1. No category

1
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) 14
«IDEOLOGIKRITIKK
OG AUTORITETSOPPRØR KAN GÅ VIA
SKJEDEN»
OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | ÅRGANG 63 | NR. 27 | LØSSALG KR 59
OVERGREP OG
BUDDHISTISK
EKSTREMISME I
MYANMAR
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
INTERNASJONAL ORIENTERING
HVER MÅNED
SIDE 3 | NY SERIE KNYTTET TIL VALGET
SIDE 17 | KVINDER-ANTOLOGI
Har gravide seksuelle lyster?
Har småbørnsforældre overskud til at være kærester?
To af en række spørgsmål vi har stillet Birte og Anna, der begge har født indenfor det sidste år.
– Hvordan havde I det med jeres krop?
Har gravide seksuelle lyster?
Anna: »I starten synes jeg, det var
hårdt, selv om det varede længe, før jeg
tog på, og maven voksede. Til gengæld
havde jeg alle andre symptomer, jeg var
utroligt træt, fik kvalme, kastede op og
gad ikke tænke på sex.
Men jeg var osse utrolig glad, endelig
var jeg gravid.
Min sædvanlige forfængelighed, om
jeg nu var lidt for tyk, vejede lidt for
meget, forsvandt. Det var en stor befrielse. Nu var jeg lige det modsatte, jeg gik
jo og ventede på synlige tegn, så andre
også kunne se det.«
Birte: »Ja, det var dejligt, da maven
blev større, det gjorde det mere konkret.
Jeg var helt vild med at vise billeder af
mig selv, osse til mennesker jeg ellers
ikke ville vise mig nøgen for.«
Anna: »Det er, som om gravide tilhører en særlig race, hvis krop vækker interesse uden at blive betragtet som
sexualobjekt. Jeg oplevede, at både
mænd og kvinder var fascineret af min
krop, og det var dejligt for en gangs
skyld ikke at blive vurderet efter traditionel seksuel målestok.«
Birte: »Ja, det har du nok ret i, men
HVA SKJER MED
KUNSTEN OG KULTUREN I SYRIA?
FLUKT, FLYKTNINGBREV OG FLYKTNINGDOKUMENTARER
HVORDAN SELVET
KAN UTTRYKKES I
BILDER
SIDE 10 | KRONIKK
SIDE 3, 5 OG 16 | KOMMENTAR, BREV, KRITIKK
SIDE 12 | BILLEDKUNST
NY TID
Fra elitepolitikken
Boligmarkedet
vil kollapse
ØKONOMI
HELLAS
Hvor lenge kan vi holde på
en samfunnsmodell som ikke
fungerer?
Hvordan har et nazistparti
blitt så stort i Hellas? Hva
er det som gjør at fascismen
slår rot noen steder, men
ikke andre? Dette var
spørsmålene Evangelos
Lagos og et team av greske
forskere stilte seg før de
satte i gang en fire år lang
kartlegging av unge grekere
som stemmer Gyllent
Daggry.
AV HANS E. OLAV
Billig kreditt over mange år har ført til
gjeldsfest, feilinvesteringer og inflasjon i
velferdsgoder i hele den industrialiserte
verden. Prisnivå og lønninger i land som
Hellas, Portugal og Spania skal ned, mye
på grunn av ubalansen i konkurransekraft
mellom landene i eurosonen. Alternativet er
at kostnadsnivået måtte øke 50–70 prosent
i land som Tyskland. Det er utelukket for
tysk konkurransekraft. Til slutt ordner
markedet opp i denne ubalansen som
følge av politikernes og sentralbankens
mangeårige kredittfest. Det likner en
søkkvåt svamp full av kreditt, inflaterte
råvarer, tjenester, lønninger og feilprisinger.
I et nullrenteregime skapes kunstige bobler
i økonomien – boligbobler og børsbobler
– som sprekker når markedskreftene
klemmer alt ut av svampen.
AV JOAKIM MØLLERSEN
De siste meningsmålingene gir Gyllent
Daggry (GD) fra 6,5 prosent oppslutning
og oppover. Dette på tross av at rettssaken mot partiets ledelse nylig har begynt,
der de står tiltalt for å ha startet og ledet
en kriminell organisasjon. Rettsprosessen
ble satt i gang etter at partimedlem og
aktivist Giorgis Roupakias knivstakk den
venstreradikale rapperen Pavlos Fyssas til
døde i september for to år siden. Fyssas
satt på en kafé og så fotballkamp sammen
med kjæresten da en bil kom kjørende.
Drapsmannen, som jobbet på GDs hovedkontor, kjørte kniven inn i Fyssas uten videre foranledning.
Hvorfor har Gyllent Daggry hatt så sterk
vekst? Mange andre land ble også herjet
av den økonomiske krisen, men Portugal,
Spania og Italia har likevel ikke sett fremveksten av sterke fascistiske bevegelser.
«Det er klart at det sosiale og økonomiske sammenbruddet har vært viktig for
Gyllent Daggrys vekst, men det er åpenbart at vi ikke kan si oss tilfreds med dette
som eneste forklaring,» sier Evangelos
Lagos, sosiolog og forsker ved Panteionuniversitetet i Athen, til Ny Tid.
I mai i år ble de endelige resultatene
av et fire år langt forskningsprosjekt på
temaet lagt frem. Lagos og forskergruppen hans er en del av et større prosjekt
om høyreekstremisme: Memory, Youth,
Political Legacy and Civic Engagement
(MYPLACE). Prosjektet er finansiert av
EU-kommisjonen, og foregår ved 16 universiteter fordelt på 14 land. «Funnene er
skremmende,» sier Lagos. «De viser at elementene som utgjør kjernen av fascistisk
ideologi, er bredt akseptert i den greske
befolkningen.»
Spørreundersøkelser viser at velgerne
til de to partiene som fikk drøyt 80 prosent
av stemmene i Hellas før krisen – sosialdemokratiske PASOK og konservative Nea
HELLAS fortsetter på side 4
Sammenbrudd. Veien til katastrofe er kort i
FOTOGRAFIER UTSTRAKT I TID. OM FIONA, SE SIDE 12
Håpets forfatter
LITTERATUR
Vinneren av årets
Nobelpris i litteratur,
Svetlana Aleksijevitsj,
gir håp, mener rådgiver i
Helsingforskomiteen Inna
Sangadzhieva.
AV CARIMA TIRILSDOTTIR HEINESEN
Svetlana Aleksijevitsj (67) er den første
sakprosaforfatteren som får Nobelprisen i
litteratur siden Winston Churchill ble tildelt prisen i 1953. Rådgiver i Den norske
Helsingforskomiteen, Inna Sangadzhieva,
mener Aleksijevitsjs litteratur tilgjengeliggjør viktige vitnesbyrd om menneskenes
I AVISEN:
Alle angrepskriger starter med en løgn.
Hvorfor luktet ikke Norge lunta før bombingen av Libya? Og hvorfor hersker det konsensus om ikke å diskutere Norges ansvar
i ettertid? LIBYA side 5
Det internasjonale samfunnet må ta ansvar
og komme på banen for å løse konflikten i
Israel og Palestina. Om NAKBA og GAZAs
vannmangel, se side 6–7
Tiden for å flikke og reparere er over. Global
oppvarming er reelt, og det er tid for store
statlige ambisjoner og visjonære investeringer. Artiker om KLIMA side 8
Ny Tid spiller en rolle i TV2s nye serie
Okkupert. Hva er journalistikkens rolle,
og nærmer serien seg virkeligheten?
Og finnes det alternative energiformer?
Se side 9 om BIODIESEL og leder side 10.
BILAGET: BIFF-festival, Mia Madre, Sicaro,
Rød kjærlighet, Independent Filmmaking,
Tony Judt, Ole Robert Sunde, Mette
Karlsvik, Erland Kiøsterud, Chantal
Mouffe, Espen Schaanning, Roy Jacobsen,
Film fra Sør.
Abonnement og kundeservice:
tlf: 450 20 044 (også sms)
e-post: [email protected] – www.nytid.no/abonnement
Abonnementpris (månedsavis/Online+)
År 790 kr / e-avis 590 kr (torsdag midt i måneden)
levekår under sovjetveldet.
«Det spesielle med Aleksijevitsj er
nettopp at hun trekker linjer mellom fortid,
nåtid og fremtid. Hun setter søkelyset
på enkeltmenneskene, ikke minst på
kvinnene. Man kan ikke unngå å identifisere
seg med de skjebnene Aleksijevitsj
beskriver,» sier Inna Sangadzhieva til Ny
Tid. «Nå snakker jeg som russer – jeg
vokste opp i Sovjetunionen og kjenner
det postsovjetiske og posttotalitære. Vi
bærer alle på et tungt traume; vi er ødelagt
av den totalitære staten, og vi er redde:
redde for å innrømme sannheten, først og
fremst overfor oss selv. Vi er redde for
staten, og redde for frihet,» fortsetter hun.
«Dette gjelder ikke bare én generasjon,
men mange flere, tatt i betraktning at vi
tross den lange tiden som er gått, ikke
er blitt ferdige med det postsovjetiske.
Aleksijevitsjs stil bearbeider sårene våre,
uttrykker sannheten, og hjelper oss ut i
lyset – noe som gir håp,» mener hun.
Aleksijevitsj debuterte som forfatter
i 1985, men bøkene Krigen har intet
kvinnelig ansikt og Bønn for Tsjernobyl
kom ut på norsk først i fjor. I år kom Slutten
på det røde mennesket. Tiden second hand,
og om få uker utkommer Kister av sink, som
handler om Sovjetunionens katastrofale
krig i Afghanistan.
«Aleksijevitsj følte allerede på 1980-tallet
pulsen av endringene, og dokumenterte
dem for å vise det Sovjet-regimet aldri
fortalte, og det som var helt nytt i tiden –
om hvordan det enkelte mennesket hadde
hatt det,» sier Sangadzhieva. «Mye av det
Aleksijevitsj skrev da, er svært aktuelt også
nå, for populariteten til både Russlands
president Vladimir Putin og Hviterusslands
president Alexandr Lukasjenko kommer av
deres evne til å misbruke og manipulere en
felles ’sovjetisk’ hukommelse for å styre
sine respektive land,» sier Sangadzhieva.
den 8. oktober, er det mange som har spekulert i hvordan det hviterussiske regimet
vil reagere på at Aleksijevitsj er blitt tildelt
verdens gjeveste litteraturpris. Lettere
sensurerte versjoner av bøkene hennes
var bestselgere i Sovjetunionen. Flere
norske aviser har siden tildelingen kunnet
fortelle at bøkene hennes har vært forbudt
i Hviterussland siden Lukasjenko kom til
makten i 1994. Etter en rettssak i begynnelsen av 90-tallet ble Aleksijevitsj dømt for
ærekrenkelser for enkelte av passasjene i
Kister av sink, og i 2000 valgte hun å forlate
hjemlandet. Hun bodde og arbeidet i flere
år som fribyforfatter i ulike byer i Europa,
blant annet i Sverige. Men Sangadzhieva
forteller at Aleksjevitsjs litteratur har en
sentral posisjon i det hviterussiske samfunnet. «Bøkene hennes har aldri vært forbudt. De står på pensum på universitetene
i Hviterussland. Nå vurderer hviterussiske
Reaksjoner. Etter at prisen ble kunngjort
LITTERATUR fortsetter på side 3
boligmarkedet. Tenk deg et hus til en markedsverdi på 10 millioner kroner, som er
belånt med 95 prosent. Så faller markedet
med 25 prosent. Banken ber deg dekke inn
de 2 000 000 kronene som mangler i egenkapital. Tenk deg at boligrenten stiger til et
normalt nivå på seks–sju prosent, og at du
må betjene dobbelt så høye renteutgifter.
Tenk deg at du verken kan dekke egenkapitalkravet eller de økte renteutgiftene,
samt at inflasjonen reduserer kjøpekraften
din med fem prosent, og at du ikke får
dette kompensert med høyere lønn.
Hva om boligmarkedet faller med 40–50
prosent? Hvor lang tid tar det før boligen
tvangsselges? For å forstå hvilke tap
bankene blir påført, kan du multiplisere
eksemplet med hundretusenvis av
boliger, samt alle andre former for
overvurderte aktiva finansiert av banker
og finansinstitusjoner uten tilstrekkelig
sikkerhet og reservekapital. Konsekvensen
for bankene og finansmarkedet i et slikt
scenario er katastrofal.
For å sette tallene i perspektiv, viser en
analyse av det amerikanske boligmarkedet at et verdifall på 25 prosent i forhold til
boliggjelden på cirka 11 trillioner amerikanske dollar, innebærer et tap på om lag 2,8
trillioner dollar. Tilgjengelig kapital/likvide
midler i amerikansk banksektor er cirka to
trillioner dollar. Det innebærer et finansielt sammenbrudd. Ser vi på Storbritannia,
Frankrike og Spania og holder andre forgjeldede europeiske land utenfor, vil et verdifall på 25 prosent bety en utradering av den
europeiske banksektoren.
ØKONOMI fortsetter på side 9
En fredspris av
Nobels type?
Nobels fredspris premierer i
år et pågående fredsarbeid.
Prisen bør forstås som en
oppmuntring til ikkevoldelig
fremdrift i Tunisias politiske
utvikling, heller enn en pris
for oppnådde resultater.
NOBELPRISEN KOMMENTAR
AV ALEXANDER HARANG
Årets fredsprisvinnere, den tunisiske
Kvartetten for nasjonal dialog, er ikke
primært fredsarbeidere eller fredsforkjempere i Nobels forstand, men en
bred allianse av sivilsamfunn som har
vært avgjørende for å unngå borgerkrig i
Tunisia. Dette gjør årets fredspris interessant på flere nivåer.
Etter å ha tilbrakt de siste 25 årene
i nasjonal og internasjonal fredsbevegelse, lar jeg meg sjelden imponere av
Nobelkomiteens årlige fredspristildelinger. Som oftest vitner tildelingene
om en elitistisk og pragmatisk verdensanskuelse. Vi i fredsbevegelsen
har en mer grasrotbasert og idealistisk
tilnærming. Komiteen fokuser tradisjonelt på verdens storpolitikk fremfor idealistisk arbeid mot krig og militarisme.
Nobelkomiteen går derfor heller ikke av
veien for å tildele sine priser til voldsutøvende statsledere heller enn idealistiske fredsforkjempere når det anses
passende. Som oftest velges de velkjente
politikerne fremfor fredsaktivistene av
frykt for at prisen skal oppleves som
irrelevant i egen politisk sfære. Dette er
nok hovedgrunnen til at Nobelkomiteen
sjeldent glimter til med en fredspris til
en vaskeekte idealist.
Dette året kom heller ikke
Nobelkomiteen med noen fredspolitisk
innertier i sitt valg, men heller ikke en
ren skivebom.
Det beste med innretningen av årets
fredspris er fokuset på sivilsamfunnets innsats for fred. Prisen indikerer forhåpentligvis et visst skifte i
Nobelkomiteens arbeid på dette punktet.
Årets pris gir et velkomment nedenfra–opp-perspektiv på fredsskaping.
Det at Tunisias grunnlovsprosess også
er et resultat av initiativer fra landet
selv – ikke fra USA, Kina, EU eller andre
eksterne aktører – forsterker igjen dette
positive.
En pris for politisk utvikling. Årets vinner
er altså en sammenslutning av en fagbevegelse, en arbeidsgiverorganisasjon, en
menneskerettsorganisasjon og advokatforeningen i Tunisia. Disse sivile
NOBELPRIS fortsetter på side 3
2
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
3
INTERNASJONALT
AKTUELT
Den virkelige trusselen mot verden
De marsjerer frem på noe
som ser ut til å være en
seiersgang, men ingen ser ut
til å forstå den reelle faren.
ISIS
URI AVNERY
Jeg er redd. Det er jeg ikke redd for å innrømme. Jeg er redd.
Jeg er redd for den islamske staten,
alias ISIS, alias Daesh. Det er den eneste
virkelige faren som truer Israel, som truer
verden, som truer meg.
De som i dag møter denne faren med
sinnsro og likegyldighet, kommer til å
angre på det.
Året da jeg ble født – 1923 – forsøkte
en tåpelig demagog med en komisk bart,
Adolf Hitler, å iverksette et voldelig kupp i
München. Det ble avverget av en håndfull
politimenn, og raskt glemt. Verden hadde
langt viktigere farer å bekjempe: Den
enorme inflasjonen i Tyskland. Det unge
Sovjetunionen. Den farlige konkurransen
mellom de to mektige kolonimaktene
Storbritannia og Frankrike. Og i 1929 den
forferdelige økonomiske krisen som knuste verdensøkonomien.
Men den lille München-demagogen
hadde et våpen som ikke ble fanget opp
av erfarne statsmenn og smarte politikere: et kraftfullt sinn, en mental styrke. Han
forvandlet ydmykelsen av en stor nasjon
til et våpen som var mer effektivt enn
flystyrker og slagskip. I løpet av kort tid
– bare noen få år – erobret han Tyskland,
så hele Europa, og deretter siktet han seg
inn på å erobre hele verden.
Flere millioner mennesker omkom
under prosessen. Ubeskrivelig elendighet
hjemsøkte flere land. For ikke å nevne
Holocaust, en forbrytelse nesten uten
sidestykke i verdenshistorien.
Hvordan klarte han det? Det var ikke
hovedsakelig med politisk og militær
makt, men med styrken av en idé, et tankesett, en sinnseksplosjon.
Jeg var vitne til dette i de første 25 årene av livet mitt. Det gjenoppstår i minnet
når jeg ser bevegelsen som nå kaller seg
ISIS, Den islamske staten.
I den tidlige kristne æraen på 600-tallet
fikk en simpel kjøpmann i den gudsforlatte arabiske ørkenen en idé. I løpet av
forbløffende kort tid erobret han og hans
allierte kjøpmannens hjemby, Mekka, og
deretter hele den arabiske halvøya. Så
erobret han hele den fruktbare halvmåne,
etterfulgt av mesteparten av den øvrige
verden – fra Atlanterhavet til Nord-India
og vel så det. Hans følgere nådde hjertet
av Frankrike og beleiret Wien.
Hvordan klarte en liten arabisk stamme
å oppnå alt dette? Ikke ved hjelp av militær overlegenhet, men med kraften av en
berusende ny religion, en religion som var
så progressiv og frigjørende at jordbundne
makter ikke kunne gjøre motstand.
Mot en berusende ny idé er materielle våpen maktesløse, armeer og mariner
smuldrer opp og mektige imperier som de
bysantinske og persiske rikene går i oppløsning.
«Hvor mange divisjoner har paven?»
svarte Stalin foraktelig da han ble spurt
om kirkens makt. Likevel ble Sovjetunionen
oppløst, og den katolske kirken står fremdeles.
Al-Daula Al-Islamiyah, den islamske
staten, er en «fundamentalistisk» bevegelse. Grunnstenen er den islamske staten
som ble grunnlagt av profeten Mohammed i Medina og Mekka for 1400 år siden.
Denne tilbakeskuende innstillingen er et
propagandaknep. Hvordan kan noen gjenopplive noe som eksisterte for så mange
århundrer siden?
I virkeligheten er ISIS en særdeles moderne bevegelse, en bevegelse skapt for
dagen i dag og antakeligvis for morgendagen. Den bruker de mest oppdaterte verktøyene, som internett. Det er en revolusjonerende bevegelse, sannsynligvis den mest
revolusjonerende i verden i dag.
(Saladin for europeiske ører) kurs for å
forene den arabiske verden under hans lederskap. Etter å ha lykkes i dette, angrep
han korsfarerne og utryddet dem.
I oppløpet til makten bruker de barbariske
verden blitt ydmyket og undertrykket.
Ydmykelsen har forankret seg i sjelen
hos arabiske gutter og jenter, enda mer
enn undertrykkelsen. En gang i tiden
beundret hele verden den arabiske sivilisasjonen og vitenskapen. I de mørkeste
århundrene etter Romerrikets fall var det
barbariske Vesten blendet av den islamske kulturen.
Ingen ung araber kan unngå å sammenlikne prakten fra det tidligere kalifatet
med tilstanden til dagens arabiske
virkelighet – fattigdommen, underutviklingen, den politiske avmakten. Tidligere
underutviklede land som Japan og Kina
har reist seg igjen og blitt verdensmakter.
De slår Vesten i Vestens eget spill, mens
arabiske kjemper fortsetter å være avmektige og tiltrekker seg verdens avsky. Selv
en liten gruppe av jøder (jøder, av alle
metoder fra forgangne tider for å oppnå
svært moderne mål. De skaper terror –
ikke propagandabegrepet «terrorisme»
som brukes i dag av alle regjeringer for
å stigmatisere fienden, men faktiske
grusomheter, hatefulle handlinger, kutting av hoder, ødelegging av uvurderlige
nasjonalskatter. Alt for å skape en lammende frykt i hjertene på sine fiender.
IS-bevegelsen bryr seg egentlig ikke om
Europa, USA eller Israel. Ikke nå. De bruker dem som propagandaføde for å oppnå
sitt virkelige umiddelbare mål: å erobre
hele den islamske verdenen.
Dersom ISIS lykkes med dette, kan man
bare forestille seg det neste steget. Etter
at korsfarerne erobret Palestina og de
nærliggende områdene, satte den kurdiske eventyreren Salah-a-Din al-Ayyubi
De bruker barbariske metoder
fra forgangne tider for å oppnå
svært moderne mål.
Saladin var naturligvis ingen ISIS-aktig
forkjemper for grusomheter. Han var en
dypt human hersker, og ble derfor hedret
i europeisk litteratur (se Walter Scott).
Men strategiene hans er kjente for enhver
muslim, inkludert lederne av dagens
islamske «kalifat»: Først forene araberne,
deretter angripe de vantro.
De siste 200 årene har den arabiske
folk!) slo de arabiske landene.
Det har bygget seg opp et enormt lager
av forakt i den arabiske verden – usett og
ubemerket av de vestlige maktene.
I slike situasjoner er det to utveier. Den
ene er den krevende veien: å løsrive seg
fra fortiden og bygge en moderne stat.
Det var den veien Mustafa Kemal valgte,
den tyrkiske generalen som bannlyste tradisjonen og grunnla en ny, tyrkisk nasjon.
Det ble en grundig revolusjon, muligens
den mest virkningsfulle på 1900-tallet,
som også ga ham tittelen som Atatürk, alle
tyrkeres far.
I den arabiske verden var det gjort et
forsøk på å opprette en panarabisk nasjonalisme – en slags halvhjertet etterlikning
av den vestlige originalen. Gamal Abd-alNasser forsøkte, og ideen ble med letthet
feid bort av Israel.
Den andre veien er å idealisere fortiden
og påberope seg rollen å gjenopplive den.
Dette er veien ISIS har valgt, og den er
utrolig vellykket. Med få anstrengelser
har ISIS tatt kontroll over store deler av
Syria og Irak, og utslettet de offisielle
grensene som var satt opp av vestlige
imperialister.
Imitatorer har etablert stedfortredere
over hele den muslimske verden, og
tiltrukket seg tusenvis av potensielle
krigere fra den muslimske ghettoen i øst
og vest.
Nå har ISIS startet sin marsj mot seier.
De virker ustoppelige.
Dette er først og fremst fordi ingen ser ut
For det andre er det flere farer i omløp:
Den iranske bomben. Kaoset i Syria.
Oppløsningen av Libya. Oljeprisene. Og
nå har vi den enorme tilstrømningen av
flyktninger, de fleste av dem fra den muslimske verden.
Som en gigantisk smårolling står USA
hjelpeløst. Landet støtter en oppfunnet
sekulær syrisk opposisjon som bare
eksisterer på amerikanske universiteter.
Amerikanerne kjemper mot ISIS’ største
fiende, Assad-regimet. De støtter den tyrkiske lederen som kjemper mot kurderne
– som kjemper mot ISIS. De bomber ISIS
fra luften, risikerer ingenting og oppnår
heller ingenting. Ingen støvler på bakken,
Gud forby.
For å være direkte: Å prøve å stoppe
ISIS betyr å støtte Assad-regimet. Bashar
al-Assad er en avskyelig type, men han
har holdt Syria sammen, beskyttet
landets mange minoriteter og holdt den
israelske grensen rolig. Sammenliknet
med ISIS er han en alliert. Det er også
Iran – et stabilt regime med en politisk
tradisjon som strekker seg flere tusen år
tilbake i tid, i motsetning til Saudi Arabia,
Qatar og andre som støtter ISIS.
Vår egen statsminister Bibi har en like
uskyldsblå forståelse av dette som et nyfødt barn. Han er kalkulerende, grunn og
arrogant. Hans maniske besettelse av Iran
gjør ham blind for den nye virkeligheten.
Fascinert av ulven foran seg, er Bibi
uvitende om den grusomme tigeren som
sniker seg opp bak ham.
til å forstå faren. Å kjempe mot en idé? Til
helvete med ideer. Ideer er for de intellektuelle. Ekte statsmenn ser på fakta: Hvor
mange divisjoner har ISIS?
Avnery er fast bidragsyter i Ny Tid, og var
tidligere medlem av Knesset i Israel.
Demokratiets ekstremisme
måde. NLD er racistisk, bange og har solgt
ud til Ma Ba Tha, da de er nervøse for at
tabe stemmer. Det NLD har gjort er utilgiveligt.» Hans eget parti har fået syv ud af otte
kandidater opstillet til parlamentet erklæret ugyldige af valgkommissionen i lighed
med de fleste andre muslimske kandidater. Derudover har rohingyaere ved parlamentsvalget i november 2015 fået frataget
deres stemmeret.
MYANMAR
INNKAST
Økonomi og økonomi
September måned sluttet med at den
norske krona kom på lavnivå – under
den svenske i verdi. Men gjør det noe?
For vel 26 år siden hadde jeg en kort
tekst i Ny Tid.
«Pappa, hva er valuta for noe?»
«Det er noe som er funnet opp for at
to land skal kunne bestemme at deres
gulost skal være dobbelt så mye verdt
som et tredje lands gulost ...»
Teksten er vel like aktuell i dag. Særlig
for økonomer, som lever i sine egne
bobler, med definisjoner av «økonomi»
de ofte er alene om.
I september kunne Aftenposten
fortelle oss at «om folk slutter å bruke
penger, kommer den økonomiske krisen nærmere», illustrert med en dame
på «shopping». Kilden var en sjeføkonom i DnB Markets, som også skremte
oss med lavere boligpriser: «Norsk
økonomi er avhengig av at folk tar opp
lån for at den skal gå rundt.»
Hvis folk flest slutter å bruke penger på unødvendige ting, og lavere
boligpriser gir mindre behov for å ta
opp lån, er vel det noe som de fleste
vil oppleve som en redning for egen
økonomi. Men tydeligvis ikke for de
bransjene som tjener penger på å ha
penger.
September sluttet også med feiring
av nye flykjøp til 250 000 000 000
kroner (få med alle nullene!), samtidig
som 14 knutepunktfestivaler vil miste
statsstøtte. Økonomien må jo gå i balanse – og drapsvåpen er vel for tiden
viktigere enn kultur.
Det er så enkelt, er det ikke?
Ursus Val Lapis
www.nytid.no
Mens Myanmars
befolkning har opnået øget
frihed og skal stemme til
parlamentsvalg den 8.
november, er buddhistisk
ekstremisme, overgreb
og diskrimination mod
muslimer ved at blive
institutionaliseret.
Det
AV SUSANNE KEMPEL, MYANMAR
«Jeg tør ikke længere servere mad for mine
buddhistiske venner. Hvis de får et maveonde, kan det føre til voldelig konflikt,» siger
Kyaw Thet Naing med alvorlig mine. Den
58-årige muslimske mand har boet hele sit
liv i byen Meikthila, hvor han leder en lokal
moské. Hans venner har han kendt siden
skoletiden. De plejer at fejre hinandens
religiøse højtider sammen. «Tidligere var vi
meget nære og det var intet problem at drille hinanden, men nu er vi meget påpasselige med hvad vi siger,» tilføjer han. Frygten
står han ikke alene med i en by hvor en løs
anklage om for eksempel madforgiftning
kan få alvorlige konsekvenser. «Jeg har
muslimske venner, men inderst inde stoler
jeg ikke på dem,» forklarer Maung Kyaw,
en 55-årig buddhistisk truckfører. «Det er
bedst hvis muslimer og buddhister lever
hver for sig. Hvis de bor nær hinanden, kan
små problemer udvikle sig voldeligt.»
Meikthila er en almindelig provinsby, beliggende ved hovedvejen mellem
Mandalay og hovedstaden Nai Pyi Taw,
hvor buddhister og muslimer har levet fredeligt i årtier. I 2013 udviklede en mindre
disputs sig til en massakre, hvor mere end
100 blev dræbt, heraf mange muslimske
skoledrenge. Cirka 1500 huse blev brændt
ned – langt de fleste beboet af muslimer.
«Jeg forstår ikke hvorfor hadet eksploderede,» forklarer parlamentsmedlem U
Win Thein, der er valgt fra Meikthila, en af
oppositionsleder Aung San Suu Kyis nære
støtter og topleder i oppositionspartiet
National League for Democracy (NLD). «Før
var her så fredeligt.» Da han hørte om urolighederne, skyndte han sig fra parlamentet
til hjembyen. Forgæves bad han den forsamlede menneskemængde om at stoppe
volden. «Jeg så seks til syv muslimske skoleelever blive dræbt lige foran mig. Banket
ihjel. Politiet og distriktsmyndighederne
stod lige ved siden af og gjorde ingenting,»
forklarer han. Meikthila er en garnisonsby
med flere tusinde soldater udstationeret.
Først da militæret blev sat ind tre dage
senere, ophørte urolighederne.
Voldelig konflikt. Konflikten i Meikthila er
ikke enkeltstående. Siden 2012 er lokale
konflikter brudt ud i en lang række byer
i Myanmar, adskillige af dem med voldelig udgang – og i langt de fleste tilfælde
er det muslimer, der er blevet overfaldet. I delstaten Rakhine ved grænsen til
Fra Suu Kyi/NLD-vælgermøde i Yamethin.
Bangladesh lever mere end 140 000 muslimer fra det cirka én million store rohingyamindretal interneret i forhutlede lejre
efter voldelige overgreb. I Myanmar anses
de som illegale immigranter, på trods af at
de i århundrede har levet i denne grænseegn. Den lokale buddhistiske Rakhinebefolkning føler sig under pres af centralregeringen og det burmanske flertal, og er
bekymret for at blive et mindretal i det de
anser som deres egen stat. Men konflikten
stikker dybere end som så – og har bredt
sig til store dele af landet.
Den antimuslimske bevægelse i Myanmar
ledes af en række prominente munke under
navnet Komiteen til beskyttelse af race og
religion, bedre kendt under forkortelsen Ma
Ba Tha, der på to–tre år har opbygget 250
lokalafdelinger og har mere end 10 millioner medlemmer, ifølge U Kyaw Sein Win,
der er projektchef for Ma Ba Tha. «Vores
mål er at beskytte mod race- og religionskonflikt og at undgå ekstremistisme i
et multireligiøst samfund,» forklarer han.
Den politiske analytiker Khin Zaw Win ser
derimod Ma Ba Tha «som en radikal buddhistisk bevægelse, der har fået indflydelse
på et kritisk tidspunkt. I sig selv er den ikke
stor, men den har overbevist millioner af
buddhister ved at spille på etnisk-religiøs
frygt og holdninger.»
Ma Ba Tha har i 2015 haft succes med
at få vedtaget fire love, der begrænser
mulighederne for at skifte religion, for at
missionere, og for at buddhistiske kvinder
kan gifte sig med ikke-buddhistiske mænd.
Den giver også myndighederne mulighed
for at begrænse børnetallet. Lovene anses
generelt som rettet mod muslimer, og er
af menneskerettighedsgrupper kritiseret
for at være racistiske og undertrykkende. David Mathieson fra Human Rights
Watch mener, at «Ma Ba Thas opståen
som en ny social og politisk bevægelse er
reformperiodens wild card – en voksende
nationalistisk bevægelse med en udtalt
pro-regering indstilling, xenofobisk og voldelig.» Organisationen har modtaget større
pengebeløb fra ledende lokalpolitikere fra
regeringspartiet Union Development and
Solidarity Party (USDP), der også deltaget
i nogle af dets stormøder. Partiets ledelse
har dog hidtil ikke udtrykt åbent støtte til
Ma Ba Tha, bortset fra præsident Thein
Sein, der i 2013 offentligt kaldte Ma Ba Thas
mest prominente og radikale medlem munken Wirathu for «Buddhas søn» i respons
til en forside i Time Magazine, der udråbte
Wirathu til «Face of Buddhist Terror».
Det er et bevidst valg,
at landets ledende
oppositionsparti og modtager
af Nobels Fredspris Aung
San Suu Kyi har frasorteret
muslimer.
På landsbyniveau har Ma Bha Tha effektivt spredt dets budskab om at muslimer
truer buddhismen og at buddhister skal
være vagtsomme. Således anser store dele
af den gængse buddhistiske befolkning sig i
dag for at det er dem, der er i fare for overgreb – og ikke omvendt. Paradoksalt så er
Myanmars muslimske befolkning generelt
pacifistisk og der har ikke været eksempler
på selvmordsbomber eller støtte til radikale grupper. Myanmar har en tradition
for stærk nationalisme og har under dets
tidligere forsøg med demokrati i 1950erne
også overvejet at indføre buddhisme som
statsreligion.
Normalisering af ekstremisme. Ma Ba Thas
magt strækker sig langt ind i den politiske
sfære. Under valgkampen har ingen af landets ledende partier opstillet kandidater
af muslimsk oprindelse. Til Ny Tid indrømmer U Win Thein fra NLDs ledelse, at
det er et bevidst valg, at landets ledende
oppositionsparti og modtager af Nobels
Fredspris Aung San Suu Kyi har frasorteret
muslimer. «Hvis vi har en muslimsk kandidat, så giver det Ma Ba Tha en grund til
at angribe os – og det kan blive et landsdækkende problem,» siger han. Aung San
Suu Kyi selv har været mere fåmælt. Ved
et stort vælgermøde i Yamethin udenfor
Meikthila sidst i september spørger en
fra folkemængden om NLDs position ift.
religiøse minoriteter. «NLD vil aldrig bruge
religion og raceforhold til at få stemmer,»
er hendes svar.
Under valgkampen har Ma Ba Tha selv
afholdt stormøder for «at fejre vedtagelsen
af de fire love og takke de parlamentsmedlemmer der stemte for,» og samtidig advaret befolkningen mod at stemme på NLD.
Først i oktober samlede organisationen
cirka 10 000 mennesker på national-stadionet i Yangon. Dog er der også blandt Ma
Ba Thas medlemmer mere moderate holdninger. Ma Ba Tha overmunken i Yamethin
understreger, at «Buddhismen er en minoritetsreligion i verden i dag og trues af alle
religioner […] men alle har ret til at stemme, som de har lyst.» Også han dukker op
til Suu Kyis vælgermøde.
Langt fra alle er enige i NLDs beslutning
om ikke at opstille muslimer. U Khin Maung
Myint fra National Democratic Party for
Development er rohingya af oprindelse og
tidligere NLD medlem. «Mange muslimer
har ofret deres liv for NLD i mere end to
årtier og så bliver vi behandlet på den her
internationale
samfunds
rolle.
Situationen op til valget har fået en
række lande til at reagere. I en fællesudtalelse i september fra blandt andet USA,
Storbritannien, Australien, Danmark og
Norge udtrykkes der bekymring for «at
religion bliver brugt som et værktøj til at
skabe splittelse og konflikt i løbet af kampagneperioden». Matthew Smith mener at
«det internationale samfund bør anskue
fremgangen i Myanmar mere sobert og
realistisk. Der har været mange fremskridt,
men menneskerettighedssituationen er
blevet værre.» U Khin Maung Myint er
mere direkte: «Mange lande er kun interesseret i naturressourcer og konkurrence med Kina. Norge for eksempel har fået
telekommunikation og olie, mens muslimer og rohingyare dør,» udtaler han.
I Meikthila er sporene fra overgrebene stadig synlige. Den prominente Thiri
Mingalar moské i hovedgaden er blevet
genåbnet, men 10 af byens 14 moskeer er
forblevet lukkede under påbud fra lokalmyndighederne. En lokal NLD parlamentskandidat vil helst ikke tale om problemerne.
Frygten vejrer stadig. Byens progressive
unge derimod er fulde af ord. Hiphopbandet Bliss rapper mod regeringen, om
fred, menneskerettigheder og revolution.
Bandmedlem Ye Wint Maung på 20 år forklarer, hvordan han hjalp sine muslimske
naboer under urolighederne: «En buddhistisk fyr med våben kom til vores gade og
spurgte, om jeg havde set nogle muslimer.
Jeg sagde nej, da jeg ikke ville se flere
døde,» siger han. Trods bandets mod tør
de ikke spille i Meikthila. «En af vores crew
er vores muslimske bror, så vi er bange for
at andre fyre vil angribe os,» afslutter han.
U Thiszana, overmunken ved det buddhistiske kloster Myitta Ye Kyi, kigger ud
over den store smukke Meikthila sø. Han
reddede 160 muslimer, der søgte tilflugt
i klostret. Klosterskolen og sundhedsklinikken som han driver, besøges af folk fra
nabolaget af alle religioner. Det er samtidig
det eneste sikre sted for muslimske ledere
at mødes med udefrakommende. Det var
lige her ved søbredden at mange blev slået
ihjel. «Mange muslimer er ikke vendt tilbage,» forklarer han stille, mens de buddhistiske sasanaflag vejrer over det tidligere multireligiøse kvarter lige bag søens dæmning.
Dette er først del av en serie på tre om
Myanmar knyttet til valget.
Kempel er frilansjournalist.
[email protected].
Fortsetter fra forsiden …
samfunnskreftene har utvilsomt bidratt
til å forhindre at landets politiske kaos
fra 2013 ikke har resultert i noen regulær
borgerkrig. Nobelkomiteen fremhever i
denne sammenhengen særlig Kvartettens
innsats for å «støtte opp om arbeidet til
den grunnlovgivende forsamlingen og
forankre grunnlovsprosessen i brede lag
av det tunisiske folk». Dette forstås igjen
som avgjørende for at landet endte opp
med fredelige og demokratiske valg i fjor.
Her er det imidlertid viktig å huske at
Kvartetten fortsatt er i en overgangsprosess. Tunisiernes innstilling til demokratiet er blitt mer negativ, ikke mer positiv,
etter at Grunnloven ble vedtatt i januar
2014. De ekstremistiske motkreftene er
sterke og voldelige. Verken freden eller
demokratiet er tuftet på trygg grunn.
Komiteen kobler altså sin
beslutning til testamentets
punkt om «bildande och
spridande af fredskongresser».
Dette er en kreativ vri.
Statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor, Vidar Helgesen, som
i sin forrige jobb som generalsekretær
i International Institute for Democracy
and Electoral Assistance hadde en viss
hånd på utviklingen av Tunisias grunnlov, uttaler i dag at dette er «den mest
demokratiske grunnloven den arabiske
verden noensinne har sett». Slikt hjelper
imidlertid lite om ikke tunisierne selv
ønsker demokratiet. I en spørreundersøkelse gjennomført tre måneder etter
at Grunnloven ble vedtatt, svarer kun 48
prosent av respondentene at demokrati
er deres foretrukne styreform i Tunisia.
En tilsvarende undersøkelse utført rett
etter Ben Alis fall, i 2012, viste at 63
prosent av tunisierne da foretrakk demokrati som styreform. Undersøkelsene
viser også at det fortrinnsvis er de unge
som har mistet troen på demokratiet i
Tunisia. For kommentatorer som Janne
Haaland Matlary, som mener dette er
en fredspris for «vestlig demokrati og
vestlig rettstat» (og dermed en god pris
etter hennes syn), burde disse tallene bekymre. Nobelkomiteen fremstår heldigvis
ikke like eurosentrisk i sin begrunnelse,
selv om komiteen mener en demokratisk
utvikling sammenfaller med en fredelig
utvikling i Tunisia.
Økt vold. Så enkelt er det dessverre
ikke. Demokratisering medfører ikke
nødvendigvis fred. Demokratiseringsprosesser som den Tunisia nå gjennomgår,
har tvert imot en tendens til å anspore
krig og konflikt. Overgangen kan fort
premiere politisk mobilisering langs
etniske og religiøse skillelinjer, samtidig
som liberalisering av media gir nye utløp
for propaganda og hatretorikk. Det vi
på 90-tallet kalte «balkanisering» kom ut
av en slik situasjon. Tunisias politiske
utvikling gjennom 2015 synes også å gå
i en mer voldelig retning, på tross av at
nye milepæler for demokratisk utvikling
nås. Ekstrem islamisme er på fremmarsj,
med terror og overgrep som resultat.
Allerede ved inngangen til dette året
var Tunisia det landet som rekrutterte
flest fremmedkrigere til Irak og Syria.
Bare første halvår av 2015 sluttet hele
2400 unge tunisiere seg til ISIS i Irak. En
utbredt opplevelse av fremmedgjøring
blant landets yngre, høy arbeidsledighet
og økende misnøye med de urbane elitene hos folket i innlandet, må adresseres
effektivt om tunisierne skal unngå ytterligere radikalisering og økende sosial uro.
Verdig vinner? Det å forebygge voldelig
konflikt er selvsagt viktig fredsarbeid.
Som de siste årenes debatt om Alfred
Nobels testament har vist oss, er det
imidlertid langt fra opplagt at dette
punktet er tilstrekkelig for å imøtekomme det han ønsket med sin fredspris.
Alfred Nobels testament sier altså at
prisen skal tildeles den fredsforkjemperen
som det siste året har virket mest eller
best for folkenes forbrødring, nedrustning og fredskongresser. Til dette svarer
Nobelkomiteen i sin begrunnelse for årets
pris at «den brede nasjonale dialogen
som Kvartetten fikk i stand, motvirket en
voldelig utvikling i Tunisia og kan derfor
sammenliknes med funksjonen til de
fredskongresser som Alfred Nobel viser til
i sitt testament».
Kreativ vri. Komiteen kobler altså sin beslutning til testamentets
punkt om «bildande och spridande af
fredskongresser». Dette er en kreativ vri.
Som Fredrik Heffermehl poengterer i sin bok
Nobels vilje fra 2008, la Alfred Nobel et
internasjonalt perspektiv til grunn for sin
omtale av fredskongresser i testamentet.
Hans utgangspunkt var 1890-tallets
fredskongresser, hvilke i essens angikk
internasjonalt samarbeid om bruk av
voldgift, nedrustning og krigsmotstand.
Komiteen strekker Nobels kriterium
et godt stykke når den sammenlikner
effekten av slikt internasjonalt arbeid
med Tunisias nasjonale prosess for å
oppnå enighet om egen grunnlov.
Viktigst i denne saken er imidlertid
sammenhengen mellom Alfred Nobels
kriterier for sin pris. Det står altså et
«og» mellom både folkenes forbrødring,
nedrustningen og fredskongressene i
testamentet. Ikke et «eller». Den fredsforkjemperen Nobel ønsket å hedre med
prisen, skal altså ha oppnådd noe stort
innenfor alle disse tre feltene. Her er det
vel liten tvil om at årets prisvinner kommer til kort.
Det er heller ingen tvil om at ikkevoldelige demokratiske krefter i Tunisia i dag
trenger vår støtte. Oppmerksomheten
årets fredspris gir Kvartetten, er derfor et
gode. Nobelkomiteen håper at årets pris
vil bidra til å trygge demokratiet i Tunisia,
og være til inspirasjon for alle som ønsker
å fremme fred og demokrati i Midtøsten,
Nord-Afrika og verden for øvrig. Dette
håpet tror jeg alle fredsarbeidere verden
over deler, uavhengig av testament-debatt, politisk representasjon i Nobelkomiteen, forholdet til Sverige og alt det andre.
Harang er daglig leder i Artister for Fred.
[email protected].
BOKUTDRAG
Av Svetlana Aleksijevitsj:
Fra Slutten for det røde mennesket. Tiden second
hand (Kagge 2015)
Fortsetter fra forsiden…
myndigheter å innføre bøkene på skolen, og
man kan kjøpe dem i butikken,» sier hun.
«Men bøkene hennes ble sensurert, og har
ikke blitt publisert i Hviterussland på 25
år. Hun blir heller ikke intervjuet i statlige
medier, og hun er ikke en forfatter det offisielle Hviterussland uttrykker stolthet over.
Lukasjenko gratulerte henne, men gjorde
det på en måte som skulle demonstrere at
det finnes ytringsfrihet i landet – noe det
ikke gjør,» sier Sangadzhieva. «Det rettes
mye oppmerksomhet mot landet i disse
dager på grunn av valget den 11. oktober.
Lukasjenko har i så måte brukt tildelingen av Nobelprisen for å fremme seg selv.
Men det er likevel bra at han har gratulert
henne,» sier Sangadzhieva.
«Aleksijevitsjs stil bearbeider
sårene våre,
uttrykker
sannheten, og
hjelper oss ut
i lyset.»
I 2011 flyttet Aleksijevitsj tilbake til
Minsk, hvor hun i dag bor i en anonym liten
leilighet. Sangadzhieva tror ikke tildelingen
av prisen vil endre situasjonen. «Jeg vil anta
at Aleksijevitsj i verste fall blir behandlet
slik som før, og som tidligere prisvinnere
under Sovjetunionen – Boris Pasternak,
Josif Brodskij og Alexander Solsjenitsyn
– nemlig med likegyldighet. Men det kan
også tenkes at myndighetene virkelig vil
satse på at bøkene hennes nå kommer på
pensum på skolen, muligens fremdeles i
sensurerte versjoner. Jeg tror heller ikke
Svetlana Aleksijevitsj selv bryr seg om hva
myndighetene mener om henne,» avslutter
Sangadzhieva.
Se også side 4.
BOKUTDRAG
Av Svetlana Aleksijevitsj:
Fra Krigen har intet kvinnelig ansikt (Kagge,
2014)
«Jeg våkner om natten … Det er som om noen …
gråter ved siden av meg … Jeg er i krigen …
Vi var i ferd med å trekke oss tilbake … Utenfor
Smolensk kom en kvinne ut med kjolen sin til meg, jeg
rakk å kle meg om. Jeg gikk alene … blant mennene.
Jeg hadde nettopp gått i bukser, men nå gikk jeg i sommerkjole. Jeg hadde nettopp fått disse kvinnegreiene
… Det hadde begynt tidligere enn vanlig, antagelig
på grunn av nervøsitet. På grunn av grusomme opplevelser, krenkelser. Hvor kunne jeg finne noe her?
Jeg skammet meg. Sånn som jeg skammet meg! Vi sov
under busker, i grøfter, på stubber i skogen. Det var så
mange av oss at det ikke var nok plass til alle i skogen.
Vi følte oss forvirret, bedratt, vi stolte ikke lenger på
noen … Hvor var flyvåpenet vårt, hvor var stridsvognene våre? Det som fløy, krøp, drønnet – alt var tysk.
Så ble jeg tatt til fange. Siste dag før jeg ble tatt,
hadde jeg dessuten brukket begge beina … Jeg lå og
tisset på meg … Jeg vet ikke hva som ga meg krefter
til å krype ut i skogen om natten. Tilfeldigvis ble jeg
plukket opp av partisanene …Jeg synes synd på dem
som kommer til å lese denne boken, og på dem som
ikke kommer til å lese den …»
«Jeg hadde nattevakt … Jeg gikk inn i teltet til de
hardt sårede. Der lå en kaptein … Legene hadde
advart meg på forhånd om at han kom til å dø. Han
ville ikke leve natten over … Jeg spurte ham: ’Vel,
hva kan jeg hjelpe deg med?’ Jeg kommer aldri til
å glemme … Plutselig smilte han, et så lyst smil på
det forpinte ansiktet: ’Knepp opp kittelen … Vis meg
brystene dine … Det er så lenge siden jeg har sett
kona mi …’ Jeg ble forvirret, jeg var jo fremdeles
ukysset. Jeg svarte ham et eller annet. Jeg løp ut og
kom tilbake etter en time. Der lå han død. Med det
samme smilet på ansiktet …»
«Landet ble oversvømmet av banker og salgsboder. Det
hadde dukket opp noe helt nytt. Ikke klumpete støvler og
tantete kjoler, men tingene vi alltid hadde drømt om:
dongeribukser og mokkapelser … dameundertøy
og flotte serviser … Alt var vakkert og i fine farger.
Våre sovjetiske ting hadde vært grå og asketiske,
som en slags militærutrustning. Biblioteker og
teatre ble folketomme. De ble erstattet av markeder og kommersielle butikker. Alle ville være lykkelige, bli lykkelige straks. Lik barn oppdaget vi
en helt ny verden … Vi ble ikke lenger dåneferdige av å komme inn i et supermarked … En fyr
jeg kjente, hadde begynt å drive business. Han
fortalte at første gang hadde han tatt inn tusen
glass pulverkaffe – det ble revet bort på et par
dager. Så hadde han kjøpt hundre støvsugere – de
ble også solgt i en fei. Jakker, gensere, alle slags
småting – alt gikk strykende! Alle skulle ha nye
klær og sko. Skifte ut hvitevarer og møbler. Pusse
opp landstedet … Få seg vakkert stakittgjerde og
fint tak … Når jeg og vennene mine iblant tenker
tilbake på det, holder vi på å le oss skakke. Vi var
jo som ville! Folk hadde vært så forferdelig fattige.
Vi måtte lære oss alt mulig … I sovjettiden var det
tillatt å ha mange bøker, men ikke hus eller dyr
bil. Og nå lærte vi oss å kle oss fint, lage god mat
og drikke juice og yoghurt til frokost … Før hadde
jeg foraktet penger, siden jeg ikke visste hva det
var for noe. I vår familie hadde det vært forbudt
å snakke om penger. Det var noe skammelig. Vi
vokste opp i et land der penger så å si ikke fantes.
Som alle andre fikk jeg mine ett hundre og tjue
rubler – og det holdt for meg. Pengene kom med
perestrojkaen. Med Gajdar. Virkelige penger. I stedet for ‘Kommunismen er vår fremtid’ hang det nå
overalt reklameskilt med ‘Kjøp! Kjøp!’. Har du lyst,
så reis et sted. Du kan få se Paris … Eller Spania
… Fiesta … tyrefektning … Jeg leste om dette
hos Hemingway, leste det og skjønte at dette var
noe jeg aldri kom til å se. Bøkene erstattet virkeligheten … Slik ble det slutt på våre nattlige våkenetter på kjøkkenet, isteden begynte vi å jobbe og
tjene penger. Penger ble synonymt med frihet.
Dette opptok alle. De sterkeste og mest aggressive drev business. Vi glemte Lenin og Stalin. Slik
unngikk vi borgerkrig, ellers hadde vi igjen fått
‘hvite’ og ‘røde’. ‘Vi’ og ‘dem’. I stedet for blodbad
fikk vi ting … Et liv! Vi valgte et vakkert liv. Ingen
ville dø en vakker død, alle ville leve et vakkert liv.
En annen sak er det at det ikke var nok kake til alle
…»
Trykket med tillatelse fra Kagge Forlag
Trykket med tillatelse fra Kagge Forlag
[email protected]
Flukten fortsetter for mange kvinner
Mange kvinner kan oppleve
flukten som å gå fra asken
til ilden. De var ikke trygge
der de var, men hadde i det
minste kjente rundt seg.
Under flukten er mange et
lett bytte for overgripere.
Mange føler seg heller
ikke trygge etter at de har
kommet til Norge.
KOMMENTAR
ANN-MAGRIT AUSTENÅ OG
JON OLE MARTINSEN, NOAS
Kvinners situasjon under flukt var nylig
tema på en konferanse på det svensk-norske Kulturcenteret Voksenåsen i Oslo.
Kanskje måtte det et svensk initiativ til
for å sette temaet på dagsordenen. Med
en erklært feministisk utenrikspolitikk
og med Europas tydeligste humanitært
begrunnede politikk overfor flyktninger
og asylsøkere, har både politikere og
myndigheter i Norge all grunn til å lytte
til svenske problemstillinger og erfaringer
på dette området.
I Norsk organisasjon for asylsøkere
(NOAS) møter vi kvinner på flukt både
rett etter ankomst til Norge, og en del av
dem igjen etter at de har fått avslag på
sine søknader om beskyttelse. På oppdrag fra Utlendingsdirektoratet gir NOAS
kvinner som slaver eller ta livet av dem,
om de ikke lystrer IS-krigernes ordre.
I veiledningssamtaler med NOAS’ informasjonsprogram informeres kvinnene om
norske lover og regler. Tvangsgifte, flerkoneri, barneekteskap og kjønnslemlestelse
er forbudt. Kvinner har rett til – og forventes – å fortelle sin egen historie og om sin
situasjon før og under flukt. I slike samtaler kommer det av og til frem at noen
har blitt giftet bort som tenåringer, eller
at noen menn er forlovet eller gift med
en tenåring de har etterlatt i hjemlandet.
Noen menn reagerer på forbudet mot flere
koner. Fra mange kvinner kommer spørsmål om mulighet for utdanning og arbeid.
Både for sine døtre og seg selv. Drømmen
om utdanning og et mer selvstendig liv
lever i mange av disse kvinnene.
alle nyankomne asylsøkere informasjon
og veiledning om den norske asylprosessen og deres rettigheter og plikter.
Mange av dem som har fått avslag på
sine søknader om asyl i Norge, kontakter
sekretariatet i NOAS for gratis rettshjelp
og rådgivning.
Menn bestemmer. Mellom 20 og 30 pro-
sent av voksne personer på flukt er
kvinner. Med tanke på kultur og sosiale
normer i områdene mange flyktninger kommer fra – og dessuten farlige
fluktveier – er dette en ganske høy andel
kvinner. I mange kulturer er det menn
som har inntekt og rår over det som
er av eiendom. Det vil være menn som
bestemmer hvem i familien som legger
ut på flukten. Ofte vil beslutningen være
begrunnet i at det er for farlig for kvinnene å reise, enten det er alene eller
sammen med familien. Fluktrutene til
Europa for mange av de største flyktninggruppene som nå kommer til Norge
– syrere, eritreere og afghanere – er reiseruter som går gjennom områder kontrollert av militsgrupper, islamister og
andre kriminelle, hvor kvinner er særlig
utsatt for overgrep.
De er ulike, de kvinnene som kommer
til Norge nå. Mens somaliske kvinner for
det meste kommer alene, kommer de
fleste syriske kvinner i følge med sine
menn og barn. Eritreiske kvinner forteller
ofte ugjerne om sin bakgrunn og flukt.
Flere somaliske kvinner har plassert barn
hos andre i familien og forlatt en mann
eller en familie som ikke kunne eller
ville beskytte dem mot islamistene fra
al-Shabaab. De forteller om menn som tiltvinger seg de kvinnene de måtte ønske.
Det kan være kvinner i egen storfamilie.
Er kvinnen gift med en mann som ikke er
tilknyttet al-Shabaab, er han å anse som
Fortsatt utrygge. I samtalene kommer det
Panel på konferansen «Kvinner på flukt». Fra venstre: Shoaib Sultan (De Grønne i Norge), Annika Hirvonen
(De Grønne i Sverige), og Trine Skei Grande (Venstre i Norge). FOTO: Dag Hammarskjöldprogrammet.
vantro, og al-Shabaab-krigerne kan tilrane
seg kona.
Må regne med voldtekt. Eritreere er sterkt
preget av å vokse opp i det totalitære,
gjennommilitariserte overvåkingssamfunnet landet har utviklet seg til å bli
under den tidligere frigjøringskrigeren
Isaias Afewerki. Flere forteller om flukt
for å unngå reaksjoner og vilkårlig fengsling etter at andre familiemedlemmer har
flyktet – og dermed desertert – fra den
tvungne nasjonaltjenesten på ubestemt
tid for alle mellom 18 til 50 år. Mange
har flyktet via Sudan og videre gjennom
fullstendig lovløse områder i Libya før de
krysser Middelhavet i små båter. Sjansen
for å bli voldtatt og misbrukt underveis
er stor. Et av de viktigste rådene eritreiske kvinner gir hverandre, er å få med
seg p-piller på flukt. Da vil de i det minste unngå å bli gravide.
Tvang mot vantro kvinner. Fra kvin-
ner fra Syria hører vi ulike historier.
Gjennomgående forteller arabiske kvinner sin manns og sine barns historier. De
flykter fordi mannen ble fengslet, torturert eller truet. Eller av frykt for at barna
skal kidnappes av væpnede grupper
som krever løsepenger. Kristne kvinner
og kurdere forteller om rå brutalitet fra
islamister. Den islamistiske terrororganisasjonen IS anser både kurdere og kristne som vantro, og mener seg i sin fulle
rett til å ta kurdiske og kristne syriske
også frem uro. Det kan være sin egen
mann de ikke helt er trygge på når de
kommer for seg selv. Eller det kan være
det å leve så tett på mange ukjente menn
uten trygghet på egen situasjon. Slike
historier og slik uro bekreftes av kvinner
som tidligere har kommet som flyktninger til Norge. De føler ingen trygghet
etter ankomst til Norge.
Et av de viktigste rådene
eritreiske kvinner gir
hverandre, er å få med seg
p-piller på flukt. Da vil de i det
minste unngå å bli gravide.
Andre sliter med skam og traumer etter
overgrep og misbruk de kan ha blitt utsatt
for både før, under og etter flukten. Det er
krenkelser og erfaringer som er vanskelige å snakke om. Mange kvinner klarer
ikke å fortelle om overgrep før lenge etter
at de har kommet til Norge. Da oppstår
gjerne følgende paradoks: I stedet for å
forsterke deres grunnlag for opphold,
svekker dette deres troverdighet. Hvorfor
fortalte du ikke om dette tidligere? Menn
kan også kjenne på skam og føle stor
skyld for ikke å ha kunnet forsvare sin
kone, datter eller søster mot overgrep.
Derfor forteller heller ikke de alltid det
som ville tydeliggjort årsaken til flukt og
styrket behovet for beskyttelse.
Overgrep privatiseres. I NOAS’ rettshjelps-
arbeid ser vi også mange eksempler
på at seksuelle overgrep mot kvinner
privatiseres og omtales som enkeltstående kriminelle handlinger, utført av
tjenestemenn som har gått utenfor sine
fullmakter, i stedet for å bli definert som
tortur. Vi har aldri opplevd at overgrep
mot menn blir omtalt på samme måte.
Voldtekt og seksuelle overgrep mot kvinner av uniformerte menn i forbindelse
med deres egen eller familiemedlemmers
politiske aktivitet, er oftest en del av en
systematisk forfølgelse av politisk opposisjon, eller en anerkjent undertrykkelse
av minoritetsgrupper.
For lesbiske kvinner kan det være umulig å søke beskyttelse fra myndigheter eller
samfunnet rundt seg. Til det er de kulturelle eller religiøse normene for sterke.
Derfor er det grunnleggende viktig å ha
et kjønnsperspektiv i alle ledd av asyl- og
flyktningarbeidet. I mottak og registrering, i saksbehandling, i bosetting og i
integreringsarbeidet. Kvinner må bli sett,
møtt og forstått for å kunne avslutte flukten og starte et nytt og trygt liv i Norge.
Austenå og Martinsen er henholdsvis generalsekretær og seniorrådgiver ved
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).
4
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
INTERNASJONALT
AKTUELT
Meningsmålinger har vist at
opptil 50 prosent av politifolk
i landet stemmer Gyllent
Daggry.
Kuvendingen til ND blir av mange også
sett på som et trekk for å sikre stemmer.
Før Fyssas-drapet kunne Gyllent Daggry
notere seg 16 prosent oppslutning på
meningsmålinger. Det var stemmer de i
hovedsak tok fra andre deler av høyresiden. Men selv etter at Fyssas ble tatt av
dage, var det uenigheter innad i ND om
hvordan saken skulle håndteres. Takis
Baltakos var en slags stabssjef for den
konservative regjeringen, og ble regnet
for å være statsminister Samaras› høyre
hånd. Han måtte gå av etter å ha diskutert med en GD-talsmann hvordan han
kunne hjelpe partiet med å unngå tiltale.
27 år gamle pakistanskfødte Shehzad Luqman ble drept av to GD-medlemmer i januar 2013. Her legger moren hans ned en rose på åstedet ett år etter. AFP PHOTO /
Louisa Gouliamaki
Demokratia (ND) – i større grad enn før
mener at landet bør regjeres av «en sterk
leder som ikke er bundet av parlamentet».
Flere mener også at innvandrere bør gis
dårligere velferdstilbud enn grekere. Over
65 prosent av disse velgerne mener man bør
ha minst én etnisk greker som forelder hvis
man skal få gresk statsborgerskap. Disse
oppfatningene er til stede i alle grupper,
men er sterkere jo lenger til høyre man går.
«Slike ideer er grunnleggende i fascistisk
ideologi, og det viser seg altså at de gjennomsyrer det greske samfunnet,» sier Lagos.
Dype røtter. «Byene våre er blitt tatt over av
ulovlige innvandrere. Vi må ta dem tilbake.»
«Det som skjer nå, er det største invasjonen
av Hellas noensinne. Ikke siden dorerne
invaderte oss for 3000 år siden har vi mottatt
en så enorm strøm av innvandrere.»
Sitatene over kommer fra henholdsvis
tidligere statsminister Antonis Samaras
(2012–2015) og tidligere minister for
offentlig orden fra samme regjering, Nikos
Dendias. «Hvor langt unna er dette egentlig
Gyllent Daggrys standpunkter?» spør Lagos
retorisk. «Det var ikke Gyllent Daggry som
brakte høyreekstrem retorikk inn i gresk
politikk. PASOK vedtok å opprette rene
konsentrasjonsleirer for flyktninger, mens
ND gjennomfører vedtaket. Vi har sett
gjentatte politiraid der alle som ser ut som
innvandrere, blir anholdt. Vi har et politisk
system gjennomsyret av korrupsjon, der
sentrumspartiene gir seg selv mandat til
å undertrykke folkekrav hvor innføring av
kuttpolitikk er det mest åpenbare eksempelet. Landet har ikke tatt noe oppgjør med
verken militærdiktaturet fra 1967 til 1974,
borgerkrigen fra 1946 til 1949 eller det
omfattende samarbeidet med de nazistiske
okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig,» sier Lagos. «Ideene om autoritarisme,
rasistisk undertrykking og nasjonalisme
kommer ikke fra intet.»
