1. No category

1
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
JOACHIM TRIER OM
HVILKE LIVSERFARINGER OG TENKNING
SOM KREVES
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) | ÅRGANG 63 | NR. 26 | LØSSALG KR 59
TERRORMISTENKT
PALESTINER LEVER
I FRED I IBSENS
FØDEBY
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
INTERNASJONAL ORIENTERING
HVER MÅNED I NY TID
SIDE 2 | PST/TERROR
SIDE 13-14 | REGISSØR-INTERVJU
«SELFIE» ER ET
UTTRYKK FOR
TIDSÅNDEN
BERGEN: ROMFOLK,
TJERNOBYL, KONSPIRASJON, SUKKER
FINNES DET HÅP
FOR ET HERJET
SØR-SUDAN?
SIDE 12 | KOMMENTAR
SIDE 17 | FILMFESTIVALEN BIFF
SIDE 6 | FREDSAVTALE
NY TID
Forstokket
tankegang
og forlatte
revolusjoner
Egne landsbyer
for flyktninger
i Norge
ASYLANTER OG IMMIGRANTER
Arkitekt Magne Wiggen
vil opprette egne landsbyer
for flyktninger som kommer
til Norge – og mener at det
blant annet kan løfte norsk
håndverktradisjon til nye
høyder.
Kvinner er moralens og
dydighetens forvaltere, mens
menn har en fullstendig
seksuell frihet uten noe
tilknyttet samfunnsansvar.
Fire år etter den arabiske
våren står patriarkalske
strukturer fortsatt fjellstøtt i
Egypt.
AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN
Norske kommuner er delte i synet på å
bosette flyktninger i årene som kommer.
Mens 234 kommuner så langt har sagt ja til å
ta imot ekstra flyktninger, svarer 75 kommuner at de ikke ønsker å ta imot noen. Siden
Jonas Gahr Støre under Arbeiderpartiets
landsmøte i april tok til orde for at Norge
skal øke antall årlige kvoteflyktninger fra
Syria til 5000 de to neste årene, har debatten om Norges forpliktelse overfor kvoteflyktninger igjen blitt et hett tema i den
norske samfunnsdebatten.
Før sommeren ble partiene på Stortinget,
unntatt SV og Frp, enige om å ta imot 8000
kvoteflyktninger fra Syria de neste tre årene.
Allerede i år tar Norge imot 500 ekstra flyktninger, så det samlede tallet på kvoteflyktninger fra Syria i år blir 2000. De resterende
6000 kommer til Norge i 2016 og 2017.
Arkitekt Magne Magler Wiggen etterspør
nye tiltak for kvoteflyktningene som kommer til Norge. Han mener flere må bli flinkere til å sette seg inn i krigsflyktningenes
situasjon. «Dette er mennesker som lever
i en unntakstilstand. De har måttet reise
fordi det er krig i landet de bor i. Flere i
Norge hadde vært tjent med å stille seg
selv spørsmål om hvordan de selv hadde
reagert – og hvordan de hadde ønsket å bli
mottatt – hvis de plutselig måtte flykte fra
Norge. Det mange nok har glemt, er hvordan det må ha vært for alle nordmennene
som for noen generasjoner siden var på
flukt fra den tyske okkupasjonen i Norge,»
sier Wiggen til Ny Tid. I tillegg til å være professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, driver
Wiggen arkitektfirmaet MMW, kjent for sine
kreative boløsninger.
Kommuner sier nei. Wiggen mener det er
viktig å skille mellom de som kommer til
Norge som krigsflyktninger, og mennesker
som innvandrer til Norge av andre grunner,
fordi det skaper en klarere bevissthet om
hvorfor de førstnevnte har måttet flykte.
«Vi må ta imot flyktninger uavhengig av
hvor mange mennesker asylmottakene kan
romme i dag. De er tvunget ut av en hverdag
der de drev med sitt, fordi landet deres er
i krig. De har ikke forlatt landene sine fordi
det var noe de ønsket, men fordi de måtte.
Det er på tide at vi begynner å ta de res… ASYLANTER fortsetter side 8
EGYPT
NAWAL EL SAADAWI, KAIRO
Et palestinsk barn setter et flagg inn i Israels mur i byen Qalqiliya på Vestbredden. Den omstridte
muren er cirka 670 kilometer lang, og er stadig under bygging. AFP PHOTO/Pedro UGARTE
20 ÅR ETTER OSLO-AVTALENE:
Å være israelsk ambassadør i Norge
Temmes til undertrykkelse. Denne lovgiv-
ISRAEL-PALESTINA
20 år etter Oslo-avtalene
møter vi Israels ambassadør,
Raphael Schutz, til en
samtale om kritikken
Israel utsettes for i Norge.
Hva betyr muren, landets
militarisme og dets
fiendskap? Og vil hatet
mellom jøder og palestinere
noen gang kunne finne en
fremtidig løsning?
AV TRULS LIE
I AVISEN:
Hvem er så Schutz, og hvorfor er en samtale med ham viktig? Gjennom nærmere 20
år med kritikk – i Morgenbladet, Le Monde
diplomatique, og nå Ny Tid – av Israels
fremferd i de palestinsk områdene, er det
tross alt første gang en slik henvendelse
har kommet fra ambassaden, og at kritikken
besvares og kan bli diskutert. Schutz har
vært ambassadør for Israel i Norge i nøyaktig ett år. Han sier følgende om kritikken i
norske medier: «Kritikk er greit. Kritikk er
rettferdig – det er en del av den menneskelige natur. Det som plager meg, er når den
strekker seg ut over en kritisk tenkning. Når
den blir en systematisk kampanje som tar
sikte på å delegitimere Israels eksistens som
stat eller som det jødiske folkets hjemland.
Her ser jeg en definisjonsmakt, med sterke
finansielle og ideologiske støttespillere.»
Det problematiske er, ifølge Schutz, når
dette glir over til å være en politisk trend
eller kult fremfor kritikk. «Trakasserer du
Israel i dag, får det ingen konsekvenser.
Nye rammer for våpenindustrien?
Når ubåtene dukker opp, fremstår villed-
MILITÆRT
Russiske myndigheter har åpnet grensene
Forsvarets
logistikkorganisasjon
legges ned, og EU-direktiv
innføres. Hvordan påvirker
dette våpenindustrien?
ningskampanjene nærmest som en parodisk kopi av politikken fra 1980-tallet.
RUSSLAND, side 6
Humans, Jauja, Odense kortfilmfestival, Oslo/Fusion International
Film Festival, Bergen Internasjonale
Filmfestival. Norske essayister, En
sommer med Montaigne, Afterwar,
Arkitekturen og sanserne, Reading
the Comments, The Denial of Nature,
The Winteer the Wolf Came, Svart
Gull, Edda-dikt, Senses of the Subject,
Henders verk. Og utdrag fra Livet.
Bakgrunnen for at dette intervjuet kom i
stand, var seks ganske pågående eposter
fra den israelske ambassaden om å få
avsluttet abonnementet på Ny Tid og restbeløpet tilbakebetalt. Dette fikk meg til
å anta at ambassaden ikke ønsket å lese
kritikken av Israel fra våre spalter. Jeg la
ut en bemerkning om dette på Facebook,
med antydning av det totalitære i å overse
kritikk fullstendig. Det viste seg at ambassaden bare sa opp alle papirabonnementer
for å få nyhetsoppsummeringer elektronisk
via andre kilder. Oppmerksomheten dette
skapte i sosiale medier og aviser – deriblant fleres krav om uforbeholden unnskyldning – førte faktisk til at Ny Tid ble
invitert til å gjøre et intervju med ambassadøren. Derfor sitter vi her sammen
med ambassadør Raphael Schutz – mens
videokameraet ruller (se www.nytid.no).
Jeg starter samtalen med en unnskyldning for misforståelsen, som umiddelbart
aksepteres.
De flyktende gjør bare det ethvert omsorgs-
fullt menneske må gjøre: rømme det synkende skipet. FLYKTNINGER, side 11
BILAGET: Louder Than Bombs,
I over et halvt århundre har jeg deltatt i prosjekter, konferanser, programmer og feltarbeid med både enkeltindivider og grupper.
Jeg har jobbet både lokalt og internasjonalt
for å oppnå noe som kunne ligne på rettferdighet og likestilling mellom mennesker,
uavhengig av kjønn, religion eller klasse.
Denne treenigheten har vært tett sammenvevd siden slavetiden og fremveksten av det
patriarkalske samfunnet. Jeg har studert
denne historien helt siden jeg oppdaget at
jeg var født som en «datter» i en mannsverden, og at den virkelige undertrykkelsen av
oss kvinner er en menneskeskapt, politisk
lovgivning, maskert av himmelens mørke,
sinte makter.
for ekstremister som vil vil reise til Syria
for å krige. KOMMENTAR side 4.
Terrorbeskyttelse vs. rettssikkerhet ble
debattert i tilknytning til visningen av
dokumentaren (T)error. LEDER side 10
tikk. USA skal velge president, og FN skal få
ny generalsekretær. KOMMENTAR side 12
I filmen Jihad lar DEEYAH KAHN unge menn
og kvinner med erfaring fra ekstremistiske
bevegelser komme til orde. SIDE 16
Abonnement og kundeservice:
tlf: 450 20 044 (også sms)
e-post: [email protected] – www.nytid.no/abonnement
Abonnementpris (månedsavis/Online+)
År 790 kr / e-avis 590 kr (torsdag midt i måneden)
ningen påtvinges oss av en liten gruppe
herrer som eier landet, sitter på pengemakten, besitter våpen og ære og styrer religion, skolevesen, media, lovverk og fengsler.
Alle har de som mål å hindre den frie
tanke, og å plante frykt i kvinnenes og de
fattiges hjerter. På den måten skal man
oppnå at ingen tør å tenke på årsakene til
fattigdom, analfabetisme og de sykdommene de må lide under. I stedet skal de tenke at
det er en test fra Gud. De skal tenke at troen
og tålmodigheten deres blir satt på prøve
av det Gud har skrevet på pannen deres og
på de hellige stentavlene i himmelen. På
skolen innprentes denne blinde lydigheten
i elevene – som en dyd og en plikt.
Det er forbudt å være uenig i, eller å tenke
kritisk om, det som kalles religionens grunnstener og politiske tabuområder. Hvis noen
våger, dømmes de til å bli ansett som vantro eller gale eller landsforrædere, eller til
å straffes med fengsel, eller til å måtte bøte
… ISRAEL fortsetter side 3
… EGYPT fortsetter side 14
– var å finne i utstillingslokalene. Kongsberg
Defence & Aerospace AS hadde blant annet
med seg en modell av Joint Strike Missile,
missilet som utvikles til F-35 kampflyene,
og en NASAMS High Mobility Launcher,
den siste utgaven av antiluftskytssystemet
Kongsberg har utviklet i samarbeid med
amerikanske Raytheon. Samtidig er det
duket for endringer i organiseringen av
forsvarets anskaffelser, som industrien er
avhengige av.
Legger ned skandaleorganisasjon. Blant
AV TORI AARSETH
2016 kan bli et merkeår for kvinner og poli-
Det har blitt noe som hører til det radikale venstre. La meg ta vår episode som
et eksempel: Det ble naturlig å tro at når
vi sa opp abonnementet, var dette fordi vi
er totalitære – fordi vi ikke er villige til å
lytte til kritikk. Et annet eksempel er Oslo
Dokumentarkino, som har bestemt seg for
å boikotte Israel. Hvorfor? Jeg sier ikke at vi
ikke fortjener kritikk – det gjør vi. Hvis du
leser israelske medier, tror jeg du vil se at
vi selv er våre verste kritikere. Men derfra
til de hatefulle holdningene vi ser i Norge,
er det en avgrunn,» mener Schutz.
Jeg forteller Schutz at jeg de siste årene
har reist rundt i Israel, og videointervjuet
et tyvetalls palestinere og jøder om konflikten mellom Israel og Palestina, samt en
rekke norske diplomater på ferd i området.
Dessuten har jeg lest jødiske filosofer som
Hannah Arendt og Emmanuel Levinas. Jeg
tilhører ikke et dogmatisk venstre, men har
Den 9. og 10. september møttes norsk
våpenindustri på Akershus festning for å
drive nettverksbygging og finne partnere
for nye prosjekter under den årlige messen til Forsvars- og sikkerhetsindustriens
forening (FSI). FSI organiserer de aller fleste norske bedriftene innenfor våpenindustrien, og arrangerte messen på Akershus
festning i samarbeid med ammunisjonsprodusenten Nammo. Over femti bedrifter
fra norsk våpenindustri – både de store
bedriftene som Kongsberg, Nammo og
Thales samt en rekke mindre bedrifter
gjestene på messen var generalmajor Dag
Stølan, sjef for den nyetablerte interimorganisasjonen for ny materielletat, som
har vært i drift siden midten av august.
Formålet med interimorganisasjonen er
å ferdigstille overgangsperioden til en
planlagt ny materielletat, som skal være
på plass allerede fra 1. januar 2016. Den
nye materielletaten, som enda ikke har
fått et offisielt navn, er planlagt å ligge
direkte under Forsvarsdepartementet, og
Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO)
legges dermed ned. Bakgrunnen for beslutningen om å legge ansvaret for forsvarets
materiell til en egen sivil etat, forklarer
Kongsberg Defence & Aerospace stilte ut sin High Mobility Launcher for NASAMS antiluftskyts
på Akershus festning 10. september.
Stølan slik: «Det er behov for en kvalitetsforbedring innenfor materiellinvestering
og materiellforvaltning, og for sterkere
strategisk styring. Det blir en kvalitetsheving ved at organisasjonen da ligger direkte under departementet.»
Ifølge en pressemelding fra forsvarsminister Ine Eriksen Søreide er denne omorganiseringen avslutningen på en prosess
som ble initiert av Stortinget i 2004, og
… MILITÆRT fortsetter side 8
2
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
3
INTERNASJONALT
AKTUELT
«Oslo» i Israels kollektive minne er forbundet med selvmordsangrep.
Norske torner i
rosebuskenes gate
den eneste overlevende av kaprerne av et
Lufthansa-fly i 1977. Andrawes ble utlevert
og dømt til 10 års fengsel, men fikk sone
ferdig i Norge.
Saken minner om Walid Osmans, men
Souhaila hadde ikke norsk statsborgerskap.
Den juridiske prosessen om utlevering
varte lenge. Til slutt godtok Høyesterett
at hun ble utlevert. Andrawes bor fortsatt
i Norge. Ny Tid spurte henne, via hennes
advokat, om hun visste hvem Walid Osman
var. Svaret var negativt. I dag skyr Souhaila
Andrawes omtale. Som Osman.
TERRORMISTENKT PALESTINER
Et anonymt hus i utkanten
av Skien. Nordmannen
som er mistenkt for
attentatet mot den jødiske
restauranten Goldenberg i
Paris i 1982, har funnet et
perfekt skjulested. Det er
ingen tilfeldighet.
AV VIBEKE KNOOP RACHLINE
daværende president Francois Mitterrand
kjøpte «fritt leide» fra Abu Nidal for unngå
flere attentater på fransk jord.
Skien. Egentlig lever han ikke i skjul. Navnet
Skien. Walid Osman skal ifølge franske
hans står på postkassa. På norsk: Walid
Osman. Opprinelig heter han Abdulrahman
Abu Walid Zayed. Det står på arrestordren
og utleveringsbegjæringen den franske forhørsdommeren Marc Trévidic sendte norske
myndigheter i februar. Trévidic etterforsker
attentatet i Rue des Rosiers (rosebuskenes
gate) i 1982, der 6 ble drept og mer enn 20
såret. 56-åringen i Skien skal ifølge franske
etterforskere ha vært en av de verste morderne i terrorgruppa Abu Nidal, som sto bak
attentatet. «En sentral håndlanger mellom
1977 og 1982 – involvert i de fleste av gruppas virksomheter i Europa,» sier et av vitnene Trévidic fant etter års leting.
Midtøsten. Abu Nidal, eller Sabri Khalil
al-Banna, var opprinnelig en politisk palestinsk leder og grunnlegger av «Fatah – det
revolusjonære rådet», mer kjent som ANO
(Abu Nidal-organisasjonen). Han kjempet
for et fritt Palestina, men tippet over i ren
vold. På 1970- og 1980-tallet ble Abu Nidal
ansett som verdens farligste terrorleder.
Det var etter at han brøt med Yassir Arafat
og PLOs forsøk på å finne en fredelig løsning med Israel. Abu Nidal tilbød sine tjenester til en rekke land. Gruppen skal ha
vært ansvarlig for å ha drept eller skadet
mer enn 900 personer. Etter attentatet mot
Goldenbergs restaurant i Paris rettet mistanken seg raskt mot Abu Nidal. Dette sporet ble imidlertid lagt dødt og ikke tatt opp
igjen før mange år senere. Det hevdes at
etterforskere ha deltatt i mange av angrepene, ikke bare det i Rue des Rosiers. I
Skien er det ingen tegn til slik aktivitet.
Ingen livvakt passer huset, som er temmelig falleferdig. Denne dagen, klokken 11.30,
sover han.
«Han er veldig sliten,» sier samboeren.
«Han trenger hvile. Hvem er du? Hva vil du?
Nei, du kan ikke snakke med ham. Henvend
deg til vår advokat.» Og med det lukker hun
vinduet som sto på gløtt. At jeg kom helt
fra Paris forandrer ingenting. Walid Osman
har ennå ikke uttalt seg offentlig – bortsett
fra å benekte at det er ham, og bedyre at
han aldri har vært i Paris. Paret sover rolig
videre i dette huset eid av kommunen, som
også betaler stønad. Helsa hindrer Osman
fra å arbeide, og ifølge vitner virker han
helt dopet. «Bortreist.»Oslo. Ingen virker
sjokkert over hans nærvær. Frankrike har
fortsatt ikke fått svar på dommer Trévidics
utleveringsbegjæring.
Ingen livvakt passer huset, som
er temmelig falleferdig.
«Saken er til behandling, og vi vet ikke
når vi vil være i stand til å gi et svar til
Frankrike. Det er Frankrike informert om,»
sier Andreas Bondevik, kommunikasjonsrådgiver for Justisdepartementet, til Ny Tid.
Et offisielt svar er etter det vi erfarer på vei.
… EGYPT fortsetter fra forsiden
INNKAST
Blåblå dyrtid
Dette er skrevet før kommunevalget
– og leses etterpå – og ikke visste jeg
hvordan det gikk. Ga kommunevalget
et signal om politisk endring? Hvis
ikke, er det nok av ting å gripe fatt i.
Blant annet: Hvis ikke noen sørger for
en endring (Venstre og KrF har muligheter hele tida), går vi inn i en alvorlig
dyrtid med fortsatt blåblå regjering.
Noen momenter:
De blåblå vil konkurranseutsette.
Konkurranse koster penger – fordi
noen skal tjene de pengene samfunnet
kunne ha spart.
De blåblå vil privatisere jernbane,
veier, fengsler, sykehjem og barnehager. Det blir dyrt – fordi noen skal tjene
penger på det.
De blåblå vil bygge flere veier. Det
betyr asfaltslitasje og forurensning.
Det koster penger.
De blåblå vil slå sammen kommuner,
sykehus og politidistrikt. Det betyr
større avstander, mer trafikk og ytterligere forurensning.
De blåblå vil ha søndagsåpne butikker. Siden det ukentlige konsumbehovet er ganske konstant, betyr lengre
åpningstid større utgifter og dyrere
varer. Hvis ønsket er å få folk til å kjøpe mer, er det også fordyrende.
De blåblå er i ferd med å selge fiskerinæring til utlandet. Fisk fraktet frem
og tilbake over kontinentene koster
penger og gjør oss sårbare.
De blåblå ønsker seg internasjonale investeringsavtaler. Det betyr at
finansvennlige domstoler kan avgjøre
hva som er godt for oss. Det kan koste
penger – og vi blir fattigere.
Det er så enkelt, er det ikke?
Ursus Val Lapis
med sitt verdslige liv og brenne i all evighet
i det rødglødende helvete etter døden.
Slik mister folket, kvinnene, ungdommen
og barna muligheten til å bevisstgjøre seg
konsekvensene av at denne evige treenigheten er påtvunget oss. Dermed klarer de
heller ikke å gjøre opprør, å gjennomføre en
revolusjon eller å kvitte seg med det herskende regimet.
For revolusjonen starter i sinnet. Derfor
settes alle fritenkere i fengsel for å ødelegges eller drepes. Men noen overlever og
fortsetter kampen, leder opprørsbevegelser
og folkebevegelser som, i århundrenes løp,
kan føre til politiske endringer, intellektuell
utvikling og økt livskvalitet for mennesker.
De nye herskende regimene, derimot,
og deres postmodernistiske undertrykkelsesvåpen og -teknologi, er i stand til å hindre disse menneskenes opprør ved hjelp av
militær krigføring, økonomisk krigføring og
mediekrigføring.
Harde strukturer. Essensen i det klasse-
delte, patriarkalske, religiøse og sivile etablissementet er det samme. Det er ingen
essensielle forskjeller på styresett i øst,
vest, sør eller nord. Vi lever i én verden,
ikke tre eller fire. Det finnes ingen nær øst,
fjern øst eller midtøst – det er kun britisk
kolonialistspråk. Det er rett og slett bare
kortere avstand fra Egypt til London enn
fra India til London, og dermed ble India
det «fjerne» Østen.
Bevissthet om at negative påvirkninger
via språk henger sammen med kolonialistkultur, er en del av bevisstheten om de
andre ulempene som følger med de økonomiske, seksuelle og samfunnsmessige strukturene vi styres av, både globalt og lokalt.
Er det mulig å avskaffe kjønnsdiskriminering og forskjellsbehandling i en verden
som er basert på ulikheter og segregering
på bakgrunn av nasjonalitet, klasse, kjønn,
rase, religion, språk, identitet og alt mulig
annet? Kan likeverd mellom kjønnene bli en
realitet i det 21. århundre, når vi samtidig
ser en stadig økning i økonomisk og militær
undertrykkelse, forskjellsbehandling basert
på religion og kjønn, og en økning i rasisme
og sekteriske konflikter? Arbeidsløshet og
fattigdom øker, vi ser krig av alle slags typer
og med alle slags våpen, og vi ser millioner
av kvinner, barn og ungdommer på flukt
som drukner på havet for å slippe unna et
liv verre enn døden.
Religionspolitiske terrorister kaster
bomber og granater i alle retninger. De forbanner og voldtar kvinner, sprenger historiske monumenter og halshogger kreative,
Etter alt å dømme blir Walid Osman aldri
utlevert. Han fikk norsk statsborgerskap i
2002, og etter norsk lov er forbrytelsen foreldet. Problemet er at Norge, selv om det
ikke er medlem av EU, har inngått avtaler
som forplikterter til samarbeid med europeiske land i området Eurojust. Spesielt
innen terrorisme. Det finnes en utvei: dersom det kan påvises at Osman løy da han
fikk norsk statsborgerskap.
Skien. I mellomtiden lever han i fred i
Henrik Ibsens fødeby. Frisøren Jørn Inge
Næss kjente Osman godt som tidligere nabo. Næss, som stiller i lokalvalget
for Fremskrittspartiet, synes først at
det ikke er vanlig at kommunen betaler
for en «slik type», men etter noen timer
ønsker han ikke å uttale seg, og henviser
til Utenriksdepartementet. Walid Osman er
åpenbart et problem.
Norge. Han kom til landet med kone og
fire barn i 1991. Det året kom 130 «PLOavhoppere» for å søke politisk asyl etter
en avtale med palestinske sympatisører
i Arbeiderpartiet. Det er ikke kjent om
Osman befant seg blant disse, som ble
gjenstand for en stor skandale. Det norske
hemmelige politiet PST fikk mistanke om at
det fantes terrorister blant dem. Derfor lot
de israelske kolleger fra Mossad få avhøre
dem. Israelerne ble da utstyrt med norske
(utgåtte) pass for å gi seg ut som nordmenn. Dette ble oppdaget, og lederne for
PST ble tvunget til å gå av. En viss Souhaila
Andrawes kom også til Norge sammen med
sin libanesiske mann i 1991. Tre år senere krevde Tyskland henne utlevert som
tenkende hoder, og setter dem på staker i
gatene.
Fremmer ulikhet. Jeg har jobbet på mange
av de egyptiske myndighetenes prosjekter
for helsemessig, sosioøkonomisk og kulturell utvikling på landsbygda og i byene,
og jeg har jobbet for FN – både nasjonalt
og internasjonalt, for frivillige organisasjoner og kvinnerettighetsorganisasjoner.
Etter alle disse livets erfaringer er min
konklusjon at både egyptiske og andre
lands myndigheter bare venter på å knuse
likestillingsprosjekter av alle slag. Deretter
oppfordrer de til, og finansierer, prosjekter
som fører til mer diskriminering og ulikhet,
mer fattigdom, analfabetisme og sykdom
for kvinner og fattige. I Egypt har forsøk på
utvikling og demokratisering, pluralisme
og økonomisk åpenhet ført til akademisk
utfrysning og diktatur.
Samtidig øker religiøs og politisk terrorisme. Ansamling av penger og makt i hendene
på noen få individer som beveger seg mellom forretningsliv og politikk, øker også.
Det var i løpet av mitt arbeid med å avsløre
disse sammenhengene at myndighetene
konfiskerte alle bøkene mine og forbød meg
å snakke til folket. Det samme har skjedd
med alle som utfordrer disse misforholdene
i form av demokratisering, utvikling, reform,
samarbeid, og vennskapsprosjekter.
Min konklusjon er at både
egyptiske og andre lands
myndigheter bare venter på å
knuse likestillingsprosjekter av
alle slag.
Noen av de aktuelle temaene som skjuler seg bak den postmodernistiske treenigheten, er ekstern kolonialisme, religiøst
tyranni og terrorisme.
Hvor mange internasjonale og nasjonale
fond har ikke kastet penger etter frivillige
organisasjoner, utviklings- og demokratiseringsprosjekter, valg, kvinnefrigjøring og
likestilling – og senere sett at resultatet ble
det motsatte?
Stillstand til tross for revolusjoner. Siden
syttitallet og Sadat/Reagan-tiden har egyptisk politikk spilt en rolle for eskaleringen
av politiske og religiøse strømninger, herunder Det muslimske brorskapet og salafistbevegelsen.
Det ble kalt åpenhet, demokrati og religiøs frihet, men førte til flere sekteriske
konflikter, og splittet folket for å svekke og
kontrollere det. I realiteten førte det til mer
Norge og Sverige. Imidlertid er hans «sjef»,
Abu Nidal, ikke ukjent i Norge. I en periode
hadde han til og med norsk pass. Angivelig
stjålet. Det var Yassir Arafat selv som
avslørte «detaljen». Uansett hadde Abu
Nidal gode kontakter i Norge i 1986–1988.
Hans høyre hånd Mohammed Samir Khadar
bodde i Sverige, og krysset regelmessig
grensen inntil han ble drept under angrepet
på cruiseskipet City of Poros (der ni personer døde) i Athen i 1988.
«Flere palestinske terrorgrupper hadde
sovende celler i Norge og Sverige på 1980og 1990-tallet, både PFLP og Abu Nidal,» sier
den svenske eksperten Magnus Ranstorp.
«For dem ble alt forandret med fallet av
Berlinmuren. De skandinaviske landene tilbød
en oase av fred. Medlemmer av disse gruppene skydde oppmerksomhet og kunne operere
i Sør-Europa,» sier Ranstorp. Mange fikk oppholdstillatelse av humanitære årsaker.
Iver Frigaard, tidligere PST-sjef, bekrefter
Ranstorps utsagn.
«Etter at det franske, britiske og tyske
politiet intensiverte jakten på palestinske
terrorister på slutten av 1980-tallet, ble de
nordiske landene fredelige havner, men
også en base for dem. De hadde et stort
antall falske pass og identiteter,» sa han
til VG. Det gjaldt unge erfarne menn, oftest
rekruttert i libanesiske leire. Etter en grunnleggende terroropplæring hos Abu Nidal i
Libanon og Libya, ble de sendt til Europa
som «studenter».
Ifølge Frigaard våget ingen europeiske
land å arrestere og straffeforfølge palestinere mistenkt for terrorisme på den tiden,
i frykt for blodige represalier. En libanesisk
mann ble eskortert av norsk politi i all stillhet fra Norge til Damaskus i 1991. Han var
blitt dømt til 50 års fengsel for terrorisme
i Spania, men løslatt etter trusler.
Oslo. To år senere undertegnet palestinere
og israelere Oslo-avtalen. Norge ble valgt
av begge parter. Etter å ha vært blant de
mest Israel-vennlige lenge, hadde mange
nordmenn byttet side. Er det derfor den
mistenkte mannen i Skien kan sove så
rolig? Ikke bare. I dag er han norsk, og som
de fleste land beskytter Norge sine egne.
Paris. I Frankrike er forbrytelsen ikke for-
eldet. En rettssak vil trolig finne sted, og
en fjerde mistenkt er nå ettersøkt i Jordan.
Familiene til ofrene for Rue des Rosiers må
fortsatt være tålmodige. Etter 33 år er ikke
det like enkelt.
… ISRAEL fortsetter fra forsiden
Etter landreformene
Landet som en gang var det
sørlige Afrikas brødkurv
har hatt en dyster utvikling
etter landreformene som ble
introdusert i 1999.
ZIMBABWE
ETHEL KABWATO
Under et nylig statsbesøk til Sør-Afrika
uttalte president Robert Mugabe at han
«ikke ville se et eneste hvitt ansikt». Dette
kastet en mørk skygge over rasespørsmålet i Zimbabwe, og peker tilbake til
1999, da landreformer ble introdusert av
den ZANU-PF-styrte regjeringen for å motarbeide støtten det nyetablerte Movement
for Democratic Change-partiet (MDC) fikk
fra hvite jordeiere. Med Morgan Tsvangirai
i spissen utgjorde det arbeiderstøttede
MDC en stor trussel for president Robert
Mugabes 19-årige styre.
I perioden 1999–2003 var zimbabwere
vitne til en tvungen fjerning av hvite bønder. Lover ble raskt etablert for å rettferdiggjøre de brutale overtakelsene av gårder. Krigsveteraner, som siden frigjøringen
i 1980 hadde ønsket en landreform, ble
plutselig jordeiere, mens regjeringsministre utnyttet sin posisjon og ble eiere av
flere gårder. Noen hvite bønder forble på
gårdene, mest på grunn av forholdet de
hadde til lokalsamfunnet, i tillegg til at de
nye eierne ville utnytte kunnskapen og
utstyret til de hvite bøndene.
Dyster utvikling. Derimot visste ikke de
nye «vinnerne» av landreformene hva
de skulle gjøre. Noen solgte alt utstyret
de fant på gårdene, eller gikk inn for å
ødelegge det de så på som etterlevninger
fra kolonitiden. I de østre høylandene ble
store deler av banan- og macademiaplantasjene overtatt av innflytelsesrike
politikere, som innhøstet det de fant, og
ble fraværende landeiere. Vann- og gummiplantasjer ble invadert. Folket i provinsen sørger i dag over tapet av sin største
arbeidsgiver, nemlig tømmerindustrien.
De nye jordeierne ble en del av klassen
til Zimbabwes småskalabønder. Det som
skilte dem ut fra de hvite bøndene, var
at de hadde land, men ingen kapital til å
kjøpe materialer og landbruksredskaper.
De manglet erfaring og kunnskap, og var
uvitende om de nye trendene i landbruks-
industrien. Siden regjeringen hadde gitt
dem landet, regnet den også med at de ville gi dem frø, gjødsel og annet materiale.
I dag har Zimbabwe blitt til en 35 år
gammel pariastat. For et land som en
gang var det sørlige Afrikas brødkurv, og
der tusenvis av mennesker for et par år
siden ble styrket gjennom landreformene,
er dette en dyster utvikling.
Mens Zambia, Zimbabwes nabo (hvor
det antas at Zimbabwes tidligere hvite
bønder nå befinner seg), venter seg
et særdeles produktivt avlingsår, står
Zimbabwe foran en nært forestående
tørke – den verste siden 1992. Styret
for kornmarkedet (GMB) har gått tom
for maismel, og er ute av stand til å
betale for leveringer gjort av bønder til
sine siloer forrige sesong. Fordi GMB
ikke kunne betale, beveget de fleste
jordeierne fra landreformene seg over
til tobakk, landets «pengeavling». Men
denne sesongen falt prisene på tobakk grunnet frykt for innsidehandel.
Småskalabønder ble hardest rammet.
Flesteparten av bøndene sa de ikke
ønsket å gå tilbake til jordene på grunn
av de lave prisene.
I dag har Zimbabwe blitt til en
35 år gammel pariastat.
Splittet. Interessant nok har ZANU-PF
brukt landproblemene som en unnskyldning for å fjerne noen av sine egne «partitrofaste», som beskyldes for å støtte tidligere visepresident Joyce Mujuru i hennes
kamp for å ta over presidentskapet fra
Robert Mugabe. Didymus Mutasa og Ray
Kaukonde ble blant annet beskyldt for
å ha beholdt hvite bønder på landet de
overtok.
Zimbabwe feiret sin 35-årsdag med et
herskende parti som er dypt splittet, og
en like udugelig opposisjon som boikottet
det nylig avsluttede valget – tilsynelatende for å fremme reformene. Disse
handlingene førte til at ZANU-PF forankret sitt styre frem til neste valg i 2018.
Dette har beseglet skjebnen til Zimbabwes nyutdannede, som må selge varer
på gaten fordi industrier er lagt ned.
Sivilsamfunnet ser ut til å ha blitt kuet til
stillhet etter forsvinningen av aktivisten
Itai Dzamara for et halvt år siden. Mens
overlevelsens politikk entrer hovedscenen, er det svært lite zimbabwerne kan
gjøre utover å bevitne det revolusjonerende partiet «spise sine egne barn».
Kabwato er Ny Tids korrespondent i Zimbabwe.
Rachline er frilansjournalist. [email protected]
undertrykkelse og utnytting av kvinner og
fattige. Undertrykkelsen som allerede holdt
kvinnen nede, økte. Hun ble fanget mellom
hijabens og den religiøse dydighetens klør
på den ene siden, og forbrukersamfunnets
amerikanisering og objektifisering på den
andre.
I løpet av de siste fire tiårene har størstedelen av egyptiske kvinner (93 prosent)
blitt tildekket av hijab eller niqab, eller
omskåret. Vi har sett en betraktelig økning i
vold mot kvinner både i hjemmet og i offentligheten. Menneskehandel og prostitusjon
med både kvinner og jenter øker, samtidig
som jenter blir ikledd hijab fra sjuårsalderen, tvunget inn i ekteskap fra ung alder og
solgt på ekteskapsmarkedet til velstående,
eldre egyptiske og utenlandske menn.
Fattigdomen øker også. Nå lever 40
prosent av egypterne under fattigdomsgrensen, det vil si at de lever på under to
dollar om dagen, og økonomien er på vei
nedover. Sammen med økt politisk og religiøs uenighet var det fattigdom og arbeidsløshet som førte til revolusjonen i 2011 og
Mubarak-regimets fall i 2013. Det var også
dette som fikk hodene til å rulle blant muslimbrødrenes religiøst funderte regjering.
Men til tross for to store revolusjoner har
den patriarkalske klassesamfunnsstrukturen, lovsystemet og styresettet blitt stående
som før.
testamentet inneholder vers som klart
kan assosieres med tildekking av kvinner,
omskjæring og et patriarkalsk klassesystem.
Modergudinnen forsvant ut av historien,
og ble erstattet med en mannlig maktgud
som hersket over både familie og land.
Slik ble de nasjonale, religiøse og moralske
restriksjonene pålagt kvinnene: omskjæring, slør, isolering bak hjemmets fire vegger og steining av den utro kvinnen. Disse
reglene ble tvunget på kvinnene med jern
og ild, mens mannen alltid hadde sin rett
til flere koner, elskerinner og konkubiner.
Kvinner som moralens forvaltere. De siste
den nye egyptiske grunnloven som ble
vedtatt etter revolusjonen i 2011, har
oppnådd noen av målsettingene når det
gjelder likestilling i det offentlige livet,
endrer den ingen av ulikhetene i vanlige kvinner og menns privatliv. Dette er
ulikheter som fremdeles finner støtte
i Egypts patriarkalske, religiøse familielovgivning. Denne delen av loven
er en direkte avledning av artikkel 2 i
grunnloven, som sier at islam er Egypts
statsreligion, og selv andre lovfestede
rettigheter for kvinner blir overstyrt
av denne. Familielovgivningen gir blant
annet en far absolutt autoritet over sine
koner og sine barn, og den gir en mann
rett til å skille seg etter eget ønske uten
rettsprosess, mens kvinner ikke har den
samme retten. Den gir mannen rett til
å gifte seg med fire kvinner, og den gir
ham rett til å nekte farskap og nekte å
DNA-testes i farskapsspørsmål.
Dette er et alvorlig problem i Egypt
i dag. Vi ser et økende antall barn som
lever på gaten – vi har flere millioner gatebarn allerede – som fedrene kan frasi seg
ansvar for med lovens, shariaens, utdanningssystemenes og kulturens velsignelse. Dette er i realiteten en fullstendig
fire tiårene har egyptiske frivillige organisasjoner og kvinnerettighetsorganisasjoner
erklært sitt forsvar for menneskerettighetene og kamp mot voldsbruk, spesielt mot
kvinnelig omskjæring. De har fått midler i
mengder både innenlands og utenlands.
Noen av de tabubelagte tragediene i
egyptiske kvinners liv har fått komme ut i
lyset, og i 2008 ble det vedtatt et forbud mot
kvinnelig omskjæring i Egypt. Resultatet
var dessverre kontraproduktivt. Det førte
rett og slett til en økning i omskjæringer.
Ifølge en rapport fra UNICEF ligger Egypt
verst an i verden, med 27 millioner omskårne kvinner. Nigeria følger like etter, med
23 millioner omskårne kvinner. I Kairo og
distriktene rundt finnes mobile klinikker
som reiser rundt med leger, skalpeller og
fatwaer, drevet av religiøse og politiske
bevegelser.
Enhver som har studert historie, vet at
kvinnelig omskjæring ikke bare har foregått i Egypt og Afrika, men vært praktisert
gjennom hele verdens slaverihistorie. Det
har også vært en form for ofring, der menneskenes kjøtt og blod ble ofret til gudene
for å blidgjøre dem eller søke beskyttelse
mot ondskap. Både toraen og det gamle
Vi ser et økende antall barn
som lever på gaten, som
fedrene kan frasi seg ansvar
for med lovens, shariaens,
utdanningssystemenes og
kulturens velsignelse.
Dette er grunnlaget for slaveriet som
styres av den patriarkalske, klassedelte og
religiøse strukturen, og er grunnlaget for de
lovmessige og etiske motsetningene, segregeringen og verdiforskjellene som hjemsøker kvinner og menn i alle land, over hele
jorden, ikke bare i Egypt.
Total seksuell frihet for menn. Selv om
anarkistisk seksuell frihet, uten noen form
for tilknyttet moralsk eller samfunnsrelatert ansvar. Dermed tillater vi at kvinner
og barn blir de uskyldige ofrene for menns
tilfeldige påfunn i religionens og moralens
navn.
Grunnleggende endring. Veien mot likestil-
ling må starte med at kvinnene begynner
å endre grunnmuren for den patriarkalske
klassetenkningen i hjemmene, på skolene
og universitetene, i moskeene og kirkene,
både lokalt og globalt.
Omveltningene starter i tankene våre,
i utdanningssystemet, i ideene og kreativiteten. En politisk eller økonomisk
revolusjon som ikke starter innenfra, kan
ikke lykkes – og vår revolusjon mislyktes.
Folkerevolusjonen mislyktes fordi den
kun førte til en utskiftning av ansikter og
ansatte i styrende posisjoner. Det var ikke
en utskiftning av ideer eller tankegang.
Innmaten i systemet er fortsatt nøyaktig
den samme, vi skiftet bare skall.
Skal vi begynne å diskutere hvordan
vi kan endre ideene, vanene og verdiene
vi har arvet fra foreldrene og besteforeldrene våre? Skal vi begynne å praktisere
demokrati, rettferdighet og meningsfrihet
i hjemmene våre – med barna våre, fremfor
noen andre? Skal vi innse at vi, kvinner, er
halve samfunnet? Nå anser vi oss selv som
svake individer som trenger beskyttelse og
hjelp. Landet vårt ble kolonialisert under
påskudd av beskyttelse og hjelp. Slik har
også kvinnene og barna våre blitt kolonialisert.
Vi må være bevisste. Vi må plukke opp
falskheten og lureriet i det patriarkalske
kapitalistiske systemet, som også er sammenfiltret med de lokale systemene. Vi må
innse at å motta hjelp ikke frigjør verken
folk eller kvinner. Vi trenger økonomisk og
intellektuell uavhengighet. Vi trenger selvtillit. Vi må gjennomskue diskrimineringen
og ulikhetene i det postmoderne, patriarkalske samfunnets kastesystem. Sammen
kan vi – både kvinner, menn og barn –
skape et nytt system med nye ideer, med
hendene våre og kreativiteten vår, basert
på frihet, rettferdighet og verdighet både
hjemme og ute.
Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.
Saadawi er en egyptisk feminist, forfatter, lege og
psykiater, og har skrevet en rekke bøker om kvinner i islam. Hun er fast korrespondent i Ny Tid.
et åpent, kulturradikalt ståsted som aller
mest springer ut fra en filosofisk bakgrunn.
Schutz har på sin side bakgrunn som diplomat, og har vært det de siste 30 årene,
blant annet i en rekke spansktalende land
som Colombia og Spania, etter at karrieren
startet i Chile. Før han kom til Norge, ledet
han hele Europa-avdelingen i Israels utenriksdepartement. Han har lang fartstid og
solid bakgrunn for egne meninger. Likevel –
det må ligge noe mer bak hans engasjement,
tenker jeg.
Visjonen var at Gaza kunne bli
et Midtøstens Hong Kong.
«Det viktigste elementet er at jeg ble født
i Israel i 1957, da staten var ni år gammel,»
forteller Schutz. «Mine foreldre var flyktninger fra Tyskland. De kom til det palestinske mandatområdet da de var under britisk
mandat på 1930-tallet med mine besteforeldre. Følelsen av å være flyktning og av å
måtte kjempe for grunnleggende rettigheter
– en egen stat – er det som hovedsakelig
definerer meg. Jeg er en israeler som ikke
tar Israels eksistens som en selvfølge. Jeg
er også en som mener at historien har vist
oss at jøder ikke bare er berettiget til å leve
i Israel – men også at de bør ha fullstendig
mandat til å leve i en suveren stat. Fordi vi
har sett hva som skjer når vi ikke har det,»
sier han. «Dette er nok meg i et nøtteskall.
Jeg studerte historie og statsvitenskap
ved Bar-Ilan University i Israel – egentlig
et religiøst universitet med en majoritet av
ikke-religiøse studenter. Samtidig som jeg er
israeler, er jeg ikke praktiserende jøde. Men
nasjonalt sett definerer jeg meg 100 prosent
som jøde, for jødedommen dreier seg ikke
bare om religion.»
og fører med seg arbeidsløshet og ekstrem
fattigdom. Gaza er beleiret med en blokade
– av mange kalt 'verdens største fengsel'.
«Hvis du på den ene siden ser på retten til
å jobbe i Israel som palestiner, og på den
andre siden å redde liv – da tror jeg det å
redde liv veier tyngre,» er svaret. «Israel har
ikke bare rett til, men plikt til å redde livet
til sine innbyggere. Vi forlot faktisk Gaza
for ti år siden og ga palestinerne en gyllen
mulighet til å leve uavhengige liv. Alt var
åpent. Ingen blokade. Visjonen var at Gaza
kunne bli et Midtøstens Hong Kong. Men
hva gjorde de? For det første ødela de alle
drivhusene som vi etterlot dem for å bedre
jordbruket. For det andre kom Hamas på
banen, med sin ideologi om å kjempe mot
Israel hele tiden. Et av de største problemene i palestinske miljøer er at det er
viktigere å ødelegge Israel enn å bygge sin
egen stat. Hat og negative holdninger veier
tyngre enn de positive. Hamas rekrutterer
13 år gamle gutter til sommerleirer med
våpen, hvor de lærer å hate. Vi ser hvordan
de behandler homoseksuelle og kvinner i
tråd med den strenge islamistiske ideologien.»
Jeg spør sekulære Schutz om han vil kommentere de ekstreme ortodokses holdning
overfor kvinner i Israel, slik de Tora-lesende
ber kvinner sette seg bak i busser, eller henviser kvinner til ikke å gå på det samme fortauet som menn. «Jeg er enig i at vi har vår
del av fundamentalister også, men i Israel
er disse minoriteter,» svarer ambassadøren.
«Israel er rene himmelen for lhbt-folk. Selv i
Jerusalem ser du folk som lever åpent som
homofile.»
Israels militarisme. En helt annen og ster-
kt kritisert side ved Israel er den militaristiske staten. Israel har en høyt utviklet
teknologi, og indoktrinerer oppvoksende
generasjoner i militærlivet der både unge
nok til å overgi ansvar for vår sikkerhet til
noen fra utsiden. Syria og Golan-høydene er
et godt eksempel på dette. I det øyeblikket
Syria begynte å koke, da militser som ISIS og
Al-Qaida blandet seg inn, stakk FN av. Så vi
er forsiktige med å tro at noen utenfor kan
beskytte oss.»
Nå er ikke Schutz’ egen statsminister
med på å roe gemyttene, heller. I Israel
kritiseres Benjamin Netanjahu for sin Iranpropaganda, der han sprer frykt om mulige
atomvåpen for gjerne å kunne styrke sin
posisjon. Her har faktisk USA til forskjell
fra Israel valgt å gå inn i et samarbeid med
Iran. «Så er vi uenige med USA, noe som er
veldig berettiget,» mener ambassadøren.
«USA er et land langt vekk fra Iran, vi er
langt nærmere. Iranske Ali Khamenei sier
på tv at Israel bør ødelegges, så det er ikke
rart at vi har et annet perspektiv.»
Når det gjelder å angripe andre, minner
jeg Schutz om Israels egne terrorister, både
Irgun- og Stern-gjengen på 1940-tallet, som
drepte uskyldige sivile. Disse sto bak bombingen av King David-hotellet og mordet
på den svenske fredsforhandleren Folke
Bernadotte (se artikkel side 6). Massakrer
ble utført mot palestinske landsbyer, og
terrorhandlinger ble utført av jøder. Schutz
mener at dette ikke sier noe om Israel som
sådan: «Alle nasjoner har terroristkapitler
i fortiden. Men det er et spørsmål hvor
store og omfattende terroristfraksjonene
har vært. Ja, det har vært jødiske terrorfraksjoner i kampen for uavhengighet.»
Oslo-avtalene. Norge hadde en gang en vik-
tig rolle, da Oslo-avtalen ble utarbeidet – et
forsøk på å få til en fredsavtale med hjelp
fra utsiden. Avtalen er kritisert nedenom
og hjem for å ha vært asymmetrisk, der
den ene parten var altfor mektig – uten
ekte politisk dialog – og slik sett ingen fri
forhandling overhodet. Hva tenker Schutz
landområdene aldri hørte til en palestinsk
stat i fortiden. Men viktigere: Jeg betrakter
det som en stor løgn at bosettingene er et
hinder for fred. Det er de ikke. Da vi inngikk
fred med Egypt, evakuerte vi bosettingene.
Det har vi også gjort i Gaza. Alle som påstår
at bosettingene er roten til konflikten, tar
feil. Det ble ikke fred med araberstatene før
vi dominerte områdene.»
Jeg betrakter det som en
stor løgn at bosettingen er et
hinder for fred.
Hva da med Øst-Jerusalem, der palestinerne stadig mister boligene? «Ingen mister
eiendom uten grunn. Hvis en israelsk domstol finner bevis på at dette var palestinsk,
får palestineren beholde eiendommen. Se på
Susia, som nylig ble nevnt i media. Susia fantes ikke tidligere. For 20 år siden var det ingen
palestinsk tilstedeværelse der, bare besøk av
nomader fra tid til annen. De bygget ulovlig,
og hevder at de har eid området i generasjoner. Dette er en del av en propagandamaskin.»
Det totalitære. Jeg spurte en gang Israels
tidligere statsminister, Ehud Barak, om
Camp David-avtalen, der han forklarte
at de arbeidet med forslag med å bygge
tunnel eller adskilt motorvei mellom
Vestbredden og Gaza. De vurderte å la
palestinerne ha sin egen selvstendige stat
og økonomi, egen flyplass og frie havner.
Jeg ber Schutz kommenterer eventuelle
fremtidige løsninger. «Mange har gjennom
tidene snakket om konflikten mellom Israel
og Palestina som alle konflikters mor, og
hevdet at hele Midtøsten ville sett annerledes ut dersom den opphørte. Dette har jeg
bestandig ment har vært tøv,» sier Schutz.
«Midtøsten sliter med store problemer som
dette blir misbrukt av politikerne – ja, det
kan hende. Men først kom virkeligheten.»
Jeg minner Schutz om at protester mot
det syriske Assad-regimet startet med fredelige demonstrasjoner, som i byen Homs,
der man sang og danset, før regimet brutalt
undertrykket dem med vold. «Hvis du er fredelig demonstrant og blir skutt på, forsvarer du deg selvsagt med våpen. På samme
tid ser du at mange tar til våpen uten å ha
blitt angrepet. Mange snakket om 11. september som straffen USA fikk på grunn av
deres globale politikk og dominans. Jeg
mener dette er tøv,» sier ambassadøren.
«Europa reiste seg fra asken etter andre
verdenskrig og klarte å bygge EU, som for
tre år siden mottok Nobel Fredspris. Folk i
Europa forsto at den eneste måten å bygge
noe på, var via samarbeid og konstruktivitet. Araberverdenen er ikke sånn. De har
ikke noe sivilsamfunn, og ingen sivile rettigheter. Det grunnleggende fundamentet
for et samfunn eksisterer ikke. Den klareste
indikasjonen på dette er måten de behandler kvinner på.»
Dette kan minne om diskusjonen med
høna og egget – hva som kom først, eller
hvem som begynte. I likhet med hvordan
jeg beskrev for hans kollega Barak: Trykker
man et menneske lenge nok ned i sølen med
støvelen hardt på den andres hode, kan det
være at den andre for ikke å miste pusten til
slutt slår om seg. Er det da korrekt å rope ut
at han er en terrorist? Barak mumlet frem
at nordmenn en gang jo hadde sine vikinger. Schutz kommenterer: «Det forklarer
noe, men ikke alt. Ideologi spiller også en
viktig rolle. Al-Qaida ser fremskrittene og
velferden i Vesten, mens de samtidig lever
etter en middelalder-standard. Så legger de
skylden på kolonitiden og angriper Vesten.»
Fremtiden. Men hva med fremtiden? Vil
de overhodet kunne løse opp konflikten
Murene i Israel. Schutz opptrådde på NRK
i våres da filmen My Homeland ble vist
under en lengre versjon av Urix. En propagandafilm, mener Schutz: «Jeg kom med
en lengre analyse som ikke ble vist i sin
helhet på NRK, kanskje på grunn av tidsbegrensninger. My Homeland var ikke en
kritisk film, men en propagandafilm med
et definert politisk budskap som samsvarer med det norske mediebildet. Filmen er
fordelt på syv–åtte intervjuede, der alle med
unntak av én forteller historien fra den palestinske siden. Filmen representerer det
radikale venstre,» mener Schutz. «I filmen
sier en eldre dame fra en av de palestinske
flyktningleirene i Libanon at hun ønsker
å komme tilbake til Palestina. Men ingen
spør henne hvorfor. Det er ingen som snakker om tyskere som skulle kunne returnere
til Polen, eller om indere som vil tilbake til
Pakistan. Problemet er at få palestinere vil
tilbake. I dag har vi amerikanere, engelskmenn og andre som har palestinsk flyktningbakgrunn – og rettigheter som landets
øvrige befolkning. Om det er et sted der
palestinere behandles som annenrangs
borgere, er det i de arabiske landene.»
Jeg minner Schutz om at den israelske
damen som intervjues i dokumentaren, faktisk uttrykker at hun hater murene som finnes
i Israel – basert på sin bakgrunn fra innesperringen i Holocaust. «Selvsagt,» sier Schutz.
«Muren, eller separasjonsbarrieren, mellom
Israel og Palestina har ikke alltid eksistert.
Vi satte den ikke opp fordi vi plutselig fikk
en trang til å skille oss selv fra palestinerne.
Muren ble satt opp fordi vi opplevde en bølge
med selvmordsangrep i 2001–2002, som kulminerte i mars da tilsammen 100 israelere ble
drept av selvmordsbombere i hver eneste
store by i Israel. Politikerne bestemte seg så
for muren, som praktisk talt har reddet livene
til tusener av israelere.»
Schutz nevner liknende «seperasjonsvegger» i USA, Spania og Sør-Afrika. Han
mener forskjellen er at veggen i Israel
redder livet til innbyggerne. «Benevnelsen
’the apartheid wall’, som en vegg for etnisk
rensning, har ikke noe fundament i virkeligheten. Jeg ber for dagen da konflikten er
over, at vi kan ha en palestinsk stat og en
israelsk stat, og gå tilbake til en åpen grense
slik vi hadde til 2002.»
Jeg slipper likevel ikke temaet. At palestinerne er innesperret på Vestbredden og
i Gaza gir dem få økonomiske muligheter,
Raphael Schutz og Truls Lie på den israelske ambassaden (fra videoen.)
kvinner og menn har årevis med militærtjeneste, samt en måneds repetisjonsøvelse
hvert av de neste tjuefem årene. Selv avtjente Schutz sin obligatoriske tjeneste mellom 1975–78. «Dette var rolige år, jeg var
mesteparten av tiden i Sinai – som senere
ble gitt tilbake til Egypt etter Camp David,»
forteller han. «Det er viktig å forstå at vi
ikke er Sparta, vi er ikke militarister per
se. Vi trenger en sterk armé, ellers hadde
vi ikke vært her lenger. Vi er ikke i Europa.
Krefter rundt oss aksepterer ikke vår rett
til å være her, de er ikke vant til å diskutere
dette på en intellektuell måte. De kommuniserer med bomber, med å kutte av
folks hoder. Dere kan kalle oss paranoide,
men jeg er ikke enig. Hva Israel hører fra
Europa, er at det er vår egen feil, at problemet er bosettingene og slikt. Det er ingen
som spør etter det israelske perspektivet
– om hva vi frykter og hva vi er redde for.
Miljøet vi lever i, eksisterer ikke i deres
bevissthet.»
Ja, mange av oss opplever fra utsiden
– også jødiske rabbinere – at jøder og palestinere aldri kommer til å finne frem til en
fredsløsning, da hatet eller makten er for
dominerende til at noen løsning overhodet
er i sikte. Jeg utfordrer derfor Schutz på
hvorfor de ikke kunne akseptere en internasjonal styrke, med en uavhengig kontroll
og fred administrert utenfra – eksempelvis
en fredsbevarende FN-styrke utplassert i
Israel–Palestina. «Så langt har ikke FN mandat til å pålegge noen en løsning,» svarer
han. «Som israelere stoler vi ikke på andre
om avtalen nå, 20 år etter at den ble forhandlet frem i 1993–95? De israelske bosetterne tredoblet seg i ettertid opp til 600 000
– fredsavtalen kan sees som et skalkeskjul for utvidet okkupasjon. Schutz svarer:
«Angående din første bemerkning om dialog: Det kommer an på hvem naboen din
er. Skyter naboen din på deg, ville du nok
endre mening. Vi trenger å ha en militærmakt, hvis ikke vil vi opphøre. Dette er noe
jeg forventer at folk i Norge forstår. I 1994
var jeg en stor tilhenger av Oslo-avtalen.
Jeg tror fremdeles at to stater for to folk
er den beste løsningen, noe som var logikken avtalen ble bygget på. Men dere må
forstå at ’Oslo’ i Israels kollektive minne er
forbundet med selvmordsangrep, med busser som eksploderer i israelske byer. Dette
skjedde rett etter at avtalen ble undertegnet. Så dere kan ikke si at Oslo-avtalen var
en forløper til ekspanderte bosettinger.
Det var den ikke. Oslo var et veldig modig
forsøk på å ende konflikten. Det at vi har
gitt opp områder til Jordan og Egypt sier
noe om hvor langt vi går for å få fred. Etter
å ha inngått disse avtalene, oppnådde vi
nettopp fred. Avtalen med Palestina var
annerledes i den forstand at terroren ikke
opphørte selv om avtalen ble inngått.»
Likevel – med hvilken hensikt trenger
man å bosette seg i områder befolket av
palestinere, spør jeg Schutz. «I Israel er
det også mennesker som mener at bosettingen var en tabbe,» sier han. «Mange
mener dog at de har rett til å være der, og
det er et historisk faktum at de palestinske
ikke har noe med Palestina-konflikten å
gjøre. Med alle problemene vi har i dag, vil
jeg hevde at det er lettere å leve i Palestina
enn i mange andre arabiske land.»
Han fortsetter: «Angående ditt intervju
med Barak – jeg kunne ikke vært mer enig.
Jeg er enig i at det er i Israels beste interesse å ha en levedyktig palestinsk stat med
en levedyktig økonomi. Man kunne bygge
en tunnel fra Vestbredden til Gaza, eller gi
fri passasje. Jeg bryr meg ikke. Det jeg bryr
meg om, er Israels sikkerhet.»
Jeg velger å spørre ambassadøren ut om
det totalitære, slik den jødiske politiske tenkeren Hannah Arendt formulerte dette i sine
bøker. Arendt analyserer kontrollregimer
som baserer seg udemokratisk på løgner,
frykt, militærteknologi og terrorisme, der
det totalitære virker indirekte og mindre
synlig til forskjell fra tyranniske regimer.
De nærer seg på ideologi og hat mot andre.
«Hannah Arendts filosofi er populær, men
også kritisert. Ikke gjør henne til et ikon
eller ta henne med inn i den kritiske debatten. Hun er ikke hevet over den. Hun snakket i en tid der utfordringene vi ser i dag
ikke eksisterte. Hun opplevde ikke en virkelighet der fly ble styrtet inn i skyskrapere,»
sier Schutz. «Det er ikke hat eller psykologi
som skaper vår negative atmosfære. Det
er først og fremst virkelighetens realiteter.
Midtøsten er reell. Mer enn en kvart million er døde i Syria, vi har Nigeria, Libya,
Jemen – alle krigene og konfliktene er en
realitet. De er ikke iscenesatt fra høyresiden
for å skape frykt. Du spør meg samtidig om
«Vi burde visst bedre»
OSLO-AVTALEN
Tjue år har gått siden
inngåelsen av Oslo-avtalen,
som skulle bety starten
på fred mellom Israel og
Palestina. «Det fyller meg
med tristhet å se tilbake på
optimismen som fantes for
20 år siden, da avtalen ble
inngått,» sier generalsekretær
i Norsk Flyktninghjelp, Jan
Egeland.
AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN
Den 24. september er det 20 år siden Oslo
II-avtalen ble inngått i den egyptiske byen
Taba. Avtalen ble signert i Washington
fire dager senere av Israels statsminister
Yitzhak Rabin og PLOs leder Yasir Arafat.
USA, Russland, EU, Egypt, Jordan og Norge
var vitne til signeringen.
Oslo II-avtalen var videreføringen av
Oslo-avtalen i 1993, den første politiske
avtalen mellom Israel og Palestina. Avtalen
fra 1993 la opp til en totrinns fredsprosess
og la det politiske grunnlaget for begrenset
palestinsk selvstyre, med delvis israelsk
tilbaketrekking fra okkuperte palestinske
områder på Gazastripen og Vestbredden.
Oslo II-avtalen delte derimot Vestbredden
inn i tre områder med ulik status. Avtalen
la også grunnlaget for en videre fredsprosess over fem år. I filmen Beyond the Peace
Process belyser Ny Tid-redaktør Truls Lie
Oslo-prosessen fra ulike vinkler gjennom
intervjuer med aktivister, politikere og statstledere. «Norge forsøkte i beste mening å
være en tilrettelegger for samtalene, men
de politiske forhandlingene hadde én part
som var altfor mektig, og som siden anses
for ikke å være så veldig interessert i å la
palestinerne gjenvinne sin frihet,» sier Lie.
