Karl Bernert „Stödsverkshuses“
Peter Palm „Historisk veg til stödsverkshus“ Karl Bernert Information om stödsverkshus Heinrich Rentsch „Vedlikehold og bevaring av blokkhus og stændverkshus oppgaver til maler og restaurator“ Elżbieta Rdzawska „Umgebindebyggemåten som felles kulturarv for tre folkeslag“ Vänners Samfund: Sächs. Verein für Volksbauweise / Poln. Towarzystwo Miłośników Ziemi Bogatyńskiej/ Kulturverein Hainewalde Utgave 3, Januar 2012 r. Bogatynia, Poland Redaksjon: Peter Palm Redakcja teknisk: Bożena Ziobro Artistisk bilde: Horst Pinkau Trykk: Drukarnia Witold Florczak, 59-920 Bogatynia, ul. Daszyńskiego 31 tel.: +48 75 7732710, e-mail: [email protected] Copyright by Piotr Palm 2010 2 „Den, som ikke kan føre sitt regnskab over 3000 år, sitter uerfaren tilbake i mørket og lever fra dag til dag”. J. W. Goethe (1819) Peter Palm „Historisk veg til stödsverkshus“ Oversetter / tolk: Jochen Palm, Steinkjer 1. Dem Oberlausitzernes germanske og slaviske forfedrene fra folkevandringstiden For ca. 2000 år siden kommer germanene og slavene ut av den historiske tåken. Først germanene, siden den romerske krigsherre Cesar i sin imperiale bestrebelse østover og nordover var nødt til å oppkalle motstanderne sine. (Har han oppkallt dem etter deres hovedvåpen, et tungt kort spyd som kalltes „ger”? Spydet var ca 2m langt og hadde et 6cm tykt skaft laget av asketre. Spissen var sverdformet og dermed brukbar til både å hogge og stikke. Noen „ger”manere hadde også et kort sverd et såkalt „saxnot” til nærkamp. Ættene som brukte den fikk navnet „saxen” og så heter den tyske landsdelen fortsatt idag -Sachsen- selv om vi ikke bruker saxnoten lenger...) Den germanske verden kom i de følgende århundre i bevegelse. Folk fra skandinavien flyttet sørover pga bevolkningsvekst og klimaforverrelse. Denne folkevandring var ingen kortvarig begivenhet, men forgikk sansynligvis i flere skritt fra generasjon til generasjon og folkets halvpart ble alltid boende i de gamle områdene. Ifra øya Bornholm (tidliger Burgundara-holm) kom burgunderne til Pommern og etterla i senere vandringsgenerasjoner en kirkegård ved det Svarte Berget nær Gørlitz. Denne vandringen endte i Alpen-område med et kongerike. Idag vitner fortsatt Grevskapen Burgund og vår Nibelungensage (NEBELUNG = NEBELLAND = SKANDINAVIEN) om det. Mer ifra Sør-og Middelskandinavien kom gotene (GOTLAND, GØTEBORG) til Pommern og ble værende i noen generasjoner. I den senere gotiske bibelen til biskop Wulfila (5.århundre) er det flere ord som har opprinnelse i det baltiskpreussiske. (preussener, litauerne og latvier er ikke slaver men balter, deres språk ligner mest av alle andre det indogermanske urspråket sanskrit. Preussener gikk språklig inn i det tyske. Det er flere navn med endingen „-weit” i det tyske språket som fortsatt vitner om det. I de senere generasjonene var halvøya Krim gotenes mål. Ved overgangen over elva Dniester tok vannet bruen og halvdelen av gotene ble igjen. Det gotiske folket ble delt i ostgotene og vestgotene for godt. Gikk gotene bevisst den samme vegen 3 tilbake, som de hadde kommet 2000 år tidligere? - den gangen som indogermanske skythen og sarmaten ifra kasachstans stepper til nordeuropa? Deres øverste gud kalt Wotan/Odin/Thiu (sammenligne Thiu, Zeus, Zebaoth) rir inntil i dag på en skimmel (Sleipnir). Folket husket historien langt tilbake i tid allerede den gang, hvorfor skulle de ikke huske opprinnelsen sin? Helt til idag kunne for eksempel den lokale befolkningen i over tusen år tilbake nøyaktig beskrive det som fyrstene fikk med seg som gaver i graven. Østgotene grunnla et kortvarig kongerike på halvøya Krim. De tapte kampen mot det kjempestore hær til de nomadiske hunnene, som kom fra de uendelige steppene (375 e chr.) og måtte som hunnernes tvangsallierte sammen med dem vestover. Det gjørde at vestgotene ble tvunget til å vike vestover også. Først i 451 ble hunnene på de katalanske områdene slått. I cI.100 år hersket østgotene fredlig i italia til de ble utslettet i kamp mot østromerike. Men, som sagt, en del av befolkningen forble alltid på plass. I Odessa fantes det en gotisk biskop inntil det 16. århundret og enno i det 19. århundre snakket en del dalfolk på Krim gotisk. Vestgotene ble herskerne i Spania, (Katalonien = Gotalonien; Andalusien = Vandalusien-vandalerne satte herifra over til afrika) Vandalene kom opprinnelig fra Schlesien, naboområdet til Oberlausitz. (fra den germanske urtiden har vi fortsatt ukedagens navnene i behold etter de germanske gudene). Våre slaviske (slovianiske) forfedre definerte seg over deres forståelse mellom hverandre, de som kan forstå ordene (ord = slovo = slovianske). De ble i mindre grad gjenstand i den romeriske historieskrivningen enn de nærmere germanene. Store byer som Køln(Colonia), Trier, Wien (Vienna) hørte til det Romeriske Rike den gangen. Åsene i øst oppkallte legionærene villsvinåsene (villsvin = suda: Sudeten). Slavene kunne østfra komme som innvandrere i områder, som var forlatt av flertallet til germanene. Sørslavene kom fra og med året 375 (direkte utsatt det bestandige trykket ifra hunnene) som flyktende sorber fra balkanen til områder sør fra Berlin. Her lever de fortsatt idag også kalt venden (denne betegnelsen er overtatt fra romeriske kronister, som betegnet slik de innvandrende sørslavene. Vi vet altså om en folkevandringstid som varte i flere tiår og sluttet ca. i det 6. århundret. Vi vet også at det var ikke så mye annerledes før og etter denne tiden. Den moderne europeer skal være bevisst på at hans forfedre kommer fra alle kanter og skulle føle seg hjemme uansett hvor i europa han oppholdt seg. Overalt finner han spor etter sin fortid. 4 1. SKRITT: MED ØKS/SVERD/KNIV LAGET MAN NOEN CA 6M LANGE GROVSTENGER OG BYGDE EN HUSSTILLAGE. PILETRE, VIDJEKVISTER HAKK DETALJ, SKALA CA. 1:10 2. SKRITT: MED „GRABSCHEIT” (EN SLAGS SPADE) OG HAKKE TOK MAN JORD UT OG FORANKRET BYGGET MED EN LITEN VOLL. PÅ DENNE MÅTEN VAR DET I LE FOR VINDEN. TVERRSNITT SKALA CA. 1:100 3. SKRITT: TAKET BLE DEKKET MED TØRT GRESS, KVISTER ELLER TAKRØR. ET BRATT TAK MEDFØRE HURTIG VANNAVLOEP. 5 2. Landlige gårdsbygg før og etter folkevandringstida Da de germanske og slaviske ættene slo seg ned mot folkevandringstidens slutt var byggemåten svært avhengig av bondenes utstyr og ferdigheter. Som regel eide bondefamilien lite utstyr laget av stål, bare noen kniver, sigder og økser. Med øksen i hånd har man sikkert ikke prøvd å ta de tykkeste trærne, men heller hugge noen mindre og tynnere istede for. De var godt brukbar til mindre våningshus og uthus som skissen viser: EKSEMPEL TIL ET MIDDELSTORT BONDEGÅRDSHUS RUNDT FOLKEVANDRINGSTIDEN BASISKONSTRUKSJON: NEDGRAVING AV STØTTENE STABILISERER BYGNINGEN I ALLE RETNINGER VERKTØY: SPADE, ØKS, KNIV, HOGGJERN HOVEDVIN DRETNING GAVL VIDEST MULIG ÅPEN FOR Å HA LAGRINGSMULIGHET TIL HØSTEN GRESSTORV STABLET GIR VARME OG STØTTE LENGDEPROFIL C – D; SKALA CA. 1:100 TVERRPROFIL A – B; SKALA CA. 1:100 A–B TRESPIKER DEKNING MED LANGHALM, TAKRØR, KVISTER DACHFIRST =MØNE KERBE = HAKK TRESPIKER SELJE ELLER LINDBAST DACHFIRST =MØNE A BJELKE B C OMRÅDET CA 1CM TYKK OVERFLATEN BLE SVIDD – TRE GANGER LENGERE HOLDBARHET GRUNNRISS SKALA CA 1:100 6 ENKELTHET SKALA CA 1:20 Siden alle trestøtter ble svidd i ilden før de ble gravd ned (gjorde man inntil i dag på landet) for å unngå råte, finner arkeologene fortsatt idag spor etter disse gamle bygningene. Det er bemerkesverdig at ættens ledere allerde den gangen hadde store representative bygninger som lignet en hall og var dekket med takrør eller langhalm. Bondenes bygninger bestod den gang av et antall enkelt lagde små hytter til forskjellig bruk. Sannsynlig etter behov og slitasje fornyet som fjøs, uthus eller våningshus. 