1. No category

Magasinet
Haraldsplass
MAGASIN FOR STIFTELSEN BERGEN DIAKONISSEHJEM
NR 2 • 2014 • 53. ÅRGANG
Grenseland
Profesjonell og berørt
Haraldsplass
Haraldsplass
Diakonale Høgskole
DIAKONALE SYKEHUS
Bergen Diakonissehjem
Haraldsplass
Diakonale Sykehus
Garnes
Ungdomssenter
Haraldsplass
Samtalesenter
Solli
DPS
STIFTELSEN BERGEN
DIAKONISSEHJEM
Hva betyr det å være profesjonell?
Ja, det betyr det. Men det betyr også noe mer.
Vi har vel alle kjent på forskjellen på det å være aktør og det å være pårørende. Som pårørende
har vi et bestemt perspektiv, men som profesjonell må vi kunne løfte blikket og være i en
annen rolle. Vi skal kunne se andre sider og bedømme en situasjon med et klart hode. Vi må
kunne være profesjonelle.
Men er det å være profesjonell det samme som å være uberørt?
Nei. Vi er mennesker, med verdier, med tanker og med følelser. Og verdier, tanker og følelser
er også en del av oss når vi er en profesjonell utøver av yrket. Og de vi møter, ja, de er også
mennesker med verdier, tanker og følelser. Kanskje er det å la seg berøre av mennesker en
del av det å ha et helhetlig fokus på pleie, omsorg og utdanning?
Vi blir berørte. Det er nesten ikke mulig å ikke bli berørt når vi møter mennesker i de situasjonene som vi gjør, som leger, sykepleiere, miljøterapeuter eller som lærere. Vi kjenner både på
egne følelser og ønsker å vise forståelse og empati i krevende situasjoner. Det er en styrke
og en nødvendighet. Vær stolt av det!
Alternativet er nemlig ikke noe å trakte etter. Hvis vi blir så profesjonelle at det utelukker å bli
berørt, da vet jeg heller ikke om vi er særlig profesjonelle lenger. Å bli berørt, i den forstand
at vi kan se den andres side, vil være med å styre våre handlinger, våre etiske refleksjoner og
styrke vår egen integritet.
Men alt har grenser. Jeg husker da jeg var prest i forsvaret og en av befalskollegaene mine
mistet broren sin i en ulykke. Min kollega kom tilbake og var nokså stresset over presten i
begavelsen. Presten syntes denne hendelsen var så trist og gråt som en av de sørgende.
«Hvor skulle jeg hente styrke når presten var like sårbar som oss sørgende?» spurte min kollega.
Det er godt spørsmål, og peker på oss som profesjonelle: Vi må kunne være en ressurs for
en pasient, for en ungdom, for en student. Og da har involveringen
alltid en grense, både i form og innhold.
«Kompetanse med hjertevarme» er vårt slagord. Det er
godt slagord. Vi skal fremstå som kompetente på alle
de områder vi arbeider. Og i det ligger det å våge
å la seg berøre for å kunne bry seg. Men alltid,
alltid med et fokus på «den andre»!
I «kompetanse med hjertevarme» ligger en
varhet og oppmerksomhet på grensene som
skal være der og som setter store krav til den
enkeltes skjønn i møte med mennesker.
Dette nummeret av Magasinet Haraldsplass
ser litt på ulike grenser og våre utfordringer
som profesjonelle i møte med den enkelte.
Her finnes kanskje ikke noe fasitsvar, men det
er avgjørende at vi reflekterer godt rundt
et krevende spørsmål.
Jørn-Henning Theis
ADMINISTRERENDE DIREKTØR
Uavhengig diakonal institusjon i­nnen Den norske
kirke. Stiftelsens formål er å fremme kristen omsorg
for mennesker.
Allerede en måned før søknads­fristen den 1. desember,
er det 32 sykepleiere som har meldt sin interesse for de
30 p
­ lassene Haraldsplass Diakonale Høgskole har satt av til
videre­utdanning i akuttmedisinsk sykepleie. Målgruppen
for studiet er syke­pleiere som arbeider i kommunale institu­
sjoner med «øyeblikkelig hjelp-senger» og ved akuttmottak
eller observasjonsposter i soma­tiske sykehus. Studiet
henvender seg også til andre ­sykepleiere som ønsker mer
kunnskap og kompetanse om akutt­medisinsk sykepleie.
Styreleder: Per Barsnes
Adm. direktør: Jørn-Henning Theis
DIAKONIFELLESSKAPET
Kristent faglig og kulturelt fellesskap som er med å gi
kraft og inspirasjon til tro og tjeneste.
Forstanderinne: Rollaug Waaler
HARALDSPLASS SAMTALESENTER
Tilby samtaler og kurs for enkeltmennesker, grupper
og organisasjoner. HS har også tilbud til personer
som har behov for å arbeide med egne utfordringer,
kriser og sorg.
– Vi håper at flere sykepleiere ved kommunale akuttsenger
i hjemmesykepleien ser tilbudet vårt, sier Greta Halseth
som er konsulent ved studieavdelingen ved høgskolen.
Leder: Rollaug Waaler
HARALDSPLASS DIAKONALE SYKEHUS
Lokalsykehus for bydelene Bergenhus, Åsane og
Arna i Bergen, og samtlige kommuner i Nordhordland.
Sykehuset er et moderne sykehus med avdelinger
­innen indre­medisin, kirurgi, anestesiologi, overvåkning
og radio­logi med tilhørende poliklinisk aktivitet.
Haralds­plass har regionfunksjon innen geriatri og
innen pallia­sjon og lindrende behandling (Sunniva
Senter). Sykehuset har driftsavtale med Helse Vest RHF.
For å komme i betraktning til en studieplass, må man være
­ tdannet sykepleier og ha to års arbeids­erfaring. Studiet
u
er lagt opp som et deltidsstudium som over to år (fire
­semestre) gir ­kandidaten 60 studiepoeng. Oppstart finner
sted 2. februar 2015.
Adm. direktør: Kjerstin Fyllingen
HARALDSPLASS DIAKONALE HØGSKOLE
Høgskole som tilbyr bachelor i ­sykepleie, samt
videreutdanninger i Palliativ Sykepleie, Legevaktsykepleie, Hjemmesykepleie, Akuttmedisinsk sykepleie.
Veiledning og Mindfulness.
1400 nye kvadratmetere til Solli
Mer informasjon: www.haraldsplass.no/hdh
Rektor: Anne Kari Hersvik Aarstad
Solli DPS bygger 1400 nye kvadratmeter i nytt bygg og rehabiliterer like mye i terapibygget fra 1972. Terapibygget
gjennomgår en fundamental ombygging og blir oppgradert etter moderne standarder. Begge byggene skal romme
både kontorer, møterom og rom for gruppeterapi, opplyser direktør Inger Johanne Haukedal. I nybygget er det
også en treningssal på 200 kvadratmeter. Treningssalen kan også brukes til auditorium med plass til 140 mennesker.
Til sammen vil «nye» Solli ha rundt 6000 kvadrat­meter i sitt distriktspsykiatriske senter. Med ombygging og
nybygging som nå realiseres, vil en kunne gå tørrskodd innomhus mellom alle byggene. Byggearbeidene
skal være ferdig i løpet av februar 2015 og koster i alt rundt 70 millioner kroner.
GARNES UNGDOMSSENTER
Arbeider innen barne- ungdoms- og familievern
på opp­drag for Bufetat og kommuner. Det tilbys
institusjons­plasser i små boenheter, ettervern,
familiehjem og hjemme­baserte tjenester. Tilbudet er
­differensiert og tilpasset den enkelte ­ungdom sine
behov og utvikling. ­Senteret er godkjent for inntil
13 plasser­inger fordelt over fire avdelinger i Arna bydel.
Daglig leder: Arvid Møll
SOLLI DPS
Eies 50 prosent av Stiftelsen Bergen Diakonisse­hjem.
Solli Sykehus er et D
­ istrikt Psykiatrisk Senter (DPS) som
arbeider på oppdrag fra Helse-Vest.
