Forfatterens forhold til Hardangervidda ligger i de
sommerlige og vinterlige oppholdene fra barnsben av. Slektsgården, som ligger i Uvdal, har nær tilknytning til
Hardangervidda. Flaatagården bygde mye av sin størrelse på handelen mellom øst og vest. I mine samtaler med
professorene Dahl og Svendsen, som skrev om Vebjørn Tandberg (”radiotandberg”), kom de inn på det
fascinerende ved denne trafikken. Denne Tandbergslekten kom fra Øvre Flaata,, og i et kapittel tok forfatterne
for seg den handelsvirksomheten som sprang ut fra gården.
Sølvveien
Handelstrafikken over Hardangervidda mellom øst og vest på 16, 17 og 18hundretallet var
svært viktig for sølvbyen Kongsberg. En av Kongsbergs viktigste handelsforbindelser var
Eidfjord. Feet fra Eidfjord har vært regnet blant det beste i landet i århundrer. Kvegdriften
fra denne delen av landet var en viktig del av handelen mellom Østlandet og Vestlandet.
Vestlendingene, som underlig nok ble kalt nordmenn av østlendingene på 17 hundretallet,
var sentral i denne trafikken. Nordmannslepa har altså navn etter vestlendingene.
Ferdselsårene over vidda var den sikreste og ofte raskeste veien fra vest til øst. Sjøveien
var risikabel. Handelen i sølvverkstiden gjaldt særlig talk, men også kveg som hester,
kuer og geiter. Talk var helt nødvendig som smurning til de mange verksmaskiner og til
opplysning i gruvene. Det gikk talg, salt, tøy og fe til Kongsberg og sølv tilbake. Trolig
også tjuvsølv som ikke var helt uvanlig.
Vakkert gedigent krystallsølv med hvite krystaller av kalkspat fra Kongsberg. Stuffen er ca 9 cm. Bilde: Natural History
Museum, London
På midten av 1700 - tallet ble det et år fraktet 27 tonn talg fra vestlandet til Kongsberg.
Talgen, som ble utvunnet av sau og geiteull, ble fraktet med hester over vidda. Det kunne
være opptil 300 hester i følge. Den største av disse ferdselsveiene var Store
Nordmannsslepa. Den gikk fra Eidfjord opp Hjølmodalen, og kom ned i Uvdal, Numedal.
Slepa, de gamle ferdselårene over vidda, ble brukt til støling og kløving og til handels ferder mellom øst og vest. Langs slepa
finner vi de mange felegrene eller driftslegrene, der buskapen ble foret opp før den ble ført til markedsplassene.
Ei slepe gikk lenger sør og kom ned i Veggli, Numedal. Nordmannsslepene har hatt
meget stor betydning for Numedal. Den var hovedferdselsåra mellom Øst og Vestlandet
fra mennesket slo seg ned i dalen og fram til Bergensbanen åpnet. I vest gikk en gren over
Veig ned mot Ullensvang og Kinsarvik. Den kunne ha flere alternativer, men etter hver
gikk hovedtråkket opp Hjølmodalen. Flere av stedene rundt Vivelid har Kongsberg i
navnet. En kilometer syd for Vivelid ligger Kongsbergnuten. Kongsbergseter ligger ved
nedstigningen til Tessungdalen, på veien til Kongsberg. På en annen del av vidda langs
Nordmannsslepa finner vi Kongsbergvadet.
Vivelid fjellstue, en frodig oase ved et av Hardangerviddas historiske hovedsleper.
I bakgrunn skimtes kulturlandskapet der hester og annen kreatur beitet før den lange veien til Kongsberg sølvverk tok til. Her
er rik bjørkeskog høyt til fjells. Selv en og annen gran har funnet seg til rette i dette lune landskapet. Foto: Stig Flaata 2009
Driftene opp til fjellet fra bunnen av Hjølmodalen var nok hard. Vivelid ligger i Veigdalen
(ca. 900m.o.h.) som av mange blir regnet for Hardangerviddas fineste perle, med sitt
skiftende landskap, sin rike og varierte fauna og flora. Dalen er rik på frodige sletter som
gav godt fjellbeite. Fra Vivelid har en valget mellom flere mer eller mindre halsbrekkende
turstier. En av de mindre ”luftige” rutene går sydover langs elva Veig mot Hårteigen, den
grå veiviseren. Hjølmodalen og traktene inn mot Vivelid er som skapt for et
nasjonalromantisk motiv. Ved Vivelid finnes frodig bjørkeskog iblandet et og annet stort
grantre som har klart å skaffe seg eksistensberettigelse her oppe på over ni hundre meters
høyde. Dette er Hardangerviddas dikter, Lars Vivelids rike.
