1. No category

Litteraturtidsskriftet
LASSO
2013 #1, By
Redaksjonen
Innhold
Victoria B. Sellevoll (redaktør), Ida H. Lerkerød (redaktør), André Kåsen, Malene B. Lindgren, Heidi Tengesdal, Ida F. Monhof, Tuva Stranger, Kristin Lorentsen,
Leder
Victoria B. Sellevoll og Ida H. Lerkerød
3
Lord Franklin
Eirik Bergesen Dalen
4
Silje Kristine Andersen, Ole Jørgen Hansson
Gatas dynamikk. Et essay om Sult og hip hop
Bidragsytere
Eirik Bergesen Dalen (f. 1983) kommer fra Sandnessjøen og bor i Ulvik. Går på forfatterstudiet i
Tromsø, og jobber ved Olav H. Hauge-senteret.
John Are Straube Johnsen (f. 1988) er masterstudent
i allmenn litteraturvitenskap ved UiO.
Maia K. Siverts (f. 1990) kommer fra Oslo og går nå
på Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Kristoffer Berntsen (f. 1989) er utdannet bibliotekar
og studerer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Ole Johan Furset (f. 1983) studerer i Bergen, og er
utdannet siviløkonom ved NHH.
Skjalg Wie Skare (f. 1984) er student ved Litterær
Gestaltning ved Gøteborgs Universitet
Johan Mjønes (f. 1976) er forfatter og lærer på
Aschehougs Forfatterskole. Fortellingen om sju bål er hans
tredje roman.
Håvard Nilsen (f. 1980) er historiker og skribent. Han
jobber som avdelingsleder i Vefsn Museum.
Asbjørn Røen Halsten (f. 1989) er lyriker og skuespiller.
Ole Kristian H. Heiseldal (f. 1989) er skribent og
studerer ved Universitetet i Oslo.
Erik Larsen (f.1972) er utdannet litteraturviter fra
UiO. Jobber for tiden som norsklærer i VGS.
Nils-Øivind Haagensen (f. 1971) er forfatter og
forlagssjef i Flamme Forlag.
Turið Sigurðardóttir (f. 1946) er professor i litteratur
ved Færøyenes Universitet.
Illustrasjon
Tomas Nilsson (f. 1981) bor i Stockholm og studerer
www.tomtyve.se
www.tomtariminskalle.blogspot.se
Layout/design
Mari Kvale (f. 1987) studerer Art Direction ved Wester-
5 - 11
«0» og «3»
Maia K. Siverts
13 - 14
William
Kristoffer Bernsten
15 - 18
Når reklame forteller deg hvem du er
Ole Johan Furset
19 - 21
Byrom
Skjalg Wie Skare
22 - 24
New kids on the Block Watne- intervju med
Thomas Marco Blatt
Ole Jørgen Hansson
25 - 29
Sjuende bål
Johan Mjønes
30 - 31
Metropolens mystikk
Malene B. Lindgren
33 - 34
Sirklene i sanden, løvet i vinden
Håvard Nilsen
35
Neddagelse 1 og 2
Asbjørn Røen Halsten
36 - 37
Naturlige tall og parallellogrammer
André Kåsen
38 - 41
Som en duevinge som var kommet for nær
Ole Kristian H. Heiseldal
42 - 43
Dikt
Erik Larsen
Uriks: Færøsk litteratur i Norge
Turið Sigurðardóttir
Uriks: Utdrag fra Frå alle kantar ber
vinden med seg ord og plantar og teikn
Jóanes Nielsen
Baksiden: Hvordan overleve som forfatter
Nils-Øivind Haagensen
44
45 - 49
50 - 57
#By
BY
Etter en litt for lang juleferie i et litt for lite
tettsted i Østfold kom Ida seg endelig tilbake
til byen, til Oslo. Til blokker, bygårder og
brøytekanter, til busser, Bislett og bøker. Det
er på en måte ikke det samme å gå rundt i de
store bok-kjedene som er så etablert utenfor
byene, som å surre rundt i små selvstendige
skje lengter du ikke bort, men nyter å være
til stede der du er akkurat nå.
Det eneste som er sikkert er at Lassos første
nummer i 2013 er ute. Temaet denne gangen
er ”by”, med alle assosiasjoner dette ordet
måtte ha: bygd, metropol, reklame, hip hop,
hjem etc… Her har vi samlet sakprosatekster om nettopp dette, samt skjønnlitterære
tekster med mer eller mindre tilknytning til
tema. Slik det bruker å være, altså. Dette
nummeret er illustrert av samme mann som
illustrerte forrige nummer, Tomas, og det er
vi glade for. Mari, som gjorde layout i 2012,
er også med videre. Takk til dere, og takk til
alle bidragsyterne!
å komme tilbake til den travle studiehverdagen. Her er det godt, med mange sider å lese
og mange mennesker å treffe.
Å møte en ny by kan være som å starte et nytt
forhold. Man blir sjarmert, og kanskje blir
man litt forelsket. Kanskje blir man litt hekta
på byen, på gatene, bygningene, stemningen.
Og så må man dra. Er man heldig kommer
man tilbake og stedet er akkurat slik man
husker det. Forholdet utvikler seg, og tilslutt
sitter man der og drømmer om stedet man
føler seg hjemme i, selv om man er hjemme.
Ida har det slik med storbyen London, Victoria med den lille bygda Setermoen . Andre har ekstra varme følelser for New York,
Paris eller Rio, Bergen, Reykjavik eller kanskje den lille landsbyen du fant da du var på
ferie i India for tre år siden. Kanskje er det
der man hører til, den byen som tok deg inn,
ga deg en klapp på skulderen og så sendte
deg videre. Videre for å oppdage nye byer,
nye gater og nye stemninger. Videre til en ny
”besettelse”, et nytt forhold.
Helt til slutt vil vi gjøre oppmerksom på en
feil som snek seg med i forrige nummer, i
diktet “Lord Franklin” av Eirik Bergesen
Dalen. Dette beklager vi og trykker den korrekte versjonen denne gangen.
Da gjenstår det bare å ønske alle en god vår
og god lesning, hvor enn dere måtte være.
Victoria B. Sellevoll og Ida H. Lerkerød,
redaktører
Flyttet du til et nytt sted til studiestart i høst?
Da har antageligvis bildet du hadde på byen
endret seg nå. Kanskje lengter du hjem?
du opprinnelig er fra og lengter tilbake. Kan3
#By
4
#By
GATAS DYNAMIKK
Et essay om Sult og hip hop
I Knut Hamsuns debutroman fra 1890, Sult, følger vi en fattig manns forsøk på å lykkes i
den stadig voksende byen Kristiania. Han søker respekt fra sine medborgere og tilhørighet
til et fellesskap, men sulten, selvrespekten og fattigdommens ytre kjennetegn hindrer ham
i å få innpass i det sosiale sjiktet han søker å høre til. Nesten hundre år senere vokser hip
hopen frem, ut av et miljø som er preget av de samme livsvilkårene som i stor grad hindrer
Hamsuns jeg i å nå sine mål. I stedet for å legge ut på en ensom klassereise, forener unge
svarte menn fra fattige strøk1 seg om den felles drømmen: et nytt liv med penger på bok,
befridd fra fortidens elendige realitet, men aldri løsrevet fra minnet om den.
a
At man skal kunne se noen forbindelser
mellom Kristiania på 1890-tallet og amerikanske storbyer mot slutten av 1900-tallet
kan virke tvilsomt, men med storbyen som
bakteppe og fattigdommen som utgangten på respekt, autentisitet og tilhørighet
er tilstedeværende i begge tilfeller, og selv
om veien mot målet er brolagt med vidt
forskjellige handlingsmønstre og erfaringshorisonter, er målesetningene påfallende
like: de ønsker alle å bli sett, forstått og
respektert.
det åpenbart at menneskene og byen jeget
omgis av er svært sentrale, fordi jegets
indre liv i stor grad styres av nettopp disse
elementene. Han tenker seg stor og han
forsøker å gjøre ensomheten til en styrke:
«Bevissheten om at jeg var ærlig steg mig
til hodet, fyldte mig med en herlig følelse
av å være en karakter, et hvitt fyrtårn midt
om» (Hamsun 2009: 38). I realiteten er
han fullstendig underlagt et ønske om å
gjøre inntrykk, om å bli sett. Han pantsetter vesten sin for å kunne gi penger til en
annen fattig mann, og når denne mannen
nøler med å ta imot pengene, reagerer han
med sinne: «Trodde slyngelen at jeg virkelig
var så fattig som jeg så ut for?» (Hamsun,
2009: 10).
Sult er en introvert roman; den
er sentrert rundt det anonymiserte jegets
tanker og følelser, og det er lett å tenke
de ytre faktorene sekundære. Allikevel er
1
for ikke å glemme kvinner, som er aktive innen hip hop, men miljøet ble i stor grad initiert av nettopp unge, svarte, og ofte fattige
menn som ønsket å gjøre noe med livene sine. Denne generaliseringen er gjennomgående i teksten, fordi vårt fokus i all hovedsak
er hip hop-miljøets oppstartsfase og faktorene som bidro til dette.
5
#By
Men hvem er det han ønsker å
bli sett av? Først og fremst ønsker han å
anerkjennes av det han selv ser på som sin
naturlige omgangskrets; kultureliten. Han
føler en intuitiv tilhørighet til dette fellesskapet, fordi så mange av hans drømmer og
mål er knyttet til denne kretsens arbeidsfelt.
Ønsket om innpass i denne gruppen er
basert på hans bakgrunn, utdanningsnivå
og målsetninger, et trekk han deler med
de mange unge mennene som ønsker å bli
å bli sett, og for å ha kontroll over hvordan
er svært fremtredende i mange raptekster.
Og som i Sult, er det et sosialt bakteppe
som legger premissene for bekreftelsesjaget. Fattigdommen, den sosiale ulikheten og
urettferdigheten, fungerer som en drivkraft.
I’m only at the age of 10
And life already seems to me like it’s heading for a dead
end
Cause my moms be smoking mad crack
My dad went out for a fast snack, and never brought his
ass back
Nobody knows how I feel, it’s quite ill
Cause I had to steal to fill my stomach with a nice meal
Too ashamed to walk the streets
Wearing the same cheap sneaks and dirty outfits for
weeks
Even my holidays got damaged
Cause on Christmas I asked Santa for a father and a hot
sandwich
I just can’t take it (uh-huh, uh-huh)
And every day I ask myself, ‘how will I make it?’
hopen i mange amerikanske storbyer.
Kanskje i større grad enn noen
annen musikksjanger er rap en utpreget
urban uttrykksform. Dens posisjon som
det mer framtredende av hip hop-kulturens
fenomener1 er idag nærmest ubestridelig.
Sentralt for dens framvekst og suksess er
fokuset på beskrivelsene av livet i byens
gater, og da gjerne i de mer belastede og
fattige delene av byen, det som ofte kalles
«the black inner-city communities».
- Big L, «How will I Make it», In Memory of, Vol. 2,
2008, CMP Records
Tilhørighet til disse sosiale grupperingene
er i stor grad basert på et felles utgangspunkt og en felles målsetning om å
overvinne det samme utgangspunktet.
Kristiania sent på 1800-tallet og
Harlem, New York, hjemstedet til rapperen Big L, omtrent et hundreår senere,
er selvsagt to vidt forskjellige verdener, og
ikke nødvendigvis sammenlignbare i veldig
utstrakt grad. Men den ekstreme bekreftels-
Som vi ser i denne teksten skildres dårlige oppvekstkår, lite og ofte dårlig mat,
sporadisk eller fraværende foreldre, rett og
slett et liv som med Big Ls ord ser ut det er
«headed for a dead end». En slik tilværelse
setter naturligvis sitt preg på en ung manns
selvtillit og selvbilde. Hvordan skal han
komme seg opp og fram? Hvordan skal han
få andre til å se noe annet enn den fattige,
skitne skikkelsen, og ikke minst, hvordan
skal han komme segut av fattigdommen?
At «gata» er et gjennomgående
tema i hip hop-musikk er noe man ikke
trenger å være noen ekspert for å få med
2
teksten fokuseres det på hvordan rap som uttrykksform viser
fram betydningen av «gata», the street, the hood, i hip hopkulturen. Likefullt er det viktig å huske på hip hop-legenden
KRS-One sine ord: «Rap is something you do, hip hop is
something you live.»
