Et verdig liv - Norsk Narkotikapolitiforening
Et verdig liv side 16 Nr. 3 - 2011 - 20. årgang Foto: Nils Erik Kvamme, Østlandsposten Iper Direkte er din partner på aktiviteter innen alle typer direkte kommunikasjon og dialog. Vi hjelper deg fra markedsplan til salgsresultat. Tlf 21 42 02 42 - www.iper.no - [email protected] Informasjonsmagasin fra Norsk Narkotikapolitiforening. Innhold: Strammer inn toleransepolitikken . . . . . side 5 – Et rusfritt liv er blitt selve rusen for meg . . . . . . . . . . . . . . . . side 8 5 Alternativ straff i narkotikasaker. . . . . side 10 Extrema: Dyster rekord. . . . . . . . . . . . . side 12 Et verdig liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 16 Kan åpne rusmiljøer fjernes? . . . . . . . . side 19 8 NNPF . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 23 NNPFs strategiplan. . . . . . . . . . . . . . . . side 24 Kommentar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 26 12 Neste Motgift kommer i desember. Frist for innlevering er 4. november. 3-2011 19 lederen Hva mener egentlig Politihøgskolen i legaliserings- debatten? Informasjonsmagasin fra Norsk Narkotikapolitiforening ISSN 1502-0045 Utgiver: Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) Ansvarlig redaktør: Anette Glende Gultvedt Generalsekretær: Lars Holmen Redaktør: Jørgen Steen ([email protected]) Redaksjon: Svend Arne Eriksen Ole Martin Berg Lars Kostveit Nærmere 6.000 festivaldeltagere inntok Kalvøya siste helgen i juni da Extrema Outdoor gikk av stabelen. Asker og Bærum politidistrikt hadde i forkant av arrangementet gått ut i media og sagt at det var nulltoleranse for bruk og besittelse av narkotika. Politiet pågrep 172 personer for brudd på narkotikalovgivningen. Grethe Larssen Roar Sellevoll Aslak Berge Torgeir von Essen Kjetil Vilkensen Det kom vel ikke som noen overraskelse at de ivrigste legaliseringstilhengerne kastet seg inn i debatten dagene etter at politiet presenterte sine tall og erfaringer. Professor Paul Larsson ved Politihøgskolen er en av disse; «Man må bare innse at å satse på politi og straff, strafferettslige tiltak for å forsøke å regulere dette er et spor en må bort ifra.» Postadresse (ikke besøksadresse): Norsk Narkotikapolitiforening, OrgKrim, Oslo Politidistrikt, Postboks 8101 Dep. 0032 Oslo I etterkant av alle disse utspillene fra Larsson får NNPF henvendelser fra ansatte i politietaten som lurer på om dette er Politihøgskolens syn i legaliseringsdebatten, studenter ved PHS lurer også på hva skolen egentlig mener. Lokallaget i Asker og Bærum har i brev til skolen stilt dette spørsmålet. Ønsker Politihøgskolen å utdanne studenter som skal veiledes til å håndheve de lover som er vedtatt av Stortinget, eller ønsker skolen at fremtidens politi skal utføre yrket sitt ut ifra personlige meninger til enkelte ansatte ved utdanningsinstitusjonen? Målet med politiutdannelsen er blant annet å utdanne reflekterte og handlekraftige polititjenestemenn og kvinner. Det skal stilles spørsmål og være rom for diskusjon, men når en rekke politiutdannede ikke identifiserer seg med skolens budskap er noe galt. For en viktig samfunnsinstitusjon som Politihøgskolen er dette en høyst farlig vei å gå inn på. Narkotikabekjempelse er et samfunnsproblem som må angripes fra flere kanter samtidig. Vi mener at de forebyggende og rehabiliterende tiltakene må styrkes, det må allikevel ikke gå på bekostning av de tilbudsreduserende tiltakene. Å se åpenbare sammenhenger mellom tiltakene, og den gjensidige nytten de ulike virkemidlene gir hverandre, har derimot aldri vært legaliseringsforkjempernes fremste egenskap. Årets konferanse holdes i år på Clarion Airport Hotel Gardermoen 21. – 23.oktober. Vi forventer stor deltagelse og vi er trygge på at vi også i år skal klare å oppfylle alle de forventninger som våre medlemmer har. Årets konferanse vil igjen være stedet for å få faglig påfyll og knytte nye kontakter. Velkommen til Norsk Narkotikapolitiforenings 21. utdanningskonferanse på Gardermoen! Anette Glende Gultvedt Annonser: Mediahuset Oslo A/S Frydenbergveien 48 0575 Oslo Telefon: 23 89 68 78 Epost: [email protected] Design: Per Frederiksen - www.vinceweb.no Trykk: Zoom Grafisk, Drammen URL: www.nnpf.no Epost: [email protected] Bankkonto: 1607.55.71775 Zoom Gratisk er miljøsertifisert og har rett til å benytte svanemerket. Artikler og innlegg uttrykker ikke nødvendigvis NNPFs eller redaksjonens holdning. Kopiering eller ettertrykk med kildehenvisning kun etter avtale med redaksjonen. Abonnement koster kr. 200,- pr. år og bestilles på www.motgift.no. Vi takker våre annonsører for velvillig støtte! 4 Medlemmer i NNPF får bladet gratis tilsendt i posten 3-2011 nederland Alle foto: Motgift Nederland strammer inn toleransepolitikken I løpet av de siste 10 årene har motstanden mot toleransepolitikken økt i Nederland. Organisert kriminalitet står bak det meste av cannabisproduksjonen, og ”coffee shops” fører med seg narkotikarelaterte ordensforstyrrelser i nærmiljøet. Det er også et økende press fra andre europeiske land om å endre kurs. AV MALIN H ELENA FOSSE, MASTER I RETTSVITENSKAP U NIVERSITETET I OSLO. Nederlandsk narkotikapolitikk skiller mellom lette og tunge narkotiske stoffer. Landet har en toleransepolitikk mht. dyrking og omsetning av små mengder lette stoffer, forutsatt at omsetningen skjer i såkalte ”coffee shops”. Imidlertid er både dyrking og omsetning av disse stoffene formelt sett ulovlig. «coffee shops»godkjennes og reguleres fortrinnsmessig av den enkelte kommune. Kommuner har de siste årene stengt ”coffee shops”, pålagt enkelte av disse å nekte adgang til personer som ikke er bosatt i Nederland, og innført avstandskriterium på 250 meter mellom «coffee shops»og skoler. Antallet «coffee shops»har i perioden 2007 2009 sunket fra 702 til 666. Nåværende regjeringen ønsker en strengere narkotikapolitikk, blant annet at «coffee shops»kun skal tillate adgang for personer som er bosatt i Nederland, og et nasjonalt avstandskriterium på 350 meter mellom «coffee shops»og skoler. BAKGRUNN I utgangspunktet er det forbudt å produsere, besitte, omsette, importere eller eksportere narkotiske stoffer, inkludert lette stoffer, mens bruk av narkotika ikke er straffbart i Nederland (”Opium-loven”). Nederlandsk narkotikapolitikk skiller prinsipielt mellom såkalte tunge narkotiske stoffer (omfatter blant annet heroin, ecstasy, kokain og amfetamin) og lette narkotiske stoffer (cannabis), på grunnlag av antatt psykisk påvirkningsgrad og fare for avhengighet. Det praktiseres en såkalt ”toleransepolitikk” overfor lette stoffer. Et sentralt element i denne politikken er såkalte ”coffee shops”, som kan selge inntil 5 gram lette stoffer til en kunde i løpet av samme dag, uten risiko for straffeforfølgelse. Den enkelte kommune kan gi tillatelse 3-2011 Etter at samtlige «coffee shops» i grensebyene Bergen op Zoom og Rosendaal sør i Nederland ble stengt, har antallet narkotikaturister og narkotikarelaterte ordensforstyrrelser i disse byene sunket. 5 nederland til etablering av «coffee shops»med vilkår om at de ikke tillates å drive reklame for virksomheten, selge alkohol eller tunge stoffer, forårsake ordensforstyrrelser eller selge til mindreårige. Til enhver tid kan de ikke ha mer enn 500 gram cannabis på lager. Ideen bak opprettelsen av «coffee shops»var å tilby trygge omgivelser for brukere av cannabis, hvor disse ikke skulle behøve å involvere seg i miljøer med harde stoffer. Omtrent 100 av dagens 418 kommuner i Nederland har såkalte ”coffee shops”. Etter over 30 år med «coffee shops»ser man imidlertid at disse ofte medfører narkotikarelaterte ordensforstyrrelser i nærmiljøet. Dette gjelder særlig i grensebyene som oppsøkes av svært mange narkotikaturister hvert år. Ulempene beskrives som blant annet støy og økt trafikk, samt at «coffee shops»tiltrekker seg aktører fra det illegale narkotikamiljøet. Tidligere var det antatt at cannabis ble dyrket i småskala av amatører, som solgte overskuddet til ”coffee shops”. Imidlertid har det i ettertid vist seg at det først og fremst er kriminelle organisasjoner som står bak det meste av cannabisproduksjonen, og at dette har ført med seg alvorlig kriminalitet. Drap, vold, utpressing, hvitvasking og korrupsjon nevnes som eksempler i denne forbindelse. Ettersom det er tolerert å selge små mengder cannabis fra ”coffee shops”, men ulovlig å dyrke og selge store mengder, hevdes at «coffee shops»i stor grad tyr til det ulovlige markedet for å kjøpe inn cannabis. Politikken er blitt kritisert som en lovlig inngangsdør for narkotikakundene, men en ulovlig bakdør for kriminelle leverandører. Fra myndighetshold regner man med av ca. 6 20 % av den nederlandske cannabisproduksjonen selges via ”coffee shops”, mens 80 % går ”annetsteds”, fortrinnsvis til andre europeiske land. Hallusinogene sopper (”magic mushrooms”) ble i noen få år omsatt lovlig i Nederland. Årsaken var at lovgivningen bare rammet omsetning av de aktive virkestoffene i soppene, men ikke selve soppen. Tilskyndet av flere ulykker forbundet med bruk av hallusinogene sopper ble disse imidlertid uttrykkelig forbudt i Nederland i 2008, og er nå klassifisert som tunge stoffer. KOMMUNALE TILTAK Som følge av problemene knyttet til ”coffee shops”, og kritikk fra andre europeiske land, har det i Nederland i løpet av de siste 10 årene vokst frem en økende motstand mot toleransepolitikken overfor lette stoffer. Mange nederlandske kommuner har i perioden 