VERDIER - Haraldsplass Diakonale Sykehus

MAGASIN FOR STIFTELSEN BERGEN DIAKONISSEHJEM
NR 1 – 2011 – 4 6. ÅRGANG
VERDIER
Haraldsplass
Diakonale Høgskole
Haraldsplass
Diakonale Sykehus
Garnes
Ungdomssenter
Senter for
Livsmestring
Solli
Sykehus
2
Haraldsplass N R . 1 - 2 0 11
Eksemplets makt
”Den største utfordringen for moderne helseinstitusjoner er
manglende hjertevarme”, uttalte nestor i norsk helseforskning,
professor Peter F. Hjorth, i et intervju med VG for en del år siden.
Dette intervjuet inspirerte oss til visjonen om at mennesker i møte
med stiftelsens virksomheter skal oppleve kompetanse med hjerte­
varme. Stiftelsen Bergen Diakonissehjem står i en tradisjon hvor vi
utdanner og rekrutterer mennesker med god fagutdanning som
virkemiddel for å tjene andre. Fagkompetansen lærer vi i fag­
studiene. Hjertevarme er et uttrykk for nestekjærlighet. Men kan
neste­kjærlighet læres?
Selv om vi er skapt til nestekjærlighet, lever vi det ikke alltid ut.
Vi må læres opp til det, trene på det og inspireres til det. ”Det
diakonale blikk” som ser en situasjon og gjør noe i forhold til den,
må oppmuntres og fremelskes. Ved å sette navn på det som hindrer
oss i å gjøre praktisk nestekjærlighet (for eksempel usikkerhet, frykt,
egoisme, likegyldighet, forakt), kan vi lettere gjøre noe med det.
På spørsmålet om hvem som er min neste, svarer Jesus med den
kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan. Fortellingen
som i vårt verdidokument illustrerer visjonen om kompetanse med
hjertevarme. Om mannen som ble slått ned og røvet på landeveien
og som forslått og blodig blir liggende i veikanten. Om presten og
kirketjeneren som går forbi, og om mannen fra et folk som ikke
trodde på jødenes Gud, som er den som tar ansvar, som engasjerer
seg og hjelper. Historien som viser at Gud inkluderer også ikke
troende i sin plan. Samaritanen så, brydde seg om og handlet.
Gå bort og gjør som han, sier Jesus til slutt.
Mennesker som i møte med andre kombinerer kompetanse med
hjertevarme blir rollemodeller som inspirerer til etterfølgelse.
NR. 1 - 2011 Haraldsplass
STIFTELSEN BERGEN DIAKONISSEHJEM
er en uavhengig diakonal institusjon innen
Den norske kirke. Stiftelsens formål er
å fremme kristen omsorg for mennesker.
Styreleder: Astrid Byrknes
Adm. direktør: Terje Steen Edvardsen
DIAKONIFELLESSKAPET
er et organisert, kristent faglig og kulturelt ­
fellesskap som er med å gi kraft og inspirasjon
til tro og tjeneste.
Forstanderinne: Rollaug Waaler
SJELESORGSENTERET
arrangerer samlivskurs og har samtaletilbud
til ­personer som har behov for å arbeide med
­personlige ­utfordringer, kriser og sorg.
SENTER FOR LIVSMESTRING
er en nysatsing innen mestring og psykisk helse
med fokus på tidlig behandling og forebygging,
helhet og relasjoner. Senteret har virksomhet i
Bergen og i Jølster. Daglig leder: Edith Aarebrot
Madsen.
HARALDSPLASS DIAKONALE SYKEHUS
er universitetsklinikk og er sammen med
Haukeland Universitetssykehus, lokalsykehus
for Bergen lokal­sykehus­område på oppdrag
for Helse Vest. Sykehuset har 180 senger
og ca 900 ansatte på hel- og deltid.
Styreleder: Terje Steen Edvardsen
Adm. direktør: Radina Trengereid
Sunniva Klinikk
er Haraldsplass Diakonale Sykehus sin klinikk for
­lindrende behandling og omsorg ved livets slutt.
Sunniva Klinikk er en del av sykehuset.
HARALDSPLASS DIAKONALE HØGSKOLE
tilbyr profesjonsutdanning som sykepleier,
­videreutdanning innen veiledning, livssyn
og etikk, samt palliativ omsorg.
Styreleder: Terje Steen Edvardsen
Rektor: Jørn-Henning Theis
Senter for relasjonsutvikling
tilbyr tverrfaglige videre­utdanninger innen
­veiledning, livssyn og etikk og palliativ omsorg.
GARNES Ungdomssenter
er et senter innen barne- ungdom- og
familievern (BUF). Senteret arbeider på oppdrag
for s­ tatens BUF-etat. Senteret har et differensiert
tilbud ­tilpasset det enkelte barn/ungdom.
Styreleder: Terje Steen Edvardsen
Styrer: Arvid Møll
SOLLI DPS
eies 50 prosent av Stiftelsen Bergen Diakonisse­
hjem. Solli Sykehus er et Distrikt Psykiatrisk
Senter (DPS) som arbeider på oppdrag fra
Helse-Vest.
Styreleder: Terje Steen Edvardsen
Direktør: Inger-Johanne Haukedal
Vi kan lære fra gode eksempler og øve oss. Det handler om å ville.
Alle som vil kan bli gode rollemodeller. Vil du?
Terje Steen Edvardsen
Magasin for Stiftelsen Bergen Diakonissehjem.
Ansvarlig redaktør: Terje Steen Edvardsen
Redaksjon: Arvid Møll, Jørn-Henning Theis, Radina
Trengereid, Rollaug Waaler, Terje Steen Edvardsen.
Kontakt redaksjonen: [email protected]
Prosjektledelse og utøvende redaksjon:
Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no
E-post: [email protected]
Design, layout og produksjon: Konvoi as
Trykk: Scanner Grafisk AS
Haraldsplass kommer ut to ganger pr år.
Abonnement bestilles ved Stiftelsen
Bergen Diakonissehjem, tlf 55 97 96 00
Adresseendringer:
[email protected]
Diakonalt samarbeid med sykehus i Malawi
Haraldsplass Diakonale Sykehus har utveksling
av sykepleiere med et diakonalt drevet syke­
­hus i Nkhoma som ligger ca 60 kilo­meter
utenfor Lilongve; hoved­staden i Malawi.
Mens utvekslings­­program­­met er i full sving,
har norske sykepleiere stått i spissen for inn­
redning av et akuttmottak for barn ved
Nkhoma-syke­huset. Alt er i sin helhet
finansiert av Fredskorpset.
Siden november 2010 til
februar i år har 260 barn med
alvorlig sykdom fått behand­
ling på sykehuset. Av disse
berget 96 prosent livet. Uten
akuttmottaket hadde stati­
stikken vært betydelig verre,
forklarer Solveig Ullaland som
er prosjektleder for internasjo­
nalt samarbeid ved Haralds­
plass Diakonale Sykehus.
Enkelt men effektivt
– Akuttmottaket er fortsatt
langt unna det vi forbinder
med et akuttmottak etter
norsk standard, forklarer
Ullaland. -Det er kjøpt inn
monitorering- og overvåk­
nings­utstyr til akuttmottaket
for å stabilisere kritiske
pasienter, og de har innført
”triage” som er en metode for
å prioritere pasienter.