Direktør: Inger-Johanne Haukedal
Medlemsblad for Diakonifellesskapet
Magasin for Stiftelsen Bergen Diakonissehjem.
www.haraldsplass.no
Ansvarlig redaktør: Jørn-Henning Theis
Redaksjon: Arvid Møll, Jørn-Henning Theis,
Kjerstin Fyllingen, Rollaug Waaler, Jørn-Henning Theis,
Anne Kari Hersvik, Inger-Johanne Haukedal.
Kontakt redaksjonen: [email protected]
Prosjektledelse og utførende redaksjon:
Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no (tekst og foto)
E-post: [email protected]
Haraldsplass kommer ut to ganger pr år.
Abonnement bestilles ved
Stiftelsen Bergen Diakonissehjem, tlf. 55 97 96 00
Adresseendringer: [email protected]
M
2 | 2014 Magasinet Haraldsplass 3
1
24
Design, layout og produksjon:
Bodoni AS
Ø M E R KE
T
ILJ
9
Trykksak 6
9
Jeg utfordret noen nyutdannete sykepleierstudenter på høgskolen vår på akkurat dette: Betyr
profesjonalitet at vi klarer å skape en nødvendig avstand til en pasient eller en student eller
ungdom, slik at vi ikke involverer oss på en måte som gjør at vi mister dømmekraften?
Mange vil studere akuttmedisin
STIFTELSEN BERGEN DIAKONISSEHJEM
Foto: Geir Johansen
Vi ønsker, og vi skal, fremstå som profesjonelle. Profesjonalitet er en forutsetning for det vi
driver med, og er det som gir oss troverdighet som høyskole, sykehus og barnevern. Men hva
betyr det egentlig å være profesjonell?
GARNES
UNGDOMSSENTER
Traumebevisst omsorg for barn og unge
– Vi møter mange utfordringer og noen nederlag, men gleden av å få unge til å trives
og å lykkes inn i voksenlivet betyr uendelig mye mer enn alt det andre, sier ekteparet
Mona Lisa og Rolf Kalsaas. De har vært familiehjem siden 2002 og har vært gjennom
både oppturer og nedturer med unge som har bodd hos og sammen med dem.
M
ange barn og unge som vokser opp i
barnevernsinstitusjon har vært utsatt
for alvorlige traumer. For at vi skal kunne forstå
barnets adferd eller reaksjonsmønstre, må vi
hele tiden være oppmerksom på de traumer
barnet er usatt for. På ett eller flere kritiske tidspunkt har disse barna vært utsatt for overgrep
eller omsorgssvikt som har frarøvet dem viktige
og grunnleggende forutsetninger for å utvikle
sunne relasjoner til andre og til seg selv. For
­barnet er dette selvsagt svært alvorlig, men vi
ser også at bevisst holdning til dette fra oss
som lever sammen med barnet, gir resultater.
Hjelp til å forstå – og
å komme
videre
trygghet er viktigere enn mat. Barn som opple- ofte svak impulskontroll eller evne til å regulere
ver at vokse ikke gir dem nødvendig trygghet, følelser.
kan få grunnleggende vansker med å stole på – Det tredje elementet i vår metode handler dereller knytte seg til voksne senere i livet. Skal vi for om å lære å håndtere affekter og følelser på
gjøre noe godt for disse barna, er det først og en sunn og god måte. Vanligvis får små barn
fremst å bygge opp under gode erfaringer med som er frustrerte, hjelp og trøst til å roe seg og
tillit til voksne. Disse barna har fått ødelagt derved hente seg inn igjen. Våre barn har ikke
­evnen til å skille mellom hva som er godt og fått hjelp til dette på samme måte; de har ikke
vondt i forhold til andre. Derfor må vi skape lært seg egenskapen å roe seg ned. De har
trygghet i relasjonen før vi kan veilede dem. ­gjerne lett for å «skru seg opp». Vi hjelper dem
Det er ikke det samme som å ikke sette grenser, med å sette navn på sinnet og derigjennom
men å forklare hvorfor de må sette noen gren- ­
redusere stressnivået som er bygget opp.
ser for seg selv og flytte på andre grenser de Våre barn har også lett for å forstørre negative
har bygget opp. Vi prøver rett og slett å være følelser; følelsene kommer ut av proporsjon. Vi
gode omsorgspersoner, forklarer Snekkevik og må hjelpe dem med en «fellesregulering» slik
Reigstad.
at vi sammen blir kalibrert og kan snakke oss
gjennom de negative følelsene og det som ut– Vi bygger trygghet og tillit ved å være for­ løste dem. Det er språket som er vårt redskap:
utsigbare, vi er bevisst på vår stemmebruk og Vi bruker enkle ord, rolig stemme og korte
vår bruk av kroppskontakt i vårt arbeid med ­setninger ut ifra et ønske om å nå frem til barnet.
­disse barna. Det tar tid å etablere trygghet. Hel- Dette er i og for seg ikke noe nytt; det er gjort i
digvis ser vi også resultater underveis. Det er hjem til alle tider. Men i institusjonsomsorg er
utrolig oppmuntrende for oss!
det bare enda viktigere å være bevisst på dette.
Vi sitter på kjøkkenet til et av Garnes Ungdomssenter sine institusjonshjem i Arna. Over en
kopp kaffe og sjokoladebiter, samtaler vi med
de to miljøterapeutene Morten Snekkevik og
Sissel Reigstad. Temaet er «traumebevisst
­omsorg» og de tre grunnleggende faktorene
som må være til stede for å utvikle fruktbare
­relasjoner mellom barn og terapeut – og mellom mennesker i alminnelighet. Både Reigstad
og Snekkevik har bakgrunn fra spesialundervisMed-lever
ning i videregående skole, men begge har for- Relasjon
latt skolen til fordel for langsiktig arbeid med er det andre viktige begrepet i traumebevisst Ved hjemmet i Indre Arna er det tre par som
barn og unge opp til 18 år som trenger særlig omsorg.
jobber i en fast turnus. Terapeutene flytter inn
omsorg. For dette er barn som trenger mye – Vi er helt avhengige av å skape gode relasjoner. for to til tre dager og lever sammen med barna.
og rolig tid sammen med voksne.
Forskning viser at uten gode relasjoner kan vi få Det betyr at barna opplever stabilitet.
fysiske, kroppslige problemer. Gode relasjoner
Trygghet
er avgjørende for menneskelig vekst og utvik- – Heldigvis ser vi også at traumebevisst omsorg
– I tillegg til subjektive opplevelser av vold eller ling. Barn med psykiske traumer har problemer gir resultater. Vi utfordrer både gjennom sosiale
andre ytre traumatiske opplevelser, er også med å utvikle gode relasjoner. Andre følgepro- og fysiske aktiviteter med tanke på at barnet
omsorgssvikt, redsel eller utrygghet i barne­ blemer av traumene, er aggresjon, mistenksom- skal oppleve mestring. Det kan være alt fra ski­
årene viktige årsaker til at barnet blir hemmet i het, unnvikelse eller uvennlighet. Alt dette er gåing, til gitar og revy. Traumebevisst omsorg
personlighetsutviklingen. Trygghet er et grunn- beskyttelsesmekanismer barnet lærer i mangel krever mye samhandling mellom barn og vokse.
leggende behov hos barn. Utviklingsteoretikere av gode og trygge relasjoner i tidlig barndom. Vi gjør mye forskjellig sammen. Vi legger planer
mener trygghet er et av våre grunnleggende Gjennom hverdagslige gjøremål sammen med sammen med barna og gjennomfører dem
overlevelsesbehov. Forsøk med aper viste at barna ønsker vi å vise dem styrken og verdien i sammen. Skal vi lykkes sammen med barna, må
gode relasjoner til både barn og voksne. Vi vi selv ha en adferd som fremmer tilknytning
­ønsker å vise at vi bryr oss om dem og at vil dem og tilfriskning, avslutter Snekkevik og Reigstad.
vel.
FORSTÅ OG LÆRE PÅ NYTT: – Barn og unge med
psykiske traumer trenger voksne som de kan
stole på og som forstår smerten de bærer, sier
miljøterapeutene Sissel Reigstad og Morten
Snekkevik ved Garnes Ungdomssenter.
