Filologen
Filologen 04/11 Allmennkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo Filologen 04/11 – Absurd 3 Leder Silje Osnes Ulstein og Tuva Maria Engdal 5 Det siste store trikkeslaget Tone Rossow 9 Stillstandens absurditet Erlend Tårnesvik Dreiås 15 3 dikt Maia Kjeldset Siverts 18 Idiotens poetikk – en introduksjon Skjalg Wie Skare 7, 14, 25, 34, 48, 54, 56, 68 Maia Kjeldset Siverts 21 Om et-eller-annet Skjalg Wie Skare 33 tomas bef flygenring 25 Dikt Unnveig Aas 35 Kariann Langeland 26 «Når du har fortalt én historie, har du fortalt hundre» Eivor Elisabeth Daae Mæland 36 Kristian Løvås 32 Reverberasjon Mille Linde 39, 58, 59, 67 Carline Tromp 40 Eit kjærleiksarbeid Eivind Myklebust 46 Karoline Sæther 46 Da Åsmund forsvant Marit Rasmussen 49 Aristokratisk realisme Kenneth Moe 55 Føniksen Mari H. Andersen 56 Haiku til blind mann Mari H. Andersen 60 Humanist? Javisst! Eller…? Eystein Halle 64 Tanker og tegninger Hanna Elina Melteig Illustrasjoner 38 Sigrun Melby Gjengset Rettelse: I forrige nummer av Filologen ble det oppgitt at illustra sjonene til vinoppskriften ble laget av Kristine Oseth Gustavsen. Dette er feil. Illustrasjonene ble laget av Karoline Sæther. Vi beklager. Innhold 3 Filologen 04/11 – Absurd Leder «Skrivingens natur er i seg selv absurd», skriver Skjalg Wie Skare i sin introduksjon til idiotens poetikk, som du kan lese i dette nummeret. Hvorfor skal vi egentlig skrive, eller; hvorfor skal noen trykke det vi skriver, og hvem skal i så fall lese? «For hva er alle disse ordene når alt kommer til alt? Hva slags konsekvenser har de?» spør Kenneth Moe i sin tekst. Kanskje er det av og til andre ting som er mer meningsfulle enn det å skrive: som å bokse, som kjærligheten. Eller som å kjempe for frihet. Eivor Mæland har i dette nummeret av Filologen møtt frihetskjemperen og romanpersonen Omar Morad, som forteller om kampen mot Saddam Husseins regime i Irak: en krig for fred, for demokrati. Ufrihet er også en absurd tilstand. I sin omtale av Vigdis Hjorts nye roman skriver Erlend Dreiås om det absurde ved straffen, det gjentakende, det å være fanget i en stillstand. Å sitte fast. Kanskje må man av og til skrive for å komme seg løs. For det er mulig å skrive seg inn i noe, vekk fra noe annet: skrive seg ut av det akademiske, løsne på sjangerkravene, kanskje miste kontrollen, men like fullt finne en mening på den andre siden. Skriving kan gi mening. Å uttrykke seg, å skrive til noen, er også en risikosport fordi det handler om å tro at noen vil finne ens eget utgangspunkt meningsfylt. Leder 4 4 Vi har merket oss at vi stadig får inn flere skjønnlitterære tekster til Filologen. Det er ingen tvil om at studentene ved HF både skriver og vil bli lest. Siden det er få steder hvor skrivekunstnere og blivende forfattere kan få tekstene sine på trykk, har vi bestemt oss for å gjøre noe med dette. Filologen vil vie hele nummer 2-2012 til skjønnlitteratur. Har du en diktsyklus liggende i skrivebordskuffen? Et skuespill eller en kortprosatekst? En novelle eller et romanutdrag? Send det inn til oss! Redaksjonen velger ut og jobber med de beste skjønnlitterære tekstene innenfor flere sjangre, uavhengig av tema. Da gjenstår det å gratulerer Karoline Sæther som vinner av Filologens forside konkurranse! Andre gode bidrag kan du finne inne i bladet. Silje Osnes Ulstein og Tuva Maria Engdal filo|lo’g m1 [se *-log] person som studerer filologi; språkforsker; språkviter; person som studerer ved eller har eksamen fra historiskfilosofisk fakultet ved et universitet realister og filologer 5 Filologen 04/11 – Absurd Det siste store trikkeslaget Tone Rossow Billettkrigen hadde vart lenge då det siste store trikkeslaget stod. Ruter hadde sett prisane opp og opp, kvar gong med argumentet «for å utvide tilbudet». Til slutt vart det så ille at vi, kundane, ikkje kunne tolerere det meir. Vi byrja å slåss tilbake. Det heile utvikla seg til å bli ein lang, valdeleg, blodig krig. Det første dødsfallet vi høyrde om var på ein buss på Sagene. Billettkontrolløren som hadde prøvd å bøteleggje ei gravid trebarnsmor måtte identifiserast ved bruk av DNA, så forslått var liket hans. Seinare vart det verre. Billettkontrollørane vart meir og meir brutale, og passasjerane meir villige til å ta igjen. Nokre gonger tok vi jamvel igjen først. 186 sivile vart arresterte og dømde etter opptøya på Brynseng. Ganske få, eigentleg, når vi veit at i alt 34 døydde den kvelden, det høgaste dødstalet under heile billettkrigen. Styresmaktene publiserte aldri ein offisiell versjon av kva som hende, men rykta er mange. Det dei fleste av oss trur skjedde er at nokre få passasjerar starta med å slå ned ein kontrollør. Så fikk dei følgje av både eitt og to t-banetog fylt med bitre billettbetalarar. Ruter sende stadig ut pressemeldingar med deira offisielle haldning: «Vi forhandler ikke med Tone Rossow Det siste store trikkeslaget 6 terrorister.» Når journalistar konfronterte dei var kommentaren alltid «Ingen kommentar.» Det siste store trikkeslaget stod på ein heilt vanleg laurdag. Passasjerane var gamle damer og menner på veg heim frå handletur, barnefamiliar, kvinner fulle av kafébesøk. Og så kom dei på, billettkontrollørane, ein stad mellom Brugata og Hausmanns gate. «Vennligst hold klar billetten og eventuelle moderasjons bevis,» sa føraren. Sia har ingen sett han. Alle visste at det var eit sjansespel å gå på trikken i Brugata, lurare å gå dei få hundre metrane bort til Hausmanns gate. Trikken stoppa nesten alltid mellom dei to haldeplassane og slapp på kontrollørar. Men det er ikkje lett når ein har tunge handleposar, barnevogner og magen full av kaffi. Denne dagen, denne skjebnesvangre laurdagen, hadde vi fått nok. I det vi skulle kome til å kalle det siste trikkeslaget i den store billettkrigen, gauv heilt vanlege folk laus på Ruters utsende representantar. Dei gamle damene brukte krykker som våpen, slo laus på kontrollørane, som om dei ikkje var ein dag over 70. Småbarnsfedrar knuste tåteflasker i beste western-stil, stakk laus på alt med Ruter-legitimasjon så blodet spruta. Kaffidamene viste ein gong for alle kor tungt damevesker kan lastast, dei slo laus på kontrollørane, smadra skallar som overmodne tomatar. Kontrollmaskiner vart trampa i stykker på golvet, ein forsvann ut vindauget og trefte ein Lebarakunde i hovudet, kontrollørar og passasjerar fikk blodige nasar og brotne armar. Dessutan vart trikken fullstendig strippa for inventar og alt av elektrisk utstyr. Svakelege menneske kasta opp ved synet av alt blodet. Dødstalet vart aldri offisielt frigitt, men Raudekrossen hevdar at det var minst tjue, frå båe sider, og dei burde vite, dei har kontor rett ved. Det verste er at no har dei auka billettprisane igjen. 9 9 Filologen 04/11 – Absurd Stillstandens absurditet Erlend Tårnesvik Dreiås Vigdis Hjorth Tredve dager i Sandefjord Cappelen Damm 2011 Vi sitter i solen i bakgården i Sandefjord fengsel og er spesialister i framtid. Snart. Senere. Når jeg kommer ut. Når jeg får jobb. Når jeg treffer den rette. Når jeg blir rik. Rusfri. Med alderen vil du forstå. Bare vent! Ja, vi venter. Så skal vi ut og høste frukter. «Det var 30 absurde dager,» sier forfatter Vigdis Hjorth til Klassekampen. Etter å ha sonet en dom for fyllekjøring, har hun nå meldt seg inn i organisasjonen Wayback, hvis hovedoppgave er å hjelpe straffedømte tilbake på rett spor etter fengselsopphold. Vigdis Hjorth mener alvor. Albert Camus skriver om det absurde i Myten om Sisyfos, om mennesket i en verden uten mening. Sisyfos er blitt dømt av gudene til å for evig tid rulle den samme tunge steinen oppover en bakke, bare for å oppleve at når han kommer til toppen, Erlend Tårnesvik Dreiås – Stillstandens absurditet 10 ruller steinen ned igjen og han må begynne på nytt. Sisyfosarbeid: det endeløse, meningsløse. Menneskenes åk? Men Camus’ konklusjon – og dette er interessant – er at vi må gå ut fra at Sisyfos er lykkelig. I høst kom Hjorth ut med romanen Tredve dager i Sandefjord. Den handler om dramatiker Tordis som har kjørt i fylla og må sone i Sandefjord fengsel. Tordis innser at fengselsoppholdet vil bli en sjelsettende opplevelse, og tar med seg boka av Camus. Som akademikere flest søker hun svar i litteraturen, selvfølgelig. Liv og litteratur Gjennom media har vi altså fått vite at Vigdis og Tordis deler skjebne. Vigdis har latt seg avbilde bak sprinkler på forsiden av VG: Snakker ut om livet i fengsel. Skal man bli oppgitt, nysgjerrig eller likegyldig? Vigdis Hjorths romaner befinner seg ofte i grenseland mellom virkelighet og fiksjon, det har så å si blitt et varemerke for henne, og høstens nykommer er nok en bok i mytebyggingsbunken. Både Vigdis og Tordis er velutdannede kvinner fra middelklassen. Begge har møtt fengselslivets realiteter, samfunnets skeive eksi stenser: narkomane, smuglere, NAV-misbrukere, barnemishandlere. Begge har delt hverdag med dem, sydd vinhøner i systua, sett Hotel Cæsar i tv-stua, spist måltider, spilt bingo, sittet i røyketeltet. Begge tilpasset de seg kutymen i redsel for å bli utstøtt av de utstøtte. Utenfor romanens rom gjør Vigdis Hjorth et poeng av å dele historie med Tordis. Men selv inne i fiksjonen finner man henne. En såret elg blir på slutten omskrevet til en såret hjort: «det er hos meg jeg skal være, ikke der ute, ikke inne i Sandefjord, her venn med meg selv den skadede hjorten, bandasjerer foten og hvisker godord i øret på den, jeg skal prøve å ikke forlate deg mer.» Spørsmålet er om Hjorth står i veien for historien. Kan man lese om Tordis uten å ha Vigdis i tankene? Klassekonflikt «Hvis du vil vite hvordan et samfunn er, skal du gå til dets fengsler,» er Dostojevskij- sitatet boka åpner med. Kanskje skal vi være glade for at forfattere en gang i mellom blir bura inne slik at vi lovlydige skal få en tilstandsrapport: «De’kke det at jeg anbefaler sex og dop, sier Marita, – men det har alltid funka for meg.» Sånn står det til, og det er altså ikke spesielt vakkert, kan man tenke. En fremvisning av samfunnets skyggesider. Men er dét egentlig romanens prosjekt? Hjorth har tidligere skrevet om møter mellom mennesker fra ulike samfunnslag. I romanen Hjulskift fra 2007 innleder litteraturprofessor Louise et forhold til bilselger Truls. Skildringen av et kulturkræsj 11 Filologen 04/11 – Absurd mellom arbeiderklasse og kulturelite er vellykket i Hjul skift fordi blikket hele tiden problematiseres. Truls har også en stemme, han kritiserer Louises fordommer. Hun er også i forandring. Historien blir en fremvisning av ulike perspektiver. Men hva skjer så i møtet mellom en overbe- Camus. Du fødes og skal dø, og så er det bare å fylle opp tomrommet mellom disse to. Hvilken mening kan det gi? Eksistensfilosofene vil nok heller spørre: Hvilken mening gir du det? Mennesket i møte med en verden som når alt kommer til alt ikke gir så mye mening. Skal man ty til Kanskje skal vi være glad for at forfattere en gang i mellom blir bura inne slik at vi lovlydige skal få en tilstandsrapport. skyttet middelklassekvinne og mennesker som lever utenfor og bortenfor loven? Tredve dager i Sandefjord er en