6
#By
seg, i kulturen er ordet til og med omgjort
til et adjektiv; «å være «street»». Å være
street er svært ofte synonymt med å være
real, altså at man representerer stedet man
kommer fra, sitt hood. Videre betyr det at
man står opp for området sitt, ikke backer
ut, og på et generelt plan kjenner livet på
gata inngående. Og livet på gata i de fattige
bydelene er for mange unge menn et farlig
På denne måten etablerer man et
hjem som er en trygg havn i en ellers
ustabil livssituasjon. Det er dette hjemmet
jeget i Sult
ganger i løpet av romanen, han beveger seg
herre over. Han forblir hjemløs, selv med
tak over hodet, fordi han aldri føler noen
tilknytning til rommene han leier, eller byen
som helhet. Han er ekskludert fra ethvert
sosialt miljø, og dermed ekskludert fra det
spatiale og abstrakte hjemmet.
opprettholde territorier, opparbeide seg,
og drap som middel. Respekt er fundamentalt for gatekulturen, og det er ofte det
”Han forblir hjemløs, selv med tak over
hodet.”
er dermed med på å sikre både status og
potensiell sikkerhet for seg selv, sin familie,
og sitt crew.
Den sosiale ekskluderingen i
Sult fremstår som tosidig; på den ene
siden fungerer jegets kompromissløshet
ekskluderende: hans krav om selvrespekt
er knyttet til moral og verdier som tilhører
den samme mannen, men før fattigdommen, og dette stopper han ofte fra å ta
imot penger gitt av medlidenhet, eller kreve
tilbake penger som andre skylder ham. Han
utelukker muligheter for å forbedre sin
egen økonomiske situasjon. På den andre
siden er det et lignende krav om respekt
som hindrer borgerne i Kristiania i å omgås
ham, invitere ham inn i et fellesskap, fordi
han ser ut som han gjør. Den elendige
Respekt er fundamentalt
for gatekulturen, og det er
persons posisjon.”
I lys av disse realitetene er det
ikke vanskelig å forstå hvorfor jeget er så
hvileløst og fremmedgjort. Uavhengig av
om man er en del av hip hop-kulturen eller
en storby. Hip hop-kulturens vektlegging
av nettopp gata kan leses som en forsvarsmekanisme mot storbyens massive fremtoning og befolkningstetthet, som lett blir
en fremmedgjørende faktor dersom man
møter den alene. Ved å forene seg om en
felles tilhørighet til et markert revir blir
hverdagen i storbyen redusert til et grunnleggende, nesten dyrisk, handlingsmønster;
det handler først og fremst om å beskytte
og bevare territoriet, og de verdiene og
rensede området.
i, manifesterer seg i hans ytre, og gjør det
vanskelig for bedre stilte borgere å kommunisere med ham i det offentlige av andre
grunner enn åpenbar medlidenhet eller
avsky.
Jeget er ikke villig til å gjøre det
som trengs for å endre sin skjebne, og de
som utgjør gruppen han ønsker å høre til
7
#By
vil ikke til å ta ham i mot før han igjen ser
ut som et menneske. Det er penger, eller
mangelen på det, som betinger mulighetene
for sosial integrering. Han kunne antakeligvis ha fått innpass i et fellesskap bestående
av andre i liknende situasjoner, men jeget
krever mer av seg selv og sine omgivelser.
Han krever å få bekreftet sin tilhørighet til
miljøet han selv ønsker å være en del av,
hodet for natten. Han er alltid underlagt
sulten, som han skriver for å stagge, men
stillstanden skrivingen krever egner seg ikke
for kroppen hans, som krever et måltid
øyeblikkelig. Så han går, «for ikke å forgå.»
(Hamsun 2009: 25)
Et menneskes materialistiske verdier er, i et kapitalistisk samfunn, premissleverandør for førsteinntrykket, og for den
videre tilhørigheten til et fellesskap. Det er
denne sosiale strukturen jeget forsøker å
beseire på sine hvileløse vandringer rundt
i Kristiania, med hodet fullt av drømmer
og håp om en bedre fremtid. Samtidig er
han innlemmet i den: «Det værste av alt
var at mine klær var begyndt å bli så dårlige
at jeg ikke længer kunde fremstille mig en
plass som et skikkelig menneske» (Hamsun 2009:6). Selve hans menneskelighet
knyttes opp til det ytre; etter hvert som
romanen skrider frem ser jeget seg nødt til
gå på hans egen følelse av autentisitet og
selvrespekt løs, som på mange måter er det
eneste han, riktignok i varierende grad, har
igjen.
Dette har klare paralleller til hip
hop-kulturen, som i stor grad er født ut av
et lignende ønske om å bli sett av likemenn,
om enn i en kraftig radikalisert form sammenlignet med Sult. Miljøet preges i stor
grad av et presserende krav om autentisitet;
man er hele tiden drevet av en grunnleggende bekreftningstrang, et kontinuerlig
behov for å bekrefte sin egen posisjon og
samtidig blir han mer og mer dyrisk i sin
oppførsel. Den ekstreme sulten skyver han
stadig lengre ut mot randsonene av hva det,
for ham, vil si å være et menneske. Han
mister kontakten med sin kultur, samtidig
som han blir avvist av pantelåneren når
han forsøker å selge knappene eller brillene
sine. Den ytre og indre oppløsningen skjer
parallelt, og det fremkommer at det ikke
kun er sulten som påvirker det ytre, men at
det ytre også er helt essensielt for det indre.
Den samme strukturen lever i
beste velgående i hip hop-kulturen. Den
kan sies å være grunnleggende for mange
gjør at man drives mot en usikker tilværelse
preget av vold og kriminalitet. Fryktløsheten og viljen til å ofre livet for gata er en
del av kodeksen det er forventet at man
lever etter. Dette gjør at man til enhver tid
må være forberedt på å oppsøke potensielt
farlige situasjoner, nettopp for å markere
seg, og for å vinne respekt.
I Sult er det på mange måter
pengenes makt i storbyen som ligger til
grunn for jegets vandringer. Jeget forsøker
å unnslippe jaget, og søker seg ofte til stille
områder og grønne lunger. Ofte sitter han
på Vår Frelsers Gravlund, eller i Slottsparken, men han drives videre av vissheten
om at han ikke kan sitte der for alltid, at
han faktisk må ha mat og helst tak over
rundt hip hopen som en kultur: behovet
for å bli sett, er i langt større grad direkte
knyttet til materialistiske verdier i hip hopkulturen enn hva den er i Sult. Antakeligvis
kan dette spores tilbake til miljøets felles
8
#By
utgangspunkt; født og oppvokst i, og
omringet av, fattigdom, er ønsket om å bli
noe annet, om å komme seg ut av knipa,
helt sentralt. Dette fører til et behov for å
vise fram en eventuell forbedring av livssituasjon, noe som manifesterer seg i overdådige smykker, biler og andre ytre faktorer.
Pengenes makt i et sosialt fellesskap som
hip hop-miljøet er påfallende.
My name is L, and I’m from a part of town where clowns
Get beat down and all you hear is gunshot sounds
On 139 and Lennox ave. there’s a big park
And if you’re soft, don’t go through it when it gets dark
Cause at nighttime niggas try to tax
They’re sneakier than alley cats
That’s why I carry gats
- Big L, «Lifestylez Ov Da Poor and Dangerous»
Den indre rastløsheten som plager
jeget i Sult medvirker i stor grad til hans
fysiske rastløshet, og på den måten blir
subjektets indre styrende for romanformen.
Jeget veksler kontinuerlig mellom tro og
mistro, både religiøs og med tanke på eget
liv og mulighetene for å komme seg ut av
krisa: «Jeg lot det stå til, førtes omkring i
den glade morgen, vugget mig sorgfrit frem
og tilbake blandt andre lykkelige mennesker; luften var tom og mit sind var uten
skygge.» (Hamsun 2009: 8). Videre forteller
han: «Disse mennesker jeg møtte, hvor let
og lystig vugget de ikke sine lyse hoder og
svinget sig gjennem livet […] Og jeg gik der
like ved siden av disse mennesker, ung og
nys utsprungen, og jeg hadde allerede glemt
hvordan lykken så ut!» (Hamsun 2009: 16).
Humøret hans svinger svært raskt - det
varierer fra lykkelig, til nervøs, til deprimert.
Disse variasjonene avhenger av jegets egen
vurdering av sin livssituasjon, men også i
stor grad av byen og borgerens oppførsel.
For ikke lenge siden var han en del av den
vuggende, lykkelige massen, men ganske
snart isoleres han og inntar rollen som
ulykkelig betrakter av de glade, vuggende
menneskene.
Dette eksempelet illustrerer et
Sult og i hip
hop-miljøet; romantiseringen av egen livssituasjon, og vekselvirkningene mellom
Som Charis E. Kubrin skriver i artikkelen I see death around the corner; Nihilism
in Rap Music er livsituasjonen i den fattige
indre by ofte radikalt annerledes enn andre
steder: «[a] key feature of these communities is the limited opportunity structure
available for residents to obtain the types
of social status and roles available to youth
in other environments». (Kubrin 2006,
438) Jobbmulighetene er ofte både få og
dårlige, og for mange unge svarte menn er
den enkleste løsningen å skaffe seg penger
og respekt på knyttet til narkotikasalg, som
igjen bringer med seg store mengder vold.
My moms told me to get a job, fuck that
Aiyo, picture me gettin a job
Takin orders from Bob, sellin corn on the cob
Yo, how the hell I’ma make ends meet
Makin about 120 dollars a week?
Man, I rather do another hit
I want clean clothes, mean hoes, and all that other shit
-Big L, «Lifestylez Ov Da Poor and Dangerou» s, Lifestylez Ov Da Poor and Dangerous, Columbia, 1995
og mer lyssky metoder å skaffe seg penger
på, metoder som i stor grad er tilpasset det
miljøet man står og går i hver eneste dag:
9
#By
dette perspektivet og livspessimismen som
skildres eksplisitt i Big Ls «How will I Make
it ». Jeget i Sult kan gå fra å forbanne Gud
for å la ham «undgjælde for alles skyld »
(Hamsun 2009: 17), til i neste øyeblikk å
spekulere i prisen på røde roser og erklære
for seg selv at dersom han får «penger
dan det vilde; jeg kunde jo nok spare ind litt
hist og her i min levemåte for å komme op
i balance igjen» (Hamsun 2009: 30). Dette
på tross av at alt tilsier at han på ingen måte
kan spare inn på sin levemåte.
I got cheddar to blow, pockets never get low
Bitches sweat me wherever I go
I cruise in a GS Lex’, Cartier specs
Nautica sweats with the fresh Gortex
Jewels with baguettes, swingin like the Mets
Throwin the dice and takin all size bets
Never bummy; sip rummy, get money
- Big L, «Fall Back», The Big Picture, Priority, 2000
Denne konstante vekslingen mellom
livspessimisme og romantisering, gjerne
oppnår status og penger med, er noe av
det som gjør tekstene til Big L så komplekse. På tross av det til tider ekstremt
store innholdet av
(et ord Big L
ofte brukte selv, og som også var navnet
på plateselskapet han starta) materiale som
omhandler ham selv, hvor kompromissløs han er og hvor mange damer han har,
så ligger det også en sårbarhet der, i den
dystre beskrivelsen av oppvekst, omgivelser,
og man sitter ofte igjen med følelsen av at
det som blir forsøkt formidlet er at uansett
hvor suksessfull og rik man blir, så sitter
«gata» i deg, man kommer seg aldri helt
unna. Når han spør seg selv «How will I
make it?» , og kommer opp med svaret «I
won`t, that`s how» , er det vanskelig ikke
å kjenne et grøss av determinisme på egne
vegne; 15. februar 1999, på randen av et
stort gjennombrudd, ble Big L skutt og
drept av en ukjent gjerningsmann i sitt eget
nabolag Harlem i New York.
eksempler på hvordan den mer nøkterne
beskrivelsen av de dårlige kårene blandes
sammen med en romantisering av tilstanden. Når man først har penger sparer man
ikke på noe, da skal man vise det, og nyte
det mens man kan. Dette kan naturligvis
ses på som en konsekvens av nettopp
livspessimismen. Som Big L sier i «Street
Struck» : «where I`m from it ain`t cookies
når man har mulighet til det, for man vet
aldri hvor lenge det vil være, plutselig kan
noen ta det fra deg. På samme tid har det
en symbolsk effekt og kan være med på å
vinne deg respekt, noe som kan være livsviktig. «I drink Moet not Beck’s beer, I stay
dressed in slick gear »; fokuset på luksus og
eksklusivitet er dermed både grunnet i det
at man må nyte godene så lenge man kan,
samt at det er en måte å vise at man kan
provide for seg selv.