Følelsesregulering
Ettersom barna dette gjelder ikke har fått anledning til å lære vanlige sosiale ferdigheter, har de
2 | 2014 Magasinet Haraldsplass 5
HARALDSPLASS
DIAKONALE HØGSKOLE
Profesjonell, personlig eller privat?
Kunsten å være
den du er
– For å lykkes så godt som mulig, må ­legen
møte pasienten som den han eller hun er. Legen
kan ikke være allvitende. Ved å vedkjenne seg
at man ikke kan alt, så tror jeg det blir lettere
å være lege. Det er enorme forventninger til
legene om å fikse alt, men det er jo ikke mulig
å leve opptil noe slikt. Men med en slik selvforståelse kan legen få både personlige problemer
og relasjonelle problemer med pasientene.
– Men dette er jo en nokså allmenn betraktning?
fremsto som hele mennesker. Det var slike uttalelser som gjorde at jeg ble oppmerksom på
betydningen av dette. Man forventer at fag­
personen gjør jobben sin. Men i tillegg er det
viktig hvordan han eller hun møter deg og forteller om tilstanden slik den er. I dag er kommunikasjon blitt et svært viktig tema. Allmenleger
går på kurs for å lære
bedre kommunikasjon
«Virkeligheten
med pasienter. De har
sett hvor viktig det er
er vår beste
at lege og pasient
venn.»
snakker godt sammen,
BENT FALK
reflekterer Lystrup.
– Jovisst. Slik må alle autoriteter ned fra en f­ aglig
pidestall i møte med andre som ikke har
­samme kunnskap. Møtene må finne sted hvor
fagpersonen både er faglig autoritet og med- Veiledning
menneske.
– I veilederutdanningen er dere opptatt kommunikasjon, men hva er det dere legger vekt på?
Beskyttelse
– Skal du være en god fagperson
i pleie og omsorg for andre
mennesker, må du være et «helt»
menneske. Du må stille opp som
den du er. Spiller du en annen
rolle får du ikke brukt alle dine
ressurser, sier Morten Lystrup
som er fagansvarlig for veileder­
utdanningen ved Haraldsplass
Diakonale Høgskole.
6 Magasinet Haraldsplass 2 | 2014
O
g Lystrup slipper ikke taket i et resonne- er ferdig bearbeidet og derved gjør du pasienten til deltaker i dine p
­ roblemer. Det er ikke
ment så lett:
– Vi har levd med en oppfatning om at det forenlig med det å være profesjonell.
er viktig for fagpersoner å skille mellom det
å være profesjonell og det å være personlig. Oppmerksomt nærvær
Dette mener jeg er fundamentalt feil. Samtidig – En annen dimensjon er dette med å ta jobben
og jeg mener jeg å se en betydelig endring i med hjem. Det er klart man ikke kan stenge
synet på dette blant yngre fagfolk jeg møter av tema på jobben som opptar en som om
både her på Haraldsplass og i veilederutdan- man har en bryter som kan slås av og på. På
ningen vår. Det personlige handler om å bli den ­annen side må man som fagperson lære
berørt i møtet med en pasient eller student seg å skille mellom det som er «mitt» og hva
­eller hvem det måtte være. Det handler om å som er «den andres».
være til stede. Blir man derimot privat i møtet Morten Lystrup er opptatt av kommunikasjon
med den andre, er det noe annet. Blir man mellom mennesker som inkluderer, skaper
­privat i samtalen man har i rollen som fag­ felles­skap. Som for eksempel i relasjonen lege-­
person, kan det skyldes et eller annet som ikke pasient.
– Noen ganger kan situasjonen tilsi at det – Ja, vi er opptatt av kvalitet i relasjonen. Vi går
er ­behov for å distansere seg fra realiteten mye inn på forholdet mellom det personlige
man står overfor, fortsetter Lystrup. – Men hvis og det profesjonelle. Veldig mange fagpersounngåelse blir den foretrukne og mest brukte ner opplever det som frigjørende og meningsstrategien for å beskytte seg selv som fag­ fullt å kunne senke skuldrene og få ta hele seg
person i krevende situasjoner, så vil man også inn i relasjonen. Det krever oppmerksomhetsdistansere seg fra seg selv fordi man ikke hånd- trening og anerkjennelse av egne følelser og
terer følelsene som oppstår i situasjonen. Da reaksjoner, og det er gjerne den største utforhar en heller ikke noen mulighet for å gjøre dringen. Det å vedstå seg at man ikke er bedre
noe med disse følelsene. Vi vet at et fellestrekk enn man er. Det gjelder i alle hjelpeprofesjoner,
ved ­mange psykiske lidelser er permanente og det er kjempevanskelig. Når vi sier det slik
unngåelsesstrategier, som i stedet for å beskyt- det er, så hjelper det
te oss forsterker våre problemer. Jeg tror at oss som fagpersoner
«Hvis du gir deg
­dette er knyttet til at man ikke klarer å møte og det hjelper pasienut for å være
ten. I all kontakt mellom
realitetene man virkelig står i.
mennesker gjelder at
­bedre enn du
det er en grense for
Et menneskelig ansikt
er, så blir du
Morten Lystrup har lang erfaring både som hva jeg står for og hva
­dårligere enn
­menighetsprest på Askøy og studentprest ved du står for, og hvordan
Universitetet i Bergen hvor han ofte hadde vi hver for oss opplever
det du trenger
samtaler i tilknytning til dødsfall. Pårørende og situasjonen. Vi er ikke
å være.»
venner som hadde vært på sykehuset kunne ett, men vi har en relaBENT FALK
fortelle om gode opplevelser i møte med både sjon sammen. Det er et
allment fenomen. Men
leger og sykepleiere.
– Jeg gjorde det til en vane å spørre dem hva det som skiller vanlig mellommenneskelig
det var som de synes var så fantastisk? Ofte fikk kommunikasjon og den samtalen som foregår
jeg svaret: «De var så menneskelige.» De pårø- mellom en helsearbeider og en pasient, er
rende opplevde å bli møtt av fagpersoner som at rollen min som profesjonell er en annen
PPP
Å VÆRE PROFESJONELL
• Å jobbe innenfor de formelle rammer
og krav som jobben krever.
• Å beherske den fagkunnskap som er
til hjelp i arbeidssituasjonen.
• Å være seg bevisst sin rolle som hjelper
innenfor et system
Å VÆRE PRIVAT
• Å sette seg selv i sentrum for
­oppmerksomheten.
• Fokus flyttes vekk fra dialogen og over
på mitt eget.
• Den andre devalueres ved å signalisere
at mitt liv er viktigere enn hans/hennes.
• Den andre kan bli forlegen i møte
med det den andre ikke har bedt om.
Å VÆRE PERSONLIG
• Når viser jeg at jeg blir berørt uten
å flytte fokus vekk fra den andre.
• Når jeg bekrefter den andre som
­menneske og ikke bare som rolle
­(pasient, klient).
• Jeg blir tydelig som meg slik at den
andre og kan bli tydelig som seg.
• Gjør dialogen ekte og nærværende.
enn rollen som privat. Dersom dette blandes
sammen, blir også handlingene dårlige. Handlingene blir ­enten styrt av personlige impulser
og tanker, og relasjonelt blir man en løs kanon
på dekk. De som bare blir i rollen som profesjonell uten å anerkjenne egne impulser og tanker,
blir som saltstøtter ­eller figurer som omgivelsene kan bli utrygg på og distanserer seg fra.
­Begge ­deler er like lite hensiktsmessig, avslutter
Morten ­Lystrup.
2 | 2014 Magasinet Haraldsplass 7
SOLLI
DPS
Mentalisering sprengjer grenser
Ein veg til å forstå
andre og seg sjølv
– Det å oppleve seg sjølv som sett og forstått, ber i seg
ei sterk helande kraft. I ein terapeutisk situasjon forsøker
eg å spegle den andre slik at vi har ei felles oppleving
av saka eller opplevinga der og då. På den måten kan
eg bekrefte pasienten sine opplevingar eller forståing.
Ved å gi mitt uttrykk for korleis eg opplever han eller ho
har det, kan eg hjelpe pasienten til å forstå seg sjølv.
