Filologen

Filologen
04/11
Allmennkulturelt tidsskrift
for Humanistisk Fakultet ved
Universitetet i Oslo
Filologen 04/11 – Absurd
3
Leder
Silje Osnes Ulstein og
Tuva Maria Engdal
5
Det siste store trikkeslaget
Tone Rossow
9
Stillstandens absurditet
Erlend Tårnesvik Dreiås
15
3 dikt
Maia Kjeldset Siverts
18
Idiotens poetikk
– en introduksjon
Skjalg Wie Skare
7, 14, 25, 34, 48, 54, 56, 68
Maia Kjeldset Siverts
21
Om et-eller-annet
Skjalg Wie Skare
33
tomas bef flygenring
25
Dikt
Unnveig Aas
35
Kariann Langeland
26
«Når du har fortalt én
historie, har du fortalt
hundre»
Eivor Elisabeth Daae
Mæland
36
Kristian Løvås
32
Reverberasjon
Mille Linde
39, 58, 59, 67
Carline Tromp
40
Eit kjærleiksarbeid
Eivind Myklebust
46
Karoline Sæther
46
Da Åsmund forsvant
Marit Rasmussen
49
Aristokratisk realisme
Kenneth Moe
55
Føniksen
Mari H. Andersen
56
Haiku til blind mann
Mari H. Andersen
60
Humanist? Javisst! Eller…?
Eystein Halle
64
Tanker og tegninger
Hanna Elina Melteig
Illustrasjoner
38
Sigrun Melby Gjengset
Rettelse: I forrige nummer av Filologen ble det oppgitt at illustra­
sjonene til vinoppskriften ble laget av Kristine Oseth Gustavsen.
Dette er feil. Illustrasjonene ble laget av Karoline Sæther. Vi beklager.
Innhold
3
Filologen 04/11 – Absurd
Leder
«Skrivingens natur er i seg selv absurd»,
skriver Skjalg Wie Skare i sin introduksjon
til idiotens poetikk, som du kan lese i
dette nummeret. Hvorfor skal vi egen­tlig
skrive, eller; hvorfor skal noen trykke
det vi skriver, og hvem skal i så fall lese?
«For hva er alle disse ordene når alt
kommer til alt? Hva slags konsekvenser
har de?» spør Kenneth Moe i sin tekst.
Kanskje er det av og til andre ting som
er mer meningsfulle enn det å skrive:
som å bokse, som kjærligheten. Eller
som å kjempe for frihet. Eivor Mæland
har i dette num­meret av Filologen møtt
frihetskjemperen og romanpersonen
Omar Morad, som forteller om kampen
mot Saddam Husseins regime i Irak: en
krig for fred, for demokrati. Ufrihet er
også en absurd tilstand. I sin omtale av
Vigdis Hjorts nye roman skriver Erlend
Dreiås om det absurde ved straffen,
det gjen­takende, det å være fanget i
en stillstand. Å sitte fast.
Kanskje må man av og til skrive for å
komme seg løs. For det er mulig å skrive
seg inn i noe, vekk fra noe annet: skrive
seg ut av det akademiske, løsne på
sjanger­kravene, kanskje miste kontrollen,
men like fullt finne en mening på den
andre siden. Skriving kan gi mening. Å
uttrykke seg, å skrive til noen, er også
en risikosport fordi det handler om å tro
at noen vil finne ens eget utgangspunkt
meningsfylt.
Leder
4
4
Vi har merket oss at vi stadig får inn
flere skjønnlitterære tekster til Filologen.
Det er ingen tvil om at studentene ved HF
både skriver og vil bli lest. Siden det er få
steder hvor skrivekunstnere og blivende
forfattere kan få tekstene sine på trykk,
har vi bestemt oss for å gjøre noe med
dette. Filologen vil vie hele nummer
2-2012 til skjønnlitteratur. Har du en
diktsyklus liggende i skrivebord­skuffen?
Et skuespill eller en kortprosatekst? En
novelle eller et romanutdrag? Send det
inn til oss! Redaksjonen velger ut og
jobber med de beste skjønnlitterære
tekstene innenfor flere sjangre,
uavhengig av tema.
Da gjenstår det å gratulerer Karoline
Sæther som vinner av Filologens forside­
konkurranse! Andre gode bidrag kan du
finne inne i bladet.
Silje Osnes Ulstein
og Tuva Maria Engdal
filo|lo’g m1 [se *-log] person som
studerer filologi; språkforsker;
språkviter; person som studerer
ved eller har eksamen fra historiskfilosofisk fakultet ved et universitet
realister og filologer
5
Filologen 04/11 – Absurd
Det siste store trikkeslaget
Tone Rossow
Billettkrigen hadde vart lenge då det siste store
trikke­slaget stod. Ruter hadde sett prisane opp
og opp, kvar gong med argumentet «for å utvide
tilbudet». Til slutt vart det så ille at vi, kundane, ikkje
kunne tolerere det meir. Vi byrja å slåss tilbake. Det
heile utvikla seg til å bli ein lang, valdeleg, blodig krig.
Det første dødsfallet vi høyrde om var på ein buss
på Sagene. Billettkontrolløren som hadde prøvd å
bøteleggje ei gravid trebarnsmor måtte identifiserast
ved bruk av DNA, så forslått var liket hans. Seinare
vart det verre. Billettkontrollørane vart meir og meir
brutale, og passasjerane meir villige til å ta igjen.
Nokre gonger tok vi jamvel igjen først.
186 sivile vart arresterte og dømde etter opptøya
på Brynseng. Ganske få, eigentleg, når vi veit at i alt
34 døydde den kvelden, det høgaste dødstalet under
heile billettkrigen. Styresmaktene publiserte aldri
ein offisiell versjon av kva som hende, men rykta er
mange. Det dei fleste av oss trur skjedde er at nokre
få passasjerar starta med å slå ned ein kontrollør. Så
fikk dei følgje av både eitt og to t-banetog fylt med
bitre billettbetalarar.
Ruter sende stadig ut pressemeldingar med
deira offisielle haldning: «Vi forhandler ikke med
Tone Rossow
Det siste store trikkeslaget
6
terrorister.» Når journalistar konfronterte dei var
kommentaren alltid «Ingen kommentar.»
Det siste store trikkeslaget stod på ein heilt vanleg laurdag. Passasjerane var gamle damer og menner
på veg heim frå handletur, barnefamiliar, kvinner fulle
av kafébesøk. Og så kom dei på, billettkontrollørane,
ein stad mellom Brugata og Hausmanns gate. «Vennligst hold klar billetten og eventuelle moderasjons­
bevis,» sa føraren. Sia har ingen sett han.
Alle visste at det var eit sjansespel å gå på trikken
i Brugata, lurare å gå dei få hundre metrane bort til
Hausmanns gate. Trikken stoppa nesten alltid mellom dei to haldeplassane og slapp på kontrollørar.
Men det er ikkje lett når ein har tunge handleposar,
barnevogner og magen full av kaffi.
Denne dagen, denne skjebnesvangre laurdagen,
hadde vi fått nok. I det vi skulle kome til å kalle det
siste trikkeslaget i den store billettkrigen, gauv heilt
vanlege folk laus på Ruters utsende representantar.
Dei gamle damene brukte krykker som våpen, slo
laus på kontrollørane, som om dei ikkje var ein dag
over 70. Småbarnsfedrar knuste tåteflasker i beste
western-stil, stakk laus på alt med Ruter-legitimasjon
så blodet spruta. Kaffidamene viste ein gong for
alle kor tungt damevesker kan lastast, dei slo laus
på kontrollørane, smadra skallar som overmodne
tomatar. Kontrollmaskiner vart trampa i stykker på
golvet, ein forsvann ut vindauget og trefte ein Lebarakunde i hovudet, kontrollørar og passasjerar fikk
blodige nasar og brotne armar. Dessutan vart trikken
fullstendig strippa for inventar og alt av elektrisk
utstyr. Svakelege menneske kasta opp ved synet av alt
blodet.
Dødstalet vart aldri offisielt frigitt, men Raudekrossen hevdar at det var minst tjue, frå båe sider, og
dei burde vite, dei har kontor rett ved.
Det verste er at no har dei auka billettprisane igjen.
9
9
Filologen 04/11 – Absurd
Stillstandens absurditet
Erlend Tårnesvik Dreiås
Vigdis Hjorth
Tredve dager i Sandefjord
Cappelen Damm 2011
Vi sitter i solen i bakgården
i Sandefjord fengsel og er
spesialister i framtid. Snart.
Senere. Når jeg kommer
ut. Når jeg får jobb. Når jeg
treffer den rette. Når jeg blir
rik. Rusfri. Med alderen vil
du forstå. Bare vent! Ja, vi
venter. Så skal vi ut og høste
frukter.
«Det var 30 absurde dager,»
sier forfatter Vigdis Hjorth
til Klassekampen. Etter å ha
sonet en dom for fyllekjøring,
har hun nå meldt seg inn i
organisasjonen Wayback, hvis
hovedoppgave er å hjelpe
straffedømte tilbake på rett
spor etter fengselsopphold.
Vigdis Hjorth mener alvor.
Albert Camus skriver
om det absurde i Myten om
Sisyfos, om mennesket i en
verden uten mening. Sisyfos
er blitt dømt av gudene til å
for evig tid rulle den samme
tunge steinen oppover en
bakke, bare for å oppleve at
når han kommer til toppen,
Erlend Tårnesvik Dreiås – Stillstandens absurditet
10
ruller steinen ned igjen og
han må begynne på nytt.
Sisyfosarbeid: det endeløse,
meningsløse. Menneskenes
åk? Men Camus’ konklusjon
– og dette er interessant – er
at vi må gå ut fra at Sisyfos er
lykkelig.
I høst kom Hjorth ut med
romanen Tredve dager i
Sandefjord. Den handler om
dramatiker Tordis som har
kjørt i fylla og må sone i Sandefjord fengsel. Tordis innser
at fengselsoppholdet vil bli en
sjelsettende opplevelse, og tar
med seg boka av Camus. Som
akademikere flest søker hun
svar i litteraturen, selvfølgelig.
Liv og litteratur
Gjennom media har vi altså
fått vite at Vigdis og Tordis
deler skjebne. Vigdis har latt
seg avbilde bak sprinkler på
forsiden av VG: Snakker ut
om livet i fengsel.
Skal man bli oppgitt,
nysgjerrig eller likegyldig?
Vigdis Hjorths romaner
befinner seg ofte i grenseland
mellom virkelighet og fiksjon,
det har så å si blitt et varemerke for henne, og høstens
nykommer er nok en bok i
mytebyggingsbunken.
Både Vigdis og Tordis er
velutdannede kvinner fra
middelklassen. Begge har
møtt fengselslivets realiteter,
samfunnets skeive eksi­
stenser: narkomane,
smuglere, NAV-­misbrukere,
barnemishandlere. Begge
har delt hverdag med dem,
sydd vinhøner i systua, sett
Hotel Cæsar i tv-stua, spist
måltider, spilt bingo, sittet i
røyketeltet. Begge tilpasset de
seg kutymen i redsel for å bli
utstøtt av de utstøtte.
Utenfor romanens rom
gjør Vigdis Hjorth et poeng
av å dele historie med Tordis.
Men selv inne i fiksjonen
finner man henne. En såret
elg blir på slutten omskrevet
til en såret hjort: «det er hos
meg jeg skal være, ikke der
ute, ikke inne i Sandefjord,
her venn med meg selv den
skadede hjorten, bandasjerer
foten og hvisker godord i øret
på den, jeg skal prøve å ikke
forlate deg mer.» Spørsmålet
er om Hjorth står i veien
for historien. Kan man lese
om Tordis uten å ha Vigdis i
tankene?
Klassekonflikt
«Hvis du vil vite hvordan et
samfunn er, skal du gå til dets
fengsler,» er Dostojevskij-­
sitatet boka åpner med.
Kanskje skal vi være glade
for at forfattere en gang i
mellom blir bura inne slik at vi
lovlydige skal få en tilstandsrapport: «De’kke det at jeg
anbefaler sex og dop, sier
Marita, – men det har alltid
funka for meg.»
Sånn står det til, og det er
altså ikke spesielt vakkert, kan
man tenke. En fremvisning
av samfunnets skyggesider.
Men er dét egentlig romanens
prosjekt?
Hjorth har tidligere skrevet
om møter mellom mennesker
fra ulike samfunnslag. I romanen Hjulskift fra 2007 innleder
litteraturprofessor Louise
et forhold til bilselger Truls.
Skildringen av et kulturkræsj
11
Filologen 04/11 – Absurd
mellom arbeiderklasse og
kulturelite er vellykket i Hjul­
skift fordi blikket hele tiden
problematiseres. Truls har
også en stemme, han kritiserer Louises fordommer. Hun
er også i forandring. Historien
blir en fremvisning av ulike
perspektiver. Men hva skjer
så i møtet mellom en overbe-
Camus. Du fødes og skal dø,
og så er det bare å fylle opp
tomrommet mellom disse to.
Hvilken mening kan det gi?
Eksistensfilosofene vil nok
heller spørre: Hvilken mening
gir du det? Mennesket i møte
med en verden som når alt
kommer til alt ikke gir så
mye mening. Skal man ty til
Kanskje skal vi være glad for at
forfattere en gang i mellom blir
bura inne slik at vi lovlydige skal
få en tilstandsrapport.
skyttet middel­klassekvinne og
mennesker som lever utenfor
og bortenfor loven?
