Last ned - TIPS Sør-Øst

#02/2014
NyhetsTIPS
Tidsskrift for tidlig intervensjon ved psykoser
ERFARINGSKOMPETANSE
Å være åpen om egen sykdom
side 06
FAMILIEARBEID
Ni viktige punkter for
kunnskapsbasert familiearbeid
side 19
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 1
NyhetsTIPS utgis av TIPS Sør-Øst – Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose, og
kommer ut to ganger i året. NyhetsTIPS kan også lastes ned fra våre nettsider
Ansvarlig redaktør: Jan Ivar Røssberg, leder TIPS Sør-Øst
Redaktør: Kristine Gjermundsen, kommunikasjonsrådgiver TIPS Sør-Øst
Grafisk utforming: Lene Nyborg Jensen
Forsidebilde: Istockphoto
Trykk: Konsis
Opplag: 1500
Nr. 2 2014
ISSN: 1891-3210
Bidragsytere i dette nummeret:
Adreas Eidem, TIPS konsulent Sørlandet Sykehus
Kristine Gjermundsen, kommunikasjonsrådgiver, TIPS Sør-Øst
Marit Grande, psykologspesialist, TIPS Sør-Øst
Torill Gjerpe Hansen, enhetsleder psykosepoliklinikk, Søndre Oslo DPS, OUS
Kjersti Karlsen, psykologspesialist, TIPS Sør-Øst
Martine de Lange, skribent
Liv Nilsen, forskningssykepleier, stipendiat, Seksjon for undervisning og fagutvikling, OUS
Kristin Lie Romm, Overlege, TIPS Sør-Øst
Jan Ivar Røssberg, leder TIPS Sør-Øst
Tor Gunnar Værnes, psykologspesialist/stipendiat TIPS Sør-Øst
TIPS Sør-Øst er en kompetansetjeneste i helseregionen Sør-Øst som har fokus på tidlig oppdagelse og
intervensjon ved psykose. Kompetansetjenesten skal bidra til at pasienter med førstegangspsykose i
helseregionen får tilbud om en systematisk utredning og best mulig behandling.
TIPS Sør-Øst har ansvar for å bygge et kompetansenettverk for psykoser i Helse Sør-Øst med knutepunkter
ved helseforetak i regionen. Vi skal være kjernen i dette faglige kompetansenettverket.
Vi mottar gjerne bidrag til NyhetsTIPS. Kontakt oss dersom du har en aktuell sak.
Kontaktinformasjon:
TIPS Sør-Øst – Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose
Fridtjof Nansens vei 12A | 0369 Oslo
Tlf: 22 93 10 02 | E-post: [email protected] | Hjemmeside: tips-kompetansesenter.no
2 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
INNHOLD
04 LEDER
NYTT FRA KOMPETANSETJENESTEN
Sørlandet Sykehus på offensiven
ERFARINGSKOMPETANSE
Å være åpen om egen sykdom
FRA FORSKNINGEN
Langtidseffekten av antipsykotika
Stemmehøring som diagnostisk kriterium
Cyberterapi mot stemmehøring
FAMILIEARBEID
Hvilke utfordringer opplever psykoedukative gruppeledere i sitt møte med familier med en førstegangs psykose?
Ni viktige punkter for kunnskapsbasert familiearbeid
05 06 10 11 14 17 19 21
24
26
27
FRA REGIONEN
Implementering som virker?
Vegsund DPS implementerer kunnskapsbasert familiesamarbeid
Sørlandet Sykehus har lansert gratis kriseplan app
TIPS nettverket i gang ved Akershus universitetssykehus
31 DIFFERENSIALDIAGNOSTIKK
Asperger eller psykose?
BØKER
37 Bokomtale: Mark van der Gaag
HVA SKJER
40 Kurs og seminarer
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 3
LEDER
Velkommen til et nytt nummer av NyhetsTIPS og nok
en gang mye spennende lesestoff. I dette nummeret kan
du blant annet lese om familiearbeid, implementering av
kognitiv atferdsterapi ved Lovisenberg sykehus samt en
tankevekkende betraktning omkring det å ha en psykisk
lidelse av Martine de Lange.
Det er en stor aktivitet på TIPS Sør - Øst og det er mange
spennende prosjekter på gang. Mange blir avsluttet og
nye blir satt i gang. Kognitiv atferdsterapi prosjektet er
ferdig og resultatene analyseres i disse dager. Her vil
det komme mange spennende artikler fra TIPS Sør-Øst
framover. Den kvalitative studien om familiearbeid i tidlig
psykosefase nærmer seg også slutten og Liv Nilsen gir noen
oppsummerende tanker, i dette nummeret av NyhetsTIPS,
som må få betydning for dette arbeidet i framtiden.
Prosjektet om tjenestedesign, Hjelp meg det haster!
Veien inn til behandling for alvorlig psykisk syke, har
fått pengestøtte og blir gjennomført i løpet av neste år. Et
spennende prosjekt som kan gi ringvirkninger for mye av
det vi holder på med. Det er på mange måter en ny måte å
tenke om helsetjenestene på, som kan vise seg å være veldig
nyttig. På den nasjonale TIPS konferansen i Stavanger fikk vi
presentert mange spennende resultater. Det som imponerte
meg mest disse to dagene var hvordan man i Australia
hele tiden evner å tenke i nye baner. For eksempel: For
noen år siden møtte man de unge som slet psykisk på ulike
kjøpesentre. De ville møte de unge der de var. Etter noen år
hadde imidlertid dette endret seg og det var ikke først og
fremst på kjøpesentrene de var. Ved hjelp av brukere skiftet
de fokus og lagde imponerende interaktive internettsider
hvor de igjen traff de unge og kunne yte best mulig hjelp
4 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
til de som trenger det. Dette viser at man hele tiden må
endre retning for å nå målet med å gi best mulig behandling
tidligst mulig.
Slik nytenkning hadde dog ikke vært mulig uten et nært
samarbeid med brukere. Her har vi masse å lære i Norge.
Som et steg på veien har TIPS Sør-Øst planlagt en stor
brukerkonferanse; Hva er god behandling for meg som
psykosepasient? Vi håper denne konferansen kan bli en
realitet. Det vil bli en kunnskapskonferanse om god og
kunnskapsbasert behandling ut fra brukernes egne behov.
Viktigheten av brukerstemmene i behandlingsapparatet
blir mer og mer anerkjent. Ikke bare når det gjelder
ulike behandlingsformer men også som medforskere i
forskningsprosjekter. Den neste nasjonale TIPS konferansen
som arrangeres 10. og 11. september neste år vil nettopp
ha nytenkning innen feltet på agendaen. Så hvis du synes
at konferansene i tidlig psykosefeltet har begynt å gjenta
seg, kan du glede deg til denne konferansen. Her vil helt
nye temaer bli tatt opp som kan være nyvinninger innen
feltet. Før det arrangerer vi imidlertid vårt 10 års jubileum
tirsdag 10. februar 2015. Tittelen på denne konferansen
er: Hvordan forstå og behandle psykose hos pasienter med
migrasjonsbakgrunn? Et spennende og aktuelt tema, så
skynd deg med påmelding.
Jeg håper å se så mange som mulig av dere på disse
konferansene. I mellomtiden ønsker jeg alle en riktig god jul.
Jan Ivar Røssberg
NYTT FRA KOMPETANSETJENESTEN
Sørlandet Sykehus på offensiven
Andreas Eidem er tilsatt som ny TIPS konsulent ved
Sørlandet Sykehus i 100 % stilling. Stillingsandelen
er mer enn doblet i forhold til forgjengeren, og
signaliserer dermed en betydelig satsing på tidlig
oppdagelse av psykose i foretaket.
Andreas har utdannelse innen psykologi,
idrettsvitenskap og ledelse, og kom fra en stilling
som konsulent i klinikksjefens stab. Han har også
flere år bak seg som miljøterapeut ved Enhet for
førstegangspsykose, hvor stillingen nå er organisatorisk
forankret.
– Selv om ny teknologi
ikke løser alle utfordringer,
kan det likevel være viktig
å følge med på mulighetene
som kommer med den raske
digitale utvikling, presiserer
Andreas.
Andreas Eidem
– Det er veldig motiverende å jobbe med
forebygging og tidlig oppdagelse. Det er også
spennende å få muligheten til å samarbeide med BUP
her på Sørlandet, som både har pågående prosjekterog fremtidsrettede visjoner for videreutvikling innen
tidlig intervensjonsfeltet. Det store målet er naturligvis
at de unge menneskener i målgruppen får merke at vi
intensiverer en felles innsats her i Agder, sier Andreas.
Han har en stor geografisk arbeidsflate, på tvers av
30 Agder-kommuner og åtte avdelinger med mindre
enheter i egen klinikk. For å kunne gi likt tilbud av god
kvalitet til hele regionen, tror han det blir avgjørende
å finne virksomme kommunikasjonsformer som er
tilpasset forholdene. Han har fulgt prosessen med
utvikling av kriseplan som app ”MinPlan Norge” på
nært hold:
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 5
ERFARINGSKOMPETANSE
Å være åpen om egen sykdom
Av Martine de Lange
De fleste føler seg vel ensomme innimellom. Mange
føler seg ensomme selv i godt selskap. Noen føler seg
så ensomme at det ødelegger store deler av livet. Slik
hadde jeg det i ungdomstiden. Jeg hadde både familie
og flere venner som virkelig var der for meg. Hadde jeg
ikke hatt så gode venner kunne jeg nok lett ha blitt et
mobbeoffer. På skolen var jeg nok den rare jenta, jenta
som ingen helt forstod seg på. Medelevene så ut til å ha
beina godt planta i jorda, selv var jeg som en svevende
gassballong. Jeg vet at mange prøvde å holde meg nede
på jorda, både ved å tviholde på tauet og ved å prøve
stikke hull på skallet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg var
så svevende, for egentlig ønsket jeg så inderlig å være
jordnær.
Jeg ønsket å være som “alle andre”. Jeg ønsket å være
som vennene mine og resten av gjengen jeg tilhørte.
Men jeg var ikke det, og følelsen av tilhørlighet
forsvant fullstendig den dagen jeg fikk diagnosen
min. Schizofreni, jeg hatet ordet. Jeg smakte på det og
forsøkte å tygge litt på det før jeg spyttet det ut igjen.
Jeg ga meg ikke tid eller anledning til å fordøye det.
Smaken var for bitter. Jeg var gal. Jeg kunne ikke lenger
stole på meg selv. For hvordan skulle jeg kunne vite
hva som var virkelig eller ikke? Jeg, som kun var en
psykotisk tulling!?
Da jeg ble skrevet ut fra BUPA første gang hadde
jeg bestemt meg for full åpenhet. Jeg skulle fortelle
venner og familie om sykdommen, og jeg skulle være
helt ærlig om det. Valget i seg selv hadde ikke vært
6 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
så vanskelig å ta. Folk visste jo at noe var “galt” med
meg, man trengte ikke akkurat å ha supersyn for å
klare og observere det. Jeg hadde gjort og sagt mye
rart og dumt som jeg angret på før den innleggelsen.
Ting som aldri kunne bli ugjort eller usagt igjen. Ting
som for meg da føltes helt riktig, men som jeg etter
innleggelsen så var helt galt, rart og dumt. Jeg hadde
begynt på medisiner og så plutselig verden på en
helt annen måte. Jeg var fremdeles syk, veldig syk, og
medisinen virket ikke på langt nær optimalt, men den
må nok ha virket en del, for jeg ble mye klarere i hodet
og jeg misoppfattet ikke like mye som før. Det kan
selvfølgelig ha vært andre faktorer til det også, men
jeg holder en knapp på medisinen i og med at det ikke
hadde vært noe særlig behandling under innleggelsen.
Men uansett, det å skulle fortelle folk rundt meg om
sykdommen føltes ikke bare lett. For hvordan ville folk
ta det? Hva ville de tenke? Ville de bli værende der for
meg eller ville de trekke seg unna? Ville de bli redde?
Jeg ville ikke skremme noen fra meg og jeg ønsket å
beholde alle jeg hadde rundt meg. Min bestevenninne
fikk vite først. Hun var ikke overrasket og tok det
veldig fint. Da jeg fortalte de andre vennene mine følte
jeg at det ble litt sensasjonspreget. Reaksjonene deres
minnet mest om sjokktilstander før de tok seg sammen
og flere sa noe som: “nei, det er ikke sant, ikke hør på
dem. Du er ikke så gæren!” Det var faktisk vondt, for
det kom tydelig fram at hadde man schizofreni så var
man klin gæren. Kjæresten min “godtok” det, men det
tok ikke lang tid før det ble slutt. Jeg tror jeg aldri har
følt meg så ensom som i den situasjonen. Jeg er så glad
jeg hadde bestevenninna mi. Uten henne hadde jeg
nok ikke kommet meg igjennom det. Jeg beholdt noen
av vennene mine, men mistet en del.
Det kom en dag da jeg skulle tilbake på skolen.
Ryktene hadde begynt å gå og folk var veldig
nysgjerrige. Jeg fortalte klassekameratene om
sykdommen og de tok det overraskende fint.