førstepersonsfortelling; blikket tilhører en høyt utdannet middelklassekvinne fra Bærum. Faren for at dette blikket blir ovenfra og ned i møte med de andre fangene i fengselet, er stor. Men fokuset for fortellerens blikk i denne historien er ikke først og fremst de andre innsatte, men situasjonen de sammen er i. Hvis Tordis er noe i fengsel, så er det selvutslettende. Hun er plassert i et vakuum i tredve dager, og det eneste som holder henne oppe er tanken på den første ølen hun skal ta på den lokale puben når hun slipper ut. Tilstandens stillstand Følelsen av absurditet kan slå hvilket som helst menneske i ansiktet på hvilket som helst gatehjørne, forteller selvmord eller flykte inn i en religiøs tro? Nei, formaner Camus. Dramaturgisk sett er livet en dårlig konstruert historie, for det munner ikke ut i noe klimaks, ikke noe vendepunkt, i det minste ikke hvis man tror at døden er slutten. Skal man så akseptere livets meningsløshet? «Vi gjentar oss selv for det skjer ikke fornyelse i fengsel,» sier Tordis i boka. «Selv om jeg skjønner at jeg skal være der, så er det helt absurd, fordi jeg ikke lærer noe, jeg tilbys ingen vekst og ingen forandring», sier Vigdis til media. Fengselslivets rutiner og kjedsommelige gjentakelser, de innsattes stagnering og dagenes forutsigbarhet, er et av romanens formgrep. Som en labyrint man aldri kommer ut av. Å telle dager gir ingen hensikt når alle dager er like: klaustrofobi. «Dagene jeg var der beveger seg liksom i én Erlend Tårnesvik Dreiås – Stillstandens absurditet 12 retning, ansiktene jeg møtte der i en annen, og nå etterpå er det vanskelig å avgjøre hva som var dager og hva som var ansikter.» Fortellingen har ikke noe plot, ingen logisk konsekvens boken skal munne ut i, rammen er tredve dager, 265 sider. Selv språket bygger opp under den monotone følelsen av stillstand. Jeg tar meg i å være spent på om Tordis får kursbeviset hun har så lyst på etter å ha fullført 28 timer med restaurant- og matfag. Det får hun, og jeg puster lettet ut. Som romankonsept er det risikosport. av stemmen. Det handler om å finne stemme til stoffet, den stemmen tematikken kan forløses i. Mangel på progresjon, mangel på hendelser. Stillstandens absurditet. I Samuel Becketts Vente på Godot kommer ikke Godot. Det forløsende øyeblikk kommer heller ikke i Tredve dager i Sandefjord. Og Sisyfos fortsetter å rulle steinen. Kan man annet enn å grøsse på ryggen? Men skal man synes synd på Tordis? Er det arv eller miljø, spør hun seg, og ser på sine medfanger. Født sånn eller blitt sånn? For mennesker i fengsel er frihet noe helt konkret, det som kommer etterpå. I Hans Olav Brenners intervjubok Om å skrive forteller Hjorth om sin egen poetikk: Jeg husker Jan Kjærstad en gang opererte med to typer romanforfattere, de som først og fremst var opptatt av romanen som konstruksjon, og de som var opptatt av stemmen (…) jeg synes jeg forsto hva han mente den gangen og definerte meg straks som en som er opptatt Født sånn eller blitt sånn? Noen ganger faller man, og hvis man er heldig kan man reise seg opp og gå videre. Tordis, med sine ressurser, kan tilsynelatende komme ut igjen til samfunnet og leve sitt liv. Tredve absurde, intetsigende dager er likevel bare tredve dager. Den narkomane, som drømmer om å komme ut av fengsel for å sette sitt neste skudd, er kanskje ikke like heldig. NAV-misbrukeren. Den voldsdømte. Brannstifteren. 13 Filologen 04/11 – Absurd Barndom, tenker Tordis, det er også en dom, og de fleste i fengslet er dømt, ikke til tredve dager, men til et liv. Det er din egen skyld at du befinner deg der du befinner deg. Skal du kreve også nå, komme her og komme her? Nei, det er ikke det. Tror jeg. Ikke meg det handler om. Tror jeg. Men de kvinnene jeg sitter sammen med, disse ganske små fiskene, når de først er samlet i Sandefjord. Hva med å by dem noe oppbyggelig. Noe å vokse på. Noe overskridende så de kunne kjenne seg løftet. Hvordan kan vi tenke at Sisyfos er lykkelig? Jo, fordi han er herre over sine dager, hans skjebne er hans sak, som Camus skriver: «Også han dømmer at alt er godt. Dette univers som fra nå av er uten herre, forekommer ham verken goldt eller intetsigende. Hvert eneste korn i denne sten, hver eneste mineralbit av dette nattmørke fjell, utgjør alene en verden. Selve kampen for å nå høyden er nok til å fylle et menneskehjerte.» Frihet er et spennende begrep, det motsatte må være ufri, fanget. Mens Tordis sitter i fengsel er Norge midt inne i Harald Eias TV-serie Hjernevask. I fengselet ser de Hotel Cæsar, men Tordis smugleser avisa for å følge med på debatten. Er det arv eller miljø, spør hun seg, og ser på sine medfanger. Født sånn eller blitt sånn? For mennesker i fengsel er frihet noe helt konkret, det som kommer etterpå. Fremtiden. Er det så lett? Tordis har med seg Myten om Sisyfos i fengslet, men orker ikke åpne den mens hun er der. Kanskje skulle hun gjort det, tenker jeg. Kanskje skulle hun hatt en liten lesesirkel for Heroin-Kristina, Amf-Ingelill og de andre innsatte. Kanskje til og med de ansatte? Så kunne de spurt seg: Erlend Tårnesvik Dreiås – Stillstandens absurditet Hvilket funn. Koraller! Maia Kjeldset Siverts et hvilket som helst menneske la meg i et kar med vann og sa; sov deg hvileløs, å vandre er ingen tyngde gjennom vannet fettet flyter bort med kroppen et menneske med vanlig stemme synger meg ut i badet uten å spytte, lar meg drukne med åpen munn hvis jeg skal være naken, må jeg skoldes, slik kan nervene gro uhemmet, og så spasmene; ekko av nervetråder jeg fortsatt kler meg i, de lyser ekstra klart i vann det er synd det bare er mennesker til å se det, et hvilket som helst barn i bølger Utflytende punkt Maia Kjeldset Siverts jeg drikker vann jeg vasker hendene du drikker vann du og du tømmer ikke gråten og du tømrer ikke stemmen inn i den sprukne veggen men jeg drikker vann vasker hendene, gjentar det du glemte vann er det hendene er det jeg vasker Mørketiden Maia Kjeldset Siverts hvem er ryggen hennes, den strekker seg i et skinn, bølger i steinkroppen det er barn som halter mens hun blunker i mørketiden, hvem kan avslutte ryggraden, når skal hun stoppe, hvem bretter henne sammen i fosteret, hvem lukker horisonten før lyder av fallende barn 18 Idiotens poetikk – en introduksjon Skjalg Wie Skare Idiotien er like mye min lidelse som min lidenskap. For hvert tekstprosjekt jeg gir meg i kast med, finner jeg umiddelbart det mest idiotiske utgangspunktet, det med tilsynelatende minst sjanse for å skulle lykkes, og tar sats. Denne latterlige tendensen kan tenkes å være en kombinasjon av feighet og mot. Feighet fordi så snart jeg begynner å skrive, aner det meg at idéen ikke er gjennomførbar, jeg kan ikke lykkes, og siden ambisjonene i utgangspunktet var for høye – idiotiske – blir det tilforlatelig å skulle feile. Samtidig modig fordi det tross alt finnes en sjanse, før eller siden vil jeg sannsynligvis klare å vikle meg gjennom idiotien, og ramle fortumlet over målstreken. Flere ganger har jeg forsøkt å gjøre skrivingen meningsfylt allerede før den er kommet i gang, ved å strukturere idéer og notater, liksom sitte med et slags kart over tekstens landskap (før teksten foreligger!), merke meg nødutganger foran og bak i strukturen, prøve å gjøre reisen trygg og behagelig, ikke minst ha en klar idé (eller en kamuflert innbilning) om destinasjonen. Dreie en vase og fylle den med språk. Som følge av ens egen, uforutsigbare natur, evnen til tankesprang og iboende intuisjon, vil det uansett oppstå overraskelser og vendinger underveis i arbei- 19 Filologen 04/11 – Absurd det. Å påstå at det er snakk om enten/eller, at enten planlegger man grundig og gjennomfører eller man gir seg i kast med teksten som en sanseløs villmann, å ikke ta innover seg nyansene og variasjonene, de mange mulighetene som foreligger i kombinasjonen av de to, vil være fullstendig idiotisk. Dermed må dét nødvendigvis bli min påstand. Heller enn å frykte livsstilen som gjerne følger med det å skulle skrive – å måtte leve fra hånd til munn – så stapper man like gjerne hele hånden i munnen. Ingenting vil glede meg mer, enn å «lykkes» som idiot. I idiotien ligger sjenerøsitet og uskyld, ikke minst en oppriktig hengivenhet for det absurde, en vilje til – eller kanskje et behov for – å la absurditeten trekke inn i teksten. Den språklige intuisjonen fører meg fra setning til setning, på godt og vondt, innfall, omgivelser og dagsform utgjør tekstens fargetoner, som blir enklere, til tider klarere, i en idiotisk tekst: utelukkende en motivløs søken, bestående av enkle penselstrøk og drevet av utforskertrang, fordi det ikke foreligger noe alternativ til utforskingen av det komplett ukjente. Idioten har ikke noe tankekart over den blivende teksten. Idioten er helt avhengig av sin egen vilje til famling, og tilliten til egen intuisjon og sanseapparat. Dette er hva en fullblods idiot har til rådighet. Absurditet er naturligvis ikke forbeholdt idioten. Skrivingens natur er i seg selv absurd. Hvorfor skrive hva, og hvordan, er truende elementer som hele tiden henger over skrivehandlingen. Å hengi seg til idiotien er en måte å distansere seg på – for en stakket stund – fra den type spørsmål. Med andre ord: idioti er en av mange innganger til det å skulle skrive. Heller enn å frykte livsstilen som gjerne følger med det å skulle skrive – å måtte leve fra hånd til munn – så stapper man like gjerne hele hånden i munnen. Skjalg Wie Skare Idiotens poetikk – en introduksjon 20 I begrepet «absurditet» foreligger også den såkalte meningsløsheten. Dette er et vanskelig begrep, selv for en idiot. Det går an å nærme seg påstanden om at meningsløshet faktisk er tilnærmet umulig. Det er urimelig å forvente at mennesket intellektuelt skal kunne forholde seg til det meningsløse, nettopp fordi Jeg inntar min sedvanlige, idiotiske posisjon og godtar begrepet meningsløshet. Først kjenner jeg sorg. mennesket knapt nok kan begripe absurditeten av sin egen tilværelse. Likevel, jeg inntar min sedvanlige, idiotiske posisjon og godtar begrepet meningsløshet. Først kjenner jeg sorg. Alle menneskehetens anstrengelser vil være fånyttes, om de strippes for mening. Så innser jeg at det gjør oss alle til idioter, og jeg kan le av sorgen, glede meg over at anstrengelsene kanskje er fånyttes, men de representerer samtidig menneskets iboende modighet, den idiotiske viljen til å konfrontere det meningsløse. Et overmot av olympiske dimensjoner, som gjør meg stolt av å være menneske, som fyller meg med beundring og gjør at jeg elsker oss betingelsesløst. Som bare en idiot kan gjøre det. 21 Filologen 04/11 – Absurd Om et-eller-annet Skjalg Wie Skare Et-eller-annet kan umulig være ingenting. Det må nødvendigvis være noe. I utgangspunktet er et-ellerannet en betegnelse på noe ukjent for den som forteller. Det kan tenkes å være en språklig flukt. I en samtale er et-eller-annet et skjørt tilholdssted, et ufornøyelig begrep. Jeg er fristet til å beskrive et-ellerannet som et fravær, da det tross alt innbefatter fraværet av en nøyaktig beskrivelse. Men et-eller-annet fyller også tomrommet av den nøyaktige beskrivelsen, og