Får liten forståelse for stort ansvar

14
Søndag 15. november 2015
INNSIKT
UNGE ASYLSØKERE
|
Søndag 15. november 2015
 På
nettet
Innsikt
| 15
Dette blir stort! Les hvorfor Aftenpostens
tekno-journalist anbefaler alle å dykke
inn i den nye, virtuelle virkeligheten
på ap.no/innsikt
De er stort sett gutter under 15 år og de kommer
hit alene. De unge asylsøkerne har to sterke ønsker.
Det ene får det de god hjelp til. Det andre ikke.
Får liten
forståelse for
stort ansvar
CAMILLA SMAADAL
Et nytt forskningsprosjekt viser at
ønsket om å hjelpe familien i hjemlandet kan være en viktig drivkraft
i livet, men også en byrde unge
asylsøkere blir gående alene med.
– Jeg ønsker å inne ut hvordan barn og
unge lyktninger som kommer alene til
Norge kan få et godt liv og oppleve mestring og tilhørighet i det norske samfunnet,
forteller stipendiat Guro Brokke Omlandved Psykologisk institut på Universitetet
i Oslo.
Forskningen, både i Norge og i andre
land, har i stor grad konsentrert seg om
asylsøkere og lyktninger over 15 år.
– Jeg er interessert i å inne ut hvordan
det går med demunder 15 år når de kommer alene til Norge, sier Omland.
Dårligere psykisk helse
Tidligere kartleggingsstudier fra Folkehelseinstitutet og Nasjonalt kunnskapssenter
om vold og traumatisk stress har vist at
rundt halvparten av ungdommene lider
av postraumatiske stressymptomer. Oppfølgingsstudiene viste heller ingen bedring
eter at de hadde vært her en tid, og langt
lere ungdommer med bakgrunn som asylsøkere sliter med psykisk helse sammenlignet med andre norske ungdommer.
Omland har intervjuet rundt 30 asylbarn
fra Afghanistan, Sri Lanka og Somalia, for
blant annet å inne ut hvilke ønsker de
unge gutene har for fremtiden.
– Det var viktig at ungdommene kom til
orde selv, at de kunne snakke om tiden før
de kom til Norge, selve lukten – og kanskje viktigst – om hvilke tanker og ønsker
de hadde for fremtiden.
Målet er å inne ut hvordan de organiserer livene sine, og hvordan de forsøker å få
det til med de mulighetene og begrensningene de har her, forteller Omland.
Noe av det ungdommene ønsket mest
for fremtiden, var å gjøre det bra på skolen.
– Alle hadde et sterkt ønske om å få seg en
utdannelse og lære seg norsk. De var takknemlige for det de hadde fåt og ønsket å
gi noe tilbake til det norske samfunnet, det
var veldig tydelig.
Men det forskeren ble overrasket over
Fakta
Undersøkelsen
XX
30 ungdommer, de
leste fra Afghanistan,
Sri Lanka og Somalia,
mellom 10 og 16 år
er fulgt på omsorgs­
sentre på Østlandet.
XXBarn under 15 år
som kommer alene
til Norge, bosettes
først på barnevernets
Intervjuet unge
omsorgssentre.
XX
Etter at de hadde fått asylsøkere: Guro
Brokke Omland
oppholdstillatelse,
bodde de leste barna
i bofellesskap med fulltidsbemanning.
XX
Barna hadde bodd her mellom tre og seks
måneder første gang de ble intervjuet.
XX
De ble også fulgt opp ett år senere, da de
var kommet til forskjellige kommuner.
XX
De leste hadde midlertidig oppholds­
tillatelse.
XX
Mange av ungdommene lever i uvisshet,
usikre på om de får bli eller vil bli sendt
tilbake.
XX
Forskningsprosjektet er inansiert av
Helsedirektoratet og er et samarbeids­
prosjekt mellom Nasjonalt kompetanse­
senter om vold og traumatisk stress
(NKVTS) og Universitetet i Oslo.
– som dukket opp i samtalene – var at de
ungdommene som hadde familie i hjemlandet, i tillegg hadde et sterkt ønske om å
hjelpe dem økonomisk. Mange hadde mistet faren sin, enten fordi han var drept eller tat til fange, og de selv måte lykte for
å redde sit eget liv.
– Det å hjelpe mor og søsken i hjemlandet,
fremsto som viktig for dem. De unge guttene er ofte i en posisjon som eneste gjenlevende forsørger. Storfamilien og naboer
i hjemlandet forventer at de skal ta seg av
dem – det er en del av kulturen. For barna
kan det bli en konlikt mellom å ville gjøre det bra på skolen på den ene siden, og
å skulle forsørge familien på den andre.