– Vi har bygget opp akutt­
mottaket fra scratch, og vi har
forsøkt å tilpasse oss en arbeids­­­
måte som fungerer i miljøet her
og som samtidig redder så
mange liv som mulig, forklarer
Maria Svensson på jobb i
Malawi.
– Hva er de viktigste erfaringene fra oppholdet?
– Å lære seg å samarbeide
med folk fra en helt annerledes
kultur. Ingenting her er som
hjemme. Så vi har fått lære oss
å arbeide som en slags ”kame­
leoner". Det å tilpasse seg og
smelte sammen med arbeids­
måter her og samtidig forsøke
å bevare sine egne behov har
ikke vært helt lett, men det har
vært fantastisk lærerikt!
Malaria
– Det er mye malaria i området
og barn under 5 år med 39 i
feber eller mer får slippe inn
som akuttinnleggelse. Mange
mødre venter ofte litt for lenge
med å oppsøke sykehuset;
kanskje de kommer via en tur
innom heksedoktoren. Men
det gledelige er jo at vi klarer
å redde så mange unge liv, sier
Ullaland.
– Hva har gjort størst inntrykk
på dere i Malawi?
– Menneskenes glede og sorg­
løshet. Tross all fattigdom,
sykdom og alle vanskeligheter
som mennesker møter her hver
eneste dag, så ser du nesten
aldri sure eller bedrøvede
ansikter. ”Ossadandaula,
palibe mabvuto!" sier de har
nede. Det betyr "Dont worry,
there is no problem!" Og det
er virkelig slik atmosfæren er
her nede. Til forskjell fra
hjemme hvor alle har alt,
men ikke er fornøyet og glad.
Her har ingen noe som helst,
men alle er glade, sier Maria
Svensson.
Ti måneder
Utfordringene er store, men
samtidig spennende for fagfolk
som ønsker å bruke ti måneder
av livet sitt under fremmede
himmelstrøk. Men noe å
anbefale?
– Absolutt! Det har vært ti
helt fantastiske måneder her.
Sørgelig iblant, tungt og
vanskelig og frustrerende
innimellom. Men samtidig en
helt fantastisk opplevelse som
har snudd om på hele vår
verden og fått oss til å sette
pris på livet på en helt annen
måte. Vi kommer garantert til å
dra tilbake til Malawi og vi vil
på det varmeste anbefale andre
å dra her! Sier Maria Svennsom
og Linn Kristin Hatlebrekke
On site: To sykepleiere fra
Haraldsplass Diakonale Sykehus
har snart vært i Malawi i ti
måneder. (Fra venstre): Maria
Svensson, Nyathipa Mhango,
Berhta Chabakha og Linn Kristin
Hatlebrekke.
INTERESSERT?
For mer informasjon: Solveig
Ullaland, tlf 5597 8541,
[email protected]
Om sykehuset:
www.nkhomahospital.org
Fakta om Nkhoma sykehus
• 60 km sør vest for Lilongve
• 230 senger
• Nedslagsfelt med en
befolk­ning på 60.000
(362 lands­byer)
• 11 helseklinikker under
Nkhoma synoden
• Medisin, barneklinikk,
kvinne­klinikk, øyeklinikk,
isolering og TB
• Organisert under CHAM,
som er en paraply­
organisasjon for alle kristne
sykehus i Malawi
VERDIDOKUME
NT
KO M P E TA N S E M
ED
H J E R T E VA R M E
Ny utforming
av verdi­
dokumentet
Stiftelsen Bergen
Diakonissehjem har laget
en ny utforming av verdi­
dokumentet. Innholdet er
det samme, men layout er
ny. Dokumentet kan
bestilles på e-post:
[email protected] eller
på telefon 55 97 96 00.
3
4
Haraldsplass N R . 1 - 2 0 11
NR. 1 - 2011 Haraldsplass
Etisk fordring: Professor Kari Martinsen bygger videre på den
danske filosofen Løgstrups tanker om ”den etiske fordring” som
grunnlag i profesjonsutdanningene i helsevesenet. Personorientert
profesjonalitet er Martinsens ideal.
V er d i p l a tt f o r m f o r s y k e p l eie – f o r a l l e :
Nestekjærlighet
som livsmulighet
– Den etiske fordring springer ut fra nestekjærligheten som fortellingen
om den barmhjertige samaritan handler om. Fortellingen er en grunn­
fortelling og viser at den etiske fordring og nestekjærligheten er ”før”
både kultur, normer og moral. Nestekjærlighet er en etisk livsmulighet
som er gitt alle mennesker, den er universell. Den kommer forskjellig til
uttrykk avhengig av kultur og kontekst. Nestekjærlighet er absolutt ikke
noe kristne har monopol på.
V
i har vært heldige og
fått avtale med Kari
Martinsen; doktorgrad i
historie, magistergrad i filosofi
og i virke som professor II i 20
prosent stilling ved Haraldsplass
diakonale høgskole. Tiden er
dyrebar for en som både reiser
mye, underviser, veileder og har
mye på hjertet. -Jeg sitter
egentlig og skriver på en bok
om (den danske filosofen, red.
anm.) Knud Ejler Løgstrups
tenkning i forhold til sykepleien.
Boken skal komme ut i en dansk
serie om Løgstrups tekster,
forklarer Kari Martinsen. Og
dermed er samtalen i gang om
omsorg, diakonisser og verdier.
Verdi og verdi fru Blom
– Verdi er noe som er verdifullt.
Jeg blir mer og mer opptatt av
relasjoner; det er i møtet mellom
mennesker at verdiene oppstår.
Det er relasjonene som gjør livet
verdt å leve. Martin Luther skrev
blant annet at ”vi er som det
daglige brød for hver­andre”.
Det er relasjonene som gir livet
næring og mening. Men akku­rat
som et brød, kan relasjonen
”mygle”. Like fullt: Relasjoner er
helt avgjørende og grunnleg­
gende for å forstå oss selv og
samfunnet. Derfor er neste­
kjærlighet en livs­forut­setning og
uttrykker en rela­sjonshorisont
hvor det er ”den andre” som
står i sent­rum. For en sykepleier
er det pasienten som står i
sentrum, forklarer Martinsen.
– Diakonisse­­tradi­sjonen står i en
kristen kultur­tradisjon. I møte
med andre verdisett blir rela­
sjonen en syretest på vårt eget
verdisett. For dialogen må ha et
feste et eller annet sted, ellers
blir dialogen menigsløs. Det fine
med Løgstrups filosofi er at den
er situasjonsnær. Han tar
utgangs­­­punkt i relasjoner
mennesker imellom, og
Løgstrups grunnlag er basert på
tillit og nestekjærlighet. Og det
grunnlaget er universelt; noe
som ligger forut kultur, normer
og moral.
Travaille – to travel
Fortellingen om den
barmhjertige samaritan vitner
også om - i utgangspunktet fromme mennesker som hastet
forbi den halvdøde mannen i
grøften. De hadde det travelt,
mener Martinsen.
