1. No category

Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning
Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging
Samtidig, men midlertidig.
En etnografisk studie av unge med flyktningbakgrunn i Tromsø
Marianne Brekke
Avhandling levert for graden Philosophiae Doctor – Juni 2015
UiT Norges arktiske universitet
Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning
Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging
Samtidig, men midlertidig.
En etnografisk studie av unge med flyktningbakgrunn i Tromsø
Marianne Brekke
Avhandling levert for graden Philosophiae Doctor
Juni 2015
Forord
Det er en god del folk som skal inkluderes og takkes for å ha bidratt til at jeg klarte å få denne
avhandlinga i havn!
Jeg vil først og fremst takke de flotte ungdommene som har latt meg få ta del i deres hverdag,
og fortalt sine interessante og viktige historier om det å bo i Tromsø, sine
migrasjonsfortellinger og om sine drømmer om framtida. Videre vil jeg takke koordinator og
andre frivillige i Flyktningguiden i Tromsø Røde Kors som inkluderte meg i sitt arbeid da jeg
gjorde feltarbeid.
Jeg har hatt et stipendiat som har vært finansiert av Norges forskningsråd gjennom prosjektet
Globalisering nedenfra – lokaliserte transformasjoner i et Nordområdeperspektiv. Prosjektet
har hatt basis i det som tidligere het Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning
(IPL) ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, UiT Norges
arktiske universitet. Jeg vil takke medlemmene i dette prosjektet for spennende workshops,
viktige innspill til ph.d- avhandlinga og støtte underveis. I tillegg vil jeg rette en stor takk til
alle tidligere kolleger ved tidligere IPL. Det inkluderende miljøet ved instituttet har vært
utrolig spennende både faglig og sosialt i stipendiattida. I de senere år har det gode miljøet
blitt videreført gjennom Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging (IIS).
Gjennom mange år har det vært mange personer som har betydd mye. Jeg velger ikke å nevne
noen navn, i fare for at betydningsfulle personer skal bli utelatt her! Jeg har vært heldig som
har fått være en del av dette miljøet.
Jeg vil videre takke forsker Ada Engebrigtsen ved NOVA/HiOA for å ha lest og kommentert
avhandlinga i sin helhet i sluttfasen, hvor hun har kommet med konstruktive og gode
kommentarer. Eirin Rødseth har lest og kommentert deler av avhandlinga, og kommet med
nyttige og viktige innspill. Takk, Eirin! Andrew Kroglund har tatt jobben med språkvask av
avhandlinga. Tusen takk!
Mine veiledere har betydd svært mye for meg. Førsteamanuensis Inger Altern har helt fra
starten av hatt en sentral rolle som veileder. Ingers analytiske og skarpe blikk, og evne til å
stille de viktige og de sentrale spørsmålene har spilt en avgjørende rolle. Inger har lest og
kommentert i flere runder, og jeg har helt til siste slutt funnet fram notater fra mange år
tilbake fra hennes grundige og inspirerende veiledninger! Hjertelig takk for din innsats,
Inger!
Førsteamanuensis og forsker Mai Camilla Munkejord har vært en viktig støttespiller på flere
måter over mange år. Underveis i avhandlingsarbeidet har Mai Camilla tatt på seg arbeidet
med å lese gjennom og kommentere kapittelutkast, og har i den siste perioden hatt en
betydningsfull rolle som medveileder. Mai Camilla har på en raus måte bidratt med sin
faglige kunnskap og sitt engasjement, som jeg har vært heldig å få ta del i. Kjapt og effektivt,
like fullt grundig og konkret, har hun bidratt til å forbedre avhandlinga både faglig og
språklig. Mai Camilla: Tusen takk for at du hele tiden har hatt tro på at dette skulle gå!
Professor Siri Gerrard har ‘holdt ut’ med meg i hele femten år! Siri var min veileder på
hovedfaget, og har fulgt meg videre gjennom dette ph.d.- prosjektet. Siri har i alle år vært en
inspirerende veileder, og jeg har alltid blitt klokere og fått ny giv etter hver veiledning over
alle disse årene. Med sin grundighet har Siri lest og kommentert utallige utkast, og utfordret
meg med sin imponerende faglighet og sin analytiske innsikt. Siri har alltid vært omsorgsfull
og raus, og Siris utrettelige innsats har vært uvurderlig. Jeg setter utrolig pris på den jobben
Siri har gjort! Du har vært helt fantastisk – tusen, tusen takk Siri!
Videre vil jeg takke venner både i Tromsø og andre steder for uvurderlig støtte og
oppmuntring underveis! Anne-Karine og Monica har siden hovedfagstida vært viktige for
meg, så en spesiell takk til dere! Takk til fine familier og venner som har inkludert resten av
familien når jeg har hatt lange dager, kvelder og helger på universitetet!
En spesiell takk til mamma, pappa og Ragnhild som alltid har støttet meg, men som kanskje
til tider har lurt på når denne avhandlinga skulle bli ferdig… De har alltid stilt opp for å være
sammen med Eivor og Valdemar, ikke minst i denne sluttfasen.
Kjære Valdemar og Eivor: Nå er mamma endelig ferdig med ‘boka’! Gleder meg til vi skal
være mye i lag framover! Pappa og jeg er heldige som har sånne ‘goinger’ som dere to!
Kjære Ole, du har virkelig hatt tålmodighet, tatt fullt ansvar på heimebane og støttet meg i
denne intense og krevende sluttfasen. Jeg setter utrolig stor pris på deg, kjæresten min.
Tromsø, 29. juni 2015
Marianne Brekke
Innholdsfortegnelse
1. UNGE FLYKTNINGER I NORD: EN INTRODUKSJON.......................................... 1
Innledning ............................................................................................................... 1
Mine problemstillinger ............................................................................................. 4
Bakgrunnslitteratur: Migrasjon og transnasjonale forbindelser ............................... 8
Ambivalens rundt flyktningbegrepet .................................................................. 10
Migrasjonsforskning i nord .................................................................................... 11
Hva er spesielt med nordlig migrasjonsforskning? ............................................ 14
Mitt bidrag til innvandringsforskninga i nord ...................................................... 15
Avhandlingas oppbygging ..................................................................................... 16
2. BEGREPER OG ANALYTISKE PERSPEKTIVER ................................................ 19
Innledning ............................................................................................................. 19
Migrasjon og transnasjonale forbindelser ............................................................. 21
Perspektiver anvendt i studier om ungdom ........................................................... 23
Perspektiver i forskning om minoritetsungdom – fast eller flytende kultur? .......... 25
Ungdom, aktør- og strukturperspektiver ............................................................... 28
Strukturasjonsteori og aktørens valgmuligheter – Giddens og Barth ................ 29
Kritikk av Giddens’ aktør- og strukturbegrep ..................................................... 30
Nyansering av inkludering og ekskludering .......................................................... 32
Innlemmelse i sosiale fellesskap ....................................................................... 34
Kulturell reproduksjon i migrasjonsprosesser ....................................................... 36
Betydninger av kjønn ............................................................................................ 37
Sted og byrom ...................................................................................................... 39
Avslutning ............................................................................................................. 42
3. METODISKE REFLEKSJONER: UTFORDRINGER OG MULIGHETER VED Å
GJØRE EN ETNOGRAFISK STUDIE I EGEN BY .................................................... 43
Innledning ............................................................................................................. 43
Refleksjon rundt metodevalg ................................................................................ 44
Flyktningguiden – arena for rekruttering av informanter ....................................... 45
Utfordringer ved å få rekruttert informanter ........................................................... 46
i
Kort presentasjon av hovedinformanter ................................................................ 49
Andre informanter ............................................................................................. 51
Observasjon og deltakende observasjon .............................................................. 51
Flyktige møter i byrommet ................................................................................ 51
Deltakende observasjon inkludert samhandlingsdata ....................................... 54
Deltakende observasjon i sosiale situasjoner i Flyktningguiden ....................... 54
Hjemme hos flyktninger i Tromsø ..................................................................... 56
Intervjuer ............................................................................................................... 58
Intervjuene: Temaer og raske stemningsskifter ................................................ 58
Språklige utfordringer i intervjusituasjonene ..................................................... 61
Fra intervju til tekst – noen overveielser............................................................ 63
Forskeren som balansekunster............................................................................. 63
Inn og ut av feltarbeidet ........................................................................................ 64
Å snakke og å skrive om de utforskede ................................................................ 66
Anonymisering og etiske vurderinger under feltarbeidet og i skriveprosessen ..... 67
Intersubjektive møter – noen refleksjoner ............................................................. 68
Metodisk tilnærming i de ulike kapitlene ............................................................... 71
4. TROMSØ SOM INNVANDRERBY ....................................................................... 73
Innledning ............................................................................................................. 73
Tromsø – ulike befolkningsgrupper og store bevegelser i flyttemønster ............... 74
Flyktninger i Tromsø – starten på ei ny innvandring på 1980-tallet ................... 75
Flyktninger i nord og deres flyttemønstre i Norge ............................................. 77
Sekundærflytting blant flyktninger i nord ........................................................... 78
Framstillinger av Tromsø og Nord-Norge ............................................................. 80
Begrepsbruk, visjoner og politikk i Tromsø ....................................................... 82
Politikere og innvandringsspørsmål i lokale media ........................................... 86
Kommunens tilbud til innvandrere og unge med minoritetsbakgrunn................ 87
Mellom arktisk natur og urbant liv – nyere framstillinger av Tromsø ..................... 88
Synlige og usynlige tegn på innvandring i byrommet ............................................ 95
Ambivalens mellom politikk, forestillinger og praksis ............................................ 98
5. UNGDOMMENES MØTER OG ERFARINGER MED TROMSØ: BYROM OG
MØTESTEDER....................................................................................................... 101
ii
Innledning ........................................................................................................... 101
Byrommet – grader av tilgjengelighet ................................................................. 101
De unge flyktningenes første erfaringer med byens uterom ........................... 103
Trygghet i byens uterom ................................................................................. 108
Synlighet i byrommet ...................................................................................... 110
Byrommet: – fysisk nærhet, men sosial avstand ............................................. 114
Internasjonale musikkarrangement: arena for unge flyktninger? .................... 115
Innerom i byen; ungdomshuset og biblioteket – grader av tilgjengelighet........... 117
Ungdomshuset – et uttrykk for norsk ungdomskultur eller et inkluderende
møtested for alle? ........................................................................................... 118
Biblioteket - et inkluderende fellesskap ........................................................... 122
Avslutning ........................................................................................................... 128
6. UNGDOMMENES DELTAKELSE I ORGANISERTE AKTIVITETER: FRITID,
SKOLE OG ARBEID ............................................................................................... 129
Innledning ........................................................................................................... 129
Ungdom med innvandrerbakgrunn og organiserte fritidsaktiviteter ..................... 129
Deltakelse og fravær av deltakelse i organiserte aktiviteter i Tromsø ............. 132
Flyktningguiden – et ambivalent «integreringsprosjekt?» ................................... 138
Erfaringer med å ha en flyktningguide ............................................................ 141
Sammenkomster i Flyktningguiden ................................................................. 142
Aktiviteter på tvers av kjønn og majoritets - minoritetsrelasjoner .................... 145
Kulturell elastisitet i Flyktningguiden ............................................................... 147
Flyktningguiden – ‘kulturmøter’, hjelper- klient relasjon eller likeverdig fellesskap?
........................................................................................................................ 147
Kan Flyktningguiden bidra til å skape sammenheng? ..................................... 151
Deltagelse i opplæring og skole .......................................................................... 152
Flyktningenes deltagelse i arbeidslivet ............................................................... 157
Inkludering og ekskludering – nyanserte prosesser i organisert deltakelse ........ 160
7. ETABLERING AV RELASJONER OG VENNSKAP I TROMSØ........................ 165
Innledning ........................................................................................................... 165
Relasjoner mellom flyktninger og andre tromsøværinger ................................... 167
Hva skaper relasjoner og vennskap: kontakt og arenaer ................................ 167
iii
Hva er det som begrenser relasjonsbygging og vennskap? ........................... 168
Relasjoner og vennskap: flyktninger og innvandrere i mellom ............................ 175
Betydning av nære familierelasjoner i Tromsø................................................ 175
Hva skaper relasjoner og kontakt med andre flyktninger? .............................. 176
Vennskap og relasjoner - forvaltning av utilgjengelighet og tilgjengelighet ......... 183
Avslutning ........................................................................................................... 186
8. FLYT OG FRIKSJON I RELASJONER UT AV TROMSØ................................... 187
Innledning ........................................................................................................... 187
Familieverdier og praksiser - erfaringer fra og tilknytning til hjemlandet ............. 189
Omsorg over distanse og frihet versus tradisjon og verdier ............................ 192
Pengeoverføringer - forpliktelser i transnasjonale familierelasjoner................ 196
Relasjoner etableres og opprettholdes gjennom teknologibruk .......................... 200
Chatting – oppretting og vedlikehold av relasjoner ......................................... 200
Transnasjonal kontakt gjennom telefonsamtaler og tekstmeldinger - omsorg over
distanse og daglige oppdateringer .................................................................. 207
Nettverkskapital og maktgeometri i transnasjonale relasjoner ............................ 210
Avslutning ........................................................................................................... 213
9. FAKTISK OG FORESTILT MIGRASJON ........................................................... 215
Innledning ........................................................................................................... 215
Forståelser av migrasjon og flytting .................................................................... 215
Migrasjon og flytting – erfaringer, forestillinger og strukturelle utfordringer......... 217
Bli eller dra? .................................................................................................... 219
Forestillinger om framtidig tilbakevending til hjemlandet ................................. 221
Årsaker til flyktningers bevegelser – flytting innad i Norge .............................. 223
Ambisjoner om utdanning og yrke - hjemlandet versus Tromsø eller vesten ...... 224
Kontinuerlig informasjon skaper nye og endrede forestillinger om verden.......... 231
Migrasjon – avstand mellom forestillinger og realitet .......................................... 234
Avslutning ........................................................................................................... 235
10. UNGE FLYKTNINGER I NORD: OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DET
MIDLERTIDIGE OG DET SAMTIDIGE ................................................................... 237
Innledning ........................................................................................................... 237
iv
Tromsø som midlertidig transittsted .................................................................... 239
Klima, bevegelser og møter i byrommet ......................................................... 241
Marginalisert, fremmed og den andre ............................................................. 241
Politikk og retorikk forsterker det midlertidige for flyktningene ........................ 242
Meningsproduksjonen endres over tid ............................................................ 244
Hva skaper sammenheng i det midlertidige og det samtidige? ........................... 244
Tilretteleggerne: Forvaltere av inkludering og raushet .................................... 245
En global stedsforståelse og relasjoner mellom steder ................................... 246
Stedets betydning for etablering av fellesskap mellom flyktningene ............... 247
Felles forskjellighet skaper likeverdige fellesskap ........................................... 247
Å kontekstualisere styrings- og kreativitetsperspektivet .................................. 249
Transnasjonale relasjoner............................................................................... 250
Kjønnede sammenhenger............................................................................... 252
Unge flyktningers strategier for å skape sammenheng mellom det samtidige og det
midlertidige ......................................................................................................... 254
Litteraturliste ....................................................................................................... 257
v
vi
1. UNGE FLYKTNINGER I NORD: EN INTRODUKSJON
Innledning
I et av mine første møter med Maria, som ble en av mine hovedinformanter, snakket vi
om hennes forventinger til det å komme til Norge og til Tromsø:
Først, det var så spennende. Jeg har aldri være ute av landet mitt. Det var første gangen jeg
kommet ut, og om du går til vårres land, om du snakker om utlandet, like…Europe, USA eller
hva som helst utenom Afrika; alle synes det er spennende. De synes at det er litt som himmelen!
Æ syntes det før æ kom hit. Vel, det var ikke så dårlig, det var bra åsså den huset- the house. It
was the first time I saw snow. And everything was exciting. … Still its good.. Det er bra fortsatt,
men det er ikke så… Alt jeg hater er det norske språk…!!.[…] Jeg vil studere medisin. Jeg vil
ikke studere her. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet ikke hvordan, men æ vil reise til USA og studere
der.
Jeg vil trekke fram flere elementer fra Marias fortelling. Den handler blant annet om
forventninger, frustrasjoner og drømmer om hva det kan innebære å være flyktning.
Marias fortelling viser at tilværelsen på et nytt sted ikke har blitt så spennende som
forventet. Den viser også hva som skjer når forventninger ikke blir oppfylt. Da skapes
gjerne drømmer om å migrere til andre steder. For meg gir dette signaler om at det kan
være fruktbart å forankre og å studere ungdommers migrasjonsfortellinger på aktørnivå.
Tema i denne avhandlinga er altså ungdommer med flyktningbakgrunn, som tilbrakte
noen år i Tromsø i en periode på 2000-tallet. Hovedinformantene i min studie er kommet
som kvoteflyktninger (overføringsflyktninger) gjennom FN eller de har kommet til
Tromsø gjennom familiegjenforening, der andre familiemedlemmer har fått status som
flyktning 1. Tromsø er for noen et vilkårlig sted i Norge som ungdommene har hatt
varierende kjennskap til før de kom til byen. For de av ungdommene som er kommet
via familiegjenforening, har en av foreldrene og i noen tilfeller søsken allerede kommet
til Tromsø. Dermed har bosetting i Tromsø vært styrt av at andre familiemedlemmers
1
En flyktning kan tilhøre en av to kategorier. Han kan være hovedperson (primærflyktning), som er en person
som er gitt oppholdstillatelse som flyktning etter Utlendingsdirektoratets (UDIs) kriterier, eller han kan være en
familiegjenforent flyktning (sekundærflyktning), en person som er innvilget familiegjenforening med en
primærflyktning (Høydahl og Selboe 2008: 9)
1
bosetting. For kvoteflyktningene har bosetting i Tromsø vært styrt av at kommunen har
bosatt de flyktningene de har fått anmodning om gjennom Integrasjons- og
mangfoldsdirektoratet (IMDi). Jeg omtaler mine informanter som unge flyktninger,
flyktningungdommer eller unge med flyktningbakgrunn, uansett om de har kommet via
familiegjenforening eller om de har kommet som kvoteflyktninger.
Tromsø er en by som lenge har vært i sterk vekst. Arbeidsmuligheter og handel har gjort
at byen har tiltrukket seg folk, i hovedsak fra de nordiske landene. På 1980-tallet fikk
byen en ny type innvandring gjennom flyktninger fra land i Afrika, Asia og LatinAmerika. Det ble etter hvert opprettet stillinger for å bistå flyktningene i deres nye
tilværelse, og på 1990-tallet ble det utarbeidet kommunale planer for Tromsø som
flerkulturell innvandrerby.
De tidlige erfaringene fra Tromsø, men også fra nyere forskning viser at migrasjon i
stadig større grad både er en lokal og en transnasjonal prosess. På den ene siden vil
avhandlinga undersøke deltakelse og ikke-deltakelse på lokale arenaer. Hva ligger til
grunn for deltakelse eller ikke-deltakelse? Opplever flyktningene inkludering og
ekskludering på noen av disse arenaene, og hva dreier slike inkluderings- og
ekskluderingsmekanismer seg om? På den andre siden vil jeg vise hvordan etablering
og vedlikehold av transnasjonale relasjoner skjer. Hvordan er slike erfaringer med på å
skape de unges stedsopplevelse av Tromsø og av andre steder? Hva gjør dette med
drømmer om framtida?
Annen forskning om unge med innvandrerbakgrunn viser at selv om de må forholde seg
til mange og ulike rammebetingelser, er de likevel aktører som skaper sitt eget liv (jf.
Vestel 2003, 2004: Olwig, Gilliam og Valentin 2005). Denne studien viser også med
utgangspunkt i Tromsø at flyktningene former sin egen tilværelse innenfor de
muligheter og begrensinger som finnes. Dette skjer i skjæringspunktet mellom livet i
Tromsø, gjennom relasjoner til personer andre steder og i lys av framtidsdrømmene. Vi
har altså å gjøre med en vedvarende prosess av handlinger og erfaringer som samtidig
2
foregår i ulike kontekster. Denne prosessen kan flyktningungdommene oppleve på ulike
måter.
Flukt skaper brudd. Flukt til en annen verdensdel og et land langt borte, innebærer
utfordringer på mange plan. Flukt fra vanskelige eller uutholdelige livsvilkår, fra politisk
forfølgelse og livstruende nød, innebærer at det er noen forhold man vil komme bort fra.
Den som søker frihet fra fortidas trusler vil skape noe nytt. Slik jeg ser det har den som
flykter også behov for kontinuitet, for å holde ved like det som var verdifullt i det livet
man levde før. Når man så blir bosatt på et nytt sted, er det viktig å finne fram til nye
fundament som det nye livet kan bygges på. De unge i denne studien som kom til Norge
via familiegjenforening har også opplevd brudd, men har for øvrig en annen ‘bagasje’
enn dem som flykter fra forfølgelse, krig og trusler. Dette er i tråd med Sverre Varvin
(2002), som påpeker at flyktninger har forskjellig bakgrunn gjennom ulik oppvekst og
ulike sosiale klasser, noen kommer fra storby og andre fra landsbygda. Når de kommer
som flyktninger til et nytt land har de med seg ulik ballast; noen er sterke, mens andre
er sårbare og svært traumatiserte. Noen har pågangsmot, er fleksible og tar gjerne nye
utfordringer. Heterogeniteten blant flyktninger er dermed åpenbar, og vi kan ikke snakke
om enhetlige trekk ved dem (Varvin 2002).
For å kunne studere flyktninger som en gruppe, må man like fullt studere det som skapes
i møter og i dynamikken mellom ‘oss’ som majoritet og flyktningen (Varvin 2002).
Varvin (2002) påpeker, med bakgrunn i omfattende forskning, at flyktningen i Norge
ofte blir møtt med ambivalens og mistenksomhet. Berg, Fladstad og Lauritsen (2006)
konstaterer at når mediene formidler bilder av flyktninger, dreier det seg i stor grad om
manglende integrering, krig og flukt, og de ønsker derfor å få fram andre bilder av
flyktninger i sin forskning om flyktningkvinner. På lik linje med Berg, Fladstad og
Lauritsen (ibid) ønsker jeg å rokke ved rådende forestillinger om hva som kjennetegner
unge flyktninger.
3
Mine problemstillinger
I denne avhandlinga stiller jeg spørsmål om hvordan ungdommer som er kommet til
Tromsø som flyktninger skaper seg en tilværelse i byen. Den overordna problemstillinga
for avhandlinga er:
Hvordan skaper ungdom med flyktningbakgrunn sammenheng i sine liv med
utgangspunkt i sin tilværelse i Tromsø?
Ei slik problemstilling krever at en både ser på erfaringer fra fortida, hvordan de unge
takler hverdagen i Tromsø, og de drømmene eller planene de har for framtida. De
balanserer med andre ord mellom fortid, samtid og framtid. Rent konkret betyr det at en
må få fram sammenhengen mellom de erfaringene og verdiene de har med seg når de
kommer til Tromsø, samt de handlingene, erfaringene, verdiene og forestillingene de
danner seg med utgangspunkt i og utenfor selve Tromsø. Dette kan være gjennom
transnasjonale relasjoner, om de inngår i slike. Dette kan også være påvirket av deres
drømmer om framtidige bosteder. Det er dermed viktig å få fram innsikt i hvordan de
unge balanserer mellom sine tidligere erfaringer, livet i Tromsø, kontaktene utenfor og
tankene om framtida.
Den overordna problemstillinga blir konkretisert gjennom å undersøke følgende
spørsmål:
-
Hvordan oppfatter og bruker flyktningungdommer steder i byrommet i Tromsø
gjennom aktiviteter og deltakelse?
-
Hvilke relasjoner inngår de unge i, både i og utenfor Tromsø? Hva dreier
relasjonene seg om? Og hva ligger til grunn for at relasjoner og vennskap
vedlikeholdes?
-
Hvilke tanker og visjoner har de unge om framtida både relatert til utdanning, jobb
og forestillinger om framtidig flytting og migrasjon? Endres disse forestillingene
over tid, og på hvilken måte?
4
Når det gjelder det første spørsmålet knyttet til byrommet, er jeg opptatt av på hvilken
måte stedlige dimensjoner får betydninger i ulike kontekster. Jeg vil undersøke hvilke
arenaer de unge oppsøker og deltar på, samtidig som jeg vil undersøke hva som ligger
til grunn for at noen arenaer oppleves som tilgjengelige og andre som utilgjengelige.
Flyktningguiden, Biblioteket, Voksenopplæringa og det jeg velger å kalle for uterommet
i byen, er noen eksempler på arenaer som ungdommene har et forhold til. Studien
undersøker informantenes deltakelse på slike arenaer, hva de unge gjør, hvem de
samhandler med og hva slags opplevelser deltakelse på disse arenaene skaper. Dette
innebærer også at en må få fram hva som gjøres relevant i de ulike kontekstene eller
situasjonene som ungdommene befinner seg i, og i hvilken grad de unge i ulike
situasjoner opplever inkludering og ekskludering. Inkludering kan knyttes til
opplevelser av likeverd og anerkjennelse av flyktningenes kompetanse og ressurser,
mens ekskludering kan knyttes til en manglende anerkjennelse og dermed til en
opplevelse av marginalisering. Dette er forhold som jeg ønsker å nyansere underveis i
avhandlinga, i konkrete analyser av kontekster og situasjoner slik spørsmålene som
utdyper problemstillinga legger opp til. En slik vektlegging vil også være viktig for å
få fram i hvilken grad deltakelse, handling og samhandling på de ulike arenaene skaper
sammenheng i flyktningenes tilværelse i Tromsø, men også om deltakelse eller fravær
av deltakelse kan sies å svekke opplevelsen av sammenheng. Jeg vil også undersøke om
det
er
samsvar
mellom
kommunens
politikk
overfor
innvandrer-
og
flyktningbefolkninga og hvordan de unge selv opplever Tromsø som bosted. Stedlige
eller de romlige dimensjonene er av ulik betydning i ulike situasjoner (jf. Massey 1991,
1997; Thuen 2003; Rudie 2008; Simonsen 2005). Nyere forståelser betrakter steder som
bevegelige og uavgrensete, og ses på som møtepunkter (Massey 1991, 1997). Gjennom
mine eksempler vil jeg vise hvordan en slik forståelse manifesteres gjennom de unges
opplevelser av Tromsø, erfaringer fra hjemlandet og forestillinger om andre steder i
verden.
Dette fører meg videre til forholdet mellom de unges relasjoner og sted. Med relasjoner
tenker jeg det store spennet i møtet mellom mennesker, som i det ene ytterpunktet kan
dreie seg om kun det å registrere et annet menneske uten å inngå i aktiv samhandling,
5
til det andre ytterpunktet som dreier seg om langvarige, dype forbindelser og som
vedlikeholdes aktivt av begge parter. Den førstnevnte relasjonen kan være helt korte og
avgrensete møter mellom folk, som gjerne skjer tilfeldig og kanskje bare en enkelt gang,
og som Goffman (1961) omtaler som ufokuserte møter. I det andre ytterpunktet kan
relasjoner være tette følelsesmessige bånd, som mellom familiemedlemmer eller venner.
De kjennetegnes ved at de har stor betydning og gir mening i tilværelsen. Midt mellom
disse ytterpunktene kan det dreie seg om å vedlikeholde en relasjon til en person som
man har truffet gjennom å hilse når man tilfeldig treffes. Relasjoner kan også være
‘koblinger’ mellom flyktning og guide slik vi ser i prosjektet Flyktningguiden, som vil
beskrives nærmere etter hvert. Jeg vil dermed undersøke hvilke relasjoner de unge
inngår i, og hvordan relasjonene utformes og vedlikeholdes. Hva er det ungdommene
legger vekt på i de ulike relasjonene? Hva forstår ungdommene som vennskap? På
hvilken måte er relasjoner og vennskap viktige for ungdommene når det gjelder å skape
sammenheng i tilværelsen?
Noen relasjoner har også et geografisk aspekt relatert til nærhet og avstand. En måte å
kategorisere relasjonene som ungdommene inngår i, kan, på den ene siden, være å dele
opp mellom relasjonene som inngås og utspiller seg i Tromsø, og på den andre, de som
etableres eller vedlikeholdes utenfor Tromsø. Jeg vil i denne forbindelse diskutere
hvordan familieliv og andre relasjoner opprettholdes over avstander. Hva er stabilt og
hva endres, knyttet til verdier, kunnskap og normer i de nære familierelasjoner som
strekker seg ut av Tromsø? De avstandsbaserte relasjonene opprettholdes gjennom bruk
av ulike former for kommunikasjonsteknologi. Jeg vil derfor undersøke hvordan
ungdommene manøvrerer sine ulike relasjoner gjennom kunnskap og bruk av den
teknologien som er mest hensiktsmessig i de forskjellige relasjonene. Her er det viktig
å få innsikt i deres ferdigheter, knyttet til de ulike teknologiformene, men også hvorvidt
kunnskap om og bruk av teknologi kan bidra til å skape sammenheng mellom livet i
Tromsø og i relasjoner andre steder.
Det siste spørsmålet i problemstillinga dreier seg om ungdommenes tanker og
ambisjoner for framtida. Her undersøker jeg på den ene siden deres framtidsvisjoner
6
knyttet til individuelle ambisjoner, og på den andre siden framtidsvisjoner knyttet til
kollektive visjoner og forpliktelser som inkluderer familien og hjemlandet. Spørsmål
som jeg går nærmere inn på her, er blant annet: På hvilken måte får Tromsø en rolle som
står i kontrast til forhold i hjemlandet eller til andre steder som de unge drømmer om å
dra til? Hvordan endres deres oppfatninger av steder og steders fortrinn over tid? I hvor
stor grad har ungdommene mulighet til å ta valg og beslutninger i eget liv, og på hvilke
områder skjer dette? Og til sist: hvilken kunnskap, hvilke verdier og erfaringer ligger til
grunn for de valg som gjøres?
For ytterligere å undersøke på hvilke måter flyktningungdommene skaper sammenheng
i sine liv, er begrepene midlertidighet og samtidighet relevante. Dette er tilstander som
kan knyttes både til mobilitet og til det flyktige i det å være flyktning, men også til
behovet for stabilitet og kontinuitet i en slik tilværelse. Begrepene trenger imidlertid en
utdyping. Hva består det midlertidige av? Og hva er det som er samtidig?
Min analytiske interesse for midlertidighet springer blant annet ut fra statistikk. Denne
viser at en stor andel av flyktninger som blir bosatt i Nord-Norge, flytter fra Tromsø og
landsdelen etter ei tid (jf. Høydahl og Selboe 2008; Høydahl 2009). Utover dette vil jeg
undersøke om det midlertidige kan knyttes til skiftende meninger og oppfatninger som
ungdommene utvikler på grunnlag av stadig ny informasjon om muligheter andre steder.
Kan det midlertidige knyttes til erfaringer ved det å bo i et nordlig klima med lange
avstander til ens familie og venner? Eller handler det midlertidige om negative
erfaringer knyttet til inkludering, opplevelser av ekskludering og en følelse av å mangle
ressurser? Er det summen av slike forhold som eventuelt bidrar til at en kan snakke om
en tilstand av midlertidighet?
Det er viktig å presisere at begrepet midlertidighet slik jeg vil anvende det, ikke har en
entydig betydning. Det handler om en midlertidig tilstand på flere områder. Begrepet
kan også oppfattes som noe tvetydig ettersom ungdommene har varig oppholdstillatelse
i landet, noe som innebærer at deres situasjon ikke er midlertidig i en juridisk forstand.
7
Fordi studien foregår mens ungdommene bor i Tromsø, er det likevel særlig det
samtidige som jeg har mulighet til å studere mer inngående. Med det samtidige mener
jeg at ungdommene håndterer relasjoner, tilhørighet og forventinger til ulike miljøer og
i ulike situasjoner parallelt. Ved å se nærmere på ungdommenes involvering i lokale
aktiviteter og norske institusjoner, relasjoner med familie, venner og andre kontakter i
og utenfor Tromsø, viser avhandlinga hvordan det samtidige arter seg, og videre, hva
slags betydning det samtidige kan ha for de unge.
Bakgrunnslitteratur: Migrasjon og transnasjonale forbindelser
Paul Seabright (2006) har utviklet scenarier om hvordan migrasjon kommer til å se ut i
framtida. Han hevder at migranter kommer til få mer utdanning, og at migrasjon kommer
til å bli et livssyklusfenomen. Migrasjon vil kunne skje mange ganger i løpet av livet,
og vil etter hvert innebære færre kostnader, både sosialt og økonomisk enn det som kan
være tilfellet for mange i dag. Tidligere var migrasjon i større grad et enveis fenomen,
mens vi i dag ser at migrasjonen går i flere retninger. Castles og Miller (2003) [1993]
påpeker at til tross for økt kompleksitet i migrasjonsmønstre, er det mulig å identifisere
trender innenfor samtidens migrasjon. Migrasjon er i stor grad blitt globalisert ved at
flere land er berørte samtidig, både i omfanget av land det migreres fra, og ved at det
utvikles økende mangfold i mottakerlandene med hensyn til økonomiske, kulturelle og
sosiale forhold. Rask økning og akselerasjon i migrantstrømmer fører til store politiske
utfordringer i mottakerlandene. Håndtering av dette innebærer blant annet at mange land
innfører større restriksjoner i innvandringspolitikken og økende grad av tilbakesending
av flyktninger. Økt differensiering av ulike former for migrasjon i immigrasjonslandene,
skjer
ved
at
landene
både
får
flyktninger,
arbeidsmigranter,
studenter,
familieinnvandring med ulik bakgrunn, permanente bosettere og andre former for
migranter, på samme tid. Videre har det skjedd en økt feminisering av migrasjonen
(ibid). Kvinner er den største migrantgruppen når det gjelder flyktninger (Berg, Fladstad
og Lauritsen 2006), men også i økende grad blant arbeidsmigranter (Castles og Miller
2003).
8
I følge Olwig, Gilliam og Valentin (2005: 8) har migrasjonsforskninga «i vid
utstrækning været præget af ‘de store fortællinger’, hvor indvandring ses i sammenheng
med nationalstatens udvikling». Hvordan innvandrere forholder seg til eller tilpasser seg
den nasjonalstatlige orden har i den forbindelse vært typiske forskningstema (Olwig,
Gilliam og Valentin 2005). Migrasjonsforskninga er også preget av at den foregår i
mottakerlandene der et sentralt tema har vært integrering av innvandrere i ulike
institusjoner i mottakersamfunnet. I mindre grad har forskninga fokusert på
flyktningungdommer og deres egne fortellinger om hvordan de opplever sin tilværelse.
Olwig og medforfatterne (2005) argumenterer for viktigheten av forskning på nettopp
flyktningenes egne opplevelser og erfaringer, noe de kaller et fokus på ‘de små
fortellingene’. «De ‘små fortellingene’ dreier som om å få fatt i de unges synsvinkel og
«hvordan de skaber en tilværelse i samspil med deres omgivelser» (ibid: 16). På denne
måten får man fram ungdommers deltakelse i samtidige fellesskap av ulik kulturell og
sosial art som de selv er med på å skape. Dette avhandlingsarbeidet plasserer seg i en
slik kontekst, og fokus på det samtidige er et fokus som jeg vil følge opp.
Olwig, Gilliam og Valentin (2005) påpeker at antropologisk forskning på feltene barn,
unge og migrasjon er nyttig for å belyse de rollene unge har i ulike kontekster og
sammenhenger, og kan gi økt forståelse for både endring i og vedlikehold av sosiale
relasjoner og kulturelle identiteter på tvers av geografiske grenser. Barn og unge
befinner seg i situasjoner som er flytende og bevegelige, og som ikke nødvendigvis
passer inn i de store fortellingene om migrasjon. Forskning med fokus på transnasjonale,
eller grenseoverskridende identiteter inkluderer en rekke kulturelle identitetsuttrykk
som musikk, kunst, litteratur, kulturelle festivaler, og også etniske og transnasjonale
politiske organisasjoner knyttet til migrantenes opprinnelsesland (Olwig, Gilliam og
Valentin 2005). Som nevnt, vil min studie både beskrive og analysere flyktningenes
sosiale relasjoner, både i det lokale og i det transnasjonale feltet. Jeg vil i noen grad
berøre transnasjonale økonomiske relasjoner og i mindre grad uttrykkene musikk, dans
og kunst, som Olwig, Gilliam og Valentin (2005) trekker fram som sentrale i denne
forskninga. Hovedvekten blir likevel lagt på å belyse samtidige fellesskap og relasjoner
9
som ungdommene både skaper og vedlikeholder på ulike måter, og hvordan de stedlige
dimensjonene spiller inn i ulik grad.
Nyere studier fra skandinaviske land av unge migranter, er i motsetning til den
internasjonale litteraturen, i stor grad aktørorienterte (jf. Olwig, Gilliam og Valentin
2005). Jeg er inspirert av en slik aktørorientert migrasjonsforståelse, som også kan ses i
sammenheng med Anthony Giddens’ aktørbegrep, der aktørene fremheves som
kompetente og kyndige (Giddens 1984). Videre trekker jeg i denne forbindelse veksler
på Fredrik Barths prosessanalyse (1994) [1966] om hvordan handlingsvalg gjøres på
bakgrunn av visse verdier, muligheter og begrensninger. Et aktørperspektiv vil derfor
kunne fremheve i hvilken grad ungdommene har mulighetsrom til å handle på bakgrunn
av egne valg og beslutninger. Dette er forhold jeg vil diskutere videre i avhandlinga.
Ambivalens rundt flyktningbegrepet
Selv om min studie har et aktørorientert fokus, er det relevant å problematisere trekk
ved flyktningbegrepet slik for eksempel Roger Zetter (2000, 2007, 2015) gjør. Han
påpeker at innholdet i og bruken av flyktningbegrepet er mer komplekst i dag, enn det
har vært tidligere. Zetter (2007) argumenterer for at flyktningstatusen er blitt mer
eksklusiv og uklar. Det å kreve flyktningstatus er ikke lenger en rett (Zetter 2007: 188).
Dette er fordi, argumenterer han: «increasingly complex social transformations have
generated more complex forms of persecution and means of exile, whilst globalization
enables refugees to reach far more varied and distant destinations» (ibid).
Selv om flyktningbegrepet utfordres har begrepets juridiske innhold likevel stor
betydning for den enkelte. Den formelle flyktningstatusen avgjør hvilke rettigheter og
plikter personen har (Altern Haugen 1988). Retten til for eksempel norskopplæring og
økonomiske tilskudd er knyttet opp til hvilken status man har når man ankommer landet.
De juridiske kategoriseringene har klare regler for hvordan den formelle samhandlinga
skal foregå mellom den enkelte og det offentlige, men gir ingen entydig oppskrift for
hvordan håndtering av omgang med mennesker skal skje i det daglige og i uformelle
kontekster (Altern Haugen 1988). Flyktningstatusen i dag kan beskrives som å være
10
avklart når det kommer til de juridiske forholdene rundt begrepet. Hvordan
flyktningbegrepet fortolkes i konkrete samhandlingssituasjoner er derimot både
situasjonelt og subjektivt. I mange tilfeller er ‘marginalisert’ og ‘utenfor’ beskrivende
for tilstander som flyktningen både betraktes som og opplever seg selv som (Varvin
2002). En dimensjon i diskusjonene i avhandlinga vil dreie seg om i hvilke situasjoner
flyktningstatusen blir framtredende, og i hvilke situasjoner andre statuser spilles ut.
Hvordan flyktningstatusen erstattes med andre statuser og i hvilke situasjoner, er derfor
også et tema jeg vil ta opp.
Migrasjonsforskning i nord
Norske studier om ungdom med innvandrerbakgrunn har i stor grad vært gjort i
ungdomsmiljøer rundt Oslo og østlandsområdet. Den geografiske lokaliseringa av denne
type studier kan være betydningsfull for hvordan det oppleves å være flyktning eller å
ha annen innvandrerbakgrunn i Norge, da slike erfaringer gjerne konstitueres i samspill
med ens bosted (Høgmo 1998).
Som nevnt fokuserer denne avhandlinga på hvilke betydninger det har å være ungdom
med flyktningbakgrunn bosatt i nord, og da særskilt i Tromsø. Det er gjort flere andre
studier som belyser tematikker knyttet til migrasjon, møter mellom majoritet og
minoritet og transnasjonale forhold med utgangspunkt i Nord-Norge (Hildrum 1991;
Høgmo 1998; Kvamme Steinsvik 2004; Giæver – Many 2006; Nicolaysen 2006; Aure
2008; Munkejord 2009; Iden 2011). Flere av disse studiene kan på ulike måter
komplettere og støtte opp om min studie. I denne gjennomgangen begrenser jeg
forskninga til migrasjon og nyere innvandring til landsdelen fra 1980-tallet og utover,
og trekker kun kort fram de empiriske hovedtrekkene fra studiene.
Vi må omtrent tjuefem år tilbake i tid for å finne de første studiene av flyktninger i
Tromsø. Nina Hildrums hovedfagsoppgave fra 1991 satte fokus på grupper som ankom
Tromsø i siste del av 1980-tallet. Hun viser at denne gruppa hadde vanskelig for å finne
seg til rette i byen og å utvikle sosiale nettverk. Ettersom kommunen var i oppstarten
med å ta imot flyktninger var det heller ikke et etablert internasjonalt miljø å støtte seg
11
til (Hildrum 1991). Elisabeth Giæver-Many (2006) viser mange år senere utfordringer
innvandrere i Tromsø fortsatt har med å bli kjent med og utvikle relasjoner til folk i
Tromsø. Hun viser at opplevelse av det å bli anerkjent av majoritetsbefolkninga, gjerne
skjer gjennom deltakelse i arbeidsliv. Maria Kvamme Steinsvik (2004) har videre
studert forholdene i en innføringsklasse med minoritetsspråklige elever ved en
ungdomsskole i Tromsø. Hun viser at det er lite samhandling mellom elevene i
innføringsklassen og elevene i den norske klassen på det samme trinnet. Kvamme
Steinsvik viser hvordan de utenlandske elevene utviklet et fellesskap som var basert på
opplevd forskjellighet fra det norske (2004:92). Sandra Milen Iden (2011) har i sin
masteroppgave vist hvorvidt frivillige organisasjoner bidrar til å skape integrering og
inkludering mellom innvandrere og nordmenn i Tromsø. Studien avdekker at de norske
deltakerne i flere prosjekter i regi av de frivillige organisasjonene fremstår som
‘hjelpere’ og at innvandrerne dermed gjerne framstår som ‘klienter’. Sistnevnte tema er
også viktig i min avhandling, ettersom jeg ønsker å vise hvilke samhandlingsformer og
relasjoner som utspiller seg i en frivillig organisasjon 2 og på andre arenaer der unge med
flyktningbakgrunn og nordmenn møtes.
Flere studier i nord viser at type sted, om det er en by eller et mindre lokalsamfunn, kan
ha betydning for hvordan møter mellom innvandrere og lokalbefolkning skjer. I boka
Fremmed i det norske hus viser Asle Høgmo (1998) i hvilken utstrekning og på hvilke
områder innvandrere opplever det Høgmo omtaler som etnisk ringeakt i ansikt-tilansikt- møter med nordmenn. Studien er gjort i Oslo og to steder i Nord-Norge. Stedene
i nord er det Høgmo omtaler som småbyen Bodø og i ei kystbygd i Finnmark. Høgmø
gjør ikke en sammenligning mellom sine funn i Oslo og Nord-Norge, men fokuserer på
hvordan stedenes størrelse; ’storbyen’, ’småbyen’ og ’bygdesamfunnet’ gir ulikt utslag
for på hvilke måter etnisk diskriminering oppleves. Høgmo er også inne på typiske trekk
ved den nordnorske småbyens kulturhistorie. Her peker han blant annet på hvordan
2
Dette dreier seg om Flyktningguiden, organisert av Røde Kors og kommunen. Her har jeg selv deltatt
som frivillig og også studert som del av mitt feltarbeid, noe som blir utdypet etter hvert.
12
byens borgere gjennom historien har distansert seg fra ulike grupper, som for eksempel
den samiske befolkninga og innflyttere, og da særlig «søringer». Hovedtrekkene i
Høgmos studie er at innvandrere i både små- og storbyen opplever diskriminering, og
dette skjer sporadisk, når og hvor som helst. Dette gjelder i situasjoner der innvandrere
blir nektet adgang til offentlige steder, men også gjennom tause, tegnbaserte ytringer.
Ytringene kan utføres uten risiko og får ikke konsekvenser for dem som utfører dem,
fordi de ikke blir registrert av andre. I bygda blir derimot slike handlinger lagt merke til
og oppfattet som brudd på etiske regler og mangel på anstendighet i forhold til hvordan
man bør te seg (Høgmo 1998).
Kristin Nicolaysen (2006) har studert møter mellom flyktninger/asylsøkere og
lokalbefolkning på et lite tettsted i Nord-Troms. Hun viser at den første gruppa som
ankom kommunen og som var kosovoalbanske asylsøkere, ble godt mottatt av
lokalbefolkninga. Dette begrunnes blant annet ved at denne gruppa fikk positiv
medieomtale i forkant av ankomsten, noe som ga lokalbefolkninga kunnskap om deres
situasjon. Både asylsøkerne og lokalbefolkninga utviste en vilje til samhandling og
møter, gjennom ulike utvekslinger og ritualer, som gjensidig besøk, gaver osv.
Lokalbefolkninga vektla også betydninga av at flyktningene og asylsøkerne var
familiefolk, og at de både var aktive i lokalsamfunnet og fikk innpass i arbeidslivet,
enten ved at de startet egne foretak eller jobbet i lokale virksomheter. Nicolaysen
påpeker at det kan se ut som at på et lite sted utvikler folk multiplekse relasjoner til
hverandre, gjennom å møtes på flere arenaer. Dermed får sosial samhandling en god
grobunn.
Finnmark har lange tradisjoner når det gjelder arbeidsmigrasjon og transnasjonale
forbindelser (Brox 1966; Gerrard 1975, 1986; Eriksen og Niemi 1981). Dette ble en tråd
som Marit Aure fulgte opp i sin studie av russiske arbeidsmigranter til fiskeindustrien i
Båtsfjord i Finnmark (Aure 2008). Hun fokuserer blant annet på de transnasjonale
forbindelsene migrantene har til sitt lokalsamfunn i Russland, der de kommer fra. Hun
viser at migrantene har regelmessig kontakt med og forpliktelser til familie i hjemlandet,
gjennom blant annet pengeoverføringer. Til tross for at migrantene har gode inntekter i
13
fiskeindustrien i Båtsfjord, velger de russiske migrantene å reise tilbake til hjemlandet
etter en tid. Noen av årsakene til ønsket om å dra tilbake, er at de ikke finner seg til rette
i lokalsamfunnet i Finnmark på grunn av opplevd stigmatisering, men også at det skjer
nedskjæringer i bedriften de jobber i.
Mai Camilla Munkejord (2009) drar veksler på forskningstradisjonene innen flytte- og
migrasjonsforskning i nord gjennom å studere innflyttere til Finnmark. Gjennom en
analyse av femti innflyttere, hvorav ti har innvandrerbakgrunn, viser hun at etnisitet i
noen tilfeller gjøres relevant, særlig når det kommer til hvem som oppfattes som en
‘ekte’ finnmarking, mens etnisitet i mindre grad gjøres relevant når det kommer til
inkludering i det lokale arbeidslivet og i lokal bruk av naturen som rekreasjonsarena.
Hva er spesielt med nordlig migrasjonsforskning?
Studiene som er nevnt ovenfor har ulike vinklinger på innvandreres tilpasninger til ’det
norske’ og møter mellom nordmenn og innvandrere, enten det er i et lokalsamfunn, i
Tromsø, i et skolemiljø eller i frivillige organisasjoner. Studiene fra Tromsø har noen
fellestrekk. De avdekker at det å oppnå kontakt, og det å få til likeverdige relasjoner
mellom innvandrerne og de lokale tromsøværingene, er utfordrende. Derimot viser noen
av studiene jeg har vist til fra småsteder i nord, at møter og kontakt mellom innvandrere
og lokalbefolkninga oppleves positivt og at innvandrere i liten grad opplever
diskriminering (Høgmo 1998, Munkejord 2009; Nicolaysen 2006). Opplevelser av å bli
tatt godt imot på småsteder i nord, er derimot ikke entydig. Dette viser Aure i sin studie
blant de russiske arbeidsmigrantene i Båtsfjord (Aure 2008). Det er særlig studiene til
Nicolaysen (2006), Høgmo (1998), Aure (2008) og Munkejord (2009) som gir ’det
nordlige’ og det stedlige en analytisk betydning. Aure (2008) får for eksempel fram
dette gjennom å vise betydninger av klima, beliggenhet ved havet, det samiske og stedets
lange erfaring med finske arbeidere i fiskeriene.
Skiller forskninga på innvandrerfeltet i nord seg fra forskninga i sør? Mens den
geografiske konteksten i studier fra hovedstadsregionen i større grad tas for gitt, kan det
derimot se ut som om innvandrerforskninga i nord tematiserer stedlige dimensjoner og
14
hvordan migrasjon, integrering og hverdagsliv er stedlige og sammenvevde prosesser.
Både forestillinger om det å bo i nord, i ‘periferien’, og faktiske, reelle avstander til
sentrale strøk, kan gi slike dimensjoner analytisk betydning. I avhandlinga spør jeg
dermed om geografiske forhold, som for eksempel avstand, samt fysiske, klimatiske,
sosiale
og
kulturelle
aspekter
ved
Tromsø
som
sted,
får
betydning
i
flyktningungdommenes fortellinger om hverdagsliv. Oppleves det nordlige som en
motsetning til de stedene flyktninger og innvandrere kommer fra? Dette er forhold jeg
vil trenge dypere ned i.
Mitt bidrag til innvandringsforskninga i nord
Formålet med avhandlinga er å undersøke hvordan ungdom med flyktningbakgrunn
skaper sammenheng i sine liv med utgangspunkt i sin tilværelse i Tromsø. Et av
bidragene er å få fram kompleksiteten ved det å ha flyktningbakgrunn gjennom å
kontekstualisere opplevelser, situasjoner, relasjoner og steder som de er involvert i. Jeg
vektlegger i hovedsak de uformelle arenaene som ungdommene bruker, og i mindre grad
deres deltagelse i formelle institusjoner som skole og arbeidsliv, selv om slike forhold
også kommer fram gjennom flyktningenes fortellinger og gjennom intervjuene.
Videre forsøker jeg, i lys av diskusjonen i forrige underkapittel, å vise hvorvidt stedlige
dimensjoner vektlegges på ulike måter, blant annet ved å trekke fram betydninger av
blant annet klima, mørketid, avstander og hvorvidt slike faktorer spiller en rolle for
sosiale møter, samhandling og relasjoner. Samtidig er det nødvendig å studere sted som
en del av de unges migrasjonserfaringer. Dette innebærer både hvordan Tromsø
oppleves, sett i lys av de forventninger og de stedserfaringer som de unge har med seg
fra hjemlandet, før de kommer til Tromsø. Oppfatninga av andre steder og framtidig
bostedsplaner kan også være aktuelt å trekke inn. Dette gjelder i de tilfeller der de unge
har forestillinger om å flytte til andre steder i Norge eller migrere til andre land. Ved å
anvende begreper som samtidighet og midlertidighet viser avhandlinga at det å være ung
flyktning i nord betyr å veksle mellom ulike posisjoner og ulike situasjoner.
15
Avhandlingas oppbygging
Avhandlinga har ti kapitler. I kapittel to presenteres og diskuteres teoretiske perspektiver
og begreper. Kapittel tre er det metodediskusjoner som står i fokus. Kapittel fire, fem,
seks, sju, åtte og ni er empiriske kapitler der jeg gjør analyser og trekker inn teoretiske
perspektiver underveis. Kapittel ti er et avsluttende analysekapittel der jeg sammenstiller
avhandlingas problemstillinger gjennom å analysere det empiriske materialet opp mot
de teoretiske perspektivene som ligger til grunn for avhandlinga som helhet. I det
følgende vil jeg presentere de ulike kapitlene noe mer inngående.
I kapittel to vil jeg presentere perspektiver på migrasjon og det transnasjonale, men
særlig fokusere på ungdom og migrasjon. Jeg går inn på teoretiske debatter om begrepet
ungdom, og trekker videre opp perspektiver som er relevante for å studere unge med
migrantbakgrunn. Prieur (2007) omtaler dette som styrings- og kreativitetsperspektivet.
Dimensjoner ved inkludering og ekskludering beskrives og drøftes (Hylland Eriksen
2007),
samt
utilgjengelighetsperspektivet
til
Haugen
(1978)
og
innlemmelsesperspektivet til Wadel (2008). Deretter vil jeg presentere begrepene
kulturell reproduksjon og kulturelt materiale (Rudie 1995). Disse anvendes for å vise
hvordan verdier, kunnskap og normer fører til endringer og stabilitet i en
migrasjonsprosess. Tilnærminger til kjønn i minoritetskontekster (Staunæs 2004; Prieur
2004), samt forståelser av sted (Massey 1991, 1997; Thuen 2003; Rudie 2008) vil også
kort bli redegjort for i dette kapittelet. Aktørperspektiver anvendes for å få fram hvordan
flyktningene i de ulike situasjonene har kompetanse, kunnskap og mulighet til å ta
beslutninger på ulike områder (Barth 1994 [1966]; Giddens 1984). For samtidig å få
fram hvordan informantene forholder seg til ulike rammebetingelser, vil jeg kombinere
Barths aktørperspektiv (Barth 1994 [1966]) (også kalt generativ prosessanalyse) med
Giddens strukturasjonsteori (Giddens 1984).
Metodiske og metodologiske utfordringer og dilemmaer knyttet til dataproduksjonen
blir blant annet diskutert i kapittel tre. Jeg stiller spørsmål om hvordan feltarbeid kan
avgrenses, både med hensyn til romlige og tidsmessige aspekter. Kapittelet reflekterer
videre omkring de ulike metodiske tilnærmingene som har blitt anvendt under
16
feltarbeidet. Dette strekker seg fra avtalte intervjuer og samtaler til deltakende
observasjon på noen av de arenaene der ungdommene har deltatt. Også tilfeldige møter
anses som en viktig del av dataproduksjonen, ettersom slike møter får fram informanters
bevegelser i byrommet og hvilke arenaer de deltar på. Jeg tar opp ulike problemstillinger
knyttet til å intervjue minoritetsungdom, og reflekterer over forskerrollen i den
sammenheng. Jeg drøfter videre metodologiske utfordringer om hva kvalitative data kan
bidra med i forhold til å få innsikt i det som er avhandlingas problemstilling.
I kapittel fire blir det gjort rede for bosetting av flyktninger i Tromsø fra 1980-tallet og
fram til i dag. Relevant statistikk og tall belyses. Jeg redegjør for de politiske visjonene
i det jeg vil kalle for innvandringspolitikken i Tromsø. Politikken har blitt endret over
tid, der den flerkulturelle retorikken etter hvert erstattes av nye retoriske vendinger. Jeg
viser til forestillinger og framstillinger av Tromsø, og at stedsfortellingene i de senere
årene har fått et preg av en arktisk-urban retorikk. I kapittelet viser jeg hvordan den
varierte innvandrerbefolkninga i Tromsø, som gruppe, synliggjøres og usynliggjøres i
byrommet i de rådende fortellingene om byen.
Ungdommenes første møte med byen, og deres bruk av arenaer og områder i byrommet,
er tema for kapittel fem. Noen utvalgte arenaer trekkes fram, deriblant biblioteket og
ungdomsklubben. Jeg drøfter hva som skal til for at slike arenaer oppleves som åpne og
tilgjengelige for ungdommene, og hva som gjør at de eventuelt oppleves som lukkede.
Ungdommenes deltakelse i organiserte aktiviteter i Tromsø er fokus for kapittel seks.
Her viser jeg særlig til ulike sider ved deltakelse i Flyktningguiden, et prosjekt i regi av
Røde Kors og Tromsø kommune. Jeg viser hvordan samhandling mellom unge med ulik
landbakgrunn arter seg i en gitt sosial kontekst og undersøker hvorvidt det utvikles
fellesskap og vennskap, eventuelt andre former for kontakt og relasjoner. I kapittelet blir
også deltakelse knyttet til utdanning og arbeid berørt, med vekt på ungdommenes egne
erfaringer og fortellinger.
17
I kapittel sju diskuterer jeg hvordan etablering av vennskap og relasjoner utspiller seg i
Tromsø. Hva er det flyktningene legger vekt på når de inngår i slike relasjoner? Er det
forskjell på hva som vektlegges når det gjelder vennskap og annen kontakt med norske
ungdommer, sammenlignet med ungdom som har samme bakgrunn som dem selv?
I kapittel åtte viser jeg hva de transnasjonale relasjonene innebærer og hvordan de
opprettholdes. Fokus er særlig på familieliv, men også på venne- og kjæresterelasjoner.
Jeg viser hvordan enkelte aspekter ved relasjonene bærer preg av enighet og konsensus,
mens andre dreier seg om forpliktelser og vanskelige forhold som får betydning for
hvordan flyktningenes hverdagsliv leves flere andre steder enn i Tromsø. Betydninga av
teknologi i slike relasjoner viser seg å være svært viktig.
Kapittel ni dreier seg om faktiske migrasjonserfaringer som ungdommene har til nå, men
fokuserer også på deres ambisjoner og forestillinger om framtidig migrasjon. Jeg
undersøker hva som ligger til grunn for ønsket om å migrere til nye steder eller tilbake
til hjemlandet, og på hvilken måte informasjon og kunnskap om andre steder påvirker
slike tanker. Ambisjoner om høyere utdanning og forestillinger om hvor man kan få en
attraktiv jobb blir også tematisert.
I kapittel ti samler jeg trådene, analyserer videre de empiriske funnene og sammenstiller
dem med de teoretiske perspektivene som ligger til grunn for studien som helhet. I dette
kapittelet viser jeg hvordan flyktningene skaper sammenheng i sine liv med bakgrunn i
ulike dimensjonene som har blitt drøftet underveis i avhandlinga, så som sted, deltakelse
på ulike arenaer, vennskap og relasjoner innenfor og utenfor Tromsø, samt forestillinger
om framtidig mobilitet. Jeg drøfter særlig hvordan stedlige forhold utgjør en dimensjon
i flyktningens tilværelse, og spør hvordan de rådende stedsfortellingene henger sammen
med hvordan flyktningene oppfatter Tromsø som sted. Jeg viser videre hvordan
flyktningenes posisjoner, opplevelser og erfaringer må forstås i lys av de kontekstene de
deltar i. Avslutningsvis diskuterer jeg hvordan begrepene samtidighet og midlertidighet
har bidratt til å vise både ambivalens og sammenheng i flyktningenes liv.
18
2. BEGREPER OG ANALYTISKE PERSPEKTIVER
Innledning
Som skissert i innledningskapittelet, er avhandlingas mål å produsere ny kunnskap om
hvordan ungdom med flyktningbakgrunn skaper sammenheng i sine liv med
utgangspunkt i en bestemt sosial, kulturell og stedlig kontekst, og innenfor en avgrenset
tidsperiode. I dette kapittelet skal jeg presentere sentrale analytiske perspektiver som
vil være relevante for diskusjonen og analysen i avhandlinga.
Først vil jeg gi en kort gjennomgang av perspektiver som anvendes i forskninga om sted,
migrasjon og transnasjonale forhold, og vise relevansen av slike forståelser for denne
studien. Videre vil jeg redegjøre for nyere forståelser av ungdom. Særlig redegjør jeg
for to perspektiver som anvendes i studier av unge med innvandrerbakgrunn, nemlig
styringsperspektivet og kreativitetsperspektivet. Her vil jeg diskutere perspektivenes
relevans for mitt materiale, samt kritikk som er blitt rettet mot dem. Slik jeg ser det, kan
de unge betraktes som aktører som har kunnskap om situasjoner og sosiale praksiser de
inngår i, samtidig som de må forholde seg til strukturer og beslutninger som ligger langt
utenfor deres rekkevidde. Det vil derfor være interessant å studere nærmere hvilke
betingelser som ligger til grunn for ungdommenes handlinger, og hvordan de håndterer
ulike situasjoner og praksiser. Forskning om minoritetsungdom aktualiserer som nevnt
i innledninga både forhold på struktur- og aktørnivå. Teorier som søker å belyse hvordan
strukturer og aktører står i relasjon til hverandre er således relevante. Anthony Giddens
(1984) problematiserer slike forhold i sin strukturasjonsteori. Han har utviklet begrepet
kyndige aktører, som illustrerer at strukturene skapes og omskapes gjennom aktørenes
handlinger. Begrepet kan være anvendelig for å få fram flyktningenes kompetanse med
hensyn til muligheter og begrensninger knyttet til det å ta valg, både i daglige
situasjoner, så vel som i større sammenhenger, som har med ambisjoner og mål for
framtida å gjøre. I norsk forskning er Fredrik Barth (1994) [1966] en av dem som tidlig
utviklet perspektiver på dette feltet. Han er opptatt av aktører som handler ut fra de
verdiene de har, gitt de muligheter og begrensninger som finnes i gitte situasjoner.
19
Mekanismer som ekskludering og inkludering kan også settes i sammenheng med
forhold som aktør – struktur, muligheter og begrensinger. Samfunnsforskninga i dag er
opptatt av at mobilitet og migrasjon nødvendigvis krever komplekse analyser av
samfunnet. Thomas Hylland Eriksen (2007) trekker opp dimensjoner ved denne
kompleksiteten gjennom nyansering av erfaringer med ekskludering og inkludering. I
dette kapittelet redegjør jeg for dette, og vil vise på hvilke måter en slik nyansering kan
bidra til en skarpere analyse av mitt materiale. Flere forhold spiller inn når inkluderingsog
ekskluderingsprosesser
foregår.
Gjennom
Inger
Alterns
(1978)
utilgjengelighetsperspektiv vil jeg få fram hvordan ungdommene opplever at
utilgjengelighet forvaltes, men også hvordan deres egne samværsformer kan analyseres
ut fra dette perspektivet.
Som en dimensjon ved inkludering, kan Cato Wadels begrep om innlemmelse være
nyttig for å vise hvordan relasjoner inngås og hvilke fellesskap informantene inngår i
(Wadel 2008). Wadel forsøker å utvikle dette begrepet til et relasjonelt og prosessuelt
begrep i samfunnsvitenskapen. Dette er særlig relevant med tanke på hvordan
samhandling skjer og relasjoner utvikles, og hvordan de vedlikeholdes i ungdommenes
liv.
Kulturelle forhold, og det Ingrid Rudie (1995) kaller for kulturell reproduksjon, spiller
sammen med strukturelle forhold. Et fokus på kulturell reproduksjon kan bidra til å
fange opp stabilitet og endringer blant unge som inngår i migrasjonsprosesser. Det vil
da være relevant å undersøke hvilke betydninger blant annet kunnskap og verdier fra
hjemlandet har for ungdommene i deres hverdagsliv i Tromsø. I den forbindelse spør
jeg om hva det er som representerer kontinuitet og hva det er som endres i de unges
møte med nye kontekster i et nytt land.
Jeg vil videre presentere perspektiver der steder forstås som relasjonelle og dynamiske,
og slett ikke entydige. I en slik tilnærming er det rom for at det framkommer ulike
stedsmeninger og tolkninger (jf. Massey 1991, 1997). Jeg vil også redegjøre for Ingrid
Rudies romforståelse som skiller mellom rom som analytisk dimensjon som er med i
20
produksjon av kultur, og rom som en kulisse der kulturelle prosesser foregår (jf. Rudie
2008).
Migrasjon og transnasjonale forbindelser
Det å være i bevegelse, å søke mot noe som er bedre og hele tiden ha blikket framover,
kan synes å være kjennetegn ved mange migranter. Det endelige er i stadig bevegelse,
og ideen om det varige endres. Thomas Faist (2000:12-13) påpeker at nyere ideer om
migrasjon går ut på at det oppstår transnasjonale sosiale rom i migrasjonsprosesser, som
innebærer sirkulære strømmer av personer, varer, ideer, informasjon og symboler på
tvers av landegrenser. Faist (2000: 18) beskriver migrasjon som:
a permanent or semi-permanent change of residence, usually across some type of administrative
boundary. Unlike the singular demographic events of birth and death, a person can migrate many
times, for varied duration, and across numerous territorial divisions. This transfer may strain,
rupture, change, or reinforce previous ties.
Migrasjon handler altså ikke om enkeltstående reiser, men kan synes å være en del av
migranters livsløp. Migrasjonsteorier er også i stadig endring. En forståelse av migrasjon
handler om at både arbeidsmigrasjon og flyktningstrømmer oppstår i strukturerte
forhold mellom sender- og mottakerland, fastlagt i en avhengighet mellom sentrum og
periferi knyttet til den kapitalistiske verdensøkonomien.