Noe av grunnen til at Norge fikk mulighet
til å spille en sentral rolle i Oslo-prosessen,
var det tradisjonelt nære forholdet mellom
arbeiderpartiene i Norge og Israel, og den
nære kontakten mellom Norge og PLO som
ble utviklet på 1980-tallet – blant annet som
følge av kontakten med den palestinske
toppledelsen i Libanon, der Norge fra 1978
hadde soldater i FN-styrken UNIFIL. Osloavtalen ble betegnet som en stor seier for
norsk diplomati. Men avtalen møtte kritikk
fra flere hold.
på egen hånd? Vil Norge noen gang igjen
kunne spille en rolle, slik vi fremdeles
leder AHLC, den økonomisk nødvendige
giverlandsgruppen for Palestina? Da tidligere utenriksminister Espen Barth Eide
ble intervjuet av undertegnede på King
David Hotel i Jerusalem, erkjente han at
nedleggelsen av støtten ble vurdert, da
man bare opprettholdt okkupasjonen, slik
man var med på å betale for den. Og israelske Yossi Beilin, en initiativtaker til Osloavtalen, fortalte meg en gang i Tel Aviv at
palestinernes sterkeste våpen nettopp var
«å gi nøkkelen tilbake» – det vil si legge ned
de palestinske myndighetene som oppsto
med Oslo-avtalen, og rett og slett la Israel
ta hele ansvaret for okkupasjonen fremfor
å være dagens Quisling-regjering. Jeg ber
Schutz kommentere hva som ville skje om
giverlandsgruppen og Palestina la ned
samarbeidet med Israel. «Vel,» svarer han,
«jeg synes det er vanskelig å svare på hva
Israel vil gjøre. Jeg tror ikke dette vil skje,
det er en form for tomprat. Jeg ser ikke
hvordan palestinere skulle ønske å gi opp
Oslo-avtalen og fordelene de har fått av
den. Prinsipielt sett er vi ikke interessert i
å dominere palestinerne. De skal ha samme
rettigheter og samme plikter. Men hvis vi
i morgen unilateralt skulle avslutte den
såkalte okkupasjonen på Vestbredden, er
vi dømt til å oppleve det samme som da vi
forlot Gaza: å bli angrepet. Ikke ta feil, det
kommer til å skje.»
I Gaza øker forurensningen, barnedødeligheten likeså. Innesperret kan de i deres
fattigdom umulig vokse eller klare seg
selv. «Jeg tror vi skal være så fleksible og
imøtekommende som mulig når det gjelder
palestinsk levestandard og økonomi,»
sier Schutz. «Før fantes det en flyplass på
Vestbredden, og Gaza hadde en fri kyst fra
Gaza port. Men så begynte palestinerne
å benytte dette til å smugle våpen. Kan
vi skape en situasjon der dette ikke skjer,
er jeg for det. Man må være to for å danse
tango.»
Rundt i verden er en rekke jøder lei seg
og fortvilet fordi den militaristiske løsningen ødelegger og lager et dårlig rykte for
deres jødiske religion og kultur. «Jeg tror
de fleste jødene i verden er veldig glade
for Israel, og for årene med uavhengighet,»
mener Schutz. «Unntaket er antisionistiske
jøder, som er med på venstresidens propaganda – med slike som Noam Chomsky,
tullingen Max Blumenthal og den israelske
journalisten Gideon Levi. Sannheten er at
i Israel tenker hundrevis av journalister
annerledes enn Levi, men han og de andre
nevnte er alt dere i Norge ser. Dette gjør
dere hjernevasket,» mener Schutz. «Det er
klart det er millioner av jøder globalt som
er lei for situasjonen i Israel. Men jeg tror
det er langt flere som ser hvor vellykket
Israel er økonomisk og kulturelt, og som
er glade for alt det positive ved Israel som
ingen snakker om. Så lenge det internasjonale samfunnet og det ekstreme politiske
venstre ikke adresserer begge sider – og
Israels berettigede frykt – og bare hører
denne negative diskusjonen, vil en løsning
ligge langt frem i tid.»
Her i Ny Tid trykker vi jevnlig Schutz’
landsmann Uri Avnerys tekster. «Han er
en flott person, født i 1923 i Tyskland. Det
er fint at han fremdeles skriver. Han har et
unikt perspektiv, han var med på krigen i
1948,» sier Schutz.
Énstatsløsning? Til slutt beveger jeg meg
inn på ideen om en binasjonal énstatsløsning, der to nasjoner skulle kunne leve
sammen – av mange oppfattet som den
eneste veien fremover. Når skal Israel gi
hver borger én stemme, slik at rettighetene er like? «Vis meg et eksempel på at det
har virket,» svarer ambassadøren. «I SørAfrika har du sørafrikanere. I Belgia har du
flandere og wallonere. Det er tydelig at det
ikke fungerer. Etter Titos fall i Jugoslavia
kuttet man hverandres struper innen de
fikk utviklet egne stater. Kofi Annan forsto
som generalsekretær i FN at gjenforening av
folk ga grunnlag for krig, og utelot det. Dette
gjelder også i Israel. Verden forsto at jødene
fortjente å være en majoritet i en stat etter
andre verdenskrig. Nå vil de ta staten fra
oss, og fordele den likt med palestinerne.
Men demografien går sakte imot oss.»
I en énstatsløsning ville de langt rikere
jødene ha en økonomisk overlegenhet.
Kunne ikke det være regulering nok, spør
jeg til slutt. Hva med å se ti år frem i tid?
«Økonomisk overlegenhet gir ikke en
demokratisk stat. Jeg vil ha et land med
80 prosent jøder,» svarer Schutz. «En stat
der alle har like borgerrettigheter. Der en
ikke-jøde kan bli president eller inneha
andre posisjoner. Dette er visjonen av et
demokratisk og jødisk land, uten motsetning mellom hverandre.»
Han fortsetter: «Vi har blitt mye skuffet
de siste 20 årene. Vi var sikre på at Osloavtalen kom til å bli bra og føre til trygghet.
Jeg kan ikke si noe om de neste ti årene.
Samtidig er pessimisme en luksus vi ikke
har råd til. Vi må gjøre alt, men det er en
annen spiller som også må ta ansvar.»
På vei ut av døren spør jeg om de vil
slippe Mads Gilbert inn i Gaza igjen. Gilbert
forstår ikke folkeretten, mener ambassadøren: «Han burde holdt seg til sitt yrke
som lege.» Om han vil slippe inn igjen, er
imidlertid noe de løpende vurderer, forteller han.
Samtalen er over. Jeg ser at både jøder
og palestinere har sine mange argumenter og følelser – men man kan ikke annet
enn å bli fortvilet over disse to nasjonene.
Sannsynligvis vil de aldri finne noen
løsning uten at et mektig internasjonalt
samfunn tar ansvaret, og nærmest setter
området under politisk administrasjon.
Se www.nytid.no for et redigert videointervju.
Lie er ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Fra videoen.
«Vi har et ordtak på hebraisk som sier at
veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Jeg har ingen tvil om at den norske
siden hadde gode intensjoner. Men de tok
feil – de ble manipulert av israelske myndigheter,» sier den israelske statsviteren og
aktivisten Ilan Pappe i filmen. «Spørsmålet
er hvorfor de, da de innså at de ble manipulert to år inn i Oslo-avtalen ved Oslo
II-avtalen, ikke gjorde noe. Jeg klandrer dem
ikke for å tro israelerne på at de hadde en
historisk rolle når det gjaldt forsoning mellom PLO og Israel – at de rett og slett ikke
innså at det Israel var ute etter, var å finne
en erstatter for okkupasjon.»
Trist. Forsøket på å opprette fred mellom de
stridende, skulle vise seg å vanskeliggjøre
veien til forsoning mellom de to partene.
Den første Oslo-avtalen, fremforhandlet
gjennom Oslokanalen, ble undertegnet
i full offentlighet foran Det hvite hus i
Washington i USA den 13. september 1993
– etter først å ha blitt signert i hemmelighet i Oslo den 20. august. Kort tid før
seremonien hadde partene blitt enige om
de siste formuleringene i brevene, som
innebar gjensidig anerkjennelse. «Det fyller
meg med tristhet å se tilbake på optimismen som fantes for 20 år siden – da avtalen
ble inngått,» sier generalsekretær i Norsk
Flyktninghjelp Jan Egeland i filmen.
Siden filmen ble laget i 2013 har man sett
en stadig ekspandering av bosettinger på
Vestbredden, og vært vitne til enda en krig.
Etter valget i mars i år har en ny, konservativ regjering kommet til makten. Lie mener
det er vanskelig å være optimisisk med
tanke på en løsning for fremtiden. «Man
kan ikke være spesielt optimistisk med
hensyn til Palestina-konflikten. Muligens
vil énstatsløsningen etter hvert tvinge seg
frem, da dagens palestinske områder er
altfor fragmenterte til at en tostatsløsning
er mulig, samt at Israel ikke kan fortsette
med den adskillende apartheidmuren i all
evighet og bli tatt på alvor internasjonalt,»
sier Lie.
Fra palestinsk side fikk avtalen blandet mottakelse i 1994. PLO-formann Yasir
Arafat ble kritisert for å langt på vei ha
godkjent avtalen uten å involvere hele
organisasjonen eller den palestinske nasjonalforsamlingen. Det ble også kritisert
at PLO-ledelsen ga opp det historiske
kravet på Palestina og landområdene som
gikk tapt da Israel ble opprettet i 1948,
samt områdene som fortsatt var besatt
av jødiske bosettinger. Den manglende
retten for palestinske flyktninger til til å
vende tilbake, høstet også kritikk, samt at
Israels faktiske okkupasjon av de palestinske områdene som ble erobret i 1967,
ikke ble omtalt som sådan. Kritikken kom
fra flere hold, også innad i PLO, og i enda
større grad fra radikale og islamistiske
grupperinger, som Hamas og Islamsk Jihad. «Oslo-avtalen i seg selv var stille når det
gjaldt palestinsk suverenitet og selvstendighet. Dette sier noe om hvor vanskelige
temaer dette var på denne tiden,» sier
Salam Fayyad i filmen. «Å ta opp Palestina
eller en sterk palestinsk suverenitet, var
ikke akseptabelt. Dette handler ikke om noe
annet enn å gjøre det umulig for vårt folk å
leve som frie mennesker med verdighet og
et eget land,» sier Fayyad videre. Han var
president for den palestinske selvstyremyndigheten fra 2007 til 2013.
Flere bosettinger. Siden den første avtalen
ble signert i 1993, har antallet bosettinger
på Vestbredden økt fra 100 000 til 380 000
i 2015. I samme tidsrom har bosettingene
i det annekterte Øst-Jerusalem økt fra
150 000 til 200 000.
Den omstridte avtalen blir av mange
omtalt som «den andre nakba» (Al Nakba
betyr «katastrofen» på arabisk, og brukes
ofte som betegnelse på masseflukten fra
Palestina under krigen i 1948).
«Jeg klandrer palestinerne,» sier fredsaktivist og tidligere regjeringsmedlem Hanan
Ashrawi, som også sitter i PLOs hovedstyre.
«Vi burde ikke ha signert denne avtalen. Vi
burde visst bedre.»
Se videoen på
www.vimeo.com/88103160, passord "Oslo"
[email protected]
4
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
INTERNASJONALT
AKTUELT
RUSSLAND
ELENA MILASJINA
Fra 2011 til i dag har omtrent 7000 russere reist til krigen i Syria. De er menn og
kvinner, konvertitter og fødte muslimer,
høyt og lavt utdannede, spesialister og
svartarbeidende, velstående og fattige,
geriljakrigere fra den nordkaukasiske
undergrunnen og soldater fra sikkerhetsstyrkene. Til og med hele barnefamilier
har reist til landet der en ødeleggende
borgerkrig foregår.
Denne strømmen stanser ikke. Russiske
borgere, de fleste av dem mellom 16 og
28 år gamle, reiser til Syria fra hele landet – ikke bare fra Nord-Kaukasus, men
fra nord og sør i Russland, fra de midtre
regionene og fra storbyene Moskva og St.
Petersburg.
Russiske statsborgere kriger ikke bare
for terrororganisasjonen ISIS, men for en
rekke radikale islamistiske grupper på
syrisk jord, og for grupper som støtter
president Bashar al-Assad.
En av de islamistiske gruppene, Jaish-alMujahedin-al-Ansar, har fra begynnelsen i
2012 bestått av personer fra det tidligere
Sovjetunionen. Det er i denne gruppen de
fleste syriafarerne fra den nordkaukasiske
undergrunnen befinner seg. Det er imidlertid ingen russisk lov som forbyr denne
organisasjonen. Forresten ble ikke ISIS ført
opp på listen over terrororganisasjoner før
29. desember i fjor.
Tilfellet Varvara. I russiske medier har det
nesten ikke vært noen som helst diskusjon omkring russiske borgeres deltakelse i den syriske krigen. Dette blir spesielt
godt synlig dersom vi sammenlikner med
dekningen av konflikten i Øst-Ukraina,
der Russland aktivt tar del: I nesten to år
har omtrent halve den daglige nyhetsdekningen i Russland handlet om Ukraina.
Da Russlands president Vladimir Putin i
april i år snakket om trusselbildet fra Syria,
sa han følgende: «For oss foreligger det selvsagt ingen direkte trusler fra ISIS. Men det
vekker bekymring at også russiske borgere
reiser til Syria.» Denne «bekymringen»,
som begrenser seg til myndighetenes likegyldighet, var responsen på det faktum at
tusenvis av russere deltar i Syriakrigen på
de radikale islamistenes side.
Men omtrent en måned senere endret
holdningene seg – i hvert fall innad i
samfunnet. I mai skrev moskovitten
Pavel Karaulov en melding på sin facebookside: «Barn savnet!» Det var hans
19 år gamle datter Varvara Karaulova
som hadde forsvunnet. Hun studerte ved
Statsuniversitetet i Moskva, det mest prestisjetunge universitetet i landet, og var
en av de beste studentene på kullet. Hun
snakket fem språk, deriblant arabisk. Uten
at foreldrene visste det hadde Varvara konvertert til islam og begynt å bruke hijab. I
slutten av mai tok hun et fly til Tyrkia for å
krysse grensen til Syria.
Pavel Karaulovs facebookmelding
undergrunnens aktivitetsnivå fordoblet
seg i løpet av årene med krig i Syria. I
mellomtiden har ikke staten greid å løse
noen av de samfunnsproblemene som
fører til at russiske terrorister får tilført
friskt blod: korrupsjon, arbeidsledighet,
fravær av velferdsgoder, fallet i livskvalitet i Kaukasus som har ført til at samfunnet blir arkaisk, uløste religiøse konflikter
– alt er som før. Men krigen i Syria har
blitt en taktisk alliert for den russiske
sikkerhetstjenesten – først og fremst
gjennom den aggressive og virkningsfulle
propagandaen syriske islamister sprer
på internett (de statlige overvåkningsorganene gjør overhodet ingenting for å
hindre denne typen propaganda).
Krigen i Syria har blitt en
taktisk alliert for den russiske
sikkerhetstjenesten.
Den russiske tenåringsjenta og Moskva-studenten Varvara Karaulova hentes hjem til Russland
fra Istanbul etter å ha blitt stoppet på vei til Syria for å bli fremmedkriger for ISIS.
(https://www.youtube.com/watch?v=meSJllI4I4Y / Skjermbilde fra YouTube)
endte med et rop om hjelp: «Om noen
kan, vær så snill og ring meg! All støtte og
hjelp blir satt pris på. Jeg kan betale hva
som helst, bare hjelp meg!»
Rekruttert på internett. Varvara Karaulova
nådde aldri frem til krigen i Syria. Det
skyldtes ikke utelukkende at faren lyktes
i å skape oppmerksomhet rundt saken,
men det hjalp. Facebookmeldingen ble
delt av over 20 000 russiske internettbrukere, og etter hvert plukket opp
av mediene som la press på politi og
andre myndigheter. Varvara ble anholdt
i Istanbul og deportert til Russland.
Etterforskningskomiteen forsøkte å
få henne strafferettslig forfulgt for
«deltakelse i en væpnet gruppering på
utenlandsk jord med den hensikt å motarbeide russiske interesser». Etter press
fra samfunnet ble det imidlertid åpnet
en straffesak mot noen personer fra
den muslimske regionen Tatarstan, som
skulle ha rekruttert Varvara på internett
og lokket henne til å delta i «hellig krig».
I denne straffesaken har hun kun status
som vitne. Det kan godt sies at hun har
hatt flaks, for den russiske sikkerhetstjenesten FSB er ikke nådige. Nesten alle
som har kommet tilbake til Russland
etter å ha blitt desillusjonerte av de
syriske islamistene, har blitt kastet rett i
fengsel.
Tilfellet Varvara Karaulova viser tydelig
to ting: for det første at det utelukkende
er syriafarerne og deres familier som
har ansvaret. For det andre viser saken
at russiske myndigheter er uhyre raske
med reaksjonene, men med andre formål enn hva man kanskje skulle tro.
Sikkerhetstjenesten kontrollerer hele
prosessen fra begynnelsen av – men de
fremmer faktisk flyten av folk som reiser
til Syria, og bidrar dermed til flere deltakere i krigen. Det er nemlig slik de slåss
mot russiske terrorister.
Uløste samfunnsproblemer. Ifølge både
eksperter, menneskerettsarbeidere
og politifolk har den nordkaukasiske
Spesielt synlig er denne politikken i
Dagestan, den nordkaukasiske regionen
med Russlands største muslimske befolkning. Det er nettopp herfra de fleste
syriafarerne reiser. Fra den vesle landsbyen Novosasetli, som ikke har mer enn
2500 innbyggere, har 22 personer reist
– inkludert tre kvinner. For et så lite sted
er dette veldig mange. Til sammenlikning
har det reist 500 personer fra den patriotiske byen Jekaterinburg (med 15 millioner innbyggere) for å krige i Ukraina.
Forhandlinger om utreise. Flere av inn-
byggerne i Novosasetli er svært religiøse
mennesker som lever etter sharialovene.
Mange av dem som har reist til Syria,
har vært tilknyttet den nordkaukasiske
undergrunnen. I forbindelse med dette
har landsbyen hyppig vært utsatt for
politiaksjoner. Ved siden av disse brutale
aksjonene har sikkerhetstjenesten også
forsøkt å svekke undergrunnsbevegelsen
ved å forhandle om utreise for geriljakrigerne. Nettopp ved å forhandle med krigernes slektninger, de eldste i landsbyen
og respekterte religiøse ledere, har det
lyktes sikkerhetstjenesten å få undergrunnens ledere til å reise til Syria, Irak
og Afghanistan. Disse forhandlingene har
vært vellykkede.
«Her i landsbyen er det en person som
har samarbeidet med FSB om å få sendt
enkelte av undergrunnskrigerne ut av landet for å drive jihad over grensen,» forteller Novosasitlis leder, Akhjad Abdullajev.
«Nå er undergrunnen svekket, og vi har
det bra. De som har reist, ønsket å krige.
La dem krige, bare ikke her hos oss. Da
krigen i Syria begynte, ble det straks
åpnet en ’grønn korridor’ for alle. De som
er skuffet over livet her, og har latt seg
overbevise av propagandaen om kalifatet
der, reiste av gårde med hele familien.
Nå forsøker de å komme tilbake, men
Russland vil ikke ha dem.»
Epidemiens ofre. Da vestlige land slo
alarm og begynte å føre lister over
islamistiske terroristorganisasjoner,
var det stille fra russisk hold. Om myndighetene ikke tilførte noen direkte
hjelp, sto de i hvert fall ikke i veien for
kaukasiske krigere og deres meningsfeller når de ville dra for å kjempe i
en fremmed krig. Denne taktikken har
imidlertid en bieffekt som antakelig ikke
var ventet fra myndighetenes side: Det
såkalte syriske viruset har spredt seg
ukontrollert over hele landet, og har
funnet frem til mennesker som befinner
seg geografisk og sosialt langt unna
vårt Kaukasus. I dag har vi en epidemi
over hele Russland, og ofrene er unge
mennesker som Varvara Karaulova.
Men i sikkerhetstjenestens øyne er de
ikke ofre. Etter erfaring hentet i Syria er
de å betrakte som en trussel. I november 2013, ett år (!) før ISIS offisielt ble
erklært som en terrororganisasjon,
underskrev Vladimir Putin en ny lov
som forhindrer fremmedkrigere i å
komme tilbake til Russland. Loven har
økt strafferammen til ti års fengsel for
«deltakelse i en væpnet gruppering på
utenlandsk jord med den hensikt å motarbeide russiske interesser».
Oversatt fra russisk av
Kristian Krohg-Sørensen.
Milasjina er korrespondent i Ny Tid.
Et ødelagt land
SØR-SUDAN
SØR-SUDAN
Den nye fredsavtalen skal
være gjennomført i løpet av
30 måneder. Men finnes det
håp for et herjet Sør-Sudan?
Hovedstad: Juba.
Språk: Engelsk (offisielt språk) samt arabisk, jubaarabisk, dinka, nuer, jubaarabisk
og en rekke andre lokale språk. Landet er et
av Afrikas mest språkmangfoldige.
Grenser til: Etiopia, Kenya, Uganda,
Kongo, Den sentralafrikanske republikk og
Sudan.
AV HALLE JØRN HANSSEN, JUBA
Det er onsdag ettermiddag den 26. august i
Sør-Sudans hovedstad Juba. Et par hundre
gjester er samlet i Frihetshallen. Verten for
møtet, landets president Salva Kiir, ser sørgmodig utover forsamlingen.
Han setter seg, og ivrige diplomater fra
Afrikaunionen legger fredsavtalen på bordet. Den mangler bare Salva Kiirs underskrift. Kiir får pennen, nøler litt, og skriver
så under. Applausen er umiddelbar og stor.
En 20 måneder lang og ytterst enerverende
og slitsom forhandlingsprosess er ved veis
ende, og en ødeleggende krig er kanskje
slutt.
Men så leverer en av hans medarbeidere en liste med et tjuetall reservasjoner.
Smilene stivner.
Det går noen minutter. Så tikker meldingene inn. Den første kommer fra presidenten for FNs sikkerhetsråd, Nigerias
FN-ambassadør, så en fra FNs generalsekretær, en fra Afrikaunionen og en fra Det hvite
hus i Washington. Alle meldingene slår fast
at Kiir-regjeringens reservasjoner er uten
relevans, og dermed avvist.
Salva Kiirs regime har kommet på kant
med verdenssamfunnet, og han har blitt
isolert og venneløs.
Hvordan er det mulig at en president
som en hel verden bejublet under frihetsfeiringen 9. juli 2011, fire år senere har gjort
verdenssamfunnet utelukkende oppgitt og
fortvilte over hva regimet har stelt i stand?
Hvorfor gikk det så galt?
Slavetid og kolonisering. Vi må gå et godt
stykke tilbake i historien for å finne noe av
forklaringen.
Folkene i Sør-Sudan har gjennom flere
generasjoner vært brutalt undertrykket,
krenket og herjet med. Det begynte med
det ottomanske riket, som for 200 år
siden hadde sine grenser mot sør i Sudan.
Militære enheter fanget hvert eneste år
titusentalls av ungdom fra sør. Kvinnene
ble brukt som sexslaver. De av mennene
som var store og sterke, ble soldater. De
andre ble kastrert og brukt som arbeidsslaver. Da britene ble koloniherrer, forbød
de formelt slaveriet – men araberne i nord
fortsatte sine herjinger i samme skala som
før. Da Sudan ble uavhengig i 1956 og de
arabiske klanene tok over makten, fortsatte slaveriet.
Jeg har selv som reporter opplevd på
nært hold hvordan slavene ble brukt så
sent som i 1982 i Nord-Sudan. Det finnes
ikke en eneste familie i sør som ikke har
vonde og ydmykende minner fra slavetiden.
På toppen av dette kommer britenes spesielle kolonisering av områdene i Sør-Sudan.
De betraktet folkegruppene i sør som særdeles primitive. Sør-Sudan skulle i tråd med
dette være en slags menneskelig zoo. Gutter
kunne få grunnopplæring og opplæring i
praktiske fag, jentene ingenting.
Innbyggertall: 8,2 millioner ifølge en
omstridt folketelling i 2008. FN anslår at
tallet er på over 11,3 millioner.
•
26. august 2015: Sør-Sudans president Salva Kiir reiser seg for landets nasjonalsang før undertegnelsen av
fredsavtalen. FOTO: AFP PHOTO/SAMIR BOL
Hver gang det var opposisjon, brukte
britene splitt-og-hersk-metoden. De sådde
mistillit og satte folkegrupper opp mot
hverandre. Da britene forlot Khartoum i
1956, brukte araberne de samme metodene for å kunne herske over de afrikanske
folkegruppene.
Interne strider. Frigjøringskrigen fra 1983
til 2005 var fra tid til annen preget av
intern spenning og maktkamp i Det sudanske folks frigjøringsorganisasjon og armé
(SPLM og SPLA, eller SPLM/A). Det aller
vanskeligste var splittelsen i Nasir i 1991,
da Riek Machar og Lam Akol gjorde opprør
mot SPLM/A-leder John Garang.
Den usynlige veven som holder
folkegrupper og samfunn
sammen, er langt på vei
ødelagt.
Deretter, fra 1994, var Garangs SPLM/A
atter den store frigjøringsorganisasjonen.
Men i Sør-Sudans store landområder herjet militsgrupper som var betalt og utstyrt
med våpen av regimet i Khartoum for å
bekjempe SPLM/A. De var brutale, voldtok
og ødela lokalsamfunn.
Alt dette har vært ødeleggende for de
tradisjonelle afrikanske verdiene som
bandt samfunnet sammen. Det som kom i
stedet, var en kultur for fremmedfrykt og
mistenkeliggjøring av andres motiver og
handlinger.
Da freden kom i 2005, var folk lettet og
takknemlige. Så skjedde det katastrofale;
den velutrustede og visjonære lederen for
frigjøringskampen gjennom 22 år, John
Garang, omkom i en helikopterulykke 30.
juli 2005.
En vanskelig start. Garangs nestformann og
nestkommanderende, Salva Kiir, blir hans
etterfølger i SPLM/A, og dermed president
i Sør-Sudan.
Mens Garang var verdensvant med solid
akademisk og militær utdannelse fra USA,
hadde Salva Kiir aldri fått gå på skole, og
var tidligere barnesoldat. I fredsperioden
mellom 1973 og 1983 fikk han sin eneste
formelle utdanning – et seks måneders
sersjantkurs. Før Garangs død hadde Salva
Kiir neppe forestilt seg at han kunne bli
statssjef.
Mye så ut til å kunne gå bra i Sør-Sudan
de første årene etter 2005. Det tok imidlertid
ikke lang tid før dette endret seg. Lederne
i SPLM/A, som hadde kjempet en lang krig,
var slitne og fattige da freden kom. De var
vant til å krige, og de fleste hadde ingen
erfaring fra arbeid i demokratiske sammenhenger, og ingen erfaring med å styre
en stat. Den nye staten startet opp helt uten
institusjoner som nasjonalbank eller finansdepartement. Samtidig hadde landet store
inntekter fra oljeproduksjonen. Flere hundre millioner kroner strømmet hver måned
inn i et ferskt finansdepartement der de
aller fleste var uten erfaring når det gjaldt
ansvarlig bruk av penger. Samtidig kom de
internasjonale fristerne som ville ha konsesjoner på bruk av jord og andre naturressurser. De tilbød stor summer under bordet
for å få rask saksgang.
Fristelsene ble etter hvert for store for
mange i ledersjiktet. Korrupsjonen spredte
seg. Visjonen om fred, frihet og utvikling
svant. I stedet ble det en makthavernes
kamp om å rive til seg mest mulig av statens
midler. Flere titalls milliarder kroner er blitt
borte på denne måten.
Grepet hardner til. Da Salva Kiir ble stats-
sjef i 2005, hadde han bak seg 40 år som
soldat og offiser. Før 2005 kjente han ikke
noe annet liv enn soldatens.
Oppfatningen er at Kiir, særlig i tiden
etter 2010, ble stadig mer autoritær. I den
samme perioden har han omgitt seg med
rådgivere som er rekruttert fra hans egen
folkegruppe, dinkaene. Disse har sett det
som sin viktigste oppgave å sikre at Kiir
holder på presidentmakten. For å få det
til, har de lagt den gamle splitt-og-herskmetoden til grunn i sin rådgivning til presidenten om hvordan han skal håndtere både
SPLM og SPLA.
I januar 2013 sparket Kiir etter slike råd
landets politisjef, og erstattet ham med en
Sørsudanere feirer landets endelige løsrivelse fra
Sudan 9. juli 2011. FOTO: AFP PHOTO / ROBERTO
SCHMIDT
løytnant fra dinkaene. Samtidig sparket han
35 høyere offiserer og pensjonerte 117 generaler i SPLA – alt uten forvarsel.
Tre måneder senere, i april 2013, fratok
han visepresident Machar alle fullmakter
som ikke var hjemlet i grunnloven. 25.
juni samme år sparket han SPLMs generalsekretær Pa’gan Amum. En måned senere
sparket han hele regjeringen, og anklaget
statsrådene for udugelighet og korrupsjon.
Noen dager senere utnevnte han en ny
regjering, som han i en tordentale til parlamentet forlangte at parlamentet godkjente.
Flere sentrale statsråder hadde en fortid
som politikere eller embetsfolk i Sudans
hovedstad Khartoum. Samtidig ble de dyktigste SPLM/A-lederne fra frigjøringskampen støtt ut i kulden. På presidentens kontor
var administrasjonen på dette tidspunktet
dominert av embetsfolk og rådgivere fra
dinkafolket og andre med en tidligere tilknytning til regimet i Khartoum.
Sommeren og høsten 2013 satte den
egenrådige og mektige guvernøren i nordlige Bahr el Gazaal, Paul Malong, i gang et
hemmelig militært prosjekt i delstater der
dinkaene bodde. Prosjektet ble til etter
avtale med Salva Kiir. De hentet unggutter
som stort sett var analfabeter, inn til militær
trening. Planen var at disse skulle utgjøre
den nye presidentgarden. I tillegg til trening i brutal militær atferd, ble de pumpet
fulle med propaganda om dinkafolkets fortreffelighet og nuerfolkets upålitelighet. I
november 2013 ble 3000 overført til en leir
i nærheten av Juba.
Nådestøtet. Samme år pågikk det en stadig
hardere maktkamp i SPLM. På grunn av
elendig ledelse av partiet og staten var Kiir
i ferd med å komme i mindretall i SPLMs
styrende organer. Som partiformann hindret han derfor at det ble holdt møter på
arenaer der en slik maktkamp kunne finne
noen avklaring. Dermed gikk opposisjonen
i SPLM, som sannsynligvis hadde flertallet
i Politbyrået og Frigjøringsrådet, åpent ut
og kritiserte Salva Kiir for vanstyret. Kiir og
kretsen rundt ham ble rasende. I desember
bestemte de seg for å sette inn det endelige
nådestøtet.
•
•
•
Republikken Sør-Sudan ligger i ØstAfrika, og ble erklært som en selvstendig stat den 9. juli 2011. Løsrivelsen
fra Sudan ble avgjort ved folkeavstemning, der 98,8 prosent stemte for uavhengighet.
En egen sørsudansk regjering ble
imidlertid etablert allerede i 2005.
Da avgjorde fredsavtalen etter den
såkalte andre sudanske borgerkrigen
at Sør-Sudan skulle være autonomt i
seks år, for dereretter å avholde en
folkeavstemning over en eventuell
endelig løsrivelse.
Den unge staten Sør-Sudan har vært
herjet av en omfattende borgerkrig
siden 2013. Infrastruktur, helsetilbud
og utdanning er svært dårlig utbygd.
Landet regnes som et av verdens fattigste land, og befolkningen er hardt
rammet av maktpolitiske konflikter,
etniske konflikter og humanitær krise.
Landet ble definert som verdens mest
sårbare stat av FN i 2014.
Om lag to millioner sørsudanere er i
dag på flukt fra sine hjem, hvorav rundt
1,5 milloner er internt fordrevne.
rå systematikk. Ingen kjenner de endelige
dødstallene, men sørsudanske skribenter
som Peter Adwok Nyaba hevder at minst
20 000 mennesker ble myrdet i løpet av få
dager.
Den avsatte visepresidenten Riek Machar
og hans kone, som begge er nuere, unnslapp som ved et under da troppestyrker
mandag 15. desember stormet hjemmet
deres. De fleste andre som var der, ble
drept før huset ble jevnet med jorden.
Samme dag stilte Salva Kiir på tv i generals uniform. Han påsto at regjeringsstyrkene var i ferd med å slå ned et forsøk på
statskupp, og fortalte at mange ville bli
arrestert. Påstanden om statskupp var ren
diktning. Men det var en kamp om den politiske makten i landet – som Kiir og hans
krets ville avgjøre med våpenmakt.
Senere samme dag ble de fleste av SPLMs
dyktigste ledere under frigjøringskampen
arrestert og anklaget for kuppforsøk. Noen
måneder senere ble de satt fri grunnet krav
fra det internasjonale samfunn.
Massakrene på nuerne. Om kvelden 14.
desember begynte kamphandlinger mellom to grupper innen SPLA-styrkene i Juba.
Den ene gruppen kom fra dinkafolket, den
andre fra nuerfolket. Da dagen grydde,
ble det åpenbart at dette var planlagt av
kretsen rundt presidenten. Da begynte
nemlig massakrene på nuerne. De ble gjennomført av den nye presidentgarden med
Når ubåtene dukker
opp i svenske farvann,
peker mediene
umiddelbart på Moskva.
Villedningskampanjene
fremstår nærmest som en
parodisk kopi av politikken
fra 1980-tallet.
USA OG RUSSLAND
OLA TUNANDER
Hvorfor benytter USA i dag samme oppskrift i kampen mot Moskva som man
benyttet på 1980-tallet? Det finnes forskjeller, men fremgangsmåten er nærmest
identisk. I dag kjenner vi CIAs strategi
fra 1980-tallet, og da var hele kampanjen
orkestrert av CIA-sjefen William Casey.
I mai i år viste den tysk-franske tv-kanalen ARTE dokumentaren Täuschung – Die
Methode Reagan, der flere av president
Ronald Reagans rådgivere ble intervjuet.
Filmen presenterte hans «victory strategy»: Man skulle ikke bare tvinge Sovjet
til retrett, man skulle beseire Moskva
også. Ideen bak strategien kom fra
CIA-sjefen Bill Casey. Allerede før Reagan hadde avlagt presidenteden, hadde
han tatt en beslutning om å nedsette en
«desepsjonskomité», en komité for villedning, og denne skulle få en avgjørende
betydning. Komiteen inkluderte ordstyrer
Bill Casey, presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver og viseministrene for utenriks- og forsvarsdepartementene. Denne
«inter-agency committee» ble beskrevet av
president Reagans marineminister John
Lehman, først i en samtale jeg hadde med
ham i 2007, men senere også i et intervju
for den nevnte tv-kanalen ARTE. Beslutninger om statskupp, regimeforandring
og villedningskampanjer skulle ikke tas av
presidenten selv eller av hans forsvars- og
utenriksministre, fordi disse beslutningene var i konflikt med folkeretten. Presidenten og de ledende ministrene måtte ha
«plausible deniability» – de måtte kunne
snakke med ledere for andre stater uten
å vite om (eller mer korrekt, uten å ha
besluttet) disse operasjonene.
Det er her snakk om den samme typen
«inter-agency committee» som ble opprettet av daværende CIA-sjef Allan Dulles
i 1955, og som den gang ble kalt «Special
Group». I 1964 ble den erstattet av «The
303 Committee» under den nasjonale
sikkerhetsrådgiveren McGeorge Bundy,
og i 1970 ble den erstattet av «The
40 Committee» under den nasjonale
massakrene før jul i 2013 utløste en omfattende borgerkrig. De to hovedaktørene har
vært Salva Kiir – formelt som president,
men også som dinkafolkets leder – mens
Riek Machar har vært nuerfolkets leder.
Krigen har vært svært kostbar. Ingen
kjenner de endelige dødstallene, men mer
enn 100 000 mennesker kan ha mistet livet,
mens like mange er fysisk og mentalt skadd
for livet. 2,2 millioner i en samlet befolkning på 10 millioner er fordrevet fra sine
hjem, og om lag 700 000 av disse er flyktninger i nabolandene. 40 prosent av befolkningen er avhengig av nødhjelp. Det meste
av infrastrukturen i delstatene Jonglei,
Unity og Upper Nile er ødelagt. 70 prosent
av oljeproduksjonen er slått ut. Staten er
konkurs, mens Nasjonalbanken trykker
sørsudanske pund som bare de siste månedene har falt med over 300 prosent i verdi.
Og verst av alt: Den usynlige veven som
holder folkegrupper og samfunn sammen,
er langt på vei ødelagt.
slutten av august i år. Fredsavtalen som signeres, er på 72 sider, og Norge er sammen
med en rekke andre land blant underskriverne. Avtalen vil forplikte Norge i mange år
fremover. Den har klare bestemmelser om
våpenhvile og en gradvis sammenslåing
av de to militære styrkene som har bekjempet hverandre, til en ny nasjonal hær.
Hovedstaden Juba skal i en overgangsperiode være demilitarisert og under internasjonal overvåkning.
Avtalen har også bestemmelser om maktdelingen på nasjonalt nivå og delstatsnivå.
Det samme gjelder for rettsforfølgelse av
dem som har forbrutt seg under krigen.
Og ikke minst: Fredsavtalen skal være
gjennomført i løpet av 30 måneder. Mot
slutten av perioden skal valg finne sted,
og nye ledere skal velges.
I det nye Sør-Sudan bør det ikke være
plass verken for Salva Kiir eller Riek
Machar.
Landet har andre dyktige ledere som kan
få ansvaret for en politikk som kan gi fred
og utvikling med frihet og trygghet i hverdagen for Sør-Sudans plagede folk.
Hanssen er grunnlegger og tidligere leder av
Norsk Folkehjelp. [email protected]
sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger.
Men alle disse komiteene var også
preget av sin ordstyrer, og for Bill Casey
var deception – villedning – det sentrale i
politikken. Det hadde han lært av andre
verdenskrig og rollen han hadde under
Normandie-operasjonen, kunne Lehman
fortelle. Casey ville lure Sovjet og de «nøytralistiske» europeerne trill rundt.
britiske og amerikanske røster, som alle
snakket om «russere». Krisen i Ukraina,
samt ubåtene i svenske farvann, ble til
en bekreftelse på at «russerne kommer».
Vi ble alle en del av det «store vestlige
vi» (les: «det anglo-amerikanske vi»). En
nasjonal, svensk politikk ble vanskelig å
drive.
Men allerede på 1980-tallet var
Akkurat som på 1980-tallet
forsøker USA og saudierne nå
å sulte Moskva i hjel.
Bill Caseys assistent Herb Meyer forklarte Caseys politikk i ARTEs dokumentar
på følgende måte: Man skulle ikke lenger
innrette seg på forsvar. Man skulle angripe
Moskva. USA støttet opp om pakistanstøttede mujahediner (hellige krigere)
og arabiske islamister i Afghanistan for å
destabilisere det moskvavennlige regimet i
Kabul – for på den måten å tvinge Moskva
til å føre en umulig krig som ville svekke
Russland økonomisk. Dette var allerede
politikken til president Jimmy Carters
nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski. USA gikk sommeren 1979 inn for å
«gi Sovjet sitt eget Vietnam», som Brzezinski sa. Man støttet opp om islamistene for
å lure Sovjet til å gå inn i Afghanistan, og
denne politikken ble fulgt opp av Casey.
Krigens kostnader skulle få sovjetsystemet
til å kollapse rent økonomisk.
Dette var da den største CIA-operasjonen noensinne. For hver dollar USA ga til
de afghanske og arabiske rebellene (de
som senere ble til Al-Qaida), ga saudierne
en dollar. Det var en amerikansk-saudisk
kampanje for å styrte regimet i Kabul, og
for å sulte ut regimet i Moskva. Fra 1984
førte Casey krigen inn i selve Sovjetunionen, med amerikansk-saudisk-støttede
islamister som kjempet i Usbekistan og
Tadsjikistan og videre til Kaukasus. Samtidig fikk Casey den saudiske kongen til å
øke oljeproduksjonen for å kunne senke
oljeprisen radikalt, som igjen skulle ta det
meste av inntektene fra Moskva. Moskva
finansierte sin virksomhet primært med
olje og gass. Ved å senke oljeprisen mistet
Moskva betydelige inntekter. Caseys idé
var en utsultningstaktikk.
Akkurat den samme politikken føres i
dag. USA allierte seg med regimekritiske
krefter i vestre Ukraina for å destabilisere
det moskvavennlige Janukovitsj-regimet i
Kiev. Voldelige demonstrasjoner presset
president Viktor Janukovitsj til å flykte.
Hans regime ble erstattet med et like korrupt regime fra vestre Ukraina. USA støttet opp om en regimeforandring i Kiev
med vesentlige kostnader for Moskva,
som så seg nødt til å støtte opp om de
russisktalende i Øst-Ukraina. Sanksjonene
forverret den allerede svake økonomien.
Samtidig lyktes det USA å få med seg
Saudi-Arabia på å senke oljeprisen, sånn
Når ubåtene dukket opp i svenske farvann, pekte mediene umiddelbart på Moskva. Hvorfor mener man å
vite noe man ikke vet? spør Ola Tunander. FOTO: AFP PHOTO / VALERY HACHE
og regelmessig hadde operert ubåter i
svenske farvann for å teste beredskapen
til det svenske forsvaret. Noen offiserer på svensk side var informert, mens
media og den svenske regjeringen trodde
at det var russiske ubåter. Fra 2001 kunne
nedgraderte, strengt hemmelige dokumenter vise at svensk etterretning ikke
hadde noe bevis for at det var sovjetiske
ubåter. Det viste seg at det kan ha vært to
forskjellige typer små, vestlige farkoster
som ble transportert til svenske farvann.
USAs marineminister John Lehman
nevnte at beslutningen ble tatt av CIAsjefen Bill Casey og hans komité, mens
toppsjefer fra CIA og fra politisk side har
fortalt meg at planleggingen ble gjort av
National Underwater Reconnaissance
Office (NURO) under John Lehman.
at Moskva skulle miste inntektene sine
fra olje og gass. Visse OPEC-stater, som
Venezuela, ville kutte i oljeproduksjonen
for å holde prisen oppe, men saudierne
nektet. Prisen skulle ned. Akkurat som på
1980-tallet forsøker USA og saudierne nå
å sulte Moskva i hjel, samtidig som man
retter sofistikerte villedningskampanjer
mot Moskva. Det hele fremstår nærmest
som en parodisk kopi av politikken fra
1980-tallet, som også beskrives i den
nevnte ARTE-dokumentaren.
Akkurat som på 1980-tallet begynte ubåter vise seg i svenske skjærgårder. Disse
ubåtene ble fullstendig irrasjonelt operert.
De viste periskop eller tårn i tettbefolkede
strøk – det skal ikke en ubåt gjøre. Ikke
desto mindre skrev avisene umiddelbart
at dette måtte være russiske ubåter, for
hvem skulle det ellers være som sto bak?
På 1980-tallet trodde mange svensker
på en umiddelbar trussel fra Moskva. Den
gang viste disse ubåtene seg nærmest
overalt, også inne i svenske marinebaser
og inne i Stockholms havn. I 1980 mente
færre enn 10 prosent av svenskene at
Moskva var en direkte trussel, mens tilsvarende tall hadde steget til 42 prosent i
1983. I 1980 mente færre enn 30 prosent av
svenskene at Moskva var en trussel eller
var fiendtlig mot Sverige, mens dette tallet
hadde steget til 83 prosent i 1983. Etter
tre år med ubåter i svenske farvann hadde
Sverige blitt et annet land.
Da ubåter og små farkoster ble ekspo-
nert i svensk skjærgård, mistet Sveriges
statsminister Olof Palme all troverdighet.
Han hadde forsøkt seg på en dialog med
Moskva, og han hadde prøvd å oppnå en
europeisk avspenning – men når svenskene trodde det var sovjetiske ubåter som
krenket Sveriges territorielle integritet i
en krigsliknende tilstand, fantes det ikke
lenger plass til denne politikken.
Krisen i Ukraina, samt ubåtene
i svenske farvann, ble til en
bekreftelse på at «russerne
kommer».
Den sovjetiske lederen Juri Andropov sa i
1983 at svenskene burde senke disse ubåtene, sånn at de selv kunne se hvem det
egentlig var som krenket dem. Etter dette
pekte Olof Palme og Ingvar Carlsson aldri
mer mot Moskva, til tross for avisenes
påstander. Først i år 2000 fortalte USAs
forsvarsminister på 1980-tallet, Caspar
Weinberger, og Storbritannias tidligere
marineminister, Keith Speed, at de ofte
Det var ikke lenger plass til noen
avspenningspolitikk – og det samme
skjedde i 2014. Svenske medier skrev om
«russiske ubåter» som krenket svensk
territorium, uten at noen i den svenske
regjeringen hadde pekt på Russland. Medienes «russiske ubåter» ble bekreftet av
USAs flåte overlegen russerne.
Marineminister Lehman fortalte ARTE
at man både på amerikansk og russisk side regnet med at USA kunne
eliminere den russiske Nordflåten på
en uke – og Østersjøflåten var kun en
lillebror med omtrent 40 ubåter. I dag
har Østersjøflåten kun to ubåter, og
hvor ubåtene i svensk skjærgård skulle
komme fra, er en gåte. Den russiske
trusselen som blir beskrevet i dag,
er patetisk. I 2010 sa USAs forsvarsminister Robert Gates at De forente
staters marine «har større kapasitet
enn marinene til de følgende 13 statene
til sammen, og av disse statene er vi
allierte eller partnere med 11». USA står
ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI for mer enn 33 prosent
av verdens forsvarsbudsjett, mens
Russland står for omtrent 5 prosent.
Når man leser avisene, kan man få inntrykk av at disse tallene forholder seg
stikk motsatt.
Man må spørre: Hvorfor snakker britiskamerikanske medier om en russisk trussel?
Da ubåtene dukket opp i svenske
farvann, pekte mediene umiddelbart
på Moskva. Hvorfor mener man å vite
noe man ikke vet? Er det spørsmålet om
«the ruling discourse» som gjør utpekingen selvfølgelig? Eller er det individer i
systemet som bevisst agerer for å etablere
disse ideene, akkurat som på 1980-tallet?
Kanskje mener noen at de katastrofale
krigene i Afghanistan, Irak og Libya har
gjort det nødvendig å finne en ny fiende
– en vi kan rette våre styrker mot, og som
kan bidra til at vi glemmer over ti år med
mislykkede kriger. Men hvorfor benytte
nøyaktig den samme oppskriften som på
1980-tallet?
Tanken bak denne politikken var på
1980-tallet å knuse det sovjetiske
systemet. Det var en del av daværende president Ronald Reagans «victory
strategy», og ble lagt frem av CIA-sjefen
William Casey. Men hva slags tanker ligger bak når man fører den samme politikken i dag? Det virker som om CIA har gått
tom for ideer, og kun leser i den gamle
strategiske kokeboken fra den kalde krigen. Eller så synes de kanskje det ligger
en viss humoristisk verdi i å gjøre akkurat det samme, og lure folk i Europa trill
rundt en gang til.
Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for
fredsforskning (PRIO).
Folkets mann
Krigens enorme herjinger. Konflikten og
Våpenhvile. Tilbake til Frihetshallen i Juba i
Det nasjonale frigjøringsrådet møttes 13.
og 14. desember. Det hevdes at flere av
dem hadde fått store pengesummer for å
støtte Kiir. Før møtet hadde alle kirkelederne i Sør-Sudan på det sterkeste anmodet
om dialog og forsoning.
Men Salva Kiir var i krigshumør. Han
tordnet mot kritikerne og fremmet forslag
om flere eksklusjoner, som straks ble vedtatt. I løpet av noen få timer var et titall
av frigjøringskampens fremste ledere støtt
ut i det politiske mørke. Deretter vedtok
man at Kiir skulle være eneste kandidat
ved presidentvalget, og at han etter valget
skulle ha rett til å utpeke medlemmene i
Politbyrået og Det nasjonale frigjøringsråd.
Kiir hadde dermed sikret seg all makt i partiet. Et partidiktatur var i emning.
Politisk taskenspill fra den kalde krigens kokebok
USA
Bernie Sanders er ekte
vare. Likevel er det en
selsom opplevelse å
høre ham snakke om
likelønn, barselpermisjon,
helsetjenester, rettferdighet
og demokratiske rettigheter.
AV BENTE KLINGE, SOUTH CAROLINA
Det er fortsatt tidlig i nominasjonskampen
forut for det amerikanske presidentvalget
2016. Republikanerne har i skrivende stund
17 håpefulle som byr på sirkus til folket,
mens det på demokratenes side er langt
mer glissent. «Alle» har lenge tenkt at det
er opplagt at Hillary Clinton vil bli demokratenes kandidat denne gangen – så opplagt
at mulige utfordrere nøler med å komme på
banen.
Bortsett fra Bernie. Bernie Sanders, uavhengig senator fra Burlington, Vermont,
en av USAs mer radikale utposter. Bernie,
med røtter i studentbevegelsen på sekstitallet, selverklært sosialdemokrat og med
tydelige forbilder i det nordeuropeiske politiske landskapet. Da han stilte til valg som
senator for Vermont i 2005, var det med full
backing fra demokratene sentralt. Han vant
demokratenes primærvalg, for deretter å
takke nei til nominasjonen og i stedet stille
som uavhengig – uten andre demokrater
som motkandidater. (Det ble gjort med helt
åpne kort – kanskje var det noe så paradoksalt som et helt rent politisk spill?) Han vant
valget med 65 prosent av stemmene, og i
2012 ble han gjenvalgt med en oppslutning
på 71 prosent.
På stigende kurs. Så med lang politisk farts-
tid, som borgermester av Burlington 1981–
1989, kongressrepresentant 1990–2006, og
sist altså som landets tredje mest populære senator, erklærte Sanders i april i år at
han var med i kampen om den demokratiske nominasjonen til presidentvalget. Da
kunngjøringen kom, hadde Hillary Clinton
en oppslutning på 62 prosent mot Sanders’
5,6 prosent, og den generelle oppfatningen
både i media og blant folk flest var at han
ville forbli en marginal kandidat uten noen
reell vinnersjanse. At han ville påvirke
samtalen og dreie tyngdepunktet i demokratenes nominasjonsprosess til venstre,
var og er opplagt, og kandidaturet ble møtt
med stor jubel av den mer progressive
delen av velgermassen. Men der og da var
det fortsatt få som egentlig trodde han ville
ha stort å stille opp med mot Clinton hva
oppslutning angår.
Men så skjer det ting. Det kommer for en
dag at Clinton har brukt sin private e-postadresse i offisiell sammenheng i tiden som
utenriksminister, og dette ser ut til å bli
den lille skandalen som ikke vil forsvinne.
Mer alvorlig for Hillary er kanskje en manglende popularitet. Hun har en udefinerbar
faktor som stryker folk mothårs, og det er
ikke så mange som faktisk liker henne. Hun
er respektert, til og med beundret, og det
er ganske bred enighet om at hun er kvalifisert til vervet, men jubelen sitter langt
inne, i hvert fall foreløpig. Og siden Sanders
kunngjorde sitt kandidatur i april, har tallene endret seg dramatisk. I siste meningsmåling (CNNs måling fra midten av august)
sto Clinton med 47 prosent mot Sanders’ 29
prosent. Én ting er i hvert fall sikkert, og det
er at Sanders treffer noe.
R-ordet. Lørdag 22. august var det folke-
møte med Sanders i Charleston, South
Carolina, i en region som både ideologisk
og geografisk ligger milevidt fra det som
anses som Sanders’ kjerneområde. Siden
møtet ble annonsert et par uker før, måtte
de bytte lokale to ganger grunnet økt forventet oppmøte. Rundt regnet 3150 entusiastiske tilhørere møtte opp på noe som
for en nordmann fortonet seg som en temmelig selsom seanse, mest fordi det var så
mye som minnet om mer hjemlige forhold.
Det første som møter oss idet vi ankommer kongresshallen denne overskyede lørdagskvelden, er en stand for The Socialist
Workers Party, som vel er det nærmeste
man kommer et kommunistisk parti i USA.
De selger sosialistisk litteratur og abonnement på avisen The Militant (12 uker for
fem dollar – det går ikke an å si at man
FOTO: ADAM BETTCHER/GETTY IMAGES/AFP
Russland kvitter seg med fremmedkrigere
Russiske myndigheter
har åpnet grensene for
ekstremister som vil vil
reise til Syria for å krige.
Hvis de ombestemmer
seg og vil hjem, straffes de
hardt. Denne taktikken
skulle gi færre ekstremister
i Kaukasus, men har ført til
økt rekruttering – over hele
landet.
5
ikke har råd!), og deres egen kandidat til
presidentvalget står ved standen og gir et
intervju. Sikkerhetsforanstaltningene for å
komme inn i hallen er minimale: Man må
oppgi navn og adresse og sette et klistremerke på brystet, men det er det hele.
I vestibylen er det bord med salg av valgkampmateriale: plakater, klistremerker og
t-skjorter. Hjemmelagde bannere henger i
bakgrunnen, fargelagt med omhu.
Det blir bare så ekstra tydelig
hvor mange skritt USA har tatt
bakover de siste tiårene, særlig
innenfor den konservative
delen av befolkningen.
Så inne i salen: En spent forsamling, veloppdragen og ganske dempet.
Normalitetsfaktoren er høy. Møtet finner
sted i North Charleston, der fordelingen
av hvite og svarte er nesten 50/50. Her er
minst 90 prosent av de oppmøtte hvite, et
faktum som blir desto mer iøynefallende
når man vet at mer enn 90 prosent av den
svarte befolkningen tradisjonelt stemmer
demokratisk. Over høyttaleranlegget spilles
det musikk for å få opp stemningen – idet vi
kommer inn, er det Bob Marley. Senere, rett
før talene begynner, stiger stemningen med
James Brown og I Feel Good!
Men det mest selsomme for denne nordmannen er i grunnen selve talen. Sanders er
solid forankret i nordeuropeisk sosialdemokratisk tradisjon, så solid at omtrent alt
han står for, regnes som konsensusområder i norsk politikk. Han innleder med en
kraftsalve om at politikerne ikke jobber
for folk flest, at han er trett av establishment-politikken. Man må få et oppgjør med
grådigheten i næringslivet, og det politiske
systemet er korrupt.
Og så kommer selve dropset, dette ordet
som kastes ut med fryd og provokasjon,
omtrent som en treåring som sier «bæsj»:
«Revolusjon!»
«Vi trenger en politisk revolusjon!»
Sanders understreker også at ingen
annen kandidat vil si akkurat det: Vi trenger
en politisk revolusjon!
Og det har du selvfølgelig rett i, tenker vi,
for USA trenger virkelig en politisk revolusjon, nå som pengemakta rår og kjøper seg
innflytelse overalt hvor det tenkes kan, men
det er likevel noe litt barnslig trassig, eller
kanskje litt mer tenåringsopprørsk, over
bruken av dette ordet i dette samfunnet
som er så livredd for kommunismen. For
det er jo ikke væpna revolusjon han roper
på, langt ifra, snarere tvert imot. Og egentlig er jo revolusjon et ganske uskyldig ord,
det betyr bare omveltning. Og det trenger
vi, det er det jo ikke tvil om, etter Citizens
United som stadfestet at konserner er å
likne med en person, og alle kan pøse inn
så mye penger de bare vil til politiske formål. Klart det.
R-ordet kommer flere ganger i løpet av
den timen talen varer, uten at det føles
mer alminnelig den femte gangen enn det
gjorde den første, for vi vet hvor vi er. Selv
om Socialist Workers Party står på stand
utenfor.
Men publikum er med.
Stemningen er stor, det jubles over slagordene som kommer som perler på en
snor. Dette landet tilhører oss alle! Den
høye barnefattigdommen viser at noe er
fundamentalt galt, og milliardærene kan
ikke fortsette å grafse til seg alt. Han har
tall å by på, og de er tunge og overbevisende. Han nevner at USA er alene om
ikke å garantere legehjelp til alle, og forfekter det man kaller Single Payer System,
Velferd.
altså en offentlig helsetjeneste. Han trekker linjer mellom ungdomsarbeidsløsheten (som er høy: 33 prosent blant hvite,
36 prosent blant hispaniske, 51 prosent
blant svarte) og fengselspopulasjonen,
som prosentvis er verdens høyeste. Han
snakker om at en som jobber 40 timers
arbeidsuke fortjener et langt bedre enn
et liv under fattigdomsgrensen, og tar til
orde for en fordobling av minstelønnen
(som i dag er på bare 7,25 dollar føderalt,
og har stått stille siden 2009 – selv om
enkelte delstater har satt den høyere).
Han snakker om likelønn, om barselpermisjon og kvinners rett til prevensjon.
Han krever sykelønn og betalt ferie. Han
vil sikre de demokratiske rettighetene, så
alle over 18 vil kunne bruke stemmeretten sin uten å hindres av kreative påfunn.
Én person, én stemme. Han snakker vanlige menneskers sak, og han gjør det på
en veldig direkte og ukunstlet måte. Det
er ingen grunn til ikke å tro på ham – han
snakker av overbevisning, og du vet at
han ikke er kjøpt og betalt. Sanders er
ekte vare.
Og det er jo selvsagt ikke det han sier som
fremstår som selsomt. Ingenting av dette er
spesielt radikalt; dette er rettigheter som
man i Europa stort sett har kjempet frem
for lenge siden. Det er så selvfølgelig at
man som europeer må blunke en ekstra
gang, for det blir bare så ekstra tydelig
hvor mange skritt USA har tatt bakover
de siste tiårene, særlig innenfor den konservative delen av befolkningen. Nixon var
langt mer radikal enn noen av de sytten
presidentkandidatene vi har på republikanernes side nå.
Men kommunismeangsten er fortsatt
sterk her, og dagligspråket svikter. Sanders
er en selverklært sosialdemokrat (democratic socialist), men det folk flest – og
kanskje særlig motstanderne – hører, er
socialist, som er synonymt med kommunist. Gud forby.
Men noen hører, og noen oppfatter nyansene, og langt flere har hørt om Sanders og
har fått med seg noe av budskapet hans
disse siste månedene.
Og det var utsolgt for t-skjorter da vi
gikk.
ANDRE MENER
Iran er et offer for terror
Iran. «Man burde ha en entydig moral, ikke
en dobbeltmoral.» Dette var de oversatte
ordene fra president Hassan Rouhani under
en konferanse i Teheran som jeg nylig deltok på. Hans utspill kom som en kommentar
til USA og deres alliertes praksis med å kritisere terrorisme, for deretter å applaudere
terroristiske handlinger når det tjener deres
interesser. Denne dobbeltmoralen gir seg
blant annet til utslag i USAs bruk av ordet
«terrorisme», som eksempelvis tas i bruk
når fly blir fløyet inn i amerikanske bygninger, men ikke når amerikanske krigsskip
skyter ned iranske passasjerfly og dreper
alle ombord. Mens Iran i vestlige og israelske kretser portretteres som en nådeløs
tilhenger av terrorisme over hele verden,
fokuserte konferansen lite på en annen
praktisk-politisk realitet: Iran som offer for
terror. Ifølge iranske beregninger har over
17 000 mennesker omkommet som et resultat av terrorhandlinger i landet siden den
islamske revolusjonen i 1979. Majoriteten av
disse angrepene ble utført av det regjeringskritiske, sosialistiske partiet Mujahedin-eKhalq («Folkets mujahedin»). Et av ofrene er
tre år gamle Fatima Taleghani, som brant til
døde da medlemmer av MEK satte satte fyr
på soverommet hennes. Et annet er tenåringen Zeynab Kamayee, som angivelig skal ha
blitt kvalt med sitt eget slør. Enda et offer er
35 år gamle Dariush Rezaeinejad, en av fem
iranske forskere som har blitt drept de siste
årene – tydeligvis med hjelp fra israelere.
Utdraget er hentet fra en kronikk som sto på
trykk i avisen Al Jazeera den 7. september,
og er skrevet av Belen Fernandez.
http://www.aljazeera.com/
indepth/opinion/2015/09/iran-victimterrorism-150906053617492.html
Fremmedfrykt
ingen triumf
USA. Den 31. august viste forsiden av Time
Magazine den amerikanske mangemilliardæren og republikanerkandidaten Donald
Trump under overskriften «Godta det».
Jorge Roamos, nyhetsanker for det største
latino-fjernsynsnettverket, måtte godta å
bli forvist fra Trumps pressekonferanse
etter at han stilte spørsmål om Trumps
tvilsomme innvandringsforslag.
Det er bemerkelsesverdig at det samlede pressekorpset ikke gjorde noe for å ta
Ramos i forsvar. Stillheten i rommet var
øredøvende da det erfarne nyhetsankeret
ble kastet ut av rommet.
Trumps stadig økende fiendtlighet mot
migranter og meksikanere – særlig de som
er stemplet som ulovlige – er bare en fasade. Trumps inntog i nominasjonsprosessen førte med seg et umiddelbart angrep
på meksikanske innvandrere da kandidaten
bombastisk proklamerte at Mexico «sender
oss mennesker med mange problemer, problemer som de tar med seg hit til oss. De
tar med seg dop, kriminalitet og voldtektsforbrytere.»
Helt siden Trump annonserte sitt kandidatur i juni, har han fortsatt mishandlingen
av meksikanske amerikanere ved å bruke
det nedsettende begrepet «ankerbarn» for
å illustrere innvandringsproblemet.