7 Omfredningen til gårdene har bestått av enkelt lagde gjerder som tegningen viser. Ordet omfredning viser at det var knyttet noe juridisk betydning til den – det vil si at den juridiske situasjonen før omfredningen var helt annerledes enn etter gjerden. FLETTEGJERDE TVERRPROFIL A - B SKALA CA. 1:20 VERKTØY: KNIV / ØKS SVIDD I BÅLET SELJEKVIS TER ELLER VIDJE SKANDINAVISK GJERDE SOM FORTSATT ER I BRUK HVER ENESTE STANG LIGGER PÅ TRE PUNKTER SKALA CA. 1:20 8 SVIDD I BÅLET 3. Omfanget av lavtete hus i Oberlausitz-området i middelalderen Tyskerne – som bodde i øst i frankenriket til Karl den Store og hadde germansk opprinnelse grunnla i 843 en egen stat under kong Ludwig som var barnebarn til Karl den Store. Samtidig ble frankrike og lothringen grunnlagt (Verdun-avtalen). Frankrike under det andre barnebarnet Karl den Ødsle og Lothringen under barnebarnet Lothar. Etter tiårsvis tunge forsvarskamper mot de nomadiske og hedniske riderkrigerne fra ungarnrike (hvor våres hesters hover tråkker vokser det ikke gress på 7 år), lykkes den tyske kongen Otto I. i 955 den avgjørende seier ved Augsburg og 962 ble det nye Kristne Hellige Romerske Riket grunnlagt (består til 1806). De slaviske naboene i øst polakkene (poleni = markboende) ble kristne under Miesko I. Og dannet en egen stat. Tsjekkerne ble kristnet allerede i det 9.århundret og grunnla en egen stat under Przemysliden, men de slet tungt med overfallene ifra Ungarn. Alle de tre folkeslagene oppfattet det nye hellige Romerske Rike som de kristnes beskyttelse og ble medlemmer (polakkene til 1300). Nå skal vi se på den store oppgangstiden, som begynte ca i det 12.århundret de store byene ble utbygget men også det landlige områdene i nærheten. Her møtte slaverne de innflyttende tyskerne. I det 12.århundret var tyskerne på landet sannsynlig fattige nye innbyggere i skogsområder. (fra den tiden har vi fortsatt ordtaket „faren død, sønnen nød, barnebarnet brød”). Men det var antagelig ingen mangel på skog. Det er også sannsynlig at allerede den gang kom tømmermannen fra byen og tilbød sine tjenester (selv om det var veldig dyrt for bøndene). Og det var 500 år før de første sagverkene ble til som betydde at alt arbeid måtte skje med hand og enkelt verktøy og det ble langvarig og dyrt. Så derfor solgte vel bondene heller de lange tømmerne til byene eller til fløsser (som transporterte disse over lengre distanser til skip og anleggsbygg). De nøyde seg selv med tømmer av 2. eller 3. kvalitet for å bygge selv eller med hjelp av andre enklere lavtete hus. Konkret har den forenkelsen i byggemåten bestått i: – det ble også brukt tømmer som ikke var helt rett, bare barken ble fjernet – hjørneforbindelsen fikk overlappe så at det ble en spalte med ca 1/3 tømmertykkelse – denne spalten gav plass for å tåle de større vertikale avikene, horisontal har det vært uproblematisk med samme toleransen – spaltene ble tettet med lyng eller strå, som ble blandet med leire. Skissen nedenfor viser et eksempel. 9 HALVE TØMMER NOE KONKAV UTARBEIDET EVENTUELT IMPREGNERT MED TJÆRE PERSPEKTIVISK TEGNING TIL 1: 1: 1; SKALA CA. 1:50; LAVTET HUS I FORENKELT BYGGEMÅTE INNE LEIREMALING VERKTØY: ØKS, KNIV, HOGGJERN TRESPIKER SKISSE VISER HUSGAVL SKALA CA. 1:25 TIL ET LAVTET HUS I FORENKELT BYGGEMÅTE (SENT MELLOMALDER) LYNG UTRETTET OG MED SAMME LENGDE ÅPEN TIL RØYKVENTILASJON BLANDET MED LEIRE UTEN BARK LEIRE 3-4 LAG BJØRKEBARK 10 I Nordbøhmen finnes / bygges slike hus fra 16.århundret helt til idag. Tømmermanns virksomheten på landet, som tidligere nevnt, førte etterhvert til forbedrede konstruksjoner. Byggemåten med nedgraving av støttene førte til at støttene råtnet fort. Dermed var eieren nødt til å skifte treet ofte og ta hensyn til statiken samtidig, noe som sannsynlig ofte gikk galt og derfor på den andre siden førte til overdreven bruk av (forsiktighets) tre. Bindingsverk – FACHWERK. Tømmermennene satte støttene på overflaten på et ekstra bindet bjelke (på det tydelige polske fagspråket betyr det podwalina = underkast). Under det hele kom et stenfundament som beskyttelse mot fuktigheten. Speilvendt fikk støttene oppe også spuns for å feste det øverste treet – som har i polen betegnelsen „oczep” = angezapfter). Skissen viser som det ble festet på hverandre i hjørnene . UTFYLLT MED FLETTVERK+STRÅLEIRE, TEGLSTEN, NATURSTEN BRUSTRIEGEL STRAMM VIKLET STRÅ BLANDET MED LEIRE TIL ØVERST ET LAG MED LEIRE ELLER KALKPUSS NEDERSTE BJELKE MULIGST DET HARDESTE TREET HJØRNEFORBINDELSE MED DOBBELT SKRÅNING SOKKEL OG FUNDAMENT BESTÅENDE AV NATURSTEN BINDINGSVERKHJØRNET 1:20 SÅ SPARSOMT OG ØKOLOGISK BYGGET MAN FRA MELLOMALDEREN HELT TIL DET 19-20. ÅRHUNDRET Flere avstivninger i alle retninger fikk man med skråe stivebjelker som ble festet med trespiker og spuns. Det er absolutt mulig at tømmermennene i begynnelsen brukte disse statiskkonstruktive forbedringer bare ved tvingende nødvendige reparasjonsarbeider på landet, men de har dermed skaffet grunnlagen til overgangen i byggemåten. Det ble mulig å bygge større og bedre bygninger med mindre materialforbruk. 11 4.Øtvang til besparelse i treforbruk i slutten av mellomalderen Til slutten av mellomalderen hadde den tyske og den slaviske delen av befolkningen i Oberlausitzområdet allerede blandet seg og det tyske språket ble brukt av mesteparten. Flere aktuelle kommunenavn og familienavn i området har slavisk opprinnelse. Ord som „grense” har vi overtatt i hele tyskland og det tyske ordet „mark (markgraf = grensegrev) ble ikke brukt lenger. Det ble tremangel i slutten av mellomalderen idet hele næringen støttet seg på tre som eneste energikilde. Tre ble brukt til oppvarmingen, til matlaging, til å brenne tegl, kalk, leirkar og til å smelte glass. I tillegg ble tre brukt til å lage trekull og tjære. Trekull trengtes i massevis for det var den eneste muligheten for å oppnå de høye temperaturene som er nødvendig for å smelte metall og for å bearbeide metall i smia. Trekull var i tillegg et viktig kjemisk grunnstoff. Store mengder tre trengtes til å bygge skip, vogn, til bergverksdrift og til byggeindustrien. Skogen var også mer utsatt fordi det var vanlig å ha geiter på beite i skogsomerådene. I det tidlige 16. århundret ble det i denne situasjonen i Sachsen lovfestet at treforbruket ved husbygingen ikke skal overstige 1/3 del av det totale byggematerialet. TRE SOM EN ENESTE KILDE I MIDDELALDEREN TIL OPPVARMING OG MATLAGING TIL Å BRENNE TEGL, LEIRKAR TIL Ǻ PRODUSERE TREKULL BAKING BRØD TIL Å BRENNE KALK TIL Å BRENNE KERAMIKK 12 TIL Å SMELTE GLASS TRE SOM EN ALLMENN BYGGEMATERIALER I MIDDELALDEREN TIL Å BYGGE HUS TIL BERGVERKSDRIFT TIL Ǻ PRODUSERE TØNNER TIL Ǻ PRODUSERE KJERRER VERKTØY TIL Å LAGE TØNNER, VOGN OG SKIP INNBO BYGGING MØLLER 13 MASKINERS ELEMENTER 5. Byggefolkets konstruktive svar særlig i oberlausitzområde på tvang til trebesparelse og høyere trepriser – det oberlausitzer standverkhuset Hvordan disse dyktige byggemenn gikk til verks beskrives videre hos Karl Bernert „Stödsverkshuses” („Umgebindehäuser”). SLUTT 14 Karl Bernert „Stödsverkshuses“ Oversetter / tolk: D. Hermansen Förord Författare Kari Bemert, är född 1927, i den dåyarande polskt Galizien. Hans far som specialist drev bryggeri på den polska adelsgodsen. Strax innan II världskriget familj Bernert kom tillbaka till sina hemtrakter i den norra delen Tjeckoslovakien, intilliggande Sachsens Övre Lausitz. Som byggingenjör Karol Bernert tidig intresserade sig och bedrev forskning om stödsverkshusen egenskaper och hur ofta förekommer de. År 1988 utgav han frivilligt omfattande bok om detta (ca 200 sidor A4), som allmänt spridd sig och är tillförlitlig tills i dag. Från denna bok Vänners Samfund Region Bogatynia med hans medgivande presenterar enstaka artiklar för polska husägare i Bogatynia med omnejd samt de som är intresserade av detta. 1. Förutsattningar för uppkomst av stödsverkshus Man kan säga, att för ett tusen år sedan, i de områdena i öster om floden Saale och Elbę, glesbefolkad av de slaviska nationema och pga överflöd av byggnadsmaterial – timmer, dominerade timmerbyggnader. Man kan anta, att tyska kolonister, som kom under århundrade från land om andra byggnadsteknik, dvs. regelverk, först använde den enkla och bekvämt sätt att bygga ett hus. Det är logiskt, att. samt med befolkningstäthet, började bli ont om timmer, det är inte bara uthuggning av skog av de nybyggare, men timmer var också det enda energikalla i hushället, till laning av mat, i smedjan att bränna tegel och kalk, att smälta glas och tjära tillverkning, till schaktstöttar i gruvindustri, till träkol avkastning, som dåtidens grundlig kemisk råvara; dessutom skog blev intensiv utnyttjad till betę åt getter och svin. Tecken på början avsaknad av trä fmns i furstars förordning på 1500-talet, som begränsade trä förbrukning vid husbygge till ungefär 1/3 behövligt byggnadsmaterial. I så måtto, av de 100% timmerbyggnad, som timmerbyggnad blev kvar bara en kammare. Dock, uppgiftema ställda av furstars, kunde besegras av uppbyggare. På första våningen, intill kammare, kom murade väggar, på andra våningen anvande man timmer bara med jämna mellanrum som var nödvändiga för att bära takets tyngt; allt genom „timmermansbindning” styvnade och knutna åt alla håll. Fria utrymme på övre vaningen fyilde mellan konstruktion regel – stolpar med pinnar (stoppade in i väggen) och snitthalm blandat med lera. Halm blev kvar på taket. Först år 1580 nämndes officiell om sådant nytt hus i Frydlant (von hertig Wallenstein stad), och år 1599 i Thüringen. 