1. No category

NORDISK MUSEOLOGI 2013 1
●
Forord
I
visse af de nordiske lande ændrer museumslandskabet sig markant i disse år. Museologer nævner ofte finanskrisen i Vesteuropa som en af hovedårsagerne. I Norden har en centraliseringstankegang blandt politikere siden midten af 1990’erne
imidlertid bidraget til, at der er blevet langt færre museer, især i
Norge og Danmark. I 1992 var det fx 141 danske museer,1 i
2013 er der 100 tilbage.2 I Norge har fusionsbølgen været endnu
mere voldsom. I perioden fra 2001 til 2008 blev antallet af norske statsstøttede museer formindsket fra 300 til 85.3 Fusioner af
museer og sammenlægninger af museer med samme eller forskellige fagligheder betragtes af lokale politikere og statens embedsfolk i Norden som løsningen på de mange udfordringer,
som museerne af alle typer står overfor: krav om mere forskning,
om mere formidling til nye publikumstyper og brug af ny
teknologi samt om mere egenindtjening i form af publikumsentré og sponsering – med andre ord: økonomisk og faglig bæredygtighed, som er tidens politiske modeord.
I artiklen om ”The future of the museums” udlægger generalsekretæren for The Finnish Museums Association, Kimmo Levä,
forandringerne negativt, både i det internationale og nordiske
museumslandskab. Forandringer er efter Leväs opfattelse knyttet
til de voksende udfordringer fra teknologien og den knappe
økonomi, som har resulteret i en sortering af museerne. I Finland udgør offentlige midler 80 procent af museernes budgetter,
og det betyder, at de mange udfordringer fremover kun vil kunne finansieres af private midler. Han skelner bl.a. mellem rige
FORORD
2
museer, der har støtter blandt politikere og lovgivere og har økonomisk kapital, og fattige museer, der hverken har økonomisk kapital eller støtte blandt politikere og lovgivere. De fattige museer er
også kendetegnet ved, at de ikke har udviklet en strategi for deres
økonomi og løbende optager genstande i samlinger uden at vurdere omkostninger herved.
At skaffe mere kapital til museerne fx i form af sponsering er en
udfordring for de mindre museer. I et dansk casestudie af et kulturhistorisk museum og et kunstmuseum i den samme mellemstore by dokumenterer Vinnie Nørskov og Ane Hejlskov Larsen, at
den kulturpolitiske dagsorden med fokus på sponsering i Danmark fra midten af 1980’erne ikke har smittet nævneværdigt af på
de to museer. På trods af deres forskellighed i forhold til den lokalpolitiske kontekst er deres forståelse og forhold til sponsering ret
ens. Ingen af de to museer har udviklet en strategi for sponsering,
og begge museer betragter de offentlige tilskud som et ”værn mod
udefra indblanding”.
I Leväs fokus på bæredygtige museer er det også oplagt at inddrage artiklen af norske Ole Marius Hylland, der argumenterer
for, at det er i museernes interesse at tænke udskillelse ind i en
”bærekraftig samlingsutvikling”. Han efterlyser mere debat og
forskning i emnet om udskillelse af museumsgenstande, ikke
mindst i betragtning af at museerne indlemmer flere genstande
end de ekskluderer. Hylland påpeger, at museernes eksistensgrundlag fremover vil svækkes ved en manglende bæredygtig samlingsudvikling – i form af manglende formidling og forskning i de voksende samlinger. Han problematiserer ICOM’s etiske regelsæt for
museer, der først og fremmest fokuserer på det problematiske i at
udskille genstande fra museernes samlinger. I Norge argumenterer
jurister for, at museerne har ret til at udskille genstande fra samlingerne, såfremt gældende love, vedtægter og betingelser fra gavegivere ikke stiller særlige betingelser i forhold hertil. En spørgeundersøgelse om samlingsudskillelse i Norge blandt 70 museer dokumenterer også, at 67 procent har erfaring med samlingsudskillelse,
FORORD
og den yppigste udskillelsestype var kassation. Kun et enkelt museum havde erfaring med direkte salg af museumsgenstande.
Nr. 1 2013 er dog på ingen måde et temanummer om økonomisk og faglig bæredygtighed, selvom flere af artiklerne direkte eller indirekte tematiserer dette begreb. Det er et åbent nummer, der
bl.a. rummer tre artikler med et klassisk museologisk fokus på materialitet, indsamling og bevaring, men især den levende natur fra
planter over træer til dyretræning og forståelsen af deres kulturelle
betydning over tid (Jostein Lorås & Siw Elin Eidissen, Svein
Øivind Solbjerg, Line Breian, Lena Ansebo & Erik Persson og
Anita Maurstad), et emne, som tidligere er blevet behandlet i Nordisk Museologi (se Nordisk Museologi nr. 1 2010).
Ny teknologi kan bidrage til at udvikle dokumentationen af både
den levende og uhåndgribelige kulturarv som fx personlige minder
og oplevelser om miltærtjeneste. Fia Sundevall og Anna Fredholm
fremlægger, hvordan det svenske Armémuseum ved hjælp af webteknologi og med stor succes indsamlede kildemateriale om svenskeres erindringer fra deres militærtjeneste. Endelig rummer dette
nummer også en artikel om muligheder for at styrke læringsdimensionen i undervisningen af gymnasie- og skoleelever på de arkæologiske udgravningssteder. På baggrund af interaktionsstudier
af møder mellem gymnasieelever, lærere og arkæologer efterlyser
Ingvild Solberg Andreassen og Palmyre Pierroux flere dialogiske
læringsværktøjer til at engagere publikum i arkæologiske problemstillinger og historisk fortolkning.
De mange nye udfordringer, som museerne i Norden står overfor, kræver mere forskning på og i museerne, bedre universitetsuddannelser i museologi og mere efteruddannelse af museumsfolk. Af
den grund har en række danske forskere og universiteter etableret
et Dansk Center for Museumsforskning på nationalt niveau. Kirsten Drotner og Hans Dam Christensen redegør i artiklen ”Danish
Centre for Museum Research: New modes of collaboration and
quality development” for, hvilke tiltag man har foretaget i dette
center for at skabe forskningssynergier og -samarbejder mellem
3
FORORD
4
museerne, universiteterne og museumsforskerne selv. Sådanne
samarbejder er der også behov for i de museologiske miljøer i
Centraleuropa, og et nyt tjekkisk tidsskrift har derfor set dagens
lys. Det bliver anmeldt sidst i dette nummer.
Med dette nummer takker Ane Hejlskov Larsen, lektor i museologi på Aarhus Universitet, af som hovedredaktør, der i stedet fortsætter som landsredaktør for Danmark. Brita Brenna, professor i
museologi ved Olso Universitet, overtager posten som hovedredaktør.
Brita Brenna, Eva Silvén og Ane Hejlskov Larsen
1. Banke, Lars M.: Museumsloven og anden antikvarisk lovgivning.
Det Kongelige Danske Kunstakademi 1992.
2. Hjemmesiden for Kulturstyrelsen, besøgt april 2013. www.kulturstyrelsen.dk
3. Stortingsmelding no. 49 (2008-2009). Framtidas museum.
Forvaltning, forskning, formidling, fornying. Det Kongelige
Kultur- og Kirkedepartement, Norge.
TAKK
TIL
ANE!
Ane Hejlskov Larsen har vært hovedredaktør for Nordisk Museologi
i åtte år. Gjennom disse årene har hun gitt et uvurderlig bidrag til
å skape et forum for museologisk forskning i Norden, og slik også
til å utbre den museologiske forskningen. Med ustoppelig energi
har hun virket for å fremme den tverrfaglige forskningen, og ikke
minst har hun arbeidet for å gjøre tidsskriftet relevant som publikasjonssted og som faglig lesestoff for museumspraktikere og
akademikere. Heldigvis vil hun fortsette som landsredaktør for
Danmark, og hele redaksjonen ser fram til å fortsette samarbeidet
med Ane i en ny rolle.
Brita Brenna, Sigurjon Baldur Hafsteinsson,
Eva Silvén og Janne Vilkuna
NORDISK MUSEOLOGI 2013 1, S. 5-23
●
Å samle er å velge
Avhending i teori og praksis – en statusrapport
OLE MARIUS HYLLAND*
Inside the museums, infinity goes up on trial.
Bob Dylan, Visions of Johanna.
Title: To collect is to choose.
Abstract: This article aims to give a status report on museum disposal in the
Norwegian museum sector. Disposal (or deaccessioning, depending on choice of
terms) is treated as a topic relevant to both the overall legitimation of museums as
institutions, as well as an important topic for sustainable collection management.
The article argues that a sound and intellectually solid approach to disposal is a
potential key to the sustainability of the museums’ epistemology on the one hand
and to sustainable collection development on the other. After an initial discussion
on the theoretical, ethical and judicial basis of disposal and a presentation of
international examples on disposal practice, the article presents the results from a
survey on disposal among Norwegian museums.
Key words: Disposal, collection management, epistemology, sustainability,
materiality.
I det stadig mer profesjonaliserte norske museumslandskapet finnes det fremdeles lite
forskning, litteratur, debatt og kunnskap om
avhending. På den andre siden finnes det mye
kunnskap, veiledning og diskusjon om hvordan gjenstander kommer inn i en samling.
Det er et åpenbart misforhold her, og prosessen med å få objekter ut av en museal samling
kan vise seg å være like viktig for museumsarbeidet som det å få objekter inn i den samme
samlingen. Den britiske arkeologen og museumsdirektøren Nick Merriman har kalt dette perspektivet bærekraftig samlingsutvikling
(”sustainable museum collecting”) (Merriman
2006, 2008). Merriman bruker dette begrepet
til å reflektere rundt hva som skjer med en
samling over tid som på den ene siden har
evigheten som tidsperspektiv og på den andre
siden hele tiden inkluderer flere objekter enn
den ekskluderer. Dette innebærer at man nær-
OLE MARIUS HYLLAND
6
mer seg en øvre grense for en samlings størrelse, dersom man skal beholde idealet om en
godt bevart, dokumentert og forskbar samling. Dermed handler det om samlingenes og
samlingsutviklingens bærekraft. Avhending er
et spørsmål om bærekraft, men det er også et
spørsmål om hvilket perspektiv som skal dominere over hvilket i museenes faglige arbeid.
Dersom båndene mellom museenes forvaltning
og formidling svekkes, svekkes også legitimiteten og eksistensgrunnlaget til museene. Dét er
en reell fare dersom u(nder)formidlede og
u(nder)forskede samlinger vokser, uten en kontinuerlig diskusjon av hva som bør inkluderes
og hva som bør ekskluderes fra samlingene.
Det finnes et kunnskaps- og diskusjonsbehov knyttet til avhending. Temaet er overraskende lite diskutert i museumsfaglige publikasjoner og fora i Norge og Norden. Om man
for eksempel gjennomgår en oversikt over
samtlige artikler i Nordisk Museologi siden
oppstartåret 1993, finner man et enkeltstående bidrag som eksplisitt nevner avhending
(Østby 2002) – en presentasjon av arbeidet i
et utvalg nedsatt for å vurdere utlån, tilbakeføring og avhending (Norsk museumsutvikling
2000). Den inneværende artikkelen er et forsøk på å bidra til å dekke et slikt kunnskapsbehov, ved hjelp av en gjennomgang av den museumsfaglige og kulturpolitiske statusen til
denne delen av museenes arbeid. I det følgende er ambisjonen å si noe om avhendingens
teoretiske, etiske og juridiske fundament, for
deretter å gjennomgå status for avhendingsarbeid både i Norge og i noen utvalgte andre
land. Som et ledd i arbeidet med artikkelen er
det også gjennomført en surveyundersøkelse
om avhending blant alle museene i det norske
museumsnettverket. De viktigste resultatene
fra denne undersøkelsen blir presentert og diskutert i artikkelens siste halvdel.
AVHENDINGENS
TEORI
I jakten på et teoretisk fundament for avhending, kan man stille spørsmålet om det finnes
noe man kan referere til som en avhendingens
teori? På mange måter dreier dette seg mer om
implisitt enn eksplisitt teori. Avhending er en
form for negativt arbeid, i den betydning at
det består i å fjerne noe, ofte permanent. En
avhendingens teori blir på samme måte en
form for negerende el. negativ teori, siden den
snur om på og rokker ved det materielle
kunnskapsgrunnlaget som utgjør den essensielle legitimeringen for museene som institusjoner. Museene er rotfestet i det materielle.
Samtidig er det åpenbart slik at det etablerte
båndet mellom museal virksomhet og materialitet på langt nær er så ubrytelig som det har
vært. Ett tegn på dette er at museenes arbeid
og samlinger er i stadig større grad preget av
det immaterielle – eksempelvis gjennom digitalisert samlingsforvaltning, nettbasert formidling og immateriell kulturarv. Dette burde
i prinsippet bety at den utfordringen som museene stilles overfor gjennom arbeid med avhending – en negering eller i det minste en
svekking av det materielle grunnlagets hegemoni – er en utfordring som museene også
møter på flere andre kanter.
Museenes materialitet hviler på en epistemologisk forutsetning om at det er mulig å
oversette fra det rent materielle – de fysiske
objektene – til det immaterielle – formidling
og kunnskapsutvikling. Forutsetningen ligger
i en tiltro til at det er mulig å lese, avkode og
fortolke materielle objekter. Dette har blitt
kalt object-based epistemology: ”In this epistemology, objects are not precisely transparent,
but neither are they hopelessly opaque. The
meanings held within objects would yield
themselves up to anyone who studied and ob-
Å
served the objects carefully enough” (Conn
1998: 4). Innenfor denne forståelsen vil det
materielle – gjenstandene – representere en
form for reifisert, fastfrosset kunnskap. Gjennom ulike former for fortolkning og oversetting kan denne kunnskapen potensielt gjøres
relevant og levende. Det er imidlertid et utfordrende og kontekstavhengig stykke arbeid, og
dette gjør objektene som museenes epistemologi baserer seg på til flertydige objekter.1 Eilean
Hooper-Greenhill hevder på sin side at det
nettopp er muligheten til å lese flere fortellinger og flere typer mening inn i dem, som
gir objektene deres appell: ”It is an openness
to re-meaning; a capacity to carry preferred
meaning; a potential for polysemia; and the
material potentials and constraints, that lie at
the heart of the appeal of artefacts” (HooperGreenhill 2000: 115).
Forholdet mellom museer, materialitet og
kunnskap har blitt utfordret fra flere kanter.
For det første er det slik at materialitet innebærer noe mer enn en fysisk følbar tinglighet.
I forståelsen til materialitetsforskere som f.eks.
Christopher Tilley og Daniel Miller innebærer
materialitet og studiet av materialitet også selve forholdet mellom mennesket og tingene,
mellom subjektene og objektene (jf. Rogan
2011). Det er også mulig å gå videre langs en
slik problematiserende linje, og hevde at museenes materialitet mer enn å handle om tingene, handler om forholdet mellom ting og tegn,
slik den britiske filosofen Beth Lord analyserer
dem. I hennes forståelse er det nettopp fortolkning som gjør disse institusjonene til museer og ikke lagre. Det gjør at museene kan
være uten synlige objekter, og for den saks
skyld uten synlig tekst, men at de alltid vil forvalte en fortolkning mellom disse, enten denne er implisitt eller eksplisitt (Lord 2006: 5, se
også Eriksen 2009: 119). Lord benytter seg av
SAMLE ER Å VELGE
Foucaults analyse av det epistemiske bruddet
mellom tingene og ordene; at det ikke lenger
var slik at ord og ting representerte en enhet,
og skriver at det nettopp var i det, idehistorisk
sett, nye rommet mellom tingene og tegnene
at museenes rolle som fortolkere ble skapt.
Det flertydige innholdet i et begrep om materialitet korresponderer også med et flertydig
kunnskapsoppdrag for museene og deres samlinger. Museene handler på en og samme tid
om tingene, om kunnskapen om tingene, om
formidlingen av denne kunnskapen, og om
fortolkningen av forholdet mellom mennesker, ting og samfunn. Ideelt sett handler museene også om seg selv, om et refleksivt perspektiv på sitt eget kunnskapsarbeid. Den
tverrfaglige og omfattende problematiseringen
av materialitet og studiet av det materielle som
har preget akademisk diskusjon i flere årtier,
har imidlertid i liten grad påvirket museal
praksis og egenforståelse. De utfordringene
som f.eks. museologen Eilean Hooper-Greenhill beskriver for museene i Museums and the
Shaping of Knowledge (1992), eller Simon Knell
beskriver i Museums and the Future of Collecting
(2004) har i liten grad blitt møtt. Felles for
Knell, Hooper-Greenhill og andre museumsrevisjonister er påstanden om at museenes
fortsatte legitimitet som samfunnsinstitusjoner er avhengig av et revidert syn på hvilken
rolle tingene spiller i og for museene. Det er i
dette lyset vi bør se en diskusjon om avhending av museumsobjekter.
Selv om det altså finnes rikelig med litteratur som diskuterer både materialitet generelt
og forholdet mellom museer og materialitet
spesielt, er det langt mellom akademiske diskusjoner av hvordan avhending spiller inn på
denne dikotomien. To sentrale utgivelser i den
relativt sparsommelige mengden med bøker
om avhending, er henholdsvis en essaysamling
7
OLE MARIUS HYLLAND
8
(Davies 2011) og en antologi over tidligere publiserte tekster – en reader (Weil 1997). Disse
utgivelsene er primært opptatt av avhending
som praksis; spesielt som omdiskutert praksis
(jf. også Smith 2012 og Vasström 2004). En av
svært få norske behandlinger av temaet finner
vi i en masteroppgave i kulturstudier (Aasen
2010). Aasen tar i sin masteroppgave utgangspunkt i intervjuer med ni norske museumsansatte. Hun konkluderer blant annet med at
museene gir uttrykk for en restriktiv men
samtidig åpen holdning til spørsmålet om avhending. Samtidig varierer svarene mellom informantene. Enkelte er svært tilbakeholdne,
mens andre er langt mer pragmatiske og ser at
det er et behov for å arbeide mer aktivt med
avhending.
Den britiske museumsdirektøren Nick
Merriman forsøker på sin side å skissere et
slags teoretisk fundament for avhending, eller
med hans begreper: ”an intellectual framework for sustainable museum collecting”
(2006: 31). Merriman gjennomførte en undersøkelse av syv britiske museers erfaring
med avhending i årene 1990-2004. For å snekre et intellektuelt rammeverk for denne avhendingspraksisen, problematiserer han museenes epistemologi fra et idehistorisk perspektiv. Han benytter seg blant annet av analysene til nettopp Hooper-Greenhill og Susan
Pearce (1994) m.fl. Dette perspektivet vektlegger museene som ektefødte barn av modernitet og opplysning. Med overgangen til et
nytt kunnskapsregime, med Foucaults begreper et nytt episteme, ble kunnskap knyttet til
observasjon, måling og klassifikasjon. I denne
overgangen spilte museene en sentral rolle.
Museene har representert en kartlegging, systematisering og vitenskapeliggjøring av den
materielle verden. Dette har også medført en
sterk tiltro til kunnskapens endelighet, mate-
rialitet og objektivitet, og Merriman beskriver
denne vedvarende tiltroen – en arv fra opplysningstiden – som en av de viktigste årsakene
til den til tider innbitte motstanden mot avhending. Merrimans utgangspunkt for å bygge
et intellektuelt rammeverk (”intellectual framework”) er nettopp gjennom en bevisstgjøring
av denne idehistoriske arven til museene. Han
ønsker å modernisere museenes intellektuelle
forankring ved å peke på at museene verken
kan eller bør spille den monolittiske kunnskapsrollen som de i utgangspunktet ble skrevet inn i.
Etter en gjennomgang av det idehistoriske
grunnlaget til modernitetens museumssamlinger, oppsummerer Merriman bakgrunnen
for den generelle negative holdningen til avhending slik: ”It is [a] notion of set-aside, coupled with notions of objectivity, classificatory
completeness, encyclopaedic holdings (though
never realisable save perhaps for natural history collections) and the notion of retaining collections in trust for posterity, which have led
to such anxieties about disposal from museum
collections” (Merriman 2006: 32). Som vi skal
se senere, knytter Merriman denne gjennomgangen til en undersøkelse av et utvalg britiske
museers avhendingspraksis. Hans hovedidé er
at kombinasjonen av den seiglivede ideen om
samlingenes objektivitet og evighet med en
svært restriktiv holdning til avhending, verken
er intellektuelt eller forvaltningsmessig bærekraftig. I hans analyse er det behov for en
modifisering av begge elementer i denne kombinasjonen.
AVHENDINGENS
ETIKK
En annen innfallsvinkel til avhending er den
etiske: Avhending blir ofte behandlet som et
etisk spørsmål. ICOMs etiske retningslinjer
Å
for museer (jf. f.eks. ABM-utvikling 2006) inkluderer et eget underkapittel om temaet, og
de fleste diskusjoner som føres om avhending
inneholder argumenter som knytter temaet an
til etiske problemstillinger. Her er det mulig å
ta et steg tilbake, for å spørre: hvorfor er dette
et etisk spørsmål? Hvorfor er det ikke et etisk
spørsmål når andre institusjoner rydder i eget
hus? Dersom et sykehus fjerner tyve bekken
fra lageret fordi de ikke brukes lenger, ville
svært få løftet et øyenbryn. Dersom imidlertid
de samme tyve bekken først var overført for
eksempel til en nasjonal medisinhistorisk samling, ville det blitt oppfattet som en (museums)etisk problemstilling hvorvidt stabelen
med bekken kunne kasseres. Med andre ord er
dette på et grunnleggende nivå en kontekstog institusjonsavhengig affære. I det et objekt
innlemmes i en museumssamling får objektet
et sett med rettigheter og forventninger knyttet til seg. Blant disse er rettigheter til bevaring
og dokumentasjon og forventninger om bidrag til samfunnets kunnskapsutvikling.
En av flere grunner til at avhending behandles som et etisk spørsmål er fordi man i
prinsippet fjerner potensiell kunnskap; fordi
man fjerner et objekt som, vel å merke i teorien, kunne ligget til grunn både for kunnskapsformidling og kunnskapsproduksjon. Det etiske elementet kan også sees som en følge av museenes rollebeskrivelse som samfunnsinstitusjoner – som ivaretagere av et samfunnsminne,
som institusjoner for kollektiv erindring og
kollektiv identitet. I et slikt perspektiv vil avhending kunne vurderes som en utilbørlig og
uansvarlig inngripen i det materielle minnet
om og/eller grunnlaget for et fellesskap, enten
dette er lokalt, nasjonalt eller fellesmenneskelig. Samtidig er det vanskelig å opprettholde
en slik vurdering på noe annet enn et svært
prinsipielt nivå. De uforutsigbare og ofte tilfel-
SAMLE ER Å VELGE
dige veiene gjenstander følger inn i en museumssamling og det utfordrende fortolkningsarbeidet mellom objekt og kunnskap, gjør at
det er vanskelig å opprettholde en sterk tro på
samlingenes rolle som fullverdige og objektive
byggesteiner for identitet og felles historie.
Dette dreier seg samtidig om de begrensningene som ligger i å behandle museer som
(rene) arkiver; i å vurdere de to institusjonstypene som parallelle minnesinstitusjoner. Arkiv
er gjerne fylt med unika; med unik dokumentasjon som finnes i et enkeltstående eksemplar
og som for det aller meste er skriftlig materiale. Museenes samlinger inneholder i prinsippet nær sagt alt menneskeskapt (for å begrense
oss til de kulturhistoriske museene), og dette
inkluderer også store mengder masseprodusert
materiale, materiale uten kontekst, språklig
taust materiale som er avhengig av fortolkning
for å gi mening. Som Simon Knell sier:
”…unlike archival material, objects are not
good at retaining information, particularly if
collection management have been poor” (i
Hadfield 2011: 87). Spørsmålet vil være om
(alle) museer skal være materielle arkiver med
delvis overlappende samlinger? Noen vil hevde nettopp det. I en artikkel om behovet for en
revisjon av museenes epistemologi, siterer den
skotske museumsdirektøren Mark O’Neill denne oppfatningen slik: ”museums are first of all
archives of material culture documents and
only secondarily places of display and public
education” (O’Neill 2006: 96). Museene, arkivene og for den saks skyld bibliotekene, er
imidlertid grunnleggende ulike som minnesog kunnskapsinstitusjoner (memory institutions). Museologen Helena Robinson har advart mot at man gjennom organisering,
sammenslåing og kulturpolitiske tiltak setter
funksjonelle likhetstegn mellom de tre institusjonstypene. Da overkommuniserer man lik-
9
OLE MARIUS HYLLAND
10
hetene mellom dem, og underkommuniserer
det faktum at de representerer tre ulike måter
å samle, skape og formidle kunnskap på: ”this
choice of terminology obscures fundamental
differences in the ways in which libraries, archives and museums acquire, record and interpret their collections” (Robinson 2012: 425).
Med andre ord utfordres avhendingens
etikk på en grunnleggende måte av et revidert
syn på hva slags kunnskapsinstitusjoner museene er, kan og bør være. Det etiske elementet
utfordres videre av et revidert syn på museenes
rolle som identitetsinstitusjoner. Dersom utfordringene ved å bygge solid kunnskap og
konsistente historier på materielle samlinger
synliggjøres, blir det også vanskelig å hevde at
det alltid er potensielle kunnskapskilder og
noens historie som forsvinner når samlingens
tjueandre kobberkjele vurderes overført til en
studiesamling på aldershjemmet.
AVHENDINGENS
JUS
I tillegg til epistemologien og etikken, spiller
jussen en rolle i en opplyst diskusjon om avhending. I norske utgivelser og rapporter som
har gått inn på spørsmålet om avhending, har
gjerne det juridiske perspektivet stått sterkt.
Til dags dato er den mest gjennomførte norske analysen av problemstillinger knyttet til
avhending gjennomført av en jurist. Norsk
museumsutvikling engasjerte i 1997 juristen
Lars G. Norheim til å gjennomføre en juridisk
analyse av prinsipielle muligheter og begrensninger som preget museenes mulighet til å
fjerne objekter fra samlingene sine. Nordheims utredning har lagt tydelige føringer på
mye av som er blitt sagt og skrevet om avhending i Norge i årene etter 1997. Selv om både
museumslandskap og tildels også lovgrunnlaget er noe endret siden 1997, er mange av
Norheims avveininger og vurderinger fremdeles gyldige. Blant disse er de følgende verdt å
merke seg:
●
●
●
●
Dersom man har gått igjennom de punkter
der avhendingsbegrensninger kan finnes –
lover, vedtekter, pålegg el. betingelser fra giver – og ingen slike begrensninger finnes,
må museet i alminnelighet anses å ha rettslig adgang til å avhende gjenstander.
Det er i utgangspunktet begrensninger på og
ikke tilgang til avhending som må påvises.
Der det ikke finnes ettersporbare betingelser eller pålegg fra giver, står i utgangspunktet museet fritt til å avhende. Det kan
allikevel finnes omstendigheter som gjør at
en begrensning i adgangen til å avhende kan
tillegges giveren.
Det kan ikke opereres med en ”normalforutsetning” om at gaver og testasjoner ikke
skal kunne avhendes.
Den juridiske analysen til Nordheim har som
hovedanliggende å avveie mellom det enkelte
museets begrensninger og muligheter i forhold til avhending. I tillegg foretas det en avveining mellom hensynet til den som opprinnelig fikk gjenstandene inn i samlingene, gjerne som giver, og det nåtidige publikum som
museene skal være til for. I Norheims formulering: ”Det må finnes et rimelig balansepunkt
mellom en lojal etterlevelse av giverens antatte
mening, og hensynet til en rasjonell oppfyllelse av museets formål og oppgaver i forhold
til den krets som tilgodeses ved gaven: museumspublikum” (Norheim 1997: 96).
AVHENDING I NORGE OG ANDRE LAND –
DISKUSJON, RETNINGSLINJER, SYNLIGHET
Oppmerksomheten rundt og synligheten til
Å
avhending som et museumsfaglig tema har
altså vært lav i Norge over lengre tid. En av de
viktige referansene i de sjeldne diskusjonene
om avhending, finner vi i de allerede nevnte
museumsetiske retningslinjene fra ICOM.
Her nevnes avhending i flere formuleringer og
paragrafer: ”Museer har plikt til å anskaffe, bevare og utvikle samlinger som bidrag til å sikre
samfunnets naturarv, kulturarv og vitenskapelige arv. […] I dette samfunnsansvaret ligger
forvaltningsoppgaver som inkluderer aktsomhetsplikt, langsiktig vern, dokumentasjon, tilgjengelighet og avhending under ansvar” (min
uth.). Her er det interessant å merke seg at avhending inkluderes i en forståelse av museenes
samfunnsansvar. Avhending har også et eget
underpunkt i disse retningslinjene, hvor det
blant annet i pkt. 2.15 står det følgende:
Avhendingsprosedyrer. Alle museer skal ha retningslinjer for godkjent framgangmåte ved permanent avhending av gjenstander fra samlingen. Retningslinjene skal omfatte avhending ved gave, overføring, bytte,
salg, tilbakeføring og destruksjon, og også tillate at
eierskapet uavkortet overføres til den nye mottakeren.
Alle vedtak om avhending må protokolleres og arkiveres sammen med dokumentasjon av gjenstandene dette gjelder, og av hvordan avhendingen ble gjennomført. Det er en grunnleggende forutsetning at en gjenstand som skal avhendes først tilbys andre museer.”
(ABM-utvikling 2006: 15)
Om vi går til de sentrale museumspolitiske
dokumentene, ser vi at avhending blir nevnt
som et tema med jevne mellomrom. I museumsutredningen fra 1996, Museum, minne,
møtestad, understrekes det f.eks. at avhending
bør vurderes i sammenheng med den foreslåtte REVITA-planen (en omfattende plan for å
gjennomgå tilstanden til norske museumssamlinger):
SAMLE ER Å VELGE
I samband med den store gjennomgangen av restansane, REVITA-planen (…), vil det vera naturleg å vurdera spørsmålet om avhending og kassasjon av somme
gjenstandar. Spørsmålet om avhending eller kassasjon
av museumsmateriale vil vera vanskeleg fordi museum
har som hovudprinsipp at ein skal ta vare på det som
har kome inn i samlingane. Under førebuinga av REVITA-planen bør ein difor vurdera etiske og juridiske
sider ved dette spørsmålet og dessutan utarbeida retningsliner for ein evt. avhendingspraksis. (NOU 1996:
111)
I den såkalte abm-meldingen (St. meld. 22
1999-2000), Kjelder til kunnskap og oppleving,
blir avhending kun nevnt i forbifarten, og i
prinsippet avvist som mulighet. Det står:
”Museumsverksemd har ein karakter som tilseier at samlingane stendig veks. Avhending
eller kassasjon førekjem sjeldan og vil i mange
tilfelle stå i motstrid til museumsetiske prinsipp” (s. 190).
I museumsmeldingen åtte år senere nevnes
avhending, men også der kun i korte ordelag.
Det vises til Nordheims utredning fra 1997,
og innholdet i denne refereres slik: ”Denne
utredningen konkluderte med at museer med
vedtekter om at samlingene ikke kan avhendes, og museer med forpliktelser knyttet til gaver og gavesalg har små muligheter til å avhende eldre materiale. Utredningen førte blant
annet til en anbefaling til museene om å vurdere endringer i vedtekter og å innføre avtaler
ved inntak av gjenstander som kunne åpne for
slike muligheter” (s. 92). Videre står det om
ABM-utviklings ansvar for å følge opp arbeidet med samlingsforvaltning: ”ABM-utvikling skal i samarbeid med museene i det nasjonale museumsnettverket påbegynne arbeidet
med en plan for sikring og bevaring av museumssamlinger. Viktige stikkord for dette nasjonale tiltaket vil være bevaring, herunder
11
OLE MARIUS HYLLAND
12
magasinering og konservering, registrering og
sikring. Spørsmål vedrørende avhending av gjenstander må også adresseres” (s. 151, min utheving).
Avhending har altså vært et tema for offentlige museumsutredninger og -meldinger i en
årrekke, om enn i beskjeden skala. Det har
imidlertid ikke vært et synlig tema for det norske museumsbyråkratiet det seneste tiåret, representert ved ABM-utvikling og senere
Norsk kulturråd.2 Et eksempel på det relative
fraværet av dette temaet, finner vi i rapporten
Samhandling og arbeidsdeling ved dokumentasjon og innsamling i kulturhistoriske museer3
(Norsk kulturråd 2012). Denne rapporten
presenterer resultatet av arbeidet til en gruppe
som ble nedsatt for å vurdere innsamling og
samlingspolitikk i norske kulturhistoriske museer. Arbeidsgruppen ble blant annet bedt om
å drøfte ”formål med innsamling, og sammenheng mellom innsamling, forskning og formidling”, og ”betingelser og forutsetninger
som bør stilles ved inntak av materiale”.4 Verken mandatet til gruppen eller sluttrapporten
berører eller nevner temaet avhending. Fraværet av dette temaet både i dette arbeidet og i
det øvrige arbeidet med utvikling av norsk
samlingsforvaltning står i en viss kontrast til
ICOMs etiske retningslinjer, som anbefaler/pålegger museer å ha retningslinjer for avhending,
Museumsutredningen fra 1996, som anbefaler
å vurdere avhending samtidig med en nasjonal
samlingsplan, og museumsmeldingen fra 2008,
som med noen andre ord sier akkurat det samme – at spørsmål om avhending også må adresseres.
I flere andre land, deriblant USA, Nederland, Storbritannia og Canada, har spørsmålet
om avhending vært preget av større synlighet
og tydeligere praksis. Samtidig har denne synligheten gitt seg utslag på ulike måter i de fire
nevnte landene. I USA har synligheten gjerne
vært koblet til offentlige og høylytte diskusjoner om salg av kunstverk fra offentlige kunstsamlinger. En profilert diskusjon om mulig
salg av kunstverk fra Metropolitan Museum of
Art på begynnelsen av 1970-tallet, kom f.eks.
til å legge føringer på hvordan spørsmålet om
avhending ble behandlet i USA i lang tid etterpå (jf. Burgess og Shane 2011). En journalist i New York Times skrev i 1972 en artikkel
som handlet om at The Met planla å selge flere
kunstverk for å skaffe penger til institusjonen,
og at dette ble bevisst skjult for offentligheten
(jf. Garfield 1997). Oppmerksomheten om
denne saken førte blant annet til at statsadvokaten i New York interesserte seg for spørsmålet, og kalte inn til en offentlig høring om
museer og avhending. Den samme typen diskusjon og oppmerksomhet har også vært
knyttet til flere lignende saker de siste ti årene.
I 2008 ble eksempelvis kunstinstitusjonen
National Academy på Manhattan kritisert for
salget av to malerier fra den såkalte Hudson
River School, en romantisk inspirert krets av
landskapsmalere. Salget innbragte 15 millioner dollar, og planen var å bruke midlene
blant annet til å få institusjonen til å gå i økonomisk balanse (Burgess og Shane 2011:179).
National Academy ble møtt med kraftige
sanksjoner, blant annet fra den innflytelsesrike
medlemsorganisasjonen Association of Art
Museum Directors (AAMD), som oppfordret
alle sine medlemmer om ikke å samarbeide
med National Academy om utstillinger, utlån
av kunstverk osv. (ibid.).
Eksemplene fra USA viser at det kan være
en bred offentlig interesse for temaet, men da
særlig i forhold til avhending gjennom salg av
kunst. I Norge har denne typen saker vært relativt sjeldne, med et av få unntak i den diskusjonen som ble ført i 2004 da Henie-Onstad
Å
Kunstsenter besluttet å selge to malerier av
den franske kunstneren Pierre Bonnard.5 Salg
av kunst er en særegen type avhending på flere
måter. Det dreier seg gjerne om store økonomiske verdier knyttet til disse objektene og det
dreier seg også om (ofte rettighetsbelagte)
åndsverk. Dermed er det også en prinsipiell
forskjell her i forhold til det som er hovedtemaet for denne artikkelen – avhending av kulturhistorisk materiale som ikke tilfører samlingen verken økonomisk, formidlingsmessig
eller kunnskapsmessig verdi. Den offentlige
interessen og diskusjonen knyttet til slikt museumsmateriale er av et langt mindre omfang.
For norsk avhendingspraksis er det trolig
mer nærliggende å se til de tre landene som
Norge ofte har lånt museumsfaglig inspirasjon
fra: Storbritannia, Nederland og Canada.
Nederland har i mange henseende vært et
foregangsland i forhold til systematisk samlingsforvaltning. Den svært ambisiøse Delta
Plan for Preservation of Cultural Heritage (Deltaplan voor Cultuurbehoud) som ble etablert i
1990, har blitt stående som et internasjonalt
referansepunkt for denne type arbeid (Cannon-Brookes 1993, Talley Jr 1999). Planen
var et resultat av et arbeid som startet med den
nederlandske riksrevisjonens rapport om tilstanden til samlingene i 17 nasjonale museer.
Dette ga støtet til et tiårig prosjekt for dokumentasjon, registrering og konservering av
nederlandske museumssamlinger. Et av tiltakene i denne planen var innføringen av kategorier for verdsetting og prioritering av kulturarv. Fire kategorier – A, B, C og D – ble innført: Kategori A betegner de mest essensielle
objektene – ”irreplaceable and indispensable” i
en samling, mens kategori D betegner objekter
med ”little or no cultural value”. Disse kategoriene er også vesentlige for de nasjonale retningslinjene for avhending. Nederland innfør-
SAMLE ER Å VELGE
te slike retningslinjer i 2000 og reviderte dem
i 2006 (jf. Bergevoet et al. 2006), og disse
blant annet knyttet til de fire kategoriene. Objekter i kategori C og D kan ifølge disse retningslinjene avhendes på en av flere måter.
De nederlandske retningslinjene for avhending innledes med en liste over elleve grunnleggende prinsipper. De tre første er de følgende:
●
●
●
The decision to deaccession objects should
be made solely on grounds of content.
Deaccessioning museum objects should always aim to improve the quality or composition of the collection and/or to place the
objects where they can function better.
A deaccessioning operation should satisfy
the following criteria: careful, transparent
and responsible. (Bergevoet et al. 2006: 4)
Retningslinjene beskriver anbefalt trinnvis
prosedyre for å fjerne objekter fra museumssamlingene og inkluderer også en systematisert liste over argumenter for og imot avhending.6
I Storbritannia har det også pågått et museumsfaglig arbeid med retningslinjer for avhending de siste ti årene. Det har blant annet
foregått gjennom en revisjon av de nasjonale
museumsetiske retningslinjene; Code of Ethics
for Museums, som utvikles og forvaltes av det
britiske museumsforbundet, Museums Association. Der det tidligere for eksempel het ”a
strong presumption against disposal”, het det
etter en revisjon i 2002 ”a strong presumption
against disposal out of the public domain”.
Dette er en liten, men sentral forskjell. Revisjonen av de etiske retningslinjene ble videreført i 2007. Da ble den nevnte formuleringen
endret påny, nå til ”There is a strong presumption in favour of the retention of items
in the public domain”. I tillegg ble det føyet til
13
OLE MARIUS HYLLAND
14
flere setninger om avhending som en produktiv form for samlingsforvaltning, f.eks.: ”Sometimes transfer within the public domain, or
another form of disposal, can improve access to,
or the care or context of, items or collections.”
Endringene hos det britiske museumsforbundet har blitt beskrevet slik: ”The view of
the Museums Association (MA), like the debate, has evolved and adapted to a point where
disposal should be seen as an integral part of
collections development” (Davies 2011: 13ff.).
Utviklingen i Storbritannia har blant annet
skjedd gjennom flere nasjonale utredninger om
avhending og/eller samlingsutvikling (f.eks.
NMDC 2003, Wilkinson 2005, Museums Association 2007). En av disse utredningene
endte f.eks. opp med følgende anbefaling:
”Disposal should be regarded as a proper part
of collection management, but if it is to be
successful it must be properly resourced and
carefully conducted” (NMDC 2003: 14). Det
er også slik at for å bli et akkreditert museum
etter MAs standard, må museet ha etablert en
egen plan for deaccessioning. Museums Association innførte et ”verktøyskrin” for avhending:
Disposals Toolkit (Museums Association 2008).
Dette ble lansert i 2004 og revidert i 2008. Her
finner man blant annet et flytdiagram og trinnfor-trinn-forklaringer av en faglig forsvarlig
form for avhending, enten dette dreier seg om
overføring, kassasjon, salg eller bytte.
Retningslinjer og vedtekter er imidlertid
kun verktøy for å skape solid praksis. I forhold
til erfaring og faktisk praksis med avhending
er det flere som har vist til et kanadisk eksempel (jf. Ainslie 1997, 2004) – Glenbow Museum, et historisk museum som fokuserer på
det nordvestlige (Nord-)Amerika. Glenbow
har blitt et mye brukt eksempel fordi museet i
flere omganger har gjennomført omfattende
tiltak for avhending. Over en tolvårsperiode
fra 1980 til 1992 gjennomførte det en omfattende aksjon for å redusere størrelsen på sine
samlinger. Museet fjernet til sammen 30 000
objekter som enten ble vurdert som overflødige, som ikke å ha ”museum quality” eller til å
ligge på siden av museets formål (Smithsonian
2005: 407). Museet fortsatte med avhendingsarbeidet i en ny fase etter å ha innsett i 1992 at
museet med daværende driftsutgifter ville gå
konkurs i løpet av fem år. Dette inkluderte
salg av kulturhistorisk materiale som ble vurdert som ikke å tilhøre museets faglige fokus. I
perioden 1992 til 1997 solgte museet rundt
3 000 objekter for en samlet sum på ca. 5 millioner dollar. Inntektene ble plassert i et fond
for innkjøp, samlingsforvaltning og dokumentasjon (jf. Ainslie 1997, Janes 1995).
Eksemplene fra henholdsvis USA, Nederland, Storbritannia og Canada viser at det finnes et bredt og godt dokumentert erfaringsgrunnlag i vesteuropeisk og nordamerikansk
museumssektor. Erfaringene er knyttet både
til kontroversielle salg, til medieoppmerksomhet, til iverksetting av nasjonale tiltak, utredninger og retningslinjer, samt til gjennomføring av omfattende avhendingsprosjekter. Selv
om det ikke er slik at det er umiddelbar overføringsverdi for alle eksempler fra disse fire
landene, finnes det åpenbart faglig materiale
her som en profesjonalisert norsk avhending
kunne benytte med hell. Men hva vi vet vi
egentlig om norske museers erfaringer med og
synspunkter på avhending? Egentlig svært lite,
og det var også utgangspunktet for den spørreundersøkelsen som presenteres i det følgende.
AVHENDING
I NORSKE MUSEER
–
EN SPØRREUNDERSØKELSE
I forkant av arbeidet med denne artikkelen ble
det sendt ut en spørreundersøkelse om avhen-
Å
ding til 70 norske museer. I det følgende presenteres og kommenteres de viktigste resultatene fra denne. Undersøkelsen, som ble gjennomført ved hjelp av SurveyXact, ble sendt ut
til alle såkalt konsoliderte enheter, med andre
ord alle norske museer som p.t. er en del av
det norske museumsnettverket. Til sammen
utgjør dette 70 museer. Blant disse fikk vi svar
fra 59 museer, noe som gir en svarprosent på
84%. Dette er en erfaringsmessig høy prosentandel, som dermed burde gjøre svarene langt
på vei dekkende og representative for den norske museumssektoren. Mottagerne av undersøkelsen var enten museumsdirektører/-ledere
eller ledere for samlingsforvaltningen ved det
enkelte museum. Et av de innledende spørsmålene i undersøkelsen var hvilken stilling respondenten hadde ved museet sitt. Rundt 30%
av svarene kom fra direktør eller daglig leder,
rundt 60% kom fra samlings- eller dokumentasjonsansvarlige, og rundt 10% av respondentene hadde en annen stilling ved museet.
Undersøkelsen inneholdt de følgende spørsmålene (svaralternativer er ikke inkludert her):
1. Hva slags stilling har du ved museet der
du arbeider?
2. Hvilken kategori plasseres ditt museum
innenfor, i rapportering, statistikk m.m.?
3. Har ditt museum erfaring med avhending
av objekter fra samlingene?
4. Hvis ja; hvilken form for avhending har
det vært snakk om?
5. I løpet av de siste fem årene: Hvor mange
objekter er avhendet fra samlingene årlig,
anslagsvis?
6. Har museet noen form for regelverk eller
retningslinjer for avhending?
7. Berøres spørsmålet om avhending i museets vedtekter?
8. Er det formuleringer i museets vedtekter
SAMLE ER Å VELGE
som begrenser adgangen til eventuell avhending?
9. Ser du et evt. behov for å endre museets
vedtekter knyttet til avhending? Hvorfor/hvorfor ikke?
10. Ser du et behov for nasjonale retningslinjer om avhending? Hvorfor/hvorfor ikke?
11. Hvem mener du evt. burde ha ansvar for
slike retningslinjer?
12. Hvor viktig mener du spørsmålet om avhending er for utviklingen av norske museumssamlinger i årene fremover? Gi svaret på en skala fra 1-5, der 1 er svært lite
viktig og 5 er svært viktig.
13. Dersom avhending er viktig, hva er de
største hindringene for å iverksette avhending i større skala? Dersom det ikke er
viktig, hvorfor ikke?
14. Har du en mer generell kommentar til
spørsmålet om avhending?
Blant respondentene plasserte 64% museet
sitt innenfor kulturhistorie, 10% innenfor
kunst og kunstindustri, 24% innenfor kategorien blandet og 2% innenfor naturhistorie.
Et sentralt innledende spørsmål i undersøkelsen var spørsmål 3: Har ditt museum erfaring med avhending av objekter fra samlingene? Et vesentlig flertall, 67% av museene,
svarte ja på dette spørsmålet. De resterende
33% svarte nei. (På dette spørsmålet fantes
ingen andre svaralternativer enn ja eller nei.)
De museene som svarte ja på spørsmålet om
erfaring med avhending, ble bedt om å utdype
hvilken form for avhending museet har erfaring med. De følgende svaralternativer ble
gitt: Overføring av eierskap, salg, kassasjon,
tilbakeføring til giver, annen form for avhending. I tillegg ble spørsmålet knyttet til et
åpent kommentarfelt. Svarene fordelte seg
slik:
15
OLE MARIUS HYLLAND
16
Salg
2%
Eventuell kommentar
7%
Tilbakef øring til giver
12%
Overf øring av eierskap
12%
Annen form for avhending
17%
Kassasjon
49%
0%
10%
20%
30%
40%
50%
60%
Fig. 1. Hvis ja, hvilken form for avhending har det vært snakk om? N = 41.
Annet omfang, utdyp
22%
50 til 100
4%
10 til 50
15%
1 til 10
28%
Ingen
31%
0%
5%
10%
15%
20%
25%
30%
35%
Fig. 2. I løpet av de siste fem årene: Hvor mange objekter er avhendet fra samlingene, anslagsvis? N = 54.
Vi ser at en andel på 17% har erfaring med
annen form for avhending. De fleste av disse
gjelder en kombinasjon av flere typer avhending. Vi ser også at den overlegent vanligste
formen for avhending er kassasjon, mens det
er kun ett museum som har erfaring med den
avhendingsformen som ofte er mest omdiskutert: salg.
Et tema som det er lite kunnskap om, i tillegg til graden av erfaring med avhending, er
det faktiske omfanget av avhendingen. Hvor
mange objekter har norske museer avhendet
de siste årene? Svarene på spørsmål 5 kan
bringe oss nærmere et svar på dette. Her ble
museene spurt om et anslag på antall gjenstander avhendet fra museet årlig i løpet av de fem
foregående årene. Svarene varierer mye. Figur
2 viser fordelingen.
For 22% av museene var kategorien Annet
omfang relevant. Utdypingen av disse svarene
er ganske informativt i forhold til spennvidden i museenes virksomhet på dette området.
Jeg gjengir derfor alle tilleggskommentarene
til denne kategorien:
Å
●
●
●
●
●
●
●
●
●
●
●
●
Fra 0 til rundt 10 i året
50-100 hvert år
Kun 1 gjenstand i de siste 5 årene
Et arkiv (foto) bestående av anslagsvis
30 000 enkeltobjekter
Oversikt mangler
Diverse skadet og muggbefengt
Ingen registrert gjenstander har vært avhendet. Museet forvalter industrielle produksjonslokaler. Det foretas en grov sortering av hva som er museumsgjenstander og hva som kan avhendes før registrering
Totalt 3 gjenstander
Sjeldnere
Mer enn hundre
Usikkert
I løpet av siste fem år ingen. Vi hadde en større runde med avhending i 2005. Hovedgrunnen til dette
var en brann i magasinlokaler i 2000 som skadet en
del gjenstander
Selv om ikke disse svarene gir noe endelig mål
på omfanget av avhendingen, gir det oss muligheten til å anslå et omtrentlig omfang. Dersom man holder det nevnte fotoarkivet utenfor og tar høyde for enkelte museers manglende oversikt, dreier det seg om et sted mellom
500 og 1 000 gjenstander årlig. For enkelthets
skyld kan vi for et øyeblikk sette tallet til 1 000
årlig avhendede gjenstander fra norske museumssamlinger. Er dette et høyt tall? Det
kommer åpenbart an på hvilket perspektiv
man vurderer tallet ut i fra. I forhold til den
museumsfaglige tausheten rundt spørsmålet
om avhending er det på den ene siden et vesentlig, om kanskje ikke høyt, tall. Samtidig
kommer tallet 1 000 i et annet lys dersom det
sees i forhold til størrelsen på norske museumssamlinger og deres årlige tilvekst. Norske museer (i det såkalte nasjonale museumsnettverket) inneholder om lag 2,9 millioner
kulturhistoriske objekter, fraregnet samlinge-
SAMLE ER Å VELGE
ne ved universitetsmuseene og etatsmuseene,
som ikke er inkludert i denne undersøkelsen.
Basert på dette tallet blir det årlig avhendet
0,35 promille av de kulturhistoriske samlingene. I samme kategori var tilveksten av i 2011
på til sammen 31 500 objekter. Med andre
ord øker samlingene med mer enn 31 objekter
for hvert objekt som blir avhendet. Basert på
disse anslagsvise beregningene øker disse samlingene i størrelse med ca. 1,1% årlig. Om vi
bruker tall for gjennomsnittlig tilvekst over de
siste fem årene, ca. 45 000, blir den årlige
veksten på 1,6%.
Disse foreløpige beregningene er det interessant å sammenligne med de tallene som
kom frem i Nick Merrimans undersøkelse av
britiske museer og avhending. Merriman tar
utgangspunkt i tall fra syv ulike museer fra
1990-2004 og kommer frem til at forholdet
mellom avhending og tilvekst i fem av museene varierer mellom 1:745 og 1:2 344, med andre ord at formell avhending foregår svært sjelden (jf. Merriman 2006: 55). I Merrimans syv
case-museer beregnes den årlige tilveksten i
samlingene så lavt som 0,1%, selv om tidligere anslag på tilvekst i britiske museer lå langt
høyere. Merriman stiller det retoriske spørsmålet om 0,1% tilvekst virkelig har noen reell
effekt på museenes og samlingenes bærekraft,
og svarer ved hjelp av intervjuer med museumsansatte et tydelig ja på sitt eget spørsmål. Samtidig blir Merrimans argumenter
desto mer gyldige med en årlig tilvekst på mellom 1,1 og 1,6%. For å illustrere: Dersom den
årlige veksten er på for eksempel 1,6%, vil
samlingene dobles i omfang på litt over 40 år.
