Rett til redusert stilling pga.barn - ABC
Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 Utvalg: redusert stilling pga. barn Innholdsfortegnelse Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN-2011-42 ..........2 Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN-2010-19 ..........6 Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN-2006-13 ..........9 Gulating lagmannsrett - LG-1993-1135 ...........................................15 Side 1 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN-2011-42 Instans Dato Doknr/publisert Stikkord Sammendrag Saksgang Parter Forfatter Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven 2011-06-20 TLN-2011-42 Redusert arbeidstid. Tvist om rett til redusert arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd Ref. nr.:11/10175 Arbeidstaker: A. Arbeidsgiver: B Faste medlemmer: Henning Harborg, leder. Haakon Skaug, LO. Elisabeth Lea Strøm, NHO. Særskilt oppnevnte medlemmer: Steinar Egeland, Industri Energi. Bent Ove Hanasand, Halliburton Merknad fra [email protected] Får ikke medhold pga barn er over 10 år Saksforhold A er ansatt som servicemedarbeider i B i full stilling. A har to barn, hvorav det yngste er født i april 2000. Hun har arbeidet redusert stilling som følge av omsorg for barn under 10 år fra 1999 frem til i dag. Fra 2000 har hun arbeidet i redusert i stilling på 50 prosent. A søkte i e-post til arbeidsgiver av 16. november 2010 om fortsatt redusert arbeidstid til 50 prosent for 2011. Søknaden ble begrunnet i omsorg for to barn på 10 og 14 år med foreldre som begge jobber offshore. Arbeidsgiver avslo søknaden i notat av 16. desember 2010. A fremsatte i e-post av 15. februar 2011 ny søknad om redusert arbeidstid. Søknaden ble begrunnet med sosiale og velferdsmessige forhold i form av merbelastningen det innebærer for familien at begge foreldre jobber offshore og har to barn i en alder der de trenger oppfølgning. Søknaden ble videreformidlet til arbeidsgiver ved e-post av 17. februar 2011 fra tillitsvalgt i Industri Energi. Av tillitsvalgtes oversendelse fremgår det at meningen var å anke avgjørelsen av 16. desember 2010. Det ble avholdt et forhandlingsmøte mellom arbeidsgiver og arbeidstakers representant 14. april 2011. Det fremgår av møtereferatet blant annet at bedriften avslo søknaden fordi barna er over 10 år og at det ikke foreligger helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner. Saken ble brakt inn for tvisteløsningsnemnda av Industri Energi, på vegne av arbeidstaker, ved brev av 28. april 2011. Overfor nemnda har begge parter fått anledning til å komme med utfyllende merknader i saken. Nemnda har mottatt følgende dokumenter fra arbeidstaker: - brev av 28. april 2011 Side 2 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 - brev av 20. mai 2011 - brev av 23. mai 2011 - e-post av 9. juni 2011 Nemnda har mottatt følgende dokumenter fra arbeidsgiver: - brev av 7. juni 2011 - brev av 15. juni 2011 Det er opplyst at arbeidstaker, til tross for at søknaden er avslått, arbeider i 50 prosent redusert stilling i påvente av at nemndas avgjørelse foreligger. Arbeidstakers anførsler Industri Energi anfører på vegne av arbeidstaker i det vesentligste: A har rett til redusert arbeidstid som følge av sosiale eller andre vektige velferdsgrunner. Selv om barna er over 10 år, har de fortsatt behov for oppfølgning. Arbeidsgiver har ikke i tilstrekkelig grad vektlagt at også ektefellen arbeider offshore. I tillegg til arbeidet offshore, krever begges arbeid at det gjennomføres mye kursing og møtevirksomhet på land i friperioder. Med begge foreldre i stilling på 100 prosent vil familien bare få to uker sammen i løpet av en turnusperiode på seks uker. Den arbeidstidsreduksjonen A har søkt om kan ikke anses som til vesentlig ulempe for B. Selskapet har utstrakt bruk av innleid personell som uten vanskeligheter kan dekke opp for fraværet. Det faktum at hun i en periode på ti år har arbeidet i stilling på 50 prosent underbygger at det ikke er til vesentlig ulempe. Arbeidsgivers anførsler B anfører i det vesentligste: Det foreligger ikke et kvalifisert behov for redusert arbeidstid. As barn er begge over 10 år. At begge foreldre i en familie jobber offshore, er ikke i seg selv en sosial grunn eller annen særlig velferdsgrunner som gir krav på redusert arbeidstid. Arbeidstakers situasjon må kunne sammenliknes med en normalsituasjon med to fulltidsarbeidende foreldre på land. B er ikke uenig i at det at familien kun er samlet to uker i løpet av en periode på seks uker vil kunne oppleves negativt. Dette er imidlertid ikke et kvalifisert avvik fra situasjonen for andre foreldre i full stilling på land som også vil måtte tilbringe en stor del av tiden utenfor familien. Denne familien har den fordel at minst en av foreldrene vil være hjemme og ha fri til enhver tid. Det har ikke fremkommet opplysninger som tilsier at det foreligger ekstraordinære forhold i denne saken. B har til enhver tid ca 40 medarbeidere i enheten som arbeider deltid som følge av omsorgen for barn under 10 år. Flere av disse er også i en situasjon der begge foreldre jobber offshore. Hvis medarbeidere i As situasjon har krav på redusert arbeidstid, ville dette kunne føre til en ikke ubetydelig økning av ansatte med redusert arbeidstid. Medarbeiderne i enheten inngår i en 2-4 rotasjonsordning. Det innebærer at den ansatte i løpet av en seks ukers periode jobber offshore to uker for så å ha fri i fire uker. Ved redusert arbeidstid med 50 prosent løses dette i praksis normalt slik at vedkommende jobber i en uke for så å ha fem uker fri. Det innebærer at en ekstra ressurs må fraktes til den aktuelle innretningen for å dekke opp en uke fri. Der to deler en stilling vil det under alle omstendigheter påløpe ekstra utgifter for arbeidsgiver i størrelsesorden ca kr 112.000 per år. Side 3 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 Tvisteløsningsnemndas merknader Industri Energi har på vegne av arbeidstaker i brev av 23. mai 2011 gitt uttrykk for tvil ved om bransjemedlemmet Hanasand i Halliburton vil se nøytralt på saken ettersom han er ansatt i et selskap som har milliardkontrakter med B. Hanasand har selv erklært seg habil til å behandle saken og har opplyst at han ikke har et forhold til noen av sakens parter som faller inn under forvaltningsloven § 6 første ledd. Nemnda har, uten Hanasands tilstedeværelse, vurdert om Hanasands ansettelsesforhold i et selskap som kontraherer med B utgjør et særegent forhold som er egnet til å svekke tilliten til Hanasands upartiskhet jf. forvaltningsloven § 6, annet ledd. Det er nemndas klare oppfatning at så ikke er tilfellet. Det dreier seg om to store selskaper med et omfattende samarbeid, og nemnda ser ingen grunn til å frykte at B vil la seg påvirke av at en av Halliburtons ansatte deltar som bransjemedlem i denne