1. No category

OSLO TINGRETT
DOM
Avsagt:
9. februar 2012 i Oslo tingrett,
Saksnr.:
11-067714TVI-OTIR/02
Dommer:
konstituert
tingrettsdommer
Per Eirik Vigmostad-Olsen
Personalsjef
Heismontør
Vera Tangen Wenaas
Per Arne Jensen Salo
Meddommere:
Saken gjelder:
Oppsigelse i arbeidsforhold
Bjørn Erik Fenre
Advokat Karen Sophie Steen
mot
Oslo Universitetssykehus HF Ullevål
Advokat Trude Ervik
v/advokatfullmektig Birgithe Hellerud
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM
Saken gjelder oppsigelse og erstatning i arbeidsforhold.
Framstilling av saken
Bjørn Erik Fenre begynte i ambulansetjenesten i 1975, og han har siden 12. mars 1991
vært ansatt som paramedic i ambulansetjenesten ved Oslo Universitetssykehus, heretter
også omtalt som arbeidsgiver.
Tirsdag 10. august 2010 arbeidet Fenre kveldsvakt på ambulanse 5–1 ved seksjon Smestad
i Oslo. Kveldsvakten var i henhold til tjenesteplanen fra kl. 15.00 til 22.00. På overtid, kl.
22.13, meldte Fenres makker, Vinnjar Bruknapp, enheten ledig til Akuttmedisinsk
kommunikasjonssentral, heretter omtalt som AMK, etter å ha levert en pasient på
Diakonhjemmet sykehus. Fenre hadde da satt bilen i bevegelse mot Smestad
ambulansestasjon, der nytt mannskap stod klart til å ta over ambulansen. AMK ba likevel
Fenre avvente, og opplyste at bilen var i nærheten av et akuttoppdrag (såkalt kode 1) i
Frognerseterveien. Samtalen mellom Fenre og AMK pågikk mens ambulansen kjørte
Sørkedalsveien opp til Smestadkrysset. I henhold til utskrift av lydloggen forløp denne
samtalen slik:
“AMK
AMBU:
AMK:
AMBU
AMK
AMK
5-1. Kjører hjem og skifter mannskap
5-1, du må avvente litt
Det kan vi ikke altså – vi har slutta for et kvarter siden
Ja, du er ca. 200 meter fra et alvorlig cerebralt insult, sitter i en bil,
Velger du å ikke ta den? Ung mann
AMBU
Hvor er det hen da?
AMK
Frognerseterveien
AMBU
Frognerseterveien, ja, nei, med det er greit det, kan du ikke bare sende
den ene bilen da så får vi bare hive inn det andre mannskapet i bilen – står jo klare.
Pause
AMK
AMBU
Ja, gjør hva du vil, jeg legger’n over i 5-1
Ja, fint det vi er jo på Smestadkrysset nå”
Oppdraget ble deretter sendt til ambulansen. Fra Smestadkrysset til ambulansestasjonen er
det 751 meter. Ambulansen kjørte uttrykning ned til stasjonen. I henhold til instruksen
-2-
11-067714TVI-OTIR/02
“Start og avslutning av vakt” skal nytt mannskap være klare til uttrykning fra vakten
begynner, i dette tilfellet kl. 22.00. Strekningen ned til stasjonen ble tilbakelagt på 30-45
sekunder. Det gikk ett minutt fra ambulansen ankom til stasjonen og til nytt mannskap
rykket ut på oppdraget til Frognerseterveien via Smestadkrysset. Ambulansen var fremme
hos pasienten kl. 22.24. Forsinkelsen fikk ingen konsekvenser for pasienten.
Samme kveld skrev sykepleier Rune Gehrken ved AMK en avviksmelding.
Fra Gehrkens avviksmelding hitsettes:
“Melders hendelsesbeskrivelse:
AMIS-hendelse: 2805789…Oppretter hendelse som etter ca. 70 sekunder er en klar
kode 1. Nærmeste bil er 5-1 som blir ledig på Diakonhjemmet. Bilen får beskjed om
at det er et kode 1 oppdrag rett i nærheten. de spærr om det er ok å få kjøre på
stasjonen for bytte av manskap. dette blir avvist av AMK koordinator pga.
oppdragets alvorlighetsgrad. Tross dette velger bilen å kjøre utrykning til stasjone å
bytte manskap. Nytt manskap er ikke varslet i forkant og det må byttes baterier på LP
12. Estimert utrykningstid er ca. 10 min.nyt mannskap kjører frem.
Melders årsaksbeskrivelse:
I en hendelse som denne Sitat: “Nummen i hø. Side, nedsatt kraft, blir under
samtalen værre. Blir nummen i ansiktet og talevansker under samtale.” Sitat slutt. Jeg
mener det er fullstendig uakseptabelt og at dette er en handling blottet for enhver
faglig god beslutning da pasientens liv setter i fare. Jeg er av den oppfattelse at
handlinger som dette er ikke forenlig med å ha akuttmedisinsk kompetanse. Her vises
det tydelig at man har manglende vurderingsevne og er blottet fullstendig for faglig
innsikt.
Melders forbedringstiltak:
Hendelser som dette er ikke akseptable og bør få følger for personellet. Dette gir en
umiddelbar effekt ved at andre i tjenesten ikke misforstår og overprøver lignende
hendelser. Hendelsen fikk i dette tilfellet ingen konsekvenser for pasienten.”
Avdelingssjef ved ambulanseavdelingen på Smestad, Ola Borstad, oppdaterte
avviksmeldingen 26. august 2010. Under avsnittet “Tiltaksbeskrivelse” skrev Borstad:
“Slik saken er fremlagt er dette fullstendig uakseptabelt og må resultere i en
personalsak. Så gjenstår det å få de involverte på ambulansen sin versjon, slik at alle
er hørt.”