Viktigere enn den rent kvantitative veksten,
som åpenbart krever mer ressurser enn museene vil ha tilgang til, er likevel hva samlingsutvikling sier om museenes legitimering og eksistensgrunnlag; om deres forståelse av forhol-
17
OLE MARIUS HYLLAND
18
det mellom ting og kunnskap. Jeg kommer tilbake til dette i artikkelens avsluttende del.
Spørsmålene 6 til 9 i undersøkelsen gjelder
forholdet mellom avhending og museenes
vedtekter/retningslinjer. Grunnen til at dette
temaet er vektlagt i undersøkelsen, er blant
annet at dette vanligvis har vært et sentralt
tema de gangene avhending har blitt tatt opp
til debatt. Blant respondentene som besvarte
spørsmålene om museenes retningslinjer og
vedtekter, fordelte svarene seg slik:
Det er et delt bilde som tegnes av disse svarene. Det norske museumslandskapet er mer
eller mindre er delt på midten i forhold til
hvorvidt museenes vedtekter eller retningslinjer forholder seg eksplisitt til avhending.
Rundt 40% av museene har ikke noen form
for retningslinjer knyttet til avhending og for
45% av dem berøres ikke spørsmålet i vedtektene. Er det så noen systematiske forskjeller
mellom museumstypene i disse svarene? Tendensene er nokså svake, men det virker for eksempel som de kulturhistoriske museene er
mer positive enn de kunsthistoriske til nasjonale retningslinjer (80% mot 60% svarer ja);
samt at de kulturhistoriske museene i større
grad ser et behov for å endre museenes vedtek-
ter (40% mot 20%). I tillegg har de kulturhistoriske museene i langt større grad et eget regelverk eller egne retningslinjer for avhending
(65% mot 33%).
Et annet funn som denne oversikten peker
på, er at behovet for å endre eget regelverk bedømmes som mindre viktig enn behovet for et
sett med nasjonale retningslinjer. 75% av museene mener at det er et behov for slike retningslinjer. Oppfølgingsspørsmålet til dette
var et åpent spørsmål om hvem som evt. burde ha ansvaret for slike retningslinjer. Her fordeler svarene seg nokså jevnt mellom Kulturrådet og Museumsforbundet, og enkelte nevner også Kulturdepartementet som riktig instans. I tillegg er det en del informanter som
mener at museene selv bør ha et ansvar, evt.
gjennom et utvalg som organiseres av Kulturrådet. Svarene varierer med andre ord nokså
mye, men felles for dem er nødvendigvis at de
identifiserer et behov for nasjonale føringer på
dette området.
Undersøkelsens to avsluttende spørsmål ga
respondentene anledning til å reflektere noe
mer fritt rundt temaet avhending. I hvilken
grad reflekterer så museumslederne rundt teoretiske, etiske og juridiske perspektiver? Felles
Fig. 3. Spørsmål om vedtekter og retningslinjer. N = 53. Ja (blått), Nei (rødt).
75%
Ser du et behov for nasjonale retningslinjer om avhending?
25%
38%
Ser du et behov for å endre museets vedtekter knyttet til avhending?
62%
Er det formuleringer i vedtektene som begrenser adgangen til
avhending?
53%
47%
Berøres spørsmålet om avhending i museenes vedtekter?
55%
45%
59%
Har museet retningslinjer eller regelverk for avhending?
0%
20%
41%
40%
60%
80%
100%
Å
for de fleste av disse åpne svarene er at de kobler spørsmålet om avhending til konkrete utfordringer i praktisk forvaltning av samlingene, som gjerne har bygget seg opp over tid. En
respondent sier for eksempel dette: ”Etter en
faglig vurdering er det etter mitt syn tatt imot
en rekke gjenstander opp gjennom årene ganske ukritisk. At museets magasinkapasitet i dag
er nærmest sprengt innebærer at vi nå må være
svært kritisk til nytt inntak av gjenstander.
Gjenstander av lav kvalitet fyller deler av magasinet.” En annen museumsarbeider går et
stykke i retning av et konkret forslag om hvordan man kan arbeide videre med spørsmålene:
Det er heilt klart eit behov for norske museer å sjå
meir konkret på samlingane sine. Slik ståda er no så
praktiserer mange inntaksstopp grunna fulle magasin,
noko som fører til at innsamling frå vår nære fortid
vert satt på vent. Det er klart der er mange juridiske
hindringar, men vi meinar mykje kan gjerast om ein
ser på t.d. tre kategoriar: dei som er i så dårleg stand at
det gir lita meining å bruke ressursar på vidare bevaring, dei som ikkje er komplette – i begge desse kategoriane kan det vere at ein har andre i samlinga som er
av same type og i langt betre stand. Sist men ikkje
minst, så er det dei typane gjenstandar som er overrepresentert i samlingane.
Flere er også opptatt av de juridiske utfordringene: ”Museet er bare i liten grad juridisk
eier av samlingene. Samlingene eies av vertskommuner, stiftelser eller foreninger. Museet
arbeider med å få overta alle samlinger, bl.a.
fordi spørsmålene rundt kassasjon er svært
uhåndterlige i dagens situasjon.” Og, i en annen respondents formulering: ”Hindringen er
at avhending oppfattes/fremstår som nesten
uoverkommelig på grunn av de juridiske vurderingene som (man i alle fall tror) kreves. Og
tradisjonelt tenker man seg vel at en gjenstand
SAMLE ER Å VELGE
som én gang er innlemmet, nesten er umulig å
’bli kvitt’, siden man har forpliktet seg til å ta
vare på den til evig tid.”
Avhending blir altså i stor grad oppfattet
som et praktisk og et juridisk problem, og i
noen grad et etisk problem. Det mer overordnede spørsmålet om museenes legitimitet som
kunnskaps- og formidlingsinstitusjoner berøres i svært liten grad av museumslederne og de
samlingsansvarlige. Legitimitet i form av tillit
i befolkningen er det imidlertid flere som relaterer til spørsmålet om avhending. Det er flere
av museumslederne som er opptatt av museenes legitimitet overfor både den generelle befolkningen og overfor lokalmiljøet i særdeleshet. En respondent skriver f.eks.: ”For vårt
vedkommende er den største hindringen en
antatt folkeopinion – utfordringen er å formidle ut til lokalsamfunnet hvorfor vi må ta
grep. Vi er nok litt redde.” En annen skriver:
”Det knytter seg mye følelser til gjenstander
som er gitt til museum. Vi er avhengig av tillit
i befolkninga og et godt forhold til museets
venner.” De avsluttende svarene på undersøkelsen viser at det eksisterer en bevissthet om
problemstillingene knyttet til avhending som
inkluderer museumsfaglige og juridiske utfordringer, men som i mindre grad dreier seg om
museene som kunnskaps- og samfunnsinstitusjoner.
HVA SÅ
OG HVA NÅ?
TEORI
MØTER PRAKSIS I
DØRA
Er avhending et museumsfaglig og kulturpolitisk tabu? Tidsskriftet og medlemsbladet Forskerforum har i en fast spalte et spørsmål som
de stiller til alle som blir intervjuet om sitt fagfelt: ”Hva er tabu i ditt fag?” Svarene på dette
spørsmålet varierer, men de knyttes ofte til
rene vitenskapelige svakheter, som at det er
19
OLE MARIUS HYLLAND
20
tabu å jukse til seg forskningsresultater, plagiere andres arbeid osv. I et av numrene blir en
konservator på et større norsk museum stilt
det samme spørsmålet. Han svarer: ”Det å diskutere om ikke hensynet til innsamling og bevaring av samlinger for framtiden kan ta overhånd slik at man ikke prioriterer høyt nok behovene til dagens publikum.” Man kan finne
en lignende formulering i en amerikansk antologi om avhending: ”Is the retention of the
museum’s fourth best Rembrandt etching
really more important than that of a proposed
new program for preschoolers?” (Weil 1997:
89). Selv om de færreste norske museer kan
relatere seg til en problematikk som gjelder
forholdet til samlingens fjerde beste Rembrandt, er poenget like fullt det samme. Både
den norske konservatoren og den amerikanske
museologen peker på den faren som ligger i at
ett av de faglige perspektivene til museene får
dominere over et annet. Dersom avstanden
mellom forvaltningen og formidlingen blir for
stor, eller dersom forholdet mellom disse er
ikke-eksisterende, undergraves både legitimiteten og tilliten til museene som de institusjonene de har potensial til å være.
En gjennomgang av norsk museumspolitikk, føringer og tiltak, viser et svært sporadisk
og lite sammenhengende fokus på spørsmålet
om avhending. Dette står i nokså stor kontrast
til praksis i land vi gjerne skuer til i museumsfaglige sammenhenger, særlig Nederland, Storbritannia og Canada. Det står også i skarp
kontrast til det faktum som den gjennomførte
spørreundersøkelsen viser: norske museer avhender gjenstander jevnlig, men de følger i varierende grad et etablert faglig system, de mener det er et viktig faglig spørsmål, og et stort
flertall ønsker seg et sett med felles faglige retningslinjer på dette området.
Avhending er på en og samme tid et spørs-
mål om logistikk og teknikk og et overordnet
spørsmål om kulturpolitikk. Selv om både
infrastruktur, samfunnskontekst, arbeidsoppgaver og verktøy har endret seg drastisk for
museene de siste tiårene, har de fått liten kulturpolitisk drahjelp til å prioritere. De legitimeres fortsatt alle som en, store som små, som
multitaskende superinstitusjoner, som både
skal forvalte, formidle og forske på høyt nivå.
Oppgavene skal utføres parallelt og med god
integrasjon imellom dem. Svært få museer
makter en slik kombinasjon. Kanskje kan en
diskusjon om avhending bidra til også å løfte
frem en diskusjon også om disse premissene.
Prioriteringen i det lille formatet (samlingsforvaltning) henger sammen med prioritering i
det store formatet (museumspolitikk).
Denne artikkelen har vært skrevet med en
ambisjon om å analysere fenomenet avhending gjennom å kombinere teoretiske og praktiske innfallsvinkler. Skal avhending diskuteres og legitimeres gjennom en teoretisk diskusjon, vil dette som vi har sett innebære å sette
museenes objekt-baserte, materielle epistemologi i et kritisk lys.7 Avhending utfordrer også
på et prinsipielt nivå museenes perspektiv på
forholdet mellom tingene og kunnskapen;
mellom formidlingen, forvaltningen og forskningen. Samtidig dreier avhending seg både
om intellektuell og om en mer konkret, forvaltningsmessig bærekraft. Å forvalte samlinger på en bærekraftig måte, vil måtte innebære
å åpne for at en reduksjon i samlingene kan
være produktivt og konstruktivt. Skal man
løfte frem dette som et tema og som faglig
praksis, er man avhengig av en opplyst faglig
diskusjon som kombinerer teoretiske, museumsetiske og – i den utstrekning det er relevant – juridiske perspektiver.
Å
SAMLE ER Å VELGE
NOTER
LITTERATUR
1. Hooper-Greenhill demonstrerer i avslutningen av
Museums and the Shaping of Knowledge hvordan
ett og samme maleri kan fortolkes og gis mening
på fire ulike måter i fire ulike museale og epistemologiske kontekster. Hun beskriver dette forholdet slik: ”The identity and meaning of material
things is seen to be constituted in each case according to the articulations of the epistemological framework, the field of use, the gaze, technologies, and
power practices” (1992:194).
2. Det nærmeste vi kommer en gjennomgang fra nasjonalt kulturvernhold om prinsipper og retningslinjer for avhending de siste ti årene, finner vi i
publikasjonen Viktig og vakkert. Utvalgskriterier
for fotografi fra ABM-utvikling (ABM-skrift #51).
I denne finnes et eget kapittel om avhending/kassasjon av fotografier fra samlingene. Samtidig er
objektet det her er tale om vesensforskjellig fra øvrige museumsobjekter, blant annet i forhold til
det enkelte objekts informasjonsinnhold.
3. Jf. http://www.norskkulturrad.no/wp-content/
uploads/2011/08/Samhandling-og-arbeidsdelingved-innsamling-i-kulturhistoriske-museer_web.
pdf [lesedato 16.01.13]
4. Jf. http://www.maihaugen.no/Global/Samtid/
Dokumenter/Aktuelt/Mandat_Arbeidsgruppe.pdf
[lesedato 16.01.13]
5. Det ene maleriet, Le Dessert, ble solgt i februar til
en pris av 14,5 millioner kroner, mens det andre
bildet, Tre ved elven, ble trukket tilbake fra auksjonen.
6. Jf. http://www.comcol-icom.org/wpcontent/uploads/LAMO.pdf
7. Se O’Neill 2006 for et velformulert og interessant
forslag til en revidert epistemologi for museenes
praksis.
Aasen, Ann Iren Ryggen: Hva tar vi vare på? En
undersøkelse av forholdet mellom avhending og innsamling av gjenstander ved kulturhistoriske museer.
Masteroppgave i kulturstudier. Høgskolen i Telemark: Bø 2010.
Ainslie, Patricia: ”The Deaccessioning Strategy at
Glenbow: 1992-1997”. I: Weil, S. E. (red.): A
Deaccession Reader. American Association of
Museums: Washington DC 1997: 125-145.
Ainslie, Patricia: ”Deaccessioning as a Collections
Management Tool”. I: Knell, Simon (red.):
Museums and the Future of Collecting. Ashgate:
London 2004: 235-242.
ABM-utvikling: ICOMs museumsetiske regelverk.
ABM-utvikling: Oslo 2006. (ABM-skrift #29).
ABM-utvikling: Viktig og vakkert. Utvalgskriterier for
fotografi. ABM-utvikling: Oslo 2008. (ABMskrift #51).
Bergevoet, Frank et al. (red.): Netherlands Guidelines
for Deaccessioning of Museum Objects. Instituut
Collectie Nederland: s.l. 2006. URL:
http://www.comcol-icom.org/wp-content/
uploads/LAMO.pdf [lest 20.01.13]
Burgess, Chris og Rachel Shane: ”Deaccessioning:
A Policy Perspective”. The Journal of Arts
Management, Law, and Society. Vol. 41, Iss. 3,
2011:170-185.
Cannon-Brookes, Peter: ”World of Museums.”
Museum Management and Curatorship. Vol.
12(3), 1993: 303-317.
Conn, Steven: Museums and American Intellectual
Life. The University of Chicago Press: Chicago
1998.
Davies, Peter (red.): Museums and the Disposals
Debate: A Collection of Essays. Museums Etc.:
London 2011.
Hadfield, Jessica: ”Deaccession and Disposal: The
Theory in Context”. I: Davies, Peter (red.)
Museums and the Disposals Debate: A Collection
21
OLE MARIUS HYLLAND
22
of Essays. Museums Etc.: London 2011:
254 -286
Hooper-Greenhill, Eilean: Museums and the Shaping
of Knowledge. Routledge: London 1992.
Hooper-Greenhill, Eilean: Museums and the Interpretation of Visual Culture. Routledge: London 2000.
Janes, Robert: Museums and the Paradox of Change: A
case Study in Urgent Adaptation. Glenbow
Museum: Alberta 1995.
Jenkins, Tinffany: ”Just Say No: You Cannot be Too
Careful in Embracing Disposal”. I: Davies, Peter
(red.) Museums and the Disposals Debate: A
Collection of Essays. Museums Etc.: London
2011: 73-82
Knell, Simon (red.): Museums and the Future of
Collecting. Ashgate: London 2004.
Lord, Beth: ”Foucault’s Museum: Difference,
Representation, and Genealogy”. Museum and
Society. Vol. 4 (1), 2006: 11-14.
Merriman, Nick: Museum Collections and Sustainability. Fellow on the Clore Leadership Programme
2004/5. London 2006. URL: http://www.museumsassociation.org/download?id=16720 [lest
27.12.12]
Merriman, Nick: ”Museum Collecting and Sustainability”. Museum Management and Curatorship.
Vol. 17 (1), 2008: 3-21.
Museums Association: A Public Consultation on
Disposal. London: FreshMinds: London 2007.
Museums Association: Disposals Toolkit. Museums
Association: 2008. URL: http://www.museumsassociation.org/download?id=15852 [lest
21.01.13]
Naguib, Saphinaz-Amal & Bjarne Rogan (red.):
Materiell kultur og kulturens materialitet.: Novus
forlag: Oslo 2011.
NMDC: Too much Stuff? Disposal from Museums.
National Museum Directors’ Conference: London 2003. URL: http://www.nationalmuseums.org. uk/media/documents/publications/
too_much_stuff.pdf [lest 21.01.13]
Norheim, Lars G.: Rettslige skranker for museenes avhending av museumsgjenstander.: Norsk museumsutvikling: Oslo 1997. (Skriftserie: 3).
Norsk kulturråd: Samhandling og arbeidsdeling ved
dokumentasjon og innsamling i kulturhistoriske
museer. Norsk kulturråd: Oslo 2012.
Norsk museumsutvikling: Utlån og avhending av materiale fra museenes samlinger. Norsk museumsutvikling: Oslo 2000. (Skriftserie: 5).
NOU 1996:7. Museum. Mangfald, minne, møtestad.:
Kulturdepartementet Oslo.
O’Neill, Mark: ”Essentialism, Adaptation and
Justice: Towards a new Epistemology of Museums”. Museum, Management and Curatorship
21, 2006: 95–116.
Pearce, Susan M. (red.): Interpreting Objects and Collections: Routledge: London 1994.
Rogan, Bjarne: ”Et faghistorisk etterord om materiell
kultur og kulturens materialitet”. I: Naguib,
Saphinaz-Amal og Bjarne Rogan (red.):
Materiell kultur og kulturens materialitet. Novus
forlag: Oslo 2011: 313-383.
Smith, Rachel: Transparent Disposal of Museum Collections. MA, Museum Studies, University of Leicester 2012. URL:
http://www.academia.edu/1863342/Transparent_Disposal_of_Museum_Collections [lest
08.10.12]
Smithsonian: Concern at the Core. Managing Smithsonian Collections. Smithsonian Institution:
Washington 2005.
Stortingsmelding 22 (1999-2000). Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i
ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på
kulturområdet.: Kulturdepartmentet Oslo.
Talley Jr, M. Kirby: ”The Delta Plan: a Nationwide
Rescue Operation.” Museum International. Vol.
51(1), 1999: 11-15.
Vasström, Annette. ”At indsamle og kassere kulturarv”. Danske museer. No. 5, 2004: 4-7.
Weil, Stephen, E. (red.): A Deaccession Reader.
Å
American Association of Museums: Washington
DC 1997.
Wilkinson, Helen: Collections for the Future. Report of
a Museums Association Inquiry. Museums Association: London 2005.URL: http://www.museumsassociation.org/download?id=11121 [lest
21.01.13]
Østby, Jon Birger: ”Utlån og avhending fra norske
museumssamlinger”. Nordisk Museologi. No. 2,
2002:42-49.
*Ole Marius Hylland, dr.art. i kulturhistorie og
forsker 1 ved Telemarksforsking
Adresse: Telemarksforsking, Pb. 4,
NO-3833 Bø i Telemark, Norge
E-mail: [email protected]
SAMLE ER Å VELGE
23
NORDISK MUSEOLOGI 2013 1, S. 24-35
●
Cultural relict plants – a living
heritage
SVEIN ØIVIND SOLBERG*, LINE BREIAN*, LENA ANSEBO*, ERIK PERSSON*
Abstract: Cultural relict plants are remaining populations of plants once introduced
for cultivation and use. The plants have survived, even though the population is no
longer actively maintained. Cultural relict plants can be found in the close surroundings of historical places such as monastery ruins, churches, castles, fortresses, manors,
old farms and villages. The plants are part of a living heritage, but the responsibility
tends to fall between different perspectives – between the conservation of buildings, objects and immaterial knowledge (cultural heritage) and conservation of nature (natural heritage). In this article we debate the value of such plants as parts of a place. We
list potential species and findings from a project with focus on the Arctic region in the
Nordic countries. We furthermore emphasise the need for trans-disciplinary approaches
to secure the habitat and increase awareness about cultural relict plants.
Key words: Cultural relict plants, cultural heritage, natural heritage, ethno-botany, trans-disciplinary, conservation, in situ, seed bank.
BACKGROUND
The importance of biodiversity in the heritage
debate was highlighted in Nordic Museology in
2010 (Hafsteinsson 2010: 2). Our contribution must be seen as a follow-up to his
challenge. As we all know, plants were
introduced to our region and were cultivated
to be applied in food and medicine, but also
for the production of oils, fibres, colours and
heat, or to be used as ornamentals, in beekeeping or for various other purposes. Many
plants are believed to have been introduced to
the Nordic region in medieval times. However,
very little of this process is documented, and a
lot of questions are still to be answered. Lange
(1966) pointed out that certain plant species
tend to be connected to medieval sites, and
says that the same observation also was
reported by Jens Lind (1918). By reading
books as the botanical masterpiece from
Martinsson & Ryman (2008) with its reprints
of Rudbeck’s old drawings from the last part of
the 17th century, we see that a wide range of
plants were used in old days. Medieval sources
from the Nordic area are few, and the work of
Henrik Harpestreng is the only we have seen
described (see Molbech 1826). But we can
CULTURAL RELICT
PLANTS
– A LIVING
HERITAGE
25
Fig. 1. Leonurus cardiaca (Tunløvehale/Hjärtstilla) is rare. The plant was used as medicine until the last part of the
18th century. Relict populations can be found in villages or on farms in Southern Scandinavia. The plant species is
endangered and red-listed in Norway and in Sweden. Photo: S.Ø. Solberg.
assume that many plants were introduced and
some of them may have survived on the place
(Lange 1999). In the further article we call
such plants for Cultural Relict Plants (CRP).
Cultural relict plants are defined as remaining
populations of plants once introduced for
cultivation. We argue that CRPs need to fulfil
both: (A) is a remaining population of a
cultivated plant species, and (B) is connected to
a specific cultural place. To be called CRP, both
A and B must be true. Without B we do not
have a CRP.
The idea of cultural relict plants has been
published by Bernt Løjtnant (1995, 2006,
2007a, 2007b), who studied more than
2600 medieval cultural places in Denmark
(churches, monasteries, castles, fortresses,
manors, farms, mills, farmer villages and
fishing villages) and listed CRP from approx.
270 species. His study was based on a
combined knowledge of botany and local
history. Løjtnant furthermore distinguished
between CRP from species introduced to
Denmark from abroad and CRP from species
indigenous to Denmark, but equally also used
for cultivation. The distinction reflects the fact
that plants were brought home from the wild
(e.g. from the mountain and the forest) as well
SVEIN ØIVIND SOLBERG, LINE BREIAN, LENA ANSEBO, ERIK PERSSON
26
as from other countries (e.g. from Germany,
France or England). Løjtnant (2007a: 11)
furthermore claims that the monasteries were
not the only actor in introducing new species
to Denmark – kings, soldiers, businessmen and
other travellers also brought plants home.
From medieval times onwards, many new
species came to Denmark, and in the following
article we link the CRP back to medieval
times, but without a more specific timeframe.
Only by extensive research in archaeology and
molecular biology (using DNA analyses, for
example), a better understanding of the
introduction history can be made.
Plants have different mechanisms to survive
in a certain place. A tree can stand for
hundreds of years and survive from one year to
another. An annual or bi-annual plant will die
within one or two years, but leave seeds for a
new generation. Seeds can also remain
dormant in the soil for many years. One
mechanism of survival is to produce dormant
seeds that germinate years after their release;
another is to survive by producing new shoots
from a network of roots at various layers down
in the soil.
The main objective of our article is to
increase the awareness of cultural relict plants.
Furthermore we would like to discuss the
conservation responsibility and present ways of
conserving plants as part of the heritage. We
must see CRP as part of cultural places, and
accordingly as part of the cultural heritage.
NATURAL
HERITAGE VERSUS CULTURAL
HERITAGE
Natural heritage involves disciplines of natural
sciences, such as conservation management,
biology and ecology. Threatened species are
identified, monitored and presented in various
Fig. 2. Verbascum Thapsus (Filtkongslys/Kugsljus) is
quite common, and can be found as cultural relict
plants close to buildings. The plants are bi-annual,
flowering the second year. Photo: S. Ø. Solberg.
lists (red lists) and eco-systems are protected by
legislation (national parks, nature reserves).
The conservation is focused on species level.
Plants of red-listed species are even kept in
botanical gardens and seed banks, such as the
Millennium Seed Bank and Kew Garden
(United Kingdom). Botanical gardens increasingly see conservation as one of their main
missions in society.
Cultural heritage is generally handled in the
disciplines of cultural sciences, such as
archaeology and anthropology, where
immaterial knowledge and objects are kept
in libraries, archives and museums, or are
protected on site. Bio-cultural heritage (or bioheritage) is a relatively new term used to
highlight awareness about plants, animals and
CULTURAL RELICT
landscapes (CBD 1992). Here the population
level has an importance; a small population
may be valuable and threatened even though
the species is generally considered nonthreatened.
In Sweden a biodiversity center has been
established with projects on how landscapes
are influenced by human activity (CBM
2013) and with a specific programme about
local and traditional knowledge and the use of
biological diversity (Tunón & Byström 2007).
In Norway biodiversity and cultural landscape
projects are also developed (Direktoratet for
Naturforvaltning 2013). The focus is on the
cultural landscape, old meadows and on
traditional use of plants. The idea of CRP
conservation has not been part of these
projects.
CRP furthermore tends to fall outside the
mandate of conservation of genetic resources
used for food and agriculture. Nordic Genetic
Resource Center runs a seed bank, where more
than 30,000 seed samples from food crops are
stored in freezers for future use for breeding
and research. The seed samples are mostly old
cultivars of cereals, vegetables or forage crops,
but also breeding lines. A back-up of the
material is sent to Svalbard, where Norway
hosts the Global Seed Vault, a facility open for
all the seed banks in the world. Collects of
CRP are stored in the seed bank, but only
some populations from some places (see later).
CRP should be preserved in their natural
habitat as the plants are part of the place and
the heritage of the place, while seed bank
conservation should only be a supplement or a
back-up. Gene bank accessions can also be
used for distribution according to the
international regulations on plant genetic
resources (ITPGRFA 2002).
Cultural relict plants belong both to the
PLANTS
– A LIVING
HERITAGE
cultural heritage and the natural heritage.
They tend to fall between two stools – between
the conservation of objects and immaterial
knowledge and conservation of nature. CRP
also tends to fall outside the conservation of
food plants.
Some CRPs might be found in large
populations and behave like weeds (and are
even called ”weeds”), and need no protection.
Other populations are threatened by
extinction. According to our experience, most
CRPs can be found in small groups, often with
from ten to some hundred individuals per
habitat. The distance to the next habitat can
vary a lot. Theoretical models say that the
minimum viable population size is in the range
from some hundred to some thousand
individuals in closed systems, depending on
the type of organism and its systems of
avoiding inbreeding depression. Applying this
knowledge to CRP, we would say that many of
the populations are endangered and are in an
urgent need of protection.
LEGISLATION
AND REGULATIONS
Can legislation and regulations clarify more
about who is responsible for the protection of
CRP? In the following we use Norway as an
example. In Norway, a common law for the
conservation of cultural heritage, natural
heritage and museums was suggested as early
as in 1971–72 (Stortingsmelding nr. 93), but
has not yet been realised. Denmark, however,
has had museum legislation (Museumsloven)
since 2006, outlining the responsibilities of
cultural versus natural institutions. However,
nothing was said explicitly about cultural
plants. In Norway, Kulturloven (LOV 200706-29 nr 89, 2007) includes cultural heritage
in § 2, but nothing was said about nature,
27
SVEIN ØIVIND SOLBERG, LINE BREIAN, LENA ANSEBO, ERIK PERSSON
28
landscape or plants. The Cultural Heritage Act
(1978: § 20), under the heading of cultural
environment, states that ”A cultural environment may be protected by the King in order to
preserve its value to cultural history.” An
example of the application of § 20 is in the
conservation of the Sør-Gjæslingan area in
Vikna, Nord-Trøndelag, where cultural plants
are explicitly mentioned in the regulation of
the area. The removal of cultural plants is not
permitted, and all planting must be done by
using traditional, local plants (FOR-2010-1001-1319).
The Norwegian Ministry of the Environment
(2013) is furthermore, with its target area 6
Valuable Cultural Heritage and Cultural
Environment, responsible for: ”Developing
strategies and policies within the entire field of
cultural heritage. Important topics are
archaeology, building protection and cultural
heritage as a resource in developing urban
areas and villages, vessel protection, cultural
environments and cultural landscapes.” CRP
could be read into this. However, the awareness
of CRP must be identified by governmental
bodies and stakeholders involved in the
protection of cultural environments.
FOCUS
ON
ARCTIC CRPS
A project was started in 2010 focusing on the
Arctic region. The work was financed by The
Nordic Council of Ministers’ Arctic Program
and by Nordic Genetic Resource Center, and
the project is presented by Persson (2013,
publication in progress) and Persson et al.
(2013, also in progress). In the following
section we highlight some findings.
Awareness about CRP
One of the main goals of the project was to
connect the national experts in a Nordic
network, so that the knowledge about CRPs
can be spread and utilised. A conference took
place in July 2012 in Egilsstaðir (Iceland). One
of the outcomes of the conference was a
decision to produce and maintain a web page
that can function as a forum for information
dissemination and discussion of future work
related to CRPs. It was furthermore seen as
important to spread knowledge about CRPs to
practitioners and policy makers. Some CRPs
are particularly vulnerable, and they are sensitive
to management practices and environmental
changes. It is therefore important to create an
understanding of measures that need to be
taken to protect and maintain populations. In
order to facilitate this, it was decided to
produce two pamphlets. The first: Reliktplanter
– levende fortidsminner (Solberg et al. 2012)
gives an overview of the concept of CRP,
presents national examples, and explains why
CRPs are important and how they can be
conserved. A second pamphlet is aimed at the
practitioners – the organisations responsible for
historical sites as well as the workers maintaining
the cultural environments. This pamphlet will
include a management guide showing good
examples of how historical sites can be
managed with simple, cost-effective methods
to create a beneficial environment for living
relics. This pamphlet will be finished in the
spring of 2013. Both pamphlets will also be
available from the website for the Nordic
Genetic Resource Center. In addition, we
should mention that a significant work on
plant names from the medieval period has
been published by Inger Larsson (2010).
Traditional use of plants in the Arctic region
– some key interviews
During the project period we carried out in-
CULTURAL RELICT
depth interviews with several persons linked to
the plant community of the Arctic region.
These included Anne Sofie Hardenberg, author
and food ambassador in Greenland, and with
knowledge about Inuit traditions, Greta
Huuva, from the Sami Education Centre,
Sweden, with extensive knowledge about Sami
traditions, and Brynhild Mørkved, from
Tromsø Museum, studying historical plants
and gardens in northern Norway.
Anne Sofie Hardenberg highlighted Angelica
archangelica (“kvann”) as being used for many
purposes by the Inuit people in Greenland,
Thymus sp. (“timian”) used for purposes that
included tea, and Rhododendron groenlandicum
(“grønlandspost”) that was forgotten, but is
now undergoing a renaissance in cooking.
Many other plants have been used, including
seaweed and flowering plants. The plants were
collected from the wild. The locations of the
plants are mainly in the South Greenland. As
far as Anne Sofie Hardenberg knows, no
cultivation of the plants took place, nor does
she have any information about protection
measures of threatened populations.
Greta Huuva emphasised that the Sami
people have used plants like Angelica archangelica (”kvanne”), as well as Rumex acetosa ssp.
lapponicus (”fjällängssyra”), Oxyria digyna
(”fjällsyra”), Alchemilla, A. alpine (”fjällkåpa”),
Epilobium angustifolium (”mjölkört”), Achillea
millefolium (”röllika”), and berries of different
species. A special traditional dish that the Sami
people have very much relied upon, ”gompan”,
consists of a fermented herb mixture including
Angelica achangelica, Rumex acetosa, and
Epilobium angustifolium. These plants were
not cultivated by the Sami people, but
collected from the wild. However, populations
of valuable species were protected, because it
was important to not use up everything.
PLANTS
– A LIVING
HERITAGE
Where Sami people and new settlers met, there
were conflicts, but also some integration and
exchange of cultures and traditions. Cultivation
on smaller scale took place of crops such as
potato, onion and turnips, as well as grains for
the animals. Wild sedge and marsh meadows
were cut for hay.
Brynhild Mørkved emphasised that many
species were important in the old gardens in
Northern Norway. One interesting plant is
Allium victorialis (”seiersløk”), a species from
the Alpine region in South Eastern Europe,
where it is used as food, medicine and as a
talisman. It does not grow wild in the Nordic
countries, but is cultivated in gardens. On
Vestvågøy in Lofoten Allium victorialis is very
common in gardens and churchyards, from
where it is also naturalised. It would be very
interesting to study these populations more
thoroughly. Are they relics from the Viking
times? The national programme for plant
genetic resources in Norway is involved in
the conservation of garden plants in field
gene banks, also called clonal archives, such
as Tradisjonshagen in Tromsø. Local museum
gardens can also serve as a back-up for the
plants. Brynhild Mørkved explained that in
situ conservation is very difficult since this
often concerns private gardens, and thus it is
not easy to arrange long-term conservation.
Potential CRPs in the Arctic
Bernt Løjtnant is listing CRPs from
populations of approx. 270 species relevant for
Denmark (complete list not published, personal
communications). We have compared his list to
flora observations in other Nordic countries
and regions, with references to Flora of Iceland
(www.floraislands.is), Íslenzkar jurtir (Löve
1945), Grønlands flora (Böcher et al. 1978),
Nya nordiska floran (Mossberg & Stenberg
29
SVEIN ØIVIND SOLBERG, LINE BREIAN, LENA ANSEBO, ERIK PERSSON
30
2003), Den virtuella floran (linnaeus.nrm.se),
Planter og tradisjon (Høeg 1976), and Guldager Christiansen & Fosaa (2009). What we
see is that the number of potential CRP species
decreases significantly in Northern Scandinavia compared to Denmark, with numbers as
270 species in Denmark to around 60 in
Northern Norway, 50 in Northern Sweden/
Finland, 22 in Iceland, 18 in the Faroe Islands,
and 16 in Greenland (Table 1). What we also
see is that some species that are not listed as
potential CRPs in Denmark might be so in
other regions. Some of the species frequently
found wild in one region, and not necessarily
cultivated, might have been introduced for
cultivation into other regions, and thus
becoming a CRP in the new places. One
example is caraway (Carum carvi) on Iceland.
The introduction of caraway to Iceland is
known to have occurred in the mid 17ths
century by Gísli Magnússon (1621-1696) who
settled in Hlíðarendi in the South of Iceland,
and allegedly brought seeds from Denmark or
the Netherlands (Benediktsson 1939). In
Hliðarendi, caraway can still be found growing
semi-wild in the meadows (recently collected
and conserved as accession NGB20109). Later
the caraway plant has spread throughout the
country of Iceland. Hence, a botanical list of
potential CRPs species should be connected
more to a region than a country or a group of
countries. CRPs are connected to a local or
regional culture. Knowledge about the local
traditional use of plants and knowledge on how
people collected or cultivated plants would add
value to our and others studies. Inventories
have been carried out at monastery ruins in
Norway (Åsen 2009) and on Iceland (Lundquist 2010, Larsson et al. 2012), as well as at
the castle ruins at Hammershus on Bornholm
(Bjerregaard 2013).
CONSERVATION ACTIONS
The survival of CRPs is not only linked to the
plants themselves, but also to the environment
as influenced by human activity. Some
important influences affecting the plants and
their environments are:
●
●
●
●
Destruction of natural habitat – urbanisation, construction, drainage (for example)
Management – grass cutting, intensive
cleaning, grazing, herbicides (for example)
Flora hunters – digging up, collecting,
replanting
Lack of knowledge and awareness.
All these require action to be taken to protect
and maintain populations (Løjtnant et al. 1995).
Awareness of what cultural relict plants are, and
what kind of species they are, is the first step in
a process of protecting the plants. A next step is
a management plan and furthermore some kind
of additional protection action or regulations.
Conservation of cultural relict plants is best
done in situ, which means at the place of
origin. Conservation in gene banks can be a
supplement to in situ conservation, as seeds
can survive for many years in freezers and
collected seeds can be used for multiplication,
distribution and restoration (Poulsen et al.
2010: 86-88). So far the Nordic Genetic
Resource Center has collected and stored
300–400 seed samples of CRPs, most from
selected places in Denmark, but recently also
from locations in Sweden and Norway. A list
of the locations includes:
●
Jylland (Kalø , Agri, Kollerup, Mols, Mariager, Mols – Dråby, Esby, Bosby, Strandsø,
Eens kirke, Fiskbæk kirke, Høegholm,
Ørslev kloster, Kvols, Spøtterup).
CULTURAL RELICT
PLANTS
– A LIVING
HERITAGE
31
Fig. 3. B. Løjtnant (left) and S.Ø. Solberg collecting
seeds from cultural relict plants at an old church in
Jylland, Denmark. Photo: L. Ansebo.
●
●
●
●
●
Fyn (Kærsgaard, Brahetrolleborg, Hesselager, Kaleko, Tranekær, Valdemar).
Sjælland (Borreby, Holsteinborg, Agersø,
Skjælskør, Fyrendal).
Bornholm (Hammershus, Melsted, Bølshavn, Gudhjem, Svaneke).
Skåne (Lund, Uppåkra, Håstad, Trollenäs,
Malmö).
Norway (Oslo, Tønsberg).
After collection, the material need to be
cleaned, verified, dried (to an internal humidity
Fig. 4. Saponaria officinalis is a quite common cultural
relict plant, found in villages and old farms. The plants
were used as soap, from where they got their name; ”såpeurt” in Norwegian and ”såpnejlika” in Swedish.
Photo: L. Ansebo.
Northern Scandinavia (both Northern Sweden, Northern Finland and Northern Norway)
32
Arabis glabra (Tårnurt/Rockentrav), Aegopodium podagraria (Skvallerkål/Kirskål), Aethusa
cynapium (Hundepersille/Vildpersilja), Alliaria petiolata (Laukurt/Löktrav), Allium schoenoprasum
(Grasløk/Gräslök), Anchusa officinalis (Oksetunge/Oxtunga), Anemone nemorosa (Hvitveis/
Vitsippa), Angelica archangelica (Fjellkvann/Kvanne), Anthemis tinctoria (Gul gåseblom), Arctium
lappa (Storborre/Stor Kardborre), Bistorta major (Ormrot/Stor Ormrot), Brassica campestris
(Åkerkål), Carum carvi (Karve/Kummin), Daphne mezereum (Tysbast/Tibast), Fumaria officinalis
(Jordrøyk/Jordrök), Geranium sylvaticum (Skogstorkenebb/Midsommarblomster), Lamium album
(Dauvnesle/ Vitplister), Myrris Odorata (Spansk kjørvel/ Spansk körvel), Nepeta cataria
(Kattemynte/Kattmynta), Oenothera biennis (Nattlys/Nattljus), Ornithogalum umbellatum
(Fuglestjerne/Morgonstjärna), Papaver rhoeas (Kornvalmue/Kornvallmo), Paris quadrifolia (Firblad/
Ormbär), Pastinaca sativa (Pastinakk/Palsernacka), Petasites hybridus (Legepestrot/Pestskråp),
Polemonium caeruleum (Fjellflokk/ Blågull), Primula veris (Marinøkleblom/Gullviva), Primula
elatior (Hagenøkleblom/ Lundviva), Prunus padus (Hegg/Hägg), Ribes nigrum (Solbær/Svarta
vinbär), Ribes rubrum (Villrips/Skogsvinbär) , Ribes uva-crispa (Stikkelsbær/Krusbär), Rosa majalis
var. foecundissima (Kanelrose/Kanelros), Rosa pimpinellifolia (Trollnype/ Pimpinellros), Rubus
idaeus (Bringebær/Hallon), Rumex longifolius (Høymole/ Gårdsskräppa), Rumex obtusifolius
(Byhøymole/ Tomtskräppa), Sanguisorba officinalis (Blodtopp), Saponaria officinalis (Såpeurt/
Såpnejlika), Sedum acre (Gul fetknopp), Sedum album (Kvitbergknapp/Vit Fetknopp), Sedum
telephium ssp. Telephium (Smørbukk/Kärleksört), Symphytum asperum (Fôrvalurt/Fodervallört),
Symphytum officinale (Valurt/Äkta Vallört), Urtica dioica (Stornesle/Brännäsla), Valeriana
officinalis (Legevendelrot/Läkevänderot), Valerianella locusta (Vårsalat/Vårklynne), Verbascum
nigrum (Mørkkongslys/Mörkt Kongsljus), Verbascum thapsus (Filtkongslys/Kugsljus),
Veronica longifolia (Storveronika/Strandveronika), Vinca minor (Gravmyrt/Vintergröna).
Additional species only for Northern Sweden: Onopordun acanthium (Ulltistel) and Verbascum
lychnitis (Melkongslys/ Grenigt Kungsljus).
Additional species only for Northern Norway: Aconitum napellus (Venusvogn/Äkta Stormhatt),
Anemone ranunculoides (Gulveis/Gulsippa), Conopodium majus (Jordnøtt/Nötkörvel), Malus
sylvestris (Villapal/Vildapel), Origanum vulgare (Bergmynte/Kungsmynta), Peucedanum ostruthium
(Meisterrot/Mästerrot), Primula vulgaris (Kusymre/Jordviva), Sedum rupestre (Broddbergknapp/Stor
Fetknopp), Veratrum album (Hvit Nyserot/Vit Nysrot).
Iceland
Angelica archangelica (Ætihvönn), Anthemis tinctoria (Gult gæsablóm), Brassica campestris (Akurkál), Campanula glomerata (Höfuðklukka), Carum carvi Kúmen), Geranium sylvaticum Blágresi),
Lamium album (Ljósatvítönn), Myrrhis odorata (Spánarkerfill), Paris quadrifolia (Ferlaufasmári),
Petasites hybridus (Hjartablaðka), Polemonium caeruleum (Jakobsstigi), Ribes nigrum (Svört hlaupber), Ribes rubrum, Ribes uva-crispa, Rosa pimpinellifolia (Þyrnirós), Rumex longifolius (Njoli),
Rumex obtusifolius, Sanguisorba officinalis (Blóðkollur), Sedum acre (Helluhnoðr), Symphytum
officinale, Urtica dioica (Sérbýlisnetla), and Valeriana officinalis (Garðabruða).
According to Löve (1945) also: Allium oleraceum (Villilaukur).
Faroe Islands
Aegopodium podagraria (Skvalderkål), Angelica archangelica (Kvan), Brassica campestris (Ager-Kål),
Carum carvi (Kommen), Geranium sylvaticum (Skov-Storkenæb), Mentha spicata (Grønnmynte),
Myrrhis odorata ( Sødskærm), Primula vulgaris (Storblomstret Kodriver), Rumex obtusifolius
(Butbladet Skræppe), Rumex longifolius (By-Skræppe), Tanacetum vulgare (Rejnfan), Urtica dioica
(Stor Nælde).
According to Guldager Christensen (2009) also: Achillea millefolium (Alm. Røllike), Achillea
ptarmica (Nyse-Røllike), Plantago major (Glat Vejbred), Ranunculus ficaria (Vorterod ), Tanacetum
sp. (Mælkebøtte), Vicia cracca (Muse-Vikke).
Greenland
Angelica archangelica (Kvan), Brassica campestris (Ager-Kål), Carum carvi (Kommen), Cirsium
heterophyllum (Forskelligbladet Tidsel), Geranium sylvaticum (Skov-Storkenæb), Ribes rubrum
(Ribs), Rubus idaeus (Hindbær), Rumex longifolius (By-Skræppe), Rumex obtusifolius (Butbladet
Skræppe), Sambucus nigra (Almindelig Hyld), Sedum acre (Bidende Stenurt), Urtica dioica (Stor
Nælde), and Verbascum thapsus (Filtbladet Kongelys).
According to Böcher et al. (1978) also: Plantago major (Glat Vejbred), Rumex acetosa (Almindelig
Syre) and also Taraxacum sp. (Mælkebøtte).
Table 1. Species with the potential of being a CRP in Northern Norway, Northern Sweden, Northern Finland,
Iceland, Faroe Islands and Greenland. Plant names are given in Latin followed by one or more Nordic languages.
of approx. 5%), packed, and stored (in freezers
at -18°C). The data must also be stored, and
with the seeds made available to the public. To
ensure the quality and quantity of the material,
germination tests and multiplication must be
carried out. Knowledge about how to germinate
and how to multiply CRP is not always present,
and germination and regeneration protocols
need to be established.
CONCLUDING
carry out management plans and conservation.
Ethno-botany, archaeology, horticulture and
other disciplines with knowledge about
traditional cultivation and use of plants should
be involved. The actors and the authorities must
see CRPs as part of our cultural and natural
heritage. Conservation of CRPs can only be
successful with a trans-disciplinary approach
and with the inclusion of all the parties
involved.
REMARKS
Several questions remain to be answered.
Whose responsibility is the cultural relict plants?
Whose responsibility is the in situ conservation,
and how is it possible to get all stakeholders
involved? It is vital that the owners are made
aware of the complexity of cultural relict plants.
Furthermore, the owners and the practitioners
of the places need knowledge and resources to
LITERATURE
Benediktsson, J.: Gísli Magnússon (Vísi-Gísli), Ævisaga, Ritgerðir, Bref. Hinu Íslenzka Fræðafélagi í
Kaupmannahöfn, Ísafoldarprentsmiðja H.F.:
Reykjavík, 1939.
Bjerregaard, T. H.: Hammershusklippens flora:
http://bornholmsnatur.naturstyrelsen.dk (last
retrieved January 2013).
33
SVEIN ØIVIND SOLBERG, LINE BREIAN, LENA ANSEBO, ERIK PERSSON
34
Böcher, T. B. Fredskild, K. Holmen & K. Jakobsen:
Grønlands flora. P. Haase Forlag: Copenhagen, 1978.
CBD 1992: Convention on Biological Diversity.
United Nations: http://www.cbd.int (last retrieved December 2012).
Centrum för biologisk mångfald 2013: Verksamhet:
http://www.slu.se (last retrieved April 2013).
Cultural Heritage Act: Act of 9 June 1978 No.50 concerning the cultural heritage (”Kulturminneloven”): http://www.lovdata.no (English translation
UiO, last retrieved December 2012).
Den virtuella floran: http://linnaeus.nrm.se (last
retrieved December 2012).
Direktoratet for Naturforvaltning: Naturmangfold:
http://www.dirnat.no/naturmangfold (last
retrieved January 2013).
Flora of Iceland: http://www.floraislands.is (last
retrieved December 2012).
FOR-2010-10-01-1319: Forskrift om fredning av SørGjæslingan kulturmiljø, Vikna kommune, NordTrøndelag: http://www.lovdata.no (last retrieved
January 2013).
Guldager Christiansen, H. & A. M. Fosaa: ”Færøernes ældste kulturplanter”. Fróðskaparrit 57, 2009:
128–148.
Hafsteinsson, S. B.: ”Forord”. Nordisk Museologi. No
1, 2010: 2.
Høeg, O. F. A: Planter og tradisjon. Universitetsforlaget: Oslo, 1976.
ITPGRFA 2002: International Treaty on Plant
Genetic Resources for Food and Agriculture:
http://www.planttreaty.org (last retrieved January
2013).
Lange, J.: ”Lad urtene gro”, Tidsskriftet SKALK.
No. 2, 1966: 29-30.
Lange J.: Kulturplanternes indførselshistorie i Danmark-indtil midten af 1900-tallet. DSR Forlag:
Frederiksberg, 1999.
Larsson, I.: Millefolium, rölika, näsegräs - Medeltidens
svenska växtvärld i lärd tradition. KSLA: Stockholm, 2010.
Larsson, I., P. A. Åsen, S. Kristjánsdóttir and K.
Lundquist, K: Medeltida klostergrunder på Island
- vegetation och flora, kultur och reliktväxter. Sveriges lantbruksuniversitet. Landskap trädgård jordbruk rapportserie 2012: 12.
Lind, J.: Om lægeplanter i danske klosterhaver og klosterbøger. Henrik Koppels Forlag: København,
1918.
LOV 2007-06-29 nr 89, Kulturloven: Lov om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd:
http://www.lovdata.no (last retrieved December
2012).
Lundquist, K.: ”Medeltida klostergrunder på Island –
vegetation och flora, kultur- och reliktväxter,
samtida växtnamn”. Sveriges lantbruksuniversitet.
Landskap trädgård jordbruk fakultetens faktablad.
No 7, 2010: 1-4.
Løjtnant, B.: ”Registrering af græskirkegårde i Danmark.” Fra Kvangård til Humlekule. No 36,
2006: 21–45.
Løjtnant, B: ”Levende levn”. Tidsskriftet SKALK.
No. 4, 2007a: 11–15.
Løjtnant, B.: ”Kirkens grønne guide”. Gejrfuglen
(Østjysk Biologisk Forening). 43, No 3, 2007b:
1–16.
Løjtnant, B., H. Guldager Christensen, N. Faurholdt
& B. Prehn: ”In-situ bevaring af fortidsminder”.
URT (Dansk Botanisk Forening). 19 (4) 1995:
112–117.
Löve, A.: Íslenzkar jurtir. Ejnar Munksgaard Kaupmannahöfn: Iceland, 1945.
Martinsson, K. & S. Ryman: Blomboken – bilder ur
Olof Rudbecks stora botaniska verk. Prisma: Stockholm, 2008.
Ministry of the Environment, Norway: Department
of Cultural Heritage and Cultural Environments:
http://www.regjeringen.no/en/dep/md (last retrieved January 2013).
Molbech C.: Henrik Harpestrengs Danske Lægebog fra
det trettende Aarhundrede. København, 1826.
Mossberg B. & L. Stenberg: Den nya nordiska floran
CULTURAL RELICT
(Swedish edition). Wahlström & Widstrand:
Stockholm, 2003.
Museumsloven: LBK nr 1505 af 14/12/2006,
http://www.retsinformation.dk (last retrieved
January 2013).
Persson, E.: ”What’s in a name?” In Sources to the
History of Gardening: Three Interdisciplinary
Seminars 2010-2012 Arranged by the Nordic
Network for the Archaeology and Archaeobotany of
Gardening (NTAA). Sveriges lantbruksuniversitet.
Landskap trädgård jordbruk, rapportserie (in
progress 2013).
Persson E., L. Ansebo & S. Ø. Solberg: ”Cultural
Relict Plants in the Nordic Area”. In Sources to
the History of Gardening: Three Interdisciplinary
Seminars 2010-2012 Arranged by the Nordic Network for the Archaeology and Archaeobotany of
Gardening (NTAA). Sveriges lantbruksuniversitet.