L
ina Thorsnes Egeland er psy- eller forstå eigne og andre sine forstå motiva som ligg bakom
kologspesialist ved Solli DPS handlingar som meiningsbærande handlingar eller det ein seier.
som har vore arbeidsplassen ytringar av det indre livet i kvar og Gjennom å «tune inn» og forsøke å
forstå i lag med pasienten, kan ein
hennar dei siste fem åra. Før ho ein av oss, seier ho.
saman jobbe med å sjå korleis
kom til Solli, fekk ho med seg verdi­
indre kjensler, motiv og åtferd
­
fulle erfaringar som terapeut frå Sprengje grenser
både BUF-etat og frå rusomsorga. – Empati er blitt eit omgrep som på heng i hop. Vi lærer å godta skil­
Ho brukar mentalisering i møte mange måtar er utbrukt. Mentali- nadar og forstå at ein reagerer
med psykisk sjuke menneske. sering er eit breiare og samstun- og tenkjer ulikt, forklarer Lina
Menta­
lisering viser til evna til å des meir presist omgrep for ei ­Thorsnes Egeland.
kunne ­navigere i eige og andre ­vitskapeleg grunna terapeutisk tilsine sinn; eit mentalt «kompass».
nærming til å lære pasientane å Aktiv psykoterapi
forstå eigne og andre sine kjensler, Mentalisering er såleis ei terapi­
– Mentaliseringsbasert behandling tankar og motiv. Hjå ein del men- form som også utfordrar terapeuer ei psykoterapeutisk tilnærming, neskje som slit med psykiske ten.
som er utvikla med tanke på å hjel- vanskar kan mentaliseringa, «det – Spegling er eit sentralt omgrep i
pe pasientar med å forstå både mentale kompasset» fungere dår- mentalisering. Når ein speglar den
seg sjølv og andre betre. Mentali- legare enn hjå folk flest. Det andre rett, byggjer ein forståing
sering er eit omgrep for det å tolke er gjerne ikkje alltid like enkelt å om den andre og hennar intensjo-
8 Magasinet Haraldsplass 2 | 2014
Mentaliserings-­
basert terapi
Til forskjell fra tradisjonelle
kognitive terapiformer, har
mentaliseringsbasert terapi fokus
på egne tanker og på tanker og
følelser hos andre.
Mentaliseringsbasert terapi har
også et spesifikt fokus på selve
den terapeutiske relasjonen; den
aktiverer tilknytningssystemer hos
pasienten.
nar og handlingar. Ved svak spegling; at ein ikkje kan, vil eller forstår
motiva den andre har, blir det fort
mistyding og relasjonen mellom
dei to vert utfordra. Spegling av
eigne kjensler gjennom omsorgspersonen er grunnlaget for utviklinga og opplevinga å vere den
personen ein er. «Eg er fordi du
tenkjer på meg». Foreldre speglar
barna sine og gradvis lærer dei å
forstå seg sjølv og andre. Som terapeut må ein hjelpe pasientane
gjennom spegling av kjenslene.
Det er etter kvart blitt god vitskapeleg støtte for at mentalisering
er ei virksam tilnærming for menneske med psykiske lidingar som
personlegdomsforsryrring, ruspro-
blem og eteforstyrring. Sjølv har eg
gode resultat med denne tilnærminga i møte med psykisk sjuke
menneske, seier Lina Thorsnes
Egeland.
«SJÅ DEN ANDRE»: Mentalisering er ei virksam tilnærming for
Grenser for jobb
familie, vener og ting ein gjer på
fritida. Ein blir ikkje god ektefelle,
mor eller ven dersom ein ikkje
kan leggja jobbtankar til side. Så
må ein på den andre sida ikkje
problematisere at ein stundom
­
går heime og tenkjer på jobbsaker,
det må vere lov å vere engasjert i
det ein abeidar med. Men ein må
samtidig lære å ta ansvar og fylle
hovudet med andre ting.
Psykologspesialisten jobbar, som
ein kan forstå, tett på andre menneske. Det må vel vere slitsamt og
vanskeleg å leggje frå seg når ein
kjem heim?
– Ja, det er ikkje alltid like enkelt å
«skru av» jobbtema når ein kjem
heim. Samstundes er det viktig
å prøve å leggje tankar rundt
­pasientane til side. Det er ei trening i det og; fokusere på barn og
menneske med psykiske lidingar som personlegdomsforsryrring,
rusproblem og ete­forstyrring, seier psykolog­spesialist
Lina Thorsnes Egeland ved Solli DPS.
Mentaliseringsbasert tilnærming
kan benyttes i individualterapi,
gruppeterapi, parterapi, familie­
terapi og ikke minst i miljøterapi.
Mentaliseringsbasert terapi retter
fokus mot prosess mer enn
innhold, og er en prosess av felles
oppmerksomhet hvor pasientens
mentale liv er i fokus.
Den terapeutiske holdningen
innebærer å være ikke-vitende
nysgjerrig, leken, aktiv i dialog
med pasienten, med et fokus på
å «minding the mind».
KILDE: WWW.MENTALISERING.NO
2 | 2014 Magasinet Haraldsplass 9
STIFTELSEN BERGEN
DIAKONISSEHJEM
Diakonisse og tidligere forstanderinne Karen Hagesæther:
– Man kunne ikke ha to kall samtidig
K
aren Hagesæther som sier
dette, er diakonisse. Hun
tok sin utdannelse ved Bergen
Diakonissehjem på slutten av
­
1950-­­tallet. De kvinnene som på
den tiden ble tatt opp på diakonis­
se­hjemmets sykepleierutdanning,
gjorde det med tanke på at de
i fremtiden skulle arbeide som
diakonisser ved Haraldsplass Dia­
­
konale Sykehus eller i en annen
­diakonal virksomhet.
– Diakonissene gjorde et valg mellom å gifte seg å få barn eller å arbeide for
syke. Husk på denne tiden var det ikke så mange alternativer for kvinner, men
det var akseptert at enslige kvinner kunne være lærerinne eller sykepleier.
Ved å tre inn i diakonissefelleskapet fikk vi fellesskap, meningsfulle oppgaver
og trygghet for at man ble tatt hånd om etter at yrkeskarrieren er avsluttet.
Det var et enten eller. Det var ikke ansett som rett å være både diakonisse og
mor. Man kunne ikke ha to kall samtidig.
10 Magasinet Haraldsplass 2 | 2014
– Vi bodde her i starten av elev­
tiden, sier Hagesæther og peker
rundt seg i Mohns Villa hvor vi
­låner direktørens kontor som tidligere var instruksjonssøsters private værelse. – Vi levde tett på hverandre. Noen av oss fant det krevende, mens andre satte åpenlyst
pris på det nære felleskapet. Man
kunne ikke skjule seg; skulk var rett
og slett ikke tema. Også siden, da
vi var ferdig utdannet og tatt opp
i diakonissefellesskapet som fullverdige medlemmer og bodde på
Søsterhjemmet, kunne det være
krevende i blant. Vi arbeidet mye
og det hendte at det var uenighet
mellom oss om forskjellige saker.
Men ved nattverdsbordet var vi
forente. Vi var samlet til andakt
morgen, middag og kveld. Å leve i
Guds plan med vårt liv og virke, var
viktig. Vi snakket om det ytre og
det indre kallet. Det indre kallet er
uttrykk for en indre overbevisning
om at du vil vie livet ditt i tjeneste
for Jesus, mens det ytre kallet er å
bli utfordret til å gå inn i en spesiell
tjeneste. Nå er kallstanken blitt
fjern for de fleste og sykepleier­
yrket er profesjonalisert. Diakonissene er borte fra sykehuset vårt
og flere av sykepleiertitlene som
diakonissene brukte, er avløst av
andre titler som ender på «leder»
eller «direktør». Over tid gjør dette
noe med kulturen i sykehuset.
Likhetskultur
– Et annet viktig poeng er at diakonissene fra begynnelsen av hadde
lik lønn for likt arbeid. Av lønnen vi
mottok, gav vi ti prosent tilbake
til Bergen Diakonissehjem. Senere
ble prosentsatsen redusert til to
prosent. Men uansett sum, så førte
dette til at vi snakket om et «vi»
på Haraldsplass. Vi hadde et eierskap til alt; det var vår arbeidsplass
og vårt hjem. Vi ville ikke skrape en
seng mot veggen eller se på maling
som flasset av. Vi hadde et aktivt
eierskap som ansvarliggjorde oss.
