Studentmagasinet for Humanistisk fakultet - Atrium

Studentmagasinet for Humanistisk fakultet
UiB nr. 3 2007 15. årgang
Det nye HF - angår
omskruktureringen
studentene? s. 4-9
Galskap og genialitet
- om Willam Blakes
forfatterskap s.26
Dessuten:
- Jeg hater Hollwood - et intervju
med B-filmsamler Jack Stevenson
s.36
Fagpresentasjon: USA-studier (s. 10) Masterstudenten: Merete Skrede Pontes om engelsk lingvistikk (s. 11)
Språk: Kræsjinnføring i norsk språkhistorie (s. 13) Utveksling: Til Heidelberg og Bergen (s. 16) Historie: Historien
om de tyske einsatzgruppene (s. 18) Novelle: Twisted Love (s. 22) Litteratur: Endre Rusets lyrikk (s. 30), Faderen og
Strindbergs kvinneskrekk (s. 34) Essay: Doppler og flinkhetens tyranni (s. 39) Dans: Hildemors dansefeber (s. 42) Musikk:
Intervju med Superfamiliy (s. 44) Pensumfritt: På Fotballpuben! (47)
Og:
Photon: Festival - Nå også med midtsideplakat!
LEDER
reparere, effektivisere,
kommunisere?
Er du blant de innvidde som har fått med deg at det har skjedd noe på
Høyden? Visste du at det i disse dager foregår en storstilt omorganisering
ved fakultetet? Inntrykket vårt er at den jevne student ikke vet stort om
hva som har skjedd på HF, og enda mindre om hvorfor. Dette er for
dårlig. Universitetets evne til formidling har i denne sammenhengen
sviktet den viktigste gruppen: studentene.
En av de mest synlige endringene hittil er at HF har byttet navn fra
Det historisk-filosofiske fakultet til Det humanistiske fakultet.
Heldigvis kan vi enda si HF. Inkludert bindestreken
spares det nå ti tegn. Færre bokstaver er altså
Fotoansvarleg:
Hjørdis Maria Longva
[email protected]
Layoutansvarleg:
Bernt Humberset Hagen
[email protected]
Ansvarleg redaktør:
Anniken Gjesdahl
[email protected]
Journalistansvarleg:
Beatrice M. G. Reed
[email protected]
Redaksjonssekretær:
Anders Ekelund
[email protected]
Økonomiansvarleg:
Halvor Ripegutu
[email protected]
Journalistar:
Clemet Askheim
Live Havro Bjørnstad
Kristina Dahle
Dorte Dahl Grønnevet
Knut Lytskjold Haukenes
Charlotte Hånes
Hilde Kullerud
Anne Arnesen Mørch
Vilde Sørbø Nenseth
Henrik Bjørge Pedersem
Kathrine Salhus
Fotografar:
Kristina Dale
Helge Brekke
Borghild Ree Strand
Charlotte Hånes
én konsekvens av effektiviseringen. Men ellers, hva innebærer dette?
I tillegg til navnebyttet kommer sammenslåingen av institutter fra
11 til 5 storinstitutter. Større er lik mer effektivt hevder ledelsen.
En ny struktur krever en god plan, og vi håper at planen bak denne
omstruktureringen er bedre enn evnen til å kommunisere har vært
hittil.
Vi håper også at universitetet har informert sine ansatte bedre
enn studentene. Det er likevel utvilsomt en del ansatte som ser med
skepsis på den nye hverdagen som har slått inn med større eller
mindre kraft rundt omkring. Dette gjelder kanskje spesielt de som
søkte på nye stillinger, men ikke fikk dem. De som har fått mange
flere arbeidsoppgaver tillagt sin gamle stilling, men ingen form for
kompensasjon. Og ikke minst de som bekymrer seg for at deres lille
stemme vil drukne i mengden i storinstituttene. En annen forandring
som ivrige tilhengere av demokratiet vil rynke på nesen av, er at med
det nye systemet blir instituttlederne ansatt direkte av ledelsen, og ikke
valgt av de ansatte som tidligere.
Vi er likevel mest opptatt av studentene. Vi vil gjerne vite hva
som skjer og hvordan vår studiehverdag kommer til å bli påvirket.
Informasjonen omkring omstruktureringen har rett og slett vært for
dårlig og overfladisk. Det er tross alt først og fremst for studentene at
universitetet er til. Da fortjener vi faktisk å få vite hva som skjer.
Ekstern bidragsytar:
Mikkel Cappelen Smith
(illustrasjon)
Anniken C. Mohr
(foto)
Layout/Illustrasjon:
Simen Brekke
Anne - Sophie Diap
Dorte Dahl Grønnevet
Andrea Rudi Lorås
Mona Maria Løberg
Birgitte Norsen
Borghild Ree Strand
Halvor Ripegutu
Anders Ekelund
publiserer biletmateriale i Atrium,
og står ansvarlege for utforminga av
Photonsidene.
Framside:
Andrea Rudi Lorås
Bakside:
Andrea Rudi Lorås og Bernt
Humberset Hagen
Atrium kjem ut to gongar i
semesteret. Magasinet vert gjeve
ut med stønad frå Det humanistiske
fakultet og Kulturstyret. Desse står
Adresse:
Atrium
HF-fakultetet, Sydnesplass 9,
5007 Bergen
kulturstyret
Tlf: 55 58 20 79
e-post: [email protected]
utan redaksjonelt ansvar.
Atrium held til på rom nr. 404,
Sydneshaugen skule
Redaksjonsmøte torsdagar 1800.
Bidragsytarar dette nummeret:
Anniken Gjesdahl
Ellen Henriette Suhrke
Helge Brekke
Borghild Ree Strand
Mona Marie Løberg
heimesde: http://atrium.uib.no
trykk: Bodoni
DET NYE HF
- big is
beautiful
Det humanistiske fakultet kom
plutselig, men har vært på vei
lenge.
Omleggingen på HF
• Omleggingen på HF innebærer at fakultetet går fra 11 til 5 institutter.
Samtidig forandres navnet fra Historisk-filosofisk til Humanistisk fakultet.
• Hver enkelt instituttleder får nå betydelig større myndighet. Lederne vil
fra nå av ansettes av fakultetsledelsen og ikke velges av det enkelte institutt.
• Bakgrunnen for reorganiseringen er en ny Universitets-og høgskolelov fra
2005.
• Målene for omleggingen er blant annet å oppnå større samarbeid på tvers av
fagene, samt å effektivisere fakultetets enheter både byråkratisk og økonomisk
tekst: Dorte Dahl Grønnevet
[email protected]
foto: Borghild Ree Strand
Det er ikke sikkert du har merket det ennå,
men noe har skjedd med HF i løpet av
sommeren. Bak forkortelsen skjuler det seg
et nytt navn: Det humanistiske fakultet.
Navnet skjuler en ny struktur, der tidligere
elleve institutter er blitt slått sammen til fem.
Det kan virke som om det har skjedd i løpet
av natten, men sannheten er at prosessen har
pågått lenge, ja kanskje like lenge som du
selv har vært til. Omorganiseringen av HF er
en del av en større plan, men spørsmålet er
om planen er særlig god.
Hernes revisited
- Tankegangen er jo litt «big is beautiful», og
den er et resultat av noe daværende kirke- og
utdanningsminister Gudmund Hernes startet
med for 20 år siden, forteller fakultetsdirektør
Audun Rivedal.
Hernes’ visjon var opprettelsen av det
såkalte Norgesnettet for forskning og
utvikling, en visjon som ble lansert i en
rapport med det udødelige navnet «Med
viten og vilje» i 1988. Tanken var at de faglige
enhetene var for svake og fragmenterte. Ved
å slå sammen enhetene ville man stå bedre
rustet i den daglige driften og til å drive god
forskning og utdanning både på den nasjonale
og internasjonale arena. Konkurransen om
eksterne forskningsmidler er vanskelig og full
av skjemaer. Det tar verdifull tid og krefter å
søke.
- Større enheter blir mer synlige i det
politiske liv, og dette er noe som blir stadig
viktigere i dag. Man må være stor og tung for
å bli lagt merke til. Det er selvfølgelig også et
økonomisk formål, legger Rivedal til:
- Store enheter er som oftest mer økonomisk
rasjonelle og konkurransedyktige.
Tallet er fem
- Fortell litt mer om de nye instituttene.
- Vi har altså beveget oss fra elleve til fem
institutt. Du kan si at vi har samlet flere
faggrener under en paraply, og vi håper jo at
en fusjon av fagmiljøer skal gi synergieffekter
utover det administrative samarbeidet. Alle
fremmedspråkene er samlet i et institutt, noe
vi følte var veldig naturlig. Vi følte også det
var riktig å slå sammen arkeologi, historie,
kulturvitenskap og religion, siden disse
fagene har mye til felles. Dessuten får vi et
meget stort instiutt for lingistiske, litterære
og estetiske studium, et filosofiinstitutt og
selvfølgelig Griegakademiet.
- Griegakademiet blir altså uforandret?
- Ja, vi betrakter det instituttet som et
spesialtilfelle. Men også det har fått noen
ekstra fagområder tilknyttet seg, som
musikkterapi og musikkvitenskap.
Vi var også inne på tanken om å
opprette et eget estetisk institutt der
Griegakademiet sammen med fag
som kunsthistorie var inkludert. Det
eventuelle estetiske instituttet skulle da vært
en del av et trekløver ved Det humanistiske
fakultet, hvor et kulturvitenskapelig og
et språklig institutt ville ha utgjort de to
resterende.
- Vi følte vel at det ville bli litt for radikalt,
sier Rivedal lurt.
- Vår erfaring med reorganiseringen av
HF er ikke mange ukene gammel, men de
tilbakemeldingene vi har fått så langt har
vært positive. Det er klart at det alltid vil
finnes noen som ikke er helt fornøyde, men
prosessen har foregått uten store konflikter.
økonomi- og personalavdeling og en felles
informasjon- og veiledningstjeneste, som
gjør det lettere å dele på erfaringer og
arbeidsoppgaver, samtidig som instituttene
selv blir mindre sårbar ovenfor sykdom
og kunnskapsoverføring. Dette
bidrar
betraktelig til brukervennligheten for både
ansatte og studenter.
Man må være stor og tung for å
bli lagt merke til. – Audun Rivedal, fakultetsdirektør
Mye entusiasme og lite raseri
Når det noe vågale forslaget om tre
storinstitutter ikke gikk igjennom var det ikke
et resultat av den eldre gardes motstand.
- Vi var sikker på at den verste
skepsiskneiken ville finne sted hos «de eldre
herrer», de som har vært her en stund for
å si det sånn. Det viste seg imidlertid at det
nettopp disse var blant de mest entusiastiske.
Vi måtte nærmest holde dem litt igjen.
Rivedal er optimistisk på fakultetets
vegne:
Vi har i stor grad forsøkt å finne individuelle
løsninger der problemer har oppstått.
En lang tung bølge
Det er ikke første gang HF har reorganisert
seg. På nittitallet ble også flere institutt samlet
i større enheter, som for eksempel lingvistikk
og litteratur.
- Hva er erfaringen fra denne tidligere
reorganiseringen?
- Den er nok delt med både fordeler og
ulemper. Vi har imidlertid studert resultatene
fra evalueringen den gang og tatt det med i
beregningen. Hele utviklingen er en lang
tung bølge. Dette er en prosess vi har brukt
lang tid på, ikke minst ved å snakke med de
ansatte.
- Det er viktig å følge opp personalet,
noe den nye organiseringen av HF
gjenspeiler. Blant annet har vi fått en felles
Business as usual?
Den er langsom og omfattende
som universitetet selv, men hvilken
betydning
har
omleggingen
egentlig? Intensjonene er kanskje klare for
de som kjenner til dem, men det er vanskelig
å lese mellom linjene, når linjene som gis
ut kun er en melding om navneskiftet på
Studentportalen før sommerferien.
- For de fleste studenter blir det «business
as usual», sier Rivedal, og nevner at den mest
åpenbare endringen er at det ikke lenger
nødvendigvis er en sammenheng mellom fag
og institutt.
Å finne ut hvilket institutt man hører
til skal man vel strengt tatt klare. Det man
imidlertid kan sette spørsmålstegn ved er
hvorvidt «business as usual» er et faktum eller
ikke.
Den nye organiseringen av HF har unektelig
kvaliteter, og man vil nok se et fakultet som
vil være mer effektivt både på det faglige og
Fakultetsdirektør Audun Rivedal har ledet
reorganiseringen av HF fra sitt veldekorerte
kontor.
DET NYE HF
det administrative planet. Det er en gevinst
som man ikke umiddelbart skal avvise, og
den viser også at fakultetet prøver å ta sin
rolle som en samfunnsinstitusjon alvorlig.
Det er ikke noe i veien for å tenke nytt, det er
ikke noe i veien for faglig samarbeid på tvers
av tradisjoner. Det er heller ikke noe i veien
med å samle enheter, men det må gjøres i et
større perspektiv enn det pragmatiske.
Forsiktig mellom linjene
En av de største konsekvensene ved
omorganiseringen
på
HF
gjelder
instituttledelsen. Der man før hadde et
instituttstyre med beslutningsmyndighet
og en valgt instituttleder på toppen, har
man nå et instituttråd og en instituttleder
som er ansatt av fakultetsstyret. Og det er
her man skal lese forsiktig mellom linjene.
Instituttlederens endrede rolle går ut på at
han eller hun i større grad har myndighet
til å bestemme saker selv uten å gå via de
demokratiske kanalene innad på fakultetet.
Dette for å effektivisere den daglige driften,
mens man i større saker skal rådføre seg med
instituttrådet. Instituttrådet har imidlertid
ingen mulighet til å legge ned veto ovenfor
instituttlederen. For studentenes vedkomne
innebærer dette at hvor man før hadde 25
prosents stemmerett, er det nå uvisst hva
slags påvirkningskraft studentene vil ha på
det som skjer på instituttene.
- Det er interessant å se om det også blir en
reorganisering av fagutvalg og studentutvalg,
ettersom strukturen på instituttene er endret.
HFSU fungerer som et mellomledd mellom
fakultetet og studentene, og hvordan de
velger å organisere det hele legger vi oss ikke
opp i:
- Så lenge studentene er representert på en
forsvarlig måte er vi fornøyd, sier Rivedal.
Skuffende
Man kan selvsagt spørre seg i hvor stor
grad studentene tidligere har benyttet sine
muligheter til å påvirke. For enkelte er
fagutvalg synonymt med fagfestkomité,
mens det på andre fag har vært snakk om
en verdifull kanal for dialog og utvikling av
fag mellom ansatte og studenter. Likevel må
man kunne uttrykke skuffelse over at store
deler av det indre demokratiet på fakultetet
er byttet ut med et byråkratisk styre uten at
det har blitt invitert til en reell debatt.
- Prosessen har først og fremst angått
administrasjonen og de faglige ansatte på
universitetet, sier fakultetsdirektør Rivedal
for å forklare studentenes relativt inaktive
rolle i prosessen, og legger til:
- Men det er klart at de har blitt tatt med på
fellessamlinger og drøftninger.
Tiden vil vise
I mellomtiden går livet på Det humanistiske
fakultet videre. Og om enn det skulle blåse
på toppen ble i alle fall navneendringen en
smertefri sak.
- Vi var sikre på at det skulle møte mye
motstand. Vi så for oss at nå ville det virkelig
ta fyr! Så skjedde det motsatte, forteller
Rivedal undrende.
- Det var i det hele tatt lite engasjement
rundt navnet. Det nye navnet er mer i samsvar
med fagene som tilhører fakultetet, samt de
andre universitetene i Norge og i utlandet.
Med nytt navn og ny struktur er også han
selv blitt direktør for et nytt fakultet.
- Nå er arbeidet på mange måter gjort, og
vi må ta fatt på hverdagen. Prosessen skal
evalueres på slutten av denne valgperioden,
altså etter fire år. Samtidig har vi hele tiden
saker å følge opp, blant annet evalueringen av
Kvalitetsreformen.
- Vi ser imidlertid at slike prosesser går i
sykluser, at universitetene sentraliserer og
sentraliserer, for så å plutselig snu og gå i
motsatt retning. I USA ser man eksempler
at fagmiljøene er mer fragmenterte, og at
det er de små elitistiske fagene som bærer
universitetene. Vårt håp er at den nye
strukturen ved HF i større grad vil være i stand
til å oppdage og stimulere frem eksellente
miljøer som kan bære Universitetet i Bergen.
udramatisk overgang
De faglig ansatte opplever ikke at omstruktureringen har
forandret deres hverdag nevneverdig.
tekst: Beatrice Reed og Anniken Gjesdahl
[email protected], [email protected]
foto: Halvor Ripegutu og Borghild Ree Strand
- De nye lederrollene innebærer større fullmakter
enn før, sier Lars Sætre, professor i litteratur.
Lars Sætre tilhørte tidligere Institutt for
allmenn lingvistikk og litteraturvitenskap og
er nå professor ved Institutt for lingvistiske,
litterære og estetiske studier (LLE). Han har
sittet i det reorganiseringsutvalget som har
utarbeidet den nye faglige strukturen for
organiseringen av Det humanistiske fakultet
som ble satt ut i livet 1. august i år. Sætre
større for de administrativt ansatte, mener
Sætre.
- For øyeblikket kan det være vanskelig
for oss fagansatte å vite hvem vi skal
forholde oss til i administrasjonen. Selv om
ansvarsområdene er definert er det mange
forandringer å forholde seg til. Dette fører til
at det for tiden er vel mye som faller på de
vitenskaplig ansatte. Sætre har dog troen på
at dette vil forandre seg når ting har kommet
mer i gjenge.
Kvalitetssikring av lederrollen
Omorganiseringen medfører blant annet at
lederne for instituttene ikke lenger blir valgt,
men ansatt. Sætre tror
ikke at dette nødvendigvis
er en svakhet.
- Som medlem av
reorganiseringsutvalget
bidro jeg til å utforme de
krav til kvalifikasjoner
som ble gjeldende ved
innebærer større makt med tilsvarende
ansvar. Instituttlederne har ansvar både for
forskning, samarbeid og finansiering.
Bedre personalpolitikk?
Et nytt element er også fokuset på
personalpolitikk. Sætre tror ikke han er alene
når han hevder at personalpolitikken ved UiB
ikke har vært den beste. Han håper at de nye
instituttlederne tar denne utfordringen på
alvor.
- De nye lederrollene innebærer større
fullmakter enn før. I og med at det nye
instituttrådet kun er rådgivende kan
lederskapet i teorien overstyre de ansatte.
Da vi inviterte studentene til å
delta på møtene våre møtte de allikevel ikke opp. – Lars Sæthre, litteraturprofessor
mener at forandringene for de faglig ansatte
ikke blir så store.
- Vi har samarbeidet på tvers av fagdisipliner
før og det vil vi fortsette med. Da allmenn
litteraturvitenskap og allmenn lingvistikk
gjennomgikk en lignende sammenslåing
og ble til ett institutt i 1995 førte imidlertid
ikke dette til spesielt tettere faglig kontakt.
Den nye strukturen gir rom for å tenke nytt
og kanskje vil sammenslåingen av institutter
ha en synergieffekt i form av mer tverrfaglig
samarbeid. Da er nok forandringene langt
ansettelsen av de nye
instituttlederen. Jeg tror
disse kravene bidrar til
å kvalitetssikre valget
av ledere, skjønt det
kommer alltid an på
hvordan den enkelte
utfører rollen. Vi kunne
bidra til retningslinjene,
men i praksis kommer
mye an på personen
selv. De nye lederrollene
Randi Koppen: - Det første semesteret blir en innkjøringsfase.