En fascistisk voldsbølge. Åtte måneder før
Fyssas måtte bøte med livet, ble pakistanskfødte Shehzad Luqman angrepet
mens han syklet til jobb en januardag i
2013. To GD-aktivister på motorsykkel
stoppet og knivstakk ham sju ganger, før
de lot ham bli liggende og blø i hjel.
Tidligere denne måneden uttalte FNs
høykommissær for flyktninger at rasistisk
motivert hatkriminalitet nærmest er blitt
et daglig fenomen i Hellas, og at gjerningsmennene opererer «nesten uforstyrret og
på en systematisk og organisert måte».
Gjentatte angrep mot aktivister fra venstresiden kommer i tillegg. På ferieøya Kos
har det vært tilfeller der politiet og lokal
mobb i samarbeid har gått til angrep på
båtflyktninger med stenger og brannslukningsapparater.
Angrepene mot innvandrerne har i stor
grad blitt unnskyldt av greske etablerte
medier, som peker på økende kriminalitet de siste årene – men denne økningen skyldes slett ikke bare innvandrere.
Straffefriheten angriperne nyter, kan ha
mye å gjøre med den store støtten partiet
har i politistyrkene: Meningsmålinger har
vist at opptil 50 prosent av politifolk i landet stemmer GD. Blant opprørspolitiet vet
man at tallet er så høyt som 70 prosent,
da disse har brukt egne valgurner. Dette
kan også forklare mange av de voldsomme
sammenstøtene mellom demonstranter
fra venstresiden og politiet.
Men angrep har også kommet fra andre
kanter enn nazistbevegelsen, og aksepteres i langt mer prominente kretser enn
hos den uniformerte ordensmakten. I 2013
organiserte rundt 200 gjestearbeidere seg,
og protesterte mot at de ikke hadde fått
lønn på et halvt år. Som svar ble de angrepet av fire menn med hagle. 28 ble skutt,
fire alvorlig såret. I rettssaken som fulgte,
ble to av disse frikjent, til tross for at de
innrømmet å ha skutt på de streikende.
Da dommen ble kjent, strømmet tårene
nedover kinnene på de tilreisende jordbærplukkerne. Høyesterett opprettholdt
frikjennelsen. Arbeiderne ble dømt til å
betale saksomkostninger.
Etter hvert som støtten til partiet har
økt, har de også blitt mer vågale i sine
angrep. I den lille byen Meligalas markerer
høyresiden hvert år drapene på om lag 200
nazikollaboratører. Dette var en offisiell
minnemarkering helt til militærdiktaturet
opphørte i 1974. I september 2013 tente GD
fakler, stormet markeringen, jagde ordføreren som ledet seremonien fra plassen og
hevdet at det var de som var de ekte nasjonalistene. De gjennomførte samme angrep
ved en liknende markering i Giannitsa.
Nasjonalistisk og antiradikal historie.
Motstandsbevegelsen i Hellas var en
bred koalisjon av alt fra kommunister til
liberalister, selv om førstnevnte utgjorde
brorparten av den væpnede antisfascismen. I 1946 startet enda en blodig strid.
Borgerskapet og den politiske eliten
hadde vært i eksil under krigen, og vendte
tilbake. De ville ikke straffe nazikollaboratørene, men heller bruke dem i krigen
de skulle starte mot kommunistene, med
støtte fra USA og Storbritannia.
Etter dette fulgte noen fredelige år hvor
venstresiden gradvis tiltok i styrke. Da tok
en militærjunta makten, begrunnet med
frykten for sosialisme. «Den offisielle greske
fortellingen fra andre verdenskrig handler
om en mytisk ’nasjonal enhet’ mot nazistene,» sier Lagos. «Borgerkrigen nevnes
knapt, og militærdiktaturet likeså. Staten
vant borgerkrigen militært, men tapte den
politisk. Derfor har den blitt gjemt bort fra
det nasjonale minnet.» Kommunistpartiet
ble lovlig igjen kort tid etter borgerkrigen.
Ifølge forskeren går det en ganske tydelig
linje gjennom gresk historie: «Politiraidene
mot folk med et ikke-gresk utseende er en
forlengelse av liknende operasjoner tiår
før. Kommunistene ble fengslet, torturert
og drept under militærdiktaturet. Samtidig
startet brutale politiraid mot gateprostituerte og andre som livnærte seg på gata,»
forteller han. «På 1980-tallet var det de politisk marginaliserte på den radikale venstresiden det gikk ut over. Man kan si det går
en linje av antikommunisme eller antiradikalisme gjennom den greske statsmaktens
historie.»
Kuvending. Siden Benito Mussolini grunn-
la fascismen i 1919 som en antisosialistisk
bevegelse, har hatet mot venstresiden stått
i sentrum. Kommunister, sosialdemokrater
og fagforeningsaktivister ble sendt i konsentrasjonsleiren Dachau allerede i 1933, over
fem år før krystallnatten. Antikommunisme
har vært en av de politiske pillarene til Ku
Klux Klan. I Norge har nazister bombet Blitzhuset og 1. mai-tog, og i Sverige ble den
anarkosyndikalistiske fagforningsmannen
Björn Söderberg tatt av dage utenfor sitt
hjem i 1999. Anders Behring Breiviks angrep
på Utøya i 2011 var rettet mot det han kalte
«kulturmarxistene» i AUF.
«Antiradikalismen til den greske staten
har også legitimert rabiate angrep fra
Gyllent Daggry mot venstresiden,» sier
Lagos. «Sentrum har nikket forståelsesfullt og ofte stemt i selv. Enigheten mellom sentrum og nazistene gjorde også at
Bred nasjonalisme. «Det er åpenbart at vi
er overlegne de andre. Vi var siviliserte
mens de fortsatt bodde i trærne,» sier en
av de unge GD-velgerne i intervjuene gjort
i forskningsprosjektet.
«Dette er et tankesett man også finner
igjen i nazistiske bevegelser i andre land,
bare med andre nasjonale myter som de
hekter sin påståtte overlegenhet på,» sier
Lagos. «Det spesielle med Hellas er at
dette utsagnet nesten er det barna våre
lærer på skolen. Vi bygger nasjonal identitet på en mytisk fordums storhet, hvor
resten av verden er oss skyldig da vi skal
ha funnet opp både teater, filosofi, demokrati og vitenskap,» sukker forskeren.
Jean Marie Le Pen ble en gang spurt
hvorfor det ikke fantes noen nasjonalistiske partier i Hellas. Han svarte at alle
partiene i landet var nasjonalistiske – selv
kommunistpartiet.
«Det er ved de tradisjonelle partienes
sammenbrudd dette har kommet til overflaten,» sier Lagos. «Disse holdnigene har
bestandig eksistert, men da innad i det
politiske sentrum. Nå har det brutt ut i
form av en selvstendig og sterk fascistisk
bevegelse.»
På begynnelsen av 1990-tallet kom
det mange innvandrere til Hellas fra østblokklandene. Samtidig brøt Jugoslavia
opp, og Makedonia, som grenser til Hellas,
ble et eget land. I gresk politikk ble det
lagt stor vekt på nasjonalisme. Det ble
startet en kamp mot Makedonia om retten
til navnet, da det også er en gresk region.
«Makedonia er Hellas» var et mye brukt
slagord. Dette var også den tiden da GD
tok sine første steg bort fra å være en miniorganisasjon.
«Innvandring fører bestandig med seg
sosiale problemer hvis den ikke blir møtt
med en sosial politikk. I Hellas valgte
man i stedet å møte innvandringen med
nasjonalisme,» påpeker Lagos. «Før dette
var Gyllent Daggry en typisk nazistisk
pariaorganisasjon. Men det ble skapt
omstendigheter der partiet fikk fremstå
som om det var dét som sto hardest på
de nasjonalistiske kravene fremmet av det
politiske sentrum. Man kan si at det greske
folket har vært predisponert for nasjonalistiske strømninger. Gang på gang har det
politiske sentrum brukt dette for alt det er
verdt, og nå ser vi resultatene.»
søkelsene bekreftet bildet av Gyllent
Daggrys unge velgermasse som ideologisk
bevisst og med et syn som korresponderer
med generell fascistisk ideologi. Velgerne
identifiserer seg mest med partiet de
stemmer på, og over 70 prosent av dem
plasserer seg selv på høyresidens to ytterste punkter på en ellevepunkts skala.
Syrizas velgere, derimot, viste lite identifikasjon med både partiet og ideologien.
Dette får Lagos til å konkludere med at det
var venstresiden som fikk proteststemmene. «Det at disse holdningene er så normale, betyr at problemene vi ser i dag
sannsynligvis vil vedvare. Det betyr også
at en svært stor del av den greske befolkningen er mottakelig for hatretorikken. Vi
kan ikke gjemme oss bak at ’sånn er den
greske mentaliteten’. Dette er en ideologi.
Det er politikk. Det er et problem som vi
kan gjøre noe med.»
Møllersen er journalist og sitter i styret til Radikalt økonominettverk. [email protected].
Løftebrudd. Regjeringens dramatiske
kuttforslag kommer altså paradoksalt
nok samtidig med denne ukens kunngjøring av Nobelprisen i litteratur til
den tidligere fribyforfatteren Svetlana
Aleksijevitsj. Justisdepartementets
forslag til kutt er også i konflikt med
Utenriksdepartementets satsning på menneskerettigheter og ytringsfrihet slik den
er beskrevet i Stortingsmelding 10 (2014–
2015): Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og
utviklingspolitikken.
FRIBY-ORDNINGEN
Dersom Regjeringen mener
alvor med sin satsning på
menneskerettigheter og
ytringsfrihet, må den stå ved
løftene om å øke beskyttelsen
av forfattere.
HEGE NEWTH NOURI
For første gang blir Nobelprisen i litteratur i år tildelt en tidligere fribyforfatter.
Svetlana Aleksijevitsj har opplevd trakassering og forfølgelse i sitt hjemland
Hviterussland som følge av sitt forfatterskap, og ble tatt imot i Gøteborg som
fribyforfatter i 2006. Hit til Norge har det
kommet i alt 58 forfulgte forfattere, journalister, skribenter, bloggere, tegnere og
musikere siden ordningen ble etablert i
Norge, med Stavanger som første friby i
1996. For første gang står vi imidlertid nå
i fare for ikke å kunne ta imot nye forfulgte forfattere til Norge.
I statsbudsjettet for 2016 foreslår
nemlig Regjeringen å redusere kvoten for
flyktninger fra andre land enn Syria fra
1120 til 120. Dette vil ramme flyktninger
som ellers ville ha kunnet komme til
Norge som kvoteflyktninger. Blant disse
er altså skribenter som er blitt truet for
bruk av sin ytringsfrihet, og som er blitt
invitert til norske byer som fribyforfattere
under fribyordningen.
Verdifulle stemmer. Fribyordningen for
Nobelprisvinner og tidligere fribyforfatter
Svetlana Aleksijevitsj. AFP PHOTO / DPA / ARNO BURGI
forfulgte forfattere må ikke rammes.
Forfattere, skribenter, journalister,
bloggere og tegnere er frie internasjonale stemmer. Forfulgte forfattere
kommer til Norge som en del av en
sammensatt gruppe kvoteflyktninger.
Skal fribyordningen fortsatt være en
garanti for at skribenter kan ytre seg
fritt, må kvoten for flyktninger fra land
utenom Syria ikke reduseres, men
komme i tillegg til kvoten for syriske
flyktninger.
Fribyforfatterne representerer de talløse uavhengige, kritiske og skapende ytrerne verden over som blir forfulgt, fengslet
eller for alltid brakt til taushet. Ved at
Norge tar imot forfulgte forfattere, tar vi
ikke bare et viktig standpunkt i forsvaret
av ytringsfriheten, men bidrar konkret til
å hjelpe eller redde mennesker og sikre at
deres stemmer blir hørt.
På Utenriksdepartementets nettside
kan vi lese følgende: «Regjeringen anser
ytringsfrihet som avgjørende for realiseringen av menneskerettighetene, og vil gi
arbeidet med ytringsfrihet økt prioritet i
norsk utenriks- og utviklingspolitikk.» Et
av Utenriksdepartementets tre prioriterte
innsatsområder innen menneskerettigheter og ytringsfrihetsarbeid er sågar å
«bidra til økt beskyttelse av journalister
og andre mediearbeidere, bloggere,
forfattere og utøvere av frie kunstneriske
uttrykk.»
Dersom regjeringen mener alvor med
sin satsning på menneskerettigheter og
ytringsfrihet, må den stå ved løftene om
å øke beskyttelsen av forfattere, mediearbeidere og utøvere av frie kunstneriske
uttrykk, og sikre at forfulgte forfattere får
anledning til å søke tilflukt i Norge også i
årene fremover.
Newth Nouri er generalsekretær Norsk PEN.
Skitten i høyblokka
Både sosialistisk og
konservativ tankegang kan
føre til uønskede overgrep
mot dem som befinner
seg i samfunnets frynsete
ytterkanter.
MARGINALISERING
BJØRN HATTERUD
Jeg sitter ved vinduet i leiligheten min i
Groruddalen og ser bort på en burgunderfarget høyblokk. I den har bydelen plassert
sosialboliger for bydelens langtidsrusavhengige, en sykehjemsavdeling og ymse
annet. En mengde beboere med få ting felles utover behov for hjelp eller assistanse,
trykket sammen i et firkantet volum på en
ti–tolv etasjer. Flere av mine eldste naboer
omtaler blokka som stedet der venner og
naboer har havna etter at de ble demente,
fikk slag eller drakk seg i filler.
Borettslaget mitt omkranser blokka. En
gang i tiden var all grunnen rundt meg
kommunal eiendom, satt av til boligbygging. OBOS bygde i årene 1959 til 1962
borettslaget mitt. I og med at grunnen
rundt fremdeles var kommunal eiendom,
kom trygdeblokka opp i hagen vår noen
år senere, midt i glaninga til borettslaget.
Tidlig på 1980-tallet fikk OBOS kjøpt ut
tomtene til boligmassen sin. Men en bit
av tomta var altså allerede bebygget av
kommunen, med den kommunal høyblokka jeg sitter og ser ut på.
Til tider ser jeg knapt noe til folkene
som bor der. Dette endrer seg alltid den
tjuende dagen i måneden – trygdedagen.
Da er det livat på den lokale kinarestauranten, folk kommer i rullatorer og elektriske
rullestoler for å nyte en øl eller sju i godt
lag. Andre beboere står i kø for å handle øl
på Rimi. De neste par ukene kommer slitne
beboere med tomgods og lager kø foran
panteautomaten. Om sommeren hører
man av og til folk rope fra vinduer, og på
varme dager ser jeg en ti–tolv etasjer med
blafrende gardiner i vinden. Om natta,
dersom jeg ikke får sove, er det fremdeles
lys i mange av leilighetene. Jeg føler meg
aldri virkelig alene med denne blokka
foran vinduet.
Ulike ryddestrategier. I fjor prøvde en av
de mest slitne beboerne å ta livet sitt.
Det var nok mest et rop om hjelp, han
hang og skrek med beina ut av vinduet
til brannvesenet fikk ham ned. Jeg pleide
å vite hvem den karen var, men jeg har
ikke sett ham etter selvmordsforsøket.
Kanskje er han flyttet til et annet sted.
Ute av syne, ute av sinn, ser ut til å være
reaksjonen.
Symbiosen av konservativ
kontrollkåtskap og sosialistisk
sosionomvelde blir lett at de
rusavhengige, de slitne, de
svake og de «psyke» fremstår
som skitten i samfunnet.
I de fleste tilfeller er ikke et liv på samfunnets frynsete ytterkanter resultatet
av bevisste valg. Det bare ble slik. Uflaks,
tilfeldigheter, omstendigheter eller andre
folks overgrep dyttet folk utfor. Men selv
de gangene situasjonen er resultat av
dumme valg, skal hjelpeapparatet være
sjenerøst og aksepterende. Det skal vi
også være som samfunn. Det å være utenfor eller i en utforbakke skal ikke medføre
Hvilken blokk man havner i – institusjonens eller
borettslagets – kan ofte bestemmes av uflaks og tilfeldigheter. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
fordømmelse. Fordømmelse skaper skam.
Skam gjør folk syke.
Nå har jeg ikke tro på nyliberale argumenter mot å gripe inn i pleietrengende
folks liv. Disse går i ytterste konsekvens
ut på at alle er sin egen lykkes smed, og at
de med penger – og dermed makt – ikke
har ansvar for sine medmennesker. Men
også sosialistisk og konservativ sosialtankegang kan føre til uønskede konsekvenser og overgrep.
Sosialistiske overgrep er gjerne
resultatet av å tro på helbredelsen av
enkeltindividet fra strukturelle belast-
ninger. Hvis bare samfunnet blir friskt,
så blir personene friske. Hvis man bare
tilrettelegger nok, vil alle bli fornuftige,
sunne mennesker. Marx var aldri glad i
filleproletariatet. I arbeiderbevegelsens
kampsanger etterlyste man de rene og
de ranke. De som falt utenfor, var bare
et resultat av samfunnsmessig sykdom.
Håkon Lie uttalte på sine eldre dager at
han hadde blitt sjokkert da det gikk opp
for ham at enkelte fortsatte å stjele selv
etter at sult og strukturell fattigdom var
borte. Så sent som på 1970-tallet trodde
store deler av den internasjonale venstresiden, inkludert det enorme franske
kommunistpartiet og ml-bevegelsen i
Norge, at homoseksualitet ville bli borte
i et sunt, sosialistisk samfunn. Sosialismen var det definitive askeavkok, og
statlig inngripen var mirakelkuren som
kunne fikse alt.
Konservative, på sin side, har alltid
vært glade i orden. Mer politi i gatene,
forbud mot tigging, forbud mot overnatting utendørs, mer utsending av utlendinger. Nylig skrev en fremskrittspartipolitiker i Oslo en kronikk om at hun elsker
politiet, og at hun derfor helst ser disse
bevæpnet. En rusavhengig eller en asylsøker som blir jaget rundt i Oslo sentrum av
Et fiktivt brev skrevet af børn
på vandring.
FLYKTNINGER
ALEXANDER CARNERA
Proteststemmer til Syriza. Spørreunder-
Frie stemmer i fare
Samme uken som
Nobelprisen i litteratur går
til en tidligere fribyforfatter,
foreslår Regjeringen nye
kutt som vil gjøre det svært
vanskelig å gi forfulgte
forfattere beskyttelse i
Norge.
Flygtningebrev: kreatur på vandring
et bevæpnet politi, ser nok ikke dette på
samme måte.
Bare noen meter. Symbiosen av konser-
vativ kontrollkåtskap og sosialistisk
sosionomvelde blir lett at de rusavhengige, de slitne, de svake og «psyke»
fremstår som skitten i samfunnet, eller
som et resultat av en mangelsykdom.
Rusavhengige og andre sosiale outsidere jages fra gatene. Skitten fordømmes.
Manglene stues bort. Ute av syne, ute
av sinn.
Ved å se ut av vinduet blir jeg minnet
om at jeg en gang i livet faktisk kan ende
opp med å måtte flytte selv. Flytte fra
borettslagsblokka jeg bor i nå, bort til
den kommunale sosialboligblokka. Fra
sivilsamfunn til institusjon. Forskjellen
mellom meg og mitt liv, og livene der
inne, er gjerne bare flaks og tilfeldigheter, eller et par dumme livsvalg. Veien
fra et liv i noenlunde vater til et liv som
pleietrengende, er geografisk sett bare
noen få meter. En nyttig metafor. En viktig
påminnelse.
Hatterud er kulturskribent og fast bidragsyter i
Ny Tid. [email protected].
Foran og bag os oliventræer, foran og
bag os uigennemtrængeligt støv, foran og
bag os motorveje og uplejet græs, foran
og bag os lukkede biler uden ilt, foran og
bag os elektriske fugle der flyver frem og
tilbage, foran og bag os portalen til en
gabende ørken. Vi stjæler alt hvad vi kan
komme i nærheden af, modne og umodne frugter. Vi spiser med fire maver der
opbevarer og fordeler. Stenene drysser
vi ud på vejene så vores venner kan finde
os. Engang var vi på vej hjem fra skole,
nu er vi på vej ind i en anden skole som
ingen kender. En moderne skole hvor
vandstanden løber over alle sine breder,
civilisationens stødt afmålte slag. Vi er på
vej hjem fra dér hvor fremtiden begynder.
Vi er på vej hjem fra de åbne barakker
mod de endeløse checkpoints. Steder der
lyser og blinker som tusind og én nats
eventyr. Fortæl, fortæl, sådan øver vi os
på at holde natten i live, henlagt til et liv
uden territorier. Vores himmelvæsner,
vores nye kærlighed. Vi finder på historier om hvor vi har været, om hvad vi har
set, det er ikke løgn. Vindblæste marker,
ubegribelige byer, Utopia, altid må vi sige
det rigtige ord for at kunne passere. Sige
det så alle kan høre det.
Lang tid før vi forlod vores land lærte
vi at udsætte vores lidelser. Lang tid før
vi havde et billede af jorden lærte vi at gå.
Langt tid før lærte vi at de som siger ordet
menneske er bundet til modsætninger som
ingen kan se med det blotte øje. Langt tid
før vi skrev var landets flygtninge nødt til
at sige det rigtige ord for at krydse floden
hvor alle vandets strømme løber. Det er sådan man kender en israeler fra alle andre,
den ene fra den anden. Krigen mod Jafta
gjorde os alle til dyr der var nødt til at skrive. Krigen om vand gjorde os til dem som
sender breve uden nogen afsender. Siden
da har vi øvet os på at tale de ubegribelige
og fremmede ord, ord fra en anden planet,
asteroide B612 uden nærkontakt. Sådan vil
vi i lang tid være udenfor rækkevidde. Vi
ANDRE OM NORGE
Telenor ut av VimpelCom
børn med baobabtræer i hovedet kender
ikke dette sprog. Vi kender ikke denne
bukkebruse. Vi kender ikke koden til det
ionbestrålede citadel.
De skal sige ordet. Vi skal sige ordet.
Ikke alle tror på at de kan sige ordet. Ikke
alle er sikre på at det ord vi siger, har den
rette klang. Vi lærte ikke meget i skolen
udover at gemme os. Først nu i denne de
voksnes bukkebruse lærer vi noget: at
lytte til de voksnes skridt. Senere lærte vi
at lytte på den fremmedes historier men
uden at forstå. Hver dag udsatte vi vores
egne historier. Hver dag måtte vi sænke
farten på den støvede markvej.
På den nye strækning udforsker vi hinan-
dens blikke. På den strækning kradser
vi med fingrene i de kampråb der står
skrevet på de udbombede mure. På den
strækning ser vi de løsgående hunde og
håber på ikke at blive smittet. På den
strækning stopper vi op og sammenligner hinandens skrift i vores krøllede
klædehæfter. På den strækning lærer vi
at skelne mellem god og dårlig beton.
På den strækning har vi tid til at gruble.
På den strækning grubler vi. På den
strækning omformulerer vi vores smerte
uden at bruge ord. På den strækning
bebor vi et tomrum som giver os håb.
På den strækning skifter jorden retning
under vores fødder. På den strækning
hviler vi ved at gå. På den strækning forlader vi os selv for at lære at elske.
Vi krydser en længdegrad, vi er klar
til at mødes med en utænkelig domstol.
Ingen er klar til det, men vi er. Vi ser en
opdyrket mark, et stendige der ikke længere agerer hegn, et træ der ikke længere
agerer træ, en grusvej der ender i en mur.
Vi kravler ind bag en mur til et udbombet
hus. De dygtige piger har gemt deres
stilehæfte til os. Her afkoder vi den unge
generations kommende drømme. Her leger vi jorden er giftig med os selv for ikke
at fryse. Her springer vi over de borede
huller gennem den ødelagte beton. Og
sådan går det slag i slag. Der er lang vej
hjem. For ingen kender det rigtige ord.
Alligevel får vi lov til at gå. Bare gå. Vi
kender ikke det rigtige ord. Men vi får lov
til at gå. Vi har ikke vores slægts rødder i
stenørkenen. Men vi får lov til at gå. Bare
gå. Ingen steder hen. Bare gå. Vi har kun
insekterne, attrapvingerne, venskabet
med de tynde sorte biller som blinker i
solen. Men vi får lov til at gå. Bare gå. Ingen steder hen. Bare gå. Vi har kun vores
FOTO: AFP PHOTO/STR
det nesten ble et politisk samarbeid ut av
det hele. Men dette snudde etter drapet
på Pavlos Fyssas,» forteller han. «Det var
greit så lenge de banket opp innvandrere
og venstreradikale, og mordet av Luqman
gjorde åpenbart ikke inntrykk, men etter
drapet på Fyssas tok 15 000 grekere spontant til gatene i Athen. Da ble den politiske
prisen for høy, og sentrum ville ikke ha
mer med GD å gjøre.»
Fortsetter fra forsiden…
5
kvinder der vasker for et folk. Men vi får
lov til at gå.
På den strækning hvor vi går,
bliver vi ældre selvom vi er
børn. På den strækning hvor
vi går, leger vi med pinde, sten
og aske. På den strækning hvor
vi går, er vi askebørn der har
lært at gå.
Bare gå. Ingen steder hen. Bare gå. Vi har
kun stenørkenens geografi, hvilket ikke er
det samme som dens jord. Men vi får lov
til at gå. Bare gå. Ingen steder hen. Bare
gå. Vi bevæger os fra A til B her i denne
verden, på dette territorium der skrumper
ind time for time. Men vi får lov til at gå.
Bare gå. Ingen steder hen. Bare gå. På den
strækning hvor vi går, bliver vi ældre selvom vi er børn. På den strækning hvor vi
går, leger vi med pinde, sten og aske. På
den strækning hvor vi går, er vi askebørn
der har lært at gå. Bare gå. Ingen steder
hen. Bare gå. På den strækning vi går, mister vi vores ligevægt. Vi skifter sokker på
den halve mur. Vi har to par med fordi vi
kender denne strækning. Fordi vi skal være
klar til vores Shibbolet. At kunne sige det
rigtige ord. Komme ind i den nye verden
som ingen kender. Det er ikke et rent sted
for vi behøver ikke at vaske fødder.
I fjernsynet lærte vi at striden er altings
begyndelse, men er det også dens afslutning? I skolen lærte vi om krigens fantom kaldet Helena. I ti år dræbte grækerne og trojanerne hinanden på grund
af Helena. Men hvem var hun? En gudinde, en alt for skøn og forstyrrende skikkelse der ikke skulle have været født,
én man kunne elske uden at vide hvem
eller hvad hun var? Ingen var i stand til
at sige hvad man kæmpede for, ingen
kunne sætte ord på hvad der lå bag
krigen. Var hun en sort enke, Helena?
En kvinde af strå, et hulrum som markmusene bruger til at bygge rede i eller
noget som vi børn kunne gemme os i? Vi
lærte at hun intet havde at gøre med det
vældige slag, at hun kun var symbol for
det som kampen virkelig drejede sig om.
Når grækerne og trojanerne fortsatte
med at slås var det fordi at krigen var
blevet sit eget mål og Helena det tomme
billede. Og der stod vi og trippede og
ventede på at det blev vores tur. Men
asken i ildstedet ved denne checkpoint
holder os ikke længere varme. Og vi
har ikke noget svar. Vi kender ikke til
Helena. De kender ikke Helena. Ingen
kender Helena. Vi kender ikke til vores
naboer. De kender ikke deres naboer. Vi
kender ikke til deres historie. Også den
er løbet os af hænde. Det er et koldt ildsted. Der er blod bagerst i vores næse.
Der er ingen træbænk som i skolen. Men
vi har vænnet os til at stå op. Vi har
vænnet os til at historier kan være falske,
at Helena måske slet ikke findes, at hun
hører med til en anden historie der ikke
længere er vores.
Vi lukker øjnene og lægger armene over
kors. Vi fordyber os i os selv på denne
sidste strækning. Vi er søskende selvom
vi ikke er i familie. Vi ønsker fakta men er
på vej ind i en gammel historie. Vi ønsker
nyheder men er på vej ind i en meget
gammel tid hvor alle er på vej. Vi ønsker
at tale med hinanden men ser kun stenstøtterne i øjnene. Vi har tydelige mærker
på kroppen men fortsætter med at gå.
Vi kender aldrig svaret, men vi får lov
til at gå. Vi er de olivenfarvede børn der
tisser ned ad skråningen så snart vi har
fået lov til at gå. Vi er frygtindgydende og
umådelige. Vi er latterlige og forsvindende. Også ved den næste by hører vi fly
på himlen. Vi kender ikke deres egentlige
budskaber. Deres stemme er gået tabt i
larmen, i larmen fra deres egen motor. Fra
deres position ligner vi pletter. Fra vores
position ligner de pletter. De har brug for
signaler. Vi har brug for signaler. De har
brug for hjælpeposter. Vi har brug for
hjælpeposter. De bygger et nyt væsen til
maskinen. Et fremmedsprog, esperanto?
Vi bygger et nyt væsen, vores egne vulgære himmelmænd som ingen forstår, vi
oversætter det helt fremmede til os selv.
Det gør ikke noget at vi ikke helt forstår
os selv. Vi har aldrig været i overensstemmelse med os selv. Vi er mennesker
og har derfor altid haft en kærlighed til
andet territorium. Vi er tomme og på vej
alle steder hen. Skolen er slut og denne
strækning vil blive taget ud af vores liv.
Den vil ikke længere kunne bruges til at
løse vores mysterium.
*Shibbolet (også skrevet Schib(b)olet(h).
En udtaleform der er karakteristisk for
et sprog eller en dialekt (og som falder
fremmede svært at udtale). Rødgrød med
fløde er det danske shibbolet. Shibboleth
optræder i dommen og retsafgørelsen 12,
6 som det slagord, der i dommeren Jeftas
kamp mod efraimitterne blev anvendt til
at skelne dem fra de øvrige israelitter.
Man afskar her efraimitterne fra Jordans
vadesteder, og ville nogen over, måtte han
sige s. Udtalte han det, som efraimitterne
gjorde, «sibbolet», havde han røbet sig selv
og blev dræbt.
Carnera er essayist og forfatter. [email protected].
Taushetens diktatur
Alle angrepskriger starter
med en løgn. Hvorfor
luktet ikke Norge lunta
før bombingen av Libya?
Og hvorfor hersker det
konsensus om ikke å
diskutere Norges ansvar i
ettertid?
LIBYA
OLA TUNANDER
Terje Tvedt skriver i artikkelen
«Tausheten om Libya» i Nytt norsk
tidsskrift (nr. 3–2015) at det hersjer en
total stillhet etter Norges krig. Libya var
tidligere en autoritær, men fungerende
velferdsstat, og hadde ifølge FN det høyeste indekset for menneskelig utvikling
(human development index) i Afrika – det
var også høyere enn i enkelte stater i
Europa. Men etter krigen i 2011 er Libya
forvandlet til et kaos som styres av
islamistiske militser, stammer som er i
konflikt med hverandre og mafia-grupper
som tjener millioner av dollar på menneskesmugling. Libyas to konkurrerende
regjeringer har ikke mye å si. Men i Norge
rår taushet. Det er nesten ikke noen som
skriver om ansvaret Norge har for å ha
bombet en stat sønder og sammen.
Tvedt søker en forklaring på tausheten og
den totale norske enigheten – i regjering,
storting og media – om å bombe Libya.
Den offentlige samtalen var i 2011 preget
av krigseufori. For mange handlet det om
å bekjempe diktatoren og redde sivile fra
en massakre. At krigen handlet om noe
helt annet, var det nærmest umulig å ta
opp. Tausheten har med få unntak vært
total.
Jeg var en av de få som kritiserte
bombingen i 2011, og var nok den som
på det tidspunktet skrev flest artikler
som kritiserte krigen i Libya (sju artikler
i Aftenposten, Dagsavisen, Ny Tid og
Klassekampen). Jeg pekte på at det lå
helt andre interesser bak krigen enn de
offisielle; at regimet ikke var noen alvorlig trussel mot sivile; at mange av NATOs
libyske allierte hadde kjempet med Al
Qaida i Irak, og at de startet et voldelig
opprør og var ansvarlige for rasisme
og etnisk rensing av sorte libyere som
TERJE TVEDT
støttet Muammar Gaddafi. I likhet med i
tidligere kolonikriger allierte Vesten seg
med noen stammer, mot de stammene
som var lojale med regjeringen. Hvis man
ser til de norske verdiene, som avviser
kolonialisme, rasisme og radikal islamisme, skulle man tro det var mer naturlig
at norsk bombing heller skulle støttet
opp om regjeringshæren mot rebellenes
voldsaksjoner.
Gaddafi hadde stoppet menneskesmuglingen fra Benghazi og Misrata etter
avtale med Italia. Mafiaen i disse byene
hadde mistet inntekter på flere titalls
millioner. De mobiliserte vestlige stater
i frihetens navn for å kunne gjenoppta
menneskesmuglingen. Med en seier for
NATOs bombing og for rebellene, var det
nærmest sikkert at Libya skulle bli delt
opp av stammer i konflikt med hverandre,
at islamistiske grupper ville ende med å
styre store områder, og at hundretusenvis
av flykninger skulle overføres til Europa.
De ansvarlige ved det norske
Utenriksdepartementet hadde vanskelig
for å tro at norske myndigheter hadde
blitt ført bak lyset av amerikanere og
briter. Innenfor norsk etterretning hadde
man også trodd at Gaddafi var en direkte
trussel mot Benghazi. Mediene presenterte et bilde av titusener – kanskje
hundretusener – døde dersom ingen
grep inn. Men alt dette var løgn. Det
visste amerikanerne (som hadde satellittbilder), og antagelig også britene. Det
fantes kun 14 tanks og en del pansrede
kjøretøy (som ble bombet av franske
fly) på vei mot øst, altså mot Benghazi.
De hadde kun hatt kapasitet til å stoppe
rebellenes fremrykking mot oljebyene
Brega og Ras Lanuf. De hadde ikke kunnet gå inn i Benghazi. Trusselen var en
bløff, men norske myndigheter ble ikke
informert.
På norsk militær side fantes en uro
over konsekvensene. Den 1. august, midt
under krigen, avsluttet Norge bombingen. De norske F–16-flyene ble beordret
hjem. Jens Stoltenberg hadde skjønt at
krigen fulgte en annen agenda enn FN-resolusjonen. Norge hadde gått inn i krigen
Libya 2011. FOTO: AFP PHOTO/MARCO LONGARI
på feilaktige premisser. Det viser også en
viktig artikkel av oberstløytnant Tormod
Heier i forsvarstidsskriftet RUSI Journal
fra mars 2015.
Spørsmålet man må stille seg,
er om Norge egentlig eksisterer
som selvstendig stat.
Men norske myndigheter sa ingenting.
Statsminister Stoltenberg stolte på president Obama. Med et par telefonsamtaler fikk Stoltenberg aksept for norsk
deltakelse i krigen. Det er nesten det
samme som skjedde da president George
H.W. Bush ringte statsminister Gro Harlem Brundtland 1991 for å oppnå norsk
deltakelse i krigen mot Irak. Bush ba
Brundtland om et bidrag, og hun sendte
kystvaktfartøyet Andenes til Gulfen for
å vise flagg. Kun to telefonsamtaler, og
Norge var med i krigen. Spørsmålet man
må stille seg, er om Norge eksisterer som
selvstendig stat.
I Norge stolte mange på det amerikanerne
og britene sa om trusselen mot de sivile, men de aller fleste NATO-land deltok
ikke i bombingen. Kanskje var de bedre
informert enn Norge. De skjønte at bombingen ikke handlet om sivile ofre, og
at alle angrepskriger begynner med en
løgn. Sveriges krig mot Russland 1788
ble legitimert med at svensker i kosakkuniformer angrep en svensk grensepost.
Nazistenes krig mot Polen 1939, begynnelsen av andre verdenskrig, ble legitimert
med at SS-offiserer i polske uniformer
angrep den tyske radiostasjonen i Glewitz.
Dokumenter fra USAs forsvarsledelse fra
1962 sier at USA kan skyte ned et amerikansk fly over Cuba, senke et amerikansk
fartøy ved Cuba, bombe Den dominikanske republikk med kubansklignende fly, og
starte en «kubansk terrorismekampanje» i
USA med falske dokument som «avslører
kubanere». Alt dette for å legitimere en krig
mot Cuba. President Kennedy aksepterte
ikke forsvarsledelsens forslag, men i 1964,
etter at Kennedys død, benyttet de samme
personene slike provokasjoner mot NordVietnam for å legitimere en ny krig. Det ble
også benyttet falske dokumenter til å legitimere en krig mot Irak i 2003, dokumenter
som hevdet at Saddam Hussein hadde søkt
om å kjøpe uran fra Niger. Utenriksminister
Colin Powell fortalte FN om Iraks masseødeleggelsesvåpen, men alt var en bløff. Det
samme gjelder trusselen mot Benghazi,
som ble brukt for å legitimere bombingen
av Libya.
I 2012 skrev jeg en bok om Libyakrigen
(Libyenkrigets geopolitik), som kom ut
på et svensk forlag. Boken tok opp hvordan FN ble forført, den sentrale rollen
oljen spilte, og de ekstreme islamistene
under Abdel Hakim Belhadj som kjempet
sammen med spesialstyrker fra Qatar.
Disse ledet bakkekrigen sammen med
britene. Den britiske forsvarssjefen reiste
frem og tilbake til Qatar. I boken tar jeg
opp hvordan NATOs bombing sammen
med islamister og arabiske bakkestyrker
(fra Qatar, Sudan Jordan, Emiratene og
Egypt) visket ut den libyske statsmakten,
og heiste Qatars flagg over Gaddafis bunker. Umiddelbart etter seieren begynte
Belhadj og islamistene å transportere
våpen og soldater via Tyrkia til Aleppo
i Syria. Den irsk-libyske kommandanten
Mahdi al-Harati, som ledet fremrykkingen til Tripoli i august 2011, og som
viste seg vare finansiert av amerikansk
etterretning, kom også til å lede opprøret
i Aleppo i Syria. Ifølge Seymour Hersh
begynte amerikanerne å støtte et sunniopprør i Syria allerede i 2007. Frankrikes
tidligere utenriksministere Roland Dumas
sa at britene i 2009 forsøkte å få Frankrike
med på et opprør i Syria. WikiLeaks viser
at de libyske rebellene Mustafa Abdul
Jalil og Mahmoud Jibril begynte å arbeide med amerikanerne og Qatar allerede
i 2009. I Libya hadde spesialstyrker fra
USA, Storbritannia og Qatar ankommet
før krigen begynte. Alt var forberedt.
Russland, Kina og Sør-Afrika mente de
hadde blitt fullstendig lurt. Sør-Afrikas
president Jacob Zuma mente at NATO
måtte stilles til ansvar. NATO hadde bombet Den afrikanske unions fredsinitiativ
i stykker. Etter at Gaddafis siste skanse,
hans hjemby Sirte, hadde blitt bombet
sønder og sammen av islamistiske bakkestyrker og NATOs fly (ifølge FN ble nesten
hvert eneste hus truffet), gikk islamistene
inn i byen med det samme sorte flagget
som IS benytter i Syria i dag.
Jeg mente at boken var viktig, og planla en
pressekonferanse også i Norge. Samtidig
planla Hilde Henriksen Waage en pressekonferanse om sin Israel-bok. Geir
Lundestad skulle kommentere. En tidligere sjef for den norske etterretningen skulle kommentere boken min, men presskonferansen ble avlyst. Det var ikke ønskelig
med en kritisk bok om Libyakrigen.
Når Terje Tvedt skriver at det er
konsensus om ikke å diskutere et norsk
ansvar for Libya, bør det sies at denne
konsensusen har vært til dels påtvunget. Omtaler ble stoppet. Redaktører
som tidligere tok inn artikler, gjorde det
ikke lenger. Akademikere tilpasser seg
prosjektfinansieringen, og et prosjekt om
Libyakrigen gir ikke penger. Resultatet
er stillhet. Vi har utviklet et «taushetens
diktatur» der vi ikke kan nevne egne
krigsforbrytelser ved navn. I prinsippet
er de like alvorlige som en angrepskrig.
Og flyktningkatastrofen fra Afghanistan,
Irak, Syria og Libya er kun en forutsigbar
følge av egne handlinger.
Jeg har skrevet om dette i Ny Tid tidligere, men tausheten har lagt seg som et
vått teppe over den offentlige samtalen.
Det går nesten ikke an å puste.
Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for
fredsforskning (PRIO), og fast bidragsyter i Ny Tid.
USA. Det norske teleselskapet Telenor-
gruppen planlegger å selge sin eierandel
på 33 prosent i det Amsterdam-baserte
selskapet VimpelCom. Markedsverdien
av Telenors eierandel i VimpelCom er på
rundt 20 milliarder kroner. Telenor har
investert 15 millioner kroner i selskapet,
og har mottatt utbytte til en verdi av 20
milliarder kroner, forteller selskapet i en
pressemelding.
«Å være medeier med minoritetsposisjon
uten mulighet til å ha full kontroll i selskapet har vært utfordrende,» sier Svein Aaser,
som er styreleder i Telenor-konsernet.
«Salget av våre aksjer er i våre aksjonærers
beste interesse, og i samsvar med Telenors
langsiktige strategiske fokus,» ser Aaser.
http://www.cnbc.com/2015/10/05/norwaytelenor-to-sell-33-stake-in-vimpelcom-focuson-core-ops.html
Ny norsk storsatsning
England. Russiske styrker kidnapper stats-
ministeren. Det russiske flagget vaier over
hovedstaden. Innbyggerne må avgjøre om
de vil samarbeide eller drive motstand
mot okkupantene. Scenarioet i «Okkupert»,
en skandinavisk thriller som denne helgen
hadde tv-premiere i Norge og skal vises i
andre vesteuropeiske land i løpet av høsten, vil sannsynlig vis øke frykten for russisk agressjon.
Serien er basert på en idé av den norske
forfatteren Jo Nesbø, og starter med at en
miljøfokusert regjering har fått makten i
Norge. Da de bestemmer seg for å stoppe
sine olje- og gassleveranser til Europa, tvinges Europa til å fri til Russland for hjelp.
Russland har fordømt serien og mener
den skaper splittelser mellom Skandinavia
og Russland «med spor fra den kalde krigen».
På tross av at skaperne hevder at serien er fiksjon, har den globale konteksten
endret seg siden ideen til «Okkupert» ble
unnfanget.
Russlands okkupasjon av Krim i fjor og
borgerkrigen i Øst-Ukraina har drevet frem
den verste konflikten med Moskva på over
en generasjon.
«Da jeg presenterte ideen for om lag
to år siden, sa de at problemstillingen
var usannsynlig,» sier Nesbø. Han mener
hendelsene i Ukraina viser det motsatte.
Se også leder side 10
Kilde: http://www.theguardian.com/
tv-and-radio/2015/oct/02/tv-drama-russian-invasion-occupied-premiere-norway
Norgesskapt lakse-epidemi
Russland. Ifølge Alekset Alekseenko, en
representant for den føderale tjenesten
for veterinær- og karanteneovervåkning,
har en inspeksjon av matvareselskapet
Russisk Aquaculture avslørt en svært
alvorlig situasjon. I en kommentar til
avisen Vedomosti argumenterer han for
at infeksjonen sannsynligvis kommer
fra Norge. Så mye som rundt 2000 tonn
laks har mistet livet i burene til Russian
Aquaculture de siste månedene. Store
mengder fisk har blitt dumpet i flere ulovlige deponier i regionen. Selskapets talsperson Ilya Bereznyuk bekrefter overfor
avisen Vedomsti at det er et utbrudd av
flere arter i slekten Flexibacter som har
slått ut laksefarmene.
Russian Aquaculture har to farmer ved
nordkysten av Kola-halvøya, ikke langt fra
grensen til Norge. Ifølge Bereznyuk døde
om lag 808 tonn laks i en av farmene fra juli
til september i år. Tidligere i år døde ytterligere 1000 tonn laks av et luseutbrudd,
legger Bereznyuk til.
http://barentsobserver.com/en/nature/2015/10/russian-salmon-infection-comes-norway-01-10
[email protected]
Annonsere i Ny Tid?
Se priser på nytid.no
eller kontakt
[email protected]
6
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
INTERNASJONALT
AKTUELT
ANDRE MENER
Blå himmel over brunt vann
Røttene til
den syriske krisen
Historie. «Konflikten i Syria beskrives ofte
GAZA
som den største humanitære katastrofen
i det 21. århundre. Halvparten av Syrias
befolkning på 24 millioner mennesker har
blitt fordrevet enten internt eller eksternt.
Et uvisst antall flyktninger søker sikkerhet
i Europa. Dette inkluderer både kristne og
muslimer. Mange av dem er velutdannede
og fagpersoner med overførbare ferdigheter, og med kunnskaper innen engelsk
og fransk. Men det er også titusenvis av
fattige mennesker fra landet, som vil få
det vanskeligere med å tilpasse seg et nytt
samfunn. Deres ferd til Europa viser at de
også ønsker seg livet europeerne lever: et
liv i frihet, demokrati og en sjanse til å klare
seg økonomisk i et miljø som ikke er kvalt
av korrupsjon.
Uansett – ved å rette oppmerksomhet
mot omfanget av denne tragedien, risikerer kommentatorer å strippe den for kontekst. Dette er en av de seneste – kanskje
også den største – av flere flyktningkriser
etter den britisk- og franskstyrte vilkårlige
delingen av de arabisktalende provinsene
til Det osmanske riket etter første verdenskrig. Delingen førte med seg urettferdigheter tett sammenvevd med ustabilitet,
noe som har spilt sin rolle i fremveksten av
den syriske krisen. Før Syria forfalt til kaos
i 2011, hadde landet – i likhet med Jordan
og Libanon – blitt tvunget til å imøtekomme
suksessive bølger av mennesker på flukt fra
sine hjemland.»
Det har vært en tørr sommer
i Gaza. Og verre skal det
bli: Myndighetene regner
med at drikkevannet er helt
borte innen utgangen av
2016.
Det er nå litt over et år siden det israelske
militæret avsluttet den siste krigen mot
folket i Gaza. Befolkningen har ikke rukket
å glemme krigens redsler. Den trykkende
heten i slutten av august og tørsten etter
et glass friskt vann gjør det ikke lettere å
vaske bort minnene. Sommer og varme
betyr ikke ferietid for familiene her. Likevel
trenger de fleste seg sammen for å få en
liten plass på den smale strandlinjen –
og en slurk av vannet som ikke lenger er
koblet til husene i byen. Den allerede nedslitte infrastrukturen ble fullstendig ødelagt
under fjorårets angrep.
Jaffa 1948: flukten fra bryggen i Gamlebyen
Salt. Så snart det blir varmt nok i juni,
Nakba
Libanon. «De vakre gjennomfartsårene i
Libanons hovedstad Beirut har den siste
tiden blitt begravd i et stadig voksende fjell
av ukontrollert søppel. Mens søppelet vokser, rakner illusjonene om landets politiske
system. Libanon har vært uten president
siden midten av 2014.
Bevegelsen «Du stinker» vokste frem på
grunn av søppelstanken, men ble snart
rettet mot landets aldrende politikere,
som alle hevder å representere landets 19
religiøse sekter. Med det libanesiske flagget rundt skuldrene skrek demonstrantene
etter en oppløsning av landets foreldede
politiske system. «Våre fedre stemte på
dere. Vi er her for å få dere vekk,» ropte de.
«Du stinker»-kampanjen har fått som formål å avsløre korrupte politikere som driver skitten politikk. Kampanjen får støtte
fra to rivaliserende politiske grupperinger i
Libanon – Hizbollah og Fremtidsbevegelsen
– hvorav den første er dominert av sjiamuslimer og den andre av sunnimuslimer.
Men denne politiske delingen basert på
sekteriske forskjeller er akkurat det «Du
stinker»- kampanjen tar sikte på å ende. Å
ende sekterisme er den neste store trenden
i libanesisk politikk. En viss resignasjon er
å spore etter den fryktelige situasjonen i
Syria, og holder libaneserne på gjerdet.
Tross alt var Libanon en del av Syria frem
til franske kolonialister scoret seg et land
med kristen majoritet i Levanten. En gang
i tiden besto halvparten av den libanesiske
befolkningen av kristne. I dag utgjør kristne litt over en tredjedel av den libanesiske
befolkningen. Demografi teller.»
Utdraget er hentet fra en kronikk som ble
publisert i den egyptiske avisen Al Ahram
den 5. oktober. Kronikken er skrevet av
Gamal Nkrumah.
Flyktningkrise
utviklende for Europa
Flyktninger. «Europa har aldri hatt det så
ille, er det mange som sier. Selvfølgelig
er ting ille. Flyktningkrisen har ført til et
spektakulært show av kaos og uenighet.
Hjelpeløshet ser ut til å være den eneste
tingen de europeiske statene virkelig deler.
Ledere har kranglet om kvoter, kulturell
identitet (i den betydning at kristne flyktninger er mer velkomne enn muslimske)
og til og med moralsk imperialisme (for å
sitere Ungarske Viktor Orban sin beskrivelse av Angela Merkel sin flyktningpolitikk).
Politikerne har vært raskere med å
trekke fordeler av populistsentimentalitet
hjemme enn de har vært til å søke humane,
kollektive løsninger. Frykt og nasjonalistreflekser er på full fart tilbake.»
Utdraget er hentet fra en kronikk som
sto på trykk i avisen The Guardian den
25. september. Kronikken er skrevet av
Natialie Nougayrède.
[email protected]
uten slutt?
ISRAEL–PALESTINAKONFLIKTEN
Det internasjonale samfunnet
må ta ansvar og komme på
banen for å løse konflikten i
Israel og Palestina. «Spesielt
Europa og USA, som
bidro til en videreføring
av Holocaust gjennom
al-Nakba,» mener Eleonore
og Eitan Bronstein.
tar på seg sitt ansvar for den etniske rensningen og utarmingen av Palestina, vil alle
forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten
være dømt til å mislykkes. Han hevder
også at Oslo-initiativet brøt sammen nettopp over det uløste spørsmålet om de
palestinske flyktningenes FN-nedfelte rett
til retur.
I boken nevner Pappe arbeidet til den
israleske NGO-en Zochrot som en del av
nøkkelen til en ny og rettferdig prosess
mot fred og forsoning. Navnet Zochrot
kommer av den hebraiske feminine formen av verbet «å minnes», og bruker et
nøkkelhull som logo. Nøkkelen til en løsning på konflikten symboliseres av at de
AV MARIUS VON DER FEHR
Gjennom Plan Dalet i 1948 gjennomførte
Haganah, som senere skulle bli den israelske hæren, en storstilt etnisk rensning av
Palestina sammen med de andre jødiske
militsene. Over 700 000 palestinere, altså
halvparten av den palestinske befolkningen, ble drevet på flukt etter at militsene
hadde utført flere skrekkinngytende massakre på sivilbefolkningen og lagt over 500
landbyer i grus. Disse hendelsene, krigen
og den påfølgende opprettelsen av en
jødisk stat på 78 prosent av landområdene
har senere fått tilnavnet al-Nakba – katastrofen.
Men palestinere snakker ikke om al-Nakba isolert fra dagens situasjon. De snakker
om en stadig pågående Nakba – en Nakba
uten slutt. Al-Nakba avspeiles i den planlagte tvungne deportasjonen av befolkningen
i landsbyen Susiya i Sør-Hebron-høydene,
som har fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier de siste ukene. Og den
avspeiles i mordbrannen på et 18 måneder
gammelt barn i Duma på Vestbredden – et
nytt «hevnangrep» utført av fanatiske israelske bosettere. Den etniske rensingen av
Palestina er ikke over. Volden og krigstilstanden fortsetter, og nye flyktninger skapes hver dag. Slik holdes også røttene til
konflikten synlige og oppe i dagen – for de
som ønsker å legge merke til dem. David
Ben Gurions påstand i 1947 – før koloniseringen av Palestina var et faktum – om
at bare en stat med 80 prosent jøder er en
levedyktig stat, skiller seg lite fra dagens
apologier for etnisk rensning under dekke
av begreper som «demografi» og «sikkerhet». Med Netanyahus jevnlige «gressklipping» i Gaza og blokadens ekstremt kyniske
sultefôring av Gazas innbyggere, bedriver
Israel det den isralesk-jødiske historikeren
Ilan Pappe kaller et gradvis folkemord.
Nøkkelen til fred. Ilan Pappes banebry-
tende arbeid Den etniske rensningen av
Palestina (2006) har bidratt sterkt til å
gjøre Nakba kjent for et bredere publikum
også i Israel. Etter å ha vært fullstendig
ryddet ut av klasserommene og den offentlige ordvekslingen har ordet Nakba til slutt
også entret det israelske vokabularet. I
boken hevder Pappe at med mindre Israel
Nakba-kartet på hebraisk. Foto: de-colonizer.org
Eleonore Bronstein i De-colonizer.
Eitan Bronstein, også grunnlegger av Zochrot.
denne kibbutzen nå ligger, og de ser hvordan vi lever på deres landområder. Derfor
bærer de på et konstant raseri rettet mot
oss. Selvfølgelig ønsker de å drepe oss. Og
derfor kan vi også vite at vi alltid må fortsette å krige.»1
Eitan Bronstein forteller at mange levde
i en slags eufori etter Oslo-avtalen. «De
fleste av oss trodde det ville bli fred. Men
nå, etter de siste angrepene på Gaza, er det
som om håpløsheten og desperasjonen
over at det aldri vil bli fred, har kommet
for å bli.»
Ifølge Eitan Bronstein er det ikke nok
bare å forstå grunnene til volden. «Vi må
også anerkjenne vårt ansvar for tvangsforflytningene og okkupasjonen som startet
den. Det blir ikke fred hvis vi ikke bærer
dette ansvaret. Vi må finne ut hvordan vi
kan leve sammen. Verken vi eller palestinerne tar for eksempel til orde for at man
skal tvangsforflytte jøder. Det er på denne
måten al-Nakba er nøkkelspørsmålet for
hvordan vi skal forstå fortiden, men også
for å bygge framtiden,» sier han.
skutt på stedet. «Da jeg kom tilbake, var alt
endret. Alle menneskene vi kjente var borte.
Nå drev jødene absolutt alt,» forteller han.
Før den etniske rensningen var Jaffa
Palestinas meste befolkede by. Etter at
den ble bortimot fullstendig rensket for
palestinere, er Jaffa i dag en populær
utelivsscene for unge israelske jøder og
turister. «Jaffa er ikke lenger Jaffa,» sier
Abu Ahmed Barakeh.
Etter båtturen fortsetter omvisningen i
bydelen Ajami, der 4000 palestinere som
militsene ikke hadde kapasitet til å tvangsforflytte, ble internert i en innhegnet getto.
Den historiske ironien forblir ukommentert under en informativ rundtur som
beskriver bydelens tragiske historie og
de stadige utkastingene og rivningene som
baner vei for nye jødiske innflyttinger i
den snart ikke lenger palestinske bydelen.
Slik, mener Bronstein-paret, bidro de rent
faktisk til videreføringen av Holocaust
gjennom al-Nakba. «Når jeg snakker med
europeere, ber jeg dem om å hjelpe oss å
endre situasjonen her. Ikke bare på bakgrunn av det historiske ansvarsforholdet,
men også hvis de bryr seg om jøder,» sier
Eitan Bronstein. Ektefellen Eleonore fortsetter: «I en situasjon der én etnisk gruppering har privilegier, er det vanskelig å gi
dem fra seg og gå med på å dele landområdet, rettighetene og sikkerheten,» sier
hun. «For å skape fred er man nødt til å
inngå kompromisser – man må være villig
til å gi fra seg noe.» Her, mener hun, blir
det internasjonale presset viktig. «I SørAfrika ville neppe den hvite befolkningen
ha gitt fra seg noe hvis det ikke var for det
internasjonale presset. Vi tror ikke at israelere er klare for å gi fra seg noe heller,»
sier hun. «Situasjonen vi er i kan ikke bare
endre seg innenfra. Internasjonalt press
vil sannsynligvis bli nøkkelen til en dypere
regimeendring i Israel.»
Dyttet på havet. Eleonore Bronstein,
Jaffa 1948: Det ødelagte nabolaget Manshiya
palestinske flyktningene fortsatt bærer
på nøklene til husene de selv eller familiemedlemmene deres ble drevet på flukt fra
i 1948. Zochrots standpunkt er at det kan
bli fred først når deres ufravikelige rett til
retur respekteres.
«Dette er vår historie,» sier israelsk-jødiske Eitan Bronstein, initativtakeren til
Zochrot, når jeg møter ham i Tel Aviv.
«Hvis vi ikke kjenner den, eller hvis vi fornekter den, mangler vi kunnskap om oss
selv. Dette handler om hvordan Israel ble
til, hva det betyr å være israelsk, og hva
det betyr å bo her i Tel Aviv og snakke
hebraisk. Alt dette har en veldig sterk tilknytning til det som skjedde i 1948 rundt
opprettelsen av den jødiske staten,» sier
Bronstein. Han mener det er umulig for
israelere å skjønne hvorfor de fortsetter
å leve i en konstant krigssituasjon – i frykt
og i konflikt med naboene sine – hvis de
ikke forstår hva som skjedde i 1948. «Våre
ledere forteller oss hele tiden at årsakene
til konflikten er ting som finner sted nå: for
eksempel at nå kommer det en rakett fra
Gaza, og at vi må handle på bakgrunn av
det. Men vi går ikke inn i røttene til konflikten,» mener Bronstein.
Palestinere snakker ikke om
al-Nakba isolert fra dagens
situasjon. De snakker om en
stadig pågående Nakba.
I 1956 holdt den israelske offiseren og
politikeren Moshe Dayan en berømt tale
etter mordet på en israelsk sikkerhetsvakt
i nærheten av Gaza, der han i det minste
anerkjente årsakene til konflikten, påpeker
Bronstein. Det han sa, kan oppsummeres
slik: «Vi kastet dem ut fra landet deres der
som har stiftet den nye organisasjonen
De-colonizer sammen med ektemannen,
understreker at flyktningenes rett til
retur er en avgjørende del av løsningen.
«De som ønsker det, må kunne komme tilbake,» sier hun. «Og det er ikke bare for
palestinernes skyld. Også vi som er jøder
ønsker å leve i fred. Vi lever også i konstant frykt i denne krigssituasjonen, mens
vi prøver å gi barna våre en god barndom.»
Hun påpeker at det er mye fokus på polariseringen som kan oppstå ved flyktningretur, men mener selv at retur vil være en
redning og en pådriver for sameksistens
mer enn noe annet. «Vi er sikre på at vi kan
leve sammen i fred, men de fleste israelske
jøder som ikke en gang har snakket med
en palestiner, tror at palestinerne ønsker
å kaste dem ut på havet.»
«For å skape fred er man nødt
til å inngå kompromisser –
man må være villig til å gi fra
seg noe.»
I havnebyen Jaffa like ved Tel Aviv var
det nettopp dette som ble gjort mot palestinerne i 1948. På kaia i gamlebyen ble de
– gamle, kvinner og barn – regelrettet dyttet
ut på havet mot de alt for små fiskebåtene
som skulle frakte dem til Gaza, Egypt og
Libanon, mens den jødiske militsen skjøt
over hodene på dem. «Det var ikke plass til
meg i båten, så jeg ble kastet opp på land
igjen,» kan vi høre i et lydopptak av nylig
avdøde Sahfiq al-Hout. Etter samtalen med
ekteparet Bronstein befinner også jeg meg
på havet – på en symbolsk ladet båttur
fra havnen i gamlebyen Jaffa. Båtturen er
organisert av Zochrot for å minnes Nakba.
Jeg kommer i snakk med 82 år gamle Abu
Ahmed Barakeh, som forteller hvor vanskelig det var å komme tilbake til byen ett år
etter den etniske rensningen. Først tok han
seg ulovlig inn i landet, med fare for å bli
En av turorganisatorene,
Liat Rosenberg, som også er lederen av
Zochrot, sier til meg at sionismen er det
sentrale problemet. «Sionisme betyr et
hjemland bare for jøder definert av sionismens idé om jøder og jødiskhet. Det
er en rasistisk ideologi,» sier Rosenberg.
«Sionismen bør kriminaliseres som bevegelse, og alle fremtidige løsninger bør av-sionifiseres. Jødiskhet kan eksistere uten et
fysisk hjemland, med privilegier bare for
jøder,» sier han. Umar al-Ghubari, også han
turkoordinator, er enig. «Jødene gis rett til
å komme tilbake til sitt hjemland etter 3000
år, enhver jøde i verden skal automatisk
ha krav på statsborgerskap. Det er sju–
åtte millioner jøder i verden. Men det er
bare 67 år siden palestinerne ble drevet på
flukt fra sitt hjemland. Hvorfor skal ikke det
samme landområdet kunne romme sju–åtte
millioner palestinere?» spør al-Ghubari.
Rosenberg avslutter: «Vi støtter en hvilken som helst løsning som er av-sionisert,
av-kolonisert og som inkluderer flyktningenes rett til retur til en stat som ikke bare er
et demokrati for jødene, men der det er like
rettigheter for alle.»
Sionisme.
