1. No category

KAPITTEL 4 til Caritas, skipet han hadde kommandoen over, gikk ned med mann og mus utenfor kysten ved Grimstad mot slutten av 1797. Den ene Levende begravet i Bergen av de to sønnene han etterlot seg var Knud Ibsen, Henrik Ibsens far. Det er en relativt enkel affære å ha oversikt over sine røtter i et lite Sancthansnatten, Fru Inger til Østråt, samfunn som det norske, og student Ibsen, hvis ankomst ble Gildet på Solhaug, Olaf Liljekrans annonsert i spalten for ankomster og avreiser i Bergens Blade for 26. oktober 1851, var klar over sin forbindelse til byen. Det var stillingen som bragte Ibsen til Bergen vinteren 1851; men Til den ble innhentet av Kristiania i 1830‐årene, hadde slekten hadde røtter i byen. Slekten kan følges tilbake til en Simen Bergen vært Norges største by. Den var landets gamle hovedstad, Ibsen‐Holst, en sjøkaptein som ble født der i 1570‐årene. Han flyttet kongesete i hin gullalder som unge forfattere som Ibsen og til Stege i Danmark, hvor han giftet seg og stiftet familie. Sønnen Bjørnson, og kunstnere som Tidemand og Gude uavlatelig vendte Rasmus, som også var sjøkaptein, fikk tre sønner som vendte tilbake seg til i dikt og malerier. I kraft av sin tidligere status som hansaby, til Bergen da de ble voksne. Den ene giftet seg i 1721 med Birgitte og dampskipsforbindelsen til Hamburg, var byens atmosfære og Holtermann, datter av en lokal kjøpmann, og det var gjennom tankegang like kosmopolitisk som hovedstadens, og de to lå i stadig hennes far navnet Henrik kom inn i slekten. Deres sønn Henrich, konkurranse med hverandre. I 1850 hadde byen rundt regnet Ibsens oldefar, fulgte slektstradisjonen og ble sjøkaptein. Han døde i femogtyve tusen innbyggere, og var i ferd med å komme seg igjen 1765 og etterlot seg enken Wenche Dishington og en liten sønn, etter et utbrudd av kolera som hadde kostet 700 menneskeliv. Man Henrich. Hun giftet seg med en prest ved navn Jacob von der Lippe, hadde fått innlagt vann, gasslykter var installert i gatene, og det og det var med hans prestekall i et lite sogn nær Skien at slekten fantes nyåpnede banker, forsikringsselskaper og damskipsselskaper fikk fotfeste på Østlandet. Henrich dro til sjøs som sine forfedre, helt foruten et telegrafkontor. Men i private hjem hersket stadig en
1 rembrandtsk atmosfære. Til innendørs belysning måtte fattigfolk på å forklare hvorfor flertallet av publikum var kvinner. Bulls spill ble stadig greie seg med et stearinlys på bordet; litt høyere oppe på den hilst med heftig tramping i gulvbordene som hvirvlet opp store sosiale stigen kom de som hadde råd til lamper som brant skyer av støv i . torskeleverolje; bare i rikmannshusene var det vanlig å bruke flere lamper til hverdags. Dette var ennå noen tid før lampene som brant Ibsen kom til byen den 4. oktober 1851. Fire uker senere skrev han animalsk fett og var utstyrt med glasskuppel begynte å komme, og under en kontrakt der han påtok seg å «assistere Theatret som den første parafinen skulle ikke komme til landet før i 1862. dramatisk Forfatter». Han gikk også med på å være til stede på alle Kulturelt hadde byen lite å by på før Ole Bulls teaterinitiativ. styremøter der det ville bli tatt avgjørelser om repertoaret. Å De omreisende danske teatertruppene var innom med jevne «assistere Theatret» innebar hovedsakelig å skrive prologer og mellomrom, men kvaliteten var varierende, og den utstrakte bruken leilighetsdikt til forestillinger; som et ledd i teatrets ønske om å av tyske skuespillere som var på flukt fra et overfylt hjemmemarked fremme arbeidet til en levende ung norsk dramatiker, var det også og snakket et ubegripelig gebrokkent dansk, tok motet fra en uformell avtale om at han skulle forsøke å levere et nyskrevet potensielle teatergjengere. Theodor Mügge, en tysker som besøkte stykke i året, som skulle oppføres på årsdagen for teatrets Bergen i 1841, skrev at enhver form for offentlig underholdning var grunnleggelse 2. januar 1849. Det fantes en liten, men ærverdig ukjent der på kant — det var ingen konserter, ingen norsk dramatisk tradisjon fra 1700‐tallet, representert ved Ludvig paviljongkonserter, intet kaféliv. Han var riktignok til stede ved ett Holberg, Johan Hermann Wessel og Nordahl Brun; men bortsett fra evenement, en konsert med Ole Bull som ble holdt i forsøkene til Henrik Wergeland, som først og fremst var dikter, var teaterbygningen, som han beskrev som stor og stygg, fylt av et det ikke mye å bygge på fra senere tid, bortsett fra de populistiske egyptisk mørke og en overveldende fiskestank. «Man maa være forsøkene til forfattere som Riis og Henrik Bjerregaard. Bjørnson, meget vant dertil, for at finde den udholdelig,» skrev han i et forsøk som senere skulle bli Ibsens store rival, var ennå student og hadde
2 ikke debutert. Av Ibsens generasjon var det bare Andreas Munch som viste tegn til å kunne skrive seriøs og vellykket dramatikk. skuespillerindenes instruktion, tillige arrangement af alt, hvad der henhører til scenens indretning, udstyr og dekorationer m. v. ii Det var ingen liten utfordring for en så uerfaren ung mann. En dag like etter at han kom, traff han en av skuespillerinnene ved Da han seilte fra Bergen den 15. april 1852 må det ha vært med teatret, Marie Midling, på gaten. Hun pralet ham muntert og ønsket store forventninger ved utsiktene til å puste inn Københavns ham lykke til i anstrengelsen med å lære dem alle teatrets kunst, og intellektuelle og kunstneriske atmosfære. Gjennom det siste halve lot skinne igjennom at det ikke ville bli noen enkel oppgave. Ibsen århundret hadde «nordens Paris» vært sentrum for danskenes egen svarte at han var hjertens enig, og innrømmet at han bare gikk i kulturelle gullalder, hvis frerntredende skikkelser, så som Adam lære selv, men ba henne innstendig om ikke å si noe til de andre — Ochlenschläger, skolemannen N. F. S. Grundtvig, B. S. Ingemann, «kanskje de ikke merker det». Carsten Hauch og S. S. Blicher hadde øvet så stor innflytelse på Men alle som var med på det nye foretagendet, fra Ibsens egen generasjon. En like viktig bidragsyter til denne administrasjonen og nedover, manglet erfaring, og tidlig på nyåret gullalderen var dramatikeren, historikeren, filologen og astronomen innvilget styret, i erkjennelse av at denne mangel på erfaring var et Johan Ludvig Heiberg, som fra omkring 1825 og fremover gradvis reelt hinder for Ibsens kunstneriske utvikling, ham et beløp på 200 erstattet Oehlenschläger som smaksdommer og vurderer av nye spd. som skulle gå til en studiereise til Danmark og Tyskland. idéer i København. Det var Heiberg som til tross for stor estetisk Begrunnelsen var klar: motstand introduserte den franske vaudevillen eller musikkomedien i Danmark og Norge, som viste seg å få stor publikumstilslutning. for i en tid af 3 maaneder at besøge nogle udenlandske teatre, navnlig i Kjøbenhavn, Berlin, Dresden og Hamburg, i den hensikt at erhverve sig saadan kundskab og erfaring, der kan sætte ham istand til at overtage en post ved teatret som instruktør, derunder indbefattet, foruden skuespillernes og 3 Som den kjølige, skarpe, kritiske og ironiske essayist han var, klarte han aldri å erstatte den mer romantiske Oehlenschläger i publikums bevissthet, selv om hans intellektuelle kapasitet antagelig var