I mitt materiale kan begrepet ‘transnasjonalt migrasjonskretsløp’ (Krohn-Hansen 2005)
anvendes for å analysere informantenes forestillinger om hvor det til enhver tid er mest
hensiktsmessig å være. Dette kan dreie seg om flytting til andre steder i Norge og
eventuelt
til
andre
land,
og
vurderinger
om
hvor
de
beste
jobb-
og
utdanningsmulighetene befinner seg. Slike forståelser kan anvendes i å analysere
informantenes vurderinger om hvor og hvordan sosiale fellesskap og nettverk best kan
utvikles og vedlikeholdes. I stedet for å knytte sirkulær migrasjon an til migranters
forflytninger og bevegelser relatert til arbeidsliv, er jeg mer opptatt av hvordan begrepet
kan anvendes med tanke på de unges fortellinger og forestillinger om framtida, men
også som et ledd i informantenes faktiske flyttinger. Slike fortellinger kan også vise til
21
de nettverk og relasjoner som de unge allerede inngår i, samtidig som de belyser
betydninger av informasjonstilgang og forestillinger om utdanning, utdanningssteder og
yrkesvalg.
Et sentralt aspekt ved migrasjon er transnasjonalisme, og kan defineres som «the process
by which immigrants build social fields that link together their country of origin and
their country of settlement» (Glick Schiller, Basch og Szanton Blanc 1992:1). Migranter
som inngår i sosiale felt over landegrenser, betegnes ved at de vedlikeholder og utvikler
relasjoner på tvers av grenser knyttet til familiære, økonomiske, sosiale, organisatoriske,
religiøse og politiske forhold. De handler, tar avgjørelser og utvikler identiteter innenfor
sosiale nettverk som forbinder dem til to eller flere samfunn samtidig (ibid: 2). Mens
noen migranter identifiserer seg med ett samfunn mer enn et annet, identifiserer andre
migranter seg med begge samfunnene samtidig (Glick Schiller, Basch og Szanton Blanc
1992). Det har tidligere eksistert ideer om at de transnasjonale båndene vil forsvinne og
bli mer uklare jo lengre migrantene oppholder seg i mottakerlandet, etter hvert som de
etablerer nye forbindelser, og tilpasser seg nye sosiale og kulturelle verdier og praksiser
(Faist 2000). Slike assimilasjonsteorier har særlig vært sentrale i amerikansk
migrasjonsforskning, og har undervurdert den vedvarende betydninga av transnasjonale
forbindelser. Assimilasjonsteoriene har således blant annet blitt kritisert for ikke å
verdsette migranters medbrakte ’bagasje’. Det har i stedet blitt tatt for gitt at migranter
skulle tilpasse seg det samfunnet de kom til på det nye samfunnet sine premisser (ibid).
I en artikkel fra 2004 utvikler Peggy Levitt og Nina Glick Schiller begrepet om sosiale
felt, og argumenterer for at økt migrasjon innebærer at man må utvide forståelsen av
begrepet samfunn, og at migrantliv ikke bare må studeres ut fra det som skjer innenfor
nasjonale, regionale eller lokale grenser.
Our analytical lens must necessarily broaden and deepen because migrants are often embedded
in multi-layered, multi-sited transnational social fields, encompassing those who move and
those who stay behind. As a result, basic assumptions about social institutions such as the family,
citizenship, and nation-states need to be revisited (Levitt and Glick Schiller 2004: 1003).
22
De mener at forskere på transnasjonale felt må tenke nytt om grenser i sosialt liv, og at
assimilering og varige transnasjonale bånd verken er uforenelige eller representerer
binære opposisjoner:
Simultaneity, or living lives that incorporate daily activities, routines, and institutions located
both in a destination country and transnationally, is a possibility that needs to be theorized and
explored. Migrant incorporation into a new land and transnational connections to a homeland or
to dispersed networks of family, compatriots, or persons who share a religious or ethnic identity
can occur at the same time and reinforce one another (2004:1003).
I tråd med Levitt og Glick Schiller (2004) er jeg er opptatt av å undersøke hvordan
samtidigheten håndteres i ulike kontekster av flyktningene. Samtidigheten trenger
nødvendigvis ikke bare å dreie seg om en lokal – transnasjonal dimensjon, men også om
håndtering av det samtidige i ulike kontekster i Tromsø.
Perspektiver anvendt i studier om ungdom
Økt migrasjon får også utslag i unges opplevelser og erfaringer i nye sosiale, kulturelle
og materielle kontekster (jf. Olwig, Gilliam og Valentin 2005). Dette betyr at det må
utvikles nye begreper og åpnes opp for alternative måter å studere ungdomsliv på.
Engebrigtsen og Fuglerud (2007) påpeker at ungdomstida, slik den oppfattes i Norge, er
preget av en norsk/europeisk diskurs som bygger på ideer om modernitet, uavhengighet
og individualisme. Disse tendensene vokste særlig fram i etterkrigstida. Ungdomstida
er etter hvert blitt et selvforklarende begrep i vår kulturkrets. Prosesser knyttet til
individualisering ligger til grunn for denne utviklinga. Det høymoderne samfunnet
innebærer mer aktive og endrede identitetskonstruksjoner og tydelige identitetsuttrykk.
Valg er overlatt til individer i mye større grad i dag enn tidligere (Giddens 1997; Heggen
og Øia 2005). Dette innebærer økt fallhøyde på den ene siden, men åpner også opp for
nye frigjøringsmuligheter med tanke på kjønn, klasse, identitet, tradisjonsbindinger og
bosted på den andre (Heggen og Øia 2005).
Ny forskning viser imidlertid noen endringer i hvordan ungdom og ungdomstid kan
forstås. Øia og Vestel (2014) viser med bakgrunn i å sammenligne data fra
undersøkelsen Ung i Oslo fra 1996, 2006 og 2012, at ungdom har blitt mindre opprørske
23
og at generasjonskløfta har blitt betraktelig mindre. Forskerne har sett på endringer ved
noen historiske utviklingstrekk siden etterkrigstida, i og med at framveksten av moderne
ungdomskulturer og subkulturelle uttrykk skjedde i denne perioden. De argumenterer
for at en del subkulturelle uttrykk har blitt mer akseptable. Musikk er et slikt uttrykk,
som i større grad enn tidligere, henvender seg til unge så vel som til voksne. De hevder
at det er lite dekkende å kalle ungdom for en opprørsk problemkategori, men at det har
utviklet seg en mer positiv og ‘dialogisk’ relasjon mellom voksne og unge. I økende
grad er ungdommene preget av at de er mer hjemme enn før, nære familierelasjoner er
viktige, og blyghet og seksuell tilbakeholdenhet er ansett som positive verdier; altså en
overordnet tendens til det forfatterne kaller skikkelighet. Endringene ansees som et
resultat av at flere ulike prosesser har smeltet sammen i denne tidsperioden. Forfatterne
framhever i denne sammenheng særlig den nye digitale teknologien som fullstendig har
blitt integrert i voksnes og unges hverdagsliv i denne perioden (Øia og Vestel 2014).
Som nevnt kan det synes som om at mye av nyere teoriutvikling som også anvendes i
studier av ungdom, i stor grad belyser både vestlig ungdomsliv og vestlige samfunn.
Hvorvidt fokus på egne valgmuligheter, løsrivelse fra tidligere generasjoner og større
individfokus er trekk som berører ungdomsliv også blant minoritetsungdom bosatt i
vesten, er et spørsmål jeg tar opp i. Når ungdom med minoritetsbakgrunn studeres som
gruppe, har fokus gjerne vært på tema som marginalisering og sosiale og kulturelle
utfordringer som innvandrerungdommene møter. I deler av forskninga har fokus på de
transnasjonale tilknytningene også vært sentrale (jf. Olwig, Gilliam og Valentin 2005).
Jeg argumenterer for at studier av innvandrerungdom bør kombinere ulike forståelser
og teorier. Hvorvidt en bør anvende perspektiver brukt generelt i ungdomsforskning
eller perspektiver hentet fra minoritetsforskninga er avhengig av de forskningsspørsmål
man ønsker å få besvart. Selv vil jeg forsøke å integrere perspektiver både fra
ungdomsforskning generelt så vel som perspektiver som er mer spesifikt rettet mot å
forstå ungdomsliv blant ungdommer med flyktningbakgrunn. Det vil da være viktig å
vise hvorvidt, og i så fall, hvordan perspektivene berører og overlapper hverandre.
24
Perspektiver i forskning om minoritetsungdom – fast eller flytende kultur?
Perspektivene som i forskninga av minoritetsungdom har blitt betegnet som
‘styringsperspektivet’ og ‘kreativitetsperspektivet’ har vært til hjelp for å forstå de
sammensatte prosessene som de unge flyktningene er en del av (Prieur 2007; Lithman
og Andersson 2005). Prieur viser gjennom det hun kaller for styringsperspektivet
hvordan kulturforklaringer i en del studier blir styrende for hvordan man forstår
innvandrerungdom. I tråd med Prieur påpeker Lithman og Andersson (2005) at tidligere
forskning om minoritetsungdom, med særlig fokus på andregenerasjons innvandrere,
har vektlagt at de unge befinner seg i posisjoner ’mellom to kulturer’ (in-between-twocultures). Litt forenklet forstås kultur i denne sammenhengen som verdier og tradisjoner
i hjemland og mottakerland. Den grunnleggende forståelsen i denne forskninga er at
minoritetsungdom befinner seg i mellomrommet mellom to posisjoner. Begreper som
kulturkonflikter og doble identiteter har her blitt brukt, og ungdommene blir i stor grad
beskrevet som ofre som ‘faller mellom’ to ulike kulturer, noe som innebærer at
ungdommene må mestre store utfordringer og konfliktfylte krav (jf. Lithman og
Andersson 2005). Denne forskninga konkluderer gjerne med at minoritetsungdom har
behov for ekstra støtte og å bli tatt hensyn til, med den konsekvens at man samtidig
fratar ungdommene muligheten til å utnytte de evner de har og således påvirke sin egen
skjebne (ibid).
Prieur (2007) hevder at Inger Lise Lien er en av de norske minoritetsforskere som
vektlegger
foreldregenerasjonens
eller
hjemlandets
kultur
for
å
forstå
minoritetsungdom. Prieur påpeker at Lien refererer til ’pakistanske miljøer’ og
’muslimske ungdommer’ gjennom å koble disse ungdommenes liv til foreldrenes
hjemlands kultur. I hennes beskrivelser kan for eksempel den ’etiopiske kulturen’ eller
’muslimsk kultur’ lett framstå som entydige og uforanderlige størrelser som er ilagt en
særskilt betydning (Lien 1997). Det som tydeligvis er mindre diskutert innenfor denne
tilnærmingen som Lien representerer, er ulike måter å være pakistansk eller muslimsk
på (Prieur 2007).
25
Lithman og Andersson (2005) påpeker at det å forstå minoritetsungdom gjennom
mikroprosesser og subkulturer synes å være fraværende i en slik ’mellom to kulturer’ –
tilnærming. I dagens europeiske innvandringskontekst, både i forskning og politikk, blir
stadig det som kan omtales som ’pakken’ av etnisk kultur satt fram som
forklaringsmodell på marginalisering av minoritetsungdom (ibid). Dette bygger på en
oppfatning om at verdier, tradisjoner og normer fra hjemlandet er uforenelig å
kombinere med verdier, tradisjoner og normer i mottakerlandet. Perspektivet får dermed
et negativt fokus knyttet til identitetsutforming, hvor det å tilpasse seg det nye på den
ene siden og vedlikeholde det kjente på den andre siden, oppleves som problematisk.
Mottakerlandet blir ut fra et slikt perspektiv assosiert med modernitet, muligheter,
individuell frihet og framtidstro, mens avsenderlandet forbindes med dimensjoner som
tradisjonelt, bakstreversk og umoderne (Lithman og Andersson 2005).
Som en kontrast til ‘styringsperspektivet’ eller ‘mellom to kulturer’ - tilnærminga som
det også har blitt kalt, har forskning om minoritetsungdom i de siste tiårene utviklet
perspektiver basert på en kulturforståelse der kultur er noe som kontinuerlig skapes.
Dette perspektivet velger Prieur å kalle for kreativitetsperspektivet, og baseres på
prosesser som har blitt omtalt som hybridisering og kulturell kreolisering. Begrepene
har blitt brukt for å forstå kulturelle sammenblandinger, og kan knyttes til dette
perspektivet. Både Ulf Hannerz (1992) og Thomas Hylland Eriksen (1994) har
argumentert for relevansen av prosessorienterte perspektiver i forståelsen av
hybridisering eller kreativitet. Et felles utgangspunkt for slike tilnærminger er tanken
om at nye former og nytt meningsinnhold oppstår, når ulike uttrykk og praksiser blandes
sammen (jf. Prieur 2004, 2007; Vestel 2003, 2004). Denne tilnærminga legger således
til grunn at kulturelle uttrykk stadig er i bevegelse. Dette er også i tråd med en poststrukturalistisk kulturforståelse, hvor betydninger ansees å være usikre, skiftende,
omstridte (contested) og således umulig å fastholde (Prieur 2004).
Et av de viktigste bidragene i forskning inspirert av kreativitetsperspektivet er kunnskap
om økt kompleksitet i ungdomsliv og unges identiteter. Minoritetsungdom betraktes ut
fra dette perspektivet som kulturelle brikolører eller entreprenører som krysser
26
kulturelle grenser (Andersson 2005). En brikolør kan beskrives som en som plukker opp
ulike elementer og setter det sammen til noe nytt. I analysen av mitt materiale er Prieur
(2004), Vestel (2003, 2004), Staunæs (2004) forskere som anvender slike
hybridiserings- og kreativitetsperspektiver i sine analyser av minoritetsungdom.
Viggo Vestel (2003, 2004) anvender begrepet kulturell elastisitet for å vise hvordan det
i flerkulturelle ungdomskontekster er viktig å finne en balanse mellom det å
underkommunisere forskjeller og overkommunisere likheter for at samhandling mellom
grupper med ulik bakgrunn skal fungere. Vestel (2003: 137) påpeker at:
[…] ved å legge mest vekt på likhet, samtidig som man både tolererer og til en viss grad
verdsetter forskjeller uten å insistere på klare grenser, blir disse praksisene mest av alt preget av
en langt utviklet elastisitet. For stor vekt på forskjeller vil true opplevelsen av fellesskap, mens
for stor vekt på likhet vil undertrykke opplevelsen av forskjeller. I midten av disse ytterpunktene
finner vi det elastiske.
Kritikk er også rettet mot kreativitetsperspektivet, blant annet at det i liten grad
problematiserer identitetsmarkører som kjønn, etnisitet, klasse og generasjon (Lithman
og Andersson 2005). Kreolisering innebærer at noe forhandles om, ved at noe legges til
og noe faller bort og noe nytt blir konstruert. Men hva blir resultatet av det nye som
skapes? Hvordan har forhandlingsprosessen og sammensmeltinga skjedd, og hva har det
gått på bekostning av?
Prieur (2004) peker videre på at betydninga av sosialisering gjennom familien kan
komme i bakgrunnen i en slik kreativitetstenkning. I dette perspektivet blir det flyktige
og omskiftelige ved kulturer fremhevet, til fordel for det trege og stabile. Prieur (2007:
44) påpeker at «forholdet mellom en kulturs faste og flyktige innhold er i vel så stor
grad et empirisk som et teoretisk spørsmål. Det er også et empirisk spørsmål hvor
tradisjonsbundne eller nyskapende de unge etterkommerne av innvandrere faktisk er».
Prieur (2007) presiserer at det å være bundet til tradisjon kan slå sterkere ut på noen
områder enn andre. Ekteskapsinngåelse er for eksempel et felt der tradisjonsbindinga
gjerne står sterkt, mens overfor musikkformer står den ofte langt svakere.
Tradisjonsbindinga er også ulik i de forskjellige livsfasene, hvor den som oftest er
27
svakere i ungdomstida enn i senere livsfaser. Perspektivet kritiseres videre for ikke å
problematisere kjønn og klasse i stor nok grad (Prieur 2007). Prieur trekker fram sin
egen forskning relatert til kjønn, hvor hun påpeker at forankring i de tradisjonelle
familieverdiene danner en kontinuitet hos de fleste jentene, mens guttene kobles av
denne forankringa i perioder i ungdomstida. Perspektivet kritiseres også for manglende
refleksjon omkring klassespørsmål, ved at det er mer relevant å anvende perspektivet på
en kulturell elite, enn på grupper som er svakere stilt. Prieur (2007) viser at kritikken av
perspektivet også har fokusert på at det bidrar til en idyllisering av marginale posisjoner
som minoritetsungdom kan være i (jf. Andersson 2003). Tendensen har vært å bruke
begreper som kreativitet og andre positive termer gjennom å hylle det nye, mens faren
er at spenninger og motsetninger som minoritetsungdom lever under ikke blir fanget
opp, slik (Prieur 2007) selv påpeker. Å studere unge flyktninger med relativt kort botid
i lys av kreoliserings- og hybridiseringsperspektiver vil gi andre forståelser enn om man
bruker perspektivene anvendt på unge med innvandrerbakgrunn som er født i Norge. I
mitt materiale vil det være nødvendig å nyansere og å kontekstualisere analysene både
gjennom styrings- og kreativitetsperspektivet.
Ungdom, aktør- og strukturperspektiver
Unge
med
minoritetsbakgrunn
generelt,
men
særlig
blant
personer
med
flyktningbakgrunn, blir i mange kontekster vurdert som marginaliserte, både økonomisk
og sosialt. Dette bildet blir skapt både i forskning på feltet, men særlig i mediene.
Lindstad og Fjeldstad (2005) viser at media i stor grad har negative vinklinger i sine
framstillinger av innvandrere. Prieur (2004) påpeker at det å beskrive og analysere
forhold i innvandrerbefolkninga som marginale og problematiske, spiller på
velferdsstatens generelle bekymring for denne gruppa. Imidlertid blir slike beskrivelser
utfordret og nyansert i forskningslitteraturen. Ett av mine bidrag er ytterligere å
destabilisere, men også nyansere bildet av unge med flyktningbakgrunn som
marginaliserte. ‘Marginale posisjoner’ så vel som ‘ressursposisjoner’ er empiriske
spørsmål og må undersøkes og analyseres i konkrete kontekster. Dette gjør jeg blant
annet gjennom å gå nærmere inn på hvordan ungdommene argumenterer for de valg og
28
beslutninger de tar, og på hvilke områder de har kunnskap og handlingsrom til å ta
beslutninger.
Strukturasjonsteori og aktørens valgmuligheter – Giddens og Barth
Anthony Giddens’ begrep om den kyndige aktør, som er et viktig begrep i hans
strukturasjonsteori, kan bidra til å analysere forhold knyttet til handlingsmuligheter og
valg. Strukturasjonsteorien dreier seg om å overskride det mye omdiskuterte skillet
mellom aktørorienterte og strukturorienterte retninger (Giddens 1984). Giddens (1984)
hevder at det analytisk sett ikke finnes aktører uten muliggjørende strukturer. Samtidig
finnes det ingen strukturer uten handlende aktører som anvender, reproduserer og endrer
strukturene. Giddens påpeker at det er gjennom den sosiale strukturen at aktørene er frie,
kreative og fornuftige og tilegner seg handlingskompetanse. Aktørene trekker på de
overindividuelle sosiale strukturene som virker som mulighetsbetingelser for aktørenes
handlinger (Giddens 1984). Aktørene besitter kyndighet som viser til at de har kunnskap
om situasjoner de befinner seg i. De har samtidig handlingskapasitet, som innebærer at
aktørene kan påvirke og endre handlinger og situasjoner. Giddens påpeker at den
praktiske kunnskapen som aktørene besitter og som de tar med seg i daglige møter og
situasjoner, er den sentrale:
As social actors, all human beings are highly learned in respect of knowledge which they
possess, and apply, in the production and reproduction, of day to day social encounters; the vast
bulk of such knowledge is practical rather than theoretical in character (Giddens 1984: 22).
I motsetning til struktur- og systemteorier der aktøren er bærer av strukturen og der den
fungerer som noe ytre, er aktørens vilje og kyndighet vesentlig. Strukturen er ikke en
ytre begrensning, men noe som aktøren selv er med på å forme gjennom sine aktiviteter
og handlinger (Giddens 1984).
I diskusjonen av Giddens aktørforståelse, er det passende å trekke inn Fredrik Barths
aktørforståelse (Barth 1994). Barth betrakter aktører som posisjonerte med ulike
utgangspunkt i blant annet kjønn, alder, utdannelse og erfaringer som bidrar til måten vi
konstruerer vår virkelighet på. Han påpeker at det er gjennom sosiale analyser at man
29
kan få fram hvordan aktørene tar beslutninger og handler. Den generative modellen som
Barth har utviklet «ser samfunnet som et aggregat av mennesker som utøver valg mens
de er under innflytelse av visse begrensninger og incentiver» (Barth 1994: 33).
Prosessanalytiske modeller må kunne vise hvorfor mennesker på et sted og i en situasjon
velger og handler som de gjør, ut fra sine verdier og forståelser og de mulighetene og
begrensningene de ser i øyeblikket (1994: 14). Barth påpeker at vi bør observere
«tilfeller av menneskelig atferd», og legger vekt på at man da må belyse hvilke
muligheter og begrensninger som ligger til grunn for de valg som tas (1994: 34). Thomas
Hylland Eriksen (2013: 9) sammenfatter Barths forskning når han sier at «Barth [er]
nemlig først og fremst interessert i sosiale prosesser slik de settes i gang av konkrete
personer som gjør det beste ut av sin situasjon, gitt begrensningene og mulighetene som
gis av omstendighetene». Begrensningene og mulighetene definerer sosiale situasjoner.
For å få en forståelse for hva som ligger til grunn for sosialt liv, er det ifølge Barth nyttig
å undersøke hvordan sosiale mønstre blir frambrakt gjennom samhandlingsprosesser.
Implikasjonene av den generative prosessanalysen dreier seg om at det er selve
bevegelsen som skal studeres i det sosiale liv, og ikke den stivnede formen. Den sosiale
formen er avhengig av kontinuerlig å bli vedlikeholdt av målrettet samhandling (Hylland
Eriksen 2013:126). I analyser av informantene som kyndige aktører og i situasjoner der
valg utøves, trekker jeg dermed veksler på både Barths og Giddens’ tankegods.
Kritikk av Giddens’ aktør- og strukturbegrep
Én av grunnene til at det kan være utfordrende å anvende Giddens’ aktørstrukturforståelse, synliggjøres i kritikken som er kommet opp. I følge Aakvaag (2008:
144) fremstår Giddens sin strukturasjonsteori som noe anstrengt «optimistisk» og
«positiv». Aakvaag hevder videre at strukturasjonsteorien ikke tar inn over seg tregheten
og motstanden i sosialt liv, som blant annet innebærer aktørers møter med institusjoner
som stat, utdanningssystemer og marked. Med andre ord; i mange tilfeller er strukturene
i større grad begrensende, mer enn muliggjørende. Dette vil være forhold som særlig
kan berøre unge med minoritetsbakgrunn. En annen kritikk mot Giddens’ aktørbegrep
handler om hvordan skjevfordeling av ressurser og makt bidrar til ulikhet mellom
grupper og individer. Videre hevdes det i kritikken at teorien mangler substans, og at
30
den er vanskelig å anvende på empiriske studier (Aakvaag 2008; Kaspersen 2001). Slik
jeg ser det inkluderer Barth (1994) i større grad enn Giddens et perspektiv som eksplisitt
tar inn over seg aktørens posisjonering, som i noen tilfeller bidrar til begrensninger.
Barth er opptatt av at blant annet kjønn, etnisitet og alder bidrar til at aktører er ulikt
posisjonerte, med de konsekvenser for makt, innflytelse og strukturelle begrensninger
dette måtte innebære.
Ovennevnte kritikk har implikasjoner for måten jeg velger å anvende ei slik tilnærming.
I min studie tar jeg sikte på å anvende Giddens og Barth for å forstå Tromsøbosatte
ungdommer med flyktningbakgrunn og deres ulike former for deltakelse, praksiser og
handlinger. I den forbindelse vil jeg undersøke hvorvidt og i så fall på hvilke måter
kyndighet og kapasitet gjør flyktningungdommene til kompetente aktører, og ikke ofre
som blir hjelpeløse i møte med ytre omstendigheter (Aakvaag 2008). Anvendelse av et
slikt aktørperspektiv kan blant annet bidra til å utfordre og nyansere oppfatninger og
forståelser som eksisterer av unge med flyktningbakgrunn som marginaliserte.
De sosiale strukturene ansees som tett sammenvevde med aktørens handlinger både hos
Barth og Giddens. Jeg vil gjennom mine analyser vise på hvilke måter og i hvilke
kontekster de unge vekselvis trekker på og selv former slike sosiale strukturer. Er det
slik at vanskelige, ubehagelige og ambivalente forhold som en del unge med
flyktningbakgrunn møter i et nytt samfunn eller bærer med seg, i hovedsak kan knyttes
til begrensninger og sterke strukturelle forhold, mens de positive forholdene knyttes an
til aktørens kyndighet?
Med utgangspunkt i Giddens’ forståelse av aktører som kyndige og kompetente, ønsker
jeg også å studere hvordan informantene vedlikeholder transnasjonale relasjoner ved
hjelp av kommunikasjonsteknologi. I spørsmål om informantenes utdanningsvisjoner,
flytting og migrasjon vil jeg undersøke hvilken form for kyndighet som vektlegges, og
hvilke muligheter og begrensninger aktørene må ta hensyn til. Jeg er også klar over at
Giddens’ perspektiver vil være utilstrekkelige for å belyse en del av de andre forholdene
31
som jeg berører i analysene. Her vil en rekke andre teoretiske begreper og perspektiver
komme til nytte, avhengig av tematikken som diskuteres.
Nyansering av inkludering og ekskludering
Migrasjonsforskere, enten de anvender aktør- eller strukturorienterte perspektiver eller
ikke, er ofte opptatt av migranters erfaring med inkludering og ekskludering. Thomas
Hylland Eriksen (2007) legger i denne sammenheng vekt på at kompleksitet må legges
som et premiss for forskning på ekskludering og inkludering i relasjoner mellom
minoritet og majoritet. I artikkelen Complexity in social and cultural integration: Some
analytical dimensions? spør han: «What are the criteria for exclusion and inclusion in a
given social environment?» (ibid:1056). For å kunne svare på dette må det avdekkes
hvilke former og mekanismer for ekskludering og inkludering som praktiseres, hevder
han. På den ene siden må man spørre om ekskludering av minoriteter skjer på arbeidseller boligmarkedet eller i utdanningssystemet, og i så fall på grunnlag av hudfarge,
etnisitet, religion, for lite kompetanse i majoritetsspråket eller annet? På den andre siden
må man finne ut hva det er som skaper inkludering i minoritetsgrupper, og i hvor stor
grad fellesskap i slike grupper dekker migrantenes egne behov for integrering, uten at
dette nødvendigvis innebærer å være fullt integrert i samfunnet for øvrig. For å vise
disse to sidene ved integrering anvender Hylland Eriksen Tønnies’ begreper om
samfunn (Gesellschaft) og fellesskap (Gemeinschaft), og påpeker at man kan være fullt
medlem av et samfunn, uten å være medlem av et fellesskap. Med andre ord; man kan
være medlem av et samfunn uten å være medlem av majoritetens fellesskap og motsatt.
Medlemmer i minoritetsgrupper kan selv ha ulike syn på og idealer omkring egen
integrering i det samfunnet eller på det stedet de bor. Siden en stor andel migranter deltar
i transnasjonale nettverk, kan nasjonalstaten de er bosatt i oppleves som et mindre
relevant sosialt fellesskap.
It should be noted that it is not necessarily in the interest of minorities to become ‘integrated’.
Some opt for the highest possible degree of autonomy, while others thrive through transnational
networks where the nation-state in which they reside is largely irrelevant. Moreover, I have
suggested a simple contrast between chosen and enforced processes of inclusion and exclusion.
(Hylland Eriksen 2007: 1062).
32
En annen dimensjon ved kompleksitet handler om distinksjonen mellom kulturelle og
sosiale aspekter «By cultural I mean symbolic universes of mutual intelligibility and
shared references; while the social refers to activities, statuses (roles) and institutions»
(ibid:1062). Hylland Eriksen viser til et eksempel fra sine egne studier i Mauritius og
Trinidad. Dette er øysamfunn som er preget av en sterk kulturell sammenbinding
gjennom at befolkninga har samme språk, samtidig som den etniske segregeringa er
sterk. Hylland Eriksen sier videre at typisk for vesteuropeiske samfunn i dag, er at den
kulturelle integrasjonen er svak mens den sosiale er sterk. Et eksempel er at holdninger
og praksiser relatert til religion og kjønn har stor variasjon, mens sosial integrasjon rettet
mot prosesser som dreier seg om ’Gesellschaft’, er rimelig høy. En slik distinksjon må
imidlertid nyanseres. Det er derfor viktig å studere hvordan unge med flyktning- eller
annen innvandrerbakgrunn kan være integrert i institusjoner som norsk skole- og
utdanningssystem samtidig som de også kan bli delvis ekskludert fra andre områder i
storsamfunnet, som for eksempel i arbeidsmarkedet etter avsluttet skolegang.
For å oppsummere de ulike dimensjonene, påpeker Hylland Eriksen (2007) at det trengs
en egen eller spesiell forskningsmetodologi i studiet av minoritets-majoritetsrelasjoner.
Dette innebærer blant annet at man ikke tar for gitt eller overser at det eksisterer etniske
og religiøse fellesskap, men heller tar inn over seg at slike fellesskap kan ha ulik eller
ingen relevans for de personer som inngår i dem. Kulturelle og sosiale dynamikker bør
derfor studeres hver for seg, mener han, og legger til at man må inkludere både minoritet
og majoritet i utforming av forskningsdesignet som omhandler migranter og
minoritetsspørsmål (Hylland Eriksen 2007). Dette er også i tråd med Marianne
Gullestad (2002; 2006) som i sin forskning har argumentert for at majoriteten i større
grad må studeres som en del av ’innvandringsforskninga’, for å forstå forhold mellom
minoritet og majoritet. Dette er i tråd med de grep jeg selv har anvendt i
dataproduksjonen i denne avhandlinga.
I min studie vil dimensjonene ved kompleksitet som er skissert overfor, være relevante
på flere måter. Det vil være interessant å studere på hvilken måte informantene uttrykker
33
seg om de arenaene eller de fellesskapene de deltar og ikke deltar i. I hvilke
sammenhenger og på hvilke arenaer opplever de inkludering? I hvilke sammenhenger
kan ikke-deltakelse forstås gjennom det som Hanne Kavli (2007) omtaler som selvvalgt
utenforskap eller opplevd utenforskap. Kompleksiteten i slike prosesser kan utvides
gjennom å få fram stedlige betydninger. Er det noe spesifikt med Tromsø som gjør at
kulturelle og sosiale dynamikker får særlige betydninger nettopp her? Er det noen
særskilte aspekter ved steder i Tromsø, sosiale situasjoner eller relasjoner som får fram
forhold som belyser inkludering eller ekskludering?
Som en dimensjon i inkluderings- og ekskluderingsprosesser, er Inger Haugens
perspektiv om kontaktavgrensning og det hun kaller for forvalting av utilgjengelighet
relevant å presentere her (Haugen 1978). Hun har studert et bomiljø i en drabantby i
Oslo på 1970-tallet og analysert måter for kontaktavgrensning mellom naboer. Dette
gjaldt særlig kvinners situasjon, ettersom de var mye hjemme på dagtid. Haugen
anvender i denne analysen formuleringa forvaltning av utilgjengelighet fordi det «sier
noe om samværstrekk som ellers lett faller utenfor synsfeltet» (Haugen 1978:405).
Haugen er opptatt av hvordan aktørene uttrykker tilgjengelighet eller utilgjengelighet
gjennom tegn og handlinger i dette bomiljøet. Dette skjer, skriver Haugen, blant annet
gjennom «stemmebruk, kroppsholdning, ansiktsuttrykk og plassering i forhold til dører
og inventar» (1978: 409). Haugen påpeker at «utilgjengelighet kan ses som en ressurs
det under bestemte vilkår er verdifullt å ha adgang til» (Haugen 1978:410). Mens
Haugens analyse knyttes an til svært konkrete sosiale situasjoner i en gitt lokalitet, vil
jeg forsøke å anvende perspektivet for å avdekke situasjoner som ungdommene deltar i,
der forvaltning av tilgjengelighet og utilgjengelighet kommer til uttrykk på forskjellige
måter.
Innlemmelse i sosiale fellesskap
Komplekse forhold knyttet til prosesser som ekskludering og inkludering (jf. Hylland
Eriksen 2007), samt Haugens perspektiv på forvalting av utilgjengelighet, kan ses i
sammenheng med Cato Wadels forståelse av innlemmelse som et prosessuelt og
relasjonelt begrep i samfunnsvitenskapen (Wadel 2008). Han påpeker at
34
innlemmelser er antakelig den mest grunnleggende samhandlingsform vi har for å skape
relasjoner, grupper, samfunn og kultur. Hver gang vi etablerer og vedlikeholder en
mellommenneskelig relasjon til en annen person, kan vi sies å foreta en innlemmelse (2008:
238).
Wadel påpeker at innlemmelse ikke er et ord vi bruker i dagligtalen, men at vi har mange
begreper som viser til innlemmelse i det daglige språket vårt. Å anerkjenne, vise
omtanke, vise omsorg og å samarbeide er eksempler på slike. I dette inngår det at man
blir enige om hva man skal være for hverandre. For å opprettholde relasjoner i
mellommenneskelige relasjoner er det et fellestrekk at det knyttes visse rettigheter og
plikter til relasjonen. Et annet er at det foregår samhandling. «Innlemmelse dreier seg
om samhandling som kjennetegnes ved å være inkluderende, skape tilhørighet og skape
fellesskap»
(Wadel
2008:
243).
Videre
påpeker
han
at
«rammene
for
mellommenneskelige relasjoner er gjensidige rettigheter og plikter og at samhandlingen
spilles ut innen disse rammer» (ibid). Gjennom livsløpet innlemmes vi i ulike fellesskap;
ved fødselen både i familien og som borger i landet vi er født, videre som elever i skole,
deretter som studenter i utdanningsinstitusjoner og etter hvert som deltakere i et
arbeidsliv. Dette er livsløpsinnlemmelser som kan betegnes som vedvarende endringer.
Wadel (2008:242) påpeker at
innlemmelse finner grunnleggende sted på to ulike, men komplementære måter som vi kan
betegne som henholdsvis symmetriske, det vil si de innlemmede imellom, og asymmetriske, det
vil si ved hjelp av ‘foresatte’ for innlemmelsesprosessen.
De asymmetriske innlemmelsesprosesser finner sted gjennom det Wadel kaller for
‘innlemmelsesagenter’. Innlemmelsesagentene står i en overordnet hjelperolle i møte
med dem som skal innlemmes. I de asymmetriske innlemmelsesprosessene er
innlemmelse lett å observere, argumenterer Wadel, i motsetning til i de symmetriske der
etablering av relasjoner ‘forblir «skjult» sosialt arbeid og «taus» kunnskap’ (ibid:238).
Innlemmelse innebærer å etablere samhandling til medmennesker som på et eller annet felt er i
samme situasjon som en selv. Og det er forståelsen av ‘samme situasjon’ som preger
samhandlingen og de sosiale relasjoner som utvikles ut fra samhandling i form av innlemmelse.
(Wadel 2008: 247).
35
Wadels innlemmelsesbegrep kan være nyttig for å forstå de relasjoner som etableres og
vedlikeholdes i mitt materiale. I hvilke situasjoner, kontekster og relasjoner er
ungdommenes
handlinger
innlemmelser,
og
i
hvilke
kontekster
er
det
innlemmelsesagenter som hjelper til? Oppstår det maktrelasjoner i de asymmetriske
innlemmelsesprosessene? Eller, blir asymmetriske innlemmelsesprosesser akseptert når
de skjer?
Kulturell reproduksjon i migrasjonsprosesser
Med utgangspunkt i en forståelse av nyere migrasjonsforskning der ungdom ses i
sammenheng med transnasjonale prosesser (jf. Olwig, Gilliam og Valentin 2005), er jeg
opptatt av hvordan erfaringer, kunnskap, verdier håndteres og spilles ut i møte med nye
kulturelle og sosiale kontekster eller et nytt samfunn. For å gripe fatt i hvordan disse
aspektene vedlikeholdes og endres i migrasjonsprosesser som informantene inngår i, er
jeg som nevnt i innledninga inspirert av Ingrid Rudies (1995) begrep kulturell
reproduksjon (Rudie 1995). Kulturell reproduksjon defineres som «en prosess over tid,
som rommer både endring og kontinuitet» (Rudie 1995:53). Prosessen innebærer
«kulturell reproduksjon ut fra hvordan det individuelle livsløp transporterer kulturelt
materiale gjennom tid» (ibid:56). Utfordringen i den kulturelle reproduksjonen, påpeker
Rudie, er «å komme på sporet av de mekanismene som befordrer treghet eller kontinuitet
i en sosial og kulturell prosess som også er full av dramatisk endring» (ibid). Ut fra
Rudies analyser dreier kulturelt materiale seg både om praksiser, kunnskap og verdier
som innebærer sosiale og kulturelle fortolkninger som tilegnes i samspill med andre i
lokale kontekster. Rudie er opptatt av å studere forholdet mellom livsløpet som fortelling
og livsløpet som en bred strøm av erfaringer. Hun viser til at kunnskap produseres og
transformeres gjennom livsløpet og framstår i diskursive og praktiske former. Hvordan
kunnskap endres i en adaptiv prosess, er det essensielle i kulturell reproduksjon, mener
Rudie (1995:56). Likeledes er hun opptatt av hvordan den individuelle kunnskapen
utfordres i møte med samfunnsmessige informasjonsprosesser (ibid).
36
Empirisk sett er det store ulikheter mellom Rudies studier og min studie. Begge studiene
er etnografiske, men mine informanter er unge kvinner og menn som har migrert mellom
land som oppleves svært forskjellig. De har i tillegg kort botid på det nye stedet. I disse
ungdommenes liv har det ikke skjedd endringer over lang tid, men derimot voldsomme
omveltninger på ekstremt kort tid, både kulturelt og sosialt. Rudie på sin side studerte
kvinner tilhørende flere generasjoner på landsbygda i Malaysia over to
feltarbeidsperioder; det første på midten av 1960-tallet, den andre på midten av 1980tallet. I Rudies studie vektlegges endringer og stabilitet mellom generasjonene der et
analytisk fokus på livsløp er sentralt. I min studie derimot vil jeg forsøke å få fram
hvorvidt man ved hjelp av begrepet kulturell reproduksjon kan analysere endring og
stabilitet, og hvordan et slikt analytisk grep kan få fram hvordan unge migranter skaper
sammenheng i sin tilværelse med utgangspunkt i Tromsø. Tromsø representerer for dem
et møte med nye sosiale, kulturelle og materielle kontekster. Min studie dreier seg
dermed om en fase i livsløpet som kan betegnes som en migrasjonsprosess. Rudie kunne
observere stabilitet og endring gjennom analyser av data fra tradisjonelle antropologiske
feltarbeid der deltagende observasjon står sentralt. Forståelsen av kulturell reproduksjon
i min studie vil i stedet begrense seg til analyser av samhandlingsdata basert på
deltakende observasjon og intervjuer produsert over en toårsperiode. Jeg er særlig
opptatt av å få fram hvordan det kulturelle materialet, altså praksiser, kunnskap og
verdier, så vel som erfaringer, endres eller vedlikeholdes i de ulike relasjonene og
situasjonene som informantene inngår i. Rudies begreper om kulturell reproduksjon og
kulturelt materiale kan være til hjelp for å avdekke hvilke forhold i livene til
informantene som oppleves og beskrives som samtidige, altså forhold som skal ivaretas
både i lokale og transnasjonale kontekster.
Betydninger av kjønn
Skal en få innsikt i hvordan ungdom med migrasjonsbakgrunn skaper sammenheng i sin
tilværelse kan betydninger av kjønn være viktig. Hanne Haavind (2000:7) hevder at et
kjønnsperspektiv bidrar til å få fram hvordan mennesker blir og er kvinner og menn både
for seg selv, for hverandre, og på hvilke måter og for hvilke formål dette gjøres relevant
i deres liv. Haavind er opptatt av analyser av kjønn i samspill, og disse har utgangspunkt
37
i ulike forforståelser. En grunnleggende idé er at kjønn spilles ut mellom mennesker i
konkrete kontekster, heller enn noe fast (Haavind 2000).
Dorthe Staunæs (2004:38) kritiserer forskning av flerkulturelle forhold og innvandring
for å være opptatt av enten etnisitet eller kjønn. Forskninga ser ut til å mangle kunnskap
om kategorienes samspill med hverandre på subjektnivået. I etnisitetsforskningas
dekonstruksjoner av ’den andre’ er kjønn knapt i fokus. Mens etnisitet differensieres og
problematiseres i innvandrerforskninga, opprettholdes denne forskninga, ifølge
Staunæs, en binær og lukket forståelse av kjønn (ibid). Kjønn analyseres i
migrasjonsforskninga ofte gjennom grove begreper som mannlig/kvinnelig, gutt/jente,
maskulin/feminin. Staunæs’ forskning tar utgangspunkt i et multietnisk skolemiljø i en
dansk skoleklasse, der hun viser hvordan sosiale kategorier som kjønn og etnisitet ikke
er noe man er, men noe man blir gjennom daglige handlinger. Hun argumenterer for at
sosiale kategorier er redskaper vi anvender for å sortere, atskille, inkludere og
ekskludere, over- og underordne ulike mellommenneskelige relasjoner. Kjønn, alder,
generasjon og religion blir dermed gjerne redusert til variabler som blir frosset fast og
resulterer i en essensialisering. Ut fra denne tilnærminga blir for eksempel det å være
tyrkisk jente noe man er til enhver tid som grunnleggende identitet som henger ved i alle
sosiale kontekster. Staunæs (2004:60) argumenterer derimot for en tankegang der man
tenker seg at «sosiale kategorier [er] ikke konstante variable, men derimod
konstruktioner hvis indhold og betydning principielt er flydende» I hennes studie er det
flere kategorier som konstrueres, utfordres og endres. Hun ønsker ikke å fremstille
skoleelevene i sin studie i kategoriene som ’skater’, ’ludder’ og ’andregenerasjons
innvandrer’, som er betegnelser som ungdommene bruker om hverandre, men har
derimot til hensikt å vise hvordan sosiale kategorier blir til ved at de forskyves og
spesifiseres. Dette innebærer, slik jeg tolker henne, en vektlegging av å forstå kjønn i
lys av de ulike situasjonene som unge med minoritetsbakgrunn opptrer i. I mitt materiale
kan Staunæs’ tenkning være nyttig for å få fram hvordan de sosiale kategoriene skapes
og endres i de ulike kontekster som flyktningene i mitt materiale befinner seg i.
38
Annick
Prieur
(2004)
er
også
opptatt
av
betydninger
av
kjønn
blant
minoritetsungdommer. Innvandrerjenter blir knyttet til tradisjoner og praksiser der
etnisk tilhørighet og religion har betydning, i større grad enn gutter med
innvandrerbakgrunn (ibid). Oppfordringa til å vise forskjellighet i det offentlige rom
reduseres til milde og uskyldige populærkulturelle uttrykk som mat og musikk, mens
det tas avstand fra kulturelt betingede forskjeller knyttet til kjønn, særlig i den offentlige
diskursen (Prieur 2004: 47). Dette kan være temaer relatert til for eksempel bekledning
og omskjæring av jenter. Prieur (2004: 48) påpeker at:
kjønnsspesifikke uttrykk blir markører for etnisitet, både i en personlig identitetskonstruksjon
og for omgivelsene, som ikke alltid leser tegnene slik de var intendert. Etnisitet uttrykkes i
spesielle måter å være mann eller kvinne på, i kjønnsspesifikke praksisformer og dypt
kroppsliggjorte væremåter, i klesdrakt, holdninger og verdier.
Kjønn vil sammen med etnisk opprinnelse utvikles avhengig av geografisk sted, sosial
posisjon i det nye samfunnet og andre individuelle forhold (Prieur 2004). Jeg vil i mine
analyser undersøke hvordan kjønn kommer til uttrykk og får betydninger gjennom
informantenes erfaringer særlig knyttet til deres bevegelser i byrommet, klesmåter,
deltakelse i organiserte aktiviteter, teknologibruk og i de transnasjonale relasjonene.
Sted og byrom
Mye litteratur om sted og globalisering påpeker at steder i større grad enn tidligere får
mindre betydning for folk. Både Bauman (2001) og Giddens (1997) argumenterer blant
annet for slike synspunkt. Bak denne forståelsen ligger det at mening ‘løftes ut av
stedet’. Begreper som de-territorialisering, av-lokalisering og frikopling fra steder har
vært anvendt for å beskrive slike tilstander. Migranter opplever stedstilhørighet og
fellesskap på ett eller flere steder, men ofte på ulike måter. Med en slik forståelse som
bakteppe vil jeg undersøke i hvilke sammenhenger mening løftes ut av det stedlige, og
i hvilke kontekster stedet har betydning.
Trond Thuen (2003) er opptatt av i hvilke situasjoner stedstilknytning gjøres relevant
for hvordan folk samhandler med hverandre. I mitt materiale vil ei slik problemstilling
39
være sentral. Videre påpeker Thuen at den romlige dimensjonen ved tilværelsen blir
særlig påtrengende for individer som stadig skifter oppholdssted, fordi det midlertidige
stedet har en annen signifikans enn det faste stedet de gjerne tidligere har oppholdt seg
på. Han nevner blant annet at dette gjelder for grupper som flyktninger, nomader og
arbeidsinnvandrere.
Sammenlignet
med
fastboende
markerer
migrantene
en
annerledeshet i sin relasjon til steder (Thuen 2003).
Thuen er inspirert av Arjun Appadurai (1996) og skillet mellom lokale samfunn og
lokalitet. Mens lokale samfunn her forstås som fysisk lokaliserte steder, er locality «[…]
primarily relational and contextual rather than as scalar or spatial» (Appadurai
1996:178). Thuen (2003) og Appadurai (1996) påpeker at dersom man forflytter fokuset
fra fysiske lokaliteter til relasjoner, framstår lokalitetene ikke lenger som definerte og
avgrensede. I stedet må de heller defineres ut fra den mening folk tilskriver dem. Sted
får dermed forskjellige betydninger for ulike migranter. Brynhild Granås (2012:1)
påpeker i denne sammenheng:
Stedsmeninger er sosiokulturelle størrelser i stadig bevegelse med mennesker gjennom deres
livsløp, med nye bevegelsesmønstre, med globale omveltninger i politikk og økonomi og med
teknologiske overskridelser. Fysisk infrastruktur, klima, geografisk beliggenhet og
naturformasjoner betinger også stedsmeninger.
Inspirert av Doreen Massey påpeker Granås at «ethvert sted er […] alltid noe for noen
og noe annet for andre, og vil være gjenstand for forhandlinger, forbundet med ulike
interesser, erfaringer og forventninger» (Granås 2012:1). Trond Thuen (2003) påpeker
at migranters stedsmeninger videre kan sies å konstrueres i lys av på den ene siden deres
tilhørighet til det tapte stedet som for noen tilhører fortida, og den (foreløpig) manglende
tilhørigheten til ens fremmede bosted på den andre siden. Til tross for det bruddet som
avstand og grenser skaper, etablerer noen sitt hjemsted på det nye stedet «ved å ta med
seg kulturelle ingredienser som symboler på en kontinuitet» (Thuen 2003:15). Slik
skaper migrasjon forstått som bevegelser mellom steder refleksjoner og endrede
betydninger av sted.
40
Doreen Massey (1991, 1997) vektlegger betydninga av relasjoner mellom steder, og at
steder ikke kan betraktes som lukkede og avgrensede. Steder, argumenterer hun, er åpne
møteplasser, og kan beskrives som punkter som er knyttet sammen med hverandre på
ulike måter. Steder er ikke konstante eller ubevegelige, men inngår i stadige prosesser
det forhandles om og som konstrueres og rekonstrueres. Massey (1991:28) fastslår at «if
it is now recognised that people have multiple identities then the same point can be made
in relation to places». Det finnes med andre ord ikke en eller to oppfatninger om et sted,
men utallige. Masseys begrep «a global sense of place», en global stedsoppfatning eller
stedsfølelse (1991, 1997) har til hensikt å muliggjøre analytisk en mer utadvendt
stedsfølelse «som inkluderer en bevissthet om sin forbindelse med den mer omfattende
verden, som på en positiv måte integrerer det globale og lokale» (1997:316). I min studie
kan Masseys begrep om ‘en global stedsoppfatning’ være nyttig for å diskutere hvordan
flyktningene betrakter og opplever Tromsø, sett i relasjon til stedet de vokste opp på og
til relasjoner og forestillinger om andre steder i verden.
Ingrid Rudie (2008) gjør også sted relevant, og er opptatt av det lokale, og av det hun
betegner som det stedsbundne. Rudie tenker om rom og dets analytiske status på to
måter. «Det kan enten behandles som et bakteppe for kultur, eller som en
meddeterminant i produksjonen av kultur» (Rudie 2008: 82). I den første forståelsen blir
rommet en scene hvor rollespill, ritualer og transaksjoner utspiller seg. I den andre
forståelsen får rommet en analytisk forrang, fordi romlige dimensjoner må ses i tett
samspill med menneskelige aktiviteter, herav begrepet erfaringsrom (Rudie 2008). Jeg
vil undersøke hvorvidt de ulike forståelsene av rom, slik de blir skissert av Rudie, er
relevante for å forstå hvilken betydning rommet har for de unge.
I en transnasjonal kontekst hvor migranter bosetter seg på steder som de i
utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, kan Thuen (2003), Massey (1991, 1997) og
Rudie (2008) sine perspektiver være relevante. Særlig vil de benyttes for å analysere
hvordan unge flyktninger i Tromsø opplever sted og hvordan de skaper forestillinger
om framtidige steder i lys av deres verdier, ambisjoner og relasjoner. Opplever de
Tromsø som et ‘transittsted’, et sted som er knyttet til midlertidighet? Jeg er også opptatt
41
av hvordan steder, både Tromsø og andre steder i Norge og i verden for øvrig, endrer
betydning over tid i lys av egne erfaringer, ny kunnskap og informasjon som
informantene stadig innhenter. En slik tilnærming er i tråd med både Massey (1991,
1997) og Rudie (2008) som begge tenker om sted som foranderlige og dynamiske, basert
på folks posisjonering til enhver tid.
Avslutning
Som jeg har nevnt i kapittel én er samtidighet og midlertidighet to begreper som skal
forsøke å bidra til å analysere de ulike kontekstene i lys av problemstillinga som dreier
seg om å skape sammenheng i flyktningenes tilværelse. Mye tyder på at migrasjon og
migrasjonsprosesser innebærer samtidighet og midlertidighet på samme tid. Mange
forskere viser at gjennom migrasjon, vil migrantens relasjoner til hjemlandet og til andre
steder vedlikeholdes og gjerne forsterkes av migranter i ulik grad og på forskjellige
måter, heller enn å forvitres (Glick Schiller, Basch og Szanton Blanc (1992); Levitt og
Glick Schiller (2004); Olwig, Gilliam og Valentin (2005); Faist (2000); Vertovec (2004,
2006, 2009). Jeg argumenterer for at det er nødvendig å studere stedlige dimensjoner
for å forstå sammenhenger som de unge forsøker å skape i tilværelsen. Gjennom Massey
(1991, 1997), Thuen (2003) og Rudie (2008) ønsker jeg å undersøke om sted har varierte
betydninger i ulike kontekster, og om betydninger av steder må ses i sammenheng med
andre steder. Sted har betydning for å forstå samtidige og midlertidige prosesser i de
unges liv. Hvordan kulturell reproduksjon foregår gjennom de transnasjonale
relasjonene (Rudie 1995), kan ha ulike betydninger for hvordan håndtering av det
samtidige og det midlertidige foregår. Det samtidige må også studeres i de lokale
kontekstene som ungdommene er involvert i. Gjennom dimensjoner ved inkludering og
ekskludering (Hylland Eriksen 2007), har jeg trukket fram betydninger av
innlemmelsesprosesser (Wadel 2008) i etablering av relasjoner og samhandling, og
utilgjengelighetsperspektivet til Altern (1978). Ved å studere unge flyktninger i et
aktørperspektiv (jf. Giddens 1984; Barth 1994) vil jeg analysere hvordan valg og
handlingsmuligheter kan bidra til å styrke sammenhenger gjennom flyktningenes
manøvrering av tilværelsen mellom det samtidige og det midlertidige.
42
3. METODISKE REFLEKSJONER: UTFORDRINGER OG
MULIGHETER VED Å GJØRE EN ETNOGRAFISK STUDIE I
EGEN BY
Innledning
I dette kapittelet skal jeg gjøre rede for ulike sider ved dataproduksjonen i studien.
Fokuset har vært på hvordan flyktningene skaper sammenheng i sin tilværelse, med
utgangspunkt i Tromsø som bosted. Jeg skal gjøre rede for hvilke metodiske valg jeg
har gjort og begrunne de valgene jeg har tatt. I første del viser jeg prosessen rundt det å
få tilgang til informanter og utfordringer knyttet til dette. Her vil jeg også gi en kort
presentasjon av hovedinformantene i denne studien. For å produsere kunnskap om de
problemstillingene som ble presentert i innledningskapittelet, har jeg valgt å anvende
flere tilganger innen kvalitativ forskning. I hovedsak er grunnlaget for dataproduksjonen
en kombinasjon av to typer data: 1) Samtaledata fra både en rekke intervjuer og fra mer
uformelle samtaler med unge med flyktningbakgrunn og med ulike aktører som på en
eller annen måte står i relasjon til dem.
2) Deltakende observasjon eller bare
observasjoner der fokuset har vært på samhandlingsdata i sosiale situasjoner som
ungdommene har deltatt i. En sentral del av dataproduksjonen ble etter hvert de
tilfeldige møtene og sammentreffene med ungdommene i byrommet. Slike data har
bidratt til å nyansere og komplettere innsikten i ungdommenes bruk av og bevegelser i
Tromsø. Jeg har i tillegg brukt offentlige dokumenter, medieoppslag og statistikk som
datamateriale.
Jeg vil også reflektere over hvordan og i hvilke situasjoner forskerrollen har blitt
aktivisert, og diskuterer utfordringer ved å gjøre feltarbeid i en geografisk kontekst der
både forsker og informanter lever og ferdes. Kapittelet problematiserer relasjoner
mellom forsker og de utforskede, og begreper som brukes for å beskrive denne
relasjonen. Siste del av kapittelet inneholder metodologiske refleksjoner knyttet til
dataproduksjon i kvalitative studier mer generelt.
43
Refleksjon rundt metodevalg
Når jeg ønsker å forstå hvordan unge flyktninger skaper sammenheng i sin tilværelse,
er gjentatte samtaler og intervjuer med informanter på forskjellige arenaer en måte å
produsere data. Et slikt grep vil bidra til at studien får fram kunnskap til å forstå hvordan
meningsskapning og det å skape sammenheng skjer prosessuelt over tid. I samtalene og
i intervjuene med hovedinformantene var jeg opptatt av å diskutere temaer som både
gjaldt fortid, nåtid og framtid. Forskersamtalen i tosomhet er i utgangspunktet styrt av
forskeren. Den kan beskrives som en konstruert form for samhandling, der rollene er
avklart i forkant. Min forkunnskap om unge flyktninger var at en del i denne gruppa har
sterke opplevelser og erfaringer fra flukt og adskillelse fra nær familie. Jeg antok at
dersom informantene ønsket eller hadde behov for å snakke om disse temaene, ville
samtaleformen være mer passende, enn utvidete sosiale situasjoner med mange tilstede.
Jeg har imidlertid truffet flere av dem i andre sammenhenger der deltakende observasjon
har vært sentralt.
Siden
forskningsspørsmålene
i
problemstillinga
dreier
seg
om
relasjoner,
relasjonsdannelser og innholdet i relasjonene, er observasjons- og samhandlingsdata
nyttig. For i større grad å forstå hva relasjoner dreier seg om, og for å få fram nyanser i
samhandlingssituasjoner og relasjonelle forhold, har det dermed vært viktig å delta i
sosiale situasjoner sammen med informantene. Jeg har fått mulighet til å delta i noen
avgrensete sosiale arenaer. Det har i hovedsak vært i Flyktningguiden, et
‘integreringsprosjekt’ i regi av Tromsø Røde Kors og kommunen, samt hjemme hos
noen av informantene. Å studere avgrensete sosiale arenaer er i tråd med Spradley og
McCurdy (1972) som tidlig på syttitallet viste betydninga av å gjøre etnografiske
feltarbeid blant annet i komplekse bysamfunn. I stedet for å ha en holistisk tilnærming
for å forklare alle aspekter ved et samfunn, foreslo de heller å studere samhandling
mellom folk gjennom å identifisere kulturelle scener og sosiale situasjoner. Fordelen
med ei slik tilnærming er at det er mulig å følge personers bevegelser i ulike sosiale
kontekster som strekkes utover i forskjellige lokaliteter og felter (jf. Grønhaug 1978).
44
Jeg vil også trekke fram tilfeldige møter i byrommet med hovedinformantene på ulike
steder i Tromsø. Noen ganger har jeg møtt dem alene, andre ganger sammen med andre.
De tilfeldige møtene har dermed gitt innsikt i noen av de relasjonene som
hovedinformantene har inngått i. Disse møtene har bidratt til både å nyansere og
bekrefte, men også til å produsere ny kunnskap om ungdommenes bruk av byrommet.
Flyktningguiden – arena for rekruttering av informanter
En interesse for ungdom og møter mellom ungdom, har i stor grad vært motivasjonen
for å gå i gang med dette ph.d - prosjektet. Jeg hadde lyst til å studere hvorvidt relasjoner
og samhandling mellom unge med ulik kulturell og nasjonal (etnisk) bakgrunn oppstår
i Tromsø, og på hvilke måter etablering av kontakt eventuelt foregår. Hva er det som
gjør at unge flyktninger opplever seg inkludert eller ekskludert i ulike sosiale
sammenhenger, og hvordan skaper de sammenheng i sin tilværelse? Disse spørsmålene
har vært sentrale helt fra startfasen i denne studien. Særlig reflekterte jeg over disse
temaene i lys av at jeg selv noen år tidligere var guide i prosjektet Flyktningguiden.
Flyktningguiden i Tromsø har ulike typer aktiviteter. Den mest sentrale delen kan kalles
relasjonsbasert, og foregår mellom ‘guiden’ og en person med flyktningbakgrunn.
Guidene
er
gjerne
personer
med
norsk
bakgrunn,
eventuelt
andre
med
innvandrerbakgrunn som behersker norsk, og som har bodd ei tid i Norge. Prosjektet
gjennomføres både i byer og på mindre steder i Norge (Valenta og Berg 2003). Det er
satt opp rammer som både guide og flyktning kan forholde seg til. Målet er at guide og
flyktning skal møtes ukentlig over en periode på (minst) ni måneder. Det arrangeres
også fellesarrangementer i Flyktningguiden som kan være i form av grillturer i fjæra,
skiturer, fjellturer, sosiale sammenkomster og fester i Røde Kors sine lokaler. Høsten
2005 gjorde jeg deltakende observasjon over en fem måneders periode under de sosiale
sammenkomstene og festene i regi av dette prosjektet.
Da jeg var i oppstarten med feltarbeidet tidlig denne høsten, tok jeg kontakt med
koordinatoren i Flyktningguiden for å få hjelp til å rekruttere informanter. For å komme
i kontakt med flest mulig ungdommer som var deltakere i Flyktningguiden, både guider
45
og flyktninger, foreslo koordinator at vi kunne arrangere en fest i Røde Kors sine lokaler.
På den ene siden var det en mulighet for meg til å presentere prosjektet mitt og
forhåpentligvis rekruttere ungdommer som kunne være interessert i å delta i mitt
prosjekt. På den andre siden kunne dette være et første initiativ til å få til månedlige
sammenkomster mellom flyktninger og guider. Koordinator og jeg sendte ut rundt femti
invitasjoner til ungdommer som var med i Flyktningguiden. I tillegg dro jeg til
Voksenopplæringa og orienterte i fire klasser om festen, og inviterte alle som ville
komme til ’en bli kjent’-fest. En del av dem som gikk på Voksenopplæringa, hadde
tilknytning til Flyktningguiden. På festen presenterte jeg meg selv for alle som var til
stede, og fortalte om min tilknytning til universitetet og at jeg ville gjøre en studie blant
ungdom i Tromsø med flyktningbakgrunn og guider i Flyktningguiden. Jeg informerte
dermed at jeg kom til å være til stede på en del kvelder på liknede sammenkomster. Jeg
hadde også med et kort notat skrevet på enkel norsk som jeg delte ut til dem som var til
stede, slik at de skulle få mulighet til å få informasjon om prosjektet på denne måten
også. Jeg valgte å snakke og skrive notatet på norsk, ettersom norsk var det eneste
språket alle hadde en viss kjennskap til.
Både på denne første sammenkomsten og ved senere anledninger presenterte jeg meg
og hva som var intensjonen ved min tilstedeværelse. Jeg gikk rundt og satte meg ved
bordene og prata med ungdommene, både med guidene og med flyktningene. Noen av
dem fikk jeg bedre kontakt med enn andre, og jeg fortalte mer om prosjektet mitt. Jeg
vektla at dersom de ønsket å ta kontakt med meg for senere møter, var det fint. I kapittel
seks vil jeg beskrive og analysere nærmere ulike forhold ved Flyktningguiden og
utfordringer som er knyttet til et slikt prosjekt.
Utfordringer ved å få rekruttert informanter
Det er mange kriterier som ligger til grunn for å velge ut informanter. I
planleggingsfasen av feltarbeidet ønsket jeg som tidligere nevnt å ha fokus både på
ungdommer med norsk bakgrunn og med flyktningbakgrunn. I den aller første fasen av
feltarbeidet gikk jeg rundt i byrommet i Tromsø og observerte bevegelser og prøvde å
oppdage sosiale mønstre blant ungdommer. På hvilke steder bevegde de seg på og
46
mellom, og til hvilke tidspunkt? Var de mange sammen og var det både unge menn og
unge kvinner i byrommet? Jeg gikk utenfor og inne i kjøpesentre, og på biblioteket. Jeg
gikk i gågata og observerte på hvilke steder ungdommer møttes eller bare hang rundt.
Jeg hadde særlig fokus på ungdommer jeg antok hadde flyktningbakgrunn. I første
omgang var det de synlige tegnene, som hudfarge og språk, og det at de ofte gikk flere
sammen på dagtid, som gjorde at jeg antok at de hadde denne bakgrunnen. Ved en av
mine runder i byen ved en kiosk i gågata sto et par unge menn, som jeg tok kontakt med.
Den ene var særlig ivrig etter å prate, og i løpet av samtalen kom det fram at jeg var den
første personen i Tromsø som hadde tatt kontakt med ham. Han virket overrasket, men
glad. Han hadde flyktningbakgrunn, og hadde bodd i byen i flere år. Jeg fortalte litt om
meg selv og at jeg skulle sette i gang med et prosjekt om ungdom i Tromsø, der unge
med flyktningbakgrunn var sentrale. Jeg spurte om han var interessert i å møte meg for
en ny samtale, og det var han. Jeg fikk hans telefonnummer. Det at jeg tok kontakt med
ham på en så direkte måte, kunne ha bidratt til at han delvis misforsto min intensjon med
å treffes flere ganger. Han ville gjerne at jeg skulle komme hjem til ham, men jeg foreslo
at vi kunne møtes til en samtale på en kafe, på biblioteket eller et annet sted i byen i
første omgang. Jeg opplevde etter hvert et visst ubehag i måten han tok kontakt på, da
jeg ved flere anledninger traff ham tilfeldig i byen. En av disse gangene fortalte jeg at
jeg hadde samboer, og ved en annen anledning så han meg og samboeren sammen i
byen. Etter dette hørte jeg ikke noe fra ham og han svarte ikke da jeg prøvde å ta kontakt
på telefon. Jeg opplevde at denne framgangsmåten for å få tilgang til informanter, ble
for krevende og ubehagelig.
