1. No category

GMDSS
Skrevet av Bjørn K for Nautikk.net - http://nautikk.net
Sist endret: 06-01-2015
Historie
Siden etableringen i 1959, har den internasjonale maritime organisasjon (IMO), arbeidet med å forbedre
sikkerheten til sjøs ved å vedta sikkerhetsstandarder og har forsøkt å forbedre
radiokommunikasjon gjennom den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs
(SOLAS), og for å utnytte fremskritt gjort i radio-kommunikasjons-teknologi. Maritime
radiokommunikasjonsutstyr som foreskrevet SOLAS-konvensjonene 1960/1974 besto av radioutstyr for
passasjerskip av alle størrelser og lasteskip på 1600 tonn bruttotonnasje og oppover, samt radioutstyr for
lasteskip på 300 til 1600 tonn bruttotonnasje. Selv om skipene kunne motta en nødalarm, kunne de ikke
kommunisere med hverandre, og det ble ikke før 1984 at alle skip ble pålagt å være i stand til å
kommunisere ved hjelp av VHF og MF radiotelefon. Rekkevidden av overføring på MF var bare 150
nautiske mil, så for skip utenfor denne avstanden fra nærmeste kyststasjon, er det gamle systemet i
hovedsak et skip-til-skip nød system. I 1972, med hjelp fra “International Radio Consultative
Committee” (CCIR), begynte IMO å forske på maritime satellittkommunikasjon som i 1979 resulterte i
etableringen, av Inmarsat Organisasjonen, som dermed gir et internasjonalt satellitt
kommunikasjonssystem tilgjengelig for skipsfarten. I 1973, gjennom resolusjon A.283 (VIII), reviderte
IMO sin politikk på utviklingen av det maritime nødsystem, slik som å innlemme satellittkommunikasjon
og forutse muligheten for automatisk varsling og overføring av maritime nød- og sikkerhetsinformasjon. I
1979 ved den internasjonale konferansen for maritim søk and redning ble den internasjonale
konvensjonen om maritime søk og redning, 1979 (1979 SAR-konvensjonen) vedtatt. Hovedmålet er å
etablere en global plan for maritim søk og redning (SAR) på et rammeverk av multilateral eller bilaterale
avtaler mellom nabostater om levering av SAR-tjenester i kyst- og tilstøtende havområde for å oppnå
samarbeid og gjensidig støtte i å svare på nødhendelser. Konferansen har også invitert IMO for å utvikle
en global maritime nød- og sikkerhetssystemet, inkludert bestemmelser for telekommunikasjon, for
effektiv drift av søk og redningsplan foreskrevet i 1979 SAR-konvensjonen.
IMO-forsamlingen på sitt ellevte møte i 1979, vurderte de eksisterende ordninger for maritime nød- og
sikkerhetskommunikasjon og besluttet at et nytt globalt maritimt nød- og sikkerhetssystem burde
etableres for å bedre nød- og sikkerhets radiokommunikasjon og prosedyrer. I forbindelse med koordinert
søk og redning infrastruktur, ville det innlemme det siste av teknisk utviklingen og betydelig bedre
sikkerheten for menneskeliv til sjøs. Med hjelp av International Telecommunication Union (ITU), CCIR,
andre internasjonale organisasjoner, spesielt verdens meteorologiorganisasjon (WMO), International
Hydrographic Organization (IHO), Inmarsat, og COSPAS-SARSAT partnere. IMO utviklet og prøvde de
ulike utstyr og teknikker som brukes i det globale maritime nød- og sikkerhetssystemet (GMDSS). ITU
etablert også hensiktsmessig regelverk for gjennomføring av GMDSS.
Om GMDSS
Det grunnleggende konseptet av GMDSS (vist i figur 1) er at søk og redningsmyndighetene på land, samt
på sjø i umiddelbar nærhet av skipet i nød, skal bli raskt varslet om en nødhendelse slik at de kan bistå i
en koordinert søk og redningsoperasjon med minst mulig forsinkelse. Systemet består også av haster og
sikkerhetskommunikasjon og kunngjøring av maritim sikkerhetsinformasjon (MSI) – navigerings- og
1/4
GMDSS
Skrevet av Bjørn K for Nautikk.net - http://nautikk.net
værvarsler og værmeldinger og annen presserende sikkerhetsinformasjon til skip. Med andre ord, er alle
skip i stand, uavhengig av området hvor det opererer, til å utføre de kommunikasjonsfunksjoner som er
avgjørende for sikkerheten til selve skipet og andre skip som opererer i det samme området.
Figur 1: GMDSS generelt prinsipp
2/4
GMDSS
Skrevet av Bjørn K for Nautikk.net - http://nautikk.net
figur 2: GMDSS Områder
Erkjennelsen av at de forskjellige radiosystemene som inngår i GMDSS systemet har individuelle
begrensninger med hensyn til den geografiske dekningen og tjenester levert, bestemmes utstyret som
kreves for å bli båret av et skip i prinsippet av skipets operasjonsområde, som er betegnet som følger
(regel IV / 2.1.12-2.1.15):
Radiodekningsområde A1: Havområder som er innenfor radiotelefonidekning av minst en VHF
kyststasjon som holder kontinuerlig lyttevakt på DSC (Digital Selective Calling), og som er
definert av et lands myndigheter til å være et slikt område.
Radiodekningsområde A2: Havområder unntatt radiodelmingsområde A1, som er innenfor
radiotelefonidekning av minst en MF kyststasjon som holder kontinuerlig lyttevakt på DSC
(Digital Selective Calling), og som er definert av et lands myndigheter til å være et slikt område.
Radiodekningsområde A3: Havområder unntatt radiodekningsområde Al og A2, som er innenfor
dekningsområdet av det geostasjonære satellittsystem INMARSAT.
Radiodekningsområde A4: Havområder som hverken er A1, A2 eller A3 områder.
Se figur 1
Kravene for hvilke utstyr som kreves i de forskjellige områdene finnes i SOLAS kapittel IV eller i
nasjonal lovgivning hos land som har ratifisert SOLAS. IMO har laget en liste på det utstyret som skal
være på plass. Se figur 3:
3/4
GMDSS
Skrevet av Bjørn K for Nautikk.net - http://nautikk.net
Figur 3:
GMDSS-utstyr som skal være ombord
_______________________________________________
PDF generated by Nautikk.net
4/4
Powered by TCPDF (www.tcpdf.org)