Download Report

«Skal vi
snakke om det?»
“
– Trenger du å snakke om det som har skjedd?
– Jeg har fortalt. Tariq stopper opp, blir blek, krummer seg i fosterstilling og
tar seg til brystet før han fortsetter: – Jeg har snakket med Solveig, og hun
skrev det veldig bra.
– Trenger du å snakke om fengselsoppholdet i hjemlandet eller om rusproblemet
du fikk da du kom til Norge?
– Nei.
– Du må ha et motiv for å søke.(…) Hvordan vil du jobbe med misbruket ditt?
– Du kan se hva Solveig har skrevet før.
(…)
– Trenger du å snakke om det?
– Jeg trodde det var nok. Det er lett for deg å bruke det jeg har fortalt før (…)
Begge blir sittende tause og se på meg med ansiktsuttrykk som sier:
«Hjelp meg. Jeg når ikke frem
.
”
Antropolog Elin Berg i hovedoppgaven «Jeg har fortalt»,
Universitetet i Oslo, 2001
Tekst og foto: MARIA WATTNE
Elin Berg har tatt hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo
med oppgaven «Jeg har fortalt – En
studie av interaksjon mellom klienter
med innvandrerbakgrunn og ansatte i
rusmiddelomsorgen». På bakgrunn av
et seks måneders feltarbeid i 1998, der
23 klienter ble observert i samhandling med 61 ansatte fra 16 forskjellige
offentlige rustiltak og andre instanser,
beskrives og analyseres en spent samhandlingssituasjon der partene er dypt
uenige om hva hjelpen skal bestå i.
Elin Berg var opprinnelig sosialarbeider og jobbet mange år i Uteseksjonen og Akuttinstitusjonen i Oslo, før
hun begynte på sosialantropologistudiet.
Handling uten sam–
To episoder fra tida da Elin Berg jobbet som sosialarbeider ligger som bakteppe for hele forskningsvalget hennes: En klientreaksjon gjorde uutsletrus & avhengighet - nr 3 2002
telig inntrykk: «Jeg kommer fra Teheran, en by med 12 millioner innbyggere! Ikke send meg ut på landet med
kuer og griser!» gråt en klient fortvilet da de presenterte seg for hverandre. På samme tid uttalte en ansatt til
pressen at «Vi står overfor en helt ny
misbrukergruppe som stiller nye krav
til oss som behandlere. De har ikke
forståelse for hva behandling er (…)
og de er uforstående til at institusjoner skal behandle deres misbrukerproblem». Disse utsagnene dukket opp da
hun skulle velge emne for sin sosialantropologiske hovedoppgave.
Under feltarbeidet gjentok historien seg og Elin Berg var som forsker
vitne til at «Amir» etter utredning ble
tilbudt en behandlingsplass på en gård
på landet for å bearbeide rusproblemet. Mens de ansatte diskuterte hvilken institusjon som kunne være aktuell, fortalte «Amir» til observatøren,
men ikke til de ansatte, at han ikke
hadde et rusproblem, men trengte
bolig. Til sist reiste han til denne insti30
tusjonen for å få et sted å bo – og dro
derfra etter kort tid.
Hun oppdaget at samhandlingssituasjonene skar seg, etter samme mønster: De ansatte ville ha klientene inn
på bakenforliggende problematikk
gjennom en problemfokusert samtale,
uten å lykkes. Utsnittet fra «Tariq»s
samtale viser hvordan partene strever,
men det er likevel ikke nok til å nå
gjennom til hverandre. Elin Berg
understreker de ansattes engasjement.
Seg selv fra siden
Ved å fokusere på noen som er ukjente med det norske tiltaksapparatet, løfter Elin Berg fram viktige trekk ved
det. Grepet er kjent fra antropologien, slik blant annet antropolog Marianne Gullestad har benyttet fagets
metodikk i Norge.
– Det er vanskelig å se at man er en
del av sine omgivelser. De ansatte plasserer problemet hos klientene, selv om
den vanskelige samhandlingen også er
et ansatteproblem. «Han snakker så
dårlig norsk», «han har så store psykologiske problemer», «han er for privat».