utelukker på den måten fraværet. Dermed blir et-eller-annet så absolutt en tilstedeværelse av noe. Et-eller-annet er gjerne en detalj i en samtale eller skildring, essensiell eller triviell, det spiller ingen rolle. Bruken av et-eller-annet vil uansett etablere noe gåtefullt. I en samtale, en mer eller mindre naturlig strøm av ord og begreper – dukker plutselig et-ellerannet opp, oftest som noe kunstig og konstruert, et stykke plast som er ment å dekke over et gapende hull i fasaden. Gjerne som noe i utgangspunktet ubetydelig, men det kan også tenkes at et-eller-annet nå har forplantet seg som to ulike størrelser, blitt noe som spirer i både fortellers og tilhørers hukommelse i etterkant av samtalen. Skjalg Wie Skare Om et-eller-annet 22 «Det var noe jeg sa, som irriterte henne. Et-ellerannet som gjorde at hun endret seg fullstendig og helt plutselig tok avstand fra meg.» I denne sammenhengen er det tre sentrale elementer: Jeg, hun og et-ellerannet. Det viktigste elementet er et-eller-annet, grunnen til at et menneske (hun) tok avstand fra et annet (meg). For å kunne forstå hva jeg hadde sagt – for å kunne anslå hvor den sosiale svikten forelå – måtte jeg forsøke å finne ut av hva et-eller-annet var. I dette tilfellet var det ganske oppe i dagen, og det dreide seg nesten om litteratur. Hun drakk vin og jeg noen drinker, og vi hadde nettopp sett et mildt sagt kjedelig intervju av en forfatter, hvor intervjuets eneste agenda hadde vært å fastslå forfatterens historiske posisjon i litteraturen – enda en gang. Et av disse intervjuene hvor publikum er ment å se intervjueren langsomt masturbere forfatterens Kanon inntil utløsning. Ikke et eneste kritisk spørsmål, ikke et eneste øyeblikk hvor forfatteren måtte forholde seg til et-eller-annet problematisk ved forfatterskapet. Applausen som fulgte – etter at forfatteren hadde lest høyt fra en begredelig tekst som må ha blitt utgitt utelukkende på grunn av forfatterens navn og posisjon – kjentes på meg som et-eller-annet tilnærmet lik forfatterens lunkne ejakulasjon over ansiktet. Hun spurte meg hva jeg syntes om intervjuet, og jeg kom vel i skade for å beskrive det omtrent som ovenfor. Om det var min fiendtlighet overfor intervjuet, min seksualisering av det, aggressiviteten min, eller om det var et-eller-annet annet, vites ikke, men hun lo tvungent før hun sa «straks tilbake», forsvant og ble borte for meg. Dette et-eller-annet som hadde brutt forbindelsen mellom meg og henne, tok jeg likevel raskt innover meg som resultat av noe i meg selv. Det litterære arrangementet var ment å være en trivelig tilstelning, forfatteren var gammel, hadde mange gode utgivelser bak seg og jeg kunne ikke i fullt alvor forvente at han skulle grilles på åpen scene. Reaksjonen min skyldtes nok heller dette noe i meg selv. Jeg kan anta det var en slags misunnelse over forfatterens suksess, kombinert 23 Filologen 04/11 – Absurd med det faktum at jeg ville komme nærmere henne, heller enn å snakke om alt utenfor oss, hva vi omgav oss med. Med andre ord hadde noe i meg selv manifestert seg som et-eller-annet utenfor, og så udiskutabelt gjort seg gjeldende der. Hun lot meg bli stående alene i baren den kvelden, og relasjonen vår hadde I en samtale er et-eller-annet et skjørt tilholdssted. endret seg for godt. Noen ganger skal det ikke mer til, og det vil være umulig å ane alle de faktorer som spiller inn og foretar endringer i menneskers sosialliv. Mennesket er fordømt til antakelser, selv i sosiale relasjoner og ovenfor seg selv. Vi vil aldri kunne vite hvorfor noen gjør sånn eller slik, hva de tenker eller hvordan, vi må bare gjette oss frem til noe. Og det aner oss jo, både som individ og kollektiv, at dette noe er et-eller-annet i oss selv. Som mennesker er vi en og annen, men på et eller annet tidspunkt var også vi eteller-annet. Så spørs det om vi er på vei tilbake, fra å være en og annen til å bli et-eller-annet, igjen, eller om vi rett og slett skal bli det utenkelige ingenting. Skjønt, det å være «ingenting» eksisterer allerede, det er også noe. De sier om mennesker som har blitt kjente, at de har «fått et ansikt», eller: «han var et navn, nå er han et ansikt» – som om disse elementene manglet i utgangspunktet. Som om vedkommende, før han ble kjent i offentligheten, drev rundt i en anonym intethet. Kan hende er det snakk om å heve seg fra å være en og annen, til å bli noen, men er det mulig å drive det for langt, å ende opp som et-eller-annet? Forfengeligheten gjorde at Galileo vendte den nyoppfunnede kikkerten fra havet og opp mot himmelen. Dermed ble han den første av oss til å beskjeftige seg med det tvilsomme fjernsynet. Å rette blikket fra det nære til det fjerne. Nysgjerrighet er forfengelighet i forkledning. Når vi kikker mot stjernene, kikker vi mot et-eller-annet i oss selv. Skjalg Wie Skare Om et-eller-annet 24 I dag er fjernsynet blitt noe helt annet enn Galileos edle bestrebelser. Heller enn å rette et nært blikk mot det fjerne, har vi rettet fjernsynets blikk mot det nære. Nysgjerrigheten overfor andre handler like mye om deres tydelige likheter med oss selv, som fascinasjonen for ulikhetene. Det er fellestrekk vi leter etter og gleder oss over å finne. Kjærligheten dyrkes så, fordi den oppstår i punktet hvor vi selv møter noen andre, hvor et-eller-annet vokser frem. Kjærligheten er en ypperlig anledning til å bedrive den herligste formen for selvdestruksjon: å hengi seg til en annen, til noen andre, å fortape seg i dem. Det handler om innbilningen av å ha flyttet fokus fra noe i seg selv til et-eller-annet utenfor. I underbevisstheten kan det derimot tenkes at denne bevegelsen aldri egentlig har funnet sted. Ensomhet er toppen av forfengelighet. Når man innbiller seg å kunne opphøre i selvet. Kjærligheten eller Ensomheten er individets to muligheter. Derfor har kjendiseriet fått en så voldsom status. Massene dyrker sin Kjærlighet ovenfor idolet, mens idolet forvitrer i rusbefengt Ensomhet på hotellrommet. Det er den totale Kjærlighet og absolutte Ensomhet, smidd i lenker. De menneskene som oppnår dette, viser seg normalt å utånde i en alder av syvogtjue, for eksempel Janis Lyn Joplin, Jim Douglas Morrison, Kurt Donald Cobain, James Marshall «Jimi» Hendrix og nå Amy Jade Winehouse. Disse menneskene har blitt opphøyet til noe annet, de klarte å gjøre den ubegripelig avanserte reversen, fra å være en av oss, fra å være en og annen har de maktet å gå tilbake til å være et-eller-annet. De tillates ikke å dø, på samme måte som oss andre. Noe i dem gjorde at de «lever videre». Her er man ved forståelsen av at et-eller-annet – som følge av sin ubestemmelighet – nødvendigvis må strekke seg så langt som den såkalte evigheten. Jeg er kanskje ingen, men det er et-eller-annet jeg vil. Uten tittel Unnveig Aas jeg har tråkka i denne snøen mange ganger, og nå er den i ferd med å smelte, den renner langs asfalten, ned bakkene og skråningene. den munner ut i noe større, i rør under bakken eller ei elv, en innsjø, og til sist et hav. alt dette vannet var en gang noe helt annet; det har rent nedover skråningene før, fryst til is og fordampa. det kan en gang ha vært fuktigheten mellom henda våre da vi klappa for en fallen soldat eller en død rockestjerne. 26 ASO – kunstneren og frihetskjemperen Omar Morad er en dokumentarroman skrevet av Korhan Markussen, som kom ut på Wayclass forlag i år. Omar Morad ble født i Kirkuk i Nord-Irak. Som kurder ble han tidlig aktiv i motstandsbevegelsen mot Saddam Husseins Baathregime. I 1991 kom han til Norge som kvoteflyktning. Korhan Markussen er lærer i norsk og engelsk. Han er halvt tyrkisk, og har bodd i Norge siden han var fire. Har tidligere skrevet en lærebok for videregående elever. Aso er hans første skjønnlitterære bok. Dokumentarromanen handler om kameraten Omar Morads opplevelser som kurdisk frihetskjemper, peshmerger. 27 Filologen 04/11 – Absurd «Når du har fortalt én historie, har du fortalt hundre» Møte med forfatter og hovedperson i dokumentarromanen ASO. Eivor Elisabeth Daae Mæland Om noen kom bevæpnet inn i huset ditt midt på natten og hentet din mor og din bror og tok dem med til et sted du ikke ante hvor var – hva ville du gjort? Hvis det ikke bare var å ringe politiet for å få satt pøblene bak lås og slå – for pøblene var politiet; det var sikkerhetspolitiet selv som bortførte dine slektninger og konfiskerte ditt hus og dine eiendeler, og alt ble gjort uten lov og dom, for de tjente et autoritært regime der du og dine landsmenns rettssikkerhet i beste fall var tilfeldig og til salgs: Hva ville du gjort? Omar er svært ung, med kunstneriske ambisjoner og uten noe politisk engasjement, da storebroren bestemmer seg for å flykte til utlandet. Til Vesten. «Jeg klarer ikke dette landet mer,» sier storebror Hassan til familien. «Hver dag presser mukhabarat meg om å underskrive et dokument som viser min lojalitet til Saddam og Baath-partiet. Jeg kan ikke gjøre det.» Fram til dette har ikke Omar vært særlig bevisst på regimets undertrykking av kurdere; han har levd sitt liv, tegnet og malt, og vært glad for at han kom inn på kunstnerskolen i Bagdad. Brorens fravær gjør myndighetene oppmerksom på familien; og derfor får de det nattlige besøket av sikkerhetspolitiet. Fra virkeligheten Boken ASO følger Omar fra han først bestemmer seg for å bli engasjert i den kurdiske motstandskampen mot Saddam Husseins regime, til han kjemper mot regimets styrker i fjellene i Nord-Irak. Han er en peshmerge, «en som er villig til å dø», en kurdisk frihetskjemper, og som pesh merge får han kallenavnet «Aso». Han deltar i Eivor Elisabeth Daae Mæland – «Når du har fortalt …» Omars portrett av seg selv og intervjueren 29 Filologen 04/11 – Absurd de kjente operasjonene Taqtaq og Baraq, der han blir skadet, til han flykter fra landet og ved en tilfeldighet havner i Norge. Mer enn tjue år etter at begivenhetene boka beskriver har funnet sted, skal jeg møte ikke fortell meg hvor jeg er hele tiden!» Kameratskriving Korhan: Dette er en spesiell historie; men samtidig en historie blant mange. Leseren opplever konflikten gjennom Jeg kriger med kunsten min. Om du ikke tør å engasjere deg, blir du bare en maler, men om du bryr deg, er du kunster Omar: romanfiguren blir virkelig, han trer ut av boken og blir et menneske av kjøtt og blod. Krigeren som deltok i myteomspunne slag mot Saddams regimesoldater, tar i dag aldri i et våpen. I stedet serverer han kaffe og kaker med et forsiktig smil på kafeen han driver på Tøyen. Jeg møter han der sammen med forfatteren Korhan Markussen. Et par gjester kommer og går; Omar er vennlig og imøtekommende imot alle. Hvordan føles det å bli romanfigur? Omar: Det har vært terapi å fortelle historien sin. Og vi har samarbeidet godt. Omar forteller om opp levelsen av at historien, som så lenge bare har vært hans, nå har blitt leseren sin: – En kunde kom innom kafeen og sa: «Nå er du i fjellene!» Et par dager senere kom hun tilbake: «Nå er du i trefninger!» Og jeg sa: «Vær så snill, du skal få kaffen gratis, bare én person, en blir kjent med kunstneren, ideologen og mennesket Omar. Man tar del