HORDALAND PÅ KARTET
SAMFERDSLE KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA CHRISTOPHER JOHN HARRIS HORDALAND PÅ KARTET I århundrer har folk flest klart seg uten kart på lange reiser, både på seilas og under vandringer med hest eller til fots. Nordlendingene seilte til Bergen uten kart, vestlendingene dro østover, over Fillefjell og langs slepene uten kart. I lokalsamfunnet dro folk til fjells med buskapen, uten kart. En ting var felles på alle vandringer: kjentfolk eller veivisere; noen som hadde vært der før, som kunne kjenne igjen landskapet i all slags vær og som kunne føre de reisende fram til målet. Øyer og skjær, elver og stier, gårder og fjellformasjoner ble kjent igjen, tolket og brukt for å finne fram. Kjentfolket hadde et slags kart i hodet. Informasjonen som vi idag finner på kart, hadde de lagret i hjernen. Deres kart gikk i arv ved muntlige overføringer og ikke skriftlig tradering, akkurat som vi finner veien til skolen eller butikken idag. Vi har alle hodene fulle av kart, men den store forskjellen mellom oss og vanlige mennesker før 1880 er at vi har lært både å tegne enkle kart og tolke tegnene på kart som profesjonelle karttegnere har laget. Kart over kysten fra Stavanger til Bergen fra 1588-utgaven av Wagenaers sjøatlas. Dette er typisk for de tidlig trykte sjøatlasene som kombinerte dagens kunnskap om geografien langs navigasjonsrutene med en vakker kunstnerisk utforming. Vi kan lete forgjeves etter bl.a. Hardangerfjorden, men flere kjente handelssteder langs leia er merket, bl.a. Bakholmen (Bag holm) og Bukken (Bock op Ra), (R230, R274). Noen stedsnavn er feilplasserte, mens andre er vanskelig å identifisere idag. Tallene angir sjøens dybde i favner. 423 HORDALAND PÅ KARTET vanlig tale er ordet kart brukt til å dekke mange typer grafiske avbildninger av jordens overflate. I dagligtale skiller vi ikke mellom skisser laget for å vise festdeltakere veien til huset og Statens Kartverks detaljerte og nøyaktig produkter. Gamle kart inkluderer også mange forskjellige typer kart, laget for forskjellige formål og utført i høyst forskjellige teknikker. Detaljkart over Hordaland er et forholdsvis nytt fenomen; et produkt av den vitenskapshistoriske utvikling etter midten av 1700-tallet. Det finnes noen få eldre kart, laget hovedsaklig av eller for utlendinger, men lokalkart I 424 KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA et sted nordenfor Kontinentet og østenfor de britiske øyer. Bergen og de største byer kan være plassert på denne landmassen, men kartene forteller ikke mer enn at disse byer eksisterer i nord. Egentlig må vi opp til første halvdelen av 1500-tallet før det ble laget mer detaljerte kart som viser både noe av landskapet og topografien. Det meste kjente kart er OLAUS MAGNUS' «CARTA MARINA» som utkom først i 1539, men som finnes i flere utgaver (R230). Det finnes også flere kartbøker som utkom etter 1560, med deler av norskekysten avbildet. Den vitenskapelige kartframstilling tok et og byer måtte inntegnes. Kunnskapen om innlandsområdene var heller mangelfulle, og feilene som finnes på ett kart, har en tendens til å gå igjen i andre atlas. Toneangivende for disse kystkartene som utkom i Nederland og England, var atlasene til LUCAS JANSZOON WAGENAER, som ble trykt i flere utgaver etter 1584. I utgaven fra 1588 finner vi et kart over kysten fra Stavanger til Bergen (ill. s. 423), og i tillegg til kartet er det en beskrivelse over kysten og Bergen. Sjøveien har alltid vært et viktig element på kart over Vestlandet, og i århundrene etter Et udatert kart, men sannsynligvis fra andre halvdelen av 1700-tallet, viser veien fra KYRKJEBYRKJELAND ved Nesttun til Os. De fleste av veiene på dette kart er fremdeles i bruk som hovedveier. Kartet er i målestokk 1:60 000. Et håndtegnet og udatert kart over Hardanger Prostie i samlingene til Statens Kartverk. Kartet må være fra 1820-årene, da Hardanger og Voss ble samlet til et prosti i 1819. Det framgår av nøkkelen til kartet at tegneren har vært mer opptatt av eiendommer og administrasjonsgrenser enn av å vise veiene eller landskapet. Kartet var sannsynligvis et bestillingsverk for å vise utstrekningen av prostiet. Målestokk ca. 1:400 000. oppstod først og fremst fordi det var behov for et slikt hjelpemiddel i rettsaker om eiendommer eller til bruk for sentraladministrasjonen. Det er ikke alltid Norge er inntegnet på de eldste europeiske kart, og kunnskapen om hvordan landet så ut, har ikke vært