På tross av rastløsheten og den store
løpet av romanen, blir jeget i Sult stående
på stedet hvil. I blant får han tak i litt
penger, han får en tekst antatt eller noen
føler medlidenhet med ham og gir ham
noen kroner, men pengene forsvinner fort,
10
#By
dige situasjonen. Til slutt forlater han byen,
han sier «farvel for denne gang til byen, til
Kristiania hvor vinduerne lyste så blankt
fra alle hjem.» (Hamsun 2009: 159) Sulten
og fattig, men mest av alt hjemløs, er det
til slutt hans siste utvei. Ingen står på kaia
og vinker når han drar; han sier farvel til en
by, men ikke et hjem. Den sosiale isoleringen driver ham ut på havet, ut i en virkelig
isolert tilværelse i et mindre fellesskap som
kanskje kan redde ham, men også ta livet
av ham.
”uansett hvor suksessfull og
rik man blir, så sitter «gata» i
deg, man kommer seg aldri helt
unna”
Denne lesningen viser åpenbare
likhetstrekk mellom Sult og hip hopmiljøet. Jeget i Sult må riktignok forlate
og sosiale stabiliteten han søker, og hip
hop-kulturen etablerer den innenfor
storbyens grenser, men det er kanskje et
resultat av den samme sosiale logikken? I
en by som er uangripelig i sin kontinuerlige
vekst og utvikling, og med et vanskelig
utgangspunkt, er det naturlig å søke
sammen i mindre fellesskap. I et avgrenset
Litteratur
Big L. 1995. Lifestylez Ov Da Poor and Dangerous. Columbia Records
Big L. 2000. The Big Picture. Priority Records
med lignende erfaringer som dine egne, er
det lettere å hevde seg, vinne respekt og
bli hørt. Men respekt er lettere tapt enn
vunnet, og selv om fellesskapet kanskje
føles som en tryggeste og sikreste veien
mot suksess, er det mange faktorer som til
enhver tid truer med å ødelegge den sosiale
strukturens interne balanse.
Big L. 2008. In Memory Of, Vol. 2. CMP
Records
Hamsun, Knut. 2009. Sult. Gyldendal
Norsk forlag
Kubrin, Charis E. ”I See Death around the
Corner; Nihilism in Rap Music”, s. 433-459
i Sociological Perspectives, Vol. 48, Nr. 4, 2005
11
#By
0:
Jenta som satt ved elven og gråt, hadde på seg en maske. Hun kom rett fra en barnebursdag, en
temabursdag. Temaet var ondskap. Masken så grusom ut, jenta så grusom ut, hendene hennes var
likevel foldet i fanget. Bare ingen spør meg hvorfor jeg gråter, tenkte jenta. For da må jeg si at ikke
bare barnebursdagen åpnet for ondskap, men at verden er ond, at verden er ond, sang jenta. Hun
13
#By
3:
Jeg mister Discman-en i gulvet. Pappa sier stopp å ødelegge tingene mine. Jeg går over gulvet, fram
før, jeg spoler over de kjedelige strekkene. Magdalena sier stopp å herje med yndlings-VHS-en min.
Jeg skrur av, ser i veggen. Pappa sier stopp med å stirre veggen i senk, det er min vegg, og den er
skjør. Det er en lettvegg, sier pappa. Jeg går ut, mamma ringer meg og spør hvorfor jeg sliter ut
asfalten. Vi bor faktisk her, dette er våre gater, sier mamma. Hun legger til at hun forventer at jeg
er hjemme til middag, at hun har dekket på til hyggelig søndagsmiddag, at hun har tent hyggelige
stearinlys og gjort det søndagskoselig på kjøkkenet (og i stua), at hun har tatt på søndagsklær og lagt
om til søndagsformuleringer og søndagstonefall. (Jeg hører Magdalena hysje i bakgrunnen.) I dag er
det fredag, og jeg er alt på vei hjem.
av: Maia Kjeldset Siverts
14
#By
William
«Kanskje ei skjelpadde eller ein snigle,» seier William. Dei andre
rundt bordet smiler. Julie snur seg mot han. Han ser på det kortklipte blonde håret hennar.
«På grunn av at dei ber med seg huset på ryggen?» spør ho.
Han nikkar varsamt. «På grunn av at dei kan trekkje seg inn der og
verne seg mot farar?»
Han nikkar på ny og raudnar lett.
«Ikkje eit dumt val, William,» seier Nikolai, kjærasten til Julie.
«Slett ikkje,» stemmer dei andre i. William ser mot ølglaset sitt.
Lyset frå taklampene glitrar i ølen. Puben er liten og full av folk.
Veggane og taket er mørkmåla, lampene lyser med eit kvitaktig lys.
Det vert ikkje spelt musikk, berre lyden av samtalar fyller lokalet.
William grip kring glaset, lyftar det til munnen og tømmer det.
Han kjem tilbake med ein ny øl, set han frå seg på bordet. Han ser
på Nikolai, på hendene hans, på blodårene og senene på hendene
til Nikolai. Kva slags dyr ville Nikolai vere om han kunne velje?
Dei kom aldri så langt.
William drikk snøggare, er allereie halvvegs ned i den nye ølen. Dei
to venninnene åt Julie går ut for å røyke. William, Julie, Nikolai og
Sindre er att rundt bordet. Sindre seier han må ta ein tidleg kveld,
og reiser seg for å gå. Han gir Julie ein klem, kviskrar noko til
Nikolai, som dei båe gliser av, før han nikkar til William og forlèt
puben.
og han reiser seg stadig for å kjøpe meir. Dei to venninnene sit
15
#By
framoverbøygde og snakkar saman, Nikolai har lagt armen om
Julie, og snakkar lågt til henne. Ingen av dei andre drikk like mykje som William. Han ser rundt i lokalet, og overalt synes han å
sjå folk i ivrig samtale, men ingen verkar å sitje der slik som han;
åleine, på eit vis. Kva mogleg glede kan Nikolai og Julie ha av å
spørje han med ut? Han sit der berre og blir fullare og fullare.
nom lokalet på veg mot do, støytar borti folk, orsakar seg, kjem
til slutt fram til døra, som står open. Inne på det vesle toalettet
I det han kjem ut av toalettet held han på å falle, men vinn att
balansen ved å stø seg til veggen. Han står ei stund, til han pustar
roleg. Nokon spør om det går bra, han nikkar og konsentrerer
seg om å gå stødig bort til baren. Han leitar fram ein hundrelapp
frå lommeboka, strekk setelen ut mot bartenderen og tingar ein
ny øl. Vekslepengane legg han i tipsskåla, før han går mot plassen
deira, der han ser at Julie sit åleine. Ho smiler til han når han sit
Snur han rundt og rundt i hendene. William vert sitjande å sjå på
dette. Synet av den kvite røykpakken i stadig rørsle dyssar han inn
i ei slags ro. Julie sluttar etter kvart, og legg røykpakken daud mot
bordet. Også ei stund etterpå står den fram i eit kvitaktig slør for
William.
«Kor er dei andre, dei andre er ikkje her,» seier han og smiler.
Smilet breier seg ut i andletet, han kan kjenne korleis kinna liksom lyftar seg.
snakkar,» seier Julie. Han held blikket hennar når ho ser
16
#By
på han. Auga hennar skin. Så levande dei er, tenkjer han. «Korleis
«Det har blitt ein del øl i kveld?»
«Det har det,» seier han og bryt ut i eit nytt smil.
«Ja, ja,» seier ho, «skål!». Dei lyftar kvar sine glas og støytar dei
saman. Han reiser seg og går rundt bordet. Sit ned ved sidan av
henne, på Nikolai sin plass. Ho legg ei hand på skuldra hans, ser
han inn i auga.
«Det var kjekt du blei med,» seier ho og trekk handa attende.
Han lyftar si eiga hand, men senkar ho att.
«Har du det kjekt?» spør han og ser vekk.
«Ja,» svarer ho.
«Eg skjønar ikkje kvifor de spør meg med ut,» seier han. «Kva
meiner du?» Julie ser ut som ho er i ferd med å le. «Kvifor skulle
vi ikkje spørje deg med. Er du ikkje vår
venn, kanskje?»
William vert sitjande stille og stire ned i ølglaset, medan
han held eit fast grep rundt det. Etter ei stund lyftar han andletet
sakte, freistar og møte blikket hennar, men ho sit og ser mot
utgangsdøra.
«Julie.»
Ho vender seg mot han. Han lener seg inntil henne og kyssar
henne. Ho dyttar han ikkje vekk, gjer ikkje motstand. Han legg ei
hand på ryggen hennar, pressar henne mot seg. Den andre handa
legg han mot det venstre brystet hennar. Ho riv seg laus.
«William! Kva gjer du!» Julie ser forferda mot han.
Han kjenner ei hand på skuldra. Han kjenner hjartet slå
17
#By
snøgt. Han snur seg. Der står Nikolai.
«Kom her, William,» seier han og grip William rundt den
høgre armen, leier han ut.
«Eg veit ikkje kva som gjekk av meg,» seier William når
dei er utanfor. Han seier det lågt, mumlar det mest.
«Du vart lenge i telefonen,» seier William og gliser. Han
ligg på bakken. Han lyftar handa opp mot andletet. Han blør
frå nasa, eller frå munnen. Han tørkar vekk noko av blodet med
handbaken.
«Ho protesterte ikkje!»
Han kjenner gjentekne spark mot overkroppen og slag mot andletet. Leppene vil sprekke opp, andletet hovne; han må snakke
høgt og tydeleg medan han enno kan.
«Eg trudde de ville ha meg med!» seier han og brest ut i lått.
Han ser ikkje mot Nikolai, og gjer ikkje noko forsøk på å slå
tilbake. Alt han gjer er å krøke seg saman, beskytte hovudet med
hendene, beskytte seg så godt han kan. Auga vender bortover
på den mørke asfalten, og lenger borte kan han sjå føter. Går dei
vekk frå han, eller kjem dei mot han? Og oppi alt dette høyrer
han stemmer, eit samansurium av stemmer. Blant alle desse
stemmene, langt bak der, som om ho freistar å snakke til han
gjennom ein vegg, høyrer han stemma til Julie. Julie som tryglar
Slaga og sparka minkar, og til slutt stoggar dei heilt. Det vert
stille. Alt han høyrer er hans eigen pust. Det verkjer. Han lukkar
auga. Han kjenner ei hand leggje seg mot kinnet hans.
av Kristoffer Bernsten
18
#By
Når reklamen forteller deg hvem du er
Foto: Maia K. Siverts
Bussen hjem. Rushet har lagt seg. Jeg sitter
ved vinduet, ser ut, ser ned, ned mot de
hvite stripene på asfalten som blir til en
lang stripe før bussen nærmer seg neste
stopp og stripen slår igjen atter sprekker og
blir stiplete.
best, to år senere. Jeg syntes ikke at det var
en veldig god reklame, for egentlig var jeg
mest brydd. Ikke av mennesker som brøler,
som et slags urinstinkt de slipper løs etter
at de først er fraktet bort fra byen og opp i
åsen hvor de får brøle. Nei, det var ikke det
som gav en ubehagelig kribling. Det som
Jeg ser opp, opp på reklameplakatene i
taket. De henger på skrå, og de henger både
eplakatene glemmer jeg, men noen legger
jeg merke til. Sånn som Oslo Sporveiers
egen reklame under VM på ski for snart to
år siden: «Det er vi som bringer brølet til
Kollen».
boer ikke hadde noe forhold til dette brølet.
Var det et stammebrøl? Et slags Oslo-stammebrøl, som jeg ikke kjente? ”Vil du være
med på laget, skarr`u bo i denna byen, så
må du værra med og brøle!”. Eller var det
en løgn? Som for å gi meg en følelse av at
jeg manglet noe dersom jeg sto utenfor?
Jeg skulle ikke til Kollen en gang, og
reklamen var vel mest myntet på alle som
skulle dit de to ukene VM varte, tenkte
jeg. Likevel er det den reklamen jeg husker
Jeg ser på TV. En avis har en reklame for
seg selv. Og om hvor viktig den er for
samfunnet. Jeg vet det. Og jeg vet at en fri
presse er viktig for å forhindre maktover19
#By
grep. Jeg har i alle fall hørt det. Og så har
jeg hørt at det aldri har forekommet en
sultkatastrofe i land som har en fri presse.