2007 - 2009 ført en mer restriktiv politikk overfor ”coffee shops”. Dette har medført at antallet «coffee shops»i Nederland sank fra ca. 1200 i 1990-årene til 702 i 2007, og videre til 666 i 2009. Det er flere typer tiltak som er blitt brukt. Omtrent 75 av de rundt 100 kommunene som tillater ”coffee shops”, krever en minsteavstand på 250 meter mellom «coffee shops»og skoler. Den forrige regjeringen hadde fastlagt 250 meterkriteriet i avtaler med det nederlandske kommuneforbundet. Avtalene er imidlertid å anse som ”soft law”, og det er derfor ikke obligatorisk for kommunene å innføre kriteriet. I Rotterdam ble 16 «coffee shops»stengt i løpet av denne perioden, ettersom de ikke lenger oppfylte avstandskriteriet. Flere kommuner har innført en strengere politikk overfor «coffee shops»som bryter gjeldende retningslinjer, og stengt mange av denne grunn. Enkelte kommuner har innført en nulltoleransepolitikk og besluttet å stenge alle sine ”coffee shops”. Dette gjelder grensebyene Rosendaal og Bergen op Zoom sør i Nederland, som alene tiltrakk anslagsvis 25.000 narkotikaturister i uken. Begge byene stengte samtlige av sine «coffee shops»i september 2009. Et annet tiltak er å pålegge «coffee shops»å nekte adgang for personer som ikke er bosatt i Nederland. Maastricht har på grunn av sin geografiske beliggenhet tiltrukket seg store mengder narkotikaturister fra Belgia og Tyskland. Antallet narkotikaturister som besøker Maastricht hvert år anslås å være rundt 1,5 millioner. (Dette tallet og det foran nevnte på 25.000 anses av noen som kraftig inflatert.) Ordføreren i Maastricht påla innehavere av «coffee shops»å nekte adgang for personer som ikke er bosatt i Nederland. Innehaver av en ”coffee shop” i Maastricht ble i 2006 pålagt å stenge midlertidig etter at det ved to anledninger ble rapportert om at personer ikke bosatt i Nederland hadde fått adgang. Innehaveren angrep dette pålegget rettslig, og et sentralt punkt var hvorvidt bestemmelsene innebar ulovlig diskriminering, både etter EU-retten og etter nasjonal rett. I desember 2010 avgjorde EU-domstolen at Nederland uten hinder av EU-retten kan ha kommunale vedtekter, slik som i Maastricht, som pålegger innehavere av «coffee shops»å nekte adgang til personer som ikke er bosatt i Nederland. Raat van State (rådgivende or3-2011 nederland gan for regjeringen og parlamentet, og forvaltningsdomstol som behandler saker i førsteinstansen) avgjorde i juni 2011 at et slikt adgangsforbud i prinsippet heller ikke er i strid med nasjonale nederlandske regler, herunder Opiumsloven og forbudet mot diskriminering i konstitusjonen. Imidlertid var det konkrete adgangsforbudet i de kommunale næringsvedtektene i Maastricht av formelle grunner i strid med Opiumsloven. Etter avgjørelsen i Raad van State vil det kunne innføres et nasjonalt adgangsforbud for personer som ikke er bosatt i Nederland, slik som varslet i regjeringserklæringen. Byrådet i Utrecht er i ferd med å utarbeide et forslag om å opprette egne cannabisplantasjer for å forsyne byens ”coffee shops”, slik at markedet skal bli mindre interessant for organisert kriminalitet. Dyrking av inntil 5 cannabisplanter er innenfor dagens toleransegrense, og det foreslås derfor at enkeltpersonene som er medlemmer i ”coffee shops”, hver kan dyrke opptil 5 cannabisplanter i en slik plantasje for å forsyne byens ”coffee shops”. Justisminister Ivo Opstelten har imidlertid stilt seg svært kritisk til forslaget og uttalt at dette ikke kommer til å innføres. KONSEKVENSER AV FORETATT INNSTRAMMING PÅ KOMMUNENIVÅ Etter at samtlige «coffee shops» i grensebyene Bergen op Zoom og Rosendaal sør i Nederland ble stengt, har antallet narkotikaturister og narkotikarelaterte ordensforstyrrelser i disse byene sunket. Ifølge pressen har politiet i de to byene registrert at den illegale narkotikahandelen har økt med 45 % i Bergen op Zoom og 36 % i Rosendaal. Antall innbrudd i og tyverier fra biler har også økt betraktelig, med 62 % i Bergen op Zoom og 75 % i Rosendaal. Det er imidlertid uenighet om hvorvidt økningen av innbrudd og tyverier fra biler har sammenheng med stengingen av ”coffee shops”. Mens narkotikaturismen fra Frankrike og Belgia til Bergen op Zoom og Rosendaal nesten har opphørt, fra 25.000 hver uke til kun noen få hundre, har antall narkotikaturister til de nærliggende grensebyene Breda og EttenLeur økt betraktelig. REGJERINGENS POLITIKK OG DEBATTEN OMKRING DEN Nåværende regjering, som tiltrådte i oktober 2010, har nedfelt en generelt strengere narkotikapolitikk i koalisjonsplattformen. Regjeringen ønsker å modifisere skillet mellom tunge og lette narkotiske stoffer, at adgang til «coffee shops»skal begrenses til personer som er bosatt i Nederland, samt at «coffee shops»skal bli private klubber hvor besøkende må legge frem bevis på medlemskap for å få adgang. Som et ledd i politikken for å begrense narkotikabruken blant ungdom ønsker regjeringen et nasjonalt forbud mot «coffee shops»nærmere enn 350 meter fra skoler. I motsetning til det gjeldende 250 meterkrite3-2011 riet forutsettes de nye reglene gjort bindende for kommunene, jfr. at det i koalisjonsplattformen står at regjeringen skal sikre at kommunene gjennomfører avstandskriteriet. Forslaget om et avstandskriterium på 350 meter omfatter alle skoler med elever mellom 12 og 18 år, mens barn under 12 år ikke anses for å være i risikosonen for cannabisbruk. Avstanden på 350 meter skal måles i gangavstand og ikke i luftlinje. Når kriteriet blir gjennomført, vil flere «coffee shops» måtte stenge. Det antydes at kommuner som har 10 eller flere «coffee shops»vil måtte stenge omkring 60 % av disse. Ordfører i Amsterdam har uttalt at regjeringens forslag om et avstandskriterium på 350 meter vil få katastrofale følger for Amsterdam. Ifølge ordføreren vil forbudet medføre at kun 26 av byens 223 «coffee shops»vil kunne fortsette driften, men han la da til grunn at også grunnskoler med yngre elever omfattes av forbudet. Ordføreren uttaler at dette vil medføre enda større grad av ulemper rundt de «coffee shops»som blir igjen, og at omfanget av gatesalg vil øke. Ordføreren mener at andre tiltak, som blant annet opplæring av lærere i å gjenkjenne oppførsel som kan være et symptom på problematisk bruk av lette stoffer, er mer effektive enn å stenge ”coffee shops”. De ulike politiske partiene i Nederland har ulikt syn på ”coffee shops”. Regjeringen består av de høyreliberale (VVD) og kristendemokratene (CDA), med frihetspartiet (Wilders parti PVV) som parlamentarisk støtteparti. VVD mener at de «coffee shops»som forårsaker ordensforstyrrelser i nærområdene, samt de som ligger i nærheten av skoler, burde stenges. CDA har som mål å stenge alle ”coffee shops”, og vil begynne med å stenge «coffee shops»i nærheten av skoler så snart som mulig. PVV har nedfelt i valgprogrammet forut for forrige parlamentsvalg at de ikke ønsker «coffee shops»innen en radius på 1 kilometer rundt skoler. Tiltakene gjengitt ovenfor er uttrykk for et kompromiss mellom de tre partiene i inneværende valgperiode og nedfelt i regjeringspartienes samarbeidsavtale med Wilders parti. Nederlands forrige regjering opprettet en kommisjon som skulle vurdere om skillet mellom tunge og lette stoffer er hensiktsmessig. Kommisjonens rapport forelå i juni 2011, og konkluderer med man ikke behøver å oppheve skillet mellom harde og myke stoffer. Imidlertid påpeker kommisjonen at cannabis produsert i Nederland de siste årene har et høyt innhold av THC (tetrahydrocannabinol), og at dette har økt helserisikoen. Kommisjonen anbefaler derfor at cannabis med et THC-innhold på mer enn 15 prosent føres opp på listen over harde stoffer. Dersom forslaget blir gjennomført, vil det medføre at «coffee shops»kun kan selge ”lett” cannabis, og strengere straffer for handel med ”tung” cannabis. Det gjenstår å se om og eventuelt hvordan disse anbefalingene blir fulgt opp fra politisk hold. VEIEN VIDERE Opposisjonspartiene sosialdemokratene (PvdA), de grønne og venstresosialistene (SP) er for å beholde «coffee shops». Også de venstreliberale (D66) vil beholde ”coffee shops”, men vil ikke tillate «coffee shops»i nærheten av skoler. PvdA har nylig foreslått for justisministeren å kriminalisere besittelse av narkotika også for mindreårige (under 18 år). Det generelle synet på forholdet mellom narkotikapolitikk og kriminalitet synes å ha endret seg i Nederland i løpet av de siste 10 årene. Narkotikapolitikken synes å gå i en mer restriktiv retning når det gjelder skillet mellom lette og tunge narkotiske stoffer samt ”coffee shops”. Det gjenstår å se hvor langt og hvor raskt en mulig videre utvikling i restriktiv retning vil gå. Også nabolandenes syn på den nederlandske toleransepolitikken vil kunne fortsette å virke inn i restriktiv retning. Artikkelen bygger på en rapport som ble utarbeidet av praktikant Malin Helena Fosse ved den norske ambassaden i Haag, Nederland, og som i noen grad er en videreføring av tidligere rapporter. Fosse er Master i rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo. 7 vest-afrika – Et rusfritt liv er blitt Det sier Torgeir Larsen fra Larvik, som var rusmisbruker i 28 år. I 2008 snudde helt om på tilværelsen sin og ble rusfri. AV: SVEND ARNE E RIKSEN Han ble en veldig aktiv mann, og har i disse dager akkurat gjennomført en sykkeltur i Bry deg drakt fra Larvik til Nordkapp og tilbake ned til Lindesnes. I dag er han brennende engasjert i ruspolitikken og i det forebyggende