Øyet
Filologen 03/12 Helvete Allmennkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo 2 Filologen 03 /12 – Helvete 3 Leder Silje Osnes Ulstein 7 Helvete i kirken Hannah Kristine Lunde 13 Den barmhjertige dommer Eivor Mæland 23 Blake mellom himmel og helvete Axel Heidenreich 29 En uuttømmelig samtid Nikolai Fullman 39 Om å krysse veier Yvonne Gadourek 45 Hvor kommer ondskapen fra? Mary-Ann Manninen 55 Sartres inferno Anders Krosshavn Vik 64 Mark Smith ødelegger musikken Gyrd Guleng Innhold TEGNESERIE 68 Snorri Smari Illustrasjoner Nummeret er illustrert av Mikkel Cappelen Smith 3 Filologen 03/12 Leder «Det har kanskje alltid vært mer spennende å snakke om helvete enn om himmelen,» skriver Nikolai Fullman i sin tekst om Dante i dette nummeret. Hva er det som gjør at det skremmende og groteske virker så tiltrekkende på oss? Hvorfor har frykten en slik fascinerende og nærmest berusende kraft? Med mindre helvetet rammer oss selv. Som Edmund Burke skriver i A Philosophical Enquiry …: «Når fare eller smerte kommer oss for nær, [er de] grufulle; men på en viss avstand og med visse begrensninger kan de være – og er – til behag, noe vi erfarer hver eneste dag.» Det er ikke faren i seg selv som fascinerer, men faren opplevd fra en trygg avstand, med vissheten om at den ikke virkelig kan ramme oss. Litteraturen og kunsten har nettopp en slik iboende distanse. I dette nummeret kan du få et lite innblikk i dommedagsfremstillingen i kirkekunsten, og du kan lese om flere litterære verk som beskjeftiger seg med helvete. Mary-Ann Manninen skriver om ondskapen slik den er fremstilt i kristendommen og islam, og Eivor Mæland og Nikolai Fullmann har intervjuet teolog og religionsviter Notto R. Thelle, som mener at den tradisjonelle ideen om helvete som et tortursted er absurd, og som sier at dommen i første rekke handler om håp, om et behov for rettferdighet en gang i fremtiden. Helvete er imidlertid ikke bare den religiøse forestillingen om et sted hvor syndere havner når de dør. Det kan også være et helvete å krysse en gate i Hanoi, for eksempel. Eller å innse at en Leder 4 har det fulle og hele ansvaret for ens handlinger, om en skal tro Sartre, som du også kan lese om i dette nummeret. Ellers har det etter hvert gått såpass inflasjon i ordet «helvete» at det kan brukes når som helst om hva som helst, fra det å stryke på eksamen til det å slå lilletåa mot kanten av et bord. Helvete er altså et begrep med mange betydninger. Noen av dem er reflektert i dette nummeret. Silje Osnes Ulstein filo|lo’g m1 [se *-log] person som studerer filologi; språkforsker; språkviter; person som studerer ved eller har eksamen fra historiskfilosofisk fakultet ved et universitet realister og filologer 5 Filologen 03/12 6 7 Filologen 03/12 Helvete i kirken Hannah Kristine Lunde Beskrivelser av ild og svovel, og groteske fremstillinger av mennesker kastet i flammehav, står i sterk kontrast til Kirkens budskap om tilgivelse og kjærlighet. Denne motsetningen har inspirert en mangfoldig billedtradisjon. Innen den vestlige kunstkanon, og mer spesifikt innenfor «kristen kunst», er dommedag et gjennomgående tema. Kunstverk på kirkevegger og altre skildrer ofte himmel og helvete i ett og samme bilde. Billedskjønne fremstillinger av himmelske vesener og paradisvisjoner kontrasteres med demoniske skikkelser som kaster fortapte sjeler ned i avgrunnen. Som kunst- og kulturhistoriestudent har jeg fulgt temaer innen kirkekunst, symbolikk og teologiske skiftninger, fra oldkirken til dagens protestantiske kirke. Jeg synes det er interessant hvordan de diametrale motsetningene himmel og helvete skildres som sorthvite alternativer for livet etter døden, ofte visualisert på svært ekspressive måter. Fritt etter hukommelsen, men med grunnlag i pensum og forelesningsnotater, vil jeg her gi et lite innblikk i hvordan helvete har blitt visualisert i kirkekunsten, med utgangspunkt i to kunstneres fremstilling av dommedag: fra Angelicos altertavle fra 1400-tallet til Michelangelos freske fra 1541. Kontrasten mellom himmel og helvete, lys og mørke, er en av de klareste i Bibelen, og har inspirert til mangfoldige fremstillinger av livet etter døden i billedkunsten. Kunstnerne har hentet inspirasjon i bibeltekster som omtaler Guds dom over menneskene, og har deretter kombinert dem med kulturelle forestillinger, og malt fram Hannah Kristine Lunde – Helvete i kirken 8 visjoner om helvetes ild og pinsler. I Johannes’ Åpenbaring utbroderes det i metaforiske termer hvordan endetiden vil foregå, og også evangeliene omtaler den siste tiden på jorden og den endelige dom: Når Menneskesønnen kommer i Sin herlighet, og alle de hellige englene med Ham, da skal Han sitte på Sin herlighets trone. Og alle folkeslagene skal bli samlet fremfor Ham, og Han skal skille dem fra hverandre, slik som en gjeter skiller sauene fra geitene. Og Han skal skille sauene ved Sin høyre side, men geitene ved Sin venstre. Så skal Kongen si til dem ved Sin høyre side: «Kom dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. ( … )» Da skal Han også si til dem ved Sin venstre side: «Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler.» Teksten er hentet fra Matteus’ evangelium kapittel 25, vers 31– 42, og beskriver dommedag, der Jesus dømmer til evig liv eller evig straff. Domedagsscener i billedkunsten, inspirert av denne og lignende bibeltekster, er ofte supplert av fantasifulle illustrasjoner av hva som skjer med menneskene som dømmes til den evige ild, i kompani med Djevelen og hans engler. Der tekstgrunnlaget slutter, tar en livlig fantasi og fascinasjon for det groteske over. Fremstillinger av den siste dommen finnes ikke i de eldste kristne kirkene, men blir først en fast del av billedrepertoaret i kirkelig sammenheng fra og med 1000-tallet. Som regel dreier det seg da om illustrasjoner av Kristus som dømmer til evig liv eller evig fortapelse. Noen er alterbilder, men som regel er det snakk om fresker eller malerier over kirkerommets utgang. Denne plasseringen ble valgt med det pedagogiske formål at kirkegjengerne skulle ta med seg inntrykket fra maleriet ut av kirken, og reflektere over det etter søndagens gudstjeneste. De mest visuelt slående – og etter min mening spennende – fremstillingene av helvete skriver seg fra middelalderen og renessansen. Et av de kanskje mest kjente eksemplene på dommedag i billedkunsten er Michelangelos freske over alteret i det sixtinske kapell. Her skildres øyeblikket der Jesus hever armen for å la dommen falle over menneskeheten. Martyrene som går til evig frelse avbildes med sine «attributter» (gjenstander, ofte i form av henrettelsesmetoden de ble utsatt for), mens de fordømte faller til jorden, der en båt står klar til å frakte dem til helvete. I sentrum av Angelicos Dommedag fra rundt 1430, sitter Kristus også som dommer, omgitt av engler og helgener. Under 9 Filologen 03/12 ham ser man åpne graver, som de døde menneskene på bildet har steget opp av. Det dreier seg altså om en fremtidsvisjon der levende og døde dømmes for evigheten, ikke om skjebnen til de som dør i den nåværende tidsalder. I sistnevnte bilde vises ikke bare domsøyeblikket, men også paradiset og i bildet ser man en sort djevelskikkelse, som er i ferd med å fortære lemlestede fordømte. Jeg vil tro at slike fremstillinger har fungert like godt som skremselspropaganda som enhver tale om helvete fra prekestolen. Som det fremgår av motivene, finnes det ifølge disse kunstnerne ingen gråsoner for evigheten. Der tekstgrunnlaget slutter, tar en livlig fantasi og fascinasjon for det groteske over. helvete. De gloriebefengte menneskene på himmelsiden ser takknemlig opp mot Jesus, og ledes hånd i hånd med engler gjennom en frodig hage. Selve himmelen vises kun som en port som det strømmer lys ut av, mens helvete er rikt illustrert også utover inngangsporten, som fordømte sjeler jages inn i av sorte demoner. Man kan si at man her får se hva som er i vente når båten fra Michelangelos freske kommer frem. Helvete males ut som et varmt og redselsfullt sted, der djevler ivrig piner de lidende fortapte. Menneskene er plassert i ulike avlukker, som kan minne om Dantes helvetessirkler fra Den guddommelige komedie. Ulike former for pinsler utspiller seg her, som slanger som vikler seg rundt nakne kropper, djevler som koker noen i en sort gryte, og lidende sjeler som biter både seg selv og andre. Nederst De omtalte bildene har ingen nødvendig sammenheng med dagens teologiske syn. Dagens protestantiske kirke er til dels svært delt i synet på hvor billedlig eller konkret helvete skal tolkes. «Helveteskunsten» har i dag i mange tilfeller beveget seg fra kirken til museet (som Fra Angelicos maleri, som nå er i San Marco-galleriet i Firenze), kanskje sammen med den bokstavelige troen på stedet med ildsjøer og pinsler. Det de beskrevne maleriene er gode eksempler på, er hvordan to kunstnere i tiden rundt renessansen fremstilte de forestilte stedene «himmel og helvete». For å balansere bildet (bokstavelig talt), er det vesentlig å understreke at motivkretsen ikke bare dreier seg om deprimerende skildringer av død og fortvilelse, men også om håpet på evig liv og lykke. Teologisk budskap eller ikke, det er nå Hannah Kristine Lunde – Helvete i kirken 10 en gang slik at ild og pinsler er visuelt slående elementer, som kanskje har appellert mer til å illustrere enn engler og glorier. Dette kan være noe av forklaringen på motivets utbredelse, ut over det selvfølgelige i Kirkens budskap og formidlingen av offisiell teologi. Som kunsthistoriske objekter tror jeg imidlertid at det er mange med meg som fortsatt finner disse fremstillingene interessante, som et innsyn i tidligere tiders forestillingsverden og ekspressive uttrykksformer. Litteratur Bibelen, Den norske King James-oversettelsen fra 1997. Finaldi, Gabriele. 2000. The Image of Christ. London, National Gallery. Hellemo, Geir. 1999. Guds billedbok: virkelighetsforståelse i religiøse tekster og bilde. Oslo, Pax Forlag. 