Tredve dager i Sandefjord
er en førstepersonsfortelling; blikket tilhører en høyt
utdannet middelklassekvinne
fra Bærum. Faren for at dette
blikket blir ovenfra og ned i
møte med de andre fangene i
fengselet, er stor. Men fokuset
for fortellerens blikk i denne
historien er ikke først og
fremst de andre innsatte, men
situasjonen de sammen er i.
Hvis Tordis er noe i fengsel, så
er det selvutslettende. Hun er
plassert i et vakuum i tredve
dager, og det eneste som
holder henne oppe er tanken
på den første ølen hun skal ta
på den lokale puben når hun
slipper ut.
Tilstandens stillstand
Følelsen av absurditet kan slå
hvilket som helst menneske
i ansiktet på hvilket som
helst gatehjørne, forteller
selvmord eller flykte inn i en
religiøs tro? Nei, formaner
Camus. Dramaturgisk sett
er livet en dårlig konstruert
historie, for det munner ikke
ut i noe klimaks, ikke noe
vendepunkt, i det minste ikke
hvis man tror at døden er
slutten. Skal man så akseptere
livets meningsløshet?
«Vi gjentar oss selv for det
skjer ikke fornyelse i fengsel,»
sier Tordis i boka.
«Selv om jeg skjønner at
jeg skal være der, så er det
helt absurd, fordi jeg ikke
lærer noe, jeg tilbys ingen
vekst og ingen forandring»,
sier Vigdis til media.
Fengselslivets rutiner og
kjedsommelige gjentakelser,
de innsattes stagnering og
dagenes forutsigbarhet, er et
av romanens formgrep. Som
en labyrint man aldri kommer
ut av. Å telle dager gir ingen
hensikt når alle dager er like:
klaustrofobi. «Dagene jeg var
der beveger seg liksom i én
Erlend Tårnesvik Dreiås – Stillstandens absurditet
12
retning, ansiktene jeg møtte
der i en annen, og nå etterpå
er det vanskelig å avgjøre hva
som var dager og hva som
var ansikter.» Fortellingen
har ikke noe plot, ingen
logisk konsekvens boken
skal munne ut i, rammen er
tredve dager, 265 sider. Selv
språket bygger opp under
den monotone følelsen av
stillstand. Jeg tar meg i å
være spent på om Tordis får
kursbeviset hun har så lyst
på etter å ha fullført 28 timer
med restaurant- og matfag.
Det får hun, og jeg puster
lettet ut. Som romankonsept
er det risikosport.
av stemmen. Det handler om
å finne stemme til stoffet,
den stemmen tematikken kan
forløses i.
Mangel på progresjon,
mangel på hendelser.
Stillstandens absurditet. I
Samuel Becketts Vente på
Godot kommer ikke Godot.
Det forløsende øyeblikk kommer heller ikke i Tredve dager
i Sandefjord. Og Sisyfos
fortsetter å rulle steinen. Kan
man annet enn å grøsse på
ryggen?
Men skal man synes synd
på Tordis?
Er det arv eller miljø, spør hun
seg, og ser på sine medfanger.
Født sånn eller blitt sånn? For
mennesker i fengsel er frihet noe
helt konkret, det som kommer
etterpå.
I Hans Olav Brenners
intervjubok Om å skrive
forteller Hjorth om sin egen
poetikk:
Jeg husker Jan Kjærstad en
gang opererte med to typer
romanforfattere, de som
først og fremst var opptatt av
romanen som konstruksjon,
og de som var opptatt av
stemmen (…) jeg synes jeg
forsto hva han mente den
gangen og definerte meg
straks som en som er opptatt
Født sånn eller blitt sånn?
Noen ganger faller man, og
hvis man er heldig kan man
reise seg opp og gå videre.
Tordis, med sine ressurser,
kan tilsynelatende komme ut
igjen til samfunnet og leve sitt
liv. Tredve absurde, intetsigende dager er likevel bare tredve
dager. Den narkomane, som
drømmer om å komme ut av
fengsel for å sette sitt neste
skudd, er kanskje ikke like
heldig. NAV-misbrukeren. Den
voldsdømte. Brannstifteren.
13
Filologen 04/11 – Absurd
Barndom, tenker Tordis, det
er også en dom, og de fleste
i fengslet er dømt, ikke til
tredve dager, men til et liv.
Det er din egen skyld at du
befinner deg der du befinner
deg. Skal du kreve også nå,
komme her og komme her?
Nei, det er ikke det. Tror jeg.
Ikke meg det handler om.
Tror jeg. Men de kvinnene
jeg sitter sammen med, disse
ganske små fiskene, når de
først er samlet i Sandefjord.
Hva med å by dem noe
oppbyggelig. Noe å vokse
på. Noe overskridende så de
kunne kjenne seg løftet.
Hvordan kan vi tenke at
Sisyfos er lykkelig?
Jo, fordi han er herre
over sine dager, hans skjebne
er hans sak, som Camus
skriver: «Også han dømmer
at alt er godt. Dette univers
som fra nå av er uten herre,
forekommer ham verken
goldt eller intetsigende. Hvert
eneste korn i denne sten, hver
eneste mineralbit av dette
nattmørke fjell, utgjør alene
en verden. Selve kampen for
å nå høyden er nok til å fylle
et menneskehjerte.»
Frihet er et spennende
begrep, det motsatte må
være ufri, fanget. Mens Tordis
sitter i fengsel er Norge midt
inne i Harald Eias TV-serie
Hjernevask. I fengselet ser
de Hotel Cæsar, men Tordis
smugleser avisa for å følge
med på debatten. Er det arv
eller miljø, spør hun seg, og
ser på sine medfanger. Født
sånn eller blitt sånn? For mennesker i fengsel er frihet noe
helt konkret, det som kommer
etterpå. Fremtiden. Er det
så lett?
Tordis har med seg Myten
om Sisyfos i fengslet, men
orker ikke åpne den mens
hun er der. Kanskje skulle hun
gjort det, tenker jeg. Kanskje
skulle hun hatt en liten
lese­­sirkel for Heroin-Kristina,
Amf-Ingelill og de andre
inn­satte. Kanskje til og med
de ansatte? Så kunne de
spurt seg:
Erlend Tårnesvik Dreiås – Stillstandens absurditet
Hvilket funn. Koraller!
Maia Kjeldset Siverts
et hvilket som helst
menneske la meg i et kar
med vann og sa; sov deg
hvileløs, å
vandre er ingen
tyngde gjennom vannet
fettet flyter
bort med kroppen
et menneske med
vanlig stemme
synger meg
ut i badet
uten å spytte,
lar meg drukne
med åpen munn
hvis jeg skal være naken,
må jeg skoldes, slik
kan nervene gro
uhemmet, og så
spasmene; ekko
av nervetråder jeg
fortsatt kler
meg i, de
lyser ekstra klart
i vann
det er synd
det bare er mennesker
til å se det, et
hvilket som helst
barn i bølger
Utflytende punkt
Maia Kjeldset Siverts
jeg drikker vann
jeg vasker hendene
du drikker vann du
og du tømmer ikke gråten
og du tømrer ikke stemmen
inn i den sprukne veggen
men jeg drikker vann vasker
hendene, gjentar det du glemte
vann er det
hendene er
det jeg vasker
Mørketiden
Maia Kjeldset Siverts
hvem er ryggen hennes,
den strekker seg
i et skinn, bølger
i steinkroppen
det er barn som halter
mens hun blunker
i mørketiden, hvem
kan avslutte ryggraden,
når skal hun stoppe, hvem
bretter henne sammen
i fosteret, hvem lukker
horisonten før
lyder av fallende barn
18
Idiotens poetikk
– en introduksjon
Skjalg Wie Skare
Idiotien er like mye min lidelse som min lidenskap.
For hvert tekstprosjekt jeg gir meg i kast med, finner
jeg umiddelbart det mest idiotiske utgangspunktet,
det med tilsynelatende minst sjanse for å skulle lykkes, og tar sats. Denne latterlige tendensen kan tenkes
å være en kombinasjon av feighet og mot. Feighet
fordi så snart jeg begynner å skrive, aner det meg at
idéen ikke er gjennomførbar, jeg kan ikke lykkes, og
siden ambisjonene i utgangspunktet var for høye –
idiotiske – blir det tilforlatelig å skulle feile. Samtidig
modig fordi det tross alt finnes en sjanse, før eller
siden vil jeg sannsynligvis klare å vikle meg gjennom
idiotien, og ramle fortumlet over målstreken.
Flere ganger har jeg forsøkt å gjøre skrivingen
meningsfylt allerede før den er kommet i gang, ved å
strukturere idéer og notater, liksom sitte med et slags
kart over tekstens landskap (før teksten foreligger!),
merke meg nødutganger foran og bak i strukturen,
prøve å gjøre reisen trygg og behagelig, ikke minst
ha en klar idé (eller en kamuflert innbilning) om
destinasjonen. Dreie en vase og fylle den med språk.
Som følge av ens egen, uforutsigbare natur, evnen
til tankesprang og iboende intuisjon, vil det uansett
oppstå overraskelser og vendinger underveis i arbei-
19
Filologen 04/11 – Absurd
det. Å påstå at det er snakk om enten/eller, at enten
planlegger man grundig og gjennomfører eller man
gir seg i kast med teksten som en sanseløs villmann,
å ikke ta innover seg nyansene og variasjonene, de
mange mulighetene som foreligger i kombinasjonen
av de to, vil være fullstendig idiotisk. Dermed må dét
nødvendigvis bli min påstand.
Heller enn å frykte livsstilen som
gjerne følger med det å skulle
skrive – å måtte leve fra hånd til
munn – så stapper man like gjerne
hele hånden i munnen.
Ingenting vil glede meg mer, enn å «lykkes» som
idiot. I idiotien ligger sjenerøsitet og uskyld, ikke
minst en oppriktig hengivenhet for det absurde, en
vilje til – eller kanskje et behov for – å la absurditeten
trekke inn i teksten. Den språklige intuisjonen fører
meg fra setning til setning, på godt og vondt, innfall,
omgivelser og dagsform utgjør tekstens fargetoner,
som blir enklere, til tider klarere, i en idiotisk tekst:
utelukkende en motivløs søken, bestående av enkle
penselstrøk og drevet av utforskertrang, fordi det
ikke foreligger noe alternativ til utforskingen av det
komplett ukjente. Idioten har ikke noe tankekart over
den blivende teksten. Idioten er helt avhengig av sin
egen vilje til famling, og tilliten til egen intuisjon og
sanseapparat. Dette er hva en fullblods idiot har til
rådighet.
Absurditet er naturligvis ikke forbeholdt idioten.
Skrivingens natur er i seg selv absurd. Hvorfor skrive
hva, og hvordan, er truende elementer som hele tiden
henger over skrivehandlingen. Å hengi seg til idiotien
er en måte å distansere seg på – for en stakket stund
– fra den type spørsmål. Med andre ord: idioti er en
av mange innganger til det å skulle skrive. Heller enn
å frykte livsstilen som gjerne følger med det å skulle
skrive – å måtte leve fra hånd til munn – så stapper
man like gjerne hele hånden i munnen.
Skjalg Wie Skare
Idiotens poetikk – en introduksjon
20
I begrepet «absurditet» foreligger også den
såkalte meningsløsheten. Dette er et vanskelig begrep,
selv for en idiot. Det går an å nærme seg påstanden
om at meningsløshet faktisk er tilnærmet umulig. Det
er urimelig å forvente at mennesket intellektuelt skal
kunne forholde seg til det meningsløse, nettopp fordi
Jeg inntar min sedvanlige,
idiotiske posisjon og godtar
begrepet meningsløshet.
Først kjenner jeg sorg.
mennesket knapt nok kan begripe absurditeten av
sin egen tilværelse. Likevel, jeg inntar min sedvanlige,
idiotiske posisjon og godtar begrepet meningsløshet. Først kjenner jeg sorg. Alle menneskehetens
anstrengelser vil være fånyttes, om de strippes for
mening. Så innser jeg at det gjør oss alle til idioter, og
jeg kan le av sorgen, glede meg over at anstrengelsene
kanskje er fånyttes, men de representerer samtidig
menneskets iboende modighet, den idiotiske viljen
til å konfrontere det meningsløse. Et overmot av
olympiske dimensjoner, som gjør meg stolt av å være
menneske, som fyller meg med beundring og gjør at
jeg elsker oss betingelsesløst. Som bare en idiot kan
gjøre det.
21
Filologen 04/11 – Absurd
Om et-eller-annet
Skjalg Wie Skare
Et-eller-annet kan umulig være ingenting. Det må
nødvendigvis være noe. I utgangspunktet er et-ellerannet en betegnelse på noe ukjent for den som
forteller. Det kan tenkes å være en språklig flukt. I
en samtale er et-eller-annet et skjørt tilholdssted, et
ufornøyelig begrep. Jeg er fristet til å beskrive et-ellerannet som et fravær, da det tross alt innbefatter fraværet av en nøyaktig beskrivelse. Men et-eller-annet
fyller også tomrommet av den nøyaktige beskrivelsen,
og utelukker på den måten fraværet. Dermed blir
et-eller-annet så absolutt en tilstedeværelse av noe.