Internasjonalt ansvar. Mens Zochrot foku-
serer på et israelsk-jødisk publikum med
et imponerende spekter av seminarer,
omvisninger, Nakba-kart, Nakba-apper,
publikasjoner, demonstrasjoner og utstillinger, fokuserer De-colonizer like mye
på et internasjonalt publikum. Ekteparet
Bronstein poengterer at jøder verden
over opplever at Israels regime er med
på å sette dem i en farlig situasjon – noe
en ny studie av en israelsktilknyttet tankesmie viser.2 Israels ekstreme voldsbruk
– spesielt angrepene mot Gaza – gjør
dessuten at særlig unge jøder ikke identifiserer seg med Israels sionistiske prosjekt, og at flere og flere jøder begynner
å delta i den verdensomspennende BDSbevegelsen – «Boikott, deinvesteringer og
sanksjoner mot Israel». I tillegg understreker De-colonizer og Bronstein-paret at det
internasjonale samfunnet, særlig Europa
og USA, har et spesielt ansvar for å løse
konflikten – siden de etter Holocaust forsøkte å skape en løsning for jødene ved å
overse det palestinske folkets suverenitet.
Samspill. Mens både venstre- og høyresi-
den i israelsk politikk – med støtte fra USA
og deres alliansepartnere – viderefører en
Nakba tilsynelatende uten slutt mot det
palestinske folket, er det opp til det internasjonale samfunnet å reagere. For å oppnå
dette må sivilsamfunnene gå foran. En vev
av aktivistiske strategier og bevegelser
oppnådde nylig et sterkt nok press til at det
lille samfunnet Susiya foreløpig er beskyttet mot etnisk rensning.3 Dette lille eksempelet viser, sammen med BDS-bevegelsens
mange små seire og en rekke andre eksempler, at internasjonalt sivilt press kan virke.
Forutsetningen er at innsatsen er koordinert og målrettet, utført i samarbeid med
det palestinske sivilsamfunnet og i samspill
med israelske jøder.
Den politiske kommentatoren og undersøkende journalisten Chris Hedges gikk
nylig inn for dette i en flammende appell
om internasjonal støtte til BDS-bevegelsen.4
Han skriver: «Palestinernes kamp er vår
kamp. Hvis palestinerne ikke blir frigjort,
vil ingen av oss bli det. Vi kan ikke velge
og vrake mellom hvem av de undertrykte
det er behagelig eller ubehagelig å støtte.
Enten tar vi stilling med alle de undertrykte, eller ingen av de undertrykte.»
http://www.haaretz.com/beta/doomed-to-fight-1.360698
2
https://electronicintifada.net/blogs/
ali-abunimah/world-jewry-feels-increasingly-endangered-embarrassed-israel-study-finds
3
http://thelefternwall.com/2015/07/30/
update-susiya-demolition-high-court-discussion-delayed/ http://972mag.com/has-theidf-found-a-way-to-climb-down-the-susyatree/109302/
4
http://www.truthdig.com/report/item/
why_i_support_the_bds_movement_
against_israel_20150726
1
Marius von der Fehr er skribent.
[email protected].
strømmer Gazas innbyggere til den smale
kyststripen, som er det eneste pusterommet for 1,8 millioner mennesker som rømmer fra mørket i husene. Strømbruddene
varer ofte i opptil 18 timer om gangen. Ved
sjøen får man dessuten muligheten til å
vaske seg i Middelhavets salte, grumsete
vann – saltinnholdet er forresten like høyt
i springvannet i boligene.
Under en av parasollene som står spredt
rundt om på stranden, sitter Osama Abu
Dali (65). Han betrakter et titalls barn som
bader i sjøen like før solnedgang. «Når
himmelen er så blå – hvorfor er vannet så
grått?» spør han. Han legger til, fortsatt i
en spørrende tone: «Det ser ut til at verden aldri slutter å endre seg – nå har vi fått
Svartehavet både i Gaza og Ukraina.»
Nylig traff jeg en gruppe utenlandske
representanter for internasjonale organisasjoner på Gazastripen. De hevdet at vannet
her blir mørkere for hver gang de kommer.
Årsaken er at millioner av liter urenset kloakk pumpes ut i sjøen hver dag.
Ifølge statistikk fra vannverket i Gaza
tilsvarer mengden urenset kloakk som går
rett i sjøen hver dag, et basseng på 1600
kubikkmeter.
Det virker som om lokalbefolkningen har
vent seg til brunfargen og stanken som sjøbrisen tar med seg innover byen.
Røde flagg. Selv om Gazas kyst er over 40
kilometer lang, er det ingen som trakter
etter sjømat på middagstallerknene sine.
Vannet er rett og slett for forurenset. Det
er heller ikke mulig å dra lenger ut på
havet for å fiske. Den israelske marinen
har ilagt palestinske fartøy forbud mot å
dra mer enn seks mil fra land. Brudd på
forbudet fører til at overtredere kan arresteres eller skytes på stedet.
Abu Dalis kone Nadira (60) har ikke spist
fisk på år og dag, forteller hun. «Hvis vi steker fisken, lukter den død og fordervelse. Vi
har jo ikke akkurat lyst til å forgifte oss selv
heller,» sier hun. Det gamle ekteparet sitter
bare 1500 meter fra et av de gigantiske rørene som uavbrutt pumper kloakk ut i havet.
De lokale myndighetene sier at de ikke
har nok drivstoff til å holde renseanleggene i gang, siden Israel har forbudt import
av drivstoff til Gaza. De små mengdene
som kommer inn på området, blir brukt til
offentlig transport og husholdningsbehov.
Nadira fortsetter: «Jeg husker godt 1962.
Da var sjøen like klar som bølgene på
Hawaii. Det var ikke så mange folk her, og
havet duftet frisk og herlig. I dag er havet
grått og mørkt, akkurat som fremtiden til
de guttene som bader der ute. Jeg er redd
for at vi snart ikke vil ha mer mat å spise,
siden israelerne er fast bestemte på å forurense alt.»
Den smale strandstripen gir rom til
tusenvis av ferierende Gaza-boere. De fleste er barn under 13. De bader side om side
med røde flagg som indikerer svømmeforbud på grunn av den høye graden av forurensning i vannet.
Familiene her eier omkring 400 fiskebåter til sammen, som kan skaffe cirka 2000
tonn fisk i året. Til 1,8 millioner mennesker,
hvorav halvparten allerede er avhengige av
internasjonal nødhjelp for å klare seg.
Fiskebåtkaptein Nizar Ayash forteller at
fiskeindustrien er i ferd med å gå under.
«Fiskerne blir jaktet på av den israelske
marinen, og kloakken fortsetter å forurense
havet. Kloakksystemet i Gaza er gammelt
og nedslitt. Det ble bygget for å betjene 400
000 innbyggere – ikke to millioner.»
Ødelegger naturen. I fjor ble det fanget
halvparten så mye fisk i Gaza som for ti
år siden. Årsakene til nedgangen er trakassering fra den israelske marinen, samt
at tillatt fiskesone ble redusert fra 20 til
6 mil, kan flere av fiskebåtkapteinene på
stranden fortelle. Ifølge statistikk fra FN
er fiskerne i Gaza områdets fattigste yrkesgruppe. Over 95 prosent av dem er avhengige av nødhjelp.
På Gazastripen, som har vært beleiret i
åtte år, finnes det ingen planer for hvordan
det grå havet skal kunne renses igjen. Det
finnes kun ett lite renseanlegg, og det er
bare sporadisk i drift – når det kan få noe
av drivstoffet som må smugles gjennom
FOTO: ASHRAF UMRA
AV AHMED ALKABARITI
Teksten er hentet fra en artikkel i avisen Al
Jazeera, og er skrevet av John McHugo.
Søppelprotester – en
forsinket arabisk vår?
7
Israels blokade.
Antall barn på Gazastripen
som behandles for diaré, har
fordoblet seg de siste fem
årene på grunn av salt og
forurenset drikkevann.
Atteya al-Bursh fra Gazas miljøverninstitutt forteller Ny Tid at 50 prosent av sjøvannet er fullstendig forurenset på grunn
av de kontinuerlige kloakkutslippene. Folk
har ikke rent vann.
«Det finnes ingen kjøpesentre i Gaza,
eller kinoer med kjøleanlegg. Gaza er et lite
land som ikke har noe annet enn dette grå
havet,» forteller han. «De israelske myndighetene går bevisst inn for å ødelegge alt liv
i Gaza. De tillater kun nok drivstoff til at vi
kan drive det ene renseanlegget helt nord
på Gazastripen. Og det er kun for å beskytte strendene i Ashdod, byen som grenser
tettest opp mot Gazastripen. Så egoistisk
ødelegger de altså naturen,» sier han. «Er
ikke landene i verden interessert i å bevare
livet i havet? Hvorfor stopper ingen Israel
fra å ødelegge naturen på denne måten?
Ikke engang fisk og alger slipper unna lidelsene de påfører andre,» sier al-Bursh.
I Zeitun-området. Øst for havet domine-
res horisonten av grå sementbygninger.
Vi kjører innover mot husene, men må
snart skru av bilmotoren og gå videre til
fots. Flere av bygningene står så tett inntil
hverandre at det ikke er plass til en bil
mellom dem. Vi får beskjed om ikke å bli
overrasket hvis det kommer en ubehagelig stank fra balkongene og de halvmørke
rommene innenfor.
Samaa Natour sitter utenfor huset
sammen med naboene og et dusin barn
som tydelig lever i ekstrem fattigdom. Hun
forteller at det er umulig å drikke vannet i
springen uten å få alvorlige nyresykdommer. Livet her i Zeitoun-området vest i Gaza
likner de fleste andre nabolagene i landet.
Det hender at familiene mangler tilgang til
vann flere dager om gangen. Når vannet til
slutt kommer, ligger det alltid igjen et lag
salt på kroppen hvis man tar et bad.
Myndighetene regner med at befolkningen innen utgangen av 2016 ikke lenger vil
ha tilgang til noe vann som kan benyttes av
mennesker. En viktig faktor i denne beregningen er at den israelske krigen mot Gaza
har forårsaket skader for om lag 34 millioner dollar på vannrelatert infrastruktur.
Sand og støv. Ifølge Mundhir Shublaq,
direktør for Coastal Municipalities Water
Utility (CMWU) som er ansvarlig for vannog sanitærtjenester på Gazastripen, bruker befolkningen vannet fire ganger raskere enn grunnvannet rekker å fylles opp.
Befolkningen vil være tom for vann om 15
måneder. Etter dette vil de ikke få annet
enn sandkorn og støv i springen.
Shublaq forteller at befolkningen nå er
avhengig av 98 prosent grunnvann, og at
dette er forurenset med svært høye nivåer
av nitritt og klor.
Tilgjengelig vannmengde per innbygger i
Gaza er blant verdens laveste, i tillegg til at
vannet som finnes, er sterkt forurenset og
ikke egner seg til bruk for mennesker. Folk
i Gaza er stort sett avhengige av å ha telefonkontakt med sjåførene i vanntankbilene,
som leverer vann til husholdningene. Ingen
kontrollerer hvor rent dette vannet er.
Vannekspert Ahmed Yacoubi antar at
Gaza trenger 180 millioner kubikkmeter
vann per år for å imøtekomme husholdningenes og landbrukets behov. Slik situasjonen er i dag, har landet 100 millioner
kubikkmeter for lite - derav økningen i saltinnhold.
Antall barn på Gazastripen som behandles for diaré, har fordoblet seg de siste fem
årene på grunn av salt og forurenset vann.
Ifølge en rapport fra Redd Barna er saltinnholdet fem ganger høyere enn hva som er
anbefalt for drikkevann.
Radioaktivitet. Vannet er heller ikke
det eneste livsnødvendige elementet
som har blitt bevisst angrepet i Gaza.
Jordbruksministeriet har klassifisert 3500
millioner kubikkmeter jord som ubrukelig
til matproduksjon på grunn av radioaktivitet. Det radioaktive avfallet kommer fra
4,8 millioner avfyrte skudd og 82 000 granater den israelske hæren har rapportert
å ha skutt ut over Gaza i løpet av den siste
krigen, som varte i 51 dager.
Verdensbanken har nylig prosjektert et
vannrenseanlegg i Gaza som kan sørge for
drikkevann til 600 000 personer.
Paragraf 52 i Den universelle mennekerettighetserklæringen sier at retten til tilfredsstillende levestandard, med minimumskrav
til mat, klær og husly, er etablert som en
grunnleggende menneskerettighet. Leser
du denne paragrafen for palestinerne, innser de ikke annet enn at verden behandler
dem umenneskelig – deres grunnleggende
menneskerettigheter er ikke tilgjengelige.
Ingen stiller heller opp for dem, med mindre det er i Israels interesse.
Tilbake på stranden i Gaza rister Nadira
Dali på hodet. «Jeg tror Verdensbanken
kunne startet opp så mange prosjekter i
Gaza at vi hadde blitt et lite Dubai, eller
kanskje et Washington i miniatyr,» sier hun.
«Det er bare ikke noe ønske om at vi skal
kunne leve stabilt som andre mennesker.
Økonomisk støtte til det bortskjemte israelske militæret, derimot, er det ikke noe
problem å skaffe.»
Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.
Alkabariti er korrespondent i Ny Tid. [email protected].
Ingen tid å miste
Norsk innsats kan bøte på
Gazas vannmangel og redde
liv – men gidder vi?
BØLGEKRAFT
EMMA BAKKEVIK
Det er en evig ond sirkel, som til syvende
og sist alltid finner sitt utspring i Israels
blokade. Så lenge israelerne vokter døren,
har palestinerne på Gazastripen ingen
sjanse til å forbedre situasjonen sin, fordi
de frarøves alle midler og anledninger til
å foreta seg noe som helst.
Under krigen i 2014 ble avgjørende
deler av infrastrukturen i Gaza ødelagt
av israelske angrep. Det internasjonale
samfunn gikk sammen om donasjoner for
at palestinerne kunne bøte på den fortvilte situasjonen, men Israel holder tilbake
bygningsmaterialene. I mellomtiden lider
den allerede desperate befolkningen i
Gaza under verre forhold enn vanlig. Samtidig som det er mangel på drivstoff, er
det daglig timelange strømbrudd, og samtidig som det er mangel på vann, bryter
kloakksystemet sammen og forverrer det
allerede forurensede vannet som finnes.
Igjen og igjen blir hvert eneste forsøk på
å gjøre noe med den umulige situasjonen
lagt i grus av Israels administrative begeistring. Alt avhenger av israelerne, noe
de er fullt klar over.
Kysten utenfor Gaza oversvømmes av søp-
pel, vannet har skiftet farge på grunn av
all forurensingen, og er fullt av giftstoffer
fra kloakken. I mangel på vann hjemme
drar folk til stranden i håp om å kunne
avkjøle seg og ta et bad som erstatning
for den dusjen de må klare seg uten – men
det som møter dem, er avfallsrester og
stinkende vann. Fiskesektoren i Gaza er i
ferd med å kollapse. Enda alvorligere er
det at grunnvannsstanden synker.
Det haster med å finne nye ressurser.
Det lille de har av ferskvann i Gaza, er
allerede svært forurenset, og det minker.
De lokale avsaltingsanleggene forstyrres
stadig av mangel på elektrisitet, og som
resultat får befolkningen i seg bekymringsverdige mengder av forurenset vann.
På verdensbasis dør allerede millioner
av mennesker hvert år fordi det ikke
finnes tilstrekkelig drikkevann. Dette
problemet avtar ikke – det øker. Og det
gjelder ikke bare i krigsherjede områder;
også California ser dystre tider komme.
Mon tro hvor lang tid det tar før vi i Norge
slutter å importere de billige mandlene
fra California, som er en av de største
årsakene til tørken i den amerikanske
regionen? Imens finnes det steder der såkalt grønn teknologi kan gi bedre utsikter
både for fremtiden og for dagens prekære
tilstand. I Midtøsten koster omdannelsen
av saltvann til drikkevann enorme oljeressurser, med tilhørende negative effekter
på miljøet.
En mer bærekraftig fremgangsmåte er
imidlertid innen rekkevidde.
Norske DNV GL har utført eksperimenter innen bølgekraftteknologi i Egerhavet,
som har liknende forhold som Gazas
kyststrøk. Ved å bruke energien fra bølgekraft kan man ved hjelp av omvendt
osmose omdanne saltvann til ferskvann
på et flytende anlegg, og på den måten
forsyne palestinerne direkte med sårt
tiltrengt drikkbart drikkevann. Foreløpig
saboterer både strømbrudd og oljemangel metodene de har til rådighet for å
rense vannet sitt i Gaza, og resultatene
er fatale.
Siste nytt fra FNs hjelpeorganisasjon
for palestinske flyktninger i Midtøsten
(UNRWA) er at spedbarnsdødeligheten i
Gaza har eksplodert de siste årene. For
første gang på fem tiår har statistikken
steget, og både leger og forskere spør
seg selv om hvorfor. Fravær av medisinsk
utstyr som følge av Israels blokade er
sannsynligvis en faktor, samtidig som
dette ikke er noe nytt. Tross i all krigingen
som har funnet sted i området siden
1950-tallet, er det først de siste årene
spedbarnsdødeligheten har økt. Fra 127
per 1000 fødte i 1962, gikk antall barn som
dør før første fylte leveår konsekvent ned
– frem til 2008, da det lå på 20,2. Fra da og
frem til 2013, som er det siste årstallet det
finnes statistikk for, økte plutselig raten til
22,4 per 1000 levendefødte.
Spedbarnsdødelighet er et symptom. Det
betyr at befolkningen generelt sett har
fått verre helse – i dette tilfellet gjaldt
studien utført av UNR-WA palestinske
flyktninger i Gaza. Mangel på rent drikkevann kan være én av årsakene. Det finnes
mange potensielle grunner til hvorfor
befolkningen nå er skralere enn den
har vært siste 50 årene, men bortsett
fra de åpenbare skadene folk får under
krigføring og utilstrekkelig helsepleie,
tyder en økt spedbarnsdødelighet på
mer dyptgående og langvarige helseproblemer, som det tar tid å rette opp i.
Tilgang på rent drikkevann er alfa og
omega for en fungerende organisme.
Hvis vannet du drikker, gjør mer skade
for kroppen din enn det gjør godt, vil
det si at kroppen allerede har et svekket utgangspunkt for å tåle ytterligere
utfordringer – som krig, psykisk og
fysisk utmattelse samt dårlig ernæring.
Lidelser som nyrestein og hjerteinfarkt
er de mest akutte konsekvensene av
dehydrering.
Miljøpolitiske problemer andre
steder vil en dag ramme oss
her hjemme.
I Norge er den gjengse oppfatning at vi
lever i et likestilt samfunn der alle fortjener en sjanse. Det holder ikke å innsnevre denne tankegangen til kun å gjelde
oss selv – da mister den sin mening og
legitimitet. Denne ideen må nødvendigvis eksporteres for å være gyldig. Vi
trenger en mer helhetlig dagsorden som
tar høyde for at alt er knyttet sammen.
Miljøpolitiske problemer andre steder
vil en dag ramme oss her hjemme. Om
vi løfter en finger for å bistå situasjonen
der, vil det få positive konsekvenser
for oss her. Selv i stunder med tilgang
på elektrisitet, har ikke behandlingsanleggene i Gaza kapasiteten som trengs
for et så tett befolket område – et av de
tettest befolkede i verden. Selv om EU og
Verdensbanken har besluttet å finansiere
nye anlegg for å rense og avsalte vannet
i Gaza, trenger innbyggerne strømtilgang
som unngår Israels strupetak – for eksempel via bølgekraftverk som kan monteres
utenfor deres egen kyst, og dermed gi
dem direkte tilgang til strøm i tillegg til å
omdanne saltvannet på stedet. Her kan
norsk teknologi lede an, men økonomisk
støtte må til. DNV GL har ekspertisen,
og med et støtteapparat i ryggen fra
det offentlige, er mulighetene store.
Beregninger fra vannmyndighetene i Gaza
antyder at kun fem prosent av vannet er
drikkbart i dag – og at det i 2016 vil være
tomt. Det er ingen tid å miste.
Bakkevik er frilansskribent.
[email protected].
USA og Russlands
spill om Syria
SYRIA
USA har lenge bombet
terrororganisasjonen ISIS’
baser i Syria, men reagerer
kraftig når Russland nå har
begynt å gjøre det samme.
AV ASLAK STORAKER
Amerikanerne hevder at russerne ikke bare
bomber ISIS, men også sivilister og moderate opprørsgrupper som har fått trening
fra CIA. Russlands utenriksminister Sergej
Lavrov hevder på sin side at Russland bare
bomber ISIS, al-Nusra (som er al-Qaidas
filial i Syria) og «andre grupper som FN og
Russland har utpekt som terrorgrupper».
Syrias president Bashar al-Assad har på
sin side oppfordret kurderne og de moderate opprørerne om å slå seg sammen med
den syriske hæren i kampen mot ISIS og
al-Nusra.
Ulikheter mellom ISIS og Nusra. Ny Tid har
spurt Midtøsten-forsker Cecilie Hellestveit
om det vil være mulig å danne en slik
allianse mot ISIS og al-Nusra. Hellestveit
mener at både al-Nusra og regimet må
inkluderes i en fremtidig fredsløsning.
«IS og Nusra er forskjellige,» sier hun.
«Mens ISIS har en regional ambisjon
og ingen interesse av Syria som stat,
slåss Nusrafronten for å velte regimet i
Damaskus, og for et nytt islamsk regime
i Syria. De består også primært av syrere. Nusra og ISIS kan derfor ikke behandles på like fot i dette spørsmålet,»
mener Hellestveit. «Å ekskludere alle
sunnimuslimske arabiske grupper med
ulike former og grader av radikaliserte
ideologier, anser jeg for å være et slag i
luften dersom det er våpenhviler og fredsprosesser man ønsker seg.»
I et intervju med avisen Al-Monitor 2.
oktober sier imidlertid kurderlederen
Salih Muslim følgende: «Al-Nusra og Ahrar
al-Sham skiller seg ikke fra ISIS. De er terroristorganisasjoner, alle sammen, og de
har den samme ekstreme mentaliteten.»
Muslim beklager seg over Russlands støtte
til regimet, men sier at de er villige til å
slåss sammen med alle som kjemper mot
ISIS, og at han kan akseptere at Assad fortsetter som president i en overgangsperiode. Han legger også til: «Russland er den
viktigste støttespilleren for fredsplanen
til FNs Syria-utsending Steffan de Mistura.
Men Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia motsetter seg fredsplanen. Hvis USA vil arbeide
for en løsning, må de legge press på disse
statene.»
Qatar og Saudi-Arabia har vært de viktigste leverandørene av våpen til opprørerne
i Syria siden 2012, mens Tyrkia har latt
opprørerne etablere baser i landet og fritt
krysse den syrisk-tyrkiske grensa. Regimet
har på sin side mottatt militær støtte fra
Russland, Iran og den libanesiske sjiamilitsen Hizbollah.
Uenighet om Russlands støtte til regimet. Storbritannias statsminister David
Cameron anklager Russland for å «støtte
opp om menneskeslakteren Assad». Det
er utvilsomt riktig at Russland helt siden
opprøret begynte har gitt våpenstøtte til
Syria, og lagt ned veto mot sikkerhetsrådsresolusjoner som åpnet for at USA kunne
intervenere militært på opprørernes side.
Allerede på en pressekonferanse i desember 2012 hevdet imidlertid Vladimir Putin
at Russland «ikke er bekymret for hva som
skjer med Assad-regimet». Russland var
ifølge Putin snarere bekymret for hva som
skulle skje etterpå: «Vi er tilhengere av en
løsning som vil redde landet og regionen
fra å falle fra hverandre, fra en borgerkrig
som aldri tar slutt.»
I april 2012 var Haytham Manna, leder for
den ikke-voldelige Koordinasjonskomiteen
for demokratisk endring, på besøk i
Moskva. Han uttalte da til Al Arabiya at den
russiske regjeringen ikke hadde som mål å
opprettholde diktaturet i Syria: «De snakker
om nødvendigheten av demokratiske forandringer, og det er viktig for oss.» Så sent
som august i år uttrykte også Khaled Khoja
fra den vestligstøttede Nasjonalkoalisjonen
at Russlands hovedfokus ikke var å bevare
regimet, men Syrias statsstruktur og territorielle integritet. Etter bombetoktene mot
opprørskontrollerte områder sier imidlertid Khoja at Russland har «intervenert for å
støtte regimet, for å sørge for at drepingen
fortsetter».
Cecilie Hellestveit uttrykker på sin side
håp om at den økte russiske militære tilstedeværelsen kan bidra til å realisere en
akseptabel fredsløsning. «Russisk nærvær
er det eneste som kan redusere tungt
iransk nærvær, som er noe av det som
har gjort det svært krevende for Tyrkia
og Saudi-Arabia å akseptere noen løsning
i Syria så langt,» mener hun.
USAs våpenstøtte mislykket. En nylig
deklassifisert rapport fra USAs militære
Røyk stiger fra Druze-området i Hadar i Syria.
Al-Nusra skal utføre offensive operasjoner i området. Foto: AFP PHOTP / JALAA MAREY
etterretning viser at amerikanerne allerede i 2012 visste at salafistene, Det
muslimske brorskap og al-Qaida var «de
ledende kreftene bak opprøret i Syria».
Likevel har CIA-agenter siden 2012 deltatt
i å dirigere våpentransporter fra Qatar
og Saudi-Arabia inn i Syria, og siden 2013
har USA både trent og levert våpen til
syriske opprørere. I et intervju med The
Telegraph i fjor tryglet den syriske presten Elias Hanout Vesten om å «slutte å gi
våpen til terrorister». Avisen viste til da
byen Ghassaniyeh falt til opprørsstyrker
i 2012: Et par uker etter at de sekulære
opprørerne hadde inntatt byen, kom
deres islamistiske allierte etter. De kidnappet og utviste kristne menn, ødela
kirken og drepte den lokale presten.
Al-Nusra og andre islamistiske opprørsgrupper har begått flere massakrer på
religiøse minoriteter i Syria. I juni 2013
drepte opprørere 60 shiamuslimer i Hatla,
i november 2013 ble 45 kristne drept i
Sadad, i august 2013 ble 190 alawitter
drept i Latakia, og i juni 2015 ble 20 drusere drept i Idlib.
I et intervju i fjor tryglet den
syriske presten Elias Hanout
Vesten om å «slutte å gi våpen
til terrorister».
USAs forsøk på å bygge opp sekulære
opprørsgrupper har vært mislykkede. I
oktober 2014 valgte den CIA-finansierte
Hazzembrigaden å oppløse seg selv og
slutte seg til Levantfronten, som ledes av
islamister fra Ahrar al-Sham. Ved flere tilfeller har betydelige mengder amerikanske
våpen blitt erobret av al-Nusra. Under en
høring i Kongressen i september beskrev
den republikanske senatoren Jeff Sessions
USAs forsøk på å bygge opp en moderat
opprørshær i Syria som «en total fiasko».
Forhandlingene tilbake til start? Russland
har offisielt avvist USAs krav om at Assad
må gå av. Men ifølge den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari foreslo
Russlands FN-ambassadør i februar 2012
en fredsplan som innebar tre ting:
1) Ikke gi våpen til opposisjonen. 2) Skap
dialog mellom regimet og opposisjonen. 3)
Finn en «elegant» måte for Assad å gå av på
etter at fredsforhandlingene har kommet
i gang.
Ahtisaari har fortalt at forslaget ble
avvist av USA, Storbritannia og Frankrike
«fordi de var overbevist om at Assad ville
bli kastet ut av regjeringskontorene i løpet
av noen uker», skriver The Guardian.
I en artikkel i Carnegie Endowment fra
2014 skriver Robert Mood, tidligere leder
for FNs observatørstyrker i Syria, at hans
inntrykk og erfaring fra Syria er at krisen
kunne vært løst dersom det internasjonale
samfunnet hadde tilbudt presidenten og
regjeringen hans en «ærerik vei fremover
sommeren 2012». Han skriver videre: «Når
de politiske lederne i USA, Storbritannia
og Frankrike kom med harde offentlige
uttalelser som fordømte handlingene til
president Bashar al-Assad, førte disse
offentlige fornærmelsene effektivt til at
diplomatiets og dialogens dører ble lukket. Så utenlandsk press, implisitte trusler
og verbal fordømmelse eskalerte antakelig
voldsnivået, samtidig som Kofi Annan jobbet for å skape en politisk løsning.»
Når Ny Tid spør Cecilie Hellestveit om
krigen ville ha blitt like brutal og langvarig
dersom ikke utenforstående land hadde
støttet de væpnede opprørerne i Syria, og
insistert på president Assads avgang som
forutsetning for en forhandlingsløsning,
er svaret et klart og tydelig «nei». «Det var
særlig utenforståendes signal til syrerne
om at de ville støtte dem til siste slutt som
bidro til at blodbadet utviklet seg i Syria,»
sier Hellestveit. «Syrerne sto opp mot et
brutalt og militarisert regime, og de kunne
bare gjort det dersom de trodde på støtte
utenfra. Det ble de lovet. Og den støtten
kom aldri.»
Den 17. august i år vedtok Sikkerhetsrådet for første gang en enstemmig resolusjon som gikk inn for at det skal etableres
en overgangsregjering med representanter fra både regimet og opposisjonen.
Resolusjonen inneholdt ingen krav om
Bashar al-Assads avgang.
Storaker er medlem av Internasjonalt utvalg i
Rødt og fast bidragsyter i Ny Tid.
8
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
PERSPEKTIV
PERSPEKTIV
OPPTRAPPING TIL KLIMATOPPMØTET 2015
Ny Tid lader opp til FNs klimatoppmøte i Paris 30. november–11. desember ved å trykke en
rekke artikler og kommentarer som på ulike måter berører temaet klimaendringer og miljø.
Målet for klimatoppmøtet i Paris er å etablere en juridisk bindende klimaavtale som skal tre
i kraft i 2020.
Det er knyttet stor spenning til hvordan de ulike landene vil gå inn for å redusere utslipp.
Tidlig i oktober hadde 146 land sendt inn sine handlingplaner, ifølge FN.
Flaum i Europas Eden
FREDSARBEID
Når Cannes merker
verknadene av
klimaendringane.
På vei mot et grønt skifte
EKSTREMVÆR
MILJØ
METTE KARLSVIK
Tøffe prioriteringer må til
Å velge er samtidig å velge
bort. Men hvis vi ikke velger
i det hele tatt – hvor ender vi
opp da?
GRØNNPOLEN
HANNE SOFIE LINDAHL
En ny ekspedisjon står for døra. Det
grønne skiftet er på alles lepper. Dette
abstrakte begrepet som alle har en idé
om hvordan ser ut, men som ingen helt
klarer å forklare, er det viktigste vi skal
arbeide mot de neste tiårene. Det grønne
skiftet bør ses på som en ekspedisjon der
lavutslippsamfunnet er målet. Det er det
nye, uoppdagede målet, vår tids store
mann- og kvinndomsprøve – Grønnpolen.
Veivalg. Klimaendringene er i ferd med å
ødelegge måten vi har levd på på Jorda,
i så stor skala at hundrevis av millioner
mennesker mister livsgrunnlaget sitt. Å
være klimaflyktning er ikke lenger en lek
med ord, det er en realitet for en raskt
økende gruppe mennesker over hele
verden. Felles for dem er at de har lite
ressurser å sette inn når krisen rammer,
og at de har gjort lite for å havne i denne
situasjonen selv.
Samtidig vet vi nok om klimaendringenes årsak til å kunne peke på
noen utfordringer. En av de viktigste er
at vi bruker ressurser som naturen har
brukt millioner av år på å lage – på noen
få hundre år. Vi er enige om at verden
trenger mye mer energi, men at denne
ikke kan komme fra disse fossile ressursene. Derfor er vi nødt til å forestille oss
et samfunn som er radikalt annerledes
enn det vi har i dag. Det er dette som gjør
det til en ekspedisjon – vi vet ikke helt
hvilken vei vi ender opp med å ta, men vi
har en god formening om hvor vi skal.
Men har vi det som trengs? Er politikerne tøffe nok til å gjøre de harde prioriteringene? Veivalg handler ikke bare om å
velge hvor vi skal, men også hvor vi ikke
skal. Å velge er samtidig å velge bort.
Dessverre er det få steder dette er så
tydelig som i debatten om det grønne skiftet. Gjennom å tviholde på en oppblåst
oljeindustri, er resultatet at vi ikke tar
noe veivalg i det hele tatt.
En favorisert industri. Tempoet vi
utvinner de fossile ressursene olje og
gass i, er i dag kunstig høyt. Gjennom
gunstige støtteordninger – som i alle
andre næringer ville blitt kalt subsidier – tar staten både økonomiske
kostnader og risiko for selskapene.
Leterefusjonsordningen og gunstige
avskrivningsregler er eksempler på ordninger som favoriserer petroleumsindustrien i forhold til andre industrier i
Norge. Refusjonsordningen fungerer slik
at selskaper som leter etter olje, kan få
hele 78 prosent av leteutgiftene tilbakebetalt av staten. Den gunstige fordelen
gjør at langt flere selskaper er villige til
å prøve lykken. Resultatet er at kun 23
av 73 oljeselskaper som borer etter olje
på norsk sokkel, er i skatteposisjon, og
at milliarder av norske skattepenger
kastes ut av vinduet for å holde petroleumsindustrien kunstig i live. Dermed
bidrar subsidiene til at det grønne skiftet og utviklingen av fornybar energi blir
andrevalget blant investorer og norske
energiprodusenter. Subsidiene hindrer
ikke bare realiseringen av det grønne
skiftet, men skaper også avmakt hos
www.nytid.no
9
politikere. De færreste tør å adressere
temaet, og subsidiene forblir fredet og
utelatt fra debattene.
Prioriteringer. Forutsetningene for et
vellykket grønt skifte er tydelige prioriteringer. Vi når ikke Grønnpolen ved
å bygge opp en næring vi er nødt til å
kvitte oss med. Skal vi nå Grønnpolen,
må tiltak for å skape vekst og utvikling i
fornybarnæringen prioriteres, samtidig
som petroleumsindustrien må fases ut.
Man kan ikke alltid få i pose og sekk.
Stillheten og ansvarsfraskrivelsen må
opphøre, og dette må skje ved at norske
politikere begynner å snakke om hva vi
skal prioritere ned når vi prioriterer opp
noe annet.
Vi når ikke Grønnpolen ved
å bygge opp en næring vi er
nødt til å kvitte oss med.
Løsningene er allerede mange, og nye
skapes hver dag. Investeringer i miljøteknologi, opprettelsen av et statlig
fornybarselskap og økte investeringer i
fornybar energi og infrastruktur gjennom
Oljefondet er konkrete tiltak som kan
gjennomføres for å flytte Norge nærmere
Grønnpolen. Det vi trenger nå, er modige
politikere som tør å sette seg mål og
fryktløst legge ut på ekspedisjon mot lavutslippssamfunnet. Akkurat nå er vi ikke
i nærheten av å nå målet, selv om alle er
enige om at det er til Grønnpolen vi skal.
Vi har pratet lenge nok. Nå må norske
politikere vise at de er klare for å gjøre
de riktige prioriteringene. Ekspedisjonen
mot Grønnpolen har startet.
Lindahl er leder i Changemaker.
[email protected].
«Det er ikkje ein taxi. Det er ein limousin-teneste!» seier sjåføren. «Tilgje meg!» seier eg
straks. Om Claude Carlton-sjåføren ombestemmer seg, kjem vi oss ikkje ut av Cannes
i dag. Eg berre kviskrar til Suzy, også ho
stranda i ein flaumramma by: «Kva kostar
dette?» Sjåføren høyrer det: «120 euro,»
seier han glad. Han veit ikkje enno at turen
til Nice skal ta fem gongar lengre tid enn
vanleg. Vel er Cannes sentrum allereie
rydda, berre timar etter at dei siste av 180
nedbørsmillimeter har ramla. Rett utanfor
prestisjebyen ligg samferdsel brakk. Hjelper
det at reisefølgjet vårt tilfeldigvis blei rådgjevarar i Samferdselsdepartementet i
London?
3. oktober 2015 klokka 18.00: Lucy og
Richard tar toget frå Menton til Cannes.
Dei reiser frå den vakre fjellbyen ved italiagrensa til auksjonar for tv-seriar. Det britiske, eldre paret kjem ikkje for å handle
rettar for dei nye, hotte tv-seriane, men
for å spise godt. Lucy kjenner Cannes frå
før, og tar Richard med til ein skjult perle
ei sidegate frå oligark-gata Croisetten. Dei
spis heimelaga foie gras og mør carpaccio
for grei pris. Så merker Cannes verknadane av klimaendringar: ekstremvêr.
Klokka åtte slår det første lynet ned.
Regnet kjem. Nedbørsmengda liknar ikkje
noko byen har erfart før. Lucy og Richard,
som har jobba med krisehandtering og
naturlege utfordringar, skjønner at det er
lurt å tenkje på heimturen. Dei går ut, er
irriterte over at skoa blir våte, før dei kjem
til vatn så høgt at dei må ta skoa av seg og
trekkje kortbuksene opp til hofta. Plassen
framfor La Gare har ein halvmeter vatn.
Lucy vurderer å symje. Men togstasjonen
er framleis over vatnet. Dei går ned til perrongane. Vatnet kjem opp i skinnelinene.
Dei spring til trappene, og kjem seg opp på
gatenivå igjen. Samferdselsparet skjønner
at toget ikkje går til Menton i kveld. Lucy,
ho som er kjent, veit kva hotell som er billeg og bra. Dei får hotellets siste rom. Berre
sekund seinare kjem fleire til; folk som er i
byen for ein tv-serie-messe. Tv-folka tilbyr
Nærmast havet ligg flaggskipbutikkane til prestisjemerka Dior, Armani, Chanel. Desse butikkane var
av dei som merka vêret mest. Dolce & Gabannas
tidsrette, moteriktige vegg-til-vegg-teppe måtte bli
rive opp.
AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN
Berre timar etter flaumen er Cannes sentrum rydda og pynta for «alle» verdas kamerar. Tv-selskapa er i
byen for ei messe. Nesten berre denne slangen ligg att i ein pytt på Croisetten.
euro til le concierge. Ikkje sjans. Hotellet er
fullt. Her gjeld ikkje den rikaste sin rett. Her
gjaldt retten til den som først hadde ideen
om å dra til dette hotellet.
Natt til 4. oktober: 180 mm vatn på få
timar. Det dekkje vegar, garasjar, lågtliggande område flaumar. Folk spring ut for
å flytte bilene sine. Ti av dei som prøver,
blir sitjande fast. Dei druknar. Eit menneske
døyr i ein kjellar i Cannes. Eit menneske
blir blåst på havet. Tretten blir stadfesta
daude, seks framleis sakna.
4. oktober klokka 08.00: Lucy og Richard
sjekkar ut. Sola speglar seg i ein våt Avenue
des Concordes. Ein politibil køyrer sakte
forbi. Ein til følgjer rett bak. Blålysa går.
Sirenene er ikkje på. Ein brannbil står parkert på andre sida. I vatnet ligg eit avrive
registreringsskilt, ei potteplante, isopor,
ein stol, og ein heil del palmeblad. Dei går
til La Gare, skjønner at det ikkje går tog
den dagen, og vurderer moglegheitene.
Konklusjonen: Av alle kollektivtilboda som
moglegvis kan gå, er dei til flyplassen det
beste gjettet. Dei sett seg på ein benk ved
flybusstoppet. Kjærasten min og eg kjem. Vi
ser eit par som liknar dei lokale: i kortbukse
og miniskjørt, utan bagasje. Dei liknar ikkje
folk som ønskjer å komme seg til flyplassen.
Men vi spør: Er dette flybusstoppet? Ja. Går
det flybussar i dag? Ja, det trur vi.
Vi ventar i lag. Vi ser vaskebilar og rydde-
folk forvandle Cannes. Frå ruin til business
as usual. Berre ein liten halvtime, tar det,
før Cannes igjen skinner. Tv-kamera blir
sett opp. Dei filmar eit Cannes i orden.
Ikkje noko kan rokke ved Cannes. Cannes
er eit trygt val – for festivalar, messer, alle
slags hendingar. Kom, kom, til Cannes,
Cannes kan!
Klokka 10:30: Flybusstoppen er full
av folk. Ikkje ein buss kjem forbi. «Alle»
spring ut i gatene etter taxi. Nokre taxiar
stoppar. Alle melder: «Oppteken!» «Kva vil
du ha? Vi betalar kva du enn vil ha,» seier
folk. Men her gjeld ikkje den rikaste sin
rett. Her gjeld retten til den som kan «dei
Staten kan skape et bærekraftig, grønt industrisamfunn
KLIMA
Tiden for å flikke og
reparere er over. Global
oppvarming er reelt, og
det er tid for store statlige
ambisjoner og visjonære
investeringer.
AV VEGARD VELLE, RADIKAL PORTAL
Mariana Mazzucato er professor i innovasjon og forskningsleder ved Universitetet
i Sussex i England. Den forrige boken hennes, The Entrepreneurial State: debunking
private vs. public sector myths, ble av
Financial Times i 2013 trukket frem som
en av årets bøker. Vi har tatt en prat med
forskeren.
– Hvorfor kan ikke markedskreftene løse
klimakrisen?
«En grønn utvikling handler ikke bare om
noen solcellepaneler og vindmøller. Det
handler om gjennomgripende endringer
i alle sektorer. Hele økonomien, inkludert
industrien, finanssektoren og nye investeringer, må dirigeres i en grønn retning.
En slik storstilt omstilling, som vi trenger
på grunn av den globale oppvarmingen, har
aldri tidligere skjedd med utgangspunkt i
markedsaktører. Markedskreftene er for
labile, kortsiktige og risikosky. Forbrukerne
kan selvsagt oppmuntres til å få en mer
miljøvennlig adferd, og det kan hjelpe noe.
Men det vi trenger, er en helhetlig endring.
Det finnes i dag mange forsøk i privat
sektor på å satse på alternativ energi, batterier, elektriske biler eller resirkulering.
Men felles for disse er at de er for puslete
eller utvikler seg for sakte. Usikkerheten
ved dem gjør at de ikke tiltrekker seg større finansiering, og samtidig er de for spede
til å skape en større etterspørsel. Siden
endringene er for små og lite dristige, gjør
de heller ingen større forskjell for veksten i
økonomien eller for antallet arbeidsplasser.
Vi trenger derfor er et kollektivt løft, og
Europa har et stort nok marked til å kunne
gjøre en forskjell hvis medlemslandene
drar sammen. Problemet er at en fundamentalistisk forståelse av det frie markedet
– at det er nøytralt og bør forbli uregulert
– står sterkt.»
– Hva er grønn vekst, og hvordan oppnår
man det?
«Vi må komme oss forbi en rekke naive
forestillinger: Den grønne omstillingen
Mariana Mazzucato
er ikke i første rekke et teknisk spørsmål
om tilstrekkelig forskning og utvikling. En
grønn omstilling handler i første rekke om
politikk, og forutsetter staters vilje til å
gripe inn aktivt med en synlig hånd. Dette
kjennetegner da også de landene som leder
an i denne omstillingen.
Generelt er statens rolle i prosessen
med å skape nye og spennende produkter
og tjenester, kraftig undervurdert. Staten
representerer en tålmodig kilde for finansiering, som gang på gang har vist seg å være
en nødvendig forutsetning ved utvikling av
nye teknologier. Ikke minst i tidlige faser,
hvor det hersker stor usikkerhet rundt satsingen. Stater har ofte, med utgangspunkt i
en visjon, vist seg i stand til å gjennomføre
dristige nyvinninger – som å frakte menneskene til månen – det motsatte av hva vi får
høre om staten i dag.
Grønt entreprenørskap, som politikere
elsker å snakke om, handler ikke bare om
gründere, risikokapital og hjemmesnekrede oppfinnere. I bunnen må ligge en vilje
og en evne hos økonomiske aktører for å
akseptere risiko og usikkerhet, noe du sjelden finner hos risikosky private investorer.
De fleste av de revolusjonerende nyvinningene i kapitalismen – fra jernbanen til internettet, nanoteknologien og medisinske
fremskritt – sprang ut fra en statlig satsing.»
– Kan du gi noen eksempler på stater som
har lykkes?
«I Brasil, Tyskland og Kina har statene
grepet inn med en aktiv satsing, og ikke
bare som et motsyklisk stimuli, men som
et aktivt grep for å videreutvikle de mest
Den 1. oktober forsvant
avgiften på biodiesel i
Norge. «Et steg på veien til
et grønt skifte,» sier leder for
Stortingets miljøkomité Ola
Elvestuen.
innovative, risikable og usikre delene av
den grønne økonomien.
I Tyskland satset myndighetene på vindkraft allerede midt på åttitallet. Målet var
å komme opp på 100 MW vindkraft innen
1989. Det gjorde de ved å tilby høyere enn
markedsprisen for energi fra vindkraft og
ved å gi skatteletter til småskala vindkraftutbyggere. I dag er det den statlige investeringsbanken KfW som leder den såkalte
Energiewende – «klimaomveltningen».
I Kinas femårsplan for perioden 2011–
2015 ligger at landet skal investere 1500
milliarder dollar – tilsvarende fem prosent
av bruttonasjonalproduktet – i energieffektivisering og miljøvennlige teknologier,
i bioteknologi, en ny generasjon digital
teknologi, avanserte produksjonsmetoder,
nye materialer, alternative energikilder og
elektriske biler.
For å premiere utbyggingen av sol- og
vindkraft har Kina fastsatt kraftprisene
fra disse energikildene til et gunstig høyt
nivå. Samtidig får selskaper som utvikler
ny teknologi på dette området, refundert
utgiftene sine i løpet av en sjuårsperiode,
samtidig som de kan høste av overskuddet
i flere tiår fremover. Industriledere har dermed sterke insentiver til å satse.
Spørsmålet er om Kina er i stand til å
fortsette sin økonomiske vekst og samtidig
kutte klimagassutslippene. Det ville i så fall
representere en ny utvikling i industrialismen.»
«Dersom Oljefondet aktivt ble
brukt til å investere i fornybar
energi, ville det faktisk kunne
utgjøre en stor forskjell.»
– Er det mulig for Norge å endre seg, som
har såpass store insentiver og komparative
fortrinn i oljeindustrien?
«Klart Norge kan endre seg. Singapore
endret seg for eksempel over natten på
grunn av bevisste politiske valg, fordi de
bestemte seg, ikke på grunn av komparative fortrinn.
Jeg synes det er snodig at et statlig norsk
oljefond investerer i eiendom, akkurat som
om det var et helt ordinært privat finansfond. Dersom Oljefondet aktivt ble brukt
til å investere i fornybar energi, ville det
faktisk kunne utgjøre en stor forskjell.
Heller ikke regnskogsatsingen er jeg så
imponert over, siden dette først og fremst
er veldedighet. En slik satsing er sårbar for
politiske vindkast, og kan snu over natten
med et nytt politisk styre. Den fornybare
satsingen i Danmark er mer i den retningen
jeg tenker. Danmarks grønne satsing er
både innovativ, stor og helhetlig, noe som
gjør den langt mer bærekraftig over tid,
siden omleggingen ikke blir så sårbar for
politiske konjunkturer.
Også Finland viser at det går an å snu.
Landet var et av de minst innovative på
nittitallet, men gjennomførte et skifte
og ble blant de mest innovative i OECD.»
– Vi trenger «et annet syn på hva som er et
godt liv». Hva mener du med det?
«Min langsiktige visjon er å omgjøre
dagens produktivsystem til et bærekraftig
grønt industrisamfunn. Et slikt samfunn
vil kunne levere godene til folket, samtidig som det er økonomisk høyerestående i forhold til dagens samfunn. Når den
grønne økonomien tar av, vil den også
være lønnsom. Nye industrier vil vokse
ut av skiftet.
En grønn vekst handler om mye mer enn
fornybare energikilder og lavere karbonutslipp. Sett med teknologiske øyne er det
ikke nok synergier mellom ulike fornybare
energiformer til å oppnå et grønt skifte.
Også andre samfunnsendringer trengs: konservering, utslippskontroll, mindre bruk av
materialer per produkt, utforming for lang
holdbarhet, erstatte eierskap med leie, satsing på vedlikehold og resirkulering, gjøre
byene mindre forurensende og bedre å bo i,
revolusjonere transportsystemene, fokusere på helse, og styrke alle former for utdanning – i og utenfor skoler.
Slik kan vi få et nytt syn på det gode liv,
og bidra til å forme drømmene til folk flest.
En grønn omstilling innebærer med andre
ord en gradvis endring av hele økonomien,
en reversering av dagens masseproduksjon
og forbruksmønstre, og å innføre et vidt
spekter av nyskapende endringer i produksjon og livsstil som vil utvide bærekraften
og minske mengden karbonutslipp.
Skal vi klare å finansiere større statlige
satsinger, trenger staten nye inntektskilder. Staten bør derfor finne nye måter å
skattlegge på. Det offentlige trenger nye,
store inntekter. Derfor må vi være villige
til å skattlegge salg av finansinvesteringer.
Og staten bør få en andel av inntekten fra
vellykkede statlige investeringer.»
Denne teksten er en forkortet versjon av
samtalen med Mazzucato, og trykkes også
på radikalportal.no.
Velle er journalist, og har sittet i styret til blant
annet Fredsinitiativet og Norsk klimanettverk.
[email protected].
rike». Pål forlèt flybusstoppen, og fører
Lucy, Richard og meg langs Croisetten til
byens dyraste og mest myteomspunne
hotell. Han snakkar med le concierge. Eit
minutt seinare rullar limousinen inn framfor hovudinngangen. «Du ordna taxi i ein
by utan taxiar?» No er det at Claude høyrer
kva eg seier. Eg utfordra yrkesstoltheiten
til hotellets private sjåfør. Men det kunne
jo ha vore ein hest, kva som helst, som var
transportmidlet. Vi må berre ut av Europas
Eden – og rekke flyet heim til norsk haust.
Her gjeld verken den sterkaste eller rikas-
te sin rett. Her gjeld heller ikkje retten til
den som kan mest om samferdsel. «Det er
alltid trygt å reise med Richard. Han er
god på transport, og finn alltid ein taxi,»
seier Lucy. Dei har vore gift i seks månadar, men har kjent kvarandre i 25 år. Dei
jobbar i same bransje. Han er rådgjevar
i Samferdselsdepartementet. Det var der
dei møttest. Lucy har bytta arbeidsplass
sidan då, og jobbar no som rådgjevar for
den nasjonale statsbanen.
Folk spring ut for å flytte
bilene sine. Ti av dei som
prøver, blir sitjande fast. Dei
druknar.
Claude prøver fylkesvegen. Fleire hadde
same idé. Det er kø framfor oss. Fleire får
same idé. Det blir kø bak oss. Vi står stilt. Vi
er på time to. Fem kroppar varmar opp bilrommet. Det er heitt. Vi blir tørste, og seier
på tull: «Vi sitt i limousin. Kor er champagnen?» Eg har lyst på vatn. Sidegata er ei elv.
Ein kar prøver å sykle gjennom han. Claude
startar bilen, og køyrer i ti kilometer i timen
forbi ein stranda bil. Vegstrekk der asfalten er riven opp og ligg langs skiljene, som
gudommeleg flass. Dette er nokre av grunnane til trafikkorkene. Champagne trengst
ikkje for å gjere noko med bevisstheita vår.
Vi stirrar ut av dei sota glasa. Så stoppar
Claude igjen. Ein politibil kjem. Ulikt dei
hundre tidlegare politibilene, har denne
sirenene på. Bak han kjem ei rekke svartpolerte biler med blå skilt. President X farer
forbi – på veg frå flyplassen i Nice, mot
Cannes. Kan det vere sant? Ville ikkje presidenten flydd helikopter? Nei, han skal sjå
dei verkelege skadene. Skadene i Cannes er
snart samla og pussa på. Logistikksentret
Nice aussi. Men stadene imellom: Juan les
Pins, Biot, Antibes, der er det framleis noko
ekte å sjå.
11:00: Claude køyrer seg fast før Biot. Han
snur og må likevel ut på hovudvegen.
Han snakkar engasjert gjennom handfrisettet. «Fermé! Tout!» – «Alt er stengt!»
Han svinger av frå kysten og køyrer opp
mot dei meir kuperte områda. Biot ligg
eit hundre meter over havet. Men her
har berga kanalisert, mobilisert, vatnet,
forsterka krafta i det.
Ingen fuktig kveld. Flyplassen er merka
av tragedien. Det er overraskande stille.
Vi er ikkje veldig mange som har komme
oss til Nice – frå dei ulike stadane som
brukar Nice som hovudflyplass: Monaco,
Antibes, Cannes, Juan les Pins. Her er få
reisande, få tilsette. Sjekkinn-skranka har
få folk. Men bra folk. Når eg forsøkjer å
kjøpe meg til ein ekstra bagasje, svarer
jenta: «Ta med så mange kolli du vil. I dag
er alt unnatak.» Utan samanlikning elles:
Eg blir sett såvidt attende til 22. juli 2011 i
Oslo. Folk opnar seg. Vanlege reglar opphøyrer. Det handlar om å vere snille med
kvarandre, og ta omsyn. Så eg gir plass
til han bak. Vi kjem i snakk etterpå: Ein
australer som skulle spele landskamp i
vatnpolo i Monaco. Kampen blei avlyst
på grunn av flaumen. «Men vi budde godt.
Budde på prinsens mansion. Der prøvde vi
å ta oss ein fest, i staden. Men uveret la ein
dempar på stemninga. Det blei med eit par
drinkar,» seier han. Vatnpolo er den første lagidretten som vart olympisk øving.
Sidan 1937 har Australia vunne fleire
OL-medaljar i vatnpolo. Eg: «Kva liker du
med vatnpolo?» «Det er som å spele handball – men i vatn. Det er veldig macho. Det
er mykje handgemeng. Han vinn, den som
kan dytte motstandaren under vatn for ei
stund, ta ballen, og kyle han vidare,» seier
australaren, og skjønner det uheldige ordvalet sitt. 13 menneske er stadfesta daude
etter stormen på Côte D'Azur, og fleire
sakna.
Karlsvik er forfatter og fast bidragsyter i Ny Tid.
Fortsetter fra forsiden …
I Norge ligger enorme summer i hendene på
et omfattende statsapparat uten begrep om
hvordan man bygger og bevarer levedyktige virksomheter – eller håndterer folkets
penger. Staten opererer med et underskudd
på 13–14 prosent (dette er 5–6 prosent av
vårt bruttonasjonalprodukt (BNP)). Statens
pensjonsforpliktelser overstiger verdien på
Oljefondet, og underdekningen øker dag for
dag. Etterslepet i krav til offentlig vedlikehold tilsvarer et halvt oljefond, og vi sløser
bort cirka 40 milliarder hvert år på grunn
av offentlige anbudsregler. 35 prosent av
statsbudsjettet går til trygdeutgifter, og
hver fjerde gutt går rett fra videregående
skole til NAV. Velferdskåte kommunepolitikere har investert milliardbeløp av skattebetalernes penger i prosjekter som ikke gir
avkastning, såsom død kapital i kulturhus
og andre prestisjefylte sosiale goder. På
Tjøme er brutto gjeldsbyrde rundt 400 000
per husstand. Tjøme likner et konkursbo,
og mange andre kommuner likeså.
Offentlige katastrofer. Stadig nye regulerin-
ger og forbud har ført til et kostnadsnivå
som ligger rundt 60–70 prosent høyere
enn våre handelspartnere. Norge er rådyrt
og mangler konkurransekraft. I en verden
der nær sagt alle aktiva faller i verdi og
deflasjonsspøkelset truer, er Norge antakelig det landet som blir hardest rammet
– for det er her fallhøyden er størst. 85
prosent av nordmenns gjeld er knyttet til
egen bolig, og en boligkollaps vil ramme
befolkningen hardt.
Den amerikanske økonomen og forfatteren Bill Bonner har uttalt at for mye av noe
godt alltid ender i katastrofe. Uttalelsen
passer godt på den norske velferdsstaten:
ett eksempel er det ustyrlige NAV, et annet
er helsevesenet som beviselig leverer dårligere helsetjenester enn Sveits til tre ganger
så høy pris.
Offentlige katastrofer har ifølge Bonner
noen elementære likhetstrekk:
1. Katastrofen er et produkt av rasjonell
tenkning, det vil si av velmenende, intelligente mennesker. 2. Katastrofen er alltid
et resultat av storskalaplanlegging, som
oftest støttet av politi og statsmakt. 3.
Feedbackloopen snus på hodet – i stedet
for å reagere rasjonelt på budsjettsprekken
eller systemsvikten, skyves smerten forårsaket av problemet over på andre, slik at
de som har ansvaret, kan fortsette som før
med sitt skadelige handlingsmønster.
stadig større krav til offentlige tjenester
og reguleringer. Velferdsgodene finansieres av skatter, avgifter og gjeld, og etter
hvert stiger prisen på tjenestene og kostnadsnivået i samfunnet. Det skapes en ond
sirkel med vedvarende inflasjon av varer
og tjenester, lønninger, ferie og fritid og
et høyt kostnadsnivå. Resultatet er varer
og tjenester samfunnet ikke kan betale for
uten at vi øker skatter og avgifter og opptak av stadig mer lån. Staten er et gedigent
underskuddsforetak.
Stadig større krav. Systemkrisene har sin
egen internjustis ved å skape «zoombier»
– mennesker som tjener statusmessig eller
økonomisk på verdinedbrytende aktiviteter.
Det begynner alltid med gode intensjoner: Man etablerer et godt helsevesen, et
godt arbeidsliv og gode trygde-, pensjonsog sykelønnsordninger. Den første investeringen gir god avkastning på investert
kapital. Dernest reduseres avkastningen
gradvis. Når avkastningen blir negativ, øker
krisen og tapssluket, slik vi ser i helsevesenet og i NAV. Ansvarsforhold fungerer ikke,
slik vi ser i deler av statsadministrasjonen.
Katastrofen er uunngåelig fordi det er
rasjonelle, velmenende mennesker som
styrer det hele, og fordi systemet premierer
dem som tjener på det, altså zoombiene.
I denne administrative staten stilles det
Statistikk fra OECD viser at offentlig
sektor i Norge har vokst fra cirka 29
prosent i 1960, til om lag 50 prosent i dag,
målt som andel av bruttonasjonalproduktet
(BNP). Til sammenlikning er tallet for
USA cirka 27 prosent i 1960 og om lag 40
prosent i dag. En studie av John W. Dawson
og John J. Seater (Federal Regulation and
Aggregate Economic Growth) konkluderer
med følgende for USA: Dersom statlig
reguleringer hadde forblitt på 1949-nivå,
ville USAs BNP vært på 54 trillioner dollar
i stedet for 18 trillioner. Det betyr at den
gjennomsnittlige amerikaner ville hatt
nesten én million kroner mer å leve av
hvert eneste år.
Hva om boligmarkedet faller
med 40–50 prosent? Hvor
lang tid tar det før boligen
tvangsselges?
Olav er økonomisk journalist i Ny Tid.
Siden 2010 har det vært halv veibruksavgift på biodiesel, en avgift de rødgrønne
partiene innførte da de satt i regjering. Ny
Tid møter lederen for Stortingets miljøkomité og nestleder i Venstre, Ola Elvestuen,
samme dag som avgiften på biodiesel
avskaffes helt i Norge. Elvestuen mener
avgiftskuttet er et viktig steg på veien mot
et grønt skifte i Norge. «Nå er biodiesel
konkurransedyktig med annen diesel. Det
blir spennende å se hvor mye næringsaktivitet det gir her i Norge,» sier Elvestuen.
«Dette handler ikke bare om utslippsiden,
det handler om at bioøkonomien og den
sekulære økonomien må bli større etter
hvert som olje- og gassproduksjonen både
skal og må ned.»
Elvestuen mener det er tre tendenser
som utmerker seg og bør fokuseres på i
den norske miljødebatten fremover: stopp
i subsidier til olje- og gassektoren, kutt
av utslipp under produksjon (CO2-avgift)
og beskyttelse av de sårbare områdene
(Lofoten, Vesterålen og Senja).
Omstilling. Men nedskjæringene i olje-
sektoren byr på utfordringer for mange.
Ifølge tall fra NAV vil det i år være i gjennomsnitt 82 000 registrerte arbeidsledige. Etaten forteller at de dårlige tidene i
oljesektoren er en viktig grunn til at Norge
nå kan stå overfor den største arbeidsledigheten på ti år. Elvestuen mener at en
grønn næringsutvikling nå er av høyeste
prioritet. «Vi mener at vi må legge all innsats inn i det grønne skiftet, og være med
på å drive frem dette internasjonalt – noe
som også vil medføre at vår oljeproduksjon får mindre verdi. Som samfunn må vi
klare denne omstillingen, og vi må gjøre
det raskt nok,» sier han. «Vi må greie bioøkonomien, og utnytte skogverdiene våre
på en helt annen måte enn i dag. Byene må
bli vekstmotorer for næringsutvikling. Se
på Stavanger, der hovedverdien har ligget
i havet. Etter hvert som den får en mindre betydning, er det byen og regionen i
seg selv som må klare å få en helt annen
attraksjon. Vi må konkurrere på like vilkår
som resten av Europa og verden,» sier han.
På hvilken måte tror du man best vil
merke dette?
«Vi setter i gang et grønt skifte. Det er
bedrifter og andres reaksjon på dette som
i stor grad vil avgjøre hva vi bygger økonomien på i fremtiden. Et annet hovedelement
er at vi nok kan erstatte aktiviteten inne
olje og gass. Det vi må være forberedt på,
er at det er vanskelig å erstatte den enorme
inntekten vi har hatt fra olje og gass den
siste tiden. Fornybar energi vil aldri kunne
erstatte den enorme verdien olje og gass
har hatt. Oljefondet letter denne overgangen. Men det offentlige må moderniseres
og effektiviseres for å fortsette å styrke
velferdssamfunnet i Norge. Det er en stor
oppgave. Man må tenke annerledes,» sier
Elvestuen.
«Nå opplever vi en kraftig
bråbrems fordi vi har kjørt et
ensidig løp der olje og gass har
vært for dominerende i Norsk
økonomi.