11 Filologen 03/12 12 Dødsriket, gehenna og helvete I tidlig kristendom hadde man egentlig ganske mange forestillinger om døden, men ingen enhetlig lære. Forestillingen om straff kom til uttrykk i ordet gehenna, eller Hinnoms dal, som gjerne oversettes med helvete. Det var et sted sør for Jerusalem der man i sin tid hadde ofret barn og nå kastet avfall og lik av forbrytere. Kristendommen overtok forestillinger i samtidens jødiske apokalyptikk og brukte gehenna som uttrykk for de ugudeliges pinested etter dommen. Man skilte mellom dødsriket (sheol, hades) og gehenna, men senere har man ofte blandet sammen de to forestillingene. Det norske ordet «helvete» kombinerer det gamle ordet for dødsriket (hel) og straff (viti). Så helvete er ikke bare de dødes bolig, men også et straffested, tidsbegrenset eller evig. Forestillingen om et sted for straff eller renselse etter døden er for øvrig ikke spesielt vestlig eller kristen, men finnes i de store verdensreligionene. 13 Filologen 03/12 Den barmhjertige dommer Eivor Mæland Eivor Mæland og Nikolai Fullman har intervjuet teolog og religionsviter Notto R. Thelle. E og N: Hva tenkte du da du fikk forespørselen til å snakke om en teologisk forståelse av helvete i Filologen? N: Det første var vel en slags motvilje. Jeg er vokst opp i Kristiansand, i en ganske from tradisjon, men helvete har aldri egentlig vært noe tema i min egen tro. Jeg har riktignok hørt forholdsvis dramatiske beskrivelser, men har aldri kunnet tenke meg at helvete skal være et sånt tortursted som forkynnelsen kunne gi inntrykk av. E og N: Hva tenker du da om fortapelse og straff? N: Det har vært mye angst for dommens dag i kristen tradisjon. Troen på en dom er essensiell både i Det gamle og Det nye testamentet, men den har først og fremst med håp og forventning å gjøre, for det handler om at rettferdigheten skal seire. Dommen betyr at uretten ikke kan herje uendelig. En dommer i bibelsk tradisjon er en som kommer når folk er i nød og gjenoppretter orden og rettferdighet. Eivor Mæland – Den barmhjertige dommer 14 Helvete, slik det er utmalt i tradisjonen, er så absurd at det blir meningsløst. E og N: Så du tilhører da ikke dem som har et dogmatisk syn på helvete? N: Helvete er ingen sentral del av kristen dogmatikk, og i sin folkelige form er det nærmest forsvunnet ut av kristen forkynnelse. Lytter man til Ole Hallesbys beryktede radiotale fra 1953, høres det faktisk ut som om han ser for seg mennesker som i dødsøyeblikket styrter ned i den evige pine i et underjordisk helvete. Forsøkene på å starte en ny helvetesdebatt tar ikke fyr. Selv om han fikk støtte av konservative teologer, ble det nærmest umulig å snakke om helvete. Man kan ikke tro på en guddom som skulle ønske å pine vantro og syndere i et evig underjordisk torturkammer. E og N: Er det ikke mange som snakker om, og tror på, helvete fortsatt? Kanskje det du sier er korrekt for statskirken, men hva da med frimenigheter? N: Tanken om helvete som et konkret pinested lever nok videre i retorikken hos forkynnere og konservative lekmannskretser, i deler av pinsebevegelsen og andre konservative frikirkelige miljøer. Men selve saken er nærmest lagt død. Jeg har jobbet mange år i Japan, og kjente misjonærer som talte mye om alle hedningene som ville gå fortapt. Det bodde mellom ti og femten millioner mennesker i området der vi bodde. Det hendte jeg utfordret dem og sa «her har du femten millioner mennesker, kanskje én prosent kristne: Mener du virkelig at de skal pines evig i et helvete?» Jeg møtte ingen som kunne se meg inn i øynene og si ja. E og N: Noen kristne beskriver helvete mer som et symbol på livet uten Gud? N: Ja, og selv konservative teologer vil nok stort sett tolke de tradisjonelle bildene symbolsk, som uttrykk for en tilværelse uten Gud, utestengt fra fellesskap og salighet. Det ivaretar alvoret i de bibelske bildene uten å henge seg opp i bokstavtro forestillinger. Det finnes for øvrig andre retninger som hevder at fortapelsen består i annihilasjon eller tilintetgjørelse, altså evig død. I katolsk tradisjon taler man også om skjærsilden, som en renselsesprosess. Andre taler mer optimistisk om det de kaller apokatastasis eller gjenopprettelse, en «happy ending», at Gud skal bli alt i alle, at Gud skal gjenopprette alle ting. E og N: Men hvis alt blir bra til slutt likevel, hva er da poenget med å følge det de kristne anser som den rette vei? N: Hvis den kristne troen, som handler om å elske sin neste, 15 Filologen 03/12 elske Gud og leve et meningsfullt liv, er et godt budskap, så er det i seg selv en god ting. Styrken i troen ligger ikke i trusselen om noe forferdelig, men i løftet om noe godt. En side av Jesus som ikke alltid kommer så tydelig fram, er den profetiske. En profet i gammeltestamentlig tradisjon er ikke en som spår om framtiden, men et menneske som blir kalt av Gud til å tale om uretten i samfunnet. E og N: Ideene om en rettferdig dom og gjenopprettelse kan sikkert si ganske mye om hvorfor kristendommen historisk sett har blomstret slik under vanskelige forhold. N: Saligprisningene i Bergprekenen avsluttes med: «Salige er de som forfølges for rettferdighets skyld, for Guds rike er deres». Tro er altså noe som kan kreve enorme omkostninger. Profetene før meg ble drept, sier Jesus. Bak det profetiske raseriet ligger en øm kjerne; en kjærlighet som ikke tåler å se at mennesker tråkkes i støvet eller at uretten tar overhånd. I Jesu forkynnelse, ikke minst i lignelsene, dukker det opp ganske drastiske bilder om dem som handler urett og ikke ser sin neste. De skal være utestengt fra saligheten, og det skal være «gråt og tenders gnissel». Det beskrives med bilder av «ilden som ikke dør» og «mørket utenfor». Ild og mørke passer ikke sammen, men er bibelske metaforer for noe utenfor. Lignelsene er litterære fortellinger. Og i den gode fortellingen maler man nødvendigvis ut konsekvensene av det onde. E og N: Hva når det er de som følger den religiøse tradisjonen som gjør urett? N: Det er et vanskelig spørsmål. I det øyeblikket religion blir absolutt, kan den være livsfarlig; det gjelder også ideologi og filosofi. De viktigste målene for Jesu kritikk var datidens religiøse ledere. De hadde kunnskapens nøkler uten å bruke dem, hevdet han, samtidig som de nektet å la andre mennesker få del i visdommen. Man kan få en farlig makt over menneskers sinn hvis man påberoper seg absolutt innsikt og/eller absolutt posisjon. Kirken prøver på mange måter å kutte kantene av Jesus så godt den kan. Jesus kan være ganske rå i sine beskrivelser av uretten: Han er spesielt provosert over hykleriet, og kaller fariseerne for de «kalkede gravene». E og N: Siden du vet en del om østlig religion, hadde det vært fint å snakke om paralleller og kontraster mellom dem og kristendommen. N: Buddhismen har langt mer utspekulerte helveter enn Dante. I den buddhistiske tradisjon har det utviklet seg ekstremt detaljerte beskrivelser av helvete. I fremstillingene av tilværelsenes hjul, taler man om seks forskjellige Eivor Mæland – Den barmhjertige dommer 16 tilstander. Det å være født som menneske er et kjempeprivilegium, for der kan man forbedre seg og bruke sin rasjonalitet. De andre tilstandene er problematiske. Helvete er det laveste, og beskrives i stor detalj. Det er varme og kalde helveter, det er tortur, det er ild, drukning, sverd. I den østlige tradisjonen har man også utviklet veldig detaljerte beskrivelser av underverdenens ti konger eller dommere. De holder speilet opp for folk, slik at de kan se sine synder. Hvis de har levd dyrisk, dømmes de til å leve som dyr. Hvis de har vært grådige og gjort mye urett, kan de dømmes til å være hungrige ånder som flakker rundt og aldri blir mettet. Forskjellen fra tradisjonell kristendom er at det ikke er en evig pine. En som er skolert i buddhistisk tradisjon vil si at dette er beskrivelser av mentale tilstander, og at helvete er den verste mentale tilværelse man kan tenke seg. Hvis du ser nøye på disse bildene, så vil du se at det alltid er en buddha i de forskjellige tilstandene. Selv i helvete er det en buddha, altså en veileder som kan hjelpe en videre i gjenfødelsens syklus. Dette er særlig markert i den østlige buddhismen. De har et veldig flott perspektiv på at mennesket kan synke så dypt som overhodet tenkelig, men Buddha vil tilpasse seg ethvert menneske. E og N: Noe av det jeg forbinder med helvete er «evig pinsel, evig straff», men har vi i den kristne tradisjonen mulighet for å oppgraderes fra helvete til himmel? N: Det fins et bilde som går helt tilbake til Oldkirken, hvor Kristus før oppstandelsen går ned i Dødsriket, og befrir dem som er fanget der helt fra Adam av, og fører dem til Paradis. Det er også en måte å forholde seg til dette uutholdelige, absurde bildet av evig pine på. En kan også tenke på at i middelalderen var en vant til å se offentlige henrettelser, og folk elsket å se andre bli henrettet, pint og torturert. Så for en del mennesker i middelalderen, var det ikke så absurd å tenke seg at folk ble pint til evig tid. Man var mer vant til pine, tortur, ondskap, og Dantes torturbeskrivelser var nok også en refleksjon av det som skjedde i samtiden. E og N: Du har sagt mye om dom i forhold til rettferdighetsbegrepet: dom som en instans som avslører, som ser, og som også gir håp. Hva tenker du om forholdet mellom dom og tilgivelse? N: Kan man tilgi et menneske som ikke ber om tilgivelse? Man kan kanskje komme til en forsonlig holdning, men et oppgjør er en gjensidig prosess og krever mye. I en del kristne sammenhenger kan en ha vært for raske til å kreve tilgivelse. En kvinne som er blitt utsatt for overgrep av en predikant får kanskje høre av 17 Filologen 03/12 resten av menigheten: «Men du må jo tilgi!» Men hvordan kan en tilgi, om man er blitt så ødelagt og ikke har fått gjenopprettet uretten? Det er ikke alltid så enkelt. E og N: Vi har jo gjerne en enten-eller forestilling av helvete og himmel. Hvis