Om det er sant vet jeg ikke, men jeg tror
ikke at det er langt fra sannheten. Men
hvorfor forteller de meg dette? Hva er det
de vil at jeg skal tro, når jeg allerede tror
det? Selvfølgelige ting, er det kanskje ikke
så selvsagt likevel? Nødvendigheten av å
påstå det jeg allerede vet lar meg tenke to
ganger og trekke det hele i tvil.
må være et annet sted enn hvor jeg er, det
forteller meg heller ikke at det må skje noe
hele tiden, jeg må ikke noe, jeg bør ikke,
men jeg kan, de gangene jeg vil. Men kanskje er SAS-reklamen den mest utspekulerte
av dem alle. Så utspekulert at jeg lar det
hele passere med et smil.
En gang, jeg er ikke helt sikker på når, sånn
litt etter krigen kanskje, da krysset reklamesfæren sporene til datidens vitenskap om
menneskelig atferd. I hvert fall i deler av
Amerika. Ideer fra humanistisk og behav-
Jeg tror ikke at Oslo Sporveier hadde andre
Hvis Oslo Sporveier har noe som helst
motiv da. For det har de kanskje ikke. For
Oslo Sporveier er jo ikke en person. Men
menneskene som jobber der har kanskje
et motiv. Og reklamebyrået som de leide
inn har det. Kanskje de bare ville gjøre en
god jobb. Så herlig det må være å skape en
massesuggesjon. Først plante frøet, kanskje
miste det tilfeldig i bakken, og så se alt sammen vokse. Å vite at det var jeg som gjorde
det.
adoptert. Kanskje det var på Mad Mentiden. Atferdsteori pluss reklame, det virket,
suksess! Men like fort som reklamesfæren
krysset inn på nye spor, krysset man også
over dem, og bort fra dem. Reklamesfæren
ble hengende fast i en ide om at man skulle
Om produktene i seg selv ikke strakk til så
skulle man dekke behov med reklame eller
produktenes påklistrede identitet. Det var
som om man trodde at mennesker bare
besto av behov. Det kan være riktig eller
galt, men det man glemte er at de aller
Annonsørene er kanskje ikke så opptatt av
hva de kan tilby meg lenger. De virker mye
mer opptatt av å fortelle meg hvem de er.
De ber ikke om å kjøpes, de brøler etter å
bli sett. I stedet for å fortelle meg at de kan
være der for meg når jeg trenger dem, så vil
de heller være uunnværlige, og uunngåelige.
Og når de omringer meg så føler jeg at de
tvinger seg innpå. Isteden for å la meg leve
i troen på at det var jeg som valgte dem,
velger de ut meg. Jeg vet ikke hvor jeg skal
dra for å slippe unna.
velger hvem som skal få tilfredsstille deres
behov.
Jeg ser på TV serier. Serie etter serie. Serieserie-seing. Gap og ikke lukk igjen. Mellom
seriene er det reklame. Jeg blir usikker på
om det er reklamen som er et virkelighetens
avbrekk fra seriene eller om det er seriene
som er et avbrekk fra virkeligheten. De er
så ekte, mange av disse seriene, for de er
bare skuespill som ikke forsøker å være noe
annet.
Noen reklamer treffer meg bedre. Sånn
som SAS sine, med slagordet «vær der når
det skjer». SAS har skjønt at jeg ikke alltid
20
#By
Jeg har gjemt poenget godt. Kanskje så
godt at det ikke kommer noe poeng her. Jeg
beklager å ha brukt opp tiden din. Men det
er vel nettopp mangelen av et poeng som
er poenget. «Hva er det reklamen forteller
snakker til meg, uten å kjenne meg, forteller
meg om meg?», spør jeg meg. Og jo mindre
de forteller meg om meg, og jo mer de
forteller om seg selv, jo tryggere føler jeg
meg. Det som det reklameres for må tørre
å bare være seg selv, uten å skulle rettferdighva jeg vil ha og hva jeg ikke vil ha, vil jeg
gjøre selv.
Egentlig var den ikke så ille, den der
reklamen til Oslo Sporveier. Det var bare
det at jeg ble gæren av å se den overalt. Og
av det brølet som jeg aldri hadde hørt. Og
av at jeg til slutt måtte reise med banen ned
fra Frognerseteren etter å ha sett 3-mila.
21
#By
Byrom
(Utdrag)
1.
Første dag i en fremmed by: hvor lett man glemmer den.
Allerede forrådte jeg intensjonene jeg hadde ankommet
med, likesom jeg hadde glemt ankomsten i seg selv.
Jeg sier eg, men skriver jeg. Eg vil heim, men skriver hjem.
Eg vil ikkje dø, men skriver ikke. Jeg er ikke meg.
Første natt i en fremmed by: hvordan du umulig kan være
likegyldig.
Jeg sier by og skriver by, begrepet har ingen vedtatt
definisjon og er i så måte løsrevet fra seg selv. Jeg er eg og
omvendt, vi er to i én – oss – og var jeg en by, så var jeg
overbefolket.
2.
Andre dag i en fremmed by: hvordan du allerede nå har
rukket å sterkt mislike et menneske, kanskje to, hvordan du
har vurdert å gjøre noe ulikt deg og kjenner på sterke
overbevisninger vedrørende resten av oppholdet.
Eg ser ho, men skriver hun (Theia). Eg sier ka, men skriver
hva (et tilfeldig møte). Eg spør kor, men skriver hvor
(Schwarze Pumpe, Choriner Strasse). Eg ville verken no
eller då, men skriver nå og da.
Hva heter du, spør hun.
Skjalg, sier eg.
Charles, spør hun.
Skjalg, sier eg.
Charles, spør hun.
... Charles, bekrefter jeg.
22
#By
Hvor er du fra, Charles?
Norway, sier eg.
No way, spør hun.
Norvegen, roper jeg.
Hva gjør du i Berlin, spør hun.
Dør, sier jeg. Langsomt, legger jeg til.
Charles, sier hun og legger hånden over pannen min. Du
brenner opp, sier hun.
Jeg sover ikke, dusjer ikke, spiser ikke. Jeg drikker, røyker,
jeg får hetetokter og håper jeg svettes ut av meg, at jeg dør
gjennom porene.
3.
Tredje dag i en fremmed by: hvordan man innbiller seg å ha
gjenerobret noe som forlengst gikk tapt, hvor selvsikkert
man forfatter det første postkortet, som nesten alltid
forkastes.
Jeg savner og skriver deg. Du verken savner eller skriver.
Ikke meg – jeg er mitt ikke-meg. Du ser oss, både meg og
mitt ikke-meg, og du fortalte at du kunne se hvem jeg kom
til å bli. Eg sier kem, men skriver hvem. Jeg er han som dør
for å gjøre plass til deg. Eg sier kordan, men skriver hvordan.
Kordan overleve sjølmord: dosér giften møysommelig. Jeg
skriver vet, men veit ikkje.
Merk deg tredje natten i en fremmed by: hvor ensom du var,
på tross av oss.
4.
Merk deg fjerde dagen i en fremmed by: hvordan reisens
opprinnelige intensjoner trer frem, nesten skamfulle – hvor
raskt man erstatter dem med nye, som i desperat
nødvendighet, som man også aksepterer byens navn: Berlin.
23
#By
Når jeg nå dør i Berlin, min venn, var jeg født i Oslo, min
mor, oppvokst i Bergen, min far. Bosatt i Gøteborg, Bergens
bror. Min onkel studerte ingeniørkunst her. Hjemmets ro
fant jeg på togstrekningen mellom byer, lyttende til
hviskingen i tunnelmørket, eller de deler av fjellet mennesket
ikke var ment å kjenne til. Det plager meg at hjemmets ro er
der, ikke her. Jeg tror og håper likevel roen ligger i
bevegelsen gjennom – heller enn i – fjellet. Hjemmets ro
som bevegelse.
Om jeg er en by, så uten et klart definert sentrum. Ingen
landemerker eller klare markører å orientere seg etter,
overbefolket av ansiktsløse arbeidere, kanskje er jeg en
gruveby. Man skulle tro hjertet var sentrum, men det kan
like gjerne være et kraftverk lokalisert i forstaden. Jeg er en
by som ble til ved tilfeldigheter, hvis utforming bar preg av
mine underlige, umotiverte smug og blindgater, vidt
varierende arkitektur som følge av manglende
bygningsrestriksjoner og et fullstendig fravær av
byplanlegging. En by uten park, mer da hele byen som park,
med trær og vekster her og der, trikkesporene svinger rundt
og mellom lindetrærne, noen steder slår asfalten sprekker
og grunnen trer frem fra under, vannet renner fritt i
undergrunnsbanen og det hender at lyset går, at byen
mørklegges og overlater befolkningen til seg selv.
Eg vil at jeg skal løsrives og planeres ut, tomrommet skal
gro til under tittelen rekreasjonsområde.
Merk deg fjerde natt i en fremmed by: hvordan mørket som
omslutter deg synes å ha en annen tone. Bergen; oransje.
Oslo; gult. Gøteborg; blått. Berlin; rødt.
av Skjalg Wie Skare
24
#By
New kids on the Block Watne Thomas Marco Blatt om diktsamlinga 1920 Sørumsand
I sin tredje og siste diktsamling reiser
Thomas Marco Blatt tilbake til hjembygda
si Sørumsand, hvor han blant annet ser
aktivitetene fra oppveksten i boligfeltet
Lykkebo med nye øyne. Han bruker mange
ulike fortellerstemmer i boka og en utpreget dokumentarisk stil. Alt fra reklam-
dette «lille stykket Norge» virket inn på jeget
og menneskene? Jeg ville aldri skrevet om
Sørumsand hvis jeg anså det som Paradis
på jord.
Et sentralt spørsmål er derfor:
Hvordan har dette «lille stykket
Norge» virket inn på jeget og
menneskene?
gamle statistikker over yrkesfordelingen
mellom kjønnene på 40 tallet, fyller sidene.
har herjet landet de siste årene, til glede for
noen, og til forargelse for andre, ville Lasso
vite mer om hva slags motiver som lå til
grunn for prosjektet.
Så det å gi episoder fra oppveksten
en poetisk form har hatt en terapeutisk effekt på deg?
TMB: 1920 Sørumsand er ikke i første
Du har skrevet en bok om stedet du
vokste opp, og med det i bakhodet er det
første jeg legger merke til åpningssitatet,
av William Carlos Williams: «We go on living, we permit ourselves to continue» (min
utheving). Er det en form for skyldfølelse
som mentalt har drevet deg tilbake til
Sørumsand?
aldri vært et mål å skrive om min autentiske barndom. Men det foregår en viss
selvframstilling, jeg skriver jo om et subjekt
som bor i det samme huset som jeg bodde i,
i den samme gata, på det samme stedet. Det
er et jeg som deler min oppvekst og min
klassebakgrunn, i et samfunn preget av fer-
TMB: Ja, jeg skal ikke nekte for det. For
meg er 1920 Sørumsand et møte med et
tettsted som også er “et lite stykke Norge”.
Samtidig er det et møte med et subjekt
som ser de Andre på nytt. Det er i høyeste
grad også et subjekts møte med seg selv og
hendelser knyttet til 1920 Sørumsand, som
også rommer skyld, skam og fortielse. Et
sentralt spørsmål er derfor: Hvordan har
omgivelser. Som sagt, Sørumsand er et lite
stykke Norge, og jeg føler meg verken mer
eller mindre ferdig med Sørumsand nå enn
det jeg var før jeg begynte på boka.
Så det er en illusjon at det å gi indre
erfaringer en ytre form, for eksempel
gjennom språk, gjør erfaringene mindre
25
#By
belastende for den enkelte å bære, eller har
det bare ikke relevans i forhold til arbeidet
ditt med denne boka?
tider på en og samme tid. Jeg tror ikke
man kan skille tiden fra stedet, det henger
sammen. Sørumsand anno 1708 er ikke det
samme som Sørumsand anno 2012. We go
on living, we permit ourselves to continue,
ikke sant. Det gjelder menneskene, men det
Det er noe paradoksalt og brutalt
ved et sted; det tar ikke hensyn
til at et menneske dør, samtidig
som det er helt avhengig av menneskene for å ikke dø ut selv.
steder overlever ethvert menneskeliv. Det
er noe paradoksalt og brutalt ved et sted;
det tar ikke hensyn til at et menneske dør,
samtidig som det er helt avhengig av menneskene for å ikke dø ut selv.