De visste ikke helt hva schizofreni var, men de
spurte og det var jeg glad for. Jeg fikk forklart og
opplevde ikke at de trakk seg unna. Alle i klassen var
hyggelige og flere av de jeg før hadde tenkt på som
“sladrekjerringer” stilte opp for meg og var faktisk
med på å roe ned sladderen som gikk. For det var mye
sladder, både før og etter at jeg fortalte. Alle hadde jo
skjønt at jeg var psykisk syk, og de fleste hadde fått
med seg at jeg var innlagt. De fleste var hyggelige,
og kun noen få prøvde seg med spydigheter. Det var
heldigvis folk som ikke sto meg nær, så jeg taklet det
fint.
Det var mamma og pappa som fortalte det til familien
min. Etter det opplevde jeg noe jeg syntes var veldig
rart, men som nok er veldig normalt. Det var at alle
plutselig var så glad i meg. Familiemedlemmer jeg ikke
pleide å se kom plutselig på besøk med blomster og
gaver og skulle klemme på meg og fortelle hvor mye
jeg betydde for dem. Det var jo hyggelig, men jeg følte
det mest komisk. Jeg vet de gjorde sitt beste for å være
snille og bry seg, men jeg vet ikke om jeg egentlig likte
eller mislikte det. Men reaksjonen deres var vel veldig
typisk, og jeg ville kanskje gjort akkurat det samme
selv. Det ville antagelig vært verre for meg om ingen
av dem tok kontakt eller brydde seg. Familien tok det
hele veldig fint, både de nærmeste og de litt lenger ut.
Men selv om jeg mistet noen mennesker i livet mitt
var jeg alt i alt fornøyd med å ha vært såpass åpen
om sykdommen. Det har vært mange innleggelser,
både lange og korte, mye medisinutprøvning og den
psykiske formen har vært veldig varierende. Det har
vært en lettelse for meg at de rundt meg har visst hva
jeg har slitt med. Før hadde jeg ofte blitt bedt
om på ta meg sammen og begynne å bruke hodet.
Jeg ble beskyldt for å lyve når jeg misoppfattet verden
og opplevde ulike situasjoner helt forskjellig fra
andre. Derfor var det deilig at folk forstod at alle
forestillingene mine bunnet i en sykdom som jeg ikke
kunne styre selv. Akkurat det var det godt for meg selv
å vite også, og det gjorde meg mindre paranoid å vite
at jeg var syk og at jeg derfor ofte misoppfattet. Før
hadde jeg alltid tenkt at folk rundt meg løy og prøvde
å få meg til å bli usikker på meg selv, så det var godt å
få en forklaring og å forstå at folk faktisk ikke var ute
etter å lure meg eller ødelegge meg.
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 7
Men selv om jeg nå er tryggere på meg selv kan
det den dag i dag være vanskelig å være åpen om
sykdommen, og jeg opplever fremdeles innimellom at
folk trekker seg unna meg når de får vite. Nå er det jo
ikke sånn at jeg presenterer meg med “hei, jeg heter
Martine og jeg er schizofren!” De fleste jeg møter
trenger jo ikke vite om diagnosen, og blir selvfølgelig
derfor ikke fortalt om den. Men jeg vet at folk jeg skal
ha en ordentlig relasjon til uansett vil komme til å
finne det ut, enten via andre eller at de rett og slett
vil skjønne at noe er “galt” med psyken min. Jeg kan
virke veldig frisk og reflektert, men når jeg er veldig
dårlig er det vanskelig å tenke klart og jeg havner lett
i konflikter. Jeg kan være så mentalt ustabil at folk lett
skjønner at jeg har psykiske problemer. Så jeg velger
stort sett å være åpen om det. Men også her dukker
det opp usikkerhet i meg. For når er det egentlig riktig
å fortelle det, i hvilke settinger og hvor fortrolige bør
vi først være? Jeg syns ofte det er vanskelig å vurdere.
Det er ikke slik at jeg benytter meg av første passende
situasjon å fortelle det og jeg gruer meg faktisk veldig
ofte til å si det. Men jeg prøver å hoppe i det litt tidlig i
i bli kjent-fasen. Ikke egentlig fordi jeg ønsker å fortelle
det, men fordi jeg ofte har opplevd at folk jeg har blitt
kjent med og begynt å bry meg om har trukket seg
unna når de har hørt det. Mange sier at jeg ikke trenger
slike mennesker i livet mitt, og at jeg ikke skal bry meg
om folk som ikke aksepterer meg som jeg er. Men det
er faktisk ikke så lett. Det er rett og slett veldig sårt og
jeg blir veldig lei meg. Så derfor prøver jeg å være litt
føre var slik at jeg kan luke ut de som blir redde eller
ikke vil ha noe med en sinnssyk Martine å gjøre, før
jeg rekker å begynner å bli glad i eller knytte meg til
dem. Sinnssyk, det var et stort og vondt ord, men jeg
opplever innimellom at noen ser på meg som nettopp
det. Vi hører jo ofte om schizofrene og psykotiske
8 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
voldsmenn og mordere i media, og selv om det har
blitt mer fokus og åpenhet om psykiske lidelser nå
enn før opplever jeg fremdeles at mange ikke vet hva
schizofreni er og at diagnosen skremmer mange. Men
jeg er allikevel fornøyd med at jeg har valgt å være
åpen om det og blir oppriktig glad hver gang folk som
ikke vet hva schizofreni er spør og er interessert i å
lære om det. Jeg opplever at folk blir tryggere på meg
når de blir forklart hva psykose og schizoifreni er og
hvordan det påvirker meg i hverdagen.
Jeg har akkurat begynt å snakke med en psykiater som
virker svært opptatt av normalisering rundt sykdom
og person. Jeg tror også normalisering er viktig, både
for den syke selv og folk rundt. Jeg vet i hvert fall med
meg selv at jeg skulle ønske jeg var frisk og levde et
helt normalt liv og var som folk flest. Det har ikke
vært greit for meg å føle meg så fullstendig annerledes
fra folk rundt meg som jeg har gjort. Men jeg er jo
egentlig en helt vanlig og normal person. Jeg har bare
noen tilleggsproblemer i livet som de fleste andre
ikke har. Egentlig er vel alle ganske like og ganske
forskjellige på en gang. Vi er alle mennesker med ulike
utfordringer, gleder og sorger, og det er helt normalt.
Jeg tror at hvordan man ser på seg selv i stor grad er
med på å forme den man er utad, og at jo mer normal
jeg føler meg, jo mer normalt vil andre se på meg. Jeg
tror at normalisering er en viktig faktor når det gjelder
ufarligjøring av forskjellige psykiske lidelser. Jeg skulle
virkelig ønske at alle fordommer kunne forsvinne, men
skjønner at det vanskelig vil la seg gjøre. Men jeg gir
ikke opp håpet, vi er alle mennesker, tross alt!
Foto: Istockphoto
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 9
FRA FORSKNINGEN
Langtidseffekten av antipsykotika. Vet vi egentlig nok?
Wunderink L, Nieboer RM, Wiersma D, Sytema S, Nienhuis FJ.
Recovery in remitted first-episode psychosis at 7 years of follow-up of an early dose reduction/
discontinuation or maintenance treatment strategy. Long-term follow-up of a 2-year randomized clinical
trial. JAMA Psychiatry. 2013 Sep;70(9):913-20.
Av Jan Ivar Røssberg
I vanlig praksis vil mange av pasientene som får
en psykoselidelse selv stoppe og ta medisiner. Ut
fra studier vet vi at de oftere opplever tilbakefall av
psykotiske symptomer kort etter at de har seponert
medisinene. Men hva med langtidseffekten? Her vet
vi betraktelig mindre. Det finnes veldig få studier som
har undersøkt langtidseffekten av antipsykotika (mer
enn 2 år).
Wunderink og medarbeidere fra Nederland satte
fokus på nettopp dette i en studie publisert i JAMA
Psychiatry for 1 år siden. Resultatene har blitt hyppig
debattert både nasjonalt og internasjonalt. Resultatene
har satt et stort spørsmålstegn ved hvor lenge man bør
anbefale vedlikeholdsbehandling for pasienter som har
fått en psykoselidelse.
128 pasienter med en førstegangspsykose ble behandlet
med antipsykotika. Etter at de hadde vært i remisjon
i seks måneder ble de randomisert til to grupper. Den
ene gruppen fikk vanlig vedlikeholdsbehandling mens
man i den andre gruppen reduserte eller seponerte
medikamentene. I den første tiden (18 måneder)
viste studien det samme som flere andre studier,
nemlig hyppigere tilbakefall hos de pasientene som
10 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
seponerte eller reduserte
dosen med antipsykotika.
Fem år senere (syv år
etter inklusjon) fikk de
undersøkt 103 pasienter.
Av disse viste det seg at
de som hadde redusert
dosen med antipsykotika
eller seponert hadde en
dobbelt så stor sjanse for
å være i recovery. Med
recovery i denne studien
skulle pasientene ha vært
i både symptomatisk og
funksjonell remisjon de siste seks månedene.
Pasienter som brukte en mindre dose eller seponerte
medikamentene hadde altså en dobbelt så stor
sjanse for å være i recovery enn de som fulgte
standard behandling. Dette er den første skikkelige
gjennomførte studien av langtidsvirkningene av
antipsykotika. Patrick McGorry har skrevet en leder
til denne studien og hevder at noen få forverringer i
symptomene, de første tre til fem årene, etter oppstart
av behandling, kan være en pris det er verdt å betale
for å øke sjansene for recovery på sikt.
FRA FORSKNINGEN
Stemmehøring som diagnostisk kriterium
Av Tor Gunnar Værnes
Både i ICD-10 og i DSM-IV har man lagt stor vekt
på auditive verbale hallusinasjoner som et psykotisk
symptom karakteristisk for schizofreni. I begge disse
diagnosemanualene kan det være et tilstrekkelig
symptom for å sette schizofrenidiagnosen at man
opplever hallusinatoriske stemmer som løpende
kommenterer eller diskuterer pasienten i tredje person
(i DSM-IV fordres i tillegg funksjonssvikt det meste av
tiden i minst seks måneder). Vektleggingen av denne
type stemmehøring har sitt utspring i Kurt Schneider’s
førsterangssymptomer, som han hevdet var særlig
karakteristiske for schizofreni. Dette er symptomer
som har til felles at de er knyttet til opplevelser av
at tanker og handlinger er under kontroll av noe
ytre og/eller et tap av klare grenser mellom meg og
andre. I DSM-V, som kom ut i 2013, inngår fortsatt
hallusinasjoner som et diagnostisk kriterium for
schizofreni, men auditive verbale hallusinasjoner av
nevnte type nevnes ikke spesielt lenger, og det er ikke
lenger tilstrekkelig med dette ene symptomet (samt
funksjonssvikt) for å sette denne diagnosen. Denne
dreiningen i DSM-V bort fra den sterke vektleggingen
av stemmehøring, kan nok forstås i lys av mange
forskningsstudier de senere årene som har satt
spørsmålstegn ved riktigheten av å gi stemmehøring,
og andre førsterangssymptomer, en slik diagnostisk
status.
Det har de siste årene kommet et par interessante
oversiktsartikler med fokus på stemmehøring hos
personer i kliniske versus ikke-kliniske grupper.
Begge har kommet i Schizophrenia Bulletin, Den ene
ble publisert i 2012, og har norske Frank Larøy som
førsteforfatter. Han er tilknyttet Universitetet i Liege,
Belgia:
Larøy F, Sommer IE, Blom JD, Waters F et al. The
characteristic features of auditory verbal hallucinations
in clinical and nonclinical groups: state-of-the-art
overview and future directions. Schizophr Bull 2012;
38(4): 724-33.
Larøy er også involvert i den andre artikkelen, som
kom nå i 2014:
Johns LC, Kompus K, Connell M, Larøi F et al. Auditory
Verbal Hallucinations in Persons With and Without a
Need for Care. Schizophr Bull 2014; 40 suppl. No.4: 255264.
I artikkelen fra 2012 gjennomgås forskningsstatus
med tanke på fenomenologiske karakteristika ved
auditive verbale hallusinasjoner (stemmehøring)
i forskjellige kliniske samt friske grupper (med
fenomenologiske karakteristika menes i denne
sammenheng beskrivelser av hvordan symptomer
og tegn arter seg og fremtrer). Studien belyser først
typiske trekk ved slike hallusinasjoner hos personer
med schizofreni, for så å belyse slike trekk i andre
kliniske grupper og hos friske personer. Det fremheves
at det foreløpig er gjort for få studier for å belyse dette
tema grundig, men de foreløpige konklusjonene er
at karakteristika ved stemmehøring hos personer
med schizofreni ikke skiller seg nevneverdig fra
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 11
karakteristika ved stemmehøring innenfor andre
psykiske lidelser og forstyrrelser. I denne sammenheng
gjelder dette rusmisbruk, bipolar lidelse, borderline
personlighetsforstyrrelse og dissosiative forstyrrelser.
