAND Nå så skulle da –! Gjorde hun det likevel? PASTOR MANDERS De er altså avslørt, Engstrand. ENGSTRAND Og hun, som både svor og bante så hellig på – PASTOR MANDERS Bante hun! ENGSTRAND Nei, hun bare svor, men det så inderlig oppriktig. PASTOR MANDERS Og i alle disse år har du skjult sannheten for meg. For meg, som så ubetinget har stolt på deg i ett og alt. ENGSTRAND Ja, dessverre, jeg har det. PASTOR MANDERS Har jeg fortjent dette? Har jeg ikke vært villig til å hjelpe deg så sant det sto i min makt? Svar! Har jeg ikke det? 52 ENGSTRAND Det hadde nok gått galt mange ganger hvis det ikke hadde vært for pastor Manders. PASTOR MANDERS Og dette er takken. Engstrand; og fra nå av vil jeg ikke ha noe med deg å gjøre. ENGSTRAND (med et sukk) Ja, det skjønner jeg. PASTOR MANDERS Ja, for hvordan kunne du rettferdiggjøre deg? ENGSTRAND Det hadde jo vært verre for henne å snakke om det? Tenk om herr pastoren hadde vært i samme forfatning som salig Johanne – PASTOR MANDERS Jeg? ENGSTRAND Jeg mener ikke konkret akkurat. Men jeg mener om pastoren hadde noe å skamme seg over i menneskenes øyne, som man sier. Vi menn skal ikke dømme en stakkars kvinne for strengt, herr pastor. PASTOR MANDERS Men det gjør jeg jo heller ikke. Det er deg jeg retter anklager. ENGSTRAND Et bitte lite spørsmål, herr pastoren? PASTOR MANDERS Spør, spør! ENGSTRAND Er det ikke rett og riktig av en mann at han hjelper en fallende? PASTOR MANDERS Jo, selvfølgelig. 53 ENGSTRAND Og skal man ikke holde det man lover? PASTOR MANDERS Jo; men – ENGSTRAND Den gangen da Johanne var falt for denne engelskmannen – eller kanskje det var en amerikaner eller en russer, – ja, så kom hun inn til byen. Stakkar, hun hadde vraket meg før en gang eller to; for hun var så opptatt av utseende; og jeg hadde jo dette med benet. Ja, pastoren husker kanskje at jeg engang ville formane noen fulle sjøfolk til et nytt og renere liv. FRU ALVING (henne ved vinduet) Hm – PASTOR MANDERS Jeg vet det, Engstrand; de rå mennesker kastet deg nedover trappene. Det har du fortalt. ENGSTRAND Ikke for å skryte, herr pastor. Men uansett, hun kom og betrodde seg til meg. Det gjorde hjertelig ondt å høre på. PASTOR MANDERS Gjorde det det, Engstrand. ENGSTRAND Ja, så sa jeg til henne: Amerikaneren han flakker om på verdens hav, han. Og du, Johanne, sa jeg, du har begått et syndefall og er en fallen skapning. Men Jakob Engstrand, sa jeg, han står på to reelle ben, han; – ja, det mente jeg nu slik som en lignelse, herr pastor. PASTOR MANDERS Kom til saken, snekker! 54 ENGSTRAND Jeg giftet meg med henne for hennes skyld. For at ikke folk skulle få vite om hennes omgang med utlendinger. PASTOR MANDERS Men jeg kan ikke godta at du kunne ta imot penger for å – ENGSTRAND Penger? Jeg? Ikke et øre! Jeg har faen ikke tatt imot… PASTOR MANDERS (spørrende til fru Alving) Men –! ENGSTRAND Jo, jo, nå husker jeg. Johanne hadde nok noen penger likevel. Men det ville jeg ikke vite noe av. Tvi, sa jeg, mammon, det er syndens sold, det; det usle gullet – eller sedler, eller hva det var – det slenger vi tilbake til amerikaneren igjen, sa jeg. Men han hadde forsvunnet for lengst. PASTOR MANDERS Hadde han det, Engstrand? ENGSTRAND Ja vel. Og så ble jeg og Johanne enige om at de pengene skulle gå til barns oppdragelse, og sånn ble det da også; og jeg kan gjøre regnskap for hver krone. Men du verden; samvittigheten kan være stygg en gang iblant. PASTOR MANDERS Men dette forandrer jo hele saken. ENGSTRAND Slik henger det sammen, herr pastor. Og jeg tør si at jeg har vært en oppriktig far for Regine, – så langt mine krefter rakk da – PASTOR MANDERS Rekk meg Deres hånd, Jakob Engstrand. 55 ENGSTRAND Å jøss, herr pastor – PASTOR MANDERS (trykker hans hånd) Se så! ENGSTRAND Om forlatelse – PASTOR MANDERS Det er meg som skal be deg om forlatelse – ENGSTRAND Nei, nei! PASTOR MANDERS Jo! Og det gjør jeg av hele mitt hjerte. Tilgi at jeg ikke trodde på deg. Og jeg skulle ønske det fantes en måte å gjøre det godt igjen. ENGSTRAND Ville du det? PASTOR MANDERS Med den aller største fornøyelse – ENGSTRAND Ja, det finnes jo faktisk en mulighet for de nå. Med pengene som jeg har spart opp her ute, tenker jeg på å starte et slags sjømannshjem inne i byen. FRU ALVING Vil du? ENGSTRAND Ja, det skulle bli som et slags asyl å kalle for. Fristelsene er mangfoldige for sjømannen som vandrer på landjorden. Men hos meg kunne han få være som under en fars oppsikt, tenkte jeg. PASTOR MANDERS Hva sier du til det, fru Alving! 56 ENGSTRAND Jeg har jo ikke mye å bidra med, Gu’ bedre; men hvis det var mulig å få litt støtte utenfra så – PASTOR MANDERS Ja, ja, det skal vi tenke over. Men gå i forveien, og gjør all ting i stand og få tent lys, så det blir litt festlig. Og så skal vi ha en oppbyggelig stund sammen; for nå tror jeg nok du her i den rette stemningen. ENGSTRAND Farvel, frue, og takk for nå; og ta riktig godt vare på Regine for meg. (visker en tåre av øyet) Salig Johannes barn – hm, det er rart med det – men det er akkurat som hun var vokst seg fast i hjerterøttene mine. Jamenn er det så, ja. (Han hilser og går ut gjennem forstuen) PASTOR MANDERS Hva sier du nå om den mannen, fru Alving! Det var en ganske annen forklaring, ikke sant? FRU ALVING Ja, det var det jo. PASTOR MANDERS Der ser De hvor utrolig varsom man må være med å fordømme et menneske. Men hvilken glede å innse at man har tatt feil. Eller hva sier du? FRU ALVING Jeg sier du er og blir et stort barn, Manders. PASTOR MANDERS Jeg? FRU ALVING (legger begge hender på hans skuldre) Og jeg sier jeg kunne ha lyst til å gi deg et stort kyss på munnen. 