Atrium 02/2012 - Universitetet i Bergen
Atrium Studentmagasinet for Det humanistiske fakultet UiB nr. 2 2012 19. årgang Våren er komen!! (Eller..?) Folk snakkar ikkje om anna enn hatet dei har for vêret... – Kva toler eit dikt? Charlotte Riise utfordrar diktsjangeren i si første bok «Eg treng tid til å sakna deg». Livet etter hf Atrium har snakka med fire om arbeidsmoglegheiter etter HF. Det humanistiske fakultet Sydnesplass 9 5007 Bergen [email protected] http://atrium.b.uib.no Atrium Atrium kjem ut to gongar i semesteret. Eksterne bidragsytarar i dette nummeret: Tor Sivertsen Prestegard, Trond Wathne Tveiten, Marthe Morland, Hanne Dale og Nienke Scutte. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det humanistiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Trykk: Bodoni KÅSERI portrett HF 14 17 42 våren er komen!! (eller..?) Med ein gong våren er komen, har folk gløymd alt det dårlege vêret. – kva toler eit dikt? Charlotte Riise utfordrar diktsjangeren i si første bok «Eg treng tid til å sakna deg». livet etter hf Atrium har snakka med fire om arbeidsmoglegheiter etter HF. Redaksjon Redaktør INGVILD A. JANSEN [email protected] SOLVEIG HESVIK FRØYEN [email protected] Journalistansvarleg INGVILD A. JANSEN [email protected] Økonomiansvarleg Ingvild revne [email protected] Fotoansvarleg TILLA BØNES [email protected] Layoutansvarleg KRISTINE TURØY [email protected] Redaksjonssekretær HANNE KARI NJÅSTAD [email protected] Journalistar Mari Mulelid, Ingvild A. Jansen, Mustafa Duale, Solveig Hesvik Frøyen, Keren Rebecca Marthinsen, June Røys Hauge, Marit Solemdal, Ingvild Revne, Ove Wisløff, Trygve Svarstad. Fotografar Solveig Hesvik Frøyen, Ellen Marie 3 – LEiar 4 – fagpresentasjonen / Europa før og nå 8 – masterstudenten / Identitet i middelalderen 12 – Mulighetens marked for deg uten musikk / Kåseri 22 – Newspaper blackout / 26 – AarGH! 30 – FRANK Tekst om poesi som alle kan klare / Novelle i sjangeren magisk realisme / Novelle av Mustafa Duale 36 – Film versus bok 39 – BOREALIS / Må man unngå boka for å nyte filmen? / Vi har alle godt av å opphalde oss litt utanfor komfortsona vår 46 – hsu / Fagut-kva-for-noko? 47 – pensumfritt / Hva leser de som har bart? F. Risbruna, Mona Maria Løberg, Hanne Kari Njåstad, Keren Rebecca Marthinsen, June Røys Hauge, Alexandra Azanova, Trygve Svarstad. Layout Kristine Turøy, Alexandra Azanova, Solveig Hesvik Frøyen, Keren Rebecca Marthinsen, Olav Bjørnebekk, Tilla Bønes. Illustrasjon Ingvild A. Jansen, Hilde Aurora Flak, Ove Wisløff, Keren Rebecca Marthinsen. Framside Marthe Morland. IKON er Atriums visuelle seksjon som består av bidrag fra studentar ved Det humanistiske fakultet. Tema for IKON lys Neste tema: Musikk Send inn ditt bidrag til [email protected] Leiar Tekst: Solveig Hesvik Frøyen Illustrasjon: Hilde Aurora Flak [email protected] [email protected] Stolleiken er i gang. Brått. Plutselig sit eg her i redaktørstolen, trongt saman med ei til. To i ein stol, enn så lenge. For det handlar visstnok om forandring i dette nummeret. Forandring på fleire måtar, også den typen ein kjenner på kroppen. For når redaktøren kler av seg leiarrolla og kastar ballen vidare, må nokon ta i mot, tvinge seg sjølv ut av komfortsona, der ein før blei fint geleidd gjennom nok eit nummer, og sjølv føre andre vidare i same spor, utan eigentleg å vite heilt kva det inneber. Eg tenkjer uansett at forandring inneber to ting, anten til passing eller det motsette: å ta eit steg ut i frå nettopp komfortsona; gjere noko ein eigentleg ikkje tør, men som ein kjenner seg svært nøgd med etter endt utfordring, det kan vere å strekke seg mot den jobben ein ønskjer, men ikkje vågar å gripe etter, å ta eit val som kan endre alt, ja, sjølve livet, som å gje ut ei bok eller lage ein ny versjon av ein allereie god film. Kva gjer ein derimot med forandringar som ein ikkje sjølv har valt? Forandringar som berre dukkar opp ut av det blå, som helsar på utan at dei er velkomne: anten det er historiske hendingar, økonomiske samfunnsendringar eller berre det at ein blir plassert i ein ukjent stol eller til dømes mistar det kjæraste ein eig, følgjesvenen på alle gråe vegar, ein ven for livet: iPoden. Det som er fint, er i alle høve at svarte vintermorgonar er blitt lyse, så lyse og lette som IKON. Det er bart på bakken, slik som i Pensumfritt. «The times they are a-changin'»: Snart sit ein annan i min, eller vår stol og leiken går sin gang. Fagpresentasjon Europa før og nå Emnet EUR103 gir innsikt i økonomiske utviklinger og utfordringer i Europa etter 1945. Og nei, selv om det kan høres sånn ut, går det ikke på SV-fakultetet. Tekst: Trond Wathne Tveiten [email protected] Foto: Tilla Bønes [email protected] Selv om Professor Harm Schröter lever en pendlertilværelse mellom Bergen og Hamburg, fant han til slutt tid til å snakke med Atrium om EUR103, som han foreleser i på HF. EUR103 har tittelen ”Europa etter 1945: Ressurser, demografi, økonomi”, og er et enkeltemne som går hvert vårsemester. På en sjelden soldag i april, tar jeg med meg fotograf Tilla Bønes til Øysteinsgate 3 for å snakke med Schröter. Jeg begynner ganske enkelt med å be ham om å fortelle litt om seg selv. – Jeg kommer ikke fra Norge, men fra Tyskland, har en svært tysk aksent og er ikke spesielt god i språk. Jeg snakker delvis engelsk på forelesninger, men på EUR103 snakker jeg stort sett engelsk. Grunnen til dette er at det også er et tilbud til uten landske studenter som ikke har mulighet til å lære seg norsk i løpet av bare et semester. Jeg er økonomisk historiker og opptatt av bedriftshistorie, og er også er engasjert i European History Association. Hvert år har vi en kongress: I 2007 hadde vi den her i Bergen, og i år skal vi ha den i Paris. Ellers driver jeg med en workshop her i Bergen som dreier seg om forflytting av kunnskap i organisasjoner. ressurser. Når vi snakker om ressurser, så mener vi ikke bare naturressurser som olje, men også folkelige ressurser. En ressurs kan også være hvor mye en gruppe er i stand til å gjøre. Sist, men ikke minst, handler det om økonomiske ressurser. Kort sagt den økonomiske utviklingen i Europa etter andre verdenskrig. Det er også fokus på europeisk inte grasjon, og det er da viktig som historiker å se at det ikke er bare snakk om en prosess som i dag hovedsakelig er EU, men også den som foregikk i kommunistiske ØstEuropa under den kalde krigen. EUR103 ser også på den militære integrasjonen som foregikk i NATO og Warszawa-pakten. Vi tar for oss velferdsstaten, hvorfor den ser ut til å være et særtrekk for Europa, og hvorfor ikke andre deler av verden ser ut til å ta den til seg. Vi ser også på integrasjon på makro nivå eller rettere sagt statsnivå, men for å få et skikkelig bilde må man også gå ned mikronivå: blant annet ned på bedriftsnivå, for å finne ut hvordan de som eier og styrer påvirker samfunnet. Hvorfor ble du faglærer/foreleser i EUR103? – Jeg har opprettet emnet og er derfor veldig engasjert i det. Jeg fant det også naturlig med tanke på min bakgrunn. ulike slags ressurser Hva er EUR103? Kan du forklare litt om hva det handler om? – Innholdsmessig dreier det seg om nner på SV-fakultetet. Derfor ber jeg fi Schröter om å forklare litt om hvorfor det ligger under HF. – Det har vært besluttet at fakultetet vårt skal legge ned all tverrfaglige under visning, uansett om det har vært en suksess eller ikke. Min suksess var litt varierende; god på historiedelen og SVdelen, men i mindre grad på språkdelen. Forskjellige studenter har klaget over at det ikke var differensiert nok. Derfor har vi omstilt. Det ble slutt på det gamle Europastudiet, men vi historikere har ønsket å gå videre, og enkelte fra SV har ønsket det. Vi vil beholde EUR103 fordi det fungerte bra. De fleste studentene er i dag SVstudenter som har tatt EUR101 og EUR102 parallelt på SV-fakultetet. SV-studenter trenger mer opplæring i integrasjon som ikke omhandler EU. Hvem studerer dette emnet? – Det er en stor mengde SV-studenter, som ofte er spesialisert innen politikk og sosiologi, men ikke så mange i økonomi. Men det har også dukket opp folk fra juss, og folk som studerer historie og vil gå videre med en mastergrad, pluss uten landske studenter som er tilknyttet studiet gjennom utvekslingsprogram. pensumproblemer og løsninger et uvanlig hf-fag For HF-studenter, så høres kanskje EUR103 mer ut som et fag som man vanligvis Hva syntes du om pensumet/undervisningen, og hvordan foregår en typisk forelesning? – Problemet at vi må kutte ned på mye EUR103 – Europa etter 1945: Ressurser, demografi, økonomi * 15 poengs emne som går hvert vårsemester på HF. * Under instituttet for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap. * Anbefalte forhåndskunnskaper: Undervisningen er på engelsk, så gode kunnskaper i engelsk er viktig. * Fra emnebeskrivelsen: «Emnet tar sikte på å gje studentane ei grunnleggjande innføring i hovuddrag av Europa sin økonomi med vekt på kunnskap om og innsikt i europeisk økonomisk utvikling og dei utfordringane europeisk økonomi møter i dag.» interessant litteratur. Det holder ikke, fordi i historie kan vi lese mye mer. I h istorie har man et annet utgangspunkt fordi man ikke nødvendigvis trenger å lese hver side like godt for å få oversikt. Emnet er pensumbasert, men jeg pleier å gå langt utover pensum. Pensum kan man bare lese hjemme, og da trenger man ikke å gå på forelesning. Her i Norge har man lov til å gjøre dette. Hvis man bare gjentar pensum så blir det utrolig kjedelig, så derfor tar jeg med andre forfattere og lignende. Hvem vil du anbefale dette emnet til? – Jeg anbefaler det til alle som er interessert i Europa og Norges rolle i Europa, men også folk som er interessert i krisen i Europa i dag og hvordan den vil ramme Norge. Jeg vil i tillegg anbefale det til pensjonister, slik at de kan komme med sine erfaringer. fellesskap i europa Før vi går, spør jeg Schröter om han har noen avsluttende kommentarer. Han vil snakke om manglende felleskap i Europa, og blir veldig engasjert. – Når vi snakker om Europa og deres utfordringer, er det viktig å ha et felles Europa, selv om det er mange forskjellige språk og kulturer. På lang sikt kommer flere stater under kontroll fra USA, India og andre stormakter, så jeg frykter at vi kan miste mye suverenitet slik at små stater kan tvinges til å gjøre ting de ikke ønsker. For eksempel: Noen måtte delta i krig mot Irak fordi de sto under press, selv om krigen ikke hadde noen gyldig grunn. Dette er det jeg frykter kan skje i fremtiden hvis vi fortsatt er splittet, at vi kan bli tvunget til ting vi ikke ønsker. Vi trenger fellesskap. IKON Alexandra Azanova Masterstudenten Identitet i middelalderen Vi møter en opplagt Etienne Sandanger på Studentsenteret. Blant barnehagebarn, nistespising, og yoghurtsøling skal vi snakke om temaet for hans masteroppgave; nemlig identitet i middelalderens Frankrike, Tyskland og Normandie. Tekst: Mustafa Duale [email protected] Foto: Ellen M. F. Risbruna [email protected] I 2005 begynte Sandanger på Universitetet i Bergen, hvor han tok språkfag, deriblant en bachelorgrad i fransk. Deretter tok han et semester fri, og jobbet i butikk. I forfjor var han tilbake på Det humanistiske fakultet, hvor han forkastet fransken til fordel for en mastergrad i historie. Vi begynner med å spørre ham hvorfor han valgte dette. – Det er ikke så mye på grunn av årstallene sin del, eller spesifikke historiske hendelser, men mer det å kunne forstå årsak og sammenheng i større og mindre kontekst. For min del, i hvert fall, bidrar det til en forståelse for hvorfor ting er som de er i dag. Jeg tenker på historie som et elementært ledd i forståelse, svarer han og ler litt. identitet Sandanger forteller at han skriver om identitet og etnisitet i middelalderens Frankrike, Tyskland og Normandie. Han har tatt utgangspunkt i noen forfattere som skrev krøniker, dedikert til sine hertuger, konger eller keisere. Han skal med utgangspunkt i disse se om det gis uttrykk for noe som ligner identitet allerede på 900-tallet, og om det fantes noe som het