Landskap trädgård jordbruk, rapportserie (in
progress 2013).
Poulsen, G., S. Ø. Solberg & B. Løjtnant: ”Reliktplanter – bevaring af levende kulturminder”.
Skriftserie fra Dansk Landbrugsmuseum. No 72010: 84-88.
Solberg, S. Ø., E. Persson & L. Ansebo: Reliktplanter
– levende fortidsminner. Nordisk genresurssenter:
Alnarp, 2012.
Stortingsmelding nr. 93 (1971–72): http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/nouer/1996/nou1996-7/11/8.html?id=339953 (last retrieved January 2013).
Tunón, H. & M. Byström: Naptek - Nationella programmet för lokal och traditionell kunskap relaterad till bevarande och hållbart nyttjande av biologisk mångfald. Årsrapport 2006, Centrum för
biologisk mångfald: Uppsala, 2007.
Åsen P. A.: ”Plants of Possible Monastic Origin,
Growing in the Past or Present, at Medieval
Monastery Grounds in Norway”. In Plants and
Culture: Seeds of the Cultural Heritage of Europe.
Edipuglia: Italy, 2009, s. 227-238.
PLANTS
– A LIVING
HERITAGE
*Svein Øivind Solberg, senior scientist
Address: Nordic Genetic Resource Center,
Box 41, SE-230 53 Alnarp, Sweden
E-mail: [email protected]
*Line Breian, PhD student
Address: Tromsø Museum, Lars Thørings veg
10, NO-9006 Tromsø, Norway
E-mail: [email protected]
*Lena Ansebo, senior scientist
Address: Nordic Genetic Resource Center,
Box 41, SE-230 53 Alnarp, Sweden
E-mail: [email protected]
*Erik Persson, senior scientist
Address: Swedish University of Agricultural
Sciences, The Department of Landscape
Architecture, Planning and Management,
SE-230 53 Alnarp, Sweden
E-mail: [email protected]
35
NORDISK MUSEOLOGI 2013 1, S. 36-51
●
En annen skogbrukshistorie
Kulturspor i trær – forvaltning og formidling av objekter og miljøer
JOSTEIN LORÅS*
Title: A different kind of forestry history. Culturally modified trees – the management and dissemination of objects and environments.
Abstract: Culturally modified trees are a new type of cultural heritage in Scandinavia,
introduced by Swedish researchers in the 1990s. One characteristic type is bark-peeled
pine trees, which have Sami origin, and are protected by law in Norway. Today such
trees reflect a previous sustainable use of forest resources, which is very different from
modern clear-cutting of ancient forests. As a result, they represent a different kind of
forestry history, in contrast to the technological and masculine content that largely
characterises the current dissemination of human relationships to forest growths. There
are indications that bark-peeled trees were also considered sacred by the Sami people.
This gives museums special challenges when it comes to communication, as in cases
where bark-peeled trees are to be removed from their natural environment, and
preserved indoors. Another issue is whether the story behind these trees should be
exclusively mediated by Sami institutions.
Key words: Culturally modified trees, old forest, pine bark, Sami, management,
dissemination.
INNLEDNING
I de senere årene har den biologiske kulturarven fått økt oppmerksomhet blant forskere og
kulturvernmyndigheter. Likevel er kunnskapen begrenset om typer, utforminger og utbredelser her til lands. Behovet for empirisk
og teoretisk forskning er også stort i Sverige
(Sundström 2008: 2). Mest undersøkt er kulturlandskapets mange aspekter, mens den sær-
egne typen kulturspor i trær er lite påaktet. De
representerer en ny og ukjent kategori kulturminner, spenner tidsmessig over flere hundre
år og vitner om ulike bruksområder. I tillegg
er trærne forgjengelige og fins i sitt opprinnelige miljø, enten i ubeskyttede områder eller i
naturreservater og nasjonalparker. Noen typer
er dessuten automatisk fredet. Følgelig står en
rekke spørsmål forbundet med forvaltning og
formidling av slike objekter og objektenes
EN ANNEN
miljø ubesvarte. Særlig gjelder dette forhold
som omhandler forgjengelighet, etnisitet og
kommunikasjon. Her står de samiske kultursporene i trær i en særstilling, siden barktatte
trær synes å inngå i religiøse kontekster. Samtidig er trærne av svært høy alder og representerer relikter fra en epoke hvor menneskets relasjoner til livsgrunnlaget var annerledes.
Barktatte trær får av den grunn størst fokus i
denne artikkelen. Trærne har utvilsomt et tydelig språk og kan oppfattes som viktige budbringere til vår tid.
HVA ER
KULTURSPOR I TRÆR?
Skogen i Norge har vært utnyttet så lenge
mennesket har holdt til i landet. Spor etter
den forhistoriske bruken kan påvises gjennom
arkeologiske funn, i form av tilvirkede gjenstander av tre anvendt til ulike formål. Materialkunnskap og treslagenes varierende egenskaper avdekkes gjennom tolkninger og funnene
sidestilles med andre funn fra forhistorisk tid.
Kulturspor i trær er derimot de menneskeskapte sporene som fins i liggende eller stående
trær, og som ikke forutsetter arkeologisk metode eller teori i registrerings- og tolkningsarbeidet. Objektene er heller ikke tradisjonelle
historiske kilder, siden de kun sjelden uttrykker skrift eller andre symboler. Dermed står
kulturspor i trær i en særstilling og representerer en helt ny kategori kilder, som inneholder
mye ukjent informasjon om skogens historiske anvendelse, som også omfatter kultur og
religion, ernæring og ressursforvaltning. Objektene kan betraktes som en del av den biologiske kulturarven, siden de er organiske og
forgjengelige, og er et resultat av menneskets
samspill med naturen over lang tid. Trærne
kan enten være levende, døende eller døde.
Kulturspor i trær er unike siden de går an å
SKOGBRUKSHISTORIE
datere nøyaktig med såkalt dendrokronologisk
metode, dvs. at årringene kan gi oss informasjon om treets og sårmerkenes alder, dvs. eksakt år for barktaking, stimerking og blinking
(Lorås og Storaunet 2004: 24 f., Elvebakk og
Kirchhefer 2005: 8 ff.). Men kun en liten del
av de spor som fins, er i dag identifisert og
mange typer er fremdeles ukjente.
Svenske forskere har avdekket flere typer
kulturspor i trær (Östlund et al. 2002: 52 ff.) i
nabolandet, mens forskningen i Norge omkring slike kulturminner er kommet relativt
kort. Kun små arealer av skog er registrert og
få publikasjoner eksisterer (Lorås og Storaunet
2004, 2006, Elvebakk og Kirchhefer 2005,
2012, Bele, Rosef og Norderhaug 2006, Bele
og Norderhaug 2012, Lorås 2010, Midteng
2010). Flere typer kulturspor i trær er kjent,
men i denne artikkelen presenteres kun de
spor som dannes etter at barken er fjernet og
yteveden blottlegges. Vi kan snakke om fire
ulike varianter:
1. Barktatte trær
2. Stimerkede trær
3. Blinkmerkede trær
4. Trær med inskripsjoner
Barktatte trær: Samene brukte den lyse innerbarken av furu som et regulært tilskudd til
kosten, og lot treet leve videre av religiøse
grunner, mens den agrare befolkningen felte
trærne og utnyttet barken mest som nødfôr,
selv om en del bygder også foretok mer regelmessige innhøstinger (Niklasson 1996: 112).
Samisk bruk av furubark omfattet også innpakning av sener, siden barken var fuktig og
inneholdt anti-bakterielle stoffer, slik at de
unngikk soppangrep (Ryd 1996: 7). Etter at
barken var fjernet fra treet, tørket såret ut og
veden fikk ei hard og glatt overflate (fig 1: Le-
37
JOSTEIN LORÅS
den i flere hundre år (fig 4: Et dødt liggende
tre med sår på begge sider av stammen indikerer en gammel sti).
Blinkmerkede trær: Fra midten av 1800-tallet introduserte forstvesenet nye måter å forvalte skog på. I stedet for et mer vilkårlig uttak
av gran og furu ble blinking av bestemte trær
nå gjort i forkant, for å fremme en mer planmessig og rasjonell behandling av skogressursene. Skogforvaltere hogde bort en del av barken, gjerne på to sider av treet, og merket såret
38
Fig. 2. Døde trær har ofte de eldste barktakingene.
Foto: Jostein Lorås.
Fig. 1. En levende furu med sårmerker etter samisk
barktaking. Foto: Jostein Lorås.
vende furu med merke etter samisk barktaking). Likevel levde treet videre, selv om veksten ble negativt påvirket. Barktatte trær etter
samisk høsting er automatisk fredede kulturminner, siden sporene i trærne er over hundre
år gamle. Trærne kan være enten levende eller
døde (fig. 2: Døde trær har ofte de eldste sporene etter barktaking).
Stimerkede trær: Ved å fjerne noe av barken
har det fra gammelt av vært vanlig å merke
trærne i landskap hvor det var vanskelig å orientere seg, eksempelvis i tett skog eller hvor
skogen dannet store sammenhengende partier
i uoversiktlige omgivelser. Trærne ble vanligvis
merket på to sider, siden stien skulle nyttes i
begge retninger. Furu kan ha slike merker i ve-
EN ANNEN
SKOGBRUKSHISTORIE
med skogeierens symbol. Til dette ble en spesiell øks brukt. Av ulike grunner ble likevel
noen blinkede trær ikke hogd og trærne kunne leve videre med symbolene intakte (fig 3:
Treet var blinket ut for hogst, men ble likevel
ikke felt). Blinking av trær ble gjort fram til
begynnelsen av 1960-årene da maskinell stordrift og flatehogst overtok.
Trær med inskripsjoner (arboglyfer): En sjelden gang kan trær, hvor barken er fjernet, ha
inskripsjoner eller arboglyfer av ulike slag.
Barksårene kan være laget med tanke på at inskripsjoner skulle gjøres eller inskripsjonene
kan ha vært gjort allerede på eksisterende sår
etter samisk barktaking eller stimerking. Avgrensing av eiendom og bygsel av utmarksarealer kunne eksempelvis markeres i form av et
stort kryss på begge treets sider (fig 5: Et tydelig kryss ritet i treet viser et grenseskille). Inskripsjonene kan også uttrykke initialer, års-
Fig. 3. Et blinket tre som har blitt stående igjen etter
hogst. Foto: Jostein Lorås.
Fig. 4. Et dødt liggende tre med sår på begge sider av
stammen indikerer en gammel sti. Foto: Jostein Lorås.
Fig. 5. Et tydelig kryss ritet inn i treet på to sider som
viser et grenseskille. Foto: Jostein Lorås.
39
JOSTEIN LORÅS
40
tall, konkrete figurer eller uidentifiserbare
symboler, gjerne med et mytologisk innhold
(fig 6: En inskripsjon, som minner om et øye,
og som trolig har mytologisk betydning), og
kan i furuved bestå i mange hundre år (Lorås
og Storaunet 2012, Hedman 2006, Midteng
2010). Foruten de nevnte kultursporene i trær
fins også andre typer, som vitner om uttak av
emnevirke, ringbarking av trær og skader på
trær i forkant av tjærebrenning.
DEN
GAMLE FURUSKOGEN
Kulturspor i trær kan vi finne i gamle furuskoger. Det kan være homogene skoger eller skoger med innslag av løvtrær og gran Picea abies.
Furua vokser i hovedsak der marken er næringsfattig og tørr, men den greier seg også på
steder med høy fuktighet i bakken. Den kan i
ekstremtilfeller vokse direkte på stein hvor
redningen blir røtter som presser seg ned i
grunnen på leting etter vann og næringsstoffer, eller vi kan finne den som sumpskog.
Skogen må nødvendigvis være påvirket av
mennesker, men det er graden av påvirkning
som avgjør om en vil lykkes i å finne kulturspor i trær. Er skogen hogd i tida etter 1950,
er sjansen stor for at arealene er flatehogd, siden dette har vært det ledende hogstregimet i
moderne skogbruk. Det innebærer at det aller
meste av stående trevirke er fjernet fra gammelskogen under hogsten. Det beste utgangspunktet er derfor å søke etter kultursporene i
furuskog som bare i liten utstrekning er påvirket av mennesker og hvor skogens naturlige
struktur og sammensetning ikke er mye endret. Men hvordan kan vi vite at en skog er tilstrekkelig gammel til å kunne inneholde kulturspor i trær? Tre momenter kan legges til
grunn:
Trærnes utseende: I en gammel skog fins trær
Fig. 6. En inskripsjon, som minner om et øye, og som
trolig har mytologisk betydning. Foto: Rein Midteng.
i alle aldersklasser, fra de helt unge til de gamle individene. Det er vanskelig å avgjøre et tres
alder, men det er noen kjennetegn som kan
hjelpe oss. Ved å se nærmere på grenene, barken og treets krone kan vi danne oss et inntrykk av hvor lenge det er siden treet begynte å
spire (Nygren 2005: 29 ff.). Grenene på furua
vil i starten være nokså tynne og peke oppover
langs stammen. De aller nederste greinene vil
etter en tid falle av og furua dekkes med ny
ved (Aarnes 2000: 33). Etter hvert vil grenene
bli tykkere og gradvis endre retning fra å peke
oppover til å peke rett ut fra stammen (50-100
år) og videre til å peke nedover langs stammen
(150-200 år). Grenene har en tendens til å bli
mer krokete og forvridde jo eldre og tykkere
de blir. Furuas bark er i starten nokså slett og
har en gylden rødbrun farge. Barken vil gjennom årene bli mer grov og furet (panserbark)
og fargen blir mer gråbrun. Når furua når en
alder på rundt 150 år vil den slutte å vokse i
høyden, og vil dermed over tid flate ut i toppen (Nygren 2008).
Død ved: En skog er i en dynamisk prosess,
og i en gammel skog lite påvirket av mennes-
EN ANNEN
ker vil det være rikelig med død ved i ulike dimensjoner og nedbrytningsfaser. Vi vil kunne
finne både stående (gadd) og liggende (læger)
døde trær. En furu kan oppnå en høy alder på
400 år, og det fins tilfeller opp mot det dobbelte. Etter at furua er død kan den bli stående
i mange hundre år før den faller og da tar det
svært lang tid før den brytes fullstendig ned.
Arter: En rekke av skogens arter er avhengig
av gammel skog for å kunne leve og vi kan
derfor bruke noen av dem som indikatorer på
den gamle skogen. Det kan for eksempel være
større mengder med skjegglav på trærne eller
sopparter som lever i samliv med trær i eldre
skogsmiljøer. Karakteristiske sopp som korallsopper og piggsopp kan dukke opp på egnede
steder i eldre furuskog. En annen er den mye
utbredte arten seig kusopp Suillus bovinus. Av
de få karplantene som fins spesielt i gammel
furuskog med kalkinnslag er de nokså sjeldne
orkideene huldreblom Epipogium aphyllum og
marisko Cypripedium calceolus (Hofton et al.
2011: 58). En mer triviell art med stor utbredelse er Linnea Linnaea borealis. Vi kan se
spor etter gammelskogsfugler som svartspettens Dryocopus martius reirhull på grove trestammer eller tretåspettens Picoides tridactylus
lag på lag med ringer av hakkemerker langs
stammen av gamle grantrær på søk etter kvae.
En annen indikator på gammel furuskog er
ansamlinger under trærne av ekskrementer fra
storfugl Tetrao urogallus etter toppbeiting av
nåler.
Ved å vurdere trærnes utseende og alderssammensetning, dødved-mengde og tilstedeværelse av spesifikke arter kan vi lettere finne
frem til potensielle skogområder for kulturspor i trær. Det innebærer at flere fag bør gå
sammen i registreringsarbeidet, representert
ved biologisk, økologisk og historisk-etnologisk kompetanse.
SAMISK
SKOGBRUKSHISTORIE
BRUK AV FURUBARK
Generelt er svært lite kjent om samenes gamle
skogutnyttelse og den betydningen dette har
hatt for økosystemene i skog før 1800- og
1900-tallet i det nordlige Skandinavia. Dette
skyldes de store omveltningene i samiske samfunn og tømmerkompanienes hogst av skogene, som i stor grad fjernet de gamle trærne.
Dagens skoglandskap er med andre ord i stor
grad et resultat av det moderne skogbruket,
som har fjernet mye av det kulturelle mangfoldet i skogsmiljøer. Enorme hogstflater, hvor
alle trærne over store arealer stort sett hogges,
karakteriserer utviklingen. Over halvparten av
Norges produktive skoger er flatehogd pr. i
dag og hogsten fortsetter med uforminsket
styrke (Brandrud et al. 2010: 95). Men takket
være opprettelsen av naturreservater og nasjonalparker, hvor skog er en del av fredningsformålet, kan rester av de eldste skogene sikres
mot alle typer hogst for framtida. De kulturelle sporene etter tidligere tiders bruk av skogen
vil dermed i noen tilfeller være ivaretatt inntil
de forsvinner naturlig. Det tar lang tid siden
stående, død furuved brytes sakte ned.
I furubarken fantes C-vitaminer, karbohydrater og fiber, som dannet viktig kosttilskudd
til den samiske dietten. Lengden på barkmerkene som knyttes til konsumformål er ofte
rundt 100 cm, noe som er sammenfallende
med samtidige beskrivelser fra 1600-1800 tallet. Bark for å oppbevare sener i ble høstet året
rundt, i motsetning til innsamling til mat.
Sporene etter denne høstingen er mindre, ofte
rundt ca. 35-40 cm lange. Senene fra reinens
framføtter ble lagt dobbelt og rullet inn i barken. Barktaking ble i hovedsak utført av kvinner, særlig gjaldt dette bark for oppbevaring av
senetråd. Som tilskudd til vitamin C ble den
grove ytterbarken først fjernet i lange strimler
41
JOSTEIN LORÅS
42
og den saftige, hvite innerbarken ble deretter
skavet av. Små furuer med diameter 120-250
mm i brysthøyde ble foretrukket når man høstet barken. Tynn bark var lysere og lettere å
rense og smakte kanskje også bedre. Skjæreredskapet var som regel av horn, men en må
regne med at kniv av metall også kunne bli
brukt. Furubark inngikk i den regulære samiske dietten og enkelte trær kan ha synlige knivmerker i dag etter denne høstingen. Knivmerkene forsterker det autentiske elementet til
barkbruken og skaper nærhet til en fortidig
måte å overleve på. Bøndene brukte også bark
av furutrær når melet ikke strakk til, men i
motsetning til samene, felte de trærne. Særlig i
nødsåra 1810-12 kunne hele furumoer bli felt
for å skaffe bark (Hagemann 1940). Trærne
ble av den grunn nokså raskt brutt ned og i
dag fins ingen spor i terrenget etter bøndenes
barkbruk.
De største familiene med flest tamrein og
størst melkeproduksjon samlet normalt også
de største mengdene innerbark. Det fantes flere måter å raffinere barken på, men den knuste innerbarken ble gjerne blandet i reinmelka
og i supper. Presten Jacob Fellman besøkte ei
kåte i Utsjoki i den finske lappmarken i 1819
og skriver: ”Två grytor, den ena av tio a tolv
kannors rymd, den andra mindre, stodo över
elden: den förra fylldes med finskuren bark,
och ur den andra, vari fiskar kokades, togos
några stycken, vilka söndergnedos och blandades med barken, som nu utgjorde en tjock välling. Fisken framlades för mig, och husbonden
med sina barn begynte äta barksoppan” (Fellman
1978: 24). Slik kan vi forestille oss at samer over
store deler av Skandinavia har anvendt furubark, i kombinasjon med ulike fiskeslag.
Barken var også handelsvare mellom skogssamer og fjellsamer. Men utenforstående betraktet høsting av innerbark på 1700- og
1800-tallet som primitivt og tegn på ekstrem
fattigdom. Derfor kan en anta at opplysninger
om bruken av bark ble holdt tilbake og at
noen samiske miljø av den grunn kan ha brukt
barken lenger. I ettertid har en forstått at innerbarken var en viktig næringsmessig faktor
som beskyttet mot skjørbuk på grunn av det
høye nivået av C-vitamin. Sykdommen var utbredd i kystsamfunn i Sverige og Norge, men
ikke blant samene i innlandet.
I siste del av 1800-tallet opphører nesten all
aktivitet rundt barktaking (Niklasson et al.
1994: 186, Zackrisson et al. 2000: 103, Östlund et al. 2003: 83). En av årsakene var at samene gradvis ble knyttet til pengeøkonomi og
markedsvarer, slik at sukker, potet og tørkede
frukter i stedet ble kjøpt, som former for erstatning. En særdeles lang tradisjon for bruk
av naturen, som hadde sine røtter tilbake til
forhistorisk tid, tok dermed slutt.
TEKNOLOGI
OG MASKULINITET
Kulturspor i trær uttrykker visuelle symboler
for kommunikasjon og representerer nye objekter i vår bevissthet. I lys av dette følger en
rekke interessante spørsmål, selv om barktatte
trær ennå nærmest er ubeskrevne i den museale verden, siden deres eksistens er forbausende
lite kjent. Hovedspørsmålet blir hvilken mening vi tillegger de nye tingene og hvilket
språk tingene taler. Hvilke historier kommuniserer kulturspor i trær og hvordan blir de
oppfattet? Trærnes budskap spenner vidt, siden de representerer ulike bruksområder i
menneskets samspill med omgivelsene.
Museene er samfunnsskapte institusjoner
og utstillingsobjektene uttrykker bestemte
maktforhold knyttet til økonomiske, sosiale
og etniske ulikheter. Et viktig tema blir dermed hvordan barktatte trær i framtida kan re-
EN ANNEN
presentere en annen bruk av skogen enn de
etablerte fortellingene, som viser nivåer i historisk utvikling fra øks og sag til stadig mer
avanserte former for teknologi og med den datastyrte skogsmaskinen som foreløpig endepunkt.
Formidlinger av denne typen representerer
en klar tendens til å vektlegge teknologiens
funksjonelle områder. Imidlertid er den maskert som et av de mest nøytrale felt i vår kultur, forsterket av den vitenskapelige faktaorienterte tilknytningen, og særlig den naturvitenskapelige (Lie 2010: 152). Den tilsynelatende objektiviteten styrkes ytterligere av forbindelsen mellom teknologi og maskulinitet,
siden det maskuline er symbolsk forbundet
med begrepene rasjonalitet og objektivitet. I
sum utgjør dette en av vår tids mest bestandige maktstrukturer. Hvordan kan slike nedarvede forestillinger brytes opp og gis andre assosiasjoner enn teknologifascinasjon eller stimulans til et deterministisk historiesyn? Fantes det på noe tidspunkt alternativer til den
fortalte historien? Og hvilke konsekvenser har
det moderne skogbruket for menneskets relasjoner til naturen og for det biologiske mangfoldet?
Den etablerte fortellingen om skogbruk
kan betraktes som en av museenes ”privilegerte” historier, dominert av forstvesen, grunneiere og kapitalsterke interesser. Dette gir
skogbrukshistorien gjennomgående et svært
maskulint preg, siden dette i stor grad handler
om menns verden. Etnologen Wera Grahn påpeker at tydeliggjøring av alternativer er viktig
for å oppnå oppmerksomhet, de må gjøres til
hovedpoenger, og løftes fram og kanskje overdrives, for å overdøve den etablerte fortellingen (Brenna 2009: 72, viser til Grahn 2006).
Barktatte trær vitner om en annen måte å omgås skogens ressurser på enn dagens skogbruk.
SKOGBRUKSHISTORIE
Skal vi ta Grahn på alvor, betyr det at slike
trær får en posisjon som hovedobjekter i regi
av nasjonale og regionale skogmuseer, i kombinasjon med de enkle og fåtallige redskap
som høstingen av bark impliserte. Den privilegerte historien må dermed vike, tones ned
eller sidestilles med andre alternativ. Da er
verken teknologiens storslåtte utvikling eller
menns interesser eller bragder alene i fokus,
men også den stillferdige samiske bruken av
skogen i ulike varianter.
Dette føyer seg til den kritiske museologiens ambisjoner, hvor autorative versjoner av
historien angripes og dekonstrueres. Et slikt
ståsted har blitt diskutert og nyansert den senere tid, siden det er en tendens til å blåse nytt
liv i museenes teknologier (Brenna 2012: 232).
Likevel er det god grunn til å infiltrere nettopp skogbrukshistorien, siden den karakteriseres historisk av en sterk maskulin dominans
kombinert med et tydelig fokus på den tunge
teknologiens viktighet. Erkjennelsen av at
skogbruk er noe langt mer enn menn og maskiner gir grunnlag for å trekke inn etnisitet og
miljø som alternative perspektiver på skogbrukets utvikling. Det vil gi langt flere stemmer
til den komplekse og mangesidige utviklingen
som utgjør skogbrukets historie i Norden.
BÆREKRAFTIGE
BUDBRINGERE
Den biologiske kulturarven er uomtvistelig et
resultat av samspill mellom økologi og historie. Denne erkjennelsen åpner for flere nye
spørsmål om trærnes ulike fortellinger. Hva
innebærer det for forståelsen av menneskets
relasjoner til skogen som økosystem når helt
nye kilder til historisk kunnskap avdekkes?
Kan kulturspor i trær ha aktualitet gjennom
kontrastering til vår tid? Er det knyttet et eller
flere budskap til barktatte trær? Det avhenger
43
JOSTEIN LORÅS
44
av hvilken mening vi tillegger objektene, som
naturligvis vil variere adskillig, alt etter den
enkeltes ståsted og synsmåte. Barktatte trær
vitner uansett om tidligere måter å høste naturen på, som er forskjellig fra vår tids høyteknologiske utnyttelse av skogressursene, med store
konsekvenser for biologisk mangfold, klima
og friluftsliv. Grupper med gamle trær danner
lite påvirkede skoger, bremser artstapet og ivaretar biologiske miljø for blant annet planter,
sopp, lav og insekter. Trær med kulturspor står
dermed som monumenter over en tid hvor
folk levde mer i pakt med sine naturgitte omgivelser, og hvor dagens mye brukte begrep
”bærekraftig utvikling” får økt historisk relevans og innhold. Særlig vil dette gjelde den samiske bruken av furuas bark, hvor trærne
kunne leve flere hundre år etter høstingen.
Kulturspor i trær vitner altså om andre måter
å livnære seg på enn vår tids avhengighet av
kjøpevarer og ferdigmat. Trærne taler til oss
om de muligheter som ligger i å høste naturens vekster, så sant ressursene forvaltes langsiktig og bærekraftig. Tilstedeværelsen av de
gamle trærne kan av den grunn oppfattes som
en advarsel i materialismens tidsalder mot å
devaluere skogens økosystemer til plantefelt
og produksjonsskoger, med mange negative
og varige effekter for miljø og mennesker.
De saktevoksende furuene står som levende
symboler på en epoke da mennesket måtte
klare seg med lite – både økonomisk og teknologisk. Det økologiske fotavtrykket var nesten
umerkelig, mens dagens press mot arealer og
ressurser risikerer å sette selve sivilisasjonen i
fare. Denne kontrasten utgjør selve pilaren i
begrepet bærekraftig utvikling, og de barktatte
trærne kommuniserer budskapet til oss med
full styrke. I dette ligger med andre ord et
kraftfullt didaktisk perspektiv som maner til
ettertanke.
De stimerkede trærne viser hvordan mennesket orienterte seg i landskapet med enkle
midler – før kart, kompass og GPS kom i
bruk. Ferdselsårer gjennom skogen ble gått til
fots og det var ikke nødvendig med tungt
teknisk utstyr for å sikre fremkommelighet.
Men også blinkede trær vitner om en epoke
preget av historisk tradisjon, med gamle
hogstmetoder og begrenset uttak av trevirke,
selv om virket i stor grad var myntet på industrielle formål.
Kulturspor i trær viser med andre ord menneskets økologiske relasjoner til naturen over
tid og til andre måter å leve på enn vår tids
overutnyttelse av ressursene i en teknifisert
verden. På stammen ligger flere hundre års
historie nedfelt i sårene, helt fra det før-industrielle samfunnets skånsomme innretning
mot ressursene til 1900-tallets industrielle
driftsformer i skogbruket. Gjennom diakrone
kontraster og historisk polarisering vil bevisstheten om menneskets skiftende påvirkning av
omgivelsene ta form. Trærne får av den grunn
en metabetydning utover det konkrete objektet.
TRÆRNES
RELIGIØSE BETYDNINGER
Fra forskerhold er det hevdet at det er en gammel samisk oppfatning, at trær som ble barket
opprinnelig inngikk i en religiøs kontekst
(Bergman et al. 2004: 8, viser til Itkonen
1948: 288 f.). Dette gjaldt Inari-samene i Finland og en kan ikke generalisere dette uten videre til å omfatte andre samiske områder i
Norden. Religionshistorikeren Hans Mebius
viser imidlertid at flere samiske grupper knyttet ofringer til ulike utforminger av trær (Mebius 2003: 144 f.). I svenske sørsamiske miljø
ble det betraktet som synd å ødelegge større
trær unødvendig (Bäckman og Kjellström
EN ANNEN
1979: 90) og svenske samer hengte også opp
offergaver i furutrær ved boplassen (Graan
[1672] 1899: 68). Inskripsjoner i trær gjort av
samer kan også vise mytologiske forestillinger,
med animistisk tilknytning (Hedman 2005:
24).
Opplysninger kan altså tyde på at trær inngikk i religiøse kontekster etter at barken var
høstet. Det gjaldt også i forbindelse med innsamlingen: ”Religious aspects were also strongly
associated with the collection and use of inner
bark….” (Bergman et al. 2004: 10). Det innebærer at trærne ble behandlet med dyp respekt
og varsomhet. For å kunne felle døde trær til
brensel utførte Inari-samer en bestemt rite,
ved at treets ånd ble varslet med banking med
øksehammeren på baksida (Bergman et al.
2004: 8, viser til Itkonen 1948: 288 f.). Dette
måtte gjøres for at skogsåndene ikke skulle
hevne seg, og til gjengjeld ble man beskyttet.
Uttrykket ’bank i bordet’ (eng: touch wood,
lat: absit omen) kan være en levning fra menneskets mytologiske relasjoner til skogen, og
er kan hende en direkte link til den gamle riten.
Med andre ord har samenes intime forbindelse gjennom tidene til skogsmiljø i Skandinavia resultert i religiøse forestillinger om trær,
som blant annet har manifestert seg i ulike offerpraksiser. Inari-samene synes å ha oppfattet
barkede furutrær som hellige og offerritualene
taler for at også samer i norske og svenske områder kan ha gjort det. Graden av hellighet
kan naturligvis diskuteres, men utvilsomt har
trærne hatt bestemte religiøse betydninger. De
gir assosiasjoner til et annet årsaksunivers, basert på animistiske relasjoner til naturen, lenge
etter at nasjonene offisielt var kristnet.
Generelt var nord- og sørretningene viktige
i samiske religiøse og kulturelle fenomener
(Bergman et al. 2004: 9, viser blant annet til
SKOGBRUKSHISTORIE
Qvigstad 1932, Manker 1938, 1950). Dette
er en av grunnene til at bark fra nordsida av
trærne synes å ha vært foretrukket. Etter 1800
ser en imidlertid at tradisjonen med å foretrekke nordsida forsvinner og at alle sidene på
treet brukes. Dette kan trolig sees i sammenheng med at den før-kristne religionen døde
ut og med kulturell innflytelse fra nybyggere
under kolonialiseringen av samiske områder.
Trærne ble tillagt sjel og ånd og kunne føle
og tenke. De var kommuniserbare og de kunne forstå hva som ble sagt til dem. Med kristendommens dominante stilling forsvant den
eldgamle betydningen. Derfor er det blant samene at de animistiske forestillingene har levd
lengst historisk i Skandinavia. Det viser deres
nære tilknytning til livsprosessene i naturen og
den tro som denne relasjonen til skogen manifesterte. Den før-kristne samiske religionen er
således utpreget animistisk, kjennetegnet ved
et vell av guder og makter som styrte naturens
krefter. Ernst Manker nevner ”... eine Reihe
Naturgottheiten und Geisterwesen, Seiten,
Holzgötzen …” (Manker 1950: 61ff.).
I samiske miljø har trærnes artsdiversitet,
utforminger og voksesteder avspeilet ulik religiøs og kulturell betydning. Både gran og
bjørk hadde religiøse funksjoner under offerriter (Mebius 1968: 62). Rogn nær boplassene
ble oppfattet som hellig og ble ikke felt. Oretrær var også hellige og hadde viktige betydninger under bjørnejakta (Drake 1918: 340).
Furutrær ble høstet for bark, men ikke rundt
hele stammen, slik at treet kunne leve videre i
pakt med de animistiske forestillingene som
rådde hos før-kristne samer. Men kun furu har
såpass lang levealder, at den i vår tid kan vitne
om eldgamle praksiser.
I den før-kristne naturreligionen var det et
likeverdig forhold mellom skapningene og en
forestilte seg at alt levende i naturen forstod
45
JOSTEIN LORÅS
46
hva som ble sagt. ”Det var i den tida då alt
kunne snakke”, slik samen Lars Johan Stormli
fra Hattfjelldal i Nordland uttrykte det
(Strompdal 2009: 44). Utsagnet inngår som
del av en samisk fortelling og gjenspeiler samtidig en kulturell tilstand av forestillinger som
historisk har virket over svært lang tid. Naturen hadde både øyne og ører og ga også signaler til menneskene som ble oppfattet som varsel. Fugler, fisker, ormer og reinsdyr hadde
mange ulike funksjoner (Westman 2005: 64).
Dyrene hadde en egenverdi og fantes ikke kun
for menneskenes skyld. Denne oppfatningen
beskyttet naturen på en helt annen måte enn
vår tids omfattende trusler mot det biologiske
mangfoldet. Mennesket oppfattet seg som en
del av naturen og stilte seg ikke utenfor eller
over den.
En slik oppfatning vil kunne kritiseres for
neo-primitivisering og romantisering av den
samiske tradisjonen, men i kontrast til vår tids
overforbruk av naturens rikdommer, med
uforutsigbare effekter for sivilisasjonens eksistens, blir denne synsmåten likevel høyst relevant. I dag lever flertallet av verdens befolkning som om mennesket ikke er del av
klodens økosystem. Trær med religiøse betydninger vil derfor kunne fylle en viktig didaktisk rolle ved å inngi respekt og vekke nysgjerrighet for andre måter å definere religiøsitet på
enn den vestlige tradisjonen. Trær som religiøse objekter viser med andre ord menneskets
allsidige tilknytning til naturen, og minner oss
om epoker hvor forholdet mellom natur og
mennesker var annerledes enn nå.
FORGJENGELIGE
OBJEKTER
De fire kategoriene kulturspor i trær spenner
over ulike aldre og har ulik opprinnelse, men
har til felles at de er forgjengelige. Nedbryt-
ningen av trær, og særlig furuved tar lang tid,
men før eller senere vil de alltid forsvinne.
Dokumentasjon av fortidens varierte bruksområder vil dermed være en saga blott. Dette
reiser umiddelbart spørsmålet om hvordan og
hvor kulturminnene skal bevares og av hvem.
Hvordan skal miljøene med kulturspor ivaretas? I hvilken grad skal skjøtsel gjøres og hvordan skal dette kunne utføres i og utenfor verna områder? Skal det være ulik bevaring av
fredede og ubeskyttede kulturspor i trær?
I Norden eksisterer ingen felles forvaltningsstrategi for å ivareta kulturspor i trær og
det fins heller ingen særskilt plan for å forvalte
slike kulturminner på nasjonalt nivå. Skogbruket representerer utvilsomt den største
trusselen mot kulturspor i trær, siden de fins i
de eldste skogene, som også er de mest attraktive for hogst. Dette gjelder også her til lands,
fordi denne kategorien kulturminner er svært
lite kjent hos allmennheten, forvaltningen og
næringen. Hovedsakelig skyldes dette få publikasjoner og lite formidling, siden kun små
arealer er kartlagt.
Barktatte trær er den typen kulturminner
som synes å være mest utbredt av alle kulturspor i trær, men likevel må de regnes som
svært sjeldne. De fins i sine opprinnelige miljø, i eldre og lite påvirkede furuskoger. Nettopp av den grunn er de også truet, fordi trærnes miljøer ikke automatisk blir vernet etter
lovverket. I Sverige fins heller ingen lovbestemmelse som beskytter enkeltrær, mens slike
trær har en formell beskyttelse her til lands, siden de har samisk opphav og er over hundre
år. Sametinget har i samarbeid med Riksantikvaren vedtatt at barktatte trær er fredede objekter, inkludert en sirkel med radius fem meter rundt treet. Her skal vegetasjonen ikke forstyrres gjennom menneskelig påvirkning. Likevel vil dette være utilstrekkelig i vitenskape-
EN ANNEN
lig sammenheng, siden hele kulturmiljøer av
trær må bevares intakte for å kunne forstå den
kontekstuelle kompleksiteten. Miljøene inneholder til vanlig andre kulturelle elementer
også, som er viktig for helheten. Ofte er det
betydelig sammenhengende areal mellom
hvert tre, som står med varierende avstand fra
hverandre, og dette arealet må selvsagt sikres
mot ødeleggelser. Den eneste måten å oppnå
det på her til lands, er å la slike kulturminner
inngå i naturverneprosesser etter gjeldende
lovverk, slik det ble gjort i forbindelse med
vern av Holmvassdalen naturreservat i 2008. I
foredraget til den kongelige resolusjonen ble
det referert til det samiske kulturlandskapet i
området, med sjeldne samiske kulturminner,
underforstått barktatte trær.1 På den måten
kan relativt store arealer natur bevares, som
også vil ha stor betydning for den biologiske
kulturarven. Like fullt er det de naturfaglige
verdiene som avgjør om vernet gjennomføres
og ikke kulturminnenes betydning. Derfor
kan ikke vern etter Naturmangfoldloven alene
danne basis for den framtidige bevaringen av
sjeldne kulturminner som kulturspor i trær.
I Sverige fins også ordningen med kulturreservat, som kan være et effektivt styringsinstrument for å beskytte miljøer med barktatte
trær som del av den biologiske kulturarven.
Kun formelt vern kan hindre skogsdrift, siden
denne virksomheten helt klart må sies å utgjøre den største trusselen mot trærnes eksistens.
Av den grunn er det viktig at forvaltningen gir
kulturmiljøer med barktatte trær et formelt
områdevern og lar objektene inngå i formålet
med vernet. I Norge har Sametinget en viktig
rolle i slike saker, siden de er forvaltningsmyndighet for samiske kulturminner, og kan foreslå vern av den biologiske kulturarven overfor
Direktoratet for Naturforvaltning, som del av
verneformålet.
SKOGBRUKSHISTORIE
De andre kultursporene i trær har ingen
lovbeskyttelse i noe land i Norden. Det betyr
at skogbruket frivillig kan velge om trærne
skal ivaretas eller hogges. På grunn av manglende informasjon til skogbruket, som igjen
skyldes få undersøkelser av arealer og kulturminnenes anonyme tilværelse, vil utgangen
være at de ofte ødelegges. I Sverige har Skogsstyrelsen forfattet flere utgivelser som beretter
om ulike typer kulturspor i trær (eksempelvis
Skogsstyrelsen 1992: 178 ff.). Men selv om
stedfestelse av kulturminnene er kjent, er det
altså opp til hver enkelt skogeier om de skal
ivaretas. Det kan bety at de likevel kan bli ofret, dersom det koster for mye å la dem stå.
Her bør det offentlige vurdere erstatningsordninger, slik at et bredere spekter av kulturspor
i trær kan sikres.
BEVARING
OG FORMIDLING
Barktatte trær som kulturminner har samisk
opprinnelse, siden fastboende felte trærne før
barken ble høstet. Det innebærer at det er relevant å diskutere om samiske kulturminner
utelukkende skal ivaretas av samiske institusjoner. Skal trær felles og plasseres innendørs i
lokale eller nasjonale museer eller skal de kunne studeres i sitt opprinnelige miljø? Hvordan
skal de i tilfelle bevares utendørs, siden de er
forgjengelige? Hvordan sikrer vi et representativt utvalg av typer, siden alle objektene ikke
kan bevares?
Et betydelig problem er at det fins begrenset faglig kompetanse omkring identifisering
og forvaltning av kulturspor. Spesielt gjelder
dette samisk barktaking, hvor norske forskningsmiljøer og forvaltningen er lite kjent med
denne typen kulturminner. I Sverige er situasjonen noe bedre, siden svenske forskere allerede i 1990-åra registrerte arealer for kultur-
47
JOSTEIN LORÅS
48
spor i trær. De svenske museene har imidlertid
ikke fulgt opp arbeidet med den biologiske
kulturarven (Sundström 2008: 2) og situasjonen i Norge er neppe annerledes. Derfor kan
en vanskelig forestille seg at samiske institusjoner alene kan makte å håndtere alle sider
ved bevaring og forvaltning av barktatte trær.
Kompetansen må følgelig bygges opp vitenskapelig og musealt i flere ledd, representert
både ved kulturhistoriske og naturvitenskapelige fagområder. Dette haster, siden trærne er
forgjengelige og ellers truet av moderne hogstformer.
Formidlingen av slike objekter gir seg ikke
selv, siden de i svært liten grad er undersøkt eller samlet. I tillegg taler forhold for at barktatte trær inngikk i en religiøs kontekst da de ble
høstet. Anbringes slike objekter på museum,
vil de ofte miste sin mytologiske tilknytning
(Gilberg 2009: 81). Av den grunn kan det fortone seg problematisk å fjerne barktatte trær
fra sin naturlige kontekst og i stedet etablere
utstillinger. Det kan derfor være god grunn til
at samiske institusjoner selvstendig bør avgjøre om slike trær kan stilles ut eller ikke, siden
trærne kan betraktes å være del av en biologisk
kulturarv, med religiøse undertoner. Imidlertid advares det mot å opprette ’disiplinære reservater’ for å skille ut det samiske i egne akademiske kategorier (Mathisen 2010: 306, viser til Olsen 2007: 217). På den annen side vil
en separasjon tydeliggjøre det samiske og sikre
det mot utelatelse, selv om dette gir en form
for musealt alibi. En mellomløsning vil derfor
kunne være et forsterket samarbeid mellom
regionale eller nasjonale museer og samiske institusjoner.
Om kulturminnene skal vises fram, vil trolig en praktisk løsning være å anlegge merkede
stier forbi objektene i sitt naturlige miljø, men
selv det kan bli gjenstand for diskusjon, siden
samiske kulturminner kan risikere å bli påført
skader. Av den grunn kan det synes som dette
spørsmålet også bør avgjøres på etnisk grunnlag. Det er ikke selvfølgelig at objekter som synes å ha hatt en religiøs betydning for noen
hundre år siden, skal inngå i en offentlig
sammenheng i dag. Langt på veg kan barktatte trær hevdes å representere en form for tradisjonell kunnskap, selv om det samiske minnet
om den fortidige høstingen ikke synes å eksistere i vår tid i norske og svenske miljø (Zackrisson et al. 2000:103, Bergman et al. 2004:
2). Uansett vil slike kulturminner berøre den
samiske retten til å eie og forvalte kulturarven,
men mange juridiske spørsmål forbundet med
dette står fremdeles uavklart (Vars 2009: 380).
Om nye stier skal etableres, vil ikke det være
tillatt i naturreservater, siden de som regel vil
føre til betydelig slitasje på vegetasjonen, som
ikke er i tråd med verneforskriftene. Stier må
altså anlegges i områder som ikke er vernet,
men det forutsetter da en avtale med grunneier, slik at miljøet rundt trærne spares for
hogst og andre terrenginngrep. Da kan også
skjøtsel drives på en enklere måte, ved at
gjengroing av vegetasjon, som stenger for kulturminnet, kan fjernes uten søknad.
Selv om stier anlegges til spektakulære miljøer med barktatte trær, vil trærne likevel brytes ned og forsvinne over tid. Det kan ta flere
hundre år, men på et eller annet tidspunkt i
framtida vil de uomgjengelig være borte fra
vår virkelighet. Hvordan skal minnene om
trærne da sikres i en museal sammenheng? Stier vil ikke lenger være løsningen. Spørsmålet
er om et representativt utvalg likevel må anbringes i samlinger, som både viser barktatte
trær, stimerker, blinkmerker og ulike typer inskripsjoner. I denne sammenheng bør trær
med ikke-samisk opphav være problemfritt å
samle, mens de samiske miljøene selv bør ha
EN ANNEN
SKOGBRUKSHISTORIE
et siste ord når det gjelder samiske kulturminner. Men i likhet med andre nedbrytbare kulturminner med religiøst tilsnitt, eksempelvis
totempæler, bør et representativt utvalg av
barktatte trær bevares innendørs for framtida.
Det vil gi kommende generasjoner ballast i de
kulturelle røttene (Gilberg 2009: 87), men
også en større bevissthet om fortidens intime
relasjoner til naturgrunnlaget.
innendørs. Et annet tema er om trærnes historie utelukkende skal formidles av samiske institusjoner. Rammen for slike diskusjoner er
skjør, siden kunnskapen om typer av kulturspor i trær og deres utbredelse ennå er relativt
liten blant kulturforskere, forvaltning og museer i Norden. Derfor er det viktig at ytterligere registreringer i de gamle skogene blir gjort i
tida som kommer.
AVSLUTNING
NOTER
Kulturspor i trær er en ny type kulturminner i
Norden som svenske forskere fattet interesse
for i 1990-årene. De senere årene har denne
kunnskapen også ført til kartlegging av slike
kulturminner i Norge. Furutrær oppnår høy
alder så fremt de ikke hogges eller går til grunne av andre årsaker, og det er følgelig i slike
miljøer potensialet for kulturspor i trær fins.
En karakteristisk type er barktatte furutrær,
som har samisk opphav, og som er fredet i
Norge. Barken ble brukt som tilskudd i kosten, og siden samene kun tok deler av barken
på stående furutrær, kunne trærne leve videre i
flere hundre år. I dag vitner slike trær om en
fortidig bærekraftig bruk av skogens ressurser,
som er svært forskjellig fra vår tids flatehogst
av de gamle skogene. De representerer derfor
en annen skogbrukshistorie, som gir kontraster til det teknologiske og maskuline innholdet som i stor grad kjennetegner dagens formidling av menneskets tilknytning til skogen.
Flere forhold tyder på at barktatte trær hadde
bestemte religiøse betydninger for den samiske befolkningen. Det gir museene særskilte
utfordringer når det gjelder formidling, siden
trærne er forgjengelige objekter som før eller
senere vil forsvinne. Et viktig spørsmål i denne
sammenheng er om barktatte trær skal kunne
fjernes fra sitt opprinnelige miljø og bevares
1. Miljøverndepartementets foredrag til Kongelig resolusjon om verneplan for skog i 2008. Nedlastet
fra: http://www.regjeringen.no/upload/MD/Vedlegg/Kongelige_resolusjoner/kgl_res_vern_statsgrunn191208.pdf - Januar 2013.
LITTERATUR
Aarnes, H.: Planteanatomi. Plantenes indre bygning og
morfologi. 1. utgave. Universitetet i Oslo: Oslo
2000.
Bäckman, L. & Kjellström, R. (red.): Kristoffer Sjulssons minnen: om Vapstenlapparna i början af
1800-talet/upptecknade af O. P. Petterson.
Nordiska museet: Stockholm 1979.
Bele, B., Rosef, L. & Norderhaug, A.: Finnes det kulturspor på trær i kystnær gammelskog? Eksempel fra
Grytdalen naturreservat, Orkdal kommune, SørTrøndelag. Bioforsk Rapport 1(40) 2006.
Bele, B., & Norderhaug, A.: Kulturspor i trær – en
biologisk kulturarv i utmarka. Bioforsk tema nr 7
2012.
Bergman, I., Östlund, L. & Zackrisson, O.: ”The
Use of Plants as Regular Food in Ancient Subarctic Economies: A Case Study Based on Sami Use
of Scots Pine Innerbark.” Arctic Anthropology.
Vol. 41. No. 1, 2004: 1-13.
Brandrud, T. E., Bendiksen, E., Hofton, T. H., Høiland, K. & Jordal, J. B.: ”Sopp”. I: Kålås, J. A.,
49
JOSTEIN LORÅS
50
Viken, Å., Henriksen, S. & Skjelseth, S. (red.):
Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken,
Norge, 2010: 87-123.
Brenna, B.: ”Hva gjør museologi?” Nordisk
Museologi. Nr. 1, 2009: 63-75.
Brenna, B.: ”Gjort er gjort”. Maurstad, A. & Hauan,
M. A. (red.): Museologi på norsk. Universitetsmuseenes gjøren. Akademika forlag: Oslo 2012: 231-237.
Drake, S.: Västerbottenslapparna under förra hälften av
1800-talet. Uppsala universitet. Almqvist och
Wiksell: Uppsala 1918.
Elvebakk, A. & Kirchhefer, A.: Den gamle furuskogen
i Dividalen – eit eldgammalt samisk kulturlandskap. Rapport til Fylkesmannen i Troms, 24. nov
2005.
Elvebakk, A. & Kirchhefer, A.: ”Den gamle furuskogen i Dieváidvuovdi/Dividalen – eit urgammalt
samisk kulturlandskap”. Blyttia. Vol. 70. No 1,
2012: 7-26.
Fellman, J.: Anteckningar under min vistelse i lappmarken: första och andra året. Rabén & Sjögren:
Stockholm 1978.
Gilberg, R.: ”Håndtering af hellige ting – i museer”.
Nordisk Museologi. No 2, 2009: 80-91.
Graan, O. [1672]: Relation, Eller En Fulkomblig
Beskrifning som om Lapparnas Ursprung, så wähl
som omheela dheras Lefwernes Förehållande.
Nyare bidrag till kännedom om de svenska
landsmålen ock svenskt folkliv 17: 2, 1899.
Grahn, W.: ”Känn dig själf.” Genus, historiekonstruktion och kulturhistoriska museirepresentationer.
Linköping Studies in Arts and Science:
Linköping 2006.
Hagemann, A.: ”Fra Ranens Skovbygd”. Brev til Aftenposten. Avisartikler 1883-1905. Samlet ved
Hagemann, B. H, 1940.
Hedman, S. D.: ”Renskötselns uppkomst i Övre
Norrlands skogsområden”. Oddmund Andersen
(red.): Fra villreinjakt til reindrift. Gåddebivdos
boatsojsujttuj. Tjalarajddo/Skriftserie nr. 1 2005.
Hofton, T. H., Holien & H, Høiland, K.: ”Ursko-
gens og gammelskogens planter og sopp”. Hågvar, S. & Berntsen, B. (red): Norsk urskog og gammelskog. Unipub: Oslo 2011: 57-85.
Itkonen, T.: Suomen lappalaiset vuoteen 1945. Werner
Söderström OY: Helsinki 1948.
Lie, M.: ”Tingenes kjønn: En utstilling om gjenstander og teknologi”. Rogan, B. & Amundsen, A. B.
(red.): Samling og museum: Kapitler av museenes
historie, praksis og ideologi. Novus forlag: Oslo
2010: 151-163.
Lorås, J.: Holmvassdalen - en Biologisk Oase: Historie,
Natur, Vern. Valdres trykk: Fagernes 2010.