57 PASTOR MANDERS (trekker seg hurtig bort) Nei nei, Gud velsigne deg –; slike lyster – FRU ALVING (med et smil) Å, du skal ikke være redd for meg. PASTOR MANDERS (ved bordet) Du har av og til en overdreven måte å uttrykke deg på. Farvel så lenge. Jeg ser oppom siden. (Han tar sin hatt og går ut gjennem forstuedøren) FRU ALVING (drar et sukk, ser et øyeblikk ut av vinduet, rydder litt opp i stu-en og vil gå inn i spiseværelset, men stanser med et dempet utrop i døren) Osvald, er du har fremdeles? OSVALD (i spisestuen) Jeg bare røyker litt. FRU ALVING Jeg trodde du var gått ut en tur. OSVALD I dette været? (Et glass klirrer. Fru Alving lar døren stå åpen og setter seg med sitt strikketøy på sofaen ved vinduet) OSVALD (der inne) Var det Manders som gikk nå nettopp? FRU ALVING Jo, ned til barnehjemmet. 58 OSVALD Hm. (Glass og karaffel klirrer igjen) FRU ALVING (med bekymret øyekast) Forsiktig med likøren. Den er sterk. Kommer du hit til meg? OSVALD Der får jeg jo ikke røyke. FRU ALVING Joda. OSVALD Ja, ja, jeg kommer. Bare en liten dråpe til. (Han kommer med en sigar inn i stuen og lukker døren efter seg. Kort taushet) Hvor er pastoren? FRU ALVING Jeg sa jo at han gikk ned til barnehjemmet. OSVALD Å ja, det er sant.. (stryker og klapper henne) Tenk, – for meg, som er kommet hjem, å sitte ved mors eget bord, i mors stue, og spise mors deilige mat. (noe utålmodig, går og røker) Og hva skal jeg ellers holde på med? Jeg kan ikke gjøre noe – FRU ALVING Kan du ikke det? OSVALD Slikt gråvær. Hele dagen. Uten et gløtt av sol. (går hen over gulvet) 59 Ikke å kunne arbeide –! FRU ALVING Det var kanskje ikke klokt av deg å komme hjem. Ja, for jeg ville ti ganger heller unnvære lykken å ha deg hos meg enn at du skulle – OSVALD (stanser ved bordet) – er det da virkelig så stor en lykke for deg å ha meg hjemme? FRU ALVING Om det er en lykke for meg! OSVALD (krammer en avis) Er det ikke nesten det samme for deg, om jeg var til eller ikke var til? FRU ALVING Og det har du hjerte til å si til meg? OSVALD Du har jo stort sett levd uten meg. (Taushet.) Jeg må si deg noe, mor. Jeg klarte ikke å skrive til deg om dette; men…. FRU ALVING (griper ham om armen) Osvald, hva er dette for noe! OSVALD Jeg har prøvd ikke å tenke på det, – men det går bare ikke. FRU ALVING (reiser seg) Hva er det! OSVALD (drar henne ned på sofaen igjen) 60 Bli sittende, så skal jeg prøve. – Jeg har klaget over tretthet efter reisen – Men det er ikke noen alminnelig tretthet – FRU ALVING (vil springe opp) Du er da ikke syk, Osvald! OSVALD (drar henne atter ned) Bli sittende. Jeg er ikke syk heller; ikke sånn som man vanligvis kaller syk. (slår hendene sammen over hodet) Mor, jeg er, – ødelagt, – jeg kan aldri arbeide mer! (han kaster seg med hendene for ansiktet ned i hennes skjød og brister i hulkende gråt) FRU ALVING (blek og dirrende) Osvald! Nei, nei! OSVALD (ser opp med fortvilede øyne) Aldri kunne arbeide mer! Aldri – aldri! Være levende død! Mor, kan du tenke deg… FRU ALVING Men hva har du gjort? Hvordan…? OSVALD (setter seg atter oppreist) Jeg forstår det ikke. Jeg har aldri levd et utagerende liv. Det skal du ikke tro, mor! Det har jeg aldri gjort. FRU ALVING Det tror jeg heller ikke. 61 OSVALD Og så kommer dette her likevel! FRU ALVING Det er ikke annet enn overanstrengelse. Du kan tro meg… OSVALD (tungt) Det trodde jeg også i begynnelsen; men sånn er det ikke. FRU ALVING Nå må du fortelle meg alt. OSVALD Det skal jeg. FRU ALVING Når merket du det først? OSVALD Rett etter at jeg hadde vært hjemme og var kommet ned til Paris igjen. Jeg fikk noen voldsomme smerter i hodet – mest i bakhodet. Det var som en trang jernring ble skrudd rundt nakken og oppover. FRU ALVING Og så? OSVALD I starten trodde jeg det ikke var annet enn den vanlige hodepinen som jeg hadde vært så plaget med, da jeg vokste opp. Men det var ikke det. Jeg kunne ikke arbeide lenger. Jeg ville begynne på et nytt stort bilde; men det var som om alt sviktet meg; jeg hadde ikke krefter; det svimlet for meg– løp rundt. Helt jævlig! Til slutt gikk jeg til legen, – og han var tydelig nok. FRU ALVING Hvordan? 