1. No category

#5
P Å F YLLA
J eg v å kn a dag en der på
h ard t s ka da av f yl l a i g å r
J eg dr ak k f or å fi nn e l i tt try gg h et
l i tt f red fr a ka os og r ot
m en fi kk hel st dyp e sår
o g k an sk je e n ane l se mot
J eg s å l y kk en i f l ask a
e i l ø sni ng p å al t
J eg s å m ed mi str o p å Gu d
o g det s om b l e fo rta l t
o m a t jeg b urde g i op p
o g l eg g e meg f l at
f o r e i M a kt so m e r s ter ke re enn s pri ten o g meg
I g år sk ål te jeg på b y’n
j eg v ar g at as ko ng e
J eg f ik k r osen rø dt s yn
o g al t o ndt k unn e ha v ær t ve rre
E n drin k el l er t i
o g je g bl e mes tri ng en s h err e
K o nto en v ar to m
K o na v ar sur
B ar na v ar re dde f o r k ra ng el
E n kn ute a v an gs t fo r a t fa r s ku l le r aml e på tu r
A t je g ig jen s ku ll e ha v ne på r ang e l
S l ik s tyre r fy ll a f l ere en n dra nk ere ns l iv
A v Oddmu nd Har sv ik
2
KLAR MAGASINET
G at e m a g a s i n e t K L A R
Nr. 5
4.
5.
6-7
8-9
10-13
14-17
18-19
20-21
22-23
24-25
26-27
28-29
30-33
34-35
36-37
38-39
40-41
42-43
44
45-46
47
48-49
50
Leder
Dikt
To kunstnere
Puss pus så får du et suss
Jeg vil gjøre sosialen mindre skammelig
Beste middel mot skam er ærlighet
Vanlige mennesker
Klarutstilling
Kulturell- og religiøs skam
Skam, skyld og straff
Fem på byen
Rekk fram handa
Når følte du skyld og skam sist?
Det ellevte bud
Småstoff
Jack London
Gnoti Seavton
Rusbruk kan ikke medisineres bort
Et tankebilde
Dikt
Filovoffen
Innlegg
Klar takker
KLAR MAGASINET
3
LEDER:
Skam og skyld er viktige
følelser som ofte henger
sammen med det vi definerer
som samvittighet. På godt
blir disse følelsene kompassroser som skal vise oss
en bedre retning i livet. På
ondt fører skam- og skyldfølelsene til depresjoner,
følelser av mindreverd, og vi
går inn i offer- og soningsroller. I en samtale med
kollega Leif, forteller jeg om
hvordan skammen snek seg inn bakveien, inn i ryggmargen min
allerede som liten gutt. Senere utviklet jeg både skam og skyld til å
bli gode argumenter for at jeg aldri mestret, at jeg aldri fullførte.
Alkoholen løftet meg til tider ut av håpløsheten og fikk meg til å
våge forsøket, men på sikt knekte den all selvfølelse, og jeg dyrket
håpløsheten, skammen, smerten og skyldfølelsen. Alt dette gav
meg unnskyldning for at jeg måtte medisinere meg. Alkoholen ble
min følgesvenn, min beste medisin, både mot omverden og meg
selv.
Allerede som barn bruker vi voksne ”skam deg” som oppdragelse.
I løpet av en hverdag opplever barn å få kritikk og skamfølelser
presset på så det duger. Når de iblant får høre at mor, far, besteforeldre og andre er glade i dem, blir dette for motsigende og lite
troverdig. En ryggmargsfølelse forteller barna at dette er noe de
voksne sier bare fordi de føler seg forpliktet til det. Lærerne er flinkere til å fortelle barna hva de ikke kan, enn hva de er flinke til.
Skam og skyld blir dermed en naturlig følelse å forholde seg til,
ikke en retningsviser for rett og galt. Skyldfølelse gir skamfølelse,
og sammen fører de oss inn i både sonings- og offerroller. Vi blir
maktesløse overfor egendiagnostisert mangler på mestringsevner.
Vi er ikke verdige verken å gi eller få, og vi blir hjelpeløse ofre for
vårt eget mindreverd. Til slutt blir vår tafatte hjelpeløshet en trygg
base.
Vi er i begynnelsen på et valgår, og kampen om velgerne er allerede
i gang. Det er skammelig at enkelte politikere forsøker slå mynt på
å splitte samfunnet gjennom å skape diffuse fiendebilder av grupper
mennesker. Hvordan skal en gruppe mennesker kunne forsvare
seg mot begrep som ”snikislamisering”? Det å bruke udefinerbare
begreper i angrepet på religiøse grupper, forteller alt om anklagerne
og lite om målgruppen.
Hvis valgkampen fortsatt skal preges av mistenksomhet og hatefulle angrep, ser jeg med gru frem til et skammens valgår.
Vi bygger i våre samfunn ulike normer for atferd, legal og ulovlig
kjærlig, verdige sykdommer og uverdige sykdommer. Gjennom
intoleranse og toleranse setter vi skillelinjer for hva som skal
aksepteres. Politikere spissformulerer seg for å nå frem med sine
budskap, og i tabloidform river de ned eller bygger opp toleransegrensene. Politiske vedtak og retninger blir ofte satt ut fra personlige
følelser for hva som er rett og galt. Det noen skammer seg over,
skryter andre av. Jan Kløvstad, leder av Arendal Venstre, verken
skammer seg eller skryter i intervjuet med Klars reporter, Hilde
Mjøs. Her forteller han hvordan han oppfatter et flerkulturelt
samfunn.
I et lite innlegg forteller en jente som går i syvendeklasse om hvordan
hun opplever måten rusavhengige og folk som sliter blir behandlet
på. Jeg håper denne unge jenta tar med seg engasjementet inn i
den voksenverden hun en gang blir en del av. Samfunnet har bruk
4
KLAR MAGASINET
for mennesker som har forståelse for annerledeshet, for sykdommer
som ofte blir sett på som selvforskyldte og uverdige.
Jeg håpet at vi skulle bli ferdige med kjøpesentra som bortviser
Klar-selgere, mennesker som forsøker å heve seg fra den skambundne tiggerstaven. Stoa Vest lot seg tvinge av media og folkeopinionen. Men fremdeles vil de sette grenser som vanskelig kan
etterfølges.
”Vi må sette opp en timeplan for hvilke dager selgerne skal være
på området”, sier deres talsmann i en telefonsamtale. Samtidig klager
han over at selgerne går bort fra den tildelte boden, og kommer
nærmere inngangen til Obs. Han har liten forståelse for at selgerne
gjerne vil være synlige for kjøperne. ”Og kjøperne har jo vist at de
gjerne vil ha Klar-selgerne der”, påpeker jeg.
Etter at jeg har forklart at det er vanskelig for selgerne å holde styr
på lovlige og ulovlige salgsdager på Stoa Vest, går han med på at de
skal få stå, og heller bli bortvist de dagene andre skal være der.
”Men da må ikke selgerne fly til avisen og fortelle at de ikke for lov
til å være der”, fastslår han.
Jeg skal her ikke blande meg inn i hvor Klar-selgerne skal stå og
ikke stå. Men med de holdningene Stoa Vest viser, oppfordrer jeg
rett og slett Klar-selgerne i Arendal til å boikotte området, og om
potensielle kjøpere av Klar gjør det samme, synes jeg det er som
fortjent. Gjennom vår samtale, kom det klart frem at det ikke var
selgernes ve og vel som gjorde at aller nådigst tillot gatemagasinsalg på området, men frykt for media og befolkningens boikott.
Jeg håper de har skamvett nok til å ta en selvransaking.
Vi har en kultur for å skamme oss. Vårt fellesskap er tuftet på den
Lutherske, kristne tro, på de politiske karrieretankene, der en ferdigdefinert suksess er det eneste som teller. De som faller utenfor
yrkeslivet av ulike grunner, får beskjed om at dette er skammelig,
og at de må klatre inn i de forventede deltakerrollene så fort som
mulig hvis de skal bli akseptert som fullverdige samfunnsborgere.
Bispekollegiet tar i sine årlige møter opp hvem og hva som er aksetabelt for å slippe inn gjennom perleporten i det neste liv, eller
hvem som skal få gjøre kirkelig karriere i dette livet. Muslimer og
andre religioner har enda strengere grenser. ”Å skamme seg” er
blitt en nødvendighet for å nå frem, skam er blitt synonymt med
ydmykhet.
Er det ikke hovmod å ha så store forventninger til seg selv at en
aldri når opp? Ligger ikke ydmykheten i å være stolt over hvem jeg
er, og hva jeg får til ut fra mine forutsetninger? Skal en lære seg selv
å kjenne, nytter det ikke å huke seg sammen under skammen og
skyldfølelsen.
De bor i et gate
smug og trange
kår,
der blir de folk
som stirrer på
en bak gardinet
,
et folk som hø
ster det ingen
så
r,
som lever vider
e når liv forgår
og sette blomst
er under svik
og pine
Til alle tider skal de
være til,
men ingen ser dem
skjønt man ser så nø
ye,
de er folkeferd av va
nn og ild,
en rufset sjeleflokk
et sørgespill
som ligner bjelken i
vårt øye
Av Åsmund Olaf Und
hjem
KLAR MAGASINET
5
,
6
KLAR MAGASINET
Gatemagasinet Klar vil i fem numre presentere to av landsdelens kunstnere i
hvert nummer. Èn etablert og en på vei opp. I mai – juni vil dette kulminere
i en Klar-utstilling ved Kristiansand Kunstgalleri, hvor hver av kunstnerne og
galleriet gir inntekten fra ett av sine utstilte kunstverk til Gatemagasinet Klar.
Vi møtes til et bli-nærmere-kjent-intervju i Kristiansand Kunstgalleris lokaler, noen uker før Klar-utstillingen
som åpner 10. mai. Intervjuet med Ingrid Lønn og Oscar Jansen er det siste i rekken av presentasjonene av
de 10 kunstnerne som skal delta på utstillingen.
Av ODDMUND HARSVIK
Oscar Jansen jobber i hovedsak som
illustratør innen reklame, noe som medfører at spørsmålet om ”hva er kunst”
blir brakt på banen?
-For meg er grensene flytende, sier
Ingrid Lønn. – Det kommer mye an på
hvor bundet en er i forhold til oppdrag.
Det er jo ikke lenge siden foto ikke ble
regnet for kunstform. I dag er det likestilt
med annen type billedlig kunst.
Illustrasjoner, Phothoshop-manipulering
og andre typer bearbeidelser er jo også
kreative fremføringer. Jeg er åpen for hva
som skal legges under definisjonen,
mener hun.
BRED UTDANNELSE
Ingrid Lønn har akkurat hatt utstilling i
Kristiansand Kunstgalleris lokaler. Store
bilder av grønne griser, og ”mannen med
ljåen” som tobent gris, i tillegg maler
hun sommerfugler i sterke, selvlysende
farger. Hun har funnet sin form og sine
farger, sterke og tydelige. Ingrid har en
cv det ikke er plass til å ta med her. Hun
har en yrkesbakgrunn fra førskole studiet,
fra 1964-1966. 20 år senere ble det
kunstakademiet i Hellas. Som kunstner
har hun mottatt en rekke stipender,
blant annet Norske billedkunstnere,
Vest-Agder fylkeskommune,
Kristiansand kommune, DU med flere.
Hun har holdt separatutstillinger i
Kristiansand, Oslo og New York. Hun
har deltatt på Landsdelutstillingen, Årsutstillingen, utstillinger i Moss og
Frankrike og mange andre. Hennes
utsmykninger er å se ved Interoptikk
synsopplevelser, Kongensgate fysioterapi,
Bibliotekskafeen, Kjellern Kafe og
Vinbar, Birkelid offentlige skole og
Helmershus Turisthotell.
MULTIKUNSTNER
Ingrid Lønn og Oscar Jansen kjenner til
hverandre, men har aldri samarbeidet.
Oscar ser på kunstmalingen som sin
hovedaktivitet innenfor den billedlige
kunsten. Men han er også en anerkjent
musiker. Han er fast pianist for blant
andre Inger Marie Gundersen. Hennes
cd-er har resultert i flere utenlandsturneer
til blant annet Japan, Korea, Tyskland.
De har fått høye terningkast på inn- og
utenlands. Han har tidligere jobbet med
flere kjente musikere. Blant annet
Stavanger gospelkor, Marvin Charles,
Divisi,Russ Taff og Tore Ljøkjel.
Oscar kommer opprinnelig fra
Haugesund, men har bodd 11 år i
Kristiansand. Som frilansillustratør
innen reklame, leverer han det kunden
vil ha. Hans malerstil anser han mest for
å være figurativ.
Sin kunst har han utstilt flere steder i
Norge: Arendal Konstforening
(Linvedskes Hus),Galleri K16 i Ålesund,
Galleri dreyer, Lillestrøm, Galleri Hantho,
Haugesund, Lyngdal kunstforening og
han har bilder fast utstilt hos Artpilot i
Kristiansand. Oscar Jansen er medlem av
Tegneforbundet, Norske billedkunstnere
og Grafill.
NATURLIG Å STØTTE
Hva er det som får to såpass aktive og
travle kunstnere til å stille opp for en
utstilling til inntekt for en ideell stiftelse,
og for et prosjekt som Gatemagasinet
Klar? Både Ingrid og Oscar gir tydelig
uttrykk for at de støtter prosjekter som
hjelper folk som blir støtt ut fra det gode
selskap, A4-samfunnet. Men de innrømmer åpent at en del av motivet er å få
vist frem sin kunst til flest mulig. De
oppfordrer imidlertid kristiansanderne
til å møte opp på utstillingen, by det
lommeboken tåler på de bildene som går
til inntekt for Gatemagasinet Klar.
KLAR MAGASINET
7
8
KLAR MAGASINET
Tannhelse, dårlige tenner gir mange mennesker dårlig selvfølelse. Mennesker med lav inntekt har
ikke råd til å kjøpe seg den tannhelsen de har behov for. Skam og lav selvfølelse over dårlige tenner
blir dermed en tilleggsbelastning for fattige.
Av ODDMUND HARSVIK
Listetopp for Arbeiderpartiet i VestAgder og tidligere statssekretær for
helseministeren, Kari Henriksen, forteller
at partiet i Sør vil sette fokus på tenner i
valgkampen.
-Vi vil ha tenner inn i helsetjenesten her
Sør! Regelmessig tannhelsepleie/forebygging
for alle, skriver hun på sin Facebookprofil.
Det er sjelden undertegnede er så enig
med noen politiker som jeg nå er med
Kari Henriksen. Alle kjenner vi mennesker
som holder seg for munnen når de ler
eller snakker. Dårlige tenner gir dem
sosial angst, i tillegg til at de selvfølgelig
også får mave/fordøyelsesproblemer på
grunn av dårlig tygd mat.
Eli Undheim, tidligere landsstyremedlem
i LLH støtter også opp om god tannhelse
som forebygger og forteller om allmennhelsetilstanden. Men hun håper også at
partiene vil satse mer på psykiatrien.
-Etter opptrappingsplanen (2008) er det
blitt merkbart verre. Å ivareta helsen
psykisk og fysisk, inkluderer også tannhelsen. ”Alt henger sammen med alt”,
som en viss Gro sa.
Dette skriver Kari
Henriksen:
TANNHELSE OG
FELLESSKAP.
”Det er en skam!” sier
vi ofte når vi mener
noe er galt. Det er
enkelt å ytre seg om skam, men vanskelig
å bære – følelsen er knugende og suger
kraft og selvtillit ut av oss.
Mange sliter med skam fordi de ikke
strekker til. De opplever at de ikke er gode
nok, at de har følelser, tanker som er helt
annerledes eller har gjort handlinger som
er gale. Ofte kommer denne følelsen fordi
de rundt oss og kulturen vi lever i stiller
noen ordløse krav til oss om å oppføre seg
på en bestemt måte, ha bestemte ting eller
ha et utseende som ikke skiller seg ut.
Personer som har hatt psykiske sykdommer, har en avhengighet som har styrt
livene deres eller opplevd overgrep psykisk
eller fysisk opplever skam. De reduseres av
Jeg håper at valgkampen også vil holde
et bredere fokus på fattigdomsproblematikken. Slik som at alle skal ha rett til et
sted å bo, og at vi får ned noen av de
egenandelene innen helse som har poppet
opp de seks siste årene. Folk i distriktene
har fått økte utgifter i forbindelse med
reise til spesialhelsetjenesten. Skal de
overnatte på hotell i forbindelse med
slike legebesøk, får de refundert ca 250
kroner, også reiseutgifter er det begrenset
hvor mye de får dekket.
