Rett til redusert stilling pga.barn - ABC

Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
Utvalg: redusert stilling pga. barn
Innholdsfortegnelse
Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN-2011-42 ..........2
Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN-2010-19 ..........6
Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN-2006-13 ..........9
Gulating lagmannsrett - LG-1993-1135 ...........................................15
Side 1
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
Tvisteløsningsnemnda etter
arbeidsmiljøloven - TLN-2011-42
Instans
Dato
Doknr/publisert
Stikkord
Sammendrag
Saksgang
Parter
Forfatter
Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven
2011-06-20
TLN-2011-42
Redusert arbeidstid.
Tvist om rett til redusert arbeidstid etter
arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd
Ref. nr.:11/10175
Arbeidstaker: A. Arbeidsgiver: B
Faste medlemmer: Henning Harborg, leder. Haakon
Skaug, LO. Elisabeth Lea Strøm, NHO. Særskilt
oppnevnte medlemmer: Steinar Egeland, Industri
Energi. Bent Ove Hanasand, Halliburton
Merknad fra [email protected]
Får ikke medhold pga barn er over 10 år
Saksforhold
A er ansatt som servicemedarbeider i B i full stilling. A har to barn, hvorav det
yngste er født i april 2000. Hun har arbeidet redusert stilling som følge av omsorg for
barn under 10 år fra 1999 frem til i dag. Fra 2000 har hun arbeidet i redusert i stilling
på 50 prosent.
A søkte i e-post til arbeidsgiver av 16. november 2010 om fortsatt redusert
arbeidstid til 50 prosent for 2011. Søknaden ble begrunnet i omsorg for to barn på 10
og 14 år med foreldre som begge jobber offshore. Arbeidsgiver avslo søknaden i notat
av 16. desember 2010.
A fremsatte i e-post av 15. februar 2011 ny søknad om redusert arbeidstid.
Søknaden ble begrunnet med sosiale og velferdsmessige forhold i form av
merbelastningen det innebærer for familien at begge foreldre jobber offshore og har
to barn i en alder der de trenger oppfølgning. Søknaden ble videreformidlet til
arbeidsgiver ved e-post av 17. februar 2011 fra tillitsvalgt i Industri Energi. Av
tillitsvalgtes oversendelse fremgår det at meningen var å anke avgjørelsen av 16.
desember 2010.
Det ble avholdt et forhandlingsmøte mellom arbeidsgiver og arbeidstakers
representant 14. april 2011. Det fremgår av møtereferatet blant annet at bedriften
avslo søknaden fordi barna er over 10 år og at det ikke foreligger helsemessige,
sosiale eller andre vektige velferdsgrunner.
Saken ble brakt inn for tvisteløsningsnemnda av Industri Energi, på vegne av
arbeidstaker, ved brev av 28. april 2011.
Overfor nemnda har begge parter fått anledning til å komme med utfyllende
merknader i saken.
Nemnda har mottatt følgende dokumenter fra arbeidstaker:
- brev av 28. april 2011
Side 2
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
- brev av 20. mai 2011
- brev av 23. mai 2011
- e-post av 9. juni 2011
Nemnda har mottatt følgende dokumenter fra arbeidsgiver:
- brev av 7. juni 2011
- brev av 15. juni 2011
Det er opplyst at arbeidstaker, til tross for at søknaden er avslått, arbeider i 50
prosent redusert stilling i påvente av at nemndas avgjørelse foreligger.
Arbeidstakers anførsler
Industri Energi anfører på vegne av arbeidstaker i det vesentligste:
A har rett til redusert arbeidstid som følge av sosiale eller andre vektige
velferdsgrunner. Selv om barna er over 10 år, har de fortsatt behov for oppfølgning.
Arbeidsgiver har ikke i tilstrekkelig grad vektlagt at også ektefellen arbeider offshore. I
tillegg til arbeidet offshore, krever begges arbeid at det gjennomføres mye kursing og
møtevirksomhet på land i friperioder. Med begge foreldre i stilling på 100 prosent vil
familien bare få to uker sammen i løpet av en turnusperiode på seks uker. Den
arbeidstidsreduksjonen A har søkt om kan ikke anses som til vesentlig ulempe for B.
Selskapet har utstrakt bruk av innleid personell som uten vanskeligheter kan dekke
opp for fraværet. Det faktum at hun i en periode på ti år har arbeidet i stilling på 50
prosent underbygger at det ikke er til vesentlig ulempe.
Arbeidsgivers anførsler
B anfører i det vesentligste:
Det foreligger ikke et kvalifisert behov for redusert arbeidstid. As barn er begge over
10 år. At begge foreldre i en familie jobber offshore, er ikke i seg selv en sosial grunn
eller annen særlig velferdsgrunner som gir krav på redusert arbeidstid. Arbeidstakers
situasjon må kunne sammenliknes med en normalsituasjon med to fulltidsarbeidende
foreldre på land.
B er ikke uenig i at det at familien kun er samlet to uker i løpet av en periode på
seks uker vil kunne oppleves negativt. Dette er imidlertid ikke et kvalifisert avvik fra
situasjonen for andre foreldre i full stilling på land som også vil måtte tilbringe en stor
del av tiden utenfor familien. Denne familien har den fordel at minst en av foreldrene
vil være hjemme og ha fri til enhver tid. Det har ikke fremkommet opplysninger som
tilsier at det foreligger ekstraordinære forhold i denne saken. B har til enhver tid ca 40
medarbeidere i enheten som arbeider deltid som følge av omsorgen for barn under 10
år. Flere av disse er også i en situasjon der begge foreldre jobber offshore. Hvis
medarbeidere i As situasjon har krav på redusert arbeidstid, ville dette kunne føre til
en ikke ubetydelig økning av ansatte med redusert arbeidstid. Medarbeiderne i
enheten inngår i en 2-4 rotasjonsordning. Det innebærer at den ansatte i løpet av en
seks ukers periode jobber offshore to uker for så å ha fri i fire uker. Ved redusert
arbeidstid med 50 prosent løses dette i praksis normalt slik at vedkommende jobber i
en uke for så å ha fem uker fri. Det innebærer at en ekstra ressurs må fraktes til den
aktuelle innretningen for å dekke opp en uke fri. Der to deler en stilling vil det under
alle omstendigheter påløpe ekstra utgifter for arbeidsgiver i størrelsesorden ca kr
112.000 per år.
Side 3
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
Tvisteløsningsnemndas merknader
Industri Energi har på vegne av arbeidstaker i brev av 23. mai 2011 gitt uttrykk for
tvil ved om bransjemedlemmet Hanasand i Halliburton vil se nøytralt på saken
ettersom han er ansatt i et selskap som har milliardkontrakter med B. Hanasand har
selv erklært seg habil til å behandle saken og har opplyst at han ikke har et forhold til
noen av sakens parter som faller inn under forvaltningsloven § 6 første ledd. Nemnda
har, uten Hanasands tilstedeværelse, vurdert om Hanasands ansettelsesforhold i et
selskap som kontraherer med B utgjør et særegent forhold som er egnet til å svekke
tilliten til Hanasands upartiskhet jf. forvaltningsloven § 6, annet ledd. Det er nemndas
klare oppfatning at så ikke er tilfellet. Det dreier seg om to store selskaper med et
omfattende samarbeid, og nemnda ser ingen grunn til å frykte at B vil la seg påvirke
av at en av Halliburtons ansatte deltar som bransjemedlem i denne saken. Derfor er
det heller ingen grunn til å frykte at Hanasand vil la seg påvirke av sitt
ansettelsesforhold. Han anses derfor habil til å behandle saken.