TMB: Jeg tror man både i samtidslit-
Du bruker ellers en del navn på personer i boka. Ett av dem, Aydin, var også
med i første boka di. Er de ekte?
vidt spekter av utgivelser som gir språk
til skjellsettende erfaringer, vitnesbyrd og
traumer. Man har alt fra personlige historier
fra virkeligheten som Lasse Gustavsons
Gjennom ilden til klassikere som Primo Levis
Hvis dette er et menneske. Men for meg er ikke
Sørumsand et traume, det er ikke derfor
jeg har skrevet 1920 Sørumsand. Det er
TMB: 1920 Sørumsand er jo en blandgjenspeiler også navnene. Virkelige
hverandre. Nevnte Siri og hennes brutale skjebne er for eksempel reell, men de
tive. Du har selvfølgelig helt rett i at Aydin
også var med i den første diktsamlinga mi,
og jeg utelukker ikke at han kan dukke opp
igjen, som en gjenganger.
hendelser, knyttet til Sørumsand, som har
preget meg og som sikkert fortsatt preger
meg. Sørumsand vekker jo en rekke følelser
og minner i meg, fordi stedet er så sterkt
forbundet med mitt eget liv. Det er det
samme med Oslo, hvor jeg bor nå. Det er
mye i Oslo som også er knyttet til meg, og
det er vel noe her som interesserer meg; at
stedet, i likhet med tiden, er fundamentalt
for hvordan et menneske opplever verden.
Kinarestauranten Peking og
dende spisestedene i boka. Er det representativt for Sørumsand anno 2012?
TMB: Foruten Sørumsand Pizza, så tror
Tidsaspektet føler jeg er vesentlig
ved 1920 Sørumsand. Den refererer på en
måte til mange tider på en og samme tid.
En referanse, til tjenestejenta Siri på Løri
gård, går helt tilbake til 1708. Er det et
tidløst Sørumsand du har søkt å fremstille?
de kulinariske opplevelsene på Sørumsand
anno 2012, ja.
Hva er ditt forhold til hjemstavnsdiktning?
TMB: Ja, tidløst, eller som du sier, mange
TMB: Jeg har aldri vært opptatt av hjem26
#By
stavnsdiktning. Jeg visste jo at mange ville
sette den merkelappen på denne diktsamlinga, men det tror jeg er av letthets skyld,
tingene, og språket, som et slags vindu,
innover i mennesket, og dets rolle i universet
(mer enn lokalsamfunnet). Hvordan forholder du deg til slik «tradisjonell» diktning?
Jeg mener stedslitteratur er en riktigere
betegnelse, for det er den tradisjonen boka
peker mot, amerikansk stedsdiktning, men
også Paal Brekkes Aftenen er stille. Samtidig peker jo boka også mot reiselitteraturen. Det foregår jo en reise her, helt
konkret, men til dels også i en tilstand mellom søvn, drøm, erindring og oppvåkning.
TMB: Jeg tror selvfølgelig språket er et
slags vindu innover i mennesket, men
også utover, mot verden, siden jeg tror
språk og språkutvikling er avgjørende for
hvordan man opplever seg selv og verden.
1920 Sørumsand handler jo også om dette,
hvordan jeget som barn tier om hendelser
det nå, som voksen, taler om. Sånn sett
dreier samlingen seg også om å få språk.
Det er viktig for meg at det jeg skriver både
oppleves umiddelbart og setter en i stand til
ske poeter du har søkt inspirasjon hos i
arbeidet med denne boken?
TMB: Skal man avsløre det? Jeg vil i så fall
nøye meg med å nevne den mest opplagte
poeten, William Carlos Williams. Hans
store, episke Paterson (som ble utgitt i fem
bind) har jeg hatt i bakhodet hele veien,
også fordi jeg har intensjoner om å følge
opp 1920 Sørumsand
jeg siterer Carlos Williams i begynnelsen av
1920 Sørumsand, hadde jeg faktisk trodd at
en og annen kritiker ville se sammenhengen. Men nå er det nok slik at William Carlos Williams’ «smådikt» er mest kjent blant
norske lesere, sannsynligvis takket være Jan
Erik Volds oversettelsesjobb. Det er jo sånn
med litteraturformidlingen, at den trekker
fram og belyser sider ved litteraturen. Det
ikke det som særegent for poesien, jeg ville
sagt det samme som romanforfatter også.
Det er vel like fullt et ganske stort
gap mellom mer romantisk/symbolistisk
diktning og din. Hvorfor valgte du akkurat stedet 1920 Sørumsand som tema for
diktsamlingen din, og ikke enkeltmennesket
1980 Blatt?
TMB: Absolutt. Jeg mener bare at for meg
er ikke poesien den eneste måten å komme
til en dypere erkjennelse om tilværelsen
eller sjelen, for å si det sånn. Det jeg vil
med poesien min hadde jeg villet med en
roman også. Når det gjelder 1920 Sørumsand kontra 1980 Blatt, har det som sagt
ikke vært min intensjon å skrive en 100
mørklegge andre sider.
Romantisk/symbolistisk diktning
baserer seg ofte på en underliggende tro
på en dimensjon ved tilværelsen som
ikke er tilgjengelig for sanseapparatet. Og
for å fremstille denne dimensjonen ved
tilværelsen, tok man i bruk de sansbare
Sørumsand er det som samler trådene i
diktsamlinga. Stedet Sørumsand er også
randsone, 37, 74 km fra Oslo, som det står
27
#By
i det første diktet i boka. I likhet med de
stereotypien om de uskyldige barna og den
uskyldige barndommen.
tere og pendlere, noe som også skaper
en ny dynamikk i samfunnet. Jeget i 1920
Sørumsand er jo nettopp et barn av denne
Er stedbundet sosialrealisme et nytt
fenomen i norsk lyrikkhistorie?
TMB:
av middelklasse, han representerer det nye
Sørumsand, det nye Norge, så hva er da
problemet hans? Henning Hagerup skriver
generasjonens diktning. Eller hos en poet
som Rudolf Nilsen. Men det kan hende det
politisk-lyriske jegets ensomhet eksisterer
innenfor et kollektiv som er denne ensomhetens forutsetning.»
det lokale/regionale/dialektale i samtidspoesien, kanskje særlig i kjølvannet av
Øyvind Rimbereids diktning.
Overbevisningen som ligger i den
siste setninga der synes jeg fremvises godt
i din behandling av bokens enkeltindivider.
I jeg-form. Petra som har blitt mobbet i
oppveksten, fordi hun mangler et bein, og
som forløser denne ublide skjebnen i en
engasjert likebehandling av alle barn. Ruth
som fant stolthet og livsglede i videosjappa
si, men som i bokens nåtid har mistet den
på grunn av kollektivets behov for parkeringsplass. Berit i pølsebua, Siri på Løri gård.
etc. Det er overvekt av kvinneskjebner du
skildrer i 1920 Sørumsand, er de generelt
mer utsatt enn menn?
er interessant.
Det ligger også en politisk vilje i
denne dreiningen som lenge har vært ansett
som naiv. Å «sette problemer under debatt»
har liksom ikke vært noe poeter skal sysle
med. Eller mer presist: Poeter har en stund
satt problemer under debatt som veldig
få kan relatere seg til. Fra en verden som
1920 Sørumsand, som jeg opplever som mer
tilgjengelig, også sammenlignet med dine to
tidligere diktsamlinger. Hva har skjedd?
TMB: Ja, det tror jeg ikke det er noen tvil
om, dessverre. Et samfunn, et sted, som
Sørumsand, vil også måtte gjenspeile det.
Man kan for eksempel ikke skille Siris
skjebne fra samfunnet hun lever i. Det
henger sammen. «Utsatt» er forresten et
stikkord jeg liker. Jeg tror 1920 Sørumsand
avdekker at selv i de tryggeste omgivelser,
blottlegges enkeltmenneskenes utsatthet.
Ta for eksempel det sentrale, barnevennlige
boligfeltet, Lykkebo, bygget i god sosialdemokratisk ånd. Det viser seg å være
TMB: Jeg er enig i at 1920 Sørumsand er
mer tilgjengelig, for eksempel hva angår
form. Men tilgjengelighet har ikke vært et
mål i seg selv, det er snarere en konsekvens
jekter, og løsningen min ble en poesi som
for eksempel ikke benytter seg av en ujevn
venstremarg, men istedenfor nærmer seg
det mer monologiske, dramatiske uttrykket.
28
#By
Samtidig er det som du er inne på, snakk
om et konkret sted, med problemstillinger
som angår samfunnet. Det skulle være
mulig å relatere seg til det, og det ligger helt
klart en politisk vilje i det jeg skriver. Men
jeg anser den ikke som naiv, siden jeg ikke
er ute etter å lansere enkle løsninger.
Med naiv tenkte jeg også på dette
med i det hele tatt å anvende språket som
noe som er representativt for virkeligheten..
Mange har sett det som poesiens primære
oppgave å fremvise diskrepansen mellom
de to?
TMB: For meg er det så enkelt at språk
er samfunn. Til og med hos en lyddikter
som Ernst Jandl skinner egne erfaringer
og den faktiske verden igjennom, for
eksempel i «schtzngrmm» som gir lyd til
skyttergravskrig. Når det er sagt er ikke jeg
kategorisk på at språket eller poesien må
være representativt for virkeligheten. I 1920
Sørumsand
bryter virkeligheten og nærmer seg det mytiske, overnaturlige. At et eller annet bryter,
syns jeg er interessant.
Hvor går veien videre? Kjører du
tilbake til Sørumsand i neste diktsamling?
TMB: Jeg kjører tilbake, men ikke i neste
bok. Planen har hele tiden vært å gjøre noe
annet nå. Jeg tror det vil overraske.
29
#By
Sjuende bål
Caranavi, Bolivia. Februar 2013
(Utdrag fra side 394-396.)
som om sjåføren er bekymret. Jeg ser ut på slummen som utgjør El Alto. Endeløse rekker
med uferdige mursteinshus, klyngene med kaotiske strømkoplinger, som om en edderkopp
hadde forsøkt å spinne et nett i fylla, og jeg peker mot dokkene som henger fra lyktestolper
her og der, menneskedokkene som viser at her tar folk loven i egne hender, og bilen snirkler
og jeg tenker på mitt første møte med Evo, hvordan vi holdt vakt ved en veisperring, hvordan vi med enkle midler gikk rett i strupen på landets økonomi ved å kvele infrastrukturen,
og der var Evo, og jeg tenker på alt som har skjedd, årene jeg har jobbet for ham, og nå er
jeg på vei hjem for å bruke det jeg har lært av ham for å hjelpe mitt folk. Bringe oljealderen
til mitt folk. Som Evo har tatt tilbake kontrollen over sitt lands ressurser, skal jeg gjøre noe
ser jeg et blodspor i veibanen.
Øynene følger blodsporet i veibanen, og så hører jeg noe. Hører en lyd som skiller seg fra
alle andre lyder, som får bilhorn og mennesker til å forsvinne i bakgrunnen. Og mens blikket
følger blodsporet, og bilen langsomt beveger seg gjennom kaoset, blir lyden sterkere, og jeg
ikke være mer enn et halvt år gammel. Lys brun i pelsen, lys brun der den ikke er tilsølt av
blod. Bakdelen på hunden er sammentrykt, og det er tydelig at den har fått bakdelen under
hjulet på en bil. Det som er igjen av bakbeina henger slapt etter dyret mens den nedre delen
av buken er revnet og innvoller later til å ha blitt klemt ut av den. Hunden beveger seg
framover med forlabbene mens den klynker og piper, og jeg klarer ikke ta blikket fra hunden
som desperat forsøker å komme seg over en liten forhøyning innerst i rundkjøringen. Flere
hunder, skitne løshunder, kommer løpende mot valpen, sirkulerer rundt valpen som sakte
kryper mot sentrum av rundkjøringen. Hundene er oppspilte, det ser ut som om de leker,
som om noen holder en pinne foran dem, for halene beveger seg entusiastisk, logrer og er
30
#By
ville i blikket, og lukten av blodet tenner noe i dem, tenner noe annet enn overlevelsestrang.
