1. No category

Nr. 4 Årgang 21
pilgrimen
Organ for vekkelseskristen tro og forkynnelse
«Guds inderlige miskunnhet
lot soloppgang fra det høye
gjeste oss, for å lyse for dem
som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.»
(Luk 1,78-79)
Elleve
nyfrelste
døpt i
Romania!
Sid. 14-17
FRA REDAKSJONEN
I årets siste nummer av Pilgrimen vil du finne et meget
variert innhold. Det er mange
vitnesbyrd og artikler om forskjellige temaer – og vi håper
at de alle skal bli til oppmuntring til et dypere gudsliv.
Allikevel er det en ting som
står i fokus, nemlig misjonen
– menighetens livsnerve. Som
Jan Egil Hafsahl sier i begynnelsen av artikkelen som du
kan lese fra side 3: «En ikkemisjonerende menighet vil
snart utvikles til en forening
for spesielt interesserte – eller
avgå ved døden.»
Utenom den oppfordrende
lederartikkelen finner du også
en utførlig rapport fra misjonsarbeidet i Romania, der Guds
Ånd er mektig virksom.
Dessuten har Berno Vidén
skrevet en situasjonsrapport
fra Den dominikanske republikk, der fremmedfrykt og
rasisme blant dominikanere
har skapt store problemer for
landets haitiere.
Legg også merke til annonsen for CD-en «Et rettferdig liv»
på side 6; et bibelstudium som
setter fokus på misjonsoppdraget.
For alle barn
Barnebladet Høst gis
ut fire ganger i året, og
sendes fritt til alle barn.
Bladet inneholder artikler,
fortellinger, oppgaver og
mye annen moro.
På hjemmesiden finner
du også hørespill, sanger,
spill, spørrekonkurranser
og andre ting.
Bestillingsadresse finner
du lenger ned på siden.
Ny CD – Jesus elsker alle barna!
Barna i Pilgrimsfolket synger flere
barnesanger.
Hør sangene gratis
på hjemmesiden,
eller bestill CD-en
(30,- pluss porto).
Vi ønsker alle våre lesere en
vesignet jule- og nyttårshelg!
/Red
barnebladet.no
KONTAKT
Bladet Pilgrimen er Menigheten Pilgrimsfolkets organ.
Ansvarlig utgiver: Jan Egil Hafsahl
Redaktør: Paulus Eliasson
I redaksjonen: Michael Hafsahl og Camilla Eliasson
Utgis: 4 ganger per år.
Utgis gratis. Send navn og adresse til redaksjonen for å få ditt
abonnement. (Se kontaktinformasjon i ruten til høyre.)
Ønsker du å gi en gave til støtte for bladet?
Bankgiro: 7251 20 17429
2
Kontaktinformasjon for Pilgrimen, Forlaget Pilgrimen,
Pilgrim Music, Høst og Menigheten Pilgrimsfolket:
Adresse: Trondheimsv. 71b, 2072
Dal
Telefon: 63 96 12 20
Faks: 63 96 12 10
E-post: [email protected]
Hjemmeside:
www.pilgrimsfolket.no
Teltmisjon
”
Menighetens kall er i første hånd ikke en kronerulling for misjonens sak –
eller en misjonsutstilling for å skaffe sympatisører, på bekostning av våre
fremhevede innsatser – men å gi våre liv, uten forbehold, til misjonens Herre.
dem, og et stort tall kom til troen
og omvendte seg til Herren» (Apg
11,21).
Verdensmisjonen
LEDERARTIKKEL
JAN EGIL HAFSAHL
M
isjonen er menighetens
livsnerve. En ikke-misjonerende menighet vil snart
utvikles til en forening for spesielt
interesserte – eller avgå ved døden.
Bibelens misjonsbudskap
Bibelens misjonsbudskap har et
globalt perspektiv – og er klart uttalt
i såvel Gamle som Nye testamentet.
«Og Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for Herrens
munn har talt.» (Es 40,5)
«Og Jesus trådte frem, talte til dem
og sa: Meg er gitt all makt i himmel og
på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler...» (Matt 28,18-19)
«...og han viste meg den hellige stad
Jerusalem, som steg ned av himmelen
fra Gud (...) og de skal bære folkeslagenes herlighet og ære inn i den.» (Åp
21,10 og 26)
Kallet var eksplisitt og utvetydig:
«...I skal være mine vidner både i
Jerusalem og i hele Judea og Samaria
og like til jordens ende.» (Apg 1,8)
I den tidlige menighetens historie
utgjorde allikevel forutinntatte og
fordomsfulle holdninger et hinder for
å eksekvere oppdraget; selv ikke etter
adspredelsen som oppsto på grunn
av Stefanus’ martyrdød:
«...og de dro omkring like til
Fønikia og Kypern og Antiokia, men
talte ikke ordet til andre enn til jøder.»
(Apg 11,19)
Men de troende fra Kypern og Kyrene sprengte tradisjonens sirkler, og
i Antiokia «talte de også til grekerne
og forkynte dem evangeliet om den
Herre Jesus» (Apg 11,20). Himmelen
selv sanksjonerte deres evangelisasjonsiver, da «Herrens hånd var med
Legg merke til «verdensmisjonens»
udramatiske start. Det finnes ingen
organisasjoner eller konsilium, ingen
komitéer eller sekretariat, ingen kampanjer, festivaler eller crusades – bare
enkle oppstandelsesvitner som «taler»
og derigjennom «forkynner evangeliet om den Herre Jesus».
Det enkle vitnesbyrdet – mann til
mann – er Nye testamentets evangeliserings- og misjons-«strategi»:
«Og på sabbatsdagen holdt han
samtale med dem utfra skriftene.»
(Apg 17,2)
«Han gikk da inn i synagogen og
talte frimodig i tre måneder, idet han
holdt samtaler med dem (...) og holdt
daglige samtaler i Tyrannus' skole.»
(Apg 19,8-9)
«På den første dag i uken var vi
samlet for å bryte brødet; Paulus holdt
da samtaler med dem...» (Apg 20,7)
Teltmisjon
Det er heller ikke det gigantiske
misjonsapparatet – sekretariatet,
nemnden eller administrasjonen
– som møter oss i havne- og handelsbyen Korint, da grunnlaget legges for
menighetens liv og virke.
3
«Derefter drog han fra Aten og kom
til Korint. Der fant han en jøde ved
navn Akvilas, født i Pontus, som nylig
var kommet fra Italia med sin hustru
Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt
at alle jøder skulde forlate Rom; dem
gav han sig i lag med, og da han drev
samme håndverk, bodde han hos dem
og arbeidet der; for de var teltmakere
av håndverk.
Men hver sabbat holdt han samtaler
i synagogen, og han overbeviste jøder
og grekere.
Da nu Silas og Timoteus kom
ned fra Makedonia, var Paulus helt
opptatt av å lære, idet han vidnet
for jødene at Jesus er Messias.» (Apg
18,1-5)
«Han bodde hos dem og arbeidet der,
for de var teltmakere av håndverk» –
er et nøkkelvers til forståelse av all
sann evangelisk misjon.
Et håndverk hørte med til en
rabbins utdannelse. For Paulus ble
teltmakeryrket en vei til økonomisk
uavhengighet – og en vei til å nå
folket på grasrota.
Paulus’ avskjed med vennene i
Efesus er både gripende, informativ
og avslørende:
«Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller
klær av noen;
I vet selv at det jeg selv trengte, og
de som var med meg, det har disse
hender arbeidet for.
I alle deler viste jeg eder at således
bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av
de skrøplige og komme den Herre Jesu
ord i hu, som han selv har sagt: Det er
saligere å gi enn å ta.» (Apg 20,33-35)
Leser vi den svenske 1917-oversettelsen, klargjøres begrepene ytterligere:
«...I veten själva, att dessa mina
händer hava gjort tjänst för att skaffa
nödtorftigt uppehälle åt mig och åt
alla som hava varit med mig...» (v. 34)
Hva er «nödtorftigt uppehälle»? Det
er hva Paulus underviser sin unge
venn og medarbeider Timoteus om i
1. Tim 6,8: «...men når vi har føde og
klær, skal vi dermed la oss nøye.»
Det er arbeidet, enkelheten og
nøysomheten som preger Paulus'
misjonsinnsatser.
En sann misjonær er ikke et
«overklasse»-menneske. Han bor
ikke på luksushotell, mens de han
4
For Paulus ble
teltmakeryrket
en vei til økonomisk uavhengighet – og en vei
til å nå folket på
grasrota.
skal nå bor i jordhytter. Han går ikke
i silkedress, mens folket går i filler.
Han lever ikke «på andre», mens
folket sliter hardt for sitt «nödtorftiga
uppehälle». Nei! Han bor og arbeider
i blant dem. Han er en av folket. Han
gråter med de gråtende og ler med de
glade. Han er som en av dem, men
med et indre, levende gudsliv som
alltid leder samtalen inn på de store
og åndelige realiteter – med sjelers
frelse og menighetens oppbyggelse
som mål.
Økonomi
Har da misjonæren ingen krav eller
rett til underhold for seg og virksomheten? Jo! Paulus sier at «Herren har
fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet.»
(1. Kor 9,14), men han tillegger at:
«Jeg har ikke gjort bruk av noe av
dette. Jeg skriver ikke dette for at det
skal bli så med meg, for heller vil jeg
dø enn at noen skulle gjøre det til intet
som jeg roser meg av (...)
Hva er da min lønn? At jeg når jeg
forkynner evangeliet, gjør det for intet,
så jeg ikke gjør bruk av min rett i
evangeliet.» (1. Kor 9,15 og 18)
Dog finnes det tider og perioder da
misjonæren mottar middel av «hjemmeværende venner» også for sitt
personlige opphold:
«Andre menigheter skattla jeg, idet
jeg tok lønn av dem for å tjene eder.
Da jeg var hos eder og kom i trang,
falt jeg ikke nogen til byrde, for det jeg
manglet, det utfylte brødrene som kom
fra Makedonia, og i alle måter har jeg
holdt mig og vil holde mig fra å falle
eder til byrde.» (2. Kor 11,8-9)
Paulus klargjør for menigheten i Tessalonika grunnlaget for sine hold-
ninger. Fri og uavhengig som han
var, behøvde han aldri å ty til «publikumsfrieri». Han talte aldri for «å
tekkes mennesker», med «smigrende
ord eller skalkeskjul for havesyke» (1.
Tess 2,4-5). Nei, da han presenterte
sitt budskap for dem, var det «under
arbeid natt og dag, for ikke å falle
noen av eder til byrde, forkynte vi
Guds evangelium for eder.» (1. Tess
2,9)
Han påminner om dette i sitt andre
brev:
«I vet jo selv hvorledes I bør etterfølge oss, for vi levde ikke utilbørlig
iblant eder,
heller ikke åt vi brød hos nogen for
intet, men med strev og møye arbeidet
vi natt og dag, forat vi ikke skulle være
nogen av eder til byrde,
ikke fordi vi ikke hadde rett til det,
men for å gi eder et forbillede i oss,
forat I skulle efterfølge oss, for da vi
var hos eder, bød vi eder jo og dette, at
hvis nogen ikke vil arbeide, skal han
heller ikke ete.» (2. Tess 3,1-10)
ler og sitt gods, og delte det ut til alle,
efter som noen hade trang til.» (Apg
2,45)
Som følge av «en oppriktig kjærlighet» drevet fram gjennom «deres
overvettes glede og dype fattigdom»
(!), ga man, ja, «over evne, av egen
drift» (2. Kor 8,2-3).