saken. Derfor er det heller ingen grunn til å frykte at Hanasand vil la seg påvirke av sitt ansettelsesforhold. Han anses derfor habil til å behandle saken. Arbeidsmiljøloven § 10-13 fastsetter at tvist om redusert arbeidstid avgjøres av tvisteløsningsnemnda. Frist for å bringe saken inn for tvisteløsningsnemnda er fire uker etter at arbeidsgiver avslo krav fra arbeidstaker, jf forskrift om tvisteløsningsnemnd etter arbeidsmiljøloven § 3 tredje ledd. As søknad om redusert arbeidstid av 16. november 2010 ble avslått av arbeidsgiver 16. desember 2010. Det fremstår som uklart for nemnda hvorvidt arbeidsgiver har oppfattet at A fremsatte en ny søknad om redusert arbeidstid i e-post av 15. februar 2011, videreformidlet til arbeidsgiver av Industri Energi i e-post av 17. februar 2011. Nemnda har ikke fått seg forelagt et skriftlig avslag på denne søknaden, men et møtereferat av 14. april 2011 og en uenighetsprotokoll av 5. mai 2011 som viser at søknaden er avslått. Det er derfor ikke tvil om at arbeidsgiver har avslått den nye søknaden om redusert arbeidstid, og at den avgjørelsen først ble kommunisert til arbeidstaker i møtet 14. april 2011. Saken ble brakt inn for tvisteløsningsnemnda av Industri Energi, på vegne av arbeidstaker, ved brev av 28. april 2011, og anses således rettidig innbrakt. Arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd fastsetter at arbeidstaker som har fylt 62 år eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Sosiale grunner omfatter forhold hos arbeidstakerens familie eller nærmeste omgivelser, og da gjerne omsorgsoppgaver eller andre belastninger utover det vanlige. I forarbeidene til arbeidsmiljøloven (1977) § 46A vises til at «spesielt enslige forsørgere og foreldre som har barn med kroniske sykdommer står sterkt i et ønske om redusert arbeidstid», jf. NOU 1980:52 s. 128. Det er ikke påberopt forhold i arbeidstakers familie eller nærmeste omgivelser utover de ordinære omsorgsoppgaver som følger med å ha to barn over 10 år. Nemnda konkluderer derfor med at det ikke foreligger behov for redusert arbeidstid av sosiale grunner. Alternativet andre vektige velferdsgrunner tar i første rekke sikte på å imøtekomme foreldres ønske om mer tid til samvær med små barn eller behov som følge av problemer med å skaffe barnepass i arbeidstiden. I henhold til lovens forarbeider skal foreldre med barn under 10 år uten videre anses å ha behov for å få redusert sin arbeidstid, dersom de ber om dette. De trenger med andre ord ikke å begrunne behovet nærmere. Dette kan ikke forstås slik at samvær med barn på over 10 år ikke kan utgjøre vektige velferdsgrunner i lovens forstand, men det vil kreve en konkret begrunnelse fra arbeidstakers side, og denne må ha et behov som går utover det som kan påberopes av de aller fleste foreldre med barn over 10 år. Nemndas flertall, medlemmene Harborg, Strøm, Skaug og Hanasand, er av den oppfatning at det i dette tilfellet ikke foreligger vektige velferdsgrunner i lovens forstand. Flertallet registrerer at foreldrenes arbeidssituasjon får konsekvenser for samlet familietid, men ikke i en slik grad at det innebærer en vektig velferdsgrunn i Side 4 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 lovens forstand. Flertallet kan ikke se at det er påberopt særegne forhold i familien som tilsier særskilt oppfølgning utover det barn på samme alder krever. Omsorgen for barna bør være ivaretatt ved at en eller begge foreldre er hjemme til enhver tid. Flertallet tar etter dette ikke stilling til hvorvidt redusert arbeidstid vil være til vesentlig ulempe for virksomheten. Nemndas mindretall, medlemmet Egeland, er av den oppfatning at det i dette tilfellet foreligger vektige velferdsgrunner i lovens forstand, og at grunnvilkåret derfor er oppfylt. Retten til redusert arbeidstid er imidlertid betinget av at reduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Av forarbeidene til tidligere arbeidsmiljølov § 46A, Ot.prp.nr.3 (1982-1983), fremgår at det ved vurderingen må foretas en avveining av arbeidsgivers og arbeidstakers interesser. Dersom behovet for redusert arbeidstid er særlig stort, bør det kreves en sterkere begrunnelse fra arbeidsgiverens side for å avslå enn ellers. Lovens forarbeider gir ellers anvisning på en konkret og skjønnsmessig vurdering av de ulemper som påberopes av arbeidsgiver. I forarbeidene til gjeldende bestemmelse om redusert arbeidstid, Ot.prp.nr.49 (20042005) heter det at bestemmelsen er ment å videreføre det materielle innholdet i tidligere § 46A, og at praksis som har utviklet seg rundt ulempevurderingen etter den bestemmelsen fremdeles vil være relevant. I den praksisen er det lagt til grunn at kravet til vesentlig ulempe innebærer at det ikke er tilstrekkelig å påberope en generell ulempe, for eksempel ulempen ved å måtte omorganisere arbeidsoppgaver eller skaffe vikar. Etter loven er det arbeidsgiver som i det konkrete tilfelle må dokumentere at det foreligger en vesentlig ulempe som arbeidsgiver med rimelighet ikke kan avhjelpe. En generell henvisning til økte kostnader og fare for at også andre med barn over 10 år da vil søke om redusert arbeidstid, er etter mindretallets oppfatning, ikke tilstrekkelig til å begrunne unntak fra arbeidstakers rett til redusert stilling der vektige velferdsgrunner foreligger. Mindretallet legger vekt på at B er en stor virksomhet med mulighet for å finne tilpassede løsninger og at det ikke er påberopt vanskeligheter med å rekruttere medarbeidere denne type stillinger. Mindretallet mener derfor at arbeidsgiver ikke i tilstrekkelig grad har underbygget at det vil medføre en vesentlig ulempe at As arbeidstid reduseres med 50 prosent som omsøkt. Konklusjon: Arbeidstaker får ikke Side 5 medhold. Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN2010-19 Instans Dato Doknr/publisert Stikkord Sammendrag Saksgang Parter Forfatter Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven 2010-03-09 TLN-2010-19 Redusert arbeidstid. Tvist om rett til redusert arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd Ref. nr.: 10/513 Arbeidstaker: A. Arbeidsgiver: B Faste medlemmer: Henning Harborg, leder. Haakon Skaug, LO. Tor Brustad (vara), NHO. Særskilt oppnevnte medlemmer: Bjørn Tjessem, Lederne. Knut Staurland, Oljeindustriens Landsforening. Saksforhold A er ansatt i full stilling som retningsborer offshore hos B. Han har hatt redusert arbeidstid til 69 prosent ut 2009 på bakgrunn av ønske om mer tid sammen med datteren som nå er åtte år. Reduksjonen ble gjennomført slik at han hadde fri hver tredje arbeidsperiode i turnusen. Ordningen gjaldt opprinnelig frem til 1. oktober 2009, men A varslet 4. juni 2009 sin arbeidsgiver om at han ønsket å fortsette med denne ordningen i ytterligere ett år. Han fikk svar 11. juni 2009 om at søknaden ikke kunne behandles før i august. Etter å ha purret på