man kvitter seg med eller reduserer helvetes-forestillingen, hva skjer med himmelen da? N: Det er vanskelig å forestille seg selve himmelen. Johannes Åpenbaring har utmalinger om det himmelske kor, og den store, hvite flokk av døde som lovpriser Gud i evighet. Med mindre man er veldig høykirkelig, høres ikke det sistnevnte særlig spennende ut – men dette er bare ment som et uttrykk for en grensesprengende glede. I evangeliene er ikke Guds rike bare noe som skjer der fremme, men noe som er i ferd med å ta form her og nå. Når de nedtråkkede reises opp med verdighet, da er Guds rike i ferd med å komme. Når syke helbredes – når ødelagte skaperverk gjenopprettes – da er Guds rike i ferd med å komme. Når utstøtte mennesker hentes inn igjen i fellesskapet, da er det en foregripelse av Guds rike. Evangelienes beskriver saligheten med bilder fra vår egen virkelighet, om relasjoner, måltider og fellesskap. Johannes Åpenbaring beskriver en by, der Gud bor blant menneskene, og han skal tørke bort tårene – et helt konkret bilde på gjenopprettelse. Alt som sies om himmel og evig liv, er bilder og symboler. Det er nok mange prester og teologer som er mer opptatt av livet før døden enn livet etter døden. E og N: Du tror ikke at kristendommen blir snillistisk og tam om man ikke har den autoritære helvetes-forestillingen? N: Autoritære og truende forestillinger hjelper ingen. «Tvang til tro er dårers tale,» skrev Grundtvig i en salme. «Kun til helved kan der tvinges». Det gjorde et inntrykk på meg da vi leste Draumkvedet på skolen. St. Mikael står der med sverdet og vektskålen, som jo er symboler på rettssystemet. Tradisjonelt har fru Justina bind for øynene. Men St. Mikael ser på mennesket som skal dømmes, og leder folk hen mot Kristus. Det kristne bildet av Gud er en dommer uten bind for øynene. Dommen kan også gi et flott perspektiv på egen verdighet. Da Paulus ble kritisert, svarte han: «Dere er ikke mine dommere. Gud er.» En lengre versjon av intervjuet blir å finne på www.filologen.no Eivor Mæland – Den barmhjertige dommer 18 19 Filologen 03/12 20 21 Filologen 03/12 22 23 Filologen 03/12 Blake mellom himmel og helvete Axel Heidenreich Siden helvete er tildelt ytterst få og uspesifikke skildringer i Bibelen, har kunstnere siden kristendommens inntog i verden forsøkt å ekspandere disse skildringene. Dante så for seg ni nivåer med Blake var en dikter og kunstner aktiv i det tidsrommet vi i dag kaller romantikken. Han er stort sett kjent for diktet «And Did Those Feet in Ancient Time», som utgjør teksten i «Jerusalem» – som Blake bestemmer seg for å undersøke hva som faktisk foregår i Helvete. tortur, som gjenspeiler syndene begått i livet. Milton forestilte seg Satan som den falne engel Lucifer, antihelt og hersker i underverdenen, og Hieronymus Bosch lot det gå sport i å avbilde helvete på måter som egner seg utmerket til å skremme små barn fra sans og samling. Enkelte av disse tolkningene av helvete stikker seg likevel ut fra de andre, slik som de skrevet av William Blake. i dag er regnet for å være Englands nasjonalhymne – samt noen andre enkeltstående dikt: «The Tyger», «London» og «Auguries of Innocence», for å nevne noen. Det som gjør Blake såpass spesiell er at hans øvrige korpus er vanvittig sammensatt og detaljrikt, og dermed godt egnet for akademisk analyse. På omslaget til en Blake-antologi står det «Blake is for strong minds [ ... ] but not to have Axel Heidenreich – Blake mellom himmel og helvete 24 read him is to have missed one of the most rewarding experiences in English literature.» Med dette friskt i minne er det interessant å lese en tekst som Blakes poesi- og prosa-hybrid The Marriage of Heaven and Hell og se at Blake bruker dette verket til å anklage kirken for en uriktig representasjon av tingenes tilstand. Tidlig i denne boka oppsummerer Blake hva som er kjernen i problematikken mellom himmel og helvete: Without Contraries is no progression. Attraction and Repulsion, Reason and Energy, Love and Hate, are necessary to human existence. From these contraries spring what the religious call Good and Evil. Good is the passive that obeys reason: Evil is the active springing from Energy. Good is Heaven; Evil is Hell. Blake forfekter dermed balanse mellom motsetningene, eller å anse disse som deler av en helhet, men dette er vanskelig med begrepene godt og ondt, fordi de av natur krever at den ene er foretrukket. Med andre ord: Godhet og ondskap er uforenlige, konstruert av Kirken («de religiøse») for å utelukke debatt og tvil innad, men som til gjengjeld hindrer den naturlige progresjonen til fordel for en nærmest unaturlig religiøs tilstand. Dermed bestemmer Blake seg for å undersøke hva som faktisk foregår i Helvete. Det han får se, er noe helt annet enn Himmelens engler kan eller vil se, angivelig fordi deres sinn er ute av stand til å tolerere noe alternativ til den historien de har blitt fortalt. Blake innser at godt og ondt er begrep Kirken bruker for å skille fornuften (Reason) fra driftene (Energy), og at disse tilhører himmelen og helvete, i den rekkefølgen. Dermed er ikke helvete, i Blakes beskrivelser, et torturlandskap for de sjelene som har syndet, men driftenes rike, i motsetning til himmelen, som er fornuftens rike. Dessuten lar det seg leses av sitatet ovenfor at motsetningene, hvis tilstedeværelse muliggjør fremskritt, bringer frem disse fremskrittene gjennom en moderasjon av begge sider. Likevel fokuserer Blake ganske sterkt på helvete i The Marriage of Heaven and Hell. Dette har en enkel forklaring: Blake kan ha ment at sammenlignet med verkene som forkynte himmelens sak, deriblant de av teologen Emanuel Swedenborg, som Blake demonstrerer sterk kjennskap til, var det langt færre verker som forkynte helvetes sak. Miltons magnum opus Paradise Lost er ett av helvetes verker, og Blake skrev med The Marriage of Heaven and Hell et annet. Det er likevel et forsøk på å jevne ut debatten som driver Blake. Et ønske om en debatt hvor himmelen og helvete står likere stilt, hvor spørsmålet ikke dreier seg om fortapelse 25 Filologen 03/12 og frelse. En interessant vinkling, spesielt med tanke på at Blake ikke var ateist, noe The Marriage of Heaven and Hell beviser ettertrykkelig, og da særdeles mot slutten. Hvis man nå skulle finne på å spørre seg om hvorvidt fornuften ikke vil være å foretrekke fremfor driftene, så er det kanskje heller mer pertentlig å se på det fra den andre siden: Hva får vi for å foretrekke fornuften, som er Verket begynner med at Oothoon oppdager seksualitetens gleder og vil dele disse med Theotormon gjennom ekteskap. Men før hun klarer å komme seg så langt, blir hun voldtatt av Bromion, som så skryter av at han har gjort dette til Theotormon. Siden Theotormon følger Urizens regler, må han straffe både Bromion og Oothoon for en handling som egentlig kun har blitt begått av Bromion. Mange av dagens ateister ville likt logikken til Blake, som fjerner grunnlaget for frelse og fortapelse, og dermed oppmuntrer de religiøse til å nyte det verdslige livet også. bedre enn å sidestille fornuften og driftene? I Visions of the Daughters of Albion, et verk Blake skrev i 1793, konkretiseres denne debatten. Handlingen er lagt til Blakes eget mytologiske univers, og tilhører dermed et uhyre komplisert system av større og mindre gudeskikkelser. I dette verket dreier historien seg imidlertid kun om tre karakterer. Oothoon, den kvinnelige hovedpersonen i denne fortellingen, er forelsket i Theotormon, en mann som tilber Urizen, en halvgud som representerer fornuften i Blakes mytologi, og Theotormons rival Bromion, som lar seg styre helt og holdent av driftene. Oothoon og Bromion blir dermed bundet rygg mot rygg og plassert i en huleinngang. Uansett hvor mye Oothoon klager, vil ikke Theotormon høre på hva hun har å si, fordi han forsøker å overbevise seg selv om at han har tatt riktig beslutning, og det driver ham inn i en dyp introspeksjon. Blake ser ut til å implisere at Theotormon sliter med den avgjørelsen han har tatt – eller har han egentlig tatt den avgjørelsen selv? Nei, han har fulgt et sett regler til punkt og prikke, altså har han ikke bestemt selv at det er slik det må gjøres, men kun handlet etter de reglene han har blitt gitt. Men idet han forsøker å overbevise seg selv Axel Heidenreich – Blake mellom himmel og helvete 26 om at dette var det riktige å gjøre, stagnerer Theotormon fullstendig. Argumentene kan være så gode de vil, men når du vet innerst inne at en av partene du dømte er uskyldig, selv om dommen er korrekt etter reglene dine, kan ingen gud redde deg fra skyldfølelsen. Implikasjonen er dermed at hvis Theotormon hadde balansert ut fornuften med driftene uten at en gikk for mye på bekostning av den andre, så kunne han ha kommet frem til en løsning som ikke hadde tæret på samvittigheten hans på denne måten. I likhet med sine forgjengere Dante og Milton, besitter Blake en oppviglersk ånd som fascinerer meg grenseløst, ettersom den kritiserer Bibelen for å utelukkende representere én side av saken, med den hensikt å diskreditere den andre sidens eventuelle argumenter. Blake tar dermed på seg rollen som «djevelens advokat» i det som må være det nærmeste man kommer uttrykkets mest bokstavelige forstand. Samtidig ser vi også at Blake ikke snakker om en ren forfektelse av helvete fremfor himmelen, eller driftene fremfor fornuften, for den saks skyld. Blake vil etter alt å dømme ha en likevekt mellom de to, noe som er spenstig nok i seg selv. Det å allerede på slutten av 1700-tallet snakke om en slik likestilling av himmel og helvete, og det på bekostning av noe så fundamentalt som konseptene godt og ondt, er et av de fremste bevisene på at Blake var langt forut for sin tid. Mange av dagens ateister ville likt logikken til Blake, som fjerner grunnlaget for frelse og fortapelse, og dermed oppmuntrer de religiøse til å nyte det verdslige livet også. Spørsmålet jeg satt igjen med etter å ha lest The Marriage of Heaven and Hell, var hvorvidt vi i 2012 har tatt ham igjen, og der har jeg ennå mine tvil. 27 Filologen 03/12 28 29 Filologen 03/12 En uuttømmelig samtid Poesi i Dantes Den guddommelige komedie Nikolai Fullman For denne reise nedad har sin årsag Helvedet, VII, 10. 