– Ordet ”travelt” er interes­
sant. På fransk har ordet en
betydning i retning av å arbeide
under press; uten glede. På
engelsk betyr ordet ”å reise” og
det kan bety å reise sammen
med; å følge med en annen. En
reiser sammen. Pleieren i vår tid
står under et veldig press om å
jobbe ”travelt”. Prosedyrer og
rutiner kommer i veien og
stenger for møtet mellom syke­
pleieren og det andre
mennesket; pasienten. Det blir
teknologien som påkaller og
ikke pasienten. ”Hadde ikke
den barmhjertige samaritan det
travelt,” kan vi spørre? Det er
en annen form for travelhet
enn den hektiske gjøremåls­
travelheten. Det er en travelhet
hvor samaritanen er fordret av
den annens nød. Her er det den
nødlidende som roper samari­
tanen opp; et rop om å bli
ivare­tatt.
Identitet = integritet
– Er det mulig å skille mellom et
menneskes verdisyn og dets
identitet?
– For meg har identitet svært
mye med integritet å gjøre, i
betydningen ”ta vare på som
hel person.” Å være integrert er
motsatt av å bli revet i stykker.
Det er nok mulig å utføre
prose­dyrer uten å være til stede
mentalt. Du kan sette en
sprøyte i armen på pasienten
og dure på. Noe annet er å se
etter hvordan pasienten har det
og hvordan blodårene oppfører
seg, for så å sette en sprøyte
Kari Martinsen
Kari Marie Martinsen (født 20. januar 1943 i
Oslo) er en norsk sykepleier, magister i filosofi
og dr.philos. Hun er professor i sykepleie­viten­
skap ved Høgskolen i Harstad og Haralds­plass
diakonale høgskole. Martinsen er anerkjent
for å har kommet med viktige, egne bidrag
innenfor omsorgs­tenkning og sykepleie.
Martinsen har vært ansatt ved Danmarks
sygeplejerskehøgskole, nå Institutt for syge­
plejevidenskab ved Århus universitet, og
senere ved Avdeling for sykepleie,
Universitetet i Tromsø. I 1998 ble hun til­
knyttet Lovisenberg diakonale høgskole,
og i 2002 ble hun ansatt ved Institutt for
samfunns­medisin, Seksjon for sykepleieviten­
skap, Universitetet i Bergen. Martinsen har
skrevet en rekke bøker og artikler innenfor
omsorgsfilosofi, historie og sosialpolitikk.
Martinsen opplevde i sine studiedager
herskende teorier om sykepleie som proble­
matiske og søkte å omformulere disse.
Istedet for fokus på begrepsdefinisjoner og
tekniske oppgaver har hun søkt å rette
blikket mot hva pleie og omsorg egentlig
handlet om. Derfor påbegynte hun studier i
filosofi for å finne ut av dette, og influert av
Hans Skjervheim mar­kerte hun seg som en
kritiker av den herskende positivismen.
Martinsens utgivelser på 90-tallet ble betraktet
som samfunnskritiske, og hun mot­tok kritikk
fra Norsk Sykepleierforbund som oppfordret
sine medlemmer til ikke å lese hennes tekster.
De utestengte Martinsen fra NSF, men i 1993
ba forbundet offisielt om unnskyldning.
I 2010 ble Martinsen ”årets sykepleier”
i Norsk sykepleierforbund, Hordaland.
5
6
Haraldsplass N R . 1 - 2 0 11
Utvalgt bibliografi
• Omsorg, medisin og syke­
pleie (1989)
Universitets­forlaget.
• Fra Marx til Løgstrup
(1993) Universitetsforlaget.
• Fenomenologi og omsorg
(1996) Universitetsforlaget.
• Samtalen, skjønnet og
evidensen (2005) Akribe
Forlag.
• Care and vulnerability
(2006) Akribe Forlag.
• Å se og å innse (2009)
Akribe Forlag.
Kilde: wikipedia.org
Ridder av 1.klasse
Hans Majestet Kongen
utnevnte før påske professor
Kari Martinsen (68) til
Ridder av 1.klasse av Den
Kongelige Norske St. Olavs
Orden. St. Olavs Orden
tildeles som beløn­ning for
utmerkede tjenester for
fedrelandet og menneske­
heten. Kari Martinsen får
ordenen for sin innsats
innen syke­pleiefaget.
Mesteparten av sitt yrkes­
aktive liv har Martinsen
forsket og under­vist ved
norske sykepleie­høgskoler
og universitet, men hun har
også betydd mye for
etablering og utvikling av
sykepleieviten­skap i andre
nordiske land.
NR. 1 - 2011 Haraldsplass
uten å øve vold mot pasienten.
En er til stede med seg selv som
person i det en gjør. Det jeg
kaller ”gjøremålseffetivitet” kan
være veldig ineffektivt. Da er en
ikke oppmerksom og nær­vær­
ende pasientens situasjon, men
kun opptatt av rent teknisk å
sette sprøyten. En samar­beider
ikke med pasienten, pasientens
kropp og blodårer blir på en
måte ”angrepet” og lukker seg
til. En tråkker over sin nestes
urørlighetssone. Urørlighets­
sonen er et sentralt begrep i
Løgstrups tenkning, det er noe
vi ikke skal røre ved. Samtidig er
det viktig med nærværende
åpenhet fra pleierens side. Uten
åpenhet blir urørlighetssonen en
ubevegelig og utestengende
grense, men uten respekt for
urørlighetssonen blir åpenheten
invaderende. Nærværende, men
likevel med en avstand til
pasien­ten, er utfordringen.
Denne ”forenede motsetning”
mellom åpenhet og avstand må
håndteres nennsomt. Uten
åpen­­­het blir sykepleierens arbeid
blind teknikk der hun selv ikke
er til stede i det hun gjør. Uten
at sykepleieren viser respekt for
pasientens urørlig­hetssone blir
det vold; man påfører den
annen skam. Det er lett å
glemme at både pleieren OG
pasienten har verdisett og identi­
tet som skal ivaretas i relasjonen.
Ikke kristen-monopol
Underteksten i en samtale om
diakonale, kristne verdier kan
lett bli oppfattet som hovmodig
i forhold til andre som ikke
uttrykker sitt verdisyn på samme
måte, mener Martinsen.
– Nestekjærligheten ble ikke
oppfunnet av de første kristne,
men de oppdaget den. Neste­
kjærlighet er imidlertid grunn­
leg­gende for alt liv. Kristen­
dommen kan bære den frem,
men nestekjærligheten er
universell. I en kristen tro er den
en fundamental viktig del, men
prinsippet fra Grundvig står
fast: ”Menneske først, kristen
så”. Nestekjærlighet kan vi ikke
være foruten, den viser til noe
som er større enn oss, og som
vi bæres av. Uansett tro.
Tillit som verdikomponent
– Løgstrup blir av tidligere kolleger omtalt som så godtroende
at når noen ønsket ham ”god
jul og godt nyttår”, så trodde
han på det. Er dette en gangbar
posisjon å møte andre med?
-Løgstrup var nok mer realist
enn som så. Men jo, i utgangs­
punktet møtes vi i en uforbe­
holden tillit til hverandre. Når vi
avtalte å møtes kl 13 for dette
intervjuet, så tror vi begge at
vi møtes på det klokkeslettet.
Vi er hverandres verden og
hver­­andres skjebne. Og det kan
være skjebnesvangert. Mot­
stykket til tillit er isolasjon. Og i
isolasjon kan vi ikke leve; da har
vi ikke relasjoner og ikke noe liv.
Verdinøytral umulighet
– ”Verdinøytralitet” er et motebegrep i deler av samfunnet,
særlig i politikken. Er ikke det er
æresbegrep også i sykepleien?
– Verdier kommer ikke fra oven.