Kommer utenfra. Også i tv-serien Okkupert,
som hadde premiere på TV2 søndag 4.
oktober, er fremtidens miljøutfordringer
et sentralt tema. Serien bygges rundt
et fremtidsscenario der en grønn norsk
regjering like etter en miljøkatastrofe i
Norge bestemmer seg for å kutte olje- og
gassproduksjonen for å basere fremtidens
energifremstilling på grunnstoffet thorium.
Men like etter at nyheten kunngjøres, blir
Norges statsminister Jesper Berg (Henrik
Mestad) kidnappet. En energikrise har
oppstått i Europa, og i samarbeid med
EU setter Russland i gang en «silkeokkupasjon» av Norge for å tvinge landet til
å starte opp olje- og gassproduksjonen
igjen. Elvestuen mener seriens scenario
er lite sannsynlig: «Dette er en veldig god
setting, men det er ikke slik vi ser for oss
fremtiden i virkeligheten. Vår utfordring er
egentlig å klare den omstillingen som kommer utenfra,» mener han. «Det er markedet
som stopper produksjonen. Situasjonen er
at det er endringene i Europa som utfordrer oss – ikke at det er vi som sitter på
en maktnøkkel i et Europa som står stille.
Tvert imot er det jo vi som har stått stille
og ikke har kommet langt nok i endringene
og det grønne skiftet som vi ser at vi uansett må gjennom. Nå opplever vi en kraftig
bråbrems fordi vi har kjørt et ensidig løp
der olje og gass har vært for dominerende
i norsk økonomi,» sier Ola Elvestuen.
Heller ikke tidligere miljøvernminister
Bård Vegar Solhjell ser for seg at scenarioet
i serien vil kunne bli virkelige. Han mener
likevel at serien belyser noen viktige aspekter fra virkelighetens verden. «Jeg ser det
som usannsynlig at noen skulle skru av
kranene, men det er et interessant dramagrep,» sier Solhjell. «Jeg vil ikke kalle scenarioet i filmen realistisk. Det er for mange
ting som ganske sikkert ikke kan skje. Når
dét er sagt, synes jeg konseptet er interessant – serien belyser det faktum at et land,
i dette tilfellet Russland, vil gjøre det som
er i sin egen interesse. Det kan skape store
geopolitiske endringer. Men som sagt tror
jeg ikke at Russland og EU ville kunne gå
sammen om å angripe Norge,» avslutter
han.
Les mer om Okkupert i ukens leder på
side 10.
[email protected]
En illusjon om frihet
REISEBREV
Dubai tilrettelegger for
en komfortabel, sløvende
livsstil – i hvert fall akkurat
komfortabel nok til å unngå
en oppblomstring av fruktbar
kultur.
AV LINE FAUSKO, DUBAI (OGSÅ FOTO)
Hadde det ikke vært bostedet til en nær
venn, ville nok ikke de blinkende lysene og
raske bilene vært forlokkende nok til å få
meg til å reise til Dubai.
Disse lysene trollbandt under mitt første
besøk der i fjor vinter. Jeg ble tiltrukket av
byens ambisiøse, men rolige utstråling
som så ut til å lyse rundt den multikulturelle, frisinnede samlingen av mennesker
uten skatteplikter. På en måte så de ut til å
være effektivisert gjennom systemets sjeldne spontanitet, som hjemlevering av ekstra
hummus og sigaretter klokken 02.00.
Under en varm og lun kveldstur langs
Burj Khalifa Road ble jeg gående og undre
meg over hvorfor jeg velger å bo i et land
der man en fjerdedel av året må jobbe
aktivt for å unngå vinterdepresjon. Min
Dubai-trøtte venninne ga meg et resignert
blikk tilbake.
Så brast illusjonen, også for meg. Under
ukens opphold forsto jeg at en aktiv jobbing mot noe, hva som helst, er livsviktig.
Dubai er møysommelig konstruert for å
tilrettelegge for en komfortabel, sløvende
livsstil. På det økonomiske plan tiltrekker
skattesystemet seg profesjonelle og arbeidere fra hele verden, og øker den materielle standarden. For disse profesjonelle er
shisha (vannpipe) etter jobb i en vakker
og avslappende hotellhage en daglig rutine man velvillig hengir seg til. Det samme
gjelder de treretters middagene man kjører 45 minutter for å nyte en tirsdagskveld.
Fornøyelige opplevelser – inntil det slår en
at det ikke føles som den virkelige verden.
Den menneskelige livskvaliteten er dempet
akkurat nok til at man kan innta, men ikke
oppfatte, som om sansene er dimmet med
en lysbryter. Dubai symboliserer den ultimate kapitalistiske distraksjon.
På grunn av det komfortable ved omgivelsene var det først vanskelig for meg å
sette fingeren på akkurat hva det var som
forårsaket ubehaget. Spontaniteten og det
fargerike mylderet av mennesker, biler og
lyder er ikke resultatet av et stimulert folkeslag – snarere er det symptomatisk for en
rolig, men dyp rastløshet. En «selfie»-epidemi ser ut til å ha spredt seg rundt i Dubais
gater, moskeer – ja, egentlig hvor enn man
snur seg: Stimuleringsbehovet er presserende.
Subtil undertrykkelse. Slik øynene grad-
vis blir sløvere ved bruk av briller, blir
sinnet stadig bedøvet av Dubai dersom
man ikke er naturlig disponert for aktivt
å oppsøke stimuli. Det er to elementer
som kan tydeliggjøre denne strukturen. Det første er at kulturen ikke er
like tydelig undertrykkende som for
eksempel i Saudi-Arabia. Man kan gå
relativt fritt kledd, gå på kino, stranden
en fruktbar kultur kommer dessverre til
en uunngåelig blindvei dersom ytringsfrihet ikke er praktisert.
Å se noen gå til bønn i
moskeer samtidig som andre
valser gatelangs i miniskjørt
på vei til et utested skaper et
inntrykk av toleranse, mens
fremmedgjøringen fordypes
bak kulissene.
og nattklubber. Men går man på kino, er
man nesten garantert en diskret sensur
av seksuelle eller politiske «provoserende» scener, noe man ikke er bevisst
på dersom man ikke har satt seg inn i
filmens handling og tematikk. Man kan
gå på stranden i bikini, men kvinner
blir ikke servert på juicebaren dersom
de ikke har dekket seg til. Det er dette
subtile og umerkelige som er mer urovekkende enn det synlig autoritære,
for det skaper en illusjon om frihet,
aksept og romslighet. Dette leder til det
andre, sentrale elementet: mangelen på
ytringsfrihet. En sentral forkjemper i en
NGO fortalte meg at til tross for hennes
arbeid for organisasjonen, er protester
bannlyst, noe som også hemmer hennes personlige rolle som aktivist for
den palestinske saken. Man treffer et
stort mangfold av ambisiøse, kreative
og bevisste mennesker som ønsker rom
å utfolde seg i, og som ønsker å sette sitt
preg på byen. Men oppblomstringen av
Det får meg til å undre. Har man ikke lært
noen ting av hvordan øvrige byer utvikles?
Dubai er en hybrid av verdens største
byer, og til byens forsvar er den fortsatt
et spedbarn. Det som kan hindre en sunn
og organisk oppvekst, er at emiratene er
fastlåste på sine kjøreregler, og en minimal interaksjon mellom ulike kulturer. Å se
noen gå til bønn i moskeer samtidig som
andre valser gatelangs i miniskjørt på vei
til et utested skaper et inntrykk av toleranse, mens fremmedgjøringen fordypes bak
kulissene. Følelsen av å reise land og sjø
for å se et fremmed land, er fraværende.
Dubai kunne håndplukket alt vi har lært av
andre lands feil og suksesser for å bygge
den ideelle by. Det slår meg som forunderlig å skape en by med et så sterkt grep om
religion og samtidig holde portene åpne
for den enorme innstrømningen av verdens kulturer.
Når alt kommer til alt, er det verdt å
dempe lysbryteren helt?
Fausko er medarbeider i Ny Tid.
Fredsmøte i Colombia
Colombia. I september ble historiens før-
ste møte mellom Colombias president
Juan Manuel Santos og FARC-geriljaens
leder Timoleon «Timochenko» Jimenez
avholdt i Cubas hovedstad Havanna. Der
kunngjorde de enighet om en rekke viktige
punkter i fredsforhandlingene, blant annet
etableringen av en spesialdomstol for å få
dømt krigsforbrytere. Under møtet tok
Santos og Timochenko hverandre i hånden og lovet å få på plass en fredsavtale
mellom partene i løpet av seks måneder.
«Dette blir ingen enkel oppgave, for det
er fortsatt noen vanskelige punkter å bli
enige om. Men vi har instruert våre delegasjoner om at vi skal komme til enighet
så snart som mulig,» sa Santos.
Presidenten uttalte dessuten at FARCgeriljaen har lovet å legge ned våpnene
innen 60 dager etter at fredsavtalen er
signert. Timochenko, hvis fødenavn er
Rodrigo Londono, fulgte opp med å si at
opprørsgruppen vil akseptere en fredsavtale i god tid før fristen 23. mars: «Det
kommer til å gå mye raskere enn det vi ble
enige om med president Santos,» sa han.
Mangel på
medisinsk hjelp
Syria. Siden 22. juli har tre nye områder
nord for Damaskus blitt beleiret. I Al Tal,
Hameh og Qoudsaaya bor det om lag
600 000 mennesker. Folk blir stoppet og
ransaket, og ingen form for medisinsk
utstyr, mat, drivstoff eller andre elementære nødvendigheter er tillatt å ta med inn
i disse områdene.
I de allerede strengt beleirede områdene
som Mouadamiyieh er det blitt enda strengere. Det er nå fullstendig umulig å ta seg
inn i eller ut av området til fots. Selv for
pasienter som trenger akutt livreddende
behandling, er det umulig å få til en medisinsk evakuering.
«Dette er en av de blodigste månedene
siden det forferdelige angrepet med kjemiske våpen i august 2013,» sier Alexander
Buchmann, nødhjelpskoordinator i Leger
Uten Grenser.
«I løpet av de siste 20 dagene med bombeangrep i Øst-Ghouta har vi sett en økning
i pasienter som blir behandlet for krigsskader. Sykehusene vi hjelper, er provisoriske
og midlertidige konstruksjoner, og det å få
tak i medisiner er en farlig og utfordrende
oppgave. De syriske legenes kontinuerlige
forsøk på å redde liv under disse omstendighetene er dypt inspirerende, men situasjonen som har resultert i dette, er helt
skandaløs,» sier Buchmann.
Fornøyd med FN-mål
Norge. Den 25. september ble FNs nye
bærekraftsmål vedtatt. Organisasjonen
Norsk Folkehjelp er spesielt fornøyd med
at et av de nye målene går ut på å redusere
ulikhet, og ser frem til at norske myndigheter tar en aktiv rolle i dette arbeidet:
«De nye bærekraftsmålene tar opp i seg
mange viktige aspekter ved utvikling, og
det er flott at landene er blitt enige. Et av
de nye målene er å redusere ulikhet innad
i og mellom land, og det er vi svært glade
for. Vi ser frem til en offensiv strategi fra
den norske regjeringen for å bidra til å
oppfylle dette målet,» sier utlandssjef
Kathrine Raadim i Norsk Folkehjelp. Norsk
Folkehjelp mener organisasjonsfrihet,
åpenhet og folkelig deltakelse er viktige
nøkler for å redusere ulikhet og urettferdig fordeling. Det er derfor skuffende at de
nye målene ikke inneholder klarere målsettinger om demokratisering: «Mål nummer
17 om fred og rettferdighet tar oss noen
skritt i riktig retning, med delmål om blant
annet å fremme ansvarlige, åpne institusjoner og sikre informasjonsfrihet. Dette
gir godt grunnlag for at folk kan organisere seg og kreve sine rettigheter. Vi skulle
likevel gjerne sett en klarere anerkjennelse av folks rett til å jobbe sammen for å
endre sine egne samfunn,» sier Raadim.
Bærekraftsmålene gjelder for alle land
som er medlem i FN. Det betyr at målene skal ha innvirkning på den nasjonale
politikken i alle FNs medlemsstater, også
Norge. «Det er viktig nå at alle regjeringer,
og særlig de med mest ressurser, legger
inn en betydelig innsats for å oppfylle
målene. Det er i tiden fremover vi vil se om
målene har kraft i seg til å skape virkelig
endring,» sier Raadim.
www.nytid.no
10
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Kommentar
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
KOMMENTAR
Kronikk: Maks 7000 tegn med mellomrom. Send oss også et bilde
av deg selv. [email protected]
Kommentar (maks 4000 tegn) sendes [email protected], mens
debatt på avisens artikler vises til vår webside på www.nytid.no tilknyttet Facebook.
Redaksjonen forbeholder seg retten til å gjøre innleggene kortere.
Ny Tid honorerer ikke stoff til kommentar- og debattsidene.
Vi ønsker å trykke tekstforfatterens e-postadresse. Si ifra hvis du ikke kan eller vil ha adressen publisert.
Rosa-jihadistene
Månedsavisen NY TID – hvori opptatt Orientering (1953-75)
Månedlig internasjonal orientering med et kulturradikalt verdigrunnlag. [email protected]
Truls Lie, ansvarlig redaktør og direktør | [email protected]
Marte Mesna, redaksjonssjef | 489 57 138 | [email protected]
Tora Ulstrup, redaksjonssekretær | 481 27 724 | [email protected] [kritikk]
Ny Tid i TV2s Okkupert
Det er interessant å merke seg hvordan vår avis Ny Tid spiller i TV2s serie
Okkupert rollen som kritiker av regjeringen og okkupasjonen av Norge.
Vel så interessant er det å se en statsminister visjonært legge ned oljeproduksjonen til fordel for verdens første «energirene» thoriumkraftverk.
Men nå var det slik i serien at verden trenger olje og gass, og Russland
«okkuperer» Norge for å tvinge regjeringen til å åpne kranene igjen.
I første episode er Ny Tids journalist (spilt av Vegard Hoel) den
eneste tilstedeværende idet Norges statsminister (spilt av Henrik
Mestad) blir kidnappet av russerne. Statsministeren som blir truet og
siden slippes løs,
skjuler hendelsen
som «en øvelse».
Ny Tids sannhetssøkende journalist
slipper imidlertid
ikke den unnvikende statsministeren
av kroken. Vår avis
forteller folk sannheten og vokser
enormt i opplag
– helt til Ny Tids
SV-aktige redaktør
etter hvert trues
med å miste pressestøtten. Men
Ny Tids journalist
fortsetter arbeidet
med å avdekke flere ubehagelige sannheter. Mer bør jeg vel ikke røpe
fra serien jeg har sett. Journalistikken i fortsettelsen er i det minste
avslørende, og påvirker beslutninger både på statsministerens kontor
og i PST.
La meg likevel fortelle litt til: Vår journalist kommer i kontakt med
motstandsbevegelsen Fritt Norge, disse frihetskjemperne som opererer
i det skjulte. Statsmakten kaller som vanlig disse for «terrorister» – et
kjent fenomen som serieskaperne har fått med seg. Journalisten i Ny
Tid arbeider etter hvert mer undercover, da sannheten og «statssikkerheten» ikke går helt i hop. Ei heller med visse interesser …
Men er Okkupert en tv-serie som skildrer sannsynlige scenarioer?
Serie-regissør Erik Skjoldbjærg fortalte i Aftenposten (2/9) at hovedutfordringen i dag ikke nødvendigvis er «at fiksjonen nærmer seg virkeligheten, men at makthaverne er blitt flinkere til å bruke narrative virkemidler i presentasjonen av sin politikk». Ergo: Pressens kritiske rolle er
stadig viktigere. Statsministeren lar seg i tv-serien instruere av russerne
fremfor å ytre motstand mot okkupasjonen, redd for at liv kan gå tapt
– han lar idealene sine fare selv om han later som noe annet. Men Ny
Tid er avisen for «det lille vi»; klartenkte mennesker som engasjerer seg
for at Norge fortsatt skal beholde sin demokratiske frihet. Den øvrige
befolkning – og journalistens kone – lar livet gå videre som normalt,
eller plusser på inntektene ved å betjene russerne. Skal idealer og etikk
velges bort til fordel for familieidyll og konsum?
Det er flere grunner til at mer kritisk journalistikk skjer i små publikasjoner, som avisen du holder i hånden. Interessant er at det ofte er
essaysjangeren som kan «avsløre» makthavernes spill. Den frie essayistikken kan fremme et sant samfunnsengasjement i en tid med politisk
diplomati og kynisk interessekamp. Her er siste utgave av tidsskriftet
Vinduet forbilledlig, slik det handle rom essayistikk. Vinduet fremhever
også den samfunnsrettede skribenten, eller essayisten som vender seg
mot verden – mot noe som står på spill. Legg merke til hvordan redaktør Jordal avviser føleri, bidragsyter Eivind Tjønneland kritiserer sentimentale pseudo-essayister, eller Morten Strøksnes etterlyser historiebevissthet og nærvær. Også Espen Stueland etterlyste i Klassekampen
(9/10) mer de kunnskapsbaserte essayene her i Norge. La meg tilføye at
viktig essayistikk bør bygge på subjektiv erfaring (kontakt med verden),
forsøke prøvende å bryte ut av vaner (gjerne visjonære tanker), være
nysgjerrig lekende, og ikke minst være kjettersk (slik som motstandskamp). Journalister må også kunne være essayister, og kunne bryte
grenser og reflektere seg frem til noe klargjørende. Som undersøkende
må journalistikken også våge noe.
Men i Okkupert, hva er det motstandsgruppen Fritt Norge våger livet
for? Det spørs om det lenger er miljøsaken, men heller Norge, fedrelandet, selve nasjonen. Og hvilke norske verdier kjemper man for i dette
Fremtids-Norge? Om det kunne vært at vi oljebaroner satset annerledes,
og sluttet å forurense verden der ute; kjempet for ytringsfriheten ved å
åpne slusene for politiske flyktninger; eller med kosmopolitiske visjoner
skapte et multikulturelt forbilde – friheten til å være annerledes, det være
seg etnisk, seksuelt eller kulturelt. Jeg beveger meg her prøvende utenfor
serien … men legg merke til at Ny Tids rødsvarte logo vist på tv-skjermen
i år er byttet ut med en positiv grønnaktig en.
Prøvende bringer i det minste tv-serien opp spørsmål om miljø,
nasjon, etterretning og kald maktutøvelse. Seriens fiksjon nærmer seg
mulige subjektive erfaringer. Det kan også virke som om teamet bak
serien kan reflektere over såkalte False Flag-operasjoner – slik historien
har vist at opprørsgrupper i det hemmelige blir støttet av en statsmakt
som lurer til seg totalitær makt ved å «skape» opprørshandlinger og
fiender som den i neste omgang nedkjemper.
Men er serien urealistisk? Nei, i virkeligheten ønsker faktisk
Miljøpartiet De Grønne å avvikle norsk olje- og gassproduksjon. Og
Russland kunne som gassleverandør hatt interesse av å holde oppe
forbruket av fossilt brennstoff rundt i verden. Okkupasjonen av Krim
bekreftet faktisk ideen i seriens manus.
Og lekende på essayistisk vis? I serien kalles en russisk agent Lev
Kulesjov (tidligere russisk filmskaper, kjent for eksperimenter med montasjer); de lar etterretningssjefen bli spilt av Jørn Mortensen, ny rektor
på Kunsthøyskolen; og en norsk militærleder spilles av den kjetterske
bergenskunstneren Morten Traavik. At den iblant hjelpeløse Mestad likner på sin venn Stoltenberg, antyder også en viss kritikk.
TV2 valgte Ny Tid som kjetteren i filmen, og vi takker for denne
utmerkelsen. Selv om vi kanskje ikke ville valgt den samme kommende
slutten i serien – eller?
truls lie
Se også kronikk Aftenposten søndag 4.10.
11
Rom til tanker om Syria: kunst og kultur i urolige tider
Vi er i dag vitne til en
fragmentering av det syriske
folk, der stemmene deres
er spredt over hele verden.
Hva skjer da med kunsten,
kulturen og den kollektive
identiteten?
Hvorfor reiser stadig flere
kvinner til IS?
KRYSSKULTUR
LINDA NOOR
Friheten til å leve med den du vil
KRONIKK
NORMATIVITET
RANA ISSA
EIRIK RISE
Farens gule bil var det eneste stedet der
Sana Yazigi følte seg trygg nok til å tenke.
I Assads Syria har veggene ører, og hjem
er ikke trygge. I Syria er det en forbrytelse å tenke, en forbrytelse som straffes
med kidnapping, tortur og fengsel. For
innbyggerne har Syria blitt et stillhetens
og fryktens rike.
Det første året utfoldet revolusjonen i
Syria seg gjennom en rekke demonstrasjoner og sivile ulydighetskampanjer.
Befolkningen løftet de kreative uttrykkene
sine til nye høyder. Det var som om syrerne, som hadde vært stille i over 40 år, ikke
lenger klarte å holde kustus på tankene
sine. Dette førte til en sterk utvikling av
kulturelle uttrykksformer.
Forrige uke var Oslo et samlingspunkt
for noen av de viktigste stemmene i Syria.
Arrangementene var organisert av det
nyetablerte Syrian Peace Action Center
(SPACE), en gruppe jeg er grunnlegger av
sammen med Zeina Bali og Murhaf Fares.
Vi er i dag vitne til en fragmentering av
det syriske folk, der stemmene deres er
spredt over hele verden. I løpet av uken
måtte vi konstatere – og akseptere – at
det er vanskelig å artikulere et samlet
syrisk narrativ. Uten et slikt narrativ
er saken vår tapt, og identiteten vår vil
smuldre bort. Til tross for vår nasjonale
lidelse, må syrisk kultur og identitet smelte sammen med og akseptere sin egen
globalisering. Ikke bare ved å utfordre det
internasjonale samfunnets store kulturelle linjer, men også ved å knytte bånd til
vertsamfunnene vi nå lever i for å skape
solidariske nettverk. Folket – uansett
hvem de er – er våre sterkeste allierte.
Usynlige som folk. I Norge vet vi at vi har
støttespillere på alle nivåer av det politiske livet. På øverste nivå har den norske
ambassaden gitt oss støtte til viktige
syriske kulturelle og sivilrettslige initiativer. På lokalt nivå har vår organisasjon
SPACE fått støtte fra blant annet Fritt Ord,
og forrige uke demonstrerte legen Hanne
Heszlein-Lossius støtten vi får fra grasrota. Heszlein-Lossius startet Facebookkampanjen «Har du plass til en ekstra
i hjemmet ditt?», en kampanje som er
inspirert av hvordan nordmenn behandlet
bosniere på 1990-tallet. Heszlein-Lossius
fortalte oss nykommere om viktigheten
av å huske våre nylige forgjengere. Det
er nemlig en paragraf i loven som ikke
benyttes i vårt tilfelle. Legen fra Bergen
krever at syriske flyktninger skal behandles som en gruppe, ikke som individuelle
asylsøkere. Dette gjorde oss bevisste på
at den vanskelige situasjonen vår også
handler om den juridiske uvilligheten til
å betrakte oss som et folk med en sak. Vi
Samfunnet i dag er par-normativt. Det
betyr at det er tilpasset og gir rettigheter
til en bestemt type relasjoner. I møte med
offentlige tjenester og lovbestemmelser
anerkjennes ikke mangfoldet av forhold.
Hvis ethvert menneske er født fritt og
med samme menneskeverd og menneskerettigheter, må samfunnet gi likeverdige
og samtykkende relasjoner samme rettigheter og muligheter til å leve sammen.
er blitt «palestinasert», som den syriske
intellektuelle Yassin Haj Saleh skriver.
Med det mener han at vi har blitt usynlige
for det internasjonale samfunnet.
Uunngåelig. I kampen mot å forsvinne
fra historien har Sana Yazigi opprettet
det digitale arkivet creativememory.org.
Under foredraget hennes i Oslo flyttet
Yazigi datoen for revolusjonens offisielle
start – fra mars 2011 til én måned tidligere. Hun hevder at februar markerer den
første demonstrasjonen i Damaskus. Etter
at en politibetjent angrep en kjøpmann
på Harika-markedet, samlet folket seg
spontant og begynte å rope «tyver, tyver».
Snart kom innenriksministeren og skapte
panikk i folkemengden. Han gikk ut av
bilen sin og ropte: «Er dette en demonstrasjon? Skam dere!» Folket begynte
raskt å adlyde ordene hans ved å rope
støttende slagord for regimet. Øyeblikket
var et vippepunkt som bare en måned
senere brøt ut i et åpent opprør i den sørøstlige byen Dar'ˉa. .
Den flyttede datoen minner oss om at
opprøret var uunngåelig. Syrere blir ofte
spurt om de angrer på revolusjonen.
Yazigis nye dato gir oss rom for å forstå at
situasjonen i Syria var uholdbart dyster
før revolusjonen, og at folket ville svart
annerledes dersom regimet hadde vist
mer raushet. Det å holde seg hjemme i
begynnelsen av 2011 var ensbetydende
med selvmord. Folk kunne ikke lenger
leve i Syria; det var derfor de gikk ut i
selvforsvar. Det jeg lurer på når folk stiller dette spørsmålet, er heller hvorvidt
den inkompetente herskeren – og etter
hvert krigsforbryteren – Bashar al-Assad
noen gang angrer på sin kriminelle håndtering av opprøret. Vi vil nok aldri få svar
på det spørsmålet, for ingen av journalistene som møter ham, vil noen gang stille
ham det.
Eksil. Yazigi fortalte meg at hun føler en
«irrasjonell frykt» for at noe kommer til å
skje med moren hennes, som fremdeles
bor i Damaskus på grunn av arbeidet
sitt. Derfor har hun selv holdt en lav
profil, og foredraget hos oss er det andre
hun har holdt siden hun begynte for tre
år siden. I Beirut er hun fortsatt ukjent,
selv om hun er mye mer kjent enn noen
av sine tolv medarbeidere: Deres identitet er ukjent, også for oss. De har familiemedlemmer i Syria, og er redde for at
disse vil bli arrestert på grunn av det de
selv gjør i eksil. Det er ikke irrasjonelt,
sier jeg til henne. Jeg vet at mine venner
som har forlatt Syria og sin familie, er
i faresonen. Selv i eksil kan syrere som
er aktivister lide indirekte gjennom dem
de har forlatt. De som ikke har reist fra
Syria, bringes til taushet ved hjelp av
kjente metoder utført av regimet, og en
stor del av kunstnerne hun har samlet
arbeider fra, er enten blitt arrestert eller
drept. De fleste som er i live, er nå i eksil.
I en av videoene ser vi at
mannen som holder kameraet,
blir skutt og drept.
Uklar identitet. Det syriske behovet
for å uttrykke seg er ikke begrenset til
kunstnere og artister, og det de uttrykker, er ikke alltid like behagelig. I en
forelesning om videoer av den syriske
revolusjonen viste Zaher Omareen oss
en rekke videosnutter fra mobiltelefoner som dokumenterer regimets barbariske behandling av sivilbefolkningen.
Arrestasjoner, tortur og mord er fanget
på kamera, klare for umiddelbar opplastning på YouTube. Gjennom råheten
i disse videoene tar Omareen opp den
vanskeligste delen av vår kollektive
samtidshistorie: hvor hjelpeløse vi har
blitt mot Assads bomber og torturceller.
Omareens bidrag får oss til å måtte se
grusomhetene i øynene og gå i dialog
med vår egen død. I en av videoene ser
vi at mannen som holder kameraet, blir
skutt og drept. På vegne av ham må vi
kreve å få svar på hva som er fremtiden
til landet vårt. De kornete filmene forteller oss at vi må akseptere at identiteten
vår nå foreligger i lav oppløsning, uten
å være tydelig opptegnet verken overfor
oss selv eller omgivelsene.
Skjør frigjøring. Fem år etter er situa-
sjonen vår bare enda vanskeligere å
akseptere. Teaterdirektør og dramaturg
Mohammad al-Attar har vendt kampen
innover, til familielivets intime strukturer. Al-Attar har jobbet med mennesker
uten borgerrettigheter siden 2003, og
fortalte oss at det er kvinner som betaler den høyeste prisen for opprøret.
Kvinnene har nå begynt å kreve livene
sine tilbake, sa han. De aksepterer ikke
lenger like lett den kontrollen fedre,
brødre og sønner har hatt over livene
deres. De har begynt å forlate hjemmene sine for å jobbe – i teateret hans,
eller på det åpne arbeidsmarkedet i landene de har flyktet til. Mennene har blitt
ydmyket, hvilket ironisk nok har åpnet
et rom for kvinner. Opprøret har ført til
en maskulinitet i krise – en krise kvinner
må gripe for å bedre sin posisjon. Men
dette er en skjør og paradoksal handling
som på grunn av fattigdom og nød heller ikke er strukturelt holdbar. I al-Attars
arbeid med disse kvinnene ser vi kraften teater har til å åpne opp for dialog.
Og dialog er det de fleste syrere lengter
etter i disse dager. Al-Attars teater har
hjulpet flere kvinner med å bryte seg fri
fra lenkene.
I farens gule bil har Yazigi funnet
sitt rom for dialog. Omareens makabre
filmsjanger der han tvinger døden inn i
diskusjonen, er blitt det mest gripende og
absurde eksempelet på den syriske situasjonen. Dersom Syria har lært oss noe, er
det den enkle ideen om at ingen tenkning
oppstår uten dialog.
Issa er postdoktor ved Universitetet i Oslo, der
hun jobber med levantinsk litteratur og historie.
En gruvenæring for framtida?
MILJØ
OLAV NICOLAY LARSSON AGA
Engebøprosjektet er først ut i
Regjeringens mineralsatsning. Dersom
det å bruke fjorddeponi blir vanlig praksis for en ny norsk gruvenæring, vil flere
fjorder stå i fare. Man kan spørre seg om
regjeringen vil satse på en næring fra
forrige århundre, eller legge til rette for
framtidas gruveindustri. Og hva har verdens største gruveselskap til felles med
erkebiskop Desmond Tutu?
Irreversibelt. BHP Billiton er verdens stør-
ste gruveselskap. Bedriften er ansvarlig
for en av de største miljøkatastrofene i
historien. Over en periode på 30 år slapp
selskapet ut to milliarder tonn gruveavfall i Ok Tedi-elven i Papa Ny Guinea.
Utslippet hadde enorme konsekvenser
for urbefolkning, regnskog og økosystemet i elven.
Under én prosent av verdens gruver
drives med sjødeponi. De aller fleste land
har forbud. Utenom Norge tillater kun fire
land å dumpe avfall i sjøen.
En mindre pålitelig kilde på god miljøstandard enn BHP Billiton må man lete
lenge etter. Etter en lang historie med
miljøsynder har likevel noen grenser blitt
satt. Selskapet har sluttet å bruke elver
og hav som avfallsplass for gruvene sine.
I årets statsbudsjett øker de blåblå
bevilgningene til å rydde opp etter
næringer som har behandlet fjorder som
søppeldynger. Livet i fjorden kommer
aldri tilbake dit det var før. Det er langt
enklere å ikke forurense enn å rydde opp
i etterkant.
hentes ut. I Polen har de også avgift på
å deponere masser, noe som har gitt en
kraftig nedgang i bruken av deponi.
Ikke alt kan brukes. Derfor må man
ha et sted å legge resten av massen. Det
klart beste alternativet er å bruke gamle
gruveganger. Tilbakefylling av massene er
etablert praksis i flere land, og er en langt
bedre løsning enn å opprette et deponi i
sjøen.
Ressurser. Det finnes alternativer. Å
surs, og må forvaltes som det. Begrensede
ressurser utvinnes i et tempo som gjør at
det snart er tomt. Istedenfor å slenge seg
på den globale trenden om å utvinne alt,
burde Norge forvalte knappe mineraler i
et langsiktig perspektiv.
være en fjordforkjemper betyr ikke at
man er mot gruvedrift. I India gir de
konsesjon til det selskapet som vil drive
gruva med minst avfall. I EU er usynlige
gruver den nye standarden. Hjemme i
Norge ser det ut til at målet er gruver til
enhver pris.
Gruver kan drives uten avfall. Da må
driften under bakken. For det første må
man se på alt man henter ut av fjellet som
ressurser, ikke bare det ene mineralet
man leter etter. I Norge har vi flere steinbrudd som utelukkende henter ut stein. I
Førdefjorden vil man dumpe 250 millioner
tonn med steinmasser. Dette kunne blitt
brukt.
Skal dette bli lønnsomt, kan man gjøre
som Polen og Storbritannia. Der har man
en avgift på å bruke nye masser, og på
den måten tjener man på å bruke alt som
Mulig. Mineraler er en ikke-fornybar res-
Under én prosent av verdens
gruver drives med sjødeponi.
De aller fleste land har forbud.
I dag kaster vi bort store mengder. Rutil
brukes i tannkrem, maling og matsminke. Rutil kan også brukes til nyttige ting.
Titan kan lages av rutil og brukes i alt fra
fly til hofteproteser. Når mesteparten av
rutilen brukes til hvitfarge, viser det at
man utvinner for mye og for fort. Kunstig
lav pris fører til at man sløser med en
begrenset ressurs.
Samtidig gjør den lave prisen at selskaper som Nordic Mining presser på for å få
dumpe avfallet på billigst mulig måte. Lar
man mineralene ligge, vil prisen stige. Det
vil muliggjøre en miljøvennlig gruve som
drives under bakken, med tilbakefylling
og uten sjødeponi.
Man har muligheten til å skape framtidas gruvenæring. Det skjer ikke med
verdens svakeste miljøkrav. Vi trenger at
folk stiller krav og står opp for fjordene.
Gruvenæringen som Regjeringen står for,
hører ikke hjemme i dette århundret.
Billiton og Tutu. I 2004 gikk Desmond
Tutu og fire andre vinnere av Nobels
fredspris sammen om et felles brev til
Verdensbanken. Kravet var en grundig
gjennomgang av lån banken gir til olje-,
gass- og gruveselskaper. På listen av tiltak står stans i bruken av sjødeponi.
Etter ti år ser det ennå ikke ut til at
informasjonen har nådd norske myndigheter. Tine Sundtoft, Monica Mæland og
Jan Tore Sanner holder alle fast på at
Nordic Mining har fått strenge miljøkrav.
BHP Billiton og Desmond Tutu er uenige.
Bli med i kampen for de norske fjordene –
du er viktigere enn noensinne.
Aga er sentralstyremedlem Natur og Ungdom.
[email protected].
Kjernefamilien. Frihet står som en sterk
verdi i det norske samfunnet. Vi skal ha
frihet til å ta våre egne valg i våre egne
liv. Noen valg tar vi for å kunne være oss
selv. Noen valg tar vi for å kunne passe
inn. Men selv om frihet er en viktig verdi
i et demokratisk samfunn, er det ikke slik
at det samfunnet vi lever i, gir oss friheten til å være oss selv.
Normer er uskrevne regler, eller forventninger, til hvordan vi skal være for
å passe inn i samfunnet. Når samfunnet
skal bygges, er det normene som legges
til grunn. Helsevesen, skole, offentlige
bygg, lover og tjenester – alt bygger på
en forventning om hva som er normen i
samfunnet. Når du bryter med normen,
blir det tydelig hvor lite mangfoldig og
inkluderende samfunnet er.
Noen normer er så sterke at de som
følger dem, får fordeler og juridiske
rettigheter, mens de som bryter dem,
står uten rettigheter. Par-normen står
sterkt i det norske samfunnet. Ideen om
at mennesker hører sammen i en form for
uløselig tosomhet, møter vi i det meste av
mainstreamkulturen – i bøker, filmer og
reklamer.
Det er på tide å snakke
om relasjonsmangfold i et
rettighetsperspektiv.
Kjernefamilien har lenge vært en
grunnleggende del av samfunnet. En
pakkeløsning med mor, far og barn, der
hver del kan skrus sammen og har sin
funksjon som sier noe om hvem de skal
være og hva de skal gjøre. Oppskriften er
enkel:
A) Finn deg en partner. B) Inngå
samboerskap eller ekteskap. C) Du
har passert, du kan nå åpne din
velkomstpakke. Gratulerer! Du har fått
juridiske rettigheter skreddersydd til din
kjernefamilie.
Mangfold. Men hva om din relasjon ikke
følger oppskriften? Hva om din familie
består av flere ingredienser?
Retten til familie- og privatliv er blant
de grunnleggende menneskerettighetene. Hvis familien din har flere enn to
foresatte, er det kun to av dem som kan
ha juridiske rettigheter til barnet. Man
risikerer å nektes å besøke partneren hvis
vedkommende havner på sykehus. Hvis
noe skulle skje med én i familien, stiller
den tredje svakere i et arveoppgjør.
Skremselspropaganda fra kristenkonservative fremstiller ikke-parnormative
relasjoner som det ytterste onde og tegn
på samfunnets forfall. Om det er ekstreme holdninger som får sette dagsorden,
blir debatten deretter. Slik legger vi ikke
premisser for en god debatt. Det er på
tide å snakke om relasjonsmangfold fra
et rettighetsperspektiv. I Sverige har
partilederne allerede debattert noen
runder. Her i Norge har ikke debatten
engang startet.
Før var kjernefamilien nødvendig for å
overleve. I et moderne samfunn er ikke
dette lenger tilfelle. Likevel forventes det
fortsatt at alle skal leve på den samme
måten. Det har alltid eksistert ulike
former for samtykkende og likeverdige
relasjoner som bryter med par-normen:
utvidede familier der flere er med på å
ta ansvar for barns oppvekst. Relasjoner
der seksuelt eller romantisk begjær og
eierskapsfølelse ikke er en forutsetning.
Relasjoner med flere enn to kjønn, eller
relasjoner med flere likestilte partnere.
Ingen forhold eller relasjoner er like.
Det er på høy tid at samfunnet reflekterer
det mangfoldet av måter mennesker i
dag lever livene sine på. Dette betyr at vi
må se på de lovene og strukturene som
regulerer samliv, slik at alle relasjoner
basert på likeverd og samtykke skal ha de
samme rettighetene og mulighetene.
Rise er leder i Skeiv Ungdom.
[email protected].
Tradisjonelt har kvinner først og fremst
blitt sett på som ofre og skadelidende for
krig og terror. Men de siste tiårene har
kvinner fått en stadig mer fremstående
rolle – ikke bare i konvensjonelle militære
grupper, men også i militante opprørsbevegelser og terrorgrupper.
Jeg var nylig på en rekke møter og
seminarer i New York i forbindelse med
høynivåuka og FNs generalforsamling.
Kjønnsdimensjonen i forebygging av
voldelig ekstremisme var et av temaene
statsminister Erna Solberg prioriterte, og
det ble blant annet lansert et europeisk
kvinnenettverk som skal sørge for at det
blir mer fokus på hvilken rolle kvinner har
i å både få individer inn og ut av ekstreme
grupper.
En av årsakene til at vi nå får et kjønnsfokus innen antiterror-arbeidet, er det
økende antallet kvinner fra europeiske
land som har reist for å slutte seg til IS
(Den Islamske Stat). At IS har klart å gjøre
seg relevant for kvinner er en av deres
suksessfaktorer. For at vi skal klare å
hindre at flere kvinner slutter seg til IS,
må vi vite mer.
Skaper legitimitet. Tall fra The
International Centre for CounterTerrorism (ICCT) viser at omtrent 10
prosent av de som har reist fra Europa
for å slutte seg til IS, er kvinner. Andelen
for Frankrike, Storbritannia og Tyskland
er enda høyere, og vi har også flere tilfeller av norske kvinner som har reist
til IS. Mange av de som har reist, er
svært unge. Globalt kan det være snakk
om opp mot 8000 kvinner som aktivt
har valgt å reise til IS, ifølge Hans Brun,
som er kontraterror-forsker ved Kings
College.
Hva slags rolle har kvinner i militante
islamistiske organisasjoner? I grupper
som Al Qaida og Hizbollah har kvinner først og fremst en funksjon som
støtteapparat til krigerne, som sørger for
mat, pleie og logistikk. Kvinner har også
blitt brukt som selvmordsbombere – i
den andre palestinske intifadaen utførte
ti kvinner selvmordsangrep, og «De sorte
enkene» fra Tsjetsjenia har blitt et verdenskjent fenomen etter flere omfattende angrep på russiske mål.
En av de mest sentrale kvinnelige lederne i Hizbollah, Rima Fahri, sier i boken
Kvinner på den politiske slagmarken at
ingenting står i veien, verken ideologisk
eller organisatorisk, for at kvinner kan
delta direkte i kamp ved nødvendighet.
Ifølge Fahri er listen over villige kvinnelige selvmordsbombere for Hizbollah like
lang som listen over villige menn.
IS har opprettet en egen
kvinnebrigade, og kvinner
er aktive som moral- og
ordenspoliti.
Hos IS er kvinners rolle mest fremtredende når det gjelder rekruttering og
spredning av ideologi og propaganda. At
kvinner selv er så aktive i å spre organisasjonens budskap, gir spesielt legitimitet
til den delen av propagandaen som har
kvinner som målgruppe. Det finnes «rosajihadist»-blogger dedikert til IS-kvinner,
med oppskrifter på rask og næringsrik mat , instrukser på hvordan man
kan behage og gi pleie til en stridende
ektemann, og oppfordring til muslimske
kvinner verden over om å bidra.
Rosa flagg. I en av de siste utgavene av IS
sitt internettmagasin «Dabiq» publiseres
en kvinnelig skribent og hennes seks
sider lange forsvarsskrift for slavinnehold og seksuell utnyttelse av kvinnene
i fangenskap. På Twitter og Facebook
er det ikke vanskelig å finne kvinnelige
IS-tilhengere som legger ut bilder av seg
selv i heldekkende niqab og med våpen,
og det finnes rosa-varianter av bade
IS-flagget og annen IS-symbolikk.
IS har opprettet en egen kvinnebrigade,
og kvinner er aktive som moral- og ordenspoliti. Utover det er det hovedsakelig
rollen som mor og kone som fremheves som essensiell. For at IS skal bli en
bærekraftig stat, må det stadig fødes nye,
lojale krigere, og i den anledning innprentes det hvilken hellig rolle kvinner har
som mødre.
IS er eksepsjonelt gode på rekruttering
via sosiale medier. Det tar kun et par
minutter å komme i direkte kontakt med
IS-tilhengere. Ikke alle jenter som får
henvendelser lar seg imidlertid lure til
å bli jihad-koner – det er rapportert om
flere hendelser hvor unge kvinner har
svindlet mennene som har forsøkt å lokke
dem til å komme til Syria, ved å late som
de er interesserte og fått tilsendt penger
til reisen.
Bakgrunnen til palestinske og tsjetsjenske kvinnelige selvmordsbombere er ofte
historier om tap av kjære, sårbarhet som
enslig kvinne i patriarkalske samfunn og
håpløse livsutsikter. Men hva tiltrekker
unge kvinner som er født og oppvokst i
trygghet og velstand i vesten til IS?
Bredt nedslagsfelt. Forskningen viser at
det er en kombinasjon av flere bakenforliggende årsaker. De fleste av faktorene
er de samme som for unge menn: Man
ønsker å rense seg for tidligere synder og
uislamske livsførsel, man føler seg fremmedgjort og utilpass i samfunnet man
lever i, man opplever identitetskrise og
generasjonskonflikt, kjedsomhet, eventyrlyst, man søker en mening med livet og
mulighet til å være med å skape historie.
Men det handler også om den mer primitive seksuelle driften, hvor kvinner blir
motivert av fantasien om å være kvinnen
til en barsk og maskulin kriger, hvorpå
menn blir lokket av ideen om fromme,
rene og trofaste hustruer som vil underkaste seg sin mann. Særlig for unge som
har vokst opp i familier hvor seksualitet
er tabubelagt, og samtidig har levd i et
storsamfunn som overfokuserer på sex,
blir dette en paradoksal måte å få leve ut
drifter på uten å føle skam og stigma.
IS har spesialisert seg på en propagandastrategi som kan tilby noe for enhver,
for ulike personlighetstyper og for begge
kjønn. Man blir både sett som enkeltindivid og tilbudt et fellesskap. Disse faktorene må vi ta høyde for hvis vi skal lykkes
med forebyggende arbeid.
Linda Noor er daglig leder i Minotenk, utdannet
sosialantropolog og jobber med integrering og
minoritetspolitikk fra et menneskerettighetsperspektiv. Hun er spesielt opptatt av likestilling,
tilhørighetsspørsmål og utfordringer knyttet til
voldelig ekstremisme og radikalisering. Noor vil
bidra fast i Ny Tid med spalten «Krysskultur»
fremover. [email protected].
Skrinlegg kommunesentraliseringa!
UNGE STEMMER
MAGNUS WEGGESRUD,
SENTERUNGDOMMEN
Valgresultatet viste et klart flertall for å
skrinlegge kommuneslakten. Folket sa
nei til sentralisering og ja til oversiktlige
kommuner. Mumlinga fungerte ikke – det
er nå på tide at sentraliseringskompisene
i Venstre, KrF, Høyre og FrP fører ærlig
tale og skroter ødeleggelsen av norske
kommuner.
George Orwell skrev i boka 1984 om
hvordan staten utvikler et helt nytt språk
for å påvirke måten innbyggerne tenker
på. I boka utvikles uttrykk som «frihet er
slaveri», «krig er fred» og «uvitenhet er
styrke» som politiske slagord av «sannhetsministeriet» i boka. Dette er slagord Erna
Solbergs regjering, og særlig Kommunalog moderniseringsdepartementet, hadde
kunnet finne på. Hør bare: «Kommunereformen er en demokratireform,» «Store
kommuner er robuste» og «Store kommuner vil gi bedre tjenester» er tre sentrale
eksempler på politisk nytale i kommunereformdebatten. Dette er kommunikasjonsjåleri av verste sort myntet på å
fordumme politikken.
Lokalkunnskap. For veldig mange inn-
byggere er det en verdi å kjenne sine
folkevalgte. Og for de fleste folkevalgte er
det en verdi å kjenne sine innbyggere og
sitt lokalsamfunn. Kommuner der vanlige
folk kan møte folkevalgte eller ordføreren
på krakken utenfor butikken, slå av en
prat og peke på små og store problemer
i bygda, er oversiktlige lokalsamfunn.
Når kommunene blir større, er sjansen
liten for at ordføreren og folkevalgte
bryr seg om at det ene av totalt 13 sykehjem mangler dusjhoder. Dette er logisk.
Terskelen for å snakke med ordfører Tore
Opdal Hansen eller andre folkevalgte i
nye Stor-Drammen kommune (160 000
innbyggere), som NHO foreslo i august,
er betydelig høyere enn terskelen for å
ta en prat på butikken med ordfører Bent
Inge Bye i Nedre Eiker (24 000), eller folkevalgte Brit-Tove Krekling i Øvre Eiker
(18 000). Robusthet handler om innhold,
ikke størrelse. En robust kommune er en
kommune som gir innbyggerne sine gode
tjenester uansett hvor de bor. En robust
kommune er en kommune der makten ligger i lokalkunnskap.
Kommunesammenslåinger
fører til mer makt sentralisert
på færre folks hender.
Mindre demokratisk. Selv om Norge fikk
sin egen grunnlov i 1814, var det fortsatt
embetsmennene (Staten) som skulle
styre både byer og bygder. Uten lokalt
selvstyre følte de fleste nordmenn seg
lite frie. Beslutninger som gjaldt lokale
forhold, ble tatt av folk uten kjennskap
til eller interesse for lokale forhold. Etter
inspirasjon fra spesielt idealene til den
franske revolusjonen, presset derfor
bonderepresentantene på Stortinget frem
vedtaket om Formannskapslovene i 1837.
Beslutninger skulle tas av folkevalgte med
lokalkunnskap. Dette var grunnsteinen
til det levende folkestyret vi har i dag.
Selvfølgelig vil skolene og sykehjemmene
i utkantene av nye storkommuner bli
nedlagt og sentralisert først. Det er logisk
når de folkevalgte ikke har kunnskap om
eller interesse for disse lokalsamfunnene.
Nedleggelser av en mengde skoler og
sykehjem var også resultatet av kommunesentraliseringa i Danmark i 2007.
Kommunesammenslåinger fører til mer
makt sentralisert på færre folks hender.
Derfor er ikke kommunereformen en
demokratireform.
Ikke ønsket. Større kommuner vil føre til
dårligere tjenester for innbyggerne. Det
som er det aller viktigste for meg, er at
mine fremtidige barn går på en skole som
gir dem trygghet, trivsel og læring, at
bestemora mi får en verdig alderdom av
et lokalt helsevesen som gir henne trygghet, og at bestefaren min ikke havner på
et sykehjem over en time unna hjemstedet. Det er ingen sammenheng i det hele
tatt mellom gode kommunale tjenester
og store kommuner. Derimot er folk i små
og mellomstore kommuner mer fornøyde
med tjenestene enn i store. Dette har den
store innbyggerundersøkelsen vist i flere
år på rad! Det er verdt å merke seg at
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
er regjeringens største støttespiller i kampen for større kommuner. Det er det en
grunn til. I dag ser mange av NHOs medlemsbedrifter ikke noe marked for å drive
butikk i små og mellomstore kommuner
innenfor skole og eldreomsorg. For NHO
vil større kommuner gi et bedre marked
for å drive butikk på elever i skolen og
bestemødre på sykehjem. Erfaringene fra
en privatisert eldreomsorg i Oslo tilsier at
dette ikke er noe å trakte etter.
Senterpartiet krever at folkevalgte over
hele landet må slutte å bruke skattebetalernes penger på å utrede noe ingen vil
ha.
Politiske ungdomsorganisasjoner som
deltar i denne spalten:
Unge Venstre, Grønn Ungdom,
Fremskrittspartiets Ungdom, Sosialistisk
Ungdom, Rød Ungdom, Unge Høyre,
Senterungdommen, AUF, KrFU, Ungdom
mot EU og Europeisk Ungdom.
Weggesrud er sentralstyremedlem i Senterungdommen og folkevalgt i Nedre Eiker. [email protected].
Månedsavisen NY TID – internasjonal orientering siden 1953 |
Abonnement og kundeservice:
tlf: 450 20 044 (også sms)
e-post: [email protected]
web: www.nytid.no/abonnement
Abonnement/løssalg/PR:
Line Fausko, kommunikasjonsjef
tlf 930 18 855, [email protected]
Abonnementpriser, inkl ONLINE+
12 måneder 790 kr (12 utgaver)
Annonser/MF: [email protected]
Tuva Hennum, markedsansvarlig
[email protected]
(Annonsefrist den 1. hver måned kl 12.00)
ONLINE+ digital utgave web/pdf/filmer:
12 måneder 590 kr
Avisen utgis torsdagen midten i måneden,
og foreligger også i Klassekampen.
Trykk: Nr1 Trykk, Lillestrøm
Utgiver: Ny Tid & Orientering AS
Organisasjonsnummer: 995 498 480 MVA
Aksjonistene vil aldri gi opp kampen for Førdefjorden
Det er på tide å finne frem
kjettinger og hengelåser. Vi
lover lenkeaksjoner om det
trengs.
FØRDEFJORDEN
TINA ANDERSEN VÅGENES
Nordic Mining planlegger en gruve i Sogn
og Fjordane som vil legge store deler av
Førdefjorden død. Folk i nærområdet vil
ikke ha denne gruven, og mange truer
med å flytte langt bort. Når gruveselskapet likevel hevder at de lokale er på deres
side, kommer arrogansen virkelig frem.
Det er på tide å finne frem kjettinger og
hengelåser for å stoppe dem.
Ja, tross fagmiljøers nei. Selskapene
og lobbyistene som jobber for norsk
mineralnæring, feiret 17. april i år.
Da fikk Nordic Mining tillatelse fra
Regjeringen til å sprenge Engebøfjellet
i Sogn og Fjordane og dumpe avfallet
i Førdefjorden. Alle som bryr seg om
bevaring av natur og matproduksjon
i fjorden, fikk derimot et hardt slag.
Selskapet fikk ja til å dumpe 250 millioner tonn gruveslam og kjemikalier i
fjorden, til tross for sterke protester fra
blant annet Havforskningsinstituttet og
Fiskeridirektoratet. Hvordan noen fremdeles kan ha tillit til at Regjeringen lytter
til fagpersoner, er vanskelig å fatte for
miljøbevegelsen.
Vi lover lenkeaksjoner. Etter avgjørelsen
kom det voldsomme reaksjoner, som
statsministeren i kjent stil ikke vil anerkjenne. «Saken er avgjort,» sier Erna.
Det vil nok mange være uenig i. Nordic
Mining mangler tre konsesjoner for å
starte, samt kapital. Natur og Ungdom
har sammen med Naturvernforbundet,
Vevring og Førdefjorden Miljøgruppe klaget avgjørelsen inn til Kongen i Statsråd
og EFTA-domstolen. Og kanskje viktigst
av alt – vi lover lenkeaksjoner for å stoppe gruven hvis det trengs.
kommunal- og moderniseringsministeren
har satt sin prestisje i? At en høyreregjering vil sprenge et fjell og dumpe det i en
fjord burde ikke sjokkere, men det kan
føles håpløst å skulle stoppe planene.
Selv om mange ser på sivil ulydighet som
ekstremt, har det lenge vært en anerkjent
måte å kjempe frem en sak på. Gandhi
og frigjøringen i India, kampen for sortes
rettigheter i USA og kampen for kvinners
rettigheter har brukt ikke-voldelig sivil
ulydighet for å vinne frem. For mange er
det en stolt tradisjon miljøbevegelsen nå
fortsetter med for Førdefjorden.
Når over 1700 mennesker har
sagt seg villige til å aksjonere
ulovlig, må det være håp.
Fortsatt mange muligheter. Det kan virke
Lenkeaksjoner er et kjent konsept innenfor naturvern- og miljøbevegelsen. Mange
kjenner til de voldsomme protestene
under Alta-kampen på 70- og 80-tallet, og
hvor store innvirkninger aksjonene hadde.
Aksjonistene som ble arrestert, vant ikke
saken – men ved å bryte loven vant de
noe større. Stortingsrepresentant Rasmus
Hansson satt en måned i fengsel i forbindelsene med aksjonene ved Alta-vassdraget. I dag ville det kanskje vært vanskeligere å få 800 aksjonister til en ulovlig leir
i Finnmark midt i den verste vintertiden.
Men likevel: Når over 1700 mennesker
har sagt seg villige til å aksjonere ulovlig
for Førdefjorden og Repparfjord, hvor det
også planlegges gruvedeponi, må det være
håp.
som om Nordic Mining ikke er særlig langt
fra å starte rutilgruven fra Engebøfjellet.
Men inntil røret er lagt i fjorden, er det
ingen grunn til å gi opp. Det er fremdeles
mange muligheter til å stanse dem. Ved
lokalvalget i september kan man endre
sammensetningen i kommunestyrene i
Sunnfjord og fjerne den lokale godkjenningen. En dom fra ESA, EØS’ overvåkingsorgan, kan gjøre selve avgjørelsen
fra regjeringen ulovlig. Direktoratet for
mineralforvaltning kan nekte konsesjon.
Men kanskje viktigst av alt: De 1700 menneskene som har sagt seg villig til å lenkeaksjonere, kan også stanse Nordic Mining.
Ti aksjonister som sitter lenket foran en
gravemaskin, har mer å si enn alle verdens
festtaler fra ivrige politikere. Over tusen
aksjonister kan slå enda hardere. Å bryte
loven er noe miljøvernere ikke tar lett på –
vi gjør det ganske sjelden. Men for å redde
fjordene våre må vi gjøre det som trengs.
En stolt tradisjon. Hvordan stopper man
et gruveprosjekt som både næringsministeren, klima- og miljøministeren og
Vågenes er sentralstyremedlem i Natur og
Ungdom. Kommentar fra samarbeid med Radikal
Portal. [email protected].
Postadresse: Dronningens gate 16, 0152 Oslowww.nytid.no
Redaksjon: Ny Tid mottar midler fra Norsk
kulturråd og Fritt Ord. Ny Tid arbeider etter
Redaktørplakaten, Tekstreklameplakaten og Vær
Varsom-plakatens regler for god presseskikk.
Den som mener seg urettmessig omtalt, bes
kontakte redaksjonen. PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund.
Ansvarlig redaktør (daglig leder) Truls Lie
[[email protected]], redaksjonssjef Marte Nesma
[48957138, [email protected]], redaksjonssekretær Tora Ulstrup [[email protected]],
journalist Carima Tirillsdottir Heinesen,
[40592018, [email protected]],
journalist Dag Herbjørnsrud [[email protected]]
Frilansere: Kristian Bjørkdahl, John Gustavsen,
Anna Bitsch, Erik Foynland, Bjørn Stendahl,
Lasse Takle, Paul Torvik Nilsen, Paal Frisvold,
Kjetil Røed, Endre Eidsaa Larsen, Brita Møystad
Engseth, Marius von der Fehr, Alexander
Carnera, Aleksander Huser, Eivind Tjønneland,
Bjørn Hatterud, Hans E. Olav, Tore Næss,
Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy, Johan Jensen,
Steffen Moestrup, Tori Aarseth. Simen Joachim
Helsvig, Henning Næss, Paal Bjelke Andersen,
Nina Ossavi, Odin Lysaker, Linda Noor, Bjørn
Hatterud, Mette Karlsvik, og formgiver Christine
Frances Betten.
Korrespondenter: Mumbai, India: Joe Ekker.
Rio, Brasil: Runa Tierno. Gaza, Palestina:
Ahmad Al-Kabariti. Moskva, Russland:
Elena Milashina. Harare, Zimbabwe: Ethel
Kabwato. Kairo, Teheran, Iran: Najmeh
Mohammedkhani, Egypt: Nawal Sadawi.,
Hana Afifi.
Redaksjonsråd:
Alexander Harang (fredsbevegelsen), Vigdis Lian,
John Y. Jones (Networkers), Ketil Magnussen (Oslo
dokumentarkino), Truls Gulowsen (Greenpeace),
Ingeborg Moa (Norsk folkehjelp), Rolf A. Vestvik
(Agenda), Erland Kiøsterud (forfatter), Paal Bjelke
Andersen (forlegger), Kenneth Korstad (Deichman),
Alexander Carnera (forfatter, Kbh), Torild Skard
(forfatter), Sarah Prosser (Partnership for Change),
Audun Lindholm (Vagant), Hedda Langemyr
(Norges fredsråd), Marielle Leraand (Rødt), Carsten
Juhl (Kunstakademiet Kbh).
12
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Barthes og omsorgen for menneskets sjel
FELLESSKAP
BARTHES 100 ÅR
Den franske essayisten og
teoretikeren Roland Barthes
ville blitt 100 år i år. Et
tilbakeblikk på hans skrifter
maner til videre tenkning om
mellommenneskelige forhold
og sameksistens.
AV KNUT STENE-JOHANSEN
Hvordan leve sammen? Slik lyder ett av vår
tids antakelig viktigste og stadig mer aktuelle spørsmål. Det er viktig på et individuelt
så vel som på et kollektivt plan. Hvordan
innrette seg i forhold til andre menneskers
måte å leve på, samtidig som man verner
om sine egne behov for både engasjement
og isolasjon, sosialitet og avsondrethet?
Hvordan skape et fellesskap i harmoni, med
plass for individuelle særegenheter, vaner
og preferanser? Litteraturen har alltid vært
opptatt av slike spørsmål – det finnes vel
ikke den roman som ikke på et eller annet
vis berører dette. Temaet er også gjenstand
for et forskningsinitiativ som i disse dager
søker å sette lys på denne sammensatte
problematikken, på et genuint tverrfaglig vis. Utgangspunktet er et verk av den
franske essayisten og teoretikeren Roland
Barthes (1915–1980).
Få dager etter at Roland Barthes den 5.
januar 1977 høytidelig innsettes i sin stilling som professor ved Collège de France i
Paris, innleder han sitt første seminar ved
denne prestisjefylte parisiske institusjonen. Seminaret skulle handle om nettopp
dette prosaiske, kanskje lite akademiske
spørsmålet: Hvordan leve sammen?
Posthume manuskripter. De etterlatte fore-
lesningsmanuskriptene til dette seminaret
ble utgitt i 2002 under tittelen Hvordan
leve sammen: Litterære simulasjoner av
enkelte hverdagslige livsrom (Comment
vivre ensemble. Simulations romanesques
de quelques espaces quotidiens). Teksten
kom i engelsk oversettelse i 2013, og har
ved siden av de parallelle utgivelsene av
forelesninger om «det nøytrale» og «forberedelsen til romanen» vært gjenstand
for stadig mer oppmerksomhet. I Hvordan
leve sammen utvikler Barthes et særegent
begrepsapparat for å studere «idiorytmi».
Idiorytmi kan blant annet defineres som
individets vekslende og særegne livsutfoldelse innenfor et fellesskap. Barthes beveger seg fra tekster om tidlige eremittiske
samfunn og middelalderens klostervesen
til romaner fra de siste tre århundrene.
Som bakgrunn for refleksjonene over det
idiorytmiske liv ligger det imidlertid en
bemerkelsesverdig bok om den romantiske
kjærlighetens uttrykk.
Kjærligheten. Fragmenter av kjærlighetens
språk, også den fra 1977 (på norsk fra
2000), er utvilsomt Barthes' mest kjente
og solgte verk ved siden av Mytologier.
Boken er dramatisert, oversatt til mange
språk og kommer fremdeles i store opplag. Kjærlighetsboken består av 88 «figurer» – små kapitler som tematisk samler i
seg fragmenter av det Barthes kaller den
forelskedes språk. Fragmentene er uensartede og består av alt fra sitater fra filosofi, litteratur og opera til brokker av private samtaler. Den viktigste referansen er
Goethes innflytelsesrike roman Den unge
Werthers lidelser fra 1774. Romanfiguren
Werther tar som kjent litt liv i ulykkelig
kjærlighet. Han utfolder sin inderlige lengsel etter den uoppnåelige Lotte i brev og
dagboksnotater. Romanen synes å være et
naturlig valg – den gir Barthes' bok en fantastisk energi – men den skal for Barthes
www.hf.uio.no/ifikk. (Foto: UiO)
Roland Barthes. Foto: Licensed under Fair use via Wikipedia - https://en.wikipedia.org/wiki/
File:RolandBarthes.jpg#/media/File:RolandBarthes.
jpg
ha hatt konkurranse i Platons Symposion og
Freuds Gradiva som det viktigste litterære
forelegg.