Kontakten med koordinator i Flyktningguiden ga meg tilgang til sammenkomstene og
potensielle informanter. Dette var på sensommeren før en ny periode med flyktninger
og guider skulle etableres. I utgangspunktet hadde jeg en intensjon om både å følge
norske ungdommer og unge med flyktningbakgrunn. Tidlig i feltarbeidet endret jeg
imidlertid fokuset og konsentrerte meg mest om flyktningungdommene. Under
sammenkomstene der både guidene og flyktningene var invitert, var det nesten bare
flyktninger til stede, og nesten bare unge menn. Det var heller ikke helt enkelt å
rekruttere informanter med flyktningbakgrunn gjennom de sosiale arrangementene i
47
Flyktningguiden. Naturlig nok følte jeg en viss avstand mellom meg og ungdommene,
særlig til de unge guttene. Selv om jeg prøvde å snakke om tema som de var opptatt av,
virket det som at en god del av guttene ikke var så veldig interesserte. Jeg tror mange
ikke helt forsto hva jeg gjorde der, og heller anså meg som en norsk guide. Ettersom det
var få jenter til stede, var det ikke så mange jenter jeg kunne spørre om å delta. Jeg
merket også at ubehaget jeg opplevde da jeg prøvde å rekruttere informanter i
bysentrum, gjorde at jeg var mer restriktiv med å ta direkte kontakt. Som jeg kommer
nærmere inn på nedenfor, ble det derfor litt tilfeldig hvordan jeg etter hvert kom i kontakt
med de fire som skulle bli mine hovedinformanter.
Som et ledd i feltarbeidet har jeg vært i kontakt med flere personer som på en eller annen
måte jobber med flyktninger. Koordinatoren av Flyktningguide-prosjektet kan betraktes
som en døråpner som både har satt meg i kontakt med ungdommer og inkludert meg i
Flyktningguidens arbeid, samt latt meg få mulighet til å være med å arrangere og å delta
på de sosiale sammenkomstene i Flyktningguiden. Jeg har også gjennomført intervju
med koordinatoren. Jeg har også hatt samtaler med andre ungdommer som er
medlemmer i Røde Kors, og som har vært med på å arrangere sammenkomstene. Jeg
har møtt ansatte i Flyktningtjenesten i Tromsø kommune, som jeg både har hatt noen
samtaler og epostutvekslinger med. Informasjonen fra kommunen dreier seg om
kommunens ansvarsområder overfor flyktninger og hvilke tilbud de har for denne
gruppa.
Flyktningtjenesten
ga
meg
også
konkret
informasjon
om
antall
flyktninger/familiegjenforente kommunen tar imot og informasjon om deres
landbakgrunn. Under en ‘Åpen dag’ ved Voksenopplæringa har jeg videre hatt
uformelle og tilfeldige samtaler med personer som jobber med idrett og inkludering av
unge med innvandrerbakgrunn i Tromsø.
Jeg har også vært innom InterInfo, et
servicekontor drevet av Tromsø kommune særlig rettet mot innvandrerbefolkninga. Her
snakket jeg med de ansatte om aktiviteter de tilbyr og hvorvidt flyktninger kommer
innom kontoret.
48
Kort presentasjon av hovedinformanter
Ungdommene som er hovedinformanter i studien, har alle en eller annen tilknytning til
Flyktningguiden og alle har flyktningbakgrunn. Jeg ønsket å komme i kontakt med
ungdom av begge kjønn, og ønsket at de skulle være i slutten av tenårene. Selv om
hovedfokuset i studien ikke er sentrert rundt kjønn, ønsket jeg likevel å komme i kontakt
med både unge kvinner og unge menn for å studere i hvilke kontekster kjønn ble gjort
relevant og i hvilke det så ut som om kjønn hadde mindre betydning. Når det gjelder
alder ønsket jeg at informantene skulle være i en skole- eller arbeidssituasjon, samtidig
antok jeg at ungdom i denne aldersgruppa hadde gjort seg en del tanker om
framtidsvisjoner angående utdanning, jobb og bosted. Et annet kriterium jeg hadde satt
var at ungdommene ikke skulle være i gruppa enslige mindreårige flyktninger eller bo
på institusjon. Jeg ønsket at ungdommene skulle være i en noenlunde stabil
familiesituasjon, og ha status som flyktning eller at de var kommet gjennom
familiegjenforening. Dette ville innebære at de hadde oppnådd varig oppholdstillatelse.
Jeg antok at det å bo sammen med i hvert fall én forelder og eventuelle søsken, ville
innebære en viss stabilitet i hverdagen. Jeg vurderte det videre slik at unge i familier
ville ha større muligheter til å bearbeide vanskelige opplevelser både i Tromsø, fra
hjemlandet eller under flukt, enn eksempelvis unge enslige flyktninger. Unge med
flyktningbakgrunn bosatt i familier, ville trolig kunne møte hverdagen i Tromsø med en
viss robusthet.
Det ble etter hvert fire ungdommer som ble mine hovedinformanter; to gutter og to
jenter. Maria var en av de første ungdommene jeg traff i Flyktningguiden og som jeg
snakket med under den første sammenkomsten. Hun var positiv, og hadde lyst til å ha
videre kontakt med meg. Hennes bror Kenny, som jeg hadde truffet noen ganger, ble
etter hvert også en av informantene. Det var Maria som formidlet kontakten mellom oss.
Julia, som jeg hadde prata litt med under sammenkomstene, traff jeg i en matbutikk i
byen hvor både hun og jeg ofte var innom. Jeg spurte om hun hadde lyst til å møte meg
ved en senere anledning, noe hun svarte bekreftende på. Hun hadde også snakket med
en av guttene som hadde vært på en av tilstelningene til Flyktningguiden, og han hadde
også lyst til å treffe meg til flere samtaler, sa hun. Dette var Emmanuel. Foruten
49
søskenparet som jeg har nevnt, hadde de to andre ungdommene, ikke noe annen
kjennskap til hverandre enn at de hadde vært på fellesarrangementer i Flyktningguiden.
Julia hadde bodd i underkant av tre år i Tromsø da jeg traff henne første gang. Hun kom
sammen med familien sin til Tromsø etter å ha flyktet fra hjemlandet, og hadde deretter
bodd i en flyktningleir i nabolandet en del år før hele familien kom til Tromsø. Familien
består av mor, far og søsken. Hun er en positiv og åpen person, men synes at det er
vanskelig å lære seg norsk skikkelig. Hun deltar på Voksenopplæringa, og har guide i
Flyktningguide-prosjektet. Hun var en av de jentene som flere ganger møtte opp til de
sosiale fellessammenkomstene høsten 2005.
Emmanuel hadde bodd omtrent like lenge i Tromsø som Julia, da jeg kom i kontakt med
ham for første gang. Hans fortid bar preg av vanskelige år gjennom å ha vært på flukt
fra hjemlandet over lang tid. Under flukten har han kommet bort fra foreldrene sine. Han
ble etter mange år gjenforent med dem i Tromsø. På det tidspunktet jeg traff ham, bodde
han sammen med søsken og foreldre i byen. Hans tilknytning til Flyktningguiden var
deltagelse på fellessamlingene. Tidligere hadde han hatt en guide, men guiden hadde
flyttet, og relasjonen mellom dem tok slutt.
Maria, som bodde sammen med mor og to søsken, hadde bodd i Tromsø i cirka ett år da
vi møttes for første gang. Marias historie dreier seg kort om at hun og hennes søsken
bodde i hjemlandet delvis hos sin far og delvis hos besteforeldrene, før hun kom til
Tromsø. Moren hadde da dratt til Norge som asylsøker, og fikk etterhvert innvilget asyl.
Etter en stund kom Maria og hennes søsken til Tromsø gjennom familiegjenforening,
mens faren ble værende igjen i hjemlandet. Kenny er som nevnt broren til Maria, og han
kom til Tromsø noen måneder senere enn Maria. De deler i hovedsak den samme
historien i hjemlandet, før de kom til Tromsø. Kenny er en utadvendt og positiv person,
og både han og Maria er de to ungdommene som jeg har nærmest kontakt med, og har
truffet mest. På lik linje med Maria har han store ambisjoner om å ta høyere utdanning.
Han har sterk tilknytning og regelmessig kontakt med sin far i hjemlandet. Jeg har også
vært hjemme hos dem noen ganger. Selv om både Maria og Kenny behersket norsk
50
ganske godt allerede de første gangene jeg møtte dem, ble deres norskkunnskaper
betraktelig forbedret i de to årene jeg fulgte dem. Samtalene har fra første stund vært
preget av flyt og gode diskusjoner.
Bakgrunnen til disse fire ungdommene viser at de både har fellestrekk, men at de også
er forskjellige. Mens Julia og Emmanuel har opplevd å være på flukt over landegrenser
fra sitt eget hjemland, har situasjonen vært en annen for Maria og Kenny. De forteller
om stor fattigdom og materiell nød, men deres fortellinger vitner ikke om så dramatiske
historier som særlig Emmanuel har opplevd. En annen forskjell er at Kenny, Maria og
Emmanuel
er
kommet
til
Norge
ikke
som
primærflyktninger,
men
via
familiegjenforening. Julia og hennes familie kom derimot som kvoteflyktninger til
Tromsø. Felles for Kenny, Maria og Emmanuel er at de har vært atskilt fra en eller begge
foreldrene i perioder i sitt ungdomsliv.
Andre informanter
Det er flere andre ungdommer som kan regnes som informanter i denne studien. Flere
av disse har relasjoner til de fire hovedinformantene. Dette har vært venner som har
kommet innom under samtaler og intervjuer, og har enten vært på besøk eller kommet
på besøk når jeg har vært i deres hjem. Jeg har ikke intervjuet disse direkte, men de har
gjerne vært til stede eller kommet innom under et intervju eller de har inngått i
samhandlingssituasjoner eller samtaler med de andre ungdommene som var tilstede. Jeg
også hatt uformelle samtaler med en rekke ungdommer, både flyktninger og guider,
under fellessammenkomstene i Flyktningguiden. En av guidene jeg fikk god kontakt
med var Nina. Jeg traff henne regelmessig i over ett års tid.
Observasjon og deltakende observasjon
Flyktige møter i byrommet
Både forhold som sted, rom, avstand og tid er dimensjoner som har fått betydning i
dataproduksjonen. I starten av denne studien, hadde jeg planlagt å kombinere
intervjudata og samhandlingsdata. Etter hvert ble tilfeldige møter med informantene i
byrommet viktige data, fordi jeg har sammenstilt mine observasjoner i byen med
51
informantenes fortellinger. Mitt kjennskap til byens områder og byrom, har blitt
utfordret særlig gjennom informantenes egne oppfatninger av de ulike stedene i
byrommet.
Jeg er ikke selv født og oppvokst i byen, men flyttet til Tromsø da jeg begynte å studere
som nittenåring. Jeg har bodd i flere områder av byen, både i sentrumsnære strøk og i
bydelene rundt. Jeg har vært så lenge i byen at jeg har omtrent gått i hver gate og kjenner
til hvert gatehjørne i det som kan forstås som sentrum av byen. Jeg kjenner til butikker
som er blitt opprettet og nedlagt, nye kafeer og annen virksomhet som er kommet til,
samt utbygging av sentrum med nye hoteller, leilighetsbygg og høyhus. Til tross for
dette har Tromsø et sentrum som har relativt liten fysisk utstrekning, med en kompakt
bykjerne.
Under feltarbeidet traff jeg på informanter også når jeg ikke anså meg selv for å være i
en feltarbeidssituasjon, og når feltarbeidsblikket skulle vært skrudd av. Jeg traff dem
blant annet i gatene, på bussen og på biblioteket, og i byens matbutikker. Det var også
steder der jeg aldri traff på informantene. Dette gjaldt steder som byens kaffebarer,
byens utesteder, restauranter eller i klesbutikker med et litt dyrere og eksklusivt
vareutvalg. Stedene vi traff hverandre på kunne oppleves som tilfeldige de første
gangene. I etterkant lærte jeg at selv om vi traff hverandre tilfeldig, var det ikke tilfeldig
hvor vi traff hverandre. Da jeg skjønte at sammentreffene kunne bli en del av
dataproduksjonen, fokuserte jeg blikket mitt i større grad.
Sammentreffene skjedde gjerne når jeg eller begge var på vei til noe, slik at det ofte ble
korte møter. Eksempel på et slikt møte var da jeg var på vei til min jobb på universitetet,
og traff Maria i en av sentrumsgatene. Hun var på jobb som renholder, og på vei fra det
ene forretningslokalet til et annet. Vi stoppet og utvekslet noen ord, før vi gikk videre
hver til vårt. En annen gang møtte jeg henne i byen sammen med en norsk kollega som
hun jobbet sammen med. Disse og flere andre tilfeldige møter ga meg ny innsikt i hennes
hverdag. Hvilke byrom hun bevegde seg mellom når hun var på jobb, at hun hadde
norske kollegaer som hun jobbet tett med, tidspunkt på dagen når hun jobbet, framkom
52
i disse møtene. Jeg observerte også at hun hadde samme type klær i jobbsituasjoner som
når jeg traff henne ellers.
Tilfeldige møter med Emmanuel i byen var eksempler på slike flyktige møter. En gang
var på torget i Tromsø på dagtid. Han fortalte at han egentlig ikke hadde noe å gjøre, og
virket litt fortvilt og oppgitt da han uttrykte hvor vanskelig det var å få seg sommerjobb.
Dette møtet satte jeg i sammenheng med hans fortellinger i intervjuene om at han syntes
byen var liten, hans negative opplevelser med det å få seg jobb, og at det var vanskelig
å treffe noen som han kunne slå av en prat med i byen. De første gangene jeg møtte
informantene på denne måten, reflekterte jeg ikke over at dette kunne være verdifulle
data. Jeg noterte hvem jeg møtte, hvor i byen, tidspunkt og hva vi snakket om. Slike
tilfeldige møter utløste også en form for refleksivitet om hvorvidt min tilstedeværelse i
de samme ‘rommene’ som informantene bevegde seg i, kunne fortelle noe om hvordan
folk med ulik bakgrunn omgikk hverandre i det kompakte byrommet. Jeg funderte over
hvorvidt fysisk nærhet slik det utspilte seg i byrommet, skapte nysgjerrighet og interesse
for ‘den andre’?
Tilfeldige møter som del av dataproduksjonen er i tråd med Vered Amit sine analyser
(Amit 2000) hvor han understreker at enkelte problemstillinger lar seg best belyse av
flyktige møter med mennesker som forskeren møter kun en gang. Han har i sine studier
anvendt antropologiske metoder, der etnografisk feltarbeid tradisjonelt sett har vært
gjort på avgrensete steder. Flere forskere mener at man må bevege seg bort fra
stedsfokuset som antropologien fastholder, og som begrenser mer enn åpner et felt (jf.
Amit 2000; Frøystad 2003). Amit (2000) hevder at man trenger nye måter å studere
mobile individer på. Mobile individer inngår i fragmenterte sosiale nettverk og
tilknytninger av kortvarig eller tilfeldig art. De er ikke nødvendigvis tilknyttet fellesskap
med andre. De tilfeldige møtene i bybildet med ungdommene er også i tråd med ideen
om at forskeren må skape anledninger for kontakt som er like mobile, diffuse og
tilfeldige som de prosessene hun eller han studerer, blant annet ved å følge informantene
også i transnasjonale kontekster (Amit 2000). Ettersom jeg ikke hadde mulighet til å
følge ungdommene over lange distanser ut av Tromsø, konsentrerte jeg meg om å
53
observere ungdommenes bevegelser i byrommet gjennom disse tilfeldige møtene. Dette
var møter som jeg ellers ikke hadde hatt mulighet til å observere eller som jeg kunne
‘join in’ (jf. Amit 2000).
Deltakende observasjon inkludert samhandlingsdata
Det å være involvert og deltaker i de samme sosiale situasjonene som dem man studerer,
har innenfor antropologien blitt kalt for deltagende observasjon. Mange dilemmaer
knyttes til en slik metode, og noen av dem har antropologen Ruth Behar (1996:5)
reflektert over:
Our intellectual mission is deeply paradoxical: get the ‘native point of view’ […] without
actually ‘going native’. Our methodology, defined by the oxymoron ‘participant observation’ is
split by the root: act as a participant, but don’t forget to keep your eyes open.
Hammersley og Atkinson (1998: 10) påpeker noe av det samme som Behar. Den
marginale refleksive etnografen skal ikke hengi seg helt, overgi seg eller bli en av
gruppa. Noe må holdes tilbake og det må være en viss sosial og intellektuell avstand.
Det analytiske arbeidet skjer i rommet som oppstår når forskeren holder denne
avstanden. Deltagende observasjon blir dermed en krevende balansekunst. I tillegg til at
samhandlingsdata er med på å fange opp kulturell kunnskap og avdekker hvordan folk
skaper og vedlikeholder relasjoner til hverandre, er slike data også viktig for å avdekke
om det folk sier de skal gjøre virkelig er det de gjør. I en studie av arbeidsledige George
i Newfoundland observerte Cato Wadel samhandlingssituasjoner som George inngikk i
(Wadel 1973). Disse ble brukt som et bakteppe til den framstillinga som George ga av
seg selv i samtaler med forskeren. I større grad enn å sjekke om det har vært samsvar
mellom det informantene sa og hva de gjorde, har samhandlingsdata gitt mulighet til å
komplettere og å gi et fyldigere tilstandsbilde omkring de temaene jeg ønsker å belyse.
Deltakende observasjon i sosiale situasjoner i Flyktningguiden
I sosiale situasjoner og i samhandling mellom mennesker blir det nødvendig å anvende
begreper som status og rolle. Jeg støtter meg til Cato Wadels forståelse av begrepene.
Han påpeker at det «å inneha en status kan sammenlignes med å ha ‘en plass’ i en
54
samfunnsmessig sammenheng» (Wadel 1991:66). Statusen er knyttet til bestemte
rettigheter og plikter, og enhver status er plassert i forhold til andre statuser. Videre sier
Wadel at når vi utfører de rettigheter og plikter som er knyttet til en status, opptrer vi i
en rolle. Rolle kan dermed forstås som aktivisering av status i situasjoner (ibid:70).
I mitt feltarbeid fikk jeg tilgang til sosiale situasjoner som det var mulig å delta i, ikke
minst i forhold til de arrangementer som ble arrangert av Flyktningguiden. Det var
likevel regulerte og begrensete situasjoner som var avgrenset i tid og rom. Dorthe
Staunæs anvender begrepet ‘aftaleantropologi’ som hun har lånt av Sjørslev (2001), og
beskriver dette som observasjonsformer som er tilpasset det å gjøre studier i eget
samfunn, der man må avtale med de involverte når man kan være tilstede (Staunæs
2004). Avtaleantropologi skjer gjerne i det som betegnes som et ‘høyanalytisk felt’, der
informantene selv bidrar til analysen av sine handlinger, i stedet for å overlate all
fortolkning og analyse til forskeren (Sjørslev 2001). Hvorvidt informantene selv
analyserte de kontekstene jeg møtte dem i, varierte derimot i stor grad.
Observasjonsformer som bygger på avtaleantropologi er gjerne mer fragmenterte og
kortvarige. Dessuten skjer observasjonene i stor grad av enkelte ‘events’ enn det
klassiske antropologiske feltarbeidet (Søndergaard og Staunæs 2008). Dette opplevde
jeg i stor grad.
I de sammenkomstene i Flyktningguiden som gjerne kan omtales som ‘events’ (jf.
Sjørslev 2001), ble det stadig færre nordmenn og guider for hver gang. Jeg prøvde å
finne en balansegang mellom det å tydeliggjøre min forskerstatus på den ene siden og
det og ‘gli inn’ som en av deltakerne på den andre, uten å rette for mye fokus på min
person. Jeg hadde ingen intensjoner om å skjule min forskerstatus, men opplevde at det
kunne virke for påtrengende stadig å gjenta dette. Jeg ville ikke drive noen form for
skjult observasjon. I noen tilfeller opplevde jeg at jeg var i en gråsone mellom
forskerstatusen og det at jeg delvis inntok og fikk tilskrevet en status som guide.
Det at det var et par kvinnelige guider som også deltok, medførte at jeg ikke bemerket
meg spesielt med min deltakelse. Ettersom jeg selv hadde vært guide i Flyktningguiden
55
noen år tidligere, kunne jeg gå inn i en status som var noenlunde kjent. Dette innebar
blant annet at jeg hadde noe erfaring og en følelse for hva som det gikk fint å prate om,
men også hvilke temaer som jeg tidligere hadde erfart hadde vært sensitivt og vanskelig
å snakke om. Selv om jeg aktivt gikk inn for å delta i samtaler med ungdommene, var
det krevende å få til sammenhengende samtaler. Det ble likevel fragmentert småsnakk
om tema som hvor de gikk på skole, hvilke fag de likte og hva de drev på med i fritida.
Innholdet fra disse småsamtalene har jeg ikke anvendt direkte i dataproduksjonen, men
de bidrar til å forsterke hovedinformantenes utsagn. Observasjonene av hvilke
ungdommer som snakket med hverandre, vekslinga mellom ulike språk, bruk av
slanguttrykk og dialekt ble mer sentralt. Det var særlig i de situasjonene da det ble
arrangert selskapsleker under sammenkomstene, at jeg deltok aktivt på lik linje med
flyktningene, guider og andre frivillige tilstede. I disse situasjonene fikk jeg innsikt i
hvordan samhandling mellom deltakerne fikk et likeverdig preg. Jeg vil komme tilbake
til en analyse av disse leksituasjonene i kapittel seks.
Hjemme hos flyktninger i Tromsø
Etter hvert som jeg ble bedre kjent med noen av ungdommene som deltok i
Flyktningguiden, ble jeg invitert hjem på besøk til søskenparet Maria og Kenny. De
bodde i en bydel litt utenfor Tromsø sentrum. Dette er også et eksempel på
‘avtaleantropologi’ (jf. Sjørslev 2001). Maria ønsket å lage en liten fest, og hadde lyst
til å invitere noen venner og at jeg skulle komme. På vei til Maria og Kenny følte jeg at
jeg ‘dro’ på feltarbeid, ikke minst fordi jeg like i forkant hadde vært på en av byens
kaffebarer der jeg aldri traff flyktningungdommer.
Maria og Kenny drev på med å lage en type pannekaker da jeg kom. Dermed snakket vi
om praksiser rundt det å lage mat. Jeg stilte spørsmål blant annet om råvarer, hvordan
de fikk tak i dette i Tromsø og om hvem som i hovedsak lagde mat i hjemmet deres. Jeg
opplevde at dette førte til en annen nærhet mellom informantene og meg, enn bare å sitte
og snakke sammen om et avgrenset tema, slik en vanligvis gjør i en intervjusituasjon. Å
være med på å lage mat var også en måte å vise interesse for hva som opplevdes
meningsfylt for dem i deres hjemlige kontekst som de var trygge i. Det at de hadde mye
56
kunnskap om den maten de laget, gjorde at jeg ble en novise og inntok en rolle som
interessert og lærevillig.
Det var flere situasjoner som jeg kunne delta i med bakgrunn i mine egne erfaringer. Jeg
kom i snakk med ei av de andre gjestene, ei jente som var interessert i piano og som
hadde med et keyboard, fordi hun skulle lære søstera til Kenny og Maria å spille. Søstera
og jenta jeg prata med kom fra to forskjellige afrikanske land, og de vekslet mellom å
kommunisere på norsk og engelsk. Siden jeg hadde spilt piano i barne- og ungdomstida,
prata vi om musikk, noter og om hvorvidt hun kunne tenke seg å gå videre med
musikkutdanning. Jeg opplevde at vi sammen tok del i et ’felles rom’ der vi kunne gjøre
og prate om noe praktisk sammen. Dermed fikk jeg et innblikk i hva slags interesser hun
hadde gjennom en situasjon der hun la premissene. Dette opplevde jeg som en kontrast
til mange av intervjusituasjonene som bar preg av visse maktaspekter og distanse
mellom meg og informanten. I denne konkrete situasjonen i hjemmet delte vi noen felles
interesser rundt mat og musikk; forhold som jeg opplevde bidro til å redusere eventuelle
maktaspekter mellom oss.
Forskerstatusen var likevel framtredende under dette hjemmebesøket. Jeg hadde et
relativt lite statusrepertoar å spille på under besøket. Ungdommene som var til stede fikk
det ikke til å stemme at jeg jobbet på universitetet. I deres øyne virket det litt underlig
at en universitetsansatt skulle være på besøk sammen med dem på dagtid, diskutere
musikk og lage mat, eller være opptatt av bruk av internett og chatting. Jeg prøvde å
formidle prosjektet mitt til dem, men jeg følte at de ikke var helt overbeviste om hva jeg
gjorde. Da jeg også sa at jeg underviste og veiledet studenter på universitetet, var det
enklere å akseptere denne delen av jobben. Under dette besøket og ved et senere besøk
hos dem, fikk jeg imidlertid god bruk for tidligere erfaringer med å være i uformelle
sosiale situasjoner med mange ungdommer, som jeg hadde tilegnet meg under mitt
forrige feltarbeid blant middelklasseungdom i Bombay (Brekke 2003). Dette hjalp meg
til å veksle mellom ulike statuser, og særlig når jeg var på besøk hos Kenny og Maria,
der jeg både hadde en ‘lærling’- status, men også en rolle som erfaren og kyndig.
57
Intervjuer
Beskrivelsene og diskusjonen i denne delen vil i hovedsak dreie seg om intervjuene med
hovedinformantene, altså de fire flyktningene Kenny, Maria, Julia og Emmanuel.
Marias venninne Maya har også tatt del i en samtale, ettersom hun var på besøk hos
Maria da jeg var der. Jeg lot ungdommene selv få bestemme hvor de ville møtes, og jeg
foreslo både byens kafeer, biblioteket i byen eller hjemme hos dem selv som noen
alternativer. Alle ønsket å møtes på byens bibliotek. De hadde et positivt forhold til
biblioteket, og brukte av og til og møte noen der etter skoletid eller for å bruke internett,
lese aviser, låne filmer eller bøker. Jeg tok kontakt med biblioteket og fikk låne lukkede
kollokvierom som vi kunne snakke uforstyrret i. Vi avtalte å møtes på dagtid, stort sett
rett etter at de var ferdig på Voksenopplæringa eller annen undervisning. Noen av dem
opplevde en viss usikkerhet før samtalen, og virket usikre på om de kunne svare på alle
spørsmålene jeg skulle stille. Jeg hadde med opptaksutstyr. Jeg forklarte at det ville ta
opp hele samtalen mellom oss, men at ingen andre enn meg kom til å høre på dem i
etterkant. Jeg spurte alle om tillatelse, og alle bekreftet at det var uproblematisk for dem.
For å gjøre intervjusituasjonen litt trivelig og uformell hadde jeg med litt frukt og noe
drikke til oss under intervjuene.
Intervjuene: Temaer og raske stemningsskifter
Jeg har hittil brukt både begrepene intervju og samtale om hverandre. Jette Fog (1999)
spør hva en samtale er? Hun hevder at den egentlige samtalen er gjensidig og åpen. Den
profesjonelle samtalen, det vil si det kvalitative forskningsintervjuet, er mer ensidig og
åpent, men forsøker å gå inn i en persons livsverden og forstå verden fra hennes
(informantens) perspektiver. Det kan også være en illusjon å tro at man sitter og snakker
gjensidig fortrolig og åpent mellom to samtalepartnere (Fog 1999: 22). I motsetning til
den egentlige samtalen, skal den profesjonelle samtalen ha en intensjon om at det skal
brukes til noe, for eksempel i forskningssammenheng som en del av dataproduksjonen.
Idealet for ’den gode samtalen’ kan være at samtalepartnerne skal finne et intersubjektivt
rom der man etterstreber en felles forståelse for hverandre (Fog 1999). Unni Wikan
(1992) foreslår begrepet resonans når informant og forsker finner et felles sosialt rom.
Dette rommet eller samtalerommet som jeg velger å kalle det, kan nok i større grad
58
oppnås når feltarbeideren befinner seg i lengre tid i informantens hverdagsliv, og har
muligheten til å forstå ’det usagte’, i større grad enn i et avgrenset forskningsintervju.
Jeg hadde en intervjuguide som jeg brukte i alle intervjuene, men denne guiden
korrigerte jeg underveis. Jeg hadde et sett med hovedtemaer som jeg tok opp med alle
informantene. Ettersom intervjuene tok ulik retning og ble svært ulike, har jeg valgt å
ikke legge ved intervjuguiden. Om det var et tema som informantene var særlig opptatt
av, brukte vi mer tid til å diskutere dette, enn å gå gjennom alle temaene som jeg hadde
skissert opp. Samtalene startet med at ungdommene fortalte om hvordan det var å
komme til Tromsø, og hvordan de første erfaringene med byen var. Relasjoner til norske
ungdommer og til andre ungdommer med flyktningbakgrunn ble sentralt i samtalene. Et
viktig tema var relasjonene til familie og venner i hjemlandet; hvem de hadde kontakt,
hvor ofte, hva relasjonene innebar og på hvilken måte. Skole, utdanningsplaner,
fritidsysler og framtidsvisjoner knyttet til bosted og arbeidsliv ble også diskutert.
Flyktningguiden, deres motivasjon for å delta i prosjektet og relasjon til en eventuell
guide, var et tema. Noen temaer antok jeg var mer såre og problematiske å snakke om
enn andre. Det kunne være opplevelser fra hjemlandet, fluktsituasjoner eller vanskelige
forhold eller situasjoner i Tromsø. Det ble fortalt om perioden på flukt, tida i
flyktningleir, hvem de traff og hva de gjorde. I noen tilfeller ble det vanskelig å snakke
om savnet til nær familie i hjemlandet, og uvissheten om når eller om de ville treffe dem
igjen. Vennskap med norske ungdommer ble også et tema som var vanskelig å snakke
om. Samtidig som jeg introduserte disse temaene, var jeg tydelig og vennlig på samme
tid, der jeg påpekte at det ikke var nødvendig å beskrive vanskelige og tunge hendelser.
Samtalene bar preg av raske skifter av temaer og stemninger. Under en samtale med en
av de mannlige informantene, viste han tydelig sin oppgitthet og fortvilelse som også
gikk over til sinne, da han fortalte om sin erfaring med episoder som han følte var
rasistisk motiverte. Det å fortelle meg det, oppfattet jeg var en måte å få bekreftet og få
medhold i at det virkelig var rasisme han hadde blitt utsatt for. I slike eller liknende
tilfeller som informantene fortalte om, forsøkte jeg å framstå som lyttende og støttende.
Noen av de samme følelsene av tristhet og oppgitthet ble uttrykt av noen av
59
informantene da det ble snakket om hvor vanskelig det var å få norske venner. Andre
samtalesituasjoner var preget av mye fliring og latter. I det ene øyeblikket snakket vi om
chattevaner på internett, mens i neste omgang dreide diskusjonene over på religion og
tro. Jeg tok opp de fleste hovedtemaene med alle, men gikk ikke videre med
oppfølgingsspørsmål til alle. I noen sammenhenger ble spørsmålene misforstått eller de
dreide spørsmålene i ei annen retning, fordi de ikke ønsket å snakke om temaet.
Det viste seg at ungdommene hadde helt ulike oppfatninger om hva som var lett eller
problematisk å snakke om. Det var derfor vanskelig fra intervju til intervju å vite hva
som kunne være for sensitivt og hvilke temaer som ble for kompliserte å snakke om.
Åse Strandbu (2006) viser til erfaringer fra samtaler med minoritetsungdom og at
spørsmål som betraktes som dagligdagse ikke er så vanskelige å snakke om. Jeg hadde
også slike erfaringer, men erfarte også at temaer som jeg antok var problematiske å
snakke om, ikke nødvendigvis opplevdes vanskelig for informantene. I et intervju med
Kenny trakk han fram betydninga av barneoppdragelse. Han fortalte likeframt om
hvordan barneoppdragelse i hjemlandet innebar at barn ble slått av foreldre, en handling
han forsvarte. Etter slike og liknende uttalelser ble min erfaring at hva som ble oppfattet
som ’dagligdagse’ temaer ikke måtte tas for gitt. Jeg forsto fort hvilke temaer som
informantene ikke syntes var greie eller behagelige å snakke om, og dette ble uttrykt
verbalt gjennom for eksempel enstavelsesord gjennom et mer lukket kroppsspråk der de
tydelig var ukomfortabel med situasjonen.
I intervjusituasjonene hadde noen av ungdommene mobiltelefonen sin synlig på bordet
foran seg og drev og fiklet med den. Noen ganger ringte telefonen, og de kunne ha korte
samtaler. I slike sammenhenger tok jeg opp tråden om mobilbruk, og snakket om ulike
typer mobiltelefonabonnement, hvem de hadde kontakt med på mobiltelefonen og
lignende spørsmål. Mobiltelefonens synlige tilstedeværelse i intervjusituasjonen ga rom
for ulike tolkninger. Det å fikle med en mobiltelefon kunne være en måte å avlede
oppmerksomheten bort fra tosomheten som intervjusituasjonene innebar. Selv om jeg
forsøkte å gjøre stemninga så uformell som mulig, kunne det kanskje oppleves som
krevende for informantene. Mobilfiklinga kunne også være et tegn på usikkerhet eller
60
opplevelse av å være ukomfortabel. En annen tolkning er at det i de fleste sosiale
sammenhenger er bruk av mobiltelefon blitt normalatferd. Informantene reflekterte ikke
over at de fiklet med mobiltelefonen eller at de tok imot en samtale midt i intervjuet.
Denne observasjonen er i tråd med Willy Pedersens (2005) påpeking av at mobilbruken,
særlig blant unge, er omfattende. Mobilbruk kan dermed forstås som en forlengelse av
kroppen, der skille mellom kropp og teknologi utviskes i større grad. Mobiltelefonen og
bruk av en del former for teknologi er nye fenomener i deres liv, som de i stor grad har
fått tilgang til etter at de flyttet til Tromsø. Ei anna tolkning kan være at mobiltelefonen
oppleves som et statussymbol, og at den derfor får en så sentral plass i
intervjusituasjonen. Mobiltelefonen kan være en måte å vise at de er på høyde materielt
sett med både meg og norske ungdommer, og bidrar til å utjevne opplevde forskjeller
mellom oss.
Språklige utfordringer i intervjusituasjonene
Intervjusituasjonene bar preg av at jeg definerte situasjonen med mitt morsmål, gjennom
min status som forsker og med mine spørsmål som ledet an samtalen. Den mest
åpenbare forskjellen i intervjusituasjonene mellom informantene og meg var språket.
Ungdommene hadde også ulike språkferdigheter i norsk. Jeg opplevde at
språkutfordringer skapte en viss avstand i samtalene, og at diskusjonene i
intervjusituasjoner i flere tilfeller ble unyanserte. Det kunne være at jeg kom med et
resonnement som jeg forsøkte å sette inn i en bestemt sammenheng, slik at han eller hun
kunne få rom til å fortelle om egne erfaringer. Noen ganger svarte informanten med
enstavelsesord eller ei kort setning, og jeg fikk en fornemmelse av at han eller
hun’svarte’ på et konkret spørsmål mer enn å ’fortelle’ om sine erfaringer.
Siden det var lite rom for språklige nyanser i enkelte samtaler eller deler av samtaler,
kunne det nok virke slik at jeg ledet fram til noen forventede svar. Jeg forsøkte å legge
til rette måten jeg formulerte meg på, slik at det ga mindre rom for misforståelser. Jeg
snakket tydelig og unngikk typiske dialektord og uttrykk. Dersom de ikke helt forsto
hva jeg stilte spørsmål om i første omgang, endret jeg litt på ord og
61
spørsmålsformulering. Intervjusituasjonene kunne også bære preg av informantenes
egne refleksjoner over hvordan de framsto i relasjon til meg. En av informantene spurte
under et intervju om hun kjedet meg, og myntet dette på at hun opplevde at hun selv
snakket dårlig norsk. Dette kunne tolkes på flere måter. Betydde det at hun ikke følte
seg komfortabel i intervjusituasjonen? Kunne det være at måten hun snakket og svarte
på spørsmålene ikke var i samsvar med det hun trodde jeg forventet? For å redusere en
slik form for tvil og usikkerhet hos informantene, viste jeg tydelig at jeg var interessert
i det de fortalte. Jeg kom med relevante kommentarer og oppfølgingsspørsmål, og lot
dem snakke lenge og fritt om et tema som de var opptatte av.
Enkelte informanter håndterte intervjusituasjonene gjennom å uttrykke seg på engelsk i
situasjoner der norskkunnskapen kom til kort. Det å veksle mellom språk ble dermed en
strategi for å overvinne språkbarrierer, og for å uttrykke seg best mulig og nyansere
diskusjonen. Dette førte også til at det var åpning for å stille mer utfyllende og nyanserte
spørsmål. Det var særlig i situasjoner der informantene engasjerte seg sterkt i et tema,
at språkvekslingene ble fremtredende. I slike tilfeller opplevde jeg at samtalen fløt
mellom oss, og vi oppnådde en slags likeverdighet eller det Wikan kaller for et felles
sosialt rom (Wikan 1992).
Jeg reflekterte også over hvorvidt jeg burde bruke tolk i intervjusituasjonene, og de
fordeler og ulemper dette hadde. Ved å bruke tolk kunne informantene fått brukt sitt
eget morsmål, og mulighet til å være mer språklig nyansert. Inger Marie Holm (2011)
har i en studie om relasjoner mellom skole og somaliske innvandrerforeldre, brukt tolk
i intervjusituasjonene. Hun vurderte det slik at uten å bruke tolk i intervjuene, ville
språklige nyanser utebli og at informanten kunne oppfatte seg som i en underordnet
posisjonen overfor henne som forsker. Den endelige beslutninga jeg kom fram til om
ikke å bruke tolk i min studie, var i hovedsak det at jeg syntes alle informantene hadde
såpass gode norskkunnskaper at vi kunne ha samtaler som ga mening. Som nevnt hadde
jeg rekruttert informantene fra Flyktningguiden. En av målsetningene i prosjektet var at
flyktningene skulle praktisere norsk. Under sammenkomstene i Flyktningguiden var
norsk hovedspråket som alle brukte. Informantene uttrykte i stor grad tilfredshet med at
62
de endelig kunne få praktisert norsk i intervjusituasjonene og ellers når vi møttes,
ettersom de var tydelige på at de svært sjelden hadde lokale tromsøværinger de kunne
snakke med.
Fra intervju til tekst – noen overveielser
Å transkribere betyr å transformere, og at noe skifter fra en form til en annen.
Transkripsjoner er å oversette fra talespråk til skriftspråk. Mens intervjuet er et direkte
sosialt samspill der verbale og ikke-verbale uttrykk skjer umiddelbart, abstraheres for
eksempel stemmeleie, intonasjon, kroppsholdning og gester gjennom transkribering
(Kvale og Brinkmann 2009). For å begrense noen av disse tapene som blir påpekt her,
har jeg forsøkt å beskrive både stemninger, følelser og måter informantene uttrykker seg
på i teksten, som for eksempel sinne, tristhet og frustrasjon, men også engasjement,
glede og fliring. Under transkribering av intervjuene har jeg gjort flere overveielser. På
den ene siden har jeg hatt som mål at informantenes utsagn i intervjusituasjonene skulle
framstilles i teksten uten større endringer eller manipulering. På den andre siden ønsket
jeg ikke at ordfeil, grammatikk og setningsoppbygging skulle komme i veien for
budskapet og innholdet som informantene ønsket å formidle. Dette har resultert i at jeg
har gjort noen korrigeringer av informantenes utsagn i teksten. Jeg har gjort noen små
endringer ved å sette inn enkelte ord for å unngå at det blir unødige misforståelser. I
noen informantutsagn er setningsoppbygninga ikke grammatisk korrekt, men slik det
står vil det likevel gi mening for leseren. Som jeg har nevnt vekslet noen av informantene
mellom å snakke norsk og engelsk under intervjuene. Disse har jeg valgt å beholde.
Forskeren som balansekunster
I tidligere feltarbeid med fokus på middelklassestudenter i Bombay (Mumbai), opplevde
jeg at de unge kunne stille kritiske spørsmål til meg og utfordre min forskerstatus
(Brekke
2003).
Dette
skjedde
ikke
i
samtalene
og
intervjuene
med
flyktningungdommene. Dermed følte jeg selv at jeg forvaltet forskerstatusen på en
annen måte. I feltarbeidet i Tromsø var jeg mer varsom, i og med at jeg tok mer hensyn
til ungdommenes bakgrunn og livssituasjon. Jeg har vært aldri blitt direkte utfordret med
63
den typen refleksjoner av informantene i Tromsø som av India-informantene. I liten grad
har de direkte konfrontert meg med eller diskutert det at jeg var forsker. Jeg har altså
hatt et begrenset repertoar av statuser. Jeg har vært mindre direkte, og delvis tonet ned
inngående spørsmål rundt temaer som jeg har antatt har vært for sensitiv for
informantene å snakke om. Jeg var klar over at vi hadde ulike preferanser på mange
områder. Både når det gjelder formulering av spørsmål og i samtalene prøvde jeg å åpne
mest mulig opp for informantenes synspunkt. Jeg har lyttet og forsøkt å fange opp
temaer som gir informantene mulighet til å fortelle om det som har engasjert dem. Det
viste seg å være et stort spenn av tema som har engasjert Tromsø-informantene. Det har
vært temaer som film, musikk, fotball, mobiltelefonbruk og til mer kontroversielle
temaer som homofili, religion og rasisme.
En erfaring jeg tok med meg fra feltarbeidet i India er opplevelsen av å være fremmed,
noe som gjør at jeg har en viss trening i å sette meg inn i noen av de situasjonene som
de unge flyktningene som kommer ny til Tromsø opplever. En av informantene
forundret seg over det overveldende møtet med hvite mennesker som preget bybildet,
og det at alt som sto skrevet på skilt og på butikker var skrevet på norsk. En annen undret
seg over at tromsøværingen ikke hilste når de møttes i nabolaget. Ved selv tidligere å ha
forundret meg, stilt spørsmål ved praksiser, situasjoner og reflektert over dette, har jeg
også kunne se andre tolkningsmuligheter og gitt nye perspektiver i analysen av
materialet.
Inn og ut av feltarbeidet
Vekslinga mellom det å være på jobb i et universitetsmiljø samme dag som jeg har vært
sammen med informanter, har hatt sine fordeler og ulemper. Etter et møte med en
informant har jeg noen ganger dratt til kontoret for å skrive ‘feltnotater’. I hovedsak har
de blitt skrevet på pc’en på kontoret i et miljø som har vært fjernt fra de sosiale
situasjonene jeg har deltatt i. Disse feltnotatene har fått et preg av et lite impulsivt og
direkte språk. Fortolkninger av materialet har i større grad blitt innskrevet i feltnotatene.
Disse raske skiftene har vært som å bevege seg mellom to svært atskilte sosiale arenaer.
Sceneskiftene har skapt mulighet for å reflektere over både forskerrollen og relasjoner
64
til informantene. Jeg innser også at sceneskiftene kan ha skjedd i raskeste laget, og at
jeg kanskje har mistet noe på veien. Fokus på effektiv og strukturert nedskriving kan ha
gått på bekostning av nære, refleksive og detaljfokuserte notater. Jeg har imidlertid også
skrevet feltnotater på tradisjonelt vis. Jeg har hatt ei feltnotatbok og skrevet ned
hendelser og beskrivelser, blant annet fra mine observasjoner fra sammenkomstene i
Flyktningguiden, men også fra situasjoner i byrommet. Disse notatene har en mer
beskrivende form og er mer ustrukturerte enn de andre notatene. De har et mer intensivt
språk og følelsen av å være til stede i informantsituasjoner kommer tydeligere fram.
Det at jeg møtte informantene i andre kontekster enn i de avtalte møtene, frembrakte
følelsen av ubehag som handler om de utfordringene som ligger i det å gjøre feltarbeid
i eget nærområde. Det handler også om å balansere et analytisk skille mellom det å være
‘utenfor’ og ‘innenfor’ på samme tid (jf. Paulgaard 1997; Wadel 1991). I noen tilfeller
opplevde jeg at tilfeldige møter i byrommet fikk et visst udefinert og uavklart preg, siden
vi ikke hadde en felles situasjonsdefinisjon for hva vår relasjon skulle være utenom de
avtalte samtalene, hjemmebesøkene eller sammenkomstene på Røde Kors – huset der
Flyktningguiden holder hus. Dette gjaldt særlig da jeg møtte informantene når jeg var
sammen med familie eller venner. Mitt dilemma var om jeg skulle presentere dem for
hverandre. Dilemmaene besto i at jeg i størst mulig grad ønsket å anonymisere
informantene, samtidig visste jeg at noen av ungdommene ved flere anledninger uttrykte
at de hadde få norske bekjentskaper og gjerne ønsket å treffe flere. Min beslutning ble
likevel at jeg i minst mulig grad valgte å introdusere dem for mitt sosiale nettverk.
Noen forskere inngår i livslange vennskap med sine informanter (jf. Berg, Fladstad og
Lauritsen 2006). Andre avslutter relasjonen idet forskeren forlater lokalsamfunnet,
ungdomsklubben, bedriften eller etter at siste intervju er gjennomført. Problemstillinga
blir derimot noe annerledes når informant og forsker går i de samme gatene daglig,
møtes over frysedisken i butikken eller havner ved siden av hverandre på bussen, også
etter at selve datainnsamlinga er over. Særlig i kvalitative studier der observasjon og
deltagende observasjon er sentrale metodiske tilnærminger, vil kanskje slike dilemma
dukke opp. Dette var dilemma som jeg sto overfor da jeg tok en avgjørelse om at
65
feltarbeidsperioden var over. Dilemmaet dreide seg om hvilken relasjon jeg og
informantene skulle ha, og hvordan dette skulle avklares. Jeg valgte å ta tida til hjelp,
og de gangene jeg traff informantene i bybildet, hadde vi en trivelig prat. Samtalene ga
meg ytterlige informasjon, som jeg har anvendt som en del av dataproduksjonen.
Etter at jeg valgte å definere feltarbeidet som avsluttet, som innebar at jeg ikke skulle
gjøre flere intervjuer eller være tilstede på sammenkomstene på Røde Kors, traff jeg
informanter sjeldnere i bybildet. Det viste seg at flere av informantene var i ferd med å
dra fra byen og sørover. En forlengelse av feltarbeidet kunne ha vært å følge etter dem
til det nye stedet de bosatte seg, og å ha videreført studien til deres hverdag på det nye
stedet. Både ut fra tidsmessige begrensninger og studiens omfang, var ikke det mulig.
Dette viser at i migrasjonsstudier hvor informantene inngår i en pågående
migrasjonsprosess kan det like ofte være informanten som forlater forskeren (jf. Amit
2000).
Å snakke og å skrive om de utforskede
I metodelitteraturen diskuteres det hvordan man som forsker skal omtale relasjonene
mellom forskeren og den eller de utforskede. På hvilken måte man velger å snakke om
den utforskede på, dreier seg mye om nærhet og distanse til dem man studerer. Hvordan
de utforskede omtales i skriftlige tekster og hvordan de omtales i muntlige former, er
ofte ulikt. Det muntlige språket maner til mer erfaringsnære begreper som kan oppfattes
som mindre presist enn slik man bør uttrykke seg i skriftlige tekster. Dette har også å
gjøre med hvem man snakker eller skriver til. Som jeg har drøftet ovenfor er det
nødvendig å reflektere over hvordan man kan skrive om og omtale unge med
innvandrerbakgrunn. I møte med ungdommene brukte jeg selvfølgelig navnet deres. I
noen kontekster var det relevant for meg å bruke benevnelser som ‘flyktninger’ eller
‘ungdommer med flyktningbakgrunn’ også når jeg snakket med hovedinformantene,
koordinator av Flyktningguiden eller med Flyktningtjenesten i kommunen.
Informantene brukte selv benevnelsen ‘utlendinger’ eller de brukte landbakgrunn eller
betegnelsen ‘afrikanere’ når de omtalte seg selv og andre med samme bakgrunn. Om
ungdommer født og oppvokst i Tromsø brukte de gjerne ’de norske’ eller ’nordmenn’.
66
Begrepet informant brukes fremdeles i antropologisk tradisjon for å snakke om de som
studeres, men flere har problematisert dette. Finn Sivert Nielsen (1996) problematiserer,
men forsvarer likevel informantbegrepet. Han presiserer at de vi studerer ikke må
forveksles med andre folk vi omgir oss med. Dessuten har vi som forskere en intensjon
og et mål med de relasjonene vi inngår i i en dataproduksjonsprosess. Uansett om vi
liker eller misliker eller får nære vennskapsrelasjoner til de menneskene vi studerer, er
vi nødt til å være «bevisst det ansvaret vi alltid bærer, og den makt vi av og til kan få,
som forskere som rapporterer fra andres liv» (Nielsen 1996: 14). Informantbegrepet kan
dermed forsvares gjennom hele forskningsprosessen, fordi det får fram det ambivalente
i det å inngå i ulike relasjoner som forsker.
Mai Camilla Munkejord (2009) argumenterer med at hun velger å bruke
informantbegrepet for å synliggjøre det usymmetriske maktaspektet som ligger i denne
relasjonen. Balansegangen mellom det å involvere seg og det å holde en analytisk
distanse er krevende, både i feltarbeidssituasjoner, men også hvordan vi omtaler og
skriver om de utforskede. Jeg velger derfor å støtte meg til Nielsens og Munkejords
argumentasjon med hensyn til informantbegrepet. På lik linje med å anvende
formuleringer som unge med flyktningbakgrunn og unge flyktninger, anvender jeg
begrepet ‘informant’ om de jeg studerer i avhandlinga. I noen sammenhenger bruker jeg
begrepene de unge og ungdommene. Om jeg skriver om noen spesifikke andre personer,
framkommer det tydelig i teksten.
Anonymisering og etiske vurderinger under feltarbeidet og i skriveprosessen
Da jeg gjorde intervjuer og hadde samtaler med ungdommene understreket jeg at de
kunne trekke seg når som helst fra prosjektet, og jeg fortalte dem at jeg kom til å
anonymisere ungdommene i teksten/tekstene som skulle skrives. Jeg forsøkte i enkle
vendinger å formidle til dem at samtalene vi hadde ikke skulle brukes på en slik måte at
de ble satt i et negativt lys. Det virket ikke som de var så opptatte av dette, og de stilte
ingen spørsmål rundt anonymisering. Dette kan også tolkes i den retning at de ikke
67
forsto hva jeg mente, blant annet på grunn av språklige misforståelser. Det kan også
være at de ikke så hensikten med at jeg skulle bytte ut deres navn.
I teksten har jeg valgt å anonymisere informantene i enda større grad enn bare å bytte
navn. Jeg har i tillegg anonymisert opprinnelsesland. Jeg vurderte at anonymisering av
landbakgrunn var nødvendig, fordi jeg ikke hadde oversikt over antall flyktninger og
gjenforente familiemedlemmer som bodde i Tromsø fra de ulike landene i perioden da
jeg
gjennomførte
feltarbeidet.
Jeg
har
imidlertid
valgt
å
synliggjøre
regionen/verdensdelen som de kommer fra, som er Afrika. En av grunnene til at jeg
velger å gjøre dette, er at jeg blant annet viser hvilken betydning hudfarge oppleves å ha
i enkelte kontekster. En annen grunn er hvordan ungdommenes egne beskrivelser av
omgivelsene de er vokst opp i, får fram eller gir antydninger om hvor de kommer fra. I
teksten oppgir jeg heller ikke eksakt alder på informantene. Jeg har derimot ikke
anonymisert religionstilhørighet av flere grunner. Informantene har vært opptatt av å
fortelle om betydninger av sin religiøse tro og om hvordan de opplever å være en del av
religiøse fellesskap. Religion betraktes av mange som et sensitivt felt å ta opp, og i
mange tilfeller er det gode grunner til å anonymisere trostilhørighet. Jeg har vurdert det
slik at jeg måtte ha omskrevet store deler av informantenes utsagn og analysert dem
annerledes, dersom religionstilhørighet hadde vært ukjent.
Intersubjektive møter – noen refleksjoner
I samtaler og i møter med informantene er det vesentlig å finne rom for forhandlinger
og bevegelser mellom hverandres interessefelt. Med andre ord, det er viktig å finne ut
hva som gir mening for den andre og dette er en forutsetning for intersubjektivitet.
Meningsinnholdet i møtene er samkonstruerte mellom forsker og den utforskede
(Haavind 2000). Det å oppnå en form for intersubjektivitet, betyr at det er nødvendig at
forskeren ikke plasserer seg utenfor konteksten og i en nøytral posisjon. Som forsker er
man en del av den konteksten man studerer. Haavind er opptatt av å vise hvordan «de
intersubjektive møtene mellom forsker og utforsket ikke er en feilkilde, men snarere er
den metodologiske forutsetning for fortolkninger» (Haavind 2000: 9).
68
Jeg er altså opptatt av å forstå ulike betydninger av det å være ung med
flyktningbakgrunn tilflyttet en nordnorsk by. Både gjennom personlig kjennskap til
noen flyktninger over flere år, kjennskap til forskningslitteratur og mediadebatter om
innvandrere og flyktninger i Norge, har jeg fått flere perspektiver på hvordan tilværelsen
for unge flyktninger kan oppleves. Mine bakgrunnserfaringer blant annet gjennom
feltarbeid blant ungdommene i India, har vært med på å forme dette prosjektet og
hvordan jeg har møtt informantene. Det er nødvendig som forsker å reflektere over egen
posisjon for å situere den kunnskapen som produseres. Å studere unge flyktninger i
forskerens egen ‘hjemmekontekst’ gir særskilte utfordringer med hensyn til situering,
ettersom det er stor ubalanse i hvordan makten mellom forsker og informant arter seg.
Jarle Pedersen (2008) reflekterer over sin bakgrunn som mannlig, hvit akademiker i sin
studie av unge flyktningers møte med norske lokalsamfunn. Med henvisning til
Bourdieu og Wacquant (1993) reflekterer han over hvorvidt han utøver symbolsk vold
overfor informantene i intervjusituasjoner. Han har tenkt gjennom om han dreier
intervjuspørsmålene til informantene slik at de svarer slik de tror han ønsker. Han
reflekterer over at denne posisjonen kan bidra til at han utelater eller neglisjerer spørsmål
som han burde ha stilt, og at han glemmer å se sammenhenger i materialet. Pedersen
forsøker å redusere dette blant annet ved å fortelle mye om seg selv, om prosjektet og
hvordan informantene kan bidra til prosjektet, i forkant av intervjuene. Slike refleksjoner
har også vært av betydning for meg. Jeg anvendte noen av de samme måtene å gå fram
på som Pedersen, for å redusere noe av det som kunne oppleves som avstand mellom
meg og informantene. Det var viktig for meg å formidle til informantene at det betydde
noe for meg om de opplevde en mening med at de deltok og det at brukte av sin tid til å
snakke med meg. Mitt inntrykk var det at de temaer som jeg valgte å ta opp, opplevdes
meningsfylt for dem å snakke om.
Det er to aspekter knyttet til strukturelle forskjeller som bør løftes fram i møtet mellom
meg og informantene. Det ene er det Jarle Pedersen (2008) påpeker om hvorvidt
forskeren utøver symbolsk vold overfor informantene når statusene mellom forsker og
informant er så ulik (jf. Bourdieu og Waquant 1993). Det andre aspektet er hvordan de
strukturelle og sosiale ulikhetene mellom oss har preget bruk av de ulike metodene i
69
dataproduksjonen. Disse forholdene henger sammen med hverandre. I følge Bourdieu
(Bourdieu og Waquant 1993) vil det alltid ligge ei underordning i relasjonen mellom
svarte og hvite mennesker, og som i min studie dreier seg om relasjonen mellom meg
som hvit europeisk forsker og fargede afrikanske flyktninger. Slike relasjoner vil alltid
struktureres av forhold knyttet til kolonihistorien, og historien om økonomisk, politisk
og kulturell underordning hos de svarte, påpeker Bourdieu i Bourdieu og Waquant
(1993:129-130).
I møte med informantene, både i intervjusituasjonene og situasjoner der jeg gjorde
deltagende observasjon, reflekterte jeg over disse forholdene. De strukturelle ulikhetene
i samhandlingssituasjoner eller intervjusituasjoner forsøkte jeg å minimere på best mulig
måte. Det gjorde jeg blant annet ved å fange opp stemninga i situasjonen. I noen
sammenhenger valgte jeg å ikke gå videre med spørsmål, når informantene signaliserte
at de ikke ønsket det. Jeg tok inn over meg ei grense for hva jeg ville utsette dem for.
Slike overveielser fra min side, påvirket også dataproduksjonen. Dataproduksjonen,
særlig fra intervjusituasjonene, ble til tider begrenset på grunn av språklige
misforståelser og manglende språklig forståelse hos informanten. Nyanseringer og lange
beskrivelser av hendelser ble avkortet. Jeg valgte for eksempel ikke å gå inn på detaljerte
forhold knyttet til fluktsituasjoner eller økonomiske forhold, ettersom dette var tema
som det var knyttet ubehag til. Jeg vurderte at i slike tilfeller var de strukturelle
forskjellene mellom oss så store, at det kunne svekke tilliten mellom oss. Dermed var
det ikke verdt å strekke tema ytterligere, bare for at jeg skulle få interessante data.
Noen vil kunne innvende at det å basere avhandlingsarbeidet på bare fire
hovedinformanter kan synes litt knapt. Dersom dette hadde vært en intervjubasert studie,
med intervjuer som eneste kilde til data, ville jeg har vært enig i denne innsigelsen. Dette
er imidlertid en etnografisk studie. Ikke bare bygger den på gjentatte samtaler,
intervjuer, deltakende observasjon med hovedinformantene over en toårsperiode. I
tillegg bygger den som redegjort ovenfor på samtaler med en rekke andre informanter i
mange sammenhenger. Å studere prosesser og samhandling over tid gir en annen
forståelse enn gjennom intervju og korte møter. Avhandlingas intensjon er å undersøke
70
hvordan flyktninger skaper sammenheng i sin tilværelse. Den valgte langvarige
etnografiske metoden, har i så måte vært hensiktsmessig for å kunne produsere
tilstrekkelige data for å kunne besvare problemstillingene i studien. Rent praktisk brukes
samhandlingsdata til å nyansere og kontekstualisere informantenes fortellinger. På
denne måten analyserer jeg de ulike dataene i lys av hverandre. Alternativt kunne jeg ha
valgt en metode som baserer seg på et bredt antall intervjuer gjort med et høyt antall
informanter. Dette kunne ha gitt interessant kunnskap om kulturelle og sosiale
fenomener på et gitt sted til et gitt tidspunkt.
Mitt valg av metoder har derimot bidratt til å få fram hvordan unge flyktninger skaper
sammenheng som en kontinuerlig og relasjonell prosess. Denne studien viser med andre
ord hvordan flyktningene prøver å skape sammenheng på stadig nye måter i lys av sine
nyervervede erfaringer gjennom lokale og transnasjonale relasjoner. Primært har
observasjon og deltakende observasjon vært gjort på typiske ‘norske’ arenaer.
Flyktningguiden, er en norsk arena der produksjon av data i hovedsak har vært gjort
gjennom deltagende observasjon. Deltakende observasjon i ikke-norske kontekster har
vært hjemmebesøk hos to av hovedinformantene. Innsikter i slike meningsskapende
prosesser over tid, bidrar til å forstå sammenhenger mellom kontinuitet, endringer og
brudd. Til sammen bidrar et mangfoldig tilfang av data produsert ved hjelp av ulike
metoder både til å forsterke og å utfordre mine forståelser og fortolkninger i mitt
materiale. Dette er også i tråd med Geertz (1973), som anvender begrepet ‘thick
descriptions’. Begrepet søker ikke å beskrive omfang og kvantitet, men det handler om
å se ulike og komplekse dimensjoner i noen fenomener. Det handler både om evnen til
å studere et fenomen fra ulike vinklinger og å tilføre materialet ulike
fortolkningsmuligheter (Holliday 2002). Nettopp dette er et av avhandlingas
hovedbidrag.
Metodisk tilnærming i de ulike kapitlene
I dette kapittelet har jeg beskrevet og diskutert de ulike metodene jeg har tatt i bruk for
å belyse og analysere problemstillingene i avhandlinga på best mulig måte. I kapittel
71
fire belyses Tromsø som innvandrerby. Data som kapittelet baserer seg på er blant annet
mine observasjoner i bybildet og på større arrangementer i byen. Det å ha et fokusert
blikk har vært nyttig for å observere hvordan byen brukes og av hvem. Hvem bruker de
ulike kafeene, og hvem er ikke en del av kafelivet? Jeg har observert hvilke synlige
materielle elementer som viser at Tromsø har innvandrere, gjennom næringsvirksomhet
og eventuelle religiøse bygg. Videre bygger kapittel fire på samtidshistorisk forskning,
offentlige dokumenter, statistikk og diskusjoner i lokale medier. Kapittel fem dreier seg
om opplevelse av og hvordan de unge flyktningene tar i bruk byrommet. Metodene for
dataproduksjonen har vært observasjon og tilfeldige møter med informantene i
byrommet, samt samtaler og intervjuer. For å belyse flyktningenes deltakelse i noen
organiserte aktiviteter som er tema for kapittel seks, har både samtaler, intervjuer,
observasjon, men særlig deltakende observasjon vært viktig. I kapittel sju som dreier
seg om relasjonsdannelser og vennskap er dataene basert på deltagende observasjon
hjemme hos ungdommene, men også samtaler og intervjuer. I kapittel åtte og kapittel ni
har dataproduksjonen i hovedsak vært basert på samtaler og intervjudata. Kapitelene
dreier seg henholdsvis om relasjoner ut av Tromsø og transnasjonale forhold (kapittel
åtte) og om forestillinger og drømmer om framtida (kapittel ni). Gjennom de valgte
tilnærmingsmåtene
har
jeg
forsøkt
å
beskrive
og
analysere
de
ulike
forskningsspørsmålene som diskuteres i de nevnte kapitlene i avhandlinga.
72
4. TROMSØ SOM INNVANDRERBY
Innledning
Dette kapittelet dreier seg i hovedsak om to aspekter ved Tromsø som innvandrerby. I
første del ønsker jeg å gi en oversikt over den nyere innvandringa til Tromsø, med særlig
fokus på innvandrere med flyktningbakgrunn. I kapittelet vil jeg vise til trekk og
tendenser ved flyktningbefolkninga i Tromsø. Blir de værende i byen eller flytter de?
Jeg vil også gjøre rede for noen av de reaksjoner som oppsto i byen da de første
flyktningene ankom på slutten av 1980-tallet. Jeg vil se nærmere på noen av de
framstillingene som eksisterer av byen, og hvordan de blir formidlet og av hvem. Selv
om dette er framstillinger som flyktningene ikke støter på i sitt første møte med byen,
eller aldri får kunnskap om i den tida de bor i Tromsø, anser jeg er det som viktig å få
disse fram for å vise hvilke stemmer og debatter som produseres i og av den byen de
kommer til.
Det er også interessant å undersøke om disse framstillingene samsvarer med
intensjonene i flyktning- og innvandrerpolitikken i kommunen slik de kommer til
uttrykk gjennom planer, offentlige utredninger og kommunale integrasjonsprogrammer
på dette feltet. Jeg vil peke på noen av de visjonene og den politikken som har blitt
utformet i de siste tiårene overfor innvandrere og unge flyktninger spesielt. Hvilke mål
og strategier kommer til uttrykk i politikken overfor innvandrergrupper i byen, blant
annet flyktninger? Hva finnes av særskilte tiltak som er rettet mot innvandrere? Når det
gjelder planlegging er det interessant å se hvordan Tromsø presenterer seg i
kommuneplaner, på kommunens internettsider og i andre fora. Hvordan synliggjøres
politikken og holdninger til innvandrere gjennom politikeres uttalelser i ulike
sammenhenger, blant annet i lokale media?
Også gjennom egne observasjoner ønsker jeg å vise hvordan innvandrere synliggjøres
og usynliggjøres på ulike måter, og hvordan dette kommer til uttrykk i byrommet. I
denne forbindelse vil jeg trekke fram hvilke materielle markører som knyttes til at
73
Tromsø har en innvandrerbefolkning. Jeg vil også belyse noen internasjonale og
flerkulturelle arrangementer og begivenheter. Hvem deltar og i hvilken grad er
innvandrerbefolkninga del av slike arrangementer? Diskusjonen av slike spørsmål er
relevant for å si noe om spenningsfeltet mellom hvordan Tromsø som innvandrerby
ønsker å framstå på den ene siden, og hvordan byen faktisk erfares av
innvandrerbefolkninga i byen.
Tromsø – ulike befolkningsgrupper og store bevegelser i flyttemønster
I historieverket Fra byfolk og bona til tromsøværing 1945 – 1994: Tromsø gjennom
10 000 år viser Hallvard Tjelmeland (1996) at Tromsø gjennom flere hundre år har vært
befolket av ulike grupper fra ulike land og med ulik etnisk og nasjonal bakgrunn. Byen
har alltid hatt ei stor innflytting, og har vært blant Norges fremste innflytterbyer når det
gjelder antall i forhold til befolkninga. Byen fikk tidlig internasjonale kontakter, og ble
kalt ’Nordens Paris’ i det forrige århundret blant annet på grunn av sine impulser fra
kontinentet og sitt eksotiske byliv (Knutsen 1986). Byen og områder rundt har i flere
hundre år vært befolket av samer. Bevisstheta rundt det samiske har tatt ulike retninger.