Verdier vokser opp nedenfra ut
fra erfaringer vi høster i rela­
sjoner. Erfaringer vi gjør former
den enkeltes verdisett. Det er
ikke mulig å være verdinøytral.
Verdi­begrepet grenser imidlertid
opp mot toleransebegrepet:
Dette at vi ”tåler” den andres
verdier eller preferanser. Det
betyr ikke at vi er likegyldige til
egne eller andres verdier. Vi må
tvert imot være tydelige på eget
kultur­grunnlag og verdisett,
men sam­tidig akseptere andres
verdisyn.
Fagkunnskap og følelser
– Er ikke dette å åpne for en
fullkommen kultur-relativisme?
– Nei, det finnes en etisk ford­
ring om å ivareta hverandres liv.
Men det finnes mange kulturer,
normer og moraler. Den etiske
fordring er før-kulturlig, men
den må uttrykke seg gjennom
våre kulturskapte normer og
regler og ritualer. Kulturene er
tvetydige. De kan brukes til å
trykke ned den etiske fordring.
Men de kan også gi rom til at
fordringen får leve, til at vi kan
formulere normer slik at vi kan
ta vare på hverandre. Utford­
ringen er hvordan nestekjærlig­
heten kan uttrykkes i kulturen.
Vårt mål må være å skape en
kultur hvor neste­kjærligheten
får blomstre. Mennesket er mer
verdifullt enn kulturen. Og vi
trenger et verdisyn og verdisett
for ikke å invadere et menneske.
Integritet betyr at noe er urørlig
og ikke skal krenkes hvis det
likevel blir rørt ved. Å være
profesjonell er også å våge å
være menneske; være åpen for
følelser som setter en selv i
tilbakeholdenhet og lar den
andre tre frem. Å være profe­
sjo­nell er å spørre etter fag­
kunnskap som gjør det mulig
å se pasienten som et lidende
menneske og verne hans
integritet. Denne veksel­virk­
ningen mellom profesjonell
faglighet og medmenneske­
lighet må utfordres i en vennlig
vekselvirkning. Det er dette jeg
kaller ”personorientert profesjo­
nalitet”. Følelser som er bundet
til noe utenfor en selv er ikke
farlige, i motsetning til følelser
der en kretser rundt seg selv og
har seg selv i sentrum. De
bundne følelser gir innsikt som
henger sammen med med­
levelse i situasjonen. Følelser
og fornuft henger sammen.
De bundne følelser åpner for
å kunne ta imot den andre.
Diakonal kulturendring
– Diakonissetradisjonen ble en
pådriver for utvikling av vel­
ferds­staten. Diakonissene ropte
ut nøden til de som ble oversett
i samfunnet. Diakonissene
pekte på nøden som andre
hastet forbi og helst ikke ville
se. Dette er for meg et uttrykk
for hvordan kvinner tok
utgangs­punkt i menneskers
livsvilkår og fikk endret kul­
turen, avslutter Kari Martinsen.
An b u d i o m s o r g sse k t o ren :
Mangfold er en
viktig egenverdi
Høyre fikk høsten 2010 flertallet i Helse- og sosialkomiteen på
Stortinget med seg i et ønske om å utrede alternativer til dagens
anbudssystem for tilbydere innenfor helse- og omsorgssektoren.
Helseministeren har likevel valgt å utrede dette selv i samtaler med
noen av aktørene på feltet. –Vi er opptatt av å sikre både de ideelle
og de små familiedrevne virksomhetene vilkår som gjør at vi kan ha
et reelt mangfold å tilby brukerne, sier Høyreleder og medlem i
nettopp Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.
D
e ideelle virksomhetene
har en viktig rolle å spille
i det sam­lede til­budet
innen helse og omsorg. Mange
av de tilbud som det offentlige
har i dag, er oppstått i og
utviklet av de ideelle aktør­ene.
Dette er tjenester som det i dag
er naturlig er ført videre på
offentlige hender, men uten de
frivillige og ideelle aktørene vil
vi miste innovasjonskraft og
nyskaping som samfunnet vil
savne. For det andre mener jeg
mange av de ideelle aktørene
organiserer frivillige med­
hjelpere. Dette vet jeg utgjør en
betydelig forskjell ved mange
institusjoner hvor det ligger til
rette for dette, sier en tydelig
engasjert Erna Solberg. – Jeg
vet også at mange av de ideelle
aktørene er flinke med ”like­
mannsperspektivet” – det vil si
at mennesker som har vært
gjennom samme type pro­
blemer som det brukergruppen
har – blir trukket inn som råd­
givere og som frivillige. Det
betyr at brukerne ikke bare
møter fagfolk men også like­
menn som kan gi annen type
hjelp til de som trenger det.
– Det hevdes at ideelle virk­som­
heter taper markeds­andeler til
fordel for offentlige og kom­
mersielle aktører på sine
respek­­­­tive områder. Hva vil
Høyre gjøre for å stoppe denne
utviklingen?
Smarte innkjøpsavtaler
– Vi har helt konkret foreslått at
alle anbud på omsorgsområdet
fryses i påvente av en avklaring
om konkurransevilkårene.
Dess­verre fikk vi ikke flertallet
på Stor­tinget med oss på dette.
Rent praktisk mener vi en til­
nærming med det vi kaller
”smarte innkjøpsordninger” vil
imøtekomme vårt og aktørene
ønske om pris, kvalitet og mang­
fold på en god måte. Vi vil
trekke inn innovasjonsevne,
frivillighet og andre parametre
for de ulike områdene i konkur­
ransegrunnlaget, slik at man kan
få frem et antall tilbydere med
forskjellige profiler. Der­med vil
brukerne ha større mulig­het til
å velge tilbyder innefor offentlig
godkjente økonomiske og
faglige rammer. På denne måten
sikrer vi inn­kjøp av velferds­
tjenester som gir mangfold,
valg­frihet, kvali­tet, nærhet til
tjenestene og forut­sigbarhet for
aktørene. Motsatt ser vi det som
svært uheldig hvis den lang­
siktige konsekvensen av anbuds­
ord­ningene blir at det offentlige
bidrar til at det ved neste korsvei
ikke er et eksisterende marked.
Da vil en kortsiktig økonomisk
gevinst ved lav pris kunne føre til
monopoldanning og høy pris på
lang sikt. Vår modell bygger på
erfaringer fra Sverige og som,
etter det jeg forstår, har mange
likhetstrekk med det som HSH
foreslår. (se stortinget.no og søk
på Dokument 8:79, red.anm.)
– Ideelle virksomheter i Norge
taper terreng, samtidig som man
ser at ideelle aktører i EU-land
får avtaler som er tilpasset deres
egenart. Hvorfor tolkes konkur­
ranse­regler og anbudsprose­dyrer
i Norge slik at dette ikke slår til i
Norge?
Bruke handlingsrommet
– En av de viktigste faktorene er
nok at ESA som overvåker
konkurranseforholdene i Norge,
har en enklere oppgave enn det
EU-domstolen har for aktørene i
hele EU. ESA tar egne initiativ
for å under­søke konkurranse­
vilkår og norske bedrifter har
kort vei til overvåkingsorganet
dersom de føler seg forulempet i
anbuds­prosessen. Men aktørene
i EU-området er forpliktet på
samme lovverk som det vi har
i Norge. Det vi må gjøre er å
utvide det norske lovverket på
dette området innenfor det som
er mulig. Det er et av sikte­
målene med forslaget fra Høyre
i Stortinget og som vi fortsatt
har til behandling i Helse- og
Sosial­komiteen. Men hvis ikke vi
får de rød-grønne på Stortinget
med oss, er jeg redd at vi må
vente med en endring til etter
neste Stortingsvalg…
Penger med pasienten
– Vi er prinsippeilt for mangfold,
også innen omsorgssektoren.