1 Én av poesiens mange virkninger er at den lar oss se våre vante omgivelser på en radikal måte. Poesi motsetter seg kommentarer, forklaringer og gjenfortellinger, kanskje fordi form og innhold er så tett sammenflettet. Jeg synes nettopp det viktigste «temaet» i et hvert godt dikt er det man ikke kunne ha sagt på noen annen måte. Slike dikt gir en følelse av nødvendighet. Det er noe fantastisk ved det at det, mot alle odds, har blitt skrevet av noen, og at det samtidig måtte bli akkurat slik. Den russiske forfatteren Osip Mandelstam skriver i Conversation about Dante fra 1933 at «where one finds commensurability with paraphrase, there the sheets have not been rumpled; there poetry has not, so to speak, spent the night.» Jeg sier ikke dermed at det er nytteløst eller bortkastet å snakke om dikt. Stor tenkning og diktning blir til på grensen til det som ikke kan sies, og som en følge av dette er det heller ingen fast grense for hva man kan og ikke kan snakke om. Begreper og ideer som kanskje aldri hadde navn, forsvinner inn og ut av språket. Ut på grunn av stillhet, inn på grunn av iherdig arbeid i alle slags former. Man kan bli unnskyldt for å si at det å tie om noe, bare fordi man ikke kan snakke om det, er en reaksjonær handling. 1.5 En fotnote: Hvor interessant er det ikke at Mandelstam sier dette om parafrasering Nikolai Fullman – En uuttømmelig samtid 30 nettopp i innledningen til en samtale om Dante, en dikter som har blitt gjenfortalt og parafrasert sønder og sammen? 2 «Radikal» forstår jeg i denne sammenheng som det som går i dybden, til røttene av noe. Et gjennomgripende, likevel nytt perspektiv. Noe som avdekker det som er rett foran øynene våre. For meg er Dante Alighieri (1265 –1321) den fremste dikteren når det gjelder å gjennomskue sine omgivelser og trenge inn til det radikale perspektivet. Hans berømte dikt Komedien har vært gjenstand for kanonisering, adapsjon og analyse helt siden det først ble skrevet, og regnes som et av de fremste litterære verkene innen vestlig tradisjon. Jeg vil likevel begynne med et annet eksempel. Arne Garborgs Haugtussa fra 1895 handler om den synske Veslemøy. Gjennom hennes øyne blir motiver fra norsk folketro, eventyr og mytologi blandet inn i en ung jentes liv og oppvekst, og det hun ser av menneskene, naturen og samfunnet rundt, får et preg av langt eldre og større krefter. Noen av Garborgs dystrere betraktninger om sin samtid utbroderes i en enestående heksesabbat. En eldgammel jotne forteller om verdens tilblivelse. Troll og ånder befolker skogen og sniker seg langs utkanten av menneskenes små byer. I en scene er Veslemøy til stede ved en dans, der hun observerer hvordan fylgjer, ånder i dyreskikkelse, følger hvert menneske i dansen. De forskjellige dyrene tjener som illustrasjoner av det tilhørende mennesket, som i en metafor. Dyreskikkelsen avslører personen. Noen har en rev, med alt det sier om dem, noen har en gås. Det poetiske bildet av en dans mellom forskjellige dyr, tydeliggjør noe ved virkeligheten. Dantes Komedien, senere kjent som Den guddommelige komedie, er på mange måter en liknende visjon, men mer omfattende. Mens Garborg plasserer elementer fra folketroen i hverdagen, har Dante tatt hele hverdagen ut av sin vanlige sammenheng, og plassert den i en verden av symboler. En utvidet metafor, eller et sett av metaforer, hvor alt jobber sammen mot et større bilde: en allegori. 3 En gjenfortelling: Den guddommelige komedie forteller om pilegrimen Dante, som har forvillet seg inn i en mørk skog. Her møter han den romerske dikteren Vergil, som har blitt sendt fra helvete av Beatrice, pilegrimens gamle flamme som nå befinner seg i himmelen. Det er blitt bestemt i de høyeste instanser at pilegrimen må reise gjennom det hinsidige, nærmere bestemt helvete, skjærsilden og himmelen, så han kan lære et og annet, og komme seg ut av fortapelsen han har forvillet seg inn i. I løpet av denne 31 Filologen 03/12 reisen møter han utallige døde sjeler i varierende grad av nåde og unåde. Skikkelser fra mytologien og personer fra Dantes samtid er plassert side om side. Pilegrimen ser ikke bare universet utfolde seg fra orkesterplass, han diskuterer politikk, filosofi, delen av det hinsidige som er nærmest virkeligheten, rett under føttene våre. Hvis diktning er en måte å se verden på nytt på, er Helvete Dante som letter på sløret og viser maskinrommet bak verdens overflate, hvor ting blir klart og ubehagelig. Hvis diktning er en måte å se verden på nytt, er Helvete Dante som letter på sløret og viser maskinrommet bak verdens overflate, hvor ting blir klart og ubehagelig. vitenskap, teologi og mer personlige affærer med dem han møter. Og til slutt får han se Gud. 4 Den første av diktets tre deler, Helvete, er den mest leste og hyppigst gjengitte. Det har kanskje alltid vært mer spennende å snakke om helvete enn om himmelen, men jeg tror ikke det er den eneste grunnen til at akkurat denne delen av diktet har beholdt et slikt enestående grep om våre forestillinger om det hinsidige. Helvete inneholder de tydeligste og mest dynamiske eksemplene på Dantes poetiske belysning av vår egen verden. Det er Dante på sitt mest profetiske, i en gammeltestamentlig forståelse av profet, ikke som en som forutser fremtiden, men en som sier sannheten om nåtiden. Helvete er den I Moby Dick, Herman Melvilles berømte og geniale roman fra 1851, jager kaptein Ahab en hvit hval som han bærer personlig nag mot. Er det blasfemi å føle hat mot en av Guds skapninger, som bare lyder sin amoralske natur? Ved en anledning omtaler Ahab den synlige verden som masker av papp, og bak dem virker uante og grusomme viljer mot oss. Villdyret som de mer nøkterne hvalfangerne ser i den hvite hvalen, er en forkledning for noe ondt som Ahab ønsker å trenge inn til med sin harpun. Dette er igjen det radikale, avslørende synet. Det Ahab aner bak øynene til Moby Dick, er Dantes helvete. 5 Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges skriver at Den guddommelige komedie inneholder alt. Han Nikolai Fullman – En uuttømmelig samtid 32 sammenlikner diktet med et stort, arabeskt veggmaleri (eller var det et relieff?), fullt av små detaljer man kan studere uopphørlig. Mens kvelden faller på, går det opp for en at hvert eneste aspekt ved livet og verden på en eller annen måte finnes i illustrasjonen, som man strever mer og mer med å se mens lyset svinner. Jeg forestiller meg formørkningen i Borges' simile som leserens alderdom, slik at dette studiet finner sted over et helt livsløp. Det stemmer med min egen opplevelse av Komedien. Jeg har oppdaget at jo mer jeg vet, jo mer finner jeg i diktet, som om all potensiell kunnskap og erfaring har sitt eget lille speil der inne, som glimter til når det får noe å reflektere. 6 I Dante ligger all den fortetning og åpenhet vi lærer å forvente i moderne litteratur allerede på lur mellom linjene, som et ormeegg. Borges setter Dantes diktning opp mot Petrarcas og Góngoras, der «Every woman's hair is gold and all water is crystal». Dantes storhet i kontrast til dette er hans totale avstandstagen fra et ferdig symbolspråk av poetiske overdrivelser. Som: da der langs bredden kom en skare sjæle imod oss, og hver eneste i flokken så på oss likesom folk der går om aftenen ved nymånde, betragter dem de møder: de rynked brynene, og missed ivrig, som gamle skræddere der træder nålen. Helvedet, XV, 16 – 21. Dantes tetthet av konstant springende referanser og similer minner meg mer om The Waste Land av T. S. Eliot enn middelalderfilosofi. Begge diktene er et sammensurium av et subjekts inntrykk og kulturelle ballast. I begge spøker historien og litteraturen i hverdagen. Eliots modernisme er hva vi kaller fragmentert. Dante har det Mandelstam beskriver som en nesten manisk hastighet, som tvinger en videre fra motiv til motiv, mens Vergil allerede roper etter deg et sted lenger fremme på stien. Det er ikke tilfeldig at Eliot siterer Dante i sitt dikt, når jeg-et assosierer folkemengden på London Bridge med Helvetes fordømte sjeler. A crown flowed over London Bridge, so many I had not thought death had undone so many. The Waste Land, 62 – 63. (og Helvedet, III, 55 – 57.) Eliot bruker Dante til å gjøre som Dante. 7 Dantes referanser til nylig avdøde og hendelser fra hans samtid, plassert sammen med fortidens store figurer, fungerer på samme måte som 33 Filologen 03/12 fylgjene i Haugtussa. Et mytologisk billedspråk anvendes på nåtiden og nær historie. I helvete og skjærsilden sorteres de døde sjelene etter de syndene som har karakterisert deres liv. I himmelen er de på liknende vis plassert etter sin mest karakteristiske dyd. Sammen med alle disse sjelene finnes også de klas- bud. Eller kentaurene, aggressive og krigerske figurer, som patruljerer bredden av elven der de som øvet vold mot andre står i kokende blod. Disse parallellene mellom mytologisk fortid og senere tider, særlig Dantes egen, bringer uunngåelig leseren til å se sin egen tid i samme kontekst. Fremstillingen av Dante tar sine objekter og plasserer dem utenfor tiden i et rom som er sortert metaforisk. siske, mytologiske og bibelske personene og motivene som best illustrerer denne synden eller dyden. Diktet er konstruert slik at de døde ikke bare avsløres av sin posisjon og sitt selskap, men også selv blir symboler, som igjen avslører dem som personer. De døde sjelene pilegrimen møter er både fylgjene og de dansende samtidig. I Helvete er disse arketypiske eksemplene vanligvis til stede som de døde personene selv, enten det er Odyssevs eller en trassig politisk motstander av Dante. Men de kan også ta form som monstre eller djevler som befolker helvete sammen med de fordømte, som for eksempel de oppsetsige djevlene som fåfengt forsøker å hindre pilegrimen i å komme inn til den sjette sirkelen, og dermed forespeiler pilegrimens møte med de som med viten og vilje trosset kirken og kristendommens det hinsidige, som brutalt og rettferdig åpenbarer konsekvensene av våre liv, forsterker de samme trekkene ved den tilværelsen som leseren speiler i teksten. Borges hadde rett. Komedien inneholder alt. Dante tar sine objekter og plasserer dem utenfor tiden, i et rom som er sortert metaforisk. Evigheten er helt eksplisitt tidløs, allmenngyldig. Akkurat som universets uendelighet er en ekspansjon, ikke en fast utstrekning. Betydningen av et symbol kan aldri helt oppsummeres, derfor må vel betydningen også kunne utvides. Det bør kunne leses på en ny måte uten nødvendigvis å tape noe. Den guddommelige komedie handler ikke bare om Dantes omgivelser satt opp mot arketyper og myter, men alle tiders gjentagelse av disse, inkludert de som kommer etter at diktet ble skrevet. Som om Odyssevs, Judas og Nikolai Fullman – En uuttømmelig samtid 34 Cæsar går igjen i hver av oss. Komedien viser hvordan metaforer og symboler beholder sin gyldighet, samtidig som de forandrer seg over tid. Litteratur Alighieri, Dante. 