Trump har blitt selve ansiktet på fremmedfrykt og rasisme i USA i dag, men dette
vil ikke være tilstrekkelig til å sikre han den
republikanske nominasjonen.
Ved å kaste Jorge Ramos ut av pressekonferansen, har millioner av latinovelgere fått
ny energi som vil komme ut på valgdagen
– for å straffe republikanerne og nekte dem
Det hvite hus og majoritet i Kongressen.
Teksten er et utdrag av en kronikk som
sto på trykk i avisen Al Jazeera den
8. september. Kronikken er skrevet av
Hatem Bazian. http://www.aljazeera.
com/indepth/opinion/2015/09/xenophobia-trump-card-150908090352389.html
«Å åpne hjemmet for
flyktninger har vært en
tankevekker»
Flyktninger. Jeg har drevet lobbyvirksom-
het på asyl- og flyktningspørsmål i årevis.
For nesten et tiår siden var jeg frivillig i
Scottish Detainee Visitors for å prøve å bli
venner med internerte flyktninger som ble
holdt i Dungavel IRC (Immigration Removal
Centre). Den gang var det ikke noe håp om
at den da arbeiderpartidominerte regjeringen skulle endre sin politikk angående internering av asylsøkere, internering av barna
deres eller angående nødhjelp. Så det var
på tide å ta saken i egne hender. Jeg og partneren min tok kontakt med Positive Action
in Housing (PAIH), som drev et lite frivillig
program for å huse flyktninger. Det var ikke
mange frivillige. PAIH registrerte oss og matchet oss med vår første gjest, som de tok
med til huset vårt for å introdusere oss.
Teksten er et utdrag fra kronikken «Opening
my home to refugees has been humbling
and eye-opening», som sto på trykk i avisen
The Guardian den 8. september. Teksten er
skrevet av Alison Phipps. http://www.theguardian.com/commentisfree/2015/sep/08/
hosting-refugees-in-my-home-migration-crisis
CTH
Klinge er frilansjournalist. [email protected]
6
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
PERSPEKTIV
PERSPEKTIV
Bernadotte ble anklaget for å være
naiv og altfor optimistisk, men det
han rent faktisk oppnådde, taler
sitt eget tydelige språk.
En greve i humanitær beredskap
FREDSARBEID
Folke Bernadotte er mest kjent
som lederen for de legendariske
hvite bussene. Men han var også
en forløper for det som i dag
er hjørnesteiner i skandinavisk
diplomati og utenrikspolitikk.
AV AXEL WERNHOFF
I år er det 120 år siden grev Folke Bernadotte ble
født, sønnesønn av kong Oscar I og gudfar til prins
Carl – som jo er Sveriges nåværende konge, Carl XVI
Gustaf. Men det er ikke for sin kongelige herkomst
Folke Bernadotte er mest kjent. Mest kjent er han
for den store hjelpeaksjonen for 70 år siden, i april
1945, da han ledet en av andre verdenskrigs store
humanitære hjelpeaksjoner med de legendariske
hvite bussene. Med Røde Kors’ velkjente merke på
taket og sidene førte bussene, som i all hast var blitt
hvitmalte, ut over 20 000 overlevende – hvorav 8000
danske og norske statsborgere – fra de tyske konsentrasjonsleirene i krigens kaotiske sluttfase. Aksjonen
var for øvrig igangsatt og i stor grad iverksatt av den
norske diplomaten Hans Christian Ditleff.
Tre år senere ble Bernadottes liv avsluttet av jødiske
terrorister da han som første – i en kommende rekke
av mange – FN-forhandler forsøkte å komme frem til
en løsning på en av vår tids vanskeligste konflikter.
Problemene Bernadotte kjempet mot i dette oppdraget, ser tragisk nok ut til å være like langt fra
noen løsning i dag som den gang: Jerusalems status,
Folke Bernadotte. FOTO: NTB/arkiv
grensetrekkingen mellom de to statene Israel og
Palestina og de palestinske flyktningenes situasjon.
Løsningene Bernadotte foreslo i sine to fredsplaner
– ikke minst ideen om at Jerusalem burde stå under
en internasjonal overhøyhet – forseglet trolig hans
skjebne.
Med drapet på Folke Bernadotte gikk en av 1900-tal-
lets store humanitære aktører ut av tiden. Hans
bestrebelser, også utover aksjonen med de hvite
bussene, fortjener både oppmerksomhet og anerkjennelse. I dag utgjør de svært viktige deler i den
internasjonale diplomatiens verktøykasse, og de
bidro til at Folke Bernadotte ofte ble nevnt som
mulig generalsekretær i FN.
Preget av sine opplevelser fra krigens sluttfase,
konstaterte Folke Bernadotte at militære krigsfanger ble bedre behandlet enn sivile. Årsaken var at
behandlingen av militære fanger var nøye regulert i den tredje Genèvekonvensjonen, mens sivile manglet tilsvarende beskyttelse. Bernadotte
tok derfor initiativ til å utarbeide en konvensjon
for beskyttelse av sivile i krig. Konvensjonen ble
fremforhandlet samme år, og ratifisert i Gèneve
i 1949, etter Bernadottes død, som den fjerde
Genèvekonvensjonen.
Men Folke Berndadottes erfaringer som forhandler i Midtøsten satte også sine spor. Lidelsene han så
blant de palestinske flyktningene som hadde mistet
sine hjem og eiendeler, overbeviste ham om at en
varig fred ville være umulig dersom deres situasjon
ikke ble anerkjent og tatt i betraktning. Det går en
direkte forbindelse fra innholdet i rapportene hans
om konflikten til FN, til Sikkerhetsrådets resolusjon
194 om at de palestinske flyktningenes situasjon
må løses. Innholdet i denne resolusjonen betraktes
i dag som en hjørnestein i en eventuell fredsslutning.
Bernadottes arbeid for å gi beskyttelse og støtte til
de palestinske flyktningene førte dessuten til at FN
i 1949 opprettet UNRWA – United Nations Relief and
Works Agency. Tanken var at UNRWA skulle være en
midlertidig løsning i påvente av en fredsslutning.
Dessverre har det vært nødvendig for FN å fornye
UNRWAs mandat hvert år siden 1950.
Som om dette ikke var nok, opprettet Folke
Bernadotte også UNTSO – United Nations Truce
Supervision Organization – i 1948. UNTSO, som eksisterer den dag i dag, var FNs første fredsbevarende
Bernadotte-seminaret 2015
– Bernadotte-seminaret ble avholdt den 15. september på Voksenåsen kultur- og konferansehotell i
Oslo, og markerte at det i år er 120 år siden Folke
Bernadotte (1895–1948) ble født.
– Seminaret var et initiativ fra Dag Hammarskjöld-programmet, og ble arrangert i samarbeid
med NOREF og Sveriges ambassade i Oslo.
– Folke Bernadotte regnes som en «humanitær
kjempe», og er mest kjent for aksjonen med de
hvite bussene i 1945. Han ble drept av israelske
ekstremister i Jerusalem i september 1948.
– Seminarprogrammets hovedpunkt var Israel–
Palestina-konflikten, i tråd med Bernadottes arbeid for
fred i Midtøsten. Blant deltakerne var Salim Fayyad,
Sverre Lodgaard, Guri Hjeltnes, Yonathan Shapira
og Mats Gezelius.
Kilde: voksenaasen.no
innsats, og skulle stå som modell for mange liknende
innsatser opp gjennom årene.
Folke
Bernadotte
reddet
altså
ikke
bare liv via innsatsen med de hvite bussene – fra hans hånd har vi også den fjerde
Genèvekonvensjonen, FNs resolusjon 194, UNRWA
og UNTSO. Alle er viktige komponenter i det internasjonale diplomatiets verktøykasse. Bernadotte
ble anklaget for å være naiv og altfor optimistisk,
men det han rent faktisk oppnådde, taler sitt eget
tydelige språk. Forsiktighet og realisme fører sjelden
hele veien frem.
fast i Folke Bernadotte og aksjonen med de hvite
bussene:
For å forberede plass til de skandinaviske fangene
i leiren Neuengamme, ble det fra tysk side krevd at
andre syke og utmagrede leirfanger skulle evakueres
til andre leirer. Etter stor tvil gjennomførte de hvite
bussene evakueringen av disse anslagsvis 2000 fangene. Det finnes opplysninger om at flere av disse døde
under transporten – mennesker som trodde de skulle
reddes da de først så de svenske hjelpearbeiderne.
Men det blir feil å kritisere Folke Bernadotte og
innsatsen med de hvite bussene for dette. Snarere
viser disse hendelsene hvordan våre vanlige normer
og moral bryter sammen i krigens kaos, og hvordan
den sterke dikterer vilkårene. Den som vil agere konstruktivt i en slik situasjon, havner umiddelbart i
vanskelige moralske dilemmaer. Andre verdenskrig
er full av liknende situasjoner, men de bør ikke tas
til inntekt for kritikk mot det som i sitt grunnlag er
beundringsverdige kraftanstrengelser.
Folke Bernadotte fremstår som en mann som møtte
virkeligheten som den var, en som så hva som trengtes for dermed å handle. Han var en speider, «alltid
beredt». Han ble drevet av en sterk religiøs etikk –
Bibelen var en fast følgesvenn – til å forsøke å være
konstruktiv i en håpløs situasjon. I mye og mangt
personifiserte han prinsipper som i dag er hjørnesteiner i svensk og norsk utenrikspolitikk: megling
i stedet for voldsbruk, vekten av fredsbevarende og
fredsskapende innsats, beskyttelse av sivile – ikke
minst kvinner og barn – samt en dyp overbevisning
om at folkerett og menneskerettigheter må være ledestjerner i internasjonale relasjoner.
Wernhoff er Sveriges ambassadør til Norge.
Det finnes imidlertid en seiglivet kritikk som henger
RUSSLAND OG LHBT
AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN
I juni 2014 fortalte Ny Tid om ekteparet
Kristina Kristeleva og Ljudmila Rogova
fra Russland. Paret søkte asyl i Norge på
bakgrunn av vold og forfølgelse som en
følge av sin seksuelle legning. I mai 2014
fikk paret endelig avslag på sin asylsøknad
fra Utlendingsnemda (UNE). Den 18. og 19.
august i år var saken oppe for Oslo tingrett.
«Tiden fra avslaget og frem til nå har vært
helt forferdelig,» sier Rogova til Ny Tid. «Det
har skjedd mye, og det aller meste som har
skjedd, har vært negativt. Jeg sendte ut 300
forespørsler til ulike advokater for å se om
dette var en sak som noen ønsket å ta gratis. Til slutt lykkes jeg i å finne en.»
Samme dag som rettssaken mellom henne
og norske myndigheter startet i Oslo tingrett, ble russiske Irina Fet angrepet utenfor
sitt hjem i Moskva, også hun på bakgrunn
av seksuell orientering. «De angrep meg
bakfra. Jeg hørte bare at de ropte homo,»
skrev Fet på sin Facebookprofil etter angrepet. I en undersøkelse foretatt av instituttet
Levada i Russland i mai, svarte 37 prosent
at homofili var en sykdom som må behandles. Videre mente 18 prosent at homofili
bør straffes. Undersøkelsen ble besvart av
800 personer. I juni ble et titalls personer
pågrepet av russisk politi etter at de prøvde
å arrangere homoparaden Moskva Pride.
«Jeg anser det som umulig å returnere til
Russland, også som internflyktning. Hele
forsvaret i rettssaken er bygget opp rundt
at det ikke er mulig å returnere,» forteller
Rogova.
Avslag. Ljudmila Rogova kom til Norge
sammen med kjæresten Kristina Kristeleva
i 2010. Paret flyktet fra Russland etter å ha
blitt utsatt for gjentatte tilfeller av grov
vold og drapsforsøk – både utført av sivile og av russisk politi. De fikk plass på et
asylmottak i Mo i Rana, og har siden giftet
seg. Fra Norge skal de også ha vært aktive
i kampen for lhbt-rettigheter i Russland.
Men etter at det endelige avslaget fra UNE
kom i mai i fjor, har situasjonen utviklet seg
svært dramatisk for ekteparet. «Kristina har
blitt svært psykisk syk, og forsøkte å ta sitt
eget liv. Vi henvendte oss til mottakslederen for å få psykisk helsehjelp, og han sa
at han kunne henvende seg til UDI. Dette
viste seg å være ensbetydende med nei,»
forteller Rogova. «Jeg slet mye selv også, og
måtte til slutt godta at Kristina ville reise til
foreldrene sine i Russland. I mars fikk hun
Pavel Tsjikov. Foto: Den norske Helsingforskomité.
Mina Schouen. Foto: Den norske Helsingforskomité.
støtte fra IOM og dro tilbake til Russland.
Hun hadde det veldig vanskelig, og jeg tror
det var nødvendig for henne å reise hjem
til foreldrene sine. Men jeg tror ikke at hun
på det daværende tidspunkt var klar over
hvilke konsekvenser det ville få for henne
å returnere til Russland.»
Etter at Kristina Kristeleva kom til
Russland, ble all kontakt ble brutt mellom
paret. Etter å ha snakket med noen venner
i Russland fikk Rogova vite at Kristeleva var
innlagt på sykehus med brukket rygg.
Natten før rettssaken kom opp i Oslo tingrett, fikk hun tak i Kristeleva, som fortalte at
hun hadde prøvd å kaste seg ut av et vindu
i tredje etasje.
«Hun fortalte bare at hun angret på å ha
reist tilbake, og at jeg ikke burde komme
etter. Mer vet jeg ikke,» sier Rogova.
Farlig for lhbt-personer. Av over 50 rap-
porterte tilfeller av hatkriminalitet mot
lhbt-personer i Russland de siste årene,
har ingen blitt etterforsket. «Norge må
gi lhbt-personer beskyttelse,» sier Pavel
Tsjikov, leder for den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Agora, til Ny Tid.
Organisasjonen ble i 2014 ble tildelt den
norske Raftoprisen, og jobber særlig med
lhbt-saker i landet. Under rettssaken i Oslo
tingrett var Tsjikov innkalt som vitne. Han
er ikke i tvil om at situasjonen er farlig for
lhbt-personer i Russland. «Russlands ortodokse kirke, som har sterk innflytelse på
Kreml, går offentlig ut og støtter radikale
homofobe grupper,» forteller Tsjikov. «Siden
loven om homofil propaganda ble en føderal lov, har Agora sett en markant økning
i antall saker der politisk motivert vold
og hatkriminalitet har vært tilfelle. Vi har
også publisert en rapport der det kommer
frem at minst 50 tilfeller av hatkriminalitet
mot homofile er dokumentert de siste fem
årene. Dessverre har ingen av sakene blitt
vurdert som hatkriminalitet og fått følger.
Å deportere et lhbt-par som er åpne om sin
legning tilbake til Russland, vil utgjøre en
alvorlig fare for at de utsettes for angrep,»
slår Tsjikov fast.
«Jeg anser det som umulig å
returnere til Russland, også
som internflyktning.»
Henvist til internflukt. I avslaget fra UNE,
som Ny Tid har fått tilgang til, beskrives
flere detaljerte og svært grove voldshandlinger mot de to kvinnene. Likevel konkluderer nemnda med at det vil være trygt å
returnere til Russland dersom kvinnene
bosetter seg i en av landets større byer. I
vedtaket setter også UNE spørsmålstegn
ved omfanget av reaksjonene kvinnene har
vært utsatt for, og stiller seg tvilende til
dette. Informasjonssjef i UNE, Bjørn Lyster,
forteller Ny Tid at de får svært få saker fra
Russland på bakgrunn av seksuell orientering, og at de derfor ikke har statistikk eller
annet systematisert tallmateriale på dette.
«Å deportere et lhbt-par som
er åpne om sin legning tilbake
til Russland, vil utgjøre en
alvorlig fare for at de utsettes
for angrep.»
Mina
Schouen
i
Den
norske
Helsingforskomité forteller at det er første gang en lhbt-sak fra Russland kommer
opp for en norsk domstol. «Ljudmilas sak
er spesiell fordi det er første gang, så vidt
jeg vet, at en slik fra Russland er kommet
opp for retten i Norge. Når det gjelder
selve saken hennes, forteller hun om et
trusselbilde som har ført til oppholdstillatelse for personer fra andre land,» sier
Schouen. «I slike saker er overgriperne ofte
ikke myndighetene, men uidentifiserte personer eller omgangskrets. Sakene karakteriseres imidlertid også av myndighetenes
manglende evne eller vilje til å sørge for
beskyttelse. Dette gjelder også i Ljudmilas
tilfelle,» påpeker hun. «Hun er utsatt for
grov og systematisk vold over lang tid, og
har gjentatte ganger forsøkt å få hjelp fra
politiet, uten hell. Dette pågikk fra 2006
til 2010. Det er ingenting som tyder på at
situasjonen skulle være en annen nå, når
situasjonen i landet har blitt dramatisk
forverret.»
Etter et vedtak fra Høyesterett fra 2012
har ikke norske myndigheter lov til å sende
folk hjem med den begrunnelse at de kan
skjule sin seksuelle orientering. Likevel er
det mange som ikke har noe annet valg enn
å leve i skjul. Mina Schouen forteller at sikkerheten for disse er skjør.
«Valget om å leve i skjul er ikke noe den
enkelte lhbt-person kan ta på egne vegne.
Det kreves bare at én person vet, så kan
personen outes for hele omverdenen. Og
avstanden fra et norsk asylmottak er kort –
det skal bare én telefonsamtale til for at seksuell orientering og kjønnsidentitet avsløres
for alle der hjemme,» sier Schouen.
Russisk identitetbygging. Den mye omtal-
te propagandaloven var noe av det første
som ble satt på agendaen etter at Putin
kom til makten i Russland for tredje gang
i mai 2012. Loven skulle beskytte barn
mot overgrep, men ifølge seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité Inna
Sangadzhiyeva representerer loven et av
symbolene for Russlands antivesten-retorikk, med klar avstand fra demokratiske
AV ASLAK STORAKER
For fjerde år på rad arrangerte foreningen
Folket i Bild/Kulturfront Nordiske fredssamtaler i Degerfors 14.–16. august i år,
der det deltok fredsaktivister fra Sverige,
Danmark, Finland og Norge for å høre på
foredrag og delta i diskusjoner. Ifølge medarrangør Eva Myrdal er konferansens mål
å samle alle som er mot å sende militæret
for å delta i okkupasjons- og angrepskriger,
til en nordisk enhetsfront. Det er en ambisiøs oppgave. Uansett er det ingen tvil om
at deltakelse på konferansen gir påfyll av
både kunnskap og engasjement.
Degerfors er en liten industriby med 9500
innbyggere, der Vänsterpartiet er kommunestyrets største parti. Ordfører Jan Ask
innleder konferansen ved å ønske velkommen til «Nord-Europas minst NATO-vennlige
kommune», og scenen er satt.
Parolen for årets konferanse er «Nei til
krig – nei til NATO». For en nordmann er det
forfriskende å se at motstanden mot NATO
er såpass sterk i vårt nærmeste naboland.
Rundt 130 mennesker, de aller fleste svenske, har funnet veien hit, mens vi fra Norge
er – så vidt undertegnede kan registrere
– fire stykker. Aldersgjennomsnittet blant
deltakerne er høyt, men andelen unge har
likevel steget siden første gang jeg var her
i 2012.
Sosialdemokrater mot NATO. Fredagens
Skjermdump fra YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=gkBn1vhJhrg
med en fast nøytralitetspolitikk, og
med et sterkt forsvar. Et svensk NATOmedlemskap, mener Peterson, vil både
føre til økte spenninger i nærområdene
og gjøre Sverige til et potensielt mål for
atomangrep.
«Alle jeg har snakket med fra Irak,
Afghanistan, Jemen, Syria og Ukraina, sier
en og samme ting: De vil ha fred,» sier
Peterson. Han peker på at dagens politikere bare tenker på militære virkemidler når
de analyserer mellomstatlige motsetninger.
«Uten drømmer om fred og samarbeid får
vi heller ikke fred,» fremholder Peterson.
«Vi trenger flere politikere, prester, leger
og lærere som snakker om fred og kommer
med forslag til fredelige løsninger.»
Sverige må løfte frem fredsarbeid ved
hjelp av diplomati, forhandlinger og
bistand, fortsetter han, og sier at den
viktigste delen av sikkerhetspolitikken er
dannelsen av personlige vennskapsbånd
gjennom idrett, turisme og kultur. Det
nære samarbeidet som foregår mellom
foreninger i nordiske land, bør på sikt utvides til også å gjelde Russland og Baltikum,
mener Peterson.
May-Britt Theorin kommer også med
en advarsel, som virker å være et gjennomgangstema blant svenskene, og
som minner om vårt hjemlige forhold til
EU: en advarsel mot at regjeringen fører
Sverige inn i NATO via bakveien. Gjennom
«Partnerskap for fred» og deltakelse i
NATO-øvelser beveger Sverige seg stadig
lenger vekk fra alliansefriheten, påpeker
Theorin. Den viktigste kampen nå står om
hvorvidt at Sverige skal godta den planlagte Värdlandsavtalet. Denne avtalen sier at
Sverige og NATO skal gi hverandre militær
bistand i en krigs- eller krisesituasjon, noe
som vil kunne innebære at NATO-tropper
blir stasjonert på svensk jord.
Svensk aktivisme imponerer
med antall organisasjoner
de har klart å etablere rundt
aktuelle enkeltsaker.
Theorin virker pessimistisk med tanke
på å få stanset denne avtalen. På den annen
side mener hun det er realistisk å få forhindret at avtalen skal inkludere kjernefysiske
våpen. Hun er også skeptisk til effekten av
underskrifter – det er bedre å skrive personlige brev til politikerne, mener Theorin.
«Om en stortingsrepresentant får overrakt
en liste med 500 navn, tenker han ‹ja, ja›, –
men får han fem telefonoppringninger om
samme sak, vil han oppleve det som en
folkestorm,» fremholder hun.
Allsang på Folkets Hus. Etter hva jeg for-
står er både Theorin og Peterson ganske
isolerte i sitt eget parti, men det er likevel
forfriskende å oppleve at gamle, trauste
sosialdemokrater kan trives på samme
podium som gamle venstreradikalere og
religiøse pasifister. Konferansens samlede
program bærer preg av at veldig mange av
innlederne er venstreradikale, og noe ensidig kritiske til USA.
Lørdagens program består av enkeltforedrag og diskusjoner om situasjonen i ulike
land, deriblant Ukraina, Koreahalvøya og
det tidligere Jugoslavia. Dagen avsluttes
med en kulturaften i kjelleren på Folkets
Hus, der noen av de danske kameratene
leder an i allsang av Cornelius Vreeswijks
«I natt jag drömde» og Nordahl Griegs «Til
Ungdommen». Dette, tenker jeg mens vi synger, er ekte panskandinavisk forbrødring.
Søndagen går stort sett med til å dele
erfaringer fra fredsarbeidet i de ulike landene. Her redegjør undertegnede for norsk
fredsaktivisme – og mangelen på sådan.
Det sørgelige faktum at det tidligere fredspartiet SV var medskyldige i krigen mot
Libya trekkes frem, samt at de tidligere
pasifistene i Miljøpartiet De Grønne er blitt
NATO-tilhengere. Men én ting vi kan være
fornøyde med i Norge, fremholder jeg, er
at vi har relativt store medier – først og
fremst Klassekampen – som er tydelige
krigsmotstandere.
Svensk aktivisme imponerer med antall
organisasjoner de har klart å etablere
rundt aktuelle enkeltsaker. Relatert til de
siste årenes konflikter har de blant annet
opprettet foreningene Syriensolidaritet,
som har studiesirkler og åpne møter
om situasjonen i Syria, og Aktivister för
fred, som gir ut det nystartede magasinet Ukrainabulletinen og arbeider for å
endre svensk politikk overfor Russland
og Ukraina. Torbjörn Wikland fra Folket
i Bild forteller at de legger stor vekt
på enhetsarbeid, blant annet ved å få
NATO-motstandere fra det borgerlige
Folkpartiet til å bidra i foreningens tidsskrift. Han advarer mot å la andre saker,
som EU-spørsmålet, ødelegge enhetsfronten mot NATO.
Folkets bastion. Fra Finland kan Jouni
Sirén fra den finske Fredskomiteen fortelle at stemningen i landet er like anspent
som om de skulle vente en snarlig russisk
invasjon. NATO-tilhengerne har nesten
totalt hegemoni i mediene, politikken og
næringslivet, sier Sirén, men motstanderne har fortsatt én maktbastion på sin
side – folket! Det store flertallet av finnene
er fortsatt mot finsk NATO-medlemskap.
Bekymret for fredsavtale
Fredskomiteen har 2500 medlemmer, forteller Sirén videre, og har gode kontakter
med russisk fredsbevegelse. Sammen med
to miljø- og naturvernorganisasjoner gir de
ut gratistidsskriftet Voima ti ganger i året,
med et imponerende opplag på hele 60 000
eksemplarer. Sirén avslutter med følgende
oppfordring: «Kjære norske og danske venner: Gå ut av NATO!»
«Kjære norske og danske
venner: Gå ut av NATO!»
Jouni Sirén fra den finske
fredskomiteen
Danskene inspirerer på sin side ved å
fortelle om ulike aktivistgrupper i flere
større danske byer. Særlig spennende
er det å høre om den københavnbaserte gruppa Tid til fred – Aktiv mot krig.
Gruppa ble startet opp i februar i år av
aktivister fra forskjellige miljøer som
ville gjenreise fredsbevegelsen, og opererer med en flat struktur der avgjørelsene tas på åpne allmøter. I påsken deltok
2000 personer i demonstrasjoner som
ble støttet av 34 ulike organisasjoner. De
delte ut løpesedler forskjellige steder i
byen, samlet underskrifter og opptrådte
med levende musikk. Den felles parolen
deres er å si nei til dansk krigsdeltagelse
og nei til å kjøpe nye kampfly. Gruppas
representant Gerd Berlev kan fortelle at
reaksjonene fra folk de møter i gatene,
har vært «meget positive»: «De fleste er
imot at vi kjøper nye kampfly, og imot at
Danmark skal føre krig ute i verden,» forteller Berlev.
Mange av utfordringene ser ut til å
være de samme i alle de nordiske landene. Det hersker stor enighet om at
en viktig del av fredsarbeidet er å være
aktive og bygge sosiale, folkelige bevegelser. Som medarrangør Eva Myrdal sa:
«Vi må ut på gatene, og vi må synge mer!»
Å komme sammen og lære av hverandre
kan forhåpentligvis være starten på å
reise en sterk, nordisk fredsbevegelse.
Neste år kan du bli med til Degerfors, du
også.
Storaker er medlem i internasjonalt utvalg i Rødt,
og fast bidragsyter i Ny Tid.
[email protected].
Kosovo brygger på forandring
Det tjener ikke til noe.» Kvale understreker
videre at korrupsjon er utbredt på Balkan
generelt, ikke bare i Kosovo.
BALKAN
Saken mellom Ljudmila Rogova og UNE var oppe i Oslo tingrett i august. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX
Ulik praksis. I likhet med Norge legger land
som Finland, Tyskland og Østerrike den
europeiske menneskerettighetskonvensjonen til grunn når de vurderer om en person
har rett til opphold på bakgrunn av behov
for beskyttelse. Men Rogovas advokat Per
Inge Jespersen forteller Ny Tid at Norge
tolker regelverket annerledes enn de nevnte landene. «I motsetning til i Norge har
disse landene en praksis for å gi lhbt-personer fra Russland beskyttelse. Følgelig
mener vi at dette er et tema Norge ikke har
behandlet på riktig nivå. UDI erkjenner at
Rogova vil bli forfulgt, men mener at hun
kan være trygg i Moskva. Dette gjør saken
til en stor sak i mange sammenhenger,» sier
Jespersen. Han påpeker at UDI erkjenner
at samme regelverk ligger til grunn, men at
regelverket tolkes forskjellig.
Seksjonssjef i UNE, Torgeir Tofte
Jørgensen, sier sier at ulik rettspraksis og
forvaltningspraksis mellom ulike land er
vanlig: «UNEs avgjørelser var basert på
oppdatert og riktig landinformasjon, og
det var Oslo tingrett enig i,» sier Jørgensen.
Han utdyper: «Utlendingsforvaltningens
fagenhet for landinformasjon (Landinfo)
publiserte et temanotat om situasjonen
for lhbt-personer i Russland i januar 2014.
Det var altså under tre måneder gammelt da UNE fattet vedtak i denne saken.
Utlendingsmyndighetene var også sammen
med Landinfo på tjenestereise i Moskva i
november, og situasjonen for seksuelle
minoriteter var et viktig tema for reisen og
møtene. Det vurderes konkret om det er
trygt og rimelig å henvise noen til internflukt. UNE mente det var forsvarlig i denne
saken,» sier han. «Under rettssaken la UNE
også frem internasjonal praksis som viste
at denne saken kunne fått et annet utfall i
enkelte andre land. At rettspraksis og forvaltningspraksis varier mellom ulike land,
er ikke uvanlig. UNE vurderte saken opp
mot norske regler og norsk praksis, og også
opp mot våre internasjonale forpliktelser,»
sier Jørgensen til Ny Tid.
Etter sju år med
selvstendighet forblir Kosovo
et samfunn i krise. En ny
bok legger ansvaret på en
korrupt elite – og dens
vestlige allierte.
Krigsforbrytelser for retten. I begynnelsen
kommet den jevne kosover til gode. Det
velfungerende, liberale demokratiet Vesten
lovet å skape før de igangsatte bombingen,
har aldri blitt etablert. Men å si det offentlig, påstår Capussela, kommer ikke på tale.
Det ville være å innrømme at feil ble gjort
helt fra begynnelsen, og utgjøre en kritikk
av selve grunnlogikken bak NATOs bombefly-diplomati. Ifølge Capussela utgjør
dette et svik mot Kosovos befolkning. «Ved
å støtte Kosovos myndigheter, og overse
deres alvorlige defekter uten noensinne
å kritisere dem offentlig, har ikke Vesten
hjulpet Kosovos folk til å oppnå velstand
og demokrati overhodet,» konkluderer han.
av august vedtok Kosovos parlament å
opprette særskilte domstoler for å stille
KLA-medlemmer som anklages for krigsforbrytelser i Europarådets rapport fra 2011,
for retten. Det skjedde etter langvarige og
bitre politiske kamper. En viktig årsak til
at mange parlamentsmedlemmer motsatte
seg vedtaket, var at de og deres allierte
risikerer å havne på tiltalebenken anklaget for tortur, massakrer og organsmugling.
Rettsakene begynner først til neste år, og
de skal avholdes i et nøytralt land – sannsynligvis Nederland – med utenlandske
dommere. Dette gjøres for at politisk
press ikke skal påvirke rettsprosessen. At
Kosovo i det hele tatt vedtok disse særskilte domstolene, skyldes intenst press
fra Vesten. Andrea Lorenzo Capussela
mener likevel at det ikke er snakk om et
reelt oppgjør med Kosovos elite, ei heller
noen kursendring i vestlig diplomati. Slik
han ser det vil ikke domstolene føre til
samfunnsendringer. «Til det er KLA og krigen altfor populære blant Kosovos befolkning,» sier han. «Så lenge eliten beholder
støtten i folket, sitter de trygt.» Det er kun
ved å utfordre eliten for den økonomiske
kriminaliteten – som beriker den på folkets
bekostning – at man kan få til en reell
endring, mener Capussela. «Det ville vært
langt modigere og mye mer formålstjenlig å
angripe Kosovos elite på et felt der de ikke
vil støttes av folket. Dessuten er krigsforbrytelsene nå kun av historisk betydning.
Etter krigene utgjør serberne bare fem
prosent av befolkningen. Forutsetninger
for noen ny væpnet konflikt eksisterer
ikke.»
Norsk bistand. Norge har vært en betyde-
Håp. Likevel klarer Capussela å peke på en
Andrea Lorenzo Capussela, forfatter av boken
State-Building in Kosovo: Democracy, Corruption
and the EU in the Balkans fra 2015. FOTO: Privat
AV JOHAN JENSEN
Fra november i fjor til februar i år utvandret over 50 000 kosovere til EU. Antallet er
oppsiktsvekkende. Kosovo har i alt 1,8 millioner innbyggere. Det vil si at oppimot tre
prosent av hele befolkningen emigrerte på
bare ti uker. Det er fred i Kosovo, og ingen
krig truer. Hva får så mange mennesker til å
prøve lykken i et nytt land? Og hva forteller
masseflukten om tilstanden i Kosovo, sju år
etter selvstendighetserklæringen fra Serbia
i 2008?
Varsler. Ifølge Andrea Lorenzo Capussela,
Resultatet av rettssaken mellom Ljudmila
Rogova og norske myndigheter var ennå
ikke klart da Ny Tid gikk i trykken.
Ny Tid skrev om Rogovas sak første gang i juni 2014. Foto: Faksimile
[email protected]
Nordisk forbrødring kan
være starten på å reise en
sterk, aktiv fredsbevegelse.
hovedattraksjon er de svenske sosialdemokratene Thage G. Peterson (forsvarsminister 1994–97) og May-Britt Theorin
(leder av den svenske nedrustningskommisjonen 1982–1991). Peterson mener
det er foruroligende at det ikke lenger
føres noen normal dialog mellom NATO
og Russland, og at ingen i USA og EU tar
selvkritikk for at NATO stadig har ekspandert nærmere Russlands grense. Den tidligere forsvarsministeren holder frem at
Sverige må fortsette å møte motsetningene mellom Vest-Europa og Russland
verdier. «I løpet av de siste årene har
situasjonen for lhbt-personer blitt stadig
verre,» sier Sangadzhiyeva. «Dette må
ses i sammenheng med den generelle
utviklingen i Russland etter at Vladmir
Putin kom tilbake til makten i 2012. Alle
som på noen måte uttrykker seg kritisk,
løper ikke bare en stor personlig sikkerhetsrisiko – myndighetene vedtar også
lover i ekspressfart som designes for å
kunne rettsforfølge akkurat de gruppene
de ønsker. Journalister, aktivister og opposisjonspolitikere fremstilles som fiender
av staten og som utenlandske agenter,»
sier Sangadziyeva. Hun er spesialist på
Russland, og peker også på at homofobi
og transfobi har blitt en sentral del av byggingen av russisk identitet, idet det markerer hvordan Russland skiller seg fra det
såkalt homovennlige Europa – Gayropa på
folkemunne.
Høsten 2014 avviste UNE og norske
myndigheter overfor Ny Tid at det var problematisk å utvise det homofile Rogovaparet til Russland.
FREDSARBEID
«Vi får ikke fred uten at vi drømmer om det»
FREDSKONFERANSE
Dømt til flukt i eget land
Ljudmila Rogova flyktet
til Norge fra Russland
etter å ha blitt utsatt for
grov hatkriminalitet på
bakgrunn av sin seksuelle
legning. Norske myndigheter
henviser henne til internflukt
i Russland. Når Ny Tid
går i trykken, venter hun på
dommen fra Oslo tingrett.
7
forfatter av boken State-Building in Kosovo:
Democracy, Corruption and the EU in the
Balkans (2015), er svaret at vestlig intervensjon riktignok frigjorde Kosovo fra diktatorisk overstyre – men overlot befolkningen i hendene til en ny, predatorisk elite.
Capussela er en italiensk akademiker som
frem til 2011 fungerte som leder for økonomiavdelingen i International Civilian
Office – instansen som hadde ansvar
for overoppsyn av Kosovos sivile administrasjon. Han har nå påtatt seg rollen
som varsler. Til Ny Tid beskriver han
masseutvandringen vinteren 2014–2015
som «uhørt i fredstid, uansett hvor». At
Kosovos befolkning søkte en bedre fremtid utenlands, overrasker ham derimot
ikke. Arbeidsledigheten er skyhøy – over
40 prosent for befolkningen generelt, og
om lag 60 prosent for unge under 24.
Bruttonasjonalprodukt per innbygger er
bortimot lavest i Europa, og lønningene
likeså. Men slik Capussela ser det, er
det ikke bare fattigdom og labre fremtidsutsikter som driver Kosovos befolkning
på flukt.
«Bare noen dager før masseflukten begynte, ble en langvarig politisk krise løst,» forklarer Capussela. «To partier i parlamentet
hadde stor nok oppslutning til å blokkere
hverandres forsøk på å danne regjering. Da
de formet storkoalisjon, innså folket at det
ikke var noen forandring på trappene – og
da dro de.»
Koalisjonen innebar, ifølge Capussela,
bare mer av det samme: fortsatt styre av
en elite som har holdt makten helt siden
fredsslutningen i 2000. Da de – nok en gang
- befestet grepet om makten, var det like
greit for mange å bare reise.
Korrupt elite. Kosovos elite består av leder-
skikkelser fra kosovoalbanernes væpnede
frigjøringskamp på slutten av 90-tallet.
Flere kommandanter fra Kosovos frigjøringshær (KLA i engelskspråklige kilder,
UCK på albansk) dannet politiske partier
etter fredsslutningen. Disse har siden styrt
Kosovo. Eliten kontrollerer i dag Kosovos
offentlige instanser – rettsvesen, media,
forretningsliv, byråkrati og politikk. Ifølge
en rapport vedtatt av Europarådet i 2011
kontrollerer den også kriminelle nettverk
som står bak smugling av heroin fra Asia
til Europa, menneskesmugling og våpensmugling. I rapporten fremkommer også
graverende anklager om krigsforbrytelser.
At disse gruppene – som består av kriminelle og korrupte ledere – styrer Kosovo,
er ikke noe nytt. Det Capussela varsler om i
sin bok, er at de holder makten takket være
Vestens ukritiske støtte.
Det velfungerende, liberale
demokratiet Vesten lovet
å skape før de igangsatte
bombingen, har aldri blitt
etablert.
NATOs allerte. NATOs inngripen i
Kosovokrigen i 1999 – en nesten tre
måneder lang bombekampanje som drev
Slobodan Milosevics styrker ut av det
som den gang var en serbisk provins – var
meget kontroversiell. For det første stred
aksjonen mot internasjonal lovgivning.
For det andre hadde den ikke støtte i FNs
sikkerhetsråd. Innsatsen i Kosovo skulle
omdefinere NATO fra rollen som motvekt
til østblokken, til sin nåværende rolle som
proaktiv aktør på verdensarenaen. Dette
gjorde inngripen, ifølge Capussela, til et
1999: En NATO-soldat holder en gutt fra Kosovo i hånden. I 1999 gikk NATO til militær intervensjon i
Kosovo. Inngripenen var svært kontroversiell, og har dessuten fått konsekvenser for Kosovos elite og deres
mulighet til å glatte over korrupsjon. FOTO: EPA PHOTO AFP/ERIC FEFERBERG
prestisjeprosjekt uten like. Å mislykkes
var ikke et alternativ; kritikk var utelukket. NATO kjempet en ren luftkrig, og gikk
ikke inn med bakkestyrker. Den rollen fikk
Kosovos frigjøringshær. Dette satte KLA i
en veldig fordelaktig situasjon. Som NATOs
allierte ble også KLA fredet for kritikk.
Ifølge Capusselas fremstilling ga dette frigjøringshæren carte blanche for utføring
av overgrep under krigen, og kriminell aktivitet begått i ettertid.
Ukritisk. Den historiske betydningen av
NATOs inngripen i Kosovo er betraktelig.
Uten Kosovokrigen som presedens ville
det ha blitt atskillig vanskeligere å argumentere for NATOs påfølgende aksjoner i
Irak, Afghanistan og Libya. Dette gjør inntrykket av suksess i Kosovo fundamentalt –
etablering av demokrati ved bruk av bombing der, viser at noe lignende kan oppnås
andre steder. Dette mener Capussela at
Kosovo-eliten har klart å utnytte. Fra sin
posisjon i den internasjonale administrasjonen observerte han at anbefalinger om
bekjempelse av korrupsjon ble oversett –
uten forklaring. Dette ble det aldri sagt noe
om offentlig. Eliten visste at de kunne gjøre
hva de ville uten konsekvenser. Inntrykket
av suksess var for viktig til å utfordre dem
for sine mangler. Av de enorme summene –
ifølge tall oppgitt i Capusselas bok over 10
milliarder dollar – som Vesten har skutt inn
i Kosovo siden 2000 for å etablere et fungerende samfunn, har mye blitt sløst bort.
Mye har havnet i lommene til eliten og
deres medsammensvorne. Svært lite har
lig bidragsyter til Kosovo. Sverre Johan
Kvale var norsk ambassadør til Kosovo
på slutten av 2000-tallet. Han uttaler til Ny
Tid at Norge på den tiden hadde et av de
største årlige bistandsbudsjettene i Kosovo
på rundt 100 millioner kroner. I boken til
Capussela fremgår det at en skole bygget
med norske midler ble stående ubrukt i et
år, fordi lokale myndigheter ikke knyttet
skolebygningen til det lokale strøm- og kloakknettverket, noe de hadde forpliktet seg
til å gjøre. Capussela anser dette som et
eksempel på elitens manglende omsyn for
folkets interesser. Forhenværende ambassadør Kvale mener på sin side at det heller er snakk om typisk balkansk mangel på
punktlighet. Han unnlater seg ellers å kritisere Kosovos ledelse. «Jeg kan si mye stygt
om politikere i hele regionen,» sier han til
Ny Tid, «men det har jeg ikke tenkt å gjøre.
ny kilde til håp. Det store flertallet av de
titalls tusen kosoverne som søkte et bedre
liv i EU vinteren 2014–2015, møtte stengte
dører. Innbyggere i Kosovo har ikke rett til
å reise til EU uten visum, og de innvilges
heller ikke asyl. De er nå i ferd med å vende
tilbake. «Hvis sosiale og politiske krefter
som ønsker reform i Kosovo, kunne mobilisere disse folkene, overbevise dem om å
aktivere seg og få dem til å stemme mer
forsiktig, da tror jeg en bevegelse for forandring kan begynne,» mener Capussela. Han
legger til at hvis så skjer, er det ikke takket
være det internasjonale samfunnet, men på
tross av det. «Vesten har ikke gitt disse nye
kreftene noen hjelp overhodet,» konkluderer varsleren.
Jensen er frilansjournalist.
[email protected].
Sør-Sudan. Det sørsudanske parlamentet
advarte nylig at de vil kunne avvise en
fredsavtale når den fremmes for lovgivere,
dersom den viser seg å krenke nasjonal
suverenitet. Dette skaper bekymring for
forsinkelser og tilbaketrekning etter at det
utøvende ministerråde godkjente avtalen
og sa at den ville legges fram for ratifisering denne uken.
I henhold til fredsavtalen vil det nasjonale
parlamentet i Juba og det væpnede nasjonale frigjøringsrådet i Pagak ratifisere avtalen
en uke etter signeringen, sånn at implementeringen av bestemmelsene kan tre i kraft
som et godkjent dokument.
Sørsudanske opprørere sier at de vil
ratifisere avtalen før torsdag. Neste trinn
i implementeringen av sikkerhetsavtalen
vil være en workshop som organiseres
i The Intergovernmental Authority on
Development i det etiopiske hovedstaden
Addis Abeba, hvor senioroffiserer fra de to
stridende partiene skal delta.
Talsperson for den nasjonale lovgivende forsamlingen i Juba, Magok Rundial,
forteller at fred og forsoning er øverst på
agendaen for alle offentlige institusjoner i
landet, men advarte altså om at avtalen kan
bli avvist av parlamentet dersom de mener
den har krenket nasjonal suverenitet.
«Suvereniteten handler ikke om individer,
det handler om landet. Dette kan på ingen
måte diskuteres, uansett, og enhver borger
har plikt til å beskytte landets suverenitet,»
sier Radal.
Religion mot vold
Hvilket ansvar – og hvilke muligheter – har religiøse aktører i kampen mot kjønnsbasert vold?
Kjønnsbasert vold er et av de største hindrene mot utvikling i verden, og kan anta
mange former: seksualisert vold, familievold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse,
trafficking og vold mot seksuelle minoriteter er bare noen eksempler. Religion kan
være en premissleverandør for hvordan et
samfunn tar tak i kjønnsbasert vold, både
på godt og vondt. Religion kan dessverre
også være en destruktiv kraft som opprettholder undertrykkende og voldelige strukturer. Men det finnes også mange eksempler
på at det kan være en konstruktiv kraft mot
kjønnsbasert vold. Nylig overrakk en rekke
representanter for ulike tros- og livssynssamfunn i Norge et opprop til regjeringen. I
oppropet tar disse tar avstand fra at religion
brukes til å legitimere vold. Overrekkingen
foregikk under seminaret «Kjønnsbasert
vold: Religion, hinder eller mulighet?»,
som ble arrangert på Litteraturhuset i Oslo
i september.
Ifølge FN har en av tre kvinner blitt mishandlet, voldtatt eller utsatt for andre typer
vold. I mange samfunn brukes religion for
å rettferdiggjøre undertrykkelse av mennesker. «Vi har vært for passive i møte med
denne utfordringen. Vi nekter å stå og se
på at våre religioner misbrukes til å frata
mennesker retten til å leve fritt uten frykt
for vold,» sier generalsekretær Knut Refsdal
i Norges Kristne Råd.
De religiøse lederne ber den norske regjeringen prioritere kamp mot kjønnsbasert
vold i oppfølgingen av de nye, globale bærekraftsmålene som vedtas under FN sin generalforsamling. Det er Digni, Norges Kristne
Råd, og Kirkens Nødhjelp som har tatt initiativ til oppropet. «Kirkens Nødhjelp har jobbet mot kjønnsbasert vold i flere tiår i over
20 land. Vi ser i vårt arbeid hvordan religiøse ledere har en nøkkelrolle for å endre
holdninger og normer som opprettholder
kjønnsbasert vold,» sier generalsekretær
Anne-Marie Helland i Kirkens Nødhjelp.
Norge.
Fredsforhandlinger
på gang
Myanmar. Nylig møtte Myanmars president
Thein Sein for første gang fredsforhandlere
fra etniske opprørsgrupper i hovedstaden
Naypyidaw. Formålet er å sikre en lenge
etterlengtet nasjonal våpenhvile før valget
i november. Over to år med forhandlinger
har tatt sikte på å ende tiår med borgerkrig
i landet. Men mens samtalene har ført frem
til et våpehviledokument som betraktes
som et historisk første skritt i fredsprosessen, har de også stotret på dvelende mistilit og uenigheter om hvorvidt en avtale
skal inkludere alle rebellgrupper i landet.
Observatører sier at Thein Sein er ivrig
etter å signere våpenhvilen og dermed
sementere sin rolle som fredsforhandler
før meningsmålingene den 8. november.
«Uavhengig av om gruppene signerer eller
ikke, vil presidenten møte dem, og militæret vil snakke med dem igjen. Jeg tror
myndighetene håper på å bygge tillit,» sier
Hla Maung Shwe, seniormedlem av forhandlingsteamet ved Myanmar fredssenter.
CTH
www.nytid.no
8
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
PERSPEKTIV
PERSPEKTIV
VERDEN OM NORGE
Generalmajor Dag Stølan er sjef for interimorganisasjonen for ny materielletat. Til høyre: Torbjørn Svensgård,
administrerende direktør i Forsvars- og
sikkerhetsindustriens forening (FSI).
… MILITÆRT fortsetter fra forsiden
… ASYLANTER fortsetter fra forsiden
sursene som flyktninger fører med seg, på alvor,» sier
Wiggen.
Et av de store spørsmålene som stadig trekkes
frem i debatten, er utfordringene knyttet til å få
eksisterende og fremtidige asylsøkere og flyktninger
bosatt i norske kommuner. Ifølge Integrerings- og
mangfoldsdirektoratet IMDI sitter 5250 flyktninger
med oppholdstillatelse i norske asylmottak og venter på å bli bosatt i en norsk kommune. Per i dag er
det kommunene selv som avgjør om de vil ta imot
flyktninger, og i så fall hvor mange. Gjennom avtalen inngått mellom Regjeringen og Kommunenes
Sentralforbund (KS) skal kommunene tilby 10 000
plasser til flyktningene i 2015.
«Ifølge Kartverket har vi 428 kommuner i landet.
Hvis de 8000 flyktningene fordeles likt, blir det i
underkant av 19 flyktninger fra Syria per kommune.
Et ’hybelhus’ for 19 personer er ikke særlig stort,»
sier Wiggen.
Før sommeren ba barne-, likestillings- og integreringsminister Solveig Horne (Frp) norske kommuner
om å melde fra om hvor mange ekstra flyktninger de
kunne ta imot. Så langt skal 234 kommuner ha meldt
at de kan ta imot flere flyktninger, flere av dem med
klare forbehold. Nesten hver tiende kommune – 35
av dem som har svart – krever at staten finansierer
mottaket av ekstra flyktninger for kommunene.
Wiggen er enig i at dette kunne vært et statlig anliggende. «Mange kommuner argumenterer med at deres
økonomiske rammer vil hindre dem i å ivareta flyktningene på en god nok måte. Så det kunne være fornuftig
å forsøke på en statlig styrt implementering og finansiering av denne politiske ambisjonen om mottak av
de 8000 fra Syria,» sier han.
På ti år ville antall mennesker tatt imot av hver enkelt
norske kommune være 6000.
«Det som skiller Norge fra mange andre land, er at
vi er et land med små tettsteder og små byer. Derfor
er det viktig at disse landsbyene ikke blir for store.
Det er også viktig, både for innbyggerne og for naboene, at stedet er estetisk innbydende og vakkert, og
at det ikke står i for stor kontrast til nabolaget rundt,»
mener Wiggen.
Sysselsetting. Ifølge Rådet for psykisk helse finnes
det klare sammenhenger mellom angst, depresjon og
arbeidsledighet. Det å være i arbeid har betydning
for den enkeltes identitet og posisjon i samfunnet, og
for mange er selvtillit og mestring knyttet til arbeid. I
en undersøkelse foretatt av Helsedirektoratet i april
i år, svarer 96 prosent av de spurte at arbeid er viktig for
deres M65/130
psykiske helse. Magne Wiggen mener
Duplex
arbeidsledigheten
blant flyktninger som kommer til
areal: 65/130m2 / unit
Norge, er med på å gjøre situasjonen vanskeligere.
«Noe av det verste et menneske kan bære på, er å
følelsen av å være unyttig. Derfor er det viktig å fokusere på sysselsetting. Menneskene som kommer, kan
bidra til byggingen av landsbyen de skal flytte inn
i, eller til den neste som skal bygges,» sier Wiggen.
«Det er snakk om ulike mennesker med forskjellige
kompetanseområder, som helt sikkert vil finne en
måte å hjelpes ad på i samfunnet,» sier han.
Mange norske håndverkerfag er i ferd med å forsvinne. I 2008 søkte 37,4 prosent av Oslo-elevene seg
til yrkesfaglige linjer. I 2014 gjorde 28 prosent det
samme. En årsak kan være at mange av håndverkerne som i dag er å finne i Norge, er gjestearbeidere som krever mindre lønn og enklere arbeidskår
enn norske arbeidere. En annen grunn er at mye av
det som tidligere ble produsert i Norge, produseres i utlandet fordi det er billigere. Wiggen foreslår
flyktninglandsbyen som en læringsarena, både for
«Mange av menneskene som kommer
hit har opplevd mye vondt, så det er
viktig at det legges godt til rette for det
psykososiale tilbudet i landsbyen.»
som bygger på en utredning av Forsvarets
logistikkorganisasjon gjennomført i 2008.
Omorganiseringen kan likevel vise seg å bli
en hendelig anledning til å la anskaffelses- og
avhendingsregimet i forsvaret starte med blanke ark. Forsvarets logistikkorganisasjon har
nemlig vært i hardt vær det siste året, etter at
Dagbladet avslørte at ti tidligere norske marinefartøy ble solgt til paramilitære i Nigeria og
andre land i Vest-Afrika – i strid med eksportregler for militært materiell. Avsløringene
førte til endringer i eksportkontrollforskriften,
etterforskning fra Økokrim og full oppvask i
Forsvarsdepartementet. Det er også planlagt
en gjennomgang av alle avhendingssaker for
militært materiell siden 2002, en gjennomgang
som potensielt kunne stilt Forsvarets logistikkorganisasjon i et enda grellere lys.
Nå avløses altså organisasjonen av en ny
materielletat. Men ifølge generalmajor Stølan,
som også er tidligere sjef for investeringsstaben i FLO, skal mesteparten av den eksisterende organisasjonsstrukturen følge med
over i den nye etaten. Alle avdelinger, med
unntak av vedlikehold og forsyning, overføres
til den nye etaten mer eller mindre som de er.
Det er altså i all hovedsak styringen av materiellorganisasjonen som flyttes fra Forsvaret
til Forsvarsdepartementet. Tidligere i år
varslet forsvarsministeren en proposisjon til
Stortinget angående den nye materielletaten,
men ifølge Stølan vil omorganiseringen i stedet
bli en informasjonssak i forbindelse med fremleggingen av statsbudsjettet.
Torbjørn Svensgård, administrerende
direktør i Forsvars- og sikkerhetsindustriens
forening (FSI) tror den planlagte omorganiseringen vil ha liten praktisk betydning for materiellanskaffelser fra industrien. «Jeg tror ikke
det blir noen stor endring, og det endrer ikke
på anskaffelsesregelverket. Det betyr egentlig
bare at det blir litt andre styringslinjer internt
i Forsvaret,» sier Svensgård til Ny Tid.
•
Partiene på Stortinget, unntatt SV og Frp, er
enige om å ta imot 8000 kvoteflyktninger fra Syria
de neste tre årene.
•
500 ekstra flyktninger tas imot allerede i år, slik
at det samlede antall kvoteflyktninger fra Syria i
år blir 2000.
•
3000 kvoteflyktninger fra Syria skal tas imot i
2016, og ytterligere 3000 i 2017.
•
Bevilgningene til hjelp i nærområdene økes med
250 millioner kroner i år, til totalt 1,25 milliarder.
Økningen skal dekkes gjennom en omprioritering
av årets budsjett.
•
Norge skal gi 1,5 milliarder kroner til hjelp i nærområdene neste år.
•
Det gis 50 millioner i ekstra tilskudd til kommunene, og i tillegg stilles ytterligere 30 millioner
kroner til disposisjon for kommunene gjennom
Husbanken.
•
Norske kommuner har hittil i år bosatt 4428 flyktninger – 21 prosent flere enn på samme tid i
fjor. Det er fremdeles 5228 som venter på å få
et bosted. 316 av dem er enslige mindreårige.
Kilde: NTB
Nye løsninger. Solveig Horne mener flyktninger i
Norge selv må ta større ansvar for at de blir godt
integrert, og melder at myndighetene kommer til å
stille høyere krav til blant annet norskkunnskaper hos
flyktninger som kommer til Norge. Hun mener man må
følge opp flyktningene bedre, at norskopplæringen
må bli mer kvalifiserende og arbeidsrettet, at barna
må tidligere i barnehage og skole, og at kvinnene må
følges opp tettere.
Magne Wiggen mener norske myndigheter må tenke
annerledes når det gjelder bosetting og integrering.
I stedet for de tradisjonelle ventemottakene som
benyttes i dag, mener Wiggen at den norske staten i
fremtiden bør etablere egne, statlig finansierte landsbyer der de som har kommet som flyktninger, kan
etablere en ny hverdag. «Jeg ser for meg en hyggelig
landsby, gjerne inne i et nabolag, eller på et grøntområde eller naturtomt i utkanten av et boligområde.
Mange av menneskene som kommer hit har opplevd
mye vondt, så det er viktig at det legges godt til rette
for det psykososiale tilbudet i landsbyen. I dette kan
omgivelsene spille en sentral rolle. Jeg tror også på
at mennesker fra omtrent samme område og med
samme type krigsbakgrunn skal bo i de samme landsbyene. Gir vi dem muligheten til å etablere en form
for nytt liv, tror jeg mye annet vil falle på plass av seg
selv,» utbroderer Wiggen.
Han trekker frem områder som Røa og Smestad
som spesielt egnede områder for en flyktninglandsby i Oslo. «Jeg tror på grøntområder fremfor en grå
industritomt i Groruddalen,» sier Wiggen. «Et annet
eksempel er Fossum bruk i Bærum, hvor man nå
planlegger å bygge 2000 nye boliger. I dag finnes
det ikke lenger noen teglsteinsfabrikk i Norge. På
Fossum kunne man helt fint opprettet en fabrikk og
en landsby. På denne måten kunne man både bosatt
flyktninger, fått i gang en norsk teglsteinsproduksjon,
og sluppet den miljømessige belastningen langreiste
materialer har,» sier Wiggen.
I 2014 tok Norge imot 1620 kvoteflyktninger. Året
før var tallet 1200. Dersom Norge hvert år tok imot
5000 kvoteflyktninger og fordelte antallet ut over alle
norske kommuner, ville vi sittet igjen med i underkant
av 12 personer i hver kommune. Over en femårsperiode ville dette utgjøre 60 mennesker per kommune.
9
Duplex C130
areal: 130m2 / unit
Duplex C45
areal: 45m2 / unit
flyktningene som kommer og for mennesker som
allerede er bosatt i Norge. «Ved ankomst kunne
flyktningene få en innføring i norsk kultur og i norsk
håndverk. Det er helt sikkert mange av dem som
sitter på verdifull kunnskap innen ulike håndverksyrker. En kunnskapsutveksling begge veier ville helt
klart vært en kjemperessurs for den norske håndverkstradisjonen,» sier han. «Fungerer dette, kunne
vi etter hvert utgjøre en del av yrkesopplæringen. En
kunnskapsutveksling som dette ville kunne bety en
renessanse for det norske håndverket,» sier Wiggen.
Han påpeker at økonomien i landsbyene også
må tilpasses situasjonen. «Menneskene som bor i
landsbyen, kan ikke få samme lønn som en norsk
håndverker i den fasen der det handler om å ta imot
krigsflyktninger. Hvis de blir i Norge på lengre sikt,
er situasjonen selvsagt en annen,» sier han.
Integrering. Men hvordan fungerer teorien om flykt-
Fire enheter
La dolorere sit lautem quae doluteniat.
Il is est, tem et, aute quam facerat quunt evelect atustin
tiorem fugiaecum explici pienditibus exped excesti
sandandis nos arcit dem est, que num nulluptis autat.
Agnam, nonsequodi to voluptat ex erias adictae. Eperunt
ad mi, tem faccatios quis secuptaqui odi offic tem quatias
peliberion con nonempo restibus qui officabore nonsed
unt volupit alitatium eatur simus audani tet destibus,
essequo tendis at.
kunde:
sted: mobil
illustrasjoner: Hallstein Guthu
Linn Rafdal (siv.ark.), Hallstein Guthu (siv.ark.), Rebekka Bondesen
(prosjektleder), Sindre Østereng (siv.ark.), Magne Magler Wiggen (siv.ark,
daglig leder)
ninglandsbyene når det gjelder integrering og samvær med befolkningen utenfor landsbyene? Ifølge
Europarådets indeks for integrering, ligger Oslo som
nummer to blant 46 europeiske byer når det gjelder
vellykket integrering. Wiggen mener barn kan spille
en viktig rolle i prosessen med å lære hverandre å
kjenne. «Voksne mennesker har ofte vanskeligere for
å bli kjent med hverandre enn barn har. Derfor ser
jeg barn som perfekte døråpnere når det gjelder integrering. Skole, SFO og idrettslag må være arenaer der
barn møter andre barn. Med barnas deltakelse følger
det også med et naturlig engasjement fra foreldrenes
side. Foreldregrupper, arrangementer og andre ting
som hører med, vil fungere som naturlige møteplasser for de voksne,» tror Wiggen. «I tillegg kan man,
ved å ta i bruk enkle, hverdagslige ting, skape andre
naturlige møteplasser. Innbyggerne i landsbyen kan
for eksempel invitere på mat eller te, eller arrangere
salg av egenproduserte varer. På denne måten vil integreringen og det å lære hverandre å kjenne komme
naturlig,» avslutter arkitekten.
[email protected]
Mer anbud, eller? En annen sak det snakkes
om i våpenindustrien i disse dager, er den
varslede stortingsmeldingen om forholdet
mellom det norske forsvaret og industrien.
Stortingsmeldingen skal oppdatere strategien fra den forrige meldingen, «Forsvaret og
industrien – strategiske partnere» som kom
i 2006–2007. Oppdateringen skal være i tråd
med EUs direktiv for forsvars- og sikkerhetsanskaffelser, som ble implementert i norsk rett
i fjor. Forsvarets anskaffelser har hittil i all
hovedsak vært unntatt regelverket for offentlige anskaffelser som følger av EØS-avtalen,
ettersom artikkel 123 har gitt unntak for saker
knyttet til forsvar og sikkerhet. Direktivet for
forsvars- og sikkerhetsanskaffelser er ment å
bøte på dette, og skal føre til et åpnere felles
europeisk marked for våpenindustrien. Det er
imidlertid foreløpig usikkert om medlemslandene er klare for å løsne på det tette forholdet
til sine egne industrier. Direktivet har også
sådd usikkerhet om hvorvidt Norge kan kreve
gjenkjøpsavtaler, hvor norsk industri får mindre underkontrakter ved inngåelse av større
anskaffelsesavtaler med utenlandsk industri.
