1. No category

1
Den gamle mannen sitter i en stol ved vinduet og røyker. Blåser ringer mot taket mens han
stirrer ut i mørket utenfor. Vinduet er bare et stort hull, uten glass. Han er helt alene, uten
venner, uten hjem, uten familie. Alle har dødd fra ham for lengst. De som er igjen vet ikke
hvem han er, og hadde de visst, ville de ikke ha trodd ham.
Sigaretter er vanskelige å få tak i, han må bytte dem til seg på svartebørsen. De har
vært forbudt i mange år. De skader ham ikke, han kommer ikke til å dø av dem. Å dø er blitt
noe han ønsker seg. Det finnes ikke så mye å leve for lenger.
Han tar hånden til det ene øret, slik han har for vane, gnir rett over stedet der
øreflippen hans en gang satt. På alle disse årene har stikkingen aldri gitt seg; det kjennes
fortsatt ut som øreflippen henger der den skal. Han slipper den halvrøykte sigaretten i
sementgulvet, reiser seg. Så går han trappegangen ned og ut i natten. Han er nødt til å gjøre
det. Hvis han ikke gjør det, vil det han har opplevd ikke være sant eller virkelig. Det er en
tanke han ikke klarer å leve med.
2
Kampen begynner
-
Se hva du har gjort!
Zems stemme skingret.
-
Hva mener du med det?
Vut var fornærmet, men klarte ikke å ta øynene fra det dirrende feltet over dem, det
lignet en luftspeiling. Sakte ble den svakere, for så å forsvinne helt.
-
Vi skulle ikke teste den før vi var sikre! sa Zem.
-
Det var ikke det jeg forsøkte heller.
-
Nehei, hva var det du gjorde, da?
-
Det var et uhell!
-
Det sier du bare fordi du ikke vil innrømme at du gjorde noe dumt.
-
Det er ikke sant!
Nå skingret også hans stemme.
-
Nå må vi roe oss ned, sa hun.
-
Hvor ble det egentlig av den?
De så gjennom utregningene for n’te gang. Et tilsynelatende kaotisk lanskap av
symboler og tall. De oppdaget det samtidig.
-
Saft suse! sa Vut.
-
Hva?
-
Det gikk!
Begge hoppet urolig opp og ned.
-
Vi må beregne en gang til, vi har ikke samsvar i datagrunnlaget, sa Zem.
-
Du må ha mistolket fraktalsensoren.
-
Hvorfor er det meg som har gjort feil?
-
Fordi det har din signatur.
3
Det var en udiskutabel sannhet, og han sa ikke mer. De jobbet videre en stund i
taushet. Resultatene var de samme som tidligere.
-
En gang til, sa Vut.
Nå stod begge urørlige, dypt konsentrerte.
-
Jeg må visst si unnskyld, sa Zem til slutt.
Vut prøvde å skjule et smil, men fikk det ikke helt til. Men det stivnet da det gikk opp
for ham hva det betydde.
-
Er du klar over…?
-
Det betyr at, at…
-
Umulig. Umulig!
Men resultatene var ikke til å ta feil av.
-
Kampen kan begynne.
De sa det i munnen på hverandre. Så falt de hverandre om halsen og ble stående
urørlige en stund. Mens de sto slik begynte et lyspunkt på veggen å blinke. De rykket fra
hverandre, beveget seg hektisk rundt i rommet og undersøkte skjermer og brikker.
-
Vi er kompromittert. Seksjon tre i sektor én er allerede full av snipere. Fort deg!
Zes stemme var rolig, men høy.
-
Vi er fanget, ropte Vut.
-
Ikke ennå. Skyv transformatoren inn i sikkerhetsruten. Vi kan fortsatt komme unna
gjennom forsyningskanalen til sektor fire.
De skjøv en avlang gjenstand foran seg ned i en åpning i gulvet. Gulvet lukket seg
rundt gjenstanden, og viste ingen spor etter åpningen. Det store rommet de befant seg i var nå
omringet av snipere, og lyden fra dem fylte rommet og gjorde samtale umulig. Vut gjorde
tegn til Zem, og sekunder før sniperne trengte inn, var de forsvunnet i en åpning i veggen
lignende den som nettopp hadde åpnet seg i gulvet.
Vut lukket øynene da det smalt. Zem så seg tilbake og så en stor ildkule i enden av tunnelen
hun befant seg i. Så hørte de et dumpt drønn. Kort tid etterpå var alt mørkt, og hun løp i
mørket sammen med Vut mot det antatte nullpunktet for transformatorens siste koding. Hun
håpet at Tovsuak skulle forstå hva som hadde skjedd, og at han hadde åndsnærværelse nok til
å finne transformatoren. Vut hadde fortsatt øynene igjen da de stanset. Han var rasende.
-
Laboratoriet er borte, sa Zem.
-
Utradert.
Vut svarte ikke. Blikket hans var festet på en skikkelse noen titalls meter foran ham.
4
-
Det ser ut som kalkulasjonene var korrekte.
De begynte å bevege seg mot skikkelsen.
5
Bussturen
Da Lars Vega gikk fra tennishallen, plasket han hardt i absolutt alle sølepyttene han kom
over. Inne tok han av seg de våte sokkene, krøllet dem sammen, og kastet dem hardt i veggen.
Sorte render av sølevann rant nedover tapeten på rommet hans. Vidar var ikke bedre enn han.
Ikke veldig, i alle fall. Skulle aldri han få spille turnering? Han så for seg hvordan han tredde
tennisracketen nedover hodet til Vidar og laget vaffelmønster i trynet hans. Kanskje han bare
skulle drite i tennis og bare drive med kickboksing. Der var han i alle fall likestilt med de
andre.
Det pep i mobilen, han trakk den ut av lommen. Det var faren som skrev at han skulle
møte en kompis i byen, og at han kunne ta en pizza fra fryseren. Til tross for farens stadige
mas om å spise sunt, valgte han alltid noe annet, hvis han kunne. Når faren fikk dårlig
samvittighet av å være mye borte, fylte han fryseren med pizza, så Lars ble fornøyd. Nå var
han bare forbanna. Pizza oppi rumpa!
Han gikk ut. Inne gikk det ikke an å puste.
Han likte ikke å gå i regnet. Regnet kilte seg inn mellom magen og bukselinningen. Om regn
først hadde funnet en åpning hvor det kunne renne, kom det uten stans. Det føltes som om han
druknet. Han trakk jakken tettere rundt seg, og angret på at han ikke hadde tatt regnjakken
istedet. Lyden av ølboksen han sparket til forsvant i regnet som ble hardere. Buksen klistret
seg til lårene, huden der ble kald, og helt sikkert marmorert rød. Det piplet nedover ryggen.
Et tomt busskur ble redningen. Like bra, han ville helst være alene likevel. Han satte
seg på en nedtagget trebenk, fortsatt med hendene dypt begravd i lommene, og hutret. Det var
kaldt, selv om det snart var sommer. Duren som nærmet seg fant veien inn i kroppen hans og
fikk ham til å snu hodet. Bussen klatret opp den bratte bakken og det ene forhjulet stanset rett
6
foran ham, stort og svart, innhyllet i damp. Bussen sukket dypt, så gikk døren langsomt opp
og til siden. Lars tittet opp og så en bussjåfør som stirret på ham med et uttrykksløst ansikt.
-
Skal du med, eller?
Før Lars visste ordet av det, hørte han seg selv fortelle en historie om hvordan han
mobilen hans var utladet, og Ruter-appen utilgjengelig. At han ikke kunne dra hjem å lade, for
moren ventet på ham i byen. Og at han ikke visste sine arme råd. Bussjåføren nikket ham inn.
Han skulle få kjøre gratis, men sjåføren sa at han burde passe bedre på og lade. Lars mumlet
fram et takk og fant en plass der bussjåføren ikke kunne se ham i bakspeilet. Løgnen gjorde
ham litt nervøs. Heldigvis var ovnen på bussen på, og Lars kjente hvordan varmen i venstre
bukseben sakte spredte seg til resten av kroppen. Det var vanskelig å ikke ta frem den nesten
fulladete mobilen for å browse alle de vanlige stedene. Uvant å bli tvunget å ha blikket alle
andre steder enn på skjermen.
7
En luftspeiling
Moren ventet ikke på ham. Det var en løgn som hadde betalt for bussturen, han hadde ikke
fornyet aååen. Den ga heller ingen forklaring på hva han skulle i byen, ikke for ham selv,
engang. Beina gikk av seg selv, skoene surklet bortover asfalten og førte ham nedover mot
kaiene. En fisker var i ferd med å pakke sammen ved de nedlagte fiskehallene. Faren hadde
sagt at fisken bet bedre når det regnet. Hvorfor den gjorde det sa han aldri noe om. Fisken
visste det sikkert ikke selv heller. Det var lenge siden de hadde vært og fisket. Etter det med
moren hans, begravde faren seg i jobb og møter og reiser. Ha det, hei, hvordan går det, har du
spist? Lars rakk ofte ikke å svare før han så hånden til faren vinke ved haugen. Hvis han var
heldig hadde kanskje faren glemt at han hadde lovet å se tennisturneringen. Så slapp han å
forklare at han ikke var blitt tatt ut.
Kanskje han kunne få faren med på en fisketur isteden? Han følte seg litt bedre, men
fortsatt satt skuffelsen som en tagg i magen. Vidar var ikke bedre enn ham. Vidar var en våt
sokk i veggen. Likevel var det han, sokken, som ble tatt ut. Ikke Lars.
Han trakk hendene opp av lommene for å slå sinnet vekk og merket at det hadde sluttet
å regne. Skydekket var i ferd med å sprekke, og han måtte knipe igjen øynene for den skarpe
solen som insisterte seg igjennom alt det grå. T-skjorten klebet seg til huden, og da han trakk
av seg jakken fulgte den med og la seg som en våt pølse over øynene hans. Idet han dro den
vekk fra ansiktet fikk han øye på det. Det lignet en slags hinne, hang et stykke over bakken og
fikk luften til å dirre. Som en luftspeiling i en ørken.
Han ble stående å se. Gikk nærmere. Det beveget på seg, nesten umerkelig. Han gikk sakte
rundt det for å se hvordan det så ut på baksiden, men da ble det borte. Han gikk tilbake. Der
var det igjen, som en gelèklump som var i ferd med å slutte å riste.
Var det noe med solen, regnet og skyene? En slags regnbue, men uten farger? Lars
visste at det fantes underlige lysfenomener. Han hadde bare ikke sett noe slikt før.
8
Det var ikke stort; litt større enn en vannmelon, med ujevne kanter som beveget seg i bølger.
Lars løftet hånden og lot pekefingeren berøre luftspeilingen. En voldsom kraft tok tak i
fingeren og dro den innover. Lars strittet imot, men klarte ikke hindre at fingeren forsvant inn
i speilingen ledd for ledd. Armen var iskald. Nå var hele hånden borte, og han kjempet imot
med hele kroppen. Kulden han først hadde kjent ble avløst av en intens varme som om han
holdt hånden for nært et bål. Det sved i huden. Til og begynne med hadde han ikke rukket å
bli redd, men nå fylte panikken ham og gjorde ham sterkere enn han vanligvis var. Med en
kraftanstrengelse så voldsom at det føltes som om skulderen ble revet ut av ledd, klarte han å
motstå kraften som trakk ham inn i seg, og med et siste rykk kom hånden ut med en sånn fart
at han falt bakover, snublet i jakken som lå på bakken, landet hardt i en sølepytt og slo hodet i
asfalten. Et kort sekund mistet han bevisstheten, men reiste seg fort opp klar til å forsvare seg.
Mot hva? Han så seg omkring. Ingenting. Ingen speiling. Solen var igjen bak en sky, og det
var grått og vått. Hånden satt fremdeles fast på armen, og han hadde ingen smerter. Han sto
fortsatt i sølepytten, kjente på hånden igjen. Helt normal. Ingen prikking eller stikking. Hva
var det som skjedde? Så så han den igjen. Mindre nå, men den var der, speilingen. Foran ham.
Han hadde ikke drømt.
Lars så seg rundt. Han var alene. Alene med tingen.
Han snudde seg, begynte å gå fort, fortere, helt til han til slutt løp uten tanke på annet
enn å komme seg vekk. Uten retning, uten annet mål enn vekk, vekk.
Snart banket og verket det så hardt i brystet at han ble nødt til å stoppe. Hodet holdt på
å sprenges, og munnhulen smakte av jern, han måtte ha bitt seg selv i det han falt. Han ble
stående med hendene på knærne og puste voldsomt.
Hva var det som hadde skjedd? Var det noen som prøvde å skremme ham? Noen han kjente?
Hvem da? Var det noe annet? Et slags sort hull? Han hadde hørt om sorte hull i
verdensrommet. Hull som åt galakser til frokost som sultne monstere på evig matjakt. Han
hadde lest at hele universet kom til å bli spist opp av et sort hull innen seksti milliarder år.
Tankene strakk ikke til. Det var for mye. Kroppen hans var begynt å skjelve, og han måtte
reise seg og strekke armene, riste løs beina. Han veide lenge for og imot før han bestemte seg.
Lars så ikke på seg selv som spesielt modig. Derfor overrasket han seg seg selv da han skjønte
at han måtte tilbake. Veien tilbake føltes mye lenger enn da han løp vekk.
Han måtte lete en stund før han fant den. Han var like ved å gi opp da han igjen stod foran
speilingen, som var blitt enda mindre. Det var tydelig at den holdt på å forsvinne.
9
Lars løftet hånden, forsiktig, og stakk pekefingeren så vidt borti. Det samme skjedde; fingeren
ble først kald, så varm, det kilte og trakk innover. Han stod en stund slik og holdt igjen.
Prøvde å kjenne etter, av en eller annen grunn tenkte han at det var viktig å kjenne etter. Så
slappet han av litt, slapp litt opp. På et øyeblikk ble hele hånden trukket inn i tingen. Han satte
sjøbein mot kreftene, men det var umulig å holde igjen.
Over og rundt ham var vært blitt pent vær, skyene vek plass for solen, asfalten begynte
så smått å tørke etter alt regnet, i lysegrå klatter mot alt det svarte, men Lars enset det ikke.
Alt som eksisterte var den sugende speilingen. Enda en gang forsøkte han å trekke hånden
tilbake, mistet fotfestet, og ble sugd inn i tingen i en voldsom fart. Det føltes som om armene,
beina, hodet, alt ble revet fra hverandre, som om hele kroppen gikk i oppløsning. Det ble
umulig å puste.
Så ble alle sanser borte. Forsvant inn i et svart ingenting.
10
Første møte
Vut og Zem beveget seg hurtig mot skikkelsen der fremme.
-
Der har du beviset, sa Vut. - Vi har klart det.
-
Ikke ennå. Vi må undersøke om transformasjonen er vellykket før vi kan
implantere nevronoverlapping. Algoritmene fungerer ikke hvis rekombinasjonen
avviker mer enn to poeng.
Zem sa det på en måte som fikk Vut til å skjønne at hun var minst like opphisset som
han.
-
Nå, hva er svaret?
-
Et halvt poengs avvik, vi har klart det.
De så på hverandre lenge, overveldet av hva de faktisk hadde lykkes med.
-
Vut, vi får besøk, fort deg. Snipere på vei mot oss. Injeksjonskanylen!
De jobbet raskt og målbevisst; et hurtig støt med kanylen mot tinningen på skikkelsen
foran dem fremkalte en lett, knasende lyd.
-
Vi får ham ikke med oss. Det er for risikabelt å bli her.
Zem dro i Vut og ville ha ham med seg.
-
Flykte? Nå som vi endelig har muligheten til å kjempe? Vi kan ikke la ham bli
igjen!
-
Det beste vi kan gjøre er å trekke oss tilbake og overvåke hva som skjer. Vi må
ikke miste ham av syne. Sporingsenheten er ikke aktivert ennå, og hvis vi blir tatt
kan vi i det minste benekte all kontakt.
Vut skjønte at Zem hadde et poeng, og sammen trakk de seg tilbake. Lars Vega lå
hjelpeløs på bakken.
11
Kaldt mørke
Lars våknet av at han lå i fosterstilling og skalv. Kulden hadde trengt inn i hver celle i
kroppen, og gjorde det vanskelig å bevege seg. Rundt ham var det mørkt. Ingen måne lyste
over hodet hans, ingen gatelys fantes noe sted. Det virket som om marken under ham bestod
av stein og sand. Bakken var frossen. Han pustet tungt og trakk bena nærmere brystet. Hvor
var han?
Så husket han. Tingen.
Sansene ble langsomt vekket til live. Helst ville han bli liggende, men kulden gjorde det
umulig og tvang ham til å reise seg på ustø ben. Kroppen verket. Han kjente igjen klærne
sine. Føttene han sto på var hans egne. Han tok seg til hodet. Fra venstre tinning strålte
smerter over kinnet og ned til kjeven. Han lot fingrene gli forsiktig over kinnet, kom borti en
utvekst han ikke kjente igjen. Han rykket i den, men den lot seg ikke fjerne. En læraktig kald
overflate, fremmed for fingrene hans, og som gjorde vondt når han dro i den. Som om den var
en del av kroppen som ikke bare kunne rives løs sånn uten videre. Han grøsset, lot som ikke
han hadde oppdaget det. Det var viktigere å finne ut av hvor han befant seg.
Øynene hans var i ferd med å venne seg til mørket, men det var ingenting å se. Bare stein og
sand. Ennå var han ikke kommet helt til seg selv, og klarte ikke å sortere ut hva som hadde
skjedd. Følelsene hadde ikke blitt til tanker ennå. Men han var redd. En redsel han var for
omtåket til å ta innover seg, men som satt i magen, gjenkjennelig og vond. Han visste han
ikke bare kunne bli stående der og vente på gatelys, høre klukkingen av vannet. Noe hadde
skjedd med ham, han hadde besvimt, nå var han ikke lenger på kaien. Kanskje han hadde gått
12
til skogbrynet, forvirret og omtåket av hjernerystelse i fallet, gått til skogs. Han kjente seg
ikke igjen, forstod bare instinktivt at han måtte bevege seg.
Han begynte å gå. Før eller siden måtte han jo møte noen som kunne forklare ham hva
alt dette handlet om. Noen som kunne skru på lyset og fortelle ham at han kunne våkne nå. At
fiskestengene lå klare i gangen. At matpakkene var smurt og solen skinte.
Landskapet rundt ham ble etter hvert tydeligere. Som om det lysnet av dag. Han beveget seg
sakte. Våget ikke å løfte blikket, så bare hvordan skoene hans sakte beveget seg fremover
med ham oppi.
Han gikk alene i mørket. Selv om han forsøkte å fortrenge det, kom tankene om
moren. Hvordan hun kunne sitte og stirre rett fremfor seg, time etter time, og når noen spurte
henne om noe, svarte hun bare at alt var så mørkt og kaldt.
Var det sånn moren hans hadde hatt det? Var det dette mørket, denne kulden, hun
hadde vandret i når hun så og følte ting som egentlig ikke var der? Holdt han på å bli sånn
som moren? Opplevde han ting som ikke fantes? Satt han egentlig på rommet sitt?
Han stoppet, redselen for at han innbilte seg det hele ble mer nærværende enn kulden.
Han kjente etter; han frøs, han kunne kjenne kroppen sin, han kunne løfte armene og beina.
Det føltes ikke som han innbilte seg det.
Noe, en bevegelse, et lysglimt, fikk ham til å løfte blikket. Det var noe der ute, noe som kom
mot ham i en voldsom fart. Uten å tenke seg om kastet han seg ned på bakken. Gjemte seg
bak en stein som ikke var større enn en bruskasse. Krummet seg rundt sine egne hjerteslag. I
angsten forsøkte han å se. Tenke. Men det var umulig. Det han så var ikke noe han kjente, og
det ga ham en følelse av å falle ut av seg selv.
Fire skikkelser nærmet seg raskt. Lars visste at de hadde sett ham, og noe i ham tvang ham til
å reise seg, til å stå imot det umulige, det som kanskje ikke var annet enn fantasien hans som
hadde vendt seg mot ham og fikk ham til å se det som ikke var der. En kamp mot det som
hadde lukket moren inne i seg selv, bort fra ham, fra alle. Han ville ikke inn i det, han ville
ikke til det samme stedet. Han ville være Lars Vega som ble forbanna på laguttak, han ville
være Lars som sa til Vidar at han dreit i det, han skulle uansett satse på kickboksing i stedet.
Han stålsatte seg, tenkte at hvis han bare stod der, lot det som kom bare komme, ville de
plutselig forsvinne, og han vil være tilbake på kaien. Klar til å gå hjem igjen.
13
De var høye; over to meter, og så ut som om de var laget av børstet stål. Skikkelsene
beveget seg lydløst med en smidighet som var overnaturlig i forhold til kroppsbygningen. De
hadde lange, kraftige bein og armer, som endte opp i tredelte klør. Klørne på beina så ut som
de svevde akkurat noen millimeter over bakken. Overkroppen var svær, underkroppen
underdimensjonert for den store overkroppen og armene. Ansiktene var masker med lange
hakk fra issen til mellom øynene, som var små, sorte prikker, hakkene fikk ansiktene til å
ligne fryktinngytende masker. Munnene var rette grin og de manglet ører og hår. Ingen klær.
Likevel virket de ikke nakne. De fikk ham til å tenke på roboter, men beveget seg smidigere
og mer elegang enn noen vesen han hadde sett.
De kom helt bort til ham. Beveget seg sakte i ring rundt ham mens de betraktet ham.
-
Ikke rør meg!
Lars skrek, men stemmen hans var knapt hørbar. Han hadde stått og ventet på dem,
som en idiot. Til å være noe laget av hans egen fantasi, var de skremmende og levende, og
han burde ha sanset at de ikke ville ham vel.
Det var bare en ting å gjøre.
De tok ham med det samme han begynte å løpe. Et nett med store masker ble kastet
over ham, og før han rakk å reagere var han fanget og hang i løse luften, på ryggen til den
som hadde skutt ut nettet. Alt i ham gjorde motstand, men det var ingen krefter å hente. Alle
forsøk på å sparke, rive, skrike, kom liksom ikke ut av hjernen og til kroppen. Det var umulig
å tenke at dette bare foregikk inni hodet hans. Dette var virkelig, dette skjedde – han sa det
om og om igjen til seg selv, noe annet var umulig. Samtidig var dette enda mer umulig. Det
føltes som om hodet hans skulle eksplodere.
-
Han må til nivå fire.
Stemmen kom fra en av skapningene.
-
Nei, vi har stående ordre om å bringe humaner levende til nivå ni, sa en annen.
Stemmer rundt ham, men ingen lyd.
Lydløse stemmer.
-
Korrekt. Nivå ni. Levende.
En til blandet seg i samtalen.
Lars forstod med ett. De tenkte til hverandre. Og han hørte det.
14
Et kort øyeblikk ble han grepet av eufori. Det var fantastisk. Han fikk lyst å si det
høyt, dele oppdagelsen, om ikke annet, så med seg selv. Et hardt rykk i nettet han lå i fikk
ham tilbake til virkeligheten.
Virkeligheten.
Midt i alt det absurde rundt ham gjorde tanken på virkeligheten at han nesten begynte
å le. For om han ikke var inne i et arvet mørke, et han hittil bare hadde betraktet utenfra, måtte
det bety at det absurde var virkelig. Virkelighet. En virkelighet som var så koko at det sa seg
selv at han fantaserte. At han drømte. Tilbake til start, altså. Ingenting av dette var virkelig,
han holdt på å bli gal, bare. Men han hadde aldri drømt noe som kjentes så virkelig. Han
kjente en styrke som hadde vært fraværende helt siden han våknet opp på den frosne bakken,
en styrke næret av tanken på at han var akkurat her, akkurat nå, og han måtte deale med det.
Hvis disse skapningene kunne snakke til hverandre ved tankens kraft, betydde det at de kunne
høre hva han tenkte. At de kunne se inn i hodet hans, alt som tumlet rundt og rundt der inne,
som han så vidt klarte å holde noenlunde orden på selv.
Det kunne de bare drite i.
Han begynte å nynne inni seg, Foo Fighters’ Walk på full guffe i tankene. Det kunne
de godt få, det andre skulle de holde seg langt unna.
Lars skjønte ikke hvordan det var mulig å forflytte seg så raskt. De beveget seg så lydløst,
bare fløt bortover, som en båt som skar seg gjennom blikkstille hav.
-
Jeg drar tilbake og sjekker at det ikke er flere av dem, sa en av skikkelsene.
-
Hvor skal vi?
Tanken unslapp ham før han rakk å stoppe den med sangen i hodet.
-
Det vet du utmerket godt.
Lars skulle til å svare på det kryptiske utsagnet, da det gikk opp for ham at også han
hadde klart å kommunisere bare ved å tenke. Selv om han var fanget, selv om han befant seg i
en verden som like gjerne kunne være en hallusinasjon som en gal, gal vikrelighet, kom
euforien og undringen tilbake. Telepati. Han kommuniserte gjennom telepati.
Han rettet en ny tanke mot de tre med de svarte øynene, mest for å sjekke om det
fortsatt funket.
-
Kan dere svare meg?
-
Hva er det du vil?
-
Jeg vil vite hvor jeg skal og hvorfor dere har tatt meg til fange.
Han forsøkte å gjøre tankene sinte, sterke.
15
-
Jeg har ikke gjort dere noe.
Skikkelsene svarte ikke. De snakket ikke, tenkte ikke. Hvordan var det mulig å blanke
ut alt i hodet?
-
Hvem er dere, egentlig?
Fortsatt taushet, ingen tankesvar. Da skulle ikke de få noe fra ham, heller. Han
fortsatte å tenke på sangen. Det gikk opp for ham at når han tenkte på sangen, minnene fra
den, kom også musikken, instrumentene. De han ikke kunne fremkalle ved å synge eller
nynne høyt. Han skrudde opp volumet.
Farten de holdt var så høy at det var vanskelig å skille ut detaljer fra det de fór forbi.
Forover så han ingenting. Han ble båret i et nett på ryggen til en skapning fra en verden som
tvang ham til å akseptere det uforståelige.
Etter en stund med humping og skumping, stoppet de brått. En enorm bygning vokste ut av
den steinete bakken og strakk seg så høyt at Lars ikke kunne se toppen på den. Den bare
forsvant inn i uendeligheten over seg. Enorme lyskastere sendte et dust, gult lys mot fasaden.
Så, mens Lars forsøkte å orientere seg på denne nye plassen han var kommet til, forsvant
nettet han lå i. Ble til ingenting, og han falt ned på bakken. Det var ikke mulig, men det
skjedde. Han reiste seg opp. Kroppen hans var mørbanket, men den virket.
Et av vesnene gikk inn i et rødt lysfelt, la hånden sin på det Lars mente måtte være en slags
metallflate.
-
Ard 487 melder seg for hvilket nivå?
Lars kjente hvordan pulsslagene hans banket i tinningen og gjorde ham uvel. En
stemme svarte kort og monotont. Skikkelsen gjorde noen bevegelser med hånden, som for å
svare og stemmen kom igjen:
-
Bekreft Ard 487 for nivå ni.
Nye bevegelser fra skikkelsen.
-
Objekt-scanning.
Før Lars rakk å reagere ble han løftet inn et grønt lysfelt på bakken, ved siden av det
røde. Det var ikke vondt, men synet av hendene til skapningen rundt livet hans gjorde at han
blundet. Da han åpnet øynene igjen, ble det grønne lyset også rødt, og stråler beveget seg
rundt ham fra alle retninger, og traff kroppen hans overalt. Stemmen snakket igjen:
-
Objekt-scanning fullført. Forflytning umiddelbart.
16
En hvislende lyd, knapt hørbar, kom fra veggen foran ham. Metallplaten skapningen
hadde lagt hånden mot, trakk seg litt tilbake, og tre lyssirkler over hverandre ble synlige på
veggen. Den øverste i samme høyde som Lars’ hode.
Lars forsto at det var meningen at han skulle gå inn i det hvite lysfeltet. Før han rakk å
bestemme seg, kjente han et dytt i ryggen og ungikk så vidt å snuble idet han satte foten inn i
alt det hvite.
Hele kroppen sto i spenn og var klar til å slåss. Men Lars klarte ikke å bevege seg.
Kroppen lystret ikke. Musklene trakk seg sammen, men ingenting rørte seg. Han ville skrike,
men heller ikke det klarte han. Det var bare så vidt han klarte å puste, og spyttet som hadde
samlet seg i munnen ga ham følelsen av å drukne. Ingen tanken på galskapen, på mørket. Var
det sånn det skjedde?
-
Forflytning, nivå ni, nå!
Stemmen var tilbake. Skapningene var borte. Lars hadde ikke lagt merke til at de
forsvant. Lyssirklene på veggen foran ham trakk seg sammen og ble til tre skarpe stråler rettet
mot ham.
Så ble han løftet.
Det var som om invollene hans mistet taket i kroppen som omsluttet dem, og var på
vei ut gjennom føttene. Hastigheten var enorm, og han ble ført oppover gjennom hvite
lysstriper som sved i øynene og gjorde ham svimmel. Tusen etasjer i sekundet rakk Lars å
tenke før han stoppet like brått som han hadde startet. Invollene tok turen innom hodet, før de
igjen ramlet på plass omtrent der de var før turen startet. En like rask forflytning til høyre og
så en ny bråstopp. Lars bøyde seg frem og kastet opp. Det kom ut av ham i tre vonde bølger,
så var det over og han kunne røre på seg igjen. Han tørket seg rundt munnen, tok et skritt
tilbake fra den motbydelige pølen han hadde laget. Da han rettet opp kroppen og så utover
stivnet han. Ingen galskap var stor nok til å romme det han så foran seg.
17
Artsbestemmelse
Så langt han kunne se, til alle kanter, var det rekke på rekke med små kuber. En del var
markert med grønne lys, noen få med hvite, blinkende.
Lars Vega befant seg åpenbart i en slik kube.
Underlaget han lå på var hardt, men ga ham følelsen av å sveve. Det var
gjennomsiktig, og lignet glass. Han lot fingrene stryke gulvet. Verken kaldt eller varmt. Å
reise seg opp kostet mer krefter enn han hadde, men noe i ham var blitt sterkere og fikk ham
opp i stående. Fire vegger, og et tak i samme materiale som gulvet. Inni ham var alt kaos, uten
å tenke, og kanskje for å stenge kaoset ute, kastet han seg mot veggen til siden for seg. Ikke
en lyd hørtes da han traff veggen, men smerten i skulderen etter sammenstøtet fikk ham til å
skrike høyt.
-
Helvete!
-
Hvem er dere? Slipp meg løs herfra, jeg har ikke gjort dere noe! Faen!
Han hørte sine egne skrik, sin egen banning, som et ekko. Så seg selv utenfra. Han var
en som banket i veggene. Løp rundt seg selv. Skrek og gråt om hverandre. Noen ganger helt
uforståelige lyder. Ropte på pappa. På mamma. Lå på gulvet med hendene over hodet og
knærne trukket opp under magen og hulket. Så falt han inn i seg selv igjen. Ble roligere. Det
var ikke mer som skulle ut. Han var tom nå. Rundt ham var det stille. Lenge ble han liggende
sånn, urørlig, med lukkede øyne. Med tanker om at neste gang han åpnet øynene ville alt dette
være borte.
Lyden av fremmede stemmer dro han ut av drømmen om hjemme igjen.
-
Du må våkne.
Han åpnet øynene med besvær og motvilje.
-
Du kan ikke sove nå.
En vennlig stemme.
Lars satte seg opp og så seg rundt. Det var ingen der.
18
-
Du skal scannes.
Den samme stemmen. Han så i retning lyden. Konturene av to skikkelser ble så vidt
synlige i det sparsomme kalde lyset som omga ham. Han var ikke alene i cellen.
Han trakk seg lenger inn i hjørnet sitt. Han hadde ikke tenkt å rikke seg en millimeter.
Llikevel; et uventet blaff av håp i ham.
-
Vær helt stille, du blir scannet om et øyeblikk. Det er best at du går midt ut på
gulvet og roer deg helt.
Stemmen snakket lavt, litt hakkete. Fortsatt så Lars bare to konturer i mørket.
Han ble sittende der han var, klemt inni hjørnet. Slik satt han en lang stund. Så hørte han et
stille sus og tre korte knepp. Flere lys i horisontale striper i gulvet og taket. En metallisk
stemme som lignet den ved inngangen der tankeleserne forlot ham sa:
-
Objekt-scanning.
Det gikk noen sekunder.
-
Objekt-sentrering.
På gulvet var det kommet til syne et svart kryss.
-
Du må stå i sirkelen.
Stemmen kom fra en av skikkelsene.
-
Objekt-sentrering.
Den metalliske stemmen gjentok ordren. Monotont. Stemmen ved siden av igjen:
-
Den kommer til å holde på en stund, hvis du ikke gjør som den sier.
Lars ble usikker, sa ingenting. Metallstemmen fortsatte. Den andre stemmen, fra
skikkelsen han så vidt skimtet, forsøkte å overdøve metallstemmen.
-
Sensoren merker at du ikke er sentrert. Du er objektet. Stemmen kommer til å
gjenta ordren om og om igjen, og til slutt vil en magnakraft trekke deg til
sirkelen. Hvis ikke sniperne kommer først.
Snipere.
Han rakk ikke å spørre, stemmen lød igjen:
-
Objekt-sentrering.
-
Objekt-sentrering.
Stemmen ble høyere, trengte inn i hodet hans og vokste der inne, begynte å gjøre ham
fysisk vondt. Uten å tenke mer over det, løp han og stilte seg midt i den svarte sirkelen. Nå sa
stemmen:
-
Objekt sentrert.
19
Stemmen var blitt lavere igjen, roligere, ute av kroppen hans. Stripene i taket og gulvet
begynte å bevege seg sakte frem og tilbake over ham.
-
Objekt-scanning pågår, sa stemmen.
Så økte tempoet. Lysstripene traff ham med en prikkende følelse og gjorde ham varm i
hele kroppen. Et tredimensjonalt portrett av ham selv kom til syne i løse luften. Ansiktet ble
zoomet inn.
temperatur 36,7 grader celsius
oppjuster romtemperering til 22,3 grader celsius
vekt 58728 gram
artsbestemmelse: human.
avvik høyre kinn utposning til undersøkelse
avvik venstre øre degenerert
til sammen 0,5 poeng
væsketap 23 prosent
tilførsel umiddelbart
balanse 5,28
Næringsinntak, kvalenspiller type SVO352X 4 piller 5 ganger daglig
vanninntak 1,38 liter pr dag
Han ble stående og se på det tredimensjonale bildet av seg selv. Han hadde noe på høyre kinn
som syntes på tegningen, og som var referert til som avvik. Hva var det? Han famlet etter det,
fant utveksten han hadde kjent på tidligere, slapp den med et grøss. Så kom stemmen igjen.
-
Objekt-scanning fullført.
Lysene som hadde scannet ham forsvant, prikkingen avtok sakte. Det var stille en
stund, så hørte han et sus, etterfulgt av et lite dunk. Han snudde seg mot lyden, og oppdaget
en slange som stakk ut av veggen. Så kom stemmen igjen:
-
Umiddelbart vanninntak.
Lars stod usikker, som skrudd fast i underlaget.
-
Det betyr at du må drikke. Slangen forsyner deg med det vannet du trenger.
Fortsatt så han ikke annet enn et svakt omriss av to skikkelser. Men stemmen derfra
gjorde ham roligere.
20
Han virret med hodet, frem og tilbake. Når han kjente etter, var han ganske tørst. Når drakk
han sist? Hvor lenge hadde han vært borte hjemmefra? Han så på klokken, bare for å oppdage
at den ikke var der. Den lå i tennisbagen. Et øyeblikk kom skuffelsen over laguttaket over
ham. Det var absurd. Han var revet ut av alt som ga mening i livet, og var havnet i noe som i
beste fall var innsiden av et dataspill eller en form for mørke som han, hvis han var heldig,
kanskje våknet fra snart, eller i verste fall en ny virkelighet som var resten av livet.
Så sto han der og kjente på skuffelsen over laguttaket. Han ville med glede stått og
heiet på Vidar i bytte mot å komme hjem igjen. I hvert fall en liten stund. Pokker ta Vidar!
Lars tok noen skritt bakover, mot slangen. Da han først hadde tenkt tanken på at han var tørst,
var tørsten større enn noen gang før. Han gikk helt inntil, trakk i slangen som var omtrent i
høyde med hodet hans, stakk fingeren prøvende borti, men det kom ingenting. Han kastet et
kjapt blikk mot veggen der skikkelsen fortsatt stod, følte seg dum, men stakk likevel slangen
inn i munnen. Øyeblikkelig sildret det lunkent vann inn i munnen hans, han svelget unna. Jo
mer han svelget, desto mer kom det. Han drakk og drakk og jo mer han drakk, jo mer ville
han ha. Da han til slutt stoppet for å trekke pusten, merket han at vannet smakte svakt av mint.
Han var ikke tørst lenger, og smaken av spy var borte.
Et minne kom til ham. Han hadde vært på fjelltur med faren. De hadde gått hele
dagen, og Lars hadde gått fortere og hardere enn han burde og spist for lite. De siste to timene
var det bare tanken på cola som fikk ham videre. Og da han kom frem til turisthytten, hadde
han veltet over disken og forlangt en halvliter cola. Da mannen bak disken sa at de bare hadde
Pepsi, var det like før han skrek. Pepsi var det verste Lars visste. Men han tok en likevel, og
tømte hele halvliteren med noen få gigantslurker. Den samme følelsen av at han hadde
drukket ekstremt mye på kort tid hadde han nå.
Men det var også det eneste som var likt.
Tanken på faren stakk i ham og han strevde med å holde alt det vonde inni seg. Faren
pleide å si til Lars at han måtte finne en måte å slippe følelsene ut av kroppen på. Ikke kapsle
dem inne. Men det var før. Det var den gangen Lars brukte alle kreftene sine på å hjelpe
moren sin til å komme ut av mørket. Ikke nå. Faren hadde sendt Lars til en som var spesialist
på følelser, en psykolog. Først nektet han å gå, og sa at faren ikke visste hva han trengte. Nå
visste han at faren hadde hatt rett. Følelser som satte seg fast i kroppen kunne ende opp som
problemer man ikke skjønte hvor kom fra.
Bare at nå var ingenting sant lenger. Reglene var endret, og Lars ante ikke hva de nye
reglene var.