-3-
11-067714TVI-OTIR/02
Avviksmeldingen ble sendt til Fenre per post, og Fenre sendte skriftlige kommentarer til
meldingen ved brev 28. august 2010. Fra Fenres kommentarer gjengis:
“Sykepleierens gjengivelse av hendelsesforløpet samsvarer ikke med min opplevelse;
Kl. 22.15, et kvarter på overtid, forlater 5-1 med meg som fartøysjef Diakonhjemmet
etter endt oppdrag. I det vi nærmer oss Volvat/Sørkedalsveien griper min makker
mikrofonen for å melde til AMK at vi er på vei til stasjonen for å bytte mannskap.
AMK operatøren responderer med at vi muligens bare er 200m fra en kode 1 i
Frognerseterveien (?-starten på Frognerseterveien ligger i alle fall 2 km unna), og
antyder at vi muligens må utsette vaktbyttet. Jeg griper mikrofonene fra makker, som
blir i villrede, og informerer AMK om at vakten vår for lengst er over, at pågående
personell venter på stasjonen for å overta bilen, og at Frognerseterveien, uansett hvor
i denne, nå må angripes via Smestadkrysset (fordi vi under samtalen med AMK
allerede nærmer oss krysset i Sørkedalsveien). AMK operatøren svarer med å
orientere om at dette gjelder en ung mann i en bil, med en mulig cerebral reaksjon,
og spør så om vi vil velge å ikke ta oppdraget. Jeg hadde ikke oppfattet at han hadde
besluttet definitivt at vi ikke kunne bytte mannskap (han hadde f eks ikke sendt
oppdraget til bilen), og svarte at han bare kunne sende oss oppdraget i bilen, så ville
det bli ekspedert med en gang. Jeg sa også at vi på dette tidspunktet så og si var i
Smestadkrysset, og det ville ikke koste mange sekundene å foreta mannskapsbyttet.
Deretter kom oppdraget på skjermen uten flere kommentarer fra AMK. Jeg oppfattet
dette som en aksept til å foreta et raskt vaktbytte. Få sekunder senere var vi på
stasjonen, hvor den ene påtroppende møter oss i garasjen mens bilen står utenfor med
blålys tent. Den andre påtroppende var i trappen på vei ned til garasjen, og fikk i
hånden et batteri til LP12 som vi sendte med ham på vei ut. Jeg vil anslå at det fra
bilen var i Smestadkrysset med oss som mannskap, til den var tilbake samme sted
med nytt mannskap hadde gått høyden 2 min.
Bakteppe: Jeg var svært sliten etter en anstrengende dag/vakt. […] Kl. 22.15 tirsd
090810 var jeg helt pumpa, hadde et verkende og stivt kne og kraftig hodepine. Enda
en times arbeid på overtid virket der og da nærmest uoverkommelig.
Kommentar til avviksrapporten: Ambulanseenhetene fungerer som en forlenget
arm/et verktøy for AMK. Men et verktøy er av kjøtt, blod og selvstendig tenkende
individer, som inngår i et samarbeidssystem. Vi er ikke roboter. Jeg vurderte fordelen
ved friskt mannskap på bilen til å oppveie ulempen med noen sekunders ekstra
utrykningstid. I samarbeidets ånd kunne operatøren lett ha avklart disse forholdene
på få sekunder gjennom en rask telefon til oss, noe jeg opplever som rutine hos andre
operatører, hvis behovet for å benytte en bil som for lengst er gått av vakt er absolutt
tilstede. Så vidt jeg har forstått var byen også full av ambulanser, og vi (5-1) den
-4-
11-067714TVI-OTIR/02
eneste enheten som ikke hadde fått byttet mannskap på det tidspunktet. Mitt ønske
ville være at sykepleieren kunne har vurdert situasjonen mer helhetlig, og gjort sitt
utspill tuftet på det. Hans avstandsestimat til hendelsen var også forvirrende for meg,
samt at jeg oppfattet ham uklar i sin kommunikasjon. Jeg opplever også at han
gjennom å hevde estimert økt utrykningstid til 10 min i sin avviksrapport forsøkte å
eskalere alvorlighetsgraden. Til slutt har jeg forstått etter å ha lest sykepleierens
rapport at han har gjort seg opp en mening om min kompetanse, faglige innsikt,
vurderings- og beslutningsevne etc. Dette kan jeg bare ta til etterretning. For øvrig er
mitt inntrykk at kommunikasjonen og samarbeidet mellom bilene og AMK den
senere tiden med få unntak har fungert på en god måte.”
Avviksmeldingen ble oppdatert 6. september 2010 av Arild Kovdal, avdelingsoverlege ved
Prehospitalt senter, som etter det retten forstår er den som behandler avviksmeldingene:
“Har lyttet på lydloggen, både på innringers samtale med AMK og på AMK’s
varsling av 5-1. Ut fra de opplysninger AMK hadde fått frem om plutselig oppstått
nummenhet og nedsatt kraft høyre side samt talevansker, var dette et akutt oppdrag
med mulig akutt cerebrovaskulær sykdom. Selv om 5-1 var i nærheten av
Smestadkrysset, var det ikke riktig å kjøre til Smestad stasjon og bytte mannskap før
oppdraget ble utført. 5-1 kunne ha snudd på Volvat og kjørt Borgenveien til
Vinderen og så bort til Holmenveien til starten av Frognerseterveien. Å bytte
mannskap før oppdraget vurderes som en kritikkverdig handling av fartøysjef,
hvilket bør resultere i en advarsel. Mine kommentarer sendes også
avdelingsoverlegen i ambulanseavdelingen.”
Ambulansesjef Bjørn Karr oppdaterte avviksmeldingen 10. september 2010:
“Avviket kan nå lukkes da saken er utredet og personalsaken åpnet.”
16. september 2010 sendte Fenres makker, Vinnjar Bruknapp, e-post til Arvid Johnsrud og
assisterende avdelingssjef Ola Borstad med kommentar til hendelsen. I e-posten bekreftet
han at ambulansen var i Smestadkrysset da oppdraget ble lagt over i bilen. Bruknapp hadde
på dette tidspunktet ikke lest avviksrapporten.
Ved brev 28. september 2010 ble Fenre innkalt til drøftingsmøte 14. oktober 2010. Det
fremgår av innkallingen at “[b]akgrunn for drøftingsmøtet er at Oslo Universitetssykehus
vurderer å gå til avskjed, jf. aml. § 15–14 av deg i stilling som paramedic. Bakgrunnen for
vurdering av avskjed er at du 10.08.2010 ikke rykket ut på kode 1 oppdrag.”
