sliv. t | Lørdag | 31 lørdag 7. desember 2013 | Lørdag | 32 lørdag 7. desember 2013 Samtlige flyavganger på Østlandet var kansellert da flyvelederne på kontrollsentralen i Røyken sykmeldte seg i september 2004. Flyvelederne er kjent for å ha utnyttet sitt monopol. Foto: Erichsen, Jarl Fr. Store kraner flytter containerne. Men noen må fortsatt være kranførerens «øyne» om bord og feste «skoene» som sørger for at containerne står støtt. Styreleder i Oslo Havn, Bernt Stilluf Karlsen, mener andre enn lossearbeiderne må kunne gjøre jobben. Foto: Jan T. Espedal Verdens dyreste lunsj, ynder havnesjefene å kalle lossearbeidernes timelange (inkludert en halvtimes gangtid) spisepause. Når alle spiser samtidig, må kranene stå. Arbeiderne sier de må bli flere for å kunne spise på skift. Oljearbeiderne i Nordsjøen har fått så god mat at det til tider har ført til vektproblemer. Men også andre velferdsgoder har skapt problemer på plattformene. Foto: marit Hommedal/ntb scanpix Foto: Jan T. Espedal I 1994 streiket NSBs verkstedsarbeidere mot planer om privatisering og AS. At en kollega samme år fikk kortere seng enn tariffavtalen tilsa, fikk minimal oppmerksomhet. Foto: Gunnar Lier/ntb scanpix tekst Gunnar Kagge tekst Hilde Lundgaard – Velkommen til verdens dyreste lunsjpause, humrer Bjørn Andersen, nestleder i Oslo bryggearbeiderforening og byr på kruttsterk kaffe. 14 mann i neongrønne kjeledresser benker seg rundt respatexbordene i et lite rom på Ormsund i Oslo, og finner frem matbokser og bolleposer. Den «dyre lunsjen» har vært et hyppig brukt argument i konflikten som nå raser mellom lossearbeiderne og styreleder i Oslo havn, Bernt Stilluf Karlsen. Når samtlige lossearbeidere på havnen i tråd med tariffavtalen tar spisepause samtidig, stanser nemlig det meste – flere ganger i døgnet. Akkurat i denne pausen, ifølge Oslo Havn, fire kraner og 12–16 terminalansatte. Unyttige idioter? – Vi har tilbudt oss å spise på omgang, men da må det settes inn en ekstra mann på hvert tremannslag. Det ble visst for dyrt, forklarer Andersen. Lossearbeiderne har en 100 år gammel avtale som sikrer dem enerett på å losse gods og hevder bare de kan garantere sikkerheten i et farlig arbeidsmiljø. Havnetopp Karlsen beskylder dem på sin side for å tviholde på en «håpløs ineffektiv» måte å organisere arbeidet på. Og har lovt å «mose dem». Mye tyder på at arbeidsgiverne i norske havner har bestemt seg for å ta kampen mot bryggearbeidernes avtaler en gang for alle. Det er nok et kapittel i en lang historie der monopoler, privilegier, kompensasjoner og særordninger er blitt lagt på produktivitetens alter. Bryggearbeiderne mener de ivaretar sikkerheten på havnen. Bernt Stilluf Karlsen sier at de knapt gjør nytte for seg. Vikarierende motiver er ikke uvanlig i arbeidskonflikter. Helsepersonell skyver pasientene foran seg når de kjemper for bedre vilkår. Heismontørene hevder at gamle damer må dra bæreposene sine opp alle trappene dersom utlendinger får reparere norske heiser. Beskyldninger om å hegne om eget revir er overhodet ikke noe nytt i norsk arbeidsliv. Heller ikke dyktige fagforeninger som klarer å avtalefeste det utroligste. Den en gang så mektige grafiske klubben i Aftenposten (AGK) stiller sterkt i så måte. Sitatet fra årsmeldingen i år 2000 setter tonen: «Blir vi oppfattet som en saueflokk, vil alle muligheter til påvirkning forsvinne. Vi får kun gehør for våre meninger når vi har «fingeren i øyet» på ledelsen!» Havnestriden XX For 40 år siden var mer enn 1000 sjauere tilknyttet Oslo Losse- og Lastekontor. Nå er det 40 igjen. XX Disse har fortrinnsrett til losse- og lastear- beid på havnen. Terminalselskapene som driver havnen bestiller arbeidere når det