Det viser seg at personer med sistnevnte lidelser
eller forstyrrelser også kan høre ubehagelige
stemmer som snakker i tredje person, som knyttes
til vrangforestillinger, kan oppleves ofte og føles
ukontrollerbare, er plagsomme og utløser angst,
og kan forstyrre personens fungering i hverdagen.
Når det gjelder friske personer som hører stemmer,
viser en studie at disse ikke lar seg skille fra personer
med schizofreni når det gjelder karakteristika som
lokalisering av stemmer (inne i hodet eller utenfor),
styrke på stemmene, antall stemmer og personifisering
(om du attribuerer stemmen til en virkelig og kjent
person).
Artikkelen fra 2014 har fokus på karakteristika ved
stemmehøring hos friske personer uten behov for
behandling, og sammenligner dette med hva som
kan være typisk for personer med stemmehøring
som har/får et behov for behandling. Det trekkes en
del av de samme konklusjoner som i artikkelen fra
2012. Dvs. at det ikke er noen skiller når det gjelder
lokalisering, styrke, antall stemmer og personifisering.
Det synes også å være slik at disse symptomene ikke
skiller seg fra hverandre i de ulike gruppene når det
gjelder perseptuell fremtoning og underliggende
nevrobiologisk aktivitet.
Det fremtrer likevel noen forskjeller mellom
gruppene. Den mest signifikante av disse er graden
av negativt innhold i stemmehøringen. Pasienter har
betydelig oftere negative stemmer som for eksempel
sier stygge ting om personen, mens friske personer
12 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
har for det meste nøytrale eller positive stemmer.
Pasientene opplever at stemmene har mer makt, og
kjenner mye mindre kontroll over stemmene enn
det de friske personene gjør. Videre hører pasientene
stemmene oftere og over lengre tid av gangen. Logisk
nok er pasientene i lys av dette også mer plaget
av stemmene og fungeringen påvirkes negativt. I
tillegg ser det faktisk ut til at friske personer med
stemmehøring oftere opplever stemmehøring tidlig i
livet, dvs i barndom/tidlig ungdom enn pasienter med
stemmehøring.
Mulige psykologiske mekanismer som kan ligge til
grunn for utvikling av et behandlingsbehov belyses
også i artikkelen. Av flere faktorer nevnes blant annet
at seksuelle og emosjonelle traumer ser ut til å øke
sannsynlighet for stemmehøring i både friske og
pasientpopulasjoner. Ved en gjennomgang av litteratur
på området, vises det til modeller og teorier som
knytter et behandlingsbehov ved stemmehøring til
psykologiske og kognitive faktorer som attribusjonsstil,
grad av negativ affekt og mestringsstil (som igjen kan
være influert av blant annet traumatiske erfaringer).
Foto: Istockphoto
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 13
FRA FORSKNINGEN
Cyberterapi mot stemmehøring:
”Nå vet stemmen at hvis den snakker til meg, så snakker jeg tilbake”
Vi synes det er grunn til å spre litt entusiasme og glød etter å ha lest om studien: Avatar therapy for
persecutory auditory hallucinations: What is it and how does it work. Leff J, Williams G, Huckvale M,
Arbuthnot M, Leff AP. Psychosis 2014 Jun; 6(2):166-176. Epub 2013 Mar 4. Forskning kommer i så
mange former og med ulikt innhold, men her er noe som appellerer ikke bare til nerder, men også til
legfolk. Julian Leff, psykiater og professor emeritus ved Institute of psychiatry i London, startet for tre
år siden et nytt forskningsprosjekt.
Av Kristin Lie Romm
Hovedproblemet Leff og kollegaer søkte å løse, var
kunnskapen om at en av fire personer som hører
plagsomme stemmer, ikke responderer på medisiner.
Det var to viktige observasjoner de hadde festet seg
ved i disse tilfellene og som la grunnlaget for studien;
1) pasientene følte seg svært hjelpeløse, og 2) de som
kunne komme i dialog med stemmen(e) følte mer
kontroll over situasjonen, og hadde mindre stress
forbundet med dem. Hovedmålet ble derfor å prøve
å fasilitere en dialog. Med terapeuten som støtte og
veileder skulle pasienten lære å stå opp mot stemmene
og få kontroll over dem. Håpet var at dette kunne
medføre en reduksjon av ubehagelige stemmer.
Forskerne brukte to kommersielle pc-programmer
og et spesielt voice-morphing program. Det siste
var utviklet av en medforsker som var hentet inn
fra Speech, Hearing and Phonetic Sciences ved
University College London. Pasienten konstruerte
deretter selv en avatar og brukte software til å velge
ansikter og en stemme som lignet den de hørte. De
som hørte mer enn en stemme, skulle velge den som
14 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
var mest dominant. Det var terapeutens stemme som
var omformet til mange ulike valgmuligheter, også
en kvinnelig stemme (terapeuten var Dr Leff i alle
terapiene). Dette gjorde det mulig for terapeuten å
snakke til pasienten ”in real time” ved å bruke den
valgte stemmen.
Pasienten selv satt i et rom og så på en skjerm hvor
avatarens hode var tydelig avbildet. Avatarens lepper
og bevegelser var synkronisert med stemmen via
softwaren. Terapeuten satt i rommet ved siden av
og så på en egen skjerm. Her hadde han mulighet
til å skifte mellom å snakke som seg selv og snakke
gjennom avataren. Alle avatarene startet opp med å
være ubehagelige og truende; de snakket høyt og sa
grusomme ting som sammenfalt med det pasientene
hadde rapportert å høre. Etter hvert som pasientene
turte å snakke tilbake til avataren i en mer selvsikker
tone (godt hjulpet av kommentarer fra terapeuten)
myknet forholdet mellom dem. Det ble mulig å ha
rasjonelle samtaler med avataren, og pasienten mottok
til og med gode råd og ros. Hele terapien bestod av
seks ukentlige sesjoner over 30 minutter, og innen
uke tre skulle pasienten føle endringen i forholdet til
avataren. Pasienten fikk i tillegg alle timene med hjem
på en digital avspiller som kunne lyttes til hjemme om
pasienten igjen følte seg maktesløs.
26 pasienter mellom 14 og 74 år deltok i pilotstudien.
De var randomisert til å motta avatarterapien eller
treatment as usual. Tid med plagsom stemmehøring
varierte fra 3.5 til over 30 år. Alle hadde lav selvfølelse
og mange var plaget av depressive symptomer. Av
de 26 pasientene som var med, mottok 16 pasienter
terapien og alle opplevde redusert frekvens og
intensitet på stemmehøringen og mindre effekt på
dagliglivet. Denne bedringen økte ved follow-up
etter tre måneder. Mest dramatisk effekt opplevde tre
pasienter som hadde hørt stemmer i 16 (A), 13 (B) og
3,5 (C) år. A hadde stoppet å ta medisiner for tre år
siden fordi de ikke hjalp, B og C tok adekvate doser,
men uten tilstrekkelig effekt. Hos pasient A og C sluttet
stemmene etter to sesjoner, hos pasient B sluttet de
etter fem sesjoner. Alle tre var fortsatt stemmefrie etter
tre måneder.
Dr Leff forklarte i et intervju i Medscape.com følgende:
”These people are giving face to an incredibly
destructive force in their mind. Giving them control
to create the avatar lets them control the situation
and even make friends with it” ”The moment that
a patient says something and the avatar responds
differently than before, everything changes.” (www.
medscape.com/viewarticle/827797)
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 15
Eller som en av de kvinnelige pasientene sa da hun ble
spurt hvorfor hun trodde hennes stemme hadde blitt
svakere:
”The voice knows that if it talks to me, I’ll talk back”
Et annet viktig poeng er at de fleste pasientene kom
seg ut i jobb etter at terapien var avsluttet. De var også
mindre deprimert og hadde bedre selvfølelse. I tillegg
rapporterte de fleste at de gjenværende stemmene var
mer som hvisking.
I tilegg til det terapeutiske potensialet, understrekes
det i artikkelen at avatarterapi lar oss observere
pasientens interaksjon med stemmene sine på en helt
ny måte. Det belyser mange aspekter av det forholdet
pasienten har til stemmene, og gjør oss bedre i stand
til også å tolke den psykodynamiske formuleringen
av eksternalisering og uakseptable tanker. Forfatterne
tror dette er noe av bakgrunnen for å kunne reversere
prosessen. Slik de opplever terapien, inkorporerer
avatarterapien flere forskjellige strategier, både
praktiske og teoretiske.
En større studie er nå på gang hvor man vil inkludere
140 pasienter. I den forbindelse er det utarbeidet en
behandlingsmanual. Her blir et av hovedmålene å finne
ut om klinikere som arbeider i en standard setting kan
trenes til å oppnå resultater som kan sammenlignes
med de gode resultatene fra pilotstudien.
Vi ser frem til fortsettelsen, og anbefaler våre lesere
å søke opp hele artikkelen. Den er lettlest og går mer
utførlig inn på flere av kasuistikkene. Blant annet gjør
de seg noen tanker om pasienter som har vært utsatt
for overgrep.
16 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
Foto: Istockphoto
FAMILIEARBEID
Hvilke utfordringer opplever psykoedukative gruppeledere i sitt møte
med familier med en førstegangs psykose?
Av Liv Nilsen
Det er så langt vi vet ingen som til nå har forsket på
gruppelederes opplevde utfordringer ved å sette i
gang og gjennomføre psykoedukativ enfamilie- eller
flerfamiliegrupper til personer som opplever sin første
psykose. Det er som i de tidligere artiklene beskrevet
i Nyhets-TIPS, brukt en kvalitativ tilnærming
med semistrukturerte intervjuer og spesielt for
gruppelederne også et fokusgruppeintervju. Det
er ni helsepersonell med ulik fagbakgrunn som er
intervjuet. Alle har lang erfaring som gruppeledere.
Etter at intervjuene ble gjennomført ble de transkribert
og analysert ut fra Malteruds modifiserte versjon av
systematiske tekstkondensering. Analysen avdekket
flere områder som helsearbeiderne fant utfordrende.
Gruppeledere opplever det som både utfordrende og
tidkrevende å rekruttere pasienter. Det tar lang tid selv
i de tilfellene der man har et stort antall pasienter å
velge ut ifra. Familien er motivert og villige til å delta,
men pasientene får ofte angst når de vurderer om de
skal delta eller ikke, og det tar lang tid før de klarer å
bestemme seg.
Selv om det tar lang tid å motivere pasienter inn til
intervensjonen skal man også sette sammen deltakere
som kan fungere godt sammen og som kan ha utbytte
av tilbudet. Gruppelederne finner det utfordrende å
arbeide i spenningsfeltet mellom å vite at dette er en
god intervensjon som pasienten kan ha utbytte av,
samtidig som de vet at dette ikke er det rette for alle,
og at i motiverings/rekrutteringsarbeidet må dette
balanseres. Et sitat illustrerer dette:
”I etterpåklokskapens tid ser jeg at vi utsatte noen
av pasientene for unødig mye press. Familien var
motivert, men rekrutteringsarbeidet skapte mye angst
i pasientene.”
Å identifisere de som bør få tilbud om
enfamilieintervensjon og de som bør få tilbudet om
flerfamilieintervensjon er en annen utfordring. En
viktig vurdering er om pasienten har et bearbeidet
forhold til egen sorg over å ha fått en sykdom, og hvor
stor symptombelastning den enkelte strevde med.
De med stor grad av sårbarhet har størst utbytte av å
delta i en enfamilieintervensjon, og erfaringen er at
de ofte slutter eller sjelden møter opp når de deltar i
en flerfamiliegruppe. Det er også utfordrende når en
møtte familier som sliter med store problemer selv
eller som ikke kan fungere sammen med andre i en
gruppe. Det er spesielt utfordrende der hvor man kun
har tilbud enten om enfamilie eller flerfamilie.
Pasienter med en førstegangspsykose er som regel unge
mennesker som er i en løsrivelsesfase. Gruppeledere
finner det utfordrende å arbeide i spenningsfeltet
mellom å ivareta pasientens selvstendighet og det å
vite at å delta i et psykoedukativ familietilbud, mest
sannsynlig kan bidra til en god bedringsprosess for
både pasient og familie.
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 17
Manualen i det psykoedukative familiearbeidet
er detaljert og strukturert. Som ny og uerfaren
gruppeleder er det opplevd som et godt redskap.
Etter hvert som man blir mer erfaren og metoden
blir integrert som et redskap på linje med andre
behandlingsmodeller og intervensjoner, opplever
mange utfordringer i hvordan bruke manualen på en
fleksibel måte slik at den blir tilpasset til den enkelte
deltaker i behandlingen.
Gode problemformuleringer er også en utfordring.
Det er alltid mange gode forslag fra deltakerne og
alle forslagene skal komprimeres ned på et detaljnivå
som gjør pasienten i stand til å mestre utfordringen.
Gruppeledere erfarer at hvis de klarer å balansere
mellom mestring og problemløsing så skaper det et
godt læringsklima som gjør pasienten i stand til å
mestre nye utfordringer.