62 OSVALD Jeg måtte da fortelle ham hvordan jeg følte det; og så begynte han å spørre masse som jeg syntes ikke vedkom saken; jeg forsto ikke hvor mannen ville hen – Til slutt sa han: Det har helt fra fødselen av vært noe markspist ved Dem; – ja, han brukte nettopp uttrykket «vermoulu». FRU ALVING (spent) Hva mente han med det? OSVALD Jeg ba om en forklaring – (knytter hånden) FRU ALVING Å–! OSVALD Han sa: fedrenes synder hjemsøker barna. FRU ALVING (reiser seg langsomt opp) Fedrenes synder –! OSVALD Jeg holdt på å slå ham i ansiktet – FRU ALVING (går henover gulvet) Fedrenes synder – OSVALD (smiler tungt) Ja, hva synes du? Det var først da jeg hadde tatt frem brevene dine og oversatt for ham alt som handlet om far – Ja, da måtte han selvfølgelig innrømme at han var på villspor; og så fikk jeg vite sannheten. Den ubegripelige sannhet! Dette 63 jublende lykksalige ungdomsliv med kameratene skulle jeg avholde meg fra. Det hadde vært for sterkt for kreftene mine. Selvforskyldt! FRU ALVING Å nei; ikke tro det! OSVALD Der var ingen annen forklaring, sa han. Det er det som er så jævlig! Ødelagt for resten av livet – på grunn av min egen ubetenksomhet. Alt hva jeg ville utrette i verden, – ikke tenke på det en gang, – ikke å kunne tenke på det. (han kaster seg på ansiktet ned i sofaen. Fru Alving vrir hendene og går taus kjempende frem og tilbake; Osvald efter en stund, ser opp og blir halvt liggende på albuen:) Hadde det enda vært noe arvelig, – noe man ikke selv kunne noe for. Men dette her! Sløst bort sin egen lykke, sin egen helse, alt, – sin fremtid, sitt liv –! På en så skammelig, tankeløs, lettsindig måte….. FRU ALVING (bøyer seg over ham) Det står ikke så dårlig til med deg som du tror. OSVALD (springer opp) Og så at du skal få oppleve dette her! Mange ganger har jeg nesten ønsket at du egentlig ikke brød deg så mye om meg. FRU ALVING Jeg! Det eneste jeg eier og har i verden; det eneste jeg bryr meg om. OSVALD (griper begge hennes hender og kysser dem) Nå som jeg er hjemme ser jeg det jo. Og det er noe av det tyngste for meg. – Men nå vet du det altså. Og så snakker vi ikke mer om det i dag. Jeg orker ikke å tenke på det så lenge av gangen. 64 (går oppover gulvet) Skaff meg noe å drikke! FRU ALVING Drikke? Hva vil du drikke? OSVALD Å, hva som helst. Jeg må ha noe å skylle alle disse tankene ned med. (går opp i blomsterværelset) Og så – så mørkt som det er her! (Fru Alving ringer på en klokkestreng til høyre) Og dette ustoppelige regnværet. Det holder jo på i ukevis – måneder . Aldri et solglimt. Jeg kan aldri huske jeg har sett solen skinne her hjemme. FRU ALVING Osvald, – du tenker på å reise fra meg! OSVALD (drar været tungt) Jeg tenker ikke på noen ting. Kan ikke tenke på noen ting! REGINE (fra spisestuen) Var det noe? FRU ALVING Kan du finne lyset? (Regine går ut) FRU ALVING (går hen til Osvald) Osvald, du vet du kan fortelle alt. OSVALD (går hen til bordet) Jeg synes jeg har sagt ganske meget. 65 (Regine bringer lampen og setter den på bordet) FRU ALVING Regine, kunne du hente en halv flaske champagne? REGINE Javel, frue. (går ut igjen) OSVALD (tar fru Alving om hodet) Jeg visste nok at du ikke ville la meg tørste. FRU ALVING Hvordan skulle jeg kunne nekte deg noe nå? OSVALD (livfullt) Er det sant, mor? Mener du det? FRU ALVING Hva da? OSVALD At du ikke kunne nekte meg noe? FRU ALVING Men kjære – OSVALD Hyss! REGINE (bringer en brikke med en halv flaske champagne og to glass, som hun setter på bordet) Skal jeg åpne –? OSVALD Nei takk, jeg gjør det selv. (Regine går ut igjen) 66 FRU ALVING (setter seg ved bordet) Hva var det du mente – jeg ikke måtte nekte deg? OSVALD (beskjeftiget med å åpne flasken) Først et glass – eller to. Vil du ha? (Korken springer; han skjenker i det ene glass og vil skjenke i det annet) FRU ALVING (holder hånden over) Takk, – ikke for meg. (Osvald tømmer glasset, fyller det på nytt og tømmer det atter; derpå setter han seg ved bordet) FRU ALVING (ventende) Nå da? OSVALD (efter en kort taushet) Hva synes du om Regine? FRU ALVING Hva jeg synes? OSVALD Ja, er hun ikke fin? FRU ALVING Du kjenner henne ikke så godt som jeg – OSVALD Nei? FRU ALVING Regine fikk dessverre bo for lenge hjemme. Jeg skulle tatt henne til meg tidligere. 67 OSVALD Ja, men er hun ikke fin å se på, mor? (fyller sitt glass) FRU ALVING Regine har mange store feil – OSVALD Ja, gjør det noe? (han drikker igjen) FRU ALVING Men jeg er glad i henne likevel; og jeg har ansvaret for henne. Jeg ville ikke for alt i verden at noe skulle skje med henne. OSVALD (springer opp) Regine er min eneste redning! FRU ALVING (reiser seg) Hva mener du med det? OSVALD Jeg kan ikke gå her og bære alt alene. FRU ALVING Har du ikke din mor? OSVALD Jo, jeg tenkte det; og derfor kom jeg også hjem. Men det går ikke. Jeg ser det; det går ikke. Jeg holder ikke ut å leve her! FRU ALVING Osvald! OSVALD Jeg må leve på en annen måte. Derfor må jeg bort fra deg. Jeg vil ikke at du skal se på det. 68 FRU ALVING Så lenge du er så syk som nå – OSVALD Var det bare sykdommen, så ble jeg nok hos deg, mor. For du er min beste venn i verden. FRU ALVING Ja, ikke sant, Osvald; er jeg ikke det? OSVALD (driver urolig om) Men det er denne dødelige redselen. Denne forferdelige angsten! FRU ALVING (går efter ham) Angst? OSVALD Du må ikke spørre mer. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke beskrive det for deg. (Fru Alving går over mot høyre og trekker i klokkestrengen) Hva er det du vil? FRU ALVING Jeg vil gutten min skal være glad. (til Regine, som kommer i døren) Mer champagne. En hel flaske. (Regine går) OSVALD Mor! FRU ALVING Tror du ikke vi vet hvordan man skal leve her også? OSVALD Er hun ikke flott å se på? Den kroppen! Sunn og frisk. 