Dis-kursus. Den forelskede hos Barthes
er fanget i en evig fortvilelse, en udialektisk forelsket diskurs, der ordet diskurs
nettopp oppløses i dis-kursus: løpende til
og fra. Den som elsker uten gjengjeldelse,
føler seg som i en krig. Han eller hun drives fra skanse til skanse, og er så utrolig
alene. Det er et mysterium for det forelskede, ensomme subjektet at det ikke blir
elsket tilbake. «Jeg vil forstå!» utbryter
den forelskede hos Barthes, men ingen
kommer til unnsetning. På den annen side:
Når Barthes’ bok om kjærlighetens språk
ble så populær, er det ikke minst fordi den
spiller på en av litteraturens sterkeste
krefter, nemlig gjenkjennelsen. Forelskede
i alle land har følt seg forent i Fragmenter
av kjærlighetens språk. Teksten er slik et
uttrykk for Barthes’ etos. Han inngår med
sin forkjærlighet for de korte litterære formene i en fransk moralistisk tradisjon, som
dyrket aforismene og maksimene – som
hos Pascal, Vauvenarges, Montaigne og La
Rochefoucauld. De korte formene gir med
sitt preg av hendelse mulighet til å utmeisle
tydelige budskap. Jeg vil gå så langt som
til å si at Fragmenter av kjærlighetens språk
med en litt gammelmodig vending uttrykker Barthes' omsorg for menneskets sjel.
Han utfolder dette ved å løfte frem former
for språkbruk som tilsidesettes og undertrykkes – deler av vår virkelighet som gjerne overses og glemmes til fordel for blant
annet det nye, det moderne og det trendy.
Det som er tandert og sentimentalt, har
nærmest blitt obskønt, mens sex er det
motsatte. Sex er trivielt. For et tap!
Det som er tandert og
sentimentalt, har nærmest
blitt obskønt, mens sex er det
motsatte. Sex er trivielt. For et
tap!
Holdningen. Interessen for gjerne glem-
te, tilsidesatte og oversette idiorytmiske
livsformer gjør at Hvordan leve sammen
får mye til felles med Fragmenter av kjærlighetens språk. I begge disse to tekstene
(og seminarene de sprang ut fra) dreier det
seg om å løfte frem et språk knyttet til mellommenneskelige forhold og utopien om et
liv i uavbrutt harmonisk fellesskap: kjærlighet og idiorytmi. Det er interessant å se
hvordan Barthes knytter begge tilstander
til noe ytterst prosaisk og hverdagslig: den
elskendes betatthet av unnselige detaljer,
hverdagens begivenhetsfrie rytme. Men
Hvordan leve sammen er ifølge Barthes
ingen fortsettelse av forelskelsens og kjærlighetens tale: Det er ikke slik at nå har de
elskende funnet sammen, for så å finne ut
hvordan de skal leve sammen. Snarere er
det tale om en «fantasi om et liv, et regime,
FILM OM ASBJØRN AARNES I NY TID:
I forbindelse med 100-årsjubileet for Roland Barthes
arrangeres det fredag 6. november det paneldebatt
på Litteraturhuset i Oslo med Karin Gundersen, Vigdis
Hjort, Iver Neumann og Thomas Hylland Eriksen over
temaet «Å leve sammen». Samtidig på Universitetet i
Oslo den 5. og 6. november arrangeres fire seminarer knyttet til noen av begrepene fra Barthes etterlatte
manuskript Hvordan leve sammen. Mer informasjon
om seminaret finnes på Estetisk seminars hjemmeside:
Ny Tid har bedt lederen for Hvordan leve sammen-seminaret, professor Knut Stene-Johansen,
om å skissere dette universitetsprosjektet, som skal forene folk fra psykologi, teologi, kirkehistorie, urbanismestudier, filosofi, medievitenskap, helsefag, kunsthistorie, medisin, økonomi,
statsvitenskap, antropologi, arkitektur, kunstteori, sosiologi, kulturhistorie, litteraturvitenskap
– og politikk.
en livsstil, diateia, diett». Situasjonen i
Hvordan leve sammen er ikke så dramatisk
som i kjærlighetsboken, men utfolder ikke
desto mindre en tilsvarende utopi om det å
bringe motsetninger forskjellsløst sammen.
De 30 begrepene. I Hvordan leve sammen
lister Barthes opp 30 greske og franske
begreper. Fra AKÈDIA (likegyldighet) og
ANACHÔRÈSIS (tilbaketrukkenhet) over
ÉVÉNEMENT (begivenhet) og FLEURS
(blomster) til SALETÉ (skittenhet) og
XÉNITEIA (fjerntliggenhet). Til disse begrepene henter han inn litteratur og teori som
belyser problemer knyttet til forestillingene
om felles og individuell livsverden. Temaer
som toleranse, vaner, sosiale og kulturelle
relasjoner og forskjeller knyttes til ulike
livsformer omtalt i litteraturen og kulturen forøvrig. Flere av de begrepene han
utfolder, viser hvordan vi forholder oss
til fremmede idiorytmier, som i begrepet
ANIMAUX (dyr). Klosterfjellet ATHOS er på
sin side både et begrep og et sted, selve
den fantasimessige «settingen» for Hvordan
leve sammen, som slik får et viktig utgangspunkt i religiøst, monastisk liv.
Når Barthes’ bok om
kjærlighetens språk ble så
populær, er det ikke minst
fordi den spiller på en av
litteraturens sterkeste krefter,
nemlig gjenkjennelsen.
De fem hovedtekstene. Barthes bruker
fem tekster som hovedmateriale for sine
undersøkelser. Den første er Lausiacs
beretning, som er ørkenfedrenes historie,
skrevet av biskop Palladius i år 422, Daniel
Defoes roman Robinson Crusoe (1719),
Emile Zolas Pot-Bouille (1882), Thomas
Manns Trolldomsfjellet (1924) samt en tett
liten tekst av André Gide: La séquestrée de
Poitiers, en skandaløs historie om en kvinne som ble innestengt i sitt hjem i 25 år.
Palladius reiste rundt i ørkenen i Egypt og
Syria, oppsøkte religiøse eremitter og eneboere, for å skrive ned deres historie. Det
er svært fascinerende lesning. Eremittene
levde ikke bare i sine huler og på sine søyler, men oppsøkte regelmessig et fellesskap, for så å vende tilbake til sitt enslige
liv (omtrent som livet i moderne storbyer,
der halvparten av innbyggerne er enslige).
Satt opp mot klostervesenets regler og
innordninger er eremittenes liv opphav
til en rekke interessante diskusjoner hos
Barthes. Fra «monosis» (et liv alene) og
«anakoresis» (avsondret liv langt borte, idiorytmiens begynnelse) til koinobiosis (kollektivt systematisert klosterliv), er Barthes
opptatt av to energier som gjennomstrømmer disse tre tilstandene: askese (organisering av rom, tid, gjenstander) og patos
(affekt farget av det imaginære). Barthes
er ikke alene om å ha interessert seg for
disse urgamle, religiøse livsformene som
eremitt- og klosterlivet utgjorde. Den italienske filosofen Giorgio Agamben har i lang
tid vært opptatt av monastiske regler og
livsformer, blant annet i boken The highest
poverty fra 2011. Hva er et menneskes liv,
spør Agamben, hvis alle dets uttrykksmuligheter er identisk med et regelverk? Hva
skjer dersom regelen forveksles med livet?
Barthes har et annet og mer litterært perspektiv, der han gjentatte ganger er opptatt av former for regelstyrt organisering av
livet, slik det beskrives i litteraturen – som
i utfoldelsen av begrepene NOURRITURE
(mat), BANC (stim) og nettopp REGLE
(regel). I Robinson Crusoe er han opptatt
av hvordan Robinson organiserer sin hverdag, ikke de dramatiske begivenhetene som
vederfares ham.
Emile Zolas roman utspiller seg i et diametralt motsatt miljø, nemlig i metropolen
Paris, med hele handlingen lagt til en fasjonabel leiegård der beboerne lever ut sitt
hyklerske, borgerlige liv. Det er en kostelig
roman, oversatt til engelsk under tittelen
Pot Luck. Sanatoriet Berghof i Thomas
Manns Trolldomsfjellet gir opphav til refleksjoner over hvordan pasientene der omgås
hverandre i hverdagen, over epidemi som
metafor, sykdomsidentitet og ikke minst
over døden, som Barthes antyder er den
egentlige telos, den fundamentale Årsak
til sanatoriets raison d'être. Interessant
her er romanens tidsmessige sammenfall
med enkelte av Freuds tekster, deriblant
Hinsides lystprinsippet (1920), med ideen
om dødsdriften. Barthes sier han har valgt
ut tekstene tilfeldig, og at det på ingen
måte har vært et mål å nå frem til en entydig konklusjon. Alle de 30 begrepene han
benytter seg av som en slags begrepspool
underveis, mobiliserer en lang rekke spørsmål om hvordan det å leve sammen iscenesettes på mangfoldige vis i litteraturen
– og i verden. Det er begreper det går an
å tenke videre på, ta inn i nye fagfelt og la
dem romstere slik begreper ønsker å gjøre.
Dette er noe som vil søkes realisert i en
kommende antologi, der 30 forskere bidrar
nye tolkninger av de 30 begrepene Barthes
bruker i Hvordan leve sammen.
Videre tenkning. De fem hovedreferansene
Barthes opererer med, kan også gi anledning til videre tenkning. Et forskningsprosjekt under etablering vil gå tverrfaglig
til verks og studere idiorytmi innenfor
fem aktuelle og avgrensede områder, fem
perspektiver eller «steder» med problemfelt som kaller på nærmere undersøkelse: «Ørken» (Lausiacs beretning): religion, marginer, fattigdom, miljøkrise; «Øy»
(Robinson Crusoe): isolasjon, humanitet,
uavhengighet, individualitet; «Sanatoriu»
(Trolldomsfjellet): helsevesen, epidemi,
institusjonsliv; «By» (Pot Bouille): urbanitet, medier, hus – og til slutt «Hjem» (La
séquestrée de Poitiers): familie, lov, rutine,
hverdag.
23. juni 1962:
Araber i Israel: Vi blir
slått med begge ender av
stokken
Husene i de arabiske landsbyene i Israel
ligger klistret så tett sammen oppover
åssidene at det virker som en stige er
det eneste mulige framkomstmiddel.
Men når en kommer nærmere, oppdager
en at smale jordstier smyger seg mellom
husveggene og at det til og med er plass
til terrasser med åkerlapper og hager.
Her er en forunderlig blanding av
gammelt og nytt: falleferdige steinhus
skjøtt på med glatt, ny betong, utendørs
brødovner og gassbeholdere til kokeplate, esel til å dra plogen og innlagte
vannledninger. Alle steder kryr det av
folk: menn som hakker i jorda eller står
i klynger og prater, barn som drar på
mindre søsken og løper barbeint rundt
og glor på oss. Ingen kvinner.
Landsbyens overhode (mukhatar) bor
i det fineste huset. Han heter Abo Riad,
eller Riads far etter sin eldste sønn, og
er den som representerer utad de 1800
menneskene i landsbyen. Alle tilhører
samme slekt og han er den eldste i
den mektigste familien i slekta. Sjøl går
han i blå bomullsserk med lærbelte og
bærer det tradisjonelle kvite hodeplagget. Sønnen går i vest-européisk dress.
Stasstua er mørk og kjølig også om
vinteren: rekker av stoler med høye,
ustøe kaffebord, stabler av broderte
silkeputer. På veggen glorete utklipp fra
ukeblad, et vevet bilde av Mekka og et
stort fotografi av Abo Riad sjøl.
gjest komme fram med sitt ærend, og
Mukhtar lar seg gjerne intervjue om sin
familie og livet i landsbyen. I hans hus
bor 12 personer: «min mor, meg sjøl
og min kone, mine 2 barn og 3 døtre
og familien til mitt ene barn.» Han eier
sjøl alt som tilhører familien, fra hus og
jord til medlemmenes arbeidskraft. Til
gjengjeld sørger han for dem, skaffer og
betaler for kone til mennene og sikrer
økonomisk vederlag for døtrene som
flytter ut. 5–6000 kr. er ingen urimelig
sum for en av Mukhtar’s døtre, og det
er de nærmeste mannlige slektningene
som har førsteretten til dem. Mukhtar
fastslår stolt at landsbyen nå er sjølforsørget med koner og at ingen av døtrene
trenger å reise bort.
Landsbyen har for ikke lenge siden
fått sin egen skole med både arabisk og
hebraisk undervisning, men Mukhtar er
ikke fornøyd med den. Til tross for at
han er muhamedaner sjøl sender han
sitt yngste barn (sønn) til en protestantisk skole i en av nabobyene. Men han
er den eneste i landsbyen som har råd
til dette. Han er også usedvanlig på en
annen måte: hans døtre går på landsbyens skole. Til tross for at skoleplikten
opp til 14-årsalderen gjelder for alle
barn i Israel, er det bare 90 pst. av guttene og 20 pst. av jentene i Abo Riads
landsby som får så mye undervisning.
Jentene blir heller holdt heime for å
lære kvinnearbeid: hus- og barnestell,
vedhogging, varefrakting, tungarbeid
på markene. I landsbyen er det bare 4 i
alt som i det heile tatt har gått på høgre
skole.
Narret av sosialdemokratene.
Et isolert samfunn. Nå greier ikke
AV TORILD SKARD
Velkomstseremonien tar en halv time:
tyrkisk kaffe, frukt, dadler og nøtter.
Mukhtar legger ut om hvordan det står
til: de fleste i landsbyen stemte med
sosialdemokratene, Mapai, ved det
siste valget, fordi de fikk løfte om elektrisitet til alle husholdningene og livsforsikringer til alle mennene. Men nå
får de ingen av delene, til tross for at
landsbyen har sendt fleire delegasjoner
til Jerusalem og Tel Aviv for å få kravene oppfylt. Mukhtar er sint og bitter.
Landsbyen er en av de mest jødevennlige i Israel – og så blir de behandlet på
denne måten!
«Vi har valgt å bli her i Israel,
vi har ikke villet flykte.»
Og Mukhtar har fleire grunner til å
være bitter. Da Israel blei grunnlagt i
1948, eide landsbyen 6000 mål dyrket
mark. Nå har de bare 3000 mål. Resten
har myndighetene konfiskert uten videre og uten vederlag til en av kibbutz’ene
i nærheten. Innbyggerne i de arabiske
landsbyene er jevnbyrdige israelske
statsborgere med alle rettigheter –
unntatt to: retten til fritt å reise hvor de
vil og retten til å besitte sine tidligere
eiendommer. På denne måten er mange
av de israelske araberne «blitt slått med
begge ender av stokken»: de er blitt
arbeidsløse på grunn av jordkonfiskasjonene og de kan ikke reise til steder
med bedre arbeidsmuligheter på grunn
Mukhtar å dy seg lenger. Han må komme
tilbake til sitt brennende problem: forholdet til det jødiske samfunnet.
«Vi er et isolert stykke araberverden
plassert midt oppe i Europa,» sier Abo
Riad fortvilet. «Vi ser hver dag rundt oss
alle den moderne sivilisasjonens herligheter – men vi kan ikke få noe av det. Vi
ville ha en av de sjølbinderne som vi så
på åkrene til nabo-kibbutzen. Men det
viste seg at vi ikke hadde nok kapital,
at jordstykkene våre var for smale, at
maskinen tok med seg all den ettergroren dyra våre lever av og at det ikke var
arbeid for de menneskene maskinen
ville erstatte. Ikke makter vi å utvikle en
ny livsform og ikke er vi lenger fornøyd
med den gamle.»
«Alle araberne i Israel vil bare ha
’istakrar’ – orden på tingene,» fortsetter
Mukhtar. «Før holdt familiene sammen
og familiens eldste bestemte. Nå vil
myndighetene at lederne skal velges,
men disse lederne har ingen autoritet.
Bare 39 av de 104 arabiske landsbyene
har noe valgt kommunestyre, og de
fleste av disse kan ikke arbeide. Innen
samme familie står nå fattige mot rike,
unge mot gamle, og de som arbeider i
byene mot de som blir i landsbyen.»
«Vi har valgt å bli her i Israel, vi har
ikke villet flykte,» konkluderer Abo Riad.
«Men vi betraktes ikke som fullverdige israelske borgere. Våre venner er i
araberlandene. Men araberlandene ser
på oss som forrædere. Hvordan skal
vi kunne hindre å bli slått med begge
ender av stokken?»
21. januar 1962:
Morgenbladets leder
AV SIGURD EVENSMO
Foreslår du tre navn, gir vi deg to kinobilletter til en valgfri film på
Cinemateket i Oslo, eller boken om Ny Tids historie, Orientering:
Rebellenes Avis. Mottakerne vil få tilsendt en gratis månedsavis.
Du registrerer tre navn på www.nytid.no, der du også velger din
vervepremie. Send epost til [email protected], eller ring 450 20 044.
Ny Tid viser som månedens kortfilm et 24 minutters portrett
av avdøde Asbjørn Aarnes, om livet, forholdet til Gud, et
liv etter dette, og meningen med det hele. Dessuten om
den Annen eller nestekjærligheten via filosofen Emmanuel
Levinas, og herav Aarnes' tanker om betydningen av familie
og venner ut fra hva han kaller «avmaktens filosofi». Filmen
er regissert av Ny Tids redaktør Truls Lie, og produsert av
Substans film.
Se www.nytid.no
5–6000 kr. for ei datter. Nå først kan en
Stene-Johansen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. [email protected].
Kjenner du noen som kan ha
glede av Ny Tid?
Takk for hjelpen!
av reiserestriksjonene i de arabiske
områdene. Det er bare de siste 3-4 åra
at betydelige antall arabere har fått nytt
arbeid utafor landsbyene.
Forsvarsminister Harlem fikk ros fra
mange kanter da han nylig opptrådte i
Oslo Militære Samfund og meddelte at
hele oppbygningen av forsvaret nå må
gjennomarbeides fordi materiellet trenger fornyelse «på praktisk talt alle områder». Men mest karakteristisk var det
igjen at nettopp Morgenbladet rykket ut
med blomster også til denne statsråden.
I norsk dagspresse er Morgenbladet
antakelig den mest rabiate avisen i sine
krav om militarisering av Norge – deri
innbefattet kravet om atomvåpen. Så
langt gikk ikke Harlem, men Morgenbladet bemerket optimistisk at nå er
skrittet ikke langt «til neste erkjennelse»,
d.v.s. kjernefysiske våpen. Og dermed
kunne bladet slå fast at det stort sett
var all mulig grunn til å glede seg over
Harlems foredrag, som var «gjennomstrømmet av den beste forsvarsvilje».
Morgenbladet, som under Birger Kildals
redaksjon har representert det ytterste
Høyre med en for norske forhold
usedvanlig aggressivitet og med sterke
innslag av MRA-propaganda, har gitt
statsråd Arne Skaug sin uforbeholdne
hyllest for hans innsats som handelsminister. I en avskjedsartikkel sist lørdag
konstaterte Morgenbladet at med «den
typiske liberaler» Skaug skjedde en
vesentlig omlegning i regjeringens
I norsk dagspresse er
Morgenbladet antakelig den
mest rabiate avisen i sine
krav om militarisering av
Norge.
poltikk gjennom de siste 6 årene. Han
ble «et korrigerende element i all den
doktrinære sosialisme som har gått som
en farsott gjennom norsk etterkrigspolitikk». Bladet roser Skaugs «liberaliseringslinje», hans store innsats for norsk
tilslutning til Fellesmarkedet og slutter
med denne toppen på kransekaka til
den avgåtte: «Gjennom alle omskiftelser
har han vært en god mann for skipsfarten og eksportnæringene.» En slik attest
fra det hold skal ingen undervurdere.
Spalten fra Ny Tids forgjenger redigeres av Line Fausko. [email protected]
Orientering ble opptatt i Ny Tid i 1975, da partiet SV ble etablert.
KRITIKK
NANNI MORETTI ER
TILBAKE MED SIN
BESTE FILM SIDEN
SØNNEN
HAN ÅPNET DET
MODERNE FOR EN HEL
NASJON: WHITMAN
– EN MATERIALIST
SIDE 15 | FILM
SIDE 21 | LITTERATUR
DEL 2, OKTOBER 2015 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 63 | NR. 27
Fotografier utstrakt i tid
BILLEDKUNST
Det mest interessante ved
Fiona Tans utstilling er
spørsmålet om hvordan
selvet uttrykkes gjennom
fotografiske bilder.
AV SIMEN JOACHIM HELSVIG
Når Museet for samtidskunst i Oslo presenterer den australsk-indonesiske kunstneren
Fiona Tan med den retrospektive utstillingen Tidens geografi, er det med stor grad
av selvfølgelighet. Tan er en internasjonalt
anerkjent og merittert samtidskunstner
som har hatt utallige utstillinger på gallerier og museer over hele verden. Hun
arbeider hovedsakelig med installasjoner
der hun tar i bruk film og fotografi. Det
store gjennombruddet fikk Tan i 2002, da
videoinstallasjonen Countenance ble vist
på en av verdens viktigste mønstringer for
samtidskunst, Documenta i Kassel. I 2009
ble hun valgt til å stille ut på den nederlandske paviljongen på Veneziabiennalen.
I 2016 debuterer hun som spillefilmregissør
med History’s Future.
Tan ble født i Indonesia i 1966 av kinesisk far og australsk mor, men vokste opp i
Australia. Hun har bodd i Amsterdam siden
slutten av 1980-tallet. Resepsjonen av Tans
arbeider har vært preget av hennes brokete bakgrunn, noe som har medført at hun
ofte har blitt lest gjennom en postkolonial
optikk. Øst-vest-tematikker er utvilsomt til
stede i mange av verkene hennes. Også i
Tidens geografi blir Tans biografi presentert som en nøkkel til kunstnerskapet.
Utstillingens hovedfokus er imidlertid et
mer generelt spørsmål om «hvordan identitet formes og minner skapes».
Det er flere av verkene som kan knyttes
både til den biografiske lesningen og til
minnetematikken. Kortfilmen A Lapse of
Memory er et eksempel på dét. Filmen er
spilt inn i den britiske Kong Georg IVs orientalistiske fantasi av et 1800-tallspalass Royal
Pavillion i Brighton, og følger et kunstlet,
fabelliknende narrativ som knapt er mindre
orientalistisk enn scenografien. Bildene av
en eldre mann som romsterer omkring i det
overdådig ornamenterte, forlatte palasset
ledsages av en voice over som skildrer mannens fortidige reise fra en asiatisk landsby til
Europa. Eng Lee er navnet hans. Litt senere
er historien reversert: Nå heter han Henry,
en overklassegutt som reiste til Østen som
ung og hadde en forbudt kjærlighetshistorie
med en pike «delikat og skjør som porselen».
Han er dement og famler rundt i sitt tomme
slott mens minnene går i oppløsning, blir
vi fortalt. Det er en arabesk av en fortelling
som stadig ser ut til å forundres over sine
egne paradokser.
Det fotograferte selvet. Etter min mening
åpner andre arbeider i utstillingen for et
annet og langt mer interessant aspekt enn
denne identitets- og minneproblematikken.
Det dreier seg om Tans vedvarende utforskning av portrettsjangeren: Hvordan uttrykkes en persons selv gjennom fotografiske
bilder? Kan det overhodet formidles? Dette
er et problem som må løses kunstnerisk, og
i mine øyne er det her man finner nerven i
Tans kunstnerskap. Det er også et spørsmål
som er like relevant i kunsthistorien som
i samtidskulturen, hvor fremstillingen av
selvet hovedsakelig skjer gjennom bilder.
Hvis man følger denne retningen i Tans
kunstnerskap, er serien Vox Populi sentral.
Serien består av fotografier som Tan har
samlet fra alminnelige folks private fotoalbum i byer over hele verden. På Museet for
samtidskunst vises versjonene fra Sydney,
London og Tokyo – til sammen 870 små,
innrammede fotografier, fordelt over tre
svermaktige formasjoner på veggene. De
viser hverdagslige, typisk fotogene situasjoner: folk som poserer ved middagsbord,
storfamilier oppstilt i hager, småbarn som
gliser fra skumfylte badekar; diplomer som
er mottatt, fødselsdager som er feiret. Det
lille menneskets store øyeblikk.
Disse nesten påfallende uspektakulære
samlingene med amatørfotografier har
en norsk forløper. Vox Populi Norway er
seriens første, og ble laget som utsmykning til Stortinget i 2004. Her fremtrer den
politiske ambisjonen som ligger bak tittelen Vox Populi – folkets røst – tydeligere.
Tan har selv sagt at hun tenkte dem som
kontraster til politikerportrettene som
vanligvis pryder parlamentskorridorene.
Fotografiene er organisert etter motivisk
slektskap, men er ikke ment å utgjøre et
representativt, statistisk utvalg som til
sammen tegner omrisset av et «folk». De er
snarere selvfremstillinger; hvert bilde er et
unikt moment. Men ikke desto mindre er de
fullstendig allmenne. Dette synes å være en
matematisk formel for amatørfotografiet:
Jo mer privat motivet er, desto mer generisk er fotografiet.
I boka Det lyse rommet skriver Roland
Barthes om å kikke på fotografier av sin
avdøde mor. Han «gjenkjenner henne differensielt, ikke essensielt», han kan skjelne
henne fra andre, men ikke gjenkjenne hennes «vesen» i fotografiet. I Diptych, der Tan
foretar en kunstnerisk variant av den vitenskapelige gjengangeren tvillingstudiet ved
å følge ti eneggede tvillingpar fra Gotland
over en periode på fem år, må tilskueren
søke etter både det «differensielle» og det
«essensielle» for å skjelne dem.
Mengde og særpreg. Også i installasjonen
The Changeling går hun komparativt til
verks. Den er plassert sentralt i museets
hovedsal. Som i Vox Populi-serien har den
portretter av anonyme, ukjente mennesker
som materiale. Denne gangen er det ikke
private fotoalbum, men en skoleårbok fra
en japansk pikeskole datert 1929. 200 nær
identiske fotografier følger hverandre i jevn
rekkefølge på en flatskjerm. Alle jentene er
kledd i samme uniform, har samme nål
festet på jakkeslaget, er klippet i samme
frisyre og stilt opp i samme positur. Hver av
fotografiene vises kun i noen få sekunder.
Det er så vidt tid nok til å skjelne én jentes
ansiktstrekk fra den forriges, men knapt
nok til å identifisere noe som kan minne
om individualitet. I kontrast til disse flyktige portrettene vises konstant et videobilde
av én enkelt jente på motsatt side av rommet. Verkets lydspor gir henne en oppdiktet fortid, og det er kun hennes ansikt som
kan granskes over tid, men overfor mengden av ensartede portretter fremstår hun
merkelig nok som den minst særpregede
av dem alle.
Med videoinstallasjonen Provenance
vender Tan oppmerksomheten fra anonyme skolejenter til sin egen omgangskrets.
Her viser hun en serie portretter som er
stiliserte, men som ikke desto mindre
synes å ville formidle noe vesentlig og
intimt. Installasjonen vises i to mørklagte tilstøtende rom, og består av seks
svart-hvite videoportretter av forskjellige mennesker i Tans eget nærmiljø i
Amsterdam. Både komposisjonene og bruken av det myke, naturlige lyset som faller
inn gjennom vinduene er tydelig inspirert
av hollandske 1600-tallsportretter. De
portretterte er filmet i sine egne hjem, og
Tan dveler ved gjenstander og interiørdetaljer, som om også disse stillebenene kan
formidle en intimitet. Tidvis står personene oppstilt foran kameraet, stivt og med
flakkende blikk, som i et fotografi utstrakt i
tid. En eldre mann filmes i profil mens han
leser; med ett vender han seg og retter
blikket mot tilskueren med et mildt smil.
Det er brått øyeblikk av åpenhet, en plutselig, overrumplende tilstedeværelse som
liksom lyser opp. Men det varer kun noen
få sekunder før man gjenkjenner posituren: det er Rembrandts Selvportrett som
ung mann han imiterer. Fornemmelsen av
å se noe «vesentlig» glir nok en gang over
i erkjennelsen av å betrakte en iscenesettelse, en maske.
«Ansiktet er menneskets uhelbredelig utstilte væren» har Giorgio Agamben
skrevet. Men kan væren avbildes, representeres? I en tid da fotografiets modus
har gått fra et konstaterende «dette har
vært» til et momentant og eksistensielt
«jeg er», er spørsmålene som Tans arbeider berører viktige. Det fascinerende ved
disse verkene er hvordan hun metodisk
angriper problematikken fra alle vinkler,
tilsynelatende uten å gi slipp på håpet om
at et lite glimt av et selv kan bryte igjennom bildeflaten.
Helsvig er billedkunstner og skribent.
[email protected].
14
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
Kritikk
FILM
Indre og ytre labyrinter
Essayets etos – de fem benspænd
Ny Tid bringer her talen
holdt av Carnera på
Gyldendal den 1. oktober
ved lancering af sidste
Vinduet, med tema om
essayet.
OM ESSAYET
ALEXANDER CARNERA
Hvordan skrive for en mulig fremtid mens
verden truer med at bevæge sig ind i
en ny epoke, domineret af teknologisk
uniformitet, nationalisme og kynisk økonomisk nihilisme? Hvis skriftkultur og
kunst ikke skal ende i oplevelsesøkonomi
og selvhjælpslitteratur – i discount og
innovation i præfabrikerede moduler for
det gode liv – må skriftens arbejde med
tradition, kultur og undren tilbage med
al dens træghed, langsomhed og relative
konservatisme.
Engang stillede Nietzsche sig selv
spørgsmålet: Hvad er fornemt? Han
svarede: Det stille smil og den langsomme
gestus! Måske en følelse af at se en tanke
fødes. At se alt i et nyt lys. Her ligger begyndelsen til det jeg vil omtale som essayets etos – essayets skrivepraksis som en
måde at leve på, der på én gang udforsker
verden derude og sig selv som erfarende
og undrende menneske. «Kunstens greb,»
skrev Viktor Sjklovskij, «må gøre tingene
fremmed.» At øge vanskeligheden og
længden af perceptionsprocessen for at
give os en følelse for tingene som er mere
end bare en genkendelse. Et andet syn
på verden, der kan bringe os tættere på
virkelighed. Så har vi noget vi kan kalde
kunst eller kritisk tænkning.
Både uddannelseskulturen og de nye
medier har skabt en merkantilisering af
skriftkulturen med fokus på en omsættelig viden styret af kortsigtet vinding,
utålmodighed og uopmærksomhed. En
viden der let lader sig referere, reproduceres, genkendes og indpasses i allerede
eksisterende moduler. Essayet, derimod,
er den genstridige og usamtidige stemmes genre. En genstridighed der forhindrer en rutinemæssig erfaring af verden
og tingene. I lighed med von Trier og J.
Leth’s film De fem benspænd gemmer der
sig i essayets maskinrum et eller flere
benspænd der peger på en tæt sammenhæng mellem frustration og frugtbarhed,
mellem ødelæggelse og opbyggelse,
mellem sagens genstand og den skrivende erfaring. Essayet genopretter læserens
forhold til verdens ting, ikke som en
hurtig og overfladisk genkendelse, men
som en egentlig udfoldning af historien.
Essayet er en praksis der tager den empiriske verdens vanskelighed på sig mens
der skrives. Animeret af denne frustration
understreger essayisten virkelighedens
både foreløbige of uafsluttelige karakter.
Her begynder al tænkning og følsomhed
- og sameksistens. Fra det gode essay
stråler en vision om intimitet med alt
levende. Essayet er, nå ja, lad os bare sige
det, tænkningens økologi.
Benspænd 1: Usamtidighed. Efter anden
verdenskrig fik essayet en ny opblomstring og en ny generation af intellektuelle tog det til sig som et vigtigt våben.
Essayet gjorde det eksempelvis muligt for
Sartre at etablere en direkte kommunikation mellem den skrivende (forfatteren)
og folket (læseren) – som den moralske
vogter. Den direkte stil skulle mobilisere
og provokere læseren til handling.
Essayisten opfører sig som en
utrættelig «studerende», hvor
det at fare vild fører til ny og
frugtbar undren.
For hans landsmand Maurice Blanchot,
derimod, blev essayet bærer af en dobbelt
tyngdekraft: Essayet står på den ene side
i relation til en historisk-kulturel verden
derude, som slår ind i den som en bølge,
og på den anden side befinder den sig
på kanten af verden (eller udenfor) i en
konstant spænding – på én gang samtidig
og usamtidig. Kun i denne distancens
nærhed kan essayisten «forblive årvågen»,
som Blanchot udtrykker det. «Essayet må
overskride den givne samfundsorden og
dermed sig selv.» I modsætning til vore
dages kyniker der altid finder det han
søger, overgiver essayet sig til noget der
endnu ikke har fundet sted. Med J.M. Coetzees ord: «At skrive litteratur er en følelse af frihed, en uansvarlighed, eller bedre,
et ansvar over for noget der endnu ikke
har vist sig.» Eller, vi kunne spørge: Hvor
finder vi en ny vedkommende tanke? Det
korte svar er i essayet. Det lidt længere: I
nødvendigheden og behovet for at bebo
eksilet, et liv udenfor territoriet. Lad os
forsøge at betragte essayet som en form
Sicario
Regi: Dennis Villeneuve,
foto: Roger Deakins
for migrationsagtig livskunst – essayets
skrivepraksis som en etik, som en måde
at leve på og dermed en måde at udforske
andre værdier og orienteringspunkter for
subjektivitet og frihed på.
Benspænd 2: Erfaring. At erfare er at
krydse en grænse. Man udforsker det
som man har oplevet, eller man venter
på at oplevelserne kommer tilbage med
en anden kraft. De skal omrøres til blod
før vi kan bruge dem, som Rilke sagde.
Essayet er derfor blevet kaldt for en
fordøjelsesproces hvor man går gennem
noget. Essayisten står på grænsen mellem den kendte verden og den ukendte,
mellem en gammel verden og en ny, som
Gisle Selnes er inde på i Det fjerde kontinentet. For én af det tyvende århundredes største essayister Walter Benjamin
danner erfaringen en usynlig bro mellem
historien og os selv. For at forstå vores
samtid og den historie vi står midt i, må
man udgrave de mørke, usynlige energier,
der samler sig i et koncentrat. For at få
øje på disse sammenhænge i tiden må
man ikke bare lære at se, men lære at se
på en bestemt måde. Dette syn kalder
Benjamin «et dialektisk billede», en konstellation af historiske spændinger. At
forstå vores samtid handler om at vækkes
til live i erfaringen – om bevidsthedens
egen vækkelse. Kunsten er at erfare det
samtidige som en vågen verden. Derfor
handler essayet sjældent kun om verden
derude. Essayet skriver sig op mod en
grænse til vores erfaring. Der skrives som
et forsøg på at udvide erfaringen, selvom
udvidelsen folder sig tilbage om sig selv
i en gentagelse, i et mønster. Identitet,
værdier og selvforståelse knytter sig til
denne erfaringsverden. Således tror jeg at
vores forsøg på at forstå samtiden og forsøget på at udvide vores erfaring hænger
sammen.
Essayets praksis er skriftens og
tankens forsøg på at gøre vold
mod sig selv.
Benspænd 3: Kritik. Al god essayistik skaber
en kritisk stemme. Men essayets kritiske
energi er ikke først og fremmest negerende,
men beskrivende og undrende. Essayisten
opfører sig ikke som den kloge bedrevidende der fra starten af indtager en position
hvorfra han dømmer. Han opfører sig mere
som en utrættelig «studerende», hvor det at
fare vild fører til ny frugtbar undren. Det er
ikke nogen tilfældighed at roden af studium
FILMNOTISER
– st – indikerer et sammenstød der er karakteristisk for den der har været udsat for
et chok og forbløffes herover: Stupiditet af
latin stupidus, favner det at være «forbløffet» og «forvirret» såvel som at være «slået
sanseløs». Forbløffet må den granskende
studerende gang på gang stoppe op, for dér
at opdage en ny uvidenhed, som om netop
dette var det mest oplysende. En rastløs
undren baner vejen for en fortsat generøs
indlevelsesevne – en ukuelig beskrivelsefeber. Walter Benjamin kaldte derfor den
kritiske handling for den handling der både
ødelægger og opbygger. Tingene og verden
er nemlig under konstant nedbrydning og
opbygning. Kritikkens kunst er afbrydelsens kunst. Hvis historien er et tog der
kører, er revolutionen den som trækker i
nødbremsen, som Benjamin skrev. Krisen
er glemselen, at tingene fortsætter som
hidtil. «Ved at ødelægge og afbryde historien får kritikken øje på det enestående
ved historien og tingene, både det banale
og det kreaturlige». Den følsomme kritik
bryder med opfattelsen af historien som
et ubrudt kontinuum og skaber blik for
detaljen og sprækkerne, der som en anden
vulkan brækker de store jordskorper op og
åbner et blik ind til en anden virkelighed.
Benspænd 4: Den vandrende arkæolog.
Essayet forbinder jeg med vandringen
og bevægelsen – en særlig måde at orientere sig på som også siger en hel del
om måden at tænke på. Essayet bevæger
sig ikke i en lige linje fra problem over
argumentation til konklusion, men søger
ind mod et problem fra flere sider i en
vandrende omgående bevægelse. Den
essayistiske tanke ligner mere en proces
hvor forskellige spring sætter noget i
gang. Tomhed, fravær, negativitet, tvivl,
undren og chok kan være et stærkt
udgangspunkt for essayistens måde at
komme videre på. Tålmodigt må essayisten som en anden arkæolog bevæge sig
omkring sit materiale, stoppe op, holde
igen, vente, gå tilbage, for at se det ansigt
der gradvist kommer til syne, og egentlig
bliver han aldrig færdig. En sådan modtagelighed er på ingen måde forbeholdt
mennesker med en lang uddannelse.
Faktisk er evnen til modtagelighed ofte
ikke særlig udbredt blandt akademikere
og intellektuelle. Det er blevet sagt at
sidstnævnte mangler evnen til modtagelighed, mens mange kunstnere har svært
ved at tænke! Når dette samles i én figur,
opstår interessante udvekslinger, som i
Robert Musils dissektion af sentimental
sanselighed eksemplarisk udfoldet gennem mødet mellem den intellektuelle
Ulrich og den uskyldigt åbne søster
Agathe (Manden uden egenskaber). Her
mødes ømhed og tanke, fortvivlelse og
forbavselse. «Kærlighed gør også, at man
ser det, der ikke er» – Musils credo. At
elske virkeligheden er at se det synlige
tage form, forud for det allerede skabte.
Det som endnu ikke er.
Benspænd 5: Oprørets impuls – kætteren
(eksemplets kraft). Vi savner overskri-
delsen – men hvilken? Og hvordan ser
denne overskridelse ud? Essayistens
våben er på én gang det tålmodige og det
kætterske: Først må han gøre sig bevidst
om de betydninger og koder og symboler der holder os fanget i en bestemt
forestilling om os selv, samfundet og hinanden, og dernæst udslette eller omdirigere dette netværk af betydninger. Fra
hver deres sted skrev Camus og Pasolini
oprørske essays med livet som indsats:
Camus i en forsonende og affirmativ tone
podet med en kristen og stoisk livsindstilling; Pasolini i en konfrontatorisk tone
mærket af utrættelig virkeligheds- og
kærlighedshunger. To forskellige temperamenter – den første med distance,
den anden uden distance – men begge
næret af tvivl og forundring der aldrig
forsøger at forklare eller opklare, men
stille sig undrende ud i det åbne. Begge
brændende af længsel efter at gøre
essayet til den tanke der forvandler. En
generation af unge og ældre har lyttet
til deres stemme, ikke fordi de her fandt
svaret på den store forandring, men fordi
den stemme der taler har kæmpet, har
levet væsentligt, har gjort en anstrengelse. Oprørets impuls er her via essayet
eksemplets kraft. Vi må spørge os selv
om livet i det er så stærkt, at det rejser
sig mod os som en påmindelse, en anklage, at det rammer os med sin insisteren,
sin smerte, sin skarphed, sin følsomhed,
så det får os til at se anderledes, handle
anderledes, føle anderledes, eller indlede
en ny begyndelse.
Måske er det essayets dyd – at gøre
en anstrengelse, i sit eget tempo, og
derigennem gøre noget med sig selv og
verden? Essayets praksis er skriftens og
tankens forsøg på at gøre vold mod sig
selv. At forestille sig et sprog af berøringer der også kunne blive til et sprog uden
magtrelationer. Det som her står tilbage
er at noget lyser, at den som har stået
bag opgaven har gjort en særlig anstrengelse, der har sat sig selv på spil. Når vi
anstrenger os for at trænge ind i tingene,
bliver vi opmærksomme på deres skrøbelighed, og dermed sårbarheden der
omgiver os. «Men jo mere endelig en ting
er, og jo mere begrænset i størrelse den
er, jo mere er den ladet med liv, følelser,
frygt, medfølelse,» skriver den amerikanske forfatter Joseph Brodsky. «’Husk mig,
hvisker støvet.’ Og man kan i dette høre
noget sige, at hvis vi en gang i mellem
lader tiden lære os noget om os selv, så
vil tiden måske til gengæld lære noget
om os. Hvad det skulle være? At det, vi
mangler i størrelse, kan udlignes ved
følsomhed.»
Carnera er essayist og forfatter. [email protected].
David Cronenbergs filmer – foruten, selvsagt, David Lynch.
Moralens grenser. Prisoners kretser også
I Denis Villeneuves univers
koker alt ned til spørsmål om
hva det er som gjør oss fri –
og hva er det som stenger oss
inne.
FILM
KJETIL RØED
I begynnelsen av kanadiske Denis
Villeneuves Sicario ser vi et FBI-team som
foretar en voldsom razzia av et narkoreir.
Etter en dramatisk arrestasjonsrunde oppdager de at veggene er fylt med lik. Men
det er mer som er skjult, for under en luke
i bakken i et skur utenfor, ligger det en
sprengladning på lur som detoneres idet
agentene åpner luken/forundringspakken.
Kate Macer – briljant spilt av Emily Blunt
– står i utkanten av sprengningen, og kommer fra dramatikken med livet i behold.
Kort tid etter blir hun kontaktet av et CIAteam som vil ha henne med for å ta mennene som stod bak den skjulte sprengladningen og drapet på kollegaene. De vil «skape
uro» i narkotrafikken, som de sier, på grensen mellom USA og Mexico, for dermed å
lure mafiabossen himself, Fausto Alarcon,
ut fra sitt skjulested. CIA-gjengen ledes av
en slentrende Josh Brolin i rollen som Matt
Graver, og en lumsk og hemmelighetsfull
Benicio del Toro i rollen som Alejandro. De
oppnår sine mål, på et vis, selv om «målet»
omdefineres underveis og roller stokkes
om mot slutten av filmen. Skjulte agendaer avdekkes, og mørke motiver kommer til
syne. Filmens klimaks utspiller seg under
bakken – mellom USA og Mexico.
Sicario er nok den minst gåtefulle av
Villeneuves siste filmer og en lightversjon
av de problemene han tar for seg i de foregående mesterverkene Enemy og Prisoners.
Men med sin relativt velorganiserte krimhistorie og filmens fantastiske foto vil den
nok appellere til langt flere.
Fornuftens bakside. Som med Prisoners og
Enemy (begge 2013) dras også denne filmen
i retning av noe mytisk eller allegorisk.
Sicario handler ganske riktig om narkokarteller sør i USA og i grensebyer i Mexico,
men griper i virkeligheten langt dypere enn
som så. Den går i retning noe fundamentalt
ondt, en satanisk malisiøsitet som går lenger enn kriminaliteten selv. Når CIA-teamet
reiser inn i grensebyen Juárez for å hente
Fausto Alarcons bror ut av fengsel – med
solid oppbakking fra meksikansk politi – er
det som en reise ned i underverdenen eller
helvete. Ting er ute av kontroll. Vi hører
hyl og rop. Vi hører skrik, sprengninger og
skudd fra både fjern og nær.
De døde kroppene som henger fra broene i Juárez, demonstrerer kaostilstanden ytterligere: Dette er ikke bare en by
med mye kriminalitet, men et mytisk
sted. Anretningen av de døde – hodeløse
og nakne, med avkappede lemmer – er
Villeneuves hommage til Francisco Goyas
Krigens redsler, en serie raderinger som
også åpner lukene mot en brutalitet som
går utover vår forstand. Det barbariske er
ikke noe som kan forklares, men noe som
utfordrer grensene for hvordan vi organiserer virkeligheten.
Dobbeltgjengere. Innledningssitatet til
Villeneuves Enemy kan, slik sett, stå som
motto for hans produksjon: «Kaos er orden
som ennå ikke er dechiffrert.» Utsagnet,
som er hentet fra José Saramagos roman
Dobbeltgjengeren som filmen bygger på,
antyder at det gåtefulle lar seg forklare hvis
vi ser godt nok etter. Enemy – særlig med
sin skrekkinngytende og forunderlige slutt
– innbyr jo til slik avkoding, men jeg tror
vi like gjerne kan snu utsagnet på hodet
for Villeneuves del. For spørsmålet er ikke
bare om det som er kaotisk lar seg forstå,
men at det forståtte bærer på et kaos. Det
er dette kaoset, eller denne uordenen, som
Villeneuve gjeninnfører i symbolsk form i
sine filmer.
Selv om motivene for volden kan legges
frem og belyses rasjonelt, er slusene mot
kaos åpnet. Og det er dette landskapet –
hvor vi balanserer mellom det symbolske
og mytiske på den ene siden, og gjenkjennbar hverdagsvirkelighet på den andre
– Villeneuve er så opptatt av. Det er også
det som gjør ham så god.
Vi hører hyl og rop. Vi hører
skrik, sprengninger og skudd
fra både fjern og nær.
Filmene hans dreier seg alle om identitetens grenser i en eller annen form, men det
er særlig Enemy som trenger inn i denne
problematikken. Filmen utforsker hva som
skjer når vi møter noen som er identisk
med oss selv – helt ned til minste detalj,
som arr på kroppen, latter og stemmeleie. Svaret som gis i filmen, er tvetydig og
gåtefullt, men samtidig er det åpenbart at
en slik fordobling av deg selv fører til en
desintegrasjon av virkeligheten. Din egen
eksakte fordobling er noe som ikke kan
eksistere uten at både du og verden rundt
deg må omdefineres radikalt. Villeneuves
utforskning av hva som skjer når vi forfølger vårt eget speilbilde, er uhyre interessant. Her ligger han tett på sin landsmann
rundt identitet, men beveger seg vekk fra
den gåtefulle fordoblingen og i retning
moralens grenser. Den spør hvor langt vi
er villige til å gå, hva vi er i stand til, når
våre nærmestes liv er i fare. Om barnet ditt
kidnappes, hvor langt kan strikken strekkes for å få det tilbake? Villeneuve strekker
den svært langt i Prisoners, men jeg tror
de fleste av oss er villige til å følge ham i
tankeeksperimentet.
Selv om den er mindre gåtefull enn
Enemy, er Prisoners hakket mer forstyrrende enn både Enemy og Sicario, fordi den
trenger helt ned i grumset vi helst ikke vil
ta i. For om andres liv må ofres for at du
skal redde ditt eget barn – er du da villig til
å gjøre det? Og kan du ta loven i egne hender, som Keller Dover – spilt av en frenetisk
og desperat Hugh Jackman – gjør?
I Prisoners finnes et symbol på en labyrint som spiller en sentral rolle i løsningen på dramaet som filmen kretser rundt.
Symbolet, som har forskjellige roller i filmen, er faktisk også et bilde av den kretiske
labyrint, uten at dette nevnes eksplisitt i
filmen. Ifølge mytologien var dette en labyrint som inneholdt monsteret Minotauros
– halvt menneske og halvt okse – og som
befolkningen på Kreta måte ofre mennesker til for å holde i ro. Som kjent klarte
Ikaros og hans far å flykte fra labyrinten,
før førstnevnte falt ned i Middelhavet og
druknet. Teseus ble den som klarte å ta
knekken på uhyret ved å legge en tråd bak
seg etter hvert som han gikk inn i labyrinten (Ariadnes tråd). Villeneuve bruker det
bildet vi har av denne labyrinten neppe
uten grunn, for det labyrintiske spiller en
helt sentral rolle i filmene hans.
Hos Villeneuve koker det hele ned til
spørsmål som «Hva er det som gjør oss fri,
og hva er det som stenger oss inne?» Vi er
kanskje fanget i en ytre labyrint, men det
er den indre labyrinten som er den vanskeligste å finne veien ut av, antyder han. Å få
andre ut av labyrinten, som i Prisoners og
Sicario, kan også føre til at man sperrer seg
selv inne i den.
Røed er fast kritiker i Ny Tid. [email protected]
Livet, døden og metafiksjonen
Utover
seg selv
Italienske Nanni Moretti
er tilbake med sin beste
film siden Sønnens rom,
som den premieraktuelle
metafilmen Mia madre har
flere likhetstrekk med.
FILM
ALEKSANDER HUSER
Fra Voldtatt
Fra Maiko – Dancing Child
Flere av de norske
dokumentarene på Bergen
internasjonale filmfestival
kombinerte dypt personlige
historier med vesentlig
samfunnsaktualitet, og
var følgelig alt annet enn
navlebeskuende.
kortdokumentarseksjonen). Ofte har disse
en spilletid på en snau time, tilpasset
tv-kanalenes programmeringsflater, noen
ganger litt lengre. Dette programmet inneholdt flere personlige dokumentarfilmer,
samtidig som de gjerne også hadde en
bredere samfunnsmessig slagside – i tillegg til at flere av dem beveget seg langt
utenfor landets grenser. Som vi i juryen sa
i vår uttalelse på prisutdelingen, er norske
dokumentarister ut fra dette programmet
å dømme alt annet enn navlebeskuende,
selv ikke når de tar utgangspunkt i seg
selv.
Voldtekt. Et sterkt eksempel i så måte er
ALEKSANDER HUSER
I løpet av sine 16 leveår har Bergen internasjonale filmfestival befestet seg som
landets største og beste innen dokumentarfilm, selv om det også er mye interessant
fiksjonsfilm å se i løpet av festivalens åtte
dager i september. Det omfattende dokumentarprogrammet består blant annet av
flere konkurranseseksjoner, både for norske og internasjonale filmer. Undertegnede
satt i år i juryene for for beste korte og
beste lange norske dokumentarfilmer, og
vil her presentere noen av inntrykkene fra
disse programmene.
Personlige samfunnsrapporter. Med «lange
dokumentarer» sikter jeg til programmet
festivalen rett og slett kalte «norske dokumentarer», som besto av helaftens dokumentarfilmer (i motsetning kortfilmene i
dokumentaren vi valgte å gi prisen til,
Linda Steinhoffs Voldtatt. Da hun startet
arbeidet med filmen, var intensjonen
angivelig å ta for seg samfunnsproblemet
voldtekt på et mer generelt plan, men etter
hvert innså filmskaperen at hun var nødt
til å adressere sin egen erfaring fra da hun
selv ble voldtatt 15 år tidligere. Filmen har
derfor blitt en gripende, personlig reise,
hvor vi blir kjent med et menneske som er
mye mer enn et voldtekstoffer, men også
med de mange konsekvensene dette traumet har hatt for henne. Steinhoff oppsøker ulike instanser i helse- og rettsvesenet
med et levende engasjement som gjør at vi
ikke alltid får servert de «riktige» journalistiske spørsmålene, men som likevel – eller
kanskje til dels derfor – avdekker noen
alvorlige svakheter og brister i systemet.
Blant intervjuobjektene i filmen er også
en person dømt for overfallsvoldtekt, og
man kan bare forestille seg hvilket mot
dette har krevd hos filmskaperen – som
gjennomfører møtet med en beundringsverdig åpenhet.
Selv om filmen tar opp et
vondt tema, er ikke Voldtatt
noen utelukkende tung og
dyster film.
Underveis
bestemmer
Steinhoff seg for å anmelde voldtekten hun
selv har opplevd, noe hun den gang ikke
fikk entydig råd om å gjøre. Utover å skape
narrativ fremdrift, gir dokumenteringen av
denne prosessen noen verdifulle verktøy
for andre med tilsvarende erfaringer som
filmskaperen – samtidig som det også er
medvirkende til å avdekke de tidligere
nevnte manglene i det offentlige apparatet.
Selv om filmen tar opp et vondt tema,
er ikke Voldtatt noen utelukkende tung og
dyster film. Fra anslaget av bryter Steinhoff
selv ut i latter, noe vi riktignok innser at er
en nervøs reaksjon. Like fullt fremstår hun
som en sprudlende person, og vel så viktig
i denne sammenheng er hennes valg av et
friskt og nokså ungdommelig formspråk.
Dette vil trolig gjøre filmen mer tilgjengelig
for et yngre tenåringssegment, som utvilsomt vil ha godt av å se den (dette gjelder
naturligvis både gutter og jenter).
At filmen appellerer til publikum ble da
Anmeldelse.
også bekreftet av at den på prisutdelingen i
Bergen i tillegg vant festivalens publikumspris, hvorpå en impulsiv festivalsjef (og
leder for distribusjonsselskapet Tour de
Force) Tor Fosse fra scenen lovet filmen
kinodistribusjon. Det er bare å håpe at han
holder ord, for Voldtatt er en film som burde
ses av mange – på grunn av tematikkens
viktighet, men også selve filmens kvalitet.
Asylbarna: Farida er en
sober og sprengkraftig rapport
om ni år gamle Farida og
hennes families situasjon i
Afghanistan, etter at de en natt
ble deportert av norsk politi til
dette landet hun aldri tidligere
hadde satt sine ben i.
Hederlig omtale. Juryen valgte i tillegg å gi
en hederlig omtale, som også ble tildelt en
usedvanlig personlig film med et sosialt og
til dels politisk tema. Idas dagbok har fått
en del mer oppmerksomhet enn Voldtatt
(som hadde sin premiere under festivalen
i Bergen), blant annet fordi en kortversjon
har blitt vist på VGTV. Filmen er basert på
Ida Storms egne «selfie»-videoer, og gir et
rått og ufiltrert innblikk i den unge kvinnens mange ned- og oppturer gjennom en
langvarig og tidvis svært smertefull kamp
mot psykiske lidelser. Samtidig skal regissør August B. Hanssen berømmes for en
kyndig og sømløs behandling av det røffe
materialet – inkludert et heftig lydspor –
som forsterker tilskuerens medopplevelse. Idas dagbok er et unikt dokument om en
type sykdom som stadig ikke møtes med
tilstrekkelig aksept og forståelse. I likhet
med Voldtatt skal filmen vises på NRK, for
Idas dagbok sin del allerede i inneværende
måned.
Flere sterke bidrag. I tillegg har jeg lyst til å
trekke frem to andre blant de ti bidragene
i den norske (lang-)dokumentarkonkurransen. Disse to kom ikke med blant dem
juryen honorerte, men er like fullt dokumentarer jeg lot meg begeistre av – og som
jeg i det minste kan gi litt oppmerksomhet her. Først og fremst Åse Svennheim
Drivenes’ Maiko – Dancing Child, som er et
meget velfortalt, observerende portrett av
Nasjonalballettens solist Maiko Nishino.
Filmen forteller en sterk og nærgående
historie om familie kontra karriere og
om prestasjonspress fra tidlig alder, som
gjennom noen hendelser underveis får en
svært engasjerende, klassisk dramaturgi.
En positiv overraskelse var dessuten
Birgitte Sigmundstads Odel. Slik tittelen
lover handler denne dokumentaren om
den særnorske odelsretten, som behandles med en leken kombinasjon av personlig,
anekdotisk tilnærming, utradisjonelt iscenesatte intervjuer og mer faktafunderte
innslag. Dette er ingen enkel sjonglering, og
filmen kan da også innimellom fremstå som
noe ufokusert – men den har en smittende
sjarm og noen karismatiske karakterer som
gjør at den kommer unna med det med en
overbevisende helhet i behold.
Kort og engasjerende. Som nevnt satt jeg
også i juryen for norske kortdokumentarer, som i likhet med de lange konkurransefilmene holdt et generelt høyt nivå. Her
ble det gitt hederlig omtale til A Place Good
Enough, Emilie Norenbergs forfriskende
og vindskeive portrett av den lille bygda
Skåbu i Jotunheimen. Denne filmen kommer til tider overraskende tett på innbyggerne, men sverger likevel kompromissløst til et sveipende panoramaperspektiv
– for å låne et par formuleringer fra vår
jurybegrunnelse.
Selve prisen for beste kortdokumentar ga
vi til Asylbarna: Farida, en sober og sprengkraftig rapport om ni år gamle Farida og
hennes families situasjon i Afghanistan,
etter at de en natt ble deportert av norsk
politi til dette landet hun aldri tidligere
hadde satt sine ben i. Kortdokumentaren
er konsekvent fortalt fra Faridas perspektiv, som medfører at noen faktaopplysninger utelates, men isteden gjør resultatet
enda mer inntrengende og opprørende.
Asylbarna: Farida inngår i en serie på fire
kortdokumenaterer om ulike asylbarn, som
skal sendes på VGTV. For igjen å sitere vår
jurybegrunnelse, her ført i pennen av jurykollega og filmredaktør i Natt & Dag Martin
Øsmundset, er det bare å håpe at denne
filmen finner veien til en helt annen filmskaper, nemlig landets justisminister.
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
[email protected]
Det er gått 14 år siden den italienske filmskaperen Nanni Moretti vant Gullpalmen i
Cannes for spillefilmen Sønnens rom, hvor
han selv spilte hovedrollen som psykiateren som brått opplever et tragisk dødsfall i familien. Selv mistet Moretti sin mor
under innspillingen av sin forrige film, den
institusjonskritiske og lett fornøyelige
komedien Vi har en pave (2011). Nå er han
tilbake med sin beste film siden Sønnens
rom, hvor han igjen behandler sorg, tap og
selvransakelse. Mia madre handler om en
filmregissør som er i ferd med å miste sin
syke, gamle mor, og samtidig sliter med et
nylig brudd med en partner, tilnærmingen
til sin tenåringsdatter og innspillingen av
en spillefilm.
Film i filmen. Slik han har for vane, har
Moretti også denne gang gitt seg selv en
rolle i filmen. Men uansett hvor personlig
historien fremstår, spiller han ikke hovedrollen som den sorgtyngede og frustrerte
filmregissøren. Kanskje nettopp for å gi seg
selv litt avstand til materialet – og muligens
for å unngå billig vitsing om italienske
menns forhold til sine mødre (oops, der
gjorde jeg det visst likevel) – har han latt
hovedkarakteren være en kvinne, og gitt
rollen til Margherita Buy. I stedet spiller
Moretti filmregissørens bror, som i motsetning til henne tar seg fri fra jobb for bedre
å kunne håndtere morens stadig dårligere
helsetilstand.
Filmens Margherita (karakteren deler
med andre ord fornavn med skuespilleren
som gestalter henne) lager et tilsynelatende ikke altfor originalt politisk drama om en
fabrikkstreik – trolig som et selvrefleksivt
og til dels selvironisk spark til de samfunnskritiske aspektene ved flere av Morettis
egne filmer. Den samme selvironien kommer enda tydeligere til syne når filmens
Film får skyld for
masseutvandring til
Sverige
Filmen Casanegra (2008) av norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmari får skylden
for at 1100 marokkanske gatebarn har reist
til Sverige.
Filmen Casanegra handler om de to
marokkanske gateguttene Adil og Karim
i Casablanca. Mens Karim forelsker seg i
en overklassekvinne, forsøker Adil å skaffe
seg penger for å reise til Sverige der han
har hørt at man kan kjøpe arbeids- og oppholdstillatelse. I sin jakt på lykken drives
de to vennene lenger og lenger inn i kriminalitet.
«Jeg ante ikke at Casanegra har hatt en
sånn påvirkningskraft,» sier Nour-Eddine
Lakhmari til filmmagasinet Cinema.
«Jeg er litt overrasket over artikkelen.
Det er morsomt at de fremhever Casanegra
som den viktigste grunnen til at disse
unge fattige marokkanerne innvandrer til
Sverige ... Det lukter veldig politikk».
Avisen Dagens Nyheter har intervjuet en
av de marokkanske gateguttene. Han sier
til avisen at drømmen om Sverige ble født
etter at han hadde sett Casanegra. En av
hovedpersonene i filmen får et postkort
fra Malmö, der hans onkel bror.
«Det var da jeg fikk et bilde av Sverige
som verdens beste land. Du kan snakke
med hvilken som helst marokkansk gutt –
alle har sett filmen,» sier gutten til Dagens
Nyheter.
Over tusen marokkanske gatebarn har
reist til Sverige de siste tre årene, og det
er en økende strøm av dem som lever på
gaten i Stockholm, Göteborg og Malmö.
Mange forsørger seg ved hjelp av kriminalitet. Bare i Stockholms-området er over
500 hjemløse gutter tatt for blant annet
tyveri, narkotikaforbrytelser, vold og ran
de siste tre årene.
I håp om å få bli i Sverige har 1100
marokkanske gutter søkt asyl, men bare
et tjuetall av søknadene er innvilget.
Problemet for svenskene er at Marokko
nekter å ta i mot gateguttene, og dermed
blir de værende på gaten i svenske storbyer.
Film et døgn i India
Mia madre
Regi: Nanni Moretti, foto: Arnaldo Catinari
BIFF
15
Margherita sliter med å kommunisere med
både staben og skuespillerne sine. Ikke
minst er det åpenbart at skuespillerne finnes det vanskelig å forstå hennes gjentatte
instruksjon om at rolleinnehaverne skal la
«skuespilleren stå ved siden av karakteren»,
en formulering Moretti angivelig selv pleier
å gi sine skuespillere. Tungen hans er godt
plassert i kjaken der, altså.