Oppgaven min handler ifølge mange
ansatte om innvandrere og jeg ble av
flere kalt «innvandrerforsker’n». De
ansatte hadde mange ganger problemer med å forstå at det også handlet
om dem, forteller Elin Berg.
– Under feltarbeidet måtte jeg gjentatte ganger forklare at jeg ikke bare
studerte klientene, men også de ansatte som en del av samhandlingen – til
tross for at alle på forhånd var informert om dette. «Men du ser da ikke
på oss?» og en langt mer reservert holdning gjentok seg ofte rett etter slike
oppklaringsrunder.
Elin Berg presiserer at oppgaven
ikke kan brukes til å si noe om en
SAMTALETERAPI
Elin Berg har skrevet hovedoppgave om klienter og ansatte som ikke når fram til hverandre.
gruppe klienter. Hun har møtt forventninger om et svar på hvorfor samhandlingen ikke fungerer, og at svaret
skulle finnes i egenskaper ved innvandrerklientene.
– Jeg har forsket på interaksjoner.
Det blir veldig galt å si at innvandrere,
eller menn, for eksempel ikke snakker
med kvinner, eller med ansatte som er
yngre enn dem selv. For noen klienter var dette vanskelig. For de fleste
var det imidlertid veldig vanskelig å
snakke med fremmede om problemer,
trekker hun fram.
Så godt som alle klientene i Elin
Bergs materiale sa selv at de var «ferdige med problemet» og uttrykte frustrasjon og fortvilelse over å bli tvung-
et til å huske det. Uttrykket «glemselens hav» ga derfor mening til funnene og ble sentralt i oppgaven.
– Du understreker at analysen av forholdet mellom ansatte og klienter bygger på
din egen fortolkning. Har den likevel relevans for all rusbehandling?
– Hvis jeg kun hadde sett på samhandling mellom ansatte og klienter
med etnisk norsk bakgrunn, ville jeg
ikke sett det jeg så under feltstudiene.
Mange etnisk norske klienter er godt
kjent med behandlingsapparatet og
systemet. Men jeg tror at det jeg har
sett i interaksjonen mellom ansatte og
ikke-norske klienter har like stor relevans og betydning for norske klienter.
Forskning viser at dropoutraten fra
31
behandling i Norge er skremmende
høy, hele 70 prosent i enkelte undersøkelser. Ansvar for brutte opphold
eller for utskriving legges alltid på klienten. I en av sakene jeg fulgte, der
samhandlingen stod helt fast og de
ansatte var oppgitte over ikke å
komme noen vei, var forklaringen ved
utskriving «russug».
Snakke, men også lytte
– I den delen av behandlingsapparatet
jeg har studert, er det tilsynelatende én
oppskrift som gjelder, snakkekuren.
Denne oppskriften blir for ensidig og
lite fleksibel. At tilbudene er så lite
fleksible, gjør det vanskelig for alle klienter, inkludert de norske, å dra nytte
rus & avhengighet - nr 3 2002
av dem. Alle trenger å møtes på sine
individuelle behov. Klienter med innvandrerbakgrunn skal ikke særbehandles som gruppe. De ansatte må få
tak i viktige individuelle forskjeller
uavhengig av etnisk bakgrunn. De må
høre på klientenes forslag til hva som
kan hjelpe i situasjonen deres.
– I «kartleggingssamtalen» skulle de
individuelle behovene kartlegges.
Alternativene som ble foreslått, var å
søke plass ved ulike institusjoner.
Dette viser hvor lite fleksibelt systemet er i praksis. For å tilpasse tilbudet
til klientens behov, måtte man gå
utover de etablerte rammene. Hvorfor ikke opprette en personalpool som
kan følge hver klient og skreddersyr
hjelpetiltak, laget ut fra klientens
behov? Dermed kunne hjelpen bli tilpasset klienten og ikke omvendt.