Hundene sirkulerer nærmere, og en av løshundene begynner å slikke på asfalten, slikker i
blodsporet på asfalten. Vi står nesten stille i rundkjøringen, og jeg ser på hunden som slikker
i blodet. Smaken av blod sender signaler rett til hjernen på hunden, for den utstøter et ul
som jeg aldri har hørt fra en hund før. Lyden av en hund som har smakt på blodet til en
artsfrende. Jeg stirrer på hunden som slikker blod fra asfalten, og jeg ser på valpen som sakte
sleper seg inn mot rundkjøringen, sleper seg mot en form for trygghet, mens blodet sakte
renner ut av kroppen, mens blodet sakte tømmer kroppen for krefter. Innvoller hengende
slikker i blodsporet. Blodet slikkes opp fra asfalten, grådig, og så er det som om de forstår
noe, eller som om de mister noe, for så slutter de alle, nesten samtidig, å slikke i blodet på
asfalten. De begynner å sirkulere målrettet rundt valpen som ikke piper lenger, som ikke
piper og klynker, men forsøker å knurre. Jeg løfter blikket og ser noen barn, noen unge
gutter, svarte av skitt fra topp til tå som stirrer på valpen, de morer seg, og valpen forsøker
å glefse mot løshundene som kommer nærmere, og ungene ler og morer seg og jeg ser at
folk i bilene rundt følger med på det samme som meg, og alle smiler og ler og ser på valpen
som trekker knuste bakbein og innvoller etter seg langs en skitten asfaltkant. Så bruker en
av de større hundene et øyeblikk av uoppmerksomhet og napper til i en av tarmene på
valpen. Napper til i en av tarmene som henger ut av den knuste buken på valpen og trekker
innvollene lenger utover asfalten. Hunden trekker en rød tråd ut av buken på valpen, og
valpen vrir seg rundt og glefser etter hunden, men glefser tak i sine egne innvoller og da er
det at den store hunden rykker til og begynner å trekke valpen etter seg bortover asfalten.
Valpen blir trukket bortover etter sine egne innvoller. Glinsende rødt blod i veibanen etter
valpen som trekkes bortover etter sine egne tarmer, og så tvinger jeg meg til å se en annen
vei, lukker øynene og tenker at jeg skal hjem.
31
#By
Metropolens mystikk.
av Malene Berthelsen Lindgren
Noen byer omfavner deg. De tar deg inn,
og legger seg rundt deg. Og du koser deg.
Det er her du skal være, tenker du. Gatene
er fulle av muligheter, og du elsker å gå
rundt i dem bare fordi de er nettopp i den
byen. Alt blir mye bedre fordi det skjer akkurat der, og selv negative opplevelser aksepteres som en del av sjarmen, en brikke
i det idealistiske bildet av livet akkurat der,
akkurat da.
settende funksjon. Og om leseren tilfeldigvis er en student ved universitetet, vil det
sceniske bakteppet bli enda tydeligere og
får en bonus av å være kjent i bokens
scener fra før.
Kan steder folk søker mot si noe om
deres historie?
I Halvbroren, fra 2001, bruker Saabye
Christensen Oslo, og spesielt Fagerborg,
som scene i romanen. Byen blir i denne
anledning både åsted for nesten alle
romanens hendelser, men også rom som
har større betydning, både for karakterene,
for hendelsene og for leseren. Tørkeloftet
rommer romanens fraspark: en voldtekt
som fører til Fred, skam og en vanskelig
start på Veras voksne liv.
Hva er det som gjør at vi liker å lese om
de stedene vi har vært? Og omvendt: at
vi føler glede over å dra til det stedet vi
leste om i en bok. Selv om en byskildring
er pinlig nøyaktig, blir bildet forfatteren
bruker fortsatt ufremkallelig for leseren.
Det blir et forvridd og idealisert avtrykk
basert på forfatteres ord og hva slags referanser den lesende har til stedet. Byen blir
en drøm man kan oppsøke, en vandring
gatelangs i Utopia.
Kan steder folk søker mot si noe om deres
historie? Veras mor, Boletta, drar ofte
til Nordpolen, en bar som er innehaver
av ryktet om byens kaldeste øl. Hvorfor
trekkes hun mot akkurat denne baren?
Er det for å drukne sine sorger i alkohol?
Eller er det fordi dette stedet minner
henne om hennes far som forsvant i isen
på Grønland?
Ulike forfattere behandler byer på forskjellige måter. I novellesamlingen København,
av Katrine Marie Guldager, kan man lese
byen både som bakteppet for novellene og
som en deltakende person eller karakter.
stedet for handlingen være symbolsk for
handlingen, eller si noe om tiden, rommet og strømningene. Henrik Langeland
bruker ofte Oslo som miljø i romanene
sine. I Francis Meyers lidenskap har byen, og
spesielt Blindern-området, en stemnings-
Sted og rom fra romaner som Halvbroren
seg til. Man kan vandre hvileløst rundt i
Sults verden, tenke under Barnums tre,
33
#By
eller spise en eggekrembolle på Frederikke,
i Francis Mayers ånd. Dette kan kanskje
skape en følelse av en usynlig bro mellom
sted og måte som for Barnum. Men hva
by også eksisterer i sannhetens rom, er
kanskje ikke nødvendig for at den skal ta
deg inn, skape et behov for å oppsøke den
og derfor selv prøve å fremkalle byens
bilder? Det kan godt ligge en fordel i å
ha kunnskapen og viten om byen. Men i
tekstredskapet ligger det en mulighet til å
la metropolens mystikk virke for romanens
karakterer, og samtidig skape et ønske for
leseren om å ta del i romanens sted og rom.
Hvor mange barn har vel ikke gått inn i
et klesskap, banket på bakveggen og kjent
lukten av møllkuler?
34
#By
Sirklene i sanden, løvet i vinden
(skrevet på veggen i vindeltrappen)
En buss i snøstorm. Drømmen som tar fysisk form og viser seg å være et mareritt
Et deilig ligg. En ingeniør mister brillene sine
En gutt sitter på et bord og titter ut på snødrevet utenfor de frosne vinduene. Det tordner over en
øy i Stillehavet
Skomakeren med det farlige smilet. Huset og gaten du alltid har drømt om. Overrislingsanlegget
som slår seg på
Kanonene i bergskortene. Neonskiltene langs gågaten
Maren som brekker foten og må gjemme seg i den mørke soveromskroken gjennom dagene
Pornostjernen som leker med speil og lager de vakreste lysspill. Butikken med åpningstider som
Jenta i strømper, maske og med tigerhale. Dissidenten som formelt søker om asyl på fortauskaféen
Det lange, røde håret og det forbløffede blikket. Studenten som henger opp tråder med blekgule
julelys på begge sider av alteret
Den grinende, hule skrekken som viser seg i korte glimt i speilet
En gutt på trikken som dirrer og døser. En buss som skjærer gjennom snøfokket uten å etterlate
seg spor på veien
En drøm som var oss og som nå er et bilde. En sang som ingen noensinne har hørt, men som alle
likevel kan
Du er en sang
De vakreste linjene som noen tegner opp. De sorte linjene som noen skriver ned, de bleke arkene
Det bleke ansiktet i den sorte åpningen mellom murene. Smilet som kommer ut av ingenting
Skyggene mot muren. En soldat reiser seg og går
En stemme som ber om fred. Et hus reises opp av jorden. Urkreftene presser nye fjell opp mot
den vide, åpne himmelen
Her går veien til menneskene, gjennom natten går veien til menneskene
av Håvard Nilsen
35
#By
Neddagelse 1
Jeg brente ut mine øyne.
Flammene brant helt inn i sinnet mitt.
Flamberte tankene om splittelse,
misnøye,
uvitenhet,
usikkerhet,
egoisme,
og redsel.
36
#By
Neddagelse 2
Jeg river meg selv ut av min egen hud.
Skifter ny drakt.
Du har ikke sett alt,
hvis du ikke har sett en mann spise sitt eget
hode.
37
#By
Naturlige tall & parallellogrammer
1.
Noe forsvant da Le città invisible ble til Usynlige byer. Jeg gjør meg heller svar skyldig enn
å fortelle deg hva. Fraværet av noe kan kanskje sies å være lettere å leve med enn tilstedeværelsen av ingenting? Vi følger så det gjenværende: Marco Polo, Kublai Khan, ni deler
2.
Hver gang jeg beskriver en by for deg (Kublai Khan), forteller jeg noe om Venezia1, sier Marco Polo.
Frem til dette punktet har de ulike byene utfoldet seg til et eneste mylder av ulike merkverdigheter, men med dette svaret avkles alle som én og samme.
Calvino: mitt virke har som oftest bestått i å fjerne tyngde; jeg har noen ganger forsøkt å oppheve menneskeskikkelsens tyngde, noen ganger himmellegemenes og andre ganger byens tyngde: fremfor alt har jeg
2
.
Jeg vil gjøre deg oppmerksom på hvordan Svein Jarvoll sammenligner opplevelsen av
letthet med kiling: et sted mellom kjærtegnet og antastelsen3.
3.
[...] Le città invisibili avslører hvert begrep og hver verdi [som]
1
2
Italo Calvino, Usynlige byer, overs. av Aardal, 86
Italo Calvino, Amerikanske forelesninger, overs. av Eriksen, 13
3
4
Svein Jarvoll, “Letthet” i Et hvilket som helst glass vann, 63
Calvino, Amerikanske forelesninger, 81
38
.
4
#By
Også lettheten. Også hurtigheten. Også synlighet. Også mangfold. (Også tetthet.)
Letthet & nøyaktighet, som begge visstnok er sentrale kompositoriske verdier i Usynlige
byer, legger Calvino ut om i sine Amerikanske forelesninger som to av seks påminnelser for
det neste årtusen (2000 and beyond). De blir behandlet grundig hver for seg, men på et
tidspunkt (s. 27) kan det virke som han føyer lettheten innunder nøyaktigheten. Men!
Nøyaktighet er noe vanskelig, spesielt stilt opp mot sitt antonym unøyaktighet eller
?vaghet.
Det hårreisende nøyaktige blir fort til det latterlig vage og omvendt;
Det _________ vage kan fort bli noe _________ nøyaktig.
4.
Byen, sier Calvino, har gitt meg bedre muligheter til å uttrykke spenningen mellom geometrisk rasjonalitet og virvaret den menneskelige tilværelse fremviser5. Hvilket leder oss til parallellogrammet
ovenfor. Her har vi en manifestasjon av en mulig geometrisk rasjonalitet i Usynlige byer.
Den er et resultat av den tallrekken eller fasettstrukturen Calvino har konstruert. Hvert
av de naturlige tallene inneholder eksplisitt den verdien vi kjenner av tallsymbolene,
Usynlige byer fyller hvert av
litterært spiegel im spiegel. Figuren illustrerer et viktig poeng ved teksten og byen som sådan,
men hvilket?
Den geometriske rasjonaliteten i Usynlige byer (jf parallellogrammet ol) kan også, paradoksalt nok, tolkes som et uttrykk for strukturell tvetydighet. Ved å bryte
opp eller «ordne» (den nødvendige eller det påkrevde eller ikke-eksisterende?) lineariteten på akkurat denne måten inviterer Calvino oss til uanfektet å starte lesningen
hvor som helst. Narrativet blir et slags anti-narrativ; Jeg må narrativisere, manøvrere,
kanskje hoppe over en hel del (VI), søke tilbake i teksten (s. 82), følge en bestemt
kategori (De kontinuerlige byene) eller et tall (2) til ende før jeg innser det er lakunen som er
det viktigste, tomrommet.
5
Ibid
39
#By
Usynlige byer gestalter en form for lesning jeg ikke har gjort tidligere, men nå blir tvunget
ikke leder noe sted
hen, blir det en form for digresjon.
Usynlige byer
noe
og dette noe blir i det hele tatt ganske vanskelig å utpeke, da teksten ikke har en kjerne,
men hviler på det tvetydige. Nei, hvorvidt den har en kjerne eller ikke, blir kanskje feil å
spekulere i.
hva jeg
Det er her virvaret den menneskelige tilværelse fremviser melder sin aktualitet.
56
6.
De avbrutte historiene fullføres ikke som skjønnlitteratur, men nettopp derfor fullføres de som logikk7,
skriver Tor Ulven om Hvis en reisende en vinternatt. En bok viss kompositoriske grep unektelig er fortsettelsen av en idé som startet med Usynlige byer, kanskje før. Ulven fremholder
at Hvis en reisende en vinternatts fortellinger ikke er fortellinger, men didaktiske illustrasjoner av
forfatterens litterære innsikt,8. Denne forklaringsmodellen fungerer også godt til Usynlige byer,
Hvis en reisende en vinternatt.
6
7
8
Utklipp fra Det nye testamentet av Stig Sæterbakken, side 237. Trykt med tillatelse fra forlaget.
Tor Ulven, “Det virkelig ubegripelige” i Essays, red. Hagerup og Moi, 142
Ibid
40
#By
Jeg har ingen forestillinger imot å underskrive på sitatene ovenfor. Og kan med det
trekke et fortvilelsens sukk over at jeg egentlig aldri kom frem til noe som helst.
Litteratur:
Calvino, Italo. Amerikanske Forelesninger. Oversatt av Roy Eriksen. Oslo: Cappelen, 1990.