15 Framträdande av stödstolpar ställda framför timmerkammaren ha sin motivering, allt det, som har stöd med trä i nybyggda timmerkammare, vid uttorkning bjälkväggen, skulle sänka den ca 7-12 cm, vid ruttnande av nedre bjälke „bottensyll” kunde senare sänka ytterligare, tills sjunkande del bärande tak få puckel. Allt detta händer inte vid stödsverkshus, eftersom tak har stöd vid timmerkammare på stödpelare, som nästan vid uttorkning håller kvar sin längd och om någon gång deras fot förruttna, så under reparationen man kan lätt ersätta med stöttor och med nedre kilar till konstruktions lyft i med avsikt fömyelse förruttnat fot. Genom fasadens differentiering i element framme och sådana, som kom lite bakom, flek också det övre lausitziskt hus ett vackert och specifik arkitektonisk utseende. 2. Historisk spridning av stödsverkshus Förr spridning strackte sig såsom tätare bebyggelse i Tyskland, som vi redan nämnde på föregaende sida, ända till floden Saale i Thüringen, också vid Leipzig och Berlin. Stödsverkshus byggnader hade förekommit ocksa i Danmark och i Litauen, i Transsylvanien, i Bukowina, i Galizien i Ungern, i Tjeckien och Slovakien samt i Balkan. Stödsverkshus nära Łódź uppbyggdes strax efter år 1800 av bosatta här vavare från Övre Lausitz. På den polska sidan prof. Rdzawska beräknade nu ända upp Sudeterna ca 700 stödsverkshus, men bara en enda tät bebyggelse med ca 100 hus i den ursprungliga skick finns kvar i Bogatynia med omnejd. På den tyska och den tjeckiska sidan, sadant hus täthet, som landskap uttrycker med sitt märke, man kan se från Bogatynias sida, söder om linje Ceska Lipa – Jablonec – Frydlant (staden som redan ligger på öst sidan), i väster tysk stad Bischofswerda och i norr tyska stader Bautzen (Budziszyn) och Görlitz, samt polska städer Zgorzelec och Zawidów. Allmänt man kan säga, att lopp århundrade stark minskning av antal stödsverkshusen. Men situation är inte hopplös! Människor erkänner ännu mer, att trä och lera är byggnadsmaterial mest människovänlig, skapar bäst boende klimat. I Skandinavien, ganska förmöget folk, lever frivillig i trähus. Vid enstaka nybyggda stödsverkshus visade sig (se ritning på sidan 6), att timmermän idag kräver för sitt arbete för en kvadrat meters boende yta vid enkelt byggestalt ca 50 % byggkostnader. Man måaste veta, att övre lausitziskt hus i efter timmermäns och taktäckarnas arbete, utmärkt passa till självständigt färdigbyggt av ägore. Under „plankat lausitziskt” övre våningen och under tak man kan utmärkt förtäcka med tjock lager hindrande värmeförlust. Vid trä väggar timmerkammare räknades traditionell, att de gefyra gänger mer värme förhinder än traditionell tegel mur med samma tjocklek, dvs. om kammares bjälke är 20 cm tjocka, så motsvarar detta 80 cm murens tjocklek. Vid boende bra byggt hus räkna man till, som kallas, lågt energi hus. 16 3. Historiska konstruktioners förändringar av stödsverkshus 3.1. Ursprungliga flervåningars konstruktion – skelett byggnad Det utmärker sig enkelt och tåligt bindning. I västen denna bygg metod försvann redan ca 1700 talet; till i dag blev kvar framför allt i Bogatynia regionen. 3.2. Regel konstruktion med inte genomgående stödstolpe Ovan visas två steg övergångar till nyare sätt att bygga hus. 17 4. Hantverkarnas medverkan i byggnaden TRÆRNE BLE ETTER OMHYGGELIG UTVALG FELLT PÅ BESTEMT ÅRSTID. MÅNDENS FASE KUNNE APILLE EN ROLLE I VURDERINGEN ...OG SÅ BLE DE TRUKKET TIL PLASSEN FOR DEN FØRSTE BEARBEIDELSE TRESTAMMENE ER LETTEST Å DELE I TO NÅR TREET ER FERSY 18 BARKEN MÅ ALLTID FJERNES, MEN VED DEN FERSKE TRESTAMME EVENTUELT BARE DELVIS FOR Å UNNGÅ AT DEN TØRKER FOR FORT OG SPREKKER 19 Å SAGE TRESTAMMEN LANGS ER VELDIG SLITSOMT. DET ER IKKE UTEN GRUNN AT TØMMERMENNENE GIKK KLEDD I VIDE BUKSER OG HADDE STORE HATTER PÅ. (SAGFLIS RENNER NED) PÅDEN NYSKAPTE FLATEN MARKERES EN RETT LINJE MED HJELP AVEN SVARTET SNOR 20 MED JEVNE MELLOMROM (CA. 1M) HUGGES DYPE HAKK TIL DEN SVARTE LINJEN DERNEST FJERNES TREET MELLOM HAKKENE 21 AUSLUTENDE FINBEARBEIDELSE TIL BJELKEN NØYAKTIG TIL DEN SVARTE LINJEN 22 VIDERGÅENDE BEARBEIDELSE SLIK BLE SNOREN SVARTET MED HJELP AU TREKULL 23 PÅ EN NY BYGGEPLASS BLE MED DET SAMME EN ARBEIDSPLATFORM SNEKRET MED HENSIKTEN Å FREMSTILLE KONSTRUKSJONSDELER 24 FØOPPFINNELSEN AN VATERPASS OG NIVELLERREDSKAP I DET TY. ÅRHUNDRET VAR DET MUCIG TREKANT OG LOT Å ARBEIDE VELDIG NØYE SMEDEN TRENGTES BÅDE TIL Å FREMSTILLE BYGGEDELER OG TIL Å VEDLIKE WOLDE VERKTØYET PÅ BYGGEPLASSEN 25 Yrkesgruppenes andel til det nybyggde huset Murarna Timmermän Taktäckare Snickare Lera män Kakelugnsmakare Smeder 26 5. Särskild sätt utförande av stödsverkshus 5.1. Dessutom i förekommande olikartade i fråga om storlek och prydnad hus, finns också många speciella fall: – Stödsverkshus byggdes på brant sluttningar. Det hände att vid övre del sluttningar hus hade en våning, men nedre delen två våningar. – Det hände också, som man kan se idag vid museum „Ridare Hus” („Reiterhaus” och tysk ort Neusalza-Spremberg), att stödstolpe finns i övre våning och andra hus finns på varandra. „Ridare Hus” (= tysk. Reiterhaus) eniigt Kari Voigts bild Det förekommer också undantag, det finns hus som inte är rektangulära, men sned vertikalprojektion, pga inte så stort byggnadstomt. (I Bogatynia sådana hus försvann; på den tyska sidan några orter finns fortfarande, kallas av folk „vacklande hus”). Vid stödsverkshus kan förekomma vertikalprojektion i form av bokstav „T”, eller sådana, som föreställer vinkel. Genom tillbyggnad kan förekomma också vertikalprojektion i form av bokstaven „L”, eller i form av kors „+”. De andra olikheterna är hus med övre halv trappa upp. Berikande form kan man se från utsidan genom tillämpa tak heldragen bakåt (Hästens Huvud), eller också genom att bygga två vånmgar från gatans sida och tak förlängt bakom till första våning (Frack tak). 27 Tecknings försök till begrepps förklaring „Hästens huvud” och „Frack tak” Ytterligare variant av stödsverkshus är resultat hus byggnader med förstukvist framme (andra namn är „loftgång”), eller också framme så kallad „kors kammare”. Samtidigt förekommer mindre eller större utsprång framför gavelväggen, eller framför hus takskägg, man kan också se mindre eller mer smyckat stöd konstruktion. (Till exempel byggnader vid torget i Sulikowo i Polen). 5.2. Från den tiden, när hand vävning var fuli utvecklad, kom andra variant stödverks byggnader. Eftersom då, pga vävnmgs utveckling vara hus, till vilka inte tillhörde något jordbruks areal (utan något stall), uppstod hus, som på ömse sidor korridor har timmerkammare. (Så kallad „tvåkammares hus”, som förekommer också i Bogatynia): Som sällsynthet måste man nämna byggnadssätt i Övre Lausitz med timmerkammare på övre våningen (t.ex. i Waltersdorf, nära tjeckisk gränsen), sådan byggnadssätt förekommer oftare i norra Tjeckien. De byggnaderna visar högt utvecklat timmermansarbetarnas teknik. Mestadels hade vävare bara liten bit jordbruk, så i en litet stödsverkshus vind räckte till att förvara hö för get. (Man måste nämna här, att i 1800 och i början av 1900 talet, när tuberkulos var nästan obotligt, dagligen färsk mjölk från detta nyttiga djur, fattigt lantlig folk hade mycket bra skydd inför stora katastrof). I småbrukare stödsverkshus man kan skilja främre boende del med timmerkammare, mittkorridor med ingång till denna kammare och ofta till liten kammare avsedd för gamlingar („undantag”, „livstid”) och också med dörren till stallet, till vilket ofta som fjärde del var tillbyggd lada. Mindre och större småbrukarens stödsverkshus egentligen alltid hade övre våning och stor vind till hö förvaring för det tillbyggda stallet. (Här måste man påpeka för att förhindra större bränder, vindens golv ofta blev gjord av bara tätt lagt trä stång, täckta med ca 5 cm tjock leran. Likadant byggdes intilliggande vägg och till och med vinds dörrar). 