Lorås, J. & Storaunet, K. O.: ”Kulturspor forteller
om samisk bruk”. Helgeland Arbeiderblad,
30.8.2004: 24-25.
Lorås, J. & Storaunet, K. O.: ”Bark Peeled Scots Pine
Prees and Arborglyphs in a Pite Sami Area of
Norway”. Upublisert manus 2012.
Manker, E.: Die lappische Zaubertrommel: eine ethnologische Monographie, 1, Die Trommel als Denkmal materieller Kultur. Acta Lapponica 1. Nordiska museet: Stockholm 1938.
Manker, E.: Die lappische Zaubertrommel: eine ethnologische Monographie, 2, Die Trommel als Urkunde
geistigen Lebens. Acta Lapponica 6. Nordiska
museet: Stockholm 1950.
Mathisen, S. O.: ”Likt men likevel forskjellig. Om
representasjon av samisk identitet og forhistorie i
samiske museer og majoritetsmuseer”. Rogan, B.
& Amundsen, A. B. (red.): Samling og museum:
Kapitler av museenes historie, praksis og ideologi.
Novus Forlag: Oslo 2010: 295-307.
Mebius, H.: Värro. Studier i samernas förkristna offerriter. Uppsala universitet. Almqvist och Wiksell:
Uppsala 1968.
Mebius, H.: Bissie. Studier i samisk religionshistorie.
Berndtssons Tryckeri AB: Östersund 2003.
Midteng, R.: Samiske kulturspor i trær utenfor Øvre
Anárjohka nasjonalpark. Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelingen, rapport nr. 2. 2010.
Niklasson, M., Zackrisson, O. & Östlund, L.: ”A
EN ANNEN
Dendroecological Reconstruction of Use by Sami
of Scots Pine (Pinus sylvestris L.) Inner Bark over
the Last 350 Years at Sädvajaure, N. Sweden”.
Vegetation History and Archaeobotany. 3, 1994:
183-190.
Niklasson, M.: ”Bark som människoföda ur agrart
och samiskt perspektiv”. Liljewall, B. (red.):
Tjära, barkbröd och vildhonung: utmarkens människor och mångsidiga resurser. Nordiska museet:
Stockholm 1996: 107-125.
Nygren, P.: ”Åldersbestämning av tall Pinus sylvestris”.
Växter i Hälsingland og Gästrikland. 1, 2005:
29-32.
Nygren, P.: Åldersbestemning av träd. 2008. Nedlastet
fra: http://media2.skogsaktivisten.se/2010/02/
Aldersbest%C3%A4mning-av-trad-_Patrik-Nygren.pdf - Januar 2013.
Olsen, B.: ”Samenes fortid som arkeologisk
forskningsfelt – virkningshistoriske utfordringer.”
Lundström, I. (red.): Historisk rätt? Kultur, politik
och juridik i norr. Riksantikvarieämbetet: Stockholm 2007: 209-224.
Qvigstad, J.: Lappische Heilkunde. Instituttet for
sammenlignende kulturforskning, serie B, skrifter, 20. Oslo 1932.
Ryd, Y.: ”Guolmas, tall bark til senor. Ibb-Anna och
Johan Rassa berättar.” Ájtte. Småskrift nr 6.
Jokkmokk 1996: 6-7.
Skogsstyrelsen: Kulturmiljövård i skogen: att känna
och bevara våra kulturminnen. Skogsstyrelsen,
Riksantikvarieämbetet: Stockholm 1992.
Strompdal, K.: Samane: i helg og yrke / fortalt av samane sjølv og andre - frå Helgeland og Namdal.
Bearbeidet av E. S. Henriksen og H. Vonheim;
delvis oversatt til samisk av M. L. Kappfjell. Sijti
jarnge, Hattfjelldal: 2009.
Sundström, E.: Biologiskt kulturarv - i teori og praktik.
Stockholms universitet. Konsthistoriska institutionen: Stockholm 2008.
Vars, L. S.: ”Bevaring og misbruk av samenes tradisjonelle kunnskap og kulturarv”. Rui, J. P. (red.):
SKOGBRUKSHISTORIE
Rettshjelp fra kyst til vidde. Festskrift til Jusshjelpa
i Nord-Norge 20 år, Tromsø 2009: 368 - 396.
Westman, A.: ”Den heliga trumman”. Kroik Å. V.
(red.): Efter förfädernas sed: Om samisk religion.
Boska – Föreningen för bevarande av samisk kultur och medicin: Stockholm 2005: 59-73.
Zackrisson, O., Östlund, L., Korhonen, O., & Bergman, I.: ”The Ancient Use of Pinus sylvestris L.
(Scots Pine) Inner Bark by Sami People in Northern Sweden, Related to Cultural and Ecological Factors”. Vegetation History and Archaeobotany. 9, 2000: 99-109.
Östlund, L. Ericsson, S., Zackrisson, O. & Andersson, R.: ”Traces of Past Sami Forest Use: An
Ecological Study of Culturally Modified Trees
and Earlier Land Use within a Boreal Forest
Reserve”. Scandinavian Journal of Forest Research.
18, 2003: 78-98.
Östlund, L., Zackrisson, O. & Hörnberg, G.: ”Trees
on the Border between Nature and Culture: Culturally Modified Trees in Boreal Sweden”. Environmental History. 7, 1, 2002: 48-68.
*Jostein Lorås, associate professor
Adresse: Høgskolen i Nesna
NO-8700 Nesna, Norge
E-mail: [email protected]
51
NORDISK MUSEOLOGI 2013 1, S. 52-66
●
Den forlengede arm – materialisering
av pisker, hester og ryttere
ANITA MAURSTAD*
Title: The extended arm – materializations of horsewhips, horses and riders.
Abstract: The horsewhip is an interesting object. It works in relationships between
animals and humans. In some relationships it can make the horse move forward
willingly, with no need for physical contact. In other contexts, the whip can make the
horse obey the rider’s wishes by gently touching the horse’s body. In other kinds of
relationships, it paves the way for riders hitting their horses and also feeling regret
afterwards.
This article combines insights from two recent research fields – research focusing on
materiality and research focusing on the relationship between animals and humans.
Research in these fields challenges museum presentations of these topics. The article
adopts a performative perspective regarding the whip and its relations and shows how
whips, horses and riders are constituted in different practices. Finally, the museum
communication of such practices is commented on. The aim is to show how a
museological perspective regarding objects and materiality can contribute to the
understanding of the importance of seeing objects as relational materialities, as well as
to knowledge about the relationship between animals and humans.
Key words: Horse, horsewhip, rider, relational materiality, museum, performativity.
INNLEDNING
En av mine daglige gleder er å kommunisere
med hest. Jeg har vært rytter de siste tyve år,
og eier av hest de siste tre. Ridning krever en
del materielt utstyr, og blant mine gjenstander
finnes en pisk. Den er slitt. Handtakets prydband holder på å gå i oppløsning. Min pisk er
slitt gjennom bruk, men det er en særlig type
bruk den har vært delaktig i. Den er i liten
grad brukt på de hester jeg har kommunisert
med, men jeg har ofte hatt den med på kurs.
Det hender instruktørene spør etter den. Mer
vanlig er det at den blir liggende på kanten av
ridebanen, og etter hvert som jeg har arbeidet
med å forstå den bedre, har jeg latt den bli liggende i stallen. Pisken er en kjent gjenstand
over store deler av verden. Men det er ikke alle
DEN
FORLENGEDE ARM
steder den brukes slik jeg gjør det. Den er
kjent som et disiplinerende instrument. Den
har vært, og er også fortsatt noen steder, brukt
på barn, på hunder og som avstraffelse der
voksne idømmes et antall piskeslag for hendelser som anses uriktige i kulturen. I vestlige
kulturer er den ikke like mye brukt lengre.
Debatter om oppdragelse, lydighet og korreksjonsmetoder har pågått, og verken hunder,
barn eller voksne møter pisken som straff i
samme grad som før. For hester er situasjonen
annerledes, men også her pågår debatter, som
jeg vil vise.
Gjenstanden pisk har, som andre gjenstander, også estetiske kvaliteter. Den har ulik
lengde, men ridepisken er vanligvis 50-130
cm, og den kan være vakkert utformet i skinn,
med flettete handtak eller andre estetiserende
uttrykk. En hestebutikk i dag vil ha et mangfold å velge i, også billigere utgaver i plast, heriblant rosa og lyseblå typer for kundegrupper
som verdsetter slike farger. Gjenstandens estetiske kvaliteter er ikke uten betydning. Gjenstandens rosa farge gjør noe med brukeren og
hennes relasjon til hesten. Og velger hun lyseblått både har og får relasjonen andre kvaliteter. Gjenstander inngår i relasjoner, der vi gjør
både gjenstandene og oss selv.
Det særlige med gjenstanden pisk er at vår
bruk av den inngår i en relasjon til en tredjepart, hesten. Bruken gjør noe, både med hesten og vår relasjon til den. Forholdet mellom
dyr og menneske er et forsømt tema i kulturhistorien (Thorsen 2006), men har fått mer
oppmerksomhet i forskningen de siste to tiårene. Armstrong og Simmons (2007: 1) viser
til en ’animal turn’ som de mener er sammenlignbar med den lingvistiske vending som revolusjonerte samfunnsvitenskapene i forrige
århundre. Samtidig benytter andre samfunnsforskere begrepet ’material turn’ om det ster-
–
MATERIALISERING AV PISKER, HESTER OG RYTTERE
kere fokus som er vist materialitet i samme periode. I denne artikkelen kombineres innsikt
fra disse to feltene. Jeg vil nytte teoretiske perspektiver på materialitet og vise hvilken rolle
gjenstanden pisk kan spille i forholdet mellom
dyr og menneske. Mer bestemt vil jeg sette lys
på at pisken gjør noe i de relasjoner den inngår i. Den gjør noe med dyrene, åpenbart,
men også med menneskene.
Det blikk som anlegges er museologisk. Det
har til formål å gjøre museal ekspertise relevant i dagsaktuelle aktivitets- og forskningsfelt; vår relasjon til ting og vår relasjon til dyr.
Museologiske perspektiver bidrar med kunnskap om gjenstanders rolle i utforming av kulturell aktivitet og identitet; hvordan vi bruker
gjenstander og gir dem oppgaver som former,
vedlikeholder, eller er med på å endre etablerte kulturelle praksiser. Dette er kunnskap jeg
vil nytte i min analyse av praksiser der pisker,
hester og ryttere inngår. Avslutningsvis reiser
jeg noen spørsmål knyttet til museal formidling av de komplekse temafelt som artikkelen
problematiserer.
MATERIALITET
OG MUSEOLOGI
Museer er steder hvor materialitet har vært i
fokus på ulike måter over lang tid. Mens Ole
Worm på 1600-tallet var opptatt av materialers legende kraft og samlet objekter med det
som utgangspunkt (Mordhorst 2009), ble
man med framveksten av antropologien på
slutten av 1800-tallet opptatt av ting som kulturhistoriske representanter (Conn 2009). Etter hvert, rundt 1960-tallet, fulgte kunnskapspolitiske spørsmål ved objekters representativitet: Hvem har valgt å vise akkurat dette?
Hva sier det om den kultur som beskrives? Er
det representativt og etisk riktig overfor det
folk det snakkes om (Dubin 2006, Fyfe 2006,
53
ANITA MAURSTAD
54
Macdonald 1998)? Dagens spørsmål er i større grad kunnskapsteoretiske, knyttet til hva
materialitet og materiell kultur er. Pearce
(2010) framholder at ettersom vi er materielle
vesener som engasjerer oss i materielle omgivelser, produserer vi både individuelle og sosiale vaner på dette grunnlag. De materielle elementenes betydning for hvem vi er, er oversett, mener hun, og tar til orde for en større
vektlegging av hva ting betyr i utformingen av
kultur. Miller (2005) er også opptatt av at materialitet og menneskelighet er tett forbundet.
Han refererer til at vi vokser opp i sosiale
grupper med klare forventninger til hvordan
hverdagslivets ting skal brukes og hva som er
relasjonene mellom dem. Tingene vi omgir
oss med bestemmer hvordan vi orienterer oss i
verden. Våre holdninger til materielle ting utgjør selve drivkraften i hvordan vi deltar og
hvordan vi vil at verden skal være. Men som
Pearce poengterer han at materialitetens virkning ofte er usynlig. Tingene inngår i rammer
for handlinger som, når de virker, er usynlige.
De inngår i sosiale praksiser som er så tatt for
gitte at vi ikke ser dem. Og vi reflekterer sjelden over de materielle elementene i våre kommunikasjoner og handlinger i verden. De er
bare naturlige, og trivielle.
Min hest oppfatter absolutt ikke pisken
som triviell. Han reagerer sterkt på den. Jeg
trenger bare ha den under armen, som man
holder en avis, for at nytten oppnås: Hesten
går villig og ivrig fram, altfor ivrig egentlig.
Han synes ikke å tenke annet enn på at fram
skal vi. Dette gjør inntrykk på meg. Gjenstanden pisk virker på min hest ved sitt blotte
nærvær. For andre hester trenger det ikke være
slik. Hester og ryttere som har daglig omgang
med pisken kan ha et annet forhold til den,
gjøre den til noe annet, gi den en annen utsagnskraft. I det følgende vil jeg analysere uli-
ke møter mellom mennesker, pisk og hest og
vise noen av piskens identiteter. Denne type
praksisstudie følger av det teoretiske fokus –
det er eksempler på hvordan den materielle
gjenstanden pisk inngår i handlinger og kultur
som kan si noe om hva den er. Mitt praksisfokus følger også av et nettverksteoretisk blikk
på materialitet, slik redegjort for av Law
(1999). Han lanserer begrepet ‘relasjonell materialitet’ for å understreke at det er en rekke
elementer, både menneskelige og ikke-menneskelige, som inngår i et fenomen (Law
1999: 3). Det er relasjonene mellom elementene som avgjør fenomenet, og relasjonene må
iscenesettes. Damsholt og Simonsen (2009:
25) har oversatt begrepet iscenesettelse til ’gjøren’ på dansk, et begrep som også kan benyttes
på norsk. Begrepet gjøren åpner for å se hvordan mennesker og ting sammenveves i aktiviteter med ulike effekter. En effekt er virkningen på hva ting er. Ting materialiseres. De blir
til i prosesser, og de kan med andre ord komme i mange versjoner avhengig av hvilke
sammenvevinger de inngår i (Mol 1999). En
annen effekt er virkningene på oss. Damsholt
og Simonsen (2009) mener at også vi gjøres i
vår gjøren, og Frykman og Gilje (2003) fremmer perspektiver på hvordan identitet formes
både av handlinger så vel som av mentale refleksive konstruksjonsprosjekter. Dette gir
grunnlag for spørsmål om hvordan bruken av
pisk har betydning også for hvem vi er. Kommer også vi i flere versjoner avhengig av hvordan vi bruker denne materielle gjenstanden?
Perspektiver på relasjonell materialitet gir
interessante koblinger mellom materialitetsteori og museologi (Maurstad 2012). Ettersom
ting gjøres i relasjoner, med virkninger som er
så tatt for gitte at de ofte er usynlige, er museal framstilling av gjenstander en utfordring.
Tingene gjør noe, er relasjonelle materialiteter
DEN
FORLENGEDE ARM
også på museum, men det å vise de mange
mulige versjonene er problematisk, ettersom
museene er steder der gjenstandene vanligvis
”låses” i en fortelling. Den følgende analyse av
pisken som relasjonell materialitet vil ikke
bare vise at gjenstander kan ha komplekse
identiteter. Jeg vil også drøfte museets rolle i
det å framvise materialitetens kompleksitet og
relasjonelle væren. Med det illustrerer artikkelen hvordan materialiseringsperspektiver er
viktige, både for studier av samfunnsfenomen
som forholdet mellom hest og rytter, og for
tenkning rundt den museale behandling av
gjenstander.
Materialet som ligger til grunn for analysen
er dels flere års egne erfaringer og observasjoner av andres bruk av pisk i hesteholdet. Jeg
har søkt å forstå gjenstandens betydning gjennom flere år. Jeg har spurt og sett på mer
kunnskapsrike ryttere enn meg selv og fått
forskjellige svar. Jeg støtter meg også til lærebøker om ridning og hestehold, samt blogger
om bruk av pisk. Jeg vil starte med å vise til
hva en rekke eksperter, dvs. ryttere som har
skrevet bøker om hestehåndtering, sier om
bruk av pisk. Dernest vil jeg analysere noen
blogger som tematiserer pisk. Bloggene nytter
jeg fordi de er beskrivende for hverdagshåndteringen av denne gjenstanden. På bloggene
framtrer en rekke stemmer som sier hva de
mener om pisk og hest. Stemmene er inspirerte, de kommenterer noe andre har sagt eller
ment, og i sine kommentarer gir de ofte også
beretninger om hva de selv gjør. De er med
andre ord gode kilder til piskens hverdagslige
identiteter. De er ikke nødvendigvis representative for bestanden av ryttere, men det er ikke
viktig i denne sammenheng. Det som er viktig
er at de forteller noe om bruk som er vesentlig. En rekke mennesker bruker pisken på en
annen måte enn ekspertene anviser. Blogger-
–
MATERIALISERING AV PISKER, HESTER OG RYTTERE
nes detaljerte bekjennelser gjør det mulig å
forstå pisken som en gjenstand som får identitet gjennom bruk og som også gjør noe med
brukeren.
HESTEHÅNDTERING
En av de første skriftlige kilder om hestehåndtering er Xenophons arbeid. Xenophon var
gresk historiker, soldat og filosof og levde mellom 430 og 354 år f.Kr. Han hadde som mål å
gi råd til den som skaffer seg hest, skriver han
i første kapittel i boka The Art of Horsemanship, og han tematiserer både anskaffelse, stell
og håndtering av hesten (Xenophon 2006).
Xenophons instrukser er interessante. Hva
angår kjøp må man se til at man ikke blir lurt,
for eksempel på hestens alder. Han snakker
selvsagt til en samtid, og selv om vi også i dag
assosierer begrepet hestehandel til noe lureri,
er det langt fra den situasjon som Xenophon
beskriver, der lureri ser ut til å ha vært vanlig,
til i dag hvor avtaler om kjøp av hest ofte er
kontraktsfestede, og hester har stamtavler og
id-merking. Hva angår stell gir han instrukser
om hvordan børste hestene. Målet er ikke bare
ren hest, men kontakt med hesten. Den skal
ha det godt. Utstyr og ridning behandles også,
og som ved børstingen er det den milde håndteringen som står i sentrum.
Om pisken skriver Xenophon lite, men han
nevner den i en særlig situasjon. Den kan brukes for å stimulere en vegrende hest til å hoppe over ei grøft. Det er ikke rytteren som bruker pisken, men en som står bak. Den vegrende hesten får et piskeslag og vil alltid senere
hoppe over grøfter. Ellers virker det som om
Xenophon ikke pisker hesten. Tvert imot: I
ridningen skal en søke å arbeide med hesten
på en måte som får fram en hest som gleder
seg over å gå i god rund form, sier han. En skal
55
ANITA MAURSTAD
56
søke å få fram de bevegelser den selv nytter når
den springer mot flokken, mot hopper for eksempel. Ved at hesten får ros for å forflytte seg
i en form som er dens egen, vil den ta glede
over å bli ridd. Det er slike hester en ønsker.
En hest som bare gjør ting under tvang er en
uglad hest og ingen god hest.
Vicki Hearne, som skriver om kommunikasjon med dyr og bruker sin egen kommunikasjon som trener av hest og hund som referanseramme, refererer til disse perspektivene til
Xenophon (Hearne [1986] 2007). Hun bringer fram et eksempel fra egen trening av hesten Drummer Girl, en hest som kom til henne
fordi fire andre trenere hadde gitt den opp.
Hesten var rasende. Den sparket etter Hearne
straks den kom ut av hestehengeren. Hearne
brukte de første dagene til å få i gang kommunikasjon med hesten og fikk snart til å ri den.
Hennes treningsprinsipp var å sette hesten i
posisjoner der den hadde valg, og stimulere
den til å velge det riktige, dvs. det treneren ønsket den skulle gjøre. De første dagene nektet
den å la seg fange. Hearne jaget den rundt i
hesteinnhegningen ei tid for så å stoppe og tilby den grimen. Hesten brydde seg lite om tilbudet. Hearne jaget den videre, kom med nye
tilbud og etter ei tid syntes Drummer Girl at
grimen var å foretrekke framfor å springe
rundt og rundt. Den stakk hodet inn i grimen
og var fanget.
Samme prinsipper anvendte Hearne i ridningen. Det å hoppe over hinder viste seg å
være en særlig utfordring. Hesten likte å hoppe, men den hadde utviklet seg til å bli en som
bare sprang på straks den så et hinder. Hearne
tenkte ikke på å disiplinere den slik at den var
rolig før den skulle hoppe. Den skulle få gjøre
dette som den hadde så lyst til. Men den skulle stoppe, etter hinderet. Hearne lot den gå
fram i full fart mot hinderet. Etterpå ba hun
først pent om stopp. Det virket ikke. Da ba
hun på en mer brutal måte. Hun rykket i den
ene tøylen slik at hestens hode vrengtes bakover. Hun visste at den kunne stoppe. Derfor
skulle den stoppe når den fikk beskjed.
Når jeg trekker fram dette eksemplet er det
for å illustrere flere ting. Hearne bruker ikke
pisk. Men hun bruker smerte. Hun har stor
respekt for hesten, og hennes bruk av smerte
er knyttet til at hun vil ha dens respekt. Det
inngår i hennes kommunikasjon. Dyr må være
lydige, vis a vis hverandre, og vis a vis mennesker, på samme måte som også mennesker er
lydige. I daglig adferd følger vi en rekke kjente
regler. Trening av dyr handler om å etablere
kjente regler for rett og galt. Men dyr er ikke
mennesker, og ulike dyr må respekteres for at
de er andre vesener enn oss, med andre språk.
Mennesker må lære seg hvordan kommunisere på betingelser som kan oppfattes og forstås.
Hearne mener Drummer Girl lærte av episoden. Hun begynte å gå slik Xenophon beskrev
– i god form foran hinderet. Hun måtte lære
seg å takle at hun skulle stoppe brått etter hinderet. Det kunne hun kun gjøre når hun
brukte sin egen kropp på måter hun selv kjente var lure for å møte denne utfordringen.
Andre hesteeksperter, som Monty Roberts,
tar sterk avstand fra bruk av straff, i betydningen smerte, i sin hestetrening. Roberts
vokste opp i etterkrigstidas USA på en gård
der hestetemming var en daglig aktivitet. Og
smerte var en del av hestetemmingen. Hesten
skulle utmattes i prosesser der målet var å bryte ned dens viljestyrke og evne til å gjøre motstand (Roberts [1996] 2008: 25). Hesten ble
bundet opp mens treneren hev sekker mot
kroppen dens for å skremme og utmatte den.
Dens ene ben ble bundet opp til en løkke
rundt halsen. Sal ble også lagt på mens benet
var bundet. Roberts beskriver disse trenings-
DEN
FORLENGEDE ARM
metodene som å innebære mye smerte, frykt
og også skader for hestene. Han kontrasterer
sine egne med sin fars treningsmetoder. Roberts kommuniserer med hester på måter som
viser hestene at han forstår dem. Ved hjelp av
kroppsspråk gir han beskjeder til hestene, er
lydhør for respons, og belønner når hesten
handler riktig. Og Roberts’ metoder virker.
Mens hans far trengte flere uker på å temme
hester, klarer Roberts jobben på timer.
Roberts er i dag berømt for sine metoder.
Han korrigerer hester, men uten smerte. Som
Xenophon og Hearne er han opptatt av at hester som trenes riktig har glede av å løpe. Roberts har også gått sterkt ut som motstander av
pisk: ”Til dags dato er det min fulle overbevisning at pisker skulle vært forbudt. Hvis vi utnytter hestenes genuine ønske om å løpe når vi
trener dem, trenger vi ingen pisk. Jeg vil ikke se
en pisk i nærheten av mine staller – sånn er det
med den saken” (Roberts [1996] 2008: 50).
En annen hestetrener, Louise Nathorst, er
mer moderat. Hun skriver at pisken kan være
nødvendig under trening og utdanning (Nathorst 2002). Den er uunnværlig under unghestutdanning, da den klargjør betydningen
av den drivende sjenkelen for hesten. Sjenkelen er rytterens fot, og en drivende sjenkel er
en fot som klemmer lett mot hestekroppen og
med det gir signaler til hesten om å gå fram.
Pisken kan legges ved sjenkelen for å klargjøre
eller forsterke budskapet. Men den skal ikke
benyttes til avstraffelse, det understreker hun,
og viser i den forbindelse til et gammelt ordspråk: ”Der kunsten stopper, begynner volden” (Nathorst op.cit. 47). I de konkurranser
hun deltar i, dressurridning, er pisk forbudt,
så Nathorst veksler mellom å ri med og uten
pisk under trening. Målet er å få hesten følsom og lydig for de øvrige hjelperne, sete og
sjenkel, sier hun.
–
MATERIALISERING AV PISKER, HESTER OG RYTTERE
Med referanse til de nevnte hestefolkene er
det allerede klart at pisken kommer i ulike
versjoner. Den er en hverdagsgjenstand for
noen. Den brukes aktivt i veddeløp, så aktivt
at Roberts finner det nødvendig å motarbeide
den. Han opponerer ikke bare i nevnte sitat
fra første bok, men også i senere bøker (Roberts 2005) der han argumenterer for at den
må ut av veddeløpssporten. Og Roberts er
ikke hvem som helst. Han har en verdensberømmelse å lene seg til. Hvorvidt det er hans
arbeid som har gitt resultater er vanskelig å si,
men bruken av pisk i veddeløpssporten er
under debatt. Mange land har forbudt den,
men ikke alle. I august 2009 introduserte styret i den australske veddeløpsorganisasjonen
nye regler for hvor mange ganger hesten kan
slås i innspurten i galoppløpene.1 Jockeyene
raste, og de streiket. De argumenterte med at
dette var ufornuftig – det sto om deres sikkerhet. Forhandlingene mellom styret og jockeyforbundet førte til en enighet september samme år om tillatte 7 piskeslag de siste 100 meterne før mål. Pisken skulle ha en særlig type
polstring som skulle gjøre den mindre smertefull.2 Jockeyene fikk beholde pisken som hverdagsgjenstand, men bruken ble noe regulert.
Pisken er også en hverdagsgjenstand for
Nathorst. Hun bruker den i trening av sine
hester. Men den er neppe så hverdagslig at den
er usynlig for henne. Hun har et refleksivt forhold til når hun skal bruke den. Nathorst er
klassisk dressurrytter, og i denne sporten kalles
pisken ofte ”den forlengede arm”. Ideene bak
uttrykket er basert på teorier om hesten, teorier som iscenesetter noen særlige versjoner av
hest, rytter og pisk. Teoriene sier blant annet
at hester reagerer på trykk. Dette utnytter
mennesker og har konstruert et språk med signaler som hesten læres. I klassisk ridning er
det slik at sjenkelen trykker på begge sider av
57
ANITA MAURSTAD
58
hesten for å få den til å gå fram, og hvis det
trykkes på en side, viker den unna sjenkelen.
Sjenkeltrykket kan som nevnt forsterkes ved
pisk som legges til mot hestekroppen ved sjenkelen. En kan også legge pisken ved skulderen
for å få hesten til å flytte skulderen sin. Straks
den ønskete adferd oppnås tar man vekk trykket. Brukt på denne måten blir pisken en forlengelse av armen, fordi man kan legge press
på flere steder på hesten enn det menneskets
arm eller fot klarer alene.
En må spørre om trykk med pisken virker
motiverende fordi hesten har kjent dens smerte, at de engang har ”smakt pisken”? Ikke nødvendigvis. Man kan, som hestetrener Ellen
Ofstad praktiserer, lære hesten å flytte seg for
pisken gjennom det hun kaller ”positiv forsterkning”. ”Å trene med positiv forsterkning,”
sier Ofstad, ”handler ikke om å gi hesten mat,
men om å gi den noe den liker og få den til å
assosiere dette med en bestemt adferd og dermed bli motivert til å gjenta denne. Alt mulig
kan fungere som en positiv forsterker som for
eksempel å få gjøre en favorittøvelse, eller å bli
klødd på manken eller for den sakens skyld
mat.”3 Hesten kan altså flytte seg for pisken
fordi den har assosiert pisken med mange doser havre eller annet hestegodt. Pisken trenger
slik sett ikke involvere smerte. Slik som beskrevet ovenfor, basert på teorier om hestehold, kan pisken inngå i en kommunikasjon
som ikke involverer smerte, men bidra til å gi
klare beskjeder fra en leder, en trener, en som
hesten må adlyde, og som den vil adlyde.
Denne gjennomgangen av ulike eksperters
forhold til pisk, er ikke ment å være en uttømmende beskrivelse av feltet hestehåndtering.
Jeg har vist til noen utvalgte eksperter for å
vise at forholdet mellom eksperter og erfaringer er komplekst. Ekspertene snakker ut fra erfaringer med hester. De har ulike meninger.
Det finnes eksperter på feltet som sier at en
må være varsom med pisken. Den skal ikke
slå. Det jeg også har søkt å vise er at disse ekspertene definerer pisken i ord og handling
som en myk gjenstand, en del av kroppen, en
forlenget arm. Den formuleres ikke som like
myk av alle. Roberts nekter å bruke den. Det
er interessant i denne sammenheng å vise til at
han selv har smakt den. Roberts har fått mye
juling av sin far, sier han. Han har egne erfaringer med den smerten som pisken kan utøve
i relasjoner. Som ekspert på pisk har han med
andre ord flere erfaringsfelt å trekke på.
Endelig er formålet med denne korte presentasjonen av ekspertuttalelser først og fremst
å se den som bakgrunn for det som følger – en
gjennomgang av praksiser. Som jeg vil vise er
praksiser steder hvor materialiteten får en egen
agens, en agens annerledes enn som en myk
arm. Pisken får snakke selv, utover ordene til
ekspertene.
BLOGGERNES
PISK
Live Bonnevie, forfatter og blogger på temaet
hest, har en blogg om pisk.4 Hun starter med å
stille spørsmål ved hvorfor det er uakseptabelt
å slå en hund, mens det er akseptabelt å slå en
hest. Hun viser videre til observasjoner av situasjoner der hester blir slått. En situasjon er
dressurshesten som etter hvert blir latere, dvs.
som ikke ”byr like mye fram” som før. Bonnevie bruker et kjent rytterspråk i sin forklaring
av situasjonen. Man bruker pisk for å ”vekke
hesten” i stedet for å ”mase med sjenklene”.
Rytteren bruker pisken for å minne den latere
hesten om at kravene omkring lydighet for
sjenkel fortsatt er gyldig. En hest som lytter
mindre og mindre til sjenklene kalles ’sjenkeldød’, og pisken skal forhindre at dette
skjer.
DEN
FORLENGEDE ARM
En annen situasjon som Bonnevie observerer er en hest som blir slått gjentatte ganger
uten at hun kan se hvorfor. Hun spør og får til
svar at hesten kan ingenting.
Den tredje situasjon hun refererer til i bloggen er en jente som skal hoppe hinder for første gang. Hun er usikker. Det er også hesten,
og den stopper foran hinderet. Jenta får beskjed av ridelæreren om å ”gi han en smekk”
og prøve igjen. Hun får også vite at hun kan
ødelegge hesten dersom hun aksepterer at han
stopper. Det er det samme som om at ”hun lar
den vinne”.
Bonnevie er kritisk til bruken av pisk i alle
disse situasjonene. Hun mener det er greit å
bruke pisken som en forlenget arm, som en
”tegngiver”, men ikke som et instrument som
avgir slag som korreksjon. Hun mener også at
mange av situasjonene der pisken anvendes
slik skyldes manglende kompetanse hos rytteren og hun spør ”hvorfor vi ukritisk utstyrer
småjenter med ridepisk før de i det hele tatt
har lært å ri?”
Hun får mye respons på bloggen. Skrevet ut
i A-4 format utgjør svarene og kommentarene
hele 12 sider. En jente tar opp spørsmålet om
bruk av pisk når sjenklene ikke lengre virker
like godt.5 Hun sier at det er bedre å bruke
pisk enn å sitte og sparke hesten. Denne forståelsen er interessant. Jeg ser den som et uttrykk
for at det kan reflekteres over bruk av pisk uten
at all dens synlighet likevel demonstreres. Refleksjoner kan komme til å inngå i tatt for gitte mønstre som låser mulighetsområdet for
tenkning rundt hva slags gjenstand pisken er.
Refleksjonene skjer innenfor en begrenset
ramme der hverdagsligheten til gjenstandene
avgrenser hvilke versjoner en kan se og reflektere over. Denne jentas refleksjoner forteller at
pisken er en selvsagt gjenstand i dialogen mellom hest og rytter, eller rettere: det pisken gjør
–
MATERIALISERING AV PISKER, HESTER OG RYTTERE
med hesten er så selvsagt – korreksjon i form
av straff er selvsagt. Hvilken straff blir da et
spørsmål om valg mellom to onder. Når jenta
ikke har pisk må hun sparke. Hun er derfor
også selv materialisert som en som yter straff
og blir innenfor denne konteksten. Hun klarer ikke reflektere seg ut av den. Den teoretiske forlengete arm, der pisken er et instrument
som legges til, og virker, er langt ute av syne.
Skulle den hatt plass i akkurat denne forbindelsen mellom jente, hest og pisk, hadde hun
måttet gjøre noe for å finne ut mer om hvorfor hesten har sluttet å høre på henne.
Mange av bloggerne uttrykker at det er på
rideskolene de lærer å bruke pisk. Ridelærere
instruerer dem og insisterer på piskebruk, hevdes det. De fleste har selv gått på rideskoler og
brukt pisken. Mange uttrykker anger; de er
motstandere av piskebruk nå. En person sier
det slik: ”Jeg har utrolig mye jeg ønsker å ta
tilbake. Og jeg tror det er i tankene mine hver
dag når jeg er i stallen. Kan gi hesten min en
ekstra kos og et rosende ord pga angeren.” En
annen, en voksen dame, uttrykker tristhet
over møtet med en 6-åring som kommer fra
rideskolen og har lært hva hun skal gjøre når
hesten ikke vil gå. Hun er trist over at de fortsatt lærer å bruke pisken slik på rideskolen.
De angrende rytterne er interessante. Pisker,
hester og ryttere har over tid inngått i noen relasjoner som har materialisert særlige versjoner
av alle tre. Pisken er et instrument å slå med,
hesten opplever smerte, og rytteren, ja hva
med henne? Rytteren har hatt mer eller mindre suksess med å få sin vilje med hesten gjennomført. Rytterne har brukt pisken som et
hverdagsinstrument i en særlig forstand; de
har slått uten å reflektere. Men så tar de pisken
ut av hverdagsfæren og gjør den til gjenstand
for refleksjon, og da skjer noe nytt: De nye
tankene materialiserer mennesker med sorg.
59
ANITA MAURSTAD
60
Noen har interessante forklaringer til hvorfor eller hvordan de kom til å slutte med piskebruk. En jente opplevde å bli slått ”på det
kalde låret” av en venninne. Det skjedde som
en spøk, men det gjorde vondt. Hun skriver:
”Etter dette har jeg tenkt meg nøye om hver
gang jeg tenker på å bruke en pisk.” Som i eksemplene med de angrende rytterne er det refleksjoner som gir henne adgang til nye versjoner av pisken. Men det er også noen særlige
opplevelser som avstedkommer refleksjonene.
Hva angår det å selv smake pisken – et kjent
utsagn som definerer en klar identitet til pisken – vitner også andre innlegg på bloggen
om piskens smertelige identitet. En jente bruker pisk, påfører ingen skade sier hun, blir endatil sint når noen slår hunder. Men hun bruker altså pisk i sin ridning, og slår seg selv: ”jeg
smekker bare til støvelen min med pisken”,
sier hun. Dette er det flere som uttrykker. Pisken brukes til å slå sine egne støvler med. Hesten kjenner jo lyden og vet at nå smaker den
pisken – i alle fall er det like før. Disse menneskene som slår seg selv, er også materialisert
som noen som slår. De har ikke forlengede armer. De kan bekjenne seg til teorien kanskje,
men det er ikke den som gjøres i praksis.
Så langt Live Bonnevies blogg. I andre blogger finner jeg eksempler på at folk mener det
er greit å bruke pisken. På forum.dyrenett.no6
skriver en person at så lenge hesten har fått flere muligheter til å velge å gjøre det den blir
bedt om, er han eller hun ”ikke redd for å gi
hesten et lite klask av pisken”. En annen forteller om hvordan personen bruker pisken
som insektsvifte – for å rekke fram til kleggen
som sitter på rumpa til hesten, eller på hodet.
Denne personen bruker også pisken når hesten mister konsentrasjonen. Da får den ”en
smekk” og dette er ”vanligvis nok til fange
oppmerksomheten hennes resten av økten”.
Videre brukes pisken når hesten blir treg i trav
og når rytteren har for lite bein i sideførende
øvelser.
Noen viser til farlige situasjoner og forsvarer
å bruke pisk der. Det gis eksempler som at
hesten går langs en trafikkert veg og må holde
seg på vegkanten. Pisken hjelper til å holde
den der. Til dette finnes det også svar av en annen blogger som mener man må lære seg å
kommunisere med hesten før man går langs
vegen.
Også denne bloggen har sine motstandere
av det å bruke pisk. En person skriver om
hvordan han eller hun brukte pisken en dag,
reflekterte over situasjonen og kom til at det
var urettferdig da han eller hun ”virkelig tenkte etter”. Refleksjonene omkring det å slå får
betydning for personens identitet. Dette kommer fram i det personen sier om situasjonen i
dag: ”Jeg savner ikke pisken i det hele tatt, og
hver gang jeg havner i en situasjon hvor jeg og
hesten kommer i konflikt er jeg lykkelig når
jeg kan velge en annen metode (som kanskje
tar litt lenger tid) på å løse situasjonen, enn å
bruke pisken som tvang og voldsmiddel… jeg
er stolt hver gang jeg løser en situasjon uten
bruk av pisk!!!”
Den tredje bloggen jeg vil vise til er hestemarked.no.7 Her finner vi en som sier at dressurspisken er et supert hjelpemiddel: ”Pisken
er super når man vil lære hesten bakdels- og
fordelsvendinger, sideførende øvelser og hos
meg galoppfatninger.” Pisken legges på rompa, presses inntil, sier personen. Videre kan
pisken brukes når ”hestens tanker vandrer
bort i drømmeverden”. Et klaps med pisken
på egen støvel lager en lyd som vekker hesten.
Innskriveren sier at dette ikke er en erstatning
for den varierte trenings betydning for å holde
hestens oppmerksomhet, men det kan likevel
”være kjekt å bruke” i noen situasjoner.
DEN
FORLENGEDE ARM
Her finnes det også råd om type pisk. En
jente anbefaler en type som lager mye lyd og
som ikke svir i lang tid etter at den er brukt.
Hun begrunner dette logisk: ”Det sier seg jo
selv at om man bruker en vanlig ridepisk (som
svir) og hesten gjør ting riktig, hvordan skal
man da få riktig timing på hjelpere og ettergift,
hvis det fremdeles svir der pisken ble brukt?”
FENOMENET
PISK
Pisken er en interessant materiell gjenstand; i
utseende en tynn pinne med elastisitet og med
funksjonsområder godt kjent i de fleste kulturer. Den assosieres med disiplinering og i
mange tilfeller også med smerte. Jeg har imidlertid her identifisert noen personer som rytterkulturens eksperter, og mange av ekspertene innskriver gjenstanden som noe som ikke
involverer straff eller vold. Den er en del av rytterens kropp i kommunikasjon med hesten, en
forlengelse av armen. Disse ekspertene gjør et
arbeid med de kjente kulturelle definisjonene
av pisk, et arbeid som er både teoretisk og
praktisk, det skjer i snakk og i handling. Pisken
sies å utvide rytterens mulighet til å nå punkter
på hestekroppen som en vil være i dialog med.
Et lett press, ikke et piskeslag, vil flytte hestens
skulder eller ben. Dette arbeidet er ambisiøst.
Kjente versjoner av pisken skal avlæres. Det
kulturelt potente, for ikke å si kompetente, disiplinerende instrumentet blir noe som inkorporeres i menneskets kropp. Gjennom denne
måten å snakke om pisken, søkes dens smertelige funksjoner fjernet.
Den er imidlertid fortsatt disiplinerende,
også som inkorporert i kropp. Hele rytteren er
et disiplinerende element. Relasjonen rytter
hest er en situasjon der rytteren utøver tvang,
også uten pisk. Sjenkler, sete/vekt og hender,
kalles de tre primære hjelperne på ryttersprå-
–
MATERIALISERING AV PISKER, HESTER OG RYTTERE
ket, og de brukes alle i den hensikt å få hesten
til å gjøre noe som det i utgangspunktet er rytterens ønske at den skal gjøre. Patton (2003)
viser til både Roberts’ og Hearnes’ ulike filosofier og kommenterer begrepet tvang nærmere.
Tvang er essens i trening. Men det finnes ulike typer tvangsmidler. Patton understreker at
dressurs og hopp er aktiviteter hestene deltar i
fordi de er trent til det, og de er trent for å tilfredsstille trenernes kulturelt tilegnete ønsker.
Han spør om enhver trening av dyr da er en
kooptering av dyr og deres egne verdier og
svarer negativt med referanse til at trening er
en relasjon mellom dyr og menneske som er
naturlig. Lydighet er noe som er gyldig i alle
relasjoner, også mellommenneskelige. Lydighet mellom dyr og menneske har en tosidighet
i seg. Dyret lærer å utføre noen oppgaver, men
det inkluderer også hvordan te seg vis a vis
mennesker. Og det er en gjensidighet i dette.
Treneren har også et ansvar for å se og forstå at
dyret er noe i seg selv. Den gode trener er den
som ser og forstår disse forskjellene og har stor
oppmerksomhet på hva hun sier og gjør.
Pisken kan fungere disiplinerende, men
uten smerte, under disse betingelser. Brukt
som tegngiver, på måter der oppgavene som
hesten skal utføre innlæres med positiv forsterkning, er det ingen smerte å oppleve, verken for hest eller rytter. Det ser imidlertid ut
til at denne bruk er en vanskelig praksis. Arbeidet med å gjøre den kulturelt kjente gjenstanden pisk til noe kroppslig inkorporert i
form av en forlenget arm virker for ambisiøst.
I mange rytteres hender blir pisken et instrument for å påføre hesten smerte. Det virker
som om den teoretiske definisjonen av pisken
som den forlengede arm kan legitimere dens
plass i relasjonen mellom hest og rytter, i første omgang. Men så skjer det noe i praksisene
som gjør at pisken trer ut av denne versjonen
61
ANITA MAURSTAD
62
og inn i en annen. En blogger beskriver dette
som følger: ”Pisken er jo egentlig et hjelpemiddel, en forlengelse av hånden din. Men
den ble brått endret til et straffemiddel.” Bloggeren beskriver overgangen som brå. Og det er
selvsagt en overgang fra den ene materialitet
til den andre som er faktisk på et gitt tidspunkt, og som slik sett er brå. Men jeg tror det
er viktig å se forståelsen som ligger bak endringen i praksisene rundt piskebruk, og som
ligger bak denne endringen i piskens identitet,
som mer glidende – som prosessuell, relasjonell og avhengig av praksiser. Pisken er for
uerfarne ryttere ukjent som en forlenget arm.
Den er kjent som et disiplinerende instrument
i den kultur rytterne er vokst opp i før de ble
ryttere. Dette er dens mest hverdagslige kvaliteter. Skal den ha reell funksjon som en forlenget arm må dette læres. Og det må gjøres.
Den uerfarne rytter må lære å gjøre dette disiplinerende instrumentet til en del av sin egen
kropp, og nytte det uten voldelige eller smertelige hensikter. Den forlengede arm må gjøres hverdagslig i praksiser. Dette er et stort arbeid, og det ser ut til at det bare er kunnskapsrike ryttere som får dette til. Det krever mye
kunnskap om ridning, om hest, om relasjoner
hest, pisk og rytter, å bruke den slik.
Men interessant er det også at erfaring med
bruk av pisk gir noen personer som angrer. De
reflekterer over smerten, det å bruke pisk som
smerteinstrument: ”Etter å ha tenkt nøye”, som
noen sier, over ”alle de gangene jeg faktisk ubevisst har misbrukt pisken”, ser de pisken i en
smerteversjon og angrer. Og mange avstår da
fra å bruke den. Eller de tar en del av smerten
selv. De slår sine støvler, og hesten får kun deler av smerteopplevelsen. Den får lyden, trusselen om straff.
Pisken kommer med andre ord i mange versjoner, og til hver versjon av pisk finnes det en
menneskelig versjon. Bruken av pisk, og refleksjonene rundt det, skaper mennesker. Det
skaper identiteter (Frykman og Gilje 2003).
Det å trene hest er bygging av identitet gjennom praksiser med hest – og det betyr noe hva
en gjør – det betyr ikke bare noe for hesten, og
for kommunikasjonen mellom menneske og
hest. Det betyr også noe for en selv, for hvem
man er.
Oppsummeringsvis vil jeg vektlegge at på
tross av at jeg har vist at pisken kommer i
mange versjoner, er noen versjoner mer dominerende enn andre. Det kulturelle instrument
som skremmer hesten er betydningsfullt. Som
jeg beskrev innledningsvis har min hest rett –
pisken har stor utsagnskraft ved sitt blotte
nærvær. Den kan fort gjøre meg til en som
slår, og hesten min til en som blir slått. Det er
kanskje dette som ikke er nok tatt på alvor –
en manglende refleksjon over gjenstandens
iboende kulturelle utsagnskraft. Uten slik refleksjon materialiserer vi lett pisken som det vi
vet den er – noe å slå med.
MUSEENE
OG PISKEN
–
NYE
RELASJONSHISTORIER?
Min analyse av praksiser der pisk inngår har
satt lys på to ting; gjenstanden som relasjonell
materialitet og hva den kan gjøre i relasjonen
mellom dyr og menneske. Og pisken kan gjøre mer. Den kan gjøre en jobb på museet. Museer er først og fremst kjent for sine store gjenstandssamlinger. Som jeg skisserte innledningsvis har etterspurte kvaliteter ved samlete
gjenstander variert over tid. Med bred pensel
viste jeg til at materialets legende kraft på et
historisk tidspunkt var viktigere enn selve formen på gjenstanden eller dens identitet som
for eksempel leirkrukke (Mordhorst 2009:
11). På et senere tidspunkt kom dens kultur-
DEN
FORLENGEDE ARM
–
MATERIALISERING AV PISKER, HESTER OG RYTTERE
63
Fig. 1. Ridepisk. 2013. Foto: June Åsheim, Tromsø Museum - Universitetsmuseet.
historiske representasjonsverdi i sentrum, etter
hvert også dens kunnskapspolitiske verdi. I
dag er det flere som stiller kunnskapsteoretiske
spørsmål til museets samlinger og formidling
rundt disse, både med hensyn på hva ting betyr i sosialt og kulturelt liv og mer bestemt hva
det betyr at museer viser noen særlige ting.
Hvordan museer gjør det er også et sentralt
tema, noe den kritiske museologien har som
oppgave å problematisere (Bugge Amundsen
og Brenna 2010: 18). Knell (2004: 15) mener
også at museer trenger en dypere forståelse for
materiell kultur og hva denne kan gjøre på
museum. Museer må være mindre opptatt av
nostalgi, og mer spørre hva og hvordan en potensiell museumsgjenstand vil bidra til vår
evne til å vite, mener han. Dette er interessant
i lys av det Eriksen (2009: 123) reiser som
problemstilling i sin kulturhistoriske analyse
av norske museer. Hun spør om museer kan
arbeide med en mer nyskapende tilnærming
til identitetsproblematikk knyttet til begrep
som demokrati, kommunikasjon og bidrag til
sameksistens? Eriksen viser til at framveksten
av folkemuseene ved utgangen av 1800-tallet
ga en museumskompetanse, en måte å forstå
museer på, som er paradigmatisk og som ser
museer som minnesteder. Museer arbeider
med identitet, men det er en historiserende
identitet. Tenkningen bygger på at vi må kjen-
ne hvor vi kommer fra for å forstå hvem vi er,
og museer samler i stor grad gjenstander som
sier noe om hvor vi kommer fra.
Eriksen viser til at det ser ut til å være vanskelig å forene museers samlingsarbeid med en
identitetsrefleksjon som ikke er historisk fundert. Jeg vil tro at pisken kan gjøre en jobb
her. En nytenkning rundt gjenstander, som
jeg har invitert til her, kan være en måte å arbeide med nåtidig funderte identitetsrefleksjoner, ikke bare om hvordan være borgere vis a
vis hverandre, men knyttet til det tema jeg har
fokusert her; vårt forhold til dyr. Jeg vil også
tro at de to tingene kan henge sammen. Som
forskere i feltet har fokusert, er relasjonen
mellom menneske og dyr identitetsfremmende – vi blir til i vår omgang med dyr (Haraway
2003, Irvine 2004).
Det vil by på en rekke utfordringer for museene å ta inn de performative perspektiver
som jeg har skissert som viktige identitetsgivende kapasiteter. Ideen om tings representasjonsverdi står sterkt i museal bevissthet. Den
relasjonelle verdi som jeg har vektlagt vil møte
motstand. En utstilt pisk vil for eksempel lett
snakke til publikums museumskompetanse og
deres kulturelle kompetanse. Pisken er et disiplinerende instrument i folks bevissthet generelt, og på museum spesielt. Den oppfattes lett
som utstilt for noen særlige egenskaper – en-
ANITA MAURSTAD
64
ten har den tilhørt en historisk person, eller
den har en særlig funksjon. Og i begge tilfeller
er dens disiplinerende kvaliteter tydelige.
Gjenstanden trenger hjelp dersom hele spekteret av dens relasjonelle sider skal avdekkes.
Museer kan yte slik hjelp. I produksjonen
av utstillingen Australian Journeys, er Wehner
og Sear (2010) opptatt av å bruke gjenstander
for å formidle livsverdener og stedsproduksjon
som former australsk liv og knytter Australia
til andre steder i verden. De vil at tingene skal
fortelle, få vise sin egen utsagnskraft, men
også formidle at denne kan være mangfoldig.
Et grep som velges er å stille ut gjenstander i
montre på måter som gjør at gjenstandene
forteller flere historier avhengig av hvilken
side i monteren man ser inn i. Dette å vise at
objektet kan forstås ulikt og fra mange ståsteder er også et grep som kan formidle piskens
mange versjoner. Ett scenario er rideskolejenta, et annet er den voksne erfarne Nathorst.
Det særlige design for framstillingen av de to
brukerne av pisk, enten den er i montre eller
ved andre hjelpemidler, må utvikles nærmere.
