Perleporten Ingemar Goksøyr, CEO Geir Thoresen, Partner Niels Chr. Geelmuyden, tekst Ivan Kverme, foto -Det som irriterte meg da vi jobba i SAP, var kulturen i partnerapparatet, sier Geir Thoresen. - Ofte handla det om hvor mange timer man klarte å fakturere, til hvor høy rate. -Eg var dritlei av å rapportere tusen kanala SAP til Tyskland eller Danmark, fastslår Ingemar Goksøyr. -Jeg hata systemet rundt corporate-likheten, dresskoden, alle de greiene der, høyner Thoresen. Dette vet man med sikkerhet. Skal en ekte perle oppstå, må muslingen irriteres i lang tid. Ingemar og Geir forlot Europas største programvareselskap SAP etter syv år og grunnla selskapet Pearl Consulting i 2006. Siden har sandkornet vokst seg til et skinnende selskap på toppen av Lysaker Torg, med E18 mellom bena. Resultatene blinker stadig gjevere blant de over 50 medarbeiderne. Alt gir inntrykk av å være i sin skjønneste orden, med unntak av ringeklokken. Jeg måtte banke til det pep i neven før en skjønnhet ved navn Sandra lukket oss inn. Ved nærmere ettertanke ville det vært underlig om perleporten åpnet seg uten besvær. Innenfor er det slik man alltid har tenkt. Hvitt i hvitt i hvitt. Vanskelig å se forskjell på skjorten til Geir og veggen bak. Pinlig å ta feil når man hilser. Nå sitter vi i en isbre av et møterom, omgitt av fotografen og Sandra. Må huske å se på henne hvis jeg blir sneblind under samtalen. I første instans overrumpler jeg gründerne ved å gi dem en helhvit bok hver. -Så fint, Geir, smeller det fra Ingemar. - Da har du fått din første bok. -Nei, dette er den andre. Jeg har Peter Drucker´s The Definitive Drucker også. De er et umake par. Ingemar er av værbitt losslekt fra Runde, ble siviløkonom i Bodø, snakker ramsalt møremål og har det meste av sitt hår samlet rundt munnen. Geir er av kristen småbrukerslekt fra indre Østfold, utdannet ved Hærens ingeniørskole, har skogbunnmørke krøller og snakker så folkelig som det må forventes av en forhenværende fylkesleder i Fremskrittspartiet. Selvsagt er det begrenset hva ekte gründere kan rekke over av bøker og andre adspredelser. -Ingen av oss er eigentleg gründera av natur, sier Ingemar. - Eg har ikkje same kreativiteten som mine søstre. Mor min har alltid vore gründer. Den første butikken hennes gikk konk, men ho ga seg ikkje. Etter at mannen hennes, min far døyde, starta ho butikk og begravelsesbyrå. Disse har ho no dreve i 31 år. Det ligger gründer-gener i slekta. Dessuten er eg frå Fosnavåg, hvor det kryr av gründera og suksesshistoria. Personleg er eg ikkje særlig redd for risiko, men selskapsmessig er vi relativt forsiktig. I kantinen finnes et mannshøyt millionsparerør med golfballer. Men tro ikke at det spares til bedriftsturnering i høy kølle. Hver ball tilsvarer 90 000 kroner i omsetning. Det ligger nær sagt i ballene at hundremillionersmerket snart vil nås. Golfballer skal det ikke stå på. I pappkassen på gulvet må det være golfballer tilsvarende en milliard. Paketterte løsninger er nå engang selskapet merkevare. -Hvorfor vil dere vokse så mye at alle fordelene med å være et lite selskap forsvinner? -Det er eit tankekors, medgir Ingemar. -Problemet med ikke å vokse, utdyper Geir, er at kundene har et ønske om å vokse. Som forretningspartner er vi avhengig av å vokse sammen med dem. -Forlot dere ikke SAP fordi selskapet ble i største laget? -Det var ein viktig faktor. Sammen med Geir og en tredjemann telte eg på knappane. Vi bestemte oss for å fortsette med det