2002. Dantes guddommelige komedie. Oversatt til dansk av Ole Meyer. Borges, Jorge Luis. 2000. Nine Dantesque Essays i Selected Non-fictions. Oversatt til engelsk av Esther Allen. Mandelstam, Osip. 2011. Conversation About Dante i Journey to Armenia. Oversatt til engelsk av Clarence Brown og Robert Hughes. 35 Filologen 03/12 36 37 Filologen 03/12 38 39 39 03/12 FilologenFilologen 03/12 Om å krysse veier Yvonne Gadourek Første dagen min i Hanoi måtte jeg ha hjelp til å krysse veien. En 14 år gammel fransk jente tok meg i armen, og sa med medlidenhet i stemmen: «It’s your first day, isn’t it? You just have to go. You worry about them, but they don’t worry about you.» Sammen gikk vi over veien, ingen av oss helt komfortable, men hun adskillig mer komfortabel enn meg. For det er et sant helvete å krysse veien i den vietnamesiske hovedstaden. Gatene er smale og hektiske, og befinner du deg i gamlebyen, er det ingen trafikklys i nærheten. Når du krysser veien, kommer det en vegg av motorsykler og biler i usannsynlig høy fart rett mot deg, og trafikken er støyende som et korslag med fullvoksne elefanter. Den stopper aldri, og den holder aldri kjeft. Å gå over veien er en av de mest elementære og dagligdagse tingene jeg gjør hjemme i Oslo hver dag, og som jeg aldri ofrer en tanke. I Hanoi derimot er denne rutinepregede handlingen blitt et prosjekt av en annen verden. Jeg forstår ikke kulturen. Finnes det et system? Eller er det bare flaks at vietnameserne overlever, der de valser ut i veien, helt uanfektet av motorsyklene som sirkler rundt dem, eller der de sitter, en hel familie på en motorsykkel og kjører slalåm mellom fruktselgere, fotgjengere og andre bil- og Yvonne Gadourek Om å krysse veier 40 41 Filologen 03/12 motorsyklister? Det må finnes et system. Det finnes i hvert fall en teknikk for å komme seg over veien. Den går ut på at man går selvsikkert i jevnt og rolig tempo og aldri, under noen omstendigheter, nøler. Du kan altså aldri stoppe for å trekke pusten, ta en pause for å se deg rundt eller stanse for å vurdere om du vil snu (sistnevnte er en tanke som ofte melder seg). Konsekvensen av å stanse midt i veien kan være brutal. Generelt er teknikken lite til hjelp når man skal døyve frykten. Det kjennes mer ut som en brukermanual til «Hvordan overleve et selvmordsforsøk» enn «Hvordan komme seg over veien». Her må det tydeligvis mer til enn å lære seg reglene. For å bli helt komfortabel må man leve seg inn i mentaliteten. En del nye ting må læres. Den travle trafikken stopper ikke for at du, fotgjengeren, skal komme deg trygt over veien. Dersom du trodde fotgjengerfeltet skulle bli redningen, er det bare å venne seg til at dette ikke har noen funksjon ut over å dekorere asfalten. Viktig er det også å vite at ingen forstår deg, der du kommer med høye skuldre og frynsete nerver, og er alt annet enn selvsikker. Det helvetet som foregår fremfor deg virker nemlig å være usynlig for lokalbefolkningen. Gro Harlem Brundtland klinte en gang til med det selvsikre utsagnet «det er typisk norsk å være god». Noen burde fortalt Brundtland at de norske genene virkelig kommer til kort når man står ansikt til ansikt med trafikken i Hanoi. De hjelper deg ikke en centimeter over «the highway to hell», men er heller en skavank når man skal gi seg i kast med kaoset. Jeg krysser veien med skuldrene tett oppunder ørene. Tar ett skritt. Tenker at jeg ikke vil på et vietnamesisk sykehus, og at jeg ikke vil bidra til utslettelse av en eller flere av de småbarnsfamiliene som hele tiden passerer på scootere. Instinktene mine stritter imot, og kroppen sier NEI. Jeg må fort innse at slaget er tapt. Redningen blir å henge seg på noen. Jeg ser en vietnamesisk kvinne med barnevogn som rusler ut i veien, helt uanfektet av vanviddet som foregår rundt henne og ungen. Jeg sniker meg opp ved siden av henne, og kommer meg helskinnet over. Kanskje Yvonne Gadourek Om å krysse veier 42 43 43 03/12 FilologenFilologen 03/12 var det dette som var trikset? Å ikke gå alene? (Det er en stor forskjell mellom Norge og Asia, og Vietnam er ikke noe unntak: I Vietnam er man aldri alene, og en vietnameser er sjelden ensom). Når man reiser til den andre siden av kloden, skjønner man fort at man ikke er på en billigtur med Ryanair. Maten på flyet er gratis, de ansatte er serviceinnstilte, og jeg slipper å bekymre meg for at det koster skjorta å gå på do. Når jeg så går ut av flyet etter 16 timer og møter krydrede lukter, deilig badstuklima og skingrende asiatiske gloser, vet jeg at jeg har reist langt. Alle de åpenbare forandringene til tross: Det er i de hverdagslige situasjonene hvor det du vanligvis tar for gitt ikke kan tas som en selvfølge lenger, at det virkelig går opp for deg at du er langt hjemmefra. Å gå over veien i Hanoi er som å krysse en vei av kulturelle barrierer. Likevel, og kanskje nettopp derfor, er det jeg vil krysse veien flere ganger. Og jeg håper at jeg en dag kan gjøre det ubekymret. Yvonne Gadourek Om å krysse veier 44 45 Filologen 03/12 Hvor kommer ondskapen fra? Mary-Ann Manninen Eller kommer den fra noe sted? Er den latent i oss alle? Er den noe vi kan begripe? La oss dykke litt ned og gå til to kilder som har behandlet temaet, nemlig Koranen og Bibelen. Kristendommen og islam er de to yngste barna til stamfar Abraham, og som hos de fleste søsken, er det både likheter og ulikheter. Det ondes opprinnelse I Bibelen bærer den onde mange navn: Slangen, Satan, Djevelen, Beelsebul, fristeren, verdens fyrste osv. I Koranen omtales han som Iblis eller Shaytan. Det greske Diabolos er opphavet til både Iblis og Djevel, og betyr baktaler eller anklager. Satan og Shaytan kommer fra hebraisk, og betyr fiende. Og det er med denne personifiseringen av ondskapen vi skal begynne. Koranen forteller at Allah skapte engler av lys, jinner av ild og mennesket av jord. Engler var vesener uten egen vilje som bare fulgte Allahs befalinger, mens jinnene var vesener mellom engler og mennesker. De var som englene åndsvesener, men kunne som menneskene formere seg og få barn. Iblis var en slik jinn. Da Allah gav mennesket sin ånd og rollen som forvalter på jorden, ble Iblis støtt. Hvorfor skulle en simpel skapning laget av leire komme før ham, som var skapt av ild? Iblis’ hovmod fikk Allah til å forvise ham fra sin side. Iblis svor hevn, og fulgte etter Adam og Eva til Paradis. Her forledet han dem til å spise av Det forbudte evighetens tre. Da Allah oppdaget dette, jaget han dem alle ut. Menneskenes straff ble at de skulle være hverandres fiender, men at de som fulgte Hans ord og ledelse, ikke skulle bli fortapt. Mary-Ann Manninen – Hvor kommer ondskapen fra? 46 I motsetning til hos kristendommen, fikk ikke kvinnen en rolle som synderinne i denne beretningen. Menneskene fikk heller ingen arvesynd som krevde soning av skyld. Iblis ble forvist fra himmelen, og sammen med menneskene skulle han fortsette sine ugjerninger. Men de av menneskene som fulgte Allah, ville han ikke ha makt over. Fra nå av skulle jinner og mennesker leve sammen på jorden, og begge skulle på dommens dag stilles til regnskap for sine handlinger. I Bibelens gamle testamente manifesterer ondskapen seg gjennom slangen, men Satan har ingen fremtredende rolle. Han fremstilles som frister og anklager, men ingen selvstendig ond makt. Carl Smith-Gahrsen forteller i boken Kristen tro og livstolkning at det er først i Det nye testamentet at Satan presenteres som en motpol til Gud, og at han kalles «denne verdens Gud». Utenombibelske legender fremstiller Satan som en av de høyeste englene, og som leder for et opprør mot Gud. Englene var en del av en åndeverden skapt av Gud, men bakgrunnen for opprøret sier Bibelen ikke noe om. Bibelen har faktisk to skapelsesberetninger. I den første blir mennesket skapt i Guds bilde. Det kan tolkes slik at Gud satte mennesket som sin representant i skaperverket, og at mennesket hadde en mulighet til fellesskap og kommunikasjon med Gud. Dette at mennesket er skapt i Guds bilde er for øvrig i skarp kontrast til islam, der Allahs overhøyhet er så stor at det å sammenligne mennesket med ham, ville være en fornærmelse. I Bibelens andre skapelsesberetning blir Guds ånd blåst inn i mennesket. Og her entrer slangen historien. I motsetning til islams skapelsesberetning, var det i det kristne paradis Eva som lot seg først friste av slangen, spiste av frukten fra kunnskapens tre, hvorpå hun så delte med Adam. Gud straffet dem med å fordømme slangen til å krype på buken, kvinnen til smertelige fødsler og underdanighet og mannen til hardt arbeid og dødelighet. Syndefallet var et faktum. Den kristne kirke er delt i synet på arvesynden. Det mest radikale synet finner man blant lutheranerne, som hevder at menneskets natur