større. Heiberg, som nå er lite kjent og spilt utenfor sitt hjemland, for teatret og allerede slått inn på reaksjonens vei og næret mistro var den som i utgangspunktet oppmuntret to andre danske til all ny dramatikk som ikke lignet den gamle. Men Ibsen med følge forfattere som skulle gå inn i verdenslitteraturen, Søren Kierkegaard ble tatt vel imot ved en av de audienser han ga to ganger i uken i og Hans Christian Andersen. teatrets kontorer, og han utstyrte dem med adgangstegn til teatret, Ibsen reiste sammen med et ektepar fra teatret i Bergen, men frarådet dem å overvære prøver. Det var på slutten av Johannes og Louise Brun, som begge såvidt var tyve år gamle. Ibsen sesongen, forklarte Heiberg, og lite nytt eller interessant var under hadde nettopp rundet de fireogtyve bak det store brune skjegget og forberedelse. Bruns tok dansetimer hos en derværende solodanser var reiseleder. I overensstemmelse med sin nyervervede status som ved navn Hoppe, og Ibsen studerte teater. teatersjef kledde han seg nå i en prangende stil som later til å ha Nordmennene følte seg litt beklemt på grunn av formålet stått i skarp kontrast til hans sky personlighet. En som kjente ham i med reisen, siden det så åpenbart dreide seg om detroniseringen av Bergen, fortalte den danske forfatteren Herman Bang at kremen av dansk kultur i deres eget land; men Ibsen oppdaget snart at danskene i stedet for å beskytte sine egne interesser bare var så Han var saa soigneret, næsten Prikken pærtentlig i sin Paakledning. Han gik med Kalvekryds og sirlige Diktermanchetter med kniplinger udover Hænderne. Og paa Gaden en ganske kort lille Stok i Haanden. iii altfor villige til å hjelpe dem. ja, de ga uttrykk for forbauselse over at et slikt skritt i retning av kulturell uavhengighet ikke var blitt tatt lenge før. Thomas Overskou, en erfaren instruktør ved Det Kongelige Theater, viste Ibsen rundt på teatret og demonstrerte Ibsen fant seg et værelse i nærheten av Det Kongelige Theater, hvor J. L. Heiberg var teatersjef, og hvor en stor del av studiene skulle gjøres. Heiberg var nå blitt seksti og nøt stor anseelse både for egen del og i egenskap av å være gift med tidens mest berømte danske skuespillerinne, Johanne Louise Heiberg. Han hadde sluttet å skrive 4 hvordan maskineriet til å skifte kulisser og heve og senke tepper virket bak og under scenen. I sin korte omtale av møtet i et brev til sin datter, beskriver Overskou Ibsen som «en lille sammenbidt Nordmand med vaagne Øjne».
Om sitt sosiale liv i denne perioden forteller Ibsen ingenting. scenen. Dekorasjonene som ble brukt i en oppsetning av Kvindens Det finnes ingen storøyd begeistrede brev til Botten Hansen eller Vaaben av Scribe, med den samme Høedt i rollen som den komiske Vinje om spenningen og oppdagergleden ved å rusle rundt i en beileren Grignon, vakte hans oppmerksomhet; og han så storby, bare de pliktskyldige rapportene til styret i Bergen, alle førsteklasses oppsetninger av stykker av mestere som Holberg, sammen skrevet i den upersonlige, forretningsmessige stilen han, Oehlenschläger og Heiberg, såvel som verker av suksessrike med noen få men viktige unntak, anla overfor alle han samtidige så som Henrik Hertz, hvis Kong Renés Datter gikk lenge på korresponderte med. Han var blitt sendt til København for å lære teatre både i Skandinavia og London, og J. C. Hostrup, hvis beste om dramatikk og å skrive for teatret, og det var nøyaktig hva han stykker, hovedsakelig i den såkalte genren «studentkomedier», gjorde. Underveis fikk han også med seg forestillingene til store ennå spilles i Danmark. skuespillere som Phister, N. P. Nielsen og Michael Wiehe, samt Mens Ibsen var i København hadde Hostrups musikal Mester opptredener av fru Heiberg som gjorde så sterkt inntrykk på ham at og Lærling premiere på Casino i Amaliegade, den andre av de tre han mintes dem med en sjelden begeistring i et hylningsdikt nesten hovedscenene i hovedstaden (den tredje var Det Kongelige Hoff). tyve år senere. Dette stykket vakte livlig diskusjon i samtiden fordi det var en Blant de stykkene som ble spilt i løpet av de seks ukene han uvanlig blanding av eventyr og realisme som gjorde bruk av oppholdt seg i København, var Kong Lear, Romeo og Julie, En overnaturlige vesener (Ellefolket) for å sette handlingen i gang. Det Midtsommernattsdrøm og Hamlet. Det siste med Frederik Høedt i later til at Ibsen har vært spesielt opptatt av det, og han besøkte tittelrollen, en skuespiller som blant sine samtidige var berømt for Hostrup hjemme i Frederiksberg. Hostrup mintes senere hans en realistisk spillestil som brøt med den «akademisk‐idealistiske» «stille, tilbageholdende Væsen». Ivrig oppsatt som han var på å stilen Heiberg dyrket; et interessant poeng i lys av Ibsens forsøk på gjøre lykke i sin nye karriere må Ibsen allerede i ledige stunder ha å fremstille sterke, tenkende skikkelser som tviler på seg selv på arbeidet med det første av de nyskrevne stykker han håpet å
5 forsyne Det Norske Theater med, Sancthansnatten, og de Heiberg og H. C. Andersen hadde han møtt levende berømtheter, «Bjergfolk» og «Nisser» som driver stykket fremover, står i en viss en oppmuntrende påminnelse om at også berømtheter bare er gjeld til Hostrup. mennesker av kjøtt og blod. Ut fra slike pekepinner må Ibsen ha Andre minneverdige begivenheter fra oppholdet i dannet seg et bilde av den status og innflytelse på et samfunn det København var et møte med Hans Christian Andersen, som var mulig for en vellykket kunstner å oppnå, og disse opplevelsene oppfordret ham til å avlegge et besøk i Wien mens han var i Dresden kan bare ha styrket hans beslutning om å fortsette på den veien han for å få med seg forestillingene ved Burg Theater; en middag med hadde slått inn på. Heibergs, da den forfinede Heiberg sparte sine unge gjester for Sesongen på Det Kongelige Theater sluttet i mai, og som litterære utlegninger og i stedet snakket til dem om sine planlagt reiste Bruns tilbake til Bergen og tok med seg de stykkene yndlingsretter; og en forestilling av Christian Richardts vaudeville Ibsen hadde kjøpt for å utvide repertoaret. Det var Sheridans Deklaration, til inntekt for en ny bygning til studentersamfunnet, Rivalene og stykker av Hertz og Scribe. Styret i Bergen hadde på som den populære kong Frederik Vll kastet glans over ved sitt forhånd bestemt hva slags underholdningspakke som mest nærvær. Ibsen og Bruns ble også invitert, og etter forestillingen sannsynlig ville falle i publikums smak: enten en treakter etterfulgt hørte de kongen tale til publikum. Det å se en kongelig beskytter av av en vaudeville eller en enakter i den lette genre etterfulgt av en kunsten i kjøtt og blod inngikk bare som nok et element i det viktige musikal. Med disse fordringene i tankene hadde Ibsen også kompleks av inntrykk Ibsen plukket opp på sin stjålne, observante investert i en rekke velprøvede lette stykker av Thomas Overskou, måte under oppholdet. Det må også ha betydd noe for ham å lese som ikke hadde glemt å ivareta sine egne interesser da han viste de utallige artiklene og leserbrevene i København‐avisene som Ibsen hvordan scenemaskineriet på Det Kongelige Theater virket. forlangte at det måtte reises en statue av Oehlenschläger, hans Ibsen reiste videre til Dresden alene, forlot København første litterære helt og emne for et av hans publiserte dikt. I søndag den 6. juni og kom frem den påfølgende onsdagen. I