vi er god på - i ein organisasjon vi kunne styre sjøl. Geir kunne ikke vært mer enig. Sannsynligvis ville de fortsatt i SAP hvis ikke selskapet var blitt samlet i en stor nordisk enhet. -Irriterende var det også at alle løp etter de samme kundene. Alle ville jobbe med de store. Ingen hadde lyst til bringe gode løsninger ut til nye kunder. Ingen ønsket å jobbe over lang tid og bygge noe sammen med kundene. Vi mente det måtte være mye mer gøy å jobbe med tette og lange relasjoner. -Det høyres kanskje naivt ut, men det er ikkje nåke mål for oss å tjene mest mulig. Vi bruke masse penga på ting som ikkje er direkte verdiskapande. Kanskje fordi det skape sosiale element som vi synest er viktig. -Jeg har sett bilde av dere på scenen med signalgrønne tyrolerhatter? -Sier du det? Tyrolerhatter? Har`u lagt ut litt for mange bilder, Sandra? Spydebergs stornesede sønn har latter nok til å knekke et kompani. Kanskje en ferdighet han findrillet i årene ved Forsvarets Overkommando. -Ein del av bedriftskulturen i Pearl er at man ikkje tar seg sjøl så høytideleg. -Vi skakje ha primadonnaer. Her er ingen viktigere enn noen andre. Ingen vet sikkert hvem som oppfant Pearl. Det skal ha skjedd på likt, symbioseaktig. -Vi var tre ulike personligheta som utfylte hverandre, med ei kjerne av felles verdiar. Det tror eg er hovedgrunnen til at vi har lykkast. Tredjemann trakk seg ut allerede i 2008. Det var han som fant på navnet. -Får dere henvendelser fra folk som vil restaurere sine halskjeder? -Ikkje særleg ofte, men det er klart vi diskuterte tanken bak navnet. Perle er nåke unikt som står for kvalitet, og samtidig signaliserer homogenitet. -Hadde dere med en grunnstamme av kunder fra SAP? -Vi hadde ein kunde som har fulgt oss i årevis; Eric Sandtrø, han som starta Norges største nettbutikk Komplett og seinere Fjellsport. Geir bygde opp ett nært tillitsforhold til dei i SAP-tida. Då vi gjekk ut og blei partner av SAP, ville Komplett jobbe vidare med Geir. Utruleg viktig fødselshjelp. Klart at tobarnsfaren kunne foldet frem et laurbærfjes, men for noen er fødsel en permanent tilstand. Slike folk har sjelden skjorten nedi buksen. -Våre kunder skal vite at løsningen vi presenterer ikke er avhengig av hvor mye vi kan tjene der og da, men at den er riktig. Man skal vite at det vi sier er sant. Vi er opptatt av å fortelle hva vi er gode til og ikke fullt så gode til. I sistnevnte tilfelle anbefaler vi andre. Slik bygger du langsiktighet. -Din far gikk konkurs som gründer. Hva gikk galt for hans del? -Min far er veldig snill, men uryddig i forhold til økonomi. Mange gründere er mer opptatt av ideen og produktet, som i hans tilfelle var ferdighus. Når du som 20-åring kjøper barndomshjemmet på tvangsauksjon, skjønner du at det er greit å kunne forskjellen på debet og kredit. Skyggesiden med å feile som gründer i Norge, er at det blir avisoppslag. Du blir ikke akta hvis du mislykkes. I andre land står det respekt av at man i hvert fall prøvde. Ingemar kan bekrefte at kulturforskjellene er store også innenlands. -Eg er gift med Møyfrid ifrå Nordfjord. Hvis du starte nåke nytt der, seier dei at det aldri vil gå. Starte du nåke nytt i Fosnavåg, tenker alle at det vil gå. Det gjekk jo bra for naboen. -Vektlegger dere oppvekstkulturen ved ansettelser. Var det slik dere fant Ivar? Fornavnet går som en tryllestav gjennom værelset. Som om Ivar er gralen de vokter. -Ivar er blant dei få vi har ansatt uten nåke kjennskap på forhånd. Ein forsiktig