DET NYE HF
Rolf Beev: - Jeg har fått all informasjonen jeg trenger om
endringene.
studentrepresentasjonen
har vært i laveste laget.
Jeg deltok selv i en
referansegruppe for det
som skulle bli det nye
instituttet LLE, og vi
fikk i løpet av prosessen
meldinger om at studentene
følte seg tilsidesatt. Da vi
inviterte studentene til å
delta på møtene våre møtte
de allikevel ikke opp. Sætre
presiserer dessuten at det
er fakultetsstyret som har
vedtatt den nye strukturen.
Her er også studentene
representert, men kun med
én stemme.
Avventende stemning
Randi
Koppen
er
førsteamanuensis
ved
Institutt for fremmedspråk
(IF), og tidligere ansatt ved
engelsk institutt. Hun sier
at hun ikke har merket
særlig til forandringene ved
fakultetet enda, og beskriver
stemningen ved instituttet
som avventende.
Sætre tror imidlertid at en slik lederstil vil bli
straffet. Instituttlederne ansettes for fire år og
kan gjenvelges i to perioder etter dette.
- En instituttleder som overstyrer
instituttrådet vil neppe bli spesielt populær.
Det er lite sannsynlig at en slik leder blir
sittende i mer enn én periode.
Effektivt samarbeid
Sætre mener at av det mest positive med
den nye strukturen et smidig fakultetsutvalg
bestående av fakultetsledelsen samt en
representant fra de fem instituttene.
- Jeg tror dette utvalget kan fungere som
et effektivt utøvende organ som bidra til et
godt samarbeid både innbyrdes mellom de
ulike fakultetene og mellom fakultetene
og ledelsen. Det kan også være en styrke
for oss ansatte at vi vet hvor beslutninger
fattes og hvor ansvaret ligger. Lederne kan
bestemme mer, men desto mer omfattende
blir ansvaret.
Lav studentrepresentasjon
Lars Sætre kan ikke se at reorganiseringen vil
ha spesielt stor innvirkning på hverdagen til
studentene. Man kan imidlertid spørre seg om
studentene har vært godt nok representert i
selve omorganiseringsprosessen
- Jeg tror man kan slå fast at
- Det første semesteret blir som en
innkjøringfase. Vi vil nok merke større
endringer etter hvert, tror hun.
Koppen synes det er bra med samarbeid
og hyggelig med nye kolleger, men ettersom
ansvarlige ved de ulike fremmedspråkene
ønsker at undervisningen skal foregå på sitt
språk, kan samarbeid mellom språkfagene bli
utfordrende. Forskningmessig derimot mener
hun at tverrfaglig kontakt kan bli lettere.
Bekymret for demokratiet
Koppen ser det som et tap at ikke tidligere
institutt for allmenn lingvistikk og
litteraturvitenskap også ble en del av det nye
IF-instituttet.
- Vi hadde stått sterkere sammen med
dem, sier hun. På den andre siden uttrykker
Koppen bekymring for demokratiet innad
i en stor organisasjon, og peker på mulige
problemer som kan oppstå i forhold til intern
fordeling av ressurser.
- Når instituttene og organisasjonen blir
større, blir det gjerne flere som må slåss om
færre midler, og det kan være vanskeligere
for folk å nå frem.
Merker ingenting
Rolf Beev er universitetslektor ved
Humanistisk informatikk som er tilknyttet
Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske
studier, (LLE). Bortsett fra at han har byttet
kontor to ganger, sier Beev at han ikke
har merket noe til omorganiseringen ved
fakultetet.
- Skulle jeg merket noe da? Jeg har flyttet
fra andre til tredje etasje, og deretter lenger
bort i gangen i tredje etasje, ellers er det lite
endringer.
Fornøyd med informasjonen
Beev sier at ting har tuslet og gått av seg selv,
og roser i tillegg ledelsen for å ha vært flinke
til å informere om omstruktureringene.
- Jeg har fått all informasjon jeg trenger om
endringene, og jeg har dessuten fått god tid på
å flytte. Lektoren tror heller ikke at studentene
vil merke forskjell, eller at omorganiseringen
kommer til å få innvirkning på det faglige.
- angår også studentene
Anne Høy Horsberg, avtroppende leder i studentutvalget til
HF, mener studentene ikke har blitt hørt i omorganiseringen
av fakultetet.
tekst: Halvor Ripegutu
[email protected]
foto: Kristina L. Dahle
- Vi er svært misfornøyd med at studentene
ikke er blitt hørt i denne prosessen. Denne
omleggingen vil i høyeste grad også påvirke
studentenes hverdag, sier Anne Høy Horsberg,
avtroppende leder i HFSU. Hun går dermed
imot påstandene til fakultetsdirektør Audun
Rivedal. Han hevder at omorganiseringen av
fakultetet kun er et byråkratisk anliggende
med liten praktisk betydning for studentene.
- Først og fremst synes vi det er problematisk
at beslutningsorganene blir flyttet lengre fra
studentene. Når større enheter blir opprettet,
betyr det at hvert enkelt fag, og dermed også
hver enkelt student, får mindre å si, sier Høy
Horsberg.
Dårlig informasjon
Høy Horsberg er også svært kritisk til at
studentene har blitt så dårlig informert om
omorganiseringen:
- Vi fikk vite om omorganiseringsplanene
nærmest tilfeldig, det
burde ha foreligget mer informasjonsmateriell
om prosessen, mener hun.
- Studentene har vært generelt veldig
dårlig informert. I et offisielt skriv fra
HFSU til Fakultetssekretariatet påpekte
vi i studentutvalget at informasjonen om
omorganiseringen kun lå på intranettet. Der
har ikke studentene tilgang.
Hun mener også at det kan være en
fare for at mange forskere har bedrevet
selvsensur og ikke vært kritiske nok i
omleggingsprosessen:
Instituttstyret
kontrollerer
jo
forskningsmidlene. Jeg tror det kan være en
fare for at de ikke tør si ifra i frykt for å pådra
seg ledelsens vrede.
Svekket demokrati
Høy Horsberg mener at studentene, og ikke
minst HFSU, burde ha spilt en mer integrert
rolle i prosessen:
- HFSU burde vært med som en
høringsinstans. Vi representerer studentene,
og det er veldig dårlig at vi ikke blir inkludert.
Studentene har i det hele tatt hatt veldig
liten mulighet til å komme med innspill,
sier hun. Hun mener også selve tidspunket
hvor avgjørelsen ble tatt på, var ugunstig for
studentene.
- Den endelige avgjørelsen om
omleggingen ble tatt i juni. Da var de fleste
studentene enten opptatt med eksamen eller
på sommerferie.
Høy Horsberg håper at den nye
omleggingen vil være vellykket, men
bekymrer seg for det svekkede demokratiske
elementet i fakultetsledelsen.
- Instituttrådet har fått betydelig svekket
myndighet. Til gjengjeld får instituttlederne
langt større fullmakter, samtidig som de går
fra å være valgt av instituttrådet til å bli ansatt.
Dette gjør det også vanskeligere for studenter
å få innflytelse. 25% av instituttrådet består jo
av studenter.
Delvis selvforskyldt
- Vi er innstilt på å bruke HFSU aktivt, sier
Rivedal når Atrium nevner kritikken fra
HSFU. Rivedal forstår kritikken, men mener
studentene selv må engasjere seg når saker er
oppe til diskusjon.
- Det har vært en tendens at kritikken
fra studentene har kommet først etter at
beslutninger er fattet.
Tre studentar om endringane ved HF
tekst: Live Havro Bjørnstad
[email protected]
1. Har du høyrt noko om at det frå denne hausten av har tredt inn store endringar i korleis
HF vert organisert?
2. Har du fått god nok informasjon om kva dette går ut på?
3. Trur du endringane kjem til å ivareta studentane sine interesser godt nok?
foto: Kristina Dahle
Kristin Narozanski
Engelsk, HF
Kyrre Andersen
Filosofi, HF
Karina Sørensen
Historie, HF
1. Eg veit at mange språkfag har kome
under same institutt – institutt for framandspråk.
2. Ja, det ville vore bra. Eg har ikkje fått
noko informasjon i det heile om kvifor
dette har kome i stand
3. Eg vonar det!
1. Det har eg. Det dreier seg vel om generell oppstramming og effektivitet.
2. Ja, absolutt. Meir informasjon er alltid
bra.
3. Eg vonar det. Dersom studentane
ynskjer å verta elevar, vil dei også truleg
det.
1. Eg har høyrt om det, men veit ikkje
så mykje.
2. Eg er ny her, og set pris på meir info.
Det har vore mykje springing fram og
attende i det siste, og mange har ikkje ein
gong opplyst om at dei har flytta.
3. Eg trur ikkje det vil vera til det betre
med mange fleir studentar på færre institutt.
FAGPRESENTASJON
USA,
nærmere enn du tror
Bush og cowboyhatter i en gigantisk smeltedigel. Kanskje er det
nå på tide å lære noe nytt om storebror i vest.
tekst: Kristina L. Dahle
[email protected]
I år får studentene ved Humanistisk fakultet
for første gang anledning til å studere Nord
- Amerika inngående. Omlag 40 studenter er
påmeldt til det nyopprettede USA - studiet,
hvor målet er å erverve seg kunnskap og
forståelse for litteratur, film, kultur, religion,
historie og politikk i USA. Det loves at
studentene vil få en innføring i flere deler av
samfunnslivet i verdens mest innflytelsesrike
land, og i det som sies å være den mektigste
statsdannelsen som verden noensinne har
sett.
Tanken om å satse på USA - forskning ved
Universitetet i Bergen har i lengre tid ligget i
luften. Etter utarbeidelse og finpussing av det
tverrfaglige bachelorprogrammet, er denne
idéen endelig realisert. Førsteamanuensis
ved Institutt for sammenlignende politikk
og leder for det nye programstyret i USAstudier er Gunnar Grendstad. Han mener at
det er bedre seint enn aldri, og at tiden for
så vidt var overmoden for et slikt tilbud. Det
store behovet i det norske samfunnet for
økt kunnskap om USA, skal gjenspeiles i det
tilbudet studentene får ved UiB.
- Studietilbudet her i Bergen skiller seg fra
andre lignende tilbud, ved at studiet vil være
mer direkte rettet mot USA enn tidligere.
Aktive studenter med ansvar
Det første kullet med studenter er allerede
godt i gang med førstesemesteret.
For Marita Rosnes er det mastergrad og
spesialisering i engelsk som er målet.
- Etter studiet blir det muligens
journalistikk eller noe lignende, og da vil
valget av USA - studiet være veldig relevant
i forhold til en spesialisering i engelsk. For
øyeblikket tar hun ex.phil. - og ex.fac. emner, samt ENG122. Engelsk er, i tillegg til
historie og sammenliknende politikk, ett av
de tre obligatoriske emnene i studiet. Som i
de fleste studier forventes det at studentene
skal delta aktivt i undervisningen, og på
USA-studiet har man tatt dette på alvor. På
et orienteringsmøte fikk de ulike studentene
tildelt hver sin delstat, som de vil ha ansvaret
for resten av studietiden, forteller Grendstad.
– Enhver student må holde seg oppdatert,
ettersom han eller hun kan oppleve å bli «satt
på spott» dersom han eller hennes stat dukker
opp i undervisningen.
- Spennende, mener Marita om det å ha
ansvaret for sin delstat, Mississippi. Hun ser
klart sammenhengen mellom det å delta
aktivt i timen, og det å bli bedre kjent med
dem man går i klasse sammen med. I følge
Grendstad strekker interessefeltet seg fra
historiske hendelser, militære slag, styre og
politisk flertall, til navn på kjente forfatteres
10
fødested. Studentene ved USA-studiet kan
herved se på seg selv som advart, og da
kanskje særlig med tanke på det kommende
valget.
USA-studier om fem år?
Selv om man har opplevd en del negativt
mediefokus rundt landet de siste årene,
virker det ikke som om dette har påvirket den
akademiske interessen. Grendstad slår fast at
folk flest uansett alltid vil ha meninger om det
meste. Han legger til at fordi USAs økonomi i
stor grad påvirker oss, er behovet for nyansert
kunnskap om denne globaliseringen viktig.
Mediefokuset har nok heller ikke hatt
noen videre innvirkning på populariteten til
studiet, som opprinnelig kun var tiltenkt 30
studieplasser. Men før man begynner å snakke
om utvidelse, må målet være at studentene
har fått innfridd sine forventninger til
bachelorgraden, og da må det ligge en god
faglig kvalitet i bunn, forklarer Grendstad.
USA - studiet er et samarbeid mellom fagene
sammenlignende politikk, historie, engelsk
og religionsvitenskap. På denne måten støtter
studiet seg mye seg på ressurser som allerede
er der, og det er derfor gode forutsetninger
for faglig tyngde.
USA-studiet er et unikt og etterlengtet
studietilbud, og dersom du vil lære mer om
verdens kanskje mest innflytelsesrike land, er
det bare å søke neste år!
MASTERSTUDENTEN
spraking
om språking
Merete Skrede Pontes si masteroppgåve
handlar mykje om irritasjon.
tekst: Dorte Dahl Grønnevet
[email protected]
foto: Halvor Ripegutu
- Det er fascinerande kor utruleg opptekne
folk er av språk. Eg trur at uansett kven ein
kjem i snakk med så kan ein få i gang ein
språkdiskusjon som engasjerer. Ho burde vite
kva ho snakkar om. Om eit par veker skal ho
levere masteroppgåva si i engelsk lingvistikk
om språkklaging. Med utgangspunkt i to
bloggar, thePainInTheEnglish.com og spogg.
org –The Society for the Promotion of
Good Grammar har ho utført ei kvantitativ
analyse på korleis språket vert diskutert,
kritisert og i mange tilfelle slakta av vanlege
språkbrukarar.
- Dei skriv ikkje for å prise språket, men
om det som irriterar dei og ting dei lurar på.
Det kan vere skilt med grove feilstavingar,
avisinnlegg som nyttar for mange klisjear,
underlege eller fancy uttrykk som brukast
feil, eller berre desse små orda som tidvis alle
puttar inn i alle setningar.
Det er først og fremst det skriftlege
språket som får gjennomgå. Pontes seier
teorien hennar er at det munnlege språket
er vanskeligare å kontrollere, og at det av
den grunn er enklare å gå laus på noko som
ein bokstaveleg talt kan peike på.
- Stemninga er nok litt at alt var betre før,
seier ho og ler.
Aha-oppleving
Sjølv kunne ho ha passa inn i sin eigen studie,
om det ikkje hadde vore for at ho gjekk over
i forskarrolla.
- Tidlegare var eg svært kritisk til språk, og
eg kunne irritere meg over dei minste ting
når eg las eller såg på TV. Det var nesten som
om eg var på nippet til å skrive anonyme brev
for å klage på skrivefeil. Etter eit kurs med
professor Karol Janicki, der vi lærte mykje om
Standard English og sosiolingvistikk fekk eg ei
aha-oppleving. Det slo meg kor ofte vi, sjølv
i Noreg der dialektar er allment akseptert,
tenkjer på språk innanfor kategoriane korrekt
og inkorrekt. I USA og England fins det til
dømes kurs for dei som vil slipe ned dialekten
sin, slik at ein ikkje lenger kan høyre kor ein
kjem frå. Språket ditt avgjer i mange tilfelle
kva slags jobb du får, kva slags kontaktar
du kan knytte og den sosiale statusen din i
samfunnet.
11
Leve språket
Pontes meinar at språkklaginga på
internett ikkje nødvendigvis er positiv.
- Eg trur at all språkklaginga
gjer at folk blir meir usikre på eiga
språkkapasitet. Det at klaginga vert
framsett i eit korrekt eller inkorrekt
perspektiv, fører til at folk som les
klagene trur at denne svart-kvit
motsetninga er reell.
Ta til dømes ein språkbrukar som
les ein klage der eit språkfenomen
han eller ho sjølv nyttar i dialekten si
vert kritisert. I ettertid vil kanskje han
eller ho då freiste å rette opp «feilen›»,
til tross for at det ikkje er ein feil, men
snarare ein naturleg del av dialekten.
Ho seier at prosessen med å skrive har vore
lærerik, og at ho over tid har vorte ein meir
tolerant språkbrukar. Kor vegen går vidare
veit ho enno ikkje. Akkurat no ser ho berre
fram imot å verte ferdig.
- Vel, oppgåva mi kjem ikkje akkurat til å
forandre verda. Eg tenkjer likevel at uansett
kor eg endar opp i arbeidslivet, så vil eg håpe
at eg kan bidra til ei meir open haldning til
språket generelt. Språket fyller ein funksjon
i samfunnet, og den funksjonen vil endre seg
over tid og difor også språket sjølv. Det ville
vere trist om vi ikkje skulle la språket få rom
til å brukast slik vi treng det.
- På den andre sida, seier ho lurt, det er
jo for eksempel litt underleg at når ein har
skrivereglar, og når ein først skal lage eit stort
skilt, at ein då ikkje klarer å stave eller stokke
orda riktig. Eg meiner, kvifor?
Sjekk ut:
http://spogg.org
http://www.painintheenglish.com
FESTIVAL
Det grommaste
knipseapparatet fekk
ikkje lov til å følgja
med i år heller.
Det gjorde illt å
skiljast frå venen
din, men du orka
ikkje tanken på å
introdusere han for
festivallivet.
Foto:
Mona Maria Løberg
Ellen Henriette Shurke
Anniken Gjesdahl
Helge Brekke
Borghild Ree Strand
Tanken på all den
gjørma, og på alt det
alkoholhaldige. Og
for ikkje å snakke
om alle dei klåfingra,
glepphendte idiotane
og tjuvraddane ein
kan tenkjast å koma
i prat med på slike
tilstellingar. Angsten
grip deg som ei klam
hand om nakken.
«Festival» er tema
denne gong. Vi syner
inntrykk på trykk, i
mikro og makro, form
og fargesprak.
Nei, denslags må
vener skånast for.
Eingongskameraet
måtte atter trå til!
foto: Borghild Strand
12
SPRÅK
homo loquens
Ei lita krasjinnføring i norsk språkhistorie.
tekst og illustrasjon: Hjørdis Maria Longva
[email protected]
Evna til språk er etter alt å døme det
viktigaste kulturproduktet vi menneskje har
greidd å framskaffe i løpet av dei 130.000 åra
vi har vandra kring på jordskorpa. Språket
grip inn i alt, som eit kjenneteikn for vår art
og føresetnad for menneskeleg samhandling.
Ei alternativ nemning for homo sapiens er då
faktisk homo loquens, som tyder «menneskje
med talespråk».
Gjennom språket ser vi verda. Gjennom
språket kan vi gje uttrykk for kva vi meiner
om henne og om alt det ho inneber; som
til dømes kattar. Ein katt eg likar er ein
«puselusk». Ein katt eg ikkje likar er eit
«kattekrek», ei «fillekatte» eller – dersom det
er ein verkeleg slesk, ekkel pus vi har med å
gjere – ein «utkrøpen, stygg, liten pelsdott».
Språket er ikkje til å kome utanom. Det grip
inn og trengjer seg på deg frå alle kantar.
Språk er for livskvalitet det oksygen er for liv.
Når ein har det tilgjengeleg, tenkjer ein ikkje
over det, når det fell utafor rekkjevidde vert
mangelen desperat og hemmande. Dette er
startstreken. Eit håplaust vidt, men viktig
grunnlag for vidare synsing. La oss gripe
etter halmstråa og «se hva som skjer...»
