1. No category

1
Hva skal vi med bysentrum?
Notat av Peter Butenschøn, 15.10.2012
Byenes sentrumsområder omfattes av økende interesse. Mer enn 50 prosent av Norges befolkning byr
i byer, og det er særlig sentrumsområdene som merker tilflyttingspresset. Men hva er et bysentrum
for noe? Norske planleggere har i liten grad beskjeftiget seg med urbane kvaliteter, og bykommunene
har heller ikke vært spesielt opptatt å etterspørre slik kompetanse.
Bakgrunn
Det er flere grunner til at det nå i mange norske byer etterspørres tydeligere kvaliteter i
sentrumsområdene. Med mer fritid og mer ubundet arbeidstid, bedre personlig økonomi, lengre
pensjonstid, lengre studietid, flere utenlandsreiser til varmere og mer urbane strøk… vil nordmenn
ønske gå ut og bruke tid på byen både på dagtid og kveldstid. Ikke fordi de må men fordi de har lyst.
Husholdningene har flere enslige unge og gamle, og færre barn. ’Arbeidsbyen’ er for mange erstattet
av ’fritidsbyen’, dit man går for å oppsøke sosiale eller kulturelle opplevelser og gleder, tilkopling til
fellesskapet fremfor frakopling i de sonedelte bolig- og arbeidsområdene utenfor byen.
Arbeidsplasser lokaliseres i dag i større grad enn før der hvor arbeidskraften finnes, snarere
enn råvarene (som ikke lenger er stedbundne, i form av hjerner og datakraft). Bedrifter flytter dit folk
vil bo. Byene i Norge som ønsker vekst, og det gjør visstnok alle, konkurrerer derfor i stadig større
grad om lokaliseringsfortrinn i form av urbane kvaliteter. Slike kvaliteter måles ikke lenger i
tilgjengelige boliger, sykehjemsplass, barnehage og kort vei til lysløype, for det går man ut fra at alle
byer kan tilby, men i bymessig kvalitet – er det noe hyggelig sted å gå ut om kvelden etter kinoen,
skjer det noe på byen, kan det oppleves en egenart ved stedet, noe som er litt merkbart annerledes,
noe som kan gi gjenkjennelighet og lokal stolthet, et preg av innovasjon og dynamikk? Er det folk der
som synes kreative og interessante? Hva har Hamar, eller hva kan Hamar skaffe seg, som ikke
Fredrikstad og Tønsberg allerede har? I den stadig mer skjerpede konkurransen mellom byer om
tilflytting av unge kompetente familier er byene på utkikk etter tydelige og markedsførbare
kvaliteter. Det er kvaliteter som bykommunene nå i særlig grad søker å finne fram til eller tilføre i
byens sentrum.
Dette gir bykommunene flere betydelige utfordringer. En overordnet utfordring er at det
innenfor en bysenterstrategi må skilles mellom byutvikling og eiendomsutvikling. Det er en risikabel
feilslutning å tro at aktiv eiendomsutvikling isolert sett kan løse bysentrenes utfordringer, at en
vellykket byutvikling består av summen av eiendomsutviklingsprosjekter. Eiendomsutvikling må
nødvendigvis operere innenfor børsens og markedets logikk, innenfor snevre økonomiske rammer
der utgifter må gi eierne inntjening innenfor en avgrenset tidshorisont: Investering i en eiendom må i
løpet av få år resultere i salg eller solid utleie. I byutvikling vil en kommune foreta langsiktige
investeringer og prioriteringer som først gir inntjening på lang sikt i andre budsjettkapitler og
sektorer. Kulturhus, parker, havnefronter og velformede offentlige rom er byutvikling.
Ut fra en slik skisse kan det antydes fire aktuelle problemstillinger innenfor
sentrumsutvikling:
1 Handel, kjøpesenterutvikling og bydrift
De fleste byene sliter fremdeles med etablering og utvidelse av kjøpesentre utenfor sentrum,
knyttet til veikryss og store parkeringsplasser. Det er ikke spesielt nyskapende å argumentere mot
kjøpesentrene, ut fra miljøhensyn/bilisme, sosiale skjevheter (utilgjengelige for barn og gamle) og
funksjonell utpining av bysentrene. Det er viktig for byene å se forskjellen på handel (det
fornuftsbaserte innkjøp av varer, for mange velegnet i et bilbasert kjøpesenter) og shopping (som er
en kulturell og sosial aktivitet ved siden av den økonomiske, som forutsetter bysentrums funksjonelle
kompleksitet).