Skal spesialhelsetjenesten utvides til å
gjelde flere sykdommer, må det gjøres
noe med størrelsen på egenandelene. Jeg
har personlig opplevd at et 30 minutter
lang legesjekk ved spesialhelsetjenesten
på Rikshospitalet i Oslo har kostet meg
over 2000 kroner. Penger jeg ikke fikk
satt på egenandelskortet.
Etterbehandling av operasjoner er også
blitt en kremmervirksomhet i helsevesenet.
Det er mulig for de som har god råd å
kjøpe bedre etterbehandlingsutstyr enn
det sykehuset generelt tilbyr. Legene er
blitt kremmere som viser pasienten hvilke
behagelige støttebandasjer, gips eller
skruer de kan kjøpe for noen tusenlapper i
stedet for å bruke de ukomfortable
Rikstrygdeverket dekker.
Politikerne må få fokus på at god helsebehandling skal gjelde alle, uavhengig av
bunken kreditkort eller rangering på
skattelistene.
oss andre og media til det de sliter med:
rusavhengig, offer eller psykiatrisk pasient.
Mange skammer seg for å være annerledes
og vi rundt legger ofte stein til denne
byrden.
Å skulle begynne ett nytt liv med svarte
tannstubber er en dødfødt start på en
rehabilitering.
Tenner er kanskje viktigere enn vi tror når
det gjelder det å bli og oppleve seg inkludert i et fellesskap. Å ha ødelagte tenner
fører ofte til isolasjon og ensomhet.
I tillegg til at det å ha ødelagte tenner er
smertefullt, gir det en følelse av å være
utenfor. Mange har problemer med
tennene, noen fordi de har angst, er redde
for å gå til tannlegen, andre fordi de har
sykdommer som angriper tennene og
andre fordi de er i en situasjon som gjør at
de ikke klarer å ivareta egen tannpleie.
Tannstatus forteller oss også om viktige
skillelinjer mellom folk. Dårlig tannhelse
finner vi ofte hos personer med lav
inntekt, hos rusavhengige og personer
som har alvorlige sykdommer. Derfor er
jeg glad for at regjeringen har satset mye
på å bedre tanntilbudet til rusavhengige!
Mennesker uten bolig har ikke mulighet
til å ta vare på seg selv. Vi trenger alle fire
vegger der vi kan slappe av og være den
vi har bruk for å være akkurat NÅ. Skal
vi bruke dagene til å bekymre oss over
hvor vi skal bo neste natt, er det ikke
krefter tilbake til å tenke på noe så bagatellmessig som ” det blir ikke hull i ei
tann som er ren”, eller om vi får i oss riktig
mat eller ikke.
Det ligger store samfunnsmessige besparelser i at det norske folk har en god livsstil med påfølgende god helse. Å legge til
rette for dette ved en helsetjeneste alle
kan bruke, og ved at alle har tak over
hodet, er god samfunnsøkonomi.
Men vi bør inkludere tannhelse i den
ordinære helsetjenesten også. Nå skal det
legges fram en samhandlingsreform (som
sikkert blir veldig bra), og i denne
prosessen mener jeg at tannhelse skal
inkluderes i den offentlige helsetjenesten,
på lik linje med andre helsetjenester.
Ulikheter i helse og i samfunnet for øvrig
henger sammen. For å utjevne disse må
tannhelse vurderes på lik linje med andre
helsetjenester. Å ikke gå regelmessig til
tannlege, er å gjøre problemene større.
Det er å gjøre motsatt av det som er intensjonene i samhandlingsreformen, utsette
forebygging til den mye dyrere reperasjonen
senere.
Det er mer skammelig å ikke gjøre noe
med dette, enn å ha dårlige tenner!
Kari Henriksen, AP
KLAR MAGASINET
9
10
KLAR MAGASINET
,
,
,
,
Ingen skryter av at de går på ”sosialen” – de fleste innrømmer det ikke engang – kanskje under press
til sine aller nærmeste. Å trenge sosiale tjenester er for mange litt flaut og nedverdigende.
Tekst: LEIF STRØM
Foto: TOR ERIK SCHRØDER
KLAR MAGASINET
11
-Jeg mener dette er helt misforstått, sier
sosialsjef Heidy Døsvik bestemt. Vi leverer
tjenester som mange trenger i vanskelige
perioder av livet. Vi er en siste utvei når
folk sliter. Det kan ha mange årsaker –
helsen kan ha sviktet, man kan ha mistet
jobben, noen sliter etter samlivsbrudd
eller ulykke – mange har også problemer
med rusmisbruk.
-Uansett er det situasjoner de fleste av
oss kan komme i. På Kristiansand sosialkontor hjelper vi til med det meste – fra
lånerådgivning til henvisning til psykisk
helsevern. Mange tror vi kun bidrar med
økonomisk hjelp, men vi hjelper folk
med å skaffe lege, skoleplass – vi rettleder
dem gjennom kommunens mange institusjoner osv. Vi har én hovedoppgave –
og det er å hjelpe folk videre.
FRA FANA TIL KVADRATUREN
Sosialsjef/enhetsleder Heidy Døsvik er
opprinnelig fra Fana i Bergen. Hun fullførte folkehøyskole i Hardanger, sosiallinjen. Det var hennes første møte med
12
KLAR MAGASINET
den sosiale retningen. Deretter var hun i
Oslo en periode hvor hun jobbet med
eldre. Som nittenåring i 1979 satte hun
kursen mot sine slektninger i Lillesand.
Her fikk hun en sommerjobb på
Dovreheimen sykehjem. Siden ble hun i
Lillesand – hun giftet seg og trivdes i
byen. En periode fra 1981 – 85 var hun
og mannen i utenriksfart på bilbåter som
gikk mer eller mindre verden rundt. Hun
jobbet i byssa og var en slags altmuligdame
om bord. Etter hjemkomsten kom nedkomsten og etter hvert to barn.
I 1989 var hun alenemor og tok et valg.
Hun hadde alltid vært glad i å jobbe med
og omgås mennesker. Derfor ville hun gå
videre i den sosiale retningen. Hun
startet på sosionomstudiet på HiA. Hun
hadde allerede tatt noen andre fag mens
barna var små – blant annet filosofi.
Mens hun studerte hadde hun jobb som
miljøarbeider på Lolandsheimen, og
praksis på Birkeland sosialkontor.
I 1998 startet hun sin karriere i
Kristiansand som sosialkurator på
Randesund og Tveit sosialkontor. Her
hjalp hun også folk med å komme videre
i livet. I år 2000 tok hun videreutdanning
i psykisk helsevern.
POSITIVE SOSIALARBEIDERE
-Hva er oppgaven som sosialsjef?
-Det er å administrere et av landets største
sosialkontor. Jeg er svært opptatt av å
synliggjøre sosialarbeiderne på sosialkontoret. De gjør en fantastisk jobb i
vanskelige tider. Hos er det ingen hengehoder – alle står på langt utover det man
egentlig kan forlange av dem.
-Hvordan er sosialkontoret organisert?
-Vi delt opp i fire avdelinger hvor Ung-etat
er for brukere mellom 18 – 25, DuViTo - for
nye brukere over 25 år, Kristiansand
sosialkontor for de over 25 år mens RiskRessurs I Sentrum Kristiansand - samordner tjenester til rusmiddelmisbrukere.
-Og hva gjør dere?
SISTE UTVEI
-Jeg styrer selve sosialkontoret som tar
seg av de over 25 år. Jobben vår går ut på
å sikre at de som trenger oss har nok
penger til livets opphold. Minimum er
tak over hodet og basale helsetjenester –
alt etter behovsprøving. Vi er en siste
utvei når alt annet er forsøkt. Hver
enkelt får individuell vurdering og vi
inntektssikrer dem for at de skal komme
videre. Oppholdet på sosialkontoret er
ikke et livslangt engasjement, men folk er
her for en kortere eller lengre periode. Vi
kartlegger behov og ser på muligheter
for jobb, behandling og andre veier ut av
uføret. Vi samarbeider med andre sosiale
institusjoner, med leger, skoler samt private,
statlige og kommunale arbeidsgivere. Vi
behandler ingen, men koordinerer
hjelpetiltak for våre brukere.
MYE MER ENN PENGER
-Mange misforstår vår rolle og tror de
bare kan komme hit og hente penger. Vi
bidrar selvfølgelig med det også, men
siden vi er siste utvei må vi prøve å finne
konstruktive veier ut av krisen.
Misbrukere trenger ikke bare penger – de
trenger hjelp gjennom samtaler, kuratorer og hjelpeapparatet. Syke trenger
legehjelp og en å holde i hånden.
Fortvilte trenger kanskje en skulder å
gråte på. De som har gitt opp trenger
håp.
-Vår oppgave er å gi hjelp til selvhjelp –
gjøre flest mulig i stand til å stå på egne
ben. Som jeg pleier å si brukeren: Mitt
mål er å få deg ut herfra.
SKYLD OG SKAM
-Er det mye skyld og skam forbundet
med sosialkontoret?
-Jeg vil si at det er mest fortvilelse, oppgitthet og apati. Skammen ligger nok
der, men kommer mer til syne sammen
med venner og kjente, i familien og til
dels overfor samfunnet. Skyldfølelsen går
nok mer på at de ikke har tilfredsstilt
sine egne forventninger i livet. Det at de
ikke får til det de har satt seg fore kan gå
over fra skuffelse, til sinne, til skyldfølelse og kanskje skam. Når de kommer til
oss har de på mange måter gitt opp – de
ser ingen annen mulighet.
-Ingen skryter av at de
går på ”sosialen”, men
mange blir mer optimistiske når de har vært hos
oss. Vi både gir og har
fått gode tilbakemeldinger
fra folk som har lykkes
med å komme seg videre.
Jobben min er blant
annet å gjøre sosiale
tjenester mindre skambelagt.
MANGE STERKE FØLELSER
-Har dere gode rammevilkår?
-Vi må hjelpe med begrensede ressurser
og stramme rammer både når det gjelder
tid og penger. Det er vår store utfordring
– å finne gode løsninger innenfor rammene våre. Vi har 50 personer tilknyttet
Kristiansand sosialkontor – det gjør oss
til et av de største i landet. Vi dekker hele
kommunen, og her bor det som kjent en
god del mennesker. Vi regner med at vi
tar i mot et sted mellom 1500 og 2000
mennesker i måneden – alle med sin
egen skjebne å fortelle om. Det er klart
det kan bli store påkjenninger for de
ansatte – det er mange vonde følelser å
stå i. Da er det fint å si at vi har et flott
og kreativt arbeidsmiljø, og de aller fleste
som jobber her er optimister.
KAN BLI TRUET
-Det oppstår av og til truende situasjoner?
-Ja, det gjør dessverre det, men heldigvis
ikke så ofte. Enkelte personer kan i
fortvilelsen rope ukvemsord og true
saksbehandlere. Vi har rutiner for slike
situasjoner. Men det er like ubehagelig
for det.
-Til slutt vil jeg gjenta at vi tilbyr sosiale
tjenester på lik linje med alle andre sosiale
tiltak i dette landet. Det er ingen skam
og ta i mot slike tjenester en periode i
livet. Å komme til oss kan nok føles litt
tungt fordi alt annet i livet er tungt
akkurat da, men sammen vil vi finne en
vei ut av krisen din – helt sikkert!
KLAR MAGASINET
13
Oddmund Harsvik er en ekte sunnmøring med knallsterk dialekt
til tross for at han har bodd på Sørlandet i over trettifem år. Han
er intervjuet i mange media i den senere tid – både om engasjementet i KLAR og om private tanker og følelser. Her snakker han
om sitt personlige forhold til temaet ”skyld og skam”.
Tekst: LEIF STRØM
Foto: Tor Erik Schrøder og private bilder
-Jeg kjente på skammen i meget ung
alder, sier Oddmund. Jeg var nest eldst i
en søskenflokk på fem gutter og en pike,
og jeg var familiens ”helt”. Det vil si at
jeg tok meg av de som var mindre enn
meg, og var kompis med den eldste. Jeg
var stort sett sammen med venner som
var to-tre år eldre enn meg.
MOBBESAMFUNN
-Jeg ble tidlig gjort oppmerksom på min
annerledeshet. Da jeg var fire-fem år ble
mine knallrøde jentekrøller ondskapsfullt brukt mot meg: ”Oddmund er ei
jente, brann på loftet!”. Jeg fant meg
senere aldri til rette på skolen. Både
lærere og medelever mobbet oss på
grunn av at vi var fattige. Vi arvet hverandres klær og skilte oss ut på den
14
KLAR MAGASINET
måten. Vi ble også mobbet fordi far
drakk mye og var høyrøstet i fylla.
Skammen ble tidlig etablert og vokste
seg sterk.
-Far var egentlig snill, men gråt og var
veldig masete når han drakk. Han var
stalinist og kom ofte halvfull i klinsj med
samfunnet. Samfunnet overførte dette til
meg og mine søsken slik at alle, både
klassekameratenes foreldre, lærere og
andre unger kunne mobbe oss.
-Jeg fikk mye oppmerksomhet på skolen
fordi jeg var flink til mange ting – blant
annet å lese og skrive. Men jeg oppfattet
ros som sarkasme. Jeg misforsto sikkert
fordi skammen satt i meg. Jeg var forutinntatt – mente at alle så ned på meg
og tok det til meg.
KLAR MAGASINET
15
VOLDSOM SEXDEBUT
Oddmund dro tidlig til sjøs. Allerede
som 14-åring seilte han på grønlandsfiske
som messegutt. Han var desidert yngstemann om bord – vanligvis var messeguttene minimum 15 år. Oddmund var 14,5
år. Under en av mannskapets fyllefester
på en lugar, før de gikk fra Norge, ble
Oddmund spurt om hvorfor han ikke
gikk videre på realskolen. ”Lærerne har
ødelagt gutten”, svarte faren. Og dermed
tok Oddmund til seg identiteten som
feilvare.
-Fars oppfatning av oppdragelse var å utfordre oss
på alt vi ikke kunne, sier
Oddmund. Han ga aldri
ros – men påpekte alltid
ting vi ikke mestret.
Det ble etter hvert et mønster hos meg
også. For å få positiv oppmerksomhet
snakket jeg ofte negativt om meg selv.
Det kunne gi meg kortsiktig gevinst,
men jeg glemte at ”jeg blir det jeg sier at
jeg er”.
-Jeg var seks måneder på fiskebåten og
opplevde førstereisguttens dåp på
Grønland. Det vil si jeg fikk en sexdebut
som minnet mest om voldtekt. Jeg var 14
år og grønnskolling – dermed snauklippet
de meg og rullet grønn dekksmaling over
snauskallen min. Deretter smurte de meg
inn med sirup og syltetøy, som de igjen
spylte bort med brannslangen. Sjøvannet
var kaldt på Grønland. Til slutt ble jeg
voldtatt av tre godt voksne damer (mennene deres satt i messa og drakk kaffe).
Jeg lå hjelpeløst å ropte på mamma mens
de holdt på.
ET FUKTIG LIV PÅ SJØEN
-Jeg har senere I livet tenkt mye på om
denne episode skadet meg, men jeg tror
ikke det. Jeg så vel helst på det som en
episode, noe det var morsomt å fortelle.
Skammen kom helst når prestasjonene
er dårligere enn forventet. Jeg begynte å
drikke mer og mer og brukte det skambelagte som unnskyldning for å drikke
mer og for å hevde meg. Jeg tilbrakte tre
måneder på skoleskip før jeg begynte å
jobbe i fiskeindustrien på land. Det varte
ikke så lenge – jeg måtte ut igjen. Dagen
etter at jeg ble gammel nok, 16 år, mønstret jeg om bord en stykkgodsbåt i
Tyskland.
-Til sammen tilbrakte jeg ca ni år på
sjøen. Starten var ikke så vellykket, og ga
meg stor skam. Jeg mønstret på i
Bremen, derfra gikk båten med last til
New York. For å være grei ga overstyr-
16
KLAR MAGASINET
mannen meg landgangsvakten i jula, slik
at jeg kunne tjene litt ekstra. Det var julaften, mannskap og offiserer var samlet
rundt julemiddagsbordet. Vakthavende
jungmann, altså jeg, var fraværende.