Poenget er at museet kan fortelle relasjonshistorier ved hjelp av objekter. Og med det kan
museet bidra på nye måter, ikke bare med å
snakke om gjenstanders relasjonelle karakter,
men også i det å trekke dyrene inn i kulturhistorien. Så langt er dyrene på museum i stor
grad naturfagenes domene. Og de sosiale og
kulturelle kvaliteter som dyrene måtte ha, er
det naturforskere som uttaler seg om (Birke
2009). I lys av det økende antall grupper som
tar til orde for dyrs rettigheter, på måter som
Hearne ([1986] 2007) beskriver som farlige,
med henvisning til at et syn på hunders rettigheter til et godt liv har gitt løse hunder i parker, uten oppdragelse og lydighet, er det nødvendig å tematisere dyr i kulturhistorien, særlig den framtidige. Deres og vår lydighet vis a
vis hverandre, er tema som er viktige samfunnsspørsmål. Hearne brukte smerte i sin
trening. Mange gjør det, mange er uenige, og
museet kan bidra i debattene om vårt forhold
til dyr blant annet ved å sette piskebruk på
hest inn i en kulturfaglig ramme; barn har fått
ris, noen får det enda; hunder det samme; hva
med hesten? Er den et vesen som må disiplineres med pisk, også i dag? Hvordan kan vi i så
fall bruke pisken uten å materialisere oss selv
som noen som slår? Eller sagt med noen andre
ord: hvordan kan vi bruke den på måter som
inngår i en identitetsproblematikk knyttet til
begrep som kommunikasjon og bidrag til
sameksistens, som Eriksen (2009) er opptatt
av?
Og endelig – hvordan kan vi bruke pisken
på museet til å vise at museal ekspertise er relevant i dagsaktuelle aktivitets- og forskningsfelt? For pisken kan bidra til vår evne til å vite
på flere måter. Den kan gi oss en utvidet forståelse av materialitetens relasjonelle karakter,
relasjonen mellom dyr og mennesker, og museenes bidrag som kunnskapsleverandører på
disse feltene.
NOTER
1. http://www.brisbanetimes.com.au/sport/horseracing/horse-whipping-most-people-dont-give-astuff-20090911-fkaq.html Lastet ned 17.10.11
2. http://www.australianracingboard.com.au/Media.whip-rules Lastet ned 17.10.11
3. http://www.ellenofstad.com/Artikler/artikler.htm
Innlegg under overskrift Spørsmål og svar: ”Hva
mener du om Monty Roberts metoder?” Lastet
ned 2.11.11
4. http://www.hest.no/blogg/?bid=34497&blid
=675705 Lastet ned 17.10.11
5. Noen av bloggerne opptrer med navn. I disse tilfeller refererer jeg til dem som hun eller han. An-
DEN
FORLENGEDE ARM
dre har identiteter som er kjønnsnøytrale. Her
anvender jeg kjønnsnøytrale begreper som
’person’, eller ’blogger’.
6. http://forum.dyrenett.no/forum/showthread.
php?66823-Bruk-av-pisk! Lastet ned 17.10.11
7. http://mix.hestemarked.no/pop_printer_
friendly.asp?TOPIC_ID=1376 Lastet ned
17.10.11
LITTERATUR
Armstrong, Philip og Simmons, Laurence: ”Bestiary:
An Introduction”. I Laurence Sommons og Philip Armstrong (red) Knowing Animals. Brill:
Leiden, Boston 2007: 1-27.
Birke, Lynda: ”Interwoven Lives: Understanding
Human/Animal Connections”. I Tora Holmberg
(red) Investigating Human/Animal Relations in
Science, Culture and Work. Centrum för genusvetenskap: Uppsala Universitet 2009: 18-33.
Bugge Amundsen, Arne og Brenna, Brita: ”Museer,
kritisk museologi og tverrfaglige museumsstudier”. I Bjarne Rogan og Arne Bugge Amundsen
(red) Samling og museum. Kapitler av museenes
historie, praksis og ideologi. Novus Forlag: Oslo
2010: 9–23.
Conn, Steven: Do Museums Still Need Objects? University of Pennsylvania Press: Philadelphia 2009.
Damsholt, Tine og Gert Simonsen, Dorthe: ”Materialiseringer. Processer, relationer og performativitet”. I Tine Damsholt, Dorthe Gert Simonsen og
Camilla Mordhorst (red) Materialiseringer. Nye
perspektiver på materialitet og kulturanalyse. Aarhus Universitetsforlag: Århus 2009: 9-39.
Dubin, Steven C.: ”Incivilities in Civil(-ized) Places:
’Culture Wars’ in Comparative Perspective”. I
Sharon Macdonald (red) A Companion to Museum Studies. Blackwell Publishing: Malden, Oxford, Victoria 2006: 477-94.
Dudley, Sandra H.: ”Museum Materialities: Objects,
Sense and Feeling”. I Sandra Dudley (red) Mu-
–
MATERIALISERING AV PISKER, HESTER OG RYTTERE
seum Materalities. Objects, Engagements, Interpretations. Routledge: London and New York 2010:
1-19.
Eriksen, Anne: Museum. En kulturhistorie. Pax Forlag
A/S: Oslo 2009.
Frykman, Jonas og Gilje, Nils (red): Being There.
New Perspectives on Phenomenology and the Analysis of Culture. Nordic Academic Press: Lund
2003.
Fyfe, Gordon: ”Sociology and the Social Aspects of
Museums”. I Sharon Macdonald (red) A Companion to Museum Studies. Blackwell Publishing:
Malden, Oxford, Victoria 2006: 33-50.
Haraway, Donna: A Companion Species Manifesto:
Dogs, People, and Significant Other-ness. Prickly
Paradigm: Chicago 2003.
Hearne, Vicki: Adam’s Task: Calling Animals by
Name. Skyhorse Publishing: New York [1986]
2007.
Irvine, Leslie: If You Tame Me. Understanding Our
Connection with Animals. Temple University
Press: Philadelphia 2004.
Knell, Simon J.: ”Altered Values: Searching for a
New Collecting”. I Simon Knell (red) Museums
and the Future of Collecting. Ashgate: Aldershot
2004: 1-47.
Law, John: ”After ANT: Complexity, Naming and
Topology”. I John Law og John Hassard (red) Actor Network Theory and After. Blackwell Publishers/The Sociological Review: Oxford 1999: 115.
Macdonald, Sharon: The Politics of Display: Museums,
Science, Culture. Routledge: Oxon, New York
1998.
Maurstad, Anita: ”Cod, Curtains, Planes and Experts
– Relational Materialities in the Museum”. Journal of Material Culture Vol. 17, nr 2, 2012:
173-189.
Miller, Daniel (red): Materiality. Duke University
Press: Durham and London 2005.
Mol, Annemarie: ”Ontological Politics. A Word and
65
ANITA MAURSTAD
66
Some Questions”. I John Law og John Hassard
(red) Actor Network Theory and After. Blackwell
Publishers/The Sociological Review: Oxford
1999: 74-90.
Mordhorst, Camilla: Genstandsfortællinger. Fra Museum Wormianum til de moderne museer. Museum
Tusculanums Forlag: København 2009.
Nathorst, Louise: Dressursridning. Landbruksforlaget:
Oslo 2002.
Patton, Paul: ”Language, Power, and the Training of
Horses”. I Cary Wolfe (red) Zoontologies. The
Question of the Animal. University of Minnesota
Press: Minneapolis 2003: 83-101.
Pearce, Susan: ”Foreword”. I Sandra H. Dudley (red)
Museum Materalities. Objects, Engagements, Interpretations. Routledge: London and New York
2010: xiv-xix.
Roberts, Monty: Mannen som lytter til hester. Oversatt av Morten Haugen. Pocketforlaget: Oslo
[1996] 2008.
Roberts, Monty: Fra mine hender til dine. Landbruksforlaget: Oslo 2005.
Thorsen, Liv Emma: ”Kampen om territoriet - Å
skrive dyrene inn i kulturhistorien”. Tidsskrift for
kulturforskning. Vol 5, nr. 1, 2006: 23-38.
Wehner, Kirsten og Sear, Martha: ”Engaging the Material World: Object Knowledge and Australian
Journeys”. I Sandra Dudley (red) Museum Materalities. Objects, Engagements, Interpretations. Routledge: London and New York 2010: 143-162.
Xenophon: The Art of Horsemanship. Oversatt til
engelsk av Morris H. Morgan. Dover Publications, Inc.: New York 2006.
*Anita Maurstad, PhD, er professor i
kulturvitenskap ved Tromsø Museum Universitetsmuseet.
Adresse: Tromsø Museum – Universitetsmuseet,
Universitetet i Tromsø,
NO-9037 Tromsø, Norge
E-mail: [email protected]
NORDISK MUSEOLOGI 2013 1, S. 67-85
●
“How do you know that?”
A study of narrative and mediation at an archaeological
excavation site
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN* AND PALMYRE PIERROUX*
Abstract: The public’s growing interest in archaeology in recent years is reflected
in increased visits to excavation sites, part of a trend coined in the research as
Public Archaeology. Public visits are often sponsored through museum outreach
and education programmes for schools and families, offering diverse activities and
encounters with archaeologists in the field. Yet there are few empirical studies of
archaeologists’ mediation practices in these settings and what such interactions may
mean for visitors’ learning about history and past cultures. This study empirically
investigates a museum’s archaeological excavation site as a setting for students’
meaning making in the subject of history at the upper secondary level (17–19
years old). Interactional data from a school field trip to an excavation site are
analysed to explore which archaeological knowledge, narratives, and semiotic
resources archaeologists draw on when communicating interpretations of Norwegian
history to this learner public. In contrast to developments in archaeological research
perspectives over several decades, our analysis identifies processual archaeology as
the predominant narrative that archaeologists’ draw on in their interactions with
the young people visiting the site. We reflect on the implications of this finding in
light of the educational aims, which focus on communicating the complex
relationship between archaeology and historical interpretations. The overall aim
of the article is to contribute to the development of learning perspectives and
research methods that may be relevant for museums’ educational practices at
archaeological excavation sites.
Key words: Public archaeology, narrative, excavation site, meaning making,
museum education, interaction analysis, field trip.
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN AND PALMYRE PIERROUX
68
INTRODUCTION
Communicating the significance of excavation
findings to the public has been part of
archaeological practice since its origins in the
latter part of the eighteenth century, communicated through different media and
contexts. In formal learning settings such as
schools, archaeological findings are typically
integrated into history textbooks and curricula,
while films, newspapers and the Internet are
informal modes of communication with the
general public. Museums, as informal learning
settings, also include documentation from
excavation processes in exhibitions of objects
and findings from archaeological sites, as seen
in the National Historical Museum in
Stockholm, the Archaeological Museum of
Herne, and the Museum of York, among others.
However, in recent years, there has been a
noticeable surge of public interest in
archaeology, in a trend that has been coined
Public Archaeology (Merriman, 2004, Svanberg
& Wahlgren 2007). In addition to more
visitors physically turning up at excavation
sites, the extensive use of social media and
digital technology by archaeologists in the field
to share ‘real time’ processes and findings
online has resulted in greater exposure and
transparency. From an historical perspective,
then, these developments represent more direct
forms of communication between the
archaeological community and the interested
public than ever before (Andreassen 2006,
Andreassen and Sem 2007).
Through such exposure and transparency,
the excavation site has established itself more
formally as a space for learning. However, we
note that these widespread developments and
trends seem to be occurring ‘in the field’ with
little reflection on relations between learning
perspectives, archaeological discourse and
museum education in history and past cultures
(Ekeland 1999, Merriman 2004, Copeland,
2004). Since archaeologists at museums of
cultural history and cultural heritage
institutions lead most of the excavations in
Norway, there is an inherent link between
archaeological research and public exhibitions
of material and immaterial cultural heritage.
We therefore argue that studies of how
archaeological excavations become sites for
history learning and teaching for different types
of publics are increasingly important in the
museology research.
British researcher, archaeologist and
museum director Nick Merriman concurs.
Merriman claims that scientists have “naïve
notions, interests and opinions of their diverse
publics,” and bemoans the fact that “there have
been very few published studies of public
understanding and attitudes to archaeology”
(2004: 8). This has resulted in more or less
blind practices of communication, with little
understanding of “what motivates people to
take an interest in archaeology, what causes them
to be bored by it, or of how people re-interpret
and use the materials that archaeologists provide
for them” (ibid: 9). British archaeologist Tim
Copeland is similarly concerned with a lack of
studies of learning and communication,
“particularly so in terms of research aimed at
understanding public construction on-site”
(2004: 137).
It is against this backdrop that we situate a
study of archaeological excavation sites as
places to teach and engage the public in
historical knowledge, with a specific focus on
young people (17–18 years old) on school field
trips. The study is part of a larger research
project that investigates the design and use of
digital technologies and social media to
“HOW
support students’ curiosity and interest in
archaeological excavations, and to encourage
their reflection on relations between the subject
of archaeology and historical interpretation. In
this article, we have a specific focus on the types
of explanations, narratives and dialogues about
the past that the young people encounter during
face-to-face conversations with archaeologists in
the field. The aims of the study are twofold: to
empirically investigate the potential of
archaeological excavation sites as resources for
young people’s understanding of history and
historical interpretation, and to contribute to
the theoretical development of a dialogical
perspective on meaning making that may be
useful for today’s transforming and improving
modes of archaeological mediation. In line
with Merriman’s (2004) call to explore the
public’s understanding of archaeological
discourse, we pose the research question: which
knowledge, narratives and other resources do
archaeologists at excavation sites draw on to
mediate historical knowledge and interpretations to young people, as a learner public?
MEDIATION
IN ARCHAEOLOGY
Archaeology is an interpretive science that
needs to be mediated to the public in ways that
are meaningful to them. The prehistoric
societies that are studied cannot be observed
directly. There is no given connection between,
say, a Neolithic society and our own time.
Connections between archaeology and history
are instead established through the construction
and interpretation of meaningful narratives. In
archaeology, theoretical debates revolve precisely
around this epistemological theme of how to
establish knowledge about the past, and how to
interpret material remains (Olsen 1997, 2010).
What kinds of claims may be made and which
DO YOU KNOW THAT?”
narratives may be told, regarding different
material objects? Significantly, rather than
assume objects may be interpreted and valued
on their own, archaeologists use language,
representations, disciplinary knowledge and
other mediational means (Wertsch 1998) when
describing and explaining findings. In this
study, we investigate the mediational means
that archaeologists draw on when interacting
with ‘learners’ at excavation sites, with a specific
focus on narrative as mediational tool.
Mediation is an important concept and
educational practice in archaeology, increasingly
acknowledged by and incorporated into the
archaeological research discourse. There is
agreement that mediation should take place,
that the excavation setting is a good arena for
mediation (Svanberg & Wahlgren 2007), and
that the discipline of archaeology should be
more open to the public and to a broader range
of interpretations (Copeland 2004). It is
nonetheless the archaeologist who produces
and mediates an expert narrative about the past
and material culture, often for the benefit of
other archaeologists and specialists (Ekeland
1998, Merriman 2004, Svanberg & Wahlgren
2007). British archaeologist Chris Tilley
critiques this practice:
No archaeologists interpret solely for themselves.
Interpretation is a social activity for an individual, a
group or an audience. The audience for whom both
excavation and site reports are produced is a significant
factor. There is something inherently unsatisfactory
and elitist about the notion that excavations should be
undertaken only to satisfy the specific research goals of
archaeologists (1989: 280).
Studies of archaeological mediation conducted
at excavation sites have similarly identified
important challenges in communicating
69
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN AND PALMYRE PIERROUX
70
interpretations to the public (Tilley 1989,
Merriman 2004, Copeland 2004, Svanberg &
Wahlgren 2007, Andreassen 2006a, b, Celius
Rommetveit 2009). Swedish researchers Svanberg and Wahlgren (2007) found public
archaeology practices out of date in terms of
communicating research in non-expert language
that is accessible to the public. They also noted
that newer theoretical perspectives in
archaeology are not integrated in museum
education and outreach. Norwegian
archaeologist Torunn Ekeland (1992, 1999)
related this problem to the fact that interpretive
and narrative traditions in archaeology are
often integrated into the broader subject of
history, leaving archaeology without a didactics
of its own to be critically explored. Representing
the learner’s perspective, Copeland (2004)
proposed that archaeological presentations
support a constructivist learning approach that is
open to multiple interpretations, using a variety
of primary and interpretive sources and taking
into account the needs of different publics.
In sum, there seems to be a contrast between
the normative view that “the highest
consideration archaeologists can have towards
the general public, and especially towards the
cultural heritage itself, is to disseminate their
expertise” (Rommetveit 2009: 81), and calls to
empirically investigate the ‘what, how and why’
of mediation, particularly at archaeological
excavation sites (Merriman 2004, Copeland
2004). This study is situated in the latter,
applying a sociocultural perspective from the
learning sciences to interactional data. Before
presenting our theoretical perspective on
meaning making, however, we first consider
key epistemological practices in the discipline
of archaeology, and the ways in which these
have been made embedded in interpretative
and narrative traditions.
ARCHAEOLOGY’S
NARRATIVE TRADITIONS
According to Tilley (1989), archaeological
interpretations should be directed as much
toward the public as to the community of
archaeologists. However, there are questions
regarding the types of interpretations that are
shared with the public. In recent decades,
archaeology has taken up different interpretative
traditions, reflecting epistemological changes
in the discipline. Although similar in terms of
being largely chronological narrative accounts
of history and cultural heritage (Olsen 1997),
these interpretative traditions may be loosely
aligned with three different schools of thought
for analytical purposes. Wertsch (2002)
describes such interpretative traditions as
schematic narrative templates, i.e. generalised
narrative traditions that emerge over time to
ground processes of collective remembering.
The first interpretative tradition is referred to
as cultural historical archaeology (Trigger 2006)
and is evolutionistic in nature, focusing on how
different sets of archaeological material can be
identified with particular cultural groups, and
how these groups develop or move around,
influencing other similar groups. Epistemologically, cultural historical archaeology is
linked with inductive reasoning, and the
typological-chronological method (Olsen 1997).
This paradigmatic way of doing archaeology
was established at the end of the nineteenth
century, and was an important schematic
narrative template in Western archaeology until
the 1950s and 1960s.
Cultural historical archaeology was largely
discredited during the Second World War,
replaced by a new school of thought, namely
the processual approach, or New Archaeology
(Olsen 1997). This approach relied on
ecological models and methods in the search
“HOW
for objective, exact knowledge about the past,
with a schematic narrative template
characterised by logical positivism, functionalism and the belief that such knowledge
was measurable (Olsen 1997, Binford 1968).
By the 1980s, however, postmodern thinkers
had heavily criticised this school of thought,
and French and German philosophy was
incorporated into the archaeological theoretical
foundation. Post-processual archaeology, inspired
by structuralism, Marxism, feminism, critical
theory and hermeneutics, is thus recognized as
a third interpretative tradition. Post-processual
narratives emphasise the symbolic, contextual
and communicative aspects of material culture,
and the humanness in interpretative processes
(Olsen 1997). Social media and digital
technologies have further advanced postprocessual narrative perspectives, with
archaeological interpretations understood as
open to a multitude of voices (Ekeland 1999,
Olsen & Svestad 1994).
In sum, we propose that these three traditions
of interpreting archaeological material, and the
prehistoric societies that once produced it, may
be traced as schematic narrative templates in
archaeological discourse today. At the same
time, we want to emphasise that these
distinctions are made for analytical purposes
rather with the aim of providing an exhaustive
account of theoretical perspectives in
archaeology. Several important trends fall
outside the scope of our necessarily reductionist
account, including recent theoretical perspectives coined as the ‘material turn,’ or
symmetrical archaeology (Olsen 2010), which
has once again directed attention to the
material world and a return to the meaning
potential in things “in themselves” (ibid: 172).
Our selection of interpretive traditions in
archaeology has been informed by studies in
DO YOU KNOW THAT?”
previous research (Olsen 1997), but also by the
data collected in the empirical study we present
in this article. In the next section, we outline a
sociocultural perspective on the role of such
narrative traditions in meaning making
processes, which is the theoretical perspective
on learning that frames our study.
A DIALOGICAL
PERSPECTIVE ON NARRATIVE
AND MEANING MAKING
As discussed above, narrative is an important
tool of language when interpreting and
mediating the past in the archaeological
community. However, as Wertsch (2002)
points out, the function of narratives involves
more than simply referring to settings, actors
and events in history. From a meaning making
perspective, narratives are cognitive tools for
organising understandings of the past (Bruner
1990), making it possible to combine
“temporally distributed events into interpretable
wholes or plots” (Wertsch 2002: 58).
In other words, Wertsch (2002) marks an
essential difference between what he calls
narrative production and narrative consumption, arguing for what he terms the
“dialogical function” of texts, narratives and
other cultural artefacts and semiotic spaces
(2002: 59). He marks a distinction between
narrative texts and the intentions of their
producers on the one hand, and the dialogical
function of narrative in use, as a cultural tool,
on the other. In understanding narrative as a
cultural tool that people may master – but also
choose not to appropriate – the public are
endowed with an agency in meaning making
that is not found in behaviourist and
constructivist theories of learning.
This sociocultural perspective (Vygotsky
1986, Wertsch 1998, Pierroux 2006) on
71
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN AND PALMYRE PIERROUX
72
narrative may seem radical in view of the
monological, transmission model that has
dominated learning perspectives and structured
the discourse of communication in Western
culture (Dysthe 2001). A dialogical perspective,
in contrast, situates meaning between speaker
and listener, emergent in the expressive and
situated aspects of utterances, rendering
meaning production a social rather than
individual process (Dysthe 2001, Rommetveit
1996). Drawing largely on Russian theorist
Mikhail (1986), this view holds that each
utterance also reveals something about the
speaker, and his or her particular angle or
worldview (Dysthe 2001), in that people draw
on communicative genres – such as schematic
narrative templates – that are contextually
developed. Therefore, to understand the
dialogical function of narrative in context,
there is a need to study, through analyses of
social interaction, not only the worldviews in
the narratives produced but also how these may
or may not be taken up in people’s meaning
making processes.
At excavation sites, archaeologists communicate through language, artefacts and other
semiotic tools, relating findings from the field
to disciplinary knowledge – that is, archaeological interpretations of historical developments published in research journals (Ekeland
1999). As described above, we have for analytical
purposes identified three such main schools of
thought or schematic narrative templates. And
it is through language that individual thought
becomes linked with cultural resources like
narratives, providing us “with a means for
thinking together, for jointly creating knowledge
and understanding” (Mercer 2000: 14-15). This
notion of language as the most important of all
psychological tools for intramental and
intermental functions is based on Vygotsky
(1986), and is central to sociocultural
perspectives on meaning making. In keeping
with the developmental perspective on
psychological processes, language forms an
inherent and dialectical relation between
intermental and intramental planes, with
permeable boundaries between social and
individual functioning: “Social relations or
relations among people genetically underlie
all higher [mental] functions and their
relationships” (Vygotsky 1981: 163).
In addition to language, sociocultural
analyses of informal and formal learning
settings include semiotic resources like
pointing, gesturing, and referencing the
physical environment – including material
artefacts – as means of creating joint attention
and mediating shared understanding
(Goodwin 1997, Roth 2001, Steier &
Pierroux 2011). As sociocultural perspectives
have been increasingly taken up in museum
learning research, studies of conversations
have also identified the significance of prior
knowledge, motivation and identity for
informal learning, particularly in groups
(Leinhardt & Knutson 2004). Interest may be
defined as a psychological state that develops
in different stages, but generally refers to a
liking, preference or engagement with a
particular content, in a given context, at a
particular point in time, both individually and
in groups (Valsiner 1992, Renninger, 2009).
On school field trips, which bridge informal
and formal learning contexts, these aspects of
interest are often strongly framed by the
institutional context, such as worksheets,
assessment and control issues (DeWitt 2008,
Mortensen 2007). In this study, we draw on
this concept of interest in the analysis of talk,
material tools and group interactions in the
excavation setting.
“HOW
RESEARCH
DESIGN
The study presented in this article is part of a
larger research project conducted in spring
2011, which involved two teachers and three
classes at a Norwegian upper secondary school.
The teachers were recruited based on prior
collaboration between their school and
InterMedia researchers in other projects.
Ethnographic observations of the three different
history classes were first conducted to better
understand existing patterns of interaction
between students and teachers, and to become
familiar with the textbook use and classroom
resources. A questionnaire was also distributed
to the students to gain insight into their
interests in archaeology and their use of social
media in learning activities at school. Several
meetings were held with the teachers during a
six-month period to plan and develop the tasks,
activities and disciplinary content and
resources. These meetings ran parallel with the
development of the pedagogical design and
technology platform. Due to teacher-related
practical reasons, one class was ultimately
selected to participate in the study, which took
place over a three-week period toward the end
of the school year.
The first activity was a lecture by the
researcher (first author), who is also an
archaeologist, on the topic of the agricultural
revolution in Norway and archaeological
perspectives on this theme. The topic was
linked to the curriculum and based on input
from the teachers. An audio recording was
made of the lecture. The following week the
class travelled by bus to an excavation site
approximately three hours away. A total of
fourteen students (17–18 years old) participated
in the field trip, along with one teacher and
four InterMedia staff.
DO YOU KNOW THAT?”
The students were instructed to visit three
different stations that had been arranged
beforehand for the study: documentation/
methods, findings and interpretation. At the
excavation site, five archaeologists met with
students at the three different stations, while the
remaining archaeologists worked on their
ordinary tasks in the background. The
archaeologists participating in the study had
been instructed to talk about the particular
topics selected for each station in an open,
reflective and inquiring manner. Through talks
between researcher and archaeologists
beforehand it was made clear that the learning
design of the project aimed at a high degree of
student involvement, to guide them on a quest
to understand how archaeological knowledge
production was relevant for historical
interpretations. The students’ tasks were to
collect information using mobile phones and
notes that would allow them to complete a field
report which included an interpretation of
how, why and when farming emerged in the
southern part of Norway.
Two student groups were selected for
filming, and one researcher followed each
group from station to station with a camera
throughout the day. One student in each group
wore a wireless microphone. In addition, still
photographs were taken. The primary empirical
material for the study presented in this article
thus comprises seven hours of video recordings
and field notes from the site visit. Classroom
observations, audio recording and questionnaire
responses serve as secondary data.
ANALYTICAL APPROACH
Methods from interaction analysis (Jordan &
Henderson 1995, Derry et al. 2010, Pierroux
2005) are applied to the selection of video
73
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN AND PALMYRE PIERROUX
74
data for this study, which focuses on
interactions between archaeologists and
students at the excavation site and how these
relate to teaching and learning history as
disciplinary domain. After repeated viewings of
the video recordings by the researchers,
excerpts were selected and transcribed for closer
analysis based on their relevance for the
research aims; to explore the ways in which
narrative and disciplinary talk emerges in
interactions
between
students
and
archaeologists in the field. The excerpts contain
talk of archaeological methods, findings and
interpretations, and are thus relevant to our
investigation of archaeological narratives and
their dialogical function.
We focus on the situatedness of the data
and language use (Mercer 2000) – how
archaeologists use language and other semiotic
systems such as gesture and tools in their
communication with the students. Excerpts
from the video recordings are selected where
there is activity, where narratives come into
play, where the students ask questions, and
where we preliminarily could identify turntaking and shifts in the conversation that
related to the research questions. As we are
interested in specific and context-dependent
interactions as they unfold, concrete examples
were selected to look “inside” the data rather
than coding a larger quantitative sample
material to identify patterns of talk. In a
sociocultural approach to interaction analysis,
the crucial issue or question is not
generalisability of the study, but rather the
generality of claims that can be made within the
study (Wood & Kroger 2000: 69-81), which in
this case centres on implications for
archaeological field mediation and museum
education practice.
The excerpts are taken from observations of
Fig. 1. Archaeologists showing students a map at
‘methods/documentation’ station (video still from data).
a student group that called itself ‘Mealtime’ and
are from two different stations. The group
consists of four male young adults, 17–18 years
old: Zamir, Imran, Axel and Amir (aliases are
used for all participants).
EXCERPT 1. MEASURE
IT UP
In the first excerpt, we enter into a discussion
at the methods/documentation station, where
the archaeologists (Anne, Lisa and Eric) are
explaining how one excavates an area of the
ground (Fig. 1), and whether one should choose
to excavate diagonally or vertically.
1. Zamir: But why does one use specifically
that method for Stone Age things, or
excavation (indicating the ground below
with his hands)?
2. Anne: Why does one use specifically that
method?
3. Zamir: Yes!
“HOW
4. Anne: It is because one sees it quite easily
on the surface when one (makes a type of
scraping off movement with the one arm)
gets over, no, once one has removed the
turf and topsoil.
5. Zamir: Yes
6. Anne: So one sees quite easily here (shows
a circular movement with her hands) that
there has been something here. Then one
has to document, take pictures (shows,
counts on fingers) aaaand write a little
about it, and measure it up (shows with a
pointing movement the measurement
device/total station) with the measure –
measurement equipment that we have
here. Also, uhm… one cuts it up (shows a
cutting movement with her arms) at the
end, then, it is simply cut in half, and we
excavate the one side, and then one also
sees the shape (illustrates with her hands).
Quite often, uhm, that is how we, uhm,
excavate it.
7. Zamir: (simultaneously with Anne) OK,
mmmh. (Axel taking notes the entire
time)
8. Anne: But we also have something called
stratigraphy. Do you know what that is?
No?!
9. Zamir: No
10. Anne: Then we excavate the different layers
(shows the thickness of an imaginary layer
with her fingers). Such as, for example,
what I just showed you.
ANALYSIS
OF
EXCERPT 1
In this excerpt only Zamir and Anne are
talking, while the other students, as well as the
archaeologists Lisa and Eric, listen. In addition,
Axel is taking notes. In line 1, Zamir asks Anne
why one necessarily uses precisely the method
DO YOU KNOW THAT?”
that she has just described for a Stone Age
excavation. The method is called surface
stripping, and was mentioned in the
conversation a couple of minutes previously.
Anne explains how this method can reveal clues
in the surface – at one level, and then goes on
to saying that one has to document what one
has done before one continues to divide
something into two (line 5 and 6), to be able to
see the shape (line 6). What one is supposed to
see the shape of is not explicitly mentioned, but
rather she mentions something as ‘it’ (line 6).
Then she asks the boys whether they are
familiar with the concept of stratigraphy (line
8). Zamir responds that he is not (line 9). Anne
then proceeds to explain how one can excavate
away layers of something one at a time (line 10).
In this excerpt, the exchange is triggered by
Zamir’s interest and curiosity question
(Azevedo, 2006, Renninger 2009). However,
we see that it is primarily the archaeologist
Anne who does most of the talking. Her
statements are acknowledged by Zamir’s
periodic confirmations, and the others
attentively follow along. The excavation
technique is the theme at first, shifting to issues
of documentation (line 6), before Anne returns
to the subject of technique. In this excerpt,
archaeological knowledge per se is not discussed.
Rather, in keeping with processual approaches,
the focus is on how to acquire and document
knowledge. The relationship between the
manner in which one acquires knowledge, and
what type of knowledge one may establish
about the Stone Age, referenced by Zamir in
the initial question, is not problematised. A
very precise methodology is outlined, describing
what is done to be able to see something, either
vertically or horizontally. This ‘something’ is
named further along in the dialogue as structures
in the ground, i.e. postholes, coal pits, cooking
75
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN AND PALMYRE PIERROUX
76
pits or fireplaces. It is clear that archaeologists
are looking for something specific, and that
thorough methods are employed, including
comprehensive technological equipment that
Anne refers to when she talks about ”measuring
it up,” pointing to the GPS equipment (line 6),
among other tools. This is large, expensive and
high-tech equipment that characterises both
the structure of the excavation field and the
visual field of the students.
EXCERPT 2. JIGSAW
PUZZLE
A bit later in the conversation, after they have
talked about the excavation method, the
archaeologists switch to talking about
documentation. Eric explains how the surveying
system functions with co-ordinates and such,
and how one understands and interprets the
maps that are produced. They talk about how
this type of map can assist archaeologists in
choosing where they should or should not dig,
and they move on to speak about samples and
sieving the soil. The group moves from
standing at the station, continuing to talk as
they walk towards the platform where other
archaeologists are sieving their buckets of
excavated soil.
1. Eric: We have not talked much about
samples
2. Anne: No
3. Eric: But it is something that we will fill in
the picture with, but let’s talk about it
while we are walking down. Samples, we
take lots of samples, and reasons include
determining how old all this actually is. We
can use something called C-14 dating. Or
what we call ”carbon 14”. (Group begins to
walk from excavation locality to sieving
station.)
4. Zamir: Mmm
5. Eric: This concerns measuring how much
of a radioactive isotope there is in organic
material, for example. You have right now
(puts hand on Imran’s shoulder while they
walk) … because this radioactive isotope is
in the air. You breathe. You have 100 per
cent carbon 14 in your body. If you died
now and laid here for 5730 years, then you
would have fifty per cent left. And that
means that if you find a, an animal bone,
that has only that half of it remaining, then
we are able to know, to ascertain... when it
was that it died. So you can compute how
old the animal, how long ago the animal
died. And that is how we, for example, date
inhabited sites and other things. And then
we use many other samples, uhm,… for
example, pollen samples to determine what
type of vegetation was here at that time.
Well… overall then, it is quite a composite
jigsaw puzzle.
6. Anne: Yes. Everything is a jigsaw puzzle.
Would you like to see how they sieve the
soil that they dig up?
7. Zamir: Yes, I’d love to!
8. Zamir: Is it exciting? (asks Imran while
they are walking together up to the sieving
station)
9. Imran: A bit actually.
10. Zamir: That’s pretty cool then.
11. Anne: It is just like panning for gold, but
you are looking for stones instead.
12. Zamir: Imran, do you have a camera?
13. Imran: Yes
14. Zamir: Take a picture!
ANALYSIS
OF
EXCERPT 2
In this excerpt, Eric, Anne, Zamir and Imran
move from one excavation site to another. They
arrive at the sieving station where archaeologists
“HOW
are standing and sieving and sorting what they
have dug up. Eric starts by saying that they
have not said particularly much about samples
so far; but that this is something that one
makes use of in archaeology to fill in the picture
(line 3). Samples are the primary theme, which
gradually turns to an explanation of the C-14
dating method and what it is used for. Eric uses
one of the students as an example, explaining
how his remains could be dated in precisely the
same manner as any other organic archaeological
material (line 5). The method is explained quite
straightforwardly, without any form of
problematising. Eric also mentions other
methods such as pollen samples, and says that
one is using the methods to solve a jigsaw
puzzle (line 5). Anne agrees with this metaphor
(line 6), and she asks if they would like to see
how one sieves the excavated soil (line 6). The
boys respond enthusiastically ‘yes’ (line 7), and
there is an interaction between the students at
this point, when Zamir asks Imran whether
what he is doing is exciting (line 8), and Imran
confirms (line 9). Anne enters the conversation
and uses gold panning as a metaphor for what
the archaeologists are doing, only with stones
instead of gold (line 11). Zamir asks Imran
about the availability of a camera and instructs
him to take a picture (lines 12–14).
Initially, it may seem as though scientific
tests are the subject of this excerpt, as this is
what the archaeologists are describing and
focusing on. However, at both the start and end
of the excerpt there is also talk of a picture and
a jigsaw puzzle to be filled out in some way,
suggesting that it is archaeological knowledge
on a more general level that they are discussing.
Knowledge production and interpretation are
implicit, as something given, which may be
solved like a puzzle through meticulous and
rigorous scientific work. The archaeologists are
DO YOU KNOW THAT?”
searching for something quite specific, and, as
in the processual narrative template (Olsen
1997), all pieces of the picture must fit to form
a scientific interpretation. The archaeologists,
Eric and Anne, support each other when this
perspective is voiced (line 1 and 2), and make
points using similar types of argumentation.
The students are an attentive, but relatively
passive audience, facilitating the archaeologists’
discourse through their acknowledging utterances.
However, Anne’s invitation to observe the
sieving work carried out by other archaeologists
(line 6) clearly triggers the boys’ interest, and
they remark to one another that this is exciting.
The archaeologist’s comparison of sieving
activity with panning for gold reinforces the
perspective that this is where magic happens.
This is when archaeological items come into
view, and Zamir is interested in accurately
documenting this process (line 7 through 14).
Implicit in Anne’s analogy is the notion that it
is at this juncture when correct and incorrect
interpretations, or puzzle answers, are made. To
the trained archaeological eye, objects from the
past appear differently from natural things,
such as soil, stones and roots. The goal is to
find the gold, in this case stones (line 11), to fill
in the picture in a correct manner. The fact that
archaeologists make errors by overlooking
things or perhaps not fully knowing what to
look for is not addressed.
EXCERPT 3. A GOOD
QUESTION
The group then walked to the ‘findings’
station, the final station for the activity, where
they were to learn about archaeological
findings. The archaeologist, Christian, had set
up a table in the forest with different types of
objects arranged on it (Fig. 2). Most of the
77
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN AND PALMYRE PIERROUX
78
Fig. 2. Archaeologist and students at ‘findings’ station
(video still from data).
objects were findings from this excavation,
but some were reconstructions of objects from
the Stone Age, both older and younger. The
archaeologist asked the students what people
would need for different activities, in this case
hunting, and the boys said that one needs
tools and weapons. Christian showed them an
arrow, and when asked by one of the students,
told him that it was a copy. Christian referred
a number of times to how things had been in
reality, or how it actually had been for people
living at this time. He mentioned the
relationship between material remains, or the
‘clues’ that are found today, and the material
world that people were part of during the
Stone Age. At an excavation, archaeologists
discover only a small part of the material
surroundings from people who lived in the
Stone Age, because all organic material has
rotted away and stone, or flint, is all that is
left.
1. Zamir: You said that hides and, uhm,
such things often rot, don’t they, but they
probably lived in hide tents and such…
2. Christian: Yes
3. Zamir: … tools of hide and such things,
how do you know that? Have you made
any findings? Or?
4. Christian: Yes! That was a good question.
There are, uhm, there are of course only
remains, uhm
5. Zamir: mmm
6. Christian: How do you know that, is what
you asked.
7. Zamir: mmm, yes!
8. Christian: So that is part of what is so
much fun about archaeology. That is, one
can never be completely certain. So what
is kind of cool about it, at least in my
view, is that it is not so easy to figure out
what is actually true. So if I want to know
what you did last week (nods at Imran), I
could just ask you.
9. Imran: Yes (nods)
10. Christian: And you would probably
remember, but, uhm, what people did in
the Stone Age, it’s not so easy to ask them
about it.
11. Imran: No
12. Christian: Because there’s nobody who
can answer. So it actually comes down to
just what we archaeologists think is
correct, but that can change over time. It
may be that archaeologists will come
along ten years from now who have
different methods, uhm, new methods of
finding things out with. Which might
provide still better explanations for things.
ANALYSIS
OF
EXCERPT 3
In this excerpt, Zamir picks up information
“HOW
about the rotting of organic material and
begins to formulate a question (line 1).
Prompted by Christian (line 2), Zamir asks if
hides and the like have rotted away, how you
(archaeologists) could know about objects such
as tools that had been made of these materials,
and whether they have actually made any such
finds (line 3). Christian states that it is a good
question (line 4), and takes some time to
confirm and reformulate the question (lines
4–7). He then turns the talk to a broader
reflection on what one can or cannot know
anything about as an archaeologist (line 8),
comparing knowledge we can have about the
remote past with more certain knowledge we
can have about something that has only
recently taken place (lines 8–10). He uses one
of the students to illustrate what he means.
One can ask people living today about what
they did last week, but it is impossible to ask
anyone with first hand knowledge about what
people did in the Stone Age (lines 8–10). He
concludes that archaeological knowledge is
uncertain – it is what archaeologists think is
correct that matters – but that archaeologists
may in the future have methods that give better
explanations (line 12).
In this sequence, the student’s curiosity
appears to have been triggered by the
archaeologist’s previous utterances. Zamir’s
curiosity question ‘how do you know that?’
represents a clear break with the archaeologist’s
processual narrative. It is at this point that the
archaeologist introduces uncertainty and the
possibility of multiple interpretations in
historical knowledge, a way of thinking
characteristic of post-processual approaches in
archaeology. However, as described in the
introduction to this excerpt, Christian used the
phrase ‘in reality’ to describe how people lived,
followed by references to ‘correct interpretations’
DO YOU KNOW THAT?”
and suggesting the possibility of objective
knowledge about an original pre-historic reality.
In other words, the archaeologist allows some
latitude for interpretation, but does not
elaborate on how multiple explanations may
exist simultaneously for the same find, or the
same period. Rather, he seems to say that while
we could be wrong today, others may come
after us with better explanations that will lie
closer to the reality of the past. The key to
correct interpretations depends on developing
the right methods.
DISCUSSION
In this section we summarise the analyses of the
three excerpts in a discussion of the knowledge,
narratives and other resources archaeologists at
excavation sites draw on to mediate historical
knowledge and interpretations to young
people, as a learner public. We examine the
types of knowledge that are mediated through
different narratives and semiotic resources, and
how meaning making unfolds through
interaction between students and archaeologists.
We conclude by reflecting on how this research
may be relevant for understanding today’s
transforming modes of archaeological mediation
at excavation sites, as part of museum education.
Based on analysis of the entire corpus of
video material we first note that, with a few
exceptions, the archaeologists do most of the
talking, and that students’ contributions are
mainly limited to brief acknowledgements of
comprehension or utterances that maintain
conversational flow. This is a pattern familiar
from research on the organization of talk and
interactions in classrooms, known as an IRF or
IRE structure (Sinclair & Coulthard, 1975,
Mehan 1979). This sequence involves the
teacher Initiating talk, to which the student(s)
79
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN AND PALMYRE PIERROUX
80
Reply, with Follow-up or Evaluation by the
teacher of what the student(s) said. This ‘classic’
sequence of teacher–student interaction is not
necessarily negative or a less valuable way of
organising verbal interaction, but as Mercer
(1995) points out, it may constrain the contributions of students.
Overall, then, analysis of the discourse and
physical resources used by the archaeologists at
the excavation site shows a strong similarity to
a traditional classroom context. The rich
semiotic potential of the physical environment
and the excavation site is largely underutilised
as mediational means from the perspective of
the educational aims: to use archaeological
excavation sites as resources for young people’s
understanding of history and historical
interpretation. The excavation site is a
potentially intriguing and exciting mediational
means for students to develop perspectives and
understandings of history that differ from or
supplement what they learn in the classroom.
However, by offering students the opportunity
to make only brief responses to processual
narratives in archaeology, and minimal
engagement with the physical site and material
objects, we observe a mismatch between the
educational discourse in which they are
engaged, with premises set by the
archaeologists, and the educated discourse that
they are meant to be entering (Mercer 1995):
to become critically engaged in the problem of
making historical interpretations.
In light of these findings, Zamir’s ‘how do
you know that?’ question invites closer
investigation. In excerpt 3, the archaeologist
situates himself behind a table as though in a
traditional classroom, with findings laid out in
front of the students, creating a physical
distance between expert and novice, or teacher
and student. The students are invited to hold
and touch the objects. As mentioned above in
the analysis, the student’s curiosity question
appears to have been triggered by the
archaeologist’s account of challenges in
accurately describing life in the Stone Age
when ‘clues’ have rotted away. On one level,
Zamir’s question may thus be seen as a
common sense response to this contradiction
in the archaeologist’s logic – how is it possible
to know what life in the past was like “in
reality” without physical evidence? From a
narrative production perspective, we have
analysed this as a tension between processual
and post-processual interpretative traditions in
archaeology. However, in terms of narrative
consumption, and in keeping with a perspective
on interest as situated in space and time, it is
also possible to point to the physical setting and
context as mediating Zamir’s challenge to the
archaeologist. In other words, although not
directly apparent in the interactional data,
Zamir’s interest and question may also be
mediated by the contrast between processual
narrative that is centred on how to make
accurate scientific ‘historical interpretations’,
and the material aspects of the artefacts and
excavation site in which the interactions take
place.
In terms of schematic narrative templates,
we identify in the data what we have termed a
processual narrative in archaeological research
as the predominant resource for the
archaeologists’ interactions with the students.
As discussed above, this schematic narrative
template builds on ecological models and the
search for objective, measurable knowledge
about the past. The use of this narrative is
illustrated when the archaeologist explains that
precise methods are needed in the search for
knowledge that will complete, or solve, a jigsaw
puzzle. Students are informed that methods are
“HOW
intended to find objects and to secure historical
knowledge and information, rather than to
generate
interpretations
of
historical
developments that are inherently open to
change. The students’ task thus becomes focused
on mastering knowledge of archaeological
methods rather than understanding how
archaeology informs historical knowledge and
interpretation. In contrast, post-processual
perspectives in archaeology would emphasise
that even with very precise methods and
instruments, the relevance of archaeology for
historical knowledge is dependent on
interpretations made by the human eye and
mind, based on tradition and language, and
involves measuring, collecting and purposefully
selecting some objects instead of others.
It is interesting, then, that although postprocessual perspectives are predominant in
contemporary archaeological research discourse,
the students are not invited to participate in
reflections on the significance of archaeological
findings for historical interpretations. It is only
when the processual narrative is resisted by the
student, marked by the question ‘how do you
know that?’ that a space is opened to reflect on
the nature of historical interpretation,
illustrating the dialogic function of narrative. It
is this resistance in narrative consumption, or
what Wertsch (2002) calls disappropriation,
that allows Christian to acknowledge that
archaeological knowledge is uncertain, that you
can never really know for sure, and that this is
what makes archaeology so exciting. Linell
(2009) calls this a double dialogue, in that
Christian is leaning toward an institutional
discourse of archaeology that is more
theoretically open to uncertain knowledge,
while at the same time focused on narrative in
excavation work that retains a strong
methodological, practical and positivist
DO YOU KNOW THAT?”
foundation. This duplicity is further apparent
when he adds that historical knowledge is
subject to change over time through the
development of new methods. The archaeologist
is drawing on both processual and a postprocessual narratives – opening up and at the
same time closing down by drawing on the
familiar positivistic narrative of doing science
that is predominant in the excavation field
(Ekeland 1999).
CONCLUDING
REMARKS
One of the aims of this study is to contribute to
improving educational practice in archaeological
mediation, or public archaeology. In summarising findings from this study and others, we
propose that a heightened awareness of three
aspects of learning processes may contribute to
more meaningful interactions between
archaeologists, disciplinary knowledge and the
public. First, there is a need to develop dialogical
approaches to engaging publics in archaeology’s
scientific discourse about historical interpretation. Studies of visitors’ conversations with
museum guides and curators in museum
learning research show that the level of
engagement and reasoning is linked with the
ability of the teacher to pose open and authentic
questions, and to introduce disciplinary
knowledge in ways that dialogically build on
and extend participants’ current level of
competence (Pierroux 2005, Dysthe et al.,
2012). In formal learning settings, studies also
show that a deeper understanding of dialogic
perspectives in the learning research tends to
change teachers’ use of an I-R-F conversational
structure (Dysthe 1993, Aukrust 2001).
Accordingly, we propose that heightened
awareness of dialogic approaches is needed to
improve educational practice in archaeological
81
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN AND PALMYRE PIERROUX
82
mediation. Rather than ‘importing’
interactional patterns and resources from
formal learning in schools, which studies
in the museum field trip research show can
dampen interest and reduce motivation (see
DeWitt & Storksdieck 2008), archaeological
mediation needs to promote a shared sense of
dialogic inquiry into the possibility of making
historical interpretations.
Second, there is a need to critically examine
the narratives put forth in archaeological
discourse. From a learning perspective,
narrative is a cognitive tool for organising
understandings of the past (Wertsch 2002).
There is therefore a need for epistemological
perspectives in archaeological mediation on
narrative consumption as well as narrative
production. Interestingly, awareness of the
‘dialogical aspect of narrative’ in the learning
sciences mirrors archaeology’s move into the
post-modern era, and the general call for a
plurality of interpretations in museums and in
the field at archaeological excavations (Olsen
& Svestad 1994, Ekeland 1999). Rather than
advocating any particular archaeological
narrative, we identify the need for situated
reflection on narrative approaches to the
different forms of social interaction that are an
essential part of public archaeology and
museum outreach in general. At an excavation
site, there are special challenges in mediation
in that standard procedures are reversed;
presentations to the public in museums
typically follow excavation and field research
while mediation for the public at excavation
sites occurs simultaneously with research in
the field (Kramvig & Ekeland 2006).
Third, we point to the situated, physical
context of archaeological mediation. There is a
need to further develop concepts, methods
and research designs that explore the
mediational properties of the excavation site
as material and physical setting. In this sense,
sociocultural perspectives tangent with
archaeological discourse on the material turn,
or symmetrical archaeology, briefly discussed
in the beginning of this article. Similar to
Olsen’s (2012) concern with the importance
of objects for human society, which is after all
‘built with things’ (ibid: 173), sociocultural
perspectives are concerned with the reflexive
relationship between cognition and cultural
tools in human development. In sum, we
propose that sociocultural perspectives on
dialogical approaches, narrative and materiality
contribute a new theoretical and methodological
framework for studies of archaeological
mediation and meaning making.
LITERATURE
Andreassen, Ingvild: ”Fortellinger om oldsaker. Fra
raritetskabinett til internett.” Primitive tider. No
9. 2006a: 7–14.
Andreassen, Ingvild: ”Fra gjenstand til fortelling.
Åpen arkeologi som ressurs for forskning og
undervisning.” In S. Kjekshus Koch (Ed.).
Ringer i vann. Fleksibel læring – Kvalitetsreformen
i praksis. 2006b: 40–52.
Andreassen, Ingvild & Sem, Idunn: ”Blogg og wiki –
kikkhull inn i arkeologisk feltarbeid.” In S.
Kjekshus Koch (Ed.). Fem år med Fleksibel læring
ved UiO. 2007: 75–91.
Bakhtin, Michail: ”Speech Genres and Other Late
Essays.” In C. Emerson & M. Holquist (Ed.).
M. M. Bakhtin. University of Texas Press: Austin
1986.
Binford, L. R.: New Perspectives in Archaeology.
Aldine Pub: Chicago 1968.
Bruner, Jerome: Acts of Meaning. Harvard University
Press: Cambridge 1990.
Celius Rommetveit, Åsa: Formidling av arkeologi: en
“HOW
studie av Den kulturelle skolesekken på Midgard og
Kaupang i Vestfold. (Mediation of Archaeology)
Master’s Thesis. Oslo 2009.
Copeland, Tim: ”Presenting Archaeology to the
Public. Constructing Archaeology Insight Onsite.” In Merriman, N. (Ed.). Public Archaeology.
Routledge: London 2004: 132–144.
Derry, Sharon J., Pea, Roy D., Barron, B., Engle, R.,
Erickson, F., Goldman, R., et al.: ”Conducting
Video Research in the Learning Sciences:
Guidance on Selection, Analysis, Technology,
and Ethics.” Journal of the Learning Sciences,
19 (1), 2010: 3–53.
DeWitt, Jennifer, & Storksdieck, Martin: ”A Short
Review of School Field Trips: Key Findings from
the Past and Implications for the Future.” Visitor
Studies, 11.(2), 2008: 181–197.
Dysthe, Olga: ”Proceedings from the Dialogical
Perspective and Bakhtin: Conference Report.” In
Dysthe, O. (Ed.). Program for læringsforskning,
Universitetet i Bergen: Bergen 1999.