person, litt Ludvig-type, samtidig supergenial, på Mensa-nivå. Han fikser det andre ikkje klare. Ivar blir gretten hvis resultatet ikkje holder høgste kvalitet. -Han tente på det vi skrev om kvalitet over en helside i Aftenposten. Kvalitet opptar ham mer enn noe annet. Han hadde lyst til å jobbe med en liten bedrift hvor kvaliteten står i sentrum. Det motsatte var han lei av. Muslinger, tenker jeg, klynget til hverandre bak hvert sitt skjell av spiss kompetanse. Naturligvis var det Ivar som regnet ut at hver golfball i røret tilsvarer 90 000 kroner. Antagelig krevende å holde troppen av sære informasjonsteknologer samlet i felles retning. Er det kanskje mer relevant enn man skulle tro å ha 14 år bak seg i Forsvaret? -Som forsvarsingeniør er jeg opplært til å bygge og sprenge. Mitt spesialområde var kommunikasjonsødeleggelse. Det finnes ingenting i min bakgrunn som tilsier at jeg skulle være med å starte Pearl. De siste årene i Forsvaret ble jeg bedt om å lede et stort IT-prosjekt. Forsvaret er blant de få steder hvor du som ung kan oppnå mye ansvar, jobbe med spennende teknologi og disponere masse penger. Overgangen inntraff da jeg gikk fra en lokal stilling på Hvalsmoen, til prosjektansvarlig i Forsvarets Overkommando. Ingeniørens sønn øver for tiden i Telemark bataljon. Faren tolker dragningen dithen at gutten umulig kan ha fått bank nok hjemme på Tyristrand mellom Hønefoss og Vikersund. Ingemar lever et barnløst liv med sin Møyfrid og en nyanskaffet hund på Rodeløkka. Det ligger i kortene at bikkja vil bo en del på kennel. Møyfrid og Ingemar er nemlig jålete reisere i den forstand at de samler på antall land. For alt man vet har de kanskje et rør hjemme på kjøkkenet med én golfball for hver nasjon. -Eg var med på å starte eit selskap innen brunevare på 90-tallet. I forbindelse med omstrukturering i 1995 skulle vi innføre SAP. Det var min første tilnærming. Då eit stort utenlandsk selskap overtok og skulle bestemme alt, hoppa eg av. Hvis eg skal bli 40 år, tenkte eg, er eg nødt til å gjære nåke heilt anna. Det siste året hadde eg fire frihelga. Derfor sa eg opp og reiste rundt jorda eit års tid med min daværande kjæreste. -Det vakke Møyfrid, altså, spør Geir overrasket. De går tydeligvis ikke i selskap til hverandre om kvelden ettersom de er i selskap sammen hele dagen. -Nei, dette var før. Vi starta reisen i Bombay. Eit skikkeleg kultursjokk. Ho gjekk i sykkelshorts. Ho kunne like gjerne vore naken. -Hvordan fikk dere tid og penger til et års reise? -Ho hadde tid og eg hadde penger. 100 000 kroner var hva eg brukte det året. Eit fantastisk år som har prega meg på mange vis. -Blir man kanskje mindre redd? -Det skal i utgangspunktet frykteleg mykje til for at eg blir redd eller misunnelig. To ganger blei eg rana, men eg kan ikkje sei eg var redd. Første gong blei eg rana i Bolivia, oppi La Paz. I folkemengden var det plutselig ein som stoppa foran meg. Like etter stoppa samme gubben meg med ryggen. Då skjønte eg at nåke var gale. Etter å ha komme meg laus, oppdaga eg at bukselomma var skåre opp med kniv. Slik. Ingemar reiser seg for å vise hvordan lommeboken halvveis hang ut av stoffet. Etterpå ble han ranet i Peru. En klassisk bussfelle med lommebok i brystlommen. Men man raner ikke en møring uten å bli mørnet. Ingemar tok igjen fyren og ristet i ham til lommeboken datt ned. Vel å merke uten merkbar endring i hjerterytmen. -Eg hadde mykje høgre hjerterymte då eg så Liverpool spele Champions League