28 5.3. De största stödsverkshus var ändå inte landbrukarna, men tyg köpmans hus (s.k. faktori), som i regel blev förmögna så visades vid sina hus byggnader. (Sådant ståtlig utmärkt renoverat hus finns i t.ex. Eibau i Tyskland och också i Bogatynia likadana stora hus finns vid l Maja gatan). Man kan allmänt säga, att nästan varje stödsverkshus byggt för två – tre århundraden sedan, betjänat många generationer alla yrke, enligt behov varje generation blev mindre eller mer ombyggt; dock sådan konstruktion bestod ett prov. Så t.ex. murat stall ursprungliga lantbrukares hus med sina valv blev omvandlat till förråd eller till affär och i dag där kan det vara matsal och pensionats samlingslokal, eller öl utskänkning i krogen; (så på grund av det leve för oss vara trevliga stödsverks byggnaderna!). 1 Stensockel 2 Timmerhusvägg 3 Stöd (stolpe) 4 Svärd 6 Huvudregel 7 Bottenregel övre våningar 8 Hörn stolpe 9 Andreas kors 5 Spännregel 29 10 Bröst regel 11 Överfönsters regel 12 Övre regel 13 Sträva Stora 2-kammares stödsverkshus i Bogatynia vid. 1. Maja gatan 30 6. Stödsverkshus prydnad och smyckning Detaljer vid stödsverkshus konstruktion har alltid konstruktiv samt prydnads funktion. Har flytande övergång: 6.1. Trä spik: Trä spik är använd vid förband av trä i form av beslag och plugg. Vid beslag spik har uppgift att klämma till och hålla, vid pluggar snarare använda som skydd. Spik alltid var gjord av hårt trä. I fali vid hyvlade fyrkantig kärning spik 2 gånger 2 cm, så uppborrat hål blev lite mindre i genomkärningen. I vanliga fall var spiken lite kägelformig och med kort spets. håll spik Spikar längst var lite mer än tjocklek bjälkar, så att på inslags sida stack ut 2-3 cm. I normalt fall använde man en spik vid varje bindningen, ibland två med ca 5 cm mellanrum. Vid visa hus inträffar man också svarvade spikar, vilka ofta hade huvud i form av knopp. 6.2. Svärd och kort svärd, på tyska – knagge Svärd och knaggar träffar man i många former med olika smyckningen. 31 6.3. Strävor ovan bottenvånings fönster också har mindre eller större smycknings skärningar. 6.4. Pelare har också smyckningar från enkla kanter skärningar till ypperliga dekorer i barock form. 6.5. Dekor form i den „övre lausitziskt brädfodring”: 32 6.6. Skiffer täckning Skiffer kan förekomma i olika utvalda färger och föreställer olika symboler, som t.ex. „Solen”. 6.7. Dörrar och fönster Väggar vid dörrar ofta förekommer som dekorativa granit stolpar. Trä ingångsdörrar har också dekor profil och inne har de trä bjälke som dörregel. Beslag är också vackra. Farstufönster till hallen i regel har som försedda med smedens galler och ofta har de granit väggar. Fönster på övre våningen är fördelade på sex delar och dekorativ, ute fönsterkammare. Ett av sex fönsterglas man kan öppna för vädrings skull. 6.8. Takfönster Förekommer som förlängt „gädda” eller som „oxes öga”, samt snickeri filigrans fönsters arbete ofta utveckla sig i dekorativa blommor (t.ex. i Bogatynia vid. l. Maja gatan nr 2). 33 6.9. Inomhus: Korsvalv dekorativ utförd och delvis färgprakt finslipat. Dekorativt tak med brädfodring. Enkel korsvalv med hjälp krok för slaktare och stenbänken, som användes på fritiden framför huset. Exempel på stenbänkar. Modeller på fönstergaller. Från vänster till höger sida allt skickligare. 34 7. Konstruktions detaljer vid stödsverkshus, från fundament till takås Inget av stödsverkshus kunde man bygga, om alla handverkare, gesäller, lärlingar och medhjälpare, inte hade samarbetat och samordnat med varandra. Man måste påpeka, att sådant samarbete, var i regel, utan kända idag byggnadsplaner. Av de idag ännu kända handverkare som byggde stödsverkhus var: murare, timmermän, taktäckarna, snickare, stenhuggare, smed, och kakelugnsmakare. Handverkare som arbetar med lera finns inte numera. För handverkare från 1800 till 1900-talet var det en hederssak att utföra sitt jobb i högsta kvalitet, dvs. att man ville utföra vackert arbete också med god förtjänst för hela hus. 7.1. Murararbete vid källare, sockel, väggar, valv och vid skorstenar Källares valv: – utgrävning i valvs form. eller – genom att ställa trä stämpling – färdigt valv 1 Jord; 2 Valv; 3 Påfyllning; 4 Mur; 5 Ingång till källare; 6 Golv av plankor på kantverk; 7 Timmervägg; 8 Stöd; 9 Kantverk; 10 Stöd på två kilar; 11 Valvs profil av bjälkar; 12 Valvs bas gjord av plankor. 35 Olika valvs slag: 1 Tunnelvalv nås till golvet; 2 Korsvalv nås till golvet; 3 Upphöjd tunnelvalv; 4 Upphöjd korsvalv; 5 Kupol valv; 6 Segment valv mellan stål bärbjälkar. (Vid stödverkshus 5 i 6 sällan förekommer). Murens hörn av tuktad sten, ser man, bindare, långstenar och hörnstenar. Perfekt utförd sockel med plats för karm och för timmerhusvägg och med sned yta för rinnande vatten. Storleks jämförelse murade skorstenar (till höger modern med två ventilationsöppningar). 36 7.2. Timmermäns arbete vid timmerkammares stomme och vid bindning av tak konstruktion. Nere ser man historiska timmermäns redskap: Tvåmans såg; Timmermans yxa; Ensidig platt och lång yxa till sidohuggning av rundvirke. 1 Rundvirke, stock; 2 Rundvirke med räffla nere; 3 Rundvirke bearbetat på två sidor; 4 Fyrasidig bearbetat stock. Timmerkammarens hörn bindning 1 Hörn överlappat i slutet av rundvirke; 2 Som ovan, men med urholkat rundvirke; 3 Som ovan, men med fyrasidig bearbetat rundvirke; 4 Laxstjärt hörn; 5 Höm hake. 37 1 Överband mellan stödbjälke och spännregel; 2 Överband för sprund; 3 Knagge med sprund för sinka. Förbindning i höman på övre våningen med dubbel sned överlapp i undre regel men inte genomgående hörn stöder; hömstöder med bakåt tagen sprund. Övre förbindning med huvudregel ser ut likadan. Teckning för grund tak konstruktion: (storlek visas i dem rätta förhållande; x stol, - hanband). 1 Taksparre; 2 Bindbjälkes tak; 3 Stol tak utan inre bindning; 4 Stol och hanband tak med två väggar; 5 Stol tak med full tak bindare med liggande dubbla väggar; 6 Hanband med en vägg; 7 Hanband med två väggar. 38 Här visas stam användning i sågverket i plank form med bark, stock och vanliga plankor 1 Avbarka 2 Sidostock 3 Kärnstock (om tunnare så kärnplanka) 4 Sidoplanka Teckning visar det typiska irwerkan vid uttorkning av stockar och plankor: r – höger sida (kärna) l – vänster sida (träflis) M – kärnans rör Kb – kärnans fält Sp – träflis fält Olika slag av brädfodring: 1 parallella plankor 2 plankor med trälist 3 överlappande 4 överlappande slanor 5 halv spont 6 spontade plankor 7 väggpanel 8 spontade plankor med jämna kanter 9 lamell 10 persienn De historiska huvudslag brädfodring är exempel 1 och 3, delvis 9; nyare slag är 5 till 8; 10 ofta vid torklider. Vid byte av rutten stolpes träfot timmerman måste alltid iaktta byggnadens skydd både i lodrät och vågrätt riktning med hjälp av sned ställda stöttar. (Vid rundvirke tjocklek minimum 12 cm, vid kantbjälke minimum 10/10 cm tjocklek). Vertikala stöd uppe har träkloss (U) och är ställda på byggnads domkraft (B). Sneda stöd vid hjälp av kilar vid träfot måste ständigt vara tryckta tillbyggnaden. 39 7.3.Taktäckarnas arbete Material till traditionell taktäckning: 1 Platt taktegel. 2 Skiffer i normal form för täckning i „forntysk” system (vid takskägg, takås, gavelväggs kant, vid bindning av 2 tak från olika håll och vid höm som hade med andra system) 3 Skiffer spetsvinkling 4 Skiffer åttahörning 5 Takspån 6 Takspån plankat Prydnad hörntegel på takås Olika täckningar med platt tegel: Dubbel täckning i kronform Fjäll Spec 40 Olika slag skiffer täckning Forntysk täckning Reguljär skiffer Specvinkling täckning Rektangulär skiffer Fisk fjäll täckning 7.4. Snickares arbete: vid smyckningsarbete av gavelvägg kanske snickare träffade timmermannen. Trä huggorm som åskledare Dekorativ „Solen” Trä fönsterbräda 1 Del släppta in i timmerkammares vägg; 2 Ytan under fönster; 3 Ytan under fönsterkarm. Vid stödsverkshus var också snickares arbete inomhus med de karakteristiska fönster som oftast bestod av 2 st, träplattor som stängdes genom att dra ihop de på natten. Prydnadsdörr i „ungdomens” stil vid övergången mellan 1800-talet och 1900-talet i hus vid Waryński gatan i Bogatynia. 