Dysthe, Olga: Dialog, samspel og læring. Abstrakt
forlag: Oslo 2001.
Ekeland, Torun: Arkeologi og formidling: en kritisk
analyse av museets presentasjon av fortid.
[Archaeology and Mediation: A Critical Analysis
of the Museum’s Presentation of the Past]. Alta
lærerhøgskole: Alta 1992.
Ekeland, Torun: Arkeologisk kunnskap som sosial
konstruksjon: genealogi som redskap for en
polysemisk representasjon av fortidig materiell
kultur i skolens undervisning. [Archaeological
Knowledge as Social Construction]. Det
samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i
Tromsø: Tromsø 1999.
Ekeland, Torun & Kramvig, Britt: ”Seks turer i
fortellingenes skoger – Om innovative
utviklingsprosesser og kunnskapsmøter.” [Six
Weeks in Narratives’ Forests] Nordic Journal of
Digital Literacy, Nr 1. 2006: 45–56.
Falk, John & Balling, John D.: ”The Field Trip
DO YOU KNOW THAT?”
Milieu: Learning and Behavior as a Function of
Contextual Events.” Journal of Educational
Research, 76(1), 1979: 22–28.
Falk, John & Dierking, Lynn: ”School Field Trips:
Assessing Their Long-Term Impact.” Curator,
40(3), 1997: 2111–2217.
Goodwin, Charles: ”The Blackness of Black: Color
Categories as Situated Practice.” In Resnick, L.
B., Säljö, R., Pontecorvo, C. & Burge, B. (Eds.).
Discourse, Tools and Reasoning. Essays on Situated
Cognition. Springer-Verlag, 1997: 111–142.
Guttormsen, Torgrim S.: ”Archaeology in the Public
Domain. Norwegian Archaeology Based on the
History and Memory Work of Ancient Roads.”
In http://www.hf.uio.no/forskning/utdanningog-karriere/doktorgrader/kultur/torgrim-sneveguttormsen/. 2011.
Hodder, Ian: The Archaeological Process. An
Introduction. Blackwell: Oxford 1999.
Hooper-Greenhill, Eilean: ”Critical Pedagogy in the
Post-Museum.” In Tingenes tale. Innspill til
museologi. A. Johansen et al. (Eds.). Universitetet
i Bergen: Bergen 2002: 209–230.
Jordan, Brigitte, & Henderson, Austin: ”Interaction
Analysis.” The Journal of the Learning Sciences,
4(1), 1995: 39–103.
Jørgensen, Guro: ”Folkeopplysningens fribytter –
om identitet i formidlingen av forhistorie i
skolen.” Primitive tider. No 9, 2006: 23–32.
Linell, Per: Rethinking Language, Mind, and World
Dialogically. Interactional and Contextual Theories
of Human Sense-Making. Information Age
Publishing 2009.
Læreplaner for historie. Kunnskapsløftet:
http://www.udir.no/Lareplaner/Grep/Modul/?gm
id=0&gmi=150370 (visited 12.05.2011)
Mehan, Hugh: ”The School’s Work of Sorting
Students.” In Talk and Social Structure. Studies in
Ethnomethodology and Conversation Analysis. D.
Boden & D. H. Zimmerman. (Eds.). Oxford,
Polity Press 1991.
83
INGVILD SOLBERG ANDREASSEN AND PALMYRE PIERROUX
84
Mercer, Neil: The Guided Construction of Knowledge:
Talk amongst Teachers and Learners. Multilingual
Matters: Clevedon 1995.
Mercer, Neil: Words and Minds. How We Use
Language to Think Together. Routledge: London
2000.
Merriman, Nick: Public Archaeology. Routledge:
London 2004.
Mortensen, Marianne F. & Smart, Kimberly: ”Freechoice Worksheets Increase Students’ Exposure
to Curriculum During Museum Visits.” Journal
of Research in Science Teaching 44 (9), 2007:
1389-1414.
Olsen, Bjørnar: Fra ting til tekst. Teoretiske
perspektiv i arkeologisk forskning.
Universitetsforlaget: Oslo 1997.
Olsen, Bjørnar: In Defence of Things. Archaeology and
the Ontology of Objects. Altamira Press: Maryland
2010.
Olsen, Bjørnar & Asgeir Svestad: ”Creating
Prehistory. Archaeology Museums and the
Discourse of Modernism.” Nordisk Museologi.
Nr. 1. 1995: 3–20.
Pierroux, Palmyre: ”Dispensing with Formalities in
Art Education Research.” Nordisk Museologi.
Nr. 2. 2005: 76–88.
Pierroux, Palmyre: Meaning, Learning, and Art in
Museums: A Situated Perspective. Unipub: Oslo
2006.
Pierroux, Palmyre, Ingeborg Krange & Idunn Sem:
”Bridging Contexts and Interpretations: Mobile
Blogging on Art Museum Field Trips.”
Mediekultur. Journal of Media and
Communication Research, 50, 2011: 25–44.
Renninger, K. Ann: ”Interest and Identity
Development in Instruction: An Inductive
Model.” Educational Psychologist 44 (2), 2009:
105–118.
Rommetveit, Ragnar: ”Læring gjennom dialog : Ei
sosiokulturell og sosiokognitiv tilnærming til
kunnskap og læring.” Dysthe, Olga (Ed.). Ulike
perspektiv på læring og læringsforskning. Cappelen
akademisk forlag: Oslo 1996: 88–104.
Roth, Wolf-Michael, 2001: ”Situating Cognition.”
In The Journal of the Learning Sciences, 10
(1&2), 2001: 27–61.
Sinclair, John & Coulthard, Malcolm: Towards an
Analysis of Discourse: The English Used by Teachers
and Pupils. Oxford University Press: Oxford
1975.
Solli, Brit: Narratives of Veøy: An Investigation into the
Poetics and Scientifics of Archaeology.
Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke.
No 19. Institutt for arkeologi, kunsthistorie og
numismatikk, Universitetets oldsaksamling. Oslo
1996.
Steier, Rolf & Pierroux, Palmyre: ”What is ’the
concept’?” Sites of Conceptual Understanding in
a Touring Architecture Workshop. Nordic
Journal of Digital Literacy, 6 (3), 2011: 138–156.
Svanberg, Frederic & Katty H. Wahlgren: Publik
arkeologi. Nordic Academic Press: Stockholm
2007.
Tilley, Christopher: ”Excavations as Theatre.”
Antiquity No 63. University College London,
1989: 275–280.
Trigger, Bruce: A History of Archaeological Thought.
Cambridge University Press: Cambridge 2006.
Valsiner, Jaan: Interest: ”A Metatheoretical
Perspective.” In The Role of Interest in Learning
and Development. K. A. Renninger, S. Hidi and
A. Krapp. (Eds.) Hillsdale, N.J., Lawrence
Erlbaum Associates 1992.
Vygotsky, Lev Semenovich: Thought and Language,
MIT PRESS: Cambridge 1986.
Wegerif, Rupert: ”Dialogic or Dialectic? The
Significance of Ontological Assumptions”.
Research on Educational Dialogue. British
Educational Research Journal. Vol. 34, No. 3,
2008: 347–361.
Wertsch, James: Mind as Action. Oxford University
Press: New York 1998.
“HOW
DO YOU KNOW THAT?”
Wertsch, James: Voices of Collective Remembering.
Cambridge University Press: Cambridge 2002.
Wood, Linda & Kroger, Rolf: Doing Discourse
Analysis. Methods for Studying Action in Talk and
Text. Sage Publications: London 2000.
*Ingvild Solberg Andreassen, Research Fellow,
Department of Educational Research and
InterMedia, University of Oslo
ACKNOWLEDGEMENTS
*Palmyre Pierroux, Associate Professor,
Department of Educational Research and
InterMedia, University of Oslo
We thank the Research Council of Norway and
InterMedia, University of Oslo for supporting
this research in the project CONTACT
(Communicating Organizations in Networks
of Art and Cultural Heritage Technologies). We
are also grateful for constructive comments
from the CHANGE research group at
InterMedia, and Research Fellow Rolf Steier, in
particular. We thank the archaeologists from
the Museum of Cultural History, University of
Oslo and the history teachers and students who
participated in this study.
E-mail: [email protected]
Address: Department of Educational Research
and InterMedia, University of Oslo,
Gaustadalléen 21,
NO-0318 Oslo, Norway
E-mail: [email protected]
Web address: http://www.uv.uio.no/intermedia/
85
NORDISK MUSEOLOGI 2013 1, S. 86-105
●
Minnesinsamling genom
webbenkäter: perspektiv på en
dokumentationsmetod i förändring
FIA SUNDEVALL*
OCH
ANNA FREDHOLM*
Title: Collecting memories through web surveys: perspectives on changing modes
of documentation.
Abstract: With the advancements of web technologies, new modes of data collection
have arisen and with those new opportunities and challenges for museums’
documentation work. Drawing on experiences from a web survey on Swedes' memories
and experiences of military service, conducted by the Swedish Army museum in 2012,
the authors’ of this article argue that web surveys constitute a fruitful mode of collecting
memories. However, even though there are many benefits there are also potential
problems that should be considered in the collection process as well as the use and
analysis of the data. The authors discuss the implications of graphic web design and
formulation of the questionnaire, as well as different models of recruiting respondents
related to questions of representativeness and generalization in the collected data.
Key words: Web survey, Internet, collecting, documentation, narratives, museum,
archiving, memories, artefacts, storytelling, questionnaires, representation.
Underkläderna var med moderna mått bedrövliga. Jag
har alltid haft en ”blöt” kropp, som inte har med fysisk fitness att göra, jag svettas vid ansträngning kopiösa mängder. Det var ett under att de bomullsunderkläder som gång på gång torkade på kroppen i 15–20
minusgrader inte gjorde mig sjuk, men jag hade inga
sjukdagar under de 297 tjänstgöringsdagarna.
Värnpliktig vid I 20, Umeå 1967, svar nr 204.1
Ovanstående berättelse är hämtad från ett av
drygt 1400 enkätsvar som på knappt tio månader samlades in av svenska Armémuseum
genom en webbenkät. Enkäten, som riktade
sig till personer som gjort militärtjänst i Sverige, var del av ett större insamlings- och
forskningsprojekt om värnplikten (”lumpen”
på svensk slang) som museet sjösatte 2011.
Utgångspunkten för projektet var att värnplikten, som avskaffades i fredstid 2010, utgör
en central institution i svensk 1900-talshistoria och att den därför är en angelägen företeelse för ett historiskt museum att dokumentera, berätta och forska om.
Att använda webbenkäter som tillväga-
MINNESINSAMLING
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
gångssätt för att skapa källmaterial har på senare år blivit allt vanligare inom kvantitativ
forskning och ökar även inom ramen för museernas kvalitativa dokumentationsarbete.
Den snabba tekniska utvecklingen och webbenkäternas kostnadseffektivitet i jämförelse
med till exempel intervjuer samt postbaserade
skrivupprop och frågelistor är endast några aspekter som talar för att denna materialinsamlingsmetod även fortsättningsvis kommer att
användas i ökad utsträckning. Av detta följer
att en stor mängd material insamlat genom
webbenkäter kommer att stå till forskarnas
förfogande i framtiden. Det är inte minst av
denna anledning motiverat att närmare diskutera webbenkäter som materialinsamlingsmetod och adressera dess styrkor och svagheter.
Denna artikel syftar till att göra just detta.
Vår utgångspunkt är att webbenkäter medger nya och mycket goda möjligheter för materialinsamling men att metoden också rymmer en del potentiella problem som måste beaktas och analyseras. I föreliggande artikel diskuteras webbenkäter som verktyg för minnesinsamlingar, dels på ett generellt plan och
dels med utgångspunkt i erfarenheter från Armémuseums webbenkät om svenskars lumparminnen. Inledningsvis behandlas minnesinsamlingar och webbenkäter i forskning
och dokumentation på universitet och museer. Därefter presenteras utformningen av Armémuseums webbenkät, följt av en diskussion
om respondentrekrytering, representativitet,
generaliserbarhet och svarsfrekvens, varefter
en avslutande diskussion följer.
MINNESINSAMLING
OCH FORSKNING MED
UTGÅNGSPUNKT FRÅN BERÄTTELSER
Genom betoningen på insamling och analys
av berättelser anknyter Armémuseums projekt
teoretiskt såväl som metodologiskt till forskning
om minnen och traditioner samt individuellt
och kollektivt berättande. Metoder av dessa
slag har på senare tid genererat stort
forskningsintresse, vilket märkts inte minst
genom ett ökat antal publikationer om oral
history samt narrativ och biografisk metod (se
t.ex. Thompson 2000, Chamberlain et.al
2004, Johansson 2005, Hansson & Thor
2006, Marander-Eklund & Östman 2011).
Dessutom avspeglas detta intresse i ett flertal
etnologiska och kultursociologiska studier
som sätter berättelsen och berättandet i fokus,
såsom sjömansberättelser och seglarbloggar
samt berättelser om till exempel berusning eller barnafödande (Nylund Skog 2002, Abrahamsson 2009, Waldén 2010, Nagel 2012,
Jansson pågående).
Armémuseums projekt är samtidigt del av
en desto längre tradition av minnesinsamlingar med tonvikt på svenskt vardagsliv, där
framförallt de olika folklivs- och folkminnesarkiven i Stockholm, Uppsala, Lund, Göteborg och Umeå har bedrivit ett omfattande
arbete alltsedan 1900-talets första decennier
(se t.ex. Nilsson, et al. 2003). Dessa minnesinsamlingar har till stora delar genomförts med
hjälp av så kallade ”frågelistor” som sänts ut
till arkivens särskilda ”ortsmeddelare”. Från
början fungerade ortsmeddelarna som företrädare för geografiskt avgränsade regioner, men
efterhand efterfrågades i stället personliga
kunskaper och självupplevda erfarenheter.
Idag är arkiven noga med att betona att meddelarstaben inte utgör något statistiskt säkerställt urval ur den svenska befolkningen och
att de som ortsmeddelare endast representerar
sig själva (Hagström & Marander-Eklund
2005: 11ff.). Utöver de traditionella frågelistorna har de flesta arkiv och museer genomfört andra typer av minnesinsamlingar under
87
FIA SUNDEVALL OCH ANNA FREDHOLM
88
framförallt 1900-talets andra hälft, varav
Nordiska museets insamling av yrkesminnen
utgör ett av de mer omfattande exemplen
(Nilsson 1996). Under 1900-talets sista decennier utvecklades ett större intresse för samtidsdokumentation där nätverket Samdok
samlade de kulturhistoriska museerna som
tillsammans har genomfört närmare 1 000
undersökningar av svenskt vardagsliv (Gudmundsson & Silvén 2006: 9). Verksamheten
på museerna och arkiven är idag inriktad på
att bevara de äldre folkminnessamlingarna
och tillgängliggöra dem för forskning parallellt med den fortlöpande insamlingen av berättelser kring olika teman, ofta med koppling
till de kulturhistoriska museernas dokumentationsprojekt eller aktuella forskningsprojekt
vid de etnologiska universitetsinstitutionerna
(Skott 2008). Ett exempel på detta är frågelistan Våra kungligheter, som behandlar svenskars relation till kungahuset, och som skickades ut av Nordiska museet 2005 för att sedan
användas i etnologen Mattias Frihammars avhandling (2010).
På senare tid har själva insamlingsmetoden i
sig blivit föremål för forskning. Till exempel
har etnologen Agneta Lilja problematiserat
den påverkan som enskilda arkivtjänstemän
haft på de insamlade minnenas karaktär och
konstaterat att folkminnessamlingen från
1900-talets första del präglas av uttalat borgerliga värderingar. Lilja menar därför att frågelistmaterialet ska tolkas som ideologiska och
politiska kommentarer till den samtid de samlades in i och att den bild av det förflutna som
framkommer därför säger mer om de enskilda
människor som berättar än om den tid som
minnena berör (Lilja 1996: 247). Etnologen
Fredrik Skott gör ytterligare en djupdykning i
ämnet i sin avhandling Folkets minnen, där
han kritiskt granskar den allmänna uppfatt-
ningen om uppteckningsmaterialet från
1900-talets första decennier såsom präglat av
såväl nationalism som nostalgi för det förindustriella bondesamhället (Skott 2008: 21).
Genom såväl etnologernas frågelistor, oral
history-forskarens intervjuer och Armémuseums webbenkät skapas ett nytt material. En
av de största fördelarna som brukar framhållas
med detta tillvägagångssätt är det insamlade
materialets kvalitativa karaktär. Det (ny-)skapade materialet är många gånger rikhaltigt
och fyllt av personliga känslor, attityder och
värderingar som kan vara svåra att fånga på
annat sätt (Klein 2003: 83). Metodvalet brukar också motiveras med avsaknad av källmaterial liksom en önskan att uppmärksamma
och ge röst åt individer och grupper av människor vars vardag och upplevelser i liten utsträckning dokumenterats och historiserats (se
t.ex. Thompson 2000:1ff.). Insamlingarna
kännetecknas därtill inte sällan av en demokratiserande strävan, vilket tydligt uttrycks på
Nordiska museets webbplats där det konstateras att: ”Genom frågelistverksamheten får människor som annars sällan gör sig hörda i samhället komma till tals och berätta om sina liv
och på det sättet bli delaktiga i skapandet av
vårt gemensamma kulturarv” (Internetkälla
1).
På liknande sätt avsåg Armémuseum att
fånga upp de före detta värnpliktigas minnesberättelser för att fördjupa kunskapen om
värnpliktens vardag. Dessutom förväntades
berättelserna tillföra nya betydelser till de
uppskattningsvis 60 000 föremål i Armémuseums samlingar som på olika sätt är kopplade
till värnplikten (Internetkälla 2). Museets personal hade under en längre tid upplevt merparten av samlingarna som ”stumma” på
grund av att mer personlig information kring
föremålen oftast saknades. Samtidigt utgör de
MINNESINSAMLING
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
fysiska föremålen och deras berättelser två delar av samma historia och därför går det inte
att utesluta den ena parten utan att den andra
förlorar sin mening (Silvén & Björklund
2006: 9). Dessutom måste varje föremåls mening relateras till en bestämd kontext, eftersom betydelserna varierar med många olika
faktorer såsom tid och rum, individ och
grupp, kön och generation, politisk ideologi
och etnisk bakgrund. Följaktligen inleddes
Armémuseums projekt mot bakgrund av en
förhoppning om att föremålen skulle få ny
mening när de hade laddats med nya berättelser och att anknytningen till människor av
kött och blod skulle fylla samlingarna med
nytt liv. Citatet i denna artikels inledning, där
respondenten reflekterar över minnena av
underkläderna han bar under sin värnpliktstid, är ett exempel på hur detta kan möjliggöras.
MINNESINSAMLINGAR
GENOM WEBBENKÄTER
Webbenkäter, liksom frågelistor och intervjuer, bygger på ett antal mer eller mindre öppna
frågor som ställs till en tillfrågad person (respondent) och precis som frågelistor utmärks
webbenkäter vidare av en skriftlig redogörelse
från respondenten som för ner sina svar/berättelser på papper eller dator varefter texten
skickas till frågeställaren. Den huvudsakliga
skillnaden mellan webbenkäter och andra
nämnda metoder är att användningen av
webbteknik2 är central i webbenkätens distribuering och/eller insamling.
Begreppet webbenkät kan referera till såväl
en frågelista placerad på en hemsida där
svarsinsamlingen sker genom samma sida, till
en eller flera frågor i en tidningsannons vilka
besvaras i en webbaserad plattform eller till ett
frågeformulär som distribueras genom web-
ben men där svaren samlas in på annat sätt. I
denna artikel behandlas huvudsakligen den
form av enkäter som använder webbteknik i
såväl distribuering som insamling, det vill säga
där frågor både läggs upp och besvaras via en
eller flera webbsidor. Vidare avses i första
hand självadministrerade webbenkäter, det vill
säga enkäter där respondenten själv navigerar i
sin egen takt (i motsats till enkäter som styrs
interaktivt). Det är denna webbenkätform
som idag vanligen används av museer och som
i skrivande stund nyttjas för minnesinsamlingar i så skilda ämnen som migration, katter
och icke-heterosexualitet (Internetkälla 3–5).
Att webbenkäter medger storskalig materialinsamling till förhållandevis låga kostnader
och liten arbetsinsats utgör ofta ett huvudargument för dess användning. Vid insamling
av berättelser är kostnaden och arbetsinsatsen
för att genomföra en webbenkät normalt betydligt lägre än om motsvarande mängd data
skulle samlas in via intervjuer, telefon- eller
brevenkäter (Couper 2000: 464, Daneback
2009: 12f. Bethlehem & Biffignandi 2012:
45).
Kostnadseffektiviteten är onekligen ett
starkt argument. Vi vill dock även betona de
många andra aspekter som kan tala för webbenkätformen jämfört med andra insamlingsmetoder, däribland möjligheten att nå fler och
andra grupper av respondenter. Webbenkäter
kan skapa möjlighet att nå respondenter som
av olika skäl sällan besvarar andra typer av enkäter eller ställer upp på intervjuer i
forskningssyfte. Sommaren 2012 uppmärksammade svensk press att Statistiska centralbyrån fått allt svårare att förmå människor att
ställa upp på telefonenkäter (Örstadius 2012).
Det finns också rapporter om att svarsfrekvenserna på postbaserade enkäter minskar. År
2009 konstaterade till exempel Socialstyrelsen
89
FIA SUNDEVALL OCH ANNA FREDHOLM
90
i Sverige att deras postenkäter får allt färre
svar. Liknande erfarenheter har rapporteras
från bland annat norska myndigheter där en
postenkät år 2008 om sexualvanor fick läggas
ner på grund av låg svarsfrekvens (Urwitz
2009: 3).
Webbtekniken öppnar även upp för andra
möjligheter till minnesstimulans, till exempel
genom visuella inslag i frågeformulären, såsom ljud och rörliga bilder. Tekniken kan även
användas för att ta emot ljudfiler, filmer och
fotografier som respondenterna själva laddar
upp. Denna möjlighet har bland annat nyttjats inom projektet ”Livsbild” där personer
med olika typer av funktionsnedsättning uppmanades att lämna sin livsberättelse genom att
tala, teckna eller skriva ned den via projektets
webbplats. Ett annat exempel är Nordiska
museet som, inom ramen för sitt dokumentationsprojekt om hår, har möjliggjort för människor att ladda upp bilder på sina frisyrer
genom projektets särskilda webbplats (Internetkälla 6–7).
I likhet med traditionella frågelistor och
andra pappersenkäter medger även webbenkäter att respondenterna besvarar frågorna i sin
egen takt, i avskildhet och på en plats som de
själva väljer. Detta kan skapa en trygghet hos
respondenten som därtill kan förstärkas av
upplevelsen av anonymitet bakom datorskärmen. Webbaserade undersökningar kan därför
vara att föredra när potentiellt känsliga och/eller stigmatiserade ämnen undersöks, såsom
brottslighet, sexualitet och missbruk men också andra privata områden, exempelvis träningsvanor, inkomst och valdeltagande (Tourangeau 2000: 255ff., Mustanski 2001: 292ff.,
Kreuter et al. 2008: 848ff.)
Anonymiteten kan emellertid också förstås
som ett problem eftersom den ger respondenterna möjlighet att spela olika roller, skapa fal-
ska identiteter eller använda sig av flera olika
alias (Sveningsson et al. 2003: 25). Tidigare
forskning indikerar emellertid att multipla alias inte är ett omfattande problem i webbenkäter (Daneback & Månsson 2008: 161ff.), men
frågorna om falska identiteter och rollspel är
desto mer svårundersökta. Som kommunikationsvetaren Malin Sveningsson et al. (2003:
28) påpekar rymmer frågorna komplexa
spörsmål om vad som egentligen är att betrakta som en roll eller fingerad identitet och hur
vi tänker oss att dessa skiljer sig från något annat. Hur vet vi till exempel att berättelsen som
citeras i denna artikels inledning verkligen är
skriven av en före detta värnpliktig man i 60årsåldern och hur vet vi att det som berättas
verkligen har ägt rum? Vissa faktauppgifter
går givetvis att kontrollera mot andra källor,
men hur ska det då tolkas om det upptäcks att
något inte stämmer? I Armémuseums lumpenenkät omnämns till exempel två tidningar
som välanvänd logementslektyr. En av dessa
tidningar fanns dock inte vid den tidpunkt då
respondenten säger sig ha varit inkallad och
den andra hade en annan inriktning än den
som respondenten hänvisar till. Ska detta tolkas som att respondenten ljuger, minns fel eller kanske att medvetet eller av misstag angivit
fel inryckningsår? Oavsett vilken orsak som
ligger bakom är de flesta forskare inom den etnologiska disciplinen idag av den åsikten att
de subjektiva värden som präglar denna typ av
källmaterial vida överväger den eventuella risken för felaktiga faktauppgifter (Nilsson et al.
2003).
Utöver vad som diskuterats ovan rymmer
webbenkäten som materialinsamlingsmetod
många andra möjligheter och problem. Flera
av dessa kommer att diskuteras närmare nedan med utgångspunkt från Armémuseums
webbenkät.
MINNESINSAMLING
ARMÉMUSEUMS
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
WEBBENKÄT
LUMPENMINNEN
Armémuseums webbenkät Lumpenminnen
lanserades i februari 2012 på en webbplats
som särskilt skapats för det aktuella projektet.
I december samma år hade drygt 1 400 fullständiga enkätsvar inkommit. Omräknat till
A4-ark innebar resultatet att över 3 000 sidor
källmaterial hade samlats in.
Som ”fullständiga” svar räknas sådana där
respondenten tagit sig igenom hela enkäten
och avslutningsvis valt att godkänna arkiveringsvillkoren och skicka in svaren. Därtill ska
nämnas att räkneverket vid sidan av de fullständiga svaren noterat nästan lika många
ofullständiga svar, det vill säga påbörjade men
inte avslutade eller godkända enkätsvar. Det
kan till exempel handla om personer som börjat svara på frågor men av någon anledning
inte velat fortsätta, som på grund av tekniska
problem inte kunnat slutföra enkäten, som
velat läsa frågorna men inte delta i enkäten eller som inte aktivt godkänt användningsvillkoren och valt att skicka in enkäten.
Som nämnts var webbenkäten del av ett
större insamlings- och forskningsprojekt om
värnplikten där Armémuseums intendenter
samarbetade med historiker och etnologer vid
svenska universitet och högskolor. I projektplanen preciserades tre teman som blev ledsagande när webbenkätens frågeformulär formulerades: identitet, ritual och materiella minnen. I arbetsprocessen togs särskild hänsyn till
att frågorna skulle vara relevanta för Armémuseum och forskargruppen som helhet samtidigt som de skulle engagera de tilltänkta respondenterna. Den största utmaningen låg i
att hålla nere antalet frågor, varför ett flertal
spännande frågeställningar prioriterades bort
på grund av det begränsade utrymmet. I detta
sammanhang diskuterades också hur forsknings-
frågorna präglades av vår tids värderingar och
hur dessa skulle komma att påverka karaktären på det insamlade materialet. Frågan är av
stor vikt särskilt med tanke på att Armémuseum i rollen som centralmuseum har ett ansvar för att skildra försvarets roll i samhällsutvecklingen, vilket i förlängningen innebär att
insamlingen kommer att få betydelse för konstruktionen av det militära kulturarvet (jfr
Isacson & Silvén 2006: 154).
Det slutliga frågeformuläret kom att bestå
av fyra block: två med kortare flervalsfrågor
(korta slutna frågor med förhandsformulerade
alternativ) och två med fritextfrågor (öppna
frågor där respondenterna uppmanades att
fritt berätta utifrån en huvudfråga med exemplifierande underfrågor).
Inledningsvis ställdes flervalsfrågor om respondenterna och deras bakgrund. Frågorna
ställdes för att möjliggöra studier av respondenternas berättelser i relation till exempelvis
deras klassbakgrund, kön och tidpunkt för
tjänstgöringen.
I nästa block ställdes fritextfrågor om bland
annat upplevelser av inryckningen och anpassning till den militära miljön, minnesbilder av
Fig. 1. Armémuseums webbenkät Lumpenminnen. Flervalsfrågor i enkätens första block.
91
FIA SUNDEVALL OCH ANNA FREDHOLM
92
Fig. 2. Armémuseums webbenkät Lumpenminnen. Fritextfråga i enkätens andra block.
sinnesintryck, vardagliga rutiner, högtidliga
evenemang och informella traditioner samt
uppfattningar om hur man förhöll sig till sin
sexualitet.
Under varje huvudfråga, skriven med versaler och stor teckenstorlek, fanns två eller flera
kortare underfrågor som exemplifierade huvudfrågan. Exemplen syftade dels till att förtydliga huvudfrågan, dels till att leda respondenternas tankebanor mot vissa centrala teman inom forskningsprojektet.
Merparten av fritextfrågorna var formulerade med ett direkt tilltal (”Vilka sinnesintryck
förknippar du med din tid i lumpen?”) medan
enstaka frågor, som bedömdes kunna upplevas
som känsligare än andra, var mer generellt
hållna (”Hur förhöll man sig till sin sexualitet
under tiden i lumpen?”).
I det tredje blocket ställdes ett tiotal flervalsfrågor där respondenterna ombads att ta
ställning till olika påståenden såsom deras inställning till personer som försökte undkomma lumpen, beslutet att avskaffa värnplikten i
fredstid samt uppfattningar om hotbilder.
Avslutningsvis, i det fjärde och sista blocket,
tillfrågades respondenterna om sina minnen i
relation till ett urval av föremålstyper som de
själva hade kommit i kontakt med under sin
tid i lumpen och som idag ingår i Armémuseums samlingar. Föremålen visades intill enkätfrågan i form av ett collage av fotografier.
Framförallt efterfrågades vilka händelser,
känslor och sinnesintryck som respondenterna associerade med föremålen i fråga. Urvalet
av föremål skedde i samråd med Armémuseums föremålsintendenter som fick yttra sig
MINNESINSAMLING
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
93
Fig. 3. Armémuseums webbenkät Lumpenminnen. Flervalsfråga i enkätens tredje block.
Fig. 4. Armémuseums webbenkät Lumpenminnen.
Fritextfråga i enkätens fjärde block.
om vilka föremål som använts under respondenternas värnpliktstid och bedöma vilka föremål som skulle kunna ge upphov till de starkaste minnesbilderna. Resultatet blev omkring 70 fotografier med bild på bland annat
uniformsjackor, kängor, underkläder, mössor,
hjälmar, skjutvapen, fanor, matkärl, livsmedelsförpackningar, sovsäckar, lakan, radioapparater och skoputsningsdon.
Det omväxlande upplägget med olika
block/delmoment syftade till att hålla kvar respondenternas intresse och förmå dem att ta
sig igenom hela enkäten, den digra omfattningen av frågor till trots. Blockindelningen
baserades även på ett antagande om att olika
FIA SUNDEVALL OCH ANNA FREDHOLM
94
typer av frågor tilltalar olika respondenter.
Vissa vill skriva mycket och fritt med egna
ord. Andra uppskattar styrning med preciserade frågor och förhandsformulerade alternativ.
Ytterligare andra behöver visuella minnesstimuli i form av bilder. I instruktionerna som
gavs påpekades att respondenterna inte behövde besvara samtliga frågor utan kunde välja utifrån intresse. Genom att använda olika
typer av frågor möjliggjordes även olika tillvägagångssätt för svarsanalys. Medan fritextfrågorna kräver en kvalitativ genomläsning på
djupet kan flervalsfrågorna analyseras med
hjälp av kvantitativa körningar i statistikprogram för att nå ett bredare resultat.
FORSKNINGSETISKA ÖVERVÄGANDEN
Armémuseums enkät resulterade i ett stort antal mycket personliga och många gånger utlämnande berättelser. Hur kan museet förvalta
de inkomna berättelserna på ett sådant sätt att
de görs tillgängliga för forskning samtidigt
som ingen respondent behöver känna sig utlämnad? Detta var en av de forskningsetiska
frågor som utreddes under arbetet med att
skapa enkäten.
Vetenskapsrådet konstaterar i sin senaste
publikation om forskningsetik att när nya metoder används inom forskningen aktualiseras
också nya etiska forskningsproblem (VR
2011: 10). Ibland går metodutvecklingen så
snabbt att de forskningsetiska regelverken och
rekommendationerna inte riktigt hänger med,
vilket inledningsvis var tydligt vad gällde
internetbaserad forskning (Daneback & Månson 2008: 165ff.). Idag finns emellertid utvecklade nationella såväl som internationella regelverk och rekommendationer att utgå ifrån.
För att informera om hur materialet skulle
sparas och användas (principen om informerat samtycke) fördes ett avsnitt in i enkäten
där respondenten fick tydlig information om
hur Armémuseum avser att använda det in-
Fig.5. Armémuseums webbenkät Lumpenminnen. I denna avslutande del av enkäten ombads respondenten ge sitt
samtycke till arkivering och användning av enkätsvaret i enlighet med angivna villkor.
MINNESINSAMLING
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
samlade materialet: att bidraget kommer att
”arkiveras och finnas tillgängligt för forskare
och andra i Armémuseums arkiv” samt att Armémuseum har rätt att använda den insamlade informationen i sin egen verksamhet, exempelvis på webbplatsen samt i utställningar
och publikationer. För att inhämta samtycke
ombads respondenten därefter att utifrån informationen ta ställning till om denne ville
lämna sitt bidrag – och i sådana fall ge sitt uttryckliga samtycke till detta genom att bocka
för en särskild ruta i enkäten. Respondenten
informerades också om möjligheten att lämna
enkäten anonymt, det vill säga att låta bli att
besvara den del där uppgifter om namn och
kontaktuppgifter efterfrågades.
Trots att de allra flesta (omkring tre fjärdedelar) valde bort möjligheten att besvara enkäten anonymt karaktäriseras det insamlade materialet i sin helhet av en hög grad av personlig
närvaro där en majoritet av respondenterna
berättar individuellt, öppenhjärtigt och utförligt om sina upplevelser i lumpen.
Etiska överväganden var också centrala i
planeringen för det insamlade materialets förvaring. För att säkerhetsställa att enkätsvaren
förvaras oåtkomligt för obehöriga sparades det
insamlade materialet under projektets gång i
en lösenordskyddad databas som endast ett fåtal personer har tillgång till. Efter projektets
slut kommer en anonymiserad version av databasen finnas tillgänglig för forskning i Armémuseums arkiv.
RESPONDENTREKRYTERING,
REPRESENTA-
TIVITET OCH GENERALISERBARHET
Armémuseums webbenkät byggde på ett självselekterat urval vilket innebär att vem som
helst som gick in på projektsidan kunde besvara enkäten. Respondenter rekryterades ak-
tivt genom en rad olika kanaler, såsom betalda
annonser i utvald dagspress, utskick via epost, meddelanden på sociala medier och direktlänk på bland annat Armémuseums hemsida. Därtill skickades pressmeddelanden om
projektet och enkäten vilket resulterade i stor
medial uppmärksamhet. Dessutom nyttjades
den så kallade snöbollsmetoden, det vill säga
att personer som själva besvarat enkäten eller
hört talas om den tipsade vänner, kollegor,
släktingar och så vidare – vilka i sin tur tipsade
andra. För att höja respondenternas motivation att medverka erbjöds som tack för lämnat
bidrag ett gratis besök på de museer som medverkar i forskningsprojektet.
Undersökningar med självselekterande urval kritiseras inte sällan för bristande generaliserbarhet på grund av låg representativitet
(Couper 2000: 479, Bethlehem & Biffignandi
2012: 303ff.). Kritiken är högst relevant om
det insamlade materialet ska användas för att
dra generella slutsatser om en grupp som respondenterna anses representera. Om Armémuseums projekt hade syftat till att dra generella slutsatser om Sveriges värnpliktiga skulle
ett riktat urval till ett noga kontrollerat representativt tvärsnitt av värnpliktiga ha varit att
föredra. Är undersökningens syfte istället att
förstå hur människor har upplevt och tolkat
olika situationer och skeenden, såsom ofta fallet är vid minnesinsamlingar, minskar kravet
på representativitet. Vid kvalitativa studier
kan det självselekterande urvalet istället utgöra
en viktig förutsättning för materialinsamlingen. Som åtskilliga forskare betonat bygger
genomförandet av enkäter, precis som intervjuer, frågelistor och liknande, ytterst på människors vilja och möjlighet att delta och dela
med sig av sina tankar, minnen och åsikter (se
t.ex. Tourangeau et al. 2000: 261, Hagström
2001: 34).
95
FIA SUNDEVALL OCH ANNA FREDHOLM
96
400
350
Antal
300
250
200
150
100
50
0
Antal respondenter
1930-1939
1940-1949
1950-1959
1960-1969
1970-1979
1980-1989
1990-1999
2000-2010
14
6
83
222
177
286
326
351
Fig. 6. Respondenternas inryckningsår. Absoluta tal. Källa: Armémuseums enkät Lumpenminnen, enkätsvar
inkomna från och med 8 feb. 2012 till och med 4 dec. 2012. Respondenternas svar på flervalsfrågan
”När ryckte du in?”
Armémuseums webbenkät riktades till alla
nu levande personer som har gjort lumpen i
Sverige med en ambition om att nå så långt
tillbaka som till dem som ryckte in under
1940-talet och som alltså var födda under
1920-talet (i enkätens fråga om inryckningsår
fanns dock även åren 1930–39 med som svarsalternativ). Även om den tilltänkta målgruppen var bred förelåg på förhand ett antagande
om att svarsgruppen skulle få en slagsida åt
yngre personer eftersom de förväntades ha
större vana av webben. En tidigare erfarenhet
av detta slag är ett webbaserat skrivupprop
som Tekniska museet med flera genomförde i
mitten av 00-talet med magert resultat, vilket
tolkades som en konsekvens av bland annat
respondentgruppens brist på kunskap om och
vana att använda webbteknik (Lundin 2009:
26).
I Sverige, och sannolikt också i övriga Norden, är internetanvändningen för närvarande
hög i alla åldersgrupper, men samtidigt föreligger tydliga skillnader mellan äldre och yngre användare. Enligt en studie om svenskars
internetvanor under 2011 använde hela
99–100 procent av svenskarna i åldern 16–34
internet i hemmet på regelbunden basis.
Motsvarande siffra för åldersgruppen 55–74
MINNESINSAMLING
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
var 76 procent (SCB 2012: 14).3 Följaktligen
kan det förutsättas vara svårare att rekrytera
äldre respondenter till svenska webbenkäter.
Svarsfrekvensen mellan olika åldersgrupper
i Armémuseums enkät exemplifierar problematiken. De äldsta respondenterna, det vill
säga de som angett att de ryckte in under perioden 1930–39 utgjorde endast en procent av
den totala svarspopulationen – att jämföra
med inryckningsperioden 2000–10 som stod
för 24 procent. Det är följaktligen inte enbart
sannolikt, utan med tydlighet klarlagt, att enkätens respondenter åldersmässigt skiljde sig
från en normalpopulation av före detta värnpliktiga under undersökningsperioden (1930–
2010).
Enkätsvaren indikerar även andra slagsidor
i respondentgruppen. Till exempel är personer
som har haft någon form av befälsgrad under
värnplikten kraftigt överrepresenterade, vilket
innebär att enkätresultatet torde avspegla en
kollektiv minnesbild av lumpen som i hög
grad präglas av ett befälsperspektiv. Vidare har
nästan en tiondel av respondenterna angett att
de tillhört yrkesgruppen ”militär” under den
huvudsakliga delen av sitt arbetsliv. Den förhållandevis höga procentsatsen skulle dock
kunna förklaras med att många av respondenterna är unga personer som fortfarande räknar
tiden i lumpen som den största delen av sitt
arbetsliv. Knappt fyra procent av respondenterna anger att de är kvinnor, vilket vid första
anblicken kan tolkas som en låg siffra. Mot
bakgrund av hur många män respektive kvinnor som gjort lumpen under den period som
undersökts, är dock kvinnor kraftigt överrepresenterade i respondentgruppen. Svaren
underbyggde därtill projektgruppens antagande om att enkäten främst skulle locka respondenter med positiva upplevelser av värnplikten, snarare än dem som bär på negativa min-
nen eller mer ambivalenta minnesbilder. Som
exempel kan nämnas att 57 procent av respondenterna har besvarat påståendet ”Jag
trivdes bra i den militära miljön” med svarsalternativet ”Ja, i hög utsträckning”, att jämföra
med blott tre procent som valt svarsalternativet ”Nej, inte alls”.
Sammantaget kan sägas att de röster som
har marginaliserats från insamlingen av minnen från lumpen framförallt finns hos äldre
människor och personer med lägre tjänstegrad
och mer negativa upplevelser av militärtjänstgöringen. Detta faktum får naturligtvis betydelse när berättelsen om lumpen ska rekonstrueras av såväl dagens museiintendenter som
framtidens forskare. Inom projektet fanns en
medvetenhet om det faktum att de berättelser
Armémuseum samlar idag kommer att ligga
till grund för eftervärldens tolkning av föremålens betydelse och värnplikten som fenomen. Därför fanns det anledning att fundera
över vilka röster som blir representerade i det
insamlade materialet och ännu viktigare: vilka
som inte blir det (jfr Gudmundsson & Silvén
2006: 8). I projektets inledningsskede diskuterades därför noga vilka personer insamlingen riktades till och vilka metoder som var
mest lämpliga för att nå dessa. För att komplettera insamlingen och fånga berättelser från
företrädesvis äldre personer som i begränsad
utsträckning nås via internet användes intervjuer samt insamlingar av historiskt källmaterial i form av dagböcker, brevsamlingar och
fotoalbum. I nästkommande steg i projektet
kommer dokumentationen att breddas genom
mindre enkäter riktade till personer som inte
själva gjort lumpen men har erfarenheter i relation till värnplikten, exempelvis föräldrar
och partners till värnpliktiga, personer som
vuxit upp i regementsstäder eller värnpliktsvägrare.
97
FIA SUNDEVALL OCH ANNA FREDHOLM
98
ENKÄTFRÅGORNAS
SVARSFREKVENS
Undersökningsmaterialets representativitet påverkas dock inte bara av hur respondentgruppens sammansättning ser ut eller hur urvalsprocessen av respondenter går till, utan också
av hur många av respondenterna som aktivt
besvarar de frågor som ställs i enkäten. För att
minska antalet bortfall föreslår Sveningsson et
al. (2003: 75f.) att deltagandet görs till en positiv upplevelse. I formgivningsprocessen lades
stor möda på att ta fram fotografier, mönster,
färger och former som skulle bilda bakgrund
till enkätfrågorna utan att ta för mycket av fokus från frågorna i sig. Förhoppningen var att
de estetiska värdena skulle få enkäten att efterlikna en webbutställning snarare än ett ordi-
närt frågeformulär, vilket i sin tur skulle uppmuntra respondenterna att ta sig vidare genom den tämligen omfattande enkäten. Vissa
respondenter kommenterade bakgrundsbilderna i sina enkätsvar, bland annat berättade
flera att det blå-vit-rutiga mönstret påminde
dem om tillvaron på logementen. Den estetiska utformningen av enkäten visade sig följaktligen vara av betydelse för svarens innehåll,
men huruvida estetiken även hade betydelse
för svarsfrekvensen kan vi inte veta.
För att öka svarsfrekvensen eftersträvades
även tydlig, men kort, information och instruktioner (jfr Sveningsson et al. 2003: 76).
Respondenterna hälsades inledningsvis välkomna med ett personligt tilltal: ”Vad minns
du från lumpen? Vi vill höra din berättelse!”,
Fig. 7. Armémuseums webbenkät Lumpenminnen. Projektsajtens och enkätens förstasida.
MINNESINSAMLING
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
för att visa att just deras berättelse var viktig.
Detta följdes av texten: ”Enkäten är en del av
Armémuseums forskningsprojekt om lumpen”, för att ge tydlig information om enkätens sammanhang och avsändare. Förhoppningen var att ett statligt museum skulle inge
ett visst mått av förtroende och få respondenterna att känna sig trygga med att lämna sina
personliga berättelser. Kanske skulle de rent av
uppleva en känsla av stolthet när deras minnen blir uppvärderade i och med att de får
lämna dem till ett museum som lovar att bevara dem för framtiden? Samtidigt fanns dock
en medvetenhet om att avsändaren Armémuseum skulle riskera avskräcka en del personer
med mindre positiv inställning till Försvarsmakten från att medverka i enkäten.
Innan respondenten slussades vidare in i
enkäten gavs några grundläggande instruktioner i syfte att ge en bild av enkätens omfång
och upplägg. Därefter omnämndes de huvudsakliga förutsättningarna för att medverka:
”Du väljer själv vilka frågor du vill besvara och
du kan vara anonym.” Denna information lades till för att också de som hade kort om tid
eller var oroliga för att synas med sitt namn
skulle välja att fortsätta in i enkäten.
När respondenten öppnade enkäten möttes
denne av tydliga upplysningar om hur enkäten navigerades för att även ovana webbanvändare skulle känna sig trygga i att kunna ta
sig fram genom frågorna. Respondenten kunde därtill följa sin egen väg genom enkäten via
en progressindikator som visade vilket frågenummer denne befann sig på och som gav en
uppskattning om hur många frågor som återstod. Tidigare forskning pekar mot att progressindikatorer uppskattas av respondenterna
och antas därför kunna minska antalet avbrott
i enkäterna. De empiriska studier som genomförts i frågan ger dock långt ifrån entydiga re-
sultat och det varnas i vissa fall för att progressindikatorerna rent av kan öka bortfallet om
respondenterna upplever att alltför många frågor återstår (Couper 2008: 297ff., Bethlehem
& Biffignandi 2012: 195).
De initiala analyserna av lumpenenkätens
svar tyder på att respondenterna har besvarat
enkätens skilda delmoment och frågeformer i
olika hög utsträckning. Svarsfrekvensen bland
flervalsfrågorna var genomgående mycket
hög: hela 96–100 procent, medan fritextfrågorna hade en svarsfrekvens på 62–87 procent. Högst svarsfrekvens hade flervalsfrågorna om inryckningsår samt huruvida respondentens vårdnadshavare gjort lumpen (frågorna b1, b9 och b10), medan det sista blocket av
fritextfrågor (fråga 22–28) hade lägst svarsfrekvens.
Fritextfrågorna hade förutom en genomgående lägre svarsfrekvens än flervalsfrågorna
också en större inbördes variation. I det första
blocket av fritextfrågor var det frågan som berörde informella traditioner som vållade svagast intresse medan de frågor som rörde inryckningen och den militära miljön verkar ha
rönt det starkaste intresset. I det andra blocket, som behandlade materiella minnen, var
svarsfrekvensen generellt lägre än i den första.
Allra lägst svarsfrekvens noteras för frågan
som handlade om minnen av olika fälttecken,
medan fotografierna på vapen, mat, skor och
underkläder verkar ha inspirerat respondenterna att minnas mest.
Resultatet visar att många velat berätta om
sina upplevelser med fria ord, men att de flesta föredragit att besvara frågor med fasta svarsalternativ. Sannolikt beror skillnaden i svarsfrekvens mellan frågeformerna på att flervalsfrågor går väldigt snabbt att besvara i jämförelse med fritextfrågor.
Att svarsfrekvensen gick ner när responden-
99
FIA SUNDEVALL OCH ANNA FREDHOLM
10100 0
9090
8080
7070
6060
Procent
Procent
5050
Flervalsfråga
Flervalsfråga
Fritextfråga
Fritextfråga
4040
3030
2020
1010
00
b1
b1
b2
b2
b3
b3
b4
b4
b5
b5
b6
b6
b7
b7
b8
b8
b9
b9
b10
b10
1
1
2
2
3
3
4
4
5
5
6
6
7
7
8
8
9
9
10
10
11
11
12
12
13
13
14
14
15
15
16
16
17
17
18
18
19
19
20
20
22
22
23
23
24
24
25
25
26
26
27
27
28
28
100
Frågans
Frågansnummer
nummer
Fig. 8. Svarsfrekvens, andel (i procent) per fråga. Kommentar: Fråga nummer 21 är utesluten då dess svarsfrekvens
inte går att sammanställa på detta sätt. Källa: Armémuseums enkät Lumpenminnen, enkätsvar inkomna från och
med 8 februari 2012 till och med 4 december 2012.
terna ombads att berätta om sina minnen i relation till olika föremål, i enkätens sista block,
kan tolkas som uttryck för ett ointresse för frågorna eller att de inte minns föremålen från
sin värnpliktstid. Vi finner det dock troligt att
respondenterna mot slutet av enkäten börjat
bli trötta eller drabbats av tidsbrist, vilket gjort
att de i ökad utsträckning klickat sig framåt
utan att besvara frågorna. Av detta kan den
preliminära slutsatsen dras att frågornas placering i omfattande enkäter är av stor vikt och
att för studien centrala frågor inte bör placeras
alltför långt mot slutet.
Trots ovanstående har en glädjande mängd
respondenter lagt ner mycket tid och kraft på
att besvara enkäten i sin helhet och dessutom
valt att skriva ned långa redogörelser på fritextfrågorna. Det är i många fall tydligt att
ämnet engagerar de respondenter som har besvarat den på ett mycket personligt plan. Att
de fotografier, bilder och mönster som har
växlats bakom varje fråga har intresserat respondenterna bekräftas av det faktum att
många har kommenterat dem i sina fritextsvar. Det är emellertid svårt att dra några säkra
slutsatser om det är den innehållsrika och omväxlande formgivningen som har fått så många
respondenter att besvara enkäten i sin helhet
eller om de hade valt att göra så ändå.
Utifrån de insamlade svaren på webbenkäten framträder även ett mönster av att olika
typer av frågor också ger olika typer av svar.
MINNESINSAMLING
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
Fritextfrågorna i enkätens andra block har
genererat flest emotionella berättelser. Ett exempel på detta utgörs av ett svar på fritextfrågan om upplevelser av inryckningen där en respondent redogör för sina motstridiga känslor:
Dagarna före mönstringen kände jag en frustration
och vrede över tvånget, något som egentligen bottnade i en stress att Pliktverket skulle döma ut mig. Min
pappa körde mig 11 mil till Pliktverket i Östersund –
en dag för tidigt visade det sig, så det blev till att vända om och göra om resan dagen efter. Väl efteråt då de
ansåg mig duglig till sjukvårdsgruppbefäl kände jag en
lättnad och bekräftelse. Till inrycket dök jag upp som
en trött ovårdad tonåring med enbart rakdon i en
plastkasse. Jag minns maten första dagen som riktigt
god, men det gjorde mig samtidigt misstänksam att
de säkert försökte muta in sig hos mig. Kompanibefälseleverna spelade In the army now med Status Quo
på en bergsprängare vid varje litet ledigt tillfälle samt
på loop under bespisningen. Jag minns också att jag
inte ringde hem på flera dagar, för jag var rädd att börja grina.
Värnpliktig vid I 5, Östersund 2002, svar nr 403.
