LYNGSEIDET, OLDERDALEN OG MANNDALEN I 1950 Av Jan Nilsen «Disse beskrivelsene av bygdene Manndalen, Lyngseidet, Kåfjord (Olderdalen og Manndalen) fant jeg på mikrofilm fra avisen Nordlys fra 1950, og var skrevet av en person med signatur K-ness. Han opplyser at han er journalist fra Kvaløya.» Presentasjon er laget av MaloAlo. Manndalen — grenda mellom fjellene Hvor tyskerne bare lot kirkegården unngå herjingene. Kirkegården var det eneste som tyskerne etterlot uskadd. Smått om senn tar sårene etter den brente jords taktikk som tyskerne praktiserte her i dalen til å leges. Jeg var den første som kom tilbake etter evakueringen, forteller bestyreren på samvirkelaget. Det så trist ut her i grenda. Hvert eneste hus var ødelagt. Det var desto mer lukt og stank som møtte meg. Huff, det var fælt. Bestyreren grøsser ennå ved tanken. Manndalen er ei stor grend. Her bor vel 900 mennesker til sammen langs begge dalsider. Bare i år er det født 40 barn. Århundrers skiftende tider, med ulike folkeferd i hverandres spor har merket folket. Samenes sans for humor og erotikk, finlendernes melankoli og tunge rytme og nordmennenes gå- på humør sammen med naturens egen stillhet, har gjennom tidene skapt egenartede mennesker i grenda. Alt dette gjør Manndalen interessant. Avstengtheten mellom fjellene, en smule tunghørthet fra administrasjonens side når det har vært spørsmål om å imøtekomme ønskemål fra grenda, har vel vært med på å skape det snev av mistro en stundom synes å merke. Men mistru kan en da også finne på steder som har vært mer tilgodesett av administrasjonen. Ett utedass sto igjen! - og en kirkegård! Overfor slike kjensgjerninger kan en få høve til å filosofere over den totale krigsevne til å møtes i sine ytterligheter - råttenskaper og dødens ro. Men livet gir aldri opp. Midt mellom forkullede bjelkerester og defekte loddpiper tok de evakuerte fatt her som ellers der den brente jords taktikk var blitt praktisert. Uheldigvis kom det sleder i veien. I tre lange år stod gjenreisningen helt i stampe i Manndalen på grunn av den landskjente utskiftningssaken. Ingen kunne få bygge før denne saka hadde gått sin gang. Da gjenreiserne så fikk komme i gang, strammet tilgangen på byggematerialer seg til. Byggeforskriftene og dette og hint bremset også på tempoet. De som hadde det vanskeligst økonomisk og oftest mest trengte en skikkelig heim, måtte jamt stå lengst i køen. Illustrasjonstekst MaloAlo • . Det er ikke alltid like til å skaffe den egenkapital som skal til. Krigsskadetrygden rekker en ikke langt med. De husene som før stod i dalen representerte som regel ikke særlig stor verdi, så erstatningen kunne ikke bli særlig høy. Men gjenreiserne har den samme rett til å få gode hus som innbyggerne i de ikke krigsskadde kommunene. De husene som reises holder da også mål, men de er dyre, og de som skal bo i dem får en tung bør å bære tross de store nedskrivninger gjennom husbanken og bustadbanken Det er lenge igjen før Manndalen er gjenreist. Folk som skulle være inne i sakene anslår det oppbygde boligkvantum til 15 %. For fjøsenes vedkommende ligger tallene på 20-25 prosent. Så kamperer da andre som best de kan i små brakker, mens de venter på å komme i gang. Her er mange bygg under gjenreisning akkurat nå, men det går smått med å få fram materialene. Krigens mange sår griner ennå mange steder innover dalen. Mye er utført, telefonnettet oppover dalen er utvidet, veg til Skardalen påbegynt, likeså hengebroa mellom Løkvoll og Samuelsberg. Skardalen har fått telefon - likevel er dette bare plaster på det virkelige store såret de mange ruintomter som preger dalen og skjemmer ut. Grenda kan ikke skaffe levebrød til alle. Så søker de ut. Det fordyrer levemåten. 