Gruppeledere opplever utfordringer gjennom hele
prosessen fra rekruttering til gjennomføring enten
det er til enfamilie eller flerfamiliegrupper. Det er
utfordringer som krever stor klinisk kompetanse
på mange fagområder utover utdanningen som
gruppeleder. I denne studien har vi forsøkt å
synliggjøre utfordringer som gruppeledere står i slik at
de skal bli bedre i stand til å skreddersy behandling til
både pasient og familie.
18 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
FAMILIEARBEID
Ni viktige punkter for kunnskapsbasert familiearbeid
Av Liv Nilsen
I regi av TIPS Sør-Øst og TOP er det gjennomført en
kvalitativ studie hvor pasienter, familiemedlemmer
og helsepersonell beskriver sin opplevelse og
erfaring med å delta i eller lede en psykoedukativ
familieintervensjon. Det overordnede målet med
studien var å undersøke om det er behov for
justeringer når en intervensjon som opprinnelig
er utviklet for mennesker med langvarige psykiske
lidelser tilbys personer med en nyoppdaget psykose.
I løpet av doktorgradsprosjektet er det undersøkt
hvordan pasienter og familiemedlemmer opplever
de ulike elementene ved en psykoedukativ enfamilie
eller flerfamilie intervensjon. Det er også undersøkt
hvilke elementer ved intervensjonen pasienter og
familiemedlemmer opplever som effektive. Til sist
er helsepersonell spurt om hva de opplever som
utfordrende ved å lede psykoedukative familiegrupper.
Pasient, familiemedlem og helsepersonell har naturlig
nok noen ulike opplevelser av intervensjonen, men
en finner også mange fellestrekk. Det har etter hvert
som doktorgradsarbeidet nå nærmer seg slutten
utkrystallisert seg ni punkter som synes viktige når det
gjelder å tilpasse intervensjonen til personer med en
nyoppdaget psykose.
1 Rekrutteringsfasen
Pasient og familie har ulikt behov når det gjelder å få
tilbud om familiebehandling. Familien har behov for
kontakt med helsevesenet kort tid etter at de merker at
noe er galt. De opplever at tilbudet om psykoedukativt
familiearbeid kommer alt for sent. Pasienten har
mer enn nok med seg selv og sin sykdom og ønsker
bare å bli bra igjen. En måte å imøtekomme denne
forskjellen kan være å tilby familiebehandling enda
tidligere. Om man skal tilby enfamilie eller flerfamilie
grupper ble opplevd forskjellig fra person til person
uavhengig av rolle. En konklusjon er at det bør være
et differensiert tilbud som avklares i samarbeid med
den enkelte deltaker. Det er imidlertid viktig å anbefale
enfamilieintervensjon til familier som har et lavt nivå
av Expressed Emotion og der både familie og pasienten
sliter med store psykiske problemer og har liten evne
til sosial fungering.
2 Fra allianse til gruppemøtene
Pasientene ønsker at det skulle være en mykere
overgang fra alliansesamtalene til det første
gruppemøtet. De foreslår at gruppelederne skal
arrangere en uformell sammenkomst kun for pasienter
slik at de kan være sammen og introdusere seg for
hverandre i et mindre formelt forum. Pasientene
foreslår en pizzakveld, et kafé besøk eller en bowling
kveld som tiltak.
3 Å erkjenne at en har behov for hjelp
Pasienter deltar ofte i intervensjonen fordi familien
ønsker det. Det er imidlertid viktig at pasienten klarer
å erkjenne at de har en sykdom og selv forstår at de
har behov for hjelp, før de deltar i en psykoedukativ
familieintervensjon. Det sikrer et stabilt oppmøte og
forhindrer at pasienten slutter.
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 19
4 Kunnskap om sykdommen
Alle opplever at kunnskap om sykdom og behandling
er viktig for å håndtere sykdommen på en best mulig
måte. Likevel har familien behov for opplæring om
den psykiske lidelsen lenge før pasienten. Historier og
beskrivelser fra virkeligheten slik pasienten forteller gir
familien en større forståelse og kunnskap enn vanlig
undervisning. Pasienten har ikke utbytte av det første
undervisningsseminaret. De klarer bare å konsentrere
seg om å være tilstede, ikke om undervisningen.
5 Å redusere angst og usikkerhet
Pasienter med en førstegangs psykose opplever det å
delta på møtene som angstfylt. Det er vanskelig å sitte
i gruppen, å snakke i gruppen og ta del i diskusjonen.
For noen vedvarer det, for andre blir det bedre etter
som tiden går. I alliansesamtalene kan denne angsten
diskuteres og belyses ved hjelp av andre pasienters
opplevelse. Det kan igjen danne utgangspunkt for å
planlegge individuelle strategier for å sikre at pasienter
som opplever slik angst blir ivaretatt.
6 Forbedring av kommunikasjonsferdigheter
Deltakerne opplever at kommunikasjonen både i
gruppen og innad i familien endrer seg gjennom
intervensjonen, selv om de ikke er klar over at
kommunikasjon er et tema i intervensjonen utover
kommunikasjonsreglene. Gruppeledere bør i større
grad gjøre kommunikasjon til et tema, spesielt
i allianseperioden, men også i gruppemøtene.
Spesielt i enfamilie grupper kan en trene på ulike
kommunikasjonsteknikker, men også når anledningen
byr seg i en flerfamiliegruppe.
7 Fokus på mestring og ikke på problemer
Pasienter med en førstegangspsykose har et mye større
20 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
behov for å snakke om mestring enn om problemer.
Det kan være bedre å ta utgangspunkt i hva pasienten
mestrer og hvordan de håndterer sine utfordringer enn
å snakke om problemer. Endringen vil være hvordan
man snakker om problemer, at man er klar over språk
og ordbruk spesielt i problemløsningsrunden mer enn
å endre modellen.
8 Hvordan skape et godt læringsklima
Det er vanskelig å definere et godt læringsklima, men
forutsigbarhet og struktur er opplevd som viktig.
Grunnlaget starter i allianseperioden og er avhengig
av gruppelederes evne til å skape et støttende og trygt
klima hvor pasienten opplever å ha kontroll. Dette
setter høye krav til gruppelederes kompetanse på
mange områder og på deres evne til å forene kunnskap
med klinisk kompetanse slik at det ivaretar den enkelte
deltaker i gruppen.
9 Trofasthet til manualen
Klinikere er opptatt av å arbeide innenfor rammen
av manualen samtidig som de finner det utfordrende
å vite når de forholder seg til manualen og når de
går utenfor rammene. Gruppeledere ønsker å bruke
manualen som et rammeverk og savner et større fokus
på hvordan de skal integrere metoden til sin allerede
eksisterende kunnskap i gruppelederutdanningen.
FRA REGIONEN
Implementering som virker?
Opplæring i kognitiv atferdsterapi ved alvorlig psykisk lidelse ved Lovisenberg sykehus
Ingrid Lange, leder av døgnpost ved Lovisenberg DPS, kontaktet TIPS Sør-Øst med ønske om
opplæring i kognitiv terapimetode for sine ansatte. God idé, syntes Marit Grande, som er ansvarlig for
dette fagområdet ved TIPS Sør-Øst. Men: La oss lære opp hele psykiatrisk klinikk med det samme. Og
la oss se om dere kanskje kan gjøre det nesten helt selv? Lovisenberg sykehus ble med på forsøket.
Av Kristine Gjermundsen
TIPS Sør-Øst har de seneste årene blitt mer opptatt
av forsknings- og fagfeltet knyttet til kunnskap om
implementering. Feltet har etter hvert blitt ganske
omfattende, flere studier publiseres i stadig større
omfang, og man begynner å se tydeligere hva som er
drivende elementer i et godt implementeringsarbeid.
I tillegg dokumenterer forskning at det er varierende
effekt på læring og kunnskapsoverføring avhengig
av den pedagogiske metoden som tas i bruk.
Læringspyramiden (fig 1) utviklet av National Training
Laboratories, Betel, Main illustrerer resultater fra
denne forskningen.
Fra venstre: Marit Grande fra TIPS Sør - Øst, Live Hoaas og Ingrid
Lange fra Lovisenberg Sykehus. Foto: Kristine Gjermundsen
Tallene taler for seg. Som kompetansetjeneste hvis
oppgave er å bidra til kunnskapsformidling og økt
kompetanse innen psykosefeltet, er vi nødt til å ta inn
over oss disse fakta: Rene forelesninger og passive
undervisningsmetoder har minimal effekt på læring.
Gode drivere for vellykket implementering
Utgangspunktet for å få til noe bra ved Lovisenberg
sykehus var godt: Ingrid Lange hadde et ønske om økt
kunnskap om kognitiv atferdsterapi til sine ansatte
på døgnposten. Lysten og viljen var der. I vårt første
planleggingsmøte luftet vi derfor tanken om å se på
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 21
dette tiltaket i litt større målestokk: Hvor er pasientene
deres i systemet? Hvor er de før og etter de har vært
på døgnposten? Er det hensiktsmessig å kunne gi
denne kompetansen til flere personer i systemet, og
ikke bare til døgnposten? Vil det være en fordel om
behandlingen følger pasienten, uavhengig av hvor hun
er i klinikken? Er det klokt at personalet kan kognitiv
terapi både i poliklinikk, på akuttpost, i døgnavdeling
og på sykehusavdelingen? Kan man se for seg å bygge
et fagmiljø rundt kognitiv terapi som metode?
Det umiddelbare svaret på disse spørsmålene var
naturligvis ja. Ingrid Lange laget et nytt møte, flere
folk deltok, og ledere hadde blitt konsultert. Alle ville
være med. Selve kurset ble planlagt til å gå over seks
dager, fordelt utover høsten 2014. Noen viktige drivere
for god implementering var dermed på plass: Ildsjeler
og administrativt/faglig personale med ansvar for å
organisere tiltaket.
Rekruttering av interne veiledere
Et annet viktig element som TIPS Sør-Øst ville ha på
plass var veiledere og tilrettelegging for praktisering
av metoden. De som får opplæring må få komme i
gang så raskt som mulig med veiledning på metoden
i grupper, og de må få lov til å utøve metoden i
praksis. Med rundt 80 deltakere ble det nødvendig
å rekruttere rundt 12 veiledere. Etter litt søk i
klinikken viste det seg at det fantes fagpersoner med
tilstrekkelig bakgrunn for å ta på seg en slik oppgave.
Disse ble bedt om å bidra inn i tiltaket, og TIPS SørØst la til rette for et oppstartseminar for veilederne
ledet av Marit Grande, i tillegg til at det ble avtalt
veiledning på veiledning av Marit under hele forløpet.
Gruppeveiledningen skulle være på 18 timer, starte
opp umiddelbart etter første kursdag, og løpe videre
over hele vårsemesteret slik at veiledningen løper over
22 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
Anbefaling i retningslinje for psykosebehandling:
Et av de anbefalte behandlingstilbudene for personer
med psykoselidelse er kognitiv atferdsterapi. Terapimetoden har vist seg å ha god effekt på reduksjon av ubehag
knyttet til hørselshallusinasjoner og den kan bidra til å
redusere negative symptomer, depresjon og sosial angst.
Målet i terapien er å hjelpe personen til å normalisere
og gi mening til de psykotiske opplevelsene og samtidig
redusere ubehaget disse opplevelsene kan gi (Nasjonale
faglige retningslinjer, IS1957).
nesten ett helt år for gruppene.
Egne undervisningsressurser
Et av målene til TIPS Sør-Øst er å gjøre helseforetak
i stand til å arbeide kunnskapsbasert og bidra til økt
kompetanse på egenhånd. Vi kaller det klinikkintegrert
kompetanseheving. Et kriterium for oss ble derfor at
Marit Grande måtte få med seg en intern person fra
Lovisenberg til å undervise sammen med henne disse
seks dagene. Live Hoaas, psykologspesialist, kognitiv
terapeut og veileder, ble forespurt og fikk frigitt tid til å
være med. Nå planlegger de og holder undervisningen
sammen. Formen veksler mellom undervisning og
rollespill, og det er lagt opp til at deltakerne er aktive
og jobber sammen i små grupper.
Evaluering og oppfølging
Med et såpass stort og omfattende, og ikke minst
kostbart tiltak, er det naturlig at Lovisenberg ønsker
å evaluere satsningen. TIPS Sør-Øst har derfor
bidratt med ressurser til å gjennomføre elektroniske
evalueringer etter hver kursdag. I tillegg gjør vi en forog etter undersøkelse for å måle effekt på endring av
praksis hos personalet, samt å evaluere veiledningen.
Den siste undersøkelsen vil derfor bli gjennomført
etter endt veiledningsperiode våren 2015. Det blir
veldig spennende å se om vi kan se noe resultat av
dette tiltaket, og hvorvidt effekten vil vedvare.
TIPS Sør-Øst vil gi veiledere og andre involverte ved
Lovisenberg tilbudt om oppfølgingsseminarer og
workshops som en del av implementeringsarbeidet, og
håpet er å få etablert intern kompetanse i forhold til
kognitiv atferdsterapi på systemnivå i organisasjonen.