Hvorfor? Fordi det fantes områder
med brist!
Så lenge det finnes trang, områder
som lever i åndelig eller materiell
brist, er vi pliktige til å gi:
«For dette sier jeg, ikke forat andre
skal ha lettelse og I trengsel, men forat
det skal være likelighet (svensk: utjämning), i den nuværende tid kommer
eders overflod deres trang til hjelp,
forat også deres overflod må komme
eders trang til hjelp, forat det må være
likelighet,
som skrevet står: Den som sanket
meget, hadde ikke overflod, og den
som sanket lite, hadde ikke trang.» (2.
Kor 8,13-15)
Skal vi da ikke gi til misjonen og
evangelisasjonen? Jo, absolutt!
Den kristne givergleden ga seg
klare uttrykk i den urkristne forsamlingen, idet man «solgte sine eiende-
Vi må, i sannheten og ærlighetens
lys, bekjenne at gapet mellom det
upretensiøse «bodde og arbeidet»
og dagens misjonssituasjon, både i
praktisk gjerning og hva økonomi
En sann misjonær er ikke et
«overklasse»-menneske. Han
bor ikke på luksushotell,
mens de han skal nå bor i
jordhytter.
5
gjelder, er formidabel. U-lands- og
bistandshjelp er i dag – i mange
sammenheng – synonyme ord for
misjonens økonomi.
Når 50% av misjonsbudsjettet er
blitt tilført i form av bistandsmidler – som i sin tur er dekket via skatt,
der de fleste «giverne» sannsynligvis
ikke en gang sympatiserer med den
virksomheten pengene skal benyttes
til, er det åpenbart at systemet lider
av alvorlige brister. At samfunnets
profane organ er med på å finansiere
misjonen, er i seg selv et nederlag –
der styringseffektene er skjebnesvangre. Penger er aldri nøytrale!
Da de ulike misjonsorganisasjonene, noen år tilbake, var mottagere
i en gigantisk TV-innsamling, måtte
misjonslederne i tur og orden stå
fram og bedyre at pengene absolutt
ikke skulle benyttes i direkte evangelisasjon, men til humanitære tiltak.
«Den dagen staten krever mot­
ytelser, trekker vi oss tilbake», sier en
oversubvensjonert frikirkelighet, og
tenker ikke på at man allerede er så
bundet, at en slik eventuell frigjøring er umulig: Kirkebygg, sykehus
og skoler – alt er belånt eller drevet
gjennom subsidier og bidrag – uten
subvensjonene ville mye av «misjonsvirksomheten» rase sammen.
Nytestamentlige retningslinjer
Misjon – etter nytestamentlige retningslinjer – er noe ganske annet enn
U-landsstøtte, fadderinstitusjoner
eller institusjoner bygget og drevet
gjennom bistandsmidler. Misjon
Guds menighet
har et større
mål for øye enn
tid, fattigdom
og elendighet –
og ser et armod
større enn
all verdens
urettferdige
strukturer.
har sin forutsetning i at det finnes
levende menigheter som sender sine
sendebud til de ytre feltene – og at
det, gjennom evangeliets forkynnelse,
bygges nye menigheter dit misjonæren sendes. Det handler i første hånd
ikke om å forbedre menneskemassenes materielle vilkår – selv om en
kristens nestekjærlighet også tar sin
del av ansvaret for den fysiske nøden
– men om sjelenes frelse.
En institusjon kan aldri fremme
gudsrikets anliggende eller utvide
dets grenser, like lite som evangeliets tidløse budskap kan låses inn i
tradisjoner og kirkelig betong. Guds
menighet har et større mål for øye
enn tid, fattigdom og elendighet – og
ser et armod større enn all verdens
urettferdige strukturer: Milliarder av
mennesker «uten Gud og uten håp i
verden».
Menighetens kall er i første hånd
ikke en kronerulling for misjonens
sak – eller en misjonsutstilling for å
skaffe sympatisører, på bekostning av
våre fremhevede innsatser – men å gi
våre liv, uten forbehold, til misjonens
Herre. n
Siste Månedens CD
Sang og vitnesbyrd fra Menigheten
Pilgrimsfolkets teltmøter på Youngstorget i Oslo, sommeren 2013.
Jan Egil Hafsahl underviser om det
doble evangeliet – og hva det betyr
at Jesus presenteres som «Jesus fra
Nasaret».
PRIS: 30,- PR. CD (EKSKL. PORTO) l BESTILLINGSADRESSE PÅ SIDE 2
6
–Vet du hva som
står i lærebøkene?
VITNESBYRD
ELISABETH LINDROOS
Elisabeth Lindroos har i mange år hatt hjemmeundervisning med sine og andre barn
i storfamilien. Her forteller
hun litt om hva dagens lærebøker lærer barna.
J
akob og jeg studerer naturfag
sammen i 9. klasse. Vi har en
veldig fin lærebok, som heter
Eureka.
Dette året tar den bl.a. opp nervesystemet. Det er fantastiskt hvordan
alt fungerer i kroppen! Hvis ikke
nervesystemet hadde virket slik som
det gjør, så skulle vi neppe klare oss
særlig lenge.
F.eks. kjenner vi smerte når vi tar på
noe som er veldig varmt. Det er lett å
tenke seg hva som kunne skje med en
hånd som ble holdt altfor lenge på en
varm plate.
Lillehjernen har som en oppgave å
finjustere bevegelsene. Uten lillehjernen skulle vi ikke klare å holde ting
– Gud har i
sannhet skapt
alt så godt!
stødig. Øyet og balanseorganer i øret
hjelper oss å stå støtt. Knerefleksen
er med på å opprette balansen hvis vi
kommer litt i ubalanse.
Allerede fra livets begynnelse har
babyen reflekser som er helt nødvendige. Uten sugerefleksen skulle ikke
barnet få i seg den næring det trenger
for å overleve.
Ja, man kan regne opp hvor mye
som helst. Gud har i sannhet skapt alt
så godt!
Men hør hva boka sier:
«Dersom babyen tror at den faller
vil den raskt gjøre en bevegelse for å
gripe rundt noe. Dette ville kanskje
sørge for at babyen klarte å holde seg
fast i omsorgsgiveren eller et tre eller
noe annet i nærheten.»
Denne teksten er ikke uvanlig. I
alle våre lærebøker tar man for gitt
at mennesket har blitt utviklet fra
noe annet, i dette fallet tydeligvis fra
aper...
Det er ikke spørsmål om det kanskje kan være sånn; man slår det fast
med sikkerhet.
I vårt naturfagstudium hender det
ofte at vi ser på hverandre og sier
ironisk: «Tenk at dette fantastiske har
blitt til helt av seg selv!»
Nei, Paulus sier i Romerbrevet, at det
som en kan vite om Gud ligger åpent,
for Gud har åpenbaret det. Hans
usynlige vesen, både hans kraft og
hans guddommelighet er synlig fra
verdens skapelse av.
Når vi ser det underbare omkring
oss og når vi får mer og mer kunnskap om hvor fantastiskt alt fungerer,
da må vi bryte ut: «Du er stor og
underbar, Gud, vår skaper!»
Du som har barn, vet du egentlig
hva barna dine lærer seg på skolen?
Vet du hva som står i lærebøkene?
Tror du at barna er immune mot
påvirkning, eller at troen på Gud blir
forsterket når de gang på gang får
høre at han ikke finnes og at Bibelen
ikke er sann?
«Lær den unge veien han skal gå, så
forlater han den ikke når han blir
gammel.» Ordsp 22,6.
«O, store Gud, når jeg i undring aner
hva du har skapt i verden ved ditt ord,
ser universet med de mange baner og
vet at alt oppholdes ved ditt bord, da
bryter lovsang i fra sjelen ut: O, store
Gud! O, store Gud!» n
7
Gud er trofast!
VITNESBYRD
NATHALIE LINDROOS
S
nart skal vi gå inn i et nytt år
og hva det vil bringe oss er det
ingen som vet. Vi kan bare håpe
på at det vi ønsker oss skal skje, eller
vi kan frykte det som kommer. Men
vi kan ikke vite hva det nye året vil
føre med seg av sorger og gleder.
I blant kan man bli litt engstelig med
tanke på det som kommer: «Vil det
fortsatt være fred i vårt land? Hvordan vil den økonomiske situasjonen
i verden se ut neste år? Kommer det
til å hende meg eller mine nærmeste
noe vondt i året som kommer?»
Iallefall tenker jeg slike tanker
ofte – og i blant ser jeg med frykt på
fremtiden. Men under sen seneste
Brev til Pilgrimen
Hei! Takk for god
artikkel om
Jesu gjenkomst! Løftet
om Hans
gjenkomst er med i
trosbekjennelsen. Hele den
bibelske og evangeliske åpenbaringen munner ut i løftet
om at Han kommer snart,
og bruden som lenget, kom,
Herre Jesus! Det er derfor en
vekker og sterk realitetsorientering på hvor vi er i dag
når denne forventningen og
lengselen er så svak og fraværende i forkynnelsen som
det fremkommer av denne
artikkelen. Hilsen Jan Harsem
8
tiden har det kommet en sangtekst
til meg om og om
igjen. Det er en sang
av Allan Törnberg
hvor det står:
«Gud är trofast! Så
ljöd sången bland
Guds folk i forna
dar. Samma sång från tid förgången
tonar ännu lika klar. Han som förr sitt
folk välsignat är för oss densamme än.
Gud är trofast, Gud är trofast! Sjung
det om och om igen!
Gud är trofast! Skriv de orden över
varje nyfödd dag, hur än allt sig ter på
jorden, om du själv är hjälplös, svag.
Gud är trofast! Ja, det räcker ända in
i himmelen. Gud är trofast, Gud är
trofast! Sjung det om och om igen!
Som han var, förblir och är han, lika
trofast år från år. Både dig och bördan
bär han, tills du evigt bärgad står. Då
skall sången åter tona om hans nåd
och trofasthet. Gud är trofast, Gud är
trofast! Sjung det i all evighet!»
Jeg synes at det er fantastisk å tenke
på at uansett hva som kommer vil
Gud være like trofast mot sitt folk i
det nye året som han alltid har vært.
I Bibelen kan vi finne mange vers
som handler om Guds urokkelige
trofasthet. I Salme 119,90 står det:
«Din trofasthet varer fra slekt til slekt.
Du grunnla jorden og den består.»
Videre står det i 2. Tess 3,3 at «Herren
er trofast, og Han skal styrke dere og
vokte dere fra det onde.»
Uansett hva som møter oss, uansett
hva som kommer, kan vi istemme
med Allan Törnbergs ord om at som
Gud var vil han alltid være, alltid like
trofast år etter år. Vi trenger ikke å
frykte for fremtiden for Gud er allerede der og vet hva som vil skje, og
han vil lede oss trygt gjennom livet
til vi en gang står hjemme i himmelen hvor vi for evig kan takke ham for
hans urokkelige trofasthet mot sitt
folk!
Hvilket fremtidshåp vi har, kjære
venner! Gud er trofast! n
Møter i Oslo og Akershus
Du er hjertelig velkommen til Menigheten Pilgrimsfolkets møter.
Vi har lokale på Ensjø i Oslo og på Råholt i Eidsvoll kommune.
Eventuelle avvik annonseres på vår hjemmeside, pilgrimsfolket.no
Oslo:
Onsdag 19.00
Bibelstudium
Søndag 18.00
Vekkelsesmøte
Adresse: Stålverksvn. 2,
T-banestasjon Ensjø
Råholt:
Lørdag 18.00
Evangelisk møte
Adresse: Kroken 2,
vis-a-vis Råholt kirke i
Eidsvoll kommune.