Arbeidsmiljøloven § 10-13 fastsetter at tvist om redusert arbeidstid avgjøres av
tvisteløsningsnemnda. Frist for å bringe saken inn for tvisteløsningsnemnda er fire
uker etter at arbeidsgiver avslo krav fra arbeidstaker, jf forskrift om
tvisteløsningsnemnd etter arbeidsmiljøloven § 3 tredje ledd. As søknad om redusert
arbeidstid av 16. november 2010 ble avslått av arbeidsgiver 16. desember 2010. Det
fremstår som uklart for nemnda hvorvidt arbeidsgiver har oppfattet at A fremsatte en
ny søknad om redusert arbeidstid i e-post av 15. februar 2011, videreformidlet til
arbeidsgiver av Industri Energi i e-post av 17. februar 2011. Nemnda har ikke fått seg
forelagt et skriftlig avslag på denne søknaden, men et møtereferat av 14. april 2011
og en uenighetsprotokoll av 5. mai 2011 som viser at søknaden er avslått. Det er
derfor ikke tvil om at arbeidsgiver har avslått den nye søknaden om redusert
arbeidstid, og at den avgjørelsen først ble kommunisert til arbeidstaker i møtet 14.
april 2011. Saken ble brakt inn for tvisteløsningsnemnda av Industri Energi, på vegne
av arbeidstaker, ved brev av 28. april 2011, og anses således rettidig innbrakt.
Arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd fastsetter at arbeidstaker som har fylt 62 år
eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å
få redusert sin arbeidstid, har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan
gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten.
Sosiale grunner omfatter forhold hos arbeidstakerens familie eller nærmeste
omgivelser, og da gjerne omsorgsoppgaver eller andre belastninger utover det
vanlige. I forarbeidene til arbeidsmiljøloven (1977) § 46A vises til at «spesielt enslige
forsørgere og foreldre som har barn med kroniske sykdommer står sterkt i et ønske
om redusert arbeidstid», jf. NOU 1980:52 s. 128. Det er ikke påberopt forhold i
arbeidstakers familie eller nærmeste omgivelser utover de ordinære omsorgsoppgaver
som følger med å ha to barn over 10 år. Nemnda konkluderer derfor med at det ikke
foreligger behov for redusert arbeidstid av sosiale grunner.
Alternativet andre vektige velferdsgrunner tar i første rekke sikte på å imøtekomme
foreldres ønske om mer tid til samvær med små barn eller behov som følge av
problemer med å skaffe barnepass i arbeidstiden. I henhold til lovens forarbeider skal
foreldre med barn under 10 år uten videre anses å ha behov for å få redusert sin
arbeidstid, dersom de ber om dette. De trenger med andre ord ikke å begrunne
behovet nærmere. Dette kan ikke forstås slik at samvær med barn på over 10 år ikke
kan utgjøre vektige velferdsgrunner i lovens forstand, men det vil kreve en konkret
begrunnelse fra arbeidstakers side, og denne må ha et behov som går utover det som
kan påberopes av de aller fleste foreldre med barn over 10 år.
Nemndas flertall, medlemmene Harborg, Strøm, Skaug og Hanasand, er av den
oppfatning at det i dette tilfellet ikke foreligger vektige velferdsgrunner i lovens
forstand. Flertallet registrerer at foreldrenes arbeidssituasjon får konsekvenser for
samlet familietid, men ikke i en slik grad at det innebærer en vektig velferdsgrunn i
Side 4
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
lovens forstand. Flertallet kan ikke se at det er påberopt særegne forhold i familien
som tilsier særskilt oppfølgning utover det barn på samme alder krever. Omsorgen for
barna bør være ivaretatt ved at en eller begge foreldre er hjemme til enhver tid.
Flertallet tar etter dette ikke stilling til hvorvidt redusert arbeidstid vil være til
vesentlig ulempe for virksomheten.
Nemndas mindretall, medlemmet Egeland, er av den oppfatning at det i dette
tilfellet foreligger vektige velferdsgrunner i lovens forstand, og at grunnvilkåret derfor
er oppfylt.
Retten til redusert arbeidstid er imidlertid betinget av at reduksjonen kan
gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Av forarbeidene til tidligere
arbeidsmiljølov § 46A, Ot.prp.nr.3 (1982-1983), fremgår at det ved vurderingen må
foretas en avveining av arbeidsgivers og arbeidstakers interesser. Dersom behovet for
redusert arbeidstid er særlig stort, bør det kreves en sterkere begrunnelse fra
arbeidsgiverens side for å avslå enn ellers. Lovens forarbeider gir ellers anvisning på
en konkret og skjønnsmessig vurdering av de ulemper som påberopes av arbeidsgiver.
I forarbeidene til gjeldende bestemmelse om redusert arbeidstid, Ot.prp.nr.49 (20042005) heter det at bestemmelsen er ment å videreføre det materielle innholdet i
tidligere § 46A, og at praksis som har utviklet seg rundt ulempevurderingen etter den
bestemmelsen fremdeles vil være relevant. I den praksisen er det lagt til grunn at
kravet til vesentlig ulempe innebærer at det ikke er tilstrekkelig å påberope en
generell ulempe, for eksempel ulempen ved å måtte omorganisere arbeidsoppgaver
eller skaffe vikar.
Etter loven er det arbeidsgiver som i det konkrete tilfelle må dokumentere at det
foreligger en vesentlig ulempe som arbeidsgiver med rimelighet ikke kan avhjelpe. En
generell henvisning til økte kostnader og fare for at også andre med barn over 10 år
da vil søke om redusert arbeidstid, er etter mindretallets oppfatning, ikke tilstrekkelig
til å begrunne unntak fra arbeidstakers rett til redusert stilling der vektige
velferdsgrunner foreligger. Mindretallet legger vekt på at B er en stor virksomhet med
mulighet for å finne tilpassede løsninger og at det ikke er påberopt vanskeligheter
med å rekruttere medarbeidere denne type stillinger.
Mindretallet mener derfor at arbeidsgiver ikke i tilstrekkelig grad har underbygget at
det vil medføre en vesentlig ulempe at As arbeidstid reduseres med 50 prosent som
omsøkt.
Konklusjon:
Arbeidstaker
får
ikke
Side 5
medhold.
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN2010-19
Instans
Dato
Doknr/publisert
Stikkord
Sammendrag
Saksgang
Parter
Forfatter
Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven
2010-03-09
TLN-2010-19
Redusert arbeidstid.
Tvist om rett til redusert arbeidstid etter
arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd
Ref. nr.: 10/513
Arbeidstaker: A. Arbeidsgiver: B
Faste medlemmer: Henning Harborg, leder. Haakon
Skaug, LO. Tor Brustad (vara), NHO. Særskilt
oppnevnte medlemmer: Bjørn Tjessem, Lederne.
Knut Staurland, Oljeindustriens Landsforening.
Saksforhold
A er ansatt i full stilling som retningsborer offshore hos B. Han har hatt redusert
arbeidstid til 69 prosent ut 2009 på bakgrunn av ønske om mer tid sammen med
datteren som nå er åtte år. Reduksjonen ble gjennomført slik at han hadde fri hver
tredje arbeidsperiode i turnusen.
Ordningen gjaldt opprinnelig frem til 1. oktober 2009, men A varslet 4. juni 2009 sin
arbeidsgiver om at han ønsket å fortsette med denne ordningen i ytterligere ett år.