er fordervet, og at det ikke evner å gjøre noe godt uten Gud og hans allmektighet. I Luthers lille katekisme kan man lese at Gud i dåpen gir «( … ) syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen, og gir den evige salighet til alle som tror dette Guds ord og løfte.» Katolikkene derimot vurderer menneskenaturen som svekket som en følge av syndefallet, men ikke fordervet. Her anses også mennesket som avhengig av Gud og hans nåde, men den frie viljen er bevart, og mennesket kan derfor utøve det gode, selv om syndefallet har ført 47 Filologen 03/12 til en hang til ulydighet mot Gud og hans vilje. Felles for de kristne kirkesamfunn er det teologiske synet at synden er årsaken til alt det onde, noe som krever en endring av menneskets vilje. Forsvar mot det onde Når et muslimsk barn blir født, er de første ordene som hviskes i dens øre disse: betydningen er jihad en kamp mot egen sjel og de onde kreftene som finnes i sjelen. Så når man snakker om forsvar mot ondskap, er ikke ondskapen nødvendigvis et ytre onde, men noe som kan oppstå i eget sinn, enten som del av ens egne tanker, eller som del av åndeverdenen. De mange kirkesamfunnene har forskjellige tradisjoner Oslo katolske bispedømme ansatte i 2008 en eksorsist, så frykten for demoner og ondskap er i høy grad aktuell. «Det er ingen gud uten Allah, og Muhammed er hans sendebud». Denne muslimske troserklæringen skal være det første barnet hører, da det er blitt berørt av Satan i forbindelse med fødselen, noe barnets gråt er et bevis på. Innen folkelig islam, altså religionen muslimene utøver – ikke den normative religionen – er tilværelsen full av ånder, jinner, som kan gjøre livet vanskelig. Spådommer, amuletter og astrologi har hatt en vesentlig plass i denne delen av islams historie. Eksorsister, åndemanere, åndelig rådgivere, healere etc. er vanlige praktikere innen dette feltet. Særlig blant sufier, islamske mystikere, har kontakten med jinnene vært en vesentlig del av troen. Jihad har blitt et ladet ord, men betyr egentlig «anstrengelse». Sett i denne for sakramenter, men dåp og nattverd har blitt ansett som de mest betydningsfulle av de aller fleste. Sakramentene symboliserer en fremvekst mot en enhet med Gud, med andre ord handlinger som gir guddommelig nåde. Til tross for modernisering innen kirken, der man søker å unngå å snakke om negative ting som helvete og fortapelse, er det fremdeles vanlig å la sine barn forsake djevelen i dåpen. Frelsen er ikke noe som skal presteres, det er en gave fra Gud. I bønnen Fader vår bes det for eksempel om frelse fra det onde. Eksorsisme er utdrivning av onde ånder, og høres kanskje okkult og gammeldags ut, men Oslo katolske bispedømme ansatte i 2008 en eksorsist, så frykten for demoner og ondskap er i høy grad aktuell. Mary-Ann Manninen – Hvor kommer ondskapen fra? 48 Det ondes problem Så hvor kommer ondskapen fra? Har Gud skapt djevelen? Er djevelen en selvstendig skikkelse, og hvordan kan Gud da være allmektig? Dette fører oss også her inn i «det ondes problem», utfordringen i å forklare djevelens viktig spørsmål. Hvor kommer det onde fra? En monistisk skaper som er opphav til alle verdens krefter, vil også nødvendigvis være opphavet til det onde. Islamske teologer hevder for øvrig at selv om Allah skapte det onde, er han ikke selv ond. Man skal altså Har Gud skapt djevelen? Er djevelen en selvstendig skikkelse, og hvordan kan Gud da være allmektig? opphav og rolle på en måte som kan forenes med Guds allmektighet. Mange har i løpet av flere hundre år forsøkt å løse dette problemet, nemlig paradokset med en allmektig Gud og verdens ondskap. Dualistiske retninger har forsøkt å komme med svar på dette med en todeling av verden. Gnostikere mente verden var delt i en ond og mørk materiell verden, skapt av en demiurg, og en guddommelig lys og transcendent verden, dit sjelen skulle vende tilbake. Manikeismen brukte mytologiske bilder for å beskrive hvordan det onde og det gode stod mot hverandre. Her har djevelen fanget noe av det guddommelige lyset i materien, mens Gud fører disse tapte lysene tilbake til lysriket ved hjelp av frelsere som Jesus. Islams mest sentrale dogme er læren om Allahs enhet, tawhid. Dette reiser et ikke legge skylden for alt det onde i verden på Allah, for menneskene kan ikke se opprinnelsen til det. Pave Johannes Paul II bekreftet i 1999 den katolske kirkens lære om en djevel som det personifiserte onde. I en tale sa han at det onde i verden ble forårsaket av Satan, ved at han forfører menneskers ånd og hjerter, slik at vi mister forståelsen for synd og ondskap. Samtidig fremhevet paven at Jesus beseiret Satan for godt, og at troende derfor ikke trenger være redde for det onde, men at Jesu seier over Satan må anerkjennes av hvert enkelt menneske av fri vilje. På den måten vil ondskapen forsvinne, men denne befrielsen fra ondskapen kan først oppnås ved verdens undergang. I den lutherske forståelsen av begrepet det ondes problem, avviser man det monistiske synet mellom det gode og onde, altså at 49 Filologen 03/12 de utfyller hverandre og er nødvendige motpoler. Dette synet er fremmed for Bibelen, og professor Arne Redse hevder videre i sin bok Mennesket i Guds verden at det onde var noe som oppstod på uforklarlig vis i den frie vilje Gud hadde utstyrt sine skapninger med. Steinar Moe presiserer i Tro og lære: en elementær innføring i luthersk trosoppfatning, at ondskapen ikke er en selvstendig ond maktperson, da dette ville brutt med tanken om at Gud har skapt alt. Gud har heller ikke skapt det onde som noe ondt, men den onde er selv skyld i sin ondskap. Mot slutten? Store tenkere har hatt mange ulike svar på det ondes problem. Mange av disse, de såkalte teodiceene, gir svar på spørsmålene om paradokset Guds allmakt og ondskap. Forklaringene i hellige bøker åpner opp for like mange nye spørsmål som de gir svar på. Teologer gir også forklaringer, men spørsmålet er om alle disse svarene er gode nok. For hadde vi fått en fullgod forklaring, kunne vi vel også lett etter en kur? Vi vet ondskapen er reell, men allikevel kan vi ikke peke på den eller forklare den, og det er derfor vi hele tiden søker beskyttelse mot den. Så hva kan vi konkludere med? En hellig bok kan tolkes på mange ulike måter, og det er vel kanskje her noe av kjernen i problemet med ondskapen ligger: menneskenes rettferdiggjøring av egne handlinger. For vi har jo rett, har vi ikke? Forslag til videre lesning Aukrust, Olav O. 1995. Dødsrikets verdenshistorie – menneskehetens forestillinger og kunnskaper om livet etter døden, bind III. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag AS. Eggen, Nora S. 2007. Koranen: Innføring i en tekst- og tolkningstradisjon. Oslo: Solum Forlag. Groth, Bente mfl. 1985. Levende religioner. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag AS. Leirvik, Oddbjørn. 2002. Islamsk etikk: en idéhistorie. Oslo: Universitetsforlaget. Luther, Martin. 1997. Martin Luthers lille katekisme. Oslo: Lunde Forlag AS. Moe, Steinar. 1997. Tro og lære: en elementær innføring i luthersk trosoppfatning. Oslo: Novus Forlag. Opsal, Jan og Bakke, Arild M. 1998. Mellom kors og halvmåne: kristne perspektiver på møtet med islam. Credo Forlag. Mary-Ann Manninen – Hvor kommer ondskapen fra? 50 Opsal, Jan. 2010. Islam: lydighetens vei. Oslo: Universitetsforlaget AS. Redse, Arne. 1999. Mennesket i Guds verden: kristen tro og livstolkning. Bergen: Fagbokforlaget. Smith-Gahrsen, Carl. 1998. Kristen tro og livstolkning. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS. Svendsen, Lars Fr. H. 2001. Ondskapens filosofi. Oslo: Universitetsforlaget. 51 Filologen 03/12 52 53 Filologen 03/12 54 55 Filologen 03/12 Sartres inferno Anders Krosshavn Vik Hva er egentlig det verste tenkelige? I det klassiske helvete finnes det et klart svar på hva slags smerte den ultimate lidelsen må innebære. Men som den franske filosofen, forfatteren og dramatikeren Jean-Paul Sartre (1905 – 80) har bemerket, må et helvete involvere ikke nødvendigvis en overfladisk og fysisk, men snarere en dyp og personlig smerte. Et sant helvete må komme innenfra. Først da er det ingen steder å gjemme seg. Sartre regnes i dag blant de fremste eksponenter for eksistensialismen, og beskjeftiget seg særlig med begrepet om smerte i forbindelse med eksistensielle problemer. I hans stykke For lukkede dører (Huis clos) fra 1944 finner karakterene Garcin, Inez og Estelle seg i helvete, men undrer seg på hvor det er blitt av torturredskapene i det ellers vakre fransk-imperialistisk innredede rommet de befinner seg i. De spør seg hvorfor det ikke forespeiles noen form for ytre, fysisk smerte slik de har forventet, men forstår snart at de er fanget i en psykologisk trekant, for ufrivillig å fungere som hverandres torturister, og at smerten de står overfor er av en eksistensiell, indre art. I et forsøk på å resonnere seg ut av situasjonen og finne redningen, ser de seg tvunget til å bekjenne det som har ført dem dit, og deres mest private selv blottes for hverandres dissekerende blikk. De er til enhver tid i hverandres oppmerksomhet, og de unnslipper aldri den pinefulle selvbevisstheten som oppstår i hverandres nærvær. De får aldri sove, lyset slås aldri av, og de kan ikke engang blunke med øynene. Dermed kan de heller aldri unngå å observere – og å bli observert. Anders Krosshavn Vik – Sartres inferno 56 I stykket inkorporerer Sartre mange av sine synspunkter, og han lar eksempler på et komplekst nettverk av beslektede konsepter utfolde seg. Som streng ateist i tradisjonen fra Nietzsche, motsatte Sartre seg den folkelige, teleologiske tenkemåten fra Aristoteles som behandler alle objekter og hendelser som formålsrettede og meningsfylte. Han mente det oppstår en spenning i forsøket på å forstå verden som grunnleggende meningsstyrt samtidig med den uunngåelige erfaringen av verdens meningsløse – eller sagt med hans kamerat Albert Camus, absurde – natur. Sartres eksistensialisme begynner med