arbeidet. Men historien om Torgeirs liv startet da han var 16 år. I OPPOSISJON TIL ALT OG ALLE Torgeirs far, var ifølge Torgeir en meget streng far. Han hadde masse regler som Torgeir og resten av familien måtte følge. Torgeir slet med å følge lover og regler, og gav etter hvert blanke blaffen i alt som faren sa. Ingen skulle bestemme over han , sa han til seg selv da han i 16 års alderen begynte å røyke hasj sammen med en gjeng kamerater i Bøkeskogen utenfor Larvik. RASKT NEDOVER Torgeir gav faen i alle normer og regler, og jaktet stadig på nye rusmidler for å komme seg unna virkeligheten. Det gikk raskt over fra hasj og alkohol til en blanding av hasj, alkohol, fleinsopp og LSD ettersom hva som var tilgjengelig, rusen var det viktigste. For å finansiere bruken skaffet han seg penger gjennom utallige innbrudd og tyverier, samt at han selv også begynte å importere hasjis fra København. – Jeg har hørt folk som har kommet seg ut av narkotikahelvetet si at de har møtt Jesus, men jeg møtte rett og slett meg selv. FRA CHRISTIANIA TIL ISTERGATE 20 år gammel ble livet til Torgeir enda jævligere å deale med, han satte sin første heroinsprøyte. I flere år hadde han handlet hasj i Christiania, men oppdaget etter hvert at det i Istergate ble solgt heroin for 1500 kroner grammet, og dette kunne han selge i Norge for 5000 kroner pr.gram. Her var det mulig å finansiere sitt eget forbruk, og Torgeir tok sjansen på det. Men hans eget liv ble bare enda vanskeligere å leve. Heroinen førte ham inn i en situasjon hvor hele livet til slutt bare bestod av å skaffe nok heroin, og nok penger til sitt eget forbruk. – Jeg brukte gjerne en halv dag på å få tak i penger, og resten av dagen brukte jeg på å finne en brukbar blodåre – sier han selv. MOR OG FAR DØR Torgeirs mor og fra døde mens han var på det verste heroinkjøret. Dette førte til en millionarv til Torgeir som han raskt klarte å bruke opp på dop og ”gode venner”. Han bodde så på gata i Oslo og i Larvik i 6 år, og var nær ved å dø i flere overdoser. – Jeg blandet alt jeg fikk tak i, og forfalt fullsten- 8 Bry Deg Si Nei Til Narkotika: Larvik – Nordkapp – Lindesnes på sykkel. dig. Jeg var rett og slett ferdig med livet, og så ingen annen utvei enn at jeg kom til å dø i løpet av den nærmeste tida. pensere for heroinsuget. En dag i januar 2008 da han var på vei for å hente Subutex, kom alt det som nettopp hadde skjedd innover ham med en meget sterk styrke. MØTTE SEG SJÆL Torgeir hadde flere fengselsopphold bak seg da han i 2007 satt inne for soning av sin siste dom. Han hadde før han begynte på soningen, fått ansvaret for 2 katter som han holdt med mat og følte et ansvar for. Nå skjedde det flere ting som førte til at Torgeir, som han selv sier det; – Møtte seg sjæl . I fengselet stoppet sosialkontoret utbetalingen av stønad til ham, og han måtte slutte å røyke for å ha penger til kattemat. Kattene var jo avhengige av han, og de måtte jo få mat. I tillegg fikk Torgeirs ene bror som han hadde et tett forhold til, kreftdiagnose. Da Torgeir var ferdig med soningen av dommen fikk han også tilbud om Subutex for å kom- JESUS– NEI– IKKE MEG – Jeg har hørt folk som har kommet seg ut av narkotikahelvetet si at de har møtt Jesus, men jeg møtte rett og slett meg selv. Hadde virkelig alt det jævlige han hadde vært gjennom i sitt liv, hele tiden vært alle andres feil? Det skulle ta 28 år før jeg skjønte mitt eget beste. Jeg hadde jo laget all jævelskapen selv. Det var som om selvrespekten min plutselig flommet over meg. Jeg var fucka på fengsler, fucka på sosialen og jeg skulle faen heller ikke bli noen ”Statsnarkoman”. Jeg kunne ikke skylde på noen andre lenger, og tenkte, hvordan er det mulig å være så dum? Jeg vil leve og overleve, sier Torgeir. 3-2011 vest-afrika tt selve rusen for meg det onde ved rota. Han mener selv at han er et godt eksempel på at det går an å slutte med narkotika, uten å møte Jesus, eller rømme fra virkeligheten ved bruk av piller, eller bli ”statsnarkoman”(subutex/metadon). NORDKAPP Ved å sykle til Nordkapp ville han synliggjøre at det lar seg gjøre å slutte med narkotika dersom du virkelig vil. Det handler om å se de bakenforliggende traumene og ta disse på alvor. Misbruket er ofte et symptom på at noe annet er galt fatt. Den første juni i år startet så Torgeir på sin lange sykkeltur fra Larvik til Nordkapp. Han skulle deretter sykle fra Nordkapp til Lindesnes, men det som skjedde i Oslo den 22.juli stoppet ham på returen bare 17mil fra Lindesnes. Han så seg da nødt til å reise tilbake til Larvik og de som han har kjær der, en følelse av å trenge nærhet til sine egne, som så mange av oss andre også følte disse tunge dagene i juli. LÆRE AV MINE FEIL Han hadde jo også en bror og to katter å ta vare på. TRENINGSNARKOMAN Gjennom gode bekjentskaper fikk Torgeir kontakt med Dag Erik Pedersen, som gav Torgeir en sykkel som han kunne begynne å trene på. På sykkelen kjente han en god følelse av at treningen kunne hjelpe ham videre i hans nye og rusfrie liv. Han byttet på en måte ut heroinen med sykkelen. Treningen tok etter hvert fullstendig av og Torgeir ble en habil syklist, noe som blant annet førte til at han syklet Birken sammen med Dag Erik Pedersen og at han deltok på en lengre sykkeltur rundt i Himalaya. FOREDRAGSVIRKSOMHET Torgeirs egen historie om hvordan hans liv har artet seg, og hvordan han kom seg ut av narkotikahelvetet har interesse for mange. Han holder stadig vekk fordrag og holdt 3-2011 blant annet et større foredrag; Fra bunn til topp, under konferansen for et Inkluderende Arbeidsliv i år, i Larvik Arena. Andre foredragsholdere var Trond Viggo Torgersen , Jørgen Skavland og Marit Brevik. IKKE MEG Han sier at han ikke snakker om seg selv når han holder foredrag. Han peker på et gammelt fangefoto av seg selv og snakker om ”han der”. Han mener at han ikke var herre over egen kropp når dette bildet ble tatt. Målgruppen for hans foredrag er mange– alt fra byens besteborgere til skoleungdom. Han har gode formidlingsevner, og der er stille i salen når han forteller om sitt liv. Torgeir har også ved flere anledninger stått fram i ulike medier som NRK, diverse aviser og fagblader. TA DET ONDE VED ROTA Torgeir er opptatt av forebygging– om å ta Før turen til Nordkapp ble Torgeir spurt om hvorfor han gjorde slike ting som å legge ut på en 600 mil lang sykkeltur helt alene. Til det svarte han– Jeg må sette meg noen mål, jeg har levd et ekstremt liv, og trenger noen utfordringer– noe å mestre. – Dessuten, fortsetter han, jeg tror de aller fleste har godt av å høre historien om mitt liv, og hvordan det er mulig å komme tilbake til et anstendig liv selv om en tidligere har gjort mye dumt med livet sitt. Alle andre bør lære av mine feil, avslutter han. Turen ble til gjennom blant annet et tett samarbeid med NNPF og særlig lokallaget i Larvik. Her må særlig Kjell Johhny Eftedal få litt ros. Han stillte opp for Torgeir i flere sammenhenger og var den som tok imot Torgeir på Nordkapp med kake og alkoholfri Champagne. På nedoverturen overasket igjen Eftedal Torgeir med kaker og kaffe da han kom til Førde. Undertegnede hadde da kontakt med Eftedal om denne historien og Eftedal fortalte han var på vei til Førde for å muntre opp Torgeir da det begynte å bli tungt på slutten. Ellers så skrøt Torgeir masse av den støtten han hadde fått underveis fra flere av medlemmene i NNPF. Noen hadde ordnet med nydelig mat til ham og noen hadde ordnet med overnatting. Torgeir hadde også med seg GPS og IPhone på turen slik at det var mulig for folk å følge med hvor han var hele tiden. Torgeir Larsen hadde også sine egne ord på hvordan turen hadde vært. Han var takknemlig for all støtte og hjelp han hadde fått underveis og avsluttet med følgende utsagn. – Nord-Norge hadde en overveldende natur, og jeg slet nesten ræva av meg, men det å mestre dette overgår alt! Den rusen som denne turen har gitt meg får du ikke kjøpt noe sted! 9 straff Alternativ straff i na Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) har i lang tid vært en pådriver for at samfunnet skal tilby ungdom alternative straffereaksjoner i narkotikasaker. Dagens lovverk åpner for at vi kan være kreative og skreddersy oppfølging rundt den enkelte ungdom. AV XXXXX Dersom dette skal ha en ønsket effekt, er det avgjørende å avdekke et narkotikamisbruk så tidlig som mulig og ta bekymringen på alvor. For å utnytte mulighetene bedre mener NNPF også at strafferegistreringsloven må endres på viktige punkter for å skape ytterligere motivasjon for alternativene. Erfaring tilsier at tidlig intervensjon er avgjørende for å hindre at ungdom etablerer et narkotikamisbruk med fare for å utvikle et kriminelt livsmønster. Tidlig inngripen og tverrfaglig samarbeid vil i de fleste tilfeller gjøre at man kan håndtere problemet med få og enkle tiltak. Justisminister Storberget har i løpet av sommeren foreslått nye tiltak overfor ungdom som blir pågrepet for mindre alvorlige narkotikalovbrudd. Disse tiltakene er basert på erfaringer fra blant annet Portugal og legger opp til at ungdom som blir tatt for bruk, besittelse og salg av mindre kvanta narkotika skal møtes med såkalte motivasjonssamtaler i stedet for straff. Så vidt NNPF kan se, utgjør ikke dette noe nytt i strafferettspleien annet enn at man skal ta bort riset bak speilet, muligheten for å bli straffet, ved første gangs anmeldelse for narkotikalovbrudd. ILDSJELER Det er ingen selvfølge at ungdom som blir tatt for bruk eller besittelse