Språksamfunnet: fruktsalat
Per i dag er det Ny-Guinea som har den
mest imponerande statistikken for språkleg
mangfald. På eit øyrike som er berre ein
tøddel større enn delstaten Texas og hadde
6,4 millionar innbyggjarar ved tusenårsskiftet,
finn vi om lag tusen ulike språk sortert inn i
60 overordna språkgrupper. Somme av desse
språka har mindre til felles enn kinesisk og
engelsk og det språklege mangfaldet speglar
eit nesten like stort etnisk mangfald.
Det finnst om lag 2000 skriftspråk og
mellom 5000-6000 talespråk i verdssamfunnet.
Dersom vi gjer litt grovrekning med desse
tala, finn vi at om lag ein sjettedel av verdas
språk soknar til Ny-Guinea. Ja, det høyrest ut
som eit tvilsomt reknestykke.
13
Med slike kort på bordet kan det vere
naudsynt å spør seg kva eit språk eigentleg
er. Korleis veit vi at noko er eit eige språk og
ikkje berre ei svært særprega dialekt? Noko
fasitsvar på dette spørsmålet har vi ikkje, men
det vi veit ganske sikkert, er at ytre, politiske
tilhøve ofte spelar ei vel så stor rolle i dette
biletet som dei indre, språklege.
La oss kaste ljos over denne problemstillinga
ved hjelp av eit par heimlege døme. Dersom
vi ser det, at folk som bur innan eit geografisk
avgrensa område talar gjensidig forståelege
dialektar, som eit gangbart utgangspunkt
for å skilje eit språk frå eit anna, kan ein til
dømes godt argumentere for at norsk, dansk
og svensk berre er dialektar av skandinavisk,
og ikkje sjølvstandige språk, då vi stort sett
er i stand til å forstå kvarandre. Men grunna
politiske, kulturelle og historiske tilhøve
har vi likevel valt vekk ei slik inndeling, til
fordel for ei som er med på å tydeleggjere
landegrensene. Motsett ser vi at dei tre
Ein demonstrasjon av språklets potensiale: Namnet på denne landsbyen i Wales, er også det lengste ordet på walisisk
varietetane lulesamisk, nordsamisk og
sørsamisk alle vert rekna som dialektar
av samisk, sjølv om dei ikkje er gjensidig
forståelege. I tillegg har vi ytterlegare to større
samiske varietetar, umesamisk og pitesamisk,
som ikkje har sine eigne skriftspråk. Det
at alle desse varietetane har blitt tjora fast
på same båsplassen har nok samanheng
med det, at Noreg dreiv ein ganske ufin
assimilasjonspolitikk overfor samane heilt
fram til byrjinga av 60-talet. Nasjonen skulle
byggjast og det vart knust nokre egg for å
mekke omeletten. Samisk fekk ikkje status
som offisielt språk i Noreg før i 1992. Eg har
ein teori om at det gjer godt for «folkesjela» å
rippe opp i dette i ny og ne. Stundom bør vi
minnast på kor stutte tidsrom vi har med å
gjere. Slikt kan gje oss litt meir innsikt, gjere
oss litt meir audmjuke.
Noreg sine mange tunger
Vi bør kanskje vere takksame for at kongeriket
Noreg ikkje rommar like stor språkleg
variasjon som Ny-Guinea. Når det er sagt, er
det på ingen måte slik at Noreg representerar
eit flatt språkleg landskap, tvert imot, her er
det mykje kjøt på beina. Vi har eitt offisielt
nasjonalspråk – norsk – som har to jamstilte
målformer, nemleg bokmål og nynorsk.
I tillegg har vi eitt offisielt minoritetsspråk,
samisk, som har særskilte rettar og fire andre
tradisjonelle minoritetsspråk: kvensk, romani
(tatarane sitt språk) , romanes (sigøynarane
sitt språk) og norsk teiknespråk. Vi har óg
ei rekkje relativt nyinnflytta minoritetsspråk
og alle dei orda og uttrykka vi adopterar
frå andre språk. Det er særleg to tema som
stadig kjem opp i norsk språkpolitikk, nemleg
nynorsken sine kår i høve til bokmål og kor
vidt den stadig aukande innverknaden frå
engelsk representerar ein trussel for det
norske språksamfunnet. Det andre må vi
diverre la ligge for no, la oss ta det første først
og varme opp med litt språkhistorikk.
Det store spørsmålet
Det har vore stor aktivitet i den språkpolitiske
manesjen her i landet dei siste par hundre åra.
I 1830-åra kom språket på dagsorden som eit
nasjonalt problem. Snøballen tok for alvor til
å rulle då Henrik Wergeland og P. A. Munch
trådde fram som representantar for kvar sine
språkpolitiske linjer i tidsrommet 1832-35 og
det o’store spørsmålet i norsk språkhistorie
vart stillt; korleis skulle ein skape eit nytt
norsk skriftspråk? Fornorske det eksisterande
danske litt om senn, eller skape eit nytt
skriftspråk basert på dei norske dialektane?
Utover på 1840-talet vert Wergeland si
moderate fornorskingslinje teke opp av
kjendisane Asbjørnsen og Moe, og endeleg av
sjølvaste bokmålshøvdingen, Knud Knudsen.
På hi sida finn vi den radikale målrøysingslinja,
med Ivar Aasen som fremste gründer og
14
uutfordra ikon for landsmålet. Som bakteppe
for det språkpolitiske basketaket som no
var i emning, har vi nasjonalromantiske
straumdrag
og
framvoksteren
av
organisasjonssamfunnet, med målrørsla,
fråhaldslag, politiske lag og fagorganisasjonar
i front. Profan litteratur tok opp konkurransen
med bibelen og skriftspråket breidde om
seg. Parallellen her, mellom utviklinga av
demokratiet og utbreiinga av språket er ikkje
til å kome utanom. Utan språk, kan ein ikkje
gjera seg gjeldande der makta kviler. Eller
som Ludwig Wittgenstein so fint har sagt det:
«The limits of my language mean the limits
of my world».
So kom nynorsken si stordomstid.
Noregs Mållag vart skipa i 1906 og i 1907
vart den omdiskuterte ordninga med
hovudmål og sidemål innført i gymnaset
etter hard strid. To tiår seinare, i 1930
kom den neste banebrytande sigeren for
landsmålsforkjemparane, ved mållova, som
fastsette at alle statstilsette som var fødde etter
1905 skulle kunne bruke begge målformene.
Den høgaste skulemålsprosenten som
nokosinne er målt for nynorsk er 34,1 %,
det skjedde i 1944. Ein spådde gode tider for
nynorsk og samnorsk også i tida framover,
men det vart det nok ingenting av.
Ulmande misnøye og samnorsk fallitt
50-talet var prega av ein sterk motstand mot
Som Ludwig
Wittgenstein
so fint har sagt
det: «The limits
of my language
mean the limits
of my world».
både nynorsk og samnorsk. Det hadde byrja å
ulme i grasrøtene på Austlandet alt i 1939, då vi
fekk Oslo-vedtaket, som romma ein del svært
spenstige justeringar av læreboknormalen
for skuleverket. Former som fram til då ikkje
hadde vore å finne i bokmålet si skriftlege
sfære var plutseleg gangbare i lærebøkene til
skuleborna. Somme av dei radikale formene
vart til og med gjort obligatoriske. Misnøya
auka, og utover på byrjinga av 50-talet skulle
dei ulmande grasrøtene blusse opp til å verte
reinaste jonsokbrisingen, med fakkeltog og
bokbål og eitrande harme lesarinnlegg og
alt som elles høyrer med. Styresmaktene
synte stort sett berre arroganse i møte med
Foreldrebevegelsen, som på si side slo fast at
dei hadde blitt møtt «med makt og diktatorisk
intoleranse» og varsla at dei ville gå til sak
mot departementet.
Det vart aldri noko rettssak i 1954.
Departementet gav seg, og gjekk med på at
lærebøker med meir moderate former igjen
kunne takast i bruk. Riksmålsforbundet
opplevde ei sterk auke i medlemsmassen som
ei følgje av foreldreaksjonen mot samnorsk.
Skulemålsprosenten for nynorsk; eit
tilsvarande fråfall, frå 34,1% i 1944 til 25,3% i
1955 og 16,4% i 1977.
«Hvorfor i helvette har vi nynorsk?!!!»
Eg meiner det er råd å trekkje ein parallell
mellom det Foreldrebevegelsen kjempa for på
50-talet og det målrørsla kjempa for og enno
kjempar for i dag, med riksmålsforbundet som
motstykke og bokmålet i dominant posisjon.
Det er ein kamp for oksygen, for retten til å
kunne nytte det språket ein kjenner seg mest
heime i, utan å bli sett på som ei ulempe
for det elles knirkefrie språksamfunnet. For
å illustrere, kan eg legge inn eit lite sitat frå
ein tekst av forfattaren og riksmålsmannen
Arne Berggren, som eg slumpa over her om
dagen:«…jeg er fremdeles forbanna på alle
som forsøkte å utradere min dialekt. Jeg går
jevnlige runder med korrekturleserne på
forlaget fordi jeg insisterer på at ’sne’ og ’snø’
er to forskjellige fenomener.»
Kampen er den same, berre med andre
ord. Ein nynorskbrukar ville kanskje ha
kjempa for ordet «sno» som nemning for
eit eige fenomen. Det handlar ikkje om kva
for ei av målformene som skal vinne, men
om dei demokratiske rettane den einskilde
har. Dei to målformene våre er ikkje som
eld og vatn, men som nære slektningar, og
naudsynte reiskapar i den same verktykassa.
Å lære det eine er ikkje eit hinder for å lære
det andre, slik ein stundom kan få inntrykk
av i det offentlege ordskiftet. Det må førast
ein politikk som hindrar at mindretal må gje
slepp på sine hevdvunne rettar fordi andre
mindretal skal få sine rettar oppfylt.
Når det er sagt, må ein sjølvsagt kunne
diskutere korleis og i kva grad rettane
15
til dei ulike språkbrukarane kan takast i
vare. Når bokmålselevar er frustrerte fordi
sidemålsordninga øydelegg for vitnemåla
deira er det arrogant å ikkje ta denne
frustrasjonen på alvor. Det er mogleg å seie
seg samd i at sidemålsordninga har svake
punkt sjølv om ein ikkje trur den rette
løysinga er å kvitte seg med ho. Likeins er det
arrogant å hevde at grunnen til at skandinavar
ikkje forstår kvarandre like godt no som før,
er at nynorsken stjel til seg for mykje plass i
skuleverket. Ein må vakta seg vel for dei enkle
svara. Desse er nesten alltid luftspeglingar.
Sluttord om språkleg likeverd
Ein kan ikkje måle kvaliteten eller verdien
av språk utifrå kor populære eller eksklusive
dei er. Bokmålet er like fint og ekte og
klangfullt som nynorsk, og omvendt. Det
same gjeld riksmål, kvensk, samisk, urdu og
engelsk og alle andre språk og dialektar. Alle
språk har eit eige spekter av ord og nyansar,
underliggjande syntaktiske mønster, ein
klang og ein historisk bakgrunn som gjer det
unikt og verneverdig. Ta vare på orda dine,
krev ditt oksygen og marker din motstand
mot ei språkleg einsretting av samfunnet!
Eksterne illustrasjonar er henta frå "The Art of
Looking Sideways"
UTVEKSLING
Erasmus på loffen
Me stoppar i Noreg og Tyskland.
tekst og foto: Charlotte Hånes
[email protected]
Tyske Helena Lohneis er i Bergen dette
semesteret som Erasmusstudent, kjem frå
Heidelberg og har budd der stort sett heile
livet. Ho er i Noreg for fyrste gong. Korleis
opplever ho det? Samtala byrjar over ein kopp
te, trygt under tak for regnet. Me snakkar om
Noreg, Tyskland, nordmenn og tyskarar.
tysk målestokk, men Heidelberg med ca 144
000 innbyggjarar er faktisk på storleik med
Trondheim.
Noreg sett utafrå
- Kva slags inntrykk har du fått av Noreg og
nordmenn til no?
- Eg synast at nordmenn er veldig høflege
og hyggelege, seier Helena, og legg raskt til:
- Iallfall dei eg har møtt. Det er litt vanskelig
å kome i kontakt med nordmenn eigentleg,
når ein er utvekslingsstudent. Eg bur på
Fantoft Studentheim og der er det stort sett
utvekslingsstudentar som bur. På studiet mitt
er det også nesten berre utvekslingsstudentar,
så dei eg har møtt, er stort sett andre
internasjonale studentar, men det er då bra
det også, smiler ho.
I klasseromet
Helena fortel om forholdet mellom førelesar
og student:
- Det verkar som om dei fleste førelesarar
er opptekne av å skape ei god atmosfære i
undervisninga. Ingen vert på nokon måte
irettesett og tonen mellom førelesar og
student er heilt annleis enn det eg er
van med, fortel ho.
- Det er ganske viktig å bruke høfleg
form, når ein snakkar med ein professor
i Tyskland. Elles vert ein oppfatta
som uhøfleg og frekk. Det er heilt
annleis her, her brukar ein fornamn på
læraren, og det er veldig uvant for meg,
eg føler meg veldig uhøflig når eg gjer det. Eg
synast likevel det er litt godt å ha ei avslappa
stemning i undervisninga, det blir lettare å
lære slik, seier Helena og samlar tankar om
skilnadar mellom tyskarar og nordmenn.
- Eg synast ikkje det er så store skilnadar
mellom oss, me er ganske like på mange
måtar meiner ho. Nokre småting er det som
sagt, men stort sett verkar me like.
Den nære naturen
Nordmenn og tyskarar har kanskje mykje til
felles både i mentalitet og veremåte, men når
det kjem til natur minkar likskapane. Helena
synast Noreg er eit veldig spanande land å
vère i. Spesielt sidan ho studerar geografi er
ho oppteken av naturen og landskap.
Magisk mellomalderby
Målet for utvekslingsopphaldet mitt var
Heidelberg. Mystisk, romantisk og idyllisk
ville nok mange ha sagt, viss dei vart bedd
om å skildre byen i ord. I den gamle bydelen
i Heidelberg, die Altstadt, herskar ei historisk
atmosfære som set sitt særpreg på byen.
Overalt ser ein fasadar og bygningar restaurert
i sin opphavelege stil. Sidan Heidelberg blei
spart for bombing under andre verdskrig
var grunnlaget godt for å verne dei gamle
bygningane i den brusteinsbelagde byen.
Sjel og sjarm slår i mot ein når ein spaserar
nedover Hauptstraβe, gata som fører ein
inn i kjerna av gamlebyen. Det majestetiske
mellomalderslottet som tronar over byen,
kyrkjene spreidd rundt i sentrum spedd med
eit utal små rarietetsbutikkar overalt og den
gamle aulaen på Universitätsplatz skapar ei
spesiell stemning som det er umogleg å ikkje
la seg påverke av.
Alt-Heidelberg, du feine…
Mange kongar og hertugar har levd her
og sett sine spor. Det har også fleire kjente
tyske forfattarar gjort. Heidelberg gjorde
tydelegvis eit djupt inntrykk, sidan
mange har hylla byen i diktinga si.
Johann Wolfgang von Goethe, den
tyske forfattaren dei fleste kjenner
namnet på, budde periodevis her i si
tid og skreiv dermed Heidelberg inn
i historia.
Ein annan som fanga Heidelberg i
ord og sette dei på papiret var Joseph Victor
von Scheffel. I diktet hans Alt-Heidelberg, du
feine skildrar han byen som ærverdig og
tradisjonsrik. Andre kjenner kanskje att frasa:
«Ich hab`mein Herz in Heidelberg verloren»
som framkallar eit svakt minne frå tyskbøkene
på skulen. Det bankar nok også mange
studenthjarter der ute som opp gjennom tida
har vorte sjarmert av byen. Kvart år trekkjer
Heidelberg til seg utvekslingsstudentar frå
heile verda som bidreg til å lage nye spor
i byen, samtidig som dei tek med seg sitt
Heidelberg heim, når dei vender tilbake.
Eg føler meg uhøfleg når eg
brukar fornamn på lærarane.
- Helena Lohneis, tysk utvekslingsstudent
- Noreg er verkeleg eit flott land. Overalt
kvar ein snur seg har ein naturen i umiddelbar
nærleik. Ein treng ikkje køyre langt for å kome
til naturen og få ei fin landskapsoppleving,
ein treng berre opne døra og gå ut, det er då
kjempeflott, smiler ho. I Tyskland er naturen
annleis, iallfall i min del av landet. Landskapet
der er flatt og meir prega av småbyar. Det er
ikkje alltid like spanande, synast eg.
- Kva med regn?
- Ja, det regnar nok ein del meir her enn
eg er van med, ler ho, men det går greit, ein
omstiller seg til omgjevnadane, seier ho, og
ser på regnet, som silar nedover vindauget.
Teen er kald. Det er på tide å loffe vidare.
Reisa går til Tyskland
Ein syklist rasar forbi på fortauet. Lyden av
gummi mot asfalt ligg djupt lagra i minnet
om Heidelberg, ein liten by i Sør-Tyskland
som husar 17 000 tyske studentar, blant dei
ein del Erasmusstudentar. Liten er den i
17
Kjelder:
http://de.wikipedia.org/wiki/Heidelberg
HISTORIE
tekst: Henrik Bjørge Pedersen
[email protected]
Bildet «Den siste jøden i Vinitsa», tatt i
byen Vinitsa, Ukraina i 1942.
innsats til døden
De tyske einzatsgruppene spredte terror i
Øst-Europa under andre verdenskrig.
Tidlig om morgenen den 29. september
1941, Kiev, Ukraina. Ved den store ravinen
Babi Yar gjorde en gruppe søvnige men
nervøse, bevæpnede menn seg klar. «Ingen
opphopning noe sted, la dette gå raskt og
effektivt!». Røyken sto ut av munnen på
offiseren. Det var kaldt. Langs veien ble
lignende ordrer skreket ut til andre grupper
bevæpnede menn. En motorsykkel svingte
av veien og stoppet ved siden av de nervøse
mennene, en offiser reiste seg i sidevognen,
satte fra seg en liten kasse med vodkaflasker
på bakken og brølte ut: «fem minutter!», før
han satte seg ned og motorsykkelen forsvant
tilbake dit den kom fra.
Vodkaflaskene ble sendt fra mann til mann.
Motet steg. En svak summing i det fjerne
steg til å bli den umiskjennelige lyden av en
stor folkemengde. Mennene sjekket våpnene
sine. Og der, ut av grålysningen kom de, en
nærmest endeløs rekke av kvinner, barn og
menn. Jøder fra Kiev som var blitt beordret til
å forberede seg på å bli «omplassert». Offiseren
i motorsykkelen var tilbake og brølte ut en
18
ordre. En ukrainsk politimann oversatte: «Del
dere inn i grupper på ti, la alle klær, verdisaker
og annen bagasje ligge igjen her». Den første
gruppen på ti nakne og redde mennesker ble
ført ned mot ravinen. Det ble stille i den store
folkemengden som ble stående igjen. Kun
nervøs mumling og spredt barnegråt kunne
høres. Og så runget skuddene. Da skytingen tok
slutt dagen etter var ravinen fylt av over 30 000
døde mennesker. Drapene ved Babi Yar 29. og
30. september 1941 er regnet som den største
enkeltstående massakren under Holocaust.
Velutdannede drapsmenn
Einzatsgruppene ble opprettet i 1938 av den
beryktede SS-offiseren Reinhard Heydrich,
på ordre fra SS-sjefen Heinrich Himmler.
De ble benyttet for første gang da Tyskland
okkuperte Sudetenland, det området av
Tsjekkoslovakia som grenset til Tyskland,
høsten samme år.