svar fikk han 10. september 2009 innvilget søknaden ut 2009. A søkte 9. november 2009 om forlengelse av ordningen i ett år regnet fra 1. januar 2010. Bakgrunnen for søknaden er ønske om mer tid sammen med sin åtte år gamle datter. Han fikk avslag på søknaden 11. desember 2009 med begrunnelsen at virksomhetens personellbehov var endret på grunn av kraftig økning i antall operasjoner/oppdrag. Det ble opplyst at bedriften kunne vurdere redusert arbeidstid på nytt etter 1. april 2010. Saken ble brakt inn for tvisteløsningsnemnda ved e-post 8. januar 2010. Overfor nemnda har begge parter fått anledning til å komme med utfyllende merknader i saken. Nemnda har mottatt følgende dokumenter fra arbeidstaker: - e-post av 8. januar 2010 med vedlegg - e-post av 15. februar med vedlegg Nemnda har mottatt følgende dokumenter fra arbeidsgiver: - brev av 28. januar 2010 - e-post av 1. mars 2010 - e-post av 4. mars 2010 Arbeidstakers anførsler A mener det ikke vil medføre vesentlig ulempe for arbeidsgiver å innvilge hans søknad om redusert arbeidstid, og anfører i det vesentligste: Side 6 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 A har varslet arbeidsgiver i god tid om at han ønsket redusert arbeidstid, og at arbeidsgiver kunne ha avhjulpet situasjonen i forbindelse med nedbemanningen som ble foretatt. At virksomheten har opplevd en periode med høy arbeidsbelastning kan ikke begrunne en vesentlig ulempe. Den friperioden han ville hatt krav på etter den omsøkte ordningen kom først helt mot slutten av perioden med høy arbeidsbelastning, og han har i tillegg tilbudt seg å bytte friperiode fra slutten av mars til juni 2010. Det er ingen logikk i at én av seks arbeidstakere fikk avslått sin søknad om redusert arbeidstid med stor arbeidsmengde som begrunnelse, samtidig som to retningsborere ble omplassert og en ble oppsagt. Han hevder også at man kan gjøre bruk av disse personene i periodene han ønsker fri da de alle er i virksomheten fremdeles. Han hevder også at usikkerheten ikke kan være så stor ettersom virksomheten nylig har fått tilbud om en større jobb i X over seks måneder. Arbeidsgivers anførsler B ber om at avslaget opprettholdes og at de gis en ny mulighet til å vurdere søknaden fra 1. april 2010. Det anføres i det vesentligste: Retningsborere er en gruppe arbeidstakere med særlig kompetanse, som ikke lett kan erstattes av andre ansatte eller vikarer. Kortere oppdragstopper må avvikles ved bruk av overtid. Arbeidsgiver tilstreber normalt å innvilge slike søknader under forutsetning av at de har mulighet til å få dekket inn den reduserte arbeidstiden av øvrige ansatte. Markedet i 2009 var preget av stor usikkerhet og planlegging av personellsituasjonen var en stadig utfordring. I løpet av året hadde virksomheten en lav og ujevn utnyttelse av retningsborerne, og så seg nødt til å gå til oppsigelser og omplasseringer for å få en bedre utnyttelse på sikt. I løpet av høsten ble det klart at en rekke operasjoner ville finne sted i perioden desember-januar. Virksomheten var derfor tilbakeholden med å innvilge redusert arbeidstid både for å sikre tilstrekkelig personell og for at arbeidsbelastningen på gruppen ikke skulle bli for høy. Av seks søknader om redusert arbeidstid for denne perioden ble fem innvilget, en etter ny vurdering. Enkelte av prosjektene viste seg å bli mer omfattende og den store arbeidsmengden strakk seg til april 2010. For A vil det kun være perioden 17. til 31. mars som vil medføre økt belastning dersom han jobber fullt i stedet for 69 prosent arbeidstid. Derimot vil virksomheten, som hadde 129 prosent utnyttelse av retningsborerne i desember, ikke ha nok ansatte til å utføre nødvendig arbeid i denne perioden. Det vil føre til økt belastning på øvrige ansatte i perioden. Når det gjelder bytte av friperiode kan ikke arbeidsgiver garantere et slikt bytte på grunn av usikkerheten omkring oppdragsmengden. Tvisteløsningsnemndas merknader Arbeidsmiljøloven § 10-13 fastsetter at tvist om redusert arbeidstid avgjøres av tvisteløsningsnemnda. Frist for å bringe saken inn for tvisteløsningsnemnda er fire uker etter at arbeidsgiver avslo krav fra arbeidstaker, jf forskrift om tvisteløsningsnemnd etter arbeidsmiljøloven § 3 tredje ledd. Dato for arbeidsgivers avslag er 11. desember 2009, og saken ble brakt inn for tvisteløsningsnemnda ved arbeidstakers e-post av 8. januar 2010. Saken er således rettidig innbrakt. Arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd fastsetter at arbeidstaker som har fylt 62 år eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Side 7 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 Alternativet andre vektige velferdsgrunner tar i første rekke sikte på å imøtekomme foreldres ønske om mer tid til samvær med små barn eller behov som følge av problemer med å skaffe barnepass i arbeidstiden. I henhold til lovens forarbeider skal foreldre med barn under 10 år uten videre anses å ha behov for å få redusert sin arbeidstid. De trenger med andre ord ikke å begrunne behovet nærmere. A har en datter på åtte år som han ønsker å tilbringe mer tid sammen med, og tvisteløsningsnemnda finner dermed at han oppfyller inngangskriteriet for rett til redusert arbeidstid. Retten til redusert arbeidstid er imidlertid betinget av at reduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Av forarbeidene til tidligere arbeidsmiljølov § 46A, Ot.prp.nr.3 (1982-1983), fremgår at det ved vurderingen må foretas en avveining mellom arbeidsgivers og arbeidstakers interesser. Dersom behovet for redusert arbeidstid er særlig stort, bør det kreves en sterkere begrunnelse fra arbeidsgiverens side for å avslå enn ellers. Lovens forarbeider gir ellers anvisning på en konkret og skjønnsmessig vurdering av hvilke ulemper som påberopes fra arbeidsgivers side. I forarbeidene til gjeldende bestemmelse om redusert arbeidstid, Ot.prp.nr.49 (2004-2005) heter det at bestemmelsen er ment å videreføre det materielle innholdet i tidligere § 46A, og at praksis etter den bestemmelsen fremdeles vil være relevant. I den praksisen er det lagt til grunn at kravet til vesentlig ulempe innebærer at det ikke er tilstrekkelig å påberope en generell ulempe, for eksempel ulempen ved å måtte omorganisere arbeidsoppgaver eller skaffe vikar. Til tross for at arbeidsgiver generelt har vist en positiv innstilling til ønsker om redusert arbeidstid, kan ikke nemnda se at arbeidsgiver i denne saken har gjort nok for å tilrettelegge for redusert arbeidstid for A. Arbeidsgivers argumenter om at økt arbeidsbelastning vil medføre vesentlig ulempe for virksomheten vurderes som lite tungtveiende når virksomheten nylig har omplassert og sagt opp andre arbeidstakere med den samme kompetansen som A. Nemnda har forståelse for arbeidsgivers argumentasjon om at reduksjon av As arbeidstid vil være vanskelig i perioden frem til april 2010, men registrerer at A har sagt seg villig til å bytte friperioden han skulle hatt i mars. Nemnda legger til grunn at det følges opp, og kan med det forbehold ikke se at det foreligger ulemper som er vesentlige nok til å frata arbeidstaker hans rett til redusert arbeidstid. Nemnda finner derved at A har krav på redusert arbeidstid i tråd med sin søknad, men slik at han ikke kan ta ut fri før etter mars 2010. Konklusjon Arbeidstaker gis Side 8 medhold. Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven - TLN2006-13 Instans Dato Doknr/publisert Stikkord Sammendrag Saksgang Parter Forfatter Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven 2006-10-11 TLN-2006-13 Tvist om rett til redusert arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd Ref. nr.: 06/8949 Arbeidstaker: A. Arbeidsgiver: B Faste medlemmer: Seniorrådgiver Hanne Inger Bjurstrøm (leder), advokat Elisabeth Lea Strøm (NHO) og advokat Anette Lunde Barlinn (LO). Særskilt oppnevnte medlemmer: Advokat Pål Tangen, Norges Rederiforbund og forbundssekretær Steinar Egeland, Industri Energi Saksforhold A er ansatt som offshore sykepleier hos B i 100 prosent stilling. Han arbeider i dag på B og følger en arbeidsrotasjon med to uker arbeid og fire uker fri. A er gift og har tre barn på henholdsvis 9, 18 og 21 år. A søkte 28.06.05 om å få redusert sin arbeidstid med 50 prosent i to år. Søknaden ble avslått av arbeidsgiver 04.07.05. Det ble senere avholdt møte mellom partene, men arbeidsgiver opprettholdt sitt avslag i e-post av 02.11.05. A brakte 06.12.05 saken inn for Petroleumstilsynet, som 20.03.06 fattet vedtak som gav ham rett til 50 prosent redusert arbeidstid i to år. Vedtaket ble 03.04.06 påklaget av B. Arbeids- og inkluderingsdepartementet opphevet vedtaket 19.05.06 under henvisning til at Petroleumstilsynet ikke hadde hjemmel til å treffe vedtak i saken. Saken ble oversendt til tvisteløsningsnemnda for behandling ved brev av 23.05.06. Begge parter har fått anledning til å komme med utfyllende merknader overfor tvisteløsningsnemnda. Det vises i denne forbindelse til brev av 11.07.07 fra B og brev av 21.07.06 fra A. Arbeidstakers anførsler A anfører at familien er i en vanskelig situasjon som følge av sykdom og at han ønsker arbeidstidsreduksjon for bedre å kunne støtte opp om sin familie. For det første lider hans svigerfar av fremskredet Sklerose (MS) og har et stort pleiebehov. A kone og hennes mor dekker svigerfarens behov for pleie. Når svigerfaren er dårlig og det oppstår forskjellige problemer, står hans kone alene med dette samtidig som hun har ansvaret for parets tre barn. Dette medfører en betydelig belastning for henne. A svigermor ble i begynnelsen av mars innlagt på sykehus med hjerneblødning. Dette medfører en ytterligere belastning for hans kone, både ved at moren er syk og ved at hun må dekke en enda større del av svigerfarens pleiebehov. Videre har A kone fått ødelagt korsbåndet og skal gjennomgå en korsbåndrekonstruksjon. Dette vil kreve en langvarig gjenopptrening. Hun er også plaget av en rygg- og hoftesykdom. Side 9 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 A er selv personlig involvert i pleie og oppfølging av sin morfar på 85. Dette er problematisk når han er offshore. Summen av disse belastningene gjør i følge A at hans tilstedeværelse er mer påkrevd i hjemmet av hensyn til familien og deres tre barn. A anfører også at utover å ivareta familiens behov, ønsker han å benytte den arbeidsfrie perioden til å oppdatere seg faglig. Han anfører at dette kun er ment som et positivt tiltak i forhold til bedriften, og at det ikke er aktuelt å ta ekstra jobb eller lignende. Det er kun aktuelt å ta en ekstravakt fra tid til annen ved det lokale sykehuset, dersom dette passer inn i familielivet. A bestrider påstand fra B om at redusert arbeidstid vil medføre særlig ulempe for bedriften ved at den sikkerhetsmessige situasjonen om bord blir forverret. Etter hans oppfatning er den reelle begrunnelse at redusert arbeidstid er uhensiktsmessig sett fra et logistikksynspunkt. A bestrider også påstand fra B om at stillingen som offshore sykepleier er av en slik art at den er særlig vanskelig å dele på flere. På bakgrunn av hans 13 års lange erfaring som offshore sykepleier kan han ikke se at B sin anførsel om at arbeidstakerne har behov for å kunne forholde seg til en sykepleier fordi de er borte fra sin familie og sosiale nettverk for lengre perioder, er i samsvar med virkeligheten. Med de fasilitetene som er på innretningene i dag i form av fri telefon og internett, har de ansatte gode muligheter til å ha kontakt med familie og nettverk. Han anslår at han i løpet av en offshoretur har en til to kontakter med ansatte som omhandler denne problemstillingen. Når det gjelder B anførsel om svekkelse av den medisinske beredskapen, så har B naturligvis en plikt til å ansette sykepleiere med den nødvendige erfaringen til de resterende 50 % av stillingen. Da bedriften for tiden ansetter nye folk, kan denne sykepleieren rullere på flere plattformer for å få full stilling, en løsning B har brukt på andre stillingskategorier. A tar videre avstand fra B sin påstand om at delt sykepleierstilling vil kunne føre til uheldig ansvarspulverisering og at den enkelte sykepleier ikke får den nødvendige ansvarsfølelse og tilknytning til riggen. Etter A mening bærer saken preg av B sin store uvilje mot å la ansatte få utnytte den retten til redusert arbeidstid som ligger i arbeidsmiljøloven § 46 A. Videre har B reist spørsmål om hvorvidt A har behov for redusert arbeidstid all den tid han eier og driver et eget firma. Det er riktig at han har et eget firma, men A påpeker at han arbeider meget fleksibelt i firmaet og normalt kun 8 - 10 timer per uke. Når A er offshore eller sykmeldt mv har han ingen arbeidstimer i firmaet. Det siste året har han arbeidet svært lite i firmaet og har hatt andre til å løse oppgavene. A mener at firmaet ikke har negativ innflytelse på hans muligheter for hurtig å kunne støtte opp om familiemedlemmer som har akutt behov for hjelp, i og med at han selv bestemmer over sin arbeidstid. A anfører at han og familien fremdeles er i en vanskelig situasjon og at familiens/hans behov for redusert arbeidstid fremdeles er gjeldende. Arbeidsgivers anførsler B har nylig blitt kjent med at A eier og driver et danskregistrert firma. På denne bakgrunn stiller B seg undrende til A behov for redusert arbeidstid all den tid han samtidig driver egen bedrift ved siden av. B mener at A engasjement i firmaet kan være av vesentlig betydning for saken. Videre anfører B at ulempene ved å gi A rett til redusert arbeidstid er så store at det ikke kan innvilges arbeidstidsreduksjon i denne saken. Stillingen som offshore Side 10 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 sykepleier er en stilling som er særlig vanskelig å