av narkotika i Norge i dag får tilbud om såkalte alternative straffereaksjoner. Selv om straffeloven åpner for dette og har gjort det i lang tid, kan det 10 virke som om bruken av påtaleunnlatelser med ulike vilkår er prisgitt en engasjert polititjenestemann og en nytenkende politijurist. Det finnes ingen nasjonal veileder som sier noe om i hvilke saker denne typen reaksjon kan brukes. Dette betyr i praksis at loven blir praktisert forskjellig i ulike deler av landet og at samfunnets reaksjon på for eksempel en 15-årings førstegangsbruk av hasj kan variere fra et forelegg til en påtaleunnlatelse med vilkår om rustesting. NNPF tok våren 2011 et initiativ overfor Politidirektoratet (POD) for å få en tilbakemelding på hvilke erfaringer de ulike politidistriktene har gjort seg med bruken av alternative straffereaksjoner i narkotikasaker. POD har ikke gitt oss noe svar i denne saken, annet enn å oversende henvendelsen til Riksadvokaten. Riksadvokaten skriver i et tilsvar til NNPF at henvendelsen er oversendt Oslo politidistrikt. TVERRFAGLIG SAMARBEID Lovverket åpner for at vi kan skreddersy betingede straffereaksjoner, gjerne i samarbeid med foreldre og andre offentlige etater for å få best mulig effekt. I saker med gjerningsperson under 18 år skal for eksempel barnevernet gis anledning til å uttale seg om straffen. Dette betinger at kommune og politi har et godt utviklet samarbeid. I mange kommuner er dette samarbeidet i dag organisert etter SLT-modellen, samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak. En slik organisering tilsier at kommune og politi har et forpliktende samarbeid på flere plan. Toppledelse i kommune og politi møtes på styringsgruppenivå og enhetsledere har sine koordineringsmøter hvor de ulike tiltakene springer ut i fra. Når dette systemet er på plass, er utfordringen å få samarbeidet til å gli på en god måte i enkeltsaker. Dette betinger at man i forhold til narkotikasaker har en felles problemforståelse og at man er enige om hva som utgjør en bekymring. Noen kan mene at eksperimentering med ulike narkotiske stof- fer hører med til ungdomstiden, mens andre er av den oppfatning at avdekking av narkotikabruk i tenårene må tas tak i og følges opp for å hindre utvikling av videre narkotikamisbruk og en kriminell løpebane. Først når man har et felles utgangspunkt i slike spørsmål, kan det tverrfaglige samarbeidet ta form i praksis. Flere politidistrikt har over flere år praktisert påtaleunnlatelse med vilkår om rusfrihet, såkalte urinprøvekontrakter, i saker som dreier seg om bruk og besittelse av mindre mengder narkotika. I slike saker kan ungdommen forplikte seg til å avlegge urinprøver i en avtalt periode for å vise at en er rusfri, dette som et alternativ til et forelegg. Riset bak speilet er at saken kan omgjøres til et forelegg dersom avtalen brytes. En slik urinprøvekontrakt gir foresatte trygghet i forhold til at ungdommen er rusfri og den gir ungdommen et argument for å avstå fra narkotikamisbruk. En slik reaksjon må sies å være lite inngripende og er egnet for ungdom første gang de blir tatt av politiet for narkotikamisbruk. Et slikt tiltak betinger at ungdommen er motivert for å avslutte sitt narkotikamisbruk og at bruksmønsteret ikke er mer etablert enn at det er mulig å slutte uten videre behov for behandling. Erfaring tilsier at tidlig intervensjon er avgjørende for å hindre at ungdom etablerer et narkotikamisbruk med fare for å utvikle et kriminelt livsmønster. Tidlig inngripen og tverrfaglig samarbeid vil i de fleste tilfeller gjøre at man kan håndtere problemet med få og enkle tiltak. OPPFØLGINGSTEAM For ungdom som har kommet noe lengre i sin karriere innen rus og kriminalitet har en de siste årene prøvd ut ulike former for oppfølgingsteam. Målgruppen for oppfølgingsteam er ungdom som begår gjentatt og/eller alvorlig kriminalitet. Med andre ord vil dette i utgangspunktet være et alternativ til ubetinget fengsel. NNPF mener likevel at ideen om oppfølgingsteam også kan egne seg for mindre alvorlige lovbrudd. 3-2011 straff arkotikasaker Oppfølgingsteam er i dag ingen lovfestet straffereaksjon, men kan gjøre seg gjeldende i form av påtaleunnlatelser eller betingede dommer. Flere steder er oppfølgingsteam koordinert gjennom Konfliktrådet, mens de i noen kommuner er koordinert lokalt. Gjennom oppfølgingsteam vil lovbryteren kunne få skreddersydd og individuelt tilpasset oppfølging over tid for å hindre nye kriminelle handlinger. Dette forutsetter et godt tverrfaglig samarbeid hvor etatene forplikter seg og at de ser sine tiltak i en sammenheng. Tiltakene som kan brukes i en slik oppfølging må baseres på den enkelte ungdoms behov, og kan for eksempel være urinprøvekontrakt, fokus på skoleoppmøte, alternativ læringsarena, arbeidspraksis, samtaler hos NAV/barnevern, psykiatrisk behandling og cannabis-avvenningskurs. DE RUSAVHENGIGE Dessverre ser vi i dag at enkelte ungdommer har et så etablert misbrukermønster i ung alder at de er lite motivert for frivillige hjelpetiltak og alternative straffereaksjoner. Dette er ungdommer som er pågrepet gjentatte ganger av politiet og som har fått tilbud om oppfølging gjennom barnevernet som de ikke ønsker eller makter å ta i mot. For denne gruppen er ikke påtaleunnlatelser med vilkår eller oppfølgingsteam egnet. De har rett og slett ikke motivasjonen som skal til for å slutte og ruse seg, og vil ikke klare å ta tak i livet sitt uten inngripende behandling. Disse ungdommene ender i dag opp med å få sin straffereaksjon i form av ett eller flere forelegg som de ikke er i stand til å betale. I mange tilfeller er det hardt prøvede foreldre som ender opp med å betale bøtene og dette har etter vår mening ingen hensikt. Disse ungdommene trenger helsefaglig oppfølging og bør i større grad kanaliseres til tvungen behandling. Dessverre vil mange som er i en aktiv rusfase ikke innse et behov for behandling fordi all fokus er på rusen og dens opplevde positive sider. Samfunnet bør derfor i større grad se på muligheten for å pålegge denne gruppen behandling også gjennom rettsapparatet. Det er med tungt hjerte både politi og barnevern blir satt på sidelinjen i slike saker, 3-2011 kun for å konstatere at vi ikke besitter egnede tiltak for å ivareta ungdommene på en god nok måte. Vi vet alle hvor det ender om vi ikke får satt en stopper for rusmisbruket. I slike saker trenger vi et tilpasset lovverk og fylkesnemder som har en virkelighetsforståelse i forhold til rus og kriminalitet. Vi trenger barnevernsinstitusjoner som skjermer ungdom fra narkotikamisbruk og som kan være en base med utgangspunkt for videre behandling. Slik situasjonen er i dag hører vi at barnevernet i enkeltsaker kvier seg for å plassere i institusjoner fordi de ikke kan skjerme ungdom fra narkotikamisbruk, men at de snarere bidrar til å opprettholde og utvikle et misbruk. Barnevernsinstitusjoner skal ikke være ungdomsfengsler, men må settes i stand til å ta vare på ungdommen på en god måte og drive behandling gjennom trygge rammer og god kompetanse. BEKYMRING OG MOTIVASJON Politi har i mange år brukt bekymringssamtalen overfor ungdom i risikosonen. Samtalen brukes også i kontakt med ungdom under 15 år som blir anmeldt for lovbrudd. I de fleste saker hva angår narkotikalovbrudd blant ungdom under 18 år, vil politiet også sende bekymringsmelding til barnevernet som innkaller ungdom og foresatte til samtale. Disse samtalene hos politi og barnevern er viktige for å stanse en negativ utvikling knyttet til rus og kriminalitet. De utgjør et godt verktøy sammen med tilpassede, alternative straffereaksjoner for de som er motivert til å ta i mot dette. NNPF er opptatt av at man må ha riset bak speilet tilgjengelig, og ikke ta bort risikoen for straff dersom man velger å eksperimentere med ulovlige narkotiske stoffer. Forbudet og risikoen for straff vil i seg selv hindre at mange ungdommer ønsker å prøve ut narkotika. Justisminister Storberget har i løpet av sommeren forelått nye tiltak overfor ungdom som blir pågrepet for mindre alvorlige narkotikalovbrudd. Disse tiltakene er basert på erfaringer fra blant annet Portugal og legger opp til at ungdom som blir tatt for bruk, besittelse og salg av mindre kvanta narkotika skal møtes med såkalte motivasjonssamtaler i stedet for straff. Så vidt NNPF kan se, utgjør ikke dette noe nytt i strafferettspleien annet enn at man skal ta bort riset bak speilet, muligheten for å bli straffet, ved første gangs anmeldelse for narkotikalovbrudd. RULLEBLADET – UHELDIG PRAKSIS I dag er strafferegistreringsloven slik at forelegg og dommer for narkotikamisbruk kommer med på en politiattest, det såkalte rullebladet. Dette er for å opplyse nødvendige samfunnsinstitusjoner som ber om politiattest, og for å beskytte samfunnet mot den spredningsfaren narkotikamisbruk representerer. Det er også slik at en påtaleunnlatelse med vilkår kommer med på rullebladet på lik linje med et forelegg eller en dom. Dersom en ungdom likevel blir ilagt en påtaleunnlatelse uten at det blir knyttet vilkår til denne, kommer det imidlertid ikke med på rullebladet. Paradokset er at dersom ungdommen er motivert til å følge opp de vilkår som er satt, får dette en negativ konsekvens i forhold til rullebladet. NNPF mener at en påtaleunnlatelse med vilkår i en narkotikasak skal framstå som en gulrot for ungdommen. I dette ligger det at man slipper å betale et forelegg på flere tusen kroner og at man får muligheten til å vise at man er rusfri over tid. NNPF mener også at man kan øke motivasjonen for å takke ja til en påtaleunnlatelse med vilkår dersom dette også innebærer at saken ikke kommer med på rullebladet. Mange ungdommer er opptatt av dette og er vel vitende om at en narkotikasak på rullebladet kan stenge en del dører for videre skolegang, utdanning og arbeid. Dersom man forandrer strafferegistreringsloven i forhold til dette punktet vil man i større grad lykkes å motivere ungdom som har tråkket feil til å ta imot alternative straffereaksjoner. NNPF har et ønske om at politidistriktene i større grad benytter seg av mulighetene lovverket gir i forhold til å ilegge påtaleunnlatelse med vilkår for førstegangsbrukere. Dette handler om at loven skal være lik for alle og at ungdom som har tråkket feil skal få den samme muligheten til å komme tilbake på rett spor uavhengig av hvor i landet de bor. NNPF er likevel overbevist om at alternative straffereaksjoner må bygge på den enkeltes motivasjon til å bli rusfri, og at det må være et ris bak speilet dersom en ikke følger opp vilkårene. Videre foreslår NNPF en endring i strafferegistreringsloven. Dette vil innebære at den som oppfyller vilkårene i en påtaleunnlatelse ikke skal få saken som en anmerkning på rullebladet. Vi tror at dette er en viktig faktor for å motivere ungdom til å ta imot oppfølging med vilkår i narkotikasaker. 