50-60 mann er dratt på tømmerhogst sørpå. En dalens mann nevnte at for eksempel mangelen på en ullvarefabrikk i Nordfylket hemmer saueholdet inne i dalen. Det er heller ikke lønnsomt å produsere mer melk enn til husbruk, da det ikke er meierier som kan avta produktene. Sauer er lettvinte å holde. Men det er så sin sak å selge ulla til fabrikker sørpå, og så kjøpe ferdigvare til en mangedobbel pris igjen. Han har vel rett i dette bygde-karen. En kone kom inn på Skibotn-markedet, som for i tida skaffet god avsetning for hjemmelagde produkter av forskjellige slag, men nå er skrumpet inn til ingenting. «Opp alle jordens bundne trelle, opp, I som sulten knuget har! Nu drønner det av rettens velde, til siste kamp der gjøres klar. Alt det gamle vi med jorden jevner, opp slaver nu til frihet frem! Vi intet har, men alt vi evner til rydning for vårt samfunns hjem.» Kampsang brukt i Manndalen da lensmannen ble toget ut av bygda. MaloAlo Manndalingene er stedskjære i utpreget grad. Her ligger bakgrunnen for Manndals-saka. Selv om jordteigene er mikroskopiske, holder folk på dem. Men en gang vil vel også Manndalingene innse at småteigene er klamper om foten, i hvert fall når det begynner å vokse frem små industrisentra som kan avta produktene fra et rasjonelt jordbruk og når meierispørsmålet er løst for distriktet her. Muligheten for jordbruk er tilstede i Manndalen. Så sitter en der med følelsen av å merke århundrers pulsslag gjennom dalen, akkompagnert av den nye tid som bryter fram når riksvegen engang kommer, og lyset fra Sikkajokk er blitt en realitet. Det står til dem som skal lede denne overgangen at de har evne både til å lytte til grendas egenartede pulsslag og til å samordne det hele med folkets pulsslag til gagn for alle parter. K-ness. Nordlys 16. des. 1950 Lyngseidet - kultursentret ved Lyngenfjorden En befinner seg her i eldgammelt sameland. Det hørte i lange tider til fjordsamenes landområde. Vel nok fanget vel norske håløygske -fangstmenn fra fangstplasser her og der omkring langs med Lyngen etter det en har grunn til å tro. Og handelskarer fra Kaupangene på Bjarkøya ute i Malangsgapet for vel forbi på sine ferder etter eldgamle handelsveier til lands eller til vanns. Deres handelsferder tok nok lang tid, men så hadde de nok heller ikke lært å regne tida i penger den gang. Etter som det går fram av Ottar Lenviks saga, synes den første store håløygske ekspansjon å ha satt inn mens han var handelshøvding ved Malangen. Med tid og år ble Lyngseidet inklusiv Karnes de store kultur- og handelssentra ved Lyngen. Herfra ble store og sterke impulser av norsk kultur og norsk tiltaksvilje podet inn over store deler av det vi nå kaller Nord-Troms. En kan ikke godt skrive om Lyngseidet uten å berøre en del av Irgensgodsets saga, men det blir bare noen små glimt i forbifarten. Bispegodset i Troms ble etter reformasjonen dratt inn under kronen. Kongen beholdt de store eiendommene sammen med allmenningsretten. Men de svære krigene mot Sverige kostet staten mange penger (krig var en kostbar affære da også). Kongen solgte så i 1666 jordegodset i Troms til Jochum Jurgens (Irgens). I 1764 gikk godset over til Johan Hysing den eldre, som bosatte seg på Karnes. Det hadde gjennom årene hatt mange skiftende eiere. I 1770 gikk først godset over til en bror. JH den eldre var da død. Litt senere gikk det over til svogeren Andreas Røst. Han ble den siste eieren av det samlede Irgens - gods. Etter hans død ble det strid mellom arvingene om godset. Striden endte med forlik på Bensjord den 10. juni 1783. Det store godset ble så delt i tre. Skjervøygodset tilfalt Johan Hysing den yngre. Lyngsgodset tilfalt Rosts svigersønn regimentsfeltskjær Wassmuth på Karnes, og Tromsøgodset tilfalt Hans A. Moursund, hvis mor var født Røst. Hvert av godsene var på omkring 50 våger landskyld. Allmenningene var nå kjøp av proprietærene, og godsene vokste sterkt ved deling av gårder og ved nyrydding. Lyngseidet var da en liten husmannsplass under godset. Det var ikke så liketil å få gjestgiveri på Lyngseidet da. I 1787 