stor. Enkelte middelalderkart, tegnet enten til navigasjon eller for å vise omfanget av verden for kirkelige ledere, inkluderer Norden stort skritt framover med GERHARD MERCATORS arbeid i 1590-årene, men allerede fra 1580-årene ble det utgitt en ny serie atlas med egne kartblad over de skandinaviske land. Slike atlas ble laget både for det voksende marked av maritime handelsreisende, og for militærmaktene i land som England og Nederland. Den norske kysten med sine mange holmer og skjær, skulle kartlegges og de viktigste havner, sjømerker 1580 finner vi en mengde kart av varierende nøyaktighet. Men det skulle gå nesten to hundre år før de første landeveiskart ble tegnet. De eldste av disse kartene ble håndtegnet og brukt av lokal- eller sentraladministrasjonen. Rundt om i de forskjellige skandinaviske arkiv og biblioteker kan vi finne håndtegnete kart over veiene i Hordaland, spesielt fra 1700-tallet og opp til ca. 1850. Flere av disse viser veier og stier som KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA nå er gått ut av daglig bruk og eksisterer som kulturminner i landskapet. Selv om vi konsentrerer oss om veikart, bør det sies at det finnes mange kart fra Hordaland som ble laget både på offentlige og private oppdrag til ulike formål: rettsaker om eiendom, utskiftninger, militærkart, havnekart og kart laget for å vise grenser for administrasjonsdistrikter. Kartene er ikke bare kulturminner i seg selv, men de kan også inneholde opplysninger av stor lokalhistorisk interesse. De eldste hordalandskartene er mest tallrike for området i og rundt Bergen, men det finnes gamle kart fra nesten alle strøk i fylket. Hvis vi ser bort fra CHRISTIAN J. PONTOPPIDANS kopperstikk-kart over det sydlige Norge fra 1785, hvor enkelte av veiene er inntegnet, må vi helt opp til 1820-årene før vi finner det første trykte kart over veiene på Vestlandet. I 1820-årene trykte H.T. WINTHERS forlag to utgaver av et noe spesielt kart som viste de viktigste veier i Norge, både landeveiene og sjøveiene. Kartet viste veiene, ladestedene, skysstedene, ferjestedene, herbergene m.m., men det spesielle med kartet er at landmassene ikke er inntegnet. Man kan si at Norge mangler på kartet, men likevel viser kartet de viktigste veiforbindelser (T106). Alle kart viser kun et utvalg av opplysninger som man kunne se eller måle på bakken, alt etter formålet kartet skulle tjene. Utviklingen av kommunikasjonsnettet, spesielt som følge av veiloven i 1824, skapte behov for nye trykte kart, men kartproduksjon er både en dyr og omstendelig prossess. NORGES GEOGRAFISKE OPPMÅLING hadde vært i fullt aktivitet siden 1773, men deres første trykte kart fra Vestlandet kom ikke før i 1860-årene. I 1840 var det fremdeles Christian Pontoppidans kart over det sydlige Norge fra 1785 som var det mest aktede og tilgjengelige, men dette var etterhvert svært gammelt og foreldet. I løpet av få år ble det laget tre nye kartverk som skulle erstatte Pontoppidans kart. Disse nye kart var delvis basert på opplysninger samlet inn av NGO ( idag STATENS KARTVERK) og delvis samlet inn direkte fra embetsmenn rundt i distriktene. Historikeren og vitenskapsmann PETER ANDREAS MUNCHS kart fra 1845 er kanskje det mest kjente, men i Bergen hadde Kaptein GEORG PRAHL satt seg som mål å utgi et nytt generalkart over Norge, trykt i hans kjente litografiske anstalt. I 1841 sendte Prahl et brev til alle de Et utsnitt av Wergeland og Waligorskis veikart over Norge fra 1847. De viktigste veier på sjø og land er markert, mens bare de høyeste fjell er inntegnet. Kartet fikk stor utbredelse og utkom i 8 utgaver. HORDALAND PÅ KARTETSAMFERDSLE Håndtegnet kart over Nordhordlands prosti på slutten av 1700-tallet. Målestokk ca. 1:300 000. 425 HORDALAND 426 PÅ KARTET Munch's kart er det ikke overlesset med informasjon om veier, bygninger og landskapsformasjoner. De senere utgaver viser det økende antall ruter langs fjordene og kysten. Den som utgir et kart, legger ofte hodet på blokken. Slik var det på 1800-tallet og slik er det idag. Kartene var ofte foreldet lenge før de kom i handelen, og nyere kart prøver å vise prosjekterte veier, broer osv. Et annet omstridt emne er stavemåten på stedsnavn, og navnene på fjellene og andre landskapsformer. Hordalendinger har vært spesielt våkne når det gjelder forseelser på dette området. Dette opplevde kaptein EMANUEL LUND da han utga et kart over Søndre BerKaptein Emanuel Lund utga et veikart over Søndre Bergenhus Amt i 1868, genhus