Som mennesker er vi så for­
skjellige, og i en situasjon hvor
du trenger hjelp med en anorexi
eller et traume, så er det ikke
gitt at det samme behandlings­
tilbudet passer for alle. Ved å la
pengene i større grad følge
pasienten og at pasienten kan
velge blant godkjente behand­
lings­tilbydere, vil vi få et mang­
fold av tjenesteytere som samlet
sett gjør oss til et rikere sam­
funn, avslutter Erna Solberg.
7
8
Haraldsplass N R . 1 - 2 0 11
NR. 1 - 2011 Haraldsplass
F o r å si k re m a n g f o l d o g inn o v a s j o n i h e l se - o g o m s o r g s b r a ns j en :
Behov for både ideelle
og kommersielle aktører
– Hvis det ikke blir tatt politisk grep med det aller første, er jeg redd den
frivillige ideelle sektoren innen helse og omsorg kommer til å bli sterkt
redusert. Ideelle virksomheter med lang erfaring og høy kompetanse
taper anbud. Pensjonskostnader er en viktig grunn til det. I møte med
politikere møtes vi med forståelse for problemene og en ”mur av
velvilje”, men hittil har det stoppet der. I sum handler dette om en
politisk troverdighet som er i ferd med å fordampe.
T
orbjørg Aalborg er
direktør i HSH-området
Helse, Utdanning og
Kultur (HUK) som også omfatter
Frivillig sektor, Barnehager og
Apotek. Hun har 1.800 virk­som­­
heter i medlemsmassen som
igjen gir arbeid til vel 35 000
ansatte. HUK-området i HSH
representerer med andre ord en
betydelig gruppe. Hva er det så
som gjør at organisa­sjonen og
deres medlemmer ikke ”når
igjennom” med bud­skapet om
behovet for lik­verdige konkur­
ranse­forhold?
Langsiktig: HSH-direktør Torbjørg Aalborg mener langsiktige
kontrakter mellom ideelle aktører og offentlig oppdragsgivere vil
være bra for begge parter og for samfunnet i sin helhet.
Rød-grønn kunnskapsløshet
– Jeg tror de to politiske blok­
kene som dominerer norsk
politikk har ulike grunner for
ikke å ta for grundig fatt i dette.
Selv om den rød-grønne
regjeringen har kommet med
flotte erklæringer om de ideelle
virksomhetens plass i sine to
Soria Moria-program, betrakter
de dem likevel for det meste
som et supplement til den
offentlige tjenesteproduk­sjonen.
Det var én politiker som lurte på
hvorfor Kirken fortsatt driver
familievernkontorer; ved­kom­
mende hadde helt glemt at det
var Kirken som startet dette som
diakonalt arbeid overfor familier
i krise. Dette viser hvordan
nyskapende tiltak fra en ideell
aktør blir akseptert og adoptert.
Diakonale virksom­heter har vært
flinke til å utvikle tilbud overfor
grupper som lider eller sliter i
samfunnet. Uten at disse
institusjonene får livsvilkår,
vil samfunnet miste både
kompe­tanse og innovasjons­
kraft. Dét er også en betydelig
kostnad, sier Aalborg.
Borgerlig konkurranse-ideal
– Blant opposisjonspartiene er
det også stor begeistring for
ideelle aktører. Her er også
viljen til å bruke kommersielle
aktører - i konkurranse – til
stede. Det jeg frykter er at der­
som konkurransen får fort­sette
slik den nå gjør, vil de store
kommersielle aktørene – ikke
noe galt om dem – ha store
fortrinn blant annet på grunn
av pensjonskostnader.
De små tradisjonelle aktørene,
ideelle og andre private, kan bli
feid av banen. En dom i ESA
(dom­stolen som behandler
spørsmål i tilnytningen til EØSavtalen, red.anm) nylig, viser
med full tyngde at norske
myndig­heter har anledning til
å favorisere ideelle foretak i
anbudskonkur­ranser innenfor
omsorg og pleie.
I tillegg mener jeg det er
nødvendig med en betydelig
styrking av bestillerkompetanse
hos offentlige myndigheter,
men de ideelle organisasjonene
må også bli enda flinkere til å
skrive anbudsdokumenter.
”Samfunnskontrakt”
– Hvordan kan HSH bidra til
å føre en viktig gruppe av
medlemsbedrifter ut av denne
trasige situasjonen?
– Vi har tatt til orde for at det
inngås kontrakter over flere år
mellom myndighetene og den
eller de aktuelle ideelle aktør­ene
på spesifikke tjeneste­områder.
I mangel av et bedre ord kaller
vi det ”samfunns­kontrakt”.
Det finnes flere modeller for
dette i våre naboland, så det er
ikke snakk om å finne opp
kruttet på nytt. For å få dette til
må det etableres retningslinjer
som partene kan akseptere og
som er i tråd med lovverket.
Her må regjerningen snarest
svare på vårt initiativ for å få
etablert en arbeidsgruppe som
kan utforme nødvendige
konkrete løsnings­forslag.
Foreløpig ser vi ingen tegn til
dette. Dermed er ansvaret for
viktige politikk­områder fortsatt
overlatt til et embetsverk som
holder seg mer enn nødvendig
strengt til gjeldende regler. De er
opplært til å ”gå i takt”. Det vi
trenger er rusk i maskineriet som
tvinger frem nye måter å tenke
organisering på. Vi kan ikke
gi oss før vi har fått dette til,
avslutter Torbjørg Aalborg.
9
10
Haraldsplass N R . 1 - 2 0 11
NR. 1 - 2011 Haraldsplass
P a sienter o g a ns a tte o m ver d ier i p r a k sis :
Virksomhetene i Stiftelsen Bergen Diakonissehjem har en felles verdiplattform som tar utgangspunkt i beretningen om den
barmhjertige samaritan i Det nye testamente. Verdidokumentet er gjenstand for mye oppmerksomhet. Men virker det?
Gjør et verdigrunnlag noen forskjell i møtet som pasienter og ansatte? Betyr verdigrunnlaget noe for miljøet på arbeidsplassen?
Vi føler oss hjemme
Nye venner på Post 2: - Vi er imponert over hvor flinke
alle er til å følge oss opp og komme med positive og hyggelige
kommentarer, sier Stig Vaular (t.v) og Eivind Buanes, som
kommer fra Åsane og ble ordentlig kjent med hverandre
i korridoren på Haraldsplass Diakonale Sykehus.
– Alle disse småtingene; hvem som liker hva på skivene til frokost, blod­
prøve klokken slik og sånn og alltid en positiv kommentar. Logistikken
i stort og smått er imponerende. Det viser at de som jobber her er ”med”.