11 extrema Dyster rekord «Jeg fikk noe pulver, men har ikke peiling på hva det var.» Det hjalp lite med velvillige arrangører og presseoppslag hvor det ble opplyst at politiet ville ha et betydelig fokus på narkotikakriminalitet. Rekordmange ble anmeldt for bruk og besittelse av narkotika under årets Extrema. TEKST OG FOTO LARS KOSTVEIT Det var andre gang det skulle arrangeres Extrema Outdoor på Kalvøya i Bærum. I fjor ble det ekstremt på mange måter, som Motgift skrev i nr. 3, 2010. I år ble det satt ny norgesrekord i antall pågripelser på et enkelt arrangement. Fjorårets høye tall på 68 personer anmeldt for brudd på narkotika- 12 lovgivningen, ble høynet til 172 anmeldelser ved årets elektroniske musikkfestival. Og det selv om det var nesten 3000 færre på øya nå i sommer. KUNNE TATT MANGE FLERE I etterkant av festivalen ble det intervjuet 109 personer, som alle hadde blitt anmeldt for bruk og/eller besittelse av narkotika. Dette ble gjort for å få en bedre oversikt over hvem som blir tatt under slike festivaler, hva slags narkotiske stoffer som brukes og tilgjengeligheten til disse. Respondentene var i aldersgruppen 19-42 år, med en gjennomsnittsalder på 25 år. Godt over halvparten var i alderen 21-25 år, mens 88 prosent av de spurte var menn. Det er liten tvil om at man lett kunne pågrepet mange flere dersom man hadde satt inn enda større ressurser. En erfaren politibetjent sa etterpå: ”Hadde vi hatt det dobbelte antall polititje- nestemenn, hadde vi doblet antallet pågripelser. 3 timer etter at festivalen begynte var det bare å gå å ”plukke” personer som var påvirket av narkotika.” Det ble skrevet forelegg for til sammen ca. 900 000,- i løpet av lørdagen. VET IKKE HVA DE BRUKER Narkotikaen som ble brukt under årets Extrema dekker et stort spekter. Men noe av det som er mest skremmende er at ikke alle var klar over hva de hadde brukt. En pågrepet kvinne på 22 år uttalte under intervjuet: – Jeg fikk noe pulver, men har ikke peiling på hva det var. Nesten halvparten av de spurte sa at de hadde brukt cannabis, en fjerdedel hadde tatt MDMA, ca. 15 prosent hadde brukt kokain eller amfetamin, mens 11prosent hadde misbrukt ecstasy. En tiendedel av de som ble pågrepet hadde fått i seg andre stoffer som heroin, piller, flein3-2011 extrema «Andelen som var påvirket av narkotika blir rimelig gjetning, men at 60 prosent av de som var igjen på slutten var påvirket er godt mulig.» sopp, GHB og LSD. Det vil være stor usikkerhet på hvorvidt alle har oppgitt alt her siden en del nok fryktet å bli anmeldt for mer enn det ”nødvendigste”. En mann på 23 år sa følgende: – Jeg ble tatt med litt hasj, men det har jeg ikke brukt ennå... I løpet av dagen har jeg brukt MDMA, kokain, amfetamin, 2CB, sopp og syre.” Blant de pågrepne var det representanter fra hele 17 forskjellige politidistrikter, i tillegg til seks utlendinger. NYBEGYNNERE Ut fra de svarene som ble gitt ser man at det er stor variasjon med tanke på erfaring med bruk av narkotika. Over halvparten oppga at de bruker narkotika minst en gang i måneden, mens 6,4 prosent aldri har brukt narkotika tidligere. Hele 32 prosent sa at de hadde vært rusfrie i en lang periode, men at de 3-2011 13 extrema nå hadde en ”sprekk”. Hvis man legger sammen førstegangsbrukerne, nybegynnerne, de som gikk på en ”sprekk” og de som bare bruker narkotika ved en sjelden (spesiell) anledning, utgjør disse hele 46 prosent av de intervjuede. Blant de som debuterte under Extrema var de fordelt i aldersgruppen 19-27 år, og samtlige opplyste at de debuterte ved å bruke MDMA/ezstasy. FLYTER AV DET Godt over halvparten hadde med seg narkotikaen de brukte/ble tatt med til festivalen, mens 44 prosent fikk tak i narkotikaen innenfor gjerdet. Blant disse ervervet godt over halvparten narkotikaen av for dem ukjente personer. Det kan virke som det ikke var noe problem å få tak i ulovlige stoffer. En 19-åring som debuterte uttalte: ”Det er ikke noe problem med å få tak i narkotika – det virker som alt flyter der inne.” Andre fikk narkotika gratis. ”Jeg måtte ikke betale engang. Det kom en fyr bort til meg og sa at jeg var så kult malt i ansiktet, og at jeg fortjente noe ekstra.” NÅ ER DET SLUTT Ordfører i Bærum, Odd Reinsfelt, var ikke veldig fornøyd med det høye antallet pågrepne på Extrema. – Politiet anbefalte at vi skulle si nei forrige gang, og jeg var enig med politiet den gangen, og nå har det samme skjedd. Nå er det slutt, sa han til VG etter årets musikkfestival. Han ser på det som utenkelig, når man nå har erfart det samme i år som i fjor, at Bærum kommune kan tillate dette en gang til. Så da får vi se om arrangøren, som hele tiden var veldig samarbeidsvillig med politiet, må se seg om etter et annet sted å arrangere Extrema neste år. 14 3-2011 extrema La på svøm En av festivaldeltagerne gjorde mer enn andre for å forsøke å unnslippe pågripelse. På vei til Kalvøya ble han kontaktet av en sivil politimann, men istedenfor å legge kortene på bordet la han på sprang og kastet seg i Sandvikselva. Han la på svøm, men det var ingen Dale Oen som flyktet. Politimannen småjogget over en bro og ventet på andre siden. 25åringen fra Drammen vurderte å snu, men skjønte at dette var et spill han ikke hadde gode odds for å komme seirende ut av. Noe av grunnen til at han stakk fra lovens lange arm var nok en flaske med GHB i ryggsekken hans. I tillegg ble det søkt med narkotikahund i et lite skogholt hvor tjenestemannen så at han kastet fra seg noe. Hunden snuste seg fram til en pose med amfetamin, mens en slukøret og våt drammenser fikk seg en tur i arresten. 3-2011 15 ida Et verdig liv Det synes som om samfunnet er i ferd med å glemme alternativet RUSFRIHET i behandling av narkotikamisbrukere. Medikamentell behandling er den enkleste måten å få kontroll på en uregjerlig gruppe, men man må tåle at de snubler på vei mot rusfrihet og man må gi dem håpet. Og det nytter. AV OLE MARTIN B ERG OG SVEND ARNE E RIKSEN Ida er i dag passert 50 år og er rusfri. Det har hun vært i 15 år. Hun fikk tilbud om metadon men takket nei. Hun er også sterk motstander av heroinutdeling til narkomane. I dag hjelper hun narkomane i hjemkommunen til å bli rusfri, og hun vet at veien dit er vanskelig. Hun har selv vært 20 år ”på kjøret”, og vært inn og ut av fengsel og av hjelpeapparatet. – Det er på tide at NEI-siden, de som er mot foreskrivning av heroin mobiliserer. Godt hjulpet av media er det liberale forkjempere som f. eks. Ninni Stoltenberg og Arild Knudsen i Foreningen for human narkotikapolitikk som synes å ha monopol på hvilke virkemidler som nytter i behandling av rusmisbrukere. Det er akkurat som om alle vi andre ikke skjønner noe. Politikere henger seg på. Det er imidlertid fremdeles mulig å bli helt rusfri, til og med i sitt eget miljø. Det er jeg et eksempel på. Jeg bruker mine erfaringer daglig i behandling av våre klienter, og jeg har mange eksempler på at mange kommer seg helt ut av rusens grep. Det klarer man ikke ved å sette folk på metadon, og enda mindre hvis de skal få heroin, sier Ida. – Problemet er at disse eksemplene ikke er synlig i media. Folk som kommer seg ut og vil leve et liv som folk flest, har nok med sine jobber og sine familier, men bærer ennå med seg skammen over sin fortid og ønsker ikke å eksponere seg. Men de der, og de er flere enn man kan få inntrykk av. 16 drene mine i dag. De hadde også gitt henne opp. Hun hadde de første ungdomsåra på Elverum, men trivdes ikke. Ida kom fra et ”møblert” hjem, og hun beskriver barndommen som trygg og god. Faren jobbet i forsvaret, så de flytta mye. På Elverum trakk hun mot et miljø der hasj og alkohol var vanlig, det var spennende med gutter med afghanpels og langt hår, hun var ung og begynte å miste sperrene, men hun følte snart at konsekvensene kom. Er man ikke god til noe, må man prostituere seg. Det er et hierarki, som ikke er synlig for folk flest. – Man blir fort utstøtt av samfunnet. De andre ungdommene fikk ikke lov å være sammen med meg, og jeg ble mer uregjerlig av meg. Da jeg var 15-16 rømte jeg til Oslo. Mer rus, nye ”venner”, institusjon, nye stoffer, jakt