Deres oppgave var å sikre offentlige
bygninger, viktige dokumenter og annen
politisk og strategisk informasjon.
Denne jobben ble gjentatt da Tyskland
okkuperte resten av den tsjekkiske delen
av Tsjekkoslovakia våren 1939. Gruppene,
som var bevæpnet, sto under kommandoen
til SS og kunne dermed arbeide uavhengig
av hæren. Einzatsgruppene hadde allikevel
hatt et relativt begrenset mandat og klart
avgrensede oppgaver. Dette skulle imidlertid
endre seg etter at Tyskland invaderte Polen
høsten 1939.
Heydrich ga nå gruppene frie tøyler til
å drepe alle som ble ansett for å utgjøre en
fare for okkupasjonsmakten. Dette gikk
i første omgang hardt ut over den polske
intelligensiaen. En rekke ledende polske
akademikere ble henrettet og mange flere
sendt til konsentrasjonsleire. Dette inngikk i
nazistenes mål om å omforme Polen genetisk.
Tanken var at ved å utslette det man anså som
den intelligente delen av befolkningen ville
neste generasjon polakker være uintelligente
og dermed bli den ariske rase underlegen. I
tillegg til dette var gruppene også delaktige
i tvangsflytting av jøder til gettoer i de store
byene i Polen. Gruppene fikk raskt rykte på
seg for å være brutale og morderiske.
Men det var først etter invasjonen av
Sovjetunionen i 1941 at einzatsgruppene
for alvor skulle skrive seg inn i barbariets
historiebøker. Man hadde nå dannet fire
forskjellige Einzatsgrupper: A, B, C og D
hadde alle fått ansvaret for hvert sitt område
av det veldige området nazistene planla å
okkupere. Størrelsen på gruppene varierte
mellom omtrent 500 og 1000 og ble ledet av
høytstående SS-folk, ofte med høy utdanning.
Et fremtredende eksempel var lederen for
Einzatsgruppe C, Otto Rasch, med sine to
doktorgrader i jus og politikk. Også flere
av de underordnede lederne i gruppene
var velutdannet, blant annet innen jus,
økonomi, medisin og teologi. Mannskapene,
som utelukkende vervet seg frivillig, ble
også hentet fra betrodde deler av det tyske
samfunnet, i all hovedsak fra Waffen-SS,
Gestapo og fra det regulære politiet.
Planen for gruppenes jobb i Sovjetunionen
var helt klar fra begynnelsen av. I en strengt
hemmelig instruks, med tittel «Henrettelser»
ga Reinhard Heydrich en direkte ordre
til gruppene: Alle ledende kommunister,
alle partifunksjonærer, alle jøder i
kommunistpartiet eller statens tjeneste
samt alle som bedrev motstandsarbeid
skulle skytes. Med dette som utgangspunkt
gjorde einzatsgruppene seg klare til å delta i
invasjonen av Sovjetunionen.
Gruppenes drapsmetoder
Gruppene utarbeidet arbeidsmetoder alt
etter hvor drapene skulle gjennomføres.
På landsbygden ble jobben gjennomført
ved at ofrene ble henrettet i nærheten av
der de selv bodde, gjerne i en skog eller en
bygning. Ofrene ble etter at de var blitt drept
plassert i massegraver, graver de svært ofte ble
satt til å grave selv før de ble skutt. Man har
rimelig god oversikt over einzatsgruppenes
herjinger fordi gruppene dokumenterte sitt
arbeid meget detaljert. Laurence Rees trekker
i boken Nazistene frem en hendelse fra den
litauiske landsbyen Butrimonys. I registeret
til Einzatsgruppe A står det om hendelsen i
Butrimonys: «sept. 9. 41. Burimonys 67 jøder,
370 jødinner, 303 jødebarn, 740 totalt».
I de store byene og tettere bebygde strøk
hvor det bodde større mengder jøder var
det vanlig å beordre en gruppe på omtrent
10 lokale jøder til å nedsette en komité
som hadde til ansvar å innkalle den jødiske
befolkningen i området til det som ble
kalt «omplassering». Når jødene til avtalt
tidspunkt møtte opp, ble de eskortert til en
allerede forberedt massegrav og skutt.
Massakren ved Babi Yar er et godt
eksempel. Også denne typen aktivitet er
veldokumentert i einzatsgruppenes arkiver.
Einzatsgruppe C konkluderer med at det 29.
og 30. september 1941 ble henrettet 33 771
mennesker. En tredje metode gruppene
benyttet var å trene opp befolkningen i
19
Reinhard Heydrich, nestkommanderende i SS og
mannen som opprettet Einsatzgruppene.
Einsatzgruppene
• Spesialenheter, som under
Russlandsfelttoget i 2. verdenskrig,
hadde ansvar for å drepe «rasemessig
mindreverdige» mennesker, som jøder og
sigøynere, i de erobrede østområdene i
blant annet dagens Polen og Russland.
• Ledelsen besto av folk fra Gestapo,
det tyske kriminalpolitiet og
sikkerhetstjenesten.
• Det var fire Einsatzgrupper, A, B, C og D,
med hvert sitt tildelte område.
• Einsatzgruppene drepte rundt 2 millioner
mennesker under 2. verdenskrig.
de okkuperte områdene til å ta seg av
drepingen. Spesielt fremtredende var dette i
de baltiske landene, som var ansvarsområdet
til einzatsgruppe A, hvor både politifolk,
militære og sivile deltok i pogromene.
Ved Butrimonys deltok det litauiske
politifolk, men kanskje enda mer
sjokkerende er de såkalte «garasjedrapene
i Kaunas», den nest største byen i Litauen. I
et garasjekompleks i byen ble en rekke jøder
slått i hjel av straffanger som tyskerne hadde
sluppet ut av fengselet. Drapene foregikk med
både tyskere og en stor gruppe litauiske sivile
som tilskuere. Hendelsen ble dokumentert
av en tysk fotograf som i tillegg kom med
følgende skildring av hendelsen: «Etter at hele
gruppen var slått i hjel la den unge mannen
kubeinet fra seg, hentet et trekkspill og stilte
seg oppå haugen med lik og spilte hele den
litauiske nasjonalsangen». Til sammen ble
8000 jøder drept av litauere i Kaunas.
Veldokumentert vold
Det var i denne perioden at mord for alvor
ble gjort til
en
vitenskap
for nazistene.
Rapporter fra
aksjoner utført av
einzatsgruppene
ble i stor grad utformet på en nøktern
og akademisk måte. Den såkalte Jägerrapporten, datert 1. desember 1941, er den
mest detaljerte av de rapportene som ennå
er bevart.
Karl Jäger var kommandant for
Einzatskommando 3, en del av Einzatsgruppe
A. I følge Jäger hadde hans kommandogruppe
tatt livet av til sammen 137 346 jøder siden
ankomsten til Litauen i juli 1941. Rapporten
konkluderer med at Einzatskommando 3
hadde løst det jødiske problemet i Litauen
ved at alle jødene, bortsett fra en liten gruppe
med jobber som var viktig for den tyske
krigsinnsatsen, var blitt drept.
Rapporten er meget detaljert og gjør det
for eksempel mulig å se hvor mange barn og
mentalt syke som ble drept. Det totale antallet
drepte er i arkivene til Einzatsgrupe A satt til
249 421 jøder mellom juni 1941 og utgangen
av 1942. Tallene til Gruppe B satt til 126 195,
men er i realiteten trolig høyere. Gruppe C og
D rapporterte at de til sammen hadde drept
over 360 000 mennesker i perioden mellom
september og desember 1942. Alt i alt regner
man med at over 1,3 millioner jøder ble skutt
og drept av tyskerne og deres allierte under
2. verdenskrig. Legger man til antallet drepte
sigøynere, kommunister, partisaner og andre
grupper som ble forfulgt av nazistene er
antallet over 2 millioner.
Psykisk påkjenning
I rapportene til einzatsgruppene kommer det
frem at gruppene stadig støtte på problemer,
og ofte var det den psykiske belastningen på
har blitt sluppet ut av fengsel mot å verve seg
til tjeneste i gruppene. Andre igjen mener
at frykten for represalier mot seg selv og
sin familie dersom man nektet å delta var
utslagsgivende. Spørsmålet er omfattende
og utvilsomt for komplekst til å besvares
her. Men det kan likevel være interessant
å se på hvordan enkelte medlemmer av
einzatsgruppene så på seg selv og sin rolle i
nazistenes korstog mot jødene.
Felix Landau var en østerriksk
møbelsnekker som vervet seg til tjeneste i
einzatsgruppene i 1941. Laurence Rees har
tatt for seg dagboknotatene hans fra denne
perioden. Notatene avslører en skremmende
mangel på respekt for menneskeverd. Innimellom beskrivelser av dagligdagse
hendelser og lengsel etter familie og kjæreste
beskriver han drap og terror mot forsvarsløse
mennesker. Etter å ha beskrevet en henrettelse
av 23 mennesker, konkluderer Landau: «Det
er merkelig, men jeg føler ingenting inni
meg. Ingen medlidenhet, ingenting. Det er
slik det er. Greit nok for meg.»
R i c h a rd
Rhodes referer til
SS-offiseren Karl
Kretschmers brev
hjem til kone
og barn. Karl
Kretschmer var tilknyttet Sonderkomando
4a, en del av Einzatsgruppe C, den samme
avdelingen som hadde hatt ansvar for
massakren ved Babi Yar. Kretschmer
innrømmer i brevene at han ikke synes det er
oppløftende å være vitne til den omfattende
drepingen, men han rettferdiggjør den ved
å hevde at det er det tyske folkets eksistens
som står på spill. En eksistens som, i følge
Kretschmer, ikke er forenlig med det jødiske
folkets eksistens.
Han beskriver en utstrakt plyndring av mat
og andre livsviktige varer fra både jøder og
russere, men han beklager at han ikke kunne
sende konen sin et persisk teppe fordi «alle de
jødiske teppehandlerne er døde». Noe av det
mest sjokkerende i Kretschmers brev er det
han skriver til sine barn. Han unnlater ikke
å nevne verken drap eller mishandling for
dem, men forklarer dem hvorfor han mener
at handlingene hans er riktige: «Dere kan
stole på faren deres. Han tenker på dere hele
tiden og han skyter ikke uhemmet».
Når jødene til avtalt tidspunkt møtte opp, ble de
eskortert til en allerede forberedt massegrav og skutt.
mannskapene som sto for skytingen som ble
trukket frem. Richard Rhodes peker i boken
Masters of Death: The SS-Einzatsgruppen
and the Invention of the Holocaust på at flere
offiserer i einzatsgruppene ga beskjed til
sine overordnede i Berlin om at metodene
til gruppene slet på psyken til mannskapene.
Enkelte trakk seg også fra stillingene sine. Men
det er verdt å merke seg at det var nazistenes
egne lidelser, og ikke ofrenes pinsler, som var
grunnlaget for de advarende rapportene.
Disse detaljerte advarslene er gode
vitnemål om einzatsgruppenes grusomheter.
Det ble også etter hvert klart at nazistenes
mål om å utslette jødene ikke ville la seg
gjøre ved å skyte dem, slik at man ble nødt
til å finne andre løsninger. Fra og med 1943
hadde de store dødsleirene i stor grad overtatt
einzatsgruppenes oppgaver. Resten av krigen
ble gruppene brukt som sikkerhetsstyrker
bak fronten og til jakt på partisaner og andre
motstandsfolk.
Hvorfor?
Hva får en person til å begå drap på uskyldige
sivile? På kvinner, barn og gamle. På
forsvarsløse mennesker som ikke har gjort
noe annet enn å tilhøre et annet folkeslag.
Det blir hevdet at gjerningsmennene har
vært sinnsyke, at de har vært kriminelle som
20
Den ariske rasens fremste
Både Landau og Kretschmers brev og
notater er utvilsomt sjokkerende, men de
er på ingen måte unike for medlemmer av
einzatsgruppene. Ei heller gir de inntrykk
av å være skrevet av sinnsyke mennesker
et lite prioritert tema, selv om dette har
endret seg noe de siste årene. Men til tross
for dagens relativt begrensede bevissthet
om einzatsgruppene var de en av nazistenes
absolutte spydspisser i kampen mot det
man anså som mindreverdige mennesker.
Bestialiteten og drapsratene einzatsgruppene
fremviste står heller ikke tilbake for mange
av de kjente og beryktede dødssentrene som
Auschwitz har blitt hovedeksponenten for.
I september 1947 startet rettssaken
mot 24 tidligere ledende medlemmer av
einzatsgruppene. Blant dem Otto Ohlendorf,
leder for Einzatsgruppe D og Paul Blobel,
som hadde hatt ansvaret for massakren ved
Babi Yar. Rettsaken foregikk i Nürnberg og
var en av tolv saker som fulgte i kjølvannet
av rettsaken mot det nazistiske lederskapet,
bedre kjent som Nürnbergprosessen. Rettens
kjennelse var i utgangspunktet meget
streng. 14 av de tiltalte ble dømt til døden,
to ble idømt livsvarig fengsel, seks stykker
ble idømt fengselsstraff. I løpet av de neste
årene skulle dog straffene for mange av de
tiltalte bli kraftig redusert. Ti dødsdommer
ble omgjort til livsvarig fengsel og flere
av fengselsstraffene ble satt ned. De fire
dødsdommene, deriblant Ohlendorf og
Blobel, ble fullbyrdet i 1951 men i løpet av
1950-tallet gikk einzatsgruppenes herjinger i
glemmeboken for mange. I 1958 var alle de
dømte, også dem som ble idømt livstidsstraff,
frie menn. De ble vist en nåde de ikke var
villig til å vise selv.
Polske jøder henrettet av en Einsatzgruppe.
Kilder:
Rhodes, Richard. Masters of Death: The
SS-Einzatsgruppen and the Invention of the
Holocaust.
Rees, Laurence. Nazistene
www.jewishvirtuallibrary.org The Jäger
repport
Minnesmerke i Litauen over jødene som ble drept av Einsatzgruppene.
eller av personer som ikke evner å vise
kjærlighet og empati. Det er heller ikke slik
at medlemmene av gruppene var personer
som hadde kriminell bakgrunn eller som på
noen måte var sett på som sosiale avvikere
i Tyskland.
Som nevnt var deltakelse i einzatsgruppene
frivillig og rekrutteringen foregikk
hovedsakelig fra Waffen-SS, Gestapo og
det regulære politiet. Waffen-SS var, i hvert
fall i krigens tre-fire første år, utelukkende
bygget opp av det som var sett på som
eliten av Tyskland og den germanske rasens
stridsdyktige. Det er lite sannsynlig at
personer som ble ansett som sosiale avvikere
ville bli betraktet som rasemessig verdig til
å tjenestegjøre i Waffen-SS. Ei heller er det
sannsynlig at kriminelle og andre sosiopater
ville blitt ansatt i Gestapo eller det vanlige
politiet. Uansett hva årsakene og motivene
til Kretschmer, Landau og alle de andre som
tjenestegjorde i einzatsgruppenes handlinger
var, virker det uansett tydelig at de mente at
de gjorde en riktig og viktig jobb.
I skyggen av Auschwitz
I historien om Holocaust har einzatsgruppene
havnet i skyggen. Som oftest er det
beretningene om Auschwitz, Treblinka og
de andre store dødsleirene som er det folk
flest tenker på når de hører om fenomenet.
Også blant historikerne er einzatsgruppene
21
NOVELLE
twisted love
tekst: Vilde Sørbø Nenseth
[email protected]
illustrasjon: Mona Maria Løberg
Even var en mann som likte å ha god tid. Han gikk aldri; han
spaserte, i en langsom rytme, mens han tok seg tid til å betrakte
omgivelsene rundt. For øyeblikket bestående av skjermkledde
vegger rundt skrikende storfamilier, stive businessmenn og slitne
japanere, alt i en avgangshall på Oslo Lufthavn Gardermoen.
«Please, do not at any time, leave luggage unattended,» messet
damen i høyttaleren. Even lurte et øyeblikk på om damen i
høyttaleren var pen, idet han grep rundt Adidasbagen og hev
stroppen over skulderen. Han var en bagmann. Koffert var for stivt,
små herrekofferter gav et altfor formelt og velfrisert inntrykk. Nei,
Even var en bagens mann. Her kommer en kar lett slentrende, med en
velbrukt bag på siden, som ikke tar seg selv altfor høytidlig, likte han å tenke
at andre tenkte, der han stabbet lystig forbi. Og hva Adidasmerket
angår: ja, jeg er en litt sporty fyr som ikke rynker på nesen av en utfordring,
var signalet Even mente bagen utstrålte. Et signal han var godt
fornøyd med, og særlig da også at penskjorten over en spinkel
brystkasse brøt litt med dette sporty imaget. Slik virket han ikke
som en fanatiker kun opptatt av tennisballer og ergometersykler,
men også som en intellektuelt anlagt fyr, som man ikke skulle se
bort i fra kunne lese samtlige bind av Proust i løpet av en sommer.
En søt dame med stram hestehale og perleøredobber sjekket
smilende inn bagen hans, og ingen av dem prøvde å legge skjul på
den elektrisk ladde stemningen dem imellom da hun geleidet han
bort mot sikkerhetskontrollen. Ja, disse flyvertinnene, tenkte Even
og stilte seg opp bak et høylytt amerikansk ektepar bærende på
22
førti kilo overvekt i mageregionen. Herren i følget måtte gjennom
metalldetektoren oppsiktsvekkende mange ganger før han sluttet
å pipe, da etter å ha fjernet noen gullarmbånd, et par slagstøvler,
ringen i øret og en neve kronestykker fra venstre brystlomme. Even
lo høyt innvendig, men viste bare antydninger til smil utvendig, og
da det ble hans tur gled han rolig gjennom en stum maskin, uten å
være til hinder verken for seg selv eller sine medmennesker. Even,
tenkte han, en smilende, høflig og lett omgjenglig kar, fisker opp
passet sitt og rekker det til kontrolløren, før han spaserer stillferdig
inn i tax-free-butikken.
Stående mellom høye hyller og ubestemmelige dufter lurte han
på hvilken parfyme hun ville like best. På bildet hadde hun smilt
til ham. En frisk, ungdommelig og sommerlig lukt ville passe
hennes yndige perlerekke, og gjøre sånn at hennes smil ville holde
seg, selv i Nordens frosne halvår. Samtidig var det en alvorstung
pike som stirret opp mot han. Selv om passbildet var aldri så lite,
kunne det umulig skjule all smerten hennes unge liv allerede hadde
vært utsatt for. Hadde hun hatt øyelokk ville de hvilt tungt over
beksvarte pupiller, tenkte Even, og overrasket seg selv med så dype
tanker. Han måtte gå for en tyngre duft, en mer kvinnelig, han ville
løfte hennes kvinnelighet opp på en pidestall, ære hennes feminitet.
En velkomstgest før hun ble innkvartert i det norske samfunn.
Tusenvis av dufter sirklet i luften og kappet om hans
oppmerksomhet. Valget ble umulig. Han valgte den trygge utveien,
røsket med seg en pose Twist, og la tropiske blomsterenger, vakre
butikkmedarbeidere, hylende unger og søte likører bak seg.
Tid hadde han fremdeles nok av og det falt ham naturlig å
bruke denne til å vandre langsomt opp og ned korridorene. Han
gled over det blankpolerte gulvet i sine egne tanker, han blandet
seg med menneskene og deres liv som var på vei hjem eller vekk.
Som en trekkfugl over himmelen skuet han ned på verden der den
passerte, uten hans avbrytende deltagelse. Hvordan følte han seg?