D
et er Eivind Buanes som
sier dette. Til vanlig er
han ansatt ved Universi­
tetet i Bergen. Vi møter ham
sammen med Stig Vaular som er
nyslått pensjonist, i gangen
utenfor Post 2 på Haralds­plass
Diakonale Syke­hus. Begge bor i
Åsane og begge er pasienter da
Magasinet ”Haraldsplass” satte
dem i stevne over teamet
”verdier i praksis.” Ser de noen
praktiske følger av verdigrunn­
laget for sykehuset? Eivind
Buanes er på Haraldsplass for
første gang. Vi spør ham om
førsteinntrykket?
– Jeg er utrolig godt tatt
imot og ivaretatt. Min erfaring
blir bekreftet av andre pasienter
på rommet; hvor stor vennlig­
het vi møter fra alle de ansatte
– hjelpepleiere, sykepleiere,
ren­holdere, leger og andre.
På oppfordring går Stig
Vaular inn i rollen som erfaren
pasient, og han bekrefter det
samme. – Ansatte her har en
tøff hverdag på svært mange
måter, og likevel er min opp­
levelse at de er både blide og
hjelp­somme. Ikke for det:
Jeg har møtt mange blide og
flinke ansatte på Haukeland
Universi­tets­sykehus også. Men
diakonisse­­tradisjonen på
Haraldsplass sitter ennå ”i veg­
gene”. Ja også på veggene; jeg
setter stor pris på kunsten og
grafikken på veggene – også de
med kristne motiver.
Stig Vaular kan også fortelle
om en personlig opplevelse like
tilbake til 1970-tallet da han
mistet en bror som i en alder av
32 år døde ifra kone og barn.
– Den gangen var det flere
diakonisser her, og én av dem
fulgte opp familien på en helt
fantastisk og ekstraordinær
måte - langt ut over det man
med noen som helst rimelighet
kan forvente. Hun ble en venn
av familien. Og vi glemmer det
aldri.
Også Eivind Buanes har et
nært forhold til diakonissene.
– Min mor var diakonisse, men
måtte tre ut av dette felles­
skapet da hun giftet seg med
min far. Sånn sett er det lett å
identifisere seg med de verdi­
ene som Haraldsplass har som
plattform for virksom­heten.
Men først og fremst er jeg her
fordi jeg er syk og trenger
behandling. Det får jeg. Jeg
føler meg trygg her, og de er
flinke med å forklare for meg
både før, under og etter under­
søkelser. Og også det at de vil
anbefale meg noen spesialist­
tjenester på Haukeland
Universitetssykehus som de ikke
har her, underbygger tilliten til
at de setter pasienten i fokus
og er i stand til å vurdere hva
den enkelte pasient trenger.
– Når man er syk så er man
ikke så opptatt av hvilket syke­
hus man kommer til, bare man
får nødvendig behandling,
skyter Stig Vaular inn.
– Etter­som vi begge bor i Åsane,
så sokner vi til Haraldsplass
Diakonale Sykehus. Men det har
vi nok ingenting imot. Er du ikke
enig, Eivind?
– Jo, sant å si føler jeg meg
hjemme her, svarer Eivind
Buanes.
Blitt et bedre menneske
Navn: Arild Hjelleseth
Stilling: Kokk
- Jeg har jobbet i Forsvaret, i Nordsjøen, i handelsflåten og på et
flykjøkken på Flesland før jeg kom til kjøkkenet på Haraldsplass.
Her føler jeg det er annerledes: Ikke bare at det er ryddige og
tydelige arbeidsvilkår, men her er det også noe som er udefinerbart.
Det er noe jeg har oppdaget etter hvert. Vi er her for å lage mat til
syke mennesker; mennesker som har det tøft. Vi møter pårørende
som er glade og pårørende som er svært triste. Alle trenger tipp
topp service. Du blir ikke upåvirket av det du ser, men tar det med
deg hjem. Jeg er blitt mer og mer ydmyk for arbeidsplassen min.
Etter at jeg begynte å jobbe her har jeg blitt en annen person –
enten jeg vil eller ikke. Vi tar verdidokumentet frem når vi ansetter nye medarbeidere. Verdisettet
møter dem i døren. Som verneombud er jeg også opptatt av at vi skal være snille med hverandre,
hjelpe hver­andre og jobbe sammen. Vi på kjøkkenet er et team, og sammen er vi gode. Jeg gleder
meg til å gå på jobb hver dag.
Vi lærer høflighet
Navn: Joachim Berge Jacobsen
Stilling: Lærling IT-støtte
- Nye lærlinger får ikke besvare telefonen før etter en ukes tid. De
må lære hvordan de skal svare på henvendelser og hvordan møte
brukere som søker vår hjelp – selv om spørsmålene er aldri så
dumme – sett med våre øyne. Men brukerne ringer jo fordi det er
noe de selv ikke får til, og det er det som teller. Vi prøver å være så
høflige og imøtekommende som mulig. Når vi får nye lærlinger går
vi også gjennom verdidokumentet og hva det betyr for oss.
”Rappkjeftethet” blir plukket med en gang; det er mange som er
avhengig av å ha datautstyr i gang for å kunne hjelpe andre og det
er vår oppgave å støtte brukerne på sykehuset. En bruker­under­
søkelse vi gjennomførte nettopp gav oss svært positiv resultat, så vi tror brukerne våre er fornøyde
med hjelpen vi yter. Til sommeren har jeg vært her i to år og får fagbrev. Jeg kan godt tenkte meg
å jobbe her etter at jeg er ferdig med utdannelse på Universitetet i Bergen. Det er godt miljø her
– mange kjekke folk å jobbe sammen med. Her er ikke noe å klage på!
Verdier har alt å si
Navn: Bente Helleseth
Tittel: Driftsleder
- Uten verdier hadde livet mitt blitt fattigere. Verdier er så mangt;
så som ærlighet, det å se det positive i tingene. Alt omkring en har
verdi. Jeg forsøker å bruke tiden min på en god måte – med familie
og venner. Reise på hytten i helgene hvor jeg henter energi. Som
leder er dette med tydelighet en viktig verdi, og det å ha stabilt
humør. Jeg tror ikke det er bra for en leder å ha et svingende humør
Jeg går ikke rundt og bærer på og grunner over uenighet og
kontroverser. Jeg forsøker å være rettferdig – ikke ved å behandle
alle likt men ut i fra hva som er rett i forhold til situasjon og person.
Verdidokumentet bruker jeg særlig i jobbintervju. Fortellingen om
den barmhjertige samaritan gir et fint bilde på hvordan vi ønsker å ha det her hos oss. De fleste
som søker jobb hos oss er innforstått med den kristne profilen vi har. Men det er klart at tidspress
og trang økonomi for sykehuset gjør det utfordrende – ja rett og slett krevende – å ta vare på
dette som diakonissene har lagt igjen av omsorgsidealer ”i veggene”.
11
12
Haraldsplass N R . 1 - 2 0 11
NR. 1 - 2011 Haraldsplass
U
ten frivillighet blir Norge
et kaldere land. Over alt i
samfunnet yter frivillige
innsats av allehånde slag; noen
meget synlig men langt de fleste
frivillige tjenerne ”der ute”
jobber i det stille. De senere
årene har frivillige med­arbeidere
gjort sitt inntog på både sykehus
og i eldre­om­sorgen. Frivillige på
et sykehus må til en viss grad
”profesjo­nali­seres” som følge av
krav til kunnskap om virksom­
heten og om det å møte
mennesker i en mer eller mindre
kritiske fase i livet. Men hva gjør
de på, og hva er det som driver
dem? Det er noe av det vi ville
ha svar på da vi møtte fire frivil­
lige med­arbeidere ved Haralds­
plass Diakonale Sykehus.