fransk, tysk, eller ormannisk. Når jeg spør om hva han n mener identitet er, sier han følgende: – Identitet ligger i samme kategori som kultur og kunst. Det er et fryktelig vagt begrep. I den konteksten jeg skriver om det nå, blir identitet basert på at de skapte en opphavsmyte om seg selv, og om hvor de stammet fra. Disse ble gjerne hentet fra bibelske tekster eller klassiske verk. Det hentet de rett og slett rett fra historien. Som for eksempel i frankernes tilfelle, der de på 500-tallet etablerte myten om at de stammet fra Troja. Kongen av Troja hadde forlatt byen etter at den ble rasert, og forsvant til dette frankiske området hvor et nytt folk hadde oppstått. Dette med å gi folket en opphavsmyte er viktig, fordi det bidrar til å legitimere lederens makt. Vi fortsetter å diskutere dette identitetsbegrepet, og Sandanger legger vekt på at identitet i middelalderen er ulik fra hvordan vi tenker om identitet i dag. Identitet i middelalderen er knyttet til hertugen, kongen eller keiseren. Individet er ikke så viktig i denne sammenhengen. Jeg spør hva det var som gjorde at han valgte akkurat dette temaet. Sandanger forteller at han først jobbet med et annet prosjekt, men da dette innebar at han måtte lære seg tysk og nedertysk, rømte han fra det. Det var litt tilfeldigheter og litt hjelp fra veileder som gjorde at han havnet på temaet identitet, sier han, men legger til at han er glad det ble sånn, fordi han synes at temaet er fryktelig interessant. de ulike områdene Sandanger understreker at de tre ulike landene var på ulike utviklingsstadier hele tiden. – Frankerne har lenge hatt en sterkt etablert identitet, som kommer av at de oppnådde en samling allerede på 500tallet under Clovis. På et vis klarte de å holde på den arven, mens normannerne aldri helt kommer ut av persondyrkelsen. I tyskernes tilfelle ble de samlet under en keiser mye seinere, selv om de ligner mer på frankernes tilfelle enn normannerne. Tyskerne og frankerne er på vei mot en enhet, selv om det tyske riket gikk i opp løsning senere. Normannerne kommer aldri helt ut av denne hengemyren, som jeg kaller det. De er konstant redd for å bli slukt av frankerne. Men når han ser på identiteten i de u like landene, finner Sandanger mer l ikheter enn ulikheter. – I Normandie er krønikene veldig personlige, siden man skriver om en samtidig hertug som dyrkes av normannerne. Man får en følelse av at de mener at forholdene blir stadig bedre for hver hertug. I frankernes tilfelle blir man mer opptatt av den vestlige kristendommen mot den islamske Østen, og den jødiske befolkningen innad i riket som blir beskyldt for alle problemene. I de tysk-romerske krønikene understrekes det hvordan keiseren reiser gjennom riket og besøker alle de viktigste byene. Men alt i alt er det store likheter mellom hvordan krønikene beskriver lederne sine, sier han. Den viktigste likheten er at man går fra persondyrkelse til at identiteten i større grad er knyttet til institusjonene og ikke selve personen, mer embetet og tronen som sådan, legger han til. kirkens rolle Fakta * Frankere var en betegnelse på en vest germansk stammesammenslutning i dagens Tyskland som gikk inn i Gallia, i dagens Frankrike. De dukker opp på 200-tallet e.Kr. og levde da i området nord og øst for elven nedre Rhinen, et område som i dag fortsatt heter Franken. * Normandie var et hertugdømme nord i dagens Frankrike. Innbyggerne stammet fra ulike folkegrupper, først og fremst fra Irland, fra Orknøyene, anglo-dansker fra danelov-området i England, dansker og en del nordmenn som både invaderte og innvandret til Frankrike i løpet av 800- og 900-tallet. I dag består Normandie ikke av det samme området, men er et mindre område som ligger mellom fastlandsFrankrike og Kanaløyene. * Det tysk-romerske rike var den offisielle betegnelsen på riket og statsdannelsen som oppsto som en følge av at det karolingiske Øst-Frankerriket ble dannet gjennom traktaten i Verdun i 843. Det tysk-romerske riket eksisterte i nesten et årtusen frem til det ble oppløst etter Napoleons initiativ Man merker i tekstene at kirken får mer preg av en institusjon enn en moraliserende part. Krønikene blir m indre opptatt av privatlivet til de enkelte hertuger eller keisere, sier Sandanger og legger til følgende: – I normannernes tilfelle er det viktig at hertugen og kirken er tett sammen sveiset. Man fremhever at hertugen er en god kristen mann som vil kirkens beste. Det er et tett maktforhold. I det tyskromerske riket hadde man noe veldig komplisert som ble kalt det keiserlige kirkesystem, som jeg ikke tør begi meg ut på å forklare, men man har en elementær institusjonell sammensveising mellom keiseren og kirken. Og i frankernes rike er det et mindre tett forhold, men kirken spiller utvilsomt en stor rolle. I Frankrike hadde de noe som ble kalt kirkens fred. På tusentallet hadde de samlinger hvor hertugene sverget på å beskytte kirken og kirkens eiendom. Den franske kongemakten er svak på dette tidspunktet, så i mange tilfeller går kirken utenom kongen for å prøve å stoppe urolighetene som preger området på denne tiden. I det t ysk-romerske samfunnet er det en veldig tett sammenknytning mellom keiser og kirke, som er vanskelig å forklare hvorfor oppstår, forklarer han. trekke paralleller til i dag? Vi lurer på om vi i dag kan bruke dette identitetsbegrepet som Sandanger snakker om til noe. Han tenker seg om et øyeblikk og sier: – I frankernes tilfelle er det tydelig at de er franskmenn, men innenfor rammene av Gallia. Det har skjedd mellom år 500 og 1200 og de er ganske trygge på seg selv. Det slo meg at de har vært sånn lenge. Normannerne derimot forsvant jo da de prøvde å ta England. De kunne takle de små tingene, men dette ble for stort for dem, selv om de har etterlatt seg en stor kulturell arv, i form av mengden kloster de bygde og administrativt system. I det tysk-romerske riket er det hakket vanskeligere fordi du har en utvikling som går i retning av at istedenfor å samle seg rundt en sterk kongemakt utover på 1200tallet, går riket i oppløsning og går over til å bli det sentraleuropeiske området. Selv om det var et skille mellom de som kom fra for eksempel Sachsen eller Bavaria. Tyskerne opplever en større regional oppdeling som forsvinner i det frankiske riket. Denne regionale inndelingen og identitetsforskjellene kan vi se spor av i Tyskland den dag i dag, hvor man har en meget sterk regional identitet. Men man ser noe som tyder på noe fransk noe på 1200-tallet i større grad enn man ser noe tysk eller normannisk. Avslutningsvis stiller jeg ham et spørsmål som er ufint å stille HF-studenter, nemlig hva fremtiden bringer. Hva skal han gjøre med denne masteren? – Jeg skal ikke gjøre noe med denne masteren spesifikt, tror jeg. Ikke noe annet enn å vise at jeg har gjort et større akademisk arbeid. Tror ikke innholdet blir så viktig egentlig når jeg skal søke jobb. Men jeg har selvfølgelig lyst på en god karakter for å vise at det jeg driver med er viktig, sier han og gliser. Så pakker ungene sammen sekkene sine og blir skyflet ut døren i en sky av støvler, votter, og regntøy. Vi går også hvert til vårt, jeg en tanke klokere. Kilder: – Wikipedia i 1806. 11 Kåseri Mulighetens marked for deg uten musikk En tekst om hva du kan finne på uten filmmusikken til dine daglige gjøremål. Tekst: Marit Solemdal [email protected] Illustrasjon: Hilde Aurora Flak [email protected] iPoden min ble ødelagt her om dagen, men jeg kjøpte en ny noen dager etterpå. De dagene hvor jeg gikk rundt i Bergens gater uten iPod, følte jeg meg naken. For hvordan i alle dager skal man komme seg fra A til Å uten denne evinnelige musikken på ørene? Tanken på i det hele tatt klare seg uten en slik duppedings i hverdagen stresset meg noe så vanvittig. For meg funker det nemlig ikke å gå rundt kun i mitt eget selskap. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å lytte til min egen pust; å kjenne de indre organene skvulpe rundt i kroppen; å føle på hvordan tærne krummer seg i det de møter bakken; å kjenne vinden som blåser friskt i det pistrete håret mitt. Herregud! Jeg dør av kjedsomhet. Derfor måtte jeg finne en annen løsning for å underholde meg selv i det jeg gjennomgår mine mer eller mindre dagligdagse reiseruter: Over Puddefjordsbroen, på vei til butikken, på bussen, på Torgallmenningen. Overraskende nok, så skal det ikke stå på mangelen av aktiviteter som får tiden til å gå, skal jeg si deg. Det gjelder bare å ta spaden fatt og grave fram fantasien. Om du selv mener du er av typen som er avhengig av musikk når du er ute og går i ditt eget selskap, og som får abstinenser etter 50 meters gange når du kun har din egen hjerterytme å høre på, så anbefaler jeg deg å prøve ut noen av tipsene du får av å fortsette å lese denne teksten. 12 syng sammen Dersom man går i motvind og regn over Puddefjordsbroen, så kan man jo alltids synge selv: Det er jo ingen som får med seg hva man driver med i all denne vinden og regnet likevel. Dessuten tar normale folk bussen over broa på dager hvor trollkjerringer danser ned som verst og vinden blåser så du knapt klarer å holde deg på beina. Der man kommer gående vil man antageligvis bli tatt for å være en freak uansett hvordan man snur og vender på det. Da er det ingenting i veien for å ta den helt ut. Man kan også oppfordre eventuelt andre gærne fotgjengere til å synge sammen med seg. Slik kan man sammen danne et fellesskap og du kan utvide din vennekrets. Voilà! snakk Om ikke sang er noe for deg, så kan det være et godt alternativ å snakke til seg selv. Man kan for eksempel ramse opp alle kommende gjøremål for dagen. Det finnes ingen bedre huskemetode enn å si ting høyt for seg selv. Hvis man ikke liker tanken på å snakke med seg selv fordi man tenker dette virker rart og unaturlig, så kan jo det å faktisk ta kontakt med andre i samme situasjon som en selv være en fin måte å slå i hjel tid på. Det er sikkert noen andre uten iPod som går over broa. Snakk til dem! Kanskje dette kan være veien til å bygge nye nettverk? En fin måte å komme i kontakt med andre mennesker på. Det kan for eksempel være å spørre hva klokka er. Deretter kan man forklare situasjonen, hvorfor du stilte spørsmålet. Da kan man for eksempel trekke inn at man har en ødelagt iPod, iPhone eller lignende. Etterpå kan man si noe om bakgrunnen for hvorfor dette produktet, hvor du tidligere kunne følge med på klokka, ikke fungerer lenger.Her kan du videre gå inn på hvordan din spiller ble ødelagt. Du kan for eksempel si: Hei! Kan du si meg hva klokka er? Jeg har ikke klokke, skjønner du. Ødelagt iPod. Ja, jeg var så avhengig av den spilleren at jeg tok den med i dusjen, men det tålte den ikke, så her er jeg da på (for eksempel) Puddefjordsbroen uten iPod. Litt av et samfunn vi lever i. Produktene er ikke skapt for å vare lengre enn i maks ett år nå til dags. Jævla forbrukersamfunn. Sånn var det ikke før. Bruk og kast liksom. Profitt, profitt, profitt. Etter en slik nøye gjennomtenkt åpning, vil nok resten av dialogen flyte avgårde uten store problemer. Det kan jo også være at den respektive spilleren har blitt ødelagt på grunn av været. Det finnes neppe et bedre emne innen smalltalk i Bergen by å starte en samtale med enn at din hva-det-nå-måtte-være av et produkt du lytter til musikk på, ble ødelagt på grunn av en vannskade. Alle mennesker som har oppholdt seg i denne byen i mer enn to uker i strekk har garantert opplevd at en eiendel har blitt ødelagt i regnet. Det være seg en bok på pensum hvor alle notatene den det gjelder har skriblet ned i margen i løpet av semesteret nå er uleselig på grunn av regn (for så å ha unnskyldt sin middelmådige prestasjon til sensor på eksamensdagen med å forklare denne tragiske bort gangen av de verdifulle notatene), arvestykket fra tantes oldemor som en kvinne fikk i 1972; klokken som slut tet å tikke på grunn av regn, eller den superstilige vintage-mobiltelefonen fra 1987 som vedkommende du har møtt på din vei måtte bære som en ryggsekk. Denne mobiltelefonen måtte omsider si takk og farvel på grunn av (nok en