dele på og som således ikke egner seg til fordeling mellom flere ansatte. I denne forbindelse anfører B i hovedsak: Sykepleierstillingen om bord på en innretning er av en slik art at de ansatte har særlig behov for kontinuitet, og det at de kan ha en person å forholde seg til. Tillitsforholdet som skapes mellom de ansatte og sykepleieren vil svekkes betraktelig dersom det går lang tid mellom hver gang de ansatte og sykepleieren treffes, og dersom de ansatte må forholde seg til stadig nye mennesker. Ettersom de ansatte er borte fra sin familie og sosiale nettverk for lengre perioder, er det viktig for de ansatte å ha en bestemt person å forholde seg og betro seg til. Dersom A skal gis rett til redusert arbeidstid, vil de andre arbeidstakerne påføres ulemper. Dette hensynet må tillegges vesentlig vekt i vurderingen. Sykepleieren om bord har sentrale funksjoner i sikkerhets- og helsearbeidet. Man vil kunne få en uheldig ansvarspulverisering dersom sykepleierstillingen blir fordelt mellom flere personer. Jo flere sykepleiere som deler på disse funksjonene, jo større sjanse er det for at den enkelte sykepleier ikke er på riggen ofte nok til at man får den erfaring, oversikt og kunnskap som trengs for at sikkerhet og helse blir tilfredsstillende ivaretatt. Er det flere sykepleiere som deler på de sentrale funksjonene i sikkerhetsog helsearbeidet, er det videre større sjanse for at den enkelte sykepleier ikke får den nødvendige ansvarsfølelse og tilknytning til riggen og de arbeidsoppgavene som må utføres, slik at det skjer en uheldig ansvarsfraskrivelse. Halv stilling vil kunne svekke den medisinske beredskapen om bord ettersom det går lang tid mellom hver gang sykepleieren er i arbeid. Selv om A vil holde seg faglig oppdatert, vil det samme gjøre seg gjeldende i forhold til den sykepleieren som skal dekke opp for A reduserte arbeidstid. Det har ikke betydning at det foreligger andre tilfeller hvor offshore sykepleiere går i redusert stilling. B er ansvarlig overfor sine ansatte, både i forhold til helse og sikkerhet og i forhold til arbeidsmiljø og det er således B sin ledelse som må avgjøre hvor høye krav som skal stilles til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø. B mener for øvrig at A ønske om faglig oppdatering i den perioden han eventuelt har redusert stilling, klart ligger utenfor kriteriene som kan gi grunnlag for rett til redusert arbeidstid. I tillegg er dette i strid med hans ønske om mer tid hjemme. Tvisteløsningsnemndas merknader Arbeidsmiljøloven § 10-13 fastsetter at tvist om redusert arbeidstid skal avgjøres av tvisteløsningsnemnda. Angjeldende tvist oppsto før denne bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2006, og den ble brakt inn for Petroleumstilsynet til avgjørelse etter tidligere arbeidsmiljølov § 46A. Petroleumstilsynet traff vedtak i saken i mars 2006, men vedtaket ble opphevet av Arbeids- og inkluderingsdepartementet i mai 2006 i forbindelse med at B påklaget Petroleumstilsynets vedtak til departementet. Ved opphevingen av vedtaket viste departementet til at tvist om rett til redusert arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 nr 4 skal avgjøres av en tvisteløsningsnemnd, jf arbeidsmiljøloven § 10-13 og § 17-2. Departementet var av den oppfatning at det er saksbehandlingsreglene på det tidspunkt saken behandles som skal legges til grunn for behandlingen. Departementet viste her til at avgjørelse i saken ble truffet i mars 2006 og at saken dermed skulle vært behandlet av tvisteløsningsnemnda etter reglene i den nye loven. På denne bakgrunn ble saken oversendt fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet til tvisteløsningsnemnda til avgjørelse. Det legges til grunn at tvisteløsningsnemnda Side 11 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 har kompetanse til å behandle saken, og nemnda har således ikke vurdert nærmere det rettslige grunnlaget for departementets oppheving av Petroleumstilsynets vedtak. Saken anses som rettidig innbrakt for nemnda ved departementets oversendelse. Arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd fastsetter at arbeidstaker som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Tvisten reiser to hovedspørsmål som nemnda må ta stilling til. Det første spørsmålet er om det foreligger sosiale grunner som gir rett til redusert arbeidstid. Sosiale grunner omfatter forhold knyttet til arbeidstakerens familie eller nærmeste omgivelser som utløser omsorgsoppgaver eller belastninger utenom det vanlige, for eksempel gamle og pleietrengende foreldre, syk ektefelle, barn med funksjonshemming og lignende. Som sosiale grunner har A anført sykdom/pleiebehov i familien, herunder helseproblemer hos kone og svigerforeldre. A anfører at summen av belastningene i den foreliggende situasjonen gjør at hans tilstedeværelse er mer påkrevd hjemme av hensyn til familien og deres tre barn. B på sin side har anført at A driver et eget firma ved siden av jobben som offshore sykepleier og reiser på denne bakgrunn spørsmål om A har behov for redusert arbeidstid. Når det gjelder A behov for tilstedeværelse av hensyn til barna, skal en samlet tvisteløsningsnemnd først bemerke at hans tre barn var henholdsvis 9, 18 og 21 år på søknadstidspunktet. De to eldste barna er myndige og hensynet til disse barna kan ikke vektlegges i vurderingen av om det foreligger sosiale grunner som kan gi rett til redusert arbeidstid. I den videre vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Et flertall i nemnda (leder Hanne Bjurstrøm, Steinar Egeland og Anette Lunde Barlinn) vurderer helseproblemene i A familie som en sosial grunn som etter loven kan gi rett til arbeidstidsreduksjon. Nemndas leder finner dette noe tvilsomt, men anser at svigerforeldrenes sykdom er et relevant og tilstrekkelig tungtveiende forhold. Nemndas leder bemerker i denne sammenheng at legeerklæringene som A har fremlagt om sitt behov for arbeidstidsreduksjon på grunn av familiens helsesituasjon, er generelle og gir nemnda begrensende muligheter for etterprøving. Ved sin vurdering finner ikke flertallet grunnlag for å kunne legge avgjørende vekt på opplysninger om at A driver et eget firma ved siden av jobben som offshore sykepleier i B. A har selv uttalt at han normalt har arbeidet 10 - 12 timer per uke i firmaet, men flertallet finner ikke holdepunkter for å kunne legge til grunn at arbeidsinnsatsen i firmaet fortsatt vil være av et slikt omfang. Nemndas leder vil i denne sammenheng bemerke at det må ligge implisitt i søknaden om arbeidstidsreduksjon at A vil trappe ned arbeidet i firmaet ved innvilgelse av søknaden. Det neste spørsmålet for flertallet er om arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Av forarbeidene til tidligere arbeidsmiljølov § 46A, Ot.prp.nr.3 (1982-1983), fremgår at det ved vurderingen må foretas en avveining mellom