Bra. Uansett hvor tilfreds han var med denne rolige, anonyme
tilværelsen, var han nå klar til å møte henne, klar til å bli en del av
en husstand hvor Statistisk sentralbyrå kunne ringe og lure på hvor
mange ganger han og fruen hadde sex i løpet av en gjennomsnittlig
måned. Han var klar, og som om venninnen i høyttaleren hadde
lest hans tanker: «Flight 78922 to Manila is now ready for boarding
at gate 32.»
Flykapteinen sa at det kunne bli noe turbulens i løpet av turen.
Even lo godt. Flyturen gikk over all forventning, og ikke lenge etter
kunne han endelig møte henne; reisens utgangspunkt og mål.
Hun var lav. Hun stod foran ham og smilte. Hun så redd ut. Even
ville strekke ut hånden og stryke henne kjærlig over det kullsvarte
håret. Han ville hviske trøstende ord inn i de ørsmå ørene hennes
og betrygge henne, gripe redselen og gjøre det skjeve smilet ekte.
Det som stoppet han var moren. Hun stod bak henne og betraktet
ham med et granskende blikk. Han følte seg ukomfortabel i hennes
nærvær. Hun var en stor dame, han så overhodet ikke slektskapet
til datteren. Moren var faktisk en usedvanlig lite attraktiv kvinne.
Datteren derimot, var nydelig. Hun var kanskje ikke definisjonen
på klassisk skjønnhet, hun var mer som en uslipt perle.
Even var på ingen måte homofil, snarere tvert imot, men nettopp
derfor, fordi han var så sikker på sin egen maskulinitet, hadde han
ingen problemer med å innrømme at han visste et og annet om
kosmetikk. Med de rette penselstrøkene vil skissen tegnet med
en ustø hånd forvandles til et blendende vakkert maleri, den lille
jenta ville bli til en kvinne. Stakkars liten, du har ikke opplevd mye
kjærlighet i livet ditt, men det skal bli annerledes nå, prøvde Even å
signalisere med øynene, men møtte bare et tomt blikk, med feste et
sted langt bak Even. Han ville si noe, men ble usikker på sine egne
evner. Hva sier man i en slik situasjon? Sant og si var han ikke vant
til slike møter. Han rakte dem twistposen. Datteren tok imot, neiet
slik det kanskje var vanlig i Asia, og smilte igjen.
Even var fornøyd, to personer var klare til å ta fatt på et liv
sammen, to personer møttes for første gang i et lite hus i utkanten
av en eksotisk, pulserende hovedstad, to personer så på hverandre,
vekslet ett eneste blikk, delte en Twist, og begge visste de at dette
var kjærlighet.
slutt
23
LITTERATUR
tekst: Anders Ekelund
[email protected]
galskap og genialitet
Den engelske dikteren William Blake snudde sine litterære forgjengeres verdensbilde på
hodet og laget likegodt sitt eget mytologiske univers.
I opplysningstidens England sto vitenskap
og sannhet i fokus. Man fikk en stadig økt
tro på at naturvitenskapene kunne forbedre
mennesket og samfunnet. Kopernikus
fremsatte sin teori om det heliosentriske
verdensbildet, Giordano Bruno beviste at
vårt solsystem ikke var det eneste, men kun
ett av mange, og Johannes Kepler bekreftet
påstanden om at himmelen var styrt av
naturkrefter og derfor kunne måles og
beregnes med egnede instrumenter.
Denne vitenskapelige bølgen over Europa
var ikke like populær hos alle. William
Blake, en dikter som allerede i svært ung
alder følte en dragning mot det åndelige,
det mytologiske og det overjordiske, anså
disse strømningene for å være destruktive
for mennesket. I sentrum for William
Blakes dikteriske univers står muligheten for
befrielse fra politisk og sosial undertrykkelse.
Hos Blake vinner individets og fantasiens
tanke over den allmenne fornuft.
Barndom og visjoner
William Blake ble født i London i 1757.
Allerede i svært ung alder viste han et
utpreget kunstnerisk talent, og foreldrene
oppfordret William til å fortsette med sin
kreative utfoldelse. Da han var ti år gammel
ble han sendt på tegneskole, hvor han
lærte å tegne etter gipsstøpninger av gamle
skulpturer. Etter hvert utdannet han seg
26
som kobberstikker og utførte oppdrag for
både forleggere og privatpersoner. Senere
brukte han mer og mer tid på diktskriving,
og disse fremstilte han ved å male skrift og
illustrasjoner på kobberplater, som deretter
ble etset, trykket og håndkolorert. Det hele
var Blakes egen oppfinnelse.
Som ung gutt hadde Blake flere
bemerkelsesverdige opplevelser. I en alder
av fem år mente han å ha sett Guds ansikt i
vinduet, og ni år gammel kom han løpende
hjem og påsto å ha sett et stort tre fullt av
skinnende engler. Faren, forretningsmannen
James Blake, likte ikke sin sønns oppførsel
og truet med pryl. Her hadde den unge
Blake sett både Gud og engler, han hadde
hatt overjordiske sanselige opplevelser, men
han møtte bare motstand hos faren. Det kan
virke som om dette gikk hardt inn på ham,
og at episoden ble et varig traume: I flere
av hans dikt er farsskikkelsen fremstilt som
en blind mann som klipper vingene av en
liten gutt. Også andre fremstillinger tyder
på et traumatisk forhold til foreldrene og
oppveksten:
Father, father, where are you going,
O do not walk so fast.
Speak father, speak to your little boy,
or else I shall be lost.
(Fra diktet «The Little Boy Lost», i samlingen
Songs of Innocence)
When my mother died I was very young,
and my father sold me while yet my tongue
could scarcely cry weep weep weep weep.
So your chimneys I sweep & in soot I sleep.
(Fra diktet «The Chimney Sweeper», i
samlingen Songs of Innocence)
Om himmelen og helvete
Blakes kanskje største litterære verk er diktet
The Marriage of Heaven and Hell,
som kom ut i 1793. I sin tidlige
diktning hadde han fulgt sine
forbilder John Bunyan og John
Milton, og hentet inspirasjon
fra deres verdensbilde og
dikterstil. Nå var det imidlertid på tide å
vise muskler på egenhånd: I The Marriage
of Heaven and Hell lager William Blake sin
helt egen mytologi. Her blir vi presentert
for urmennesket Albion, drømmenes rike
Beluah, det øverste åndelige stadium,
Eden, og Entuthon Benython – et mørkt
og dystert skogsområde som symboliserer
menneskets dødelige legeme. Vi blir tatt med
til underverdenen Ulro, «Satans sete», og vi
møter Eno, urmorderen, som er diktningens
opphav. Jerusalem representerer frihet,
inspirasjon og guddommelig visjon, mens
Jesus er den guddommelige menneskehet,
det ypperste av hva mennesket kan bli
– the Human Form Divine. Det er først i dette
verket at Blake virkelig spiller ut symbol- og
allegoribruken han utviklet i sine tidligere
verker.
The Marriage of Heaven and Hell er
fremstilt som en etterligning av profetiene i
Bibelen. Verket ble etter sigende inspirert av
hovedsakelig to faktorer. Den ene var Blakes
fascinasjon for en svensk vitenskapsmann,
filosof og mystiker ved navn Emanuel
Swedenborg (1688-1772). Den andre var den
franske revolusjonen. Swedenborgs teorier
hadde Blake blitt godt kjent med allerede som
ung gutt, gjennom farens opplæring. Han
hadde sett på den svenske vitenskapsmannen
som en slags veileder for sitt litterære univers,
men nå begynte Blake å ta avstand fra hans
idéer. Swedenborg mente at den åndelige
verden var vakrere og mer harmonisk enn
den fysiske. Blake ønsket å bryte med dette.
Han mente at de konvensjonelle religiøse
gjorde feil i å skille mellom sjel og legeme.
Ved å betrakte legemet som lastenes sted og
sjelen som godhetens sted, ville man bare
ende opp med perversjon, hevdet Blake. I The
Marriage of Heaven and Hell har han fått nok
av denne delingen, av den konvensjonelle
religiøsiteten. I sin egen mytologi forvrenger
han Swedenborgs og Miltons verdensbilder
og legger et helt nytt skille mellom himmel
og helvete.
Mennesket i sentrum
I Blakes verden er nemlig ikke godhet og
ondskap entydige begreper, på samme måte
som himmel og helvete ikke er det. Blake
følger ingen klassisk inndeling mellom godt
og vondt. Hans verdensbilde er et oppgjør
med det bestående synet på Gud som
fullkommen og entydig god, uavhengig av
Evil. Good is the passive that obeys
reason, Evil is the active springing from
energy.
(Fra innledningen til The Marriage of Heaven
and Hell)
For William Blake er både kjærlighet og
hat, godhet og ondskap viktige faktorer i
den menneskelige eksistens. En balanse må
til, en balanse skapt av motsetninger. Dette
kommer tydelig frem i 1794, da Blake gir ut
Songs of Innocence og Songs of Experience
i en samlet utgave under tittelen Songs of
Innocence and of Experience: Shewing the Two
Contrary States of the Human Soul.
Den franske revolusjonen hadde nok også
stor innvirkning på diktningen til Blake. Han
var kritisk til det rådende religiøse synet og
til opplysningstidens tro på vitenskapelige
sannheter. Revolusjonen på den andre siden
av den engelske kanal ga ham inspirasjon til
diktningen.
Profetier og en ny himmel
Ifølge en av Emanuel Swedenborgs teorier
skulle 1757 være året for en slags dommedag.
En ny tid skulle innledes, hvor alt skulle
få sin rette plass i universet. Swedenborg
kalte dette for opprettelsen
av den nye himmelske ordning
og grunnleggelsen av det nye
Jerusalem. Denne spådommen
skulle senere bli til stor
inspirasjon for William Blake.
I innledningen til The Marriage of Heaven
and Hell skriver han:
Blakes visjoner var preget av engler, profeter, profetier og religiøse åpenbaringer.
menneskeheten. Uavhengig av menneskene
finnes det nemlig ingen Gud, hevder Blake.
For ham er det mennesket som står i
sentrum:
For Mercy has a human heart
pity, a human face:
and Love, the human form divine,
and Peace, the human dress.
Then every man of every clime,
that prays in his distress,
prays to the human form divine
Love Mercy Pity Peace.
(Fra diktet «The Divine Image», i samlingen
Songs of Innocence)
Hans helvete er ikke et sted for straff, som
hos Dante og Milton, men heller en uforløst
dionysisk energi. Vi har altså et uregulert,
utemmet helvete i kontrast til en autoritær,
regulert og stabil himmel:
Without contraries is no progression.
Attraction and repulsion, reason and
energy, love and hate, are necessary to
human existence. From these contraries
spring what the religious call Good &
27
As a new Heaven is begun, and it is
now thirty-three years since its advent:
The Eternal Hell revives. (...) Now is
the dominion of Eden, & the return
of Adam into Paradise.
I sitt siste store verk, Jerusalem: The
Emanation of the Giant Albion, fremstiller
Blake menneskehetens fall og oppstandelse,
fremstilt gjennom en kompleks mytologisk
verden basert på den han la frem i The
Marriage of Heaven and Hell. Verket ble skrevet
over en periode på sytten år og er det lengste
av Blakes profetiske dikt. I samtiden ble det
ofte referert til som et galmannsverk – nå, to
hundre år senere, regnes det for å være et av
Blakes største og mest geniale dikt.
Moderne inspirasjon
I samtiden ble William Blake stemplet som
litt av en særing. Han hadde visstnok for vane
å gå rundt og snakke med det han mente
var profeter fra Det gamle testamentet.
Hans visjoner, som han stadig hevdet å ha,
«Glad Day» (t.v.) og «Los», to malerier av William
Blake. De skulle fremstille henholdsvis kjempen
Albion og Los.
var preget av engler, profeter, profetier og
religiøse åpenbaringer. Ikke alle tok dette på
alvor.
Det var ikke før etter sin død at Blake ble
anerkjent som en virkelig stor dikter. Først
i 1863 ble biografien hans skrevet, og en
kronologisk samling av hans samlede dikt
var ikke å få tak i før i 1924. Den irske poeten
William Butler Yeats (1865-1939) var en av
dem som bidro til å øke Blakes popularitet på
1900-tallet.
Det er tydelig at William Blake har satt
spor etter seg i moderne kultur. Eksempler på
artister som har benyttet seg av hans tekster i
musikken sin er U2 og Van Morrison, samt det
norske blackmetalbandet Ulver, som i 1998
gav ut dobbeltalbumet Themes from William
Blake’s Marriage of Heaven and Hell. Blakes
verker kan også sees som en stor inspirasjon
til den litterære sjangeren serieroman, en
tegneserie med én lengre, enhetlig historie
enn de korte stripene, som f.eks. Frank
Millers Elektra Lives Again (1990) og Black Hole
(1995-2005) av Charles Burns. I Jim Jarmuschs
film Dead Man (1995) spiller Johnny Depp
karakteren William Blake, samtidig som
det flere ganger i filmen refereres til dikt av
Blake. Martin Scorsese bruker Blakes dikt
«The Tyger» i sin film Mean Streets (1973).
Blant komponister som har laget musikk til
dikt av Blake kan Benjamin Britten og Ralph
Vaughan Williams nevnes.
Det kan være vanskelig å plassere William
Blake i noen litteraturhistorisk bås. Han
drev liksom på med sin egen greie. Hans
kunstneriske arv er stor og mangesidig:
Lyrikk, prosasekvenser, aforismer, malerier,
tegninger, trykte illustrasjoner, kobberstikk
og håndkolorerte plater. Om hans
kunstneriske driv var basert på visjoner eller
hallusinasjoner, på guddommelig inspirasjon
eller ren galskap, kan nok diskuteres. Men,
for å sitere William Wordsworth:
There was no doubt that this poor man
was mad, but there is something in the
madness of this man which interests me
more than the sanity of Lord Byron and
Walter Scott.
Kilder:
- Geir Uthaug: Den kosmiske smie: William
Blake: Liv - diktning - verdensbilde. Oslo,
Aschehoug. 2000.
- Peter Ackroyd: Blake. New York, Alfred A.
Knopf. 1996
- William Blake: Uskyldens og erfaringens
sanger: som viser menneskesjelens to motstridende
28
tilstander. (Geir Uthaug, oversetter). Oslo,
Aschehoug. 1997.
- William Blake: Giftarmålet mellom Himmel og
Helvete. (Hanne Bramness og Erling Indreeide,
oversettere). Oslo, Cappelen. 1993.
- www.wikipedia.com
- http://www.online-literature.com/blake/
- www.sparknotes.com
Bilder fra Robert N. Essick: Wiliam Blake at
the Huntington. San Marino, CA, Harry N.
William Blake (1757-1827)
• Engelsk poet, mystiker og multikunstner.
• Skrev blant annet: Songs of Innocence (1789),
The Marriage of Heaven and Hell (1793), Songs
of Experience (1793-94) og Jerusalem: The
Emanation of the Giant Albion (1804-20)
• Inspirert av forfatterne John Bunyan og
John Milton, den svenske vitenskapsmannen
Emanuel Swedenborg (1688-1772) og
de filosofiske retningene kabbalisme og
gnostisisme.
• Blakes diktning kjennetegnes av en utbredt
bruk av elementer fra hans eget mytologiske
univers samt religiøst ladede symboler og
allegorier.
FESTIVAL
foto: Anniken Gjesdahl
29
LITTERATUR
mellom forventning og
faktiske hendelser
Endre Ruset tar språket på kornet, og skriver dikt man aldri tviler på.
tekst: Anne Arnesen Mørch
[email protected]
illustrasjon: Mikkel Cappelen Smith
et sted langt inne i øye
lyden av diktet som leses
bokstavene pupillaktig svar
arket i ett med øyets hvithet
(RV, 45).
Ikke gammel, ikke aktuell med ny utgivelse
eller jubilant i noen som helst tradisjonell
forstand. Kanskje kan vi komme til enighet
om at det er to år siden jeg åpnet permene
i Endre Rusets nyeste lyrikksamling Kims lek
(2005) første gang. Siden tok jeg steget videre
og tilbake til hans debutsamling Ribbeinas
vingespenn (2001). Han var ung da han skrev
denne første, nøyaktig hvor ung lar jeg
helst være å tenke på. Av alt menneskelig,
er nettopp det å kjenne ubehag ved andres
tidlige talent det mest allminnelige.
«alle innestengte vingeslag skal bære deg»*,
slik åpner Endre Ruset Ribbeinas vingespenn
* Sitat hentet fra den franske forfatteren René
Char.
og jeg tenker at en så vakker vurdering av
mennesket i seg selv er grunn til å fremheve
et forfatterskap (RV, 7). En skinnende
erklæring vi løfter resten av diktene opp mot,
for å se dem klarere. Men ordene er store,
vidløftige, og man har lært å imøtekomme
slike hyllester med beherskelse. Gir de bare
en kjærkommen støtte til vår vaklende
selvoppfattelse? Jeg spør meg selv om en
så enkel mekanisme virker når jeg gjentar
setningen, «alle innestengte vingeslag skal
bære deg, alle innestengte..». Men det
vil jeg ikke riktig gå med på, ikke ennå.
30
Sterke farger
Innimellom hender det bemerkelsesverdige;
en skreven, språklig virkelighet fremstår
skarpere enn vår egen. Dette nærmer seg en
generell beskrivelse av det som utspiller seg
i Endre Rusets to diktsamlinger. Minnene,
fornemmelsene og relasjonene som skrives
frem er tette og uttrykksfulle, og skildringene
tydelige – tjernene er knivblanke,
morelltrærne ligner forelskede jenter og
«berøringene knitrer som matpapir» (KL, 35).
Det er kalde og klare høstdager.
Endre Ruset
•Født i Molde i 1981 .
•Studerte ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, og ved UiB.
•Debuterte med diktbidrag til Signaler 01, en antologi fra Cappelen.
•Utgivelser: Ribbeinas vingespenn (2001) og Kims lek (2005), begge på Gyldendal.
Mange av diktene utgår fra en barndom,
og skisserer prosesser som vekst, læring og
sykdom. Et jeg skildrer hvordan det gradvis
vokser opp, vokser inn og tar del i noe annet,
her i diktet «Samler»:
jeg plukker gule løv opp av tjernet (…)
stapper dem i bukselommene
de kleber seg til hendene
fester seg i håret mitt, grønnes
jeg speiler ansiktet
det er fullt av greiner
kjenner armene til en gutt
han klatrer opp i meg (...)
(KL,15).
Mennesket utveksler egenskaper og smelter
sammen med omgivelsene. Snøen er hvite
blodlegemer, trestammen en strupe og
en uoppredd seng har ansiktets folder.
Subjektets fortolkning, eller persepsjon,
av omgivelsene formes av relasjonene det
bærer med seg. Metaforer fanger opp og
gjengir vekslingene som alltid er tilstede i
forhold, men som sjelden lar seg fastholde i
språk. Underlige sammenstillinger vekker en
barnlig nysgjerrighet, og får det så smått til å
spire på en: Ordene fører en inn i tilstander
og opplevelser man tidligere ikke har hatt
tilgang på. Noe tilsvarende skjer i «Far»:
jeg låser meg inne
i pappas veggur
lyden av tikkingen
beina vokser
inn i tannhjulene (…)
jeg vokser inn
og ut, inn og ut
av slagene, som
en pendel drevet
av pappas pust
(RV, 37).
Man vil forstå hva det er som gjør
virkeligheten Endre Ruset tegner opp så
tiltalende, og hvordan han bruker språket for
å nå dit. Noe ved denne verden gjør at den
virker friskere, rikere og mer kontrastfylt enn
den man møter når man hever blikket fra
sidene.