6 Dresden bodde den norske maleren J. C. Dahl, og Ibsen hadde fått innflytelse strakte seg heller ikke så langt at han kunne skaffe Ibsen en slags uformell avtale om at han skulle fungere som hans guide og fribilletter til forestillingene ved Hoftheatret, og Ibsen måtte betale kontakt under oppholdet. Dahl, som var født i Bergen, var nå en alle billetter av egen lomme. eldre mann og berømt kunstner som talte forfatteren Ludvig Tieck Pengelens, med bare skoletysken å hjelpe seg med og uten å og maleren Kaspar David Friedrich blant sine venner. Han var kjenne noen, tilbragte antagelig Ibsen mesteparten av tiden alene, begeistret for den norske nasjonalromantikkens verdier og streben, gikk i gatene, beså slottet, domkirken og byens øvrige og var selv den første kunstneren som interesserte seg for den arkitektoniske mesterverker, mens han tenkte, leste, gikk i teatret gamle stavkirkearkitekturen og dyrket tanken om at Norge burde og arbeidet med sitt nye stykke. Nå var det ikke dette, men være stolt av den. diktsyklusen I Billedgalleriet som skulle bli den store litterære Han ville uten tvil ha vært sympatisk innstilt til Ibsens frukten av oppholdet i Dresden. Den ble antagelig unnfanget under oppdrag med å bistå i skapelsen av en nasjonal scene i Bergen, men hans vandringer i Der Zwinger, byens berømte kompleks av dessverre for Ibsen var han bortreist da han kom, og Ibsen tilbragte paviljonger og gallerier, selv om den først ble skrevet senere og ikke sin første uke i Dresden alene. Da Dahl kom tilbake fra sitt opphold utgitt før i 1859, med en note fra Ibsen der han beskrev den som på landet ordnet han med en omvisning bak scenen på Hoftheatret, åndelig historie, et verk om hans nære fortid. Denne ledsagende og var antagelig den som besørget en notis i den lokale avis som noten inneholdt en tidlig formulering av en idé Ibsen uttrykte bekjentgjorde at Student Ibsen var i byen og formålet med mange ganger, nemlig at hans diktning var et resultat ikke av noe oppholdet. Men den unge gjestens ekstreme tilbakeholdenhet «opplevd» men av noe «gennomlevd», i moderne språkbruk at hans kjedet ham. Han klaget demonstrativt over alle skandinavene som diktning var terapeutisk. I Billedgalleriet er et bemerkelsesverdig dukket opp på døren hos ham og forventet å bli tatt imot, og selvblografisk dokument, et nytt stadium i opprullingen av den inviterte Ibsen på kaffe bare én gang, i atelieret, ikke hjemme. Hans religiøse tvil som først kom til uttrykk i «Tvivl og Haab». Den tvil på
7 seg selv og sin egen diktning som kommer til uttrykk i syklusen I andre strofer artikuleres tapet av troen, men det rokker ikke ved gjenspeiler antagelig hans stemning i årene nærmere utgivelsen i kjernen i oppdagelsen: ikke bare kan kunsten fungere som en 1859 enn i Dresden i 1852; men omtalen av den nærmest religiøse erstatning for en ortodoks religiøs tro, den kan til og med vise seg å opplevelsen av møtet med fortidens store kunst refererer utvilsomt være sterkere, og ha makt til å gjenopprette de tilsynelatende til Dresden. Diktet er en lidenskapelig avvisning av ordene til den uopprettelige følgene av Fallet: sorte demonen han maner frem i åpningslinjene: «Begriber du el selv,» den hvisker fult, — «hvor den er innholdsløs, den hele ferden; at du har tapt din tro på Gud og verden?» Ikke i kirkene, men her i billedgalleriet, foran Rafaelene, Correggioene og Murilloene er det han fornemmer en Guds Min barndoms Eden ble lukket og stengt, og jeg sto utenfor gjerdet; min konfirmasjonsdrakt på veggen hengt, — akk, det var kjeruben med sverdet. Min egen verden meg hadde forstøtt, og foran meg lå en fremmed; dens vesen tyktes meg hult og dødt, jeg higet tilbake mot hjemmet. nærvær. * Ja her jeg føler at i meg er Gud; ti jeg formår å gripes og beruses ved skjønnhetstanken der den foldes ud. Tilbake i Bergen ble Ibsen tilbudt en ny kontrakt med teatret som inneholdt en mer detaljert instruks for stillingen som instruktør. Jeg føler gudsideen klar og plastisk; se! derfor svulmer og min sjel elastisk, og tvilens demon i mitt indre knuses! Inngående instruksjon av skuespillerne ved utenforstående var i seg selv en temmelig ny idé på denne tiden. I Bergen fulgte man et system som var etablert i Danmark, der arbeidet ble delt i to.
8 Iscenesetter var en mann ved navn Laading, bysbarn av Bergen og og dyrke frem sin egen forestilling i kompaniet om at det å spille, femten år eldre enn Ibsen. Han hadde ansvaret for å instruere skrive og instruere var kall man skulle gå til med ærbødighet, ikke skuespillerne, analysere rollene de spilte og skaffe viktig historisk bare en jobb. bakgrunnsmateriale. Ibsen, hvis lønn ble hevet fra 240 til 300 spd. Han gikk metodisk til verks og førte tre forskjellige ved denne nye overenskomsten, var hans assistent, med den notatbøker, en for roller, en for rekvisitter og en for kulisser, nitide, offisielle tittel «Sceneinstruktør», som innebar at han hadde detaljerte aktstykker, ikke minst den som dekket hans første ansvaret for entréer og sortier, hvordan rollefigurene førte seg på instruktøroppdrag på Don Cæsar de Bazan, en «historisk scenen, hvor og hvordan de skulle stå, når de skulle gruppere seg, underholdning» i fem akter av Dumanoir og D'Ennery, som nå hva de skulle gjøre med hendene når de snakket og når de lyttet. huskes best som grunnlag for Vincent Wallaces opera Maritana. Her Dårlige lysforhold, dårlig akustikk, primitivt scenemaskineri og nedtegnet han rollenes entreer og sortier, skisserte deres begrenset prøvetid innebar at skuespillerne som oftest var lite bevegelser ut og inn av kulissene for å danne den konvensjonelle fortrolige med rollene og følgelig var nødt til å stå innen hørevidde halvsirkelen på forscenen med ansiktene vendt mot publikum, med fra sufflikassen ved scenekanten. Disse faktorene hadde belemret en presisjon Samuel Beckett ikke kunne ha drevet lenger. På den forestillingene med et sett stiliserte regler som nødvendiggjorde en motstående siden beskrev han bevegelsene med ord. slik stilling. Den uunngåelige amatørismen i norsk teaters barndom i Laading var imidlertid autoriteten, og til tross for en uklar 1850‐årene og mange år fremover skulle bli en av Ibsens største uoverensstemmelse som etter alt å dømme fikk Ibsen til å utfordre frustrasjoner, og bli stadig større ettersom han ble mer raffinert i sin Laading til en duell som man kan gjette seg til at Laading avslo, kunst, mer fortrolig med og opptatt av verdien av illusjon. Slik han arbeidet de godt sammen. Laading var en naturlig instruktør, varm, kom til å se det, besto en av hans hovedoppgaver gjennom de fem forståelsesfull og omgjengelig. Ibsen satt for seg selv, fjern, brysk, årene han var kontraktbundet i Bergen, i å profesjonalisere teatret udeltagende. Erindringene til skuespillere, skuespillerinner,