arbeidsgivers og arbeidstakers interesser. Dersom behovet for redusert arbeidstid er særlig stort, bør det kreves en sterkere begrunnelse fra arbeidsgiverens side for å avslå enn ellers. Lovens forarbeider gir ellers anvisning på en konkret og skjønnsmessig vurdering i forhold til hvilke ulemper som kan påberopes fra arbeidsgivers side. I forarbeidene til gjeldende bestemmelse om redusert arbeidstid, Ot.prp.nr.49 (2004-2005) heter det at bestemmelsen er ment å videreføre det materielle innholdet i tidligere § 46A, og at praksis som har utviklet seg rundt ulempevurderingen fremdeles vil være relevant. Gjennom tidligere forvaltningspraksis er det lagt til grunn at kravet til vesentlig Side 12 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 ulempe innebærer at det ikke er tilstrekkelig å påberope en generell ulempe, for eksempel ulempen ved å måtte omorganisere arbeidsoppgaver eller skaffe vikar. Flertall legger til grunn at B ikke har sannsynliggjort at det vil innebære vesentlig ulempe for virksomheten dersom A innvilges redusert arbeidstid. Flertallet kan ikke se at redusert arbeidstid for A og dermed deling av sykepleierstillingen vil medføre vesentlig ulempe for de andre arbeidstakerne. Det kan således ikke være av avgjørende betydning for de andre arbeidstakerne at det kun er en person i sykepleierstillingen. Flertallet viser for så vidt til at A allerede arbeider i en turnusordning. Han arbeider kun identisk med 10 personer mens øvrige personer om bord skifter mellom flere sykepleiere. Ut fra en samlet vurdering anser flertallet at det er grunnlag for å kunne innvilge redusert arbeidstid for A, men begrenset til en periode på ett år regnet fra 01.09.06. Flertallet vil bemerke at arbeidstidsreduksjonen forutsetter at A benytter den frigjorte arbeidstiden til omsorg for de syke familiemedlemmene. Mindretallet, medlemmene Elisabeth Lea Strøm og Pål Tangen, har etter en helhetsvurdering kommet til at A ikke tilfredsstiller vilkårene for rett til redusert arbeidstid. Mindretallet er av den oppfatning at omsorgen for barna, det yngste er på vedtakstidspunktet fylt 10 år og de to andre er myndige, ikke kan tillegges vekt. Likeledes er mindretallet av den oppfatning at det også er tvilsomt om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende sosiale, eller andre velferdsgrunner for A og hans familie som skulle gi rett til redusert arbeidstid. Slik mindretallet ser det kan dette spørsmålet ikke sees isolert, men må sees i sammenheng med hva slags arbeidstid A faktisk har, det forhold at han driver egen virksomhet ved siden av sitt arbeid hos B, samt de ulemper en redusert arbeidstidsordning vil medføre for arbeidsgiver. Stillingen som sykepleier offshore innebærer en betydelig lavere arbeidstid enn det som er vanlig for full stilling på land. A arbeider gjennomsnittlig 28 timer per uke fordelt på to uker arbeid og fire uker fri. Slik mindretallet ser det, er dette en arbeidstidsordning som i meget stor grad gir anledning til å delta i familiens omsorgsoppgaver. Arbeid offshore vil uansett arbeidsomfang innebære at det er perioder hvor vedkommende er forhindret fra delta i familiens omsorgsoppgaver på land. Det faktum at A driver et eget firma, at han i bred skala annonserer/reklamerer for firmaet og de mange og ulike tjenester som firmaet tilbyr på nettet, samt at han selv opplyser at han normalt arbeider 10 til 12 timer i dette firmaet tillegges betydelig vekt. Arbeidstaker har ikke rett til redusert arbeidstid for å utføre annet arbeid, verken i egen virksomhet eller hos andre. Mindretallet er også av den oppfatning at det vil innebære en vesentlig ulempe for bedriften om A innvilges redusert arbeidstid. Selv om det er tvilsomt om en reduksjon av arbeidstiden vil innebære sikkerhetsmessige konsekvenser vil det utvilsomt påføre bedriften både økonomiske og administrative kostnader. I tillegg til at det påløper økte kostnader til transport til og fra offshoreinnretningen, vil det medgå økte kostnader til opplæring og sikkerhetskurs, og det er også ut fra forholdene nærliggende at arbeidstidsreduksjonen i noen grad må dekkes inn ved bruk av overtid. Manglende kontinuitet mellom sykepleier og de ansatte når det gjelder den medisinske oppfølging vil også være en ulempe. Ved den konkrete skjønnsmessige avveining som skal foretas mellom arbeidstakers og arbeidsgivers interesser, jf aml § 10-2, må kravet til vesentlig ulempe sees i sammenheng med hvor tungtveiende grunner arbeidstaker har påberopt seg, samt forholdene forøvrig. I dette tilfelle, den omstendighet at A driver eget selskap. Der arbeidstaker ikke har særlig tungtveiende grunner, eller hvor arbeidstaker kan tilpasse seg situasjonen ved å redusere annet arbeid, er mindretallet av den oppfatning at det skal svært lite til før kravet til vesentlig ulempe skal være oppfylt. Etter en helhetsvurdering har mindretallet kommet til at A ikke kan gis medhold. Side 13 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 Konklusjon A gis rett til 50 prosent redusert arbeidstid i ett år etter arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd, regnet fra 01.09.06. Tvisteløsningsnemnda Hanne Inger Bjurstrøm, leder Oslo, 11.10.06 Side 14 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 Gulating lagmannsrett - LG-1993-1135 Instans Dato Publisert Stikkord Sammendrag Saksgang Parter Forfatter Gulating lagmannsrett - Dom. 1994-11-15 LG-1993-1135 Erstatningsansvar for styremedlem. Aksjeloven § 15-1. Styreformann/daglig leder i aksjeselskap ble idømt erstatningsansvar på kr 200.000,- for unnlatelse av å opplyse om selskapets svake økonomiske situasjon overfor medkontrahent som ikke fikk oppgjør for utført arbeid. Kravet ble ansett som særkrav som kunne fremmes av enkeltkreditor. Bergen byrett Nr. 90-00780 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1993-1135 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-256 K. Ankende part: Einar Audun Milde (Prosessfullmektig: Advokat Eilif Utne Riisøen, Bergen). Motpart: Entreprenør H. Nicolaysen AS (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wesenberg, Bergen). Lagdommer Lillebø, Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Greve Pettersen. Saken gjelder tvist om erstatningsansvar etter aksjeloven § 15-1. Einar Audun Milde var styreformann, daglig leder og fra 1988 eneaksjonær i entreprenørfirmaet A/S Garmi. I 1989 hadde selskapet entreprisen på ombyggingsarbeider på Den Nationale Scene. I juni 1989 inngikk Milde, på vegne av A/S Garmi, avtale med entreprenørfirmaet H. Nicolaysen A/S. Avtalen gikk ut på at H. Nicolaysen A/S skulle utføre rivningsarbeid og betongarbeid som underentreprise på teateret. Kontraktsprisen var kr 203.650,- eksklusive m.v.a. Den 07. august 1989 ble det inngått avtale om tilleggsarbeider utført etter regning. Prisen for tilleggsarbeidene ble kr 23.456,50 