Det beste i livet er gratis
For Lovisenberg sykehus har dette naturligvis kostet
mange kroner, og man har virkelig satset tungt. Det
er likevel viktig å nevne at alle ressurser og tjenester
fra TIPS Sør-Øst sin side er gratis. Ved å få til gode
samarbeidsavtaler, og få på plass kriterier og drivere
for mer vellykket implementering, kan
TIPS Sør-Øst bidra til kompetanseheving innen
psykosefeltet i helseregionen. Vi ønsker å arbeide
klinikknært. Kontakt oss gjerne.
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 23
FRA REGIONEN
TIPS Sør-Øst på tur: Vegsund DPS implementerer
kunnskapsbasert familiesamarbeid
Av Kristine Gjermundsen
Bente Bakke med kollegaer ved Vegsund DPS utenfor
Ålesund brenner for å kunne tilby psykosepasientene
sine kunnskapsbasert, psykoedukativt
familiesamarbeid. De er ildsjeler med høye faglige
ambisjoner. Nettopp derfor fikk de etter søknad
bevilget implementeringsmidler fra Helsedirektoratet.
Dermed kunne flere ansatte reise til Oslo og
fullføre opplæringsprogrammet i kunnskapsbasert
familiesamarbeid hos TIPS Sør-Øst. Så langt, så godt.
Men hva nå?
Mange opplever at det å reise på kurs, få nye
kunnskaper, blir stimulert og inspirert til å begynne
å jobbe mer kunnskapsbasert er et privilegium i et
helsevesen med knappe goder til fagfolk. Dermed kan
frustrasjonen fagfolk erfarer ved å komme hjem til
arbeidsplassen, full av inspirasjon og kunnskaper om
nye behandlingsmetoder, men ikke få anledning til å
benytte den nye kunnskapen i arbeidshverdagen, bli en
grim kontrast til gleden ved nyervervet kunnskap. Det
økonomiske aspektet ved dette er det vel ikke engang
verdt å nevne. Men én ting kan nevnes: Et kurs alene er
ofte ikke nok for å få til implementering av ny praksis.
Bente Bakke og hennes arbeidskolleger var klar
over denne utfordringen, og dermed tok de kontakt
med spesialkonsulent i familiearbeid, Inger Stølan
Hymer ved TIPS Sør-Øst, med spørsmål om
veiledning videre i implementeringsprosessen. Hun
24 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
Fra venstre: Inger Støland Hymer og Kristine Gjermundsen fra TIPS
Sør-Øst, Ann Jorunn Hoseth, Denise Degirmenchi,
Marit Kirkpatrick, Anja Bjørkavåg, Bente Bakke, Marit Instefjord fra
Vegsund DPS. Foto: medarbeider ved Vegsund DPS
har lang erfaring med dette arbeidet fra Sykehuset
Østfold, og NyhetsTIPS har skrevet flere artikler
om dette (NyhetsTIPS Nr.2 – 2013). Vegsund DPS
inviterte TIPS Sør-Øst på besøk i oktober, og ønsket
både veiledning og en fagdag med særlig fokus på
retningslinjen for psykosebehandling og metode for
kunnskapsbasert familiesamarbeid ved alvorlig psykisk
lidelse. Mer enn 40 personer deltok på fagseminaret
16. oktober. Interessen og entusiasmen var stor, og det
kan virke som om dette behandlingstilbudet er i ferd
med å få fotfeste blant de ansatte i Vegsund DPS.
Veiledning er avgjørende når man skal i gang med
en ny behandlingsintervensjon. Ved siden av god
ledelsesforankring i forhold til å endre praksis og
tilbud til pasientene, er det veiledningen og treningen
som vil kunne hjelpe med god implementering av
metoden. Inger Stølan Hymer skal nå veilede Vegsund
DPS på metoden hver måned, og følge gruppa i deres
første behandlingsforløp med familiene. Veiledningene
tar utgangspunkt i Arbeidsbok for enkeltfamiliesamtaler
utarbeidet av TIPS Sør-Øst 2013. Boka kan fritt lastes
ned fra TIPS Sør-Øst sine nettsider.
Kunnskapsbasert familiearbeid er en av de best
dokumenterte behandlingsformene for pasienter med
en psykoselidelse. Dessverre er det fortsatt slik at
mange pasienter og familiene deres ikke får tilbud om
et slikt systematisk og kunnskapsbasert familiearbeid,
til tross for overbevisende dokumentert effekt og
anbefalinger i nasjonale retningslinjer. Intervensjoner
med flerfamiliegrupper er best dokumentert, men en
nylig gjennomført kvalitativ studie på familiearbeid,
omtalt i dette nummeret, peker på at tilbudet bør være
differensiert og at både fler- og enfamiliegrupper bør
tilbys. Det å starte opp med enkeltfamilier også har vist
veldig gode resultater, og det kan være en fin måte å
rekruttere familier inn til et flerfamiliegruppe forløp,
dersom det er hensiktsmessig. Rent organisatorisk
har det også vist seg å være enklere å starte med
implementering av enkeltfamilietilbudet.
det strengt tatt faller utenom kompetansetjenestens
ansvarsområde som hovedsakelig er Helse Sør-Øst.
- Vi så at dette var fagpersoner med stor interesse for
å bygge noe nytt i sin enhet, og med solide planer for
forankring og videreutvikling av kompetansen i sitt
DPS, sier Inger Stølan Hymer ved TIPS Sør-Øst. Ikke
minst var tildelingen av midler fra Helsedirektoratet
et tegn på gjennomførbarheten i prosjektet. Derfor ble
det besluttet at kompetansetjenesten likevel skulle gå
inn å støtte dette prosjektet – omkostningsfritt - selv
om det strengt tatt ikke hører til vår region. Her har
også vi veldig mye å lære; vi kan utveksle erfaringer
med hvordan implementeringen fungerer og følge
prosessen på nært hold gjennom vår veiledningsrolle.
På sikt, dersom disse som har startet prosjektet
følger opp veiledning, og så starter opp veiledning av
andre i DPSet som vil jobbe med kunnskapsbasert
familiesamarbeid, vil de kunne være helt selvdrevne
med hensyn til å vedlikeholde kompetansen rundt
denne intervensjonen, forteller Inger Stølan Hymer.
Målet er at alle pasienter og familier skal få et
kunnskapsbasert tilbud uansett hvor i landet man bor.
Ved vegsund DPS er fire behandlere nå klare for å sette
i gang med enkeltfamilieintervensjoner. Familier er
tilbudt intervensjonen og har takket ja til invitasjon
til første møte. TIPS Sør-Øst har på bakgrunn av
satsningen og grundigheten i prosjektet valgt å gå inn
å støtte dette tiltaket om kompetanseheving, selv om
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 25
FRA REGIONEN
Sørlandet Sykehus har lansert gratis kriseplan app
– Vi håper at ”MinPlan Norge” gjør terskelen
lavere for å søke hjelp, og at vi på sikt kan videreutvikle
dette hjelpemiddelet til det beste for brukerne, sier
spesialrådgiver Geir Hausvik.
Sørlandet Sykehus har utarbeidet app’en sammen med
det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet I trygge
hender 24-7 og danske programvareutviklere.
Innholdsmessig er den basert på en tradisjonell
kriseplan, eller mestringsplan, som allerede benyttes
i arbeidet med forebygging av selvmord. Innholdet
utarbeides av brukeren selv, eller i samarbeid med
behandler, og består av faresignaler, strategier for å
mestre disse og personer som kan kontaktes når livet
oppleves tøft.
26 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
”MinPlan Norge” er gratis og reklamefri. Den er også kompatibel med både Android og IOS-systemet, og
nedlastbar for store deler av smarttelefon-markedet.
– Denne app’en er et supplement, eller alternativ,
til dagens papirløsninger. Vi tror man oppnår økt
tilgjengelighet til planen dersom den ligger lagret
på telefonen. En plan for hva man kan gjøre i en
krisesituasjon har vist seg å være avgjørende for mange
fortvilte mennesker, slik at de har greid å avverge at
den blir livstruende, sier klinikksjef Oddvar Sæther.
I app’en finnes også en komplett oversikt over landets
legevaktkontorer, kontaktinfo til Alarmtelefonen for
barn og unge, og Mental Helse.
FRA REGIONEN
TIPS nettverket i gang ved Akershus universitetssykehus
Av Kristine Gjermundsen
Ved Akershus universitetssykehus er det nå etablert et
TIPS kontaktnettverk bestående av personer ved alle
enheter i Divisjon for psykisk helsevern, både BUP og
VOP. TIPS konsulent ved Ahus, Charlotte Fredslund
Hansen, har ansvar for nettverket og arbeider nå
tett med ledelsen i divisjonen om videreutvikling
av dette for å høyne fokus på tidlig intervensjon ved
psykoselidelser i divisjonen. Det er til sammen 17
kontakter som er pekt ut av ledere til å inneha denne
rollen på sine enheter. Etableringen av nettverket er en
del av satsningen på TIPS arbeidet i Ahus.
Som TIPS kontakt har man blant annet et ekstra
ansvar for å bidra til at enheten er skodd til å yte
kunnskapsbaserte tilbud til pasientene i målgruppen.
Utredning og behandling skal forankres i nasjonale
retningslinjer. Det er TIPS kontaktens rolle å kjenne
til hvilken kompetanse enheten besitter, eller eventuelt
mangler, i forhold til dette. Slik kan man få kartlagt
kompetansebehov og lettere organisere tiltak for
opplæring og det å fange opp pasienter så tidlig som
mulig.
28. november var første samling for TIPS kontaktene.
Divisjonsdirektør Trond Rangnes var til stede og åpnet
møtet. Han påpekte viktigheten av denne satsningen
og at dette arbeidet også er helt i tråd med divisjonens
definerte satsning på barn og unge.
- Ahus skal betjene 1/10 del av Norges befolkning og
et godt TIPS arbeid hos oss vil ha store konsekvenser
også på nasjonal basis, påpekte Ragnes.
Kickoff for TIPS nettverket ved Ahus
Fra venstre: Fag- og kvalitetsrådgiver Håkon Ruud, Avdelingssjef for
ABUP Morten Gøvli, TIPS konsulent Charlotte Fredslund Hansen,
Leder ved TIPS Sør-Øst Jan Ivar Røssberg
Foto: Kristine Gjermundsen
Divisjon for psykisk helsevern i Ahus består av syv
avdelinger. Alle avdelingsledere er veldig positive
til arbeidet som er satt i gang, og TIPS kontaktene
uttrykte store forventninger til både økt samarbeid på
tvers mellom BUP og VOP i tillegg til at man forventer
at det faglige fokuset på pasientgruppen også vil være
viktig i nettverket. Flere av kontaktene forventet
at nettverket vil bidra til å ivareta kompetanse på
psykoselidelser og tidlig intervensjon på systemnivå.
Har du spørsmål i forhold til TIPS nettverket ved
Akershus universitetssykehus kontakt gjerne
[email protected]
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 27
FRA REGIONEN
TIPS Teamet på Søndre Oslo DPS, Oslo universitetssykehus
Noen erfaringer etter 10 år med lokalbasert poliklinisk tilbud til pasienter med nyoppdaget,
ubehandlet psykose eller høy risiko for utvikling av psykotisk lidelse.
Av Torill Gjerpe Hansen
”Å gi mennesker med psykiske lidelser mulighet til å
leve et mest mulig normalt liv, preget av deltakelse,
uavhengighet og evne til å mestre eget liv. ”
Dette er psykiatrireformens visjon, sitat fra Sosial- og
helsedirektoratets veileder for Distriktspsykiatriske
senter. Med denne visjonen som ledestjerne er det
at Søndre Oslo DPS arbeider med å bidra til å bedre
befolkningens psykiske helse, i en sammensatt
befolkningsgruppe på 130.000 mennesker i de tre
bydelene vi betjener. Det er med glede og stolthet vi
feirer 10 års jubileum for TIPS teamet.
Teamets historie og utvikling
I årene 1997-2000 ble alle pasienter med ubehandlet
førstegangspsykoseproblematikk inkludert i TIPS prosjektet som Ullevål Universitetssykehus deltok i. Da
prosjektet sluttet å inkludere pasienter ønsket ledelsen
ved det som da var Holmlia DPS å føre videre de
viktige og gode rutinene for pasientbehandling som lå i
prosjektets oppbygning. Det ble øremerket to stillinger
ved allmennpoliklinikken, men det viste seg både
vanskelig å rekruttere til stillingene og en stor oppgave
å implementere en så omfattende oppfølging i en
ordinær psykiatrisk poliklinikk. Høsten 2004 overtok
Rehabiliteringsenheten, nå Psykosepoliklinikken,
ansvar for oppbygging og videreutvikling av et TIPS
28 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
team med oppfølging av dem som ble søkt inn til vårt
DPS med mistanke om eller bekreftet ubehandlet
psykoselidelse. Rehabiliteringsenheten hadde da mer
enn 10 års erfaring med et lokalbasert, poliklinisk
tilbud til pasienter med langvarige behov ut fra at de
alle hadde alvorlig psykisk lidelse og sammensatte
vansker. Disse erfaringene – sammen med et ønske
om og behov for oppdatering på nyere kunnskap, var
avgjørende forutsetninger for å ta på oss oppgaven.