69 FRU ALVING (setter seg ved bordet) Sett deg, og la oss snakke sammen. OSVALD (setter seg) Du vet ikke at jeg faktisk har noe å gjøre godt igjen. FRU ALVING Mot Regine…? OSVALD Svært uskyldig egentlig. Da jeg var hjemme sist – så spurte hun meg så ofte om Paris, og jeg fortalte henne et og annet om Paris, og så spurte jeg om hun ikke selv hadde lyst til å komme ned en tur. Hun rødmet, og så sa hun: Jo, det hadde jeg da lyst til. Ja ja, svarte jeg, det kan jeg nok ordne – eller noe slikt. Jeg hadde naturligvis glemt det; men da jeg i forgårs kom til å spørre henne om hun var glad over at jeg skulle bli så lenge hjemme så så hun på meg, og spurte: Men hva med Paris? Hun hadde tatt det alvorlig, hun hadde gått her og tenkt på meg hele tiden, og hun hadde begynt å lære fransk – FRU ALVING Derfor altså – OSVALD Mor, – da jeg så denne fine, deilige jenta stå der – jeg hadde jo aldri lagt spesielt merke til henne – men nå, da hun sto der med åpne armer ferdig til å ta imot meg – FRU ALVING Osvald! OSVALD – da gikk det opp for meg at hun er redningen; jeg så livsgleden i henne. 70 FRU ALVING (stussende) Livsglede –? Kan det være redning i den? REGINE (fra spisestuen med en champagneflaske) Unnskyld at jeg ble så lenge; jeg måtte i kjelleren – (setter flasken på bordet) OSVALD Hent et glass til. REGINE (ser forundret på ham) Der står fruens glass, herr Alving. OSVALD Et til deg selv, Regine. (Regine farer sammen og kaster et lynsnart sky sideblikk til fru Alving) Nå? FRU ALVING Hent glasset, Regine. (Regine går ut i spisestuen) OSVALD (ser efter henne) Har du lagt merke til måten hun går på? FRU ALVING Dette kommer ikke til å skje, Osvald! OSVALD Joda. Det ser du vel. (Regine kommer med et tomt glass, som hun beholder i hånden) Sett deg, Regine. (Regine ser spørrende på fru Alving) 71 FRU ALVING Sett deg ned. (Regine setter seg på en stol ved spisestuedøren og beholder fremdeles det tomme glass i hånden) Hva var det du sa om livsgleden, Osvald? OSVALD Ja, den vet dere ikke stort om her hjemme. Jeg fornemmer den aldri her. FRU ALVING Ikke når du er hos meg? OSVALD Ikke når jeg er hjemme. Men det forstår du ikke. FRU ALVING Jo, jo, jeg tror nesten jeg forstår det – nå. OSVALD Den – og så arbeidsgleden. Ja, det er i grunnen det samme. Men den vet dere heller ikke noe om. FRU ALVING Det kan du nok ha rett i. Osvald, la meg høre mer. OSVALD Her læres man opp til å tro at arbeidet er en forbannelse og en syndestraff, og at livet er noe deprimerende som det er bedre å komme ut av jo før jo heller. Men der ute er det ingen som tror på den slags. Der ute kjennes det jublende lykksalig, bare det å være til. Har du lagt merke til, at alt det jeg har malt, dreier seg om livsgleden? Bestandig om livsgleden. Lys og solskinn og søndagsluft, – og strålende fornøyde ansikter. Derfor er jeg redd for å bli her hjemme hos deg. FRU ALVING Redd? Hva er det du er redd for hos meg? OSVALD Jeg er redd for at alt det som er fint, ville bli stygt her. 72 FRU ALVING (ser fast på ham) Tror du virkelig det? OSVALD Jeg er sikker. Lev det samme liv her hjemme som der ute, og det blir likevel ikke det samme livet. FRU ALVING (som spent har lyttet, reiser seg med store tankefulle øyne og sier:) Nå ser jeg sammenhengen. OSVALD Hva ser du? FRU ALVING For første gang. Og nå kan jeg si det. OSVALD (reiser seg) Jeg forstår deg ikke. REGINE (som likeledes har reist seg) Skal jeg kanskje gå? FRU ALVING Nei, bli her. Jeg kan si det nå. Nå skal du få vite alt sammen. Og så kan du velge. Osvald! Regine! PASTOR MANDERS (kommer inn gjennem forstuedøren) Nå har vi hatt en hjertens hyggelig stund sammen. OSVALD Vi også har også hatt det veldig hyggelig… 73 PASTOR MANDERS Engstrand må få hjelp med dette sjømannshjemmet. Regine må flytte til ham og hjelpe til. REGINE Nei takk, herr pastor. PASTOR MANDERS (legger nu først merke til henne) Hva –? Her, – og med et glass i hånden! REGINE (setter hurtig glasset fra seg) Pardon –! OSVALD Regine flytter med meg, pastor. PASTOR MANDERS Flytter! Med deg! OSVALD Ja, som min hustru, – hvis hun forlanger det. PASTOR MANDERS Men du forbarmende –! REGINE Jeg kan ikke noe for dette, herr pastor. OSVALD Eller hun blir her hvis jeg blir. REGINE (uvilkårlig) Her! PASTOR MANDERS Fru Alving. Jeg… 74 FRU ALVING Ingen av delene skjer; for nå kan jeg snakke fritt. PASTOR MANDERS Men det vil du da ikke! Nei, nei, nei. FRU ALVING Jo, jeg både kan og vil. OSVALD Hva er det dere snakker om? REGINE (lyttende) Hør! Der er folk som skriker utenfor. (hun går opp i blomsterværelset og ser ut) OSVALD (mot vinduet til venstre) Hva er det som skjer? REGINE (roper) Det brenner! Barnehjemmet brenner! FRU ALVING (mot vinduet) Brenner! PASTOR MANDERS Brenner? Umulig! Jeg var jo nettopp der. (Osvald løper ut gjennem havedøren) FRU ALVING Det brenner i lys lue. PASTOR MANDERS Forferdelig! Fru Alving, der lyser straffen over dette forstyrrelsens hus! 75 FRU ALVING Ja, ja visst. Kom, Regine. (hun og Regine skynder seg ut gjennem forstuen) PASTOR MANDERS (slår hendene sammen) Og