Enkelte steder i kommunen ble samene assimilert i det norske, mens samene forble en
distinkt etnisk gruppe i andre deler av kommunen. Siden 1960–tallet har Tromsø stått i
sentrum for å legge til rette for å få det samiske i fokus. Det har skjedd ei revitalisering
knyttet til samiske forhold, med fokus på samiske intellektuelle, særlig innen forskning
og formidling av samisk kultur. I denne perioden har det vokst fram en samisk
bevegelse, og samiske organisasjoner ble opprettet i byen (Tjelmeland 1996). På slutten
av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet ble det utarbeidet en egen samisk handlingsplan
i Tromsø kommune, og på midten av 1990-tallet ble Tromsø fremhevet som et sentrum
for urfolksspørsmål, ved at det kulturelle mangfoldet i byen ble styrket gjennom
prosesser knyttet til den samiske oppvåkninga (Tjelmeland 1996).
Tromsøområdet har også tiltrukket seg andre grupper. Fra 1800-tallet kom finske
innvandrere, og andre utenlandske håndverkere slo seg ned i byen. Med pomorhandelen
kom også russere, både til Tromsø og andre steder i Nord-Norge. Fisk fra Nord- Norge
ble byttet mot trevarer og korn fra øst. Også språket ble preget av kontakt med russerne.
74
Russenorsk, et eget pidgin- eller kreolspråk, oppsto som et resultat av relasjonen mellom
handelspartnerne (Knutsen 1986).
Fra 1950-tallet og utover har det vært store
bevegelser og innslag av svensk, finsk og dansk arbeidskraft i byen, særlig i
helsesektoren (Tjelmeland 1996). Universitetet i Tromsø, som ble vedtatt etablert i
1968, har også bidratt til en større internasjonal befolkning i byen. Etter utvidelsen av
EU-området i 2004 har også Tromsø fått en stor økning av polske og baltiske
arbeidsinnvandrere, særlig innen bygg- og anleggsbransjen. Dette har bidratt til at flere
polske byggefirmaer har etablert seg i byen i det siste tiåret. Trine Fossland (2013) viser
at fra 1990-tallet og utover har også Tromsø fått mange høyt-kvalifiserte migranter med
helsefaglig bakgrunn, særlig sykepleiere. Det finnes også grupper med helsefaglig
bakgrunn som ikke får godkjent sin utdanning og sine sertifiseringer fra hjemlandet.
Mange av disse får ikke arbeid i helsevesenet eller må ta til takke med jobber som ikke
krever utdanning, noe som forklares gjennom kulturelle og relasjonelle forhold
(Fossland 2013).
Flyktninger i Tromsø – starten på ei ny innvandring på 1980-tallet
Tromsø ble i liten grad berørt av arbeidsinnvandringa fra Asia, Sør-Amerika og Afrika
som fant sted i Norge på slutten av sekstitallet og tidlig på syttitallet, før den såkalte
innvandringsstoppen tok til i 1975. På 1980-tallet økte imidlertid tilflyttinga fra
forskjellige land til Tromsø. Omtrent 100 av 800 personer kom fra Asia, Afrika og LatinAmerika. Mens internasjonal kontakt og innvandring fram til midten av 1980-tallet i
stor grad var relatert til handelsrelasjoner og arbeidsinnvandring fra i hovedsak de
nordiske landene, fikk byen nå en ny type innvandring: I 1986 vedtok formannskapet i
Tromsø kommune å ta imot flyktninger og ei stilling som flyktningkonsulent ble
opprettet. De ‘nye’ innvandrerne ble bosatt i den urbaniserte delen av kommunen og var
synlige i bybildet (Tjelmeland 1996). I løpet av de fire første årene fra 1986 og utover,
tok kommunen imot 200 flyktninger og 62 asylsøkere. Det store flertallet kom fra Iran
75
og fra Somalia (Nordbrønd 1991). Etter hvert opprettet innvandrerne i byen egne
foreninger og organisasjoner (Tjelmeland 1996) 3.
Tjelmeland (1996:579) beskriver at den nye innvandringa i både bokstavelig og overført
betydning førte til:
[…]et mer fargerikt tromsøsamfunn. Representantene fra de nye, fremmede kulturene markerte
seg på ulike vis – som naboer, som arbeidskamerater, som medelever i skolene. De kom også
til uttrykk gjennom kulturelle aktiviteter i dans og musikk – også i byens gater, gjennom årlige
internasjonale uker. I Tromsø som i andre byer med innvandrere, ble byens handels- og
restaurantliv berika med etniske innslag.
Tjelmeland (1996) viser til en artikkel i Bladet Nordlys i august 1987, da daværende
flyktningkonsulent uttalte at befolkninga i Tromsø hadde tatt godt imot flyktningene og
at flyktningene fant seg godt til rette i byen. Tjelmeland (1996) påpeker imidlertid at
flyktningene ikke var like velkommen av alle. Dette kom blant annet fram da ei
generalforsamling i et borettslag i bydelen Kroken ikke ønsket at Statens
flyktningboliger skulle få kjøpe leiligheter for å bosette flyktninger. Vedtaket ble ifølge
avisartikkelen likevel omgjort med stort flertall etter kraftige reaksjoner blant
medlemmene i borettslaget. Andre sterke krefter ønsket å få slutt på denne formen for
innvandring til Tromsø. Fra sentrale FrP-politikere i byen ble det krevd at kommunen
ikke lenger skulle ta imot muslimske flyktninger, fordi denne gruppa brakte for mange
problemer med seg, hevdet de. Dette kom til uttrykk i lokalavisa Bladet Tromsø vinteren
1993 (Tjelmeland 1996:580). Til tross for enkelte sterke innvandringskritiske stemmer,
fikk aldri rasistiske organisasjoner festet seg i byen, påpeker Tjelmeland (ibid).
3
På Tromsø kommunes internettsider er det 37 foreninger som blir omtalt som ’etniske organisasjoner’ i Tromsø,
og her er også samiske organisasjoner inkludert. Et utvalg er blant annet The Association of Ghanaians in Tromsø,
Barneforeningen fra Rwanda, Etiopisk forening, Norsk filippinsk forening, Somalisk familieforening i NordNorge, Unge afghanere i Nord-Norge, Norsk- russisk forening, Thai-Tromsø forening og Romssa Sami Searvi.
http://www.tromso.kommune.no/lag-og-foreninger.123377.no.html [lest 14.oktober 2009].
76
Flyktninger i nord og deres flyttemønstre i Norge
Ettersom jeg gjorde feltarbeid mellom 2005-2007
er
hovedtyngden
av
innvandringsstatistikkene jeg viser til hentet ut fra denne perioden. Jeg har imidlertid
noen nyere tall fra 2014 for å se utviklinga over tid i denne befolkningsgruppa i Tromsø.
I 1999 hadde kommunen en internasjonal befolkning fra omtrent 100 land
(Kommuneplan for Tromsø 1999). I 2005 var tallet på vel 130 nasjoner 4. Statistikk fra
1.1.2014 viser at Tromsø kommune hadde en innvandrerbefolkning fra 109 land. 5
For å være mer presis var antallet innbyggere i 2004 med ikke-norsk statsborgerskap
omtrent 3700 personer, mens dette tallet var økt til 4323 i 2008 6. Den største økninga
av innvandrere i denne perioden, er imidlertid ikke flyktninger, men derimot
arbeidsinnvandrere fra Polen og andre migranter fra Thailand, Russland og Filippinene
(Tromsø kommune 2008) 7. Nye tall fra 2014 viser at det er flest med
innvandrerbakgrunn i Tromsø fra Sverige. Deretter følger Russland, Polen, Tyskland,
Finland og Thailand. Basert på nasjonalitet betyr dette at også i de senere års
innvandring til Tromsø er det store flertallet i gruppen arbeidsmigranter. Per 1.1.2014
utgjorde innvandrerbefolkninga i Tromsø i tall 8176 personer, som utgjør 11,4 % av
befolkninga i kommunen. Til sammenligning var prosenttallet på 6,6 % i 2007. Tallet
har altså økt med over hundre prosent i en tiårsperiode fra 2004 til 2014. I 2014 var
seksti prosent av alle innvandrere i gruppen mellom 20-44 år 8.
Fra tidlig på 2000 - tallet har Tromsø tatt imot mellom sytti og nitti flyktninger hvert år.
Det var noe lavere gjennomsnittstall mellom midten på 1990-tallet til midten av 2000tallet. Dette er fordi Tromsø kommune i større grad i årene før dette tidsrommet har
bosatt flyktninger fra asylmottak, og har dermed tatt imot færre overføringsflyktninger 9.
4
Statistikk Tromsø Kommune 2006
Tromsøstatistikk – Befolkning, Tromsø Kommune 2014
6
Tromsøstatistikk – Befolkning, Tromsø kommune 2008
7
På landsbasis har økninga i ekteskap mellom norske menn og kvinner fra de tre ovennevnte landene hatt en sterk
økning de siste ti årene (Daugstad 2006). Det er derfor sannsynlig å tro at økninga av personer i Tromsø kommune
fra disse landene er kvinner som har giftet seg med norske menn bosatt i Tromsø.
8
Statistikk, Tromsø kommune [lest fra internett 12.januar 2015].
9
Personlig kommunikasjon Flyktningtjenesten, Tromsø Kommune 2005.
5
77
I perioden fra 1995-2005 ble det bosatt totalt 2852 personer i Troms fylke og 859
personer i Tromsø kommune som har bakgrunn som asylsøkere, overføringsflyktninger
og gjennom familiegjenforening. I Tromsø kommune har de fleste i denne perioden
kommet som asylsøkere (341 personer), mens det er kommet omtrent samme antall
gjennom familiegjenforening som overføringsflyktninger, henholdsvis 253 og 251
personer (IMDi, 2006). I 2006 var somaliere den gruppa med høyest antall personer i
Tromsø som var overføringsflyktninger, deretter personer fra Irak, Afghanistan og
Rwanda fra verdensdelene Afrika, Asia, Sør- og Latin-Amerika (IMDi, 2006). Dette
tallet henger sammen med at Flyktningtjenesten i kommunen påpeker at de ikke driver
med prioriteringer av enkelte nasjoner. «Vi ønsker de velkommen de som vi får tilbud
om» forteller leder i Flyktningtjenesten i Tromsø Kommune 10. For å sammenligne med
tallene jeg har vist til ovenfor, vedtok Tromsø kommune å bosette 120 flyktninger i
perioden 2014-2015, og 110 flyktninger i 2016. Vedtakene er gjort på anmodning fra
IMDi, og baseres blant annet på folketall i kommunen 11.
Sekundærflytting blant flyktninger i nord
Bosettinga av flyktninger har i stor grad vært basert på et prinsipp som innebærer at det
er et mål at alle landets kommuner skal ta imot flyktninger. Flyktningene kan i
utgangspunktet selv bestemme hvilken kommune han eller hun skal bo i, dersom de
finner egen bolig og arbeid. I praksis er dette vanskelig, og flyktningene må bosette seg
i den kommunen de får tilbud om (Arbeids- og sosialdepartementet 2000). Den største
konsentrasjonen av flyktninger finner vi på Østlandet og særlig i Oslo-området (Seland
Forgaard 2006). Dette er et resultat både av at flest flyktninger bosettes i denne delen av
landet, men også grunnet flyktningers sekundærflytting (Høydahl og Selboe 2008).
Blant innvandrere med kort botid i Norge skjer sekundærflytting i større grad til sentrale
strøk, fortrinnsvis til Oslo og Akershus (Seland Forgaard 2006). Flyktninger er mer
mobile enn resten av befolkninga (Høydahl og Selboe 2008). Det har etter hvert blitt en
10
11
Personlig kommunikasjon, leder i Flyktningtjenesten 2005.
http://www.imdi.no/no/Bosetting/Kommuneoversikt/ [lest 13. januar 2015].
78
nedgang i sekundærflyttingene de første årene etter bosetting. En årsak ser ut til å være
innføringa av Introduksjonsordningen 12 som har bidratt til at flyktninger blir mer stabile
og oppholder seg i lengre tid i den første bosettingskommunen (Høydahl og Selboe
2008; Høydahl 2012).
Unge flyktninger flytter i større grad enn eldre flyktninger (Høydahl og Selboe 2008).
Dette gjenspeiler flyttemønsteret til den øvrige befolkninga i landet. Det er videre en
klar nord-sør – dimensjon i flyktningenes sekundærflyttinger. Flyktningene som
bosettes på Østlandet blir i stor grad boende i det fylket de først ble bosatt i, mens alle
de nordligste fylkene preges av sekundærutflytting av flyktninger (Høydahl 2009;
Høydal og Selboe 2008). Av de flyktningene som ble bosatt i tromskommuner i 2002,
var under førti prosent gjenværende i kommunen de først ble bosatt i fem år senere. Kun
et par prosent av flyktningene hadde flyttet til andre kommuner i fylket i samme periode
(Høydahl og Selboe 2008). Imidlertid er det en tendens som viser at flyktninger bosatt i
Troms i mindre grad enn tidligere flytter til Oslo. Dette gjelder også det generelle
flyttemønsteret blant flyktninger over hele landet. Tall fra Tromsø kommune viser at til
tross for en relativt stor sekundærflytting, beholdt kommunen flere flyktninger enn på
fylkesnivå mellom 2002- 2007. I underkant av 50 prosent av flyktningene flyttet fra
Tromsø i denne perioden.
Tallene varierer imidlertid mellom kohortene. Av
flyktningene som ble bosatt i Tromsø i 2003, var det ca 60 % som fortsatt bodde i
kommunen i 2008, mens førti prosent i denne gruppen flyttet. Dette er i samsvar med
trender i sekundærflyttingene i de nordligste fylkene. Av flyktningene som ble bosatt i
2003 i de nordnorske fylkene var mer enn halvparten fremdeles igjen i fylkene i 2008.
Som jeg har vist er dette tallet også representativt for Tromsø kommune i denne
perioden. Finnmark skiller seg negativt ut, med omtrent 75 % fraflytting i denne
femårsperioden (Høydahl 2009). Det er lav utflytting til utlandet av flyktninger bosatt i
Troms. Kun fire prosent av gruppen bosatt i 2002 i Troms, hadde flyttet til utlandet etter
12
De kommunale introduksjonsprogrammene tar sikte på å gi grunnleggende ferdigheter i norsk samt innsikt i
norsk samfunnsliv. Det er også viktig å forberede deltakerne på et aktivt arbeidsliv eller motivere til utdanning.
Personer som deltar i programmet har krav på en introduksjonsstønad. Det er lagt opp til et nært samarbeid
mellom
kommune
og
NAV
i
arbeidet
med
programmet.
http://www.imdi.no/no/Kvalifisering/Introduksjonsordning/ [lest 28. september 2009]
79
fem år. De fleste av flyktningene som flytter til utlandet har vært bosatt i Oslo (Høydahl
og Selboe 2008).
I tidligere kohorter har særlig Nordland, Troms, Finnmark, i tillegg til Oppland og Sogn
og Fjordane vært sterkt representert blant fylker der personer med flyktningbakgrunn
flytter til Oslo. Disse fylkene er fremdeles blant de som gir fra seg størst andel med
flyktningbakgrunn hvis vi ser 2007- og 2008-kohortene under ett, men i mindre grad
enn tidligere. Når det gjelder Tromsø viser nye tall fra 2014 at det er en av kommunene
i landet med størst netto utflytting blant flyktninger (Thorsdalen 2014).
Hva kan disse tallene fortelle? For det første viser de at andelen av de som flytter,
varierer fra år til år. For det andre er flyktningenes sekundærflytting fra Tromsø bremset
noe, en tendens vi også finner generelt på fylkesnivå i både Troms og Nordland. Likevel
er hovedtrekkene at mens flyktningene som bosettes i Nord-Norge i stor grad flytter
sørover, blir flyktningene som bosettes i Sør-Norge boende. Dette gjelder særlig for
flyktningene som er bosatt Østlandsområdet (Høydahl 2009; Høydahl 2012; Thorsdalen
2014).
Framstillinger av Tromsø og Nord-Norge
Jeg vil begynne diskusjonen ved å vise til noen av de fortellinger og framstillinger som
eksisterer om Tromsø og om Nord-Norge. Ligger det noe i fortellingene som bidrar til
å forsterke den nordlige identiteten, men som samtidig kan virke ekskluderende for
andre grupper i byen som for eksempel flyktningene? På hvilken måte har stereotypier
og tradisjonelle fortellinger om Nord-Norge, Tromsø og tromsøværingen blitt anvendt i
kommunens politikk overfor denne gruppa? Skaper fortellingene og framstillingene om
Tromsø og Nord-Norge grunnlag for fellesskap og møteplasser mellom ulike grupper i
byen? Hva med politikken?
I fortellinger om nordlendingen har begreper som raus, åpen, inkluderende og
uhøytidelig blitt anvendt. Dette har blitt fortalt av nordlendingen selv, samtidig som
dette har vært karakteristikker som også folk sørfra har brukt. Nordlendingene har også
80
blitt sett på som ukultiverte og usiviliserte naturfolk, og som en kontrast til ’søringer’,
som har blitt betraktet som siviliserte og dannende (Edvardsen 1997; Stien, Kramvig og
Berglund 2005). Forfatter og journalist Morten A. Strøksnes (2006) har noen
betraktninger rundt nordnorsk humor og utvikling av nye nordnorske identiteter i boka
Hva skjer i Nord-Norge? med lånt tittel fra Ottar Brox. Han påpeker at den nordnorske
humoren tidligere ble spilt ut på kaia og i båten. Humoren var basert på overdrivelser,
bannskap, manglende respekt for øvrigheta og hetsing av søringer og «sjarmerende
primitivisme» De sterke stereotypiene er dermed blitt en del av nordlendingens identitet
(Strøksnes 2006: 83). Strøksnes påpeker videre at i dag er ikke de typiske arenaene for
nordlendingen båten og kaia. Nordlendingene i dag har høyere utdanning og jobber på
lik linje med folk sørfra i offentlige jobber. I tillegg til høyere utdanning, bidrar
massemedia og flytting til økende utvisking av de regionale forskjellene (Strøksnes
2006). Å sammenfatte den nye nordlendingen på denne måten er i tråd med en forståelse
av hvordan globaliseringsprosesser på ulike måter får innvirkning i folk sine liv uansett
bosted, samtidig som betydning av tilhørighet og opplevelse av stedsidentitet tar nye
former. Hvis det er slik som denne analysen antyder, skulle en tro at dette åpner for nye
befolkningsgrupper også i Tromsø.
Tjelmeland (1996) er opptatt av hva det er som integrerer og hva det er som skiller
innbyggerne i Tromsø. Han stiller blant annet spørsmål om det eksisterer noe som
innbyggerne har til felles, ja rett og slett om tromsøværingen finnes (Tjelmeland 1996)?
Tromsø har historisk sett vært en by med sterk differensiering. Det har også eksistert
sterke klasseskiller med borgerskap og arbeiderklasse, samtidig som byen har hatt en
stor middelklasse (ibid). Fiskarbondeøkonomien preget også Tromsø fram til
mellomkrigstida og tidlig etter krigen. Den bar preg av at husholdet i stor grad var
sjølforsynt. Tjelmeland hevder også at fiskarbøndene var i liten kontakt med byen og
moderne institusjoner. I etterkrigstida og utover var det store skiller mellom folk både
sosialt og kulturelt, og ’bona’ og ’byfolk’ var betegnelsene som ble brukt. I de siste
tiårene har disse betegnelsene imidlertid blitt utjevnet gjennom prosesser som både byog landområdene har bidratt til. Forbedra pendlingsmuligheter og byen som felles
fritidsarena for hele kommunen, har blant annet bidratt til dette (Tjelmeland 1996). Det
81
diskuteres om hvorvidt det finnes en tromsøidentitet og i så fall hva denne skal
inneholde. Innvandring, innflytting og samisk revitalisering har skapt et nytt kulturelt
mangfold, på lik linje med nye livsstilsgrupper som har utviklet seg i byen. Tromsøs
200-års jubileum som by i 1994 var et forsøk på å styrke følelsen av tilhørighet og
stolthet. En gjennomgående profil i markeringa var å skape en inkluderende og positiv
tromsøidentitet som alle innbyggerne kunne være en del av. Identiteten skulle omfavne
både byfolk, ‘bona’, innvandrere, søringer, nordmenn og samer (Tjelmeland 1996:594).
Tjelmeland påpeker imidlertid at det stadig er en dragkamp mellom en idé om
tromsøværingen som bygger på betydninga av blodsbånd og røtter på den ene siden, og
en inkluderende forståelse der innbyggerne selv skaper innholdet i tromsøværingen på
den andre. Den sistnevnte er mer i tråd med en identitetsforståelse der identitet oppfattes
som noe som stadig konstrueres, endres og er under forhandling. Det er også med
bakgrunn i en slik forståelse at jeg ønsker å diskutere unge flyktningers opplevelse av å
bo i Tromsø.
Begrepsbruk, visjoner og politikk i Tromsø
Kommuneplanen for Tromsø 1999 – 2011 (1999:1) er utarbeidet blant annet med
«fremtidstro på Tromsø som Nordens Paris – et antirasistisk, flerkulturelt samfunn åpent
for nye impulser». Gjennom betegnelsen flerkulturell beskrives Tromsø som en del av
en region der samer, kvener og nordmenn har bodd og virket sammen, og at handel med
andre kontinenter har trukket folk til byen. Etter hvert har byen fått ny innflytting også
fra andre deler av verden (ibid:67). I kommuneplanen stadfestes det at Tromsø er
mangfoldig, og at dette mangfoldet skal tas vare på. Kommunen erklærte seg som
antirasistisk sone i 1994, noe som ble vedtatt i kommunestyret i 1994. Tidligere, i 1992,
hadde Universitetet i Tromsø tatt initiativ til å dette. Etter hvert fulgte også Tromsø
fylkeskommune opp (Kommuneplanen for Tromsø 1999).
I 2004 fikk Tromsø kommune tildelt en hederspris som ’Internasjonal kommune’ av
Fredskorpset og Kommunenes sentralforbund. Begrunnelsen for tildelingen var blant
annet kommunen, innbyggernes og organisasjoners innsats for aktivt å være i kontakt
med land i Sør, og for å drive solidaritets- og informasjonsarbeid. I tillegg ble det lagt
82
vekt på at kommunen tar imot flyktninger, og har integreringstiltak for innbyggere med
minoritetsbakgrunn 13.
I den samme kommuneplanen blir Tromsø by beskrevet både som «den flerkulturelle
arktiske byen» (ibid:58) og som en smeltedigel:
Tromsø bys historie fram til vår tid er preget av kulturelt og sosialt mangfold, spenninger og
endringer. ‘Den moderne Tromsøværingen’ er sammensatt, og smeltedigelen er fortsatt den
mest dekkende beskrivelsen av bysamfunnet (1999:59). […] Å satse på ’den flerkulturelle byen’
med plass for mangfold av kulturuttrykk og konferanser som avspeiler historisk mangfold og
internasjonal åpenhet er Tromsøs viktigste strategi som antirasistisk sone (1999:59).
I disse utsnittene fra kommuneplanen påpekes det blant annet at «smeltedigelen er den
mest dekkende beskrivelsen av bysamfunnet». Smeltedigelmetaforen er en modell brukt
i klassiske migrasjonsteorier som tradisjonelt sett knyttes til assimilasjon. Den har i korte
trekk dreid seg om at innvandrere som kommer til et sted eller land, omformes etter ei
tid. Tidsaspektet kan variere, men ideen er at man kommer som innvandrer og som
ukjent, men etter hvert blir som de lokale (Alghasi, Fangen og Frønes 2006). Spørsmålet
er om smeltedigelmetaforen er en god beskrivelse av Tromsø?
Tromsøs befolkning er ikke homogen, og i kommuneplanen vektlegges det at
mangfoldet skal bevares. Å beskrive et samfunn som flerkulturelt kan ha flere
betydninger. Den ene betydninga dreier seg om en konstatering av at det eksisterer et
kulturelt mangfold (Døving 2009). Det er imidlertid viktig å vise at begrepet har både
en beskrivende funksjon og er et analytisk begrep. Det er dermed viktig å skille mellom
et flerkulturelt/multikulturelt og et multikulturalistisk samfunn. Et multikulturalistisk
samfunn bygger på ideen om kulturelle rettigheter. Eksempler på slike rettigheter er for
eksempel morsmålsundervisning og fri på spesielle helligdager (Døving 2009).
Multikulturalismen er en politisk strategi som både er omfavnet og omstridt (Fuglerud
2001; Kymlicka 2005; Døving 2009). I kommuneplanen (1999) konstateres det at
13
http://www.tromso.kommune.no/faar-hederspris-for-a8221internasjonal-kommunea8221.4543783120991.html [lest 7. september 2009].
83
Tromsø kommune er flerkulturell, men nevner ikke at det skal føres en
multikulturalistisk politikk.
Uttrykket «Ja til et fargerikt fellesskap!» kunne bety at multikulturalisme i norsk politikk
var i emning på 1980-tallet. Poenget var å utvikle en politikk der staten skulle være en
aktiv aktør for å oppnå dette. I Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) Om innvandring og
det flerkulturelle Norge påpekes det at Norge over tid har vært et flerkulturelt samfunn,
og i økende grad vil fortsette å være det. Verdsetting av mangfold og fokus på å arbeide
mot diskriminering og rasisme vektlegges i meldinga. Vektlegging på det det
flerkulturelle i Kommuneplanen for Tromsø 1999-2007 kan dermed sies å være helt i
tråd med myndighetenes hovedbudskap. Med bakgrunn i blant annet dette uttrykket, kan
ei fortolkning av bruken av begrepene ‘flerkulturell’ og ‘smeltedigel’ i kommuneplanen
for 1999, være at slike begreper ble betraktet som honnørord ‘i tida’ i denne
tidsperioden.
Begreper som ‘flerkulturell’ og ‘smeltedigel’ er borte fra den reviderte kommuneplanen
for Tromsø 2007-2018. Dette kan tolkes i flere retninger. Er det slik at begrepene
oppfattes som utdaterte, eller er det slik at kommunens visjoner overfor
innvandrerbefolkninga har blitt moderert eller endret? I denne kommuneplanen 14 står
det det imidlertid under punktet Kultur og mangfold: «Hovedutfordring – Videreutvikle
de fortrinn som ligger i kommunens tradisjon og egenart som åpen, inkluderende og
raus». Det vises også til kommunens Kulturplan for 2007-2010, hvor det flerkulturelle
berøres på enkelte områder innen kulturfeltet.
I den reviderte Kommuneplanen for Tromsø 2007-2018 er det imidlertid et nytt element
som blir omtalt – Nordområdesatsninga. Denne satsinga ble igangsatt av regjeringa i
2005/2006. Det kan derfor se ut som om Nordområderetorikken rett og slett har erstattet
strategien om byen som flerkulturell i den nye kommuneplanen. Det internasjonale
fokuset rettes nå i større grad mot Russland. Byens påtenkte rolle som nasjonalt senter
14
(2007-2018:20)
84
for nordområdene med et regionalt ansvar for utvikling i nord, ilegges betydelig vekt.
Tiltak som i denne forbindelse nevnes handler om oppfølging av petroleumsvirksomhet
for Tromsø-regionen og tilrettelegging for seminarer og konferanser. Med fokus på
næringsliv, forskning, handel, finans, media og kultur som viktige områder, virker det
som at minoritetsbefolkninga i Nordområdene, og da særlig innvandrere, i liten grad er
tiltenkt en rolle. Sammenlignet med hvordan innvandrerbefolkninga ble beskrevet i
kommuneplanen fra 1999, får denne befolkningsgruppa svært liten oppmerksomhet i
2007-2018- planen.
Denne endringa fra det flerkulturelle til nordområderetorikk kan tolkes i flere retninger.
Ei tolkning er at politikken som dreier seg om innvandrere ikke er framtidige
satsningsområder eller at kommunen ikke har utviklet nye politiske strategier for dette
området. Resultatet kan synes å være at innvandringspolitikk og ‘det flerkulturelle’
reduseres til å omhandle kultursektoren. Ei anna tolkning er at hovedlinjene i politikken
som utformes for dagens og framtidas Tromsø, er ment å inkludere alle
befolkningsgrupper. Dermed er det ikke nødvendig med en særskilt politikk for
innvandrerbefolkninga.
Perioden da kommuneplanen for 1999 ble skrevet kan beskrives som en fase der uttrykk
som «Ja til et fargerikt fellesskap!» var et politisk korrekt slagord. Dette har i senere
blitt stemplet som ei naiv tilnærming til innvandrere. Unni Wikan (2002) hevder at dette
uttrykket i stedet for å bygge broer mellom folk, vektlegger hvor forskjellig ’den andre’
er. Snillisme-debatten kom også opp i kjølvannet av denne debatten. Her ble
innvandrings- og integreringspolitikken kritisert for ’å sy puter under armene’ på
innvandrere i Norge. I Stortingsmelding nr. 49 (2003-2004) Mangfold gjennom
inkludering og deltakelse og i Stortingsmelding nr. 6 (2012-2013) En helhetlig
integrasjonspolitikk – Mangfold og fellesskap, går politikken i enda større grad enn
tidligere i retning av at innvandrere skal kvalifisere seg til og delta i norsk samfunnslivog arbeidsliv. I sistnevnte melding er et særlig fokus på å ta i bruk kompetansen til
innvandrere. Kommuneplanen for Tromsø 2007-2018 har i liten grad tatt opp i seg det
85
budskap og de mål som har blitt beskrevet i de senere års stortingsmeldinger knyttet til
innvandring og integrering.
Politikere og innvandringsspørsmål i lokale media
Også i lokale medier blir politiske strategier og utfordringer knyttet til innvandrere tatt
opp. I artikkelen Kan lite om byens innvandrere i Bladet Nordlys 8. januar 2007, ble en
rekke sentrale politikere i Tromsø spurt om deres kunnskap om innvandrere i
kommunen. Ingen av politikerne mente at det eksisterte noen spesielle problemer knyttet
til innvandrere og integrering i Tromsø. En sentral politiker på høyresiden i politikken i
Tromsø uttalte: «Mitt utgangspunkt er at hvis ikke kriminalstatistikken viser problemer,
så er det vel en positiv situasjon». Uttalelsen kan tolkes i retning av at lav eller ingen
kriminalitet blant innvandrerne i byen, betyr at de er godt integrert til tross for at mange
er uten jobb, opplever ensomhet og har et lite sosialt nettverk. Negative tall på
kriminalitetsstatistikken oppfattes i dette tilfellet som eneste kriterium for å ’måle’ god
eller dårlig integrering.
Et eksempel på politiske strategier overfor innvandrergrupper, ble synliggjort i
artikkelen ’Skeptisk til internasjonalt hus’ (Bladet Nordlys, 9. januar 2007). Skepsisen
blir uttrykt av daværende ordfører, som mente at et slikt hus vil føre til segregering og
ghettofisering, i stedet for integrering. En innvandrer med somalisk bakgrunn hevder i
samme artikkel at det er behov for et internasjonalt hus for å få en møteplass for
innvandrere i byen. Han påpeker at det eksisterer svært mange problemer i
innvandrermiljøene som politikerne ikke vet om, og at innvandrerne trenger et eget sted
å være. Etter at flerbrukshuset ble nedlagt i 2001, ble InterInfo opprettet av kommunen
i 2003 15. Tromsø-ordføreren på sin side, hevder at alle hus i Tromsø må være
internasjonale. Han hevder at han ikke er imot særtiltak, og viser til at kommunen har
gjennomført konkrete tiltak. Ordføreren påpeker i artikkelen at innvandrere i Tromsø
stort sett har det bra, og sier at han har selv snakket med flere innvandrere som mener
15
I følge en kulturkonsulent i Tromsø kommune ble InterInfo nedlagt i 2011, men vedkommende påpeker at de
samme funksjonene som InterInfo hadde, blir ivaretatt på rådhuset (personlig kommunikasjon 14.01.2015).
86
Tromsø er den beste byen i Norge å bo i (Bladet Nordlys, 9. januar 2007). I dette
eksempelet er det innvandrerne som ønsker et spesielt tiltak. Det påpekes av
innvandreren med somalisk bakgrunn at kravet ikke kommer fra en enkelt
innvandrergruppe, men fra innvandrere i Tromsø som er ei stor og heterogen gruppe,
som har en mengde felles erfaringer og utfordringer. Ønsket om et internasjonalt hus er
et eksempel på et særskilt ønske fra mange av minoritetsgrupper. Svaret fra ordføreren
om at alle hus må være internasjonale, kan være ment positivt og inkluderende. Men,
det kan også tolkes dit at han ikke ønsker å gi særrettigheter til enkelte grupper.
Ordførerens svar kan analyseres i retning av at han bagatelliserer maktforhold i
relasjonene mellom majoritetsbefolkninga og innvandrerne. Formelt sett har flyktninger
og andre med innvandrerbakgrunn de samme mulighetene og rettigheter som enhver
lokal tromsøværing. Hverdagen, med fokus på de sosiale og kulturelle skillelinjene,
viser noe annet. Man ser sjelden innvandrerkvinner på byens kafeer eller uteplasser i
uanstrengte samtaler med hvilken som helst annen tromsøværing – det være seg med lys
eller mørkere hud. Hvorvidt byens ’hus’ oppleves som like tilgjengelige for alle, slik
ordføreren hevder at det skal være, er et tema som jeg vil diskutere senere i avhandlinga.
Kommunens tilbud til innvandrere og unge med minoritetsbakgrunn.
I perioden jeg gjorde feltarbeid hadde Tromsø kommune ulike tilbud rettet mot
innvandrerbefolkninga i kommunen. Introduksjonsprogrammet, Voksenopplæringa,
Flyktningtjenesten og innføringsklasser på barne- og ungdomstrinn var noen av
tiltakene 16.
Av
andre
tilbud
som
skulle
tilrettelegge
hverdagen
for
innvandrerbefolkninga var blant annet InterInfo og Regnbuen Internettkafe. Dette var
steder som arrangerte eller informerte om aktiviteter med særlig fokus på innvandrere,
flyktninger eller andre nyankomne i Tromsø. Internettkafeen arrangerte for eksempel
’Brukerkurs om internett’. InterInfo både arrangerte og informerte om generelle
sportslige aktiviteter for unge, og mer segregerte aktiviteter som ‘damesvømming’ for
innvandrerkvinner. Biblioteket er et særskilt kommunalt tilbud og en arena som også er
16
Program for inkludering og godt oppvekstmiljø for minoritetsspråklige barn og ungdom i Tromsø kommune
(Tromsø kommune 2007).
87
viktig for innvandrere. Dette vil jeg diskutere betydninga av i kapittel fem.
Kommunen har visjoner om at «Tromsø skal være landets beste kommune å vokse opp
i, og være inkluderende for alle barn og ungdom uansett språk, helse, økonomisk, sosial
og kulturell bakgrunn» (2007:4) 17. Målsettinga er blant annet at minoritetsspråklige barn
skal inkluderes i Tromsø. Videre fokuseres det på at de unges tilværelse i hjem, skole
og fritid skal ses i en sammenheng med vekt på at unge med minoritetsbakgrunn skal få
delta på kultur- og fritidstilbud, og andre kommunale tilbud som kulturskolen,
kunstskolen, bydelshusene og ungdomshuset. Bedre informasjon, oppfølging og
økonomisk støtte til kontingenter er også tiltak som skal gjøre det lettere for denne
gruppa å delta. Med eksempel fra kulturskolen som har tilbud om dans, drama og
musikk, blir det også nevnt at «her er ulike språk ingen hindring – det gjør integrering
lettere fra starten av!» (2007:12). Det er imidlertid liten refleksjon i programmet om
utfordringer som kan oppstå i møter og samhandlingssituasjoner mellom barn og unge
oppvokst i Tromsø og innvandrerne knyttet til det å ta del i fritidsaktiviteter.
Mellom arktisk natur og urbant liv – nyere framstillinger av Tromsø
Den nordlige regionen som Tromsø ligger i er blitt omtalt i termer som nord-europeisk
periferi (Bæhrenholdt og Granås 2008). Bilder av denne periferien har blitt assosiert
med «remoteness, frontier and isolation» (Bærenholdt og Granås 2008: 1). Willy
Guneriussen (2008) påpeker at i den grad man kan snakke om et steds eller en regions
’identitet’, har Nord-Norges identitet blitt utfordret i de siste tiårene. Landsdelen har
lenge vært basert på en ’underdog’- identitet med en forestilling om at den har vært
underutvikla, marginalisert og avhengig av subsidier fra sør. Dette har ikke bare vært en
forståelse blant ’folk i sør’, men også vært en del av nordlendingens selvforståelse. Den
negative selvoppfattelsen har imidlertid tatt nye vendinger, og med en satsing på
Nordområdene har Nord-Norges rolle blitt redefinert og konstruert på nytt (Guneriussen
2008; Stien, Kramvig og Berglund 2005). Flere forskere har analysert dokumenter og
17
Program for inkludering og godt oppvekstmiljø for minoritetsspråklige barn og ungdom i Tromsø kommune
(Tromsø kommune 2007).
88
prosesser i tilknytning til Tromsøs OL-prosjekt for 2018 (Guneriussen 2008; Kielland
2012). Guneriussen har også studert visjonene som har blitt uttrykt for
Nordområdesatsninga som ble presentert av regjeringa i 2005/2006. Disse elementene,
skriver Guneriussen (2008), har bidratt til at nye visjoner om ’det nordlige’ har blitt
konstruert. Et av elementene som framheves er at landsdelen er blitt moderne og fullt på
høyde teknologisk og kompetansemessig med resten av landet.
Gjennom arbeidet med OL-søknaden beskrives folk i nord som varme, åpne og vennlige,
men også urbane og moderne. Det arktiske eller «arctic wilderness» knyttes også opp til
det nordlige, både til det menneskelige og til naturen. Dette er egenskaper som gjerne
forbindes med det hvite, rene, ville og det spektakulære (Guneriussen 2008.). «These
landscapes are said to be particularly rough, beautiful, majestic and wild – like the
people in the north» (Guneriussen 2008: 241). Sammenblandinga av trekk som moderne,
rasjonell og urban på den ene siden og egenskaper som forbindes med tradisjonelle
naturfolk på den andre, bidrar til å konstruere forestillinger om en unik nordlig identitet.
I OL-søknaden for 2018 påpekes det at man vil vise fram urfolksbyen Tromsø som en
internasjonal møteplass med innbyggere fra over 120 land. Den flerkulturelle
dimensjonen som trekkes fram er imidlertid den betydelige samiske tilstedeværelsen i
byen (OL-søknad, Tromsø 2007:24) 18, snarere enn arbeidsinnvandrere, flyktninger og
andre innvandrergrupper.
Debatten om hva Tromsø er og hvordan byen skal merkevarebygges og kommuniseres
ut, kommer opp ved jevne mellomrom. I Bladet Nordlys 27. januar 2015 blir et nytt
slagord lansert i et innlegg i avisen av en tromsøværing sysselsatt i næringslivet, bosatt
i utlandet. Slagordet som foreslås er «The Urban Arctic». Det hevdes at slagordet skal
symbolisere en dobbelthet gjennom å vise til både det urbane og det arktiske på samme
tid. Begrepene moderne, levende og dynamisk brukes for å beskrive Tromsø, og at byen
18
Tromsø 2018 AS 2007: Lenger nord enn noen gang. Tromsø 2018. Søkerby for de XXIII Olympiske vinterleker
og de XII Paralympiske Vinterleker i 2018.
89
preges av en ungdommelig atmosfære, omringet av unik arktisk natur. Det urbane skal
vise til at det er trygt og menneskelig å leve og å besøke arktiske områder.
Andre nordnorske byer har blitt framstilt ved hjelp av samme grep. Representasjoner av
den nordlige byen både gjennom det ekstreme på den ene siden og det siviliserte på den
andre, framkommer også i en studie gjort av hvilke virkemidler som brukes i
merkevarebygging av byen Narvik (Granås 2009). Dette viser at å synliggjøre en form
for normalitet i den unike arktiske naturen, er et grep som benyttes i markedsføringa av
flere steder. Begrepet «The Urban Arctic» er tenkt i merkevarebygginga av Tromsø,
både for å tiltrekke seg turister, kompetansearbeidskraft, rekruttere studenter og fagfolk
til universitetet, men også for at befolkninga skal føle «eierskap og stolthet» til byen.
Andre større grupper, som enten bor eller kan tenkes å komme til Tromsø, som for
eksempel flyktninger og andre typer arbeidsinnvandrere, er ikke nevnt. Det kan synes
som om det å benytte naturen i merkevarebygging av nordlige steder, er et fortrinn i alle
kontekster, og at det ligger en implisitt forståelse av at naturen har stor betydning for
alle som besøker, bosetter seg eller som alltid har bodd i byen. Det er nærliggende å
antyde at Tromsø som OL-by og slagordet «The Urban Arctic» henvender seg til en
global middelklasse og elite (jf. Bauman 2001), som man ønsker skal la seg fascinere
av arktisk natur i en urban kontekst. Analysert ut fra et ståsted der global mobilitet og
økt migrasjon berører nordlige steder på ulike måter, kan slike slagord og framstillinger
av Tromsø som er vist til her, framstå som ekskluderende og elitistisk. Dette er særlig
tilfelle når Tromsø betraktes i lys av økende global migrasjon av flyktninger,
arbeidsinnvandrere fra sør- og øst - Europa og andre migranter og reisende som
oppholder seg i Tromsø i kortere eller lengre perioder. Verken sosialt eller økonomisk
har gruppene som jeg nevnt her, mulighet til å delta i det kommersielle «Urban Arctic».
Tromsø søkte også om å få OL i 2014. I søknaden er det et avsnitt hvor byens kulturelle
og befolkningsmessige mangfold presenteres 19. Her er det plassert et bilde av en
innvandrer med afrikansk bakgrunn og som er en godt kjent kulturpersonlighet i
19
Tromsø 2014 AS 2004. Tromsø 2014 Romsa 2014 – vinterlekene til vinterbyen.
90
Tromsø. Jeg tolker det slik at innvandreren skal symbolisere det flerkulturelle Tromsø.
Det var imidlertid lite i søknaden som tydet på at det eksisterer konkrete tiltak som skulle
inkludere innvandrergrupper i Tromsø i en eventuell OL-sammenheng. I teksten som
knyttes til bildet er ikke innvandrergrupper nevnt, men derimot det samiske og
urbefolkning generelt, samt handikappede og ungdom i Nord-Norge og i Tromsø. En
annen fortolkning kan være at personen på bildet viser en hvilken som helst innbygger
i Tromsø, der hudfarge eller nasjonalitet ikke skal ha betydning for hvem som skal
inkluderes i den store OL-folkefesten.
Det eksisterer også bilder av det nordnorske landskapet, snøen og det kalde klimaet som
tillegges alternative betydninger. Filmskaperen Hisham Zaman kom som kurdisk
flyktning til et sted i Nord-Norge på nittitallet og har laget filmen Vinterland fra 2006.
«Det var viktig å legge handlingen til det fantastiske, postkortaktige landskapet som
Nord-Norge har å by på. Jeg ønsket at geografien skulle fungere som en egen karakter i
filmen. Naturen understreker ensomheten til Renas (hovedrolleinnhaveren)», forteller
Zaman i Dagbladet 17. januar 2007 20. I filmen kan det hvite fjellandskapet og lyden av
knirkende snø, bidra til å forsterke følelsen av ensomhet, men også barrierer som kan
oppstå i møter med det norske.
Festivaler og andre kulturarrangement bidrar også til fortellinger om og framstillinger
av Tromsø. Flere store arrangement har hatt et internasjonalt fokus i de siste årene i
Tromsø. Hvem deltar på festivalene og på hvilken måte bidrar de til inkludering og
ekskludering av byens befolkning? Tromsø er en by som er kjent for et bredt og variert
kulturliv, og det har skjedd en økning i store internasjonale arrangement og festivaler.
Tromsøs internasjonale filmfestival er kjent for å vise smal film, og festivalen kan hvert
år skilte med nye publikumsrekorder. I løpet av festivaldagene i januar kan man
observere endringer i bybildet. Det er mange tilreisende, også utlendinger, og under
festivalen preges byen av vinterkledde folk vrimlende i gatene på vei mot neste
filmvisning, filmseminar eller kafebesøk. Kafeene og restaurantene er fulle av folk.
20
http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/17/489100.html [lest 5.oktober 2009]
91
Noen er mindre interessert i film, men mer i folkelivet rundt. Som filmgjenger selv
gjennom flere år har jeg gjort observasjoner om hvem som deltar på filmfestivalen. Den
er et av flere internasjonale arrangement i Tromsø som nesten utelukkende tiltrekker seg
et hvitt og middelklasseorientert publikum, der studenter og universitetsansatte er godt
representert. Flyktninger bosatt i byen er sjeldnere å se som deltagere på festivalen.
Mandela-konserten med fokus på HIV/AIDS som ble arrangert i juni 2005, er nok et
eksempel på et arrangement som inngår i fortellinga om Tromsø som en internasjonal
by. Nelson Mandela var til stede, og sa blant annet i talen sin til publikummet på rundt
tjue tusen tromsøværinger og andre tilhørere, inkludert meg selv: «In taking on this
challenge you have become a part of us so you are now all Africans!» Uttalelsen kan
tolkes som en slags bekreftelse på tromsøværingens godhet og raushet, altså
innbyggeren som utviser internasjonal solidaritet med sine medmennesker i andre steder
i verden ved å arrangere og delta på en slik begivenhet. Slik jeg tolker det, er denne
uttalelsen med på å bekrefte forestillingen om den åpne og inkluderende
tromsøværingen. Det at uttalelsen kommer fra en afrikansk leder som hele livet har
arbeidet for rettferdighet og solidaritet, gir tilskrivelsen ekstra tyngde. Mandela kan
samtidig betraktes som en representant for ’de andre’, med bakgrunn i at han kommer
fra et land i Sør og ikke er hvit. Han er imidlertid en av de signifikante andre, som betyr
at i denne konteksten oppfattes det som smigrende og betydningsfullt når han sier at vi
er som ’dem’, altså afrikanere (Africans). Mandela-konserten fant sted i nordnorsk
kveldssol omringet av snøkledte fjelltopper, og ord som magisk og spektakulært ble
brukt om begivenheten, både blant folk til stede og i Tromsøs aviser i etterkant.
Siv Ellen Kraft (2008) har analysert denne ’mega-begivenheten’, og hvordan den har
blitt framstilt gjennom lokale media i Tromsø og hvordan den inngår i en prosess som
skal bidra til omdømmebygging av byen. På samme måte som under OL-prosessen, ble
Tromsø i forbindelse med Mandela-konserten omtalt som både arktisk og magisk (jf.
Guneriussen 2008, Kraft 2008). Kraft viser hvordan lokale media snakker om ’vi’, med
henvisning til arrangørene, men også om hvordan Tromsøs befolkning, har klart å få til
et slikt arrangement til tross for uvilje i starten fra regjeringshold. Den globale
92
solidariteten med HIV og AIDS–ofre som særlig rammer Afrika, ble et element i
fortellingene om Tromsø som unik og global på samme tid. «If ’Arctic magic’ spoke to
place uniqueness, then Mandelas’s presence signified global connections and
humanitarian ideals» (Kraft 2008: 226).
Mandela-konserten var en enkeltbegivenhet som hadde et sterkt globalt fokus der
elementer som solidaritet og forståelse ble ivaretatt, mens musikken i mindre grad ble
omtalt i mediene (Kraft 2008). Et helt annet konsept er den årlige musikkfestivalen
‘Bukta’, som er veldig populær blant store deler av Tromsøs befolkning og andre
tilreisende. Fokuset er på musikken. Med sin særegne beliggenhet i Telegrafbukta nede
i fjæresteinene sør på Tromsøya, og med utsikt over snøkledte fjell under lyse
sommerkvelder, får omgivelsene rundt festivalen også stor oppmerksomhet. Festivalen
spiller på at kombinasjonen natur og rock skaper virkningsfulle kontraster, og mang en
artist har stått på scenen og uttrykt sin beundring for landskapet og lyset rundt seg. Både
OL-prosjektene, Mandela-konserten og Bukta- festivalen kan dermed sies å bidra til
merkevarebygging av Tromsø eller ’place-making’ som Kraft kaller det (jf. Kraft 2008).
Disse arrangementene og begivenhetene fokuserer i liten grad på mangfoldet i Tromsøs
befolkning, men kan til en viss grad betraktes som usynliggjøring av innvandrere i
Tromsø. Det er dermed ikke sagt at usynliggjøringa utgjør en bevisst strategi fra
kommunen eller fra arrangørenes side. Det handler heller om at få personer med synlig
flyktning- og innvandrerbakgrunn er deltakere på disse arrangementene. Lokalmedias
dekning av for eksempel ‘Bukta’-festivalen, viser ofte hvite ungdommer med ei øl i
hånda, og kan stå som symbol på vestlige ungdommers- og festkultur. Slike bilder kan
oppfattes som en motsetning til verdier som mange unge med flyktningbakgrunn står
for, noe jeg kommer nærmere inn på i kapittel sju.
Generelt sett kan man si at oppslutninga om festivaler og arrangement i Tromsø har økt
i de siste årene. Mange av dem er internasjonale. Internasjonalt i form av at det har vært
utenlandske aktører eller elementer i festivalene, det vil si artister, filmskapere og filmer,
mens publikummet i stor grad har vært hvitt. I regjeringens Nordområdestrategi fra 2006
93
blir blant annet filmfestivalen i Tromsø fremhevet som et viktig møtested for film i nord
(Kommuneplanen 2007-2018: 32). Etter å ha bodd i Tromsø i mange år har jeg observert
at det er få større arrangement i Tromsø som arrangeres både av innvandrere og
nordmenn, og der begge grupper er publikummere eller deltakere. FN-sambandet i
Tromsø hadde tidligere et arrangement som ble kalt ’Tromsø i verden – verden i
Tromsø’, der kulturinnslag og mat fra ulike land ble presentert. I de siste årene har
Internasjonal uke vært et tilsvarende arrangement.
Under et slikt arrangement
oppfordret Tromsøs ordfører, bistandsministeren og leder av FN - sambandet Nord,
Tromsøs befolkning til å delta:
Du kan være med å videreutvikle Tromsø som flerkulturell by. Byen vokser. Den er ikke lenger
en nordnorsk småby kjent som porten til Ishavet og de arktiske farvann, en by med særpreg og
sjarm, men med begrenset kontakt med andre verdensdeler. Tromsø er en by med et stadig
sterkere internasjonalt og flerkulturelt preg. I gatene, på utestedene og arbeidsplassene kan en
ikke bare høre norsk og samisk, men arabisk, kurdisk, spansk, russisk, finsk, engelsk, tamilsk,
kinesisk. Det er ikke utypisk at en fransk-tunisier legger en lissepasning til en ungarer når ‘gutan
på TIL’ scorer mål .
21
Eksempelet framhever det nye mangfoldige Tromsø. Det kan ses på som et forsøk på å
gi et bilde av byen som åpen og mangfoldig, der til og med innvandrerne er inkludert i
det helligste i Tromsø, nemlig blant ’gutan’ på Tromsøs elitelag i fotball. På den andre
siden kan man si at et av de få områdene der det faktisk eksisterer samspill og møter
mellom nordmenn og innvandrere i Tromsø er på fotballbanen. Dette kan blant annet
ses i sammenheng med Lindstad og Fjeldstad (2005) som viser hvordan media
framstiller innvandrere på en positiv måte i idrettssammenheng.
Det er mange språk å høre i Tromsøs gater. Det at jeg som bruker av byen hører et
mangfold av ulike språk i det offentlige rom, kan like gjerne tolkes som manglende
samhandling og møter mellom tromsøfolk og innvandrere: Nordmenn og innvandrere
ser og hører hverandre, men det er få arenaer der det skjer samhandling mellom
gruppene. Internasjonale og flerkulturelle arrangement som jeg har nevnt, kan stå som
21
http://www.fn.no/distriktskontor/nord/internasjonale_uker/verden_i_tromsoe_2003/verden_i_tromsoeTromsø_t
romsoe_i_verden_2003_en_suksess [lest 3. januar 2007].
94
eksempler på at Tromsø er i stand til å håndtere forskjellighet på enkelte plan.
Arrangementene Verden i Tromsø – Tromsø i verden og Internasjonal uke kan betraktes
som hverdagskosmopolitisme, der nysgjerrigheten for det som er annerledes tas inn
gjennom mat, dans og musikk fra andre steder (jf. Nava 2002). Prieur (2004) påpeker at
åpenhet for eksotisk mat og populærkulturelle elementer, er den uproblematiske formen
ved det flerkulturelle som ikke rokker ved folks grunnleggende verdier knyttet til for
eksempel aspekter ved kjønn, blant annet seksualitet og kvinnesyn.
Synlige og usynlige tegn på innvandring i byrommet
I det kompakte og åpne bysentrum i Tromsø møter man blant annet næringslivskledde
menn i dress, muslimske kvinner i hijab sammen med sine barn, ungdommer både med
norsk bakgrunn og innvandrerbakgrunn, eldre, turister og andre. Til tross for den fysiske
nærheten og det at folk med ulik bakgrunn bruker det samme byrommet, eksisterer det
både synlige og usynlige grenser og skillelinjer. Byens kaféliv er arenaer i byrommet
der ulike former for grenser gjøres relevante. Kafeene, slik jeg ser det, er mer eller
mindre halvoffentlige steder, men skaper krav til kommersielt forbruk for at man på en
legitim måte skal få ta del i kafelivet. Kafeen på det største kjøpesenteret i byen går i ett
med de åpne arealene. Kaffebarene er mer ’lukkede’ både i romlig forstand og sosialt
sett enn kafeene på kjøpesentrene. På de små kaffebarene er grensene helt tydelige
mellom det offentlige byrommet og kafearenaen. Kaffebarene har dyrere og mer
eksklusiv kaffe enn på kjøpesentrene. Kaffebarene kan også assosieres med en vestlig
livsstil og forbrukskultur. Store vinduer ut mot gaten synliggjør de besøkende der inne,
og gjør det enkelt å se inn. Kafeene som sosial arena i byrommet, kan derfor bidra til å
synliggjøre skillelinjer blant annet mellom kjønn, klasse og etnisitet.
Å vandre rundt i byen gir et inntrykk av at det er få eller nærmest ingen butikker som
tilbyr annet enn vestlig mote, både i form av klær og hjemmeinnredning. Det er ingen
synlige steder der man får kjøpt klær som spesifikt brukes av muslimske kvinner. En
årsak til dette er at markedet i Tromsø kan oppleves som for lite til at noen ser det som
lønnsomt å starte opp med noe slikt. Næringsvirksomhet som drives av innvandrere er
i hovedsak knyttet til mat og frisør- og skjønnhetspleie. Byen har et par internasjonale
95
matbutikker, og noen spisesteder og restauranter som tilbyr menyer særlig fra regioner
i Asia. I tillegg finnes det pizzarestauranter og små steder som serverer kebab og annen
hurtigmat, samt noen kiosker. Kebabvognene har sine faste steder i gågata på kveldstid,
og er særlig populære i helgene.
Innvandrernes religiøse steder er nærmest usynlige i byen, særlig gjelder dette for
muslimer. I følge nettsiden til Alnor senter i 2009 bodde det mellom 7-800 muslimer i
Tromsø og omegn 22. I 2015 er tallet anslagsvis 1000 muslimer 23. Tromsø har to
moskeer, men ingen av dem har ytre synlige markører eller arkitektur som forbindes
med nettopp denne type bygg. Et generelt inntrykk er at Tromsøs befolkning vet at det
finnes en eller flere moskeer i byen, men ikke hvor de befinner seg. Lokaliseringa av
den ene moskeen er i et gammelt bolighus i et trafikkert kryss i sentrum. Den andre
moskeen ligger nord for sentrum i et bygg som også benyttes til næringsvirksomhet.
Denne moskeen endret navn i 2006 til Alnor senter, også kjent som Tromsø islamske
senter. I 2008 ble det lagt fram et forslag fra muslimer i Tromsø om at det burde bli bygd
en ny moské. En representant for Alnor Senter uttrykte i lokalavisen Bladet Tromsø 26.
november 2008: «Vi ønsker et arktisk uttrykk. Et landemerke som virkelig viser at det
ligger i Tromsø – med fjellene, nordlyset og landskapet som rammeverk» Også her blir
landskapet og det arktiske brukt som et moment for å markere det unike ved Tromsø og
moskeens plassering, og at den vil utgjøre en spennende kontrast i landskapet. En annen
tolkning kan være at moskeen og naturen utgjør et samspill som signaliserer toleranse
mellom religion og natur. Forslaget om å bygge en synlig moské i byen, kan også være
et uttrykk for at globale fenomener som migrasjon og innvandring også finner sted i
Tromsø og bør synliggjøres. I etterkant av forslaget om en ny moské har reaksjonene
vært ulike. En daværende arbeiderpartipolitiker i kommunen hilste forslaget
velkommen, og mente at å være positiv til ny moské handlet om integrering og å vise i
praksis at byen var mangfoldig. Dessuten ville et slikt bygg være en stor turistattraksjon,
ble det påpekt i Bladet Tromsø 26. november 2008. Andre reaksjoner har vært negative
22
23
http://www.alnor.no/fakta_om_tromso.htm [lest 7.oktober 2009]
http://www.alnor.no/fakta_om_tromso.htm [lest 14.januar 2015]
96
og har blant annet kommet til uttrykk i lokale media. Høsten 2010 kom debatten om
moské opp på nytt igjen i lokale media. Hovedfokuset i debatten var denne gang hvordan
moskeen skulle finansieres. Da det kom fram at den saudiarabiske forretningsmannen
som skulle finansiere moskéen hadde særskilte krav til hvordan moskéen skulle bygges,
samt at han tilhørte en gren av islam som ble oppfattet som problematisk, satte
kommunepolitikerne foten ned, og avslo dette.
Boligmarkedet er et segment der innvandrere i liten grad deltar, sammenlignet med
andre grupper i samfunnet (jf. Danielsen og Guldbrandsen 2008). Da jeg gjorde
feltarbeid i perioden 2005-2007, hadde Tromsøs lokalaviser tykke boligbilag som viste
salg av boliger i tillegg til ’hjemme – hos ’ – reportasje hver uke. Disse reportasjene
dreide seg om framstilling av interiør i ulike boformer; alt fra studentkollektiver og
fritidsboliger, til flotte arkitekttegnete eneboliger i attraktive boligstrøk i Tromsø. Til
tross for at det ser ut som om klassetilhørighet og sosial posisjon er ulik blant gruppene
som presenteres i reportasjene, har alle til felles at personene som er involverte har norsk
bakgrunn. Det må understrekes at jeg ikke har gjort en systematisk opptelling, men etter
å ha lest boligbilagene over flere år, har jeg altså aldri registrert en eneste slik hjemmereportasje fra en innvandrer- eller flyktningfamilie i Tromsø. Det kan være flere årsaker
til fokus på innvandrere er fraværende på dette området. På strukturelt plan vet man at
innvandrere og flyktninger har en gjennomgående svakere økonomi enn nordmenn, og
dermed er også boligmarkedet som omhandler kjøp og salg mindre tilgjengelig for
denne gruppa (Danielsen og Guldbrandsen 2008). En annen årsak kan være relatert til
dominerende trender og smak knyttet til interiør blant stylister og interiørinteresserte
journalister i Tromsø. Det er rimelig å tro at hjemmeinnredning i flyktning– og
innvandrerhjem ikke blir vurdert som interessante for lesere flest. Jeg vil imidlertid
argumentere for at hverdagslivs- og hjemmereportasjer hos familier med
innvandrerbakgrunn, kunne ha vært et ledd i å normalisere innvandreres tilstedeværelse
i samfunnet.
Hjemmene til innvandrere i Tromsø er relativt spredt i de ulike bydelene, og det er langt
fra slik at i noen bydeler er innvandrergrupper i flertall. Et av de områdene innvandrere
97
i Tromsø bor i dag, er blant de første områdene som ble omtalt som drabantbyer da de
ble bygd på starten og midten av1970-tallet (Tjelmeland 1996). I disse bydelene har det
vært en stor andel med kommunale leiligheter i borettslag.
Ambivalens mellom politikk, forestillinger og praksis
Aspekter ved kommunens politiske mål og strategier overfor innvandrerbefolkninga
bygger på positive målsettinger. Begreper som for eksempel flerkulturell og smeltedigel
uttrykker et ønske om å fremstå som mangfoldig, raus og inkluderende. Til tross for
slike målsetninger, har jeg vist i starten av kapittelet at det skjer en relativt stor fraflytting
av flyktninger fra de tre nordligste fylkene, men også fra Tromsø. En analyse av
politiske dokumenter og strategier, så vel som av arrangement som foregår i byen, viser
visse paralleller om hvordan Tromsø ønsker å framstå. Som jeg har vist blir
tromsøværingen framstilt som urban, raus og inkluderende, men også som en del av et
arktisk naturfolk. De kontrastfylte egenskapene kan se ut som å ha en viktig symbolsk
funksjon. Slike framstillinger har oppstått innenfor rammen av sted som representeres
som en unik konstellasjon av natur og kultur. Jeg har i dette kapittelet vist at
innvandrerbefolkninga i stor grad er fraværende på de store arrangementene som betyr
mye for merkevarebygging av byen. Det å reprodusere fortellinger om tromsøværingen
som knyttes til natur og klima fører nødvendigvis ikke til at personer med synlig
innvandrerbakgrunn opplever seg invitert inn i de lokale fellesskapene. Jeg har videre
påpekt at dreininga i retorikken i kommuneplanen fra å fremstille seg som ‘den
flerkulturelle byen’ mot et ønske om å bli et sentrum for Nordområdesatsinga, også kan
sies å forsterke betydninga av naturressurser, politikk og økonomi i nord på bekostning
av å fokusere på de sosiale og menneskelige relasjonene.
Byrommets komprimerte form synliggjør at Tromsø er befolket av mennesker fra ulike
verdensdeler. Fysisk nærhet og møter i byrommet mellom ulike folk er også med på å
skape både synlige og usynlige grenser. Hvem som bruker byens kafeer og kaffebarer,
går på festivaler og konserter, er brukt som eksempler på steder som forsterker
grensemarkeringer både med hensyn til klasse, kjønn og innvandrerbakgrunn.
Framstillinger og visjoner i Tromsøs planer, i media og i forskning, danner på mange
98
måter et bakteppe for den hverdagen unge med flyktningbakgrunn må forholde seg til i
sitt møte med byen. Hvordan slike forhold, sammen med klima og byrom som både kan
være ekskluderende og inkluderende, bidrar til å skape sammenhenger i de unges liv, er
gjenstand for avhandlingas neste kapitler.
99
100
5. UNGDOMMENES MØTER OG ERFARINGER MED TROMSØ:
BYROM OG MØTESTEDER
Innledning
I dette kapittelet vil jeg presentere informantenes fortellinger om deres første møter med
byen Tromsø, og hvordan de forholder seg til spesifikke steder i byen. Kapittelet bidrar
derved til å beskrive og analysere noen av de stedene der ungdommene ferdes og hva
slags betydning disse stedene ser ut til å få for de unge, altså det som er mitt første
delspørsmål i problemstillinga. Både gjennom deres fortellinger, gjennom observasjoner
og tilfeldige møter har jeg fått innsikt i hvilke byrom de beveger seg og oppholder seg
i, og hvilke de ikke oppsøker. Hva er det som ligger til grunn for at enkelte steder
oppleves som mer tilgjengelige enn andre? Ungdommene forteller at de opplever både
å være usynlige og synlige i byrommet på samme tid. Jeg vil vise i hvilke kontekster
slike opplevelser utspiller seg. Jeg har valgt å dele opp byrommet i det jeg kaller for
byens ‘uterom’ og byens ‘innerom’. Uterommene er steder utendørs, som kan være
parker, gater, utenfor butikker og kjøpesentre. Uterommene kan dermed være lokaliteter
de unge velger å oppholde seg på eller det kan være de områdene de ferdes i når de
beveger seg fra et sted til et annet i det byrommet. Innerommene er blant annet butikker,
kjøpesentre, ungdomsklubben og biblioteket. Ved hjelp av ei slik inndeling ønsker jeg
å synliggjøre deltakelse og tilstedeværelse i uorganiserte aktiviteter som å ‘henge’ i byen
eller å gå innom biblioteket. Jeg ønsker å undersøke aktivitet og deltakelse som ikke
forbindes med oppmøte til visse tidspunkt og som nødvendigvis ikke må skje i en større
gruppe, altså arenaer som ikke forbindes med opplæring, skole og foreningsliv.