Noen av mannskapet gikk for å lete etter
meg. De fant meg sovende, full på en
trosse på bakken, med det norske flagget
som jeg hadde låret for kvelden over
meg. Et par stykker bar meg akter til
lugaren min. Da jeg våknet etter et par
timers søvn, var jeg skamfull, og jeg følte
virkelig at jeg hadde sviktet overstyrmann
som hadde gitt meg tillit. En smører og
annenkokken satt på lugaren min og
drakk av brennevinet mitt.
- ”Ta deg en dram, gutt. Det hjelper”, sa
smøreren. Jeg så gjorde, og etter et par
drammer følte jeg meg ovenpå og dristet
meg midtskips for å snakke ut med overstyrmann. Jeg forklarte hvorfor ting
hadde skjedd og ba om unnskyldning,
dette gjorde jeg på en så god måte at
styrmann roste meg overfor skipperen,
fortalte hvilken ærlig gutt jeg var, og at
jeg hadde selvinnsikt. Jeg ble med andre
ord godkjent.
ANSVAR OG SVIK
-Dette ble et mønster for meg. Jeg jobbet
på meg tillit og fikk ansvar om bord.
Senere stakk jeg av eller fikk sparken. Jeg
var en dyktig arbeidshest, og visste at jeg
kunne mange ting. Følelsen av å ha sviktet
ble derfor stor når jeg ramla ut på. Jeg
satte både meg selv og kolleger i forlegenhet. Medisinen mot skammen lå i
takt med toleranseutviklingen - lenger
og lenger nede i flaska.
-Jeg tok styrmannskolen i juni 1971,
men hadde ikke tid til å vente på papirene
som jeg måtte være 21 år for å løse ut.
Jeg dro ut som matros. Det holdt i tre
måneder. Da kom jeg i klammeri med
skipperen. Jeg sto opp i lojalitet til
mannskapet, mente jeg. Jeg fikk sparken
og mønstret av i New Orleans. Her bodde
jeg hos horer og på barer. Jeg levde som
en boms.
-Senere ble jeg akterutseilt flere steder –
blant annet i Bremen, i Brasil og i Japan.
Overalt ble jeg godt tatt
vare på av horene – de stilte
opp for meg og ga meg
mat og stell. Skammen
over alt det mislykkede, økte
i takt med de følte svikene.
I stedet for å bruke skammen som en
kompassnål for å rette opp livet, gikk jeg
inn i sonings- og offerrollen, preget av
selvmedlidende selvforakt.
SØRLANDET
-I en periode gikk jeg på bommen i
Oslo, bodde i et rør under Fred Olsen
kaia, sammen med en bergenser, tidligere
krigsseiler. Han spilte gitar og sang, og
jeg gikk rundt med hatten. Ca 21-22 år
var jeg da. Mine foreldre fikk høre om
dette, og min far ble sendt til Oslo for å
hente meg. Vi kom oss hjem til
Sunnmøre, men først etter en skikkelig
rotbløyte. Og istedenfor klem og velkomstord, fikk både jeg og min far dundrende, velfortjent kjeft av min mor,
som mente at vi begge kunne ha kommet
edrue hjem.
-Etter en tid dro jeg til Oslo igjen. Rent
tilfeldig fikk jeg høre at mor og far hadde
skilt seg og at mor hadde etablert seg på
Sørlandet. Jeg besøkte henne og trivdes
så godt på Sørlandet at jeg etter hvert slo
meg ned. Senere giftet jeg meg og det
resulterte i to barn. I 1980 havnet jeg i
Kristiansand. Jeg jobbet også en stund
som sprøytemaler offshore, og rundt
om på mekaniske verft som bygde skip
og oljefartøy.
-I 1984 traff jeg kvinnen som skulle bli
mor til min datter Natalia. Jeg var en
stund en svært engasjert klubbformann
på heltid, med base i Stavanger. Egentlig
en drømmejobb. Til slutt fikk jeg sparken – igjen. Jeg mente oppsigelsen skyldes mitt sterke engasjement, og min lojalitet overfor de ”på gølvet”. Jeg fortrengte
at den reelle grunnen til oppsigelsen var
fylla. Skammen fikk meg til å finne
andre grunner.
-Alkohol ble mer og mer
brukt som unnskyldning
for det meste. ”Jeg kunne
ikke noe for det – jeg var jo
full”. Fylla er et godt alibi
for å feile – det er en vanlig
oppfatning i samfunnet i
dag også. Alt for mange
godtar uttrykket:
Fylla har skylda.
ERKJENNELSEN
-Jeg kom til slutt til erkjennelsen at det
slett ikke er positivt å bruke alkohol som
en unnskyldning. Jeg måtte innrømme at
alkoholen var en belastning som kun
underbygget og forsterket skammen. Jeg
sluttet å bagatellisere alkhoholismen min
og innrømmet konsekvensene. Den
andre mars 1990 drakk jeg mine siste
flasker øl. Jeg har senere aldri smakt
alkohol.
-I midten av 90-tallet begynte jeg å skrive
om rusproblematikk, både som journalist
og skribent. Artikler om rusproblematikk
signerte jeg med ”tørrlagt alkoholiker”
for å synliggjøre at jeg ikke skammet
meg lenger. Jeg ville fjerne tabuene som
er knyttet til det å være alkoholiker. Jeg
ville demonstrere min egen følelse:
Oddmund er bra nok!
Ærligheten befridde meg
fra skammen.
-Jeg hadde i mange år
brukt alkohol for bli god
nok, men avstanden bare
økte.
Jeg møtte nå folk på gaten som takket
meg og sa at det var godt å se at ”en sånn
som deg er alkoholiker”. Det er jo ofte
sånn at vi mennesker har lett for å
sammenligne vår elendige innside - full
av skam og bitterhet med andres vellykkede ytre.
ÆRLIGHET GIR SINNSRO
-Siden 1993 har jeg vært frilansejournalist.
I perioder har jeg tjent svært godt, og
mindre i andre perioder. Jeg har hatt en
del nedturer, men de har ikke vært
skambelagte som før. Nå skylder jeg ikke
lenger bare på andre, men peker med
minst en finger også på meg selv. Jeg
prøver å være ærlig både overfor meg
selv og andre. Tar jeg feil innrømmer jeg
det. Jeg slipper å være Gud i mitt eget liv.
Jeg er menneske, og det er menneskelig å
feile.
-Ærlighet gir ro i sinnet.
-Jeg er stolt av å skrevet boken ”Når
bunnen blir håpet – eller døden” som
har blitt fordypningsfag innen viderutdanning av rusfeltet ved Høgskulen i
Haugesund. Det viser at skammen kan
brukes til noe positivt – nemlig til å
undervise andre. Jeg er selvfølgelig også
stolt over de fire andre bøkene jeg har
forfattet. Livet blir ikke nødvendigvis
noen dans på roser fordi om en griper
fatt i det på en annen måte. Men ved å
være tilstede i alle faser av det, ansvarliggjør jeg meg selv på godt og vondt. Jeg
har selvinnsikt nok til å se mine begrensninger, og ved å se mine feil, kan jeg
korrigere livet mitt.
-Jeg er ikke noen ekspert på hvordan et
liv skal leves, men jeg vet alt om hvordan
det ikke bør leves.
-Selv det mørkeste kapittelet i et liv kan
brukes til noe positivt dersom man
anvender ærlighet og selverkjennelese.
KLAR MAGASINET
17
Arendal kommune har kommet frem til en løsning som skal sikre alle
bostedsløse i kommunen tak over hodet. Knut Mørland tror ikke på
konklusjonen. Hvorfor så skråsikker?
Tekst&foto: HILDE MJØS
Kontoret til Knut er en lett gjenkjennelig
bobil med logoen av Torungen fyr. Jeg
treffer han på parkeringsplassen i sentrum
like ved den Internasjonale skolen. Her
får jeg umiddelbart tilbud om både
nytraktet kaffe og kjeks. Mens praten går,
banker det på vinduet. – Hei Knut! Det
er Kristina som vil si hei. Hun nyter
våren og er på vei hjem for å ta seg et
glass rødvin i sola. Men hun tar seg gjerne
noen minutter til en prat. De er blitt
gode venner, hun og Knut, etter at Knut
engasjerte seg i hennes kamp mot
tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering.
Det er ikke lenge siden de begge var i
Oslo, i samtale med Dagfinn Høybråten,
Laila Dåvøy, Åse Gunhild Woie Duesund
og både statssekretær og rådgiver til
Bjarne-Håkon Hanssen. Noen så dem
kanskje på Brennpunkt på NRK, i et program viet tvangsbruk i psykiatrien.
18
KLAR MAGASINET
Knut tør å engasjere seg i enkeltsaker, og
han tørr å være en hørbar stemme i
debatten. Han har kjempet for Kristina
mot psykiatrien, og for Ragnar som ga
Arendals bostedsløse et ansikt.
Grunnpilaren i hans uendelige engasjement er troen på en bedre fremtid for
mennesker som sliter i livet. Det er blitt
en livsstil å hjelpe andre. Nå arbeider
han for å få til en konferanse i Arendal
med arbeidstittel Mennesker i møte med
makten. Bobilen er blitt hans kontor, og
de som trenger det vet at den titt og ofte
er parkert ved fergeleiet på Tyholmen.
Han er svært fornøyd med kontorløsningen, fordi den gir andre muligheter
enn et fast kontor. – Jeg har en møteplass
jeg kan ta med meg akkurat dit jeg
ønsker det, og kan komme hjem til folk
uten å nødvendigvis måtte gå inn til
dem.
I Arendal er Knut Mørland kjent som
Krf-politiker, fyrforvalter på Torungen
og grunnlegger av Skolekrysset skole (et
skolealternativ for elever med problemer
i den offentlige skolen). Han var initiativtaker og leder av barnevernsinstitusjonen
Torungen og han har en lidenskap for
Nobelprisvinnere. Det siste vi hørte om
ham i lokalpressen, var at han trakk seg
fra Krf-benken i bystyret og meldte seg
ut av partiet. I følge NRK meldte Knut
seg ut av partiet fordi han følte at han
ikke lenger nådde fram i kampen for de
bostedsløse i byen. Kan vi kalle det en
dramatisk beslutning, Knut? Det skulle
vise seg at saken hadde flere sider. For
noen år siden ble Knut utsatt for en
ulykke og fikk alvorlige hodeskader.
–Hodet mitt sprakk, forteller Knut, og
det ble en dramatisk redningsaksjon som
siden er blitt vist på TV. Skadene har satt
sine spor, og han merker selv at han raskere blir både stresset og blir irritert.
- Det ble vanskelig å være i politikken og
kjempe for saker jeg synes alle burde
være enige i. Det gjorde meg rett og slett
vondt. Derfor besluttet han seg for heller
å arbeide på frivillig basis, også i kampen
for bostedsløse.
Knut ble verken lettet eller glad for å lese
i lokalavisene at det endelig var blitt en
løsning for de bostedsløse i kommunen.
Han ble heller bekymret. –All god forskning viser at det er dødfødt å plassere 10
– 15 mennesker med samme problematikk under ett og samme tak. Vi må
unngå ghettotendenser, nettopp fordi det
fører til at mange blir gående fastlåst i
både rus og psykiatri. Skulle Knut
bestemme ville han satset på små enheter
med en trygg og aktiv hverdag for beboere.
Et hus skal være et hjem, sier Knut. Han
hadde håpet han ville bli spurt til råds av
sine tidligere Krf-kollegger i saken. Det
ble han altså ikke. Men det betyr ikke at
han gir opp. Nå utfordrer han Arendals
menigheter til å stille med to til tre leiligheter, som kan ta i mot mennesker som
sliter. – Jeg håper de tar utfordringen,
sier Knut. Selv har han og familien åpnet
sitt hjem for fosterbarn i en årerekke.
Han forteller om sine foreldres engasjement for dem som falt utenfor såkalte
normale rammer. I barndomshjemmet
på Eydehavn var dørene åpne for alle.
Knut har vært gift med sin Inger Lise i
35 år, og sammen har de tre voksne jenter.
Hvordan tror du det er å være gift med
mann som vier sitt liv til andre? - Jeg har
en fantastisk familie som har vist en
enorm aksept for mitt engasjement og
holdt ut med meg, sier han. Han blir
likevel alvorlig i stemmen nå han forteller
om da jentene hans spurte ham om han
ikke skulle være litt hjemme hos dem
også. – Jeg hadde jobbet intenst med
barnevernsinstitusjonen jeg drev i flere
år, og det ble en kraftig oppvekker for
meg. Han siterer fra bibelen: - du skal
elske din neste som deg selv. Glemmer
du deg selv og familien din, sliter du deg
ut. I dag pendler han mellom deres felles
hjem på Nedenes og Torungen fyr. På
fyret holder han hus, på fjerde året, med
den tidligere rusmisbrukeren Sondre. De
ble kjent med hverandre tolv år tidligere
da Sondre bodde på barnevernsinstitusjonen Torungen. Det skulle bli redningen for Sondre og starten på et livsviktig
vennskap.
Det er en velkjent sak at Knut er en
Nobelsfredsprisgroupie, og det er ikke få
vinnere han har hatt æren av å ta i hånden. Men det er likevel hans møte med
Erkebiskop Desmond Tutu som har gjort
sterkest inntrykk. – Jeg gikk bort til ham
og sa:
“- I just want to say
hello. I am just an
ordinary man from
Arendal. Da svarte
Tutu: - we are all
ordinary people.”
Disse ordene bærer han alltid med seg i
møte med ulike mennesker og deres
skjebner. – For selv om vi er mennesker
med ulik bakgrunn, er vi mennesker i
samme verden. Derfor må vi ta vare på
hverandre.
KLAR MAGASINET
19
Else Marie Jakobsen og Ann - Karin Gulaker
Birgitte
20
KLAR MAGASINET
Jukan og bjørn aurebekk
jelena smefjell
Inger Saltaag
Ingrid Lønn og Oscar Jansen
Velkommen
til Klar-utstilling,
lørdag 9. mai
i Kristiansand kunstgalleri.
Her vil 10 kunstnere, flere av dem
anerkjente i inn- og utland, gi
hvert sitt kunstverk til
inntekt til Gatemagasinet Klar.
Møt opp og skaff deg flott kunst
i tillegg til at du støtter
Gatemagasinet.
Kristiansands varaordfører,
Mette Gundersen
vil åpne utstillingen.
Arvid bergstøl
KLAR MAGASINET
21
I mer enn tre
uker har Klarredaksjonen
kulturell bak
forsøkt å finn
grunn som sl
eu
iter med å lev
den norske o
e midt mellom nge mennesker med fremm
g foreldrenes.
edto religioner
Til slutt fant
og to kulture
vi ”Iren”.
r:
Av ODDMUN
D HARSVIK
22
KLAR MAGASINET
Vi møtes på avtalt sted, den 17 år gamle
jenta, opprinnelig fra Iran, og jeg, en 58
år gammel journalist som skal intervjue
henne om hvordan det føles å skulle tilfredsstille norske venner, samtidig som
hun skal være tro mot sin religion og
sine foreldres forventninger. Jeg hadde
forventninger om en opprivende og
sensasjonell, historie. Det ble i stedet en
god samtale, der jeg fikk høre en ungdoms hverdagshistorie. Jeg var klokere
da vi skiltes enn da vi møttes.
MANGEL PÅ TILLIT
Iren var seks år gammel da hun kom til
Norge sammen med foreldre og søsken.
Hun husker lite fra tiden i Iran og føler
seg tilknyttet det norske samfunnet.
-Jeg har hatt en god barndom. Fått
mange gode venner. Hjemme har mine
foreldre tatt imot mine venner, de har
fulgt meg opp på skolen ved å delta på
foreldresamlinger, og de har forsøkt så
godt de kunne å la meg delta på fester
og ungdomsaktiviteter sammen med
andre unge.
-Så du har ikke merket noe til de omtalte
problemene som mange unge med innvandrerbakgrunn, spesielt muslimske,
må gjennomgå?
-Hvis du tenker på kjønnslemlestelse,
tvangsekteskap og kvinneundertrykkelse,
så har jeg ikke det. Mine foreldre har alltid vært likestilte både i og utenfor hjemmet, selv om min mor har vært hjemmeværende. Likevel føler jeg at foreldrene
mine følger mer med meg enn de gjør
med mine brødre. Jeg aner de usagte
spørsmålene når jeg kommer hjem om
kveldene: ”Har du holdt deg ”ren”?