21
Stemmene i kuben fikk ham ut av tankeboblen. Det var biter av en samtale, en diskusjon, men
han klarte ikke å få fatt i hva som ble sagt. Han konsentrerte seg om lydene og etterhvert
nådde ordene ut til ham, lave, men tydelige likevel:
-
Vi er nødt til å fortelle om oppdraget, sa den ene.
-
Nei, det er for risikabelt, vi kan ikke ta sjansen på at kodingen virker. Vi hadde
ikke tid til testing! sa den andre.
-
Har vi noe valg?
-
Du har antagelig rett for en gangs skyld.
-
For en gangs skyld? Det var ikke jeg som gjorde portalen aktiv uten
forberedelser.
Det var tydelig at de var opphisset, likevel ble det stille mellom dem. Lars ante at de to
skikkelsene stod og så på ham. Han forsto også at det de to bablet om, på en eller annen måte
angikk ham og kunne gi ham svar på mange spørsmål. Spørsmål som hvordan og hvorfor.
Han reiste seg, tok et skritt mot skikkelsene. Så sa han, med samme hviskende stemme
som de to han hadde hørt:
-
Hvem er dere?
-
Jeg er Vut, sa den ene stemmen.
Det var ingen normal stemme. Ikke metallisk og monoton som scannestemmen. Bare
litt raspete og rar.
-
Jeg er Zem.
Den andre stemmen var nesten identisk, bare lysere.
Endelig snakket han med noen. Noen forstod hva han sa. Noen svarte når han snakket.
Han var ikke alene.
-
Hvor er jeg?
De beveget seg mot ham, stod snart bare et par meter unna. De var høye, brede over
skuldrene, hadde lange, smale bein. Ansiktene var trekantede og smale, munnene brede med
tykke lepper. De lignet verken dyr eller menneske. De lignet ikke noe han hadde sett, eller
hadde kunnet forestille seg. De svarte ham i kor:
-
Du er på nivå ni i Man-Ahdis celleby, Man-cel.
-
Originalt navn, valgt av en selvopptatt tyrann, sa Vut.
Det tok litt tid før Lars klarte å si noe, men til slutt spurte han:
-
Nivå ni. Hva betyr det?
22
Han gned seg på hudfolden daVut svarte.
-
Det finnes ikke høyere nivåer enn nivå ni. Det er nivået for de farligste fangene.
De Man-Ahdi er redd for og frykter. De han kan få bruk for senere. Du kommer
deg ikke herfra, med mindre Man-Ahdi selv bestemmer det.
Det ble stille en stund igjen.
-
Hvem er Man-Ahdi?
-
Alt som blir sagt transformeres og sendes til kontrollrommet. Vi må forsøke å
aktivere kodingen.
Zem sa det til Vut, som så tankefull ut.
Det var for mye for Lars. Ingenting ga noen mening.
Menneskene frykter mest av alt det tomme rom. Det hadde faren fortalt ham. Å bli overlatt til
intet. Det er menneskenes største skrekk. Lars visste at det på en måte handlet om moren,
samtidig som han også forstod at han måtte fylle hverdagene sine med tenning, kickboksing,
spill og venner.
Spill. Angry Birds. Mobiltelefonen!
Han tok noen skritt bakover mens han stakk hånden ned i den store baklommen faren
alltid kommenterte hang litt for nærme knehasene. Hånden lukket seg om iPhonen han hadde
klart å spare til å betale halvparten av. Han tok den opp. Skjermen var svart. Han trykket på
knappen, det lille eplet dukket opp, ble hengende der litt, før skjermen ga ham beskjed om å
taste inn telefonkoden. SIM-kortkoden. I venstre hjørne kom symbolet på at den søkte etter
nett, mens Lars’ hjerte banket mot brystkassen.
Ingen dekning.
Selvfølgelig ingen dekning. Lars følte at han var på god vei ut i det tomme rommet. Ut
i intetheten. Alene. Desperasjonen vokste i ham, og noe i ham revnet. Han skrek høyt:
-
Jeg forlanger å få vite hva som skal skje med meg! Hvor er jeg?!
Så senket han sammen igjen. Kjente klumpen i halsen som vokste, sinnet, det våte som
samlet seg i øynene, og lot det bare komme. Som små, korte hikst, mens han la mobilen
tilbake i baklommen.
-
Jeg tror vi må gjøre et forsøk, sa Zem.
De to laget noen rare kremtelyder. Lars så opp. Det var blitt lysere i rommet og nå
kunne han se dem helt tydelig. De var ikke så store som han først hadde trodd; kanskje litt
høyere enn faren. De var svakt mosegrønne og steingrå i huden. Armene var lange med
kraftige hender, og ingen av dem hadde hår på hodet. Ører kunne han ikke få øye på, og det
23
tok en stund før han oppdaget hva som gjorde blikket deres så rart: de hadde ikke øyenbryn
heller, ingenting som rammet inn øynene. Øynene var store, uten vipper. Den ene var litt
høyere, litt bredere og var litt mørkere i stemmen. De hadde på seg mørke klær, Lars klarte
ikke å se hvor de begynte eller sluttet. Han forstod at det var en kvinne og en mann.
-
Før vi sier mer må du gjøre nøyaktig som vi sier.
Det strittet i Lars.
-
Press denne mot venstre tinning.
Vut holdt frem en liten, blå pillelignende ting. Den blå pillen Neo valgte, var ikke den
som ga ham sannheten. Var han i en slags underlig Matrix?
-
Det tar bare et øyeblikk, og er ikke farlig. Bare stå stille.
Lars nølte. Ikke farlig. Hvis han noensinne hadde vært i nærheten av farlig, så var det
nå. Det kunne være gift i den pillen, de kunne drepe ham. Den kunne sende ham lenger inn i
mørket. Kanskje hadde de vært hjelpsomme for å få ham på lag, også bæm! skulle de bare
drepe ham. Han tok noen skritt bakover.
-
Tror dere jeg er dum, eller?
De to stirret på ham, på hverandre.
-
Jeg er et eller annet sted, kanskje bare inni mitt eget hode, men likevel. Noen har
fanget meg, puttet meg i en celle eller hva dere kaller det, uten at jeg vet hva jeg
har gjort galt. Så skal jeg stole på dere?
-
Jeg forstår hva du sier, og jeg ville sagt nøyaktig det samme. Vi skal forklare alt,
akkurat nå må du gjøre som vi sier. Vi vil deg ikke vondt, vi er ikke i stand til å
skade andre.
Det var Vut som snakket.
-
Neivel, hvorfor er dere her da, hæh?
-
Av samme grunn som deg.
Zem tok et skritt nærmere.
-
Du har ingen grunn til å stole på oss, men det er likevel din eneste mulighet.
-
Til hva.
-
Å vite.
Lars tenkte seg om. Å vite. Mørket, det absurde situasjonen. Matrix. De to hadde ikke
vært uvennlige, alt de hadde sagt hadde stemt: objektscanningen, vannet. Hadde han noe
valg? Det kunne uansett ikke bli verre enn det var, og hva ville skje om han nektet? Instinktet
sa ham at de to merkelige skikkelsene, uansett hvor uvanlige og rare de var, kanskje var til å
stole på. Han tok noen skritt nærmere igjen, nølte litt før han tok i mot den blå pillen, grøsset
24
litt da han berørte hånden til Vut. Den var ru, og litt fuktig. Han førte pillen, som de hadde
bedt om, opp mot venstre tinning, la den intill huden. Så kjente ha et lite stikk i hodet.
Omtrent som når noen nappet ut et hårstrå. Han trakk hånden fort tilbake, kastet fra seg den
blå pillen, og ropte:
-
Hva var det, hva har dere gjort med meg?
-
Ta det rolig, det er ikke farlig. Vi har bare aktivert en del av nevronoverlappingen
vi injiserte i deg, sa Vut.
-
Nevrohvafornoe?
-
Ikke bry deg om det, nå kan vi aktivere kode når vi snakker, så tar det lengre tid
før vi blir dechiffrerte.
-
Jeg sier ikke et ord til før dere forteller meg hva som virkelig skjer!
Lars skrek igjen. Det virket. Vut og Zem mumlet litt sammen før de snudde seg og
snakket til ham igjen.
-
Det er på grunn av oss at du er her, sa han som kalte seg Vut. Du befinner deg,
foruten her i Man-Cel, på planeten jorden. Du er kommet gjennom en
atomtransformator, eller en fremtidsportal, om du vil. Året er 2931, i følge din
tidsregning.
Lars stirret på de to foran seg.
Din tidsregning.
År 2931. Fremtidsportal.
Det var ikke mulig. Lars ble bare stående å se på dem, prøvde å si noe, men stemmebåndene
hadde sluttet å virke. Han kjente at han siklet. Uten å tenke over det, som om det allerede var
blitt en gammel vane, dro han seg i den lille hudfolden han hadde på kinnet.
-
Vi vet hva det er, ikke bekymre deg for den. Det er vår feil, og vi vet hvordan vi
skal fikse det.
En svak og susende lyd brøt inn i samtalen og fikk Vut til å krøke seg enda mer
sammen samtidig som han snakket fortere.
-
Det er øret ditt. Det vil si; en del av øret ditt. Vi forklarer det bedre når du
kommer tilbake.
Lars fikk hjertebank. Øret mitt. Tilbake.
-
Men hvis … han avbrøt seg selv.
Usammenhengende tanker virvlet rundt i hodet hans og lot seg ikke forme til
setninger. Vut kom litt nærmere, studerte ham lenge. Så sa han:
25
-
Alt i orden?
Han gjentok ordene helt mekanisk.
-
Alt i orden ?
Han bikket haken ned mot brystet, redselen fra tidligere var borte, sinnet fra et
øyeblikk siden var forsvunnet. Men ingenting var i orden.
Lars løftet haken igjen, så på Vut og Zem. Prøvde å virkelig se dem.
Fremtiden.
Tanken var fullstendig absurd.
Å akseptere det ufattelige. Farens stemme kom til ham. Du må finne deg i det
uunngåelige, hadde faren sagt til ham i et forsøk på å trøste. Faren hadde svar på det meste.
Selv når han ikke hadde svar, fant han alltid på noe å si. Som om han trodde verden var
avhengig av hans forklaringer for å fortsette å eksistere. Lars var ikke sikker på om faren
hadde hatt svar på dette. Likevel var det hans ord om å finne seg i det uunngåelige som kom
til ham nå. Og hadde han vært her og sett Lars stå med armene slapt ned til siden men med
søkende blikk, ville han skjønt at det han hadde sagt hjalp.
Lars gikk bort til bakveggen, som vendte ut mot det ufattelige universet av celler som omga
ham i alle retninger, så langt øyet kunne se. Hvis dette var en celleby, hvis alle lysene
representerte èn celle, hvis det var fanger i bare halvparten av dem ...
Han grøsset, snudde seg bort. Han klarte ikke å tenke tanken helt ut, den bare glapp
vekk. Han snudde seg sakte mot Vut og Zem. De så ut som om de var klippet rett ut av et
dukketeater, en fantasi. Merkelig nok virket øynene deres nysgjerrige, interresserte.
-
Hvem er dere egentlig? Eller: Hva er dere?
De tre stod lenge og betraktet hverandre, til Lars oppdaget at de ikke så på ham lenger.
De hadde krøpet sammen, og de store kroppene sto i helspenn.
-
Snipere! hvisket de i kor.
Snipere. Han husket ordet. Det var sånne snipere som hadde tatt ham til fange og brakt
ham hit. Kanskje Vut og Zem også.
-
Det er deg de kommer for.
-
Meg, hva mener dere? Hva betyr det?
-
Hør etter! De er her hvert øyeblikk! sa Zem.
-
De kommer for å avhøre deg. Og de kommer til å undersøke deg.
Hun tidde litt, som for å la alvoret synke inn.
26
-
Hva som enn skjer, Lars - ikke si noe om oss. Ikke si noe om fremtidsportalen.
Og ikke si noe om deg selv som er sant. Dikt opp noe. Lyv. Det er veldig viktig
at du hører på oss, ellers kommer vi oss aldri ut herfra. Forstår du hva jeg sier?
-
Lyv, dikt opp, ikke si noe om meg selv, ikke si noe om dere eller portalen,
gjentok Lars stille.
Selvopprettholdelsesdriften, viljen til å overleve, var sterkere enn noe annet. Det hadde
Lars sett på nært hold. Når det var livet om å gjøre, kunne man ikke unne seg luksusen å
tenke for mye over om ting var gode eller dårlige. Om de var virkelige eller ikke. Å overleve
var ikke å sette seg ned og gi opp. Å overleve var å lyve hvis man måtte, slåss hvis man ble
tvunget, og å flykte hvis man kunne. Lars kunne verken flykte eller slåss. Ikke ennå. Men han
kunne lyve. Det var tross alt løgnen på bussen som hadde ført ham hit.
-
Lyv, fremtiden står på spill, sa Zem stille.
-
Men hvis jeg er tatt til fange og dere ikke, hvordan kan dere være her sammen
med meg? Hvordan ...
Mer rakk han ikke å si. Vut og Zem forsvant foran øynene på ham. Som om de ble
sugd inn i noe. Sekundet etter forsvant veggen bak ham, og to skapninger sto i åpningen.
Snipere. Lars rygget. Kalde svarte øyne som betraktet ham. For andre gang stod han foran
dem, og for andre gang rakk han ikke å reagere før han lå i nettet deres og ble løftet ut og
bort.
Men denne gangen var noe annerledes. Han visste litt mer.
27
Godiva
Lars satt på en høy stol i et stort rom uten vinduer. Takhvelvingen hang gul og høyt over ham,
rommet hadde lyse vegger. Det var nesten ingen møbler, foruten stolen han satt på og noen
bord med instrumenter, noe som fikk rommet til å se fattigslig, men samtidig enormt, ut. Han
hadde hjertebank, og vondt i den ene skulderen etter å ha ligget skjevt i nettet til sniperen som
brakte ham hit. Han så seg om. Var det noen som holdt øye med ham?
Selv om det virket umulig å gjennomføre, var flukt det eneste han tenkte på. Antagelig
var han overvåket. Han strakte ut begge beina og lot seg gli helt ned på gulvet. Ingenting
skjedde. Så tok han nølende et lite skritt forover. Ingenting. Han hoppet litt opp og ned. Ingen
snipere. Ingen alarm.
Hvorfor var han her? Hva var det som skulle skje?
Dersom han egentlig ikke var her, men i mørket inne i seg selv, burde han ikke være
redd, for da ville jo etter hvert våkne, eller han kunne selv bestemme om det var farlig her.
Men han hadde bestemt seg for at alt var virkelig, han var her i dette rommet, han visste ikke
hva som kom til å skje, men han husket hva han hadde lovet de underlige figurene, Vut og
Zem. Han var nødt til å holde fast ved at de ikke ville ham vondt, ellers hadde han bare seg
selv.
Tanken i seg selv var for skremmende til at han våget å tenke den helt ut.
Lyden av stemmer fikk Lars ut av tankespinnet. En høylydt diskusjon.
En mann kom først inn i rommet. Alvorlig, med hvitt håret trukket stramt bakover, så
stramt at det så ut som øynene var skråstilte. Han gikk forbi Lars, før han snudde seg. Lars
knyttet nevene hardt sammen, og bøyde knærne. Jeg kan ta ham tenkte han, og så for seg
28
hvordan han kunne angripe ham bakfra, og benytte seg av overraskelsesmomentet. Han kunne
ta den avgjørende matchballen, det var en lettere tanke, bortsett fra at den ukjente, som han
måtte anta var fienden, ikke hadde verken racket eller ball. Han lot tanken være tanke, uten å
våge å røre seg. Mannen stoppet noen skritt unna Lars og gjorde tegn til at han skulle stå
stille. Løftet bare venstre hånd mot Lars og så på ham.
Fordel til den ukjente.
Lars sto klar til å ta i mot neste serve, da en svart plate, som fikk ham til å tenke på
kjøkkenbenken hjemme, kom ut av veggen til venstre for ham. Over den, en stor
gjennomsiktig glasskjerm. Et bord med underlige instrumenter av blankt stål kom til syne ved
siden av. Det så ut som om tingene materialiserte seg fra løse luften.
-
Jeg er doktor Vantek. Vær snill og legg deg på benken.
Lars sto stille. Han stirret på benken, på instrumentene på bordet ved siden av. Han
hadde aldri vært redd for leger før. Ikke tannleger heller. Stort sett var det null hull, og ferdig.
Nå var det annerledes, og han gjorde det han kunne for å skjule redselen.
Mannen var helt alvorlig, ikke så mye som antydning til et lite smil. Og med øynene
dekket av små svarte skåler, som svømmebriller, bare mindre, var det umulig å se hva som
fantes i dem. Det kritthvite, lange håret var samlet i en bitteliten, svart bøyle bak på hodet.
Huden hans var glatt, brun, Lars kunne se porene hans ved neseroten nå som lyset var blitt så
skarpt at han nesten ble blendet av det. Ansiktet var firskårent med en stor kløft i haken.
Han pekte på benken igjen, og Lars skjønte at han måtte opp på den. Kampen var tapt
før den var begynt. Game, sett, match. Lars beveget seg, veldig, veldig sakte, mens han hele
tiden så vekselvis på mannen og på det som stod rundt ham. Han spurte:
-
Hva vil du meg? Hva er det som foregår?
Doktoren, hvis det var det han var, svarte ikke, men flerret av seg den svarte frakken
han hadde på seg og slang den over benken med ene armen på vrangen. Under frakken hadde
han lang, smal, lilla kjortel med korte armer. Han stakk hendene nedi en væskefylt beholder
og tok dem opp igjen. Væsken tørket raskt på hendene hans, og la seg over huden som en
gjennomsiktig hinne. Lars så på ham, på benken, instrumentene, de glinsende hendene.
En håndbevegelse i retning Lars var ikke til å misforstå, og han satte seg på benken, med et
skrik på innsiden. Doktor Vantek plukket opp en liten, oval sølvfarget ball fra fatet på benken
og satte den på en av nakkevirvlene hans. Det prikket ubehagelig. Glassplaten blinket en
gang, så kom det opp et tredimensjonalt bilde av ham. Ved siden av sto det noen tegn han
ikke kunne tolke.
- Så. Da kan vi begynne.
29
Doktor Vantek smilte, men smilet stoppet liksom ved munnen, det gikk ikke videre
oppover kinnet, det laget ikke smilerynker rundt de to svarte skålene han fortsatt hadde over
øynene.
Lars bare nikket, smilte ikke tilbake.
-
Hva skal du med de instrumentene?
-
Jeg skal sjekke utposningen på kinnet ditt.
Lars la hånden beskyttende over det doktor Vantek hadde kalt for utposning.
-
Du har en utvekst der …
Han pekte på skålhånden til Lars.
-
… som ikke stemmer helt med din rase. Jeg er nødt til å undersøke det, for å
utelukke smittefare.
Noe i Vanteks stemme antydet at det ville berolige Lars.
-
Hvorfor er jeg her?
Doktor Vantek sukket.
-
Det må nesten du fortelle meg. Det eneste jeg vet er at du kan være verdifull for
prosjektet.
Visste mannen som sto foran Lars egentlig hvor han kom fra? Han husket hva Vut og
Zem hadde sagt. Lyv, ikke nevn fremtidsportalen.
Doktor Vantek tok frem en liten spatel med en sennepsfarget, tyktflytende pasta.
-
Hva skal du med det?
-
Det gjør ikke vondt, jeg skal bare smøre det på utposningen, sånn at området blir
bedøvd.
Lars lot doktor Vantek smøre på den tykke pastaen. Den minnet Lars om dr. Lassars
pasta, som han pleide å smøre i munnvikene når han fikk munnsår. Det begynnende
munnsåret ble alltid borte, over natten. Da han var liten, hadde moren pleid å si at det var en
trylleformel i kremen, og han hadde trodd fullt og fast på det. Han så for seg ansiktet hennes,
hørte stemmen hennes som ba om forlatelse for at hun var så trøtt, selv om Lars hadde sagt til
henne tusen ganger at det ikke gjorde noe at hun slappet av på sofaen, og at han hadde det
fint.
- Er alt i orden?
Lars åpnet øynene han ikke hadde visste at han hadde lukket. Doktor Vantek stod
foran ham med spatelen han hadde brukt til å smøre salven utover. Lars svelget og nikket.
Salven luktet søtt. Huden under salven ble kald. Doktor Vantek hadde en lang, smal nål i
hånden. Helt ytterst på spissen var det et rødt lys, knapt synlig.
30
Det gikk fort. Lars rakk ikke å reagere; doktor Vantek førte den tynne nålen inntil hudfolden
og en rar lukt, etterfulgt av en svak, svak røyk steg opp fra kinnet til Lars.
-
Det var det. Nå er den er borte.
-
Hva har du gjort med meg?
Doktor Vantek smilte det merkelige, litt ekle smilet sitt, fortsatt bare med munnen, og
svarte ikke. Så forlot han rommet, og kom inn igjen i samtale med en kvinne. Stemmen
hennes, mørk og skarp:
-
Hva mener du med at han ikke lar seg lese? Alle lar seg lese. Jeg har ikke tid til
din inkompetanse. Man-Ahdi har definitivt ikke bruk for idioter. Jeg fatter ikke
hvorfor han bruker deg til så viktige saker.
De snakket ikke hans språk, men Lars forstod dem likevel. Hun hadde på seg en rød,
tettsittende drakt i et skinnende stoff, og lavhælte, svarte støvletter som rakk henne helt opp
til lårene. Hælene støtte hardt mot det mørke gulvet. Nå kom hun klakkende mot ham i full
fart, stoppet rett foran ham og ble stående og se på ham så lenge at Lars til slutt måtte senke
blikket. Hun så sint ut, selv om hun smilte både med munnen og kinnene.
Doktor Vantek skrittet fort forbi Lars, uten å verdige ham et blikk. Han stanset foran veggen,
og en åpning kom til syne. Vantek forsvant ut gjennom den.
En åpning.
Han tenkte ikke, han bare løp. Med alle krefter han hadde løp han mot utgangen, kastet
seg fremover og kjente hvordan luften ble slått ut av ham i sammenstøtet med en av sniperne
som sperret utgangen. Han så ikke at de kom. De måtte ha vært der hele tiden. Rett bak døren.
Åtte snipere, med sine metalliske kropper og tredelte føtter og hender, som beveget seg så
raskt og grasiøst at det føltes som synsbedrag - det skulle ikke være mulig. En av dem løftet
ham opp og slang ham foran føttene til kvinnen. Hun så foraktfullt ned på Lars og sa høyt:
-
Hvordan kom de seg unna?
Lars svarte ikke. Han lå på gulvet med lukkede øyne. Kroppen skrek av smerte, men
Lars holdt munnen lukket.
-
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
Hun satte foten sin under magen hans og veltet ham over på ryggen med et spark.
-
Hvordan kom de seg unna?
Mer truende nå. Farlig.
-
For siste gang: hvordan kom Vut og Zem seg unna?
31
-
Jeg vet ikke.
Lars støttet seg på albuene og så opp i ansiktet hennes, magen hans brant av sparket.
Hun stirret tilbake, hardt.
-
Jeg vet ikke, gjentok han.
Det var det han måtte holde fast ved. Det og litt sannhet.
-
Du vet ikke?
Lars reiste seg opp mens han prøvde å la være å stønne. Ristet på hodet.
-
Så du vet ikke.
-
Jeg sier jo det!
Hun kom mot ham, og Lars rygget til han støtte inn i den svarte benken.
-
Bare sitt.
Tonen var innsmigrene, men det var ikke en hyggelig invitt. Lars satte seg på benken.
-
Så du vet ikke hvordan de to krypene forsvant, du?
Hun løftet hånden og bøyde seg mot ham. Lars ville løfte armene for å verne seg. Det
gikk ikke. Alt annet fungerte, men beina og armene var som lammet og limt fast til benken
han satt på. Ørefiken var fullstendig uventet. Det brant i kinnet, kvinnen stod der fortsatt med
hånden i været, hadde passet på å slå det kinnet som ikke var bedøvd. Ventet på noe, på han,
på forløsning.
Da moren og faren til Lars hadde en av sine krangler, de var blitt flere etter hvert som moren
ble sykere, fjernere, hadde faren hans kommet inn på rommet for å si at alt var i orden. Det
var det jo ikke. De skjønte det begge to, men Lars lot faren snakke likevel. Han så på Lars, og
Lars så hvordan øynene hans løste seg opp i et slags ingenting. Vendte seg innover og
forsvant fra rommet de begge satt i.
-
Hvorfor lyver du?
Faren hadde rykket til. Øynene kom tilbake og så på Lars.
-
Jeg lyver ikke, Lars. Jeg prøver bare å fortelle deg at du ikke behøver å være
redd.
-
Jeg er redd.
Lars hadde aldri sagt det høyt før, og merket hvordan ordene snørte sammen halsen og
gjorde det vanskelig å puste.
-
Forsøk å puste rolig, Lars. Hvis du slutter å puste nytter det jo ikke.
Han lo. Så på Lars og lo. Det var ikke noe å le av, men Lars klarte ikke å holde
latteren tilbake, og snart satt de sammen på rommet og lo så de gråt. Nå hadde han bare seg
32
selv, dette minnet, og tanken på at rolig pust gjorde redselen bittelitt lettere. Men dette var
ikke et sted hvor han kunne søke etter øyne som lo med ham, hvor han kunne rope på noen
som kunne gjøre ting lettere for ham. Her var han i bokseringen. Han måtte puste rolig og
vurdere motstanderen. Å le her kunne være farlig.
-
Du lyver!
Hun skrek.
-
Nei, jeg lyver ikke. De ... de bare forsvant, helt plutselig. Som om de ble sugd inn
i noe.
-
Inn i hva?
Lars svarte, fort:
-
Jeg vet ikke. Jeg sier bare det jeg så.
Ydmykelsen var i ferd med å slippe taket selv om kinnet fortsatt brant, og han følte
seg litt sikrere. Sannheten ispedd litt løgn. Han holdt seg flytende. Han pustet.
-
Tror du virkelig at du har å gjøre med idioter?
Hun snudde seg mot ham. Gransket ham.
-
Vantek sier du ikke lar deg lese. Men du kan ta det med ro, når jeg er ferdig med
deg har du fortalt meg alt jeg trenger allikevel.
Lars.
-
Ja.
Lars svarte høyt uten å tenke seg om. Hvor kom stemmen fra? Ikke fra henne, hun stod
med ryggen til ham og leste på den nesten usynlige glasskjermen.
-
Hva vil du?
Hun så på ham med et irritert blikk. Lars så ned.
-
Vær snill å ti stille med mindre du har bestemt deg for å fortelle meg noe jeg vil
vite.
Lars, ikke svar. Bare gjør som jeg sier.
Nå kjente han igjen stemmen. Den tilhørte Zem, men hun var ikke i rommet. Stemmen
var inni hodet hans.
Jeg vet at du tror du er i ferd med å bli gal, men det er du ikke. Jeg snakker til
deg via implantatet du har i nakken. Det er bare du som kan høre det jeg sier.
Mer rekker jeg ikke å forklare nå. Stol på meg, og gjør nøyaktig som jeg sier.
En stemme inni hodet hans. Det var dette han hadde fryktet mest av alt. At han skulle bli som
moren. Høre stemmer, snakke ut i løse luften. Se og oppleve ting som ikke hadde mening for
33
andre enn ham selv. Var det det dette var, en illusjon skapt av et sykt sinn? Alt han hadde
tenkt om at dette var virkelig, dette var her og nå, også endte han opp med stemmer i hodet.
Som moren. Han kunne likegodt falle sammen på gulvet; det var ingen vits i å prøve å holde
seg oppreist. Tankene var i ferd med å lamme ham da stemmen kom tilbake.
Jeg vet du er redd, men jeg lover deg at det ikke er innbildning, det er meg. Vi
har liten tid, følg instruksene så får vi deg bort fra Godiva.
Begynner man å tvile på virkeligheten kan den fort forsvinne. Hvor mange ganger
hadde han ikke hørt faren si det til moren, da hun fortsatt var blant dem? Med en
kraftanstrengelse bestemte han seg.
Stemmen i hodet var virkelig, og den var hans vei bort fra kvinnen som nå hadde et
navn.
Godiva.
Et eller annet sted i rommet du er vil det om kort tid dukke opp en portal. Den ser
ut som den du ble trukket inn i første gangen. Se etter den.
Lars lot blikket vandre. Øynene hans fòr forbi noe, noe kjent. Han stanset blikket og
trakk det tilbake i samme retning.
Fremtidsportalen.
Den hang der og skalv bare noen centimeter til høyre for inngangen. Rett bak en av
sniperne. Og der satt han, lenket til benken!
Godiva så på ham og han prøvde å se alle andre steder enn portalen. Situasjonen var
umulig. Vut og Zem hadde lykkes i å bringe portalen til ham, men han satt låst fast.
Nå må du få Godiva til å slippe deg løs fra benken. Si at du skal fortelle henne alt
hun vil vite.
Zem snakket rolig inni hodet hans.
Lars snudde seg vekk mens han sa, nærmest likegyldig:
-
Jeg skal fortelle alt jeg vet hvis du løser meg fra benken. Jeg trenger å bevege
meg.
Han laget så store øyne han klarte, mens han så rett inn i hennes. Det funket. Lars
kjente at han løsnet fra underlaget. Han kunne ikke tro det. Men hun var slu, og hadde nok
noe på gang. Han måtte passe seg.
-
Du er virkelig dum. Det er lett å innfri ønsket ditt. Du kan ikke stikke av uansett.
Gå, hopp, sprett, gjør hva du vil, men ikke noe mer vet ikke eller husker ikke. Jeg
vil ha svar på det jeg spør om. Er det forstått?
Lars nikket.
34
-
Altså, hvordan kom de seg unna!?
Lars ventet at Zem skulle fortelle ham hva han skulle si, men stemmen i hodet var
borte. Han gikk mot de åtte sniperne med hjertet i halsen, samtidig som han måtte late som
ingenting. Han forsøkte å si noe, samtidig som han konsentrerte seg om å finne ut hvordan
han skulle lure seg forbi den sniperen som stod nærmest portalen. Han sa:
-
Jeg er ikke helt sikker, men kroppene ble liksom oppløst.
Godiva så ut til å forsvinne inn i seg selv et øyeblikk. Lars’ øyne gled fra Godiva til
portalen og tilbake, uten at han beveget på hodet. Godiva gjorde plutselig en brå bevegelse og
sa høyt, til seg selv:
-
Selvfølgelig! At jeg ikke skjønte det med en gang. Atomtransformatoren.
Hun slo seg for pannen, gikk fort rundt i rommet og var helt oppslukt av hva det enn
var hun hadde funnet ut.
Lars tenkte så det gnistret i hodet. Portalen. Han måtte inn i portalen.
Sniperne var høye. Hvis han kastet seg ned på gulvet, helt plutselig, kunne han kanskje
klare å rulle under beina deres. Men da kunne han ikke nøle og det måtte skje raskt. Første
forsøk måtte lykkes, han kom ikke få et til. Lars lot som han tenkte seg om, mens han
konsentrerte seg om ikke å tenke på noe som helst. Han klødde seg på haken med ene armen
hvilende på ryggen, mens han nærmet seg den sniperen som stod nærmest portalen.
Hjertet slo så hardt at det måtte synes utenpå ham. Så, før han rakk å tenke for mye over det,
så han sitt snitt. Han kastet seg mellom beina på en av sniperne. Portalen hang fortsatt på
samme sted, og ingen hadde oppdaget den. Den var blitt mindre, og nå så han at den hang alt
for høyt oppe.
Han kom ikke til å rekke opp!
Lars nølte bare det ene lille øyeblikket. I det den ene sniperen, som nå ante uråd, løftet
armen opp, hang Lars seg fast i den. Han kastet kroppen sin rundt, og satte ene foten på
sniperens overdimensjonerte lår. Så strakte han seg så lang han var, mot portalen. Akkurat da
han nådde den og det begynte å strømme kaldt fra fingeren og ut i hendene, kom han på at han
enda var forbundet med sniperen.
Han kunne ikke ta med seg en sniper inn i portalen!
Han sparket desperat med beina , og så kom varmen og den like intense kulden, det
skarpe, hvite lyset og, han kjente hvordan han ble virvlet rundt før alt ble mørkt.
35
En uventet hendelse
Lars Vega merket at han frøs, som forrige gang. Resten av sansene var pakket inn i tåke. Han
åpnet øynene. En skikkelse nærmet seg. Lars skvatt opp klar til å løpe, men ble holdt igjen av
en kjent stemme.
-
Du kom gjennom!
Det var stemmen til Zem. Hun hørtes glad ut.
Lars kjente hvordan musklene som for et sekund siden var klar til kamp, mistet
spenningen og lot ham bli stående på stedet han hadde reist seg fra. Mellom Vut og Zem sto
det en ukjent mann. Han nærmet seg Lars med et teppe i hendene. Lars ville trekke seg unna,
men Vut signaliserte med blikket at alt var i orden. Mannen la teppet rundt Lars, og
ble stående med hendene på skuldrene hans.
Han stirret.
Så slapp han taket i skuldrene, og førte fingertuppene mot kinnene til Lars og lot dem
forsiktig berøre huden hans. Sånn ble han stående en stund, mens han hele tiden så ham rett
inn i øynene.
-
Hm, sa han.
Lars så på Vut og Zem. De smilte. Lars smilte usikkert tilbake.
-
Hm, sa han igjen.
Vut og Zem kom bort til dem.
-
Du ser like hel ut, konstaterte de i kor.
Lars smilte matt.
-
Ingen kroppsdeler på avveie!
Vut laget noen merkverdige lyder som lignet på latter. Mannen så vennlig og
interessert på Lars, og ga ham en rykende skål med noe flytende oppi.
-
Tovsuak, sa Vut og pekte på mannen.
36
-
Drikk dette, sa Tovsuak.
-
Det vil gjøre deg godt. Det er næringsrikt og hjelper cellene i kroppen din å
tilpasse seg påkjenningene portalen utsetter dem for, uten at de muterer.
Lars skuttet seg og så ned i skålen. Den flytende væsken var mørk av farge og luktet
en blanding av grønnsaksuppe og jord. Lars kjente magen rumle, og han visste han gjorde
best i å drikke suppen. Han blåste på den, mens han studerte Tovsuak diskret over kanten på
skålen.
Tovsuak var et menneske, så mye var sikkert. Han var veldig høy, høyere enn noen mann
Lars noensinne hadde sett. Det ble forsterket av de merkelige klærne som hang og slang rundt
ham. De var grå-beige, liknet bukse og genser som var alt for store. Over genseren hadde han
en brun vest i et strikket materiale som rakk ham til hoftene. Det hele var knytt stramt
sammen av et svart belte, og avslørte at mannen i grunnen var ganske tynn. Men det som
gjorde mest inntrykk på Lars var likevel hendene; de var lange, smale, og helt lyse, mye
lysere enn huden i ansiktet. De hadde kritthvite, tynne halvmåner ytterst på neglene, og
passet ikke til resten av ham.
Tovsuak kom og satte seg på huk ved siden av ham.
-
Det er på tide å fortelle deg hvorfor du er her, sa Tovsuak.
Lars svarte ikke. Håpet bare at han skulle få høre noe som ga mening. Tovsuak nikket
til Zem, som sa:
-
Du har ikke bedt om å komme hit. Jeg vet det. Og at det ble deg er en tilfeldighet.
Ting skjedde litt fortere enn vi hadde tenkt. Du befinner deg altså på jorden i år
2931.
-
Jeg skjønner at du er forvirret og redd, skjøt Vut inn, stille.
Zem så på dem et øyeblikk, før hun fortsatte:
-
De siste årene har vi arbeidet for å få få laget en atomtransformator. Forsøkene
har vært vellykkede, og vi har vært i stand til bryte ned avanserte strukturer til
subatomære størrelser, og transportert dem til ønsket bestemmelsessted.
Lars forsøkte å ikke se ut som en idiot, men det fungerte dårlig, for Zem fortet seg å
legge til:
-
Å beame, eller noe sånt, tror jeg det heter i sci-fi bøker fra din tid. Vi oppdaget
ganske tidlig at det i alle fall i teorien ville være mulig å modifisere
transformatoren til å bli en tidsportal. En portal til fortiden for oss. Fremtiden for
deg. Vi skulle ikke bruke den før den var ordentlig testet, men ved en tilfeldighet
37
ble den altså sendt til din tidslokasjon. Det er på grunn av den at du er her nå. Og
det er fordi du er her at vi endelig ser muligheten å vinne over Man-Ahdi og
skape nytt liv på jorden.
Zem ventet før hun fortsatte, ville at det skulle synke inn. Lars nikket anstrengt. Det de
sa var umulig, og samtidig fantastisk. Hvis det stemte, hadde de laget en toveis-portal.
Fremtiden i den ene enden, fortiden i den andre.
-
Dessverre var laboratoriet under overvåking. Snipere angrep og sprengte det. Vi
flyktet i den retningen vi antok portalen ville komme til å portere deg, og fant
deg. Ikke tidsnok til å hindre at du ble tatt til fange av snipere, men tidsnok til at
vi fikk montert nevronoverlapping i nakken ditt. Du befinner deg altså i det som
for deg er en fjern fremtid, men som for oss er nåtid. Vi har dedikert våre liv til
kampen for jordens fortsatte eksistens. Vi er dalere.
-
Dalere?
-
Vi kalles dalere fordi vi kan hoppe høyt, og dale sakte ned igjen. Vi opphever
tyngdekraften.
-
Hva mener du?
Zem så på Vut. Så hoppet de. De to forsvant helt opp under taket, så var det som om
de stoppet opp. Langsomt begynte de å dale ned igjen, begge med armene rett ut. De landet
mykt rett foran Lars og ble stående og se på ham, Vut med et halvt smil. Lars prøvde å skjule
at han var imponert.
-
Vi har den høyest målte intelligens av alle jordens skapninger. Nå er det bare vi
to som er igjen. Vi er programmerte til å ta vare på det som tillhører jorden. Et
slags instinkt om du vil.