Byrommet – grader av tilgjengelighet
Knut Hidle (2004) påpeker at det teoretisk sett ikke er innlysende hva som er det
offentlige og det private rom. Hidle (2004: 16) definerer det offentlige rom «først og
fremst [som] geografi som fungerer som referanse for sosial handling og der alle formelt
sett har adgang, men hvor det likevel kan være uformelle og formelle prosesser som
101
inkluderer og ekskluderer» 24. Dette gjelder særlig for byrom som gater, parker, kinoer,
bibliotek og kafeer der det ikke kreves spesielle egenskaper eller medlemskap for å
delta. Slik jeg ser det kan de uformelle og formelle prosessene som Hidle vektlegger
henge sammen med etnisitet, hudfarge, kjønn og alder, samt sosiale nettverk. Disse kan
være elementer som nyanserer hvem som deltar og ikke deltar i de ulike byrommene.
Tromsøs byrom er som nevnt lite og kompakt. Personer med flyktningbakgrunn og med
annen synlig innvandrerbakgrunn er grupper som bruker byrommet på lik linje med
norskfødte tromsøværinger. Haci Akman (2002) har brukt betegnelsen etnisk atlas i sin
betraktning av Torgallmenningen i Bergen, fordi han mener dette kan være en måte å få
øye på eller skape det etniske mangfoldet som utspiller seg i byrommet. Det er også en
måte å gi nye uttrykk for identitet og etnisitet, der det globale nedfelles i det lokale i
større grad enn tidligere, hevder han. Et lignende bilde som Akman beskriver, kan man
også anvende i Tromsø. Tromsø har noen mindre torg og åpne plasser som Strandtorget,
Torget og Domkirkeparken. På disse stedene er det mange som oppholder seg på benker
og trapper, men det er også områder som mange bare beveger seg raskt gjennom. Benker
og parker i byrommet kan brukes som møteplasser, men det kan like gjerne være steder
der man kan være anonym. Ut fra mine observasjoner i Tromsøs byrom, kan det se ut
som om at den synlige innvandrerbefolkninga er blant dem som i særlig grad bruker de
åpne ikke-kommersielle rommene i bykjernen, som benker og parker, særlig på den lyse
årstida, men også på vintertid. I Tromsø kan det dermed se ut til at uterommene i byen
fungerer som en betydningsfull møteplass for flyktninger og andre innvandrere på
dagtid. Det kan være flere grunner til det. Bruk av uterommene som sosiale møteplasser
kan ha større plass i kulturelle og sosiale praksiser i landene der innvandrere kommer
fra, enn det som er vanlig i Norge. Lavere deltakelse i arbeidsliv og utdanning blant
innvandrerne og flyktninger sammenliknet med majoritetsbefolkninga, kan også være
en grunn til at slike steder i byrommet brukes i såpass stor grad av innvandrergruppene.
24
Det byrom og det offentlige rom anser jeg som tilsvarende benevnelser i denne sammenhengen, og jeg velger å
anvende benevnelsen byrom i stor grad.
102
Hvordan byen er i stadig endring og hvordan den brukes av ulike grupper, belyses blant
annet av Simonsen (2005) og Telste (2002). Telste (2002) viser hvordan Christiania i
årene rundt 1900-tallet var kjønnet på ulike måter til ulike tider - hvordan enkelte steder
var passende å gå på for unge piker en søndags formiddag og da i følge med andre piker
eller en kavaler, men hvordan samme sted var helt upassende om samme piken gikk der
alene en lørdag kveld. Kirsten Simonsen (2005) viser at gjennom å studere det hun kaller
byens rytmer avdekkes det at byen er annerledes befolket på dagtid enn på kveldstid, i
helgene sammenlignet med ukedagene. Slike bevegelser i byrommet er synlige også i
Tromsø. Etter skoletid er det mange ungdommer, både med innvandrerbakgrunn og med
norsk bakgrunn, som oppholder seg i områdene rundt WiTo-hjørnet, et forretningsbygg
med noen butikker og et viktig knutepunkt i sentrum. Ungdommene holder til både
innenfor og utenfor inngangspartiet. Det er ikke nødvendigvis én gjeng, men ulike
gjenger og mindre klynger. Det er både norske ungdommer og ungdommer med
innvandrerbakgrunn som bruker stedet. Gjengene består både av gutter og jenter, men
med en overvekt av gutter. Slik jeg ser det, oppstår det gråsoner mellom hvordan
kommersielle og ikke-kommersielle rom tas i bruk som møtesteder og ‘hang outs’ blant
ungdommene. Denne delen av Tromsøs byrom er imidlertid ikke steder hvor mine
hovedinformanter uttrykker at de holder til, men typiske steder som mange av Tromsøs
ungdommer søker til etter skoletid.
De unge flyktningenes første erfaringer med byens uterom
De unge flyktningene i mitt materiale uttrykker at de bruker byen på ulike måter. For
noen har de første inntrykkene av Tromsø vært litt skremmende og uvante, med store
kontraster sammenlignet med hjemlandet. Dette beskriver Kenny gjennom sine første
inntrykk av Tromsø slik:
Det var helt mørketid, og det var masse snø. Det var første gang jeg fikk se snø eller mørketid.
Jeg har aldri sett snø og sånn. Det var så kaldt at man måtte ha masse klær. Vi kunne ikke snakke
norsk første gang. Vi bare kunne vårt morsmål og engelsk litt. Hvis man leser på butikker, for
det meste vi bare leser norsk. Man leser ikke engelsk. Det er annen verden. Det var litt rart, men
på en måte spennende også å vite et annet språk. […] I hjemlandet mitt, nesten 98 prosent av
folkene er svart, ikke helt svart, men mørk. Men her ca 95 prosent, de fleste er hvite. Da blir
103
man litt sånn… kind of…redd eller… Du kjenner ikke dem først... Men etterpå blir du vant med
dem så…
Han trekker fram naturforhold som klima og mørketid, og kulturelle og sosiale forhold
som dreier seg om møtet med et nytt språk og befolkningssammensetninga i bybildet.
Til tross for dette uvante og fremmede, forteller han imidlertid at han trives i det området
i byen der han og familien bor som er en rolig bydel som ligger noen kilometer utenfor
sentrum. Ved et senere møte forteller han imidlertid at han og familien har flyttet til ei
leilighet nærmere sentrum på grunn av lavere husleie.
Emmanuel trekker også fram klima når han forteller om sine første erfaringer med
Tromsø:
Du vet at sånn i Afrika det er sånn forskjell, mellom Afrika og Norge. Da vi kom på flyplassen
så var det litt kaldt å være inne, men da vi kom ut var det skikkelig kaldt, å se på snø og sånn.
Dagen etter jeg begynte å bruke brodder under skoen for å klare å gå.
Klima, men også det estetiske uttrykket ved Tromsø, vektlegges av Maria i hennes møte
med Tromsø:
Men jeg synes det er kaldt! Det er så kaldt, mens om sommeren så er det veldig vakkert. Jeg har
aldri sett sånn skog, vi har ikke sånn i hjemlandet mitt. Ikke så mye sånn trær. Det er mye, og
det er vakkert. And the style you guys make the house, like this (tegner et hus med trekanttak i
lufta). For eksempel når du går til Kroken, når bussen er i brua, oppå brua… Når du ser bak til
den sida av (peker mot Tromsøya), så det er veldig fint, veldig vakker… Først, når søstra mi
kom hun sa at: What is this, is it even outland of Africa? Fordi we expect to see a lot of store
(høye) buildings and stuff like that… (Ler litt…) But I like Tromsø. But I wish there was a lot
of crowd, mer mennesker.
Kulden og snøen gjør sterkt inntrykk på ungdommene som aktivt må forholde seg til
dette både på en kroppslig måte, men også på en måte som får konsekvenser på det
sosiale plan i dagliglivet. Maria vektlegger også andre forhold ved Tromsø, der både
naturen og bebyggelsen inngår. Hun refererer til søstera sin som er overrasket over
bebyggelsen i byen ettersom den består av mindre høyhus enn de hadde forventet at
vestlige byer skulle ha. I stedet finner hun likheter mellom hus i Tromsø og hus på
landsbygda i hjemlandet sitt i Afrika.
104
Temaer som jeg har diskutert med informantene er hvordan de bruker byen, og hvilke
steder de oppfatter som trygge og gode steder å være på, og hvilke steder de opplever
som mer ubehagelige. Kenny er en av ungdommene som ikke liker å være i sentrum.
Når han drar dit, er det som regel sammen med sine søstre og sin mor. Han forteller:
Min mor spør meg noen ganger om å være med ut på Burger King og om nåkka sånn. Men jeg
er veldig sånn, jeg liker ikke å gå ut. Nei, ikke (at) jeg liker ikke, men… jeg er ikke vant til det.
Kanskje jeg liker det…jeg er ikke vant til det, så jeg er litt sånn usikker. […] Jeg vil helst gå ut
i’forrest’, æ vet ikkje - på tur. Ikke på kafeer, men i naturen. Jeg vil helst være i naturen, (dra
på) picnic. Jeg vil helst det enn å sitte på kafe å snakke.
Byen oppleves uvant for Kenny og han er usikker når han beveger seg i den. Drar han
til byen, er det fordi han har noen ærender som skal gjøres. De sosiale og kulturelle
kodene for atferd i en norsk bykontekst, kan oppfattes som annerledes enn det han er
vant med fra hjemlandet. Byen betraktes dermed som et sted hvor konkrete handlinger
skal utføres, og ikke som et sted for å ’slå i hjel’ tid eller for å ’se om noe skjer’.
Emmanuel på sin side forteller om en relativt aktiv bruk av byrommet. Han syns det er
greit å være innom byens kjøpesentre. Når han en sjelden gang stikker innom sentrene
kikker han i butikkene, og ser gjerne etter varer med nedsatte priser. Han påpeker at han
bruker byen annerledes gjennom årstidene.
Emmanuel: Når jeg har tid. Jeg pleier å være på sånn der kafeer om sommeren, (men) ikke på
vinteren
Marianne: Er det bedre om sommeren?
Emmanuel: Fordi man nesten har ingenting å gjøre (da). Forrige sommer jeg hadde ingenting.
Æ fikk ikke sommerjobb, så derfor pleide æ å være mye på kafé. Æ hadde masse tid.
Emmanuel sier at han skulle ønske byen var mye større slik at han kunne treffe flere
kjentfolk i gatene. Han beveger seg gjennom det han oppfatter som tilgjengelige
områder i byen som kafeer, butikker og kjøpesentre, i tillegg til å vandre gjennom
bygatene. Emmanuel opplever likevel at byen har begrensninger, blant annet at det at
den er liten og at det er få gater og områder å bevege seg rundt i. Han sier litt oppgitt: «I
Tromsø by, [det tar] bare et par minutt for å kunne gå i hele byen!» Han har mye tid,
men lite å finne på. Han betrakter likevel byen også som et sted der det er muligheter
105
for at det kan skje noe, dukke opp noen kjente eller hvor han også kan møte nye folk.
Emmanuels tilnærming til og bruk av byen minner også om funn fra Trond Waages
(1994) studie av norske ungdommer på et lite tettsted i Lofoten. Ungdommene i Waages
studie oppsøkte aktivt situasjoner på tettstedet som innebar at de visste at de kom til å
kjede seg, men at dette kunne gi rom for ny kreativitet og åpne opp for nye muligheter.
Det å stikke innom kjøpesentre og det å gå på kafé er aktiviteter som Emmanuel foretar
seg, og som kan sammenlignes med ungdommene i Lofoten. Emmanuel opplever byen
som kjedelig mange ganger, men vissheten om at noe kan skje eller at han kanskje treffer
på noen han kjenner, gjør at han stadig oppsøker byen.
Noen av forskjellene mellom Kenny og Emmanuels måte å betrakte byen på, ligger blant
annet i ulike forventningene til hva byen kan tilby. Kenny avskriver byen og byliv i stor
grad og har få forventninger til at byen er et sted som gir meningsfulle opplevelser.
Byens urolige tilstand tiltrekker ikke ham. Byen er en nødvendighet for at daglige
gjøremål skal kunne utføres, deriblant at jobb og bussforbindelser skjer derfra. Hans
eneste fritidsrelaterte bruk av byen, er å være på biblioteket. Emmanuel på sin side har
forventninger om at byen er et sted som bidrar til aktivitet og hvor folk kommer og
møtes. Når dette ikke skjer kan det være en grunn til at deltakelse i byens ute- og innerom
ikke alltid gir en positiv opplevelse. Emmanuel opplever at møter med tromsøværingen
har vært skuffende og forvirrende, og trekker fram tromsøværingenes manglende
hilsepraksiser i byens uterom. Han viser til opplevelser fra sitt nabolag:
Emmanuel: Folk var sånn helt annerledes, fordi jeg pleide hver morgen å hilse på folk som jeg
møtte utenfor huset, men de hilse ikkje tilbake.
Marianne: Du hilste på dine naboer?
Emmanuel: Ja, jeg hilste på dem, men de hilste ikkje tilbake, så æ visste ikkje…. Æ lurte på
hvorfor de ville ikke si nåkka. Fordi i Afrika det er sånn at du kan hilse på hver eneste person.
Du trenger ikke å bli kjent med han eller hun. Det er bare sånn å hilse. Sånn har æ gjort, men de
hilse ikkje tilbake. Da blir æ ganske irritert, så…
Marianne: Slutta du med å hilse da eller?
Emmanuel: Ja, æ slutta. Æ hilser på en som æ kjenner godt. Hvis æ ikkje kjenner dem, æ trenger
ikke å hilse.
Marianne: Du syns kanskje nordmenn er kald eller avvisende..?
Emmanuel: Det e kanskje kultur… æ vet ikkje…
106
Etter at Emmanuel har kommet til Tromsø, har han moderert seg med hensyn til det å
hilse på folk. Han oppfatter at de norske kodene for det å hilse i et nabolag eller i byen,
innebærer kun å hilse på dem man kjenner eller har en viss tilknytning til. Jeg ser i
ettertid at i samtalen med Emmanuel er jeg kanskje noe rask med å legge føringer for
hva Emmanuel skal mene om årsaker til at de ikke hilser. Han følger imidlertid ikke mitt
forslag, men han analyserer tromsøfolks manglende hilsepraksiser i slike situasjoner
som «kultur». Dette kan være et forsøk på å rettferdiggjøre denne formen for avvisning
ved å ta vekk ansvaret fra naboen i det konkrete møtet og forskyve det til kulturen. Han
ansvarliggjør dermed ikke personen direkte for disse ubehagelige og skuffende
situasjonene han opplever. Kulturforklaringa kan også være med på å lette skuffelsen
som han selv opplever gjennom å gå bort fra at det ikke er ham det er noe galt med. Ei
slik forklaring kan oppleves som lettere å ta innover seg, enn det å forklare dette som et
valg som tillegges individet. Det er i denne forbindelse relevant å vise til Anh Nga
Longva (2003) som har analysert nordmenns holdninger til sosiale praksiser som dreier
seg om høflighet. Hun argumenterer for at nordmenn anser små høflighetsfraser i møter
med fremmede som overflatiske og lite hensiktsmessige. Hun argumenterer i stedet for
at taushet ofte er en akseptert væremåte i det offentlige norske rom og tolkes som en
forsikring om kulturell likhet (ibid). Ungdommene på sin side, oppfatter kalde og
uhøflige nordmenn som forvaltere av utilgjengelighet som ønsker begrenset kontakt
(Haugen 1978). Når Longva påpeker at nordmenn oppfatter at høflighet kan knyttes til
falskhet, må påstanden analyseres i kontekst. Når nordmenn ikke hilser tilbake når noen
hilser på dem, blir ikke Longvas analyse presis eller treffende nok. I denne konteksten
mener jeg at Haugens utilgjengelighetsperspektiv (1978) får større relevans enn
Longvas, fordi den generelle utilgjengeligheten nordmenn utviser overfor flyktningene,
konkretiseres nettopp når nordmenn ikke velger å hilse.
En videre analyse kan være at det eksisterer en oppfatning blant Tromsøs norske
befolkning om at de unge flyktningers hilseformer er et tegn på kulturell forskjellighet.
Det kan til og med være et tegn på manglende kulturell og sosial kompetanse om
hvordan man omgås folk. Det å unnlate å hilse fra nordmenns side, kan tolkes som
likegyldighet overfor grupper som flyktninger og andre innvandrere med synlig
107
bakgrunn. Man tenker at det er unødvendig å hilse på mennesker man strengt tatt ikke
har en relasjon til. For tromsøværingen er det ingenting som står på spill dersom hun
eller han lar være å hilse, så fremst man ikke er en del av et internasjonalt miljø der
innvandrere og flyktninger inngår. Innvandrere kan dermed ses på som de ubetydelige
andre, som det ikke er attraktivt å kjenne. Det at en fremmed hilser i nabolaget gjør
kanskje tromsøværingen perpleks og usikker på hvordan hun eller han skal håndtere
situasjonen. I tillegg til kulturforklaringer, gir informantene uttrykk for at de anser
nordmenns manglende hilsepraksiser som tegn på avvisning og uhøflighet. Opplevelsen
av å være en ’fremmed’ og usynlig, forsterkes i situasjoner hvor et annet menneske
velger å overse heller enn å hilse.
Mangel
på
både
reelle
og
opplevde
fellesskap
mellom
minoritets-
og
majoritetsbefolkninga, eller lokalbefolkninga i Tromsø og flyktninger og innvandrere,
kan dermed også være en av flere nevnte faktorer som gjør at personer i lokalbefolkninga
ikke hilser. Slik jeg ser det, kan flere av disse tolkningene ses i sammenheng med
lokalbefolkningas manglende erfaring med håndtering av kulturell og sosial
annerledeshet, og kan beskrives som det jeg kaller for manglende kosmopolitisk
kompetanse. En slik kompetanse kan forstås som det å beherske, håndtere og akseptere
ulike sosiale og kulturelle kontekster, samt å forstå folk og gruppers meningssystemer
gjennom å være åpen for forskjeller (jf. Hannerz 1992). Forholdet mellom sted og
relasjoner kan trekkes fram for å belyse ulike oppfatninger om sosiale praksiser og
åpenhet, og helt konkret til hilsepraksiser. For Emmanuel var det naturlig å hilse på folk
i nabolaget. For tromsøværingen kunne det tyde på at betydninga av å ha en sosial
relasjon er avgjørende for om man hilste eller ikke, heller enn det at de møttes i
nabolaget.
Trygghet i byens uterom
Selv om ungdommene opplever at lokalbefolkninga i liten grad hilser eller er
imøtekommende, påpeker både guttene og jentene at de kan bevege seg fritt i byrommet
og mellom steder i byen. I intervjuene var det gjennomgående at informantene ikke
hadde særskilte begrensninger fra andre familiemedlemmer når det gjelder hvor og når
108
de beveget seg omkring i byen. Jeg har ikke intervjuet foreldre. Derfor har jeg ikke
grunnlag for å si at det var enighet i familien om dette. Mest nærliggende ville spørsmål
om det å ferdes i byen knyttes til kjønn, men også religionstilhørighet kan være relevant.
Som nevnt har både hovedinformantene, både guttene og jentene, en kristen
trostilhørighet. For Marias del, kan det se ut som om religion ikke har betydning når det
kommer til det å omgås forskjellig kjønn. Et eksempel på dette er når Maria forteller at
hun ikke har problemer med å gå på svømming der både menn og kvinner er tilstede.
Det ser heller ikke ut som religiøs bakgrunn medfører begrensinger for
hovedinformantene når det gjelder å oppholde seg i bysentrum eller andre steder verken
på dagtid eller kveldstid. Annick Prieur (2004) påpeker imidlertid at unge jenter med
muslimsk bakgrunn har større restriksjoner fra familien enn unge muslimske gutter når
det gjelder å bevege seg fritt i det offentlige rom. Julia sier at hennes foreldre synes det
er positivt at hun deltar på ulike aktiviteter og tilstelninger. Hun opplever at det er
samsvar mellom hennes og foreldrenes ideer om frihet og grenser.
På spørsmål om hvordan Maria synes det er å gå alene i Tromsø, særlig på kveldstid,
sier hun:
Jeg går jo helt alene til Røde Kors (huset). Jeg føler meg trygg, […]det er så bra. I hjemlandet
(landsbyen) mitt, er det ikke så mye robbery or stuff, but i hovedstaden, they show us what
criminal things what is done. De angrep jentene og nåkka sånn. Så jeg skulle ikke gå alene om
kvelden. Mange sier sånn, fordi det skjer iblant. Men her, æ har ikke hørt om det. […] I have
heard in Germany, if you are black they might beat you up and stuff like that. So here, it is
totally peaceful. So I never thought that there is racism (in Tromsø).
Maria betrakter Tromsø som en rolig og trygg by å bevege seg rundt i. Det kan være
flere tolkninger knyttet til hennes utsagn. Tryggheten som hun opplever i det offentlige
rom i Tromsø, kan ses i sammenheng med at hun ikke føler seg truet på noen måter.
Strukturelle forhold kan underbygge en slik antakelse. Det er lav arbeidsledighet og
relativt stor sosial likhet i Norge og i Tromsø, sammenlignet med andre storbyer i
Europa og flyktningenes hjemland. Det kan være at lokalbefolkninga i liten grad
opplever konkurranse fra flyktninger og innvandrere på områder som dreier seg om for
eksempel arbeids- eller boligmarked. Når Maria forteller at hun føler seg trygg i Tromsø,
utdyper hun at det innebærer at hun ikke frykter å bli ranet eller slått ned. Hun forteller
109
videre at hun ikke har opplevd rasisme i Tromsø. Tolket ut fra sammenhengen kan det
se ut som om det å bli utsatt for rasisme, sett fra Marias ståsted, knyttes opp til krenkelser
relatert til fysisk vold. Opplevelsen av at Tromsø er trygt uttrykkes også blant unge med
flyktningbakgrunn i en undersøkelse gjort av Engebrigtsen og Fuglerud (2007).
Ungdommene i deres undersøkelse påpeker at Tromsø ikke er et risikosted. For å
underbygge dette, ble byen sammenlignet med Oslo, som i motsetning til Tromsø, ble
beskrevet som stressende. Informantene som er blitt intervjuet i studien til Engebrigtsen
og Fuglerud, har bodd andre steder før de kom til Tromsø.
Som tidligere nevnt viser Asle Høgmo (1998: 178) i sin studie av innvandreres og
flyktningers opplevelse av etnisk diskriminering hvordan de opplever ringeaktsytringer
fra nordmenn i ulike kontekster. Høgmo viser at både i storbyen Oslo og i småbyen
Bodø opplever flyktningene særlig ringeaktsytringer som er av tvetydig form, slik at det
er vanskelig for den som blir diskriminert å ta til motmæle. Selv om ikke Maria opplever
rasisme i byrommet, kan hudfarge og andre kroppstegn spille en rolle for hvordan
ungdommene blir betraktet og behandlet i forskjellige kontekster. Eksemplet der
Emmanuel viser til tromsøfolks manglende hilsepraksiser, kan være et eksempel på slike
ringeaktsytringer. For nordmenn kan dette også være en måte å forvalte utilgjengelighet
på, slik Haugen (1978) skriver. Både ringeaktsytringer og forvaltning av utilgjengelighet
kan beskrives som aktive og strategiske handlinger. Forvaltning av utilgjengelighet, slik
jeg ser det, er imidlertid en mildere handlingsform og mindre krenkende enn
ringeaktsytringer.
Synlighet i byrommet
Det å ha synlig innvandrerbakgrunn i Norge og i andre land der lys hudfarge i
befolkninga er det dominerende, medfører at man bringer med seg kroppslige tegn som
signaliserer forskjellighet fra majoriteten. Atferd og væremåter, klesstiler og andre
identitetsmarkører kan tilpasses, mens hudfarge i de fleste tilfeller er uforanderlig.
Hvordan og i hvilke kontekster hudfarge gjøres relevant, er imidlertid svært varierende.
Dorthe
Staunæs
(2004)
påpeker
at
om
det
er
innvandrere
selv
eller
majoritetsbefolkninga som gjør slike kroppstegn relevant, får ofte ulike konsekvenser
110
og gis ulik mening. De synlige kroppslige tegnene som skiller ungdommene i min studie
fra ungdommer med en norsk bakgrunn er først og fremst hudfarge. Det er imidlertid
flere grupper i Tromsø med mørk hudfarge. Det er blant annet studenter og forskere fra
ulike
deler
av
verden
i
tillegg
til
personer
med
flyktningbakgrunn.
‘Kjærlighetsmigranter’ er en annen kategori (jf. Munkejord 2009). Det er i mange
tilfeller innvandrere som har flyttet til Tromsø for å slå seg sammen med en person med
norsk bakgrunn.
Når det gjelder klær, bruker guttene hettegenser, boblejakke og vinterklær og som er
tilpasset et nordnorsk klima. Dette er klær som lokale tromsøungdommer også gjerne
går i. Maria er den av jentene som kler seg mest ulikt andre tromsøjenter. Hun har alltid
fotsidt skjørt sommer som vinter. På kalde dager har hun en langbukse under skjørtet.
Hun går aldri med noen former for smykker, ringer eller ørepynt og har alltid et lite
tørkle på hodet, knyttet bak i nakken. Hun sier at det er med bakgrunn i hennes religiøse
tro at hun ikke bærer smykker og går med lange skjørt. Hvis man ikke har kunnskap om
hvordan et muslimsk tørkle knyttes og bæres, kan hodeplagget som Maria bruker,
forveksles med dette tørkleet for en utenforstående. Men, det kan også betraktes som et
hodeplagg som markerer en egen stil. Da jeg møtte henne første gang, tolket jeg ikke
hennes måte å være kledd på ut fra religiøse koder. Jeg anså at hettegenser, langt skjørt
og tørkle på hodet markerte en alternativ klesstil som også kan observeres blant
ungdommer med norsk bakgrunn. Dette betyr at sett utenfra forteller ikke hennes klesstil
noe om hennes religiøse tilhørighet, siden den ligger innenfor et spekter av hva jenter i
Norge kan kle seg i. Det var da jeg traff Maria i jobbsituasjonen som renholder, at jeg
første tenkte at det lange skjørtet kunne se ut som en markering av noe annet enn
personlig klesstil. Innenfor en norsk forståelse er det en vanlig oppfatning at det er
upraktisk å drive med renholdsarbeid i et fotsidt skjørt. Jeg hadde nødvendigvis ikke
forventet at hun skulle bruke uniform. Det ble likevel tydelig at klærnes betydning
markerte noe annet enn individuell klesstil, da hun også brukte disse i jobbsammenheng.
Mens Maria kler seg i klær som markerer hennes religiøse trosretning, går broren i
samme type klær som andre norske ungdommer. På denne måten har de likhetstrekk
med muslimske ungdommers klespraksiser, der jentene i mye større grad enn gutter har
111
på seg klær som symboliserer religiøs tilhørighet (Prieur 2004). Disse eksemplene viser
at klesmåter er relatert til kjønn.
Staunæs (2004) har, som jeg var inne på i kapittel to, studert skoleungdommer i en dansk
fleretnisk skolekontekst. Også hun viser hvordan klær gis et mangfold av betydninger
Staunæs (2004: 155). Hun påpeker at klær er signaler til omverden, og at klær kan ses
på som en tegnsettende praksis. Klær er med på å framstille bestemte (re)presentasjoner
av seg selv. Det finnes ingen entydig relasjon mellom klær og subjekt, men klærne gjør
noe med subjektets overflate (ibid). Staunæs (2004) utdyper at noen typer klær trenger
gjennom og preger subjektiviteten, og nevner blant annet det muslimske tørkleet som en
del av jentene som er representert i hennes studie bruker. Jeg vil anta at Marias
bekledning ikke fremstår som entydig for andre enn dem som tilhører hennes religiøse
gruppe. Klesmåten kan dermed tillegges ulike tolkninger. Staunæs (2004) påpeker
videre at når man ikler seg bestemte typer klær, kan man bringe seg selv i soner eller
faresoner som innebærer inkludering og ekskludering, eller inn i soner der legitimitet
trues eller fremmes. Marias klesmåter kan også, som nevnt ovenfor, sammenlignes med
muslimske jenters måter å kle seg på. Staunæs (2004) viser til at hijaben i dag framstår
som et symbol for en tradisjonell måte å leve på, og som en markør for kvinners
manglende frihet og undertrykkelse. Muslimske jenter som selv bruker hijab er ofte
uenige i dette, og trekker i stedet fram personlige grunner til at de bærer hodeplagget.
Staunæs (2004) viser at noen av de muslimske jentene i tillegg til å dekke håret, dekker
til det de oppfatter som særlig feminine og erotiske kroppsdeler, som skuldre, hals,
bryster og ben. Maria legger ikke eksplisitt vekt på at hun er opptatt av å dekke til disse
delene av kroppen, men i praksis gjør også hun det. Dette har hun derved til felles med
andre kvinner som bruker skaut, og som også kan observeres i Tromsøs byrom.
Maria uttrykker at måten hun kler seg, ikke blir utfordret på de arenaene hun beveger
seg på. Hun bærer samme type klær både i jobbsammenheng, så vel som i byrommet,
på skolen og på sammenkomster i Flyktningguiden. Hennes klesmåte er dermed i liten
grad gjenstand for forhandling.
112
Julia, som også er kristen jente med flyktningbakgrunn, kler seg derimot i klær som også
norske jenter i Tromsø kler seg i. Hun har imidlertid alltid flettet håret sitt, noe som kan
uttrykke praksis eller mote fra hjemlandet. Disse eksemplene viser at klespraksiser blant
jenter med innvandrerbakgrunn må nyanseres. De er ikke en homogen gruppe, og
klespraksisene vil variere, slik jeg ser det, langs skillelinjer som etnisitet, religiøs
tilhørighet, klasse og om de er født i eller tilflyttet til Norge.
Marias måte å kle seg på kan være et uttrykk for hennes relasjoner til et transnasjonalt
religiøst fellesskap, og det er dette Levitt og Glick Schiller (2004) omtaler som «ways
of belonging». Når det kommer til måter å kle seg på, blir en transnasjonal tilhørighet
synliggjort i større grad hos jenter enn hos gutter. Klespraksiser forhandles om, og kan
føre til stigma og polarisering mellom grupper. Kroppslige tegn relatert til hudfarge er
i enda større grad et sensitivt felt. Staunæs (2004) påpeker at voksne med
minoritetsbakgrunn blir støtt når hun i det hele tatt tar opp temaer rundt det hun omtaler
som kroppsoverflater. På den annen side skriver hun at oppfatninger rundt dette er helt
annerledes blant skoleungdommene som hun har studert, da de er opptatt av såkalte
«utlændingetegn». Slike tegn betraktes som det motsatte av hvit, dansk etnisitet, og
assosieres blant annet med mørk hudfarge og mørkt hår. Staunæs (2004:140) fastslår at:
De kropslige etnicitetsforskelligheder er ikke uskyldige eller magtfrie tegn, men derimod
visualiseringer af aspekter af af/magt og dominans. Og de kroppe, der bærer ikke-hvidhedens
tegn, er samtidig kroppe, der indikerer en relativ underordning og en barriere i forhold til at
indtage bestemte magtfulde positioner. Utlændingetegnene læses som understregninger af
hvem, der har retten til bestemte territorier, hvem der er de fremmede, og hvem der er de
’naturlige indbyggere’.
Staunæs’ ikke-danske informanter, opplever at hverdagen er preget av tilrop av typen
’neger’ eller anmodninger om å reise tilbake til hjemlandet. Slike situasjoner har ikke
blitt nevnt blant informantene i mitt materiale. Nå skal det presiseres at skolesituasjonen
er annerledes for mine informanter sammenlignet med Staunæs’ studie, i og med at de i
hovedsak har gått på Voksenopplæringa der alle har innvandrerbakgrunn. Kenny og
Maria startet etter hvert på videregående skole, men ingen av dem sa at de hadde opplevd
å bli snakket til med slike ord, slik Staunæs beskriver.
113
Flere av dem forteller imidlertid om opplevelser av manglende tilhørighet i den
dominerende gruppas ‘territorium’ i noen kontekster. Jeg vil i det følgende vise hvilke
aspekter ved de ulike kontekstene som oppleves positive og inkluderende på den ene
siden, og negative og ekskluderende på den andre.
Byrommet: – fysisk nærhet, men sosial avstand
Som nevnt innledningsvis i dette kapittelet, har jeg gjort en inndeling mellom uterom og
innerom, for å kunne skille mellom aktivitetene som skjer utendørs og innendørs i byen.
Det kan være at et slikt skille ikke er hensiktsmessig i alle situasjoner, ettersom mange
av de samme sosiale prosessene forekommer flere steder i byrommet, både innendørs
og utendørs. Jeg har likevel valgt å gjøre en slik inndeling av flere grunner. Det er i
mange sammenhenger grunn til å tro at det å bevege seg utendørs i gater og gjennom
parker er forbundet med færre terskler enn det å gå inn et sted. Å gå inn et sted kan bety
å lære seg nye eller tilpasse seg regler for sosial atferd. I mange tilfeller er dette regler
informantene kanskje opplever at de ikke behersker. Forestillingene om at de ikke
behersker sosiale koder kan også være avgjørende. Dette gjelder særlig for steder som
ungdomsklubben, der de antar at de må ha en viss type kompetanse for å passe inn.
Et annet argument for ei oppdeling som skiller mellom innerom og uterom, er å få fram
hvordan flyktningene oppfatter at byens rytmer og bevegelser bli påvirket av vær, klima
og årstider (jf. Simonsen 2005). Disse faktorene påvirker tromsøfolks synlighet i
byrommet, ifølge ungdommene. En av informantene, Emmanuel, vektlegger også for
egen del at årstidene har betydning for når han oppsøker byen, og at han er der oftere
om sommeren enn om vinteren. Informantene opplever at vinteren fører til folketomme
gater og nabolag, og at det blir lite bevegelse og liv i byrommet. Kulde og snø medfører
at folk i Tromsø forsvinner inn i husene sine, er observasjoner de har gjort seg. De
sosiale betydningene av vær og klima kan dermed se ut til å påvirke den sosiale
dynamikken blant folk i byrommet.
114
Erfaringer og opplevelser knyttet til det å være i byens uterom, men til dels også i
innendørsrommene, det være seg kafeer, kjøpesentre, bibliotek, og ungdomshus, kan
henge sammen med om man er flyktning, lokal tromsøværing, kvinne eller mann. Som
diskutert innledningsvis reflekterer Haci Akman (2002) over dette gjennom å påpeke et
av byens paradokser. Det å være tilstede i byrommet kan bety å trekke seg inn i en
tilsynelatende anonymitet, samtidig som det å være i det offentlige rom, innebærer å
være utsatt for andres observasjon. Denne dobbeltrollen gjør byrommet til et sted hvor
man befinner seg i synlige og usynlige posisjoner på samme tid. Dette kan også være en
beskrivelse av innvandreres og flyktningers posisjon i byrommet.
Akman (2002) viser til Richard Sennett som skriver at man befinner seg til stadighet i
byrom med folk som er helt forskjellige fra seg selv. Økt forskjellighet og kompleksitet
kan dermed føre til likegyldighet. Sennett påpeker at så lenge folk lever i sine egne
verdener og ikke lar seg involvere i andres annerledeshet, får ikke forskjellene
konsekvenser (Sennett 1977). Akman ønsker med Sennetts analyser å vise at økt etnisk
mangfold, ikke nødvendigvis fører til økt samhandling og samkvem i byrommet.
Eksempler fra Marias, Kennys, Julias og Emmanuels tilværelse viser at de har en del
erfaringer som er i tråd med Akmans og Sennetts analyser. Likegyldighet, avvisning
eller redsel fra lokale tromsøfolks side, er forhold ungdommene trekker fram.
Likegyldighet eller avvisning betyr dermed ikke at folk ikke registrerer hverandre, men
regulerer atferden sin innenfor rammene av det som oppfattes som nødvendig i et byrom,
og kan beskrives som ufokuserte møter (jf. Goffman 1961). De ufokuserte og raske
møtene, som kanskje bærer preg av likegyldighet eller avvisning, får imidlertid liten
grad fram forhold som gir grunnlag for videre relasjonsbygging mellom lokale
tromsøfolk og innvandrerne.
Internasjonale musikkarrangement: arena for unge flyktninger?
Men, hva med de store begivenhetene som er blitt viktige i omdømmebygging og i
fortellingene om Tromsø? Har informantene kunnskap eller deltatt på slike
arrangement? Som nevnt i kapittel fire ble Mandela-konserten arrangert sommeren
2005. For mange tromsøværinger ble denne konserten snakket om som tidenes
115
begivenhet i Tromsø. Maria og jeg snakker om Mandela-konserten. Hun forteller da at
hun ikke var til stede, men hadde en invitasjon til den. Hun og broren var derimot på en
religiøs leir i Nord-Troms, sammen med andre kristne med innvandrerbakgrunn:
Maria: Det var litt sånn konferanse, du kan si. Om religiøs, vi snakker om Jesus, om Bibelen.
Det var så spennende, så interessant.
Marianne: Kunne du ha tenkt deg å være på Mandela – konserten?
Maria: Vel, æ har sett den på tv. Det var jo bra altså. The way the Tromsø – people
appreciate..There is a lot of people, and they came to see Nelson Mandela. It was so great! […]
What was that about. About AIDS?
Marianne: Yes, HIV/AIDS…[…] And Nelson Mandela had this speech… you saw that?
Maria: It was good…But I didn’t hear it, all of it…
Marianne: [… ] He said to the crowd, to the 18 000 Tromsø people: “You are now all
Africans…”. What do you think about that?
Maria: ja, ja…! Because they accept him… maybe he is happy to see a lot of people in Tromsø…
Maybe he didn’t expect that much people. He liked that Tromsø-people arranged that big event
for him… It’s great…. It’s a good thing that he said that (ler).
Maria valgte altså bort Mandela-konserten, til fordel for en religiøs samling. For Marias
del kan dette tolkes dit hen at det å være i et religiøst fellesskap med andre med
innvandrerbakgrunn, var så viktig, at Mandela-konserten ble underordnet. Hun viser
imidlertid glede og engasjement over arrangementet og Nelson Mandelas begeistring
over folkene i Tromsø. Emmanuel var derimot på Mandela-konserten og forteller:
Emmanuel: Det var bra, men æ trudde det skulle komme mange artister der som er veldig
kjendis, men det var ikke så mange.
Marianne: Ka du syntes om talen til Nelson Mandela.?.
Emmanuel: Det var veldig, veldig bra tale.
Det at Maria og Emmanuel hadde en invitasjon til konserten, kan forstås i lys av at noen
må ha tenkt at det ville være fint for dem og andre flyktninger å få oppleve denne
konserten. Jeg vet ikke hvem de fikk invitasjonen fra, men jeg antar det er fra Tromsø
kommune eller fra Røde Kors. Konserten blir på denne måten en anledning og en arena
for inkludering. Jeg spurte også Emmanuel om Buktafestivalen som jeg har beskrevet i
kapittel fire. Han svarte følgende på spørsmål om denne festivalen:
Marianne: Var du på Buktafestivalen?
Emmanuel: Bukta - fest… nei, æ har ikkje vært, men hørt om dette, men…
116
Emmanuels svar viser at han hadde fanget opp at det var noe som skjedde i byen, men
det virket ikke som om det var noe han hadde et nært forhold til. Det var bare noe han
hadde hørt om. Jeg spurte også Maria om hun kjente til denne festivalen:
Marianne: Du har jo åsså Buktafestivalen som va her.. Det var to daga der det var masse
rockeband i Telegrafbukta..
Maria: I Giæverbukta?
Marianne: Musikkfestival i Telegrafbukta.
Maria: Har æ vært der…? Nei, æ har ikkje vært der.
Marias manglende kunnskap om festivalen får fram flere aspekter om sted, tilhørighet
og det å være utenfor et kunnskapsfelt som innbyggere i Tromsø tar for gitt. Det at hun
ikke hadde vært på festivalen, er forståelig ettersom det er attenårsgrense på størstedelen
av festivalen. Det var likevel interessant at hun trodde hun kjente til den, siden hun hadde
hørt om et stedsnavn i Tromsø som lignet på Telegrafbukta, nemlig Giæverbukta.
Giæverbukta er et knutepunkt for bussforbindelser i Tromsø, og alle som tar mye buss i
byen vet om dette stedet. Hun visste om dette bussknutepunktet, men ikke om
Telegrafbukta, der den kjente musikkfestivalen er lokalisert. I en by som Tromsø med
ei så mangfoldig befolkning, kan det oppleves ekskluderende overfor mange grupper
når tromsøværingen og avisene tar for gitt en slik lokalkunnskap som er åpenbar for
mange, men helt ukjent for andre. Ett unntak er Mandela – konserten, der også
flyktninger ble inkludert inkludert. Begrenset omgang med folk i byen som har
informasjon og som deltar på slike arrangement, samt lite kunnskap om lokalaviser og
andre media, kan være med på ekskludere ungdommene fra begivenheter som oppfattes
som samlende for store deler av Tromsøs befolkning.
Innerom i byen; ungdomshuset og biblioteket – grader av tilgjengelighet
Mens det å bruke uterommene ofte er en nødvendighet for å komme seg mellom skole,
hjem og jobb, krever bruk av byens innerom at man aktivt oppsøker stedet. Både
biblioteket og ungdomshuset er begge i utgangspunktet åpne og delvis uorganiserte.
Mens det ene innerommet, ungdomshuset, er et tilbud for alle ungdommer, har
biblioteket ingen begrensinger med tanke på hvem som bruker det. Utgangspunktet for
utvelgelsen av akkurat disse innerommene er at dette er areaer som informantene har
117
erfaringer fra eller til en viss grad kjenner til. En annen grunn er at de to arenaene kan
sies å stå i kontrast til hverandre når det gjelder ungdommenes opplevelser av
inkludering og fellesskap.
Ungdomshuset – et uttrykk for norsk ungdomskultur eller et inkluderende møtested for
alle?
Ungdomshuset ligger i en forretningsgård i Tromsø sentrum og har ulike tilbud for
ungdommer mellom 15-25 år. Det er ungdommene selv som kommer med ideer til
aktiviteter og som er med på å iverksette dem. Dette er i stor grad prosjektbaserte
aktiviteter knyttet til film, konserter og foto, men de har også tilbud om
helsesøstertjenester noen dager i uka, der de kan søke informasjon og få hjelp. I tillegg
har ungdomshuset også kafédrift 25.
På ungdomshusets hjemmesider kan man lese:
Gjennom medvirkningsfilosofien ønsker vi at ungdom selv tar ansvar for sine ideer og
gjennomføringen av disse. Ideene kan ha en spennvidde fra det som det er bruk for og til den
grensesprengende geniale nyskaping. Unge kan og vil ta ansvar for egne idéer og prosjekter Vi
skal være et kreativt hus: vi skal være åpne for det vi ikke har prøvd før, vi skal gjøre ting på
stadig nye måter, vi skal være nysgjerrige, forske og leke. Vi skal leve etter prinsippet: alt er
mulig - inntil det motsatte er bevisst. Vi skal dele med og være åpne overfor andre. Vi lever ikke
av konkurranse, men har fordeler av at våre prinsipper, idéer og prosjekter sprer seg og får
forståelse hos andre 26.
Filosofien til ungdomshuset bygger på ideer som det er vanskelig å stille seg kritisk til.
Medvirkning, ansvar, kreativitet, grensesprenging, åpenhet og forståelse er ord som gir
positive assosiasjoner.
På denne bakgrunnen var det derfor naturlig å spørre informantene om de kjente til eller
brukte å være på dette stedet, siden de var i aldersgruppa som ungdomshuset er tiltenkt.
Flere fortalte at de hadde vært innom sammen med klassen eller noen av de andre de
kjenner. Mye tyder imidlertid på at ungdommene har ambivalente erfaringer med stedet.
25
26
www.tvibit.net[lest 17.april 2007]
http://www.tvibit.net/ (lest 17. april 2007)
118
Enkelte opplever at følelsen av å være alene blir framtredende når de går dit, deriblant
Julia:
Jeg finner ikke noen som sier ’hei, hei!’, og jeg finner ikke noen som kan bli kjent med meg
heller. Så det er kjedelig å være på plasser der det er ingen som kjenner deg, og ikke finner noen
som kan snakke med deg. Da jeg var der første gangen, fikk jeg ikke noe kontakt. Mange folk
snakker med de andre som de kjenner. Så det var litt kjedelig for meg, for det var ingen som
kunne snakke med meg.
Emmanuel har også erfaringer fra ungdomshuset, og sier at det ikke er så lett å bli kjent
med folk der:
Men for eksempel hvis du har en venn som har mange norske venner, da blir det ganske lett,
fordi han kan presentere deg. Men hvis du har ingenting, det er litt vanskelig å begynne å snakke
med folk som du ikke kjenner. Når de ikke kjenner deg, de tør ikke å snakke med deg.
Maya, ei venninne av Maria, forteller om at hun har positive erfaringer, og synes
ungdomshuset er et bra tiltak, blant annet fordi hun har vært med på filmkurs.
Disse utsagnene viser at ungdomshuset ikke oppfattes som et tilgjengelig sted for alle.
Julia og Emmanuel legger vekt på at det ikke er noen å snakke med, mens Maya som
har spesiell interesse når det gjelder film og som har gått på filmkurs der, har kunnet
benytte seg av ett av tilbudene. Mer positive syn kommer også til uttrykk i en artikkel i
kunnskapsmagasinet Labyrint 27 (Sojtaric 2009). De fleste som ble intervjuet i dette
magasinet mente at ungdomshuset var for spesielt interesserte. Ei jente med
innvandrerbakgrunn forteller til Labyrint at hun selv bor i distriktet og at miljøet rundt
ungdomshuset har stått fram som et sted der de med «litt rocka identitet, byidentitet og
mest for folk fra Tromsøya» holder til. Hun har imidlertid endret oppfatningene om
ungdomshuset, og særlig med hensyn til det at man ikke trenger å delta i prosjekter for
å passe inn, men heller bruke det som et møtested. Hun legger til at ungdomshuset
kunne ha vært tjent med å få dette bedre fram, gjennom å vise at det er rom for flere
måter å være ungdom på og det å spille ut ulike identiteter.
27
Kunnskapsmagasin utgitt av Universitetet i Tromsø
119
Ungdomshusets rolle og dets aktiviteter kan studeres på flere måter, og en av dem er
som et tilstandsbilde på samtidas vestlige eller globale ungdomskultur. Et spørsmål som
kan stilles er hvorvidt det er slik at aktivitetene som ungdommene på ungdomshuset
skaper, i stor grad forutsetter sosialisering og oppvekst i en norsk kulturkrets der
ungdomstida i stor grad dreier seg om fritid, fritidsaktiviteter og det å være sammen med
venner (jf. Frønes og Brusdal 2005). Slik jeg forstår informantene kan det se ut som om
de etterlyser en møteplass, og uttrykker at det først og fremst er behovet for å finne en
person de kan si ’hei’ til og snakke med, som er viktig. Slik informantene uttrykker seg,
ser det ut som om de i liten grad har interesse for hva som ’rører seg’ og hva som er
’kult’ innenfor norske ungdomskulturelle uttrykk. Selv om ungdomshuset har til hensikt
å inkludere alle, oppfattes det som et sted for dem med en spesiell interesse innen
musikk, film, og foto. Dette er aktiviteter som kan relateres til det som omtales som
kulturøkonomien, og som stadig har fått stor plass og vektlagt i det urbane liv (Florida
2005).
Richard Florida (2005) introduserer begrepet ’den kreative klasse’ for å
synliggjøre at virksomhet knyttet til kunst-, kultur- og mediefeltet får stadig større
økonomisk betydning, særlig i byene. Ungdomshusets aktiviteter kan på flere områder
sies å bidra til å sosialisere en del av Tromsøs ungdommer til den kreative klassen som
Florida beskriver. De skapes som ‘ungdommer’ gjennom institusjoner som de er aktive
i.
Et annet inntrykk en sitter igjen med er imidlertid at ungdomshuset også kan stå som et
eksempel på det norske majoritetssamfunnet i liten skala. Som jeg har diskutert tidligere
kjennetegnes nordmenn av et utstrakt behov for å oppsøke likhet, og i stor grad
inkluderer dem som er lik seg selv (jf. Gullestad 1993 [1985], 2002, 2006). Sett fra et
slikt ståsted kan ungdomshuset betraktes som et sted der likhet oppsøkes, og muligens
forsterkes. Det kan innebære at det å tilnærme seg og ta kontakt med nye personer med
en annen bakgrunn enn seg selv er mindre komfortabelt og en større barriere for norske
ungdommer enn det å være med på aktiviteter som å lage film, arrangere konserter osv.
Det kan være relevant å vise til Wadels forståelse av innlemmelse (Wadel 2008). Noen
former for innlemmelse krever arbeid og samarbeid for at innlemmelse skal skje.
120
Flyktningene opplever at de i liten grad blir innlemmet i miljøet på ungdomshuset. Det
kan dermed oppstå ulike forventinger hos de norske ungdommene og hos flyktningene
om hvem som har ansvar for å inkludere og å innlemme.
En del av filosofien til ungdomshuset innebærer ’å være åpne for andre’. Som nevnt
etterlyser informantene i større grad kontakt og samhandling med andre ungdom på
ungdomshuset, mens fokus på aktiviteter som oppfattes som vestlig ungdomskultur, kan
bidra til at forskjeller forsterkes. I rapporten til Engebrigtsen og Fuglerud (2007)
framkommer det at flyktningungdom opplever seg isolert fra norsk ungdom. Selv om
kommunen har intensjoner om å inkludere ungdommene med flyktningbakgrunn i de
ordinære fritidstilbudene, bruker flyktningene disse tilbudene i liten grad (ibid).
Flyktningene i min studie rapporterer at de bruker noen av tilbudene som er organisert i
regi av kommunen, men ungdomshuset i svært liten grad. I hovedsak er dette et sted de
opplever som utilgjengelig, som medfører at de i liten grad oppsøker dette stedet. I
kapittel seks vil jeg vise og diskutere ungdommens deltakelse i ulike organiserte
aktiviteter.
Som jeg har nevnt viser imidlertid ny forskning (Øia og Vestel 2014) at det har skjedd
endringer i ungdoms atferd og holdninger i de siste årene, og tendenser viser at de bruker
mer tid hjemme med familien, og at foreldre og nære relasjoner er blitt viktigere.
Hvorvidt dette har betydning for om verdiene til ungdomshuset endres eller om det har
skjedd endringer i unge flyktningers opplevelser av og deltakelse i andre fritidstilbud i
årene etter at feltarbeidet til denne studien ble gjort, kan jeg ikke svare på. Fokus på
hjemme- og familieliv, seksuell tilbakeholdenhet og restriktivitet til alkohol er
imidlertid trekk som forbindes med unge med innvandrerbakgrunn (jf. Prieur 2004).
Hvorvidt tendensen om at norske ungdommer blir mer ‘skikkelige’, betyr at de nærmer
seg
verdier
og
holdninger
som
gjerne
forbindes
med
ungdommer
med
innvandrerbakgrunn, er relevante problemstillinger som bør undersøkes videre i nye
studier.
121
Biblioteket - et inkluderende fellesskap
I et siste møte med Kenny et par dager før han og familien skulle flytte sørover, spurte
jeg hva han kom til å savne mest ved Tromsø. «Biblioteket!» var det første og svært
kontante svaret fra ham. Han sier at han har likt å være på biblioteket for å observere
folk, og han har registrert at det er mange studenter fra universitetet som leser og studerer
der. Han har fått en følelse av at atmosfæren har vært positiv og preget av det å studere,
lese og fordype seg. Dette er verdier og interesser som han setter pris på. Biblioteket er
et sted i byen hvor ungdommene jeg har intervjuet opplever at det er fint å være. Noen
kommer dit for å bruke internett, andre for å låne bøker og filmer, og for å lese aviser.
Personalet tar godt imot dem, sier de. Tidspunktet på dagen når biblioteket brukes mest
av informantene, er etter at opplæring eller skole er slutt.
Som jeg har beskrevet i metodekapittelet, har jeg hatt samtaler og intervjuer med
ungdommene i et av bibliotekets grupperom. Stedet ble valgt i samråd med
ungdommene selv, og begrunnelsen var at dette var et sted de følte seg komfortabel på
og likte å være. Biblioteket i Tromsø er relativt nytt, og er ombygd fra det som tidligere
var Fokus kino. Det har en åpen planløsning over mange etasjer og få lukkede og
avgrensede rom. Det kan ikke betraktes som et ’stille bibliotek’ i tradisjonell forstand,
men mer som et moderne flerbruksbibliotek og som en møteplass i byen. Bibliotekets
romlige utforming gjør at det kan betraktes som en forlengelse av gatebildet. I det man
forlater gata og går inn i biblioteket møter man et behagelig lydnivå, med stemmer fra
barn i underetasjen og jevn lyd fra folks småsnakk. Stemninga er uformell. Idet man
forlater fortauet går man rett inn i avdelinga hvor man kan lese aviser sittende i
lesegrupper med bord og stoler. I tillegg kan man betrakte livet på gata ved bord og høye
krakker langs vinduet. Planløsninga og interiøret på bibliotekets gateplan har mye til
felles med slik kaffebarer er utformet i dag. Dette kan tyde på at biblioteket beveger seg
mot å være en mer uformell arena enn tidligere, og derigjennom gir rom for nye
brukergrupper.
Også Emmanuel er stadig innom biblioteket, og vektlegger at det er hyggelige folk som
jobber der:
122
Marianne: Hva bruker du biblioteket til?
Emmanuel: Det er sånn der å låne bøker, lese..[…] Æ bruke ikkje internett her…
Marianne: Var du på biblioteket før det ble flyttet hit?
Emmanuel: Ja, æ begynte å gå på biblioteket i 2003. Da begynte æ å låne barnebøker og lese i.
Trene (på å lese).
Emmanuel forteller også at han har mistet flere års skolegang i tida mens han har vært
på flukt fra hjemlandet. Dette innebærer at han tar igjen mange års skolegang på kort
tid. Biblioteket har bidratt til at han finner bøker på sitt nivå, som gir ham trening i å
lese. Interesse for å lese, og det være i et miljø der det er studenter og der det ligger til
rette for tilegnelse av kunnskap, er som nevnt noen av grunnene til at også Kenny liker
å være på biblioteket. Bruk av biblioteket kan dreie seg om et underliggende ønske om
dannelse og kunnskapsheving.
Med bakgrunn i mine observasjoner, og hvordan ungdommene forteller om deres bruk
av biblioteket, vil jeg analysere stedet som et slags ’forestilt fellesskap’(jf. Anderson
1996) [1983]. Dette er på bakgrunn av at flertallet av de besøkende ikke kjenner
hverandre og ikke har direkte sosial kontakt. Biblioteket er et sted der det legges til rette
for individuelle handlinger, men de som bruker det kan likevel oppleve en form for
inkludering i et fellesskap. Biblioteket kan betraktes som en møteplass, selv om det ikke
foregår utstrakt verbal kommunikasjon mellom de tilstedeværende. På en
ungdomsklubb, på skolen eller på kafé, er det viktig å vise omgivelsene at man er
deltagende i et synlig fellesskap og å være sammen med venner. Ungdomshuset i byen
kan være eksempel på et slikt sted. På biblioteket eksisterer det derimot få forventninger
om at man skal samhandle med andre, mens individuelle handlinger som det å sitte for
seg selv å lese eller lete etter bøker i hyllene, er forventet og akseptert atferd. Det kan se
ut som om rammene for og kravene til forventet atferd ligger innenfor det de fleste
behersker og er komfortabel med. Det fysiske rommet som definerer biblioteket, skaper
grensene for fellesskapet. Den tydelige avgrensninga for et slikt fellesskap, i dette
tilfellet mellom biblioteket og uterommet, kan bidra til at de som er til stede opplever
biblioteket som trygt og inkluderende.
123
Biblioteket er likevel et sted der de tilstedeværende er synlige for hverandre, og dette
innebærer gjerne at atferd reguleres. Erwing Goffman (1961) sitt begrep ufokusert og
interaksjon er også i denne konteksten relevant i for å nyansere begrepet dimensjoner
ved ’face-to-face’ interaksjon. Ufokusert interaksjon dreier seg om kommunikasjon
mellom fremmede mennesker som møtes tilfeldig i byrommet, som jeg tidligere har vært
inne på, eller befinner seg i samme nærvær. Ufokusert interaksjon kan være to personer
som sitter overfor hverandre i samme rom, som registrerer hverandres atferd og
bevegelser, mens begge modererer og tilpasser sin atferd fordi de vet at de kan risikere
å være under observasjon. Slik jeg tolker Goffman dreier denne interaksjonsformen seg
om at det ikke er forventninger om at noen skal ta kontakt eller at man selv skal ta
kontakt. Dette kan oppleves som forutsigbart og trygt for de tilstedeværende, blant annet
fordi det ligger få forventninger om at man skal inngå i et definert sosialt fellesskap.
Selv om interaksjonsformen og måten folk bruker biblioteket på, kan forstås som et
fellesskap på én måte, uttrykker ungdommene også at de i liten grad blir kjent med andre
på biblioteket.
Selv om biblioteket kan betraktes som et slags fellesskap, har informantene ulike
meninger om hvorvidt eksplisitte sosiale relasjoner etableres og utvikles her. Dette
uttrykkes blant annet av Maria:
Marianne: Jeg har jo truffet deg veldig mye på biblioteket, treffer du andre kjente på biblioteket?
Maria: Om man blir kjent med noen der? Nei, jeg bare går der for å lese eller for å leie nokka.
Jeg blei ikkje kjent med noen på ordentlig.
Julia uttrykker derimot at hun og vennene gjerne møtes på biblioteket for å snakke eller
bare ‘henge ut’ der. Jeg observerte at flere av informantene traff både hverandre, og
andre flyktninger på biblioteket helt tilfeldig. De utvekslet alltid noen ord med
hverandre. Dette kunne være før eller etter at vi hadde gjennomført et intervju.
Ved å observere hvem som går inn og ut av biblioteket, hvem som leser bøker, aviser
og bruker datamaskinene, oppdager man et stort mangfold av mennesker. Ungdom og
voksne med ulik nasjonal og etnisk bakgrunn, eldre, mødre og fedre med sine små barn
124
er noen av dem. Her kan man observere universitetsprofessorer sitte side om side med
flyktninger, skoleungdommer ved siden av pensjonister. Biblioteket kan være en av de
få arenaene i Tromsø der det tilsynelatende ser ut til at etnisitet, hudfarge, kjønn, alder
og klasse har liten betydning for hvorvidt man bruker denne arenaen eller ikke. Dette
er også i samsvar med oppdagelsene i Marit Dranges studie av biblioteket som sosial
møteplass (Drange 2002). Hun har intervjuet og observert brukere av biblioteket fra
ulike sosiale lag av befolkninga, og viser at det kan være et sted å komme ut av en status
som marginalisert. Drange viser at biblioteket kan være en arena for sosialisering, siden
det er åpent og tilgjengelig for alle. I studien viser Drange at biblioteket samtidig er en
arena som kan skape sosial integrasjon og der ulike samhandlingsmønstre kan
observeres (ibid). Hun diskuterer sine funn i lys av blant andre Pierre Bourdieu, med
fokus på hvordan klasseforskjeller kan ses på som ulik tilgang på økonomisk, kulturell
og sosial kapital. Biblioteket, sier hun, er en arena hvor ulikheter og klasseforskjeller i
liten grad kommer til syne. På denne måten er biblioteket, ved å gi hele befolkninga
adgang til kulturelle ressurser, en arena hvor man kan opparbeide sosial kapital (Drange
2002).
Også Audunson, Essmat og Aabø (2011) viser at biblioteket er et møtested for
innvandrere. Fokuset i studien er på kvinnelige innvandrere. For disse kvinnene
representerer biblioteket et komplekst møtested som hjelper dem til å bli integrert i det
norske samfunnet på flere områder i livet, og i ulike faser. Som nyankomne innvandrere
er biblioteket en arena som gir rom for det forfatterne omtaler som legitim perifer
deltakelse
(legitimate
peripheral
participation).
I
første
omgang
tilegner
innvandrerkvinnene seg kunnskap om sosialt liv, skikker og vaner gjennom å lese og
observere, gjerne på avstand. Etter hvert utvikler det seg til aktiv deltakelse i organiserte
aktiviteter igangsatt av biblioteket. Mor-barn – aktiviteter er et slikt eksempel.
Begrepene «høyintensiv» og «lavintensiv» brukes for å vise til graden av nærhet og
betydning av de sosiale møtene på bibliotekene. Tilfeldige og spontane møter ved
bokreoler og ved avishylla eller samtaler med de bibliotekansatte, analyseres som
lavintensive møter. De organiserte mor-barn aktivitetene har preg av både lav – og
høyintensiv karakter. Møter med venner karakteriseres som høyintensive (ibid).
125
Kvinnene bruker altså biblioteket på måter som involverer flere sfærer i deres liv. Dette
er formål relatert til utdanning, byråkrati og formell informasjon på den ene siden, samt
mer sosiale, individuelle og kulturelle forhold på den andre. Putnams begrep om sosial
kapital (Putnam 2000) brukes i denne studien for å analysere bibliotekets rolle som
brobygger til ‘norsk kultur’, men også som brobygger til sin egen kulturelle bakgrunn.
Biblioteket
representerer
en
arena
som
oppfattes
som
trygg
for
disse
innvandrerkvinnene i en vanskelig livssituasjon (Audunson, Essmat og Aabø 2011).
Flere av forholdene som både Drange (2002) og Audunson, Essmat og Aabø (2011)
vektlegger, er relevante også i min studie. Eksempel er blant annet hvorvidt biblioteket
fungerer som en sosial møteplass og om det bidrar til at de unge øker sin kulturelle
kapital. I motsetning til kafeene, er biblioteket et sted å være uten å måtte bruke penger.
Biblioteket er en ikke-kommersiell arena, og det er ingen krav til en økonomisk
‘inngangsbillett’ for å kunne delta. Det eksisterer andre regler for samhandling på
biblioteksarenaen sammenlignet med de fleste andre steder som ungdommene bruker. I
tråd med Audunson, Essmat og Aabø (2011) foregår det forfatterne omtaler som lav- og
høyintensive møter også på biblioteket i Tromsø. Lavintensive møter er møter med
tilfeldige flyktninger de kjenner fra blant annet Voksenopplæringa og Flyktningguiden,
og småprat med de bibliotekansatte. Når Julia forteller at hun og vennene hennes
kommer dit for å være sammen, er det et eksempel på høyintensive møter (jf. Audunson,
Essmat og Aabø 2011).
Tilstedeværelsen av personer med synlig innvandrerbakgrunn på biblioteket i Tromsø
blir oppfattet som et problem av enkelte i majoritetsbefolkninga. I Bladet Nordlys 13.
februar 2015 blir en lokal FrP-politiker sitert, der han sier at utlendingene «tar over»
biblioteket. «Dersom du går på biblioteket vi har her, da har spesielt utlendingene – jeg
sier det rett ut, de sorte – overtatt hele biblioteket» (min utheving). Politikeren hevder
blant annet at norske eldre verken får tilgang til avishyllene eller tid til å lese avisene,
ettersom utlendingene «sitter i mobilen og skriker himmelhøyt». Videre sier han at
«Oppe der de sitter med dataanleggene, det er bare utlendinger der. Det kommer ikke
én nordmann til». Politikeren hevder at har blitt kontaktet av eldre, som ønsket at han
126
skulle ta opp saken. Det framkommer imidlertid i avisartikkelen at andre Frp-politikere
tar avstand fra påstandene fra denne politikeren.
Politiske ytringer av dette slaget kan bidra til at biblioteket blir redusert til et møtested
der folks måte å omgås på, får et mer anstrengt preg blant annet ved at terskelen for å ta
kontakt blir større. Eksempelet viser at møter der forskjellighet kommer til uttrykk, ikke
bare kan føre til likegyldighet, slik Sennett (1977) påpeker, men kan skape sterkt
engasjement og motstand. Ettersom både mine informanter og andre med
innvandrerbakgrunn uttrykker at biblioteket er et inkluderende sted, kan slike holdninger
bidra til å utvikle nye former for kontaktavgrensing og utilgjengelighet mellom personer
og grupper som bruker biblioteket (jf. Haugen 1978). Både avisinnlegget, utsagn fra
mine informanter og mine observasjoner kan også tolkes i retning av at det er mange
grupper i Tromsø som har stort behov for steder i byen som biblioteket, ettersom mange
av fasilitetene der oppfattes som et knapphetsgode.
Biblioteket kan dermed ses på som et positivt og inkluderende innerom i byen. Det er et
sted med mange muligheter, ikke minst når det gjelder å få tilgang til aviser og litteratur
fra mange land. Biblioteket er et sted hvor også internettbaserte relasjoner opprettes og
vedlikeholdes. Et par av informantene uttrykker at de bruker datamaskinene til å chatte
med venner og familie andre steder i verden, i tillegg til å oppdatere seg på nyheter fra
sitt eget hjemland. Dermed blir biblioteket en arena der møter foregår både ansikt- til
ansikt, men også transnasjonalt gjennom internett. Ut fra en stedsforståelse basert på
Doreen Massey (1991) kan biblioteket betraktes som en møteplass hvor relasjonene
strekkes ut av stedet, gjennom bruk av blant teknologi, som opprettholder de
transnasjonale forbindelsene mellom steder.