kommer båter. XX Ordningen er 100 år gammel, fra tiden da bryggesjauere var dagarbeidere. De skulle sikres en minimumslønn. XX Da containerskipene kom på 1970-tallet sank behovet for sjauere. FNs arbeidslivs-organisasjon ILO vedtok i 1973 en konvensjon for å beskytte arbeiderne mot endringene. XX Havner over hele landet vil kvitte seg med lossekontorene. De hevder at arbeiderne kan få fast jobb på terminalene. Kran- og truckførere er allerede fast ansatt. XX I høst har konflikten toppet seg. Ved flere anledninger har ikke nok bryggearbeidere stilt ved båtene. XX Ved et par anledninger har sjauerne blokkert de fast ansattes arbeid. Last har ikke kommet i land og containere er blitt stående. Norsk Grafisk Forbund plasserte fingeren i motpartens øye i 1966. Da sikret forbundet seg enerett til å jobbe ved dataterminaler. Situasjonen ble etterhvert absurd: Selv etter at Aftenpostens journalister begynte å skrive artiklene sine på PC, måtte de ta utskrift på papir. Så skrev grafikerne artiklene inn igjen i anlegget. Den såkalte filmsatsparagrafen fungerte i årevis som en gedigen bremsekloss til den i praksis forsvant helt for noen år siden. Øl på jobben AGK kan notere seg for utallige seire, blant annet uttrykket «kompensasjon for bortfall av ulempe». Altså betaling for at belastende vakter forsvant – og med dem ulempetilleggene. Fra gammelt av fikk typografene melk på jobb som en del av avtalen. I 1955 klarte klubben kunststykket å få erstattet melkeglasset med søndags-øl. Bedriften forsøkte seg med å tilby alkoholsvakt lagerøl, men fikk beskjed om at det «ville oppfattes som alkoholisk overformynderi like overfor personalet». Søndagspilsen forsvant etter 20 år. Med eller uten pils, ny teknologi er ofte vanskelig å akseptere på arbeidsplassen. Det vet LOs tidligere nestleder Jan Balstad mye om. Han har vært opptatt av produk- u t tiviteten i norsk industri siden 1970-tallet. Som tillitsvalgt i Jern og Metall ble han en gang invitert på 70-tallet invitert til Askim Gummivare. Bildekk og gummistøvler begynte å bli konkurranseutsatt, og de hadde et stort dataprosjekt som skulle bidra til bedre drift. Alt startet bra, de tillitsvalgte var med. Helt til EDB-maskinene ble slått på. – Da satte alle seg på rumpa, minnes Balstad. – Arbeiderne følte de mistet kontrollen over produksjonen. Plutselig kunne ledelsen sitte ved skjermene sine og se hva som foregikk på maskinene. Jeg foreslo at de skulle lære opp tillitsvalgte, som igjen skulle kurse kollegene sine. Det var den første dataavtalen vi fikk i LO. Selv sier Balstad at han tidlig forsto at den nye teknologien kunne marginalisere fagarbeiderne. – Jeg var livredd for at datateknologien skulle erstatte fagarbeiderne, og ødelegge kompetanseutviklingen på grunnplanet. Han mener historiene om grafikere og gummiarbeidere er unntakene. Regelen er at norske arbeidere raskt har tilpasset seg utviklingen og produktiviteten. Ellers kunne vi ikke hatt så høyt lønnsnivå. Men forbundsleder Hans Felix i El & It kan ikke se at hans medlemmer som jobber med heis er i en særstilling. – Ikke annet enn at de er en liten bransje, med litt over 1000 montører der 98 prosent er organisert. De har hatt en veldig sterk forening og en svak motpart, sier Felix. Daglig leder Svein H. Kjærnet i Heisleverandørenes forening er ikke like avslappet. Han minner om en lang rekke lovlige konflikter, for ikke å snakke om alle konfliktene arbeidsgiverne har hevdet var ulovlige. På toppen av det hele drev de streikende sitt eget firma, som leverte ettertraktede montørtjenester under streiken – Arbeidsgiverne våget ikke sette hardt mot hardt, de var jo avhengig av montørene når streiken var over. Monopolsituasjonen ble