gang) regn. – Det regner trollkjerringer, sier bergenserne når regnet fosser ned i det de kikker ut av kjøkkenvinduet. Og jammen er de trolsk, disse magiske dråpene. De kan i hvert fall stort sett alltid være en kilde til å komme i kontakt med folk på. dans til buekorps Rister du på hodet og tenker at dette ikke er noe for deg? Dersom man ikke er kongen eller dronningen av smalltalk, kan det jo hende at man har en rockefot som rister i tide og utide. Om årstiden tilsier det (og det gjør den jo som regel), så kan man jo følge etter et buekorps. Man kan danse til rytmene eller spille luft-tromme. Dette vil neppe falle i god jord hos de innfødte, men på dette området er jo bergenserne altfor konservative. Hallo! Vi er i 2012! Det er på høy tid å få inn nye nytt. Tradisjon er så innmari kjedelig. Det som man ofte glemmer, men som man for all del bør huske på, er at tradisjoner er til for å brytes. Flertallet av oss har for e ksempel sluttet å piske hverandre på langfredag for å lide sammen med Jesus, men ørene mine blør fremdeles hver eksamenstid. Alle kan høre det bortsett fra bergenserne. Det spørs om ikke trollkjerringene som dukker opp titt og ofte i denne byen har trollbundet bergenserne, men ikke innflytterne. Noe som fører til at musikk som andre opplever som masete og plagsom, opplever de som er født her som noe vakkert og flott. Den samme trommingen time etter time, dag ut og dag inn. En liten forandring på "repertoaret" kan da i hvert fall ikke skade? Eller? sett i gang og tell Dersom det er lyktestolper eller stolper av andre slag på stekningen du befinner deg, kan du også telle antall skritt du går mellom de stolpene. Når det gjelder tidsfordriv i form av tvangstanker er mulighetene som kjent mange og varierte: Ikke tråkk på streken, tråkk på streken, tell alle bilene du møter. Her kan man variere mellom å telle alle bilene, kun de røde eller de blå, telle de skitne og de rene. Hvis man er så heldig at man kan noe om dette feltet, kan man også avansere oppgaven å sette i gang å telle biler som bruker ekstremt mye drivstoff versus biler som er av den "miljøvennlige" sorten. konkurrer Kribler det i magen bare med tanken på å konkurrere? Dersom ikke tvangstanker skulle være noe for deg, så kan du kanskje vekke konkurranseinstinktet i deg? Hva med å gå om kapp med personen som går forbi deg? Her må man finne en makker som passer til sitt nivå: enten det er den pubertale tenåringen som subber på vei mot skolen, dama på 50 med matchende sydvest, regnfrakk og støvler i rødt slangeskinn som tripper avgårde, mannen som alltid går i den samme tweedjakka, eller treningsnarkomanen i midtlivskrisa. Om man skulle være sent ute til en forelesning eller en avtale, er dette en teknikk som aldri slår feil. Det finnes neppe raskere måte å komme seg fram på enn å jogge forbi en mann i sin beste alder iført trange tights, en ettersittende trøye samt et par spesialtilpassede løpesko. Dersom man skulle klare å holde tritt med en mann av denne typen, vil nok utfordringen være å komme fram til Å like lite svett som du var da du startet opp på A. Hvem har vel ikke opplevd å sitte på forelesning og kjenne svetten piple i pannen den første halvtimen etter at man har sprunget hele veien til forelesning for å rekke å komme på plass før det akademiske kvarteret er over (og hvor mange har ikke rukket det, men er svett likevel)? Konklusjon: Det finnes et hav av aktiviteter der ute for deg som ikke har musikk på ørene. Å leva det er å elska, er det noen som sier. Våg å tenke i nye baner: Mest sannsynlig vil man overleve det (noen påstår til og med at man kommer styrket ut av det). Man må ikke sitte inne når alt håp er ute! XOXO. 13 Kåseri Våren er komen!! (Eller..?) Du ser desse folka overalt, og til slutt så er du nok ein av dei. Dei snakkar ikkje om anna enn hatet dei har for vêr og vind, og gjer ikkje anna enn å gleda seg til våren kjem. 14 Tekst: Ingvild Revne [email protected] Illustrasjon: Hilde Aurora Flak [email protected] Kva kan ein seie om våren? Jo, den gjev oss eit nytt håp om ei lysare framtid. No er det sjølvsagt ikkje heile livet ein snakkar om, men det faktum at det faktisk vert lysare ute. No når det vårast kjem menneska i Noreg sakte, men sikkert ut av den forrykta vinterdvalen sin. Om vinteren ser ein ikkje stort til dei, noko som kjem av mange ulike grunnar. Til dømes er ein så vinterdeprimert at ein finn på ei kvar unnskyldning til å halde seg inne i huset, enten det er vêret eller klesvasken. Ein annan grunn kan vere at dersom ein faktisk har mota seg opp til å bevege seg ut, så ser ein ikkje mykje, fordi at all fokus og energi vert sendt til armane. Her strever ein med å halde den forbanna paraplyen i riktig posisjon slik at ein a) ikkje vert våt, b) ikkje bles overende og c) ikkje blir nedspylt av slaps frå ein bil som kjører forbi. Er ein så (u)heldig å faktisk møte på nokon, så er det vel fordi a, b og c vert litt før høgt prioritert i forhold til d) å klare å unngå å gå på folk med paraplyen. Dette er mildt sagt eit mindre hyggeleg møte, og ein kan sjå i augo til dei to kolliderande personane at dei skulle ynskje at dei hadde haldt seg heime og vaska klede eller noko sånt i staden. Vinterdeprimerte menneskjer er eit mindre hyggeleg folkeslag, og til sjuande og sist er me vel alle ein del av gruppa. Nokre får syndromet med ein gong dei ser det første snøfnugget, medan andre kan sjå gleda i snøen i ei lengre tid. Etter kvart som våren nærmar seg, har så og seie alle blitt smitta, og ein kan ikkje gjere anna enn å snakke om vêret og ynskje at det var vår. Det er då ein stor dag den første dagen sola skin og folk kan gå utan paraply, støvlar eller vintersko. Med ein gong gradestokken nærmar seg 5 grader, kjem det ein ny glød hos folket og ein får ein sjølvtillit få har sett maken til. Ein trur ein kan meistre alt og at vêret er det siste ein treng å tenke på. Vinterkleda pakkast inn i skåpet, og ein tørker støvet av vårklede, småsko og lette jakker. Når ein då vaknar godtruande og lykkeleg ein tidleg morgon og ser den kvite slapssuppa på bakken, kjem det som eit slag i andletet. Ein innser at det kanskje ikkje er over enno, og at vårt klima ikkje er like føreseieleg som ein gjerne skulle ynskje. Det er no ein møter to val: Ein kan 1) motvillig gå og hente dei nedpakka, kjipe vinterkleda, eller 2) trasse vêret og ta på seg vårklede, i håp om at sola kjem til å skinne gjennom seinare på dagen. Ein ser begge deler på gata om våren. Uansett val kan ein sjå lengsla etter sol, varme og det å vere tørr på beina i augo til alle som går rundt i Noregs gater. Ein byrjar kanskje å innsjå at vêrgudane ikkje delte dei same tankane som resten av befolkninga, og at dei berre gav deg ein smakebit på noko ein aldri heilt vil få i ein lengre periode. Ein kan no sjå gode poeng i kvifor ein vel ein lengre tur til Syden både ein og to gongar i året og ein kan ikkje anna enn å hate dei sommarlege og overlykkelege pensjonistane som vel å busette seg der. Når vêrgudane går konstant rundt med PMS, er det ikkje løye at solstrålane som kjem gjennom vindauget vert tilbedne som ein heilag gud, og at etter kvart som ein nærmar seg våren kan ein sjå halvnakne menneskjer både her og der. Det er som om ein har fjerna ein tung byrde frå skuldrene til folk, no drit ein i kles- og oppvask og ein hoppar nesten av glede ut av døra. Det norske folk har vert undersolt i mange herrens år, og no nyttar ein moglegheita til å få så masse sol som mogleg. Uansett om ein sit og ventar på buss, drikk ein kaffi ute med venner eller går ein tur i fjellet, tek dei elles innelukka nordmennene så mykje klede av seg som sosialt akseptabelt, og meir til. Sola er komen! Alt i verda er flott og nydeleg! Og når våren verkeleg er komen er ikkje trea lengre brune og visna, men grøne, fine og blomstrande. Ein har moglegheita til å sjå rundt seg i alle veger ein vil, sidan paraplyen igjen ligg godt nedtrykt i gangen, og ein ser at det faktisk er andre menneskjer der. Sjølv om lykka ikkje varer lenge, så kjem den som regel att kvar gong ein ser det strålande lyset frå himmelen. “ Vinterdeprimerte menneskjer er eit mindre hyggeleg folkeslag, og til sjuande og sist er me vel alle ein del av gruppa 15 IKON Hanne Kari Njåstad Portrett –Kva toler eit dikt? Charlotte Riise utfordrar diktsjangeren i si første bok «Eg treng tid til å sakna deg». Eg snakkar i hennar ord, tek på meg klede og set meg i senga. Ho vende seg mot meg, kva såg ho i andletet mitt. Illustrasjonsfoto Eg er på feil side og lyttar i mellomrommet. Tekst og foto: Solveig Hesvik Frøyen [email protected] Charlotte Riise er engelskstudent på HF, men meir enn noko anna er ho oppteken av å lese og skrive dikt. Ho ynskjer at folk skal opne auga sine for denne sjangeren og ikkje vere redde for å meine noko om han. Ho har nyleg gjeve ut si første diktbok. Har du alltid hatt eit ynskje om å bli forfattar? – Eg har alltid skrive. Eg begynte å skrive då eg gjekk i 6. klasse. Når ein fekk velje mellom fem ulike oppgåver i norsken, klarte eg ikkje velje berre eitt alternativ, så eg skreiv alle. Eg har altså alltid likt å skrive, men det var først for 4-5 år sidan at eg tenkte eg ville bli forfattar. Kva inspirerer deg i skrivinga di? – Eg blir inspirert av alt eigentleg. Det er litt tilfeldig. I stor grad handlar det for meg om å lese mykje, å få impulsar som set det heile i gang. Det kan òg vere film, musikk, eller berre det å vere ute, møte nye folk og sjå nye ting. Ikkje minst inspirerer venene mine meg. Likevel, handlar skriving like mykje om arbeid. Eg hadde ikkje skrive mykje om eg skulle venta på inspirasjon til kvar tekst. Korleis skriv du eit dikt? Kjem det berre til deg eller brukar du lang tid på å få det ut? – Begge deler. Når eg arbeider med dikt, er det sjeldan at dei kjem heile ut. Eg brukar som regel lang tid på redigering: Eg byter ut eit ord, tek vekk noko, snevrar inn, konkretiserer. Ein kan alltid gjere meir, ein kunne ha jobba med ein tekst i det uendelege. Det er difor ein har ein redaktør. Han kjem med tilbakemelding, peikar på ting som fungerer eller ikkje fungerer og seier i frå når det er bra nok, elles ville eg nok aldri blitt ferdig. Det er fint med eit anna blikk fordi det er vanskeleg å ha distanse til teksten når ein er midt i det. “ Eg har ikkje plass til alt i hovudet og må gjere av det ein stad Korleis begynte denne prosessen? – Eg sende inn manus og etter det var det ulike formalitetar. Eg fekk ein mail om at manus var motteke, at dei hadde lese det, at dei var interesserte og at dei hadde sendt det vidare til ein konsulent som ville vurdere det. Så var det berre å vente til eg fekk ein ny mail frå redaktøren som sa at konsulentuttalelsen var svært positiv og at dei ville samarbeide med meg. Eg er glad eg stolte på intuisjonen. Eg hadde nemleg tenkt å sende manus tidleg våren 2010, men så tok eg ein pause før eg jobba på det heile sommaren. Hausten fekk det liggje medan eg leste til fag og så sende eg det inn like før jul. Då var det på om lag 56 sider og eg hadde jobba med det på og av i to år. Då tenkte eg; No har eg skrive mykje. Eg ser på det når tankane er ferdige. Korleis var det å få antatt manuset? – Det var veldig rart, spesielt å lese om seg sjølv i tredjeperson i konsulentuttalelsen og å få tilbake dommen frå den nærast guddommelege skikkelsen, redak tøren. Det heile gjekk nok ikkje opp for meg før eg sat med boka i handa. Det tok om lag eit år før den var klar. Kvifor har du valt dikt som sjanger? Synest du denne sjangeren er meir personleg enn andre? – Eg trur ikkje det er sjangerbestemt, men kjem an på forfattaren og har å gjere med stil, språk og distanse til stoffet. Det er for eksempel ikkje min agenda å vere sjølvutleverande som Knausgård. Å skrive dikt er likevel ikkje eit ubestemt val. Eg har prøvd å skrive andre sjangrar, men dette er den forma som kjem ut når eg skriv på autopilot. Det er slik eg synest eg kan uttrykkje meg presist, konkret og godt. Eg kan likevel ikkje seie at eg ikkje kjem til å skrive noko anna i framtida, men eg Kjem du heim, kom