Det kan være tre problemstillinger som er særlig aktuelle å arbeide med:
2
En er utvanningen av MD’s kjøpesenterstopp, der definisjonen av detaljhandel i forhold til
volumvarer/kapitalvarer er glidende og åpenbart manipulerbar, der flere kommuner, i frykt
for handelslekkasje og konkurrerende etablering over grensen til nabokommunen, gjennom
enkle papirvedtak utvider grensen for sentrum slik at et utbyggingsprosjekt for kjøpesenter
faller innenfor sentrum. MD har i flere saker vist seg alt for slepphendte, endog i strid med
anbefalinger fra fylket. Praksis på feltet bør få en kritisk gjennomgang og oppstiving, og en
skjerping av debatten: Hva er en bærekraftig handelsstruktur for en norsk by?
En annen utfordring er de sentrumsetablerte kjøpesentrenes forhold til gatestruktur. Her kan
kontrasten illustreres mellom Thons storsenter i Ski, lagt som en innelukket borg med
avvisende vegger mot tettstedet utenfor, og Paleet eller Eger på Karl Johan i Oslo, der
butikkene vender ut mot gaten i tillegg til at de er tilgjengelige fra et indre halvoffentlig rom.
Hva slags regelverk bør styre handelsbebyggelse mot gate/offentlig rom?
Den tredje er iverksettelsen av den modellen som nå bl.a skal prøves ut i Hamar, med
etablering av en driftsorganisasjon for sentrum der eierne legger sine eiendommer inn i en
felles forvaltning som styrer med utleie og drift, bl.a for å sikre en gunstig bransjemix og et
strategisk leienivå. Modellen forutsetter en forpliktende overførsel av den enkelte eiers
råderett over egen eiendom, og et nært samspill med kommunen. Disse forsøkene, med
grunnfinansiering fra MD, bør følges og dokumenteres.
2 Trafikk
Det kan være aktuelt å se på hvorledes de statlige veinormalene er uegnet for anvendelse
inne i byene. Det har vært en gjennomgripende tendens i tiår at gater omdannes til veier, at
kurvaturer, filinndeling, rundkjøringer, rabatter osv. trekkes inn fra landeveiene inn til byenes
sentrum, fordi gatens formål avgrenses til en pragmatisk avvikling av kjørende trafikk. Aktuelle
eksempler kan være Kongsvinger, der det strides om hvordan fylkesveien skal føres inn i den historisk
betydningsfulle Storgata fra Glomma opp gjennom Øvebyen til Festningen: Skal den gamle gata
underordnes veinormalenes krav om svingradius og stigning – eller omvendt, ar fylkesveien må
underordne seg den historiske gatens form? Eller den triste fortellingen om Dronning Euphemias
gate i Bjørvika, der alle sektorer fikk det de ville av filer og stengsler, men ingen hadde mandat til å
stille spørsmål om summen av alle sektorkravene ble bra, om helheten ville funke som bygate.
Dronning Euphemias gate kan brukes som et lærestykke om sektorplanleggingens elendighet inne
bysentrum.
Her er det viktige oppgaver i å argumentere for gaten som noe annet enn veien, gaten og
plassen i bysentrum som offentlig rom, sosialt og kulturelt rom og ikke bare transportkanal. Det
foretas interessante forsøk med shared space ute i Europa (eks. i Sveits) som bør følges og
dokumenteres grundig. Hvordan kan de ulike funksjonene best samspilles? Hvordan kan Statens
vegvesen også bli Statens gatevesen?