Bibeldager i romjulen og nyttårshelgen
28. desember til 1. januar
Menigheten Pilgrimsfolket
hilser velkommen til møter
i Oslo og på Råholt i romjulen og nyttårshelgen.
Det vil bli daglige bibelstudier og vekkelsesmøter
– og det vil bli mye tid for
fellesskap.
For mer informasjon kan
du kontakte oss ved hjelp
av kontaktinformasjonen
på side 2 – eller ved å gå
inn på hjemmesiden
www.pilgrimsfolket.no
Møter på Råholt:
Møter i Oslo:
28. desember kl. 15.00 & 18.00
Bibelstudier
1. januar kl. 15.00 & 18.00
Forkynnelse og vekkelsesmøte
29. desember kl. 15.00 & 18.00
Bibelstudier
Adresse: Stålverksvn. 3, Ensjø i Oslo
30. desember kl. 15.00 & 18.00
Bibelstudier
Adresse: Kroken 2, i Eidsvoll
Kommune
Nyttårsfeiring på Dal:
31. desember kl. 18.00
Adresse: Trondheimsvn. 71b,
Dal i Eidsvoll
Funnet i deg, Jesus
P
I M
L U
G S
R I
I C
M
NY CD!
Liveinnspilte vekkelsessanger. Solo-, duett-, og
menighetssang.
16 sanger, Pris: 129,- + porto
Navnet Jesus blekner aldri
Menigheten Pilgrimsfolket synger sanger med
et evig budskap.
16 sanger, Pris: 129,- + porto
Pilgrimssanger
Camilla Eliasson synger sanger om frelsen,
evigheten og Guds menighet.
13 sanger, Pris: 129,- + porto
I Herrens hender
Liveinnspilte vekkelsessanger fra teltmøter på
Youngstorget i Oslo.
22 sanger, Pris: 99,- + porto
Bestillingsadresse: Se side 2.
9
STOR
Så
H
ebreerbrevet er en fantastisk
fremstilling av hva den troende
eier i sin frelse og i det nye livet
sammen med Gud. Temaet for
brevet, hvis forfatter er ukjent for
oss, er å oppmuntre de troende til
å holde fast ved sin frelse og ikke
bli frafalne. I sitt forsøk på dette
åpenbarer forfatteren for oss
utrolige dybder i evangeliet.
Det er altså helt i samsvar med
brevets hovedtema, da forfatteren
i det andre kapittelet sier:
«Derfor må vi så mye mer holde
fast på det vi har hørt, så vi ikke
skal drive bort fra det.» (Hebr 2,1)
Oppfordringen og formaningen er tydelig. Vi fikk et
budskap – nå må vi ikke miste det. Han fortsetter:
«For når det ordet som ble talt gjennom engler, sto fast,
og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente straff,
hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?
Denne frelsen, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham.» (Hebr 2,2-3)
Allerede før evangeliets forkynnelse hadde Gud talt
gjennom sine profeter (Hebr 1,1), og altså ifølge dette
verset gitt sitt ord og formidlet det gjennom engler. Dette
var et fast ord – og de som ikke holdt fast ved det fikk
den rette straffen.
Når Gud nå i den siste tiden har talt til oss gjennom sin
Sønn (Hebr 1,2) så er det frelsen som er blitt forkynt. En
livline er blitt kastet ut, og i Kristus kan vi få visshet om
liv. Problemet som forfatteren ønsker å sette fingeren på
er risikoen for at vi «ikke akter» på denne frelse.
Dette ordet «ikke akter» heter på gresk ameléo og
er oversatt med «ikke bryde om» på dansk, «neglect»
(overse) i de fleste engelske oversettelser, og Weymouths
oversettelse av 1912 bruker ordet «indifferent» (likegyldig).
10
en frelse!
BIBELSTUDIUM
PAULUS ELIASSON
På andre bibelsteder kan vi lese om at de som hørte ordet foraktet det (Rom 2,4), spottet det (Apg 2,13) eller ble
forferdet (Apg 24,25). Det vakte en reaksjon. Selv om det
var negativt, så var ingen uberørt av ordet som de hørte.
Men ordet som i Hebr 2,2 blir oversatt med «ikke
akter», «ikke bryr seg om» eller det engelske «indifferent»
vitner om en likegyldighet. Man hører ordet, men det
vekker ingen respons. Alle som i vår tid og i hvert fall i
vårt land prøver å tale med mennesker om de evige tingene vil ofte møte denne typen reaksjon. «Hold troen din
for deg selv. Fint om du blir salig i den, men kom ikke for
nære meg med prat om synd og nåde.»
Problemet, som Hebreerbrevets forfatter ser det, er
allikevel ikke de ufrelstes manglende interesse, men de
troendes. Mennesker som tar frelsen for en selvfølgelighet slik at man ikke ser storheten i den. Derfor avsluttes
vers to med ordene «så stor en frelse». Hvordan er da vår
frelse stor? Hvordan skal vi se på den for å kunne bringe
den rette takken og prisen til dens høvding (Hebr 2,10)?
« «
En livline er blitt kastet ut, og i Kristus kan
vi få visshet om liv.
Frelsens «negative» side
Med frelsens negative side menes ikke at noe er negativt
ved den, men det handler om hva den befrir oss fra, hva
den tar bort. Det første er dommen:
«Den som tror på ham, blir ikke dømt.» (Joh 3,18)
«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus
Jesus.» (Rom 8,1)
«Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som
rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den
som er død...» (Rom 8,33-34)
Allerede det første bibelordet vi leste, Hebr 2,2, sa: «...
hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente straff...»
Det hvilte en dom over hele menneskeheten for synder,
overtredelser og misgjerninger. Det ventet en uunngåelig
dom. Men Gud brakte et offer for synden:
«Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre
misgjerninger. Straffen lå på ham...» (Jes 53,5)
«...han som bar manges synd...» (Jes 53,12)
« «
Bibelen går videre i sin beskrivelse av frigjøringen:
«Han er den som fridde oss ut av mørkets makt...» (Kol
1,13)
Den som tar imot frelsen er fridd fra frykten!
Det finnes en mørkets makt, dvs. en forvirrende løgnens makt, som holder mennesker borte fra sannheten
og kunnskapen:
«De skjønner intet, og de forstår ingenting. De vandrer i
mørke.» (Sal 82,5)
Men i frelsen er befrielse fra mørket:
«De satt i mørke og dødsskygge, bundet i elendighet og
jern (...) Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler
frelste han dem.» (Sal 107,10 og 19)
fra den frykt som vissheten om døden og uvissheten om evigheten gir. Så stor en frelse!
Frelsens «positive» side
Frelsen handler ikke bare om befrielse fra fordømmelse og fortapelse. I Joh 3,16 settes det negative
og det positive aspektet ved siden av hverandre:
«For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn,
den enbårne, for at hver den som tror på ham,
ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
Fortapelsen står mot det evige livet.
Liv, (gr. zoé) handler om mer enn
bare biologisk liv. Det handler
om å være levende for Gud (Rom
6,11), at vår ånd får liv ved oppstandelsens kraft (Rom 6,4-5).
At livet er evig har ikke bare
en «kronologisk» side – altså at
vi har et liv som ikke tar slutt. Det
betyr også at det hører evigheten
til. Vi er født fra oven – og altså hører
vårt liv den evige verden til.
Det evige livet vi har fått del av, er ikke
bare til for den kommende verden; men
i vårt liv på jorden i dag kan vi få del av
den kommende verdens krefter (Heb
6,5). David taler i salmene om å «vandre
for Herrens åsyn i de levendes land»
(Sal 116,9). Det er det nye, evige livet.
Det finnes ingen del av livet som frelsen ikke omfatter. Hebr 7,25 sier:
«Derfor kan han også fullkomment
frelse dem som kommer til Gud ved
ham...»
Svenska Folkbibeln sier «helt och fullt
frälsa» og bygger på det greske ordet pantelés, som kommer fra pas (helt, alt, fullt) og
telos (mål, fullkommenhet, hensikt). Guds
frelse er fullkommen. Den er veien for å nå
til Guds fulle hensikt. Så stor en frelse!
Hebreerbrevet utdyper befrielsen:
«...for at han (Jesus) ved døden skulle gjøre til intet den
som hadde dødens velde, det er djevelen, og fri alle dem
som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid.»
(Hebr 2,14)
Dødens velde, Djevelen, frykten for døden, trelldommen. Alt dette vant Jesus seier over. Den som tar imot
frelsen er fridd fra frykten!
Presten Sakarias ble, den dag da han navnet til sin sønn
Johannes, fylt av den Hellige Ånd og utropte om frelsen:
«...det løftet han ga Abraham, vår far, med ed, om å fri
oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt»
(Luk 1,73-74)
Til dette tillegger Paulus i Rom 8,15 følgende ord:
«Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle
frykte.»
Frelsens globale omfang er også en faktor som gjør den
så stor:
«For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker.»
(Tit 2,11)
Ingen er utestengt fra Guds frelse i Jesus. Det er et
innkluderende evangelium som sier at «Om
noen tørster, han komme til meg og drikke!»
(Joh 7,37)
Vi er altså frie fra den rettferdige dommen som lå over
oss på grunn av synden. For det andre er vi frie fra de
maktene som holdt oss i trelldom. For det tredje er vi frie
Vi har sett at frelsen tar bort motløsheten
og frykten – og i det samme gir den oss en
frimodighet:
Det er en frelse med lønn:
«Se, din frelse kommer! Se, hans lønn er med ham, og
hans gjengjeldelse går foran ham.» (Jes 62,11)
I Golgataseieren er vi altså blitt arvtakere sam­men med
Kristus – og hans seierslønn er også vår seierslønn.
11
«For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en
Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde
først og så for greker.» (Rom 1,16)
Og til sist ønsker jeg også å ta med noen siste ord om
hva vi eier i frelsen – selv om listen kan gjøres mye lenger.
«...han førte mange barn til herlighet...» (Hebr 2,10)
Vi er ført til Guds herlighet. Slik som Moses har vi fått
se Herrens herlighet – og det har forvandlet livet. Så stor
en frelse!
Hva frelsen åpenbarer om Gud
I Guds ords forkynnelse om frelsen – og i vår personlige
erfaring av hva den innebærer – åpenbares det for oss
nye og fantastiske ting om Gud. Romerbrevet 1 og 2 sier
at vi allerede i skapelsen, og ut ifra det vitnesbyrd som
vår samvittighet gir oss, kan forstå noe av Guds vesen.
Men i evangeliet åpenbares det mer om Gud.
Etter at apostelen Paulus har lagt ut teksten om Guds
utvelgelse, Guds plan om å vise miskunn mot både jøde
og hedning, så utbryter han, overveldet over den store
frelsen:
«Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans
veier.» (Rom 11,33)
Frelsen åpenbarer altså Guds rikdom, hans visdom og
hans kunnskap. Og i Efeserbrevet ønsker samme forfatter at menigheten skal få opplyste øyne for å se «...hvilket
håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv
er blant de hellige, og hvor overveldende stor hans makt
er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige
kraft.» (Ef 1,18-19)
Hans arv blant de hellige, hans makt og hans veldige
kraft er åpenbart for oss i evangeliet!
Til Titus utvider Paulus sin undervisning om hva vi forstår om Gud på grunn av frelsen i Jesus:
«Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til
menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn
av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin
miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den
Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus
Kristus, vår frelser...»
Da frelsen ble åpenbart for oss, fikk vi syn på godheten,
kjærligheten og rikdommen i Den Hellige Ånd! Så stor
en frelse!