I brev 7. oktober gjorde Fenre rede for bakgrunnen for at han valgte å bytte mannskap og
ikke selv rykke ut på oppdraget. I tillegg til en generell beskrivelse av hans helsetilstand,
skrev han om den aktuelle hendelsen på side to siste avsnitt:
-5-
11-067714TVI-OTIR/02
“Slik jeg leser avviksmeldingen har jeg åpenbart mistolket kommunikasjonen med
AMK i forbindelse med oppdraget på overtid kvelden 1008. På slutten av samtalen
ba jeg operatøren sende turen i bilen, sa vi kun var noen 100 meter fra stasjonen, at
nytt mannskap ventet på oss, og at turen ville bli ekspedert med en gang. AMK
svarte ikke på dette, men sendte turen til bilen. Jeg tolket dette som et klarsignal til å
bytte mannskap. Jeg var svært sliten, småskjelven, neste som ved feberanfall, og
følte med utrygg både i forhold til å kjøre utrykning, og å forholde meg til ny pasient.
Jeg ble svært glad da AMK ikke kom med et direkte pålegg om å ta oppdraget selv,
ikke bytte mannskap, etter at jeg ba operatøren sende det til bilen. Slik oppfattet jeg
det. Hadde jeg ikke vært så utkjørt, og hatt såpass vondt, ville jeg kanskje tenkt
annerledes. Jeg beklager hvis det forstås som at jeg valgte å ikke yte tilstrekkelig
helsehjelp. Jeg hadde ingen slike tanker i holdet, og jeg undres på om AMK også kan
ha mistolket meg. Jeg gjorde det jeg mente var best i situasjonen, ikke minst for
pasienten.”
Drøftingsmøte ble avholdt 26. oktober 2010. Fenre var representert av Hans Martin Aase
fra Fagforbundet. Fra arbeidsgivers anførsler i referatet gjengis:
“Årsaken til drøftingen er arbeidsgivers mening at Bjørn Erik Fenre, ved å ikke
utføre kode 1 oppdrag 10. august 2010 har begått et vesentlig brudd på
Helsepersonelloven § 7. Øyeblikkelig hjelp og på arbeidsavtalen.
- Arbeidsgiver viste til hendelsen som førte til at det ble opprettet avvikssak av AMK
10.08.10. Bil 5–1 hadde meldt seg ledig på Diakonhjemmet og fikk beskjed om kode
1 oppdrag rett i nærheten. Fenre spør om det er OK å kjøre via stasjonen for å bytte
mannskap, dette avvises av AMK på grunn av oppdragets alvorlighetsgrad. Fenre gir
beskjed på sambandet om at AMK skal sende oppdraget over i bilen og oppdraget
kvitteres ut som motatt. Fenre velger å kjøre utrykning til stasjonen for å bytte
mannskap, disse er ikke på forhånd varslet. Fenre har lang erfaring i tjenesten. Denne
hendelsen er ikke akseptabel og arbeidsgiver påpeker det selvstendige ansvar som
helsepersonell har etter Helsepersonelloven § 7 og i Medisinsk Operativ Manual sier
at oppdrag skal avikles umiddelbart.”
Nytt drøftingsmøte ble avholdt 10. november 2010. Fra arbeidsgivers anførsler i referatet
gjengis:
“Arbeidsgiver anser forholdet som et alvorlig brudd på arbeidsavtalen. Å ikke rykke
ut på kode 1 oppdrag eller forsinke dette anses som uakseptabelt, uforsvarlig,
ordrenekt og omdømmekritisk. I følge prosedyreverk/MOM er forsvarlighet definert
som at den enkelte utøver skal avvikle oppdrag umiddelbart. I dette tilfellet ble
-6-
11-067714TVI-OTIR/02
oppdraget kvittert ut som iverksatt, men Fenre kjørte motsatt vei ift pasienten. […]
Det ble fremlagt dokumentasjon fra arbeidsgiver at dersom Fenre hadde utført kode 1
oppdraget umiddelbart ville pasienten minst fått hjelp 5 minutter tidligere. […]
Arbeidsgiver finner det beklagelig at Fenre opptrer svært lite ydmykt og beklagende
for denne hendelsen.”
Verken Fenre eller Fagforbundet mente at referatene fra drøftingsmøtene ga en korrekt
gjengivelse av anførslene fremsatt i møtene av Fenre og Fagforbundet. Ved udatert brev til
Anita Walsøe ved Prehospitalt senter ved sykehuset kommenterte Fenre referatene og
utdypet sine anførsler nærmere. Brevet er omfattende og gjengis ikke her. Fagforbundet
sendte brev til Anita Walsøe 26. november 2010. Av brevet fremgår det at Fagforbundet
underkjenner referatene for så vidt gjelder forbundets anførsler. Anførslene ble nærmere
utdypet i vedlegg til brevet.
24. januar 2011 ble det avholdt et nytt møte, der Fenre ble tilbudt en endringsoppsigelse.
Endringsoppsigelsen gikk ut på at Fenre ble gitt oppsigelse fra stillingen som paramedic,
samtidig som han ble gitt tilbud om en stilling ved Oslo Universitetssykehus,
Transportseksjonen.
Fagforbundet fremmet krav om forhandlingsmøte 3. februar 2011, og forhandlingsmøte ble
avholdt 28. februar 2011. Partene kom ikke til enighet.
Fenre brakte saken inn for Oslo tingrett ved stevning 19. april 2011 med påstand om at
oppsigelsen er ugyldig og at Oslo Universitetssykehus HF Ullevål dømmes til å betale
erstatning etter rettens skjønn. Oslo Universitetssykehus HF Ullevål påstod seg frifunnet
ved tilsvar 27. mai 2011. Fenre har stått i stillingen.