Ved å sammenligne ungdomshuset med biblioteket, ser det ut til at ungdomshuset for
flere av ungdommene oppleves som et sted der det er vanskelig å få innpass. Biblioteket,
derimot, oppleves som et trygt sted der de unge føler seg velkommen. Mens forskjeller
og ulikhet underkommuniseres og ikke ser ut til spille noen rolle på biblioteket, kan
127
ungdomshuset oppleves som et sted der forskjeller mellom ungdommene forsterkes. I
analysen har jeg imidlertid nyansert og utdypet dette.
Avslutning
Ungdommene beskriver verken byen eller lokalbefolkninga ved hjelp av betegnelsene
raus, mangfoldig og inkluderende eller gjennom liknende formuleringer. Ungdommenes
fortellinger er likevel ikke entydige, men alle har hatt skuffende og ambivalente
erfaringer, noe som jeg også har nyansert i dette kapittelet. Ungdommene beskriver
lokalbefolkninga i Tromsø som kalde og lite høflige. Som jeg har nevnt tidligere anser
nordmenn små høflighetsfraser som overflatiske og lite hensiktsmessige, og høflighet i
nordmenns øyne kan betraktes som falskhet (Longva 2003). Taushet oppfattes som en
akseptert væremåte i det offentlige norske rom og viser til kulturell likhet (ibid). Klima,
vær og mangel på hilseritualer i nabolaget kan stå som symboler på forhold og
handlinger som skaper brudd mellom erfaringer og ritualer som flyktningungdommene
har med hjemmefra og det de opplever når de kommer til Tromsø.
Når flyktningene uttrykker seg så positivt om biblioteket, kan det se ut som om bøker,
filmer, aviser og tilgjengelige datamaskiner, samt hjelpsomt og hyggelig personale
danner en arena der et slags fellesskap oppleves uten at direkte samhandling er påkrevd.
Slike forhold legger grunnlag for raushet og inkludering, ikke bare som en verdi, men
gjennom praksis. Biblioteket er dermed et innerom som blir mye brukt og åpner for
positive opplevelser av Tromsø som by. Biblioteket er et sted som styrker
sammenhengene i ungdommenes liv gjennom positive opplevelser mens de er i Tromsø,
altså i sin samtid. Biblioteket er en arena som kan betraktes som trygt og tilgjengelig,
og som gir kontinuitet i hverdagen.
128
6.
UNGDOMMENES
DELTAKELSE
I
AKTIVITETER: FRITID, SKOLE OG ARBEID
ORGANISERTE
Innledning
I dette kapittelet skal jeg fokusere på noen av de organiserte aktivitetene som
ungdommene deltar i. Det jeg definerer som organisert aktivitet er deltakelse i det som
i en norsk kontekst gjerne kalles for fritidsaktiviteter, men også deltakelse på mer
formelle arenaer som opplæring og arbeidsliv. Ungdommenes deltakelse i slike
aktiviteter varierer, og er således av ulik art og av ulik regelmessighet eller rytme.
Aktivitetene skjer daglig, ukentlig eller har en mer sporadisk karakter. I tillegg til å
beskrive hva de unge gjør på de nevnte arenaer, vil jeg undersøke hvem de unge møter
og hva slags samhandlingsformer som forekommer. Jeg vil fokusere på ungdommenes
erfaringer, og beskrive noen av de utfordringene de møter gjennom ulike aktiviteter. Jeg
vil vie særlig oppmerksomhet til Flyktningguiden, fordi det er en arena der det legges
opp til møter og fellesskap mellom flyktninger og lokalbefolkning. Jeg vil videre
diskutere hvorvidt grader av deltakelse på ulike fritidsarenaer kan forstås i lys av
perspektiver på selvvalgt eller opplevd utenforskap (Kavli 2007). Utenforskap kan
defineres som det å være utenfor de fellesskapene som det er ønskelig at mennesker i et
samfunn deltar i (ibid). Flyktningenes hverdag dreier seg også om opplæring/skole og
arbeidsliv. Jeg vil i dette kapittelet undersøke på hvilke måter deltakelse eller fravær av
deltakelse skaper sammenheng i ungdommenes liv sett i lys av midlertidighet og
samtidighet. Jeg vil starte med å gi et innblikk i forskning på innvandrere, sivilsamfunn
og organisasjonsliv, samt forskning på innvandrerungdommers deltakelse i organisert
aktivitet. Dette vil danne et bakteppe for bedre å forstå tilstandsbildet på dette området
blant informantene i min studie.
Ungdom med innvandrerbakgrunn og organiserte fritidsaktiviteter
Ødegård et.al (2014) påpeker at norsk integrasjonspolitikk har vært opptatt av at
inkludering av innvandrere har vært basert på kvalifisering til og deltakelse i
arbeidslivet. Imidlertid blir sivilsamfunnet i økende grad sett på som en viktig
integreringsarena, noe som fører til at debatten om integrering i den senere tid også
129
dreier
seg
om
kulturell,
sosial
og
politisk
inkludering
(ibid:14).
Mens
integreringsdebatten i Norge hittil i hovedsak har dreid seg om integrering i et nasjonalt
fellesskap, er Ødegård et.al (2014) opptatt av å føre debatten ned til de lokale
fellesskapene. Deltakelse i det frivillige organisasjonslivet er i utgangspunktet
tilgjengelig for alle, men skjer likevel basert på bestemte eksplisitte og implisitte
premisser (ibid). Det ligger noen mulige spenninger i møtet mellom det frivillige
organisasjonslivet og ulike former for forskjellighet. Disse spenningene er relatert til
foreningenes medlemsskapsmodell, og det dreier seg om mulige konflikter knyttet til
kulturelle og religiøse praksiser. Implisitt i det tradisjonelle organisasjonslivet ligger det
en forutsetning om at man skal ha kunnskap om medlemskap, frivillig arbeid, dugnad
og mer generelt hva det innebærer å være med i en forening. Mangel på slik kunnskap
kan bidra til å holde enkelte grupper utenfor (ibid).
Studier viser at unge med innvandrerbakgrunn er mindre aktive i organiserte fritidssysler
enn norske ungdommer (Friberg 2005; Kavli 2007) 28. Jon Horgen Friberg (2005: 28)
skriver i sin studie at unge med ikke-vestlig bakgrunn
[…] i mindre grad [har] tatt del i typiske aktiviteter som man forbinder med
organisasjonsdeltakelse. Færre har betalt medlemsavgift, deltatt på treninger eller
arrangementer, deltatt på møter, avgitt stemme ved valg, gjort frivillig arbeid eller hatt verv i
foreninger.
Forskninga viser også at det er kjønnsforskjeller i slik deltakelse. Åse Strandbu (2006)
påpeker at jenter med innvandrerbakgrunn er betydelig mindre deltagende i organisert
idrett enn for eksempel gutter med samme bakgrunn. Dette forklares blant annet med
tradisjonelle forhold som jenters forpliktelser i familien.
Andre forskere peker også på andre forklaringer. Hanne C. Kavli (2007) viser til et
spekter av forhold som påvirker unge med innvandrerbakgrunn sin deltakelse i
organisasjonsliv mer generelt. Hun skiller mellom strukturelle forhold, verdisyn,
28
Begge studiene som det refereres til er kvantitative, og er gjort både blant foreldre og unge med minoritets- og
majoritetsbakgrunn.
130
kulturelle praksiser og religion, samt ungdommenes egne erfaringer med det hun
betegner som opplevd eller selvvalgt utenforskap. Blant de strukturelle forholdene hun
legger vekt på er svak økonomi i innvandrerfamilier. Deltagelse i en rekke aktiviteter
koster penger både i form av medlemsavgift og utstyr. Av de strukturelle forholdene er
det også av betydning om ungdommene er født i Norge eller innvandret selv, fordi
deltakelse i norsk skole er viktig for sosialisering, språkkunnskaper og vennetilknytning.
Ifølge Kavli kan foreldres botid i Norge være avgjørende. Kort botid i Norge betraktes
som en årsak til lavere deltakelse blant deres barn i organisasjonsliv enn om de hadde
hatt lengre botid. Mangel på kjennskap til og informasjon om fritidsaktiviteter er et annet
aspekt, og dette kan også ha sammenheng med kort botid i landet eller på stedet der de
bor (Kavli 2007; Ødegård et.al 2014). Foreldrenes manglende sosiale nettverk kan være
en årsak til at de unge i mindre grad deltar i organisasjonsliv. Kavli fremhever at det er
rimelig å anta at foreldrenes syn på hvordan tida etter skolen skal prioriteres, har større
betydning for unge med innvandrerbakgrunn enn for dem med etnisk norsk bakgrunn
(ibid).
Kavli (2007) rapporterer videre at ungdommene med innvandrerbakgrunn selv forklarer
lav deltakelse i organisasjonsliv med knapphet på tid og at de prioriterer skolearbeid og
lekser. Jenter nevner dette i større grad enn gutter. Andre forklaringer er at de ønsker å
tilbringe mer tid med familie og slektninger. Deltakelse i jobb er også en sentral
forklaring fra ungdommenes side. Men, ungdommene opplever også at de ikke passer
inn, at de i liten grad blir invitert til deltakelse eller at de ikke kjenner noen i de
organisasjonene som kan være aktuelle. Kavli påpeker at i noen kontekster kan forhold
analyseres som det hun kaller for ‘opplevd utenforskap’ og i andre kontekster som
‘selvvalgt utenforskap’. Hun påpeker dermed at det er et sammensatt bilde av ulike
forhold som må trekkes fram dersom man vil forstå innvandrerungdoms deltakelse i
organiserte aktiviteter.
Jeg vil i dette kapittelet undersøke hvorvidt mine informanters deltakelse i organiserte
aktiviteter kan forstås ved hjelp av perspektiver på ulike former for utenforskap. Jeg er
opptatt av at begrenset deltakelse i organisasjonsliv blant unge flyktninger ikke må
131
forstås som enten selvvalgt eller opplevd utenforskap, eller ensidig styrt av individ- eller
strukturbaserte forklaringer. Det å undersøke konkrete kontekster og situasjoner er
avgjørende for å forstå hvorfor unge med flyktningbakgrunn i ulik grad deltar i
organiserte aktiviteter.
Deltakelse og fravær av deltakelse i organiserte aktiviteter i Tromsø
Gjennom ulike fora er det mulig å få informasjon om både organiserte og uorganiserte
aktiviteter i Tromsø som er beregnet for unge flyktninger og andre med
innvandrerbakgrunn. Voksenopplæringa har en årlig dag der organisasjoner, idrettslag
og foreninger kan komme og presentere seg for elevene som går der.
Kulturintegreringsdagen ble den omtalt som på Voksenopplæringa. Idrettslagene fra
bydelene der det bor en stor andel unge med innvandrerbakgrunn, er blant de
foreningene som er representert her. Jeg fikk anledning til å være tilstede på
Kulturintegreringsdagen i løpet av mitt feltarbeid. Der møtte jeg Maria ved en
tilfeldighet. Hun var interessert i å finne ut om det var foreninger og lag som kunne være
aktuelle for henne. Særlig kunne hun tenke seg å melde seg inn i et idrettslag som hadde
skigruppe. Maria hadde en direkte og målrettet væremåte, og diskuterte og stilte
spørsmål til både flere av de kvinnelige og mannlige representantene for idrettslagene.
Det at hun ønsket å melde seg på ei skigruppe kan forstås som om hun ville prøve noe
nytt og ukjent, en aktivitet som hun opplevde som typisk norsk. Kanskje hun tenkte at
det å lære å gå på ski, som mange norske på hennes alder, kunne gi henne et inntak til å
forstå det norske?
Både menn og kvinner representerte lagene og foreningene på dette arrangementet, og
de fleste hadde norsk bakgrunn. Jeg traff en av representantene for ungdomsidretten som
særlig jobbet med «å inkludere unge med innvandrerbakgrunn i idrettsmiljøene», som
han sa. Han var opptatt av at idretten kunne bidra til å være møteplasser for ungdom
med ulik bakgrunn. Han så likevel utfordringer med dette, og viste til eksempler fra
fotballen. Av erfaring mente han at det ofte ikke ble særlig vellykket dersom unge
flyktninger, i hovedsak gutter og unge menn, bare stakk innom et fotballag og tok
kontakt med treneren på egenhånd. Språklige problemer og andre misforståelser var
132
vanlige. Han påpekte også at ’flyktninggutter’ som kom inn på et nytt fotballag, hadde
en annen ‘fotballkultur’, enn sine norske medspillerne. Av slike grunner vurderte de
kontinuerlig om hva som var de beste løsningene; om de skulle blande ulike lag med
norske ungdommer og flyktninger eller om de skulle lage egne lag for ‘dem’.
Maria er en av dem som har prøvd klatring sammen med sine søsken, og uttrykker at
det er spennende. Svømming er også en populær aktivitet som både Maria, Kenny og
Julia har vært med på. Maria sier at svømming er den aktiviteten som hun liker best, og
legger til at hun svømte mye i hjemlandet. Hun forteller at de muslimske jentene kun
deltar på ’damesvømminga’, men selv har hun som nevnt i kapittel fem, ikke noen
problemer med å være i bassenget når det er fellessvømming for både kvinner og menn.
Julia setter også pris på svømmetilbudet, men hun foretrekker å være der når det kun er
‘damesvømming’. Selv om både Julia og Maria er kristne, har de ulik oppfatning om å
være i bassenget med både menn og kvinner til stede. Det kan også bety at det er andre
aspekter enn religion som vektlegges. Det skal sies at de bekjenner seg til ulike kristne
trosretninger, så dette kan også ha en betydning. Selv om svømmetilbudet ligger i en
helt annen bydel enn informantene selv bor i, synes ikke ungdommene at det gjør noe at
de må ta bussen dit. De beveger seg altså over relativt store avstander. Dette er igjen et
tegn på at de har frihet til å bevege seg i det offentlige rommet alene, og viser at de tar
initiativ til å delta på aktiviteter.
Emmanuel er en av dem som deltar i et organisert treningstilbud som ikke er spesielt
rettet mot innvandrerungdom:
Emmanuel: I fjor æ trente sånn der Taekwondo, så æ måtte slutte, å æ begynte på Kung Fu.
Marianne. Er det et idrettslag med både norske og ikkje- norske som trener eller?
Emmanuel: Vi er tre fra (mitt hjemland) og en fra Afghanistan, og de andre, de er norsk. Kanskje
fem norske…
Marianne: E det ofte dåkker trena?
Emmanuel: mandag, onsdag og fredag… Tre dager.
Marianne: Er det både gutter og jenter?
Emmanuel: Nei, bare en jente.
Marianne: E det andre ting du lika og driv på med?
Emmanuel: Det e å spille fotball, men ikke ofte.
Marianne: Du spille litt… Spille du på et lag?
133
Emmanuel. Nei, nei ikke lag.
Det at flere fra hans egen landbakgrunn eller andre med flyktningbakgrunn har deltatt
på treningene, kan ha bidratt til at han har hatt en lavere terskel for å bli med enn hvis
det bare hadde vært nordmenn tilstede. Erfaring fra annen forskning, viser også at det å
ha personer som vet om eller som hjelper til med å introdusere nye aktiviteter er viktig
(jf. Kavli 2007).
Maria har vært med på noen møter i Røde Kors Ungdom, men hun har ikke hatt særlig
positive erfaringer med det:
Maria: Jeg er medlem av Røde Kors Ungdommer. Vi hadde møte på onsdag… De bare snakket
og snakket, jeg kunne ikke si hva jeg mener. Æ skulle si nåkka, men alle kan snakke norsk
perfekt (hun sier dette høyt i en frustert tone). Og jeg kan ikke snakke norsk… og jeg skal si,
jeg må si ehh-ehh i hvert ord, og bare stopper og jeg sier ingenting, og bare ’ok’, ’ok’….
Marianne : Var det bare norske pluss dæ som va der… ?
Maria: Det var utlandiske som var der åsså, men de kan snakke perfekt norsk.. De har vært her
lenge, jeg tror.
Kenny forteller at han er lite involvert i organiserte aktiviteter på fritida, men har tanker
om hvilke fordeler det kunne ha gitt, dersom han hadde vært mer aktiv:
Man må være på de stedan sånn som på klubb. Man må være med på fotball. Jeg går ikke der,
derfor har jeg litt problemer med å få venner. Om jeg kunne gå å spille fotball og basketball,
kunne jeg ha stor sjans å møte med dem. Hvis du treff ikke nordmenn, du kan ikke bli kjent med
nordmenn. På ungdomsskolen jeg fant ikke noen venner[…] Det er mange sangklubber for
eksempel fra ungdomsskolen. De har en del sangklubber. Jeg kunne ha vært der, men jeg er ikke
flink til å synge og jeg er religiøs. Jeg er kristen og tror på Bibelen, og har problemer med de
sangene de bruker der. På grunn av religion jeg har litt problem med å bli med dem.
Emmanuel og Julia har deltatt noen ganger på den årlige julefeiringa arrangert gjennom
Kirkens Bymisjon i Tromsø. Her kommer folk sammen med ulik bakgrunn for å feire
julaften sammen, og et stort flertall er familier med innvandrerbakgrunn. Emmanuel
forteller om sine erfaringer fra julefeiringa:
Marianne: Ka du syns om de norske tradisjonene?
134
Emmanuel: De er veldig bra, fordi første gang det var på julaften og det var på Bymisjonen, så
det var masse folk der…Vi gikk rundt juletreet, så.. Vi har sunget en sang men æ huske ikkjeen julesang. Vi spiste masse god mat.
Marianne: Så det var trivelig… så dere skal ikkje være der i år?
Emmanuel: Jo da, vi skal være der.
Marianne: Dåkker spiser norsk julemat da, eller er det forskjellig fra hele verden?
Emmanuel: Det er norsk, masse kjøtt og…
Marianne: Ka du syns om den norske julematen?
Emmanuel: Den var skikkelig god. De har planlagt det på en bra måte, fordi de mente at de
folkene som skulle komme, noen er muslimer og noen er kristen, så de måtte lage forskjellig
mat. Hvis du klarer for eksempel å spise svinekjøtt, du kan spise det der. Det va sånn, veldig
bra.
Julia er også svært fornøyd med Bymisjonens julefeiring:
Julia: Det er veldig hyggelig. Vi spiser god mat – gratis. […] Jeg vet ikke om alle kommunene
har det som Tromsø. Det tror jeg ikke. Vi spiser pinnekjøtt, ja julemat…
Marianne: Når dere feirer jul på Bymisjonen – hvem er det som er på den festen?
Julia: Det er mange innvandrere. Innvandrere ja…Fra alle land. […] Det er mange, mange
familier og jeg synes det er veldig, veldig bra, fordi når vi er hjemme det bruker å være samling
med bestefar, nesten hele slekta. Vi treffer dem den dagen. Det er litt kjedelig å gjøre aleina,
julebord, men når vi får en plass for å være, vi utenlandske, vi får se folk.
Julaften arrangert av Bymisjonen viser seg på denne måten å være et positivt innslag i
informantenes tilværelse. De forteller
at det stort sett
er familier
med
innvandrerbakgrunn som deltar, mens nordmenn står for selve arrangementet.
Emmanuel og Julia forteller at de får julegaver fra Bymisjonen og synes det er
spennende med norsk julemat. Både pinnekjøtt, julesanger, gang rundt juletreet og gaver
er ukjente elementer fra deres julefeiring fra hjemlandet. Men, selv om de synes det er
artig med de norske juletradisjonene, så vektlegger de særlig det positive med at de
treffer andre innvandrere som har mange erfaringer felles med dem selv. Opplevelse av
fellesskap med andre med innvandrerbakgrunn, ser med andre ord ut til å være
avgjørende for å delta på dette arrangementet.
Eksemplene ovenfor synliggjør ulike erfaringer med organisert deltakelse, men også
refleksjoner om hva man mister ved ikke å delta. Faktorer som kort botid i Tromsø,
manglende språkkompetanse og svak økonomi i familiene, samt verdimessige
preferanser er faktorer som i større eller mindre grad har betydning når det kommer til
135
regulering av organisert deltakelse, også blant mine informanter. Jeg har ikke grunnlag
for å si noe om de i mindre grad er med i organiserte aktiviteter sammenlignet med andre
ungdommer med flyktningbakgrunn i Tromsø. Informantene i mitt materiale har alle
vært, eller er med på en eller flere aktiviteter. Så selv om de utgjør et lite utvalg, er det
likevel mulig å avdekke utfordringer knyttet til slik deltakelse.
Maria vektlegger språkutfordringer som en årsak til at det er vanskelig å være med i
Røde Kors Ungdom. Hun klarer ikke å gjøre seg forstått i så stor grad som hun ønsker,
og synes at diskusjonene er ubehagelige, og opplever at de andre med
innvandrerbakgrunn behersker situasjonene og språket bedre enn henne. Dette kan bidra
til å forsterke negative opplevelser av ikke å mestre situasjoner der ikke bare nordmenn
er til stede, men også andre med innvandrerbakgrunn. Det er ikke nødvendigvis det at
hun har flyktningbakgrunn som gjøres relevant i denne konteksten. I denne konkrete
situasjonen spilles forskjellighet ut gjennom at det dominerende språket beherskes ulikt
av deltagerne. Til tross for språkbarrierer har hun deltatt på disse møtene i en periode.
Dette kan vitne om samfunnsengasjement og ønske om å være i et fellesskap med både
norske og ikke-norske ungdommer. Hun har vært aktiv i å oppsøke organisasjonen selv,
men opplever ikke å bli inkludert slik hun hadde forventet, fordi hun opplever at hennes
begrensede språkutfordringer ikke har blitt tatt hensyn til. Dermed kan hennes deltakelse
i organisasjonen etterhvert, fra Marias ståsted, forstås som opplevd utenforskap (jf.
Kavli 2007).
Hva som er strukturelle og verdimessige forhold som regulerer organisert deltakelse
blant informantene er sammensatt, og på ingen måter gitt. Forhold som ungdommene
ikke nevner eksplisitt, men som synliggjøres i andre kontekster, er blant annet trang
økonomi. Inntektene fra jobbene de har, skal ikke bare dekke kostnadene ved å bo i
Tromsø. I tillegg har flere av informantene forventninger fra gjenværende familie i
hjemlandet om å sende penger heim. Økonomiske faktorer som hindrer deltakelse kan
dermed begrunnes både i strukturelle og verdimessige forhold. Ungdommenes verdier
relatert til religiøse forhold, ser ut til å være avgjørende for hvordan man tenker at fritida
kan eller bør anvendes for enkelte av informantene. Dette synliggjøres særlig i
136
eksemplet der Kenny på den ene siden uttrykker at det kunne ha vært fint å delta i et kor,
men sier samtidig at dette er problematisk fordi at han antar at sangene de synger der,
ikke er passende med hensyn til hans tro. Han reflekterer også over mulighetene for å
bli kjent med norske ungdommer ved å delta på slike aktiviteter. Likevel er det hans
religiøse identitet som får bli utslagsgivende for at han ikke blir med.
Foreldres og de unges egne verdier når det kommer til skolearbeid, vektlegges ikke som
direkte årsak for begrenset aktivitet i fritida. Dette kommer likevel fram, særlig i
samtaler med Kenny og Maria, når de fokuserer på at hverdagen dreier seg stort sett om
hjemmeliv, skole og jobb, og at de to sistnevnte faktorene tar veldig mye tid. Opplevd
mangel på tid, kan derfor belyse hvorfor de i større grad ikke er med på aktiviteter. Blant
mine hovedinformanter ser vi igjen flere av de regulerende forhold som Kavli (2007)
påpeker i sin studie. Begrenset deltakelse i organiserte aktiviteter kan dermed knyttes til
kultur- og verdipreferanser, så vel som til strukturelle forhold (jf. Kavli 2007). Slik jeg
tolker utsagnene fra informantene, uttrykker de at de selv velger ikke å delta på en del
av disse arenaene. I den grad en kan snakke om utenforskap, kan det tilsynelatende se
ut som om det dreier seg om selvvalgt utenforskap. Dette må likevel nyanseres. Bortvalg
av deltakelse på ulike organiserte aktiviteter kan også handle om en opplevelse av ikke
å passe inn eller manglende språkferdigheter. I eksemplet om julefeiringa med
Bymisjonen, opplever informantene å være en del av et større fellesskap i likeverdige
relasjoner. Dette kan dermed forstås som selvvalgt deltakelse.
Likeverdighet og
opplevelse av fellesskap ser ut til å ha stor betydning for om informantene velger å delta
i organiserte aktiviteter eller ei.
Deltakelse og mangel på deltakelse kan også analyseres ved hjelp av aktørperspektiver,
blant annet med vekt på handlinger og de muligheter og begrensninger som aktørene
står overfor (jf. Barth 1994). Hva som er begrensningene og mulighetene er imidlertid
ikke opplagt når det kommer til flyktningenes deltakelse eller ikke–deltakelse i slike
aktiviteter. En overordnet begrensning som mange med innvandrerbakgrunn erfarer er
opplevelsen av å være utenfor eller gjøres til en ‘fremmed’ i kontekster der også
majoriteten deltar. I slike relasjoner er det både uttalte og uuttalte maktforhold mellom
137
minoritet og majoritet som kommer til uttrykk, og som kan framstå som begrensninger
for deltakelse. Det ser videre ut til at forhold knyttet til tid, religion og språk kan forstås
som aktørenes opplevde begrensninger. Andre begrensninger som kan ligge til grunn er
ungdommenes forestillinger og antakelser om hva deltakelse i aktiviteter og norske
ungdomsmiljøer dreier seg om. Mangel på kunnskap om etablerte praksiser og hvilken
sosial atferd som forventes, er aspekter som skaper fravær av deltagelse, eller at
deltagelse blir kortvarig. Hva som kan betraktes som deres muligheter er mer uklart.
Mulighetene er selvsagt at deltakelse i en rekke fora og aktiviteter i utgangspunktet er
åpen for alle uansett bakgrunn (Ødegård et. al 2014). Dette ligger også til grunn for
Tromsø kommunes visjoner for barn og unge med minoritetsbakgrunn. Strukturelle
forhold som økonomisk støtte til medlemskontingenter, bedre informasjon og
oppfølging er kommunens tiltak for å få økt deltakelse blant unge i denne gruppa (jf.
Handlingsplan for minoritetsspråklige, Tromsø kommune 2007). Økonomisk
tilrettelegging og annen oppfølging kan på et strukturelt plan analyseres som aktørers
muligheter. I mitt materiale er dette faktorer som i liten grad nevnes av informantene
som grunn for deltakelse eller ikke. En aktørforståelse av informantenes deltagelse i
organiserte aktiviteter kan også sees i sammenheng med de analytiske kategoriene
midlertidighet og samtidighet. Det ser ut til at informantenes kontinuerlige usikkerhet
omkring varigheten av oppholdet i Tromsø, er med på avgjøre graden av flyktningenes
deltakelse og involvering. Når flyktningene faktisk velger å delta i aktiviteter kan det
være på grunnlag av vurderinger om å gjøre det beste ut av situasjonen de befinner seg
i til enhver tid. Gjennom å vurdere mulighetene opp mot begrensningene kan en få en
bedre forståelse av hva som fører til deltakelse og hva som ikke fører til deltakelse blant
unge flyktninger.
Flyktningguiden – et ambivalent «integreringsprosjekt?»
Til tross for ulik deltakelse i ulike aktiviteter, er en fellesnevner for alle
hovedinformantene at de har deltatt i Flyktningguiden, som jeg kort beskrev i kapittel
tre. I det følgende vil jeg diskutere Flyktningguiden sett fra de unge flyktningenes
ståsted. Jeg vil også komme inn på erfaringene til koordinatoren i dette aktivitetstilbudet,
samt en av guidene som jeg også har intervjuet. Jeg bygger dermed mine analyser på
138
fortellingene til mine hovedinformanter, samtaler med andre som var tilstede og
observasjoner av dem som deltok i fellesaktivitetene i Flyktningguiden. Jeg vil derved
kunne avdekke relasjoner så vel som de samhandlingsformer som disse relasjonene fører
til.
Som jeg var inne på i kapittel tre foreslår Flyktningguiden som ordning at flyktning og
guide blant annet kan dra på kafébesøk, turer, hjemmebesøk hos hverandre eller andre
aktiviteter. Annen virksomhet som kan inngå i relasjonen er at flyktningen kan få
veiledning og orientering av guiden til praktiske formål. Dette kan være å finne fram til
offentlige kontorer eller andre sentrale steder, fylle ut skjemaer og hjelpe til med andre
praktiske gjøremål. Guiden skal også være en ‘døråpner’ for at flyktningen kan få
utvidet sitt sosiale nettverk. Guiden skal likevel ikke fungere som en hjelper eller som
en ’støttekontakt’. Målet er at det skal være en gjensidig relasjon, der begge parter har
ansvar for å bidra og å lære av hverandre. Den andre delen av prosjektet dreier seg om
fellesaktiviteter der målet er at guider og flyktninger samles til felles sosial aktivitet.
Flyktningguiden inkluderer både unge, voksne og eldre, men mitt fokus har vært på
ungdommene i prosjektet.
Da jeg selv var flyktningguide tidlig på totusentallet fikk jeg muligheten til å bli kjent
med en ung kvinnelig flyktning. Vi ble ‘koblet’ av flyktningguidekoordinatoren med
bakgrunn i at vi hadde samme kjønn og at aldersforskjellen ikke var så stor. Erfaringene
jeg satt igjen med etter at vi hadde tilbrakt en del tid sammen i rundt et års tid var gode
og verdifulle, men også ambivalente. Livssituasjonen vår var ganske ulik i denne
perioden. Jeg drev med hovedfag på universitetet, bodde i kollektiv og deltok ofte i
sosiale sammenhenger med andre venner og studenter. Jeg inviterte henne med enkelte
ganger, men forsto etter hvert at hun ikke var interessert i å være med på aktiviteter på
kveldstid eller være med i sosiale sammenhenger der det ble drukket alkohol. Fester og
uteliv som jeg deltok på, var temaer som jeg underkommuniserte når jeg var sammen
med henne.
139
Selv om hun også var i en utdanningsfase, bodde hun hjemme hos sin familie. Hennes
livssituasjon var preget av bekymring for familie både i Tromsø og i hjemlandet. Hun
var også engstelig for sine framtidsutsikter og for hvordan hun kunne få godkjent og
fullført utdanninga si som hun hadde startet på i hjemlandet. Det jeg opplevde som en
av de største utfordringene mellom oss var å få tak i det som gjerne ligger implisitt i en
relasjon, altså det man ikke trenger å forklare. Bruk og tolkning av sosiale koder, som
for eksempel humor, bruk av ironi og spøk ble i stor grad tolket på andre måter enn det
var ment fra min side. Jeg opplevde at kommunikasjonen mellom oss dermed fortonet
seg veldig eksplisitt og tydelig. Jeg vil likevel si at vi begge tilpasset oss og anstrengte
oss for at relasjonen skulle fungere. Etter mine erfaringer med å delta i dette prosjektet,
valgte jeg derfor å ta kontakt med Tromsø Røde Kors og Flyktningguiden på nytt noen
år senere, da jeg skulle sette i gang med datainnsamling til denne studien. Jeg anså
Flyktningguiden for å være en relevant arena for å få kontakt med potensielle
informanter, både flyktninger og nordmenn.
Flyktningguidens oppgaver inkluderer som nevnt å organisere møter eller koblinger
mellom guider og flyktninger. ’Koblingene’ gjøres ofte på bakgrunn av informasjon som
guider og flyktninger har gitt til koordinator i forkant. I perioden da jeg gjorde feltarbeid
var det personer i underkant fra tretti nasjoner som deltok i Flyktningguiden. Tallet
inkluderte nasjoner som guider og flyktninger var fra. Mens flyktningene kom fra over
tjue land, var guidene representert fra sju ulike land. I tillegg til norske guider, var det
guider fra andre europeiske land, Afrika og Sør-Amerika. Noen av disse hadde selv
kommet som flyktninger en del år tidligere til Tromsø, kunne koordinator fortelle.
Flyktningene kom i hovedsak fra land i Afrika og Midtøsten. Fordelinga mellom kjønn
viste en liten overvekt av mannlige flyktninger, mens overvekten av kvinner blant
guidene var mer markant.
Ved å gå nærmere inn i Flyktningguidens ulike aktiviteter kan vi få et bilde av hvordan
dette er en arena som kan skape både inkludering og ekskludering. Hvordan oppleves
relasjonene flyktningene har til sin guide? Hvordan kan sammenkomstene i
Flyktningguiden forstås? Hvordan kan deltakelse i Flyktningguiden ses i sammenheng
140
med perspektiver på midlertidighet og samtidighet? På hvilken måte skaper deltakelse i
Flyktningguiden sammenheng i flyktningenes tilværelse i Tromsø?
Erfaringer med å ha en flyktningguide
Tre av mine fire informanter har hatt en guide i prosjektet, og ungdommene viser til
ulike erfaringer med det. Emmanuel hadde en guide på et tidligere tidspunkt, og han
opplevde at han og guiden utviklet en god relasjon. Hans guide var ikke norsk, men
hadde bodd i Tromsø en tid.
Marianne: Ka gjor dåkker sammen?
Emmanuel: Vi møttes noen ganga, vi gikk på Offside og så på fotball, vi gikk i byen og snakket.
Æ gikk på besøk mange ganga (hjem til guiden)[…]Det var veldig hyggelig!
Marianne: Så du synes det (Flyktningguiden) er et bra opplegg?
Emmanuel: Ja, veldig bra fordi du må ha sånn der noen å snakke med noen ganger. Så nu er jeg
begynt å lære engelsk, så jeg trenger å trene litt og sånn…[…]Æ trur for eksempel for de som
er ny, bør man ha sånn der guide som er aktiv. Fordi når du har ingenting, det er veldig vanskelig
å skaffe sånn der venn sjøl, uten å kjenne noen. Du må ha en person som du kan snakke med.
Marianne: Når du og guiden var sammen, gjorde dåkker ting sammen med hans venner eller
bare dåkker to sammen?
Emmanuel: Jo da det er sånn, en gang vi var på bursdag, og jeg har truffet mange fra kirka.
Julia har en kvinnelig guide på sin egen alder, og på linje med Emmanuel er hun også
fornøyd med relasjonen de to har:
Vi bruker å gå på kino, å komme her på biblioteket å snakke, vi går på kafe. Vi skulle være på
klatring, men jeg var syk den dagen så… Men vi skal gå der å se. Noen plasser jeg ikke har vært
på, viser hun meg. Jeg syns det er bra å bli vist steder som man ikke kjenner.
Maria forteller en litt annen historie om relasjonen hun har til sin guide. Når hun og
guiden møtes har de veldig lite å snakke om, sier hun. Under flere møter bare sitter de
der og sier ikke noe. Maria forteller:
Æ traff guiden min, men vi gjorde ikke så mye. Æ besøkte henne en gang og det var gøy, og så
kom ho hjem hos oss. Så etterpå – ka da? Det ble ingenting ut av det.
141
Disse eksemplene viser at det å ha guide, oppleves ulikt blant informantene. Emmanuel
og Julia har positive erfaringer med sin guide, og vektlegger at det å ha et menneske
som kan ta dem med til nye steder, introdusere dem for aktiviteter og nye folk, er
verdifullt. I tillegg er språktrening noe som Emmanuel setter pris på. Guiden får dermed
flere roller. I Maria sin situasjon kan det være slik at hun og guiden følte at de hadde så
lite til felles at det var vanskelig å finne på aktiviteter og samtaletema som kunne være
interessante for dem begge. Emmanuel, Julia og Maria uttrykker at det viktigste for dem
er å få en venn eller bekjent som de kan være sammen og gjøre ulike aktiviteter med.
Med andre ord; de fokuserer på de konkrete aspektene ved relasjonen. I de tilfellene der
fokuset er på eksplisitte aktiviteter og praktisering av språk, ser det ut som om at
relasjonene fungerer på en bra måte, sett ut fra flyktningenes side.
Sammenkomster i Flyktningguiden
Fellesarrangementene eller som jeg også kalle for sammenkomstene, representerer en
mulighet til å skape nye relasjoner og flere sosiale arenaer for deltakerne i prosjektet. I
Tromsø ble slike sammenkomster orientert om for ungdomsgruppa i Flyktningguiden.
Mine informanter var av og til med på fellesarrangementene, og Maria var særlig ivrig
etter å delta.
En av hensiktene med Flyktningguiden er å få til et varig og stabilt fellestilbud for alle
unge guider og flyktninger et par ganger i måneden. Tidligere erfaringer med
sammenkomster i Flyktningguiden hadde vært variable med hensyn til oppmøte, ifølge
koordinator. Sammenkomstene hadde en fast ramme og noenlunde likt innhold.
Ungdommene møtte opp til litt forskjellige tidspunkt, men etter ei stund var en gjeng av
unge samlet.
Som nevnt i kapittel tre arrangerte koordinator og jeg en ‘bli-kjent-fest’. En del, men
langt fra alle av dem som gikk på Voksenopplæringa, hadde tilknytning til
Flyktningguiden. Det kom over tretti ungdommer til denne første festen, inkludert
Maria, Emmanuel og Julia. Koordinator var glad over å se at så mange kom, ettersom
det hadde vært relativt få ungdommer på tidligere fellesarrangement. Til stede på denne
142
første festen var både guider og flyktninger som hadde blitt ’koblet’ sammen, samt
flyktninger som ventet på å få en guide. Det kom også elever fra Voksenopplæringa som
ikke hadde særskilt tilknytning til Flyktningguiden, utover at de kunne stikke innom på
fellesarrangementene. Maten var tilpasset ulike religiøse praksiser, deriblant pizza med
halalkjøtt fra en pizzarestaurant i Tromsø. Røde Kors hadde kjøpt inn et nytt
musikkanlegg for anledninga, og i invitasjonene hadde vi oppfordret ungdommene til å
ta med seg egen musikk. Flere av medlemmene i Røde Kors Ungdom var også til stede.
En av dem informerte om deres aktivitet i Tromsø-gruppa og sa at de ønsket å få flere
flyktninger med i gruppa. Særlig for de unge guttene var sammenkomstene en av de få
arenaene de hadde hvor de kunne møte andre ungdommer, ifølge koordinator. De fleste
av dem manglet en guide, derfor ble det ekstra viktig for dem å ha et sted der de iallfall
kunne treffe andre flyktninger, og noen norske. På en annen sammenkomst i regi av
Flyktningguiden kom jeg i prat med to unge menn med innvandrerbakgrunn. Foreldrene
deres hadde kommet som innvandrere til Norge. De selv var født og oppvokst i Norge,
og hadde flyttet fra Oslo til Tromsø for å studere. I denne sammenhengen var jeg usikker
på om de var på sammenkomsten i kraft av å være guider eller om de ønsket å få en
guide. Det virket imidlertid som om de ikke var ute etter noen av delene, men det så ut
som at de bare var til stede for å bli kjent med folk. Eksempelet viser at
sammenkomstene i Flyktningguiden også kunne inkludere andre enn bare guider og
flyktninger.
Flyktningguidens sammenkomster denne høsten ble avsluttet med invitasjon til alle om
å delta på julebord. På julebordet ble det servert ghanesisk mat som var laget av en av
initiativtakerne til festen, Isaac, som var medlem i en annen ungdomsgruppe i Røde
Kors. Det ble mye snakk om maten. Den var laget av okra, en grønnsak som er mye
brukt blant annet i Ghana og i andre vest-afrikanske land, fortalte han. Flere av
ungdommene kjente den igjen fra sitt hjemland. Det var også halalslaktet kjøtt i retten.
En ung mann med kristen bakgrunn spurte hva halal betydde for noe. Isaac forklarte
dette, godt hjulpet av noen muslimske gutter rundt bordet. De forklarte at dette var måten
muslimer håndterte kjøtt på. Diskusjonen om halalslaktet kjøtt var tuftet på oppriktig
interesse og nysgjerrighet, uten innslag av fordommer og forutinntatte holdninger, slik
143
jeg tolket situasjonen. Den sosiale situasjonen bar preg av toleranse og likeverd
ungdommene imellom, der praksiser knyttet til religion ikke bidro til å forsterke
ulikheter, men åpnet opp for spørsmål og svar.
Som avslutning på julebordskvelden gikk vi rundt juletreet som var laget av papp, og
sang norske julesanger. Noen av flyktningene kjente til enkelte av de tradisjonelle
norske sangene, og sang ivrig med. En guide som var innvandrer fra et europeisk land,
satte i gang med å synge julesanger på sitt morsmål. Stemninga var god og alle var
engasjerte, nynnet og sang med, selv om mange sanger var helt ukjente. Slik julebordet
ble tilrettelagt av frivillige i Røde Kors, guider og flyktninger, bar det preg av å være et
hybrid arrangement på mange måter. Hvis de ulike elementene som julebordet utgjorde
betraktes isolert fra hverandre, kan de norske vaflene og gløggen, matrett fra Ghana,
halalslakta kjøtt, norske julesanger og gange rundt juletreet, knyttes til nasjonale eller
religiøse tradisjoner i spesifikke land eller regioner. Det kan argumenteres for at disse
enkeltelementene kan plukkes fra hverandre, og at det derfor ikke skapes noe nytt (jf.
Lithman og Andersson 2005). Det at elementene ikke ’smelter sammen’, men opptrer
som selvstendige enheter, har også vært kritikken rettet mot hybriditetsperspektiver. Ut
fra mine forestillinger om hva et julebord i en norsk kontekst innebærer, vil jeg
argumentere for at sammenblandinger av de materielle, kulturelle og sosiale praksisene
nettopp skapte noe nytt. Rammene rundt julebordet var åpne, og mange av dem som var
til stede, hadde få eller ingen klare ideer om hvordan et julebord i tradisjonell norsk
forstand skulle gjennomføres. Det var heller ikke en uttalt idé om at julebordet skulle
være mest mulig norsk. Det at ungdommene under julebordet snakket i mobiltelefonen,
kan på den ene siden forstås i lys av kommunikasjonsformer knyttet til bruk av
mobiltelefon delvis erstatter og kompletterer tradisjonelle samtaleformer. På den andre
siden kan situasjonen være et eksempel på at mobiltelefonen i stadig større grad har fått
en sentral plass i sosiale situasjoner der ungdom samles.
Flyktningguidens jevnlige sammenkomster, julebordet inkludert, hadde flere
fellestrekk. Som nevnt var det en overvekt av gutter og unge menn. De gangene det både
var guider og flyktninger til stede, observerte jeg at flyktningene satt og pratet sammen
144
i grupper, mens guidene satt mer spredt i rommet. Temaene som ble diskutert, musikken
som ble spilt og ungdommenes samhandling skjedde på flyktningenes, for det meste de
unge mennenes, premisser. Kroppsspråk, omgangsform og sjargong guttene i mellom,
kunne forbindes med det som tradisjonelt oppfattes som maskulin atferd ved at guttene
pratet høyt og prøvde å tøffe seg overfor hverandre. Under sammenkomstene ble det
stadig vekslet mellom flere språk. Ungdommene kunne prate norsk i et øyeblikk, men
så gå over til engelsk eller sitt eget morsmål i det neste. Når et par stykker som hadde
felles morsmål satt sammen, snakket de på sitt språk. I enkelte situasjoner gikk
samtalene på engelsk. Norsk var fellesspråket som alle behersket, og det førte til at alle
ungdommene ble inkludert i småsnakkinga som skjedde rundt bordene. Norsk ble også
brukt når nordmenn ikke var involvert i situasjonene. Mange av flyktningene hadde
bodd i Tromsø i lengre tid, og hadde fanget opp ungdomsuttrykk som er vanlige både i
Tromsø og andre steder. Jeg la merke til at et av disse ordene var ‘slumt’. I ettertid
forhørte jeg meg hos både ungdommer og voksne med tenåringsbarn med norsk
bakgrunn om hva dette betydde. ’Slumt’ kan visstnok bety flere ting, blant annet at noe
er kult, bra, avslappa eller komfortabelt.
Språklige sammenblandinger og nye ord og uttrykk ble skapt. I mitt materiale kommer
språkvekslinger tydelig fram. Språkveksling, det vil si veksling mellom to eller flere
språk i samme samtale, er vanlig i to- eller flerspråklige praksiser (Svendsen 2006).
Studier av to- eller flerspråklige barn og unges språkbruk viser at de først og fremst
praktiserer det Svendsen benevner som ‘språking’, snarere enn å holde seg til det ene
eller det andre språket eller koden. ‘Språking’ forstås dit hen at man må ta i bruk de
mest effektive språklige virkemidler for å kunne nå de målene som skal til for å gjøre
kommunikasjon mulig (Svendsen 2005, 2006). For å få flyt og for at flest mulig skulle
klare å delta i samtalene, var språkveksling en avgjørende strategi.
Aktiviteter på tvers av kjønn og majoritets - minoritetsrelasjoner
Selskapsleker eller samhandlingsleker var ofte en del av aktivitetene under
sammenkomstene, der både gutter og jenter, flyktninger og de få guidene som var til
stede, deltok. Lekene ble igangsatt av et par personer som organiserte
145
fellesarrangementene. Mens småsnakkinga og samtalene rundt bordene bar preg av en
viss gruppering blant ungdommene, bidro aktivitetene til at nesten alle deltok. Ulik
språklig kompetanse i norsk ble irrelevant i leksituasjonene. De fleste lekene var fysiske
med vekt på å være i bevegelse. Det kunne være å løpe rundt i rommet, stå tett ved siden
av og være borti hverandre. En av lekene var en form for øvelse basert på tillitt, der en
person skulle stå i midten av gruppa med lukkede øyne, og resten skulle stå i en tett ring
rundt og ta imot personen som skulle falle mot dem. Til tross for at alle sto tett inntil
hverandre, unge kvinner og unge menn, noen guider inkludert meg selv, var det få tegn
til sjenerthet og forlegenhet. De unge mennene var hensynsfulle overfor jentene, og
ungdommene tok hensyn til hverandres kropper. Ut fra mine egne observasjoner og egen
deltakelse i lekene, gjennom verbale og ikke–verbale uttrykk og synlig glede og
engasjement hos ungdommene, kunne leksituasjonene analyseres som et frirom for
ungdommene.
Guttene var i noen leksituasjoner røffere enn jentene. Guttene var i flertall, og i større
grad mer pågående og høylytte enn jentene, men dette hadde mindre betydning for
gjennomføring av lekene. Guttenes væremåte hadde imidlertid en viss betydning for
hvem som dominerte reglene for hvordan en kunne handle i denne settingen. Ofte var
det jentene som klarte seg gjennom alle rundene og som vant leken. Dette kunne være
tilfeldig. En tolkning kan likevel være at jentene i større grad enn guttene, så ut til å
forstå reglene da lekene ble forklart i forkant, og at jentene også i stor grad forholdt seg
til lekenes regler.
Lekene fremsto dermed som en aktivitet der etnisitet, alder og hudfarge så ut til å få liten
relevans i den sosiale situasjonen. Det var imidlertid flest unge med flyktningbakgrunn
til stede, og de norske var i mindretall. Det at det var få norske til stede, kan også være
en årsak til at ungdommene følte seg trygge og at aktivitetene kunne gjøres på deres
premisser. Lekene kan beskrives som en kort avgrenset aktivitet. Goffman (1992) [1959]
peker nettopp på at denne formen for handlinger kan utøves i korte avgrensede
situasjoner der deltakerne kommer fram til en enighet om hva for eksempel kjønn og
etnisitet skal bety. Hva som ble dominerende i disse konkrete leksituasjonene, måtte i
146
så fall være om de var gutt eller jente og hvordan deres roller ble utøvd. Forskjeller ble
i svært liten grad synliggjort. Det spilte med andre ord ingen rolle om deltakerne hadde
flyktningbakgrunn, kom fra et annet europeisk land eller var norske. Jeg tolket
samhandlinga i leksituasjonene slik at når ingen i gruppa hadde et fortrinn eller utpreget
erfaring innenfor den aktiviteten som skulle utføres, kunne det se ut som om sosiale og
kulturelle identiteter ble tonet ned. Til tross for at jeg var norsk og de fleste andre som
var til stede, hadde flyktningbakgrunn, hadde vi omtrent det samme utgangspunktet når
det gjaldt innsikt og kunnskap om lekene vi deltok i. Lekene framsto som en form for
grenseoverskridende aktivitet der samhandlinga bar preg av likeverdighet.
Kulturell elastisitet i Flyktningguiden
Også situasjoner i sammenkomstene i Flyktningguiden bar preg av at det ble utviklet en
kulturell elastisitet, slik Vestel viser i de flerkulturelle ungdomsmiljøene han har studert
(Vestel 2003, 2004). Da ungdommene diskuterte betydninger av halal under
julebordsmiddagen, dreide samtalene seg om å komme fram til enighet og forståelse for
‘den andre’. Nysgjerrighet og oppriktig interesse for halal, ble møtt med kunnskap og
utfyllende svar. Både i situasjonene der det ble nødvendig å veksle mellom ulike språk
og i situasjoner der selskapslekene sto i fokus, var det en felles ide om samarbeid og
tilpasning som lå til grunn. Dette er også i tråd med Vestel (2003, 2004) som hevder at
forskjellene mellom grupper ikke bør overkommuniseres slik at samhandling blir
vanskelig. Ved å fokusere på likhet uten å insistere på klare skillelinjer på den ene siden,
samtidig som forskjeller verdsettes og aksepteres på den andre, utvikles en utstrakt
elastisitet (Vestel 2003).
Flyktningguiden – ‘kulturmøter’, hjelper- klient relasjon eller likeverdig fellesskap?
Motivasjonsfaktorene som ligger til grunn for å bli guide er ulike, men koordinator
påpeker at guidene har noen felles trekk som innebærer ønsket om økt kulturforståelse
og ønsket om å utvise solidaritet. Ettersom jeg kun har intervjuet én guide, baserer jeg
dataene på uformelle samtaler med andre guider, ungdommer som jobber frivillig i Røde
Kors og koordinator i Flyktningguiden sine erfaringer.
147
Nina kommer fra et nord-europeisk land og er som nevnt guide, og hun forteller om
motivasjonen for å delta i Flyktningguiden:
Det å bli kjent med en ny kultur. Det var liksom det som fikk mæ til å gjøre det. Det synes æ
høres veldig spennanes ut, det med kultur og sånt. Æ gjør det fordi æ har lyst og fordi æ synes
det e kjempespennanes. Og det gir mæ en veldig god følelse av faktisk å ha gjort nåkka. Det at
noen setter pris på mitt arbeid, men de behøver ikkje å takke mæ personlig for det. Som med
OD (Operasjon dagsverk); æ forlange ikkje at de skal skrive mæ takkebrev om at ’du har redda
livet mitt’ liksom… Men at dem er litt takknemlig for det vi faktisk gjør for dem. Så behøver
dem ikkje vite kem æ e, egentlig. Det e ganske uvesentlig. Æ behøver ikkje vite kem dem e. Æ
like å vite at æ har vært med å hjulpet folk som ikkje har det sånn som æ har. Og så er det sikkert
egoistisk at æ får sånn god følelse av det...
Nina vektlegger flere aspekter ved det å delta i Flyktningguiden, deriblant «det å bli
kjent med en ny kultur», samt som gleden av å gjøre noe hun oppfatter er meningsfylt.
Idealisme har også vært en viktig motivasjon for å delta. Hun ser på seg selv som en
som innehar en hjelperolle, men har ikke behov for at noen skal takke henne for det.
Hun betrakter deltakelse i Flyktningguiden i sammenheng med annet frivillig arbeid, og
reflekterer over at den gode følelsen hun får ved å gjøre slikt arbeid også er egoistisk
motivert. Det ligger altruistiske motiver bak, men også en strategi som innebærer
egennytte. Med andre ord kan forventningene Nina har til det å etablere en relasjon til
en flyktning, ses i sammenheng med moderne vennskap, som sjølrealisering og
meningsskapende prosjekt (jf. Frønes og Brusdal 2000).
I oppstarten som guide forteller Nina at hun var veldig entusiastisk. Hun hadde vært
hjemme hos ’sin’ flyktning og blant annet spist lokal mat fra flyktningens hjemland. Det
opplevdes eksotisk og spennende, fortalte hun. Ved senere anledninger da jeg traff Nina,
var entusiasmen dabbet mer av. Hun og flyktningen hadde sett mindre til hverandre, og
forklarte dette med praktiske problemer ved at de ikke klarte å finne tid til å møtes. Etter
hvert ser det ut som om betydninga av mobiltelefonen ser ut til å spille en viktig rolle
for hvordan relasjonen aktiveres. Et eksempel på kontaktavgrensing er når guiden Nina
sier at hun har hatt lite kontakt med flyktningen ‘sin’, fordi flyktningen har fått nytt
mobilnummer, og var vanskelig å få tak i. I denne konkrete relasjonen ser det ut som
om mobilen har stor betydning for om møter skjer eller ikke. Det å dra innom henne
148
hjemme eller ta kontakt med Flyktningguiden for å få hjelp til dette, var ikke et tema.
Dette er et eksempel på at bruk av teknologi bidrar ytterligere til å finjustere, forskyve
og endre tidsorganisering i slike relasjoner.
Dette kan også forstås som et eksempel på forvaltning av utilgjengelighet både fra
flyktningens og guidens side. Den mest åpenbare forvaltninga av utilgjengelighet kan
sies å ligge hos flyktningen, ettersom hun ikke har oppgitt nytt mobilnummer til guiden
sin. Nina, på sin side, har ikke gjort noen aktive forsøk på å gjenopprette kontakten.
Relasjonen bindes sammen og kontakten vedlikeholdes gjennom teknologien. Dette
fører til at relasjoner av denne typen, som kun opprettholdes gjennom teknologi, blir
svært sårbare. Teknologien kan sammenlignes med strukturer som mennesker delvis kan
styre selv, men delvis gjemme seg bak. Teknologibruk i slike relasjoner gir rom både
for forvaltning av utilgjengelighet og tilgjengelighet (jf. Haugen 1978). På den måten
får individet mindre ansvar for at relasjonen vedlikeholdes ettersom teknologien får
større plass. Man kan selv velge om man vil ta en aktiv eller passiv rolle i relasjonen
gjennom å begrense eller intensivere teknologibruken. Eksempelet viser dilemmaet ved
at bruk av teknologi, for eksempel mobiltelefon, både hemmer og fremmer møter
mellom guide og flyktning.
Noen av dilemmaene som oppstår i relasjonene i Flyktningguiden er nettopp ulike
hensikter og ulik grad av interesse hos guide og flyktning for å møtes. Slik jeg ser det,
kan ett av formålene med Flyktningguiden være å tilrettelegge for møter og samhandling
mellom folk som i utgangspunktet mest sannsynlig ikke ville ha funnet sted i andre
situasjoner. Flere av elementene som trekkes fram kan fungere som et ideal, men i de
praktiske situasjonene mellom guide og flyktning, er det gjerne andre utfordringer som
melder seg. En av utfordringer i relasjonen blir framtredende når guiden har som mål «å
bli kjent med andre kulturer». En slik kulturforståelse omfatter ei forestilling om at et
lands ‘kultur’ gjenspeiles direkte i personers i tankesett og handlinger. Forestillingen
bygger også på at flyktningens kulturelle bakgrunn uttrykkes likt både i en lokal kontekst
i hjemlandet og i Tromsø. Denne kulturforståelsen omtales som reifisering av kultur og
som det beskrivende kulturbegrep (jf. Larsen 1999; Altern 1996). På et mer folkelig plan
149
kan dette også omtales som forventninger om ’kulturmøter’. Julian Kramer (1988) og
senere Unni Wikan (1995, 2001) har i sine arbeider diskutert begrepet ’kulturkonflikter’
og ’kulturmøter’, og har på ulike måter påpekt at det ikke er kulturer som møtes, men
mennesker.
Flyktningguidens målsetting om å ‘koble’ personer med noenlunde lik bakgrunn og
felles interesser kan også innebære at man må vurdere forhold knyttet til struktur- og
verdispørsmål når koblingene gjøres. Ulik klassebakgrunn, ulikt forhold til religion og
forskjellige holdninger og praksiser med hensyn til frihet og individualisme kan være
noen av disse. For humanitære organisasjoner som har som mål å hjelpe grupper eller
enkeltindivider med ‘integrering’, vil det være vanskelig å oppnå likeverdighet mellom
de som skal integreres og de som integrerer. Å være mottaker av noen andres frivillighet,
skaper en asymmetri i relasjonen, som i mange tilfeller kan bli fastlåst over tid, slik jeg
ser det. Ødegård et. al (2014) viser at humanitære organisasjoner er viktige for
innvandrere med kort botid og svake sosiale nettverk i den første fasen i Norge, fordi de
har få kontakter i det norske samfunnet. Pedersen (2008) viser at som selvoppnevnt
hjelper fritas man for forpliktelser overfor flyktningene siden det ikke ligger noen form
for personlig ansvar når man trer inn i hjelperollen. Flyktningguiden kan i så måte være
i fare for å framstå som et prosjekt der guidene fremstår som ’hjelpere’, fordi det er få
forpliktelser som ligger i relasjonen. Et eksempel på manglende forpliktelser fra guidens
side utover det å være sammen en gang i uka, er guidenes påfallende fravær under de
felles sammenkomstene.
Uansett om guide og flyktning har sammenfallende interesse og motivasjon for å delta i
Flyktningguiden eller ikke, kan det være vanskelig å finne en felles plattform, eller å
komme til enighet om hva relasjonen skal innebære. Utfordringene blir å finne fram til
hvor lite eller hvor mye partene trenger å enes om, for at en slik relasjon skal fungere.
Relasjonen kan ses i sammenheng med Goffmans begrep, situasjonsdefinisjon, som
innebærer at partene må ha en viss felles enighet om hva situasjonen man er i dreier seg
om og hvilke roller det forventes at man tre inn i Goffman (1992). I ei evaluering av
Flyktningguiden i Trondheim legges det vekt på at man må være forsiktig med å
150
fokusere på at relasjonen mellom flyktning og guide nødvendigvis skal ende opp i
vennskap. Dette kan føre til store forventninger hos en eller begge parter (Valenta og
Berg 2003). Flyktningene i Flyktningguiden i Tromsø ser ut til å ha forskjellig
motivasjon for å delta i prosjektet. En form for motivasjon er å få kontakt med og
opprette en guiderelasjon, og gjennom guiden bli kjent med guidens vennenettverk.
Erfaringene fra Tromsø viser at det kan være like viktig å inngå i et fellesskap med andre
personer med flyktningbakgrunn. Kjennskap og deltakelse i Flyktningguiden kan også
være et inntak til å delta i andre organisasjoner og foreninger.
Kan Flyktningguiden bidra til å skape sammenheng?
Med utgangspunkt i spørsmålene jeg stilte innledningsvis relatert til Flyktningguidens
målsetting og aktiviteter, er det flere dimensjoner som kan trekkes fram.
Flyktningguiden er en institusjon som er skapt for å lette flyktningenes situasjon når de
kommer som ny til et sted i et fremmed land. Eksemplene jeg har beskrevet og analysert
viser at Flyktningguiden danner basis for en rekke relasjoner, først mellom flyktningen
og koordinatoren, deretter mellom flyktningen og en guide, mellom flyktninger, guider,
andre frivillige og koordinatoren på fellessamlingene. Relasjonene som blir dannet i
denne konteksten er på mange måter tidsbegrenset i og med at forholdet mellom guide
og flyktning i mange tilfeller ikke varer ut over ni måneder. Like fullt, selv om
relasjonene for mange kan være kortvarige, kan de bidra til å gjøre den første tida i
Norge og Tromsø enklere. Dette skjer ved at de blir kjent med andre, og gjennom
aktiviteter og diskusjoner får de også mer innsikt i hvordan de skal forstå og takle sider
ved dagliglivet i Norge. Flyktningguiden kan forstås som et ‘integreringstiltak’. På
mange måter inkluderes deltakerne inn i et norsk fellesskap som deltager i
organisasjonslivet. Deltakelse og praksiser knyttet til det tradisjonelle organisasjonslivet
om hva medlemskap innebærer er ofte implisitt kunnskap (Ødegård et. al 2014). Det er
dermed ikke gitt for deltakerne i Flyktningguiden hvordan deltakelse skal praktiseres.
Guide-flyktning - relasjonen er også sammensatt, der flyktningen skal bli introdusert for
‘det norske’, samtidig som streben for likeverd skal ivaretas i relasjonen. Like fullt
oppstår det asymmetri i relasjonene mellom guide og flyktning, særlig knyttet til ulike
forventinger om hva relasjonen skal dreie seg om.
151
I praksis kan det imidlertid se ut som om det er i de flerkulturelle kontekstene i
Flyktningguidens sammenkomster at flyktningene opplever størst grad av inkludering
og fellesskap. Dette er i tråd med Hylland Eriksen (2007) når han påpeker at det er
nødvendig å nyansere forhold knyttet til inkludering og ekskludering. Å delta i et
avgrenset sosialt fellesskap forutsetter dermed ikke integrering i et nasjonalt fellesskap.
Opplevelsen av ikke å være fullt inkludert i hele tilbudet til Flyktningguiden
synliggjøres særlig under sammenkomstene, der det er en overvekt av unge menn som
enten ikke har fått eller venter på å få guide. Grader av inkludering og ekskludering blir
tydelig langs en akse basert på kjønn. Like fullt, under sammenkomstene er de unge
mennene inkluderte i de sosiale situasjonene og har en dominerende rolle. Særlig for de
unge mennene kan det se ut som om Flyktningguiden kan bidra til å skape sammenheng
og gi gode opplevelser i perioden de bor i Tromsø. Dette gjelder særlig i relasjoner til
andre flyktninger, men i mindre grad involverer dette å få kunnskap om norske forhold.
Det er også relevant å analysere Flyktningguiden som aspekter ved det midlertidige og
det samtidige. Det midlertidige kan særlig knyttes til selve prosjektet som har ei
avgrensa tidsramme. Det å involvere seg i Flyktningguiden, viser at de tar initiativ i
deltakelse i andre aktiviteter enn skole og opplæring, og at de håndterer deltagelse i flere
samtidige fellesskap, både lokale og transnasjonale (Olwig, Gilliam og Valentin 2005;
Levitt og Glick Schiller 2004). Flyktningguiden og det flerkulturelle fellesskapet de
deltar i, kan samtidig analyseres som en arena som bidrar til å skape sammenheng
mellom livet de kommer fra og det livet som skal leves i Tromsø.
Deltagelse i opplæring og skole
Jeg har til nå i dette kapittelet fokusert på flyktningenes deltagelse i aktiviteter som skjer
på fritida. Opplæring, skoleliv og arbeid gjør at hverdagen til ungdommene er
forutsigbar og strukturert. De fire flyktningene som jeg har fulgt følger undervisning
daglig, enten det er opplæring i norsk- og samfunnsfag gjennom Voksenopplæringa,
ungdomsskole eller videregående skole. I løpet av feltarbeidsperioden startet to av
informantene på videregående skole etter endt tid på Voksenopplæringa.
152
I en rapport basert på tall fra 2007 (Olsen 2010), framgår det at rundt syttifem prosent
av unge innvandrere (inkludert personer med flyktningbakgrunn) mellom seksten og
nitten år enten er under utdanning, i arbeid eller sysselsatt på en eller annen måte 29. For
ungdommer med afrikansk bakgrunn utgjør andelen imidlertid omtrent sekstifem
prosent. Til sammenligning er tallet for ungdommer mellom seksten til nitten år som er
i arbeid, under utdanning eller sysselsatt på andre måter med norsk bakgrunn cirka
nittifem prosent, og for norskfødte med innvandrerbakgrunn omtrent nitti prosent. De
fleste av de to sistnevnte gruppene er i videregående utdanning (Olsen 2010). Dette
innebærer at det å være født i Norge med foreldre med innvandrerbakgrunn
sammenlignet med det å ha innvandret selv, betyr store forskjeller i aktivitetsnivået i
arbeid og utdanning. Tallene viser altså at afrikanske unge innvandrere kommer dårligst
ut når det gjelder deltagelse i jobb og utdanning. Botid og språkkunnskaper er noen av
forklaringene som viser grad av deltakelse blant de ulike gruppene (Olsen 2010).
Informantene i Tromsø inngår altså i den gruppa med lavest deltakelse. I og med at alle
mine informanter går på skolen og deltar i Flyktningguiden, noen også i annen
virksomhet, kan en kanskje si at de hører med til de ressurssterke som klarer å benytte
seg av de tilbudene som gis.