Lars så undrende på dem. Vut og Zem virket vennlige, og selv om svarene han hadde
fått bare ga svar på en brøkdel av det han lurte på, hadde den verste angsten forsvunnet, og
han merket hvordan kaoset i hodet sakte forsvant og overlot plassen til egne tanker. Tanker
som egentlig ikke lot seg tenke. I alle fall hvis man var sånn noelunde på plass i livet. Men
Lars hadde de siste årene ikke følt seg særlig på plass. Herr Jensen i naboblokka der han
bodde med faren, Locojensen som han ble kalt, sa engang til Lars at spøkelser finnes. Men
man må være gal for å se dem. Var det sånn? Og hvis det var sånn, var det da mindre sant?
Tankeboblene sprakk over hodet på ham da Tovsuak fortsatte å snakke.
-
Gjennom de siste århundredene har jordens økosystemer brutt sammen og kriger
blitt utkjempet mellom mennesker som levde fredelig sammen. Enorme
naturkatastrofer har lagt store deler av jorden øde, og kampen om de få
38
ressursene som er igjen er hard og nådeløs. Men det er håp. Jorden ønsker å
vende tilbake til likevekt. Og tilfeldighetene ville at du ble en av nøklene. Vi
trenger ditt DNA.
-
Mitt DNA? Hva skal dere med det?
Lars visste at DNA var det stedet i kroppen alt arvematerialet var samlet. Skulle de
klone ham?
-
Ditt DNA inneholder umuterte gener, eller arvemateriale som ikke er ødelagt av
miljøpåvirkning eller annen, ukjent påvirkning, som ikke er genmodifisert. For at
det som er igjen av menneskeheten skal kunne leve under de nye forholdene vi
håper vil råde på jorden om hundre år, trenger vi et genmateriale som er tilpasset
jorden slik den var omtrent på din tid. Alle katastrofene og krigene har gjort at
det ikke finnes levninger av mennesker før vår tid. Vi måtte hente deg for å få
tilgang til arvematerialet vi trenger. DNAet ditt inneholder også annen
informasjon vi har bruk for i vår streben etter å gjenskape jorden slik den engang
var. Jeg vil jo si at menneskeheten er den verste katastrofen som har skjedd med
planeten, men når vi ser hva som er blitt skapt og hvor galt alt går, er
menneskeheten noe å satse på likevel. I alle fall når situasjonen er som den er.
Lars forstod ikke alt alt Tovsuak sa, men det siste kjente han igjen. Når han diskuterte
miljø og apokalypse med venner, var det én, Simen, som pleide å si at ingenting av det
menneskene gjorde var et problem for planeten; den ville klare seg helt fint, selv om den
brukte noen år på å komme til hektene. Alle naturkatastrofene var katastrofale for mennesker
og dyr, ikke selve planeten. Og at om menneskene bare forsvant, ville det kanskje være det
beste for universet. Simen hadde lest høyt fra artikler, lange taler som ingen gadd å høre på,
ikke Lars heller. Men nå husket ham dem. Mennesker var jordens pest. Menneskene skapte
katastrofe etter katastrofe, og nå var hele jorden på randen av undergang, og hva gjorde
politikerne? De utsatte Kyotoavtaler, dro på safari i stedet for å være tilstede på
miljøkonferanser, og ga jamt faen. Alt Simen hadde sagt ekkoet i hodet hans, han hadde lyst
til å si noe, men lot være.
Tovsuak fortsatte:
-
Vut, Zem og jeg er en del av en større gruppe mennesker som kjemper mot ManAhdi. Vi ønsker å bruke vår innsikt og våre evner til å hjelpe jorden til å vende
tilbake til likevekt. Vårt mål er en jord som klarer seg uten strålingsskjoldet Vut
og Zem har konstruert.
-
Strålingsskjold?
39
Det gikk fort i svingene, og Lars strevde med å skjønne hva som egentlig ble sagt.
Vut og Zem nikket til Tovsuak. Han var stille, det virket som om han prøvde å se gjennom
mørket, uten helt å få det til. Så sa han:
-
Tenk deg alle former for krigføring. Med og uten kjemiske våpen. Atombomber.
Tenk deg utslipp, utarming og forurensing gjennom hundrevis av år.
Nå lot han armen gli ut i luften, som om han tegnet en horisont. Så fortsatte han:
-
Alt dette laget en voldsom ustabil atmosfære, med livsfarlig stråling fra solen, fra
verdensrommet.
Han tenkte seg om.
-
Omtrent rundt de tidene du kommer fra, Lars. Det kunne gjøres noe med da. Det
dere har nå kan, kunne, repareres. Vi har en atmosfære som ikke lenger skaper og
bevarer liv, men som lukker menneskene på jorden inne i sin egen undergang.
Tovsuak fortsatte etter en kort pause:
-
Prosessen startet allerede rundt den tiden du lever i, kanskje pluss minus et
hundreår eller to, men de i din tid må ha forutsatt konsekvensene, og vi har lurt
på hvorfor ikke noe ble gjort med det, hvorfor det ikke ble stanset. Vi vet også at
det var store utslipp av gasser og giftige kjemikalier i havet og i atmosfæren, som
førte til en voldsom oppvarming av jordkloden, men vi vet ikke så veldig mye om
hvilke gifter det var. Det er mye informasjon vi ikke har tilgang til lenger. De
døelige forandringene startet sakte, men må ha nådd et tempo hvor endringene
skjedde nesten over natten, og til slutt mistet man kontrollen helt og det var
ingenting som kunne hindre det som kom. Solen svidde av det som var igjen av
fruktbare landområder, og det skjedde på rekordtid. Millioner av mennesker og
dyr døde, milliarder av mennesker ble drevet på flukt. Isen ved polområdene
smeltet fortere enn det er mulig å tenke seg, og det resulterte i verdensflommen.
-
Verdensflommen?
Lars prøvde å forestille seg hva det måtte bety, med nedsmelting av poler og regn og
alt det katastrofale man snakket om i urealistiske fremtidsscenarier. Det gikk opp for Lars der
og da at det verst tenkelige måtte ha skjedd, eller for ham; kom til skje. Den forferdelige
dystopien fra filmene var blitt virkelighet. Og det bare noen hundre år etter hans tid.
Det kunne bare ikke være tilfelle!
Men her satt han, og fremtiden var her og nå. Det var ikke rom for tvil lenger. Han
følte raseriet og sorgen vokse i seg. Han skulle ønske han kunne si til Simen at han hadde helt
rett i alt han sa. Han hadde lyst til å si noe om Simen, om faren til Simen som var leder i en
40
miljøorganisasjon, at mennesker faktisk brydde seg om miljøet, om fremtiden. Men han klarte
ikke. Han ble stoppet av en irrasjonell følelse av dårlig samvittighet, som om han alene, der
han satt, var ansvarlig for alt det horrible Tovsuak fortalte. Lars brant inne med en harme mot
de som var rundt ham, selv om de ikke beskyldte ham for noe som helst.
-
Ja, verdensflommen kom like etter Den Store Krigen.
-
Har det vært krig?
Han spurte, selv om han visste svaret. Selvfølgelig. Krig også.
-
Altfor mange, svarte Vut.
-
Det har vært krig om ressurser, landområder, vann. Alt. De siste tre krigene har
Man-Ahdi stått for, sa Tovsuak.
-
Hersker han her nå?
Lars hvisket nå.
-
På en måte, svarte Tovsuak,.
-
Alt og alle som ikke er på hans parti, fengsles, drepes, hjernevaskes eller
forflyttes.
-
Fortell ferdig om strålingsskjoldet, først, sa Zem.
Tovsuak trakk pusten.
-
Skjoldet er det Vut, Zem og jeg som har konstruert.
-
Men hva er det?
-
Det er et skjold vi har klart å legge rundt hele kloden. Meningen er at skjoldet
skal stå til en ny og livgivende atmosfære er dannet naturlig. Det virker som om
vi er i ferd med å lykkes, men vi er ikke sikre. Uansett er det altfor tidlig å ta ned
skjoldene.
Tovsuak tok noen skritt frem og tilbake. Det virket nesten som om han snakket til seg
selv.
-
Vi må bare klare å overvinne Man-Ahdi.
Lars følte mer og mer at han var vitne til noe som ikke angikk ham. Noe han egentlig
slapp å forholde seg til.
-
Men Man-Ahdi har begynt å befolke en ny planet i solsystemet Dredus, en planet
han til alt overmål har kalt for Man-Ahn. Han kaller alt opp etter seg selv.
-
Enda det var Chemirs folk som oppdaget den!
Zem sa det i med indignasjon. Lars tenkte at det ikke var lenge siden han hadde møtt
Zem, men likevel virket som år. Han prøvde å regne ut hvor lenge han hadde kjent Vut, Zem
og Tovsuak, men ga opp. Minutter og timer hadde ingen mening lenger.
41
-
Da skjønner jeg ikke problemet; er dere ikke bare glade for å bli kvitt eklingen?
-
Nei!
De tre sa det nesten i kor, alle med overraskede ansiktsuttrykk, som om Lars ikke
hadde forstått noe som helst. Han prøvde å tenke gjennom det de hadde sagt, men han klarte
ikke å fatte riktig. Jo mer han fikk vite, desto mer umulig ble hele situasjonen, hans nærvær på
et sted han fortsatt ikke klarte å ta innover seg. Samtidig gikk det opp for ham at det for
øyeblikket ikke bare var Vut, Zem og Tovsuaks virkelighet de snakket om. Det handlet også
om hans egen virkelighet og fremtid.
-
Man-Ahdi er gal, han planlegger å ødelegge strålingsskjoldet når han drar.
Millioner av innbyggere vil dø og alt arbeidet vårt vil være forgjeves om han
lykkes med planene sine.
-
Hvis han klarer å dra, sa Tovsuak.
-
Han trenger en, helst flere, atomtransformatorer for å gjennomføre reisen.
Forflytningen han har startet med kommer til å ta mange, mange år; han har ikke
mange nok stjerneskip.
-
Vi har atomtransformatoren, og han vet om den. Han har forsøkt å få fatt i den
mange ganger, men har ennå ikke lykkes. Han klarte det nesten da du kom, Lars.
Men bare nesten.
Vut og Zem snakket nesten i munnen på hverandre.
-
Det er vår oppfinnelse, og vi har med nød og neppe klart å holde den unna ManAhdi.
-
Det var på hengende håret. Vi klarte så vidt å hente ut transformatoren fra det
sprengte laboratoriet til Vut og Zem, sa Tovsuak.
Lars så på de tre, ute av stand til å si noe fornuftig. For mye informasjon, for kort tid
til å absorbere. De andre levde i denne virkeligheten, for ham var nesten alt de sa fremmed og
vanskelig å forholde seg til. Forventet de at han skulle si noe? Han knep munnen igjen, det
var lenge siden han hadde bestemt seg for ikke å si noe med mindre han var helt trygg. Det
var i et friminutt på skolen, hvor de satt og diskuterte musikk. Linda hadde vært der, Linda
med det lange, røde håret, alltid i en flette som hang foran på overkroppen med store strikker
i. Han hadde sagt at Muse suger. Alle protesterte, han bare fortsatte å si at Muse sugde balle.
Han turde ikke å si at han ikke var sikker på hvilken gruppe Muse egentlig var, så han holdt
beinhardt på sitt, vel vitende om at Lindas blikk hvilte på ham. Det var da Simen hadde sagt
det som for alltid kom til å være prentet inn i ham:
42
-
Det er bedre å holde kjeft og late som du er dum, enn å åpne munnen og bekrefte
det for alle.
Brennenede kinn, Lindas blikk på ham, ønsket om at asfalten skulle revne under ham,
så han bare kunne kaste seg ned i den og bort fra fornedrelsen.
Det virket: han kom ikke til å si et ord før han visste hva han skulle si.
De befant seg i et stort rom, men ikke med den samme voldsomme takhøyde som i Man-Cel.
Hele rommet var avrundet på en slik måte at man fikk følelsen av å befinne seg i en tunnel. I
hele rommets lengde var det plassert to lange benker, fylt med ting Lars ikke hadde sett før.
Han kunne ikke se ledninger, eller stikkontakter noen sted, og lurte på hvor strømmen kom
fra.
Han så for seg hjemmet sitt, rommet. Det evige gnålet om å skru av lysene i de
rommene han ikke brukte. Moren maste mest om det, særlig etter at hun hadde flyttet for seg
selv i en liten leilighet i blokken bare noen minutter unna huset hvor han bodde med faren.
Hun pleide å si at hun hadde dårlig råd, og det skulle ikke forverres av at de forbrukte strøm
de egentlig ikke hadde bruk for. Hvorfor gikk tankene så ofte hjem, trigget av små ting, som
for eksempel hvor disse menneskene hentet strømmen sin fra?
Vut, Zem og Tovsuak så på ham på en måte som gjorde ham utilpass og litt rastløs.
Stillheten ble underlig, den la seg rundt ham på en ekkel måte. En stor tomhet la seg oppå der
igjen. Han hadde klart å komme seg fra Man-Cel, og forholdene tatt i betraktning var han
ganske trygg. Han ante ikke hvor lenge det var siden han stod på kaien, men det kunne ikke
være mer enn et par døgn. Det hugg til i siden.
Kaien. Hjemme.
Nå var han her. Hvor var her? Samme sted, i en annen tid? Tankene ble til bilder i
hodet, bokstaver som snurret rundt og rundt, fortere og fortere til de ble til spiraler som
slynget tankene hans i alle retninger. De gikk i krøll og han begynte å puste tungt. Tomheten
ble erstattet av redsel som ikke lot seg skjule. Han ante ikke hva som kom til å skje, hvorfor
de fortalte ham alt mulig og hvorfor de trengte ham. Ham! Han måtte si det høyt, det var
vanskelig å føle seg så alene sammen med andre.
-
Hva nå? spurte han.
Vut kremtet, så på Zem, som nikket. Så sa han:
-
Nå skal vi få deg hjem igjen.
De leste tankene hans, kjente på redselen. De skulle sende ham bort igjen. Vekk fra
dette han ikke klarte å sette navn på. Hjem til faren. Høyblokken der moren bodde var
43
plutselig forlokkende, den som alltid syntes så kald og ufattelig naken når han gikk gjennom
korridorene der. Akkurat nå befant han seg i et laboratorium som tilhørte to grønnaktige
skapninger fra en fremtid han aldri hadde kunnet forestille seg. Åh, så gjerne han ville hjem
igjen. Men tanken på å reise gjennom portalen nok en gang var ikke særlig forlokkende, det
skremte ham.
-
Hva skjer om jeg blir satt sammen feil på den andre siden?
Zem så på ham og nikket igjen.
-
Det har vi tenkt på. Tovsuak har foretatt en del justeringer som gir det kun 2,4
nanodels mulighet for at det skal skje igjen.
-
Det er det samme som nesten ingenting.
Vut viste i luften med fingrene.
-
Kort tid etter at du er portert, vil vi sende en retur-portal. Hvis ikke alt er som det
skal, har du muligheten til å komme tilbake med en gang.
Lars nikket, svimmel ved tanken på å skulle bli sendt frem og tilbake. Hver gang med
en kroppsdel der den ikke skulle være. Et voksende misfoster. Han fikk en idè og tenkte at
han skulle lansere den med det samme, da Zem kom ham i forkjøpet:
-
Vi kan ikke bli med for å overvåke.
-
Hvorfor ikke?
-
Selv om den er bitte liten, er det fortsatt en mulighet for at noe kan gå galt. Det
kan vi ikke risikere. Vi trengs her.
Lars skulle til å si noe, da alt begynte å riste og skake. Det varte bare i noen sekunder,
som et lite jordskjelv. Så startet en høy ulende sirene, så høy at Lars måtte stikke fingrene i
ørene. Tovsuak glemte Lars, lot fingrene bevege seg raskt over en glasskjerm som kom til
syne i en av benkene. Vut og Zem ilte til.
-
Nedgang èn er sperret. Vi er avslørt. Snipere i hele seksjon Bliss.
Det var ikke gode nyheter. Tovsuak ropte over ulingen:
-
Veien til transformatoren er blokkert, vi må komme oss i sikkerhet med en gang.
Hjemsendelsen får vente.
Vut og Zem fortet seg bort mot andre enden av rommet. Lars hinket etter, mens han
prøvde å rive av seg teppet. Tovsuak skrek:
-
Den veien nytter ikke dersom Bliss er sperret. Vi må lure oss forbi sniperne. Fullt
tankelokk, nå!
Vut, Zem og Tovsuak bråstanset.
Lars.
44
Akkurat da stoppet den infernalske ulingen. Tovsuak kastet et kjapt blikk opp mot
taket.
-
Ikke la meg være igjen her alene, vær så snill.
Lars følte seg og oppførte seg som et lite barn, men han klarte ikke å la være. Tovsuak
ristet på hodet.
-
Selvfølgelig ikke. Men du må hjelpe til.
Lars nikket. Tovsuaks ene bein ristet utålmodig da han tok seg tid til å forklare:
-
Tankelokk betyr å la alt av tanker forsvinne ut av hodet. Noen ganger oppfatter
ikke snipere tanker med mindre de er rettet mot dem selv. Men det kan skje.
Derfor må alle tankene ut av hodet ditt. Nevronoverlappingen fungerer ikke på de
dype tankene fremkalt av redsel.
Det hadde Lars skjønt. Det han ikke skjønte var hvordan.
-
Du skal få noe å tenke på. Hold fast ved den tanken. Ikke la noe annet komme inn
i hodet ditt, ingenting annet. Forstår du?
Lars visste ikke hvordan han skulle få det til, men bestemte seg for å klare det, uansett.
Han måtte.
-
Jeg er klar, sa han.
-
Intetheten, sa Tovsuak.
-
Tenk på intetheten. Stor, tung, gråfarget. Det er ingenting i intetheten. Bare et
grått landskap av tåke. Ingenting annet. Ingen lyder eller lukter. Gli inn i det
Lars, bli borte i det.
Han gjorde som Tovsuak sa, så for seg den grå tåkegrøten som pleide å legge seg over
havet på kalde høstkvelder, innbildte seg at det ble en del av ham selv. Sakte ble han grepet av
en apatifølelse han aldri hadde kjent maken til. Langsomt ble hodet hans tømt. Han tenkte at
han gikk inn i dette grå landskapet, hvor intetheten hadde lange, gjennomsiktige armer som
grep tak i ham, holdt ham der, klemte ham flat.
-
Kom.
Tovsuak ledet an, Vut og Zem fulgte tett på, og bakerst kom Lars. Med et blikk som
ikke rommet noen ting.
De forsvant ut en dør som gikk i ett med veggen. Vagt tenkte han igjen på tunnel, samtidig
som han merket han at han hadde tanker i hodet. Han ble urolig da det grå langsomt ség bort
til fordel for enda flere tanker. Lars stanset, fremkalte tåken, tenkte på intetheten. Sakte klarte
45
han å tømme hodet for tanker igjen. Han tenkte at han pakket alt inn i grå bomull. Da alle
tankene var pakket bort, blitt usynlige, gled han selv inn i alt sammen. Det hjalp.
Det var helt stille, alt som kunne høres var lyden av føttene deres mot det harde
underlaget. Det ble mørkere og mørkere, lyset forsvant gradvis fra tunnelen, som nå var blitt
til grovhakket fjell uten lys. Før mørket ble fullstendig, tok Tovsuak på seg et smalt
pannebånd, trykket på det og laget en konsentrert vifte av lys foran seg. De beveget seg
gjennom korridorene, snart til høyre, snart til venstre, helt til Tovsuak stoppet brått, hevet
høyre arm for å be de tre bak seg om å være rolig. Så begynte han å trykke på noe han hadde
rundt armen; en firkant av tynt, tynt stål, med en grå plate inni der igjen. Slik stod han en liten
stund, før han snudde seg mot de andre med et forpint uttrykk i ansiktet.
-
Vi må fortsette med tankelokket. Sniperne er over alt. Vi er omringet.
Han så fortvilet på Lars, som strevde veldig med tankelokket. Måten Tovsuak
betraktet Lars på sa mer enn all verdens ord. Lars så for seg et mylder av snipere som slepte
dem avgårde til Man-Cel, eller noe enda verre. Han tvang synet tilbake. Vut sa:
-
Hvis vi kan komme oss helt til utkanten, syd i seksjon Kroum, har vi nesten
garantert fritt leide til Tredje inngang.
Tovsuak så på Vut som om han var gått fra vettet.
-
Og derfra? Så snart vi er utenfor sonen, vil laboratoriet selvdestrueres, og
inngangen tilbake vil være sperret.
-
Nettopp, sa Vut.
-
Nettopp?
-
Nettopp, gjentok Vut.
-
Det betyr at vi får avskåret sniperne helt. De vil tro at vi er igjen i Seksjon Bliss,
også vil de dra rett til Man-Ahdi med den gode nyheten om vår flotte begravelse.
-
Og sannsynligvis ha med seg atomtransformatoren.
Tovsuak så desperat ut.
-
Den sjansen er vi nødt til å ta. Vi har ikke så mange valg. Bestem deg. Vi har
knapt med tid.
Vut så på Tovsuak som lukket øynene.
Så hørte de en underlig summing, jevn, som ble høyere og høyere.
Snipere.
Lars slapp pusten ut i et langt sukk mens Vut sa:
46
-
Det er greit. De vet hvor vi er. Bare slipp tankelokket. Vi gjør som Vut sier. Det
er farlig, men det er den eneste sjansen vi har. Vi må overliste de der oppe og
komme oss forbi Seksjon Bliss og opp til Seksjon Kroum. Problemet blir at vi må
inn i Bliss igjen ved vendepunktet.
-
Vi går først.
Vut og Zem sa det i kor. Tovsuak lot Lars gå i midten, og dannet selv baktroppen.
De løp, listet og lurte seg forbi snipernes feller og argusøyne. De hadde et forsprang både
fordi sniperne lå litt etter, og fordi de kjente korridorene her nede som sine egne håndflater.
Alle, bortsett fra Lars. Han løp klossete, han visste ikke når gulvet skrånet, eller når det var
rett. Han snublet i ett sett i motsetning til de andre som så ut som de løp på parkett. De hadde
sniperne i hælene hele tiden, noen ganger var de så nær at de bare kunne strekke armene
bakover og sneie dem med fingrene. Tovsuak ble nesten fanget i et av nettene de hele tiden
sendte ut etter dem, men klarte seg unna takket være lyset sitt. Vut og Zem trengte tydeligvis
ikke mye lys for å komme seg frem.
De løp og løp. Lars var fullstendig utslitt, pusten gikk som en blåsebelg. Han var
klissvåt av svette og hadde egentlig lyst til å besvime. Plutselig skrek Tovsuak:
-
Ned! Ned!
Lars ble dyttet over ende og fikk Tovsuak over seg. Han hørte en svak, rullende lyd,
og vibrasjoner i gulv, vegger og tak ble sterkere og sterkere. Det dirret og ristet, steiner løsnet
og falt over dem, rundt dem. Vut og Zem ble bare stående, litt foroverlente, i et forsøk på å
verne de to menneskene som lå på gulvet med armene beskyttende over hodet. Det ristet og
skalv, lenge, for så gradvis å bli svakere til det ble helt stille. Tovsuak reiste seg, halte opp
Lars, som nesten ikke fikk puste.
-
Der gikk det nest siste laboratoriet, sa Zem.
Vut, Zem og Tovsuak ristet på hodene, Tovsuak så trist ut.
-
Og det gir oss bare èn vei å gå, sa Vut.
De fulgte tunnellene som ble trangere og smalere for hvert skritt de tok. Noen steder var det
så trangt at det bare var så vidt Vut og Zem kom seg gjennom. Nedover og nedover gikk det.
Lars fikk dotter i ørene, og prøvde å gjespe dem bort. Det var kaldt og fuktig. Så gikk det
plutselig oppover igjen. Noen steder var det så bratt at de måtte klatre. Tovsuak og Lars balet
og slet, noen steder var det så vanskelig at Lars bare lukket øynene og lot det stå til. Jo
47
vanskeligere og mer utilgjengelig det ble for de to menneskene, jo mer virket Vut og Zem i
sitt rette element; de beveget seg ubesværet både oppover og nedover.
Lars var utslitt, han visste ikke hvor lenge de hadde vært på rømmen, det kunne være timer,
eller for alt han visste; dager. Vut og Zem virket fortsatt nesten helt uanstrengte, mens
Tovsuak pustet og peste. Det verket i beina, men Lars fortsatte på ren viljestyrke. Han var
sikker på at Tovusak også slet seg videre på trass.
Da merket de det.
Et luftdrag.
De stoppet, dro den sparsomme luften ned i lungene. Pustet og pustet, inn, inn, inn.
Det var som om luften var ladet med krefter de hadde tømt seg for. Lars klatret med fornyet
energi, følte gleden ved hvert eneste skritt som brakte ham nærmere friheten. Og endelig:
friluft. Han pustet dypt inn og lukket øynene mens han strakk hendene opp i luften, som om
han skulle kunne ta på den svarte himmelhvelvingen langt der oppe et sted. Så åpnet han
øynene igjen og så seg rundt. Han syntes tydelig han hørte lyden av klukkende vann. Han så
seg forundret rundt.
Han tok ikke feil. Det var vann. Eller sjø. Eller hav.
De fire skikkelsene stod på en bitte, liten holme, tilsynelatende langt til havs, med
klukkende, bølgende vann på alle kanter.
48
Lite skjær på stort hav
Lars satte seg rett ned på et steinete, svart underlag. Han la hånden ned på det kalde, det
kjentes glatt og spisst, han så for seg størknet lava. Han så ned, men steinen gikk i ett med
mørket rundt. Lettelsen han hadde følt et øyeblikk tidligere, var smadret av mørket, vannet og
håpløsheten. Han følte seg presset fra skanse til skanse, som i et PC-spill.
Tovsuak stilte seg ved siden av ham, bøyde seg halvt og klappet ham fraværende på
skulderen. Det lyste ikke lenger fra pannebåndet rundt hodet hans.
Zem sa:
-
Det forundrer meg storlig, Tovsuak, at du ikke har tenkt at dette kunne skje. Du
har jo vært med på å lage hele sikkerhetssystemet både i Bliss og Kroum.
Lars mer følte enn så at Tovsuak var skamfull, og samtidig fornærmet. Han skulle til å
si noe, men tok seg i det og knep munnen hardt igjen.
-
Jeg kan bare ikke begripe hvordan de fant denne laben, vi har jo vært så
forsiktige.
Zem ristet på hodet og Tovsuak svarte med lav stemme:
-
Det betyr egentlig bare en ting, ikke sant?
Vut og Zem utbrøt i kor:
-
Ikke si det høyt en gang!
Tovsuak knyttet begge nevene.
-
Jo! Det må sies høyt, det er jo ikke noe stort mysterium. Vi har en tyster blant
oss.
Det ble stille lenge, det eneste som hørtes var skulping fra vannet rundt dem. De skulte
på hverandre, men det var tydelig at ingen av dem trodde det var noen av dem selv. Lars brøt
stillheten:
-
Hvordan skal vi komme videre herfra?
49
Han så på Tovsuak. Tovsuak svarte ikke, men spurte isteden Zem:
-
Hvor sannsynlig er det at linken fra signal- og sporingsenheten er sikker?
-
Ikke veldig sannsynlig.
Tovsuak satte seg ned, så ut som om han mediterte. Etter en stund reiste han seg og sa:
-
Vi har ingen andre muligheter. Gjør det.
Zem tok frem en gjenstand på størrelse med en klinkekule, og klemte den mellom
fingrene.
-
Sånn, nå håper jeg bare Chemir skjønner hva han må gjøre.
-
Hvem må gjøre hva? Hva er det som skjer?
Lars hvisket det.
-
Chemir leder kampen mot Man-Ahdi. Vi har sendt ut signaler som oppgir vår
posisjon slik at det kan sendes ut en evakueringsenhet. Problemet er at koden
signalene sendes i antagelig er avslørt. Den samme koden vi brukte for å beskytte
enhetene Bliss og Kroum. Og du så jo hvordan det gikk. Vi må bare håpe de når
Chemir først.
Stemningen var spent. De satt i ring på den kalde bakken, hver med sine tanker. Lars
tenkte at det bare manglet bare et leirbål i midten og noen pølser. Men dette var ingen
klassetur hjemme i 2015. Snarere var det en krigssituasjon nesten tusen år inn i fremtiden.
Lars lo, han klarte ikke å la være.
-
Hva ler du av?
Det var Vut som spurte, forundret.
-
Hva annet kan jeg gjøre?
50
Vantek
-
Vantek, du er et geni! Innbyggerne i Makura er deg stor takk skyldig. Operasjon
Dredus kan endelig nå fullskala. Hvordan klarte du forresten å lokalisere
laboratoriet?
Mannen som snakket sto på et høyt platå, og så ned på Vantek. Ansiktet hans var grått.
Et stort, skjemmende arr gikk fra venstre øyenbryn, over neseryggen og ned på høyre kinn,
videre ned på forsiden av halsen og forsvant nedi en grå overdel som ble holdt sammen av et
svart belte i livet. På venstre hånds pekefinger hadde han en svart ring med en lysende, grønn
sten i.
-
Jeg fanget opp en ukjent stråling som viste seg å inneholde en fraktalkode.
Takket være et godt team og litt flaks klarte vi å knekke koden, og skjønte fort at
vi hadde lokalisert et mulig fiendelaboratorie. At vi fant atomtransformatoren er
en bonus.
-
Og for en bonus!
Mannen på platået strakk armene i været i triumf.
-
Jeg gir deg ansvaret for produksjonen. Hvor lang tid trenger du?
-
Det kommer an på hvor mange vi skal produsere, og tilgangen på Seaborgium.
Transisjonsmetaller er vanskelig tilgjengelig.
-
Jeg stoler på deg Vantek. Fire stykker vil være nok. Lykkes du vil du belønnes
rikt.
Og hvis jeg ikke lykkes? tenkte Vantek og så mannen snu seg og gå ut av rommet de
begge befant seg i.
-
Du behøver ikke late som for min del, Vantek. Jeg kjenner angst når jeg ser den.
Godiva sto i døråpningen og så foraktfullt på ham.
-
Nå er du Man-Ahdis yndling, men det kan snu. Det vet jeg alt om. Og jeg advarer
deg, i all vennskapelighet selvsagt, sørg for å lykkes. For alles skyld. Ikke minst
din egen.
Mer rakk hun ikke si. En sniper kom inn i rommet.
51
-
Fraktalkodeleseren har fanget opp et sporingssignal i sektor åtte. Hva er ønsket
respons?
-
Idiot! Send ut en gruppe umiddelbart. Og jeg vil ha dem levende tilbake.
Godiva ropte det og løp etter sniperen som allerede var forsvunnet.
Vantek sto igjen alene i rommet og knuget hånden rundt Seaborgiumbeholderen han
hadde i lommen.
52
For mye, for raskt
-
Hvor lenge må vi vente?
-
Vær tålmodig Lars. Vi blir antagelig plukket opp ganske snart.
Tovsuak så ut til å tvile på det han sa, og Lars holdt uroen borte med flere spørsmål.
-
Blir det snart lyst? Litt sol hadde ikke gjort noe. Jeg fryser.
Vut svarte:
-
Lars, det blir aldri lyst her. Bare litt mindre mørkt.
-
Hva mener du med at det aldri blir lyst?
-
Akkurat det jeg sier. Det er nesten ikke forskjell på dag og natt lenger. På grunn
av strålingsskjoldet. Lys i den mengden at det skaper dag er vanskelig å lage,
men vi jobber med det. Vi trenger det. Å kunne slippe inn litt sollys er målet,
men det er veldig komplisert, og vi har ikke rukket det. Så foreløpig må vi leve i
mørke.
Lars ristet på hodet, forvirret.
-
Mener du at det aldri aldri blir lyst?
-
Det er det jeg prøver å si.
Det var vanskelig for Lars å forstå. Kunne det virkelig være sånn at det ikke var
forskjell på dag og natt? Hvordan var det mulig å leve med det? Han forsøkte å tenke på
hjemme. På mørketiden i Nord-Norge. At det aldri ble helt lyst der på dagen om vinteren.
Ikke at det gjorde det lettere å begripe.
Alle de fire på skjæret snudde seg samtidig, like sakte, like søkende, da de hørte en svak,
summende lyd fra et sted like i nærheten. Mørket lå som en sekk rundt dem. Tovsuak satte på
lyset han hadde i pannebåndet, men det var blitt svakere. Det var ikke mulig å skjelne hva
som var der ute. De så ikke hva som kom før det lå der og duvet, rett foran dem. Det lignet en
liten katamaran, bare at den var veldig smal. Lars så at den ikke hadde noe styrhus. Mørket
53
var kompakt, bortsett fra den svake, gule viften av lys fra Tovsuak, fartøyet var omgitt av et
svakt lys, det så nesten ut som et spøkelsesskip. En landgang strakk seg stille ut, og Tovsuak
ba Lars om å stige ombord som førstemann.
Det var trangt, og det var ingen andre ombord. Skulle ikke Chemir komme? Lars ble skeptisk,
og spurte:
-
Hvordan kan dere være sikker på det ikke er snipere, eller Man-Ahdi som har
sendt båten når den er tom?
Tovsuak ristet på hodet i det Vut og Zem gikk om bord, og svarte.
-
Fordi det bare er Chemir som kan fremskaffe denne typen båt, det er vår
oppfinnelse.
-
Hvorfor er ikke Chemir her?
Lars var fortsatt skeptisk. Nå når de var i ferd med å komme seg fri, måtte de ikke
bli lurt i en felle igjen.
-
Fordi det ikke er nødvendig. Den er fjernstyrt.
-
Er det Chemir som fjernstyrer den?
-
Ja, svarte Vut kort.
-
Kan han se oss?
-
Nei, det er ikke noe sånt utstyr ombord. Dette er en forholdsvis enkel
transportenhet.
Tovusak hadde tydeligvis vært inni i en sånn farkost tidligere. Med vante bevegelser
lot han fingrene gli over et lite kontrollpanel like ved åpningen de var kommet inn gjennom.
Landgangen trakk seg inn og lukket åpningen. Fartøyet begynte å bevege seg før døren hadde
lukket seg helt. Det var ingen sitteplasser i det trange rommet, og de ble stående tett. Det var
ingen vinduer heller, og det eneste lyset kom fra en lilla kilde i taket. Tovsuak hadde slukket
hodelykten sin.
Det ble helt stille i det lille rommet. Til å begynne med virket det som om det gikk
sakte, men en hvinende, lav lyd røpet at det gikk fortere og fortere. De måtte sette beina fra
hverandre og holde seg fast.
-
Vet Chemir hvem jeg er? spurte Lars plutselig.
-
Ja. Han er informert.
Lars så ned, prøvde å skjelne alle beina fra hverandre. Vut og Zem sa ingenting, de
så nesten ut som statuer. De rørte seg ikke, sa ikke noe.
-
Er det noe galt?
54
Han hvisket det til Tovsuak, mens han pekte på dem.
-
Ikke annet enn at de ikke liker farkoster på vann.
Lars så på de to. Kjente latteren boble inni seg. Zem og Vut var sjøsyke! Og det i en
doning som nesten ikke rørte på seg, som slettes ikke vugget.
Han skulle likt å sett dem på Hurtigruta.
Han holdt latteren inni seg, det var virkelig ikke noe å le av. Men da han så på
Tovsuak igjen, var det noe undertrykt som glitret inni hans øyne, også. De så på hverandre en
stund, leste hverandres blikk. Et eller annet vokste mellom dem. Lars kunne ikke sette ord på
det, men han visste at det var bra. Selv om han satt i en doning som gikk rasende fort på
vannet, i en fremtid som var helsvart, var han tilfreds og trygg akkurat der, akkurat da. For
første gang siden han kom til dette stedet, følte han noe som kunne minne om ro.
De hadde ikke vært i bevegelse lenge, da de plutselig hørte et dunk som fikk båten til å hoppe
ørlite. Så kom flere dunk i rask rekkefølge, før det igjen ble helt stille. Det var ikke et snev av
latter igjen i stemmen da Tovsuak sa:
-
Snipere!
De hadde begynt å krenge kraftig fra side til side, de fire på innsiden måtte gi opp å
holde seg fast og tumlet over ende på gulvet. Der ble de liggende og rulle frem og tilbake, om
hverandre, uten muligheter til å ta seg for.
-
Hva er det som skjer? ropte Lars.
-
Det virker som vi er omringet av snipere.
-
Kan vi ikke bare kjøre fra dem?
Tovsuak ropte, litt lavere denne gangen:
-
Som jeg sa i sted; vi blir fjernstyrt og kan ikke ta kontrollen selv. Vi er bare nødt
til å vente og se hva som skjer.
Samtidig ga gyngingen seg, som om de skulle ha blitt avlyttet og bønnhørt av noen.
De satte seg sakte opp, kjente etter om de var like hele. Ingen var blitt alvorlig skadet. En etter
en reiste de seg igjen.
Plutselig hørtes noen harde dunk.
Stillhet.
Så en metallisk lyd.
-
Hva er det?
Lars forstod at det var alvorlig. Farlig.
55
-
De skjærer. Sniperne skjærer i skroget. Båten er dekket av menaskjold som er
nesten umulig å slå seg gjennom. De har tydeligvis med seg flouridskjærere. Selv
om det tar tid, vil de før eller senere klare å trenge seg gjennom skjoldet.
Vut og Zem hadde ikke kommet med en eneste lyd siden de falt. Heller ikke nå sa de
noe, de bare så på Lars og Tovsuak. Skjærelyden ble sterkere og forplantet seg i skroget som
en høy, skingrende tone som slet i ørene. Selv om Lars ikke kunne forklare hvordan, merket
han at de hadde høyt fart bortover vannflaten.
-
Om det kan være noen trøst, kommer de ikke til å drepe oss når de har fått kloa i
oss. Vi er for verdifulle.
Lars trakk på skuldrene og sa, tilgjort rolig:
-
Ja, takk, det hjalp veldig. Nå er jeg plutselig ikke redd lenger.
Han la hendene foran ansiktet og begynte å gni seg hardt i øynene. Tovsuak tok ham
rundt håndleddet og klemte det et par ganger. Det var omsorg, Lars visste det. Han visste noe
annet også; det kunne ikke være Tovsuak som hadde sladret til Man-Ahdi om laboratoriet. I
det øyeblikket var Lars helt bombesikker.
De stod og ventet på sniperene som kom til å å myldre inn gjennom et hull i skroget, nettene
som kom til å fange dem, frakte dem enten til Man-Cel eller et annet sted de ikke visste om.
Istedet ble det plutselig dørgende stille. Huskingen og gyngingen stanset. Alle fire rettet
blikket oppover mot taket. Ventet på det som skulle skje.