Saksøkerens påstandsgrunnlag
Oppsigelsen av Fenre er usaklig, jf. arbeidsmiljøloven § 15–7 og må kjennes ugyldig, jf.
arbeidsmiljøloven § 15–12 første ledd. Det bestrides at saksøker har utvist en atferd som
gir saklig grunn til oppsigelse da han på overtid 10. august 2010 valgte å bytte mannskap
til kode 1 utrykning.
Arbeidsgiver har uriktig lagt til grunn at Fenre fikk oppdraget på Diakonhjemmet, at AMK
avviste hans forespørsel om å bytte mannskap og at mannskapsbyttet medførte en
forsinkelse på 5-10 minutter, se blant annet avviksmeldingen, referat fra drøftingsmøte 26.
oktober, notat 28. oktober 2010 fra Anders Halden til Ola Borstad og referat fra
drøftingsmøte 10. november 2010. Videre har arbeidsgiver uriktig lagt til grunn at det ikke
har forekommet tilsvarende hendelser tidligere blant andre paramedics i
ambulansetjenesten. En rekke vitneforklaringer bekrefter at slike situasjoner forekommer,
uten at arbeidsgiver har grepet inn. Arbeidsgiver har også uriktig lagt til grunn at Fenre i
ettertid ikke har beklaget hendelsen og vært tilstrekkelig ydmyk.
-7-
11-067714TVI-OTIR/02
Som det fremgår av lydloggen, partsforklaringen fra Fenre og forklaringen fra Fenres
makker i ambulansen, er det riktige faktum at AMK ikke avviste Fenres forespørsel om å
bytte mannskap, og at ambulansen var i Smestadkrysset bare 30-45 sekunder fra
ambulansestasjonen da oppdraget ble overført til bilen. I tiden etter hendelsen har Fenre
flere ganger beklaget hendelsen, se blant annet Fenres kommentar til avviksrapporten i
brev 28. august 2012. Dette støttes også av vitneforklaringen fra Fagforeningens
representant i drøftingsmøtene. Bakgrunnen for Fenres ønske om å gå av vakt var at han
selv var svært sliten etter en anstrengende vakt like etter at han hadde fått utført en
kneoperasjon som medførte mye smerte og lite søvn. Situasjonen var derfor spesiell, og
derfor fastholder Fenre at det ville være uforsvarlig om han hadde påtatt seg oppdraget og
at det var bedre at ambulansen fikk nytt mannskap. De faktiske forholdene i vår sak er
derfor ikke sammenlignbare med Hålogaland lagmannsretts dom 24. oktober 2008.
Arbeidsgivers reaksjon var alt for streng, og det er Fenres syn at den har sammenheng med
et langvarig anstrengt og dels konfliktfylt forhold mellom partene. Dette er bekreftet
gjennom vitneførselen. Det forelå ikke retningslinjer for gjennomføring av vaktskifter, til
tross for at lignende vaktskifter forekommer. I lys av det ville advarsel vært en naturlig
reaksjon, og unnlatelsen av å gi advarsel i en slik situasjon, taler etter rettspraksis for at
oppsigelsen ikke er saklig begrunnet. Ennå foreligger det ikke slike retningslinjer, til tross
for at det gjennom vitneførselen er fremkommet at tilsvarende vaktskifter forekommer og
retningslinjer er etterspurt fra Fagforbundets side.
Ved saklighetsvurderingen har det også betydning hvordan saksbehandlingen har vært.
Etter arbeidsmiljøloven § 15–1 skal det gjennomføres drøftingsmøter før arbeidsgiver
fatter beslutning om oppsigelse. I denne saken er det avholdt drøftingsmøter, men det er,
blant annet på grunnlag av Fagforbundets representants forklaring, grunn til å tro at
beslutningen allerede var truffet da innkallingen til drøftelsesmøte ble sendt. Arbeidsgiver
har tydeligvis bygget på sykepleier Rune Gehrkens klart uriktige opplysninger i
avviksmeldingen uten at man har hatt samtaler med Fenre før innkalling til drøftingsmøte
om avskjed.
Tilbudet om sjåførstillingen er lang fra “passende arbeid” i henhold til arbeidsmiljøloven §
15–7 annet ledd, ettersom oppgavene er av en slik art at Fenres utdannelse og erfaring som
paramedic overhodet ikke kommer til anvendelse.
Fenre har krav på erstatning etter rettens skjønn, jf. arbeidsmiljøloven § 15–12.
Saksøkerens påstand
1. Oppsigelsen er ugyldig.
2. Oslo Universitetssykehus HF Ullevål dømmes til innen to uker å betale erstatning til
Bjørn Erik Fenre med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av forsinkelsesrente
-8-
11-067714TVI-OTIR/02
etter forsinkelsesrenteloven § 3, regnet fra beløpets forfallstidspunkt og til betaling skjer.
3. Oslo Universitetssykehus HF Ullevål dømmes til innen to uker å betale sakens
omkostninger.
Saksøktes påstandsgrunnlag
Oppsigelsen er saklig begrunnet.
Helsepersonell har plikt til øyeblikkelig helsehjelp, og Fenre har brutt denne plikten som
fartøysjef og den med øverste ansvar for valgene som tas i tjenesten, jf. retningslinjen
“Ansvarsfordeling i vaktlaget” 12. februar 2010.
Det fremgår av lydloggen at utrykningen gjaldt et tilfelle av cerebralt insult. Med sin lange
erfaring må Fenre vite at dette er et akuttopdrag. Flere vitner bekrefter at det ikke er
forsvarlig med vaktskifte før et slikt oppdrag effektueres. Fenre handlet dessuten i strid
med instruks fra AMK. Vaktskiftet medførte en forsinkelse på i overkant av fem minutter.
Arbeidsgiver er ikke kjent med at vaktskifter er gjennomført i slike situasjoner tidligere.
At Fenre ikke følte seg helt i form, kan ikke tillegges betydning.
På grunn av pliktbruddets svært alvorlige karakter, er dette enkeltstående tilfellet
tilstrekkelig til at oppsigelsen er saklig begrunnet. Det må også legges vekt på at Fenre i
liten grad har tilkjennegitt læring
Hålogaland lagmannsretts dom 24. oktober 2008 er sammenlignbar med vår sak, og den
underbygger at oppsigelsen er saklig og gyldig.