Denne gang har han laget en
metafilm – en sjanger som
ikke alltid er like morsom for
publikum som det kan synes
å være for filmskapere å lage
dem.
Kommunikasjonsproblemene på filmsettet blir ikke mindre med ankomsten til
den amerikanske (i hvert fall i egne øyne)
stjernen Barry Higgins, som er fløyet inn
for å spille den sentrale rollen som fabrikkeier. Denne komiske karakteren gestaltes
av en velopplagt John Turturro, som – vel
å merke med god hjelp av fine nyanser
i manuset – evner å gjøre Hollywoodskuespilleren med den store kjeften og
det enda større egoet til noe mer enn en
den foraktelige pappfiguren han lett kunne
ha blitt. For øvrig utfører Turturro rollen
i imponerende stor grad på italiensk, om
enn intensjonelt mangefullt sådan.
Spillmessig er det imidlertid Margherita
Buy som bærer filmen med sitt finstemte
og kontrollerte nærvær, som gradvis skal
bli mindre tilbaketrukket.
Sobert og personlig. Mia madre har mange
likhetstrekk med Sønnens rom, både i
form og innhold. Her finnes igjen en og
annen drømmesekvens og sporadisk bruk
av voice-over-narrasjon, samtidig som
filmstilen jevnt over er sober og realistisk.
Sjangermessig er dette først og fremst et
drama, men enda mer enn i Sønnens rom
er det mye å le av i Mia madre – ikke minst
i innslagene med Turturros karakter og
andre episoder fra filminnspillingen i filmen.
Som jeg har vært inne på, er det mer enn
hovedkarakterens yrke som gjør at Mia
madre fremstår som en svært personlig film
fra Morettis side. Men ved å nettopp gjøre
henne til filmregissør og inkludere en viktig
handlingslinje om arbeidet hennes, har han
denne gang laget en metafilm – en sjanger
som ikke alltid er like morsom for publikum
som det kan synes å være for filmskapere å
lage dem (med noen hederlige unntak, som
Tom DiCillos Living in Oblivion fra 1995). I
tillegg er dette en såpass endevendt sjanger at den ikke er spesielt lett å tilføye originalitet.
Originalitet er nok heller ikke den fremste styrken ved Morettis Mia madre, selv
om den så avgjort bærer filmskaperens
tydelige signatur – og følgelig slettes ikke
oppleves som noen plagiering. Derimot
skal Moretti berømmes for å unngå de noe
desperate forsøkene man ofte ser i metafilmer på å være smart og morsom på samme
tid. Isteden har han valgt å legge tyngdepunktet på melankolien, som også var fremtredende i Sønnens rom. Og, som tittelen
mer enn antyder, handler Mia madre mer
om familieforhold enn om filminnspilling.
Som tittelen mer enn antyder,
handler Mia madre mer
om familieforhold enn om
filminnspilling.
En dansk parallell. Med sin kombinasjon
av nedstemthet og lettere nevrotiske
komikk (samt sine mange scener fra terapirommet), kunne Moretti med sin gjennombruddsfilm Sønnens rom gi åpenbare
assosiasjoner til Woody Allen. I større
grad fikk imidlertid Morettis nye film meg
til å tenke på den danske filmskaperen
Nils Malmros, som ikke er fullt så godt
kjent i Norge som han fortjener. Med et
dempet og presist filmspråk ikke ulikt
Morettis, har Malmros gjennom en lang
karriere (han spillefilmdebuterte med
En mærkelig kærlighed i 1968, og fant sitt
uttrykk med oppvekstskildringen Lars-Ole
5c fra 1973) laget filmer tydelig inspirert
av egne livsopplevelser. På et vis kom
hans filmografi til et naturlig sluttpunkt
med Sorg og glede fra 2013, som ble en
stor suksess i Danmark, og som ble lansert på norske kinoer i fjor av distributøren Arthaus. Her forteller Malmros
med bemerkelsesverdig nøkternhet om
tragedien han ikke trodde han kom til å
lage film av, nærmere bestemt om at hans
kone i en psykose tok livet av deres ni
måneder gamle datter tre tiår tidligere.
Sorg og glede er en sjeldent bevegende
film, som både er en kjærlighetserklæring
til hans livsledsager (de er fortsatt gift)
og en bearbeidelse av deres delte traume.
En meget sterk anbefaling der, altså, til
alle som ikke har sett den.
Også i Malmros’ filmer er det med andre
ord livet fremfor kunsten det egentlig
handler om, samtidig som filmskaperens
selvransakende prosjekt gjør at filmene
nødvendigvis skildrer filminnspillinger – i
Malmros’ tilfeller med mer direkte selvbiografiske utgangspunkt enn det fiktive streikedramaet i Morettis Mia madre.
Sistnevnte film er like fullt et utmerket
eksempel på at metafiksjonen kan benyttes til noe mer enn selvforelskede innsidevitser, tvert imot gir det her en følelse av
oppriktighet og til dels også ydmykhet fra
filmskaperens side.
Det ble ikke noen ny Gullpalme på
Moretti for denne filmen, som riktignok
vant den økumeniske juryens pris under
årets festival i Cannes. Ikke desto mindre
er Mia madre så avgjort et svært solid
og etterlengtet comeback for filmskaperen – som til tross for visse interessante
prosjekter ikke helt har klart å beholde
sin posisjon på filmkartet etter det store
gjennombruddet 14 år tilbake. Forutsatt at
Googles oversetterfunksjon ikke lurer meg,
er det på sin plass å avslutte med et rungende «bentornato».
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
[email protected]
Det amerikanske selskapet Google har
slått seg sammen med filmskaperne Ridley
Scott, Richie Mehta og Anurag Kashyap
om å lage det historiske filmprosjektet
India in a Day. Prosjektet går ut på å filme
livet i India i løpet av et døgn, og alle i
India ble følgelig oppfordet til å bruke
kamera og filme sin egen lørdag den 10.
oktober i år. Deltakerne ble bedt om å
laste opp opptakene sine på http://indiainaday.withgoogle.com samme dag. De
som senere får sine opptak benyttet i den
ferdige filmen, krediteres som co-regissør
og blir deltakere i den første brukergenererte dokumentaren i featurelengde skutt
på én dag om livet i India. Filmen har premiere i 2016.
Ridley Scott sier at India in a Day er en
unik mulighet til å dokumentere livet i landet, og oppfordret i forkant av den store
filmlørdagen alle til å ta kameraet eller
mobiltelefonen fatt og sende inn opptak.
«Det betyr ingenting hvor lite eller personlig det er – alt fra en sykkeltur til en
telefon til mor er interessant. Det handler om å bevitne livet i løpet av et døgn i
dagens India – det er magisk nok,» sa han
i en pressemelding før innspillingsdagen.
Oppsving for
norsk kinofilm
Over seks av ti solgte kinobilletter i september var til visninger av norske filmer.
En så høy andel norske filmer i løpet av
en kalendermåned er ny rekord. På toppen
ruver høstens store kinosnakkis Bølgen.
Katastrofedramaet skildrer hendelsene
etter at Åkneset faller i vannet og lager en
flodbølge som nesten utsletter turistperlen
Geiranger i Møre og Romsdal. Filmen fikk
hele 526 676 besøk forrige måned, men er
langt fra den eneste vestlandsfilmen som
trekker folk inn i kinosalene.
«Vi er inne i en god periode nå. Det finnes
mange gode historier her, og de fortelles av
gode fortellere. Vi har også arbeidet med å
legge til rette for et levende filmmiljø,» sier
Lars Marøy i det regionale filmfondet Fuzz.
www.nytid.no
16
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
Kritikk
17
LITTERATUR
Spor på flukt
Imagining Emanuel
Regi: Thomas Østbye, foto: Thomas Østbye
og Jon Christian Simensen
Out of Norway
Regi: Thomas Østbye og Emanuel Agara,
foto: Emanuel Agara
Disorient
Regi: Laurent Van Lancker
Haunted
Regi: Liwaa Yazji, foto: Jude Gorany,
Talal Khoury og Liwaa Yazji
Babylon
Regi: Youssef Chebbi, ismaël og Eddine Ala
Slim, foto: Ala Eddine Slim, Youssef Chebbi
og Ismaël Chebbi
Mellom 21. september
og 4. oktober fokuserte
den internettbaserte
visningsplattformen Doc
Alliance Films på filmer
om flyktninger. Her er
betraktninger om noen av
dem.
DOKUMENTARFILMER
ENDRE EIDSAA LARSEN
Jeg opplever dokumentarfilmer som spor,
og bare spor, av livssituasjoner jeg ikke selv
befinner meg i. Disse sporene kan kanskje
fungere som det motsatte av Narkissos'
speilbilde, ved at de viser meg en vei ut
av mitt eget ståsted. Men de er selvfølgelig
ikke speil der jeg ser andres virkelighet;
hvor enn klare eller uklare, forblir de mer
eller mindre uttrykksfulle fragmenter fra en
faktisitet som ikke er min, og som aldri kan
bli min – men som jeg må prøve å følge,
granske, sette meg inn i.
Eller mer presist: Dokumentarer er som
oftest spor fra andre menneskers møte med
en livssituasjon som ikke er min eller deres.
Dette kompliserer forholdet ytterligere:
filmskaperne er det skjøre bindeleddet mellom meg og de menneskene dokumentaren
handler om. Nesten uansett hvor gode
disse filmskaperne er, er de dømt til å lage
vaklende, hullete og ofte uendelig lange
hengebroer mellom min og andres erfaring.
De kan skape en genuin forbindelse, men
de kan også få meg til å tråkke feil.
Det jeg uansett må huske, om jeg ikke
ønsker å lure meg selv, er at disse filmene
ikke bare muliggjør medierte erfaringer av
andre vilkår, men at de som regel markerer gapet mellom min og andres virkelighet.
Slik er de også spor – ekspressive tegn på
en avstand mellom meg og andre.
Denne avstanden blir særlig konfronterende i møtet med filmer om flyktninger. I
hvilken grad kan jeg, der jeg sitter vanedannet foran laptopen eller trygt i kinosalens
forskansning, imøtekomme flyktningens
usikre tilværelse, hvis hjem, trygghet og
stabilitet er revet vekk?
Imagining Emanuel. Dette spørsmålet blir
tatt opp i Thomas Østbyes selvrefleksive
dokumentar Imagining Emanuel (2011).
Filmen tematiserer relasjonen mellom
flyktningstatus og identitet, og et begrenset
system for dokumentasjon, kartlegging og
kontroll. Men det er også en film om våre
begrensede muligheter til å forstå flyktningen på et grunnleggende epistemologisk
nivå.
Dokumentaren tar utgangspunkt i
Emanuel Agara, som kom til Norge uten
identitetspapirer. Han hevder at han er fra
Liberia, og at han rømte fra borgerkrigen
der, men politiet og norske myndigheter
er sikre på at han kommer fra Ghana.
Emanuels analfabetisme gjør det vanskelig for ham å peke ut sin hjemby på kartet, og han vet ikke helt når han er født.
Situasjonen blir vanskelig for ham: Emanuel
har hverken rett til å bli i Norge eller rett til
å reise tilbake til hjemlandet sitt. Resultatet
blir at han må sitte i rundt et år på politiets utlendingsinternat Trandum (der han
sammen med de andre asylantene blir vekket hver halvtime, døgnet rundt, angivelig
for å forhindre eventuelle selvmord!).
Imagining Emanuel fører tankene til
Jørgen Leths Det perfekte menneske
(1967). Filmen starter og slutter i et
tomt, «umenneskelig» rom – et mørkt
studiolokale der bare Emanuel er opplyst,
som et hjemløst og fanget forskningsobjekt
under lupen. En stemme spør oss: Hva er
det vi ser her?
Gjennom hele filmen spør regissør
Østbye oss om hvordan vi skal nærme oss
denne flyktningen for å best forstå ham.
Hvordan skal vi forstå hans identitet, hans
opphav, hans erfaringer?
Østbye knytter Emanuels situasjon til
et eksistensielt spørsmål – som også blir
et realpolitisk spørsmål: Hva er identitet?
Er identitet bare noe som eksisterer
for mennesker med papirene i orden? I
hvilken grad er identitet noe vi skaper som
samfunn – de sporene vi kan materialisere
– og i hvilken grad er det de erfaringene vi
har gjort oss, men som vi ikke nødvendigvis
kan kommunisere eller dokumentere?
Regissøren prøver seg frem med
ulike stilistiske innganger, markert
av kapitteloverskrifter, som ledd i en
prosedyre for å finne svar på spørsmål
Haunted
som disse, og for å belyse Emanuels
situasjon fra forskjellige vinkler. Men i sin
selvrefleksive form og delvis motløse tone,
kan den samtidig ses som en kritikk av en
klinisk vitenskapeliggjøring av identitet og
identifisering – og derigjennom en slags
kritikk av seg selv.
Imagining Emanuel synes å antyde at
nettopp forestillingsevnen bør spille en
større rolle når vi nærmer oss virkeligheten
til dette mennesket – som et vesentlig
tillegg
til
sannsynlighetsberegning,
målinger, papirer, normer og regler. For å
bevare flyktningens verdighet er vi nødt til
å ty til vår forestillingsevne, ikke bare støtte
oss på et regelverk eller et kamerablikk
som registrerer.
Slutten er overraskende gripende:
Emanuel står og takker for den lille
oppmerksomheten Østbye har gitt ham.
Han er kanskje et «forskningsdyr» der han
står i regissørens studio, men her er i alle
fall en som studerer hans menneskelighet.
Her er en som relaterer seg til ham som et
vesen som eksisterer, og ikke bare som en
ubekreftet identitet.
I oppfølgeren, Out of Norway (Østbye
og Emanuel Agara, 2014), prøver Østbye
seg frem med en ny innfallsvinkel til
flyktningens situasjon: Han gir Emanuel
selv et kamera, og ber ham filme sine
omgivelser.
Emanuel har vært i Norge i ti år nå, og får
endelig dratt tilbake til Liberia. Imagining
Emanuel vant flere priser, og Emanuel brukte
prispengene til å kjøpe seg falske papirer
slik at han kunne flykte til sitt hjemland.
Hvor enn imøtekommende Østbye
forsøkte å være i sin forrige film, kom
han ikke bort fra å bruke Emanuel
og hans situasjon som et eksempel
i en utforskning av overgripende
problemstillinger. I Out of Norway legges
derimot filmen helt konkret i hendene på
Emanuel. Nå er prosjektet mer overgitt til
Emanuel – hans bevissthet, kroppslige
impulser (kameraet er alltid håndholdt)
og observasjoner. Oppfølgeren blir
mer intim og organisk, og mindre
vitenskapelig-rasjonell. Nå ser vi spor
som stammer fra Emanuel selv, og ikke
bare fragmentariske blikk på flyktningen.
Man blir likevel sittende og tenke: Hvem
har redigert dette materialet? Hvem sitter
med den endelige makten? Er det ikke
Østbye som har tolket disse sporene
fra Emanuel og tilpasset de sin egen
tankeverden, rytmesans og filmforståelse –
hvor enn udogmatisk og lydhør for Emanuel
denne har vært? Hvordan hadde filmen
sett ut om bare Emanuel hadde klippet
den? På hvilken måte har han vært med i
postproduksjonsprosessen? Hva er kuttet
ut? Hvem har eventuelt kuttet ut hva?
Desorientert. I Norge erfarte Emanuel å
være alene med seg selv; han følte ikke at
samfunnet brydde seg. I den belgiske dokumentaren Disorient (Laurent Van Lancker,
2011) gir en asiatisk flyktning uttrykk for
det samme:
«Du må først bli lykkelig selv, så kan du
gjøre andre mennesker lykkelige. I Asia er
vi opplært til å tenke: Du gjør mennesker
lykkelige, og deretter kan man dele lykken.
I Vesten må man lære å være alene, man må
lære å bli sterk alene.»
Denne flyktningen – som Emanuel –
peker på en individualisme vi kanskje ikke
alltid ser så lett selv. Vi rister på hodet av
amerikaneren som hardnakket står på sin
rett til å skyte en «trespasser» og slår oss
på brystet av vår egen dugnadsånd. Men
er vi ikke ofte en gjeng paralyserte tryner
foran speilet? Dugnadsånden vår består vel
like mye av indoktrinert høflighet som av
velvillig fellesskapsfølelse?
Som Østbyes filmer, konfronterer
Disorient oss med vår uvitenhet. Filmen
består fullt og helt av nonfigurative mønstre, vekslinger mellom lys og mørke og
ulike fargenyanser. Over dette hører vi
mennesker som snakker om sine opplevelser av å være flyktninger. De abstrakte formene betoner et fravær av innsyn til disse
opplevelsene, og kaster våre skuelystne
øyne tilbake på oss selv.
Men fraværet av figurative holdepunkter
markerer ikke bare gapet mellom oss og
dem som snakker; filmens ubestemte visualitet er også i tråd med filmens konsentrerte
fokus på følelser. Flyktningene snakker hele
tiden om ambivalente følelser som muligens
ikke kan gestaltes i et knippe ansikter.
En mann fra Saigon, som har emigrert til
Belgia, skal snart tilbake til hjemstedet sitt.
Han uttrykker en tydelig ambivalens:
«Å dra tilbake er en gjenforening og samtidig et slags brudd. Det er en hjemkomst,
siden jeg vil være blant mine folk. [Men]
det faktum at jeg tilbrakte halve livet utenlands etterlater spor – spor i din hukommelse, nesten i genene dine, i din daglige
oppførsel, i dine tanker. Så jeg vil ikke [lenger] føle meg i eksil, men desorientert.»
Hjemsøkt. Menneskene vi møter i Haunted
(Liwaa Yazji, 2014) kan også sies å være
desorienterte og ambivalente. Filmen lar
oss møte syrere som er blitt «flyktninger»
i sitt eget hjem – folk som sitter beleiret i
sitt eget hus og som når som helst kan bli
truffet av en bombe.
Her møter vi mennesker som sliter med å
Haunted
forlate det hjemlige selv om døden banker
på døren. De knytter seg til hverdagslige
objekter som om det gjelder livet selv. Det
er som om disse tingene vi ofte tenker på
som små banaliteter – en tekanne, en glassbolle, et askebeger, et speil – i denne krisesituasjonen blir viktige holdepunkter for
et verdig og utholdelig liv. Kanskje handler
det om å bevare en viss autonomi (identitetsmessig, kulturell, menneskelig) i møtet
med en uoversiktlig og voldelig situasjon –
å bevare en siste rest av selvstyre blant de
omveltende kreftene som når som helst kan
styrte inn i huset ditt og snu alt på hodet?
Flyktningleiren rekker å
fremstå som mange ting i
løpet av den to timer lange
spilletiden: en militærbase, en
søppeldynge, en improvisert
lekeplass, en musikkfestival,
en terskel, et venterom, et
fengsel, et nytt hjem.
Et eldre ektepar, som vi møter via et
web-kamera, er beleiret av skarpskyttere
på naboenes hustak. «Gud vil nok ikke forstå hvordan jeg tenker,» sier han. I denne
borgerkrigen fremstår menneskenes tanker
og følelser like skjøre som tingene rundt
dem. Kameraet i Haunted sveiper over
ruiner, gransker dem, finner aldri ro – filmen søker og samler klipp, reaksjoner og
objekter uten å finne en helhetlig form. Man
føler seg innesperret i kaotiske omgivelser,
sammen med menneskene som filmes, ute
av stand til å finne en vei ut av sporene fra
krigens ødeleggelser – ødelagte vegger og
vinduer, som viser noe tidligere «hjemlig»
uopprettelig fragmentert.
Babylon. I Babylon (Youssef Chebbi, Ismaël
og Eddine Ala Slim, 2012) ser vi en ganske
annen tilnærming til mennesker på flukt fra
krig. Der filmene jeg til nå har snakket om
i stor grad baserer seg på å få mennesker
i tale, opererer Babylon med en «behavioristisk», observasjonell metode: en nøktern
studie av menneskers oppførsel og gester.
Filmen gir et portrett av en enorm flyktningleir i Tunisia, som ble etablert nær
landets grenser i etterkant av det libyske
opprøret. Sammen med nøkterne «flue på
veggen»-bilder av flyktningene i leiren,
som spiser mat, setter opp telt, står i køer
og spiller volleyball, har filmen et lyrisk
tilsnitt: periodevise nærbilder av planter
i vinden og kravlende insekter i sanden
skaper en eksistensiell klangbunn til de
myldrende massenes daglige strev med å
skaffe seg mat, et sted å gå på do, og ly for
natten. I tillegg skaper en periodevis bruk
av telelinse visse flate, maleriske bilder
som kaster et «episk» lys over leiren – ett
bilde minner om Kurosawas Kagemusha,
der soldatene går medtatte foran en
glødende sol.
Flyktningleiren rekker å fremstå som
mange ting i løpet av den to timer lange
spilletiden: en militærbase, en søppeldynge,
en improvisert lekeplass, en musikkfestival,
en terskel, et venterom, et fengsel, et nytt
hjem. Ja, i enkelte komposisjoner ser
flyktningene ut som de første menneskene
på Jorden, vandrende i en tørr og tom ørken
de selv må fylle med liv.
På liknende måte som de hjemlige
tingene i Haunted tematiseres som
«livsviktige», antydes det her hvordan
daglige rutiner fortsetter å spille en sentral
rolle i de hjemløse omgivelsene. Man
ber, man vasker seg i ansiktet, og man vil
fortsatt leve.
Samtidig problematiserer også denne
dokumentaren vår tilgang til flyktningenes
liv. Regissørene velger bevisst å ikke
gi oss undertekster til det som blir
sagt. Dette grepet synes å vektlegge
det fremmede som fremmed. Men den
språklige hjelpeløsheten får oss til å legge
merke til menneskenes rent kroppslige,
gestiske kommunikasjon. Vi må stille vår
oppmerksomhet inn på en annen måte
enn den informative; vi må forsøke å
leve oss inn i disse fremmede gestene,
som i fraværet av undertekster vokser i
uttrykksfullhet.
Babylon – slik som Imagining Emanuel,
Out of Norway, Disorient og Haunted –
forblir begrensede fragmenter fra et liv
vi ikke vet så mye om. Men ved å utheve
seg selv som fragmenter, og ikke utgi seg
for å være innsyn til andre liv vi kan synke
inn i, skaper de en uro og et erfaringssjikt
som potensielt fragmenterer vår egen
virkelighetsoppfattelse og peker på vår
egen – så vel som sporenes – skjørhet og
begrensethet. På den måten kan de lette
(i hvor enn liten grad) arbeidet med å
forestille seg flyktningens destabiliserte
virkelighet. Man nærmer seg noe, tross alt,
ofte ved å betrakte ens egen avstand til det
man skal nå.
Filmene Imagining Emanuel, Out of
Norway, Haunted, Disorient og Babylon
er tilgjengelige for strømming for våre
abonnenter på www.nytid.no.
[email protected].
Foucault, plastic og forfulgte minoriteter
NETTKRITIKK
Tre nedslag i det audiovisuelle farvand online.
AV STEFFEN MOESTRUP
Nettet flyder over med indhold. Netop
den svært fattelige mængde indhold, det
endeløse, er vel et af de grundlæggende
karakteristika for mediet. Især indhold af
audiovisuel karakter, alt lige fra journalistisk funderende tv-dokumentarer til mere
eksperimenterende, audiovisuelle essays,
synes at vokse gevaldigt, hvorfor det kan
være særledes vanskeligt at få et bare
nogenlunde overblik. Vi vil i denne månedlige tekst forsøge at kuratere en anelse i
det audiovisuelle indhold på platforme
som YouTube, Vimeo og lignende tjenester i håb om at give vores læsere et sted
at starte. Med nettets hyperlinkstruktur
er de nedenfor nævnte værker vitterligt
blot et udgangspunkt, og teksten her er
dermed tænkt som inspiration, ikke som
tvangsopskrift.
Foucault – the lost interview. Der er næppe
Kjærlighet eller bare reproduksjon?
megen tvivl om, at den franske filosof
Michel Foucault stadig nyder stor anseelse i en lang række universitetsfag. Især
Foucaults arbejde med magtbegrebet og
studiet af sociale institutioner som fængselssystemet har haft enorm påvirkning
på de humanistiske fag. Langt de fleste af
Foucaults værker er da også tilgængelige
på vore sprog, så hvorfor egentlig give sig
i kast med et filmet interview fra hollandsk
tv i 1970’erne? Det er der flere grunde til.
Naturligvis kan et interview på 15 minutter på ingen måde præsentere en udfoldet
analyse af Foucaults tankesæt, men det
kan noget andet. Helt grundlæggende kan
det være en mere tilnærmelig introduktion
til Foucault, som måske afstedkommer, at
man efterfølgende giver sig i kast med de
filosofiske skrifter, men vigtigere er det
nok, at det filmede interview, lyden og
billedet i samspil, giver et andet indtryk
af Foucault end det skrevne ord. At høre
Foucault tale, at se ham gestikulere, at
opleve en form for fremadskridende helhed – om end i delvis fragmentarisk form
– afgiver et anderledes indtryk end at læse
mandens værker. Måske ligger der også en
anden form for viden i dette indtryk eller
i al fald et andet afsæt for at danne viden
om Foucault og hans tænkning. Mediet her
er en anden måde at tænke videre på.
I november 1971 filmede Vincent
Monnikendam interviewet, der blev foretaget af den hollandske filosof Fons Elders,
og Monnikendam lykkedes med enkelte
virkemidler såsom brug af freeze frames
og nøje udvalgt arkivmateriale at danne
et forholdsvist vellykket visuelt essay, der
på flere niveauer parafraserer Foucaults
tænkning. Vi får på strøtankevis præsenteret Foucaults forståelse af strukturalisme,
hans forhåbning om at bruge sproget til
at frigøre sig fra tænkningens fastlåsthed
og ikke mindst en rammende beskrivelse
af vor moderne tids selvoptagethed. Blot
fordi alle tider er gået forud for vores betyder ikke, at vi rummer alt det, der er kommet før det punkt, vi er på i dag. At vi er
længst fremme, gør ikke, at vi rummer alt
det forudgående.
Foucault – the lost interview, Vincent
Monnikendam, 15 minutter. https://www.
youtube.com/watch?v=qzoOhhh4aJg
Plasticman. Dette værk, en mosaik nær-
mest, bærer mange af amatørfilmmagerens karakteristika. Det virker ufokuseret,
planløst. Indstillingerne er strøet med
hvad der virker som en tilfældig hånd.
Billedkompositionen lader meget tilbage at
ønske. Lyden kunne være markant bedre.
Skiftende karakterer taler i hvad der ikke
nødvendigvis er nogen logisk sammenhæng. Og værket efterlader beskueren
med en del spørgsmål. Ikke desto mindre
er Plasticman værd at spendere syv minutter af dit liv på. Egentlig er værket en banal
Kompromissløs bruduljeblekke
Bladet KVINDER 1975–1984 (antologi)
Tiderne Skifter, 2015.
KVINDER-antologien
lanseres som en
del av danskenes
hundreårsjubileum for
kvinners stemmerett i 2015.
Veien til ideologikritikk
og autoritetsopprør kan
gjerne gå via skjeden,
skal vi tro den danske
rødstrømpebevegelsens
magasin.
LIKESTILLINGSBEVEGELSEN
AV MARTE MESNA
fortælling om en flok frivillige, der er gået
sammen om at rydde plasticaffald væk fra
et strandområde ved fiskebyen Labuan
Bajo i Indonesien, men netop amatørelementerne og filmmager Siti Rahmah Hanifas
måde at anvende disse på giver værket et
interessant fragmentarisk og åbent udtryk.
At høre Foucault tale, at se
ham gestikulere, afgiver et
anderledes indtryk end at læse
mandens værker.
En af forcerne ved steder som YouTube
og Vimeo er jo, at man sjældent ved præcist, hvad der sker, når man klikker på
«afspil». Der er naturligvis ved at opstå
deciderede YouTube-genrer og dermed
også genrekonventioner, men mediet er
samtidig så nyt og så alsidigt, at det uforudsigelige stadig spiller en stor rolle. At
man kan finde et værk som Plasticman, der
da jeg trykkede «afspil» kun havde ni visninger, siger også noget om, hvordan det
åbne, det tilgængelige og hele offentlighedsperspektivet stadig er en af styrkerne, trods det faktum at de store platforme
ejes af dybt kommercielle mediemastodonter.
Plasticman er givetvist en lille fortælling,
men det er en fortælling, der vækker glæde
og håb ved synet af en række mennesker,
der griber til handling og skaber en lille
bid af en bedre verden. Er det nyttesløst?
Måske. Er det kun for profittens skyld og
med henblik på flere turister i området?
Ja, sandsynligvis, men kan man fortænke
disse lokale i det? Det er et fascinerende
skue at se plasticflaskens tur fra strandet i
vandkanten til at blive kogt over et interimistisk blus, hvorved – på magisk vis – der
udtrækkes enkelte dråber genavendeligt
brændstof.
Plasticman, Siti Rahmah Hanifa, 7 minutter. https://www.youtube.com/watch?v=b7fPXKa1kTE
fluerne. Kvinden, der ser ind i kameraet
og strengt stiller spørgsmål til os; hvorfor
hun skal blive ved med at tale, hvorfor
vi altid kommer og optager, men at der
aldrig sker noget. Det stærkeste ved The
Last Plight er måske alligevel det ikke-sete, det, som ikke vises direkte frem, men
som blot antydes eller fortælles om. Som
beretningen om den far, der må kaste sit
mindste barn ud over en kløft for at kunne
tage flugten med de to større børn, der
selv kan løbe.
The Last Plight er ti hårde minutter.
Ti minutters vidneudsagn fra ordinære
mennesker, hvis skæbner alle er berørt.
Ti minutters vidnesbyrd om verdens
spillen fallit, da Mosul faldt til ISIS i juni
2014 og mere end 600 000 mennesker blev
drevet på flugt i løbet af få dage. Det er
fortællingen om hvordan en helt område,
Nineveh-sletten, ryddes for mennesker,
hvis familiehistorie går mere end 2000 år
tilbage. Et sammensurium af minoriteter,
kristne, yazidier, shabaks og turkmere,
bliver fordrevet fra området og må finde
midlertidige hjem i skure og telte, hvis de
da ikke lider døden på flugten eller i mødet
med ISIS.
Filmen tynges nok rigeligt af svulstig,
følelsesladet musik, og der vil nok også
være seere, for hvem den glatpolerede,
digitale æstetik, karambolerer for meget
med indholdet, men det er ikke desto
mindre lykkes for Sargon Saadi at finde en
række markante karakterer, der udtaler
sig stærkt og overbevisende til kameraet.
Værket bliver på ingen måde en karakterdrevet beretning, men snarere en potpourri af vidneudsagn, der efterlader et stærkt
ubehageligt indtryk.
The Last Plight, Sargon Saadi, 10 minutter.
https://vimeo.com/112613760
The Last Plight. En lang række billeder bli-
ver tilbage. Barneliget, der ligger i gruset,
svøbt i et lille tæppe, hvorover sværmer
Moestrup er kritiker i Ny Tid.
«Kvinnekroppen er en slagmark.» Dette fikk
jeg høre intet mindre enn tre ganger i forrige uke, i tre helt ulike sammenhenger:
På mandag fikk jeg et tips om en ny bok
ved navn Women’s Bodies as Battlefield –
kvinnekroppen som slagmark – som tar for
seg seksualisert vold rettet mot kvinner
som våpen i krig. Det er ikke første gang
en boktittel gjør bruk av denne metaforen,
og temaet er etter hvert velkjent – systematisk voldtekt som krigsstrategi er rapportert både i Myanmar, Darfur, Bosnia, Berlin,
Kongo og mange andre steder.
På onsdag bladde jeg i et kjendisblad
fra i fjor, der filmstjernen Keira Knightley
snakket ut etter å ha posert toppløs med
uretusjerte bryster på en magasinforside.
Poseringen var en protest mot medienes
tendens til å forskjønne og manipulere
kroppen hennes på bilder. «Kvinnekroppen
er en slagmark,» sa Knightley.
På lørdag satt jeg og hørte på radioen.
Programmet handlet om amerikansk politikk
og hvordan slaget om kvinners reproduktive
og seksuelle rettigheter har en tendens til
å ende opp som et glødende stridstema i
USAs toppolitikk. Også i den amerikanske
Kongressen er kvinnekroppen en slagmark.
Det er en enkel sport å påpeke forslitte
metaforer, og enda lettere å riste på hodet
når de brukes ufortrødent om så ulike temaer som grusomme krigsherjinger i Kongo
og Keira Knightleys toppløsposering. Men
disse sammentreffene viser oss selvfølgelig
først og fremst at kvinners kropp og seksualitet fremdeles tjener som arena for verdi- og
kulturkamp på flere områder: i amerikansk
storpolitikk, i underholdningsindustri og
i krig. For ikke å glemme i verdens religioner, i våre hjemlige regjeringsforhandlinger
og i kommentarfeltariatets fremmedfrykt.
Kvinnekroppen er fortsatt symbol for både
opprettholdelsen av det gode og faren for
utglidning til det onde.
Menstruasjonsrødt kampflagg. Fellesnevneren
som går igjen i alle disse slagene, er et
ønske om kontroll over kvinnens kropp
og seksualitet. Dette visste selvfølgelig
den danske rødstrømpebevegelsen meget
godt da de i 1975 – på idealistisk basis med
flat struktur – skapte bladet KVINDER.
Forlaget Tiderne Skifter vet det også godt
når de 40 år senere velger omslagsbilde til
den omfangsrike danske antologien Bladet
KVINDER 1975–1984, som gjengir et enormt
utvalg av tekster, analyser, illustrasjoner,
dikt og kunstneriske uttrykk fra bladets ni
år lange levetid.
Bildet som pryder omslaget var i sin
tid forside for temanummeret om menstruasjon, og viser en nesten eksplosivt
kraftfull og oppreist naken skikkelse med
begge armer høyt hevet og et stort, knallrødt laken dels utfoldet og blafrende over
kroppen. En estetisk sammenføyning av
venstreradikal aksjonisme og kvinners livgivende menstruasjonsblod. Teksten under
sier: «Det er rødt. Det er godt. Det gir ny
energi.» Om det finnes noen slagmark her,
er det i hvert fall ikke kvinnekroppen – den
danser derimot oppå valen med flagget
høyt hevet. Året er 1979, bladet KVINDER
er allerede inne i sitt fjerde år, og redaksjonen er på ingen måte kontroversiell
eller spesielt frisk i sitt uttrykk med denne
menstruasjonsblafrende revolusjonslederen. Dette er godt innenfor KVINDERs sedvanlige rammer: Artikkelen om orgasme
med nærbilder av massevis av ulike klitoriser må jeg bla tilbake til 1976 for å finne,
mens forsiden til nummeret om brystkreft
i 1977 viser en naken kvinnekropp med ett
bryst, sittende avslappet i skredderstilling
med en diger solhatt på hodet. Sextipsene
til gravide kvinner, artikkelen om prevensjonsspiral for menn og ekspertsamtalen
om kvinners bekkenbunn er også behørig
og flott illustrert.
Sirenes bråkete søster. Da KVINDER-redaksjonen
ble stiftet, var rødstrømpenes venstreradikale kvinnebevegelse godt etablert i Danmark
– danskene var kjapt ute med å plukke opp
aksjonismen og samfunnskritikken fra the
redstockings i USA. Sammenliknet med sine
skandinaviske søstre i nord var de danske
rødstrømpene dessuten hakket mer grasrotorienterte og antiautoritære, noe man absolutt
kan skimte i denne antologien. Det visuelle
uttrykket er frekt og energisk, produksjonen
strengt kollektivistisk (de første årene signerte ikke skribentene engang sine egne tekster),
og aksjoner og roperter på gateplan er like
tematisk gjennomgående som kropper og
seksualitet.
Side om side med
familiepolitikk, fiskeindustri
og det palestinske folks kamp
beskrives skjede, orgasme og
mensen.
Samtidig er antologien selvfølgelig
også en representasjon av den fellesnordiske likestillingsbevegelsen på 1970-tallet slik vi kjenner den fra Norge. Bladet
hadde da også mange fellestrekk med
sin norske, samtidige søster Sirene, og
reflekterer de samme konkrete kravene:
likelønn, seks timers arbeidsdag, daghjem, kjønnskvotering til besluttende forsamlinger og barselpermisjon for begge
kjønn. De deler idégrunnlaget om at det
private – for ikke å si intime – er politisk
og at familiesfæren skal politiseres, og den
knallrøde piggtråden som føyer alle bitene
sammen er hos begge kravet om kvinners
råderett over egen kropp og seksualitet.
Kroppen skal defineres på kvinnenes og
ikke det patriarkalske samfunnets premisser.
14
Har gravide seksuelle lyster?
Har småbørnsforældre overskud til at være kærester?
To af en række spørgsmål vi har stillet Birte og Anna, der begge har født indenfor det sidste år.
– Hvordan havde I det med jeres krop?
Har gravide seksuelle lyster?
Anna: »I starten synes jeg, det var
hårdt, selv om det varede længe, før jeg
tog på, og maven voksede. Til gengæld
havde jeg alle andre symptomer, jeg var
utroligt træt, fik kvalme, kastede op og
gad ikke tænke på sex.
Men jeg var osse utrolig glad, endelig
var jeg gravid.
Åpenbare likheter til tross – det er noe
ganske særegent og direkte i forholdet
mellom kropp og politikk som tyter ut av
sidene når man blar seg gjennom KVINDERantologien. Vel var Sirene banebrytende i
Norge da de omtalte seksualitet og underliv
– de ble kritisert av mange medfeminister
for å være altfor opptatt av sex – men ikke
desto mindre fremstår det norske bladet
som KVINDERs prektige storesøster. Selv
om vi i Norge raskt adopterte danskenes
klassiker Kvinde, kend din krop, er det danske bladets no nonsens-tilnærming til kropp
et eksotisk element i noe ellers ganske
gjenkjennelig. Side om side med arbeiderrettigheter, familiepolitikk, fiskeindustri
og det palestinske folks kamp beskrives
skjede, orgasme og mensen nesten tilforlatelig, med både alvor, humor og politiske
koblinger. Dette er ikke adskilte ting:
Kroppsbevissthet er tett sammenflettet
med samfunnsbevissthet, et våkent intellekt og en kritisk sans.
Dette
vises kanskje aller tydeligst i artikkelen
«Selvhjælp» fra 1976: Teksten er illustrert
med et fotografi av en naken kvinne sittende på huk, dypt konsentrert om sitt
eget underliv. Selvhjelp, forteller redaksjonen, er rent konkret en «selvundersøgelse av skeden ved hjælp av spekulum,
spejl og en lommelygte», der spekelet
holder skjedeveggene fra hverandre
så man kan se inn. Teksten oppfordrer
leserne til å danne selvhjelpsgrupper –
«vi kan hjelpe jer så meget vi kan med
ideer og erfaringer» – for å lære seg selvhjelp i fellesskap med andre kvinner, og det
oppfordres også til å kjenne etter knuter i
brystene. Men selvhjelp har ikke utelukkende et medisinsk formål, understreker
redaksjonen, snarere tvert imot: Ideen
med selvhjelp er at kvinner skal ta ansvar
for sin egen tilværelse, opparbeide seg
viten og selvsikkerhet, og på den måten
stå rustet til å «gøre op med autoritetene
og med vores egen autoritetstro». Først
da blir vi i stand til å handle og forandre,
skriver de.
Horkheimer og Adorno advarte i sin tid
om hvordan kulturindustrien og konsumentkulturen gjør mennesker sløve, bedøvet og mindre motstandsdyktige for diktatorer og demagogers manipulasjon, fordi
både forestillingsevne og opprørstrang
Ideologi
og
kroppsbevissthet.
avstumpes. Det kunne vært interessant å
vise dem hvordan ideologikritikk faktisk
kan begynne i skjedeveggen.
Gjenerobring. KVINDER-antologien lanseres
som en del av danskenes hundreårsjubileum for kvinners stemmerett i 2015, samt
bladets eget førtiårsjubileum. I den forbindelse må man nesten spørre: Hva skjedde
etterpå? Likestillingskampen i Danmark
sies å halte etter både Norge og Sverige.
Hvordan kan danskene være det minst
feministiske landet i Skandinavia når de
samtidig kan oppsummere sitt 70-tall med
denne kompromissløse, selvbevisste og
reflekterte bruduljeblekka? Ett av svarene
ligger nettopp i danskenes antiautoritære
og grasrotorienterte orientering, skal vi tro
flere: Forskere har pekt på at de danske
rødstrømpene var slagkraftige og skapte
mye debatt, men organiserte seg utenfor
de politiske korridorene, og at feminismen
dermed aldri ble mainstream på samme
måte som i nabolandene.
Dette er uansett ikke grunnlag for å
avskrive KVINDERs feministiske prosjekt –
både gjennom innhold og form utgjør bladet en type dristig gjenerobring vi kunne
trenge mer av. Kvinnekroppen er slett
ingen passiv slagmark, men en aktør med
blodrødt flagg. Og viktig: Det er ikke kroppen som skal gjenerobres, slik mange av
oss ser ut til å tro i dag når vi kaster klærne
foran kameralinsene og poserer på premisser vi ønsker oss bort fra. Kroppen har
man, den trenger man ikke å gjenerobre,
Min sædvanlige forfængelighed, om
jeg nu var lidt for tyk, vejede lidt for
meget, forsvandt. Det var en stor befrielse. Nu var jeg lige det modsatte, jeg gik
jo og ventede på synlige tegn, så andre
også kunne se det.«
Birte: »Ja, det var dejligt, da maven
blev større, det gjorde det mere konkret.
Jeg var helt vild med at vise billeder af
mig selv, osse til mennesker jeg ellers
ikke ville vise mig nøgen for.«
Anna: »Det er, som om gravide tilhører en særlig race, hvis krop vækker interesse uden at blive betragtet som
sexualobjekt. Jeg oplevede, at både
mænd og kvinder var fascineret af min
krop, og det var dejligt for en gangs
skyld ikke at blive vurderet efter traditionel seksuel målestok.«
Birte: »Ja, det har du nok ret i, men
og KVINDER-redaksjonen viser oss veldig
tydelig at kvinnekropper ikke er noe annet
enn akkurat det de er, nemlig en mengde fysiske, handlende individer. Det som
må gjenerobres, er makten til å definere
hva kroppen skal få lov til å bety. «Det er
ikke vores biologi, der har undertrykt os,
men de samfundsinstitutioner, der afgør,
hvorledes vi skal opfatte vores biologi,»
slår redaksjonen fast i 1976. Nesten 40 år
senere trenger vi stadig vekk å bli minnet
på dette skillet.
Mesna er redaksjonssjef i Ny Tid. [email protected].
Scenekunstfestivalen
2015
For tredje år på rad arrangeres Scenekunstfestivalen.
En festival laget for å forene scenekunstnere og vise
frem ny scenekunst. Her vises ferdige verker,
arrbeidsskisser og ulike performancer. Etter hvert
verk blir kunstnerne konfrontert og intervjuet. På
kvelden blir det åpne debatter.
!
Inspirer og la deg inspirere. Velkommen!
Cafeteatret på Grønland 2. og 3. nov. fra kl. 19.00
18
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
Kritikk
FILM
LITTERATUR
Hvor fri er den uavhengige filmen?
ALEKSANDER HUSER
I sin innledning til antologien Independent
Filmmaking Around the Globe (red. Doris
Baltruschat og Mary P. Erickson), påpeker
produsent David Hamilton det paradoksale
ved at man innen film, den antakelig mest
samarbeidsbaserte av alle kunstformer, så
til de grader er opptatt av uavhengighet.
Hamilton tilføyer imidlertid at dette kanskje nettopp skyldes at man er prisgitt en
rekke bidragsytere i prosessen med å lage
film: Med mange samarbeidspartnere er
det mange man kan etterstrebe uavhengighet fra, og følgelig kan «uavhengig film»
sikte til flere ulike uavhengighetsforhold.
Ofte er det riktignok snakk om økonomisk
uavhengighet. Med slik uavhengighet kommer gjerne også muligheter for å ta større
sjanser, som igjen knytter den uavhengige
filmen til en annen type estetikk og tematikk.
Independent står i et motsetningsforhold
(men også gjensidig avhengighetsforhold)
til det man gjerne kaller mainstream, hva
angår filmenes form og innhold så vel som
økonomiske aspekter. Dermed kan også
begrepet brukes i markedsføringsøyemed,
og gi produktet dyrebar kredibilitet.
Flere typer mainstream. Hva man mener
med «hovedstrømmen», vil dog variere med
ulike lands bransjestruktur. «Uavhengig
produksjonsselskap» vil i USA dreie seg
om uavhengighet fra de store Hollywoodselskapene, mens man i andre land kan
sikte til uavhengighet fra fjernsynskanaler
eller statlige filminstitutter. I sin innledning
til boken skriver Hamilton at den største
trusselen mot uavhengig filmproduksjon
globalt sett, er utøvelsen av kontroll fra
myndigheter og fra ulike interessegrupper,
fremgår av tittelen,
tar
Independent
Filmmaking for seg
uavhengig filmproduksjon over store
deler av verden.
Ikke desto mindre føles det naturlig å se til
Amerika, som boken også tidlig gjør. USA
huser jo verdens ledende filmindustri, og
det var her begrepet independent film oppstod. Igjen kan man peke på at amerikanske
filmskapere har en del å søke uavhengighet fra, ikke minst skremselsbildet som er
skapt (sannsynligvis ikke uten en viss rot i
virkeligheten) av studiobosser som krever
kunstneriske kompromisser i sin forkjærlighet for strømlinjeformede produkter med
bredest mulig appell.
Fra slutten av 90-tallet kom
en ny bølge av studioeide
underselskaper for
«uavhengig» film, som Fox
Searchlight, Paramount
Classics og Warner
Independent.
I sin artikkel An Increasingly Global
Presence:
Contemporary
American
Independent Cinema outside the United
States skisserer filmviter Yannis Tzioumakis
tre ulike stadier for såkalt uavhengig, kontemporær amerikansk film, som markerer
en gradvis tilnærming til Hollywood og en
mer mainstream filmestetikk. Fra slutten
av 70-tallet kom en rekke independent-filmer, som både ble produsert og distribuert
av selskaper uten tilknytning til de store
Hollywood-studioene. Denne uavhengigheten resulterte i modigere temavalg enn
man så i studioproduserte filmer, i tillegg
til at independent-filmene også kunne være
formmessig utfordrende – som de lange
tagningene i Jim Jarmusch’ Stranger than
Paradise (1984) og karakterene som snakker rett til kamera i Spike Lees She’s Gotta
Have It (1986).
Gradvis mot Hollywood. I kjølvannet av
men nettopp derfor kan vi isteden stille
spørsmålet her om hvorvidt det eksisterer
noen form for uavhengig filmproduksjon i
Norge. I så fall vil det kanskje dreie seg om
filmer laget uten støtte fra Norsk filminstitutt eller andre offentlige finansieringsinstitusjoner? Denne uavhengigheten syntes
i det minste å være et poeng under lanseringen av Arild Østin Ommundsens lavbudsjettsfilm Mongoland (2001) – selv om den
faktisk mottok et mindre tilskudd fra NFIs
spillefilmkonsulent (og senere ble omfattet
av etterhåndsstøtten, i likhet med alle norske kinofilmer som når et visst besøkstall).
De siste årene har det blitt langt vanligere å produsere spillefilm utenfor støttesystemet i Norge. Eksempler på slike er Kill
Buljo (2008), Død snø (2009), Tomme tønner
(2010), Hjelp, vi er i filmbransjen (2011) og
Jakten på Berlusconi (2013) – for å nevne
et nokså tilfeldig utvalg. Skal man dømme
etter disse titlene, er det neppe blant de
uavhengige produksjonene man finner de
mest kunstnerisk utfordrende eller innholdsmessig nyskapende norske filmene.
Riktignok finnes det mindre kommersielt
anlagte norske filmer produsert uten statlig produksjonsstøtte, som César Ducasse
og Mathieu Peteuls Mørke sjeler (2011) og
Hisham Zamans Brev til Kongen (2014).
Men tendensen er likevel at man nærmest
er avhengig av det statlige systemet for å
få fortalt de ukonvensjonelle og vanskelige
historiene her i landet.
Mellom kunst og næring. Filmmediet hav-
Independent Filmmaking Around the Globe,
der flere av forfatterne kommer inn på den
digitale revolusjonens betydelige innvirkning på produksjon og distribusjon av film.
Netflix og andre strømmeplattformer gir
nye veier til publikum, samtidig som hvem
som helst kan få en tilhengerskare gjennom
for eksempel YouTube – forutsatt at man
er synlig i mengden. Såkalt crowdfunding
er blitt en alternativ måte å finansiere filmprosjekter på, uavhengig av tradisjonelle
kilder – men igjen er man avhengig av å stå
ut i en stadig økende konkurranse om folks
oppmerksomhet.
Med de nye mulighetene skapes utvilsomt også nye former for ufrihet, og kravene om kommersiell appell blir ikke nødvendigvis mindre. Men man kan muligens også
håpe at noen filmer vil være avhengige av å
ta en annen retning enn hovedstrømmen?
ner ofte i skjæringspunktet mellom kunst
og næring. I sitt kapittel Dependency and
Independence in British Independent Film
plasserer filmskaper og professor Erik
Knudsen USA som filmnasjon i den ene
enden av denne dikotomien, der man
nokså konsekvent forholder seg til film som
underholdningsindustri – mens Frankrike
har ansett film for å være kunst, med dertil
hørende statlig satsning. Knudsen mener
at britisk film på sin side har falt mer mellom disse to stolene. For en norsk leser er
det lett å kjenne igjen sin egen filmnasjon
i beskrivelsen, der man trakter etter store
publikumssuksesser samtidig som man
ønsker at norsk film skal hevde seg på de
internasjonale prestisjefestivalene – mens
man stadig strukturerer om på hvem som
skal finansiere hva.
Ny ufrihet. La oss vende tilbake til
Norsk uavhengighet. Skandinavia har ikke
Huser er fast filmkritier i Ny Tid.
[email protected].
fått plass i Baltruschat og Ericksons bok,
Vi reflekterer over
DDR-romanen Rød
kjærlighet, og snakker litt
med forfatteren om ostalgi og
generasjonskifter underveis.
opp kommet ut.
jobber fem måneder
i året som spaltist i
Berliner Zeitung, og
resten av året med
egne
prosjekter.
For tiden gjør han
suksess i Tyskland
som forfatter av
kriminalromaner,
og hans andre krim
med politietterforskeren Voss er nett-
usikkerhet og psykiske problemer.»
Ostalgie? Er forholdet mellom øst- og vest-
Myten om nazifritt DDR knuses. Spesielt
DOKUMENTARROMAN
AV EIVIND TJØNNELAND
Ta kontakt med [email protected]
Ny tid møter Leo på en kafé i nærheten av hans hjem like ved Volkspark
Friedrichshain i Øst-Berlin, i anledning
hans dokumentarroman Rød kjærlighet,
som nylig er utgitt på norsk. På tysk er
tittelen Haltet euer Herz bereit. Helst ville
Leo ha tittelen «Rote Liebe» – altså «rød
kjærlighet» – men det ville ikke forlaget.
«Grunnen var at 70 prosent som ble spurt i
en spørreundersøkelse, assosierte tittelen
med ’Rotlicht’, eller ’red light district’, altså
med prostitusjon,» forteller Leo.
Det handler denne dokumentarromanen
definitivt ikke om – «rødt» har en politisk
betydning. Den røde kjærligheten dreier
seg om fascinasjonen for det tidligere DDR,
og boken forteller Øst-Tysklands historie ut
fra et personlig perspektiv, nemlig gjennom
Leos egen familie. Fremstillingen balanserer mellom et barnebarn som forteller sin
familiehistorie og en dokumentarroman
skrevet av en kildeforsker. Leo skriver
engasjert, men likevel distansert. Han har
prøvd å forstå hva som skjedde, og å være
rettferdig mot de involverte i stedet for å
dømme dem.
Den tyske tittelen er forresten et godt
eksempel på et hovedpoeng i boken, nemlig kontinuiteten i tysk historie fra mellomkrigstiden til i dag. «Haltet euer Herz bereit»
– «hold hjertet beredt» – er et sitat fra en
linje i en kristen sang. Den ble brukt i nazitiden, blant annet av Hitlerjugend. Deretter
ble sangen sunget i DDR.
I mellomtiden er boken oversatt til ti
språk, og de fleste har valgt den tittelen
Leo opprinnelig ønsket. På tysk har boken
blitt solgt i 90 000 eksemplarer, og det lages
nå en spillefilm basert på romanen. Leo
interessant er Leos fortelling om gründergenerasjonen i DDR. To av hans besteforeldre sto på hver sin side under krigen:
«Gerhard flyktet fra Tyskland og sluttet
seg til den franske motstandsbevegelsen,
mens Werner var soldat i Det tredje riket
og satt i fransk krigsfangenskap. Begge
vendte tilbake og ble overbeviste forkjempere for DDR,» forteller Leo.
«Det at en hel stat forsvant,
var en drastisk erfaring for
mange.»
Det ble lenge fremholdt at østtyskere, i motsetning til vesttyskerne, startet
med å rydde grunnen for nazister i den
staten som skulle bygges etter krigen.
Motstandshelten Gerhard målbar denne
fremstillingen – som det står i boken: «I
vest hadde han sett krigsforbrytere sitte i
regjering og massemordere som fikk høye
pensjoner. Noe slikt hadde aldri gått an i
DDR, sa han.»
Leos familiehistorie viser at dette ikke
var tilfelle: Også i DDR fikk gamle nazister
en sjanse, noe hans andre bestefar Werner
er et eksempel på. Ordningen fungerte
effektivt. Alle holdt kjeft, og Det tredje riket
var et ikke-tema. Mens motstandshistorien
til Gerhard hele tiden er kjent, fikk ikke
Leo nyss om Werners nazistiske fortid før
i 2008, da han begynte å samle bakgrunnsstoff til fortellingen. «Hitler gjorde de små
store og de store små. Storborgersønnen
Gerhard måtte rømme fra landet, mens
arbeidersønnen Werner fikk smake på det
søte liv,» skriver han i boken.
En bølge av DDR-familieromaner. Leos bok
kom ut på tysk allerede i 2009. I kjølvannet
av Rød kjærlighet har det de siste årene
ESSAY
OLE ROBERT SUNDE
På Den norske Forfatterforenings årsmøte
– heretter kalt Årsmøtet – henger jeg ofte
sammen med spennings- og krimforfatteren
Jørgen Gunnerud, den stillferdige poeten
Tone Hødnebø samt prosaforfatteren og
småbyrealisten Jonny Halberg. Med den sistnevnte – begge av oss har et drag av å være
urolige og litt hyperaktive – blir det litt som
å være tilbake på ungdomsskolen; bråkete,
kjeklete, da er det noe annet med Gunnerud:
Han er en behersket taktiker, tidligere akademiker og selvfølgelig studentpolitiker, sønn
av en Frogner-direktør og dermed AKP-er
på 70-tallet, en av de hardeste vil jeg tro (og
med hans gretne og forbeholdne fysiognomi ville det doblet preget av å være hard),
før han igjen tok til å lytte på sitt hjerte og
ikke lot seg lede av sin skolastiske hjerne.
Og selvfølgelig, som så mange av de med et
borgerlig opphav som ble aktive i AKP, proletariserte han seg, og ble ølkjører for Schous
Bryggeri. Og ettersom jeg hadde vært sivilarbeider i Moss, ble jeg i Moss kjent med det
ungdomspolitiske miljøet, deriblant mange AKP-ere
– i en periode måtte Moss være det stedet
i Norge hvor AKP hadde mange unge støttespillere (det pussige er jo at det eneste
stedet som AKP har regjert – i navnet,
ikke i gavnet – er i Tyrkia), og på den tiden
bodde Solstad i Moss, Edvard Hoem var i
nærheten, for ikke å glemme Jon Michelet,
og den eneste arbeideren AKP i Moss fikk
tak i, senere forfatteren Asbjørn Elden, for
ikke å glemme den smarte doldisen Kim
Brandstrup.
Det Gunnerud visste om Moss, og om de
som var aktive i AKP, var ikke lite, og etter
at jeg har blitt kjent med Gunnerud og fikk
mast på ham til å fortelle, så fortalte han at
han hadde vært en slags politisk kommisær
for byen (en annen kommisær, uten sammenligning for øvrig, var Krusjtsjov under
beleiringen av Stalingrad), eller om det var
hele Østfold fylke, det husker jeg ikke, men
det han visste om Moss og de som var aktive
i ml, var imponerende.
Men på alle de Årsmøtene jeg har vært på –
I møte med Maxim Leo
Maxim Leo:
Rød kjærlighet
Oversatt av Espen Ingebrigtsen
Vigmostad & Bjørke, 2015
Alt du trenger å vite om Den
norske Forfatterforenings
årsmøte.
Maxim Leo. Foto: Tilo Eckardt
blitt utgitt mange generasjonsromaner
om DDR-tiden. Eksempler er Eugen Ruges
In Zeiten des abnehmenden Lichts (2011),
Uwe Karsten Heye og Bärbel Dalichows Wir
wollten ein anderes Land (2010) og Marion
Braschs Ab jetzt ist Ruhe. Roman meiner
fabelhaften Familie (2012). Birk Meinhardts
roman Brüder und Schwestern (2013) tar for
seg perioden 1973–1989. Peggy Mädlers Die
Legende vom Glück des Menschen (2011)
og Sergej Lochthofens Schwarzes Eis: Der
Lebensroman meines Vaters (2012) kan
også nevnes. Saskia Fischers Ostergewitter
(2012) beveger seg mer over på det psykiatriske området og beskriver senskadene
ved «folkeoppdragelsen» i DDR. Før alle
disse bøkene kom en akademisk murstein
redigert av Schüle, Ahbe og Gris i 2006:
DDR i generasjonshistorisk perspektiv.
Leo forteller at det finnes en organisasjon som kaller seg Tredje generasjon ØstTyskland. «Det er et nettverk med tidligere
østtyskere som kommer sammen og bearbeider fortiden. Det er verre å hanskes med
fortiden for dem som er fem år yngre enn
meg,» påpeker han. Han var selv 19 år da
muren falt, og mener det var en bra timing
for sin egen del. Medlemmene av tredje
generasjonsnettverket er stort sett født mellom 1975 og 1985, og har altså barndomserfaringer fra DDR. De så sine foreldre, lærere og foresatte stå der hjelpeløse da DDR
begynte å gå opp i limingen. «Det som den
gang var politisk, oppleves i dag av denne
generasjonen som et personlig problem,»
fremholder Leo. «Alle sto liksom rådløse
i DDR i årene før muren falt, og ettervirkningene av dette hos dem som var unge
den gang, viser seg ved at de har vansker
med å ta avgjørelser i eget liv: De opplever
tyskere fortsatt anspent? Leo mener det
heller er blitt likegyldig – at det er mangel på interesse. «Den boomen Berlin nå
opplever, er ikke noe øst–vest-problem,»
mener han. «Gjennom gentrifiseringen blir
Berlin så å si et offer for sin egen attraktivitet. Byen var lenge avsondret, men har
nå våknet til liv igjen og blitt en dynamisk
hovedstad.»
Leo tror at mye av den såkalte ostalgien
– den nostalgiske lengselen etter det gamle
DDR – først og fremst er båret av trangen
til å erindre sin ungdom og en fortid i en
stat som ikke lenger eksisterer. «Det at en
hel stat forsvant, var en drastisk erfaring
for mange. Besteforeldregenerasjonen som
både hadde støttet Hitler og senere DDRregimet, orket ikke erkjennelsen av å ha tatt
feil to ganger,» sier Leo.
Tre-generasjonsloven. Det sies at det i
næringslivet finnes en lov om at første
generasjon bygger et firma, andre generasjon gjør det til en suksess, og tredje
generasjon ruinerer det. Noe liknende er vi
vitne til i Maxim Leos beretning om DDR.
Etter tredje generasjon er gründerenergien
brukt opp. I boken står det: «Hva er det jeg
husker fra den store drømmen? Smålige
forbud, pinlige prinsipper og jeans som
så ut som forlengede FDJ-skjorter, uniformene i den sosialistiske ungdomsorganisasjonen. I løpet av tre generasjoner
ble overskuddet i staten brukt opp. DDR
forble de gamles land, grunnleggernes.
Logikken deres ga ikke mening for noen
andre enn dem selv.»
oversettelse til norsk. Espen
Ingebrigtsen har oversatt Rød kjærlighet
til et smidig norsk som gjør boken til en
god leseropplevelse. Én feil skal imidlertid
påpekes: «Jackett» på tysk betyr dressjakke, i motsetning til «Jacke», som kan være
for eksempel en strikkejakke. Ordet betyr
altså ikke det samme som det norske «sjakett», som er et gallaantrekk for formiddagen med lange skjøter.
Leo bekrefter at faren Wolf, som både
var kunstner og rebell, brukte dressjakke
og ikke sjakett da han prøvde å imitere Bill
Haley and the Comets, som jo opptrådte i
røde dressjakker. Så vet vi dét.
God
Tjønneland er dr. philos. og fast skribent i Ny Tid.
[email protected].
HØDNEBØ. FOTO: ROLF M. AAGAARD
Independent Filmmaking
Around the Globe ser
på verdens uavhengige
filmproduksjon, i en tid
preget av større frihet og nye
avhengighetsforhold.
Amerikansk
uavhengighet. Som det
den kommersielle suksessen til Steven
Soderberghs Sex, Lies and Videotape i
1989, kom perioden for såkalt indie-film,
med tettere bånd til de store Hollywoodselskapene. Noen av disse etablerte egne
underselskaper for uavhengige filmer, som
Sony Pictures Classics, mens flere hittil
uavhengige selskaper ble kjøpt av de store
studioene. For eksempel sikret Disney seg
Miramax året før selskapet slapp Quentin
Tarantinos Cannes-vinnende og rekordinnbringende Pulp Fiction i 1994. I følge
Tzioumakis innebærer denne fasen at de
uavhengige filmene i større grad benyttet
seg av mainstream-filmens konvensjoner,
både i estetikk, sjangervalg og sin hyppigere bruk av filmstjerner.