Språkmaker
Linjene til Endre Ruset danner luftige og rene
dikt, slike man våger å nærme seg. Vi har å
gjøre med en forfatter som spikker sine dikt
med varsomhet, høvler vekk alt overflødig,
og behandler hvert ord med aktelse.
Symbolikken er nøktern. Slik etablerer
forfatteren tillit. Alt som er blodrødt her er
det av en grunn.
Selja og seljefløyta er motiver som meisles
ut i flere av Endre Rusets dikt. Vri barken
forsiktig løs fra treet, og uten videre er du utstyrt
med et verdifullt instrument – en kunnskap som
satt til fingerspissene lenge før man lærte å
skrive. Slik håndterer Endre Ruset språket.
Han lirker ordene fra hverandre, vikler
dem ut av vante og klebrige konstellasjoner,
for så å blåse nytt liv i dem. «å sveve inn i
stemmen din/ fly motmæle ut av munnen»,
skriver han, og merk hvordan motmæle kan
tenkes i ytterst bokstavelig forstand (RV, 33).
Diktene tvinger oss til å lese ordene om igjen,
og aktualiserer deres mest iøynefallende
betydning – den som ofte drukner i en strøm
av kommunikasjon. Vi oppdager til vår glede
at ordene fremdeles kan forbause.
Ordene frigjøres, og Endre Ruset kan
komponere sine ubrukte og treffende
metaforer: «i skolegården/ ligger løvet ditt
strødd/ fryser fast og feies vekk/ først måneder
senere» (KL, 26) – det er spor av et ungt
forhold, minnene man ikke blir kvitt. Der et
tradisjonstungt billedspråk vil skape distanse
til det som formidles, fungerer diktene i dette
tilfellet som poetiske førstehåndsberetninger.
De får en egen nærhet til virkeligheten, til
følelser og inntrykk, og en sterk sanselig
appell. En av de aller fineste, og mest
gjennomførte analogiene utvikles i «Sirene»:
neglene skraper i ei seilbåtside
som flyter utover fjorden
du lar den ene fingeren gli
i vannflata, begynner å synge
havet er ei grammofonplate
fingeren en stift, munnen ei trakt
djupet spilles opp av sjøen
31
du fester voks i ørene
lar deg binde fast til masta
synger uten å høre deg selv
nynner verdens krumning
noen holder for munnen din
med seilhvite hender
(KL, 42).
Ofte fungerer metaforene slik at de helt
opphever avstanden mellom mennesket og
omgivelsene. «mors fingrer renner gjennom
greinene i treet/ fingrene hennes holder en
plomme» (RV, 35). Stadig får man denne
følelsen av å være noe annet, være i noe annet,
men fremdeles å ha seg selv i behold. Og i
en annens kropp, er vi alltid nysgjerrige. Det
er med samtlige nerver i spenn man kjenner
en guttunge klatre seg opp etter beina, eller
stammen, og kriblingen av løv som napper en
i huden.
Inntrykk forplanter seg, og sansningen er
uavgrensbar og tvetydig: lyden av diktet i øyet
eller smaken av plomme i hånden. Slike doble
sansninger, synestesier, demonstrerer at det
årvåkne mennesket inntar verden gjennom
flere sluser. Slik utvides også lesing til en
generell betegnelse for påvirkning, overføring
og berøring. Lepper som møtes, utveksler sitt
språk:
(…) du våkna fra marerittet, skrikende
med munnen lukka mot min
og leita panisk etter trøst
i et bløtt alfabet
men stava aldri feil:
radikal rettskriving
roterende samtaler
og sugende setninger (…)
(RV, 28).
Dette gjør Endre Rusets språk; dikt blir
sanselige, taktile. Ordene kjennes, skimtes,
høres og åpenbarer mer enn de leses og
tolkes. Underveis gjør man alt annet enn å
sitte med en bok mellom hendene.
Smitteeffekt
Treet har en særlig sentral plassering i
dikterens metaforiske landskap; med blader
som kan leses, dets evne til å bære frukt og
modnes. Samtidig minner trærnes fasong
om metaforens struktur. De griper inn i både
himmel og jord, og er en sammenføyningen
av to sfærer, slik metaforene også er.
Dette er en tendens i Endre Rusets
diktning – overgangene, selve innlevelsen,
har en særskilt verdi. Den metaforiske
fremstillingsformen, evnen til innlevelse og til
å gjenkjenne fellestrekk, former et perspektiv
på virkeligheten. Legg merke til hvordan
gutten lærer å skjelve når han hører raslingen
i treet utenfor, eller samspillet mellom
trekkfuglene: «de letter i flokk, vender/
synkront i lufta/ smitter hverandre/ med
oppdrift og retning» (KL, 16). Dermed bryter
Endre Ruset med en etterhvert litt trettende
modernistisk anskuelse av mennesket, den
som forteller at vi lever parallelle liv, i isolasjon;
fremmedgjorte og uten innflytelse. For vi
virker på hverandre. Denne kontinuiteten
kommer klarest til syne i «Begravelse»:
våren langt borte
tappes i fuglenebb
og trekker inn over gravplassen
du tømmer øynene for sevje
fyller bladene med grønt gult rødt
jeg leser dem som tegneserier (…)
(RV, 59)
Mennesket legges i jord og inngår i naturen,
slik skriften eller diktet innlemmes i leseren
– bokstavene er pupillaktig svarte, og arket
hvitt, som øyeeplet. Og dette gleder man seg
over, den milde forvirringen som følger av
Endre Rusets dikt. De vender virkeligheten
på hodet, og skaper usikkerhet
rundt kausalitetsprosesser: «selja
synger i trosten» (KL, 12).
«vinden suges/ gjennom
treet/ jeg klatrer i» (RV,
39). Hvem er det som
setter i bevegelse, hvor
stammer kraften fra?
Verden er med ett
uavklart. Kanskje gjør
man lurt i å gå ut og
titte, en siste gang?
Smaken av barndom
«Jeg vil nærmere/ det som er bortenfor (...)
se sjøen som høres/ i sneglehuset», skriver
Endre Ruset i innledningen til Kims lek, og det
er bare i berøring med mennesket sneglehuset
plutselig rommer en sjø og at denne sjøen får
betydning. Det er menneskets egenskap, og
slik blir vår verden til, i et finstemt samvirke
mellom fantasi og inntrykk. Uten at vi merker
det, projiserer vi erfaringer og minner på det
vi har fremfor oss. Vi befinner oss stadig «i
vakuumet mellom forventninger/ og faktiske
hendelser» (RV, 29). Her formes vår forståelse
av virkeligheten.
De innestengte vingeslagene er ikke uvesentlige,
tanken går som en sitren gjennom Endre
Rusets dikt. Ting påvirker og bevirker, og vi
preger hverandre. Bær dette med deg videre,
og la det bære deg, la deg bære… Eller hengi
deg bare til det som er vakkert og rart, uten
nærmere forsøk på å forklare:
Etterpå
jeg finner deg
med hodet lent mot nattbordet
et veltet glass, vann sølt
utover et brev
blekket fra de
oppløste bokstavene
smitter over på fingrene
jeg ser på historien
du ikke kan skrive
den faller sammen
med min, deler kretsløp
(KL, 23).
Litteratur
Endre Ruset (2001) Ribbeinas
vingespenn. Oslo: Gyldendal.
Endre Ruset (2005) Kims lek. Oslo:
Gyldendal.
Wikipedia.
Foto: Anniken C. Mohr/Studvest.
32
FESTIVAL
foto: Helge Brekke
33
LITTERATUR
mannen og udyret
Strindberg var redd for at damene skulle overta makten.
Er han fremdeles aktuell?
tekst: Beatrice M. G. Reed
[email protected]
Da barne- og likestillingsminister Karita
Bekkemellem presenterte sitt mannspanel
6. august inviterte teatersjef Morten
Borgersen panelet til Bergen. Han mente
høstens oppsetning av Strindbergs Faderen
på Den Nasjonale Scene ville være et godt
utgangspunkt for debatt. Det later ikke til at
panelet tok i mot utfordringen. Det er synd.
Strindbergs dramatiske ekteskapsdrama
burde få både mannspanel og andre til å
reflektere over egen kjønnsidentitet. Er det
virkelig slik at mannen en gang for alle er tatt
av kvinnen?
Maktkamp
Faderen er et klassisk titteskapsdrama hvis
handling utspiller seg i et borgelig hjem på
slutten av 1800-tallet. Rittmesteren og hans
kone Laura er uenige om deres felles datters
oppfostring. Faren vil sende henne til byen for
at hun skal få utdannelse og bli lærerinne, en
skole som både vil gagne henne i yrkeslivet
og i morsrollen. Dette setter Laura seg i mot.
Hun vil ikke gi slipp på sitt eneste barn.
Datteren blir dermed gjenstand for en
bitter maktkamp mellom to foreldre og to
kjønn. Hun er deres felles eiendom
og fremtid, men samtidig lenken
som binder to fiender sammen.
For å vinne retten over barnet
planter Laura en mistanke om at
rittmesteren ikke er far til barnet, et
trekk som viser seg å få dyptgripende
konsekvenser.
beveger seg i kulissene. I det blålige lyset
bak på scenen ikles kvinnene den demoniske
skikkelse som viser seg å være kvinnens sanne
vesen i Strindbergs bilde. Dette sceniske
grepet understreker også stykkets mystiske og
metafysiske karakter. Strindberg henvender
seg med sin kvinnesakstematikk til det samme
publikum som Ibsen noe tidligere hadde
erobret, og stykket kan lett oppfattes som
en polemikk med den nordiske dramatikerrivalen. Faderen er allikevel ikke et realistisk
stykke på samme måte som Ibsens kjente
samfunnskritiske dramaer. Mer enn noe annet
er dette et eksistensielt drama. Rittmesteren
og Laura er selvstendige individer, men like
viktig er deres rolle som mann og kvinne.
Striden står mellom tradisjonelle, for ikke
å si strindbergske kjønnsrolleforestillinger:
mellom den rasjonelle hjernen og den
primitive, egoistiske viljen.
Mannen og moren
«Det är som ras-hat detta. Är det sant att vi
härstamma från apan måste det åtminstone ha
varit från två arter. Vi äro ju inte lika varann?»
Strindberg graver seg ned i en avgrunn
som et barn, han klarer ikke bære tapet av
farsrollen. Og Laura trøster ham som en mor
trøster sitt barn. Først når barnet blir mann,
når moren blir elskerinne oppstår avstanden:
«Modren var din vän, ser du; men kvinnan
var din fiende, och kärleken mellan könen är
strid».
Fra patriarkat til matriarkat?
Kanhende kan denne tematikken virke
avleggs. Høstens oppsetning av Faderen på
DNS er lagt til slutten av forrige århundre,
uten forsøk på modernisering. I dag har vi
DNA-tester til å avgjøre i farskapssaker, og
synet på kvinnen som underlegen mannen
har blitt politisk ukorrekt. Men er ikke striden
mellom kjønnene stadig het? Og er det ikke
stadig «eierskapet» til barnet som skaper de
bitreste feidene, skjønt åstedet for striden er
flyttet fra hjemmet til rettssalen?
Faderen synes å være et varsku. Rittmesterens
undergang som menneske og mann, Lauras
manipulerende kamp, hennes endelige
seier er en skrekkvisjon over patriarkatets
fall og matriarkatets komme. Spørsmålet
er om ikke dramaet selv undergraver dette
skrekkscenario. I løpet av dramaets
omdefinering av maktposisjoner
skjer det nemlig en oppløsning
av de opprinnelige kjønnsrollene.
Laura bruker rittmesterens egne
resonnementer, hans metoder for
å føre en kamp mot ham. Kvinnen
blir som mannen. Hun overtar hans
plass som patriark og gjør ham overflødig.
Tilbake står moren, som er blitt som mannen.
Dermed åpner stykket for en rekke høyst
aktuelle problemstillinger: Hva har man
egentlig oppnådd i kvinnekampens navn?
Har den bidratt til annet enn å få kvinner
til å prøve å overta mannlige domener, med
mannlige midler, for å oppnå mannlige goder?
Et annet viktig spørsmål som melder seg er
homofiles rett til å «eie» barn. Hvilken rolle
utgjør kjønnet i en tid der kjønnsrollene er
i oppløsning og biologien ikke lenger legger
hindringer?
Er det ikke stadig eierskapet til
barnet som skaper de
bitreste feidene?
Helveteskvinnen
Faderen er et av Strindbergs mest kjente
naturalistiske kjærlighets- og ekteskapsdramaer. Etter urpremieren i 1887 ble stykket
kritisert for sin råhet og sitt overdrevne
kvinnehat. Laura skildres da også som
selve «helveteskvinnan», en inkarnasjon
av ondskap og manipulerende egoisme.
Strindberg skal selv ha uttalt at han var «besatt
av kvinnofrågan» på den tiden da Faderen ble
unnfanget. Hans holdning til den gryende
kvinnefrigjøringen var imidlertid en ganske
annen enn det syn som Ibsen la for dagen i
Et dukkehjem. Strindberg oppfattet kvinnens
nye krav på rettigheter som en trussel mot
patriarkatet.
Ved dramaets begynnelse fremtrer
rittmesteren i en tradisjonell patriarkisk rolle.
Stuen er et mannlig domene, behengt med
geværer, og dessuten det sted hvor hjemmets
overhode oppbevarer penger og viktige
papirer. Dette ytre herredømme gjennomgår
imidlertid en indre oppløsning i løpet av det
døgnet som handlingen finner sted. På Den
Nasjonale Scene ser vi hvordan kvinnene
mellom kjønnene for å avdekke bunnen, det
biologiske fundament som gjør ham til mann
og henne til kvinne. Det han finner er barnet.
Kvinnen er mor av vesen. For Strindberg er
det nettopp morsrollen og intet annet som er
kvinnens spesifikke privilegium. Men hvilket
privilegium! For rittmesteren blir datteren
alt. Hun blir målet for tilværelsen, hans liv
etter døden. Når Laura sår mistankens frø og
får ham til å tvile på at han er far til sitt eget
barn, rives grunnen bort under ham. For er
det ikke slik at mannen aldri med sikkerhet
kan vite om han er den rettmessige far til
et barn? Er ikke dette en visshet forbeholdt
kvinnen?
Rittmesterens fortvilte resignasjon overfor
den sikre viten rammer mannen som sådan:
Det er bare kvinnen som kan få barn, for
bare kvinnen kan med sikkerhet vite at
barnet er hennes. Kvinnens totale morsrolle
sluker faren. Kampen mellom mannen og
kvinnen viser seg i virkeligheten å være en
strid mellom mannen og moren. Kun én gang
i løpet av stykket klarer de to ektefellene å
nærme seg hverandre og kommunisere i et
språk de begge forstår: Rittmesteren gråter
35
Kilder:
Strindberg, August.(1887) Fadren
Fahlgren, Margaretha (1994)
ekvation
www.dns.no
www.bt.no
Foto fra dns.no
Kvinnanas
FILM
- jeg hater Hollywood
Amerikaneren Jack Stevenson
har siden slutten av åttitallet
samlet og vist frem obskure
filmer. Da han nylig gjestet
Bergen ble det mye snakk om
skandinavisk sex-film.
tekst: Clemet Askheim
[email protected]
Fra sin base i Danmark hadde Jack Stevenson
tatt med seg materiale til hele to programposter under årets Phonofestival. Den ene
var en innledning spekket med filmklipp,
om «myten om Skandinavia som et seksuelt frigjort Utopia» i regi av Filmklubben og
Studentersamfunnet. Og den andre var et tre
timers filmshow som blant annet inneholdt
anti-narkotika-filmer fra sekstitallets USA og
en gjennomgang av sex-filmens historie fra før
tjuetallet og frem til fremveksten av pornoindustrien på syttitallet. Godbitene i showet var
to Disney-produserte anti-nazipropagandafilmer fra andre verdenskrig, hvor vi i den ene
fikk se Donald ha mareritt om seg selv som
borger i nazi-Tyskland. Stevenson har, foruten å samle obskure filmer og drive sin egen
undergrunnskino, skrevet en rekke bøker om
film og undervist ved European Film College
i Ebeltoft i Danmark.
- Mange får øynene opp for film gjennom
at de begynner å studere filmvitenskap eller
begynner på filmskoler, men jeg kom inn i
det gjennom å produsere film-show for en
«sleezy» bar i Boston på slutten av åttitallet.
Vi viste undergrunnsfilmer, trash og exploitation og fikk ulike punkband til å spille mellom
filmene. Jeg pleide alltid å gå og se slike filmer
på kino, så det var naturlig for meg å fortsette
denne interessen da jeg kom til Europa, selv
om denne typen film ikke er så kjent her, forteller Stevenson.
Filmkunst: et fremmedord
Han hevder videre at all film kan deles inn i
to kategorier, exploitation og kunstfilm, og at
man kan snakke om film med disse to kategoriene som ekstreme motpoler.
- De har hver sine spesifikke kjennetegn.
På den ene siden har du den generelle oppfatningen av dagens amerikanske film som
overfladisk og på den andre har du filmer av
Bergman eller andre europeiske filmkunstnere som gjør helt motsatte ting enn Hollywood. Så godt som ingen amerikanske
filmskapere ser på seg selv som kunstnere,
snarere entertainere eller forretningsmenn.
Hele idéen om filmkunst er fremmed i USA,
og de typiske Hollywood-filmene er laget for
at alle kan se dem på samme måte, enten det
er en husmor i Los Angeles eller en bonde
i Jugoslavia. Det motsatte er en stereotyp
europeisk kunstfilmskaper som bare lager
filmen for sin egen del.
- Så skillet mellom kunst for kunstens egen
skyld og kunst for andre formål gjelder også her?
- Dette er selvfølgelig klart stereotype frem-
36
stillinger. Det finnes kunstfilmskapere i USA
også, for eksempel Woody Allen, men holder
vi oss til stereotypene så kan man si det slik.
Da kan man også si at skillet mellom kunstfilm på den ene siden og exploitation på den
andre, langt på vei følges av et skille mellom
Europa og USA. Jeg mener for eksempel
at Lars von Triers Breaking the Waves er en
exploitation-film, selv om det ansees å være
en kunstfilm. Karakteren Emily Watson er en
klassisk exploitation-type, nemlig den misbrukte kvinnen som behandles dårlig. Forskjellen fra en exploitation-film er at der ville
hun tatt ei hagle og drept alle på slutten.
Også noe så banalt som navnet på regissø-
Utdrag fra Der Fuehrer’s Face, en av filmene Jack Stevenson viste under sitt foredrag på Phonofestiavalen.
ren spiller en stor rolle, tror Stevenson.
- I USA på førti- og femtitallet ble kunstfilmer ofte kun markedsført gjennom regissørnavnene, tittelen ble ikke engang nevnt,
bare «den nye Bergman-filmen», eller «den
nye filmen av Fellini». En film som Stillheten
av Bergman, som er en ganske dyster film, ble
i USA ansett for å være en sex-film. Både på
grunn av måten det snakkes på og fordi den
viser nakenhet. Dette var noe som tiltrakk
publikum i USA, selv om mange bare gikk på
grunn av nakenscenene.
Markerer klasseskiller
At distinksjonen mellom kunstfilm og exploitation reflekterer klasseforhold er utvilsomt,
mener Stevenson.
- Det er definitivt et klassespørsmål. I
særlig stor grad i USA hvor de kinoene som
viste kunstfilm tradisjonelt gjerne var plassert
rundt universitetsområdene i de store byene.