bygsla Hans Klæboe plassen som ble skyldsatt til 1pd. Han fikk avslag da han første gang søkte bevilling. Mens fogd Jens Holmboe og muligens andre med innflytelse hjalp til. Så i 1789 fikk han bevilgning. Fra da av begynner Lyngseidet smått om senn å vokse i merkantil innflytelse, og tar igjen Karnes. Tid til annen dro notable innen- og utenlandske reisende over Lyngseidet. En av de tidligste var den svenske teolog Johan E. Forstrøm, som sammen med presten Grape i 1801 kom fra Sverige. Forstrøm forteller interessant og begeistret om visitten hos handelsmann Klæboe. Han hadde merket seg at det var københavnske aviser og tidsskrifter å finne der. Åjo, de fulgte da med i det som rørte seg ute i den store verden, selv om det tok lang tid for avisene nådde fram. Før Forstrøm forlot Lyngen, besøkte han også propr. Wassmuth på Karnes. Da han dro derfra lot proprietæren flere saluttsalver avfyre fra gården for å hedre gjesten. Båten de dro med lot salutten besvare. Kom så ikke å si at de ikke kunne hevde seg våre storfolk den gang. De nye samfunnsidealer ute i Europa virket også ut gjennom det 19. århundre også på lyngsgodset. Brukene gikk etter hvert over til å bli selveiere. Mens denne utvikling pågikk kommer familien Giæver inn i Lyngseidets saga. En kan si at i store trekk er Lyngseidets saga også familien Giævers. Så sterk en innflytelse har Giæverne hatt i distriktet. De har vært ordfører i Lyngen, så vel Anton Giæver som Ola K. Giæver, og ellers deltatt i mye av det offentlige liv her nord. Vel var de høyre-menn og deres virke var alltid preget herav. Men de var Nord-Norges patrioter. Kulturelt er det Solhov ungdomsskole på Karnes som dominerer Nord-fylket i vårt århundre. Under Ingjald Leiglands myndige styre i en liten mannsalder ble den landskjent. Lyngen var for første verdenskrig en av fylkets største og mest tungvinte kommuner å administrere. Nå er Lyngen en av de tre kommunene den gamle kommunen ble delt opp i, men den hadde mange vansker å stri med først i mellomkrigsårene. En kan nok si at alle tre kommuner kommunikasjonsmessig har vunnet på delinga. Vegbygginga har kunnet skje parallelt i alle kommuner, og en kan kanskje si at det har vært en aldri så liten konkurranse, særlig med Kåfjord på andre sida lyngen i så måte. Men vi må få si litt til om Lyngseidet i dag og til en viss grad i morgen. Flere bygg er planlagt og kommet i tur og orden. Det største blir sikkert firma Giævers nye brygge hvor blant annet det er meninga at rekefabrikken skal få permanent tilhold. Den skal bygges i nær framtid. Det nye fergeleiet hvor det skal være parkeringsplass for biler på gjennomkjøring, vil også gjøre sitt til at Lyngseidet kan bevare sitt renome' som trafikksentrum. Velnok er det planer om å bygge riksvegen rundt fjordbotnene engang, men behovet for ei hurtig fergerute over Lyngen vil alltid være tilstede. Den økte byggevirksomhet og vedtaket av reguleringsplan for Lyngseidet gjør opprettelsen av brannvern aktuelt. Men dette må sees i sammenheng med vannverksplanene. Hvor om alt er, så har man på følelsen av at de ledende instanser opprettholder de beste tradisjoner når det gjelder Lyngseidets utviklingsmuligheter. Solhov sender ut hvert år nye kull av ungdom som har fått forutsetninger for å ta sin tørn i de oppgaver som alltid foreligger til løysing i Nord-fylket først. Og i videre forstand hele landsdelen. Så får en da håpe at den videre utvikling her må skje under fredens scepter, for i moderne betydning er vi i grenseland nå. K-ness. Nordlys 18. des. 1950 Olderdalen. Inntrykk fra Kåfjord. (Olderdalen er blitt et stort sted de siste årene). Er du emissær? Det er en nordreisaværing som spør. Han så jeg satt og leste i ei bok under overfarta fra Lyngseidet til Olderdalen med fergeerstatninga. Litt senere, da han fikk vite at jeg liksom skulle være en farende bladasmører, ble han noe lang i maska. Jeg nød hans