Dersom direktivet får sin intenderte virkning,
vil det antakeligvis ha en hel del å si for norsk
våpenindustri. Fra FSIs hold råder det likevel
en optimistisk holdning til rammene regjeringen vil sette for forholdet mellom forsvaret
og industrien. «Forsvarsminister Ine Eriksen
Søreide var her i går, og hun var veldig tydelig på at hovedlinjene i strategien fra forrige
stortingsmelding ligger fast,» sier Torbjørn
Svensgård til Ny Tid. «Og så er det noen områder hvor det etter hennes oppfatning er rom
for forbedring, og det gjelder blant annet samarbeid mellom forsvaret og industrien. Dette
har man til hensikt å styrke, og så får vi se
hva resultatet blir når meldingen legges frem
i høst.»
Både Høyres partiprogram og regjeringserklæringen tyder på at den sittende regjeringen ønsker å satse på norsk våpenindustri. I Sundvoldenplattformen heter det:
«Regjeringen vil bidra til å opprettholde og
videreutvikle en internasjonalt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri.»
Omstridt eksport. En slik dedikert støtte fra
regjeringen kan det godt hende norsk våpenindustri trenger. Siste stortingsmelding om
eksport av forsvarsmateriell fra Norge, som
kom i vår, viste at eksportverdien av norske
våpen har falt fra 2012 til 2013. Dette er en
utvikling som i all hovedsak har vedvart siden
2009, og som reflekterer at forsvarsbudsjettene i de vestlige landene har krympet som følge
av finanskrisen og den påfølgende økonomiske krisen. Eksport utgjør likevel majoriteten
av omsetningen for norsk våpenindustri, og
eksport som andel av totalomsetningen har
økt kraftig det siste tiåret, ifølge FSI.
«USA er definitivt det største og viktigste markedet for oss. Polen er også et stort marked,
og det er der vi har de største leveransene,»
forklarer Svensgård. «Vi jobber veldig mye
med de andre partnerlandene innenfor F35programmet, og det jobbes en del mot Korea
og Japan.»
De nevnte landene er kanskje de største kjøperne av norsk forsvarsmateriell, men industrien – og Utenriksdepartementet, som utsteder
eksportlisensene – høster stadig kritikk for
eksport til autoritære regimer. Året 2013, som
den siste stortingsmeldingen gjaldt, var intet
unntak. Både Saudi-Arabia, Algerie, Egypt, De
Forente Arabiske Emirater, Oman, Qatar og
Sudan sto på listen over land som var kunder
av norsk våpenindustri i 2013.
Aarseth er frilansskribent og fast bidragsyter i Ny Tid.
[email protected]
Norge kritiseres for
mangelfullt rasismearbeid
USA. Samtidig som tre norske og britiske
menn sto på tiltalebenken for hatkriminalitet mot to muslimske menn i Oslo, ble den
norske barne- og likestillingsministeren
Solveig Horne grillet av en FN-komité i
Geneve for Norges mangelfulle innsats i
kampen mot rasisme og hatkriminalitet.
Rettsaken i Oslo er i seg selv et resultat
av Norges innsats for å ta hatkriminalitet
og diskriminering mer alvorlig, men FN er
ikke fornøyd. Rettsaken måtte flyttes til en
større rettssal på grunn av plassmangel i
tingretten, rapporterer NRK. Saken har fått
massiv oppmerksomhet etter at de tre hvite
tiltalte en vinternatt i fjor skal ha gått uprovosert til angrep på tre menn fra Midtøsten.
De tre mennene benekter at de er nynazister, til tross for at politiet har funnet bilder
og nazihilsener på telefonen til en av de siktede. Angrepet skal ha skjedd da de to kurdiske ofrene var på vei fra Nationaltheateret
til Stortinget i Stortingsgata i en kveld i
februar. Da de passerte de tre siktede mennene, som er henholdsvis 52, 33 og 28 år,
skal de siktede helt plutselig ha begynt å
skrike ukvemsord og banne, fortalte et av
ofrene til Aftenposten. «Før vi hadde mulighet til å reagere, begynte de å slå og sparke
oss begge. De kastet ting også.»
Norsk fangeeksport
England. Norge har sendt en gruppe fanger
til et fengsel i Nederland fordi landets egne
fengsler er for fulle.
«De første fangene har kommet frem,» sier
Karl Hillesland, lederen for Norgerhaven
fengsel i Nederland. På grunn av plassmangel venter nå over 1000 fanger å bli plassert
i fengsler, der de ofte tildeles enkeltrom. For
å løse problemet har Norge leid Norgehaven
fengsel i Nederland. Dette er et tiltak som
har ført til forferdelse blant flere nederlandske fanger, som på tross av kampen for å
få bli boende i det som av nederlandske
medier beskrives som «luksuriøse celler»,
ble forflyttet til et annet fengsel.
Rundt 25 norske fanger var med på den
første overføringen. På Norgerhaven kan de
langtidsinsatte plante grønnsaker i hagen,
ale opp kyllinger, lage mat og nyte godt av
sine hyggelige omgivelser på cellene.
«Det er et veldig komfortabelt fengsel –
et hyggelig fengsel,» sier Kenneth Vimme til
den norske tv-kanalen NRK. Vimme soner
en 17 år lang dom for drap, og var en av
de som meldte seg frivillig til overflytting.
Et goldt,
grønt
landskap
Romania byr på mer enn
korrupsjon, fattigdom
og arkitektoniske
rester av Ceausescus
stormannsgalskap – for
eksempel guddommelighet,
folkefest og optimisme.
REISEBREV
AINA VILLANGER
Hva visste jeg om Romania? Utover at
det er et av de fattigste og mest korrupte
landene i Europa, at Herta Müller flyktet
derfra i 1987 – to år før Ceausescu-regimet
falt – og at romfolket jeg passerer på gata
i Oslo stort sett kommer fra dette landet?
Tre triste fakta. Lite visste jeg om landets
frodige natur, om rumenernes reserverte
vennlighet, eller om de velpleide rosehagene rundt hjemmene deres.
Etter å ha toget og busset gjennom landet, vil jeg ganske forenklet beskrive Romania som todelt. Den sydøstlige delen skiller
seg tydelig fra nordvest, landskapsmessig
og kulturelt. Det første som møter oss, min
gode venn I og jeg, når vi krysser grensen
fra Bulgaria og kjører langs svartehavskysten mot havnebyen Constanta, er milevis
med flatt åkerlandskap som innimellom
avgrenses av knallgule solsikkeåkre, store
fabrikkområder, både nedlagte og aktive,
og landsbyer med brune, slitne hus. Landskapet i øst får meg til å tenke på et bilde
jeg malte for mange år siden. Bildet viser
et flatt ørkenlandskap, og i horisonten
under en stor, grå himmel skimtes hus og
industrielle bygg. Tre mennesker kommer gående, på vei fra bebyggelsen, mot
seeren. Bildet er fargeløst, bortsett fra en
intens sandfarge på ørkenen. Da min mor
så bildet, spurte hun om jeg hadde vært
deprimert da jeg malte det.
Flykter via polarsirkelen
Egypt. Noen syriske flyktninger har funnet
en billigere og tryggere – men også langt
mer mer omstendelig – måte å nå Europa
på enn å krysse Middelhavet. Noen vender
nesen mot polarsirkelen og entrer Norge via
Russland – noen ganger på sykkel.
Mens verdens oppmerksomhet er rettet mot flyktninger på stappfulle tog til
Ungarn eller i skjøre båter på vei til Hellas
eller Italia, rapporterer norsk politi at 170
flyktninger så langt i år har benyttet storskoggrensen i Nord-Norge. I fjor var det ikke
mer en et dusin flyktninger som benyttet
samme rute.
Det varme forholdet mellom Moskva og
Damaskus gjør det relativt enkelt for syrere å få visum i Russland. Derfra flytter de
seg videre til Norge, et av verdens rikeste land og medlem av Europas passfrie
Shengenområde, til tross for at de ikke er
medlemmer av EU.
«Jeg tror dette er den eneste lovlige veien
til Europa,» sier Elijah Hansen (26), syrisk
student som kom til Norge i mars. Han kom
først med fly fra Moskva til Beirut, deretter
fulgte en 36 timers lang reise fra Moskva til
Murmansk, deretter reiste han med bil til
grensen. Hansen, som var desperat etter å
slippe militærtjeneste under borgerkrigen
i Syria, sier det ville vært dyrere å reise
gjennom Tyrkia og risikere en båttur over
Middelhavet til Hellas – en farefull rute som
har krevd mange menneskeliv.
«Uansett hva som hadde skjedd, ville det
vært bedre enn å bli drept av ISIS eller i en
krigssone i Syria,» sier Hansen, som har tatt
det norske etternavnet etter at han kom til
landet.
Snowden fikk
Bjørnsonprisen
USA. NSA-varsler Edward Snowden mot-
tok søndag en pris fra Det norske akademiet for litteratur og ytringsfrihet
(Bjørnsonakademiet). Den tidligere NSAsystemanalytikeren fikk stående applaus
da en statuett og et diplom ble plassert
på en tom stol under sermonien i Molde.
Snowden overvar utdelingen via en direkte
videolink fra Russland.
«Vi ønsker å hedre deg som den viktigste
varsleren i vår tid,» sa Hege Newth Nouri,
leder av Bjørnsonakademiet.
Snowden har asyl i Russland, og er ettersøkt av amerikanske myndigheter for brudd
på landets spionasjelovgivning etter at han
offentliggjorde omfattende data- og telefoninnsamlingsprogrammer NSA benyttet.
«Jeg visste hvilke konsekvenser det ville
få,» sa Snowden. Han fikk prisen pålydende
100 000 norske kroner for sitt arbeid for
retten til privatliv.
stadig justere forståelsen av – Ceausescutiden såvel som undertrykkelse som samfunnsfenomen. På den andre siden fremstår kunsten som noe utilgjengelig – det er
et ork å komme seg frem til museet, og det
er ikke bare den stekende sola og asfaltlufta som frembringer en dyster, ja, avmektig
stemning – samtidskunsten er bokstavelig
talt avskjermet fra resten av byen, innkapslet i en monsterkoloss. Forståelig nok er vi
nesten er alene i de store salene.
Det selvbergede livet. Vi setter oss
på toget ut av Bucuresti. Dysterheten
og den eklektiske byatmosfæren forsvinner når vi snirkler oss opp i dalen
mot Karpatene og skoglandskapet i
Transylvania. Det blir grønnere og grønnere, og det er en drøm å sitte ved vinduet i kafévogna med et glass på duken
og fyke gjennom det frodige kulturlandskapet. Store daler med dyrket mark,
fjell i utkanten. I takt med at vi beveger
oss lenger vest, er det som om vi reiser
lenger tilbake i tid. Det blir flere hester
med kjerre og høylass langs veiene, flere
koner med skaut og korte ullskjørt – og
få utenlandske turister. Romania er i
hovedsak et jordbruksland, tidligere
med en kapasitet til å produsere mat til
80 millioner mennesker, men er i dag
langt ifra å holde liv i sin egen befolkning. Da kommunistpartiet tok makten
etter andre verdenskrig, besto landet i
stor grad av småbruk uten moderne hjelpemidler og maskiner. Et av Ceausescus
mål var å modernisere landbruket og
industrialisere landsbygda, blant annet
gjennom et urbaniseringsprosjekt som
innebar utslettelse av 9000 landsbyer.
Etter revolusjonen ble jorda tilbakeført
til bøndene, men da i for stort omfang
(100 mål til hver familie, uavhengig av
hva de hadde før den ble konfiskert)
med tanke på ustyret som var tilgjengelig. Dette har resultert i masse småbruk,
masse brakkland og enkelte gigantbruk –
som vi kan betrakte fra togvinduet.
Her fins ikke Block Watne, her
fins en kjærlighet til hjemmet
og det stille, selvbergede livet
utenfor allfarvei.
Blandingsby. Selv om førsteinntrykket
kanskje stemte med mine fordommer om
Romania som noe fattigslig og trist, endrer
det seg radikalt på ferden videre. Bucuresti
er en vill blandingsby hvor en skandinavisk (!) kafétrend pipler frem mellom grå,
store air-condition-pyntede kassettbygg.
Vi kjører taxi opp og ned de enorme
boulevardene med monumentale kommunistbygg på hver side, spaserer i grønne
Herastrau park, vi finner et villastrøk hvor
de urenoverte husene er blitt inntatt av
naturen, som vokser ut av tomme vinduer. Ved fontenene ved Piata Unirii må vi
stanse opp. Ceausescus parlamentspalass
troner i enden av boulevarden og vitner
om umenneskelig stormannsgalskap. Casa
Poporului var verdens andre største bygg
(etter Pentagon) da det ble tegnet og reist
av 700 arkitekter og 20 000 arbeidere, over
fem år. En hel bydel ble revet for å gi det
plass. Byggverket gir assosiasjoner til en
overdreven fantasyfilm om en gal mann
som aldri fikk nok marmor, krystall og bløtkake. For å komme til Samtidskunstmuseet
som ligger på baksiden av bygningen, bruker vi 20 minutter å gå. Det er både en god
og dårlig idé å ha et kunstmuseum i et slikt
bygg. På den ene siden står kunsten i direkte kommunikasjon med – og kan dermed
Det er ikke bare kulturlandskapet med
fjell i bakgrunnen som får meg til å tenke
på Alpene og Sentral-Europa; også den
karakteristiske arkitekturen vitner om
at denne nordvestlige delen av Romania
tilhørte Ungarn frem til 40-tallet. Dalsider
og landsbyer langs elvene er tettpakket av
sjelfulle hus med karakteriske utskjæringer, border og farger som endres for hver
bygd – ja, for hvert hus! – som om hver
familie har bygd opp hjemmet helt etter
egen smak og tradisjon. Husene er omringet av bugnende rose- og grønnsakshager,
inngangspartiene dekorert med stauder
og vinrankeporter. Her fins ikke Block
Watne, her fins en kjærlighet til hjemmet
og det stille, selvbergede livet utenfor
allfarvei.
Når vi ankommer Agapia kloster, langt
inn på landsbygda øst for Karpatene, får
landsbyidyllen et hellig skjær over seg.
Rundt klosteret ligger små hvite trehus
i diverse former med hver sin veranda,
blomsterhage og grønnsaksåker – en liten
bygd for 400 nonner. Flere av dem er ute
i den svale sommerkvelden og graver i
hagene sine, mens det stadig kan høres
sang fra kapellet og lyden av jevne, hule
dunk fra en nonne som slår med en pinne
på en stokk mens hun skritter rundt
kapellet. Vi sovner med en særlig ro den
Annonsere i Ny Tid?
Se priser på nytid.no eller kontakt
[email protected]
kvelden på det tomme hotellet rett ved
nonnebygda.
Klostrene i Bucovina, som står på
Unescos verdensarvliste, ble bygd i middelalderen og står fremdeles i sin helhet.
Kjente bibelfortellinger og lokalhistorie
er malt med sterke farger rett på murveggen, som forstørrede tegneserier, både på
innsiden og yttersiden av klostrene. En
komposisjon som gjentas i de forskjellige
klostrene er dommedagsmotivet. Særlig i
Voronet kloster er fresken, som gjennomgående er malt med blått pigment, godt
bevart. Sjåføren vår Christian, altmuligmann i bygda og en av de få engelsktalende (og -syngende!) rumenerne vi møter,
forklarer bildets fire nivåer. Fortellingen
om hvordan menneskeheten blir brakt til
doms blir tydelig med hans effektive, vilt
gestikulerende guiding.
Vi tar bussen videre for å komme til den
småsjabby grensebyen Sighetu. Akkurat
denne strekningen, på grensen mot Ukrai-
na, har visst ikke EU-veimidlene rukket
frem til, og vi humper oss over et spektakulært fjellpass og ned en dal som minner
om Sogn her hjemme. I Sighetu besøker
vi et fengselsmuseum som på 90-tallet ble
bygd opp for kommunismens ofre. Mellom
1948 og 1952 ble intellektuelle, prester,
kunstnere, bønder og andre potensielt
opposisjonelle til kommunistregimet
torturert og drept her.
Tosidig. Mot slutten av reisen får vi
med oss en folkedansfestival i en park i
Timisoara, byen hvor revolusjonen startet. Folkedansgrupper fra blant annet
Spania, Montenegro, Colombia, USA og
Georgia holder et enormt sceneshow en
hel kveld – gratis for folket! Grillet kjøtt,
den beste baklava jeg har smakt, og øl i
lange baner. Og som flere ganger under
reisen husker jeg plutselig ikke hvilket
land jeg er i. Men jeg husker hva Christian
svarte da vi spurte ham om Romanias
fremtid: Det er to måter å se det på. Det
er stadig korrupsjon i landet, utenlandske
firmaer kjøper opp bedrifter og bestikker
politikere for å slippe å betale skatt, og
det er høyst usikkert om hans sønn på 19,
som nå skal starte sin utdannelse, vil få
jobb. Men som den rumenske versjonen
av Roberto Benigni han er, går alvoret
over i noe lettere, og han sier at det også
er håp – ting er blitt bedre.
Ja, det er alltid minst to måter å se ting
på, og det får meg til å tenke på maleriet
mitt igjen. Kuriøst nok ble bildet kjøpt av
en psykolog i Lofoten. Til forskjell fra min
mor mente hun at bildet hadde noe godt
i seg. Hun sa faktisk at det var akkurat et
sånt bilde hun hadde vært ute etter, til
kontorrommet hvor hun tar imot pasientene sine.
Villanger er forfatter. [email protected]
10
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
Kommentar
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
11
KOMMENTAR
Kronikk: Maks 8000 tegn med mellomrom. Send oss også et bilde av
deg selv. [email protected]
Debatt: vises til vår webside på www.nytid.no og facebook.com/NyTid
Redaksjonen forbeholder seg retten til å gjøre innleggene kortere.
Ny Tid honorerer ikke stoff til kommentar- og debattsidene.
Vi ønsker å trykke tekstforfatterens e-postadresse. Si ifra hvis du ikke kan eller vil ha adressen publisert.
Månedsavisen NY TID – hvori opptatt Orientering (1953-75)
Månedlig internasjonal orientering med et kulturradikalt verdigrunnlag. [email protected]
Truls Lie, ansvarlig redaktør og direktør | [email protected]
Marte Mesna, redaksjonssjef | 489 57 138 | [email protected]
Tora Ulstrup, redaksjonssekretær | 481 27 724 | [email protected] [kritikk]
Klokkene
ringer for oss nå
Vi slapp også inn en gang,
da vi selv banket på.
FLYKTNINGER
JOHN Y. JONES
Hvordan forebygge terror
Månedens karikatur: Firuz
KrFU tar opp kampen mot mobbing
FOTO: AFP PHOTO / TONY KARUMBA
Oslo Dokumentarkino arrangerte 1. september debatten Terrorbeskyttelse
vs. rettssikkerhet i tilknytning til visningen av dokumentaren (T)error (2015).
Det er igjen interessant å merke seg hvor lite PST i Norge – og vår justisminister – reflekterer over muligheten for at noen av deres tiltak faktisk kan være
kontraproduktive, det vil si at bevæpning og terrorvarsler, fremfor å virke
avvæpnende, heller kan skape polarisering og et hardere klima.
Jeg spør Jon Fitje Hoffmann – fagdirektør for strategisk analyse hos PST –
om ikke synlige politivåpen basert på PSTs trusselvurdering, samt PSTs terrorvarsler faktisk kan provosere frem terrorhandlinger. Nettopp hva jeg tidligere spurte selve PST-sjefen og sjefen for Politidirektoratet om på et møte
med norske redaktører tidligere i år – der svaret nærmest var en mumling
om at «sikkerhet er viktig». Men for Hoffmann – som jo er «hoffets mann»
– satt kanskje selvkritikken langt inne. Dog nevnte han, til Litteraturhusets
over 120 fremmøtte, at terrorvarselet i fjor sommer muligens kunne fremprovosert den varslede terroren, eller at potensielle terrorister gikk under
jorden en stund.
Professor Liv Hausken, medredaktør av boka Fra terror til overvåking
(2014), var på møtet temmelig klar på at det å forhindre terror, det er noe
forskning viser at man ikke makter. Men man kan håpe på forebyggende tiltak. Til dette kan Ny Tid stemme i, da vi verken ønsker totalitære tilstander
med overvåkning eller en politistat med bevæpnede politimenn på hvert
gatehjørne.
Mennesker som begår terrorhandlinger, og som ønsker den oppmerksomheten slike aksjoner medfører, er nettopp på jakt etter storsamfunnets
lammelse, og angst. Slik blir de hørt – også etter sin død. Om enn negativt,
og til tross for at terror i all hovedsak skaper avsky. Men hva gjør ikke
mennesker som føler seg fortapt eller i bunnløs fortvilelse etter ha sett sine
nærmeste bli slaktet eller sett dem dø av undertrykkelse? Som opplever
total avvisning eller neglisjering fra makthavernes side? Eksempelvis palestinere (se sak side 1 og 3), tsjetsjenere og ISIS-krigere.
Når innsatsen fra Vesten overfor urolige områder er nærmest 95 prosent
militær og fem prosent humanitær, sier resultatet seg selv. (Her har Norge
omtrent 50/50 prosent fordeling.) Tror man virkelig at å forhindre terror
med stadig mer våpenbruk, flere murer og piggtrådgjerder, og innesperring
av enhver annerledestenkende, gir noen langsiktig løsning?
I den nevnte debatten påpeker Vidar Strømme fra advokatfirmaet Schjødt
at lovverket her i Norge har fått etablert fire utvidede «terrorpakker» siden
9.11.2001: Man kan nå nærmest fengsle enhver som hvisker om at en terrorhandling kanskje hadde fått noen til å legge merke til hva man synes er
fundamentalt feil i samfunnet.
Med dette sier vi ikke at PST tar feil i alt de gjør. Vi er heller på linje med
filosofen Joakim Hammerlin, som mente at i enkelte spesifikke situasjoner må PST ta tak for å sikre trygghet: Det er heller det brede mandatet,
overdrivelsen i forhold til andre farer. Det er slikt som USAs NSA/Snowdenaffære – at man arresterer fornuftige varslere – som gjør at et statsapparat
mister sin legitimitet blant mange i befolkningen.
Lars Gule fulgte nettopp opp disse problemstillingene i Aftenposten 5.
september, der han gikk inn på PST og politiets bruk av omfattende avlytting og brudd på kildevernet (Ulrik Imtiaz Rolfsen) – også uten skjellig
grunn til mistanke. Man må samtidig spørre seg hva det betyr å infiltrere
visse miljøer. Vi mener det må finnes et borgervern og respekt for privatlivets fred og den frie tanke, slik Churchill i sin tid advarte mot potensiell
maktmisbruk fra myndighetene – og han må ha visst hva han snakket om.
Interessant nok viser Hoffmann i sitt svar til Gule (se hans blogg på PSTs
nettside) at kritikk er bra, men deretter avvises det meste som var innvendt: at PST bidrar til stigmatisering og polarisering; at de har for mye
fokus på muslimske kontra høyreekstreme miljøer; at satsingen er overdreven. Hoffmann nærmest anklager Gule for å være konspiratorisk fordi
han antyder at PSTs strategier kan være en trussel mot vår alles frihet.
Vel, han ber Gule komme med et «alternativt forslag til hvordan terrortrusselen kan håndteres». Ja, vi kan gjerne møte dere om dere vil lytte – en
del av oss som er mer opptatt av å forebygge terror enn å iverksette harde
strategier som man ikke vet om forhindrer terror. Det er jo sannsynlig at
det mentale fryktklimaet som myndigheter og media skaper, gir terrorister
den ståhei de ønsker.
Fryktmentaliteten som har etablert seg, vises tydelig i nevnte dokumentar (T)error – der FBI i USA har infiltrert miljøer med betalte angivere. En
amerikansk konvertitt blir tatt fordi han har lest jihad-vennlig litteratur.
Vi ser til slutt hvordan den skjeggete og tradisjonelt kledte muslimen
blir fengslet i åtte år (!) for tankene sine. Filmen avslører at han nærmest
blir dyttet frem som terrorist, slik at den illiberale offentligheten får den
syndebukken og det skremselsbildet media og myndigheter har nytte av
å fremstille. «Justismord,» ville enhver med fornuften i behold si. Som
Strømme sa i debatten, minnet dette litt om hvordan man i sin tid lot
Treholt ture frem.
Noen ganger «skaper» man rett og slett uønskede handlinger, slik at
myndighetene kan vise at de gjør jobben sin. En rekke statsapparater har
lenge hatt sine utplasserte «muldvarper» og stay-behind-grupper. Det var
ikke bare noen pensjonister i Drammensveien som holdt på med slikt, som
Strømme nevnte i debatten.
Nei, sier jeg, til PST, til Hoffman, og en rekke andre hvis arbeid fordrer å
tro fullt og fast på dette spetakkelet: Selvfølgelig skjer det ting, men kanskje
det er på tide med bedre analyser av virkemidler, hensikter og konsekvenser, før en totalitarisme sniker seg inn overalt i denne «krigen mot terror»?
Hoffmann kommenterte i det minste med et smil at det tross alt var
Goebbels som hadde sagt at den som intet galt har gjort, intet har å frykte.
Og som Hammerlin sa, trengs færre opphissede stemmer, og mer coolness.
Så min oppfordring er: Kjøl dere ned.
truls lie
Migranter har også navn
Vi journalister bruker
ofte blokkbetegnelser som
«flyktning» om kriserammede
mennesker. Slike betegnelser
sier ingenting om individenes
grufulle realiteter.
KRONIKK
NICOLE RAFIKI
Det var en stekende het dag i Malawis
hovedstad Lilongwe. Tyngdekraften
kjempet mot moren hennes som prøvde
å finne balansen mens hun holdt henne,
den ni år gamle datteren, i hånden. På
formiddagen hadde solen vært mild, så
de sto på rekke og rad slik mennene med
beige UNHCR-vester stadig insisterte på
at de skulle. Midt på dagen, omtrent fem
timer senere, hadde køen så vidt blitt
kortere foran, og vokst seg minst tre ganger så lang bak dem. Da klokken tikket
fem minutter over ett, hadde det gått fra
å være hett til uutholdelig varmt. De få
som sto igjen i køen, klamret seg til slitte,
hullete paraplyer. Resten av dem prøvde
å finne ly under trær, hustak og alt annet
som lager skygge.
Hodene deres kokte bokstavelig talt
over. De var sultne, tørste og utmattede.
Noen var syke, andre fortvilte – og alle var
møkk lei den køen.
Niåringen så på de andre barna rundt
seg, og de så på henne. Ingen gråt, lekte
eller sa noe. Til og med babyer oppførte
seg skikkelig – de holdt munn og ventet.
Hver dag gjorde de det samme: flokket seg
utenfor FN-bygget i byen og ventet på å få
vite om asylsøknaden deres var innvilget.
For menneskene i køen kunne et nei bety
en forhastet utsending til et elendig liv eller en sikker død i et krigsherjet land. Det
kunne også bety at man ble tvangssendt
til overfylte flyktningleirer uten tilgang til
nok rent vann, mat, fungerende sanitæranlegg eller elektrisitet.
«Flyktning.» Faren hennes fortalte
meg: En flyktning i et fremmed land er
ingenting verd. Da de hadde flyktet til
andre byer i sitt eget land, Kongo, ble
de i hvert fall sett på med godvilje av
fremmede. Selv om de ikke kunne gjøre
så mye, følte de i alle fall med dem
og ønsket dem alt godt. Da de kom til
Kenya, var det mye vanskeligere. Av
mange ble de oversett, kritisert og til
og med sett ned på. Folk gjorde alt de
kunne for å signalisere at flyktninger var
uønsket. Men det var helt greit, fortalte
faren. For han visste at han kom fra et
sted, og at han ville dra tilbake til livet
han forlot så fort muligheten bød seg.
For dem var ordet «flyktning» et negativt ladet ord, på samme måte som den
etniske eller religiøse betegnelsen «jøde»
også kan brukes som et skjellsord. Men å
oppnå merkelappen «flyktning» var også
deres eneste vei til å få matrasjonene fra
FN og et tak over hodet. Mange håpet
på å bli tatt opp som kvoteflyktninger til
vestlige land for å starte et nytt liv der.
Det var et scenario som minnet meg om
foreldreløse Annie eller Oliver Twist på
leting etter den gode adoptivfamilien.
Derfor sto de i den køen, dag ut og dag
inn, til de fikk provisoriske ID-kort utstedt
av FN med tittelen «flyktning» på. Det var
kun et knippe utvalgte som fikk statusen.
It’s a hard-knock life for flyktninger også.
Enkeltskjebnene. Dette kunne vært en fin
introduksjon til en reportasje om kongolesiske flyktninger i Malawi. Heldigvis
skrev jeg den aldri ferdig. Jeg hadde
ikke spurt hva jenta eller faren het. Som
journalist er jeg fullstendig klar over at
personlige tragedier ofte fungerer som
flotte retoriske virkemidler i artiklene vi
skriver. De brukes for å skille ut enkeltpersoner fra de store tallene i statistikker.
Når vi skriver om de mange studentene
som hver høst står uten bolig eller studieplass, prøver vi som regel å finne en
case – et eksempel på en sånn person for
å gi saken en menneskelig vinkling. Målet
er å bringe historien nærmere leserens
referanserammer. Man gir dem en slags
påminnelse om at studenten kunne vært
sønnen din, naboen din eller en bekjent.
Dette gjøres ofte i innenrikssaker – men
når det gjelder utenrikssaker, kan det
sitte litt lenger inne. Tenk for eksempel
på hvor mange navn du husker å ha lest
om blant de millionene av krigsofre fra
Kongo, Sør-Sudan, Syria eller Libya, sammenlignet med ofrene for terrorangrepet
på Utøya. Her i landet har flere av ofrene
for Utøya-massakren stått frem med alt
fra grufulle beretninger fra åstedet til fortellinger om livet i etterkant.
Ingen gråt, lekte eller sa noe.
Til og med babyer oppførte seg
skikkelig – de holdt munn og
ventet.
Adrian Pracon foreviget øyeblikket
da han ble truffet av den siste kulen til
terroristen, i boken Hjertet mot steinen.
En overlevendes beretning fra Utøya, og
en annen overlevende som mistet en
bror på Utøya, Khaled Ahmed Taleb, har
blitt vidt omtalt i norske og internasjonale medier den siste tiden. Slik har de
individuelle historiene blitt silt ut av
den generelle fortellingen, og dermed
bidratt til å gi leserne en større forståelse av tragediens omfang. Når det gjelder
den humanitære katastrofen i Kongo, i
Den sentralafrikanske republikk eller i
Middelhavsregionen, tilhører slike skildringer unntakene.
Dette er store tragedier, men mediene
tilnærmer seg dem på to vidt forskjellige
måter.
Tragedie. Dette er noe av grunnen til
at Al Jazeera-redaktøren Barry Malone
nylig kritiserte medienes bruk av ordet
«migrant». Ifølge Malone forekommer
bruken av ordet i en ladet og oftest nedsettende sammenheng som betegnelse
på individer som kollektivt lider grufulle skjebner. Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen var inne på en
liknende tanke tidligere i august, da hun
skrev om folk med «pass som ikke lar
dem passere grenser lovlig». Den røde
tråden som går igjen blant mediekritikerne, er at mediene ofte er raskt ute
med å stemple hundrevis av eksternt
fordrevne og andre reisende med
pass utstedt av et såkalt u-land, som
enten slue, uønskede og problematiske
«migranter» eller stakkarslige «flyktninger». Det er ikke alltid et bevisst valg,
men når det skjer, bruker mediene sin
påvirkningskraft på en måte som posisjonerer folk mot hverandre.
Flere millioner skjebner gjemmer seg
bak ord som «flyktning», «internt fordrevet», «innvandrer» eller «migrant». De 2000
barna, mødrene, fedrene, søsknene og
alle de andre som døde – fordi de våget
å se frykten i øynene og trosset den ved
å begynne en farefull ferd over Middelhavet til Europa – er blant dem. Det er trist
nok at de ikke levde lenge nok til å kunne
fortelle verden at de var mer enn et begrep, et konsept eller en ubetydelig liten
brøkdel av en statistikk. Det er sørgelig at
verden ikke gjorde seg nok anstrengelser
for å la dem slippe å lide en grufull skjebne. Men det mest tragiske er at verden
aldri prøvde å finne ut hvem de var, og gi
dem en minneverdig avskjed.
Rafiki er frilansjournalist. [email protected]
På tide å vise mot, Norge!
MILJØ
NINA JENSEN
Vi har dårlig tid. Norge må feie godt for
egen dør før klimatoppmøtet i Paris i slutten av november. For skal vi kreve mye av
de største utslippslandene i verden – deriblant USA, Kina, Gulfstatene, Russland og
Japan – må vi kreve mer av oss selv.
Beskjeden fra ekspertene og FNs
klimapanel er mer enn tydelig: Vi vet at
det fortsatt er mulig å holde den globale
oppvarmingen under to grader, men for å
oppnå dét må vi innen 2050 kutte utslippene av klimagasser i verden med minst 80
prosent i forhold til 1990-nivå.
I dag ligger vi bak skjema. Vil vi være et
land som blir lyttet til, og som har en viktig
brobyggerrolle i utformingen av en juridisk
bindende avtale i Paris, må vi ta inn over
oss vårt historiske ansvar og at vi har blant
Europas høyeste utslipp per innbygger.
Innen 2050. Det norske målet om 40 pro-
sent utslippskutt innen 2030 er ikke nok.
Norge er nødt til å heve 2030-målet til 50
prosent utslippskutt før Paris-møtet. Den
nye klimaloven som Regjeringen arbeider
med, må gi oppskriften på hvordan målet
skal nås. Og på klimatoppmøtet må Norge
varsle at det norske Oljefondet skal gå
tungt inn i finansiering av fornybar energi, med en innsats tilsvarende fem prosent av Oljefondet som utgangspunkt. Ny
fornybar energi betyr ikke bare klimakutt,
men også fattigdomsreduksjon, energitilgang, bedre folkehelse, sysselsetting og
bedre vern av naturmangfold.
WWF og internasjonal miljøbevegelse
jobber for et globalt mål om overgang
fra fossil energi til 100 prosent fornybar
energi i 2050. Og vi ønsker at dette målet
skal være en del av Paris-avtalen.
Norge ønsker ikke et slikt mål, men heller et mål om «netto nullutslipp» i 2050,
som betyr et system med karbonfangstog -lagring og eventuelt at karbonbinding
i skoger og hav regnes med. Et vedtak om
100 prosent fornybart er realistisk, mener
WWF. Det vil gi en klar beskjed også til
norske aktører om at Norge må kutte mer.
Dessuten må vi i større grad bruke den
ekspertisen og de midlene Norge har til
å hjelpe frem dette skiftet internasjonalt.
Her har Norge og andre rike land store
muligheter til å hjelpe. Vi kan bidra med
ren teknologi til utviklingsland, i tillegg til
økonomisk støtte til tilpasningstiltak.
Ambisjonsnivået synker. Men om vi skal
unngå klimakatastrofen, er vi avhengige
av at de største utslippslandene, USA
og Kina, går med på forpliktende avtaler om omfattende utslippskutt. Mye
av utfordringen i klimaforhandlingene
ligger i at nesten 200 svært ulike land
skal bli enige om hvem som skal gjøre
hva og hvor mye, og ikke minst hvem
som skal betale. Verdens land må øke
farten på arbeidet med å redusere sine
utslipp. Og de rike landene må hjelpe
de fattige. Amerikanske diplomater
og forhandlere jobber veldig hardt for
at det skal bli en klimaavtale i år – en
som omfatter alle. Inntrykket er at de
vil ha en bred avtale som favner alle
heller enn en ambisiøs avtale som står i
samsvar med det vitenskapen forteller
oss at må gjøres. Det må også være en
avtale som USA kan ratifisere, og den
politiske situasjonen i landet gjør dette
vanskelig. Det vi ser, er at andre land
retter seg etter hva man tror er mulig få
til i USA. Dessverre betyr dette at ambisjonsnivået synker.
Et viktig punkt i klimaforhandlingene
er finansiering. Etter opprettelsen av Det
grønne klimafondet har flere land, inkludert Norge, gitt løfter om å fylle opp dette
fondet med penger. Men så langt mangler
det store summer. «Stoltenberg-utvalget»
viste i 2010 at det er helt nødvendig at
offentlige midler brukes til å utløse privat
kapital for å finansiere det globale klimaarbeidet de neste tiårene. Her kommer
Norge som investor inn. Ikke bare huser
Norge store finansmiljøer innenfor bank
(for eksempel DnB) og pensjonsfond (for
eksempel KLP og Storebrand) – norske
myndigheter forvalter også verdens
største investeringsfond, nemlig Statens
Pensjonsfond Utland (SPU), eller Oljefondet, som vi helst kaller det.
Et vedtak om 100 prosent
fornybar energi er realistisk.
WWF mener at SPU må investere opptil
fem prosent av Oljefondets verdi direkte
i infrastruktur for fornybar energi. Et slikt
mandat utredes nå, og Stortinget vil trolig
stemme over et slikt forslag våren 2016.
Dersom Oljefondet faktisk gjør dette,
vil det kunne anspore andre til å utvikle
institusjoner og tjenester som igjen vil
investere direkte i fornybar energi på en
ansvarlig måte.
Prekært. Vi vet at 2014 var det varmeste
året i Norges historie (siden målingene
startet). Og vi vet at verden allerede har
blitt 0,74 grader varmere de siste 100
årene. Vi ser at isen smelter på polene. Så
håper vi at også Erna Solberg og resten
av Regjeringen kjenner varmen – og velger å gå for et 100 prosent fornybart-mål
i 2050.
Jensen er generalsekretær i WWF.
[email protected].
UNGE STEMMER
EMIL ANDRÉ ERSTAD
Vi i Kristelig folkepartis Ungdom vil kjempe for gode tiltak, en bedre hverdag og en
tryggere fremtid for alle barn og unge som
er utsatt for de grusomme konsekvensene
mobbing medfører.
Vi ønsker et mobbeombud i alle
fylker. Dette mener vi er et viktig tiltak
i kampen mot mobbing. Mobbeofre og
deres foreldre trenger en person de kan
henvende seg til for støtte og veiledning.
Denne personen skal ha mobbing
som sitt hovedfokus, og kunne drive
holdningsarbeid rettet mot fylkets skoler.
Kampen mot mobbing har alltid vært
en hjertesak for KrF og KrFU. Kapittel 9a i
opplæringsloven, som trådte i kraft i 2003,
gir elevene klare rettigheter. Kapittelet pålegger de ansatte ved skolen klare plikter
til å gripe inn mot mobbing, og brudd på
plikten er straffbart. Dessverre har ikke
loven blitt håndhevet etter intensjonen.
KrFU har derfor siden 2006 kjempet for at
det skal innføres et eget uavhengig mobbeombud i hvert fylke.
Stort behov. Buskerud har hatt mob-
beombud i tre år. Da de begynte, hadde
de 40 enkeltsaker på et år. Hittil i år har
de allerede fått over 150 saker. Dette
viser at fylkene har et stort behov for
fagpersoner som griper fatt i mobbing.
Mobbeombudet bistår lærere og skoleledere som står fast i mobbesaker,
foreldrene til barn som blir mobbet eller
mobber, og jobber med systemet som
skal ivareta elevens rettigheter i mobbesaker.
Fri rettshjelp. Et annet tiltak som kan
gi mobbeofre mer støtte og sikkerhet, ble foreslått av tidligere politioverbetjent Inger Grete Lia Stålesen i
Fædrelandsvennen 08.05.2015. Stålesen
ønsker at alle mobbeofre skal få innvilget
fri rettshjelp. Per i dag er fri rettshjelp
i form av fri saksførsel behovsprøvd i
erstatningssaker med personskade, som
mobbesaker går inn under. Det betyr
at som hovedregel er det kun de med
inntekt under 246 000 (enslig forsørger)
eller 369 000 (for ektefeller) i året som
får dette innvilget. De som har høyere
inntekt enn dette, risikerer dermed store
saksomkostninger hvis de taper en sak
mot en kommune eller fylkeskommune.
En bedre hverdag. Vi mener at både mob-
beombud og innvilget fri saksførsel til
alle mobbeofre har flere goder med seg.
Mobbing over lengre tid kan gjøre stor
psykisk skade på et menneske. Mange
sliter med ettervirkninger av mobbing
også som voksne, i form av angst, lavt
selvbilde og svekket selvtillit.
En god mulighet til å bli hørt av en kompetent person som forstår situasjonen og
kan gripe inn med nødvendige tiltak, kan
forhåpentligvis skape en bedre hverdag
for det enkelte mobbeoffer.
Nå krever vi mobbeombud i
alle fylker i Norge.
En innvilgelse av fri saksførsel til alle
ofre for mobbing er også et tiltak som kan
være til hjelp for dem som er rammet.
Et slikt tiltak vil styrke mobbeofrenes
rettsvern, samt senke terskelen for å søke
bistand fra rettslig hold.
Tryggere fremtid. I tillegg til Buskerud,
er det også mobbeombud i Hordaland,
Nordland og Østfold. Disse fikk innvilget
støtte i fjor. Nå krever vi mobbeombud i
alle fylker i Norge.
I en situasjon som er fryktelig vanskelig, trenger mobbeofferet en person som
kjemper deres sak der de ikke makter
det selv. Vi i KrFU ønsker i solidaritet
med alle som opplever mobbing å gjøre
det lettere å søke hjelp hos kompetente
fagfolk som kan bli en stor trygghet i
den utryggheten og usikkerheten de
lever i.
KAROLINE STEEN NYLANDER
Ifølge sosiolog Gunnar Aakvaag, sosialpsykolog Arnulf Kolstad og mange flere voksne eksperter, er min generasjon en tapt
ungdomsgenerasjon. Dagens ungdom er
tydeligvis altfor kjedelige og anonyme. Vi
er visst den eneste ungdomsgenerasjonen
siden andre verdenskrig som ikke har et
kollektivt prosjekt. Dette er problematisk
fordi vi da blant annet ikke vil ha noe å
skryte av på fest som 60-åringer. Aakvaag
mener ungdommen ikke er bra nok, og at
vi heller aldri vil bli det.
Ungdommen i det gamle Hellas var for
bråkete, ifølge Sokrates. I dag er ungdommen for lydige og snille, ifølge Aakvaag.
Det disse såkalte ekspertene ikke ser, er
at de med sine krav er med på å skape et
stadig større problem knyttet til psykisk
uhelse. Ungdomsforskerne ender opp med
å tegne et snevert bilde av hva en ungdom
er, og slenger ut krav i hytt og pine. Kravene er virkelighetsfjerne.
Skrik og skrål. Ideen om et kollektivt ung-
domsprosjekt er ikke reell. Vi har aldri
hatt, og kommer aldri til å ha, slike kollektive prosjekter. Ungdom er ikke en homogen gruppe som er opptatt av akkurat de
samme tingene. På samme måte som voksne har vi forskjellige meninger, bakgrunn,
interesser og oppfatninger. «Sekstiåtterne»,
«Gerhardsen-generasjonen» og «ironigenerasjonen» gjenspeiler ikke alle ungdommene som faller inn under disse periodene.
Det er urettferdig å generalisere. Da som
nå fantes det ungdom med andre interesser enn å skrike høylytt mot autoritetene.
Det er udemokratisk å definere en gruppe
ut ifra hvem som skriker høyest. Men når
Aakvaag, Kolstad og mange flere såkalte
eksperter generaliserer ungdom og tar fra
oss friheten til å definere våre egne liv, da
fortjener det høylytt protest.
Vi gidder ikke passe inn i
rammene til overmodne,
nesten råtne voksne.
Så hvorfor mener jeg at dette har noe
med psykisk helse å gjøre? Hvordan kan
jeg beskylde ungdomsekspertene for å
gjøre ungdom sykere og sykere?
Kryssende pressfaktorer. Fordi de forteller
oss at vi er perfekte. Vi røyker mindre,
fester mindre, er mer hjemmekjære og
mer pliktoppfyllende. Vi er svigermors
drøm, og vi kommer til å gjøre det bra
senere i livet. Vi har vokst opp uten å vite
hva det vil si å være så fattig at man er
døden nær på grunn av mangel på mat.
Videre forteller de oss at det ikke er bra
nok å være perfekt. Vi skal samtidig gjøre
opprør, og vi skal gjøre det kollektivt.
Skjønner dere hvor paradoksalt dette
er? Forstår dere at dere er med på å øke
det krysspresset som gjør ungdom syke
i dag? Kan dere fortelle meg hvorfor i
huleste vi skal sette enda et urimelig krav
til hva ungdom skal bry seg om, hvordan
ungdom skal være, og hvordan opprøret
skal foregå?
Vårt eget opprør. Nei, nå er det nok. La
ungdom være slik de har lyst til å være.
La ungdom få være unge. Vi gidder ikke
passe inn i rammene til overmodne,
nesten råtne voksne. La oss forme vårt
eget opprør. Vi kan gjerne diskutere
hvordan dagens ungdomsopprør foregår,
kjære Aakvaag, men jeg vil ha meg frabedt at du sier at jeg er kjedelig. Det er
ikke jeg som børster støv av de samme
gamle argumentene fra en avdanka ironigenerasjon.
Det hadde vært veldig mye mer
interessant om denne debatten hadde
blitt tatt på ungdommens premisser.
Man kommer ikke videre om man
ikke debatterer med dem som selv er
ekspertene. Ungdom er eksperter på
eget liv. Aakvaags ungdomstid er forbi.
Nå er det vel kanskje på tide å forstå
at debatten hører hjemme hos dagens
ungdomsgenerasjon, og at du, Gunnar
Aakvaag, ikke har monopol på definisjonen av dagens ungdom.
Om du ikke forstår, så er du kanskje
litt for gammel til å ta denne debatten på
premissene til dem du snakker om. Men
bekymre deg ei, du vil forstå når du blir
ung.
Steen Nylander er leder i PRESS – Redd Barna
Ungdom. [email protected]
Månedsavisen NY TID – internasjonal orientering siden 1953 |
Abonnement og kundeservice:
tlf: 450 20 044 (også sms)
e-post: [email protected]
web: www.nytid.no/abonnement
Abonnementpriser, inkl ONLINE+
12 måneder 790 kr (12 utgaver)
ONLINE+ digital utgave web/pdf/filmer:
12 måneder 590 kr
Avisen utgis torsdagen midten i måneden, og
foreligger også i Klassekampen.
Annonser:
Tuva Hennum, [email protected]
[email protected]
(annonsefrist den 1. hver måned kl 12.00)
Abonnement/løssalg:
Line Fausko, kommunikasjonsjef
tlf 930 18 855, [email protected] [email protected]
Layout: Christine Betten / Truls Lie
Trykk: Nr1 Trykk, Lillestrøm
I dag velter de innover oss. De flyktende
gjør bare det ethvert omsorgsfullt menneske må gjøre: rømme det synkende
skipet. Forlate den brennende landsbyen.
Redde sine barn og eldre. Ja, det heter at
«de velter innover Europa». Det er en én
promille stor andel med forhutlede som
forsøker å entre Europa og å gjøre det
vi alle ville gjort. Det er de som «velter»
innover oss. En tusendedel, som vi føler
oss truet av. Fattige land «i nærområdene», derimot, ser sin befolkning øke
med 20–30 prosent. Samtidig stenger
vi og Europa våre grenser. Men vi har
ingen grunn til å gjemme oss. Norge bør
Karikatur: Sukrija Meholjic
ta til seg filosofen Henry Levys bitende
kritikk da han avsluttet sin artikkel
(«Syndicated») om flyktningetragedien vi
har sett i mediene de siste ukene. For vi
har bare sett den i mediene; ennå har vi
knapt sett et menneske – men dessverre
har vi hørt altfor mange av de skamløse
omtalene av mennesker i nød, ikke minst
fra altfor mange av våre egne politikere
og ledere. Så la meg bytte ut Europa med
Norge og høre hva Levy sier – til oss:
«Norge, herjet av fremmedhatere og besatt av usikkerhet, har vendt seg fra sine
egne verdier. Ja, sannelig, vi har glemt hva
verdiene våre er. Derfor ringer ikke klokkene bare for immigrantene, men for Norge
som ser sin humanistiske arv forvitre rett
for øynene våre.»
Utgiver: Ny Tid & Orientering AS
Organisasjonsnummer: 995 498 480 MVA
pe, gjerne «i nærområdene», altså langt
borte, så vi ikke hører lyden fra nøden
eller kjenner lukten av fremmede. Og
vi ville sagt det annerledes enn Emma
Lazarus, vi ville sagt:
«Kom til meg. Gi meg dine velutdannede
og arbeidssterke, gi meg dem som kan
bygge vårt brutto nasjonalprodukt. Send
dem gjerne til våre avbefolkede fiskevær,
og våre ubemannede sykehjem, så våre
gyldne bankkonti kan fortsette å skinne.
Så skal vi hilse dere velkommen også her
til oss.»
Det er ikke flyktningene klokkene ringer
for. Det er oss. Vi er på dypt vann nå.
Jones er leder for Dag Hammarskiöld-programmet.
OFFENTLIGHET
PETTER SLAATREM TITLAND
Hvordan gjennomfører man politikk som
aldri vil få flertall i befolkningen? Både i
kommunene og i internasjonale handelsavtaler er hemmelighold svaret.
Lørdag 10. oktober arrangeres den
internasjonale aksjonsdagen mot de nye
handelsavtalene som ryster demokratiet
vårt. Ved forrige aksjonsdag i april var det
over 700 arrangementer over hele verden.
20 av dem var i Norge – fra Alta i nord til
Kristansand i sør. Avtalene bak forkortelser som TISA, TTIP og ISDS har klart å
få titusener ut i gatene. Handelsavtalene
fremmer selskapers rett til å påvirke politikkutforming, og avtalefester deres inntog
i offentlig velferd.
Medbestemmelsen truet. Verken EU og
USAs TTIP-avtale eller TISA-avtalen som
Norge er med på, er ferdigforhandlet.
Innholdet i avtalene var lenge helt ukjent,
fordi hemmeligstemplede dokumenter
skulle sikre arbeidsro til partene.
Debatten om handelsavtalene viser store forskjeller i demokratiforståelsen hos
regjeringen og sivilsamfunnet. Aktivister
som driver med politisk påvirkning, mener at demokrati er noe som utspiller seg
hver dag, og at man alltid må lete etter
måter å drive politikk på. Regjeringen
mener at demokratiet utspiller seg hvert
fjerde år.
Da Fagforbundet krevde innsyn i
TISA-avtalen, fikk de følgende svar fra
Ingrid Skjøtskift, som var rådgiver for
Utenriksminister Børge Brende:
«I vårt politiske system ivaretas
hensynet til demokratiet først og fremst
ved at forhandlingene av internasjonale
avtaler foregår i regi av en regjering med
basis i en folkevalgt nasjonalforsamling,
og at internasjonale avtaler legges fram
for nasjonalforsamlingen for debatt og
godkjenning.»
Oversatt fra tungvint byråkratispråk
betyr dette bare: «Befolkningen har valgt
dem som har satt ned Regjeringen, derfor
kan Regjeringen gjøre som den vil.»
Dette er en undervurdering av retten til
medbestemmelse, og er en klar beskjed
til politisk engasjerte folk om at de skal
holde seg unna. Og dessverre er ikke dette en enkelthendelse. Hemmelighold er
et element som går igjen når demokratisk
debatt blir stagget.
Bak lukkede dører. En junidag vedtok
flertallet i Stortingets justiskomite å
endre den såkalte offentlighetsloven.
Endringen innebærer at kommuner og
fylkeskommuner som har parlamentarisk styresett, kan unnta dokumenter
og sakslister fra offentligheten. Vi har
tre byer med parlamentarisk styresett i
Norge: Oslo, Bergen og Tromsø. Grunnen
som ble gitt er at det skulle sørge for et
mer effektivt styresett.
Regjeringen mener at
demokratiet utspiller seg bare
hvert fjerde år.
Oddvar Nygård er politisk journalist i
Tromsø. Nygård forteller at han rett og
slett ikke får tilgang til saker og dokumenter som skal diskuteres av folkevalgte.
Dette sier han til Journalisten.no:
«Vi blir totalt avhengige av at kilder i
systemet er villige til å fortelle hva som
foregår. Dermed oppstår problemstillingen
for oss i journalistikken ved at det blir
vanskelig å lage saker med åpne kilder.
Varslerne vil rimeligvis ha anonymitet.»
Høres det kjent ut? De som har engasjert seg mot de nye handelsavtalene, har
vært prisgitt varslere for å vite det mest
grunnleggende om forhandlingene som
foregår bak lukkede dører.
I sommer slapp Wikileaks de største
lekkasjene fra handelsavtaler vi har sett.
Dokumenter viste at TISA kommer til å
avtalefeste deregulering av finanssektoren. Norge og USA presser på for å fjerne
lokale krav til privatskoler. Flybransjen
blir enda mer oppsplittet. Å innføre
Faste journalister, kritikere og bidragsytere:
Carima Tirillsdottir Heinesen, [40592018,
[email protected]], Dag Herbjørnsrud
[91695916, [email protected]]
Kristian Bjørkdahl, John Gustavsen, Anna Bitsch,
Erik Foynland, Bjørn Stendahl, Lasse Takle,
Paul Torvik Nilsen, Paal Frisvold, Kjetil Røed,
Endre Eidsaa Larsen, Brita Møystad Engseth,
Alexander Carnera, Aleksander Huser, Eivind
Tjønneland, Bjørn Hatterud, Hans E. Olav, Tore
Næss, Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy, Johan
Jensen, Steffen Moestrup, Tori Aarseth.
strengere reguleringer etter at avtalen er
signert, er ulovlig.
Lekkasjen satte fart på debatten i Norge. Vi er avhengig av varslere for å ha en
demokratisk debatt.
For lokaldemokratiet betyr hemmeligholdet i den nye offentlighetsloven at
byrådet på egen hånd kan privatisere
eller konkurranseutsette deler av forvaltningen, uten at mediene engang vet
at spørsmålet er til behandling. Forespørsler om innsyn i saker blir trenert
eller avvist.
Nygård forteller om møter byrådet
i Tromsø har hatt med private aktører
innen omsorgsindustrien. Møtene har ikke
ført til noe konkret, men de kunne ført til
privatisering av sykehjem eller barnehager uten at velgerne visste at det var
aktuelt.
Stavanger Aftenblad fant i desember ut
at 106 av 140 undersøkte kommuner i Norge hadde regler som pålegger politikerne
generell taushetsplikt ved lukkede møter i
kommunestyrene.
Lobbymakt. Likheten med de nye handels-
avtalene er påfallende. EU-kommisjonen
har fortløpende møter med storselskapene. I august ble de nødt til å offentliggjøre
korrespondanse med British American
Tobacco. Av de 14 sidene som er offentliggjort, er det bare fem setninger som
ikke er strøket over med svart tusj.
Lobbymakt er helt sentralt i utformingen
av handelsavtalene.
Hemmelighold er fellesnevneren for
samfunnsutviklingen – både lokalt og
internasjonalt. Målet er å gjennomføre politikk som ikke har støtte i befolkningen.
Det representative demokratiet er under
hardt press.
Markeringene den 10. oktober er
protester mot hemmelighold og demonstrasjoner for offentlighet. I Oslo er det
en bred koalisjon som arrangerer det
som antakeligvis blir den største demonstrasjonen mot handelsavtaler og for
demokrati siden protestene mot WTO på
00-tallet. Vel møtt!
Titland er leder i Attac. [email protected].
www.nytid.no
Postadresse: Dronningens gate 16, 0152 Oslo
Ny Tid mottar midler fra Norsk kulturråd og Fritt
Ord. Ny Tid arbeider etter Redaktørplakaten,
Tekstreklameplakaten og Vær Varsom-plakatens
regler for god presseskikk. Den som mener
seg urettmessig omtalt, bes kontakte redaksjonen. PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk
Presseforbund.
Men ikke misfortså. Vi vil så gjerne hjel-
Politikk som trenger hemmelighold
Erstad er leder i KrfU. [email protected].
Generasjon aldri bra nok
UNGDOM
«Gi meg dine trette, dine fattige. Dine forhutlede masser som lengter etter å puste
fritt. De elendige forlatte på dine yrende
strender. Send dem, dine hjemløse, stormherjede, til meg. Jeg løfter min lykt ved
den gyldne døren.»
Slik har Emma Lazarus hilst velkommen
millioner av immigranter ved foten av
Frihetsstatuen ved innseilingen til New
York. Den er litt vår, den statuen, der den
troner med kopper fra Karmøy, og håner
fremmedfrykt og gjerrighet med sitt storslåtte «velkommen». Det går en linje fra
denne nasjonalgaven til USA fra Frankrike,
til toppen av vår velstands
pyramide i Holmenkollåsen, der Voksenåsen ligger og formidler arven etter
den norske nasjonalgaven til Sverige. En
gave også for gjestfrihet og støtte, den
gang vi banket på, forfulgt av nazistenes
menneskehån – og slapp inn.
Billedkunst: Simen Joachim Helsvig
Poesi: Paal Bjelke Andersen, Mette Karlsvik
Korrespondenter
Mumbai, India: Joe Ekker. Rio, Brasil: Runa
Tierno. Gaza, Palestina: Ahmad Al-Kabariti.
Moskva, Russland: Elena Milashina. Harare,
Zimbabwe: Ethel Kabwato. Kairo, Teheran, Iran:
Najmeh Mohammedkhani, Egypt: Nawal Sadawi.,
Hana Afifi.
Redaksjonsråd:
Alexander Harang (fredsbevegelsen), Vigdis Lian,
John Y. Jones (Networkers), Ketil Magnussen (Oslo
dokumentarkino), Truls Gulowsen (Greenpeace),
Ingeborg Moa (Norsk folkehjelp), Rolf A. Vestvik
(Agenda), Erland Kiøsterud (forfatter), Paal Bjelke
Andersen (forlegger), Kenneth Korstad (Deichman),
Alexander Carnera (forfatter, København), Torild
Skard (forfatter), Sarah Prosser (Partnership
for Change), Audun Lindholm (Vagant), Hedda
Langemyr (Norges fredsråd), Marielle Leraand
(Rødt), Carsten Juhl (Kunstakademiet Kbh).
12
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
Selfie – fra egoisme til altruisme?
oppskrifter på det intime området og har
med seg Karl Evangs seksualopplysningsbøker til hyrdestunden med kjæresten, er
åpenbart komisk. Når hun slutter å være
det, vil Soysal endelig få rett.
Privatlivet utraderes altså ikke helt.
Men muligheten for å bli avbildet eller
tatt opp har økt enormt. I prinsippet opptrer vi mer som om vi var i det offentlige
rommet også i private sammenhenger.
Dette gjør takhøyden mindre. Behovet
for private, mobilfrie eller avlytningsfrie
rom vil øke. Den nye formen for selvbekjennelse og intimiserende offentlighet
vil skape nye hemmelige, private rom.
Grensene vil forskyves, men distinksjonen mellom privat og offentlig kommer til
å bestå.
Smil til ditt eget speilbilde,
og verden vinker tilbake.
NETTKULTUR
EIVIND TJØNNELAND
Ordet «selfie» kom endelig inn i Oxford
Dictionary i 2013. Det betyr «et fotografi en
har tatt av seg selv, gjerne med smarttelefon eller webkamera, og deretter lastet
opp på et nettsted for sosiale medier».
«Selfie» er også en metafor på
tidsånden. I kjølvannet av Knausgård har
romanene generelt blitt mer selvbiografiske. Selvbekjennelse og blotting har gode
dager innen journalistikken og essayistikken. Andre medier følger etter: Gaute
Brochmann etterlyser i Morgenbladet en
«selfieksjonsfilm»: «Iscenesettelsen av en
narsissistisk jeg-person i et kommersielt
vellykket fiksjonsformat.» Og medievitere
som Jens Elmelund Kjeldsen kan konstatere mer «autentisitetsretorikk» hos politikerne: Når de «byr på seg selv», blir de
akkurat som oss. Vi identifiserer oss med
dem, og tror derfor vi kan stole på dem.
Under valgkampen sto folk i kø for å ta
selfier sammen med kjente politikere. Slik
får det feministiske slagordet «det private
er politisk» en ny dimensjon.
Sug etter anerkjennelse. I en tid der vi
møter større økonomiske, sosiale og økologiske problemer enn vi er vant til, råder
merkelig nok selvopptattheten. Når krisa
kommer, får enhver redde seg selv, ville
vel sosialdarwinistene si. Eller fungerer
selfie-trenden omvendt – som skylapper
når virkeligheten blir for truende?