9 styremedlemmer og personale som husket ham fra tiden i Bergen, Disse sammenfallende uttalelsene taler for seg selv, om en slår alle an samme tone: Ibsen var «stille, faamælt»; øynene hans ung mann som slites mellom skyhet og arroganse; det store brune hadde et «halvt tilsløret Blik som sjelden og da kun glimtvis lyste skjegget, de dandyaktige klærne, kalvekrysset og stokken vitner på op»; han var «yderst tilbageholden og timid» og hans skritt var sitt forskrudde, tvetydige vis om et fortvilet ønske om å bli lagt «stille, næsten lydløst». Ifølge styreformannen Peter Blytt var han merke til og angst for å bli sett. omgitt av en aura av hjelpeløshet, og han ble dypt forlegen når han måtte gripe inn for å instruere eller korrigere en av skuespillerne. * Hvis det var en kvinne, ble forlegenheten bare enda sterkere. Det finnes utallige referanser til hans patologiske skyhet, og hvordan Ibsen skrev tre nye stykker mens han var ansatt ved Det Norske han krøp inn i seg selv igjen hver gang et øyeblikks spontanitet Theater, omarbeidet to tidligere arbeider og begynte på et sjette, hadde lokket ham til å si noe som muligens kunne avsløre noe ved Hærmændene på Helgeland. Det er blitt gjort mye ut av disse ham selv. Da han skulle sammenfatte Ibsens omdømme, sa Blytt at stykkenes angivelig ublide skjebne, men den mottagelsen de fikk var han ble sett på med «en vis sky Veneration», og at han var rett og slett typisk for den tiden vi . Dessuten hadde Ibsen den «respekteret, men vakte ikke Sympati» iv . Skuespillerinnen Lucle uvurderlige trøst i de seks årene han var husdikter å vite at alt han Wolf oppfattet ham som «en taus, forunderlig sky mand, som jeg skrev ville bli spilt. alltid fandt stod langt borte fra os alle, én hvis væsen ingenlunde Det første, Sancthansnatten («Eventyrkomedie 13 akter») vakte lyst til at tale ret fortrolig eller tillidsfuldt med» v . Han var hadde premiere, med spesiallagede kulisser, 2. januar 1853 * . høflig, men på en måte som fikk henne til å legge frem det hun Handlingen er en konvensjonell kjærlighetshistorie, henlagt til hadde på hjertet og gå igjen fortest mulig. * Ibsen hadde opprinnelig begynt på det i samarbeid med en teologistudent fra Kristiania, Theodor Christian Bernhoft. Men Bernhoft ble grepet av en religiøs vekkelsesbevegelse og trakk seg.
10 samtidens Telemark, der de unge elskende, Julian og Juliane, til slutt esteter som fordervet ham og førte ham vill fra nasjonalismen. overvinner alle hindringer de møter på sin vei. Her er en ondsinnet Motstridende krefter kjempet i ham. Han gikk til Drammen for å hulder, en trylledrikk, mye sang og dans, og gjelden til En prøve å finne ut av det. På veien forelsket han seg i den mest midtsommernattsdrøm er enda tydeligere enn gjelden til Hostrup. nasjonale skapning som tenkes kan. Hvem var hun? spør Juliane. En Mindre tydelig er Holbergs innflytelse på den vordende budeie? Nei, sier Poulsen, en hulder. Men da han ble var den lange nasjonalromantiske hvis halen, ble han skrekkslagen: «Æsthetiken og Nationaliteten pretensjoner om etnisk og primitiv autentisitet gjøres forsiktig narr kjæmpede paa Liv og Død i mit Bryst; — men lad mig ligesaagodt av hele veien. Han er bymann, grepet av bølgen av begeistring for sige Dem det — dennegang gik Optugtelsen over Naturen, — jeg alt landlig, og ankommer fra Kristiania iført slirekniv og ynder å maatte opgive min Kjærlighed — det kostede, kan De troe, men det snakke nynorsk. Men det viser seg snart at han ikke engang kjenner maatte saa være.» Siden hadde han fulgt nasjonalismen med til den velkjente landsens skikken med å feire midtsommerkvelden hengiven begeistring og lagt seg til vanen med å gå med slirekniv og med vake rundt sankthansbålet. Ute i dette forrevne, stolte bruke lydrett skrift i sine dikt. dikterskikkelsen Julian Poulsen, landskapet betror han sin vert at han har innsett sitt hjertes higen. Ibsen tok en betydelig sjanse overfor publikum med dette Her kan hans ville, primitive jeg bli gjenfødt. Noen bryter inn for å stykket og han lyktes ikke. Når han satiriserer over Poulsens påpeke at de faktisk sitter i en have. Poulsen repliserer at litt fantasi pompøse krav på å vite alt, hans bondepretensjoner og forsøk på å er alt som skal til for å løse akkurat det problemet. skape et bilde av seg selv som en uforutsigelig, halvsivilisert Poulsen har en fortid, og etter å ha drukket trylledrikken, villmann, når han bare så altfor åpenbart er en harmløs bokorm, begynner han å fortelle Juliane om den. Han beskriver sitt livs gjør Ibsen et tidlig forsøk på å slå av den hemmelige modernistiske tragedie, hvordan han kom til Kristiania for å studere og falt mellom handelen med dem (innrøm at min helt har en slående personlighet, så skal jeg gå med på å ødelegge ham); men Poulsen overlever sin
11 opphavsmanns hån. Satiren er for skarp, for sann. Ibsens personlige gjennom 1850‐årene fortsatte Ibsen å forfølge sin interesse for å vandring fra romantikk til selvironi hadde foregått for fort til at sammenligne og kontrastere de to gamle kulturene han nettopp var publikum klarte å henge med, og nasjonalromantikken var blitt fortrolig med, den norrøne og den antikke, og i tidens ånd fikk fremdeles et altfor alvorlig emne til å spøke med. Det var først i Peer disse sammenligningene form av rasegeneraliseringer om de Gynt, som kom fjorten år senere, at det norske publikum var blitt germanske og de romanske folkene. For å føye denne interessen selvsikkert nok til å le av sin egen flørt med «det primitive». flyttet han handlingen i Kjæmpehøien fra Normandie til en øy Den første forestillingen av Sancthansnatten var utsolgt, utenfor Sicilia, og forandret den mannlige hovedrollens navn fra men den andre — og siste — den 5. januar var dårligere besøkt. Bernhard til Roderick. Det stikker opp en gammel tempelruin i Anmelderen i Bergens Stiftstidende roste stykket for «flere smukke bakgrunnen, og i en monolog mediterer Blanca over ruinens Enkelheder», og foretok en fordelaktig sammenligning med et åpenbare symbolske mening, at storhetstiden for sydens folk er en stykke som hadde gått året før. Men den alminnelige dom var at det saga blott; men hennes far har fortalt henne om et annet land langt var «et mindre vellykket Produkt». Stykket spilles aldri lenger, selv mot nord, som er kaldt og livskraftig, og det er dette landet hun om det er det nærmeste Ibsen kom å skrive et uforfalsket drømmer om. Så fortsetter den enkle handlingen som før, og så selvportrett i løpet av sine unge år. Satiren over Poulsens nasjonale snart identitetsforvirringen er oppklart, reiser Blanca og Gandalf ut sinnelag kaster et interessant lys over Ibsens egen nasjonale poesi mot hennes germanske drømmeland i nord. og prosa fra denne perioden, og gir en antydning om at det var noe Kjæmpehøien fikk to forestillinger. En anmelder mente at han gjorde profesjonell bruk av, mer som en måte å få publikum i revisjonen viste tegn på de fremskritt Ibsen hadde gjort siden 1850, tale på, enn som uttrykk for en dypt følt patriotisme. og selv om publikum i det store og hele ikke lot seg imponere, Ibsens neste bidrag var en omskrevet versjon av Kristiania‐stykket Kjæmpehøien («Versedrama i 1 akt»). Opp 12 kunne Ibsen trøste seg med en forsikring i Bergens Blade om at han hadde gjort seg fortjent til connaisseurenes respekt, som hadde