Et-eller-annet er gjerne en detalj i en samtale
eller skildring, essensiell eller triviell, det spiller ingen
rolle. Bruken av et-eller-annet vil uansett etablere noe
gåtefullt. I en samtale, en mer eller mindre naturlig
strøm av ord og begreper – dukker plutselig et-ellerannet opp, oftest som noe kunstig og konstruert, et
stykke plast som er ment å dekke over et gapende
hull i fasaden. Gjerne som noe i utgangspunktet
ubetydelig, men det kan også tenkes at et-eller-annet
nå har forplantet seg som to ulike størrelser, blitt noe
som spirer i både fortellers og tilhørers hukommelse i
etterkant av samtalen.
Skjalg Wie Skare
Om et-eller-annet
22
«Det var noe jeg sa, som irriterte henne. Et-ellerannet som gjorde at hun endret seg fullstendig og helt
plutselig tok avstand fra meg.» I denne sammenhengen er det tre sentrale elementer: Jeg, hun og et-ellerannet. Det viktigste elementet er et-eller-annet, grunnen til at et menneske (hun) tok avstand fra et annet
(meg). For å kunne forstå hva jeg hadde sagt – for å
kunne anslå hvor den sosiale svikten forelå – måtte
jeg forsøke å finne ut av hva et-eller-annet var. I dette
tilfellet var det ganske oppe i dagen, og det dreide
seg nesten om litteratur. Hun drakk vin og jeg noen
drinker, og vi hadde nettopp sett et mildt sagt kjedelig
intervju av en forfatter, hvor intervjuets eneste agenda
hadde vært å fastslå forfatterens historiske posisjon
i litteraturen – enda en gang. Et av disse intervjuene
hvor publikum er ment å se intervjueren langsomt
masturbere forfatterens Kanon inntil utløsning. Ikke
et eneste kritisk spørsmål, ikke et eneste øyeblikk
hvor forfatteren måtte forholde seg til et-eller-annet
problematisk ved forfatterskapet. Applausen som
fulgte – etter at forfatteren hadde lest høyt fra en
begredelig tekst som må ha blitt utgitt utelukkende
på grunn av forfatterens navn og posisjon – kjentes
på meg som et-eller-annet tilnærmet lik forfatterens
lunkne ejakulasjon over ansiktet.
Hun spurte meg hva jeg syntes om intervjuet, og
jeg kom vel i skade for å beskrive det omtrent som
ovenfor. Om det var min fiendtlighet overfor intervjuet, min seksualisering av det, aggressiviteten min,
eller om det var et-eller-annet annet, vites ikke, men
hun lo tvungent før hun sa «straks tilbake», forsvant
og ble borte for meg.
Dette et-eller-annet som hadde brutt forbindelsen
mellom meg og henne, tok jeg likevel raskt innover
meg som resultat av noe i meg selv. Det litterære
arrangementet var ment å være en trivelig tilstelning,
forfatteren var gammel, hadde mange gode utgivelser
bak seg og jeg kunne ikke i fullt alvor forvente at han
skulle grilles på åpen scene. Reaksjonen min skyldtes
nok heller dette noe i meg selv. Jeg kan anta det var en
slags misunnelse over forfatterens suksess, kombinert
23
Filologen 04/11 – Absurd
med det faktum at jeg ville komme nærmere henne,
heller enn å snakke om alt utenfor oss, hva vi omgav
oss med. Med andre ord hadde noe i meg selv manifestert seg som et-eller-annet utenfor, og så udiskutabelt gjort seg gjeldende der. Hun lot meg bli stående
alene i baren den kvelden, og relasjonen vår hadde
I en samtale er et-eller-annet
et skjørt tilholdssted.
endret seg for godt. Noen ganger skal det ikke mer
til, og det vil være umulig å ane alle de faktorer som
spiller inn og foretar endringer i menneskers sosialliv.
Mennesket er fordømt til antakelser, selv i sosiale
relasjoner og ovenfor seg selv. Vi vil aldri kunne vite
hvorfor noen gjør sånn eller slik, hva de tenker eller
hvordan, vi må bare gjette oss frem til noe. Og det
aner oss jo, både som individ og kollektiv, at dette noe
er et-eller-annet i oss selv. Som mennesker er vi en og
annen, men på et eller annet tidspunkt var også vi eteller-annet. Så spørs det om vi er på vei tilbake, fra å
være en og annen til å bli et-eller-annet, igjen, eller om
vi rett og slett skal bli det utenkelige ingenting. Skjønt,
det å være «ingenting» eksisterer allerede, det er også
noe. De sier om mennesker som har blitt kjente, at
de har «fått et ansikt», eller: «han var et navn, nå er
han et ansikt» – som om disse elementene manglet i
utgangspunktet. Som om vedkommende, før han ble
kjent i offentligheten, drev rundt i en anonym intethet.
Kan hende er det snakk om å heve seg fra å være en
og annen, til å bli noen, men er det mulig å drive det
for langt, å ende opp som et-eller-annet?
Forfengeligheten gjorde at Galileo vendte den nyoppfunnede kikkerten fra havet og opp mot himmelen. Dermed ble han den første av oss til å beskjeftige
seg med det tvilsomme fjernsynet. Å rette blikket fra
det nære til det fjerne. Nysgjerrighet er forfengelighet
i forkledning. Når vi kikker mot stjernene, kikker vi
mot et-eller-annet i oss selv.
Skjalg Wie Skare
Om et-eller-annet
24
I dag er fjernsynet blitt noe helt annet enn
Galileos edle bestrebelser. Heller enn å rette et nært
blikk mot det fjerne, har vi rettet fjernsynets blikk
mot det nære.
Nysgjerrigheten overfor andre handler like mye
om deres tydelige likheter med oss selv, som fascinasjonen for ulikhetene. Det er fellestrekk vi leter etter
og gleder oss over å finne. Kjærligheten dyrkes så,
fordi den oppstår i punktet hvor vi selv møter noen
andre, hvor et-eller-annet vokser frem. Kjærligheten
er en ypperlig anledning til å bedrive den herligste
formen for selvdestruksjon: å hengi seg til en annen,
til noen andre, å fortape seg i dem. Det handler om
innbilningen av å ha flyttet fokus fra noe i seg selv til
et-eller-annet utenfor. I underbevisstheten kan det
derimot tenkes at denne bevegelsen aldri egentlig har
funnet sted.
Ensomhet er toppen av forfengelighet. Når man
innbiller seg å kunne opphøre i selvet. Kjærligheten
eller Ensomheten er individets to muligheter. Derfor
har kjendiseriet fått en så voldsom status. Massene
dyrker sin Kjærlighet ovenfor idolet, mens idolet
forvitrer i rusbefengt Ensomhet på hotellrommet.
Det er den totale Kjærlighet og absolutte Ensomhet,
smidd i lenker. De menneskene som oppnår dette,
viser seg normalt å utånde i en alder av syvogtjue, for
eksempel Janis Lyn Joplin, Jim Douglas Morrison,
Kurt Donald Cobain, James Marshall «Jimi» Hendrix
og nå Amy Jade Winehouse.
Disse menneskene har blitt opphøyet til noe
annet, de klarte å gjøre den ubegripelig avanserte
reversen, fra å være en av oss, fra å være en og annen
har de maktet å gå tilbake til å være et-eller-annet.
De tillates ikke å dø, på samme måte som oss andre.
Noe i dem gjorde at de «lever videre». Her er man
ved forståelsen av at et-eller-annet – som følge av sin
ubestemmelighet – nødvendigvis må strekke seg så
langt som den såkalte evigheten.
Jeg er kanskje ingen, men det er et-eller-annet jeg vil.
Uten tittel
Unnveig Aas
jeg har tråkka i denne snøen mange
ganger, og nå er den i ferd med å smelte,
den renner langs asfalten, ned bakkene og
skråningene. den munner ut i noe større,
i rør under bakken eller ei elv, en innsjø,
og til sist et hav. alt dette vannet var en
gang noe helt annet; det har rent nedover
skråningene før, fryst til is og fordampa.
det kan en gang ha vært fuktigheten
mellom henda våre da vi klappa for en
fallen soldat eller en død rockestjerne.
26
ASO – kunstneren og
frihetskjemperen Omar
Morad er en dokumentarroman skrevet av Korhan
Markussen, som kom ut på
Wayclass forlag i år.
Omar Morad ble født i
Kirkuk i Nord-Irak. Som
kurder ble han tidlig aktiv i
motstandsbevegelsen mot
Saddam Husseins Baathregime. I 1991 kom han til
Norge som kvoteflyktning.
Korhan Markussen er lærer
i norsk og engelsk. Han er
halvt tyrkisk, og har bodd
i Norge siden han var fire.
Har tidligere skrevet en
lærebok for videre­gående
elever. Aso er hans første
skjønnlitterære bok.
Dokumentarromanen
handler om kameraten
Omar Morads opplevelser
som kurdisk frihetskjemper, peshmerger.
27
Filologen 04/11 – Absurd
«Når du har fortalt én historie,
har du fortalt hundre»
Møte med forfatter og hovedperson i
dokumentarromanen ASO.
Eivor Elisabeth Daae Mæland
Om noen kom bevæpnet inn
i huset ditt midt på natten og
hentet din mor og din bror
og tok dem med til et sted du
ikke ante hvor var – hva ville
du gjort? Hvis det ikke bare
var å ringe politiet for å få satt
pøblene bak lås og slå – for
pøblene var politiet; det var
sikkerhetspolitiet selv som
bortførte dine slektninger og
konfiskerte ditt hus og dine
eiendeler, og alt ble gjort uten
lov og dom, for de tjente et
autoritært regime der du og
dine landsmenns rettssikkerhet i beste fall var tilfeldig og
til salgs: Hva ville du gjort?
Omar er svært ung, med
kunstneriske ambisjoner
og uten noe politisk engasjement, da storebroren
bestemmer seg for å flykte
til utlandet. Til Vesten. «Jeg
klarer ikke dette landet mer,»
sier storebror Hassan til
familien. «Hver dag presser mukhabarat meg om å
underskrive et dokument som
viser min lojalitet til Saddam
og Baath-partiet. Jeg kan ikke
gjøre det.» Fram til dette har
ikke Omar vært særlig bevisst
på regimets undertrykking av
kurdere; han har levd sitt liv,
tegnet og malt, og vært glad
for at han kom inn på kunstnerskolen i Bagdad. Brorens
fravær gjør myndighetene
oppmerksom på familien;
og derfor får de det nattlige
besøket av sikkerhetspolitiet.
Fra virkeligheten
Boken ASO følger Omar fra
han først bestemmer seg for
å bli engasjert i den kurdiske
motstandskampen mot Saddam Husseins regime, til han
kjemper mot regimets styrker
i fjellene i Nord-Irak. Han
er en peshmerge, «en som
er villig til å dø», en kurdisk
frihetskjemper, og som pesh­
merge får han kalle­navnet
«Aso». Han deltar i
Eivor Elisabeth Daae Mæland – «Når du har fortalt …»
Omars portrett av seg selv
og intervjueren
29
Filologen 04/11 – Absurd
de kjente operasjonene Taqtaq
og Baraq, der han blir skadet,
til han flykter fra landet og
ved en tilfeldighet havner i
Norge.
Mer enn tjue år etter at
begivenhetene boka beskriver
har funnet sted, skal jeg møte
ikke fortell meg hvor jeg er
hele tiden!»
Kameratskriving
Korhan: Dette er en spesiell
historie; men samtidig en
historie blant mange. Leseren
opplever konflikten gjennom
Jeg kriger med kunsten min.
Om du ikke tør å engasjere deg,
blir du bare en maler, men om du
bryr deg, er du kunster
Omar: romanfiguren blir
virkelig, han trer ut av boken
og blir et menneske av kjøtt
og blod. Krigeren som deltok
i myteomspunne slag mot
Saddams regimesoldater,
tar i dag aldri i et våpen. I
stedet serverer han kaffe og
kaker med et forsiktig smil på
kafeen han driver på Tøyen.
Jeg møter han der sammen
med forfatteren Korhan Markussen. Et par gjester kommer
og går; Omar er vennlig og
imøtekommende imot alle.
Hvordan føles det å bli
romanfigur?
Omar: Det har vært terapi å
fortelle historien sin. Og vi
har samarbeidet godt.
Omar forteller om opp­
levelsen av at historien, som
så lenge bare har vært hans,
nå har blitt leseren sin: – En
kunde kom innom kafeen og
sa: «Nå er du i fjellene!» Et
par dager senere kom hun
tilbake: «Nå er du i trefninger!» Og jeg sa: «Vær så snill,
du skal få kaffen gratis, bare
én person, en blir kjent med
kunstneren, ideologen og
mennesket Omar. Man tar
del i fortvilelsen hans når han
finner ut at avstanden mellom
virkelighet og ideal er stor.
I historien ser jeg likheter til
motstandsbevegelsen under
annen verdenskrig, og i
sjangeren ser jeg likheter til
Åsne Seierstads Bokhand­
leren i Kabul.