i fortvilelsen hans når han finner ut at avstanden mellom virkelighet og ideal er stor. I historien ser jeg likheter til motstandsbevegelsen under annen verdenskrig, og i sjangeren ser jeg likheter til Åsne Seierstads Bokhand leren i Kabul. Korhan: Kanskje. Jeg har ikke lest romanen til Seierstad. Jeg har kun beskrevet det Omar har tenkt, sett og opplevd, jeg har ikke gått inn i hodet på andre personer; jeg har bare gått inn i hodet på Omar, og siden han har fortalt meg så utrolig mye om alt dette, føler jeg at jeg har dekning for det jeg sier, og det jeg skriver. I et års tid møttes kameratene omtrent hver dag etter jobb. De snakket i tre timer med båndopptaker, før Korhan gikk hjem, skrev, og sendte det til Omar for kommentarer og gjennomlesning. Eivor Elisabeth Daae Mæland – «Når du har fortalt …» 30 Ofte var responsen: «Du, jeg orker ikke å lese mer, det er akkurat som om jeg er der igjen.» Flere ganger ble det intenst, og en kveld ringte Omar kameraten og sa: «Vi dropper hele greia.» Det ble en måneds pause, men så fortsatte de, og etter et år var førsteutkastet ferdig. Da dro Omar tilbake til Irak med et videokamera, tok opp kontakten med gamle våpenbrødre og reiste sammen med dem rundt i fjellene der de hadde kjempet. Ikke engang kona hadde hørt historien om hvordan Omar ble skadet før Korhan skrev den ned, og da hun leste det, fikk hun et helt annet innblikk i det han hadde opplevd. Du var en «peshmerge», en frihetskjemper, men det kommer vel an på øynene som ser? Andre ville vel kalt dere terrorister? Omar: Saddam kalte oss terrorister. Hovedpoenget mitt er demokrati. Når jeg satt og tolket demokratiet som respekt for menneskeverdet, så var det ikke spørsmål om å la være å drepe. I krig dreper du for ikke å bli drept. Men det var ikke vanskelig å tilpasse seg fred etterpå; tvert imot. Vi kriget jo for å få fred. Motstand Dette er kanskje et typisk norsk spørsmål, men var det ikke mulig å kjempe mot regimet med andre virke midler enn vold? Omar: Det er et typisk norsk spørsmål, ja. Du som er født og oppvokst i Norge, kan ikke forestille deg hvordan det var å leve under et sånt regime. Og Saddam spilte så gode kort mot Vesten; de lot ham være i fred så lenge, mens folket led! USA, Sovjet, EU, Russland… Vi var veldig alene. Det var forbudt å være kurder. Det er sant. Og hvordan skal du si din mening da? Omar forteller om onkelen som skrudde av TV-en når Saddam kom på. Hans elleve år gamle datter fortalte det på skolen, og som resultat fikk faren to års fengsel med brevog besøksforbud. Korhan: Det er et ord som heter «arabifisering». Det finnes ikke i noen ordbok, men det beskriver godt den prosessen kurderne, inkludert Omar, ble utsatt for. Saddam ga penger til fattige arabiske familier for å overta okkuperte kurdiske hus. Han «plantet» arabere i Nord. Kirkuk produserte enormt mye olje, og var derfor politisk viktig for Baath-regimet. Omar: Jeg er stolt av historien min, men ikke så opptatt av nasjonalitet. Jeg ville gjort det samme om det skjedde noe liknende her. Om ABB hadde fått de samme muligheter som Saddam, ville han gjort nøyaktig det samme. Omar var på dødslisten til Saddam i Irak, og ble tilbudt livvakter da han kom til Norge i 1991. Det takket han nei til. «Hvem var ikke på dødslisten til Saddam i Irak,» spøker han nå. 31 Filologen 04/11 – Absurd Kunstnerkriger Omar: Det er stor forskjell på kunstnermiljøet i Irak, og miljøet av hardbarka, slitne frihetskjempere. Ingen av de i kunstmiljøet har vært i kamp, de kan ha vært politiske motstandere, men de var ikke i kamper slik jeg var. Når jeg reiser ned til Irak, er jeg i mange felter: kunstmiljøer, der ingen kjenner til kriger, og i frihetskjempermiljøet, der ingen forstår kunstnere. Alle har sin erfaring. Veldig fascinerende å kunne leve etter det miljøet jeg havna i. Alle kunstnere kan bli krigere. Korhan: Det han mener er at alle kan krige med å uttrykke seg. I boka beskrives en scene der Omar forsøker å lage politisk kunst som en demonstrasjon mot regimet. En halvtime før regimets kunstkritikere kommer til utstillingen, oppdager læreren hva Omar har gjort, og får ham til å forandre det. «Hvis ikke, vil både du og jeg bli hengt,» sier han. Omar: Hvis du drar til Irak nå, og oppsøker kunstmiljøet, vil ingen vite hvem Aso er. De kjenner bare Omar. Og videre, om du drar til krigerne, de som kjempet mot regimet, så aner ikke de hvem Omar er. Men jeg er begge deler, både Aso og Omar, kriger og kunstner, og det er ingen motsetning. Tvert om. Jeg kriger med kunsten min. Om du ikke tør å engasjere deg, blir du bare en maler, men om du bryr deg, er du kunster. Mange vil være uenige med deg i det i dag, og si at kunst og politikk bør holdes adskilt. Omar: Send dem til meg! Korhan: Det der festa jeg meg ved også. Jeg ville beskrive et helt annet samfunn. Historien er brutal fordi den er fra virkeligheten. I den grad det er mulig, har jeg forsøkt å være nøytral i fremstillingen av det gode og det onde. Jeg ønsker å fortelle en historie og la leseren selv ta en avgjørelse om hva som er bra og ikke. Drivkraften for å skrive har vært en ren indre motivasjon: Å fortelle Omars historie, fordi den er genuin og unik. Og samtidig er den ikke det. Det er svært mange andre historier der ute som er helt lik Omars. Omar: Den er bare en av mange millioner skjebner. Eivor Elisabeth Daae Mæland – «Når du har fortalt …» Reverberasjon Mille Linde Bilen står parkert i oppkjørselen. Et pass indikerer – insisterer hans eksistens. Men skoene, tannbørsten og brillene har erklært sin uavhengighet. 34 40 Eit kjærleiksarbeid Eivind Myklebust Kristina Leganger Iversen Hjartemekanikk Samlaget, 2011 Tomas Espedal Imot naturen Gyldendal, 2011 41 Filologen 04/11 – Absurd I accept and I collect upon my body the memories of your devotion Antony (& the Johnsons) Kva om livet blir ei ulukke? Kva om det som var eit lukkeleg liv brått vert råka, uoppretteleg? Eg les dagleg om ulukka, men ho grip ikkje inn i kvardagen min. I litteraturen er ho òg vanskeleg: Korleis skrive om ho utan å gli inn i det melodramatiske? Korleis syne fram smerte, både indre og ytre, vere patetisk på ein god måte? I Kristina Leganger Iversen sin diktroman Hjartemekanikk er det enkle kvardagsspråket vel så viktig som det høgstemte. Der Tomas Espedal i Imot Naturen nyttar eit særeige høgstemt språk for å skrive om tap, syner Iversen si bok fram eit språkarbeid i spennet mellom det konkrete og det abstrakte. For å lese boka hennar treng ein asfalt såvel som akademia, blod såvel som kjærleik: Poesien tek til på gateplan. Tid for arbeid Hjartemekanikk fortel, i form av fragment, historia om han og ho som blir påkøyrd av ein bil. Han blir borte, ho blir att. Det første diktet ber i seg heile den temporale situasjonen for diktromanen: vi hadde tatt fram / badetøy, handduk / eg hadde kjøpt med / olden boble, jordbær / og fersken, dei skulle / vere overmodne og søte / når vi åt dei skulle det renne / saft nedover haka, eg / tørkar ho bort / med handbaken // med fersken i skjegget / trekker du fram serviettar frå lomma // som du skulle ha hugsa / å ta med Diktet tek til i fortids fortid: «vi hadde tatt fram». Det held fram i kondisjonalis, i den tenkte framtida sett i frå eit tidspunkt i fortida: «dei skulle / vere overmodne og søte». Brått er i vi over i notid: «eg / tørkar ho bort / med handbaken // med fersken i skjegget / trekker du fram serviettar frå lomma», ei notid som snart synar seg å liggje inne i den tenkte framtida: «som du skulle ha hugsa å ta med». Det einaste som manglar er den reine fortida. Augneblinken som alt skriv seg rundt: Det som skjer etter fortida si fortid. Det som hindrar den tenkte framtida i å spele seg ut. Diktet grip tak i den glidinga i tid som det innleiande sitatet av Siri Hustvedt gir frampeik om: «Trauma memory has no narration». Forma må bli fragmentarisk. Dikta må sprette fram og attende i tid, med blikk for det som faktisk var og det som berre kunne ha blitt, det moglege. Tyngda ligg like fullt i det notidige, i det uopprettelege. Han er borte, ho er att. Det krev eit arbeid med fortida, ein traumatologi: Traumatologi omfatter behandlingen på ulykkes stedet (førstehjelp), transport til lege eller sykehus (ambu lanseservice), behandling i Eivind Myklebust – Eit kjærleiksarbeid 42 sykehus, og rehabilitering (attføring) av den skadede til samfunnslivet. Traumatologi: Eit kjærleiksarbeid. Arbeid og tid Korleis gjer ein slikt arbeid? Tomas Espedal si skildring av arbeidets mekanikk i Imot Naturen kan vere til hjelp: Det løp en streng fra nakken og ned i skuldrene og ut i armene, ned langs ryggmar gen og gjennom hoftene og videre ned i beina, og denne strengen ble strammet til av en mekanikk som holdt overkroppen og hodet oppe, som trakk beina ut på gulvet og løftet armene opp over hodet, og idet vi sto oppreiste på gulvet og strakte armene i været husket vi, med ett, hvem vi var og hvor vi skulle: vi skulle på jobben. Utvilsamt trengst det hjartemekanikk. Hjartet sitt svar på arbeidets mekanikk, som ikkje byrjar med innstemplinga, men lenge før, i det vi vaknar, og freistar å halde oss vakne. Strengar, inne i kroppen, sener som grip tak i eit hjarte på tomgang og held det på plass. Ei form for hjartekompresjon i første omgong, men hjartekompresjon er ikkje ei varig løysing. Hjartet må gjere det sjølv. Slå av seg sjølv, heile tida, kvar dag: «Ingen dager er helligdager». Men hjartemekanikken må ikkje verte automatikk. Kvart slag gir liv, er liv: «Alle dager er helligdager». Tapet av han er noko eg’et i Hjartemekanikk arbeidar med, aktivt, kvar dag. Eit heilagt arbeid, kvar dag: vinden stryk deg over andletet / strør hårstråa framfor auga / lukkar eg auga ser eg dette // når eg vaknar i sjukesenga / når eg seinare sit / og ventar på deg. Kva ser ho når ho let att auga? Kva syner «dette» til? Vinden, håret, andletet? Eller senga og stolen, sjukehuset? Kvar er notida i dette diktet? I stolen ved sjukesenga, eller ein annan stad, seinare, etter at alt er over? Diktet glir i tida, tida er uskiljeleg, i eitt. Traumer let seg ikkje temjast i narrativ tid. Dei bryt seg fram inn i mellom: «lyset etsar fast // du snur deg / på netthinna.» Stemmeleie «Traumatologi», den siste delen av diktromanen, er kanskje aller sterkast. Den er sterk i seg sjølv, og ber også i seg den notida etterpå som breier seg om dei andre dikta, som eit teppe, veva av røynslene etterpå, tida, tankane, arbeidet etterpå. Den gir kraft til dei andre delane av diktromanen, og syner at historia om ulukka aldri kan fortelje seg fri frå tapet, som når eg-et trekk inn lukta av armholene til kjærasten, som for å samle på den. Minna frå det som har hendt før ulukka er formidla med ein fot i notida. Difor lagrar eg-et minner allereie før ulukka. Diktet er prega av ulukka, diktet veit det som 43 Filologen 04/11 – Absurd eg-et i diktet endå ikkje veit. Slik vert det meiningslaust å freiste å fange narrasjonen i narrativ tid; tida etterpå har allereie teke kontroll over det temporale, stokka om på tida, og som i det første diktet opna opp for ei stødig høyre på det dei har å seie, med den