hilst Kjæmpehøien med «udeelt Bifald». Samme avis trykket stykket innstuderingen ga Ibsen til almen forbauselse slipp på sin sedvanlige i sine spalter vii , en enestående hyllest som snarere gjenspeiler taushet, fór opp på scenen, tok manuskriptet ut av hendene på stolthet over stykkets hjemlige opprinnelse og språk enn en suffløren og demonstrerte for Jakob Prom, som spilte Nils Lykke, fornemmelse av dets rett til et liv på trykk i egenskap av å være et hvordan replikken skulle fremføres. Suffløren la merke til at selv om fremragende dramatisk produkt. Ibsen sto med manuskriptet i hendene, lot det ikke til at han så i det Ibsen fulgte opp i 1855 med Fru Inger til Østråt («Historisk mens han instruerte; og lidenskapen han leste replikken med — en drama i 5 akter»). Ibsen hadde levert inn begge de foregående skildring av Fru Ingers åndelige og estetiske klaustrofobi — gjorde stykkene under eget navn, men denne gangen benyttet han en det klart for alle hvem som var forfatteren. pussig dekkmanøver. En dag høsten 1854 gikk han til Peter Blytt Fru Inger utspiller seg ved Trondheimsfjorden i 1528, på et med et manuskript, spurte Blytt hva han syntes om det, og fortalte tidspunkt da Norge, Danmark og Sverige var forent i en politisk at det var skrevet av en venn av ham i Kristiania. Blytt leste stykket, union. Ibsens historiske siktemål var å beskrive Norges siste ble begeistret og antok det til produksjon umiddelbart. betydningsfulle selvstendige handling før den endelige Siden dette var Ibsens offisielle «årlige bidrag» til underkastelsen under dansk kolonistyre. Fru Inger føler seg kallet til markeringen av 2. januar, gjettet Blytt snart at Ibsen selv var å føre Norge ut av unionen; men hun har tidligere født en uekte forfatteren, og et opptrinn under prøvene gjorde det snart klart for sønn, og hennes bekymring for guttens skjebne hindrer henne i å hele kompaniet også. Under oppsetningen av hans egne stykker ble foreta seg noe avgjørende. Til slutt gir hun ordre om å drepe en ung det vanlige systemet med to instruktører oppgitt, slik at Ibsen skulle tronpretendent, uten å være klar over at han selvfølgelig er hennes ha full kunstnerisk kontroll over sitt eget verk. Men denne gangen sønn. Det hemmelige barnet er Ibsens eget påfunn, og selv om dets forega han at det ikke var hans, og Laading ble følgelig satt til å ta dramatiske funksjon i stykket er mer enn åpenbar, frister det også seg av personinstruksjonen av forestillingen. På et visst punkt under til spekulasjoner om at Ibsen her vender tilbake til sin egen
13 hemmelighet, den ni år gamle sønnen i Grimstad. Han hadde vært klaustrofobi på at den aktuelle replikken var blitt skrevet rett fra innom «episoden» tidligere, i Julian Poulsens beretning om sitt hjertet. møte med den fæle huldra, en beretning som også er førsteutkastet Fru Inger ble mottatt med oppmuntrende ord fra en mer til Peer Gynts eventyr med Den grønklædte og den vanskapte forståelsesfull anmelder enn Stub, som mente at det «indeholder trollungen hun føder ham. Dertil forekommer det en triviell djerve og yderst interessante Karaktertegninger, der i tildels meget økonomisk historie i Sancthansnatten, angående noen «papirer» heldige Scener virke godt sammen» viii , og at «Dialogen er god, paa som har med eiendomsretten til en gård ved navn Birkedal å gjøre, enkelte Steder glimrende, og det hele Arbejde særdeles lovende». et navn som ligger unødig tett opptil Else Sophie Jensens slektsnavn, Etter premieren 2. januar 1855 ble det det første av Ibsens stykker Birkedalen. som fikk et lengre liv på scenen. Ja, i løpet av de tretten årene Det Norge på 1800‐tallet var en liten verden, og ved teatret i norske Theater i Bergen eksisterte, var det bare ett alvorlig historisk Bergen var det en skuespiller fra Grimstad som var jevngammel drama som ble spilt flere ganger. Men stykket er svulstig, og med Ibsen. En annen som «forfulgte» Ibsen til Bergen, var en mann handlingen er vanskelig å følge hvis man ikke har satt seg inn i den ved navn Poul Stub, som han førte en heftig debatt med i på forhånd. Selv ikke i Norge, hvor det burde ha en viss historisk lokalavisens spalter om kvaliteten på Stubs teateranmeldelser. Stub interesse, er det blitt spilt ofte. var en av de lærerne Ibsen hadde sendt sine stiløvelser til i 1850, og Til tross for noen vennlige ord fra kritikerne hadde Ibsen den faderlige tittelen på hans første debattinnlegg, «Bedømmelse af ennå ikke fått den «hiten» han trengte for sin selvaktelse og som Ibsens Forsøg til en norsk Udarbeidelse», tyder på at Stub var teatret trengte for at regnskapene skulle gå opp. Når det gjaldt innstilt på å videreføre forholdet på dets tidligere premisser. Alt tatt spørsmålet om suksess var han nok blitt oppmuntret under møtet i betraktning tyder Ibsens omsorg for det rette uttrykk for Fru Ingers med J. L. Heiberg i København over å oppdage at den store mannen snakket så åpent om sitt kommersielle instinkt, for Heiberg så på
14 skrivingen som ethvert annet yrke og gjorde ingen hemmelighet av mann. Forsøket mislykkes: «Med mig er det ude; berget er lukket! det faktum at for ham var en litteratur uten lesere like absurd som Solen lyser ikke mere; alle stjerner er slukket.» Ibsen fortsetter også en skomaker uten kunder. I sitt neste stykke, Gildet på Solhaug, å dyrke sin fascinasjon av synkretismens muligheter, særlig i som hadde premiere 2. januar 1856, tok Ibsen for alvor fatt på kombinasjonen av to trosretninger, kristendom og alvetro, i navnet oppgaven med å skaffe seg et publikum. Gudmund Alfsøn; og i scenen der Alfsøn kaller på Signe utenfor I likhet med Fru Inger og alle de tidlige stykkene, ble enkelte kirken. Mens de andre korser seg engstelig føler hun med ham: deler av Gildet på Solhaug mer interessante enn stykket som «Det var som et dybt, ufattelig bud maned mig udenfor kirkens helhet, særlig de delene som foregriper ting som Ibsen skulle mur.» Til slutt, etter diverse forviklinger, går Margit i kloster for å komme til å utdype i stykkene fra sine modne år. Liksom i Catilina gjøre bot for mordforsøket på sin mann, og Gudmund og Signe får forekommer den eiendommelige kontrasteringen av «mørke» og hverandre. «lyse» kvinner som kjemper om samme mann. Søstrene Margit og Formelt viser stykket at Ibsen ennå er bundet av Scribes