Exploitation-kinoene lå gjerne i bykjernen og
var mer for arbeiderklassen. Men det fantes
kunstfilm også i USA, selv om de i stor grad
ble laget i Europa. På femtitallet var Hol-
37
lywood i krise og da var det kunstfilmer og
exploitation-filmer som var populære, selv
om de representerer hver sin motpol. Bergman-filmen Sommeren med Monica fra 1952 ble
mange steder satt opp både på kunstfilmkinoene og exploitation-kinoene, men der kunstfilmdistributørene viste filmen i sin helhet
med originaltale og undertekster, la exploitation-distributørene på swingjazz-musikk,
dubbet den til engelsk tale og kutta den ned,
slik at det kun var essensen i historien og alle
nakenscenene igjen.
Også denne dynamikken tror Stevenson
i stor grad kan forklares gjennom sosiale
klasser.
- Det er fortsatt et skille mellom det
typiske Hollywood-publikummet og de
som ser den siste kunstfilmen fra Europa,
men Hollywoods dominans har økt og hele
feltet har blitt mer homogent. Man kan ha så
lite som fem eller seks filmer som spilles på
nesten samtlige kinoer. Unntaket er de store
byene der man fortsatt har kinoer som viser
såkalt kunstfilm. USA er faktisk et veldig lite
marked for typiske europeiske kunstfilmer.
En film som Breaking the Waves for eksempel,
ble kun spilt på 28 kinoer i hele USA. På førti-,
femti- og delvis sekstitallet var det annerledes,
da var europeiske filmer veldig populære.
Stevenson hevder det ikke finnes mer enn
fire - fem klassiske temaer som går igjen i
alle filmer, også B-filmer, men at B-filmer
håndterer de mer ekstreme aspektene og
sensasjonelle utslagene av disse temaene.
- B-filmer må i en viss forstand være
sensasjonspregete og det er jo litt av greia med
exploitation-filmer, enten de behandler sex,
dop, vold eller andre former for perversjon.
De måtte finne sin nisje og ta opp temaer som
Hollywood ikke ville, eller ikke kunne ta opp
på grunn av moralske konvensjoner. Mens
kunstfilmer ofte
er mer personlige
uttrykk der man
ikke bryr seg om
hva et eventuelt
publikum synes,
så er Hollywoodfilmer og B-filmer
ofte for opptatt
av hva publikum
mener. Fordelen
med B-filmer er at de som regel lages med
større frihet, og filmer som The Incredible
Shrinking Man eller Terror of Tiny Town
gjorde virkelig helt unike ting. Noe B-filmer
kan gjøre bedre enn andre filmer er å fange
tidsånden.
skjønner ikke hvorfor vi ser på dette? Hva er
det du vil?». Jeg tror ikke man kan fortelle folk
hvordan de skal håndtere en film, men kanskje
kan man gi dem en pekepinn gjennom å vise
frem konteksten. Enkelte har kommet bort
til meg etter et show og sagt at de liker bra
filmer, ikke dårlige filmer. Sånne folk kan
man ikke diskutere
med. De har disse evige
kvalitetskriteriene som er
hugget i stein. For meg,
som liker forskjellige
typer film, er det
meningsløst. Hva er en god film? Den nyeste
Hollywood-filmen? Jeg hater Hollywood.
Under en av forestillingene på
Phonofestivalen, fortalte Stevenson at ingen
av filmene vi skulle se var inkludert i noe
oppslagsverk om film som han kjente til. Slik
ignoreres en hel filmkultur systematisk.
- Det er en usynlig del av filmverdenen.
Gjennom forskningen og undersøkelsene jeg
har gjort i forbindelse med dette prosjektet
om skandinaviske sex-filmer, har jeg oppdaget
flere hundre filmer som ble laget på slutten
av seksti- og begynnelsen av sytti-tallet, som
mangler kreditteringer. Slike sorte hull er noe
av det som gjør arbeidet så spennende.
Hele idéen om filmkunst
er fremmed i USA.
Samfunnets speil
Til tross for at B-filmer
kan være tåpelige eller
uprofesjonelt produsert,
mener Stevenson at de
sier mer om samfunnet
enn de store klassikerne.
- Ser man for eksempel
en Bergman-film så er
det vanskelig å si noe om
tidsånden eller tilstanden til det samfunnet den er laget i, mye på
grunn av at den i stor grad er et produkt av
én persons genialitet. Mens B-filmer er veldig
daterte og derfor i denne sammenhengen
mer interessante. Hele denne epoken som jeg
har undersøkt, nemlig seksti- og sytti-tallets
Danmark, er ikke preget av store filmkunstnere, men det er fascinerende og underholdende filmer. I USA var den eneste måten å
vise folk som brukte dop, eller hadde sex på
film, gjennom moralsk fordømmelse. Amerikanere klarte bare å håndtere kvinnelig seksualitet på film om kvinnen var hore eller ble
voldtatt. Idéen om sex som sunt og naturlig
slo ikke an i USA. Jeg husker en serie artikler i
Playboy der en amerikansk forsker hevdet av
sexploitation-filmer fungerte som en refleksjon av samfunnsmoralen og at ethvert samfunn får de sex-filmene det fortjener. Som et
konservativt og puritansk samfunn plaget av
skyld, får USA de mest ufine sex-filmene.
Amerikanere klarte
bare å håndtere kvinnelig seksualitet på film
om kvinnen var hore
eller ble voldtatt.
Hater Hollywood
Etter å ha bodd i Europa i femten år og turnert med exploitation-filmshow, har Stevenson fått inntrykk av at det som ofte avgjør
om folk liker showene eller ikke, er hva slags
forventninger de har og hva slags filmer de
har sett tidligere.
- Man må ta filmen på dens egne premisser.
Konteksten er ekstremt viktig for å forstå
filmhistorien. Da jeg underviste på filmskolen
i Ebeltoft hadde jeg et fag som handla om
undergrunnsfilm og under en visning av en
undergrunnsklassiker var det en student som
reiste seg opp i frustrasjon og utbrøt: «Jeg
-Men du har ikke hatt noen bevisst politisk
agenda?
- Nei, jeg behandler det mer fra et filmperspektiv, eller et arkeologisk og historisk perspektiv om du vil. Mitt utgangspunkt er ikke
at de som lagde disse filmene var tåpelige, selv
om det er tydelig at filmene i seg selv virker
tåpelige på oss
i dag, med alle
sine overdrivelser og all sin
skremselspropaganda. Det
var slik datidens dominerende oppfatninger
og talemåter var. Stevenson tror ikke vi har
kommet så langt når det gjelder liberale verdier og holdninger som vi gjerne liker å tro,
verken i USA eller her i Skandinavia.
- Jeg tror ikke denne kampen er over. Danmark var blant verdens mest liberale land på
slutten av seksti-tallet, mens det i dag er helt
andre tendenser som fremtrer. Hver generasjon må gjøre sine fremskritt på dette området.
38
B-film:
• Filmer med lavt budsjett og mindre
distribusjon. Mange går direkte på
video/DVD.
• Mangler kunstneriske pretensjoner
og lages som regel for å underholde og
tjene penger.
• Har gjerne friere tøyler enn storbudsjettsfilmene. Ignoreres ofte av kritikerne.
Exploitation-film:
• Lite fokus på kunstnerisk kvalitet,
desto mer på salg.
• Lave budsjetter og sensasjonelle aspekter som sex, vold, monstre, dop, gørr og
ødeleggelser.
• Har eksistert siden filmens begynnelse,
men ble populært på sekstitallet gjennom oppmykningen av sensurregler.
Sexploitation-film:
•Filmer der plottet stort sett er en unnskyldning for å vise nakenhet og halvnakenhet, gjerne mest kvinner.
•Mer eksplisitt nakenhet og mykporno
enn mainstream-filmer.
ESSAY
flinkhetens tyranni
Flinkhetens tyranni er et begrep med rot i Erlend Loes roman Doppler.
Lever vi flinkis - liv i flinkis - Norge, eller er Erlend Loe på bærtur?
tekst: Knut L. Haukenes
[email protected]
illustasjon: Anne- Sophie Diap
Doppler (2004) er opplest,
gjennomanalysert, lagt på
hyllen, men forhåpentligvis
ikke glemt. For den som
ikke har lest den tynne melkekartongboken av Erlend
Loe, så vær så snill, les den.
Løp og kjøp. Og om du ikke
orker å løpe så gå, for det
Erlend Loe skriver om fortjener en tidlig renessanse, selv
kommersiell salgssuksess kan
ikke frarøve boken dens genialitet. Det Erlend Loe skrev
var at vi er for flinke. Vi tenker
flinkt, vi går på flinke skoler der vi
studerer oss inn i flinke jobber, før
vi gifter oss flinkt og får flinke barn.
Til slutt er nye baderomsfliser i elfenben
vår dypeste refleksjon og selv den direkte
linken til krypskyttere og elefantenes undergang er utenfor vår fatteevne, i alle fall utenfor vår fattevilje.
Dermed viser det noen kaller kapitalismens
forrang sin bakside. Er ikke nettopp flinkheten kapitalismens jag, og da kapitalismens jag
vårt tankevakum? Der Weber en gang introduserte tanken om det rasjonelle mennesket,
kan vi i dag sies å være postrasjonelle som
fanger i flinkhetens tyranni. Om noen føler
at jeg nå tillegger Doppler uante filosofiske og
samfunnskritiske aspekt, så viser det bare at
Dopplers kritikk er på sin plass. Tankevakumet tar oss. Linjer leses som linjer der det
mellom- linjelige aspektet forsvinner. Det er
på tide å tørke støvet av Doppler å spørre oss
selv: Hvor flinke har vi vært siden Doppler?
Dopplers Elg og dagens flinkhet
Doppler er altså en bok, på dette grunnleggende
punktet henger trolig de fleste med. Doppler
39
er også hovedpersonen
i boken Doppler, derav
navnet Doppler. Fremdeles
forståelig? Doppler rømmer
til skogen etter et fall på
sykkelen, og i skogen finner
han ro og fred langt vekk
fra tidspress, sivilisasjon
og flinkheten som preger
det moderne samfunnet.
Doppler ser seg nødt til å ta
en elg av dage for å skaffe seg
mat, og da elgen var med kalv
ender det hele med et rørende
vennskap mellom Doppler og
elgkalven Bongo. Mye videre
innviklinger følger, men poenget er
flukten fra flinkheten og veien tilbake
til våre røtter. «Jeg pustet flinkhet og
mistet livet», er et betegnende sitat for
Dopplers radikale tankevekker.
Jeg skal i det følgende overbevise alle om at
skogslivet er best, og at vi alle burde finne oss
hver vår hule for å bli eksistensielt lykkelige
mennesker. Vi burde alle drepe en elg og
bytte elgkjøtt til vi finner lykken, som alle
vet er faktisk ordet lykke synonymt med bytte
av elgkjøtt. Eller ikke. Mitt poeng er bare at
midt mellom elgkjøtt, huleboerliv, Bongo og
baderomsfliser, peker Loe på noe allment og
viktig i boken Doppler. Allment fordi vi alle
er mer eller mindre ufrivillige produkter av
en moderne vestlig tankegang, og viktig
fordi mange ikke ser sine refleksjonsgrenser
som et slikt produkt. Det jeg her vil frem til
er hvordan en moderne vestlig tankegang
har ført til refleksjonsbegrensninger, å
tenke utenfor penge- og flinkhetsboksen
er vanskelig, om ikke
umulig. Jeg mener dette
er det sentrale aspektet i
Doppler. Vi er født inn i et
system der vi måles og veies
og idealene er klare, en slik
analyse av det moderne
liv anerkjenner de fleste.
Refleksjonsbergrensningen
inntrer når vi kommer til flinkheten. Når
vi ser ned på den overvektige, når vi setter
penger på BSU(Boligsparing for ungdom) og
når vi støtter veldedighet, opererer vi ofte i
bunn og grunn med flinkhet i form normative
målestokker. Folk bør jo holde seg i form, vi
bør jo sikre oss en trygg fremtid, og en bør
gi penger til veldedighet. Våre normative
målestokker styres ofte av flinkheten, vi
kjenner sikkert alle til utsagn som: «Du bør
jo få deg en skikkelig jobb du, bli lege eller
noe». Bør er lik flinkhet. Du bør være flink
fordi flinkhet er noe alle bør strebe etter.
Flinkis-Norge
Til nå kan det høres ut som om flinkhetsstreben er en metafysisk byggestein i mennesket,
og at jeg fremmer en menneskemodell der
alle i bunn og grunn streber etter flinkhet.
Kanskje er det bare jeg som føler det sånn?
Doppler med kuken, Weber med
skjegget eller Bush med bombene,
verden går fremover og individet
stagnerer.
Selv når jeg skriver dette klokken tolv om
natten i mørket på rommet mitt tar jeg meg
selv i å prøve å være genial, håper å skrive noe
som en dag vil ses på som noe stort. Kanskje
vil jeg dø tidlig som en genierklært filosof
eller samfunnsforsker og noen vil hente frem
teksten min å vise til dens genialitet? «Knut og
flinkhetsmodellen» vil de si. «Knut og begrepet flinkhetens tyranni». Nå prøver jeg for
eksempel å være morsom, og nå igjen prøver
jeg å kommentere min egen morsomhet som
et litterært virkemiddel, som jeg nå igjen ser
på som flinkhetens drift. Og ved å analysere
40
fenomenet var jeg rett og slett jævlig flink.
Sånn føler jeg det. Er jeg alene? Ikke om
flinkheten er janteloven, kapitalismen og
ekkel politisk korrekthet. Heller ikke så lenge
jeg bor i Norge. For flinkheten spiser opp
Norge innenfra lik en innvollsorm, Norge
er enkelt og greit verdens flinkeste land. Vi
fjonger oss med tittelen verdens beste land
å bo i femte strake år på rad, vi rett og slett
herjer på både BNP(BruttoNasjonalProdukt)
og HDI(HumanDevelopmentIndex), vi er så
jævlig flinke at vi til og med er verdens fremste fredsnasjon. Her er det ikke noe jantelov,
vi sier det rett ut. Det viser seg at når en spør
nordmenn om stikkord for hva som er spesielt med Norge, er fredsnasjon en av de første
assosiasjonene. Spør du en tilfeldig forbipasserende i utlandet om det samme er isbjørner
i gatene og ugjestfritt klima svaret, ja til og
med Rema-1000. Men fredsnasjon?
Poenget mitt er ikke å drite ut Norge, et
ønske om en internasjonal fredsprofil er
en bra ting å strebe etter. Poenget er heller
å peke på hvordan vi vokser opp i verdens
rikeste og flinkeste land, en selvsikkerhet
som tydeligvis lyser i øynene på de fleste av
oss. «Vi nordmenn bør ikke la førsteplasser
gå til hodet på oss slik at vi blir selvgode og
sjåvinistiske», konkluderer en artikkel fra SSB
der Norges fremragenhet analyseres. Neida,
svarer Ola Nordmann og går til stemmeurnene og stemmer Frp. Så mye for åpenhet,
solidaritet og mangfold.
Krig og fred og sånn
Verden er ikke like flink som oss i Norge,
det er blant annet opptil flere land som ikke
vil være med i Kyoto-avtalen, og ikke alle
er så flinke på fred som Norge. USA er for
eksempel ikke med i Kyoto-avtalen, og sprer
fred med å starte nye kriger der målet er å se
om demokratiet våkner når støvet legger seg
etter bombingen. Til nå har det vist seg lite
vellykket da det finnes folk der ute som merkelig nok ikke drømmer om frihet og likhet.
En enkel, naiv, oppbrukt og uoriginal analyse
av USA, men jeg gidder ikke å være så flink at
jeg presenterer et nyansert bilde.
Jeg vil heller nevne FN, produktet av vakker
demokratisk etterkrigskommunikasjon og
ærlig oppriktig samhandling etter Habermas’
kommunikative hjerte. FN er vår stolthet,
vår flinkeste organisasjon som jobber med
fred verden over, litt som Norge. På tross av
at verden sliter en del med bakstreberske land
i blant annet Afrika, er verden etter ny statistikk på vei fremover den også. Det blir færre
kriger, både borgerkriger og vanlige kriger.
Det er gode nyheter, bra at verden endelig
forstår Norges budskap. Vi sliter med en og
annen krig i Darfur og Irak, men alt i alt går
det fremover. Nå har jeg presentert flinkheten
i et unyansert, men internasjonalt perspektiv.
Jeg er fornøyd.
Rasjonalitetens moderne jernbur
Tilbake til Max Weber, Erlend Loe og
trygg, flink grunn. Eller? Det var Max
Weber som i sin tid introduserte begrepet
rasjonalitetens jernbur, da som en allusjon til
rasjonaliseringsprosessen i datidens samfunn.
I Webers rasjonalitetsanalyse defineres
rasjonalitet entydig negativt som mål
– middel tankegang. Mennesket reduseres
til et strategisk vesen som med egoistiske
perspektiver kun bruker andre som et mål
på vei mot egen berikelse. Så er det mulig
å sammenligne Webers rasjonalitetsbegrep
med Dopplers flinkhet? Er vi egentlige bare
rasjonelle samfunnsaktører når vi handler
flinkt? Faller vi utenfor når vi ikke handler
flinkt? Er vi flink av natur eller er flinkheten
en samfunnsdiagnose? Gamle Webers harde,
skjeggete ansikt settes opp mot Erlend
Loes hårløse, smilende barnefjes, og jaggu
meg opererer de med lignende, tragiske
menneskemodeller. For hva skjer med den
som i dagens samfunn ønsker å frigjøre seg
fra flinkheten?
Den som ikke ønsker å leve
et hektisk liv styrt av flinkhetens
usynlige hånd må eventuelt handle
annerledes. Han eller hun må
gjerne kle seg i totalsvart eller farge
håret rødt og drikke opp pengene
du setter på BSU. Eller flytte ut
i skogen. Og da er du rar. Du er
spesiell, og vi normale ler av deg. Vi
som setter penger på BSU og kler
oss skikkelig ler av deg. Du er irrasjonell,
du er trolig mindre intelligent i våre øyne,
du har ikke fattet hva du bør gjøre med livet
ditt. Vi dømmer deg enten vi vil eller ikke.
Vi dømmer deg fordi du er annerledes, fordi
du er rar, fordi du er irrasjonell og fordi du
ikke vet ditt eget beste. Vi synes du bør kle
deg skikkelig og gjøre som den tanketomme
gemene hop, men det er du som egentlig er
fri. Fri fra flinkhetens tyranni.
Doppler med kuken
For å avslutte uflinkt er Doppler med kuken
min siste overskrift. Doppler hadde jo
usedvanlig stor kuk, men det må da være
skikkelig uflinkt, utrolig provoserende og
grenseløst politisk ukorrekt å skrive det i et
seriøst tidsskrift? Doppler med kuken, Weber
med skjegget eller Bush med bombene,
er jeg fanget og alle andre fri?
Jeg tror flinkheten fikk sin grobunn
i modernitet og kapitalisme. Vi jager
strategiske posisjoner i en moderne verden
der alle kan bli alt, og de fleste drømmer
om fine hus og masse penger. Jeg mener at
flinkheten er en samfunnsdiagnose, og en
pågående prosess vi selv kan snu. Doppler
er vår bibel, og til og med en
bibel som er morsom, tynn og
lettlest. Doppler peker på indivet
som tør å være annerledes,
individet som klarer å frigjøre
seg. Og som en Forrest Gumpeffekt ønsker mange andre
også å flykte fra hverdagens
mas. Ta det som et bilde. Vi
har vært jævlig flinke siden
Doppler, og denne flinkheten
er strategisk egoisme fremfor fellesskap, men
som individer har vi mulighet til å gjøre noe.