Korhan: Kanskje. Jeg har ikke
lest romanen til Seierstad. Jeg
har kun beskrevet det Omar
har tenkt, sett og opplevd, jeg
har ikke gått inn i hodet på
andre personer; jeg har bare
gått inn i hodet på Omar, og
siden han har fortalt meg så
utrolig mye om alt dette, føler
jeg at jeg har dekning for det
jeg sier, og det jeg skriver.
I et års tid møttes kameratene omtrent hver dag
etter jobb. De snakket i tre
timer med båndopptaker, før
Korhan gikk hjem, skrev, og
sendte det til Omar for kommentarer og gjennom­lesning.
Eivor Elisabeth Daae Mæland – «Når du har fortalt …»
30
Ofte var responsen: «Du, jeg
orker ikke å lese mer, det er
akkurat som om jeg er der
igjen.» Flere ganger ble det
intenst, og en kveld ringte
Omar kameraten og sa: «Vi
dropper hele greia.» Det ble
en måneds pause, men så
fortsatte de, og etter et år var
førsteutkastet ferdig. Da dro
Omar tilbake til Irak med et
videokamera, tok opp kontakten med gamle våpenbrødre
og reiste sammen med dem
rundt i fjellene der de hadde
kjempet. Ikke engang kona
hadde hørt historien om
hvordan Omar ble skadet før
Korhan skrev den ned, og da
hun leste det, fikk hun et helt
annet innblikk i det han hadde
opplevd.
Du var en «peshmerge»,
en frihetskjemper, men det
kommer vel an på øynene
som ser? Andre ville vel kalt
dere terrorister?
Omar: Saddam kalte oss
terrorister. Hovedpoenget
mitt er demokrati. Når jeg satt
og tolket demokratiet som
respekt for menneskeverdet,
så var det ikke spørsmål
om å la være å drepe. I krig
dreper du for ikke å bli drept.
Men det var ikke vanskelig å
tilpasse seg fred etterpå; tvert
imot. Vi kriget jo for å få fred.
Motstand
Dette er kanskje et typisk
norsk spørsmål, men var
det ikke mulig å kjempe mot
regimet med andre virke­
midler enn vold?
Omar: Det er et typisk norsk
spørsmål, ja. Du som er født
og oppvokst i Norge, kan
ikke forestille deg hvordan
det var å leve under et sånt
regime. Og Saddam spilte
så gode kort mot Vesten; de
lot ham være i fred så lenge,
mens folket led! USA, Sovjet,
EU, Russland… Vi var veldig
alene. Det var forbudt å
være kurder. Det er sant.
Og hvordan skal du si din
mening da?
Omar forteller om onkelen
som skrudde av TV-en når
Saddam kom på. Hans elleve
år gamle datter fortalte det på
skolen, og som resultat fikk
faren to års fengsel med brevog besøksforbud.
Korhan: Det er et ord som
heter «arabifisering». Det
finnes ikke i noen ordbok,
men det beskriver godt den
prosessen kurderne, inkludert
Omar, ble utsatt for. Saddam
ga penger til fattige arabiske
familier for å overta okkuperte
kurdiske hus. Han «plantet»
arabere i Nord. Kirkuk
produserte enormt mye olje,
og var derfor politisk viktig
for Baath-regimet.
Omar: Jeg er stolt av
historien min, men ikke så
opptatt av nasjonalitet. Jeg
ville gjort det samme om det
skjedde noe liknende her. Om
ABB hadde fått de samme
muligheter som Saddam,
ville han gjort nøyaktig
det samme.
Omar var på dødslisten til
Saddam i Irak, og ble tilbudt
livvakter da han kom til Norge
i 1991. Det takket han nei til.
«Hvem var ikke på dødslisten
til Saddam i Irak,» spøker
han nå.
31
Filologen 04/11 – Absurd
Kunstnerkriger
Omar: Det er stor forskjell
på kunstnermiljøet i Irak, og
miljøet av hardbarka, slitne
frihetskjempere. Ingen av de i
kunstmiljøet har vært i kamp,
de kan ha vært politiske
motstandere, men de var
ikke i kamper slik jeg var. Når
jeg reiser ned til Irak, er jeg
i mange felter: kunstmiljøer,
der ingen kjenner til kriger,
og i frihetskjempermiljøet,
der ingen forstår kunstnere.
Alle har sin erfaring. Veldig
fascinerende å kunne leve
etter det miljøet jeg havna i.
Alle kunstnere kan bli krigere. Korhan: Det han mener
er at alle kan krige med å
uttrykke seg.
I boka beskrives en
scene der Omar forsøker å
lage politisk kunst som en
demonstrasjon mot regimet.
En halvtime før regimets
kunst­kritikere kommer til
utstillingen, oppdager læreren
hva Omar har gjort, og får
ham til å forandre det. «Hvis
ikke, vil både du og jeg bli
hengt,» sier han.
Omar: Hvis du drar til Irak
nå, og oppsøker kunstmiljøet,
vil ingen vite hvem Aso er. De
kjenner bare Omar. Og videre,
om du drar til krigerne, de
som kjempet mot regimet,
så aner ikke de hvem Omar
er. Men jeg er begge deler,
både Aso og Omar, kriger
og kunstner, og det er ingen
motsetning. Tvert om. Jeg
kriger med kunsten min. Om
du ikke tør å engasjere deg,
blir du bare en maler, men om
du bryr deg, er du kunster.
Mange vil være uenige med
deg i det i dag, og si at kunst
og politikk bør holdes adskilt.
Omar: Send dem til meg!
Korhan: Det der
festa jeg meg ved også. Jeg
ville beskrive et helt annet
samfunn. Historien er brutal
fordi den er fra virkeligheten.
I den grad det er mulig, har
jeg forsøkt å være nøytral i
fremstillingen av det gode og
det onde. Jeg ønsker å fortelle
en historie og la leseren selv
ta en avgjørelse om hva som
er bra og ikke. Drivkraften for
å skrive har vært en ren indre
motivasjon: Å fortelle Omars
historie, fordi den er genuin
og unik. Og samtidig er den
ikke det. Det er svært mange
andre historier der ute som er
helt lik Omars.
Omar: Den er bare en av
mange millioner skjebner.
Eivor Elisabeth Daae Mæland – «Når du har fortalt …»
Reverberasjon
Mille Linde
Bilen står parkert
i oppkjørselen.
Et pass indikerer
– insisterer
hans eksistens.
Men skoene,
tannbørsten
og brillene
har erklært sin uavhengighet.
34
40
Eit kjærleiksarbeid
Eivind Myklebust
Kristina Leganger Iversen
Hjartemekanikk
Samlaget, 2011
Tomas Espedal
Imot naturen
Gyldendal, 2011
41
Filologen 04/11 – Absurd
I accept and I collect upon
my body the memories of
your devotion
Antony (& the Johnsons)
Kva om livet blir ei ulukke?
Kva om det som var eit lukkeleg liv brått vert råka, uoppretteleg? Eg les dagleg om
ulukka, men ho grip ikkje inn
i kvardagen min. I litteraturen
er ho òg vanskeleg: Korleis
skrive om ho utan å gli inn i
det melodramatiske? Korleis
syne fram smerte, både indre
og ytre, vere patetisk på ein
god måte?
I Kristina Leganger Iversen
sin diktroman Hjartemekanikk
er det enkle kvardagsspråket
vel så viktig som det høgstemte. Der Tomas Espedal
i Imot Naturen nyttar eit
særeige høgstemt språk for
å skrive om tap, syner Iversen
si bok fram eit språkarbeid i
spennet mellom det konkrete
og det abstrakte. For å lese
boka hennar treng ein asfalt
såvel som akademia, blod
såvel som kjærleik: Poesien
tek til på gateplan.
Tid for arbeid
Hjartemekanikk fortel, i form
av fragment, historia om han
og ho som blir påkøyrd av
ein bil. Han blir borte, ho blir
att. Det første diktet ber i seg
heile den temporale situasjonen for diktromanen:
vi hadde tatt fram / badetøy,
handduk / eg hadde kjøpt
med / olden boble, jordbær
/ og fersken, dei skulle / vere
overmodne og søte / når vi
åt dei skulle det renne / saft
nedover haka, eg / tørkar ho
bort / med handbaken // med
fersken i skjegget / trekker du
fram serviettar frå lomma //
som du skulle ha hugsa / å ta
med
Diktet tek til i fortids fortid:
«vi hadde tatt fram». Det
held fram i kondisjonalis, i
den tenkte framtida sett i frå
eit tidspunkt i fortida: «dei
skulle / vere overmodne og
søte». Brått er i vi over i notid:
«eg / tørkar ho bort / med
hand­baken // med fersken
i skjegget / trekker du fram
serviettar frå lomma», ei notid
som snart synar seg å liggje
inne i den tenkte framtida:
«som du skulle ha hugsa å
ta med». Det einaste som
manglar er den reine fortida.
Augneblinken som alt skriv
seg rundt: Det som skjer
etter fortida si fortid. Det som
hindrar den tenkte framtida
i å spele seg ut. Diktet grip
tak i den glidinga i tid som
det innleiande sitatet av Siri
Hustvedt gir frampeik om:
«Trauma memory has no
narration». Forma må bli fragmentarisk. Dikta må sprette
fram og attende i tid, med
blikk for det som faktisk var
og det som berre kunne ha
blitt, det moglege. Tyngda ligg
like fullt i det notidige, i det
uopprettelege. Han er borte,
ho er att. Det krev eit arbeid
med fortida, ein traumatologi:
Traumatologi omfatter
behandlingen på ulykkes­
stedet (førstehjelp), transport
til lege eller sykehus (ambu­
lanseservice), behandling i
Eivind Myklebust – Eit kjærleiksarbeid
42
sykehus, og rehabilitering
(attføring) av den skadede til
samfunnslivet.
Traumatologi: Eit
kjærleiksarbeid.
Arbeid og tid
Korleis gjer ein slikt arbeid?
Tomas Espedal si skildring
av arbeidets mekanikk i Imot
Naturen kan vere til hjelp:
Det løp en streng fra nakken
og ned i skuldrene og ut i
armene, ned langs ryggmar­
gen og gjennom hoftene og
videre ned i beina, og denne
strengen ble strammet til
av en mekanikk som holdt
overkroppen og hodet oppe,
som trakk beina ut på gulvet
og løftet armene opp over
hodet, og idet vi sto oppreiste
på gulvet og strakte armene
i været husket vi, med ett,
hvem vi var og hvor vi skulle:
vi skulle på jobben.
Utvilsamt trengst det hjartemekanikk. Hjartet sitt svar på
arbeidets mekanikk, som ikkje
byrjar med innstemplinga,
men lenge før, i det vi vaknar,
og freistar å halde oss vakne.
Strengar, inne i kroppen,
sener som grip tak i eit hjarte
på tomgang og held det på
plass. Ei form for hjartekompresjon i første omgong, men
hjartekompresjon er ikkje ei
varig løysing. Hjartet må gjere
det sjølv. Slå av seg sjølv,
heile tida, kvar dag: «Ingen
dager er helligdager». Men
hjartemekanikken må ikkje
verte automatikk. Kvart slag
gir liv, er liv: «Alle dager er
helligdager». Tapet av han er
noko eg’et i Hjartemekanikk
arbeidar med, aktivt, kvar dag.
Eit heilagt arbeid, kvar dag:
vinden stryk deg over andletet
/ strør hårstråa framfor auga
/ lukkar eg auga ser eg dette
// når eg vaknar i sjukesenga /
når eg seinare sit / og ventar
på deg.
Kva ser ho når ho let att auga?
Kva syner «dette» til? Vinden,
håret, andletet? Eller senga
og stolen, sjukehuset? Kvar er
notida i dette diktet? I stolen
ved sjukesenga, eller ein annan stad, seinare, etter at alt
er over? Diktet glir i tida, tida
er uskiljeleg, i eitt. Traumer
let seg ikkje temjast i narrativ
tid. Dei bryt seg fram inn i
mellom: «lyset etsar fast //
du snur deg / på netthinna.»
Stemmeleie
«Traumatologi», den siste
delen av diktromanen, er
kanskje aller sterkast. Den er
sterk i seg sjølv, og ber også
i seg den notida etterpå som
breier seg om dei andre dikta,
som eit teppe, veva av røynslene etterpå, tida, tankane,
arbeidet etterpå. Den gir kraft
til dei andre delane av diktromanen, og syner at historia
om ulukka aldri kan fortelje
seg fri frå tapet, som når eg-et
trekk inn lukta av armholene
til kjærasten, som for å samle
på den. Minna frå det som har
hendt før ulukka er formidla
med ein fot i notida. Difor
lagrar eg-et minner allereie
før ulukka. Diktet er prega av
ulukka, diktet veit det som
43
Filologen 04/11 – Absurd
eg-et i diktet endå ikkje veit.
Slik vert det meiningslaust å
freiste å fange narrasjonen i
narrativ tid; tida etterpå har
allereie teke kontroll over
det temporale, stokka om
på tida, og som i det første
diktet opna opp for ei stødig
høyre på det dei har å seie,
med den stemma dei har
å seie det med. Traumer er
ikkje skrik, kraftige og korte,
men ei monoton og varande
nynning: «øyresus, nynninga
di // den eine tonen / som
etterfølgjer / krasjet». Når eg
For å lese denne boka treng
ein asfalt såvel som akademia,
blod så vel som kjærleik:
Poesien tek til på gateplan.
gliding mellom det tenkte og
det faktiske, det gode og det
vonde. Traumatologien gjer at
dei to første delane, «Autopsi» og «Hjartemekanikk»,
verkar sterkare den andre
gongen ein les boka. Ein har
då kjennskap til det heile, ein
har historia «på plass». Like
fullt kan ein spørje seg: Kunne
dikta verka sterkare med
større kontrastar mellom tida
før ulukka, sjølve ulukka og
tida etter?