Det har ikke vært noe å utsette på saksbehandlingen. Et innledende møte før drøftingsmøtet
om avskjed, var ikke nødvendig, idet saken var godt dokumentert og man hadde mottatt en
skriftlig redegjørelse fra Fenre. Det ble deretter gjennomført to møter der saksøker var
representert med tillitsvalgt.
Det er uansett ikke grunnlag for erstatning. Fenre har stått i stilling som er tilrettelagt hans
stilling som lærer ved siden av ambulansetjenesten, og saken er håndtert på en forsvarlig
måte av arbeidsgiver.
Saksøktes påstand
1. Oslo universitetssykehus HF frifinnes.
2. Bjørn Erik Fenre dømmes til å betale Oslo universitetssykehus HF saksomkostninger.
-9-
11-067714TVI-OTIR/02
Rettens vurdering
Gyldigheten av oppsigelsen
Spørsmålet er om Oslo Universitetssykehus HF Ullevål, heretter omtalt som arbeidsgiver,
hadde saklig grunn til å gå til oppsigelse av Bjørn Erik Fenre, jf. arbeidsmiljøloven § 15–7
første ledd. I Rt. 2009 side 685 avsnitt 52 uttaler førstvoterende følgende om den normen
bestemmelsen gir anvisning på:
“Med utgangspunkt i oppsigelsesgrunnlaget og arbeidsavtalen gir bestemmelsen
anvisning på en konkret skjønnsmessig avveiing av virksomhetens og den ansattes
interesser. Spørsmålet er om det etter en samlet avveiing av begge parters behov,
anses rimelig og naturlig at arbeidsforholdet bringes til opphør. Terskelen for å si
opp en ansatt er høy, og arbeidsgiver må kunne vise til gode grunner.”
Det er ikke bestridt at Fenre begikk et pliktbrudd da han på overtid 10. mars 2010 valgte å
bytte mannskap før ambulansen rykket ut på et kode 1- oppdrag (akuttoppdrag). Oppdraget
gjaldt et tilfelle av Cerebralt insult. Ved slike tilfeller er tiden kritisk, noe som heller ikke
er bestridt i saken. Men alene en konstatering av pliktbrudd er ikke tilstrekkelig; det må
foretas en bredere vurdering som nevnt ovenfor, jf. også Rt. 2005 side 518.
Retten tar utgangspunkt i de forhold som arbeidsgiver har anført til støtte for at
pliktbruddet kvalifiserer til en saklig begrunnet oppsigelse. Først vurderer retten
arbeidsgivers anførsel om at Fenre handlet i strid med instrukser fra Akuttmedisinsk
alarmsentral (AMK).
Sykepleier Rune Gehrken ved AMK la i sin avviksmelding skrevet umiddelbart etter
hendelsen, til grunn at AMK uttrykkelig avviste at Fenre og hans makker kunne
gjennomføre mannskapsbytte før ambulansen rykket ut på akuttoppdraget. Gehrken var på
det aktuelle tidspunktet medisinsk operatør ved AMK, hvilket innebærer at han tok i mot
nødanrop som ble formidlet videre til AMK-operatøren som koordinerer og tilordner
oppdrag til ambulansene. Det var Lars Øie ved AMK som hadde den telefoniske kontakten
med Fenres ambulanse og tildelte akuttoppdraget til ambulansen. Gehrken skrev
avviksmeldingen uten å ha hørt lydloggen fra denne samtalen, og uten selv å ha overhørt
samtalen. Til drøftingsmøtet 26. oktober 2010 hadde arbeidsgiver innhentet utskrift av
lydloggen. Denne var ikke forelagt for Fenre tidligere, og det hadde heller ikke før
drøftingsmøtet vært noen samtaler om hendelsen mellom arbeidsgiveren og Fenre. Det
fremkommer av referatet fra drøftingsmøtet at arbeidsgiveren opprettholdt anførselen om
at AMK avviste mannskapsbytte, og arbeidsgiver holdt fast ved dette også under
hovedforhandlingen.
Det er ikke like klart for retten at AMK i samtalen med Fenre uttrykte seg slik at det for
ham der og da må ha fremstått som en avvisning av å bytte mannskap før uttrykningen.
- 10 -
11-067714TVI-OTIR/02
Samtidig som Fenre sa det var greit at oppdraget ble sendt til ambulansen, opplyste han
AMK om at han ville skifte mannskap, og AMK svarte da “Ja, gjør hva du vil, jeg legger’n
over i 5–1.” Ordlyden er ikke klar, og etter rettens syn er det like naturlig å forstå den slik
at AMK lot valget om å bytte mannskap være opp til fartøysjefen å avgjøre. Ut fra
vitneforklaringen fra paramedic og hovedtillitsvalgt Bjørn Wølstad-Knudsen, paramedic
Olav Staib og paramedic Hans Martin Aase, legger retten til grunn at det er ulik praksis
blant AMK-operatørene når det gjelder å gi klarsignal til mannskapsbytte i situasjoner som
i denne saken. Det er naturlig å anta at det for Fenre derfor ikke fremstod som noe
ekstraordinært at AMK ga klarsignal til vaktbyttet. Hvor nærliggende en slik forståelse er,
må også ses i sammenheng med at ambulansen var meget nær ambulansestasjonen da
oppdraget ble overført til bilen, og at det påtroppende mannskap etter arbeidsinstruksen
skal være klar til uttrykning fra og med vaktskiftet, som i dette tilfellet etter planen skulle
skje kl. 22.00. Retten kan på denne bakgrunn ikke se at arbeidsgiver har bygget på riktige
faktiske premisser når det er lagt til grunn at Fenre bevisst handlet i strid med instrukser fra
AMK.
Et annet element i arbeidsgivers begrunnelse for oppsigelsen, er forsinkelsen
mannskapsbyttet medførte. Personalsaken ble iverksatt på grunnlag av den estimerte
forsinkelsen på 10 minutter som Rune Gehrken la til grunn i sin avviksrapport. Senere i
saken har arbeidsgiver moderert estimatet, og retten forstår det slik at det nå hevdes at
forsinkelsen utgjorde i overkant av fem minutter. Etter rettens syn har arbeidsgiver lagt til
grunn feil fakta også her.