– Jeg tror at en dialog må være
mulig, men på flere av institusjonene
jeg observerte hadde man ingen felles
situasjonsdefinisjon. Mens de fleste av
klientene indirekte formidlet at «Jeg er
en familiemann som trenger arbeid for
å bli vanlig», ga ansatte uttrykk for at
«Han er en stoffmisbruker som har
problemer med seg selv som han
trenger å bearbeide gjennom en «snakkekur» for å bli rusfri». De ansatte
trenger tilgang til klientenes syn på
problemløsing, og det må etableres en
tillit mellom partene slik at behovene
blir mer synlige.
– Dialogen har mange muligheter
dersom ansatte i større grad legger vekt
på å snakke med klientene om hva som
er sunn behandling, enn å snakke til
dem om rusproblemer og om dem som
psykiatriske kasus, skriver Elin Berg.
Det påhviler de ansatte å skape en felles referanseramme. I hovedoppgaven
foreslår hun at rammen for en bedre
samtale ikke bør være «rus», men for
eksempel hva som er «sunn behandling».
– Hvilke endringer hadde det ført til om
denne dialogen kom i stand?
– Endring kan bare skje hvis de
rus & avhengighet - nr 3 2002
ansatte ser at de er en del av en ufruktbar samhandlingssituasjon og ønsker å
bidra til å gjøre den fruktbar. Slik det
var, mente mange av de ansatte at det
var «innvandrerklientene» som hadde
et problem, eventuelt «var vanskelige». Jeg har dessverre inntrykk av at
ressurs- og mestringsorienteringen
bare har skjedd i undervisningsinstitusjonene mens fokuset på problemer og
nederlag dominerer i arbeidet med klientene.
Feltnær forsker
– Etter elleve år i feltet, hvordan var det å
se arbeidet utenfra? Var det vanskelig å
ikke bli et «hjelpegissel» mellom klienter
og ansatte?
– Det var ikke alltid like lett. Selvsagt hadde jeg bakgrunnen min med
meg når jeg gjorde feltarbeid på de
ulike institusjonene. Det ga meg fordelen å forstå og ha innsikt i arbeidet,
men jeg var hele tida svært klar på at
jeg ikke var ansatt lenger. Jeg måtte
forklare min rolle som forsker utallige
ganger, og både de ansatte og klientene ba likevel om hjelp, forteller Elin
Berg.
I over ett år har hun vært knyttet
til Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), det siste halve året med
oppgaven å publisere fra dette arbeidet.
– Hvordan ønsker du at arbeidet skal
bli brukt?
– Jeg er ikke i tvil om at feltforskning og antropologi bør få større innpass i rusfeltet. Ved hjelp av feltstudier og antropologi som fag er det mulig
å betrakte de etablerte tjenestene med
nye og annerledes briller og dermed
synliggjøre tatt-for-gitt-heter ved tilbudene som gis. Slik kan nye fortolkningsrammer utvikles og gi grunnlag
for endring, påpeker antropologen.
Selv ville hun likt godt å kombinere
forskning med prosjekter i feltet, kanskje innenfor rammen av aksjonsrettede forskningsprosjekter.
32
«Snakkekuren»
Behandlingens sentrale element er
samtalen. Rusproblemer ses som
symptom på dypere problemer,
som man må arbeide seg gjennom
ved hjelp av ord. En diagnostisk
kultur preger denne tankegangen.
De ansattes arbeidsdag besto av en
møte– og snakkekultur der
antropologen registrerte 19 forskjellige ord for møter og 17 ulike
ord for samtaler på institusjonene.
«Glemselens hav»
Begrepet stammer fra Berit Thorbjørnsrud, norsk Midtøsten–forsker. I dette området er det dypt festet i folkebevisstheten at det vonde
ikke bør rippes opp i ved å snakkes
om, fordi omtale bare vil befeste
problemet. Når man har fortalt, er
det bedre å legge problemet bak seg
og gå videre.
«Klienter med
innvandrerbakgrunn»
I oppgaven er definisjonen overlatt
til de ansatte ved institusjonene hun
har undersøkt. I praksis betydde
dette klienter som tilhørte en såkalt
«synlig minoritet», plukket ut etter
fremmedartet navn og/eller mørk
hudfarge. Klientene hadde tilknytning hovedsakelig til Iran, Pakistan,
Tyrkia og Marokko. Det var to
kvinner blant dem.