41 7.5. Arbete med lera: Ler arbetarnas uppgift var att regelvägg fylla in med vedträ lindade med halm, mättad ler mjölk och föra med lera blandat med halm på bada sidor, avslutades med ler på övre skikt eller kalkbruk som puts. Puts yta var vitkalkat med kalkmjölk. lera och halm lera och halm trästicor flätade halm lera och halm halm och lera på vinden 7.6. Sten arbete: stenhuggares huvud uppgift var utsmyckat portal och trappor som ledde till portalen. 7.7 Smedens arbete. SLUTT 42 I dag, om någon vill förena ett massiv modern hus med stomme så kommer man att bygga stödsverkshus. 43 Henryk Rentsch „Vedlikehold og bevaring av blokkhus og stændverkshus Oppgaver til maler og restaurator” Oversetter / tolk: Jochen Palm, Steinkjer 1. Restaurering av blokk – og stændverkshus som grunnlag for bevaring av historiske bygdekaraktere I 150 år har vi i Tyskland forsket hvordan man bestmulig kan vedlikeholde og bevare de gamle blokk og stændverkshusene og å forstå bedre de spesielle utfordringene som denne byggemåten innebærer. Dette kunnskapet er viktig for å bidra til både å bevare husene lengre i god velhold og skaffe mer komfort til beboerne. Fargebehandling er en viktig del i denne sammenhengen. I byggetiden var materialutvalget begrenset og fargebehandlingen derfor lignende nesten overalt. Med tiden ble fargeutvalget som resultat av oppussingsarbeid mer regionsspesifikk og mer forskjellig. Befolkningen ble mer krevende i hensikt til eget bomiljø og omgivelse. Det er vanskelig å generalisere i fargeutformingen til disse husene. Når man undersøker disse husene finner man stadig noe nytt og overraskende. Fargebehandling er mangesidig, inneholder beskyttelse, konservering, dekorativ og til og med kunstnerisk utforming. Vi skal prøve å forstår behovene til de forskjellige generasjonene og hvordan deres voksende byggeerfaringer og de forandrende smakene stadig forandret byggemåten, så at husene ble til slutt et trivelig sted å bo i (helt til idag) med et sunt inneklima. Hvilken rolle de forskjellige materialene til malingen og pleiemidler spiller ved vedlikehold og redning av truete hus skal formidles her. Men husk at før man bruker disse historiske og delvis fortsatt aktuelle materialene skulle en fagman alltid gjøre en eksakt skadediagnostik. 2. Historie til farge og malerisk utforming av stændverkshusene og deres mangfoldige integrasjon i den landskapslige omgivelsen Det er viktig å se på den historiske utviklingen og opprinnelsen til det enkle huset for å få forståelse for det. Husene innebærer og er resultat av lang erfaring, kunnskap og handverkskunst. Ikke bare lokale handverkere utviklet nye teknologier, også flyktninger under krigen, fremmede soldater, emmigranter og vandrende handverksfolk til og med munkene hadde del i den teknologiske utviklingen – forandret komfort, utforming, kulør og pynteelementer. Med voksende erfaring fikk man kunskap om de riktige utvinningsmetodene til byggematerialene, for eksempel fellingstidspunktet til tømmerne, bruk av tettningsmiddel, fremstilling av bindemiddel, som kalk, lim, konserveringsstoffer og maling. 44 Om fargebruket i stændverkshusets begynnelse vet vi relativt lite, fordi det er bare rester igjen. De eldste husene som fortsatt står i dag er fra det 16. århundret. De fleste fortsatt eksisterende husene ble bygged mellom 1700 og 1890. En tid da denne byggemåten allerede hadde nådd en høy stand og kunnskapene om byggematerialenes funksjonalitet og vekselvirkningene var gode. Derfor har vi fortsatt så mange hus i godt behold. Så lenge kunskapene om de historiske materialsammenhengene ble viderformidlet ble husene godt bevart eller til og med viderutviklet. Men det senere tekniske fremskrittet har ikke bestandig vært stændverkshusenes venn. Fremskritt betydde faste stenhus og store industribygg. Fortere byggemåter og enda høyre bokomfort ble etterspurt og det betydde nye krav til materialene. De gamle naturmaterialene ble delvis fordrengt. Industriell fremstilte farger overtok i de gamle stændverkshusene og fort ble de gamle fargene og de gamle bruksteknikkene glemt. Hurtigtørkende, tettere, mer slipefaste farger ble prioritert. Graverende byggeskader under disse fargene, som man mange år senere oppdaget viste at fargene var dårlig egnet til stændverkshusene. Mange hus gikk tapt. Riktignok finnes det fortsatt bedrifter som produserer farger med de gamle kvalitetene – men disse sliter fortsatt med å klare seg. Som sagt mange hus ble revet fordi de hadde byggeskader betinget pga feil vedlikehold. Nye hus ble bygget istedenfor, noen av eierne ønsket å bygge nytt fordi stændverkshusene ansås som for trange, for lave, utette eller ukomfortable. Peter Dorn som har store fortjenester i vern av disse husene sa engang: Stændverkshus har bare to ekte fiender – ild og menneskelig dumhet. Utsaget har høyt sannhetsinnhold særlig når man har fått dypere innsyn i problematikken. 3. Undersøkelse og tilstandsvurdering – viktige instrumenter ved skadediagnostikken og planeriske hjelpemiddler Allerede fra begynnelsen til kulturminnevernet i midten av det 19. århundret ble det forsket i historisk byggesubstans så at vi har samlet en del kunnskap som er både viktig for vedlikehold, konservering og fargeutforming og reparatur. Det anbefales en eksakt undersøkelse gjennomført av en fagmann med lang yrkeserfaring på dette området (handverker, restauratør, konsulent) før en begynner med oppussings – restaurerings – eller ombyggingstiltak. Anbefalinger av byggematerialforhandlere må man være veldig forsiktig med. Også venner eller naboer som eier et stændverkshus selv er ofte dårlige rådgivere. Kulturminneverns institusjoner kan være hjelpsome og formidler kontakt til fagfolk. 45 4. Livet i stændverkshus med historiske og moderne malingsstoffer Både gamle og moderne malingsstoffer kan være brukbare ved stændverkshuset hvis de er tilpasset til kravene som historisk byggesubstans stiller. Spør fagmannen som kan anbefale en viss utvalg av farger som kan brukes uten å redusere livskvaliteten. Historiske byggematerialer betyr ikke mindre bokvalitet. Alle krav hensiktlig isolering, modern oppvarming, inneklima, allergineutralitet og fargegiving kan oppfylles. Gamle utformingsteknikker har for lengst fått anvendelse også i vårt moderne livsstil. Historiske byggematerialer og farger er også velegnet for å tilfredsstille alle behovene til beboerne i hensikt til hygge, behagelighet, trivsel, sunt inneklima og moderne livsmåte. Konserveringsmiddel, som mineraliske farger og naturlige oljefarger kan fortsatt bidrar i stor grad til det. Moderne, nyere stoffer skal ikke bannlyses. Riktig brukt og på riktig underlag er de godt brukbare de også. Forfatteren til denne skriften har 50 år erfaring som maler, restaurator og konsulent og prøver å formidle forskningserkjennelsene til leserne og oppdatere disse med sin egen kunnskap og viten. 5. Fargebehandlingens utvikling fra det opprinnelige blokkhuset til det blandete husbygget, bindingsverkhus og stændverkshus Trebeskyttelsesmiddel, fargeutforming, maleteknikken i blokk – og stændverkshusbygg ble alltid bestemt av beboerne dem som oppførte boligen, deres sosiale utviklingsstand samt de tekniske mulighetene de har hadd. 5.1. Blokkhus Forskning ved oberlausitzer blokkhus viser at disse hus i begynnelsen ble tettet med dyrehår, planter og leire. Treet ble overflatebehandlet med linolje eller bek. Etterhvert ble det leirepuss inne og ute, som med mineraliske tilsetningsstoffer som kalk eller kalkkasein fikk forbedret holdbarheten og forbedrede lysforhold i inneromene. Konserverend virkende pigmentert planteolje (linoljeferniss med jordpigmenter eller benpigmenter) forbedret trebeskyttelsen på det synlige treet. Det ble etterhvert mer utvalg av byggestoffer og fargestoffer men begrenset på regionalt produserbare tetningsstoffer og farger. Treet fra omgivelsen tjente ikke bare som byggematerial men leverte også harpiks, bek, løsemiddel, isolasjon, takdekking. Stener og leire fantes overalt. Torv og til og med kull og malm kunne utvinnes og foredles. Alt materialforbruk måtte skje sparsomt. (Planteolje, plantefibrer og fett kunne jo også brukes som mat eller for å lage klær). Men husene skulle også ha lang levetid og være lett til å vedlikeholdes. 