Det siste lyder paradoksalt når tendensen til selvfremstilling i skjønnlitteraturen
har blitt forklart som et «sug etter virkelighet», eller at sosialdemokratiet representerer et eksistensielt vakuum der fiksjonen
ikke duger lenger, men må suppleres med
selvbiografi. Suget etter virkelighet henger uansett sammen med lengselen etter
å bli sett. En selfie er et krav om oppmerksomhet, påpeker fotografen Karen
Ann Donnachie: «Se på meg, her, nå!»
At «selfie»-tendensen uttrykker og
forsterker narsissismen i samfunnet, er
en litt for opplagt assosiasjon: Den som
elsker seg selv, tar bilder av seg selv hele
tiden. Men forsvinner det selvspeilende fotografiet, går også selvfølelsen ad
undas. Dermed kan selfie-manien også
bety det motsatte, nemlig dårlig selvtillit.
Narsissismen pendler mellom selvovervurdering og selvforakt.
Borgeren som selfie. Spørsmålet er hvor-
dan man kan bruke selfiene på en samfunnsrelevant måte som ikke bare forsterker selvopptattheten. Et eksempel er visse
former for performativ kunst som benytter selfier. Prosjektet Inside out (www.
insideoutproject.net/en) består i at man
organiserer en gruppe som vil fremme en
bestemt sak med et slagord. Hvem som
helst kan delta. Gruppen må ha minst fem
deltakere, som så sender inn portretter
av seg selv. Disse selfiene skrives ut som
plakater i stort format, og sendes tilbake
slik at deltakerne kan stille dem ut ved for
eksempel å klistre dem opp i nærmiljøet.
Her kan selfier danne utgangspunkt for
kollektive, politiske aksjoner.
Selfie-fenomenet trenger derfor ikke
bare være uttrykk for økende narsissisme. Jocelyn Evans ved University
of West Florida snakker om «borgeren-som-selfie», et nytt utgangspunkt
for å engasjere seg i det sivile samfunn.
Fjorårets Facebook-kampanje for å
samle inn penger til bekjempelse av
ALS (amyotrofisk lateral sklerose)
passer bra med dette perspektivet.
På én måned ble det samlet inn 100
millioner dollar. Deltakerne fikk valget
mellom å helle en bøtte isvann over
hodet eller å betale 100 dollar. Og
hver deltaker utfordret tre nye venner.
Aksjonen spredte seg dermed som et
virus. Intimiseringen av offentligheten
kombinert med engasjement ga positive
resultater. Men de fleste var riktignok
mest opptatt av å sende selfier av seg
selv uavhengig av saken. («Funniest ALS
Ice Bucket Challenges» har over 10 millioner treff på YouTube.)
Her har vi et godt eksempel på Bernard
Mandevilles (1670–1733) gamle innsikt i at
private laster kan forvandles til offentlige
dyder. Denne teknikken er godt egnet til å
omskape selfie-egoismen til altruisme.
En asylsøker tar en selfie sammen med forbundskansler Angela Merkel i Berlin tidligere denne måneden.
Selfien er også kommunikasjon, ikke bare selvspeiling, påpeker Eivind Tjønneland.
Men selfien er også kommunikasjon, ikke
bare selvspeiling. Selfier skaper oppmerksomhet, og det er «the name of the game»
når det gjelder å bygge sosiale nettverk,
fastslår skuespilleren James Franco i The
New York Times. Alle vil ha oppmerksomhet, og selfien blir et middel til å kanalisere informasjonsstrømmen i din retning.
Kjendis-selfien sender ut privilegert materiale – «her er en bit av mitt privatliv». En
tekstsamtale kan unnlate å informere om
hvordan du føler deg, mens en selfie gjør
dette på et øyeblikk. Derfor mener Franco
at selfier mer er kommunikasjonsredskaper
enn tegn på forfengelighet.
Spørsmålet er hvordan
man kan bruke selfiene på
en samfunnsrelevant måte
som ikke bare forsterker
selvopptattheten.
Privatlivet som krymper. Hva er egentlig
forklaringen på vår tids økende utradering av privatlivet? Man kan legge
skylden på den teknologiske utviklingen:
Vi vet hvor du er, gjennom gps-sporing
på mobilen din. Vi vet hva du gjorde i
går, fordi du har lagt ut bilder av det på
Facebook. Ved å google deg, får vi opp et
enda mer omfattende materiale. Mange
selfier av deg ligger på nettet. Hvorfor
skal jeg gidde å snakke med deg ansikt
til ansikt når jeg kan sitte hjemme i stua
og overvåke deg, med automatisk varsling hvis du skulle finne på å ytre deg
offentlig?
I denne situasjonen skulle man tro at
folk ble mer paranoide, spesielt etter å ha
lest om Snowden. Men det kan virke som
om selvutleveringssjangeren arbeider på
lag med den elektroniske overvåkningen.
De nye kikkerne skaper nye former for
blotting – eller er det omvendt? Dette
kommer dessuten til å akselerere med
ny teknologi: Vi har foreløpig bare sett
begynnelsen av drone-utviklingen.
Offentlig intimitet. I en artikkel i tidsskrif-
tet Anthropological Quarterly (2010)
har Levent Soysal lanseret begrepet om
offentlig intimitet. I den klassiske offentlighetsteorien til Jürgen Habermas var det
et viktig poeng at borgerne på 1700-tallet
kunne offentliggjøre sine intime erfaringer i fiksjonsform i den litterære offentligheten. Men Habermas snakket lite
om hvilken tilbakevirkende kraft disse
offentliggjøringene hadde på privatlivet.
Dette er utgangspunktet til Soysal – at
intimiteten er skapt utenfra, gjennom
globaliserte diskurser og praksiser. Når
sosialantropologen skal studere det hemmelige eller intime livet til de innfødte,
gulper studieobjektene opp ting fra livsstilsmagasiner, helse- og samlivsblogger,
fjernsynsserier og selvhjelpsbøker. Men
Soysals konklusjon om at intimiteten
er konstruert utenfra, er litt for kjapt
trukket. Feilen består i en overdrivelse:
Individet er fortsatt ikke fullstendig
oppløst i allmenne diskurser, dette er
en slags postmoderne klisjé. En test av
Soysals perspektiv ville være følgende:
En person som følger offentliggjorte
Tjønneland er dr. philos. og fast skribent i Ny Tid.
[email protected]
Kvinner til topps i USA og FN?
2016 kan bli et merkeår for
kvinner og politikk. USA
skal velge president, og FN
skal få ny generalsekretær.
Vil en kvinne greie å slå
gjennom?
LIKESTILLING
TORILD SKARD
er svært ressurskrevende å bryte gjennom. Partiene yter ikke samme støtte til
kandidater som i andre land, og ved presidentvalg nyttes valgmannsforsamlinger
som virker hindrende for kvinner. Det er
den dag i dag bare 19 prosent kvinner i
Representantenes hus, og 20 prosent i
Senatet. I regjeringen er kvinneandelen
26 prosent. Av de 40 demokratiske og
republikanske kandidatene som hittil har
lansert sitt kandidatur som president
ved valget i 2016, er typisk nok bare tre
kvinner. Ved siden av Clinton er det to
republikanske kvinner som stiller.
Det er ikke mange amerikanske presidentkandidater som har vært like velkvalifisert
esom Hillary Clinton.
Hun er utdannet jurist med tilleggskurs
i barn og medisin. Hun har bred erfaring
som universitetslærer, og ble ansett som
en av USAs mektigste advokater på 1980og -90-tallet. Mens hun var førstedame
– først i delstaten Arkansas, så i USA som
helhet – var hun svært politisk aktiv, og
i 2001 ble hun valgt til senatet. Hun var
senator frem til 2009, da hun ble utenriksminister frem til 2013. Som utenriksminister engasjerte hun seg spesielt i freds- og
kvinnespørsmål.
Hillary Clinton er ikke den første
kvinnen i verden som vil etterfølge sin
ektemann som leder av nasjonen, men
vanligvis har ektefellen da vært død. I
det eneste tilfellet da ektefellen ikke var
død, i Argentina i 2007, overtok hustruen
Cristina Fernández de Kirchner presidentvervet rett etter mannen Néstor Kirchner,
og hadde i valgkampen stor fordel av hans
gode navn og rykte (se for øvrig min bok
Maktens kvinner (Universitetsforlaget,
212)). For Hillary er situasjonen mer komplisert. Både da hun stilte som presidentkandidat i 2008 og tapte nominasjonen, og
nå når hun prøver seg igjen, er ektemannen, tidligere president Bill Clinton, fortsatt høyst oppegående og aktiv, og hans
renommé er blandet.
Mannsdominert. Presidenten i USA er
en av verdens mektigste ledere. Landet
er ikke bare en stormakt, men også en
verdensomspennende militærmakt.
Presidenten har som nasjonens leder
usedvanlig stor myndighet. Hittil har
alle presidentene vært menn, og det
har heller ikke vært noen kvinnelig
visepresident. Mannsdominansen er
generelt sterk i amerikansk politikk.
Mange kvinner har stilt til valg, men det
rømt. Alle vet om henne, men mediedekningen er uhyre sexistisk. Det er mye stil
og lite substans. Utseendet hennes blir
analysert i detalj, gjerne med negative
kommentarer. Hun blir vurdert ut fra stereotype kvinnebilder, og hva hun enn gjør,
så blir det «feil». Hvis hun viser styrke,
er hun for «mannhaftig». Hvis hun legger
vekt på det feminine, er hun ikke tøff nok.
Angrepene er dessuten langt mer hatske
enn hva mange andre politikere må tåle. I
tillegg til at hun er utsatt i kraft av å være
kvinne, blir hun kritisert for å være en
liberaler fra nordøst i landet, for å ha sterk
tilknytning til Washington, og for å virke
polariserende i sine synsmåter.
Hvis hun viser styrke, er hun
for «mannhaftig». Hvis hun
legger vekt på det feminine, er
hun ikke tøff nok.
Lett å sverte. Det er tidlig i racet og fort-
satt uklart hvem som stiller mot Hillary
Clinton. Men hun er utvilsomt svært dyktig.
Kommentatorer hevder at hun har lært av
erfaring og modifiserer valgkampen sin i
forhold til for sju år siden. Hun har dessuten støttespillere og penger uten sidestykke. Kvinnebevegelsen er delt i synet
på Clintons engasjement for kvinner, men
det fremheves samtidig at feminismen er
mer utbredt i USA nå enn for sju år siden.
Spørsmålet er om det er tilstrekkelig? Som
kvinnelig kandidat i en kynisk, mannsdominert medieverden er Hillary Clinton utrolig
sårbar. Det er lett å spille på fordommer og
latterliggjøre henne i den amerikanske opinionen. Hun kan også bli utsatt for kritikk
for handlinger i sin tidligere karriere, for
eksempel bruken av egen e-post i embets
medfør da hun var utenriksminister. Selv
om Hillary Clinton absolutt kan bli valgt, er
det slett ikke sikkert at det skjer.
FOTO: SPENCER PLATT/GETTY IMAGES/AFP
Hard skyts. Hillary Clinton er verdensbe-
Kvinnelig generalsekretær? Like offentlig
og åpen som kampen er for USAs president, er utvelgelsen av FNs generalsekretær skjult og lukket.
Ifølge reglene skal FNs sikkerhetsråd
diskutere spørsmålet om ny generalsekretær i et privat møte, og deretter anbefale kandidaten til generalforsamlingen.
Generalforsamlingen velger personen for
fem år med to tredjedels flertall.
Vanligvis går dette raskt og rutinemessig unna, ettersom medlemmene i sikkerhetsrådet er blitt enige seg i mellom på
forhånd.
Selv om generalsekretæren har kommet
fra ulike land, har det altså hittil bare
vært menn – åtte på rad. Nå hever det
seg røster for å få inn en kvinne. I Beijing
i 1995 vedtok 189 regjeringer at FN ved
år 2000 skulle ha kjønnsbalanse blant de
ansatte, spesielt fra saksbehandlernivå og
oppover. Men i 2015 er det fortsatt ikke
mer enn 25 prosent kvinner i de høyeste
stillingene, og den aller høyeste er også
besatt av en mann. Om lag en fjerdedel av
FNs medlemsland, med Columbias ambassadør Maria Emma Mejía i spissen, har
gått sammen i en «gruppe av venner som
støtter en kvinnelig generalsekretær i FN».
Organisasjonen Equality Now mobiliserer
dessuten kvinnelige akademikere og sivilsamfunnsledere i en internasjonal kampanje for å fremme kvinnelige kandidater
til å lede FN.
Etterspør transparens. Samtidig har diplo-
mater og representanter for det sivile
samfunn kritisert den ugjennomsiktige
måten verdens stormakter, særlig måten
de fem permanente medlemmene av
sikkerhetsrådet forhandler om verdens
fremste embetsperson på. Prosessen må
bli mer åpen, hevdes det, ellers blir FN
en anakronisme, uten relevans og evne til
å håndtere de mest presserende globale
krisene. En koalisjon av frivillige organisasjoner har satt i gang en kampanje for
å få en mer åpen og inkluderende prosess: «1 for 7 milliarder: Finn den beste
FN-lederen.» Kroatia og Namibia står i
spissen av medlemsstatene for å gi dem
mer å si i utvelgelsen av generalsekretær.
Når FNs generalforsamling møtes 15. september, skal den behandle et resolusjonsforslag om å gjennomføre gjennomsiktige
nominasjonsprosedyrer og få valgt en
kvinnelig generalsekretær.
Generalsekretær Ban Ki-moons periode
utløper ved slutten av 2016, og det er
ingen fast tidstabell for valgprosessen. Det
er heller ingen klare krav til stillingen,
bortsett fra at innehaveren må ha «anseelse og høye prestasjoner». Kandidater
fra de fem permanente medlemmene av
sikkerhetsrådet kommer ikke i betraktning, dette for å unngå maktkonsentrasjon. Det er gjerne lagt vekt på regional
rotasjon, men dette er ikke vedtektsbestemt. Til dags dato har forskjellige
regioner vært representert, bortsett fra
Øst-Europa.
Flere alternativer. Det finnes ikke kvin-
nelige kandidater som er tilstrekkelig
kvalifisert, hevder noen. For å imøtekomme en slik påstand, har man begynt
å sirkulere uformelle lister over mulige
kvinnelige kandidater. Og det er faktisk
en god del å velge mellom hvis man
ser på kvinnelige stats- og regjeringssjefer, utenriks- og finansministre samt
ansatte i internasjonale organisasjoner.
Forslagene omfatter blant annet president Michelle Bachelet fra Chile; Irina
Bokova fra Bulgaria, som er generaldirektør for UNESCO; Helen Clark, som
tidligere var statsminister i New Zealand
og nå leder FNs utviklingsprogram
UNDP; president Dalia Grybauskaite fra
Litauen; Alicia Bárcena Ibarra fra Mexico
som er generalsekretær i FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og
Karibia; Christine Lagarde fra Frankrike,
som er leder for det internasjonale pengefondet; og kansler Angela Merkel fra
Tyskland.
Nå gjenstår det å se om FNs medlemsstater tar sine egne forpliktelser alvorlig,
og velger en kvinnelig generalsekretær for
verdensorganisasjonen.
Skard er seniorforsker.
Flyktninger som
IKKE får hjelp
Røster fra
fengslet
19. januar 1957
(i forbindelse med
oppstanden i Ungarn på
senhøsten 1956)
10. november 1956
AV CHR. C. GLEDITSCH
Nordmenns hjelp til ungarske flyktninger
viser at vi er i stand til å hjelpe folk som
er i nød, hvis vi virkelig vil, og vi er vel
alle glade for at ungarerne, som er i en
fortvilet situasjon, kan få litt hjelp fra
vårt lille land.
Men samtidig er det noe uhyre forstemmende ved det vi er vitne til, for
den som har sett andre folk bli terrorisert i årevis av européere, uten at vi gjør
noen verdens ting for å hjelpe.
Straks våre aviser forteller at ungarske flyktninger er i nød på grunn av
Sovjet-samveldets politikk, lykkes det å
samle inn millioner, og det skaffes hjem
og utdannelse til ungarsk ungdom i vårt
land.
I Algerie har undertrykkelsen av den
arabisk-berbiske befolkning (f. t. ca.
90 prosent av landets innbyggere)
foregått i generasjoner, og i de siste
år har landet vært hjemsøkt av en blodig, hensynsløs krig. I løpet av få år er
tallet på drepte algerianere kommet
opp i et sekssifret tall, og de fleste av
disse drepte er våpenløse menn, kvinner og barn, som er skutt ned som
«suspekte», drept under «straffeaksjoner», rasering av landsbyer og innfødtes bydeler, og ved andre former for
terror. I européernes fengsler i Algerie
blir innfødte i alle aldre torturert med
de mest infame og motbydelige metoder.
Store deler av den algerianske befolkning er på flukt, uten å ha noe sted å
flykte til. De eier ingen ting. De har ingen ting å komme tilbake til. Mange av
dem er ensomme barn. Ingen européiske land tilbyr dem hjelp.
De ungarske flyktninger har det
vondt, ganske sikkert. Men de har vanligvis ordentlige klær på kroppen. De
fleste har litt penger, og mange har også
andre verdier med seg.
De algerianske flyktninger er ikke
bare uten en franc i lommen, de har
ofte heller ikke noen lomme de kunne
hatt penger i. Skal en hjelpe et algeriansk flyktningebarn, må en først gi det
klær på kroppen. Og en må ofte være
forsiktig når en gir det mat, det kan
være så utsultet at organismen ikke klarer påkjenningen av kraftig kost (vanlig
vesteuropéisk hverdagskost).
Ungarernes lidelser er tross alt ikke
verre enn at de fleste av oss kan fatte
og forstå dem. Algerianernes lidelser
er derimot noe så uendelig fjernt fra
alt hva vi har sett, at de er ufattelige
for de fleste. Men Algerie hører til
Vest-Europas grenseland, og menneskene der angår oss like meget som
ungarerne.
Hvorfor blir det ikke gjort noe for å
hjelpe algerianerne? Gjør vi forskjell
på folk på grunn av rasen? Eller er
det hvem som angriper og undertrykker dem som er det avgjørende
for oss? I Algerie, som i Syd-Afrika,
Kenya, Kypros og mange andre steder
i verden, er det vesteuropéerne som
undertrykker, torturerer og jager våre
medmennesker, i Ungarn er det østeuropéerne. – Overfor verdens undertrykte folk må det se ut til at vi tar
parti for vesteuropéiske stormakters
kolonipolitikk og undertrykkelsesmetoder.
Jeg har nettopp fått brev fra en algeri-
ansk gutt, et av de utallige fattigbarn
derfra. Ved juletid klarte han å komme
seg unna redslene i sitt hjemland, men
ikke lenger enn til Frankrike, hvor
det er tvilsomt om han får det noe
særlig bedre. Under min siste reise i
Frankrike kunne jeg selv konstatere
hva arbeidsløse algerianere må finne
seg i, under den bølge av sjåvinisme
og rasehat som for tiden herjer landet.
Han har ikke store sjanser der. Men
han kunne ikke vite det, han hadde det
så fælt at han syntes alt annet måtte
være bedre. Han er i 17-årsalderen,
men har allerede godt kjennskap til de
franske fengsler i Algerie. Siste gang
var han sperret inne i nesten ett år,
uten at vi ante hvor eller hvorfor. Han
har ikke lenger noen familie. Han er
kledt i utgåtte filler.
Han sier ikke mye i brevet, men – som
de alltid skriver:
«Jeg har det bra, og håper det står bra
til med deg.»
Men når man kjenner ham, og kjenner
forholdene, da er det ikke vanskelig å lese
mellom linjene i brevet hans:
«Her er det kaldt, jeg er redd jeg fryser
ihjel, her er ikke arbeid å få, jeg har ikke
penger til mat eller til noe sted å bo, jeg
er så alene –
HJELP MEG!»
AV JOHAN GALTUNG
Tre bøker gir oss i år et lengdesnitt gjennom lovbryternes drama. De er alle skrevet av mennesker som sitter eller nylig
har sittet inne, og av de tre forfattere er
to nordmenn, den tredje en kjent kvinnelig svensk journalist. Nordmennene er
debutanter. Den ene er Anker Rogstad,
selv skapsprenger, som i sin roman
«Etterlyst» følger en ung gutt gjennom
hendelsene i krigstid og etterkrigstid
som i sannhet gjør ham til ung mann.
Den andre er John Tenning – et pseudonym for en ukjent fange – som i boka
«Skygger mot muren» lar en fem–seks
fangeskjebner tvinne seg i hverandre med
fengslet som scene og betjening og pårørende som motspillere. Og til slutt er det
Barbro Alving, Dagens Nyheters Bang med
boken «1029 – Dagbok från Långholmen».
Hun nektet sivilforsvarstjeneste i Sverige
på grunn av sin pasifistiske overbevisning, og fikk sone en måned i svensk fengsel. Tre stemmer fra fengselets indre – den
første forteller om noe av det som leder
fram til lovbruddet, den andre gjør nok
også det, men gir en het skildring av selve
fangelivet – og den tredje gir oss fengslet
gjennom den intelligente og medfølende
iakttagers øyne.
Det er ikke her plass til å komme inn på
noe av handlingsforløpet, la meg her
bare si noe om alle tre bøkene under ett.
Det kan reises nokså beslektede innvendinger mot dem alle sammen, og det er
da også blitt gjort. Man kan si om Anker
Rogstads roman at den er farlig, fordi
den er en lærebok i skapsprengerteknikk, fordi den kan tjene til å forherlige
forbryteren og gi den skrivekyndige lovbryter en sjanse til å bli tilgitt som den
tause og umyndiggjorte fange vanligvis
ikke har. Man kan si om Tennings roman
at den undergraver selve straffen ved
å framstille fengslet som en slags blanding av pensjonatskole og sinnssykehus
– og man kan bebreide ham at han i så
stor grad har latt brottsverket stå som
et resultat av vanskelig barndom eller
et sykt sinn. Og endelig, man har sagt
i Sverige at Barbro Alving har utlevert
sine medfanger fordi hun ikke har
endret tilstrekkelig på navn og beskrivelser.
Men disse innvendingene, tildels prin-
sipielle, tildels skjønnhetsfeil, blir små i
forhold til dette ene: Skal vi komme videre på vår vei mot mer rasjonell behandling av lovovertredere, er det ikke nok at
kriminologer, sosiologer og fengselsfolk
lager sine teorier. Vi må også lytte til
hva de har å si som selv sitter eller har
sittet inne – og med «vi» menes ikke
bare spesialistene, men oss alle. Ikke ett
norsk politisk parti har noe om fengsel
på sitt program – det gir kanskje litt av
bakgrunnen for at det er så vanskelig å
få tilstrekkelige bevilgninger til å gjennomføre reformer som monner.
For er det noe disse bøkene forteller
oss, så er det at reformer trenges. Det
er så lite sammenheng mellom det som
skjer i en ung mann som blir kald skapsprenger, og det livet han siden skal
leve mens han soner sin straff. Slik
oppfattet er disse tre bøkene levende
litteratur; de gir oss innlevelse i forbryterens og fangens verden, som kanskje
ikke er så forskjellig fra vår egen, og de
gjør oss bevisste overfor et av de største sosiale problemer vårt samfunn har.
Morgenbladet
10. NOVEMBER 1956
«Hinsides anstendighetens grenser» var
titelen på en leder i Morgenbladet lørdag
den 3. november. Denne dagen pågikk
det britisk-franske angrepet mot Egypt
på fjerde døgnet, og dagen før hadde FN
tatt avstand fra aggresjonen med 64 mot
5 stemmer.
Og så vil den naive leser tro at det var
Edens og Mollets desperate eventyr som
av Morgenbladet ble karakterisert som
«hinsides anstendighetens grenser.» Å
nei, avisens forbitrede angrep var rettet
mot det britiske Labour Party og Hugh
Gaitskill – de var det som i sin kamp mot
krigspolitikken i overskred anstendighetsgrensene i Morgenbladet. Om Eden
het det: «Dersom tiden viser – og en kort
tid må det være – at aksjon stifter fred
ved Nilen og Suez, kan han si at han har
fått rett. Men hylingen og skrikingen i
Underhuset vil lenge komme til å gjenlyde i britisk politikk. Og den vil ikke tjene
Labour til noen ære.»
Så opplever vi kanskje at Morgenbladet organiserer en takke-adresse til
Eden. Avisen har visse tradisjoner sånn.
I 1983 var det Chamberlain avisen hyllet
etter at han hadde overlevert Tsjekkoslovakia til Hitler og meddelt verden at
freden var sikret for vår tid.
Spalten redigeres av Line Fausko, [email protected]
Orientering ble opptatt i Ny Tid i 1975, da partiet SV ble etablert.
KRITIKK
ARNE JOHAN VETLESEN: ET DYPTGÅENDE OPPGJØR
MED FORBILDER
25 ÅR ETTER DEN FØRSTE
HOMOFILMFESTIVALEN,
UTEN ORDENE «HOMO»
ELLER «QUEER», «SKEIV».
SIDE 21 | SAKPROSA
SIDE 16 | FILMFESTIVALEN OSLO/FUSION
DEL 2, SEPTEMBER 2015 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 63 | NR. 26
Isabelle og Conrad i Louder Than Bombs. Foto: Jacob Irhre, Motlys AS
«Vi forteller oss selv og hverandre historier for å overleve»
FILMSAMTALE
Ny Tid møtte regissør Joachim Trier før premieren på
hans nye film Louder Than Bombs, for å snakke om hvilke
erfaringer og hvilken tenkning det å lage kvalitetsfilm krever.
AV TRULS LIE
ALEXANDRA BOULAT (FLERE AV HENNES BILDER VISES I FILMEN). FOTO: JEROME DELAY
På spørsmål om hva som har motivert regissør Joachim Trier til å bruke et liv på å lage
filmer, viser han til barndommen. Både
hans far og mor jobbet med film – dessuten
hadde han et forbilde i sin bestefar, filmskaperen Erik Løchen. Trier vokste opp på
filmsettet, der han fant magien ved filmkameraet, og også noe rituelt og fascinerende,
forteller han.
Nå kan man jo lure på om det å følge sin
slekts fotspor er så genialt; om man heller
burde gjort noe annet: «Jo, men jeg har fått
muligheten til å gjøre min egen greie, utvikle
min måte å uttrykke meg på.»
Dessuten virket det å se mye film sterkt motiverende på ham, og Trier endte på
National Film & Television School i London
der han fikk sin formelle filmutdannelse:
«Jeg var en av en av de yngste som kom
inn, noe som var vanskelig og som gjorde
at jeg måtte overkompensere. Folk tenkte at
jeg verken hadde livserfaring, eller erfaring
med film. Så jeg måtte bløffe meg igjennom,
og late som jeg visste en masse jeg ikke visste. Noe man fortsetter med resten av livet
som filmskaper.»
Nettopp erfaringen er første tema for
denne samtalen med en av Norges fremste
filmregissører for tiden. Henter Joachim
Trier sitt filmmateriale fra sitt eget liv – har
han opplevd nok til å ha en livsvisdom å
dele med sitt publikum?
«Det er et stort spørsmål. Jeg er 41 år
gammel nå, så jeg antar at jeg har litt livserfaring. Jeg vet ikke hvordan man kjører bil;
jeg er ikke flink til å lage mat. Men jeg har
erfart det å være sammen med mennesker,
og nedturer og oppturer knyttet til dét. Det
synes jeg også at filmene mine reflekterer.
Da jeg var yngre fokuserte jeg mer på det
formmessige, men er nå også mer opptatt
av å uttrykke menneskelige erfaringer, tanker, følelser – eksistensielle temaer.»
Krigsfotografer. Triers premiereklare film
Louder Than Bombs handler – i likhet med
Tusen ganger god natt av Erik Poppe – om
en kvinnelig krigsfotograf. Poppe hadde
noen slike erfaringer fra krigsområder, før
han lagde filmen. Jeg spør Trier om det
samme: «Jeg selv har ikke vært krigsfotograf, men jeg har møtt mange av dem,
blant annet flere av Magnums beste fotografer. Jeg har også lest bøker om dette.
Likevel bestemte jeg meg tidlig for å konsentrere filmen rundt familiesituasjonen.
Min tilnærming til fotografen i filmen (kalt
Isabelle Reed, spilt av Isabelle Huppert)
som karakter handler mer om et individ
– om en mor som adskilles fra sin familie.
Om hvordan roller vi får i relasjoner ikke
alltid samsvarer med oss selv. Isabelle
påfører paradoksalt nok familien sin sorg,
selv om hun har brukt livet sitt på å formidle andres sorg. Jeg valgte således å
fokusere mer på familiedynamikken hjemme, heller enn en fortelle historien om en
krigsfotograf ute i felten.»
Til forskjell fra krigens bomber, er det
muligens heller den øredøvende tausheten
Trier griper tak i. Muligens noe han har
erfart personlig: «Min forrige film Oslo 31.
August handler om en mann som er heroinavhengig. Jeg har ikke erfart hvordan det er
å ha et rusproblem. Men jeg har kjent mennesker som har det. Jeg vet også hvordan
dette kan brukes som en metafor for mer
eksistensielle ting – ensomhet, følelsen av å
være fortapt, veien fremover – følelser som
jeg kan relatere meg til.»
Isabelle påfører paradoksalt
nok familien sin sorg selv om
hun har brukt livet sitt på å
formidle andres smerte.
Likevel gir jeg meg ikke, da nettopp Trier
i sin tredje film beveger seg mer ut i verden
enn tidligere: «Ok, vi kan snakke mer om
dét. Jeg tror at bilder av krig har endret
seg fra 60-tallet og gjennom 90-tallet . På
Balkan og i Rwanda hadde vi en sterk tilstedeværelse av konfliktjournalister. I dag
får vi, gjennom mobilbilder, en umiddelbar
nærhet til det som kan skildre sorgen i hele
verden. Vi er blitt mer numne i forhold til
de sjokkartede bildene.»
Filmen Louder Than Bombs har et øyeblikk der den vestlige ignoransen nettopp
illustreres – fra flyplassen i New York: «Det
er faktisk et øyeblikk vi er med Isabelle som
subjekt. Mesteparten av tiden snakker filmen om morens betydning – måten hun
huskes på og portretteres. Men her ser vi
situasjonen fra hennes synsvinkel, der en
mann bare blar forbi bildene hennes i New
York Times, og overhodet ikke bryr seg om
arbeidet hennes.»
Ja, hvordan kan skjellsettende erfaringer
formidles fra andre kanter av verden, langt
hjemmefra? Trier referer i vår samtale til
hvordan krigsfotografen Don McCullin for
første gang åpnet folks øyne for Vietnam,
og sultkatastrofen i Biafra. Den gang disse
bildene ble trykt i magasiner og aviser, var
de unike. Bildene ble brakt til magasiner og
aviser der redaktører valgte dem ut og satte
dem i en sammenheng.
På pressekonferansen i Cannes i mai
nevner Trier en av Louder Than Boms forbilder, hvis fotografier også er brukt i filmen. Alexandra Boulat ble også nevnt da
jeg tidligere skrev om Poppes film. Hun var
en modig kvinne som etter hvert fotograferte mye i Midtøsten, spesielt i Gaza og
på Vestbredden. Hun døde tidlig, ikke av
en bombe eller selvmord, men av en hjerneblødning på sykehus i Israel. «Hun har
vært veldig viktig for denne filmen, takk for
at du kommer inn på henne! Jeg tilbrakte
halvannet år med tematikken, siden jeg
ikke hadde erfaringer fra krigssoner selv.
Jeg ville fremstille et nyansert bilde, så jeg
brukte mye tid på å gjøre research rundt
krigsfotografering. Vi var heldige å få hjelp
fra Boulats familie som var begeistret for
prosjektet som ga oss materiale. Alexandra
Boulat var viktig fordi hun viser konsekvensene av krig – hvilken virkning krig har på
en familie. Hennes arbeid i Gaza er særlig
…fortsetter side 14
14
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
Kritikk
15
FILM
Maskin og
menneskelighet
Humans
Regi: Samuel Donovan,
China Moo-Young m. fl.
Hva er mekanisk i
mennesket? Serien Humans
åpner for mer nyanserte
refleksjoner rundt forholdet
mellom menneske og maskin.
TV-SERIE
KJETIL RØED
«Kunne du tenke deg litt ekstra hjelp i
huset? Det lar seg gjøre med den nye androiden,» heter det i innledningssekvensen til
den nye serien Humans. Serien handler om
en ny type antropomorf maskin som består
av både mekaniske deler, programvare og
biologisk materiale. De ser ut som oss, de
snakker og oppfører seg som oss.
Det blir etter hvert klart at David Elster,
mannen som laget menneskemaskinene,
også la inn en algoritme i programmeringen som skulle føre til en form for kunstig
intelligens blant en liten utvalgt gruppe av
dem. Når denne er aktivert, kan de føle –
ikke bare smerte og glede, men også sinne
og kjærlighet. De kan dessuten bestemme
over seg selv, planlegge sin fremtid og knytte bånd seg imellom. Dette skaper en del
utfordringer for familien som skaffer seg
androiden Anita, som, skal det vise seg,
egentlig heter Mia og er en del av Elsters
androider med egen bevissthet.
Det har vært laget en rekke filmer og
serier om kunstig intelligens de siste årene.
Humans er blant det beste, fordi den åpner
for en ny type spørsmål om menneske versus maskin.
Følelser. I mengden av filmer og tv-serier
…fortsetter fra forrige side
poetisk, på den måten at hun gir oss andre
bilder av det vi tusen ganger før har blitt
fortalt om menneskers lidelse.»
Boulats bilder er kjent for å vise konsekvensene av de voldelige hendelsene:
«Eksakt. Etter at tanksene hadde dratt,
brukte hun tid med de sivile for å vise
dagliglivet, overlevelse av krig og livet etter
kampene – noe jeg synes er veldig rørende.
I arbeidet hennes fra Balkan, spesielt fra
Sarajevo, kan man se en mor som gråtende
prøver å leke med sin datter for å ivareta
det normale under krigens daglige angrep.
Det er hjerterått og samtidig et vindu inn
i realiteten til disse menneskene. Det som
er bemerkelsesverdig med Boulat og andre
kvinnelige krigsfotografer, er deres tilgang
til andres familieliv: De får innpass i situasjoner som ikke menn så lett får tilgang til på
grunn av kulturelle aspekter.»
Klikk-kapitalisme. Jeg spør Trier om det
menneskelige begjæret etter å se lidelse, bli
sjokkert over verden – om hvordan mediesamfunnet vi omgis av, nærmest nærer seg
på disse bildene. Det er ikke bare Susan
Sontag som har beskrevet hvordan higenen
etter å se bilder av andres lidelse, virker
større enn å se bilder av nakne kropper:
«Ja, spørsmålet du stiller er stort, og jeg
skal prøve å besvare det. Jeg ser de samme
utfordringene i visse medier og på film. Vi er
i større grad tvunget inn i en følelsesmessig
konservatisme, der vi ikke bruker tid på det
komplekse ved ting. Jeg har mange journalistvenner fra flere typer medier som sier
at de er tvunget til å score raske poenger
– en form for ’klikk-kapitalisme’, der rask
informasjon er mer verdt enn den grundige. Blant de umiddelbart tilfredsstillende
tingene er jo sjokket og tragedien. På film
er det noen dramaturgiske metoder som
fungerer som «sukker». Det ville være fint
å gå vekk fra dette, men ikke nødvendigvis
tempomessig. Jeg liker at ting utvikler seg
– jeg liker tempo. Jeg vil gi publikum ambivalens, rom og en mulighet til å skape sitt
eget forhold til film og bilder.»
Arbeid med minner. Vi skifter tematikk,
til hva Trier selv sa ved presentasjonen i
Cannes – at han arbeider med identitet,
minne og tid: «Man kan gruble i det uendelige rundt det å fremstille tid og minner på
film. På det personlige plan er jeg en som
husker mye fra min egen barndom. Og det
har skapt en melankoli i meg. Filmene mine
handler om hvordan vi husker. Jeg kan
også leke med minnet, slik som den yngste
broren Conrad i Louder Than Bombs: Når
han lytter til en jente i klassen som leser om
en som holder på å drukne, begynner han
å tenke på sin egen mors død, og ser for seg
hvordan moren husket ham i ulike øyeblikk,
når han leker gjemsel og annet. Film er også
en prøvelse i å utforske hvordan mennesker
tenker og assosierer, som en fenomenologisk prosess.
Når vi nå er inne på minner og det å la seg
forføre av bilder, kommer vi inn på Triers
bestefar Erik Løchen, som er spesielt kjent
for filmene Jakten (1959) og Motforestilling
(1972). Løchen kunne nettopp eksperimentere på Bertolt Brechts vis, ved en slags
fremmedgjøring der filmpublikummet ble
gjort oppmerksom på at de så film, gjennom virkemidler som brudd i fortellingen.
Hva da med barnebarnet? «Han har mer av
Brecht i seg enn meg. Jeg elsker skjønnhet.
Jeg synes spørsmålene dine er fascinerende. Det er gøy. La oss bruke min bestefar
og meg som et eksempel på nyanseforskjellen mellom modernismen og 90-tallets
postmodernisme. Mens jeg er interessert i
forførelsen, trodde han mer på at vi kunne
nå virkeligheten gjennom å knuse glasset.
Jeg tror samtidig – og kanskje at det skjedde
ubevisst – at min svært politiske bestefar
etterlot rom for skjønnhet; som menneskers
bevegelse i tid, øyeblikk som siver igjennom
hans filmer. Prøv for eksempel å se Jakten
uten lyd. Men jeg er mer fascinert av Andrej
Tarkovskij, som etter min mening er en av
tidens største filmskapere og kunstnere.
Fremfor å gå inn i modernismen, søkte
han tilbake til en mer klassisistisk måte å
Anders Danielsen Lie fra Oslo 31. august. Foto: Motlys/Norsk Filmdistribusjon
«Det kan være mange grunner til dét,
også private. Men det er en eksistensiell
dimensjon ved disse menneskene som jeg
finner interessant: det å håndtere følelsen
av å være fortapt. Disse filmene tar for seg
adskillelse, ensomhet, og et grunnleggende
behov for å finne tilhørighet.»
Vi skaper historier om tap av
ting i tiden. Melankolien ved at
ting forsvinner.
Selvmordet og samfølelsen med andre er
beskrevet sterkt av Jean-Luc Godard, der
han mellom klippene i tv-serien Histoire(s)
du Cinéma (1989) sier «Don’t hurt yourself,
because we’re all still here.» Er ikke dette en
vakker tanke, spør jeg Trier – det at vi har et
fellesskap der vi minnes på at vi ennå er her i
verden, der vi seerne nærmest blir henvendt
til som ’engler’ som holder fortellingene i
live, så de ikke forsvinner hen i glemsel, eller
en værensglemsel, filosofisk sett:
stand til å se seg selv som én blant mange
– noe jeg mener er et fremtredende trekk
ved vår tid. Kanskje vår ultimate drøm er å
danse med de andre, å tre inn i forhold med
de andre. Dette er et spørsmål jeg reiser i
disse filmene – kanskje særlig i Louder Than
Bombs, der moren er en outsider, og alle på
en måte er fremmede for hverandre, samtidig som de desperat lengter etter å møtes.»
I Louder Than Bombs er nettopp selvmordet til moren en familiehemmelighet, som
ved en plutselig offentliggjøring i New
York Times forårsaker en vending for den
yngste sønnen Conrad og de andre i filmen:
«Historien handler om dette – hva betyr det
i offentligheten, hva betyr det i det private?
Dette er et essensielt spørsmål i filmen.»
Jeg lurer på om det er noen livserfaringer i Triers eget liv som fremkaller denne
oppmerksomheten på mennesker i isolasjon. Har han, som vi snakket om i starten,
egenopplevde erfaringer som virker motiverende for hans filmkunst?
«Det er en veldig interessant distinksjon
mellom privatlivet og kreative prosesser.
Ved å skjerme noen av tingene fra mitt privatliv, å bevare dem som personlige tanker
og følelser, blir jeg også i stand til å overføre spørsmålene til noe kreativt – som er
mer åpent for publikum enn det å skildre en
personlig erfaring. Jeg har mistet venner i
selvmord, men jeg har ikke hatt behov for
å skildre disse skjebnene spesifikt, men da
heller spørsmålene rundt tapene.
Livet og de andre. Filmen starter med en
ERIK LØCHEN
betrakte renessansemaleriet på, det å se
mennesket i lys av dets åndelighet.»
Trier understreker at han er ateist, men
lærte her noe om skjønnhet og om realisme:
«Det er oppfattelsen av sinnet som må uttrykkes for å nå det han snakker om som
realisme. Det er ikke de ytre mimikkene,
men å få frem selve oppfattelsen i seg selv.
Og det er vanskelig.»
Å overleve. Tilbake til minnet, til erfaringen,
til det å forstå verden – eller det å ikke klare
å takle den. Selvmordet ble løsningen for
Triers siste to filmers personer, Anders og
Isabelle. Der den ene i Oslo 31. August strevde med å finne mening i hva han opplevde
som trivielle omgivelser, strevde sistnevnte
i Louder Than Bombs med å forstå seg selv,
der hun verken fant seg helt til rette i familien eller i krigssonen – hun ga i sin smerte og
sorg rett og slett opp. På en måte er disse to
filmene en skildring av to mennesker som
har svømt altfor langt fra land, uten mulighet for å komme seg tilbake. Men hvorfor
griper Trier gjentatte ganger til denne problematikken?
«Det er veldig interessant. Jeg vet ikke
om jeg kan legge noe mer til dette, fordi
jeg synes Godard er et geni. Men jeg kan
sitere Joan Didion om at vi forteller oss
selv og hverandre historier for å overleve.
Vi trenger historier, og det er derfor historiefortelling både er en politisk og en essensiell human ting som vi må forholde oss til.
Vi trenger historier som åpner for tanker og
stiller spørsmål, ikke bare dem som gir oss
den umiddelbare tilfredsstillelsen.»
Om nilhilisme. Uten denne trøsten kan man
– som Anders i Oslo 31. August, spør jeg
Trier – muligens bli utsatt for en kynisk nihilisme: «Anders i Oslo 31. August har dette
jeg vil kalle en selvdestruktiv integritet, i
den forstand at alt som ikke er fantastisk,
er ingenting. Det er også noe som mange
kunstnere er følsomme for. Hvis det ikke blir
fantastisk, er både jeg og kunstverket noe
dritt. Men jeg tror verken jeg eller de jeg
jobber med er veldig nihilistiske – vi skaper
historier om tap av ting i tiden. Melankolien
ved at ting forsvinner, og ønsket om å beholde dem. Anders er narsissistisk, ute av
baby som blir født, og ender med et svarthvitt-klipp der Conrad, i en magisk sekvens,
møter igjen moren som kommer med en
baby som ikke kan snakke, men i skikkelsen
av en gammel, vennlig mann. Hvorfor denne
scenen på slutten?
«Conrad er en karakter jeg bryr meg
mye om. Han er inne i sin egen verden hele
tiden. Han er både drømmende og realistisk. Jeg ville at Conrad skulle ta oss ut av
filmen; hans drømmer er på en måte like
viktige for sannheten som faktaene som
folk er så redde for å skjule. Det er en fantasi om oppløsning av tid og alder – og på
den måten er det en drøm om livsløpet, om
livet, og derfor også om døden. Dette er en
ung persons tankeverden – det er en skjønnhet ved dette som jeg ønsker å utforske.»
Når det gjelder filmers materiale, så
ender jeg i samtalen med å holde an til
erfaringen, dødstematikken, men gjerne
der den knytter seg til en større omverden,
til større tragediene enn dem innen familie
og vennskap som Trier har filmet – slik som
eksempelvis tidens flyktningtragedier:
«I disse dager har det vært inspirerende
å se effekten av bilder fra flyktningsituasjonen som har nådd Europa. Det interessante er om det vil føre til politiske handlinger. Jeg har som regissør tross alt tro
og håp på bilders kraft til å gjøre noe.»
Det menneskelige. Filosofien og antropo-
logien har alltid villet slå fast hva som er
spesifikt menneskelig, hva som kjennetegner oss, og skiller oss fra teknologi og dyr.
Men er det ikke i øyeblikket hvor vi strekker oss mot noe annet, at det menneskelige får et reelt spillerom? Er det ikke når
vi inntar et perspektiv, som ikke er vårt
eget, at det menneskelige i oss fremkalles
sterkest? I siste episode av Humans sier
Leo Elster, David Elsters syntetiske sønn,
at menneskelighet ikke er en egenskap
som du har, men en handling. Noe du gjør.
«Humanitet er ikke en tilstand, men en virksomhet,» sier han. Spørsmålet er derfor
kanskje ikke bare om en maskin kan være
menneskelig, men hva som er mekanisk i
mennesket.
I Ridley Scotts Blade Runner, den beste
filmen om kunstig liv, reises det et tilsvarende spørsmål på slutten av filmen. Deckard,
som har jaktet på androider – såkalte
Antropomorfisering. Jeg og kjæresten min
har en lek. Når vi vandrer rundt i byen, prøver vi å se hvilken sinnsstemning bilene vi
møter er i. Er den sint eller blid? Eller er
den kanskje overstadig lykkelig eller skikkelig irritert? Leken er tøysete, selvfølgelig, men er det ikke noe mer alvorlig som
skjer under lekens tullete overflate? For vi
gjenkjenner oss selv i bilene. I lyktene, og
hvordan de likner på øyne som er sørgelige
eller blide. Men også i hvordan panseret,
med det ovenstående vinduet, danner et
ansikt som uttrykker, tegner opp, et følelsesregister i bilkarosseriet. Nei, bilen er
selvsagt ikke menneskelig, den er ikke
intelligent, men vi utforsker oss selv ved
å speile oss i den. Bilen er et medium for
utforskning av mimikk og affekter.
I Humans er David Elsters synths forskjellige fra de andre androidene i filmen, fordi
de føler, fordi de er knyttet til hverandre.
De er en familie. Gjennom å dyrke familiesituasjonen og følelsen mellom androidene, menneskeliggjøres de i så stor grad at
spørsmålet om avstanden mellom maskin
og humanitet forflyttes.
Jauja
Regissør: Lisandro Alonso,
Foto: Timo Salminen
Hva skjer når maskiner lider
og kjenner smerte? Når de
elsker og når de tenker?
FILM
Lie er ansvarlig redaktør i Ny Tid. [email protected]
Forvillelsen. «Hva er det da som får livet til
KJETIL RØED
Den underlige og langsomme Jauja, av den
argentinske regissøren Lisandro Alonso,
handler om den danske kapteinen Gunnar
Dinesen (spilt av Viggo Mortensen) som
befinner seg i Argentinas villmark sammen
med sin datter Ingeborg (Viilbjørk Malling
Agger) en gang på 1880-tallet. De skal snart
hjem til Danmark – men så forsvinner
Ingeborg en natt. I resten av filmen leter
Dinesen etter sin datter.
Hun har ikke blitt røvet av verken
urinnvånere eller generalen som uttrykte
sin interesse for henne i begynnelsen av
filmen, men stukket av med en ung soldat. Dinesens jakt på sin datter løser seg
imidlertid raskt opp i lange sekvenser av
kapteinen i naturen, til hest, eller andre
enkeltscener uten åpenbar funksjon for
handlingen. Han slukes til slutt av landskapet, uforløst og alene.
Slik kjæresten min og jeg bruker biler
som medium for å tenke gjennom forholdet mellom ansiktets mimikk og indre tilstander, bruker Humans androiden for å
tenke mer nyansert rundt relasjonen mellom menneske og maskin. Men gjennom å
løse opp denne trauste dobbeltheten, åpnes
relasjonen som et nettverk av andre sosiale
slektskap som har oppstått under den enkle
forskjellen mellom mekanikk og menneskelighet. Lydighet og selvstendighet, tillit og
slaveri – alle slike strukturelle og emosjonelle problemfelt blir reformulert gjennom
tydeliggjøringen av en tvetydighet i kjernen
av hva som er det menneskelige.
Frigjøring fra arbeid. «Disse maskinene vil
bringe oss tettere sammen,» er en annen
uttalelse som går igjen i seriens innledningssekvens. Utsagnet, som et ekko av
Nokias «connecting people», er uttrykk
for en gammel myte om at når vi avlastes for det strabasiøse arbeidet gjennom
redskaper og teknologi, kan vi bruke den
frigjorte tiden på å dyrke venner og familie, lese bøker og fordype oss i kunstverk.
Statistikken viser imidlertid at det ikke er
så mye som forandres – vi gjør mer av det
samme. Vi blir latere snarere enn å sette
oss til med Tolstojs Krig og fred. Vi velger
lettvinte løsninger og tenker mindre. Ja,
vår fritid mekaniseres fordi vi ikke bruker
den til utfordrende tenkning eller erfaringer, men forutsigbar underholdning.
Faktisk er det en del som tyder på at det
fysiske arbeidet likevel er en avgjørende
del av det å være menneske. Om vi ikke er
med på å rydde og vaske huset, eller lage
tingene vi omgir oss med, vil vi, som Marx
så tydelig formulerte det, bli fremmedgjort
og miste oversikten over helhetene som gir
eksistensen mening. På samme måte som
vi blir fremmedgjorte av å unnlate å delta
i produksjonen av ting, fordi det ligger en
omsorg i tilvirkningen, må vi også være en
del av hvordan følelsene i og mellom oss
administrerers.
Den beste tenkningen er den som oppstår i et rom hvor tvilen har en naturlig
plass. Om vi er for sikre på hva som er et
menneske, vil det være noe mekanisk som
trenger seg inn i tenkningen og, fremfor alt,
følelsene. Humans minner oss om at hvis vi
ikke har rom for det vi ikke vet, for fremtiden, det ukjente, vil vi miste det menneskelige av syne.
Enkeltstående bilder. Flere steder i filmen
finnes metaforiske fortetninger, bilder,
som ikke nødvendigvis har noen sterk forbindelse med resten av handlingen, men
som fungerer på egen hånd om du ikke lar
deg affektere for mye av mangel på sammenheng. Eksempelvis møter Dinesen en
ensom kvinne i ørkenen, som bor i en hule.
Hvorfor hun bor der, eller i det hele tatt
Forvillelsens gleder
kan leve et slikt sted, er uklart, og når de
så går inn i hennes hjem – i hulen – er stedet så stilisert mørkt, med et definert og
lyssatt sentrum, at det ser ut som om de
er på en scene, belyst ovenfra.
Når kapteinen forteller om datteren spør
kvinnen – som spilles av dansk films grand
old woman Ghitte Nørby – om hvordan
hennes mor så ut. «Hun var meget vakker,»
sier generalen. «Skremmende vakker. Hun
var som en kjøttetende plante om natten
som konsentrer all sin energi om å fortære
byttet.» Dette bildet av datterens mor som
en plante skråner ut av fortellingen, men
dens effekt forsterkes av den manglende
sammenhengen med resten. Det blir et
skremmende, men poetisk, bilde. Et slags
billedlig landskap i seg selv, uforklart.
Oppløsning. «Alle familier løses opp selv
om det tar lang tid,» sier den gamle kvinnen til kapteinen før han, forvirret, forlater
hennes hule og fortsetter sin vandring
i villmarken. «De slukes til slutt av ørkenen. Jeg syns det er best slik,» fortsetter
hun, som for å understreke at ethvert
menneskelig drama, enhver jakt, til slutt vil
rykkes i stykker av tiden eller rommet som
strekker ut livene våre til de ikke lenger lar
seg holde sammen i et hele.
Filmens logikk løser seg mer og
mer opp, og fortid og fremtid
blandes i hverandre.
Før Dinesen forlot hulen, viste hun ham
et kompass som ligner svært på et kompass
Ingeborg tok med seg fra teltet før hun forlot sin far med den unge soldaten. Er det
faktisk Ingeborg vi treffer på, som gammel?
Filmens logikk løser seg mer og mer opp,
og fortid og fremtid blandes i hverandre.
Den rettlinjede jakten, livsprosjektet, familien, livet, vris rundt og mister retning i en
stadig mer drømmeaktig fortelling.
Landskapet. Handlingen blir mer utflyten-
de, i positiv forstand, om du lar deg føre
av hvordan oppløsningen av jaktens drama
gir plass til andre hendelser, andre steder.
Jauja har til dels fått hard medfart av
enkelte kritikere som savner handling og
mer fortettet drama og substansielle karakterer. Men dette er en film som utspiller
seg i randsonen av det menneskelige, eller
mer presist, i det store rommet som åpner
seg i rommet mellom store naturlandskap
eller tidsstrekninger og det lille mennesket.
Fortellingen, om vi skal kalle den det, tilhører dermed like mye landskapet mennesket
befinner seg i som mennesket selv.
«Jeg elsker måten ørkenen fyller meg på,»
sier kapteinens datter før hun forsvinner.
Utsagnet berører ikke bare det skremmende
og storslåtte i naturen – det sublime – men
også den skrekkfylte fascinasjonen for det
vi ikke kan kontrollere, men som likevel
strekker seg ut foran oss, som er like mye
livet selv som et ytre landskap. Det indre
speiler her det ytre som noe vilt vi kan fortape oss i.
Langsomheten. Helt fra første øyeblikk
etableres bredden i landskapet – de lange
slettene, de høye fjellene, den langstrakte brenningen som slår mot stranden.
Tilstedeværelsen av natur er på ingen måte
uttømt, som vi tydelig ser, gjennom det
som skjer med menneskene som beveger
seg gjennom det. Det er snarere landskapet slik det strekker seg utover det som lar
seg fortelle som står i sentrum her – som
ren størrelse, som bredde og lengde, men
også som en nedsenket hastighet, som
tiden som dveler uten å fortelle, uten å
fylle tiden med noe.
å fungere og til å bevege seg fremover,» sier
kvinnen i grotten i voice-over, mens kaptein Dinesen vakler gjennom et lavaformet,
goldt landskap. Ja, hva er det? Svaret kan
aldri bli åpenbart, men vi kan dreie det i
forskjellige retninger ved å fortelle om steder, mennesker og rom som gir undringen
resonans og klangbunn.
Jeg liker Jauja, ikke så mye fordi det er en
så fantastisk film i seg selv, men fordi den
setter meg i en drømmetilstand, en slags
kontrollert retningsløshet, som kanskje kan
sammenliknes med å gå seg vill i skogen og
hengi seg til forvillelsen. Du vet jo at du
før eller senere støter på en sti eller en elv
som leder til sivilisasjonen, så gleden ved å
miste retningssansen kan dyrkes, om du tør.
«The question then is how to get lost.
Never to get lost is not to live, not to know
how to get lost brings you to destruction,
and somewhere in the terra incognita in
between lies a life of discovery,» skriver
Rebecca Solnit i The Art of getting lost.
Hennes poeng er at om vi forventer oss
retning og gjenkjennelig form på det vi støter på, vil vi aldri oppdage noe nytt. Slik
sett er Jauja først og fremst en studie i fortapelsens form med landskapet som både
destruktiv og produktiv pol.
Jauja er månedens film på
Cinemateket i september.
[email protected]
Emosjonell kraft blant selvmedlidende supper
FILMFESTIVAL
Blant en del platt
sentimentalitet under
kortfilmfestivalen i Odense
stakk Gustav Möllers
avgangsfilm fra Den Danske
Filmskole, I mørke, seg frem
med sitt stiliserte portrett av
en tvangsinnlagt kvinne.
Humans kan streames på Amazon video.
AV ENDRE EIDSAA LARSEN
[email protected]
Louder Than Bombs har premiere 2.10.
Se vårt redigerte videointervju på www.nytid.no
Den siste sekvensen i filmen, som
befinner seg i vår egen tid til forskjell fra
hoveddelen av filmen, inneholder elementer
som binder de to tidssegmentene sammen
uten dermed å forklare noe eller skape en
narrativ, forklart sammenheng. Likevel skapes det en spiral, eller en bane, mellom de
to lagene av fortelling som gjør det hele
til en gåtefull syklus, et slags narrativt
Sisyfos-arbeid i drømmens og landskapets
betydning. Det er mystisk, men det skal nå
heller ikke forståes, men dreie tankene og
følelsene i retninger, gi dem en form som
de ikke hadde fra før. Vi kunne kalle denne
formen forvillelsens form.
Jauja er en film som utspiller
seg både i Argentinas
villmark og i randsonen av
det menneskelige, mens den
utforsker den skrekkfylte
fascinasjonen for det vi ikke
kan kontrollere.
Humans
Isabelle Huppert i Louder Than Bombs. Foto: Jacob Irhre, Motlys AS
om maskiner og mennesker er som regel
fokuset forskjellen dem imellom. Gjerne
med en demonisert maskinpark, som i I,
robot eller Terminator-filmene. Den ideologiske kjernen her er at mennesker aldri vil
kunne bli maskiner, og at maskiner aldri vil
være intelligente som oss. Gjentagelsen av
disse forskjellene er kanskje ikke så produktiv når det kommer til stykket, fordi det
blir stadig mindre rom for tvil.
Ray Kurzweil er et dystopisk motpunkt
her. Han har blitt viden kjent for sine
teorier om singulariteten. Et stykke inn i
fremtiden, men ikke særlig langt, vil den
intelligente teknologien oppnå en selvbevissthet, mener han. Når det skjer, vil de
ikke lenger nødvendigvis være redskaper
eller lydige innretninger for rasjonell produksjon og livsforenkling, men en egen
art vesener med egne interesser som skal
ivaretas. Kanskje har maskinene sin egen
agenda allerede?
Humans gir dette problemkomplekset
en interessant vri ved å legge størst vekt
på det følelsesmessige potensial – snarere
enn det voldelige – i den nybakte kunstige
intelligensen. Hva skjer når maskiner lider
og kjenner smerte? Når de elsker og når de
tenker? Hvilke spørsmål er det som reiser
seg når de skråsikre dikotomiene må vike
for emosjonelle situasjoner som ikke er spesifikke for androider i sci-fi-filmer?
replikanter – hele sitt liv, blir til slutt forelsket i en replikant selv. I siste scene blir han
til og med usikker på om ikke også han er en
maskin. Men det skjer likevel noe mer gjennom deres kjærlighet til hverandre – noe
hender gjennom forelskelsen som ikke lar
seg redusere til mekanikk eller intervallet
mellom menneske og maskin.
Filmene til den berømte regissøren Stanley
Kubrick har ofte blitt karakterisert som
«kalde». Det kan være noe i den beskrivelsen, selv om den støter på problemer
i møtet med filmer som Paths of Glory og
Barry Lyndon. Men filmenes «kulde» er i
så fall ikke temperaturen til et følelsesløst
menneske. Om noe er det temperaturen til
et interesseløst univers. Kubrick hadde ikke
tid til sentimentalitet (bortsett fra i Fear
and Desire), for han brydde seg så mye om
mennesket at han var opptatt med å analysere noe ved tilværelsens faktum – og våre
følelser i den.
Onsdag 26. august satt jeg på et torg i den
danske byen Odense og så Kubricks 2001:
En romodyssé (1968). Det var en befrielse
etter å ha sett et par danske kortfilmer preget av retningsløs følelsesporno. Kubricks
omfattende evolusjonsportrett bærer preg
av det Susan Sontag, via Ortega y Gasset,
kalte kunstens avhumanisering. Kunstverket
trekker oss ut av et velkjent, menneskelig
perspektiv, og ber oss reflektere og oppleve
på nye premisser – bortenfor vår komfortable sentimentalitet.
Kunstverket tar ikke et skritt tilbake for
å fjerne seg selv eller oss fra verden, sier
Sontag, men for at vi skal se og tilnærme oss
den på en ny måte. Dens distanserte perspektiv er ikke et mål i seg selv, bare et middel
til en ny erfaring. I motsetning til en direkte
følelsesappellerende kunst, som ofte spiller
på vår personlige identifikasjon med fiktive
karakterer, handler en distansert, reflekterende kunst om å utvinne en empati som «går
veien gjennom intelligensen»; den lar oss
støte mot en fremmedhet og en uferdighet i
hvordan vi er, slik at vi kan komme til en ny
forståelse, eller slite med noe vi ikke forstår,
men som vi opplever i møtet med den. 2001:
En romodyssé er en slik film par excellence.
På de fleste filmfestivaler finner du filmer
av begge disse typene, og mange som ligger
midt i mellom disse ytterpunktene (følelsesporno og avhumanisert kunst). Noe av
det eiendommelige ved kortfilmfestivaler
er at man kan havne på visninger der hele
spennet gjennomleves på én og en halv
time.
«Vær så snill å ta pillen
frivillig,» kommanderer de
ansatte, i det som fremstår
som et meningsløst forsøk
på å gi kvinnen en følelse av
selvbestemmelse.
Den internasjonale kortfilmfestivalen i
Odense (Odense International Film Festival)
er intet unntak – selv om det var langt mellom de helt store høydepunktene under
årets visninger. Festivalen går for å være
Danmarks eldste filmfestival, og feiret i år
40-årslag. Den har blitt avholdt 30 ganger
over disse 40 årene, og hadde i begynnelsen
det minneverdige navnet «Hans Christian
Andersens Fairytale Film Festival».