så ikke forsikret! (ut samme vei) 76 TREDJE AKT (Stuen som før. Alle dørene står åpne. Lampen brenner fremdeles på bordet. Mørkt utenfor; kun en svak ildskimmer til venstre i bakgrunnen) (Fru Alving, med et stort tørkle over hodet, står oppe i blomsterværelset og ser ut. Regine, likeledes med et tørkle om seg, står litt bak henne) FRU ALVING Brent alt sammen. Helt til grunnen. REGINE Det brenner fremdeles i kjellerne. FRU ALVING At ikke Osvald kommer tilbake. Det er jo ingenting å redde. REGINE Skal jeg kanskje gå ned til ham med noe yttertøy? FRU ALVING Nei, jeg går og ser etter ham. (hun går ut gjennem havedøren) PASTOR MANDERS (kommer fra forstuen) Er ikke fru Alving her? REGINE Nå gikk hun nettopp. PASTOR MANDERS Dette er den verste natt jeg har opplevd. REGINE Ja, er det ikke en forferdelig ulykke? PASTOR MANDERS Ikke snakk om det! Jeg tør knapt tenke på det. 77 REGINE Men hvordan kan det ha skjedd –? PASTOR MANDERS Spør meg ikke, Regine! Hvordan kan jeg vite det? Vil du også –? Er det ikke nok at faren din –? REGINE Hva da? PASTOR MANDERS Å, han har gjort meg helt forvirret. SNEKKER ENGSTRAND (kommer gjennem forstuen) Herr pastor –! PASTOR MANDERS (vender seg forskrekket) Følger du etter meg over alt! ENGSTRAND Ja, jeg må Gu’ døde meg –! Å, jøss da! Men dette her er så fælt, herr pastor! Pastor Manders. (går frem og tilbake) Dessverre, dessverre! REGINE Hva er det for noe? ENGSTRAND Å, det var denne andakten, ser du. (sakte) Nå har vi gjøken, barnet mitt! (høyt) At jeg skal være skyld i at pastor Manders ble skyld i slikt noe! 78 PASTOR MANDERS Men jeg forsikrer deg, Engstrand – ENGSTRAND Men det var jo bare pastoren som holdt på med lysene. PASTOR MANDERS (stanser) Ja, det påstår du. Men jeg kan ikke huske å ha hatt befatning med noe lys. ENGSTRAND Og jeg som tydelig så at pastoren tok lyset og snøt det med fingrene, og slengte væken bort i høvelsponet. PASTOR MANDERS Og det så du på? ENGSTRAND Ja, jeg så deg. PASTOR MANDERS Dette er umulig. Jeg pleier aldri å slukke lys med fingrene. ENGSTRAND Nei, det så også svært uforsiktig ut. Og så har jo ikke pastoren forsikret heller? PASTOR MANDERS (gående) Nei, nei, nei; det har jeg jo sagt. ENGSTRAND (følger med) Ikke forsikret. Og så sette fyr på alt sammen. Jøss, jøss, for en ulykke! Kan det bli verre? PASTOR MANDERS (tørrer sveden av pannen) Ja, ja. 79 ENGSTRAND Og så et barnehjem da. Det kommer nok ikke til å ta seg pent ut i pressen. PASTOR MANDERS Nei, hva tror du jeg står og tenker på! Det er nesten det verste av alt! Alle disse hatefulle angrep og beskyldninger –! Å, det er fryktelig å tenke på! FRU ALVING Så slapp du å holde festtale, du Manders. PASTOR MANDERS Å, jeg skulle mer enn gjerne – FRU ALVING (dempet) Det var best at det gikk som det gikk. Dette barnehjemmet ville ikke blitt til noen velsignelse. PASTOR MANDERS Tror du ikke? FRU ALVING Tror du det? PASTOR MANDERS Men det var likevel en stor ulykke. FRU ALVING Vi får ta det som en forretningssak. – Venter du på pastoren, Engstrand? ENGSTRAND (ved forstuedøren) Ja, jeg gjør nok det. FRU ALVING Så sett deg så lenge. ENGSTRAND Takk; jeg står så godt. 80 FRU ALVING (til pastor Manders) Du reiser hjem igjen? PASTOR MANDERS Ja. Båten går om en times tid. FRU ALVING Ta alle papirene med deg. Jeg vil ikke høre mer om dette. Jeg har fått andre ting å tenke på – PASTOR MANDERS Fru Alving – FRU ALVING Jeg skal sende deg en fullmakt til å ordne alt som du selv vil. PASTOR MANDERS Ja. Legatets opprinnelige bestemmelse må jo dessverre forandres helt nå. FRU ALVING Det er klart. PASTOR MANDERS Ja, foreløpig kan vi ordne det slik at tomten tilfaller kommunen her. Helt verdiløs er den jo ikke. Og rentene kunne jeg kanskje anvende til å støtte et eller annet prosjekt som er til gagn for byen. FRU ALVING Som du vil. ENGSTRAND Tenk på mitt sjømannshjem, herr pastor! PASTOR MANDERS Ja, du sier noe. Vel, dette må jo gjennomtenkes grundig. ENGSTRAND Nei fan’ ikke gjennomtenkes –. Å jøss’ da! 81 PASTOR MANDERS (med et sukk) Og jeg vet jo dessverre ikke hvor lenge jeg beholder ansvaret for slike saker. Hvis den offentlige mening presser meg til å trekke meg, men det kommer jo an på utfallet av brannforhørene. Og det kan man jo ikke vite… ENGSTRAND (nærmere) Å jo da. For her står Jakob Engstrand og jeg. PASTOR MANDERS Ja ja, men –? ENGSTRAND (saktere) Og Jakob Engstrand er ikke den som svikter en verdig velgjører i nødens stund! PASTOR MANDERS Ja men kjære, – hvordan –? ENGSTRAND Jakob Engstrand er som en reddende engel, han, herr pastor. PASTOR MANDERS Nei, nei, dette kan jeg faktisk ikke ta imot. ENGSTRAND Sånn blir det likevel. Jeg vet en som har tatt skylden på seg for andre en gang før, jeg. PASTOR MANDERS Jakob! (trykker hans hånd) Du er en sjelden personlighet. Nå, og sjømannshjemmet skal du få hjelp med; det kan du stole på. (Engstrand vil takke, men kan ikke for rørelse; pastor Manders henger reisetasken om skulderen) 82 Og så av sted. Vi to reiser sammen. ENGSTRAND (ved peisestuedøren, sakte til Regine) Følg med, jente! Du skal få leve som plommen i egget. REGINE (kaster på nakken) Merci! (hun går ut