12
I Jesus er også Guds nåde åpenbart:
«...så er mye mer Guds nåde og nådens gave i det ene
mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.»
(Rom 5,15)
Det gamle forbundets folk hadde fått se Guds nådesgjerninger gang på gang – men i Jesus er nåden blitt
«overmåte rik for de mange»!
I Kristus – i det faktum at vi i frelsen er blitt funnet i
ham – er det også åpenbart for oss hva Guds velsignelser
er for noe:
«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som
har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i
Kristus.» (Ef 1,3)
Akkurat som apostelen, ønsker vi å love vår Gud når vi
« «
Dette er Herren som
vi har ventet på. La
oss fryde og glede oss
i hans frelse!
ser hva disse velsignelsene består av. Efeserbrevet fortsetter i de neste versene å tale om utvelgelsen, forutbestemmelsen, forløsningen, nåden, husholdningen, panten og
arven. Nok en gang må vi utbryte med Paulus: «Å, dyp av
rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!»
Tanken med denne åpenbaringen av Gud, er selvsagt at
den skal lede oss til den glede og fred som evangeliet gir.
En full frelsesvisshet og tro til Gud – som Filipperbrevet
sier:
«Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god
gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» (Fil
1,6)
Kjærlighetens mål er full frimodighet på dommens dag
(1 Joh 4,17).
Til sist må vi ta med ordene som Jesaja sier:
«Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjellet gjøre et
gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin - med fete, margfulle retter og med
klaret, gammel vin.
På dette fjellet skal han tilintetgjøre det sløret som tilslører alle folkene, og det dekket som dekker alle hedningfolkene.
Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren Herren skal
tørke tårene av alle ansikter. Sitt folks vanære skal han ta
bort fra hele jorden. For Herren har talt.
På den tiden skal de si: Se, der er vår Gud, ham som
vi ventet på, at han skulle frelse oss. Dette er Herren som
vi ventet på. La oss fryde og glede oss i hans frelse.» (Jes
25,6-9)
På Golgata høyde har Gud dekket et bord. Dit inviterer
han hver enkelt til å ta del av befrielsen fra døden. Der
er all trøsts Gud, som tørker tårene av hvert kinn. Der er
han som oppretter menneskehetens ære. Og ut av den
frelste skare, hans menighet, kommer svaret: «Dette er
Herren som vi ventet på. La oss fryde og glede oss i hans
frelse.» Så stor en frelse! n
Må jeg
aldri glemme
underet!
VITNESBYRD
ISABELLE LINDROOS
V
i er igjen kommet til de
dagene hvor mennesker forbereder og gjør alt klart for
en stor høytid. Butikkene bugner av alt du måtte
trenge og det er ingen tvil – julen nærmer seg.
Jeg kan ikke la være å fundere på hva julen egentlig betyr for folk flest. Jeg tror nemlig at den, for
veldig mange, først og fremst er en stor familiefest
hvor man sammen skal komme i den «riktige julestemningen», gledes over storslåtte gaver og først
og fremst tenker på seg og sine.
Så finnes også dem som ikke vil tro på juleevangeliet og som heller ikke vil ta del i «familiefesten»
som forespeilet. Disse har likevel ikke gått igjennom desember måned uten å få med seg alle
forberedelsene og hva som det ventes på. Uansett
hva du gjør eller ikke gjør, tror eller ikke tror, så er
juledagene snart her.
Ettersom jeg stiller spørsmål om hva julen er
for andre mennesker, må jeg også stille meg selv
det samme spørsmålet. Hva betyr julen for meg?
Mitt svar på dette blir nærmest som en bønn om
hvordan jeg skulle ønske det var for alle. Tenk bare
på hvilket herlig håp Guds folk har i Jesus Kristus.
Tenk hvor stort det er at han steg ned til jorden for
å frelse deg og meg. Juleevangeliet bærer definitivt
ingen selviske tanker og motiver. Gud gav sin egen
sønn, den enbårne, for at hver den som tror på
ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For meg
handler julen om nettopp dette; at Gud selv steg
ned til jorden. Han kom til oss med liv, sitt eget
evige liv. Og jeg er så glad og takknemlig for at jeg,
av bare nåde, får ta del i denne livgivende frelse.
«Må jeg aldri glemme underet» bruker vi å synge.
Og midt oppe i alle juleforberedelser og styr og
stell, blir denne strofen viktigere for meg enn noen
gang. Guds frelsesverk er virkelig et under. Må jeg
aldri glemme underet!
Når jeg tenker på hvor mye mennesker legger i det
å skape sin perfekte julehøytid, kan jeg ikke annet
enn å tenke videre på hvordan det ville ha vært om
Guds folk virkelig fikk øynene bort fra sitt eget og
åpnet dem for det virkelige livet. Det virkelige håpet, det virkelige kallet. Å, om vi la alle våre tanker
og krefter i dette å forberede Jesu gjenkomst – dagen som vi stunder etter. Slik at vi gjennom vårt liv
og våre handlinger bærer det vitnesbyrd, så ingen
er i tvil – Jesus, vår frelser kommer snart!
Min bønn for oss alle når vi går inn i julehøytiden,
er at våre hjerter må være mottagelige for det som
himmelen har å gi; liv i Kristus. Og at vi i det nye
året som står for døren, lever ut og deler med oss
av det liv som vi har fått del i. n
13
Seiersrapport
fra Romania!
Elleve personer fra Țipari og Adea frelst og døpt!
Det nye lokalet i Țipari snart ferdig!
«Ajutor-klubbens» julespill og -marked fikk inn mye penger til en fattig familie!
MISJONSRAPPORT
KARIN LINDROOS
D
et er med glede jeg
utfører mitt oppdrag som jeg fikk
i dag. Det vil si å skrive en
liten misjonsrapport fra
vårt misjonsfelt i Romania.
Jeg sier med glede, fordi
jeg har noe stort å fortelle:
vi hadde dåp for elleve
personer her for et par
uker siden. Det er virkelig
et gledesemne! Menighetene som vokser fram her i
Adea, Țipari og Sântoma er
nå utøkt med elleve sjeler.
Det var gripende å høre
deres vitnesbyrd og sang
mens tårene rant nedover
kinnene.
Det å se gleden i ansiktene deres over å ha blitt
frelst og døpt er verdt alt
som måtte være slitsomt og
tungt i hverdagsarbeidet!
Det nytter å være med i
arbeidet når det er Gud
som virker. Vi er bare hans
verktøy.
En av de som ble døpt
14
er fra Țipari. Han har gått
trofast på bønnemøter i
et hjem i landsbyen. En
dag kom han til menighetens forstander, Jan Egil
Hafsahl, og fortalte at han
hadde bestemt seg for å
følge Jesus og ønsket å
bli døpt. Jan Egil spurte
om han trodde på Jesus,
og han svarte et overbevisende «ja», og da var
det ingenting som lå til
hinder for at han kunne gå
i dåpens grav. Det står jo at
den som tror og blir døpt
skal bli frelst.
Lokalet i Țipari er så og si
ferdig utvendig. Tak, dører
og vinduer er på plass,
veggene er malt, og det er
støpt trapper foran inngangen. Ja, til og med port
og en del av gjerdet er på
plass. Nå gjenstår det mest
arbeid innvendig, som
gulv for eksempel. Men det
koster, så vi må nok vente
med innvielsen til neste
år. Vennene i Țipari venter
nå spent på at det skal bli
møter der.
Vi har kjørt de som arbeider på lokalet til og fra
Țipari hver dag, og siden
det ikke går mye kollektiv
transport – kun en buss
Mange kom til dåpsmøtet i Adea.
grytidlig om morgenen –
så tar vi ofte med folk som
skal inn til Chișineu Criș,
den nærmeste byen. Man
kommer ofte i prat, og alle
vet hvem vi er. De spør om
huset snart er ferdig slik at
de kan begynne å komme
på møter. Det blir spennende å se hvor mange
som kommer på møtene.
Over: Dåpskandidatene ga sine
vitnesbyrd, sang og priste Gud for
frelsen før de ble døpt.
Til høyre og under: Tre av de elleve
søsknene i Herren som har valgt
å følge Jesus, blir døpt av Jan Egil
Hafsahl.
Vennene fra Țipari bruker
ofte å synge en sang eller
to når de er på møte i
Adea og de synger veldig
levende og fint, som regel
på ungarsk, som er deres
morsmål. Det er slik her i
Romania at det finnes store
områder der man snakker ungarsk og andre store
områder der man snakker
tysk. Vi føler at vi burde
lære oss ungarsk i tillegg
til rumensk, siden ungarsk
er det språket som brukes
mest både i Țipari og Adea.
Men det tilhører en helt
annen språkgruppe, og det
er ikke så lett å begynne
å lære et nytt språk. Men
siden de tross alt bor i Ro15
LITT FAKTA l LITT FAKTA l LITT FAKTA l LITT FAKTA l yngste norske medarbeider
under disse to månedene vi
Menigheten Pilgrimsfolket har arbeidet i Romahar vært her. Sammen med
nia i ca. 13 år. Menigheten er eiere av landsham sto Georgi. Hun hører
byen Sântoma, straks utenfor Arad i vestre
til en av de fattigste familiRomania, der rundt 250 personer bor.
ene i Sântoma og har ikke
Dessuten arbeider man mye i landsbyene
hatt det så lett. Nå var hun
Adea, der et møtelokale ble bygget for noen år
i fyr og flamme over å ha
siden, og Țipari, der det akkurat nå bygges et
fått en så viktig oppgave.
nytt lokale. Disse landsbyene ligger ca. fem mil
Folk strømmet inn, og
nord for Arad.
jeg ble overrasket over at
de kjøpte så mye som de
Flere ganger i året sender Pilgrimsfolket trailere med klær fra Norge for å dele ut blant fattige
gjorde. Mange sa at de
folk i Arad med omegn.
ønsket å bruke litt penger,
Det er bestandig noen fra Pilgrimsfolket i Rosiden det skulle gå til en
mania, og nesten alle i menigheten er i Romafattig familie. Alle disse vet
nia i løpet av et år.
hva det vil si å være fattig.
Ønsker du å gi økonomisk støtte til arbeidet,
kan du bruke bankgironummeret i redaksjonsruten på side 2.
Det nye lokalet i Țipari.
mania så forstår de fleste
mer eller mindre rumensk.
På menighetshuset i Țipari
skal det i hvert fall stå
«Jesus er Herre» både på
ungarsk og rumensk.
I Sântoma hadde «ajutorklubben» julemarked og
julespill. Ajutor betyr hjelp
på rumensk og det var hele
tanken med arrangementet. De hadde laget mange
fine ting på barnemøtene i
de siste ukene og lært dikt
og sanger til julespillet.
I vårt kleslager fant vi
også mye fint å lodde ut.
Barna gledet seg enormt,
og var veldig ivrige etter
å få være med å hjelpe til.
Særlig Amalia, en jente
som flyttet til Sântoma
sammen med moren sin
og tre småsøsken for et år
siden. Nå skulle hun være
med for første gang, og
hun visste ikke hvilket bein
16
hun skulle stå på, så glad
var hun.
Da klokken var tolv sto
de større barna ved hvert
sitt salgsbord, og ved
lodd-bordet sto Johan, vår
Etter markedet begynte
julespillet, og det kom
mye folk. Barna var veldig
­flinke og fikk en kjempeapplaus etter at de hadde
avsluttet med den mest
kjente julesangen i Romania – «Åpne døren, du
kristne, så Jesus får komme
inn». Hele arrangementet
avsluttet vi med loddtrekning. Det var morsomt å se
at det var mange forskjellige som vant, og tror dere
ikke at Amalia, hun som
var med for første gang,
vant to ganger!