Dette gjorde seg enda mer gjeldende med
de såkalte indiewood-filmene fra slutten av
90-tallet. Da kom en ny bølge av studioeide underselskaper for uavhengig film,
som Fox Searchlight, Paramount Classics
og Warner Independent (smak på motsetningen i navnet!). Filmene herfra ønsker
å beholde, og sågar kapitalisere på, den
alternative -appellen, men produseres med
tettere bånd til de store moderselskapene,
og større krav om inntjening – og med dét
følger hyppigere bruk av kjente skuespillere, mer tilgjengelige narrativer og mindre
kontroversiell tematikk. Ifølge forfatteren
er denne fasen fortsatt dominerende, selv
om nye former for digital produksjon og
distribusjon også har fått andre, mindre
konvensjonelle filmskapere på banen.
som ikke er mange, ettersom jeg fikk det for
meg da jeg ble medlem tidlig på 80-tallert at
Årsmøtene i Den norske Forfatterforening
var ulidelig kjedelige med en kø av dårlige
forfattere som ville klage over at de ikke fikk
gitt ut sine bøker lenger og at de aldri fikk
stipend; altså møteplagere – så har jeg hengt
med Gunnerud (som har gått til Det norske
Arbeiderparti; ikke han alene, det er flere
gamle AKP-ere som har gjort det samme,
ettersom SV er for bløtt for dem, og mangler
den politisk kynisme som Ap har) og småbyrealisten Jonny Halberg og kongerikets
enestående poet Tone Hødnebø.
Gunnerud bråker aldri, han bare gjesper over dårlige påstander fra diverse
møteplagere, han er en dreven strateg på
Årsmøtene og en klok taler, uten å si et ord,
da høyt, om Årsmøtets kroniske fyllik (her
nevner jeg ikke navn av pietet og for å være
solidarisk med mine kollegaer, for etter at jeg
ble innvalgt i Det litterære rådet i DnF – jeg
satt der i seks år – har jeg gått på Årsmøtene
og oppdaget, til tross for fylliker og møteplagere, at det var hyggelig der), eller om
diverse halvsovende kollegaer, til og med
før kveldens store fest (som jeg skal komme
tilbake til uten å blamere noen – bare kaste
litt dritt).
Jeg husker kommentaren fra en våken forfatter som skuet over hele salen og sa: «Her
har alle en diagnose,» eller en annen som
lattermildt sa: «Her ser du slabbedaskene i
kongeriket.»
Årsmøtets diktatoriske møteleder er som
oftest i sitt ess som en mindre Napoleon,
hvis ikke hadde hele Årsmøtet blitt kaotisk
og ingen ville ha husket hvem som skulle si
hva, eller hvem sin tur det skulle være til å
si hva – hva da? Akkurat, så vår idiaminske
ordstyrer hadde ikke noe annet valg enn å
være streng og slå ned på det minste tilfelle
av usaklighet og de møteplagerne som ikke
klarte å holde seg innenfor en liberal taletid,
men fortsatte som om tiden var ubegrenset,
eller igjen og igjen ba om ordet, som den
nevnte fylliken – de ble klubbet ned, for ikke
å snakke om en jevn strøm av idiotiske forlag, og de, det skal også sies, som kom med
interessante innlegg og forslag.
Det som er en gjenganger fra talerstolen
– og det er ikke til å misforstå, heller ikke til
å være uenig i – er at stipendene er for små,
og at forlagene er gjerrige med honoraret,
og at det er krim over en lav sko; de få gangene en poet tar ordet og forteller om dårlig
salg, nesten ikke anmeldelser og få som
byr på opplesninger, er det ingen som blir
overrasket, heller ikke de som sover, det sier
seg selv, eller den ene fylliken som ikke fikk
det med seg, og som høylytt ba om reprise,
og det som ble reprisen var at ordstyreren
dundrer ordstyrerklubba i bordet slik at
vannkaraffelen hoppet.
Så var det kaffepause, og jeg hilste på kollegaer jeg ikke har sett på lenge; en av dem
var helt hvit i ansiktet og så ut som om hun
har fått et anfall av akutt revmatisme, og idet
jeg spurte, fikk jeg vite at hun igjen, og nå
i høy alder, hadde blitt skilt, og ikke greide
å skrive ett ord. Så var det han som alltid
FOTO: ERLEND AAS / SCANPIX
med eksempel fra
hans erfaring med
filminnspilling
i
India.
«Her ser du slabbedaskene i kongeriket»
FOTO: LISE ÅSERUD / SCANPIX
Doris Baltruschat og Mary P. Erickson (red.):
Independent Filmmaking Around the
Globe
University of Toronto Press, 2015
UAVHENGIG FILM
Ny Tid har den største annonseflaten i Norge.
19
kommer for sent og som hastet inn med en
kopp som danset i asjetten i den ene hånden, og en veske i den andre; det så ut som
om han hadde glemt å gre seg, og under den
oppkneppede frakken var skjorten delvis
ned i buksen; på den ene skoen hadde han
glemt å knytte lissen; han mumlet noe idet
han gikk opp trappen til konferanserommet.
Siste del av den første dagen ble vi opp-
delt i grupper, for oss imellom å diskutere
i de ulike forlagenes forfatterklubber, slik
at i en del av salen var det de som var på
forfatterklubben til Oktober, Aschehoug,
så Cappelen Damm, deretter Samlaget og
til slutt Gyldendal, som på dette Årsmøtet
hadde flest medlemmer, det vil si Gyldendal
med imprinten Kolon (hvor det hadde blitt
av Tiden, som Gyldendal eier, det husker jeg
ikke); men siden Kolon var med, så fortsatte
jeg å henge med Gunnerud, Halberg og Tone
Hødnebø.
Hele vitsen med forfatterklubber er å få
forlagenes ledelse i tale, og å ha en direkte
kontakt med markedsavdelingen – som kanskje er den mest hemmelige av alle forlagets
avdelinger; hva i all verden holder de på
med, og så kom alle anklagene på løpende
bånd, rettet mot dem som ikke var der, og de
som kunne noe om den hemmelighetsfulle
markedsavdelingen, fortalte villig vekk. Alt
det som skjedde i lukkede rom og som var
nytt for oss, ble avslørt, men med påholden penn, for å si det slik – og igjen dukket
en nemesis opp: de gåtefulle bokrådene,
ettersom det er de, hvem de nå enn er, som
bestemmer hvem som skal bli årets vinner
(da er det salg det blir snakket om, og da
faller jeg alltid av) – og de som kunne ha
solgt en del (ikke bare krim) begynte å rope
opp i sinne; det var som om det tok til å ryke
fra flere hoder, og et rabalder vokste før
det døde ut og vi avsluttet møtet for å ta en
velfortjent pils på den nærmeste hotellbaren
før kveldens store fest.
Det som ble haken ved kveldens store fest,
var at hotellet – som har svenske eiere (om
ikke hele hotellet, så i hvert fall der hvor vi
fester), og ofte var det noen som hadde fått
for mye å drikke for tidlig, etter middagen,
etter dagens tale og etter takk-for-matentalen, som ofte er morsom – ble stoppet av,
jeg holdt på å si sivilkledde Securitas-vakter,
som nærmest med en politiaktig opptreden
stoppet de som hadde fått for mye å drikke
for tidlig, og dermed var det ingen av de
andre gjestene som fikk sprit, en drink, eller
hva som helst som var over vin-prosenten.
Terje Emberland
Da ble det mange som gikk, ettersom de av
oss som ikke begynte for tidlig, trakk ned til
de andre barene på hotellet.
Etter dans og mye god mat kommer de
ulike sent-om-natten-festene-på-diverse-hotellrom; de kan noen ganger bli svært livlige
og interessante. En gang, som jeg husker
med gru, siden jeg hadde glemt at jeg hadde
blitt gammel og ikke ville gi meg, og som det
heter «i godt selskap går tiden fort» og før jeg
ante det så var klokken godt over midnatt,
og den ble enda mer over midnatt, til slutt
mot daggryet; jeg greide å komme meg i seng
klokken halv syv om morgenen, og satte
vekkerklokken på ti, for å rekke frokosten før
neste møte.
Det er litt av det som Kafka har beskrevet
som «å være sjøsyk på land», men uten sjøsykens uvelhet, bare dens gyngende gange
i kroppen, som kan være ekkel – og det er
alltid verdt et studium å se de som kommer
halsende fra frokostbufféen, litt uryddig og
kraftig, som jeg var, i bakrus; som om en har
passert en rus-mur og kommet på baksiden
av den, pussig ruset, ikke helt full, heller ikke
halvfull, ikke dritings, bare noe imellom; en
type av mild fyll, og slett ikke uten humor;
sarkasme i mitt tilfelle, og bråkete sammen
med andre kollegaer som var like bakruset,
eller som hadde trengt gjennom den samme
rus-muren. Men ikke Gunnerud – han hadde
gått og lagt seg til rett tid, og han vet hva
alderen krever; der er han snusfornuftig.
På den siste møtedagen var det valg på de
som var innstilt til å sitte i styret, i valgkomiteen og Det litterære rådet. Vanligvis
kommer jeg med tullete og håpløse forslag
om å velge inn de som ikke var innstilte,
og det navnet som oftest gikk igjen var min
venn og kollega Jonny Halberg, og ikke
bare fordi jeg kjedet meg; jeg skyldte på
bakrusen som egget meg til å tulle, inntil
Gunnerud sluttet å smile og Tone Hødnebø
kremtet og Jonny Halberg ble flau.
… og så kom alle anklagene på
løpende bånd, rettet mot dem
som ikke var der.
Til slutt ble årets vinner av Vesaas’ debutantpris annonsert, og etter at prisen hadde
blitt utdelt og prisvinneren hadde gått ned
fra talerstolen med diplom, blomster og sin
redaktør på slep, kom formannen i foreningen opp for å kunngjøre årets vinner av Den
norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris,
som mange ganger har gått til forfattere/
journalister som sitter bak lås og slå rundt
i verden. Denne prisen, som er på 200 000
kroner, ble gitt til DnFs hundreårsjubileum
i 1994 (av Åse Kleveland – da var prisen på
100 000, men senere har den blitt til det dobbelte); vanligvis kommer ikke prisvinneren,
bare hans familie, og en tolk som leser opp
takketalen, sikkert nedskrevet i et kummerlig
og redselsfullt høl; jeg blir alltid rørt over
disse talene, og over at det er min forening
som deler ut ytringsfrihetsprisen.
Er vi tjent med at sårene
etter Holocaust for alltid
holdes åpne? spør den
jødiske historikeren
Tony Judt.
ESSAYS
HENNING NÆSS
Tony Judt (1948–2010) var en britisk
historiker, skribent og universitetsprofessor, som blant annet publiserte en rekke essays i tidsskriftet
The New York Rewiew of Books.
Hovedtemaet hans var Europa – som
også er fokus for denne boken.
When the Facts Change er en samling essays publisert i ulike tidsskrifter i perioden 1995–2010. Essayene
kretser rundt følgende statement:
«When the facts change, I change my
mind. What do you do, sir?»
Temaene spenner relativt vidt, og
det er utvilsomt essayene i bokens
andre del, med overskriften Israel,
the Holocaust and the Jews, som
er de absolutt mest interessante.
Men ingen av de andre essayene
i boken er dårlige. De inneholder
alt fra en historisk oppsummering
av den litterære innsatsen til Eric
Hobsbawm, historikeren som blant
annet skrev The Age of Extremes,
til jernbanens betydning for det
moderne Europa.
En anakron i s m e .
Det første
essayet
i
del to heter
«Downhill
all the way»,
og er en historisk gjennomgang av
Israels eksistens fra statens fødsel
og til i dag.
Tony Judt er en skribent som har
evnen til å se problemstillinger fra
helt nye og radikale vinkler, akkurat
som sin åndsfrende Hannah Arendt.
I lys av Holocaust-industrien kan
leseren smake på følgende utsagn:
«Students today do not need to be
reminded of the genocide of the
Jews, the historical consequenses
of anti-Semitism, or the problem of
evil. They know all about these – in
ways their parents never did.»
Nye spørsmål dukker opp – the
facts are changing – og Judt formulerer en rekke problemstillinger (flere
av dem har antakelig kommet fra
studentene hans): «Why do we focus
so much on Holocaust?» «Why is it
illegal in certain countries to deny
Holocaust, but no other genocides?»
«Is the threat of anti-Semitism not
exaggerated?» «And, increasingly,
doesn’t Israel use the Holocaust as
an excuse?»
Judt skriver: «The problem
with Israel, in short, is not – as is
sometimes suggested – that it is
a European ‘enclave’ in the Arab
world; but rather that it arrived
too late. It has imported a characteristically late nineteenth-century
separatist-project into a world that
has moved on, a world of individual
rights, open frontiers, and international law. The very idea of a ‘Jewish
state’ – a state in which Jews and
the Jewish religion have exclusive
privileges from which non-Jewish
citizens are forever excluded – is
rooted in another time and place,
Israel, in short, is an anachronism.»
Offeret som overgriper. Tony Judts
skrivekunst er treffende, og egentlig nådeløs i sin klarsynthet: Å lese
denne boken er en slags smertefull
fest. Han skriver: «Most Israelis are
still trapped in the story of their
own uniqueness. For some, this
lies in the primordial presence of
an ancient Jewish state on the territory of modern Israel. For others
it rests in a God-given title to the
lands of Judea and Samaria. Many
still invoke the Holocaust and the
claim that it authorizes Jews to
make pressure upon the international community.»
Som Judt ganske riktig skriver, er
Israel nærmest regionalt i sin geografiske størrelse og plassering, og
allikevel er staten den fjerde største
militærmakten i verden. Som historikeren også minner om, er vanlige
israelere blinde for dette faktum,
og setter fremdeles seg selv og sitt
land i en typisk unik historisk situasjon, der staten spiller offerrollen,
selv om Israel langt på vei er den
egentlige overgriperen. Judt kaller
det israelske lederskapet gjennomgående håpløst inkompetent: Som
en skremmende blanding av offer og
overgriper, har Israel og landets politiske lederskap okkupert territorier,
og manipulert med den amerikanske
Den Nasjonale Legions vekst og fall,
1927–1928
349,Historien om Den nasjonale legion og dens vekst og fall
(1927-1928) er så ellevill at den lett faller i ‘for utrolig til å
være sann’-kategorien. Det mest utrolige er likevel hvorfor
ingen har skrevet den før nå.
Eirik Alver, DAGBLADET MAGASINET
Ingrid Lydersen Lystad
JOHANNES FLINTOE
OG FUGLEVÆRELSET
En reise i norsk natur, historie og
egenart
349,Denne velskrivne og lett tilgjengelege boka er, overraskande nok, den første som er skriven om dette sentrale
verket frå nasjonalromantikken. [...] ikkje berre ei bok om
Fugleværelset, men og ei bok om Noreg i tiåra etter 1814.
Ho fortjener å verte lesen av mange.
Gjert Vestrheim, DAG OG TID
Olav Bogen og Magnus Håkenstad
BALANSEGANG
Forsvarets omstilling etter den
kalde krigen
469,Her får vi en enestående fremstilling av alle de store
endringene og omstillingene i Forsvaret siden 1990, med
omfattende kildemateriale og systematikk, og oppdaterte
fakta. Boken vil bli standardlesing og et sentralt referanseverk for all debatt om Forsvaret.
Janne Haaland Matlary, professor i internasjonal politikk ved
Universitetet i Oslo
Raino Malnes og Dag Einar Thorsen
(red.)
DEMOKRATI
Historien og ideene
449,Sunde er forfatter og essayist.
Holocaust bør få hvile
Tony Judt:
When the Facts Change. Essays
1995–2010
Penguin Random House, 2015
DA FASCISMEN KOM
TIL NORGE
regjeringen for å skaffe seg politisk,
militær og økonomisk støtte. Med
påskudd om mulig og rask utryddelse utført av araberstatene rundt,
og ved å manipulere frem falske trusselbilder, har staten bygget opp et
vanvittig våpenarsenal, ikke minst i
form av atomvåpen. Judt er nådeløs i
sin beskrivelse av Ariel Sharon, som
med blankofullmakt fra Washington
utøvet sine overgrepsgjerninger i så
mange år, med offerrollen som det
viktigste legitimeringsgrunnlaget for
de blodige handlingene.
La Holocaust hvile. I essayet «Israel:
The alternative» skriver han: «The
Middle East peace process is finished. It did not die. It was killed.»
Oslo-avtalen bør nå endelig erklæres for død: The facts have changed!
Judt oppsummerer godt hva som
var den opprinnelige tanken bak
opprettelsen av den israelske staten
i 1948: «Israel trengte jødene, jødene
trengte Israel.» Og som Judt så rammende skriver: «The circumstances
of its birth have thus bound Israels
identity inextricably to the Shoah,
the German project to exterminate
the Jews of Europe. As a result, all
criticism on Israel is drawn ineluctably back to the memory of that
project.»
Og det er i essayet «The problem
on evil in postwar Europe» at Tony
Judt blir virkelig kontroversiell:
Han tar nemlig et nådeløst oppgjør
med Holocoast-dyrkingen, og stiller
det nesten uhørte spørsmålet (som
gjør det altfor enkelt for en motvillig
leser å stemple ham som antisemitt,
til tross for at Judt selv var jøde): Er
ikke egentlig dette noe som fortjener
å få hvile? Skal sårene alltid holdes
åpne? Og skal sårenes holdes frem
til stadighet, som unnskyldning for
å gjøre andre mennesker, i dette tilfelle araberne, så vondt? Hvordan
kan såret holdes frem på en slik
borderline-aktig måte, så skamløst
og uten nåde? Gjennom å skape en
Holocaust-industri, har Israel sørget
for at ondskapen kan fortsette. Og
som Judt også minner om, er ondskap blitt nærmest synonymt kun
med nazistenes behandling av jødene, noe han er svært skeptisk til.
Finnes det ikke også mye annen ondskap i verden, og er ikke den minst
like viktig? spør han.
Universelt problem. Det radikale onde
som er blitt rettet mot den jødiske
befolkningen – skal det virkelig
fortsette å bli brukt som legitimeringsgrunnlag for egne overgrep
mot palestinere? Det avanserte
forholdet mellom det europeiske
Holocaust og Shoah er et stadig problem for ethvert tenkende menneske. Det samme er forholdet mellom
sionismen og den jødiske identiteten. Hvordan kunne Holocaust bli
det perfekte forsvaret for ondskapen mot den palestinske befolkningen? Ondskap er, og vil alltid
være, som Tony Judt minner om, et
universelt problem. Han vektlegger
at Holocaust tross alt inngår som
en del av et universelt onde, ikke
som et «spesialonde»: Ondskap er
ondskap, og kan ikke knyttes enkeltgruppers spesielle skjebne.
Judt avslutter med å si at Israel
bør plukke fra hverandre sin etniske myte, som bygger på fortellingen om ødeleggelsen av det andre
tempelet. Ifølge samme narrativ
førte dette til romernes fordrivelse
Dette er ei stor bok og en stor begivenhet. 600 sider med 33
velskrevne artikler om ideer og demokrati gjennom 2 500 år
skrevet av norske og nordiske statsvitere, historikere, filosofer,
religionshistorikere og idéhistorikere. Det er ei bok som vil
treffe et bredt publikum.
Hilde Sandvik, professor i historie ved Universitetet i Oslo, SALONGEN.NO
Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og
Nik. Brandal (red.)
DEMOKRATISK
BEREDSKAP
Intellektuell motstand mot totalitære fristelser i det 21. århundre
299,Gode essays om sterke mennesker. [...] hver forfatter har
skrevet interessant, folkeopplysende og lesverdig om sine
temaer.
Fredrik Wandrup, DAGBLADET
www.dreyersforlag.no
av israelerne, noe som bidro til å
gi jødene en hjemløs eksistens i
alle hjørner av Europa. Jødene fant
dermed «hjem» til sitt «opprinnelige land» gjennom opprettelsen av
den jødiske staten. Dette innebærer
«selvsagt» at jødene har større rett
til å bo i Midtøsten enn araberne. Et
annet spørsmål som opptar Judt, er
hvorfor Israels jøder også skal gis
en spesiell status i forhold til andre
jøder.
Skinndemokrati. Og til slutt: På hvil-
ket grunnlag hviler egentlig Israels
rett til å eksistere? Judt benekter
ikke denne retten, men leter etter
nye spørsmål – og nye svar. Svarene
er sammensatte, selvfølgelig – historisk, politisk og sosialt. Men
som forfatteren skriver: Israel er
riktignok det eneste eksisterende
demokratiet i Midtøsten, men hva
slags demokrati er det egentlig
snakk om? Er et demokrati som
diskriminerer sine egne innbyggere
noe annet enn et skinndemokrati?
Judt oppsummerer: «Democracy
is no excuse for bad behaviour.»
Næss er frilansskribent.
[email protected]
20
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
Kritikk
FILM
Politikk som konflikt
Chantal Mouffe:
Om det politiske
Cappelens Upopulære, 2015
Chantal Mouffe lokaliserer
flere svake punkter i gjengse
tanker om demokrati, men
blir selv uklar når hun
nærmer seg spørsmålet om
menneskerettigheter.
POLITIKK
KJETIL RØED
Hvordan tenke politisk? Ifølge den belgiske
21
politiske filosofen
Chantal Mouffe er
hovedproblemet i
dag at vi ikke lenger har en politisk
arena som forstås
gjennom reell polarisering: Vi tenker i
stadig mindre grad
politikk gjennom
kategorier
som
«fiende» og «venn»
i noen meningsfull
grad, hevder hun. Men ethvert politisk ordskifte forutsetter jo en avgrensing fra noen
andre som motstandere eller fiender, som
hun ganske riktig påpeker. I dag er et «konsensuelt demokrati» basert på rasjonelle
vurderinger og dialog – ikke konfrontasjon
– dominerende.
Det er dette som har ført oss inn i et
Kunst og skvalderkål
uføre i den praktiske politikken, ifølge forfatteren. Både fremveksten av høyresidens
mer radikale fraksjoner og økende terrorisme lar seg, i det minste delvis, forklare
gjennom undertrykkelsen av uunngåelige
konflikter som også, om vi omfavner dem,
er produktiv.
Fornuft og ufornuft. På dette punkt angri-
per Chantal Mouffe en rekke toneangivende teoretikere. Anthony Giddens og Ulrich
Beck er blant dem som får gjennomgå, men
det er Jürgen Habermas som blir hennes
hovedmotstander, særlig hans forestilling
om at vi gjennom «kommunikativ rasjonalitet» kan overvinne uenighet og fiendskap.
Snakker vi fornuftig sammen vil det beste
argumentet til slutt vinne, hevder den tyske
filosofen, som i Norge (fortsatt) er mest
kjent for sin doktoravhandling Borgerlig
offentlighet.
Men denne type forståelse av politikken
forutsetter en teleologisk historieforståelse hvor den «moderne og opplyste verden»
skiller seg fra «den arkaiske og umoderne».
Befinner man seg ikke på riktig sted i denne
utviklingen, blir man ikke bare umoderne,
men ufornuftig, om vi betrakter situasjonen
fra konsensusmodellen. Det er vel ingen
overraskelse at det er mer tradisjonelt
organiserte samfunn, som de muslimske,
som ender opp i denne kategorien.
Dogmatikken
som ligger i at fornuften, og dermed den
anførende dialogen, tilhører den «utviklede
og moderne» verden, fører til at man utpeker seg motstandere som ikke anerkjennes
som legitime. Slik, sier Mouffe, havner vi i
en situasjon hvor politikken blir et moralsk
anliggende: Dine motstandere er ikke bare
ufornuftige og umoderne, men – som vi ser
Muhammed-karikaturene.
i stadig økende grad – onde og irrasjonelle.
I striden rundt Muhammed-karikaturene,
som nådde sitt klimaks i januar i år med
Charlie Hebdo-massakren, ser vi denne
problematikken artikulert med all mulig
tydelighet. Ytringsfrihet blir en kardinaldyd som dyrkes og eies av den vestlige,
utviklede og fornuftige verden, mens motstanden mot karikaturer er et tegn på et
irrasjonelt, følelsesstyrt og potensielt voldelig folkeslag. Denne moraliseringen av
det politiske rommet er katastrofal, ifølge
Mouffe – fordi det radikaliserer og forlenger
den type forskjellsdannelse som den tilsynelatende vil opponere mot.
Her er jeg hjertens enig: Om vi ikke kan
skille mellom voldskriminalitet fra legitim
kritikk av Muhammed-karikaturer, havner
vi i en farlig blindgate. Her har vi mye å
lære av den belgiske filosofen.
Agonisme og antagonisme. Poenget for
Mouffe, når hun polemiserer mot konsensus-tenkere som Habermas, er at begrepet
om rasjonalitet og dialog dekker til hvilke
parter som ikke passer inn eller får være
med i den fornuftige samtalen, som etter
sigende skal løse alt. Å dekke til uenighet
som ufornuft, vil låse samtalen i moraliserende dogmatikk. Det finnes ingen rasjonell
konsensus som ikke også ekskluderer noen,
eller, omvendt sagt, kan inkludere alle.
Problemet har, sier Mouffe, sitt opphav
i det faktum at vi siden 70-tallet i stadig
mindre grad har hatt en representasjon av
virkelig forskjellige politiske fraksjoner i
politikken, men heller en gjennomgående
sentrumsorientering. Slik havner vi et sted
hvor folk ikke lenger har noe valg, fordi det
vi kan velge, tilhører en eller annen variant av en nyliberalistisk konsensusmodell,
hvor kapitalismen forblir en ufravikelig
ramme for både realpolitikk og politisk
tenkning.
Vi trenger et politisk rom med en variasjonsrikdom som folk kan identifisere seg
med – en politikk hvor de kollektive identiteter kan finne allianser, hevder forfatteren.
Vi trenger et politisk rom hvor forskjeller
kan spilles ut som en kamp mellom «oss»
og «dem» – et agonistisk rom – ellers ender
vi med en antagonistisk politikk, hvor alternative identiteter dukker opp i mer radikale
former som utfordrere til den sentrumsorienterte, nyliberale normalen.
Konsensus. Et annet poeng, som skiller
Mouffe fra mange andre politiske filosofer, er hvordan denne rasjonelle samtalen,
denne konsensussøkende modellen, ikke
anerkjenner følelsene og den kollektive
identitetens betydning i politikken. «De
politikere som vil fjerne lidenskapene fra
politikken, og som hevder at demokratisk
politikk bare bør analyseres i lys av fornuft,
moderasjon og konsensus, forstår ikke
dynamikken i det politiske,» skriver hun.
«De innser ikke at demokratisk politikk må
dra nytte av folks begjær og fantasier, og at
den i stedet for å sette interesser opp mot
følelser, og fornuft opp mot lidenskaper,
bør tilby identifikasjonsformer som fremmer demokratiske praksiser.»
Ser vi på norske forhold, er de
tradisjonelle venstrepartiene på vei mot
sentrum; blant annet har Arbeiderpartiet,
som New Labour, akseptert en nyliberal
blandingsøkonomi. De siste par årene
har vi imidlertid sett en viss nyansering
av det politiske spekteret: Partier som
Miljøpartiet De Grønne har steget på
meningsmålingene, noe som tyder på at
nettopp partifloraen klarer å appellere til
andre former for kollektiv identitet enn
det nyliberale sosialdemokratiet. Kanskje
er, som mange har antydet, en slik polarisering et resultatet av at den sittende
regjering har dratt den politiske polen for
mye mot høyre med sin privatisering og
usosiale skattepolitikk.
Uklarheter. Problemet oppstår når Mouffe
selv begynner en avgrensning som kun
implisitt tematiserer et vi/dem-skille. Hun
sier, for eksempel, at «for at en konflikt
skal kunne godtas som legitim, må den ha
en form som ikke ødelegger den politiske
sammenslutningen». Jovisst – men hva er
denne formen, og hvem bestemmer hvor
den nevnte ødeleggelsen inntreffer?
Folk [har] ikke lenger noe
valg, fordi det vi kan velge,
tilhører en eller annen
variant av en nyliberalistisk
konsensusmodell, hvor
kapitalismen forblir en
ufravikelig ramme for både
realpolitikk og politisk
tenkning.
Igjen er det et spørsmål om et skille mellom de som er med på de viktige samtalene
og de som ikke er det. Nok en gang er det
også et spørsmål om at noen nødvendigvis
vil falle utenfor – som Mouffe naturligvis
både er klar over og stadig gjentar, men
noen ganger selv glemmer å gjøre til et
eksplisitt tema.
Menneskerettigheter. Mouffe foreslår at vi
erstatter det vestlige hegemoniet med en
rekke regionale sentra. Spørsmålet er om
vi virkelig kan operere med en «multipolar»
verdensorden, som filosofen tar til orde for.
For er det mulig å jobbe med internasjonal
politikk uten å være dogmatisk på visse
saker?
Mot slutten av Om det politiske skriver
Mouffe at «det den vestlige kulturen kaller
’menneskerettigheter’, utgjør et kulturspesifikt svar på spørsmålet, og dertil et individualistisk svar som er spesifikt for den
liberale kulturen og som ikke kan gjøre
krav på å være den eneste legitime». Når
det gjelder tvangsekteskap og fengsling av
intellektuelle, for eksempel, hjelper det lite
å «anerkjenne sin motstander».
Her er det en del springende punkter hos
Mouffe, som neppe lar seg løse innenfor
hennes eget filosofiske rammeverk. Men
hun gir oss utvilsomt mange nyttige redskaper å tenke politikk med.
Røed er fast kritiker i Ny Tid. [email protected]
«Jafar Panahi har laget et kjærlighetsbrev til filmen»
Darren Aronofsky, juryformann Berlin Filmfestival
«Skarp satire fra filmverdenens fremste dissident»
Aftenposten
Radikal Portal og NY TID utlyser
«Leken og bitende aktuell – et sterkt bilde av dagens Iran»
Dagsavisen
Fotokonkurransen:
Welcome to Norway
Flyktninger strømmer over grensene til europeiske land, også
Norge. Dessverre har myndighetene våre vist seg ute av stand
og uten vilje til å ta imot flyktningene på anstendig vis. Derimot, i
desperasjonens time, oppsto den nye folkebevegelsen Refugees
Welcome to Norway.
Gjennom dette nettverket har mennesker over hele landet kastet
seg ut i en storstilt dugnad for mennesker på flukt. Radikal Portal
og Ny Tid synes det er på sin plass at deres historier blir fortalt. Vi
ønsker avbildninger av flyktningenes hverdag og virkelighet, på godt
og vondt. Vi er på jakt etter de gode fotohistoriene av hjelpernes
innsats, liten eller stor. Vi søker gjenfortalt med foto de sterke inntrykkene, de emosjonelle øyeblikkene, møtene mellom mennesker
på tvers av geografi og kultur.
Vi inviterer derfor deg til å delta. Førstepremien er 10 000
kroner. Andre og tredjepremien er på 2500 kroner. Send oss minst
tre bilder, men maks ti. Legg ved en setning eller to om deg selv og
et enkelt foto. Frist for innsending er 15.11.
Dommerpanelet som vurderer bidragene er Truls Lie, Kjersti
Opstad, Nina Guzman Toft og Hanan Albalkhe. Fotoseriene blir
publisert på Radikal Portal og i Ny Tid torsdag 17. desember. Vi forbeholder oss retten til å publisere alle de innsendte bidragene. Da
setter vi også sammen et panel av folk diskuterer hvordan Norge
møter og bør møte flyktningene.
PÅ KINO 16. OKTOBER
Merk bidraget «Fotokonkurranse» og send det til
[email protected]
Er den økokritiske
forfattaren ein utdøyande
rase?
KLIMAKAMP
METTE KARLSVIK,
På festivalen Ugress sitt folk på golvet.
Ikkje fordi alle vil, men fordi det ikkje
er ledige stolar. Temaet litteratur og
klimakamp engasjerer unge vaksne i
Trondheim. Kafé Digs er fullt. Hender skyt
i veret som spirar om våren. Forfattar
av Det er ikke vår. Det er global oppvarming, Rune F. Hjemås, har nettopp
proklamert sitt ansvar som forfattar: Å
lage god kunst. «Det er feigt,» seier ei
av dei som retter hendene opp, og tar
ordet: «Kunst for kunstens skuld? Det er
å fråskrive seg ansvar,» seier kvinna, som
er ein del av Litteraturkollektivet. Denne
studentdrivne organisasjonen står bak
litteratur- og klimafestivalen Ugress. Årets
festival stiller eit spørsmål også stilt av
Forfatternes klimaaksjon, av tidsskriftet
Vagant og av Den norske forfatterforening, i eit medlemsmåte: Må forfattarar
engasjere seg i miljøkampen? Korleis skal
dei i tilfelle gjere det? Etter så mange tiår
med debatt om kunstens autonomi, kan
ein vel også legge til: Er det framleis noko
nytt å komme med i debatten om økokritikk? Trøndarane håpar synlegvis på
det, i og med oppmøtet på Digs. No blir
også vindaugskarmar brukt til sitjeplass.
Og til bokhyller, for bøker ein kan bytte
til seg. Bytte- og gjenbrukskultur er ikkje
berre tema, men også ein praksis denne
veka, mens valkampen har innspurt og
Miljøpartiet De Grønne skal gjere eit uvanleg godt val.
Ugress er ein saktefestival, ein festival
for konsentrasjon. Med ein programpost kvar dag blir fokuset stort på kvar
post og kvar deltakar. Veka byrjar med
denne paneldebatten: midt i valkampen,
og med ein innleiar som snakkar som
kunstnar, og ein som står på lista til
Miljøpartiet De Grønne og som snakkar
som politikar men også som filmsjef
for Kosmoramafestivalen. Oppmøtet
er stort. Temperaturen stig. Men det
er berre menneskeovnar, ikkje global
oppvarming. Hjemås les frå Det er ikke
vår. Det er global oppvarming, før Ola
Lund Renolen frå Miljøpartiet De Grønne
held ei innleiing om historiene sin funksjon som formidlingsinstans. Så byrjar
diskusjonen, som kan bli oppsumert slik:
Lite treff folk sine hjarte som gode forteljingar. Og no gjeld det å treffe folk sine
hjarte, og mobilisere til omsyn til kloden,
og ikkje minst til folk. Kloden har, når eg
skriv dette, 7,3 milliardar innbyggarar.
Intensiteten i stemma til ulljenta frå
Litteraturkollektivet tar til. Det er Rune
F. Hjemås ho adresserer kommentaren
til. Han har holdt sin halvtimes innleiing.
Medan Renolen nytta høvet til å snakke
som politikar, snakka Hjemås utelukkande som kunstnar. Konklusjonen:
Han har ikkje ansvar for anna enn å
prøve å skape god kunst. Han har ikkje
sjølv sansen for den meir didaktiske og
instrumentelle kunsten: den eksplisitt
politiske litteraturen. «Men,» svarar han
kritikaren frå «salen», altså golvet: «Det
eine utelukkar ikkje det andre. Det skal
vere plass til både politisk kunst og ein
annan kunst.»
For framleis er det rom i Noreg, og det
er overskot. Men nye klimarapportar
viser at sjølv oss her på berget kjenner
klimaendringane på kroppen. Vi har meir
nedbør, og kan forvente meir flaum. Vi
kan forvente at økosystema våre blir
rokka ute av balanse. Også difor skriv
forfattarar som Espen Stueland, Agnar
Lirhus og Brit Bildøen det ein kan kalle
økokritikk eller klimalitteratur. Men
kva er det for noko? Liknar det på den
politiske litteraturen frå 70-talet? Lat
meg sitere nokre av innleiarane frå eit
liknande arrangement. Den norske forfatterforening sitt årlege medlemsmøtet
hadde for eit par år sidan tema: «Skal
forfattarar engasjere seg i miljøspørsmål,
og korleis skal dei eventuelt gjere det?»
Tilbake til då: Jostein Gaarder er ein av
innleiarane, og stiller vidare spørsmål:
«Ein rasering av naturmiljøet vil også
vere rasering av all kultur,» seier han
som argument for kvifor forfattarar
skal engasjere seg. Brit Bildøen sitt
også i panelet: «Det er vanskeleg å
seie om forfattarar har ansvar for å
engasjere seg. Men alle har plikt som
samfunnsborgarar,» seier ho. Skrive? Ja,
seier Bildøen og Gaarder. Men korleis?
Kritikarar av økolitteratur drar støtt fram
søttitalet. «Eg trur forfattarar er redde
for å skitne til hendene sine med å skrive
politisk litteratur,» seier Bildøen, og legg
til: «Vi har nye tider. Ei ny tid krev ein ny
gangart.»
«Eg skal vere den siste til å moralisere. Eg
reiser mykje, og eg reiser med fly,» seier
Hjemås på Digs Kafé. Reisa til Trondheim
byrjar med toget, det vesle: t-banen til
Oslo S. Turen min til t-banen går over
Holmenkollen Park Hotell. Det er dei
konservative sitt land. Det er eit land
der lite blir endra: der gras får vekse og
tre stå. Også «ugras» får stå. Naboane
er graskonservative, blomsterkonservative, trekonservative. Furene er krokete,
skjeggete, ussymetriske, nydelege. Her
er urskog, som ein kallar skogen som
ikkje blir endra av folk. For «Her skal
ikkje noko bli endra,» som det står på
Kaffistova i Oslo. Her er skvalderkål
nok til salatar våren gjennom.
Aegopodium podagraria (skvallerkål)
kom til Oslo med cistisiensarmunkar i
mellomalderen. Dei kom med båt opp
Oslofjorden, og blei prikla i inngjerda
bed på Bygdøen eller Hengsøen: Hagane
har skvallerkål i fine, rette rekker. Planta
med fem centimeter mellom kvar spire,
og innimellom: motsette vekstar – plantar som trekk næringsstoffar frå jorda
som skvallerkålen frigjer til jorda.
Må forfattarar engasjere seg i
miljøkampen? Korleis skal dei i
tilfelle gjere det?
«Vår naturlege spinat» var kultivert, og
blei naturleg. Det var temma og regulert,
og kom ut av kontroll. Som sivilisasjonen
sjølv, skal ein tru misantropane. Som
språket, skal ein tru formalistiske poetar.
Vi har sådd språket. Det har røtene sine
i oss. Orda har vi laga. Forfattarar lagar
framleis ord. Sjå berre Inger Elisabeth
Hansens nye diktsamling, som også er full
av nyord. Aina Villanger diktar ord som
silkeokse, og nervesæd klones. Forfattarar
har laga dei fleste uttrykka og seiemåtane
som vi har i språket idag. Dei var ein gong
eineståande ordblomer. Tida gjekk, blomen blaumte og frø flaug. Dei fann ny jord
i nye munnar, og blei vanlege ord.
Forfatternes klimaaksjon paragraf 112
finnst fordi dei, fleire titals vaksne,
norske forfattarar, er overtydd om at
ein kan snu klimaproblem med orda.
Dei gjer det direkte, med å forfatte
lesarbrev og brev til styresmakter,
og drive høgtlesningsaksjonar. Dei
bidreg indirekte med å gi stemme til
dette stemmeslause: til naturen. Dei
skildrar kloden på ein engasjerande
måte. Det ein blir glad i vil ein passe
på. Men passe på må vi også med ikkje
å misbruke språkmakta. Eg kan gjere
folk urolege utan meining, med eit
urovekkande språk. Eg kan dramatisere
og overdrive noko som ikkje skal vere
dramatisk, eller romantisere kriser,
apokalypser, melankoli, tristesse. Men
ein kan også bruke sterke verkemiddel for å engasjere. «Forteljingar er
ein måte å nå folk på,» seier Ola Lund
Renolen, og tar fram Beatles av Lars
Saabye Christensen, og les litt for oss.
Eit stykke streit fortelling; eit tidsdokument frå Oslo då. Forbrukssamfunnet
er i vekst. Og forbrukssamfunnet,
meiner Renolen, er rota til miljøondet.
«Alt heng saman med alt,» seier han.
Kosmorama-sjefen skriv på den måten
under på Naomi Kleins systemkritiske
tese om at kapitalismen har denne
skulda. Men kan ein også seie at
forbrukssamfunnet er til det gode for
klima? At auka forbruk har pressa
prisane ned på solcelle- og vindkraft?
Det var ein gong at eg høyrte på NRK
radio eit intervjuobjekt hevde at denne
teknologien no er billegare enn kol.
Håpet er lysegrønt. Men det er vanskeleg å tru på. Kolreservane er store, prisen på kol framleis låg. Det nye håpet
ligg i haldningsendringa. At det også i
andre byar enn i Trondheim er muleg å
mobiliesere ein fullstappa kafé til paneldiskusjon, til økologisk tenkning.
Karlsvik er forfatter og fast bidragsyter i Ny Tid.
[email protected].
Manhattans store skald – har vi ham nå?
Stephen Miller:
Walking New York. Reflections of
American Writers from Walt Whitman to
Teju Cole
Fordham University Press, 2015.
Gary Schmidgall:
Containing Multitudes. Walt Whitman and
the British Literary Tradition
Oxford University Press, 2015.
Walt Whitman:
Drum Taps. The Complete 1865
Edition. Edited, annotated, and with an
introduction by Lawrence Kramer.
The New York Review of Books, 2015.
Walt Whitman åpnet opp
det moderne for en hel
nasjon. Forsøk på å fange
ham én gang for alle blir
fåfengte.
LITTERATUR
BIRGITTE GUSTAVA RØTHE BJØRNØY
(O superb! O Manhattan, my own, my peerless!
O strongest you in the hour of danger, in crisis! O truer
than steel!)
How you sprang! How you threw off the
costumes of peace
with indifferent hand;
Utdrag fra «Drum-Taps» (1865)
Mens Baudelaire vandret rundt i Paris’
gater nedsunket i melankoli, satt Walt
Whitman på New Yorks hestedrevne busser
og siterte Shakespeare og hyllet det amerikanske demokratiet. Tre av årets utgivelser
presenterer den panegyriske og kapitalistiske Whitman som amerikanerne liker å
vise frem, men også sider ved dikteren som
ennå ikke er helt stuerene.
Walking New York er egentlig mest interessant som et referanseverk til byens mindre kjente forfattere, og flere av sitatene er
hentet fra verk som fortjener mer oppmerksomhet. Et eksempel er Colson Whiteheads
The Colossus of New York (2003). I kapittelet «Brooklyn Bridge» går en navnløs
kvinne over broen ved samme navn, før
hun midtveis blir stoppet av fortellerstemmen: «Don’t look back, you will be shocked by negligible progress. A man pitched
a tent here once and was hauled away. He
told the police, I renounce all boroughs.
You have the right to remain. You have the
right to shout to the gods. If you have no
philosophy one will be appointed to you.»
Sjelden har jeg sett en så presis beskrivelse
av hvordan frihets- og rettighetsbegrepet
blir misbrukt i den amerikanske politiske
diskursen.
Aktualisert konflikt. Det aggressive tonen
i dagens politiske USA er et medvirkende
utgangspunkt for nyutgivelsen av Walt
Whitmans Drum-Taps. Professor og forfatter Lawrence Kramer påpeker at konfliktene som preget 1800-tallets USA, igjen er
blitt aktualisert i nyere tid. Han nevner ikke
Ferguson og andre relaterte rasekonflikter,
men det er åpenbart disse han sikter til. Et
annet utgangspunkt er 150-årsmarkeringen
for slutten på den amerikanske borgerkrigen. En kort oppsummering: Drum-Taps har
lenge vært en del av Whitmans store, mangfoldige og organiske verk, Leaves of Grass.
Drum-Taps ble utgitt som et selvstendig
verk i 1865, men har ifølge Kramer druknet
og mistet noe av sin betydning fordi det
ble integrert i Whitmans hovedverk. I den
originale versjonen er verket delt i to: Den
første delen handler om krigen, den andre
om livet etter 1865. Sistnevnte tar for seg
blant annet drapet på Abraham Lincoln i
det ikoniske hyllingsdiktet «O Captain! my
Captain!»
Whitman skilte seg ut i den
øvrige litterære motkulturen
ved at han var materialist
og forkjemper for de
kommersielle kreftene.
Fotografisk uttrykk. I sin opprinnelige form
forteller diktene en historie om den amerikanske borgerkrigen, og ifølge redaktøren er det «by common consent the only
enduring literary work about the Civil War
based on firsthand experience». Whitman
jobbet som sykepleier under krigen, og
ble en av de første som beskrev soldatens
erfaringer deltaljert og fra et individuelt
perspektiv. Tidligere var det vanlig med
episke fremstillinger, særlig inspirert av
Homer, mens Whitman tilfører noe nytt
til krigsskildringene: et uttrykk som ifølge
Kramer har et fotografisk tilsnitt.
Kramer skriver at «for the Whitman of
Drum-Taps, empathy replaces transcendence». Følelseskulturen rundt borgerkrigen er ikke like kjent som de store slagene,
Lincolns taler og det politiske spillet, men
Whitman finner plass til både det grandiose
og det nære. «Drum-Taps» (sitert ovenfor)
er et eksempel på det førstnevnte, hvor
Manhattan fremstår som en mektig dronningbie og innbyggerne som den mest velorganiserte bikube. I «Come up from the
fields father» handler det om familien til en
soldat, og øyeblikket da de mottar sønnens
dødsbudskap. Her illustrerer han hvordan
empatien blir sterkere når den er frigjort
fra heltemytologi og religiøse forestillinger.
I morens sorg finnes det ingen frelse, slik
det ble fremstilt i de populære sorgdiktene
fra borgerkrigen – og kanskje er det ved
å unngå det oppbyggelige ved litteraturen
at sorgen virkelig kan anerkjennes? Her er
diktets siste strofer:
But the mother needs to be better;
She, with thin form, presently drest in
black;
By day her meals untouch’d – then at night
fitfully
sleeping, often waking,
In the midnight waking, weeping, longing
with one deep
longing,
O that she might withdraw unnoticed – silent
from life,
escape and withdraw,
To follow, to seek, to be with her dear dead
son.
Liv og diktning. Hvor empatisk Whitman
faktisk var, er vanskelig å si. Hans ego var
på størrelse med hjembyen, og han kunne
være fullstendig kompromissløs i sin kunstneriske virksomhet. I «Did you ask dulcet
rhymes from me?» skriver han:
And go lull yourself with what you can
understand;
For I lull nobody – and you will never
understand me.
Både nyutgivelsen av Drum-Taps og Gary
Schmidgalls Containing Multitudes fremhever
imidlertid nettopp hvor problematisk det er
å skulle klistre slike merkelapper på poeten
(noe vi liker i det medierte og kvantifiseringsfikserte 21. århundre), og dette var et poeng
også for Whitman selv. I sitatet fra «Song of
Myself», som Schmidgall siterer ivrig, uttrykker han:
Do I contradict myself?
Very well then I contradict myself,
(I am large, I contain multitudes.)
Schmidgall undersøker i sin bok sammenhengen mellom Walt Whitman og de store
britiske poetene, som Shakespeare, Milton
og Blake. Hos Milton finner han et liknende
sitat – «a poet ought him selfe to bee a true
Poem» – og bruker dette som eksempel på
at de begge var opptatt av sammenhengen
mellom liv og diktning, i tillegg til at Milton
ikke var størknet fast i sin samtids kristne
livssyn, noe Whitman hevdet han var.
I Containing Multitudes overbeviser forfatteren når han skriver om Whitman og de
klassiske britiske poetenes radikalitet. Noe
av det mest interessante ved denne utgivelsen er diskusjonen om depolitiseringen
og «temmingen» av verdenslitteraturen. De
kanoniserte forfatterne blir bokstavelig talt
gjort stuerene. Når dette skjer med Walt
Whitman, blir det særdeles ironisk med
tanke på at han stadig motsatte seg eliten
og borgerskapets håndtering av litteraturen. Han hadde selv ingen høyere utdannelse, og ville at bøkene hans skulle leses
utendørs. Whitmans livssyn lå tett opp
mot kvekernes, hvor det såkalte indre lyset
hadde langt mer betydning enn dogmer,
ritualer og prekener. Schmidgall forklarer
hvordan kanoniseringen og tilpasningen
av Whitmans verker har foregått, ved at
de mest patriotiske diktene har blitt løftet frem, mens de mer kontroversielle har
blitt stuet bort. I disse avsnittene viser han
hvorfor man fortsatt kan skrive bøker om
forfattere som allerede har skapt et hav av
sekundærlitteratur, og hvorfor det er viktig
at de fortsatt leses og analyseres.
Det gamle og det nye. Schmidgalls verk
åpner også opp forståelsen for 1800-tallets
USA. Da Whitman ble født, hadde landet
vært selvstendig i under 50 år, og det bar
fremdeles preg av de mange årene under
det britiske imperiet. For amerikanerne
var det viktig å distansere seg fra britisk
kultur og tradisjon, for å skape rom for
sine egne uttrykk og utvikle sin egen kultur.
Blant annet derfor kunne Whitman være så
streng i vurderingen av sine engelskspråklige forgjengere, og komme med utsagn
som: «I could never go Milton: He is turgid,
heavy, over-stately … seems like a bird –
soaring yet overweighted: dragging down,
as if burdened – too greatly burdened: a
lamb in his beak: its flight not graceful,
powerful, beautiful, satisfying, like the gulls
we see over Delaware in midwinter – their
simple motion a delight.» Han bruker et
språk som knytter den britiske poeten til
ørnen, en figur som går igjen i de antikke
eposene og dermed representerer både
noe tradisjonsbundet og predatorisk. Selv
representerer han det nye, frie, uskyldige
og vitale – Amerika.
I Walking New York skriver Miller at
«Whitman was the first to suggest that an
urban landscape can be sublime». Dette
henger sammen med hans antielitisme;
han kunne se det estetisk opphøyde i
byens demokratiske struktur. Millers verk
er løsere sammensatt enn Schmidgalls, og
det er lengre avstand mellom de virkelig
gode resonnementene. Han forteller likevel
noen leseverdige historier om den myteomspunne byen og dens forfattere, og gir noen
gode ledetråder til videre lesning. Det trekker også inn fotografer verdt å merke seg,
som Alvin Langdon Coburn og Jacob Riis.
Det narrativet vi konstruerer
rundt våre egne og andres
liv, er nettopp dét –
konstruksjoner.
Self made man. I kapittelet om Whitman
trekker Miller frem poetens entreprenørånd.
Whitman skilte seg ut i den øvrige litterære
motkulturen ved at han var materialist og
forkjemper for de kommersielle kreftene.
Han var imidlertid også kjent for å være lat
og uredelig; blant annet skrev og publiserte
han anonymt anmeldelser av verkene sine,
hvor han ikke stod tilbake for å genierklære
seg selv. Dette avsnittet gir meg assosiasjoner til tv-serien Breaking Bad, hvor antihelten Walter White har tydelige paralleller til
Manhattans egen skald. White gir opp den
lite lukrative jobben som kjemilærer og
lager sitt eget crystal meth-laboratorium, og
bygger etter hvert en hel industri rundt det
populære produktet. Han er både megaloman og kompromissløs, samtidig som han
lykkes i å utnytte markedsliberalismens
muligheter, og juridiske smutthull. Serien
både alluderer og henviser eksplisitt til
den andre W.W., og viser dermed frem det
problematiske ved det amerikanske idealet
om den frie, sterke mann som er sin egen
lykkes smed. Selv om Whitman ikke var på
kant med loven på samme måte som Walter
White, er det mye som tyder på at han var
en person som kom seg fremover ved å
være, som kritiker David Reynolds uttrykker
det, «beyond scruples».
Mangeartet. Å skrive biografiske tekster
er en vanskelig øvelse, og det slår meg
gang på gang hvor unyansert forholdet
mellom liv og tekst ofte betraktes i
biografisjangeren. Skrift er noe helt annet
enn levd liv, og det narrativet vi konstruerer rundt våre egne og andres liv, er nettopp dét – konstruksjoner. Her er det mye
å lære av poststrukturalistene som påpekte at også de språklige strukturene preger
tankene våre, mens vi normalt antar at det
er det motsatte som skjer. Det er derfor
nærmest umulig å formulere en sannhet
om noe så komplekst som et menneske –
og det blir spesielt underlig når Stephen
Miller gjør dette med en forfatter som Walt
Whitman, som selv understreker sin mangeartethet: «It is easy to see how Whitman
became a hero to the counterculture of
the 1960s. He talked about freeing oneself
from the ’cerments’ of tradition, being
natural, celebrating the body, having guiltfree sex. He was a loafer who did what he
pleased and went where he wanted to go
[…] But the ’real’ Whitman was an ambitious and hardworking writer. And the ’real’
Whitman was not very ’rough’.» Hvordan
kan han vite at nettopp Miller har materialet som beviser hvem den «virkelige»
Whitman er? Hva skal vi med slike merkelapper, som uansett er like skjøre som
papiret de er skrevet på? Dette er en del av
«temmingen» Gary Schmidgall kritiserer,
som i konserverende stil plasserer forfattere på deres faste plass både i bokhylla
og livssynsmessig – og lar dem forbli der.
En grunn til at Schmidgall ikke går i den
samme biografiske fellen som Miller, er at
han i større grad tar utgangspunkt i dikternes egne verker. Han foretar nærlesninger
hvor argumentene er tett og nøye sammenvevd. Millers bok er kanskje mer tilgjengelig og mindre akademisk i stilen, men den
har langt mindre substans.
Walt Whitmans egne dikt er imidlertid
det mest lesverdige av disse tre utgivelsene, i den grad de kan stilles opp mot hverandre på denne måten. Lawrence Kramer
har gjort en strålende jobb med fotnoter
og kommentarer, og viser hvorfor Whitman
fortsatt er verdt å lese. Selv om man ikke
trenger noen ytterligere begrunnelse for å
lese et dikt som dette:
Weave in, weave in, my hardy life
Weave in! Weave in, my hardy life!
Weave, weave a soldier strong and full, for
great campaigns
to come;
Weave in red blood! Weave sinews in, like
ropes! The
senses, sight weave in!
Weave lasting sure! Weave day and night
the weft, the warp! Incessant weave! Tire
not!
(We know not what the use, O life! Nor
know the aim, the
end – nor really aught we know;
But know the work, the need goes on, and
shall go on – the
death-envelop’d march of peace
as well as war, goes on;)
For great campaigns of peace the same,
the wiry threads to
weave;
We know not why or what, yet weave, forever weave
Bjørnøy er litteraturviter og kritiker.
[email protected]
22
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27
Kritikk
LITTERATUR
FILM
Nye poesikriger
Alltid beredt (for Gud og fedrelandet)
Om amerikanske
konseptuelle poeters
arroganse i rasespørsmål.
Espen Schaanning:
Barneridderne. Baden-Powell og den
norske speiderbevegelsen
Cappelen Damm Akademisk, 2015
KORRESPONDENTBREV
JOSHUA CLOVER
ILL: RUNE MATHISEN
I år har amerikansk poesi nådd avisspaltene med en hyppighet vi ikke har sett
på flere tiår, men på en beklagelig måte. I
mars, på Brown University, leste Kenneth
Goldsmith opp Michael Browns obduksjonsrapport som et dikt, lett redigert,
slik at den endte med et bilde av den
avdødes kjønnsorganer. Goldsmith, som
er hvit, ble berømt for å kopiere for det
meste konseptuell kunst fra 60-tallet.
Brown, som er svart, ble berømt for å ha
blitt drept av politiet i Ferguson i 2014,
noe som førte til lokale og nasjonale
opptøyer som bidro til å gi bevegelsen
for rasemessig rettferdighet et nytt oppsving. Goldsmith har en god stund gjemt
seg bak sin egen dumhet; denne gangen
kunne det ikke redde ham.
To måneder senere ble det kjent at
klipp-og-lim-kunstneren Vanessa Place,
som er hvit, har twitret hele romanen Tatt
av vinden, innbefattet romanens rå, svarte
dagligtale. Prosjektet har pågått siden
2009. Det hører med til historien at poeten
også tidligere har hengitt seg til rasemessige provokasjoner, med minimal sensur.
Sosial makt. Ikke nå lenger. Plutselig
40–50
Vi har ankommet førtiårene
– tiåret da magien forsvinner.
BOKUTDRAG
LARS DANIEL KRUTZKOFF
JACOBSEN
En ny start. Toril Martinussen, en gammel
venn som i flere av mine filmer har spilt
moralistiske livsfornektere, lot seg slippe
ned i mørket hvert tiende år fra da hun
var tjue. Hun ga slipp på hverdagsfornuften – den kontrollen som får oss til å
holde et minimum av balanse fordi vi vet
at regningene må betales og forpliktelser
følges opp.
Torils avgrunner var fylt av drikking,
festing og marihuana. Kjærligheten ble
alltid møtt av en eller annen upatent
karakter: En av disse storsjarmørene,
totalt frittet for borgerlige ambisjoner,
som trakk henne helt ned til bunns både
ved fylte tjue, tretti og førti.
Fordi hun ville det selv, eller rettere
sagt, behøvde det. Det kokte nede i sjelen
til Toril etter ti år med fornuft og balansert livsførsel. Nå måtte lavaen ut, koste
hva det koste ville!
Mest spektakulært ble det da førtiår-
skrisen meldte seg. Toril sluttet i den
prestisjefylte jobben som programleder
i radio og begynte å arbeide som resepsjonist på et bordell. Der tok hun imot,
som resepsjonister forskriftsmessig skal
gjøre, kåte kunder, sa høflig farvel til
dem og vasket rommet etter eksessene.
Jeg har aldri møtt et menneske med så få
sosiale fordommer.
Toril hadde uroen med seg fra barndommen. Hun hadde sin gitte rolle i det
klassiske familiedramaet hun deler med
mange av oss som vokste opp i tiårene
etter krigen: En alkoholisert far og en
hjemmeværende mor som mer eller mindre forgjeves prøvde å holde den synkende skuta flytende.
I Torils tilfelle måtte alt det gamle
brennes for at fugl føniks kunne stå opp
igjen fra asken. Hva hun gjør i dag? Toril
er en oppegående dame med et godt liv
fordi hun alltid, konsekvent og fundamentalt, har latt alle sannhetene råde.
Hun har helt og holdent «vært i sine følelser», og til og med tillatt seg å la seg bli
grusomt overmannet av dem. Sannhet,
som tidligere skrevet, lønner seg alltid,
og dét selv om den ofte er grusomt besk.
Skal du ha et minimum av mulighet til
tidvis å føle lykke, må du hensynsløst gå
etter sannheten om deg selv og verden.
Ingen andre muligheter foreligger.
Dessverre er dette tiåret da magien for-
svinner. Som førtiåring har kodede og
mystiske svar som de horoskoper gir, null
verdi. De hjelper ikke engang som trøst. Å
se etter meningen i stjernene, som fikk sin
utbredelse allerede for to tusen år siden,
er å titte på et symbolkart over egen
indre stjernehimmel, ditt psykologiske
landskap. Når du er ung, er det derfor
alltid noe å hente i møtet med firmamentet, fordi det speiler noe dypt i deg.
Stjernenes plassering vil kunne si deg noe
om hvem du «egentlig» er. Eller i alle fall få
deg til å reflektere over det, og gi alternative veier fremover.
Men nå, i førtiårsalderen, er det ingenting du kan bruke disse svevende svarene
BOKUTDRAG
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens kommende bok Livet er en bok om å lete etter seg selv –
gjennom livets faser og gjennom livets virvar. Hvert kapittel snakker direkte til en bestemt
aldersgruppe. Ny Tid trykker i høst kapitler fra boken.
I denne utgaven har vi kommet til kapittelet «40-50» – antiklimaksets tiår, der man trenger
håndfaste svar og målbare verdier. En til gjenstår, 50–60.
Krutzkoff Jacobsen (f. 1963) er filmskaper, manusforfatter og har fungert som fast spaltist
i magasiner som Blikk og Albertine.
til. Så er det også påfallende hvordan
tidligere mystisk orienterte venner knapt
snakker om metafysikk i sin alminnelighet lenger. Når du fyller førti, trenger du
mer håndfaste svar.
Bente Daugaard Knudsen, en tidligere
nabo – for øvrig et av de mest interessante mennesker jeg har møtt – fortalte
at hun og en kamerat hadde gått på kurs
i såkalt «nordlysterapi». Noe å se opp til,
bokstavlig talt.
Dette fæle tiåret er det
absolutte lavpunktet for de
aller fleste. Før fremveksten av
det moderne samfunnet døde
folk før de ble førti. Avkommet
var levert og jobben gjort.
begynner å forstå den fulle betydningen
av dette. Smerten viker ikke, den skifter
bare uttrykk og intensitet.
Det er noe lammende over denne
kunnskapen, noe grusomt. Og det er en
ubehagelig side ved livet som sjelden tas
opp i livsbejaende selvhjelpsbøker, rett
og slett fordi folk ikke ønsker å forholde
seg til temaet: Livet er ikke bare generøst. Tilværelsen har også en smålighet
over seg som kan være like uforståelig
som den er ond. Kanskje får du ikke en
kjæreste, selv om det er det du behøver
mest av alt. Ikke den utdanningen eller
jobben du har drømt om. Ikke en gang et
sexliv, fordi det er umulig å treffe noen
som vil. Du klarer ikke å få gjort nok med
din ensomhet, sykdom, dine psykiske
plager. Ingen vil hjelpe deg, og du blir
stående der du er.
Det kan være at de gamle strategiene
ikke fungerer lenger – men du kan jo
også ha prøvd nye veier, som heller ikke
har ført deg noe sted. Jeg forundres over
disse periodene i livet hvor alt du tar i,
går i oppløsning. Den gode viljen smuldrer mellom fingrene dine. Det kan være
noe i deg, eller utenfor, eller begge deler.