Han fikk svar 11. juni 2009 om at søknaden ikke kunne behandles før i august. Etter å
ha purret på svar fikk han 10. september 2009 innvilget søknaden ut 2009.
A søkte 9. november 2009 om forlengelse av ordningen i ett år regnet fra 1. januar
2010. Bakgrunnen for søknaden er ønske om mer tid sammen med sin åtte år gamle
datter. Han fikk avslag på søknaden 11. desember 2009 med begrunnelsen at
virksomhetens personellbehov var endret på grunn av kraftig økning i antall
operasjoner/oppdrag. Det ble opplyst at bedriften kunne vurdere redusert arbeidstid
på nytt etter 1. april 2010.
Saken ble brakt inn for tvisteløsningsnemnda ved e-post 8. januar 2010. Overfor
nemnda har begge parter fått anledning til å komme med utfyllende merknader i
saken.
Nemnda har mottatt følgende dokumenter fra arbeidstaker:
- e-post av 8. januar 2010 med vedlegg
- e-post av 15. februar med vedlegg
Nemnda har mottatt følgende dokumenter fra arbeidsgiver:
- brev av 28. januar 2010
- e-post av 1. mars 2010
- e-post av 4. mars 2010
Arbeidstakers anførsler
A mener det ikke vil medføre vesentlig ulempe for arbeidsgiver å innvilge hans
søknad om redusert arbeidstid, og anfører i det vesentligste:
Side 6
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
A har varslet arbeidsgiver i god tid om at han ønsket redusert arbeidstid, og at
arbeidsgiver kunne ha avhjulpet situasjonen i forbindelse med nedbemanningen som
ble foretatt. At virksomheten har opplevd en periode med høy arbeidsbelastning kan
ikke begrunne en vesentlig ulempe. Den friperioden han ville hatt krav på etter den
omsøkte ordningen kom først helt mot slutten av perioden med høy arbeidsbelastning,
og han har i tillegg tilbudt seg å bytte friperiode fra slutten av mars til juni 2010.
Det er ingen logikk i at én av seks arbeidstakere fikk avslått sin søknad om redusert
arbeidstid med stor arbeidsmengde som begrunnelse, samtidig som to retningsborere
ble omplassert og en ble oppsagt. Han hevder også at man kan gjøre bruk av disse
personene i periodene han ønsker fri da de alle er i virksomheten fremdeles. Han
hevder også at usikkerheten ikke kan være så stor ettersom virksomheten nylig har
fått tilbud om en større jobb i X over seks måneder.
Arbeidsgivers anførsler
B ber om at avslaget opprettholdes og at de gis en ny mulighet til å vurdere
søknaden fra 1. april 2010. Det anføres i det vesentligste:
Retningsborere er en gruppe arbeidstakere med særlig kompetanse, som ikke lett
kan erstattes av andre ansatte eller vikarer. Kortere oppdragstopper må avvikles ved
bruk av overtid.
Arbeidsgiver tilstreber normalt å innvilge slike søknader under forutsetning av at de
har mulighet til å få dekket inn den reduserte arbeidstiden av øvrige ansatte.
Markedet i 2009 var preget av stor usikkerhet og planlegging av
personellsituasjonen var en stadig utfordring. I løpet av året hadde virksomheten en
lav og ujevn utnyttelse av retningsborerne, og så seg nødt til å gå til oppsigelser og
omplasseringer for å få en bedre utnyttelse på sikt. I løpet av høsten ble det klart at en
rekke operasjoner ville finne sted i perioden desember-januar. Virksomheten var
derfor tilbakeholden med å innvilge redusert arbeidstid både for å sikre tilstrekkelig
personell og for at arbeidsbelastningen på gruppen ikke skulle bli for høy. Av seks
søknader om redusert arbeidstid for denne perioden ble fem innvilget, en etter ny
vurdering. Enkelte av prosjektene viste seg å bli mer omfattende og den store
arbeidsmengden strakk seg til april 2010.
For A vil det kun være perioden 17. til 31. mars som vil medføre økt belastning
dersom han jobber fullt i stedet for 69 prosent arbeidstid. Derimot vil virksomheten,
som hadde 129 prosent utnyttelse av retningsborerne i desember, ikke ha nok ansatte
til å utføre nødvendig arbeid i denne perioden. Det vil føre til økt belastning på øvrige
ansatte i perioden. Når det gjelder bytte av friperiode kan ikke arbeidsgiver garantere
et slikt bytte på grunn av usikkerheten omkring oppdragsmengden.
Tvisteløsningsnemndas merknader
Arbeidsmiljøloven § 10-13 fastsetter at tvist om redusert arbeidstid avgjøres av
tvisteløsningsnemnda. Frist for å bringe saken inn for tvisteløsningsnemnda er fire
uker etter at arbeidsgiver avslo krav fra arbeidstaker, jf forskrift om
tvisteløsningsnemnd etter arbeidsmiljøloven § 3 tredje ledd. Dato for arbeidsgivers
avslag er 11. desember 2009, og saken ble brakt inn for tvisteløsningsnemnda ved
arbeidstakers e-post av 8. januar 2010. Saken er således rettidig innbrakt.
Arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd fastsetter at arbeidstaker som har fylt 62 år
eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å
få redusert sin arbeidstid, har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan
gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten.
Side 7
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
Alternativet andre vektige velferdsgrunner tar i første rekke sikte på å imøtekomme
foreldres ønske om mer tid til samvær med små barn eller behov som følge av
problemer med å skaffe barnepass i arbeidstiden. I henhold til lovens forarbeider skal
foreldre med barn under 10 år uten videre anses å ha behov for å få redusert sin
arbeidstid. De trenger med andre ord ikke å begrunne behovet nærmere. A har en
datter på åtte år som han ønsker å tilbringe mer tid sammen med, og
tvisteløsningsnemnda finner dermed at han oppfyller inngangskriteriet for rett til
redusert arbeidstid.
Retten til redusert arbeidstid er imidlertid betinget av at reduksjonen kan
gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Av forarbeidene til tidligere
arbeidsmiljølov § 46A, Ot.prp.nr.3 (1982-1983), fremgår at det ved vurderingen må
foretas en avveining mellom arbeidsgivers og arbeidstakers interesser. Dersom
behovet for redusert arbeidstid er særlig stort, bør det kreves en sterkere begrunnelse
fra arbeidsgiverens side for å avslå enn ellers. Lovens forarbeider gir ellers anvisning
på en konkret og skjønnsmessig vurdering av hvilke ulemper som påberopes fra
arbeidsgivers side. I forarbeidene til gjeldende bestemmelse om redusert arbeidstid,
Ot.prp.nr.49 (2004-2005) heter det at bestemmelsen er ment å videreføre det
materielle innholdet i tidligere § 46A, og at praksis etter den bestemmelsen fremdeles
vil være relevant. I den praksisen er det lagt til grunn at kravet til vesentlig ulempe
innebærer at det ikke er tilstrekkelig å påberope en generell ulempe, for eksempel
ulempen ved å måtte omorganisere arbeidsoppgaver eller skaffe vikar.