No og då vil eg at kvart
dikt skal rope med klårare
stemme, at det einskilde
diktet skal vere meir i seg
sjølv. Gjere krav på seg, gjere
krav på meg. Gjere krav på at
eg skal dvele litt lengre. Men
dikta ropar ikkje i Hjarteme­
kanikk. Kanskje er det slik dei
unngår å verte melodramatiske? Kanskje er det dette
som er ulukka si stemme? Ei
jamn stemme som formidlar
brotstykker av ei ulukke og
let dei samtale, gir oss ord
for ord, slag for slag. Eg må
godta at dikta ikkje ropar og
godtek dette veks dikta saman
til eit heile: Ein bukett av visna
blomar. Ein sommar som
brått er haust: «vi sto over
tørkestativet / og du bretta alt
/ beinare enn meg // stryk du
meg over handa / plutseleg er
det blitt haust / seier du».
Ulike arbeidsteknikkar
Det er sjølvsagt mange bøker
som tek føre seg tap av liv
eller kjærleik. Ei samanlikning
med Imot Naturen er relevant
fordi den har både likskapar
og ulikskapar med Hjarte­
mekanikk. Dei skildrar begge
ei form for kjærleiksarbeid,
dei er begge personlege,
personane deira er såra og
søkjande, utprøvande og
tidvis utmattande. Men dei er
like fullt svært ulike. Handverket er gjort med ulik teknikk.
Tomas Espedal plasserar
seg sjølv i midten. Kjærleiks­
arbeidet, tapet av to kjærastar
og av ei dotter som flyttar
ut, er formidla i ei form for
«historie om mine ulykker».
Ulukkene grip om alt, og den
Eivind Myklebust – Eit kjærleiksarbeid
44
romantiske forteljaren vassar
i det sjølvmedlidande og
patetiske. Han arbeidar med
ei mytologiserande sjølvframstilling, er eksistensiell og
utleverande og skriv diktaren
inn i diktinga. Slik vert det
vesle og individuelle gjort
storslått, enormt, og Espedal
når nye høgder di meir patos
han legg i skrivinga. Risikoen
er stor, men det fungerer.
Imot Naturen gir ein verknad
som få andre språkkunstnarar
enn Espedal kan skape.
Å skrive om ei ulukke, å
skildre det største tapet av dei
alle, tapet av eit liv, inneber
alltid stor risiko. Kristina
Leganger Iversen nyttar andre
metodar for å lukkast. Det
syner seg på fleire punkt, til
dømes i måten å handsame
det kroppslege. På baksida av
boka hennar finn ein utklipp
frå eit dikt som kastar lys
over dette:
eg ville sjå hjartet / utan meta­
forar fri for forteljingane // det
eg fann var atrium, rommet
/ med eldstad, og hjartet blei
flammande, eg fann / seglklaf­
far og halvmåneklaffar som
blafra i blodstraumen / hjartet
blei eit skip, eit vindauge /
med vinden susande // blodet
syngjande eg fann / to hjarte­
tonar, eit hjarte / som speler,
som pulserer, som alltid slår /
som kan miste rytmen, kome
ut av / takten, mister eit slag
// som kan sprekke av sorg /
tape seg sjølv / om kjærleiken
sviktar
Den første lina i diktet må ein
opne boka for å finne: «i møte
med medisinen søkte eg det
kliniske». Denne lina syner ei
rørsle som ein møter i Hjarte­
mekanikk. Ho er medisinstudent, han er musikkstudent.
Rørsla går fram og attende
mellom hjartet som metafor
og hjartet som noko reint
kroppsleg, mellom musikk
og fysikk, kunst og biologi.
Der Espedal skriv alt ut i frå
kunsten, og let det kroppslege verke metaforisk, som
i nattverdsepisoda der eg-et
drikk og et den tapte kjærasten, som vin og brød, som
blod og kjøt, let Iversen det
metaforiske og det faktiske
spele inn på kvarandre. Sjølv
om det metaforiske ofte vinn
fram, som når hjartet vert
eit skip, eit vindauge i diktet
ovanfor, mistar ein aldri synet
av det reint kroppslege, det
blodige, muskulære, smertelege og verkande. Spenninga,
eller «nerven» om ein skal
halde seg i det fysiologiske
språket, ligg i møtet mellom
desse to forståingane av
hjartet. Ved å skrive om det
faktiske, det som er fri frå
metaforane, unngår Iversen
klisjéane. Men ho let det
faktiske og det metaforiske
møte kvarandre og klarer slik
å vekke daude metaforar til
live att. Dei står fram for oss i
eit nytt lys. Medisinstudenten
møter hjartet som både blod
og kjærleik. I studiet møter ho
det blodige: «Dei fortalte oss /
at vi skulle gå inn i kroppane,
gå / gjennom og forbi skulle
kjenne / tarmane mot fingertuppane». Men kjærleiken må
ho finne på heimebane:
Dette fortalte dei ikkje om
/ kjensla av at kroppen slår
45
Filologen 04/11 – Absurd
sprekker (…) om korleis arrvevet buktar seg som åmer
opp armane (…) korleis kunne
dei / klart det, å forklare deg
tyngda av handa / dei svunne
musklane, tyngda /
av at han som pla stryke håret
bort / ikkje lenger er her
Med andre ord, det som er
sjølvsagt i Imot Naturen er
gjort sjølvsagt i Hjarteme­
kanikk. Den første er fanga i
hjartet som språkleg bilete,
den andre reflekterer kring det
hjartet faktisk er og syner vidare korleis det med naudsyn
vert eit språkleg bilete.
Restane av det som er borte
Jacques Roubaud skriv at
klokka som tilhøyrde kona
haldt fram med å tikke lenge
etter at ho var død. For både
Espedal og Iversen er dette
grunnlaget: Restane av det
som er borte. Lukka er
borte, men fråveret av lukka
verkar inn på den som blir att.
Espedal svarar på anekdota
om mannen som blir påkøyrd
av ein bil, som blir kasta opp
i lufta, men landar på beina
og går vidare: «bilen kommer,
i full fart (…) vi blir truffet av
panseret, vi blir kastet opp i
luften og faller ned bak bilen,
men denne gangen blir vi
liggende. Vi kommer oss ikke
opp». Hos Leganger vender
ulukka alltid attende:.«kvinet
/ frå gummisolane // ein
dramaserie / flimrar lydlaus
/ gjennom rommet // ein
formiddag med nok / ein
reprise». Begge skriv dei
bøker om det som ikkje enkelt
glir bort når nokon blir borte.
Begge skriv dei bøker som
ikkje enkelt glir bort om du
tek deg tid til å opne dei.
Det er mogleg at ein
debutant burde få merksemda heilt åleine, utan å
verte samanlikna med meir
etablerte forfattarar som
Tomas Espedal. Samstundes
er det kanskje debutanten
som kan tene mest på å
verte satt i samanheng. Dikta i
Hjarte­mekanikk har vorte kalla
«tradisjonslause», i den meining at dei ikkje inneheld meir
eller mindre eksplisitt refleksjon kring tidlegare dikt som
har teke føre seg liknande
tema. Ein slik kritikk kvilar på
ein i overkant tematisk lesnad
av diktromanen. Ein meir
fruktbar framgangsmåte kan
vere å sjå kva samanhengar
dikta faktisk inngår i, i form
så vel som innhald, for å klårgjere kvar dei bryt seg lause,
kva som er nytt og kva som
er godt, kva som er mindre
nytt, mindre godt. Dette opnar
i større grad opp ei forståingsramme for lesaren, og
gir samstundes debutanten
noko å strekkje seg etter. Om
eg skal ymte frampå med
noko som denne debutanten
kan strekkje seg etter, kan
det vere ei utfordring av det
som synast å verte tradisjon i
nyare norsk lyrikk: At diktsamlinga, eller diktromanen,
som eit heile står sterkare
enn det einskilde diktet. At eit
dikt ofte er avhengig av andre
dikt for å vere seg sjølv heilt
ut. Kanskje kan ein skrive dikt
som ikkje berre er del av ein
bukett, men også blomar i
seg sjølv?
Eivind Myklebust – Eit kjærleiksarbeid
46
Da Åsmund forsvant
En virkelig historie
Marit Rasmussen
Åsmund var min høyt elskede akvariefisk. Han hadde
vært mitt faste selskap helt siden jeg flyttet hjemme­
fra. Han var en blå kampfisk med lang slørehale og
små utstikkende øyne, og når jeg satte meg inntil
akvariet, kom han alltid bort til meg. Han var alt
annet enn en alminnelig fisk.
I fjor høst skjedde det noe som fikk meg til å
våkne fra min dagligdagse dvale, og jeg har enda
ikke sovnet igjen. En kveld i november satt jeg og
rom­venninna mi og så på Twin Peaks. Akvariet var
plassert like ved TV-en, og før episoden starta så
jeg tydelig at Åsmund svømte lykkelig rundt i ring.
Halvveis ut i episoden kasta jeg et blikk mot akvariet,
men så ham ikke. Først tenkte jeg at han gjemte seg
bak en av plantene eller ble usynlig i vannbrytningen
i det runde akvariet. Men da episoden var over og jeg
fremdeles ikke så noe til Åsmund, merket jeg en uro i
meg.
«Jeg kan ikke se Åsmund,» sa jeg til venninna mi.
«Han er borte.» Tidligere på dagen hadde jeg renset
akvariet, men jeg hadde aldeles ikke tømt Åsmund ut
i vasken. Jeg så jo at han var der. Vi skrudde på lyset
og kikket ned i akvariet. Jeg løftet ut pumpa, plantene
og den falske hodeskallen, og finkjemmet dem.
47
Filologen 04/11 – Absurd
Ingen Åsmund noe sted. Uroen vokste. Jeg ble varm
i ansiktet og klam på hendene. Hadde de magiske
elementene fra Twin Peaks forflyttet seg over i stua
vår?
Den kvelden fikk jeg ikke sove. Kanskje var livet
i akvariet et liv Åsmund ikke ville leve. Forsvant han
med vilje? Hva om alle bare kan forsvinne på den
måten?
Åsmund kom ikke tilbake dagen etter. Heller
ikke dagen etter der. Jeg sjekket stadig vekk om han
var tilbake, løftet ut alt i akvariet gang på gang, søkte
med lommelykt under hver eneste stein. Alle vennene
mine sa det samme: «Du kastet ham sikkert i vasken,
og så ham kun i akvariet på grunn av vane.» De så på
meg med uttrykksløse blikk før de begynte å snakke
om noe annet. «Det er jo bare en akvariefisk.»
Dagene gikk. Av og til glemte jeg det som
hadde hendt, men straks jeg kom på det fikk jeg en
ubehagelig følelse. Hadde han implodert? Kan man
implodere? Ingen forstod tydeligvis alvoret i dette,
jeg følte meg dum og rar, men innfant meg etter hvert
med at mitt litt rare kjæledyr var borte. Senere den
uka fikk jeg en SMS fra romvenninna mi mens jeg var
ute. «Åsmund e tebage!!» stod det. Med smilefjes. Jeg
forstod først ingenting. Deretter skrek jeg høyt, så folk
snudde seg rundt meg.
Vel hjemme svømte Åsmund i ring, som sitt
vanlige jeg. Jeg tilbrakte hele kvelden foran akvariet
med hodet på skakke. Av og til banket jeg på glasset,
bare for å se ham reagere. Han svømte bort til meg, og
der, svevende i vannet rett foran ansiktet mitt, så det
et øyeblikk ut som om han smilte.
Åsmund døde et par dager etterpå. Det var
lettere å akseptere. Sannheten trumfer uvitenheten, i
hvert fall var det slik for meg. En død akvariefisk er
en bagatell, vil noen si, men en akvariefisk som har
vært hinsides i noen dager for så å komme tilbake –
det er ganske absurd.
Marit Rasmussen
Da Åsmund forsvant
48
49
Filologen 04/11 – Absurd
Aristokratisk realisme:
Fem ting jeg lærte av
Den brukne neses estetikk
Kenneth Moe
Geir Angell Øygarden
Den brukne neses estetikk – en bok om boksing
Solum, 2001
Mens jeg ventet på Geir
Angell Øygardens nye bok,
Bagdad Indigo, leste jeg
hans forrige (og første) bok
fra 2001, Den brukne neses
estetikk – En bok om boksing
(DBNE). DBNE er Geirs
doktorgrad i sosiologi, som
han skrev da han tilbrakte tre
år på den svenske bokseklubben anonymisert i boken som
Noshörningen. (Det betyr
«neshorn». Den brukne nese
… neshorn … fattaru?)
Legg for øvrig merke til
at jeg kaller ham «Geir», som
om han er en gammel kompis
av meg. Det føler jeg også
at han er, siden han er Karl
Oves venn og intellektuelle
sparringpartner i Min kamp 2.