i forstuen og henter pastorens reisetøy) PASTOR MANDERS Lev vel, fru Alving! Og måtte en ånd av lov og orden snart gjøre sitt inntog i denne bolig. FRU ALVING Farvel, Manders! (Hun går opp imot blomsterværelset, idet hun ser Osvald komme inn gjennem havedøren) ENGSTRAND (idet han og Regine hjelper pastoren yttertøyet på) Farvel, barnet mitt. Og skulle det være noe, så vet du hvor du finner meg. (til fru Alving og Osvald) Og sjømannshjemmet skal hete «Kammerherre Alvings hjem», det. Og får jeg styre som jeg ønsker, lover jeg at det skal bli salig kammerherren verdig. PASTOR MANDERS (i døren) Hm – hm! Farvel; farvel! (han og Engstrand går ut gjennem forstuen) OSVALD Sjømannshjemmet vil brenne opp. Alt vil brenne opp. Det blir ingenting tilbake som minner om far. Og her går jeg også og brenner opp. (Regine ser stussende på ham) 83 FRU ALVING Du skulle ikke blitt så lenge der nede. OSVALD (setter seg ved bordet) Jeg tror nesten du har rett i det. FRU ALVING La meg tørke deg; du er ganske våt. (hun tørrer ham med sitt lommetørkle) OSVALD (ser likegyldig frem for seg) Takk, mor. FRU ALVING Vil du kanskje sove litt? OSVALD (angst) Nei, nei, – ikke sove! Jeg sover aldri; jeg bare later som. (tungt) Det kommer tidsnok. FRU ALVING (ser bekymret på ham) Osvald, du er visst syk likevel. REGINE (spent) Er herr Alving syk? OSVALD (utålmodig) Lukk alle dørene! FRU ALVING Lukk, Regine. 84 (Regine lukker og blir stående ved forstuedøren. Fru Alving tar sitt tørkle av; Regine gjør det samme; fru Alving rykker en stol hen til Osvalds og setter seg hos ham) Se så; nå vil jeg sitte hos deg – OSVALD Ja, gjør det. Og Regine også. Regine skal alltid være hos meg. Du gir meg nok håndsrekningen, Regine. Gjør du ikke det? REGINE Jeg forstår ikke – FRU ALVING Håndsrekningen? OSVALD Ja – når det behøves. FRU ALVING Du har jo din mor til å hjelpe deg. OSVALD Du? (smiler) Nei, mor, den håndsrekningen gir du meg ikke. (ler tungt) Du! Ha–ha! (ser alvorlig på henne) Forresten er jo du nærmest til å gjøre det. (heftig) Hvorfor kan du ikke si du til meg, Regine? Hvorfor kaller du meg ikke Osvald? REGINE (sakte) Jeg tror ikke fruen ville like det. 85 FRU ALVING Sett deg her hos oss, du også. (Regine setter seg stillferdig og nølende på den annen side av bordet) Da du snakket om livsgleden, gikk det et lys opp for meg. Du skulle ha kjent din far da han var en ganske ung løytnant. Han hadde livsglede han! Det var som et søndagsvær bare å se på ham. Og så den voldsomme kraft og livsglede som var i ham! OSVALD Og så –? FRU ALVING Din far måtte gå her hjemme, han. Et sted som ikke hadde noen glede å by på, bare fornøyelser. Måtte gå her uten å ha noen mening med livet. Ikke noe arbeide som han kunne kaste seg over; - han hadde bare tittelen sin. Ingen egentlige venner. Bare dagdrivere og svirebrødre – og så gikk det sånn som det måtte gå. OSVALD Og hvordan måtte det gå? FRU ALVING Din stakkars far fant aldri noe utløp for den enorme livsgleden som var i ham. Jeg gjorde heller ikke tilværelsen hans lettere. OSVALD Ikke? FRU ALVING De hadde lært meg noe om plikter og slikt noe, som jeg hadde trodd på. Alt handlet om plikter, – mine plikter og hans plikter og –. Jeg er redd jeg gjorde hjemmet uutholdelig for din stakkars far, Osvald. OSVALD Hvorfor har du aldri skrevet noe til meg om dette? 86 FRU ALVING Jeg har aldri før sett det slik at jeg kunne nevne dette til deg som var hans sønn. OSVALD Og hvordan så du det da? FRU ALVING (langsomt) Jeg så bare at din far var en ødelagt mann før du ble født. OSVALD (dempet) Ødelagt – som jeg! (han reiser seg og går hen til vinduet) FRU ALVING Regine hører også til i dette huset – akkurat som deg. OSVALD (vender seg hurtig) Regine –! REGINE (farer i været og spør dempet) Jeg –! FRU ALVING Ja, nå vet dere det begge to. OSVALD Regine! REGINE (hen for seg) Så mor var altså en sånn en. FRU ALVING Din mor var bra på mange måter, Regine. 87 REGINE Men slik likevel. Ja, jeg har nok tenkt det iblant; men –. Ja, frue, får jeg så få lov til å reise med det samme? FRU ALVING Vil du virkelig det, Regine? REGINE Ja, det vil jeg! FRU ALVING Du må gjøre som du vil, men – OSVALD (går hen imot Regine) Reise? Du hører jo til her. REGINE Merci, herr Alving; – ja, nå får jeg vel si Osvald da. Men det var faktisk ikke på den måten jeg hadde tenkt det. FRU ALVING Regine, jeg har ikke vært åpenhjertig imot deg – REGINE Nei, det kan du trygt si! Hadde jeg visst at Osvald var sykelig så –. Og når det ikke kan bli noe mellom oss –. Nei, jeg vil ikke gå her og slite meg ut for syke folk. OSVALD Ikke en gang for din egen bror? REGINE Ikke faen! En fattig jente får benytte sin ungdom; for ellers kan hun komme til å stå på bar bakke før hun vet ordet av det. Og jeg har også livsglede i meg, frue! 88 FRU ALVING Ja, dessverre; men kast deg bare ikke bort, Regine. REGINE Å, skjer det, så skal det vel være sånn. Slekter Osvald på sin far, så slekter vel jeg på min mor, tenker jeg. – Vet pastor Manders om dette her med meg? FRU ALVING Pastor Manders vet alt sammen. REGINE (får travelt med sitt tørkle) Ja, så får jeg se å komme meg av gårde med