Til tross for at arbeidsgiver generelt har vist en positiv innstilling til ønsker om
redusert arbeidstid, kan ikke nemnda se at arbeidsgiver i denne saken har gjort nok
for å tilrettelegge for redusert arbeidstid for A. Arbeidsgivers argumenter om at økt
arbeidsbelastning vil medføre vesentlig ulempe for virksomheten vurderes som lite
tungtveiende når virksomheten nylig har omplassert og sagt opp andre arbeidstakere
med den samme kompetansen som A. Nemnda har forståelse for arbeidsgivers
argumentasjon om at reduksjon av As arbeidstid vil være vanskelig i perioden frem til
april 2010, men registrerer at A har sagt seg villig til å bytte friperioden han skulle hatt
i mars. Nemnda legger til grunn at det følges opp, og kan med det forbehold ikke se at
det foreligger ulemper som er vesentlige nok til å frata arbeidstaker hans rett til
redusert arbeidstid. Nemnda finner derved at A har krav på redusert arbeidstid i tråd
med sin søknad, men slik at han ikke kan ta ut fri før etter mars 2010.
Konklusjon
Arbeidstaker
gis
Side 8
medhold.
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN2006-13
Instans
Dato
Doknr/publisert
Stikkord
Sammendrag
Saksgang
Parter
Forfatter
Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven
2006-10-11
TLN-2006-13
Tvist om rett til redusert arbeidstid etter
arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd
Ref. nr.: 06/8949
Arbeidstaker: A. Arbeidsgiver: B
Faste medlemmer: Seniorrådgiver Hanne Inger
Bjurstrøm (leder), advokat Elisabeth Lea Strøm
(NHO) og advokat Anette Lunde Barlinn (LO).
Særskilt oppnevnte medlemmer: Advokat Pål
Tangen, Norges Rederiforbund og forbundssekretær
Steinar Egeland, Industri Energi
Saksforhold
A er ansatt som offshore sykepleier hos B i 100 prosent stilling. Han arbeider i dag
på B og følger en arbeidsrotasjon med to uker arbeid og fire uker fri. A er gift og har
tre barn på henholdsvis 9, 18 og 21 år.
A søkte 28.06.05 om å få redusert sin arbeidstid med 50 prosent i to år.
Søknaden ble avslått av arbeidsgiver 04.07.05. Det ble senere avholdt møte mellom
partene, men arbeidsgiver opprettholdt sitt avslag i e-post av 02.11.05. A brakte
06.12.05 saken inn for Petroleumstilsynet, som 20.03.06 fattet vedtak som gav ham
rett til 50 prosent redusert arbeidstid i to år. Vedtaket ble 03.04.06 påklaget av B.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet opphevet vedtaket 19.05.06 under henvisning
til at Petroleumstilsynet ikke hadde hjemmel til å treffe vedtak i saken. Saken ble
oversendt til tvisteløsningsnemnda for behandling ved brev av 23.05.06.
Begge parter har fått anledning til å komme med utfyllende merknader overfor
tvisteløsningsnemnda. Det vises i denne forbindelse til brev av 11.07.07 fra B og brev
av 21.07.06 fra A.
Arbeidstakers anførsler
A anfører at familien er i en vanskelig situasjon som følge av sykdom og at han
ønsker arbeidstidsreduksjon for bedre å kunne støtte opp om sin familie. For det første
lider hans svigerfar av fremskredet Sklerose (MS) og har et stort pleiebehov. A kone og
hennes mor dekker svigerfarens behov for pleie. Når svigerfaren er dårlig og det
oppstår forskjellige problemer, står hans kone alene med dette samtidig som hun har
ansvaret for parets tre barn. Dette medfører en betydelig belastning for henne.
A svigermor ble i begynnelsen av mars innlagt på sykehus med hjerneblødning.
Dette medfører en ytterligere belastning for hans kone, både ved at moren er syk og
ved at hun må dekke en enda større del av svigerfarens pleiebehov.
Videre har A kone fått ødelagt korsbåndet og skal gjennomgå en
korsbåndrekonstruksjon. Dette vil kreve en langvarig gjenopptrening. Hun er også
plaget av en rygg- og hoftesykdom.
Side 9
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
A er selv personlig involvert i pleie og oppfølging av sin morfar på 85. Dette er
problematisk når han er offshore.
Summen av disse belastningene gjør i følge A at hans tilstedeværelse er mer
påkrevd i hjemmet av hensyn til familien og deres tre barn.
A anfører også at utover å ivareta familiens behov, ønsker han å benytte den
arbeidsfrie perioden til å oppdatere seg faglig. Han anfører at dette kun er ment som
et positivt tiltak i forhold til bedriften, og at det ikke er aktuelt å ta ekstra jobb eller
lignende. Det er kun aktuelt å ta en ekstravakt fra tid til annen ved det lokale
sykehuset, dersom dette passer inn i familielivet.
A bestrider påstand fra B om at redusert arbeidstid vil medføre særlig ulempe for
bedriften ved at den sikkerhetsmessige situasjonen om bord blir forverret. Etter hans
oppfatning er den reelle begrunnelse at redusert arbeidstid er uhensiktsmessig sett fra
et logistikksynspunkt.
A bestrider også påstand fra B om at stillingen som offshore sykepleier er av en slik
art at den er særlig vanskelig å dele på flere. På bakgrunn av hans 13 års lange
erfaring som offshore sykepleier kan han ikke se at B sin anførsel om at
arbeidstakerne har behov for å kunne forholde seg til en sykepleier fordi de er borte
fra sin familie og sosiale nettverk for lengre perioder, er i samsvar med virkeligheten.
Med de fasilitetene som er på innretningene i dag i form av fri telefon og internett, har
de ansatte gode muligheter til å ha kontakt med familie og nettverk. Han anslår at han
i løpet av en offshoretur har en til to kontakter med ansatte som omhandler denne
problemstillingen.
Når det gjelder B anførsel om svekkelse av den medisinske beredskapen, så har B
naturligvis en plikt til å ansette sykepleiere med den nødvendige erfaringen til de
resterende 50 % av stillingen. Da bedriften for tiden ansetter nye folk, kan denne
sykepleieren rullere på flere plattformer for å få full stilling, en løsning B har brukt på
andre stillingskategorier.
A tar videre avstand fra B sin påstand om at delt sykepleierstilling vil kunne føre til
uheldig ansvarspulverisering og at den enkelte sykepleier ikke får den nødvendige
ansvarsfølelse og tilknytning til riggen.
Etter A mening bærer saken preg av B sin store uvilje mot å la ansatte få utnytte
den retten til redusert arbeidstid som ligger i arbeidsmiljøloven § 46 A.
Videre har B reist spørsmål om hvorvidt A har behov for redusert arbeidstid all den
tid han eier og driver et eget firma. Det er riktig at han har et eget firma, men A
påpeker at han arbeider meget fleksibelt i firmaet og normalt kun 8 - 10 timer per uke.
Når A er offshore eller sykmeldt mv har han ingen arbeidstimer i firmaet. Det siste året
har han arbeidet svært lite i firmaet og har hatt andre til å løse oppgavene.
A mener at firmaet ikke har negativ innflytelse på hans muligheter for hurtig å kunne
støtte opp om familiemedlemmer som har akutt behov for hjelp, i og med at han selv
bestemmer over sin arbeidstid. A anfører at han og familien fremdeles er i en
vanskelig situasjon og at familiens/hans behov for redusert arbeidstid fremdeles er
gjeldende.
Arbeidsgivers anførsler
B har nylig blitt kjent med at A eier og driver et danskregistrert firma. På denne
bakgrunn stiller B seg undrende til A behov for redusert arbeidstid all den tid han
samtidig driver egen bedrift ved siden av. B mener at A engasjement i firmaet kan
være av vesentlig betydning for saken.