Vi så på dette som svært viktig omdømmebygging. Også når vi var
på reise eller var på Kysthospitalet i
Hagavik eller til sykehuset i Florø,
gikk vi i våre drakter og var bevisste
på hvem vi representerte. Selv i
Florø med fiskeflåten til kai og
hundrevis av menn i mer eller
­mindre edru tilstand, opplevde vi
aldri overgrep eller noe slikt. Diakonissedrakten ble respektert, gav
beskyttelse og vi var stolte over å
bære den!
Et varmt hjem
Selv har Karen Hagesæther aldri
arbeidet ved Haraldsplass Diako­
­
nale Sykehus. I perioden 1965-78
underviste hun ved Haraldsplass
Diakonale Høgskole som skolen nå
heter. I 1978 dro hun fra Bergen til – Men klarte dere å holde profesjo- maet. Diakonissene hadde­­ikke
Oslo for å undervise ved Betanien nell avstand mellom dere som dia- mann og barn som satte grenser
og siden ved Lovisenberg Diako- konisser som så å si bodde på syke- for yrkes­utøvelsen, sier H
­ agesæther.
nale Høgskole. I 2000 kom hun til- huset, og pasientene og deres
Konsern-bønn?
bake til Bergen og Haraldsplass pårørende på den annen side?
som pensjonist – men ikke mer
– Endringene stiftelsen har vært
pensjonist enn at hun i tre og et Avstand og fellesskap
gjennom kommer frem på mange
halvt år var forstanderinne ved – Ja, vi var flinke på det. Vi gikk inn måter. Virksomheten er spredd på
­Stiftelsen Bergen Diakonissehjem.
i en rolle, og rollen som diakonisse mange områder og steder. Like
ble viktigere enn den private rollen. fullt reagerer jeg på at man snakker
– Spisestuen, dagligstuen og kapel­ Diakonisser er også kvinner av kjøtt om Stiftelsen Bergen Diakonisselet er mitt andre hjem. Og det skal og blod. For det første er det viktig hjem som et konsern. Det er et bevære et hjem som tilkjennegir var- å merke seg at det var anledning til grep som ikke passer. Er det noen
me for alle som kommer inn. Det å trekke seg fra diakonissefellesska- som ber for konsernet Statoil? Vi
skal være godt å være der. Det pet og stifte familie. For det andre ber for personer og oppdrag på
­tette bofellesskapet mellom diako- var det mange unge som viet seg spesifikke steder hvor ting skjer i
nissene ble gradvis avviklet – ikke til denne tjenesten. Selv var jeg stiftelsen og utenfor. Det er viktig
minst da Søstrenes Borettslag 23 år da jeg begynte på sykepleier- med den personlige dimensjonen
­Ulriksdal 8b ble en realitet og vi fikk utdanningen her. Da var jeg en av i bønnen. Konsern er upersonlige
hver våre små leiligheter med dør de eldste på kullet og vi startet på og grenseløse. Vi er alle mennesker
vi kunne låse. Diakonisserollen har utdanningen med siktemål å bli med de begrensinger det inneendret seg i takt med tiden. Finan- viet til å arbeide som diakonisse bærer. Derfor trenger vi bønnen
resten av livet. Fordelen var at vi om Guds hjelp til å være trofaste i
hadde en følelse av å gjøre den tjenesten og sprenge grenser når
gode Guds vilje, noe som gav me- det er nødvendig, avslutter Karen
ning i livet og tilværelsen. Det gjor- Hagesæther.
de oss svært ansvarsbevisste. Vi var
trofaste i tjenesten og for oppgavene vi ble tildelt; hele dette
moralske perspektivet på tjenesten.
Problemet var når noen opplevde
at tvilen gjorde seg gjeldende: Var
dette det rette å bruke livet til? På
1960-tallet og før den tid var det
ikke akseptert å ha to kall samtidig.
Kall oppfattes som noe gammelsieringen av sykehuset er fullsten- dags i dagens samfunn. Men om vi
dig endret og autoriteten i rollen vi skal bruke begrepet, kan vi si at
hadde på sykehuset er borte; der dagens kvinner lever med to kall;
er simpelthen ikke flere diakonisser både arbeid og familie. Men derigjen som arbeider der. Det var som en sykepleier har et barn
­annerledes i det lille fire-etasjers hjemme som er sykt, er prioriterinsykehuset vi en gang hadde.
gen åpenbar. Dette viser dilem­
– Diakonisse­
drakten ble
respektert, gav
beskyttelse
og vi var stolte
over å bære
den!
2 | 2014 Magasinet Haraldsplass 11
HARALDSPLASS
DIAKONALE SYKEHUS
Doktorgradsarbeid førte til praktiske råd om:
«USIKKERHET ER
DET VERSTE»
•Startet i 2008 som doktor-­
Best mulig støtte til pasienter
•En undersøkelse basert på
– Jeg ville rette fokus på situasjonen for pasienter som kommer til sykehuset
for å bli uredet for mulige diagnoser. Slike utredninger kan ta tid, og tiden
frem til en diagnose kan oppleves svært krevende. Siktemålet var å finne
ut hvordan vi kan gjøre det så godt som mulig å være pasient hos oss denne
tiden, og at leger og pleiepersonale skulle ha så god kjennskap som mulig
til det å være utrednings­pasient.
gradsprosjekt i samarbeid
mellom Haraldsplass Diakonale
Høgskole og Haraldsplass
Diakonale Sykehus.
spørreskjema blant pasienter
som venter på utredning og
fokussamtaler med involverte
leger og sykepleiere.
•Avdekket pasientenes behov
for informasjon under
utredningsperioden. Dette
førte til utvikling av en helt
ny brosjyre/veileder for
utredningspasienter.
Profesjonell
og berørt
– Noen pasienter setter spor i deg som sykepleier.
Det kan være pasienter på egen alder; det kan være
pasienter som føler seg friske når de kommer inn med
diffuse plager som ligner på ting du selv plages med.
Det kan være vondt i en skulder eller at man føler at
formen ikke er god. Forskjellen er at pasienten som
utredes, noen ganger må reise hjem med en alvorlig
diagnose. Etter dager med utredning og usikkerhet får
de tunge beskjeder. Det er klart vi blir berørt av slike
sykehistorier, sier Elizabeth Rasmussen som leder
avdelingen for Generell medisin ved Haraldsplass
Diakonale Sykehus.
12 Magasinet Haraldsplass 2 | 2014
BALANSEGANG: Det kan være
krevende å balansere mellom det
å være profesjonell og også berørt,
sier Elizabeth Rasmussen.
V
i snakker med en travelt opptatt avdelingsleder på en av
de mest besøkte senge­postene på
sykehuset. Her er det mange pasienter innom hver eneste dag og
hver eneste uke. Men noen pasienter blir værende. Det er pasienter
som er til utredning. Det er disse
pasientene både leger og sykepleiere ofte ikke klarer emosjonelt å
slippe taket i.
Håndtere andres usikkerhet
– Vi er vant til sykdom. Det er jo
­derfor vi er her. Men noen pasienter griper deg mer enn andre. Nå
har ikke jeg direkte kontakt med
pasienter lenger, men jeg har hatt
mine år ved sengene og jeg vet
hvordan det oppleves for pleie­
personalet. Det som er verst for
alle er den usikkerheten vi alle må
leve med den tiden det tar å få en
pasient utredet. Det er selvsagt
verst for pasienten, men vi lever
tett på dem og med dem, og vi er
her jo for å hjelpe pasienten til å bli
frisk. Det er ikke alltid resultatet er
slik vi håper og i blant må legene
overlevere tunge beskjeder til
­pasienten. Sykepleierne tar del i
ansvaret med å følge opp pasientene og jeg vet hvor tøft dette kan
være, sier Elizabeth Rasmussen.