Signe er begge forelsket i den fredløse sangeren og dikteren franske skole, og William Archer påpekte sammenfall i handlingen Gudmund Alfsøn. Margit svek sin kjærlighet til ham ved å gifte seg som minner om Scribes Bataille de Dames, som var blant de til trygghet og rang. Nå sitter hun i sin gildehall og venter på at han stykkene Ibsen kjøpte med seg fra København og som var et av de skal vende tilbake etter syv års fravær, og i enetalene hvor hun første han satte opp i Bergen. Ibsens samtidige pekte på likheter klager over den skjebne å være fanget i et kjærlighetsløst ekteskap, med Henrik Hertz' enormt populære Svend Dyrings Hus, særlig i artikulerer hun Ibsens besatte fascinasjon av forestillingen om å bruken av kjempevisen som modell for de delene av stykket som være fanget som levende død i berg eller sten: «Jeg må ud, jeg må går på vers. Anklagen ergret Ibsen, slik enhver tvil om hans ud i de grønne dale! Jeg dør her inde i fjeldets sale!» Senere, i et originalitet ergret ham. I det store og hele akspterte han at noen fortvilet forsøk på å gjenvinne sin frihet, forsøker hun å forgifte sin absolutt originalitet i litteraturen ikke var mulig, og i et foredrag han
15 holdt omtrent på denne tiden, «Om Kjæmpevisen og dens spilte Gildet på Solhaug i Kristiansand og Kristiania, men suksessen Betydning for Kunstpoesien», understreket han at slike viser ikke smaker søtest hjemme, og som Ibsen må ha frydet seg over å bli var noen enkeltpersons verk, men «Summen af hele Folkets kalt frem under applausen i Bergen og over teatermusikerne som digteriske Kræfter». Men han likte ikke å innrømme at han var senere på kvelden dukket opp utenfor vinduet til værelset hans i influert av bestemte forbilder, og i en spesialskrevet fortale til den teatrets anneks for å hylle ham med en serenade. andre utgaven av stykket som kom i 1883, tok han spørsmålet opp Den største anerkjennelse ble stykket til del noen måneder igjen og hevdet med fast før‐freudiansk overbevisning at han aldri senere da det ble valgt ut til en privatforestilling under den franske hadde næret nevneverdig beundring for Hertz og derfor umulig keiser Louis Napoleons besøk i byen. Fyrsten ønsket i egen person å kunne ha blitt påvirket av ham. Men som Georg Brandes påpekte: oppleve det lokale teaterliv, og meddelte at han ville overvære en «for meg ligger det ikke noen nedvurdering av Ibsen i å hevde om forestilling den følgende aften. Akk, ingen forestilling sto på Hertz' rett til å kalles hans modell. Selv den største må ha lært av spilleplanen, halve skuespillerstaben var på ferie, og orkesteret var noen.» ix allerede booket til å spille for gjestene ombord på dampskipet Gildet på Solhaug ga virkelig Ibsen det alminnelige bifall som Patriot som var på vei innover Hardangerfjorden. Peter Blytt, som han ikke hadde vunnet siden han kom til Bergen. Det befestet også ikke ville skuffe den kongelige gjesten, gikk klokken ti samme kveld hans ry i Kristiania, hvor det ble spilt hele seks ganger på Christiania løs på den vanskelige oppgaven å arrangere en forestilling. Ibsen ble Theater, og ble hans første kommersielle bokutgivelse. Thomas halt opp av sengen, hans irritasjon ble mildnet da Blytt foreslo at de Cortes' omreisende danske teatertrupp satte det på repertoaret, og skulle spille Gildet på Solhaug, og sammen arbeidet de resten av da Cortes senere tilføyde Fru Inger til Østråt, annonserte han med natten og hele neste dag med å få ordnet alt. Under selve at det var «av forfatteren av Gildet på Solhaug», slik han også forestillingen satt Blytt bak fyrsten og kommenterte hviskende gjorde med Hærmændene på Helgeland et par år senere. Cortes handlingen på tysk. Under mottagelsen etterpå ble Ibsen presentert
16 for æresgjesten og overrakte ham et skinninnbundet eksemplar av utover den årlige lønnen som var avtalt i kontrakten. Olaf Liljekrans Gildet på Solhaug. Fyrsten skålte med Ibsen, roste Louise Bruns var løselig bygget over et halvferdig manuskript fra 1850, Rypen i fremstilling av Margit, og utba seg notene til Schediwys musikk til Justedalen, som igjen bygget på et sagn fra Svartedauens dager på stykket. Han lovet også å få stykket oversatt til fransk og spilt ved 1300‐tallet, om en pike (rypen) som ble funnet alene i fjellet. sitt private teater i St. Cloud, selv om det ikke later til at han holdt Tittelhelten i stykket skal gifte seg med datteren til en velstående ord. nabo. Olaf elsker ikke Ingeborg og gifter seg bare for å føye sin mor, En ytterligere indikasjon på stykkets stilling hos samtidens som hevder at uten hennes medgift vil slekten gå til grunne. Men publikum, er at teatret turnerte med det til Trondheim i 1856. En Olaf er blitt forhekset av en overjordisk pike, Alfhild, og etter som anmeldelse av forestillingen der gir et fascinerende hint om at bryllupets time nærmer seg, herjes han av konflikten mellom plikt Ibsens utvikling i retning av å fremstille virkelighetstro adferd på og kjærlighet, og etter alt å dømme er det plikten som vil gå av med scenen allerede var begynt på dette tidlige tidspunkt. Det later til at seieren. Men på konvensjonelt vis opptrer så en annen ung mann, han, kan hende ved å utnytte de mulighetene gassbelysning pa Hemming, som virkelig elsker Ingeborg og hvis kjærlighet blir scenen i Trondheim ga, har instruert skuespillerne til å henvende gjengjeldt, slik at Olaf etter mange prøvelser og misforståelser kan seg til hverandre når de snakket, i stedet for til publikum, en manér gifte seg med sin Alfhild, med morens velsignelse, og Hemming kan som var så usedvanlig at anmelderen bemerket den. gifte seg med Ingeborg. Olaf Liljekrans, et alvorlig romantisk drama, var det siste Olaf Liljekrans var ingen suksess og ble bare spilt to ganger. stykket Ibsen skrev spesielt for teatret i Bergen. Det hadde Og til tross for et forsøk i 1861 på å bruke en versjon av stykket som premiere 2. januar 1857. Kanskje som en følge av suksessen med operalibretto, var ikke Ibsen, som senere i livet la for dagen en Gildet på Solhaug, hadde han klart å forhandle seg til et honorar på bemerkelsesverdig lojalitet mot disse stykkene fra sine unge år, 100 spd. for det; det var første gang han ble honorert for et stykke begeistret for det. Han tillot ikke at det ble utgitt før i 1902, som en