Festivalen viser danske og internasjonale
kortfilmer av ulike slag (fiksjon, dokumentar, animasjon), og tilbyr mange forskjellige
arrangementer – paneldebatter, workshops,
fokusprogrammer og seminarer. Alle saler
var i nærheten av hverandre, og stemningen veldig avslappet. Dessuten var nesten
alle visninger gratis for alle! Utevisningen av
2001: En romodyssé var et samarbeid med
Cinemateket i København, og var én av flere
langfilmer som ble vist i løpet av festivalen
– deriblant Dr. Strangelove (1964), et annet
mesterverk fra Kubrick.
I mørke. Av filmene i det danske konkurran-
seprogrammet (i alt 25 stykker) var det særlig én som skilte seg ut: I mørke (2015) av
Gustav Möller. Den markerte seg også som
en mer distansert, disiplinert og stilisert
behandling av følelser enn mange av de
andre filmene i programmet. Resultatet ble
noe mer levende, virkningsfullt og sterkt.
Og kanskje er det fordi en empati «som går
veien gjennom intelligensen» har lettere
for å inkludere en erfaring der man selv
er delaktig; følelsene blir ikke påklistret
av filmen, men utvunnet i møtet med den.
I mørke gir et konsentrert portrett av en
kvinne som er tvangsinnlagt på en lukket
psykiatrisk avdeling. Filmen har et «klinisk»
preg som imiterer den systematiserte tvangen hovedpersonen utsettes for – det man
i katalogen beskriver som «en overmagt så
anonym som intetheden». Akkurat på dette
punktet kan den minne om den siste filmen
til John Carpenter, The Ward (2010), i en
mer naturalistisk, dyster og mindre sjangerbestemt stilisert form.
De vide, rektangulære scopebildene fremhever de skarpe, rette, fastlåste linjene i
veggene som holder kvinnen fanget. En
uutslokkelig stillhet, lyden av ugjennomtrengelig glass, ukontrollerte skrik, upersonlige nøkler, stemmer som mektige skygger og tung pust som ikke kjenner seg selv
igjen; det er som om det finnes en viss galskap både i og mellom disse veggene, som
egentlig skal temme galskap. Arkitekturen
er påtrengende umenneskelig, det er vanskelig å puste og tenke og handle fritt i den.
Tankene stanger mot veggen, som fanger
kvinnen inne i hennes uttrykksløse mørke.
Filmens form fremmaner i det hele tatt en
fornemmelse av tvang – av å være tvangsinnlagt, og av eksistensiell ufrihet. Når kvinnen
skriker og desperat motsetter seg å ta piller,
er det tvangen hun stritter imot, og ikke de
ansatte som sådan, ikke pillene i seg selv.
«Vær så snill å ta pillen frivillig,» kommanderer de ansatte, i det som fremstår som et
meningsløst forsøk på å gi kvinnen en følelse av selvbestemmelse. Filmen får en til å
fornemme denne erfaringen av en situasjon
der forhandling og valg ikke finnes; «fri vilje»
er redusert til tvungen eller «frivillig» tvang.
I mørke føles ikke som et angrep på tvangsinnleggelse. Det er i det hele tatt ikke en
didaktisk eller moralistisk film; det handler ikke i første omgang om hva som er rett
eller galt, men om å skape en fornemmelse
av den harde, ufrie virkeligheten som kanskje er nødvendig for noen mennesker, kanskje ikke. Filmen portretterer en eksistensiell situasjon med en disiplinert kunstnerisk
formsans, som hevder seg som en av årets
sterkeste danske sådan.
Selvmedlidenhet. Det var også andre (men
mindre interessante) filmer under festivalen
som tok for seg former for ufrihet i vår trygge velferdsstat, for eksempel Katusha (alkoholisme), Teenworld (patriarkat), Listen
(familievold og kommunikasjonsvansker),
Fallen Angels (kristen moral fordømmer
lesbisk seksualitet), The Owl (handikap),
Heaven (psykologiske sperrer) og Lukas &
The Aspies (manglende spillerom for en gutt
med Asperger). Sammen med de to sistnevnte var Ulaa Salims Vore Fædres Sønner
blant de mest interessante av disse – et
diktangrep på innvandringsfordommer.
Men mange av disse filmene forble kraftløse, og jeg tror det henger sammen med
at de er for ivrige etter å skvise frem følelser fra publikum. Det er dette jeg tidligere
siktet til med «følelsesporno» – man ivrer
etter å trigge følelser hos seerne på en
måte som gjør at man heller påprakker
dem disse følelsene. Dette gjelder særlig
filmer som Fallen Angels og Katusha (men
også Allan 3000, The Owl og ikke minst
den begredelige Ødeland): førstnevnte
med sine ukritiske og ustanselige såpeopera-aktige nærbilder av gråtkvalt seksualitet, som deltar i karakterenes smerte
uten å sette deltakelsen i et perspektiv;
Katusha med sin innlatende sørgmodighet, som ber oss kjøpe dens sentimentalitet uten at vi har forstått noe som
helst – uten at vi har rukket å kjenne noe
som helst. Dette er filmer der følelsene
og tankene man sitter med, ikke vokser
ut av filmenes uttrykk og organisering,
men trykkes på oss av et selvmedlidende
kamera som tror det er nok å registrere
fiktiv lidelse.
Distanse. Historier er ikke viktige i seg selv,
og fiktive menneskeskjebner er ikke rørende i seg selv. Det er når det hele blir satt
i et visst perspektiv det blir interessant.
Kanskje flere følsomme filmskapere burde
se nærmere på Kubricks «kulde», som i sin
estetiske distanse til den representerte
verden fremmaner tidligere uante følelser;
nye følte perspektiver. Etter filmfestivalen
i Odense sitter jeg igjen med inntrykket av
at mange av de danske filmskaperne kunne
tillatt seg en mer «avhumanisert» behandling av sitt materiale. Det er nettopp i sin
formmessige distanse I mørke finner sin
emosjonelle kraft. Den trekker meg ut av
den sedvanlige medfølelsen – ikke for at
jeg kjølig skal analysere, men for at jeg skal
oppdage en ny empati.
Eidsaa Larsen er fast filmkritiker i Ny Tid.
[email protected]
16
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
Kritikk
FILM
Fra romfolk til romvesener
FILMNOTISER
Besøk fra verdensrommet (The Visit)
Regi: Michael Madsen,
fotograf: Heikki Färm
Fra homo til fusion
FILMFESTIVAL I OSLO
Det er 25 år siden den første
norske homofilmfestivalen
ble arrangert. Men i 2015
dekker ikke lenger ordene
«homo», «skeiv», «queer»
eller «gay» festivalens meny.
Derfor har den byttet navn
til Oslo/Fusion International
Film Festival.
AV BRITA MØYSTAD ENGSETH
Det er ikke mye fusion i den lille salen i
kjelleren på Cinemateket på Grev Wedels
plass i Oslo denne junikvelden på slutten
av 1980-tallet.
I de burgunderrøde stolene har 80–90 kvinner i jeans, singleter og oversized canadaskjorter tatt plass. Til å være relativt åpne
og erfarne lesber er de overraskende knisete, nesten som tenåringer på sin første
kinodate.
De skal se Desert Hearts (Donna Deitch,
1985) – en lesbisk kjærlighetshistorie de har
lest at ender lykkelig. De har knapt hørt om
noe liknende, og tenker at det må være for
godt til å være sant. Er det noe filmhistorien
(og litteraturhistorien) har lært dem, er det
at homoseksuell kjærlighet er som Romeo
og Julies kjærlighet – forbudt og motarbeidet, dømt til å ende med gråt, skingrende
monologer og selvmord. Det er prisen man
må betale for å elske den man vil.
Men ikke denne magiske kvelden.
Happy endings. Donna Deitchs enkle, røren-
de fortelling om litteraturprofessoren
Vivian som på 50-tallet ankommer Reno
for å få en rask skilsmisse, og forelsker seg
i den unge rebellen Cay, ender ikke bare
lykkelig – den skildrer også varmt og mildt
humoristisk kvinnenes første, svette og lett
nervøse elskov.
Lesbene på Cinemateket gisper, fniser, ler
og gråter av lettelse og fryd. Endelig! For
første gang har de sett seg selv slik de har
drømt om – som ualminnelige mennesker
med alminnelige behov. Og de får lov til
å leve ut disse behovene uten å måtte dø
The Russian Woodpecker
Regi: Chad Gracia, foto: Artem Ryshykov
eller havne på galehus.
Dette mirakelet fant sted under en av de
første homofilmfestivalene som ble arrangert i Oslo. I årene som fulgte møtte lesbene
(og homsene, selvsagt) trofast opp for å se
om det fantes flere filmer om, med og av
sånne som dem, i håp om å finne bekreftelse, identitet og tilhørighet. Og en lykkelig
slutt, selvfølgelig.
De måtte tåle mye skrot. Seriøst mye
skrot.
At en film er laget av, om og/eller med
lhbt-personer, er på ingen måte det samme
som at den er se- eller minneverdig. Det
kunne innimellom føles som om skeive
filmskapere oftere kanaliserte Ed Wood
enn Woody Allen – men lhbt-ere er et seigt
folkeferd, og holder ut alt fra transvestittromvesener til middelaldrende lesber på
forfatterretreat. Det kan jo hende at de får
hverandre til slutt!
Homofilmfestivalen ble
etter hvert til Skeive filmer, og i løpet av
de 25 årene festivalen har eksistert, har
dens entusiatiske medarbeidere saumfart verdens homofilmproduksjon på jakt
etter fortellinger som speiler det enormt
komplekse og sammensatte universet som
kalles lhbt-miljøet.
Det har ikke alltid vært en enkel jobb.
Ikke bare varierer kvaliteten på homofilmene, men med den avsindige teknologiske
utviklingen som har foregått parallellt med
festivalen (fra vhs til laserdisk til dvd til
pvr og streaming), har det vært mulig for
lhbt-ere å lete opp filmene på egen hånd og
se dem før festivalen får samlet dem og vist
dem. Dette er en skjebne denne festivalen
deler med andre smale filmfestivaler.
Normkritikk.
Lhbt-ere er et seigt
folkeferd, og holder ut alt
fra transvestittromvesener
til middelaldrende lesber på
forfatter-retreat.
Dessuten: I perioder får mainstreamfilmen det for seg at den skal tekkes de
skeive – særlig når én eller flere lhbt-filmer
brått får uventet suksess.
I 1992 skrev R. Ruby Rich et innflytelsesrikt essay om new queer cinema i filmmagasinet Sight & Sound, og begrepet ble raskt
brukt om filmer skrevet og regissert av åpne
Desert Hearts
homofile, om og med lhbt-personer – men
ikke nødvendigvis med lykkelig slutt. Det
viste seg imidlertid ikke å være så viktig,
likevel – filmene til Todd Haynes, Jennie
Livingston, John Waters, Gregg Araki, Alexis
Arquette, Gus Van Sant og Cheryl Dunye
(for å nevne noen) var nemlig genuint seog minneverdige, selv på sitt mørkeste og
mest dystopiske.
New queer cinema utfordret både homoog heterofiles oppfatning av det skeive.
Filmene parodierte lhbt-miljøets egne stereotypier, samtidig som de åpenlyst kritiserte måten homser, lesber og transpersoner ble fremstilt på i mainstreamkulturen. Alt
som brøt med det heteronormative, skulle
og måtte utforskes.
Tannløst. 90-tallet var et godt filmtiår
(kanskje det siste gode i filmhistorien
sånn i alminnelighet – det begynte med
Goodfellas og sluttet med The Matrix) for
skeive filmelskere. En ting var kvaliteten på
lhbt-filmene, en annen ting var Hollywoods
plutselige interesse og entusiasme for all
things queer.
Filmbyens største stjerner sto i kø for
å tøye skuespillermusklene sine som alt
fra aidsofre til dragqueens. Prisbelønte
regissører tok solid grep, og produksjoner
som Philadelphia (Jonathan Demme, 1993),
In & Out (Frank Oz, 1997), The Birdcage
(Mike Nichols, 1996), To Wong Foo, Thanks
for Everything, Julie Newmar (Beeban
Kidron, 1995) og Flawless (Joel Schumacher,
1999) trengte ikke egne festivaler – de ble
satt opp på helt normale, heterofile kinoer.
Og ganske mange normale, heterofile kinogjengere så dem og likte dem. Og hvorfor
ikke? Når streite mannfolk som Tom Hanks,
Antonio Banderas, Kevin Kline, Matt Dillon,
Robin Williams, Gene Hackman, Patrick
Swayze, Wesley Snipes, Robert De Niro og
Philip Seymour Hoffman kunne spille i filmer om menn som liker menn, hvor farlige
kunne disse filmene være? Ikke så veldig
farlige, skulle det vise seg.
For problemet med Hollywood er jo
at denne drømmenes by sjelden eller
aldri er i stand til å levere produkter om
og til minoriteter som ikke føles litt gammeldagse, litt klumsete og litt feige.
Så svaret på spørsmålet om man fortsatt
trengte en egen homofilmfestival – i Oslo,
i London, i Berlin, i New York – ga raskt
seg selv: Så absolutt. Å overlate den skeive
filmen til mainstreamprodusenter førte til at
den fikk trukket alle tennene sine, og dens
bitt ble like ufarlig som en nyfødt valps.
Og new queer cinema handlet jo ikke bare
om Den søte hvite homsen (eller Den psykotiske lesba) som Hollywood er så glad i. I
new queer cinema kunne ikke kjønn, sex,
kropp og identitet presses inn i prefabrikerte båser – til det er den menneskelige seksualiteten for variert og kompleks.
Nå skal det sies at Hollywood har rettet
et friskere blikk mot lhbt-kulturen med
årtusenskiftets tv-revolusjon. The L Word,
The Real L Word, Orange Is the New Black,
Modern Family, Glee, The Fosters, Sense8,
Frankie & Grace og Faking It er bare noen
av produksjonene som viser at det likevel
finnes vilje til å utforske det skeive både
som lett underholdning og som kritikk av
gammelmodig tenkning.
Fusjoner. Men den genuint skeive filmen
– den som tenker på seg selv og sin egen
sannhet før den tenker på omverdenen og
dens fordommer – den trenger fremdeles
sitt eget rom, sin egen festival. Ikke som et
oss-mot-dem-arrangement, dog; ei heller
som et sted hvor de marginaliserte søker
tilflukt med hamrende hjerter på søken
etter seg selv og en lykkelig slutt.
Det er lett å humre litt innvendig over
Skeive filmers navnskifte – Oslo/Fusion
International Film Festival kan synes som et
ikke-navn, noe et pr-byrå har kommet frem
til etter fire brainstormingsseminarer før de
sender en faktura på 107 000 kroner – men
ordet «fusion» er ikke ueffent i våre dager.
Det som en gang var «homomiljøet»,
består idag av en bokstavrekke som er
lenger enn lhbt – i USA og England opererer
man med for eksempel «lgbttqqiaap», som
står for lesbian, gay, bisexual, transgender,
transsexual, queer, questioning, intersex,
asexual, ally og pansexual, og det enda
mer spektakulære «lgbttqqfagpbdsm», som
står for lesbian, gay, bisexual, transgender,
transsexual, queer, questioning, flexual,
asexual, gender-fuck, polyamorous, bondage/discipline, dominance/submission og
sadism/masochism.
Om dette er vanskelig å holde rede på,
har en vennlig gruppe mennesker kommet opp med forkortelsen «quiltbag»,
som står for queer og questioning, intersex, lesbian, transgender og two-spirit,
bisexual, asexual og ally, samt gay og
genderqueer.
Å overlate den skeive filmen
til mainstreamprodusenter
førte til at den fikk trukket
alle tennene sine, og dens bitt
ble like ufarlig som en nyfødt
valps.
Oslo/Fusion viser at skeiv film er betraktelig mer variert enn de fleste streite filmer og festivaler – hit kommer amerikanske
pornostjerner og afrikanske menneskerettighetsaktivister, og historiene de forteller, er nærmere virkeligheten enn fantasien. Fusjonering er derfor så absolutt på
sin plass.
Den skeive filmen handler om alt som er
menneskelig erfart. Den skeive filmen er i
2015 en film som bør nå ut til flere enn de
80–90 hverdagslesbene som så Vivian og
Cay få hverandre den junikvelden for snart
25 år siden.
Møystad Engseth er filmkritiker i Ny Tid.
[email protected]
Radikalisering handler om smerte
Deeyah Kahn var
misfornøyd med premissene
for debatten om unge
europeere som lar seg
rekruttere til ekstremistiske
grupperinger. I filmen
Jihad lar hun unge menn
og kvinner med erfaring fra
ekstremistiske bevegelser
komme til orde.
FILM/EKSTREMISME
AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN
Den 28. september viser NRK dokumentaren Jihad, den siste filmen til tidligere
artist og dokumentarfilmskaper Deeyah
Khan. Gjennom intervjuer med unge britiske muslimer skildrer filmen hvordan
de ofte frustrerte ungdommene faller for
jihadismen slik den fortolkes av enkelte
religiøse ledere. «Jeg ønsket å vise den
menneskelige siden av personer som ofte
behandles som monstre,» sier Deeyah
Khan til Ny Tid. «Det betyr ikke at jeg
forsvarer noe av det de har gjort. Men jeg
tror den åpenbare angeren hos mange av
dem som har hoppet av slike grupperinger, har langt større effekt enn all fordømmelse jeg noensinne kan komme med.»
Den
norske
filmregissøren
med
pakistansk bakgrunn er for noen kjent
som artisten Depeeka, som hadde suksess
i Norge på 1990-tallet. I 2013 fikk hun en
Emmy-pris for gjennombruddsfilmen
Banaz – a love story, som setter søkelys på
æresdrap.
Jihad hadde britisk tv-premiere på
kanalen ITV i juni, og har fått blandede
reaksjoner. Noen muslimer har reagert
med panikk, mens andre har omtalt
filmen som en rekrutteringsvideo for
jihadismen. For Khan var det viktig å la
mennesker med ulike erfaringer knyttet
til ekstremisme komme til orde. «Jeg lar
menneskene i filmen snakke, og de viser
at de har komplekse historier – historier
som får oss til å forstå hva som skjedde
forut for de voldelige og ekstremistiske
handlingene deres,» sier hun. «Til tross for
at jeg personlig finner voldelig jihadisme
ondt og avskyelig, har jeg brukt to år på å
intervjue nåværende og tidligere jihadster
i England og i Europa. Dette har jeg gjort
fordi jeg mener vi må lære mer om hva det
faktisk er som driver unge mennesker inn i
dette. På den måten kan vi bli mer effektive
i kampen mot radikalisering. Vi må bli bedre
på å redusere antallet unge mennesker som
tilslutter seg disse voldelige gruppene.
Radikalisering handler om smerte,» sier
Khan.
og ikke kan leve. Ibant er disse kravene så
strenge at kvinnene bryter ut. Det er en flukt
som kan oppleves som en frigjøring, siden
de kanskje for første gang tar et eget valg.
Så kan de pakke det inn i religion og slippe å
bli anklaget for å forlate sin tro, slik de ville
blitt dersom de brøt ut for å bli en del av
det vestlige samfunnet. Det blir et valg som
virker mer riktig for disse kvinnene,» sier
Khan.
«En av de tingene som er mest
frustrerende med mediene,
er at de stadig insisterer på å
promotere noen av de mest
ekstreme stemmene som
typiske muslimer.»
Dialog. I mars startet Yousef Bartho Assidiq
Ekskludering. Mye av arbeidet med filmen
gikk ut på å få innpass og skape tillit hos
menneskene hun ønsket å intervjue. En av
dem er imam Abu Munatsir, lenge kjent som
«jihadismens gudfar». Muntasir fungerte
lenge som en sentral, muslimsk leder i
Bradford. Han benyttet sin posisjon til å
hisse til jihad, og lokket mange unge menn
til å verve seg. Kahn forteller at følelsen
av ekskludering og fremmedgjøring er
en gjennomgående grunn til at unge
mennesker blir sårbare for rekruttering til
ekstremistiske grupperinger. Hun mener
mediene må ta sin del av ansvaret for at
mange muslimer i vestlige samfunn føler
seg ekskludert. «En av de tingene som er
mest frustrerende med mediene, er at de
stadig insisterer på å promotere noen av
de mest ekstreme stemmene som typiske
muslimer. De inviterer dem til debatter,
vel vitende om at ekstremistene kommer
til å si noe provoserende, og dermed
gjøre debatten mer sensasjonell. Hver
gang de gjør dette, forsterker de negative
stereotyper, og avviser de progressive
17
stemmene i miljøet. Sannheten er at det
egentlig er mange muslimer som ikke er
interessert verken i politikk eller religion.
De fleste muslimer i Norge er som enhver
annen nordmann – de er mer interessert
i å betale ned på lånet og forsikre seg
om at barna gjør det bra på skolen, enn
de er i å etablere en islamsk stat. Men
mediene foretrekker å fokusere på de
konservative og ekstreme, noe som både
fremmer fordommer og gir ekstremistenes
synspunkter effektiv gratisreklame,» mener
Khan.
kvinner. Den 18. september
arrangerer Khans egen organisasjon Fuuse
konferansen «Fuuse Forum». Hit kommer
blant annet tre personer som tidligere har
vært involvert i islamistisk ekstremisme. «I
filmen snakket jeg blant annet med to unge
Flere
menn som hadde blitt utsatt for rasistisk
motivert vold. De følte en distanse til
foreldrenes kulturbakgrunn, samtidig som
de følte at det ikke var plass til dem i det
britiske samfunnet. Det er mange grunner
til at unge mennesker lar seg rekruttere til
ekstremisme, og grunnene varierer også
fra sak til sak. Den overordnede beskjeden
er at vi må etablere et samfunn der alle
kan være trygge på at de vil bli behandlet
rettferdig og som likeverdige medlemmer
av samfunnet, uavhengig av etnisitet og
religion,» sier Khan.
En av deltakerne på konferansen er
Yasmin Mulbocus, som var medlem av
en ulovlig ekstremistgruppe i England fra
1996 til 2000. I filmen forteller Mulbocus om
da hun for noen år siden ble voldtatt, og
hvordan politiet henla saken etter bevisets
stilling. «Jeg hevnet meg på en måte ved å
bli en ekstrem fremmedkriger,» forteller hun
i filmen. «Jeg tenkte at en sharialov ville ført
til at den skyldige ble henrettet. Det følte
jeg ville vært riktig.» For Mulbocus kom
vendepunktet da hun en dag ble innkalt
til samtale på datterens skole: «Jeg forsto
jeg måtte forlate jihadmiljøet da læreren til
datteren min kalte meg inn til en prat, og sa
’vel, datteren din fortalte klassekameratene
sine at det er greit å drepe ikke-muslimer’.»
Nå jobber Mulbocus for å motvirke
rekruttering av unge mennesker til
ekstremistgrupper. Khan forteller at
stadig flere kvinner slutter seg til slike
grupperinger. «For noen av dem handler det
om flukt. Mitt poeng er at kvinner kan være
akkurat like rasende, blodtørstige og politisk
aktive som menn. En annen dimensjon er det
livet mange av disse kvinnene lever, der det
stilles strenge krav til hva slags liv de kan
og Faten Mahdi Al-Hussaini organisasjonen
JustUnity. Assidiq konverterte til islam i
voksen alder, og har selv vært en del av
en ekstremistisk gruppering. Gjennom
JustUnity jobber han for å skape dialog.
Kahn mener mennesker som har vært
en del av ekstremistiske bevegelser i
Norge eller utlandet, kan fungere som en
ressurs når de kommer tilbake. «Noe av
det som gjør at unge mennesker tilslutter
seg radikale og ekstreme bevegelser, er
naivitet. Vi kan anerkjenne at ungdom
gjør feil, og vi kan anerkjenne at det
krever mot å innrømme at man har gjort
feil. Jeg mener avhoppere kan være viktige
ressurser. De kan hjelpe til ved å fraråde
andre unge å gjøre den samme feilen de
selv har gjort. Vi trenger mennesker som
kan avsløre den brutale virkeligheten på
innsiden av jihadistbevegelsene, og på den
måten komme i kontakt med andre unge
som står i fare for å bli radikalisert,» sier
hun. «Vi må jobbe for å bryte ned gettoer,
og forsikre oss om at vi ikke ender med å
bli fremmede for hverandre. Barna våre må
vokse opp side om side, og vi må forsikre
oss om at unge mennesker får den støtten
de trenger på skolen,» avslutter Khan.
Filmen vises på NRK 29. september.
Mot naturen nominert til
Nordisk råds filmpris
Ole Giævers kritikerroste Mot naturen er
den norske kandidaten til Nordisk råds
filmpris 2015. Mot naturen vil være representert ved regissør og manusforfatter Ole
Giæver og produsent Maria Ekerhovd, og
filmen konkurrerer med én film fra hvert av
de øvrige nordiske landene om den gjeve
filmprisen.
Den norske juryen består av Silje Riise
Næss, Kalle Løchen og Britt Sørensen. I sin
begrunnelse sier de følgende: «I Mot naturen
skaper Ole Giæver en selvrefleksjon over
våre moderne liv og den nordiske mannen
av i dag. Med en personlig og direkte fortellerstemme dannes en collage av mentale bilder som uttrykker minner, drømmer,
håp og følelsesmessige stemninger. Alt gjort
med en humor som tar opp i seg pinligheter,
skam og smerte.»
Den prestisjefylte Nordisk råds filmpris
er på 350 000 DKK, og gis til en film som
utmerker seg ved sin høye kunstneriske
kvalitet og sterke forankring i den nordiske kulturen. Målet med prisen er blant
annet å styrke det nordiske kulturfellesskapet og utvikle Norden som et kulturelt
hjemmemarked. «Jeg er utrolig glad for
nominasjonen! Noen priser henger litt høyere enn andre, og Nordisk råds filmpris
er definitivt en av disse. Det er i tillegg en
svært kompetent jury som står bak nominasjonen, så det gjør meg både ydmyk
og stolt at de har valgt Mot Naturen som
Norges kandidat. Nominasjonen er en stor
anerkjennelse til alle som har vært med å
lage Mot naturen,» sier regissør Ole Giæver.
Mot naturen er Ole Giævers andre langfilm.
Den hadde verdenspremiere ved Toronto
internasjonale filmfestival i 2014, og ble
vist på Panorama i Berlin i 2015, der den
vant Europa Cinemas Label Award. Giævers
neste prosjekt er komediedramaet Fra balkongen, som er under innspilling nå.
Fem norske til Toronto
Toronto International Film Festival har invitert fem norske filmer til årets arrangement.
Louder Than Bombs ble i mai historisk idet
den ble første norske film i hovedkonkurranse i Cannes på 36 år. Den fortsetter sin
festivalreise til Toronto – en av verdens viktigste filmfestivaler – og får nå følge av Roar
Uthaugs Bølgen i Special Presentationsprogrammet. Bølgen åpnet årets filmfestival
i Haugesund, og får internasjonal premiere i Toronto. Anne Sewitskys De nærmeste hadde verdenspremiere på festivalen
Sundance i januar, og deltar i Contemporary
World Cinema-programmet i Toronto.
Kortfilmene Fuglehjerter av Halfdan
Ullmann Tøndel og Oslos rose av Det sporadiske filmkollektivet vises i festivalens
Short Cuts-program.
Anundsen inspirert av
David Attenborough
Justisminister Anders Anundsen har fått
mye kritikk for sin film Trygghet i hverdagen.
Han hevder å være inspirert av en prisbelønt britisk dokumentarist.
Flere medier ba Justisdepartementet om
å få se råfilmen til Anundsens reklamefilm.
Anundsens departement ville ikke levere ut
de skattepengefinansierte filmopptakene,
men inviterte derimot pressen til en tre og
en halv time lang visning av råopptakene
mandag – med filmforbud. I råfilmen forklarer Anundsen bakgrunnen for filmen
til Morten Hojem Ervik i Politiets utlendingsenhet utenfor Trandum utlendingsinternat på Ullensaker. Her sitter asylsøkere
som venter på å bli tvangsreturnert.
«Så kan de som vil, se filmen, og så kan vi
presentere deler av politikken, sånn at det
er enkelt for ungdommen å følge med. Det er
egentlig litt David Attenborough-inspirert,»
sier Anundsen. David Attenborough er en
britisk prisbelønt dokumentarfilmskaper
som er kjent for å lage omfattende naturdokumentarer for BBC.
Kongo forbyr film
Myndighetene i Kongo har lagt ned forbud
mot filmen om den kongolesiske legen
Denis Mukwege, som har behandlet tusenvis av kvinner som har blitt voldtatt under
krig og konflikter.
Det er den belgiske filmskaperen
Thierry Michel som står bak dokumentaren The Man Who Mends Women. Den
følger Mukwege mens han forsøker å
behandle de fysiske og psykiske skadene
kvinner har fått etter å ha blitt utsatt for
voldtekter og overgrep av væpnede styrker og militsgrupper i det østlige Kongo.
Filmen er allerede er vist på en rekke festivaler, og har høstet internasjonal ros og
oppmerksomhet. Men kongoleserne får
ikke se den i hjemlandet. «Jeg har besluttet
ikke å godkjenne denne filmen,» sier Kongos
medieminister Lambert Mende til AFP, og
bekrefter at han har mottatt en klage fra
Michel.
CTH
[email protected]
That Sugar Film
Regi: Damon Gameau, foto: Judd Overton
Jenica & Perla
Regi: Rozálie Kohoutová, foto: Lukas Hyksa
Et hypotetisk besøk fra
verdensrommet, en plausibel
konspirasjonsteori om
Tsjernobyl-ulykken, et
personlig eksperiment om
sukkerets skadevirkninger
og et livlig portrett av to
tenåringsjenter fra romfolket
er blant dokumentarene
som vises på Bergen
internasjonale filmfestival.
FILMFESTIVALI BERGEN
filosofisk science faction?
Filmens originaltittel er The Visit, og
kan dermed lett forveksles med M. Night
Shyamalans fiksjonsgrøsser med samme
navn – som faktisk også vises på festivalen.
Men Madsens film har altså fått den norske
tittelen Besøk fra verdensrommet, formodentlig også fordi den skal slippes i ordinær
kinodistribusjon (tidspunktet er ikke helt
bestemt ennå). Dette er svært gledelig, da
Besøk fra verdensrommet er en usedvanlig
fascinerende og dypt original film som fortjener å ses av flere her i landet enn kun
festivalpublikummet i Bergen.
AV ALEKSANDER HUSER
Tsjernobyl-teorier.
I perioden 23.–30. september er det duket
for en ny utgave av Bergen internasjonale
filmfestival. Som vanlig presenterer festivalen et mangfoldig filmutvalg som inkluderer
mange spillefilmer. Men med sitt brede tilbud av norsk og internasjonal dokumentarfilm, herunder flere konkurranseprogrammer, har BIFF etablert seg som kanskje den
aller viktigste festivalen i landet på dette
feltet.
Vi presenterer her fire utvalgte titler, hentet fra festivalens mange programseksjoner
for internasjonal dokumentarfilm.
Besøk fra verdensrommet. Å utforske
spørsmål av typen «hva om Jorden en dag
besøkes av romvesener?» er vanligvis forbeholdt science fiction, og det ligger jo i
selve sjangerbegrepet – og til en viss grad i
problemstillingen – at det her er snakk om
fiksjon. Ikke desto mindre har den danske
filmskaperen Michael Madsen (som ikke
bør forveksles med den amerikanske skuespilleren) laget en slags science fiction-dokumentar som tar for seg nettopp dette
tankeeksperimentet. Med andre ord en
dokumentarfilm om hendelser som formodentlig ikke har skjedd, men som forholder
seg med all mulig seriøsitet til et hypotetisk
scenario, hvor intelligente vesener fra verdensrommet dukker opp på vår klode.
Madsen fikk angivelig ideen til Besøk fra
verdensrommet da han oppdaget at FN har
et kontor som arbeider med utenomjordiske anliggender, med base i Wien. Ansatte
her er blant de ulike ekspertene han har
intervjuet i filmen om hvordan man ser
for seg at et slikt scenario vil utspille seg.
De skisserer tre potensielle grunner til
et besøk fra verdensrommet: enten at de
utenomjordiske har ankommet ved et uhell
(eksempelvis en nødlanding), eller at de er
her for å utforske, eller at de har en eller
annen i våre øyne ond hensikt. Filmen stiller videre en rekke interessante spørsmål,
deriblant om hvordan vi vil forholde oss til
vissheten om at vi ikke er alene i verdensrommet, om de besøkende vil ha noen form
for moralbegrep, om vi vil være i stand til å
kommunisere med disse skapningene eller i
det hele tatt oppfatte dem med våre sanser,
om møtet mellom artene vil innebære smittefare eller liknende, og hvilke konsekvenser besøket på sikt vil ha i et evolusjonistisk perspektiv. Dette er en film som virkelig
appellerer til fantasien, samtidig som den
understreker hvor begrenset vår evne til å
forestille oss en fremmed livsform er – all
vår science fiction til tross. Følgelig er det
også begrenset hvor mye vi kan forberede
oss på en slik begivenhet, selv om man er
ansatt på FN-kontoret for utenomjordiske
anliggender.
Besøk fra verdensrommet benytter seg av
fortellergrepene man ser i de mest konvensjonelle dokumentarer: intervjuer med talking heads, allvitende voice over-narrasjon
(ved Madsen selv), illustrasjonbilder og
rekonstruksjoner samt en og annen observerende sekvens. Resultatet er imidlertid alt
annet enn ordinært. Filmens kanskje aller
mest originale grep er at den forsøksvis lar
oss se vår verden gjennom de besøkendes
øyne, altså med et utenomjordisk blikk –
med den konsekvens at filmen dypest sett
handler mer om oss enn om dem. Og på
denne kloden man har havnet, er det unektelig underlig, slik Sigbjørn Obstfelder i sin
tid også observerte.
Science faction. Noen vil nok sågar argu-
mentere mot at Besøk fra verdensrommet
kan sies å være en dokumentar, men ofte er
det de mest interessante filmene som bryter
med forventingene om hva fiksjon og dokumentar kan være. Slike definisjonsdiskusjoner kan dessuten fort bli mer utmattende
enn konstruktive, og disse kategoriene er
ikke nødvendigvis gjensidig ekskluderende. Med sitt utgangspunkt i intervjuer med
eksisterende fagmiljøer på området, er det
heller ikke riktig å kalle Madsens film en
ren fiksjonsfilm, selv om den tar for seg et
hypotetisk hendelsesforløp. Kanskje kan
den best beskrives som en slags poetisk og
Gjennom sine to hovedpersoner viser Jenica & Perla unge romanier som henholdsvis
segregert og integrert i sine lands kulturer. Jenica & Perla
The Russian Woodpecker
Hypoteser behandles også i dokumentaren The Russian
Woodpecker, som følger den ukrainske
kunstneren Fedor Alexandrovich i jakten
på sannheten om hva som førte til atomkatastrofen i hans fødeby Tsjernobyl – et
spørsmål man aldri har fått noe klart svar
på. Den eksentriske, uflidde mannen er
ingen typisk hovedperson i en undersøkende politisk dokumentar, men ikke desto
mindre er han en viktig grunn til at filmen
er blitt både underholdende og uortodoks.
For ikke å glemme at han faktisk kommer
på sporet av en meget interessant forklaringsmodell – som riktignok kvalifiserer
til å omtales som en konspirasjonsteori,
men som slettes ikke fremstår fullstendig
usannsynlig etter hvert som Alexandrovich
oppsøker ulike kilder og involverte i tidenes
hittil største atomulykke.
Uten at denne teorien skal beskrives inngående her, har den å gjøre med en enorm
og mystisk radar i nærheten av atomkraftverket, som blant annet produserte en
øredøvende, hakkende lyd som har gitt
filmen sin tittel. The Russian Woodpecker
er en kompleks og særegen dokumentar,
som også er en fortelling om Ukrainas forhold til Russland, med utgangspunkt i opptøyene og urolighetene i Kiev i senere tid.
Videre skildrer den hvordan Fedor og andre
involverte i produksjonen motarbeides og
trues av mektige krefter når de begynner
å se sammenhenger, og med dette tegnes
et uhyggelig bilde av et Russland som ikke
nødvendigvis har beveget seg så langt vekk
fra den gamle Sovjet-staten som mange liker
å tro.
Med The Russian Woodpecker har den
amerikanske regissøren Chad Gracia laget
en på samme tid dagsaktuell, gravende
og personlig dokumentar, uten at den blir
ufokusert. Enda mer imponerende er dette
med tanke på at det er hans debutfilm.
humørsvingninger – for å nevne noe.
Sukker, som finnes i langt flere matvarer
enn de fleste er klar over, skal nemlig være
en direkte årsak til hjertesykdommer, diabetes, overvekt og flere former for kreft.
Dette har imidlertid blitt hysjet ned av
ressurssterke krefter i matvareindustrien,
som blant annet har finansiert forskere for
å opprettholde et inntrykk av at det hersker utbredt tvil om skadevirkningene blant
ekspertene. Parallellen til tobakksindustriens strategier noen tiår tilbake er åpenbar,
og dette er da også et vesentlig poeng i alle
de tre nevnte sukkerfilmene.
Damon Gameau har laget en forførende
og tankevekkende opplysningsfilm, som
kombinerer den visuelle lekenheten til
Sugar Coated med den personlige tilnærmingen til Sugar Blues (pussig nok er også
den gravide filmskaperens kommende barn
også et tema i Culcovas film). Alle de tre
dokumentarene får en rekke eksperter på
området til å uttale seg, noen av dem sammenfallende – med forskningsjournalisten
Gary Taubes som den eneste som opptrer
i samtlige filmer. That Sugar Film bringer
ikke så mye ny informasjon til torgs for oss
som har sett de to andre dokumentarene,
men for de fleste vil nok filmen by på en
god del oppsiktsvekkende og alarmerende
nyheter. Damon Gameaus komiske fremstilling (selv om de andre to filmene heller ikke er humorløse) og til dels tabloide
innfallsvinkel vil sannsynligvis nå bredest
ut med dette budskapet, som unektelig bør
bli hørt av mange. Det hjelper nok også i
så måte at han kan skilte med Stephen Fry
og Hugh Jackman blant de medvirkende i
filmen.
Europeiske tenåringsliv. Der både Besøk fra
verdensrommet, The Russian Woodpecker og
That Sugar Film har en slags «programleder»
og/eller en allvitende fortellerstemme, er
Jenica & Perla en dokumentar av den observerende sorten. Den tsjekkiske filmskaperen
Rozálie Kohoutová har laget et portrett av
to tenåringsjenter som begge tilhører romfolket, og som en gang konkurrerte sammen
som dansere i tv-programmet «Slovakiske
talenter». Nå lever de svært ulike liv i hver
sin del av Europa. Perla bor i en fattig romlandsby uten innlagt vann på den slovakiske
landsbygda, mens Jenica har flyttet til Paris,
hvor hun drømmer om å jobbe som frisør.
Der Perla går i en klasse kun bestående av
romfolk, er Jenica den eneste med slik bakgrunn på sin skole, og har til tider utgitt seg
for å være spansk.
Gjennom sine to hovedpersoner viser
Jenica & Perla unge romanier som henholdsvis segregert og integrert i sine
respektive lands kulturer, og den er heller
ingen utelukkende ukritisk skildring av
deres egen kultur eller holdningene som finnes her. Ikke minst vitner filmen om nokså
REBECKa JOSEPHSON
kvinnefiendtlige holdninger hos jentenes
foreldregenerasjon. Spesielt Jenica blir kritisert av sin mor for å ha blitt påvirket av det
franske samfunnet, og presses til å finne seg
en mann fremfor å forfølge en yrkeskarriere.
Den mer skoletrøtte Perla oppmuntres på
sin side i større grad til å konsentrere seg
om skolegangen, til tross for at mulighetene
hennes i det ekskluderende slovakiske samfunnet uansett synes å være svært begrensede. Videre er tigging og liv på gata et ikke
alt for fjernt bakteppe i begge de to jentenes familier – samtidig som filmen tegner et
bilde av en livlig og mangfoldig kultur med
mye musikk og varme.
Med sin «flue på veggen»-tilnærming lar
Jenica & Perla oss bli kjent med de to jentene uten noen belærende statistikk eller
fagtunge intervjuer. Riktignok fungerer
hovedpersonenes egne uttalelser jevnlig som forklarende fortellerstemmer på
lydsporet, men dette grepet understreker
i grunn bare at filmen fortelles på deres
premisser, og at den handler om deres virkelighet. I en tid hvor det offentlige ordskiftet omkring romfolk i stor grad er styrt av
visse populistiske krefter som synes tigging
er ubehagelig å forholde seg til, er dette en
virkelighet – eller rettere sagt to ulike virkeligheter – som det kan være både berikende
og nødvendig å få et innblikk i.
Huser er filmkritiker i Ny Tid.
aMY DEaSISMONT
Bittersøte sannheter. En annen film på fes-
tivalprogrammet som kombinerer den personlige dokumentarsjangeren med undersøkende journalistikk, er australske That
Sugar Film, hvor den Russell Brand-aktige
filmskaperen Damon Gameau plasserer
seg selv foran kamera mens han forsøker
å finne ut hvor skadelig sukker egentlig er.
Tittelen er dog ikke så presis, all den tid den
kan gi inntrykk av å være den eneste filmen
om sukker. Selv skrev jeg nylig en artikkel i
herværende avis om to andre dokumentarer (og det finnes enda flere) som tar for seg
noen bitre sannheter om det søte stoffet,
og som til en viss grad utfylte hverandre
i sine tilnærminger til tematikken: På en
leken og visuelt fantasifull måte presenterte kanadiske Sugar Coated av Michèle
Hozer den fyldigste ekspertbaserte argumentasjonsrekken av de to, mens tsjekkiske Andrea Culcovas Sugar Blues på sin side
var en sjarmerende og langt mer personlig
dokumentarfilm, med utgangspunkt i at
regissøren selv nylig har blitt diagnostisert
med diabetes, og følgelig må holde seg unna
raffinert sukker. Felles for dem begge er at
de setter fokus på sukkerets til dels ukjente skadevirkninger – og sukkerindustriens
forsøk på å bagatellisere disse.
Det samme gjør That Sugar Film, om
enn med et utgangspunkt mer i slekt med
Morgan Spurlocks velkjente McDonaldsdokumentar Super-Size Me fra 2004. Damon
Gameau har nemlig ved filmens begynnelse holdt seg unna hvitt sukker i tre år, men
er i ferd med å bli far, og ønsker å finne ut
hvor skadelig det vil være for barnet å ha
en normal, sukkerholdig diett. Han starter
derfor et eksperiment hvor han går tilbake
til å spise sukker i 60 dager – uten at inntaket på noen måte er spesielt overdrevet.
Han skal ha i seg et australsk normalnivå
på rundt 40 sukkerbiter om dagen, hvilket Gameau begrenser til angivelig sunne
matvarer som juice, frokostblandinger og
lettyoghurt. Med andre ord holder han seg
fortsatt unna både sjokolade, brus, iskrem
og junk food. Likevel tar det ikke lang tid
før han ser negative konsekvenser på både
kropp og sinn, i form av fett i leveren, dramatisk økning i sjansen for å få diabetes 2,
nye centimeter rundt midjen og hyppige
TA N GY P R E S E N T E R E R
MIN LILLE SØSTER
En film av Sanna Lenken
«Med Min lille søster viser Sanna Lenken seg som en av Sveriges mest interessante filmskapere.» Cinema
«En klar anbefaling – for store og små» Filmmagasinet
Kom på festpremiere med regissør og skuespillere i samtale med Finn Skårderud.
Onsdag 23.09 kl. 18 på Gimle kino. Kjøp billetter på www.nfkino.no
på kino 25. september
www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no
18
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
Kritikk
FILM
LITTERATUR
Kjenn deg selv
Antoine Compagnon:
En sommer med Montaigne.
Oversatt fra fransk av Agnete Øye
Solum, 2015
Tro ikke at Montaigne bare
snakker sant om seg selv i
sine essays.
OM ESSAYET
HENNING NÆSS
Sigurd Tenningen Foto: Gyldendal / Linn Pedersen
Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris, og ved
Columbia University i London. Han har
nylig skrevet en liten bok om den franske
forfatteren Michel de Montaigne (1533–
1592).
Montaignes essays utkom i tre bind i
perioden 1580–1588. Temaene spenner
vidt, og bærer preg av et livssyn som har
blitt til gjennom langvarig meditasjon over
menneskets natur, i tråd med stoisismens
livsidealer: Mennesket er omskiftelig og
ustadig – derfor må det lære å kontrollere
sine følelser.
Mazdak Shafieian Foto: Gyldendal / Magnus Stivi
Det norske essayet
En noe vilkårlig – eller skal
vi si unaturlig – oversikt over
essayistikken i vårt lille land.
OM ESSAYISTIKK
OLE ROBERT SUNDE
Hva går det an å si om det norske essayet
– både det informale essayet i en montaignesk tradisjon, og det mer formale,
sakprosaiske essayet som kan minne
om en akademisk kronikk eller artikkel –
ettersom det er nesten ikkeeksisterende,
eller i hvert fall var det, før den pågående
bergenseren Georg Johannesen tok bladet fra munnen og fikk sitt daværende
forlag Gyldendal til å utgi hans samlede
essays: Om den norske tenkemåten (1975)?
Noen år etter kom Om den norske skrivemåten (1981), og i 1976 kom Jan Erik
Volds Entusiastiske essays. Alle tre kom
ut på Gyldendals Fakkelbøker, og da var
Gyldendal i forkanten, for å si det slik.
Etter Johannesen og Vold kom en rekke
«profilforfattere» med sine essays, for på
mange måter er det moderne norske essayet innfoldet i tidsskrifter. Siden de norske avisene har en svak intellektuell habitus tok tidsskriftene over, og de fortsetter
å ta over (selv nå, med Klassekampen som
noe helt enestående i norsk pressehistorie, og ukeavisene Morgenbladet og Dag &
Tid, for ikke å glemme månedsavisen Ny
Tid), med tidsskrifter som Vinduet, Vagant
og Agora (mer om det siden). Disse er på
mange måter ryggraden til den norske
intellektuelle skrive- og tenkemåten.
Det var Vinduet under Jan Kjærstads
redaktørtid som gjorde at jeg tok til å
skrive essays. På slutten av hans redaktørtid kom Kjærstads første essaysamling
Menneskets matrise (som mer heller mot
det formale essayet) i 1989, og samme
år kom Jon Fosse med Frå telling via
showing til writing (og som har det til felles med Kjærstad at dette er mer formal
poetikk enn informale essays). Året etter
kom min første essaysamling 4. person
entall.
Før mine mannlige kollegaer var den
driftige Karin Moe – min generasjons beste hode – ute med sin første essaysamling
i 1986 (Sjanger), og for å gjøre et hopp: I
1991 kom Freddy Fjellheim med sin essaysamling Forbindelser, transkripsjoner, prekener, essay, fortellinger – og deretter, som
om noen dro ut en liten propp, kom Stig
Sæterbakken med Estetisk salighet (1994),
Arild Linneberg med Bastardforsøk (1994),
Svein Jarvoll med Melbourn-forelesningene
(1995), Helge Torvund med Håplaust forelska i sitt eige skjelett (1995), Geir Gulliksen
med Virkelighet og andre essays (1996),
Kjartan Fløgstad med Antipoder (1996),
Espen Haavardsholm med Essays i utvalg
(1996), Solveig Aareskjold med Kyss meg i
diskursen (1996), og så videre.
Men dette er ikke ment å være en norsk
essayhistorie. Det er de unge forfatterne
som skriver essays nå, både informale og
formale, jeg har lyst til å skrive om – ikke
til forkleinelse for Solstad (som greier
det kunststykke å bli husket gjennom
alle generasjoner), Økland (som skriver
oppdragsprosa), Vold (som fortsetter å
være entusiastisk) eller Fløgstad (og hans
polemiske sakprosa), for ikke å glemme
hissigproppen Johannesen som utga
flere essaybøker på Cappelen etter sitt
Gyldendal exit.
Jeg må nevne de flotte forordene
Gordon Hølmebakk har skrevet til mange
forfatteres utvalgte noveller (som han selv
har samlet); Sven Kærup Bjørneboe skriver nesten bare essays, og i mange år har
han vært alene om det, men jeg vet ikke
om hans essay er formale eller informale,
eller snarere en egenprodusert variant.
Den unge-gamle Henning Hagerup ga
ut sin første essaysamling Vinternotater
i 1998, og nå kom nettopp hans andre
essaysamling Metafysisk skrapjern, og
med sin posisjon som en av de sterke,
selvtenkende kritikerne i landet, er han et
referansepunkt for de yngre forfatterne
som er opptatt av å skrive essays, og med
tidsskriftene Vinduet og Vagant – som de
ledende, hvor Bokvennen kommer et stykke bak, og hvor Agora er i sin egen divisjon, uforlignelig, og så alle de uavhengige
tidsskriftene som Au petit Garage, Lasso,
Bøygen, Fanfare m.m – er det åpning for
Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen,
for å nevne noen få unge, uten at jeg bryr
meg om alder (de to førstnevnte kom av
uforståelig grunner ikke inn på Morgenbladlisten over de ti beste forfatteren
under 35), bare om en sjanger – essayet. (I
parentes bemerket er Kari Løvaas god til
å skrive essays, det samme er Per Qvale
med sine miniessays, og rimsmeden og de
lange-diktenes-poet Øyvind Rimbereids
sakprosa).
Det er de unge forfatterne
som skriver essays nå, både
informale og formale, jeg har
lyst til å skrive om.
Det er jo Vinduet (da Jan Kjærstad var
redaktør til Audun Vinger, Kaja Mollerin
og nå den skarpskodde Preben Jordal)
og Vagant (helt for seg selv er Audun
Lindholm som redaktør, og en hel bøling
av forfatter og kritikere har vært innom
Vagant; Henning Hagerup, Tone Hødnebø,
Arve Kleiva, Pål Norheim, Susanne Christensen, Alf van der Hagen, Johann Grip,
Torunn Borge, Espen Stueland) som har
vært mentor for det unge norske essayet,
for ikke å glemme Shafieians og Tenningens redaktør Morten Moi på Gyldendal.
Pål Norheims siste bok Oppdateringer
(2014) er opphavlig løpende kommentarer
fra Facebook, som overført til bok blir en
mangesteders-dagbok fra Eidsvågneset,
Oslo, Egypt, Tunis, Marrakech – ofte med
aforismens tørrvittighet og kåseriets
sjarmerende letthet. Dette er skrevet på
toget 17. november 2013: «HVORFOR
FACEBOOK ER REAKSJONÆRT? Fordi det
(ved nærmere ettertanke) ikke så mye
er en vital forlengelse av offentligheten
som det er nasjonens nye nervesystem,
mottakelig for alle slags pirringer. Mer
Pavlov enn Platon, mer blodets hvisken
enn Kant og Habermas, mer besvergelse
enn besinnelse. Oppsummert: Én prosent
refleksjon; nittini prosent reaktive, spontane impulser og digital vedovn.»
Tor Eystein Øverås har i bøkene Livet!
Litteraturen! (2009), I dette landskapet
(2012) og Hva er et essay? (2014) vært
Det menneskelige. Montaignes essays er
opptatt av nettopp essayet, men det er
som kritiker (i Morgenbladet og Klassekampen – han ble årets kritiker i 2009;
han har også vært redaktør av Vinduet
1998/1999) jeg kjenner ham best og
som gjennomgående har skrevet mange
reise-essays-brev til Vinduet. Han skriver
beleilig, og det virker som han har et stort
prosjekt – å reise verden rundt.
Mazdak Shafieian debuterte i 2006 med
diktsamlingen Dyregravsmørke, i 2011
kom diktsamlingen Antwerpen, og i år kom
essaysamlingen Det urgamle materialet.
Han har også vært redaktør (sammen
med Sigurd Tenningen) for tidsskriftet
Au petit Garage, og redaktør (sammen
med Jørn Sværen) for antologien Teologi
(2012); det som er tråden i essaysamlingen (hvor han drøfter og skriver om
ulike forfattere – alt fra Svein Jarvoll,
Sadegh Hedajats, Elsa Gress, Mahmoud
Dowlatabadi, Gisle Selnes og så videre)
er den litterære kanon, og hva slags
hukommelse danner kanonen, og ikke
uten grunn referer han til Harald Blooms
bok om Vestens litterære kanon – og det
som er navet i den bloomske kanon, er
William Shakespeare, og hans solsystem,
som snart alle forfattere av betydning
svever rundt i.
Shafieian har sine husguder (hvem har
ikke det – Bloom mener at alle forfattere
står på skuldrene til hverandre, slik Joyce
er utenkelig uten gamle William) – og han
er flink til å grave fram erfaringsrommene
i de bøkene han skriver om. Han er rett og
slett en ung forfatter som leser godt, og
som kan tenke: «Heller enn å være noen
bispestav eller målestokk, må essayet
derfor være en vandringsstav – emblemet
for en tenkemåte som ikke bare betrakter
historien som en bok uten paginering,
men som også forstår skriftkulturen som
en serie bøker i konstant fare for å forvandles til andre bøker: Her vanner man
de andres blomster og steller de andres
gård, mens det er plantene i egen hage
som slår ut i full blomst.»
De plantene «som slår ut i full blomst»
uten å bli vannet, men som nærmest er
selvvannende, må være Dowlatabadis
bøker, ettersom han er kontroversiell i
Iran, særlig hans trilogi fra 1990–2000 De
gamles levde liv, som «tross sin språkli-
Henning Hagerup Foto: Rolf M. Aagaard
ge overflod i 20 år har vært ignorert av
iranske kritikere». Shafieian parallellfører
Dowlatabadi med Walter Benjamin: «Det er
derfor Dowlatabadi – liksom en Benjamin
– stadig vekk er ute etter å synliggjøre
enkeltbegivenheter og bilder som ligger
halvskjult i erindringens mørke rom, i
håp om å frembringe et eneste lysskjær,
et forklarelsens lys, mens det helhetlige
bildet av fortidens farer forbi, for deretter
å forsvinne i hukommelsens mange hull.»
Sigurd Tenningen debuterte med
novellesamlingen Gæa (2007), så kom
Vevet (2010), og i år kom essaysamlingen Vegetasjonens triumf er total
på Gyldendal. Tenningen er med i
redaksjonen til Vagant og er kritiker i
Morgenbladet; i forordet skriver han:
«Essayene i denne boka tar utgangspunkt i en enkel påstand, nemlig at
kunsten er stedet hvor mennesket blir
synlig som natur». Like fullt må jeg
kunne spørre: Hvor er denne naturen,
eller hvor gir den seg til kjenne som
natur? Gjennom flere bøker kommer
Tenningen med lesninger som skal få
oss til å fatte hva det er han prøver å
fortelle.
Han bruker en neologisme for å understreke hva han mener om vår synliggjorde
«natur»: Antropocen – «den menneskeskapte tidsalderen» – og det er nettopp
den som står for fall etter å ha gitt jorden
sitt tydelige avtrykk. Ifølge Dietmar Dath
og i romanen Die Abschaffung der Arten
er menneskeheten et tilbakelagt stadium.
Tenningen skriver: «Romanen innledes
med en samtale mellom øyenstikkeren
Philomena og ‘den lærde’, aprikosduftende flaggermusen Izquierda. Mens de kikker
på en film om soppdannelser, diskuterer
venninnene menneskeslektens endelikt i
livssyklusen ‘vegetative fase’».
Hvorfor er Antropocen synliggjøringen
av vår natur? Som om oppfinnelsen av
kikkert, mikroskop, elektroskop, termodynamikk, syntetisk biologi, nanotekno-
logi, genetikken er vår natur, og med et
«antroposentrisk» avtrykk går verden til
hundene siden vi, ifølge Peter Sloterdijk,
mislykkes som dyr; vår karakter virker å
være konstant utilpasset, og vår utilpassethet får oss til å oppfinne det som
påfører den animalske verden skader.
Derav bokens tittel Vegetasjonens triumf er
total. Det er planteriket som overtar (og
hva skjer med dyrene, ettersom Kafka
en gang påsto at det var håp for dyrene,
men ikke for oss), fordi vi ikke har dyrenes natur, om vi da i det hele tatt har
natur; nevrobiologien Alain Prochiantz
skriver i Agora (1–2015) at sapiens er «av
natur ein ikkje-natur» – han mener at vår
hjerne på 1400 kubikkcentimeter er 900
for mye, vi kunne ha greid oss med 500.
Så kanskje har Sloterdijk rett, og dermed
også Tenningen: Vi er unaturlige.
Denne oversikten er litt vilkårlig (eller
unaturlig, for å være i den prochiantzse
terminologien); det er mange jeg kunne ha
nevnt, men det rokker ikke ved den klare
linjen fra tidsskriftene til de forfatterne
som skriver essays nå. Det rokker heller
ikke ved de tre forfatterne som jeg mener
lyser på den norske essayhimmelen
akkurat nå, og da skiller jeg ikke mellom
det informale eller det formale; Hagerup,
Shafieian og Tenningen blander disse
essayistiske grepene, og greier å tenke på
egen hånd. Der ligger deres styrke, eller
for å si det med Arthur Schopenhauer
(paragraf 270 fra boken Om det gode og
det slette): «Men det er allikevel kun det
som én først bare har tenkt for seg selv,
som har virkelig verdi. Man kan nemlig
inndele tenkerne i slike som fortrinnsvis
tenker for seg selv og i slike som straks
gjør det for andre. De første er de ekte
[...]».
Sunde er essayist og forfatter.
gjennomsyret av en mild skeptisisme, og
sentrum for hans tekster er ham selv –
ikke som isolert subjekt, men som et typisk eksemplar av menneskeheten; fullt av
feil, sykdommer og svakheter. Montaigne
forsvarer alltid det menneskelige, men
fordømmer dumskap og grådighet. Hans
fremstilling av seg selv som et individ
uten særlige evner, men som et menneske
blant mennesker, er selvsagt del av en litterær persona. På den måten får han frem
at hans litterære mål ikke er å skildre det
unntaksmessige, men det i bunn og grunn
alminnelig menneskelige. Dermed får han
også frem det unike ved hvert menneskeliv.
Som drivgods. Det som siden er blitt et typ-
isk kjennetegn for essayet, er at forfatteren
lar tankene utfolde seg mens han eller
hun skriver. I En forsvarstale for Raymond
Sebond, for eksempel, endrer plutselig perspektivet seg, som om tanken selv bestemmer hvor den vil. Essayet, slik Montaigne
skapte det, ble den utprøvende sjangeren
par excellence: gjennom det nølende og
avvikende ble forfatteren et forbilde for
Nancy Sherman
Afterwar. Healing the Moral Wounds of
Our Soldiers
Oxford Universiy Press, 2015
Vi plikter å ta inn over oss
de hjemvendte soldatenes
krigserfaringer, uansett
politisk ståsted, mener
forfatter og filosof Nancy
Sherman.
KAREN NIELSEN
Karen Margrethe NielsenNancy Shermans
bok Afterwar. Healing the Moral Wounds of
Our Soldiers tar for seg de moralske og mellommenneskelige sidene ved hjemkomsten
til amerikanske soldater som tjenestegjorde
i Irak og Afghanistan. Sherman er filosof ved
Georgetown University med antikkens etikk
som spesialområde, og har også forelest i
etikk ved United States Naval Academy i
Annapolis, Maryland, som utdanner offiserer til den amerikanske marinen. Gjennom
dette arbeidet har hun kommet i kontakt
med en lang rekke veteraner og familiene
deres. Afterwar forteller deres historier.
er standardfrasen som møter soldater
når de vender tilbake til USA. Et uttrykk
for takknemlighet, og avgjort bedre enn
spissrotgangen og spyttklysene som ble
Vietnam-veteranene til del da de igjen satte
bena på amerikansk jord. Men likevel nokså
tafatt. I likhet med de gule sløyfene som ble
bundet rundt trær og lyktestolper da amerikanske soldater først ble sendt ut i krig
for 14 år siden, blekner engasjementet fort.
I stedet for å åpne en samtale om krigens
pris og de ekstreme erfaringene som vanlige soldater tar med seg inn i hverdagen, er
«thank you for your service» menigmanns
måte å distansere seg fra krigens realiteter
på. 2,6 millioner soldater har tjenestegjort
i Irak og Afghanistan, de to lengste krigene
i USAs historie. Det er mange, men samtidig
under én prosent av USAs befolkning. «Vi
har vært ute og kriget mens folk flest har
vært ute og shoppet,» som en av Shermans
informanter uttrykker det.
I kjølvannet. Hvilke plikter har sivilsamfun-
Dag Solstad (som ung). Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB / SCANPIX
Jan Erik Vold Foto: Erlend Aas / Scanpix
Kjartan Fløgstad Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX
alle som vil skrive
gode,
informale
essays.