heim, kviskrar eg, i susinga frå den andre enden: Nei, ikkje enno, ikkje no, det er så mykje å lese, det tek så lang tid. Illustrasjonsfoto På hi sida av vegen vel eg eit tre. Om ho ikkje har kome når det blomstrar, dreg eg og hentar ho. synest poesi er interessant og det er mykje meir spanande å utfordre diktsjangeren enn for eksempel romanen. Korleis det? – Folk har gjerne ei forventing til dikt, og gjerne negativ på grunn av norsk undervisning. Dikt er ikkje berre slik ein kanskje får inntrykk av der. Sjølv har eg eit narrativt eg, sjølv om det er fragmentert, og eg har både karakterar og dialog i mine dikt. Det oppstod ei historie i teksten som eg syntes det var interessant å utforske vidare. Likevel lurer eg på kor mykje eit dikt faktisk toler? Toler det at ein pressar inn i det ei historie, karakterar, at eg hoppar i tid, i tillegg til alt det som ikkje vert sagt? Kva les du sjølv? – Poetar eg les sjølv, er til dømes Rune Kristiansen. Han har ein veldig tilgjengeleg skrivemåte. Ein får lyst til å skrive når ein “ Dikt er den formen som som kjem ut når eg skriv på autopilot les han. Eg likar også Emmanuel Hocquard, spesielt ei gjendikting på Oktober som heiter «En by eller en liten øy». Her er det berre det mest naudsynte som står igjen. Det kan verke for konkret, men han opnar så mange rom og viser kor presis ein kan vere og likevel skape noko i lesaren. Denne boka les eg minst ein gong i året. Nokre dikt les eg raskt og ser ikkje på igjen, medan andre kjem eg stadig tilbake til. Kva ynskjer du å formidle? – Eg ser ikkje på det som min jobb å tenkje på kva lesaren sit igjen med. Det tenkjer eg ikkje på når eg skriv. Poesi handlar likevel om å skape innhald og å setje saman bilete på ein spesiell måte. Det har med blikk, ulike element eller oppbygging å gjere, men eg vil ikkje seie noko om kva lesaren skal sitte igjen med. Kva er det å skrive for deg? – Å skrive er litt ein nødvendigheit. Eg har ikkje plass til alt i hovudet og må gjere av det ein stad. Eg håpar òg eg bidreg med noko i litteraturhistoria. Då har eg gjort ein god nok jobb. Eg hadde ikkje fortsatt med å skrive om eg ikkje ville bli lest. Har du nye prosjekt på gong? – Eg skriv, men eg har ikkje noko meir konkret enn det. 19 Minnet er ei historie, ekkoet av eit uformeleg bilete; Klart ein kan døy. Det er der, heile tida i romma, augekastet, Illustrasjonsfoto det siste portrettet. Vi går ut, ut av dagane og ingenting av oss tek vi med. Vi hugsar ikkje ein annan avskjed: Utanfor huset står ein samtale og glitrar. Illustrasjonsfoto Vi går ut, og lærer oss å gøyme draumane. Korleis er det å ha gjeve ut si første bok? – Det er skummelt, men eg er veldig fornøgd med å bli antatt på første forsøk av forlaget. Har du lese anmeldelsane du har fått? Den i BT var jo svært positiv. – Ja, det er vanskeleg å ta innover seg, men samtidig veldig fint. Eg er mest overraska eigentleg. Samtidig, tenkjer eg at det er lettare å ta stilling til noko negativt. Då hadde eg hatt eit konkret forbetrings potensiale. No kjenner eg eit enormt press til å skrive noko endå betre til neste bok og i alle fall ikkje dårlegare, men eg skal sjølvsagt ikkje klage: Det er jo heilt fantastisk og eg kjenner meg svært heldig som får omtale. Og så håpar eg at mange kjøper boka. Eg synest likevel det er dumt at poesi “ Det er meir spanande å utfordre diktsjangeren enn romanen ikkje sel. Eg veit ikkje kvifor, men eg trur folk vegrar seg for både å lese og snakke om det. Eg synest ein må tørre å satse meir på det. Ein treng ikkje vere litteraturvitar for å meine noko om dikt. Når ein les eit dikt burde ein klare å ha ein tanke om det er godt eller dårleg og kvifor. Kanskje er det fordi dikt ikkje har dei same faste haldepunkta ein har i ein roman og at romanen er lettare å seie noko om. Mitt ønskje er at ein skal slutte å snakke om at det er utilgjengeleg eller ikkje og heller snakke om innhaldet i teksten. Det blir litt som 8. mars. Ein snakkar stadig om denne dagen er viktig eller ikkje, men mindre om kvifor. Har du nokre skrivetips til slutt? – Eg synest det er viktig å sjå på det ein gjer som eit arbeid. Å ha arbeidsstruktur er i det heile teke viktig når ein skal arbeide som forfattar og det å respektere arbeids tida si. Jobbar eg med tekst, så jobbar eg kvar dag. Eit anna tips er å skrive mykje. Ikkje sett inn det kritiske blikket før redigeringa tek til. Dessutan er lesing også jobbing. Eg meiner skrivesperre er berre tull. 21 Dikt Newspaper Blackout Newspaper + marker = Poetry. Grab a marker and a newspaper, black out the words you don’t need, and share your poem here. Tekst og illustrasjon: Ove Wisløff [email protected] 22 Det er denne oppfordringen som møter deg når du går inn på bloggen til Austin Kleon, newspaperblackout.com, en nettside han laget som en ledsager til boken hans Newspaper Blackout. Kleon bor i Austin i Texas, USA, sammen med sin kone Meghan og deres hund, Milo. Om dagen designer han internettsider, mens på kvelden skriver han dikt. Nærmere bestemt blackout poetry. Kleon ble en gang spurt på bloggen sin ‹Hva er blackout poetry?›. Kleon svarte «Blackout poetry er poesi som lages ved å redigere bort ordene i en tekst med en sprittusj, så bare noen få utvalgte ord blir igjen og utgjør et dikt.» Alt man trenger er en tusj og en avis. Du begynner først med å finne ord du mener passer inn i et dikt, for så å streke rundt dem. middel mot skrivevegring Kleon var en forfatterspire som etter college mistet inspirasjonen og den konstruktive kritikken han fikk der, og utviklet skrivevegring. En dag han satt og ikke fikk til å skrive, kikket han bort på haugen av aviser som lå ved siden av pulten og tenkte: ”Jeg har ingen ord, mens der er det flere tusen.” Så derfor tok Kleon opp en sprittusj og en avis, og begynte å stryke. Han mente først at diktene han lagde skulle fungere som en vei ut av skrivevegringen, at blackout poetry skulle føre til en novelle eller kanskje en roman. Meghan, Kleons kone, var den som overtalte ham om at det han drev på med faktisk var poesi i seg selv. Mange dikt senere bestemte han seg for å gi ut de beste, og i 2010 kom boken Newspaper Blackout ut. en 250 år gammel historie Newspaper Blackout er ikke bare en samling av Austin Kleons beste blackout poetry, men også den 250 år gamle historien til blackout poetry. Etter hvert fikk Kleon klager på at han etterlignet andre folk som hadde gjort dette før. Dette førte til at han ville undersøke saken litt nærmere. Det viser seg nemlig at det hele begynte med Caleb Whitefoord, en engelsk vinhandler, forfatter og diplomat, som en gang på 1760-tallet satt værfast i sitt hus på landet, et stykke utenfor London. Det eneste han hadde å underholde seg med var en kortstokk og et par aviser. W hitefoord så ingen grunn til at ikke en avis skulle kunne være like under holdende som en kortstokk, så etter at han hadde lest avisa på den gammeldagse måten, hver kolonne for seg selv nedover, leste han den på tvers. På denne måten fikk han to setninger fra ulike artikler. Denne metoden, mente Whitefoord, «fører til de rareste sammenhenger… Ting så forskjellige i både deres natur og kvaliteter, at ingen levende sjel kunne tenke seg å føre dem sammen.» Whitefoord valgte å skrive ned noen av funnene sine. Her er et av dem: This day his Majesty will go in state to Sixteen notorious common prostitutes Etter Whitefoord er det mange som har prøvd seg på lignende øvelser: Thomas Jefferson, USAs tredje president, mente at bibelen var en fantastisk bok, men alt det overnaturlige trodde han ikke på, så han begynte å klippe. Den har senere blitt kjent som «The Jefferson Bible». I Paris på 1920-tallet var det en Romansk surrealist og poet ved navn Tristan Tzara som begynte å lage poesi ved å trekke lapper, hvor det stod skrevet d iverse ord, ut av en hatt. Dette førte til opprør blant surrealistene, og Tzara ble kastet ut av klubben. poesi alle kan klare Har du en tusj i hånden? Hvorfor ikke prøve deg på litt blackout poetry? Ta en gammel avis og begynn å stryke ut. Jeg prøvde meg selv på litt blackout poetry med gårsdagens Studvest. Resultatet var ganske overraskende: Jeg er en person som (så mange andre) ikke eier det talentet som skal til for å skrive god poesi, men det diktet som kom ut av Studvest var neimen ikke så dårlig. Så ikke la deg skremme vekk hvis du er som meg og tror du ikke kan poesi– blackout poetry er noe alle kan klare. Kilder: – Kleon, Austin (2010), Newspaper Blackout, Harper Perennial – Kleon, Austin (2010-2012), Newspaper Blackout, nedlastet 30.02.2012 fra: newspaperblackout.com – PBS NewsHour, Texas Poet Twists Newsprint into Prose, nedlastet 30.03.2012 fra: http://www.youtube.com/ watch?v=ipAXNboiwC4 Frokostblanding: Dagens viktigste lyttemåltid for studenter! Dønn i Støtet: Beviser at alt har et soundtrack. Brunsj: Ukens høydepunkt! De beste reportasjene, intervjuene og musikken! Fuzz: Programmet for deg som elsker rock og hater lensmannen. Radiodokumentaren: Utvalgte radiodokumentarer av våre medarbeidere. GorRiLLa: Klassisk og skitten Röck og Pönk i alle bananens former. Venstreparty: 100% likestilt program om kjønn, i begrepets videste forstand. Jazzonen: Reportasjer fra Bergens jazzmiljø. Bulldozer: Radioens medievitenskapelige alibi ruller over ukens mediebilde. Klassisk Avsporing: Klassisk musikkhistorie med varierte avstikkere. Grenseland: Utfordrer de sosiale konvensjonene i hverdagen! Ordet på Gaten: Bergens hip-hop show nummer 1. Gult Kakestykke: Gir anekdotene som gjør deg mest interessant på vors. DNSRL: Den nasjonale Studentradiolista. Musikken for studenter! Soft Science: Hvis du liker vitenskap, men hater doktorgradsavhandlinger. b0ka radio: Musikalsk reise gjennom fenomenet «mixtapes». Studentersamfunnet på radio: Opptak fra Studentersamfunnets møter. Nytelse!UZRLYrÄUULU`[LSZLUPZ[\KLU[LUZQL]ULO]LYKHN Utenriksmagasinet Mir: Om kjente eller ukjente problemstillinger i verden. Fasjonabel: Få nye impulser innen mote, stil og trender! Blodharry: Leter fram helter i søken på en hederbetegnelse av harryen. Emomandag: Fra emo til glad på 30 minutter. Fotball på Boks: Gir deg det nyeste nye rundt den herlige ballsporten! God Gli: God gli med MSO - din seksualutdanning på radio! Hardcore: Utvalgte spill bøyes og tøyes av gamere som har peiling. Undergrunnen: Dans med ny DJ hver fredag klokken 21. Kinosyndromet!:UHRRPUNZ`UZPUNVNZUHJRZH]ÄSTLUZTHUNMVSKPNLZPKLY Nyhetsuka: Ukens viktigste nyheter, med kommentarer og debatter. Radio Eldrebølgen: Den koseligste radiohalvhalvtimen. Skaper hjemlengsel!. Skumma Kultur: Siler skummet fra bra kultur i Bergen og verden ellers. Råmix: Diktprogram med lavt tyngdepunkt, som av og til gaper for høyt. Alternatip: Gir deg ukens spilleliste på SriB. Hør godbitene før alle andre! Plutopop: Plutopop byr på fersk kvalitetsmusikk fra alle genrer. FM: Vatikanet: Hva du skal og ikke skal få med deg fra den populærkulturelle verden. 