17 del av hans samlede verker. Igjen er det mest interessant der det var her han, den 2. februar 1857, holdt foredraget «Om bekrefter eller foregriper utviklingen av hans mest karakteristiske Kjæmpevisen», som selv om det kom en stund etter premieren, temaer og fikse idéer, kanskje særlig utforskningen av sviket mot viste Olaf Liljekrans intellektuelle opprinnelse. * Det var en del av kjærligheten, her Olafs mot sin elskede Alfhild, i pliktens navn. Dette Ibsens program å finne måter å få fortiden til å arbeide for nåtiden var allerede blitt en fast bestanddel i Ibsen dramatikk. Margit i på, og i foredraget virket det nesten som han ba tilhørerne om Gildet på Solhaug gjennomførte selvbedraget og ble den første som unnskyldning fordi han brukte en historisk bakgrunn i sine stykker fant sin plass i det spesielle helvete som senere skulle gi rom for da han forklarte at det nye bare kan appellere til folk hvis det også i både Hedda Gabler og John Gabriel Borkman. Men i Olaf Liljekrans visse avgjørende henseender virker gammelt. Det må synes kjent og blir den store forbrytelsen avverget i siste liten og den store unngå å virke fremmedartet eller påfallende, omtrent på samme kjærligheten overvinner alle hindringer. En detalj i bakgrunnen måten som de som laget de første jernbanevognene ga dem en inneholder en første henvisning til Ibsens varige besettelse av bildet form som minnet om de velkjente hestetrukne vognene. I Peer Gynt av det døde barnet: mens Olaf mediterer over døden som en nedrig skulle han til slutt klare å realisere denne sin synkretiske litterære og vanærende slutt, og egensindig avviser Alfhilds visjon av et drøm, ved å bruke en enkel skikkelse fra et folkeeventyr for å skildre lykkelig evig liv i' et forsøk på manne seg opp til å avvise hennes et sammensatt, moderne menneske; men stykker som kjærlighet, passerer et gravfølge med en bitteliten kiste over scenen Sancthansnatten og Olaf Liljekrans kunne ikke lykkes så lenge den bak ham. tekniske teorien bak dem lå så langt foran Ibsens evne (det være Alfhilds far, som er folkesanger, driver handlingen fremover seg psykologisk eller litterært) til å uttrykke noe sterkt moderne i omtrent som koret i en gresk tragedie. Ja, hele stykket er et forsøk dem. Resultatet er at disse Bergens‐stykkene fra 1850‐årene, til på å støpe en middelalderballade om i dramatisk form. Ibsen var medlem av en diskusjonsklubb, Selskabet af 22 Desember, og det 18 * Han holdt også et foredrag som ikke er bevart, om Shakespeares innflytelse på skandinavisk teater
tross for interessante skikkelser som Julian Poulsen, Margit og Olaf Skien, med en mindreårig pike som mor, så på Rikkes lave alder som Liljekrans, i alt vesentlig forblir museumsgjenstander. megetsigende * ; mens nettopp det uskyldige i forholdet, etter Ibsens syn, var hele poenget. Spaserturene deres var anstendige. De holdt * hverandre aldri i hånden. Ibsen brukte ikke engang det uformelle «du» når han snakket til henne. Nesten sytti år senere mintes Rikke Ibsen hadde bare to adresser i Bergen. Den andre av disse, fra våren Holst sitt inntrykk av Ibsen: «En velklædt og forfengelig fyr, som ved 1853 og fremover, var teatrets anneks. Den første var fru Helene sit tækkelige og beskedne væsen faar indpas i alle de gode gamle Sontums pensjonat på Nordnes. Blant naboene var en familie Holst, hus på Nordnes.» x Han skrev kjærlighetsdikt til henne, som hadde en datter, Rikke. En dag da Ibsen satt og røkte sin pipe «Markblomster og Potteplanter» (hun er hans markblomst, de på pensjonatets veranda, kom hun dansende forbi og ropte til ham: andre pikene er bare potteplanter), «Til min Aurikel», vers som er «Goddag Ibsen! Har De ikke en toskillingskage til mig idag?» Et minst like svulmende og romantiske som de han skrev til Clara minne som fikk Ibsen til å bemerke at hun bestandig hadde vært Ebbell og pikene i Grimstad. De knyttet sammen ringer og kastet glad i søtsaker. Etter episoden med Else Sophie Birkedalen later det dem på sjøen som tegn på sin udødelige kjærlighet. Til slutt, i til at hans kjønnslige behov hadde gått i dvale. Han hadde åpenbart begynnelsen av juni, sendte han henne et frieri på vers: «Nu et Ord vanskeligheter med å forholde seg normalt til piker på sin egen fra Deres Mund/Skal min Fremtid dømme.» Rikke, som ennå ikke alder, og siden han fant pikebarnet spontant, naturlig og livlig, var konfirmert, viste brevet til sin far. Søren Holst, som hadde slekt i innledet han en mild parodi på et romantisk forhold til henne våren Grimstad, kan godt ha kjent til den hemmeligheten Ibsen skjulte bak 1853. Arne Duve, en norsk psykiater som i mange år foretok sitt store brune skjegg, og forbød datteren å møte ham igjen. Hun kabbalistiske dypdykk i Ibsens liv og verk etter beviser for at han allerede før han flyttet til Grimstad var blitt far til et uekte barn i 19 * Ifølge Duves syn gjorde det historisk verifiserbare forholdet til Else Sophie Birkedalen ikke nevneverdig inntrykk på Ibsen.
trosset ham, og en dag da de var ute og spaserte sammen, kom guvernante, Magdalene Thoresen. Suzannah var nitten år gammel faren hennes over dem. Han utfordret Ibsen, og Ibsen snudde, med da hun og Ibsen møttes. Hennes mest iøyenfallende fysiske trekk heroisk forsagthet, på hælen og tok bena på nakken. Det var slutten var det kastanjebrune håret som nådde henne til føttene når hun lot på forholdet, bortsett fra et dikt, «En fuglevise», der han redigerte det henge fritt. Hun hadde store, uttrykksfulle øyne, rene trekk og bort virkelighetens uverdige avslutning på forholdet og ga det en en fyldig, sensuell munn. Stemmen var varm og sterk, tonefallet lyrisk utgang: deklamatorisk. Som barn elsket hun å lese og spille «teater» for familien. Hun var en begavet imitator med velutviklet humoristisk Jeg malte digterbilleder med levende farvespil: to brune øjne lyste og lo og lytted til. Over os kan vi høre hvor det tisker og ler; — men vi, vi tog et smukt farvel, og mødtes aldrig mer. — sans, og hun var også temmelig vill av seg. Da hun var ni, var det en liten gutt som begynte å gråte da han ble slått under en overrealistisk fremføring av et skuespill om sjørøvere. «Fy! Den som bærer Moustacher, maa ikke græde — det er umandigt!» lød hennes hånlige kommentar. Hun likte ikke at noen så at hun gråt eller å innrømme noen form for svakhet eller behov, en stolthet hun drev så langt at hun senere i livet ofte ble sett på som kald og Historien med Rikke kan kanskje best forstås som et eksperiment ufølsom av folk som bare kjente henne overfladisk. Noen kalte med å være alene sammen med en kvinne. Som sådant danner det henne «Dronningen av Island», noe som henspilte på den en opptakt til Ibsens møte med Suzannah Daae Thoresen, som han forkjærlighet for sagalitteraturen som hun delte med Ibsen." xi traff og forelsket seg i tidlig i 1856. Hun var født den 26. juni 1836, Magdalene Thoresen var en av drivkreftene bak Det Norske og var datter av en prest som var blitt enkemann to ganger og på Theatret i Bergen, så Suzannah og husdikteren må ihvertfall ha vært denne tiden var gift med sin tredje kone, barnas tidligere på hils før deres første formelle møte. Det fant etter alt å dømme