Lenge.
De ventet og ventet, men det var helt stille der oppe. Så lenge at de fire begynte å
røre på seg, utålmodige.
-
Hva skjer? Hva venter de på?
Lars klarte ikke å holde seg lenger. Tovsuak svarte ham langsomt, med et gryende
smil:
-
Jeg tror sniperne er blitt jaget bort.
-
Av hvem?
Nå smilte Tovsuak ordentlig, i det lilla skjæret så det ut som en grimase, og Lars la
plutselig merke til at han hadde hvite tenner som lyste opp hele ansiktet. Det slo ham at det
var første gang han så Tovsuak smile.
-
Har dere ikke lagt merke til at vi står helt stille?
Nå var det Zem som snakket, også hun med en viss porsjon glede i stemmen. Altså
hadde hun fått igjen talens bruk.
56
-
Velkommen tilbake!
Lars sa det med ekte glede.
-
Dalere liker ikke fartøy som går på vann.
Vut sa det som om han hadde skjønt hva Lars tenkte på.
Lav summing igjen, landgangen åpnet seg og strakte seg ut. Igjen lot Tovsuak Lars
gå først. Lars bøyde seg ut den lave åpningen og blunket mot det plutselige lyset der ute.
De befant seg i en enorm hall med glasskuppel, en avansert form for innendørs havn.
Landgangen gikk rett bort til et betongdekke hvor det stod en del mennesker og vinket. Lars
så seg bak skulderen, de tre bak ham nikket. Han begynte å gå mot menneskene der borte,
men de fløt liksom bort for ham.
Alle bortsett fra én.
En som stod litt foran de andre, som ikke vinket, men bare stod der med armene i
kors. Lars visste, uten skygge av tvil, at det måtte være Chemir.
57
Chemir
Noe ved Chemirs skikkelse ga Lars en følelse av ærefrykt. Han var ikke høy, bare et par
hoder høyere enn ham selv, Lars syntes nesten han så asiatisk ut. Han hadde langt hår i en
tynn hestehale som lå over den ene skulderen og rakk ham helt ned til hoften. Øverst ved
hårfestet hadde han et sort pannebånd. Klærne lignet Tovsuaks; store, gråbrune gevanter som
virket skitne, festet med et belte i livet. Chemir hadde i tillegg tynne reimer som gikk i kryss
over brystet, men Lars kunne ikke se om de hadde noen praktisk funksjon. Det mest
iøyenfallende var likevel øynene hans. De var uvanlig store og skråstilte, det var de som fikk
ansiktet hans til å se asiatisk ut. Det ene var grønt og det andre var mørkebrunt. Men det var
ikke fargene som nesten fikk Lars til å knele.
Det var det som lå inni dem.
Det var akkurat som om de brant, rett inn i hans egne, langt inn i ryggmargen.
De så ut som om de visste alt, som om de hadde sett alt som var mulig for et øye å se. Det var
som om å stå foran et overmenneske. Han visste at dette var en mann han ikke ønsket å bli
uvenner med.
-
Velkommen.
Om han var overrasket over Lars, viste han det ikke. Stemmen var myk og melodiøs,
så lav at Lars nesten måtte anstrenge seg for å høre hva han sa. Chemir løftet armen i noe Lars
oppfattet som en hilsen, selv om han aldri hadde sett det før. Han løftet sin egen arm i et
forsøk på å kopiere.
-
Takk, svarte han.
Egentlig brant han inne med tusen spørsmål, men han turde ikke å spørre. Han ble bare
stående, litt fortumlet, tafatt, uten å vite helt hva han skulle gjøre. Det gikk opp for ham, på
ordentlig nå, at han var gjest. Ikke bare på et annet sted, men også i en helt annen tid.
58
Det støkk i ham. Det var ikke mulig å venne seg til tanken på fremtiden. Likevel hadde
han akseptert det. Aldri i verden om alt dette skjedde bare inni ham selv. Han så inn i Chemirs
brennende blikk og så hvor han var; i virkeligheten. En virkelighet som han selv var en del av,
enten han ville eller ei. Enn så lenge. Han ble svimmel av tankene sine, klarte ikke å trekke
blikket til seg. Han bare falt og falt, inn i det grønne og brune.
Tovsuak reddet Lars ut av tankespinnet ved å gå rett bort til Chemir. De ga hverandre en diger
bjørneklem, og begynte å klaske og dunke på hverandre. De tok tak i hverandres høyre
underarm til slutt, mens Tovsuak sa:
-
Chemir, det er virkelig gledelig å se deg igjen. Og takk for skyssen!
Chemir så på ham, og et smil gjemte seg i munnvikene.
-
Tovsuak!
Tovsuak vinket på Lars.
-
Dette er Lars.
Chemir tok et skritt fremover og sa:
-
Det er ikke gledelig at du er her, til det er omstendighetene for alvorlige. Men det
er gledelig å treffe deg og se at du er i god behold.
Chemir tok tak i Lars’ underarm, sik han hadde gjort med Tovsuak. Lars forsøkte
keitet å gjengjelde den uvante hilsenen. En arm kunne skimtes bak hodet til Chemir, en
kvinne banet seg frem til dem og ropte, hun også:
-
Tovsuak!
-
Zeni!
Tovsuak omfavnet kvinnen. Hun var bitteliten, kledd i omtrent samme klær som
Tovusuak og Chemir. Håret var satt opp i en høy knute, og det hang kaskader av svarte fletter
ut av knuten. Hun hadde grønne øyne og knallrød munn. Nå så hun på Lars.
-
Lars, dette er Zeni. Hun er forsker og en fremragende kriger.
Zeni kom bort til ham, tok ham i underarmen. Han klemte lett tilbake, hun var omtrent
like høy som han. Hun slapp armen til Lars, mens hun snudde seg mot Vut og Zem. Igjen
forundret Lars seg over at de snakket et annet språk samtidig som han forstod alt. Var den
greien i nakken hans som gjorde det?
Vut og Zem ropte:
-
Chemir! Zeni!
-
Endelig!
Lars ble stående bak de andre. Litt utenfor. Litt sjenert. Litt lost.
59
Men bare et øyeblikk. Chemir stakk hodet sitt ut mellom de andre, det var latter i øynene hans
da han spurte:
-
Er du sulten? Jeg mener, har du lyst på ordentlig mat?
Lars kjente magen rumle og skramle, han lurte på hvor lenge siden det var han hadde
smakt skikkelig mat, og ikke bare kvalenspiller, suppe og vann. Han så kylling, pizza,
hamburgere og kjøttkaker fly forbi. Det stakk litt til i brystet. Det var morens kjøttkaker som
svevde forbi. Og i et kort glimt så han for seg moren, faren og seg selv i det gamle, loslitte
kjøkkenet i huset. Bilder fra den tiden moren og faren hans var lykkelige. Sammen med ham.
Den svarte jerngryten på bordet. Dampen som veltet ut i det faren løftet av lokket.
Kjøttkakene som fløt rundt i tykk, brun saus. Han så seg selv fylle munnen med kjøttkake og
most potet. Han hadde halvlukkede øyne og munnen full av tyttebærsyltetøy da han spurte:
-
Ordentlig mat?
Chemir nikket.
-
Bare kom.
For et øyeblikk siden hadde han vært så til de grader tilstede i virkeligheten, bare for i
neste å drømme seg bort til et kjøkken og en situasjon som ikke fantes lenger, ikke der
hjemme heller. Jerngryten stod i morens blokkleilighet, og han kunne ikke huske at hun
noensinne hadde fylt den med kjøttkaker der.
Lars ristet på hodet så bildene inni hodet hans raste sammen og han kunne skyve dem
vekk.
Chemir snudde rundt på ett bein og sendte ut en svak duft av krydder. De andre fulgte etter,
og alle toget mot en inngang på andre siden av den store hallen. Lars så seg tilbake. Fartøyet
de hadde kommet i lå bak dem, uten en eneste fortøyning, og duppet, svakt. Landgangen lå
fortsatt ute. Lars grøsset når han tenkte tilbake på turen fra skjæret. Han kunne ikke se noen
store skader, bortsett fra et par mindre flenger i siden og taket. Hvordan var det mulig at det
som hadde skjedd på vannet ikke hadde etterlatt seg flere spor? Han nikket bakover mot båten
og spurte Tovsuak:
-
Hva var det egentlig som skjedde der ute?
-
Det får vi tidsnok vite. Alt til sin tid.
Lars ble overrasket da han så hvordan det var på den andre siden av døren. Det var ikke lenger
rått tilhugget fjell, dystert og fargeløst. Her var det kritthvite, skinnende gulv og blanke
vegger i en dyp gul nyanse. Belysningen var lange, hvite streker i taket, nesten som de
60
strekene som skilte kjørefeltene på motorveien. De så ut som de var malt på. Han husket
plutselig at han hadde sett akkurat det samme i laboratoriet til Vut og Zem. Han hadde lurt på
hvor alt lyset kom fra, og rett over ham hang svaret. Lysstreker. Merkelig.
Zeni stoppet opp og sa:
-
Jeg forlater dere her. Jeg er blitt kalt opp til kontrollrommet. Gleder meg til å
spise sammen med dere. Og til å få vite hvem Tovsuak har reddet denne gangen.
Hun vinket i det hun forsvant rundt et hjørne skrått bak dem. Zeni trodde tydeligvis at
Lars var en eller annen stakkar herfra som Tovsuak hadde kommet til unnsetning, til tross for
at han var kledd på en helt annen måte. Det moret ham litt. Og han begynte å glede seg til å
fortelle henne hvordan det egentlig hang sammen.
Vut og Zem snakket i munnen på hverandre. Tovsuak prøvde å følge med og supplere, sånn at
Chemir skulle få med seg alle detaljene. Det var nysgjerrighet i i det brune og grønne øyet
som gransket Lars fra topp til tå. Så løftet han hendene og tok på ham. Dyttet litt i det ene
kinnet. Løftet hånden til øret hans.
-
Hva har skjedd med øret ditt?
-
Operert vekk.
-
Hvorfor det?
-
Det vokste ut på kinnet.
Chemir strøk forsiktig på plastfilmen, som fortsatt satt fast.
-
Feil i gjenoppbyggingen?
Lars nikket. Han lurte ikke på hvordan Chemir visste det. Når han stod foran ham
sånn, var det som om Chemir visste alt. Men så sa han til Vut:
-
Fra fortiden. Er det mulig?
Han tok på Lars igjen. Dro opp høyre erme på genseren, gransket armen foran og bak.
-
Hvor langt tilbake?
-
Mer enn tusen år, sa Zem.
Chemir lukket øynene et øyeblikk.
-
Det er ufattelig.
Han så på Lars som om han var et sjeldent smykke.
-
Det er utenkelig, umulig at vi skulle kunne klare å reise i tid. Likevel klarte dere
klarte å lage en portal. Hvordan havnet han i den?
-
Ved en tilfeldighet, sa Vut.
-
Vi forsto ikke først at vi hadde klart å lage en fortidsportal, sa Zem.
61
-
Og før vi kunne ta den tilbake, ble vi angrepet av snipere. Sånn havnet Lars i den.
- Vi klarte å finne ham, men rakk ikke å ta ham med oss. Snipere tok ham med til
Man-cel.
Det virket som om Chemir mistet litt av ansiktsfargen.
-
Da vet de …?
-
Nei, sa Vut og Zem i kor.
-
De kan ikke vite. De kan gjette, men de kan ikke analysere dataene riktig. Vi
rakk å implantere nevronoverlapping i ham, så alle samtaler vi hadde sammen ble
kodet. Derfor vet de nesten ingenting om ham, selv om han har vært undersøkt.
-
De må ikke få vite heller. Vi må få ham tilbake så fort som mulig. Jeg tør ikke
tenke på hva som kan skje om Man-Ahdi får kloa i ham og skjønner hva han er.
Chemir snudde seg vekk fra de andre, og det ble stille.
-
Hva da? spurte Lars.
-
En umulighet, sa Tovsuak
-
Hva skjer med meg hvis han får fatt i meg?
-
Det skjer ikke, sa Vut.
-
Hvorfor ville han tatt meg om han kunne?
-
Fordi du har rent gen-materiale. Med deg og den kunnskapen vi har fått gjennom
mange hundre års forskning, vil mulighetene være uante om man kunne klone
rene gener. Vi vil det samme selv. Men Man-Ahdi ville ikke hatt godt i sinne.
Lars skjønte bare halvparten av det som ble forklart, men nok til at han fikk store sting
av redsel og hjemlengsel i brystet igjen. Han ville hjem så fort som mulig. Chemir, som
fortsatt holdt armen hans, slapp den mykt mens han sa:
- Før vi spiser må vi utstyre deg med en cellefornyer. Du trenger vern mot mulige
sykdommer og bakterier kroppen din ikke har møtt ennå.
-
En hva for noe?
Zem tok frem en liten glassbeholder som hun holdt opp foran Lars.
-
Det er noe alle har.
-
Hva er det? gjentok Lars.
Tovsuak svarte.
-
En cellefornyer. Alle som blir født, får en slik skutt inn i blodomløpet. Den
reparerer og fornyer celler. I tillegg finner den fremmede virus og bakterier, og
ødelegger dem. Slik unngår vi å bli syke, og cellene holder ut mye lenger enn
hvis vi ikke hadde hatt den.
62
Lars måtte tenke noen sekunder før det gikk opp for ham hva det betydde.
-
Blir dere aldri syke?
-
Nei.
-
Dør dere aldri, heller, da?
Chemir lo.
-
Jo da, etter hvert mister cellene evnen til å fornye seg, selv om vi hjelper dem.
-
Hvor gamle kan dere bli?
-
Hvor gamle blir dere der du bor? spurte Zem.
Lars hadde følelsen av at hun egentlig visste det, men at hun spurte fordi hun ønsket at
han skulle fortelle selv.
-
Det er ikke noen som blir hundre. De fleste blir vel åtti-nitti, eller noe sånt. Men
da er de inntørket og skranglete.
Tovsuak og Chemir lo, og de to andre laget de rare lydene igjen som Lars etter hvert
hadde forstått var latter.
-
Hvor gammel er du? spurte Lars.
-
Jeg er ikke mer enn hundreogti.
-
Og jeg er hundreogåttifem eller deromkring, sa Chemir.
Lars klarte ikke å holde tilbake et lite rop. Ingen av dem så eldre ut enn faren hans, om
ikke yngre. Og faren var så vidt førti!
- Hvor gammel kan dere bli?
Tovsuak humret.
-
Hvis kroppen tåler det og verden fortsatt eksisterer, kan man nok runde
tohundreogfemti, kanskje mer.
Zem kom bort til dem med en sprøyte.
-
Kan du bøye hodet til siden?
Lars gjorde som hun sa. Det var så vidt han kjente at hun stakk.
-
Sånn.
Lars lurte på hvordan det så ut, det han hadde fått sprøytet inn. Det var den andre
tingen de hadde sprøytet inn i ham.
-
Blir jeg like gammel som dere nå?
-
Det skulle se sånn ut, ja, humret Tovsuak tilbake.
Lars spratt opp.
-
Mener dere at denne greien funker når jeg kommer hjem?
63
De nikket alle fire, mens de så litt forvirret på hverandre. Så demret det. Tovsuak
prikket lillefingeren på haken, Zem løftet hånden foran munnen. Chemir så på Tovsuak. Det
hadde akkurat gått opp for dem alle at når Lars kom tilbake til fortiden, kom han til å blir over
hundreogfemti år. På et sted der nesten alle andre døde før de fylte hundre.
-
Det er ikke mulig å få den ut igjen, sa Vut.
Han hadde skjønt Lars’ tanker. Det betydde ikke bare at han kom til å overleve
foreldrene. Men hvis han fikk barn, kom han til å overleve dem også. Kanskje til og med
barnebarna. Alle vennene kom til å ha vært døde i hundre år, før han kom dit selv. Han kom
til å bli verdens mest ensomme menneske. For han kunne ikke si noe til noen; hvem ville tro
ham? Tovsuak tappet fortsatt fingeren på haken mens han studerte Lars.
-
Vi skal prøve å finne en løsning. Selv om det blir vanskelig.
Lars så takknemlig på ham. Hvis de klarte å lage en fremtidsportal, måtte de vel klare
å få dingsen ut av kroppen hans. Eller sette den ut av funksjon. Han prøvde å skyve det vekk.
Tenkte at om han sa det til noen, at han noen fra fremtiden hadde sprøytet noe inn ham som
fikk ham til å bli over hundreogfemti år, ville de tro han var sykere enn moren og sperre ham
inne.
-
Er moren din syk?
Tovsuak kom nærmere. Lars følte seg ille til mote, hadde glemt tankelesningen. Han
snakket nesten aldri om moren sin.
-
Litt, kanskje.
-
I hodet, la han til, stille.
De andre merket at Lars følte seg ille til mote, og Chemir kom han til unnsetning:
-
Sjelens irrganger forblir en gåte. Også i vår tid. Men nå er det på tide med mat!
Følg meg.
De begynte å gå. Lars ungikk å møte blikket til noen av de andre og strevde med å holde
følge, både med tanker og bevegelser. Han klarte ikke ikke å la være å tenke på det Chemir
hadde sagt. Det var fremmed, stort og skremmende. Han var inni en boble som stengte lydene
ute. Den lange korridoren strakte og strakte seg, fremover, langt. Rundt svingene bare
fortsatte den. Det stakk og prikket rundt munnen og i hodet, og han tenkte at han bare kunne
sveve opp under taket og følge med de andre derfra. Han kunne klippe seg selv ut av alt
sammen, og la de andre drive med sitt, mens han hang der og overvåket det hele. Han skvatt
da han kjente Zems hånd på armen og hørte stemmen som snakket han rett inn i øret.
- Er du der, Lars?
64
Lars ristet forvirret på hodet, kjente varmen fra hånden hennes, lurte på hva som
skjedde med ham. Han forsvant vekk hele tiden. Hadde portalen gjort noe med hodet hans?
Han ble redd, men bestemte seg for ikke å spørre.
-
Du er nok bare sliten og sulten.
Zem trøstet ham, som om hun visste hva han tenkte på.
-
Sikkert, bekreftet han.
Han prøvde å smile, følte at han lyktes sånn delvis.
I enden av de endeløse hallene var det en oval åpning. De stanset, Chemir lot hånden
gli over et nesten usynlig panel ved siden av, en glassvegg gled inn i den ene sideveggen. Han
gikk først, de andre fulgte etter. De kom inn i et stort, ovalt rom uten vinduer. Det var delt inn
i fire separate seksjoner, med lave halvvegger. Også her inne kom lyset fra lister i taket.
Heller ikke her fantes det noe som kunne ligne på lamper.
Da de kom inn i det nederste avlukket kjente Lars at det knøt seg i magen. Han mistet
pusten et øyeblikk. Midt i rommet stod en obelisk med utskjæringer øverst. Da han så nøyere
etter så han at den ikke stod, men at den svevde noen centimeter over bakken. Sakte roterte
den den rundt, øyensynlig holdt oppe av en kraft som utsondret et blåhvitt lys som innhyllet
den. Det var et minnesmerke over mennesker som hadde dødd året før hans eget, et blodbad i
hat og ondskap som drepte nesten hundre mennesker. Det var blitt reist året etter for å minnes
de døde, og det var reist i Norge. Hva var oddsen for at de, i fremtiden, hadde et minnesmerke
som tilhørte hans tid, og at det var akkurat ham som ble hentet hit, ved et uhell, og fikk
oppleve den?
Han følte seg merkelig opprømt av å endelig se noe som forbandt ham med fortiden
han hadde kommet fra, sammen med en sorg over at det var akkurat dette som av en eller
annen ukjent grunn hadde blitt bevart nesten tusen år inn i fremtiden.
Lars jaget vekk tanken på at dette kanskje var det endelige beviset han trengte for å
vite at han var gal, at dette ikke skjedde i virkeligheten. Han gikk nærmere, la hodet på
skakke.
-
Et av de eldste og svært få bevarte kunstverkene. Den voktes like strengt som
inngangen til Zent.
Flere navn, ukjente ord. Zent. Hva mente Chemir med det? Lars svarte, like stille:
-
Den ligner veldig på noe jeg kjenner godt.
Chemir så på obelisken og strøk den lett.
-
Det er en av de få, hele tingene som er blitt funnet og tatt vare på. Alt annet som
er funnet er ødelagt, eller i Man-Ahdis eie. Ingen vet hvor kulturskattene er
65
havnet, og ingen bryr seg. Det finnes annet å bekymre seg mer over. Det
merkelige er at da den ble funnet, for nærmere åtti år siden, var det som om den
var gravd ned for å bli funnet. Den lå sammen med fragmenter av et brev vi ikke
klarte å tyde. Vi tror det er et minnesmerke over noe, men vi har ikke klart å
finne ut hva.
-
Det stemmer nesten, sa Lars. Det er et minnesmerke over mennesker som døde
etter en gal manns terrorhandlinger i landet der jeg kommer fra. Det er helt
ufattelig at akkurat denne finnes hos dere. Her er jeg. Det føles ikke tilfeldig, det
føles nesten som om jeg driver og lager dette oppi hodet mitt. At jeg er gal, og at
dette ikke skjer.
Lars satte seg rett ned, gjemte hodet mellom hendene.
Chemir tok ham lett på hodet, lot en finger gli over ansiktet hans, som han nettopp
hadde gjort det på statuen, og la til slutt begge hendene om skuldrene hans og klemte til.
-
Du er ikke gal, Lars. Du er her, nå, kjenn.
Han klemte hardere.
-
Hvordan kan jeg vite at dette ikke bare foregår oppi hodet mitt?
Chemir klemte så han fikk vondt.
-
Fordi dette er virkelig, fordi alle dine sovende sanser ville ha flyktet fra dette, og
hadde det vært fantasi eller galskap, ville du funnet en måte å få meg bort på.
Forstår du?
Lars nikket, det Chemir sa hang på greip. At akkurat den obelisken fantes her hadde en
forklaring. Og at Chemir gjorde det han gjorde, sa det han sa ga ham en slags sammenheng.
At han ikke var alene.
Chemir kremtet.
-
Mye å snakke om. Men først må vi ha mat.
Det hadde Lars glemt. Magen begynte å rumle igjen, og først nå oppdaget han de
avlange putene på gulvet. Han tok imot Chemirs hånd som dro ham opp i stående og de gikk
til ringen av puter.
Alle satte seg på hver sin, rundt et langt glassaktig bord. Bordet åpnet seg på midten.
Fire beholdere kom opp, og bordet lukket seg under dem. Lars så at de andre tok frem et lite
kar og en spatel fra en hylle på undersiden av bordet. Han famlet med hendene under bordet,
og gjorde det samme. Hver og en forsynte seg av beholderen nærmest dem. Det virket som
om alle inneholdt det samme. En merkelig lukt spredte seg i rommet. Ikke vemmelig eller
vond. Ikke god heller. Bare veldig fremmed. Men han var sulten. De andre spiste i stillhet
66
med halvt lukkede øyne og så ut til å nyte det. Da kunne det vel ikke være så ille. Nå kjente
han hvor sulten han faktisk var. Lars satte spatelen i maten, tok opp ørlite og stakk det fort i
munnen. Rullet det rundt i munnhulen med tungen og smattet så lavt han kunne.
Det smakte pepper og noe annet han kjente igjen, men ikke visste navnet på, men bedre enn
fryktet. Han skyflet innpå og svelget mens han holdt pusten. Han skulle i alle fall bli mett.
Etter å ha spist kvalenspillene i Man-Cel, hadde han ikke vært sulten. Men det var lenge
siden. Nå gnog det langt inni tarmene. I det han lurte på om det fantes noe å drikke i
nærheten, fikk han et florlett, metallisk drikkekar. Det var vann i det, og han drakk det opp i
to digre slurker. Så sendte han drikkekaret videre.
Han la merke til at Chemir og Tovsuak stirret på ham. Han ble forlegen. Han hadde ikke
akkurat benyttet seg av sine gode manerer ved bordet, kanskje de synes han var ekkel. Men
han hadde vært så opptatt av maten at han ikke hadde tenkt seg om.
-
Annerledes enn det du er vant til?
Chemirs stemme fikk hjertet hans til å skvette. Han så opp og nikket.
-
Det er den mest tradisjonelle maten vi lager. Det er urter, grønnsaker og
proteiner.
Lars så på maten.
-
Hva spiser du i din tid ?
Det var Tovsuak som spurte.
-
Hamburger og hjemmelaget pizza. Og kjøttkaker.
-
Hva er det? spurte Chemir.
Lars ble ivirg. Han veivet med spatelen mens han forklarte. Til sin overraskelse
forstod de ikke hva han mente når han sa kjøtt og kokt skinke.
-
Det er sånn som er laget av griser, prøvde han å forklare.
-
Du mener dyr? Spiser dere dyr?!
Zem spurte, hun så bestyrtet ut.
-
Eh, ja? svarte Lars.
-
Ingen av oss har noen sinne spist dyr. Eller kjøtt, som du sier.
-
Hvorfor ikke?
-
Først og fremst fordi vi har erstatninger som gjør det unødvendig.
-
Finnes det ikke dyr?
67
-
Jo, men det er svært få igjen, og de fleste artene har problemer med
reproduksjonen. Vi jobber med å kartlegge og lagre bærekraftig genetisk
materiale med tanke på den fremtiden vi håper vil komme, sa Chemir.
-
Men fisk, da, spiser dere ikke fisk engang?
-
Livet i havet er også sparsomt. Mangelen på sollys gjør at næringskjedene har
brutt sammen. Men vi har ikke ressurser til å gjøre noe med det nå.
Det drømmende uttrykket han hadde for bare noen sekunder siden hadde veket plassen
for et langt mer forbitret uttrykk.
Lars tenkte seg om, han fikk det ikke til å stemme.
-
Hvis dere ikke har sol, alt er kaldt, hvordan klarer dere å dyrke grønnsaker?
Zem smilte da hun svarte:
-
Vi har store veksthus med kunstig sollys som sørger for at vi kan dyrke en hel
del. Men stort sett spiser vi kvalenspiller, det er det enkleste og gir oss det vi
trenger på en effektiv og billig måte. Dessuten har fordøyelseskanalene våre
degenerert så mye gjennom de siste århundrene at kjøtt antagelig ville være
umulig for oss å fordøye.
-
Hvis denne krigen noen gang tar slutt, hvis vi kommer så langt at sollyset
kommer tilbake, så har generasjonen din faktisk gjort noe som kan bety alt for
fremtiden.
-
Åh?
-
Ja, verden gikk engang sammen om å lagre frø av alle levende vekster.
-
Det har jeg lest om, sa Lars.
-
De ble samlet inn og lagret i dype gruveganger slik at de skulle tåle store
katastrofer, ja selv atomkriger.
-
Det er det som er så rart, sa Vut.
-
Herskere fra din tid visste at noe fryktelig kom til å skje, og bestemte seg for å
lage et depot til lagring av frø. Hvorfor forhindret de ikke likegodt katastrofen?
-
Vi trodde det skulle gå bra, sa Lars.
Som om han snakket om en skitur på fjellet med dårlig vær, som om han aldri hadde
tenkt tanken. Forskjellen var at han ikke hadde dårlig samvittighet lenger; det var ikke hans
feil. Likevel merket han hvordan alt sank i ham, og fikk følelsen av at det var litt hans feil at
Chemir og Tovsuak bodde på en planet nesten uten planter og dyr.
-
Kanskje vi skal snakke om noe annet?
68
Tovsuak sa det med lav stemme, mens han løftet matskålen mot munnen. De andre
nikket, men alle fortsatte å spise i taushet. Akkurat da gikk dørene opp, og Zeni presset seg
gjennom før åpningen var blitt stor nok for henne. Overdelen på den flagrende drakten ble
hengende fast i noe, og hun måtte rykke det løs så stoffet revnet. Men hun lot seg ikke merke
med det. Hun kom løpende rett bort til dem, og hadde begynt å rope allerede før hun satte seg
fast i døren;
-
Chemir! Chemir, alarm!
69
Alarm
Chemir satte straks fra seg spisekaret og reiste seg samtidig som Zeni kom bort til dem. Det
var tydelig at det foregikk et eller annet alvorlig. De andre reiste seg etter hvert som kvinnen
snakket.
-
Chemir, våre kilder har oppdaget at tempoet på troppeforflytningen har økt
dramatisk.
Chemir så på henne uten å si noe.
-
Det ryktes at Man-Ahdi har klart å ...
Hun var anpusten, og prøvde å roe seg ned før hun til slutt buste ut:
-
... stjele atomtransformatoren.
Tovsuaks munn åpnet seg, og han så ut som om noen hadde gitt ham et hardt slag i
magen. Chemir så på Tovsuak som sa:
-
Vi klarte ikke å sikre transformatoren i Bliss godt nok da vi ble tvunget til å
flykte. Det var liten tid. Jeg glemte å fjerne Seaborgiumkjernen før flukten. De
må ha funnet den. Jeg er lei meg for at jeg har sviktet. Tillat meg å søke avskjed.
-
Tovsuak!
Chemir skrek navnet hans.
-
Ta deg sammen! Du er ikke den eneste som har gjort feil under hardt press. Vi
står sammen. Du blir der du er og bidrar til å løse denne krisen. Vi har klart å
vinne over Man-Ahdi før, og vi skal klare det igjen. Hører du det Tovsuak?
Tovsuak!
Chemir holdt rund skuldrene til Tovsuak som så ned i bakken og så ut som om han
skammet seg. Så så han opp, og møtte blikket til Chemir.
70
-
Unnskyld. Jeg er sliten. Og jeg tror dessuten at vi har en tyster blant oss. Jeg har
grunn til å tro at fraktalkodesystemet vårt er kompromitert. At det var derfor
laboratoriet i Bliss ble funnet og angrepet.
-
Det spiller ingen rolle nå. Nå trenger vi hverandres styrke mer enn noensinne.
De sto lenge og så på hverandre.
-
Du har rett Chemir. Takk.
Etter tur så Chemir på alle i rommet. Som for å forsikre seg om at alle var på samme
lag. Det var krig. Og Lars Vega var midt i den..
Etter en stund sa Chemir:
-
Hvem kommer med disse opplysningene Zeni?
-
Våre egne kilder, høyeste klassifisering.
Tovsuak tok et skritt frem, sa høyt:
-
Dersom forflytningene går så raskt som ved bruk av en transformator…
Zeni kremtet og sa:
-
Vår informasjon tyder på at de er i gang med å lage flere basert på originalen de
fant i Bliss.
Det ble stille. Igjen var det Chemir som tok kommandoen.
-
Ødeleggelsen av strålingsskjoldet er nærmere enn vi har fryktet.
-
Vut, Zem, Tovsuak, dere må til laboratoriet med en gang og lage en ny
transformator. Zeni og jeg må stoppe forflytningene. Ellers er vi fortapte.
Alle beveget seg mot døren. Lars stod litt igjen, visste ikke helt hva han skulle gjøre.
-
Du blir med meg.
Chemir sa det uten å heve stemmen, og Tovsuak nikket. Lars løp etter Chemir. Vut,
Zem og Tovsuak forsvant i en annen retning.
Lars fulgte Chemir og Zeni gjennom de endeløse korridorene. Hadde de gått fra ham her, ville
han aldri funnet veien tilbake. Opp, ned, på kryss og tvers. Gjennom nye ganger, helt til de
kom til et stort, stort rom, mye større enn det de hadde vært i tidligere. I det blå lysskjæret
hang det fem gjennomsiktige skjermer, i løse luften. Det var hektisk, men stille aktivitet rundt
dem på alle kanter.
-
Dette er kontrollrommet, hjertet av Zent. Her ligger resultatet av femti års
utrettelig arbeid.
Lars nikket stumt. Zeni gikk rett bort til en av skjermene og begynte å dra hendene
over den.
71
-
Herfra skjer all kontroll, kommunikasjon og overstyring, sa hun.
-
Fluktbåten? spurte Lars.
-
Herfra, bekreftet Zeni og la til:
-
Vi visste at det var snipere i samme øyeblikk som dere ble angrepet. Vi fikk
båten til å krenge og vri på seg, for å gjøre jobben vanskeligere og hale ut tiden
så mye som mulig. I mellomtiden sendte vi ut luftenheter for å uskadeliggjøre
dem. Resten vet du.
Så det var sånn det hang sammen. Lars var imponert. Han måtte prøve å akseptere alt
som ble fortalt uten å tenke for mye over det, ellers kom han til å bli gal på ordentlig. Han
forestilte seg at han var med på en lek, et spill. Det gjorde det litt enklere.
-
Jeg skal verifisere og kryssjekke, det gjør vi alltid. Dersom det vi har hørt
stemmer – og det gjør det helt sikkert – har vi store problemer, sa Zeni.
Lars så spørrende på Chemir.
-
Så snart forflytningene til Man-Ahn er gjennomført, vil Man-Ahdi sette i gang
ødeleggelsene av strålingsskjoldet.
Han gjorde en talende bevegelse med begge armene.
-
Og kommer det dit, er det ingenting vi kan gjøre. En gigantisk eksplosjon verden
aldri har sett maken til, verken før eller etter Den Store Krigen, vil tilintetgjøre
jorden.
Lars tenkte det utenkelige.
Hva om ikke Vut og Zem rakk å konstruere en ny portal?
Hva om Man-Ahdi kom til å lykkes?
Da ville han – Lars Vega – dø her, noe sånt som tusen år etter sin egen tid. Uten å få
reist hjem, uten å få fortalt, advart, uten at noen visste. Og han, Lars, ville bare være en
mystisk forsvinning i 2015. Borte vekk, uten et spor, en tragisk forsvinning, sist sett på
bussen, av en fisker ved havnen. Han så for seg politiet som lette. Dykkerne som soknet.
Hunder som snuste. Moren som hylte hysterisk og rev seg i håret. Faren som trøstet henne
med rolig stemme og røde øyne. Begravelse. Minnestund. Han kjente noe dypt og kaldt i
skrittet og redselen knep ham over hele kroppen. Han gjorde alt for ikke å begynne å skrike. I
stedet spurte han, tilkjempet rolig:
-
Kommer jeg noensinne hjem igjen?
Zeni så ned. Chemir stanset det han holdt på med, snudde hodet mot Lars og sa
stillferdig:
-
Jeg vet ikke, Lars.
72
-
Jeg vet sannelig ikke.
73
Avgjørelsen
Vut, Zem og Tovsuak kom løpende inn i rommet. Chemir, som hadde stått i dyp
konsentrasjon foran en av skjermene, så overrasket opp.
-
Trodde ikke jeg kom til å se dere før transformatoren var ferdig.
Vut og Zem hoppet opp og ned, mens Tovsuak svarte:
-
Den er ikke ferdig. Men det er fordi den ikke trenger å bli ferdig.
Chemir så på de tre etter tur.
-
Hva mener dere?
Tovsuak tok sats, nølte litt, og sa:
-
Den behøver ikke bli ferdig. Vi skal sabotere Man-Ahdis.
Chemir hevet et øyebryn, og så fra den ene til den andre igjen. Så satte han i gang en
latter som startet i lårene, boblet seg opp gjennom magen, spredte seg ut i lungene, krøp opp i
halsen, for så å fosse ut av den åpne munnen. Han stod helt rolig, det var bare hodet som
beveget seg. Den lange hestehalen vippet hit og dit. Vut og Zem hoppet fortsatt opp og ned,
Tovsuak flirte, men virket litt usikker. Lars ble smittet av det boblende, brusende, fossende
ved siden av seg og klukket med, uten helt å vite hva som var så festlig, helt til Chemirs latter
falt tilbake der den kom fra. Til slutt stod han der bare med et stort, tåpelig flir og tørket seg
over øynene med håndbaken. Tovsuak hadde stilt seg bredbeint opp med armene i kors.
Ansiktet hans var helt alvorlig. Da Chemir hadde falt noenlunde til ro sa han:
-
Vi mener alvor.
-
Det går ikke, det forstår du vel!
Tovsuak beveget beina i en enda mer bredbeint stilling. Lars visste at han så på en
mann som hadde bestemt seg for noe, og som ikke kom til å la seg rokke så mye som en
millimeter. Tovsuak sa, ganske rolig:
-
Jo, det går. Og vi skal. Bruker vi tid på å lage en ny atomtransformator nå, så
taper vi uansett kappløpet. Vi har ikke noe valg.
Chemir ristet på hodet mens han sa:
74
-
Det er vanvidd. Selvmord.
-
Det kan godt hende, men det er som sagt vår eneste mulighet, svarte Tovsuak.
Da Chemir ikke sa noe, fortsatte Tovsuak:
-
Alternativet er tilintetgjørelse. Da er det vel bedre å dø mens vi gjør noe for å
hindre det.
Chemir så vekk, og bekreftet stille at Tovsuak hadde rett. Og hadde Tovsuak rett,
betydde det en viss ting for Lars.
At hjemsendelsen lot vente på seg. Eller verre: At den ikke ble noe av.
Lars kjente at knærne skalv, hendene dirret. Hele han skaket og ristet, men det syntes
ikke utenpå ham.
Chemir sa:
-
Vi vet at transformatoren befinner seg i Man-Ahdis hovedbase Makura. Å
komme seg til territorialgrensene nå, er risikofylt. For ikke å snakke om
livsfarlig. I tillegg er hele Makura omgitt av panseret.
Han tok en liten pause før han fortsatte.
-
Selv om dere, mot formodning, skulle komme dere innenfor territorialgrensene
uten å bli oppdaget, vil det være umulig å ta seg gjennom panseret. Og hvis dere
skulle klare dét, vil en kampenhet med stor sannsynlighet bli sendt mot dere i
løpet av kort tid.
-
Én person utstyrt med en heksagonstråler kan klare det.
Chemir så overrasket ut.
-
Jeg syns jeg husker at Vut og Zem mente den ikke lot seg konstruere.
-
Vel, vi har ikke sagt noe for å ikke skape falske forventninger, men vi har en
prototype. Den kan brukes. Det er uansett enklere enn å konstruere en ny
atomtransformator.
Vut sa det med oppglødd overbevisning i stemmen, tross det monotone.
Lars så fra den ene til den andre. De snakket om steder og ting han ikke ante noe om.
Han følte seg som en pasient som lå i koma og kunne høre alt som ble sagt, men som ikke ble
regnet med likevel.
-
Men det er en stor risiko å ta, fortsatte Chemir.