Da vi talte opp pengene
som kom inn til ajutorklubben var det over tusen
kroner, og det er ikke lite
med tanke på at det var
menneskene i den lille
landsbyen Sântoma som
sto for hele beløpet. De er
mennesker som slett ikke
er rike, selv om de har fått
mye hjelp etter at vi kjøpte
landsbyen for en del år
siden.
Når man reiser rundt i
Romania, noe vi gjør mye
siden Sântoma ligger ganske langt fra Adea og Țipar,
ser man hvor annerledes
livet er her enn hjemme
i Norge. Folk står overalt
langs veien for å haike,
det er like vanlig som å
ta bussen. Langs veien
ser man også hyrder med
sine sauer og en og annen
eldre mann eller dame
med sin ene ku. Det finnes
en del fine hus, og mange
nedslitte, stygge blokker.
Man ser også vanlige små
hus, noen veldig skakke og
falleferdige, andre litt mer
vedlikeholdte. Det springer
hunder, høner, gjess og
noen ganger også kalkuner
rundt overalt. Det er med
andre ord en helt annen
verden enn i Norge.
Jeg har tenkt at nøden i
Hele Sântoma samlet seg for å være med på markedet og julespillet.
Du må møte den
oppstandne!
VITNESBYRD
RUBEN LINDROOS
J
Amalia var kjempeglad ove
r å få være med og selge tin
g for
Ajutor-klubben.
hjertet kan være like stor
hvor du enn er og hvor
mye du enn har. Men jeg
tror at det er lettere å innrømme sin indre nød når
man er fattig. Da har man
ikke så mye å miste.
Urettferdigheten er stor,
det er sant. Når vi kjører
gjennom Arad står det
ofte en gammel krokbøyd
dame i veien og tigger. Jeg
blir så beklemt når jeg ser
henne, det skulle ikke være
sånn. Eldre mennesker
skulle ikke behøve å tigge;
men det sosiale systemet
fungerer ikke like bra her
som i Norge. Pensjonen er
for liten til å leve av, særlig
hvis du ikke har hatt en fin
jobb, og eldrehjem er ikke
en selvfølge.
Noe som dog er fint her
i Romania, er at familiene
tar seg av de eldre, og at de
eldre har en plass i hjemmet der de hjelper til med
det de kan. Men når de
eldre ikke har noen familie,
eller deres familie ikke har
økonomiske muligheter til
å ta seg av dem, trenger de
å få annen hjelp.
Urettferdigheten skriker
imot en her i Romania
fordi man vet hvor bra vi
har det hjemme i Norge.
Jeg forstår ikke hvordan
en barnefamilie med syv
barn kan få plass på noen
få kvadratmeter og klare
seg med en tusenlapp i
måneden når maten nesten
er like dyr som i Norge og
strøm, gass, klær og andre
ting skal betales i tillegg.
Urettferdigheten er stor
i verden, og det er noe å
tenke på for oss som har
det så bra. Hvordan er det
med våre hjerter, har vi
plass for Jesus? Har vi plass
for rettferdighet?
Gi ditt liv for Jesus. Ofre
ditt liv for hans verk, for
arbeidet i hans menighet,
hans kropp i tiden. Vis
hans herlighet i verden
gjennom det arbeidet vi får
være en del av i menigheten. Det er det eneste som
er noe verdt! n
eg har tenkt på Tomas
– en av Jesu disipler. Da
Jesus gikk her på jorden,
så var Tomas med ham og fikk undervisning
fra ham. Da Jesus døde var Tomas med. Jesus
hadde sagt at han skulle være død i tre dager,
men Tomas hadde ikke forstått det da.
Da Jesus hadde stått opp igjen viste han seg
for disiplene. Men det står: «Men Thomas var
ikke der». Tomas ville heller ikke tro da de
andre disiplene sa: «Jesus er oppstanden! Han
har vist seg for oss!»
Tomas sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og stikke fingeren min i
naglegapet og legge hånden min i hans side, vil
jeg ikke tro!»
Etter åtte dager viste Jesus seg igjen. Den
gangen var Tomas tilstede og fikk møte Jesus
Kristus som oppstanden. Da ropte han: «Min
Herre og min Gud!”
Jeg har også tenkt på apostelen Paulus. Han
hadde ikke gått sammen med Jesus, og det
står om ham at han forfulgte menigheten. Han
var ute etter de kristne for å drepe dem. Så
fikk han møte Jesus på veien til Damaskus. Det
kom et stort lys og så hører han: «Jeg er Jesus,
ham som du forfølger!» Da kom Paulus til tro
og ble Jesu vitne – et redskap i Guds hånd.
Kanskje du er som Tomas. Du har vokst opp i
en kristen familie og hørt budskapet om Jesus
– om hans død og oppstandelse – men du har
ikke fått møte ham. Da er det akkurat det du
trenger; et møte med Jesus, slik at han kan forvandle ditt liv. Du må møte den oppstandne!
Eller kanskje du aldri har vært i nærheten av
de kristne, og aldri hørt budskapet. Kanskje du
har motvilje mot de kristne og ikke vil ha noe
med dem å gjøre. Du trenger også et møte
med Jesus, slik som Paulus fikk på veien til Damaskus. Da vil han forvandle ditt liv og du vil få
fellesskap med Gud. Det er det du trenger og
det er det Gud vil. Han ønsker å ha fellesskap
med deg!.
Jesus ønsker å møte med deg uavhengig av
hvem du er og hvilken bakgrunn du har! n
17
M
ange av hendelsene som
er beskrevet i det Gamle
Testamentet er bilder på
hva som skulle skje etter at Gud gjestet vår jord gjennom sin sønn, Jesus
Kristus.
I Johannes 3,14 står det at «likesom
Moses opphøyet slangen i ørkenen så
skal menneskesønnen bli opphøyet.»
Vi kjenner nok hendelsen i det
Gamle Testamentet, da folket ikke
holdt seg til Herren og ikke gjorde
slik Herren sa gjennom Moses.
Da sendte Gud slanger inn i Israels
leir. Mange døde; for slangene var
giftige. Alle ble fortvilet og ropte til
Moses at han skulle gå i forbønn for
dem hos Herren.
Moses ba og fikk svar: «Lag en
kobberslange og sett den på en høy
stang så alle kan se.» Alle som ble bitt
av ormenes giftige hugg, skulle se på
kobberslangen, og så få leve.
Vi er som Israels folk. Vi er syndere.
Moses gikk i forbønn for Israels folk
og Gud gav dem redning gjennom
den opphøyede kobberslangen. Jesus
har gått i forbønn for oss og gitt oss
redning gjennom sin død, opphøyet
VITNESBYRD
KIRSTI ASPRUSTEN
på Golgata kors. Da Israels barn så på
kobberslangen ble de i live – de ble
frelst. Når vi ser på Jesus og hva han
gjorde for oss, opphøyd på Golgata
kors, blir vi frelst. Vi får liv.
Men hva gjorde Israels barn med
kobberslangen? Jo, etter en tid
begynte de å tilbe og ofre til slangen,
i stedet for å gi Gud æren; han som
hjalp dem. De takket sikkert Gud for
redning den gangen, men mange år
senere ble slangen målet for deres
tilbedelse. Den ble som en avgud, i
stedet for å ære ham som virkelig
hjalp dem.
Hva gjør vi med det Jesus gjorde
for oss på Golgata? Vi som ser på
Jesus og hva han har gjort for oss på
Golgata for å gi oss liv – måtte vi ikke
gjøre slik som Israels barn i ørkenen.
Ta imot livet, men la det aldri dø ut i
en slags religion sammen med andre
ting som er viktige for oss – slik at
livet med Jesus blir likestilt med
andre ting.
Nei – la oss se på Jesus og få liv,
fortsette å leve i lyset og gi Gud ære
og makt i våre liv igjennom Jesus
Kristus og det han gjorde for oss. Det
er ikke en død religion, det er liv!
La oss takke Gud som ga oss Jesus!
Jesus sa at alt han gjorde var for å
forherlige Faderen som hadde sendt
ham. Jesus er en del av guddommen,
han er løsningen og døren inn til
Gud Faderen. Gjennom Jesus får vi
adgang og mulighet til å komme til
Faderen.
Når vi har tatt imot det Jesus gjorde
for oss, får vi del i det evige livet, på
himmelens side. Vi har muligheten
til å alltid få være med Herren. Og
fordi Jesus er en del av guddommen,
ærer vi Gud ved å be i Jesu navn.
Israels barn ofret til en død redningsslange. De glemte å ære Gud for hva
han hadde gjort for dem. Men vi som
ber til Jesus, vi ber til en levende redningsmann som døde for våre synder,
men som også oppstod igjen og lever
for å gå i forbønn for oss innfor Gud.
Det er stor forskjell!
La oss følge Jesu eksempel og ære
Gud med våre liv! Jesus vil hjelpe oss
– han lever! n
– likesom Moses
opphøyde slangen
i ørkenen så skal
menneskesønnen
bli opphøyet.
18
Dødshjelp
og det kristne
menneskesynet
I slutten av november stemte
to komiteer i den Belgiske
Nasjonalforsamlingen for et
forslag om at svært syke barn
skal få rett til dødshjelp i spesielle tilfeller. Lovforslaget skal
nå opp til avstemming.
Det er allerede lov for mennesker over 18 år å søke om
dødshjelp i Belgia – også uten
sykdom som grunn.
Dette rapporterte NRK P1 i
radioprogrammet «Verdibørsen» den 30. november i år,
og de hadde for anledningen
invitert Lars Johan Materstvedt, filosof ved NTNU (Norges
teknisk-naturvitenskapelige
universitet). Han uttrykte der at
folk generelt er blitt mer positive til eutanasi i Norge, men at
den forandringen hovedsakelig
er på grunn av vår tids individualisme.
Materstvedt talte om sin bekymring om mytene og misforståelsene som finnes rundt eutanasi, som at de som ønsker
seg eutanasi først og fremst er
gamle og syke. Sannheten er at de fleste ønsker eutanasi fordi
de mener at livet har mistet sin
mening.
I anledning dette, publiserer vi
en del av artikkelen «Dødshjelp,
barmhjertighetsdrap og det
kristne menneskesynet» av Jan
Egil Hafsahl – fra 1992. Artikkelen i sin helhet er på 10 sider
og behandler det historiske
bildet og en utfyllende analyse
av Bibelens menneskesyn og
menighetens svar og ansvar
til en verden som devaluerer
menneskets verdi.
Vi håper at dette utdraget vil
gi en tankevekker.
/Red
AKTUELT
FRA PILGRIMEN, 1992
U
t fra et kristent syn sier vi nei
til eutanasi. Jeg har ikke gitt
meg selv livet og har ikke rett
til å fjerne mitt eller andres. Livet er
en gave, men ikke i privat eie. Mennesket er skapt i Guds bilde, og har
derfor verdi i seg selv, uansett hva det
blir ut av livet, også med sykdom og
smerter. Livet er hellig og ukrenkelig.
Vi har bruksrett til vårt liv, men ikke
forføyningsrett. Jeg har ikke rett til å
velge meg ut av livet, like lite som jeg
kan oppheve meg selv som menneske
og medmenneske.
Nettopp «medmenneske» og «medmenneskelighet» er to kjerneord vi
ofte forgjeves må søke etter i den
aktuelle debatten.
