vårt land
fredag 13. februar 2015
32
kultur
Kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo Y [email protected]
Sprell levende Peer
TeaTer for barn: Det er dans og spetakkel i Riksteatrets frie versjon av
Ibsens Peer Gynt. Men det er også sår lengsel og livsens alvor.
ANMELDELSE
Liv RiiseR
[email protected]
Prosjektet er halsbrekkende. En
bearbeidet versjon av vår nasjonale klassiker, beregnet på barn
og uten bukkeritt, bøyg og båthvelv. Eller jo; med både Bøyg og
bukkeritt, men bare som bimotiv
i en historie om en gutt som ikke
får være med på leken og ikke
vet hva han skal skrive i stilen
om «Min familie».
Sandsamler i Sahara. Han har
ingen pappa som snekrer eller
sparker fotball, og ingen mamma som drar til Roma og spiser god mat og kultur. Peer bor
alene med moren sin som aldri
går ut, og sammen fantaserer de
om en pappa som er sandsamler i Sahara (det er derfor det er
så mye sand der). Sammen med
moren, eller alene for seg selv,
blir fantasien fluktrute, og det er
her Toril Solvang har tatt i bruk
verktøykassa fra originalen, og
behendig tatt i bruk både Bøygen,
Knappestøperen, løken og hesten
Grane. For barna blir de elementer i et fyrig teatereventyr, for de
voksne et smil av gjenkjennelse;
Å, der var det jo! Dovregubbens
hall, pyramidene i Egypt, Ingrid,
Solveig og skyen som Peer drømmer seg bort i. Stefan Johanssons
bruk av elementer fra Griegs Peer
Gynt-suite har samme effekt på
det musikalske plan.
Band på scenen. Gjennom to
timer følger vi Peer på flukt fra
seg selv og Barnehjelpen. Gun-
nar Eriksson spiller ham med
spretten sjarm, i tillegg spiller
han saksofon, ukulele og mer til
– slik alle de åtte skuespillerne
spiller ett eller flere instrumenter, og utgjør et band på scenen.
Alt og alle bobler av overskudd,
presisjon og spilleglede, de unge
og (så langt) ukjente skuespillerne danser, synger, gjøgler og
leker seg gjennom forestillingen,
i stadig skiftende roller og gevanter. Helga Guren er en varm
mamma Åse, og Ellen Andreassen en sprettball av sjarm som
Solveig, mens resten av gjengen fyller ut bildet som skolekamerater, troll og team i Norske Talenter, der Peer vinner
premien, men mister seg selv.
Skuespillernes ulike dialekter
gir ekstra klang til replikkene
og vil ganske sikkert bli tatt imot
Teater
RIKSTEATRET
PeeR, du LyveR!
Av Toril Solvang
Fritt etter Peer Gynt av Henrik
Ibsen
Regi og koreografi: Jakob
Höglund
Skuespillere: Gunnar Eiriksson,
Anna Strand Andersen, Ellen
Andreassen, Philip Sten Bøckmann, Helga Guren med flere
Komponist: Stefan Johansson
Spretten, sår og tankevekkende
med jubel når forestillingen nå
skal spilles fra Kirkenes til Kristiansand.
Barnehjelpen. Riksteatret
samarbeider med Turistforeningen på de 44 stedene Peer
skal besøke, planen er å lage
naturstier med utgangspunkt i
forestillingen. Vel og bra. Men
før en sender ungene på tur, bør
en ta seg en pratestund. For dette
er en forestilling som handler
om viktige ting, både for barn
og voksne. Hva er en velfungerende familie? Hva gjør vi når vi
kjenner oss redde og alene? Og
hvordan kan fantasi, lek og eventyr brukes som verktøy for livet?
Selv om Peer er en sjarmerende
skrønemaker som helst vil klare
seg selv, innser han langsomt at
hverken han eller moren kan leve
vårt land
fredag 13. februar 2015
33
er en forestilling som handler om viktige ting, både for barn og voksne. Hva er en velfungerende
U Dette
familie? Hva gjør vi når vi kjenner oss redde og alene?
Liv Riiser i sin anmeldelse av Riksteatrets Peer, Du lyver!
KviNNENES AftEN: Ikke alle herrene faller for damene, men De tre musketerer er musikalsk sett en kvinnenes
aften. Om kardinalen (liggende) er Michael eller Mick er en av forestillingens uklarheter.
Foto: John Andresen/Scenekvelder
Parykkpop
mot puddelrock
Rockemusikal: Med livstrøtte puddelrockere i hovedrollene er det forbløffende
mye liv i en kobling av De tre musketerer med 80-talls pop.