Montaignes
refleksjoner fremkommer som oftest
som et resultat av
mer eller mindre
dramatiske livsopplevelser, og derfra
spinner han tråder
i alle retninger: filosofiske, biografiske
og ikke minst metalitterære. For mennesket
gjelder det som nevnt å holde sine følelser
i balanse, nettopp fordi vi som naturvesener ikke er balanserte. Montaigne skriver for
eksempel: «Vi går ikke selv, men bæres av
gårde som drivgods, snart blindt, snart voldsomt, alt ettersom det er storm eller stille.»
Han viser at dette jeget er
som en tekst, mer enn en fast
dannet form.
Selvsagt bygget Montaigne sine skrifter på litterære forbilder, blant annet på
Augustin og hans Confessiones. Men der
Augustin leter etter en høyere mening som
skal ende med forløsning i Kristus, finnes
det ingen spor av en slik reise mot frelsen
eller lyset i Montaignes forfatterskap.
Montaigne henter ikke sine forbilder fra
den kristne mystikken eller fra den kristne
frelseslæren, men fra antikken.
Suksess og sykdom. Forfatteren ble født
på Château de la Montaigne, i Périgord
nær Bordeaux. Han studerte filosofi og
juss, og fikk seg etter hvert et embete
som dommer i overretten i distriktet. Der
ble han venn med Étienne de la Boétie,
en jurist med sterke humanistiske interesser. Sitt juridiske embete skjøttet
Montaigne på en så fremragende måte at
han oppnådde å bli valgt til borgermester
i Bordeaux.
Montaignes liv vil for alltid være
knyttet til slottet der han levde. Det var
et treetasjes tårn med egen inngang fra
gårdssiden, med slottskapell nederst,
soveværelse i andre etasje og arbeidsrom
øverst. Der befant også hans 3000 bøker
seg.
Montaigne pådro seg en smertefull
nyrelidelse omtrent midt i livet, noe som
ble gjort til gjenstand for adskillig refleksjon, blant annet om hvordan mennesker
forholder seg til smerte og lidelse.
Selvfremstilling. Man må ikke falle for
fristelsen å tro at Montaigne sier den
hele og fulle sannheten om seg selv i
det han skriver. Essaysjangerens essens
er selvfremstillingen: Når Montaigne
avslutter sitt forfatterskap med å si at
det er helt overflødig å lese det han har
skrevet, og at det hele bare er bagateller,
er dette selvsagt en del av en bevisst
litterær kodeks som består i å gjøre seg
menneskelig. Man bør heller knytte selvfremstillingen til den skeptiske tradisjonen han skrev seg inn i. Montaigne
var lenge en overbevist tilhenger av
stoikeren Seneca, hvis skeptisisme må
knyttes til forholdet mellom mennesket
og naturen. Man må aldri tro at man
kjenner seg selv fullt og helt. Man kan
si at Montaigne avslører seg selv før
andre rekker å gjøre det: Ved å gjøre
seg liten og ubetydelig, har han på klokt
vis unngått at leseren føler behov for å
«stikke hull» på ham – altså helt motsatt
vår tids politisk- biografi-forfattere, hvor
metodikken er å forsvare seg selv mot
virkeligheten, snarere enn å komme
virkeligheten i møte.
Hans litterære mål er ikke å
skildre det unntaksmessige,
men det i bunn og grunn
alminnelig menneskelige.
Dermed får han også frem det
unike ved hvert menneskeliv.
Naivt. En påstand som at «Montaigne hele
tiden fremstiller seg som den han er», fremstår i overkant naiv, om enn ikke direkte
feilaktig. Man overser dermed det som er
blitt essayets fremste kjennetegn, nemlig
at det er en bevisst stilisert litterær fremstillingsform, som nok likner på virkeligheten, men som neppe er så ærlig som den
ønsker å gi inntrykk av. Ved å fremstille
Montaigne på en så naiv måte, mister man
av syne det mest sentrale ved hans essays,
nemlig at man som leser kommer et menneske i møte som har tenkt nøye igjennom
hvordan han ønsker å bli oppfattet, men
som samtidig legger vekt på å la sitt eget
liv og sine egne refleksjoner stå i sentrum.
Hovedpoenget er å skape en gjenkjennelseseffekt. Montaigne var tidlig ute med å
se det perspektiviske og utskiftbare ved
menneskets jeg: Han viser at dette jeget
er som en tekst, mer enn en fast dannet
form. Det er ikke uten grunn at Nietzsche
var en ivrig leser av Montaigne.
Sitater. Compagnons bok er fin på den
måten at den gir et engasjert innblikk i en
stor forfatters litterære verk, men den har
også store mangler. Den er lettlest, man
kunne kanskje si for lettlest. I litt for stor
grad går den glipp av det metalitterære ved
tekstene, altså selve tekstveven. Montaigne
siterer nemlig svært mye, og det er måten
han vever inn sitater i tekstene på som
gjør essayene til noe mer enn sannferdige
skildringer fra et vanlig liv. Hans bruk av
litterære virkemidler gjorde essayet til innforståtthetens sjanger.
Compagnon er imidlertid en dyktig
formidler, og man behøver ikke kjenne
Montaignes essays for å ha utbytte av
boken. Den inneholder mange treffende
refleksjoner, for eksempel at Montaigne
betraktet livet som et teaterstykke, ikke
som noe naturlig. Montaigne passet nøye
på aldri å bli grepet av spillet, helt i renessansens ånd.
Bjelken i eget øye. Det fine med
Montaigne er at problemene han skrev
om, peker langt utover hans egen person.
Her finnes heller ingen tegn til lettvint
moralisering overfor andre mennesker.
Montaignes prosjekt var å belyse menneskets sentrale problemer, slik at vi lettere
skal lære ikke å dømme andre mennesker, men heller se våre egne svakheter
i øynene. Når vi kjenner oss selv og vår
egen skrøpelighet, vil det å dømme andre
bli vanskeligere. Montaignes utlegninger
om konsekvensene av å falle av en hest,
eller av nyresteinsproblemer, men også
de lange filosofiske diskusjonene om
forholdet mellom tro og fornuft, kan
appellere til alle med filosofiske interesser. Den lille boken til Compagnon egner seg
godt som en enkel inngang til forfatterskapet, men den belyser ikke i særlig grad
Montaignes litterære metode. Og da blir
den strengt tatt for enkel til å yte en stor
forfatter som Michel de Montaigne full rettferdighet.
[email protected]
Å lege moralske sår
Distansering. «Thank you for your service»
Michel de Montaigne Foto: Wikimedia
19
net overfor soldatene som vender hjem?
Hvilket ansvar har sivile samfunnsmedlemmer for å ta inn over seg de vanskelige
fortellingene som soldatene har med seg,
uavhengig av hvor de står politisk?
Etter at Michael Walzer ga ut Just and
Unjust Wars i kjølvannet av Vietnamkrigen,
har fokus vært på
«jus ad bellum» –
«rettferdig krig» –
samt «jus in bello»,
eller «rettferdighet i
krig». Når er det legitimt å ty til våpen?
Hvilke regler gjelder
for rettferdig krigføring når krigen
først er et faktum?
Shermans tema sorterer under kategorien «jus post bellum», eller «rettferdighet i
kjølvannet av en krig». Denne merkelappen
omfatter prinsipper for rettferdige krigsoppgjør, men kanskje vel så interessant er
spørsmål som knytter seg til behandlingen
av soldater som har tjenestegjort. Sherman
mener at alle borgere har en plikt til å ta inn
over seg konsekvensene av kriger som føres
i deres navn, enten de støttet krigen eller
ei. Det er vår fordømte plikt (Sherman sier
«sacred duty») å hjelpe soldatene til å fordøye de inntrykkene de har hatt, og å innse
krigens moralske kompleksitet. For ofte er
det nettopp spørsmål om egne handlinger
som volder veteranene de største kvaler.
Var jeg ansvarlig for at bomben gikk av?
Kunne jeg gjort mer for å beskytte mine
underordnede? Mange holder dommedag
over seg selv. Og dommen er ofte hard. Med
ungdommens kullsviertro på høye idealer
og prinsipper blir gjerne kontrasten til en
innfløkt virkelighet stor. Kun de færreste
føler at de har levd opp til de idealiserte
forestillingene om militær dyd og heltemot
som fikk dem til å verve seg. Mange føler
skyld og skam, for å ha overlevd, eller for
å ha sviktet andre. Mange føler sinne mot
politikere og akademikere som diskuterer
krig og intervensjon som om det var en
intellektuell lek, uten noensinne å risikere
noe som individer. Inkompetent ledelse,
byråkratisk ondskap og krigens uklare mål
legger sten til byrden. Denne ambivalensen, og gapet mellom soldatenes ekstreme
erfaringer og sivilsamfunnets likegyldighet,
gjør at veteranenes problemer forblir private. De lider av moralske sår – en indre
konflikt mellom idealer og virkelighet som
de ikke blir kvitt.
Skyld og skam. I boka møter vi Eduardo
«Lalo» Panyagua, som vervet seg i 2008, og
som ledet en avdeling på 35 US Marines og
15 afghanske soldater i Helmand-provinsen
mens de amerikanske styrkene forberedte
seg på opptrappingen av krigen mot slutten
av 2009. Han var så vidt fylt 20 år. Under
et tokt for å legge ut bakkesensorer måtte
en av soldatene tre av på naturens vegne.
Det ble det siste han gjorde. Området var
fullt av bomber, og Lalo hadde advart soldatene gang på gang om at de måtte sikre
området og passe på hvor de gikk hvis de
skulle forlate de pansrede kjøretøyene. Men
Korporal Justin Wilson, som kjørte i bilen
foran, måtte virkelig på do. Han døde i Lalos
armer. «Jeg holdt ham i hånden, og holdt
rundt kroppen hans – beina var vekk.» Siden
sanket Lalo sammen vennens kroppsdeler
og puttet dem i det eneste han hadde for
hånden – en søppelsekk. De måtte komme
seg unna fort. «Jeg kunne ikke la følelsene
ta overhånd. Jeg måtte bare plukke opp
kroppsdelene.» I ettertid har han vært plaget av sterk skyldfølelse til tross for at han
ikke kan klandres for det som skjedde.
Vi møter Major Jeffrey Hall, som tjenestegjorde i Irak. En hendelse i 2003 sitter fortsatt i ham. En irakisk familie på vei hjem fra
kirken ble fanget i kryssilden mellom amerikanske soldater og et viktig mål. Moren og
sønnen ble båret ut av bilen, men døde kort
tid etter. Faren døde momentant. I etterkant
ble Hall bedt om å finne de etterlatte for å
gjøre opp for skaden. Men opplevelsen ble
vond. Først ble ikke likene utlevert før de
var gått i forråtnelse. Da Hall protesterte på
at dødsattestene var stemplet med «enemy»
– en fornærmelse – fikk han til svar at det
var det de var. Og erstatningen for tapet av
forsørgere og bil ble satt til 750 dollar. Hall
ble kommandert til å levere konvolutten
med pengene. Skammen brenner fortsatt.
Alle borgere har en plikt til å
ta inn over seg konsekvensene
av kriger som føres i deres
navn, enten de støttet krigen
eller ei.
Hjemkomstens problem. For hver av sol-
datene reiser krigen spørsmål om egne
og andres handlinger, om lederskap, om
de vurderinger som ble gjort, og om hva
de burde gjort annerledes. Hva for slags
menneske er jeg som begår slike feil, som
ikke kan beskytte mine egne soldater eller
behandle sivile ofre med den respekten
de fortjener? Sherman mener at den beste
terapien for soldatene er empatisk lytting,
selvmedfølelse, og, i noen tilfeller, å tilgi
seg selv. Først når handlinger settes inn i
sin rette kontekst kan soldatene forstå at
de ikke alltid kan beskytte alle, eller forutse hver eneste fare. Av og til er det begrenset hva man kan utrette, og noen prøvelser
er rett og slett for store. I boken diskuterer
Sherman ulike følelser gjennom historiene
til soldater hun møter. De illustrerer skam,
sinne, tillit og håp. Noen av følelsene forkludrer liv, andre peker fremover. Sherman
har tidligere utgitt Stoic Warriors (2005)
hvor hun tematiserer stoiske dyder som
utholdenhet og følelsesmessig kontroll.
Med utgangspunkt i historien til viseadmiral James Bond Stockdale, som overlevde
sju og et halvt år med tortur i The Hanoi
Hilton ved å gjenta den greske stoikeren
Epiktets visdomsord, blottla hun den
moderne krigerens ethos. Romersk stoisisme gjennomsyrer fortsatt idealene i
den amerikanske hæren, selv om de færreste har lest Epiktet. Men det kan bli for
mye stoisk selvkontroll. I Afterwar viser
Sherman krigsmedaljens bakside, og de
psykiske skadene soldatene tar med seg
tilbake til det sivile liv. Tvil på egne og
andres handlinger, og ikke minst en følelse
av å ha kommet til kort i forhold til egne
idealer, er vel så alvorlig som posttraumatisk stress og angstlidelser. Boken blir dermed et bilde på hjemkomstens problem:
Nostos, slik den fremstilles i greske tragedier og heltedikt, er en vanskelig affære.
Den blir ikke enklere ved at samfunnet
snur seg bort.
Moralske sår. Hva så med menneskene i
den andre enden, alle de hundre tusenvis
av irakere og afghanere som er blitt drept,
og alle de pakistanerne som fortsatt drepes av amerikanske droner? Uavhengig
av hvilken holdning en har til Irak-krigen
og krigen i Afghanistan, er det vanskelig
å la være å føle sympati med Shermans
informanter. Men at de moralske sårene
kan gro før vi vet om ofrene var verdt det,
er lite trolig. Derfor er det ikke vanskelig
å se for seg at mange soldater vil klamre
seg til illusjonen om at de har kjempet en
rettferdig krig, til tross for dårlig lederskap. Da ISIS rykket frem i Irak var det nok
mange Irak-veteraner som spurte seg om
de hadde risikert livene sine for ingenting.
Hittil har krigens arkitekter frikjent seg
selv for ansvar. Bush og Cheney er fortsatt på frifot, og i England venter vi fortsatt på rapporten til Lord Chilcot om den
britiske regjeringens rolle i opptakten til
invasjonen av Irak i 2003. Høringene ble
avsluttet i 2011, men siden den tid har en
lang rekke utsettelser forhindret offentliggjøring. Å frigi rapporten rett før valget i
2015 ville være «upassende», hevdet Lord
Wallace på vegne av regjeringen. I forordet til Shermans bok skriver generalløyntnant James M. Dubik: «Å kreve at soldater
risikerer livene sine uten god grunn, er å
bruke dem som gjenstander, og ikke som
mennesker. Dette er kanskje den ultimate
moralske skade, nok et uttrykk for krigens
helvete.» Her gjenstår nok fortsatt den
store samtalen.
Nielsen er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oxford, hvor hun er tilknyttet Somerville College. [email protected]
Ny Tid har den største annonseflaten i Norge.
Ta kontakt med [email protected]
20
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
Kritikk
FILM
LITTERATUR
Naturens egenverdi
At røre ved verden
Juhani Pallasmaa:
Arkitekturen og sanserne
Arkitetens forlag, 2014
Sanselig arkitektur kan
medvirke til eftertanke,
empati og socialt ansvar.
ARKITEKTUR
ALEXANDER CARNERA
Den finske arkitekt Juhani Pallasmaas bog:
Arkitekturen og sanserne, netop oversat til
dansk, inspirerer for tiden alverdens tegnestuer. Overfor den kolde, transparente kassearkitektur møder man her sanselig arkitektur der integrerer hele vores sanseaparat
– en forudsætning for en social-etisk og
politisk ansvarlig arkitektur og for måden
vi udformer vores huse og byer på.
Truet kunstart. Arkitektur er menneskelige
situationer. Arkitektur er eksistentiel, fordi
dens opgave er at skabe rammer for måder
tingene kommer til syne på, og måden vi
oplever på. En fænomenologisk tilgang, der
ifølge den finske arkitekt Juhani Pallasmaa
skal bane vejen for «empati og indlevelse
i hvad det vil sige at bo». Arkitekturen har
et socialt-politisk ansvar, hvor evnen til
at forestille sig menneskelige situationer
er den vigtigste. Pallasmaas bog er en del
af et mangeårigt projekt, der kritiserer
moderne byggeri præget af enten instrumentel standardisering eller æstetisk
forskønnelse styret af kommerciel forførelse. Pallasmaa har de sidste tyve år rejst
verden rundt med sin bog og sit budskab
om at få arkitekter til at blive tænkende
mennesker. Bogen er en opsang til «arkitekturen som er en truet kunstart», et fag
der mangler modstandskraft overfor markedets blinde vækst. Og dermed mangler
den blik for falskheden som tilhører den
anden side af det økonomiske fremskridt,
som driver mange byggerier og tiltag frem
i dag. Grimme byggerier langs vores kyststrækninger, og store centre der ikke kun
ødelægger noget ved landskabet, men også
noget i mennesket. Pallasmaa vil tilbage
til det elementære, til sansningen, og ikke
mindst
hvordan
sanserne arbejder
sammen. Et arbejde der begyndte
med Steen Eiler
Rasmussens klassiske værk Om at
opleve arkitektur.
Hvis kvaliteten ved
et hus, et rum eller
et sted afhænger af
om og hvordan det
bevæger mig, bliver
det nødvendigt at rette opmærksomheden
mod sansernes samspil.
Det enevældige øje. Pallasmaa udtrykker
stor bekymring for synssansens dominans,
og taler om en «optisk hedonisme» som
præger vores tid. Han skriver: «Den umenneskelighed, der præger nutidens arkitektur og byer, skyldes, at vi har negligeret
kroppen og sanserne og skabt en ubalance
i vores sanseapparat. Blandt andet kan den
stigende oplevelse af isolation, afstand og
ensomhed i den moderne teknologiske verden relateres til en skævhed i vores brug
af sanserne. Det er tankevækkende, at det
især er i teknologiske avancerede miljøer
som hospitaler og lufthavne, at vi oplever
denne fremmedgørelse og distancering. Her
skaber øjets dominans og undertrykkelsen
af de andre sanser en fornemmelse af adskillelse, isolation og afstand. ’Øjets kunst’ har
ganske vist givet os mange imponerende
og interessante bygningsværker, men den
har ikke fremmet vores følelse af at være
rodfæstet i verden.»
Digitalt design har en tendens til at forcere
arbejdsgangen ved at udløse et for hurtigt
forløb. I accelerationssamfundets brug af
billeder kan kun synet følge med. Men den
letfordøjelige gengivelse og identifikation har
skabt «et narcissistisk og nihilistisk øje» som
«svækker vores evne til empati, medfølelse
og deltagelse i verden». Glasfacader, transparente boliger og smarte, glatte overflader
behager øjet, men i stedet for at understøtte
en mental eller samfundsmæssig læreproces,
bidrager disse til distancering og isolation
af vores sanser. At integrere vores oplevelse af verden kræver ifølge Pallasmaa større
opmærksomhed på den kropslige måde at
sanse på. Vores virkelighed er stemt eller
oral før den er visuel. Pallasmaa griber til
sproget og lyrikken – for ligesom lyrikken
Arne Johan Vetlesen:
The Denial of Nature. Environmental
philosophy in the area of global capitalism
Routledge, 2015
skaber betydning ved at «stemme verden», er
«arkitekturens opgave at genskabe oplevelsen af en udifferentieret verden, som vi ikke
bare er tilskuere i, men en uadskillelig del af».
Det er den haptiske eller taktile karakter ved
sansningen der, ifølge Pallasmaa, skal redde
synet fra synscentrisme. Kropslig berøring
og sanselig fortrolighed med stedet skærper
sansen for erindring, eftertanke og en intensivering af hverdagsliv og socialt ansvar.
«Dørhåndtaget er bygningens
håndtryk, det kan være
indbydende og høfligt eller
afvisende og aggressivt.»
Juhani Pallasmaa
Integrering af sanserne. «Enhver betagende
arkitekturoplevelse involverer mange sanser: Rumlighed, stoflighed og størrelsesforhold måles både med øjnene, ørerne, næsen,
huden, tungen, knoglerne og musklerne.
Arkitekturen bekræfter vores tilstedeværelse; menneskets oplevelse af at være i verden,
som grundlæggende er en oplevelse af selvet.
Arkitekturoplevelsen involverer ikke kun
synet eller de fem klassiske sanser, men flere
sanseområder, som samarbejder og blander
sig med hinanden.» Når vi lader fingerspidserne glide henover en overflades detaljer,
væggens patina, nye, sjældne eller gamle ting,
er der tale om en sanselig berøring der både
ser og føler. Dette er læren fra den franske
filosof Merleau-Ponty: At se er at røre. Jeg
kender kun betydningen af en glat gade fordi
min krop har mærket en sådan. Det samme
med en afstand. Synet fortæller os hvad følesansen allerede ved. Vi er i verden først og
fremmest med vores krop. Og arkitekturens
opgave er at leve sig ind i vores måde at være
i kropslig kontakt med stedet, bevægelsen og
tingene på. «Vores øjne berører fjerne overflader, konturer og kanter, og den ubevidste
følesans afgør, om oplevelsen er behagelig
eller ubehagelig.» Fra de store flader til de
mindste ting: «Dørhåndtaget er bygningens
håndtryk, det kan være indbydende og høfligt eller afvisende og aggressivt.» Alvar Aaltos
Villa Mairea (1938–39) eller Peter Zumthor:
Termisk bad (1990–96), taler til bevægelsessåvel som følesansen.
Intimitet. Vi siger at et hus, eller bestemte
Zumthor: Termisk bad, Vals. Schweitz, 1990-96. Foto: Margherita Spiluttini
ting, eller stedet «taler til os». En fortrolighed der kaster betydning og historie af
sig. Vi engagerer os i et sted når denne
spændingstilstand er i spil. Vi kender et
sted i bunden af haven, hvor tanker og
dagdrømme stimuleres af det svage lys, af
skyggernes spil. Vi trækker os tilbage til
et hjørne af huset for at samle tankerne.
Vi søger hen mod en mur der varmes af
solens stråler. Når arkitekten kombinerer
glat og rut materiale, er det en invitation. Jeg skal have lyst til at røre ved tingene. Når arkitekten har sikret sig at det
funktionelle grundlag er i orden, må han
leve sig ind i de menneskelige situationer.
Et sympatisk projekt, men Pallasmaas
beskrivelser tenderer imod en postulerende og pointerende stil, der til tider går
ud over indholdet. Når han eksempelvis
beretter om den dæmpede belysning og
skriver, at: «det mørke indre i Alvar Aaltos
byrådssal i Säynätsalo Rådhus genskaber
en mystisk og mytologisk følelse af fællesskab; mørket giver en følelse af solidaritet
og fremhæver det talte ord», gør han det
nemt for sig selv. Også den mexicanske
arkitekt Luis Barraghan, Pallasmaas store
inspiration, var kendt for at rendyrke en
autentisk åndsarkitekt. Andre steder i
bogen springer også Pallasmaa hen til
en unik oplevelse. Men ret beset er det
tale om langvarige læringsprocesser, der
kræver en evne til modtagelighed. Det
han ikke får med sig er, at læring – arkitektonisk sansning og tilstedeværelse –
mere handler om modtagelighed end om
mestring. Han vil føre arkitekturen tilbage til det mest elementære – sansningens
nærhed – men præcis dette er også det
vanskeligste. Til hans forsvar kan man
sige, at det sublime, for Pallasmaa – til forskel fra for romantikerne – er tilgængeligt
for alle. Det sublime kræver ydmyghed.
Overfor det maskuline, det heroiske, selvhøjtidelige, romantiske sætter han den
sårbare fantasi, mennesket der prøver sig
frem, der retter opmærksomheden mod
detaljen, skyggespillet, tilbagetrækningen
fra senkapitalismens krav om præstation,
produktion og synlighed. Han er da også
mere inspireret af filmfolk som Hitchcock,
malere som Rembrandt, digtere som
Rilke end af moderne arkitekter som Le
Corbusier. Hans sentimentale overskud
vækker en sans for det almindelige liv –
ikke det nære, forstået som den homogene familieidyl. Men noget i retning af
det gode liv, hvor mennesket evner at se
virkeligheden og dets medmennesker på
en uselvisk måde, hvor evnen til opmærksomhed er afgørende. Her har bogen sin
styrke. Og så kan jeg godt bære over med
en tendens hos Pallasmaa til at søge det
autentiske i naturen og dens materialer.
For uanset at jeg deler hans bekymring
overfor den digitale forcering i arbejdsprocesserne, kan understøttelsen af teknisk support i digitale arbejdsmetoder
være med til at skabe et nyt, overrumplende samarbejde mellem sanserne.
Carnera er forfatter og essayist. [email protected]
Ute i kommentarfeltene
Joseph M. Reagle jr.:
Reading the Comments. Likers, Haters and
Manipulators at the Bottom of the Web
MIT Press, 2015
Reading the Comments
er en akademisk
tilnærming til hvorfor vi
trenger anmeldelser av
bananskrellere.
DIGITALT
BIRGITTE GUSTAVA RØTHE BJØRNØY
I en utgivelse som kan klassifiseres
som en blanding av faglitteratur og
populærvitenskap,
innleder
førsteamanuensis
Joseph
Reagle
ved Northeastern
University med å
stadfeste at han er
en datanerd (selv
hunden hans har en
Facebook-konto) og
at han er en såkalt
maximizer. Begge
disse egenskapene farger forsvaret for internettets skitne og uryddige «nedre deler»,
der Reagle mener man både kan finne «intimate serendipty» og «filtered sludge». Han
hevder at det finnes to hovedkategorier av
konsumenter: «the satisficer» og «the maximizer». Jeg ville, på tross av mitt sunnmørske blod, utvilsomt ha definert meg som
en «satisficer», så jeg må anstrenge meg
21
for å forstå at enkelte synes det er viktig
å bruke timevis på å lese anmeldelser av
digitalkameraer for gjøre det optimale
valget. Det som imidlertid er sikkert, er at
Reagle nettopp på grunn av sitt behov for
optimalisering har inngående kjennskap til
alle former for anmeldelser og rangeringer
som omgir oss i vår digitaliserte hverdag.
Medieforskeren minner oss på at kommentering på internett er mye mer enn sinte nettroll på VGs kommentarfelter og anmeldere
av Harry Potter-fanfiction på Goodreads. Å
«like» noe på Facebook eller Instagram er
en form for kommentar, det samme er bruken av datingapplikasjoner som Tinder eller
reiseappen TripAdvisor. Ifølge denne definisjonen er det grunn til å anta at rundt 95
prosent av oss er internettkommentatorer
(altså omtrent like mange som har internettilgang i Norge).
I overkant kul. Reading the Comments er
en fagbok i den forstand at den er utpreget pedagogisk i tonen, noen ganger på
grensen til moraliserende. Hvert kapittel
avsluttes med et tydelig, men nyansert
standpunkt, og forfatteren holder leseren
i hånden mens han forsiktig leder henne
gjennom blant annet de sosiale medienes
og kommentarfeltenes historie, forskjellen
på en anmelder og en kritiker, den enorme
industrien som vokser i alle kriker og kroker av internettets hvite, grå og mørkere
soner, og titalls akronymer og uttrykk, som
LOLZ, FREEZE PEACH og bully battles. Dette
er en vanskelig øvelse. Sosiale medier er
ekstremt trendsensitive og omskiftelige, og
trendene styres av de unge. Med én gang et
fenomen havner på pensum, faller kredibiliteten drastisk, og hipsterne finner på noe
nytt som de voksne ennå ikke har rukket å
dekode. Den komplekse navigeringen i kulhetens landskap gjenspeiles både i Reagles
språk og de mediemogulene han siterer.
De prøver å være «innenfor», og må derfor
vise at de kan snakke de unges språk. Mens
mektige forretningsmenn bruker banneord
i offentlige uttalelser, kommer Reagles forsøk på å nå ut til de unge til syne gjennom
måten han refererer til historiske personer
på. Han bruker Montaigne som eksempel
på verdens første blogger, og trekker inn
Nietzsche med sitatet «What doesn’t kill
you make you stronger». Hvis han først
skal trekke inn Montaigne og Nietzsche,
hvorfor kan han ikke gjøre det på en mindre
overfladisk måte? Han kunne for eksempel
diskutert bekjennelsestradisjonen mer inngående, eller analysert vår tids estetisering
av virkeligheten gjennom Nietzsches diskusjon av kunsten som verdiskapende i sekulære samfunn. Selv om medieforskeren har
et nyansert og rikt språk og til tider svært
gode analyser, oppleves det litt som om jeg
blir tvangsfôret med P3. Dette er baksiden
av en trendsensitiv og ungdomsdyrkende
kultur – de eldre blir redde for sin egen
tyngde.
Behov for kontroll. Den viktigste grunnen til
å lese kommentarfelter er den mest åpenbare: å vinne over ignoransen og kunnskapsmangelen. VGTVs nylig publiserte
sak om nettkrigerne illustrerer dette, men
viser samtidig hvilken dedikasjon det krever. En av intervjuobjektene er studenten
Hans Kristian Støvern, som kan bruke flere
timer om dagen på å debattere menneskerettigheter og ytringsfrihet, og mener retorikken som ofte brukes om muslimer, likner
den som ble brukt om jødene på 1930-tallet.
Han sier i VGs intervju at «det hender at folk
tar til seg meningene mine, og det er utrolig
tilfredsstillende». Reagle vektlegger naturligvis også dette aspektet ved kommenteringen. Internettkommentarerene kan være
manipulerende og hatefulle, men han mener
de er en så stor del av vårt samfunn at de
ikke kan unngås og derfor må imøtegås. Han
undersøker ulike modeller for moderering
av nettdebatter, og bemerker at selv om
det utvilsomt er et behov for kontroll på
ett eller annet nivå, er sensur ofte kontraproduktivt. Ifølge en undersøkelse som ble
utført på millioner av kommentarer på fire
ulike nettsider, blant annet CNNs, responderte kommentatorer som ble nedstemt
med å skrive enda flere kommentarer av
enda dårligere kvalitet enn de foregående.
Det er da også forståelig, da det verste som
kan skje i vår tidsalder, er ikke å bli sett.
Med én gang et fenomen
havner på pensum, faller
kredibiliteten drastisk, og
hipsterne finner på noe nytt
som de voksne ennå ikke har
rukket å dekode.
Bekreftelse, bekreftelse. Selfie-trenden
er selve kjernen i sosiale medier, og gjenspeiler både behovet for å være synlig, og
vår forkjærlighet for det kvantifiserbare.
Facebook var opprinnelig en bildeoversikt
over Harvard-studenter som gjorde det
enklere å vurdere og rangere hver enkelt,
mens det som etter hvert ble YouTube var
en side som het HOTorNOT, hvor brukerne skulle gi sine virtuelle tomler opp eller
ned til hverandres utseende. Fortsatt er
det tydelig at personlige bilder er det mest
populære, og grensene for hva som tidligere hadde blitt avfeid som skrytete, blir stadig utvidet. Problemet med dette er ifølge
Reagle ikke bare narsissisme (han viser til
forskning blant collegestudenter i USA som
konkluderer med at økningen i narsissistiske personlighetstrekk siden 1980-tallet har
vært like stor som økningen i overvekt),
men at den positive bekreftelsen ikke virker. Ved å være mest opptatt av selvtillit,
havner selve interessene i bakgrunnen.
Undersøkelser viser at elever som hele
tiden får høre hvor flinke og fantastiske de
er, blir mest opptatt av å få mer av denne
bekreftelsen, fremfor å fordype seg og glede
seg over det de faktisk skal lære, og det gjør
at deres innsats blir dårligere enn hos elever som får mindre bekreftelse av foreldre og
lærere. Det blir spennende å se om selfiene
kommer til å avta i styrke, eller om trenden
gjør at det som finnes bak alle speilbildene
og de selvrefleksive kommentarene, havner
i en enda mørkere skygge.
Selv om det utvilsomt er et
behov for kontroll på ett eller
annet nivå, er sensur ofte
kontraproduktivt.
Vi-definisjon. Et problematisk aspekt ved
bokens analyse er at den ikke tar høyde for
den delen av verdens befolkning som ikke
har mulighet til å skaffe seg en konto på
Google+ eller Snapchat. En kjapp titt på FNs
statistikkside Globalis viser at i 38 land har
under ti prosent av befolkningen internettilgang, mens det i Norge som nevnt er 95,1
prosent, og i USA 84,2 prosent. Forfatteren
kunne diskutert hvorvidt vi virkelig har en
flerdimensjonal og representativ debatt,
og om vår forelskelse i pene, fruktdekorerte skjermer gjør oss blinde for de omfattende samfunnsendringene som må til for
at vi ikke skal destruere vår egen klode.
Analfabetisme har alltid vært utbredt, men
har kravet om internettkyndighet skapt et
enda større gap mellom u- og i-landene?
Mye kan tyde på dét, all den tid vi kretser
rundt våre egne navler og vurdering av
produkter de færreste er særlig opptatt
av opprinnelsen til (selv om dette skyldes
aktvitetene vi liker å bedrive på nettet, og
ikke internett a priori). Når Reagle hevder at
«our reaction to things has come to be seen
as a way in which we define ourselves», så
stemmer dette i så fall ikke for en betydelig
del av verdens befolkning. Det er nødvendig
å definere hvilket «vi» man snakker om – og
her er det hovedsakelig den vestlige middelog overklassen.
Selv de mer teknologipessimistiske blant
oss kan imidlertid se flere fordeler og muligheter ved verdensveven, og Reading the
Comments overbeviser om at å være imot
en relativt fri flyt av kommentarer på nettet
er like nytteløst som å være imot telefonen.
Selv om man støter på en diskusjon om hvilken bananskreller man bør velge – den som
skreller til høyre, eller den som skreller til
venstre. LOL!
Bjørnøy er bokhandelansatt og frilanskritiker.
[email protected]
I et dyptgående oppgjør
med sine forbilder søker
Arne Johan Vetlesen språk
til erfaringer som ikke
kan gripes med filosofiens
klassiske rasjonalitet. Så hva
snakker – når naturen selv
snakker til oss?
SAKPROSA
ERLAND KIØSTERUD
Enhver som virkelig ønsker å bli filosof,
skriver Edmund Husserl i sin Cartesianske
meditasjoner, må én gang i livet falle helt
tilbake på seg selv, og i seg selv prøve å kullkaste alle vitenskaper som til nå er akseptert og forsøke å rekonstruere dem.
Langt ute i den amerikanske Wittgensteinspesialisten Cora Diamonds temmelig
abstrakte tekster, kan det plutselig dukke
opp et vibrerende avsnitt hvor den amerikanske filosofen gir til kjenne en sterk
personlig følelse, gjerne knyttet til hennes
forsvar for dyr eller nødvendigheten av å ta
emosjonen i bruk i etiske drøftelser – og et
levende, mykt og menneskelig element lyser
plutselig opp i det grå havet av filosofisk
fagspråk. Emosjonen, som kan stamme fra
et romanavsnitt eller en erfaring, viser det
seg, skal styre både det vi har lest og det
vi skal lese. Det er som om Diamond må
dykke dypt ned i det etiske Wittgensteinreservoaret for å kjenne seg berettiget til
å hente opp en ganske alminnelig følelse,
som både kan ha temperatur, etos og harme
i seg, før hun kan fortsette. Denne følelsen
begrunner hennes språk og refleksjoner. For
når alt kommer til alt er det jo bare erfaringen, det som hun vet er sant for henne, hun
har å falle tilbake på. Hva annet kan en filosof bygge på, enn den sannheten han/hun
kjenner som noe grunnleggende i seg selv?
Å være filosof er, som Husserl helt korrekt sier, å prøve ut alle tidligere sannheter
og beskrive verden på ny, bygge den opp
igjen – men fra hva? Fra det stedet den snakker sterkt og sant til oss. Noe annet utgangspunkt finnes ikke. Øvelsen skiller de sanne
filosofene fra tankespinnets epigoner. Det
skal mot til å foreta en slik bevegelse.
Et slikt mot viser Arne Johan Vetlesen i sitt
siste arbeid, The Denial of Nature. Dét gjør
boken til et vektig og betydningsfullt verk.
Når Vetlesen i korte avsnitt inne i boken
faller tilbake på seg selv og sin erfaring,
slipper han ikke bare taket i det fagspråket han behersker; han tar, slik en som vil
bli filosof må, et grundig oppgjør med sine
forbilder, med mestrene, som har gitt ham
språket, for så å forsøke å sette verden
sammen igjen.
Det er både en vanskelig bok og en
personlig bok Vetlesen har skrevet. Den
er en diskusjonskilde for fagfolk, og den
er et reservoar for legfolk. Kommer man
seg først igjennom de første to
kapitlene, åpner
det seg et hav av
rik, anvendbar
filosofi.
Bokens første del
er kanskje den
mest problematiske. Her fremmer Vetlesen en
psykologisk forklaring på hvorfor vi ødelegger
naturen. Med støtte i Freud og Melanie
Klein mener han at vår destruktive adferd
overfor livsgrunnlaget vårt er å sammenligne med barnets aggressivitet mot moren, ja,
at vi rett og slett blir destruktive på grunn
av vår avhengighet av naturen, noe som
påkaller vår sårbarhet – og at vi i en selvforsterkende mekanisme kvitter oss med
skyldfølelsen i en blanding av selvhat og
bevisst overforbruk.
En like plausibel forklaring på vår ødeleggende fremferd på biotopen kan jo være at
vi som art under evolusjonens trykk rett og
slett ble for suksessfulle, at lysten, viljen og
evnen til å greie oss – til å lykkes – da vi ble
mange og teknologisk effektive nok, i håp
om å formere oss enda mer, slo over til å
bli en destruktiv kraft, som vi på individnivå
ikke ser.
Det er i bokens andre del Vetlesens opp-
gjør med forgjengerne finner sted. Siden
Descartes, Kant og Hegel har filosofien
stilt seg utenfor den verden, det livet og
den naturen den har ytret seg om, skriver
Vetlesen. Det er kravet til entydige, rasjonelle ytringer om verden, koplet med synet
på naturen som et dødt objekt stilt til rådighet for mennesket, som har gjort naturødeleggelsen vi nå erfarer mulig. I Descartes,
Kant og Hegels verdensfjerne, rasjonelle og
cerebrale filosofi har naturen ingen verdi
i seg selv. Men heller ikke Vetlesens forbilder, Horkheimer, Adorno og Habermas,
den siste Vetlesens egen mentor, gir naturen noen egenverdi som må ivaretas. Den
naturfiendtlige rasjonaliteten vi også finner
hos disse kapitalkritiske filosofene, er den
samme som gjennomstrømmer kapitalismen og byråkratiet, hvor alt er gjort om til
varer, penger, jus og kontrakter, og som nå
har kolonialisert livsverdenen.
Måten Vetlesen angriper den radikale,
filosofiske tradisjonen på, som venstresiden
gjennom etterkrigstiden i en eller annen
form har vært knyttet til, avspeiler hans
dype respekt for og gjeld til den samme
tradisjonen. For den ikke-innvidde leser
kan utlegningen kanskje erfares som noe
omstendelig.
Vår destruktive adferd overfor
livsgrunnlaget vårt er å
sammenligne med barnets
aggressivitet mot moren, ja, at
vi rett og slett blir destruktive
på grunn av vår avhengighet
av naturen, noe som påkaller
vår sårbarhet.
Men så skjer det! Midt i den detaljerte
argumentasjonen som preger avskjeden
med forbildene, slår Vetlesen plutselig om
og forteller om turene i skogen med sin tre
år gamle sønn, som hilser på kråka og sier
farvel til trærne med barnets sedvanlige
nære og fortrolige forhold til naturen. Bare
tre år senere er denne adferden avlært.
Familie, venner og omverden har innrullert
gutten i fornuften. Med sin selvhevdende
rasjonalitet på plass, har det en gang så
åpne barnet mistet kontakten med naturen,
og med dét også motivet for å ivareta den.
Siden skal Vetlesen beskrive hvordan en
ørn han møter setter ham i et undrende,
respektfullt forhold til dyret, lik det majestetiske fjellet han siden skal oppleve gjør; han
har møtt noe annerledes, noe større enn seg
selv. Og i beskrivelsen av hvordan tiden
blir konkret på hytta i takt med vedovnen,
som etter en lang, kald natt må fyres opp
igjen for at kaffen skal koke og guttungen få
varme, hører vi ekkoet av den greske førsokratikeren Heraklit som får besøk mens
han står inne på kjøkkenet og varmer seg,
og sier til gjestene: «Bare kom inn, også her,
ved ovnen, er gudene.»
Men én ting er å mene at naturen har en
iboende verdi og å kjenne nærhet til denne
verdien, som Vetlesen mener må til for at vi
skal ønske å beskytte den. En annen ting er
å bevise denne, naturens egenverdi, ontologisk, som det som faktisk er – er på en
slik måte at vi må forholde oss til den som
realitet. Dette er bokens prosjekt. Det er
her filosofien skal stå sin prøve. Når verden skal settes sammen igjen.
I klare og grundige drøftelser gjennomgår Vetlesen sentrale tenkere innenfor den
moderne økofilosofien i jakten på økologiens ontologiske grunnlag. Vetlesens kanon
består av Paul Tayler, Baird Callicott,
Holmes Rolston og Hans Jonas, hvor
humanisten Jonas, som forfatteren har
hentet sterke impulser fra, er den som
svarer svakest, og økosentristen Rolston
den som svarer sterkest i tråd med
Vetlesens krav om faktabasert, kritisk
realisme.
Homes Rolstons argument er som følger:
Et individ, dyr som menneske, overlever
bare i interaksjon med andre arter og med
omgivelsene sine, og denne interaksjonen
krever at økosystemet, som helhet, forblir
intakt. Ødelegges økosystemet, ødelegges
livet der. Som dyrene er mennesket et produkt av biosfæren; den verdien vi er og
har utviklet, kommer fra – er i seg selv –
et biosfærisk produkt. Også våre mentale
evner stammer fra naturprosessene. Når
sjimpansen erfarer smerte, er den smerten
uavhengig av menneskets språk – likeså
kyrnes glede når de slippes ut om våren.
Mennesket kan vurdere korrekt, eller det
kan feilvurdere sine omgivelser, ja, det kan
faktisk også forstå verdien av den helheten det er en del av. Men naturen skaper
verdier uavhengig av oss, slik den gjorde
før vi ankom, og vil fortsette å gjøre, om
vi ikke forstår dens budskap, når vi ikke
er her lenger.
Rolstons argumentasjon for at naturen
har en objektiv, iboende verdi er den som
holder best vann. Problemet med denne
ontologien, som Vetlesen ikke diskuterer,
er dens innebygde determinisme – at
vi, når alt kommer til alt, likevel bare er
blinde piloter styrt av gener i en verden
vi egentlig ikke kan forstå. Når Vetlesen
i bokens epilog innfører «panpsykisme»,
forestillingen om at alt som er i verden
er i besittelse av en slags psykisk realitet, kan det være et slags svar på denne
determinismen.
Men før dét tar Vetlesen et oppgjør med
den altoppslukende teknologien, som i
kompaniskap med kapitalen er den kraften som mest truer kloden, og derfor må
forstås.
Teknologiens evne til å fjerne oss fra tid
og sted, natt og dag, ute og inne, varmt
og kaldt, lys og mørke, har gjort oss ufølsomme for livets her og nå, for natures sårbarhet og det spesifikke, skiver Vetlesen.
Sammen med kapitalen, som tømmer verden for verdi ved å gjøre den om til en vare,
har teknologien kolonialisert vår livsverden. Når vi igjen og igjen likevel griper til
den og dens tomme produkter, er det fordi
teknologien gir oss trygghet i en utrygg
verden; den er det vi kjenner. Slik blender
vår tiltro til teknologien for det faktum at
de ressursene den og kapitalen benytter
seg av for å tilfredsstille våre behov, er
begrensede, ja, tømmes ut.
Med eller uten vår bevissthet
er våre materielle kropper til
enhver tid i kommunikasjon
med verden, den levende som
ikke-levende, og den med oss.
Vetlesen erkjenner at vi er nedsunket i
teknologi, og ser ingen annen mulighet enn
at vi må bevare de siste restene av vill natur
i reservater for at vi ikke skal lukke igjen for
den helt nødvendige samtalen med opphavet vårt. Her oppretter Vetlesen et kunstig
skille mellom natur og kultur, idet han ser
bort ifra at naturen i byen – husene, kroppene, blomstene og dyrene – i seg selv er
undre til å gå i dialog med, om man bare
åpner for det.
Fra et rikt vell av synsvinkler jakter Vetlesen
gjennom hele boken på den instansen, den
erfaringen, som skal åpne oss opp for naturens egenverdi på en slik måte at vi tar vare
på den. Nærmest kommer Vetlesen en slik
instans i panpsykismen, en «demokratisk»
innvevd måte å forstå verden på, som på
flere fagfelt er i ferd med å få en renessanse.
Personlig reagerer jeg på begrepets
eurosentriske preg, og det noe uklare som
menes med «psyke», men det er uvesentlig
her. Panpsykisme handler om at alt liv, alt
som er, også det mentale, stammer fra materien: Alt som er, interagerer og deler rom,
tid og bestanddeler. Vetlesens referanse
er Freya Mathews: Når verden blir forstått
fra utsiden, som de nå utdaterte filosofene gjør, kan dens realitet hverken forstås
eller gripes. Med eller uten vår bevissthet
er våre materielle kropper til enhver tid i
kommunikasjon med verden, den levende
som ikke-levende, og den med oss.
En ny rasjonalitet – et nytt forståelsesog kunnskapsfelt – er med denne tilnærmingen i ferd med å åpne seg i akademia.
Hadde Vetlesen orientert seg mot fenomenologien, ville han for eksempel ha
kunnet følge linjer fra den baltiske biologen Jakob von Uexkülls utforsking av hva
det innebærer for et levende vesen å ha
en omverden, til den amerikanske persepsjonsforskeren James Gibsons utforsking av hvordan alle biologiske vesener
utvikler kunnskap i sin direkte omgang
med omverdenen, og videre til den nederlandske antropologen og økologen Tim
Ingolds forskning på hvordan mennesker
som erfarer seg som en fysisk del av sine
omgivelser, utvikler andre forståelser enn
de som står utenfor.
Fra et helt annet ståsted arbeider objektorienterte filosofer som Quentin Meillassoux
og Graham Harman (den siste velger
betegnelsen «polypsykisme») med posisjoner hvor verden – og naturen – forstås
uavhengig av det begrensede (kantianske)
menneskelige subjektet. Mens italieneren
Roberto Esposito de siste årene har plukket
fra hverandre begreper som «immunitet»,
«fellesskap», «person», «kropp» og «ting» i
søken etter nye forståelser av det politiske. Hvordan vårt verdenssyn er i ferd med
å endre seg, kommer kanskje tydeligst frem
i antropologen Philippe Descolas banebrytende verk Hinsides natur og kultur (2005),
hvor den vestlige, naturalistiske tilnærmingen sidestilles med andre, mer livsvennlige
verdensanskuelser.
I dette internasjonale arbeidet med å finne
nye måter å forstå og forholde oss til naturen og oss selv på, for å hindre ødeleggelse
av biotopen, inngår Arne Johan Vetlesen,
sammen med Arne Næss, som en betydelig bidragsyter. Freudianske forklaringer
og kristen skyldfølelse til side, The Denial
of Nature – Fornektelsen av naturen – er
en så rik, så redelig og oppriktig skrevet
bok at den bare i kraft av sin etos vil sette
dype spor.
Når økonomi- og samfunnsfagene en dag
har gått igjennom det samme paradigmeskiftet som filosofien, antropologien og
biologien er i ferd med å gjøre, vil verden
erfares så annerledes at vi også vil måtte
handle annerledes. Det ligger en Nobelpris
og venter på den økonomen som beskriver
det ethvert barn i dag vet: at biosfæren,
med sin geologi, atmosfære, natur og livsrikdom, er økonomiens eneste grunnlag.
Alt annet er teorier konstruert for å legitimere ran og ødeleggelse. Så kanskje må vi
gjøre naturen hellig, skal vi greie å ta vare
på den vakre og brutale katedralen vi er
en del av.
Kiøsterud er forfatter. [email protected]
Poet, gå inn i din tid
Juliana Spahr:
That Winter the Wolf Came
Commune Editions, 2015
Juliana Spahr har forlatt
betrakterens dikterstemme til
fordel for aktivistens. Men
fremdeles er hun først og
fremst en relasjonenes poet.
AKTIVISME
PAAL BJELKE ANDERSEN
«Kommunen,» skriver Den usynlige komité i À nos amis, eller Till våra vänner, som
Tankekraft förlags svenske utgave er blitt
hetende, «det är altså pakten att tilsammans
konfrontera världen [...] det är en social förbindelse och ett sätt att vara i världen.» Det
finnes ikke på forhånd et folk som skaper
opprøret, hevder de. Det er opprøret som
skaper seg et folk, fordi det gir opphav til
«en gemensam intelligens och erfarenhet,
den mänskliga väv och det verkliga livets
språk som varit förlorat.» Selve hendelsen
finner sted i møtene som opprøret fører til,
«[m]ötet är mindre spektakulärt än ’rörelsen’ eller ’revolutionen’, men betydligt mer
avgörande. Ingen kan veta vad ett möte kan
leda till.»
Poetisk motstand. Fra januar til april 2014
kunne man på det amerikanske poesinettstedet Jacket2 lese en serie innlegg som alle
var kollektivt signert Commune Editions.
Redaksjonen, Joshua Clover, Jasper Bernes
og Juliana Spahr, omtalte seg som et vennskap formet i kamp, blant annet under
Occupy Oakland, hvor «de som viet seg
til poesi og de som
viet seg til militant
politisk motstand
ble mer og mer sammenfiltret og til slutt
viste seg å være de
samme». Forlaget
skulle gi ut denne
poesien, og sette
den i forbindelse
med poesi fra andre
tider og steder hvor
«politiseringen av
poesien og poetenes deltakelse i små og
store opprør var og er konvensjonen».
Etter mer enn hundre år med
undergravende og antipoetiske
eksperimenter, tilhører disse
nå poesiens verktøykasse av
konvensjonelle teknikker; «det
finnes apper for slikt».
De tre redaktørene gikk hardt ut. I det første
innlegget hevdet de at fordi poetrollen slik
vi kjenner den springer ut av skrivekyndige klassesamfunn med klar arbeidsdeling,
og hvor poeten tilhører samme klasse som
krigeren og presten, så er poeten og diktets
kall å avskaffe seg selv: «På denne måten
går poesien i allianse med den klassen
hvis historiske oppgave er å avskaffe alle
klasser, seg selv inkludert.» Påstandene ble
moderert, eller snarere realitetsforankret
i de påfølgende innleggene. Redaksjonen
innrømmet å ha få svar på hva en revolusjonær strategi innebærer for poesien her
og nå. Verken den avantgardistiske gesten
eller konseptuelle teknikker duger. Etter
mer enn hundre år med undergravende og
antipoetiske eksperimenter, tilhører disse
Juliana Spahr har vært relativt godt presentert i Norge. I tillegg til Alle med lungar
kopla saman, kan interesserte spore opp
essayet Lesninger og responser, som sto
på trykk allerede i Vagants Amerika-nummer
3–4/1998, et intervju ved Audun Lindholm
og oversettelser ved Torunn Borge i
Vinduet 2/2004, et utdrag fra romanen The
Transformation på Nypoesi i 2005 (http://
www.nypoesi.net/old/Mars_2005.pdf), dikt
og enquêtesvar i Audiateur – katalog for ny
poesi 2005 og chapboken The Incinerator
på Forlaget Attåt i 2009. En noe annerledes
versjon av «If You Were a Bluebird» fra That
Winter the Wolf Came kan leses på nettsidene til Forfatternes klimaaksjon under tittelen «Blood Cockles» (https://forfatternesklimaaksjon.wordpress.com/blood-cockles/).
Spahr deltok på Oslo Poesifestival i 2005
og på Litteraturfestivalen på Lillehammer i
2009.
nå poesiens verktøykasse av konvensjonelle teknikker; «det finnes apper for slikt».
Utover vinteren fremsto prosjektet snarere som svært pragmatisk på poesiens (og
kunstens) vegne. Det handlet om å stå på
opprørets side, om å delta og kanskje «spille
en rolle som minner om Athens opprørshunder, en følgesvenn til kamper og manifestasjoner hvis bidrag i siste instans er underordnet, som står for inspirasjon og kanskje
kan distrahere fienden nå og da, men som
ikke kan gjøre mye for å endre styrkeforholdet».
Kampskrifter. I april i år lanserte så forla-
get den første boken, Red Epic av Joshua
Clover (et av diktene fra boken kunne leses
her i avisen 1. april), og i juni kom We Are
Nothing and So Can You av Jasper Bernes
(tittelen er hentet fra en graffiti utenfor en
plyndret gullsmedforretning i Santa Cruz og
spiller på en linje i «Internasjonalen», «Nous
ne sommes rien, soyons tout!», som betyr
noe slikt som «Vi er ingenting, og må bli
alt!»). Den mest påfallende likheten mellom
bøkene er hvordan konfrontasjonene med
politiet og kameratskapet under demonstrasjonene og okkupasjonene de siste årene
har skrevet seg inn i forfatternes blikk på
verden. Bøkene er skrevet i kamp, og for å
inngå i den videre kampen.
[Spahrs løsning] har ofte vært
passasjer som reflekterer over
forfatterens egen privilegerte
utsagnsposisjon – en strategi
som fort kan fremstå som en
obligatorisk botsøvelse som
forsterker avstanden.
Så også med Juliana Spahrs bok That Winter
the Wolf Came, som ble lansert 30. august.
Boka beskriver blant annet fugletrekk,
oljeutvinning, oljepriser, forurensing og
foreldres omsorg for barn, men med møtene i leirene under Occupy og under konfrontasjonene med politiet som et stadig
tilbakevendende refreng. Den umiskjennelige metoden fra de foregående bøkene er
den samme: et vell av refererende fraser,
koblet sammen til ulike konstellasjoner i
lange, insisterende, setningsbaserte dikt,
en stil et sted mellom Gertrude Stein og
Inger Christensen, kanskje. Spahr har alltid tatt for seg ulike livsformers gjensidige
påvirkning og avhengighet, og selvfølgelig
også den til tider livstruende antagonismen
mellom disse livsformene. Det være seg sirkusmanesjens menneskelige pyramide, eller
forholdet mellom innfødte og koloniherrer
på Hawaii i Fuck You Aloha Love You (2001);
11. september og opptrappingen til Irakkrigen i This Connection of Everyone with
Lungs (2005), hvor en kakafoni av utsagn
forbindes i en henvendelse til ikke navngitte
«beloveds», eller det amerikanske og globale klassesamfunnet, som er en av trådene
i Well Then There Now (2011). I tillegg har
hun vært involvert i en lang rekke redaksjonelle og skrivende samarbeidsprosjekter,
hvor tidsskriftet og forlaget Chain, som hun
redigerte sammen med Jena Osman, nok er
det viktigste. Tidsskriftet, som kom ut årlig
fra 1994 til 2005, hadde som hovedregel at
bidragene alltid skulle trykkes i alfabetisk
rekkefølge. Redaktørene ville først og fremst
skape et sted hvor ulike skrivepraksiser
møttes, og i så liten grad som mulig styre
lesningen av tekstene. Spahr er en relasjonenes poet og redaktør i vid forstand.
Indre motsetninger. I det seneste numme-
ret av Monsieur Antipyrine spør Mikkel
Bolt om kunstens vending bort fra institusjonskritikken og over mot relasjonelle
og aktivistiske handlinger de siste årene
egentlig er en inversjon av den historiske
avantgardens forsett om å endre samfunnet: «Avantgardens forsøg på at opphæve
kunsten og give kunsten en ny funksjon i
hverdagslivet som et led i en omfattende
transformation af samfundet er således på
paradoksal vis blevet vendt om, så det nu
tilsynelatende er kunsten, der har besat
flere og flere områder af livet, uden at livet
af den grund er blevet transformeret.»
Utsagnet er ikke uten videre appliserbart
på poesien, men i Spahrs tilfelle har det
en viss overføringsverdi. Til tross for alle
gode hensikter og opplagte kvaliteter (jeg
har selv vært med på å gi ut tekstene hennes i Norge og holder forfatterskapet svært
høyt), er det nemlig noe problematisk i å
la heterogene livsformer innrulleres i en
homogeniserende syntaks, i det minste når
den immanente påstanden i tekstene er at
alle livsformene prinsipielt er likeverdige.
I Alfabet løste Inger Christensen et liknende problem ved å legge inn selvmuterende
avvik i systemet hun skrev innenfor, slik at
systemet i like stor grad som forfatteren
kom til å styre hvordan teksten utviklet seg.
I Spahrs absorberende flow har løsningen
ofte vært passasjer som reflekterer over
forfatterens egen privilegerte utsagnsposisjon – en strategi som fort kan fremstå som
en obligatorisk botsøvelse som forsterker
avstanden. Jeg har aldri vært helt sikker
på om denne indre motsetningen har vært
intendert fra Spahrs side, eller om syntaksen har skullet overvinne den. Det er ikke
gitt at det er en dårlig egenskap ved disse
bøkene.
Under lesningen av That Winter the Wolf
Came har jeg imidlertid tenkt at boken viser
et mer avklart forhold til den indre motsetningen i skrivemåten hennes. Det er særlig to grunner til dét. Den ene er nærmest
lyrisk: I og med erfaringene fra kampene før,
under og etter Occupy, befinner jeget i disse
bøkene seg nå midt i de begivenhetene som
det beskriver. Jeget konfronterer verden i
et fellesskap som inkluderer langt flere enn
dem som vanligvis skriver og leser poesi,
det snakker ikke kun som poet. Den andre
grunnen har med stiftelsen av forlaget og
forlagets pragmatiske innstilling til det å
arbeide politisk med poesi å gjøre, som
plasserer poesien på linje med en hvilken
som helst annen virksomhet som stiller seg
på samfunnsomveltningens side. Jeg synes
å se at det har forvandlet Juliana Spahr som
poet og redaktør fra først og fremst å være
en betrakter til å delta i en bestemt historisk sammenheng.
Andersen er XX. [email protected]
22
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10) |NR 26
Kritikk
30–
40
FILM
LITTERATUR
ILL: RUNE MATHISEN
Oljens Piketty
Matthieu Auzanneau:
Den store historien om petroleum:
Svart gull
La Décoverte, 2015
Trodde du Gud, Allah,
Jesus og Muhammed har
vært hovedårsaken til verdens
kriger og konflikter? Da bør
du tro om igjen.
OLJE
PAAL FRISVOLD
«Vi har gjennom mer enn et halvt århundre
hatt Frankrike å takke for noe av det største
vi har levet på,» sa Bjørnstjerne Bjørnson
i sin tale under hedringen av ballongfarene som i 1870 hadde flyktet fra Bismarcks
parisblokade og landet på Lifjell i Telemark.
Lite visste Bjørnson da om Frankrike slik
det skulle utvikle seg – og om franske
Thomas Piketty som nylig satte hele det
anglosaksiske økonomiske establishmentet i sjakk ved å vise hvordan økonomisk
velstand er fordelt på godt og vondt.
Øyeåpner. Det er ikke snakk om hvorvidt
I trettiårene er det ingen
bønn: Det er her man blir
nødt til å møte lille barnet
igjen – det man mistet et
eller annet sted på veien.
BOKUTDRAG
LARS DANIEL KRUTZOFF
JACOBSEN
Alt som er virkelig, tar tid.
Hver tredje – noen sier hver sjuende –
generasjon kommer det en som rydder
opp og starter på nytt. Om arvesynden
finnes, er den all den ondskap og mangel
på kjærlighet som har samlet seg opp
generasjon etter generasjon. Til slutt blir
faenskapet en diger haug med snø foran
plogen, og både den og brøytebilen faller
sammen.
Er det du som skal overta sjåførjobben
akkurat da, går du enten under eller starter på nytt.
Martinus, en sympatisk dansk mysterie-
filosof som levde i siste halvdel av
1900-tallet, fikk en åpenbaring som ung.
Og skrev, bokstavelig talt, hyllemetere
av ord. Han mente at du i begynnelsen
av trettiårene starter opp igjen der du
døde i ditt forrige liv. Du slipper rett og
slett ikke unna din kosmiske byrde og må
fortsette jobben. Uansett om du tror på
reinkarnasjon eller ikke, er det et faktum
at mange begynner i terapi i denne alderen. Livet ble kanskje ikke det du hadde
trodd, og gammelt sjelelig avfall begynner å stinke. Sannheten kommer løpende
etter deg og tar deg igjen. Den kan være
et udekket behov, eller noe du ikke ville
kjenne på. Du har løpt fra faenskapen,
men må møte den, før eller senere.
Jeg vil ikke hevde at alle trenger terapi.
Men har du hatt et oppvekstmiljø som
ikke samsvarte med din egen personlighet, har du sannsynligvis bruk for å legge
deg på benken. For den slags skaper sjelelig ubalanse, og ubalanse kreerer igjen
et mørke fullt av dyster energi. Et indre
helvete, så å si.