AMK-operatøren fikk beskjed fra Fenre om at ambulansen var på Smestadkrysset da
oppdraget ble lagt til bilen. Fra Smestadkrysset til ambulansestasjonen er det 751 meter.
Fenre og Bruknapp, samt paramedic og hovedtillitsvalgt Bjørn Wølstad-Knudsen,
paramedic Olav Staib og paramedic Hans Martin Aase, forklarte alle for retten at denne
strekningen tilbakelegges på ca. 30-40 sekunder når ambulansen, som i vår sak, kjører
utrykning. Videre fremgår det av utskriften av lydloggen fra samtale mellom Rune
Gehrken og det påtroppende mannskapet at ambulansen var ved ambulansestasjonen i ca.
ett minutt før den rykket ut med nytt mannskap. Ut fra dette legger retten til grunn at
mannskapsbyttet medførte en forsinkelse ett sted mellom to og to og et halvt minutt.
Arbeidsgiver har videre anført at det ikke har noen betydning for saklighetsvurderingen om
Fenre følte seg utslitt på det aktuelle tidspunktet. Det er retten uenig i. Ved
saklighetsvurderingen er det relevant å ta i betraktning alle forhold som kan ha virket
motiverende for arbeidstakerens handlinger. Graden av bebreidelse avhenger blant annet
nettopp av hva som lå bak arbeidstakerens valg. Fenre har i sitt brev med kommentarer til
avviksmeldingen 28. august 2012 forklart at på tidspunktet ambulansen mottok oppdraget,
”var jeg helt pumpa, hadde et verkende og stivt kne og kraftig hodepine. Enda en times
arbeid på overtid virket der og da nærmest uoverkommelig.” Videre skrev han i brev 7.
oktober 2010 etter å ha mottatt innkalling til drøftingsmøte: “Jeg var svært sliten,
- 11 -
11-067714TVI-OTIR/02
småskjelven, neste som ved feberanfall, og følte meg utrygg både i forhold til å kjøre
utrykning, og å forholde meg til ny pasient.” Fenres makker, Bruknapp, bekreftet i sin
forklaring at Fenre ga uttrykk for å være sliten. Fenre har også fremlagt en legeerklæring
datert 13. oktober 2010 fra overlege Jan Mellembakken ved Rikshospitalet som støtter
dette. Fra legeerklæringen gjengis:
“Pasienten ble. 2. juli i år operert i venstre kne ved Oslo universitetssykehus,
ortopedisk avdeling Legevakten. Han hadde 16 dager sykemelding etter dette. Samlet
var han borte fra arbeid 4 uker etter operasjonen. Denne rekonvalesenstiden var
smertefull, med søvnproblemer, og han hadde behov for betydelig medikamentell
behandling.
Ved gjenopptakelse av arbeid fikk han for stor arbeidsbelastning i forhold til hans
medisinske forutsetninger. Dette var ikke forventet ut i fra tidligere erfaringer etter
tilsvarende operasjoner, og påvirket hans funksjon i arbeidet i oppstartsfasen, både
fysisk og psykisk. Relatert til hendelsen 10. august er det sannsynlig at situasjonen
der og da førte til et metningspunkt for kognitivt stress. Dette kan ha bidratt til
mulige mistolkinger mellom partene i kommunikasjonen med AMK.
Etter 4 uker i arbeid er det gjort en ny medisinsk vurdering av pasienten, og han er nå
sykemeldt for aktiv rehabilitering frem til 301110.”
Arbeidsgiver har videre anført å ikke være kjent med at tilsvarende vaktbytter forekommer
i ambulansetjenesten, og at arbeidsgiver derfor ikke har hatt foranledning til å gripe inn
med advarsel eller lignende overfor andre ambulansesjåfører tidligere. Partsrepresentant
for arbeidsgiver, ambulansesjef Ola Borstad ved ambulansetjenesten avdeling Smestad,
fremholdt det samme i sin partsforklaring. Også denne anførselen bygger etter rettens syn
på uriktig faktisk grunnlag. For retten er det ført en rekke vitner fra ambulansetjenesten på
Smestad som kan vise til flertallige konkrete episoder, også i tiden etter hendelsen denne
saken gjelder, der mannskapsbytter er gjennomført ved oppsatt vaktskifte, selv om
ambulansen er tildelt et akuttoppdrag. I de fleste tilfellene har ambulansene befunnet seg
nær ambulansestasjonen, slik tilfellet var i vår sak. Vitnene har imidlertid også forklart seg
om tilfeller der ambulansen har befunnet seg vesentlig lenger unna ambulansestasjonen, og
der det i tillegg har vært andre ambulanser nærmere akuttilfellet. Ingen av vitnene kjenner
til at arbeidsgiver har reagert på disse tilfellene. Paramedic og hovedtillitsvalgt i
Fagforbundet, Bjørn Wølstad-Knudsen, forklarte dessuten at Fagforbundet gjentatte
ganger, også den senere tid, har bedt om at ledelsen utformer retningslinjer for hvordan
ambulansemannskapene og AMK skal forholde seg ved slike situasjoner. Retten fester ikke
lit til forklaringen fra Borstad om at dette er helt ukjent for ledelsen på Smestad.
Arbeidsgivers passivitet overfor tidligere lignende overtredelser gjør at oppsigelsen av
Fenre fremstår som en uforholdsmessig reaksjon, og også bærer preg av å være en reaksjon
- 12 -
11-067714TVI-OTIR/02
mot Fenre som person, mer enn en reaksjon mot pliktbruddet som sådan. Samtlige vitner
fra ambulansetjenesten ga utrykk for at også de oppfattet det slik. Hovedtillitsvalgt i
Fagforbundet, Bjørn Wølstad-Knudsen, forklarte dessuten at han sitter igjen med det
samme inntrykket fra drøftingsmøtene, se nærmere om dette under erstatningsdrøftelsen
nedenfor.