96,4 / 104,1 106,1 / 107,8 Studentradioen i Bergen IKON Hanne Dale IKON Solveig Hesvik Frøyen Novelle Aargh! Eit forsøk på magisk realisme med ei lita forteljing om illusjon og desillusjon og om å vente seg for mykje eller for lite. Eller tolk ho som du vil. Tekst og illustrasjon: Ingvild A. Jansen [email protected] Geir var redd. Han hadde vore redd så lenge han kunne hugse. Det øydela ikkje livet hans, men ho var no likevel alltid der, i større eller mindre grad, denne redsla hans. Geir flytta fleire gonger (om det var grunna familien, studiar eller jobb), men monstra følgde etter. Og alle hadde sin eigen vesle, faste plass. I kjøkenskapa spissa små skapningar tenner og klør medan dei venta på å gå til åtak på han når han skulle hente litt frukostblanding. Kvar gong han pussa tenna, var det ein vampyr bak han, som visste at Geir ikkje kunne sjå han i spegelen. Når han føna håret og ikkje kunne høyre noko over den høge ljoden, brukte diverse mordarar dette høvet til å snike seg inn på han. Dei gjorde det same når han stod i dusjen. Romvesen luska rundt i skuggane på parkeringsplassen; varulvar i hagen. Trappeoppgangen var heimsøkt av spøkjelse. Dei underjordiske grov ein tunnel inn i kjellaren som dei ville dra han ned i. På loftet budde zombiane og drøymde om hjernar og menneskekjøt. Hovudet hans var stappande fullt av sånne tankar, men ikkje ein einaste gong hadde han faktisk treft eit monster, blodtørstig eller ikkje. Han såg gardiner blafre, men det var ikkje eit spøkjelse. Han høyrde trappa opp til loftet knirke, men såg ingen zombie. Innan han hadde fylt tretti år, eigde han ikkje eit gram av mørkeredsle lenger, og av ein eller annan merkeleg grunn gjorde dette han (litt etter litt) uendeleg trist. Han var ikkje redd no, han var berre utolmodig. Han byrja å gå meir ute åleine om natta, men vart ikkje overfalle av så mykje som ein ussel lommetjuv eingong. Kom det ikkje noko snart? Var det ikkje noko meir, altså? Berre studiar, jobb, offentleg transport, asfalt, sydenturar, kaffi, rekningar og køar? Redsla hadde no i alle høve vore noko, ho hadde gjort livet interessant. På TV prata dei om alle jordas mirakel, både naturlege og menneskeskapte. Det var nok av dokumentarar. Det var naturprogram og opptak frå teknologimesser; kulturprogram frå diverse trussamfunn. Somme fabla om forskjellege slags høgare makter, somme var forelska i vitskapen og framtidas uendelege moglegheiter, somme handsama politikarar eller kongelege som om dei var valde av gudar, eller sportsfolk som greske heltar. Sir David Attenborough kviskre-snakka oppglødd med hovudet halvveges nedi ei maurtuve, Märtha Louise starta engleskule, Professor Hiroshi Ishiguro skremde si vesle dotter med ein robotkopi av han sjølv, Stephen Fry kjøpte gestikulerande sin nye iPad, Obama og Hillary fekk ståande applaus, handballjentene tok heim endå ein seier. Nokre var nøgd med kunst av alle slag. Andre univers eller personar som berre fanst i kunstnaren sitt hovud, og som ho eller han mana frem i ein bleik kopi på eit eller anna vis, med leire, med stein, med måling, med blekk, med musikkinstrument, med “ Redsla hadde no i alle høve vore noko, ho hadde gjort livet interessant 26 atamaskiner, med tekst, med tale. Nokre åt chips og drakk øl og d glodde på TV eller videoar på internett, prata om film og TV-seriar kvar helg, og drøymde seg vekk i kvardagane. Geir drøymde ikkje, han venta berre. Han venta berre på at noko skulle kome ut av skogen, ned trappa, inn døra, ut frå under senga, opp frå kloakken, opp frå tjernet eller ned frå skyene. No hadde det gått så lang tid at han ikkje brydde seg stort om det kom ein draug opp frå dass eller ei flygande villvette til dei som mata duene omkring vesle Lungegårds vatnet. Det var no det same, berre noko kom. Nokre reiste vekk, med eit ønske om at alt skulle vere annleis og fantastisk på andre sida av jordkloden. Geir reiste òg vekk etter kvart, til det magiske utlandet, og vart der mykje lenger enn tida det tok å fullføre ein kjapp Danmarkstur. Kanskje det ikkje var noko der heime (prinsessa sin engleskule hadde i alle høve vist seg å berre vere noko skikkeleg føyseskap). Kanskje han ikkje kunne vente, kanskje han måtte av garde og finne det sjølv. Geir drog på tur til Skottland for å tråle Loch Ness, til Irland for å sjå etter ein leprechaun og gullgryta hans, til USA for å jakte på Bigfoot og for å vasse gjennom kornsirklane som skulle ha vorte etterletne av romvesen. Diverre fekk han ikkje teke seg inn på Area 51, og ikkje var han astronaut, så det vart ikkje mogleg med å kome seg opp i verdsrommet. I Puerto Rico fann han ingen chupacabra heller, og pengane byrja å ta slutt. Han drog heim for å jobbe og tene meir. Neste gong skulle han på langtur til Asia, det var ikkje noko anna råd. Men om han fann noko, ville det ikkje då bli vanleg? Ville ikkje folk ha sjøormar i sjøparkane saman med delfinar? Verkelege n issar i julegatene? Ville dei ikkje avle opp troll og tusser, selje villvette-omelett på restaurantar og draugbiff i butikken? Ville det ikkje kome folk som kjempa for retten til å gifte seg med eit romvesen? Geir ville mest ikkje tenkje på korleis alt kom til å bli noko som ikkje var spesielt, eller endå verre, at det eigentleg aldri hadde vore det. Det magiske måtte kome, av di han hadde ignorert alt anna så lenge. Av gamal vane vandra han framleis rundt i skog og mark og på fjellet medan han venta på at sparepengane skulle samle seg opp. Han hadde framleis ei halvhjarta von der inne ein stad om at han skulle finne noko magisk nettopp her i sitt eige land, i sin eigen by, mest i sin eigen hage. Og sånn det måtte gå, fann han det ei haustnatt når han nesten hadde gitt opp. Der sat det, det magiske, med vilt hår, svarte auge og ein lang hale. Rett attved tjernet kor naboane bruka å grille om sommaren. Men måtte det no vere noko så keisamt som ei hulder, når det andre, det merkelege, det magiske endeleg kom? Ei hulder var jo meir eller mindre berre eit menneske med kurumpe, eller kva? Eg “ Det magiske måtte kome, av di han hadde ignorert alt anna så lenge 27 tenkte ikkje på at det finst mannlege huldrer eingong, tenkte han medan han stirde, sjølv om eg trur eg kanskje leste noko om det ei gong. Jaja, dei må vel føre slekta vidare, dei òg– og dei kan vel ikkje berre dukke opp frå ingenting? Likevel…så lite magisk, altså. Og han er jo ikkje vakker, dei skulle jo liksom vere fagre, men det er vel kanskje ikkje så greitt med personleg hygiene når ein bur i skogen? Men kunne han ikkje i det minste ha funne ei hulder som var sky og luska Magisk realisme * Frå spansk, realismo mágico. Det er ei samlenemning for ei litterær uttrykksform som mellom anna vert kjenneteikna av rasjonalisme kombinert med mystikk og jamstilling av det naturlege med det overnaturlege. Til dømes kan døde personar prate med figurane i boka, eller vanlege menneske kan få overnaturlige eigenskapar. Magisk realisme er prega av paradoksale hendingar som aldri blir fullstendig forklart av forfattaren. * Nemninga vart nytta for fyrste gong av den tyske kunstkritikaren Franz Roh i 1925 for å skildre måleri som innehaldt ei endra røynsle. Seinare nytta venezuelanske Arturo Uslar-Pietri omgrepet for å kjenneteikne somme latinamerikanske forfattarar. Nokre teoretikarar avgrensar nemninga til latinamerikansk litteratur, medan andre meiner at omgrepet skildrar alle tekster som avviker frå realistisk framstilling. 28 rundt og gjorde nokre slags mystiske hulder-ting? Ikkje ei hulder som sat på rumpa og gafla i seg ein attgløymd chipspose blant ølflasker og sigarettstumpar? Men Geir prøvde no likevel. «H-hei? Orsak, eg meiner ikkje å forstyrre, eg berre– kor kjem du frå?» Huldra (eller var det ein « huldrekall» det var?) glodde dumt, rota litt rundt i chipsposen, åt eit par flak og glodde att. «Øh…kva heiter du?» spurte Geir då, og tok nokre varsame steg mot vesenet, «Eg heiter– neimen, altså– du skjønar norsk, ikkje sant? Eller…nei?» Huldrekallen sine buskete augebruner hoppa i vêret før dei så trakk seg saman. I eit Døme på forfattarar som par sekund såg han ut som om han leid av har skrive eller skriv forstopping eller noko slikt før han plutseleg magisk realisme opna kjeften og slapp laus ein gedigen rap som gjalla mellom bakkar og berg. Han var * Franz Kafka (1883 – 1924) tydelegvis ikkje van med å ete chips med * Jorge Luis Borges (1899 – 1986) baconsmak. * Günter Grass (1927 – d.d.) Åh, men i helsike, då–, tenkte Geir med * Gabriel García Márquez (1927 – d.d.) eit oppgitt lite sukk, før han rett og slett * Toni Morrison (1931 – d.d.) berre snudde seg og gjekk. Huldrekallen * Angela Carter (1940 – 1992) følgde ikkje etter. Ein annan turgåar ville * Isabel Allende (1942 – d.d.) sikkert snuse opp denne skapningen uan* Kjartan Fløgstad (1944 – d.d.) sett, og selje nyhenda til tabloidavisene. Så ville saka bli global på fem minuttar. Og * Salman Rushdie (1947 – d.d.) etter kvart kom huldrekallen (om han ikkje * Haruki Murakami (1949 – d.d.) var eit slags troll, då, eller eit slags genetisk * Laura Esquivel (1950 – d.d.) eksperiment) til å bli sett på som om lag like mystisk som ein sau. Whatever. Geir hadde endeleg andre ting å gjere på. Kjelder: – Forsgren, Arne (red.) (2007), Litteraturvitenskapelig leksikon, Oslo, Gyldendal ASA. – Wikipedia, Magic Realism Writers, nedlasta 23.03.2012 frå: http://en.wikipedia.org/wiki/Category:Magic_realism_writers IKON Marthe Morland Fra Novelle Tekst: Mustafa Duale [email protected] Illustrasjon: Hilde Aurora Flak [email protected] Helvete, jeg hadde sovnet. Jeg ser meg umiddelbart rundt, jeg ligger i sengen alene. Jeg roper på henne. – Evelyn! Venter litt. – Evelyn, roper jeg en gang til. Ingen svarer. Jeg kjenner at hjertet raser, prøver å puste, tar noen dype drag. Så tar jeg noen slurker av det flate vannglasset som står på nattbordet hennes. Små luftbobler har samlet seg langs kanten. Faen! Jeg reiser meg opp og kler på meg. Herregud, så sliten jeg er. Det er tungt å reise seg, og jeg må et øyeblikk lene meg mot veggen mens jeg venter på at svimmel heten skal gi seg. Faen at jeg hadde sovnet. Hun drev rundt om nettene, noen ganger visste jeg ikke om hun sov eller var våken. Som en zombie drev hun rundt i leiligheten, men jeg stoppet henne alltid når hun prøvde å gå ut. Det var ikke noe mer jeg kunne gjøre, hun var utrøstelig. Hun gråt lydløst og mumlet, – Lukas. Lukas. Hvor er du? Så subbet hun videre. Jeg holdt henne inntil meg, strøk henne over håret, sa at alt kom til å bli bra. Men hun roet seg ikke. Roet seg aldri. Denne evige vandringen. – Det er min feil, alt er min feil, kunne hun si, og så låse seg inn på enten badet eller soverommet. Da la jeg meg på sofaen og prøvde å holde meg våken. Når morgenen kom sovnet hun, og sov til langt på dag. Jeg hadde ikke sovet skikkelig på måneder. Nå var jeg sykemeldt. Jeg hadde sovnet på jobb, var ufokusert, øynene mine rant, og jeg klarte ikke å spise skikkelig. Alt var et helvete. Men sjefen var veldig forståelsesfull. – Dere har vært gjennom noe tøft, alle ville ha reagert på den måten. Det er forståelig. Ta deg litt fri, gå til lege, snakk med noen. 30 Dere må ikke brenne inne med dette alene, det er ikke bra på noen måte, sa han, så la han hånden kameratslig på skulderen min. Jeg brøt sammen, gråt og hulket i armene hans, han hold meg bare fast og visste nok ikke helt hva han skulle si. Jeg hadde gått til noen, Evelyn hadde nektet. Men tankene gav seg ikke, jeg tenkte på det mer enn noensinne. Hvor lenge kan jeg klare dette, hvor lenge kan vi holde ut? Jeg tråkker opp i skoene og setter foten høyt i trappen for å slippe å bøye meg, så knytter jeg dem og går ut. Novellesamlingen av James Joyce som jeg begynte på for evigheter siden ligger og slenger i trappen. Et øyeblikksbilde av den knugende damen foran skipet, mens en iskaldt vind blåser friskt over havnen. Så er jeg tilbake, kulden biter, jeg angrer med en gang på at jeg gikk ut i bare T-skjorte. Jeg lar det bite, til helvete. Så går jeg nedover mot porten, det knaker i grusen. I tomannsboligen ved siden av er det lys i k jøkkenet, der sitter to stykker og spiser. De sier ingenting. Med tunge øyelokk bøyer de seg over hver sin tallerken. Jeg åpner porten og går nedover gaten, på begge sider av gaten står bil etter bil parkert. Om en liten stund kommer det litt etter litt til å bli lys i alle disse kjøkkenvinduene. Voksne stemmer, barnestemmer, leverpostei, tran og tannpuss. Vi flyttet hit fordi det var så barnevennlig. Skole og barnehage bare noen hundre meter unna. Et trygt lokalsamfunn, hvor alle kjente alle, men nært nok byen til at det ikke tok meg mer enn en halvtime å komme seg på jobb. Alt hadde sett bra ut, det var blitt en lykkelig liten familie. Lukas ble for hver dag mer og mer som en person. Han syntes at det var vanskelig å forholde seg til ham når han var liten, han var ank liksom bare en klump som måtte mates og skiftes på, ellers sov han. Men nå hadde han vært nesten to år gammel. Begynt å prate, stabbe rundt på gulvet mens han holdt seg i alt mulig. Med moren jublende bak. Faen altså. Det var for jævlig. Han hadde begynt å bli skikkelig glad i gutten. Gledet seg til at han kunne lære ham