Har du mange indre djevler, er det bare
én ting som er farligere enn å møte dem,
og det er ikke å gjøre det. Da setter de deg
ut av spill, og du ender gjerne opp som
syk, gal, alkoholiker eller narkoman.
Ingen drømmeposisjon, akkurat.
Noen er redde for terapi. De føler at det
er som å legge seg på en slaktebenk og
miste sjelen. Men dette er feil. Ja, noe i
deg dør, men det som forsvinner, er ikke
lenger nødvendig. Det er daukjøtt som
trekker deg ned i oppgitthet og passivitet.
Å gå i terapi er tvert imot en gjenfødelse. Å få en sunnere sjel.
I klassisk psykoanalyse ligger du på
en sofa og lar tankene assosiere fritt, for
sakte, men sikkert å gå mot en helbredelse. Det interessante er at dette slettes
ikke er noen moderne oppfinnelse som
Freud fant på, men en snedig utvikling av
gamle religiøse ritualer, hvor et offer velges, som så legges på et alter og drepes.
Noe ofres for at nytt liv skal gjenoppstå. Massasje har også noe av det samme
ved seg. Du ligger horisontalt på en benk
og ofrer dine stramme muskler for bedre
blodgjennomstrømming og nytt liv.
Om enkeltindividet har en eneste forpliktelse i forholdet til seg selv, er det å
søke mot sin essens, den du kanskje var
som barn, men som forsvant på veien. Og
i den grad andre har en forpliktelse i sitt
forhold til enkeltindividet, er det å hjelpe
vedkommende med dette. I det ligger
BOKUTDRAG
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens kommende bok Livet er en bok om å lete etter seg selv –
gjennom livets faser og gjennom livets virvar. Hvert kapittel snakker direkte til en bestemt
aldersgruppe.
Ny Tid trykker her først kapittelet «30–40» om trettiårenes faser – som ifølge boken også er
årene da «sannheten kommer løpende etter deg og tar deg igjen». Deretter 40-50 og 50-60.
Krutzkoff Jacobsen (f. 1963) er filmskaper, manusforfatter og har fungert som fast spaltist
i magasiner som Blikk og Albertine.
det å være et godt menneske, og et godt
samfunn.
Enhver fugl synger med sitt nebb, heter
det. Og slik skal det også være.
I midten av trettiårene får også de fleste,
ikke minst kontorslavene, vondt i nakke,
skuldre og rygg. Genetisk disponerte sykdommer dukker opp. Her er det ikke noe
annet å gjøre enn å gjøre noe.
Min massør gjennom 15 år, Pål Mabøl,
sier at det er to former for bevegelse.
Den ene går mot liv, den andre mot død.
Bevegelsen mot død er ikke å gjøre noe, å
være passiv.
Dette tiåret, og det neste, er i det hele
tatt den tiden i ditt liv hvor de delene av
deg selv som ikke har fått sitt, melder
seg.
Det får meg til å tenke på Åge W, som
jeg gikk på ungdomsskolen sammen med.
Han oste som tenåring av atletisk og seksuell selvtillit. Jeg var sjalu på ham den
gangen, for hans tydelige tilstedeværelse
i verden, selv om jeg knapt innrømmet
det. Han var jo bare en sympatisk, men
enkel sportsfyr som spilte fotball. Jeg var
så klok, jeg, mente jeg.
18 år senere – begge hadde vi blitt i
midten av trettiårene – møttes vi på natttoget mellom Trondheim og Oslo. Åge så
fremdeles bra ut, og jeg kunne se eros
brenne i øynene hans, som den gang han
var 16. Ikke minst når han nå og da gløttet glupsk mot en sexy dame lenger nede
i kupeen.
Åge og jeg begynte å snakke om ungdomsskolen.
Martinius mente at du i
begynnelsen av trettiårene
starter opp igjen der du døde i
ditt forrige liv.
– Jeg var sjalu på deg den gangen, sa
han plutselig til meg. Jeg så overrasket
på ham.
– Du sjalu på meg? Hvorfor det?
– Fordi du var intellektuelt orientert.
Først ble jeg målløs, så begynte jeg å
le. Og jeg måtte svare han som sant var,
at jeg hadde vært sjalu på ham fordi han
ikke hadde vært intellektuelt orientert.
Allerede den gangen, som tenåringer,
hadde vi begynt å savne det vi ikke hadde
utviklet i oss selv.
Senere fikk jeg med meg at Åge hadde
begynte å jobbe som journalist i en av de
toneangivende debattavisene, han ble til
og med en nyskapende skribent. Selv ble
jeg en kløpper i det fysiske, ikke minst til
å knulle.
Jeg tror, som overbevist platoniker, at det
finnes en idealform av oss selv, som vi
alle strekker oss mot. Dette er ingen konkret gjenstand, men en ideal fordring, en
balanse naturen i oss søker mot.
Er du for mye i hodet, må du ned. Er du
for mye i kroppen, søker du oppover.
23
Kanskje finnes det en idealform av livet
selv? Og at alt går mot det. Her, som på
en planet på andre siden av verdensrommet.
Jeg vet ikke.
Som trettiåring begynte jeg i en
psykoterapeutisk behandling som skulle ta
mange år. På vei opp trappa til psykologens kontor møtte jeg hver gang et herjet, gråtkvalt ansikt på vei ut. Hun, en
jente i midten av tjueårene, hadde som
vanlig hatt en anstrengende 45 minutters reise i eget kosmos.
Vi hilste aldri. Det var noe pinlig i
dette å være avslørt i all sin ubehjelpelighet. Kanskje var hun på vei til jobb?
Psykologer er av den oppfatning at en
pasient ideelt sett bør arbeide og tjene
penger for selv å betale for behandlingen.
Freud mente du er frisk når du kan arbeide og elske et annet menneske.
Inne på det småborgerlige kontoret,
psykologer har alltid noe superkontrollert over seg, la jeg meg ned på den
berømte sofaen som det slaktofferet jeg
var, for å få nytt liv. Psykologen satte seg
bak meg. Om han kom til å kjede seg eller
sovne, var umulig for meg å se.
Jeg begynte alltid å snakke om det jeg
hadde gjort, tenkt, følt eller drømt siden
sist.
Sakte, men sikkert gikk jeg ned i en spiral som førte meg mot et punkt. Noe jeg
ville berøre, eller slettes ikke. Noe ømt,
smertefullt. Det var som om det var noe
der nede som ville at jeg skulle komme
til det.
Det er dette «noe» som sier ifra når vi
blir syke eller alt stopper opp. Og det å få
kontakt med det, er selve startpunktet for
å begynne på helbredelsen av seg selv;
det lover deg ikke gull og grønne skoger,
evig lykke og et liv helt uten sykdom.
Men det forteller deg at du kan starte en
gang til.
Enkelte morgener var det som om reisen
mot dette punktet aldri kom i gang, andre
ganger traff den sitt mål umiddelbart.
Jeg kunne føle en stor lykke eller en stor
sorg. Det kunne komme en voldsom
aggresjon opp i meg, et sinne så beksvart
at det var rent hat. Alle sider av «noe»
som var der nede.
Og dette «noe» er … deg, den lille sjelen
din. Jeg vet det høres patetisk og barnlig
ut når jeg uttrykker det så direkte. Men
så er det jo også et barn. Det er det lille
barnet som jeg skrev om i forrige kapittel, det du mistet et eller annet sted på
veien. Det finnes ikke noe vakrere og mer
skremmende i verden enn å møte seg selv
igjen, sin essens.
Men det er selve grunnlaget for helbredelse – og frihet.
«Jeg er en skygge for meg selv. Bare Gud
kjenner mitt navn,» skrev Jorge Louis
Borges. Et ufattelig vakkert utsagn, men
det trenger ikke å være helt sant, for
alltid.
Piketty får Nobelprisen i økonomi, men
når han får den, ble det slått fast på Civitas
tettpakkede frokostmøte en pen augustmorgen i fjor. Nå bør Civita snarest reservere
Universitetets Aula for å komme den kaffefinansierte Piketty-fanklubben i forkjøpet:
Gjør plass til Matthieu Auzanneau – mannen som vil endre vårt syn på oljen like mye
som Piketty endret vårt syn på økonomien.
Eller snarere: åpnet våre øyne. Den store
forskjellen mellom de to er at boken Den
store historien om petroleum: Svart gull antakelig ikke vil mobilisere blekksprut verken
fra Financial Times’ Marcus Wolf eller fra
Civitas Kristin Clemet og Kjetil Alstadheim.
Aller først vil det nok bli stille – veldig stille
– lenge. For skal man få med seg alle historiske, politiske og økonomiske detaljer
spredt over de 629 sidene, supplert med
1800 kildehenvisninger, kreves det tid, fokus
og ro. I Svart gull blir connecting the dots
– å finne det store bildet – et understatement. Først viser forfatteren gjennom et
hundretalls sider hvordan olje i forskjellige former har vært benyttet i nær sagt alle
kriger de siste 1500 år: fra Zhu-dynastiet
som i 578 jaget tyrkerne med ild fra byen
Jinquan, til arabernes tokt i Konstantinopel
i 674, og videre til Amalric den 1., kongen
av Jerusalem, som satte fyr på Kairo i 1168.
Eksemplene fortsetter opp igjennom historien – alt på grunn av det svarte gullet.
Alt han påstår er grundig
dokumentert. Dette er real
stuff. Det er bare å begynne å
trene seg på å uttale Matthieus
navn, raskt og uanstrengt:
«matjø åzannå».
Veldokumentert. Biter ikke leseren på, er
det fordi han eller hun ikke har lest bloggen
Oil Man i Le Monde siden 2010, og avskriver
Matthieu Auzanneau som en eller annen Pål
Steigan i franske ulveklær. Og ja, tanken på
typisk syttitalls-AKP-oppgulp av konspiratorisk historieskriving hvor kapitalen er roten
til alt ondt, smatt frem under lesningen. Men
så, litt etter litt – etter å ha sjekket fotnoter,
litteraturlister, historiebøker og sist, men
ikke minst forfatterens kredibilitet: Alt han
påstår er grundig dokumentert. Dette er real
stuff. Det er bare å begynne å trene seg på å
uttale Matthieus navn, raskt og uanstrengt:
«matjø åzannå». Nå må Kristin Clemet venne
seg til å uttale den stemte z-en i etternavnet –
akkurat som hun måtte huske å legge trykket
på siste vokal i «Piketty» for å unngå å rødme
på Dagsnytt 18.
Oljefeber. I Svart gull retter Auzanneau blik-
ket helt tilbake til millioner av år før Kristi
fødsel, da oljen ble til av organisk avfall som
samlet seg på havbunnen. Samtlige historiske hendelser av betydning er omtalt.
Gud, Muhammed og Jesus blir for de rene
barnehagetanter å regne i forhold til oljen
og de enorme kreftene higenen etter denne
energikilden har mobilisert. Det er særlig det
19. og 20. århundre Auzanneau tar oss med
gjennom, med fascinerende beskrivelser av
den oljemanipulerte amerikanske politikken,
hvor Lincoln, Wilson, begge Rooseveltene og
Bush Sr. og Jr., foruten Churchill, Hitler, Stalin,
Mao og de Gaulle blir tittet i kortene. Til og
med mordet på Kennedy sporer Auzanneau
tilbake til oljeinteresser. Rockefellers banker,
karteller og kontroll av Wall Street er en kriminalroman i seg selv. Og her kan vi lese pålitelige og troverdige beskrivelser av amerikansk
utenrikspolitikk ut fra åtte år med samtaler
med eks-Exxon-eksperter i Det hvite hus. Det
hele er så detaljert og komplisert fremstilt at
leseren stadig må legge boken til side, fordøye
informasjonen en stund, for så å lese sidene
om igjen, sakte.
Bakmennene. Auzanneau leder oss inn
i historiske kroker vi aldri før har besøkt
– eksempelvis til James Garfield, den 20.
amerikanske presidenten, som allerede i
1865 sa at «oljen er den kommersielle verdens konge» Med en god porsjon norsk
etterpåklokskap vil Kjetil Alstadheim dissekere Auzanneau i filler her – de historiske verdensledernes kamp for sine lands
økonomiske
og
politiske interesser
har vi jo allerede
lest om til vi er blitt
blå i ansiktet. Det
Auzanneau derimot
virkelig
hypnotiserer leseren med,
er hans faktafylte
spenningsfor tellinger om alle dem
som har stått bak
statsledernes intense jakt etter det
svarte gullet, orkestrert og regissert av oljemagnater og industrielle manipulatorer som
brødrene Rockefeller, Rothschild og Nobel.
Den ene verre enn den andre. Samuel Kier,
grunnleggeren av amerikansk oljeraffineringsindustri, benyttet seg for eksempel
av kinesisk saltutvinningsteknologi for å
utvinne kull i Pittsburgh, der Koch-brødrene
senere tjente sine enorme formuer – som de
blant annet sponset vår egen fredspriskonsert med frem til for bare noen få år siden.
Hvor var Klassekampens Bjørgulv Braanen
da vi satt med tårevåte øyne i Spektrum og
så Al Gore og FNs klimapanel bli hyllet av
konsertartister sponset av verdens største
kullselskap? Ikke rart vi måtte ta Oljefondet
ut av kullindustrien. Noen kunne jo oppdage hvem som hadde finansiert vårt årlige,
verdensomspennende selfie-moment.
Hele historien. På sin enkle, men elegante
måte viser så Auzanneau hvordan stater har
utført de mest bestialske kriger for å berike
seg i overflod på det svarte gullet. Hva vil
disse ty til når oljen sakte, men sikkert forsvinner? Her trekker forfatteren i fullt alvor
frem Mad Max – og det går kaldt nedover
ryggmargen.
Det hele er så detaljert og
komplisert fremstilt at leseren
stadig må legge boken til side,
fordøye informasjonen en
stund, for så å lese sidene om
igjen, sakte.
«Men frykt intet,» vil vår eksoljeminister
Borten Moe si: «Oljen tar jo ikke slutt!» Han
har selv hentet inn milliarder i startkapital
til et nytt oljeselskap, midt i den største
nedgangstiden norsk oljesektor noen gang
har bevitnet. Her imponerer Auzanneaus
grundighet oss nok en gang – foruten
hans tilgang på kilder. Mannen nyter både
respekt og tillit hos oljeselskaper som
Chevron og Total. Han blir både lyttet til
og snakket med, ikke bare fordi han, som
Piketty, har en sympatisk og karismatisk
fremferd, men fordi han også har Frederic
Hauges evne til å snakke industriens språk.
Dette er verken demagogi eller anarki, men
historieskriving slik bare en dyktig, kultivert og sulten fransk journalist kan gjøre
det. Dette er første gang vi får en helhetlig oljepolitisk historie som ikke er skrevet
av vinneren – slik mesterverket The Prize
begynte med allerede i 1991.
629 siders miljøargument. Norske biblio-
teker er fylt opp av oljeindustriens egen
paradebok Vi fant, vi fant, med forord av
Jens Stoltenberg, og vi får klump i halsen
av NRK-yndlingen Aslak Sira Myhres fortellinger om at han ikke kunne se sin egen
far i øynene om han svertet oljeindustrien.
Nettopp derfor bør Auzanneaus bok spres
over hele kongeriket. For dette trenger vi,
små som store. Joda, boken er en over 600
siders valgtrakt for Miljøpartiet De Grønne
– enten velgerne med dårlig samvittighet
for kilden til vår rikdom (det ligger kriminelle handlinger bak enhver formue, har
Hegnar sagt), eller de som vil akselerere
slutten på oljealderen nå som oljeprisen
har dalt. Uansett: Svart gull gir miljøvelgere
ammunisjon og krutt for valgkamper i tiår
fremover. Om verden ikke forlot steinalderen av mangel på stein, vitner denne boken
om at vi antakeligvis aldri vil forlate oljealderen. For oljen er en eksistens – ikke en
alder, sier Auzanneau: Menneskenes verden
har så godt som alltid blitt drevet av olje.
Det eneste håpet forfatteren gir oss, er klimakampen. Kun den himmelske atmosfæres
makt har ifølge forfatteren en sjanse til å få
planeten vår ut av villfarelsen den befinner
seg i. Bare den kollektive kraften drevet av
trusselen om Jordens undergang kan mobilisere menneskeheten nok til å bli kvitt det
svarte gufset som har trengt seg inn overalt.
Norge glemt. Vi får håpe at et norsk forlag
drister seg til å utgi boken før neste stortingsvalg. Svart gull er en must-read for
Nikolai Astrup – for blir Astrup like blasert
overfor oljen som Fabian Stang er overfor
eldreomsorgen i Oslo, kan MDG komme
i regjeringsposisjon før høyremakten vet
ordet av det. Det eneste politikeren kan
glede seg over er Svart gulls totale ignoranse
av Norges rolle. Er det fordi vi ikke har noe å
skjule? Neppe. Men oljeboring i Arktis nevnes knapt, og vår disputerte og risikofylte
åpning av boring i territorialfarvannet rundt
Svalbard – en roman i seg selv – vies ingen
oppmerksomhet. Sant nok tilhører slike
problemstillinger nåtiden – ikke historien.
Og igjen er vi reddet av gongongen: Norsk
oljehistorie er både glemt og oversett. Hittil.
Én ting er sikkert: Oversettes ikke Den store
historien om petroleum til norsk, går Alliance
Françaises franskkurs en lys fremtid i møte.
Frisvold er skribent og tidligere leder av Bellona
Europa samt Europabevegelsen, bosatt i Brussel.
[email protected]
BOKNOTISER
Anthony B. Atkinson:
Inequality – What Can Be Done?
Harvard University Press, 2015
Ulikhet er et av vår tids mest presserende
og omtalte samfunnsproblemer – et tema
som fikk økt oppmerksomhet gjennom
Thomas Pikettys uventede bestselger
Kapitalen i det 21. århundre. Derimot har
det vært lite prat om hva man kan gjøre,
annet enn å fortvile. Den velrenommerte
økonomen Anthony Atkinson mener vi
kan gjøre langt mer enn hva skeptikerne
antyder.
Ifølge Atkinson trenger vi nye tiltak på
fem områder: teknologi, sysselsetting, velferd, kapitaldistribusjon og beskatning. Han
forsvarer disse mot de overbrukte argumentene og unnskyldningene for passivitet: at intervensjon vil krympe økonomien,
at globalisering gjør handling umulig, og at
man ikke kan finansiere nye tiltak.
Piketty – som er en tidligere elev av
Atkinson – skriver at boken «lister opp en
rekke konkrete, innovative og overbevisende forslag som viser at alternativer fortsatt
er mulig, at kampen for sosial fremgang og
likhet må gjenvinne legitimitet».
Ved å hevde at ulikhet ikke er uunngåelig, men heller et resultat av bevisste
handlinger, kan Atkinson bidra til å fjerne
tunnelsynet og å utvikle en løsningsorientert diskusjon. I tillegg påpeker han at
dagens laissez faire-tilnærming ikke er den
mest effektive når det gjelder ressursutnyttelse. Som The Guardian skriver: Han
«demonstrerer at fantasiverdenen om perfekt konkurranse ikke er det rette utgangspunktet for å analysere virkeligheten».
Harvard University Press, http://
www.hup.harvard.edu/catalog.
php?isbn=9780674504769
Scott Shane:
Objective Troy
Penguin Random House, 2015
Det er ganske nøyaktig 14 år siden terrorangrepene mot USA den 11. september
2001, en hendelse som drastisk skulle forandre det amerikanske folkets mentalitet.
«Obama og hans administrasjon har selv
blitt radikalisert av trusselen islamistiske
radikale utgjorde,» skriver Scott Shane.
Tittelen Objective Troy er også identisk
med kodenavnet på droneaksjonen mot
Anwar-al-Awlaki, mannen som sies å være
den mest prominente jihadisten etter
Osama bin Laden. Han ble den første amerikanske statsborgeren siden borgerkrigen
som ble jaget og drept i et annet land av
sin eget regjering, uten rettsak. For Barack
Obama har droneangrep blitt det fremste
verktøyet i kampen mot terrorisme.
Ifølge New York Times har Shane, som
dekker terrorisme og nasjonalsikkerhet for
avisen, «lykkes med å forklare hvorfor den
begavede jemen-amerikaneren falt inn i det
destruktive sporet han gjorde, og hvordan
den tidligere jussprofessoren – som kritiserte antiterrorisme-taktene til George W.
Bush – ble så fokusert på målrettede drap».
I tillegg undersøker boken de komplekse
moralske spørsmålene rundt droner, samtidig som forfatteren viser empati for beslutningstakernes tap-tap-situasjon.
Debatten rundt dronebruk og krigen mot
terror må utvides for å analysere hvilke
tiltak som fungerer hensiktsmessig. Denne
pragmatiske boken leder an til å bli viktig i
denne samtalen.
Kødd med Frøy
Bokessay med utgangspunkt i Knut
Ødegård sine Edda-dikt, band I–III
(Cappelen Damm, 2013–2015) og Gerður
Guðjónsdóttir si Blóðhófnir (Mál og
menning, 2010)
DIKT
METTE KARLSVIK
Verandaen vender mot Hjertøya. Hjertøya
er hjarteforma. Ein må høgt for å sjå det;
må høgare enn ho kjem, Gerður Kristný
Guðjónsdóttir, der ho står på verandaen
til rom 219. Ho veit ikkje at øya har form
som eit hjarte. Likevel løftar ho ipaden og
tar bilde av utsikta. Øya er ei smal stripe
mellom Fannefjorden og himmelen. Det
ser eg, som sit her og skriv på balkongen
til rom 319: Herfrå ser eg skjermen til
Gerður sin ipad, samt ein himmel mørk av
regntunge Møre-skyer.
Ny meining. Vatnspegel er eit gjennom-
gåande bilde i Gerður sin tolking av
Skirnismál. Eddakvadets opphavelege
perspektiv var ovanfrå og ned: Guden
Frøy ser ned på Jotunheimen. Han forelskar seg i Gerður, som eg for ordens
skuld kallar ved det norske Gerd.
Gjennom hundrevis av år las folk kvadet
som ei vakker kjærleiksforteljing. Gerður
si tolking Blóðhófnir er sett frå jorda, frå
Gerd, som speglar seg i dammar: Rognfisk
i stille vand / legede i / mit spejlbillede
// fór ind ad et øre / ud ad det andet.
Spegelbilda endrar seg etter ekteskapen
ho vert tvungen inn i: Jeg speglede / min
døde mine / i dyrets øje. Ho møter seg
sjølv først. Sidan valdtektsmannen: I døråbningen / mødte jeg Frej / Han spejlede /
sin døde mine / i mit øje.
«Kvada blir gitt ny meining kvar gong
dei blir skrivne om,» seier Knut Ødegård
seinare denne dagen – 4. september 2015.
Det er berre veker til han fyller 70, og
Bjørnsonfestivalen feirer moldediktaren.
Endre Ruset presenterer dikt i utval som
gjer at Ødegård fyller inn Codex Regius
sine tomrom på ein særleg måte. Ikkje
minst formar det Ødegård sin lesnad. I
eitt av etterorda skriv han at fleire kvad
handlar om marginalisert seksualitet.
Éin margin er Åsgård: Her sit Frøy med
sin enorme fallos. Men kva skal han med
lemmet der oppe i gudeheimen? Frøy rettar attråen sin mot eit menneske av mykje
kjøt og blod: Gudeverda kallar på jorda.
Skirnismál blir kalla eit samtaledikt. Stor
poesi, trass den noko didaktiske forma av
fråsegn og svar. Gerds kvad er «ljodahått».
Når Skirni ikkje får vilja si, trollkved han i
«galdralag». Dei er begge manipulerande,
valdsame; går ovanfrå og rett ned. Hersketeknikken er sanneleg ikkje lett å fange
opp når ein blir affektert.
Ljodahått (ljóðaháttr) og galdralag er
versemål. Eit ljodahått har to deler. Kvar
del har tre liner, med to eller tre trykksterke stavingar. Dei har bokstavrim. Det siste
ordet er ofte eit ein- eller tostavingsord,
og er det trykksterke ordet; det viktige:
Sterk er dørslåa / som svingast skal / og
opna for alle. / Raust skal du / ringar gje, /
elles ventar deg vonde ynskje.
Galdralag er òg ein verseform. Kvar
halvstrofe har ei ekstra line. Bokstavrimet,
ikkje enderim, gir verset kraft. Eddakvada
har ei friare form enn enderimsforma.
Rammene som finst frigjer kreativitet.
Gerður Guðjónsdóttir blir fødd i
Reykjavik i 1970, og er journalist før ho
blir forfattar. Ho gir ut poesi og prosa for
barn og vaksne – men kva ho enn gjer, er
det sjangermedvite. Dikta i Blóðhófnir er
kortare enn ljodahått, og får stå eitt på
kvar side. Verket blir ei rekke snitt. Dei
er målretta og konsise: Frøys overgrep er
skrive om til presise, kirurgiske inngrep.
Men bedøving finst ikkje: Kjempekroppen
beskyttar ikkje Gerd frå å kjenne. Kvar
side er eit sår; følsomheit materialisert i
eit objekt, i ei bok. Jotunkvinna Gerd er
lita mot ei stor maskulin kraft, mot fallos
– eit sverd som «svenden fremdrog [...]
hærdet i had // skæftet skåret af grusomhed». Gerd ser stort på alt. I blodtåka blir
landskapet utan detaljar; alt blir klåre,
heile formar. Frå blodtåka kjem dei sanne
orda; éi setning, toppen to, for kvart
kjenslemessige nedslag.
han (Ruset) har
samla. Men i år gir
Ødegård også ut
tredje bandet av
nyomsettinga av
Edda. Eitt av kvada
er Skirnismál, der
Frøy sender Skirni
frå gudeverda til
Jotunheimen for
å fri til Gerd. Gerd
takkar nei til Frøys
frieri, og til smykka
som han tilbyr.
Gerd er smykka frå før – av kjærleiken frå
far sin, ein sterk og stø jotun. Men Gerd
blir tvangsekta med Frøy. Her sluttar
originalteksten.
Gerður Guðjónsdóttir vart i 2010 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for
si tolking av kvadet. Blóðhófnir – «blodhingst» –skildrar ni netter med valdtekt.
Tanken på farskjærleiken og -vernet
hjelper Gerd til å halde dei ut. For tankane
hennar får dei aldri. Jotunkvinna er verna
av vissa om å høyre til noko. Kva er det
viktige å høyre til? Kva gir meg ro, her på
Bjørsonfestivalen – at eg er heime i fylket
der eg vaks opp? At eg er mellom kollegaer på litteraturfestival? Eller at eg fått den
nye Edda? Kvada gjer jo Noreg stort som
Norden, og «meg» stor som ei jotunkvinne.
Eit kort essay om Edda. Dei eldste
eddakvada er frå før 800 e.Kr., frå eit par
hundre år før Noreg blir kristna. Så endrar
kristendommens tankesett og tradisjonar
landet: Noreg sitt folk distanserer seg frå
den gamle norrøne kulturen. Islendingane
vel, på demokratisk vis, kristendommen.
Landet blir formelt kristent, men ikkje
enno kristna: Island står lenger i den norrøne tradisjonen.
Åsatrua er i dag den religionen som
veks raskast på Island. Og det er på Island
han bur, Knut Ødegård. Der ligg også originalmanuskriptet til Edda; Codex Regius.
Knut Ødegård går rett til originalen. Det
gjorde også Ivar Mortensson-Egnund
mellom 1905 og 1908. Men mykje har vore
forska på skrifta sidan Mortensson-Egnund si utgåve. Det gjer noko med måten
Ødegård tolkar Codex Regius på. Og det
stiller spørsmål som gir rom for meg som
lesar: Såg ho der vada / i strie straumar
/ meineidsmenn / og mordarar / og den
som med makt stel / annans møy / Der syg
Nidhogg / nådaude kroppar / varg sleit i lik
/ Veit de no nok, eller kva?
Skirnismál i dag. I eit rettslaust samfunn
Blóðhófnir er, i den storleiksforvrengte
kategorien, ei «lita, men stor» bok. Korte
dikt, til forveksling like ljodahått – men
Gerður sine dikt følgjer ikkje dei gamle formene. Det er ikkje mangel på kunnskap som
er årsaka. Allereie dei første dikta hennar,
dei som ho skreiv som sytten–attenåring,
følgjer reglane. Gerður ønskjer ikkje å vere
bunden til ei særleg form. Slik praktiserer
diktaren den fridomen som ho unner heltinna si. Gerður held på alliterasjon og
rytme. Blóðhófnir blir difor lese som eit verk
mellom modernismen og eddadikta. «Dét
er ikkje ei urettvis lesing,» kommenterer
Gerður lakonisk når eg konfronterer henne
med dette.
Eit stutt essay om stuttform. Skrivarar
av Edda har leika seg. Ta til dømes
Fåvnesmál: Det er uføreseieleg på same
måten som når barn fortel. Større enn
ungen sjølv. Teksten er klokare enn den
som har notert han ned. Regin og Fåvne
er brødre. Regin oppmodar Sigurd om
å drepe Fåvne. Sigurd steiker hjartet til
Fåvne, og stikk ein finger inn i det for
å kjenne om det er gjennomsteikt. Når
Sigurd smakar fåvneblod, skjønnar han
fuglespråk. Fuglane fortel Sigurd at Regin
er illojal. Sigurd kappar hovudet av Regin.
Med sverdet i bringa kved Fåvne til Sigurd:
«Kva for kar er du son åt, du som farga
sverdet i Fåvnes blod?» Sigurd må komme
opp med eit svar. For når døyande kallar,
då svarar ein. Elles kastar gudar forbanning over ein. Skirni forbannar Gerd: «Du
vert som ein tistel / trødd ned/ mot slutten
av skuronna,» seier Skirni. Han reduserer
Gerd til ugras. Namnet Gerd kan nemleg
bety «inngjerda jord- eller åkerstykke».
«Trugsmålet om at ei kvinne skal vere utan
mann om ho ikkje godtek den som har
bydd henne giftarmål, finn ein fleire stader
i fornkvada,» skriv Ødegård i nota til strofa. Og legg til: «Siste del av strofa kan visa
til eit gamalt råd mot ugras i åkeren.»
Tvang eller opning. Dette er retorikk på
guddommeleg nivå. Eg oppsøkjer mektig
hjelp for å gjennomskode maktspråket.
Tidlegare president på Island, Vigdís
Finnbogadóttir, skreiv føreordet til det første bandet av Eddakvad; det med Håvamål
og Voluspå. Her held Vigdis Voluspå fram
som det største av alle eddadikt. Vigdís
kallar Volvas spådom for «avansert poetisk
absurdisme». Dikta er ifølgje Vigdís «fylt
av stor visdom og venleik». Ingen veit med
sikkerheit kven som har skrive eddakvada.
Men akkurat Voluspå er det mange forskarar som meiner at ei kvinne står bak.
Sikkert ser eg berre at desse dikta oftare
gjeld retten til den fysisk store. Vikingane
ligg med kvarandre sine koner for å audmjuke kvarandre. Men Island er tidleg ute
med ein fungerande tingvoll, ein konge,
og eit samfunn der loven er lik for nesten
alle. Kjønnsroller endrar seg: Kvinna blir
mindre av eit våpen for menn. Menn må
ikkje vere fysisk sterke for å ha rett; å ha
ordmakt blir enda viktigare. Den humane
sivilisasjonen akselererer. Sjølv guden
Frøy treng folk av kjøt og blod.
Diktaren av Skirnismál har vitterleg
trua på menneskets verdi. Men skrive,
det kunne han nok ikkje. Kvada vart til på
Island – men dei inneheld både reinsdyr,
ekorn og hegre; dyr som neppe fanst på i
landet på den tida. Slike detaljar og fakta
står i notene i den nyaste Edda.
Ødegård og Gerður sine formidlingar
av kvadet utfyller kvarandre. Vi får sett
det heile, frå alle kantar. Ikkje berre frå dei
ulike høgdene og etasjane, men også frå
dei ulike haldningane. Filologens perspektiv har vi frå 1905-utgåva. Vi har diktarens
perspektiv; blikket frå henne med ipaden,
ho på balkongen til rom 219. Og så er det
Knut Ødegård si utgåve: Han tar ikkje berre med seg språket – diktaren sitt – i den
nye utgåva av Edda. Han kjenner stoffet og
kulturen godt. Så godt at notene hans har
ein kledeleg slentrande stil. «Den snodigeste av de alle,» skriv forfattarkollega
Endre Ruset i eit varmt, raust essay om
Ødegård i Romsdals Budstikke denne
dagen, på Bjørnsonfestivalen. Eg skundar
meg å legge til: Kanskje også den kulaste.
Det skal pondus til å kødde med dei norrøne gudane sine galdralag.
Karlsvik er forfatter, journalist og norskansvarlig
for TV2 Skole. [email protected]
BILLETTSALGET ER I GANG
HER ER NOEN AV FILMENE FRA ÅRETS FESTIVAL
SE HELE PROGRAMMET PÅ WWW.BIFF.NO
Penguin Random House, http://www.penguinrandomhouse.com/books/236340/objective-troy-by-scott-shane/
Mario Vargas Llosa:
Notes on the Death of Culture
Farrar, Straus and Giroux, 2015
I sin nye essaysamling skriver nobelprisvinneren om det han ser på som forringelsen
av det intellektuelle liv.
Ifølge Vargas Llosa har det skjedd et
kulturelt paradigmeskifte. Dagens vestlige
samfunn befinner seg i en tid der vi «tafatt
hengir oss til følelser og sensasjoner som
er skapt av et uvanlig og ofte spektakulært
bildeshow som griper vår oppmerksomhet,
men som demper sanser og intelligens.»
Politikk har blitt en «ordinær og kjedelig
aktivitet som støter fra seg de ærligste og
dyktigste blant oss, og i stedet rekrutterer pøbler». Et syn satt på spissen – men
ikke nødvendigvis et som bør forkastes. På
mange måter har politikken blitt en karrierevei fremfor en jobb drevet av et ønske om
å tjene landet, og en vei preget av byråkrati
som kan hindre de beste kandidatene fra å
orke å ta del i kappløpet.
Boken har fått blandede anmeldelser.
Mens New York Times hevder at Vargas
Llosa nå hører hjemme blant «Grumpy
Old Novelists», høstes det lovord fra The
Guardian.
Men når han han skriver at «politikere
har blitt til klovner som gjør alt for å fange
medienes oppmerksomhet», kan man ikke
annet enn å tenke på partienes kampanjefilmer under høstens kommunevalg, der den
ene forsøker å overgå den andre. Norge har
nok en vei å gå før den når opp til Donald
Trump og sensasjonelle amerikanske valgkampanjer, men Vargas Llosa tar opp viktige
poenger i en tid der vi helst vil bli underholdt.
Farrar, Straus and Giroux, http://us.macmillan.com/books/9780374123048
Denne spalten redigeres av Line Fausko.
[email protected]
DHEEPAN
– årets Gullpalme i Cannes – Jacques Audiards
mesterlige kommentar til flyktningebølgen og
integreringsutfordringene
THE RUSSIAN WOODPECKER
– den sanne historien om Tsjernobyl?
THE OVERNIGHT
– en av årets smarteste og mest
uforutsigbare indie-komedier
PEACE OFFICER
– kontroversielt om bevæpnet politi
= flere sivile drap?
THE LOBSTER
– underfundig og absurdistisk med Colin Farrel,
Rachel Weisz, Léa Seydoux og John C. Reilly
DOPE
– en ryggsekk full av dop skaper mye besvær
for tre nerder i LA
BIKES VS CARS
– korttenkte politikere gir langvarige følger
PALIO
– eksepsjonelt underholdende om intriger og maktspill
i hesteløpet Palio i Sienna i Toscana
LOVE & MERCY
– historien om Beach Boys-legenden Brian Wilson
45 ÅR
– fantastiske rolleprestasjoner
av Rampling og Courtenay
LIFE IS SACRED
– den nytenkende presidentkandidaten Antanas Mockus
i en hard colombiansk valgkamp
THAT SUGAR FILM
– den bitre sannheten om sukker
LOUDER THAN BOMBS
– Norges første film i hovedprogrammet
i Cannes på 36 år
BERGEN KINO, USF VERFTET, SF KINO SOTRA OG KVARTERET
24
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 26 | SEPTEMBER 2015 (17.9–13.10)
Kritikk
Etikk når kroppen berøres
Judith Butler:
Senses of the Subject
Fordham University Press, 2015
Når kroppen berøres for
første gang, blir du sensitiv
overfor egen sårbarhet, og
dermed avhengigheten av
andre. Dessuten utvikler
du deg til en sansende og
følende person som kan
handle etisk.
FILOSOFI
ODIN LYSAKER
«Jeg kan ikke elske uten først å elskes,»
skriver Judith Butler et sted i sin nyeste utgivelse, Senses of the Subject. Sitatet
oppsummerer bokens hovedbudskap. Når
andre berører kroppen min, utvikles sanseapparatet og følelseslivet. Dette kaller
hun menneskets primære berøring, som
skjer allerede når vi er nyfødte, men som
er avgjørende livet igjennom. Butler er opptatt av slike følelser som begjær, seksualitet
og kjærlighet, som ifølge henne gjør oss til
en person forut for utviklingen av fornuft
og tenkning, selv om disse aspektene ikke
utelukker hverandre. Ikke desto mindre
er berøringen utgangspunktet, som ifølge
Bulter gjør oss både avhengige av andre, og
i stand til å handle fritt. Slik jeg leser henne,
foreslår Butler dermed en finmasket tilnærming som skjelner mellom mennesket som
(kroppslig) berørbart så vel som berørt (av
andre) og berørende (overfor andre).
Intellektuell dannelsesreise. «Hva, om noe,
forsvarer denne essaysamlingen?» spør
Butler. Skal spørsmålet
besvares
ut fra forfatterens
nyskrevne introduksjon, understrekes
at essayene tematisk er forskjellige.
Dessuten spenner
de over mer enn to
tiår. Dermed inkluderer de flere vendinger i forfatterskapet, opplyser Butler.
I tillegg er essayene organisert ikke-kronologisk, som gir inntrykk av manglende indre
sammenheng.
Allikevel hevder Butler at essayene
hører sammen, siden alle dreier seg om
den ovenfor beskrevne kroppslige personlighetsutviklingen. Dermed dokumenterer
utgivelsen hennes vedvarende interesse
for kroppen siden gjennombruddsboken
Gender Trouble fra 1990. I Butlers nye bok
forklarer hun at den franske kroppsfilosofen
Maurice Merleau-Ponty er avgjørende. Et
annet sted i introduksjonen forsvarer hun
utgivelsen med at essayene fremviser mindre kjente sider ved hennes forfatterskap.
Og ikke minst erkjenner Butler at etikken
er viktig. Lest under ett, har essayene det
til felles at de sirkler inn det jeg vil kalle
Butlers politiske kroppsetikk.
Kroppen [defineres] verken
som valgt eller noe som kan
velges bort. Den er med andre
ord felles og ufravikelig for
alle mennesker.
Til sist kan nevnes at essaysamlingen kan
leses som en hermeneutisk dannelsesreise
i Butlers intellektuelle univers. Vi er innom
så vel fenomenologi (Merleau-Ponty) og
eksistensialisme (Kierkegaard, Sartre og
Fanon) som Hegel, for bare å nevne noen
viktige stoppesteder. Alt i alt – og motsatt
dem som hevder at hun er poststrukturalist
– leser jeg boken dithen at fenomenologi er
viktigere. Trass i at alle essayene er tidligere utgitt, kaster boken dermed nytt lys
over Butlers forfatterskap, og er en alternativ inngang til hennes tenkning. Det gjør
Senses of the Subject verdt å lese.
Det kroppslige er politisk. Siden utgivelsen
av Gender Trouble har Butler hatt sterk
innflytelse i den feministiske diskursen.
Hun kalles av mange postfeminist, som er
en tredje bølge feminisme. Den viderefører
«feminismens mor» Simone de Beauvoir – og
hennes utsagn om at man ikke fødes som,
men blir, kvinne – på postmodernistisk vis.
Sentralt er Butlers begrep «performativitet»,
som betyr at kjønnsidentitet konstrueres
gjennom språklig makt.
Her oppfatter jeg at det er en spenning
mellom Butlers påståtte postfeminisme og
fenomenologien i Senses of the Subject. For
som Butler forklarer i ett av flere essays hvor
Merleau-Ponty er brennpunktet: «[K]roppen er gitt gjennom språket, selv om den av
denne grunnen ikke kan reduseres til språk.»
I denne sammenhengen mener jeg at nettopp
fenomenologiens snarere enn poststrukturalismens vedvarende og sterke innflytelse
hos Butler fremvises. I så fall er kroppens
primære berøring, og dermed vår sanse- og
følelsesbaserte selvutvikling og etiske handling, noe som ikke fullstendig er underlagt
den ovenfor nevnte performative makten.
Snarere hevder Butler at «kroppen overskrider ethvert språklig forsøk på å fanges inn».
Sitatet understreker etter hva jeg kan se at
begrepet «kropp» for den fenomenologiske
tradisjonen Butler lener seg mot i denne
essaysamlingen, viser til hele mennesket i
betydningen «fra topp til tå». Hun avviser
dermed all dualisme, nemlig slike inndelinger som mellom «kropp og bevissthet».
Bokomslaget er et tydelig innlegg i den
feministiske debatten. Senest i vår aksjonerte feminister med blodmalte kropper i USA. I 1985 døde den feministiske
kroppskunstneren Ana Mendieta under
Judith Butler
mystiske omstendigheter, noe aksjonistene hevder skyldes et patriarkalsk rettssystem. Omslaget til Senses of the Subject
viser Mendietas verk Body Tracks fra 1982
(videoopptak av performance-versjonen
er nedlastbart fra YouTube), hvor kunstneren stiller seg opp mot en hvit vegg med
underkroppen innsmurt med blodaktig rødmaling, glidende langsomt nedover veggen,
mens hennes halvbøyde armer etterlater
et avtrykk. Bokomslaget uttrykker Butlers
opptatthet av kroppslig sanselighet kombinert med politisk aktivisme, som var temaet
for hennes foredrag i Norge i 2014. Dermed
reformuleres feminismens slagord om at «det
private (eller personlige) er politisk» med en
butlersk vri: «det kroppslige er politisk».
Butlers vendinger. Som nevnt påpeker
Butler i den nyskrevne introduksjonen
at forfatterskapet har gjennomgått flere
vendinger. Derfor er det beklagelig at
hun aldri forklarer hva dette innebærer.
Imidlertid vil jeg hevde at utsagnet best forstås på bakgrunn av den internasjonale fagdebatten, som fokuser på to vendinger som
fant sted omkring midten av 2000-tallet.
Den første vendingen er ontologisk, og,
siden sanseapparatet og følelseslivet er
kroppslig, så defineres kroppen som det jeg
kaller et «eksistensielt grunnvilkår». Dette
illustrerer essaytittelen «Hvordan kan jeg
nekte for at disse hendene og denne kroppen
er min?» Dermed defineres kroppen verken
som valgt eller noe som kan velges bort. Den
er med andre ord felles og ufravikelig for
alle mennesker. Denne vendingen er tydelig
i flere av Butlers publikasjoner, men særlig
i boken Precarious Life fra 2004. Ut fra min
lesning er denne vendingen interessant også
på bakgrunn av Butlers tiltakende interesse for eksistensfilosofen Hannah Arendt
(siden 2006 har Butler innehatt et Arendtprofessorat, omtrent samtidig med både
den ontologiske og etiske vendingen), som
tar utgangspunkt nettopp i slike menneskelige vilkår.
Etikken erfares primært når
vi sørger over tapet av noen vi
elsket – som ved en kroppens
aller siste berøring.
Siden kroppen dermed forstås som menneskets ontologiske fundament, oppstår
det etter hva jeg kan se en konflikt mellom
den tidlige Butlers antiessensialistiske poststrukturalisme på den ene siden, og hennes
sene eksistensielle kroppsfenomenologi på
den andre. Førstnevnte avviser alle former
for absolutter, mens sistnevnte forutsetter
nettopp dette gjennom kroppslig sårbarhet
som en ufravikelig egenskap ved oss mennesker.
All den tid Merleau-Ponty er Butlers
viktigste inspirasjon når det gjelder vår
kroppslige væren i verden, vurderer jeg
som sagt dette dithen at hennes rammeverk
først og fremst er basert på fenomenologi
fremfor poststrukturalisme. Samtidig som
det er viktig å understreke at selv om kroppen er et eksistensielt grunnvilkår, så tar
fenomenologien til orde for at hver enkelt
av oss forholder seg til sin unike kropp.
Ikke dø alene. «[A]nsiktet er den andre
som ber meg om ikke å dø alene,» siterer
Butler den franske filosofen Emmanuel
Lévinas, som har inspirert hennes andre
etiske vending. Terroren mot USA i 2001
motiverte Butler vedrørende hennes
politiske kroppsetikk, en sentral tematikk i flere essays i Senses of the Subject.
Butlers etiske vending kommer tydelig
til uttrykk også i og med årets utgivelse
av antologien Butler and Ethics (redigert
av Butler-eksperten Moya Lloyd), hvor
blant annet bøkene Giving An Account of
Oneself (2005) og Frames of War (2009) vies
oppmerksomhet. Dessuten er det verdt å
minne om tittelen på hennes takketale –
«Can One Lead a Good Life in a Bad Life?»,
med sin referanse til en velkjent aforisme
i Adornos bok Minima Moralia – da Butler
mottok Adorno-prisen i 2012.
Dermed føyer Butlers bok seg inn i rekken av feministisk filosofilitteratur om det
jeg har kalt en politisk kroppsetikk. Et tilsvarende bidrag er Martha Nussbaums bok
Political Emotions fra 2013.
Ifølge Butler handler vi etisk for så vidt
som vi berøres kroppslig, som i sin tur
altså forutsetter en sanse- og følelsesbasert personlighetsutvikling. Samtidig minner hun om at ingen verken er ekspert på
eget følelsesliv eller garantert å bli emosjonelt anerkjent av andre i tilstrekkelig grad.
Ikke desto mindre – eller kanskje nettopp
derfor – hevder Butler at etikken erfares
primært når vi sørger over tapet av noen
vi elsket – som ved en kroppens aller siste
berøring.
Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved
Universitetet i Agder. [email protected]
Økologisk sorgarbejde
Erland Kiøsterud:
Henders verk
Oktober, 2015
Noget i verden er løbet løbsk
– noget uigennemskueligt,
dyrisk.
ROMAN
ALEXANDER CARNERA
I Erland Kiøsteruds roman Henders verk
lever bogens fortæller, en pensionatejer ved
Oslofjorden, sit liv i og omkring pensionatet som han driver med sin kone. Historien
begynder midt på dagen med at en særlig
følelse kommer krybende og omslutter
ham: «Lenge prøvde jeg å holde fast ved
det grønne bladverket samtidig som jeg
konsentrerte meg om søylene i den nymalte
butikkfasaden med vindusutstillingene på
den andre siden av gaten. Men så måtte jeg
gi slipp på det også, eller: Det slapp. Som
når fortøyningen på plastjollen løsner, eller
navlestrengen snittes. Jeg sto urørlig under
trekronene. En letthet falt ned over meg. Så
inntreffer det som er så vanskelig å forholde
seg til: Det er ingen avstand mellom meg og
verden der ute. Husene er åpne rom, trærne
en del av meg. Det som er inne i meg, er der
ute. Stillheten de forbipasserende er bærere
av, er også min stillhet. Det er ikke det at vi
kunne ha byttet plass. Det er ikke nødvendig. Vi er av det samme. I det samme. Som
om vi allerede var uten historier.»
Der er ikke tale om en forbigående følelse, men om et syn eller en forbløffelse
over noget der sender selve tilværelsen til
tælling. Historien er en fiktiv dagbog hvor
hovedpersonen redegør for den følelse af
stilhedens kraft der griber ham, når han
oplever at tingene, naturen, menneskene,
ikke mindst familiemedlemmer og gæster
på pensionatet, alle synes at være ramt og
lever et liv der unddrager sig deres vilje.
Kom til at tænke på Lars Noréns teaterstykke Stilheden. Her er stilheden forbundet med natten og kaos, men også med en
eksistensberettigelse. Mere kærlighed, mere
forståelse, mere forsoning.
Virkelighedslængsel.
Stilheden
hos
Kiøsterud, derimod, overskrider det mellemmenneskelige og virker global. På flere
plan: Fortællerens halvbror Karl har altid
gjort sig hård for at kunne håndtere relationerne til verden og menneskene, men finder sig aldrig rigtig til rette. Broren Caro,
udøvende kunstner,
finder det umuligt at
fungere som kunstner i en verden der
har mistet fornemmelsen for skønheden. Som om hans
drift er for stor til
at han kan leve et
værdigt liv. Hedda
vokser op i fortællerens familie uden
sin mor, der dør
tidlig. Hun uddanner sig til hjernekirurg,
men hendes store sårbarhed gør hende på
en måde urørlig, som forfatteren skriver.
Dernæst hører vi om gæsterne på pensionatet, en blanding af husvilde og flygtninge.
Men disse, blandt andet afrikaneren Idi, der
for ikke længe siden svømmede i land på
øen Lampedusa, oplever, ifølge fortælleren,
stilheden anderledes end nordeuropæeren,
end nordmanden. Og det mere end antydes
at den sårbare, skrøbelige flygtning er tættere på livet end sidstnævnte. At vores –
nordeuropæerens – liv er fattigere. Der er
en nagende følelse af at også det trygge
velfærdsmenneske i nord er på nippet til at
falde ud af det hele, af fællesskabet, økonomien, samfundet. Henders verk beskriver en
verden der fortærer bevidstheden samtidig
med at der er en længsel efter at komme i
kontakt med virkeligheden.
Til stilheden hører altså også
for Kiøsterud det forhold,
at mennesket er fanget i,
og bebor, en hel verden af
følelser og affekter der lever
udenfor naturens stumme og
fjernt ubegribelige rum.
Politiseret natur. Styrken ved denne lille,
men fortættede bog er dens mod på en
fundamental livsundren og grundlæggelsen
af en eksistentiel erfaring der kommer af
mødet med det helt fremmede. Svagheden
er en tendens til at gøre stilheden til en totaliserende kraft hvor det bliver vanskeligt at
«se» nuancerne og de spændingstilstande
som det sproglige sansearbejde helst skal
lykkes med at synliggøre. Kiøsterud skifter
imellem fokus på enkeltheder; på mønstre,
egetræet, vandet, luften, på det meningsløse
og enestående ved mennesker, og sætninger
præget af refleksioner. Han undviger behændigt moralske imperativer, men med historien om sorgen over det fældede egetræ og
det unikke fællesskab, tenderer romanen til
at falde i naturforherligelsens kløft. Det er
som om naturen tilbyder sig som en fantasme der gør at vi som mennesker kan
tage del i noget større. Pensionatet som
økologisk samfundssted ligner Kiøsteruds
jagt på en autentisk begivenhed. Men det
er stilheden der «redder» ham fra blot at
skrive endnu en syndefaldshistorie om at
vi skal bringe naturen ind i politikken, og
få øje på den hellige andenhed. Stilheden
læser jeg på dette sted som hans forsøg på
at politisere naturen. For stilheden er i vores
midte som en sorg, et fælles afsavn, at livet
vokser ud af en smerte og vold. At noget er
løbet løbsk, noget uigennemskueligt, noget
dyrisk. En tildækning af det sande som
mennesket selv har del i. Ligesom Marx’
stadigt gældende vareanalyse oprindeligt
påviste en mystificering af relationerne mellem mennesker, der således antog karakter
af relationer mellem ting, synes mystificeringen af naturdominansen langt mere
traumatisk og omfattende hos Kiøsterud.
Stilhedens mystificering tildækker at naturen faktisk er alle steder i det livsverdenslige, i vores sprog, tænkning, følelsesliv og
bevægelighed. Og ikke kun når vi mener at
have øje på naturen. Og måske er naturen
det fortælleren får øje på når han beskriver
Idi, som et ekstremt sårbart menneske, der
næsten lever udenfor historien? Eller pensionatet som et sted der er med til at give liv
til fortabte eksistenser? Eller gennem historien om Hedda, som var den mest udsatte
i familien, men også den eneste der rigtig
blev til noget? Til stilheden hører altså også
for Kiøsterud det forhold, at mennesket er
fanget i, og bebor, en hel verden af følelser og affekter der lever udenfor naturens
stumme og fjernt ubegribelige rum. Måske
er personernes begær, fantasier, drømme,
anelser, længsler, vrede, misundelse, glæde
og kærlighed i sig selv en slags økologi uden
natur? Måske er stilheden første skridt i
retning af en ny etik for økologi? Stilheden
har altid været der, siger fortælleren. Men
vi har ikke forstået hvad den gør ved os og
hvad der skal beskytte os.
At blive set. Der er altså noget truende ved
denne stilhed, som har skabt en følelse af
at noget er rivende galt, noget foruroligende ved selve den nutidige, politiske samfundsorden. Men samtidig er der noget i
stilheden, som skal bringe os frem til livet.
I begyndelsen antyder forfatteren hvad det
kan være: «Hvem kan leve uten å bli sett?»
Tæt på bogens afslutning beretter fortælleren «Vi vet jo nå alt, om livet på jorden,
om verden.» Kiøsterud vender her i Henders
verk tilbage til det tema han har kredset om
i de tidligere bøger Måltidet i Bocca og Marí,
men også i den seneste essaysamling Stillhet
og fortelling. Fælles er en udforskning af
behovet for at blive set. Men af hvem, og
hvordan? Han forklarer det med en ukrænkelighed, en trøst, noget at navigere efter.
Engang var det ikonerne og jomfruen, de
gamle guder og fortællinger. En ømhed, en
ukrænkelighed, noget at navigere videre
efter? Men det er blevet vanskeligere. De
gamle fortællinger har længe været under
afvikling.
«Det er ingen vei tilbake til fortiden, til de
gamle guder eller de tidligere religiøse fellesskap. Alle vet det: Litteraturen, kunsten,
som religionen, taler ikke længere til os.»
[…] Mennesket omkring oss stirrer inn i en
tilsynelatende komplett begripelig verden
som det mestrer, og en fremtid som det har
fått dype innsikter i, og allikevel forstår det
og vi ikke særlig mye av det. Vi mangler et
bilde av oss selv. Som noe annet.»
Fornuftens totale gennemlysning af verden har taget noget fra os. Det fremmede?
Noget forskelligt fra os selv. Den basale
undren. Fornemmelsen for vores dødelighed og skrøbelighed?
«Hvordan kan vi igjen åpne oss for det
skjøreste i skaperverket? Hvordan ser det
språk og de tanker ut som skal få oss til
å tro på noe annet enn vår egen suksess?»
Kunne man ikke se Caro,
Karl, Hedda, Idi og de andre
kriseramte skabninger som
små studier i læringsprocesser
for det at elske, at komme
tættere på virkeligheden?
Pensionatet er billede ikke kun på den
udstødte, men på at vi selv har mistet
vores værn om det ukrænkelige. At vi alle
«lever høyst usikkert. Vi er alle utstøtte». Frivillighedsprojekter for flygtninge
rundt om i Danmark og Norge udstiller en
ubehagelig afmagt og mentaltræthed ved
det politiske system. Kiøsteruds pensionat
tilbyder muligvis fortælleren små glimt af det
ukrænkelige, men det er på en baggrund af
afmagt og sorg ved politisk lammelse. Det
er vigtigt at Kiøsterud her lader billeder for
denne ydmyghed være tæt forbundet med
karakterer der deltager i det almindelige livs
dårskab, det infame, det kejtede, det uheroiske. Men er det skønheden der skal redde os,
som Kiøsterud antyder med kunstnerbroren
Caro? Eller er det måske kærligheden?
Kærligheden. I sit essay «I begyndelsen
var skønheden» (Ny Tid, august 2015)
skriver Kiøsterud: «De fleste av gjøremålene våre har erfaringen av skjønnheten
i en eller annen form som sitt mål; midt
i smerten og plagene gjør skjønnheten det strevsomme livet verdt å leve.
Skjønnheten er livets raison d’être.» Og
han tilføjer: «Vi moderne investerer vanvittige mengder for å komme i kontakt
med skjønnheten, men det er som om
den indre virkningen uteblir. Hva har
skjedd?»
Han spørger om vi har gennemskuet
fortryllelsen, om vi er ofre for massens
blinde behov for nytte og varekulturens tingsliggørelse. Men kan skønhed
isoleres? Et fælles træk ved Kiøsteruds
beskrivelse er, at skønheden netop skaber billeder der forbinder os med noget
større end os selv. Fra hulemennesket
over kinesere, hinduer og jøder har mennesket brugt fortællinger, poesi, musik og
dans til at «gjenoprette kontakten med
livgivende kosmos». Skønheden fremmaner billeder hvorved mennesket får del i
en fælles smerte og menneskelighed. Men
hvem eller hvad ser på mig? Måske er
skønhed en form for kærlighed? For Iris
Murdoch var kunstens mål en erkendelse
af medmenneskets virkelighed. Men før
vi nærmer os målet er der en læreproces hvor vi bevæger os fra illusion til
virkelighed. Hun skelnede mellem fantasi og forestillingsevne. Vareliggørelsen
af skønheden næres af fantasiens umiddelbare selviske følelser, mens kunsten
retter sig mod en elimination af én selv
i kunstværket. Forestillingsevnen er, i
modsætning til fantasien, en evne til at se
andre, se ting, se verden. Men fremfor at
se skønheden som en (forskelsløs) sammensmeltning med naturen og helheden,
betoner hun læreprocessen fra fantasi til
virkelighed. Skønheden er et spørgsmål
om opmærksomhed om noget andets
eksistens, en erfaring der ikke næres
af fantasier, men af virkeligheden, i en
mere illusionsløs udgave med alt hvad
det indebærer af noget på én gang brændende og sørgmodigt (Baudelaire), eller
på én gang selvtilstrækkeligt og selvudslettende. Ud fra den erfaring erklærede Murdoch, at kunst og etik, med få
undtagelser, er ét, da de har den samme
essens: kærlighed. «Kærlighed er den
sansede opdagelse af, at andre eksisterer,
den utrolig svære erkendelse af, at noget
andet end én selv eksisterer, at en anden
eksisterer. Kærlighed, og derfor kunst og
moral, er opdagelsen af virkeligheden.»
En erfaring der handler mere om læring
og modtagelighed end om skønhedssublime undtagelsesoplevelser. Måske har
der aldrig eksisteret blivende billeder for
skønheden som kan vogte over os? For
hvad vil det sige at blive set, at spejle sig
i noget? Findes spejlingen i billedet uden
læringsprocessen, uden evnen til modtagelighed? Sorgen over at leve et liv præget af «evig utsettelse» (Kiøsterud) overfor de væsentlige ting (skønheden), og
aldrig være rigtig tilfredse har, tror jeg,
mere at gøre med den manglende evne
til at gennemgå en læringsproces for det
at elske virkeligheden, og komme tættere
på den. Også tabet kan være en gevinst
for en læring. Kunne man ikke se Caro,
Karl, Hedda, Idi og de andre kriseramte
skabninger som små studier i læringsprocesser for det at elske, at komme tættere
på virkeligheden?
Gentagelsen. Hvad er det tabte para-
dis, om ikke efterligningens paradis?
Ikke «I begyndelsen var skønheden»
men «I begyndelsen var gentagelsen.»
Gentagelsen er det fejlbarlige, det prøvende, læringsprocessen, modtageligheden,
kærligheden.
Skønheden er ikke en proportioneret stemning af harmoni, som Erland
Kiøsterud mere end antyder. Jeg skulle
snarere sige at skønheden fremkaldes
af en foruroligelse over at noget ikke
stemmer (megen moderne litteratur,
gode dokumentarfilm). Ikke en frydefuld
tilstand man dvæler i, men en frustreret proces man kæmper med. Hele det
tyvende århundredes modernisme har
handlet om at vi må gøre en genstand
fremmed og dog tiltrækkende. Det er
en forestilling om at ødelæggelsen er
opbyggende. «Kunstens greb,» skriver
Viktor Sjklovskij, «er at give os sansningen af livet tilbage, for at vi igen skal
føle tingene. Men ikke for at gengive tingene, men for at give et nyt syn. Det at
fremmedgøre ting øger eller vanskeliggør længden af perceptionsprocessen.»
Kunstens greb er en slags benspænd
der forhindrer den rutinemæssige erfaring af tingene. Kunstens ødelæggende
opbygning genopretter vores forhold til
verden, ikke som en hurtig og overfladisk genkendelse, men som en egentlig
sansning af den.
Jeg har en mistanke om, at det ikke
er nok at udmale den store skønhed. At
der er noget galt med den ikke-æstetiske
erfaring af verden og tingene. At vaner
til daglig får os til at omgås tingene skødesløst, uopmærksomt og automatiseret.
Måske har den vigtige skønhed altid været
forbundet med en læringsproces eller
pilgrimsvandring, hvor vi bevæger os fra
illusion til virkelighed – en rejse hvor vi
undervejs er nødt til at ødelægge for at
bygge op?
Carnera er forfatter og essayist. [email protected]