Innhold i tilbudet
Tilbudet vi gir er bygget på utredning, diagnostisering
og behandling med vekt på følgende områder:
•
•
•
Individuell psykoterapi med psykologspesialist/
psykiater. De fleste behandlere i teamet har kompetanse på kognitiv terapi, samtidig som pasientgruppen er sammensatt og med ulike behov og ønsker for psykoterapi. Både en psykodynamisk og egostøttende psykoterapi er virkningsfull for mange pasienter.
Familiesamarbeid. Samtaler og støtte i enkeltfamilier eller i flerfamiliegruppe med psykiatrisk sykepleier/klinisk sosionom. Hver høst tilbys familiene et temabasert kurs over fem ganger.
Oppfølging av somatisk helse og medikasjon. Utprøving, motivering og oppfølging av teamets psykiater, og i samarbeid med fastlege.
• Psykososial oppfølging, koordinering av tjenester i et bredt nettverksorientert samarbeid, med klinisk sosionom/psykiatrisk sykepleier som tilrettelegger. Et hovedfokus på gode planer for utprøving og tilrettelegging i arbeid eller utdanning.
også en viktig faktor i samarbeid med familien rundt
pasienten. Mange foreldre er svært bekymret over
langsom fremgang, tilbakefall og opplevd stagnasjon.
Å bære håpet sammen med dem, formidle erfaringer
fra andre og gi psykoedukasjon er viktige bidrag til
pasientens tilfriskningsprosess.
Gjennom 10 år har enheten nå utviklet dette tilbudet
som en integrert del av enheten, og 280 pasienter
har så langt vært tilknyttet teamet over kortere eller
lenger tid. Teamet er bygget opp gjennom stadig
utforskning av virksomme tiltak, og i takt med et
utvidet opptaksområde da Holmlia og Ryen DPS ble
slått sammen til Søndre Oslo DPS. Teamet er skilt
ut som et selvstendig team med seks stillinger: to
psykiatriske sykepleiere, hvorav den ene er teamleder.
To psykologspesialister, en overlege og en klinisk
sosionom. Hver pasient får et behandlerteam rundt
seg som består av en psykolog, en sykepleier eller
sosionom og teamets psykiater. Det økte fokuset på
å komme tidlig til, og nyere kunnskap om unge med
ulike vansker i høyrisikogruppe har bidratt til at teamet
i økende grad blir kontaktet og tar imot ungdom som
ennå ikke har utviklet klare psykosesymptomer. Disse
utredes og behandles med utgangspunkt i høy risiko
eller sårbarhet ut fra symptombilde i tillegg til genetisk
og sosial disposisjon. Funksjonsnivå og alvorlighet av
symptomer avgjør om de får behandling i teamet eller
overføres til almennpoliklinikk/ruspoliklinikk etter
utredning.
Ekstra fokus på de unge
Ny forskning viser at ungdom som utvikler
psykosesymptomer i tidlig alder har dårligere
premorbid fungering, lengre VUP (varighet av
ubehandlet psykose) og mer depressive symptomer
enn de som utvikler symptomer etter fylte 18 år.
Disse ungdommene har færre positive psykotiske
symptomer, symptomene er mindre synlige og
har en langsommere utvikling som lettere kan
underrapporteres og underbehandles. Dette er
forskning vi mener vi kan bekrefte, selv om vårt
materiale er lite. Særlig i TIPS teamets fem første år
mottok vi mange pasienter med langvarig ubehandlet
lidelse, ofte helt fra tidlig barneskolealder. Mange
hadde hatt en langsom utvikling uten dramatiske
psykosegjennombrudd, og som derfor ikke har
alarmert nettverket rundt. Samtidig har de mistet
viktige år i sin utvikling både sosialt, følelsesmessig og
kognitivt.
Tiden er en venn
Teamet tilbyr en behandlingsvarighet på inntil fem
år. Svært mange av pasientene har relasjons- og
tilknytningsproblematikk, og god tid til allianse- og
tillitsbygging gir stabil kontakt og tilhørighet. Tid er
Tett poliklinisk oppfølging kan hindre innleggelser
i psykiatrisk døgninstitusjon, og vi ser at pasientene
beholder kontakt med nettverket sitt. Vi kan bidra til
normalfungering i så stor grad som mulig. Gjennom
det direkte arbeidet med pasientens nettverk og
familie og samarbeid i lokalmiljøet, kan vi hindrer
stigmatisering og hjelpe pasienten og videre.
Et behandlingstilbud knyttet til hjemmesituasjon og
lokalmiljø er virksomt for å oppnå trygghet, helhet
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 29
og mestring. Et poliklinisk tilbud innebærer primært
individuell behandling og oppfølging. Dermed vil
erfaringer fra andre i samme situasjon ikke være like
tilgjengelig som i en døgninstitusjon. Bruk av grupper,
både Kurs i mestring av psykosesymptomer (ESL) og
Flerfamiliegrupper (FFG) er nyttige intervensjoner.
Noen pasienter med langvarige plager - spesielt der
disse også er kombinert med pågående rusmiddelbruk
- kan ha store vansker med å følge opp et poliklinisk
tilbud. Gjennom tett oppfølging har svært få pasienter
avsluttet behandlingstilbudet i TIPS teamet før det er
anbefalt. Samtidig er vi blitt mer bevisst på å motivere
for døgnbehandling der vi ser at den polikliniske
tilnærmingen gir få resultater.
Samarbeid
En lokalbasert modell er en tilnærming hvor vi
er tilgjengelig som en naturlig del av det psykiske
helsetilbudet til lokalbefolkningen i vårt distrikt.
Gjennom tett samarbeid rundt enkeltpasienter og
deres familier, med fastleger, helsepersonell i 1. linje,
skole og skolehelsetjeneste og saksbehandlere i hele
NAV systemet, deler vi mye informasjon og konkret
kunnskap om lidelse og behandling. Teamet deltar
også i flere lokale samarbeidsforum, et eksempel er
samarbeid med lokalt Lavterskel Nettverksteam i de
seks videregående skoler i vårt distrikt, et samarbeid
mellom BUP og skolens helse- og rådgivningstjenester.
Tryggere pårørende gir friskere pasienter
Familien som den viktige ressurs for pasienten vært
i fokus fra oppstart av TIPS teamet. Familien har
rett til informasjon om helsehjelpen som gis, de skal
kunne dele sin bekymring for pasienten og de har
rett til veiledning om sine rettigheter. Noen ganger
opplever vi at pasienten i utgangspunktet reserverer
30 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
seg mot å inkludere familien. Å motivere pasienten
ved å reflektere over hvordan informasjon og økt
kunnskap kan redusere stress og belastning i familien
blir viktig, og bidrar oftest til at familien blir involvert
og engasjert. For noen pasienter er det vanskelig å
delta direkte i fellessamtaler i familiearbeidet. Da blir
samarbeid gjennom samtaler med familien alene et
redskap for å øke deres kompetanse, forståelse og
trygghet – og en mulighet for å øke vår kunnskap om
pasientens situasjon, slik at vi kan støtte hele familien i
økt samarbeid og riktig engasjement.
Kunnskapsbasert familiesamarbeid virker
TIPS teamet har i flere år med kunnskapsbasert
familiesamarbeid både i enfamilie- og
flerfamiliegrupper, sett at det gir gode resultater i
form av økt samarbeid innad i familien, mellom
skilte foreldre, mellom foreldre og behandlere, samt
redusert stress og større tilfredshet for både pasient og
familiemedlemmer. Å møte andre foreldre og ungdom
med tilsvarende utfordringer er helsefremmende.
Sammensatt befolkning og pasienter med
migrasjonsbakgrunn
Befolkningen i vårt opptaksområde er svært
sammensatt; den er både ung og består av
mange mennesker med migrasjonsbakgrunn. 2.
generasjons ungdommer som har foreldrene med
migrasjonsbakgrunn er noe overrepresentert i
pasientgruppen. Vi har støtte i forskning når vi erfarer
at nettopp det å vokse opp mellom to kulturer kan
være en alvorlig stressor for mange. I den sammenheng
er et fokus på språk viktig. Mange av ungdommene vi
møter har strever både med morsmål og det norske
språket. Å finne ord, å dele tanker og reflektere over
erfaringer kan være begrenset når ordene mangler.
Traumeperspektiv
Gjennom de siste år har OUS hatt et fokus på økt
kompetanse i forståelse og tilnærming til mennesker
med alvorlige traumer i sin livshistorie. Dette
har bidratt til TIPS teamets arbeid og utviklet
- kanskje særlig måten vi utforsker pasientenes
historie, symptombelastning og diagnostisering
på. Grenseoppganger mellom traumelidelser og
psykoselidelser, samt hva som blir gode og nyttige
intervensjoner ved dobbel problematikk er temaer å
arbeide videre med.
kunnskap om pasientgruppen av stor betydning for å
kunne tilrettelegge optimal behandling. Mellom disse
perspektivene vil vi som helsepersonell alltid bevege
oss. Nettopp i vårt polikliniske tilbud blir vi tvunget til
å lage behandlingsopplegg som er tilpasset den enkelte,
som oppleves relevant og virksomt - og som kan
motivere til at pasienten kommer tilbake. Det skjerper
oss og gir motivasjon. Personalet må by på seg selv, og
komme den enkelte i møte. Tid og rom til veiledning
og gode rammevilkår for driften inngår i dette.
Kognitiv funksjon og utviklingsforstyrrelser
De siste årene har TIPS teamet hatt et ekstra
fokus på kognisjon, utviklingsforstyrrelser og
autismespekterforstyrrelser som medvirkende til
utvikling av psykotiske symptomer eller som del av
en psykotisk lidelse. Å skille ut hva som er pasientens
funksjon før utvikling av psykisk lidelse, og hva
som er følger av en eventuell psykotisk lidelse kan
være utfordrende. Det er utviklet mye kompetanse
i teamet og vi får ofte henvendelser om utredning
og bistand fra interne og eksterne instanser for å
avklare hva pasienters vansker handler om. Det
er tydelig at behovet for å utvikle kompetanse på
disse områdene er stort i flere deler av skole- og
helsevesen. I teamets arbeid inngår mye informasjon
- og kunnskapsformidling, samt å være pasientens
talsmann for å sikre tilpassede tilbud både i skole/
arbeid og i bosituasjon.
Gode rammevilkår for drift
Å ha fokus på den enkelte person, være utforskende
og nysgjerrig på hva personen har med seg
av livserfaringer og forståelse av livet sitt er
grunnleggende for all god behandling. I tillegg er
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 31
DIFFERENSIALDIAGNOSER
Asperger eller psykose?
”Er det Asperger syndrom – eller er det en psykose?” Det er slående hvor mange ganger dette
spørsmålet dukker opp i klinikk, og kanskje enda mer påfallende at det er forsket relativt lite på denne
gråsonen. Vi skal her bli kjent med et tenkt kasus som illustrerer differensialdiagnostiseringen mellom
de to nevnte tilstandene, og vi får et lite innblikk i hvor vi står i dag når det gjelder forskning på
området.
Av Kjersti Karlsen
Axel, 17 år, ble henvist til BUP for utredning
med spørsmål om han kunne ha en form for
autismespekterforstyrrelse. I løpet av utredningen kom
det frem at han alltid hadde hatt språklige, motoriske og
sosiale vansker. Han nådde utviklingsmessige motoriske
og språklige milepæler til forventet tid, men var litt mer
motorisk ”klumsete” enn sine søsken, og brukte språket
mindre aktivt enn jevnaldrende. Språkforståelsen var
konkret, og det førte til hyppige misforståelser. Axel
oppsøkte sosiale situasjoner fra han var liten, men
likte ikke større forsamlinger, selskaper, bursdager eller
lignende. Han hadde to venner som han kunne være
sammen med en og en, men klarte ikke å forholde seg
til grupper med flere barn og etter hvert ungdom. I disse
situasjonene snakket han utelukkende om sine interesser,
avbrøt samtalen på feil sted, eller gjorde ablegøyer for å
få fokus rettet mot seg. Axel ble beskrevet som et sensitivt
barn. Da han var liten var det vanskelig å regulere ham
i forhold til søvn og matinntak. Det kunne virke som
om han sanset sterkere enn andre; han spiste bare noen
få typer mat og blandet aldri matvarene, gikk alltid i
løstsittende klær fordi vanlige klær klemte så det var
vondt på kroppen, og merkelapper måtte fjernes fra
klærne. Lyder kunne oppleves for sterke. Axel mislikte
32 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
sterkt at rutiner ble brutt, og fremstod som rigid fordi
han alltid måtte gjøre ting på sin måte, og på samme
måte hver gang. Dette påvirket familien i stor grad fordi
han sjelden kunne være med på besøk, ferier etc. uten at
det ble veldig vanskelig for ham og det endte i utagerende
atferd og stor grad av tilbaketrekking. Foreldrene viste
stor forståelse for Axel og hans særheter og møtte ham
på en god måte. I syvende klasse ønsket skolen at han
skulle utredes for eventuell autismespekterlidelse, noe
foreldrene ikke ønsket av frykt for at han skulle bli
stigmatisert om han fikk en diagnose.