ANMELDELSE
Arne Guttormsen
Musikal
[email protected]
Folketeatret
De tre musketerer
Når den tre timer lange puddelmusikalen blir i drøyeste laget,
er det fordi den fargesprutende
forestillingen gir gass hele tiden,
fordi det blir vel mye påtatt umoral og fordi den bærende musikalske idéen om krigen mellom
rock og pop er utydelig som kriger flest. De tre musketerer byr
på dundrende gjenhør med 51
rock- og poplåter fra 80-tallet
og framover.
W
Sårt: Gun-
nar Eiriksson
spiller Peer i
Riksteatrets
oppsetning
beregnet for
barn. – Personlig fikk jeg stor
ømhet for gutten Peer som
gjør det han
kan for å klare
seg, men også
innser at sannheten frigjør,
skriver vår anmelder.
Foto: LP Lorentz/
Riksteatret
på luft og fantasi. De to trenger
både Barnehjelp og vennehjelp
for å kunne klare seg i livet. Bare
sånn kan Peer slippe å rømme,
og Åse bli en trygg og morsom
mamma for tiåringen sin.
Ømhet. I en drivende god forestilling som står helt på egne bein,
vekkes følelser som både barn og
voksne vil gjenkjenne. Personlig
fikk jeg stor ømhet for gutten Peer
som gjør det han kan for å klare
seg, men også innser at sannheten frigjør. «Passer for barn fra
seks år», skriver Riksteatret, og de
minste vil nok ha glede av dansen,
farten, lyset og stemningen. Mens
de litt større vil ta til seg mer av
innholdet – og vi voksne kjenne
igjen grunntonen fra originalen
og glede oss over barneteater som
også gir mening for voksne.
Slitne musketerer. Forestilingens låt nummer to er Twisted Sister-klassikeren «I Wanna
Rock» som kom på platen Stay
Hungry (1984). De tre skinnkledde rockemusketerene Henrik
Rafaelsen (Athos), Mattis Herman Nyquist (Aramis) og Robert
Skjærstad (Porthos) er imidlertid ikke lenger sultne; de minner
mer om en sliten Smokie-gjeng
som reiser rundt i bygde-Norge
med «Living next door to Alice».
Inn fra bygda kommer bandets
nye vokalist, D’Artagnan (Benjamin Helstad). Historien er som
man skjønner, løselig hentet fra
Alexandre Dumas (1802-1870).
Ingen støtte. En annen Alexander, navnlig Mørk-Eidem,
laget forestilingen på Stadsteatern i Stockholm for fem år siden. Den ble en av teatrets største suksesser gjennom tidene.
Regi: Alexander Mørk Eidem
Med blant andre Henrik Rafaelsen,
Mattis Herman Nyquist, Robert Skjærstad, Benjamin Helstad, Trond Fausa
Aurvåg, Andrea Bræin Hovig
Musikalsk ansvarlig: Andreas Utnem
Utstyrt med sitt eget immun
system overfor enhver moralsk
forargelse.
Produsentselskapet Scenekvelder gjør det klart at de ikke har
en krone fra stat eller kommune.
Derfor må de «levere på høyest
mulig nivå hver gang». I MørkEidem har de funnet en som både
leverer kvalitet og som «lager
teater for mange» som det heter i produsentens introduksjon.
Kong Trond. Der står det også
å lese at her er det ingen moral;
bare sex, drugs and rock’n roll.
Ingen moral er vel strengt også
en moral når det dreier seg om
De tre musketerer. Dumas diktet
ikke fram dydsmønstre, men her
er det ikke stein tilbake på stein
for den som eventuelt ville kaste
den første.
Forestillingens konge er Trond
Fausa Aurvåg. Hans entré er et
forfengelighetens fyrverkeri og
en stupiditetens triumf i en og
samme homsehumorfyrste. Bare
han får leke tiss-bærsj-prompleken og fingre med mennene
rundt seg som han vil, har han
det godt. Når alle medvirkende
har grepet seg i skrittet mer enn
en gang, er det likevel påfallende
hvor kort skrittet er over i impotens.
Immun. Forestillingen er imidlertid utstyrt med sitt eget immunsystem overfor enhver moralsk forargelse. Plattheter er
forestillingens spesiale som når
kardinalen (Eindride Eidsvold)
blir urinalen, og har som siste
replikk ved å henvende seg til
Nationaltheatrets sjef (angivelig
i salen) og be henne redde ham
ut av dette tøvet.
Damenes kveld. Kardinalen er
forestillingens «king of pop» og
er kledd ut som en slags Michael
Jackson. I sine spastiske bevegelser kan han imidlertid minne
vel så mye om Mick Jagger, og da
pågår krigen mellom pop og rock
i kardinalens egen kropp.
«Sisters are doing it for themselves» synger damene og tar
prisen. Under parykkene er det
ikke alltid lett å si hvem som er
hvem, men anført av Andrea
Bræin Hovig (Caroline) og Kjersti
Botn Sandal (dronningen) synger
alle medvirkende damer de fleste
herresolistene av scenen.