alt mulig. Til de kunne dra ut i skauen og bo i telt, fiske, og alle disse tingene som han egentlig ikke hadde satt pris på som barn, men som han nå var veldig takknemlig for at faren hadde dratt ham med på. Han skulle lære ham om livet så godt han kunne, de ville ha flere barn. De skulle ha en liten ungeflokk, hele huset skulle bli fylt av latter, hyl, og sikkert en del gråt. Men det var en del av det. Han hadde gledet seg til alt dette. Faen i fittehelvete. Hva faen var igjen nå, da? Hvordan i helvete kunne noe som helst noensinne bli det samme igjen? Hvordan skulle de noen gang komme over dette? Det kom til å ødelegge dem. Evelyn var allerede kommet helt ut på kanten av stupet. Han kunne ikke forstå hvordan dette skulle gå. Noen ganger, når det var som jævligst, når hele magen hans var en stor klump. Når han ikke klarte å gråte, han hadde ikke klart å gråte siden den morgenen på sjefens kontor. Han klarte faen ikke å gråte over barnet sitt som var dødt. Som aldri kom til å komme tilbake. Som aldri kom til å ta noen flere ustø skritt over gulvet med begge armene stivt ut til siden, mens de klappet og lo bak ham. Aldri til å... aldri til å gjøre noen faens ting. Satan. Lukas hadde tatt en så mye større del av ham enn han hadde trodd. En stor del var borte, og igjen var et hull, et stort svart hull. Han hadde mest lyst til å sette seg i bilen, ta inn på motorveien mot byen, tråkke gassen i bånn, opp i 110, 120, 130, kjenne på akselerasjonen, på kreftene. Og så legge seg over i motsatt felt. Dundre inn i en eller annen trailer. Bli helt most. Pulverisert. Bli revet i stykker av metallet som ble forvridd og presset gjennom ham. Det hadde vært en enkel løsning. Hadde han vært alene hadde han gjort det. Tanken på Evelyn holdt ham fra det. Hun hadde aldri kommet seg, først barnet, og så den feige ektemannen som tok livet av seg. Han hadde ikke klart det. Han hadde mange ganger kjørt ut på motorveien, akselerert opp. Lagt seg i ytterste fil, men han klarte det ikke. Klarte bare ikke å få seg til å gjøre det. Han burde forstått det allerede den gangen for 10 år siden, da hun klynget seg til relingen, mens galskapen lyste ut av øynene hennes. Han burde forstått at dette ikke kunne gå. At hun kom til å forandre seg og bli som moren sin. Men han hadde ikke klart å forlate henne, hadde ikke klart ikke å sende henne tilbake til faren. Han hadde ventet på henne og de hadde reist sammen. Til Buenos Aires, en by som like godt kunne ligget i Europa. Det var en by som så ut som andre byer i Europa, og var befolket av Europeere. Hadde det ikke vært for spansken som han av og til hørte, ville ha ikke han ikke trodd at byen faktisk lå i Sør-Amerika. Han hadde seilt på verdenshavene, og hun hadde vært hjemme og ventet på han. Noen ganger lurte han på om det var av ren egoisme han hadde tatt henne med. Så han skulle slippe å komme hjem til et tomt hus, til et tomt liv. Han var jaggu ikke sikker. Da hun ble gravid krevde hun at de skulle reise hjem. Det var en fasthet og tyngde i stemmen hennes som han ikke hadde hørt før. Hun kom til reise hjem, med eller uten ham. Barnet gjorde noe med henne, nervøsiteten og angsten som hadde ligget utenpå henne forsvant. Hun ble varm og 31 trygg. Og hun var levende og til stede på en måte han ikke hadde sett henne siden de dagene på vertshuset hvor en blussende og sjenert 19-åring hadde sittet foran ham, og betraktet ham i smug hver gang han så vekk. De var blitt en liten familie. Så skjedde det ulykksalige og alt forandret seg. Hun revnet innvendig. Så ser han henne. Hun står og snakker med noen utenfor barnehagen, med voldsomme gester. Han går bort til porten, løfter av håndtaket og lukker seg inn. Hun snakker høyt og skingrende. – Jeg vil bare se ham. Hvor er han? sier hun. Han går bort og legger en hånd på skulderen hennes, hun snur seg og stirrer på han med et vilt blikk og stramt ansikt. Så kjenner hun ham igjen og slapper av. – Si det til henne du, sier hun og drar meg i T-skjorten. – Si at jeg bare skal se ham, og så skal jeg gå etterpå. Tanten ser trist på oss og fomler med hendene sine. Gnir dem mot hverandre, hun syntes synd på henne, synes synd på oss. Han prøver å smile, men ansiktsmuskulaturen beveger seg ikke. – Han er ikke der inne. Det vet du, sier jeg. – La oss gå hjem. – Si det, skriker hun og drar meg i armen. Jeg kjenner henne ikke igjen, finner henne ikke igjen inni der. Jeg stirrer henne i øynene, de svømmer og er langt borte. – Si det, da, fortsetter hun med bedende blikk. Hun har grått, panneluggen ligger klistret til ansiktet, maskaraen har rent nedover kinnet hennes. – Jada, jada, sier jeg. – Vi kan gå inn og se. Så ser jeg på tanten, som nikker og ser ned i bakken. Så går vi inn. Inn i gangen med de lave knaggene, skap med navn i ulike farger, med hjerter, klistremerker. Jeg får knapt puste. Evelyn knuger seg enda hardere til armen min, når vi kommer inn i oppholdsrommet. Små stoler, lange bord. Det er bare noen få barn her, det er enda tidlig. Tanten som er der ser opp og kjenner oss igjen. Hun ser ned igjen i bordet et øyeblikk og fort setter å mate gutten i trappestolen fra et glass. Ingen klarer å se oss i øynene. Jeg rykker til, jeg tror et øyeblikk at det er Lukas som sitter i stolen og stirrer rett frem, mens han tygger med åpen munn. Jeg stirrer på ham, og det tar litt tid før jeg innser at det ikke er ham. Vi går gjennom oppholdsrommet, så leder jeg henne ut igjen. Vi setter oss ned på en av benkene ved sandkassen. Røde og blå bøtter ligger strødd, og i klatrestativet henger en allværsjakke. – Går det bra? spør jeg forsiktig. Hun nikker. Tørker ansiktet sitt på toppen. – Herregud, som jeg ser ut, sier hun og smiler trist. – Skal vi gå hjem? Spør jeg og klemmer henne inntil meg. – Bare gå du, så kommer jeg straks, hun smiler forsiktig og ser helt klar ut igjen. Hun er til stede. – Er du sikker? – Ja, jeg trenger bare noen minutter for meg selv. Jeg kommer straks hjem. Jeg nikker, ser på henne en siste gang, hun er seg selv igjen. Jeg går bort til porten og løfter av håndtaket, så går jeg hjem og venter. Jeg venter, men jeg klarer ikke å holde øynene åpne. De glir igjen og jeg siger sammen på sofaen. Jeg rykkes ut av søvnen til lyden av barnelatter, og ser konturene av ansiktet hans der, sittende på gulvet. Drømmer jeg? Alt er forandret, tenker jeg, og ingenting vil noensinne bli det samme. Jeg siger tilbake i dyp og etterlengtet søvn. 33 IKON Nienke Schutte IKON Hanne Kari Njåstad Film Film versus bok Må man unngå boka for å nyte filmen? Tekst: Mari Mulelid [email protected] Illustrasjon: Keren Rebecca Marthinsen [email protected] Innen film og TV er det ikke et ukjent fenomen å bruke litterære verk som utgangspunkt for en film eller serie. Det aktuelle skriftlige verket blir utsatt for en tilpasningsprosess, og blir adaptert til et manus slik at det passer kinolerretet og TVskjermen. Men det er ikke alltid seerne er like fornøyde med resultatet. Ofte kan man høre det blir sagt at "filmen ikke var i nærheten så bra som boka", "filmen tok ikke med alt" eller at "filmen ignorerte mye viktig". Gjerne fra seere som er store fans av det adapterte verket. nyttige deler av boka kuttes vekk slik at vi ikke sitter i kinosalen altfor lenge. En bok kan fortsette i hundrevis av sider, fordi mediet tillater at leseren selv disponerer den tiden hun eller han trenger, mens filmtitting i en kinosal krever at hele seansen skal gjennomgås i en og samme tidsperiode. Hvordan en bok blir adaptert, hva som vektlegges og måten historien fortelles på er opp til den aktuelle regissøren og manusforfatterne. Det må gjøres et analyseog tolkningsarbeid for å finne ut hvordan de skal tilpasse boka til et nytt medium. Peter Jackson, regissøren av Ringenes Herre-filmene, valgte å gjøre om de seks bøkene til en filmtrilogi, og måtte dermed kutte vekk det han mente var overflødig for hovedhandlingen og velge ut hvilke scener han synes var viktigst for å fortelle “ Filmen var ikke i nærheten så bra som boka Adaptasjon tilpasning For at en adaptasjon av ei bok skal bli til må den gjennomgå en adaptasjonsprosess, der historien blir kuttet og tilpasset slik at den kan vises på storskjerm. For at denne tilpasningen kan skje må ofte mindre om hobbiten og ringen. Dette innebærer en subjektiv og estetisk vektlegging av h istoriens forløp, og kan derfor resultere i at ikke alle er like enige i utvalget og jobben som var blitt gjort. Dersom en regissør skal jobbe med et overveldende langt litterært verk, og vil ha med seg mesteparten av historien, kan alternativet være å lage en TV-serie der historien spres over flere episoder og sesonger, som for eksempel den populære TV-serien Game of Thrones. I denne serien kan man faktisk kjenne igjen reelle "replikker" fra boka. Populærfilmer Sherlock Holmes, startet av Sir Arthur Conan Doyle i 1887, er en av de bokseriene som har blitt adaptert uttallige ganger, både til film, TV-serier og hørespill. Alt fra klassisk framstilling av serien gjennom miniserie på BBC til parodierende radiohørespill på (igjen) BBC. De tidligere en bok delt på to filmer Harry Potter og Twilight er relativt nye bokserier som har gjort stor suksess som filmer den siste tiden. De avsluttende bøkene i begge seriene har blitt gjort om til to filmer. Begge bøkene var lengre verk, og hadde et viktig ansvar siden de skulle avslutte serien for resten av bøkene. Dermed tok regissører og forfattere en avgjørelse om at bøkene skulle fordeles over to fi lmer, slik at de ikke skulle bli kuttet ned for mye. Siden det er de siste bøkene av seriene, burde mesteparten av detaljene tas med slik at historiene kan avsluttes på en tilfredsstillende måte for fansen (eller fordi filmskaperne ville tjene dobbelt så mye penger på siste delen av serien, men det skal jeg ikke spekulere i). a daptasjonene jeg har sett framstiller Sherlock veldig trofast i forhold til bøkene: med forstørrelsesglass, den karakteristiske hatten, og replikken "elementært, min kjære Watson". De nyligere adaptasjonene, som for eksempel filmene av Guy Ritchie og BBC-serien med Benedict Cumberbatch i hovedrollen, avviker mer fra opphavsmaterialet enn tidligere. Siden konseptet rundt herlock Holmes har blitt adaptert om og S om igjen kan det være utfordrende å finne en ny vinkling på historien som seerne ikke har sett før. Disse adaptasjonene fornyer konseptet hver på sin måte. TV-serien på BBC har lagt settingen til moderne tid. Selv om serien er lagt til et moderne tidsrom, er Sherlock fortsatt privatetterforsker og har legen John Watson som sin partner. Denne adaptasjonen synes jeg har fungert meget bra. Man blir fremdeles imponert av det massive intellektet til Holmes, men på samme tid kan man relatere seg til settingen, og derfor blir kanskje karakterene mer troverdige og ikke like arkaiske som man kan ha oppfattet dem tidligere. Filmene av Guy R itchie er muligens ikke helt lik den Sherlock Holmes fansen kjenner og elsker. Disse filmene er fylt med action, eksplosjoner og humor; de er morsomme, med fantastiske spesialeffekter og superb filming av regissør Ritchie. Som et Sherlock Holmes-produkt er kanskje ikke filmen så overbevisende, spesielt for de som liker bøkene med den tradisjonelle detektiven med pipa og forstørrelsesglasset, men som filmer i seg selv mener jeg at de er absolutt verdt å se. På lik linje med Sherlock Holmes har Batman også blitt adaptert på nytt. Batman begynte som en tegneserie i 1939, og ble deretter til TV- og animasjonsserier og “ Det er regissøren som er guden i den konstruerte virkeligheten en film; også på 1980- og 90-tallet lagde regissør Tim Burton filmer om den kjente superhelten. Senere på 90-tallet gjorde også regissøren Joel Schumacher to egne filmversjoner av Batman, hvorav den siste ble den minst suksessrike filmversjonen av Batman noensinne, men i 2005 fornyet regissør Christopher Nolan igjen historien om Bruce Wayne. Hans tolkning er mørkere og mer realistisk i motsetning til Burtons fargerike kostymer og fantasifulle settinger. Hvilke adaptasjoner man liker best kommer