Voksenopplæringa er for de fleste nyankomne flyktningene det første møtet med
opplæring og utdanning i et nytt land. I Tromsø gir denne opplæringsinstitusjonen ulike
tilbud 30. På det tidspunktet jeg ble kjent med de unge hadde alle et utdanningstilbud.
Voksenopplæringa gir tilbud om Introduksjonsprogrammet. Fravær av deltakelse i
programmet kan føre til sanksjoner, blant annet det å miste rett til stønad eller mangel
på mulighet til å starte opp utdanning igjen senere (Høydahl og Selboe 2008).
Ungdommene har imidlertid ulikt utgangspunkt når de starter med opplæring i Tromsø.
29
Med landbakgrunn fra Øst-Europa utenom EU, Asia (inkl. Tyrkia), Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Oseania
utenom Australia og New Zealand (Olsen 2010)
30
I undervisningstilbudet inngår blant annet eksamensrettet grunnutdanning for innvandrere mellom 16- 20 år og
norsk
med
samfunnskunnskap
for
voksne
innvandrere
http://www.tromso.kommune.no/voksenopplaeringa.121211.no.html (lest 14.oktober 2010).
I Lov om
introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (Introduksjonsloven 2015) ligger det til
grunn at nyankomne innvandrere (mellom 18 og 55 år) har rett og plikt til deltagelse i Introduksjonsprogrammet
med særlig fokus på opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Programmet skal være på heltid og også være en
kvalifisering til yrkeslivet.
153
Noen forteller at de har mistet flere års skolegang på grunn av flukt fra hjemlandet, og
har faglige utfordringer i å henge med på dette opplæringstilbudet. Andre har solid
skolebakgrunn og er klar for flere faglige utfordringer enn det voksenopplæringstilbudet
kan tilby. Blant de sistnevnte er det flere av ungdommene som er ambivalente til den
opplæringssituasjonen de er plassert i 31. Voksenopplæringa er imidlertid en arena der
alle ungdommene i min studie har fått nye bekjentskaper og noen har utviklet vennskap
med andre elever, hvor mange har en annen etnisk og religiøs bakgrunn enn dem selv.
Julia opplever Voksenopplæringa som et fint sted å være både når det gjelder de sosiale
aspektene og innholdet i opplæringa. Hun sier at de lærer om «statsministeren, om
regjering, om fylker. Vi lærer om samfunn». Kenny vektlegger også mange positive
aspekter ved Voksenopplæringa. Han startet der fjorten dager etter ankomsten til
Tromsø, og han forteller:
Jeg hadde en hyggelig lærer. De lærte oss fra begynnelsen A, B, C…. I min klasse var det ca 20
elever som kom fra hele verden, cirka. Fra Amerika, USA, Mexico, fra Afrika, fra Kamerun, fra
Asia og fra Europa også, Tyskland. Det var helt spennende. Vi snakker nån ganger om
tradisjoner, og noen henter tradisjonell mat fra hjemlandet sitt. Vi tar med oss noen
ganger…Hvis det er fest, vi tar vår kulturs, [hjemlandets] kulturs [mat]… Vi spiser sammen
med de andre. Da blir vi kjent med de andre kulturer i vår klasse.
På spørsmål om han har blitt kjent med noen og fått venner der sier han:
Ikke helt, det er ikke så mye ungdommer. Nå kommer det mange ungdommer, men. Men første
gang, de første månedene da var det bare eldre mennesker. Du kan bli kjent med dem, men ikke
venn… Vi snakker, men æ tror ikke man blir venn med eldre.. bare ved å være med jevnaldrende,
da kan du bli venn. Det er lettere å bli venn med de som er samme alder.
Inntrykket informantene har om det sosiale livet på Voksenopplæringa, var i hovedsak
at det var et bra sted. Men, de forteller at de kan oppleve frustrasjon over at de er plassert
sammen med godt voksne minoritetsspråklige elever som de opplever ikke å ha noe
felles med. Dette er også trekk som går igjen i andre studier. Jarle Pedersen (2008) viser
31
Utdyping av dette vil bli gjort i senere kapitler i sammenheng med de unges utdanningsambisjoner og
forestillinger om framtidig migrasjon.
154
at informantene opplever at Voksenopplæringa som en av flere arenaer, er et sted hvor
man «bare møter utlendinger», og betrakter dette som negativt.
Voksenopplæringa er imidlertid ikke i tråd med en utdanningsstrategi som blant annet
Maria legger opp til. Hun opplever at det er for mye fokus på norsk og samfunnsfag, og
som eksempel sier hun at de lærer om «hva du ser på tv, ministre... Det er ikke viktig
for meg!» Maria er misfornøyd med at undervisninga i så stor grad fokuserer på
samfunnsmessige forhold, mens hun etterlyser i større grad det hun oppfatter som
nyttige fag som matematikk og naturfag. I stedet for å bli utplassert på en praksisplass i
arbeidslivet
som
en
del
av
oppæringa
ved
Voksenopplæringa,
har
alle
hovedinformantene også gått på ungdomsskolen noen dager i uka. Maria mener at
undervisninga er på et veldig lavt nivå sammenlignet med i hjemlandet. Hun forteller:
Vi har (i hjemlandet) lært masse som (de gjør) her (i Norge) i tiende klasse. Det som de (norske
ungdommer) har i tiende klasse, har vi lært i sjette klasse. Fra fjerde klasse vi (i hjemlandet)
lærer matte som de lærer. Derfor er det vanskelig. Men her er for lett, jeg synes det er bra for
barn. Because they (de norske elevene) don’t get that depressed, but for us it sucks.
Fagene i Voksenopplæringa og i den norske ungdomsskolen betrakter hun som lite
fokuserte på det hun vurderer som nyttig kunnskap og lærdom, og presiserer at
kunnskapsnivået i tilsvarende skoleklasser i skolesystemet i hjemlandet er høyere enn i
Norge. Gapet mellom nivåene oppleves som svært frustrerende og bortkastet tid. Hun
er også frustrert over at hun blir plassert i klasser der hun er eldre enn trinnet hun går i
tilsier.
Da jeg hadde mine siste samtaler med Maria og Kenny er de begynt på videregående
skole, men det hadde derimot ikke Julia og Emmanuel. Faglig sett synes Maria at
videregående er mye mer spennende enn Voksenopplæringa. Både Maria og Kenny har
store faglige ambisjoner og arbeider strukturert med skolearbeidet. De forteller at de har
oppnådd toppkarakterer på prøver i naturfagene, men de har også fått gode resultater i
både norsk og engelsk. Gjennom måten Maria og Kenny snakker om betydning av
utdanning på, har de sterke idealer om viktigheten av dannelse og utdannelse.
155
Maria uttrykker imidlertid at hun er overrasket over miljøet mellom lærere og elever i
klassen på videregående. Hun nevner støyen i klasserommet, og det at læreren ikke
klarer å få ro blant elevene. Mange ganger er det så mye bråk at hun ikke hører hva
læreren sier, forteller hun. Hun viser også til et eksempel der en elev kritiserte læreren
åpenlyst i klasserommet for å være en dårlig lærer. Læreren forsvarte seg ved å si at den
aktuelle eleven nesten ikke var tilstede i undervisninga, og stilte dermed spørsmål ved
elevens grunnlag for en slik påstand. Maria forteller at hun synes veldig synd på læreren
etter denne situasjonen. Hun opplever at lærerne generelt sett har veldig lite respekt blant
elevene. Hun sammenligner med læreren i hjemlandet, der de har stor autoritet. Maria
har dermed andre idealer om respekt og dannelse, enn det hun observerer i klassen der
de fleste er født og oppvokst i Norge.
Hun påpeker at det heller ikke virker som om det er så viktig for de norske elevene å få
gode karakterer. Hun tror dette kommer av at norske medelever ikke trenger å tenke på
økonomi i et framtidig perspektiv, og at de uansett vil få seg jobb. Marias uttalelser kan
tolkes i flere retninger. Det kan se ut som om hun opplever at det er mer som står på
spill for ungdommer med innvandrerbakgrunn, enn for norske ungdommer, blant annet
på grunn av framtidig økonomi. Hun vet at mest sannsynlig vil hun få ytterligere
økonomiske forpliktelser enn det hun allerede har, når hun er ferdigutdannet og i jobb.
Dette innebærer blant annet å sende penger til familie i hjemlandet. Uttalelsene om at
norske ungdommer får jobb uansett, kan også forstås ut fra en tankegang om at det å
være norskfødt, lys hudfarge, norsk navn og norsk som morsmål er tilstrekkelige
egenskaper for å få ta del i det norske arbeidsmarkedet.
Ulikheter i skoleprestasjoner blant unge med innvandrerbakgrunn kan skyldes blant
annet ulik klassebakgrunn før migrasjonen (Modood 2007). Støren (2005: 82-93)
påpeker at når det gjelder karakterer i skolen er også sosial bakgrunn av større betydning
enn etnisk bakgrunn. Det er altså på dette området liten forskjell blant unge med
innvandrerbakgrunn og norsk ungdommer som har samme sosial bakgrunn. Forskninga
viser imidlertid at landbakgrunn spiller en viktig rolle. Fekjær (2007) viser for eksempel
156
at unge fra Pakistan og Tyrkia i en norsk kontekst faller utenfor skolen og tar sjeldnere
høyere utdanning, sammenlignet med unge fra Vietnam og India. Dette er uavhengig av
varighet på opphold i Norge. Kjønn spiller også en rolle. Kvinner, uansett
innvandrerbakgrunn eller etnisk norsk bakgrunn, gjennomfører høyere utdanning i
større grad enn menn (Støren 2009). Ettersom mine informanter på ulike tidspunkt har
opplæring gjennom Voksenopplæringa, i ungdomsskolen eller er i sitt første år på
videregående skole, har jeg ikke noe grunnlag for å si noe om gjennomføring eller ‘dropout’. Det er imidlertid mye som tyder på at både Kenny og Maria, som har oppnådd
gode karakterer i løpet av sitt første år, vil fullføre videregående skole. Utdanning ser
dermed ut til både å skape grunnlag for mer kunnskap og for relasjonsbygging, ikke
minst fordi de vet at eksamen og vitnemål er døråpner for videre steg i livet. Til tross
for at informantene uttrykker varierte og ambivalente holdninger til opplærings- og
utdanningsinstitusjonene i Tromsø, representerer disse institusjonene i ulik grad
kontinuitet med de verdiene de har med seg fra hjemlandet, og som igjen skaper
sammenheng i deres tilværelse.
Flyktningenes deltagelse i arbeidslivet
Mens skole- og opplæringstilbud er obligatorisk for alle nyankomne med
flyktningbakgrunn, er det andre prosesser som skal til for å komme inn i arbeidslivet.
Det dreier som om å ha kompetanse på hvor man kan finne jobb, blant annet gjennom å
være i et sosialt jobbnettverk. Å ha en viss språkkompetanse i norsk er også avgjørende.
I perioden mens jeg gjorde feltarbeid, var det flere av informantene som fikk
deltidsjobber. Maria jobber blant annet i en fastfoodrestaurant, der arbeidet består av å
forberede maten. I jobben har hun lite kontakt med arbeidskollegaer og kunder. Kenny
har fått jobb i kassen på en matbutikk, noe han trives greit med. Begge jobber i tillegg i
et renholdsbyrå. Kenny fortalte at han overtok jobben til en annen kjenning, mens Maria
fikk stillinga gjennom ei venninne. Det å skaffe seg jobber via bekjente, som har
kommet med anbefalinger til arbeidsgiver, ser ut til å være vanlig. Det er mange
flyktninger som er i renholdsbransjen, forteller både Maria og Kenny. Til tross for at
Maria og Kenny uttrykker at det er ganske lett å få jobb i Tromsø, er det andre som har
fått avslag. Dette gjelder blant annet Emmanuel. Han forteller at han hadde kontakt med
157
en arbeidsgiver angående en sommerjobb i en offentlig etat, og at de hadde avklart når
han skulle begynne. Da han møtte opp til avtalt tid, fikk han beskjed om at de aldri hadde
hatt en lovnad om å gi ham jobb. Emmanuel tolker dette som at han ikke fikk jobben
fordi han var mørkhudet. Ett år senere da jeg møtte ham forteller han at han på nytt har
søkt om sommerjobber på sykehjem, i hjemmetjenesten og i matbutikker, men ikke fått
respons på noen av dem. Blant informantene er imidlertid Emmanuel den eneste med en
slik historie i forbindelse med jobbsøking og ansettelse.
Jeg intervjuet Kenny første gang før han fikk sin første jobb. Han hadde noen tanker om
hva som måtte til for å få seg jobb i Tromsø som ungdom med innvandrerbakgrunn:
Kenny: I Tromsø, jeg har ikke jobbet. Det er bare ett år jeg bodd her, og jeg kunne ikke norsk
Marianne: Korsn ser du på muligheten til å få jobb i Tromsø?
Kenny: Ja, muligheten til å få jobb er ikke lett for utlendinger, særlig for de som ikke kan norsk.
For de som har problemer med uttale og nåkka sånt, ikke så lett. For de som har ikke erfaring
som meg, for eksempel, hvis ikke erfaring. De som har erfaring blir (fore)trukket. Det er første
gang jeg skal prøve. Jeg har ikke noe opplevelse om å få jobb. Men de som jeg hører, de som er
utlendinger har problemer med norsk, så har de problemer med å få jobb også.
Marianne: Så du mener at når man kan norsk, så kan man få jobb og?
Kenny: Ja, norsk er som nøkkelen til Norge, sier de som vet.
På det første intervjutidspunktet hadde ikke Kenny vært i jobb, men han hadde klare
tanker om at språkkunnskaper ville være nøkkelen til å kunne komme inn på et
arbeidsmarked. Spørsmålet om innvandreres norskkunnskaper som forutsetning for å få
innpass i arbeidslivet, er blant annet diskutert av Jon Rogstad (2001). Rogstad påpeker
at selv om norskkunnskaper ikke alltid er avgjørende for å komme inn i et arbeidsliv,
har arbeidsgivere forventninger om gode ferdigheter i norsk. Arbeidsgivere er imidlertid
ikke konsekvente på dette området. Dette synliggjøres gjennom at innvandrere som først
har fått avslag på jobb, i ettertid får tilbud om å starte i samme jobb umiddelbart, dersom
det viser seg at arbeidsgiver er i beit for folk. Rogstad viser dermed at kravet om
norskkunnskaper ikke er statisk, men avhenger av strukturer i arbeidsmarkedet, jobben
og tilgang på arbeidskraft (ibid).
Som tidligere nevnt er informantene i utgangspunktet ikke kommet til Norge for å jobbe,
og omtales ikke som arbeidsmigranter formelt sett. De har status som flyktninger eller
158
de er kommet via gjenforening med familie som allerede har flyktningstatus.
Flyktninger lik andre migranter forventes å gå inn i arbeidsliv på et tidspunkt. Det som
er spesielt med mine informanter er at de fortsatt er svært unge og under utdanning. I
likhet med praksiser som er vanlig for arbeidsmigranter (Carling 2004; Carling et. al
2007), sender Maria og Kenny penger til hjemlandet. Det å tjene penger og det å kunne
bidra økonomisk i familien representerer en videreføring av verdier fra de landene
informantene kommer fra. Jobbene de har skaffet i Tromsø er imidlertid ikke noe de ser
for seg å beholde i et framtidig perspektiv, og er ikke i tråd med de karriereambisjonene
som de har. De tar jobbene som er tilgjengelige. Uansett hvilke jobber informantene får
i Tromsø genererer disse svært mye mer penger enn tilsvarende jobber i hjemlandet.
Stillinger innenfor renhold, hotell– og restaurant, samt butikkarbeid, blir i økende grad
karakterisert som ’innvandrerjobber’. Særlig i nordnorsk sammenheng har personer med
innvandrer- og flyktningbakgrunn dessuten vært sysselsatt i primærnæringene, særlig i
fiskeindustrien. Dette viser særlig forskning fra mindre kystsamfunn i Finnmark
(Bersvendsen 1999; Gerrard 1975, 1986; Grønseth 2006; Aure 2008). I Tromsø har
fiskerinæringa mindre omfang sammenlignet med små kystsamfunn i nord der
fiskeribedrifter har framstått som hjørnesteinsbedrifter. Med bakgrunn i mine
observasjoner i ulike bedrifter, butikker og institusjoner kan det se ut som om
flyktninger i Tromsø arbeider som ufaglærte i tjenesteytende sektor. Dette er også i tråd
med den typen arbeid som mine informanter og deres nettverk deltar i. Deltakelse i
arbeidslivet er viktig for dem det gjelder, både for å få arbeidserfaring, relasjonsbygging
særlig til andre flyktninger, men ikke minst inntekt. Det å ha arbeid skaper kontinuitet
med tanke på de verdiene som vektlegges fra hjemlandet. Å tjene penger bidrar både til
å kunne klare seg økonomisk i Tromsø, men også for å bidra økonomisk til nær familie
i hjemlandet. Dette er aspekter som skaper sammenheng. For Emmanuel, som har fortalt
at han ikke har fått jobb, skaper dette frustrasjon og opplevelse av marginalisering.
Utestenging fra en slik arena kan svekke sammenhenger mellom forventinger om
inkludering og de reelle opplevelser i tilværelsen i Tromsø.
159
Inkludering og ekskludering – nyanserte prosesser i organisert deltakelse
Den implisitte og eksplisitte kunnskapen som kreves for å delta i et norsk
organisasjonsliv (jf. Ødegård et.al 2014), og betydninger av selvvalgt og opplevd
utenforskap (Kavli 2007), kan forklare begrenset deltakelse i organisasjonslivet blant
informantene. Summen av underliggende forhold kan bidra til at det flyktningene
eksplisitt snakker om som selvvalgt utenforskap, også kan bety noe annet. Erfaringer
med å føle seg avvist eller usynliggjort i ulike sammenhenger, manglende
norskkunnskaper samt usikkerhet om hvordan man opptrer på ulike sosiale arenaer kan
også tolkes som opplevd, og ikke selvvalgt utenforskap. Jeg har vist at deltagelse eller
mangel på deltakelse er sammensatt og kan forstås i skjæringspunktet mellom
aktørbaserte og strukturelle, kulturelle, religiøse og sosiale forhold i de konkrete
kontekstene.
Flyktningene sier at de har et positivt inntrykk av og gode relasjoner til lærerne på
Voksenopplæringa, de ansatte på biblioteket, flyktningguidekoordinator og arrangørene
av bymisjonenes julefeiring. Det kan derfor se ut som om det nettopp er i møte mellom
disse personene og flyktningene at inkludering blir konkretisert og får en verdi. Det er
personene i disse institusjonene, altså det jeg har kalt for tilretteleggerne eller
innlemmelsesagentene (Wadel 2008) som åpner dørene til noen av Tromsøs
institusjoner, slik at flyktningene i mitt materiale har fått flere bekjente, fått innblikk i
det norske samfunnet, lært eller praktisert norsk og fått en plattform som kan bringe dem
videre. En slik form for tilrettelegging bidrar dermed til å inkludere flyktningene på noen
arenaer og i en del lokale fellesskap, noe som kan føre til at det midlertidige ved
flyktningenes tilværelser oppleves som mer meningsfullt enn den ellers ville ha gjort.
Jeg vil derfor si at det er de personer som arbeider i noen av de i offentlige institusjonene
og i frivillige organisasjonene, som forvalter kommunens idealer om raushet og åpenhet,
altså noen av de idealene som kommer frem i plandokumenter og som kommunen og
byen ønsker å fremstå som.
Materialet mitt viser imidlertid, i tråd med Hylland Eriksen (2007), at begreper som
inkludering og ekskludering innebærer en kompleksitet som må studeres langs flere
160
akser. Eksemplene i dette i forrige kapittel viser nettopp kompleksitet. Når
organisasjonene har som mål om å fremme inkludering, men for eksempel ikke har nok
ressurser og oppfølging fra foreningsmedlemmene selv, mangler de viktige betingelser
for integrering. Resultatet sett fra innvandrerens side blir snarere det det Kavli (2007)
betegner som selvvalgt utenforskap. Mye tyder derfor på at de prosessene og
deltakelsen/ikke-deltakelsen i organisasjonslivet som mine informanter omtaler, i liten
grad dreier seg om inkludering i Tromsøs organisasjonsliv utover de institusjonene og
organisasjonene som har flyktningene i fokus.
Mine analyser er mer på linje med Hylland Eriksens (2007), som krever at minoritetminoritetsrelasjonene kontekstualiseres slik at en til enhver tid får fram hvem som
representerer majoriteten og hvem som representerer minoriteten og hvordan
samhandlinga foregår. Fokuset er i mindre grad på ‘det nasjonale fellesskapet’ slik
Hylland Eriksen (2007) er inne på. I det finurlige samspillet som samhandling og
relasjonsdanning innebærer, for eksempel innen bestemte institusjonelle rammer som
Flyktningguiden og Voksenopplæringa, må det til enhver tid undersøkes hvem som
opplever seg som ‘innenfor’ eller ‘utenfor’. Jeg tolker mine informanter dit hen at de
føler at de er ‘innenfor’, for eksempel, i leksituasjoner på Flyktningguiden og i kontakt
med lærerne og en del av elevene på Voksenopplæringa.
Det er sjelden man finner en entyding oppfatning av hva som legges i begrepet
integrering. Alexandra Døving (2009:11) foreslår at «et integrert samfunn er et samfunn
som fungerer inkluderende og skaper en viss grad av samhørighet blant en mangfoldig
befolkning». Slik jeg tolker dette knyttes forstås integrering som prosesser på
samfunnsnivå. Jeg oppfatter at dette blir problematisk. I mitt materiale blir integrering
en for grovkornet størrelse og for lite presist for å kunne analysere de erfaringer og
fellesskapene som finner sted på de organiserte og uorganiserte arenaene flyktningene
deltar på. Selv om flyktninger er deltakere i norsk organisasjonsliv, slik Maria prøvde
seg på i Røde Kors Ungdom, opplever hun nødvendigvis ikke at hun er ‘integrert’. Tvert
imot, forhold som begrensede språkkunnskaper, usynliggjøring fra andre medlemmer
og manglende muligheter for innflytelse og påvirkning, kan være faktorer som gir
161
opplevelse av å være marginalisert og ekskludert. I denne sammenhengen blir blant
annet språkkunnskaper et relasjonelt og et kontekstuelt element. Mens hun opplever sine
kunnskaper i norsk i denne konkrete konteksten som for dårlige, opplever hun sine
språkkunnskaper som uproblematiske i samvær med bare flyktninger. Ens
språkkompetanse farges og endres dermed med bakgrunn i forhold som blant annet
kjønn, tid, sted og ikke minst hvem som deltar i en gitt situasjon. Slike nyanseringer er
viktig å få fram når man drøfter forhold som inkludering og ekskludering. Dette er
forhold som i liten grad fanges opp av integreringsbegrepet, slik jeg ser det. Blant
nyankomne flyktninger er opplevelse av ustabilitet ofte en del av hverdagen. Derfor er
det nødvendig å beskrive opplevelser av å være ‘utenfor’ eller ‘innenfor’ på andre måter
enn gjennom et overgripende integreringsperspektiv slik jeg har forsøkt å gjøre her.
Som et alternativ til å fokusere på integrering har det vært relevant å anvende begrepet
innlemmelse og betydning av dette i sosiale fellesskap (Wadel 2008). Fellesskapene som
oppstår både i sammenkomstene i regi av Flyktningguiden, i julefeiringene hos
Bymisjonen og blant ungdommene ved Voksenopplæringa, innebærer innlemmelser.
Jeg vil derfor hevde at ungdommene skaper nye fellesskap gjennom sin deltakelse i
organiserte aktiviteter, uten at det nødvendigvis er et fellesskap med norske ungdommer.
Dette viser at hvordan fellesskap konstitueres og opprettholdes, må forstås kontekstuelt.
Et gjennomgående trekk ved informantenes deltakelse i de organiserte aktivitetene, er
at de i stor grad beveger seg i miljøer med mennesker som har samme bakgrunn som
dem selv. Dette gjelder både i de fritidsrelaterte aktivitetene, så vel som i opplæring og
arbeidsliv. Det er først når de starter på videregående skole, at de kommer i klasser med
andre norske ungdommer. Når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, forteller Maria og
Kenny at jobbene har de fått kjennskap til gjennom et nettverk hvor andre med
flyktningbakgrunn inngår. Dette viser at til tross for at informantene uttrykker at de
kjenner få nordmenn i byen, betyr det sosiale nettverket med andre flyktninger mye,
både med hensyn til å få venner og til å få seg jobb.
Et fellestrekk ved både de organiserte og uorganiserte arenaene og arenaene knyttet til
arbeid og utdanning, er at de er overlappende. Det kan se ut som om unge med
162
flyktningbakgrunn i Tromsø, møter hverandre gjennom både Voksenopplæringa og i
Flyktningguiden, på biblioteket, men også i jobbsammenheng. Kompleksiteten i
relasjonene mellom noen av ungdommene dette gjelder, kan omtales som multiplekse.
Dette er i motsetning til uniplekse relasjoner, der personenes statuser i større grad er mer
avklart og har et mindre repertoar. De multiplekse relasjonene kjennetegnes ved at
relasjonene strekker seg over flere felt, og der man kjenner til hverandre på flere måter.
På andre side er dette gjerne løse relasjoner, og der overlapping skjer på kun et par av
feltene, for eksempel kun på Voksenopplæringa og på biblioteket. Tromsøs størrelse kan
være en av forklaringene til at det skjer kryssende og overlappende møter og relasjoner
mellom flyktningene. Byen er relativt liten, og de organiserte virksomhetene som
informantene deltar på er fordelt på begrensete aktiviteter. Dermed møtes de relativt ofte
og i ulike sammenhenger. Dette fører meg videre til neste kapittel som handler om
betydning av relasjoner og vennskap, og hvordan disse etableres og vedlikeholdes.
163
164
7. ETABLERING AV RELASJONER OG VENNSKAP I TROMSØ
Innledning
Dette kapittelet vil dreie seg om hvordan relasjoner bygges og vennskap inngås. Jeg vil
videre undersøke om relasjoner og vennskap skaper sammenheng i ungdommenes liv.
Etablering av relasjoner og vennskap kan være både sosialt og kulturelt betinget. Når
flyktningene kommer til Tromsø møter de en vestlig orientert ungdomskultur der
vennskap har stor betydning, knyttet til intimitet og selvrealisering slik Frønes og
Brusdal (2000) beskrev hovedtrekkene ved ungdomskulturen i Norge for noen år siden.
Vennskap og relasjoner mellom unge åpner opp for nye sosiale rom og fyller andre
funksjoner enn det familie, naboskap, religion, utdanning og arbeid ofte gjør, selv om
slike forhold også kan danne basis for vennskap, fordi vennskap ofte skapes på grunnlag
av felles interesser, erfaringer og identitet (jf. Holter, Lippe og Haavind 1982; Frønes
og Brusdal 2000). Én tolkning kan være at vennskap ofte springer ut av at de unge selv
aktivt er med på å konstruere og rekonstruere sine relasjoner (jf. Frønes og Brusdal
2000). Vennskap er dermed noe som skapes og opprettholdes gjennom folks handlinger.
Men, vennskap kan også knyttes til selvrealisering i håp om å oppnå det man ønsker,
slik Frønes og Brusdal (2000) er opptatt av. Å inngå i en relasjon med noen er
grunnleggende for at vennskap skal kunne utvikles. For å si det med Wadel (2008) er
det å etablere relasjoner den mest elementære form for innlemmelse, der vi blir enige
om hva vi skal være for hverandre.
Frøyland og Gjerustad (2012) er blant dem som har studert sosialt nettverk og relasjoner
mellom ungdom med norsk bakgrunn og med innvandrerbakgrunn. I en studie fra Oslo
viser de at det sosiale nettverket til ungdommene delvis henger sammen med
landbakgrunn. «Mange av ungdommene med innvandrerbakgrunn har en sterk identitet
som utenlandske, og det er tendenser til en viss grad av segregering mellom ungdom
med og uten innvandrerbakgrunn i ungdomsmiljøet», skriver de, (ibid:162). Unge uten
innvandrerbakgrunn omgås mest med andre som har samme landbakgrunn,
framkommer det i studien deres (ibid).
165
På bakgrunn av tidligere forskning, melder det seg noen viktige spørsmål som jeg i dette
kapittelet vil gripe fatt i: Hva betyr relasjonene til familiemedlemmer i Tromsø? Har
relasjonene de faktisk inngår i, karakter av vennskap slik de selv oppfatter det? Har de
både norske og utenlandske venner? Skiller relasjoner og vennskap med norske
ungdommer seg ut fra vennskap med andre med innvandrerbakgrunn? På hvilke arenaer
møtes unge med flyktningbakgrunn, og hvor møter de norske ungdommer? Hva er det
flyktningene uttrykker at de verdsetter i vennskapsrelasjoner? Hva slags begrensninger
og muligheter kan en lese ut fra dette? Flyktningene uttrykker usikkerhet når det
kommer til hvor lenge de tenker å bli boende i Tromsø. Noen av dem uttrykker at
Tromsø bare er et sted på veien, og de ønsker seg til andre steder. Hvordan kan en slik
midlertidig situasjon virke inn på vennskapsinngåelse?
I analysen av slike spørsmål vil jeg også trekke inn begreper og analyser som er anvendt
i tidligere forskning om innvandrerungdom. Jeg vil anvende Viggo Vestels (2003, 2004)
begrep om kulturell elastisitet i forståelsen av hvordan relasjoner og vennskap
praktiseres også i Tromsø. Han viser, som nevnt med empiri fra en ungdomsklubb i
Oslo, hvordan unge tar i bruk både kjente og ukjente symboler og handlinger i dannelsen
av felles forståelser. I diskusjonen om vennskap kan også likhet og ulikhet bringes inn i
tråd med Marianne Gullestad (1993, 2002, 2006) sine perspektiver. Når Frøyland og
Gjerustad (2012) skriver at kontakten mellom unge ofte er basert på landbakgrunn, kan
det være interessant å se nærmere på hvordan unge i Tromsø modererer, avgrenser og
avtaler møter både med norske ungdommer og andre innvandrerungdommer. Her kan
videre Inger Haugens (1978) analyseperspektiv om forvalting av utilgjengelighet som
ble presentert i kapittel to, være relevant.
Jeg vil begynne med å vise noen eksempler på relasjoner som de unge har til andre som
bor i Tromsø, altså de jeg betegner som lokale tromsøværinger, inkludert norske
ungdommer, og på hvilke arenaer dette skjer. Deretter vil jeg ta for meg betydninger
flyktningene har til nær familie i Tromsø, samt relasjoner og vennskap til andre
flyktninger. Til slutt vil jeg bringe inn de ulike analyseperspektivene nevnt ovenfor og
vise hvordan de kan anvendes i studiet av vennskap og relasjoner, ikke minst med tanke
166
på forvaltning av utilgjengelighet og tilgjengelighet. Dette vil også bidra til å få
ytterligere innsikt i hva som skaper, eller eventuelt svekker sammenhenger i
flyktningenes liv.
Relasjoner mellom flyktninger og andre tromsøværinger
Informantene forteller at det er vanskelig å komme i kontakt med tromsøungdommer,
både på steder i byens uteområder, men også på ungdomshuset, på biblioteket og i andre
sosiale sammenhenger. Følelser som frustrasjon, tristhet, oppgitthet, har preget
samtalene med flyktningene rundt disse temaene, men i blant også optimisme og
selvrefleksjon. Kontakten som faktisk finner sted mellom flyktningene og norske
ungdommer, skjer i hovedsak gjennom organiserte aktiviteter.
Hva skaper relasjoner og vennskap: kontakt og arenaer
Som jeg har vist i det forrige kapittelet er Flyktningguiden en viktig arena der noen av
informantene får kontakt med norske ungdommer. Mens Emmanuel og Julia har hatt
ganske positive erfaringer med det å ha en guide, har Maria opplevd at hun og guiden
har hatt lite å snakke om og at møtene dem imellom har blitt mer og mer uregelmessige.
Alle er imidlertid enige om at de sosiale sammenkomstene i Flyktningguiden er et fint
sted for å møte andre ungdommer uansett bakgrunn, selv om flyktninger er i flertall, og
da særlig unge menn.
Det er imidlertid ikke entydig hvilke arenaer som bidrar til å skape kontakt og utvikle
relasjoner til lokale tromsøværinger. Deltagelse i kirkesamfunn er et slikt eksempel.
Emmanuel og Julia har vært med i ulike kirkesamfunn i Tromsø med medlemmer som
både har minoritets- og majoritetsbakgrunn. Julia forteller at hun og familien hennes
har blitt kjent med enkelte nordmenn i kirkesamfunnet. De har ved noen anledninger
blitt invitert hjem til en norsk familie, og familien til Julia har invitert den norske
familien på middag til seg noen ganger. Besøkene har særlig vært knyttet til jul- og
nyttårsfeiringer.
Julia: I kirken, der er voksne vi blir kjent med og de har med barna sine.
167
Marianne: Bruker dere å være på besøk hjemme hos folk som du treffer i kirken?
Julia: Til norske familier som jeg treffer i kirken…
Marianne: Så dere drar hjem på besøk til dem?
Julia: Noen gang før, vi bruker å være hjemme å spise hos dem, nyttår eller jul og være sammen.
Det synes jeg er gøy…
Marianne: Det høres veldig fint ut. Bruker dåkker å invitere dem hjem til dere?
Julia: Ja hvis vi har fest vi inviterer dem. Vi har noen familier som vi kontakter, og som vi har
blitt kjent med. Det var de første som vi ble kjent med da vi kom i kirken. Dem som presenterte
(oss). …. De var veldig veldig snill. Og de sier oss at det er buss 22, for å ordne med data og
skrive nokka. Vi blir kjent og spise sammen med dem. Når dem inviterer på fest, vi inviterer
dem og vi spiser sammen middag.
I denne sammenhengen kan det se ut som om det er i kraft av å være i en familie og det
å inngå i et felles interessefellesskap bygd på religiøs tro, som skaper grobunn for
kontakt med nordmenn. Relasjonene dreier seg dermed ikke om en en-til-en – relasjon.
Flyktningene blir kjent med og får et forhold til en hel familie. Konkrete møteplasser og
en idé om opplevd likhet gjennom felles aktiviteter (jf. Gullestad 1993, 2002, 2006)
skaper rammen for disse relasjonene, og dermed en opplevelse av inkludering. De
kristne
trossamfunnene,
som
har
medlemmer
med
både
minoritets-
og
majoritetsbakgrunn, burde derfor ha et stort potensiale for å være arenaer for
inkludering. Dette er også i tråd med forskning i ulike flerkulturelle menigheter gjort av
Ødegård et. al. (2014). Ødegård et. al. (2014) påpeker at menigheter gjerne får ulik
betydning for forskjellige typer innvandrere. Trossamfunn kan være viktige sosiale
arenaer og informasjonskanaler for nyankomne immigranter som har språk, kultur og
/eller religion til felles (ibid). I neste avsnitt viser jeg derimot andre opplevelser knyttet
til å delta i et kirkesamfunn.
Hva er det som begrenser relasjonsbygging og vennskap?
Flyktningene vektlegger mange forhold som gjør det vanskelig å etablere relasjoner og
vennskap
med
nordmenn
og
med
norske
ungdommer.
‘Kulturforskjeller’,
språkproblemer og opplevelser av å ha svært forskjellig bakgrunn sammenlignet med
norske ungdommer, er noen av forholdene som trekkes fram. Kompleksiteten rundt slike
relasjoner kan derfor være omfattende og må nyanseres. Som nevnt opplever Julia at
kirkesamfunnet hun er med i, er en arena for å få kontakt med nordmenn. Emmanuel på
168
sin side har en annen opplevelse, selv om det var hans flyktningguide som tok ham med
til dette kirkesamfunnet første gangen.
Emmanuel: En gang æ var på besøk i xxx (sier navnet på kirkesamfunnet), æ blei kjent med to
eller tre personer. Men æ ser ikke dem ofte, dem e student og sånn. Dem e opptatt. […] Æ går i
kirka, men egentlig folkene fra Norge og afrikanske folk de er helt, helt forskjellig. Det er nå 2
år og 8 måneder (jeg har vært der), men de fleste kjenner ikke meg. Men det er én person som
har snakket med meg. Kun én løpet av 2 år og 8 måneder!
Marianne: Det var en norsk person?
Emmanuel: Ja det var en norsk. Jeg trodde kanskje noen ganger at de skal komme på besøk, og
spørre meg korsn sånn og sånn, men det går ikke. Men i Afrika, hvis du kjenner ikke, de pleier
å snakke med deg. Men her i Norge, æ vet at de skal kanskje spørre meg.. At de skal komme på
besøk, men det skjer ikke. Så…[…] Jeg har ikke så mange bekjentskaper når det gjelder venner
og sånn. Når jeg er ferdig på skolen jeg går hjem å slappe av, lese og se på TV.[…]Æ prøvde å
gå på byen å snakke med folk. […] Men det er litt vanskelig når det gjelder å snakke med de
norske. Men jeg traff en gutt. Han er fra Tromsø, men jeg fikk ikke flere venner.
Av Emmanuels erfaringer av det å delta i trossamfunn i Tromsø, framgår det at kirka
ikke nødvendigvis er en arena for å utvikle norske bekjentskaper eller vennskap.
Emmanuel har hatt en forestilling om at menigheten skulle være inkluderende overfor
sine medmennesker (eller medlemmer). Selv om han sier at han fikk kontakt med to
eller tre personer, er hans erfaring likevel at kirka er et ikke-inkluderende sted. Han
opplever dermed at kirka er en arena der forvaltning av utilgjengelighet forekommer
(Haugen 1978). Han sammenligner slike væremåter med hvordan han opplevde at
menigheten i hjemlandet er. Det kjennes svært skuffende for ham å oppleve ikke å bli
inkludert i et fellesskap i kirka, der nestekjærlighet er en grunnleggende verdi.
Mens Julia har deltatt i et annet trossamfunn sammen med sin familie, kom Emmanuel
alene til kirka de fleste gangene. Dette kan ha hatt betydning for hvordan en blir mottatt.
Det å delta i et kirkesamfunn som familie, symboliserer verdier som trygghet og
stabilitet, og som gjerne gjenkjennes og anerkjennes i et slikt miljø. Emmanuels
opplevelser viser likevel at deltakelse i et kristent trossamfunn der nordmenn også er
medlemmer, ikke nødvendigvis utgjør en arena for etablering, inkludering og nye
bekjentskaper.
169
Maria treffer norske ungdommer på arenaer som Flyktningguiden, både gjennom
sammenkomster og med sin guide, gjennom noen møter i Røde Kors ungdom og i
jobbsammenheng. Hun uttrykker at det er stor forskjell på å treffe på norske
ungdommer, sammenlignet med å etablere stabile relasjoner til dem. De gangene Maria
og jeg har snakket om det å komme i kontakt med norske ungdommer i Tromsø,
uttrykker hun tydelig frustrasjon når hun skal fortelle om dette:
Korsn skal æ kontakte dem, æ vet ikke! Først æ må klare å snakke veldig bra norsk, æ tror. […]
It’s so boring to hear someone to talk like this, little little norsk. I think I have to speak better
Norwegian that I can contact someone from Norway. […]
I en senere samtale med Maria fortalte hun om hvordan hun opplevde arbeidssituasjonen
med en norsk arbeidskollega med tanke på egne norskkunnskaper:
For eksempel hvis jeg skal snakke med norsk ungdom, de forstår ikkje meg heilt ka æ sier. Det
blir forvirrende for meg også. Så må æ repetere, og språket er ikkje heilt perfekt. Æ jobba med
en norsk 18-åring. Æ trudde æ kunne snakke og forstå norsk, men når æ skulle si noe ble det
bare ’Hæ, ka du sier?’ sa han til meg. Æ kunne heller ikkje forstå han, men etter hvert begynte
jeg å bli vant til det. Vi jobba samme i tre uker i vaskefirmaet. Vi måtte gå rundt sammen, og
mens vi gikk, har vi prata om filmer og sånn. Det var bra. Vi fikk prata, fordi vi kunne jo ikkje
gå fra hverandre. Vi måtte jo jobbe sammen.
Relasjonen til den norske arbeidskollegaen bringer fram både negative og positive
språklige erfaringer hos Maria. Hun og kollegaen blir nødt til å forholde seg til
hverandre, noe som utfordrer henne til å snakke norsk. Gjennom samtaler med kollegaen
sin, erkjenner hun at hennes norskkompetanse er dårligere enn hun hadde antatt. Men,
det at de er satt til å jobbe sammen blir etter hvert en positiv erfaring, fordi de begynner
å snakke om hverdagslige temaer som opptar dem begge. Hun opplever at hun forbedrer
språket når hun er i situasjoner der det blir nødvendig å kommunisere på norsk.
Jobbrelasjonen gir sosiale erfaringer som i utgangspunktet kan oppleves som krevende.
Det å bli tvunget til å kommunisere på et nytt språk får både fram fortvilelsen av ikke å
bli forstått, men etter hvert også gleden av å mestre det å kunne uttrykke seg og å få
respons. Dette er et eksempel på at i situasjoner der flyktninger og nordmenn tilbringer
tid sammen om en felles aktivitet, kan det skje både språklige og sosiale tilpasninger
som gjør samhandling mulig. Eksempelet viser også hvordan flyktningstatusen endres
170
fra å være en synlig og overordnet status, til å bli nedtonet over tid slik at det etter hvert
er statusen ‘arbeidskollega’ som blir gjeldende.
I en samtale med Maria omtrent ett år senere, forteller hun at det å få norske venner
handler om mer enn å lære seg norsk.
Maria: Det er ikke bare språk, faktisk. Man kan ikke skylde på språk. Jeg kan jo snakke norsk,
men æ vet ikkje. For at ho søstra mi har mange venner, ok dem er ikke norsk da, men ho er
veldig flink til å bli kjent med folk.
Marianne: Hva tror du det er med norske ungdommer som gjør at det er vanskelig å bli kjent
med dem?
Maria: De er mer stille når de er sammen med oss, med meg i alle fall. Dem kan snakke om
masse ting med hverandre, og jeg kan snakke om masse ting med en som er fra Afrika, en som
er utlending eller noe sånt. Men jeg kan ikke snakke så mye med dem (’de norske’). Det blir
bare stille hvis jeg er sammen med dem. Det går bra, ja. Jeg er jo ferdig.
Marianne: Hvorfor tror du det er sånn?
Maria: Æ vet ikkje. Kanskje vi ikkje har så mye å snakke om? […]
Marianne: Hva snakker du om med afrikanske venner og andre utlendinger?
Maria: Vi snakker om korsn det er i Afrika, korsn det ble her i Norge.
Også Julia påpeker stillheten som preger norske ungdommers væremåte:
Julia: Det eneste er at de bruker å være stille, stille…
Marianne: Føler du at det er en måte å holde seg unna på? Det å være stille og ikkje snakke på
en måte?
Julia: Ja, og mange utenlandske synes det er vanskelig å spørre noen som er stille.. de tenker på
hvordan de kan begynne å snakke.
Den norske stillheten oppleves påtrengende og ubehagelig i sosiale situasjoner. Den
skaper kontaktavgrensing og avstand, og er nok et eksempel på forvaltning av
utilgjengelighet fra nordmenn slik det oppfattes av flyktningene. Maria er videre opptatt
av at hun betrakter «dem» (norske ungdommer) som annerledes enn «utlendinger»,
uansett om de er afrikanere eller fra andre land eller verdensdeler. Når hun i samtalen
sier: «Det går bra. Jeg er jo ferdig» forstår jeg utsagnet slik at hun med dette
oppsummerer årene i Tromsø. Hun har ei oppfatning om at hun har klart seg greit i
Tromsø. Når hun sier at hun «er ferdig», er det innforstått at hun nå skal forlate byen,
og derfor er det ikke så nøye om hun ikke fikk så mange norske venner. På et nytt sted
vil det være nye muligheter for å komme i kontakt med norske ungdommer. Utsagnet
171
kan også forstås dithen at det å få norske venner generelt sett er vanskelig. Hun opplever
dessuten at hun har lite å tjene på å streve med å få norske venner siden hun har så lite
til felles med dem.
Kenny er også en som i liten grad deltar i norske ungdomskontekster. Han ønsker ikke
å oppsøke steder der norske ungdommer danser, drikker alkohol eller røyker. Dette
begrunnes med at slike aktiviteter står i motsetning til hans religiøse tro. Han forteller:
Kenny: Det er forbudt i min religion. Vi danser ikke, men lyst er forskjellig. I am dependent of
religion. Religionen vår sier ’lyst’ er et problem. Man kan ikke gå der man har lyst. Man må
først tenke på å følge reglene. Hvis jeg har lyst, man kan si jeg har lyst. Jeg vil være sammen
med de andre, og være hyggelig og være artig. Og man ser at hvis du danser, du blir mye bedre
kjent med folk og kan snakke om dansing og kan snakke om alt mulig. […] Bibelen sier, det er
alltid krangler (konflikter) om vår ’flesh’, æ vet ikkje ka hete, vår blod og kjøtt, det er problem
for å holde Jesus eller Guds ord, så …Det er alltid forskjellig og det er alltid motsatt. Man må
bare ’defend’ og challenge – utfordre – man må bare utfordre sitt problem og følge ordene,
reglene…
Marianne: Syns du det er vanskelig å bli kjent med folk siden du sa at du ikkje hadde lyst til å
danse eller å gå på klubb?
Kenny: Ja litt problematisk kan det være, fordi mange norske liker å drikke øl. Jeg er 18 år, så
det går med alder og sånn. Når nordmenn blir over 18, de har alle lov, og de kan gjøre hva de
vil. Først og fremst jeg tror de går mot det som er ulovlig, som for eksempel å røyke. Det er
ulovlig hvis du er under 18. Å drikke det er ulovlig. De går mot det som er ulovlig. Jeg drikker
ikke, det er religiøst forbudt og jeg røyker ikke. Mange norske drikker, nesten alle kan jeg si
drikker litt… Så jeg drikker aldri. Da har vi litt forskjell.
Marianne: Kunne du tenkt deg og vært på en fest der noen drakk litt og røyka, eller syns du det
ville blitt vanskelig?
Kenny: De (norske ungdommer) kan jo også tvinge deg med makt, tvinge deg med ’talking’.
De kan tvinge deg med det. De vil du skal tro at det er ingenting. Det kan være litt forskjell, så
i min religion, der sier man at man må velge sin beste venn. At beste vennen hannes skal være
lik ens som han, og at han ikke tvinger han til å gjøre andre ting. Det skal ikke forandres. De
blir bare utviklet bedre, så det er bedre å velge de som ikke drikker.
Mens Kenny i hovedsak baserer seg på antakelser om hvordan situasjoner med norske
ungdommer arter seg, har Maya, venninna til Maria, etablert vennskap til norske
ungdommer. De har truffet hverandre på Voksenopplæringa. Maya vektlegger
imidlertid kontrastene mellom seg selv og de norske vennene hun har:
Æ vil si at dem (de norske) har på en måte ikkje opplevd mye politiske problemer og dem kan
ikkje liksom helt vite hvordan folk (innvandrere og flyktninger, min tilføyelse) har det. For
eksempel hvis det er en ungdom som har bodd her i Tromsø hele livet sitt og bare dratt til Hellas
172
eller til Italia på ferie og sånn. Dem kan ikkje skjønne helt, og det er ikke demmes skyld. Man
(folk i Norge, min tilføyelse) tar liksom ting for gitt. Hverdagen, livsgleder – de tar det for gitt.
Det er litt trist på en måte. Det er et stort sjokk for dem når jeg forteller dem, (de norske, min
tilføyelse) venninnene mine, ka æ har opplevd, så blir dem helt sjokkert og dem kan ikke tro at
det er faktisk sant.
Utsagnene fra både Kenny og Maya får fram det de mener er ulikheter og kontraster
mellom dem selv og norske ungdommer. En forskjell mellom Maya og Kenny er likevel
at hun har norske venner som hun diskuterer med, og at hun får reaksjoner og respons
på de erfaringene hun har med seg fra hjemlandet. Kenny derimot, inngår i få relasjoner
med norske ungdommer. Maya vektlegger som jeg tidligere har vært inne på at
ulikhetene mellom norske ungdommer og unge flyktninger ligger i deres svært ulike
erfaringer. Hun påpeker at mange unge med flyktningbakgrunn har levd med politiske
konflikter og usikkerhet i hjemlandet, mens norsk ungdom ikke aner hva slike erfaringer
kan innebære. Kenny, på sin side, opplever videre at hans religiøse tro, skaper ulikheter
som er vanskelig å forene med norsk ungdomskultur, og at han er redd for at venner i et
norsk miljø vil overtale ham til å drikke alkohol. Selv om han kan ha lyst til å danse eller
være sammen med norske ungdommer, er det å følge Bibelens regler, det viktigste. I
forestillingene om møter med norske ungdommer og norsk ungdomskultur, kan det se
ut som om at betydninga av religionen forsterkes. Det å skulle bli kjent med norske
ungdommer i en ungdomskontekst, samtidig som religionens regler skal ivaretas, skaper
ambivalens og konflikt for ham. I Tromsø oppleves møtet med norske
ungdomskulturelle praksiser som en motsats til de verdiene han har vokst opp med og
som han ønsker å ta med seg videre i livet. Kenny velger derfor å holde seg unna slike
arenaer, men innser at han samtidig risikerer ikke å etablere et norsk vennenettverk.
Det Prieur (2007) omtaler som styringsperspektivet er relevant å trekke fram her. Kenny
kontrasterer sine verdier fra hjemlandet med sine forestillinger om norsk
ungdomskultur. For han oppleves det slik at de kulturelle og religiøse verdiene fra
hjemlandet, ikke er forenelig med det han oppfatter som norske verdier. På den måten
kan man si at hjemlandets verdier er ‘styrende’ for hvordan man kan forstå Kenny. På
den andre siden gir ikke styringsperspektivet en fullstendig analyse av situasjonen,
ettersom at det i en slik forståelse vektlegges at unge blir ‘ofre’ for hjemlandets kultur.
173
Slik jeg forstår hans situasjon, opplever han ikke selv at han er et offer og min forståelse
av hans situasjon tilsier heller ikke det. Situasjonen kan like fullt analyseres som at
Kenny er en handlende aktør, som tar sine valg med bakgrunn i de muligheter og
begrensinger i en gitt kontekst (jf. Barth 1994; Giddens 1984).
Julia, på sin side, er imidlertid opptatt av å nyansere bildet av nordmenn:
Nordmenn er veldig vanskelig å komme i kontakt med. Det er veldig vanskelig. Da må du finne
kanskje noen på jobben, hvis du jobber sammen. På tur, da kan du finne noen å bli kjent med.
Hvis du går ikke på tur eller noen sted, og bare være hjemme; det er vanskelig.
Til tross for at hun synes at nordmenn er greie, og vanskelige å komme i kontakt med,
mener hun at flyktningene selv må ta ansvar for å bli kjent med norske ungdommer:
For meg jeg synes det ikke er vanskelig å ha kontakt med norske, hvis du er flink å gå på noen
steder. Hvis du er flink til å gå på kafe eller disko eller på klubb eller på tur. Så da er det fort å
bli kjent, men hvis du går ikke på noen steder…. Bare å sitte hjemme å lese norske bøker, det
er vanskelig og du får ikke kontakt. […] Noen bruker å si at det ikke er bra å gå på kafe…og
noen liker ikke å drikke kaffe. Og noen liker ikke klubb eller disko. […] Noen bruker kirken og
religion (som unnskyldning)… de tenker på religionen deres. Det er forbudt i religionen (å gå
på kafe, disko osv.) Og hvis de får venner er det bare i gata, eller en nabo. Det er litt vanskelig…
Julia tror, som Kenny, at en av grunnene til at flyktningene unnlater å oppsøke steder
der de kan treffe andre, og særlig nordmenn, kan være knyttet til deres religiøse tro og
praksiser. Resultatet blir at mange innvandrere eller «utlendinger» som hun sier, kun
utvikler overflatiske relasjoner til nordmenn. Enkelte relasjoner vil avgrenses til kun å
si «hei» til noen på gata eller kanskje til en nabo. Flyktningene utvikler dermed grader
av relasjoner til nordmenn. Julias refleksjoner vitner om ei holdning om at for å bli kjent
med norske ungdommer og norske miljøer, må både nordmenn og innvandrere ta
initiativ. Det å skjule seg bak religion og skolearbeid for flyktningenes del, for å ‘slippe’
å gå ut å treffe andre, har hun lite sansen for.
Eksemplene ovenfor viser at ungdommene i mitt materiale har ulike erfaringer med det
å få kontakt og det å inngå i relasjoner med nordmenn generelt og norske ungdommer
spesielt. Emmanuel, Maria og Kenny uttrykker at det å få kontakt og det å bli venn med
norske ungdommer, er vanskelig. De vektlegger både egne begrensinger og egenskaper
174
ved norske ungdommer og norsk ‘kultur’ som faktorer som gjør relasjonsdannelser
vanskelig.
Selvrefleksjon rundt sin egen begrensede språkkompetanse fører til
antakelser om at det er kjedelig for nordmenn å være sammen med dem. Kenny viser i
sin fortelling at verdispørsmål kan gjøre det vanskelig å forene tro og religion med
aktiviteter og arenaer som norske ungdommer deltar på. Det er med andre ord både
erfaringer og forestillinger om egne og nordmenns begrensninger som bidrar til at
avstanden mellom de to gruppene føles stor.
Slik jeg tolker fortellingene som jeg har gjengitt og analysert her, ser det ut til å være
noen fellestrekk med funnene til Frøyland og Gjerustad (2012) som jeg nevnte i
innledninga av kapittelet, nemlig betydninga av en sterk identitet som «utenlandsk».
Sammen med de andre erfaringene som er nevnt vil jeg si at det finnes mange barrierer
av sosial og kulturell art når det gjelder det å videreutvikle relasjoner fra det å hilse på
hverandre til det å skape vennskap. Mye tyder derfor på at de unge flyktningenes forhold
til ungdommer og andre i Tromsø med norsk bakgrunn i liten grad bidrar til å skape
sammenheng i hverdagslivet, kanskje snarere tvert imot.
Relasjoner og vennskap: flyktninger og innvandrere i mellom
Betydning av nære familierelasjoner i Tromsø
Noen av de viktigste relasjonene for flyktningene i Tromsø er relasjoner til familien.
Som jeg tidligere har nevnt, bor alle de fire hovedinformantene sammen med nær familie
i Tromsø, som innebærer mor eller far, eller begge foreldre, i tillegg til at alle har flere
søsken. Maria og Kenny har et dypt og nært søskenforhold, og de bruker mye tid
sammen i hverdagen i Tromsø. Kenny forteller:
Hvis min søster ikke var her med meg, hvis hun ikke var i nærheten av meg, så tenker jeg på
henne alltid, fordi jeg savner henne. Vi er alltid sammen, men ho er ikke nå. ’Hvor er ho? Kan
ho ikke komme? […] Min søster har også samme mål (å ta medisinutdanning, min tilføyelse)
som meg, så kanskje vi kan også hjelpe hverandre.
Maria forteller om sitt forhold til familien:
175
I enjoy being with my familiy, because we talk. We talk about everything. Laugh, and I think
that’s a good thing. I don’t know, I don’t have that much into my family. The most thing I want
to do is to be independent. So go out of familiy. I want to have my own thing. I mean, I don’t
hate my family. I love them. Of cause I love them, but… but I want to be adult so soon. Like in
the twenties. I want to have my own apartment or house, or go to college maybe. I like to be, I
don’t know.
Emmanuel uttrykker hva familien betyr for ham:
Marianne: Korsn betydning har familie for deg?
Emmanuel: Åh, stor betydning! For du vet at når man har ikke familie, så har man nesten
ingenting. Familie det er viktig. For du kan fortelle dem for eksempel når du har sånn der
problem.
Alle tre uttrykker at familien betyr mye for dem. Emmanuel legger blant annet vekt på
familien som et sted der han kan ta opp problemer. Familien er også viktig for Maria.
Hun trekker imidlertid fram ambivalensen ved å bo så tett med familien. Hun uttrykker
behovet for å være selvstendig, og det å kunne løsrive seg mer fra familien. Hun ser
fram til å bli eldre, bo for seg selv og til det å starte med studier. En slik tankegang som
Maria uttrykker her, er i tråd med forståelse om kulturell frisetting fra foreldre (jf. Ziehe
og Stubenrauch 1983), og individets muligheter for å ta egne valg (jf.Barth 1994;
Heggen og Øia 2005) Samtidig som det kan se ut som om familien skaper kontinuitet
og stabilitet i ungdommenes tromsøtilværelse, kommer det også fram at ungdomstida er
ei brytningstid, der behovet for å frigjøre seg fra familien melder seg.
Hva skaper relasjoner og kontakt med andre flyktninger?
Mens det eksisterer ulike barrierer knyttet til det å etablere vennskap til norske
ungdommer, uttrykker flyktningene at det oppleves enklere å bli kjent med andre
flyktninger. Arenaene de møtes på har betydning for hvorvidt relasjoner og vennskap
utvikles. På noen arenaer treffes de mer tilfeldig, mens andre krever avtaler og framstår
som mer organiserte.
Som tidligere nevnt møter informantene andre med flyktning – og innvandrerbakgrunn
i nabolaget og i hjemmene når de går på besøk til hverandre, på biblioteket, gjennom
Røde Kors sitt flyktningguideprosjekt, i kirkesamfunn og gjennom bymisjonens
176
julefeiring. Noen treffer hverandre på svømming eller gjennom andre idrettsaktiviteter.
De fire hovedinformantene møtes på arenaer som er delvis overlappende. De uttrykker
at det særlig er gjennom Voksenopplæringa at de har fått bekjente, og omtaler noen av
disse som venner.
Maria uttrykker at naboskap er viktig, og at hjemmet brukes som sosial møteplass der
naboer med flyktningbakgrunn og venner stikker innom. I disse relasjonene kan det se
ut som om at skillet mellom det som oppfattes som naboer, venner og familie til en viss
grad løses opp. Maria forteller om sine naboer:
De kommer og går. De kommer til oss. Vi liksom ikke besøker, vi bare går inn og snakker. […]
Det er sånn som i hjemlandet mitt. Om du er nabo, du er i en familie. Men her, alle lukker døra,
så det er liksom ingen naboer. Det betyr ingenting. Men der (i hjemlandet), naboer betyr mer
enn bror eller søster.
Jeg fikk erfare et eksempel på slike relasjoner da jeg ble invitert på besøk til søskenparet
Maria og Kenny. Et besøk som jeg kort har beskrevet i kapittel tre. Jeg tok meg selv i å
kartlegge forskjellene mellom det jeg oppfattet som et tradisjonelt norsk hjem og dette
hjemmet idet jeg kom inn døra. Dette gjaldt særlig på grunn av de materielle forholdene.
Det første som møtte meg da jeg kom inn i leiligheta var kjente og ukjente krydderlukter.
Mørke gardiner hang foran vinduene og gulvene var belagt med tunge tepper. Flere tvapparater sto på med høy lyd i både kjøkkenet og i stua. Min antakelse om hvordan de
hadde det i leiligheta med tanke på interiør, lyder og lukter stemte godt overens med slik
jeg hadde forestilt meg det. På den andre siden forsøkte jeg å sammenligne likhetstrekk
med min oppfatning av et norsk hjem. Det som var mest likt var at også i dette hjemmet
hadde pc’en og tv-apparatene en sentral plass, men lydnivået på tv’ene muligens var
mer dominerende enn det jeg betrakter som vanlig i norske hjem.
To av dem som var på besøk kom fra to forskjellige afrikanske land enn det Maria og
Kenny kom fra, og to nabojenter kom fra land i Midtøsten. Gjennom samtaler kom det
også fram at de to sistnevnte hadde muslimsk bakgrunn. Kenny var eneste gutten til
stede. I det jeg kom inn ba Kenny meg om å sette meg ned i sofaen, hvor jeg hilste på
177
to av jentene som var der. Den ene viste seg etter hvert å være den yngste søstera deres
og venninna hennes. Venninna var nabo og bodde i etasjen over i den samme blokka.
Hun snakket svært godt norsk med tromsødialekt. Hun var kledt som en hvilken som
helst tromsøungdom, og hadde på seg ei dongeribukse og en topp, og det lange håret
hang løst. Maria hadde som alltid langt skjørt på seg. Nabojenta sa at hun nesten ikke
kjente noen fra sitt hjemland i Tromsø, og hadde heller ikke behov for å ha kontakt med
dem. På det meste var det sju-åtte ungdommer til stede, og tidvis var det stor aktivitet
rundt hvem som kom og gikk. Jeg var den eneste med norsk bakgrunn til stede.
Hjemmesituasjonen bar preg av parallelle aktiviteter som ungdommene drev på med. Ei
jente satt oppslukt og så på serien I gode og onde dager på TV3. Det var mye kyssing i
serien, og jentene lo litt og kommenterte handlinga og parene som var med i serien.
Søstera til Kenny og Maria var tidvis opptatt med sin bærbare pc. Maria og Kenny, med
noe hjelp fra meg, lagde mat på kjøkkenet. Som jeg tidligere har vært inne på var det ei
av jentene som satt og øvde på key-boardet sitt i stua. Det var høylytt og uformell
stemning i leiligheta og alle deltok i samtalene. Det var mye latter og det ble vekslet
mellom ulike språk. Gjennom å høre hvordan de forskjellige språkene ble brukt og hvem
de snakket med, klarte jeg til en viss grad å identifisere hvilken relasjon de hadde til
hverandre. Samtalene mellom Maria, Kenny og søstera deres forløp på deres morsmål,
men vekselvis også på norsk. Et par av de yngste jentene snakket tromsødialekt omtrent
uten aksent. Det foregikk hele tida språklige vekslinger mellom ungdommene, alt etter
hvem de henvendte seg til og snakket med. Norsk var et felles språk som alle
ungdommene behersket, men i ulik grad. Siden flere ikke behersket engelsk, fikk norsk
en større betydning i samtalene de hadde med hverandre.
De språklige vekslingene som foregikk i denne hjemmekonteksten kan sammenliknes
med sammenkomstene i Flyktningguiden, der norsk ble brukt som fellesspråket som alle
hadde mer eller mindre kjennskap til. Samhandlinga viste at ungdommene også hadde
stor evne til å håndtere forskjellige språk. De fant nye ord eller gikk over til å snakke et
annet språk dersom det oppsto uklarheter eller misforståelser. Det så ikke ut som om det
skjedde noen former for ekskludering eller tilbaketrekking blant noen av dem som var
178
til stede. Det så heller ikke ut som at min tilstedeværelse i særlig grad påvirket de
smidige språktilpasningene. Norsk ble dermed en fellesnevner og en nødvendighet for
å beherske sosiale situasjoner der bare unge med flyktningbakgrunn var tilstede. Det
norske språket ble på denne måten brukt på flyktningenes premisser og ut fra de
kunnskapene de hadde. Dermed forsvant maktrelasjonene som kunne ligge i det at de
måtte benytte seg av norsk, altså det som i andre sammenhenger er som majoritetens
språk. Norsk ble benyttet både for å kunne kommunisere med nordmenn, men også for
å kunne kommunisere med andre flyktninger som har en helt annen språklig bakgrunn
enn dem selv. Dermed kunne den uformelle hjemmesituasjonen, særlig elastisiteten i
språkvekslingene, være et uttrykk for kulturell elastisitet (Vestel 2003, 2004).
Besøket hos Maria og Kenny ga meg kunnskap om deres sosiale nettverk i Tromsø.
Mine antakelser om at de hadde svært få personer å forholde seg til i Tromsø, måtte
korrigeres. Besøket hjemme hos dem synliggjorde vennskap med andre jevnaldrende
flyktningungdommer. I hjemmesituasjonen framsto de som trygge og sosiale personer,
som tullet og fniste, og som var opptatt av chatting, data og tv. De oppførte seg på mange
måter slik mine erfaringer er med norske ungdommer. Det at de hadde annen bakgrunn
enn norsk ble samtidig synlig: Maten de laget fra hjemlandet, språkvekslingene og
synkroniseringen av chatting i transnasjonale relasjoner belyste både flerkulturelle og
transnasjonale prosesser som fant sted i hjemmet. Gjennom aktiviteter og handlinger
kunne hjemmesituasjonen forstås som en flerkulturell og transnasjonal elastisk
ungdomskontekst. Flyktningstatusen ble på ingen måter framtredende, og samhandling
mellom ungdommene bar preg av å anerkjenne forskjeller, samtidig som praksis som
understreker likhet kom til uttrykk (jf. Vestel 2003).
Ved et besøk hos Maria vel ett år senere, var også venninna Maya til stede. Selv om de
er fra to ulike verdensdeler, har de mye til felles, forteller de. Når vi diskuterer hva som
skulle til for at de to ble venner, vektlegger de flere forhold:
Maya: Noen ganger så ’klikker’ man på en måte med andre. Det er mest fordi vi er i samme
situasjon og ho (Maria) kom til Norge fire måneder før vi kom. Vi fant ut at vi har mer til felles
179
med hverandre enn med norske ungdommer. Vi har noen vitser mellom oss som er fra en annen
kultur.