3 Offentlig rom
Vi har svake tradisjoner i Norge for utformingen av offentlige rom i byene. De har i stor grad
vært behandlet som pynt på kaka, noe som er koselig å ha dersom vi har plass og råd til det, men
som kan brukes til noe mer fornuftig om det meldes inn et behov for det – en VM-paviljong på
7.juniplassen, en brakkebarnehage i byparken, en ekstra bilfil eller et avkjøringsfelt, et stort veikryss
eller litt mer parkering eller bygging av et offentlig bygg. Fordi behovet for tilgjengelige og brukbare
offentlige rom ikke behandles som ubestridelige og faktiske, i motsetning til effektiv biltrafikk, blir de
lett forhandlet bort. I den stadig klarere bevisstheten om offentlige roms betydning – i det åpne og
ubeskyttede møtet med de fremmede, i markeringen av glede og sorg, av festival og politisk
aktivisme, av sosial tilknytning og fellesskap (for eksempel de impulsive markeringene etter 22.7 i
fjor), kan det være behov for en klarere sammenfatning av erfaringer med utforming av byrom i
norske byer det siste tiåret. De fleste byene har nå prosjekter for viktige byrom, men med haltende
og famlende kompetanse og svak erfaringsinnhenting og –utveksling.
3
En interessant vinkling på dette kan være den problematiske lokaliseringen av universiteter
og høyskoler siden slutten av 60-tallet, der studenter og lærere ble plassert lengst mulig unna
sentrum, som for at det skulle kunne oppstå færrest mulig gunstige ringvirkninger. Nå ser vi at
studentene vil være i bysentrum, med PC og latte på fortauskafene. Det aktualiserer studiet av
offentlig og halvoffentlig rom (som gata i det nye BI i Nydalen) som funksjonelle rom i opplevelses- og
kunnskapsøkonomien.
En interessant problemstilling er hva som skjer der de store riksveiprosjektene nå legges
utenom bysentrene. En sammenligning av strategien i Ringebu og Vinstra (Nord-Fron) kan være
belysende: Den varslede katastrofen i Vinstra sett opp mot Ringebus standhaftige forsvar for sitt
sentrum, på tross av planlagt veiomlegging.
4 Målestokk
Et viktig studieområde for bysentrene handler om nærhet og skala/målestokk: Vi vet at
urbane kvaliteter oppleves, sanses, i 5 km/t og fra 0 til 3 meter over bakken. Allikevel bygges det ut
bysentre med store klosser av noen bygg med lange blanke vegger, uten sanselige kvaliteter på
menneskelig nivå, som Barcode som dundrer med sine glassbokser rett i bakken uten erkjennelse av
at 1.etasje i byen etterspør en annen funksjonalitet og detaljering enn 14.etasje. Småbyens skala er
et viktig tema: Hvorfor skal utbyggernes storbyprosjekter plasseres ubearbeidet inn i småbyens
gater? Hva er det ved byens eksisterende miljø som bør videreføres inn i de nye prosjektene uten at
dette åpner for ren nostalgi og kopiering? Nybygg i Storgata i Lillehammer eller i Tønsberg og en del
andre byer kan være eksempler på at det kan gjøres på en god måte. Men dette er et tema som
savner dokumentasjon og problematisering. Det kan være en viktig planfaglig utfordring å kople
sammen Riksantikvarens nyfrelste bysatsing med en mer funksjonell diskusjon av bysenterutbygging i
lys av den betydelige befolkningstilstrømning til byene.
I alle disse fire temaene kan det synes som det er mangel på planfaglig kompetanse innenfor
byforming i Norge. Det kan være et problem at undervisningen ved AHO og NTNU de siste tiårene har
prioritert en teoretisk og litt menneskefjern urbanisme (kanskje etter nokså kjølig nederlandsk og
catalansk mønster) som gjør at folk derfra er lite skikket til og lite motivert for å ta tak i mer
hverdagslige utfordringer i nokså ordinære norske bysentre. Så lenge vi ikke har noe plandirektorat
eller et byplanlaboratorium som kan arbeide systematisk med slike problemstillinger og utfordre
fagmiljøene kan det være nødvendig å bidra mer offensivt til den offentlige debatten.
Temaene er grundigere behandlet i boka ’Byen – en bruksanvisning’ (Aschehoug 2009) og i ’Norske
gater og plasser’ (som utgis av forlaget Press i november i år).