Fritextfrågorna i enkätens fjärde block, där respondenterna ombads att berätta om sina
minnen i relation till olika föremål, resulterade i sin tur i flera berättelser med kroppsliga
aspekter. Det verkar som att närvaron av det
materiella ger upphov till en typ av berättelser
där den mänskliga fysiken utgör en mer central ingrediens, vilket följande citat från en berättelse i relation till en bild på ett specifikt vapenföremål illustrerar:
Granatgevär m/48 C. Tungt att bära. Lätt att hantera
vid eldgivning. Speciellt ljud. Klangen från slutstycket
när granaten slog emot detta vid laddning. Den kraftiga smällen vid avfyrning. Var under en stridsskjut-
ning skytt. Var vid tillfället förkyld och snorig. Efter
en snabb framryckning till en eldställning var jag andfådd och lyckades inte hålla mun stängd vid eldöppnandet. Tryckvågen gick in i min öppna mun. Fortsatte upp i näsan och skickade, uti denna befintligt
snor, ut i en lång seg sträng som snyggt lindade sig
runt siktet.
Värnpliktig vid I 16, Halmstad 1959, svar nr 1232.
AVSLUTANDE
DISKUSSION OCH
REFLEKTIONER
Webbenkäter skapar nya möjligheter i museers arbete med dokumentation och insamling.
Den digitala tekniken möjliggör större respondentgrupper och kan även förenkla bearbetningen av materialet och tillgängliggörandet för forskning. De nya möjligheterna ställer
emellertid också nya krav vad gäller till exempel forskningsetik, marknadsföring och grafisk design.
Armémuseums webbenkät Lumpenminnen
har resulterat i ett nyskapat källmaterial utan
motstycke i museets tidigare dokumentationsverksamhet. På mindre än ett års tid och med
jämförelsevis begränsade personalresurser har
ett tillräckligt stort och kulturhistoriskt värdefullt material samlats in för att underbygga såväl framtida utställningar som forskning med
många varierade angreppssätt. Enkätmaterialet har därtill bidragit med nyvunna kunskaper om hur olika slags föremål i museets samlingar upplevdes av dem som använde dem
och ett stort antal personliga berättelser som
går att koppla till de olika föremålstyperna.
Sammanfattningsvis är vår erfarenhet av att
använda webbenkäter som metod i minnesinsamlingar mycket god.
Det finns dock anledning att vara självkritisk mot att inte fler äldre respondenter samt
personer med negativa eller neutrala upple-
101
FIA SUNDEVALL OCH ANNA FREDHOLM
102
velser av sin lumpentid rekryterades till webbenkäten, liksom att befäl är överrepresenterade inom respondentgruppen.
Mot bakgrund av våra erfarenheter föreslår
vi marknadsföring via olika typer av medier
som kan nå olika kategorier av respondenter.
För att öka representativiteten bör marknadsföring riktas mot grupper som kan förväntas
vara mindre intresserade av undersökningsämnet eftersom resultatet annars kommer att
präglas av en övervikt av personer med särskilt
positiv inställning till ämnet ifråga. Särskilda
marknadsföringsresurser bör därtill riktas till
de äldre och mindre webbteknikvana generationerna om en jämn åldersfördelning är önskvärd. På grund av svårigheten i att uppnå ett
statistiskt säkerställt urval rekommenderar vi
dock att fokus läggs på att utvinna kunskaper
om hur människor har uppfattat ett visst historiskt fenomen och de värderingar som har
präglat en viss företeelse snarare än att erhålla
exakta faktauppgifter. Bland annat, men inte
enbart, med anledning av representationsproblematiken styrker vårt insamlingsprojekt
även idén om att enkätmaterial bör kompletteras med andra typer av källor
Våra erfarenheter pekar också på att det lönar sig att lägga ner tid och resurser på grafisk
formgivning för att hitta ett uttryck som stimulerar respondenterna. Om det är viktigt
med hög svarsfrekvens rekommenderar vi att
använda frågor med förhandsformulerade alternativ eftersom denna frågeform resulterade
i det minsta antalet bortfall. Om föremålsanknutna minnen eftersträvas rekommenderar vi visuella stimuli i form av fotografier.
Dock bör viss försiktighet iakttas vad gäller
fritextfrågors placering då vårt resultat indikerar att frågor placerade mot slutet av enkäten
besvarats i mindre utsträckning. Vidare pekar
våra erfarenheter på att man inte behöver vara
orolig för att ställa frågor kring respondenternas personliga bakgrund eftersom resultatet
visar att en absolut majoritet gärna delar med
sig av sådana typer av uppgifter.
Det innehålls- och omfångsrika material
som skapats och insamlats genom Armémuseums projekt kommer att ligga till grund för
en framtida utställning om den svenska värnplikten. Närmare analyser av materialet kommer dessutom att presenteras i en antologi författad av projektets forskare och intendenter.
Delar av materialet används dessutom redan
nu som empiri i externa forskningsprojekt.
På framtidens forskare tillfaller bland annat
uppgiften att undersöka på vilket sätt de insamlade minnena berättar om den tid som respondenterna och projektgruppen lever och
arbetar i idag. Möjligen kommer de att hävda
att enkätundersökningen Lumpenminnen säger mer om 2010-talets rädslor kopplade till
den globala ekonomiska depressionen och hotet från världens många oroshärdar, samt rådande ideal om yrkeskarriär och personlig och
utveckling, än om svenskarnas erfarenheter av
lumpen under 1900-talets andra del. Varpå
museiintendenterna säkerligen kommer att
fortsätta sitt strävsamma arbete med att ladda
föremålen från lumpen med nya berättelser.
NOTER
1. Benämningen ”värnpliktig” används genomgående i artikeln för att benämna de personer som citeras, trots att eventuella kvinnor som lämnat redogörelser i enkätsvaren inte har omfattats av
värnplikten. Eventuella stav- och tangentfel i enkätsvaren har genomgående korrigerats.
2. Webbteknik är, enkelt sammanfattat, de tekniska
lösningar som används för att skapa, visa och läsa
texter, bilder etc. på webben.
3. Med regelbunden användning avses i SCB:s stu-
MINNESINSAMLING
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
die användning av internet ”i stort sett varje dag
de senaste 3 månaderna” eller ”minst en gång per
vecka (men inte varje dag) de senaste 3 månaderna”. Dessa två olika svarskategorier har sedan slagits samman i resultatredovisningen.
KÄLLOR
OCH LITTERATUR
Armémuseums samlingar
Webbenkäten Lumpenminnen: enkätsvar inkomna
mellan 8 februari och 4 december 2012.
Webbplatser
Armémuseum: Lumpenminnen http://www.lumpenminnen.se.
Internetkällor (enl. numrering)
1. Nordiska museet: ”Frågelistorna”,
http://www.nordiskamuseet.se/publication.asp?p
ublicationid=3515 (hämtad 13 dec. 2012).
2. Armémuseums föremålsdatabas: ”Digitalt museum”, http://www.digitaltmuseum.se/info/owners/S-AM (hämtad 2 april 2013).
3. Canadian Museum of Integration: ”Share your
story” http://www.pier21.ca/share/share-yourstory (hämtad 4 feb. 2013).
4. Norsk Folkemuseum: ”Katter”,
http://www.norskfolkemuseum.no/no/Forskning/Norsk-etnologisk-gransking/Alle-undersokelser/Aktuelle-undersokelser/Katter/ (hämtad
29 jan. 2013).
5. The Unstraight museum: ”Add your object”
http://www.unstraight.org/blog/?page_id=2
(hämtad 9 mars 2013).
6. Nordiska museet m.fl.: ”Livsbild”,
http://www.livsbild.se (hämtad 23 dec. 2012).
7. Nordiska museet: ”Hår”, http://har.blogg.nordiskamuseet.se (hämtad 13 dec. 2012).
Abrahamsson, Marie: ”Äldres värderingar och ideal i
skrivaruppropet ’Alkoholen i mitt liv’”, Nordisk
Alkohol- og narkotikatidsskrift. Nr. 5, 2009: 439461.
Bethlehem, Jelke G. & Biffignandi, Silvia: Handbook
of Web Surveys. Wiley-Blackwell: Oxford 2012.
Chamberlain, Mary; Thompson, Paul Richard &
Löfgren, Orvar (red.): Narrative & Genre: Contexts and Types of Communication. Transaction:
New Brunswick, N.J. 2004.
Couper, Mick P.: ”Web Surveys: A Review of Issues
and Approaches”, The Public Opinion Quarterly.
Nr. 4. 2000: 464-494.
Couper, Mick P.: Designing Effective Web Surveys.
Cambridge University Press: Cambridge 2008.
Daneback, Kristian: Webbenkäter som datafångstteknik: en litteraturöversikt. Socialstyrelsen:
Stockholm 2009.
Daneback, Kristian & Månsson, Sven-Axel: ”Internetforskning”, i Meeuwisse, A. et al (red.),
Forskningsmetodik för socialvetare, s. 154-169.
Natur & Kultur: Stockholm 2008.
Frihammar, Mattias: Ur svenska hjärtans djup: reproduktion av samtida monarki. Carlsson: Stockholm 2010.
Gudmundsson, Magnus & Silvén, Eva: ”Tjugofem år
i fält” i Silvén, E. & Gudmundsson, M. (red.)
Samtiden som kulturarv: svenska museers samtidsdokumentation 1975-2000, s. 5-15. Nordiska
museets förlag: Stockholm 2006.
Hagström, Charlotte: ”Local Informants and
Collaborators: Examples from the Folklife Archive in Lund”, i Wolf-Knuts, U. (red.), Input &
Output: the Process of Fieldwork, Archiving and
Research in Folklore, s. 9-24. Nordic Network of
Folklore: Turku 2001.
Hagström, Charlotte & Marander-Eklund, Lena:
”Att arbeta med frågelistor: en introduktion”, i
Hagström, C. (red.), Frågelistan som källa och
metod, s. 9-29. Studentlitteratur:
Lund 2005.
Hansson, Lars & Thor, Malin: Muntlig historia. Studentlitteratur: Lund 2006.
Isacson, Maths & Silvén, Eva: ”Historia med framtidsvittring” i Silvén, E. & Gudmundsson, M.
103
FIA SUNDEVALL OCH ANNA FREDHOLM
104
(red.) Samtiden som kulturarv: svenska museers
samtidsdokumentation 1975-2000, s. 154-173.
Nordiska museets förlag: Stockholm 2006.
Jansson, Hanna: ”Nätseglarna och havet” (arbetstitel
på avhandling under författande vid Etnologiska
institutionen Stockholms universitet).
Johansson, Anna: Narrativ teori och metod: med livsberättelsen i fokus. Studentlitteratur: Lund 2005.
Klein, Barbro: “Personlig hygien. Reflektioner kring
frågelistor, meddelarsvar och vetenskap”, i Nilsson, Bo G., Waldetoft Dan & Westergren Christina (red), Frågelist och berättarglädje: om frågelistor som forskningsmetod och folklig genre,
s. 69-85. Nordiska museets förlag: Stockholm
2003.
Kreuter, Frauke; Presser, Stanley & Tourangeau,
Roger: ”Social Desirability Bias in CATI, IVR,
and Web Surveys”. Public Opinion Quarterly, Nr.
5, 2008: 847-865.
Lilja, Agneta: Föreställningen om den ideala uppteckningen: en studie av idé och praktik vid traditionssamlande arkiv. Dialekt- och folkminnesarkivet: Uppsala 1996.
Lundin, Per: ”Metoder för att dokumentera IT-historia ur ett användarperspektiv”, i Frejhagen, B.
(red.), Användarna och datorerna: en historik
1960-1985, s. 21-30. Vinnova: Stockholm
2009.
Marander-Eklund, Lena & Östman, Ann-Catrin
(red.), Biografiska betydelser: norm och erfarenhet i
levnadsberättelser. Gidlund: Möklinta 2011.
Mustanski, Brian: ”Getting Wired: Exploiting the
Internet for the Collection of Valid Sex Data”,
Journal of Sex Research. Nr. 4, 2001: 283-292.
Nagel, Erik: I dialog med muntliga och skriftliga berättartraditioner. Stockholms universitet: Stockholm
2012.
Nilsson, Bo G.: Folkhemmets arbetarminnen: en
undersökning av de historiska och diskursiva villkoren för svenska arbetares levnadsskildringar. Nordiska museets förlag: Stockholm 1996.
Nilsson, Bo G., Waldetoft, Dan & Westergren
Christina (red.): Frågelist och berättarglädje: om
frågelistor som forskningsmetod och folklig genre.
Nordiska museets förlag: Stockholm 2003.
Nylund Skog, Susanne: Ambivalenta upplevelser &
mångtydiga berättelser: en etnologisk studie av
barnafödande. Josk media: Stockholm 2002.
SCB: Privatpersoners användning av datorer och
Internet 2011. Statistiska centralbyrån: Stockholm 2012.
Silvén, Eva & Björklund, Anders: ”Att spåra det svåra”, i Silvén E. & Björklund A. (red.) Svåra saker:
Ting och berättelser som upprör och berör, s. 5-20.
Nordiska museets förlag: Stockholm 2006.
Skott, Fredrik: Folkets minnen: Traditionsinsamling i
idé och praktik 1919-1964. Göteborgs universitet: Göteborg 2008.
Sveningsson, Malin; Lövheim, Mia & Bergquist,
Magnus: Att fånga nätet: kvalitativa metoder för
internetforskning. Studentlitteratur: Lund 2003.
Thompson, Paul: The Voice of the Past: Oral History.
Oxford: Oxford University Press 2000.
Tourangeau, Roger, Rips, Lance J. & Rasinski, Kenneth A.: The Psychology of Survey Response. Cambridge University Press: Cambridge 2000.
Urwitz, Viveca: ”Förord”, i Daneback, K. (red.),
Webbenkäter som datafångstteknik: en litteraturöversikt. Socialstyrelsen: Stockholm 2009.
VR: God forskningssed. Vetenskapsrådet: Stockholm
2011.
Waldén, Susanne: Berättad berusning: kulturella
föreställningar i berättelser om berusade personer.
Uppsala universitet: Uppsala 2010.
Örstadius, Kristoffer, ”Undersökningar av SCB riskerar att bli snedvridna”, Dagens Nyheter, 20 juli
2012.
MINNESINSAMLING
GENOM WEBBENKÄTER: PERSPEKTIV PÅ EN DOKUMENTATIONSMETOD I FÖRÄNDRING
*Anna Fredholm arbetar som intendent med
ansvar för insamling och dokumentation på
Armémuseum
Adress: Armémuseum, Enheten för fakta och
föremål,
Box 14095, SE-104 41 Stockholm, Sverige
E-mail: [email protected]
*Fia Sundevall är fil. dr i ekonomisk historia
och verksam vid Stockholms universitet
Adress: Ekonomisk-historiska institutionen,
Stockholm universitet,
SE-106 91 Stockholm, Sverige
E-mail: [email protected]
105
NORDISK MUSEOLOGI 2013 1, S. 106-124
●
Sponseringens indflydelse på danske
museers selvforståelse og økonomi:
et casestudie
ANE HEJLSKOV LARSEN*
OG
VINNIE NØRSKOV*
Title: A case study on the impact of sponsorship on Danish museums, their
organisational identity and their finances.
Abstract: Ever since the 1980s there has been pressure from within Danish public-sector
cultural policy to increase cooperation between cultural institutions and businesses. At the
same time, a fundamental scepticism is embedded within such institutions and their
research efforts with regard to the potential impact of such collaboration on the academic
work carried out by these institutions.
This article discusses the influence of sponsorship on two Danish museums’ self-perceptions
and finances. The article is rooted in the Danish interdisciplinary research project
entitled “The Strategic Museum”. 1
Key words: Sponsorship, donation, patronage, museum self-perceptions, marketing,
cultural policy and financing, neo-institutional theory, ismorphism.
Danske museer opstod fra anden halvdel af
1800-tallet med økonomisk opbakning og initiativ fra deres samtids højere borgerskab, som
fx fabrikant Mads Rasmussen, som grundlagde Fåborg Kunstmuseum i 1910, eller brygger
Carl Jacobsen, der var en central figur bag oprettelsen og åbningen af Ny Carlsberg Glyptotek i København i 1897. Det er blot to af de
mange driftige forretningsmænd, der støttede
eller ligefrem idémæssigt stod bag de danske
kunstmuseer, som danskerne i dag opfatter
som den største selvfølge (Hans Dam Christensen 2012). Det gælder også for en lang
række kulturhistoriske museer, hvor et velud-
dannet borgerskab i museumsforeninger og bestyrelser spillede en yderst aktiv rolle.2 Uden
private midler og engagement ville det danske
museumslandskab af i dag med andre ord se
ganske anderledes ud.
På trods af den historiske alliance mellem
museer, filantropiske mæcener og et velhavende borgerskab findes der forbløffende lidt
forskningsbaseret viden om, hvilken betydning offentlige/statslige og private midler har
haft på museernes etablering, deres organisatoriske forskelle og ligheder, deres aktiviteter,
kommunikation og selvforståelse. Der eksisterer en del forskningsbaseret viden om museer-
SPONSERINGENS
INDFLYDELSE PÅ DANSKE MUSEERS SELVFORSTÅELSE OG ØKONOMI: ET CASESTUDIE
nes grundlæggelse og de private initiativers betydning, men næsten intet om de nævnte
interessenters involvering i museernes daglige
drift efterfølgende.3 I en lang årrække har der
samtidig været en underliggende skepsis over
for sammenblandingen af private interesser og
museumsdrift, som primært har givet sig udtryk i danske medier,4 men også i international
museumslitteratur.5
Med afsæt i et dybdegående casestudie af to
statsanerkendte museer, et kunstmuseum og
et kulturhistorisk museum i en dansk mellemstor by, har vi derfor undersøgt, hvilken betydning forskellige typer samarbejder med det
private erhvervsliv har haft på de to museers
økonomi og selvforståelse.
METODISKE
OVERVEJELSER
I artiklen koncentrerer vi os om at fremlægge
resultaterne af et casestudie af to forskellige
museer i samme by. Casestudiet har givet mulighed for at undersøge, om museer med forskellige indsamlingsområder i det samme lokalområde udviser en identisk tilgang til sponsering og et ensartet forhold til det private erhvervsliv i området.
Vi har i vores forskningsdesign valgt at fokusere på en karakteristisk mellemstor dansk
købstad med både et kulturhistorisk museum
og et kunstmuseum. Byen er valgt, fordi
kunstmuseet udspringer af en erhvervsmands
kunstsamling, og derfor har vi haft en forventning om, at der kunne eksistere et særligt tæt
samarbejde mellem museum og erhvervsliv,
om ikke på begge museer, så i hvert fald på det
ene af museerne.
Den valgte by for undersøgelsen er en købstad, der er vokset med industrialiseringen i
anden halvdel af 1800-tallet, og i dag tæller
omkring 50 000 indbyggere. En museumsfor-
ening blev stiftet i 1890’erne af byens degn, og
et museum kunne åbne i 1906. Kunstmuseet
blev først grundlagt i 1976 på initiativ af en
lokal privatsamler og dennes samling. Den industrielle udvikling har haft betydning for
begge museer, både i forhold til samlingerne
og til økonomien, da fremtrædende erhvervsfolk har siddet i begge museers bestyrelser
gennem tiden.
Vi fokuserer på en periode på ca. 30 år,
(1977-2009), hvor det har været muligt at få
adgang til regnskaber og årsberetninger samt
andre arkivalier. Den lange analyseperiode er
valgt, fordi vi har været interesseret i at undersøge udviklingen i økonomi og organisation
over tid for at bedre at kunne identificere forskelle og ligheder. I den valgte periode er det
kulturhistoriske museum vokset via fusioner
med filialer i byen og nabobyen, således at der
nu er tale om fem afdelinger. Kunstmuseet er
ikke vokset som organisation i den pågældende periode, men har i forbindelse med indvielse af en ny museumsbygning i 2009 udvidet
personalegruppen.
Undersøgelsen er bygget op om en analyse
af de to museers økonomi. Vi begyndte med
at fokusere på sponsering og samarbejde med
det private erhvervsliv. I løbet af forskningsprocessen blev det imidlertid klart for os, at
sponseringen skal forstås i sammenhæng med
den samlede økonomi for museerne og som
en del af museets ledelse og strategi. Vi har
haft fokus på følgende spørgsmål for at finde
ud af, hvorvidt vi kan spore indflydelse fra
sponsorer og andre tilskudsgivere i økonomi
og organisation:
● Hvordan indgår sponsering i museernes økonomi?
● Er der forandringer i museernes aktiviteter i
analyseperioden, og hvad er de i givet fald affødt af: økonomi (regnskabstal og udsving),
107
ANE HEJLSKOV LARSEN
108
OG
VINNIE NØRSKOV
jura (lovgivning) og kulturpolitik (kulturpolitik og samfundsændringer)?
● Hvilken rolle spiller sponsering i museets
selvforståelse?
● Hvilken form for bevidsthed har museets ledelse om sponsering?
Det empiriske grundlag er baseret på arkivundersøgelser af budgetter, regnskaber, årsrapporter, bestyrelsesreferater og presseklip, i det
omfang det har været muligt at få adgang til
dokumenterne. Vi har i 2011 desuden gennemført to kvalitative gruppeinterviews med
medarbejdere, udvalgt af institutionerne selv,
et på hvert af de to museer. I begge tilfælde har
direktøren været til stede. Interviewspørgsmålene blev formuleret med afsæt i studiets ovenstående forskningsspørgsmål.6
Undersøgelsens begreber bygger på to studier i sponsering i hhv. Australien (McNicolas
2004) og USA (Alexander 1996), som vi
kommer nærmere ind på i afsnittet om forskning i museumssponsering.
DEN KULTURPOLITISKE DAGSORDEN
DANMARK FRA 1980’ERNE
I
For at forstå baggrunden for hele problematiseringen af sponsering på danske museer vil vi
i dette afsnit redegøre for den socio-økonomiske kontekst, som danske museer har skullet agere indenfor siden 1980’erne, hvor der
kom kulturpolitisk fokus på sponsering og
samarbejde mellem kulturinstitutioner og det
private erhvervsliv.
En rapport fra konsulentfirmaet Brinkmann fra 1986 tog udgangspunkt i den kulturpolitiske situation, at de offentlige bidrag
til kulturlivet var dalende (Brinkmann Kommunikation 1986: 2).7 I undersøgelsen blev
100 administrative ledere eller marketingschefer fra Danmarks 100 største virksomheder
spurgt, om de kunne se ”kulturstøtte som en
del af markedsføringen og profildannelsen”,
og om de i så fald ville stille særlige betingelser
og krav til kulturlivet. Undersøgelsen viste, at
hovedparten af de adspurgte ledere eller chefer
havde stor sympati for sponsorstøtte og så kulturen som ”et værdifuldt instrument på det
markedsføringsmæssige og det imageskabende
område”, og at de ikke ønskede at stille krav til
den støttede kulturaktivitet, hverken dens
form eller indhold, men omvendt ville have
”noget for pengene” som det blev formuleret.
61 af 100 virksomheder støttede allerede kulturlivet, især symfoniorkestre, museer og bevaringsværdige bygninger. Typiske krav og betingelser kunne ifølge undersøgelsen bl.a.
være, at virksomheden fik firmanavnet nævnt
sammen med aktiviteten, at man kun ville
støtte kulturaktiviteter med mulighed for stor
offentlig opmærksomhedsværdi, og at der var
mulighed for gratis adgang for medarbejdere
og kunder. Desuden blev der lagt vægt på, at
de kulturelle aktiviteter havde et højt kvalitetsniveau.
I 2000 udgav Erhvervsministeriet og Kulturministeriet en kulturpolitisk redegørelse
med argumenter for en kreativ alliance mellem
erhvervs- og kulturlivet (Danmarks kreative
potentiale 2000). Den politiske dagsorden havde to formål. For det første skulle alliancen føre
til vækst i de kreative produktionsområder.
For det andet skulle den medvirke til en øget
effektivisering og markedsorienteret udvikling
af kulturinstitutionerne. Som en sidegevinst
blev det forventet, at kulturinstitutionerne
gennem det tættere samarbejde ville få mulighed for adgang til sponsormidler fra det private erhvervsliv.
Redegørelsen førte til konkrete initiativer i
form af støtte til samarbejdsprojekter, bl.a.
gennem oprettelsen af den selvejende organi-
SPONSERINGENS
INDFLYDELSE PÅ DANSKE MUSEERS SELVFORSTÅELSE OG ØKONOMI: ET CASESTUDIE
109
Samlede indtægter for museerne (2003-priser)
Kroner
1800.000.000
1600.000.000
1400.000.000
Øvrige indtægter
(entré m.v.)
1200.000.000
Sponsorater
1000.000.000
Donationer
800.000.000
Kommunalt tilskud
600.000.000
Amtsligt tilskud
400.000.000
Statsligt tilskud
200.000.000
0
1995
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
Fig. 1. Samlede indtægter for museer 1995-2003. Kilde: Kulturministeriet 2004.
Anvendelse af private bidrag på museerne i % af samlede bidrag fra private
60%
Erhvervelser
50%
Forestillinger
Udgravninger
40%
Forskning
30%
Udstillinger
20%
Byggeprojekter
10%
Anden
anvendelse
0%
1995
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
Fig. 2. Anvendelse af private bidrag på museerne 1995-2003. Kilde: Kulturministeriet 2004.
sation NyX, men også udformning af en guide
til kulturinstitutioners samarbejde med virksomheder i 2003 med titlen ”Kulturpartner”,
udgivet af Økonomi- og Erhvervsministeriet
og Kulturministeriet. I denne guide opererer
man med tre hovedkategorier for kulturinsti-
tutioners samarbejde med erhvervslivet: donation, sponsorat, partnerskab. I forbindelse
med donation forventes der ikke modydelse,
mens sponsorater er forbundet med fordele
for både erhvervslivet og kulturinstitutionen.
Sponsorater underinddeles yderligere i pro-
ANE HEJLSKOV LARSEN
110
OG
VINNIE NØRSKOV
duktsponsorat, projektsponsorat, hospitalitysponsorat, eksponeringssponsorat og imagesponsorat, som markerer, at fordelene eller
den gensidige forpligtigelse kan være forbundet med forskellige typer indhold. Partnerskab
indeholder ifølge guiden mange af ovenstående sponsorater – eksponering, image og hospitality. Et partnerskab har ofte en længerevarende karakter og betyder, at kulturinstitutionen tilrettelægger samarbejdet, så virksomheden kan inddrages så tidligt som muligt, og at
der på denne måde opstår et medejerskab i
forløbet. Partnerskaber handler ikke kun om
finansielle behov, men også om fordele ved at
stille produkter, personale, netværk m.v. til rådighed for hinanden. Guiden giver en lang
række råd og forslag til, hvordan sådanne samarbejder kan etableres.
I forhold til vores casestudie er der ikke dokumentation for længerevarende partnerskaber, hvilket er interessant at bemærke, når
danske politikere op igennem 80’erne og
90’erne har opfordret hertil.
Det danske Kulturministerium foranstaltede i 2004 en undersøgelse af fonde og virksomheders stigende indflydelse på kunst- og
kulturinstitutioner (Kulturministeriet 2004).
En samlet oversigt over fordelingen af indtægter for museerne viste, at donationer, dvs. gaver uden modydelse, og sponsorater, dvs. støtte med modydelse, udgjorde cirka 10 % med
en stigning i 2003, specielt i sponsorater (Fig.
1). Det er ifølge denne undersøgelse i høj grad
erhvervelser, udstillinger og byggeri, som
trækker private midler til, og også til en vis
grad forskning (Fig. 2). Det er altså tale om
projektspecifikke midler, som tilflyder museerne fra fonde og private sponsorer.
Undersøgelsen viser, at donationer uden
modydelse, og det vil sige primært fondsdonationer, udgør den største del af midler fra
private, mens egentlige sponsorater med
modydelser er mindre udbredt indtil 2002,
men med en stigning i 2003. Så vidt vides er
der ikke lavet en opfølgning på denne undersøgelse, og vi ved derfor ikke, om denne stigning er fortsat i de efterfølgende år. Der er
heller ikke lavet nogen analyser af, hvordan
de forskellige sponsorater og samarbejdsformer, som anbefales i de politiske rapporter,
kunne udmøntes i praksis inden for museumsområdet.
FORSKNING
I MUSEUMSSPONSERING
De præsenterede begreber i ”Kulturpartner”
fra 2003 kæder samarbejder med det private
erhvervsliv tæt sammen med PR og markedsføring. I det følgende afsnit ser vi nærmere på,
hvordan netop denne sammenhæng også har
været i fokus i de få forskningsundersøgelser,
der er lavet inden for museumsfeltet.8 Forskning i sponsering på museer har hovedsagelig
været foretaget i USA, og den har derfor omhandlet amerikanske museer. Sponsering indgår i økonomiske analyser af museumsøkonomi og museer som non-profit organisationer
(Frey & Meyer 2003, Hughes & Luksetich
1999, Hughes & Luksetich 2004, Lindquist
2012). Der er lavet to større udenlandske undersøgelser af sponsering på museer, som bidrager med ny viden om, hvordan samarbejdet fungerer.
Det ene er en stor tysk undersøgelse af museerne i Berlin (Wienick 2004), den anden en
australsk, som ser på fænomenet fra virksomhedsperspektivet (McNicholas 2004). Begge
undersøgelser tager udgangspunkt i sponsering som en del af PR-området. Mens den tyske undersøgelse afdækker praksis i museumsfeltet i forhold til traditionelle sponseringsmodeller inden for PR-teorier, så opstiller den
INDFLYDELSE PÅ DANSKE MUSEERS SELVFORSTÅELSE OG ØKONOMI: ET CASESTUDIE
Integration of sponsorship
into corporate activities
SPONSERINGENS
MODEL B: TYPES OF CORPORATE ARTS SPONSORSHIP AND
RELATIONSHIP TO CORPORATE IMAGE AND STRATEGIC
COMMUNICATION PLANNING
Corporate
image effect
6. Arts and business partnership
5. Integrated corporate image program
4. Public relations campaign
3. Marketing promotion
2. Patronage
1. Donation
Fig. 3. McNicholas’ model over sponsorater og strategisk kommunikation.
Kilde: McNicholas 2004.
australske undersøgelse en model, som illustrerer sammenhængen mellem typen af sponsering, samarbejdets form og virksomhedens
strategiske niveau (McNicholas 2004). McNicholas opdeler sponsering i tre typer: 1) patronage, som baseres på donation, 2) marketing,
som baseres på en forretningsaftale i form af
en udveksling af ydelser og 3) partnerskab,
som baseres på fælles mission og værdier og
fokuserer på omdømme og image som del af
en brandingstrategi. Hendes begreber svarer
til de tre typer præsenteret i ”Kulturpartner”
fra 2003, donation, sponsorat og partnerskab.
Hun deler dem imidlertid op i yderligere seks
niveauer, hvor omfanget af udveksling af
ydelser og samarbejder stiger, jo højere niveau
man kommer op på (Fig. 3). Der kan således
registreres en kronologisk udvikling fra donationer, hvor modydelser begrænser sig til gæstfrihed og underholdning, til en mere marketing-orienteret tilgang i slutningen af 1980’erne
med modydelser i form af reklamer og en bevægelse mod mere integrerede og frem for alt
formelle samarbejder fra slutningen af
Strategic communication
Sophistication
1990’erne og i det følgende årti (McNicholas
2004: 63).
De seks niveauer kan bidrage til at beskrive
graden af erhvervslivets involvering i vores casestudie. Begge museers direktører opfatter sponsering som et begreb, der indbefatter en udveksling af ydelser:
Så er det en aftale, en virksomhed laver med et museum, som egentlig er af markedsføringsmæssig karakter, hvor man får nogle penge for at blive synliggjort,
måske gennem en eller flere aktiviteter, der foregår på
den pågældende institution, i modsætning til fondstilskud, som går øremærket til noget andet. (Direktør
for det kulturhistoriske museum)
Annoncering nævnes i vores interviews med
museumsdirektørerne som en typisk modydelse, og sponsering opfattes dermed som en
del af markedsføringsstrategien for de involverede firmaer. Dermed placeres de to museers
sponsoratopfattelse i kategorien markedsføring og PR i McNicholas model. McNicholas
model belyser dog ikke den kompleksitet, her
111
ANE HEJLSKOV LARSEN
112
OG
VINNIE NØRSKOV
under den eventuelle indflydelse, som sponsering igennem PR og markedsføring kunne
have på de to museers værdiniveauer og omverdensforståelse.
Den største forskningsundersøgelse, som
beskæftiger sig med, hvorvidt sponsering påvirker museernes virke, er blevet udført af den
amerikanske kunstsociolog Victoria A. Alexander. I denne undersøgelse af kunstmuseer i
USA indgik 4 000 skiftende kunstudstillinger
i perioden 1960-1980. Alexander bruger begrebet sponsering som et overordnet begreb
for alle former til tilskud, hvilket afspejler den
amerikanske museumsmodel, hvor offentlige
tilskud kun spiller en mindre rolle. Alexander
konstaterede, at der fandtes fire former for
sponsorer: 1) private mæcener, 2) virksomheder 3) offentlige instanser og 4) fonde, som
alle havde meget forskellige krav til udstillingernes karakter, indhold, omfang og form.9
Undersøgelsen viste også, at økonomiske tilskudsydere er med til at forme og ændre organisationen, men at det er en kompleks proces.
Alexander påviser, at indflydelsen fra sponsorer og tilskudsydere er med til at udvide museernes muligheder. På den ene side har tilskudsydere forskellige typer indhold, de ønsker at sponsere. På den anden side kan de
indtægter, som tilskuddene bidrager til på
museernes driftsbudgetter, være med til at finansiere smallere projekter, som museerne har
svært ved at få private sponsorater til. Dermed
får publikum et større udbud. Hun argumenterer for, at museumsinspektørerne får mere
frihed, jo flere forskellige tilskudsydere museet
har, og de bliver mere kreative i at få tilskudsydernes og museernes mål til at passe sammen. Museumsdirektørerne påvirker fx tilskudsyderne i den retning, som passer ind i
museets profil, og er på den måde proaktive
(Alexander 1996: 122-124).
Et mindre studie af nordiske science centre
og science museer har til gengæld påpeget en
række interessante tendenser i forhold sponsering og indflydelse på museers aktiviteter (Davidsson & Sørensen 2010). Baggrunden for
undersøgelsen er det voksende behov for egenindtjening for science centre og museer samt
udvidelse af personalets kompetencer til også at
omfatte markedsføring og PR. Undersøgelsen
viser, at sponsorer har indflydelse, både direkte
og indirekte. Direkte indflydelse udfolder sig på
to måder: i form af indblanding i det faglige
indhold i udstillingen og krav om at være synlige i udstillingen. Indirekte indflydelse udfolder
sig også i to forskellige former: enten som selvcensur eller som tilladelse til at lade sponsorerne deltage i udstillingsudviklingen, en indflydelse, der opstår i selve fund-raisingsfasen (Davidsson & Sørensen 2010: 349-350).
Den aktuelle forskning i museumssponsering viser altså, at der sker en udvikling af
sponseringssamarbejder, som bevæger sig fra
egentlige donationer til partnerskaber. Noget
tyder på, at partnerskaber åbner større mulighed for indflydelse fra erhvervslivet på museerne og tilsvarende institutioner. Indflydelse
afspejler sig konkret ved, at virksomhedslogoer og navne vises i museumspublikationer og
udstillingsrum. Indflydelse på museernes konkrete faglige indhold er mere kompleks at registrere. Mens Alexanders undersøgelse peger på
indflydelse som flere muligheder for aktiviteter
på baggrund af flere midler, så problematiserer
Davidsson og Sørensen indflydelse som konkret påvirkning af indhold i enkeltprojekter.
CASESTUDIET
I EN DANSK KØBSTAD
De danske museer, vi har analyseret, modtager
begge tilskud via den danske museumslov.10
Statsstilskuddet er afhængigt af et minimums-
SPONSERINGENS
INDFLYDELSE PÅ DANSKE MUSEERS SELVFORSTÅELSE OG ØKONOMI: ET CASESTUDIE
113
KULTURHISTORISK MUSEUM: Indtægter
15000000
14000000
13000000
Staten
Kommuner og amt
Sponsorater+tilskud
Butik og Cafe mm
Entre og lejeindtægter
Anden indtægt (renter)
12000000
11000000
10000000
9000000
8000000
7000000
6000000
5000000
4000000
3000000
2000000
1000000
1977
1978
1979
1980
1981
1982
1983
1984
1985
1986
1987
1988
1989
1990
1991
1992
1993
1994
1995
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
2005
2006
2007
2008
2009
0
Fig. 4. Oversigt over indtægter på det kulturhistoriske museum.
tilskud fra anden side, i dette tilfælde kommunen, og det var i 2009 1,2 mio. dkr. Analysen
af de to museers regnskaber er baseret på revisionsgodkendte regnskabstal fra perioden
1977-2009. Men disse regnskabstal fra kunstmuseet fortæller ikke hele historien om museets økonomi, hvilket vi kommer nærmere ind
på nedenfor. I museernes regnskaber bliver
indtægter opdelt i offentlige faste driftstilskud
fra stat, kommune og amt. Øvrige bidrag ind-
går i en gruppe kaldet ”sponsorater og tilskud”. Her placeres både midler fra offentlige
puljer, midler fra fonde, og sponsorater fra
private personer og virksomheder. Hvis vi benytter begreberne fra forskningslitteraturen, så
er midler fra fonde donationer, mens sponsorater kan være donationer, sponsorater og
partnerskaber. I museernes regnskaber er der
en del midler også fra offentlige puljer, hvilket
kan gøre det ret problematisk at analysere
ANE HEJLSKOV LARSEN
OG
VINNIE NØRSKOV
114
16.000.000
14.000.000
KUNSTMUSEUM Indtægter
Staten
Sponsorater+tilskud
Amt/Kuas
Kunstforening
Kommune
Entre og leje
12.000.000
10.000.000
8.000.000
6.000.000
4.000.000
2.000.000
-2.000.000
1977
1978
1979
1980
1981
1982
1983
1984
1985
1986
1987
1988
1989
1990
1991
1992
1993
1994
1995
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
2005
2006
2007
2008
2009
0
Fig. 5. Oversigt over indtægter på kunstmuseet.
regnskaberne ud fra de teoretiske begrebsdefinitioner. Vi præsenterer i det følgende de to
museers økonomi, baseret på deres regnskaber
og dermed også på deres definitioner og diskuterer efterfølgende billedet i forhold til det
teoretiske begrebsapparat.
På baggrund af museernes regnskaber har vi
opdelt deres indtægter (Fig. 4 og 5) i tilskud
fra stat, amt og kommune, dvs. de offentlig,
faste tilskud, som museernes grundlæggende
økonomi er baseret på (blå), og i tilskud og
sponsorater (grøn) samt indtægter fra entré,
leje af lokaler eller udstillinger, butikssalg og
anden indtægt, bl.a. renteindtægter (orange).
Som det fremgår af tabellerne, har begge museer en tydelig stigning i indtægterne i den pågældende analyseperiode, men stigningen er
fordelt forskelligt på de to museer.
Kunstmuseets offentlige driftstilskud er svagt
stigende indtil 2006, hvor der sker en fordobling af det kommunale tilskud. Andelen af
sponsorater og tilskud er fluktuerende med en
kraftig stigning i 2009. Både det forhøjede
kommunale tilskud og stigning af sponsorater
i 2009 skyldes ekstra udgifter til drift og aktiviteter i forbindelse med det tidligere omtalte
nybyggeri.
Det kulturhistoriske museums offentlige
driftstilskud har været stagnerende over det
meste af perioden men med en svag stigning i
2008. Mest markant er det støt stigende tilskud og sponsorater. Det skyldes, at det kulturhistoriske museum under dette punkt registrerer indtægter til arkæologisk arbejde, som
blev betalt af staten indtil 2001, og efter vedtagelsen af en ny museumslov i 2002 af bygher-
SPONSERINGENS
INDFLYDELSE PÅ DANSKE MUSEERS SELVFORSTÅELSE OG ØKONOMI: ET CASESTUDIE
KUNSTMUSEET: Tilskud og sponsorater
7.000.000
Tilskud i øvrigt
6.000.000
5.000.000
Tilskudsordninger til ansættelser
Kulturministeriet - kunstrådet
Statens Museumsnævn / KUAS
4.000.000
3.000.000
Ekstra kommunale og amtlige
tilskud
Fonde
2.000.000
1.000.000
1982
1983
1984
1985
1986
1987
1988
1989
1990
1991
1992
1993
1994
1995
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
2005
2006
2007
2008
2009
0
Fig. 6. Sponsorater og tilskud til kunstmuset.
ren.11 Tilskud til arkæologisk arbejde ligestilles
her med tilskud fra fonde, hvilket er problematisk, da arkæologisk virksomhed er en lovpligtig aktivitet og ikke som ved fondstilskud et
frivilligt tilskud. Det kulturhistoriske museums økonomi er dermed i høj grad afhængig
af områdets generelle vækst, idet udgravninger
og arkæologiske undersøgelser er bundet op på
bygge- og anlægsarbejder.
Hvad der helt tydeligt fremgår af de to
oversigter er, at indtægter fra entre, salg i museumsbutikken og leje af lokaler og lignende
kun giver et meget begrænset afkast i forhold
til de to museers samlede økonomi.
De væsentligste bidragsydere til de to museers økonomi er således først og fremmest
kommunen og dernæst staten, som gennem
museumsloven og kravene om regnskabsaflæggelse er med til at sætte nogle administrative rammer for museernes økonomiske drift.
For det kulturhistoriske museum er der dog
ingen tvivl om, at de tilskud og bevillinger,
som museet modtager til udførelse af arkæologisk virksomhed udgør over halvdelen af museets økonomi. Som nævnt er det siden 2002
bygherren, som skal betale for udførelsen af de
arkæologiske udgravninger. Bygherrer er både
kommune og region, og dermed også offentlige institutioner, men flere af projekterne er
samtidig finansieret af private firmaer. Igennem disse projekter har det kulturhistoriske
museum opbygget et bredt samarbejde med
det private erhvervsliv, fordi erhvervslivet er
forpligtet til at købe en række services af mu-
115
ANE HEJLSKOV LARSEN
116
OG
VINNIE NØRSKOV
seet. Der er altså tale om egenindtjening på
baggrund af en myndighedsopgave.
Kunstmuseets økonomi er i højere grad
bundet op på de offentlige driftstilskud, men
museet har også øget sin andel af tilskud og
sponsorater. Søjlediagrammet i Fig. 6 viser, at
de sponsorater og tilskud, som museet har
modtaget fra 1982-2009 for størstedelens vedkommende stammer fra kommunale og statslige puljer og private fonde. Kun i få perioder
har de private sponsorer, dvs. egentlige sponsorater, udgjort op mod 40 procent af tilskuddene, og det var i slutningen af 1980’erne, i
1991 og i midten af 1990’erne, hvilket hænger sammen med, at den samlede omsætning
var forholdsvis lille. Det er fondene, som har
ydet de største bidrag i form af donationer – i
midten af 2000-tallet og ikke mindst i 2009 –
i begge tilfælde til indkøb af kunst til samlingen. Fondene har derigennem haft indflydelse
på kunstmuseets indkøbspolitik.
Som nævnt fortæller disse regnskabstal fra
kunstmuseet ikke hele historien om museets
økonomi. Der er to elementer, som ikke inddrages. Det første er midlerne til opførelse af
den nye museumsbygning, som blev indviet i
2009. Byggeriet er udført af en fond og har
kostet omkring 150 mio. dkr. Heraf er 1/3 givet af Realdania A/S og lidt over 1/3 af kommune og amt. Af det resterende beløb er ca. 12
mio. dkr sponsoreret af private firmaer, den
øvrige del af andre fonde som f.eks. Augustinus Fonden og Oticon Fonden. De private
sponsorater udgør altså 8 % af midlerne til nybyggeriet.12 Det andet er eksistensen af ét til
museet tilknyttet non-profit anpartsselskab
med det formål at styrke samarbejdet mellem
kunst og erhvervsliv. De kunstprojekter, som
dette selskab sætter i søen, finansieres både via
sponsering af de medvirkende firmaer og via
tilskud fra kommunen. Det er interessant, at
museet har valgt at lægge denne aktivitet uden
for museets virke. Ifølge vores interview med
kunstmuseets leder skyldes denne konstruktion blandt andet, at ”det politisk set var nemmere for politikerne på det tidspunkt at sige,
at de gav tilskud til et erhvervsinnovationsprojekt”, men også at det var en mere fleksibel
form i forhold til ansættelser. Derfor har man
valgt at omdanne et projekt om en kreativ dialog mellem kunstnere og virksomheder til et
selvstændigt foretagende. Men det understreges af museets leder, at anpartsselskabet er en
meget integreret del af museets virksomhed.
De sponsorer, som har støttet de to museer,
er i høj grad firmaer, som har rødder i det lokale erhvervsliv. Det er firmaer, som er grundlagt i byen, og som har spillet en rolle for erhvervsudviklingen i lokalområdet. Mange af
disse firmaers grundlæggere har også siddet i
museernes bestyrelser. Men denne form for lokalpatriotisk adfærd hos erhvervsledere er ifølge en af medarbejderne på kunstmuseet i
tilbagegang på grund af den generelle, internationale udvikling af erhvervslivet. Fusioner,
børsnoteringer og flytning af produktion til
udlandet har forandret virksomhederne fundamentalt og bevirket, at beslutningstagerne i
mange firmaer ikke længere sidder lokalt men
måske i et helt andet land. Det skaber nogle
helt nye rammer for fremtidens sponseringsarbejde.
På baggrund af analysen af museernes indtægter synes de to museer kun i begrænset
omfang at benytte sig af sponsering. Sponsering sættes hovedsageligt aktivt ind ved kunstmuseets indkøb og byggeri, dvs. at det er i forbindelse med varige produkter, at det er muligt at tiltrække midler fra sponsorer.13 Den offentlige støtte er derimod helt afgørende for
deres drift. Det er en interessant udvikling,
når der i den samme periode har været så me-
SPONSERINGENS
INDFLYDELSE PÅ DANSKE MUSEERS SELVFORSTÅELSE OG ØKONOMI: ET CASESTUDIE
get fokus kulturpolitisk på øget samarbejde
med erhvervslivet i form af sponsering.
SPONSERINGSSTRATEGIER
PÅ DE TO
MUSEER
I analysen har vi haft fokus på de to museers
bevidsthed om og arbejde med sponsering.
Denne analyse viser, at det er stor forskel på,
hvordan de to museer har arbejdet med sponsering. Det kulturhistoriske museum har ikke
haft tradition for at tiltrække sponsormidler
fra det lokale erhvervsliv. Museet er i øjeblikket i gang med en forandringsproces, og direktøren øjner en række muligheder for at udvikle museet også gennem strategiske samarbejder med erhvervslivet. Indtil videre er sponsorater blevet lavet som enkeltaftaler på den
måde, at man til specifikke projekter har skaffet mindre beløb ved at ringe rundt til de firmaer, som man har oparbejdet gode kontakter
til gennem tiden. Men der er ikke lavet nogen
egentlig strategi for et øget samarbejde.
På kunstmuseet har sponsering været emne
siden slutningen af 1980’erne og blev institutionaliseret gennem ansættelse af en arrangementschef i 1987. Der blev iværksat et strategiarbejde, men det nåede ikke at få så stor en
effekt, at strategien blev en permanent del af
museets organisation, for stillingen blev nedlagt i 1990, og først genbesat 1996-1998. Der
er ikke efterfølgende i analyseperioden udarbejdet nogen sponseringsstrategi. I interviewet
i 2011 med kunstmuseets direktør og udvalgte medarbejdere defineredes strategien på den
måde, at leder og medarbejdere hele tiden afpasser, hvilke firmaer de henvender sig til, om
hvilke projekter.
For begge museer blev sponsering udelukkende opfattet som en kilde til ressourcer –
enten penge som modydelse til annoncering,
eller materialer/produkter til udstillinger, også
med annoncering som modydelse.
Der synes altså at være en grundlæggende
tilbageholdenhed i forhold til at gå ind i en
mere værdibaseret samarbejdsmodel hos kunstmuseet:
Jeg tror generelt, at publikum vil have et problem
med et museum som i for høj grad går i ét rent profilmæssigt med et kommercielt firma. Jeg tror trods alt
stadig, publikum betragter museet som på en eller anden måde uafhængigt og frit af forskellige typer interesser, og man kan sige, at det er også lidt det, vi modtager statsstøtte for. (Direktøren for kunstmuseet)
Citatet viser, at offentlig støtte opfattes som et
værn mod udefrakommende interesser og ikke
som endnu en tilskudsmulighed, som Alexander i sin forskningsundersøgelse af amerikanske
kunstmuseer lægger op til. I vores casestudie
vælger kunstmuseet dog en ny kreativ løsning:
Samarbejdet med især det lokale erhvervsliv
etableres i regi af en ny institution, et anpartsselskab, hvis hovedsigte netop er at bygge bro
mellem kunstnere, kulturinstitutioner og virksomheder. Med andre ord vil kunstmuseet
gerne samarbejde med virksomheder, men har
af politiske og juridiske årsager foretrukket at
adskille denne del fra museumsdriften. Men
selve aktiviteterne er integreret i museets virke, og for den almindelige besøgende er det
ikke sikkert, at denne adskillelse egentlig er
synlig.
Også på det kulturhistoriske museum er der
stor fokus på grænserne for samarbejde i stedet for mulighederne:
Vi er en faglig organisation, non-profit organisation,
og det vil sige, at hvis vi begynder at overskride nogle
etiske faglige grænser, så mister vi det, vi jo egentlig
også sælger som kulturvirksomhed, og det vi sælger,
117
ANE HEJLSKOV LARSEN
118
OG
VINNIE NØRSKOV
det er jo troværdigheden og den gode historie. Og
hvis man begynder at sælge ud af sin troværdighed, så
er man uinteressant. (Direktøren for kulturhistorisk
museum)
Det er den faglige autoritet, som sætter grænserne for udvidelse af samarbejdet, og citatet
underbygger, at der i institutionerne eksisterer
en forforståelse af faglighed som en modsætning til det kommercielle og museet som netop en non-profit organisation med faglig autonomi:
Vi har nok gjort det, at vi har tænkt enormt meget i
faglighed og indhold, og vi har nok også siden 2001
og frem følt, at det var afsindig vigtigt, at museet skaffede sig et renomme, et ry – skal vi kalde det fagligt
ubestikkeligt højt niveau, og vi har arbejdet meget
med vores kommunikation udadtil, hvordan vi så ud.