Åpen dør
Balansegangen mellom det å
være profesjonell og også berørt
kan være krevende. På Generell
medisin på Haraldsplass Diakonale
Sykehus er de oppmerksomme på
dette.
– Som ledere er vi veldig tydelige
på at døren vår er åpen for alle
som har behov for å snakke om
noe. Vi har også mulighet for å
kontakte en prest ved sykehuset
for videre samtale, og på avdelingsmøtene kan vi diskutere saker
som angår flere. Før hadde vi noe
vi kalte «Pustehullet» på fredag
ettermiddag som var en anled­
ning til refleksjon på vei hjem over
uken som var gått. Nå velger vi
heller å ta det etter hvert som
­behovet oppstår. Det er kun ved
større hendelser vi har en systematisk debriefing – og da sammen
med leger og andre som har vært
involvert, forklarer avdelingsleder
Rasmussen.
D
et forteller Tove Giske som tok sin
doktor­grad i sykepleievitenskap i 2008.
Nå er hun ansatt som førsteamanuensis ved
­Haraldsplass Diakonale Høgskole (HDH). Et av
de konkrete resultatene av forskningen hun
gjorde under doktorgradsarbeidet, er en helt
ny brosjyre som er laget for utredningspasienter som blir innlagt på generell medisin ved
­Haraldsplass Diakonale Sykehus (HDS). Dette
arbeidet startet i 2008 da Giske gikk inn i en stilling som forskings- og fagutviklingssykepleier;
en samarbeidsstilling mellom HDS og HDH.
– I tillegg til en omfattende spørreundersøkelse
blant utredningspasienter, gjennomførte jeg
også fokusgruppeintervjuer med leger og syke­
pleiere ved sykehuset. Det kom frem veldig mye
kunnskap som hittil ikke var systematisert for
arbeidet med denne gruppen pasienter. I
­
spørre­skjemaet var det også et felt for fri tekst,
og her kom det frem mye nyttig erfaring fra
­pasientene. I sum var det stor tilfredshet med
kunnskapen de opplevde at personalet hadde,
men noen områder for forbedring pekte seg ut.
Det ene er betydningen av at leger og pleiere
ser pasientene som mennesker og ikke bare
som syke. Det er i seg selv legende å bli sett som
menneske, det reduserer følelsen av sårbarhet
i situasjonen og det bygger tillit. Det andre området er spennet i kvaliteten i kommunikasjonen mellom lege, sykepleier og pasient. Videre
understreker både ansatte og pasienter betydningen av kontinuitet i relasjonen som skapes
underveis i utredningsløpet. Man må unngå
at informasjonsansvaret fordels på mange
­ansatte. Dette har avdelingsledelsen ved syke-
huset grepet fatt i og arbeidet med de siste årene,
sier Tove Giske.
Tidlig i prosjektet så Giske behovet for en brosjyre
som kunne styrke utredningspasientens evne til
kommunikasjon med de ansatte. Brosjyren gir
pasientene informasjon om hvordan en arbeider sammen på posten og hvilke tidspunkt på
dagen og i uken de kan forvente å få best informasjon. Dette er med på å skape realistiske forventninger til oppholdet på sykehuset.
– I brosjyren er det plass til å sette inn navn på
­ansvarlig lege, sykepleier og andre viktig personer på sykehuset for pasienten. De er også
plass til å skrive ned spørsmål eller erfaringer
man vil dele, avslutter Tove Giske. Brosjyren er
helt ny og unik. Det er ikke kjent om andre sykehus har lignende materiell tilrettelagt for
utrednings­pasienter.
Foto: Haraldsplass Diakonale Sykehus
2 | 2014 Magasinet Haraldsplass 13
HARALDSPLASS
DIAKONALE SYKEHUS
Psykiater og forfatter Ingvard Wilhelmsen*
– Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd
i fortiden, en uløselig situasjon eller andre mennesker.
Man føler seg låst og det er ingenting man kan gjøre ved
det. Et alternativ er å ta et gjennomgripende oppgjør med
sine egne holdninger og sin adferd, og det er tanke­vekkende
hvordan man kan bli fri gjennom å ta ansvar for sitt eget
liv, sier Ingvard Wilhelmsen som er professor i psykiatri
ved Universitetet i Bergen og leder av landets eneste klinikk
for hypokondri og som er lokalisert ved Haraldsplass
Diakonale Sykehus.
Å bryte ut av
selvpålagte
grenser
P
elementer som brukte meg, utnyttet meg og
å mange treningssentre tilbyr de «per- med en av sine pasienter. Stedsnavn og andre ­
sonlig trener». Dette betyr ikke at det er identifikasjonsmarkører er fjernet, og pasienten ­misbrukte meg. Ikke en eneste en gav meg selv
en som trener for deg. Hvis du føler deg litt har fått navnet Berit. Resten er identisk med ­ansvar for situasjonen jeg var i. Eller når sant skal
slapp og trett en dag, så kan du ikke ringe din både innkommet post og svar. Berit skriver om sies, at det var mitt ansvar endelig å komme meg
på beina.
personlige trener og be ham om å gå en runde sine forhenværende lidelser.
for deg. Det er ikke slik det fungerer. Du må
Jeg var i lengre tider opprørt etter å ha vært hos
­trene selv. Å gå i psykoterapi er den mentale ut- «Jeg led i sin tid av en sterk hypokondri, sammen
gaven av «personlig trener». Også her er det med angivelig en lang liste med andre diagnoser. deg for den medlidenheten jeg var vant til innen
du som må være aktiv og gjøre hovedjobben. Deriblant Bipolar lidelse, Borderline PF, panikk psykiatriens korridorer var totalt fraværende. Du
Det handler ikke om å ta seg sammen, men om angst, sterke depresjoner samt en cocktail med gav meg beskjed om at det var MITT ansvar hvorå tenke grundig gjennom egne holdninger og diverse andre personlighetsforstyrrelser. Og jeg dan livet mitt var, og kun jeg kunne bryte ut av det.
hva vi bruker krefter, tid og energi på. Selv om skriver angivelig, for i dag sitter jeg som frisk og Jeg husker godt at du sa til meg: ‹Det er ikke noe
vi kan oppleve situasjonen i livet som fastlåst og ser tilbake på min tid innen psykiatrien i Norge og mer synd på deg enn på andre.» Aldri har jeg følt
ikke ser noen utveier eller løsninger, så kan vi setter store spørsmålstegn ved den behandlingen meg så krenket i hele mitt liv!
alltid endre våre holdninger til selve situasjonen, jeg har gjennomgått. I mange år hadde jeg blitt
fortalt og overbevist av behandlere innen psykia- Hehe.. Men det er jo alltid et men.. Det var akkurat
forklarer Wilhelmsen.
trien at det var fryktelig synd på meg. Greit nok har det at jeg ble stilt til veggen og måtte ta ansvar for
Frigjort
hatt en svært belastet oppvekst og ungdomstid. meg selv som gjorde at mitt liv endelig begynte
Til å illustrere hva han mener, trekker Wilhelm- Sammen med et voksenliv full av mønstre som å komme på rett spor igjen. Og jeg har brukt mye
sen frem en e-postkorrespondanse han hadde gjorde at jeg fremdeles ble tiltrukket av dårlige tid på akkurat det. Og gjør det fremdeles den dag
14 Magasinet Haraldsplass 2 | 2014
*«Intervjuet» er laget
med sitater fra boken
«Det er ikke mer synd
på deg enn andre.»
En bok om ansvar
og frigjøring.
Av Ingvard Wilhelmsen,
141 sider, Hertervig
Forlag, 4. opplag 2012.
Utdragene er gjort
med tillatelse fra
forfatter og forlag.
i dag, selv om jeg anser meg som helt fri fra disse av sine onde sirkler. De fleste oppfatter faktisk – I boken din er du opptatt av offerrollen. En
«­lidelsene» jeg en gang skal ha hatt. Men jeg ­dette som omsorg. Bra at du kom deg ut av den ­rolle du er sterk motstander av?
­mener det at er man kritisk til egne mønstre, så første negative reaksjonen og tok ansvar for livet
Karriere som krenket
kan man faktisk bli det beste menneske man har ditt. Lykke til videre!»
potensial for å bli.»