stemma dei har å seie det med. Traumer er ikkje skrik, kraftige og korte, men ei monoton og varande nynning: «øyresus, nynninga di // den eine tonen / som etterfølgjer / krasjet». Når eg For å lese denne boka treng ein asfalt såvel som akademia, blod så vel som kjærleik: Poesien tek til på gateplan. gliding mellom det tenkte og det faktiske, det gode og det vonde. Traumatologien gjer at dei to første delane, «Autopsi» og «Hjartemekanikk», verkar sterkare den andre gongen ein les boka. Ein har då kjennskap til det heile, ein har historia «på plass». Like fullt kan ein spørje seg: Kunne dikta verka sterkare med større kontrastar mellom tida før ulukka, sjølve ulukka og tida etter? No og då vil eg at kvart dikt skal rope med klårare stemme, at det einskilde diktet skal vere meir i seg sjølv. Gjere krav på seg, gjere krav på meg. Gjere krav på at eg skal dvele litt lengre. Men dikta ropar ikkje i Hjarteme kanikk. Kanskje er det slik dei unngår å verte melodramatiske? Kanskje er det dette som er ulukka si stemme? Ei jamn stemme som formidlar brotstykker av ei ulukke og let dei samtale, gir oss ord for ord, slag for slag. Eg må godta at dikta ikkje ropar og godtek dette veks dikta saman til eit heile: Ein bukett av visna blomar. Ein sommar som brått er haust: «vi sto over tørkestativet / og du bretta alt / beinare enn meg // stryk du meg over handa / plutseleg er det blitt haust / seier du». Ulike arbeidsteknikkar Det er sjølvsagt mange bøker som tek føre seg tap av liv eller kjærleik. Ei samanlikning med Imot Naturen er relevant fordi den har både likskapar og ulikskapar med Hjarte mekanikk. Dei skildrar begge ei form for kjærleiksarbeid, dei er begge personlege, personane deira er såra og søkjande, utprøvande og tidvis utmattande. Men dei er like fullt svært ulike. Handverket er gjort med ulik teknikk. Tomas Espedal plasserar seg sjølv i midten. Kjærleiks arbeidet, tapet av to kjærastar og av ei dotter som flyttar ut, er formidla i ei form for «historie om mine ulykker». Ulukkene grip om alt, og den Eivind Myklebust – Eit kjærleiksarbeid 44 romantiske forteljaren vassar i det sjølvmedlidande og patetiske. Han arbeidar med ei mytologiserande sjølvframstilling, er eksistensiell og utleverande og skriv diktaren inn i diktinga. Slik vert det vesle og individuelle gjort storslått, enormt, og Espedal når nye høgder di meir patos han legg i skrivinga. Risikoen er stor, men det fungerer. Imot Naturen gir ein verknad som få andre språkkunstnarar enn Espedal kan skape. Å skrive om ei ulukke, å skildre det største tapet av dei alle, tapet av eit liv, inneber alltid stor risiko. Kristina Leganger Iversen nyttar andre metodar for å lukkast. Det syner seg på fleire punkt, til dømes i måten å handsame det kroppslege. På baksida av boka hennar finn ein utklipp frå eit dikt som kastar lys over dette: eg ville sjå hjartet / utan meta forar fri for forteljingane // det eg fann var atrium, rommet / med eldstad, og hjartet blei flammande, eg fann / seglklaf far og halvmåneklaffar som blafra i blodstraumen / hjartet blei eit skip, eit vindauge / med vinden susande // blodet syngjande eg fann / to hjarte tonar, eit hjarte / som speler, som pulserer, som alltid slår / som kan miste rytmen, kome ut av / takten, mister eit slag // som kan sprekke av sorg / tape seg sjølv / om kjærleiken sviktar Den første lina i diktet må ein opne boka for å finne: «i møte med medisinen søkte eg det kliniske». Denne lina syner ei rørsle som ein møter i Hjarte mekanikk. Ho er medisinstudent, han er musikkstudent. Rørsla går fram og attende mellom hjartet som metafor og hjartet som noko reint kroppsleg, mellom musikk og fysikk, kunst og biologi. Der Espedal skriv alt ut i frå kunsten, og let det kroppslege verke metaforisk, som i nattverdsepisoda der eg-et drikk og et den tapte kjærasten, som vin og brød, som blod og kjøt, let Iversen det metaforiske og det faktiske spele inn på kvarandre. Sjølv om det metaforiske ofte vinn fram, som når hjartet vert eit skip, eit vindauge i diktet ovanfor, mistar ein aldri synet av det reint kroppslege, det blodige, muskulære, smertelege og verkande. Spenninga, eller «nerven» om ein skal halde seg i det fysiologiske språket, ligg i møtet mellom desse to forståingane av hjartet. Ved å skrive om det faktiske, det som er fri frå metaforane, unngår Iversen klisjéane. Men ho let det faktiske og det metaforiske møte kvarandre og klarer slik å vekke daude metaforar til live att. Dei står fram for oss i eit nytt lys. Medisinstudenten møter hjartet som både blod og kjærleik. I studiet møter ho det blodige: «Dei fortalte oss / at vi skulle gå inn i kroppane, gå / gjennom og forbi skulle kjenne / tarmane mot fingertuppane». Men kjærleiken må ho finne på heimebane: Dette fortalte dei ikkje om / kjensla av at kroppen slår 45 Filologen 04/11 – Absurd sprekker (…) om korleis arrvevet buktar seg som åmer opp armane (…) korleis kunne dei / klart det, å forklare deg tyngda av handa / dei svunne musklane, tyngda / av at han som pla stryke håret bort / ikkje lenger er her Med andre ord, det som er sjølvsagt i Imot Naturen er gjort sjølvsagt i Hjarteme kanikk. Den første er fanga i hjartet som språkleg bilete, den andre reflekterer kring det hjartet faktisk er og syner vidare korleis det med naudsyn vert eit språkleg bilete. Restane av det som er borte Jacques Roubaud skriv at klokka som tilhøyrde kona haldt fram med å tikke lenge etter at ho var død. For både Espedal og Iversen er dette grunnlaget: Restane av det som er borte. Lukka er borte, men fråveret av lukka verkar inn på den som blir att. Espedal svarar på anekdota om mannen som blir påkøyrd av ein bil, som blir kasta opp i lufta, men landar på beina og går vidare: «bilen kommer, i full fart (…) vi blir truffet av panseret, vi blir kastet opp i luften og faller ned bak bilen, men denne gangen blir vi liggende. Vi kommer oss ikke opp». Hos Leganger vender ulukka alltid attende:.«kvinet / frå gummisolane // ein dramaserie / flimrar lydlaus / gjennom rommet // ein formiddag med nok / ein reprise». Begge skriv dei bøker om det som ikkje enkelt glir bort når nokon blir borte. Begge skriv dei bøker som ikkje enkelt glir bort om du tek deg tid til å opne dei. Det er mogleg at ein debutant burde få merksemda heilt åleine, utan å verte samanlikna med meir etablerte forfattarar som Tomas Espedal. Samstundes er det kanskje debutanten som kan tene mest på å verte satt i samanheng. Dikta i Hjartemekanikk har vorte kalla «tradisjonslause», i den meining at dei ikkje inneheld meir eller mindre eksplisitt refleksjon kring tidlegare dikt som har teke føre seg liknande tema. Ein slik kritikk kvilar på ein i overkant tematisk lesnad av diktromanen. Ein meir fruktbar framgangsmåte kan vere å sjå kva samanhengar dikta faktisk inngår i, i form så vel som innhald, for å klårgjere kvar dei bryt seg lause, kva som er nytt og kva som er godt, kva som er mindre nytt, mindre godt. Dette opnar i større grad opp ei forståingsramme for lesaren, og gir samstundes debutanten noko å strekkje seg etter. Om eg skal ymte frampå med noko som denne debutanten kan strekkje seg etter, kan det vere ei utfordring av det som synast å verte tradisjon i nyare norsk lyrikk: At diktsamlinga, eller diktromanen, som eit heile står sterkare enn det einskilde diktet. At eit dikt ofte er avhengig av andre dikt for å vere seg sjølv heilt ut. Kanskje kan ein skrive dikt som ikkje berre er del av ein bukett, men også blomar i seg sjølv? Eivind Myklebust – Eit kjærleiksarbeid 46 Da Åsmund forsvant En virkelig historie Marit Rasmussen Åsmund var min høyt elskede akvariefisk. Han hadde vært mitt faste selskap helt siden jeg flyttet hjemme fra. Han var en blå kampfisk med lang slørehale og små utstikkende øyne, og når jeg satte meg inntil akvariet, kom han alltid bort til meg. Han var alt annet enn en alminnelig fisk. I fjor høst skjedde det noe som fikk meg til å våkne fra min dagligdagse dvale, og jeg har enda ikke sovnet igjen. En kveld i november satt jeg og romvenninna mi og så på Twin Peaks. Akvariet var plassert like ved TV-en, og før episoden starta så jeg tydelig at Åsmund svømte lykkelig rundt i ring. Halvveis ut i episoden kasta jeg et blikk mot akvariet, men så ham ikke. Først tenkte jeg at han gjemte seg bak en av plantene eller ble usynlig i vannbrytningen i det runde akvariet. Men da episoden var over og jeg fremdeles ikke så noe til Åsmund, merket jeg en uro i meg. «Jeg kan ikke se Åsmund,» sa jeg til venninna mi. «Han er borte.» Tidligere på dagen hadde jeg renset akvariet, men jeg hadde aldeles ikke tømt Åsmund ut i vasken. Jeg så jo at han var der. Vi skrudde på lyset og kikket ned i akvariet. Jeg løftet ut pumpa, plantene og den falske hodeskallen, og finkjemmet dem. 47 Filologen 04/11 – Absurd Ingen Åsmund noe sted. Uroen vokste. Jeg ble varm i ansiktet og klam på hendene. Hadde de magiske elementene fra Twin Peaks forflyttet seg over i stua vår? Den kvelden fikk jeg ikke sove. Kanskje var livet i akvariet et liv Åsmund ikke ville leve. Forsvant han med vilje? Hva om alle bare kan forsvinne på den måten? Åsmund kom ikke tilbake dagen etter. Heller ikke dagen etter der. Jeg sjekket stadig vekk om han var tilbake, løftet ut alt i akvariet gang på gang, søkte med lommelykt under hver eneste stein. Alle vennene mine sa det samme: «Du kastet ham sikkert i vasken, og så ham kun i akvariet på grunn av vane.» De så på meg med uttrykksløse blikk før de begynte å snakke om noe annet. «Det er jo bare en akvariefisk.» Dagene gikk. Av og til glemte jeg det som hadde hendt, men straks jeg kom på det fikk jeg en ubehagelig følelse. Hadde han implodert? Kan man implodere? Ingen forstod tydeligvis alvoret i dette, jeg følte meg dum og rar, men innfant meg etter hvert med at mitt litt rare kjæledyr var borte. Senere den uka fikk jeg en SMS fra romvenninna mi mens jeg var ute. «Åsmund e tebage!!» stod det. Med smilefjes. Jeg forstod først ingenting. Deretter skrek jeg høyt, så folk snudde seg rundt meg. Vel hjemme svømte Åsmund i ring, som sitt vanlige jeg. Jeg tilbrakte hele kvelden foran akvariet med hodet på skakke. Av og til banket jeg på glasset, bare for å se ham reagere. Han svømte bort til meg, og der, svevende i vannet rett foran ansiktet mitt, så det et øyeblikk ut som om han smilte. Åsmund døde et par dager etterpå. Det var lettere å akseptere. Sannheten trumfer uvitenheten, i hvert fall var det slik for meg. En død akvariefisk er en bagatell, vil noen si, men en akvariefisk som har vært hinsides i noen dager for så å komme tilbake – det er ganske absurd. Marit Rasmussen Da Åsmund forsvant 48 49 Filologen 04/11 – Absurd Aristokratisk realisme: Fem ting jeg lærte av Den brukne neses estetikk Kenneth Moe Geir Angell Øygarden Den brukne neses estetikk – en bok om boksing Solum, 2001 Mens jeg ventet på Geir Angell Øygardens nye bok, Bagdad Indigo, leste jeg hans forrige (og første) bok fra 2001, Den brukne neses estetikk – En bok om boksing (DBNE). DBNE er Geirs doktorgrad i sosiologi, som han skrev da han tilbrakte tre år på den svenske bokseklubben anonymisert i boken som Noshörningen. (Det