-Jeg har det vondt ut fra mine foreldres
mangel på tillit. De sier aldri noe, men
jeg ser det på dem. Far blir trist de gangene jeg tar på meg stramme jeans og
utringede bluser. Mor følger opp med å
rekke meg jakke som skal dekke meg til,
til tross for at det er sommer og varmt
ute. Det blir til at jeg forsøker å finne
mellomløsninger. Bruker mye store
t-skjorter og klær som ikke synliggjør
kroppen min.
EKTE NORDEMENN DRIKKER
SEG FULLE
-Men slik har vel mange etnisk norske
nordmenn det også? De fleste foreldre vil
at barna, spesielt døtrene skal opptre
sømmelig mens de er ute.
-Jo, det er klart. Men hos mine foreldre
merker jeg hvordan min adferd bidrar til
å redusere deres livskvalitet. Jeg er sikker
på at min far hadde tatt sitt liv om jeg
kom hjem og fortalte at jeg var gravid.
-Er du gravid?
-Nei, jeg er ikke det.
-Har dine foreldre kontakt med dine
venner?
-Bare sånn i telefonen, og når bestevenninnen min kommer hjem for å hente
meg. Jeg tror nok at mine foreldre ville
tatt vel imot vennene mine, men at det
er vennene som har fordommer og forventninger og strenge, muslimske mørkemennesker.
-Forsøker du å forklare at mor og far
ikke er strenge, bare redde?
-Nei. Jeg snakker minst mulig om hjemmet mens jeg er ute, og minst mulig om
vennene mens jeg er hjemme.
-Hvordan opplever du at vennene dine
stiller for store krav til deg:
-Mest gjennom krav til at jeg skal drikke
alkohol og bruke andre rusmidler. Jeg er
ikke så veldig troende muslim, men jeg
tror på at alkohol og andre rusmidler
forsøpler kropp og sinn. Derfor har jeg
vært svært åpen og bestemt på at jeg er
avholds.
-Hvordan blir det tatt imot?
-Mine beste venner respekterer det, men
det er alltid noen som maser på fester.
Sier at jeg ikke er ekte nordmann før jeg
drikker og fester.
I fylla kommer det
også frem andre
fordommer. Jeg blir
mobbet med at jeg
sannsynligvis er selvmordsbomber, eller at
jeg tilhører hemmelige
islamistiske grupper.
På vei for å treffe deg, fikk jeg høre at jeg
sikkert skulle i et møte i det nettverket
som snikislamiserer Norge.
FORVENTNINGER GIR SKAM
-For meg høres det ut som om det ikke
er dine foreldres forventninger du har
størst problem med. De virker være
sterkt bekymrede foreldre som bryr seg
om deg, men at det er nordmenn som
har problem med å akseptere din bakgrunn og din religiøse tro. Hvordan føler
du dette?
-Jeg ser også at det er grupper i Norge
som frykter meg fordi jeg kommer fra et
land de ikke vet så mye om. Spesielt
gjelder det mennesker på din alder og
oppover, men også helt unge. Men jeg ser
også at mine foreldre og andre voksne
innvandrere bør tydeliggjøre litt mer
avslappede holdninger til det samfunnet
de har flyttet til. Deres frykt har jo
utgangspunkt i at de ikke har tillit til
nordmenns moral.
-Skammer du deg over å være iraner i
Norge?
-Hvis du spør om jeg skammer meg over
mitt opphav, så gjør jeg ikke det. Jeg er jo
norsk statsborger, ikke iraner. Men jeg
skammer meg over å ikke klare å oppfylle
de forventningene mine foreldre har til
meg, og jeg er ofte frustrert over å ikke
være god nok som jeg er over min
ungdomsgenerasjon, over at de ikke kan
akseptere at jeg har det ok selv om jeg
ikke står og spyr i fylla.
-Da du ba om å få gjort dette intervjuet
her ute (bak Nrk-bygget på Tangen),
trodde jeg at du minst var på vei til å
skulle tvangsgiftes. Hvorfor er du så redd
for å stå frem?
FLERE FELLESAKTIVITETER
-Hehe. Ble du skuffet over at jeg ikke har
noe sensasjonelt å by deg i dette intervjuet? Og viser ikke dine og andre journalisters forventninger om hva som opptar oss, barn av innvandrere, at også dere
ikke ser oss som vanlig norsk ungdom?
-Jeg vil rett og slett ikke stå frem fordi
jeg her har snakket om mine foreldre,
uten å spørre de om tillatelse først. Jeg
har også utlevert mine venners holdninger,
og det ville være manglende respekt å
skulle synliggjøre hvem de er ved å stå
åpent frem. Jeg vet ikke om du vil skrive
om noe så lite sensasjonelt som dette,
men jeg vil du skal vite at dette er ikke
bagateller for meg. Det preger min livskvalitet hele døgnet. Hjemme holder jeg
meg mest på rommet mitt for å slippe å
svare på alle spørsmålene om hva jeg har
gjort, og jeg går helst ikke på fester hvor
det er mange, fordi de får meg til å
skamme meg over hvem jeg er.
-Har du noen gode råd til hvordan disse
holdningene kan løses.
-Jeg vet ikke hvor gode disse rådene er,
men jeg tror på at fellesaktiviteter kan
bidra til at vi får mer kunnskap om hverandre. Kanskje kunne Den norske kirken
og muslimer få til felleskirkelige aktiviteter.
Vi tror jo på samme Gud. Visste du
forresten at navnet jeg bruker for anledningen, Iren, betyr ”fred”? Samtidig tror
jeg at foreldregenerasjonen må bli flinkere til å møtes via skoletilstelninger og
slikt. Kanskje bør myndighetene legge
inn forpliktelser på foreldrene?
KLAR MAGASINET
23
Skyld fører som regel til straff. Skamfølelsen skal være forbyggende og straffen skal gi slike følelser.
Konklusjonen er at skyld gir straff og at straff gir skam. Hvis en da ikke får dødsstraff, da rammer
skammen de etterlatte. Så kan en diskutere om døden som straff er rettferdig for noen også for
drapsofferets familie?
Av NATALIA B. HARSVIK
Dødsdom er en brutal og urettferdig
dom. Ikke bare for den dømte og den
dømtes familie. Jeg vil hevde at også
offeret og offerets familie lider av en slik
straff. Begrunnelsen for et slik syn, er at
hvis en drapsmann får en giftsprøyte
eller blir satt i den elektriske stol, har vi
gitt vedkommende en enkel utvei. Vi har
gitt vedkommende døden, en befrielse
fra alt personen har gjort og alt det
personen ville måtte gjennomgå hvis
han/hun hadde måtte tilbringe resten av
livet i fengsel, eller under behandling.
Livstidsdommer gir rom for den rehabiliterende skammen som samfunnet har
ment straff skal være. Vi har aldri ment
at samfunnet skal opptre som hevnende
bøddel. Jeg føler imidlertid sterkt at
norske myndigheter kunne brukt mer
ressurser på å jobbe frem muligheter for
reelle livstidsdommer, slik at samfunnet
både ble beskyttet mot gjentakelse, og at
forbryteren fikk tid til å ”skamme seg”
over sine handlinger. Samfunnet får på
den måten også tid til å delvis rette opp
feildommer, såkalte justismord. Og vi får
dermed et samfunn som har mindre
grunn til skamfølelse,
I USA brukes livstidsdommen ofte, men
ikke så ofte dødsdommen, og ingen
andre land i verden er like villige til å
dømme barn til døden. Hele 70 ungdomsforbrytere sitter på den berømte
”Deathrow” over hele USA.
En sak som får fokus igjen, er saken mot
Nanon Williams. En dødsdømt fra Texas
som i 1992 ble dømt for drap i en narkohandel. Nanon var på det tidspunktet
24
KLAR MAGASINET
bare 17 år gammel og bevismaterialene
som ble brukt mot ham var svært vage.
Heller ikke aktoratets nøkkelvitne,
Nanon Williams fire år eldre kamerat var
særlig troverdig. Det er i ettertid blitt lagt
fram beviser som tilsier at det var kameraten som avfyrte de dødelige skuddene,
og han var opprinnelig dømt for drapet,
men slapp unna med en mild soning for
narkohandel i bytte mot å vitne mot
kompisen sin.
Det er ikke første gang USA sender
uskyldige til døden. I 2005 ble barnebokforfatteren og tidligere Crips medlemmet
Stanley ”Tookie” Williams uskyldig henrettet etter 26år på dødscellen i delstaten
California i USA. Saken ble gjentatte
ganger tatt opp til anking men ble avvist
alle gangene. Den daværende Guvenøren
i California, Arnold Schwarzenegger var
blant de medskyldige i at Williams henrettelse ble gjennomført. Jeg har tidligere
tatt opp denne konkrete saken i Klar.
Fra 1977 og fram til 2008 har 128 dødsdømte fanger blitt sluppet fri, etter at
deres uskyld er blitt bevist. Dette er tall
over ”de heldige”, men skal vi se på de
såkalt ”mørketallene” så er nok antallet
uskyldige henrettede enda større. Det er
her faren med dødsstraff ligger.
Så mange uskyldige mennesker blir
henrettet på falsk grunnlag og så mange
skyldige forbrytere får slippe fri. Det
ultimate med en såkalt livsdom er det at
de som faktisk blir dømt uskyldig får
større muligheter til å bevise sin uskyld,
og skyldige kriminelle får resten av livet
sitt til å tenke over hva de har gjort og
kanskje etter hvert ender opp med å leve
i resten av livet sitt i skam. Ingen straff er
så bra som å tvinge ett menneske til å
føle skammen over hva han/hun har
gjort. Skam er den verste følelsen ett
menneske kan ha, samtidig som det er
blant de mest rehabiliterende følelsene
ett menneske kan ha. Og ved å begå
”mord” på kriminelle mennesker, fraraner vi dem den følelsen, og vi kvitter oss
med ressurser som kan være nyttige i
framtiden når det kommer til å jobbe
mot mord og annen grotesk kriminalitet.
Etter min mening er rettsystemet i Norge
imot folkets forståelse av rettferdighet.
Vi gir usle 19 år til barnemordere - som
for eksempel Baneheia-morderne.
Voldtektsmenn og pedofile slipper unna
med ett par år i fengsel og en ”liten” økonomisk bot til de pårørende. Mens bankranere og andre økonomiske svindlere
må sone fulltids straffer og vel så det. Jeg
undres litt på når det å svindle til seg litt
penger ble mer alvorlig enn å frata ett
menneske livet sitt!?
Konklusjonen min er at vi bør jobbe for
ett strengere og mer effektivt rettssystem
her i Norge, og vi bør jobbe for å redusere døden som en straffemetode rundt
om i verden, og heller satse mer på å få
la kriminelle få slite resten av livet med
skyldfølelsen over hva de har gjort.
KLAR MAGASINET
25
Vi gav fem på gaten følgende oppgave:
Har vi i vårt samfunn for lite
skyld- og skamfølelse?
26
Jan Wahl, student
Jan, pensjonert lærer
Kari, diakon
-Skam kan være en ressurs hvis vi skiller
person og gjerning. Hvis skamfølelsen
kan hindre oss i å overtre nødvendige,
juridiske og etiske samfunnsnormer, så
er den positiv. Men hvis skammen knyttes til handlinger utført av andre, som vi
tar skylden for, blir den negativ. Et
eksempel på dette er at barn av rusavhengige føler skam for foreldrenes
fylleatferd. Det blir feil.
-Jeg føler at jeg har alt for mye å skamme
meg over, og at jeg burde bruke mer tid
og krefter på å rette opp feiltrinn. Men
skammen hindrer meg ofte fra å våge å
gjøre noe med disse feilene.
-Kan det være at skammen også hindrer
deg fra å føle stolthet over hvem du er?
-Det er nok noe i det. Men jeg tror det er
en god egenskap å kunne føle skam hvis
en har gjort gale ting.
-Skam- og skyldføels
som faller fra trærne
og dekker til alle de f
som gror til. Skamm
kreativitet og menne
for mye skam ut fra s
KLAR MAGASINET
sene er som løvet
og ned på jorden
fargerike blomstene
en hindrer vekst,
skelighet. Vi føler alt
skyldføelser.
Margareth, hjelpepleier
-Skyld- og skamfølelse fører til at vi blir
intolerante og fordomsfulle. Det er en
egenskap som fører til frykt og hindrer
oss fra å vokse som menneske. Jeg synes
vi skal avskaffe skammen og heller jobbe
for å bli ansvarlige for egne tanker og
handlinger.
Olav D Kongevold, pensjonert
direktør for Stiftelsen
Fullriggerene Sørlandet
-Skammen har nok sin misjon, men vi
må ikke la skammen tynge ned livene
våre. Vi bør holde fokuset på det verdifulle i oss, men la skamfølelsen være med
på å peke ut hvilken retning vi skal gå.
KLAR MAGASINET
27
Jan Kløvstad i Arendal Venstre gjestet Malmøs omdiskuterte bydel Rosengård, uka før en delegasjon fra Frp gjorde
det samme. Hans umiddelbare reaksjon var at fattigdom er et langt større problem enn islam i den nevnte bydelen.
Tekst og foto: HILDE MJØS
Jan har vært i møter hele dagen og treffer
meg på kafeen i Kulturhuset i Arendal.
Han er opptatt av å få kjøpt seg en
chai-latte og insisterer på at jeg må ta i
mot tilbudet om en av samme sort.
Vi prater om Arendal - i verden, om
integrering og fattigdom. Vi snakker om
vennskap på tvers av kulturer og om islamisering. Og om Malmøs omdiskuterte
bydel Rosengård.
PÅ HJERTET
Jan har mye på hjertet. Det har han visst
alltid. Nylig ønsket han at kommunen
skulle ta i mot flere mindreårige flyktinger.
Det ble han alene om. Han synes det er
sørgelig når politikere i setter svake grupper opp mot hverandre. - Ordningen med
mindreårige flyktinger er til og med fullfinansiert, sier Jan. I Venstre har vi alltid
hatt en innvandringsvennlig linje. Vi ledet
flyktningplanen i kommunen, og har alltid ment at Norge må integreres i verden
og omvendt. Fanesaken er god integrering.
Han er særlig stolt over å ha Abid Q. Raja
med på laget. – Abid gjør en fantastisk
jobb i forbindelse med diskusjonsforaene
han har opprettet i kjølvannet av hijabdebatten, og sitter på en unik kompetanse
som er viktig. Han har en sterkt kritisk
holdning til innvandrermiljøene, og er
opptatt av at innvandrere, flyktinger og
asylsøkere må være en del av det norske
samfunnet.
UNYANSERT
Jan var i Sverige da debatten om
Rosengård raste som verst i norske medier.
Han kjente området fra før, og opplevde
Frp sin fremstilling av bydelen som unyansert. – De snakket om en bydel de enda
ikke hadde besøkt, og baserte uttalelser på
en forskningsrapport man ikke kunne
etterprøve kildene på, sier Jan. - Det er
merkverdig at Siv Jensen i Frp overser
fattigdomsproblematikken i Rosengård.
Derfor måtte han ta turen, fra Malmøs
bedre bysentrum, inn i Rosengård, sammen
med en drosjesjåfør med en hudfarge alt
annet en lys. – Rosengård er helt klart
ikke noe godt sted å vokse opp. Bydelen er
28
KLAR MAGASINET
preget av fattigdom, nedslitte hus, som
huseiere ikke pusser opp. De som har
anledning til å flytte vekk fra området gjør
det, sier Jan. Blant de som bor i Malmøs
bedre stilte områder er bydelen ensbetydende med ordet mugg. – Men skyldes
dette muslimer?, sier en engasjert Jan.
Svaret hans er entydig nei. - Det er ikke
muslimer som eier boligblokkene som
forfaller, det skyldes ikke muslimer at
boligprisene er lave og at det på bakgrunn
av dette skapes ghettotilstander. Når søknader om oppholdstillatelse tar lang tid,
flytter mennesker på flukt inn til venner
og kjente. Det er ingen tvil om at trangboddhet kan skape frustrasjon og vansker.
- Forøvrig var 80 prosent av de som
demonstrerte mot nedleggelse av ungdomsklubben i bydelen svenske middelklasseungdommer, fortsetter Jan. Mine
kilder forteller dessuten at det var et TVselskap som betalte ungdommer for å
kaste stein og skape bråk.