Et lignende synspunkt kommer til uttrykk i Rt. 2005 side 518. Spørsmålet der var om
arbeidstakerens urettmessige bruk av arbeidsgivers dataanlegg ved nedlastning av
pornografisk materiale, ga grunnlag for oppsigelse. I motsetning til i vår sak, forelå det
arbeidsreglement og retningslinjer for bruk av internet. Arbeidsgiver var kjent med at disse
ikke ble etterlevet, men håndhevet likevel ikke bestemmelsene. Høyesterett uttalte:
“At ledelsen over så lang tid har vært oppmerksom på et omfattende misbruk uten
aktiv oppfølgning av reglene, har betydning også fordi det kunne være egnet til å
skape det inntrykk hos de ansatte at man så gjennom fingrene med dette. Særlig i lys
av at surfing på og nedlasting av nettsider med pornografisk innhold etter ledelsens
oppfatning utgjorde en særlig sikkerhetsrisiko for dataanleggets operative funksjon,
ville det ha vært nærliggende å iverksette nærmere undersøkelser.”
Videre heter det:
“Under enhver omstendighet får selskapets handlemåte et preg av vilkårlighet.
Avskjed fremstår etter dette, som fremhevet av lagmannsretten, som « en unødig
skarp individuell markering i forhold til et problem som omfattet et betydelig større
antall ansatte, og som av flere har vært karakterisert som en « ukultur » offshore ».”
Høyesterett kom til at avskjed fremsto som en uforholdsmessig reaksjon. Heller ikke
vilkårene for saklig oppsigelse ble ansett oppfylt.
Arbeidsgiver har endelig anført at Fenre ved sin holdning under behandlingen av
oppsigelsessaken har vist seg uskikket til å fortsette i stilling som paramedic.
Det er ikke tvilsomt at en oppsagt arbeidstakers etterfølgende holdning til forholdet
oppsigelsen bygger på, kan få betydning ved saklighetsvurderingen. Retten kan imidlertid
ikke se at det er holdepunkter for arbeidsgivers anførsler i det bevismaterialet som er
fremlagt for retten. Både i kommentarene til avviksmeldingen, i kommentarene til
innkalling til drøftingsmøte, i kommentarene til referatene fra drøftingsmøtene og i sin
forklaring for retten, har Fenre gitt uttrykk for at han beklager hendelsen og forstår at han
kunne ha foretatt andre valg. Det kan blant annet vises til Fenres kommentarer i brevet han
sendte 7. oktober 2010 etter å ha mottatt innkalling til drøftingsmøte om avskjed:
“Jeg var svært sliten, småskjelven, neste som ved feberanfall, og følte meg utrygg
- 13 -
11-067714TVI-OTIR/02
både i forhold til å kjøre utrykning, og å forholde meg til ny pasient. Jeg ble svært
glad da AMK ikke kom med et direkte pålegg om å ta oppdraget selv, ikke bytte
mannskap, etter at jeg ba operatøren sende det til bilen. Slik oppfattet jeg det. Hadde
jeg ikke vært så utkjørt, og hatt såpass vondt, ville jeg kanskje tenkt annerledes. Jeg
beklager hvis det forstås som at jeg valgte å ikke yte tilstrekkelig helsehjelp. Jeg
hadde ingen slike tanker i holdet, og jeg undres på om AMK også kan ha mistolket
meg. Jeg gjorde det jeg mente var best i situasjonen, ikke minst for pasienten.”
Arbeidsgiver har i atskillig grad støttet seg til Hålogaland lagmannsretts dom 24. oktober
2008, der lagmannsretten opprettholdt en avskjed mot en ambulansesjåfør som unnlot å
rykke ut på et akuttoppdrag. Saksforholdet var imidlertid så vidt ulikt vårt tilfelle at det
ikke kan trekkes slutninger fra dommen som har overføringsverdi til vår sak. Retten går
derfor ikke nærmere inn på arbeidsgivers anførsler i tilknytning til lagmannsrettens dom.
Etter en samlet vurdering finner retten at Fenres pliktbrudd, verken isolert sett eller sett i
sammenheng med Fenres etterfølgende opptreden, er kvalifisert nok til at oppsigelsen er
saklig begrunnet etter arbeidsmiljøloven § 15–7 første ledd. Oppsigelsen skal derfor
kjennes ugyldig, jf. arbeidsmiljøloven § 15–12 første ledd.
Erstatning
Det neste spørsmålet er om Fenre skal tilkjennes erstatning etter arbeidsmiljøloven § 15–12
annet ledd. Erstatning fastsettes etter denne bestemmelsen “til det beløp som retten finner
rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold og
omstendighetene for øvrig.” Ettersom Fenre har stått i stillingen under behandlingen av
saken, har han ikke lidt noe økonomisk tap, og det er derfor bare oppreisning som er
aktuelt i denne saken.
Det er isolert sett et klart pliktbrudd som ligger til grunn for oppsigelsessaken, men som
det fremgår av rettens vurdering, skjedde det under omstendigheter som tilsier at Fenre i
liten grad kan bebreides for sitt valg om å bytte mannskap før utrykningen ble effektuert.
Når det gjelder forhold på arbeidsgivers side, er det relevant å se hen til hvordan
personalsaken er håndtert. I denne saken foreligger det etter rettens syn en rekke
omstendigheter ved saksbehandlingen som er klart kritikkverdige. Personalsaken ble satt i
gang på grunnlag av avviksmeldingen fra sykepleier ved AMK, Rune Gehrken, og som
tidligere nevnt bygger den på feil faktiske premisser og ga meget sterke karakteristikker av
Fenres vurderingsevne og kompetanse som paramedic. Gehrken er ikke selv paramedic og
hadde ikke personalansvar. Dette tilsier at arbeidsgiveren burde være varsom med å trekke
konklusjoner basert på Gehrkens uttalelse alene. Ut fra bevisførselen legger retten til grunn
at arbeidsgiver likevel ikke gjorde undersøkelser for å etterprøve opplysningene i
avviksmeldingen før den ble sendt til Fenre for uttalelse. Det var heller ingen samtaler med
Fenre før han mottok meldingen. I sin skriftlige tilbakemelding til avviksmeldingen ga
- 14 -
11-067714TVI-OTIR/02
Fenre en beskrivelse av hendelsen som på sentrale punkter avvek fra Gehrkens
redegjørelse, men etter rettens syn fremstår det som nokså klart at arbeidsgiver ikke tok
Fenres syn i betraktning verken forut for innkallingen til drøftingsmøte eller senere i saken.