_________. Hvis en reisende en vinternatt. Oversatt av Jorunn Aardal. Oslo: Aschehoug, 1985.
_________. Usynlige byer. Oversatt av Jorunn Aardal. Oslo: Aschehoug, 1982.
Jarvoll, Svein. “Letthet” i Et hvilket som helst glass vann. Oslo: Gyldendal, 2001.
Prytz, Øyvind. Italo Calvinos litterære erfaringsekspriment. Det humanistiske fakultet, Norges teknisk-naturvitenskaplige
universitet, 2012.
Sæterbakken, Stig. Det nye testamentet. Oslo:Cappelen, 1993.
Ulven, Tor. “Det virkelig ubegripelige” i Essays. Redigert av Henning Hagerup og Morten Moi. Oslo:Gyldendal,
1997.
41
#By
Som en duevinge som var kommet for nær
Ytterst på kaia lente de gamle sjøhusene seg mot fjorden med de værslitte vindså også svart ut mot vårsnøen.
Hun løftet blikket og oppdaget
trakk seg inn i klærne og kjølte ansiktet som ei kald hånd. Det hvisket så stille i trærne at
hun måtte holde pusten for å høre det.
Da skipet
nærmet seg kysten, blåste en kald vind innover havna. På grensen mellom høytrykket fra
sør og et arktisk lavtrykk lenger nord, bygde det seg opp til storm.
Da han med godt tak om en stønning stirret gjennom tåka,
hadde han sett en lang rekke holmer dukke opp fra havet. Stengt inne av holmene, sto
sprøyten som et slagregn over mannskapet. Han hørte bølgene som slo mot skuta og det
overdøvende bruset mellom holmeveggene. Skuta lå viljeløst og slingret. Aktermasten lå
på skakke. Han slo armene rundt masten da en tung bølge feide over dekk.
En høy, forreven klippe kom mot dem. På
styrbord, nådde den halvveis opp til styrhuset. Den traff båten med en kraft som tvang
lyn, skrapte den opp den splintrende rekka i halve lengden. Vannet samlet seg, falt tilbake
Da bølgene var på sitt høyeste, stanset de og skjøt fart i det de falt sammen.
Skuta løste seg opp i sammenskumridde bølgene over dekket, mens baugen reiste seg vilt i lufta. Så fulgte det svimlende
fallet, det knallende, sitrende støtet da den brede baugen dumpa loddrett ned i den mørke
vannkløften.
Han løfta hånda og strøk det salte skummet fra leppene. Løfta hånda enda litt og holdt
den som en skygge over øynene sine. Han drev med bølgene, med ansiktet vendt ned for
ikke å bli blendet av sola. Halsen rett for ikke å drikke. Han var ikke i stand til å holde regning med tida, men trodde havet måtte ha stilnet straks etter at stormen hadde slynget ham
over bord.
Han så opp mot himmelen og blunket da det første dunlette snøfnugget smeltet
42
#By
hans til å kjennes som blytunge, ufølsomme isklumper uten kraft.
Når hun hadde ham, tenkte hun mye på dagene hun ikke
lenger ville ha ham hos seg. Nå tenkte hun mye på dagene som var gått. At hun serverte
hjortetakk fra syltetøyglass. At begge smuldra opp hver sin halve småkake til et kurrende
duepar ved blondegardinet i vinduskarmen. At de hadde lovet å vende tilbake til hverandre, sammen med et streif av lys, i form av ei due.
Han kunne slippe ei due fra dekket på et
Til dags dato visste ingen hvordan duene, sendt ut på en reise i en så truende tomhet,
når de ante hvilke uhyre avstander de måtte overvinne, peila seg inn på opprinnelsesstedet sitt. I alle fall var de vitenskapelige forklaringene, som hevda duene orienterte seg
etter stjernehimmelen, luftstrømmene eller magnetiske felt, neppe mer pålitelige enn
de forskjellige andre teoriene som var tenkt ut. Etter disse spørsmålene var løst, håpte
han forestilt seg hvordan det ville være hvis de plutselig kom seilende ned fra himmelen
til henne, mens sola ble silt gjennom fjærdrakten på de ubevegelige, utspilte vingene.
Mens hun satt
og plukket i en vrakende som sjømarken hadde ett i, drev vannet av håret hennes, trakk
gjennom klærne og kjølnet ansiktet som ei kald hånd. Hun fyltes med alle tankene og
forestillingene hun hadde gjort seg om ham. I bildet som danna seg, fulgte hun kinnenes
runding og nesens linje, nyanserte klangen i stemmen hans så presist, at hver gang hun
så dette ansiktet for seg, var det disse minnene hun fant igjen, når regnet bukta seg inne
mellom bladene, slynga seg mellom trærne og plutselig rørte ved henne. Som en duevinge
som var kommet for nær.
av Ole Kristian H. Heiseldal
43
#By
Det litterære norge
er en lang kø
jeg ikke gidder
å stille meg i
for en dag
kanskje
å kunne nå fram
til den tomme skranken
av suksess
isteden leker jeg kongen på haugen
med barna mine
og lar dem drømme om
å være i mitt sted
av Erik Larsen
44
#By
Færøsk litteratur i Norge
av Turið Sigurðardóttir, professor,
Fróðskaparsetur Føroya/Færøernes Universitet
Romantikken og nationalromantikken medførte stor interesse for norrøn historie og
digtning. I Norge sås i denne tid også interesse for færøsk tradition. Et kendt færøsk digt
er Ormurin langi fra ca. 1810 af Jens Chr. Djurhuus. 13 strofer af digtet kom på tryk i
1885 i Per Sivles oversættelse. Hulda Garborg, som rejste meget på Færøerne for at lære
sig færøsk dans, skrev i 1908 et skuespil med emne fra Færingesaga, Sigmund Bresteson.
Norsk –færøsk kultursamarbejde i begyndelsen af det 20. århundrede
om arbejdslivet. Essayerne står trykt på
færøsk og med norsk oversættelse af Leiv
Heggstad som parallelltekst. Dette hæftet
opnåede at udkomme i 2. udgave i 1925.
I starten af det 20. århundrede var der
livlig kulturel kommunikation mellem
den nationale bevægelse på Færøerne og
de vestnordisk orienterede bevægelser
i Norge såsom Norigs Ungdomslag og
landsmålsbevægelsen. Samarbejdet manifesterede sig i store “norrøne stævner”
I starten af det 20. århundrede
var der livlig kulturel kommunikation mellem den nationale
bevægelse på Færøerne og de
vestnordisk orienterede bevægelser i Norge
de spor som stævnerne satte i færøsk sangdigtning, er stadig synlige i den færøske
folkesangbog. Desuden blev færøske
temaer præsenteret i norske publikationer
og ikke mindst, der blev givet norsk støtte
til færøsk litteratur.
I 1920-erne blev færøsk kultur og litteratur præsenteret i en bergensk publikation. Norsk Aarbok, udgivet af Torleiv
Hannaas professor i Bergen fra 1920,
var vestnordisk orienteret, også når det
gjaldt sproget. I årene 1921-1938 bragte
årbogen en række vigtige artikler om
færøsk digtning, kultur, historie, politik
De første eksempler på præsentation
af færøske tekster i Norge kom i serien
Norske Folkeskrifter, som Norigs ungdomslag og Studentmaallaget havde stået for
siden århundredskiftet Hæfte 39, 1907,
har titlen Fraa Færøyarne og indeholder tre
essayer af den færøske digter og selvstyrepolitiker Jóannes Patursson (1866-1946):
«Natúrin» om færøske naturforhold,
«Søgan» om historien og «Hvønndagsyrki»
skrevet af færinger og blev trykt på færøsk
med enkelte ordforklaringer som fodnoter.
Enkelte artikler var beretninger af norske
rejsende til Færøerne.
Et resultat af det tætte samarbejde
mellem den norske og den færøske ung45
#By
domsbevægelse tidlig i det 20. århundrede
af Robinson Krusoe på færøsk i 1914.
Dette initiativ blev i dansknationale kredse
opfattet som en danskfjendtlig handling.
I 1925 udgav Norigs Ungdomslag et bind
med færøske kvad, samlet af J. Patursson.
Brødrene Hans Andrias Djurhuus (18831951) og J.H.O. Djurhuus (1881-1948) står
som hovednavne i færøske lyrik i den første
halvdel af det 20. århundrede. De er begge
udkommet på norsk med ét bind hver.
Både for Færøerne og Norge
gjaldt det at samarbejdet var
med til at styrke den hjemlige
kamp for den nationale sag.
Hans Andrias Djurhuus, nyromantiker,
folkelig, produktiv indenfor en langt række
genrer, men stærkest som lyriker, udkom
i 1936 på Gyldendal Norsk Forlag med
samlingen Havet song, digte af Hans Andrias
Djurhuus, udvalgt og oversat af Peter Molaug.
Udvalget tæller 37 digte fra de digtbøger
som Hans Andrias Djurhuus til da havde
publiceret: Sjómansrímur 1925, Halgiljóð 1932
og Undir víðum lofti 1934. Mange af disse
tekster er klassikere i færøsk litteratur og en
del har fået musik tilsat.
Den norske interesse og støtte var stimulerende for de kræfter på Færøerne som i
disse år arbejdede for at udvide det færøske
sprogs rettigheder og udvikle færøsk litteratur. Den færøske nationale bevægelse
mødte ofte stor modstand fra dansksindet
færøsk side og fra dansk national side, som
omkring 1914-jubilæet følte sig forulempet
af Norge. For den nationale bevægelse på
Færøerne var samarbejdet med Norge en
værdifuld modvægt mod en truet dansk
nationalismes aggressivitet. Men samtidig
var man følsom overfor enhver annekterende tendens i den norske tilnærmelse;
mens danskerne havde villet gøre færøsk
til en dansk dialekt, så var der nordmænd
som fremholdt, at færinger var norske. For
færinger gjaldt det om at samarbejde og stå
fast på sit.
Den ældre af brødrene, J.H.O. eller
Janus Djurhuus, som han kaldes, var klassisk uddannet. Han benyttede et europæisk
formsprog, men lod sig også inspirere af
norrøn digtning. Udover sin kvantitativt
begrænsede digtning oversatte han Homer
og Platon fra oldgræsk samt oldlatinske
digtere. En stor del af Janus Djurhuus’
digte udkom i norsk oversættelse ved Ivar
Orgland i 1979 på Fonna Forlag under
titlen Færøyske dikt av Janus Djurhuus. Titlen
er påfaldende eftersom Janus Djurhuus
udelukkende digtede på færøsk, men kan
have sin årsag i ønsket om at pointere den
i Norge ikke så kendte digters herkomst.
Oversætteren Orgland har en 150 sider
lang redegørelse, hvor han sætter J.H.O.
Djurhuus og hans digtning ind i en færøsk
Det færøsk-norske kultursamarbejde i
det tidlige 20. århundrede var vigtigt for
Færøerne. Både for Færøerne og Norge
gjaldt det, at samarbejdet var med til at
styrke den hjemlige kamp for den nationale
sag.
46
#By
og videre sammenhæng.
man af Oddvør Johansen, Tider skal komme
(2009) samt den meget eksperimenterende
U-historier om djevelskap på 900 sider af Carl
Jóhan Jensen.
Færøsk lyrik 1940-1970 i norsk gendigtning
Men det er særlig Jóanes Nielsen Moa
har oversat. Oversættelserne omfatter
romanen Glansbildesamlarane (2005) og
digtsamlingerne Sting (2003), Bruer av svoltne
ord (2004),
(2009), og desuden udvalget Frå alle kantar
ber vinden med seg ord og plantar og teikn (2007)
med digte fra Jóanes Nielsens fem første
digtbøger 1978-1993.