TILFELLET
- Tilfellet Rosengård viser hvordan svenske
myndigheter ikke har satt integreringsspørsmålet nok i fokus. Frp hevder derimot
at tilfellet Rosengård er et resultat av naiv
tolerant innvandringspolitikk og et bevis
på at det at det foregår en islamisering i
Norden og Europa. De hevder at Rosengård
er et eksempel på hvordan det vil gå også i
Norge hvis vi ikke stopper muslimenes
frammarsj. Diskusjonen lokket Aps
Martin Kolberg ut på glattisen og fikk
ham til å erklære ”krig” mot radikal islamisme. Kan vi få ”Rosengårdtilstander” i
Norge? Jan griper umiddelbart fatt i ordet
snikislamisering, og omtaler det som et
konstruert ord på et fenomen som ikke
finnes. – Helt alminnelige, vanlige muslimer gjør ingen fortred, ei heller hinduer
eller buddhister. I Norge har man ført en
bevisst politikk med å spre flyktninger og
asylsøkere i det ganske land. Dette er med
på å hindre risikoen for ”ghettotendenser”.
Dessuten har skiftende regjeringer betalt
kommuner godt for å legge tilrette, slik at
ikke alle innvandrere, flyktinger og asylsøkere ender i Groruddalen.
INTEGRERING
Kan mislykket integrering og fattigdomsproblemer i en forstad i Sverige lære oss
noe om integrering i Arendal? Jan svarer
umiddelbart ja, og trekker frem det internasjonale Arendal. Vi har allerede fått til
mye, smiler Jan. Han skryter av voksenopplæringen og deres resultater. Jan
skryter av Røde Kors sin virksomhet. Han
nevner Arendal kommunes ansettelse av
mennesker fra ulike kulturer i en traineeordning. Vi må heller ikke glemme at vi
har et rikt flerkulturelt fagmiljø i både
Gard, Grid og Sevan Marin. Vi har et
sammensatt innvandrermiljø i Arendal.–
Hans grunntro er følgende: - vi skal ha
respekt for barn, respekt for kvinner og
respekt for den fri tanke. Vi skal være
åpne, men likevel være villig til å ”sette
foten” ned dersom det trengs. De som
kommer til Norge av ulike årsaker må
være villige til å lære seg norsk og åpne seg
for dem som bor i landet. Målsetningen
må være å komme seg i arbeid, sier en
tydelig Jan.
PÅ TVERS
Da Agderposten tidligere i år hadde en
reportasje om to Hisøykvinner som hadde
tatt i mot hver sin flyktningfamilie som
sin egen, ble Jan tydelig rørt. Han skrev
brev til damene og takket dem for at de
turte å se forbi hudfarge og språk. Jan takket dem for at de var villige til å ta i mot
en ny verden. Han er opptatt av vennskap
på tvers av kulturer, og på lørdag skal han
hugge ved og rydde mark sammen med
en gjeng bestående av burmesere, somaliere, kongolesere og nordlendinger. Veden
deler gjengen seg i mellom og bonden står
igjen med ryddet mark. Han ler godt når
han erkjenner at burmesiske bønder er
langt bedre til å hugge ved enn en norsk
kontormann. Budskapet fra Venstre-mannen kommer fra rett hjertet, - rekk hånda
frem og ta i mot nye vennskap. Det er det
som bringer samfunnet fremover. Jan er
en politiker som tror på det gode i mennesket.
KLAR MAGASINET
29
30
KLAR MAGASINET
Skyld og skam er noe vi alle kjenner – innimellom. Noen mer
enn andre. For de fleste av oss gir det ikke andre konsekvenser
enn en dårlig følelse, en dårlig dag eller et dårlig forhold til en
annen person. Som regel ordner det seg med en unnskylding
eller en samtale. For andre kan skammen bli så dyp at den leder
til selvmordstanker.
Av LEIF STRØM
Skyld og skamfølelser er
knyttet til mange av livets
sider som i utgangspunktet
er helt naturlige; kjønn,
legning, tro, forhold, barn,
mat, jobb – ja, til og med
egen kropp. Uoverlagte
handlinger og bemerkninger (som bare faller ut
av en) kan også lede til
skyld og skam.
Mange har utført ting de skammer seg
over. Jeg leste nettopp en artikkel om en
fangevokter fra Guantamo fangeleieren
som skammet seg over sine handlinger.
Han sto frem med sin skam og ba om
tilgivelse. Det blir stadig mer vanlig. Vi
ser oftere og oftere idrettsutøvere som
har dopet seg til seier og som i ettertid
angrer. Noen har misbrukt tilliten til
arbeidsgiver eller venner og stjålet ting
som aldri ble oppdaget, men som man
skammer seg over. Det er jo en kjent sak
at mange innrømmer sine synder på
dødsleiet.
PASIENTER SOM
SKAMMER SEG
Mange pasienter med risiko for hjertesykdom opplever at helsepersonell påfører dem følelser av skyld og skam. Noen
leger godtar ikke at noen pasienter er
mer opptatt av å kose seg med god mat
enn å leve lenge. Det burde de!
Mellom ti og femten tusen mennesker i
Norge lider av arvelig høyt kolesterol
(familiær hyperkolesterolemi). Høyt
kolesterol har blitt skambelagt av legestanden – det blir kalt en livsstils sykdom.
Skamfølelsen gjør at mange innstendig
prøver å forklare andre at deres tilstand
er arvelig. Noen sier at de ikke har høyt
kolesterol i det hele tatt, men at de har
en genetisk sykdom eller en blodsykdom.
SKAM OG MAT
Skam knyttet til mat – enten man spiser
for mye eller for lite – er utpreget og
utbredt. Mange sliter med dårlig samvittighet fordi man ikke greier å styre
matvanene dit man vil. De som overspiser
kan ha det like vondt som de som lider
av bulimi eller anorexia.
KLAR MAGASINET
31
SPISEFORSTYRRELSER
Den dype skammen er smerten ved å se
seg selv som en som ikke fortjener å bli
elsket. Det er mye som kan være skam,
men den verste er å innrømme egen
skam. Angst og sorg kan man snakke om
og få trøst for – skam er bare forkastelig.
Dyp skam er ofte knyttet til selvhat og
selvforakt. I mildere form for skam kan
man ty til galgenhumor – man kan
skamme seg uten å føle skyld. Ved den
dype skammen er det hele seg selv man
skammer seg over. Man frykter å bli
avslørt som den man er. Man ønsker å
forsvinne – bli borte i et hull. Mange
selvmord kan forklares med skam.
Skammen kan være grunnfølelsen bak
spiseforstyrrelser – hvor selvforminskingen og selvskading av kroppen er
blitt en konkret aktivitet.
KROPP OG SEX
Kroppen har vi fått utlevert av naturen,
og for å føre slekten videre må vi nødvendigvis ha sex. Det er egentlig helt
utrolig at det er så mange skambelagte
tabuer rundt disse begrepene. Når det
gjelder kroppen vår, er det vi selv som er
hovedskaperne av skam. Uansett hvor
vakker kropp vi har, finner vi ett eller
annet å skamme oss over. Alle skjuler så
godt vi kan det vi ikke finner tiltrekkende.
Sex er for mange ensbetydende med synd. Fra
barnsben av blir vi opplært
til å skjule både kroppsdeler
og følelser som har med
sex å gjøre. Fy, fy sier vi til
barn som tar på seg selv.
I muslimske samfunn, som styres av sharia
lovgivning, skal kvinnen være helt tildekket, og ikke gå ut av huset uten i
følge med et familiemedlem. Kvinner er
fristerinner, og mannen er tydeligvis den
som ikke kan stå i mot. I ortodoksne
kristne samfunn er reglene for utøvelse
av sex både strenge og forbundet med
skyld og skam. Det vestlige samfunnet
utenfor religionene, utvikler seg i stikk
motsatt retning, med mer åpenhet og
nakenhet.” Alle” virker åpne for sex og
forteller om sitt sexliv – gjerne i media.
SKAM OG LEGNING
Mange har meninger om homofili, og
mange gir uttrykk for dem. Enkelte
kristne vil ”omvende” homofile til å bli
hetrofile. Hvorfor det? Er det en skam å
være homofil?
32
KLAR MAGASINET
Fra en debattside på internett fant jeg
dette:
”Noen ganger blir jeg målløs i møter med
mennesker som mener at homofili er en
synd og sykdom. Det virker nesten som vi
bor på forskjellige planeter. Kanskje det er
et dumt spørsmål, men har dere noen tips
til hvordan vi som er skeive kan møte disse
menneskene som mener at vi er syndere og
syke? Har vi noen grunn til å skamme oss
over vår legning?”
Svar: Det kan være krevende å svare
mennesker med slike holdninger. Det
pleier å fungere – i hvert fall over tid –
rolig holde seg til de faktiske forhold, det
vil si å bringe videre det man vet om
homofili ut fra moderne viten.
Fordommer fra uvitende mennesker må
vi leve med i uoverskuelig fremtid – men
at homofili er en sykdom som du skal
skamme deg over – det tilbakevises herved bestemt.
HVA ER EGENTLIG SKAM
OG SKYLD?
• Skam er knyttet til det vi opplever
at vi er.
• Skam oppleves derfor mer smertefullt
enn skyld.
• Skam gjør oss mer utsatt for psykiske
lidelser
• Skyld følger noe vi gjør eller har gjort,
spesielt noe som kan skade eller såre
andre
SKAMMENS VESEN:
Skam er en forstyrrelse i selvfølelsen
Dyp skam kan være en følelse av at man
ikke er verd å bli elsket
Den skamfulle forventer ikke trøst, men
forakt
Skam kan være frykt for å bli sett, avslørt
for noe negativt
Den akutte skammen utløser kroppslige
reaksjoner – man ønsker å bli borte
Skam kan også komme av ikke å bli sett bli oversett, ignorert
Et barn som stadig blir mishandlet, ydmyket og opplever mangel på omsorg kan
utvikle skam
Den dypeste formen for skam er nok å
tilby sin kjærlighet – og bli avvist.
KAN SKYLD OG SKAM
”HELBREDES”?
Ekte skyldfølelse ber om konkrete helbredelsesbetingelser. Denne prosessen
inneholder følgende trinn;
Anger, (ønske om at handlingen eller
normbruddet var ugjort). Erkjennelse,
(selvinnsikt). Bekjennelse eller innrømmelse, (sosial og utadvendt verbalisering
av erkjennelsen). Åpenhet, (behov for å
dele eller snakke ut om det som skjed-
de). Be om tilgivelse, (motivert av evne
til medfølelse og empati på grunn av
smerte eller urett påført andre).
Oppriktighet, (vilje til å vedkjenne seg
normbruddet). Nærhet, (mot og ryddighet til å oppsøke de som er skadelidende
av feilgrepet). Ansvarlighet, (vilje til å
gjøre godt igjen, sone eller på annen
måte reparere konsekvensene av normovertredelsen.) Endring, (vilje og behov
til å lære av hendelsen slik at gjentakelse
kan unngås.)
SKAMSYNDROMET.
Der ekte skyld leder til anger, blir fortrengning naturlig for skam. Når skyld
vekker behov for bekjennelse, motiverer
skammen til å benekte. Ved skyld søkes
nærhet. Med skam blir avstand naturlig
valg. Der skyld velger ord, deling og innrømmelse, prioriterer skam nesten alltid
taushet. Skyld framdriver åpenhet, skam
lukkethet. Skyldfølelse lengter etter oppriktighet mens skam lyver. Ekte skyld vil
være synlig når skam prøver å bli borte. .
KLARKLAR
KRISTIANSAND
MAGASINET
33
Det ellevte bud:
Du skal ha rent undertøy!
Tre historier om skyld og skam
Odd Volden
II
-Hva er det egentlig du jobber med, onkel Odd, spør niesene og
nevøene. -Godt spørsmål, svarer jeg. -Det får far eller mor forklare deg, tenker jeg. Mine søsken og mine svigers og svogers
lever i den virkelige verden, der voksne mennesker har seriøse
jobber. Gudene vet hvordan de forklarer sånne som meg.
I
Vi skammet oss kanskje vel mye før i tida. -Du skulle skamme
deg! -Sett deg i skammekroken! -Tenk om du blir påkjørt på vei
til skolen i dag og kommer på sykehus og doktoren får se at du
ikke har rent undertøy! Fy for skam!
Jo, det har vært mye kollektiv rødme i det norske samfunnet. Og
alle utropstegnene viser at skam ikke var til å spøke med. Skam
var seriøse greier!
-Han har atferden til en som aldri har vært straffet, sa en kamerat
om en felles kamerat. Folk som var hemningsløst selvsikre og
skamløse stakk seg ut i Norge på syttitallet. Men nå begynner det
å bli så mange av dem at vi ikke lenger legger merke til dem.
Det er ikke muslimsk ekstremisme, men den selvhevdende, norske
hverdagsekstremismen som truer oss: Idealene om å være raskest,
størst, penest, flottest, best. Idealene om å være originale og å bli
lagt merke til. Idealer som frontes av de av oss som ikke skjønner
at vi alltid står i relasjoner til flere enn familien, arbeidsgiveren
og en optimalisert vennekrets. Som ikke skjønner at også vår
taletid er begrenset. Som tåler så inderlig vel den urett som ikke
rammer oss selv.
-Eige dåkke ikkje skammaved, pleide en venninne spørre når
ungene kastet seg for grådig over matfatet. Dette spørsmålet har
vært stilt av oppgitte mødre i generasjoner. Men nå har de gitt
opp. De har sluttet å spørre. Nå er det meningen at vi alle skal
forsyne oss uhemmet fra øverste hylle, døgnet rundt, fra vugge til
grav, herfra til evigheten.
34
KLAR MAGASINET
Ansikt til ansikt er de hyggelige og interesserte. Jeg tviler ikke på
at de vil meg vel. -Men har du ingen jobb, onkel Odd, spør barna
deres. Bevisbyrden ligger på meg. Nei, jeg har ingen jobb. Jeg er
uføretrygdet. Og da må jeg vel være syk, da. Alltid og hver eneste
dag.
Hva tenker naboene som ser meg på joggetur den ene dagen og
med det store, oransje honnørbeviset på bussen dagen etter? Hva
forteller de barna sine? Den store, blide, åpne fortellingen om
velferdsstat og mangfold? Eller den lille, sinte, lukkede fortellingen om snyltere og latsabber?
-Kan jeg egentlig skrive dette, tenker jeg og skynder meg å legge
til at jeg forholder meg nøye til lovverket. Jeg har de nødvendige
diagnosene og den nødvendige samforstanden med legen og
NAV. Jeg gjør nytte for meg, selv om det meste av det jeg holder
på med er frivillig arbeid.
Det jeg tjener ved siden av trygda, har jeg lov til å tjene. Når jeg
løper, er det kroppen som løper. Når jeg viser honnørbeviset på
bussen, er det psyken som ber om rabatt.
Men det vet jo ikke naboene. Og slikt er ikke lett å forklare barn.
-Kanskje jeg skal skrive en barnebok, tenker jeg: ”Onkel Odd går
ikke på jobb, men han har et slags liv likevel”.Vil noen gi ut en
slik barnebok? Eller vil den bli rammet av oppviglerparagrafen?
Vil den true samfunnsånden? Vil den bli beslaglagt av NAV?
Antakelig. Kanskje må jeg alltid leve med skyldfølelsen, uansett
hvor mye jeg strever for å leve et anstendig liv? Kanskje er en
dose skam egenandelen jeg må betale for velferdsytelsene jeg
mottar?
III
Vi skal utenriks: Fistula er en graviditetsrelatert skade
som kan oppstå i forbindelse med kompliserte fødsler
uten tilgang til nødvendig medisinsk utstyr og pleie.
Resultatet er store skader på fødselskanalen som blant
annet kan føre til inkontinens, svært sterke smerter, infeksjoner og andre alvorlige medisinske tilstander. Mer enn
to millioner kvinner i u-land lever med ubehandlet fistula
i dag.
I tillegg til at fistula er et medisinsk problem, er det også
sosiale stigma knyttet til det. Mange kvinner som har
fistula blir avvist av sine ektemenn eller partnere og
utstøtt av lokalsamfunnet på grunn av sterk lukt som
følge av at de mister kontroll over urin og avføring.
Fistula kan helbredes ved et kirurgisk inngrep og kan
forhindres ved gode fødselomsorg.
Fistula forekommer i hele verden, men er særlig utbredt i
Afrika. Utbredelsen av fistula er sterkt knyttet til fattigdom. I tillegg rammer fistula spesielt unge jenter. Dette
skyldes at mange gifter seg i veldig tidlig alder og blir
gravide før kroppen tåler påkjenningene av graviditet og
fødsel.