-
Målt opp mot jordens undergang er det vel ikke så mye å snakke om, sa Tovsuak.
Jeg er klar.
Han var sitt gamle jeg, borte var anelse av underkuing, tvilen om de andre mente at
han var en forræder. Tovsuak så på Lars, som ikke helt klarte å lese blikket, men han følte
75
seg fortsatt som en som ikke ble helt regnet med. Skulle han bare overlates her, han som
hadde alt å vinne på at de skulle lykkes. Han som var i en tid han ikke hørte hjemme, med en
krig som ikke var hans, skulle han bare sette seg ned og vente på tilintetgjørelsen?
Det gikk en faen i ham. Han fant seg ikke i å ikke bli regnet med.
-
Jeg kan gjøre det, sa han.
Ingen av de andre reagerte, og bekreftet dermed for Lars at han ikke var synlig eller
hørbar lenger. Han ble sint.
-
Jeg kan gjøre det.
Han gjentok det med høy stemme, og sa det langsomt. Chemir snudde på hodet, målte
ham opp og ned noen ganger, for så å riste på hodet med et bestemt avvisende uttrykk i hele
ansiktet.
I brøkdelen av et sekund oppfattet Lars hva det innebar. Han ble virkelig ikke regnet med.
Noe så forbannet provoserende! Tankene gikk i rasende fart, selv om han allerede hadde
bestemt seg: Han kunne enten dø fordi Man-Ahdi vant kappløpet eller i forsøket på å stanse
ham, og da var det siste det beste. Men de hadde også en mikroskopisk sjanse til å klare det
og dermed overleve. De kunne jo ikke planlegge noe slikt hvis det ikke var en viss mulighet
for å lykkes. Dermed fantes det en bitteliten sjanse for at han skulle komme hjem igjen. Det
var ikke noe annet han ville.
Han ble mer og mer sikker.
-
Jo, jeg kan klare det.
Han sa det med sikkerhet i stemmen, og de rundt ham tiet i noen sekunder. Han
forstod ikke hvor han hentet styrken til å stoppe skjelvingen inni seg og snakke så rolig. Men
han var helt sikker. Avklaret på et vis. På en måte ga tanken på oppdraget han insisterte på å
gjøre, mening til det absurde i at han var her. Han gjentok:
-
Jeg kan gjøre det.
-
Nei, Lars, det er for farlig. Du er ung og uerfaren, og kjenner ikke krigen
gjennom egen erfaring.
Lars så på Tovsuak, og nå klarte han å tyde blikket. Han så anerkjennelse, det var han
sikker på.
-
Transformatorene er mitt transportmiddel hjem igjen. Jeg vil hjem.
Lars prøvde å se overbevisende ut.
76
-
Dere kan ikke for alvor mene at jeg skal velge å være igjen her i en krig som ikke
angår meg, og kanskje aldri mer vende tilbake til der jeg kom fra. Ikke uten å
kjempe selv.
Chemir virket plutselig usikker. Lars så det, og utnyttet overtaket:
-
Jeg kan gjøre dette. Jeg har ikke bedt om å bli hentet hit. Nå ber jeg om dette.
Dere skylder å la meg prøve. Jeg har en fordel, hvis alt dere sier er riktig: Jeg er
en mennesketype det ikke finnes noen igjen av. Av alle
gjenkjennelsesprogrammer, våpen, så er jeg noe annet, noe nytt - det må jo finnes
en måte å utnytte det på.
Han dirret innvendig igjen, men ikke av frykt, nå var det av overbevisning. Chemirs
ansiktsuttrykk røpet ikke hva som foregikk på innsiden av hodet hans.
-
Lars har rett. Vi skylder ham det.
Det var Zem som snakket. Hun så på Lars og fortsatte.
-
Vi har utstyrt ham med nevronoverlapping, så vi kan kommunisere med ham
under oppdraget. Den gir oss dessuten muligheten til å hente ut sanseintrykk slik
at vi kan se og høre det Lars ser.
-
Det er ikke mer enn noen dager siden dere sa at det var unulig, sa Chemir
forbløffet.
-
Vel, vi jobber raskt, og Lars har seneste modell.
Vut og Zem så stolte ut.
Det var ikke bare Lars som sto fjetret og så på dem Tovsuak og Chemir så ut som om
de hadde falt ned fra månen, og Zeni som ikke hadde sagt noe på en god stund utbrøt:
-
Verden hadde definitivt vært et bedre sted hvis det hadde vært flere av dere.
-
Det er riktig, svarte Vut alvorlig.
Den lille gruppen sto nå i ring rund Lars og betraktet ham. Lars så hver og en av dem i
øynene som for å understreke at han fortsatt mente hva han hadde sagt.
77
Talen
På en åpen plass omgitt av høye tårn bemannet med snipere, var en enorm folkemengde
samlet. Det var trengsel og opprømt stemning. Folk dyttet borti hverandre og kjempet om de
plassene med best utsikt til det gigantiske podiet i enden av plassen. Det var kvinner og menn,
barn og unge. Noen ropte og skrek, andre var stille og forventnigsfulle, og alle var kalt inn for
å høre Man-Ahdi kunngjøre den nye tids komme. Enkelte steder brøt det ut slagsmål om
plass, og snipere grep fortløpende inn og hentet ut de verste bråkmakerne. En skikkelse gjorde
entre på det gigantiske podiet og en voldsom jubel brøt løs.
-
Man-Ahdi! Man-Ahdi! Man-Ahdi!
Jubelropene opphørte til lyden av en enorm klokke som slo et slag. Så ble det stille.
Mannen på podiet løftet armene og lyden av stemmen hans ble løftet ut i folkemengden med
enorm styrke.
-
Jeg, Man-Ahdi sier: Tiden er kommet!
Jubelen varte helt til Man-Ahdi ga tegn til folkemengden om å tie.
-
Vår tid på Jorden er snart over. Takket være vår vilje til seier, vår overlegne
styrke og rettferdige kamp mot fiender av en ny begynnelse, står vi nå bare dager
unna den store forflytningen. Vi har i vår eie en atomtransformator, som vil gjøre
det mulig å portere Man-Ahns trofaste soldater og tilhengere av Den Nye
Begynnelsen. Jordens dager er talte, og vi og våre etterkommere vil skape en ny
og bedre fremtid ledet av mine evige ideer under en ny himmel, en renere, bedre
og mer levelig himmel, der det er lys.
Jubelen brøt løs igjen, høyere, mer bølgende enn den forige. Igjen stilnet den av på
Man-Ahdis befaling.
-
Vi vil i løpet av kort tid kunngjøre nøyaktig når forflytningen finner sted.
Forbered dere på en ny æra, vær mine lojale tjenere, og dere vil komme til å stå
78
opp til en ny dag under en ny sol, hvor hver og en av dere vil gå den nye tid rikt i
møte.
Folkemengden bølget frem og tilbake. Ropene økte i styrke, og navnet Man-Ahdi ble
skreket mot en mørk himmel dekket av strålingsskjold som holdt stand mot en ugjestmild
skjebne utenfor. Man-Ahdi forlot podiet, tett fulgt av Vantek og Godiva.
-
Jeg regner med at du ikke svikter i det avgjørende øyeblikket.
Man-Ahn så på Vantek.
-
Naturligvis ikke. Når vi har produsert en atomtransformator til, koblet dem
sammen og synkronisert dem, kan ødeleggelsen av skjoldet starte.
-
Det tar jeg meg av, sa Godiva og smilte.
79
Mannerpasset
Chemir stod helt stille en stund uten å se noe annet sted enn innover i seg selv. Så så det ut
som han tok en beslutning.
-
Lars, er du sikker på at du vil dette?
Lars prøvde å skyve vekk redselen ved å tenke at hvis han klarte det, ville han være
hjemme igjen i løpet av ganske kort tid. Han svelget bort klumpen og skjelvingen i halsen.
-
Ja, sa han.
Tovsuak knyttet hendene, tok et skritt nærmere Chemir.
-
Nei! Hva går det av deg? Det er selvmord. Han har ingen kamptrening. Jeg går
inn.
-
Du glemmer en ting, sa Chemir.
-
Lars har en fordel til som du ikke har. Foruten at han er av ukjent materiale.
-
Og det er?
Tovsuak så utfordrende på Chemir.
-
Han vet mindre. Mye mindre.
-
Hvordan er det en fordel, Chemir?
-
Hvis du går inn og blir tatt levende, som dessverre er sannsynlig, vil de kunne
dekode deg ned til minste detalj. Kanskje ikke med en gang, men etter en stund
vil de ha alt du vet, om alle våre operasjoner, personell, planer, alt! Og selv om
du skulle klare å tilintetgjøre transformatoren mens du er i Makura, vil de kunne
utslette oss på bakgrunn av den informasjonen som er lagret i deg. Man-Ahdi vil
trenge tid på å produsere den ekstra transformatoren han trenger for å starte
masseforflytningen og ødeleggelsen av strålingsskjoldet. Skulle Lars bli tatt til
fange rekker vi å sette i gang plan B uten at alle våre operasjoner blir
kompromittert.
80
Chemir så fornøyd ut. Nesten triumferende. Og selv om Lars skjønte at dette antagelig
betydde at Tovsuak ville gi etter for Lars’ ønske om å gå inn i Makura for å finne
transformatoren, følte han ingen glede.
-
Hvor avisindig planen enn er, høres den faktisk fornuftig ut Tovsuak, sa Vut.
-
Støttes, sa Zem.
Tovsuak svarte ikke, men så bekymret på Lars, som gjorde så godt han kunne for ikke
å vise den nervøsiteten han kjente i knærne, i magen, i hjertet.
-
Vut og Zem - dere blir igjen her sammen med Zeni. Start arbeidet med nye
transformatorer. For sikkerhets skyld. Og sørg for at heksagonstrålekanonen blir
ferdig tidsnok til avreise.
-
Selvsagt.
Vut og Zem så fornøyde ut.
-
Du glemmer en ting.
Tovsuak stod med armene i kors. Chemir løftet et øyebryn.
-
Vi vet at det lekker informasjon herfra, hvordan vet vi at ikke også denne
informasjonen lekker, og at vi blir stoppet før vi kommer til Makura?
-
Den sjansen er vi nødt til å ta. Vi har ikke tid til å finne informanten nå, vi må
jobbe med det lille momentet vi har.
Chemir snudde seg mot Zeni.
-
Du overtar kommandoen her.
Hun bare nikket, og vendte tilbake til skjermene med et innbitt uttrykk i ansiktet.
Tovsuak trippet litt fra det ene beinet til det andre, så virket det som om han bestemte seg for
å la det Chemir hadde svart være godt nok.
Chemir sa:
-
Vi må komme oss til territorialgrensene, overvinne tenter og makuriere, og
deretter finne et passende sted å bryte oss inn i panseret. Vi flyr inn med en
Spero. Laborantene har dekket den med en forebedret type forsvarslitium.
Testene er positive.
Lars forstod ordene. Det var bare det at ordene ble liggende og flyte rundt i hodet
hans, som ender duppende i badevann.
Speroer, Makura, tenter. Det gikk trill rundt. Det eneste han forstod var at det var
farlig, alt sammen.
-
Hva mener du med at testene er positive?
81
Lars hadde falt inn i seg selv igjen. Han prøvde å konsentrere seg om samtalen.
Chemir smilte litt igjen, han virket rolig nå som han selv hadde kontroll over situasjonen.
-
At det holder så lenge det holder. Det er uansett et risikoprosjekt.
Chemir tok en pause, Tovsuak benyttet den til å si:
-
Det kan godt hende at du har rett. Det finnes ingen vei inn i Makura som ikke er
bevoktet hele tiden, og som en bare kan ta med seg en Spero og vimse inn i. Selv
om personen som gjør det heter Chemir. Forsvarslitium eller ei.
Han la til:
-
Dessuten er topografien endret, vi har ingen god beskrivelse av veien inn.
Chemir hadde begynt å vippe kroppsvekten fra tåballene, til hælene og tilbake til
tåballene igjen. Han så ganske fornøyd ut, nesten som han koste seg.
-
Dere glemmer en vesentlig ting her: jeg er den av oss som har tilbrakt mest tid
ute i felten. Jeg kjenner området fra gammelt av. Før det ble Makura. Jeg vet at
det finnes en vei inn dit som ingen har prøvd før. Den er farlig, men ikke umulig.
Jeg er enig med deg Tovsuak, det er bedre å forsvare det vi har kjempet så lenge
for, enn ikke engang å prøve, selv om vi kanskje ender opp med å dø.
Tovsuak nikket alvorlig.
-
Hva foreslår du?
-
Vi drar vestover, og tar oss inn i grenseområdene fra nord.
Lars så at det rykket til i ansiktene til Vut og Zem.
-
Via Mannerpasset.
Tovsuak utstøtte noen rare harkelyder.
-
Mannerpasset?! Er du gått fullstendig fra forstanden?
Chemir var blitt alvorlig igjen.
-
Nei, Tovsuak. Jeg vet at det er den verst tenkelige veien, men det er den vi må ta.
Kommer vi oss helskinnet gjennom Mannerpasset, er det nesten fritt leide helt
inn til territorialgrensen. Det betyr nesten ingen snipere.
-
Men desto flere tenter og makuriere når vi er fremme, svarte Tovsuak.
Chemir bet tennene sammen og ristet på hodet.
-
Tovsuak, du vet like godt som meg at dette er den beste løsningen og den
raskeste veien. Vi vet ikke hvor lang tid det vil ta å fly rundt, eller hvor farlig det
er.
Tovsuak svarte ikke. Vut og Zem, som hadde stått tause lenge, nikket til hverandre før
Vut sa:
82
-
Chemir har rett, Tovsuak.
Tovsuak sa fortsatt ingenting. Lars kjente at han ble utelatt igjen. De snakket som om
han ikke var der, som om han ikke var en del av det. Han hadde lyst til å si noe, da Vut
fortsatte:
-
Forsvarslitiumet vil tross alt fungere. I alle fall i seks sektorer. Det er ganske
lenge.
Tovsuak gned seg flere ganger over ansiktet som hadde antatt en gråfarge Lars ikke
hadde lagt merke til før, og han så sliten ut, som om han ikke hadde sovet på flere døgn.
Antagelig stemte det; alt hadde gått i ett siden Lars kom. Tovsuak knep øynene sammen,
åpnet dem igjen og sa:
-
Javel. Da blir det slik.
-
Gjør Speroen klar til kamp.
Chemir sa det henvendt til en av assistentene.
-
Vi har det travelt.
Lars kjente seg motløs, og samtidig sint. Han sa med høy stemme:
-
Hallo?! Kan noen vennligst forklare meg hva som skjer, siden det er jeg som skal
inn i Makura!
Chemir snudde seg mot ham igjen og sa:
-
Vi rekker det ikke før avgang. Vi forklarer underveis.
Han var i ferd med å gå, men snudde seg tilbake til Lars igjen.
-
Ha tålmodighet med oss. Kom.
I løpet av den korte tiden Chemir snakket, falt Lars litt sammen inni seg. Tovsuak tok
ham rundt skulderen og dro ham mildt med seg etter Chemir.
Da han hadde hørt ordet Spero, hadde Lars straks sett for seg en liten rakett.
Det som svevde helt lydløst foran ham, lignet lignet mer en flyvende tallerken.
Den var mørk grå. Utsiden minnet om teflon, som innsiden av en stekepanne. Det
stakk til i siden da han tenkte det. Han så for seg Simen som vasket opp stekepannen etter
taco, ham selv som dyttet små agurkbiter ned i sluket i vasken, alt for at ikke faren skulle
oppdage at de hadde laget det i stedet for å varme opp maten fra dagen i forveien.
Var faren trist?
Savnet han Lars?
Nei, det kunne han jo ikke. For hvis han kom tilbake noen minutter etter han hadde
gått gjennom portalen, ville jo ingen merke at han hadde vært borte. Mens her var det gått
83
flere dager. Igjen disse helt umulige tankene som ikke lot seg tenke helt ut. Det var som å
tenke på verdensrommets uendelighet, tenkte han bare langt nok ut, ble han begrenset av sine
egne tanker, og alt falt sammen.
Han tvang dem vekk, det var ikke plass til dem her. Han hadde påtatt seg noe han ennå
ikke hadde full oversikt over, men det kom til å kreve alt av ham.
Han så på Speroen foran seg; svevende, lydløs. Hvordan kunne den sveve, og samtidig
være så lydløs? Brukte de den samme kraften som han hadde sett på obelisken i det store
rommet? Hvorfor hadde han ikke spurt hva det var? Han stod her, foran sitt livs oppdrag, men
manglet essensiell kunnskap.
Speroen var formet som en avlang åttekant, omtrent hundre meter lang og tyve meter
høy. Den hadde ingen synlige vinduer eller dører, ingen nagler eller spiker, ingen sømmer.
Den så ut som en stor, ugjennomtrengelig stålblokk.
Tovsuak gikk forbi Lars og bort til den svevende Speroen. En luke åpnet seg og en
sylinder kom til syne. Den var bortimot gjennomsiktig og helt fargeløs. Sylinderen stanset
foran dem, også den helt lydløs. Hvordan kunne alt være så totalt uten lyd? Tovsuak stod
foran sylinderen og nikket Lars til seg. Han gikk med forte skritt bort til ham. Han pekte på
sylinderen, og Lars gikk inn i den og plasserte seg i midten. Tovsuak kom etter. Innenfra
virket den mye større. De ble løftet om bord, og kom inn i et stort, åttekantet rom. Rommet
var enormt. Og bortsett fra gulvet og en halvmeter opp på veggene, kunne han til sin
overraskelse se ut på alle kanter.
-
Jeg kan se ut!
Han sa det mest til seg selv.
Tovsuak gikk bort til den ene langveggen, og lot ikke til å ha hørt ham. Han satte
hånden på en metallplate, ganske lik den Lars hadde sett ombord på båten som reddet dem fra
skjæret. Et stort lokk foldet seg hurtig inn i veggen, og åpenbarte et stort kontrollpanel. Noe
som lignet tallerkener, bare at de var mye større, svevde i luften rundt panelet. Tovsuak tok
tak i èn, distrè, uten å se på den, og trakk den til seg. Så dyttet han den nedover og satte seg på
den, mens han lot fingrene gli over to små, gjennomsiktige skjermer av typen Lars nå hadde
sett over alt.
De flytende tallerknene var sittestoler. Eller krakker. Lars forstod straks hvordan de fungerte:
svevestolene justerte seg automatisk etter den som satt oppå. Den beregnet sikkert både vekt
og høyde, og lengden på beina. Lars trakk en til seg og satte seg på den. Overraskelsen som
fulgte fikk ham nesten til å rope. Svevestolen var noe av det mest behagelige han noensinne
84
hadde sittet i. Det var som om den satte kroppen i riktig modus og sittestilling, uten at han
anstrengte seg. Han kjente at ryggen ble rettere og at kroppen var velplassert og komfortabel.
Nesten som om den lette vuggingen masserte ryggen. Stolen beveget seg akkurat dit Lars
ville, det holdt med et lite dytt, og stolen gled avsted. Han kunne styre den med beina, akkurat
som en kontorstol.
Lars så på Tovsuak, som fortsatt satt med ryggen til og så ut til å være opptatt med sitt.
Så prøvde han å snurre, slik han pleide å gjøre da han var liten og hadde vært med faren på
jobb.
Det virket.
Ikke sakte, ikke fort, bare rundt. Lars snurret, fløt frem og tilbake over gulvet noen
ganger, snurret igjen og dunket rett inn i Chemir. Lars hadde verken sett eller hørt at han var
kommet inn, og ble flau. Chemir nikket, smilte og sa til Tovsuak:
-
Alle rom er sjekket ut, klart for avgang.
Lars ble alvorlig. Et lite øyeblikk hadde han latt seg fascinere av de morsomme
svevestolene, og glemt alt det andre. Nå kom det tilbake. Han reiste seg fra stolen, og fulgte
etter Chemir bort til Tovsuak, som akkurat da snudde seg mot dem.
-
Alt er sjekket ut på alle nivåer her også. Vi er klare til å dra.
I øyekroken kunne Lars se at luken gled igjen.
-
Teller ned, sa Tovsuak.
-
Hvor skal vi sitte? spurte Lars.
-
Sitte?
Chemir så spørrende på ham.
-
Ja, under take-off.
Øynene til Chemir ble ørlite større. Han så fortsatt ut som han ikke forstod hva Lars
sa.
-
Ja, så vi ikke faller.
Han ble frustrert over Chemirs åpenbare mangel på forståelse
-
Faller?
-
Hvis vi ikke er fastspent når vi tar av ...
Lars laget en flyvende bevegelse på skrått oppover med armen.
-
... så faller vi jo.
Han avsluttet mens armen forlenget den skrå bevegelsen oppover i luften. Endelig
forstod Chemir hva Lars prøvde å si.
85
-
Vi faller ikke. Vi har stabilisatorfelt i alle rom. Du vil ikke oppleve endringer i
trykk, temperatur, eller hastighet som noe problem. Gravitasjonen om bord er
også konstant.
Speroen løftet seg rett oppover, Lars så opp mot taket. Langt der oppe så han den
enorme kuppelen åpne seg mens han hørte Tovsuak som sa:
-
Tre.
-
To.
-
En.
-
Av.
De var kommet ut av kuppelen, og nå skjøt de forover så fort at kuppelen bak dem ble
borte før Lars rakk å forstå hva som skjedde. Og likevel virket det som om han stod i en stue,
trygt forankret i bakken.
- Mannerpasset om fem sektorer.
Tovsuak snudde seg mot dem, alvorlig.
- Om en stund er vi ved Mannerpasset. Da kan mye skje. Vi skal forklare deg i korte
trekk:
Lars gikk nærmere.
-
Mannerpasset er et svært dypt, kunstig juv. Vi er nødt til å fly langt ned i det på
grunn av vindene som alltid blåser der. Nede i passet kryr det av tenter og
makuriere, og ingen av dem vil ønske oss velkommen, om du skjønner.
Nå overtok Chemir.
-
Speroen er dekket av forsvarslitium. Det gjør oss umulig å spore gjennom cirka
seks sektorer fra vi kommer inn i Mannerpasset.
Etter en liten pause, som for at det han sa skulle synke inn i Lars, fortsatte han:
-
Det er bare en liten hake: Mannerpasset er ni sektorer langt. Vi vil altså være
synlige fra og med sektor syv. Vi må holde oss i live gjennom de resterende
sektorene om vi skal en sjanse.
Pause igjen, før Tovsuak sa:
-
Chemir satser på sin evne til å fly Speroen manuelt, og på de våpnene vi har med.
Det kan gå. Hvis vi er heldige.
-
Ved territorialgrensene, hvis vi kommer så langt, er det færre makuriere og
tenter, men noe flere snipere. Vi må klare å holde dem på avstand til vi når
Makura. Og fra da har du ikke lang tid på deg.
Lars svelget.
86
-
Til hva?
-
Til å ta deg inn, finne og ta med deg atomtransformatoren.
Han svelget igjen og lukket øynene. Det begynte virkelig å gå opp for ham hvor
vanvittig oppdraget egentlig var. Skulle virkelig han, Lars Vega, en dust som ikke engang var
god nok til å bli tatt ut til en ussel tennisturnering, klare å gjennomføre et oppdrag som virket
umulig før de var nådd frem til stedet hvor oppgaven til Lars begynte?
-
Men hvordan finner jeg den?
-
Ikke bekymre deg for det. Vi hjelper deg så langt vi kan.
Tovsuak kom bort til ham mens han snakket:
-
Stå helt rolig. Du vil kjenne et lite stikk.
-
Nå igjen, hva er det for noe?
Lars rygget og slo armene automatisk opp foran ansiktet.
-
Vi er nødt til å reaktivere nevronverlappingen. Da hører du alt vi sier og
omvendt. Og vi kan snakke i kode. For hva det er verdt.
Lars senket armene, lukket øynene igjen. Det betydde at han ikke kom til å være helt
alene, likevel. Han fikk følge hele veien. Litt lettelse bante seg vei inn i ham, gjennom all
angsten. Han kjente Tovsuak trykke noe mot tinningen. Så merket han et lite stikk, og så var
det over. Lars åpnet øynene igjen, så på Tovsuak. Tovsuak smilte ikke, så bare undersøkende
på Lars og nikket til Chemir. Lars løftet hånden og tok seg til hodet, og husket første gangen
Vut og Zem gjorde det samme i Man-Cel. Det føltes som om det var år siden. Og kanskje var
det det også. Lars hadde ingen begreper om hvor lenge han hadde vært her. Om det var natt
eller dag. Den lille søvnen han hadde fått, var stjålne øyeblikk mellom alt som skjedde. Vut
og Zem hadde fortalt ham at han ikke kom til å trenge så mye søvn med dingsen han hadde i
hodet, og at tidsfølelsen hans antagelig var i ulage etter reisen i portalen. Det var jo uansett
ikke mulig å fatte noe av det. Og når han tenkte på det, som nå, var det huller han ikke klarte å
fylle igjen. Ting han hadde sett og hørt som han ikke forsto. Mennesker og skapninger som
passerte og snakket sammen uten at han ante hva som foregikk. Han var havnet i fremtiden.
På en jordklode på vei mot tilintetgjørelse. Og han var en del av kampen for klodens fortsatte
eksistens. Det hørtes ut som en dårlig tegneserie. Han hadde tenkt det allerede. Flere ganger.
En slags indre reise i et hode som antagelig hadde slått seg på kaien et sted, og derfor skapte
et eventyr han ikke kunne komme seg ut av før noen fant ham og brakte ham tilbake til
bevissthet. Han åpnet øynene igjen. Tovsuak og Chemir var der fortsatt. Eventyret var ikke
slutt. Han var ikke funnet.
-
Hva er det egentlig jeg har i hodet?
87
-
Se på det som en avlesningsstasjon kombinert med en sender. Vut og Zems
oppfinnelse selvsagt.
Lars kunne ikke tro det, men han husket stemmen som hjalp ham å flykte fra Godiva
gjennom portalen, og ble roligere. Chemir og Tovsuak stirret ut. Lars oppdaget at de beveget
seg saktere, før de et øyeblikk stod stille.
-
Mannerpasset.
Chemir stemme var flat. Lars visste ikke hva han skulle si. Hjernen hans klarte ikke
helt å forstå det øynene hans så.
I det dunkle, måneskinnslignende lyset så det ut som om hele jordskorpen hadde revnet. Det
var en renne som strakte seg så langt fremover øyet kunne se, og bredden måtte være på flere
kilometer. Noen spredte, regelmessige lys minte Lars om at de ikke kom til være alene der
nede. Han fikk berg-og-dalbane-følelse i det Speroen tippet over, stod helt i ro i en usannynlig
skrå posisjon, for så å stupe i et tempo ingen berg-og-dalbane kunne drømme om å oppnå.
Rett inn i Mannerpasset.
88
I ilden
De stupte ned i en fart så svimlende at de få lysene rundt ham ble til striper. Han satte den ene
foten frem, men ble stående stille, selv om følelsen av å falle romsterte rundt i kroppen hans.
Chemir stod helt urørlig, med korslagte armer. Tovsuak stod pal foran kontrollenheten og så
ut av det store vinduet. Han trykket noen ganger på den lille skjermen.
-
Fart : fire i matrise b
-
Skalering : høy
-
Forsvarslitium : aktivert, teller ned
-
Status : optimal på alle nivå
Mens han snakket, flatet Speroen ut og de suste vannrett fremover. Farten var så
usannsynlig at Lars måtte fokusere blikket langt fremover for å konstatere at de virkelig
beveget seg. Det var ikke annet enn revnede fjellsider og stein, men langt der fremme gjorde
passet en liten sving. Lars fokuserte blikket på den. Han var glad for det sparsomme lyset. I
fullt dagslys ville turen kanskje vært mer skremmende.
-
Hvor fort kjører vi?
Han så på Chemir, som så alvorlig ut. Det tok en stund før han snudde hodet sakte mot
Lars.
-
Hva sa du?
Lars ble redd for å ha forstyrret ham, at han ble irritert over å bli avbrutt, og ikke helt
klarte å skjule det. Lars angret på at han hadde spurt, og nå når han hadde han fått Chemirs
oppmerksomhet, føltes det bagatellmessig, nesten barnslig, å spørre om noe så uvesentlig.
Men han var nødt til å gjenta spørsmålet, ellers ville Chemir bli enda mer irritert. Lars prøvde
febrilsk å finne på noe annet, mer intelligent å spørre om, men hjernen var tom.
-
Hvor fort kjører vi?
-
Maksimum i matrise b, svarte Chemir kort.
89
Han spurte ikke hva det egentlig betydde, nikket bare anerkjennende og lot som
ingenting.
-
Du forstår kanskje ikke begrepet?
Tovsuaks stemme var mykere. Lars så på ham, smilte fåret og ristet bekreftende på
hodet.
-
Hvis du tenker deg for eksempel ti tusen stolper som stråler fra jordens indre og
ut i verdensrommet i ulike retninger, så vil avstanden mellom stolpene variere
med avstanden fra jorden. De ulike høydene utgjør det vi kaller matriser, og når
vi beveger oss i matrise b er det det samme som cirka tretusen meter over
bakken. Jo lenger opp, desto større blir matrisen, og vi kan fly fortere. Skjønner
du?
-
Ja og nei. Kan dere fly fortere enn lyset?
-
Nei. Bare i en atomtransformator. Men det vet du jo en del om allerede.
Lars forsto knapt hva som ble sagt, men han trengte ikke vite mer. Alt han trengte å
vite var at han var på vei. Og at det gikk fort.
De stod en stund tause, før Lars spurte:
-
Hvorfor heter det Spero?
Tovsuak stirret utover.
-
Spero betyr håp.
De ble avbrutt av Chemir som sa:
-
Seksjon tre passert. Det er ikke så lenge til forsvarslitiumet slutter å virke, og vi
blir oppdaget.
-
Lars, sa Tovsuak.
-
Du må være forberedt på en hel del vanskeligheter.
-
Hvilke vanskeligheter mener du?
Akkurat da ble det viktig for ham å vise at han faktisk hadde forstått det store alvoret.
At han ikke var noen ungdom. Med en høy, tynn stemme han nesten ikke kjente igjen, sa han:
-
Når vi blir oppdaget i det vi entrer sektor syv? Er det det du mener?
Stemmen ble sterkere:
-
Eller hva som skjer når vi kommer til territorialgrensene? Makura?
-
Eller kanskje du mener vanskelighetene jeg får når jeg har klart å trenge meg
gjennom Man-Ahdis panser?
Det hjalp å snakke, nå var han ikke til å stoppe. Det var som om noe brast, og han
fortsatte, stemmen var nesten kommet opp i falsett:
90
-
Nei, vent! Du mener selvfølgelig vanskelighetene som kommer i det jeg befinner
meg på et ukjent sted der alle vil drepe meg. Stedet der jeg skal hente noe som er
så strengt bevoktet at bare tanken er helt latterlig.
Han trakk pusten, skjelvende.
-
Hva mente du? Hva er det jeg skal være forberedt på? Å dø?
Lars var rød i ansiktet, armene hans fektet opp og ned, han var anpusten etter tiraden.
Han stod der, bredbeint, med den skitne olabuksen, den svette t-skjorten, joggeskoene med en
flenge i siden, den hadde han fått samme dag som han kjøpte dem, men faren nektet ham nye.
Han var virkelig annerledes, han så virkelig ikke ut som noen av de andre. En fremmed som
endelig hadde innsett galskapen i forsettet.
-
Det er ikke meningen å undervurdere deg eller holde deg utenfor. Alt har gått så
fort, og vi har ikke hatt tid til å snakke ordentlig. Det har vi ikke nå heller. Men
du skal vite at vi er takknemlige for det du gjør.
Tovsuak nikket og sa:
-
Jeg beundrer motet ditt. Det er lettere for oss som har levd med krig og
katastrofer i alle år, vi er vant til at ting er farlige, vi lever med det hele tiden.
Lars så ned i gulvet,skammet seg litt, men ville ikke vise det. Det var ikke takksigelser
han hadde vært ute etter. Han visste egentlig ikke hva han hadde villet. Tovsuak fortsatte:
-
Du har helt rett, det blir ikke lett. Og det er ikke sikkert at vi noen gang kommer
til ha muligheten til å snakke om det igjen.
Han snudde seg mot kontrollenheten igjen og sa:
-
Vi er straks inne i sektor seks. Gjør dere klare.
Opp fra gulvet, foran kontrollenheten, kom det tre store, svarte brett. De foldet seg ut
til små stoler som lignet trappetrinn.
-
Kom.
Chemir dyttet i Lars, Tovsuak hadde allerede satt seg i den midterste. Chemir var på
vei mot den til høyre for ham, så Lars siktet seg mot den siste. Da alle hadde satt seg gjentok
Tovsuak:
-
Gjør dere klare.
Et hvitt, svakt lys kom til syne i kryss over brystet, fra skuldrene og ned på magen, og
låste ham fast til stolen.
-
Sektor seks passeres ...
Lars talte til tolv.
-
... nå!
91
-
Vi er inne i sektor syv. Forsvarslitium bekreftet ute av funksjon.
Tovsuak hadde den vanlige, gjennomsiktige skjermen foran seg, hvor han tydeligvis
kunne lese alle instrumentene til Speroen.
Plutselig var det som om flere tusen lys tentes rundt dem på alle kanter. Chemir hadde
sammenbitte tenner da han sa;
-
Nå begynner det.
Lars la merke til at han og Chemir også hadde fått opp to små skjermer foran seg. Han
ante ikke hva han skulle gjøre med sin, og han rakk ikke å spørre. En dumpt drønn mer føltes
enn hørtes bak dem.
-
Forsvarssystemer intakt.
Tovsuak sa det med stigende stemmeleie. Og nå hørte Lars det, en lyd som minnet om
fugleglam – ikke kvitter, men glam – som fra tusenvis av fugler. Lyden var høy og
gjennomtrengende. Et øyeblikk etterpå så han hvor lyden kom fra.
Han merket ikke selv at han skrek.
Foran vinduet kunne han se tusenvis av små rundinger, som baller, på størrelse med en
middels stor parasoll. De hadde tre lange blekksprutarmer, og kom farende fra alle kanter.
Foran dem, over dem, bak dem og antagelig også under dem. Tovsuak ropte gjennom all
larmen:
-
Luft-tenter!
-
Avfyringsenheter aktivert!
Han og Chemir begynte å tappe febrilsk på skjermene sine. Samtidig skjøt det ut korte,
hvite lysstriper foran dem mot de ståkende tentene. De som ble truffet så bare ut som de
sluknet og løste seg opp i intet. Uten eksplosjon, uten smell. Lars tittet ned på skjermen, og
tilbake på Chemir og Tovsuak. Tovsuak hadde sagt noe om avfyringsenheter. Han så på de to
som jobbet med fingrene på skjermene sine, og forstod plutselig. Det var skjermene som var
avfyringsenhetene. Det hvite lysene som skjøt ut foran Speroen, kom fordi de trykket. Han
kopierte Chemir og Tovsuak og trykket i vei, uten å ane om det funket, men han måtte tenke
at han hjalp til. Det var helt umulig å skille fra hverandre de hundrevis av lysende strekene
som skjøt ut fra Speroen.
Plutselig hørte de lyden av metall mot metall. Det lignet lyden fra båten de flyktet med fra
skjæret. Han så oppover og smeltet inn i stolen under seg. Det myldret av tenter der oppe. I
92
tillegg til de fuglelignende lydene, hørte Lars noe annet også; en høy lyd, lik en motorsag,
bare mye dypere og mer skjærende.
-
De prøver å komme gjennom taket. Vi kan ikke manøvrere dem vekk, de suger
seg fast i underlaget!
Chemir ropte til Tovsuak.
-
Forsvarsystemer fortsatt intakte! ropte Tovsuak tilbake.
-
Vi må aktivere kryofeltet.
Chemir ropte alt han kunne. Lars så at han var våt i pannen av svette.
-
Gjør det du, jeg må doble styrken her! Men fort deg, jeg klarer det ikke alene
særlig lenge!
Lars ble fortvilet, ville gjøre noe han også.
-
Hva skal jeg gjøre? skrek han til Tovsuak.
-
Trykk på de grønne prikkene!
Lars så ned på skjermen. Hele feltet var grønt.
-
Alt er grønt, jeg ser ingen prikker!
-
Nemlig! brølte Tovusak tilbake.
Han bombarderte skjermen sin med alle ledige fingre, og i samme øyeblikk gikk det
opp for Lars hvordan det fungerte. Skytemålene viste seg på skjermen som prikker. Det måtte
bety at lysene som ble skutt ut, gikk rett på målet. Det var så mange tenter der ute at hele
skjermen fyltes og det ble umulig å skille ut enkeltprikker. Lars brukte begge hendene sine,
alle fingrene, trykket og trykket. Hvis lysene søkte seg til målet selv, trengte han ikke å sikte.
Da var det bare om å gjøre å få avgårde flest mulig lys. Han tenkte at det var bra at det var
øreflippen som ble fjernet av doktor Vantek, og ikke en finger.
-
Vi er inne i sektor åtte!
Tovsuak ropte så høyt han kunne, men det var så vidt Lars hørte det. Akkurat da
drønnet det på venstre side av Speroen. Den krenget et øyeblikk, så begynte den å riste så
kraftig at det var så vidt Lars klarte å treffe skjermen med fingrene.
-
Stabilisator tre deaktivert! ropte Tovsuak.
Det ristet og ristet, og nå merket Lars at noe traff dem med voldsom kraft og intensitet.
Tentene fikk ikke så mange lysskudd mot seg siden de tre i Speroen ikke klarte å treffe
skjermene ordentlig. Tentene benyttet seg av det og intensiverte angrepet.
-
Kryofelt aktivert! ropte Chemir.
Lars fortsatte å trykke på skjermen, det ristet så kraftig at han traff bare på en tredjedel
av forsøkene. Lydene rundt dem var øredøvende; det fuglelignende glammet utenfra, på alle
93
kanter, de skjærende lydene fra taket og den infernalske ristingen. Alt i tillegg til den høye
hastigheten som nå kunne kjennes etter at den ene stabilisatoren var kommet ut av funksjon.
Det bølget i magen.
-
Sektor ni, vi er snart ved territorialgrensene! Dette kommer aldri til å gå!
Tovsuak skrek, mørkerød i ansiktet.