Tidligere snakket vi om at «døden
hadde oppsøkt hjemmet», en død
som kom som et naturlig utropstegn
etter endt livsløp, gjennom alder eller
ved sykdom.
Et faktum er at 7 av 10 mennesker
i de industrialiserte land i dag dør på
institusjoner, der familie og venner
ofte er skiftet ut til fordel for stadig
mer avansert høyteknologi.
La meg gjøre det klart: Jeg er ingen
ukritisk beundrer av moderne legevitenskap.
I vårt terapeutiske samfunn er
legen blitt et surrugat for sjelesørgeren, kvalifisert til å ta hånd om
både kropp og sjel, til å uttale seg om
abort, om selvmord og eutanasi, om
genetisk manipulasjon og kunstig
befruktning, om anklagedes ansvarlighet og skyld.
Hele vårt samfunn er gjennomkontrollert av de medisinske autoriteter.
(...)
Det er viktig å understreke forskjel-
len mellom
dødsfase
og livsfase.
Retten til
en naturlig
død er noe
ganske
annet enn
det populariserte
«retten til
en verdig
død». Ingen har rett til å forkorte
livsprosessen, like lite som vi har
noen plikt til å forlenge dødsprosessen. Å avbryte en behandling er det
eneste forsvarlige dersom det man
avbryter i realiteten er en kunstig
dødsforlengelse og intet mer.
Som kristne mennesker kan vi ikke
stilletiende akseptere et teknologisk
samfunnsfellesskap, som visselig kan
skape enklere leveforhold og sitter
inne med fagkunnskap til å høyne
en gjennomsnittsalder, samtidig som
den sprer resignasjon og depresjon,
som asosialiserer de gamle og syke
og fjerner dem fra såvel arbeids- som
familiefellesskapet og skaper en sosial
død lenge før den naturlige dødsprosessen tar til. (...)
Det kristne menighetsfellesskapet må
aktivt arbeide for å bygge ned generasjonsmotsetningene, respektere og
verdsette de ulike livsfasenes kvaliteter og synliggjøre et omsorgsfellesskap bygget opp etter Bibelens etiske
verdimønster.
At de «troende holdt seg sammen
og hadde alt felles» er en god leveregel for livsfasen. Jesu ord fra Getsemane – «Våk med meg», er en naturlig fellesskapsform i dødsfasen. n
19
Da stod Abraham tidlig
opp om morgenen og tok
brød og en skinnsekk med
vann og gav Hagar og la
det på hennes skulder;
han gav henne også gutten
med og lot henne fare. Og
hun gikk avsted og for vill i
Be’erseba-ørkenen.
Da det var forbi med vannet i sekken, kastet hun
gutten fra sig under en
busk og gikk bort og satte
sig et stykke ifra, sa langt
som et bueskudd; for hun
tenkte: Jeg vil ikke se på at
gutten dør. Så satt hun et
stykke ifra og brast i gråt.
Men Gud hørte gutten
ynke sig, og Guds engel
ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: Hva
fattes deg, Hagar? Frykt
ikke! For Gud har hørt gutten ynke sig der han ligger.
Reis deg, løft gutten opp
og hold ham ved hånden!
For jeg vil gjøre ham til et
stort folk.
Og Gud åpnet hennes
øyne, så hun så en brønn;
da gikk hun dit og fylte
sekken med vann og gav
gutten å drikke.
(1. Mos 21,14)
FORKYNNELSE
SAMUEL HAFSAHL
Midt i Be’erseba ørken finnes
det en brønn for en tørstende Hagar. Brønnen hadde
sikkert vært der hele tiden,
men hun hadde ikke kunnet
se den. Ikke før Gud åpnet
hennes øyne.
J
Utvide horisonten
eg leste et intervju i et gratismagasin for en tid siden og hun
som ble intervjuet fikk spørsmålet om hun hadde en drøm som
hun lengtet etter å realisere. Hun
svarte at hun ønsket seg en timeout,
en tid der hun kunne legge alt annet
til side og stille seg til disposisjon
for andre som trengte det. «Det er
fort gjort å tenke veldedighet, selv
om det vel også ligger mye egoisme
i det.» I spørsmålet om å utdype
dette svarer hun at det handler om
å lære. Å krype ut av Europaskinnet
og se hva verden virkelig handler
om. «Vi har det jo så godt her oppe
i nord, vi er så isolerte og så uvitende om hva livet faktisk dreier seg
om for så uendelig mange.» Hun
ønsker å kunne dra til et land der
man i kraft av å være tilstede kan
bidra med omsorg og inspirasjon,
kanskje økonomisk, kanskje ved å
hjelpe å grave en brønn eller utbedre ei fotballøkke. «Hva ønsker du
å oppnå med en slik reise?», er oppfølgingsspørsmålet, og hun svarer
at hun ønsker å få utvidet horisonten. «Ny kunnskap kan gjøre
at man velger å
leve et annet liv.
At man tar en usving og går i en
annen retning.
Jeg tror det kan
være farlig å gro
fast i alt det gode og fine man har,
og glemme å sette pris på det.»
Hva er det å utvide horisonten?
Har man et snevert syn på noe, vil
forståelsen utvides dersom man får
mer kunnskap. Å utvide horisonten
er å se mer, forstå mer og trenge
dypere inn i noe. Se det fra flere
synsvinkler og få videre forståelse
av hva ting virkelig handler om.
Vi tar ofte så mange ting for gitt.
Tenk deg første gang man kom til å
dele atomet. Det som inntil da var
tenkt som de minste byggesteiner,
det udelelige. Så oppdager man at
inne i atomet finnes det en helt ny
verden. Jeg kan tenke meg entusiasmen og spenningen til de forskerne
som ser dette første gangen. De får
se inn i noe som ikke tidligere var
kjent. Eller den første mann som
setter sin fot på månen. Apollo 11,
Neil Armstrong: «That’s one small
step for man, one giant leap for
mankind». En hel verden følger
med på en knitrende og skurrende livesending i svart hvitt, men
hvilken spenning! Nå er man der.
Hvilken utvidelse av horisonten!
Edens hage
Den ultimate horisontforøkelsen
må vel være da mennesket for første
gang åpner sine øyne i Edens hage.
Da man får se skapelsens herlighet for aller første gang. I en hage
plantet av Gud, der han lar trær av
alle slag vokse opp, prektige å se til,
og gode å ete av. Der elven renner
ut fra Eden og vanner hagen og
siden deler seg i fire strømmer: Pison, som løper omkring hele landet
Havila, der det er gull, bdellium
og onyks-stener, Gihon, Hiddekel
og Frat. Der nattens dugg vanner
NY HORI
20
hagen og alt er i harmoni. Tenk
hvilken uendelig verden hver eneste
skapning er. Fra myggen som vi
irriterer oss over på sommeren, til
de majestetiske fjell som reiser seg
flere tusen meter opp i luften.
Men allerede her, i menneskets
tidlige vår, kommer det onde inn
og forstyrrer. Slangen, listigere enn
alle dyr, kommer til mennesket og
dårer det. «Har vel Gud virkelig
sagt?» «Eter dere av kunnskapens
tre, skal dere bli som Gud og kjenne
godt og ondt.» Begge to eter, og «da
ble begges øyne åpnet», forteller
Bibelen. For andre gang blir menneskets øyne åpnet. Det er også en
ny horisont som åpner seg, men til
forderv og skade for hele menneskeslekten.
Så følger en historisk utvikling,
med stadig nye horisonter. Den
tyske teologen Erich Sauer skriver i
sin bok «Menneskets Adel» at etter
Guds plan skulle mennesket gjennom seier i fristelsen ha lært seg å
innse hva som er godt og hva som
skulle være ondt, men gjennom
synden lærer hun seg isteden hva
som er ondt og hva som skulle vært
godt. Mennesket bærer både på det
onde og det gode. Hun lengter etter
å gjøre det gode, men det onde ligger for hånden. «Det er lett å tenke
veldedighet, men det ligger mye
egoisme i det også.»
På den veien går det. Vi utvikles
i kunnskap. Det forskes på alt mellom himmel og jord. Det er mye
som er godt og nyttig, men også det
onde utforskes mer og mer; det er
syndens konsekvenser. Vi ser ondskapen øke og urettferdigheten tar
til, og forskjellen mellom fattige og
rike blir større. I all vår kunnskap
og visdom faller mennesket dypere
og dypere, og kommer lenger og
lenger bort fra Gud.
Men nå finnes det en større verden
å utforske som leder til liv og godhet istedenfor død og ondskap. I
Bibelen beskrives en bedre horisont,
en ny verden: Guds verden. Treng
inn i Bibelens lære om menigheten,
som er Kristi hemmelighet. Hvor
enormt det er! Hvilken verden som
åpner seg. Det er så det svimler for
en når man får stå der på fjellet
topp, sammen med Johannes, og
skue inn i den virkelighet som Gud
har tenkt for oss: «Jeg så staden,
Lammets hustru». «Kom hit opp»,
sier engelen til Johannes. «Og han
førte meg i ånden opp på et høyt
fjell, og jeg fikk se.» Hvilken utvidelse av horisonten. Hvilken utsikt!
Staden med de faste grunnvoller,
som Gud Herren er byggmester
og skaper til. Han får skue inn i
fullkommenheten av Guds plan.
«Og han viste meg den hellige stad
Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud. Den hadde Guds
herlighet, og dens lys var som den
kosteligste sten, som krystallklar
jaspis.» (Åp 21)
Sølvsberget
Jeg vokste opp på Hadeland, og vi
hadde der vårt lille «fjell», Sølvsberget. Vi gikk ofte opp dit for å nyte
utsikten. Vi kunne se Randsfjorden
på den ene siden og noen av de
andre vulkantoppene som reiser seg
i området; og nede på sletten, vårt
lille hjem, Nyhus. Man ble aldri
lei av å gå opp dit. Gang på gang
vendte vi tilbake til berget vårt for
øyeblikket av oversikt og utsikt.
«Jeg malte Kristus for dere», sier
Paulus til Galatermenigheten, men
det er med beklagelse han fortsetter: «Hvem har så forgjort dere?»
Man hadde vendt seg til loven, til
trelldom. «Var det ved lovgjerninger dere ble frelst?» Nei, hjertene
hadde blitt rørt ved forkynnelsen
av nåden i Kristus Jesus. «Når jeg
kom til dere, så tok dere imot meg
som en engel, ja, som Jesus Kristus
selv.» Så enormt hadde de opplevd
frelsens budskap, og det er som
om Paulus igjen maler frelseren
for dem, så de på nytt kan gripes av
nådens evangelium.
«Om denne frelse», sier Peter i
sitt første brev, «var det profeten
gransket og ransaket, og de spådde
om den nåde som dere skulle få.
Idet de ransaket hvilken eller hva
slags tid Kristi Ånd, som var i dem,
viste fram til når han forut vitnet
om Kristi lidelser og om herligheten deretter. Dette som nå er blitt
kunngjort ved dem som har forkynt
evangeliet ved den Hellige Ånd,
som ble sendt fra himmelen, dette
som englene attrår å skue inn i.»
I Bibelen beskrives en bedre horisont,
en ny verden: Guds verden. Treng inn i
Bibelens lære om menigheten, som er
Kristi hemmelighet. Hvor enormt det er!
Hvilken verden som åpner seg
ISONT
21
Selv englene, disse majestetiske gestalter attrår å forstå nådens hemmelighet. Det som du og jeg har fått
skue inn i. Hvor stor er ikke frelsen
i Jesus Kristus. «Salig er de øyne
som ser det dere ser», sier Jesus til
sine disipler, «Jeg sier dere: Mange
profeter og konger har villet se det
dere ser, og har ikke fått se det, og
høre det dere hører, og har ikke fått
høre det.»
