14 Søndag 15. november 2015 INNSIKT UNGE ASYLSØKERE | Søndag 15. november 2015  På nettet Innsikt | 15 Dette blir stort! Les hvorfor Aftenpostens tekno-journalist anbefaler alle å dykke inn i den nye, virtuelle virkeligheten på ap.no/innsikt De er stort sett gutter under 15 år og de kommer hit alene. De unge asylsøkerne har to sterke ønsker. Det ene får det de god hjelp til. Det andre ikke. Får liten forståelse for stort ansvar CAMILLA SMAADAL Et nytt forskningsprosjekt viser at ønsket om å hjelpe familien i hjemlandet kan være en viktig drivkraft i livet, men også en byrde unge asylsøkere blir gående alene med. – Jeg ønsker å inne ut hvordan barn og unge lyktninger som kommer alene til Norge kan få et godt liv og oppleve mestring og tilhørighet i det norske samfunnet, forteller stipendiat Guro Brokke Omlandved Psykologisk institut på Universitetet i Oslo. Forskningen, både i Norge og i andre land, har i stor grad konsentrert seg om asylsøkere og lyktninger over 15 år. – Jeg er interessert i å inne ut hvordan det går med demunder 15 år når de kommer alene til Norge, sier Omland. Dårligere psykisk helse Tidligere kartleggingsstudier fra Folkehelseinstitutet og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har vist at rundt halvparten av ungdommene lider av postraumatiske stressymptomer. Oppfølgingsstudiene viste heller ingen bedring eter at de hadde vært her en tid, og langt lere ungdommer med bakgrunn som asylsøkere sliter med psykisk helse sammenlignet med andre norske ungdommer. Omland har intervjuet rundt 30 asylbarn fra Afghanistan, Sri Lanka og Somalia, for blant annet å inne ut hvilke ønsker de unge gutene har for fremtiden. – Det var viktig at ungdommene kom til orde selv, at de kunne snakke om tiden før de kom til Norge, selve lukten – og kanskje viktigst – om hvilke tanker og ønsker de hadde for fremtiden. Målet er å inne ut hvordan de organiserer livene sine, og hvordan de forsøker å få det til med de mulighetene og begrensningene de har her, forteller Omland. Noe av det ungdommene ønsket mest for fremtiden, var å gjøre det bra på skolen. – Alle hadde et sterkt ønske om å få seg en utdannelse og lære seg norsk. De var takknemlige for det de hadde fåt og ønsket å gi noe tilbake til det norske samfunnet, det var veldig tydelig. Men det forskeren ble overrasket over Fakta Undersøkelsen XX 30 ungdommer, de leste fra Afghanistan, Sri Lanka og Somalia, mellom 10 og 16 år er fulgt på omsorgs sentre på Østlandet. XXBarn under 15 år som kommer alene til Norge, bosettes først på barnevernets Intervjuet unge omsorgssentre. XX Etter at de hadde fått asylsøkere: Guro Brokke Omland oppholdstillatelse, bodde de leste barna i bofellesskap med fulltidsbemanning. XX Barna hadde bodd her mellom tre og seks måneder første gang de ble intervjuet. XX De ble også fulgt opp ett år senere, da de var kommet til forskjellige kommuner. XX De leste hadde midlertidig oppholds tillatelse. XX Mange av ungdommene lever i uvisshet, usikre på om de får bli eller vil bli sendt tilbake. XX Forskningsprosjektet er inansiert av Helsedirektoratet og er et samarbeids prosjekt mellom Nasjonalt kompetanse senter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Universitetet i Oslo. – som dukket opp i samtalene – var at de ungdommene som hadde familie i hjemlandet, i tillegg hadde et sterkt ønske om å hjelpe dem økonomisk. Mange hadde mistet faren sin, enten fordi han var drept eller tat til fange, og de selv måte lykte for å redde sit eget liv. – Det å hjelpe mor og søsken i hjemlandet, fremsto som viktig for dem. De unge guttene er ofte i en posisjon som eneste gjenlevende forsørger. Storfamilien og naboer i hjemlandet forventer at de skal ta seg av dem – det er en del av kulturen. For barna kan det bli en konlikt mellom å ville gjøre det bra på skolen på den ene siden, og å skulle forsørge familien på den andre. Hver gut har fåt oppnevnt en primær- Det kan være et press å bli oppringt av naboer fra hjemlandet som forteller at søsknene har det vanskelig. Men å kunne hjelpe familiemedlemmer er ikke bare et press, det kan også gi mening i livet for en ung asylsøker i et fremmed land. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB SCANPIX kontakt som har hovedansvaret for ham. For at gutene skulle nå målet om å gjøre det bra på skolen, var disse primærkontaktene – og de andre omsorgspersonene – opptat av at gutene ikk nok søvn, næringsrik mat og tid til lekser hver dag – det ble et felles prosjekt som de snakket om og forsøkte å løse sammen. – Det var vanskeligere med ønsket om å skulle hjelpe familien. Ofte ble ikke behovet delt med de voksne, og dersom det ble delt, ble det oftest ikke anerkjent. Det ble ikke forståt som et viktig prosjekt for guttene, forklarer Omland. Det å kunne ta vare på mor og søsken er for mange av gutene en viktig del av det å bli voksen. Men hva skjer når en gut på ti år ønsker å jobbe og sende alle lommepengene sine hjem? Hvordan blir dete set og forståt i Norge? Et press – som gir livet mening En av gutene på omsorgssenteret har det vondt, og han føler seg ikke hjemme. Han krangler med sosialarbeiderne, er mye lei seg, har utagerende episoder og vil ikke leve mer. Moren er syk og broren er netopp blit utsat for en ulykke. Tanken på å kunne hjelpe familien sin hjemme er det eneste som motiverer ham til å leve videre. – Han ønsker å sende penger, men prosjektet hans blir ikke anerkjent. I det norske samfunnet skal ikke barn måte forsør- ge familien sin. Omland forteller også om en annen gut som blir oppringt av naboer og andre fra lokalsamfunnet i hjemlandet. De minner ham på at han ikke må glemme sine søsken. Men han har ikke glemt dem, hvordan kunne han det? Søstrene er alt han tenker på. Samtidig ønsker han å gjøre det bra på skolen. Han vet at utdannelse er viktig. Han får hjelp til å snakke med en psykolog, men det han tar med seg fra samtalen, er at han må tenke på seg selv. Men det ligger i guttens kultur å skulle forsørge sine nærmeste, uanset hvor ung han er – og det er hans største ønske akkurat nå. Istedenfor å få hjelp, blir han gående alene med prosjektet sit. – Dete sier noe om vår forståelse av hva et barn er og hvilke ansvarsområder samfunnet tillater dem å ha. Det oppstår en kulturell konlikt mellom gutens fremtidsønsker og betingelsene i samfunnet han kommer til, kommenterer Omland. Dilemmaet må ikke neglisjeres Men guten gir ikke opp. Han får til slut hjelp av omsorgsarbeidere til å inne praktiske løsninger. Han skafer seg småjobber og arbeider iherdig. Han er dyktig og får seg en deltidsjobb. Omsorgsarbeiderne hjelper ham med å strukturere hverdagen sin, slik at jobben ikke går ut over skolen. Han får mye anerkjennelse og støte fra miljøarbeiderne og dem rundt seg, og han forteller om en letelse og mestring. Men dete er dessverre unntaket. – Barna har fortsat en tilhørighet til kulturen hjemme og føler et stort ansvar for å ta vare på dem som er igjen. Dete får gjerne voksne lyktninger og asylsøkere aksept for, men blir i mindre grad set hos barn og unge asylsøkere og lyktninger, mener Omland. Selv om tanken på å skulle hjelpe familien hjemme ofte er en byrde for de unge gutene, er det også det som gir dem mening i livet. – Dete er en viktig drivkraft for mange av dem og en del av det å bli ansvarlig voksen. De blir ofte fortalt at de må tenke på seg selv, men det kan føre til at de går og grubler og jobber med dete i tankene hver eneste dag, alene. Derfor er det viktig at de voksne rundt barnet kan hjelpe gutene med å forstå hvordan de kan forvalte ansvaret de opplever å ha for sin familie i hjemlandet, mener Omland. – Det er et reelt ønske som må anerkjennes – ungdommene må føle at de blir tat på alvor. En hjelp på veien kan være å få dem til å tenke langsiktig, og få dem til å forstå konsekvensene av å gjøre det bra på skolen – at de da kan få en god jobb og tjene nok penger til å forsørge familien sin på sikt. Artikkelen har ståt i forskningstidsskriftet Apollon, utgit av Universitetet i Oslo.