– Offerrollen byr på en god del fordeler. Som
(E-posten er noe lengre, men avsluttes her.
– Jeg ble imidlertid ikke så lett ferdig med det voksne skal vi egentlig ta ansvar for våre valg
Red.anm)
jeg hadde lest. Jeg bestemte meg for at dette og vårt liv og vi kan ta beslutninger på grunnville jeg gå dypere inn i. Jeg fikk mange spørs- lag av kunnskap og innsikt. Barn kan ikke dette
Klar tale
mål og tanker jeg gjerne ville finne mer ut av: fordi de mangler den kunnskapen som skal til
messig stabile nok.
– Dette var en tankevekkende e-post, forklarer Hva var det som egentlig hadde skjedd med og heller ikke er følelses­
Wilhelmsen og fortsetter: – Jeg sendte samme Berit? Hvorfor tok hun plutselig ansvar for sitt ­Offerrollen ligner derfor litt på barnets hjelpeeget liv på en så gjennomgripende og ny løshet. Dette kan føre til at man rett og slett gir
dag følgende svar til Berit:
måte? Hvorfor ikke før – hvorfor akkurat nå? Jeg opp og fraskriver seg ansvaret for eget liv, med
«Kjære Berit. Tusen takk for oppmuntrende epost! måtte også reflektere over terapeutrollen. Vi er den begrunnelsen at det er de andre som har
Æren for endringen skal du ha. Jeg var en hjelper, opplært til på være forståelsesfulle og empatis- vært urettferdig mot meg. Man kan spille ut sitt
en som fikk deg til å tenke. Det kan være vanskelig ke. Kanskje kan konfrontering av og til være av sinne og hat i utagering, man kan isolere seg
å kombinere empati med konfrontasjon og klar det gode eller til og med nødvendig for at pasi- og dvele ved sitt sinne og hat, eller man kan
tale. Min erfaring er at jeg kommer lengst med enten skal se sin situasjon og kunne ta nye veksle mellom raserianfall og tilbaketrekking.
­ærlighet og at jeg klart får frem det som jeg tror valg? undret Wilhelmsen seg over. Det førte til
Forts. neste side
skal til for at pasienten skal kunne komme seg ut flere samtaler med Berit og mange funderinger.
2 | 2014 Magasinet Haraldsplass 15
HARALDSPLASS
DIAKONALE SYKEHUS
Å bryte ut...
Forts. fra forrige side
– Jeg har stor respekt for den jobben som
psykologer og psykiatere gjør. Jeg mener
samtidig at den ikke-konfronterende empa­
tien som Berit antakelig møtte hos enkelte
behandlere kan ha forsterket hennes offerrolle; ha kommet til å gjøre henne en
bjørne­tjeneste. Det har vært mye fokus på
mennesker som har vært utsatt for dårlig
behandling, enten som gruppe eller som
individ. Man har gått langt i å anerkjenne
krenkelsene, be om tilgivelse på vegne av
andre og samfunnet stiller opp med øko­
nomisk kompensasjon. Dette er et minefelt
og jeg vil ikke unnskylde, bagatellisere eller
bortforklare at det er gjort stor urett mot
mange. Det finnes imidlertid også eksempler på at man kan få det for seg å kreve
økonomisk kompensasjon for mindre traumer på jobben eller i andre sammenhenger.
Mange mener Norge er blitt et rettighetssamfunn mer enn et pliktsamfunn.
– Dette kan føre til at vi lett kan få urealistiske
forestillinger om hva vi kan forvente i livet
og hva vi må tåle av motgang og motstand.
Vi må vokte oss vel for å bli et samfunn hvor
det blir en karrieremulighet å være krenket!
Prisdryss og
­publiseringspoeng
Haraldsplass får nytt
­parkeringsanlegg
I løpet av november starter arbeidet
med nytt parkeringsanlegg på
Haraldsplass. ­Anlegget skal ligge
i fjellet bak sykehuset og romme
350 kjøretøy. Det frigjør tomt for det
nye sengebygget, som skal reises
foran eksisterende sykehusbygg
så snart den nye parkeringen i fjell
er klar til bruk.
I
Eivind Inderhaug ved Haraldsplass Diakonale PRESIS PLASSERING: Eivind
Inderhaug (t.h.) har i løpet
av kort tid publisert fire
Sykehus har i løpet av kort tid publisert
internasjonale publikasjoner
fire artikler om korsbånd i velrenommerte ­
om korsbåndskirurgi.
Her sammen med klinikk­
inter­nasjonale publikasjoner. Torbjørn
overlege Thomas Harlem.
(Foto: Hilde Sander Meling)
Strand og Eirik Solheim er ­­med­forfattere
til publikasjonene. Sist ut er «The effect of feedback from postoperative 3D CT on placement of femoral tunnels in single-bundle
anatomic ACL reconstruction,» som ble publisert i Knee Surgery,
Sports Traumatology, Arthroscopy (KSSTA) i oktober.
D
en 23. oktober i år fikk Inderhaug også en pris for unge forskere. Prisen er et
reise­stipend på 50.000 kroner. Prisen ble tildelt for hans arbeid med et bio­
mekanisk studie i forlengelse av korsbåndforskningen ved Haraldsplass Diakonale
­Sykehus. Selve studiet skal han gjøre sammen med forskningsgruppe for biomekanikk
ved Andrew Amis sitt verdenskjente laboratorium i London i begynnelsen av 2015.
I Norge er Haraldsplass Diakonale Sykehus (HDS) nest størst på operasjon av korsbåndskader i kneet. Bare Oslo universitetssykehus (Ullevål) opererer flere hvert år.
nn- og utkjøring til den nye parkeringen
vil ligge der gangveien opp til sykehuset
starter i dag – omtrent der betalingsautomaten
står nå. Det blir fortau langs veien og dessuten
en gangtunnel direkte inn til det nye sengebygget. Anleggsarbeidene for det nye parkerings­
anlegget vil være to-delt: En 6-7 måneders
periode med sprenging og bortkjøring av
­
steinmasser, og en tilsvarende lang periode
med betongarbeider, asfaltering og innredningsarbeider. Veidekke as er totalentreprenør
for det nye parkeringsanlegget og har strenge
restriksjoner for anleggsarbeidet. Bortsett fra
noen uker i starten, regner vi med at støy- og
støvplagene i området vil være minimale.
I anleggsperioden vil parkeringskapasiteten på
Haraldsplass bli opprettholdt gjennom etablering av midlertidige parkeringsplasser utenfor
høyblokkene. Veien til sykehus og borettslag
legges litt om, og hele området vil få oppdatert
skilting.
– Mengden operasjoner, samt den grundige og mange­årige datainnsamlingen til
seksjons­overlege Torbjørn Strand, danner et godt grunnlag for kvalitets­forskning
på nettopp behandling av korsbåndskader, forteller doktor­gradsstipendiat Eivind
Inderhaug ved kirurgisk klinikk på HDS. Han har allerede publisert flere artikler
om kors­båndkirurgi og er i sluttfasen på sin doktorgrad ved Universitetet i Bergen.
Sentralt i hans arbeid er å se på hvordan en mer presis plassering av borehull ved
korsbåndsoperasjon vil føre til at færre må reopereres.
16 Magasinet Haraldsplass 2 | 2014
2 | 2014 Magasinet Haraldsplass 17
STIFTELSEN BERGEN
DIAKONISSEHJEM
NEKROLOG
NYE STYRER OG RÅD I STIFTELSENS VIRKSOMHETER
Else Tora Melkeraaen
f. 14.06.1925
Else Tora Melkeraaen døde 30. juni
2014. Hun ble født 14. juni 1925 i
Odda som nummer åtte av elleve
søsken. Etter konfirmasjonen gikk
hun på husmorskole, industri­skole
og folkehøgskole, før hun 1. mars
1947 begynte på utdannelse som
sykepleier ved Bergen Diakonissehjem. Hun var ferdig utdannet i
1950, og ble vigslet til diakonisse den 12. oktober 1952.
Hovedstyret for Stiftelsen Bergen Diakonissehjem har endret styrestrukturen i de tilknyttede virksomhetene.