Hver gut har fåt oppnevnt en primær-
Det kan være et press å bli
oppringt av naboer fra hjemlandet som forteller at søsknene
har det vanskelig. Men å kunne
hjelpe familiemedlemmer er
ikke bare et press, det kan også
gi mening i livet for en ung
asylsøker i et fremmed land.
ILLUSTRASJONSFOTO: NTB SCANPIX
kontakt som har hovedansvaret for ham.
For at gutene skulle nå målet om å gjøre
det bra på skolen, var disse primærkontaktene – og de andre omsorgspersonene
– opptat av at gutene ikk nok søvn, næringsrik mat og tid til lekser hver dag – det
ble et felles prosjekt som de snakket om og
forsøkte å løse sammen.
– Det var vanskeligere med ønsket om å
skulle hjelpe familien. Ofte ble ikke behovet delt med de voksne, og dersom det ble
delt, ble det oftest ikke anerkjent. Det ble
ikke forståt som et viktig prosjekt for guttene, forklarer Omland.
Det å kunne ta vare på mor og søsken er
for mange av gutene en viktig del av det å
bli voksen. Men hva skjer når en gut på ti
år ønsker å jobbe og sende alle lommepengene sine hjem? Hvordan blir dete set og
forståt i Norge?
Et press – som gir livet mening
En av gutene på omsorgssenteret har det
vondt, og han føler seg ikke hjemme. Han
krangler med sosialarbeiderne, er mye lei
seg, har utagerende episoder og vil ikke
leve mer.
Moren er syk og broren er netopp blit
utsat for en ulykke. Tanken på å kunne hjelpe familien sin hjemme er det eneste som
motiverer ham til å leve videre.
– Han ønsker å sende penger, men prosjektet hans blir ikke anerkjent. I det norske samfunnet skal ikke barn måte forsør-
ge familien sin. Omland forteller også om
en annen gut som blir oppringt av naboer
og andre fra lokalsamfunnet i hjemlandet.
De minner ham på at han ikke må glemme sine søsken.
Men han har ikke glemt dem, hvordan
kunne han det? Søstrene er alt han tenker
på. Samtidig ønsker han å gjøre det bra på
skolen. Han vet at utdannelse er viktig. Han
får hjelp til å snakke med en psykolog, men
det han tar med seg fra samtalen, er at han
må tenke på seg selv. Men det ligger i guttens kultur å skulle forsørge sine nærmeste, uanset hvor ung han er – og det er hans
største ønske akkurat nå.
Istedenfor å få hjelp, blir han gående alene med prosjektet sit.
– Dete sier noe om vår forståelse av hva
et barn er og hvilke ansvarsområder samfunnet tillater dem å ha. Det oppstår en
kulturell konlikt mellom gutens fremtidsønsker og betingelsene i samfunnet han
kommer til, kommenterer Omland.
Dilemmaet må ikke neglisjeres
Men guten gir ikke opp. Han får til slut
hjelp av omsorgsarbeidere til å inne praktiske løsninger. Han skafer seg småjobber
og arbeider iherdig. Han er dyktig og får seg
en deltidsjobb. Omsorgsarbeiderne hjelper
ham med å strukturere hverdagen sin, slik
at jobben ikke går ut over skolen. Han får
mye anerkjennelse og støte fra miljøarbeiderne og dem rundt seg, og han forteller
om en letelse og mestring. Men dete er
dessverre unntaket.
– Barna har fortsat en tilhørighet til kulturen hjemme og føler et stort ansvar for å
ta vare på dem som er igjen. Dete får gjerne voksne lyktninger og asylsøkere aksept
for, men blir i mindre grad set hos barn
og unge asylsøkere og lyktninger, mener
Omland.
Selv om tanken på å skulle hjelpe familien hjemme ofte er en byrde for de unge
gutene, er det også det som gir dem mening i livet.
– Dete er en viktig drivkraft for mange
av dem og en del av det å bli ansvarlig voksen. De blir ofte fortalt at de må tenke på
seg selv, men det kan føre til at de går og
grubler og jobber med dete i tankene hver
eneste dag, alene.
Derfor er det viktig at de voksne rundt
barnet kan hjelpe gutene med å forstå
hvordan de kan forvalte ansvaret de opplever å ha for sin familie i hjemlandet, mener Omland.
– Det er et reelt ønske som må anerkjennes – ungdommene må føle at de blir tat på
alvor. En hjelp på veien kan være å få dem
til å tenke langsiktig, og få dem til å forstå
konsekvensene av å gjøre det bra på skolen
– at de da kan få en god jobb og tjene nok
penger til å forsørge familien sin på sikt.
Artikkelen har ståt i forskningstidsskriftet
Apollon, utgit av Universitetet i Oslo.