Videre anfører B at ulempene ved å gi A rett til redusert arbeidstid er så store at det
ikke kan innvilges arbeidstidsreduksjon i denne saken. Stillingen som offshore
Side 10
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
sykepleier er en stilling som er særlig vanskelig å dele på og som således ikke egner
seg til fordeling mellom flere ansatte.
I denne forbindelse anfører B i hovedsak:
Sykepleierstillingen om bord på en innretning er av en slik art at de ansatte har
særlig behov for kontinuitet, og det at de kan ha en person å forholde seg til.
Tillitsforholdet som skapes mellom de ansatte og sykepleieren vil svekkes betraktelig
dersom det går lang tid mellom hver gang de ansatte og sykepleieren treffes, og
dersom de ansatte må forholde seg til stadig nye mennesker. Ettersom de ansatte er
borte fra sin familie og sosiale nettverk for lengre perioder, er det viktig for de ansatte
å ha en bestemt person å forholde seg og betro seg til.
Dersom A skal gis rett til redusert arbeidstid, vil de andre arbeidstakerne påføres
ulemper. Dette hensynet må tillegges vesentlig vekt i vurderingen.
Sykepleieren om bord har sentrale funksjoner i sikkerhets- og helsearbeidet. Man vil
kunne få en uheldig ansvarspulverisering dersom sykepleierstillingen blir fordelt
mellom flere personer. Jo flere sykepleiere som deler på disse funksjonene, jo større
sjanse er det for at den enkelte sykepleier ikke er på riggen ofte nok til at man får den
erfaring, oversikt og kunnskap som trengs for at sikkerhet og helse blir tilfredsstillende
ivaretatt. Er det flere sykepleiere som deler på de sentrale funksjonene i sikkerhetsog helsearbeidet, er det videre større sjanse for at den enkelte sykepleier ikke får den
nødvendige ansvarsfølelse og tilknytning til riggen og de arbeidsoppgavene som må
utføres, slik at det skjer en uheldig ansvarsfraskrivelse.
Halv stilling vil kunne svekke den medisinske beredskapen om bord ettersom det går
lang tid mellom hver gang sykepleieren er i arbeid. Selv om A vil holde seg faglig
oppdatert, vil det samme gjøre seg gjeldende i forhold til den sykepleieren som skal
dekke opp for A reduserte arbeidstid.
Det har ikke betydning at det foreligger andre tilfeller hvor offshore sykepleiere går i
redusert stilling. B er ansvarlig overfor sine ansatte, både i forhold til helse og
sikkerhet og i forhold til arbeidsmiljø og det er således B sin ledelse som må avgjøre
hvor høye krav som skal stilles til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø.
B mener for øvrig at A ønske om faglig oppdatering i den perioden han eventuelt har
redusert stilling, klart ligger utenfor kriteriene som kan gi grunnlag for rett til redusert
arbeidstid. I tillegg er dette i strid med hans ønske om mer tid hjemme.
Tvisteløsningsnemndas merknader
Arbeidsmiljøloven § 10-13 fastsetter at tvist om redusert arbeidstid skal avgjøres av
tvisteløsningsnemnda. Angjeldende tvist oppsto før denne bestemmelsen trådte i kraft
1. januar 2006, og den ble brakt inn for Petroleumstilsynet til avgjørelse etter tidligere
arbeidsmiljølov § 46A.
Petroleumstilsynet traff vedtak i saken i mars 2006, men vedtaket ble opphevet av
Arbeids- og inkluderingsdepartementet i mai 2006 i forbindelse med at B påklaget
Petroleumstilsynets vedtak til departementet. Ved opphevingen av vedtaket viste
departementet til at tvist om rett til redusert arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-2
nr 4 skal avgjøres av en tvisteløsningsnemnd, jf arbeidsmiljøloven § 10-13 og § 17-2.
Departementet var av den oppfatning at det er saksbehandlingsreglene på det
tidspunkt saken behandles som skal legges til grunn for behandlingen. Departementet
viste her til at avgjørelse i saken ble truffet i mars 2006 og at saken dermed skulle
vært behandlet av tvisteløsningsnemnda etter reglene i den nye loven.
På denne bakgrunn ble saken oversendt fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet
til tvisteløsningsnemnda til avgjørelse. Det legges til grunn at tvisteløsningsnemnda
Side 11
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
har kompetanse til å behandle saken, og nemnda har således ikke vurdert nærmere
det rettslige grunnlaget for departementets oppheving av Petroleumstilsynets vedtak.
Saken anses som rettidig innbrakt for nemnda ved departementets oversendelse.
Arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd fastsetter at arbeidstaker som av helsemessige,
sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid,
har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig
ulempe for virksomheten.
Tvisten reiser to hovedspørsmål som nemnda må ta stilling til.
Det første spørsmålet er om det foreligger sosiale grunner som gir rett til redusert
arbeidstid. Sosiale grunner omfatter forhold knyttet til arbeidstakerens familie eller
nærmeste omgivelser som utløser omsorgsoppgaver eller belastninger utenom det
vanlige, for eksempel gamle og pleietrengende foreldre, syk ektefelle, barn med
funksjonshemming og lignende.
Som sosiale grunner har A anført sykdom/pleiebehov i familien, herunder
helseproblemer hos kone og svigerforeldre. A anfører at summen av belastningene i
den foreliggende situasjonen gjør at hans tilstedeværelse er mer påkrevd hjemme av
hensyn til familien og deres tre barn. B på sin side har anført at A driver et eget firma
ved siden av jobben som offshore sykepleier og reiser på denne bakgrunn spørsmål
om A har behov for redusert arbeidstid.
Når det gjelder A behov for tilstedeværelse av hensyn til barna, skal en samlet
tvisteløsningsnemnd først bemerke at hans tre barn var henholdsvis 9, 18 og 21 år på
søknadstidspunktet. De to eldste barna er myndige og hensynet til disse barna kan
ikke vektlegges i vurderingen av om det foreligger sosiale grunner som kan gi rett til
redusert arbeidstid.
I den videre vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.
Et flertall i nemnda (leder Hanne Bjurstrøm, Steinar Egeland og Anette Lunde
Barlinn) vurderer helseproblemene i A familie som en sosial grunn som etter loven kan
gi rett til arbeidstidsreduksjon. Nemndas leder finner dette noe tvilsomt, men anser at
svigerforeldrenes sykdom er et relevant og tilstrekkelig tungtveiende forhold.
Nemndas leder bemerker i denne sammenheng at legeerklæringene som A har
fremlagt om sitt behov for arbeidstidsreduksjon på grunn av familiens helsesituasjon,
er generelle og gir nemnda begrensende muligheter for etterprøving.
Ved sin vurdering finner ikke flertallet grunnlag for å kunne legge avgjørende vekt
på opplysninger om at A driver et eget firma ved siden av jobben som offshore
sykepleier i B. A har selv uttalt at han normalt har arbeidet 10 - 12 timer per uke i
firmaet, men flertallet finner ikke holdepunkter for å kunne legge til grunn at
arbeidsinnsatsen i firmaet fortsatt vil være av et slikt omfang. Nemndas leder vil i
denne sammenheng bemerke at det må ligge implisitt i søknaden om
arbeidstidsreduksjon at A vil trappe ned arbeidet i firmaet ved innvilgelse av
søknaden.
Det neste spørsmålet for flertallet er om arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres
uten vesentlig ulempe for virksomheten.
Av forarbeidene til tidligere arbeidsmiljølov § 46A, Ot.prp.nr.3 (1982-1983), fremgår
at det ved vurderingen må foretas en avveining mellom arbeidsgivers og
arbeidstakers interesser. Dersom behovet for redusert arbeidstid er særlig stort, bør
det kreves en sterkere begrunnelse fra arbeidsgiverens side for å avslå enn ellers.