Skriverstua til Lars Vivelid. Han var som forfatter på sitt beste regnet for å være en Hardangerviddas Mikkel
Fønhus. Den er nå nesten ferdig restaurert. Foto: Stig Flaata 2009
Hytta hans her inne i Veigdalen står like i nærheten av turisthytta. Dalens lokalklima er
lunt. Fjellene på vestvidda skjermer. Nede i bunnen av dalen nedenfor Vivelid turisthytte
ligger ruinene av et større seteranlegg fra 16 og 17 hundretallet. På vei opp den nye veien
til tregrensa og parkeringsplassen, og på stien innover, har jeg truffet mange fjellvandrere
på vei til eller fra Vivelid turisthytte og resten av vidda. Etter å ha slitt seg over fjellet er
det fint å komme til et godt måltid, noe Vivelid er kjent for. Det er stor forskjell på øst og
vestviddas landskapsformer. Vestvidda er svært kupert, mens øst kjennetegnes av et rolig
landskap uten de plutselige skiftninger mellom flater og stup en finner på vestvidda.
Veigelva som flyter rolig forbi turisthytta faller to km nedenfor Vivelid ut i den mektige
Valurfossen. Like ved fossen i den bratte ura opp fra Hjølmodalen ligger Åsdalen
turisthytte. Her kan en nyte sitt måltid mens en betrakter det fantastiske landskapet i dalen.
På Hardangerviddamuseet nede i Eidfjord kan en betrakte flotte opptak av naturfenomenet
Valurfossen på filmlerret. Dette moderne museet tar opp de fleste forhold som
karakteriserer Hardangervidda. Vi får et flott innblikk i dyre og planteliv, historie og
geologi. På vei gjennom Hjølmodalen og forbi Hjølmo gård, mot Vivelid, får vi et
inntrykk av tidlige tiders lokalisering og utforming av setrene. Seterdriften var viktig for
gårdsdriften både på vest og østvidda, og har trolig eksistert fra før vikingtid, selv om de
fleste setrene som står i dag er oppført på 17 og 18 hundretallet.
i
Vivelid turisthytte. Bildet er tatt fra Store Nordmannsslepa. Her ser vi noe av det frodige landskapet. Foto: Stig Flaata 2009
Den største trafikken over vidda kom med sølvverkets etablering og ekspansjon på 16 og
17hundretallet. En av de største driftene hadde over 300 hester i et følge. Det var også
driftehandel i middelalderen, det kan vi se av bestemmelser i de gamle lovene. På 1200
tallet kom det flere forbud mot at unge menn på landet skulle drive handel. Problemet var
at så mange dro på ”kjøpferd” og at ingen var igjen til å arbeide på gårdene. Disse lovene
ble tatt inn i Magnus Lagabøters landslov av 1240. Tidligere fraktet steinaldermannen
skinn, horn og bein fra vidda til kysten hvor han byttet til seg salt og flint. Det var disse
første vandingsmenn som gikk opp stiene som skulle bli til Nordmannsslepene.
Kilder
Helmer Dahl og Arnljot Strømme Svendsen: Vebjørn Tandberg: Triumf og tragedie. 1995,
Bergen, Fagbokforlaget
Hilde Roland: Prosjekt Nordmannsslepene, 2002, (Buskerud Fylkeskommune)
http://www.Vivelidd-fjellstova.no/
http://www.nordmannsslepa.no/ Her er Per Rønneberg Bremnes forfatter
NOU 1974: 30 Hardangervidda, natur, kulturhistorie og samfunnsliv.
Miljøverndepartementet. Universitetsforlaget