åsyn i stillhet. At en roman kan få folk til å tro at en er preiker - det er vel litt for mye av det gode. Nå ja- det ene yrket kan vel være like bra som det andre, hvis en høver der. Du e fra Kvaløya - e det mye rein der? -og finna? -og går dem i kofta? Det er cafe-vertinna i Olderdalen som spør om dette Hun får da vite at reinsamefamilien som bor på Kvaløya går koftekledt. Hvor mye rein de har er tabu for oss andre, men så reint lite er det nok ikke! At de andre med meir og mindre sameblod i seg bare snakker norsk og går bumannskledt undrer henne. Særlig dette med språket. Ikke som her hvor nesten alle kan samisk, finsk og norsk. For en som har gjort seks måneders gardvirker, virker dette ikke så rart likevel. Det må jo være her hvor folkeferdene har krysset hverandres spor i århundreder. Spor som ikke så lett hviskes ut verken i språk eller væremåte. Noe uvant til å begynne med, men ta det rolig, kommer du på talefot med menneskene her, så er de hyggelige og interesserte. Men veier du dem på din side, veies du også til gjengjeld på gullvekt, og du kan ta grundig feil iblant. Vær forsiktig når du kjæm til Manndalen! Det er ikke alle som har kommet helt vel fra det, var de frostens ord som fulgte med meg innover til dalen mellom de bratte og ofte sylkvasse fjell her inne i Kåfjord. Så vel oppmålere og andre har kommet galt av sted her, men var nå det folkets skyld? En yrende liten tvil inne i meg reiser hodet og mener at kanskje det var podene sjøl som tok fatt i den vrange ende. De så på dalfolket ovenfra, i fugleperspektiv. Da må det bli irritasjon — sjølrespekten er utpreget her. Den skal helst ikke utfordres. Avstengthet mellom fjellene, en vill stormreden fjord, ofte litt tunghørthet fra administrasjonens side har skapt manndalingenes spesielle komplekser. Kåfjord har sine problemer. Brakkesalget setter stundom sinnene i kok. Husmangelen er stor her. Det er mange som gjerne vil kjøpe ei brakke i husnødens tid. Men med rette har en gått fram etter det prinsipp at de som har fått leie brakker får kjøpe dem. Men prisene synes stundom å ligge i overkant. Det skulle være en sjølsagt ting at kommunens brakkesalg verken skal skje til tap og heller ikke unødig kostnad for disse ulykkelige mennesker som krigen tok så mye fra. Den nye kommuneinndelingen som er på trappene diskuteres mann og mann imellom med interesse. Dette ryktet om inndraging av kommuner med mindre enn 2500 innbyggere gir en liten pekepinn. Men hva med de kommunegrenser, skal Kåfjord og Lyngen bli sammenslått? Det er derom folk spør. Fjorden ligger mellom og ferga er bindeleddet over. De kommunikasjonsmessige forhold er tross alt så pass utviklet nå at øst og vest her på rimelig vis når sammen. Distriktskjekling vil det vel alltid bli i en kommune, enten den er liten eller stor. Det stedet administrasjonen er på vil i alle kommuner betrakte seg som sjølskreven til å komme først til samfunnets goder. Ordfører Arnt D. Meedby hadde et klart syn for kommunikasjonens betydning her inne mellom de høye fjell og de lange dalfører. I dag tar en så smått til å se fruktene av hans banebrytende pionerarbeide. Det er ikke lett å overta ordførerplassen etter menn med så stort vidsyn. Som epilog kan en ta med denne koselige episode. Vi sitter inne på Joramos cafe på Samuelsberg. Inn kommer ruslende en liten gammel same som myser med øynene. Han pjolsker noe på samisk til min venn. Det gjelder meg. Min venn sier jeg er emissær. Dette kan kaillen ikke godta. To skal de være når dem bringer gudsordet. Kaillen er læstadianer. Vennskapelig slår jeg kaillen på aksla og sier jeg er noe som kalles journalist. Kaillen ligner et komisk spørsmålstegn. Min venn skynder seg til å si at det er en ny sekt, men da rabler det for kaillen. Tro nå ikke at dalfolkets nivå i Manndalen kan bedømmes av denne episode. Men kaillen var en original type, en av dem som dør ut. K-ness.