på penger førte til en karriere som innbruddstyv og svindler. Det ble hun god på. Hun slapp derfor å prostituere seg. Det er hun glad for i dag. – Men man blir utnyttet i miljøet, er man god til å stjele, blir man satt til å gjøre det, er man god til å selge stoff, blir man satt til det. Er man ikke god til noe, må man prostituere seg. Det er et hierarki, som ikke er synlig for folk flest. Man stoler ikke på noen, og ingenting er hellig. MANGLA 20 ÅR PÅ CV-EN Ida har brukt det meste av stoffer, ukritisk. Hun hadde mange overdoser på heroin, og flere av dem var bevisste. Hun orket ikke mer, det var ingenting mer å miste. Men hun overlevde. Ida jobber ved et lavterskel-tilbud for rusmisbrukere i Elverum kommune. Der fikk hun jobb i konkurranse med mange faglærte søkere, fordi hun, som sjefen sa, ”har den lengste utdannelsen av alle”. På CV-en mangla det 20 år. Ida er ydmyk over å ha fått muligheten til å leve et normalt liv, gå på jobb, betale sin skatt og følge opp sønnen på 12 år. Sine to døtre fikk hun ikke lov å følge opp på grunn av rusen. Faren flyttet med den første, og barnevernet tok den andre. – At jeg ikke kunne følge dem opp, er det som har vært verst. Jeg glemte bursdagene deres. Jeg sendte ikke gaver til jul. Heldigvis har jeg god kontakt med både dem og forel- – Det som hjalp meg ut av miljøet til slutt, var at jeg fikk håp. Håp om et bedre liv. Etter mange år på kjøret visste jeg at jeg ikke ønsket å leve slik. Jeg husker en episode etter en overdose som jeg nettopp hadde våknet fra, og jeg gikk på trikken for å komme meg hjem. På trikken sto det noen dresskledde menn, og jeg kom der blodig og med ”knekk i knærne”. Jeg var klar i hodet og fikk med meg de nedlatende kommentarene deres. Det var fornedrende. Et lengere fengselsopphold reddet livet mitt. Jeg ble nykter. Jeg kom hjem til leiligheten min etter seks måneder, men den var okkupert av ”venner”. Det optimale må jo være at man blir rusfri. Da får du et verdig liv! 3-2011 ida – Jeg trodde det var en fleip, da jeg hørte forslaget om å dele ut heroin! Strømmen var stengt, det lå sprøytespisser over alt, og det var mildt sagt skittent. Jeg kom tross alt fra en ren celle på Bredtvet, hadde trent og spist godt. I den tiden var det enkeltpersoner som hver på sin måte var med på å gi meg håp om et bedre liv. OPP MED DEG IDA, DU KLARER DET! – Noen av dem jobbet i politiet. En etterforsker kjørte meg ut av byen til hytta så jeg fikk treffe datteren min. Det gjorde inntrykk på meg, for han hadde ikke behøvd å gjøre det. Han bød litt på seg selv. Kari i Frelsesarméen hadde vært i fengselet og besøkt meg. Hun pleide å ha med tvist. Hun besøkte meg også på sykehuset etter at jeg holdt på miste livet etter å ha falt fra 6 etasje på et hotell i byen. Jeg var høy på amfetamin og alkohol, og totalt desorientert. Med utallige brudd i kroppen ble det Frelsesarmeen ordnet meg en ny leilighet, slik at jeg kunne starte på nytt. Kari pleide å si:” Opp med deg Ida, du klarer dette”. Jeg følte at jeg hadde fått livet i gave på nytt, og noe skjedde. Etter 5 dager på avrusning på Åsterud i Bærum var det slutt. Jeg hadde blitt kjæreste med en rusfri mann, og han var en stor støtte for meg. Han var livredd for at jeg skulle sprekke, og han var derfor streng mot meg på en god måte. Jeg ble stilt krav til. Jeg var veldig forelska. Jeg ble gravid igjen, og orket ikke tanken på at jeg ikke skulle følge opp barn nummer tre. Det ble for mye å miste. Det var det som skulle til for meg. – Rusmisbrukere er like forskjellige som alle andre i samfunnet. Noen finner veien ut av rusen på Tyrili, andre på Evangeliesenteret eller Veksthuset. Noen klarer det også i sitt eget miljø, uten langvarig behandling. MYNDIGHETENE ER I FERD MED Å SVIKTE PRINSIPPET OM RUSFRIHET Ida er kritisk til at det er så lett å bli medisinert i dag. – Jeg husker godt diskusjonen rundt Metadonbehandling da det ble innført. Det var strenge krav til hvem som kom med, det var de eldste heroinmisbrukerne som også hadde prøvd flere andre varianter av behandling uten å lykkes. De fikk oppfølgning av helsepersonell, de fikk bolig, og et meningsfullt dagtilbud. Det var med andre ord, en ”pakke-løsning”. Nå virker det som kontrollen og pakken er borte. 20-åringer på Metadon eller Subutex er ikke lenger uvanlig. – Jeg trodde det var en fleip, da jeg hørte forslaget om å dele ut heroin! Er du en aktiv heroinmisbruker, er det klart du vil ha gratis stoff fra staten. Når Dagbladet intervjuer folk på ”Plata” får selvfølgelig de det samme svaret. For oss som har kommet ut av grepet, blir ikke spurt om hva vi mener, og det trolig bevisst. Fortsetter på side 18 >>> 3-2011 17 ida Skadene ved hasjmisbruk, er undervurdert, og det er ikke bare den enkelte misbruker som sløves ned. Jeg er redd for at samfunnet kommer til å sløves ned, dersom hasj blir lovlig. Argumentene som brukes rundt heroinforskrivning er de samme som med Metadon, og Ida har liten tro på at det er lettere å ha kontroll og oppfølgning om man velger å gi ut heroin. – Er du hekta på heroin, får du ALDRI nok heroin. Behandlingsapparatet styres av helsepersonell, og de har lang erfaring med å medisinere folk ut fra gitte diagnoser. Folk fratas muligheten til å bli rusfri! Det optimale må jo være at man blir rusfri. Da får du et verdig liv! Hun har imidlertid akseptert at noen profitterer på LAR-behandling, men mener myndighetene er i ferd med å svikte prinsippet om rusfrihet, og hun mener foreskrivning av heroin sender dårlige signaler til ungdom. RUSMISBRUKERE PÅ ANBUD – Det trengs en forenkling av byråkratiet rundt avrusning og inntak til behandling. 3-4 ukers ventetid på avrusning er for lenge. Skal man komme inn på en behandlingsinstitusjon er det opptil et års ventetid. I denne tiden er det mange som dør, og kostnadene for samfunnet blir store. Før kunne man komme inn på avrusning på dagen, man trengte ingen diagnose eller lang utredning. Etter at rusmisbrukerne ble underlagt helsevesenet har det blitt langt vanskeligere, og antallet behandlingsplasser har ikke økt i takt med antall rusmisbrukere. Det trengs flere lavterskel-tilbud. – Rusmisbrukerne er ute på anbud blant aktørene, og mange kommuner har ikke råd 18 til å betale for behandlingsplasser som ikke er offentlige. For meg er det ikke viktig om institusjonene er ideelle, kristne, private eller offentlige, så lenge det fungerer. HASJ - ET AV DE FARLIGSTE STOFFENE Ida er oppgitt over av at høyt utdannede mennesker påstår at hasj er et nærmest ufarlig stoff, og at dette hele tiden sammenlignes med skadene som følger av alkoholmisbruk. – Det er ikke noe tvil om at alkohol forårsaker mye vondt, men det blir ikke bedre om man tillater flere rusmidler i omløp. Hasj er et helt annet stoff som gir helt andre og langvarige følger, ofte mer uforutsette, enn alkohol. Mange blir sløve og ukritiske, og får psykiske forstyrrelser som kan vedvare. Jeg husker selv perioder der jeg hadde paranoide forestillinger om naboene mine som jeg mente avlyttet og overvåket meg. Jeg kunne også få skikkelige ”hang-ups” og levde i min egen lille boble, selv i perioder med lite røyking. Man mister helhetstenkningen, fortsetter Ida. – Selv om ikke alle hasjrøykere ender opp som heroinister på ”Plata”, så har alle på der starta med hasj. Det følger av at man blir mindre kritisk til hvordan man ruser seg, og hva man ruser seg på. Avhengigheten forsterkes, og man har passert grensene til hva som er lovlig så det har ingen betydning lenger. Man bryr seg mindre om hva som er akseptert eller hva andre mener, rusen er alt som betyr noe. Det er en sammenheng som man ikke kan se bort fra, mener hun. HASJ SLØVER SAMFUNNET – Mange av de liberale som vokste opp i 68generasjonen innehar i dag sentrale posisjoner, f. eks advokater, journalister og politikere. De har trolig vært utsatt for mye lobbyvirksomhet, og de brukes i media for å spre et liberal syn. Bak står sterke interesser som ønsker å avkriminalisere hasj. Det som slår meg er at argumentasjonen de bruker er svært forenklet. ”Man skal ikke straffe en som røyker hasj”, ”Alkohol er farligere enn hasj”. Hasjen virker selvsagt ulikt på mennesker og noen tåler det bedre enn andre, slik det også er med alkohol. – Jeg mener likevel det er feil å sette rusmidlene opp mot hverandre. Skadene ved hasjmisbruk, er undervurdert, og det er ikke bare den enkelte misbruker som sløves ned. Jeg er redd for at samfunnet kommer til å sløves ned, dersom hasj blir lovlig. Tenk deg personer i viktige posisjoner som vi skal kunne stole på i kritiske situasjoner, som plutselig blir uinteressert i det han driver med og ”går inn i boblen” . Jeg VET hvor uforutsigbar og upålitelig en hasjrøyker kan være, men det hører man ikke fra legaliseringsbevegelsen. Konsekvenser ved hasjmisbruk er også tema når Ida og Berit Michelet fra Asker og Bærum politidistrikt holder foredrag for ungdom. Vi har utfyllende erfaringer når det gjelder dette, og det er viktig for meg å fortelle ungdom om konsekvenser. De kommer nemlig veldig raskt, avslutter en tydelig engasjert Ida. 3-2011 rusmiljøer Kan åpne rusmiljøer fjernes? Oslo politidistrikt har satt seg som mål å fjerne de åpne rusmiljøene i hovedstaden innen 2013. Umulig mener mange. Vi har sett mot Europa for svar. TEKST OG FOTO KJETIL VILKENSEN Åpne rusmiljøer er ikke bare et Oslo-fenomen. Flere storbyer i Europa har imidlertid klart å redusere sine betraktelig. Flere nøkkelkriterier ble lagt til grunn for å oppnå