Dette støttes av vitneforklaringen fra Fagforbundets representant i møtet, som forklarte at
det fremstod i drøftingsmøte som om arbeidsgiver hadde bestemt seg for at opplysningene
i avviksmeldingen var korrekte og ga tilstrekkelig grunn til avskjed. I følge Fagforbundets
representant hadde arbeidsgiver en aggressiv tone, og var ikke villig til å lytte til at også
andre forhold enn pliktbruddet som sådan, har betydning for vurderingen av
avskjed/oppsigelse. Tilsvarende var i følge Fagforbundets representant situasjonen ved de
påfølgende møtene. Synspunktene Fenre og Fagforbundet kom med i møtene, ble heller
ikke gjengitt korrekt i møtereferatene. Som nevnt under saksfremstillingen førte dette til at
både Fenre og Fagforbundet i etterkant av drøftingsmøtene hadde behov for å sende
skriftlige redegjørelser til arbeidsgiver med synspunktene fremsatt i drøftingsmøtene. I
følge Fagforbundets representant var dette en helt ekstraordinær situasjon.
Det er videre kritikkverdig at arbeidsgiver gjennom hele saken, og også i retten, har
fastholdt at Fenre har opptrådt svært lite ydmykt og beklagende for hendelsen, se blant
annet referatet fra drøftingsmøtet 10. november 2010 gjengitt under saksfremstillingen. Det
kom frem av forklaringen fra Borstad i retten at arbeidsgiver anser Fenres holdning som et
bevis for at han ikke lenger er skikket til å arbeide i ambulansetjenesten. Som det fremgår
av rettens vurdering av oppsigelsen ovenfor, er dette ikke en korrekt beskrivelse av Fenres
etterfølgende holdning til hendelsen, se blant annet Fenres brev 7. oktober 2010.
Samlet sett etterlater saksbehandlingen inntrykk av at arbeidsgiveren har vært ute etter
Fenre som person, snarere enn pliktbruddet som sådan. Som nevnt tidligere, underbygges
dette også av forklaringene fra andre paramedics ved samme ambulansestasjon. Retten
viser også i denne sammenheng til at arbeidsgiver må ha vært kjent med at liknende
hendelser forekom, uten at dette var reagert overfor tidligere. En korrekt opptreden fra
arbeidsgivers side ville ha vært å gi Fenre en advarsel, og så sørge for klare retningslinjer
for hvordan vaktbytter i slike situasjoner skal skje. Som nevnt har Fagforbundet etterspurt
klarere retningslinjer om dette.
Retten viser endelig til at arbeidsgivers håndtering av saken har gått hardt inn på Fenre. I
tiden etter hendelsen har Fenre flere ganger hatt konsultasjoner hos fastlegen Jan Roar
Mellemsbakken. Mellemsbakken forklarte for retten at han opplever Fenre som tungsint og
deprimert, og at dette har sammenheng med hvordan Fenre har opplevd arbeidsgivers
håndtering av oppsigelsessaken.
Retten finner etter en samlet vurdering at erstatningen passende kan settes til 40.000
kroner.
Saksomkostninger
- 15 -
11-067714TVI-OTIR/02
Fenre har vunnet saken og har etter tvisteloven § 20–2 første ledd og § 20–5 første ledd
krav på erstatning fra motparten for nødvendige sakskostnader. Det foreligger ikke
tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita motparten fra erstatningsansvar, jf.
tvisteloven § 20–2 tredje ledd. Fenres prosessfullmektig har lagt frem oppgave på 88.538
kroner. Motparten har ikke hatt innsigelser til oppgaven, og den legges til grunn.
Dommen er enstemmig og avsagt innen lovens frist.
- 16 -
11-067714TVI-OTIR/02
DOMSSLUTNING
1. Oppsigelsen av Bjørn Erik Fenre er ugyldig.
2. Oslo Universitetssykehus HF Ullevål betaler i erstatning til Bjørn Erik Fenre 40.000 –
førtitusen – kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.
3. Oslo Universitetssykehus HF Ullevål betaler i sakskostnader til Bjørn Erik Fenre 88.538
– åttiåttetusenfemhundreogtrettiåtte – kroner innen to uker fra forkynnelse av dommen.
Retten hevet
Per Eirik Vigmostad-Olsen
Vera Tangen Wenaas
Per Arne Jensen Salo
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.
- 17 -
11-067714TVI-OTIR/02
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker
Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer
den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har
noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger.
Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe
annet er uttrykkelig bestemt av retten.
Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen
kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales.
Anke til lagmannsretten over dom i tingretten
Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes
på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den
saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen.
Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om
formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av
ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal
det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det
synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken.
I tillegg kan anke – uavhengig av verdien av ankegjenstanden – nektes fremmet når
lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til
enkelte krav eller enkelte ankegrunner.
Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen.
Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten
kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke.
I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes,
og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis.
Ankeerklæringen skal angi:
- ankedomstolen
- navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
- hvilken avgjørelse som ankes
- om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den
- det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende
parten krever
- de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes
- den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil
- de bevisene som vil bli ført
- grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det
- den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken
Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten.
Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er
omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten.
-1-
11-067714TVI-OTIR/02
Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten
Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen,
rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en
saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig
og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare
angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell
lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller
på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer.
Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over
saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på
grunnlag av feil i saksbehandlingen.
Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt
avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren
skriftlig behandling i lagmannsretten.
Anke til Høyesterett
Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.
Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt
samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den
foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av
Høyesterett. – Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.
Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger
dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke
andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende
bevisspørsmål.
Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i
lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.
Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig
behandling i Høyesteretts ankeutvalg.
-2-
11-067714TVI-OTIR/02