Axel mestret skolefagene godt, men fikk noen ganger
dårligere karakter enn forventet fordi han insisterte på
å løse oppgaver på sin egen måte, med sin egen logikk.
På slutten av barneskolen utviklet han en særinteresse
for Japansk ”ninja-kultur”. Han brukte all sin tid på
dette, og snakket uavlatelig om sin interesse når han var
sammen med andre, og det var vanskelig å avbryte han
når han var i gang med disse temaene.
I løpet av ungdomsskolen trakk Axel seg mer tilbake
fra de jevnaldrene, men han fulgte opp skolen og var
der hver dag, også de dagene han var syk. Hjemme var
han mye alene på rommet og ville ikke spise eller se TV
med andre i familien som han tidligere hadde gjort. To
måneder etter overgang til videregående skole kuttet han
skolen helt og trakk seg enda mer tilbake. Han var ustelt,
fikk angstanfall og virket deprimert. På dette tidspunktet
ble han henvist til psykisk helsevern for barn og ungdom
(BUP). I samtaler der kom det frem at han periodevis
hørte stemmer. Han var også veldig mistenksom overfor
andre og trodde at både lærere, medelever og foreldre
hadde dårlige hensikter og var ute etter ham uten at han
ville si mer om dette. Aksel fremsto som svak i kontakten
og hadde et fattig kroppsspråk, lite ansiktsmimikk,
avvikende øyenkontakt og liten bruk av gester.
Behandlerne var i tvil om hvordan man burde forstå
Axel sine vansker. Sett i lys av daværende funksjon
var det mye som tydet på at han var i høy risiko
for å utvikle psykose eller eventuelt også hadde
debutert med en psykoselidelse. Tilbaketrekningen,
angst, depresjon, dårlig hygiene, mistenksomhet og
stemmehøring i kombinasjon med den avflatede
væremåten kunne tyde på dette. Utviklingshistorien
gav på sin side gode grunner til å tenke at han
hadde Asperger syndrom eller en annen form for
autismespekterforstyrrelse. Han hadde hatt avvikende
atferd, avvikende kommunikasjon og vansker med
sosialt samspill fra tidlig barnealder og hans noe
”flate” uttrykk kunne stemme med hva man ser
hos personer med autisme, i tillegg hadde han en
særinteresse. Tilbaketrekningen og stemmehøringen
kunne i så tilfelle forstås som tegn på depresjon og
psykoselignende opplevelse som følge av mye stress i
forbindelse med overgang til ny skole og de endringer
det medførte.Vi lar det stå åpent hvor man valgte å
lande denne saken rent diagnostisk, men lar heller
kasuset illustrere at det kan være vanskelig å lande
endelig diagnose ved tilstandsbilder som dette.
Slektskapet mellom autisme og schizofreni
Litteraturen på gråsonen mellom autisme og
schizofreni er som nevnt sparsom, men fra 2005 og
utover har det vært en økende interesse for temaet. I en
artikkel fra 2007 beskriver Dossetor og medarbeidere
(1) fire kasus med autismespekterforstyrrelse som
hadde blitt feildiagnostisert med schizofrenidiagnose,
mens Reaven og medarbeidere året etter (2) beskriver
tre kasus hvor pasienten har schizofreni men hadde
blitt feildiagnostisert som autismespekterforstyrrelse.
I sistenevnte artikkel konkluderes det med at
utredningsinstrumentene som har blitt regnet for
å være gullstandard for å utrede autisme (ADI-R
og ADOS) ikke er tilstrekkelig sensitive siden
personer med tidlig utvikling av schizofreni skårer
høyt på disse instrumentene. I dag er det godt
dokumentert fra flere hold at mange personer som har
schizofrenidiagnose strever på de samme områdene
som personer med autismediagnose. Eksempler
på likheter mellom diagnosegruppene er at begge
grupper har vansker med eksekutivfunksjoner og
”Theory of mind”, avvikende bruk av blikket, og
vansker med ansikts- og emosjonsgjenkjenning. Rigid/
tvangsmessig atferd er en del av diagnosekriteriene
ved autisme, men er også hyppig forekommende ved
schizofreni, og barn og ungdom med autisme har
kommunikasjonsvansker som kan gi et uttrykk som
ligner på formelle tankeforstyrrelser (3, 4, 5 og 6). Det
er også dokumentert stor grad av komorbiditet mellom
tilstandene og det er funnet likheter i genetikk og
nevroavbildning (7). Alle disse likhetene vekker mange
spørsmål som for eksempel: Hvordan kan det ha seg
at det er så vanskelig å skille disse tilstandene? Kan
det hende at tilstandene er mer like enn vi så langt har
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 33
trodd? Vet vi nok om disse gråsonene? Som vi skal se
under har disse problemstillingene blitt belyst i nyere
forskning.
Et historisk tilbakeblikk
Vi har lett for å tenke på diagnoser som ”ekte
størrelser” heller enn konstruksjoner som endrer
seg over tid. Dette blir tydelig når det gjelder
gråsonen mellom autismespekteret og schizofreni.
Går vi tilbake til tidligere diagnosemanualer, ser vi
at autismespekterforstyrrelsene ikke eksisterte som
diagnose før 1980. Inntil da var autisme innlemmet
som del av et schizofrenispektrum. Først ved
utarbeidelsen av DSM-III ble autismespekteret definert
som en egen diagnose, kjennetegnet ved ”den autistiske
triaden”, (avvik i gjensidig samspill, kommunikasjon
og begrenset, stereotyp og repetitiv atferd). Selv om
autisme ble lagt til som en diagnose først i 1980,
bør det nevnes at autisme som en egen tilstand ble
beskrevet av Leo Kanner og Hans Asperger allerede
på 1940-tallet. Utskillingen av autismespekteret som
egen diagnose uavhengig av schizofreni var nok på
mange måter en forbedring, og har blant annet ført til
at det har blitt utviklet mange gode pedagogiske tiltak
for personer med autisme med tanke på habilitering
av ulike ferdigheter. Men siden mange klinikere
strever med differensialdiagnosen til schizofreni,
kan det se ut til at de diagnostiske kriteriene ikke
er tilstrekkelig spesifikke for å skille diagnosene,
eller at det kanskje finnes underdiagnoser av begge
spektrene som er mer like enn ulike. Et eksempel på
dette er at det er utviklet en diagnose som foreløpig
anvendes kun i forskning. Denne diagnosen, Multiple
Complex developmental Disorder, (MCDD) er en
underdiagnose av uspesifiserte gjennomgripende
utviklingsforstyrrelser (samme gruppe lidelser som
34 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
autisme er organisert under), og det har vist seg at
barn med denne diagnosen har en overhyppighet for
utvikling av psykoselidelse senere i livet (8).
Vi kan danne oss flere hypoteser om hvorfor
overlappingen mellom disse tilstandene ikke har blitt
tematisert tidligere. En hypotese er at helsepersonell
innen barnefeltet har utviklet god kompetanse på
autismespekterlidelsene (siden disse oppstår tidlig
i livet) mens helsepersonell innen voksenfeltet har
god kompetanse på schizofreni (som gjerne har
debut i sen ungdom/tidlig voksen alder), mens svært
få har god kompetanse på begge områder. Hvis da
forskerne i tillegg har forsket snevert på sine områder
og ikke utvekslet informasjon på tvers av autisme- og
schizofrenifeltet, er det forståelig at det har tatt litt tid
før denne tematikken er blitt aktualisert.
Kommunikasjon mellom fagfeltene
Som nevnt har interessen for denne gråsoneproblematikken økt betraktelig de siste årene.
Forskingsfeltene er i ferd med å nærme seg hverandre,
og det kommer til ny kunnskap på området. I en studie
fra 2011 undersøkte Solomon og medarbeidere (9)
blant annet sosiale og språklige avvik i utviklingen
hos personer med autismespekterforstyrrelse,
høy risiko for psykose (UHR) og personer med
schizofrenidiagnose. De fant avvik i utvikling av
både sosiale og språklige ferdigheter i alle gruppene,
men gradert; minst hos personer med UHR og
mest hos personer med autisme. Med andre ord
fant de kvalitative likheter mellom gruppene, mens
kvantiteten var forskjellig. Andre studier har funnet
forskjeller mellom gruppene på vesentlige områder
som f.eks graden av paranoia (9) og innholdet i
tankeforstyrrelser (6). Nyere forskning på området
indikerer at vi i de fleste tilfeller kan skille mellom
de to aktuelle diagnosegruppene når vi går grundig
nok inn i personens subjektive forståelse av verden.
Samtidig er det i mange tilfeller vanskelig, eller kanskje
umulig å skille tilstandene ved schizofrenidebut i svært
tidlig alder, og nyere forskning har vist at både ASF og
schizofreni kan være tilstede samtidig (10).
Betydning for klinisk praksis
Når det gjelder den rent differensialdiagnostiske
prosessen blir det viktig å gjøre en grundig
utviklingsanamnese med tanke på debut av de ulike
symptomene. Et stabilt mønster av rigid tenkning,
tvangsmessig opptatthet av et tema, prating med
seg selv og magisk tenkning som ikke passer for
alderen, er indikasjoner på det underliggende
tankemønsteret som er assosiert med autisme. Debut
av nye symptomer eller akutt forverring av disse
symptomene er mer konsistent med utviklingen av
en psykose. Ved psykose ser vi også ofte gjentatte
episoder med funksjonsfall. Cochran og medarbeidere
(11) anbefaler at varighetskriterier blir fulgt nøye og
at schizofrenidiagnosen settes når symptomene er
til stede og varighetskriterier oppfylt. Både ICD-10
og DSM-5 åpner for at autisme og schizofreni ikke
er eksklusjonsdiagnoser og begge diagnoser kan
settes når det vurderes som hensiktsmessig. En fordel
med å sette begge diagnosene er at det kan være
med på å synliggjøre hvilke symptomer som krever
behandling og rehabiliteringstiltak (ved psykose) og
hvilke symptomer man bør tilnærme seg ved ulike
habiliteringstiltak (ved autisme).
En ting er selve diagnostiseringen, men viktigere er
det hvordan vi møter våre pasienter. Antipsykotisk
medikasjon vil ofte være nødvendig ved schizofreni,
mens personer med autisme ofte reagerer med mye
bivirkninger på antipsykotika (12). Innen autismefeltet
er det utviklet en hel rekke pedagogiske verktøy
og virkemidler som tar høyde for vanskene vi ofte
finner hos personer med autisme. Dette er tiltak
som tar høyde for kognitiv svikt, eksekutivvansker
og problemer med å ta andres perspektiv. Siden
personer med psykoselidelser også har kognitiv
svikt, eksekutiv-vansker og vansker med Theory of
mind, er det grunn til å tro at de kan profittere på
mange av de pedagogiske tiltakene som er utviklet
med tanke på autisme. Samtidig har psykoedukasjon
og psykoedukativt familiearbeid som opprinnelig
ble utviklet for personer med schizofreni vist seg
være nyttige tiltak til personer med autisme og deres
familier (13). Det ser derfor ut til at autisme- og
psykosefeltet har noe å hente fra hverandre ikke
bare på forståelse av lidelsesbildet, men også når det
kommer til konkrete tiltak. Det blir spennende å følge
med på den økende kommunikasjonen mellom disse
to aktuelle fagfeltene med tanke på ny forståelse og nye
tiltak.
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 35
Litteratur
& Penn, D. L. (2012). Qualitatively distinct factors contribute to
elevated rates of paranoia in autism and schizophrenia. Journal of
abnorml psychology, 121(3), 767-777
1. Dossetor, D. R. (2007). ”All That Glitters Is Not Gold”:
Misdiagnosis of Psychosis in Pervasive Developmental Disorder,
A Case Series. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 12(4),
537-548
10. Hallerbäck, M. U. (2012). Autism and early development in
adults with schizophrenia. Methodological and clinical aspects.
Akademisk avhandling, University of Gothenburg, Gothenburg
Zubin, J. and Spring, B. (1977) Vulnerability: A New View on
Schizophrenia Journal of Abnormal Psychology 86, 103-126
2. Reaven, J.A., Hepburn, S.L. & Ross, R.G (2008). Use of ADOS
and ADI-R in Children with Psychosis: Importance of Clinical
Judgement. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 13(1), 81-94
3. Starling, J. & Dossetor, D. (2009). Pervasive developmental
disorders and psychosis. Current psychiatry reports, 11, 109-196
4. Solomon, M., Olsen, E., Niendam, T., Ragland, J. D., Yoon, j.,
Minzenberg, M. & Carter, C. H. (2011). From lumping to splitting
and back again: Atypical social and language development in
individuals with clinical-high-risk for psychosis, first episode
schiophrenia , and autistic spectrum disorders. Schizophrenia
research, 131,
5. Murphy, D. (2006). Theory of mind in Asperger`s syndrome,
schizophrenia and personality disordered forensic patients.