utnyttet kraftig, mener mangeårig forhandlingssjef i NHO, Lars Chr. Berge. Det sier sitt at da montørene ble dømt for en ulovlig konflikt på 90-tallet, stilte arbeidsgiveren opp og betalte boten. Kjærnet mener lønningene i bransjen nå nærmer seg et mer normalt nivå. Heismontørene tjener rundt 600.000 kroner i året. Gull i heisen Men et høyt lønnsnivå kan også henge sammen med at ansatte i noen bransjer har skaffet monopol på jobben de utfører, og at arbeidsgiver kan sende regningen videre til kundene. Den som leter etter monopoler i norsk arbeidsliv, kommer vanskelig utenom heismontører og flyveledere. Høytflyvende lønn Flyvelederne er også i den heldige situasjon at det er forholdsvis få av dem, og at det får store konsekvenser om de ikke stiller på jobb. For ett år siden var én av de ansatte på Gardermoen hjemme med sykt barn, det forsinket hele morgentrafikken med 45 Typografene i Aftenpostens setteri hadde fra gammelt av rett til gratis melk. I 1955 klarte klubben kunststykket å erstatte melk med øl på søndager. foto fra jubileumsboka Skulder ved skulder i hundre år minutter. Ved større sykdomsutbrudd er desto flere blitt rammet. Flyvelederne avviser alltid at de har aksjonert. Men oppstår det en aldri så liten epidemi i forbindelse med lønnsforhandlinger, kan arbeidsgiver får store problemer. I fjor måtte Avinor betale flyselskapene 30 millioner kroner etter forsinkelsene. Flyvelederne fikk sin del av skylden. En av dem ble fradømt retten til å være tillitsvalgt, etter at han oppfordret til ulovlige aksjoner. Uansett ligger snittlønnen nå på 923.000 kroner – før overtid. Men det finnes langt mer trivielle ting å forhandle om enn lønn og tillegg. Kamp for egen TV På 80-tallet begynte folk på oljeplattformene å bli lei av å bli underholdt i kinosaler. Kravet om egne TV-er på lugarene ble reist med stor kraft. Lugarene var små og arbeidsgiverne prøvde seg først med reise-TV’er. – Men det var ikke bra nok, minnes forhandlingssjef Jan Hodneland i Norsk olje og gass. Han tror uansett de vanskeligste forhandlingene foregikk inne på tomannslugarene: Skulle det soves eller ses TV? I dag sover arbeiderne alene. Må en lugar likevel deles mellom to som går ulike skift, er plasteret på såret 750 kroner pr. natt. Enda større trøst er det kanskje i at de ifølge turnusen nå har fri i fire uker og sover hjemme mellom de to ukene på jobb. Også i statsbedriften NSB sørget fagforeningene for at medlemmenes ve og vel ble sikret ned til minste detalj. I en avtale fra 1993 blir for eksempel forholdene ved overnatting grundig regulert: Senger med fjærmadrasser på minst 2,10 cm, batteridrevet vekkerklokke og klesog skobørste skulle være standard. Hvilerommet skulle bl.a. være utstyrt med lenestoler og sofa(er) trukket med skinn/ hud, pledd, avisbord og leselamper, alt i «trivelige farger». Men detaljene til tross, under OL på Lillehammer skal minst én ansatt fått en seng ned mot to meter, og forlangt ny. Hvem? Vi? Så hvordan står det egentlig til i dag? NHO-veteran Berge mener det finnes svært få spor av «dinosaurer» i norsk arbeidsliv. – Konkurranse og utvikling har tatt livet av dem, akkurat som de ekte dinosaurene, sier han, og tror en del «urimelige» punkter i gamle tariffavtaler rett og slett blir oversett. – Når det er snakk om at en bedrift skal overleve, blir det ikke så viktig å «stå på krava». For øvrig mener han journalistene kanskje har seilt opp som en av de vanskeligste gruppene å forhandle med etter at grafisk «skjønte tegninga». Tja … Vi har i hvert fall streiket for en ekstra ferieuke. Slagordet? «Fordi vi fortjener det.» [email protected] [email protected]  På nettet Les intervju med bloggeren «Bryggesjauerfrue» på ap.no