hannah arendt. a5 flyer 10.09.13 14:27 Side 2
Hva er ondskap?
Av hilde østby, idéhistoriker og forfatter
Ansiktet hans: et merkelig halvsmil som ikke når øynene, håret kjemmet sirlig,
han har en egen strunk holdning, som om han sitter skolerett. Han insisterer
på å gjøre en bestemt hilsen i rettsalen. Han forklarer at det var forferdelig for
ham, men han måtte drepe; hans egen samvittighet var ikke viktig fordi det var
en større plan han tjente, og i forhold til den var ikke enkeltmennesker viktige.
Rettsaken mot Anders Behring Breivik fikk oss alle til å se et menneske som
om det var gjennom et prisme; det ene øyeblikket et monster, det neste avkledd
som en liten gutt som leker soldat, det neste øyeblikket mest av alt: et smålig
menneske, jålete, han korrigerte pertentlig alle som pirket på selvbildet hans,
og var skremmende selvopptatt. Banal. Da rettsaken rullet over alle tv-skjermer
og tapetserte avisene, ble vi alle sammen nødt til å reflektere rundt begrepet
ondskap: Er han gal? Er han som oss, men har valgt veien inn i mørket? Eller
er dette selve ondskapen, er ansiktet hans ondskapens ansikt? Hvordan er det
mulig for et tilsynelatende normalt menneske å drepe så mange uskyldige
mennesker? Og hvor begynner skylden? Hos de som tilrettelegger for drap?
Hos de som ser bort mens det skjer? Hos de som ikke klarte å hindre det?
På samme måte som vi stirret fascinert på Breivik i rettsalen, gransket filosofen
Hannah Arendt for 52 år siden den tiltalte i en av de mest omtalte rettsakene i
kjølvannet av andre verdenskrig. Oberstormbannführer i ss, Adolf Eichmann,
måtte stå til rette for sine forbrytelser mot det jødiske folk. Rettsaken foregikk
i Jerusalem. Mossad hadde kidnappet Eichmann etter å ha sporet ham opp i
Argentina, der han i et tiår hadde skjult seg under navnet Riccardo Klement.
Som så mange andre nazister fant han ly under Argentinas anti-kommunisme
og åpne dører for alle typer asylsøkere på 40-og 50-tallet.
Den jødiske intellektuelle og feirede skribenten Arendt var selv flyktning, men
fra naziregimet: via Frankrike hadde hun kommet seg til usa. Nå skulle hun
dekke rettsaken for The New Yorker. Som Breivik presenterte Eichmann et merkelig halvsmil på tiltalebenken, og skjulte sin egen samvittighet bak en større
sak, et større kall: han tjente bare Det tredje riket. Han poengterte at han var
byråkrat, ikke morder. Han var sjef for transporten av jødene til gasskamrene,
altså overhodet for logistikken i Det tredje riket: og selv når alt annet begynte
å rakne i den kjempestore krigsmaskinen, sørget han for å holde hjulene i gang
i Holocaust; dusjene i konsentrasjonsleirene sto ikke tomme, ovnene ble ikke
kalde, og nye vogner lastet hele tiden av sin sårbare last, dirigert av Eichmann.
hannah arendt. a5 flyer 10.09.13 14:27 Side 3
Hannah Arendt gransket alt Eichmann sa nøye, og på tross av det man skulle
tro, helt på tvers av forestillingen om den nazistiske bøddelen, kunne hun ikke
se et monster. Eichmann var ikke drevet av personlig hat: dette var det helt moderne monsteret, mennesket som maskin. Dette var byråkraten som bare stemplet
dokumenter, som ikke stilte spørsmål, som hadde sluttet å tenke selv og følge
sin egen samvittighet. Han var ikke en gang antisemitt. Dette var det ondes
banalitet: den ondskapen som er helt upersonlig og som utraderer all menneskelighet, både i offeret og utøveren.
Hannah Arendts beskrivelser av Eichmann, hans samarbeid med flere jødiske
ledere (som hjalp ham å skaffe oversikt over de jødiske miljøene), og selve tesen
om det ondes banalitet, ble først publisert som flere artikler i The New Yorker,
deretter samlet i boka Eichmann i Jerusalem, som kom ut i 1963, for nøyaktig
50 år siden. Denne boka er blitt en milepæl i politisk og moralsk tenkning rundt
Holocaust og nazismen. Da David Cesarani kom ut med mastodontverket Eichmann. Byråkrat og massemorder i 2004, måtte han fortsatt forholde seg til og
gå i diskusjon med Arendts teser om mannen og nazismen.
Hannah Arendts analytiske betraktninger om Eichmann skapte en leserstorm
for The New Yorker. Folket ønsket seg et nazistisk monster – det er jo på mange
måter enklere å forholde seg til et monster, er det ikke? – og det nektet den
jødiske tenkeren å servere dem. I stedet fikk de et mørkt blikk inn i det moderne
paradokset: i et samfunn der alle funksjoner og oppgaver blir mer og mer
spesialisert, er det mulig for mennesker å legge til side sin evne til å tenke kritisk
og få sin bittelille del av et folkemord til å forløpe knirkefritt. Ironisk nok ble
Arendt trenet i filosofisk tenkning av sin ungdoms store kjærlighet og lærer,
den tyske filosofen Martin Heidegger – en tenker som, da krigen brøt ut, viet
seg ukritisk til nazismen.
Filmen gir et innblikk i de overraskende dramatiske omstendighetene rundt
publiseringen av hennes tanker om Holocaust og Eichmann – for selv om refleksjonene hennes med tiden er blitt en selvsagt del av vår måte å forstå HitlerTysklands folkemordmaskineri, var det kontroversielt og direkte farlig å si en
del av det så kort etter krigen. I filmen skildres hennes mot og personlige kamp
for å gjøre seg disse viktige refleksjonene, og hun framstår som en helt for den
frie tanke •