Lovens forarbeider gir ellers anvisning på en konkret og skjønnsmessig vurdering i
forhold til hvilke ulemper som kan påberopes fra arbeidsgivers side. I forarbeidene til
gjeldende bestemmelse om redusert arbeidstid, Ot.prp.nr.49 (2004-2005) heter det at
bestemmelsen er ment å videreføre det materielle innholdet i tidligere § 46A, og at
praksis som har utviklet seg rundt ulempevurderingen fremdeles vil være relevant.
Gjennom tidligere forvaltningspraksis er det lagt til grunn at kravet til vesentlig
Side 12
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
ulempe innebærer at det ikke er tilstrekkelig å påberope en generell ulempe, for
eksempel ulempen ved å måtte omorganisere arbeidsoppgaver eller skaffe vikar.
Flertall legger til grunn at B ikke har sannsynliggjort at det vil innebære vesentlig
ulempe for virksomheten dersom A innvilges redusert arbeidstid. Flertallet kan ikke se
at redusert arbeidstid for A og dermed deling av sykepleierstillingen vil medføre
vesentlig ulempe for de andre arbeidstakerne. Det kan således ikke være av
avgjørende betydning for de andre arbeidstakerne at det kun er en person i
sykepleierstillingen. Flertallet viser for så vidt til at A allerede arbeider i en
turnusordning. Han arbeider kun identisk med 10 personer mens øvrige personer om
bord skifter mellom flere sykepleiere.
Ut fra en samlet vurdering anser flertallet at det er grunnlag for å kunne innvilge
redusert arbeidstid for A, men begrenset til en periode på ett år regnet fra 01.09.06.
Flertallet vil bemerke at arbeidstidsreduksjonen forutsetter at A benytter den frigjorte
arbeidstiden til omsorg for de syke familiemedlemmene.
Mindretallet, medlemmene Elisabeth Lea Strøm og Pål Tangen, har etter en
helhetsvurdering kommet til at A ikke tilfredsstiller vilkårene for rett til redusert
arbeidstid. Mindretallet er av den oppfatning at omsorgen for barna, det yngste er på
vedtakstidspunktet fylt 10 år og de to andre er myndige, ikke kan tillegges vekt.
Likeledes er mindretallet av den oppfatning at det også er tvilsomt om det foreligger
tilstrekkelig tungtveiende sosiale, eller andre velferdsgrunner for A og hans familie
som skulle gi rett til redusert arbeidstid. Slik mindretallet ser det kan dette spørsmålet
ikke sees isolert, men må sees i sammenheng med hva slags arbeidstid A faktisk har,
det forhold at han driver egen virksomhet ved siden av sitt arbeid hos B, samt de
ulemper en redusert arbeidstidsordning vil medføre for arbeidsgiver.
Stillingen som sykepleier offshore innebærer en betydelig lavere arbeidstid enn det
som er vanlig for full stilling på land. A arbeider gjennomsnittlig 28 timer per uke
fordelt på to uker arbeid og fire uker fri. Slik mindretallet ser det, er dette en
arbeidstidsordning som i meget stor grad gir anledning til å delta i familiens
omsorgsoppgaver. Arbeid offshore vil uansett arbeidsomfang innebære at det er
perioder hvor vedkommende er forhindret fra delta i familiens omsorgsoppgaver på
land.
Det faktum at A driver et eget firma, at han i bred skala annonserer/reklamerer for
firmaet og de mange og ulike tjenester som firmaet tilbyr på nettet, samt at han selv
opplyser at han normalt arbeider 10 til 12 timer i dette firmaet tillegges betydelig
vekt. Arbeidstaker har ikke rett til redusert arbeidstid for å utføre annet arbeid, verken
i egen virksomhet eller hos andre.
Mindretallet er også av den oppfatning at det vil innebære en vesentlig ulempe for
bedriften om A innvilges redusert arbeidstid. Selv om det er tvilsomt om en reduksjon
av arbeidstiden vil innebære sikkerhetsmessige konsekvenser vil det utvilsomt påføre
bedriften både økonomiske og administrative kostnader. I tillegg til at det påløper økte
kostnader til transport til og fra offshoreinnretningen, vil det medgå økte kostnader til
opplæring og sikkerhetskurs, og det er også ut fra forholdene nærliggende at
arbeidstidsreduksjonen i noen grad må dekkes inn ved bruk av overtid. Manglende
kontinuitet mellom sykepleier og de ansatte når det gjelder den medisinske oppfølging
vil også være en ulempe. Ved den konkrete skjønnsmessige avveining som skal
foretas mellom arbeidstakers og arbeidsgivers interesser, jf aml § 10-2, må kravet til
vesentlig ulempe sees i sammenheng med hvor tungtveiende grunner arbeidstaker
har påberopt seg, samt forholdene forøvrig. I dette tilfelle, den omstendighet at A
driver eget selskap. Der arbeidstaker ikke har særlig tungtveiende grunner, eller hvor
arbeidstaker kan tilpasse seg situasjonen ved å redusere annet arbeid, er mindretallet
av den oppfatning at det skal svært lite til før kravet til vesentlig ulempe skal være
oppfylt.
Etter en helhetsvurdering har mindretallet kommet til at A ikke kan gis medhold.
Side 13
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
Konklusjon
A gis rett til 50 prosent redusert arbeidstid i ett år etter arbeidsmiljøloven § 10-2
fjerde ledd, regnet fra 01.09.06.
Tvisteløsningsnemnda
Hanne Inger Bjurstrøm, leder
Oslo,
11.10.06
Side 14
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
Gulating lagmannsrett - LG-1993-1135
Instans
Dato
Publisert
Stikkord
Sammendrag
Saksgang
Parter
Forfatter
Gulating lagmannsrett - Dom.
1994-11-15
LG-1993-1135
Erstatningsansvar for styremedlem. Aksjeloven §
15-1.
Styreformann/daglig leder i aksjeselskap ble idømt
erstatningsansvar på kr 200.000,- for unnlatelse av
å opplyse om selskapets svake økonomiske
situasjon overfor medkontrahent som ikke fikk
oppgjør for utført arbeid. Kravet ble ansett som
særkrav som kunne fremmes av enkeltkreditor.
Bergen byrett Nr. 90-00780 A/01 - Gulating
lagmannsrett LG-1993-1135 A. Anken nektes
fremmet til Høyesterett, se HR-1995-256 K.
Ankende part: Einar Audun Milde
(Prosessfullmektig: Advokat Eilif Utne Riisøen,
Bergen). Motpart: Entreprenør H. Nicolaysen AS
(Prosessfullmektig: Advokat Helge Wesenberg,
Bergen).
Lagdommer Lillebø, Lagdommer Vestrheim,
Lagdommer Greve Pettersen.
Saken gjelder tvist om erstatningsansvar etter aksjeloven § 15-1.
Einar Audun Milde var styreformann, daglig leder og fra 1988 eneaksjonær i
entreprenørfirmaet A/S Garmi. I 1989 hadde selskapet entreprisen på
ombyggingsarbeider på Den Nationale Scene. I juni 1989 inngikk Milde, på vegne av
A/S Garmi, avtale med entreprenørfirmaet H. Nicolaysen A/S. Avtalen gikk ut på at H.