båten så fort jeg kan. Pastoren virker jo grei å komme til enighet med; og jeg synes vel at jeg fortjener de pengene – like mye som den jævla snekkeren. FRU ALVING De skal være deg vel unt, Regine. REGINE (ser stivt på henne) Du kunne gjerne ha oppdradd meg som det rikmannsbarnet jeg er; det hadde passet meg bedre. (kaster på nakken) Med drit og dra, det kan være det samme! (med et forbitret sideblikk til den korkede flaske) Jeg kan fremdeles komme til å drikke champagne jeg! FRU ALVING Og trenger du et hjem, Regine, så kom til meg. REGINE Nei, mange takk, Helene. Pastor Manders tar seg nok av meg, han. Og skulle det gå helt galt, så vet jeg jo et hus hvor jeg hører hjemme. FRU ALVING Hvor er det? 89 REGINE I kammerherre Alvings hjem. FRU ALVING Regine! Du går til grunne! REGINE Hadet. (hun hilser og går ut gjennem forstuen) OSVALD (mumler hen for seg) Jeg tror dette var galt! FRU ALVING (går hen bak ham og legger hendene på hans skuldre) Har dette rystet deg sterkt? OSVALD (vender ansiktet imot henne) Alt dette om far? FRU ALVING Ja, om din ulykkelige far. Jeg er så redd det skal ha virket for sterkt på deg. OSVALD Det kom jo naturligvis høyst overraskende; men i grunnen kan det jo være det samme. FRU ALVING (trekker hendene til seg) Det samme! At din far var så grenseløst ulykkelig! OSVALD Det var jo trist for ham som for enhver annen, men – FRU ALVING Ikke annerledes! For din egen far! 90 OSVALD (utålmodig) Ja, far – far. Jeg har jo aldri kjent noe til far. Jeg husker ikke annet om ham enn at han en gang fikk meg til å kaste opp. FRU ALVING Skulle ikke et barn føle kjærlighet for sin far likevel? OSVALD Når barnet ikke har noe å takke sin far for? Aldri har kjent ham? Holder du virkelig fast ved gamle floskler, du, som ellers er så opplyst? FRU ALVING Bare floskler! OSVALD Ja, det må du jo innse, mor. FRU ALVING (rystet) Gjengangere! OSVALD (går henover gulvet) Kall det hva du vil. FRU ALVING (i utbrudd) Osvald, – så elsker du ikke meg heller! OSVALD Deg kjenner jeg da i hvert fall – FRU ALVING Er det alt! OSVALD Jeg vet jo at du er glad i meg; og nå kan du jo være nyttig nå som jeg er syk. 91 FRU ALVING Ja, kan jeg ikke det, Osvald! Å, jeg kunne nesten velsigne sykdommen, som tvang deg hjem til meg. For jeg ser det nok; jeg har deg ikke; du må vinnes. OSVALD (utålmodig) Ja, ja, ja; snakk, snakk. Du må huske på at jeg er syk, mor. Jeg har nok med å tenke på meg selv. FRU ALVING (lavmælt) Jeg skal være tålmodig. OSVALD Og så glad, mor! FRU ALVING Ja, min kjære gutt, det har du rett i. Glad! (går hen til ham) Har jeg nå fjernet alle selvbebreidelser hos deg? OSVALD Hva med angsten? FRU ALVING Angsten? OSVALD (går henover gulvet) Regine hadde gjort det for et godt ord. FRU ALVING Jeg forstår det ikke. Hva er dette med angsten – og Regine? OSVALD Er det veldig sent på natten? FRU ALVING Det er tidlig på morgenen. 92 (ser ut i blomsterværelset) Dagen begynner alt å gry oppe i høydene. Og så blir det klarvær, Osvald! Om litt skal du få se solen. OSVALD Det gleder jeg meg til. Og det kan fremdeles være meget jeg kan glede meg over og leve for – FRU ALVING Det skulle jeg vel tro! OSVALD Selv om jeg ikke kan arbeide, så – FRU ALVING Å, du kommer snart til å arbeide igjen. Nå behøver du jo ikke lenger gå og gnage på alle disse tankene. OSVALD (setter seg i sofaen) Nå må vi snakke sammen, mor. FRU ALVING Ja, la oss det. (hun skyver en lenestol hen til sofaen og setter seg tett ved ham) OSVALD – mens solen står opp. Og så vet du det. Og så har jeg ikke lenger denne angsten. FRU ALVING Hva er det jeg vet, sa du? OSVALD (uten å høre på henne) Mor, sa du før i kveld at det ikke var en ting til i verden som du ikke ville gjøre for meg, hvis jeg ba deg? 93 FRU ALVING Jo. OSVALD Og det står du ved? FRU ALVING Det kan du stole på, du min kjære eneste gutt. Du er det eneste jeg lever for. OSVALD Ja, ja. Nu skal du sitte helt rolig… FRU ALVING Men hva er det –! OSVALD Ikke skrik! Hører du? Lov meg det! Vi skal sitte og snakke rolig om det. Lover du meg det, mor? FRU ALVING Ja, ja, jeg lover deg det; men bare si det! OSVALD Det med trettheten, – og det at jeg ikke tåler å tenke på å arbeide, – alt det er ikke selve sykdommen – FRU ALVING Hva er det da? OSVALD Den sykdommen jeg har fått i arv, den … (peker på pannen og tilføyer ganske sakte) … den sitter her inne. FRU ALVING (nesten målløs) Osvald! Nei – nei! 94 OSVALD Ikke skrik! Jeg tåle det ikke. Jo, du, den sitter her inne og lurer. Den kan bryte løs når som helst. FRU ALVING Å, herre Gud –! OSVALD Rolig. Slik står det til med meg – FRU ALVING (springer opp) Dette er ikke sant, Osvald! Det er umulig! OSVALD Jeg har hatt ett stort anfall der nede. Det gikk over. Men da jeg fikk vite hvordan det hadde vært med meg, da kom angsten veltende over meg, rasende og voldsom; og så reiste jeg hjem til deg så fort jeg kunne. FRU ALVING Det er altså angsten –! OSVALD Ja, for dette er så ubeskrivelig avskyelig. Om det bare hadde vært en alminnelig dødelig sykdom –. For jeg er ikke redd for å dø; selv om jeg jo gjerne vil leve så lenge jeg kan. FRU ALVING Ja, ja, Osvald, det må du! OSVALD