Cognitive neuropsychiatry, 11(2), 99-111Nylander,
6. Solomon, M., Ozonoff, S., Carter, C. & Caplan, R. (2008). Formal
thought disorder and the a autism spectrum: relationship with
symptoms, executive control, and anxiety. J. Autism Dev. Disord,
38, 1474-1484
7. Rapoport, J., Chavez, A., Greenstein D., Addington, A. &
Gogtay, N. (2009). Autism- Spectrum Disorders and Childhood
Onset Schizophrenia: Clinical and Biological Contributions to a
Relationship Revisited. Journal of the American Academy of Child
& Adolescent Psychiatry, 48(1), 10-18
8. Sprong, M., Becker, H.E., Schothorst, P.F, Swaab, H., Ziermans,
T.B., Dingemans, P.M. et al. (2008). Pathways to psychosis: A
comparision of the pervasive developmental disorder subtype
Multiple Complex Developmental Disorder and the “At Risk
Mental State”. Schizophrenia Research, 9, 38-47
9. Pinkham, A.E., Sasson, N. J., Beaton, D., Abdi, H., Kohler, C. G.
36 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
11. Cochran, D.M., Dvir, Y. & Frazier, J.A (2013). ”Autismplus” Spectrum Disorders. Intersection with Psychosis and the
Schizophrenia Spectrum. Child and Adolescent Psyciatric Clinic
North America, 22; 609-627
12. Arraste-Gil, M., Martinez-Cengotitabengoa, M., & López-Peña,
P., (2011). Reflections on asperger syndrome and comorbidity with
psychotic disorders. Actas España Psiquiatrica, 39(2), 140-142
13. Smith, L.E., Greenberg, J.S. & Mailick, M.R. (2014). The
Family Context of Autism Spectrum Disorders. Influence on the
Behavioral Phenothype and Quality of Life. Child and Adolescent
Psyciatric Clinic Norht America, 23, 143-145
Andre aktuelle artikler
Lugnegård, T. (2012). Asperger syndrome and schizophrenia;
Psychiatric and social cognitive aspects. Akademisk avhandling,
University of Gothenburg, Gothenburg
Rapoport, J., Chavez, A., Greenstein D., Addington, A. & Gogtay,
N. (2009). Autism- Spectrum Disorders and Childhood Onset
Schizophrenia: Clinical and Biological Contributions to a
Relationship Revisited. Journal of the American Academy of Child
& Adolescent Psychiatry, 48(1), 10-18
Waris, P., Lindberg, N., Kettunen, K. & Tani., P. (2013). The
relationship between Asperger`s syndrome and schizophrenia in
adolescence. Eur Child Adolesc Psychiatry, 22(4), 217-223
Ved TIPS Sør-Øst har vi innledet et samarbeid med
Regional kompetansetjeneste for autisme, ADHD,
Tourettes syndrom og narkolepsi. Målet med samarbeidet er å utvikle felles råd til klinikere når det gjelder
utredning og behandling av tilstander i gråsonen mellom
autisme og schizofreni.
BØKER
CBT for Those at Risk of a First Episode Psychosis. Evidence-based
psychotherapy for people with an ”At Risk Mental State”
Mark van der Gaag, Dorien Nieman og David van der Berg. Routledge 2013
Av Marit Grande
Vi anbefaler med dette en bok om kunnskapsbasert
psykoterapi for personer som er vurdert å være i
ekstra høy risiko for å utvikle en psykose. Boken er
ført i pennen av en av verdens mest erfarne forskere
og klinikere innen dette feltet, den nederlandske
psykologiprofessoren Mark van der Gaag. Med lang
erfaring med pasienter som plages med psykose og
schizofrenisymptomer, har både han og de andre to
forfatterne vært interessert i å undersøke om det er
mulig å forhindre eller utsette psykoseutvikling hos
dem som er vurdert å være i stor risiko for å utvikle
det.
studie som ble publisert i Schozophrenia Bulletin
i 2012 (Gaag et.al. 2012). Resultatene viser at langt
færre av de som mottok kognitiv atferdsterapi utviklet
psykose og/eller hadde mindre omfattende symptomer
sammenlignet de som kun fikk behandling for angst
og/eller depresjon. Manualen kan for øvrig lastes ned
på www.routledge.com/9780415539685
God lesing!
Boken gir en grundig innføring i hva som menes
med psykoserisiko, og ikke minst hva det medfører
av plager og symptomer hos den som er rammet. Om
man er kognitiv terapeut eller ikke, så er det mye å
hente her av både ny og gammel kunnskap som man
med fordel kan anvende i sitt kliniske arbeid med
pasienter. Boken gir også en grundig innføring i den
kognitive tilnærmingen til pasienter som strever
med nærpsykotiske symptomer og opplevelser. Selv
om et fåtall av disse faktisk utvikler en psykose, er
de fleste av disse pasientene svært bekymret for å
bli gal. Hovedfokus i den kognitive tilnærmingen er
derfor psykoedukasjon for å oppnå normalisering av
symptomer og dermed redusere katastrofetolkninger
av symptomene. Modellen er godt dokumentert i en
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 37
38 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
Foto: Istockphoto
HVA SKJER - KURS OG SEMINARER VÅR 2015
Kunnskapsbasert familiesamarbeid
Kognitiv atferdsterapi
Klinikkintegrert kompetanseutvikling
TIPS Sør-Øst kan bidra med kompetansehevende
tiltak innen kunnskapsbasert metode for
familiesamarbeid til sykehus som ønsker å
implementere behandlingstilbudet for sine pasienter
med alvorlig psykisk lidelse. For at TIPS Sør-Øst
skal kunne gå inn med ressurser i et slikt tiltak er
det viktig at noen rammer er tilstede for å sikre god
opplæring, veiledning og implementering. Et kurs
alene er ofte ikke nok for at en ny metode skal bli
tatt i bruk av helsepersonell. Det kreves praktisering
av, og veiledning på metoden. Det er et mål at
tiltaket skal generere interne ressurser for videre
kompetanseheving og veiledning internt i klinikken.
Etablering og drifting av et faglig nettverk innen
kunnskapsbasert familiesamararbeid som intern
ressurs på sykehuset kan være en fordel. Når TIPS SørØst går inn med kompetansehevingstiltak er det derfor
ønskelig at den lokale klinikken/avdelingen/DPS legger
til rette for at tiltaket forankres i ledelse og system, og
slik sikrer god implementering.
Klinikkintegrert kompetanseutvikling
Vi ønsker å bidra til implementering av kognitiv
terapi for psykoselidelser, og vil arbeide strategisk og
i samarbeid med helseforetakene i Helse Sør-Øst for
å få til dette som en integrert og systematisk del av
behandlingen.
Ta kontakt med oss så kan vi snakke om hvordan vi
kan møte din klinikks behov for kompetanseutvikling
av kunnskapsbasert familiesamarbeid ved
psykoselidelser
TIPS Sør-Øst kan bidra med kompetansehevende
tiltak innen kognitiv terapi til sykehus som ønsker
en satsning på dette behandlingstilbudet for sine
pasienter med alvorlig psykisk lidelse. For at TIPS
Sør-Øst skal kunne gå inn med ressurser i et slikt
tiltak er det viktig at noen rammer er tilstede for å
sikre god opplæring, veiledning og implementering.
Et kurs alene er ofte ikke nok for at en ny metode
skal bli tatt i bruk av helsepersonell. Det kreves
praktisering av, og veiledning på metoden. Det er
et mål at tiltaket skal generere interne ressurser for
videre kompetanseheving og veiledning internt i
klinikken. Etablering og drifting av et faglig nettverk
innen kognitiv terapi som intern ressurs på sykehuset
kan være en fordel. Når TIPS Sør-Øst går inn med
kompetansehevingstiltak er det derfor ønskelig at den
lokale klinikken/avdelingen/DPS legger til rette for at
tiltaket forankres i ledelse og system, og slik sikrer god
implementering.
Fagansvarlige ved TIPS Sør-Øst:
Anne Fjell: [email protected] og Inger Stølan
Hymer: [email protected]
Ta kontakt med oss så kan vi snakke om hvordan vi
kan møte din klinikks behov for kompetanseutvikling
av kognitiv atferdsterapi ved psykoselidelser
Fagansvarlig ved TIPS Sør-Øst:
Marit Grande: [email protected]
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 39
HVA SKJER - KURS OG SEMINARER VÅR 2015
PANSS
Kursdag: 5. februar
Tid: 0930 -1600
Kurs sted: TIPS Sør-Østs lokaler på Majorstua, Fridtjof
Nansens vei 12
Kursavgift: Gratis
Søknadsfrist: 30. januar
Påmelding på nettsiden under Kurs i PANSS
Drøftingsforum for leger i BUP
Utredning og behandling av psykosespekterlidelser
er utfordrende og byr på en rekke problemstillinger,
spesielt når det gjelder medisinering. Vi ved
TIPS Sør-Øst ønsker at leger som står med disse
problemstillingene skal ha mulighet til å drøfte aktuelle
temaer med kolleger. Vi vil derfor legge til rette for at
leger (og enkelte psykologer) kan møtes og få faglig
påfyll, inspirasjon og diskusjon vedrørende dette
temaet med jevne mellomrom. Vi inviterer derfor til
Drøftingsforum her ved TIPS Sør-Øst:
Se tips-kompetansesenter.no for informasjon om neste
drøftingsforum vår 2015
SIPS
SIPS er et Strukturert Intervju for Psykoserisiko
Syndromer. Det kan brukes til å kartlegge og vurdere
symptomer på mulig psykoseutvikling. Kurset strekker
seg over to dager med noen ukers mellomrom.
Kursdager: 5. mars og 16. april.
Begge dager er obligatorisk.
Tid: 0930 – 1600 begge dager
40 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
Sted: TIPS Sør-Østs lokaler på Majorstua
Kursavgift: Gratis
Søknadsfrist: 27. februar
Påmelding på nettsiden tips-kompetansesenter.no
FagTIPS
FagTIPS er en arena for det faglige psykosenettverket i
Helse Sør-Øst. Vi tilbyr fagseminarer og ønsker at dette
skal være et møtested for kollegaer på tvers av sykehus
og enheter der man kan snakke sammen og utveksle
erfaringer.
Seminarene er gratis og holdes som regel tre fredager i
semesteret fra kl 12 - 15. Velkommen!
Program for våren 2015 og påmelding gjøres innen
oppgitte frister på tips-kompetansesenter.no
NB! Dersom du er påmeldt, og likevel ikke kommer på
seminaret, og ikke har gitt oss skriftlig beskjed, vil du bli
belastet et gebyr på 500 kroner.
Dersom ikke annet er oppgitt holdes alle FagTIPS i
TIPS Sør-Østs lokaler i Fridtjof Nansens vei 12 A på
Majorstua.
HVA SKJER
Velkommen til TIPS Nettverkskonferanse 10. februar 2015
Hvordan forstå og behandle psykose hos pasienter med migrasjonsbakgrunn?
TIPS Sør-Øst inviterer til årlig nettverkskonferanse
10. februar 2015
Tid: 10.00 - 15.30
Sted: Oslo universitetssykehus, Gaustad sykehus,
Festsalen bygg 10
Kursavgift: Gratis
Påmelding på tips-kompetansesenter.no
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 41
HVA SKJER
Velkommen til den 5. Landskonferansen for psykoedukativt
familiesamarbeid ved psykoser og andre alvorlige psykiske lidelser
i Stavanger 20. og 21. mai 2015
Hovedforeleser på konferansen vil være Dr. Yasaman
Mottaghipour fra psykiatrisk enhet ved Shahid
Behesthi Medical Universitet i Teheran, Iran. Hun
har over flere år deltatt i utvikling av et virksomt
psykoedukativt familiearbeid i Iran. Hun skal
presentere: The Pyramid of Care: et rammeverk for
familieinkludering i et psykiatrisk behandlingstilbud.
Konferanseprogrammet blir ellers satt sammen med
presentasjoner av variert erfaring med psykoedukativt
familietilbud i et ordinært behandlingstilbud bl.a.
presentasjoner av familietilbud for personer i en
risikofase for utvikling av psykose og et virksomt
familietilbud ved rus og psykose. Brukere; både
pasienter og familiemedlemmer vil dele sine erfaringer
om det virksomme i et psykoedukativt familietilbud.
Les om familiearbeid på
www.tips-info.com/familietips
og på TIPS Sør- Øst hjemmeside
www.tips-kompetansesenter.no
42 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014
Program og påmeldingskjema vil bli lagt ut på disse
hjemmesidene.
Konferanseansvarlige er:
[email protected]; [email protected]
[email protected]
[email protected]
AKTUELLE KONFERANSER
NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014 43
TIPS Sør-Øst
Fridtjof Nansens vei 12, inng A
0369 Oslo
ISSN: 1891-3210
44 NyhetsTIPS Nr. 2 - 2014