ateisme og den følgende frihet; uten Gud blir mennesket ikke lenger underlagt føringer for sin væren, og det blir fullstendig og radikalt fritt. Når Gud er forsvunnet, blir det opp til mennesket med sin frihet å bestemme sin egen mening og grunnleggende identitet. Friheten blir derfor både årsak og løsning på meningsløsheten. Årsak, fordi den utelukker en frihetsoverstyrende Gud som gir mennesket forhåndsdefinert mening; løsning fordi frihet er utveien fra meningsløshet, når mennesket bruker friheten til selv å danne mening i et ellers meningstomt univers. I det tunge arbeidet med å produsere verdi og mening, blir det fristende å være fripassasjer, og mennesket ledes til å adoptere andres verdier og meninger fremfor selv å danne grunnlaget for sin identitet. Sartre tematiserer ofte hvordan denne friheten blir så altomfattende og skremmende at mennesker, i stedet for å konfrontere angsten ved å akseptere friheten, velger å flykte fra den. I stor grad legemliggjorde og illustrerte Sartre sin filosofi gjennom sine litterære verker, og For lukkede dører beror nettopp på denne flukten fra frihet. Det er dette de tre karakterene i stykket gjør når de villig går inn for å definere seg selv i egenskap av «den andre», snarere enn av seg selv. De ender i en «for-andre-væren» som fortrenger deres væren for seg selv, og ingen av dem er eksistensielt selvstendige: Estelle har i sitt liv vært besatt av estetikk og skjønnhet, og tortureres av Garcin som nekter å anerkjenne hennes skjønnhet ved å gi seg hen til henne. Den lesbiske og selverklært sadistiske Inez næres på sin side kun ved andres mentale ubehag, og tortureres av sin ensrettede affeksjon mot Estelle. Samtidig domineres Garcin først og fremst av ønsket om å kunne se seg selv som ærefull og modig, men bindes til Inez som nekter å vedkjenne ham dette, når hun spotsk påstår at han har levd som en feiging. Garcin presenteres plutselig med en åpen dør, men forstår snart at han ikke makter å forlate rommet så lenge den innsiktsfulle Inez ikke anerkjenner hans mot. Først når han ser seg ute av 57 Filologen 03/12 stand til å bryte løs fra sin eksistensielle knytning til Inez, forstår han håpløsheten i det gjensidige fangenskapets natur, og i resignasjon faller den berømte erklæringen: «Helvete, det er de andre». Sartres uavlatelige fokus på den frie vilje og det strenge personlige ansvar er retningsgivende i stykket. Gjennom deres frie valg, blant annet i å med sin frihet heller velger å benekte den, og falle tilbake på den trygge ufriheten i å la seg definere. Dette sitter så dypt hos dem at de derfor foretrekker å leve i helvete fremfor å rive seg løs og konfrontere det fryktsomme ved selv å bestemme – og stå ansvarlig for – det de er. Sartre avviste kategorisk alle unnskyldninger for ufrihet. Når Gud er forsvunnet, blir det opp til mennesket med sin frihet å bestemme sin egen mening og grunnleggende identitet. bli værende i rommet, minnes vi om karakterenes ansvar for situasjonen – i helvete som på jorden. De velger alle å bli i helvete. Dette blir som et ekko av Sartres eksistensialistiske slagord: mennesket er ikke bare fritt, det er dømt til frihet. Ansvaret for ens handlinger er et ansvar for ens grunnleggende identitet. Dette ansvaret skal ifølge Sartre være så delirisk angstfremkallende at man stadig fristes til å fornekte friheten ved et forsettlig selvbedrageri, eller det han betegner som «ond tro». Valget kan ikke velges bort, så ironisk nok ser det ut til at frihet i seg selv er det eneste ved sin essens mennesket ikke står fritt overfor. I For lukkede dører gis eksempel på ond tro når karakterene lar sin adferd og identitet styres av de andres dom, fordi de konfrontert Visstnok skal han spøkefullt ha dedisert stykket til kvinnen som en gang fortalte ham at hun ville dømmes for hva hun var, og ikke for hva hun gjorde. Når Garcin mener han i livet ikke rakk å vise sitt sanne mot, svarer Sartre skarpt igjennom Inez: «Du er ditt liv, og ingen ting annet.» For Sartre er det utelukkende igjennom handlinger at mennesket skaper seg selv, og ingen er mer enn summen av sine handlinger. Et spørsmål som sitter igjen med ved stykkets slutt er hvordan Sartre oppriktig kan mene at et fullstendig smertefritt rom virkelig kvalifiserer som den ultimate lidelsen. Hvordan kan en simpel stue overgå det endeløse inferno? Kanskje kan dette best besvares med referanse til et annet hovedverk i den eksistensialistiske kanon. I Myten om Anders Krosshavn Vik – Sartres inferno 58 Sisyfos (Le Mythe de Sisyphe) fra 1942 utforsker Camus den klassiske smertebaserte varianten av det helvete som Sartre gir motstykket til. Det besynderlige ved Sisyfos’ situasjon er at han er lykkelig. Når Sisyfos i all sin verkende smerte gang etter gang ruller steinen opp langs fjellsiden, gjenspeiler han den menneskelige tilstanden som i all sin streben finner mening i det meningsløse. Sisyfos har kommet til vane med sin smertefulle dom, og han finner ro i sinnet. Sartres prosjekt med For lukkede dører kan derfor sees som motsetningen til Camus’: Hvis Sisyfos kan finne fred i helvete, kan man da finne helvete på et fredfullt sted? For lukkede dører må her forstås som svar til Camus. Det de er enige om er at et sant helvete bare kan komme innenifra. Helvete kan bare eksistere i sinnet: Garcin: Open the door! Open, blast you! I'll endure anything, your red-hot tongs and molten lead, your racks and prongs and garrotes – all your fiendish gadgets, everything that burns and flays and tears – I'll put up with any torture you impose. Anything, anything would be better than this agony of mind, this creeping pain that gnaws and fumbles and caresses one and never hurts quite enough. Sartre må sies å være radikal i sitt reduktive syn på menneskers karakterstatus. Når mennesket er fullstendig fritt, blir det også umulig å predikere egenskaper om det som ikke først har oppstått igjennom utøvelsen av frihet. Sartre mener det blir meningsløst å spørre om hva en person ville ha gjort i en gitt situasjon, hvis svaret ikke eksisterer før valget er gjort. I For lukkede dører kan Garcin derfor ikke kalles for modig før han har handlet modig. Hans status som modig innvilges ikke simpelthen i hans gode forsetter. Dette later til å være rimelig så lenge man aksepterer Sartres frihetsbegrep. Men for de skeptiske blir det naturlig å spørre om hvorfor en egenskap ikke kan eksistere før den er bevist å være der. Det ville for eksempel være fullstendig naturlig å si at man kan gå opp Skaugumåsen, eller telle til tusen, før man noen gang har begitt seg ut på å gjøre det. Hvis man betrakter en morder i retrospekt er man heller ikke tilbøyelig til å kalle morderen uskyldig helt frem til dåden er begått – morderen er i samme tilstand med samme moralske tilbøyeligheter både før og etter. Fra dette holdet ser det ut som Sartre slutter fra det epistemologiske til det ontologiske når han mener Garcins manglende bevis for mot er tilstrekkelig for å benekte motets eksistens. En må dermed være parodisk forbeholden overfor alle mulige trivielle egenskaper som ikke først er manifestert i handling. Man kan argumentere med at 59 Filologen 03/12 egenskaper som mot kun viser seg gjennom valg, ikke oppstår fra dem. Hvis evnen til å vise mot ikke går forut for en modig handling, kan vi igjen kun henvises til det mystiske og metafysisk opphavsløse valget for å forklare motets opprinnelse. For kommer ikke dette valget fra noe allerede eksisterende utdanning eller livspartner, eller hvordan man på alle andre måter skal disponere tiden. I utgangspunktet eier man all sin tid. Men man er opptatt av det livet man lever for andre. Det er et psykologisk faktum at mennesket legger større krefter i å regulere sin fremtoning, enn å regulere det det er, på samme måte som Garcin er Garcin presenteres plutselig med en åpen dør, men forstår snart at han ikke makter å forlate rommet. i aktøren? Nei, ville Sartre si, for valget er fritt. Det ser ut til at eksistensialismens relevans er særlig avhengig av grunnpostulatene, og at lesere som stusser ved premisset om den absolutte frihet også vil bestride konklusjonene. Mon tro om Sartre ville spilt ond-tro-kortet. Spørsmålet blir i så fall hvilken kjerne det er verdt å ta med videre uavhengig av holdbarheten i fundamentet. Er Helvete virkelig de andre? Sartre peker ut en betydningsfull dynamikk i måten mennesket forholder seg til seg selv hovedsakelig gjennom andre mennesker. Det er utvilsomt sant at det ligger mye ufrihet i en slik for-andre-væren, og at den kan lede i selvfornektelse når man lurer seg selv til å tro man vil det andre mennesker vil for seg, slik som i valg av mer opptatt av å være modig for andre enn av mot i seg selv. Og når det gjelder oss, ser vi oss kanskje ikke så ofte i speilet av beundring, som av nervøs selvovervåking, og det er en grunn til at vi elsker fjern-tag-knappen på facebook. Vi er opptatt av det livet vi lever for andre. Sartre vil at man ikke skal bry seg så mye om hva andre synes. Men denne ideelle renheten fra påvirkning blir umulig når man reflekterer over den uunngåelige formingen selvet undergår i sin oppvekst, og til en viss grad må fortsette å undergå gjennom livet. Dette er en av kjernene i menneskelig sosialitet. Når ens identitet er formet av påvirkning, og et valg gjøres ut ifra ens identitet, ser man at et rent viljesvalg som på magisk vis er fritt og fullstendig Anders Krosshavn Vik – Sartres inferno 60 ubesudlet av påvirkning blir umulig. Min tese er at mennesket praktisk talt er påvirkning. I seg selv ser jeg ikke at det skulle være noe galt i fraværet av absolutt frihet, slik Sartre ser ut til å mene, for selv der man påvirkes, kan ingen påvirkning determinere et valg. Likevel, under innflytelse er ikke valget fritt. «Frihet er det du gjør med det som har blitt gjort med deg», sier han. Hvor kommer denne friheten fra? Slik jeg ser det ligger bevisbyrden på Sartre. Litteratur Roderick, R. 1993, (18.04.2010). Sartre and the Roads to Freedom. Tilgjengelig fra: www.rickroderick.org Sartre, J. P. 1944. No exit (manuskript). Tilgjengelig fra: www.scribd.com Shmoop Editorial Team. 2008. No Exit. Tilgjengelig fra: www.shmoop.com En engelskspråklig oppsetning av For lukkede dører er også tilgjengelig på Youtube. 