Knut Ødegård har oversat et udvalg af
tolv færøske digtere, hvoraf den ældste
er Chr. Matras (1900-1988) og den yngste
Heðin M. Klein (f. 1950). Ødegårds
gendigtninger, Færøysk lyrikk, gjendiktingar af færøysk notidslyrikk, udkom i 1974
på Aschehoug. Med én kvindelig lyriker
repræsenteret giver anthologien en udmærket oversigt over perioden ca. 1940-1970.
arbejdernes og arbejderkvindernes
digter
Jóanes Nielsen, digter og romanforfatter, er født i Tórshavn i 1953. Han har
arbejderkvindernes digter. Han er autodi-
Oversætteren Lars Moa
arbejdsmand, men i senere tid har han
haft bedre muligheder for at bruge sin tid
til at digte. Hans digtning handler meget
om social uretfærdighed, men arbejderne
er ikke kun ofre. deres glæder og sorger,
livsbekræftende arbejde og kærlighed,
beskrives i lange formfrie digte præget af
en slående disharmonisk metaforik som
Jóanes Nielsen er en af færøsk samtidslitteraturs markante navne. Hans norske
oversætter er Lars Moa, som i en årrække
har udført et stort oversættelsesarbejde
fra færøsk. Mens Ivar Orgland og Knut
Ødegård har det til fælles, at de udover deres oversættelser fra færøsk især har været
produktive som oversættere fra islandsk,
så har Lars Moa koncentreret sig om at
oversætte fra færøsk. Moa er uden sammenligning den som har gjort mest for at
udbrede færøsk litteratur i Norge, og han
blev i 2011 hædret med Anderson-Rysst
prisen.
ufaglært arbejde. I sine første digtsamlinger
opfordrer han til oprør mod magtens
institutioner, deriblandt kirken. Erotik og
det at digte er gennemgående temaer. Hans
poetiske vision er at skildre livet så direkte
som mulig i dets upyntede realitet. Måske
i overensstemmelse hermed er formen fri
og prosanær. Det lyriske og poetiske ligger
i koncentration, metafor, allegori og sam-
Moa har oversat to barnebøger Símun Sámal af Martin Næs (2005) og Dei kallar meg
berre Hugo af Rakel Helmsdal (2009), en ro47
#By
menligning. Fjernt fra de lærde genrer har
han en drøm om at blive digteren «som kopla slangen/ til livet,/ hørte poesien dunke
nede i jorda, /stryke oppunder himmelen/
og drype som dogg frå grøne blad.» (Pentur
1995, på norsk: Sting 2003). Andre steder
(Tjøraðu
plankarnir stevna inn í dreymin 1985):
stiller spørgsmålet hvornår de vil ‘tage’ deres tid. Digtsamlingernes antal er nu ni ialt,
Yrkingarnar eru rekar.
I 1990-årene begyndte Jóanes Nielsen at
vende sig mere og mere mod tidløse emner
som det at eksistere som individ i kosmos.
Som hos de tidlige modernister Walt Whit-
novellesamling, to bøger med aktuelle indlæg om politik og samfundsforhold, samt
to skuespil, hvoraf det ene, Eitur nakað land
weekend? (‘Hedder noget land weekend?’),
har modtaget den nordiske dramapris.
Viðarbular riknir inn á grýtutar strendur.
Heilivágur hjá sorgini.
ofte eksplicit til stede i ekspansive fortællende digte, ligesom hans forældre, mostre
samt historiske personer i fortid og samtid
dukker op som holdepunkter i digtene.
Selvom Jóanes Nielsen vrager kirken som
institution er han religiøst søgende. Hans
måde at nærme sig det ufattelige, Gud Jesus
og Døden, er at han menneskeliggør dem.
Spreingiknøttar móti maktini.
Saltið í rúkandi døgurðapottum.
(Dikta er rekved.
Trestammar landa på steinete strender.
Medisin mot sorga.
kirken som institution er han
religiøst søgende.
Granatar mot makta.
Saltet i rykande middagsgryter.)
I den lange kontemplerende «Telefonkiosken» (Pentur 1995, på norsk: Sting 2003) er
døden en herre med hat, som fra telefonkiosken giver besked om, hvem der nu skal
dø, og sådan bliver det ufattelige iklædt en
hverdagsagtig form, og digteren taler med
Gud på lige fod:
Ellers er det karakteriserende for Jóanes
Nielsen i sine digte at nævne genrer, som
ikke er de mest litterære, f.eks. breve eller
som mulig at nå modtageren med sit budskab og påvirke ham på en bestemt måde.
Jóanes Nielsen udgav sin første bog i
1978, digtsamlingen Trettandi mánaðin (‘Den
trettande månaden’), en tittel som hentyder
til at arbejdernes tid ikke er indtruffet, og
/.../
Kom Gud,
48
#By
ver grei denne morgonen, når eg rådlaus leitar etter
/.../
ein strimmel av kosmisk kjøtt, som
tilfeldigvis
spora som kom bort.
fekk syn og mæle.
Vis meg at du er ein del av det store strømdraget,
/.../
i slekt med vinden og med telefonen,
langsetter jord-
Et vigtigt digt i Bruer av svoltne ord (2002;
på norsk 2004) er “Passet mitt er pusten”
. Her understreger digteren endnu stærkare sin samhørighed med kosmos. Med at
ligestille passet og andedrætten insisterer
Jóanes Nielsen på sit verdensborgerskab,
og fornægter på samme måde som anarkisterne de grænser som staterne sætter. Digtet er en lang enetale til Jesus, som jeg’et er
taget på besøg; han vurderer Jesu offerdød
og sejr, at Jesus har «med lidenskab» taget
profeterne på ordet og med sin krop betalt
rentesrente «for galskapen sine spådommar». Jóanes Nielsen vil tage Jesus ned fra
korset og lægge ham i seng. Istedenfor de
«stinkande ramsene av sjølvhat og lenka
drøm», som kalder angersalmerne, sætter
Jóanes Nielsen kødets evangelium, og en
“bukett av kjøtblomstrar” er noget af det,
han har med til Jesus.
skorpa,
at andedraget ditt er i røyken frå fabrikkane,
/.../
Ikke bare naturen, men også det menneskeskabte og almindelige menneskers
virkelighed, ses her som guddommeligt.
Gud tiltales som en person, men Gud er
også kosmisk og allestedsnærværende:
/.../
Innarst inne veit eg,
at Gud er radiatoren i gleda mi,
at han er pina i auga til far,
Den nyeste digtsamling hedder Tapet millum
øldir («Tapet mellem århundreder»), 2012, en
tittel som antyder at fortiden er til stede og
kun skilt fra nutiden af en tynd membran.
spenne fast setebeltet,
reviderer gamle digte om revolution og havets
helte. I tilbageblik beskrives digter-jeg’et og hans
for vi landar i Færøyane om ei lita stund.
‘snyltere’, som tager deres chance til at skaffe
sig næring, mens den kosmiske elskov mellem
Samtidig er jeg’ bevidst om bare at være
nye digtsamling skildres den strømmende tid,
den ventende død, undren over livet, kærligheden og Gud skildres med større intensitet
49
#By
RETTLEIING TIL EIN SJØLVMORDAR
Hal ut det mislykka livet ditt, den mislykka kjærleiken,
alt det halvgode, håpa som gikk i knas, alle planane,
hal så mye du klarer utav deg, stift stakkarsdommen
buntar, i stramme knutar, hal i slintrer og trådar, og
kvar gong det svartnar for auga, skal du synas synd i
deg sjølv. Alt rundt deg blir borte som i fuktig tåke,
auga fylles opp av sorg. Hugs så alle dei illgjerningane
som pakket gjer mot deg, korleis denne fremmendgjorte tida hånar deg, kva for eit eldorado verda er for
idiotar. Og sanneleg, i skjelvingar losnar gråten i deg,
og tar du ein spegel og stirar inn i det oppløyste ansiktet, går gråten over i forakt. Du hatar stakkardommen
din, ønskjer deg eit varmare og sterkare liv, og som ein
eld opp frå jorda, raudnar du, blir sterkare, utfordrar,
og etter eit sekund ligg spegelen knust på golvet. Når
du feiar bitane saman, ligg det gamle ansiktet ditt i
den knuste dungen. Sjølvmordet fullenda. Den blodige
neven din har helsa verda. Første etappe i opprøret
vunni.
50
#By
VEGLEIÐING TIL EIN SJÁLVMORDARA
eitt gos upp úr jørðini rodnar tú, harðnar, bjóðar av, og eftir einum
51
#By
DIKTA MINE
Dikta mine
skal svaie i ein urskog av navlestrengar.
Utan å banke på
fylle musea med løyndomsfulle auga.
Dei modnas i einsame gjel i hugen
fyller segla med månelys og song
varmar seg mellom bryst som luktar natt og
sveitte.
Dikta er rekved.
Trestammar landa på steinete strender.
Medisin mot sorga.
Granatar mot makta.
Saltet i rykande middagsgryter.
52
#By
MÍNAR YRKINGAR
fylla fornminnissøvnini við duldarfullum eygum.
Yrkingarnar eru rekar.
Spreingiknøttar móti maktini.
Saltið i rúkandi døgurðapottum.
53
#By
FRYKT
Eg fryktar desse harde orda
som fossar ut av pennen min.
Skulle ønskje eg var ei sølvklokke
til pynt på ein aldersheim.
Fremmede menn med hatt
står og lurer i halvmørke kioskar.
Eg fryktar lighterane deires
som plutseleg
avslører hatske lepper.
Lengtar ut på havet
vere sårhendt skiten og ærleg.
Skrive eit kjærleiksbrev
fullt av vemod og sakn.
For det er ikkje døden
men livet eg fryktar.
Å vere djerv og uegoistisk
når gråten knuser alle ruter
solegladsblodet brånar nedover fjella.
54
#By
ÓTTI
Eg ræðist hesi ógvislingu orð
Gævi eg var ein silvurklokka
Fremmandir menn undir hatti
Eg óttist teirra eldføri
sum knappliga
avdúka hatskar varrar.
Skriva eitt kærleiksbræv
sólsetursblóðið bræðist oman av homrum.
55
#By
Hetta forbannaða lívið, eg elski so nógv
meðan glasið gongur runt,
breiðu vegirnar.
Uttan vitskuna og dreymin
Kanska verður tú kedd,
kallar meg ein av hesum luksusgestumnum, ið pakka
kuffertið uttan at siga farvæl.
fór tú út at ferðast,
haðani ongar ferjur venda aftur.
stoypt nakrar húsagrundir,
saltað nøkur tons av toski,
afturat,
Soleiðis hugsi eg viðhvørt
Men ber yvir við hensum býttu orðunum,
dukar gjøgnum tómar bussar og brotnaðar telefonboksir.
bara eina løtu
ræðist eg luktin av nitroglyserin.
kenna styrkina, summarið
uppdaga, at ein knappliga er eitt kraftverk,
ein streymur av villum ljósi.
Men heilt erligt
56
#By
Dette forbanna livet som eg elskar så høgt
Om eg dør i morgon, kjære,
så dra cowboybuksene oppover dei kalde beina mine,
den raude skjorta som eg liker så godt,
sett på Rolling Stones,
mens glaset går rundt,
les over meg diktet til Walt Whitman om dei breie
vegane.
Bortsett frå medvettet og drømmen
er fotefara våre på jorda viska ut.
Kanskje blir du lei deg,
saknar armane mine og eitt og anna heitt ord,
kallar meg ein av desse luksusgjestane som pakkar
kofferten utan å seie farvel.
Slik hadde eg iallfall kjent det,
viss du hadde lagt ut på reise
dit ingen ferjer returnerer frå.
Kva betyr ein femten, tjue år frå eller til,
kva kjem det himmelen ved om eg får skrivi noen dikt til,
støypt noen grunnmurar,
salta noen tonn torsk,
deltatt i noen streikar.
Slik tenker eg av og til
om dette forbanna livet som eg elskar så høgt.
Men ber over med desse tåpelege orda,
det hudlause hjartet mitt
dunkar gjennom tomme bussar og øydelagte
telefonkioskar.
Inst inne vil eg gjømme meg under det tjukke håret ditt
ligge attmed brysta som eit spedbarn,
berre ein stund
fryktar eg lukta av nitroglyserin.
Vere saman med deg der lampane heng lågt,
kjenne stryken, sommaren
strømme gjennom landskap av hat,
oppdage at ein plutseleg er eit kraftverk,
ein strøm av vilt lys.
Men heilt ærleg
av og til gidd eg ikkje leve.
57
#By
DIGITAL
Ønsker du å bidra? Vi tar imot dikt, noveller, korttekster, romanutdrag, essays, intervjuer,
anmeldelser, artikler og nesten alt mulig annet. Har du en idé eller et bidrag du gjerne vil
se på trykk? Send det til [email protected]
Trykk:
Opplag:
Takk til:
E-post/Blogg/Twitter/Facebook:
07-gruppen
500, ISSN 18921566
Fritt Ord
Kulturstyret SiO
Frifond
Norsk kulturråd
[email protected]
litlasso.blogspot.com
Twitter: @litlasso
Facebook: Litteraturtidsskriftet Lasso
59
Hvordan overleve som forfatter
Først leser du fantastiske ting som andre har skrevet og sier til deg selv: Dette
er fantastiske ting, men jeg hadde ikke hatt lyst til å skrive dem selv.
Så skriver du noe som ikke er like fantastisk og sier til deg selv: Det er
ikke like fantastisk, men det er dette jeg har lyst å skrive.
av Nils-Øivind Haagensen