Det har også blitt rapportert om sterk økning i forekomsten av fistula i krigsområder hvor ekstremt brutale voldtekter av kvinner er utbredt. Dette gjelder for eksempel i
krigen i Kongo. (Wikipedia)
For ikke lenge siden så jeg en film om noen etiopiske jenter
med fistula. Filmen viste hvordan jentenes liv ble snudd
fra smerte og skam til sunnhet og verdighet gjennom
relativt enkel medisinsk behandling. Men mer enn to millioner kvinner i u-land lever altså med ubehandlet fistula
i dag.
Og så har jeg brukt det meste av min taletid i dag til å
vase rundt i den norske skammen? Det er til å få skyldfølelse av. Legene som behandler fistula i Afrika bryr seg
neppe med pasientenes undertøy.
Når skal vi norskinger for alvor begynne å orientere oss
mot verden der ute? Det er mulig at verden er ferdigoppdaget, slik forfatteren Erlend Loe påstår. Men det er definitivt en stund til kvinnene i Kongo og Etiopia og andre
u-land er ferdigbehandlet.
Vi liker å tenke globalt når vi spiser, handler og drar på
ferie. Men ellers blir vi mer og mer lokale og oss selv nok.
En gang i tiden var i hvert fall sosialismen internasjonal.
Nå rekker den knapt nok til Porsgrunn. Kongstankene til
Erling Valvik & co er neppe like hårete sett fra Kongo.
Strengt tatt er de vel ganske provinsielle, samme hvor vi
plasserer kikkerten.
-Vi taper kampen om de lyseste hodene her sør hvis vi
ikke blir mer kultiverte og urbane, forlyder det på kronikkplass i avisa annenhver dag. Med andre ord: Det er
selvfølgelig ikke bra at folk tørster og at unge kvinner lekker
fra underlivet i Afrika, men vi er dessverre nødt til å
bruke alle våre krefter og all vår oppmerksomhet på å få
vann i Aquarama. Selv Kilden, Sør Arena og Dyreparken klarer ikke tilfredsstille de velutdannedes behov for underholdning, rekreasjon og
mening.
Bare det beste er godt nok for oss og våre barn. De afrikanske kvinnene
får heller lekke en stund til. Hvite menn plages ikke av fistula. Skammen
har både kjønn og farge.
KLAR MAGASINET
35
En dranker satt i ettertenksomhet og spurte sin kone om
hva hun kom til å gjøre hvis han kom til å gå før henne.
”Ville du gifte deg om igjen?” spurte han.
”Ja,” svarte hun
”Og bo her i huset vårt?”
”Ja.”
”Jeg vedder på at du til og med ville la han bruke
golfkøllene mine,” sa han bittert.
”Niks,” svarte hun, ”han er kjevhendt.”
Tre godt beduggede venner satt i baren på en jernbanestasjon og
ventet på toget.
Da toget kom, tok de en siste kjapp drink før avgang, og fikk
selvsagt liten tid til å rekke ombordstigning. Akkurat da toget
begynte å rulle løp de alt de kunne. To av de kom seg om bord, men
tredjemann snublet seg tilbake til baren, hikstende av latter.
Bartenderen ble nysgjerrig og lurte på hvordan det kunne ha seg at
han var i så godt humør, han hadde jo tross alt mistet toget.
”Ja visst mistet jeg toget”, sa den beduggede, ”men det som er
morsomt er at de andre to bare var med for å se meg vel av gårde.”
36
KLAR MAGASINET
En ikke helt edru kar kjørte mot kjøreretningen i en enveiskjørt
gate og ble stoppet av en politimann som sa:
”Hvor i all verden er det du skal?”
”Jeg aner ikke,” snøvlet mannen ”men jeg er nok sent ute, for alle
de andre er på vei tilbake allerede”.
Det var ei gang i 30-årene.
En profilert biskop var på tjenestereise med tog i bispedømmet.
Han satt i kupè, som datidens vogner var inndelt i. En eldre
dame var hans medpassasjer. Damen, som var av den mer
nysgjerrige typen, syns det var noe kjent med den lett
distingverte mannen. Hun ville gjerne vite hvem han egentlig var.
”Du er kanskje lærer du? våget hun å spørre.
”Nei,” svarte biskopen, ”men jeg har nok vært det en gang”:
Lang pause.
”Så er du kanskje prest da?”
”Nei, men jeg har nok vært det en gang det også.”
Ny lang pause.
”Så er du vel kanskje prost da?”
”Nei, men jeg har nok vært det også en gang”, svarte biskopen
stillferdig.
Det ble en ekstra lang pause. Så ser det gamle damen på biskopen
med et blikk fylt av bekymring og medlidenhet og utbryter:
”Ja, den fylla, den fylla!”
”I gamle dager spiste man mye tjukt grisekjøtt.
Da trodde man det var sunt. Morfar la på seg så
mye at han til slutt oppdaget at han hadde en
tykktarm.” Sa Emilie, 7 år.
Kransekakenedleggelse
”Vi feirer 17. mai fordi Norge ble fri fra krigen og hver 17. mai
går militæret sakte mot den døde soldats grav og legger ned en
kransekake.” Sa Vegard, 6 år.
KLAR MAGASINET
37
En hyllest til Jack London:
Den hvite logikks
100 aarsjubileum
”For meg er ”John Barleycorn” blitt den viktigste bok i mitt liv, fordi det er en bok om mitt eget
liv, skrevet 36 år før jeg ble født”
Av Ole Walberg
For folk flest er Jack London bare en hvilken som helst forfatter. I
en verden av globalisering og kanondiplomati, der penger har
dunket ned alle hans ideer om sosialisme, solidaritet og kunnskap, er han trolig moden for historiens skrothaug. Men for en
liten, men voksende global minoritet, som har kjempet seg
gjennom de samme slagene mot Kong Alkohol som Jack London
gjorde, er han blitt et ikon, den første person som satte navn på
de plager og lidelser enkelte virkelige fylliker må gjennomleve.
Han gjorde det for nesten 100 år siden og nøkkelordene er naturligvis ”Den hvite logikk”.
Når jeg sier enkelte fylliker, er det i respekt for Jack London som
delte tunge alkoholikere inn i to kategorier: De som endte dagen
i rennesteinen uten å oppdage hva som hadde skjedd med dem
og de som kom seg hjem, slik Jack London hevder at han gjorde
- på sine to stødige bein, men med det tristeste av alle livssyn:
Tanken på at livet bare er noe skrot uten mening. Mellom linjene
i siste del av ”John Barleycorn” kan vi ane at det egentlig bare er
to alternativer igjen: Fordelene og ulempene ved et selvmord.
Erasmus Rotterdamus sa at sannheten ikke gjør menneskene noe
lykkeligere. Henrik Ibsen pekte på at vi alle trenger en livsløgn
for å pukle oss gjennom livet, og Jack London forklarte hvorfor.
Gjennom overdrevet drikking over lange perioder kan man oppdage ”sannheten”, klart og tydelig, fordi alle de naturlige ”overlevelsesdistraksjonene” er blir tatt vekk. Men denne klare åpenbaringen er så stygg og så ødeleggende at de fleste personer som er
blitt konfrontert med Den hvite logikk, skulle ønske at de aldri
hadde åpnet døren til denne ”sannheten bak sannheten”. At det
ikke finnes et snev av håp om et liv etter døden er bare en av
mange dårlige nyheter i Den hvite logikk.
Noen av ofrene blir så skrekkslagne at de søker tilflukt hos Gud,
noe som kan ha vært tilfelle med en mann på min egen alder,
som fikk byttet ut Den hvite logikk med åtte år i Det hvite hus.
Skjønt, jeg er ikke overbevist om at Jack London ville ha plassert
denne presidenten i sin egen kategori av tørste menn.
I LONDONS FOTSPOR
For meg er ”John Barleycorn” blitt den viktigste bok i mitt liv,
fordi den er en bok om mitt eget liv, skrevet 36 år før jeg ble
født. Som gammel sjømann og skribent kan jeg gjenkjenne hver
eneste tanke og ide, inkludert den stadig sterkere vegringen mot
å nærme seg tastaturet uten en stadig større dose med flytende
inspirasjon.
Jeg leste boken for første gang som 19-årig sjømann i Buenos
Aires, der jeg hadde fått den i julegave sammen med et varmt,
38
KLAR MAGASINET
men litt moraliserende brev fra en eldre dame i den danske
sjømannsmisjonen.
-¬Det var da en fin fortelling, tenkte jeg, da jeg la boken vekk
mellom stuntene med spritglass og kvinnebein som dinglet fra
barkrakkene i Viente y Cinco de Mayo-gaten i Buenos Aires. Men hvorfor all denne lidelsen i slutten av boken?
Jeg var ung og var nettopp blitt rekruttert av denne fascinerende
bror og venn og kommandant, Kong Alkohol, og manglet
erfaringen til å begripe alt dette snakket om hva Den hvite logikk
egentlig var for noe.
De neste 30 årene, fra jeg var 20 til 50, skulle jeg gradvis finne det
ut, og det demret til slutt helt, da jeg leste boken på nytt samtidig
som sjefen min brukte nokså mye tid, krefter og penger på å
kaste meg inn på en norsk Minnesota-klinikk i et forsøk på å få
meg edru, mot alle odds.
Det som møtte meg i denne tørrdokken var ikke den klassiske
drankeren i rennesteinen, men en samling åpenbart normale og
forholdsvis vellykkede kvinner og menn, hvis det ikke hadde
vært for det faktum at disse moderne flaskedisiplene hadde
påført sine nærmeste medmennesker usynlige, men alvorlige arr
bak sine perfekte fasader.
FORUT FOR SIN TID
Den gamle danske damen hadde advart meg mot alkohol, og det
samme hadde min mor, men selv ikke hundre ville hester kunne
ha trukket meg ut av selskapet med min nye, men livsfarlige venn
i de 30 årene denne spritens Dracula-fyrste festet grepet rundt
nakken min, Selv koner, elskerinner, barn og raske turbobiler
måtte vike, da denne kompanjongen var i nærheten.
Da jeg våknet på Minnesota-klinikken, klarte jeg gradvis å knekke
koden på Den hvite logikk, slik Jack London hadde gjort en
mørk og stille kveld bak de smårutete vinduene i Glenn Ellen,
der den kjære vennen i glasset foran ham ikke lenger vil gi ham
fred og ro i sjel og sinn.
Jeg kan ha manglet Jack Londons erfaring, da jeg la ut på den
samme turbulente livsferden som han hadde gjort. Jack London
på sin side, manglet kunnskapen om det som skulle bli kjent som
Anonyme Alkoholikere (AA) 20 år etter at John Barleycorn ble
publisert.
AA og deres 12 trinn mot edruskap ble lansert i midten av 1930årene og er ingen mirakelkur mot alkoholmisbruk. Men det var
den beste kuren som fantes den gang, og det er den beste kuren
som fortsatt eksisterer i dag. Og den er uten tvil mer effektiv enn
hva den offentlige norske helseetaten kan tilby 70 år senere.
Nærmere 100 år etter at Jack London presenterte sin diagnose på
en klassisk universell alkoholiker, mener den offentlige helsetjenesten i Norge fortatt at det går an å lære eller fortelle uhelbredelige
misbrukere som meg selv, at de kan drikke alkohol med fornuft
og måtehold. Noen tar seg til og med godt betalt for en slik
kvakksalvervirksomhet.
Dette beviser, om ikke noe annet, at Charles Darwin også må ha
tatt litt feil, da han lanserte sin teori om artenes utvikling.
Medisinerstudenter har ikke John Barleycorn i bokhylla, men de
burde lese den, om ikke annet som en mager erstatning for å stifte
personlig kjennskap med Kong Alkohol.
ÆRLIGHET
Når det gjelder Jack London, er han prisverdig ærlig når han
beskriver sine egne problemer med alkoholen i ”John
Barleycorn”. Men han er ikke noe mindre uærlig når han tar i
bruk det klassiske selvbedraget for å fornekte sin alkoholisme.
Han lanserer noe som ved første øyekast fortoner seg som en
uortodoks og forenklet teori om at det finnes to ulike kategorier
alkoholikere, hvorav bare den ene rammes av Den hvite logikk,
mens den andre blir liggende å gape i rennesteinen. Kanskje er
dette den kompliserende faktoren som gjør at norske helsemyndigheter den dag i dag ikke har klart å sette en definisjon på en
alkoholiker. Uten en slik definisjon og diagnose, er det umulig å
utarbeide en effektiv behandlingsstrategi.
Og uten en effektiv behandling, må tusenvis av norske unger
gråte seg i søvn hver eneste kveld, mens det snubles i flasker og
glass utenfor soveromsdøra deres. Hver kveld mister de en ny
liten bit av den sunne barnefantasien og en ny liten bit av troen
på seg selv og livet, fordi den imaginære unnsettingsstyrken de
drømmer om, aldri dukker opp.
Hadde Jack London levd i dag, i andre sosiale omgivelser og med
kjennskap til AA, hadde han kanskje forkastet sin egen ide om at
noen ser sannheter og spøkelser, mens andre ikke ser noe som
helst. Han ville kanskje ha vedgått at Kong Alkohol ikke skiller
mellom sosiale klasser eller intellektuell kapasitet. De som blir
hektet, er dømt. Det finnes ingen annen løsning enn å korke
guden. Og hvis Den hvite logikk er involvert, må man ta tiden til
hjelp. Det finnes ingen ”quick fix” med raske løsninger og store
penger eller en yacht-tur til det sørlige Stillehavet, slik Jack
London selv forsøkte.
Det er egentlig litt av en ironi at mannen som beskrev den mentale kjerneeffekten av alkoholisme bedre enn noen annen, ikke
ville innrømme at han var alkoholiker. Men det er langt mer
tragisk at ingen medisinske vismenn - 100 år senere - er kommet
opp med en plausibel forklaring på hvorfor noen av oss må gå
gjennom de samme lidelsene i dag. Dette betyr formodentlig i
sin tur, at neste generasjon også må betale den fryktelige prisen
ved å lære av sin egen snubling, slik Jack London og resten av oss
måtte gjøre.
Det er egentlig litt for tidlig å markere Den hvite logikks 100-årsjubileum allerede nå. Men Jack London hadde akkumulert sin
kjennskap til denne sinnstilstanden i årene før ”John Barleycorn”
kom ut i 1913. Og hans alkoholiserte åndsbrødre av i dag finner
alltid et påskudd for å feire på forhånd, i tilfelle de skulle bli konfrontert med ”Den neseløse”, den mest fryktinngytende av alle
monstrene i Den hvite logikk.
Takk skal du ha, uansett Jack. Du har gitt oss andre, som kom
etter, litt mer selvinnsikt. Dine observasjoner er like krystallklare
i dag som de må ha vært for 100 år siden. Basert på dine analyser
har jeg kommet meg gjennom et fem år langt tilfriskningsprogram, der jeg har gjennomdaget boganvillaens skjønnhet i lyset
fra tunnelåpningen.
Takk og hilsen fra Ole. Jeg er alkoholiker. Og det var du også, er
jeg redd.
(John Barleycorn kom ut i 1913 og ble senere oversatt til norsk
med tittelen Kong Alkohol. Jack London døde i 1916, 40 år
gammel. Det er sterke indikasjoner på at han begikk selvmord,
men ekspertene strides
KLAR MAGASINET
39
40
KLAR MAGASINET
Gnoti Seavton
Betyr: Erkjenn deg selv!
Det står over inngangen til tempelet i Delphi, hvor oraklet gav råd i
vanskelige spørsmål om fortid, nåtid og fremtid.
Illustrasjon og tekst Arvid Bergstøl
Mitt sinn er som et stort, uutforsket hav med ukjente dybder, mange
øyer og fremmede kyster. ”Bevisstheten” heter skipet som seiler der og
jeget er skipper ombord. Skipsloggen er samvittigheten og hukommelsen. Der er all navigasjon tegnet inn. Kurs som ble satt, navigering
og hvem som stod til rors, fart og avdrift, kosthold om bord, observasjoner
under ferden, alt sammen er skrevet inn i loggen. Hva skipperen gjorde
da skuta grunnstøtte og dramaet om bord de gangene skipet holdt på å
havarere, men fikk hjelp og ble tauet til land for reparasjon.
Skipsloggen er vanskelig å tyde i dag for den har i løpet av livet vært
dårlig behandlet. Sider er revet ut, overstrykninger og endringer er foretatt, andre sider er nesten utvisket på grunn av brennevinssøl. Det driver
vrakgods rundt i havet etter havariene, ukjente båer og skjær er dårlig
merket i draftet, så jeget må holde skarp utkikk i farvannet. Ikke slappe
av. Av og til mørkner også havet skremmende og varsler uvær. Da er det
tryggest å søke havn på min egen odde, innenfor min egen molo.