Avskyelig, avskyelig. Å bli som levende død; å måtte mates, å måtte –. Å, – pleies som et spedbarn. FRU ALVING Barnet har sin mor til å pleie seg. 95 OSVALD (springer opp) Nei, aldri; det er nettopp det jeg ikke vil! Jeg tåler ikke å tenke på at jeg kanskje skulle ligge slik i årevis, – Og så kunne du kanskje dø fra meg imens. (setter seg i fru Alvings stol) For det behøver ikke å ende dødelig straks, sa lægen. Han kalte det et slags bløthet i hjernen – eller noe slikt. (smiler tungt) Et vakkert uttrykk, ikke sant? Det får meg til å tenke på kirsebærrøde silkefløyelsdraperier, - noe som er delikat å ta og stryke på. FRU ALVING (skriker) Osvald! OSVALD (springer opp igjen og går henover gulvet) Og nå har du tatt fra meg Regine! Hadde jeg bare hatt henne. Hun hadde nok gitt meg håndsrekningen, hun. FRU ALVING (går hen til ham) Hva mener du med det? Finnes det noen håndsrekning i verden som ikke jeg skulle ville gi deg? OSVALD Da jeg var kommet meg efter anfallet i Paris, så sa legen, at når det kommer igjen, – og det kommer igjen, – så er det ikke noe håp mer. FRU ALVING Og det var han hjerteløs nok til å – OSVALD Jeg forlangte det! Jeg sa jeg hadde ting jeg måtte gjøre først –. (smiler listig) 96 Og det hadde jeg også. (trekker en liten eske opp av den indre brystlomme) Ser du dette? FRU ALVING Hva er det for noe? OSVALD Morfin. FRU ALVING (ser forferdet på ham) Osvald? OSVALD Jeg har kjøpt det for pengene du sendte – FRU ALVING (griper) Gi meg esken, Osvald! OSVALD Ikke ennå, mor. (han gjemmer esken igjen i lommen) FRU ALVING Dette overlever jeg ikke! OSVALD Det må overleves. Hadde jeg hatt Regine her, så hadde jeg fortalt henne hvordan det sto til – og bedt henne om den siste håndsrekningen. Hun hadde hjulpet meg; det er jeg sikker på. FRU ALVING Aldri! OSVALD Når det forferdelige var kommet over meg, og hun så meg ligge der 97 hjelpeløs som et lite spebarn, uhjelpelig, fortapt, håpløs, – ingen redning mer – FRU ALVING Aldri i verden hadde Regine gjort dette! OSVALD Regine hadde gjort det. Regine var så deilig enkel. Hun hadde fort gått lei av å passe en grønnsak. FRU ALVING Da lov og pris at ikke Regine er her! OSVALD Ja, nå får altså du gi meg håndsrekningen da, mor. FRU ALVING (skriker høyt) Jeg! OSVALD Hvem er nærmere til det enn du? FRU ALVING Jeg! Din mor! OSVALD Akkurat derfor. FRU ALVING Jeg, som har gitt deg livet! OSVALD Jeg har ikke bedt deg om livet. Og hva er det for et slags liv du har gitt meg? Jeg vil ikke ha det. Du skal ta det igjen! FRU ALVING Hjelp! Hjelp! (hun løper ut i forstuen) OSVALD (efter henne) 98 Gå ikke fra meg! Hvor skal du? Mor… hvor er du? Mor! Jeg er så redd. Redd. FRU ALVING (i forstuen) Hente legen til deg, Osvald! La meg komme ut! OSVALD (sammesteds) Du kommer ikke ut. Og her kommer ingen inn. (en nøkkel dreies om) FRU ALVING (kommer inn igjen) Osvald! Osvald, – – mitt barn! OSVALD (følger henne) Har du en mors hjerte for meg, – kan du se meg lide all denne redselsfulle angsten! FRU ALVING (efter et øyeblikks stillhet, sier behersket) Her er min hånd på det. OSVALD Vil du –? FRU ALVING Hvis det blir nødvendig. Men det blir ikke nødvendig. OSVALD Ja, la oss håpe på det. Og la oss leve sammen så lenge vi kan. Takk, mor. (Han setter seg i den lenestol som fru Alving har flyttet hen til sofaen. Dagen bryter frem; lampen blir ved å brenne på bordet) FRU ALVING (nærmer seg varsomt) Føler du deg bedre nå? 99 OSVALD Ja. FRU ALVING (bøyet over ham) Det har vært en innbilning alt sammen, Osvald. Alt sammen en forferdelig innbildning. Du har ikke tålt alt dette. Og nå skal du få hvile ut. Hjemme hos din egen mor, du min velsignede gutt. Alt hva du peker på skal du få som den gang du var et lite barn. – Sånn. Nå er anfallet over. Ser du hvor lett det gikk! Å, det visste jeg nok. – Og ser du, Osvald, hvilken deilig dag vi får? Skinnende solvær. Nå kan du få sett hjemmet skikkelig. (Hun går hen til bordet, og slukker lampen. Soloppgang. Breen og tindene i bakgrunnen ligger i skinnende morgenlys) OSVALD (sitter i lenestolen med ryggen mot bakgrunnen, uten å røre seg; plutselig sier han) Mor, gi meg solen. FRU ALVING (ved bordet, ser stussende på ham) Hva sier du? OSVALD (gjentar dumpt og tonløst) Solen. Solen. FRU ALVING (hen til ham) Osvald, hvordan er det med deg? 100 (Osvald synes å skrumpe sammen i stolen; alle musklene slappes; hans ansikt er uttrykksløst; øynene stirrer sløvt frem; fru Alving dirrende av redsel:) Hva er dette? (skriker høyt) Osvald! Hvordan har du det! (kaster seg på kne ned ved ham og rusker i ham) Osvald! Osvald! Se på meg! Kjenner du meg ikke igjen? OSVALD (tonløst som før) Solen. – Solen. FRU ALVING (springer fortvilet opp, river med begge hender i sitt hår og skriker) Dette klarer jeg ikke! (hvisker liksom stivnet) Dette klarer jeg ikke! Aldri! (plutselig) Hvor hadde han det? (famler pilsnart over hans bryst) Her! (viker et par skritt tilbake og skriker:) Nei; nei; nei! – Jo! Nei; nei! (Hun står et par skritt fra ham, med hendene innfiltret i håret, og stirrer på ham i målløs redsel) OSVALD (sitter ubevegelig som før og sier:) Solen. – Solen.
© Copyright 2024