an på hvilken stil og estetikk man foretrekker. Begge er gode adapta sjoner som velger å vinkle historien på ulike måter. Film for filmens skyld I alle adaptasjoner og tolkninger finnes det kunstnerisk frihet. Quentin Tarantino gikk for eksempel litt langt (typisk Tarantino) med hans fra 2009, en film der handlin- gen finner sted under andre verdenskrig. Han inkluderer en historisk person, Adolf Hitler, for deretter faktisk å ta seg den frihet å drepe ham i løpet av filmen. Dette “ Se filmen med et åpent sinn strider selvfølgelig mot vår kunnskap om historie, der vi vet at Hitler ikke døde i en slik situasjon, men "har man lyst, har man lov", og som regissør er det Tarantino som bestemmer. Det er regissøren som er guden i den konstruerte virkeligheten. Selvfølgelig skal man kunne sammenligne boka med filmen, men å kritisere filmen fordi den ikke er identisk med boka blir urettferdig. Det er to forskjellige medier som opererer på to ulike premisser, og derfor er det ikke helt rettferdig å sette de to adaptasjonene opp mot hverandre. Selvfølgelig skal det være lov å sammenligne de to aktuelle adaptasjonene, men man kan ikke henge seg opp i absurde små detaljer. Det må skje en tilpasning av det lengre litterære verket slik at det kan passe inn i det nye mediet. Man kan selvfølgelig være uenige i utvalget regissører og manusforfattere gjør, men prøv å dømme filmen uten å tenke på den som den eksakte boka i filmvariant. Se filmen med et åpent sinn, og ikke gjør deg opp for detaljerte forventninger på forhånd, da blir man ofte skuffet. Se filmen for filmens egen del, og prøv å legge igjen boka hjemme. Musikk Borealis Vi har alle godt av å opphalde oss litt utanfor vår eiga komfortsone. Tekst og foto: Trygve Svarstad [email protected] Samtidsmusikk kan vere så mangt, nokre vil nok seie den er stygg, andre vil meine at den er det vakraste som finst— eg vil kalle den ei utfordring. Og det er akkurat det Borealis-festivalen gjer, den utfordrar publikum til å tenke utanfor sin eigen musikkboks. Eg trur vi alle har godt av å opphalde oss litt utanfor vår eiga komfortsone og oppdage nye ting. I dette høvet bestemte eg meg for å gå på Borealis-festivalen. Festivalen hadde «protest» som tema i år, og alle konsertar og arrangement var knytt til dette emnet. Dette emnet kjem nok naturleg for ein festival for samtidsmusikk, ei musikkform som er kjend for å protestere mot beståande oppfatningar om kva musikk er, bør og skal vere. Vid og smal festival Mange har nok ei formeining om at Borealis-festivalen er ein einsarta smal og snever festival. Det ligg kanskje eit snev av sanning i dette, i den forstand at dette tilsynelatande er musikk for spesielt inter esserte, men om ein tek seg tid til å sjå i brosjyren til festivalen, merkar ein straks at dette er ein festival som er svært vid og rommar eit hav av forskjellige musikk former og kunstutrykk. Borealis rommar alt frå psykedelisk krautrock til menn som spelar på iPod og tastatur, til Forsvarets Musikkorps Vestlandet og Bergen Filharmoniske Orkester. Festivalen inneheld ikkje berre musikk, den inneheld òg performance, biblioludium (eit litterært forum kor forfattarar leser eigne tekstar), filmar, kunstutstillingar, foredrag og diskusjonar. Improrock på Landmark Det er torsdagskveld på Landmark og det er tjukt med folk, meir enn eg hadde venta meg på eit slikt arrangement. Den kvite veggen bak bandets instrument er lyst opp av ein overhead, lyset er tamt og monotont. 39 Samtidsmusikk * Samtidsmusikk brukast ofte som ein fellesnemnar for kunstmusikk i det 20. Rett før bandet Hammerfest kjem på, vert belysninga dempa og overheaden dekka av noko som kan likne på blod. Dette sterke visuelle motivet vert forandra i takt med den dundrande, støyete og psykedeliske musikken. I over ein time er publikum vitne til eit fantastisk improvisasjonsverk; at heile konserten berre innehaldt ei einaste låt gjorde det heile berre endå meir unikt. Motivet på overheaden skifta farge i laupet av konserten mange gangar, frå raudt til grønt og så til svart. Sjølv om det var mange folk tilstades under konserten var den jamvel svært intim, særleg sidan bandet var plassert på høgde med publikum og ikkje på ei scene. debatt, ipod og flygel på logen På laurdagen var det duka for diskusjonsgruppe og konsert på Logen teater. På denne diskusjonen møtte festivalleiaren Alwynne Pritchard og komponisten Johannes Kreidle. Her vart temaet «protest» diskutert, med utgangspunkt i Kreidler sitt nye verk for festivalen. Diskusjonen hadde som hovudtema: Music – just a soundtrack to your life? Her vart det stilt ein del kritiske spørsmål til folk si oppfatting og «bruk» av musikk. Kor ofte høyrer du på musikk utan å verkeleg lytte til den, medan du går Festivalen: * Festival for samtidsmusikk, støy og lydkunst, * Borealis 2012 var frå 14. til 18. mars * I 2003 slo festivalane Music Factory og Autunnale seg saman. Desse to skulle danne utgangspunktet for det som no er kjent som Borealis-festivalen , * Mellom 2005 og 2008 var Nicholas Møllerhaug kunstnarisk leiar av festivalen. Sidan då har Alwynne Pritchard leia festivalen, * Borealis vart i år arrangert for niande gang og hadde «protest» som tema, frå a til å, med til dømes iPoden? Har musikken blitt minimert til å berre vere eit slags soundtrack til liva våra? Er vi vorte fråtekne spenninga og stimulansen av å nærme oss lyden på lyden sine eigne premissar? Saman med publikum diskuterte Alwynne Pritchard og Johannes Kreidler desse spørsmåla. Eg vart positivt overraska over kor engasjert publikum var. Mange av deltakarane hadde ulike og interessante meiningar om dette. Pritchard meinte vi burde verte flinkare til å høyre på musikken på musikken sine eigne premisser, og ho ønska å utfordre publikum til å lytte til musikken, ikkje berre høyre på den som «følelsesmessig tapet». Johannes Kreidler sitt bestillingsverk for festivalen vart òg introdusert i denne debatten. Dette var eit verk som var skriven for musikarane i Plus Minus Ensemble og hadde som tittel Fight the intellectual profiteers! Dette stykket vart framført ein halvtime etter debatten, og fann som nemnt stad på Logen teater. For meg var dette ein av dei meir utfordrande konsertane på festivalen, her var det til dømes bodybuildarar på klarinett og vaksne menn som slo på eit datatastatur. Fyrste delen av konserten starta med eit vakkert pianostykke. Pianisten byrja å spele på ein… la oss seie klassisk måte. Deretter eskalerte både intensiteten og spelemåten, han byrja å slå på flygelet og å spele med ei flaske inne i flygelet. Sjølv hadde eg aldri sett noko liknande, men syntest det var både intenst, bråkete og vakkert på ein og same tid. Kreidler sjølv var svært interessert i teknologi og dette satt spor i musikken. Etter dette intense pianostykket, kopla musikarane ein iPod til flygelet og spelte så eit musikkstykke der iPoden og flygelet utfylde kvarandre. Dette skapte eit svært snodig lydbilete, som var blanda av klassisk musikk og beats frå meir moderne musikk. Om ikkje det var rart nok å spela på iPod og flygel samtidig, var det no duka for å spele på tastatur. Dette vart gjort ved å programmere eit tastatur til gje frå seg forskjellige lydar frå forskjellige tastar. Det var sett opp ein mikrofon ved tastaturet slik at ein kunne høyre når tastane vart trykte på. Resultatet var som å høyre eit svært kontorlandskap med datamaskiner og masse rare, men århundre. * Den blir ofte rekna som ein stil innan den vestlige musikken, men også komponistar frå andre delar av verda kjem inn under samtidsmusikken. * Samtidsmusikk kan dekkje eit mangfald av uttrykk, frå modernisme og postmodernisme til neoklassisisme og minimalisme. flotte lydar samtidig. Alt i alt ein ganske snål, men stilig konsert. skeptisk? Så sjølv om ein kanskje i utgangspunktet er skeptisk til å sjekke ut samtidsmusikk og Borealis-festivalen, håpar eg denne artikkelen har vore med på å pirre interessa til fleire. Til tider kan det vere krevjande å høyre på musikk som ein ikkje forstår, men i det høvet vil eg trekkje fram eit sitat frå samtidsmusikkhelten John Cage: They say, «you mean it's just sounds?» thinking that for something to just be a sound is to be useless, whereas I love sounds just as they are, and I have no need for them to be anything more than what they are. I don't want them to be psychological. I don't want a sound to pretend that it's a bucket or that it's president or that it's in love with another sound. I just want it to be a sound. Altså, ikkje prøv å overtolke eller tolke i det heile tatt, berre la lyden vere lyd og musikken vere musikk, og nyt det. Kjelder: – Borealis 2012, lasta ned 20.03.2012 frå: http://borealisfestival.no – Wikipedia, Samtidsmusikk, lasta ned 20.03.2012 frå: http://no.wikipedia.org/wiki/Samtidsmusikk – Espedal, H. (2012) Rockarar utan snøring, lasta ned 20.03.12 frå: http://www.bt.no/bergenpuls/Rockararutan-snoring-2671113.html – Meidell, S. (2012) Protest gjør svimmel, lasta ned 20.03.12 frå: – http://www.bt.no/bergenpuls/Protest-gjor-svimmel2672392.html 41 HF Livet etter HF Å ta utdanninga si ved Humanistisk fakultet er å lide seg gjennom tre til fem år med dårlege vitsar om eins nytteverdi, for så å ende opp arbeidsledig. Eller? Atrium har snakka med fire som kan gruse fordommane. Tekst: June Røys Hauge [email protected] Foto: Ellen Marie F. Risbruna [email protected] − Det avgjerande for at eg fekk jobben var nok min heldige kombinasjon av fag og erfaring, seier Maria Tripodianos. Ho tok bachelorgrad i kunsthistorie, med kunst og design i Oslo som frie studie poeng. I tillegg har ho studert illustrasjon ved NKF, samt teke faget Praktisk informasjonsarbeid ved UiB. Frå sistnemnde fekk ho med seg ein femvekers praksis ved Kunstmuseene i Bergen. Det skulle vise seg å bli ein inngangsbillett. − I praksisperioden la eg ikkje skjul på at eg var veldig interessert i å jobbe der vidare. Det med å vere litt frampå trur eg er viktig, sjølv om det kanskje kjennest litt ubehageleg der og då, seier ho. Etter endt praksis tok ho på seg ulike engasjement for Kunstmuseene i eitt år, mellom anna Ole Bull-jubileet i 2010. Som resultat er ho no fast ansett som informasjonskonsulent. − Ein bør ein legge ein innsats i å vise seg fram. Syne kva ein kan, kome med innspel, og vere lærevillig. Rett og slett gjere seg litt uunnværleg. erfaringar og trivsel Ved sida av studiane engasjerte Tripodianos seg som dørvakt i vaktetaten til Kvarteret, og layoutmedarbeidar i Atrium. − Kva har du fått bruk for frå desse erfaringane? − Eg har nok fått mest nytte av det eg lærte i Atrium, sidan for eksempel produksjon av grafisk materiale no er blant 42 mine arbeidsoppgåver. Men begge deler var nyttig for det å bli kjend med folk og å trivast i byen; kome inn i eit miljø, seier ho, og legg til at det med trivsel er svært viktig. − Og det var jo som dørvakt eg fekk meg kjærast, då! “ medan ho studerte. Vidare oppfordrar ho til å tenke strategisk når det gjeld studentverv. − Det var jo kjekt å jobbe som dørvakt, men hadde eg kunne valt igjen, hadde eg nok sikta meg meir inn mot kulturfeltet. − Eit av dei viktigaste råda eg kan gje er å ha klart for deg kva mål du har, avsluttar ho. Det med å vere litt frampå trur eg er viktig, sjølv om det kanskje kjennest litt ubehageleg der og då I studietida jobba ho òg som guide ved Bymuseet, hovudsakleg i sommarferiane. Frå dette arbeidet trekk ho fram som særleg gunstig at ho fekk formidla det ho lærte på studiet. − Ein skulle eigentleg hatt obligatorisk praksis på kunsthistorie, seier ho. ver gjennomtenkt På spørsmål om kva råd ho har til dagens HF-studentar, svarar ho at ein bør ha nokre tankar om kva ein vil bruke faget sitt til, noko ho innrømmer at ho sjølv ikkje hadde Klarte kunsten Kunsthistoriestudenten Maria Tripodianos enda opp med ein svært relevant jobb. − Ver din eigen agent Evelyn Jordahl, rettleiar ved Karrieresenteret, støttar seg på statistikken når ho bekreftar at det absolutt fins håp for HF-studentar. Men det krevjer innsats. − Studentar frå HF og SV utgjer den