46 5.2. Bindingshus og stændverkshus Med stændverkshusene forandret seg også måten til overflatebehandlingen etterhvert. Det utvendige og innvendige treet fikk inntil det 19. århundret i de fleste tilfellene bare en konserverende trebeskyttelse, det vil si treet forble synlig. Men allerede i det 18.århundret begynte man å bruke farger. Først de rikere byggeherrene i byene men så ble det mer vanlig. Oljefarger og kaseinfarger ble utviklet som hadde en sterkere fargeevne. Nye dekorasjonsteknikker og verdifulle malerier pyntet husene også i bygdene. 6. Restaurerings og vedlikeholdsarbeid i det 21.århundret Ved restaurerings og vedlikeholdsarbeidene skal man muligst bruke de historiske materialene og maleteknikkene. 6.1. Trefassaden Før man begynner med vedlikeholdsarbeidet er det forutsetning at huset ble vurdert av kulturminneverns fagpersonal og at det blir undersøkt hvordan det opprinnelige tilstandet hadde vært. Så er det nødvendig med en professionell tresanering uten å bruke moderne tettningsstoffe. Statiske bindinger og sprekker må kontrolleres og man må gjennomgå om regnvannet uhindret kann renne ut for å unngå sopp og råte. Her er det ofte malern som må kontrollere før han kan begynne arbeidet sitt. Anvendelse av ekte jordfargepigmenter i naturoljelasurer eller oljefarger med ferniss er en praktikabel løsning også i dag. Anvender man disse så kann man bruke og forstå alle variasjoner historisker fargeteknikk. Tilsetning av pigmenter til bindemiddlene ble større. Det ble først brukt regionale fargestoffer som jernoksidpigmenter (oker, oksid-rød og oksidsvart) og organiske som bensvart. Senere kom pigmenter som måtte importeres over lengre distanser som kromoksidgrønn, kobaltblå, nikkeltitangul og umbra(manganoksid, jernoksid og leire) Som fyllstoff brukte man kritt og kalkspat, dolomit, kaolin, sinkhvit og titanhvit. Pigmentene var på denne tiden ikke så finmalte som i dag. Derfor var fargen mer pustende og damppermeabel selv under anvendelsen av oljebindemiddel. Faren for at treet blet fuktig og råtnet var dermed lav. Sprekker i treet som følge av tørkningsprosesser forble åpne. Anvendelsen av gamle fargeresepturer med fernissolje, lin og dyrehår som tetningsstoff, leire og kalk som bindemiddel har avgjørende betydning ved restaurering og vedlikehold av disse gamle husene. De kan brukes ved alle gamle blottliggende også forvitrete treoverflater som ikke er råtne og er milljøvennlige fordi de er fri av løsningsmidler. Fossile fargestoffer og storfeblod skal ikke lenger brukes utendors, selv om de kann finnes fra før. De er ikke nok holdbare. Alle farger som danner et for tett lag på overflaten betyr en stor fare for forhøyed 47 fuktighet i treet, sopp og råte. Alt tre som er blitt behandlet med nyere farger som danner et ikke pustende tyt lag på overflaten skal vurderes av fagmannen om fargen må fjernes og (hvis det er nødvendig) på hvilken måte (skraping, varmluft, kemisk). 6.2. Leirepuss som trebeskyttelse Som varmeisolasjon og vidergående beskyttelse fikk vannrett liggende bjelker regional (tospråklige området i Oberlausitz, Niederlausitz og Westlausitz) leirepuss. Treet ble ikke oljebehandlet, bare med trespiker og strå armert og pusset med leirepuss ca. 3- 4cm tykk. Pussen måtte i hvert fall ikke berøre jorden. Metoden kann brukes i dag, men det trengs litt veiledning. I begynnelsen av det 20.århundret ble de ustabile stændverksbuene ofte undermurt med tegelsten eller kalksten – treet ble fuktig og råtnet bort. Som resultat måtte ofte hele 1. etage fornyes. 6.3. Dører og vinduer I begynnelsen ble vinduer og dører bare behandlet med varm olje. Senere ble det brukt hvit oljetemperafarge, som ikke var så veldig utholdende. Holdbarheten forbedret seg når man begynte å bruke fete oljefarger. Man finner også fargerikere maling og lasurer. For å bruke disse på dør og vindusoverflatene ble det blandet mer tørrstoff in for å forbedre blokkfastheten. Ved restaureringen historisker vinduer kann man også i dag anvende den gamle oljefargeteknikken, hvis man kan avstå den hurtige blokkfastigheten. Blokkfastighet betyr at fargen ikke er klissete lenger. 6.4. Metalldeler Metalldeler var laget av smiejern senere også av messing. De fikk allerede i smia en behandling idet det varme metallet ble dyppet kort i linolje eller ferniss. Når metallet var avkjølet så ble det noen ganger behandlet med en grafitlinoljeblanding. Det ble en perfekt korossjonsbeskyttelse. 6.5. Mur med synlige stenforband En mur som ble laget med leiremørtel forble aldri uten puss. Det var godt kjent at det var farlig med leirepuss, den kan skylles vekk. Slik murverk fikk en ren kalkpuss med grove tilsetningsstoffer (0-7mm). En grensemur som ble laget på samme måte fikk på toppen et lag med stenplater ofte pyntet med nøysomme planter. Bare ved byggverk med fast kalkmørtel kunne man ha en synlig stenforband. Fugemørtelen var laget av en grov kalk-sand-blanding. Under fugingen kom kalk og de fine sandkornene til overflaten og dannet et glatt og værbestandig lag, som fikk et anstrøk med kalkfarge over den ferske mørtelen. Fargen karboniserte sammen med mørtelen (freskoteknikk). 48 6.6. Pussoverflater Bindingsverket ble fyllet i leirebyggeteknikk og fikk leirepuss. Mannen som gjørde det het kleiberen (kleberen). Det ferske leirepusset ble med fingertuppene eller en kam oppkjemmet.og fikk en fin utepuss, en blanding av hvitkalk, fin sand, litt kesam og finhakket storfehår. så kom det et kalkfargeanstrøk i freskoteknikk. Etterpå kom det inntil 5 ganger et vanntynt kalkanstrøk, delvis med fargepigmenter (maks. 5 prosent) og litt ferniss, så at det ble en uoppløselig overflate. Desverre er denne overflaten mindre holdbart under nåværende betingelser med forurenigt luft og sur regn. En mulig erstatning med lignende egenskaper er silikatdispersjonsfarge. 6.7. Fargeutformingsmuligheter til fassadene til stændverkshusene Inntil det 17. århundret var det bare mulig med en enkel fargegiving, betinget gjennom de materialtekniske mulighetene til denne tiden. Fargepaletten gikk fra stengrått til mørkebrun, rødbrun, men også til svarte laserte tresiktige fargetoner. Den ornamentale virkningen til bindingsverket kom fra kontrasten mellom linjer og flater, men også fra de forskjellige overflatestrukturene mellom tre og puss. Både tredekket tak, som fikk samme overflatebehandling og strå- eller rortak ble valgt i passende farger. Det finnes områder hvor fargene er like helt til i dag. Fra det 17. århundret finner man delvis fargerike hus som var eiet av de rikere i bevolkningen, som hadde råd til det. Også dørstokkene og vinduskarne fikk pynteelementer som blomster, skrift eller lignende i fargerike utforminger. Til og med bladgull ble av og til brukt. Fargene til husene varierer fra området til området. Men delvis finnes det enkelte hus med avvikende fargegivning så det er viktik å undersøke hvert enkelt hus nøye. 6.8. Fargebruk innendors Også innendors eksisterer tidsbestemte, teritorielle og eierskapsavhengige forskjell. Treet til blokkstuene ble behandlet med olje eller voks, som var lett å vedlikeholde. Det var nødvendig å vedlikeholde, fordi tilsmussingsgraden var relativt høy pga stearinlysene og de utette kjøkkenene. Fra 18. til 20. århundret økte rask betydningen til fargeutformingen. Huseierne med god økonomi ville ikke stå bak byens borgere eller de adelige. Maler og andre handverkere ble etterspurt også i stændverkshusene. Også her ble man mer motebevisst og fulgte den moderne stilen. Det gjaldt maleteknikken, pynteteknikken og til og med tapetene særlig i de sørlige områdene. I brosjyren „Südlausitzer Umgebindehäuser“ ble riktig beskrevet: Inntil 1850 fikk huset vårt en fylde av pyntende detaljer, stilretninger av senbarokk, og rokoko, neobyggestils klassisisme. Alle disse „ble man med på „ og det ble egenstendige, folkekunstneriske prestasjoner, små mesterverk av handverkskunsten. Her var malerhandverket med på toppen. Denne trenden kunne man ikke finne i de nordligere områdene. I mitten av det 19. og i begynnelsen av det 49 20.århundret kom det sjablonerteknikkene og rullteknikkene i bruk på de fargerik malte veggene. 