Geir, slik Karl Ove fremstiller
ham, er kompismateriale etter
min smak: Kontrær eks-FpUer, alltid ute etter en god
krangel, alltid på vippen
mellom sylskarpt intellekt og
uutholdelig pompøs douche­
bag-het. Og det var nettopp
på grunn av Min kamp at jeg
nærmest røsket boken ut av
hylla på Tronsmo.
Siden jeg er et eksempel
på det Stig Sæterbakken
kaller en «primitiv leser» –
dvs. en leser som vil snakkes
direkte til, som vil rystes,
snarere enn forføres – eller
Kenneth Moe – Aristokratisk realisme
50
kanskje heller en tilhenger av
hva essayistikkforkynneren
David Shields i et intervju
har kalt «self-help for very
smart people», har jeg valgt å
destillere DBNE ned til noen
sentrale påstander:
1. Poesi är lite mesigt du vet
Denne boken er en hyllest
til god gammeldags walkwalking mann mot mann, snarere enn sivilisert, akademisk
preik. Den fikk meg nesten
til å slutte på universitetet,
fordi den resonnerte så sterkt
med abstraksjonsgleden
jeg har kjent på i det siste.
Han skriver selv: «Dersom
jeg hadde hatt et reelt valg
mellom å bli proffbokser eller
akademiker, hadde jeg lagt
avhandlingen på hyllen.» Og
et annet sted: «Brystkassen
verker. Jeg våger ikke å åpne
garden, noe han leser og
øker presset. Jeg er svimmel
og har lyst til å kaste opp …
På sett og vis håper jeg at et
ribben har brustet, da vet jeg
at jeg kan sitte hjemme noen
uker med god samvittighet
og lese.»
Poesi, litteratur, det er jo
ganske mesigt (= feg, rädd,
mjäkig, pjoskig), som en av
bokserne i avhandlingen sier,
og man lengter etter å «legge
vekt bak ordene». Her sitter
jeg og skriver om en bok,
men hva betyr nå det? Geir
visste at han måtte begynne
å bokse selv for å kunne
skrive om boksekulturen, og
på samme måte tenker jeg at
jeg må begynne å bokse for
å kunne skrive om Geirs bok.
For hva er alle disse ordene
når alt kommer til alt? Hva
slags konsekvens har de?
En skribent trenger hjelp av
en forlegger til å legge vekt
bak ordene sine, og vekten
av det trykte ord = vekten av
papir, dvs. nesten ingenting.
For bokserne i DBNE er ordet
hellig. Boksernes nei må
bety nei, deres ja må bety ja,
ellers trues deres identitet.
Det er snakk om heder. Man
gir ordene tyngde ved å sette
kroppen i fare: «Kravene er
enkle: uansett hvor skremt
du blir, vis det aldri; uansett
hvor hardt du blir slått; vis
det aldri; uansett hvor trøtt
du blir, stå rundene ut. Lykkes
du med dette er din heder
intakt.»
Geir forlot akademikerens
trygge ironisme for å tre inn
i en kultur hvor det fantes
1:1-forhold mellom ord og
kropp. Han sparret i ringen
på Noshörningen i tre år.
Han ble ingen proffsboxare,
men han gjorde sitt ytterste
for å ta slagene på en ærefull
måte, og derfor er Den brukne
neses estetikk en ekstra tung
bok. Den består ikke bare av
papir, for Geir har lagt hele
kroppen i den, og hver eneste
skrivefeil og svesisme (jf.
«brustet») i dette halvhjertet
korrekturleste verket, er arr på
tekstens kropp, som vitner om
forfatterens entusiasme.
2. Nesen er et dokument
Erotikk får stor plass i boken,
for boksere har «fitte på
hjernen», og boksingen vekker for Geir «et begjær etter
51
Filologen 04/11 – Absurd
kvinner som [han] må tilbake
til de første tenårene for å
finne igjen.»
Den brukne nesen er
erotisk. Et tiltrekkende maskulint utseende er ødelagt,
asymmetrisk og sublimt, i
motsetning til det kvinnelige,
overværer det eneste bruddet
på boksingens etikk under
hans tre år lange opphold på
klubben, når en av bokserne
sparker til motstanderen sin,
forblir samtlige medlemmer
der resten av kvelden, for
å passe på at situasjonen
På universitetet ser jeg vakre
kvinner med søte, ufarlige gutter,
og selv om jeg vil ha tilgang til
disse vakre kvinnene, orker jeg
ikke å legge meg selv i denne
Michael Cera-støpeformen.
som er symmetrisk og skjønt.
«Mine observasjoner av vakre
kvinner og unge menn med
nesen liggende til høyre,
eventuelt som en formløs
masse klint over et større
område, taler ubetinget for en
sammenheng.»
På universitetet ser jeg
snarere vakre kvinner med
søte, ufarlige gutter, og selv
om jeg vil ha tilgang til disse
vakre kvinnene, som i tillegg
er intellektuelle og ambisiøse,
orker jeg ikke å legge meg
selv i denne Michael Cerastøpeformen for å bli en av
dem, en av disse aseksuelle
universitetsguttene, som av
en eller annen grunn får alle
disse vakre universitets­
kvinnene. Jeg vil fortsatt gå
mot den andre ekstremen …
Ikke misforstå: Bokserne
er ikke badboys, tvert imot;
de beskrives gjennomgående
som milde, snille og eksepsjonelt varme og omsorgsfulle. For eksempel: Når Geir
ikke kommer ut av kontroll.
Nei, ikke badboys – men de
er villige til å møte smerte
og potensiell død, og deres
ødelagte utseende minner
derfor på faretruende vis om
vår egen forgjengelighet.
Min nese er asymmetrisk,
men det har ikke noe med
slåssing å gjøre. Kroppen min
forfaller, men det kommer kun
av inaktivitet, det kommer av
dette lammende dilemmaet;
at jeg vil skrive, at jeg vil
pushe kroppen, at jeg ikke
klarer å velge. Min formative
leseropplevelse var Chuck
Palahniuks Fight Club, og jeg
har alltid villet slåss. Men
arrene mine er små, for jeg
har ikke vært i en slåsskamp
siden barneskolen. Ett av
arrene kommer, av alle ting,
fra en plastisk operasjon. Det
handler ikke om å slåss for
å være tøff; det handler om
å ha merker fra å ha vært
mann. Er man mann uten arr?
Tyler Durdens knyttneve av et
Kenneth Moe – Aristokratisk realisme
52
spørsmål: How much can you
know about yourself if you’ve
never been in a fight?
«Menns erfaringer
skrives med en stil som bryter
mot kroppens symmetri.»
Dette gjør dem ikke bare
tiltrekkende, det er også et
tegn på at de er hevet over
nyttesamfunnet, over homo
economicus. «Velferdsstatens
neser bør være rette,» skriver
han, og polemiserer med
dette mot Norge og Sveriges
bokseforbud. «Loven mot
profesjonell boksing er et
brudd mot religionsfriheten.»
3. Døden er ikke saklig
Boksing som religion, og
religion som realisme, er et
annet gjennomgangstema.
Det er mye skjebne blant
bokserne: «De som ikke besitter et må kaster man
bort tiden på.»
Boksekulturen preges
ifølge Geir av en aristokratisk
realisme – mesterne er født,
ikke skapt; de er født med et
må, og dette må-et innebærer
visse dyder:
mot
ansvar
hjerte
dødsforakt
som får dem til å utføre visse
eksemplariske handlinger
som hever dem over oss
andre:
å ta steget
å legge vekt bak ordet
å ta en smell
å gi smerten et ansikt
Deres dionysiske overskudd
gjør dem i stand til å se døden
i hvitøyet, der vi andre, vi
ateistiske sosialdemokrater,
vi intellektuelle, akademiske
preikere, vi vender blikket
bort, eller vi leter etter en
løsning på «dødsproblemet»,
eller i det minste en apollinsk
bortforklaring. Døden er for
oss noe forferdelig, mens
boksingens tragiske dødskult
møter den med verdighet:
«Frem til noen viser oss et
samfunn hvor ingen dør,
behøver vi blod og realisme.»
4. Man velger ikke den
letteste veien ut
Jeg velger alltid den lette
veien ut. Istedenfor å studere,
leser jeg en spennende bok
om boksing. Og når jeg nå
sitter og skriver om den, føles
det feil at det ikke skal lede til
en kroppslig handling. Jeg vil
bokse! Jeg er 24. Er det for
sent for meg? Antageligvis.
Geir Angell Øygarden var 28
da han begynte å bokse, men
han var i langt bedre form
enn jeg noensinne har vært.
Jeg kommer nok aldri til å
bokse, men jeg har funnet en
lettere utvei og sett min første
boksekamp på tv:
Floyd Mayweather vs.
Victor Ortiz.
I fjerde runde har Ortiz
presset Mayweather mot
repet. Ortiz kaster slag etter
slag uten å treffe, og i et
53
Filologen 04/11 – Absurd
øyeblikks frustrasjon skaller
han Mayweather. Dommeren
stopper runden og Ortiz går,
med tydelig dårlig samvittighet, bort til Mayweather,
klemmer ham, og kysser ham
på kinnet som unnskyldning.
Idet dommeren starter
neste runde, forsøker
Ortiz å kysse ham igjen, og
Mayweather slår knockout
på ham. Under etter­
kamp­intervjuet, beskylder
Larry Merchant Mayweather
for å ha utnyttet Ortiz’
unn­skyldning.
Mayweather bare: «You
don’t never give me a fair
shake, you know that? HBO
needs to fire you. You don’t
know shit about boxing. You
ain’t shit. You not shit!» Og
Merchant bare: «I wish I was
50 years younger, then I’d kick
your ass!» Og Mayweather
bare: «You won’t do shit!»
I begynnelsen av Bagdad
Indigo skriver Geir om
hvor mange ganger Den
brukne neses estetikk ble
refusert før den endelig kom
ut på Solum. Han siterer et av
refusjonsbrevene:
«Jag finner mycket av det
som jag förstår (och det är
verkligen inte allt; de hel- och
halvreligiösa inslagen t ex är
mig totalt främmande) djupt
motbjudande …»
I Bagdad Indigo vender
Geir Angell Øygarden sitt
«dypt motbydelige» blikk mot
Irak-krigen og krig som sådan.
fortsettelse følger i neste
nummer …
5. Det är alltid en som tar dig
till sist. Och om du snackar
mycket tar han dig hårt
Jeg har kanskje allerede snakket for mye. Bagdad Indigo
har endelig kommet i posten.
1132 sider. Mens Den brukne
neses estetikk fikk meg til
å føle meg som mindre
mann fordi jeg ikke har noen
skikkelige arr, får Bagdad
Indigo meg til å føle meg som
mindre mann rett og slett
fordi den er vanskelig å løfte.
Følgeseddelen informerer
meg om at boken veier 1,8
kilo. Sånn går det når man
har Karl Ove Knausgård som
redaktør.
Kenneth Moe – Aristokratisk realisme
54
55
Filologen 04/11 – Absurd
Føniksen
Mari H. Andersen
Jeg våkna og ved siden av meg lå det en Føniks. Jeg
følte meg brydd, men prøvde å lukke øynene, puste
normalt og falle tilbake i søvn. Det fungerte
ikke, og Føniksen pusta kjempehøyt, noe som gjorde
det umulig å late som jeg sov, så jeg kremtet og sa
– Så… skal ikke du stille meg et spørsmål? Jeg mener,
det er vel dét du egentlig driver med, sant?
Føniksen kikka dumt på meg, men han svarte med en
myk stemme
– Nei…? Jeg tror du kanskje tenker på Sfinksen. Den stiller spørsmål og … ja, mer gåter, egentlig.
Jeg er mer opptatt av aske og ild og… reinkarnasjon,
liksom.
– Å ja… hvisket jeg. Følte meg trøtt, så jeg lukka
øynene og sovna.
Mari H. Andersen
Føniksen
56
Haiku til blind mann
Mari H. Andersen
Tipper det er rundt seks meter, to sekunder og ett
skrik til asfalt fra vinduet mitt. I går kjøpte jeg roser
på hjørnet og satte dem i vinduskarmen. Det var
egentlig ikke meningen, for jeg har alltid tenkt at
gatehjørneblomster umulig kan være av bra kvalitet,
men de kjentes harde og faste, og det er det jeg har
lært om roser, at de skal være harde, og i går trengte
jeg noe fast.
Et øyeblikk vurderte jeg å kaste rose for rose ned
på asfalten, telle sekunder eller roteringer, bare få de
bort og ut. Men jeg fortsetter bare å se ned. Dette er
ikke noe jeg pleier å gjøre. Eller, jeg pleier se ut av
vinduer, men ikke mitt eget. I dag er det annerledes.
Kanskje jeg sørger, etterligner den hengte posituren,
bøyer hodet og ser nedover.
Under meg sjangler plutselig en mann med en
svær stol på hodet. Stolryggen dekker fjeset hans
og jeg ser det er tungt, at han bærer med hodet og
nakken. Ikke elegant og enkelt som afrikanere, men
som om han har tatt på seg en forvokst hjelm med
svartmalt visir. Som en dårlig styrt radiobil. Det er
nesten lyst, han går fra bygning til bil til bilalarm til
57
Filologen 04/11 – Absurd
kafébord til trillende askebegre av messing. Det er jo
snart morgen, askebegrene skulle ikke ha vært der.