Plutselig ble alt ståket overdøvet av en eksplosjon fra taket, så kraftig at Lars følte det som om
hodet ble revet av kroppen. Inn hullet som øyeblikkelig åpnet seg, slikket en diger, grønn-blå
flamme rett til høyre for Lars, mellom hans og Tovsuaks stol. Lars prøvde å kaste seg til
venstre, men han satt bom fast i krysslysene over brystet.
Han fikk panikk.
Sparket og slo rundt seg, til ingen nytte. Flammen smeltet gulvet som allerede var
begynt å bli flytende.
-
Jeg kommer ikke løs!
Han skrek det så høyt han klarte, men han ante ikke om noen hadde hørt ham.
Flammen forsvant, og Lars så opp mot hullet i taket. Det var så vidt han kunne skimte
konturene av det. Det duse lyset inne og mørket ute, gjorde det vanskelig å se. Glammet ble
enda høyere, og nå så Lars tentene på vei gjennom det lille hullet. Det var akkurat for lite til at
de kom seg gjennom. De sendte de lange tentaklene gjennom hullet, og streifet Lars og
Tovsuak over brystet og ansiktet, kaldt, metallisk og søkende. Tovsuak begynte å blø på det
ene kinnbenet.
Lars skrek og lukket øynene.
Han la ikke merke til at Tovsuak og Chemir ble borte. I det han åpnet øynene igjen så
han Chemir og Tovsuak stå med tykke staver, i hendene. De hadde på seg svarte masker og
svarte, tykke hansker. Ut fra stavene kom det lilla lysglimt. Lars satt fortsatt fast i stolen. Han
prøvde å gjenoppta skytingen på skjermen. Nå begynte lysstrekene å strømme ut av Speroen
igjen. Denne gangen visste han at han gjorde noe nyttig. Alle lysene som skjøt ut, kom fra
hans skjerm. Likevel klarte han ikke helt å ta bort blikket fra de to på den andre siden av
rommet. De siktet opp mot hullet med stavene, og sendte ut en serie korte stråler. Og nå
eksploderte det oppe på taket. Den ene tenten etter den andre forsvant. Men for hver som
forsvant, kom det stadig nye. Etter en stund løp Tovsuak i sikk-sakk bort til kontrollenheten,
stadig med flere tentakler etter seg. Han så på Lars:
-
Er alt i orden?
Lars svarte ikke, bare nikket, mange ganger.
94
-
Jeg forsøker å reaktivere stabilisatoren, brølte han.
En ny eksplosjon ristet Lars’ armer og bein rundt omkring som filler. Tovsuak og
Chemir ble kastet rundt omkring i rommet. En tentakkel fikk endelig fatt i Chemirs hode og
skulle til å vri det rundt, da Tovsuak skjøt den i stykker med øynene knepet igjen til smale
sprekker. Han ventet til Chemir stod oppreist, før han kastet seg over kontrollenheten igjen,
uten å plukke opp masken som lå på gulvet til høyre for ham. Så stoppet ristingen så brått at
Tovsuak og Chemir falt overende. De reiste seg sakte, mens de så seg rundt. Lyden av luften
som ble sugd opp gjennom hullet var øredøvende, men Lars kunne likevel høre Tovsuak som
skrek:
-
Lyyyspoooort!
Chemir gjorde noen bevegelser med armene, og Speroen gikk loddrett til værs, rett før
den kolliderte med en enorm lysport foran dem. Hele porten eksploderte under dem, Chemir
hylte:
-
Lukk øynene!
Lars knep dem igjen, helt til han hørte Chemir stemme igjen, en kort stund etter:
-
Faren over.
Bak dem kunne Lars se at alle tentene hadde havnet i eksplosjonen, som flyttet seg
hakkete og gradvis bakover. En rekke mindre eksplosjoner overdøvet lyden av hullet der oppe
i taket, som sugde og sugde luften ut.
De fortsatte å fly i samme fart, mens Tovsuak og Chemir ropte til hverandre. De undersøkte
skader, prøvde å reparere det som var mulig med kontrollenheten. Ordrer hit og dit, beskjeder,
alt over hodet på Lars, som ikke skjønte så mye av det. Men det gjorde ikke noe, bare å bli
kvitt lyden av tentene gjorde at han nesten ble likeglad med alt annet. Til slutt roet alt seg,
selv om Tovsuaks stemme fortsatt var hektisk:
-
Hullet er midlertidig tettet med lysmasse.
Chemir løp bort til Tovsuak som fortsatte:
-
Minimale skader. Mindre eksplosjon har satt den ene kraftstasjonen ut av
funksjon.
Det ble stille, Lars kunne merke at farten ble senket. Tovsuak bekreftet:
-
Fart: to i matrise a.
De to mennene grunnet på noe, og det virket som om de tenkte på det samme. Begge
så opp samtidig, men Chemir snakket først:
-
Hvor kom den lysporten fra?
95
Tovsuak svarte:
-
Det vet jeg ikke. Men jeg vet en ting; tentene visste ikke om den.
Han tappet seg ettertenksomt på haken med lillefingeren, mens han sa:
-
Noen hos fienden satte den opp. Det finnes noen der inne som er på vår side,
Chemir.
Det ble helt stille. De siste ordene dirret mellom dem, for så å oppløse seg og
forsvinne, som skyer.
Lars løftet blikket og så utover; de var forbi passet. Under dem var det et tåkete
månelandskap.
Territorialgrensene mot Makura.
96
Fiendeland
Lars stod i den skadde Speroen og stirret apatisk ut vinduet. Lukten av svidd, smeltet materie
rev i nesen. Øynene hans betraktet et goldt landskap med bare stein og sand. Han kjente det
igjen, det var det samme landskapet som omkranset Man-Cel. Det svake, lyset ble nesten spist
opp av en enorm fjellkjede et stykke unna. Den lignet ikke noe han kunne huske.
Var det virkelig blitt sånn over hele kloden? Var regnskogen, epletrærne, alt det
grønne og frodige, alt han kjente til av farger og liv, var alt sammen borte? Var dette alt som
var igjen? Det var som å stå med et bein i hver sin virkelighet. Han så det han så der ute.
Samtidig visste han at hjemme var det ikke sånn. Hjemme fantes grønne trær, røde bær, blå
himmel og gul sol. Det fantes farger, lys og håp. Her var alt mørkt og dommedagsaktig. Og
for Lars eksisterte begge stedene samtidig. Selv om det var at et spenn på nesten tusen år
mellom dem. Han hadde en stor tomhet inni seg, uten begynnelse eller slutt. Den bare vokste.
Men langt der inne i tomheten og intetheten, fornemmet han også et gryende sinne. Han ville
gi opp det håpløse prosjektet, samtidig som ønsket om å fortsette vokste seg sterkere enn
noensinne.
Alt var så ødelagt. Gikk det an å reparere?
-
Makura.
Den dype stemmen til Chemir vekket Lars ut av tankeboblen.
-
Territorialgrensen, la han til.
Tovsuak tok ordet.
-
Bak fjellene der starter det. Panseret. Vi skal dit. Men først.
Lars kunne se at de ikke beveget seg lenger. De hang helt stille i luften.
-
Vi blir overvåket. Det er bare et spørsmål om tid før vi har sniperne her.
97
Chemir og Tovsuak gikk bort til den andre enden av Speroen, på motsatt side av
kontrollenheten. En sylinderheis kom til syne og Chemir sa:
-
Lars, du blir med meg og henter utstyret vi trenger senere. Tovsuak setter i gang
autoreparasjonsprogrammet imens.
-
Autoreparasjonsprogram?
Tovsuak var på vei bort til kontrollenheten igjen. Han svarte, mest henvendt til seg
selv:
-
Det retter opp skader i skrog og vitale instrumenter. Noen av skadene er så
alvorlige at de ikke kan repareres. Det viktigste er å gjøre noe med hullet i taket.
Han hadde begynt å jobbe mens han snakket, og ble fort oppslukt av det han holdt på
med.
-
Skal vi? Det haster.
Chemir sa det mens han gikk inn i midten av sylinderen. Lars fulgte etter og ble
overrasket over at sylinderen bare gikk en halv etasje ned, før den fløt bortover i noe som
lignet en korridor. Ved enden kom de inn i et digert rom. Til forskjell fra alle andre rom han
hadde vært inne i, var dette rommet helt kritthvitt, så lyst at han ble blendet.
Da han hadde blunket vekk det skarpe lyset og øynene hadde vent seg til det, kunne
han se at det var et lager. Store, svarte hyller strakte seg fra gulv til tak i rekke etter rekke,
nesten så langt øyet kunne se. Chemir begynte å gå raskt forbi de første uten å si noe. Så
stanset han, strakte seg opp mot noen langt over hodet på Lars, og begynte å plukke ned noen
staver. De lignet på de han og Tovsuak hadde brukt for litt siden.
-
Her, ta i mot.
Chemir stablet stavene i Lars’ utstrakte armer, som om de var vedkubber. De var
overraskende lette. Han stablet seksten stykker og gikk videre med Lars hakk i hæl. De rundet
et hjørne, gikk noen skritt til og stanset igjen. Fra hyllen foran seg plukket han en kule på
størrelse med en tennisball. Kulen var ikke hel, den var delt, som om den var skåret av en
fjerdedel. Den var sølvgrå i fargen, og Chemir veide den noen ganger i den ene hånden.
-
Vut og Zems immobilisator.
Han sa det mens han la seks av dem over stavene i Lars’ armer. Fortsatt kunne han
ikke kjenne noen særlig vekt, men det var slitsomt å holde hendene ut så lenge. Han bøyde
dem ørlite, forsiktig, så ikke stavene skulle trille ut.
-
Det var det. Vi trenger ikke mer.
De fortsatte, rundet et nytt hjørne og gikk noen meter til før de stanset igjen.
-
Legg alt oppå der.
98
Chemir kommanderte mens han pekte på en blågrønn, svakt lysende sirkel på det hvite
gulvet. Lars la alt forsiktig oppå sirkelen og opplevde at de ble mer og mer konturløse, for så
å bli gjennomsiktige og deretter forsvinne helt. Alt i løpet av noen få sekunder. Chemir hadde
allerede begynt å gå tilbake, og Lars løp etter mens han så seg tilbake mot de forsvunne
tingene. Lyssirkelen kunne fortsatt skimtes, så vidt. De hadde gått i ring, og var nå tilbake til
sylinderen som skulle bringe dem opp til Tovsuak igjen.
-
Hva skjer med de tingene der nå?
Hvis han ikke var helt på jordet, ville disse tingene dukke opp igjen et annet sted.
Ingenting var umulig lenger. Han hadde reist i tid på nesten samme måte. Han lurte på hva
mer de flyttet på den måten, om det var det samme prinsippet som med en atomtransformator.
Han kom tilbake til tanken han hadde hatt før; at han ble tatt fra hverandre og satt sammen
igjen som Lego. Hele han. Bit for bit. Og fortsatt var han Lars, med alle tanker, følelser,
erfaringer. Han manglet bare en bit av øret. Det var egentlig ikke til å fatte. Likevel var det
virkelig. Det var hans virkelighet. Han tok seg i å lengte etter en annen. Chemir sa:
-
Normalt ville vi ha hentet dem oppefra. Men vi har fått noen skader som tvinger
oss til å gjøre det manuelt. Veldig tungvint og farlig i vår utsatte situasjon.
Han undret seg over at både Chemir og Tovsuak kunne være så rolige sånn som de
snakket om fare hele tiden. Lars var blitt lurt til å tro at ting var litt roligere enn de egentlig
var. De var i livsfare, og hadde nettopp hentet våpen. Ordentlige våpen, ikke lektøy.
-
Så alt er der oppe nå?
Lars pekte først oppover, så bortover, så rundt omkring. Han hadde mistet
retningssansen og ante ikke i hvilken retning der oppe var. Chemir smilte, fort, ble alvorlig
igjen og nikket.
-
Det er ikke utstyr vi trenger akkurat nå, sa Chemir.
-
Men i og med at vi må gjøre det manuelt, er dette det beste tidspunktet. Det er
ikke sikkert at vi får muligheten senere.
Et øyeblikk etter var de tilbake hos Tovsuak. Alt sammen kunne ikke ha tatt mer enn
et par minutter. Lars tittet opp mot taket. Det så helt ut, virket ikke som om noe hadde skjedd
der oppe i det hele tatt. Han tittet bort på gulvet ved stolen han hadde sittet i under angrepet.
Et stort område var buklete, misfarvet og fullstendig ødelagt.
-
Det der får vi dessverre ikke reparert, sa Chemir til Lars.
-
Status? spurte han Tovsuak.
-
Oversiden reparert og fem åttendedeler av skipet er utbedret. Det vil ikke tåle all
verden.
99
Han pekte bakover mot kontrollenheten.
-
Alle instrumenter i funksjon, men med betydelige skader.
-
Snipere på vei med monojet.
Det siste la han til med to store rynker mellom de tettvokste øyenbrynene.
-
Er monojet et våpen?
Tanken på at det var snipere på vei gjorde ham redd. Snipere var kalde, følelsesløse,
ekle.
-
Nei, monojet er fartøy, svarte Chemir.
-
De er ikke overbygde og har bare plass til èn sniper.
Han så på Lars et kort øyeblikk, og henvendte seg så til Tovsuak:
-
Hvor mange?
-
Rundt tusen.
Lars kjente at tungen var i ferd med å vokse seg ut av munnen. Tusen snipere. Og de
var bare tre! Det var over før det fikk begynt.
-
Vi får gjøre oss klare, da. Tusen burde gå relativt greit.
En ting var tentene som var ille nok i seg selv. De hadde kommet i tusenvis, men
hadde likevel vært mindre skremmende enn tusen snipere.
-
Til forsvarsbasen.
Chemir kommanderte med høy stemme, Tovsuak var allerede på vei. Lars fulgte etter,
han var ikke sikker på hvor forsvarsbasen egentlig var. Tovsuak pekte på stolen Lars hadde
sittet i da de fløy inn i Mannerpasset. Alle satte seg i de svarte trappestolene. Den lille
skjermen foran Lars var fylt av små, grønne prikker.
- Stabilisatorer reaktivert, sa Tovsuak.
Lars fikk lyskrysset over brystet, og kjente at han satt fast. Han husket hvor nær han
hadde vært til å bli brent opp av flammen som hadde slikket inn fra taket, og spurte fort:
-
Hvordan kommer jeg meg løs, hvis jeg må?
Lars så at Tovsuak trakk tommelen inn i håndflaten og sa:
-
Se på min venstre hånd nå.
Han lot hånden krysse den lille skjermen.
-
Det er viktig at du husker rekkefølgen, ellers gjør du en annen kommando. Det er
ikke så lurt. Du kan kun ha kommando over ditt eget domene, mens jeg kan
overstyre alle.
Lars forstod etterhvert at han ved domene mente stolen og sin egen skjerm. Hånden til
Tovsuak laget et kryss over skjermen, øverst fra venstre til høyre. Så fra nederste venstre til
100
høyre. Deretter og trykket han lett ved hjørnet av skjermen. Kryssene forsvant, og Lars var fri
igjen.
-
Du gjør det samme når du skal sikre deg igjen. Av og på er samme kommando.
Prøv selv.
Lars gjorde nøyaktig som Tovsuak hadde demonstrert, og i samme øyeblikk som han
trykket på skjermen, var han festet til setet igjen.
De grønne prikkene på skjermen ble større, og Lars forstod at sniperne nå var veldig nær. Lars
kom plutselig på noe.
-
Skal vi over de fjellene der borte?
-
Ja.
Tovsuak og Chemir svarte i kor, et pussig sammentreff som fikk Lars til å tenke på
Vut og Zem.
-
Hvorfor kan vi ikke bare fly så fort at sniperne ikke engang kan se hva som
passerte?
-
Godt spørsmål, sa Chemir.
-
Egentlig godt tenkt, også. Det er bare det at avstanden er for kort for sånne
hastigheter.
Lars nikket. Det var jo egentlig ganske logisk.
-
Så hva gjør vi nå?
-
Venter!
De to sa det i kor igjen.
-
Venter på hva?
Tovsuak bare pekte på skjermen sin. Lars tittet ned på sin egen. Prikkene hadde vokst
igjen.
-
Sniperne.
-
Ja.
Tovsuak slapp det ut som et sukk. Det var helt stille i det store rommet. Alle hadde
blikket stivt rettet mot vinduet. Lukten av brent var fortsatt sterk, men nesene deres hadde
begynt å venne seg til det og den stakk ikke lenger. Lars kjente bare en svak eim av den hver
gang han snudde på hodet.
-
Kommer vi til å klare det?
101
Lars følte seg liten, men likevel merkelig trygg. Han så på Chemir og Tovsuak. Så
lenge de var rolige, var det ingen grunn til at ikke han også skulle være det. Så snart de viste
tegn til uro, var det på tide å bli redd.
-
Ja!
Tovsuak sa det med fast stemme.
-
Det gjør vi.
Chemir med sin sedvanlig rolige stemme.
-
Og det er fortsatt bare å trykke på prikkene på skjermen?
Chemir nikket igjen. Lars så ned på skjermen. På noen få sekunder hadde prikkene fylt
opp hele skjermen.
Sniperne der ute laget ikke en lyd. Det var skremmende. I det den første strålen traff skroget
på Speroen, skrek Chemir:
-
Nå begynner det!
Lars så ut på de motbydelige vesenene på de små monojetene sine. Disse ekle krypene,
skapt av og for ondskap, som nå sendte sine dødelige stråler mot dem. Han stirret på dem, ned
på skjermen, så opp igjen. Så for seg den dagen han hadde funnet fremtidsportalen. Han så for
seg regnet, havet, trærne tunge av vann. Han kunne til og med kjenne lukten av skogen like
ved huset der han bodde. Og alt dette fylte ham på et øyeblikk. Så begynte fingrene hans,
nesten av seg selv, å bombardere de grønne prikkene. Han var kvalm av raseri da han skrek:
-
Neeeeiiii!
102
Makura
Lars prøvde å treffe flest mulig punkter på skjermen. Det kom hundrevis av snipere mot dem
på monojeter i høy hastighet. De gjorde hele tiden unnamanøvrer, men det var vanskelig for
dem å unnslippe skytset som strømmet ut fra Speroen. De som ble truffet, oppløste seg i
ingenting og forsvant, akkurat som tentene. En serie harde dunk fra taket fortalte dem at de
ble angrepet ovenfra. Lars klarte ikke å la være å se opp. Det var så mange snipere der at de
var umulig å telle. Alle var opptatt med å prøve å skjære seg gjennom skroget med tynne,
røde lys.
Alle bortsett fra èn.
Den stod helt i ro, på alle fire, i en slags stivnet posisjon og så ut som et dyr som
ventet på noe. I det øyeblikket var det som om de andre sniperne forsvant. Lydene rundt dem
forstummet. Lars fingre pepret ikke lenger skjermen uavbrutt, det ble bare et og annet
halvhjertet tapp. Alle kreftene hans, tankene, all energi ble sugd ut av ham og opp mot taket.
Til sniperen som stod i den fastfrosne stillingen.
Sniperen så på Lars. Gjennomtrengende. Levende.
Alle snipere Lars hadde møtt, hadde hatt svarte, kalde, døde øyne. Tross avstanden
som skilte dem, kunne Lars se rett inn i øynene på sniperen. De var ikke kalde og døde.
Det var ikke blikket til en sniper i det hele tatt. Lars fikk det ikke til å stemme. Hvis det ikke
var en sniper, hva var det da? En stemme kom inn i hodet hans.
-
Ikke la Chemir styre deg.
Det måtte være sniperens. Lars prøvde å lage tankelokk, men det gikk ikke. Stemmen
fylte ham, og det den sa fikk Lars til å stivne. Så forstod han. Psykologisk krigføring.
Sniperen der oppe forsøkte å hjernevaske ham. Mer rakk han ikke å tenke før den var borte i
et sprang.
Lydene rundt ham kom tilbake. Ropene, den hvinende lyden fra de røde lysene der
oppe. Det var som om Lars hadde lettet fra stolen et øyeblikk, og nå falt bums tilbake. Han
hørte Tovsuak rope:
103
-
Nååå, Chemir! Nååå!
Forvirret gjenopptok Lars skytingen fra skjermen. Den var fortsatt helt grønn, og det
virket ikke som om de hadde klart å minske antallet i det hele tatt. Han forsøkte å få fingrene
til å gå raskere over skjermen, men de ville ikke samarbeide. Lars var på grensen til å bli
lammet av angst. Men to kraftige rykk nedover, deretter oppover, fikk Lars tilbake. Så
begynte Speroen å vugge sidelengs, frem og tilbake, samtidig som den skjøt fart forover. Så
bråstoppet den, for å falle rett nedover. Det vugget, gynget, ristet og falt. Lars kunne ikke
skjønne at det skulle kunne finnes en eneste sniper igjen på taket. Hendene hans hang slapt
nedover, mens alt han hadde av krefter gikk med til å holde det lille han hadde i magen på
plass. Så begynte Speroen å spinne rundt, mens hundrevis av små lysglimt føk ut i alle
retninger. Sniperne forsvant hurtig, og selv om det kom flere til kunne Lars se at de ble færre.
Det var ikke takket være ham. Han ville ikke greid å løfte en finger akkurat da. I øyekroken
kunne han se at Tovsuak også satt med armene hengende rett ned. Lars lukket øynene.
Han visste ikke hvor lang tid det hadde gått da han kjente at ristingen og spinningen sakte
begynte å avta, for så å stoppe helt opp. Han satt lenge med øynene igjen, livredd for at den
minste bevegelse ville få ham til å kaste opp. Selv om han fortsatt var kvalm, åpnet han
øynene sakte og så opp mot taket. Det var ikke en eneste sniper igjen. Han kikket ned på
skjermen som bekreftet at det ikke var flere i anmarsj heller. Kun spredte prikker på skjermen
viste hvor mange det var igjen. Han hentet frem alt han hadde av viljestyrke, løftet hånden og
trykket det han orket på den lille skjermen. Han tenkte ikke på annet enn å klare èn til, bare èn
til. Han fokuserte på skjermen så øynene ble tørre og sviete. Den var tom. Ingen prikker Han
tittet bort på Tovsuak, som også satt og så på en tom skjerm. Chemir snudde seg med et
tilfreds uttrykk i ansiktet og sa:
-
Speroen er nesten like hel, skadeomfanget er minimalt.
Lars løste seg fra setet og så utover det øde landskapet.
Han reiste seg, skjelven i knærne, men ikke lenger kvalm. Så kom han plutselig på
sniperen fra taket.
-
Har snipere følelser? spurte han.
Chemir og Tovsuak så på hverandre, og Chemir kom bort til ham.
-
Å bli tvunget ut i krig på denne måten, er nok et sjokk for deg. Du er ikke
forberedt på samme måte som unge herfra. Det er ikke rart at du reagerer.
Lars så uforstående på ham.
-
Jeg skjønner ikke hva du mener.
104
Tovsuak kom inntil.
-
Du må prøve å legge et tankelokk over alt sammen, ellers vil du ikke være i stand
til å gjøre det du er kommet for.
Det gikk opp for Lars at de hadde misforstått. De trodde at han var lei seg for å ha
drept så mange snipere. At han var nervøs.
-
Det var ikke det jeg mente. Jeg mener, jeg er glad for at dere bryr dere, men det
er ikke det jeg ville frem til. Jeg spurte fordi ...
Det ble plutselig vanskelig.
Tenk om stemmen i hodet egentlig kom fra ham selv, og ikke fra sniperen. Han tvang
tvilen vekk, og bestemte seg for å tie.
-
Det var egentlig ingenting. Jeg måtte bare spørre.
Tovsuak så lenge på ham, før han sa:
-
Svaret er nei.
-
Snipere har ingen følelser. De er skapt for å drepe og ødelegge alt som kommer i
konflikt med, eller i veien for, Man-Ahdi. De føler ikke smerte, savn, sult,
lengsel. Eller noe annet av det du anser som menneskelig. De er dermed ikke
onde heller.
Lars nikket, Chemir var alvorlig. Det lille smilet som hadde ligget i munnviken noen
minutter tidligere, var helt borte.
Tovsuak fortsatte:
-
Hvis det er sånn at du ønsker å trekke deg. Det har krevd mye av deg bare å være
med hit. Du trenger ikke ...
Chemir avbrøt
-
Jo, du trenger. Det har såvidt begynt, Lars. Vi har ikke kommet så langt for at du
skal trekke deg.
Han så strengt på Tovsuak.
Ikke la Chemir styre deg.
Det var ikke sniperen på taket som hadde kommet med stemmen, det var Tovsuak.
Han hadde forsøkt å si til Lars at det ikke var Chemir som bestemte. Han smilte til Tovsuak,
beroligende. Tovsuak smilte prøvende tilbake.
-
Nei, jeg vil ikke trekke meg.
-
Jeg vil være med til atomtransformatoren er der den hører hjemme.
Chemir nikket, fornøyd.
105
Tovsuak sa ingenting. Han snudde seg mot kontrollpanelet. Chemir gikk bort til rommet i
veggen hvor han hadde stuet vekk våpnene de hadde hentet. Han tok ut en av stavene.
-
Dette er en lysstav. Den forvitrer eller dreper, alt etter hvilken styrke den brukes
med. Den er selvsøkende. Alt du trenger å gjøre er å peke mot den eller det du vil
treffe, også trykke lett der du holder den. Det er i grepet du stiller styrken. Den er
rask og effektiv.
Tovsuak kom bort til dem med en av de rare ballene som de hadde hentet fra det store,
hvite rommet med alle hyllene. Chemir hentet to til, og la en av dem i hånden til Lars.
-
Immobilisator, sa han.
-
Jo lenger avstand du bruker den på, desto lenger tid bruker den på å immobilisere
fienden. Vi er usikre på hvor lenge den setter fienden ut av spill. Vi har aldri
brukt den i kamp.
Chemir holdt den opp med den hele, runde delen inni håndbaken.
-
Du gjør sånn...
Han trykket lett, og to små halvkuler sèg ut på hver side. Chemir holdt i dem med
tommel- og lillefinger.
-
... så presser du, sånn.
Han viste uten å trykke.
-
En liten stund etterpå eksploderer det i en vifte som sender ut gift kun mot
fienden. Immobilisatoren kan være forskjellen på liv og død.
Lars puttet begge i lommene. Han fikk overrakt to lysstaver og spurte:
-
Hvis man bare skal trykke lett for å skyte, hvordan skal man da klare å unngå å
skyte ved et uhell? Hvor er låsemekanismen?
-
Den virker ikke hvis ikke du vil, svarte Tovsuak.
Både han og Chemir så ut som om det var alt som behøvdes å sies om den saken. Lars
var forvirret.
-
Mener du at jeg styrer den med tanken?
-
Nesten riktig, med viljen, svarte Tovsuak.
Han la til:
-
Det er en flere hundre år gammel teknologi.
Lars rettet lysstaven opp slik at den pekte mot taket. Men han klarte ikke å trykke.
-
Hva venter du på?Vi har ikke all verdens tid til demonstrasjoner. Viktigere ting
venter.
Lars kunne høre irritasjon i Chemirs stemme. Lars senket armene, smilte fåret.
106
De høye fjellene var kommet nærmere, og Speroen begynte langsomt å stige. Lars spurte:
-
Hvorfor er det ingen motstand her, så nær Makura?
-
Makura er omgitt av fjell, Mannerpasset stenger av mot nord. De andre
himmelretningene er godt bevoktet. Man-Ahdi regner ikke med at noen kommer
denne veien.
Chemir sa det uten å se på Lars, som isteden søkte blikket til Tovsuak. De så
hverandre inn i øynene og en følelse av samhørighet og skjebnefellesskap ga fornyet styrke.
Speroen steg over fjellkammen, og begynte straks å synke ned på andre siden. Midt i
dalen lå noe som så ut som et gigantisk, sekskantet drivhus med hvelvet tak.
Makura.
107
Forberedelser
Lars var bergtatt. Makura så ut som en diamant som lå og funklet. Det var vakkert. ManAhdis hovedsete. Han kunne ikke fatte hvordan noe ondt i det hele tatt kunne skapes der.
Samtidig visste han at ingen som befant seg innenfor den vakre diamanten ville vise ham
noen nåde.
- Det er ikke mulig! Indikatoren for forsvarslitiumet står på max!
Chemir styrtet bort til Tovsuak.
-
Hva er det du sier?
-
Jeg får ikke opp noen fullverdig analyse, men…
Han tok en pause.
-
Alt tyder på at noen har vært inne i systemene våre.
-
Det er umulig! Let etter en annen forklaring, vi har ikke hatt kommunikasjon
utenfra siden vi dro.
-
Ikke desto mindre..
Tovsuak pekte på indikatoren og så på Chemir.
-
Hvor lenge tror du det vil vare?
-
Det aner jeg ikke, men jeg aktiverer det med en gang.
-
Det holder så lenge det holder.
Tovsuak nikket.
-
Ja, det holder så lenge det holder.
-
Vi må utnytte overraskelsesmomentet. Hvis vi flytter oss lenger mot vest, vil de
ikke finne oss igjen. Det gir oss et pusterom.
Tovsuak hadde reist seg og kom gående mot Lars og Chemir.
-
Det gir oss litt mer tid til planlegging, men vi har det fortsatt travelt, sa han.
108
-
Lars. Det er nå det gjelder.
Tovsuak stod bredbeint foran ham med armene i kors.
-
Du skal inn dit.
Inn dit. Lars så på den vakre diamanten Tovsuak pekte med den ene hånden, mens den
andre hvilte varsomt på Lars’ skulder. Lars hadde glemt hvor hvite, rene hender han hadde.
Han rensket stemmen før han fortsatte:
-
Hvordan?
-
Det skal vi hjelpe deg med.
Tovsuak pekte mot Chemir. Han kom mot dem med noen i hendene.
-
Vut og Zems oppfinnelse, som vanlig, sa Chemir.
-
En heksagonstrålekanon. Den eneste som er laget, og en prototype. Vut og Zem
har testet den et par ganger, og etter hva de sier vil den gjøre jobben.
Han la den i armene til Lars. Den var ikke tung, lignet på et gammeldags
maskingevær, men med et løp som var mye tykkere og med uregelmessig form.
Lars så på våpenet han holdt i armene. Klemte det litt, og prøvde å skjule alle tegn til
nervøsitet.
-
Heksagonstråleren er laget med ett eneste mål for øyet. Å lage hull i panseret.
Så tok Chemir en pause hvor han så lenge på Lars.
-
Den har to ladninger. En til inngang, en til utgang.
-
Prøver du å si at jeg kun har et forsøk på vei inn, og et på vei ut?
Chemir nikket.
-
Hvis den ikke virker, da?
Verken Tovsuak eller Chemir svarte. Lars forsto hva det betydde.
-
Vi har fått en uventet fordel fordi forsvarslitiumet fungerer igjen. Det betyr mer
av det vi trenger mest: tid. Den må vi bruke godt.
Chemir satte seg ved en av skjermene og satte i gang med et eller annet.
-
Hva skjer når hullet er laget?.
-
Da bryter det løs, og du må være rask. Minutter senere vil det kry av tenter og
makuriere her.
-
Hva er makuriere?
-
Makuriere er skapninger designet for å reparere de skadene panseret ikke har nok
energi til å reparere selv.
Lars nikket, uten å føle seg særlig klokere. Tovsuak pauset i noen sekunder før han
fortsatte:
109
-
Makuriere sender ut nervegass i en radius på flere meter. De skyter bitte små
piler som enten bedøver, dreper eller løser opp motstanderen.
-
Løser opp?
-
Ja, til ingenting. Alt blir borte.
Lars grøsset. Tovsuak snakket fortere nå.
-
De kan med letthet skille mellom allierte og fiender. De er aggressive, men finnes
heldigvis ikke i samme antall som for eksempel tenter. Antagelig fordi de kun er
designet for Makura.
Lars nikket forsiktig. Han følte ikke at han gjorde annet enn å nikke og han lurte på
om han hadde forstått alt.
-
Hvor lang avstand kan de skyte disse pilene på, og hva med den gassen du
snakket om?
Nå overtok Chemir.
-
Når det gjelder gassen, skal du ikke bekymre deg. Du skal ha på deg en
heldekkende kroppsmaske med sirkulerende gjenbruksluft.
Lars så for seg dykkerdrakter med store hjelmer og mørke visir.
-
Hva med pilene?
-
De må du passe deg for. Men heldigvis er ikke pilenes rekkevidde særlig lang,
maksimum ti meter. En opplagt svakhet.
Lars så litt utforstående på Chemir.
-
Er det en svakhet?
-
Ja, tatt i betraktning at din immobilisator har minst tre ganger så lang rekkevidde,
så.
-
Men, men, det ...
Lars klarte ikke å si mer.
-
Jeg vet ikke hva du tenker på, men konvensjonelle våpen har aldri fungert mot
makuriere, sa Tovsuak.
Lars så mistroisk på de to andre da han sa:
-
Hvordan kan dere være så sikre på at denne gjør det, da?
Han dro opp en immobilisator fra lommen i det han sa det. Chemir tippet litt frem og
tilbake på beina igjen, før han svarte.
-
Fordi Vut og Zem sier det. Hvis de sier at noe virker, så virker det. Det har vi fått
erfare mange ganger.
110
Lars tenkte at det var en forklaring som ikke ville ha fungert der han kom fra. Ingen
ville sånn uten videre ha utsatt seg selv for fare uten å vite at systemene de brukte var testet ut
og stemplet godkjent. Ingen ville sette livet sitt på spill basert på nesten. Men samtidig tenkte
han at han ikke var hjemme lenger. At alt de foretok seg egentlig hadde livet som innsats. Og
at de ikke hadde noe valg. Det var en slags trygghet i det også. Å stole på Vut og Zems
oppfinnelser, var noe Lars også burde gjøre. Det hadde han fått bevist opptil flere ganger
allerede. Det var de som hadde reddet dem alle ut av Bliss, det siste laboratoriet. Det var Vut
og Zem som hadde funnet opp og laget atomtransformatoren. Det var de som hadde kledd
Speroen med forsvarslitium.
Og det var de som hadde fått ham hit.
Lars veide immobilisatoren i hånden, kastet den opp noen centimeter i luften og grep
den igjen med vante bevegelser, selv om den veide litt mindre enn en tennisball.
-
Er den bra nok for dere, får den vel være bra nok for meg også.
Han sa det i en tone som fikk ham til å virke mye mer eplekjekk enn han følte seg.
Men han tenkte at det kanskje kunne være bra også. Ikke at det å være eplekjekk hadde
funket på Linda, ikke ennå. Men snart, når han kom hjem igjen, etter å ha klart dette
oppdraget, ville eplekjekkheten være en del av ham. Selv om han aldri kunne fortelle henne
det, ville erfaringen gjøre noe med ham, noe som Linda ville se et sted inni øynene hans, gjøre
ham uimotståelig.
Lars’ øyne videt seg ut. Han pekte ut vinduet.
-
Se!
De to snudde seg. På bakken utenfor var det kommet et dusin makuriere, og de kunne
høre at det var luft-tenter like i nærheten.
-
Vi må flytte oss! ropte Chemir og kastet seg mot kontrollenheten.
De begynte å sveve sakte bortover med det samme.
-
Hvorfor må vi flytte oss, når de ikke kan se oss likevel?
Tovsuak så utover mens han svarte.
-
Kommer de nær nok, kan de oppdage oss ved å støte borti oss. Det må ikke skje.
Makuriene var i full gang med å undersøke bakken Speroen hadde svevet over for et øyeblikk
siden.
-
De kjenner den siste posisjonen vår fra før vi aktiverte forsvarslitiumet igjen, ser
du det?
Lars nikket, i det de økte avstanden mellom seg makurierne. Til slutt svevde de så
langt borte fra det opprinnelige stedet at de ikke lenger kunne se hva som foregikk.
111
-
Vet jeg alt jeg trenger å vite for å sette i gang?
Chemir beholdt litt av smilet da han svarte.
-
Nei, det vil du trenge mange år på. Men du er så klar som du kan få blitt. Bortsett
fra ...
Han snudde seg mot Tovsuak, som dyttet bort en av de hvite svevestolene slik at
veggen bak den foldet seg ut til en liten benk med to store glassbeholdere oppå. Den ene var
halveis fylt med en gråsvart masse. Han snudde seg mot Lars og vinket ham til seg. Så senket
han hånden ned i beholderen med det svarte innholdet. Den kom opp igjen med en stor klump
dissende, svart gelè. Lars rygget litt tilbake.
-
Ikke vær redd, det er ikke farlig. Dette er den heldekkende kroppsmasken jeg
snakket om.
Lars rørte seg ikke. Hvordan kunne den motbydelige klumpen være en heldekkende
kroppsmaske. Chemir lente seg mot ham og sa:
-
Du må stole på Tovsuak.
-
Fjern alt du har i lommene, sa Tovsuak videre.
Lars var fortsatt skeptisk, men tok likevel ut de to immobilisatorene og en leatherman-kniv,
som Chemir gransket med interesse. Han klappet seg på baklommen. Mobilen! Den hadde
han glemt. Han dro den ut, trykket på knappen så skjermen lyste, ventet halvveis å finne en
ulest teksmelding.
-
Hva er det?
Chemir tok mobilen, snudde den, studerte den fra alle vinkler.
-
En mobiltelefon. Eller smartphone, da.
-
Hva er det?
-
Jeg kan ringe med den, spille spill og gå på internett.
-
Ringe? Hvorfor skal du ringe på den?
Lars tok fra ham iPhonen, låste opp telefonen og gikk inn på siste anrop.
-
Dette er navn og nummer til folk som har ringt meg eller jeg har ringt.
-
Ja, men hva betyr det?
-
Det betyr at basestasjoner sender signalene, slik at en annen med samme, eh,
apparat, svarer, så kan vi snakke sammen.
-
Du er virkelig fra en annen tid, noe så tungvint.
-
Hva gjør dere, da?
Tovsuak kremtet.
-
Vi er nødt til å fortsette, ellers stivner dette og blir ubrukelig.
112
Tovsuak rakte frem hånden med den svarte geleen. Lars gikk bort til ham etter å ha
forsikret seg om at Chemir la mobilen sammen med Leathermanen.
-
Kle av deg alle klærne.
Lars adlød, nølte litt da han kom til bokseren, lot også den falle til gulvet.
-
Stå med beina fra hverandre og armene litt ut til siden.
Lars lystret og Tovsuak kom helt inntil med den svarte, skjelvende massen.