Administrerende direktør ved stiftelsen er fortsatt styreleder i de respektive styrene, men det er også hentet
inn eksterne styremedlemmer som vil berike styrearbeidet med sin erfaring og kompetanse. De nye styrene
var samlet til felles seminar i september, og «Magasinet Haraldsplass» fikk tatt bilder av dem.
HARALDSPLASS DIAKONALE SYKEHUS:
(f.v.) Sebastian von Hofacker, Laila Dåvøy,
Tor Fridtjof Wigers Larsen, Edel Eikeseth,
Jørn-henning Theis, Johanne Margrete Bull
Hove, Jon Arne Fauskanger, Lars Erik Flatø,
Heidi Scott Minne. Sykehusdirektør Kjerstin
Fylling var ikke til stede da bildet ble tatt.
Bibelordet som fulgte vigslingen var fra Salme 62,6: «Bare
hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer hele mitt
håp». Med disse ordene gikk Else Melkeraaen inn i sitt
livslange kall og tjeneste som førte henne til Afrika og
Kamerun. Misjonskallet hadde tidlig stått tydelig for henne,
og i 1953 begynte hun på Misjonsskolen i Stavanger, og var
i hoveddelen av perioden 1954–1975 ute som misjonær
for Det Norske Misjonsselskap. I 1975 ble hun kalt til å
være forstanderinne ved Bergen Diakonissehjem, og der
var hun frem til hun ble pensjonist i 1988.
GARNES UNGDOMSSENTER: (f.v.) Turi Evensen, Jørn-Henning Theis,
Rollaug Waaler, Nina Solberg Nygård, Nils Oddvar Riise, Arvid Møll
(virksomhetsleder). Ikke tilstede: Kjell Arne Gjeitrem.
HARALDSPLASS DIAKONALE HØGSKOLE:
(f.v.) Sigrid Seim, Anne-Kari Aarstad (rektor),
Britt Kuven, Arne Eriksen, Anne Sissel
Faugstad, Jørn-Henning Theis, Jon-Arne
Fauskanger, Åse Nordstrønen, Morten
Lystrup, Dorthe Hatland, Irene Hunskår.
I perioden Else Melkeraaen var forstanderinne, skjedde
det store forandringer både i institusjonen og i sam­funnet.
Søsterfellesskapet var også i endring. I en slik tid var Else
Melkeraaen en god og kjærlig forstanderinne å ha. Med
sin erfaring, med sin omsorg, med sin ydmyke fremferd,
med sin omtanke for den enkelte, men også med sitt mot,
var hun en som ga livshjelp til de som trengte det. Else
Melkeraaen var likevel svært forsiktig i sin omtale av seg
selv og sine egne evner. Hun løftet heller frem de andre,
men ikke minst løftet hun frem sin Jesus.
Da hun ble pensjonist ble hun en viktig forbeder både for
slekt, enkeltpersoner og for Bergen Diakonissehjem.
Det er tungt å miste noen som har betydd mye for mange.
Men det er også en glede og takknemlighet over hva Else
har betydd her i Norge, i Kamerun og for institusjonen
Bergen Diakonissehjem.
Det er en ære for Bergen Diakonissehjem å få ha slike
hederspersoner i sin historie og tradisjon. Vi lyser fred over
Else Melkeraaen sitt minne.
HOVEDSTYRET: (f.v.) Hildur Heie, Nils Håkon Urangsæther, Edel Eikeseth,
Helge Taranrød, Elisabeth Müller Lysebo og Per Barsnes (styreleder).
Jørn-Henning Theis
Administrerende direktør SBD
Rollaug Waaler
Forstanderinne
18 Magasinet Haraldsplass 2 | 2014
2 | 2014 Magasinet Haraldsplass 19
RETURADRESSE
Stiftelsen Bergen Diakonissehjem
Ulriksdalen 8, 5009 Bergen
GRENSER MÅ SPRENGES
I stiftelsens barnevernsvirksomhet jobber vi med unge mennesker i utvikling. Vi skal i en kort periode av
deres liv bistå dem med stabilisering, endring og utvikling. Vi kan gjerne si at våre brukere skal hjelpes til å
sprenge grenser. Unge i utvikling sprenger hele tiden grenser og beveger seg inn i ukjent terreng. Grensene
som skal passeres, er oftest satt av andre, noen ganger i samspill mellom omgivelsene og personen selv.
For våre ungdommer har det skjedd ting som har begrenset dem i altfor stor grad. De kommer ikke videre.
N
år de kommer til oss, har noe blitt problematisk på veien, – utviklingen har
stoppet opp eller gått inn på et feilspor. Tilværelsen kan virke håpløs, fastlåst, og uten spor av
den gode ungdomstiden som mange jevn­
aldrende får ta del i. Miljøterapeuten benytter
da sin samlede profesjonelle kompetanse til å
hjelpe dem med å streke opp veien og retningen på nytt. Hjelpe dem med mål og virke­
midler for å komme dit de vil. Men vet de hvor
de vil, og tør de tro på at det er mulig? Hvis alt
­virker håpløst, orker de da å sette mål og ­retning
for sine liv?
De som i barndom og unge år føler de mislyk-kes i familiesammenheng, skole, idrett og
det sosiale samspillet med andre, mister lett
motet og får et dårlig selvbilde. De nedgraderer
sin egen verdi og setter grenser/begrensninger
for hva de tror de kan oppnå. Og nettopp her
er det miljøterapeuten kan trø til. I vårt verdigrunnlag har vi definert at vi skal «se det mulige
i det umulige». Det forplikter oss til å hjelpe
­ungdommene forbi de hemmende grensene.
Vi skal hente motivasjon i oss selv og ungdommen til å ta fatt på de umulige oppgavene.
Sammen må vi rive ned noen grenser.
Motivasjon og mestring er ledestjerner i vårt
a­rbeid. Vi kjenner til hvordan mestring gir tilfredsstillelse og motivasjon til å tørre å strekke
oss lenger neste gang. Våre ungdommer har
gjerne ikke samlet så mange mestringserfaringer og sliter derfor med motivasjonen. De har
ikke mestringsforventninger til seg selv.
Mestringsforventning kan sies å være ens overbevisning om at en kan organisere og gjennomføre de nødvendige handlinger for å nå et
mål. Dette utvikles i samspill med andre. Miljøterapeutens oppgave blir å gi den unge passe
utfordringer – gjerne slik at de må utenfor sin
egen komfortsone – men ikke lenger enn at de
lykkes. Miljøterapeuten kan også fungere som
en god rollemodell eller sørge for at den unge
møter jevnaldrende som kan fungere slik. Og så
gjelder det selvsagt å oppmuntre og overtale
osv. Vi skal heie på sidelinjen og juble når de
kommer i mål. En mestringsopplevelse er den
beste motivasjonen. Det gir energi i endringsprosesser.
Når vi greier å skape mestringsforventning, påvirker vi også hvilke oppgaver den unge tør gi
seg i kast med, hvilke mål de setter seg og hvor
utholdende de blir for å nå sine mål. Ganske
­logisk egentlig. Ingen av oss legger stor energi
i prosjekter vi er overbevist om vil mislykkes.
En annen effekt av mestringsforventning er
hvordan vi forklarer for oss selv om et forsøk
vi har gjort ble en suksess eller fiasko. Har vi
høy mestringsforventning er det lett å forklare
s­uksess med egen innsats og ferdigheter. En
­fiasko forklares med ytre faktorer eller for eksempel sin egen dagsform, tilfeldigheter, uflaks osv.
Har man derimot lav mestringsforventning
vil man lett finne forklaringer for suksess i ytre
faktorer som ikke har noe med en selv å gjøre
eller at man hadde flaks, fikk hjelp etc. Skulle forsøket ende i fiasko, forklares det med stabile
(negative) forhold ved en selv.
Her ser vi at veien kan lede inn i en nedagående
eller oppadgående spiral. Vi skal jobbe med de
unges mestringsforventning til seg selv, slik at
de kan sette seg høyere mål, prøve hardere,
være mer utholdende – og oppnå grensesprengende suksess!
Laila Bogetvedt Liseth
Avdelingsleder
Garnes Ungdomssenter