Ransak deg selv. Tør du å være annerledes?
Dømmer du andre? Jager du status og
anseelse? Ikke spør overfladisk, men dypt inni
deg, tenker du flinkt? Er du fanget? I så fall
ikke få panikk, du er nok bare en i mengden.
Men gjør noe med det da.
Gamle Webers harde, skjeggete ansikt
settes opp mot Erlend Loes hårløse,
smilende barnefjes, og jaggu meg
opererer de med lignende, tragiske
menneskemodeller.
verden går fremover og individet stagnerer.
Mitt svar til Erlend Loe er at verden går
fremover og individet stagnerer. Selv om
min internasjonale analyse ikke er basert
på overveldende mengder empiri, er i alle
fall individets stagnasjon velbegrunnet.
Denne stagnasjonen er muligens et vestlig,
eller kanskje et norsk fenomen? Kanskje er
stagnasjonen kulturelt betinget, eller kanskje
er det et lokalt fenomen i mitt hode? Kanskje
41
DANS
Hildemors dansefeber
I krysset mellom Olav Kyrres gate og Nygårdgaten befinner en av Bergens skjulte
skatter seg. Hildemors danseskole yrer av liv, 60 år etter opprettelsen.
tekst: Hilde Kullerud
[email protected]
foto: Borghild Ree Strand
- Skal vi ta det en gang til? Ziii, za…Ja, nesten,
men det må være litt mer sånn ziiiiii, og så
kjapt za, ziiiiii-za. Ja! Kjempebra, ziii za. Det
skorter ikke på ordbruken når Stephanie M.
Mowinckel underviser i hip hop. Timen er et
av 31 kurs ved Hildemors danseskole denne
høsten. Mowinckel er en av 25 instruktører
som sprer danseglede i tredje etasje i Olav
Kyrres gate 28.
danser ved skolen. Han er for mange kjent
som danselærer i TV2-programmet «Skal vi
danse» høsten 2006.
Foten min slår i gulvet i takt med swinglignende musikk. Fra resepsjonen på
Hildemor kan jeg se inn i sal 2. Flere par øver
iherdig. De kan ikke være mer enn 17 år, og
øver uten stopp med fullt fokus på dansen.
Guttene har på seg svarte sko med hæl, pene
svarte bukser og
hvit
skjorte.
Rake i ryggen
svinger
de
rundt på jenter
i korte skjørt,
med glitter og
uendelig lange
bein.
Balansekunst
Utenfor vinduet
står en jente
og følger nøye
med.
Hun
kan ikke være
mye eldre enn
ungdommene i
salen. Ansiktet
Danseglede
Allerede i 1947 ble Hildemors danseskole
opprettet. Den da 19 år gamle Hildemor
Svenkerud ville skape et senter for danseglede
og fysisk utfoldelse. Våren 1948 startet de
første kursene, og Hildemor underviste selv
i standard- og latindanser for barn fra tre
år og oppover. Med årene har skolen lagt
grunnlaget for mange gode dansere. Blant
annet har Kim Rygel og Cecilie Brink Rygel
sin bakgrunn fra Hildemors. De har i alt 25
NM gull, og tilsammen 17 verdensmester
- og europamestertitler i ulike former for
selskapsdans. Tom Erik Nilsen er også
virker kjent.
- Unnskyld, men er ikke du hun fra
Dansefeber?
- Jo, jeg var med i «Dansefeber», ler hun.
Trine Lise Akselsen startet å danse allerede
som tre-åring, da moren meldte henne på
kurs i selskapsdans ved Hildemors danseskole.
Etter hvert har hun jobbet seg oppover
dansehierarkiet, og våren 2007 sikret hun seg
en plass blant de 20 beste i TV Norges serie
«Dansefeber». Mange hundre dansere med
spesialfelt innen ulike dansestiler søkte om
en plass i programmet.
- Det var veldig skummelt å være med,
men også kjempegøy. Det ga meg mulighet
42
til å prøve mange nye ting. Jeg hadde for
eksempel aldri danset hip hop eller jazz før.
Men siden har jeg prøvd å holde det ved like,
og nå tar jeg timer i andre dansestiler enn
selskapsdans her ved Hildemors. Akselsen
snakker rolig og reflektert om sine minutter
i rampelyset. Likevel er det tydelig at hun
brenner for dansen. Hver dag tilbringer hun
flere timer ved senteret. For å gjøre suksess
må en trene hardt.
- Det blir en del timer med dans om dagen.
Mange helger i året er det også konkurranser,
og i tillegg drar jeg av og til utenlands.
- Hva tror du er oppskriften bak Hildemors
suksess?
- Det er mange kjente dansere som har
bakgrunn fra Hildemors. I tillegg har de flere
show. Også var det jo fem stykker fra skolen
som kom videre til finalen i «Dansefeber» i år.
Å skaffe fem bergensere plass i finalen er litt av
en bragd. Det vil si at Hildemors danseskole
utgjorde hele én fjerdedel av finaleplassene.
Tre av disse, Ole Petter Knarvik, Sara Einbu
og Marit Hagen, underviser ved skolen i år.
Dansebølge på høye hæler
Mens vi snakker ser jeg på parene som danser
i salen bak oss. Jentene balanserer på toppen
av høye, tynne stiletthæler.
- Man begynner ikke rett på stiletthæler,
de blir litt og litt høyere, smiler Trine Lise og
holder luft mellom tommel og pekefinger.
Først to centimeter fra hverandre, så fire og
fem centimeter.
- Jeg har opplevd å ha for høye hæler. Da
blir man veldig ustødig og dansen blir mye
dårligere, men man vender seg fort til å gå på
dem, smiler Trine Lise.
Lokalene til Hildemors dansesenter
er vesentlig nyere enn skolens historie.
Sommeren 2003 flyttet de fra den gamle
«Håndverkeren» og inn i nye lokaler i
Eldoradogården. Her har de to store og flotte
saler, som har ført til økt kapasitet ved skolen.
Dette semesteret undervises det i hele ni
ulike dansestiler. Noen av dem er disco-funk,
selskapsdans, barnedans og hip hop.
I sal 1 er musikken på for fullt.
Oppvarmingen i sesongens første hip hoptime for voksne er ferdig, og det er nå klart
for koreografi. Stephanie Mowinckel bølger
armen i takt med fengende hip hop - rytmer,
slik John Travolta så flott gjorde det på
discogulvet i Saturday Night Fever. Denne
bevegelsen er tydeligvis mye mer komplisert
enn man aner. Det hele ender lett opp med
at en ser ut som Knerten i Anne-Cath Vestlys
bøker; med andre ord stiv som en stokk.
- Man må krølle fingrene, så ta opp
albuene og til sist skulderen, forklarer hun.
Dette er vanskelig, jeg øver fortsatt, sier hun.
Hip hop-instruktøren ler, og viser det som
for meg ser ut som en perfekt bølget arm.
Som ti-åring begynte Mowinckel å danse
ved Hildemors danseskole. Hun startet
med hip hop, og ble senere med i skolens
showgruppe. Etter hvert har hun selv
begynt å undervise ved skolen. Danseren har
vært med i flere danseforestillinger de siste
årene. Blant annet var hun med å sette opp
og danse i forestillingen Hip Hop Fairytale i
desember 2006. I høst kan du se henne som
danser i operaen Carmen som har premiere i
Grieghallen 13. oktober.
- Motiverte dansere
Dansetimen i hip hop er ferdig, og det er tid
for en pust i bakken. Stephanie Mowinckel
sitter henslengt i en trapp ved resepsjonen.
Hun sier hun liker seg ved Hildemors
danseskole og at hun ikke ville undervist noe
annet sted.
- Elevene er mye mer utadvendte her
enn det jeg har erfaring med fra tidligere.
Jeg har tilbud om å undervise andre steder,
men velger å undervise på Hildemors fordi
jeg liker meg her. De som danser er ofte
veldig motiverte. Jeg jobbet en stund på et
dansesenter i Fyllingsdalen, men der var
alle så stille; hun ler. Jeg tror de var veldig
nervøse.
- Hvorfor tror du akkurat Hildemors danseskole
er så populær?
- Den har eksistert så utrolig lenge, så det
gjør at mange vet om den. Hip hop-jenten
gestikulerer med hendene som for å legge
vekt på hvor lenge skolen har holdt på.
- Det er også den største skolen i Bergen
når det gjelder hip hop og disco-funk. Det
er mange profilerte dansere som kommer
herfra. Og da mener jeg ikke meg selv altså,
ler danseren. I tillegg ligger jo skolen midt i
sentrum.
Før jeg forlater skolen sniker jeg meg
innom resepsjonen. Jeg kan ikke motstå
fristelsen.
- Et stykk hip hop - kurs takk. Damen
i resepsjonen tar i mot betaling og smiler
bredt
- Vi håper du vil like deg her hos
Hildemors.
Kilde:
http://www.hildemors.no
43
MUSIKK
gikk du glipp av det?
«The radio has expressed concerns about what
you did last night», og var du ikke på Superfamilykonserten 7. september, ja da gikk du faktisk glipp
av det!
tekst: Kathrine Salhus
[email protected]
foto: Helge Brekke
Det var et uvisst antall desibel som møtte
det livlige publikummet på Hulen. Med
lyd som knapt kunne blitt bedre, en variert
sammensatt spilleliste og god stemning både
i publikum og på scenen, var den utsolgte
konserten definitivt en knallsuksess. Selv
ikke det faktum at politiet måtte hente et par
overengasjerte tilskuere i løpet av konserten
så ut til å ha noe innvirkning på stemningen.
Ærlighet og livsglede
Det er ikke alltid lett å kategorisere musikk
innenfor en bestemt sjanger, og det er heller
ikke musikken til Superfamily. Usikker på
hva indie-sjangeren egentlig innebærer,
sier vokalist Steven Wilson seg likevel enig
i en definisjon av musikken deres som en
blanding av indie og pop. Med et touch av 80-
tall. Riktignok etter et kort sammendrag av
sjangerens hovedtrekk av trommis Tommy
Christensen. «Ærlighet, livsglede og forsøk
på kvalitet» er stikkorda bandet vil beskrive
musikken sin med. De har tidligere blitt satt
i musikalsk sammenheng med The Cure,
Tubeway Army, 120 Days og The Killers.
Selv ser de på seg som blanding mellom Joy
Division, Frank Sinatra og ABBA.
Superfamily begynte karrieren som et
hardere rockeband med mer undergrunnssound og låttitler som «Shut Up and Cry».
Det nyeste albumet, Warszawa, inneholder
derimot mer pop-inspirerte og radiovennlige
låter.
- Det har ikke vært meningen å bytte
sjanger, sier musikerne. De har likevel en
logisk forklaring på hvorfor det har blitt et
44
slags sjangerskifte mellom de to utgivelsene.
- Den første plata en gir ut blir gjerne en
«Best of»-plate med alle låtene man har laget
tidligere, sier Wilson. Back in Paris var mer
eksperimentell og en mix av alt mulig, mens
Warszawa er mer fokusert og enhetlig.
Noe dramatisk forskjell er det uansett ikke.
Man kan lett finne klare paralleller mellom
låta «Taxi Dancing» fra Back in Paris og låta
«I Could Be a Real Winner» fra Warszawa.
Den største forskjellen er at det er mer sprik
mellom sangene på det første albumet i
forhold til det andre.
- Jeg trodde tekstene skulle være
annerledes, sier Wilson. Bortsett fra at han har
utviklet seg låtskrivingsmessig, er tekstene
bluesorienterte og har samme tematikk.
-Det handler mye om rævva kjærlighet.
Radio Has Expressed Concerns About What
You Did Last Night» ble i juli kåret til P3s
mest spilte sang i 2007. Under låtskrivinga
prøvde bandet bevisst å lage en lengre tekst
på sangen.
- Melodilinja var der, men vi brukte en
måned i studio på å finpusse, sier de.
Med varierende musikksmak innad
i bandet blir det naturligvis variasjon i
inspirasjonskildene også.
- Trommisen er punkalibiet i bandet,
sier Wilson. Han påpeker at de også er
mye inspirert av klassisk rock. Blant annet
av Rolling Stones, The Doors, Kinks og
Ramones. På det nye albumet har jeg vært
litt inspirert av Abba. Låta «In The Night» har
Abba-nedgang, forteller han.
- Vi har ingen faste inspirasjonskilder,
Det handler mye om
rævva kjærlighet.
– Steven Wilson i Superfamily
supplerer Christensen. Det kan være alt fra
en fin låt, til en man hater. Steven kan gå
og kjøpe en dårlig plate og finne et lite, bra
parti.
Wilson forteller videre at han pleide å hate
bandet Waterboys, men at det endret seg
da han hadde en drøm om låta «This is the
Sea».
Gutta legger vekt på at de er åpne for
inspirasjon. Selv kan de bli påvirket av
musikk de hørte på MTV da de var 14, selv
om de ikke synes det er kvalitetsmusikk.
Trommisen nevner Vazelina Bilopphøggers
som et eksempel på musikk han kan høre på.
Likevel er låtene mer alvorspreget på den
nye skiva. Tittelsporet Warszawa handler
for eksempel om hvordan det polske folket
jobbet med å bygge opp igjen byen etter 2.
verdenskrig.
Strukturert låtsnekring
Når Superfamily skal lage låter har de en fast
fremgangsmåte.
- Vi jammer ikke frem låtene i øvingslokalet.
Det starter med at keyboardisten og gitaristen,
som begge har hjemmestudio, spiller inn
skisser av akkordrekker og melodier. Deretter
kommer vokalisten inn i bildet.
- Jeg synger alt som detter i hodet. 90 %
er fra første opptak, sier Wilson, og sikter
til at de fleste tekstlinjene som blir brukt er
de han kommer på i øyeblikket. Hiten «The
Går mot Øst-Europa
Med platetittelen Back in Paris på første plata,
og lydspor som «Rendez-vous A Pasloup»,
kan man undres hva denne tilknytningen til
Frankrike bunner i.
- Jeg har alltid digget Frankrike, sier Steven.
De er så «show». Elegante, men samtidig
harry, nesten cinematisk. Så mange spor etter
landet er det likevel ikke å finne på den nye
skiva.
- Vi går mot Øst-Europa, sier Christensen
og sikter til platetittelen Warszawa.
Det er kanskje ikke så mange som vet at
navnet Superfamily bunner i at keyboardist
Kim Granholt studerte biologi.
- Han leste navnet i pensumboken, og
tenkte at det var det perfekte bandnavn. Det
er både lett å uttale og lett å huske. Dette
mener bandet er et viktig poeng for å bli lagt
merke til i mengden. I tillegg til musikken
er det ikke bare bandnavnet som er med
45
på å gjøre bandet unikt. Dansere kledd i
røde skjorter og sorte slips krydrer både
konsertene og musikkvideoer med en noe
uvanlig men velkoreografert dansestil.
Målrettede musikere
Som et ekte Mosse-band kan det nok for noen
virke merkelig at vokalist Steven Wilson på
konsertene snakker engelsk. Selv mener han
det er mer naturlig å fortsette å snakke på
engelsk, siden han er halvt amerikansk.
- Jeg er ukomfortabel med å bytte språk.
Dessuten flyter det bedre og er billig show,
sier han. Jeg tror folk setter pris på det, og har
tenkt å fortsette med det.
- Det funker bra i utlandet, skyter Tommy
inn.
Superfamilys vei mot toppen startet med
en egenprodusert demo.
- Demoen havnet hos Kåre Vestrheim,
produsenten som også har produsert
musikken til Gluecifer, Odd Nordstoga og
Marit Larsen. Han sendte melding om at han
var interessert i å lage plate. De ble etterhvert
signa hos Propeller Recordings, og har derifra
gått gradene oppover. Ambisjonene deres
fremover handler for øyeblikket mest om å
lage en bra tredjeskive, men de håper også på
å få satse mer i utlandet.
Digger Bergen
Det oste energi fra scena under konserten på
Hulen, og musikerne selv var storfornøyde.
- Det er lenge siden vi har spilt i Bergen
nå, men vi har spilt her mange ganger før,
sier gutta. Tidligere har de vært å se på blant
annet Garage og Kvarteret, og de visste at de
kom til et bra publikum i Bergen.
- Vi var selvfølgelig bekymra for å fucke
opp, og hadde litt prestasjonsangst, men det
gikk veldig bra. Det er i alle fall ikke tvil om
at bandet er begeistret for byen.
- Bergen har absolutt det beste rockemiljøet
i Norge, mener de.
Foreløpig er det ikke satt opp flere konserter i
byen, men bandet lover at Bergen blir prioriert
for å teste ut nytt låtmateriale. I mellomtiden
får fansen kose seg med musikken på plate.
Superfamily:
• stiftet i 2002 av Martin Steffensen og Kim Granholt
• kom på andre plass i Urørt
2004
• spilte blant annet på Øya-festivalen i sommer
• nominert til Alarmprisen 2007
under kategoriene pop og live
• har rykte på seg for å være et
av landets beste liveband
• hiten «The Radio...» er den
mest solgte norske låta på
iTunes hittil i år
FESTIVAL
foto: Anniken Gjesdahl (øverst) Ellen Henriette Suhrke (nederst)
46
pensumfritt
Ein les bøker i joleferien, på påskefjellet, på stranda og om hausten.
Og slik det alltid er tid for bøker, er det også alltid fotballsesong.
Atrium drog til Fotballpuben for å høyra kva dei fotballinteresserte
meiner ein bør lesa.
tekst: Live Havro Bjørnstad
[email protected]
foto: Kristina Dahle
Lisbeth Mala
Renate Jensen
Randi Kristoffersen
Ruth Hunneland
Me møter Lisbeth Mala på terrassen og ho tilrår på det sterkaste
å lesa Vikram Seth sin roman A
Suitable Young Boy.
– Eg vart med ein gong gripe
av forteljinga, samstundes som
den førebur meg på ein tur eg
planlegg til India, fortel ho.
Romanen gjev innblikk i alle
politiske hendingar i landet frå
førti-talet og fram til i dag, og er
samstundes ei nær skildring av
eit familieliv i ein fjern kultur.
Renate Jensen vedgår at ho heilt
har lagt frå seg å lesa skjønnlitteratur, men fagbøker finn ho ofte
glede i.
– Helst les eg om filosofi, og
favoritten er Immanuel Kant. Eg
set særskilt pris på hans Kritikk av
den reine fornuft, kan ho fortelja.
– Dersom ein vil lesa (og
forstå) Kant må ein vera vant til
å lesa filosofi. Ein kan ikkje berre
plukka fram ein vilkårleg tekst
og forventa å forstå den utan
vidare.
Ved sida av Renate sit Randi
Kristoffersen. Ho forklarar at
ho eigentleg ikkje les så mykje
bøker. Film derimot, er noko ho
set pris på.
– Gjennom filmverda har eg
stifta kjennskap med forfattaren
Danielle Steel. Ja, ho må nok
seiast å vera favorittforfattaren
min, seier ho.
Den romanen Ruth Hunneland
helst vil tilrå er Isabel Allende si
Åndenes hus. Ho fortel at denne
gjev innblikk i chilensk historie
på meisterleg vis gjennom visuelle skildringar av ei verd svært
ulik vår.
– Det overdimensjonerte, spirituelle og eksotiske eg særskilt
pris på, seier ho. Eg har sjølv
vore i Chile og møtt menneske
som opplevde hendingane ein
kan lesa om i Allende sin roman,
slik at teksten for meg står ekstra
levande fram.
47
LES ATRIUM BLI KLOK SOM EI UGLE!