6.9. Ombyggingsfeil og oppussingsskader Den raskere utviklingen i byggebransjen og byggehandverket og fremgangen i den industrielle byggematerial- og malingsindustrien tok nye skadebilder med seg. Tettningsstoffer og tettere farger og lakker gjørde overflaten vanntett eller nesten vanntett. Luft eller fuktighet kunne hverken inn eller ut. Treverket og murverket fikk skader. Det oppstod tæring og sprekkdannelser som truet byggesubstansens beholdning. Det gjennomvåte murpusset og byggetreet førte til at skadelig salt, skadedyr og råte oppstod. Eierne til slike hus ble ufornøyde og plagete. Her er det på tide å kontaktere kompetent fagfolk, spesialiserte handverkere eller restaureringseksperter, som kan diagnostisere, behandle eller veilede. Feil i omgang med de historiske og nye materialene må unngås. Ikke bruk handverker uten erfaring i bygningsvern / rehabilitering av gamle hus. Desverre finnes det en del ukvalifiserte folk også blant byggeforhandlerne disse skal man styre unna. 6.10. Anvendelse av nye malindgsstoffer og verktøy Nye malingsstoffer, trebeskyttelsesmidler, samt tilhørende arbeidsteknikker og verktøy har med sikkerhet økonomiske, men også helse-og miljømessige bakgrunner. I malingsindustrien ble det også gjørt graverende feil, som vi vet idag. Det var betinget av det daværende kunskapsnivået. Men også mange av de solgte for tiden nyutviklete vannbaserte lakker, malinger, lasurer og tettningsstoffer er helt eller delvis uegnet for å bli brukt på disse historiske husene. Det gjelder også delvis moderne verktøy fordi bruk av dette mangler de typiske historiske kjennemerkene som handarbeidstøyet etterlater For selvbyggeren men også for noe handverkere uten tillegsutdannelse er materialmarket uoversiktlig og det riktige utvalget vanskelig. 6.11. Anvendelse av historiske malingsstoffer og verktøy Historiske malingsoppskrifter inneholder ingen giftstoffer, hvis man unngår tungmetaller og både giftige konserverungsmidler og pigmenter. Det er lett mulig å unngå dette. Det finnes produsenter som fremstiller fargene etter historisk oppskrift. Dessuten lager noen handverksbedrifter med byggningsvernprofil slike produkter selv. Fargene skal legges på med pensel og malerkost. Prinsipiell er det nok engang å framheve at selve viljen ikke er tilstrekkelig, det trengs tilsvarende kvalifikasjon og kunnskap for å kunne rehabilitere slike historiske byggninger. 50 Huseierne skal kreve kvalifikasjon og referenser også med hensikt til de materialene som anvendes. Det er ikke bare prisen men også kvaliteten til arbeidet som teller. HEINZ RENTSCH Literatur Umgebinde eine einzigartige bauweise. Merkblätter des institutes für denkmalpflege 1961. Sanierungshandbuch umgebindehaus 2007. Materialien zu untersuchungsergebnissen an umgebindehäusern heinz rentsch. 51 Vedlegg 1 Historiske materialresepturer Fargefjernemiddel (Zwingerpaste) – ca. 80kg -20 kg NaOH -3,6 kg såpe 0,7 kg kalkstøv 6,3 kg trestøv Bland alt sammen med ca 40 liter vann, NaOH forsiktig til slutt. Obs! veldig etsende! Det er påbud med gummihansker, verneklær ob beskyttelsesbriller. Neutraliseres med eddikvann Kalkfargemaling Består av svært fortynnet kalk. Den inneholder et lavt andel (3-5%) pigmenter (naturlige jordpigmenter og jernoksidpigmenter) og kan få tilsatt linoljefirnis (0,7l per bøtte) for å få et mer værfast overflate. Kalkkaseinmaling Tilstning av kasein kan tas i betraktning, hvis man trenger en sterker pigmentert fargeblanding ved pynteelementer for eksempel. Det skal i hvert fall blandes med linoljefirnis. Limfarge Tas bare i betraktning ved oppussingsarbeider innendors, hvis det allerede finnes et verdifult limfargepynt. Ellers skal man bruke kalkfarge eller kalkkaseinfarge. Limfarge er ekstremt utsatt for muggsopp! Oljefarge Oljefarger framstilles av pigmenter, ferniss, olje og tørrstoffer(sikkativer). Tilsettningsstoffene blir finmalt i en fargemølle. Resultat er en relativ pustende oljefargemaling. 52 Rustbeskyttelsesfarger Rustbeskyttelsesfarger lages som oljefargene. Før brukte man blybaserte pigmenter men nå er det ikke lov lenger. Jernoksidpigmenter brukes istendenfor. Den siste anstrøk må lages med graphitpigment eller jernglimmer og må bare prikkes. Trebeskyttelsesmiddel Skal bare anvendes av fagmenn. Heiny Rentsch 53 Vedlegg 2 Hus i Ringenhain med fornyet trekonstruksjon. Malingen er så tykk at den danner et ugjennomtrengelig lag. Problemer må forventes. Detailbildet til samme hus. 54 Hus i Steinigtwolmsdorf – også her ble overflaten behandlet med en lagdannende værbeskyttende maling. Den må stadig kontrolleres for å unngå skader. Steinigtwolmsdorf – et annet hus, som fikk en fagmessig korrekt pustende oljelasur som overflatebehandling. 55 Detailfoto. 56 Steinigtwolmsdorf- et hus, som har fått for tykk lasur viser skader. Steinigtwolmsdorf – et gammelt stændverkshus som oppusses får en varmeisolering av stråleire i andre etasjen. 57 Steinigtwolmsdorf – stændverkshus med pustende oljelasur , mønstergyldig beskyttet mot vegstøv med en granitmur. Wehrsdorf – dette huset ble behandlet med en pustende oljelasur for 20 år siden. Det er skadefritt helt til i dag. 58 Wehrsdorf – et eksemplarisk med pustende oljelasur fornyet hus. Synlige skader finnes bare i murpussen. Wehrsdorf – et negativt eksempel – tykke lag maling etter 18 måneders tid. 59 Wehrsdorf. Stændverkshus som fikk et murdekke i første etasje. Her er betydelige skader å forvente. Wehrsdorf. Stændverkshus, som ble oppusset vor 30 år siden og ikke trengte ny fargebehandling før nå. 60 Solur på samme huset. 61 Wehrsdorf. Stændverkshus, som ble behandlet med naturoljemaling for fem år siden. Bygninger i denne tilstanden er velegnete til maling basert på naturolje. SLUTT 62 Elżbieta Rdzawska Umgebindebyggemåten som felles kulturarv for tre folkeslag Oversetter / tolk: Jochen Palm, Steinkjer Territoriene i det polsk-tsjekkisk-tyske grenseområde (regionen befinner seg innenfor grensene til Euroregionen Neisse) utmerker seg ved en felles arv – den Oberlausitzer Kulturen. En fremtredelsesform til denne kulturen er den typiske umgebindebyggemåten, som trer fram i imponerende hyppighet i Euroregionen Neisse1. Umgebindebyggemåten utmerker seg gjennom en helt spesifisk måte til trekonstruksjonen – selve umgebinde, imens det hele huset inneholder deler av forskjellige byggemåter: Umgebindesøyler med oppe inføyete omløpende kombinerte topp/bunnsviller i etasjeskillerjevne, den murte delen til første etasjen og bindingsverket i toppetasjen. Denne oberlausitzer folkebyggemåten fremstå både takket være de anvendte byggematerialene (tre, leire, skifer, natursten), proporsjonene og arkitektoniske løsningene2 som veldig behagelig i bygdelandskapet og i småbyene, hvor kirketårnene trer fram som dominanter, stående på hovedsiktaksene. Akkurat disse forskjellene i konstruksjon og materialer få til følge at denne byggemåten har en spesiell særpreg hvor hvert eneste hus presenterer seg som unikat. Det vesentlige kjennetegn til umgebindekonstruksjonen er det arkitektoniske sammenvirket av søyle og blokkstue, hvor blokkveggene bare har en selvbærende funksjon og den ytterste søylekransen med bunnsvillen må bære vekten til det hele overbygget, inkludert taklasten. Det eksisterer noen hypoteser hvordan Umgebindebyggemåten ble til: lastbefrielse til blokkstua, for å beskytte mot at den forandrer formen; den for seg selv stående blokkstua fikk eget tak for å dempe rystelser fra vevstolene; en sosiologisk hypotese legger vekt på historiske, samfunnsmessige forandringer i regionen som førte til at den slawiske blokkbyggemåten ble kombinert med den vestlige bindingsverkbyggemåten; en annen antagelse går ut ifra, at umgebindebyggemåten har sitt opphav fra vorlauben (søyle- eller pilarbåret overdekket forhall framfor inngangen til en bygning). 1 I de polske områdene Kleinpolen og Oppeln, samt Przeworsk og Łańcut, Łódź og Ermland-Mazurischen, finner man enkelte objekter i umgebindebyggemåte, som oftest bare på en etasje. Fremtreden av den slags arkitektur står i sammenheng med befolkningsmigrasjonen fra vest til øst i forskjellige historiske etapper. Men opphavet til umgebindebyggemåten er Oberlausitz. 