Og sammen med dem, leder for
frivillighets­tjenesten, rett nok
som vikar, Ingborg K.
Fauskanger.
Frivillighet
Frikvarter: Pasientbiblioteket er de
frivilliges friområde, og her er tanken fri
og latteren sitter løst. (Fra venstre) Ingeborg
K. Fauskanger, Ragnhild Hovland, Bodil
Hansen, Ruth Nyland og Betty Posma Eide.
– mental overskuddsdeling på Haraldsplass
Frivillig på jobb. Uten lønn. Innsatsen fra over 60 frivillige på
Haraldsplass Diakonale Sykehus bidrar sterkt til en mental
overskuddsdeling av glede og medmenneskelighet blant fast
ansatte - men først og fremst - blant pasienter og deres
pårørende. Alt sammen basert på frivillighet og en god tilrette­
legging. Møtet med noen av de frivillige på Haraldsplass gir også
mening til påstanden om at ”den som gir, får tifold tilbake.”
Alle typer frivillige
– Vi startet arbeidet med fri­vil­lige
i 1993 og vi har en solid stamme
av frivillige medarbeid­ere som
hver eneste arbeidsdag yter hjelp
på sykehuset generelt og ved
Sunniva klinikk spesielt. De
”nye” frivillige finner oss gjerne
på internett og tar kon­takt den
veien. Den eldste er 87 år mens
den yngste er 21. Vi arrangerer
kurs for alle før de slipper til i
tjeneste. Frivillige kommer med
bredt spekter av bakgrunn og
yrkeserfaringer, og innimellom
opplever vi at tid­ligere ansatte
søker seg tilbake som frivillige
medarbeidere. Da må vi spesielt
passe på at de ikke går inn i sin
gamle jobb igjen, sier Ingeborg
K. Fauskager.
Møtepunkt: Biblioteket
For noen år siden ble sykehus­
kirken flyttet til første etasje, og
som en del av romkabalen ble
det innredet for et bibliotek på
andre siden av gangen. Fra en
åpning med tomme hyller, er nå
bokhyllene fylt av spennende
titler i de fleste genrer. Bøkene
kommer fra frivillige, fra ansatte
på sykehuset og fra pasient­biblio­
teket på Haukeland Universitets­
sjukehus som lar jevnlige oppryd­
dinger i egne hyller komme
Haraldsplass til gode.
– Vi bruker biblioteket som
base og samles her til lunsj og
sosial kontakt oss imellom, for­
klarer Bodil Hansen som har
vært frivillig medarbeider i åtte
år. Hun ble rammet av ”giardiaepedemien” og mistet til slutt
jobben sin. Hun ble arbeidsufør,
men på Haraldsplass Diakonale
Sykehus klarer hun seg godt.
– Det er godt å ha en jobb å gå
til, treffe kolleger, og i blant kan
jeg ta del i gode samtaler med
både frivillige og fast ansatte,
forklarer Bodil som har vært
frivillig kirke­tjener ved syke­
huset i nær 15 år.
Glede over livet
– Arbeidet som frivillig medar­
beider gir meg enormt mye, sier
Ragnhild Hovland (77) som har
vært frivillig medarbeider i to år.
– Det er simpelthen en opp­
levelse å få glede andre. Det skal
ikke så mye til. Jeg vet ikke hvor
mange ganger jeg hører ”takk
for at du satte deg ned.” Og når
jeg går hjem for dagen tenker
jeg i glede over hvor heldig jeg
er – når jeg ser hvordan andre
mennesker kan ha det.
Del av sykehuset
– Det vi erfarer som viktig for
suksess er at de frivillige og
ledelsen ved de enkelte avdelin­
gene får til et godt samarbeid,
forklarer Ingeborg mens
Ragnhild følger opp. – Det er
selvsagt hyggelig å bli møtt
med ”å, det var godt å se deg”
fra avdelingslederen eller andre
av de fast ansatte. Du vet, vi
snakker med alle ansatte. Også
med renholdspersonalt som
ikke alltid blir like mye ”sett” i
sitt arbeid på avdelingene. Men
de er jo kjempeviktige, de også!
Kontrakt
De frivillige forplikter seg til
innsats ett år av gangen. De går
inn i en vaktplan som forplikter
den enkelte frivillige, mens syke­
huset på sin side legger vekt på
å følge opp de frivillige slik at de
trives og blir værende. – De
frivillige er en viktig tilleggs­
ressurs, så vi forsøker å ta godt
vare på dem, sier Ingeborg og
smiler mot de frivillige rundt
bordet. De for­teller om samlin­
ger for de frivillige hver annen
måned, om frivillighets­festene to
ganger i året, og om samholdet
dem imellom. Men helt konkret:
Hva går arbeidet ut på?
Nærvær og blomster
– Først og fremst å være til stede
for de pasientene som ønsker
noen å snakke med – om løst og
om fast. Det kan være å gå et
ærend for dem, re opp en seng,
ta en tur på apoteket eller å
stelle blomster. Husk at dette
med blomster er viktigere enn
mange tror. Både pasienter,
pårørende, venner og bekjente
forventer at blomstene de har
med blir tatt vare på. Og det
krever sitt. I blant må en pasient
bytte rom, og da må blomstene
være med. Da er det lett å
bomme på hvem sine blomster
det er; en bagatell for noen og
svært viktig for andre. Vi har
bibliotekstralle som vi kjører
rundt med til pasienter som skal
være her i flere dager, vi låner ut
kunst som vi kan henge opp på
rommet, og vi har en kiosktralle
som pasient­ene kan handle ifra.
Om søndagen har vi guds­
tjeneste hvor flere frivillige
hjelper de av pasientene som
ønsker det å delta. To ganger i
måneden har vi kirke­kaffe, og
her er også de frivillige viktige
medhjelpere, under­streker
Ingeborg.
– Du vet, det er viktig å
holde seg i vigør, bruke både
armer, bein og hode. Som
frivillig på Haraldsplass får vi
pose og sekk, sier Ragnhild.
Sjef: Kjøkkenassistent Laila
Sunnfjord (t.v.) er litt sjefen min,
sier Ragnhild Hovland
innimellom middagsserveringen
på Medisinsk avdeling.
13
14
Haraldsplass N R . 1 - 2 0 11
Vil du ha en bank
som kjenner deg?
Britisk professor til Høgskolen
I januar 2011 tiltrådte Wilfred McSherry i
stillingen som professor II ved Haraldsplass
diakonale høgskole. McSherry har sitt
profes­sorat ved Staffordshire University,
England med “Dignity of Care for Older
People” som spesialområde. Den 10.mars
holdt han sitt tiltredelsesforedrag i audi­
toriet på Høgskolen.
McSherry er utdannet syke­pleier og har
praktisert yrket i mange år. I sin akademiske
karriere har han undervist i hele spekteret av
faglige program­mer; fra grunnutdanning i
sykepleie til veiledning av doktorgrads­
studenter. Hans interesse for den åndelige
dimensjonen utviklet seg ved en erkjennelse
av at dette aspektet ved omsorg var forsømt
og del­vis glemt blant helsepersonell.