Amt i litografert og trykt i Buchers litografianstalt i Bergen. Dette var et av de mest 1868. Kartet ble utbredte veikart over Hordaland i det forrige århundre, tiltross for den utskjelte gjengitt i måleog inkonsekvente stavemåten av stedsnavn. stokk 1:400000 og Utsnitt av kart i Universitetsbiblioteket i Bergen. utgitt av Lund og Buchers forlag. viktigste embetsmennene i Norge, sammen I en tid med økende turisme på Vestlandet med to trykte «skjelettkart» – basert på ble kartet til Lund meget populært. Det Pontoppidan – der han bad om korrigering utkom i en ny utgave i 1883, vakkert litoog nye opplysninger til hans kart. Det var et grafert av Bucher. En samtidig avisomtale svært arbeid, som ikke er blitt verdsatt ennå. berømmer kartets nøyaktighet og detaljPrahl trykte flere kart i løpet av 1840-årene, rikdom uten å være overlesset: og disse er viktige bidrag til Norges kart«...Vi tvivle ikke paa at enhver nogenlunde historie fra Hordaland. Reisevant, som har Orienteringsevne og er Et annet veikart som fikk stor utbredelse fortrolig med Brugen af Kart, ved Hjælp af det etter at det ble trykt for første gang i 1847, foreliggende vil kunne hjælpe sig frem endog uden var kartet til HARALD NICOLAI STORM Veiviser paa alle de mange angivne Fjeld- og WERGELAND og JOSEF ALEXANDER Stølsveie. Ja man vil formentlig efter Kartet endog WALIGORSKI. Begge var militæroffiserer, i selv kunne finde ud hvor der er fremkommeligt likhet med mange andre karttegnere gjen- eller ikke....» nom århundrene. Wergeland var født i Men da stopper lovprisningen. Språket på Bergen mens Waligorski var født i Krakow, kartet var svært unøyaktig og bestod av «... Polen. Begge var ansatt i offentlige stillinger, det inkonsekventeste Samensurium idet Oldnorsk, Wergeland i NGO. Deres veikart utkom i 8 Danske, ortosonisk Landsmaal og Knudsensmaal utgaver fram til 1893, og i motsetning til ligger kastet om hinanden i den bedrøveligste og KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA latterligste Uorden...». Stakkars Lund hadde blant annet prøvd å fornorske danske stedsnavn uten å ta hensyn til navnets betydning, og avisanmelderen påpekte flere sørgelige eksempler. Kritikken som ble reist, er bare et eksempel på de økende krav til nøyaktighet som nå ble stilt. Kartene i andre halvdelen av 1800-tallet er ikke bare utrykk for en vitenskapelig utvikling på den tekniske front, men de er også i høyeste grad et ledd i den nasjonale gjenreisningsprosessen. Mens de eldste kart over Hordaland var tegnet av utlendinger og ofte hadde stedsnavn stavet på nederlandsk eller tysk, var det krav etter 1860 at kartene skulle ha stedsnavn som tok utgangspunkt i den lokale talemåten. Noen utgivelser tok hensyn til dette, mens andre fortsatte å bruke de gamle danske administrasjonsformene. Utvalget av informasjon på kartene endret seg også i andre halvdelen av 1800-tallet. Som vi har sett, ble bl.a. stølsveier inntegnet, og høydekurver viste nøyaktig hvor høyt man var til enhver tid. Turisme og gryende friluftsliv krevde helt andre detaljer enn det som hadde vært ansett som nødvendig tidligere. Hordaland bestod på slutten av 1800tallet ikke bare av kyst med øyer og handelssteder, det hadde òg innland som ble oppmålt og gjengitt i detaljer. Trykte kart ble også allemannseie, og Norges Geografiske Oppmåling utga forskjellig kartserier som fant veien til mange hjem etter århundreskiftet. Kartutviklingen fram til idag har vært preget av større spesialisering og forbedring av teknikker, såvel for oppmålingen og lagring av data som for selve den grafiske framstillingen. For Hordaland finnes det ikke bare geologiske og økonomiske kart, men kart over en rekke tema, fra klima til kulturminner. Elektroniske databaser fulle av informasjon fra forskjellige registre gjør det nå mulig å sette sammen kart etter behov (R166). Men selv om teknikken og mengden av opplysninger er vesensforskjellig fra de første kart vi har omtalt, forblir kartene fremdeles et subjektivt utvalg av informasjon. Kartets målestokk og størrelse hindrer at mange opplysninger kan taes med. Kartene i veibøker er hovedsaklig hjelpemidler på vår reise langs veiene og er mindre brukbare hvis vi skal gå fra hytte til hytte på Hardangervidda. Kanskje kan vi se for oss en framtid der vi bærer våre Hordalandskart rundt på små bærbare PC'er i fjellene, slik sjøkapteinene hadde med på sine reiser de tykke innbundete sjøatlasene til Wagenaer og hans etterfølgere. ❑
© Copyright 2024