betyr «neshorn». Den brukne nese … neshorn … fattaru?) Legg for øvrig merke til at jeg kaller ham «Geir», som om han er en gammel kompis av meg. Det føler jeg også at han er, siden han er Karl Oves venn og intellektuelle sparringpartner i Min kamp 2. Geir, slik Karl Ove fremstiller ham, er kompismateriale etter min smak: Kontrær eks-FpUer, alltid ute etter en god krangel, alltid på vippen mellom sylskarpt intellekt og uutholdelig pompøs douche bag-het. Og det var nettopp på grunn av Min kamp at jeg nærmest røsket boken ut av hylla på Tronsmo. Siden jeg er et eksempel på det Stig Sæterbakken kaller en «primitiv leser» – dvs. en leser som vil snakkes direkte til, som vil rystes, snarere enn forføres – eller Kenneth Moe – Aristokratisk realisme 50 kanskje heller en tilhenger av hva essayistikkforkynneren David Shields i et intervju har kalt «self-help for very smart people», har jeg valgt å destillere DBNE ned til noen sentrale påstander: 1. Poesi är lite mesigt du vet Denne boken er en hyllest til god gammeldags walkwalking mann mot mann, snarere enn sivilisert, akademisk preik. Den fikk meg nesten til å slutte på universitetet, fordi den resonnerte så sterkt med abstraksjonsgleden jeg har kjent på i det siste. Han skriver selv: «Dersom jeg hadde hatt et reelt valg mellom å bli proffbokser eller akademiker, hadde jeg lagt avhandlingen på hyllen.» Og et annet sted: «Brystkassen verker. Jeg våger ikke å åpne garden, noe han leser og øker presset. Jeg er svimmel og har lyst til å kaste opp … På sett og vis håper jeg at et ribben har brustet, da vet jeg at jeg kan sitte hjemme noen uker med god samvittighet og lese.» Poesi, litteratur, det er jo ganske mesigt (= feg, rädd, mjäkig, pjoskig), som en av bokserne i avhandlingen sier, og man lengter etter å «legge vekt bak ordene». Her sitter jeg og skriver om en bok, men hva betyr nå det? Geir visste at han måtte begynne å bokse selv for å kunne skrive om boksekulturen, og på samme måte tenker jeg at jeg må begynne å bokse for å kunne skrive om Geirs bok. For hva er alle disse ordene når alt kommer til alt? Hva slags konsekvens har de? En skribent trenger hjelp av en forlegger til å legge vekt bak ordene sine, og vekten av det trykte ord = vekten av papir, dvs. nesten ingenting. For bokserne i DBNE er ordet hellig. Boksernes nei må bety nei, deres ja må bety ja, ellers trues deres identitet. Det er snakk om heder. Man gir ordene tyngde ved å sette kroppen i fare: «Kravene er enkle: uansett hvor skremt du blir, vis det aldri; uansett hvor hardt du blir slått; vis det aldri; uansett hvor trøtt du blir, stå rundene ut. Lykkes du med dette er din heder intakt.» Geir forlot akademikerens trygge ironisme for å tre inn i en kultur hvor det fantes 1:1-forhold mellom ord og kropp. Han sparret i ringen på Noshörningen i tre år. Han ble ingen proffsboxare, men han gjorde sitt ytterste for å ta slagene på en ærefull måte, og derfor er Den brukne neses estetikk en ekstra tung bok. Den består ikke bare av papir, for Geir har lagt hele kroppen i den, og hver eneste skrivefeil og svesisme (jf. «brustet») i dette halvhjertet korrekturleste verket, er arr på tekstens kropp, som vitner om forfatterens entusiasme. 2. Nesen er et dokument Erotikk får stor plass i boken, for boksere har «fitte på hjernen», og boksingen vekker for Geir «et begjær etter 51 Filologen 04/11 – Absurd kvinner som [han] må tilbake til de første tenårene for å finne igjen.» Den brukne nesen er erotisk. Et tiltrekkende maskulint utseende er ødelagt, asymmetrisk og sublimt, i motsetning til det kvinnelige, overværer det eneste bruddet på boksingens etikk under hans tre år lange opphold på klubben, når en av bokserne sparker til motstanderen sin, forblir samtlige medlemmer der resten av kvelden, for å passe på at situasjonen På universitetet ser jeg vakre kvinner med søte, ufarlige gutter, og selv om jeg vil ha tilgang til disse vakre kvinnene, orker jeg ikke å legge meg selv i denne Michael Cera-støpeformen. som er symmetrisk og skjønt. «Mine observasjoner av vakre kvinner og unge menn med nesen liggende til høyre, eventuelt som en formløs masse klint over et større område, taler ubetinget for en sammenheng.» På universitetet ser jeg snarere vakre kvinner med søte, ufarlige gutter, og selv om jeg vil ha tilgang til disse vakre kvinnene, som i tillegg er intellektuelle og ambisiøse, orker jeg ikke å legge meg selv i denne Michael Cerastøpeformen for å bli en av dem, en av disse aseksuelle universitetsguttene, som av en eller annen grunn får alle disse vakre universitets kvinnene. Jeg vil fortsatt gå mot den andre ekstremen … Ikke misforstå: Bokserne er ikke badboys, tvert imot; de beskrives gjennomgående som milde, snille og eksepsjonelt varme og omsorgsfulle. For eksempel: Når Geir ikke kommer ut av kontroll. Nei, ikke badboys – men de er villige til å møte smerte og potensiell død, og deres ødelagte utseende minner derfor på faretruende vis om vår egen forgjengelighet. Min nese er asymmetrisk, men det har ikke noe med slåssing å gjøre. Kroppen min forfaller, men det kommer kun av inaktivitet, det kommer av dette lammende dilemmaet; at jeg vil skrive, at jeg vil pushe kroppen, at jeg ikke klarer å velge. Min formative leseropplevelse var Chuck Palahniuks Fight Club, og jeg har alltid villet slåss. Men arrene mine er små, for jeg har ikke vært i en slåsskamp siden barneskolen. Ett av arrene kommer, av alle ting, fra en plastisk operasjon. Det handler ikke om å slåss for å være tøff; det handler om å ha merker fra å ha vært mann. Er man mann uten arr? Tyler Durdens knyttneve av et Kenneth Moe – Aristokratisk realisme 52 spørsmål: How much can you know about yourself if you’ve never been in a fight? «Menns erfaringer skrives med en stil som bryter mot kroppens symmetri.» Dette gjør dem ikke bare tiltrekkende, det er også et tegn på at de er hevet over nyttesamfunnet, over homo economicus. «Velferdsstatens neser bør være rette,» skriver han, og polemiserer med dette mot Norge og Sveriges bokseforbud. «Loven mot profesjonell boksing er et brudd mot religionsfriheten.» 3. Døden er ikke saklig Boksing som religion, og religion som realisme, er et annet gjennomgangstema. Det er mye skjebne blant bokserne: «De som ikke besitter et må kaster man bort tiden på.» Boksekulturen preges ifølge Geir av en aristokratisk realisme – mesterne er født, ikke skapt; de er født med et må, og dette må-et innebærer visse dyder: mot ansvar hjerte dødsforakt som får dem til å utføre visse eksemplariske handlinger som hever dem over oss andre: å ta steget å legge vekt bak ordet å ta en smell å gi smerten et ansikt Deres dionysiske overskudd gjør dem i stand til å se døden i hvitøyet, der vi andre, vi ateistiske sosialdemokrater, vi intellektuelle, akademiske preikere, vi vender blikket bort, eller vi leter etter en løsning på «dødsproblemet», eller i det minste en apollinsk bortforklaring. Døden er for oss noe forferdelig, mens boksingens tragiske dødskult møter den med verdighet: «Frem til noen viser oss et samfunn hvor ingen dør, behøver vi blod og realisme.» 4. Man velger ikke den letteste veien ut Jeg velger alltid den lette veien ut. Istedenfor å studere, leser jeg en spennende bok om boksing. Og når jeg nå sitter og skriver om den, føles det feil at det ikke skal lede til en kroppslig handling. Jeg vil bokse! Jeg er 24. Er det for sent for meg? Antageligvis. Geir Angell Øygarden var 28 da han begynte å bokse, men han var i langt bedre form enn jeg noensinne har vært. Jeg kommer nok aldri til å bokse, men jeg har funnet en lettere utvei og sett min første boksekamp på tv: Floyd Mayweather vs. Victor Ortiz. I fjerde runde har Ortiz presset Mayweather mot repet. Ortiz kaster slag etter slag uten å treffe, og i et 53 Filologen 04/11 – Absurd øyeblikks frustrasjon skaller han Mayweather. Dommeren stopper runden og Ortiz går, med tydelig dårlig samvittighet, bort til Mayweather, klemmer ham, og kysser ham på kinnet som unnskyldning. Idet dommeren starter neste runde, forsøker Ortiz å kysse ham igjen, og Mayweather slår knockout på ham. Under etter kampintervjuet, beskylder Larry Merchant Mayweather for å ha utnyttet Ortiz’ unnskyldning. Mayweather bare: «You don’t never give me a fair shake, you know that? HBO needs to fire you. You don’t know shit about boxing. You ain’t shit. You not shit!» Og Merchant bare: «I wish I was 50 years younger, then I’d kick your ass!» Og Mayweather bare: «You won’t do shit!» I begynnelsen av Bagdad Indigo skriver Geir om hvor mange ganger Den brukne neses estetikk ble refusert før den endelig kom ut på Solum. Han siterer et av refusjonsbrevene: «Jag finner mycket av det som jag förstår (och det är verkligen inte allt; de hel- och halvreligiösa inslagen t ex är mig totalt främmande) djupt motbjudande …» I Bagdad Indigo vender Geir Angell Øygarden sitt «dypt motbydelige» blikk mot Irak-krigen og krig som sådan. fortsettelse følger i neste nummer … 5. Det är alltid en som tar dig till sist. Och om du snackar mycket tar han dig hårt Jeg har kanskje allerede snakket for mye. Bagdad Indigo har endelig kommet i posten. 1132 sider. Mens Den brukne neses estetikk fikk meg til å føle meg som mindre mann fordi jeg ikke har noen skikkelige arr, får Bagdad Indigo meg til å føle meg som mindre mann rett og slett fordi den er vanskelig å løfte. Følgeseddelen informerer meg om at boken veier 1,8 kilo. Sånn går det når man har Karl Ove Knausgård som redaktør. Kenneth Moe – Aristokratisk realisme 54 55 Filologen 04/11 – Absurd Føniksen Mari H. Andersen Jeg våkna og ved siden av meg lå det en Føniks. Jeg følte meg brydd, men prøvde å lukke øynene, puste normalt og falle tilbake i søvn. Det fungerte ikke, og Føniksen pusta kjempehøyt, noe som gjorde det umulig å late som jeg sov, så jeg kremtet og sa – Så… skal ikke du stille meg et spørsmål? Jeg mener, det er vel dét du egentlig driver med, sant? Føniksen kikka dumt på meg, men han svarte med en myk stemme – Nei…? Jeg tror du kanskje tenker på Sfinksen. Den stiller spørsmål og … ja, mer gåter, egentlig. Jeg er mer opptatt av aske og ild og… reinkarnasjon, liksom. – Å ja… hvisket jeg. Følte meg trøtt, så jeg lukka øynene og sovna. Mari H. Andersen Føniksen 56 Haiku til blind mann Mari H. Andersen Tipper det er rundt seks meter, to sekunder og ett skrik til asfalt fra vinduet mitt. I går kjøpte jeg roser på hjørnet og satte dem i vinduskarmen. Det var egentlig ikke meningen, for jeg har alltid tenkt at gatehjørneblomster umulig kan være av bra kvalitet, men de kjentes harde og faste, og det er det jeg har lært om roser, at de skal være harde, og i går trengte jeg noe fast. Et øyeblikk vurderte jeg å kaste rose for rose ned på asfalten, telle sekunder eller roteringer, bare få de bort og ut. Men jeg fortsetter bare å se ned. Dette er ikke noe jeg pleier å gjøre. Eller, jeg pleier se ut av vinduer, men ikke mitt eget. I dag er det annerledes. Kanskje jeg sørger, etterligner den hengte posituren, bøyer hodet og ser nedover. Under meg sjangler plutselig en mann med en svær stol på hodet. Stolryggen dekker fjeset hans og jeg ser