Nicolaysen A/S skulle utføre rivningsarbeid og betongarbeid som underentreprise på
teateret. Kontraktsprisen var kr 203.650,- eksklusive m.v.a. Den 07. august 1989 ble
det inngått avtale om tilleggsarbeider utført etter regning. Prisen for tilleggsarbeidene
ble kr 23.456,50 eksklusiv m.v.a. Arbeidene ble sluttført i august 1989.
Garmi A/S foretok en konto utbetaling til H. Nicolaysen A/S på kr 60.000,- den 03.
august 1989. Ut over dette er fakturaene for arbeidet H. Nicolaysen A/S utførte ikke
betalt. A/S Garmi's økonomiske stilling var i 1989 svært dårlig, og 14. september 1989
sa selskapets bankforbindelse opp sitt låneengasjement med selskapet og tiltrådte sitt
factoringpant. Selskapets kreditorer ble 29. september 1989 meddelt at all betaling av
gjeld på denne bakgrunn var innstilt. Selskapet er nå formelt oppløst.
Etter det opplyste var den direkte foranledning til bankens handlemåte at Statens
bygge- og eiendomsdirektorat hadde fremmet krav på kr 733.100,- med tillegg av
renter overfor A/S Garmi.
H. Nicolaysen gikk så til søksmål mot Milde med krav om erstatning for sitt tap i
medhold av aksjeloven § 15-1. Tapet utgjør den del av fakturabeløpet som ikke er
betalt.
Bergen byrett avsa 27. august 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Einar Audun Milde dømmes til å betale til Entr. H. Nicolaysen A/S v/styrets
formann kr 200.000,- - kronertohundretusen 00/100 - med tillegg av 18 attenprosent rente fra 8. november 1990 og inntil betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt. 1 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens
Side 15
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
forkynnelse."
Dommen er rettidig påanket til Gulating lagmannsrett, og ankeforhandling ble holdt
07. november 1994 i Bergen. Det ble gitt partsforklaringer og foretatt slik
dokumentasjon som rettsboken viser.
Partenes anførsler for byretten og sakens nærmere faktum fremgår av byrettens
dom.
Ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
H. Nicolaysen A/S har i egenskap av enkeltkreditor ikke søksmålskompetanse i
saken, og det vises til dom inntatt i Rt-1993-20 flg. særlig side 26. Krav mot
styremedlem må reises til fordel for hele kreditorfellesskapet, og fortrinnsvis bør
kravet forfølges i samsvar med konkursloven § 118. I motsatt fall vil konkursinstituttet
utvannes.
Subsidiært anføres at Milde ikke handlet uaktsomt da han inngikk avtale med H.
Nicolaysen A/S uten å opplyse om selskapets økonomiske stilling. H. Nicolaysen A/S
benyttet seg ikke av sin rett til å kreve garanti fra A/S Garmi, og heller ikke ble det
foretatt undersøkelser for å kartlegge selskapets økonomiske situasjon.
Resultatregnskapet for 1988 viste et mindre overskudd, og Milde hadde berettiget håp
om at selskapets økonomi ville bedre seg. Hovedårsaken til selskapets tidligere
underskudd var et ulønnsomt oppdrag på Bergen Lufthavn, og tapene i denne relasjon
var på avtaletidspunktet tatt. Selskapet A/S Garmi påtok seg fra 1989 bare mindre og
lønnsomme oppdrag, og aksjene i datterselskapet Garmi Boat A/S var overdratt til en
tidligere medeier i A/S Garmi.
Kravet fra Statens bygge- og eiendomsdirektorat kom overraskende på ankende
part, og kravet forverret selskapets økonomiske stilling betydelig. Bankens
handlemåte fremtvang betalingsinnstilling, og det ville vært i strid med forbudet mot
forfordeling av kreditorer dersom H. Nicolaysen A/S hadde fått honorert sine fakturaer.
Atter subsidiært anføres at et eventuelt erstatningsansvar i medhold av aksjeloven §
15-3 må lempes i langt større utstrekning enn den lemping byretten foretok i sin dom.
Ut fra Mildes dårlige økonomiske situasjon, sammenholdt med hans manglende innsikt
i selskapets økonomiske situasjon, blir et erstatningsansvar på rundt kr 300.000,inklusiv renter helt urimelig.
Ankemotparten kan ikke høres med at anførselen om lemping er fremsatt for sent.
Den ankende part krever prinsipalt frifinnelse for kr 200.000,-, og det må ligge
innenfor sakens ramme å kreve frifinnelse for et mindre beløp enn dette.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
"Einar Audun
Lagmannsrett."
Milde
frifinnes
og
tilkjennes
saksomkostninger
for
Byrett
og
Ankemotparten har i det vesentlige anført:
Ankemotpartens erstatningskrav er oppstått som følge av at Milde har fortiet
opplysninger om selskapets økonomiske situasjon ved avtaleinngåelsen med H.
Nicolaysen A/S. Erstatningskravet er således et særkrav fra en enkeltkreditor, og må
kunne fremmes av H. Nicolaysen A/S. Det er vist til uttalelse i avgjørelse inntatt i Rt1993-20 flg., særlig side 26 første avsnitt. Det er også vist til uttalelser i Kristin N.
Aarum: "Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper", særlig sidene 70, 154,
157, 163 og 524. Det er også vist til dom inntatt i Rt-1975-198 flg.
Bevisførselen har vist at A/S Garmi var henholdsvis insuffisient i 3 1/2 år og insolvent
i 2 år forut for at selskapet inngikk avtale med H. Nicolaysen i juni 1989. Dette må
Milde ha forstått, og han kan ikke med ansvarsbefriende virkning skyve ansvaret over
på revisor eller påberope seg manglende regnskapskyndighet.
Side 16
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
Kravet fra Statens bygge- og eiendomsdirektorat var kjent for Milde siden medio
1987, og det har også vært oppført i selskapets regnskaper. En eventuell
forglemmelse av gjeldsposten må karakteriseres som grovt uaktsom.
Det var heller intet i selskapets drift som kunne indikere at det var berettiget håp om
bedring av selskapets håpløse økonomiske situasjon.
A/S Garmi har således objektivt sett over lengre tid drevet for kreditorenes regning
uten berettiget håp om bedring av selskapets økonomiske situasjon. Dette må Milde
ha forstått, og en eventuell manglende forståelse av situasjonen må karakteriseres
som i alle fall grensende til grovt uaktsom. Ved å fortie opplysninger om selskapets
situasjon ved avtaleinngåelsen har H. Nicolaysen A/S blitt påført et tap som kan kreves
erstattet fra Milde med hjemmel i aksjeloven § 15-1.
Ankende part har først fremsatt sin anførsel om ytterligere lemping av
erstatningsansvaret under ankeforhandlingen, og anførselen er følgelig for sent
fremsatt. Ankemotparten ville i motsatt fall antakelig ha innlevert aksessorisk
motanke. Det ville vært naturlig å legge frem en rekke dommer vedrørende lemping
av erstatningsansvar dersom anførselen hadde vært kjent forut for ankeforhandlingen.
Det er under ingen omstendigheter grunnlag for ytterligere lemping av
erstatningsansvaret under henvisning til den kvalifiserte uaktsomhet Milde har utvist,
og som har utsatt hans medkontrahent for stort tap.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts dom av 27. august 1993 stadfestes for såvidt angår
domsslutningens pkt. 1 og 3, dog slik at rente etter 01. januar 94 settes til 12 %.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og byrettens dom
stadfestes i realiteten.