2 Disse byggningene har maksimal 2 etasjer. Saltak og loft hadde ofte to ebener. Tross en stor del likheter finnes det forskjell i detailler og konstruktive løsninger i hver eneste av de tre landene i Euroregionen Neisse. Husenes størrelse eller oppstilling rundt gårdsplassen er resultat av forskjellige sosialer, økonomiske og politiske faktorer. Det er nesten mulig å «lese» de enkelte utviklingsfasene til konstruksjonen og byggningene. Disse ble ofte utvidet eller opphøyd og derfor forsterket med ekstra søyler. Umgebindebyggemåte i Tyskland Tyskerne benytter seg av fordelene til denne byggemåten, det finnes mange foreninger og stiftelser, som bryr seg om vedlikeholdet og vernet til byggningene og tilpassning til moderne behov. Man kan få statlige tilskudd til vedlikeholdet og rehabilitering forutsatt man oppfyller noen krav (for eksempel utarbeidelse av rehabiliteringsplanen, som må følge kulturminnevernets retningslinjer for å sikre at den historiske konstruksjonen bevares med alle viktige detaljer). Som resultat av denne vernepolitikken ble de karakteristiske, langt utstrekte oberlausitzer landsbyene bevart. Stor oppmerksomhet fortjener her en rekke landsbyer med særskilt omsorg3. En av de mest interessante er Obercunnersdorf, som står under UNESCO-patronat4 . med maleriske umgebindehus i et landskap av lave, bølgende åser. I landsbyen er alle gavlvegger, av og til også langveggene og til og med imellom søylene dekket med grå skiferplater variert med lysere plater eller plater i brunfarger. Den enhetlige bekledningen, den synlige og med omhu gjennomførte rehabiliteringen samtidig med at det lyktes å bevare de regionstypiske hagene rundt husene, gir et særpreget helhetsinntrykk. Oppmerksomhet fortjener Tysklands nådde nivå angående verningen av denne kulturarven. Det aktuelle verneprogrammet gjør det også mulig å inventarisere flertallet av objektene. Samtidig utviklet seg i Oberlausitz en bevegelse av håndverksmestre som dyrker de tradisjonelle byggemetodene, for eksempel bruk av den tradisjonelle leire-stråtegl, konstruksjonsdeler av tre eller natursten som pyntelement. Gamle yrker ble gjenoppdaget for eksempel «kleiberen» som murer ut bindingsverket5. Tømrerne er som regel svært godt utdannet og tilvant i arbeidet med umgebindehus. De har godt utstyr, egne laug, egne klesdrakter og drar fra byggeplass til byggeplass. En annen viktig faktor i bestrebelsen om umgebindebyggemåtens bevaring er lokalbefolkningens holdning. Det finnes mange tilhengere av de gamle lokaltradisjonene som bryr seg om den oberlausitzer kulturarven. Samtidig finnes det dyktige fagfolk – arkitekter og ingeniører – som gjør en innsats for byggemåtens 3 for eksempel Waltersdorf, Dittelsdorf, Großschönau, Seifhennersdorf und Hirschfelde. 1995 fikk Obercunnersdorf titelen „Schönstes Dorf Deutschlands“ (fineste bygd Tysklands). Her gjelder det restriktive forskrifter som sikrer umgebindehusenes bevarelse. En Obercunnersdorfer særegenhet er skiferbruk i forskjellige mønstre. 5 Utfyllingen av fakkene var forskjellig: – en måte var at pinner med spisse ender ble stramt omviklet med langstrå, som var dyppet i leire. Disse pinnene ble satt inn i midtrillene i svillene oppe og nede . Derpå kom en blanding av leire og fliser. 4 64 bevaring. Først og fremst pga deres initiativer, kunnskap og ferdigheter har umgebindehusene her en god sjanse til å bevares og vedlikeholdes. Umgebindebyggemåten i Polen I Polen er problemet med den Oberlausitzer folkebyggemåtens bestandsvern mer komplisert, noe som henger sammen med den kulturelle nedrivingen i områdene som tidligere var sammenhengende med Oberlausitz. Etter krigen ble den lokale befolkningen her byttet ut fullstendig. De nye beboerne som stort sett kom fra områdene i det østlige Polen opplevde denne byggemåten som noe kulturelt fremmed. I tillegg bevirket forsømmelsene i de siste tiårene i denne regionen betydelige ødeleggelser når det gjelder den Oberlausitze byggemåten . Først etter 1990 ble situasjonen noe bedre. I dag har vi her den nye, unge generasjonen, som identifiserer seg med områdene og står i sikkre eiendomsforhold. Både pga manglende vern og pga at byggemåten var ukjent, ble mange verdifulle hus skadet idet de fikk feil vedlikehold. For eksempel ble husene etterisolert på feil måte, trekonstruksjonen ble da overdekket. En feil som man finner ofte, er bruk av såkalt «siding» til veggenes vedlikehold. Disse feilene skyldes manglende faglige ekspertråd, mangel av konservatoriske rettningslinier, manglende kontroll og tilsyn mht rehabilitering og projektanvisninger6. Man legger ikke nok merke til at umgebindehusene i det 19. århundret ble værbeskyttet med tre- og skiferforkledning. I en region med den slags spesifisk byggemåte er det nødvendig å ha en fagskole til det gamle håndverket, for å utdanne og viderutdanne fagfolk og gjenopplive slike gamle yrker som f.eks. «kleiberen» det må utdannes av lokalt dyktige tømmermenn, snekkere og takdekkere som kan videreføre den gamle oberlausitzer byggetradisjonen7. Til å forbedre situasjonen, kan det være nyttig å gjøre den historiske folkebyggemåten mer kjent og populær, med understrekning til den historiske og arkitektoniske verdien. Den nye befolkningen skulle bli bevisst på at disse byggningene, som er i deres bruk, er en verdifull arv for hele europa. Også viktig er det å inkludere og bruke de lokal politiske strukturer8 for å utarbeide vernetiltak. I lignende måte, som i det tyske nabolandet trengs det folk som med lidenskap engagerere seg i vernearbeide og i framskaffelsen av støttemidler. 6 I doktoravhandlingen „Arkitektur i det østlige Oberlausitz – tilpassning vernede objekter til moderne brukerkrav» har E. Rdzawska slike verneretningslinier foreslått. Se der side 73. 7 Ofte finner vi sol-motivet på husgavlen, likeså tro-, håp- og kjærlighetssymboler, dessuten girlander, anker og lignende laget av forskjellig fargede skifer. 8 I den polske byen Bogatynia virker foreningen Bogatyniaer Landes Venner. På foreningens initiative ble i september 2003 invitert til „Studentische Werkstätten” hvor det ble utarbeidet et konsept til rehabiliteringen av den eldste bydelen, med fortsatt tallrike umgebindehus. I samlingen deltok arkitekturstudenter fra Wrocław, Gliwice og den tyske byen Zittau. 65 Umgebindebyggemåten i Nordböhmen På den tsjekkiske siden har husene på grenseområdene til Tyskland og Polen den andre etasjen i bindingsverk9. Jo mer sørover desto oftere finnes det en spesifisk konstruksjonsmåte hvor i andre etasjen (akkurat som i første etasjen) er en blokkstua . Fugene mellom stokkene ble tettet med en blanding av leire og stråflis og ble ofte malt med hvitt kalk. Denne kontrasten mellom de mørke blokkene og den hvite fugemalingen gir et karakteristisk bilde. Et slikt syn møter vi i den maleriske bygda «Ždar»vidunderlig innpasset i et gjel. Huspyntet på den tsjekkiske siden differerer også fra huspyntet på den polske eller tyske siden.Særdeles dekorativt utformet er husgavlene, som minner om en «kroning» av tre10. Et tilleggselement ved den tsjekkiske umgebindearkitekturen er utsmykte gallerier og balkonger (på tsjekkisk „pavlači”). 9 Denne byggemåten står i sammenheng med et vedtek fra 1560, som fastslo at veggene i andre etasjen måtte utføres i bindingsverk noe som reduserte treforbruket betydelig og mindret samtidig brannfaren. Laftete hus ble i vedtektet fra 1560 betegnet som «ikke sparsommelige». 10 Et slag av denne kronete gesimsen kalles «kattetrapp» tysk „Katzentreppe”. På denne måten pyntete objekter kan man finne i bygdene Chlum, Parlovice og Střezivojice. 66 bild 1 og 2. I landsbyen Ždar – blokkstua i andre etasjen, ved siden av en av byggningene, som ligger innpasset i et gjel. bild 3. Ždar, en garage i innhogd i en knaus bild 4. Ždar, den sentrale plassen 67 bild 5 og 6. Bogatynia – så pent kan et godt vedlikeholdt umgebindehus se ut... bild 7. Wolimierz, sideveggfassade bild 8. Wolimierz, gavlveggfassade 68 bild 10. Wolimierz, innendørs i en tidligere stall med original bevart ovn Fot. 9. bild 9. husinnenrom i Wolimierz, bild 11 og 12. Obercunnersdorf under UNESCO-patronat, husene dekket med skifer 69 bild 13. Waltersdorf, huseksempel med bløokkstue iandre etasjen bild 14. Waltersdorf, hovedgate Fot. 15. bild 15. eksempel av en god gjennomført rehabilitering SLUTT 70 Foto 16. kulturminnevernets portal STENDVERK – HUSES I NORGE Fotos: Dr. Steffen Palm, Dresden Se å: http://www.umgebindeland.de/de/dnl/norwegische_stendverkhaeuser.2597.pdf ”Neues” + ”mehr” = Stendverk-huses 2011 i Norge Forfatter: Palm / Ziobro 71 Foto: Peter Dorn Działoszyn, Poland
© Copyright 2024