det er tungt, at han bærer med hodet og nakken. Ikke elegant og enkelt som afrikanere, men som om han har tatt på seg en forvokst hjelm med svartmalt visir. Som en dårlig styrt radiobil. Det er nesten lyst, han går fra bygning til bil til bilalarm til 57 Filologen 04/11 – Absurd kafébord til trillende askebegre av messing. Det er jo snart morgen, askebegrene skulle ikke ha vært der. Bilalarmen er uutholdelig og jeg gråter. han ble trist tok en stol på hodet forsvant Et fremprovosert haiku til en blind mann. Jeg gråter av det jeg skrev. Syns ikke det var bra, kanskje ikke haiku engang, men ensomheten i mannen slo meg for kraftig. Ikke som jordskjelv eller uppercut eller ikkeeksisterende trappetrinn, men som kreft, som kvalme, som klokka fem på natta uten søvn. Rosene henger, så jeg tar en av dem og kaster den ned ved siden av mannen, som akkurat nå holder seg fast i en lyktestolpe mens han ler. Eller kanskje han gråter, men jeg har ikke hjerte til at han gråter, så han ler. Jeg tar tak i vasen og heller resten av rosene og vannet ut i gata. Bommer akkurat. Mari H. Andersen Haiku til en blind mann 60 Humanist? Ja visst! Eller…? Eystein Halle Simen Andersen Øyen, Ingrid Birce Müftüoglu, Finn I. Birkeland (red.) Humanioras fremtid Cappelen Damm Akademisk, 2011 Boken inneholder mange gode tekstbidrag, men skjemmes av at begrepet «humaniora» ikke får noen meningsfull avgrensning. Og hvor ble fremtiden av? Universitetet er stedet der man går og går: To hundre skritt fra auditoriet til kantina. Tre hundre skritt til biblioteket. Fem hundre skritt tilbake til neste forelesning. Før man vet ordet av det, er man kommet til døra – den som fører ut til det virkelige livet: arbeidslivet. For mange humanister – her forstått som personer med kompetanse i humaniora – venter NAV- køen, eller kanskje en irrelevant jobb. Han som stuer bagasjen din gjennom sikker hetskontrollen på Gardermoen har kanskje en master i litteratur. Drosjesjåføren som kjører deg ut dit, vet kan hende like mye om Descartes som kartboka. Det er ikke jobbutsiktene for humanister som står i fokus i denne boken, selv om forordet tar opp det økende fokuset på effektivitet, lønnsomhet og «fleksibilitet» innenfor det akademiske arbeidslivet. De tolv bidragsyterne fokuserer i stedet 61 Filologen 04/11 – Absurd på et mer grunnleggende spørsmål: Hvilken rolle kan humaniora spille i dagens og morgendagens samfunnsliv? I det nevnte forordet – med den megetsigende tittelen «de unyttige» – diskuterer heter riktignok «På sporet av en ny samfunnsvitenskap?» og peker på hvordan samfunnsvitenskapen kan tilpasse seg det 21. århundres politiske og kulturelle virkelighet. Men ellers er det stort sett pes- I et stadig mer nytteorientert vitenskapelig klima havner fortolkningsvitenskapene i bakleksa. redaktørene utviklingstrekk som truer med å marginali sere humanvitenskapene. Tradisjonell, hierarkisk og politisk makt bygges ned, og beslutningsmyndighet outsources til diffuse aktører som gjerne omtales under sekke betegnelsen «markedet.» I et stadig mer nytteorientert vitenskapelig klima havner fortolkningsvitenskapene i bakleksa, eller får en appen diksfunksjon i retorikken om «tverrfaglighet», skriver redaktørene. Humanioras tradisjonelle rolle som et dannelsesprosjekt initiert av nasjonalstaten er i ferd med å forvitre. Hvilken funksjon kan disse vitenskapene da ha? Det er et interessant utgangspunkt. Bidragene spriker i alle tenkelige retninger, og noen utenkelige. Mens enkelte graver seg ned i konkrete problemstillinger, satser andre på mer overgripende perspektiveringer. De fleste ser ut til å ha liten eller ingen tro på den fremtiden bokens tittel så håpefullt henviser til. Gunnar C. Aakvags essay simismen som rår. Og hvilke fortolkningsvitenskaper er det egentlig som skal belyses i denne boka? I etterordet legges det – med henvisning til Foucault – uttrykkelig opp til en definisjon av «humaniora» som også omfatter samfunnsfagene. Flere av bidragsyterne har samfunnsvitenskaplig bakgrunn, og skriver om problemer knyttet til eget fagfelt. Men er dette egentlig humaniora, slik vi vanligvis bruker begrepet? Bokens undertittel er kam pen om forståelsen av men neske og samfunn, og denne kamp- og konfliktretorikken går igjen i mange av tekstene. Et gjennomgangstema er at humaniora må bidra med noe i forhold til miljøspørsmålene, globaliseringen eller andre av vår tids store utfordringer. Mange av skribentene etterlyser en kritikk av de rådende paradigmer, og de økonomiske og teknologiske maktsentra som ser ut til å styre samfunnsutviklingen. Humaniora må etablere en slags utenfor-posisjon i Eystein Halle – Humanist? Ja visst! Eller…? 62 forhold til de dominerende tenkemåter – en kulturkritikk som overskrider kulturens egen selv- og virkelighetsforståelse. Men hva vil dette rent konkret si? Det får vi ikke noe svar på. I stedet får vi inntrykk av at humaniora er på defensiven, ja nærmest gisper etter luft i en verden der politiske problemer skriker på sin side miljøkrisen som en meningskrise, skapt av Vestens overtro på vekst og teknologi. Men han har ingen alternativer å peke på, selv ikke innenfor miljøbevegelsen med sin «økosofi.» Slik blir også dette en fallitterklæring på humanioras vegne. Hvorfor humaniora sakker akterut i samfunnsdebatten, illustreres kanskje best ved I akademia setter moderniteten sine umiskjennelige fotavtrykk i form av byråkratisering og nyttetenkning: Lær deg tysk, for det trenger næringslivet! etter løsninger og vitenskapen reduseres til et instrument for en makt som sitter alle andre steder enn i akademia. Kari Jegerstedt skriver i sin artikkel om humanistisk kunnskapsproduksjon og undervisning i en stadig mer globalisert og kapitaldrevet verden. Hun prøver å virke optimistisk, men Goliats skygge hviler tungt over teksten når det heter at humaniora må etablere en ny kunnskap «som motsetter seg hele den instrumentelle tenkningen som ligger til grunn for den utbredte byråkratiseringen innenfor dagens utdanningsregime.» I Jan Helge Solbakks tekst kan vi lese om hvordan bioetikken i stor grad er kjøpt og betalt av den medisinske industrien den er ment å skulle kritisere. Simen Andersen Øyen beskriver Gry Brandsers tekst. Med utgangspunkt i blant annet Humboldts vitalistiske språkfilosofi tar hun opp en idé om et «livspust» eller et «uforklarlig overskudd» av mening i språk og menneskelig samhandling. Dette leder over til en utlegning om Hannah Arendts kritikk av «politikken» og det moderne samfunnets konformitet og fremmed gjøring. Arendts ideer handler blant annet om «frihet», som omtales som «en virtuositet som glitrer, (…) et overskudd av livsnærværende fryd som så å si renner over kanten av enhver diskursfornuftig dialog.» Hun hyller en «ubetinget kjærlighet som ligger latent i menneskets evne til å omforme sanseinntrykk til manifeste språklige uttrykk for anerkjennelse av livets vrimlende mangfoldighet.» Puh! 63 Filologen 04/11 – Absurd Filosofer lykkes sjelden når de prøver seg som sosiologer, og Arendts subjektive, følelsesladde retorikk er så langt fra alt som er gangbar valuta i samfunnsdebatten som det går an å komme. Dette aktualiserer bokens alvorligste mangel, nemlig fraværet av et tydelig skille mellom humaniora og samfunnsfagene. Et humaniora begrep som omfatter alt fra den klassiske rollesosiologien til Arendts verdensfravendte retorikk er så utvannet at det blir helt meningsløst. Den eneste som ser ut til å ville gjøre noe ut av dette skillet, er Pål Veiden. I sitt essay «Hvem skal stoppe moderniteten» skiller han mellom samfunnsfag og humaniora, en distinksjon som er lite til stede ellers i boka. Veiden viser hvordan samfunns vitenskapene med sin hang til kjappe og enkle svar lett blir et redskap for moderniteten – her forstått som vår tids kjerneverdier: kapitalisme og konsumerisme, rasjonalitet og fremskrittstro, globalisering og rotløshet. I akademia setter denne moderniteten sine umiskjennelige fotavtrykk i form av byråkratisering og nyttetenkning: Lær deg tysk, for det trenger næringslivet! Humaniora, skriver Veiden, kan begrunne seg selv nettopp ved å ta opp den modernitetskritikken samfunnsfagene ga opp. Den unyttige skjønnhet og den gode innsikt er verdier vi bør holde fast ved. Kanskje kan det sies så enkelt som at humaniora rett og slett gir oss et rikere liv og gjør oss til autonome mennesker? Men denne innsikten – gjemt bort i det kanskje beste tekstbidraget i denne boken – forutsetter en avgrensning av begrepet humaniora som verken redaktørene eller de fleste av bidragsyterne ser ut til å være villige til å gjøre. Eystein Halle – Humanist? Ja visst! Eller…? 64 Tanker og tegninger Hanna Elina Melteig David Mazzucchelli Asterios Polyp Cappelen Damm, 2011 Oversetter: Jens E. Røsåsen Asterios Polyp er en tegne serieroman som har vakt internasjonal oppsikt. Tegneserieromanen som sjanger har mer til felles med romaner enn tegneserier, men fordi den assosieres med superheltserier har den etter min mening fått ufortjent lav status. Med Asterios Polyp er dette i ferd med å forandre seg. Mannen bak boken, David Mazzucchelli, har tidligere jobbet med actionserier som Batman før han bestemte seg for å skape sine egne serier med et mer eksperimentelt uttrykk. Resultatet ble Asterios Polyp. Den har allerede vunnet fire Eisner Awards (tegneserienes Oscar) og blitt oversatt til flere språk. Historien handler om den vellykkede arkitekten Asterios Polyp. I en brann mister han alt han eier, bortsett fra noen få ting som han klarer å raske med seg på vei ut. Asterios reiser så langt bort fra hjemstedet New York som pengene rekker og blir medhjelper på et bilverksted. Han mister alt, men finner seg selv. Ikke akkurat et uvanlig plot i romaner og filmer, men det som gjør dette til en god historie er måten det formidles på. 65 Filologen 04/11 – Absurd Handlingen er lagt opp slik at glimt fra fortiden påvirker nåtiden, og forandrer fremtiden. Her og der får vi se små historier om hvordan han tref- fire bein og to ansikter på hver side av hvert hode. Så stor var deres hybris at de våget å utfordre gudene selv. Zevs kløyvde i sin visdom Det filosofiske blir understreket av humororistiske bilder som teksten alene ville fått problemer med å illustrere. fer sin kone, bryllupsreisen, og hvordan forskjellene mellom dem gjør at de skilles. Innimellom trer en annen virkelighet frem der hans døde tvillingbror fremdeles er i live. Fortellingen hopper frem og tilbake mellom ulike tider og mellom fakta og fantasi. En ellers enkel fortelling om en arkitekt som blir bilmekaniker klarer hele tiden å pirre nysgjerrigheten min til å lese videre. Det primitive dyret i oss kjenner lettere igjen visuelle uttrykk, og kanskje er det derfor tegneserier lenge har blitt sett på som en simpel sjanger. Asterios Polyp er imidlertid alt annet enn primitiv. En rekke filosofiske spørsmål blir stilt: «Hva om virkeligheten (slik vi oppfatter den) bare er en forlengelse av selvet?» Til tider er teksten vanskelig å forstå fordi referansene til litteratur og gresk mytologi ikke alltid er like lettfattelige. Men dette gir også rom