Nærværende erstatningskrav er bygget på ansvarsbetingende forhold fra Milde som
direkte har ført til tap bare for H. Nicolaysen A/S. Kravet er derfor et særkrav, og skiller
seg fra krav som utspringer fra handlinger som medfører tap gjennom å forringe
selskapets alminnelige formuestilling.
Særkrav kan forfølges av den kreditor den ansvarsbetingende handling retter seg
mot, jfr. Rt-1975-198, Marthinussen og Aarbakke: "Aksjeloven med kommentarer" side
533 punkt 5 og uttalelser i Kristin N. Aarum: "Styremedlemmers erstatningsansvar i
aksjeselskap", særlig sidene 70 og 524 med videre henvisninger.
Avgjørelsen inntatt i Rt-1993-20 flg. omhandler erstatningskrav mot styremedlem
bygget på at disposisjoner hadde redusert selskapets aktiva slik at selskapet var blitt
insolvent. Førstvoterende foretok en avgrensning av hvilke krav rettens synspunkt kan
gjøres gjeldende overfor, og fra dommens side 26 første avsnitt hitsettes:
"Ankemotpartene bygger sitt krav mot Sjødal på at han forsettlig eller uaktsomt har
redusert selskapets aktiva slik at selskapet er blitt insolvent og dermed ute av stand til
å dekke sine kreditorer, herunder ankemotpartene. Det bygges ikke på at de har
erstatningsgrunnlag ut over dette.
Det dreier seg således ikke om særkrav som enkeltkreditorer gjør gjeldende fordi
styreformannens erstatningsbetingende handlinger har vært rettet direkte mot dem."
H. Nicolaysen A/S kan således fremme sitt særkrav med hjemmel i aksjeloven § 15-1
overfor Milde.
Regnskapene for A/S Garmi viser at selskapet i realiteten drev med underskudd fra
1987. Selskapets egenkapital var negativ fra 1986, og underbalansen var i 1987 og
1988 henholdsvis kr 1.123.481,- og kr 1.118.511,-. Selskapet A/S Garmi drev derfor
Side 17
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
over lengre tid for kreditorenes regning, og selskapets økonomiske situasjon ble
gradvis forverret utover i 1988 og 1989.
Etter bevisførselen finner lagmannsretten ikke holdepunkt for at det var berettiget
håp om at firmaets økonomiske situasjon skulle bedre seg.
Milde må ha forstått at selskapet var i en meget vanskelig økonomisk situasjon og at
det ikke forelå omstendigheter som tilsa noen positiv endring av situasjonen. Han kan
ikke høres med at han på grunn av manglende regnskapsinnsikt ikke forsto selskapets
svake økonomiske situasjon, og han kan heller ikke høres med at selskapets revisor
mente det var grunnlag for fortsatt drift. I egenskap av styreformann og daglig leder
har han plikt til i nødvendig grad å sette seg inn i selskapets regnskaper. Han har
også plikt til å vurdere selskapets økonomiske utvikling uavhengig av revisor.
Manglende forståelse av og innsikt i situasjonen må under enhver omstendighet
tilskrives ham som uaktsom.
Milde burde etter dette ha forstått at det var en nærliggende fare for at A/S Garmi
ikke kunne oppfylle sine forpliktelser overfor H. Nicolaysen A/S. Han hadde således
plikt til å opplyse om A/S Garmis økonomiske situasjon til H. Nicolaysen A/S, og
forsømmelsen er ansvarsbetingende. Lagmannsretten finner etter omstendighetene
ikke grunn til å gå nærmere inn på om Mildes handlemåte kan karakteriseres som
grovt uaktsom.
Det er nærliggende å anta at H. Nicolaysen A/S ikke ville ha inngått avtalen - i alle
fall ikke uten bankgaranti - hvis opplysningene hadde vært gitt på avtaletidspunktet.
Det er således årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og det tap
som oppsto.
Ankemotparten har hevdet at den subsidiære anførsel om lemping av
erstatningsansvaret er fremsatt for sent. Byretten foretok en viss lemping i sin dom,
og ytterligere lemping er ikke nevnt i ankeerklæringen. Ankende part har under
saksforberedelsen for lagmannsretten i all hovedsak konsentrert seg om påstått
saksbehandlingsfeil og manglende søksmålskompetanse hos ankemotparten.
Vedrørende lempingsspørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et
mindretall.
Flertallet, lagdommerne Lillebø og Greve Pettersen, bemerker:
På bakgrunn av den foreliggende saksforberedelse kunne ankemotparten ikke
forutse at også lempingsspørsmålet ville bli tatt opp under ankeforhandlingen, og
ankemotparten var følgelig ikke forberedt på å behandle temaet. Det kunne i motsatt
fall vært grunnlag for å vurdere aksessorisk motanke, og under enhver omstendighet
ville det vært naturlig å belyse deler av den omfattende rettspraksis som foreligger
hva angår lemping av erstatningsansvar.
Flertallet finner etter dette at anførselen er for sent fremsatt, men bemerker at
vilkårene for ytterligere lemping under enhver omstendighet ikke synes å være til
stede.
Mindretallet, lagdommer Vestrheim, kan - om enn under tvil - ikke se at kravet om
lemping er for sent fremsatt eller at kravet må nektes fremmet for lagmannsretten av
annen grunn. Mindretallet er oppmerksom på at det hverken i ankeerklæringen eller
under den videre ankesaksforberedelse ses nevnt at Milde også for lagmannsretten vil
gjøre gjeldende at et eventuelt erstatningsansvar må nedsettes etter aksjeloven § 153. Ut fra særlig sakens art og karakter og også hensett til de i byrettens dom refererte
anførsler, må det imidlertid ha fremstått som høyst påregnelig at et krav om
ytterligere lemping, som også omfattes av Mildes påstand, ville bli tatt opp for
lagmannsretten, hvor partenes prosessfullmektiger var de samme som for byretten.
Ankemotpartens påberopelse av at det i tilfelle ville være aktuelt å inngi motanke, kan
etter en nærmere vurdering av de prosessøkonomiske forhold, herunder ankegebyr,
Side 18
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36
omkostningsrisiko og den relativt begrensede lemping som byretten foretok, ikke
tillegges stor vekt. Mindretallet finner det rimelig at erstatningsansvaret reduseres til
50 % av motpartens tap. Det er herunder tatt i betraktning at Mildes forhold ikke
anses spesielt klanderverdig. Det ses bl.a. hen til hans relativt beskjedne utdannelse folkeskole - og hans tidligere yrkeserfaring, samt til hans svake økonomiske evne.
Dom blir å avsi i samsvar med flertallets syn.
Etter dette blir byrettens dom stadfestet, men slik at rentefoten settes til 12 % fra
01. januar 1994 til betaling skjer.
Anken har vært forgjeves og ankende part må i medhold av hovedregelen i
tvistemålsloven § 180 første ledd idømmes saksomkostninger for lagmannsretten.
Særlige omstendigheter som kan begrunne fritak sees ikke å foreligge. Det finnes
etter omstendighetene ikke grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Advokat Wesenberg har innlevert saksomkostningsoppgave på kr 18.680,-, hvorav
salær utgjør kr 18.500,-. Kravet godtas.
Slutning :
1. Bergen byretts dom stadfestes, dog slik at rentefoten i tilknytning til slutningens
punkt 1 fra 01. januar 1994 og frem til betaling skjer settes til 12 %.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Einar Audun Milde til H. Nicolaysen
A/S kr 18.680,- - kronerattentusensekshundreogåtti 00/100 - innen 2 - to - uker fra
dommens forkynnelse.
Side 19