-
Jeg kommer til å legge det på hodet ditt og trekke det fort nedover kroppen din.
Det må gjøres raskt, ellers kan det oppstå brister, og det kan vi ikke risikere.
Forstår du?
-
Ja.
-
Du vil føle at du ikke får puste, som om du befant deg under vann. Men det
kommer ikke til å vare lenge.
-
Hvor lenge?
-
Ikke lenge.
Lars var ikke beroliget, men han sa det ikke.
-
Når du trekker pusten de første gangene, vil det føles som om du drukner. Men
det er viktig at du fortsetter å puste likevel. Det gjør vondt, men du må ikke få
panikk. Etter ti-tolv vonde og vanskelige innpust, vil alt gradvis bli normalt igjen.
Han så granskende på Lars.
-
Da vil du være dekket over det hele med en hinne som beskytter deg mot gasser
og uønskede partikler. Det du puster ut, vil bli resirkulert i et kretsløp som er helt
lukket fra det som er på utsiden. Vi vil fortsatt kunne kommunisere med deg via
nevronoverlappingen Vut og Zem har installert i deg deg. Forstår du alt jeg sier?
Til tross for alt Lars hadde opplevd, innså han at han aldri kom til å slutte å bli
overrasket. At det alltid ville skje nye og enda mer uforklarlige ting. Han kunne ikke annet
enn å pipe frem et svakt ja.
-
Er du klar?
-
Mhm.
Lars lukket øynene. Han kjente at noe lunkent ble lagt forsiktig oppå hodet hans.
Deretter var det som om noen klappet ham forsiktig en gang på hodet.
Han trakk pusten, kjente et lett, vedvarende trykk på hodet. Han trakk pusten igjen.
Det gikk ikke, han fikk det ikke til.
Luften stanset der ute og sendte noe iskaldt ned i lungene i stedet.
Han gispet etter luft, nytteløst. Det kom bare enda mindre luft ned i lungene.
113
Instinktivt trakk han været igjen. Men resultatet var det samme; det var ikke noe luft å trekke.
Lars fikk panikk. Det hjalp ikke at han hørte Tovsuaks stemme, langt borte fra:
-
Rolig, rolig, det er snart over.
Han fektet vilt med armene, ristet hodet hit og dit. Hver gang han trakk pusten, var det
som om han hadde en vegg foran munnen som hindret luften i å nå ned i lungene. En stor,
kald vegg. Han holdt på å bli kvalt, dette kom ikke til å gå bra. Han prøvde å kommunisere
det, men det gikk heller ikke. Det begynte å svartne for ham, han tenkte at han kom til å dø.
Brystet var tungt, det føltes som han prøvde å puste inn bly.
Noe hadde gått fullstendig galt.
Nå forsøkte han å skrike, men det gikk rundt for ham. Han måtte kjempe for i det hele
tatt å holde seg på beina.
-
Trekk pusten!
-
Pust, Lars!
Ropene trengte gjennom all bomullen som hadde lagt seg rundt hjernen hans, og
lammet den med dødsangst. Han tok ut sine siste krefter, og prøvde å trekke pusten igjen. Det
gikk tungt og tregt, men noe skjedde.
Han prøvde igjen. Lettere. Enda en gang, enda lettere. Og plutselig pustet han som før,
som om ingenting hadde skjedd, som om han hadde hatt mareritt i våken tilstand. Detaljene
rundt ham begynte å tre frem igjen. Han åpnet munnen og dro inn masse luft. Den var litt
kaldere enn vanlig og hadde en merkelig lukt og smak han ikke kunne plassere, men han
pustet! Han blunket noen ganger, snudde seg mot Tovsuak og Chemir. De så alvorlige ut.
-
Er alt i orden? spurte Chemir.
-
Jeg trodde jeg skulle dø!
-
Vi vet det. Det er ikke særlig behagelig, men det går fort.
Chemir og Tovsuak gikk rundt Lars noen ganger. Lars løftet på armer og bein, tok
noen skritt, men han kunne ikke merke noe til kroppsmasken han nettopp hadde fått på seg.
Han så ut som før. Kanskje bare en tone mer grått i huden på armen.
-
Det ser bra ut, sa Chemir.
-
Nå er du trygg for alle skadelige kjemiske forbindelser i luften der ute.
-
Og du kan kle på deg igjen, la han til.
Lars fortet seg å kle på seg klære igjen. Tovsuak tok opp heksagonstrålekanonen og ga
den til Lars.
-
Du må gå nå.
Lars nikket, ute av stand til å snakke.
114
-
Vi kommer til å lede deg gjennom alt.
En svak styrke fylte ham langsomt, lik hinnen som dekket ham på utsiden. Han var
redd, det var ikke det; men han kjente at han var klar for oppgaven. Tovsuak tok ham i
hånden, dunket ham på ryggen mens han sa:
-
Lykke til. Vi er med deg hele veien.
Så klemte han Lars hardt, det var så uventet at han fikk klump i halsen og nesten ikke
klarte å klemme tilbake. Chemir kom bort til dem klemte ham fort, han også. Et øyeblikk så
Lars for seg at faren skulle komme og klemme ham også. Klappe ham på skulderen, ønske
ham lykke til. Tanken på faren fikk hjertet til å banke fortere, hardere. Tanken på hjemme
fikk usikkerheten til å stikke ham over hele kroppen, som små knott. Han tenkte at det han var
i ferd med å gjøre var umulig.
-
Lykke til, sa Chemir.
Lars kvapp. Bildet av faren hadde vært så levende. Men det var ikke faren som stod
der, det var Chemir. Det var ingen vei tilbake. Med ristende knær gikk han bort til
sylinderheisen og skulle til å vinke da Tovsuak sa:
-
Ikke glem dette, da.
Han løftet det nesten gjennomsiktige våpenbeltet hvor våpnene han tidligere hadde fått
lå i lommer og hylstere, gikk bort til Lars og festet det i et kryss over brystkassen hans. De
smilte stivt til hverandre.
-
Takk.
Han løftet hånden og sa:
-
Ses om en liten stund.
Så sank sylinderheisen ned mot bakken utenfor.
115
Panseret
Selv om den var usynlig, visste Lars at han stod rett under Speroen. Han var helt alene her
ute, omgitt av fiender og et ukjent landskap så goldt at det like gjerne kunne vært på månen.
Ikke busk eller kratt, ikke så mye som et uttørket gresstrå, bare stein og støv og mer stein og
støv. Bakken rundt ham ble opplyst av Makuras hvite lys. Så nært panseret var det nesten som
å være i dagslys.
Den store diamanten reiste seg over ham, høyt, opp mot den svarte himmelen. Tanken
på at den var dekket av et strålingsskjold, virket helt umulig. Strålingsskjoldet som Man-Ahdi
ville ødelegge, og som var satt opp for å redde det som var igjen av jorden, mens gode krefter
forsøkte å skape en ny fremtid. Med hans DNA. Strålingsskjold. Lars Vega. Han følte seg
underlig verdifull og viktig.
-
Er du klar, Lars?
-
Tovsuak?
Så husket han, og tok seg til tinningen hvor Vut og Zem hadde injisert
nevronoverlappingen. Han visste at uten den ville han ikke forstå hva som ble sagt til ham.
Den virket på språksenteret. Og antagelig en hel del annet Vut Og Zem ikke hadde sagt noe
om. Han var ikke lenger en vanlig Lars av kjøtt og blod: Nå var han utstyrt med merkelige,
men livsfarlige våpen og kroppen hans inneholdt greier som gjorde at han levde lenger, kunne
bli snakket til på avstand, kunne forstå språk han ikke kunne. Han var ikke seg selv, han var
en slags ynkelig variant av Terminator.
-
Vi hører deg klart og tydelig.
Lars så seg rundt. Etter all sannsynlighet ble han overvåket. Han ikke hadde lang tid
på seg.
-
Okei. Jeg er klar. Hva skal jeg gjøre?
Han hadde valgt dette selv, insistert på at han kunne gjennomføre. Det hadde gitt
mening at han, i kraft av sin annerledeshet, hadde et fortrinn ingen andre på planeten hadde.
Det hadde gitt mening da. Nå var det galskap, han innså det klart og tydelig. Like tydelig
116
kjente han på viljen til å gjennomføre, til å ha kommet så langt at han ikke kunne snu. Det
som undret ham var at, tross redselen, tross tvilen, kjente han også på en kraft i seg selv, en
styrke, et ønske om å gjøre det han skulle gjøre, og gjøre det bra. Om han holdt redselen
under kontroll, om han klarte oppgavene sine, om han klarte det umulige, hadde han mulighet
til å komme hjem igjen.
Han holdt hardt rundt strålekanonen med begge hender. Våpnene som hang i
skulderstroppen veide ingenting. Han måtte kjenne etter for å være sikker på at de var der.
-
Gå helt inntil panseret, du skal bare stå noen få skritt unna.
Lars gjorde som han fikk beskjed om.
-
Ta opp strålekanonen. Legg den på skulderen, og trykk på lysstjernen.
Han satte den på skulderen akkurat slik Tovsuak hadde sagt, og trykket lett på den
lille, nesten usynlige, hvite lysstjernen. Ionlaseren gled lydløst ut flere ledd og åpenbarte et
nytt kryss, rødt denne gangen.
-
Klar, sa han.
Han hørte Tovsuak puste langt inn og slippe ut igjen i et langt sukk.
-
Hvor er det lilla siktelyset?
Lars myste forover og lette en stund med øynene før han fant den lilla prikken som
viste hvor han siktet.
-
Rett foran meg, nesten i øyehøyde.
-
Det må mye lavere, Lars.
Lars styrte lyset nedover uten å slippe det med øynene.
-
Knehøyde.
Stemmen hans var rolig, konsentrert.
-
Dette går bra.
Det var Chemir.
-
Du har bare et forsøk. Den andre ladningen må spares til retretten.
Lars bet tennene sammen til de gnisset.
-
Du har riktig høyde nå, sa Chemir.
-
Lykke til.
-
Nå!
Han ropte det samtidig som han trykket på det røde krysset. I samme sekund strømmet
det blå stråler ut av munningen med kurs rett mot det krysset på veggen. Det vedvarte noen
sekunder, før det ble borte. Han trykket på det hvite lyset, og ionlaseren trakk seg raskt
sammen igjen. Han ble stående med den i hånden, tok et skritt bakover.
117
Ingenting skjedde.
Det gikk så lang tid at han begynte å lure på om han i det hele tatt hadde trykket på
avtrekkerlyset. Musklene i kroppen hans strammet seg, laget knuter. Han ble varm i ansiktet
og fingrene ble stive. Han skulle til å røre på beina da en kort, høy lyd skar gjennom luften.
Det var som om noen svingte et rep veldig fort rundt og rundt. Et område i panseret ble helt
hvitt, med noen svarte og grønne flekker i midten. Uten en lyd ble flekkene til sprekker på
kryss og tvers, som om panseret var i ferd med å revne, men bare innenfor det lille området.
Så, etter en lang, vond stillhet, løste plutselig alt seg opp og forsvant i ingenting. I panseret
var det nå et perfekt symmetrisk, rundt hull, som vinduet i en vaskemaskin.
-
Jeg klarte det!
-
Kom deg inn, Lars. Fort! ropte Chemir.
Lars løp bort til den lille åpningen, bøyde seg ned, så seg om til alle kanter. Ingen i
sikte. Han bøyde seg mot åpningen og så inn.
Øynene videt seg ut.
Det stod noen trær der inne.
De var glisne, og bladene virket visne og døde. Men det var de første vekstene Lars
hadde sett siden han kom. Synet var så overraskende at han mistet fatningen og ble stille. Han
likte ikke å oppdage trær i Makura. Planter var liv, håp og fremtidstro. Og han forbandt ikke
noe av det med Makura.
-
Er det noe galt?
Chemir hørtes anspent ut.
-
Det vokser trær her inne.
-
Trær? Er du sikker?
Chemir var tydelig skeptisk. Noe brast i Lars.
-
Jeg vet da vel hvordan et tre ser ut! Antagelig vet jeg det bedre enn dere!
Stillhet igjen. Så stemmen til Chemir.
-
Vi kan finne ut av det senere. Nå må du inn. Kom igjen.
Det korte blaffet av uforklarlig sinne forsvant på stedet. Lars nikket heftig, som om de
andre kunne se det. Han la strålekanonen på bakken på innsiden av hullet og bøyde inn
overkroppen. Han så seg rundt igjen, trakk resten av kroppen etter og landet med et dunk på
bakken.
Han var i Makura. Fiendens hovedbase.
118
Han reiste seg, plukket opp strålekanonen, så seg om nok en gang – han ventet seg
fiendtlig bevegelse hvert øyeblikk – og smatt kanonen bak i stroppen på ryggen mens han
hvisket:
-
Inne.
Han mente tydelig å kunne høre de to i Speroen puste lettet.
-
Godt. Bra jobbet, Lars.
Han kjente et kort blaff av stolthet. Han visste at de tenkte det samme som han;
kanonen hadde virket akkurat slik den skulle. Chemir hadde hatt rett i at den var enkel å
bruke.
-
Se deg rundt og fortell oss hva du ser.
Lars løp lett bort til det ene skjeve, slunkne treet for å få oversikt og ly. Han stakk
hodet frem og stivnet.
To skapninger – det kunne ikke være annet enn makuriere – kom fra hver sin kant rett foran
ham. Han hørte lyden bak seg også og snudde seg mot den. Det kom to fra den kanten også.
Han var omringet.
Redselen fikk ham til å skjelve, fryse, og det svimlet for ham. Så hørte han Tovsuaks
rolige stemme:
-
Hva er det, Lars?
-
Makuriere. Fire stykker, fra hver sin kant. Jeg er omringet. Hjelp.
Svaret kom øyeblikkelig.
-
Ta frem begge immobilisatorene.
Han rev de to immoblisatorene ut av beltet og trykket ut de to hakene i begge. Snudde
seg frem og tilbake for å se hvilke to som så ut til å være nærmest, men alle fire var like langt
borte. Han valgte de to som kom foran ham. Han strakk ut begge armene mens han prøvde å
la være å tenke på at det kanskje ikke ville fungere. Så lukket han øynene og trykket ned
hakene på immobilisatorene. Da han åpnet øynene igjen var de to makuriene betydelig
nærmere, og de beveget seg fortsatt. Han fikk panikk, snudde seg. De andre var kommet like
langt. Han trykket hakene igjen i den retningen, og snudde seg tilbake. Nå var de to krypene
nesten innenfor det han regnet med var deres rekkevidde, og de hadde allerede begynt å sende
ut bitte små piler som forsvant før de nådde frem til ham.
Han stod fastfrosset i bakken, viss på at det var så langt han kom, ikke lenger.
Rett før han lukket øynene for å slippe å se sin egen død, stanset de med et rykk og ble
stående og tippe litt frem og tilbake, før de falt forover og ble liggende på bakken.
119
Han fikk tilbake litt av momentet, klarte å kaste seg rundt for å se hvordan det gikk
med de to bak ham.
Synet fylte ham med en gru han ikke hadde forutsett.
Av to makuriene var det ikke annet igjen enn to små, rykende, svarte hauger. Han
hadde drept to levende vesener. Det var riktig, det var forberedt, men han hadde ikke visst at
det ville fylle ham med en slik tristesse. Samtidig måtte han holde kontroll på seg selv, faren
var langt fra over.
Foran de to pulveriserte makurierne stod en sniper.
-
Nei, hvisket han.
Stemmene til Tovsuak og Chemir var der med det samme igjen, og i munnen på
hverandre.
-
Hva er det?
-
Er det noe galt?
-
Hvor er makuriene?
Lars svarte ikke, det var så vidt han kunne høre dem. Sniperen der borte hadde senket
armen med våpenet.
Han så på Lars.
Hva var der som foregikk, og hvorfor hadde han tilintetgjort to av sine egne?
-
Du må bli med meg, det er ikke tid til å forklare her.
Lars hørte sniperen, men rikket seg ikke.
-
Vi må vekk, insisterte sniperen.
Lars hørte fortsatt de opphissede stemmene til Tovsuak og Chemir. Han hvisket:
-
Alt i orden.
-
Jeg må bare være stille en liten stund. Jeg sier ifra.
Det kom ikke noe svar.
Sniperen skakket på hodet. Så løftet den hånden og sendte ut nettet så raskt at Lars
ikke rakk å reagere. Han skulle til å rope til Tovsuak og Chemir, da sniperen kom inn i hodet
hans:
-
Skalkeskjul. Jeg er nødt til å gjøre det, i tilfelle jeg blir overvåket. De finner fort
de to der.
Han nikket bakover mot den svarte haugen, det fortsatt steg røyk opp fra.
-
De vil forstå at det er en sniper som har gjort det der.
Den tok en kort pause før den fortsatte:
-
Det er første gangen noen klarer å forsere panseret.
120
Det kunne være innbilning, men Lars følte en viss beundring fra sniperen.
- Hvorfor gjør du dette? tenkte Lars.
- Fordi jeg må.
Chemirs stemme nådde ham:
-
Hva skjer, Lars? Er du trygg?
Før Lars rakk å svare holdt sniperen fingeren til munnen som for å be Lars tie.
-
Lars, dette er Chemir. Er alt i orden?
Sniperen så på Lars.
Øynene!
Det var de samme øynene som hadde møtt blikket hans på taket av speroen. Var det
mulig? Han tenkte:
-
Var det du som sa at jeg ikke skulle la meg styre av Chemir?
-
Ja, det var jeg.
Alt stoppet opp. Hva var det som skjedde? Hvem var denne sniperen, og hva mente
den med at Chemir ikke skulle styre ham? Lars ville rope ut en million spørsmål til de der
oppe i speroen. Hvem er dere, hva skjer, hvorfor skal jeg ikke la meg styre, en sniper har tatt
meg, redd dere selv. Hva som helst, bare han fikk en forklaring.
Men før han fikk ordene ut av munnen la sniperen fingeren mot tinningen hans. Det
samme stikket som da nevronoverlappingen ble aktivert for tankekontakten med Chemir og
Tovsuak.
Sniperen tok fra ham kontakten med de to om bord i speroen. Han lå fanget i nettet på
ryggen til sniperen som beveget seg i voldsom fart. Uten håp, uten krefter, og uten Chemir og
Tovsuak.
121
Vantek og Lars
De kom inn i et fjellandskap med store kampesteiner. Lars lå passiv i nettet og kjente hvordan
kroppen ble mørbanket mot sniperens kalde, harde rygg.
Det var over, de hadde mislyktes.
Man-Ahdi kunne fullføre konstruksjonene av en portal til, og sette i gang
forflytningene og ødeleggelsen av strålingsskjoldet. Lars Vega ville bli overlatt til en
jordklode under en nådeløs sol på vei mot inferno. Det skremte ham, men samtidig merket
han at han på et underlig vis aksepterte sin skjebne.
Han skulle dø.
Sånn var det. Så forsvant han inn i sitt eget mørke, og ble liggende som i dvale, uten å
merke at landskapet forandret seg, at sniperen beveget seg med lettehet mellom krokete, små
trær og svære kampesteiner, for til slutt å smette inn i selv fjellet. Det ble mørkt rundt dem,
men Lars brydde seg ikke om det. Han visste at sniperen tok ham lenger og lenger bort fra
Chemir og Tovsuak for å gjøre ende på ham uten at de fant ham.
Humpende, skumpende, beholdt han øynene lukket, ble slapp i kroppen og sank inn i
seg selv.
Han merket ikke at sniperen kom inn i et hardt umøblert rom med svakt lys. Han enset
heller ikke at han ble løst ut av nettet, forsiktig og lagt til hvile i et hjørne av rommet. Ikke så
han mannen som stod innerst i rommet og sa:
-
Takk Narg, du kan vente utenfor. Jeg setter oppvåkningssprøyten selv. Hold vakt,
og gi beskjed med det samme hvis noen nærmer seg.
Mannen reiste seg fra stolen, tok en sprøyte opp fra lommen, og satte den hardt i
skulderen på Lars, gjennom kroppsmasken. Lars våknet umiddelbart, og satte seg opp og
fektet med armene.
122
-
Gå vekk, ikke rør meg!
Lars slo desperat rundt seg og prøvde å reise seg opp. Men hver gang han prøvde å stå
på beina datt han sammen som en kraftløs leirklump.
-
Du må roe deg Lars. Du er utenfor fare. I alle fall en liten stund til. Se på meg.
Lars flakket med blikket han var svimmel og retningsløs.
-
Se på meg, sa jeg. Du er nødt til å moblisere alle krefter. Det jeg skal si deg er
forskjellen på liv og død, for deg, for meg, for hele denne planeten. Forstår du
hva jeg sier?
Lars, som fremdeles var omtåket, nikket selv om han ikke skjønte noen verdens ting.
Mannen foran ham virket kjent.
Hvordan var det mulig, han kjente ingen her.
Hjernen jobbet på spreng, men var tung og full av seigtflytende hjernemasse som
nektet å samarbeide.
-
Lars, jeg er Vantek. Det var jeg som fjernet utposningen på kinnet ditt. I ManCel, husker du det? Godiva var også tilstede, hun forhørte deg da du plutselig
forsvant.
Lars gjorde et utfall for å komme seg vekk, men Vantek tok tak i håndleddet hans og
holdt ham fast.
-
Ro deg ned sa jeg. Det er ikke farlig. Jeg skal ikke gjøre deg noe. Tvert imot.
Du er i et hemmelig rom i Makura som bare jeg og Narg vet om.
-
Narg?
Endelig begynte hodet å fungere igjen.
-
Sniperen som brakte deg hit. Han gjør det jeg sier, og er en hjelper. Vi har liten
tid. Jeg skal være rask.
Lars var kommet mindre svimmel, reiste seg opp på huk og stirret på Vantek.
-
Du føler deg litt omtåket fordi Narg injiserte et avslappende sovemiddel i deg på
veien hit. Jeg har gitt deg en sprøyte som fjerner virkningen. Jeg ser du føler deg
bedre allerede.
Vantek så på Lars, som for å forsikre seg om at han hørte og forstod. Lars krøp
nærmere veggen bak seg.
-
Jeg er altså Dr.Vantek. De siste ti årene har jeg jobbet som Man-Ahns
vitenskapelige rådgiver, og høyre hånd sammen med Godiva som du også har
møtt. Min lojalitet ligger, og har alltid ligget i Zent, og hos de som kjemper for en
levelig jord. For snart åtti år siden forsto jeg og en del andre krigere at kampen
123
om jordens fremtid også måtte kjempes fra innsiden. Jeg gikk inn under dekke av
å være foræder og fikk innpass i Man-Ahdis styrker. Det tok meg over førti års
hardt arbeid å komme så nær Man-Ahdi som jeg er nå. Mine medkrigere er for
lengst falt i kampen, og ingen i Zent kjenner lenger til mitt oppdrag her. Det var
kun en liten gruppe på tre som visste om prosjekt Narg , derfor har jeg de siste
tiårene jobbet alene. Jeg har ingen kontakter på utsiden lengre. Bortsett fra én.
Lars så tvilende på mannen han nå gjenkjente som ham i laboratoriet.
-
Hvem da?
Han sa det så spydig han klarte.
-
Chemir.
Lars lo kort.
-
Særlig. Jeg aner ikke hvorfor du har slept meg hit, men løgnene dine tror jeg
ingenting på.
Vantek kom bort til ham, bøyde seg ned på huk.
-
Jeg forstår at du ikke tror meg, hvordan skulle du? Men jeg sverger på at det jeg
sier er sant.
Lars reiste seg, ormet seg forbi Vantek.
-
Slipp meg ut. Chemir og Tovsuak kommer inn for å lete etter meg.
-
Det gjør de nok ikke. Chemir vil stoppe Tovsuak med alle midler han har dersom
han forsøker seg på en redningsoperasjon.
Lars tok seg til hodet, dro seg i håret. Det ble for mye.
-
Hadde du sagt Tovsuak kunne jeg kanskje – jeg sier kanskje – hørt på deg. Men
Chemir er leder i Zent, alle ser opp til ham, alt han gjør er for Zent. Han er Zent.
Hvis det du sa var sant, er det jo sånn at ingen i Zent kjenner til ditt oppdrag her,
og da må jo …
-
Ja, det er det jeg forsøker å si til deg. Chemir er Man-Ahdis mann i Zent. Jeg har
selv rekruttert ham. Lenge før han ble leder.
Det kunne ikke være sant, Vantek prøvde å spille ham ut på sidelinjen.
-
Hvorfor har du rekruttert en spion for Man-Ahdi i Zent, hvis du, som du sier, er
på vår side?
-
For at Man-Ahdi skulle forfemme meg, stole på meg, og forstå min verdi.
Dessuten har jeg noelunde kontroll på den informasjonen Chemir kommer med
siden det er meg han rapporterer til. Jeg har bare sluppet gjennom informasjon
124
som jeg antok at dere kunne håndtere konsekvensene av på andre siden. Som for
eksempel fraktalkodene deres.
-
Kan du bevise det? Hvorfor skal jeg tro deg når du har tatt meg til fange? Du kan
si hva du vil til meg, jeg kommer utenfra og skjønner ikke en dritt uansett.
-
Jeg kan bevise det snart, om du bare stoler på meg.
Lars satt bare så på ham, forsøkte å se for seg det utenkelige. Chemir, en spion.
-
Jeg visste at dere var på vei, sa Vantek.
-
Mitt oppdrag var å drepe deg, og dermed hindre DNA-prosjektet du skulle være
en del av. Når det var gjort skulle jeg gi signal til Chemir om å komme ned i
Makura under påskudd av å skulle finne deg. Sammen skulle vi presentere liket
ditt for Godiva og Man-Ahdi. DNA-et ditt kan høstet selv om du er død. Chemir
har sett fram til forflytningen til Man-Ahn lenge. Og de vet altså om deg og ditt
DNA, i motsetning til hva Chemir sier og Tovsuak tror.
-
Hvordan kan du klare å gjøre alt dette uten å bli avslørt? Det du sier høres helt
vilt ut.
-
Man-Ahdi stoler blindt på meg. Godiva har skjønt et eller annet, jeg vet ikke hva.
Hun er etter meg hele tiden. Men jeg har vært ytterst forsiktig, og noen ganger
jobbet mot Zent for å holde på troverdigheten min.
-
Det tviler jeg ikke på. Det er fortsatt ikke lett å tro på det du sier, ikke uten bevis.
-
Jeg har ingen håndfaste bevis, Lars. Har du ikke lurt på hvorfor Chemir så lett
gikk med på å la deg gå inn hit?
-
Det handlet om hva jeg ville.
-
Det startet sånn. Men Chemir forstod med det samme at han kunne la deg
forsvinne uten å måtte legge hånd på deg, og slik sikre dekket sitt en stund til.
-
Og så?
-
Så er det meningen at Chemir skal uskadeliggjøre Tovsuak, og da har vi tatt den
sterkeste fra Zent. Alt for å kjøpe tid for å lage en større atomtransformator.
-
Lars’ hjerte begynte å banke hard. Uskadeliggjøre Tovsuak.
-
Og Man-Ahdi vil se meg død.
-
Ja.
Lars tvilte. Likevel så han noe i Vantek som han nå husket at han hadde sett i
laboratoriet. At Vantek hadde smilt til ham, på et eller annet vis gitt seg til kjenne uten å
avsløre seg selv. Tenk om han snakket sant?
125
-
Men vi har liten tid. Hvis Chemir og jeg ikke infinner oss med ditt lik om kort
tid, vil alt som kan mobiliseres av styrker her i Makura gis ordre om å spore oss
opp. Og du vet hva det betyr.
Lars behøvde ikke gjette. Vantek så på ham med øyne som fikk Lars til å tenke at han
kanskje snakket sant. Det var de samme øynene som Narg hadde sett på ham med. Vantek må
ha forstått hva Lars tenkte, for han sa:
-
Ja, Narg er en modifisert kloning av meg selv. Jeg skapte ham for ti år siden. Du
kan stole på ham. Han vil ta deg med seg tilbake til Speroen sammen med
atomtransformatoren.
-
Skal du bare gi den til meg, enda du vet at jeg ikke stoler på deg?
-
Jeg er nødt, dessuten vil du ved selvsyn se at jeg snakker sant.
-
La oss anta at du snakker sant. Hva da med Chemir?
-
Ikke tenk på det. Jeg kommer etter dere, og tar meg av Chemir.
Ta seg av Chemir. Det hele begynte å anta dimensjoner Lars ikke klarte å forestille
seg. Om Vantek virkelig hadde tilgang til transformatoren, ville det være et slags bevis.
Kanskje.
-
Jeg vil se den.
-
Selvsagt.
Vantek forsvant ut gjennom døren, og Narg kom inn med noe i hendene. Det var
avlangt, og pakket inn i mørkegrønt lerretsstoff. Han så for seg den gamle stripete fluktstolen
som moren hadde insistert på å ta med seg til blokkleiligheten. Den stod i hjørnet i stuen mot
verandaen, hun satt alltid i den når hun strikket. Og bare da. Når moren strikket, pleide Lars å
liste seg rundt eller sitte musestille på rommet. Når moren strikket, strikket hun seg alltid ut
av noe, som hun sa. Men tingene hun startet på ble aldri ferdige, i stedet begynte hun på nye
prosjekter. Hun hadde skapene fulle av uferdige ting, men hun visste ikke at Lars visste.
Fluktstolen hennes hadde tynt, slit lerretstrekk, og de grønne stripene var i samme farge som
det stoffet Narg holdt i. Narg studerte ham litt med hodet på skakke. Lars rørte pekte på
pakken og tenkte:
-
Er det transformatoren?
Narg nikket, og lot Lars trekke lerretsstoffet til side.
Lars kunne vanskelig forestille seg at det som åpenbarte seg foran ham gjorde det mulig å
reise i tid. At den faktisk var hans transportmiddel tilbake til fortiden.
126
Han visste egentlig ikke hva han hadde forventet. Kanskje noe mer i retning av en stor sak
med masse duppeditter som pekte i alle himmelretninger.
-
Forstår du alt jeg sier når jeg snakker høyt i stedet for å tenke? spurte Lars.
Narg nikket.
-
Ja. Jeg kan bare ikke forstå at du gjør det så tungvint. Det er bortkastet energi.
-
Hvordan skal jeg kunne vite at dette er en transformator, og ikke en hvilken som
helst gadget dere har som jeg ikke kjenner?
-
Jeg vet ikke hvordan den brukes, så jeg får ikke demonstrert det for deg.
-
Da går jeg ikke med på det. Aldri, jeg er ikke helt idiot.
Vantek kom tilbake. Han hadde med seg en liten katt som mjauet og vred seg, ville
ute av armene hans.
-
Jeg vet hvordan den brukes, og jeg forventet intet mindre enn at du skulle spørre.
Vi har ufattelig dårlig tid, men jeg skal prøve å være rask. Hold denne.
Han la den mjauende katten i armene på Lars, som prøvde å roe den ned. Han hadde
en ekkel smak i munnen, skulle Vantek portere katten? Han så ned på den, pelsen var rødbrun
og flekker flere steder på kroppen viste at den i alle fall ikke kom fra et hjem som stelte og ga
den mat jevnlig.
Vantek tok transformatoren ut av hendene til Narg, justerte på den, siktet den inn.
Etter noen minutter hadde han laget to portaler, rett ved siden av hverandre. Så tok han katten
fra Lars etter nakkeskinnet og slang den inn i den første portalen.
Lars skrek, kastet seg mot portalen, men var for treig.
-
Faen ta dere, måtte dere demonstrere med å sende et uskyldig dyr gud vet hvor?
Hæh?!
Vantek la en finger mot munnen.
-
Hysj. Vent litt.
Narg hold Lars igjen, han vred seg i grepet og ville bort fra alt, men ble tvunget til å
stå stille. Det gikk bare noen sekunder, så falt katten ut av portalen, landet på siden på gulvet.
Reiste seg, tok noen skritt før den løp ut døren.
-
Var det god nok demonstrasjon for deg?
Det var virkelig transformatoren. Vantek hadde snakket sant. Det kunne bety at resten
han sa også var sant, sannsynligheten var faktisk stor.
-
Jeg tror det.
-
Fint. Da må du forsøke å stole på oss. Du får med deg transformatoren.
127
Lars visste ikke hva han skulle si. Han tvilte fortsatt, men nå hadde han i alle fall
transformatoren. Han kunne ta det derfra.
Han nikket til Vantek.
-
Jeg forlater deg nå. Narg vil ta deg og atomtransformatoren med til hullet i
skjoldet. Vent der til jeg kommer. Forhåpentlig behøver dere ikke vente lenge.
-
Hva gjør vi hvis du ikke kommer da?
-
Da drar dere uten meg. Narg vil hjelpe deg med det som må gjøres. Stol på ham,
stol på meg. Du kommer til å fullføre oppdraget.
Fullføre oppdraget. Hvordan?
Narg kom bort til ham, la kloen forsiktig på skulderen hans.
-
Vi må komme oss av sted. Jeg vet det er ubehagelig, men nettet er den eneste
sitteplassen jeg kan tilby deg.
Narg la et nett på gulvet, og Lars satte seg med atomtransformatoren. Nok en gang
snørte nettet seg rundt ham, men nå ga det Lars nesten en god følelse, selv om det som lå
foran ham på ingen måte var enkelt.
128
Avslørt
- Hva mener du med at han kom seg unna!?
Man-Ahdi skrek, munnvikene hans skummet, og ved siden av sto Godiva og smilte
med harde øyne.
-
Han var utstyrt med immobilisatorer i tillegg til antisporingsenheter. Vi var ikke
forberedt.
-
Ikke forberedt? Din oppgave er å være forberedt på alt, hele tiden!
-
Kanskje Vantek ikke er så lojal som han later som, sa Godiva og så foraktfullt på
Vantek.
Vantek knøt hendene sammen, og måtte undertrykke sinnet som vokste i ham. Godiva
hadde vært ute etter ham de siste årene. Ikke bare fordi hun ikke kunne fordra at Vantek ofte
trakk det lengste strået i diskusjonene de hadde med Man-Ahdi, men antagelig hadde hun
også en mistanke. Ikke sterk nok til å gå til Man-Ahdi, men nok til at det hadde gjort Vantek
både mer urolig og mer forsiktig. Nå var han utsatt. Han visste det. Han hadde sviktet et av
sine viktigste oppdrag, og Man-Ahdi var rasende. Med rette. Lars hadde sluppet unna. Men
det verste var ikke sagt ennå. Nå prøvde han å vinne tid.
-
Er portalen i trygg forvaring? Man-Ahdi så granskende på Vantek.
-
Ja, den er fortsatt i laboratoriet, vi er snart ferdig med ...
Mer rakk han ikke si. En av assistentene hans kom løpende inn i rommet og ropte
usammenhengende. Vantek forsto at tiden var i ferd med å renne ut. Han løp assistenten i
møte, tok tak i skuldrene hans, og sa med høy og streng stemme.
-
Ro deg ned! Hva er det du prøver å si?
Idet assistenten var i ferd med å finne ro nok til å snakke tydelig, satte Vantek
sprøyten i siden på ham. Han ble umiddelbart paralysert, og segnet om i Vanteks armer.
-
Hva er det som foregår!? Har du ikke kontroll på personalet ditt? Hva er dette?
Vantek!
-
Jeg beklager Man-Ahdi. Jeg har ikke sagt noe til deg, men vi har hatt problemer
med medikamentmisbruk hos noen av de som jobber på prosjektet. Lange
arbeidsdager uten søvn har fått noen av dem til å ty til enkle løsninger. Dette er
en av bivirkningene. Han er den andre i dag.
129
Vantek tok sprøyten han nettopp hadde satt i siden på den nå bevisstløse assistenten og
holdt den opp foran Godiva, og Man-Ahdi.
-
Og her har vi synderen. Jeg beklager det sterkt. Jeg skal presentere ham for de
andre og statuere et eksempel. Dette går ikke.
-
Nei, det gjør det ikke sa Godiva som hadde stått taus og ventet på en anledning til
å spre giften sin.
-
Hvordan tror du Man-Ahdi skal kunne ha tillit til at du kan fullføre prosjektet når
du verken klarer å håndtere et barn, eller dine egne medarbeidere? Kanskje det er
på tide å gi deg avløsning?
Det ble stille. Vantek sto og holdt den bevisstløse i armene, og han ble tyngre og
tyngre. Godiva og Man-Ahdi snakket sammen med lave stemmer. Vantek konsentrerte seg,
men klarte ikke å høre hva de sa.
-
Du tas av prosjektet. Godiva overtar, og du melder deg for forhørskommisjonen i
umiddelbart. Jeg håper for din skyld at du har gode svar på hvordan dette kunne
skje. Du blir eskortert av to snipere til forhørsrom b. Vi ses der straks.
Man-Ahdi snudde seg igjen mot Godiva, sa noe Vantek ikke hørte, og ga tegn til to
snipere om å eskortere Vantek ut. Godiva forlot rommet sammen med Man-Ahdi. På veien ut
snudde hun seg og lot fingeren sin gli sakte over halsen mens hun så triumferende på Vantek
som sto mellom de to sniperne som skulle eskortere ham. Den bevisstløse lå foran føttene
hans med fråde i munnvikene.
130
Lars og Narg
De var kommet til utkanten av steinmassene og Lars kunne se at hvelvingen over dem ble
lavere. Det betydde at de nærmet seg et sted panseret buet seg mot bakken. Nå kunne han se
at det vokste planter her også. Trær uten blader eller nåler, men med et mørkt, bølgete belegg
som fikk dem til å virke knudrete. Det var nesten en liten skog. Narg stanset, huket seg ned
bak en av dem, og trakk inn nettet så Lars rullet ut på bakken.
-
Hvor er vi?
-
Seksjon A5412, 13 grader vest.
Lars tenkte på hvor imponerende det var at sniperen visste nøyaktig hvor han var. De
var på vei. Lars så at Narg hadde pakket ut transformatoren, og at han grep den i
forhøyningen i midten. Sniperen trykket og et hvitt lys gled sakte ut på den ene siden, til det
var ca. tjuefem centimeter langt, og like bredt som det bredeste av den avrundete enden. Så
trykket den en gang til, og det samme skjedde på det andre endestykket. Nå hadde
transformatoren to brede lys i hver ende. Så bredte det seg et tykt bånd, som kobber, fra den
ene lysenden til den andre, i en bue over hånden på ham. Den så seg over skulderen,
automatisk fulgte Lars blikket. Lysene kom nærmere og nærmere.