for tolkning. Opprinnelig var mennesker kulerunde, med fire armer, oppkomlingene i to, slik at hver halvdel ble en egen enhet. Siden den gang har menn og kvinner løpt rundt i panikk og lett etter sine tapte motstykker for å bli hele igjen. Det filosofiske blir understreket av humororistiske bilder som teksten alene ville fått problemer med å illustrere. Dette utdraget illustrerer et annet viktig tema som går igjen i boken. Motsetninger blir satt opp mot hverandre: kvinne/mann, levende/ død, drøm/virkelighet. Det ene påvirker det andre og definerer det. For Asterios er det hans døde tvillingbror som gjør ham til den han er. Når de to møtes innser han at han hele livet har forsøkt å leve det livet broren skulle ha levd. «Å gi slipp på det ene jeg trodde definerte meg viste seg å være langt lettere enn jeg kunne forestilt meg». Mazzucchelli lar poesi og filosofi prege språket, mens det visuelle tydeliggjør helheten. Kontraster og stemninger i historien understrekes av forskjellige former og farger. Hanna Elina Melteig – Tanker og tegninger 66 Sidene som forteller om Asterios er blå med geometriske former, mens sidene om Hana, hans kone, er røde med runde former. Dette understreker motsetningene mellom dem: Asterios er en rasjonell, og bokstavelig talt firkantet person, mens Hana er lidenskapelig og omsorgsfull. Når Hana forlater ham, illustreres det med en svært mørk lillafarge, i dystre og til dels abstrakte bilder, noe som understreker forvirringen og bitterheten i fortellingen. Hvert tomrom, hvert komma og hver farge har sin plass. Ved bruk av alle tegneseriens virkemidler har Mazzucchelli klart å skape et høylitterært verk i et lavkulturelt medium. 67 Filologen 04/11 – Absurd 68 Uglebo Evigkoselige Kafé Uglemor Kafé Uglemor skjemmer deg bort med blant annet kaffe og vafler. Vi har et godt utvalg av forskjellige brettspill til fri benyttelse. Vi holder åpent tirsdag og torsdag mellom klokken 12 og 16, og Humanistisk torsdag arrangeres her. Fredagspub Opplev god musikk (hovedsaklig rock), hyggelige mennesker og generell kos. Vi holder åpent hver fredag, fra 18 til 02. Uglebo er et hjem for ugler, studenter, fest og kos. Vi befinner oss i kjelleren på Sophus Bugges hus: ned trappen og til venstre. Kom på: I tillegg til alt dette arrangerer vi konserter, debatter og mye annen moro. Uglebo er drevet av Filologisk Forening, Norges eldste fakultetsforening. Hvis du har lyst til å være med og stå bak baren, lage vafler og kaffe, spille god musikk, besørge god PR, være quizmaster, arrangere kulturkvelder, skrive for Filologen eller være med på noe av de andre morsomme vi driver Feiende flotte Quizkvelder Du får satt nødvendig og høyst unødvendig kunnskap på prøve annenhver onsdag fra syv til midnatt. Ta med et par venner og bli med. med, ta kontakt og bli med! Arbeidet er ikke av en kvantitativ eller kvalitativ utbrenthets produserende art, og du får muligheten til å få noe mer ut av studietiden din. Møt trivelige mennesker, få gode venner og bli med på våre mange interne arrangementer og mange andre goder. Påmeldingslapper og mer info finnes på http:// filologiskforening.no eller i baren på Uglebo. Vi sees! 69 Filologen 04/11 – Absurd Filologisk forening Nestleder Hanne Smevik Økonomiansvarlig Eivind Nyhus IT-ansvarlig Jonas Andersen Kjellermester Johannes Lande Wærness Kulturansvarlig Ingrid Mentzoni PR-ansvarlig Sigrun Melby Gjengset Filologen Tuva Maria Engdal Silje Osnes Ulstein Kjellermester Johannes Lande Wærness Økonomiansvalig Uglebo Christiane Seidl Økonomiassistent Uglebo Anna Buduson Utlånsansvarlig Rune Snilsberg Musikkansvarlig Karen Hareide Funksjonæransvarlig Katrine Furu Dyvart Sikkerhetsansvarlig Paul Moen Kaféansvarlig Alexander John Smith-Hald Sunniva Øyen Internansvarlig Lara Wik Skapansvarlig Stein Trygve Stabekk Leder Cathrine Beck Kæmpe Styreleder Cathrine Beck Kæmpe Innkjøpsansvarlig Camilla Holm Styret i Filologisk Forening Høsten 2011 Styret i Uglebo Høsten 2011 70 Det humanistiske fakultets studentutvalg (HFSU) er det øverste studentorganet ved Det humanistiske fakultet (HF). HFSUs oppgave er å jobbe med fagpolitikk opp mot fakultetsledelsen, og sammen med studentrepresentantene i fakultetsstyret blant annet arbeide for å forbedre kvaliteten på studietilbudene ved HF. HFSU har medlemmer i formelle organer på HF som Rådet for studiesaker, Rådet for forskningssaker og Lokalt arbeidsmiljøutvalg (LAMU). I disse organene diskuteres blant annet saker som evaluering av studieprogrammene, opprettelse av nye studietilbud, bruk av forskningsmidler, og langsiktige strategiske planer. Vår jobb er å sørge for at studentenes stemme blir hørt i disse sakene, og at studentenes behov blir tatt hensyn til. Til slutt vil vi minne om at alle er velkomne på våre møter, og alle HF-studenter har tale- og forslagrett. Møteplan finner du på www.hf.uio. no/livet-rundt-studiene/ organisasjoner/hfsu. Ønsker du å ta kontakt med HFSU eller fakultetsstyrerepresentantene, kommer du frem enten ved e-post til hfsu@ hf.uio.no eller [email protected]. Vi gleder oss til å høre fra deg. 71 HFSU Filologen 04/11 – Absurd HFSU Medieansvarlig: (Vervet er foreløpig ledig)* Øvrige medlemmer: Lillann Hansen Johan Askeland Tunestam Nestleder: (Vervet er foreløpig ledig) * Studieansvarlige: Kathrine Woldsnes Daniel Parmeggiani Gitlesen Øystein Rustenberg Hveding SPSU-representant: Marie Samuelsen Fadderkontakt og rekrutteringsansvarlig: (Vervet er foreløpig ledig) * Læringsmiljøansvarlig (LAMU-representant): (Vervet er foreløpig ledig) * * Er du interessert i å bli med i HFSU? Ta kontakt eller kom innom kontoret vårt i 1. etg., Sophus Bugge, seminarrom 5. Informasjonsansvarlig: (Vervet er foreløpig ledig)* Leder: Lars Joar Hognestad Forskningsansvarlig: Lars Joar Hognestad (midlertidig) * Nettredaktør: Mari Anne Kyllesdal HFSU 2011 består av 72 73 Filologen 04/11 – Absurd Bidragsytere Carline Tromp f. 1984, er den eneste filologen i Filologen. Eivind Myklebust f. 1988. Har nett fullført ei bachelorgrad i allmenn litteraturvitskap. Tek feiringa i Sør-Amerika. Mari H. Andersen f. 1988, liker å sortere. Marit Rasmussen f. 1990, studerer allmenn litteratur vitenskap, og jobber på bibliotek. Har verken grått hår eller briller, men er den lykkelige eier av tre akvariefisker den dag i dag. Eivor Elisabeth Daae Mæland f. 1988, tar en bachelor i tverrfaglige kjønnsstudier, og skal prøve ut filosofiske fag neste semester. Mille Linde f. 1989, tar en bachelor i estetiske studier. Erlend Tårnesvik Dreiås f. 1986, har viet livet sitt til Vigdis Hjorth. Sigrun Melby Gjengset f. 1987, studerer åpne emner innen nordisk språk og litteratur. Eystein Halle f. 1968, har en bachelorgrad i engelsk språk, er skribent og arbeider for tiden med et bokprosjekt. Skjalg Wie Skare f. 1984, studerer ved Forfatterstudiet i Bø 2011/2012, gikk på Skrivekunst akademiet 2010/2011. Hanna Elina Melteig f. 1988, studerer midtøstenstudier med arabisk, og er en halvt finsk eks-realist som elsker tegneserier. thomas bef flygenring f. 1986, Dansk, studerer industrial design på Aalborg Universitet i Danmark, har praksisplass på designkontoret StokkeAustad i Oslo i høstsemesteret. Har bodd i Norge i 13 måneder. Kariann Langeland Kristian Løvås f. 1986, Studerer Mcs in Innovation and Entrepreneurship at Center for Entrepreneurship. Karoline Sæther f. 1989, jobber som personlig assistent. Kenneth Moe f. 1987, studerer idéhistorie, [email protected]. Maia Kjeldset Siverts f. 1990, studerer tverrfaglige kjønnsstudier med fordypning i allmenn litteraturvitenskap. Skal fra våren av prøve seg som psykologistudent. Danser over alt, når som helst, med hjemmelagde bevegelser. Bidragsytere Tone Rossow f. 1988, Studerer arabisk og fransk på bachelor i språk. Sit i sentralstyret til Norsk Målungdom, likar Doctor Who, og er ikkje så rar som ein skulle tru. Unnveig Aaserud Stokke f. 1990, gikk forfatterstudiet i Bø 2010/2011. Nå roter hun seg stadig bort på Blindern i et forsøk på å lære om tverrfaglige kjønnsstudier, men er mer opptatt av å synge på trikken (og egentlig alle andre steder). 74 Redaktører Tuva Maria Engdal Silje Osnes Ulstein Filologen P.b. 106 Blindern 0314 Oslo Redaksjonssekretær Torunn Johansen [email protected] www.filologen.no Anmelderansvarlige Eivor Elisabeth Daae Mæland Erlend Tårnesvik Dreiås Filologen utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Lyrikkansvarlige Nikolai Fullman Ylva Wærenskjold Ansvarlige for skjønnlitterær prosa Silje Osnes Ulstein Kenneth Moe Fire utgivelser i året Illustrasjonsansvarlige Marit Rasmussen Maria Nedregård Filologen mottar gjerne tekster på [email protected] PR-ansvarlig Camilla Holm Filologen er ikke ansvarlig for manuskripter som ikke er bestilt Eksterne korrekturlesere Emmy Belt Marianne Lilleeng Walløe Unnveig Aas ISSN: 0807-9250 Omslagsillustrasjon Karoline Sæther Bokcover s. 9 og 64 fra cappelendamm.no s. 40 og 41 fra samlaget.no og gyldendal.no s. 49 fra bsnorli.no s. 60 fra cappelendammakademisk.no Form Eller med a Trykk 07-Gruppen Opplag 2000 Tema for neste nummer er Grenser Kulturelle grenser, geografiske grenser, etiske grenser, grenser mellom språk, mellom språk og kultur, mellom språk og virkelighet, grenseoverskridelse, grensen mellom kropp og sjel, mellom kropp og psyke, mellom mann og kvinne, mellom fiksjon og virkelighet. Hvor går grensen? Vi ønsker oss først og fremst essay, litterære essay, artikler, notater og annen sakprosa til dette nummeret. Send ditt bidrag til [email protected] Frist: 15. februar 2012 Filologen vil for første gang utgi et rent skjønnlitterært nummer! Nummer 2/2012 vil ikke ha et tema, men vil fokusere på å jobbe frem de beste skjønnlitterære tekstene av uetablerte forfattere, innenfor flere sjangre. Vi tar imot bidrag allerede nå. Send inn dikt, noveller, kortprosa, romanutdrag, dramatikk og liknende til [email protected] (Times New Roman, 12p, halvannen linjeavstand: max 3 sider per tekst og max 4 sider per bidragsyter) Filologen 04/11 – Absurd Det siste store trikkeslaget Korttekst av Tone Rossow Stillstandens absurditet Erlend Tårnesvik Dreiås har anmeldt Vigdis Hjorts nyeste bok Tre dikt Av Maia Kjeldset Siverts Idiotens poetikk – en introduksjon Essay av Skjalg Wie Skare Om et-eller-annet Essay av Skjalg Wie Skare Dikt Av Unnveig Aas Da Åsmund forsvant Marit Rasmussen har hatt en underlig opplevelse med en akvariefisk Aristokratisk realisme Mens han ventet på Geir Angell Øygardens nye bok, Bagdad Indigo, har Kenneth Moe lest hans første bok, Den brukne neses estetikk – En bok om boksing «Føniksen» og «Haiku til blind mann» Av Mari H. Andersen Humanist? Javisst! Eller…? Eystein Halle anmelder Humanioras fremtid «Når du har fortalt én historie, har du fortalt hundre» Eivor Elisabeth Daae Mæland har intervjuet forfatteren av og hovedpersonen i dokumentarromanen ASO Tanker og tegninger Hanna Elina Melteig om tegneserieromanen Asterios Polyp Reverberasjon Dikt av Mille Linde Eit kjærleiksarbeid Eivind Myklebust har lest Kristina Leganger Iversens diktroman Hjartemekanikk og Tomas Espedals Imot naturen www.filologen.no
© Copyright 2024