Nå er ”Bevisstheten” sjeldnere ute på det åpne hav.
Skroget er begynt å morkne og jeget plages med gikta.
Da er det greiere å holde seg innaskjærs, sitte på bakken og irritere seg
over Gud.
”Åffer i Herrens navn”, sier jeg til Ham, ”har Du skapt meg slik Du har?
Hvorfor har Du gitt meg alle de dumme, destruktive tankene jeg har om
meg selv, mindreverdfølelsene og de gale valgene jeg tar. Ikke minst de
jeg har gjort tidligere i livet.
Du som vet alt, må jo vite at skam og skyld er tungt å bære på.
For skammen er en hånlig faen som sier: Jeg skal klamre meg til deg
uten å elske deg, og jeg vil fordømme deg, kritisere og ydmyke deg så
lenge du er i mitt favntak. Jeg skal suge energien ut av deg og ødelegge
selvtilliten din så du blir usikker sammen med andre mennesker.
Syns Du jeg overdriver, Gud? At jeg pjatter og syter som en bortskjemt
liten drittunge. Men åssen skal jeg ellers få Deg til å trøste meg?
Slik jeg har lært Deg å kjenne kommer Du vel til å være taus.
Slik var de voksne da jeg var liten. Hysj, sa de, eller de så bare på meg
med et tomt blikk.
Jo da, de var snille med mat og klær og sånt, det var ikke det.
Jeg ble aldri utsatt for vold, - bare for taushet.
Men når jeg lytter til skamfølelsen som stadig lever inni meg som voksen,
da blir jeg ganske forbanna når jeg tenker på de voksne den gang jeg var
liten. Taushet, feighet, dumhet og frykt rådet. De kunne ha snakket om
skyld og uskyld, om forskjeller på riktige og gale ting. Gitt gode råd,
vært åpne om sitt eget liv. De kunne oppført seg som voksne skal mot
barn. De kunne trøstet og straffet, ikke bare laget forvirring.”
Minner fra barndommen har gitt følelser av skyld og skam som har fulgt
meg i livet. Det var kanskje ikke store, forferdelige ting som skjedde, men
de satt dype spor. Så da jeg som 12-åring møtte kong Alkohol fikk jeg
fra første drink en vidunderlig følelse av frihet og livsmot.
Jeg var seks år i 1942, verdenskrigen hadde vart i to.
En kveld pakket min mor en liten koffert, la ned noen lette blondeplagg.
Hun var trist i blikket, smilte oppmuntrende: ”Du skjønner”, sa hun, ”i
morgen må mamma på sykehus en tur, så du må bo nede hos mormor
et par dager.”
Mamma, fundamentet i mitt liv, hun som gav trøst og trygghet, pakket
den kvelden alt dette ned i en liten koffert.
Jeg sov ikke mye den natten, tenkte og fantaserte og ble reddere og
reddere for å bli uten min mamma.
Neste morgen fulgte jeg henne til gatehjørnet. Der så jeg henne gå mot
sykehuset. Hun stoppet, vinket, - da skrek jeg, fortvilet og redd:
”Jeg håper jeg aldri får se deg mer!”
Det ble slik, - jeg så henne aldri igjen.
Få dager senere kom min far fra sykehuset. Bestemor, tanter og mine
brødre, alle samlet seg rundt den store mannen som stod der og gråt
ordløst og krampaktig.
Mens de gråt, listet jeg meg vekk og krøp under en seng. Klemte meg
helt innerst i kroken mot veggen, gnurte nesa inn i støv og tårer og en
ufattelig fortvilelse, fordi jeg med mine forbannede ord hadde fått Gud
til å ta mammas liv.
Noen dager senere gikk gravfølget fra sykehuset til kapellet. Familien
syns jeg var for liten til å følge, så jeg stod alene hjemme bak gardinet og
så gravfølget gå forbi.
Samme dag ble jeg flyttet fra min far i andre etasje ned til bestemor i
første. Ingen snakket med meg om det vonde som hadde skjedd.
Et par år senere sa bestemor til meg en kveld jeg kom hjem: ”Han der
oppe skal gifte seg til lørdag. Du skal aldri se ham mer”.
Jeg har aldri forstått hvorfor hun sa det så hatefullt og forstod heller ikke
hvorfor jeg ikke skulle se ham mer. Bestemor var en mektig dame hvis
ord var lov. Så når hun sa min far var et monster, så var det ingen som
forklarte noe eller spurte hva jeg følte. Ikke torde jeg spør heller, for da
var jeg redd bestemor ville sende meg til pappa. Og det ville jeg ikke, for
jeg stolte ikke på noen av de.
Så her sitter jeg om bord på ”Bevisstheten” og ypper med Gud. Anroper
sjelens krisesenter med: ”Fader Vår – Du som er i himmelen.”
”Gud”, sier jeg ”det er ikke i himmelen du skal være, du skal være i
hjertet mitt og rydde opp. Gjøre ordentlig rent, kaste det jeg ikke har
bruk for, og så plassere de andre tingene der de hører hjemme. Åffer gav
du oss mennesker de syv dødssyndene? Griskhet, hovmod, begjær,
misunnelse, fråtseri, sinne og dovenskap. Du har også ansvar for:
Feighet, unnfallenhet, ansvarsfraskrivelse, kontroll over andre mennesker,
for eksempel. Jeg har aldri forstått din såkalte godhet når jeg ser alle
”gavene” du har puttet i sekkene til oss mennesker.
For mange år siden trodde jeg det var Du som var i flasken da jeg tok
min første drink. Alkoholen gav en vidunderlig frihet som jeg takket
Deg for med tårer i øynene mange ganger. Drinkene fleipet vekk vonde
tanker om barndommen og gav tro på livet.
I begynnelsen ja, men med årene ble jeg alvorlig alkoholavhengig og da
tok drinkene kvelertak på livet mitt, ødela familien og økonomien og lot
meg sitte i ensomhet og speile meg i skyld, anger, savn og skam.
Den gang sa du heller ikke noe.”
Jeg ser utover sinnets hav. Er det egentlig så viktig å se mismodig på det
som skvalper i livets kjølvann?
Er det ikke viktigere å holde kurs fremover i livet?
”Selvopptatt idiot,” sier jeg og sparker ”Bevisstheten” i dekket. Skotter
flau mot himmelen: ”Du får tilgi Gud, jeg skammer meg over å gi deg
skylda for alt, men det er lettere å gi den til Deg, - enn å beholde den
sjøl.”
KLAR MAGASINET
41
Denne artikkelen skrev jeg for fagbladet
Rus&Avhengighet i 1998. Den er fremdeles
svært aktuell.
Den danske sosialoverlegen Peter Ege misjonerer1 sterkt for bruk av medikamenter i behandlingen av
rusavhengighet. Han tar feil. Gjennom egne erfaringer – både som aktiv og tørrlagt alkoholiker og
fra kjente fakta – vil jeg advare mot en slik trend innen all rusbehandling.
Av ODDMUND HARSVIK
Som ungdommer flest drakk jeg første
gang for å være tøff, for å våge å gjøre
det jeg ellers ikke våget, for å få mot til å
være og for å bli god nok i egne øyne. I
motsetning til andre
ungdommer – som ikke ble alkoholikere
– fant jeg løsningen på livet langt nede i
flasken. Jeg drakk for å skjule min alkoholisme.
Den gode følelsen som fulgte meg i
begynnelsen av min drikkekarriere, formet
meg som menneske. Jeg lærte å like de
lettvinte løsningene, det å slippe å kjenne
på følelser som gjorde vondt. Livet skulle
bygges fra den skyverdenen jeg drakk
meg opp på. Men en sky som fundament
holder ikke. Når alkoholen forsvant,
sprakk fundamentet, og jeg måtte begynne
på nytt. I tillegg medførte toleranseut-
42
KLAR MAGASINET
viklingen for alkohol at de skikkelige
positive virkningene uteble. Som det
erfarings– og kontrollmennesket jeg – og
andre alkoholikere/
rusavhengige er – ville jeg forsøke å kontrollere meg tilbake til den gode rusen.
Det var som å legge hånden på en glovarm
plate, brenne meg gang på gang for så å
prøve på nytt. Jeg var av de heldige;
medisinen virket ikke lenger, og jeg
hadde ikke viljestyrke nok til å forsøke
flere ganger.
Det jeg nå har beskrevet, er typisk for de
fleste rusavhengige. Like typisk er det
jeg kaller “den kjemiske virkeligheten”
som langvarig rusmisbruk setter oss i:
“Eksperter” har i flere år karakterisert
hasj som ufarlig. Likevel er det et faktum
av misbruk av stoffet skaper symptomer
som kan skape panikkartede følelse som
slår ut i symptom på paranoia. Kronisk
alkoholmisbruk, eller abstinens, kan
fremkalle hallusinasjoner og vrangforstillinger. Amfetaminbruk har vist seg å
gi symptomer på diagnoser som ikke kan
skilles fra schizofreni. Langvarig kokainmisbruk, eller en overdose kokain, kan
være opphavet til dilerium og paranoia.
Hallicinogener som eksempelvis LSD,
fencyklidin (PCP) og psilocybin, kan
skape en masse psykotiske symptomer.
Alle disse stoffene har vært utprøvd i
dyreforsøk. Konklusjonen er at akutt
eller kronisk misbruk, eller å stoppe
bruk av et psykoaktiv stoff, kan fremkalle
mange schizofrenilignende symptom.
Selv befant jeg meg i en virkelighet der
jeg for meg selv - i tunge stunder (og de
var det mange av) - innrømmet at jeg
var alkoholiker. Men ikke slik alkoholiker
som alle de andre. Jeg drakk for å styrke
min kreativitet, for å opprettholde min
intelligens og kapasitet til å gjøre noe for
alle de som ikke var så heldige som meg.
Jeg hadde altså symptomer på schizofreni.
Ut fra mine og andres erfaringer, er jeg
ikke i tvil om at en behandling med
stemningsendrende medisiner ville ha
ført meg lenger inn i sykdommen.
Isteden fikk jeg muligheten til å bli tørr
og dermed få min sunne fornuft tilbake.
I dag ler jeg av tankegangen, den kjemiske
virkeligheten som fikk meg til å fortsette
å drikke.
– Men du var jo ikke avhengig av medikamenter, argumenterer psykiatere jeg
debatterer med. Nei! Jeg var ikke det.
Men jeg var avhengig av de lettvinte løsninger. Allerede i 1849 kom den svenske
legen Magnus Huss med sykdomsbegrepet
om alkoholavhengighet.
Fra sitt arbeid ved Serafinerlasarettet i
Stockholm samlet han sine erfaringer
om alkoholskader i en bok som han
kalte “Alcoholismus Chronicus”, eller
kronisk alkoholsjukdom. Det var også
første gang utrykket alkoholisme ble
brukt. Og med dette ordet mente
Magnus Huss å beskrive en tvangspreget
drikkemåte med nervøse symptomer
som angst, skjelving, hukommelsestap
m.m. Han ville med sitt nye begrep
betegne en medisinsk tilstand, ikke de
sosiale konsekvenser av drikkingen. Hans
beskrivelse av det han så, og hans slutninger, stemmer på mange punkter overens med hva store deler av dagens legevitenskap mener – og med mine erfaringer.
Alkoholisme (les rusavhengighet) er en
sykdom med to typer symptomer:
En mental besettelse og en fysisk kjemisk
avhengighet. Den fysiske medfører at jeg
ikke tåler alkohol. At det blir satt i gang
en fysisk reaksjon som gjør at kroppen
vil ha mer når den først får smaken på
akkurat dette stoffet. Den mentale delen,
går på de lettvinte løsningene.
På virkelighetsflukten vekk fra det vanskelige,
fra det uutholdbare. Ved behandling med
stemningsendrende medisiner - enten
den rusavhengige er avhengige av denne
typene eller ikke- blir hjernen minnet på
hvor fint jeg hadde det “den gang”. Min
mentale besettelse trår i kraft. Jeg skal på
ny kontrollere meg tilbake. På ny skal
livet mitt bli spennende, på ny skal jeg
oppnå nye, store høyder osv.
I dag er det nesten ni år siden jeg kuttet
ut alkoholen (denne artikkelen ble skrevet
for 11 år siden). Jeg har blitt fortrolig
med at det ikke finnes lettvinte løsninger.
At lives leves best gjennom å føle på
livets bunner og topper, at jeg trenger
min libido for å kunne kjenne, like eller
mislike. Jeg trives i dag best i hverdagen,
og det er ok, for det er hverdager det er
flest av. Jeg befinner meg i den situasjonen at jeg ikke trenger “å holde meg
unna alkohol”. Jeg er isteden så heldig at
jeg ikke har behov for... Og dette er takket være de erfaringer jeg har vært nødt
til å gå i gjennom i prosessen med å bli
edru. Abstinensen er en viktig del av
disse erfaringene. Jeg vet med sikkerhet
at uten disse, hadde jeg ikke vært edru i
dag:
medisinavhengighet finnes i en ny pille.
At vi kan kontrollere plager som følger
misbruk. Legenes tankegang er sikkert
velmente, men de er livsfarlige. Det rusavhengige trenger, er hjelp til å se konsekvensene av sitt misbruk, og at det finnes
muligheter til å få et godt liv uten rus.
Rusen er så depressiv, så nedverdigende
og elendig i seg selv at de da vil velge å
gjøre hva som helst for å bli edrue. De
vet av erfaring at abstinens går over, og
at den ikke kan kontrolleres bort.
Vi trenger ikke nye piller, men institusjoner,
behandlingsformer og behandlere som
vet hva det dreier seg om.
For å markere at et prosjekt så og si var i
havn (vanlig unnskyldning for å drikke),
ville jeg feire aldri så lite. Det endte opp
med en tre ukers fylletur, der resultatet
ble at prosjektet gikk på trynet. Etter å
ha tømt i meg en flaske vodka, satt jeg på
sengekanten skjelvende av abstinens.
Livet mitt var blitt så tungt at jeg bare så
to muligheter:
Enten kutte ut alkoholen, eller ta mitt
eget liv. Det første trodde jeg ikke var
mulig, og det andre hadde jeg ikke mot
til. Jeg satt og var maktesløs, så maktesløs at jeg for første gang i mitt liv måtte
be om hjelp.
Det vil ta for mye plass å gå inn på selve
behandlingen. Etter hvert som hverdagen
kom, ble livet nærmest uutholdelig.
Dessuten gav livet meg det ene lyskesparket
etter det andre, gode unnskyldninger å
drikke på for en 39-åring som nå skulle
oppleve livets topper og bunner edru for
første gang siden han var 16. Men jeg
hadde erfart at jeg ikke kunne kontrollere vekk abstinensen, at den måtte jeg
gjennom, skulle jeg få endringer i livet.
Og jeg ville ikke ha opplevd disse fånyttes. Jeg ville ikke ha levd alle disse jævlige
gårdagene, for så å måtte ta dem på ny.
Det var abstinensen som fikk meg til å
velge mellom et edru liv eller å begå selvmord.
Det er abstinensen som i dag får meg til
å si og mene at hvis jeg i ytterste konsekvens skal bli stilt overfor valget mellom
å ta en dram eller mitt eget liv, så vil jeg
velge det siste. Jeg slipper heldigvis å
velge, for jeg vet at det finnes alternativer
til begge deler.
Som nevnt; de lettvinte løsninger er et
viktig symptom på rusavhengighet. Jeg
har fortalt om min alkoholisme. Andre
typer rusmiddelavhengighet er akkurat
lik. Leger og fagfolk, som Peter Ege, er
med sin tankegang med på å opprettholde denne alkoholistiske tankegangen. De
er sogar smittet av den. Deres tanker går
på at løsningen på alkohol/narkotika/
KLAR MAGASINET
43
Et tankebilde
Av Arvid Bergstøl
Adam og Eva ble vist ut av Paradis fordi de smakte på et eple fra
Kunnskapens tre. Et lite bit – det var så vidt eplesaften sprutet inn
i kjeften på ham, var nok til å føde egoet i Adam. Gud ble vred, og
alt og alle i Paradis ble ganske forbannet. Samstemt sa de til Gud:
”Vis ut egoistene Adam og Eva, men gi dem noe med i bagasjen.
Noe som vil tynge og plage dem så lenge de lever.”