finalen mot Milan i Istanbul 2005. Seiling bedriver verken Ingemar eller Geir. Man blir ikke sjømann på Spydeberg. Da går man med bikkje i skauen. Men i Ingemars slekt er det loser så langt øyet kan se. -Min onkel, bestefar og oldefar var alle loser. Onkel var den første av dei som ikkje drukna. Det vil sei, bestefar blei sprengt i lufta under krigen. Dei sprengde stein for å rydde jord. Han trudde ikkje at han hadde fått fyr på lunta. Geir lukter for sin del lunten tvers over bordet. Mannfolk er et flyktig stoff. -Jeg fant igjen en bestefar nedi Sydney. Han rømte fra mora mi ved å adoptere henne bort i 43. Bestefar var kommunist og ble torturert grundig da tyskerne tok ham i Bergen. Han her het Frotjold l. Derfor klarte jeg å spore ham opp. Politisk sett har eplet falt et stykke fra stammen. Fullt mulig Geir ville sittet på Stortinget for Fremskrittspartiet hvis ikke hans fløy av liberalister hadde lidd nederlag under det landsmøtet som siden er blitt hetende Dolkesjø. Ingemar har aldri vært politisk aktiv, men en av storebrødrene er ordfører for Høyre i Fosnavåg. -Stortinget er det kjedeligste stedet jeg har vært. Jeg satt der et halvt års tid og holdt på å gå i frø. Det var verre enn SAP og Forsvaret noen gang kan bli. Nei, da er det noe annet her. Du kan tenke deg sjøl, når Eplehuset kommer og ber deg utvikle det mest sentrale systemet de skal jobbe med i årevis fremover. Vi vil heller ha partnere enn kunder. Ingemar forteller at han senest i går ble kontaktet av et stort selskap som ville leie en seniorkonsulent. Ettersom personen også er viktig for Komplett, takket han nei. -Det viktigste vi har gjort er å ansette folk som er mye flinkere enn oss sjøl, sier Geir. - Systemteknisk har jeg lite å stille opp med. Samtidig vet jeg av erfaring hva kundene ikke bør satse på, hva de bør vente med. -Alle gründere sier at de drives av trang til å gjøre livet lettere for sine kunder, mens de egentlig drømmer om å spille eselpolo i Atlasfjellene? -Eselpolo? Har du lagt ut den videoen også på nettet, Sandra? Mørejarl ser brått sitt ansvar som administrerende direktør og skrider til tavlen med løftet tusj. Det kan ikke gå i Spydeberg-humor hele veien. Han tegner en stigende kurve ved navnet Pearl og en flat kurve ved navnet Konk. Jeg tenker ved meg selv at det neppe var Møyfrid eller Tone som nylig utropte karene til Partner of the Year. -Då vi starta Pearl var vi enig om å jobbe langsiktig. Vi investerte i kundeforhold og tjente ikkje mykje. Først i fjor begynte vi å tjene bra. Konkurrentane har valgt ein strategi med høgest mulig timepris. Det er heilt fair, men då blir kurven annleis. Vi kunne ansatt flest mulig da vi starta, jobba opp 50 kunder og solgt selskapet for to milliona per snute. Det har mange gjort. Vi gjer dette fordi vi holder på med nåke vi lika. Ingen av oss har passert 50. Vi har ikkje tenkt å gi oss på ei stund. Sli eg ser det, finnest det to store verdiar i Pearl: Kundane og dei ansatte. Å gjere dei ansatte til nåke meir enn lønnsmottagere, er kjempeviktig. Uten eierskapsfølelse blant dei som var med frå starten, hadde ikkje vi lykkast. Geir og Ingemar eier til sammen 45 prosent av selskapet. Resten eies hovedsakelig av de ansatte, sier de stolt. Nær sagt i perlehumør. -Hva med deg, Sandra? Har du en bit? -Ehh, nei, svarer hun. -Da er sikkert dette en fin anledning, påpeker fotografen. Hvoretter alle ler så bredt at vi kan se det med egne øyne. Deres vennskap er gjort av mer enn gull.