61 Filologen 03/12 62 63 Filologen 03/12 64 Mark Smith ødelegger musikken – og det gjør han helt rett i! Gyrd Guleng Blå, 1. september: The Fall spiller sin snaut timeslange konsert etter to timers forsinkelse. Blant publikum slenges fulle og tomme ølglass gjennom konsertsalen, og sentrum av det lille rommet benyttes som mosh-pit av ungdommen. Vektere griper inn; Mark Smith griper inn i inngripenen. Han nekter å ta en vekter i hånden når hun slenger en publikummer ned igjen fra scenen. Very, very punk rock. The Fall er Mark Smiths band; etter trettifem år i buiz’en har han skiftet ut besetningen sikkert like mange ganger. Han figurerer som den ferdige musikkens byggherre, og legger i konsertsammenheng siste hånd på verket ved å være den som aktivt går inn for å rive den ned igjen. Det ligger en utsøkt moral her. Den som har forstand. Han kontemplerer over dette. Som vokalist er Smiths musikalske evne heller begrenset; det er som aggressivt snerrende og snøvlende rytmiker han gjør seg vokalt bemerket. På denne konserten bruker han både en og to mikrofoner, 65 Filologen 03/12 og slenger leilighetsvis den ene ut til en på forhånd innviet publikummer (får man tro), og spankulerer omkring på scenen med nesen i sky mens en usynlig stedfortreder blant publikum altså tar seg av sangen. Ellers bruker han tiden på å motarbeide bandets drivskapende riffing med rått fresende synth-dissonanser, og, med en mild overdrivelse, på å gå til fysisk angrep på gitaristen – eller rettere sagt, på gitaren; gitaristen klamrer seg fast og spiller videre etter beste evne. Billig effektmakeri? Tja. Effektivt? Ja. Vel hjemme får jeg en åpenbaring av den skjulte meningen bak Samuels forbannelse av Saul i første kongebok (lett påvirket av J. G. Frazer, må det innrømmes). Ikke engang knoklene mine skal bli tilbake! Og jeg bryter ut i en halv times sammenhengende latter. Lutter glede. Vi trenger et offer. Noen å ofre. Et lite barn. Eller en sau; det er jo et bilde vi kjenner. Jeg kunne rive kjøttet av kroppen min. Vær så snill, spis hjertet mitt, det er stort nok til å mette fem tusen. Gyrd Guleng Mark Smith ødelegger musikken 66 Vi skulle rasere alt! Bare for å bruke kreftene på noe. (Er skriftspråk en forbrytelse mot menneskeheten?) Og så får jeg sterke smerter i brystet; det blir tungt å puste. De finner meg nok i morgen tidlig, sier jeg til meg selv, la oss se hvor lenge jeg kan holde meg oppreist, det er jo det det går ut på. Det er mørkt ute, mørkt inne, og jeg snakker høyt med meg selv: Jeg snur meg bort. Kjøleskapet mitt fungerer, men jeg skal råtne, finner de meg ikke i morgen, kommer de nok når jeg begynner å lukte. Pytt! Jeg snur meg bort fra min egen tilintetgjørelse, som enhver gjør daglig, og blir til! Hm? Hva sa? Ja, selvsagt, men det spiller da ingen rolle. Og så kan det ikke sies på trykk. Imponerende konsertprogram for Blå i september måned, for øvrig: Hanne Kolstø, Stian Westerhus, Mads Gustafsson og Kim Gordon (åh! Var jeg bare femti år eldre…). 67 Filologen 03/12 68 Uglebo Evigkoselige Kafé Uglemor Kafé Uglemor skjemmer deg bort med blant annet kaffe og vafler. Vi har et godt utvalg av forskjellige brettspill til fri benyttelse. Vi holder åpent tirsdag og torsdag mellom klokken 12 og 16, og Humanistisk torsdag arrangeres her. Fredagspub Opplev god musikk (hovedsaklig rock), hyggelige mennesker og generell kos. Vi holder åpent hver fredag, fra 18 til 02. Uglebo er et hjem for ugler, studenter, fest og kos. Vi befinner oss i kjelleren på Sophus Bugges hus: ned trappen og til venstre. Kom på: I tillegg til alt dette arrangerer vi konserter, debatter og mye annen moro. Uglebo er drevet av Filologisk Forening, Norges eldste fakultetsforening. Hvis du har lyst til å være med og stå bak baren, lage vafler og kaffe, spille god musikk, besørge god PR, være quizmaster, arrangere kulturkvelder, skrive for Filologen eller være med på noe av det andre morsomme vi driver Feiende flotte Quizkvelder Du får satt nødvendig og høyst unødvendig kunnskap på prøve annenhver onsdag fra syv til midnatt. Ta med et par venner og bli med. Vi sees! med, ta kontakt og bli med! Arbeidet er ikke av en kvantitativ eller kvalitativ utbrenthets produserende art, og du får muligheten til å få noe mer ut av studietiden din. Møt trivelige mennesker, få gode venner og bli med på våre mange interne arrangementer og mange andre goder. Påmeldingslapper og mer info finnes på http://filologiskforening. no eller i baren på Uglebo. 69 Filologen 03/12 Filologisk forening Leder Hanne Smevik Nestleder Ingrid Waage Økonomiansvarlig Paul Lobas Kulturansvarlig Espen Holmen Grøtberg PR-ansvarlig Kjersti Bergum Skapansvarlig Maja Oppegård Redaktør i Filologen Silje Osnes Ulstein Internansvarlig Linn Emmelie Klanderud Kjellermester Sunniva Øyen Styreleder Hanne Smevik Kjellermester Sunniva Øyen Økonomiansvarlig Anna Buduson Økonomiassistent Katrine Furu Dyvart Innkjøpsansvarlig Stein Trygve Stabekk Funksjonæransvarlig Ane Nordsteien Nilsen Utlånsansvarlig Ole Kristian Grønneng Sikkerhetsansvarlig Andrea Haugen Shaw Musikkansvarlig Nils Holta Kaféfunksjonæransvarlig Henrik Bjørndalen Kaféansvarlig Edvard Berntzen Styret i Filologisk Forening Høsten 2012 Styret i Uglebo Høsten 2012 70 Det humanistiske fakultets studentutvalg (HFSU) er det øverste studentorganet ved Det humanistiske fakultet (HF). HFSUs oppgave er å jobbe med fagpolitikk opp mot fakultetsledelsen, og sammen med studentrepresentantene i fakultetsstyret blant annet arbeide for å forbedre kvaliteten på studietilbudene ved HF. HFSU har medlemmer i formelle organer på HF som Rådet for studiesaker, Rådet for forskningssaker og Lokalt arbeidsmiljøutvalg (LAMU). I disse organene diskuteres blant annet saker som evaluering av studieprogrammene, opprettelse av nye studietilbud, bruk av forskningsmidler, og langsiktige strategiske planer. Vår jobb er å sørge for at studentenes stemme blir hørt i disse sakene, og at studentenes behov blir tatt hensyn til. Til slutt vil vi minne om at alle er velkomne på våre møter, og alle HF-studenter har taleog forslagsrett. Møteplan finner du på www.hf.uio. no/livet-rundt-studiene/ organisasjoner/hfsu. Ønsker du å ta kontakt med HFSU eller fakultetsstyrerepresentantene, kommer du frem enten ved e-post til hfsu@ hf.uio.no eller [email protected]. Vi gleder oss til å høre fra deg. 71 HFSU Filologen 03/12 HFSU Uglebo-kontakt Mattias Russnes Fakultetsrepresentant i Studentparlamentet John Otto Aasan Forskningsansvarlig Eivind Nyhus Profileringsansvarlig Harald Arnesen Læringsmiljøansvarlig Camilla Holm Studieansvarlige Øystein Rustenberg Hveding og Mattias Solbakken Nestleder Ivo Kantardjiev Leder Marie Samuelsen HFSU høsten 2012 består av Øvrige medlemmer Silje Andersen Julie Sandness Ronja Lie Lundin Magnus L. Mohus 72 73 Filologen 03/12 Bidragsytere Anders Vik f. 1988, mastergradsstudent i filosofi, og er det han er, selv om ingen vet. Axel Heidenreich f. 1988, studerer engelskspråklig litteratur på masternivå, første semester. Anglofil heltidsstudent med en mørk fortid på filosofien. Eivor Mæland f. 1988, studerer tverrfaglige kjønnsstudier med fordypning i filosofi. Gyrd Guleng f. 1986, bachelorstudent på estetikkprogrammet. Hannah Kristine Lunde f. 1987, tar en master i kulturhistorie. Mary-Ann Manninen f. 1974, tar en master i historie, småbarnsmor. Bidragsytere Mikkel Cappelen Smith f. 1986, utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen. Glad i farger. cargocollective.com/forrestenform Nikolai Fullman f. 1989, studerer religionshistorie på Universitetet i Oslo. Han er veldig glad i Dante. Snorre Buster Smàri Mathiesen f. 1989, har studert hos Einar Granum Kunstfagskole. Har laget tegneserier hele livet, og holder på å utvikle en seriestripe som han ønsker å få lansert. Yvonne Gadourek f. 1983, studerer medievitenskap. 74 Redaktør Silje Osnes Ulstein Medredaktør Eivor Mæland Anmelderansvarlig Erlend Tårnesvik Dreiås Filologen P.b. 106 Blindern 0314 Oslo [email protected] www.filologen.no Filologen utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Korrekturansvarlig André Nilsson Dannevig Slippfestansvarlig Mari Haaland Andersen PR-ansvarlig Camilla Holm Øvrige redaksjonsmedlemmer Anders Vik Aurora Jacobsen Gyrd Guleng Iselin Proudfoot Gundersen Karen Marie Hokholt Sagafos Mille Linde Maria Nedregård Marit Rasmussen Rikard Ingdal Tuva Marie Engdal Illustrasjoner Mikkel Cappelen Smith Form Eller med a Trykk 07-Gruppen Opplag 1500 Fire utgivelser i året Filologen mottar gjerne tekster på [email protected] Filologen er ikke ansvarlig for manuskripter som ikke er bestilt ISSN: 0807-9250 3 Tema for neste nummer er Øyet Filologen 03/12 Send inn til [email protected] Frist: 1. november Mer informasjon kommer på www.filologen.no Anmeld en bok, film, plate, konsert eller teaterforestilling! Filologen kan skaffe anmeldereksemplar eller betale billetten. Ta kontakt på [email protected] 4 Filologen 03/12 – Helvete Helvete i kirken Hannah Lunde gir et innblikk i hvordan helvete har blitt visualisert i kirkekunsten Den barmhjertige dommer Eivor Mæland og Nikolai Fullman har intervjuet teolog og religionsviter Notto R. Thelle Blake mellom himmel og helvete Axel Heidenreich om William Blakes The Marriage of Heaven and Hell En uuttømmelig samtid Nikolai Fullman skriver om poesi i Dantes Den guddommelige komedie Å krysse veier Av Yvonne Gadourek Hvor kommer ondskapen fra? Mary-Ann Manninen skriver om ondskapen i kristendommen og islam Sartres inferno Anders Krosshavn Vik om Sartres For lukkede dører Mark Smith ødelegger musikken – og det gjør han helt rett i! Av Gyrd Guleng www.filologen.no
© Copyright 2024