«Jeg tror i hvert fall at det kan være
farlig å gro fast i alt det fine man
har, og glemme å sette pris på
det.» Kanskje det har lett for at alt
i livet blir trivielt. Ja, man husker
hvordan utsikten var. Man har vært
der oppe, har sett det. «Been there,
done that», er et tidens slagord. Det
har allerede blitt utforsket, blitt
opplevd. Det var fint, men man blir
fort lei, og så er det glemt – men så
får man klatre opp på Sølvsberget
igjen: Ååå, hvilken utsikt! Norefjell
der borte i horisonten, med snø på
toppen, kanskje enda vakrere enn
forrige gang. Og det lyset – aldri
har Randsfjorden sett vakrere
ut. La jeg merke til hvorledes den
bukter seg i landskapet, med trærne
som speiler seg i vannet?
Slik er det også med Guds ord.
Når man får se det på nytt igjen.
Får se en ny side av frelsen. Det blir
større og større. Jo oftere man får
høre om Kristi hemmelighet, jo
oftere man får lese om Guds planer
og tanker, jo mer storslagent blir
det: «Vi er utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». Igjen og
igjen får vi stå ved Guds veranda og
Ånden sier: «kom hit opp, så vil jeg
vise deg bruden, Lammets hustru».
Villmarkshuset
For en del år tilbake, mens vi solgte
spekepølser, var det et nytt villmarkshus som skulle åpnes i Oslo,
22
nede ved Akerselva. Vi var der og
solgte spekemat, vafler og baguetter til folk som kom til åpningen.
Det var flere villmarksfolk som
kom og holdt foredrag, og den ene
dagen skulle Erling Kagge fortelle
om sin reise som førstemann alene
til Sydpolen. Jeg fikk være med inn
og høre på. Han beskriver for oss
hvordan det er å komme til sydpolen. Det er et isøde, som en hvit
ørken, helt uten liv. Alt han ser er
bare endeløse hvite sletter. Det kan
bli 40-50 minusgrader, og han strever seg fram meter for meter, helt
alene. Så forteller han at etter en tid
der i dette livløse og triste landskapet, begynner han å se litt nøyere
etter der han går. Da er det som om
alt plutselig kommer til liv. I hver
enkelt snøkrystall oppdager han en
verden av farger som funkler imot
han. Hele isødet formelig eksploderer i farger og liv. Det blir som
om han med ett går på et hav av
diamanter da solen reflekterer sitt
lys i snøkrystallene. Det som hadde
synes så goldt, så dødt og ensformig. «Det blir et syn som ethvert
menneske bør få oppleve».
Kanskje er det slik iblant, at når
man stopper litt opp, og ser litt
nøyere etter, så får man øye på hvor
fantastisk allting egentlig er. Det
er som om alt plutselig springer ut
i liv, når Ånden på nytt igjen gjør
Ordet levende. Det er ingenting
som er kjedelig, ingenting som er
dødt i Guds ord. «Brente ikke vårt
hjerte i oss da han talte til oss på
veien og opplot skriftene for oss?»,
sier Emmausvand­rerne, da de er på
vei tilbake til Jerusalem etter å møtt
en oppstanden Jesus. Hvilken frelse
han har tilveiebrakt for oss. Det
kan ikke beskrives i ord, du må få
se det!
I biografien, «Mot strømmen»,
om den kinesiske forkynneren
Watchman Nee, beskriver forfatter hvordan Nee en dag kommer
løpende ut av sitt arbeidsværelse og
i lykksalig begeistring roper «Jeg er
død, jeg er død». Folk stopper opp
i forundring, men han er i fyr og
flamme: «Jeg er død!» Ånden hadde
levendegjort Romerbrevets sjuende
kapittel for ham, og han kunne
ikke holde det for seg selv. «Derfor
døde også dere fra loven ved Kristi
legeme, forat dere skulde høre en
annen til, ham som er oppstanden
fra de døde», og «livets ånds lov
har i Kristus Jesus frigjort meg fra
syndens og dødens lov.» Hvilken
underbar sannhet! Jeg er fri i Kristus! Hvilken ny horisont, hvilken ny
verden! En verden av liv gjennom
død.
Hagar går ut i Be’erseba ørken.
Under en nådeløs og brennende
sol, som kan jage livsmotet ut av
et menneske, farer hun vill i dette
uveisomme øde. Helt til Herren
åpner hennes øyne så hun får se
brønnen med vann. Slik er Guds
ord for den trette vandrer, en kilde
med levende vann, midt i Be’erseba
ørken.
Overflod
Frank Mangs, en forkynner under
...så får man klatre opp på Sølvsberget
igjen: Ååå, hvilken utsikt! Norefjell der
borte i horisonten, med snø på toppen,
kanskje enda vakrere enn forrige gang.
vekkelsens tider i Sverige og Norge,
forteller i en av sine bøker om de
vanskelige kårene i årene etter
andre verdenskrig. Det var vanskelig å få tak i mat, og du måtte ha
rasjoneringskort for å få handle.
Det var straffbart å overdra eller
selge kortene til andre, og på kortet
sto det nøyaktig anført hvilke varer
som kunne kjøpes. Det var vanskelig å forflytte seg over store områder
på den tiden, men da en kvinne for
første gang så havet brøt hun ut:
«Å, endelig noe som ikke behøver å
rasjoneres bort.»
Har du fått se Guds kjærlighet i
Kristus, skuet ut over nådens osean?
Da kan du rope som kvinnen ved
randen av havet: «Å, endelig, her
finns det overflod!» Dronningen
av Saba bryter ut, etter møtet med
kong Salomo: «du overgår i visdom
og lykke det rykte jeg har hørt, enn
ikke halvdelen ble meg fortalt»,
og Jesus sier: «Se her er mer enn
Salomo.» I Guds rike er det ingenting som behøver å rasjoneres bort.
Nei, «O dyp av rikdom og visdom
og kunnskap hos Gud», bryter
Paulus ut, «hvor uransakelige hans
dommer er, og hvor usporlige han
veier!»
En åpen himmel
I andre kongeboken fortelles det
om en fiendehær som omringer
byen der Elisa holder hus. Profetens
tjener spør i fortvilelse: «Å, min
herre, hva skal vi gjøre.» Men profeten ser en annen virkelighet enn sin
tjener og svarer: «Vær ikke redd!
De som er med oss, er flere enn de
som er med dem.» Og Elisa beder
og sier: «Herre! Opplat hans øyne,
NY HORISONT på CD
Denne prekenen av Samuel Hafsahl
finnes også utgitt på CD.
Du finner adressen for bestilling i
kontaktruten på side 2.
Pris: 30,- + porto
så han kan se! Og Herren opplot
drengens øyne, og han fikk se at
fjellet var fullt av gloende hester og
vogner rundt omkring Elisa.» Dette
er Elisas virkelighet, men det er en
annen verden enn det som drengen
ser.
«Herre! Opplat
hans øyne, så han
kan se! Og Herren
opplot drengens
øyne, og han fikk
se at fjellet var
fullt av gloende
hester og vogner
rundt omkring
Elisa!»
Det finnes en verden å innta for den
som søker Gud: frelsens rikdom,
troens hemmelighet, bønnens verden. «Nå ser jeg himmelen åpnet»,
brister Stefanus ut da steinene
hagler ned over han. Inn i det siste
får han utvidet horisonten, langt
videre enn noen før har sett. Han
får se menneskesønnen stå ved Faderens høyre side. I Kolosserbrevet
skriver Paulus: «Likesom dere altså
mottok Kristus Jesus som Herre, så
vandre i ham.»
Vi kan få vandre i Kristus. Han er
det lovede landet. Har du forskertrangen? Brenner iveren i deg etter
å utforske dette nye kontinent. Å
innta nye områder i Kristus og
bestige nye høyder. Bevege deg inn i
Guds verden og utvide horisonten.
Det finnes en bønn beskrevet
i Matteus’ evangelium. En enkel
bønn fra noen tiggere som sitter
langs Jerikoveien. Jesus går den veien forbi og de roper på han. «Hva
vil dere at jeg skal gjøre for dere?»,
spør Jesus, og de svarer: «Herre! At
våre øyne må bli opplatt!» Deler du
tiggernes bønn? Har du den samme
lengsel? Herre, åpne mine øyne så
jeg kan få se. Paulus har ett brennende ønske, som overskygger alle
andre ting, «O, at jeg må få kjenne
deg, og kraften av din oppstandelse,
og samfunnet med din lidelse, så
jeg må få blitt gjort lik med deg.»
(Fil 3,10). «Søk først Guds rike»,
sier Jesus. Det er å få et rett perspektiv i livet. n
Antikvariat
Norges største kristelige
Oppbyggelseslitteratur, bibler, kirkehistorie,
biografier, bibelstudier og mye mer!
Oppdateres jevnlig med ny litteratur!
pilgrimen.no l tlf. 63 96 12 20
Antikvariatet Pilgrimen
23
Flyktning i
eget land
MISJONSRAPPORT
BERNO VIDÉN
A
lle utlendinger som
er født i Den dominikanske republikk
i perioden 1929-2010
mister pga. en dom med
tilbakevirkende kraft fra
Tribunal Constitucional,
tilsvarende en forfatningsdomstol, sitt dominikanske
statsborgerskap. Dommen
rammer hundretusener av
dominikanere med haitisk
opphav.
Maranataförsamlingens
misjon i Den dominikanske republikken har sterke
bånd til Haiti. Mange av
de familiene som på ulike
måter har funnet sitt hjem
i menigheten i det dominikanske området Palavé har
sine røtter i Haiti. De to
landene, med til sammen
ca. 20 millioner innbyggere, deler på øya Hispaniola
som er litt mindre i areal
enn det norske Østlandet,
men har sitt opphav fra
helt ulike kulturer med helt
ulike språk.
Palavé er i dag en by
med ca. 9000 innbyggere.
Den eldste delen med sine
24
falleferdige boligblokker
påminner oss om tiden
etter 2.verdenskrig, da
dette stedet var en leir for
importerte sukkerrørsarbeidere fra Haiti som ble
tvunget til å leve under
slaveliknende vilkår for å
overleve. Mange av disse
haitianere slo røtter her
og ble siden igjen i landet
med sine familier. Barn
og barnebarn ble født og
familien ble mer og mer
integrert i det dominikanske samfunnet. Barna har
gått i dominikanske skoler,
vokst opp med det spanske
språket og fått sine dominikanske identitetspapirer
for å kunne studere og
arbeide.
Den 23. september 2013
ble situasjonen på en drastisk måte forandret for alle
med utenlandske røtter, og
da med fokus på haitianere.
En dom faller i Tribunal
Constitucional, som på et
øyeblikk fratar alle disse
«dominikanere» deres
medborgerlige rettigheter
som født i landet. Dom-
LITT FAKTA l LITT FAKTA l LITT FAKTA l LITT FAKTA l
Siden 1981 har Maranataförsamlingen i Stockholm bedrevet misjon i Den dominikanske
republikk i Karibia. De har møter og hjelper
mange fattige med bl.a. å bygge hus.
Den sosiale urettferdigheten i landet har også
gjort at man har engasjert seg for mennesker
som har vært fengslet uten rettegang og dom
i mange år. En sak som fikk stor oppmerksomhet var tre militære fanger som satt i fengsel i
femten år uten dom på slutten av 80-tallet.