Det er da vi forbanner verden og Gud. Da
vi ber ham dra til helvete med hele pikkpakkeriet sitt! Men det er nå det gjelder
å holde ut.
Begge hadde de håpet kurset
skulle skape vesentlige og fundamentale
forandringer. De håpet at de sårene de
gikk rundt med fra barndommen, endelig
skulle leges. Men så hadde ikke skjedd.
Begge slet de fremdeles, tross årevis
med kurskvelder, med de samme grunnproblemene. De hadde heller ikke blitt
lykkelige eller funnet «det store svaret».
De hadde ikke engang blitt rike eller
sykdomsfrie. Selvfølgelig hadde evenementet, som enkelte ganger ble avholdt
under nordlys fordi Oslo befinner seg
der den befinner seg, gitt økt kunnskap
og bevissthet. Men himmelhvelvingen
hadde ikke kommet nærmere. Til det var
nordlysets inspirens muligens for svak.
Bente hadde skjønt, til slutt, at det
dypest sett, for henne som for alle mennesker, handler om å akseptere seg selv
og sitt liv. Livet ditt er i bunn og grunn
som det er, og sårene vil alltid være der.
Mildnet, ja, av tiden selv, men tidvis væskende. Utenforstående kan hjelpe deg et
stykke på veien, være en terapeut, men
du må selv komme frem til svar du kan
leve med.
Selv om dette kan virke selvsagt fordi
vi har hørt det før, er dét å komme frem
til denne type innsikt som en lang reise
gjennom en torneskog hvor en smertefri
eksistens er lovet på den andre siden av
buskaset – for så å oppdage at skogen
aldri tar slutt.
På det beste kan du hvile ut «i grønne
enger», men så tvinges du videre igjen.
Jeg pleier å sitere en forfatter som for
en del år siden år siden ble intervjuet
i Dagbladet – jeg husker ikke hva han
heter:
«Jeg går ikke rundt og er lykkelig. Men
en gang imellom føler jeg en stor glede
over det å leve.»
finnes ingen andre klare svar, utover det
at alle mennesker lever i habitater hvor
det er konkurranse om de begrensede
ressursene som finnes. Noen ganger får
du, andre ganger ikke.
Dette fæle tiåret er det absolutte
lavpunktet for de aller fleste. Før fremveksten av det moderne samfunnet,
døde folk før de ble førti. Avkommet var
levert og jobben gjort. Din biologiske
funksjon var over, og du kunne dø som
39-åring i forvissning om at livet ble ført
videre. Kan årsaken til førtiårskrisen
være at den «biologiske meningen med
livet» er borte? Jeg vet ikke.
De germanske stammene trodde bare
på det de så. Her deler de ståsted med
en avmystifisert førtiåring som må gjøre
opp regnskap før han eller hun kan gå
videre. Og kun spørsmål som kan gi tydelige og målbare svar, er av interesse nå.
Har du det bra med meg selv?
Er helsa god?
Har du en jobb du trives med? Eller en
meningsfylt hverdag?
Er økonomien til å leve med?
Bor du hyggelig?
Er noen glad i deg? Er du glad i noen?
Vil du noe med livet ditt? Eller er det
nok bare å være til?
Og det er her selve kjernepunktet er, slik jeg
«– Det er stor forskjell på å bli rik og leve
ser det, for det finnes ingen svar i naturen.
Eller i kulturen. Eller i kosmos. Den eneste
svaret er de minuttene og timene og dagene
du har det godt med deg selv – og med
andre. Noen annen himmel finnes ikke her
på Jorda. Og som jeg skriver i innledningen: Lykkeligst er du når du er i ett med
dine behov.
Førtiårene? Æsj!
Enkelte problemer kan ikke løses,
uansett hvor mye du vil. Og det er nå du
23
Hvor kommer verdens smålighet fra? Her
rikt, fortsatte Rebecca. – I det hele tatt er
det forskjell på å være og å bli. Jeg tror
man først blir lykkelig når man bare er,
og ikke hele tiden skal bli.» – Rebecca
Lund til Christian von der Hall i Henrik
H. Langelands Wonderboy.
Fremtiden er nå. Drømmenes tid er nå.
[email protected]
nådde Places direkte gjenvinning av
rasistisk språkbruk de nasjonale nyhetene. Parallelt med #blacklivesmatter-bevegelsen var med ett Goldsmiths
rasisme der som et åpent sår: Place
og Goldsmith nyter høy anseelse blant
avantgardens trivielle haleheng. Under
press frasa Place seg sin organisatoriske
rolle for American Writing Programs
årskonferanse. Men hun klamret seg
fortsatt til sin plass på Berkeley Poetry
Conference, en omfattende begivenhet
50 år etter den epokegjørende originalen.
Organisasjonskomiteen bestemte seg for
å beholde henne. Nesten alle deltakerne
– meksikanske, svarte, hvite, asiatiske
amerikanere, palestinsk-amerikanske –
trakk seg. Konferansen gikk i oppløsning
og ble erstattet av en mindre begivenhet
som fokuserte på spørsmål om rase.
Poesien hadde på en eller annen måte
oppfanget og komprimert den herskende
atmosfæren, som med kvalmende tydelighet fremviste en inngrodd hvit suverenitet.
Påberopelsene kom. Å forsvare seg med
«ytringsfriheten» er smakløst: Dette handler ikke om lovlighet, men om sosial makt.
Å forsvare seg med at «dette er en kunstnerisk kommentar om rase» er ignorant:
Vi har en lang historie med rasistisk kunst
som åpner for en slik ansvarsfraskrivelse.
Faktisk er det historien som her er mest
interessant og demoraliserende.
Poesiens rolle. Motsetningen mellom en
hovedsakelig hvit, avantgardistisk tradisjon og marginaliserte samfunn kjenner
vi fra før. Den speiler «poesikrigene» på
70-tallet, hvor «eksperimentell» litteratur
ble satt opp mot poetikker forbundet
med de nye sosiale bevegelsene og deres
identitetskategorier. Dette var selvfølgelig
en falsk opposisjon. Og det er falskheten
som gjør den sann, for ved å sette estetikk
opp mot identitet, ble hvitheten borte,
den ble abstrakt og universell – som
om hvithet ikke selv er den mest dødbringende identiteten. Ideen om at hvite
intellektuelle sto fritt til å eksperimentere
med formale og estetiske intervensjoner,
mens marginaliserte samfunn ble forventet å skulle gjengi ekslusjonens minste
bestanddeler som poetisk innhold, var en
forvridd speiling av en reell forskjell i grader av frigjøring, autonomi, makt. Og av
en reell debatt om politiske tilnærminger
og hvilken rolle poesien kan spille.
Vedvarende eksklusjon. Dagens
Ny Tid har knyttet til seg en rekke poeter,
redaktører og aktivister som korrespondenter
for avisen i tiden fremover. Først ut er Joshua
Clover, som skriver om hvordan poetene
Kenneth Goldsmith og Vanessa Place har
benyttet seg av svært kontroversielt materiale
knyttet til afroamerikanernes situasjon i sine
konseptuelle prosjekter. Joshua Clover bor i
Oakland og er poet og redaktør for Commune
Editions, hvor diktsamlingen Red Epic kom ut
i vår. Neste år kommer On Riots ut på Verso
Press.
gjentakelse er enda verre. Avantgarden
på 70-tallet hevdet i det minste å ha en
revolusjonær horisont. Per i dag er de
feirede «konseptualistene» apolitiske.
Konseptualismen oppleves ikke som
estetisk desinteresse, men som lobotomi. Dette gjør det enkelt å velge side,
om man har luksusen å kunne velge.
Men like demoraliserende er det å se
hvor raskt de intellektuelle nyvinningene de siste 40 årene har gått i glemmeboken. Det har vært gjort innsiktsfulle
fremskritt ved å tenke rase, klasse og
kjønn samlet, både generelt og når det
kommer til litteratur. Mange høyt utdannede svarte, fargede og kvinner har
argumentert imot den gamle ideen, en
som stort sett ble håndhevet av liberale
reformister, om at større inkludering i
kapitalen og kapitalens institusjoner,
større litterær representasjon, et sete
ved bordet, kan være et botemiddel.
Ideen vender tilbake like fullt. Og det er
en grunn til dét: de vedvarende eksklusjonene som fortsatt henger igjen. De er
morderiske. Så lenge borgerkrigen fortsetter, er det lite som tyder på at poesien skal kunne løse disse spørsmålene.
Clover er poet og redaktør for Commune Editions, samt professor i engelsk litteratur og kritisk
teori ved University of California Davis.
En antologi over ung
dansk poesi har fått massiv
oppmerksomhet i Sverige.
POESI
PAAL BJELKE ANDERSEN
Det finnes poesi som først og fremst beveger seg inn i poesien, og det finnes poesi
som først og fremst beveger seg ut i verden
utenfor poesien. (En poesi utenfor poesien
finnes naturlig nok ikke, på samme måte
som det ikke finnes en poesi fullstendig løsrevet fra verden utenfor.) Oppdelingen er
enøyd og skalaen glidende, men den tvang
seg på under lesningen av den svenske
antologien Nervsystem, med undertittelen
ung dansk poesi.
Alvor. Nervsystem inneholder dikt av 15
danske poeter som bokdebuterte mellom
2003 og 2013, oversatt til svensk. «I min
läsning tycker jag mig ha sett en större
lekfullhet under första halvan av 00-talet,»
skriver redaktør Jonas Rasmussen i forordet, «medan det i början av 10-talet har
kommit fler allvarstyngda och politiskt
eller socialt ställningstagande diktsamlingar. Detta ligger också i linje med tankarna
om ‘generation etik’ [et begrep som ble
skapt av Mikkel Frantzen i Information i
2014, myntet på flere av poetene i denne
antologien, men avvist av poetene selv]
som jag även tycker ha fått bekräftade i
samtal med danska poeter, recensenter,
förlagsredaktörer och översättare.»
Rasmussens påstand om en politisering
av dansk poesi ble langt på vei bekreftet
av de svenske anmelderne. «En av få motkrafter är aggressiviteten,» skrev Aase
Berg i Dagens Nyheter, «[d]et är den som
är danskarnas trick genom hela antologin.
Ibland en omedelbar politisk knytnäve,
ibland en dovare grundton av vrede.»
Noe mer dempet var Hanna Nordenhök i
Expressen: «Nervsystem […] sätter fingret
på ett estetiskt behov i den samtida poesin – danskt lika gärna som svenskt – av
vägran, motstånd, av en poesi såsom
gestaltad kritik av, men också rasande
vittnesbörd om, en europeisk verklighet
präglad av framryckande fascism, djupnande klassklyftor och rasism, populism
och anti-feminism.»
Om vi ser bort fra Yahya Hassan, som
selvfølgelig er representert, så er det
imidlertid vanskelig å få øye på politiske
knyttnever eller rasende vitnemål i denne
boken. Omlag halvparten av de representerte poetene befinner seg innenfor et konvensjonelt lyrisk paradigme, hvor poeten
på kontrollerbar avstand fra fenomenene
(i de fleste tilfeller naturen eller relasjonen til den elskede), besynger disse og/
eller gjengir mer
eller mindre finurlige assosiasjoner
som fenomenene
gir ham eller henne.
Men heller ikke de
poetene Berg og
Nordenhök trekker
frem svarer helt til
beskrivelsene.
Retningsløshet. I That Winter the Wolf Came
av Juliana Spahr, som jeg skrev om her i
avisen forrige måned, er det jegets opplevelse av å ha deltatt i en konfrontasjon/
historisk hendelse (blant annet Occupy
Oakland) som gir boken retning, og som
forbinder diktet og det diktet utsier med
verden rundt. I Nervsystem finnes ikke en
slik hendelse. De poetene i antologien
som har blitt assosiert med den såkalte
«generation etik» – Maja Lee Langvad,
Theis Ørntoft, Amalie Smith, Julie StenKnudsen, Asta Olivia Nordenhof, Olga
Ravn og nevnte Hassan – beskriver snarere en opplevelse av retningsløshet og av
å befinne seg i en situasjon som nærmest
perforerer og oppløser jeget og kroppen.
Å lese en «gestaltad kritik» av «en europeisk verklighet», som Hanna Nordenhök
gjør, ut av disse diktene, er bare mulig
dersom man leser dem inn i en historisk
sammenheng diktene selv ikke peker på.
Når dét er sagt, er det stor forskjell på
hvordan retningsløsheten og oppløsningen artikuleres, både formalt og semantisk. Amalie Smith benytter i boken I civil
(Gyldendal, 2012) et relativt behersket og
avklart språk til å sette og flette sammen
ulike språkplan, blant annet knyttet til en
sykdomshistorie og betraktninger over
samlingen som fenomen, i helspenn:
I ett slutet system kommer entropin (energins spridning) bara eskalera. // Att motarbeta spridning, att upprätthålla eller skapa
ordning, kräver energi. När energi förbrukas någonstans i ett slutet system sprids
motsvarande mängd, eller mer, någon
annanstans i systemet. // Kroppen är inte
ett slutet system. Den upptar energi och
materia från omgivningarna. Kroppen är en
maskin som sorterar och ombildar materia
och ger den en kropps struktur. // Kroppen
består av en överordnad rörelse som samlar, och en rad underordnade rörelser som
sprider, avger värme t.ex. Samling kan ske
på bekostnad av spridning i ett större system (samhället, biosfären) eller på bekostnad av kroppen själv. En död kropp är i
spridning.
Eller Asta Olivia Nordenhof konstellasjoner
av tilsynelatende selvbiografiske utsagn i
Det nemme og det ensomme (Basilisk forlag, 2013):
om jag bara hette torben och hadde ett
lättare liv // då hade jag stått fullständigt
genomknullad nere på seveneleven // och
undrat varför jag hette torben och att det
ändå inte betydde något vad jag hette //
SPEIDERBEVEGELSEN
TORE LINNÉ ERIKSEN
Espen Schaanning er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og har i flere
bøker interessert seg for institusjoner og
ideologier som er basert på lydighet og
disiplinering. Ettersom han nå også røper
sin mangeårige speidergjerning under
oppveksten, er han derfor særdeles godt
skodd når han foretar et nærstudium av
speiderbevegelsens ideer. Det gjør han i
et spennende, grundig og – i bokstavelig
forstand – tungtveiende bidrag (på min
kjøkkenvekt veier boka 1,47 kilo). Her er
mye om den internasjonale speiderbevegelsens røtter, men aller mest nyskapende
er den kritiske lesningen av tekster som
springer ut fra den lange historien til Norsk
Speiderguttforbund (NSF). Boka er ikke
interessant bare for de av oss som har lært
å steke pinnebrød, slå dobbel båtsmannsknop eller grave latriner, men for alle som er
opptatt av oppvekst, forming av unge sinn
og formidling (eller indoktrinering) av idealer knyttet til militære kommandoforhold,
karakterdannelse, kristendom og verdien
av en sunn kropp.
Tidstypisk rasisme. Robert Baden-Powell
er det selvsagte utgangpunktet for å analysere både ideologi og praksis, ettersom
Raseri og retningsløshet
Jonas Rasmussen (red.):
Nervsystem – ung dansk poesi
Ellerströms förlag, 2014
Mye felles tankegods
forklarer hvorfor så mange
av de fremste lederne
for NS’ ungdomsarbeid
hadde speiderbakgrunn,
mener idéhistoriker Espen
Schaaning.
helt vilse och det riktningslösa skulle vara
så uppenbart // att man gick på nålar att
man inte var herre i eget hus // och som
man kan få lust att slicka på ett spädbarn
för att det är så fullkomligt litet // all den
kärlek man har, åh dear jag har mist förståndet // om ännu en snöflinga träffar mig
i nacken och smälter ner längs nacken //
så knullar jag fan i mig alla jag ser eller
så börjar jag gråta och slutar aldrig mer
// har tagit emot ett gratulationskort från
en kvinna som hette livia och fyller hundra
snart // hon tror jag heter livia och fyllde
sjutton i måndags, allt det gratulerar hon
mig till // tant cari auguri di buon natale
står det på kortet // vilken lycka! ingen har
sina facts straight! alla har huvudet uppe i
röven! // alla har försökt vara så heta och
sen vila låren mot några stenar som hela
dagen har legat i skugga // alla har varit så
vidunderligt små
Eller Olga Ravns Jeg eder mig selv som lyng
(Gyldendal, 2012), hvor selve diktet fremstår som angrepet av krefter som truer med
å slite det i stykker:
Hur pratar flickan: I SMÅ HÄFTEN. / Servis
och MOGET KORN. / Hallå, DITT ANSIKTE
I FLYGGRÖNNEN. / Så ofta önskar degen,
/ degen i bunken i det halvmörka köket,
/ så ofta önskar degen att den var GRÖN
KRISTALL. / Min sömnlöshet arbetar pop
och djärvhet och nerläggning. / Jag är
en sjö för ångesten. I ångestens doppande. / Jag är PAINTED LACE. / Doppa mig
i rena idéer, doppa mig lite med vita
tussar av dis. / ATTENTATSVOLANG. /
Varje gång timmen arbetar lätt, arbetar vattnet eller det / vattenliknande
med att doppa sig. / Rött LUTVATTEN,
FINGERPÄRLEMOR, HYPOKONDRI-KIWIGLAS, / TROLLSLÄNDEFOBISKA hjärtskugga. / Jag liknar dig som en liten hund. /
Otroligt många MERINO-AUKTORITETER
äger mig i rummen. / Jag lossar och stramar, min aldrig är svår att fatta, jag måste
rulla. / […]
Bør oversettes. Vi er flere som har hevdet
at svensk og dansk poesi ikke skal oversettes til norsk, men leses på originalspråket
– ikke bare fordi norske lesere enkelt kan
forstå diktene, men også fordi et så lite
språkområde som det norske behøver det
større litterære fellesskapet som svensk
og dansk litteratur tilbyr. Jeg er redd vi har
overvurdert de infrastrukturelle betingelsene for et slikt tverrnasjonalt fellesskap.
Bare unntaksvis når en skandinavisk poesibok andre lesere i nabolandene enn de
helt spesielt interesserte, med mindre de
ikke oversettes og distribueres i nabolandet. Nervsystem har fått massiv oppmerksomhet i Sverige. Jeg krysser fingrene for
at et norsk forlag tar på seg oppgaven å
gjøre noe tilsvarende her til lands. Både
Sverige og Danmark har nok gode og interessante poeter til at vi kan få tilsvarende
antologier i flere år fremover.
Andersen er forlegger. [email protected]
han var speiderbevegelsens grunnlegger så vel som
en dominerende
førerskikkelse
gjennom mer enn
30 år. Et biografisk
riss gjør det lettere å forstå hvordan speiderbevegelsen sprang ut
av Baden-Powells
innsats i kriger mot alle som sto i veien
for det britiske imperiet i India, Ghana,
Zimbabwe og Sør-Afrika. (I dag kalles det
humanitære intervensjoner.)
Da speidingen ble introdusert i Norge
rett etter 1910, var imperiedimensjonen
og forbindelsene til krig naturlig nok tonet
ned. Men Schaanning minner samtidig om
den militære organiseringen i patruljer og
tropper, grader, merker og distinksjoner,
uniformer, memorering av landemerker,
signalering, oppstillinger og inspeksjoner,
parader med hornsignal, avstandsbedømmelser, kartlesing, førstehjelp til sårede,
og lydighet overfor ledere, Gud, konge og
fedreland. Ettersom imperiets kriger ofte
foregikk i tropiske og subtropiske områder,
ble det naturlig nok lagt vekt på å vaske
hender, koke vann, tyde dyrespor i kjent
terreng og bære bredbremmet hatt som
skjermer mot sol og tropisk regn. Heldigvis
ble Baden-Powells utilslørte rasisme, der
afrikanere framstilles som late, feige, løgnaktige og trege kjeltringer på et lavere
utviklingstrinn, mindre påtrengende etter
hvert. Dette var nok mer en kulturell enn en
biologisk rasisme, ettersom det var hjelp å
få fra dem som brakte sivilisasjonens velsignelser inn med bajonettene.
Tenk positivt. Forfatteren får også klart
fram at grunnmønsteret kan spores tilbake
til viktoriatidens vekt på borgerlige dyder
og disiplin, inkludert «renhet» i tanker og
gjerning på det seksuelle området. Nær
beslektet er det britiske aristokratiets
bekymring over det moralske og fysiske forfallet i byene, i første rekke innenfor den framvoksende arbeiderklassen.
Fattigdom var da også en individuell – og
langt på vei selvforskyldt – lyte. Turer i
skog og mark, fysisk fostring og bedre
hygiene gir dessuten bedre soldater og
tilbyr villfarne gutter en sunn sjel i en
sunn kropp. Ved nasjonal samling rundt
leirbålet kunne Storbritannia skånes for
klassekamp og sosial splittelse, og gode
krefter kunne forenes i kampen mot det
Baden-Powell omtalte som «jødebolsjevismen». Ikke overraskende gjaldt disse
idealene – kjent som maskulin eller muskulær imperialisme – først bare for gutter,
men etter hvert kom også jenter med et
eget forbund. Da ble det innført merker
i barnepleie, veving, strikking, matlaging
og sekretærarbeid. Men for begge kjønn
gjaldt det at en speider alltid er glad,
starter dagen med et smilende ansikt, og
møter motgang med å plystre og å ta en
trall. Dette er en forløper for positiv tenkning og selvhjelp gjennom et lyst sinn.
[Baden-Powell] omtalte
Mussolini som genial og
human, og mente at Mein Kampf
– lest etter krigsutbruddet –
var en vidunderlig bok.
Rødt alternativ. Et sentralt poeng hos
Schaanning er at den norske speiderbevegelsen helt fra starten fikk et mye
sterkere religiøst preg enn den britiske.
Lydigheten overfor imperiet og hæren er
erstattet med lydighet overfor en gud i
luthersk utgave. Mange av dem som ledet
bevegelsen hadde teologisk eller kirkelig
bakgrunn, og de sørget for å gi håndbøker,
andaktsbøker, speiderløfter og -lover en
langt mer forkynnende karakter. Jesus er
ikke bare kjekk å ha med på tur – han er en
frelser som tilbyr nåde gjennom et personlig trosforhold. Det som derimot er felles
på tvers av nasjonale særtrekk, er idealet
om at speiding er hevet over alt som forbindes med politisk strid. Selvsagt er det
ikke «upolitisk» å utvise lydighet overfor
stat, konge og øvrighet, eller å knytte seg
BOKNOTISER
til det middelalderske aristokratiets ridderidealer, og i mellomkrigstiden forsøkte
deler av den norske arbeiderbevegelsen
derfor å skape et alternativ i form av «røde
speidere.»
Stolt inspirasjonskilde. Et av de kapitelene i
Barneridderne som utvilsomt vil høste mest
oppmerksomhet, handler om fascisme, NS’
ungdomsfylking og speiderbevegelsen i et
sammenliknende perspektiv. Schaanning er
klar over at han beveger seg inn i et minefelt, og manøvrerer forsiktig i et ulendt
terreng. Men selv om speiderbevegelsen
aldri hadde noen ideer om en totalitær stat,
mener forfatteren likevel at det er en god
del felles organisatorisk og ideologisk tankegods som forklarer hvorfor så mange av
de fremste lederne for NS’ ungdomsarbeid
hadde speiderbakgrunn. Avhørsprotokoller
og domsavsigelser under rettsoppgjøret
viser at ikke så få av dem selv la vekt på
sin vei gjennom speidingen til NS. Den
«upolitiske» holdningen hindret dessuten
NSF i årene før 1940 å advare mot den
fascistiske frammarsjen i Europa. I flere
reiseberetninger i bevegelsens egne publikasjoner finnes da også utilslørt begeistring for Hitlerjugend. («Det er gutter som
kan gå i takt, og som har godt humør og
sann arbeidsglede.») Interessant nok ble
dette aldri problematisert på redaksjonelt
hold, og det kom aldri noen protester eller
leserinnlegg. Det er også godt belegg for
at Baden-Powell selv var stolt over hvor
mye inspirasjon Hitler og Mussolini hentet fra speiderbevegelsen når de lagde
sine ungdomsorganisasjoner. Han omtalte
Mussolini som genial og human, og mente
at Mein Kampf – lest etter krigsutbruddet
– var en vidunderlig bok.
og motstandsbevegelsen. Et av
Schaannings mest interessante funn, som
har betydning også for en mer allmenn
forståelse av krigshistorien og norske
holdninger til okkupasjonsmakten, er at
ledelsen i Norsk Speiderguttforbund etter
9. april 1940 manet til besinnelse og lydighet overfor den nye statsmakten. Lojalitet
og respekt for den til enhver tid gjeldende
NS
øvrighet, gjaldt også når den ble innsatt
av en okkupasjonsmakt. I NSFs egne beretninger om krigstiden er dette skjøvet i
bakgrunnen, mens det blir lagt vekt på at
forbundet ble forbudt i september 1941.
Men dette var et forbud som rammet alle
organisasjoner, og handlet mest om å gi
NS’ egen ungdomsfylking et monopol. I
ettertid var dette heldig for NSFs renommé.
For sikkerhets skyld: Det legges også
vekt på at mange speidere ble ledende
motstandsfolk under krigen. I NSFs egen
historieskrivning legges det vekt på hvordan fysisk fostring, erfaringer fra friluftsliv og mange praktiske speiderferdigheter
gjorde dem bedre rustet til væpnet innsats.
Schaannings fortjeneste er at han lar dette
heroiske og ensidige bildet bli supplert
med andre historier som er vel så interessante. Hans ønske er å gi en mer komplett
– og dermed mer sannferdig – framstilling.
Det lykkes han med på en strålende måte.
Idéhistoriemerket. Det heter i speiderløftet
at man skal gjøre en god gjerning hver dag.
Siden det også heter «Én gang speider, alltid speider», består min gode gjerning i
dag i å anbefale Espen Schaannings bok
på det varmeste. Det finnes førstehjelpsmerker, knutemerker og andre ferdighetsmerker; Schaanning fortjener nå et idéhistoriemerke på sin gamle speiderskjorte.
Det eneste minus er at nærmere 1728 fotnoter er satt med typografiens aller minste skriftstørrelse. Slik bør det ikke være
i en bok som også refererer advarsler om
at onani kan ødelegge hjernen og svekke synet. Forfatteren bør dessuten lese
seg bedre opp på hva Anglo-Boer-krigen
handlet om, studere et sørafrikansk kart
og oppdatere sine betegnelser på sørafrikanske folkegrupper. Men dette går kjapt
å rette opp i neste opplag. At et slikt vil
komme, må et forlag alltid være beredt på.
Eriksen er professor emeritus i utviklingsstudier
ved HiOA og tidligere kretsstyremedlem i Follo
krets av Norsk Speiderguttforbund.
ho til havet – som
har så mange spor
av raudt i seg.
Ingen er skuldige i tragedien
skildra i Hvitt hav. Men
ingen er uskuldige heller.
Fiske etter fakta.
LITTERATUR
METTE KARLSVIK
Finst det verkeleg ikkje noko «så rommelig
som havet», som Alexander Kielland skriv
i Garman og Worse? Er det sant at havet
har tålemot, at «i sitt store kjølige dyp
eier det plass for all verdens jammer»?
I Roy Jacobsens Hvitt hav er ikkje havet
menneskeleggjort. Hav er hav; farleg og
flott, ein æveleg gravplass for fiskarar –
uforsiktige, eller ofre for forlis. Havet er
aldri reint meir, skriv Jacobsen, i denne
historia frå 1944.
Me vert tekne med til Barrøy – den fiktive øya frå Jacobsens førre utgiving. Som
i romanen De usynlige, følgjer vi Ingrid og
det vesle samfunnet på Helgelandskysten.
Området er no frekventert av krigsskip
og båtar med nazioffiserar. Dei siglar att
og fram forbi øyene, mellom busettingar,
bunkersar og fort.
Ein dag kjem noko heilt anna drivande.
Blåkvite kroppar – lika av russiske fangar
frå det tyske skipet «Rigel». Skipet har vorte
senka av dei allierte, og 2500 av 2800 russiske fangar druknar etter forliset; dobbelt
så mange som omkom då «Titanic» sokk.
Eg hadde ikkje høyrt om dette før eg las
Jacobsens bok. Kvifor har det vore vanskeleg å snakke om «Rigel»? Korleis skal ein
snakke med kvarandre i Noreg, om dette
som dei allierte hadde skuld i? Korleis
skal ein forklare hendinga til dei attlatne
i Russland?
Svart byrjing. Hvitt hav skildrar den store
historia med éi einskild historie – ei
kjærleikshistorie som òg blir «sukkeret»
som gjer det tunge stoffet lettare å ta inn
over seg. Det byrjar svart; byrjar med
desse lika som kjem til Barrøy. Ingrid ber
og handsamar dei. Ho skremmer vekk
måsane med Krag Jørgensen. Då ser ho at
det er liv i ein av kroppane. Ingrid bind
og pleier brannsåra, og reddar livet til
soldaten. Ho gir han tryggleik: Ikkje berre
skjuler ho han for tyskarane – ho snakkar
russaren roleg etter traumet. Ingrid fortel
og forklarar, på norsk, til ein russar, som
svarar i hytt og vêr på russisk. Ingrid gir
liv og helse, ro og kjærleik i den sjuke tida.
Men ikkje eingong ho er berre uskuldig.
Ingrid er god, sterk, handlekraftig og dyktig i faga sine – å handsame fisk og årer.
Når ho skal setje eit nytt liv til verda, går
Desse spora vert
omsider no følgt
etter – ikkje berre
av Roy Jacobsen,
men også av ein
russisk journalist: Anna Sikova
er redaktør for
Komi Republics månadlege magasin – eit
medium for den meir grundige journalistikken. I 18 år har ho undersøkt saka om
soldatar som reiste frå Komi under andre
verdskrigen, som aldri kom attende, og
som pårørande aldri fekk vite noko om.
Ho søkjer i Finland og Polen, Tyskland og
Frankrike. Ho finn fleire gravstader, før ho
kjem inn på eit norsk spor. I september i år
reiser Sikova frå St. Petersburg til mellom
anna Tjøtta på Helgeland. Her får ho høyre
om «Rigel»-tragedien – og får også vite at
hendinga er lite omtalt. Fangeskipet av Leif
B. Lillegaard fekk rett nok store oppslag
i til dømes VG då dokumentarromanen
kom ut i 1974. Men så høyrer det med til
historia at det ikkje finst treff i same avis
på «Rigel» frå juni 1945 og til artiklane om
Fangeskipet stod på trykk. Fangeskipet er
forteljinga om éin einaste fange: ein russar som blir skjult i hus etter hus. Ifølgje
VG skildrar Lillegaard «befolkningens
djerve og fåmælte klokskap som lokale
strateger overfor tyskernes jakt på overlevende» (Odd H. Vanebo). At skipet vart
senka av dei allierte er, ifølgje Lillegaard
sitt føre- og etterord, ikkje motivasjonen
bak boka: Han vil rett og slett fortelje ei
heltehistorie. Også Jacobsens roman har
dei positive forteljingane som hovudfokus:
Ingrid personifiserer og konkretiserer
heile Helgelandskystens djervheit og
«fåmælte klokskap». Ho skjuler russaren.
Når ho fryktar at tyskarane har mistanke
om kva ho gjer, ror ho han til ei anna øy.
Kjærleikshistoria mellom Ingrid og soldaten, og Ingrids heltedådar, er hovudhistoria
i romanen. Men i Hvitt hav finn denne lesaren nyansar i helteskildringane. Eitt døme
er når yndlingen Arne «mistar uskulda» på
loftet til Ingrid: «[Ingrid] sier at han skal
være forsiktig og stå bak henne så barnet ikke blir skadd. Han er ivrig og hardhendt, og det varer ikke lenge. Hun sier
at han ikke kan sove der, ikke i dette rommet, men at hun håper at de vil bli over
onna, til de også har fått unna myrslåtten
på øyene. Han sier noe, men hun hører
ikke hva, det lyder som snufsing, og hun
ser ikke etter. Han legger hendene rundt
magen hennes, de er varme og harde som
knust skall rundt et kolossalt egg.»
Rekvisittar. Dette er éin av få metaforar
Jacobsen brukar i boka. I likskap med
I løpet av 13 dager i 1978 på Camp David
meklet Anwar Sadat, Menachem Begin
og Jimmy Carter seg frem til en historisk
fredsavtale mellom Israel og Egypt. Denne
avtalen står fortsatt som den mest dyptliggende diplomatiske prestasjonen fra konflikten i Midtøsten. Av Sadat og Begin er
det førstnevnte som kommer ut av det som
mest sympatisk. Begin nektet å gi slipp på
annet enn Sinai-halvøya, men Sadat gjorde
det utenkelige: anerkjente Israel, noe som
fikk ham til å komme ut av forhandlingene
som en slags helgen. Dette førte til at Egypt
fikk livsviktig økonomisk og militær støtte
fra USA. I dag – 36 år senere – er det fremdeles fred mellom Israel og Egypt.
New York Times utnevnte boken som
en av de ti beste i 2014. «I en fascinerende
skildring av samtalene kombinerer Wright
historie, politikk og ikke minst et spennende drama om tre motstridende personligheter, og skaper en fortelling med handlingstvister og mørk humor.»
Wright minner oss om at Carters visjonære idealisme og påståelighet førte til
et politisk mot som er uten sidestykke i
historien. I to uker forlot han et USA med
økonomiske vansker og en pågående revolusjon i Iran i et forsøk på å oppnå en virkelig fred. Valget hans var upopulært blant
amerikanerne, som klandret ham for ikke å
fokusere på de riktige sakene. I dagens USA
ser vi at Obama forsøker å oppnå en liknende fredssituasjon med Iran. Forskjellen er
at dette gjøres på tampen av hans presidentskap, uten en ny periode å tape. Men
– bedre sent enn aldri?
http://www.penguinrandomhouse.com/
books/234877/thirteen-days-in-september-by-lawrence-wright/
Sherry Turkle:
Reclaiming Conversation: The Power of
Talk in a Digital Age
Penguin Press, 2015
Et ny studie viser at det er en drastisk nedgang i empati blant dagens universitetsstudenter – som også er den aller første smarttelefongenerasjonen. Denne tematikken
utforskes i Turkles nye bok. Hun analyserer
samtalens alle fasetter – samtaler med en
selv, familie og venner, lærere, partnere,
kollegaer, klienter og den store verden.
Ifølge boken har flukten fra samtalen
avstumpet forhold, kreativitet, empati og
produktivitet. Mange av de tingene som
faktisk gjør oss genuint menneskelige,
står i fare for å bli erstattet av elektronisk
kommunikasjon. For eksempel kan en samtale risikere å være kjedelig – en tilstand
smarttelefonen har fått oss til å frykte. Men
kjedsomhet er en nødvendig tilstand, der
tålmodighet og oppfinnsomhet utvikles.
Romanforfatter Jonathan Franzen skriver
at boken burde ses på som en sofistikert
selvhjelpsbok. Den overbeviser ifølge ham
om at «barn utvikles bedre, studenter lærer
bedre og arbeidere oppnår mer når mentorene deres går foran med et godt eksempel,
og skaper plass for fysiske interaksjoner».
Eit spørsmål om uskuld
Roy Jacobsen:
Hvitt hav
Cappelen Damm, 2015
Lawrence Wright:
Thirteen Days in September: Carter, Begin,
and Sadat at Camp David
Penguin Random House, 2014
http://thepenguinpress.com/book/reclaiming-conversation-the-power-of-talk-in-adigital-age/
RØDØYLØVA ER ET FJELL PÅ RØDØYA I RØDØY KOMMUNE, KJENT MINNESMERKE PÅ HELGELANDSKYSTEN. FOTO: GORM KALLESTAD / SCANPIX
Kjell Askildsen, nyttar Jacobsen i staden
symbolsterke rekvisittar. Som Lars Saabye
Christensen, bruker han einskilde rekvisittar igjen. Havet er éin. Havet er altså ikkje
reint – det er vatn brukt igjen; menneskeliv
og verdshistorier resirkulerte. Forteljaren
i Hvitt hav forventar meir av havet: Han er
ikkje med på eit hav som «uten krav, uten
forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i den
syke verden». Vinden går inn i havet og
tergar det opp. Måsar stupar ned i det; fangar fisk – før dei sirklar over vassflata som
ein «hvit orkan». Ser ein nærmare etter, er
det flekkar av blod på nebba deira – ikkje
berre fiskeblod, men også spor etter småkjeklinga måsar imellom.
Havet er altså ikkje reint
– det er vatn brukt igjen;
menneskeliv og verdshistorier
resirkulert.
Arbeidaren. Jacobsen dømmer ingen –
ikkje eingong nazistane. Men så var det
også ein gong, før han debuterte som forfattar, at han levde eit hardare liv. Hardt
som i den urbane utgåva av omgrepet.
Dop og småkriminalitet. Men sjølv om han
var «ute på livet» om nettene, leverte han
alltid aviser om morgonen. Roy Jacobsen
arbeidar framleis mykje. Han snekrar
på huset sitt på Helgeland, eller skriv.
Jacobsen skriv ofte og mykje om kvinner
– og kvinnene på Helgelandskysten vert
godt og sympatisk skildra. Men kvaliteten
ligg ikkje berre i varmen han fortel med;
den ligg også i innlevingsevna i kvinnene
sine liv. Dei er langt frå han geografisk,
sosiologisk og tidsmessig – men Jacobsen
skriv om det å vere kvinne på ein måte
som eg, ei kvinne, trur på. Eg trur på at
Ingrid klarar «alt». Ho har vakse opp på
ein stad der det ikkje går an ikkje å klare
alt. «Eg får det ikkje til» finst ikkje i dette
øyfolket sitt språk. Språket deira er ikkje
som andre språk; det er først og fremst eit
språk av handling, eit språk for dei hardt
arbeidande.
Stødig grep. Roy Jacobsen brukar mange
verb og få adjektiv. Så har han også omsett
sagaer til norsk – og at han har sansen for
sagalitteraturen, skin gjennom i skrifta
hans. Hans karakterar gjer ting, og dei gjer
det med kunnskap. Som arbeidet med fisk
frå mottaka. Fagterminologien er ikkje alltid til å skjønne. Det eg skjønner, er at eg
ikkje skjønner; dette er utføring av eit fag
som eg ikkje kan. Eg myser med øyrene.
Men detaljane er ikkje viktige. Det roar
meg, dette å bli fortalt til av nokon med
myndigheit. Eg liker forteljarens stødige
grep om historia – liker å bli ført igjennom
ho. Ein skulle nesten tru at eg var russisk,
og likte sterke leiarar! Det er eg ikkje. Men,
eg kan få ei kjensle av korleis det er å vere
russar og verte snakka til av Ingrid. Det
gir stor tru på språket. Det får bety noko,
også på ein stad der prat er luksus, der
folk alltid har noko dei må gjere for å halde
alt gåande, og seg sjølv flytande.
Ingen klisjé. Helgelendingar har eit eige utt-
rykk for eit hav som er tomt for fisk. «Svart
hav,» seier dei, når overfisket har komme
så langt at heile bestandar er borte. «Det
er sjø,» seier dei, når bølgjene er høge.
«Det er luft,» skulle dei ha sagt: Bølgjer
blir skapte når luft reiser. Øybuarar les
vindens fart på havets farge: Viss bølgjetoppane er kvite, bles det til liten kuling,
minst.
«No man is an island,» skreiv Dagsavisens
meldar om Roy Jacobsens forfattarskap for
nesten ti år sidan. Etter dét har barokkdiktaren John Donne sitt sitat vorte gjenteke
om forfattaren. Fellesskapen er eit ofte
brukt tema i Jacobsen sine bøker. Øya er
ikkje ein klisjé, men det universet som kan
«halde» forteljingane hans. Også førre bok
var lagt til Barrøy. Handlinga i De usynlige
byrjar ved førre hundreårsskifte, og går
over rundt tretti år, og romanen fangar opp i
seg samfunnsendringane i denne perioden.
Hvitt hav er også avgrensa i tid. Men handlinga her sirklar inn berre om lag eit år;
frå dei russiske avlidne driv til skjærs på
Barrøy, og gjennom Ingrids graviditet og
fødsel. Tidsramma er noko av det som gjer
Hvitt hav så stram. Havet sett òg naturlege
grenser. Men havet opnar også alt opp: Det
er dét som muleggjer utreisene. Med havet
driv òg mangt til øya – og av noko av det
som driv dit, blir øya bygd.
Jacobsen skildrar det å vere
kvinne på ein måte som eg, ei
kvinne, trur på.
Eit anna blikk. «Å bu på øy er å leite,» skriv
Jacobsen. For, som Tove Nilsen seier i si
bok om øyfolk: Øyfolk finn dyrkbar jord
der fastlandsfolk finn berg. Øyfolk ser
molda under skjelsanda, og får potetar og
gulrøter til å gro bak knausar og steinar.
Dei tryllar bølgjeblekk til bordkleding, og
vernar veggar av tørka drivved med dette
blekket. Bølgjene tar ikkje berre liv, men gir
liv. Samfunnet og menneskeskjebna endrar
seg som resultat av det som driv inn på
stranda. Ingrids russar, til dømes: Han gir
nytt liv til Barrøy. For vel døydde dei fleste
russarane etter forliset – men nokre var att,
og har satt spor etter seg oppetter kysten.
Om journalisten Anna Sikova følgjer desse
spora, kan vi håpe på snart å få vite endå
meir om vår eigen historie.
Karlsvik er forfatter. [email protected].
Diane Ackerman:
The Human Age: The World Shaped by Us
W. W. Norton & Company, 2014
Denne boken har et langt mer optimistisk
syn på menneskers forhold til teknologi og
evolusjon en ovennevnte bok. Dette forholdet, sier Ackerman, har endret seg radikalt
og irreversibelt – men på ingen måte bare
til det verre, skriver hun. «Denne nye epoken er full av oppfinnelser.»
Den industrielle revolusjonen markerte
begynnelsen på antropocen – tidsalderen
der mennesker tok over den dominerende
innflytelsen på miljøet. Siden har mennesker rystet Jordens livsgrunnlag, der vi nå
etterlater oss fotavtrykk for millioner av
år fremover. The Human Age dukker ned i
temaer som evolusjonære roboter, urbandesign, nanoteknologi og 3D-printing.
Fascinasjonen for teknologien trer frem
gjennom eksempler som Stockholm
Centralstation, der ingeniører samler
opp den konsentrerte kroppsvarmen fra
250 000 daglige pendlere for å varme opp
et 13 etasjers kontorbygg i nærheten. Til
tross for at boken ifølge NYT Book Review
er en «blendende prestasjon», tar den ikke
tak i problematikken som oppstår når man
fokuserer mer på å oppmuntre til nyskaping enn å la mulighetene spre seg. En
varmere verden kan inspirere ny teknologi
og evolusjon, men faren er at disse kan bli
laget av de få, for de få.
Uansett lyser Ackermans optimisme
opp en ellers dyster debatt, spesielt hvis
den kan bidra til konstruktive samtaler om
hvordan vi kan få alle til å ta del i disse
mulighetene.
http://books.wwnorton.com/books/TheHuman-Age/
Denne spalten redigeres av Line Fausko.
[email protected].
24
| NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Kritikk
LITTERATUR/FILM
Sulten og
skjønnheten
Hva er denne umettelige
sulten vår etter skjønnhet?
Hvor har den sine røtter?
Og hvorfor brer stillheten
seg nå?
ESSAY
ERLAND KIØSTERUD
Det begynner, antagelig, aller først, med
leppenes myke møte med maten; med
den lunkne melken som strømmer inn
i munnen, med det friske, kjølige mangokjøttet, lukten av ferskt, nybakt brød,
med synet av det fete, glinsende lammet
på glørne, av fiskens hvite, potente kjøtt
og de grønne og gule grønnsakene som
settes foran oss – med duftene og formene og fargerikdommen. Vi sitter rundt
bordet, eller rundt bålet, store og små.
Vi er sultne. Alle sanser – syn, lukter
og smak – er satt i beredskap. De andre
har begynt å forsyne seg. Fingrene mine
berører den gylne, nystekte sardinen.
Jeg kjenner fiskens slanke form og fine
konsistens. Med hånden fører jeg sardinen opp til munnen. Forventningen øker,
hele kroppen er klar for møtet som skal
finne sted. Maten berører leppene mine,
som folder seg rundt føden og lukker den
inn i munnhulen. Idet smaken brer seg i
munnen og jeg ser opp og møter mors,
fars eller en av de andres blikk, erfarer vi
som ser på hverandre en grunnleggende
stillhet. Stumheten som nå bebor oss, det
tause uttrykket i øynene våre i dette korte
sekundet før vi fortsetter å tygge, svelge
og stille sulten, har et førspråklig opphav,
og ligner det åpne, nakne blikket til det
ammende barnet. Ord blir for små, for
unge, for-sent-komne til å kunne betegne
følelsen som brer seg i kroppen min, som
var det det første livgivende måltidet.
Når det er over, det går så fort at man må
være seg det bevisst for å merke det, kan
de første ordene uttales: at det smakte, at
det var nydelig, utsøkt, bedre kan det ikke
bli. At det gjorde godt.
Er vi skrubbsultne etter en hard arbeidsdag eller en lang marsj over fjellet, vedvarer stillheten. Da ser vi helst ned igjen og
fortsetter å spise i taushet. Bare knitringen
fra ilden eller en svak smatting høres.
Nærmere erfaringen av sannhet – av
det gode og vakre – enn når måltidet
skjer, er det vanskelig å komme.
To verdener, to liv, møtes når maten møter
leppene mine: det livet som er meg og min
kropp og det livet jeg tar til meg – sardinens, søtpotetens – og som ikke lenger skal
være sitt eget liv, ha sin egen form, men fra
nå av inngå i mitt liv. Møtet er av et annet
slag enn det jeg erfarer når lungene mine
fylles av luften jeg deler med alt som lever,
eller når jeg drikker vårt felles livgivende
vann. Vannet og luften skal beholde sin
grunnleggende form.
Men i matens møte med leppene mine,
med det som er meg, møtes det som ikke
lenger skal være med det som skal bli.
Det skjer mange ganger per dag og så
umerkelig at jeg ikke tenker på det, det
er like naturlig for meg som møtet med
luften jeg puster inn, vannet jeg drikker.
Men i det stillferdige møtet mellom de
myke leppene mine og maten ligger det et
drama. Livets eget.
Første gang jeg så en flokk utmagrede
løshunder kjempe om en matbit, det var
et åtsel, jeg var bare et barn og hadde
selv hund, ble jeg rystet av voldsomheten. Antagelig skjønte jeg bare delvis
hva som skjedde. Dyrene, som har kastet
seg over et råttent kjøttstykke som ligger skittent og halvblodig på bakken,
bjeffer, snerrer, glefser mot hverandre.
Det går hardt for seg. De skabbete
kjøterne jager hverandre bort for å få
mest mulig av kadaveret selv. For å stille
sulten, døyve smertene, skal jeg senere
forstå. Scenen gjentar seg i naturen hver
dag. Innimellom ser fuglene sitt snitt
til en liten bit av skrotten, men så fort
rovdyrene er tilbake, flyr de opp igjen.
Løshunders kamp om maten er ikke
et vakkert syn. Det kan bli stygt, veldig
stygt. Noen kommer ut av måltidet med
flenger i huden, andre kommer ikke en
gang til. De av oss som har studert slike
scener, har også lagt merke til hvordan
den tynneste, kleineste, mest puslete
hunden heller ikke denne gangen fikk mat,
og vi har fulgt valpens videre skjebne der
den altfor utmattet til å søke skygge, med
svakere og svakere pust blir liggende i
solsteiken, forlatt på den støvete landeveien og lide sultedøden.
Senere skal synet av nødlidende mennesker som kaster seg over maten som
slippes fra transportflyet, som ikke tar
risikoen på å lande av frykt for hva som
kan skje, brenne seg inn i meg. Med lange
stokker slår vaktene nede på bakken løs
på de sultne, for å forsøke å holde en
slags orden og hindre at de sterkeste,
som vet å sikre seg, tar alt. På veien
tilbake til landsbyen, viser det seg, blir
maten likevel stjålet, de utmagrede barna
med store hoder ranet.
Også i nazistenes fangeleirer ble det
stjålet mat, i leirer opprettet for å holde
sultne, fattige fra sør borte fra de rikes
bord i nord, stjeles også mat, fordi maten
allerede er stjålet.
Kan det ha vært den gangen vi gikk i skogen og sanket bær, og var helt avhengige
av at hver og en av oss varslet de andre
når en fare ble oppdaget, at vi begynte å
fordele maten likt mellom oss? Eller var
det under den store tørken – da gammel
og ung, stor som liten, ja, også nabostammen, måtte til for å få lagt ned den digre
mammuten for aller første gang – at vi
forsto at vi trengte hverandre? Eller tappet den utmattende kampen mellom alfahannene flokken til de grader for krefter
den vinteren vi var på vei gjennom snøen,
at vi der og da bestemte oss for hvordan
maten i fremtiden skulle fordeles, og
hunnene bli behandlet? Vi tok bare ikke
sjansen på enda en gang å bli så utsatte
og sårbare på grunn av hannenes meningsløse, opprivende konflikter.
Vi vet ikke akkurat når, men på et visst
tidspunkt i historien greide den menneskeflokken seg best som sørget for at
kjøttet ble stykket opp i like deler og de
seksuelle nytelsene jevnere fordelt; på et
punkt i historien overlevde de av oss som
hindret utmattende voldelig rivalisering
om maten og forplantningen.
Med maten godt fordelt, kurtisen
regulert, incesten forbudt og nytelsene
proporsjonert, ble det mulig for oss å
greie oss som en stor flokk under svært
krevende forhold.
Omformingen av brutalt drepte
dyr til smakfulle retter, av voldtekt til
kjærlighet, av stein og bein til redskaper,
av natur til skjønnhet og symmetri – til
symboler, språk og fortellinger – er det
mest fascinerende menneskedyret har
frembragt.
Enhver som har reist i fremmede kulturer,
kan ikke unngå å bli slått av hvor ritualisert omgangen mellom kjønnene og inntaket av måltidene er, hvordan formene
som regulerer sult, nytelse og seksualitet
gjennomsyrer samfunnet – av hvordan
skjønnheten utgjør den bærende kraften i
samfunnet.
Om det er den rytmiske ringdansen på
Færøyene eller sirlig tempeldans på Bali
vi overværer, masaiers og kinesiske bondeungdommers finstilte kurtise eller et
påskemåltid i Jerusalem, et familiemåltid i
Sverige eller et landsbymåltid på en gresk
taverna, erfarer vi det samme: I festen,
bryllupet og begravelsen bekrefter og
gjenskaper menneskene, gjennom dyptgående estetisering av driftene, fellesskap
og samhørighet. De pynter bordet, dekorerer maten, setter opp blomster, vasker,
sminker seg og tar på seg de fineste
klærne de har, de gjør omgivelsene og
seg selv om til kunstverk av farger, orden
og symmetri, hvor alt som skjer, selv
midt i festens virvar, skjer etter ritualets
mønstre.
I disse korte øyeblikkene hvor
vi kan se forbi oss selv og inn i
det som ligger utenfor oss …
Musikken som spilles, samstemmer
dem, under dansen utfolder kurtisen seg,
med gaveutvekslingen danner de sosiale
bånd: en gang kan de komme til å trenge
hverandre igjen.
De venter med å spise til alle er servert,
de lar gjestene forsyne seg først. De
tilpasser seg kavaleren eller borddamen,
de lytter til den utkåredes signaler og
behov. De gir hverandre blomster, bøker,
bilder og musikk og diskuterer hva som
er kvalitet, de går i galleri, i teater, i tempelet eller i naturen sammen. De dyrker
skjønnheten.
De gamle filosofene visste hva de gjorde når de beskrev «det sanne, det skjønne
og det gode» som én og samme ting.
Skjønnhetens uregjerlige utspring: Den
voldsomme sulten etter mat, begjæret
etter den fruktbare kvinnen eller den
potente mannen, lengselen etter det som
skal skje med oss i møte med det sublime
bildet eller musikkstykket, de sterke lystfølelsene som oppstår i hodet mitt når
jeg ser de modne, gule plommene eller
den sprøstekte kyllingen, begjæret som
våkner i møte med den vakre, halvt tildekkede kvinnekroppen og det forførende
smilet hennes, hensetter meg i en retning
som bare leder én vei.
Krigen etter ISAF
Tell Spring Not to Come This Year
Regi: Saeed Taji Farouky og Michael McEvoy,
foto: Saeed Taji Farouky
Tell Spring Not to Come
This Year skildrer Helmudprovinsen i Afghanistan etter
at ISAF-styrkene trakk seg
ut, sett gjennom øynene til
de lokale styrkene.
fotograf Lars Skree fulgte en dansk brigade i Helmud-provinsen gjennom et halvt år.
Spring Not to Come This Year befinner vi
oss igjen i Helmud-provinsen, som de afghanske styrkene nå har overtatt kontrollen
over fra ISAF-styrkene. Full kontroll har de
imidlertid ikke, da området stadig er preget
av Talibans tilstedeværelse.
ALEKSANDER HUSER
I 2014 begynte de amerikanske og europeiske ISAF-styrkene som kjent å trekke seg ut
av Afghanistan, og overlot til lokale styrker
de selv hadde trent opp å ivareta nasjonens
videre sikkerhet. I Tell Spring Not to Come
This Year har dokumentarfilmskaperne
Saeed Taji Farouky og Michael McEvoy
fulgt en av disse afghanske kompaniene
gjennom deres første år uten internasjonal
militær bistand.
Filmen er således beslektet med den prisbelønte danske dokumentaren Armadillo,
hvor regissør Janus Metz Pedersen og
Filmens to sentrale karakterer er kaptein Jalaluddin og menig Sunnatullah, som
ikke minst preger filmens lydspor med
sine betraktninger i voice-over-narrasjon.
Tittelen Tell Spring Not to Come This Year
er hentet fra et dikt av Khaliullah Khalili
som leses opp av Jalaluddin i filmen, men
viser også til tiden da Taliban mobiliserer
til angrep. Selv om den først kan fremstå
en smule kryptisk, fanger tittelen i grunn
filmens essens: krigens råskap skildret
med sterk tilstedeværelse, men også med
et ettertenksomt, poetisk uttrykk.
FILM FRA SØR
I vår lokale, kapitaldrevne orden, hvor
alt er gjort om til varer, har «det skjønne,
det sanne og det gode» i effektivitetens
unge menn som jobber for å gjenoppbygge
sitt hjemland. Mange av dem – deriblant
både Sunnatullah og Jalaluddin – har imidlertid også valgt hæren i mangel av andre
arbeidsmuligheter, og dermed er det desto
tristere å høre en soldat si til sin overordnede at han ikke har fått utbetalt lønn på
hele ni måneder.
Brutal og poetisk. I britiskproduserte Tell
Tittelen fanger filmens essens:
krigens råskap skildret med
sterk tilstedeværelse, men også
med et ettertenksomt, poetisk
uttrykk.
Jeg bor i en verden som har oppstått
uten årsak, som skal opphøre uten årsak,
og som består av å spise og bli spist,
av å fødes, forplante seg og forsvinne.
Stillheten som et øyeblikk åpner seg idet
elgen faller for skuddet mitt og jeg i munnen omformer dyret til formløs materie;
som åpner seg idet bevisstheten min
løser seg opp under kopulasjonens språkløse stadium eller i mitt stumme møte
med den alltid pågående døden, er naturens, universets egen stillhet. (I mange
religioner er denne stillheten det hellige.)
Vi lukker gjerne øynene for det fordi
det er så ubehagelig, men i disse korte
øyeblikkene hvor vi kan se forbi oss selv
og inn i det som ligger utenfor oss, det
er mange av de øyeblikkene når vi først
blir oppmerksomme på dem, får vi et lite
innblikk i vår verden. Det er en verden
som eksisterer uavhengig av om vi finnes,
som har oppstått uten grunn, og som vil
opphøre uten grunn, og som var her før vi
kom, og vil være her når vi ikke er lenger.
Og i den verdenen, under fortellingene
våre, er det helt stille. Ingen mening.
Ingen retning. Ingen ting.
Når jeg prøver å omdanne denne
grunnleggende stillheten i vår verden til
skjønnhet, gir jeg det som skapte meg
og som ikke har språk, språk og mening.
Den tynne, midlertidige, symbolske orden
vi spinner rundt de dypeste realitetene
i eksistensen, er nok en illusjon, men vi
har ikke noe annet. Illusjonen kan virke
en god stund innenfor en – vår – lokale
orden, slik ulike typer lokale ordener
ellers i verden kan opprettholdes over en
viss tid.
Men når balansen virkelig brytes, når
sulten overtar, begjæret eller sjalusien tar
over, rivaliseringen begynner og uretten
for alvor inntrer – når fortellingen vår
ikke virker lenger – kan stillheten, som
vi til da har gitt språk, bre seg igjen, og
vi, de fredeligste av alle, kan komme til å
oppføre oss veldig annerledes enn dét vi
gjør i dag.
Regissørduoen har åpenbart
utsatt seg for for stor fare ved å
være med styrkene under flere
konfrontasjoner med Taliban.
Tett på konfrontasjonene. Co-regissør
En tilsvarende kontrast kan man finne i
vekslingen mellom soldatenes ikke altfor
begivenhetsrike dagligliv på brakka, opp
mot de dramatiske kamphandlingene filmskaperne har dokumentert. I likhet med
flere andre krigsfilmer, gir Tell Spring Not
to Come This Year inntrykk av at krigsdeltakelse også handler om å slå i hjel tid. Andre
svært intense og ubehagelige scener viser
harde konfrontasjoner med Taliban, som
ikke alle soldatene vender uskadde hjem
fra. Før rulleteksten får vi en liste over
soldatene som mistet livet i perioden mens
opptakene pågikk. De er ikke få.
Ambivalens. Filmen dreier seg imidlertid
vel så mye om ambivalens som om tydelige motsetninger. Ikke minst har soldatene
blandede følelser til de internasjonale styrkenes tilbaketrekking.
Likeledes viser filmskaperne en tropp
som ikke alltid er fullstendig rustet til å
takle utfordringene, samtidig som de tegner et bilde av modige, stolte og patriotiske
Michael McEvoy har selv bakgrunn som
offiser i Helmud, der han jobbet i ni måneder med å styrke relasjonene mellom de
britiske og afghanske troppene. Han debuterer som dokumentarfilmskaper med
denne filmen. Sammen med den mer erfarne dokumentaristen Saeed Taji Farouky,
som også er filmens hovedfotograf, har
han kommet tett på soldatene på brakka.
Det merkes at de har inngående kjennskap
til dette miljøet. I tillegg har regissørduoen
åpenbart utsatt seg for for stor fare ved å
være med styrkene under flere konfrontasjoner med Taliban, hvor McEvoy står for
og frihetens navn skilt lag. Det er selve
modernitetens varemerke at kunsten,
vitenskapen og religionen anerkjenner
hverandre som separate, helt adskilte
viten- og erfaringsfelt, i motsetning til
andre steder i verden. I Vestens lokale
orden er kunstnerne stolte av at kunsten
ikke har noen forpliktende funksjon i
samfunnet, ikke behøver å forholde seg
til vitenskapelige sannheter eller menneskenes basale behov, at den har frigjort
seg fra enhver sammenheng og i frihet
kun svarer for seg selv.
Når noen kunstnerne likevel søker
seg mot stillheten i verden, og samtidig
bestreber seg på å overskride den, er det
antagelig fordi de vet at det er der, i dét
møtet, at kunsten har sitt utspring, at skjønnheten på et dypere, mer sammensatt
plan dannes, at menneskedyrets fortelling
tar form. Og når de er villige til å ta en så
stor risiko, å gå inn dit hvor selve språkdannelsen skjer – eller ikke skjer, er det
ikke bare for å opplyse oss, men kanskje
også i håp om at det ut av kunsten deres
skal oppstå en annen, muligens også
bedre verden.
Men hva skal vi, kunstnerne i den kapitaldrevne enklaven, gjøre den dagen det
går opp for oss at det som opprettholder
vår lokale orden – naturforbruket vårt –
er i ferd med å skape global uorden over
hele biotopen; at maten og nytelsene
er faretruende ulikt fordelt; at kunsten
vår, under den kapitaldrevne orden,
har mistet sin funksjon, også som frihetsmarkør; at vår egen, lokale estetiske
tradisjon er på vei mot utmattelse og før
vi vet ordet av det kan bli uforståelig,
også for oss selv? Hvilken fortelling skal
vi fortelle hverandre når det går opp for
oss at stillheten er i ferd med å bre seg, at
den gamle fortellingen ikke lenger virker?
Dette er andre essay i en serie
om skjønnheten.
Kiøsterud er forfatter og essayist. Hans siste utgivelse er romanen Henders verk (Oktober, 2015)
lydopptak, mens Taji Farouk håndterer
kamera. Det er da også disse ekstremt dramatiske scenene som gjør Tell Spring Not
to Come This Year til en virkelig sterk filmopplevelse.
Ingen klare svar. Tell Spring Not to Come This
Year tar ikke direkte stilling til det tidligere
nærværet av internasjonale militære i seg
selv, men er i hvert fall ingen bekreftelse på at
de trakk seg ut på riktig tidspunkt. Filmen er
heller ingen ukritisk hyllest til de ISAF-trente
afghanske soldatene, selv om deres forsøk
på å håndtere den kaotiske og vanskelige
situasjonen definitivt skildres med respekt.
Saeed Taji Farouky og Michael McEvoy
kommer med denne filmen ikke med noen
klare svar, men gir en nærgående og alarmende skildring av Helmut-provinsen «post
ISAF» – og med dét stiller de noen betimelige spørsmål om vårt og andre lands deltakelse i krig.
Dette er en fortkortet versjon av en tekst
trykket i Ny Tid 3. juni 2015, og som vi har
hentet frem igjen i forbindelse med at Tell
Spring Not to Come This Year vises på
Film fra Sør i oktober. Den fullstendige teksten kan leses på nytid.no.
Huser er filmkritiker i Ny Tid.
[email protected].