McSherry er internasjonalt anerkjent for
sitt arbeid innen ”spirituality and spiritual
care” og han har blant annet vært tilknyttet
University of Hull både som leder for Center
for Spirituality studies, og Scholar­ship theme
lead for professional practice, Faculty of
Health and social care.
McSherry har publisert en rekke bøker
og vitenskapelige artikler om ulike sider ved
den åndelige dimensjon, og han er en mye
benyttet foredrags­holder både i England og
internasjonalt.
m inne o r d
Signe Øvrebø Horpedal
Signe Øvrebø Horpedal ble født 18. juni
1925 døde 17.11.10. Hun bodde i Sogn og
ble begravet fra Stedje kyrkje.
Søster Signe fikk sin utdannelse ved
Bergen Diakonissehjem og ble senere
innviet her – ”Av Guds nåde til Guds ære”.
Hun hadde ulike tjenester som sykepleier,
og var yrkesaktiv inntil hun ble pensjonist.
Søster Signe var ifølge de som kjenner
henne gjestfri, og det var alltid godt å
komme til hjemmet hennes i Sogn med
utsikt over Sognefjorden.
Hun var veldig interessert i Bergen
Diakonissehjem og prøvde å holde
kontakten bla. ved å komme på årsmøter
i Diakonifellesskapet.
”Vi strekker oss
langt for å være
gode medspillere
for våre kunder”.
Svein Ole Holvik
ass. banksjef
Tlf. 38 17 37 94
”Uansett hvor
du bor så skal du
oppleve oss som
din lokalbank”.
”Vi kjenner de kristne
organisasjonene
gjennom samarbeidet
i KNIF”.
Stein Bentsen
kunderådgiver
Tlf. 38 17 37 76
Janne Larsen
kunderådgiver
Tlf. 38 17 35 96
”Personlig oppfølging
er ett av våre fortrinn”.
Bente Sørensen
kunderådgiver
Tlf. 38 17 37 77
”Hos oss er raske
beslutninger en
del av servicen”.
Kai Kyllingstad
kunderådgiver
Tlf. 38 17 37 81
Vi takker henne for tjenesten og lyser
fred over hennes minne!
D iakonifellesskapet
Rollaug Waaler , Forstanderinne
Sofie Oddlaug Sæterlid
Sofie Oddlaug Sæterlid ble født 2. februar
1922 i Eikefjord.
Søster Sofie fikk sin utdannelse ved
Bergen Diakonissehjem. Hun var ferdig
utdannet sykepleier 02.02.56 og ble
innviet som diakonisse 13.10.57. Hennes
innvielsesord var fra Es. 12,2.a: ”Se, Gud er
min frelse, jeg er trygg og frykter ikke.”
Søster Sofie arbeidet flere steder i sin
tjeneste, blant annet mange år ved
Landås Menighets Eldresenter.
Søster Sofie var til tider plaget med
sykdom men var et takknemlig og snilt
menneske som krevde lite.
Hun flyttet til Florø på slutten av livet
og døde senere der på Furuhaugane
Bu- og Servicesenter 15. september 2010.
Vi takker for tjenesten og lyser fred over
hennes minne!
D iakonifellesskapet
Rollaug Waaler , Forstanderinne
Mange kjenner oss som banken for kristne organisasjoner i Norge. Det du kanskje ikke vet, er at vi
også kan være din bank. Vi har lang erfaring med
oppfølging av personkunder over hele landet.
Ta kontakt på telefon 38 17 35 00 eller
www.sparebankenpluss.no for mer informasjon.
Det er alltid hyggelig å prate med kjentfolk.
16
Haraldsplass N R . 1 - 2 0 11
B-blad
returadresse
Stiftelsen Bergen Diakonissehjem
Ulriksdal 8, 5009 Bergen
b etr a k tnin g
Derfor er vi
Stiftelsen Bergen Diakonissehjem (SBD)har eksistert i 93 år.
Hva er da vårt særpreg?
Vi ble til fordi noen driftige kvinner følte seg kallet av Gud
I alle våre avdelinger, vil vi være bærere av vårt diakonale opp­
til å yte sykepleie til Bergens befolkning. De så andres nød
drag. ”Kompetanse med hjertevarme” er og skal være vårt
og de ville gjøre noe med den. De ville vise Guds barm­
kjennetegn. Enhver bruker eller ansatt som er i kontakt med
hjertighet til sine medmennesker. Ivrige som de var, fikk
Bergen Diakonissehjem skal kunne oppleve at vi er opptatt av
de med seg noen menn til å sette visjonen ut i livet.
hele mennesket. Selv om diagnose og teorier er viktige, er det
Helt fra starten av har pågangsmot, omsorg for andre
ikke bare det vi vil ha fokus på. Vi tror at ethvert menneske er
og kompetanse vært viktig for våre institusjoner. Det var
skapt av Gud og i Guds bilde. Alle har sin verdi, - en verdi uten
derfor helt naturlig for disse kvinner å skaffe seg kunnskap
sidestykke. Når vi møter en pasient, en student, en konfident
om god sykepleie. Utdannelse ble et første og viktig skritt
eller en ungdom, så er det Guds ”øyesten” vi møter. Dette gir
mot yrkesutøvelse.
oss perspektiv i møte med andre.
Sykepleien var (og er) rettet mot både fattige og rike.
Vi kan og skal spørre oss selv; ”Lykkes vi?” Svaret er selv­
Alle mennesker som trengte hjelp, skulle få det. Dette var
følgelig at alt for ofte makter vi ikke å leve opp til dette, - men
lenge før velferdsstaten hadde tatt hånd om sine inn­
noen ganger gjør vi det. Vår tilkortkommenhet skal ikke få
byggere, og SBD ble en plogspiss i utviklingen av helse­
lov til å gi oss en unnskyldning til å gi opp vårt diakonale
tjenester på Vestlandet, både gjennom sykehus og syke­
oppdrag. Vi skal hjelpe hverandre til å stå fast i vår tradisjon,
pleierhøyskole.
samtidig skal vi finne nye veier til å møte dagens mennesker
Mye har endret seg i løpet av disse 93 år. Stat og
kommune har nå ansvar for sine innbyggere, og vi kan
på en medmenneskelig måte.
Når en sykepleier fra SBD ble innviet til diakonisse, fikk hun
spørre oss selv om det fortsatt er bruk for private ideelle
utlevert et sølvkors. På dette stod det: ”Av Guds nåde til Guds
organisasjoner, slike som SBD. Svaret på dette vil nok
ære”. Diakonissene trodde at det var av Guds nåde de kunne
variere, alt etter hvem vi spør. Vi mener like fullt at SBD er
bli gjort i stand til å utføre god sykepleie, og de ville at Guds
en viktig samfunnsaktør. Vi mener at vi har livets rett, og
kjærlighet til menneskene skulle bli synlig
at det er verdifullt for den norske befolkning at vi er til.
gjennom måten de utførte sitt yrke på.
Det er ikke først og fremst på grunn av vår lange historie
Vårt mål er å videreføre denne bevissthet,
vi har eksistensrett. Nei, vi mener det er på grunn av vårt
enten vi er helsepersonell, vaktmestre,
særpreg.
psykolog, pedagog eller sjelesørger.
Rollaug Waaler
Forstanderinne
STIFT ELSE N BE RG EN DI AKO NI SSEHJ EM
Telefon: 55 97 96 00 | Telefaks: 55 97 96 11 | E-post: [email protected] | Internett: www.diakonissehjemmet.no