klart største brukargruppa når det gjeld Karrieresenteret sine tilbod, seier ho. Ho forklarar at stikkordet når desse skal hjelpast med overgangen til arbeidslivet er bevisstgjering. Det blir lagt vekt på å ha mest mogleg klart føre seg kva ein vil jobbe med, og dernest korleis ein kan tileigne seg det som trengs. − Vår erfaring er at mange for det første ikkje veit kva dei kan, for det andre at dei ikkje kjenner arbeidsmarknaden. Karrieresenteret tilbyr difor hjelp med å kartlegge for studenten kva vedkommande sit inne med, i tillegg til at dei oppfordrast til å gjere seg kjend med kva som krevst for ulike jobbar. Når det gjeld det siste, har Jordahl fleire tips å kome med: − Følg jamleg med på stillings- annonsene på til dømes nav.no. Slik får ein direkte peikepinn på kva arbeidsgjevarar søkjer. Men ein kan òg vere på hugget sjølv om stillingar ikkje vert utlyste, ved å kontakte bedrifter på eiga hand. Det gjeld å skape eigne moglegheiter, og gje seg sjølv konkurransefortrinn, seier ho. Jordahl fastslår at dei fleste kan meir enn dei trur, og at det er mange monnar som drar. − Ein kan til dømes ha utvikla leiar eigenskapar ved å ha vore speidarleiar. Ho fortel vidare at dette med bevisstgjering er svært sentralt for HF-arar i og med at dei i større grad enn andre studentar må kunne argumentere for sin kompetanse. bachelor vs master spørsmålet «bachelor eller master», har Jordahl følgjande å seie: − Det er ikkje til å kome frå at masterstudenten har fleire føremon. Vedkommande er ekspert på sitt felt, og har dessutan to år lenger erfaring i den modningsprosessen som det er å studere, noko som er attraktivt for arbeidsgjevar. Ho fortel at bachelorstudenten ofte brukar litt lengre tid på å finne relevant arbeid, men legg vekt på at han eller ho kan ha tileigna seg andre ting. − Dersom ein legg på erfaringar, personlegdom samt det å vere på rett stad til rett tid, kan bachelorstudenten fint få draumejobben, seier ho. − Utdanninga er berre plattforma å stå på, den er ikkje heile deg. “ Når vi bevegar oss over til det uunngåelge Utdanninga er berre plattforma å stå på, den er ikkje heile deg oppløftande tal For å underbyggje sine poeng, viser Jordahl avslutningsvis til Kandidatundersøkelsen av 2011. Den er ei kartlegging av karrierelaup etter endt utdanning for studentar uteksaminerte i 2009 ved UiB, HiB og NHH, og syner at heile 71 prosent av HFstudentane endte opp i ei stilling dei meiner er relevant. Av desse fekk nesten halvparten jobbtilbodet før dei var ferdige med eksamen. Eksperten har trua Karriererettleiar Evelyn Jordahl ser ei lys framtid for HF-arar som er aktive og bevisste. 43 1. Kva studerte du? 2. Kva trur du var mest avgjerande for at du fekk jobben? 3. Kva består hovudsakleg arbeidsoppgåvene dine i? 4. Korleis formidla du din kompetanse for jobben til arbeidsgjevar? Følte du at du kjende din kompetanse? 5. Hadde du deltidsjobb/verv ved sida av studiane? 6. Kva vil du seie du har hatt mest nytte av frå studietida i din noverande jobb? 7. Kva råd vil du gje andre HF-studentar? 4. Eg kjende nok til litt av kompetansen min, men følte nok på at den både var litt for smal og for generell då eg sat i den verste søknadsskrivingsfasen. Sjølv om det er fort gjort å bli misantrop av å skrive jobbsøknadar, må ein jo prøve å ha trua og tåle å selje seg sjølv litt, sjølv om det stikk i sjela. “ Sjølv om det er fort gjort å bli misantrop av å skrive jobbsøknadar, må ein jo prøve å ha trua og tåle å selje seg sjølv litt 5. Eg arbeidde hovudsakleg i feriane, med alt frå reinhald, butikkarbeid og servering til meir relevant jobb som bibliotekar og med turistinformasjon. Det vart òg nokre frilansoppdrag med omsetjing då eg var under utdanning, noko eg fortsette med etter eg var ferdig. Elles har eg hatt nokre studentverv og frivillig arbeid i ulike fargar og former, blant anna har eg vore frivillig på Teatergarasjen og vore med i styret i Atrium i fleire år. Starte i det små Frilansarbeid vart inngangsbilletten for Hanne Dale. Hanne Dale, prosjektarbeidar på Norsk Trikotasjemuseum og tekstarbeider/oversettar i Språkfolk AS 1. Mastergrad i engelsk frå UiB, og elles nordisk og fag innan informasjon og omsetjing. Hadde òg ein avstikkar innom kunst- og handverksfag. 44 2. Eg trur nok det var ein kombinasjon av flaks, og det å starte i det små - med frilansarbeid og korte kontraktar. Ting kan utvikle seg litt etter kvart. 3. På Norsk Trikotasjemuseum arbeider eg mest med systematisering og registrering av museumsgjenstandar. Hos Språkfolk AS jobbar eg med tekst- og omsetjingsoppdrag for ulike kundar. 6. Språkutdanninga brukar eg jo svært konkret, og arbeid på bibliotek og med tekstskriving, foto og kunnskap om ulike typar programvare har òg komme til nytte. Eg lærte nok ein del om samarbeid, tidsbruk og arbeid generelt gjennom frivillig arbeid, sjølv om læringskurva nok steig drastisk då eg faktisk begynte å jobbe. 7. Eg trur ikkje eg har nokre klisjéfrie råd å komme med. Har fått mykje gratis og gøy gjennom frivillig arbeid, sjølv om det kanskje ikkje direkte har gitt meg jobb, trur eg jo det tel positivt på vektskåla. Elles er det det det vanlege, det kjem godt med å ha noko utanom universitetseksamenane – anten det er betalt eller ubetalt arbeid. janne hjelle, kulturhusvert ved oseana: 1. Bachelorgrad i nordisk, i tillegg til frie emner i kulturvitenskap, og praktisk informasjonsarbeid på poststudierett. 2. Eg trur hovudgrunnen var at eg hadde ein brei og samansett studiebakgrunn. Eg har studert medievitskap og allmennlærar med historie og samfunnsfag. Av kulturemna har eg mellom anna kulturfagleg formidling og museologi. Trur det var gunstig at eg kunne vise til både gode språkeigenskapar, pedagogikk, kulturemna samt erfaringane frå informasjonsarbeidfaget. 4. Eg la vekt på nettopp mitt mangfald i studiebakgrunn. Jobbar i kulturlivet er ofte ”potetjobbar” der du må gjere litt av mykje, då var det ein fordel for meg at eg hadde vore innom mange felt. Følte vel ikkje at eg kjende min kompetanse, det var vanskeleg å seie: «Eg kan dette!», men som sagt satsa eg meir på breidde. 5. I heile mi studietid ved UiB var eg aktiv i fagutvalet, og hadde mange studentverv innan råd og utval. Dette var utruleg verdifullt, fordi ein får eit godt innblikk i korleis institusjonen er sett saman og fungerar. I tillegg blir ein kasta inn i mange situasjonar der ein må argumentere for sine syn og snakke i forsamlingar. Eg jobba òg som prosjektmedarbeidar i museumssektoren og som Foto: Privat 3. Det er enklare å seie kva eg ikkje gjer! Eg kan nemne mediekontakt, marknadsføring, møte- og arrangementsbooking, omvisingar, heimeside, språkvask, økonomi, rigging, organisering av frivillige, billettsal, praktisk arbeid i samband med ulike arrangement, med meir. Breidde framfor djupne Janne Hjelle satsa på allsidigheit i si studietid. frivillig ved ein kulturinstitusjon. Alt utan løn, men ufatteleg betalande i ettertid. “ 6. For meg var absolutt emnet Praktisk informasjonsarbeid, som gav meg praksisplass i Den Nye Opera ein viktig døropnar. Eg klorte meg fast der som frivillig etter at praksis perioden var ferdig, og hadde neppe fått denne jobben utan erfaringane derfrå. Eg for min del valde å satse meir på bredde enn djupne, og trur ikkje eg hadde fått min jobb med ei masterfordjupning 7. Mitt val var riktig for meg, men hadde kanskje vore feil for nokon andre. Alle studentar og studieløp er ulike. Eg for min del valde å satse meir på bredde enn djupne, og trur ikkje eg hadde fått min jobb med ei masterfordjupning i eitt eller anna, heller tvert om. Generelt kan eg seie at ein må stå på sjølv, skape seg nettverk og erfaringar; kunne seie ”eg kan ikkje dette, men eg kan lære”. Innstilling og lærevilligheit trur eg teller like mykje som gode karakterar – om ikkje meir. KJELDER – Kandidatundersøkelsen 2011: http://www.sib.no/no/karriere/pa-terskelen-til-arbeidslivet/kandidatundersokelsen1/kandidatundersokelsen-2011/view 45 HSU Fagutkva-fornoko? Tekst: Tor Sivertsen Prestegard [email protected] Du har kanskje høyrd gjetord om at det ein gong i tida var eit fagutval på ditt fag, men at dette eksisterte for svært lenge sidan, i ei faren, vakker tid. Dei skal ha satt peda gogikk på forelesingsplanen, haldt debattar og arrangert legendariske fagfestar. Slike gjetord er diverre altfor ofte verkelegheita her på HF og er eit alvorleg student demokratisk problem. For kven represen terer eigentleg deg som student og kva er eit fagutval? Eit fagutval er grasrota i student demokratiet og består av ei gruppe med studentar, og kanskje deg, som er engasjert og opptatt av faget sitt. Gjennom fagut valet kan du påverka pensum, forelesingar, vurderingsform og arrangera fagfestar, debattar, lunsj og alt anna morosamt i lag med dine fagfellar. Som medlem i eit 46 fagutval blir du i tillegg godt kjend med fagmiljøet du studerer i, får god organisasjonserfaring og nye vener. Ideelt sett skulle alle fag, både små og store, hatt sitt eige fagutval. Ein utopi er det ikkje, men diverre svært langt unna situasjonen i dag. På HF er det ikkje fleire enn ei god handfull aktive fagutval i dag, og HF har godt over 30 forskjellige fagområde. Det vil seia at mange, mange studentar står utan nokon å venda seg til om dei har spørsmål eller ynskjer å påverka studiekvardagen. Sjølvsagt er det mogleg for ein einskild student å gå rett til studiekoordinator eller emneansvarleg, men som det so fint er sagt: Saman er ein sterkare! Det er heldigvis slik at det ved nokre fag eksisterer gode og velfungerande fag utval. Desse representerer studentane i utval og på møter, og hevdar studentane sine rettar og ynskjer opp mot fagmiljøet og administrasjonen. Dette gjer at du og dine medstudentar blir tatt på alvor og at ting som er feil blir tatt opp i rett fora. So, verkar det interessant å bidra til eit betre miljø på ditt fag? Om du er so heldig at du har eit aktivt fagutval: Bli med! Fagutvala er alltid på jakt etter engasjerte studentar som brenn for sitt fag og si utdanning. HSU forsøkjer å halda ei oversikt over aktive fagutval på bit.ly/Fagutval_HF. Om det ikkje eksisterer eit fagutval på ditt fag er ikkje alt håp ute: Få med deg nokre medstudentar og lag det! Ta kontakt med HSU for oppstartshjelp på [email protected]. DU kan bidra til ein betre studiekvardag! Fire med bart Pensumfritt Vinteren er over. Det begynner å bli bart, for våren er på vei. Hva leser de som har bart? De var vanskelige å finne, men på premieren til HF-revyen var det åpenbart mange med bart. Tekst og foto: Keren Rebecca Marthinsen [email protected] christoffer hordnes Master i Engelsk på Integrert Lektor. Nå leser jeg Første verdenskrig, samtidig som jeg leser Jared Diamond sin bok: Guns, Germs and Steel. Jeg leser stort sett historiske bøker og historiske romaner. Det er wonderbart å lese. tone-yvonne smerud hansen Pedagogikk med fransk, engelsk fagdidaktikk (PPU). Akkurat nå får jeg faktisk ikke tid til å lese så mye utenom pensum, for det er så mye i seg selv. Men utenom det som er pensumrelaterbart, leser jeg noen ganger i blader, som de jeg bor med kjøper, for å koble av litt. Utenom det, leste jeg The Help, skevet av Kathryn Stockett, som nylig er blitt filmatisert. Den likte jeg veldig godt. espen dragstmo Poststudierett på filosofisk institutt etter fullført master i både filosofi og rettsvitenskap. De velvillige av Jonathan Littell. Hva var det jeg leste før den igjen da? Det var en veldig lang bok, skjønner du. Uholdbart at jeg ikke hadde lest den før, men det var Sult av Knut Hamsun. Den var meget bra. even melheim mulelid Bachelor i engelsk. Manuset til HF-revyen er vel det eneste, men det kan jo regnes som lesbart. 47 ØNSKER DU REDAKSJONELL ERFARING? Atrium trenger nye medlemmer! Vi trenger bloggere, skribenter, fotografer, illustratører og layoutmedarbeidere. Eller har du lyst til å bare gjeste Atrium med en tekst, et foto eller en illustrasjon? Kontakt oss på e-post: [email protected] FØLG OSS PÅ: bloggen vår (atrium.b.uib.no), twitter (@AtriumHf ) og på Facebook.
© Copyright 2024