Jeg opfattede det som meget vigtigt da jeg kom hertil,
at jeg havde trukket en streg i sandet og sagt, at hvis
der var nogen af jer, der overskred den, så er det ud,
og det var ligesom til de lokale; og det er også blevet
respekteret, således at der netop ikke var den påvirkning, det populistiske der, fordi jeg mente, at det
var meget afgørende, at vi kørte det snorlige. (Direktøren for kunstmuseet)
I den årrække, vi har undersøgt, har det hovedsageligt været den daglige leder – direktøren – som har været den person i museet, der
skaffede sponsoraftaler. På kunstmuseet har
der været en række forskellige ledere, mens bestyrelsen har været meget stabil. Ansættelsen
af en arrangementschef i slutningen af
1980’erne skulle tiltrække flere aktiviteter og
flere penge via sponsorater. Oversigten over
sponsorater og tilskud (Fig. 3) viser også en
stigning i sponsorater i den pågældende periode, men ikke nok til at finansiere den ekstra
stilling, som blev opgivet efter knap 3 år. På
det kulturhistoriske museum har der kun været to ledere i hele analyseperioden, mens den
kommunale repræsentation i sammenligning
med kunstmuseet har haft flere udskiftninger i
bestyrelsesrepræsentanterne. Lederen af det
kulturhistoriske museum beskriver i 2011 det
netop som ”en tradition lokalt for at det har
været museets leder, der med det personkendskab vedkommende havde, gik ud og lavede
nogle aftaler.” Det personlige kendskab med
de erhvervsdrivende har altså haft afgørende
betydning for, hvad der har kunnet lade sig
gøre.
Begge museers direktører ser dog muligheder og har forventninger til bestyrelsens rolle i
det fremtidige arbejde med sponsering. De ser
gerne, at bestyrelsesmedlemmerne bliver mere
aktive i arbejdet med sponsering og med samarbejde på tværs af institutioner.
INDFLYDELSE
ELLER PÅVIRKNING FRA
SPONSORER
Vi spurgte museumsdirektørerne direkte, om
deres virke og aktiviteter bliver påvirket af erhvervslivet. Begge svarede, at der ikke er tale
om direkte indblanding, men diskussionen
kom hurtigt til at handle om, hvorvidt aktiviteter og udstillingsprogrammer udarbejdes ud
fra faglige eller salgbare kriterier.
Der er selvfølgelig en fødekæde, så selv om man siger
’nej, erhvervslivet bestemmer ikke, hvad vi viser’, så er
det selvfølgelig sådan, at det gør publikum nu engang;
og det vil sige, at kan man skaffe meget publikum, så
kan man også skaffe funding, og det er det, vi er inde
på; det er den fødekæde – det er den vej rundt, man
tænker - umiddelbart. (Direktøren for kunstmuseet)
En markant stigning i kunstmuseets besøgstal
i årene 1993-94 synes at hænge sammen med
SPONSERINGENS
INDFLYDELSE PÅ DANSKE MUSEERS SELVFORSTÅELSE OG ØKONOMI: ET CASESTUDIE
en særudstilling med Dronning Margrethe II’s
malerier. Dette er netop én af den slags udstillinger, som i det danske museumsfelt betragtes
som en sikker satsning:14 Publikumsinteresse
har i denne forbindelse betydning for muligheden for at tiltrække midler fra fonde og private.
Der kan selvfølgelig være tilfælde, hvor man decideret
ved, at hvis man gør sådan her, viser den udstilling, så
står der en klar til at betale for det. Det er jo korruption i en eller anden grad – men det kan ske, og det
kan også være, at det er en god ide. (Direktøren for
kunstmuseet)
Det betyder, at der også inddrages økonomiske overvejelser i udarbejdelsen af udstillingsprogrammer. Der er tale om en indirekte påvirkning i museernes faglige virke.
Den foreløbige forskning i sponsering og
dens betydning for kulturorganisationerne,
enten ud fra en neo-institutionel optik (som
Alexander 1996) eller en markedsføringsvinkel med sigte på mulighederne i forhold til organisationen og dens omverden (McNicholas
2004), viser et behov for at betragte sponsering som et del-element af hele museets virksomhed for at kunne forstå påvirkning og ændringer. I vores casestudie er der ikke tale om,
at erhvervslivet går ind og definerer form og
indhold af de projekter, de sponserer eller på
anden vis påvirker institutionen. Der er i dette studium i højere grad tale om en intern proces, hvor museets ledelsesniveau tilpasser museets virke efter nogle forestillinger om, hvad
erhvervslivet vil finde interessant at støtte.
INSTITUTIONALISERING AF
MUSEUMSFELTET
OG BETYDNINGEN FOR DE TO MUSEER
På baggrund af vores analyse er der grundlag
for at konkludere, at sponseringen har haft en
forholdsvis lille betydning for det kulturhistoriske museum, men en større for kunstmuseets økonomi. Det gælder dog for begge, at
sponsering tilsyneladende ikke har påvirket
organisationen og dens værdier direkte. Tværtimod har kunstmuseet valgt at lægge den mest
innovative sponseringsdel i en virksomhed adskilt fra museet, hvilket der kan være både
økonomiske og politiske grunde til.
For at forstå, hvordan de to museer har udviklet sig til to forskellige organisationer, kan
man med fordel bruge angelsaksisk neo-institutionel teori, som søger at forklare, hvorfor organisationer agerer som de gør, hvilke konsekvenser det har, og hvordan institutionelle omgivelser påvirker organisationerne, deres ideologi,
struktur og processer (DiMaggio og Powell
1983, Greenwood et al. 2004, Alexander 1996).
En central tese i angelsaksisk neo-institutionel teori er, at institutionelle organisationer
prøver at ligne hinanden. Det gør de for at
opnå legitimitet, som opstår, når omgivelserne
opfatter den enkelte organisation som tidssvarende. Det betyder, at organisationerne i et institutionelt felt påvirker hinanden i den måde,
de organiserer sig på, og igennem professionaliseringsprocesser bliver der lagt en række normer for, hvordan en ideel organisation i feltet
bør se ud.
Det begreb, som de DiMaggio og Powell
bruger om homogeniseringsprocessen er isomorfisme, hvor organisationerne kommer til at
ligne hinanden på grund af de samme institutionelle betingelser. Hvis der er flere forskellige institutionelle betingelser, vil der også opstå
organisationer med forskellige løsninger. Der
er to grundlæggende forskellige isomorfe processer: en konkurrencepræget proces, der er
karakteriseret ved fri og åben konkurrence om
kunder og markeder, og en institutionspræget,
119
ANE HEJLSKOV LARSEN
120
OG
VINNIE NØRSKOV
der handler om politisk magt og institutionel
legitimitet, såvel i form af social som økonomisk tilpasning. DiMaggio og Powell skelner
mellem tre former for isomorfisme: tvungen,
mimetisk og normativ isomorfisme.
Tvungen isomorfisme opstår ved formelt
og uformelt pres fra de organisationer, som
man som organisation er afhængig af. Det kan
være via lovgivning eller anden form for politisk pres. Inden for museumsfeltet er det
f.eks. museumslovgivningen, forskellige vejledninger om best practise og ICOMs etiske
regler. Mimetisk isomorfisme dækker over, at
organisationerne benytter hinanden som modeller og kopierer hinandens løsninger, fordi
de menes at være vellykkede. Normativ isomorfisme opstår, når det anses for at være en
fordel at ligne andre organisationer i feltet.
Lighed kan medføre flere muligheder for at
arbejde sammen. Her spiller ifølge DiMaggio
og Powell de professionelle fagkulturer en vigtig rolle, både de fagkulturer, som universiteterne og højere uddannelser skaber, og netværk, der går på tværs af organisationerne.
Det vil sige, at den forforståelse, som de to direktører for vores to museer giver udtryk for,
kan stamme fra den uddannelsesmæssige baggrund, som de har med fra universitetet. De
tre former for isomorfisme kan i øvrigt sagtens findes i det samme felt og i den samme
organisation.
I vores casestudie kan ismorfismebegrebet
bidrage til at diskutere de to museers institutionelle ligheder og eventuelle forskelle. I begge er afhængigheden af de offentlige tilskud så
stor, at den får indflydelse på ledelsesniveauets
opfattelse af sig selv og alternative økonomiske kilder. Der er tale om tvungen isomorfisme gennem museumslovens rammer for betingelserne for statstilskud, som bl.a. kræver
en faguddannet leder samt regnskabsaflæg-
gelse på en bestemt måde. Der ligger også en
række restriktioner i samarbejdet med den
kommercielle sektor i ICOM’s etiske regler,
men de to museers forståelse af de offentlige
tilskuds betydning som et værn mod udefrakommende indblanding, især fra potentielle
sponsorer, udspringer af en ikke tvungen, men
en normativ isomorfisme. Der er også tydelige
forskelle, som muligvis hænger sammen med
det samlede museumsfelt og dets historik,
som vi kort vil omtale.
Selv om vi taler om ét museumsfelt, så deles
danske museer op i tre typer, som også har været stadfæstet i Museumsloven siden en revision gældende fra 2002: kulturhistoriske, naturhistoriske og kunstmuseer med hver deres
formål. De tre typer har oprindeligt haft hver
sin forening: Dansk Kulturhistorisk Museumsforening, Foreningen af Danske Kunstmuseer og Danske Naturhistoriske Museer,
men i 2005 besluttede de tre foreninger at slå
sig sammen i en stor fælles organisation, Organisationen Danske Museer (Strandgaard 2010:
433-36).
De to museer i vores undersøgelse definerer
sig fortsat inden for hver deres museumstype,
hvilket har historiske og faglige årsager, og kan
betragtes som mimetisk isomorfisme inden
for de forskellige fagområder. Det kulturhistoriske museum udspringer af lærermiljøet og
har sin faglige identitet knyttet til det historiske og arkæologiske forskningsmiljø. Museet
udfører konkrete myndighedsopgaver for lokalområdet og har dermed lokal forankring.
Kunstmuseet udspringer af et mæcenmiljø,
som er elitært, og det har sin faglige identitet
knyttet til en international kunstscene. Kunstmuseet har ingen juridiske forpligtigelser i forhold til lokalområdet. Denne forskellighed er
tydeligt institutionaliseret i sammensætningen
af de to museers bestyrelser.
SPONSERINGENS
INDFLYDELSE PÅ DANSKE MUSEERS SELVFORSTÅELSE OG ØKONOMI: ET CASESTUDIE
Begge museer har en bestyrelse bestående af
repræsentanter fra det lokale politiske miljø,
udpeget af Byrådet. Kunstmuseets bestyrelse
har endvidere repræsentanter fra det lokale erhvervsliv og det kulturhistoriske museum fra
en lokal museumsforening. Medlemmerne fra
museumsforeningen bliver af det kulturhistoriske museum betegnet som græsrødder. Det er
entusiaster med stor interesse i kulturarven og
den lokale historie. Men nogle af medlemmerne i museumsforeningen er samtidig medlemmer af det lokale erhvervsliv. Der er flere af bestyrelsesmedlemmerne, som har været med i
begge bestyrelser – et tegn på, at der er en kerne af byens borgere, som er aktive i det politiske, økonomiske og kulturelle liv i byen. Alligevel giver direktøren for det kulturhistoriske
museum udtryk for en grundlæggende forståelse af, at kunstmuseet repræsenteres bedre, at
der er blevet arbejdet mere for kunstmuseets
udvikling end for det kulturhistoriske museum, både i bestyrelserne og i kommunen generelt. Blandt andet fremhæves det, at Byrådet
i flere år ikke har udpeget medlemmer af Byrådet til museets bestyrelse, men ”andre folk
længere nede i geledderne”, som ikke har haft
så stor politisk magt.
KONKLUSION
Vi kan konkludere, at der i de to museer er en
interessant forskellighed på trods af den fælles
lokale kontekst. Deres forhold til og forståelse
af sponsering er til gengæld forbavsende ens,
på trods af deres forskellige historik og erfaring med sponsering. For begge museers direktører handler sponsering om at tiltrække
ressourcer i form af penge eller materialer og
services til konkrete projekter, hvor modydelsen er markedsføring af virksomheden og
events på museet for virksomhedens medar-
bejdere. Den faglige autoritet vægtes højt på
begge museer og bruges som argument for en
meget tøvende tilgang til at føre sponseringsarbejdet op på et mere værdibaseret samarbejdsniveau.
Museerne henter stadig deres legitimitet i
deres professionelle identitet og netværk.
Gennem analysen af de to museer i et neo-institutionelt teoretisk perspektiv blev det tydeligt, at de to museer ikke ser sig som ”del af
samme lokale kontekst”, men tværtimod udspringer af to forskellige sociale miljøer, det
lokale, kulturhistoriske græsrodsniveau på den
ene side, og det lokale, kunst-interesserede erhvervsmiljø på den anden. Det kulturhistoriske museum ser sig selv som ét af mange kulturhistoriske museer i Danmark, som varetager den lokale historie og kulturarvsbevaring.
Kunstmuseet ser sig som en del af et internationalt kunstmuseumsfelt, støttet af lokale
driftige forretningsmand. Det er derfor interessant at opdage, at det er lykkedes kunstmuseet at få lokale sponsorer til deres aktiviteter,
mens det kulturhistoriske museum ikke har
haft fokus på den form for lokal opbakning.
Det ser desuden ikke ud til, at den kulturpolitiske diskurs har særlig stor indvirkning på
de to museer. Begge museumsledere taler om
fremtidig udvikling og en nødvendighed af
større sponseringssamarbejder, men ingen af
museerne har udarbejdet nogen strategi for
sponsering. Vi ved ikke, om kommunen, som
er den store bidragsyder, stiller krav om øget
samarbejde.
Af analysen fremgår det, at det i høj grad er
det personlige netværk, som spiller en rolle for
udviklingen af samarbejde og sponsoraftaler.
Begge museer bygger deres sponsoraftaler op
på den direkte kontakt mellem leder og virksomhedsleder eller museumsinspektør og ansat i virksomheden. Det er på den måde stadig
121
ANE HEJLSKOV LARSEN
122
OG
VINNIE NØRSKOV
en grundlæggende mæcenat-model, som ligger til grund for sponseringen og samarbejdet.
Det er den kunstinteresserede leder i virksomheden, som vælger at støtte projekter og tiltag
på kunstmuseet.
Som kunstmuseets medarbejdere er inde
på, så er denne model ikke længere gangbar,
fordi globaliseringen har forandret erhvervslivets struktur i Danmark. Mindre virksomheder sælges eller opkøbes af store internationale
selskaber. Der er derfor færre og færre virksomheder i købstæderne med ledere, som har
beslutningskompetence i forhold til at indgå
sponsorsamarbejder. Flere af disse internationale virksomheder har ikke nogen lokal interesse. Der er altså et skisma i kunstmuseets
selvforståelse som international elitær museumsinstitution og dets afhængighed af det
lokalt forankrede erhvervsliv.
Det indeværende studie kortlægger status i
en middelstor provinsby i Danmark. Men der
er i forløbne år flere museer i landet, som har
udviklet sponseringsstrategier og samarbejder.
Det er derfor interessant at se på, hvad det er
for faktorer, som adskiller de museer fra de to,
vi har undersøgt i dette casestudie. Derfor er
det hensigten at følge casestudiet op med en
kvantitativ undersøgelse af en række museer
og deres sponseringsstrategier med det formål
at undersøge de institutionelle rammer for
sponseringsarbejdet.
NOTER
1. The research project entitled Det strategiske museum (The Strategic Museum) was carried out
under the auspices of Center for Virksomhedskommunikation (Department of Business Communication) and Center for Museologi (Centre for Museology) at Aarhus University in Denmark from
2009–2012, with financial support from Forskningsrådet Kultur og Kommunikation, Forskningsstyrelsen (The Danish Research Council for
Independent Research/Humanities).
2. Mange kulturhistoriske museer uden for København skyldes private initiativer, fx Aalborg, Aarhus og Ribe, se Larsen, Nørskov & Teglhus:
2008.
3. Her tænkes især på de mange institutionelle fortællinger om danske museers grundlæggere og
museumshistorie.
4. Jens Lenler: ”Krav om sponsorregler efter Georg
Jensen-udstilling”, Politiken 23.6.2004 (kulturdelen s. 2). Allis Helleland: ”Om kunst og skattefradrag”, Kronik i JP 4.1. 2000. Camilla Stockmann: ”Louisiana misbrugt af amerikanske
kunstinvestorer”, Politiken 7.12.2009 (kulturdelen s. 3). Rasmus Strøyer: ”Private penge styrer
kunstmuseerne”, Politiken 26.4.2008. I artiklen
”Eksplosion i sponsorstøtte til kulturen” i Politiken, 17. december 2004 omtaler Jens Lenler en
ny kulturministeriel rapport, der kortlægger
”hvor meget privat kapital fylder i kulturinstitutionernes regnskaber. Rapporten viser en støt
stigning fra midt i 1990’erne – og en ren eksplosion, efter at den borgerlige regering er kommet
til”, hvor private midler i 2003 samlet set udgjorde 5 procent og 9 procent, hvis penge til byggerier regnes med. Artiklen citerer en dansk kulturpolitiker, der efterlyser en større viden om,
hvilken indflydelse disse private midler har og vil
få på kulturinstitutioner og giver som eksempel,
at Bikubefonden stillede en del betingelser for at
sine 80 millioner på H.C. Andersen-året. Bogen
”Kunst økonomisk set”, skrevet af to kendte danske økonomer, Michael Møller og Niels Chr. Nielsen, i 1999, retter også kritik af private mæceners indflydelse og dominans i kunstmuseerne, s.
166 ff. Ud fra en økonomisk betragtning stiller
de ligefrem spørgsmålstegn ved, hvorvidt private
mæcener gavner kunstmuseerne.
SPONSERINGENS
INDFLYDELSE PÅ DANSKE MUSEERS SELVFORSTÅELSE OG ØKONOMI: ET CASESTUDIE
5. Den canadiske museolog Robert Janes har bl.a.
problematiseret forholdet mellem private og offentlige interesser i forhold til museernes fremtidige udvikling, se Janes 2009 og Søndergaard &
Janes 2012.
6. Vi har udført kvalitative gruppeinterviews med
hvert casemuseums direktør og nærmeste medarbejdere, der har haft indsigt i museernes økonomi. Interviewene er blevet bygget op over de
samme forskningsspørgsmål, båndet og herefter
transskriberet.
7. Mia Fihl Jeppesen: Kulturen, kunsten og kronerne.
Kulturpolitik i Danmark 1961-2001, s. 68 ff.
Ifølge Mia Fihl Jeppesen har statens udgifter til
kulturen i DK i perioden 1961-2011 udgjort
mellem 0.7 % og 1,4 % af de samlede udgifter.
8. Der findes en omfattende forskning i sponsering
inden for andre områder, f.eks. sport, hvilket vi
ikke inddrager i denne analyse.
9. Alexanders brug af ordet sponsor er knyttet til en
amerikansk museumskontekst, som hovedsagelig
er bygget på privat sponsering, og hun opfatter
også offentlig tilskudsydere som sponsorer. I en
dansk museumskontekst opfattes offentlige midler ikke som sponsorater, bl.a. på grund af armslængdeprincippet, se f.eks. Jeppesen 2002, 83-95.
10. Museumsloven (2002) §15 om støtte til statsanerkendte museer.
11. Museumsloven (2002) kapitel 8: Sikring af kultur- og naturarven i forbindelse med den fysiske
planlægning og forberedelse af jordarbejder m.v.,
herunder arkæologiske og naturhistoriske undersøgelsesopgaver i tilknytning hertil.
12. Denne procentdel svarer næsten til gennemsnittet for sponsorstøtte til nybyggeri registreret Kulturministeriets undersøgelse fra 2004: Samspillet
mellem private fode og den offentlige kulturpolitik
på 9 % på landsbasis.
13. Dette bekræftes af Kulturministeriets undersøgelse fra 2004: Samspillet mellem private fonde og
den offentlige kulturpolitik.
14. Der har været et voldsomt boom i ”dronningeudstillinger” i 2010 i anledning af Dronning
Margrethes 70 års fødselsdag (udstillinger på 4
museer i DK) og i 2012 i anledning af 40 års regeringsjubilæum (4 udstillinger i Danmark og en
i Rom). Se desuden historiske besøgstal ved
Dronningens udstillinger på danske kunstinstitutioner i artiklen af Andreasen & Hejlskov Larsen:
2008, s.289 ff.
LITTERATUR
Andreasen, J. & Larsen, A. H.: “Blockbusterudstillinger. Om blockbustergenren og dens værdigrundæag – diskussion af danske eksempler”. Ny
dansk museologi. Aarhus Universitetsforlag: Århus
2008: 279-309.
Alexander, V. D.: Museums and Money. The
Impact of Funding on Exhibitions, Scholarship and
Management. Indiana University Press:
Bloomington 1996.
Brinkmann Kommunikation: Rapport om kultur som
område for erhvervslivets sponsorstøtte. 1986.
Chong, D.: Arts Management. Routledge: London
2010.
Cilella, S. G., Jr.: Fundraising for Small Museums. AltaMira Press 2010.
Dam Christensen, H.: “Skjulte forbindelser. Om
forholdet mellem private og offentlige kunstsamlinger”. Nordisk Museologi. nr. 2, 2011: 3-18.
Danmark i kultur- og oplevelsesøkonomien – 5 nye
skridt på vejen. Vækst med vilje. Regeringen 2003.
Danmarks kreative potentiale. Kultur- og erhvervspolitisk redegørelse 2000.
Davidsson, E. & Sørensen, H.: “Sponsorship and
Exhibitions at Nordic Science Centres and Museums”. Museum Mangement and Curatorship 25,
4, 2010: 345-360.
Den kreative alliance. En analyse af samspillet mellem
kulturlivet og erhvervslivet. Advice Analyse 2000.
DiMaggio, P. J.: “Constructing an Organizational
123
ANE HEJLSKOV LARSEN
124
OG
VINNIE NØRSKOV
Field as a Professional Project. U.S. Art Museums
1920-1940” in W.W. Powell & P. J. DiMaggio:
The New Institutionalism in Organizational
Analysis. Chicago: 1991, 267-292.
Frey, B. S. & Meier, S.: The Economics of Museums.
Institute for Empirical Economic Research
Working 2003. Paper 149:
http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=413901
Greenwood, R. et al.: The SAGE Handbook of
Organizational Institutionalism. SAGE Publications: Los Angeles 2008.
Hughes, P. and W. Luksetich: “Nonprofit Arts
Organizations: Do Funding Sources Influence
Spending Patterns?” Nonprofit and Voluntary
Sector Quarterly 33, 2004: 203-220.
Hughes, P. and W. Luksetich: “The Relationship
among Funding Sources for Art and History
Museums”. Nonprofit Management and Leadership 10, 1 1999: 21-37.
Janes, R. R.: Museums in a Troubled World,
Renewal, Irrelevance or Collapse? Routledge: London and New York 2009.
Jeppesen, M. F.: Kulturen, kunsten og kronerne. Kulturpolitik i Danmark 1961-2001. Akademisk
Forlag: Viborg 2002.
Kulturpartner – en guide til kulturinstitutioners samarbejde med virksomheder. Udgivet af NyX – forum
for kultur og erhverv i samarbejde med Økonomi- og Erhvervsministeriet og Kulturministeriet
2003.
Kulturministeriet: Samspillet mellem private fonde og
den offentlige kulturpolitik. København
2004.
Kulturministeriet: Midtvejsrapport i udredningsarbejdet om fremtidens museumslandskab. København
2010.
Larsen, A.H., Nørskov, V. & H. Teglhus: ”Danmark
på museum”. Romantikkens Verden. Aarhus Universitetsforlag: Aarhus 2008, 503-530.
Lindquist, K.:”Museum Finances: Challenges beyond
Economic Crises”. Museum Management and
Curatorship 27, 1, 2012: 1-15
McNicholas, B.: “Arts, Culture and Business: a Relationship Transformation, a Nascent Field”.
International Journal of Arts and Culture
Management 7, 1, 2004: 57-69.
Møller, M. og N. C. Nielsen: Kunst økonomisk set.
Gyldendal: København 1999.
Samspillet mellem Erhverv og Kultur. Politiken og
Dansk Management Forum 1996.
Strandgaard, Ole: Museumsbogen. Praktisk museologi.
Forlaget Hikuin: Århus 2010.
Søndergaard, M. K. og R. R. Janes: ”What are
Museums for? – Revisiting ‘Museums in a
Troubled World’”. Nordisk Museologi. Nr. 1.
2012: 20-34.
Wienick. A.-K.: Kultursponsoring - eine Untersuchung
zur Zusammenarbeit von Berliner Museen und
Unternehmen. Mittelungen und Berichte aus
dem Institut für Museumsforschung: Berlin
2004.
*Ane Hejlskov Larsen, mag.art., lektor,
Institut for Æstetik og Kommunikation,
Aarhus Universitet
E-mail: [email protected]
*Vinnie Nørskov, Ph.D., museumsleder,
Antikmuseet, Aarhus Universitet
E-mail: E-mail: [email protected]
Adresse: Aarhus Universitet, Center for
museologi, Institut for Æstetik og
Kommunikation
Langelandsgade 139, 2. sal,
DK-8000 Århus C, Danmark
FORSKNINGSPROJEKTER NORDISK MUSEOLOGI 2013 1, S. 125-127
●
●
Danish Centre for Museum Research:
New modes of collaboration and
quality development
HANS DAM CHRISTENSEN* AND KIRSTEN DROTNER*
Abstract: In August 2011, Danish Centre for Museum Research (DCMR) was
established as a national research centre without walls. Members are Danish university
departments that have museum research as a key research area, and the Centre
currently lists 14 members spanning almost all universities. DCMR defines museum
research in inclusive terms, embracing research on museums, archives, activity and
experience centres and encompassing art, cultural and natural heritage in its tangible
as well as intangible modes of articulation. The overall aim of the Centre is to advance
the quantity and quality of Danish museum research and practice based on the
scientific insights and resources originating from Danish universities and their Nordic
and wider international research networks.
Key words: Danish Centre for Museum Research, museum research, research
communication, knowledge exchange.
WHY
DID WE START?
In concrete terms, DCMR was founded as a
response to university researchers’ experience of
our field, namely that it is often based on
individual scholars’ insights, networks and
interactions and therefore it can be difficult to
set up substantive and organisational continuity
and visibility in the field. So, DCMR has been
established to serve as a robust organisational
base for the advancement of universities’
museum research.
Moreover, while university researchers have
easy and systematic access to most Danish
museums and the research found there via the
national Association of Danish Museums
(Organisationen Danske Museer), museums
interested in collaborating with Danish
university researchers hitherto had no similar
’front door’ for easy access and systematic
overview of who does what; and hence they
developed ad hoc and personal contacts rather
than sustained organisational ties. So, DCMR
is meant as a visible entry point for universities’
museum research, welcoming museum
colleagues as well as other partners.
In wider terms, the formation of DCMR
may be seen as an organisational response to
the situation found in public sector universities
and museums in many parts of the world.
HANS DAM CHRISTENSEN AND KIRSTEN DROTNER
126
These organisations currently find themselves
straddling discourses of enlightenment for the
general public and discourses of marketisation
for industry advancement (Nowotny, Scott &
Gibbons 2001, Skot-Hansen 2008, Drotner &
Schrøder 2013); and so many attempt to
handle these often divisive discourses by
forging new modes of knowledge formation
and exchange. Both at universities and at many
museums research is being reorganised across
boundaries of disciplinary domains and
geographical locations. DCMR is one way to
facilitate that such potential reorganisations are
founded on a solid, scientific knowledge base.
WHAT
DO WE DO?
As noted, the overall aim of DCMR is to
advance the quantity and quality of Danish
university-based museum research. This aim
materialises itself in strategic priorities to
coordinate existing research activities across
institutional boundaries in order to optimise
financial and human resources; to initiate
research activities on a national and wider
international scale in order to further scientific
innovation; and to illuminate research results in
order to strengthen networking and knowledge
exchange with museum stakeholders and
policy makers.
One of the first centre initiatives has been to
survey existing university-based museum
research in Denmark: what are its substantive
focal points? How is it organised and funded?
What are the researchers’ career profiles? The
resulting report Dansk museumsforskning: status
og tendenser [Danish museum research: status
and trends] (Villadsen & Drotner 2012) offers
a first profile of existing trends in Danish
university-based museum research, the most
important of which confirm some of the key
assumptions underlying the formation of
DCMR: current research is overwhelmingly
dependent on individual initiatives and
engagements, and more than half of ongoing
projects are carried out by master or PhD
students, thus making for volatile and shifting
research agendas. Two-thirds of projects in the
study comprise several researchers, and funding
is primarily tied to personal grants rather than
to major projects or research centres. As for
thematic priorities, museum communication
takes up more than half of all projects, while
few researchers focus on areas such as
acquisition, archiving and organisation. Very
importantly, most projects are conducted in
partnership with museums, galleries and
similar stakeholders in the cultural sector.
Based on a total of 68 projects, the survey
remains incomplete but, even so, it indicates
important trends and offers a knowledge base
for future coordination and initiation of
research initiatives, at least in a Danish context.
Are similar trends to be found in the other
Nordic countries?
A key element in advancing research quality
on a national level is research training. In
collaboration with the PhD school of the
Faculty of Humanities at University of
Southern Denmark, DCMR hosted its first
international doctoral seminar, Museum
Education Research, in March 2013 gathering
20 young scholars from seven different
countries to a programme of master classes,
presentations by junior faculty from the Nordic
countries and keynote lectures by Lynn
Dierking, Oregon State University, and François
Mairesse, Université Sorbonne Nouvelle. A oneday doctoral course is planned for September
2013. For small research communities such as
exist in Denmark, national coordination of
research training, including courses, remains
DANISH CENTRE
vital in order to retain diversity, volume and
quality of output. This is particularly true in a
situation where all doctoral training in
Denmark is located at individual faculties,
while, at the same time, a newly revised
Museum Act, taking effect from 2013, aims at
strengthening the formal competences of
researchers affiliated to museums, including
their acquisition of a PhD degree.
ILLUMINATING
INSIGHTS THROUGH RESEARCH
COMMUNICATION
DCMR is at pains to develop networks and
partnerships among university and museum
researchers. An important means to do so are a
thematic seminar series initiated by the Centre
and circulating between centre members across
the country. Here, researchers from different
institutional backgrounds present research
results and exchange insights and experiences
with the audience on themes ranging from ’the
strategic museum’ on to ’future acquisition and
archiving’ and ’the status of university
museums’. The congregation of an upward of
60 people to the seminars – students,
researchers, museum professionals, public
servants and administrators – is a testimony to
the widespread interest in cross-disciplinary
knowledge exchange.
As part of the wider societal engagements,
the Centre hosts an annual international
conference preceded by a one-day satellite
doctoral course. Changing Concepts of Museum
Research was the theme for the 2012 conference,
featuring, for instance, Dr. Ross Parry,
University of Leicester, and Professor Brita
Brenna, University of Oslo, while in 2013 the
theme is Museum Limits? Relating Museums,
Science and Experience Centres. As is the case
with the seminar series, the conferences bring
FOR
MUSEUM RESEARCH
together delegates and lecturers from a diversity
of institutional and disciplinary backgrounds
to engage with particular thematic points of
interest, just as our invited speakers from
abroad offer welcome perspectives on domestic
research issues.
HOW
ARE WE ORGANISED?
As noted, DCMR started as a bottom-up
initiative prompted by researchers who felt a
need to reach beyond the assumed
precariousness of museum research at Danish
universities. Fortunately, the initiative was met
with very positive institutional response by
department heads sharing the wish to foster
more robust modes of organisation and
development through their annual memberships. A board of directors, encompassing one
research representative from each department
member, partakes in the strategic and
operational development of the Centre, while
its day-to-day business is conducted by the
centre director assisted by a part-time secretary.
At present, University of Southern Denmark
hosts the centre director and secretariat, a task
that circulates among member universities on a
three-year basis. This is a ’lean’ mode of
organisation that, hopefully, facilitates administrative efficiency in combination with a sense
of institutional ownership and responsibility.
SYNERGIES IN MUSEUM RESEARCH
Over the past decade, much has been made at
institutional as well as policy levels about
’proper’ definitions of research when it comes
to museums, archives and libraries: do particular
definitions of research applied differ from those
found at universities? Or, do researchers
working in these cultural sectors share with
127
HANS DAM CHRISTENSEN AND KIRSTEN DROTNER
128
their university colleagues how research is
practiced and advanced? These debates have
often resulted in divisive polarities of little help
to areas of research facing increasing financial
challenges from strategic areas of high policy
priority.
At DCMR we are keen to help foster an
inclusive understanding of what museum
research is and could be and to help strengthen
interaction with the cultural sector as well as
with Nordic and international partners based
on a joint interest in having museum research
become a robust base of museum development.
While it is important to recognise that research
based at museums is, indeed, organised
differently than museum research carried out at
universities – not least because collections and
visitors play different roles as baselines of study
in museums – it is equally important to
acknowledge that different ramifications of
research may offer useful synergies.
Since a legal change in 2003, Danish
universities are obliged to engage with industry
and society at large through knowledge exchange
in addition to their ’traditional’ functions of
research and research-based education. This
change has accelerated priorities of partnerships
with public and, especially, private stakeholders;
and DCMR is an example of the way in which
universities can illuminate research resources
for partners in the cultural sector, a visibility
which may ease knowledge exchange and
interaction.
Conversely, policy changes have hastened
researchers at Danish museums, libraries and
archives to obtain more formalised academic
competences such as a PhD degree and to
publish in peer-reviewed journals and books.
So, the cultural sector is speeding up its
adaptation of university norms, while the
university sector is speeding up its knowledge
exchange and partnership formation. All in all
not a bad basis for a Centre at pains to address
and help advance a holistic understanding of
museum research and development.
LITERATURE
Drotner, Kirsten & Schrøder, Kim C. (Eds.): Museum Communication and Social Media: The Connected Museum. Routledge: New York 2013.
Nowotny, Helga, Scott, Peter & Gibbons, Michael:
Re-thinking Science: Knowledge and the Public in
an Age of Uncertainty. Polity Press: Cambridge
2001.
Skot-Hansen, Dorte: Museerne i den danske oplevelsesøkonomi: når oplysning bliver til oplevelse
[Museums in the Danish Experience Economy:
When Enlightenment Turns to Entertainment].
Samfundslitteratur: Copenhagen 2008.
Villadsen, Rikke & Drotner, Kirsten: Dansk
museumsforskning: status og tendenser [Danish
Museum Research: Status and Trends].
Danish Centre for Museum Research: Odense
2012. See: www.museumsforskning.dk
* Hans Dam Christensen, PhD, Research and
PhD coordinator. Deputy-director of Danish
Centre for Museum Research
Royal School of Library and Information Science
University of Copenhagen
E-mail: [email protected]
*Kirsten Drotner, dr.phil., Professor. Director of
Danish Centre for Museum Research
Dept. for the Study of Culture – Media Studies
University of Southern Denmark
E-mail: [email protected]
KONFERENCEANMELDELSER NORDISK MUSEOLOGI 2013 1, S. 129-133
●
●
The future of museums
KIMMO LEVÄ*
Abstract: The future of museums would appear to be a hot topic for museum
managers and developers. It was the main title of two international conferences at
the end of 2012. One was the Network of European Museum Organisations
(NEMO) annual meeting in Ireland (2–4 November 2012) and the other was
ICOM’s Committee of Leadership and Management (INTERCOM) in Australia
(25–29 November 2012).
Key words: The future of museums, management, museum customer,
operational environment, earnings philosophy.
TIME
FOR CHANGE
I gave a talk at both the NEMO and
INTERCOM conferences last autumn. My
presentation Who is Responsible for Preserving
Heritage? (Un-)Successful Museums in the
Future at the NEMO conference considered
the role of museum customers. Which Business
Should Museums be in? was my topic at the
INTERCOM conference, and the aim of that
presentation was to serve as springboard for
discussion on the operational environments
that museums can and should be adopting.
The impetus for both conferences was an
awareness that the operational environment for
museums is changing, creating a situation that
will pose more threats than opportunities in the
short term. The biggest threat is the weak
economy in Europe, and it is obvious that
cultural budgets are an easy target for
politicians when it comes to making savings, as
cuts to the cultural budget do not affect
people’s lives in the same way as cuts in other
sectors. Europe has been hardest hit by the
economic downturn to date, but the economic
climate in other parts of the world does not
look too rosy for the foreseeable future either.
The economics of museums is not the only
aspect that is changing. The pace of change is
also accelerating. The way I see it, we are
moving from a culture of planning to what
could be termed a ‘culture of experimentation’.
Experimenting with different ideas provides
feedback more quickly than spending time
planning and pondering whether your idea is
going to be feasible or not.
In my view, it is clear that a culture of
experimentation entails more publicity, too. In
KIMMO LEVÄ
130
the 21st century we need the oxygen of
publicity to survive. It is rather difficult to get
publicity for your planning processes but if you
try to realise your plans, the media becomes
interested – even more so if your experiment
fails. Yet a culture of experimentation calls for
being able to handle the risk of failure as well.
This could be the most difficult task for
museums not only because they are used to
being expert organisations that don’t have to
engage in risk-taking behaviour, but also
because they have very little room for economic
risk-taking activity in any case.
MUSEUMS
PAST AND PRESENT
In the INTERCOM seminar, Marsha Semmel
(Director for Strategic Partnerships at the
Institute of Museum and Library Services,
USA) highlighted several differences between
museums in the 20th and 21st centuries. In her
opinion, the biggest change is in the
technological environment and the most
important skill is networking. She presented a
scenario whereby 21st-century museums:
● are a combination of audience and content
(vs. museums of the 20th century, which
were primarily content-driven)
● preserve both tangible and digital objects (vs.
mostly tangible objects)
● are multi-directional (vs. one-way)
● focus on audience engagement (vs. focus on
presentation and display)
● act in highly collaborative partnerships (vs.
act independently)
● are embedded in the community (vs. located
in the community)
● have
purposeful learning outcomes (vs.
assumed or implied learning outcomes)
Ms Semmel is not the only expert who sees
changes in the technological environment
heralding a new era in museum work. In the
same INTERCOM seminar, Dr Lynda Kelly
(The Australian Museum) advised museums to
think mobile before the internet, and epublishing before printed books and magazines.
GOING
DIGITAL?
In my opinion, we need to accept the wellknown Web 2.0 truism that if something exists,
it can be found on the internet. For museums,
this entails digitalisation in every function. It
not only calls for investments in new
technology, but also demands more inclusive
and expansive ways of working and thinking.
In most cases it implies networking because if a
museum wants to be located on the internet, it
needs to be a part of widely frequented
networks. These won’t be the museum’s local
networks, but ones like Europeana (www.
europeana.eu) or the new Finnish Finna service
(www.finna.fi), where museums, libraries and
archive materials can all be accessed from the
same site.
Digitalised collections accessed through the
internet will form the foundation on which
other services will be built. To this end,
internet-based collection management calls for
rules and agreements concerning documentation. For example, we need to have standards
for collection management and for metadata;
we need to use the same terminology for the
same objects, and search engines need to be
able to locate them in the same place in every
museum’s collection management system.
Internet accessibility doesn’t come without
copyright problems. Internet publishing is the
same as publishing in printed media or in an
exhibition. The problem is that museums have
a lot of material where copyrights are not
THE
documented. In many cases, we have not made
agreements with copyright holders about the
terms of publishing. This could incur
unforeseen costs. Oftentimes, we actually
do not even know who the copyright holder
is. These so-called orphan artefacts pose a
problem, primarily when it comes to photographic collections.
Notwithstanding the problems, digitalisation
presents a great opportunity for museums. We
now have the chance to attract many new
visitors or clients, depending on how we choose
to call the people who use our services.
Digitalisation gives us the opportunity to open
internet, mobile and purely virtual museums
alongside brick-and-mortar establishments. In
actual fact, mobile and internet services are not
just a possibility, they are more or less a
necessity.
THE
NEW ECONOMY
News from nearly every European country
shows that museums are in a situation where
demands for new services and a new way of
working are increasing, while public resources
are decreasing. The problem is that the
majority of museum resources come from the
public sector. For example, in Finland the share
of public money in museum budgets is 80%.
In practice, this means any growth in resources
lies in the private sector and we need to learn to
operate in a normal market situation, which
includes commercialising our services, competing with other service providers, and making a
profit.
Operating in the private sector is nothing
new for museums, of course. We have already
made inroads in the commercialisation of
exhibition services, and museums have also
become service providers in the tourism
FUTURE OF MUSEUMS
industry. The problem, however, is that
tourism is a business area where profitability is
weak in general, and I contend that this poses a
particularly significant problem for museums.
Two studies to this effect have been published
in Finland (Levä, 2008, Kallio, 2012). These
studies indicate that ticket and museum shop
sales do not even cover the direct costs of those
functions. If we factor in the indirect costs of
exhibitions themselves, operational losses are
guaranteed.
I think it is appropriate to ask, therefore,
whether it would make better financial sense to
commercialise the expertise museums possess
in information management, teaching, consulting, storage and research, as well as the
conservation of the cultural environment and
the restoration of artefacts and buildings. These
are all areas in which we possess unique knowhow, there is little competition and, if we
compare the information management business
to the tourism business for example, the profitability in teaching, consulting and research is
much better.
What museums now have to do is put time
and effort into evaluating what kind of knowhow they possess, which business they should
be engaged in and, above all, who their real
customers are. Their real customers are the ones
who will pay their bills. But they won’t pay
simply for the museum to exist – they’ll pay for
the benefits they derive from the museum’s
expertise.
MUSEUM
CUSTOMERS
I’ve done consultancy work for a number of
museums, and all too often their customers are
either not defined, or words like ‘visitor’ or ‘the
public’ become synonymous with the customer.
In my opinion it is important to recognise that
131
KIMMO LEVÄ
132
the customer differs for every museum.
Generally speaking, museums could be placed
into three categories from the customer perspective: 1. ‘Rich’ museums, 2. ‘Absolute Value’
museums and 3. ‘Poor’ museums.
A Rich museum organisation has a huge
amount of capital (money, stocks or other
exchangeable capital). The Rich museum’s
customer is the governing body. An Absolute
Value museum, on the other hand, has no
exchangeable capital, but its maintenance has
been inscribed in legislation or in other
regulations. Its customers are representatives of
the state and cities (politicians, bureaucrats).
A Poor museum organisation has neither
capital nor absolute value status. Poor museum
customers are those who are willing to pay
directly (e.g. via admission and information
service fees) or indirectly (via grants) for their
services.
INDICATORS
OF AN AT-RISK MUSEUM
Prosperous museums may exist in all three
categories. But it is vital that a museum realises
in which category it primarily belongs.
Rich and Absolute Value museums won’t
find themselves in desperate circumstances
where they are under threat of closure. It is
obvious that the museums that are likely to run
into such difficulties are the ones in the ‘Poor’
category. Poor museums are particularly at risk
if they act as if they were rich and believe they
have an Absolute Value status. Unfortunately,
I’ve witnessed this kind of assumption all too
often in the case of Poor museums. Such
museums can be identified by one or more of
the following indicators:
● The museum doesn’t have an earnings
philosophy.
● The museum doesn’t know how much it costs
to acquire photographs, objects, books or
other artefacts, and how much it will cost to
preserve them.
● The museum takes new artefacts into its
collection without adequate resources
(money).
● The museum employees and administration
are passionate souls who regard the preservation of history as their duty.
● The museum has a lot of prestigious and rich
patrons who assist museums to acquire
objects and other material.
● The museum believes the state or the city will
rescue it if its economic problems become
unmanageable.
● The museum only regards visitors as customers.
The risk for the museum sector as a whole is
that the majority of museums can be placed in
the Poor category. In Finland, only 7% of all
museums are owned by the state – making
them Absolute Value museums – and the
percentage of Rich museums is even smaller.
INDICATORS
OF THE SUCCESSFUL MUSEUM
OF THE FUTURE
There is no doubt that museums have a future.
However, I maintain that a successful future is
unlikely to materialise without acknowledging
the need for change, desiring that change, and
then making it happen.
The successful museum of the future will be
more customer-oriented and, more importantly,
will know who its customers are. Visitors and
exhibitions don’t play any role in the financing
of a museum’s fixed costs. In most cases,
admission fees do not even cover an exhibition’s
production and marketing costs.
Visitors are important for museums only if
the governing body wishes to receive them
THE
(Rich museums) and if the exhibition activities
are a duty for the museum (publicly-owned
Absolute Value museums). In these cases,
museums have a contract with the customers –
the more visitors the museum has, the more
money they can acquire from the owners.
Poor museums need to choose whether to be
in the tourism business or in the museum
business. If poor museums decide to continue
in the tourism business and visitors are their
only customers, these museums need to sell,
donate or dispose of their collections. In most
cases they also need to change their name to
exhibition hall, experience centre or gallery.
If museums want to continue in the museum business, they have to productise their
collection, research and public services. Collection services include consultancy regarding
objects that are worth storing, documenting
and conserving.
When museums have defined their market
and their prospective customers, online and
mobile services will be the most vital tools for
acquiring and retaining them. The museum of
the future has three potentially powerful user
interfaces for its customers: bricks and mortar,
the internet and the smartphone.
LITERATURE
INTERCOM 2012, #museumchallenges,
http://www.intercom.museum 25–29 November
2012, Sydney, Australia.
Kallio, K.: Valtakunnalliset erikoismuseot: Selvitys
erikoismusejärjestelmän tilasta ja tulevaisuudesta
[Clarifying the Situation and Future of National
Specialist Museums], Ministry of Education and
Culture publication 2012: 27, Helsinki, 2012.
Levä, K.: Profitability of Museum
Organisations: A Profitability Analysis of 133
Specialist Museums in Finland. MBA
FUTURE OF MUSEUMS
dissertation, University of Wales 2008.
NEMO Annual Conference 2012: Focus on the Future
of Museums: http://www.nemo.
org/about-nemo/annual-meetings/dublin2012/. 2–4 November 2012, Dublin: Ireland
2012.
*Kimmo Levä
Secretary General
Address: The Finnish Museums Association
Annankatu 16 B 50
FI-00120 Helsinki, Finland
E-mail: [email protected]
Web: www.museoliitto.fi
133
ANMELDELSER
134
Tidsskriftet Museologica Brunensia
Magazine nr. 1. 2012. 58 sider.
Museologi eller museumsstudier har internationalt fra 1970’- og 80’erne udviklet sig fra at
være praktiske kurser af museumsprofessionelle for museumsansatte til akademiske universitetskurser i 2000-tallet med teori og krav om
nytænkning af museumspraksis.1 Ethvert universitet med respekt for sig selv har i dag et
mindre eller større udbud af museologiske uddannelsestilbud, og mange har endda også fået
en professor i museologi. Det er derfor ikke
underligt, at universitetsakademikere er blevet
de ledende teoretikere indenfor museologi og
stiller kritiske spørgsmål til museet som samfundsinstitution og dens funktioner. Tilsvarende er de mere medlemsprægede museumstidsskrifter blevet overhalet af tidsskrifter som
fx canadiske Museum Management and Curatorship2 eller engelske Museum and Society3 og
ikke at forglemme Nordisk Museologi, hvor
universitetslektorer- og professorer dominerer
i antal i forhold museumsansatte i redaktionsgruppen. Men det er ikke kun i USA, Canada,
Storbritannien, Australien samt de nordiske
lande og Vesteuropa i øvrigt, at museologien
har udviklet sig op igennem 1900-tallet.
I det tidligere Østeuropa og Centraleuropa
er der en lang tilsvarende tradition for museologi,4 som sagtens kan måle sig med den vesteuropæiske og internationale museologi, og
Zbynék Zbyslav Stranský har siden 1960’erne
og Tomislav Sladojevic Šola siden 1990’erne
været anerkendte museologer med engelsksprogede eller tyske publikationer bag sig.
Masaryk Universitetet i Brno etablerede allerede i 1922 en lærerstol i museologi, og Brnoskolen, museologimiljøet i Zagreb, Leipzig og
Prag spillede frem til 1989/1990 en central
rolle for udviklingen af en teoretisk museologi. Brno-miljøet bidrog bl.a. til oprettelsen i
19775 af en ICOM komité for museologi,
ICOFOM. Tidsskriftet Museology Sheets blev
et vigtigt udviklingsforum for den centraleuropæiske museologi, og The International Summer School of Museology i Brno, der opstod i
1987, blev kendt i museologikredse, hvor museologier fra hele Europa mødtes på tværs af
landegrænser og politiske tilhørsforhold og
diskuterede museologien praktisk og teoretisk.
De politiske, sociale og økonomiske ændringer med 1989/1990 og et nyt Europakort
op igennem 90’erne medførte et opgør med
tidligere ideologiske systemer og skabte nye
vilkår for museologien. De nye små stater og
deres universitetsmiljøer har i sagens natur
haft svært ved at gøre sig gældende i det nye
Europa. Det nye tidsskrift Museologica Brunensia er et smukt og initiativtrigt forsøg på at
rette op herpå og bygge videre på erfaringerne
fra Brno-museologiskolen. Det er et flot layoutet og illustreret tidsskrift, hvis mål er at
genplacere den centraleuropæiske museologi
som en moderne videnskabelig disciplin. Redaktionen består af kendte og teoretiske museologer, bl.a. af phd./dr. Jan Dolák, professor
Peter van Mensch, ph.d./dr. Martin R. Schärer og Zbynék Zbyslav Stranský. Tidsskriftets
artikler er forfattet på enten tjekkisk eller engelsk eller begge dele. Numret består bl.a. af
en engelsk artikel af svejsiske Martin R. Schärer
om udstillingssprog, en artikel om kritisk museologi af Óskar Navarro fra Costa Rica, en
oversigt over den 85 år gamle museolog Zbynék Zbyslav Stranskýs publikationer, som
først og fremmest fokuserede på den teoretiske
museologi og har haft stor indflydelse i de
centraleuropiske museologimiljøer. Han bidrog med at udforme en museologisk terminologi, der skulle skabe fundamentet for et vi-
ANMELDELSER
denskabelig museologidisciplin. Tidsskriftets
mest spændende artikel er efter denne anmelders mening en udstillingspræsentation af den
permanente udstilling på Roma-museet eller
Muzeum romské kultury i Brno, skrevet af Jan
Dolák. Dog kunne artiklen med fordel have
rummet mere analyse end beskrivelse af de
forskellige udstillingsafsnit. Anyway, samlet
set er det tidsskriftets ambition at rehabilitere
og genfortolke den tjekkiske og kroatiske museologihistorie i lyset af den internationale
museologilitteratur. Det bliver spændende at
følge de kommende numre, og om det lykkes
at tilføje nye dimensioner i museologien fra de
tidligere så frugtbare museologimiljøer i bl.a.
Brno og Zagreb.
Ane Hejlskov Larsen
NOTER
1. Jesús-Pedro Lorente: “The Development of Museums Studies in Universities: From Technical Training to Critical Museology” in Museum Management and Curatoship volume 27, No. 3, 2011: 237252.
2. Museum Management and Curatorship ændrede
navn i 1990. Fra 1982-1989 bar tidsskriftet titlen:
International Journal of Museum Management and
Curatorship.
3. Tidsskriftet Museum and Society er udkommet siden 2003 i regi af School of Museum Studies på
Leicester University
4. Ifølge museologen Jan Dolák går den tjekkiske og
slovakiske museologi tilbage til 1901, se artiklen
”Czech and Slovak museology, current status and
the future of this branch of science” i Nordisk Museologi. Nr. 2, 2007: 99-198.
5, Årstallet stammer fra hjemmesiden for ICOFOM:
http://network.icom.museum/icofom/welcome/we
lcome-to-icofom/. Downloadet den 29. april 2013.
135