Bilalarmen er uutholdelig og jeg gråter. han ble trist
tok en stol på hodet
forsvant
Et fremprovosert haiku til en blind mann. Jeg gråter
av det jeg skrev. Syns ikke det var bra, kanskje ikke
haiku engang, men ensomheten i mannen slo meg for
kraftig. Ikke som jordskjelv eller uppercut eller ikkeeksisterende trappetrinn, men som kreft, som kvalme,
som klokka fem på natta uten søvn.
Rosene henger, så jeg tar en av dem og kaster den
ned ved siden av mannen, som akkurat nå holder seg
fast i en lyktestolpe mens han ler. Eller kanskje han
gråter, men jeg har ikke hjerte til at han gråter, så han
ler. Jeg tar tak i vasen og heller resten av rosene og
vannet ut i gata. Bommer akkurat.
Mari H. Andersen
Haiku til en blind mann
60
Humanist? Ja visst! Eller…?
Eystein Halle
Simen Andersen Øyen, Ingrid Birce Müftüoglu,
Finn I. Birkeland (red.)
Humanioras fremtid
Cappelen Damm Akademisk, 2011
Boken inneholder mange
gode tekstbidrag, men
skjemmes av at begrepet
«humaniora» ikke får noen
meningsfull avgrensning.
Og hvor ble fremtiden av?
Universitetet er stedet
der man går og går: To
hundre skritt fra auditoriet til
kantina. Tre hundre skritt til
biblioteket. Fem hundre skritt
tilbake til neste forelesning.
Før man vet ordet av det, er
man kommet til døra – den
som fører ut til det virkelige
livet: arbeidslivet. For mange
humanister – her forstått som
personer med kompetanse
i humaniora – venter NAV-­
køen, eller kanskje en
irrelevant jobb. Han som stuer
bagasjen din gjennom sikker­
hetskontrollen på Gardermoen har kanskje en master
i litteratur. Drosjesjåføren
som kjører deg ut dit, vet kan
hende like mye om Descartes
som kartboka.
Det er ikke jobbutsiktene
for humanister som står i
fokus i denne boken, selv
om forordet tar opp det
økende fokuset på effektivitet,
lønnsomhet og «fleksibilitet»
innenfor det akademiske
arbeidslivet. De tolv bidragsyterne fokuserer i stedet
61
Filologen 04/11 – Absurd
på et mer grunnleggende
spørsmål: Hvilken rolle kan
humaniora spille i dagens og
morgendagens samfunnsliv?
I det nevnte forordet – med
den megetsigende tittelen
«de unyttige» – diskuterer
heter riktignok «På sporet av
en ny samfunnsvitenskap?»
og peker på hvordan samfunnsvitenskapen kan tilpasse
seg det 21. århundres politiske
og kulturelle virkelighet. Men
ellers er det stort sett pes-
I et stadig mer nytteorientert
vitenskapelig klima havner
fortolkningsvitenskapene i
bakleksa.
redaktørene utviklingstrekk
som truer med å marginali­
sere humanvitenskapene.
Tradisjonell, hierarkisk og
politisk makt bygges ned, og
beslutningsmyndighet outsources til diffuse aktører som
gjerne omtales under sekke­
betegnelsen «markedet.» I
et stadig mer nytteorientert
vitenskapelig klima havner
fortolkningsvitenskapene i
bakleksa, eller får en appen­
diksfunksjon i retorikken
om «tverrfaglighet», skriver
redaktørene. Humanioras
tradisjonelle rolle som et
dannelsesprosjekt initiert av
nasjonalstaten er i ferd med å
forvitre. Hvilken funksjon kan
disse vitenskapene da ha?
Det er et interessant
utgangspunkt. Bidragene spriker i alle tenkelige retninger,
og noen utenkelige. Mens
enkelte graver seg ned i konkrete problemstillinger, satser
andre på mer overgripende
perspektiveringer. De fleste
ser ut til å ha liten eller ingen
tro på den fremtiden bokens
tittel så håpefullt henviser
til. Gunnar C. Aakvags essay
simismen som rår. Og hvilke
fortolkningsvitenskaper er det
egentlig som skal belyses i
denne boka? I etterordet legges det – med henvisning til
Foucault – uttrykkelig opp til
en definisjon av «humaniora»
som også omfatter samfunnsfagene. Flere av bidragsyterne
har samfunnsvitenskaplig
bakgrunn, og skriver om
problemer knyttet til eget
fagfelt. Men er dette egentlig
humaniora, slik vi vanligvis
bruker begrepet?
Bokens undertittel er kam­
pen om forståelsen av men­
neske og samfunn, og denne
kamp- og konfliktretorikken
går igjen i mange av tekstene.
Et gjennomgangstema er at
humaniora må bidra med noe
i forhold til miljøspørsmålene,
globaliseringen eller andre
av vår tids store utfordringer.
Mange av skribentene
etterlyser en kritikk av de
rådende paradigmer, og de
økonomiske og teknologiske
maktsentra som ser ut til å
styre samfunnsutviklingen.
Humaniora må etablere
en slags utenfor-posisjon i
Eystein Halle – Humanist? Ja visst! Eller…?
62
forhold til de dominerende
tenkemåter – en kulturkritikk som overskrider
kulturens egen selv- og
virkelighetsforståelse.
Men hva vil dette rent
konkret si? Det får vi ikke noe
svar på. I stedet får vi inntrykk av at humaniora er på
defensiven, ja nærmest gisper
etter luft i en verden der
politiske problemer skriker
på sin side miljøkrisen som
en meningskrise, skapt av
Vestens overtro på vekst og
teknologi. Men han har ingen
alternativer å peke på, selv
ikke innenfor miljøbevegelsen
med sin «økosofi.» Slik blir
også dette en fallitterklæring
på humanioras vegne.
Hvorfor humaniora sakker
akterut i samfunnsdebatten,
illustreres kanskje best ved
I akademia setter moderniteten
sine umiskjennelige fotavtrykk
i form av byråkratisering og
nytte­tenkning: Lær deg tysk,
for det trenger næringslivet!
etter løsninger og vitenskapen
reduseres til et instrument for
en makt som sitter alle andre
steder enn i akademia.
Kari Jegerstedt skriver i
sin artikkel om humanistisk
kunnskapsproduksjon og
undervisning i en stadig mer
globalisert og kapitaldrevet
verden. Hun prøver å virke optimistisk, men Goliats skygge
hviler tungt over teksten når
det heter at humaniora må
etablere en ny kunnskap «som
motsetter seg hele den instrumentelle tenkningen som ligger til grunn for den utbredte
byråkratiseringen innenfor
dagens utdanningsregime.»
I Jan Helge Solbakks
tekst kan vi lese om hvordan
bioetikken i stor grad er kjøpt
og betalt av den medisinske industrien den er ment
å skulle kritisere. Simen
Andersen Øyen beskriver
Gry Brandsers tekst. Med
utgangspunkt i blant annet
Humboldts vitalistiske språkfilosofi tar hun opp en idé om
et «livspust» eller et «uforklarlig overskudd» av mening
i språk og menneskelig
samhandling. Dette leder over
til en utlegning om Hannah
Arendts kritikk av «politikken»
og det moderne samfunnets
konformitet og fremmed­
gjøring. Arendts ideer handler
blant annet om «frihet», som
omtales som «en virtuositet
som glitrer, (…) et overskudd
av livsnærværende fryd som
så å si renner over kanten
av enhver diskursfornuftig
dialog.» Hun hyller en «ubetinget kjærlighet som ligger
latent i menneskets evne til
å omforme sanseinntrykk til
manifeste språklige uttrykk for
anerkjennelse av livets vrimlende mangfoldighet.» Puh!
63
Filologen 04/11 – Absurd
Filosofer lykkes sjelden når de
prøver seg som sosiologer, og
Arendts subjektive, følelsesladde retorikk er så langt fra
alt som er gangbar valuta i
samfunnsdebatten som det
går an å komme.
Dette aktualiserer bokens
alvorligste mangel, nemlig
fraværet av et tydelig skille
mellom humaniora og samfunnsfagene. Et humaniora­
begrep som omfatter alt fra
den klassiske rollesosiologien
til Arendts verdensfravendte
retorikk er så utvannet at det
blir helt meningsløst. Den
eneste som ser ut til å ville
gjøre noe ut av dette skillet,
er Pål Veiden. I sitt essay
«Hvem skal stoppe moderniteten» skiller han mellom
samfunnsfag og humaniora,
en distinksjon som er lite til
stede ellers i boka. Veiden
viser hvordan samfunns­
vitenskapene med sin hang til
kjappe og enkle svar lett blir
et redskap for moderniteten
– her forstått som vår tids
kjerneverdier: kapitalisme og
konsumerisme, rasjonalitet og
fremskrittstro, globalisering
og rotløshet. I akademia setter
denne moderniteten sine
umiskjennelige fotavtrykk i
form av byråkratisering og
nyttetenkning: Lær deg tysk,
for det trenger næringslivet!
Humaniora, skriver
Veiden, kan begrunne seg
selv nettopp ved å ta opp
den modernitetskritikken
samfunnsfagene ga opp.
Den unyttige skjønnhet og
den gode innsikt er verdier vi
bør holde fast ved. Kanskje
kan det sies så enkelt som
at humaniora rett og slett gir
oss et rikere liv og gjør oss
til autonome mennesker?
Men denne innsikten – gjemt
bort i det kanskje beste
tekstbidraget i denne boken
– forutsetter en avgrensning
av begrepet humaniora som
verken redaktørene eller de
fleste av bidragsyterne ser ut
til å være villige til å gjøre.
Eystein Halle – Humanist? Ja visst! Eller…?
64
Tanker og tegninger
Hanna Elina Melteig
David Mazzucchelli
Asterios Polyp
Cappelen Damm, 2011
Oversetter: Jens E. Røsåsen
Asterios Polyp er en tegne­
serieroman som har vakt
internasjonal oppsikt.
Tegne­­serieromanen som
sjanger har mer til felles med
romaner enn tegneserier,
men fordi den assosieres med
superheltserier har den etter
min mening fått ufortjent lav
status. Med Asterios Polyp
er dette i ferd med å forandre
seg.
Mannen bak boken, David
Mazzucchelli, har tidligere jobbet med actionserier som Batman før han bestemte seg for
å skape sine egne serier med
et mer eksperimentelt uttrykk.
Resultatet ble Asterios Polyp.
Den har allerede vunnet fire
Eisner Awards (tegneserienes
Oscar) og blitt oversatt til flere
språk.
Historien handler om den
vellykkede arkitekten Asterios
Polyp. I en brann mister han
alt han eier, bortsett fra noen
få ting som han klarer å raske
med seg på vei ut. Asterios
reiser så langt bort fra hjemstedet New York som pengene
rekker og blir medhjelper på
et bilverksted. Han mister alt,
men finner seg selv. Ikke akkurat et uvanlig plot i romaner
og filmer, men det som gjør
dette til en god historie er
måten det formidles på.
65
Filologen 04/11 – Absurd
Handlingen er lagt opp slik
at glimt fra fortiden påvirker
nåtiden, og forandrer fremtiden. Her og der får vi se små
historier om hvordan han tref-
fire bein og to ansikter på
hver side av hvert hode. Så
stor var deres hybris at de
våget å utfordre gudene selv.
Zevs kløyvde i sin visdom
Det filosofiske blir understreket
av humororistiske bilder som
teksten alene ville fått problemer
med å illustrere.
fer sin kone, bryllups­reisen,
og hvordan forskjellene
mellom dem gjør at de skilles.
Innimellom trer en annen
virkelighet frem der hans
døde tvillingbror fremdeles
er i live. Fortellingen hopper
frem og tilbake mellom ulike
tider og mellom fakta og
fantasi. En ellers enkel fortelling om en arkitekt som blir
bilmekaniker klarer hele tiden
å pirre nysgjerrigheten min til
å lese videre.
Det primitive dyret i oss
kjenner lettere igjen visuelle
uttrykk, og kanskje er det derfor tegneserier lenge har blitt
sett på som en simpel sjanger.
Asterios Polyp er imidlertid
alt annet enn primitiv. En
rekke filosofiske spørsmål blir
stilt: «Hva om virkeligheten
(slik vi oppfatter den) bare
er en forlengelse av selvet?»
Til tider er teksten vanskelig
å forstå fordi referansene til
litteratur og gresk mytologi
ikke alltid er like lettfattelige.
Men dette gir også rom for
tolkning.
Opprinnelig var mennesker
kulerunde, med fire armer,
oppkomlingene i to, slik at
hver halvdel ble en egen
enhet. Siden den gang har
menn og kvinner løpt rundt i
panikk og lett etter sine tapte
motstykker for å bli hele igjen.
Det filosofiske blir understreket av humororistiske bilder
som teksten alene ville fått
problemer med å illustrere.
Dette utdraget illustrerer et
annet viktig tema som går
igjen i boken. Motsetninger
blir satt opp mot hverandre:
kvinne/mann, levende/
død, drøm/virkelighet. Det
ene påvirker det andre og
definerer det. For Asterios
er det hans døde tvillingbror
som gjør ham til den han er.