”Okay,” sa Gud. ”Jeg gir dem syv dødelige synder med i bagasjen.
Griskhet, hovmod, begjær, misunnelse, fråtseri, sinne og dovenskap. Hver enkelt dødssynd vil være en mulig dødelig besettelse
som kan holde den enkelte fast i en tom eksistens uten å oppdage
selve livet.
De vil ikke kunne kvitte seg med dødssyndene uten åndelig hjelp.
Mann og kvinne må oppdage at den beste reiseforsikring på
erkjennelsens vei er ærlighet, villighet og åpenhet med alt som
skjer med dem.
Oppdager de dette vil bagasjen bli lettere å bære, lettere å godta og
lettere å leve med. Da vil menneskene kunne løfte sine blikk utover
den veien de vandrer; ane konturene av Guds eksistens og minnene fra Paradis vil smile til dem.
Noen vil kalle den veien for åndelighet.
44
KLAR MAGASINET
Vil dere ha det morsomt i Paradis så lytt gjerne til menneskenes
evinnelige krangel og behov for forklaringer om absolutt alt
mulig. Kanskje spesielt om hva ånd og Gud og sjel er. For menneskene tror på det som er synlig og målbart. De snakker og grubler
over om de bruker 1 eller 2 eller 3% av hjernekapasiteten sin.
Spiller det noen rolle? Ingen av dem kjenner totalen – de skjulte
100%. Det gjør bare jeg.
Og til dere mine venner som ikke bryr dere om det, svaret er verken
synlig eller målbart eller uforanderlig eller verdifullt.
Med ”fornuften” prøver de å håne meg, forklare eller oppdage
meg, men jeg viker unna og skjuler meg i kjærlighetens vinder, i
barns latter og gråt, i fuglenes fjær og dyrenes pels, i gode menneskers handlinger og holdninger, i fødsel og død, i drømmer og håp.
Med dødssyndene i bagasjen vil menneskene hele sitt liv føle sjelelig
avhengighet, ufrihet og ensomhet. Derfor legger jeg noe mer i
bagasjen: Håpet og trangen til tro, behovet for kjærlighet og et lite
frø som kan få det hele til å vokse i hop: Muligheten til å søke meg
gjennom erkjennelse. Det skal nemlig ikke være lett å være menneske. Er dere ikke enige i det?”
Sa Gud til Paradiset.
SJAKK NATT
Mektig
bukter den seg frem
langsomt
men bestemt
han vrir seg vekk
snart treffes han mykt
fra en annen kant
han skyver den bort
får svar
med dobbel styrke
han kjemper stadig
mindre iherdig
det føles riktig
å gi etter
han gjør seg klar
ikke lenge etter
omslutter den ham
trekker opp glidelåsen
knepper knappen
og setter på nattens kavalkade
han sover lydig
KLAR MAGASINET
45
En dag
Enda en maske skal falle.
Enda et frostvern smelte.
Enda en smule umenneskelighet nedkjempes.
Men så er tiden moden.
Så skal flere enn vi selv se hvem vi rettelig er.
For slik blir det medmenneskelighet
og den maskeløse troverdigheten
som alle ser som en venn de trenger
Av Åsmund Olaf Unhjem
46
KLAR MAGASINET
MINI: Æ vet noen
mennesker sier at vi
honder verken har
følelser eller tanker
sånn som menneskane har. Heldigvis,
sier æ! Hvis vi honder
oppfører oss som om
vi e` flaue eller såra
eller noe, så e` det ikke
noe å bry sæ om, sier
de. Men hvis vi bjeffer
for å varsle tyveri eller
brann, da blir de glade
og stolte og sier: Se på honden din! Eller lytt te` honden din!
Jo, - det kan æ si alle at æ som e` hond vet å slitsomt det e` å aldri
ble årntli forstått.
Det vet æ etter å ha bodd sammen med pappa så lenge æ har levd.
Mange ganger gir han mæ skjølda nå han sjøl gjør noe domt.
”Fanken au Mini, åffer i granskauen gjorde du det”, kan han si i en
sånn oppgitt tone. Siden æ har hørt den regla før, så bryr æ
mæ`kke no` om det. Men nå han sier at æ må skamme mæ da setter æ labbane ner. Hvem som har skjølda for noe, kan en lett finne
ut a` nå en ærlig ser på hvem som har gjort hva. Sjøl om bevisane
e` heilt klare e` det allikevel vanskelig for mange å innrømme
skjølda. De bortforklarer å peker på alle andre enn på sæ sjøl. Men
æ tror at de som aldri innrømmer skjøld, skjuler løgna i sinnet sitt.
Der får løgnane juling av samvittigheten , og så blir falsk stolthet
te skamfølelse. En kan se det på mennesker som skammer sæ, da
rødmer de eller bler flaue å kanskje veldig sinna. Da har de noe de
vil skjule.
Forskjellen mellom skam og skjøld e` i grunnen enkel, men vanskelig å forstå for menneskane. Den som for eksempel heile livet
har hørt at nasa er for lang eller no` ant galt med sin person bygger kanskje opp skamfølelser i sæ sjøl. Så feil en føler om sæ sjøl
kan, etter mi mening, ble te skam. Mens skjøld e` noe en får når en
har gjort no`galt.
Da e` stor forskjell.
Det har hent, med andre mennesker i nærheten, at æ gjør no`
pappa bler flau for. Da kan han si: ”Den bikkja eier ikke skam i
livet!”
Snakk for dæ sjøl, tenker æ da.
Pappa leste noe for mæ i boka om Den lille prinsen.
Den lille prinsen spurte en dranker han møtte:
”Åffer drikker du?”
”Æ drikker for å glemme,” svarte drankeren.
”Hva ønsker du å glemme?” spurte prinsen.
”At jeg er skamfull.”
”Men hvorfor er du skamfull?”
”Fordi jeg drikker”.
Levevis, skjøld- og skam kan forandre menneskanes utseende.
Det forteller historien som pappa leste om Leonardo da Vinci og
Nattverden:
Leonardo da Vinci er en av kunsthistoriens aller største kunstnere
og et av hans mest kjente malerier er Nattverden.
Da han skulle male dette viktige bildet gav han seg selv en stor
utfordring. Han ville male inn det han syns var godt i Jesus skikkelse, mens alt det onde skulle sees i forræderen Judas.
Til de personene måtte han ha gode modeller, så han gav seg ut på
leting i Milanos gater, på torg og i katedraler for å finne en som
ville passe som Jesus. En dag han var til messe, fikk han se en korgutt som var Jesus uttrykte bilde etter Leonardos oppfatning.
Han ba korgutten med til atelieret og laget mange studier og skisser
av ansiktet hans før han satt han inn i bildet som Jesus.
Nattverden er et stort maleri, og Leonardo da Vinci var alltid opptatt med mange ting samtidig, så tiden gikk uten at maleriet ble
ferdig. Kirken ble mer og mer utålmodig og forlangte maleriet
ferdiggjort.
Den eneste figuren i Nattverden som da ikke var ferdig var Judas
og Leonardo gikk på nytt på leit i Milanos gater.
Denne gang var han i de mer lugubre strøk av byen. Blant fattige,
blant horer, kriminelle og drankere, og der fant han tilslutt et
menneskevrak som stemte med hans oppfatning av Judas.
Leonardo fikk medhjelperne sine til å bære modellen til kirken der
det store maleriet var under arbeid, og han begynte umiddelbart å
tegne Judas inn. Han fremhevet gudsforakten, syndenes og egoismens kjennetegn som han tydelig så i mannen.
Modellen ble etter hvert litt klarere i blikket og så opp på det store
maleriet. ”Men det bildet har jeg sett før!” sa han.
”Når da?” sa Leonardo.
”For minst tre år siden,” sa modellen, ”før jeg mistet alt jeg
eide og overlot livet mitt til kong Alkohol. Men den
gang jeg stod som modell for Jesus sang jeg i et kor
og livet var fylt av søte drømmer.”
Menneskane lager alltid møe problemer for sæ
sjøl, syns æ.
Æ e`glad æ e` hond, for vi eier nemlig ikke skam i
livet.
BÆA!
KLAR MAGASINET
47
Folk engasjerer seg i Gatemagasinet Klar på ulike måter.
Her er et par av innlegg som kanskje kan skape debatt.
RUSMISBRUKERNE TRENGER OSS!
KJÆRE KLAR!
Hei, jeg er ei jente som går på 7. trinn ved
Slettheia skole. Jeg har noen tanker om rusmisbrukere: Hvorfor tar vi ikke vare på dem?
Mennesker som er avhengig av alkohol eller stoff,
sliter mye i sin hverdag. De klarer ikke å kjøpe mat
eller andre ting de trenger, selv om de gjerne vil.
De har kommet inn i en slags "ond sirkel".
Jeg synes at samfunnet bør være med å hjelpe dem
ut av det fæle livet de har og veilede dem til å
begynne på nytt.
Tenk hvor vondt det er for dem som kjenner
rusmisbrukerne, eller de som er i familie med dem!
De er like mye verd som oss. Derfor bør vi
oppmuntre dem til å sette foten ned og stoppe
misbruket en gang for alle. Men i stedet tenker vi
bare på hvordan f.eks. finanskrisa kan ramme oss.
Vi tenker bare oss, oss, oss.
Og det er virkelig hensynsløst, umenneskelig,
respektløst og egoistisk av oss!
Her i Vågsbygd fines det et Blåkors-hjem hvor narkomane og alkoholikere kan sove om natten og få
mat. Det synes jeg er veldig flott.
Speidergruppa som jeg går i, leverer mat som er til
overs etter speiderturer til Blåkors-hjemmet.
Men vi må hjelpe dem enda mer, for det er ikke
nok.
Mange dør av sitt rusmisbruk, og det er få som
kan hjelpe dem, fordi ingen bryr seg.
Men det må vi gjøre, de trenger oss!
Jeg vil gjerne dele noen tanker om tilstedeværelse, toleranse og
ydmykhet med leserne.
NAV, tidligere aetat, er i store vanskeligheter for tiden og vi bare
klager på dem som yrkesgruppe og ministere må i ilden å forsvare.
Selvsagt er det lov å klage og være frustrert når vi ikke får det vi
trenger fort nok. Selv håper jeg bare på bedring og vet at alt som
skal heles tar tid. Vi som har levd litt forstår at flere etater som
helse, nav og sosialkontor med flere må jobbe mer og effektivt
sammen for de som er uten arbeid eller har problem å komme ut
i arbeidslivet. Tenker spesielt på dem som vi ser på som "falt
utenfor samfunnet". De er jo der av en årsak, tenker jeg! Og vi
sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor.
Diskusjonene går høyt for tiden om utdeling av heroin til de rusavhengige, og menneskeverdet er argumentet over alle! Men jeg
tenker at når de har fått stabilitet i livet, så er neste skritt å få en
jobb og tjene penger. I alle fall å ha noe meningsfullt å gå til.
Som dem som selger Klar!
Men jeg skulle nå helst sett at disse sterke menneskene som
selger klar, etter hvert kommer videre, og at noen vil ansette dem
i en jobb de kan klare.
Vi som ikke går ute hver dag, vet jo uansett at det er kaldt og
tungt å gå der ute!
Og jeg omtaler disse menneskene som sterke, for ingen av A4menneskene i denne byen hadde holdt ut alt som disse folkene
har holdt ut!
For noen stiller samfunnet opp, men vi ser igjen og igjen at de
som kommer seg videre må ha noen i ryggen som kjemper med
dem og for dem hvis det skal bli noen fremgang. De trenger et
system som lar dem få lov å ta et skritt tilbake selv om framgang
er planen. De trenger en venn!
Kristin Jensen
7. trinn Sletheia skole
48
KLAR MAGASINET
En streng er alt som trengs
Ta imot disse "små" som livet har fart med
trygt og godt eller SÅ vondt og ille.
De trenger en hånd, de trenger en "streng"
som holder dem oppe når de selv ikke greier det.
Vist! Det kan være tungt å være en venn.
Det har aldri vært lett å glemme seg selv.
"Jeg er selv svak. Hvordan holde en annen?"
Selv DU har i motstand en streng i din nakke!
Så tenk hva det betyr at DU bryr deg hver dag.
Gir av deg selv og knytter en streng i en venn.
Kanskje er du DEN ene som han kan se opp til,
den eneste vennen som har tro på hans styrke!
ALL -09
Diktet CV vil jeg gjerne dedikere min "hjelper" i systemet,
Torunn! Takk for støtten!
Men det var ikke enkelt å finne en jobb,
som passet for meg og min vansklige kropp.
Og jeg tenkte på dem som tigget på gata
at jeg har enda noe, MEG ingen kan frata.
Jeg var ikke ruset og klærne var rene
og enda var noen av tennene pene.
Aetat strakte sin hånd ut til meg
og de sto seigt igjennom løpet meg.
Jeg vil og jeg kan, men må ta ting med måte,
for min sykdom kan slåtil og er alle en gåte.
Jeg er ikke kresen og slett ingen snobb,
jeg ønsker og vet at jeg mestrer en jobb.
Så har du en jobb jeg kan gjøre for deg,
som også kan passe for kroppen og meg.
Jeg går inn for oppgaven sikkert og visst,
og kanskje så ansetter du meg til sist.
CV
Jeg trodde min barndom var leken og grei,
men mine foreldre har utnyttet meg.
Jeg passet på søsken, hjalp til og var grei,
mens mere og mere alene stod jeg.
ALL -03
Ord slik som NEI det kunne jeg ikke,
for samvittighets kval meg i hjel ville stikke.
I tenår og ungdom jeg famlet meg frem,
fikk sår i min sjel og ble merket av dem.
Skolen gikk langsomt med sykdom og sorg,
mens sårhet ble gjemt i min ensome borg.
Til artium greide jeg ikke bestå,
på båt jeg i pengenød så mønstret på.
Slik gikk noen år, men så ble jeg gravid,
da hjelper det lite med barsel-perm-tid.
Tilbake på skolen gikk artium med glans,
for jeg gikk i MITT tempo og gav MEG en sjans.
Vi støtter gatemagasinet Klar
KLAR MAGASINET
49
Klar takker:
Stiftelsen Cultiva som har støttet Klar siden starten.
Kristiansand Kommune som har bidratt siden oppstart.
Husbanken som støtter oss med sitt Kompetansetilskudd. Rusmiddeldirektoratet som støtter oss gjennom ulike tilskudd.
Vi takker også T5 i Arendal og Steg for steg i Grimstad som gjennom å ha tatt på seg distribusjonen av Gatemagasinet Klar i distriktet gir
målgruppene mulighet til å benytte seg av gatemagasinkonseptet også der.
Stor takk til Stormberg som har gitt Stiftelsen Klar, prosjektet Gatemagasinet Klar, 50 000 kroner.
Takk til befolkningen som har synliggjort sin støtte til dette prosjektet.
Foreninger og lag som støtter oss gjennom frivillig hjelp og pengegaver.
Vi takker de som hittil har støttet oss gjennom ”givertjenesten”
Alle som føler for å støtte oss økonomisk, kan sende et beløp til bankgiro:
Klar
Kronsprinsensgt 10
4610 Kristiansand
Merk giroen med ”Givertjeneste”
50
KLAR MAGASINET
Kontonr. 31262412604
Neste nummer har temaet ”Besettelse”,
Disse har bidratt til dette nummeret av Gatemagasinet Klar:
Oddmund Harsvik:
Leder av stiftelsen Klar. Administrativ leder, ansvarlig redaktør og journalist.
Tlf: 38028433, mobnr. 41127153, [email protected]
Leif Strøm:
Nestleder stiftelsen Klar. Journalist, og medlem av redaksjonsstyret i KLAR Kristiansand.
Mobiltlf. 92650468, [email protected]
Arvid Bergstøl
Skribent og illustratør, medlem redaksjonsstyret. Mobiltlf. 928 69 479
[email protected]
Tor Erik Schrøder
Fotograf, medlem redaksjonsstyret
[email protected]
Natalia B. Harsvik
Distribusjon, skribent, medlem redaksjonstyret; Mobiltelf: 90847774.
[email protected]
Osigraf Oslo
Trykkeri, Layout- og deskansvarlige
Andre bidragsytere:
Odd Volden
Hilde Mjøs
Åsmund Olaf Unhjem
Kristin Jensen
ALL
KLAR Kristiansand er medlem av International Network of Street Papers (INSP)
Osigraf Oslo 11846
Neste nummer har temaet ”Besettelse”,
Gatemagasinet KLAR koster 50,Selger beholder halvparten