suksess. Vi skal ta en nærmere titt på noen av dem. FRANKFURT, TYSKLAND Byen hadde jernbanestasjonen og parkområ3-2011 det ”Taunusanlage”, plassert midt i sentrum mellom den gamle og den nye operaen. Miljøet vokste til over tusen brukere til tross for gjentatte ensidige innsatser fra politiet, som flyttet rusmisbrukerne fra sted til sted. Miljøer rundt ”the red light district” ved Sentralbanestasjonen bør også nevnes. Eksempel på konkrete tiltak her var at man kunne bortvises for inntil 3mnd, samt tett møtevirksomhet mellom hjelpeappart og politi, helt ned til den enkelte bruker. WIEN, ØSTERRIKE Det oppstod et stort miljø rundt parken på ”Karlplatz”, et større kommunikasjonsknutepunkt i sentrum. Her holdt nesten tusen rusmisbrukere til. Dette var opprinnelig en ”toleransesone” hvor man aksepterte ansamlinger på rundt femti brukere samtidig, men besluttet stengt i juni 2010 grunnet for store problemer på stedet. Eksempler på konkrete tiltak her var at hjelpetilbudene i nærområdet ble flyttet, samt at innsatsen fikk tjue nye stillinger til politiet. ZÜRICH, SVEITS ”Platzspitze” parken i Zürich, også kjent som ”the needle park”, tiltrakk seg narkomane fra både inn og utland. Flere tusen brukere opphold seg her, og det hele var ute av kontroll med åpen injisering og kriminalitet. Parken ble besluttet steng av bystyret i 1991 blant annet med fysiske sperringer ved bruk av gjerder. Men på grunn av manglende samarbeid og en plan for å opprettholde innsatsen ble en ny åpen 19 rusmiljøer stoffscene raskt etablert, ”Letten”. Det ble så ille at innbyggerne etter hvert truet med borgervern. Eksempler på konkrete tiltak her var at bruk i private rom ble nedprioritert av etterforskning, samt at politiet kunne ransake/visitere på disse stedene uten skjellig grunn til mistanke. AMSTERDAM, NEDERLAND En av de eldste gatene i Amsterdam heter ”Zeedijk”. Den kun fem hundre meter lange gaten var møteplass for rundt ti tusen heroinister på det verste og området bar preg av ødelagte bygninger og slumlignende tilstander. Heroinsalget startet først fra cafeer, før det åpne gatesalget tok over. Markedet var dominert av surinamesere og kinesere som rivaliserte om kundene. Politiet i Amsterdam hadde meget vanskelige arbeidsforhold grunnet miljøenes velorganiserte operasjon. De lave tallene på overdosedødsfall i Amsterdam skyldes at heroin røykes i stedet for å injeksjon. Det er nemlig knyttet sterk stigma til sprøytenarkomane internt blant brukerne i byen. LISBOA, PORTUGAL ”Casal Ventoso” var et nabolag som hadde ca fem tusen brukere innom hver dag. Rundt to tusen av disse bodde på området, ofte i telt. Fattigdom, høy forekomst av infeksjoner, og høy dødelighet var hverdagen i tillegg til den åpenlyse narkotikabruken. Eksempler på konkrete tiltak her var betydelig satsning på mobil lavterskel substitusjonsbehandling med metadon samt massiv byfornyelse i slumområdene. Samtlige av de nevnte byene hadde sin periode med kriseutvikling preget av flere kursendringer og politisk splid i forhold til å håndtere rusproblematikken, akkurat som i Norge. LØSNINGEN FRA A TIL Å? Først da krisen nådde klimaks forente de involverte politiske partiene seg om en felles politikk, en samlet plan for hvordan problemene skulle løses. Derfra inngikk de et forpliktende samarbeid med de andre aktørene i tiltaksapparatet. Uten å gå inn på detaljnivå hvordan hvert enkelt åpne rusmiljø ble håndtert, er det likevel flere fellesnevnere byene imellom som har gitt resultater. Samtlige byer så på narkotikamisbruk og avhengighet som først og fremst et helseproblem. Selve avhengigheten er en sykdom og ikke lovbrudd. Samfunnet har samme tilstaksansvar overfor dette som overfor andre alvorlige sykdommer. Bruk av straff som reaksjonsform for bruk av narkotika ble også sterkt nedtonet i alle byene. Brukerne skulle ha samme rett til integrering i samfunnet og inneha de samme rettighetene som resten av borgerne. MEN, ingen har rett til å være til sjenanse og forstyrrelse for den offentlige ro og orden. Salg og omsetning er lovbrudd og ikke sykdom, og ansamlinger med åpent rusmiddelbruk og påvirkede brukere har vært å 20 Frankfurt, Wien, Zürich, Amsterdam og Lisboa så på narkotikamisbruk og avhengighet som først og fremst et helseproblem. regne som ordensforstyrrelser og har blitt tatt hånd om deretter. Flere av byene gikk tungt inn her og spilte mer på ordensforstyrrelsen enn selve narkotikabekjempelsen. Nulltoleranse var stikkordet. Nulltoleranse for åpne ansamlinger med stoffbruk, salg og sprøytesetting. Derfor var også spredning av miljøene viktig fremfor en konsentrasjon av dem, ingen skulle monopolisere eller okkupere områder på offentlig sted. Et annet fellestrekk var at politiet, sosialtjenesten og helsemyndighetene sammen delte eierforholdet til problematikken og samarbeidet også deretter. Dette var forankret på et høyere politisk nivå, som har vist seg å være avgjørende. Etter stengningen av de forskjellige åpne rusmiljøene ble det også satt i verk konkrete tiltak for å opprettholde innsatsen, samt at disse skulle ha et langsiktig perspektiv. Mer mannskap til politiet for å kunne patruljere konstant og forebygge nyetablering av rusmiljøer. Lavterskeltilbud for offentlige helsetjenester og legemiddelassistert rehabilitering ble prioritert, og ventelistene skulle være minimale. De forskjellige tilbudene måtte samtidig inneha tilstrekkelig kapasitet 3-2011 og være noe å vokse i for brukerne, altså rehabilitering, oppfølging og vedlikeholdsbehandling. Man må også kunne stille krav til brukerne. Jo, det måtte være enkel tilgang til behandling og hjelp men samtidig satte man grenser for brukerne. Ingen har rett til å forstyrre den offentlige ro og orden, rusmiddelbrukeren må holdes ansvarlig for sin atferd og at det offentlige rom er et godt sted å være, siden det tilhører dem så vel som oss andre. Helhetsinnsatsen må være tålmodig og 3-2011 langvarig, med samordning av alle ressursene. Det må dras i samme retning. Her har Oslo noe å lære. Man skulle tro vi har nok av instanser og aktører, men samarbeidet ser ikke ut til å fungere. Oslo har imidlertid tatt grep i senere tid. Et samarbeid er nå innledet mellom følgende aktører: Rusmiddeletaten, Oslo politidistrikt, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Blå Kors, Maritastiftelsen og Fransiskushjelpen. Uniformerte tjenestemenn og kvinner fra alle politistasjonene i hovedstaden patruljerer nå gatene rundt Oslo S, mens selgere på nytt leker katt og mus med staten for å få unnagjort dagens business. Så gjenstår det å se om denne run- den blir annerledes enn alle de foregående. VEKK FOR ALLTID? Ingen av de nevnte byene hadde som mål å fjerne rusmiljøene totalt, da få hadde troen på at dette lot seg gjøre. Fokuset lå heller på en skadereduksjon og en grunnleggende aksept av at rusavhengige i bysentrum er et fenomen som er kommet for å bli. Som tidligere nevnt må samarbeidet effektiviseres mellom alle involverte parter, men også at veien videre fra lavterskeltilbudene må prioriteres. Det å kunne fremme en sameksistens mellom brukerne og byen, akseptert av alle parter, er veien å gå. 21 22 3-2011 NNPF Valgkomitéen trenger innspill Under NNPFs landsmøte som avholdes fredag 21. oktober takker vår nåværende leder Anette Gultvedt for seg og styret søker hennes etterkommer. VI benytter derfor anledningen til å oppfordre våre medlemmer om å seg engasjere seg for å finne hennes etterfølger. Forslag sendes leder for valgkomiteen Roar Skjelbred Larsen på email: [email protected] eller per telefon 951 97 961. Lars Holmen ansatt som generalsekretær i NNPF NNPF har fått midler fra Helsedirektoratet for å opprette en stilling som generalsekretær i foreningen. NNPFs 21. utdanningskonferanse: Velkommen til Gardermoen Årets utdanningskonferanse holdes på Clarion Airport Hotel Gardermoen helgen fredag 21. – søndag 23.oktober 2011 og styret er svært fornøyd med at vi endelig kan invitere deltagerne til Østlandet og Romerike politidistrikt. Med bakgrunn i den geografiske plasseringen og god kapasitet på hotellet, forventes det rekorddeltagelse. Hovedtema i år er «Organiserte narkotikanettverk», og med foredragsholdere fra både inn- og utland vil temaet dekke kontrolletatenes arbeid både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Også i år vil programmets bredde gi et godt tilbud både for generalister, spesialister, forebyggere, etterforskere, påtalejurister og ansatte i tollvesenet. Påmeldingen er godt i gang, og førstemann til mølla-prinsippet gjelder også i år. Gå inn på www.nnpf.no for å bli med på årets begivenhet. 