Når de to møtes innser han
at han hele livet har forsøkt å
leve det livet broren skulle ha
levd. «Å gi slipp på det ene
jeg trodde definerte meg viste
seg å være langt lettere enn
jeg kunne forestilt meg». Mazzucchelli lar poesi og
filosofi prege språket, mens
det visuelle tydeliggjør helheten. Kontraster og stemninger
i historien understrekes av
forskjellige former og farger.
Hanna Elina Melteig – Tanker og tegninger
66
Sidene som forteller om
Asterios er blå med geometriske former, mens sidene
om Hana, hans kone, er røde
med runde former. Dette
understreker motsetningene
mellom dem: Asterios er en
rasjonell, og bokstavelig talt
firkantet person, mens Hana
er lidenskapelig og omsorgsfull. Når Hana forlater ham,
illustreres det med en svært
mørk lillafarge, i dystre og
til dels abstrakte bilder, noe
som understreker forvirringen
og bitterheten i fortellingen.
Hvert tomrom, hvert komma
og hver farge har sin plass.
Ved bruk av alle tegneseriens
virkemidler har Mazzucchelli
klart å skape et høylitterært
verk i et lavkulturelt medium.
67
Filologen 04/11 – Absurd
68
Uglebo
Evigkoselige Kafé
Uglemor
Kafé Uglemor skjemmer
deg bort med blant annet
kaffe og vafler. Vi har et
godt utvalg av forskjellige
brettspill til fri benyttelse.
Vi holder åpent tirsdag og
torsdag mellom klokken
12 og 16, og Humanistisk
torsdag arrangeres her.
Fredagspub
Opplev god musikk (hovedsaklig rock), hyggelige
mennesker og generell
kos. Vi holder åpent hver
fredag, fra 18 til 02.
Uglebo er et hjem for
ugler, studenter, fest og
kos. Vi befinner oss i kjelleren på Sophus Bugges
hus: ned trappen og til
venstre. Kom på:
I tillegg til alt dette
arrangerer vi konserter,
debatter og mye annen
moro. Uglebo er drevet
av Filologisk Forening,
Norges eldste fakultetsforening. Hvis du har lyst
til å være med og stå
bak baren, lage vafler og
kaffe, spille god musikk,
besørge god PR, være
quizmaster, arrangere
kulturkvelder, skrive for
Filologen eller være
med på noe av de andre
morsomme vi driver
Feiende flotte
Quiz­kvelder
Du får satt nødvendig og
høyst unødvendig kunnskap på prøve annenhver
onsdag fra syv til midnatt.
Ta med et par venner og
bli med.
med, ta kontakt og bli
med! Arbeidet er ikke
av en kvantitativ eller
kvalitativ utbrenthets­
produserende art, og du
får muligheten til å få noe
mer ut av studietiden din.
Møt trivelige mennesker,
få gode venner og bli
med på våre mange
interne arrangementer
og mange andre goder.
Påmeldingslapper og
mer info finnes på http://
filologiskforening.no eller
i baren på Uglebo.
Vi sees!
69
Filologen 04/11 – Absurd
Filologisk forening
Nestleder
Hanne Smevik
Økonomiansvarlig
Eivind Nyhus
IT-ansvarlig
Jonas Andersen
Kjellermester
Johannes Lande Wærness
Kulturansvarlig
Ingrid Mentzoni
PR-ansvarlig
Sigrun Melby Gjengset
Filologen
Tuva Maria Engdal
Silje Osnes Ulstein
Kjellermester
Johannes Lande Wærness
Økonomiansvalig Uglebo
Christiane Seidl
Økonomiassistent Uglebo
Anna Buduson
Utlånsansvarlig
Rune Snilsberg
Musikkansvarlig
Karen Hareide
Funksjonæransvarlig
Katrine Furu Dyvart
Sikkerhetsansvarlig
Paul Moen
Kaféansvarlig
Alexander John Smith-Hald
Sunniva Øyen
Internansvarlig
Lara Wik
Skapansvarlig
Stein Trygve Stabekk
Leder
Cathrine Beck Kæmpe
Styreleder
Cathrine Beck Kæmpe
Innkjøpsansvarlig
Camilla Holm
Styret i Filologisk Forening
Høsten 2011
Styret i Uglebo
Høsten 2011
70
Det humanistiske
fakultets studentutvalg
(HFSU) er det øverste
studentorganet ved Det
humanistiske fakultet
(HF).
HFSUs oppgave er å
jobbe med fagpolitikk opp
mot fakultetsledelsen, og
sammen med studentrepresentantene i fakultetsstyret blant annet arbeide
for å forbedre kvaliteten
på studietilbudene ved
HF.
HFSU har medlemmer
i formelle organer på HF
som Rådet for studiesaker, Rådet for forskningssaker og Lokalt arbeidsmiljøutvalg (LAMU). I
disse organene diskuteres
blant annet saker som
evaluering av studieprogrammene, opprettelse
av nye studietilbud, bruk
av forskningsmidler,
og langsiktige strategiske planer. Vår jobb er å
sørge for at studentenes
stemme blir hørt i disse
sakene, og at studentenes
behov blir tatt hensyn til.
Til slutt vil vi minne
om at alle er velkomne
på våre møter, og alle
HF-studenter har tale- og
forslagrett. Møteplan
finner du på www.hf.uio.
no/livet-rundt-studiene/
organisasjoner/hfsu.
Ønsker du å ta kontakt
med HFSU eller fakultetsstyrerepresentantene,
kommer du frem enten
ved e-post til hfsu@
hf.uio.no eller [email protected].
Vi gleder oss til å høre
fra deg.
71
HFSU
Filologen 04/11 – Absurd
HFSU
Medieansvarlig:
(Vervet er foreløpig ledig)*
Øvrige medlemmer:
Lillann Hansen
Johan Askeland Tunestam
Nestleder:
(Vervet er foreløpig ledig) *
Studieansvarlige:
Kathrine Woldsnes
Daniel Parmeggiani Gitlesen
Øystein Rustenberg Hveding
SPSU-representant:
Marie Samuelsen
Fadderkontakt og
rekrutterings­ansvarlig:
(Vervet er foreløpig ledig) *
Læringsmiljøansvarlig
(LAMU-representant):
(Vervet er foreløpig ledig) *
* Er du interessert i å bli med
i HFSU? Ta kontakt eller kom
innom kontoret vårt i 1. etg.,
Sophus Bugge, seminarrom
5.
Informasjonsansvarlig:
(Vervet er foreløpig ledig)*
Leder:
Lars Joar Hognestad
Forskningsansvarlig:
Lars Joar Hognestad
(midlertidig) *
Nettredaktør:
Mari Anne Kyllesdal
HFSU 2011
består av
72
73
Filologen 04/11 – Absurd
Bidragsytere
Carline Tromp
f. 1984, er den eneste filologen
i Filologen.
Eivind Myklebust
f. 1988. Har nett fullført ei bachelorgrad
i allmenn litteraturvitskap. Tek feiringa
i Sør-Amerika.
Mari H. Andersen
f. 1988, liker å sortere.
Marit Rasmussen
f. 1990, studerer allmenn litteratur­
vitenskap, og jobber på bibliotek.
Har verken grått hår eller briller,
men er den lykkelige eier av tre
akvariefisker den dag i dag.
Eivor Elisabeth Daae Mæland
f. 1988, tar en bachelor i tverrfaglige kjønnsstudier, og skal prøve ut
filosofiske fag neste semester.
Mille Linde
f. 1989, tar en bachelor i estetiske
studier.
Erlend Tårnesvik Dreiås
f. 1986, har viet livet sitt til Vigdis
Hjorth.
Sigrun Melby Gjengset
f. 1987, studerer åpne emner innen
nordisk språk og litteratur.
Eystein Halle
f. 1968, har en bachelorgrad i engelsk
språk, er skribent og arbeider for tiden
med et bokprosjekt.
Skjalg Wie Skare
f. 1984, studerer ved Forfatterstudiet
i Bø 2011/2012, gikk på Skrivekunst­
akademiet 2010/2011.
Hanna Elina Melteig
f. 1988, studerer midtøstenstudier
med arabisk, og er en halvt finsk
eks-realist som elsker tegneserier.
thomas bef flygenring
f. 1986, Dansk, studerer industrial
design på Aalborg Universitet
i Danmark, har praksisplass på
designkontoret StokkeAustad i Oslo
i høst­semesteret. Har bodd i Norge
i 13 måneder.
Kariann Langeland
Kristian Løvås
f. 1986, Studerer Mcs in Innovation
and Entrepreneurship at Center for
Entrepreneurship.
Karoline Sæther
f. 1989, jobber som personlig
assistent.
Kenneth Moe
f. 1987, studerer idéhistorie,
[email protected].
Maia Kjeldset Siverts
f. 1990, studerer tverrfaglige kjønnsstudier med fordypning i allmenn
litteraturvitenskap. Skal fra våren
av prøve seg som psykologistudent.
Danser over alt, når som helst,
med hjemmelagde bevegelser.
Bidragsytere
Tone Rossow
f. 1988, Studerer arabisk og fransk på
bachelor i språk. Sit i sentralstyret til
Norsk Målungdom, likar Doctor Who,
og er ikkje så rar som ein skulle tru.
Unnveig Aaserud Stokke
f. 1990, gikk forfatterstudiet i Bø
2010/2011. Nå roter hun seg stadig
bort på Blindern i et forsøk på å lære
om tverrfaglige kjønnsstudier, men
er mer opptatt av å synge på trikken
(og egentlig alle andre steder).
74
Redaktører
Tuva Maria Engdal
Silje Osnes Ulstein
Filologen
P.b. 106 Blindern
0314 Oslo
Redaksjonssekretær
Torunn Johansen
[email protected]
www.filologen.no
Anmelderansvarlige
Eivor Elisabeth Daae Mæland
Erlend Tårnesvik Dreiås
Filologen utgis med støtte fra
Norsk Kulturråd
Lyrikkansvarlige
Nikolai Fullman
Ylva Wærenskjold
Ansvarlige for skjønnlitterær prosa
Silje Osnes Ulstein
Kenneth Moe
Fire utgivelser i året
Illustrasjonsansvarlige
Marit Rasmussen
Maria Nedregård
Filologen mottar gjerne tekster på
[email protected]
PR-ansvarlig
Camilla Holm
Filologen er ikke ansvarlig for
manuskripter som ikke er bestilt
Eksterne korrekturlesere
Emmy Belt
Marianne Lilleeng Walløe
Unnveig Aas
ISSN: 0807-9250
Omslagsillustrasjon
Karoline Sæther
Bokcover s. 9 og 64
fra cappelendamm.no
s. 40 og 41 fra samlaget.no
og gyldendal.no
s. 49 fra bsnorli.no
s. 60 fra cappelendammakademisk.no
Form
Eller med a
Trykk
07-Gruppen
Opplag
2000
Tema for neste nummer er
Grenser
Kulturelle grenser, geografiske grenser,
etiske grenser, grenser mellom språk,
mellom språk og kultur, mellom språk og
virkelighet, grenseoverskridelse, grensen
mellom kropp og sjel, mellom kropp og
psyke, mellom mann og kvinne, mellom
fiksjon og virkelighet. Hvor går grensen?
Vi ønsker oss først og fremst essay­,
litterære essay, artikler, notater og
annen sakprosa til dette nummeret.
Send ditt bidrag til [email protected]
Frist: 15. februar 2012
Filologen vil for første gang
utgi et rent skjønn­litterært
nummer!
Nummer 2/2012 vil ikke ha et tema,
men vil fokusere på å jobbe frem de
beste skjønnlitterære tekstene av
uetablerte forfattere, innenfor flere
sjangre.
Vi tar imot bidrag allerede nå.
Send inn dikt, noveller, kortprosa,
romanutdrag, dramatikk og liknende
til [email protected]
(Times New Roman, 12p, halvannen linje­avstand:
max 3 sider per tekst og max 4 sider per
bidragsyter)
Filologen 04/11 – Absurd
Det siste store trikkeslaget
Korttekst av Tone Rossow
Stillstandens absurditet
Erlend Tårnesvik Dreiås har
anmeldt Vigdis Hjorts nyeste
bok
Tre dikt
Av Maia Kjeldset Siverts
Idiotens poetikk
– en introduksjon
Essay av Skjalg Wie Skare
Om et-eller-annet
Essay av Skjalg Wie Skare
Dikt
Av Unnveig Aas
Da Åsmund forsvant
Marit Rasmussen har hatt
en underlig opplevelse med
en akvariefisk
Aristokratisk realisme
Mens han ventet på Geir
Angell Øygardens nye bok,
Bagdad Indigo, har Kenneth
Moe lest hans første bok,
Den brukne neses estetikk
– En bok om boksing
«Føniksen» og
«Haiku til blind mann»
Av Mari H. Andersen
Humanist? Javisst! Eller…?
Eystein Halle anmelder
Humanioras fremtid
«Når du har fortalt én
historie, har du fortalt
hundre»
Eivor Elisabeth Daae Mæland
har intervjuet forfatteren
av og hovedpersonen i
dokumentarromanen ASO
Tanker og tegninger
Hanna Elina Melteig
om tegneserieromanen
Asterios Polyp
Reverberasjon
Dikt av Mille Linde
Eit kjærleiksarbeid
Eivind Myklebust har lest
Kristina Leganger Iversens
diktroman Hjartemekanikk og
Tomas Espedals Imot naturen
www.filologen.no