eksklusiv m.v.a. Arbeidene ble sluttført i august 1989. Garmi A/S foretok en konto utbetaling til H. Nicolaysen A/S på kr 60.000,- den 03. august 1989. Ut over dette er fakturaene for arbeidet H. Nicolaysen A/S utførte ikke betalt. A/S Garmi's økonomiske stilling var i 1989 svært dårlig, og 14. september 1989 sa selskapets bankforbindelse opp sitt låneengasjement med selskapet og tiltrådte sitt factoringpant. Selskapets kreditorer ble 29. september 1989 meddelt at all betaling av gjeld på denne bakgrunn var innstilt. Selskapet er nå formelt oppløst. Etter det opplyste var den direkte foranledning til bankens handlemåte at Statens bygge- og eiendomsdirektorat hadde fremmet krav på kr 733.100,- med tillegg av renter overfor A/S Garmi. H. Nicolaysen gikk så til søksmål mot Milde med krav om erstatning for sitt tap i medhold av aksjeloven § 15-1. Tapet utgjør den del av fakturabeløpet som ikke er betalt. Bergen byrett avsa 27. august 1993 dom med slik domsslutning: "1. Einar Audun Milde dømmes til å betale til Entr. H. Nicolaysen A/S v/styrets formann kr 200.000,- - kronertohundretusen 00/100 - med tillegg av 18 attenprosent rente fra 8. november 1990 og inntil betaling skjer. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. 3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt. 1 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens Side 15 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 forkynnelse." Dommen er rettidig påanket til Gulating lagmannsrett, og ankeforhandling ble holdt 07. november 1994 i Bergen. Det ble gitt partsforklaringer og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Partenes anførsler for byretten og sakens nærmere faktum fremgår av byrettens dom. Ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført: H. Nicolaysen A/S har i egenskap av enkeltkreditor ikke søksmålskompetanse i saken, og det vises til dom inntatt i Rt-1993-20 flg. særlig side 26. Krav mot styremedlem må reises til fordel for hele kreditorfellesskapet, og fortrinnsvis bør kravet forfølges i samsvar med konkursloven § 118. I motsatt fall vil konkursinstituttet utvannes. Subsidiært anføres at Milde ikke handlet uaktsomt da han inngikk avtale med H. Nicolaysen A/S uten å opplyse om selskapets økonomiske stilling. H. Nicolaysen A/S benyttet seg ikke av sin rett til å kreve garanti fra A/S Garmi, og heller ikke ble det foretatt undersøkelser for å kartlegge selskapets økonomiske situasjon. Resultatregnskapet for 1988 viste et mindre overskudd, og Milde hadde berettiget håp om at selskapets økonomi ville bedre seg. Hovedårsaken til selskapets tidligere underskudd var et ulønnsomt oppdrag på Bergen Lufthavn, og tapene i denne relasjon var på avtaletidspunktet tatt. Selskapet A/S Garmi påtok seg fra 1989 bare mindre og lønnsomme oppdrag, og aksjene i datterselskapet Garmi Boat A/S var overdratt til en tidligere medeier i A/S Garmi. Kravet fra Statens bygge- og eiendomsdirektorat kom overraskende på ankende part, og kravet forverret selskapets økonomiske stilling betydelig. Bankens handlemåte fremtvang betalingsinnstilling, og det ville vært i strid med forbudet mot forfordeling av kreditorer dersom H. Nicolaysen A/S hadde fått honorert sine fakturaer. Atter subsidiært anføres at et eventuelt erstatningsansvar i medhold av aksjeloven § 15-3 må lempes i langt større utstrekning enn den lemping byretten foretok i sin dom. Ut fra Mildes dårlige økonomiske situasjon, sammenholdt med hans manglende innsikt i selskapets økonomiske situasjon, blir et erstatningsansvar på rundt kr 300.000,inklusiv renter helt urimelig. Ankemotparten kan ikke høres med at anførselen om lemping er fremsatt for sent. Den ankende part krever prinsipalt frifinnelse for kr 200.000,-, og det må ligge innenfor sakens ramme å kreve frifinnelse for et mindre beløp enn dette. Ankende part har nedlagt slik påstand: "Einar Audun Lagmannsrett." Milde frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Ankemotparten har i det vesentlige anført: Ankemotpartens erstatningskrav er oppstått som følge av at Milde har fortiet opplysninger om selskapets økonomiske situasjon ved avtaleinngåelsen med H. Nicolaysen A/S. Erstatningskravet er således et særkrav fra en enkeltkreditor, og må kunne fremmes av H. Nicolaysen A/S. Det er vist til uttalelse i avgjørelse inntatt i Rt1993-20 flg., særlig side 26 første avsnitt. Det er også vist til uttalelser i Kristin N. Aarum: "Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper", særlig sidene 70, 154, 157, 163 og 524. Det er også vist til dom inntatt i Rt-1975-198 flg. Bevisførselen har vist at A/S Garmi var henholdsvis insuffisient i 3 1/2 år og insolvent i 2 år forut for at selskapet inngikk avtale med H. Nicolaysen i juni 1989. Dette må Milde ha forstått, og han kan ikke med ansvarsbefriende virkning skyve ansvaret over på revisor eller påberope seg manglende regnskapskyndighet. Side 16 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 Kravet fra Statens bygge- og eiendomsdirektorat var kjent for Milde siden medio 1987, og det har også vært oppført i selskapets regnskaper. En eventuell forglemmelse av gjeldsposten må karakteriseres som grovt uaktsom. Det var heller intet i selskapets drift som kunne indikere at det var berettiget håp om bedring av selskapets håpløse økonomiske situasjon. A/S Garmi har således objektivt sett over lengre tid drevet for kreditorenes regning uten berettiget håp om bedring av selskapets økonomiske situasjon. Dette må Milde ha forstått, og en eventuell manglende forståelse av situasjonen må karakteriseres som i alle fall grensende til grovt uaktsom. Ved å fortie opplysninger om selskapets situasjon ved avtaleinngåelsen har H. Nicolaysen A/S blitt påført et tap som kan kreves erstattet fra Milde med hjemmel i aksjeloven § 15-1. Ankende part har først fremsatt sin anførsel om ytterligere lemping av erstatningsansvaret under ankeforhandlingen, og anførselen er følgelig for sent fremsatt. Ankemotparten ville i motsatt fall antakelig ha innlevert aksessorisk motanke. Det ville vært naturlig å legge frem en rekke dommer vedrørende lemping av erstatningsansvar dersom anførselen hadde vært kjent forut for ankeforhandlingen. Det er under ingen omstendigheter grunnlag for ytterligere lemping av erstatningsansvaret under henvisning til den kvalifiserte uaktsomhet Milde har utvist, og som har utsatt hans medkontrahent for stort tap. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: "1. Bergen byretts dom av 27. august 1993 stadfestes for såvidt angår domsslutningens pkt. 1 og 3, dog slik at rente etter 01. januar 94 settes til 12 %. 2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter." Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og byrettens dom stadfestes i realiteten. Nærværende erstatningskrav er bygget på ansvarsbetingende forhold fra Milde som direkte har ført til tap bare for H. Nicolaysen A/S. Kravet er derfor et særkrav, og skiller seg fra krav som utspringer fra handlinger som medfører tap gjennom å forringe selskapets alminnelige formuestilling. Særkrav kan forfølges av den kreditor den ansvarsbetingende handling retter seg mot, jfr. Rt-1975-198, Marthinussen og Aarbakke: "Aksjeloven med kommentarer" side 533 punkt 5 og uttalelser i Kristin N. Aarum: "Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskap", særlig sidene 70 og 524 med videre henvisninger. Avgjørelsen inntatt i Rt-1993-20 flg. omhandler erstatningskrav mot styremedlem bygget på at disposisjoner hadde redusert selskapets aktiva slik at selskapet var blitt insolvent. Førstvoterende foretok en avgrensning av hvilke krav rettens synspunkt kan gjøres gjeldende overfor, og fra dommens side 26 første avsnitt hitsettes: "Ankemotpartene bygger sitt krav mot Sjødal på at han forsettlig eller uaktsomt har redusert selskapets aktiva slik at selskapet er blitt insolvent og dermed ute av stand til å dekke sine kreditorer, herunder ankemotpartene. Det bygges ikke på at de har erstatningsgrunnlag ut over dette. Det dreier seg således ikke om særkrav som enkeltkreditorer gjør gjeldende fordi styreformannens erstatningsbetingende handlinger har vært rettet direkte mot dem." H. Nicolaysen A/S kan således fremme sitt særkrav med hjemmel i aksjeloven § 15-1 overfor Milde. Regnskapene for A/S Garmi viser at selskapet i realiteten drev med underskudd fra 1987. Selskapets egenkapital var negativ fra 1986, og underbalansen var i 1987 og 1988 henholdsvis kr 1.123.481,- og kr 1.118.511,-. Selskapet A/S Garmi drev derfor Side 17 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 over lengre tid for kreditorenes regning, og selskapets økonomiske situasjon ble gradvis forverret utover i 1988 og 1989. Etter bevisførselen finner lagmannsretten ikke holdepunkt for at det var berettiget håp om at firmaets økonomiske situasjon skulle bedre seg. Milde må ha forstått at selskapet var i en meget vanskelig økonomisk situasjon og at det ikke forelå omstendigheter som tilsa noen positiv endring av situasjonen. Han kan ikke høres med at han på grunn av manglende regnskapsinnsikt ikke forsto selskapets svake økonomiske situasjon, og han kan heller ikke høres med at selskapets revisor mente det var grunnlag for fortsatt drift. I egenskap av styreformann og daglig leder har han plikt til i nødvendig grad å sette seg inn i selskapets regnskaper. Han har også plikt til å vurdere selskapets økonomiske utvikling uavhengig av revisor. Manglende forståelse av og innsikt i situasjonen må under enhver omstendighet tilskrives ham som uaktsom. Milde burde etter dette ha forstått at det var en nærliggende fare for at A/S Garmi ikke kunne oppfylle sine forpliktelser overfor H. Nicolaysen A/S. Han hadde således plikt til å opplyse om A/S Garmis økonomiske situasjon til H. Nicolaysen A/S, og forsømmelsen er ansvarsbetingende. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på om Mildes handlemåte kan karakteriseres som grovt uaktsom. Det er nærliggende å anta at H. Nicolaysen A/S ikke ville ha inngått avtalen - i alle fall ikke uten bankgaranti - hvis opplysningene hadde vært gitt på avtaletidspunktet. Det er således årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og det tap som oppsto. Ankemotparten har hevdet at den subsidiære anførsel om lemping av erstatningsansvaret er fremsatt for sent. Byretten foretok en viss lemping i sin dom, og ytterligere lemping er ikke nevnt i ankeerklæringen. Ankende part har under saksforberedelsen for lagmannsretten i all hovedsak konsentrert seg om påstått saksbehandlingsfeil og manglende søksmålskompetanse hos ankemotparten. Vedrørende lempingsspørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommerne Lillebø og Greve Pettersen, bemerker: På bakgrunn av den foreliggende saksforberedelse kunne ankemotparten ikke forutse at også lempingsspørsmålet ville bli tatt opp under ankeforhandlingen, og ankemotparten var følgelig ikke forberedt på å behandle temaet. Det kunne i motsatt fall vært grunnlag for å vurdere aksessorisk motanke, og under enhver omstendighet ville det vært naturlig å belyse deler av den omfattende rettspraksis som foreligger hva angår lemping av erstatningsansvar. Flertallet finner etter dette at anførselen er for sent fremsatt, men bemerker at vilkårene for ytterligere lemping under enhver omstendighet ikke synes å være til stede. Mindretallet, lagdommer Vestrheim, kan - om enn under tvil - ikke se at kravet om lemping er for sent fremsatt eller at kravet må nektes fremmet for lagmannsretten av annen grunn. Mindretallet er oppmerksom på at det hverken i ankeerklæringen eller under den videre ankesaksforberedelse ses nevnt at Milde også for lagmannsretten vil gjøre gjeldende at et eventuelt erstatningsansvar må nedsettes etter aksjeloven § 153. Ut fra særlig sakens art og karakter og også hensett til de i byrettens dom refererte anførsler, må det imidlertid ha fremstått som høyst påregnelig at et krav om ytterligere lemping, som også omfattes av Mildes påstand, ville bli tatt opp for lagmannsretten, hvor partenes prosessfullmektiger var de samme som for byretten. Ankemotpartens påberopelse av at det i tilfelle ville være aktuelt å inngi motanke, kan etter en nærmere vurdering av de prosessøkonomiske forhold, herunder ankegebyr, Side 18 Utskrift fra Lovdata - 21.03.2014 12:36 omkostningsrisiko og den relativt begrensede lemping som byretten foretok, ikke tillegges stor vekt. Mindretallet finner det rimelig at erstatningsansvaret reduseres til 50 % av motpartens tap. Det er herunder tatt i betraktning at Mildes forhold ikke anses spesielt klanderverdig. Det ses bl.a. hen til hans relativt beskjedne utdannelse folkeskole - og hans tidligere yrkeserfaring, samt til hans svake økonomiske evne. Dom blir å avsi i samsvar med flertallets syn. Etter dette blir byrettens dom stadfestet, men slik at rentefoten settes til 12 % fra 01. januar 1994 til betaling skjer. Anken har vært forgjeves og ankende part må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd idømmes saksomkostninger for lagmannsretten. Særlige omstendigheter som kan begrunne fritak sees ikke å foreligge. Det finnes etter omstendighetene ikke grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse. Advokat Wesenberg har innlevert saksomkostningsoppgave på kr 18.680,-, hvorav salær utgjør kr 18.500,-. Kravet godtas. Slutning : 1. Bergen byretts dom stadfestes, dog slik at rentefoten i tilknytning til slutningens punkt 1 fra 01. januar 1994 og frem til betaling skjer settes til 12 %. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Einar Audun Milde til H. Nicolaysen A/S kr 18.680,- - kronerattentusensekshundreogåtti 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Side 19
© Copyright 2024