3-2011 Romerike politidistrikt med poitimester Jørgen L. Høidal gleder seg over å ta imot kolllegaer fra hele landet. Politidistriktet yter service og trygghet for cirka 250.000 innbyggere i 13 kommuner i Akershus fylke. Dette er et av landets tettest befolkede poltidistrikt, og på grunn av nærheten til Oslo, kan kommunene rundt Gardermoen skilte med høyest befolkningsvekst i landet. Politidistriktet beskriver sine utfordringer i kriminaltetsbilde som storbyproblemer på landet, sett i betraktning av forstadsbeliggenheten til hovedstaden. Distriktet har i flere år kunne skilte med store saker innen området narkotika og organsiert kriminalitet og flere ganger bidratt med gode foredrag på utdanningskonferansen. Spesielt er det også at distriktet har en egen PTG-gruppe (politi-toll Gardermoen), et nært samarbeid som er formalisert med samlokalisering på Gardermoen. Også i år støtter styret seg på lokallaget i forberedelsene og gjennomføringen av konferansen. Lokallaget på Romerike er stort og velfungerende med lokallagsleder Harald Engøy i spissen. Vi gleder oss over et kreativt og utmerket samarbeid! Velkommen til Clarion Airport Hotel Gardermoen! Midlene fordeles for ett år av gangen og det må søkes på nytt for hvert år. Holmen er derfor foreløpig ansatt fram til høsten 2012. Holmen vil ha en sekretariatsfunksjon i foreningen. Han vil ha ansvar for den daglige driften og være et bindeledd både internt og eksternt. NNPF har også fått støtte fra Helsedirektoratet til Bry deg prosjektet. Disse pengene kommer lokallagene til gode gjennom at det blir laget egne foredragspakker med pc, videokanon og standmateriell. Dette utstyret skal fordeles blant våre 26 lokallag og bør være en inspirasjon til videre innsats. Tildelingen av midler fra Helsedirektoratet er et signal om at NNPF er en viktig bidragsyter i det narkotikaforebyggende arbeidet i Norge. Styret er overbevist om at Holmen er rett person til å fortsette dette arbeidet og til å utvikle foreningen videre. Holmen vil jobbe tett sammen med styret og rapporterer til styreleder. Holmen har lang fartstid fra politiet og som styreleder i NNPF. Han var leder av foreningen fra 2001 til 2009 og var før dette redaktør i Motgift. Han er brennende engasjert i narkotikafeltet og er en god motivator for våre medlemmer. Vi ønsker Lars Holmen lykke til i jobben som generalsekretær. 23 nnpf Norsk Narkotikapolitiforenin NNPF sin strategiplan 2011 – 2015 er et verktøy for å kommunisere retning og å prioritere internt i NNPF Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) er en ideell forening som drives på frivillig basis. Vi er nærmere 2.500 medlemmer fra politiet, tollvesenet, påtalemyndigheten, forsvaret og andre naturlige samarbeidspartnere. Hos våre medlemmer finner vi et stort engasjement og mye idealisme, dette er vår store styrke. Vi tror at det er mulig å gjøre en forskjell for våre barn og unge, og for de av våre misbrukere som sliter mest. NNPF ønsker å være en positiv ressurs for alle som ser at det er mulig å få til en positiv endring i samfunnet. Konsekvensene av narkotikamisbruk rammer ikke bare misbrukeren, den rammer alle som står misbrukeren nær, familie, venner, kollegaer og naboer. NARKOTIKAMISBRUK ER EN TRUSSEL MOT SAMFUNNET. NNPF mener at norsk narkotikapolitikk må bygge på at mennesker skal ha rett til et verdig liv og et samfunn som tar vare på det enkelte individs behov for trygghet og sikkerhet. Narkotika må aldri tillates å true individets helse, livskvalitet og trygghet eller den allmenne velferd og demokratiske utvikling. Det overordnede målet for norsk narkotikapolitikk må være: - et narkotikafritt samfunn STRATEGISKE SATSNINGSOMRÅDER 1. Fremme utdannelse Mål: Norsk Narkotikapolitiforening skal gjennom den nasjonale utdanningskonferansen gi medlemmene faglig oppdatering og påfyll, samt bidra til kompetansedeling og nettverksbygging innenfor området narkotikabekjempelse. NNPF skal gjennom kurs- og foredragsvirksomhet tilby kunnskap om fagfeltet narkotikabekjempelse Tiltak: Gjennomføre den årlige utdanningskonferansen for NNPF sine medlemmer. Tilby kurs- og foredrag for de som ønsker å tilegne seg kunnskap om fagfeltet Begrunnelse: Å redusere etterspørsel og begrense tilgjengelighet er norsk politis hovedstrategi for å bekjempe narkotika. Konferansen skal ha et høyt faglig innhold, og gjennom årene har vi erfart at vi gir faglig påfyll som er av stor nytte for deltagerne. Gjennom foredrag skapes det engasjement og motivasjon hos den enkelte tjenestemann og – kvinne, noe som de tar tilbake til eget tjenestested for videre arbeid lokalt. Videre knyttes det kontakter på tvers av tjenestesteder og etater, noe vi ønsker skal bidra til å øke kvaliteten på arbeidet den enkelte gjør. 24 3-2011 nnpf ng strategiplan 2011 - 2015 NNPF jobber for å være en verdifull bidragsyter innen kompetansedeling og nettverksbygging på narkotikafeltet. Den årlige utdanningskonferansen er en naturlig arena for NNPF sine medlemmer. NNPF ønsker å være en positiv bidragsyter på flere arenaer i det norske samfunnet. Kunnskap bidrar til å skape trygghet og engasjement, det mener vi er nødvendig kompetanse i arbeidet med å bekjempe narkotika. 2. ”BRY DEG – SI NEI TIL NARKOTIKA” Mål: Norsk Narkotikapolitiforening sitt forebyggende prosjekt «BRY DEG - si nei til narkotika», har som målsetning å skape engasjement hos voksne for å være med på å forhindre at barn og unge begynner med narkotika. Tiltak: BRY DEG – si nei til narkotika Formidle kunnskap Profilere BRY DEG logoen Forankring i egen etat/egen hverdag Begrunnelse: Trygge oppvekstvilkår med tydelige voksne er en svært viktig beskyttelsesfaktor for barna i oppveksten. Voksne som har daglig kontakt med barn og unge er de viktigste personene i denne forbindelse. Ved at voksne bryr seg og er til stede, kan man forhindre at barn og unge begynner med narkotika. Kunnskap, kommunikasjon og engasjement er grunnleggende faktorer for å lykkes i dette arbeidet. Vi ønsker at voksne som er engasjert på alle de områder hvor barn og unge ferdes skal gis mulighet til å skape trygge oppvekstvilkår. Gjennom “BRY DEG” ønsker NNPF å bidra til å etablere et engasjement om temaet hos alle voksne. Dagens unge er morgendagens voksne! 3. Motgift Mål: Motgift er NNPF sitt informasjonsmagasin og skal være en informativ, kritisk og nyhetsbringende kanal til NNPF sine medlemmer og eksterne abonnenter Tiltak: Utgi fagmagasinet Motgift 4 ganger i året Utgi temanummer av Motgift 1 gang i året Begrunnelse: NNPF ønsker at lesere av bladet skal øke sin kunnskap om de nasjonale og internasjonale narkotikarelaterte temaer. Motgift skal formidle nyheter innen narkotikabekjempelsen så som nye trender, nye aktuelle narkotiske 3-2011 stoffer og metodebruk blant narkotikakriminelle. Motgift skal også videreformidle gode forebyggende tiltak og løsninger. 4. LOKALLAG Mål: Norsk Narkotikapolitiforening sine lokallag skal være en pådriver for å fremme foreningens arbeid i lokalmiljøene med tydelig fokus på narkotikaforebyggende tiltak. Tiltak: Lokallagene skal tilstrebe og initiere lokale rusforebyggendetiltak i forståelse med NNPFs øvrige strategier. Lokallagene skal en gang i året arrangere et fagseminar for sinemedlemmer. Begrunnelse: NNPF tror på lokal forankring. I hele landet ser vi et stort engasjement blant foreldre, barn og ungdom. Disse jobber aktivt for et godt og sunt nærmiljø uten tilgang på rusmidler. Flertallet av Norges befolkning bruker ikke narkotika, og flesteparten av barn og unge velger å ikke prøve noen form for narkotiske stoffer. NNPF mener at disse må være premissleverandør inn i debatten om Norges fremtidige narkotikapolitikk. 5. NARKOTIKAPOLITIKK Mål: Norsk Narkotikapolitiforening skal jobbe for en fortsatt restriktiv narkotikapolitikk. Tiltak: NNPF jobber for å bli oppfattet som en troverdig og aktiv aktør i debatten om narkotikapolitiske spørsmål. Begrunnelse: Visjonen et narkotikafritt samfunn bygger på en viktig etisk grunnpilar i et demokratisk samfunn, hvor ethvert menneske er unikt og uerstattelig. Vi kan derfor ikke akseptere flere hundre narkotikarelaterte dødsfall i Norge hvert år. Vi vil heller ikke akseptere at aktører profiterer økonomisk eller materielt på at mennesker lider under et narkotikamisbruk. NNPF har tro på at et forbud mot narkotika virker avskrekkende og at straffbarhet bidrar til at færre ungdommer eksperimenterer med narkotika. På den andre siden må vi se på alternative straffereaksjoner som bidrar til rehabilitering for de som sliter med narkotikamisbruk. Det er sentralt for NNPF å sikre trygge oppvekstvilkår for barn og unge. Derfor mener NNPF at en av bærebjelkene i norsk narkotikapolitikk må være en restriktiv kontroll av bruk, oppbevaring og omsetning av narkotika. 25 kommentar Noe for enhver I en tid som denne verdsettes noen egenskaper mer enn andre. Det å bry seg, vise omsorg og å være ydmyk i forhold til omverden står sterkere enn på lenge. KOMMENTAR: JØRGEN STEEN Å behandle andre mennesker slik man selv vil bli behandlet er ikke alltid like enkelt, men noe man bør strebe etter. Å være ydmyk, eller å vise ydmykhet, står kanskje i kontrast til kontroll-rollen mange av oss innehar. Egenskapen blir verdsatt i et samfunn dominert av holdninger beskrevet i Janteloven», og er gjerne sett i motsetning til å være belærende, eller å ha manglende evne til å se egne svakheter. «Den som er ydmyk, vet det ikke selv», sa Martin Luther for fem hundre år siden. Ida Lillehagen har hatt et liv der tyve år mangler på hennes cv. Hun kom etter hvert i kontakt med personer som brydde seg, viste omsorg og som utgjorde en forskjell. Sammen med hennes egen ydmykhet og vilje, har dette bidratt til at hun har klart å skaffe seg et verdig liv. Dette står det respekt av og vi har alle noe å lære. Det tok Torgeir Larsen 28 år før han skjønte sitt eget beste. Han tok tak i sitt eget nakkeskinn idet selvrespekten flommet over han, som han selv sier. Torgeir har lært av sine egne feil og ønsker at andre også skal få ta del i denne lærdommen og lære av feilene. 26 Å lære er aldri noe man blir for gammel til. Men det er evnen til å ta læring som kan være utfordringen. Den kan være tøff. 3-2011 V I STØTTER KAMPEN M OT N A R KO T I K A B RETURADRESSE: NNPF c/o Mediahuset Oslo AS Frydenbergveien 48 0575 Oslo, Norge
© Copyright 2024