- Jeg trenger den nøyaktige posisjonen til mannskapet ditt.
Mannskapet hans. Lars følte seg som en kaptein på eget skip. Rett ved siden av
sniperen hang noe som nesten var kjent og kjært.
En portal.
Den skilte seg markant ut fra luften rundt den, nesten bare ved å virke så levende.
-
Jeg kan den ikke. Det er Chemir og Tovsuak som styrer speroen.
-
Jo du kan den, du vet det bare ikke.
Narg festet en elektrodelignende gjenstand på pannen til Lars. Lars ville først skrape
den vekk, men Narg gjorde tegn til at han skulle la den sitte.
-
Hva gjør du? tenkte lars.
-
Jeg kobler meg på hukommelsessenteret ditt, og henter ut det vi trenger.
131
Lars trodde han hørte feil.
-
Vantek installerte en modul for avlesning av hukommelsen din da han fjernet
utposningen. Du merket det ikke da, men den er der, og den virker. Selv om du
ikke kjenner posisjonen på speroen, vil du kanskje ha registrert den ubevisst. Sett
tallene, hørt tovsuak si den. Og da finnes det lagret. Og der har vi det!
Narg gjorde et lite hopp som om den uttrykte glede. Det der er ingen sniper tenkte
Lars.
-
Jo, jeg er en sniper, men en annen type, svarte Narg.
Lars klarte ikke å la være å se på seg selv som en cyborg. Halvt menneske, halvt
maskin. Men langt mer avansert enn Terminator.
-
Seksjon A5410, 3,5 grader vest. Høyde: Fem åttendeler. Den er klar.
Sniperen rakk akkurat å stille seg foran portalen og hekte pakken med transformatoren
fast bak på ryggstroppen til Lars, da de ble funnet. Godiva skred ned av monojeten nesten før
den var stanset. Her ute klakket det ikke i hælene hennes. Men hun virket ikke mindre
skremmende for det.
-
Så! Jeg visste nok at vi ikke hadde sett hverandre for siste gang, Lars Vega.
Lars’ hender knuget om immobilisatorene bak på ryggen. Han hørte Godivas stemme,
men klarte ikke å ta øynene vekk fra mannen som sakte steg ned av den andre monojeten. Han
kom glidende mot dem med et våpen som siktet rett på sniperen.
Han var annerledes enn noe annet menneske Lars hittil hadde sett. Han var høy, tynn og
gråaktig i huden. Den halvåpne munnen avslørte grå tenner, i et smalt ansikt. Øynene hans
fikk Lars til nesten å besvime av redsel, han måtte se bort. De var skråstilte og isblå. Kulden
som strømmet ut av dem var nesten mer enn han fikset.
Mannen hadde midtskill i sølvgrått hår som rakk ham rett nedenfor de utstående ørene.
Et stort, skjemmende arr gikk fra venstre øyenbryn, over neseryggen og ned på høyre kinn,
videre ned på forsiden av halsen og forsvant nedi en grå overdel som ble holdt sammen av et
svart belte i livet. Man-Ahdi stanset bak Godiva. Nå trakk også hun frem et våpen. Det lignet
det sniperen hadde hatt i hendene da makuriene ble forvandlet til to rykende hauger.
-
Forræder, hvisket Godiva. Dette slipper du ikke unna.
Både Godiva og Man-Ahdi siktet seg inn på sniperen. Det virket nesten som om de
hadde glemt Lars helt. Hatet lyste ut av øynene på dem. Med hjertet i halsen dro Lars
langsomt hendene frem fra ryggen, mens han trykket så de to hakene kom ut til fingrene hans.
132
Så, med en kjapp bevegelse, kastet han hendene frem, samtidig som han pepret de to alt han
kunne. Han var sjeleglad for at han slapp å sikte.
Han var redd for at det allerede var for sent, siden immoblisatorene hadde lang virkningstid.
Men nå skjedde det rareste Lars hadde sett på lenge. Både Godiva og Man-Ahdi fikk
overraskede uttrykk i ansiktene. De stivnet med armene hevet, og uttrykkene prentet inn i
ansiktene. Der stod de fullstendig urørlige, som to statuer.
-
Bra!
Det var sniperen.
-
Nå må vi vekk før de ”våkner”. Vi må demontere portalen, og finne Vantek.
Kanskje det allerede er for sent.
De pakket sammen transformatoren, og Lars befant seg igjen i nettet. Det gikk fortere
enn han husket fra sist, og han fryktet at han ville falle ut. I så fall var det sannsynlig at han
døde. Eller ble hardt skadd.
Mot dem, og fra siden var makuriere på vei, og Narg ga Lars ordre om å skyte. Han
løsnet våpnene han hadde på seg, og skjøt i alle retninger. Overalt eksploderte det rundt ham.
Narg kastet seg fremover og til siden for å unngå å bli truffet, og Lars kjempet for livet i
nettet. Pannen hans smalt så hardt inn i ryggen på Narg at blodet strømmet fra nesen, han
hadde problemer med å se klart.
-
Vi er der snart, de har ham antagelig i et av forhørsrommene.
Narg kastet seg bak en stor klippe. Det ga dem sårt tiltrengt ly etter at de hadde passert
åpent landskap. Selv om mange av forfølgerne hadde blitt uskadeliggjort, var luften fortsatt
full av tenter, og Narg sa:
-
Vi er nødt til å ta en sjanse. Jeg lar deg være igjen her, fortsetter den lille biten vi
har igjen og henter Vantek. Hvis du gir meg dekning et kort øyeblikk, klarer vi å
avlede oppmerksomheten fra meg, og de vil konsentrere seg om deg. Er du klar?
Klar? Ideen var på ingen måte forlokkende. Skulle Lars overlates alene til tenter og
makuriere mens Narg forsvant, og kanskje ikke kom tilbake?
-
Skyt!!
Lars startet skytingen i ren forskrekkelse over det høye ropet til Narg, og Narg kastet
seg ut fra klippen. Og riktig: tenter og makuriere var tilsynelatende ikke oppmerksomme på at
Narg stakk, og konsentrerte all skyts mot Lars. Han satt beskyttet bak et klippeutspring, men
steinblokkene fløy gjennom luften. Våpnene han hadde dirret i hendene hans, og han fyrte av
salve etter salve. Lars lurte på når de gikk tomme. Han hadde mistet oversikten. De var
133
overalt. Og de kom nærmere. Et av våpnene hans sluttet og virke, og han kastet det fra seg.
Det smalt overalt. En dyp rumling. Lars kikket opp, og så en gigantisk stein rulle nedover mot
seg. Han kastet seg til siden, og midt i infernoet hørte han lyden av ben som ble knust mot
stein. Foten hans. Den var nesten slått av leggen. Han kunne se beinpipen i leggen stikke ut,
og smerten var uutholdelig. Han skrek og slo rundt seg. Var desperat. Hender tok tak i ham,
og han sparket med det friske benet, bet, klorte, slo, kjempet for livet. Noen holdt ham fast, og
med en siste kraftanstrengelse vred han seg rundt, og så rett inn i øynene til Vantek!
-
Spis dette Lars. Det tar de verste smertene.
Lars tygget i seg pillen uten å tenke, og kjente lindringen gjennom den avsindige
støyen som omga dem.
-
Vi må få satt opp portalen!
-
Gjør det, jeg får Lars i dekning.
Vantek bar Lars lenger bak klippeutspringet. Lars lot seg bære og så ned på foten. Det
han så fikk ham nesten til å kaste opp. Han var så godt som amputert.
-
Vi skal klare å reparere den, sa Vantek. Hold ut litt til. Portalen er snart montert.
-
Den er oppe. Narg viftet med armene og Vantek dro Lars med seg de få meterne
bor til den. De stakk armene inn i den samtidig.
Det gikk fort, alt ble hvitt på et øyeblikk.
134
Tilbake i Speroen
Da han våknet lå han på gulvet i Speroen. Sniperen stod ved siden av ham med armene
hengende rett ned. Lars løftet blikket og så at Vantek også var der. Begge så sinte og hatefulle
ut. Lars prøvde å reise seg, men falt. Han var svimmel og så uskarpt. Han prøvde å lukke
øynene litt, men merket ingen forskjell da han åpnet dem igjen.
Det var helt stille i Speroen.
-
Kast våpnene, rolig! ropte Chemir med hard stemme.
Narg lystret. Den bøyde seg sakte ned, la det eneste våpenet den hadde på gulvet foran
seg. Den dyttet det mot Chemir som stanset det med foten. Vantek ble stående.
-
Chemir, godt å se at du er i god behold.
-
Tror du jeg er en idiot? Chemir så hardt på Vantek.
-
Legg fra deg våpnene. Å komme om bord ved hjelp av portalen er ikke akkurat et
tegn på at alt er som det skal. Eller hva synes du?
Vantek sto stille og sa ingenting. Lars lå fortsatt utslått på gulvet. Chemir konsentrerte
seg om Vantek.
-
Prisen for foræderi, hva er den? Chemir så på Vantek og løfet våpenet sitt høyere
og siktet på hodet til Vantek.
-
Det burde jo du vite Chemir, du er jo selv en foræder.
-
Jeg er ingen foræder! brølte han. Jeg er den eneste som har forstått det jeg trodde
du også hadde skjønt, at fremtiden ikke er på jorden, men på Man-Ahn! At sånne
som deg og Tovsuak ikke er istand til å se det geniale i Man-Ahdis
fremtidsvisjoner er like tragisk som det er dumt.
-
Du mener at det å forlate millioner av mennesker på en eksploderende klode er
genialt?
-
For å starte på nytt. Bygge opp en ny og bedre verden.
-
Jeg er tror ikke du lar deg redde Chemir. Man-Ahdis gift har gjort deg til et
ødelagt menneske.
135
-
Du snakker over deg. Men det er jo som forventet når du står her og vet du ha
tapt alt. Jeg gjentar: Hva er straffen for foræderi?
En klikkelyd i våpenet til Chemir, og en prikk på Vanteks panne. Chemirs forvrengte
ansiktsutrykk, og angsten hos Vantek. Lars så det, men kunne ikke gjøre noe. Kroppen lystret
ikke. Lars så hvordan Chemirs finger strammet seg om avtrekkeren, hvordan Vanteks øyne
lukket seg, og idet muskelrykningen i Chemirs underarm startet fingerens vandring mot
avfyringspunktet kastet Narg seg frem i et voldsomt sprang, og ble truffet av salven som kom
ut av løpet til våpenet. Et voldsomt smell, og Narg ble pulverisert.
Nytt ladegrep. Chemir siktet igjen på Vantek. Vantek kastet seg til siden, og Lars som
hadde fått tilbake noe av styrken i kroppen reiste seg, sto på den friske benet, og skrek:
-
Chemir!
Chemir frøs, og rakk ikke å snu seg for å se hvordan Lars løftet strålekanonen og fyrte
av mot Chemir. I et sekund var det mulig å se Chemir stå brent fast i rommet, i det neste var
han borte.
Vantek sto paralysert i rommet. Lars lå ved hans side. Det var stille lenge. Vantek
bøyde seg ned mot Lars.
-
Er alt i orden, Lars?
-
Lars nikket, prøvde å reise seg, men falt igjen.
-
Det ser ikke slik ut, sa han.
Det blødde kraftig fra foten. Lars åpnet munnen for å snakke, men det kom bare noen
utydelige lyder.
-
Det er kroppsmasken! Vantek løftet Lars.
opp og bar ham raskt bort til en benk. Den stod fortsatt nedfelt på gulvet med de to
glassbeholderne oppå. Det svartnet for Lars hele tiden, han fikk ingen sammenheng i det som
skjedde.
-
Anstreng deg, Lars, prøv å høre etter, sa Vantek.
Han snakket saktere da han fortsatte:
-
Kroppsmasken må av. Turen gjennom portalen har gjort den farlig for deg.
Forstår du?
Lars hørte og forstod, men maktet ikke å svare.
-
Den må av, og det må skje raskt. Du vil oppleve det samme som sist; følelsen av
å drukne.
Lars hadde en vag tanke om at han ikke orket, men også den falt vekk, og han ble sløv
igjen. Vanteks stemme ble mer insisterende:
136
-
Lars, hvis vi ikke fjerner kroppsmasken, kan du dø. Skjønner du?
Han var nummen i kroppen, tom i hodet. Han tenkte at han egentlig fløt rundt på et
stort, svart hav og at det ikke var noen vits i å svømme. Han kom til å dø uansett. Det hadde
ingen hensikt å anstrenge seg. Hodet hans falt bakover med et ekkelt knekk.
-
Nei!
Vantek ropte og ristet hardt i ham.
-
Nei, Lars! Ikke gjør det!
Han tok frem noe som minnet om en liten penn. Trakk sko og sokker av Lars og satte
han spissen på den fast under foten hans, for deretter å trykke på toppen. Gul damp steg opp i
en bitte liten soppsky. Så sa han:
-
Lars, om et øyeblikk drar jeg den over hodet ditt. Du vil oppleve det samme som
sist, bare ikke så sterkt. Og det vil gå mye raskere.
-
På tre. En-to-tre!
Han røsket den grå hinnen over hodet på Lars og hev den på benken. Der ble den
liggende noen sekunder og dirre, før den krøllet seg sammen og ble liggende helt stille, som
en liten kullbit.
Lars sluttet å puste. Det var nærmest en lettelse. Det kom noen inn i hodet hans.
En stemme.
Kjent og ukjent på èn gang.
-
Pust. Pust!
Ullen begynte sakte å forsvinne. Han kjente igjen stemmen.
Han trakk pusten. Det surklet i brystet, men det kom ikke noe luft. Han prøvde igjen,
og kjente at han ble kald langs luftrøret, ut i lungene. Men fortsatt fikk han ikke luft. Han
prøvde enda en gang.
-
Kom igjen, Lars!
-
Pust.
-
Trekk pusten!
Nå kjente Lars det første, lille streifet av luft i brystet. Han trakk pusten på nytt og på
nytt. For hver gang fikk han inn litt mer. Til slutt hev han etter pusten, hostet og harket litt og
satte seg opp. Hodet var klart, og han var ikke svimmel. Han ble sittende stille og se på
Vantek som så tilbake.
-
Bli liggende Lars, jeg skal se om jeg finner noe å hjelpe foten din med. Ta en til
av disse. Det lindrer.
137
Vantek romsterte rundt i speroen, fant ti slutt det han lette etter. En bruskassestor boks med et
hull i den ene enden.
-
Hva er det der?
-
Det er en heler. Simpel portabel nanoteknologi. Den vil ta hånd om bruddet ditt.
Ligg stille så skal jeg sette den på.
-
Hvordan visste du hvor den var?
-
Burde jeg ikke det? Det er jo jeg som har tegnet og konstruert speroen. Og den
flyr fortsatt godt ser jeg. Gammel men god. Er det ikke det man sier.
Lars svarte ikke, men kjente hvordan foten på en merkelig måte virket som om den
beveget seg inni boksen. Lars lå på benken og forsto både mer og mindre.
-
Tovsuak! Vi har glemt Tovsuak.
I all dramatikken hadde både Vantek og Lars glemt å se etter Tovsuak. Lars prøvde å
reise seg fra benken han lå på, men ble holdt tilbake av Vantek.
-
Jeg skal gjennomsøke speroen. Er han om bord finner vi ham. Jeg lover.
Lars gled inn i en urolig drømmeløs søvn, mens Vantek startet speroen og begynte
søket etter Tovsuak.
138
Tovsuak
Lars våknet av hektisk aktivitet ved siden av seg. Han snudde seg over på siden, og så
Tovsuak ligge livløs på nabobordet med Vantek over seg. Klærne hans var blodige.
-
Han har mistet mye blod, det er knusningsskader på indre organer og enkelte
hjernefunksjoner er satt ut av spill.
-
Vil han overleve?
Lars kjempet med tårene. Det ble for mye. Det veltet ut av ham. Han hikstet og la seg
bakover og holdt seg for ansiktet.
-
Unnskyld, jeg mener ikke å …
-
Det går bra Lars. Det er ikke alt som skal holdes inne.
Det var som å høre faren. Han falt ut av nåtiden, og inn i fortiden, og så seg selv i
sofaen sammen med faren etter at moren hadde hatt et av sine anfall. Hjem. Han var på vei
hjem. I tankene og i virkeligheten.
-
Han kommer til å overleve Lars. Det er ikke første gang han har vært i krigen. Vi
kan ta fatt på hjemveien mens han tilfriskner. Forsvarslitiumet varer bare en liten
stund til, og jeg kan ikke sørge for nye påfyllinger.
-
Var det du som…
-
Ja.
Lars så hvordan Vantek satte seg på en av svevestolene på plassen der Chemir hadde
sittet på veien til Makura. Spørsmålene var mange og svarene færre. Han lot være å stille
dem. Hvert svar han hadde fått til nå, fødte bare enda flere spørsmål, og han hadde ikke
krefter til å tenke mer. Nå ville han hvile.
139
Hologrammet
Lars gled inn og ut av søvnen. Drømmer om kaos og orden om hverandre. Han var omgitt av
tåke og natt, og kunne ikke se. Kroppen var rastløs. Den rykket til. Brå kast med hodet. Med
armene. En kropp som kjempet med sine demoner, som mobliserte alle krefter for å leges. En
fremmed i en fremtid som ikke var hans. Løftet ut av alt som ga mening og over i kaos. Inn i
mørke. Nedover. Kampen for å trekke seg opp, ut. Angsten i alle bevegelsene. Muskler i
spenn. I beredskap. Klare til kamp.
-
Lars.
Tovsuak satt på en stol ved hans side og strøk ham over pannen. Bak ham sto Vantek.
Lars forsto at de hadde snakket sammen, at han hadde sovet lenge, og at ingenting av det han
ville si eller spørre om lot seg forme i ord. Isteden så han fra den ene til den andre, og smilte.
Foten var ute av boksen, og så forbausende bra ut. Lars satte seg på kanten av benken og satte
foten prøvende på gulvet. Ingen smerte. Han la mer vekt på den. Fortsatt ingen smerte. Det
var merkelig.
-
Noen fordeler skal du vel ha av å befinne deg i fremtiden sa Vantek og lo.
Tovsuak lo med, men det lå et alvor og en sorg over ansikt og latter. Lars forstod at det
handlet om Chemir og hans forræderi. Det var tydelig at det var noe som måtte vente.
-
Har du et kartografisk hologram over Makura og fjellkjeden?
Vantek var tydelig opptatt av å komme videre. Tovsuak trykket på en av skjermene
sine. Ut i løse luften, rett foran dem, kom det et stort tredimensjonalt, gjennomsiktig
kart.
-
Dette er de beste jeg har, sist oppdatert ... for lenge siden, sa Tovsuak.
-
Det er bra nok, svarte Vantek.
En av Vanteks fingre gikk gjennom fjellene helt ytterst til venstre i hologrammet.
-
Her.
De to andre andre fulgte bevegelsene hans og ventet.
-
Her er fjellet hult. Det vil si, det er en tunnel.
Tovsuak så overrasket ut.
140
-
Man-Ahdi har laget en kjempetunnel her. Og vet dere hva han sperrer inngangen
med?
Lars og Tovsuak ristet på hodet og ventet det verste. Igjen gikk fingeren til Vantek
gjennom karthologrammet. Han lot fingrene rotere, sånn at hologrammet ble til et dirrende
bilde, oppløst der fingeren hans gikk gjennom.
-
Det er genialt. Ingen vet om det. Derfor har ingen undersøkt det.
Han stanset.
-
Hva?
Tovsuak var utålmodig.
-
Et gigantisk hologram!
Vantek avsluttet og dro hånden til seg igjen.
- Det er derfor dere aldri har skjønt hvor han er blitt av. Dere har trodd at dere har
jaget ham til Mannerpasset, i stedet har han bokstavelig talt forsvunnet i løse luften.
-
Det er så genialt at det ikke er noe særlig vakthold der, heller. Kun makuriere
som sørger for at alt er i orden. Pluss noen luft-tenter.
-
Er tunnelen stor? spurte Tovsuak
-
Enorm.
-
Kan vi fly gjennom?
Vantek nikket. Tovsuak var ivrig nå:
-
Med forsvarslitiumet virksomt kan ingen stoppe oss før vi er gjennom. Det kan
funke. Vi kan komme gjennom usett.
Lars så på dem og tenkte at det var for enkelt. Alt sammen gikk litt for glatt. Etter alt
de hadde vært gjennom, skulle de klare seg ut av Makura med transformatoren, uten en
skramme?
-
Blir ikke dette litt for enkelt?
De andre snudde seg mot ham. Tovsuak sa:
-
Jo. Det er det som er genialt. Man-Ahdis overlegenhet kommer oss til gode. Vi
lurer ham med hans egne oppfinnelser. Kan du merke det av på kartet? Jeg mener
nøyaktig posisjon?
Vantek stod en god stund og studerte hologrammet. Til slutt sa han:
-
Landskapet ser annerledes ut enn jeg husker.
Han stirret enda en liten stund.
-
Det er vesentlig at vi treffer nøyaktig. Hologrammet er ikke bare på utsiden av
Makura og beskytter det mot inntrengere utenfra. Det er på innsiden også.
141
-
Hva?
Tovsuak tok et skritt tilbake.
-
Er tunnelen skjult fra innsiden av Makura?
Vantek nikket.
-
Da blir det jo helt umulig å finne!
Tovsuak så skuffet ut.
-
Så lenge forsvarslitiumet er i funksjon, er det ingen fare. Vi drar til det stedet jeg
har pekt ut og støter lett med Speroen. Den tåler det. Når fjellet ”gir etter”, vet vi
at vi har funnet åpningen.
Tovsuak nikket.
-
Det er dristig plan, så dristig at det faktisk kan fungere.
Igjen tenkte Lars at det ikke kunne være så enkelt. Makura måtte være et kaos av
patruljer med snipere, makuriere, alle slags tenter og krigere. Alle ute etter dem.
Tovsuak og Vantek var dypt konsentrete.
-
Det skal være her et sted, sa Tovsuak.
Lars så ut av det store vinduet og skvatt. De var helt inntil fjellet nå og dyttet forsiktig
med Speroen. Det var utrolig at den kunne styres med slik presisjon. Lars så på pakken med
transformatoren. Han skulle hjem. Det var en underlig tanke. Hjem. Hvordan skulle det bli.
Ville han kunne føle seg som Lars igjen. Ville han huske? Hva ville skje? Ville det andre øret
vokse ut på magen? Spørsmålene hopet seg opp igjen.
Han ble spart for å forsøke å svare på dem da Tovsuak ropte:
-
Vi har funnet den!
Det var helt umulig å skille hologrammet fra resten av fjellveggen. Det så ut som de
skulle kræsje, men i stedet fløy de gjennom det og inn i en lys tunnel. Den var helt ulik noen
tunnel Lars hadde vært i. Enorm, med et gulaktig lysskjær. Det var så vidt mulig å skimte
taket og veggene. De svevde sakte, som om de fløt gjennom en undersjøisk grotte. Nå så Lars
at Tovsuak styrte Speroen manuelt, og han kunne kjenne at stabilisatorene var koblet ut. Han
gikk bort til kledet med transformatoren og tok den i armene, i tilfelle det skulle begynne å
vugge. Det ville være idiotisk om den skulle bli ødelagt av et uhell.
-
Vi må gå så høyt under taket som mulig, sa Tovsuak.
Speroen steg sakte. Under dem var det hektisk aktivitet. Krigere løp frem og tilbake, lastet og
losset i forskjellige fartøyer. Snipere på monojeter kom til og fra.
-
Man-Ahdi ruster opp.
142
Det var Vantek. Tovsuak bare nikket, de virket nervøse.
-
Det er ikke langt igjen.
Det var tydelig at Vantek forsøkte å berolige dem. Lars kunne se at svetten piplet frem
på pannen til Tovsuak. Stillheten var forferdelig. En og annen knakelyd brøt gjennom, og
skapte uhygge. De beveget seg sakte nå. Helt oppunder taket. De lyttet etter fienden, men alt
de hørte var sin egen pust. Og hjerteslag. I korte øyeblikk kunne de høre lyden av lufttenter
som kom så nære at det var et under at de ikke ble oppdaget. Speroen fløt gjennom den
enorme tunnelen, og nærmet seg sakte åpningen på den andre siden. Endelig brøt de
hologrammet på andre siden.
-
Ble vi oppdaget?
Tovsuak ristet på hodet.
-
Jeg vet ikke. Men nå er vi ute, og her er det ingen. Jeg tror det er strake veien
hjem, nå. De har antagelig sett bevegelsen, men tenkt at det bare er et hakk i
programvaren. De tror ikke vi er så sprø.
Vantek og Tovsuak tok hverandre i hendene, Tovsuak var blitt enda mer alvorlig. De
hadde dratt ut, han og Chemir mot fienden, så viste det seg at fienden var venn og ... Lars
orket ikke å tenke mer på det, det var fortsatt for mye. I stedet knuget atomtransformatoren
han holdt i armene.
143
Hjem
-
Der! Endelig hjemme!
Speroen fløt sakte rett over vannet som lå under dem, som et speil. Lars forstod at de
nærmet seg Zent. Utenfor nærmet de seg fjellet, og Speroen begynte å stige.
-
Kryss-sjekker luft til bakke.
Tovsuaks stemme var lav, rolig.
-
Alt klart.
Vantek gikk nærmere.
-
Reflektorer og persepsjonsantenner, null.
-
Klar for åpning av nedstigningstunnel.
De var kommet opp på toppen av fjellet, og selv om Lars ikke kunne se det, visste han
at den store hvelvingen de hadde fløyet ut av for noe som føltes som tusen år siden, åpnet seg
under dem.
-
Nedstigning.
De falt raskt. Åpningen lukket seg i en spiral over dem, og etterlot fjell-landskapet
tilsynelatende urørt.
Nedgangen ble bredere jo lenger ned de sank, helt til de var inne i den enorme hallen Lars
hadde sett for første gang da de steg i land fra fluktbåten. En flokk mennesker hadde samlet
seg for å ta i mot dem. De kunne ikke høre dem, men så at alle klappet. Bortsett fra Vut og
Zem. De dannet en spiss foran alle menneskene.
Tovsuak så på Lars.
-
Vi må bli om bord i speroen en tid til. Karantene.
Lars sank litt sammen. Han hadde gledet seg til å gå ut og hilse på Vut og Zem.
Tovsuak la hendene på skuldrene hans og sa med varm stemme:
-
Nå skal du snart få reise hjem igjen.
144
Det stakk i Lars.
Heisen i speroen beveget seg, og en kvinne kom om bord.
-
Jeg er livsheler her i Zent, sa hun.
Og uten å si mer, tok hun tak i albuen hans og førte ham med seg. Han klarte ikke å
protestere. Han registrerte bare at Tovsuak og Vantek nikket til ham før de gikk videre. De
skulle møte mange mennesker, og forklare enda mer.
Livsheleren og Lars gikk til et lite rom bak i speroen. Midt på gulvet stod det en
gjennomsiktig lyskasse.
-
Legg deg der, sa Varavi, og pekte på kassen.
Lars så tvilende på henne, han var ikke for tidlig født, trengte ikke kuvøse.
-
Energi. Du trenger det etter de problemene du fikk med kroppsmasken. Du
trenger også oppbygning etter å ha vært gjennom portalen igjen. Du tåler den
tydeligvis ikke så godt.
Han la seg lydig i lyskassen. Den var myk og varm. I det han la seg, dimmet lyset seg
så det ble nesten helt mørkt . Han sovnet før han fikk lagt seg ordentlig til rette. Han merket
ikke at han ble undersøkt fra topp til tå med forskjellige instrumenter. Han merket ikke at han
ble scannet fra alle kanter. Han enset ikke at hodet og øynene ble undersøkt gang på gang.
Han så ikke hvordan DNA koden hans ble gitt til Vut og Zem som dro av sted med den. Lars
Vega sov og merket ingenting før Tovsuak ristet i ham.
-
Det er på tide å våkne, Lars.
Han glippet med øynene. Selv om de gled sammen igjen med det samme, følte han seg
ganske uthvilt og tilfreds.
-
Hvor lenge har jeg ligget her?
Tosvuak humret. Han så renere ut enn sist, og ikke fullt så sliten og sortung.
-
Lenge. Tre og et halvt døgn.
Lars reiste seg så fort at han ble svimmel.
-
Du har fått det du trenger av næring. Nå trenger du ikke mer før du er hjemme.
Lars svelget.
-
Hjemme?
Tosvuak nikket.
-
Mhm. Det er derfor jeg kom. Vut og Zem er ferdige med modifiseringen. Du kan
dra hjem igjen.
Lars lukket øynene.
145
Hjem.
Far. Mor. Kjøttkaker. Mørke dager. Fluktstol. Klikkende strikkepinner. Trær,
blomster, farger og lys. Han ble fylt av forskjellige følelser. Han ville hjem. Men samtidig
ville han bli. Hvordan skulle han kunne leve med alt det han ikke kunne fortelle til noen?
Hvordan skulle han klare å la være å si noe om det han visste kom til å skje i fremtiden?
Hvordan skulle han forklare det at han aldri ble syk, at han ble så gammel at han overlevde
sine oldebarn? Han kunne ikke si sannheten uten samtidig å beskrive seg selv som splitter
pine gal.
Det virket nesten som om Tovsuak forstod hva han tenkte på.
-
Det var aldri meningen at det skulle bli sånn. Men du må tilbake til din egen
verden, selv om det blir vanskelig. Husk at det er noen der som kommer til å
savne deg hvis du blir borte.
Lars bare nikket.
-
Kom nå, sa Tosvuak.
Han reiste seg langsomt. De gikk tilbake gjennom korridorene, det var utrolig å tenke
på at det var under en uke siden han gikk der sist. Det var som om korridorene vokste foran
nesen hans. Og tankene kom tilbake med dobbel styrke. Hvordan skulle han kunne klare å
leve i verden med kunnskaper om hvordan det kom til å bli, uten å kunne gjøre noe fra eller
til? For siden han var der nå, måtte det bety at uansett hva han foretok seg, ville det være
forgjeves. Eller ville det? Kunne det hende at han fikk uttrettet noe som gjorde at han
plutselig glemte alt han nå hadde opplevd? Fordi han hadde gjort sånn at det ikke kom til å
skje? Men han var jo der nå, og han hadde opplevd alt sammen, og … det gikk rundt for ham.
Tankene ble for store, de fikk ikke plass inni hodet hans lenger. Han måtte ta tak i beltet til
Tovsuak, dra litt i det. For å forsikre seg om at han var der, at han ikke var gal, at han ikke
var helt alene. Tovsuak strakk hånden bakover og klemte ham hardt rundt armen en gang.
-
Det skal gå bra, sa han.
-
Der er du, sa Vantek.
Vut og Zem snudde seg.
-
Er du klar til å reise hjem? spurte Vut.
Tovsuak dyttet ham mildt i ryggen.
-
Det er viktig at du hører godt etter nå, sa Zem.
146
Lars så på alle etter tur. Egentlig burde han ha hoppet rundt, glad som en gjøk. I stedet
stod han og var lei seg. Forvirret. Han lot som han ikke hadde hørt hva Zem hadde sagt. Men
hun insisterte:
-
Forstår du?
Lars klarte ikke annet enn å nikke svakt.
-
Nå har vi modifisert atomtransformatoren til å bli en fremtidsportal. Å forflytte
seg i rom er èn ting. Å gjøre det i tid er en helt annen historie, som jeg har
poengtert så mange ganger. Er du med?
Lars svelget.
-
Ja.
-
Vi sender en annen portal sammen med deg. Da har du muligheten til å komme
rett tilbake til oss hvis noe går galt.
Det var som om Lars hadde fått fire marshmallows på tvers, øverst i halsen.
-
Går galt? spurte han.
Det var litt stille for Vut sa:
-
Ja, galt. Ører ... og sånt, svarte Vut kort.
Og sånt.
-
Kan det skje igjen? spurte han.
-
Teoretisk? Ja.
-
Du er nødt til å finne ut av det med en gang du er fremme.
Lars knep øynene igjen. Han gruet seg veldig.
-
Det du sier er at jeg må tilbake hit med det samme, hvis noe går galt, ikke sant?
-
Sånn er det, svarte Zem.
Han hadde ikke misforstått. Men han kom til å tenke på noe annet.
-
Kommer jeg tilbake på samme klokkeslett som jeg forsvant?
-
Vi gjør det vi kan.
Vantek gikk bort til Lars.
-
Er du klar? spurte han.
Det var ingen vits i å utsette det uunngåelige.
-
Jeg har bare et par spørsmål først, sa han.
Alle stirret på ham.
-
Hvis jeg hadde tatt med meg noe fra fortiden hit, også tatt det med tilbake, nå når
jeg dro…
Han tok en pause, før han fant fortsettelsen, som nesten glapp fra ham igjen:
147
-
Ville jeg da ha to av de tingene? Eller ville den tingen ha vært forsvunnet mens
jeg var borte?
Han virret med hodet mens han snakket, som om han ikke var helt sikker på hva som
kom ut av munnen.
-
Hvis jeg kom tilbake et minutt etter at jeg forsvant, for eksempel. Ville den
tingen ha vært borte det minuttet?
Han så på Vantek som ristet hjelpeløst på hodet. Vut tok et skritt frem, øynene hans
var alvorlige da han sa:
-
Å reise i tid er nytt for oss alle. Vi skal være forsiktige med ting vi ikke vet så
mye om.
Han så litt på Zem, som overtok.
-
Spørsmålet ditt er viktig, men dessverre kan vi ikke svare deg. Ingen av oss kan
det. Men vi vet at bildet vi har om verden må gjøres om. Tidsreiser åpner for
svimlende perspektiver.
Lars ble redd. Han skjønte hva de sa, nesten alt hva de mente, men det ble også altfor
stort inni tankene hans.
-
Jeg bare lurte, sa han, som for å ta det vekk igjen.
Så kom han på noe. Han rotet med hendene i lommene sine og dro til slutt opp
Leatherman-kniven. Han rakte den til Tovsuak. Han hadde lyst til å snakke med Tovsuak om
det som hadde skjedd, om det Chemir hadde gjort. Han følte at alle egentlig ville det. Men de
hadde sikkert snakket om det mens han sov, og han hadde uansett ikke noe med det å gjøre.
Det var deres svik. Deres krig. Mahn-Adi var stoppet, men bare en liten stund. Det var fortsatt
en krig på gang, og kort tid å gjøre det på. Tovsuak tok imot.
-
Bare et lite minne.
Tovsuak tok imot den og blunket til ham. Han sa ingenting.
-
Er du klar? spurte Vut og Zem i kor.
Lars kunne ikke utsette det lenger uten å føle seg som et lite barn. Han hadde ikke lyst
til å svare, han heller, han fikk grineklump i halsen. Han skulle dra, vel vitende om at han
aldri kom tilbake. Alt ville etter hvert fortone seg som en drøm. Men han ville ha bevis for det
han hadde opplevd. Han skulle leve resten av livet med en manglende øreflipp. I sitt stille sinn
lurte han på om faren eller moren ville oppdage det. Hva skulle han si til dem da? Han
kremtet bort klumpen.
-
Jeg er klar.
Portalen hang mellom Vut og Zem, i Lars’ skulderhøyde. Vut sa:
148
-
Du må forte deg.
Lars gikk bort til Vantek og klemte ham fort. Han gjentok det med Tovsuak.
Lars kjempet med følelsene. Han ville ikke vise hvor lei seg han var. Han gikk bort til Vut og
Zem og klemte dem også.
-
Jeg kommer aldri til å glemme dere. Og ingen kommer til å tro meg hvis jeg
forteller om dalere.
Vut og Zem humret rallende, Lars ble aldri vant til det.
-
Du får holde det for deg selv, da. Vi kommer saft suse ikke til å glemme deg
heller, men... nå må du dra.
Lars snudde seg mot alle sammen en siste gang og løftet armen til en hilsen, strakte
den direkte inn i portalen med et innbitt uttrykk rundt munnen. Det iskalde og glovarme fòr
gjennom ham på et øyeblikk, det intenst hvite lyset kom - så ble alt svart.
149
EPILOG
Han er svett i mørket. De som hjelper ham har sluttet å stille spørsmål, penger er penger, de
trenger ingen svar.
De har klart å løsne obelisken fra sokkelen, en gravemaskin sleper den bort til
gressplenen like bortenfor. Det er allerede gravd et dypt hull midt i parken. Ved hjelp av
tykke wirer får de løftet obelisken og senket den ned i hullet. De andre mennene har sagt at
den kommer til å brekke, armen på gravemaskinen klarer ikke å løfte den langt nok ned i
hullet. De må slippe den et par meter over bunnen, da vil den ødelegges og alt har vært
forgjeves.
Lars Vega vet bedre.
Han har sett obelisken et annet sted, hel.
Han roper at de skal kutte wiren, obelisken lander med et dump i hullet. Hjelperne går
inntil hullet, ser ned, rister på hodet. Går hver til sitt. De driter i hva han holder på med, de har
fått pengene og gjort jobben. Selv nå, mens verden brenner, er penger det middelet som kan
brukes til å bytte til seg det man trenger, selv om det er mangel på alt. Det er alltid noen som
har.
Lars blir stående til gravemaskinen er ute av syne. Måneskalken lager sølvlys for ham
i det han slipper brevet over hullet. Det danser hit og dit før det lander midt på obelisken og
sklir ned langs siden.
Så begynner han den tunge jobben med å lukke hullet. I flere timer stikker han spaden
inn i jorden, slipper den over hullet. Da han til slutt har dekket det, trampet på jorden, henter
han gresset de har skåret av i biter – som om det var noen vits, gresset er tynt, gult og livløst.
Minner han om et fjernt sted han har vært en gang. Det vil ikke være mulig å skjule skjøtene.
Hvorfor skulle han. Ingen kommer til bry seg.
150
I det solen hvelver seg så vidt over horisonten, legger han spaden over skuldrene. Han
har gjort sitt. Han har forsøkt å advare verden, han har jobbet med miljø, han har forsket i
nanoteknologi. Han er blitt over to hundre og, og har overlevd hele familien. Han har bodd i
utlandet i over sytti år. Han kom tilbake bare for dette. Fordi han vet at han er nødt. Nå er det
gjort, om nesten tusen år vil den bli funnet. Og alt han har fortrengt i så mange år kan endelig
bli sant også for han. Nå kan han forlate denne verden for godt.