Da nabolandet Haiti i 2010 ble rammet av jordskjelv, formidlet menigheten mye hjelp til de
trengende. De kom da i kontakt med mennesker i landsbyen Mont León – og der hjelper de
nå 650 barn med finansiering av skolegang.
Artikkelforfatteren, Berno Vidén, er eldstebroder i Maranataförsamlingen og har arbeidet i
Den dominikanske republikk i mange år. Han
er også ansvarlig utgiver av det svenske bladet
Midnattsropet.
Øya Hispaniola i det karibiske hav. Øya deles mellom
Haiti i vest og Den dominikanske republikk i Øst.
men, som er et prejudikat,
gjelder ett spesielt tilfelle;
Juliana Dequis Pierre, en
kvinne, født og oppvokst i
Den dominikanske republikken og aldri besøkt noe
annet land. Hun krevde
å få sine identitetspapirer
som dominikansk statsborger, noe som førte til en
voldsom reaksjon og flere
rettsaker i løpet av de to
siste årene. I siste instans, i
forvaltningsdomstolen ble
hun fratatt sitt statsborgerskap; i praksis ble Juliana
statsløs.
Dommen har skapt en
kraftig internasjonal reaksjon, ikke minst fra FN
og andre organisasjoner
som arbeider med menneskerettigheter, som i
tur og orden fordømmer
den dominikanske myndighetens behandling av
etterkommere som er født
i landet og har haitisk
opphav. Som et eksempel
kan nevnes den interamerikanske kommisjonen for
menneskelige rettigheter,
CIDH, der dens representanter besøkte landet noen
dager i desember måned,
og som under sitt besøk
intervjuet 3 994 personer
og tok imot hundrevis av
klager fra berørte medborgere. De konkluderte med
at dommen er diskriminerende, og at den fratar
dominikanere med haitisk
opphav deres selvfølgelige
menneskelige rettigheter.
Dominikanske funksjonærer på alle nivåer
protesterer, den katolske
kardinalen oppfordrer
kommisjonen til å ikke
blande seg inn i landets
Grenseovergangen mellom Den dominikanske republikk og Haiti.
En gruppe haitiere uten oppholdstillatelse er tatt til fange og skal fraktes over grensen til Haiti.
indre saker, media og
røster fra folket står opp og
forsvarer landets rett som
suveren stat; at de uten
internasjonal innblanding
kan avgjøre hvem som har
rett til statsborgerskap.
I denne pågående sterke
turbulens øker rasismen
enda mer i landet, og
haitiere oppfordres under
oppviglerske former å
forlate landet. Våre venner
i Palavè forteller om hvor
meget vanskeligere det har
blitt for dem å bevege seg
ute i byen. Dommen har
krysset avgrunnens grense
som gjør det legitimt å diskriminere og håne haitiere.
På slutten av 80-tallet samtalte vi med pastor Arne
Imsen om situasjonen på
øya Hispaniola; om de
tilsynelatende store uoverkommelige motsetninger
som allerede da fantes og
gav næring først og fremst
til korrupsjon og brudd på
menneskelige rettigheter.
Det var vanskelig å finne
en menneskelig løsning på
problemene. Arne Imsen
presenterte to ulike utveier;
den ene som den eneste
framkommelige: «Enten
kommer landet til å åpne
seg for og ta imot en dyp
omveltende vekkelse som
leder til omvendelse, eller
så venter en blodig revolusjon.»
Misjonsoppdraget i nåværende situasjon er å ta
vare på det som Jesus selv
anviste som en rettferdig
politikk for å møte urettferdigheten:
«Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg til
å forkynne evangeliet for
fattige. Han har sendt meg
for å forkynne for fanger
at de skal få frihet og for
blinde at de skal få syn, for
å sette undertrykte fri, for
å forkynne et nådens år fra
Herren.» (Luk 4,18-19) n
25
Som hjorten skriker
etter rinnende bekker...
VITNESBYRD
CAMILLA ELIASSON
S
alme 42 begynner slik: «Til
sangmesteren. En læresalme.
Av Korahs barn.» I min Bibel er
det satt en liten undertekst til
disse åpningsordene, og de lyder som
følger: «Korahs barn = levitter av
Korahs ætt, som hadde ansvaret for
sangen i tempelet.» Når jeg har lest
den førtiandre salmen med det som
bakgrunn har den alltid fascinert og
forundret meg. Det er underlig at
mennesker som sto midt i en tjeneste
som lovsangsledere i tempelet kunne
skrive en salme om gudslengsel på
den måten som de gjorde. For de
kjente jo åpenbart Gud og arbeidet
allerede for ham.
Men Korahs barn var mennesker
som hadde mye i bagasjen. Deres
stamfar, Korah, gjorde opprør mot
Gud da Israels folk vandret i ørkenen,
og ble straffet for det. Det står i 4.
Mosebok kap. 16 at jorden åpnet seg
og slukte Korah og alle de som sto
med ham. Men litt senere i historien
er det lagt inn et vers som er grunnlaget for denne salmen; «Men Korahs
barn døde ikke...» (4. Mos 26:11) Til
tross for sin tragiske historie fortsatte
de vandringen med Israels folk gjennom ørkenen og inn i det landet Gud
hadde lovet dem. Og der fikk deres
slekt åpenbart en viktig tjeneste
for Herren – å tilbe ham og gjøre
ham kjent gjennom nettopp
lovsangen.
Bibelen forteller ikke detaljert om hva som skjedde
med Korahs etterkommere.
Men da de skrev denne
salmen, etter å ha opplevd
både befrielse fra døden og
et meningsfullt liv i tjeneste,
sier de selv noe om
hva som foregikk i
deres indre:
«Som hjorten skriker
etter rinnende bekker, slik skriker min
sjel etter deg! Min sjel
tørster etter Gud, etter
den levende Gud. Når
skal jeg komme og tre inn for hans
åsyn? Mine tårer er min mat dag og
natt fordi man hele dagen sier til meg:
Hvor er din Gud? Dette må jeg minnes
og utøse min sjel i meg – hvordan jeg
dro fram i den store skaren, vandret
med den til Guds hus med fryderop og
lovsangs lyd, en høytidsskare...» (Sal
42:2-5)
Dette er beskrivelsen av deres
sjelers tilstand i både fortid og nåtid.
En gang var de med i lovsangsskaren som vandret til Guds hus, men
de må erkjenne at slik er det ikke
lenger. Noe har gått tapt, og det midt
i tjenesten.
Slik ransaker denne salmen mitt
eget hjerte. Vi kristne har jo så mye
til felles med Korahs barn. Vi har
opplevd både frelse og kall til tjeneste,
men jeg må spørre meg
selv: Fantes det tider da
det var mer lovsang til
Gud i mitt liv? Var det
dager da jeg beveget
meg stadig nærmere
Guds hus i fellesskapet
med lovsangsskaren? Har jeg stoppet
opp nå og må stille spørsmålet: «Når
skal jeg tre inn for hans åsyn?» (v. 2)
Korahs sønner gir selv løsningen
for sin situasjon. «Som hjorten skriker
etter rinnende bekker, slik skriker
min sjel etter deg, min Gud!» (v. 1)
Gudslengselen finnes fortsatt der, og
Gud har aldri avvist en søkende sjel.
Snarere tvert imot. Når dypet i mennesket lengter etter Gud, da åpenbarer Gud sitt innerste vesen som et
svar på bønn. «Dyp kaller på dyp ved
lyden av dine fossefall...» (v. 8). Det
finnes ikke noe spørsmål og ingen
situasjon som ikke har sitt svar og sin
løsning i Gud.
Og bønnesvaret kommer til Korahs
barn: «Om dagen sender Herren sin
miskunnhet, og om natten er hans
sang hos meg, bønn til mitt livs Gud...»
(v. 9). For et fullkomment svar på
lengselen etter Gud! Han svarer med
et nærvær som fyller hele livet. Først
med sin miskunnhet og frelse, og
som resultat kommer lovsangen
tilbake til livet.
Slik er denne salmen en stor velsignelse for meg. Guds umiddelbare svar
på Korahs barns rop gir håp også for
menigheten i vår tid. For Gud har
ikke forandret seg.
Korahs sønner avslutter salmen slik: «Hvorfor er du nedbøyd
min sjel? Hvorfor bruser du i meg?
Sett ditt håp til Gud! Jeg skal ennå
prise ham, mitt åsyns frelse og min
Gud!» (v. 12). Der forfatterne før har
beskrevet både fortid og nåtid, kommer de nå med en salig framtidsvisjon; «...jeg skal ennå prise ham...» (v.
12). De skal igjen få prise Gud! Det
tror jeg ganske sikkert handler om en
fornyet tjeneste for Herren. Og et slik
fornyet kall tror jeg Gud vil gi hver
og en som vil stille seg til hans disposisjon. Så sett ditt håp til Gud, for du
skal fremdeles få prise ham. n
...slik skriker min sjel etter deg!
26
Bøker av Jan Egil Hafsahl
«Menigheten sett i lys av Salomos Høysang» er i sin helhet bygd
på en bibelstudieserie holdt våren 2013 – og utgjør en naturlig
fordypning av boka «Menigheten – Kristi hemmelighet».
Boka er et forsøk på å åpne opp for Høysangens åndelige bildetale – dens symboler, lignelser og sinnebilder – for derigjennom
å kunne øyne noe av det kjærlighetens dyp som finnes mellom
Kristus og hans brud.
204 sider, pocketbind l Pris: 129,- + porto
«Menigheten –
Kristi hemmelighet»
Norsk: 204 sider, innbundet
Pris: 198,- + porto
Engelsk og rumensk:
204 sider, pocketbind
Pris: 129,- + porto
«Menigheten – Kristi hemmelighet» er en bibelstudiebok om Guds evige vilje, åpenbart i tiden
gjennom hans menighet. Med sterk bibelforankring og klarhet taler forfatteren om Guds hensikt og plan, og hvordan det er mulig å legemliggjøre evangeliet i fellesskapet og i misjonen.
Nå oversatt til engelsk og rumensk!
«Kirke- og vekkelseshistorie»
En rikt illustrert bok, som belyser de statlig støttede kirkenes
historie parallelt med de forskjellige vekkelsesbevegelsene, fra den
første menigheten og til i dag. Finnes også på svensk!
165 sider, pocketbind l Pris: 129,- + porto
«Statsmakten og Guds rike»
Boka går på dypet av statsmaktens historie og analyserer de
lover som i dag er virksomme i vårt samfunn, som abortloven og ekteskapsloven. Rikt illustrert.
91 sider, pocketbind l Pris: 79,- + porto
BESTILLINGSADRESSE: SE KONTAKTRUTEN PÅ SIDE 2
27
Den natten han kom
Den natten han kom var på marken det stille.
I stillhet og ro voktet hyrder sin hjord.
Men i stallen, på gulbrune strå, lå det lille
barnet, det største av under på jord.
Den natten han kom, i palasset var stillhet,
Man eide ei kunnskap om Guds store plan.
Men himmelens konge han kom hit i mildhet,
For frelse å tilby – oss menneskebarn.
Fra menneskers ståsted vi sier: Han fødtes
Han kom til vår jord i en mørk julenatt.
Fra himmelens skue er synet et annet:
Han avla seg selv all sin ære og prakt.
Han kom for å ofres, han kom for å tjene.
Han kom for å gi, helt seg selv han utgav.
O kjærlighetsunder, den stund jeg forsto det,
Jeg knelte for deg, o min Gud, og tilbad.
Den natten han kom, o fantastiske under
Da Gud selv, som menneske, kom til vår jord.
Mens englene sang, til Guds ære i natten –
Om fred for det folk som på jorderik bor.
Michael Hafsahl