20 sted ved en litterær sammenkomst hjemme hos Thoresens den 7. Mindre enn en måned etter dette første møtet hadde han januar 1856, bare noen dager etter triumfen med Gildet på Solhaug. sendt henne et frieri i form av et nydelig dikt, «Til den Eneste». Som Det gir et tydelig hint om hvilket isolert liv Ibsen førte i Bergen, at avtalt på forhånd møtte han opp hjemme hos henne for å motta det kunne gå fem år før han fikk innpass i Magdalenes hennes svar. Hans urokkelige alvor innbød stadig til erting, og sosio‐kulturelle citadell; eller kanskje hun sørget for å holde ham Suzannah kunne ikke motstå fristelsen til å spille ham et puss ved å utenfor, for han lignet ikke mye på hennes forestilling om hvordan gjemme seg under sofaen mens han travet opp og ned på gulvet en kunstner skulle se ut og oppføre seg. Hun beskrev ham senere utålmodig og forpint. Ifølge en beretning lot hun ham vente i to som timer før hun røpet seg: «Jeg vilde kun se, hvorlænge De med taalmodighet vilde vente paa mig. De holdt Dem bra; kom nu og et lille, sky Murmeldyr. Der var noget Pudsigt, men ikke Skjønt, snarere Klodset og Ængsteligt i hans Maade at træde frem paa; han var bange for at blive et emne til Latter, for at prostituere sig; han har endnu ikke lært at foragte. sine Medmennesker, og derfor mangler hans Optræden Sikkerhed; dessuden har han en vis, ubetinget Ærbødighed for det Finere. xii hjelp mig ut.» Ibsen skrev andre dikt til Suzannah i løpet av den perioden de var forelsket og forlovet. Hun ødela dem før hun døde, slik hun også ødela all korrespondanse mellom dem fra denne perioden, ut fra den oppfatning at «forholdet mellem os to, kommer ingen ved». Dermed kan vi bare danne oss et overfladisk bilde av hvordan Det avgjørende møtet mellom Ibsen og Suzannah fant sted noen dager senere, på et ball i filharmonisk selskap der ingen av dem danset, men satt og snakket sammen hele kvelden. Etter at de hadde skilt lag, skrev Ibsen til henne at dersom hun ville gå med på å bli hans, var han sikker på at han kunne drive det til noe i verden. 21 forholdet utviklet seg. Likevel finnes ytterligere ett dikt bevart, i tillegg til frieriet, «Til Suzannah Thoresen», som gir et overbevisende bilde av Ibsens ensomme behov for noen å støtte seg til i sin besettende angst for egen forstening og frykt for døden i livet:
Jeg har drømt, jeg blev lagt i Kiste Og sænket i Graven ned, Der kastedes Muld paa mit siste Jordiske Hvilested. beskrev det, «ved siden av den kameratslige inderlighet bevartes en diskretion, en hensynsfuldhet i formen, en frygt for at vise sig i aandelig negligé, som ikke er almindelig i norske egteskaper» xiii . I april 1857 utløp Ibsens femårskontrakt med teatret og ble Han hører bønnene som blir lest over liket av seg selv, og oppdager at han er alene, levende død. Han ber i mørket, løfter blikket og får se Suzannah, hans frelse, med sin «rige, blomstrende barnesjæl». Ibsens følelsesmessige hemmethet tatt i betraktning blir den sjansen han tok ved så åpent å legge sin lykke i en annens hender en ganske påfallende dristig handling når man ser tilbake på den. Heldigvis gjorde han det med god grunn. Suzannah ble alt for ham. Hun var hans medhjelper, hans trøster, hans beste venn, hans oppslagsbok og fremfor alt hans muse. Han ga henne den største kompliment han visste om da han sammenlignet henne med sine fornyet for et år til. Men suksessen med det nasjonale foretagendet i Bergen var ikke gått upåaktet hen i hovedstaden, og drevet av regional sjalusi var Kristiania Norske Theater blitt åpnet i Møllergaten i 1852, og de satte seg straks fore å nyttiggjøre seg Ibsens tjenester. Fra åpningen og frem til juli 1857 hadde den kunstneriske lederen vært en danske, Jens Cronberg; men i midten av måneden skrev teatrets styre både til Cronberg og til Ibsen i Bergen med spørsmål om de ville være villige til å konkurrere om stillingen som teatersjef. Det ville åpenbart komme inn et sterkt element av positiv diskriminering til fordel for den norske * egne dramatiske skikkelser: «Nu er De Eline, » sa han en gang til henne, «men engang blir De fru Inger.» De forvirret det bergenske samfunn med sin formelle omgangsform, fortsatte å tiltale hverandre med «De» selv etter at de var blitt forlovet, og la grunnlaget for et forhold der det, som en av deres bekjente senere * Eline er fru Ingers datter. 22 kandidaten; og at Cronberg etter fem års tjeneste ikke var villig til å gå inn på noen konkurranse, er forståelig. Dermed lå veien åpen for Ibsen, som ble offisielt løst fra sine forpliktelser i Bergen den 4. august, undertegnet kontrakten med teatret i Møllergaten den 11. august og påtok seg offisielt sitt nye ansvar ved begynnelsen av
vintersesongen, den 3. september 1857. Suzannah ble inntil videre C. J. Anker, en offiser han gikk fottur med fra Bergen til Hardanger værende i Bergen. og tilbake igjen sommeren 1856. Fra Kristiania skrev han til Anker De seks årene Ibsen hadde tilbragt som instruktør og om hvor stor glede han hadde hatt av deres korte bekjentskap: dramatiker i Bergen var, som han senere skrev til Herman Laading, Jeg har ofte tænkt paa, hvorledes De dengang egentlig «i sannhed mine læreår». Det hadde kan hende vært ensomme år; bedømte mig, om De ikke fandt mig omsluttet af en vis frastødende men i Suzannah hadde han møtt frelsen fra ensomheten. Han hadde Kulde, som vanskeliggjør en nærmere Tilslutning, og dog faldt det skrevet og sett oppført fem nye skuespill og instruert en mengde mig uendelig lettere at slutte mig til Dem end til nogen anden, thi andre. Hans overordnede ved teatret i Bergen, Peter Blytt, skrev om der var i Dem en sjælelig Ungdom, en Glæde over livet, en «det frugtbringende hell» ved å ha Ibsen der. Det er kanskje Ridderlighed i Synsmaade, som gjorde mig godt. Bevar alt dette; tro overraskende, men Ibsen ble allerede beskrevet som «den nu mig, det er ikke behagellgt at see Verden fra Oktobersiden, og dog utvivlsomt største norske Dramatiker» i Bergenseren xiv , på bakgrunn har det, latterlig nok, været en Tid, da jeg intet ønskede heller. Jeg av et halvt dusin skuespill, hvorav ingen lenger har overlevd på har brændende længtes efter, ja næsten bedet om en stor Sorg, repertoaret innen moderne norsk teater i kraft av sine kvaliteter. som ret kunde udfylde Tilværelsen, give Livet Indhold. Det var Dertil var han ennå ikke fylt tredve. taabeligt, jeg har kjæmpet mig tid af dette Stadium, og dog bliver Det støtter ikke akkurat hans stadige påstand senere i livet der altid en Mindelse tilbage. xv om at han var blitt dårlig behandlet av sine landsmenn. Men en slik Anker var, i likhet med Suzannahs stemor Magdalene, påstand var i seg selv bare en nødvendig del av den kreative Suzannah selv og Rikke Holst, en av dem hvis klare, selvsikre disharmoni i hans personlighet, som han stadig var dypt utilfreds personligheter både tiltrakk Ibsen og stilte hans egen skyldredne, med og som han stadig kjempet for å finne et virkningsfullt uttrykk tilbakeholdne og engstelige personlighet i skarpt relieff. Men det for i et kunstverk. Ibsen henviser til denne utilfredsheten i et brev til Ibsen søkte var en foredling av sin uro, ikke frihet fra den.
23 i Ross, s. 44 Arbeiderbladet V: Lørdagskvelden I, 22. desember 1923 nr. 51 iii H 20, s 10 iv Blytt, s. 11 v Wolf, s. 200­202 vi IÅ 1977, s. 63. Av R. Rudler. vii H 1, s. 250 viii IÅ 1977, s. 63 Rudler ix The Collected Works of Henrik Ibsen I, p. xxxiv. Archer and Herford. x Arbeiderbladet V: Lørdagskvelden I, 22. desember 1923 nr. 51 xi Tidens Tegn 1914, nr. 93 xii H 20. S. 12 xiii Tidens Tegn 1914, nr. 3 xiv IÅ 1977, s. 74 xv H 16, s. 74
ii 24