Marianne: Har dere en felles kultur selv om du er fra Asia og hun er fra Afrika?
Maya: Ja ho e kristen og æ e åsså kristen, og vi kommer fra en annen kristen bakgrunn enn den
norske. Hele bakgrunnen, familien.. Det er ikkje akkurat som det er i Norge. Folk har det ikkje
så bra som her i Norge.
Maria: Når det er snakk om familie (mener vi) bestemor og bestefar, onkel og kusiner – mange
i en familie. Her er familie liksom – far, mor og barn. Noen ganger snakker vi om hennes familie
i hjemlandet sitt. Da kan jeg si: Min kusine gjorde det samme...
Maya: En anna ting er også at vi er på samme alder.
Kenny har venner med muslimsk bakgrunn i både hjemlandet og i Tromsø, og han
forteller:
Kenny: Han (vennen) er ikke kristen, han er muslim […] Også i hjemlandet mitt, min beste venn
er muslim, helt muslim. Men jeg tror karakterene (egenskapene) for muslimene er litt bedre enn
til dem som er kristne. De er vennlige de som jeg kjenner, og de lager ikke så mye bråk. Mange
tror at muslimer lager bråk i hele verden. Det kan også være riktig eller feil. Æ vet ikkje om
det… Men, mine venner de lager ikkje bråk. Man kan si, jeg liker ikke så mye bråk åsså. Jeg
liker å være venner med forskjellige religioner åsså.
Marianne: Diskutere dåkker religion når dåkker e sammen?
Kenny: Med min beste venn fra heimlandet mitt? Ja, da diskuterer vi vanligvis bare litt. Ikke så
mye, fordi han noen ganger blir irritert åsså. Jeg blir ikke irritert! Jeg liker å snakke om religion,
men noen kan bli irritert av å snakke om religion.
Både Maya og Kennys fortellinger om vennskap bygger på likhet knyttet til personlige
verdier og holdninger, men betydninger av religion vektlegges på ulike måter av
ungdommene. Mens Maria og Maya uttrykker at deres felles kristne tro har betydning i
deres vennskap, vektlegger Kenny nettopp at dette ikke er avgjørende for
vennskapsinngåelser. Kenny påpeker at han synes det er viktig å endre det negative
bildet av muslimer, og også hvordan de blir framstilt i vestlig media. Denne samtalen
med Kenny er gjort i en periode der unge muslimer har fått et svært negativt mediefokus,
blant annet gjennom opptøyene i Paris’ forsteder høsten 2005. I Marias tilfelle er det
også viktig å få fram at hun hadde gode naboer med annen religiøs bakgrunn, noe som
ble tydelig da naboene med muslimsk bakgrunn var på besøk.
Som nevnt har noen av hovedinformantene påpekt manglende språkkompetanse som et
av problemene rundt det å få norske venner. Gjennom ulike erfaringer i Tromsø har de
180
reflektert over at det er mer enn språk som kompliserer relasjonsdannelser. Mangel på
språkkompetanse bidrar likevel til at det er vanskelig å spøke, fortelle vitser og ’tulle’
med hverandre, forteller Maria. Det ser likevel ikke ut som om språk vektlegges som et
hinder for at relasjoner mellom flyktningene fra ulike land og med ulikt morsmål
etableres. En grunn kan være at i slike relasjoner har ungdommene et noenlunde likt
utgangspunkt i norsk språk. Som tidligere nevnt benytter de også ‘språking’ ved å veksle
mellom ulike språk der det er hensiktsmessig å få fram budskapet på en best mulig måte
(jf. Svendsen 2005, 2006). Når ungdommene er fra ulike land, er det gjerne slik at ingen
får fordelen med å snakke sitt eget morsmål. Det ser dermed ut som at språk ikke blir et
element som skaper dominans og makt i relasjonen.
Det som er viktig å ha felles i noen sammenhenger, blir uviktig i andre. I mitt materiale
er religion et eksempel på det. Felles religion kan bidra til å forsterke vennskap. Maria
og Maya legger vekt på at selv om de er fra to ulike verdensdeler er det at de begge er
kristne noe som styrker fellesskapet mellom dem. Maria forteller også at felles religiøst
ståsted var viktig da hun gjennom internett traff han som etter hvert har blitt hennes
kjæreste. I andre sammenhenger er religion helt irrelevant i etablering av vennskap, noe
som illustreres gjennom at ungdommer med både muslimsk og kristen bakgrunn besøker
hverandre og utvikler nære relasjoner. Å være ‘praktiserende’ religiøs kan være en
fellesnevner uansett hvilken religion en tilhører. Kenny forteller at hans beste venn i
hjemlandet er muslim, og at han også har en muslimsk venn i Tromsø. På denne
bakgrunn vil jeg si at hovedinformantene, med unntak av Julia, uttrykker at de ikke har
mange venner og bekjentskaper i Tromsø, uansett om de er norske eller ikke. De
mannlige informantene, Kenny og Emmanuel, uttrykker dette sterkest.
Flyktningers utfordringer med å etablere vennskap, både til nordmenn og til andre
innvandrere, er også analysert i en studie av Marko Valenta (2008). Han skiller mellom
relasjoner og vennskap. Han viser at flyktningene i hans materiale både har relasjoner
til nordmenn og til andre flyktninger, mens at utvikling av vennskap kan oppleves som
ambivalent enten det gjelder med nordmenn eller andre migranter. Han viser at det å ha
norske venner både kan være et symbol på at man er akseptert og har anerkjennelse hos
181
majoriteten, samtidig som at det er en fare for at norske venner kan være dominerende
og ydmykende. Ikke-norske venner kan dermed være tryggere å være sammen med, men
kan også signalisere marginalisering og gi en opplevelse av å være ekskludert fra
majoriteten (Valenta 2008: 13). Dette innebærer at de fleste av hans informanter har
mest kontakt med og inngår i vennskap med andre flyktninger. Han viser også gjennom
Mark Granovetters begrep om «the strength of weak ties», betydninga av stabile, løse
relasjoner, særlig til nordmenn (jf. Granovetter 1973). Slike løse bånd oppleves som
positive for selvfølelse og identitet, og flyktninger som har slike løse relasjoner,
opplever tilværelsen som mer positiv enn flyktninger som ikke har det (Valenta 2008).
I mitt materiale ser det ikke ut som om hovedinformantene synes at vennskap med andre
flyktninger oppleves som marginaliserende. De uttrykker derimot glede ved disse
fellesskapene, hvor de uttrykker at vennskap er basert på og vedlikeholdes blant annet
gjennom felles erfaringer ved det å komme som flyktning til Tromsø. Eksemplene
ovenfor viser at det å finne fram til felles referanserammer og opplevelse av likhet er
viktig for flyktningene i mitt materiale. Selv om aspekter som religionstilhørighet og
nasjonal bakgrunn, eller begge deler, er ulik hos flyktningungdommene, får de sine
identiteter og selvbilder bekreftet av andre som de oppfatter at de har noen likhetstrekk
med.
Gullestad (1993, 2002, 2006) påpeker at likeverd i form av likhet er framtredende i norsk
kultur og det norske samfunnet. Det norske likhetsidealet knyttes til ideer og verdier
som fred og ro, selvstendighet, selvkontroll og hjemmesentrering (Gullestad 1993:18).
Gullestad (1993, 2002, 2006) trekker fram behovet hos nordmenn for å ’passe sammen’
med dem vi omgås. I samværssituasjoner fremheves det som er likt mellom partene,
mens det som skiller dem, ikke tas opp. Likeverd betyr i denne sammenhengen ikke
nødvendigvis en likhet som kan observeres, men det Gullestad kaller for forestilt likhet
(imagined sameness) (Gullestad 2002, 2006). Siden denne ideen er så sterk blant
nordmenn, blir forskjeller mellom folk i større grad underkommunisert og ikke anerkjent
(ibid). Det å anerkjenne andres erfaringer ulik sine egne kan oppfattes som krevende, og
dermed kan likeverd bli vanskelig å oppnå. De unge flyktningene vektlegger også
182
likeverd som likhet. Det å passe sammen, kan knyttes til det å ha noe felles. De
erfaringene som det innebærer å ha felles bakgrunn som flyktninger, bidrar til å utvikle
et fellesskap som er basert på felles opplevd forskjellighet fra norske ungdommer.
Vennskap og relasjoner - forvaltning av utilgjengelighet og tilgjengelighet
Som jeg har vist, har det å etablere vennskap og relasjoner i Tromsø, dreid som om svært
varierte erfaringer. Det har vist seg å være krevende og vanskelig å etablere relasjoner
til norske ungdommer. Det har gjerne blitt de enkeltstående møtene og kortvarige
relasjonene som legges til grunn for de inntrykkene som skapes av tromsøungdom og
av nordmenn generelt. Det kan imidlertid se ut som om flyktningene seg imellom ønsker
uavgrenset åpenhet i relasjons- og vennskapsinngåelser. Flyktningene viser gjennom å
engasjere seg i organisasjonsliv, som for eksempel i Flyktningguiden, at de forvalter
tilgjengelighet og at de søker kontakt både med andre flyktninger og tromsøungdom.
Samtidig som vennskap er blitt viktigere for både unge og voksne i det moderne
samfunnet, er behovet for avgrensing og innramming en måte å forvalte relasjoner og
vennskap på. Det å tilfeldig stikke innom på et besøk over en kopp kaffe eller spontant
besøke naboer eller venner, er blitt mindre vanlig både i by og bygd (jf. Haugen og Villa
2005). Behovet for å organisere og avtale sosiale møter er også viktig i nære vennskap.
Å møte venner eller naboer til avgrensede og avtalte tidspunkt kan dermed tolkes som
et sentralt aspekt i ‘moderne’ vennskap. På den ene siden forstås vennskap som noe dypt
og nært, men samtidig har det utviklet seg dit hen at vennskap reguleres innenfor
organiserte tidsrammer. Det er lite rom for tilfeldighet og impulsivitet i dette bildet.
Behovet for å moderere, avgrense og avtale møter i mellom-menneskelige relasjoner
kan sies å være trekk i det moderne (jf. Haugen 1978). Slike mellom-menneskelige trekk
påpekes også av flyktningene. Gullestads påstår (1993:18) at «vi ikke kan forstå
utilgjengelighetsforvalting som strategi uten å forstå norsk likhetstankegang».
Perspektivet kan brukes både for å vise hvordan forvalting av tilgjengelighet og
utilgjengelighet kommer til uttrykk for å regulere kontakt og relasjoner. Gullestad
(1993:15) kommenterte allerede for flere tiår siden at «utilgjengelighetsperspektivets
183
største verdi […] (er) at det løfter frem og gir en meget innsiktsfull analyse av fenomener
som er spesielt aktuelle i dag». Videre påpeker hun at «utilgjengelighetsmarkering er et
fenomen som er spesielt typisk for Norge i det 20. århundre» (ibid). Gullestad påpeker
videre at «utilgjengelighet markeres både før en viss likhet er fastslått og når likhet ikke
lenger kan vedlikeholdes» (ibid: 21). Mens personer som definerer seg som like gjerne
vil være tilgjengelige for hverandre, kan utilgjengelighet derimot forstås som et tegn på
opplevd ulikhet (ibid).
Min analyse av hvordan utilgjengelighet forvaltes, baseres i hovedsak på de unge
flyktningenes fortellinger om konkrete opplevelser, men også flyktningenes antakelser
om hvordan tromsøfolk forvalter utilgjengelighet. I følge flyktningene forvaltes
nordmenns utilgjengelighet blant annet gjennom manglende hilsepraksiser, dårlig tid,
stillhet i sosiale situasjoner og lite inkluderende naborelasjoner. Videre opplever
flyktningene at utilgjengelighet forvaltes ulikt gjennom årstidene, noe som særlig
synliggjøres i vintermånedene, idet de opplever at tromsøfolk forsvinner fra bybildet og
inn i husene sine. Når flyktningene opplever at det de oppfatter som norsk
ungdomskultur kommer i konflikt med egne religiøse praksiser eller andre verdier av
stor betydning, uttrykker de at de velger bort slike arenaer der norsk ungdomskultur
praktiseres. Dermed kan også ungdommene selv sies å forvalte utilgjengelighet i visse
situasjoner.
Nærhet og dybde er det som beskriver moderne vennskap i dag, ifølge Frønes og Brusdal
(2000). Det kan også bety at man har større krav til hvem som kan være en venn som
bekrefter ens egen identitet, og som man opplever likhet med (jf. Gullestad 2002). Med
bakgrunn i en slik forståelse om hva moderne vennskap kan innebære, kan man bedre
forstå hvorfor det er vanskelig å etablere nære vennskap mellom nordmenn og
flyktninger. Slik jeg ser det, er det ikke de kulturelle og sosiale forskjellene i seg selv
som oppleves som problematiske, men derimot en kombinasjon mellom de faktisk
opplevde og de forestilte kulturelle og sosiale forskjellene. Som jeg har vist med flere
eksempler har vennskapsetableringene mellom de unge med flyktningbakgrunn lyktes.
Utfordringer knyttet til språk, kulturforskjeller og religion blir ikke problematisert på
184
samme måte i disse relasjonene, sammenlignet med hvordan dette vektlegges i møte
med norske ungdommer.
Et eksempel på hvordan Kenny vektlegger kulturelle og religiøse forklaringer for å
markere forskjeller mellom hva han selv står for og norsk ungdomskultur, er når han
sier: «Jeg drikker ikke, det er religiøst forbudt og jeg røyker ikke». Utsagnet kan tolkes
som en kontrastering til norske ungdomspraksiser. Emmanuel uttrykker også
forskjellighet mellom «det norske» og «det afrikanske», og oppretter skarpe skiller
mellom ‘oss’ og ‘dem’ når han sier at «Æ går i kirka, men egentlig folkene fra Norge og
afrikanske folk de er helt, helt forskjellig». Også Maria og Maya skaper skiller mellom
seg og norske ungdommer når de sier at «Vi fant ut at vi har mer til felles med hverandre
enn med norske ungdommer». I disse tilfellene er det ungdommene selv som markerer
forskjeller mellom seg selv og norske ungdommer, gjennom skarp kontrastering mellom
‘oss’
og
‘dem’.
Jeg
vil
hevde
at
dette
kan
også
kan
forstås
som
utilgjengelighetsstrategier. Slik som jeg har vist i eksemplene over, er det nødvendig å
løfte opp betydninger som skapes av informantene selv, og dermed synliggjøre også
deres forklaringer. Min tolkning er langt på vei i tråd med informantenes egne
forklaringer. Jeg vil imidlertid utdype informantenes forståelse, gjennom å legge til at
relativ kort botid og få erfaringer i norske ungdomskontekster, kan være med på å
forklare funnene i denne studien.
Kreativitetsperspektivet kan også bidra til å forstå hva som skjer i situasjoner
flyktningene imellom. Når ungdommer med ulik etnisk og religiøs bakgrunn inngår i
‘elastiske’ samhandlingsformer og utvikler vennskap, blir verdier og praksiser knyttet
til transnasjonale erfaringer sentrale. Det kan se ut som om de transnasjonale erfaringene
skaper grobunn for likeverd. Dette synliggjøres blant annet gjennom en felles idé om
vennskap og naboskap, fokus på tradisjonelle matpraksiser og en enighet ungdommene
imellom om viktigheten av ambisjoner om utdanning.
185
Avslutning
Etablering av relasjoner og vennskap i Tromsø, kan forstås som en måte å skape
sammenheng og kontinuitet blant flyktningene. Jeg har vist at det er særlig de nære
familierelasjoner, men også nye venner med flyktningbakgrunn som kan sies å forsterke
sammenheng og kontinuitet i deres liv. Informantene føler gjenkjennelse og felles
forståelse i relasjonene med andre flyktninger. Jeg har dermed vist at etablering av noen
relasjoner og vennskap i Tromsø forsterker tilhørigheten til noen fellesskap, men
forsterker i liten grad tilhørigheten til Tromsø som bosted. Innledningsvis i kapittelet
stilte jeg spørsmål om hvorvidt midlertidigheten som flyktningene opplever, får
betydning for de relasjonene og vennskapene som etableres i Tromsø. Til tross for at
det midlertidige preger tilværelsen, forsøker flyktningene på ingen måte å moderere eller
avgrense vennskap. Det at de kanskje skal flytte fra byen, ser med andre ord ikke ut til
å ha noen innvirkning på i hvor stor grad de involverer seg i relasjoner til andre. Sterke
transnasjonale forbindelser står heller ikke i motsetning til om ungdommene etablerer
vennskap i Tromsø eller ikke. Vennskapene og relasjonene ser ut til å styrke
sammenhengene i deres tilværelse gjennom å opprettholde samtidighet og stabilitet.
Kontaktavgrensning og forvaltning av utilgjengelighet (jf. Haugen 1978) preger i større
grad relasjonene mellom flyktningene og nordmenn. Jeg har vist at forvaltning av
utilgjengelighet både skjer blant flyktningene selv og blant nordmenn. Slike relasjoner
svekker sammenhenger og forsterker opplevelsen av det midlertidige. Relasjoner og
vennskap til nær familie og til andre ungdom med flyktningbakgrunn, er forhold som
likevel bidrar til at midlertidigheten i Tromsø er til å leve med. Viljen til å inngå
relasjoner og vennskap i Tromsø ser ikke ut til å begrenses av nære bånd til personer
bosatt i hjemlandet eller andre steder. I neste kapittel skal jeg nettopp undersøke
informantenes relasjoner ut av Tromsø gjennom å få fram innhold, betydning og
ambivalens knyttet til transnasjonale forhold.
186
8. FLYT OG FRIKSJON I RELASJONER UT AV TROMSØ
Innledning
Ungdommene jeg har fulgt har relasjoner til personer som bor i ulike land og
kontinenter.
Disse
relasjonene
omtales
gjerne
som
transnasjonale
i
forskningslitteraturen. Steven Vertovec (2004, 2009) viser at transnasjonale relasjoner
kan være mellom forskjellige personer, ha forskjellige årsaker og forskjellig innhold.
Relasjonene kan være mellom familiemedlemmer eller andre. Innholdet kan blant annet
dreie seg om pengeoverføringer, entreprenørskap, politisk deltakelse og religion.
Vertovec (ibid) vektlegger at vedlikehold av etnisitet og identitet kan være viktige
aspekt ved slike transnasjonale forbindelser. Et aktivt transnasjonalt liv kan innebære at
migranter har få fellesskap eller en løs og midlertidig tilknytning til det stedet de nå bor.
Men, som jeg har gjennomgått i kapittel to det kan også innebære å ha mulighet til
fellesskap og relasjoner til personer på flere steder samtidig (Glick Schiller, Basch og
Szanton Blanc 1992; Levitt og Glick Schiller 2004; Faist 2000; Olwig, Gilliam og
Valentin 2005).
Ungdommenes bakgrunn i form av deres erfaringer fra og relasjoner til deres hjemland,
kan være viktig for å forstå hvordan de opplever å være i Norge. I dette kapittelet ønsker
jeg derfor å beskrive og analysere betydninger av relasjoner informantene har til
personer andre steder. Konkrete spørsmål jeg vil belyse er følgende: Hvem inngår i
relasjonene? Hva er relasjonenes utstrekning? Og hvilket innhold og hvilke betydninger
har slike relasjoner? Hvilken rolle spiller teknologiske kommunikasjonsmidler? I hvilke
sammenhenger og hvilke vurderinger gjøres for om kontakt opprettes eller skal
vedlikeholdes gjennom chatting på internett, mobiltelefonbruk og fasttelefonsamtaler?
På hvilken måte er relasjonene som strekker seg ut av Tromsø med på å skape
sammenheng i flyktningenes tilværelse? Hvilke sammenhenger forsterkes, og hvilke
svekkes?
I kapittelet vil jeg videre vise på hvilken måte oppdragelse, omsorg, religion, inkludert
økonomiske bidrag har betydning for hvordan forventinger og forpliktelser, verdier og
187
holdninger overføres og forvaltes i transnasjonale familier. Slik jeg oppfatter det, er
ungdommenes verdier og holdninger som angår familieliv, i stor grad formet gjennom
oppvekst og sosialisering i hjemlandet. Jeg vil også belyse hvordan både nye og etablerte
venne-, bekjentskaps- og kjæresterelasjoner andre steder enn Tromsø opprettes og
vedlikeholdes. I disse relasjonene vil jeg fokusere på hvordan teknologien bidrar til å
skape både motstand og krenkelser, men også nærhet og tilgjengelighet. Ungdommene
uttrykker sterke meninger om myndighetene og politisk utøvelse i hjemlandet, og særlig
på områder som angår barn og ungdoms forhold i landet.
Det å ha tilknytning til flere steder samtidig, innebærer at relasjoner må vedlikeholdes i
ulik grad. Jeg anvender begrepene ‘flyt’ og ‘friksjon’ for nærmere å belyse ulike
aspekter ved slike relasjoner. Begrepet flyt kan få fram forhold der kontinuitet og
stabilitet råder i relasjonene. Flyt kan også dreie seg om forhold som det er enighet om
og som det ikke er nødvendig å forhandle om. Det at flyt preger de transnasjonale
relasjonene kan være med på å styrke sammenhenger mellom tilværelsen i Tromsø og
hjemlandet. Relasjonene rommer også problematiske sider som kan skape friksjon.
Friksjon kan dreie seg om trekk ved relasjonene som innebærer dilemmaer, ambivalens,
motstand, ustabilitet og tause eller uttalte forventninger. Treghet i relasjonene kan belyse
både flyt og friksjon. Det trege kan både være noe stabilt som skaper kontinuitet og flyt,
men kan også føre til at hardprogrammerte verdier skaper begrensninger med tanke på
åpenhet overfor nye impulser og nye verdier. For å
undersøke ‘flyt’ og ‘friksjon’ i
relasjonene, kan Ingrid Rudies begrep om kulturell reproduksjon være nyttig. Begrepene
flyt og friksjon kan dermed anvendes for å få fram dimensjoner ved stabilitet, endringer
og treghet i relasjonene (jf. Rudie 1995).
Jeg vil videre knytte mine oppdagelser og analyser an til forskning som fokuserer på
transnasjonale forbindelser i ulike sammenhenger (Carling 2004; Parreñas 2005;
Vertovec 2004, 2006, 2009; Glick Schiller, Basch og Szanton Blanc 1992; Levitt og
Glick Schiller 2004; Faist 2000; Larsen og Urry 2008). For å løfte fram informantenes
kompetanse i hvordan de ivaretar de ulike transnasjonale relasjonene skal jeg diskutere
Giddens’ begrep om den kyndige aktør opp mot dette. Avslutningsvis i kapittelet vil jeg
188
diskutere hvordan de unges transnasjonale relasjoner forbindes både til større nettverk
og hvordan de inngår i globale strukturer, gjennom det som ofte går under betegnelsen
Nord-Sør forhold.
Familieverdier og praksiser - erfaringer fra og tilknytning til hjemlandet
Det er viktig å påpeke at migrantliv kan innebære både sporadiske og mer regelmessige
relasjoner mellom steder, der nære familierelasjoner gjerne er de stabile, mens andre
relasjoner kan være mer sporadiske. Betydninga av hjem i transnasjonale kontekster
diskuteres av Ralph og Staeheli (2011). De påpeker at gjennom å belyse de skiftende og
mobile betydningene som migranter forbinder med begrepet hjem, framkommer det at
robustheten av hjemmets stabile, bundne og faste fortolkninger har vært
underkommunisert (ibid). «In particular, such an approach will help to enrich research
that explores the ways in which home is experienced both as a location and as a set of
relationships that shape identities and feelings of belonging» (ibid: 518). Jeg tolker det
slik at det er først og fremst barndomshjemmet der informantene er vokst opp, som får
en særlig betydning i denne sammenhengen.
Mens søskenparet Kenny og Maria har sterke forbindelser til hjemlandet der faren
fortsatt bor, er det annerledes med Julia og Emmanuel. Julia forteller at hun har lite
kontakt med sin familie på oppvekststedet. Dette kan være fordi at hele hennes nærmeste
familie; foreldre, søsken og henne selv kom samlet til Tromsø. Julia har med andre ord
begrensete transnasjonale forbindelser. Det er også tilfellet for Emmanuel som forteller
at han har ujevn eller lite kontakt med venner eller annen familie i hjemlandet, og at de
transnasjonale relasjonene i liten grad er aktivert. Dette betyr ikke at hjemlandet har liten
betydning for dem som ikke har nær familie igjen der. Under intervjuene ble
transnasjonale forhold i mindre grad vektlagt av Julia og Emmanuel, men savnet etter
venner og slektninger er stort. Dette uttrykkes av alle de fire hovedinformantene.
I mitt materiale ser det ut som om nær og jevnlig kontakt med familie i hjemlandet bidrar
til å vedlikeholde veletablerte holdninger og verdier. Av informantene i mitt materiale
er det særlig Kenny som fokuserer på dette. Han er svært bevisst på hva som er viktig å
189
ha med seg fra sin oppvekst og hva han ønsker å overføre videre til sine barn. Han
forteller:
Kenny: Jeg vil gjerne at barna mine, jeg snakker om framtiden eller nåkka sånt, jeg drømmer
alltid som om jeg har barn. Barna mine skal oppleve fattigdom åsså, ikke bare rikdom. Barna
mine skal være med de fattige og oppleve det samme som dem. Jeg opplevde masse fattigdom.
Vi hadde dager vi nesten ikke spiste åsså. Vi hadde bare spist litt brød og vann. Så hvis du blir
rik, du husker det. Så hvis du husker det, så det hjelper dem som er fattig. (Hvis man ikke har
opplevd dette tenker man): De er fattige, jeg trenger ikke å hjelpe dem. Da må du ha opplevelse
av fattigdom for å hjelpe til.
Marianne: Du mener at barn må få oppleve fattigdom?
Kenny: Ja, eller på en måte oppleve det. Æ veit ikkje. De trenger ikke å være helt i det, og ha
masse problemer, de trenger å vite, å være med og se sjøl.
Opplevd fattigdom gir en ballast i livet som bidrar til gode handlinger, og det å være et
godt menneske, ifølge Kenny. For å sette pris på rikdom, må man ha opplevd fattigdom,
eller i alle fall ha sett det på nært hold. Det er slik jeg oppfatter hans uttalelser. I hans
refleksjoner betrakter han opplevd fattigdom som verdifulle livserfaringer. Måten han
snakker om fattigdom på, kan tolkes som om dette er erfaringer som norske ungdommer
burde hatt mer av, og at det gir ham en annen forståelse av verden enn dem. Erfaringene
fra hjemlandet preger hverdagslivet i Tromsø. Han reflekterer over dette, og velger å
bruke disse erfaringene som noe positivt, og opplever at de gir andre perspektiver på
tilværelsen sammenlignet med hva norske ungdommer har. Samtidig oppleves hans
nåværende tilværelse som ambivalent. Han innser at det er andre forhold enn det å bli
mett hver dag og det å bo i et land uten den fattigdommen som preger hjemlandet, som
skal til for å oppnå det gode og stabile liv. Dette knyttes særlig til familieforhold. Selv
om han bor sammen med mor og søstre i byen, savner Kenny sin far som bor i
hjemlandet. Han forteller:
(I hjemlandet) vi var sammen med min far. Vi var sammen hele livet, men nå blir vi sånn skilt
og da får du sånn vond følelse [...] Det er ikke det samme, det er forskjellig - norsk familiesystem
og vårt familiesystem…I hjemlandet mitt, har ikke barna egne hus, ikke egne leiligheter. De
bare bor i én leilighet... Og de bruker den også som kjøkken. Så du snakker mye med familien
din, fordi du har ikke egen leilighet.
Den daglige nærheten og fellesskapet som familien eller som tanken på familien utgjør,
beskrives her som sterkt og livsnødvendig, både slik det var i hjemlandet, men også i
190
Tromsø. Kennys utsagn viser betydninga av å være i et fellesskap med familien, som
han eksemplifiserer gjennom å være sammen under måltider og det å ha
familiemedlemmer rundt seg. Han opplever at uten familien er man ingenting. Omsorg
og tilknytning til søsken er viktig, særlig når ikke begge foreldrene befinner seg på
samme sted.
Familien og familieverdiers sterke betydning er framtredende i refleksjoner som dreier
seg om forholdet mellom individualitet, frihet og grenser. Dette er noe som opptar
Kenny:
Marianne: Opplever du at du har mye frihet i ditt liv, eller har du mange begrensinger?
Kenny: Da jeg skulle komme til Norge, hadde foreldrene mine, (særlig) faren min snakket mye
om å være her i Norge. Fordi han har hørt om de barna som var femten år, og som kom fra
hjemlandet mitt til Norge, og ble helt ødelagt. (Unge som) ikke tenker på sin familie og tar
drugs, narkotika de blir helt ødelagt. Hodet demmes fungerer ikke. Så min far hadde begynt å
tenke, og snakket om at vi skal ikke være så fri. Vi skal tenke heller om hele livet […] At man
må være fri i hodet for å bli fri. ... ’Hvilke problemer har dere?’ (spør min far). Så vi forteller
han, og han prøver å hjelpe oss fordi han har opplevd masse. Jeg spør ham åsså på telefon, når
jeg har nåkka (problem) å snakke med han om. Hver gang vi ringer til han, sier han alltid at vi
må være flinke på skole og ikke føle oss for fri. Hvis man føler så fri, man gjør masse rart. Masse
ikke bra ting åsså. Man vil gjøre feil. Menneskenes karakter er å gjøre mange ikke bra ting. Jeg
kjenner ikke så mye om Norge, men i hjemlandet… så frihet, ja fri, men ikke fri åsså. […]Jeg
har mange drømmer, tanker som jeg drømmer å være eller.. Jeg tenker også mye rare ting: Hva
hvis jeg ble gift og har barn? Skal barna mine vokse opp her, eller skal de vokse opp i hjemlandet
mitt? Fordi her er barna fri for det meste, sånn. De har ikke så mye grenser kan æ si. Men de er
for fri, så kan dem få problem. […]
Kenny fremhever at relasjonen til sin far er viktig, og at den opprettholdes også selv om
faren er gjenværende i hjemlandet. Faren ønsker å gi omsorg, oppdragelse og ha en viss
kontroll og styring over hva sønnen foretar seg i Tromsø. Kenny på sin side ønsker å ha
en far som han kan henvende seg til, snakke med og få råd hos i hverdagen. Faren følger
opp fra sitt hjemsted langt borte. Han formaner sønnen om å være pliktoppfyllende med
hensyn til skole og utdanning. Samtidig ønsker han å bidra til at Kenny blir en god
kristen og et anstendig menneske. Farens forestillinger om hvordan frihet oppfattes blant
ungdommer i Norge, skaper bekymringer. Hans oppfatning av at det er enkel tilgang til
og omfattende bruk av rusmidler, kan se ut til å forsterke ønsket om å beskytte barna
som bor i Tromsø. Oppfatninga av norske ungdommers grenseløse frihet, oppfattes som
191
negativt. Frihet for Kenny innebærer blant annet å ta riktige og gode valg i livet. Både
gjennom oppvekst, gjennom jevnlige samtaler med faren og egne erfaringer sett i lys av
det å bo i Tromsø, er Kenny tydelig på hva han oppfatter som den gode friheten. Frihet
blir dermed ikke noe som handler om stadig å overskride grenser, men noe som skal
reguleres. Han forteller:
Jeg vokste opp med Bibelen, vi har snakket mye om den fra barndom til jeg ble voksen. Jeg
vokste opp med min far, og det var min far som ’gjør meg i orden’. Det var min far som ordna
når jeg tok feil. Han tar meg i hus og han har med seg Bibelen og sånn man slår med. […] Først
snakker han om hva som er riktig og hva som er galt. Så viser han meg på Bibelen hva er galt.
For eksempel: å lyve. Jeg brukte å lyve da jeg var ung, masse lyv. Og da viser han mange sider,
han leser til meg. Og etterpå: ”Forstår du hva det er galt? Ja, hvilken er det? Å lyve er galt.” Hva
som er galt, det sier Bibelen. Og så, han slår meg for å ikke glemme det!
Hans fortellinger om praksiser fra hjemlandet viser at religion har hatt stor betydning.
Oppdragelsen bygger på religiøse prinsipper der Kennys far alltid har hatt stor
innflytelse. Kennys framstilling av at han blir slått av sin far, fortelles svært uanstrengt.
Han tar på ingen måter avstand fra denne formen for oppdragelse.
Omsorg over distanse og frihet versus tradisjon og verdier
Erfaringene som er vist til her, er i tråd med Prieurs forskning (2004), som påpeker at
familierelasjoner har stor betydning for innvandrerfamilier, fordi familiens sosiale
nettverk i landet det migreres til, er betydelig mindre enn i hjemlandet. Omsorg og
forpliktelser overfor familien er like aktuelt for barna som for foreldrene. Prieur
vektlegger at de sterke familiebåndene ikke bare dreier seg om lydighet fra barnas side
og om de forpliktelser barna har overfor foreldrene. Forpliktelser kan for eksempel
heller ikke betraktes som en belasting eller byrde som barna ønsker å fri seg fra (ibid).
Mange av barna verdsetter slike forpliktelser også i sine liv. Historier som fortelles av
foreldre om deres forsakelser ligger til grunn for å forstå de unges lojalitet, lydighet og
respekt for foreldrene (Prieur 2004). Det at foreldrene framstiller seg selv som ofre i
sammenheng med forsakelser de har gjort til beste for sine barn, er noe jeg kjenner igjen
i foreldre-barn relasjoner i min studie blant indiske middelklassefamilier (Brekke 2003).
192
Det er også relevant å sammenligne Kennys framstilling av sin tilværelse i lys av Rachel
Parreñas’ studie (2005) om transnasjonale familierelasjoner. Relasjonene i hennes studie
foregår mellom filippinske migrantmødre som arbeider utenlands og deres barn i
hjemlandet. Parreñas viser at migrantmødrene ikke bare viderefører det å være mor
(motherhood) gjennom å gi omsorg over lange avstander. Mødrene overkompenserer
for sitt fravær gjennom det Sharon Hays (1996) betegner som «intensive mothering»,
hvor mødrene ønsker å ta ansvar for sine barns oppdragelse og følelsesmessige liv (Hays
1996 i Parreñas 2005). En del av dette omsorgsarbeidet består i praksis av å komme med
råd om barnas helse, deriblant deres matvaner, og planlegge hva de skal spise i løpet av
uka.
En vesentlig forskjell mellom min og Parreñas’ studie, er at i hennes studie er det
foreldrepersonen som er migrant, mens i min studie er det barna som er migranter. En
annen forskjell er at Parreñas’ studerer mor-barn - relasjonen, mens i mitt materiale
dreier det seg om far-barn - relasjonen. Dette konkrete eksempelet viser at over lange
geografiske distanser, kan det være kjønnsforskjeller i måten mødre og fedre utøver
foreldreskap på. I Parreñas’ materiale tar mødrene opp tema relatert til skole,
fritidsaktiviteter, helse og praktiske forhold. Kenny og Marias far, slik Kenny uttrykker
det, har derimot fokus på verdier, normer og betydninga av å regulere frihet. Både i
Parreñas’ og i min studie, kommer det imidlertid fram at uansett kjønn og posisjon som
’parent away’ eller ‘parent back home’, vektlegges viktigheten av religion,
skoleprestasjoner og videre utdanning.
Et annet poeng som synliggjøres gjennom Kennys eksempler, er ambivalensen knyttet
til individers frihet. Randi Gressgård (2007) påpeker at mens frihet i den vestlige
kulturkrets gjerne forbindes med individualitet, relateres gjerne verdier som trygghet og
fellesskap til etniske minoritetskulturer. Spørsmålet jeg blant annet stilte til Kenny, altså
om hans oppfatning av egen frihet og begrensninger, kan ved nærmere refleksjon sies å
ha tatt utgangspunkt i det Gressgård sammenfatter som en vestlig forståelse av frihet.
Frihet i denne sammenhengen kan forenklet sagt oppfattes som det motsatte av
individets begrensninger. Mitt spørsmål til Kenny kan også kritiseres med bakgrunn i
193
manglende refleksjon om at opplevelse av frihet kan tolkes svært ulikt. Ved å stille
spørsmålet på den måten jeg gjorde, fikk jeg imidlertid i gang en diskusjon der mitt
ensidige og forenklede frihetsbegrep ble utfordret.
Blant ulike forståelser av frihet kan det være nyttig å trekke fram det Gressgård omtaler
som den idealistiske friheten, som beskrives med utgangspunkt i at man setter til side
egne behov og lyster, til fordel for verdier og idealer. Dette frihetsbegrepet finner man
blant annet innenfor posisjoner der ’de andre’ omtales i veldig negative termer. ’De
andre’ beskrives som ufrie, ukontrollerte, barbariske og styrt av sine drifter. ’Vi’,
majoritetsbefolkninga, framstår som moralske, opphøyde og kontrollerte (Gressgård
2007).
Det å ha flyktningbakgrunn, som er tilfellet for Kenny, vil i de fleste
sammenhenger i en majoritets-minoritetsrelasjon gå inn i kategorien ’de andre’. Det
kan se ut til at både Kenny og hans far, betrakter norske ungdommer som ukontrollerte
og styrt av sine drifter, fordi de har for få grenser og er “for fri”, som Kenny uttrykker
det.
Påpekninga av norske ungdommers manglende grenser og ubegrensede frihet, ser ut til
å forsterke hjemlandets verdier. Det kan også bidra til å ta avstand fra det som oppfattes
som norsk ungdomskultur. Kenny og farens oppfatning av frihet kan oppfattes som å
være i tråd med det idealistiske frihetsbegrepet, der lyster og fristelser må reguleres, til
fordel for verdier og idealer. Kennys fortellinger kan ut fra en slik forståelse om
oppvekst, tyde på at friheten reguleres gjennom praksiser som både er knyttet til religion,
erfaringer av opplevd fattigdom og verdsetting av familie. Verdsetting av å ta en
utdannelse som kan bidra til å hjelpe andre i samfunnet, kan også knyttes til et slikt
frihetsbegrep. Det at unge med innvandrerbakgrunn har en oppdragelse der frihet skal
reguleres i større grad enn hos unge med norsk bakgrunn, er også i tråd med Prieurs
(2004) forskning. Hun påpeker at den strenge oppdragelsen bidrar til å øke avstanden
mellom nordmenn og innvandrere. Dette skjer i en periode i livet der venner og sosialt
nettverk ofte har større betydning enn familierelasjoner for unge med norsk opprinnelse.
194
Diskusjonen om omsorg og frihet kan knyttes an til betydninga av det å ta med seg
familielivet og hjemlandets ’kultur og tradisjon’ inn i den norske hverdagen. I denne
sammenhengen er styringsperspektivet verdt å trekke fram (jf.Prieur 2007) på bakgrunn
av at hjemlandets syn på frihet og tradisjoner knyttet til oppdragelse får stor betydning
for både handlinger, væremåte og holdninger til det norske. Dette gjeler særlig for
Kenny.
Dette har Øia og Vestel (2007) 32 også vært opptatt av. Med bakgrunn i
ungdomsundersøkelsen Ung i Oslo fant de i tallene fra 2006 at over sytti prosent av
førstegenerasjons unge innvandrere syntes at nettopp kultur og tradisjoner var viktig.
Blant andregenerasjons innvandrere var denne andelen noe lavere. En sammenligning
med funn fra 1996 viser de samme tendensene, nemlig at hjemlandets kultur og
tradisjoner kan sies å være av sterk betydning både blant de unge og blant
foreldregenerasjonene. Begge gruppene vektlegger imidlertid også betydninga av å leve
etter norske kulturelle prinsipper (Øia og Vestel 2007).
Relasjonen mellom Kenny og hans far kan også analyseres ut fra både begrepene flyt og
friksjon. Regelmessigheten i kontakten, faren som omsorgsperson og oppdrager som
Kenny ser opp til, kan karakteriseres som flytende og harmonisk. Det kan synes som om
enighet preger denne delen av relasjonen. Friksjonen i relasjonen, slik jeg ser det, er
konsekvensene deres felles forestillinger om norsk ungdomskultur får for Kenny,
dersom han ønsker å etablere relasjoner og vennskap til norske ungdommer. For faren
kan de negative forestillingene om norsk ungdomskultur skape ubehag, fordi han ikke
har kontroll over potensielle arenaer og situasjoner som sønnen kan fristes til å delta på.
Det kan føre til en trang til å beskytte sin sønn, noe som fører til at faren setter
begrensninger for sønnen sin. Slike forhold kan analyseres som friksjonsfylte. Kennys
32
Øia og Vestel har bearbeidet og analysert en kvantitativ undersøkelse som ble gjort blant Osloungdommer i
2006, blant unge med innvandrerbakgrunn og unge med norsk etnisk bakgrunn. Denne undersøkelsen
sammenlignes med en tilsvarende undersøkelse fra 1996. Ung i Oslo-undersøkelsen ble også foretatt i 2012, og
resultater er beskrevet og analysert i Øia og Vestel (2014).
195
relasjon til sin far kan dermed sies å forsterke sammenhenger knyttet til oppdragelse,
religion, frihet og i det det hele tatt hva det gode liv skal innebære. Dette skaper
kontinuitet og sammenheng i relasjonen, men sammenhengene svekkes og skaper
friksjon i møte med norsk ungdomskultur.
Pengeoverføringer - forpliktelser i transnasjonale familierelasjoner
Relasjoner til familiemedlemmer i hjemlandet innebærer økonomiske ytelser fra mange
migranter. Dette er også et aspekt ved de transnasjonale familierelasjonene i min studie.
Både forskere og politikere har fått en økt interesse for slike transnasjonale praksiser,
blant annet fordi slike pengeoverføringer, eller det engelske begrepet ’remittances’, har
blitt en betydelig del av den globale verdensøkonomien (Vertovec 2006, 2009; Carling
et.al 2007). ’Remittances’ fra internasjonale migranter utgjør i dag større summer enn
bistandsoverføringer, og kan bidra til betydelig utvikling (Pieke, Hear og Lindley
2007). Tidligere var det en oppfatning av at slike pengeoverføringer kun førte til økt
forbruk blant mottakere uten at det ble investert i produktive aktiviteter. En slik
antakelse er imidlertid blitt moderert. Nyere studier viser at pengeoverføringer bidrar til
å begrense fattigdom i de familiene som er mottakere, og dessuten kan det gi et betydelig
løft i den lokale økonomien, dersom pengene forvaltes gjennom kjøp av varer og
tjenester i lokalsamfunnet (Carling et. al 2007: 14).
Carling (2004) viser at hver tredje ikke-vestlige innvandrer i Norge sender penger til
opphavslandet regelmessig. Dette foregår samtidig som over førti prosent av dem som
overfører penger har problemer med å klare seg økonomisk på egenhånd. I statistikkene
som det refereres til her, blir ulike innvandringsgrupper ikke spesifisert. Dermed sies
det ikke noe om for eksempel hvor stor andel unge med flyktningbakgrunn som bidrar
økonomisk til familie i hjemlandet. Carling et. al (2007) har også utviklet en oversikt
over hvilke mekanismer og metoder som anvendes i pengeoverføringer mellom
migranter og familiemottakere i hjemlandet. Slike tjenester skjer både gjennom regulerte
banktjenester
og
gjennom
mer
uformelle
systemer
utenfor
de
regulerte
finansinstitusjonene. I Norge har man et omfattende regelverk for å regulere de
uformelle systemene. De uformelle systemene kjennetegnes blant annet av liten bruk av
196
skriftlige dokumenter og utstrakt bruk av internasjonale etniske nettverk som man har
tillitt til (Carling et.al 2007).
Globale økonomiske strømmer har også forbindelser fra Tromsø og ut i verden. Som
tidligere nevnt har Maria og Kenny hatt ulike deltidsjobber i løpet av tida de har bodd i
Tromsø. De første gangene jeg møtte Maria og Kenny hadde ingen av dem fast
deltidsjobb. Kenny hadde hatt noen tilfeldige småjobber, som innebar sjauing og flytting
av kasser på et lager. Maria og jeg diskuterte i denne sammenheng lønnsnivået i Norge,
og hun trakk fram sammenligninger med dette nivået i hjemlandet. Maria gjenforteller
en samtale som hun og Kenny har hatt med faren sin. Samtalen dreier seg om jobben til
broren og hva han fikk utbetalt:
For eksempel da broren min jobbet i sommer, and when we called my dad. He just like that
(Kenny): ‘I found a job’ (Faren i hjemlandet): ‘Oh really, that’s good!’ What do they pay you?
Kor masse får du?
Broren min sa: 80 kroner. (Faren): 80 kroner!!? Han (faren)bare: Oh God, what! Det er for mye.
Ingen får 80 kroner! Han sa (Kenny): Det er ikke pr dag, det er pr time! (Faren): What!! Helt
gal. Hva slags (jobb) er det?! Det er for mye for deg!
Maria fortalte i denne sammenhengen at faren var ‘store keeper’ på et hotell, og jobbet
cirka seksten timer hver dag, og hvis han var heldig fikk han kanskje førti kroner i lønn
per dag. Også på grunn av det høye lønnsnivået i Norge uttrykte Maria at det var ekstra
viktig ikke bare å bruke pengene kun på seg selv. Hun uttrykte imidlertid at hun syntes
det var utrolig dyrt i Tromsø, og hun var overrasket over hvor dyre klærne var. Da jeg
spurte om det ble sendt penger til gjenværende familie i hjemlandet av noen hennes
familiemedlemmer i Tromsø, sa hun at hun ikke visste noe det. I senere samtaler da
Maria hadde fått en deltidsjobb tok jeg igjen opp temaet:
Marianne: Når du jobbet i vaskebyrået og i fastfood-restauranten, snakket du om at du sendte
penger heim til din far?
Maria: Ja, bittelitt. Ja bare for å hjelpe til. Han jobber jo sjøl åsså, men det blir ikke bra nok
uansett.
Marianne: Kor stor del av lønna di har du sendt?
Maria: Æ vil ikkje si det… Det er ikke så mye, men det hjelper uansett kor mye det e. Men æ
vil liksom ikkje si at jeg hjelper faren min…
197
Marianne: Det er veldig vanlig. Det er veldig mange som kommer til Norge, som hjelper
familien sin i heimlandet.
Maria: Det er altfor lite det æ gjør for han…
Marianne: Du mener at du skulle ha gjort mer, er det det?
Maria: Ja…
Marianne: Har han forventninger om at du skal sende mer eller?
Maria: Han vil heller ikkje at vi skal bry oss om han og sånn, for han vil bare at vi skal
konsentrere oss på skolen. Hvis det plager oss, vi skal ikkje jobbe i det hele tatt og bare studere
og sånn. Han var veldig flink da han var på skolen, på videregående skole, så han begynte på
universitet for å studere commerce, handel og sånt. Etter første året han slutta, han måtte gjøre
nokka anna. Hvis man ikkje har noen god utdanning, har man ikkje så god jobb. Han vet korsn
det e, så han vil ikkje at det skal være sånn.
Det virker som om denne delen av samtalen er ubehagelig for Maria. På en litt
unnvikende og stille måte forteller hun at de pengene som blir sendt fra henne og av
andre familiemedlemmer i Tromsø, ikke strekker godt nok til. Ettersom hennes far
eksplisitt sier at hun bør satse på utdanning, kan det virke som om det økonomiske ved
relasjonen dem imellom nedtones og underkommuniseres. Det virker heller ikke som
om hun tar innover seg at faren ber henne om å konsentrere seg om skolearbeidet i stedet
for å jobbe og tjene penger. Hennes fars formaninger om å fokusere på utdanning, kan
imidlertid bidra til å dempe noen av de forventingene om pengeoverføringer som hun
oppfatter ligger i relasjonen mellom dem. Samtidig kan dette settes inn i en større
sammenheng som ikke bare handler om farens forventninger. Dette handler også om
forpliktelser overfor familien i hjemlandet og deres forventninger som ligger i det å være
migrant i vesten. Det at faren faktisk er klar over hvor mye de tjener i de jobbene de har,
i tillegg til farens lange arbeidsdager og dårlige lønn, kan ytterligere forsterke
forventingene om å sende penger. Det ligger dermed en dobbelthet i forventningene og
forpliktelsene, både hos hjemlandets gjenværende familie og hos barna i Tromsø. Dette
er i tråd med andre studier som viser at migranter sliter med å leve opp til forventningene
som familie i hjemlandet har til dem angående pengeoverføringer (Lindley 2007).
Lindley (2007:16) anvender begrepet «pressured transnationalism» for å beskrive
forventinger i slike relasjoner.
Ut fra måten Maria snakker om pengeoverføringer på, skjer dette i større grad gjennom
uformelle systemer og nettverk enn gjennom regulerte banktjenester. Det kan oppleves
198
som et vanskelig tema å snakke om, fordi denne måten å overføre penger på blir ansett
som migrantenes egne systemer, og er ikke anerkjent av myndighetene. Det hun selv
antyder er at hun skammer seg over å sende så lite. Dermed kan denne formen for
pengeoverføringer oppleves som å være i gråsonen for hva som er legitimt, og derfor
være ubehagelig å snakke med meg om (jf. Pieke, Hear og Lindley 2007).
Pengeoverføringer – mer enn økonomi
Transnasjonale familierelasjoner har dermed en økonomisk dimensjon. Beskrevet på en
forenklet måte dreier relasjonen seg om flyt av penger fra Norge til hjemlandet, der
flyten går fra barn til gjenværende nære familiemedlemmer. Ved å gå nærmere inn i
relasjonen får en også øye på at transaksjoner handler om noe mer enn bevegelser av
økonomiske ressurser. Pengeoverføringene avdekker flere typer dilemmaer med hensyn
til forventinger og forpliktelser i relasjonen mellom Maria og Kenny i Tromsø og nære
familiemedlemmer i hjemlandet. Det er både uttalte og uuttalte forventninger som stilles
opp mot hverandre. Et av de største dilemmaene for informantene er forholdet mellom
hvor mye de skal fokusere på jobb og inntekt versus skolegang og videre utdanning.
Dette er annerledes enn i Parreñas (2005) sin studie der pengeoverføringene skjer fra
mor til barn som en del av forsørger- og omsorgsrollen som forelder. I mitt materiale
skjer de økonomiske overføringene i motsatt retning, altså fra barna i Tromsø til en av
foreldrene som er gjenværende i hjemlandet. Migrantposisjonene er snudd om, og dette
kan tyde på at omsorg og ansvar fordeles mellom foreldre og barn. Det at foreldre
arbeider og forsørger sine barn, er innenfor de forventede rammene som foreldreskap i
norsk sammenheng innebærer. Det stilles ingen spørsmål rundt det. Dilemmaene oppstår
når de økonomiske forpliktelsene snus om. Man vet at det er helt vanlig at migranter
sender store bidrag til foreldre og andre slektninger i hjemlandet. I denne konkrete
sammenhengen blir ulike dilemmaer synliggjort, blant annet når barna er i en
utdanningssituasjon og deltidsjobbene så vidt dekker de utgiftene de har selv. Da kan
ubehaget rundt det økonomiske i relasjonen bli fremtredende. Alder er også et vesentlig
element. Både Kenny og Maria er i slutten av tenårene når vi snakker om dette temaet.
199
Sammenlignet med norske ungdommer, som ikke har slike forpliktelser overfor
foreldre, viser dette hvilket ansvar barn med flyktningbakgrunn kan ha. Her dreier det
seg altså om flere dilemmaer som synliggjør at transnasjonale familierelasjoner relatert
til pengeoverføringer skaper sammenhenger som får fram ambivalens både mellom flyt
og friksjon. Sammenhengene som skaper flyt er preget av de rådene forpliktelsene som
ligger i relasjonen. Det er ingen uttalte forhandlinger eller motstand fra barnas side når
det kommer til pengeoverføringer. Det kan se ut som om at det er en uuttalt selvfølge at
de i familien som har forutsetninger for det, til enhver tid skal bidra økonomisk eller på
andre måter for å støtte familien som helhet. Friksjonen i denne relasjonen ligger i
ambivalensen mellom fokus på skole og utdanning på den ene siden, og mellom tidsbruk
på arbeid og størrelse på beløpet som skal overføres, på den andre.
Relasjoner etableres og opprettholdes gjennom teknologibruk
For å vedlikeholde relasjoner med omverden samt etablere nye, tar ungdommene i bruk
ulike former for teknologi. Internett brukes for å vedlikeholde relasjoner her og nå
gjennom chatting og det å møte andre. Internett, mobiltelefon og fasttelefon er
kommunikasjonsformer som brukes alt etter hvilke relasjoner det dreier seg om. Det
viser seg at til tross for økt bruk av nyere teknologi som internett og mobiltelefon, er
fortsatt fasttelefon en av de viktigste kommunikasjonsformene for å vedlikeholde nære
transnasjonale relasjoner for informantene. Dette var iallfall gjeldende i perioden da jeg
gjorde feltarbeid.
Chatting – oppretting og vedlikehold av relasjoner
Det å delta på chattefora på internett er vanlig blant informantene, men i varierende grad.
De forteller om ulike relasjoner som de har etablert gjennom chatting. Noen chatter bare
med personer de kjenner fra før, mens andre bruker disse foraene til å bli kjent med nye
mennesker eller begge deler. Chattinga foregår blant annet med andre flyktninger som
bor i Norge, mens andre chatter for å opprettholde kontakt med venner og
skolekamerater i hjemlandet. Bruk av internett skjer i stor grad hjemme hos
ungdommene. Hjemmet kan betraktes som et sted der kulturelle og sosiale praksiser
200
utøves, og mange av disse praksisene videreføres så langt det er mulig, i tråd med slik
det
var
i
hjemlandet.
Videreføring
av
morsmålet,
naboskapsrelasjoner,
hjemmeinnredning og mattradisjoner er noen eksempler på dette. Pc- og internettbruk
er imidlertid en ny praksis som særlig er blitt dominerende i hjemmet etter at
ungdommene kom til Tromsø. De som ikke har tilgang hjemme, påpeker at internett er
lett tilgjengelig, blant annet på biblioteket i byen. Et resultat av at Maria fikk egen pc,
var at hun brukte biblioteket i mye mindre grad enn tidligere. Dette fører til at hun har
mindre behov for å dra til byen, og tilbringer mer tid hjemme. En utstrakt bruk av
teknologi fikk jeg selv erfare under et av besøkene hjemme hos Kenny og Maria.
Hjemme hadde begge søstrene egne pc-er, og de ble brukt store deler av døgnet, hevdet
de. Familien hadde i tillegg en stasjonær pc, og samtlige hadde en sentral plass i stua.
Den ene søsteras pc var pyntet med klistermerker i rosa. Slike markører viser at
materielle ting, i dette tilfelle en pc, tillegges personlig og kjønnet identifikasjon, og kan
ses på som en forlengelse av personen eller kroppen (jf. Stone 1991 i Pedersen 2005).
Dette kan være et uttrykk for hvordan teknologiske kommunikasjonsmidler på lik linje
med klær og andre stiluttrykk kjønnes, og kan ses på som en markør for de unges
identitetskonstruksjoner.
Kenny, den eneste gutten blant søsknene, var mindre interessert i chatting og internett
generelt, og hadde ikke egen pc. Han forteller:
Egentlig jeg chatter ikke så mye med noen, men søstra mi chatter for mye. For det første, da ho
begynte å chatte hadde ho åsså litt problem med oss. Vi tok det ikke så rolig, fordi vi tenker at
å chatte tar masse tid og man mister masse tid med å chatte. Du vet ikke hvem du chatter med,
men bare chatter… og du tenker om tid. Du ser om kl er 12 eller.. Du har ikke lest bøker eller
nåkka, bare chatte. Det er ingen fordel for dem tror jeg …Vi hadde et problem i familien, fordi
min søster liker å chatte. Men jeg chatter ikke, jeg har, kan si aldri chatta med andre mennesker.
Men jeg har chattet litt med hjemlandets venner, jeg chatter også noen ganger med min søster
hvis vi er ikke på samme plass. Om hun er hjemme og jeg er her (på biblioteket). Jeg chatter
ikke for mye, ca null timer pr dag pr år.
Utsagnet viser at Kenny er opptatt av å holde tett kontakt med søstera i hverdagen. Dette
eksempelet viser også at det er kjønnsforskjeller med hensyn til hvor mye chatting
brukes for å kommunisere med andre. Kjønnsforskjeller i bruk av teknologiske
kommunikasjonsformer synliggjøres også i andre studier, der det blant annet
201
framkommer at bruk av epost og chattegrupper brukes av jenter i mye større grad,
uansett etnisk bakgrunn. Samtidig fastlås det at ny teknologi vektlegges i omtrent like
stor grad av ungdommer med etnisk norsk og av ungdommer med ulike
migrasjonsbakgrunner (Øia og Vestel 2007). Dette kan blant annet bety at personer med
innvandrerbakgrunn
prioriterer
å
anskaffe
seg
teknologiske
produkter
og
kommunikasjonsmidler, til tross for at denne gruppa generelt står svakere økonomisk
og har lavere inntekt enn personer med norsk bakgrunn (Omholt og Strøm 2014).
Maria tilbringer mye tid med sin egen bærbare pc som hun ofte bruker til å chatte. Hun
forteller at hun har truffet en gutt på et chatteforum:
Marianne: Når dåkker chatte… ka chatter dåkker om?
Maria: Vel, for det meste man snakker om relationships. Jeg begynte den chat, fordi jeg hadde
ingen venn her .. and I want to spend my time in something. I just start chatting. And I just
chat… ‘Hi, how are you doing?’ .. something like that. Men det er en gutt jeg chattet med fra
xxx (nabolandet mitt). Han begynte å snakke om Gud. Jeg har lyst å høre på fra andre mennesker
om Gud. Så vi bare chatter om Gud, om Bibelen, om vits/jokes, we exchange songs. Jeg gir ham
(sanger) fra hjemlandet mitt, og han gir meg engelsk Christian musikk. We ring each other
sometimes.
Marianne: You ring?
Maria: Ja, call. It’s exciting I think.
Marianne: E dåkker kjæresta eller?
Maria: Nei, vi skulle være så, men det litt vanskelig å være sånn i forskjellige land. Jeg vet ikke
helt om han er ekte, og han kjenner ikke meg. Vi bare snakker. Vi kan være andre person i ekte
verden og andre personer i chat, chat website. So, we just be friends, we decide to be friends.
Maria er åpen og ærlig om at hun startet med chatting og hvordan det var en måte å
etablere nye relasjoner på. I Marias tilfelle kan det synes som hun aktivt tok grep om sin
situasjon for å bli kjent med noen, og det kan synes som om hun ikke oppfatter at det er
et tabu å si at hun ikke hadde venner i Tromsø. Bruk av internett og det å involvere seg
i chatting innebærer også en form for risiko som hun reflekterer over. Ett av dilemmaene
hun må hanskes med, er hvordan hun skal vite om personen som hun chatter med, er
’ekte’. Dette er spørsmål som ikke bare oppleves som ubehagelig for Maria, men som i
mange sammenhenger kan betraktes som de mer ambivalente sidene ved chatting.
Mulighetene for total anonymitet eller å fordekke hvem man er, kan ses på som både en
fordele og ulempe ved internettbruk. Marias strategi for å håndtere en form for
202
usikkerhet overfor denne personen, er gjennom å nøytralisere relasjonen mellom dem.
Istedenfor å definere seg som kjærester, velger de å kalle relasjonen for vennskap. Dette
kan tolkes slik at fallhøyden og skuffelsen ikke blir så stor, om det skulle vise seg at han
ikke er den personen han utgir seg for. Etter hvert har de telefonsamtaler i tillegg til å
chatte. Dette bidrar til å forsterke troverdigheten overfor hverandre om at de er de
personene de utgir seg for.
Neste gang jeg møter Maria forteller hun at forholdet mellom dem har ‘utviklet seg’. De
har daglig kontakt, og de avtaler tidspunkt for å logge seg på internett samtidig for å
chatte. Hun forteller om hvordan utviklinga fram dit de er nå har vært:
Maria: Vi bare chatta og likte hverandre, så bestemte vi oss for å være sammen sånn. Alle
sammen bare sa: ’Du er gal, internett og sånn!’ Men da han kom hit, han var veldig hyggelig.
Han er jo også kristen som oss. […] Vi har kontakt nesten hver dag. Han er på skolen, så vi kan
ikke chatte så mye. Han er på universitetet andre år; elektronisk engineering. Han må også lese
masse, så vi får ikkje snakke så mye.
Kjæresterelasjoner som oppstår og vedlikeholdes mellom to personer gjennom internett,
gir få muligheter til å delta i større felleskap med andre. Intimiteten og nærheten
oppleves bare av de to personene som inngår i relasjonen, mens venner og familie i liten
grad får muligheten til å involvere seg eller å bli involvert. Det at forholdet mellom
Maria og det som ble hennes kjæreste utviklet seg fra å være definert fra vennskap til en
kjæresterelasjon, skapte reaksjoner blant venner og i familien. Da kjæresten kom på
besøk til Tromsø ble relasjonen forsterket, og som kjærestepar ble de i større grad
akseptert av familien. Begge har en felles religiøs tilhørighet, og det er av stor betydning
både for å kunne være sammen og for å bli akseptert i resten av familien. Det at han
studerer ved et universitet kan også være med på å skape et positivt inntrykk, fordi det
å ta høyere utdanning samsvarer både med de verdiene Maria er vokst opp med i
familien og med norske verdier.
Maria forteller i en annen sammenheng at før kjæresten hennes kom på besøk til Tromsø,
dro hennes bestefar over landegrensa for å treffe den unge mannen i hjemlandet hans.
Bestefaren ønsket å finne ut om han var en passende kjæreste og kommende ektemann
203
for sitt barnebarn. Bestefarens møte med gutten kan tolkes som et eksempel på at selv
om relasjoner oppstår gjennom nye teknologiske kommunikasjonsmidler, hindrer ikke
dette at tradisjonelle praksiser i familien opprettholdes. I dette tilfellet betydde det at
familien måtte godta kjæresten, og det skjedde ved at et eldre nært familiemedlem møtte
den unge mannen ansikt-til-ansikt. Eksempelet viser hvordan familiemedlemmer på
tvers av generasjoner og landbakgrunn involverer hverandre, og bidrar til å opprettholde
tradisjoner knyttet til innflytelse i ektefellevalg til tross for stor geografisk avstand. Det
viser også at relasjoner inngått på internett blir et anliggende for hele storfamilien.
Samtidig kan det tolkes dit hen at involvering og anerkjennelse fra andre i familien gir
forholdet en form for aksept, verdighet og åpenhet. Chatting på internett har dermed
bidratt til å skape positive sammenhenger i hennes tilværelse gjennom å få en god venn
som etter hvert ble definert som kjæreste. Sammenhengene forsterkes, ettersom
utgangspunktet for relasjonen var tuftet på fellesskap knyttet til religion, og det at
relasjonen fikk en større aksept når et eldre familiemedlem har møtt kjæresten hennes.
Relasjonen blir styrket gjennom kontinuitet i de verdiene som Maria verdsetter.
I de internettbaserte relasjonene blir også de vanskelige og triste sidene trukket fram.
Emmanuels erfaringer med bruk av internett og chatting er blandet:
Emmanuel: Jeg bruker å chatte med folk, men jeg har ikke så mange bekjentskaper.
Marianne: Er det folk som du ikke kjenner som du har blitt kjent med på nettet?
Emmanuel: Ja, her i Norge… ja kanskje 10 stykker, men de bor i Oslo, ikke bare i Tromsø.
Marianne: Er det folk som er norsk, eller er det folk som er kommet som utledninger til Norge?
Emmanuel: Dem er norsk. Men det er ikke alle som vil chatte med folk som er svart. Det var en
gang jeg prata med en. Æ hadde ikkje sånn bilde på MSN
Marianne:…. Legg du inn bilder eller…?
Emmanuel: Ja noen ganger æ legge inn bilder…men æ hadde ikkje bilde da æ prata med han.
Og han sa: ’ Æ gidder ikkje å snakke med svart folk!’ Han sa’ Æ visste ikkje at du var svart’ Æ
sa: hvorfor det? . Han sa: ’ Æ vil ikke’. Æ sa: ’ok, bra for deg!’
Marianne: Hva tenker du om det når du får en sånn beskjed?
Emmanuel: Han e sånn kriminell, men æ kan ikke gjøre nåkka med det. Det går bra for meg.
Marianne: Føler du på en måte at det er en form for rasisme?
Emmanuel: Ja, ja! Jeg lurer på hvorfor det er mennesker som han. Men æ kan ikke gjøre nåkka,
nei…
204
Sammenlignet med ansikt til ansikt – relasjoner gir chatting på internett muligheter til å
velge hvem man skal være. Kroppen i seg selv og kroppslige uttrykk og reaksjoner står
ikke ‘i veien’ for hvordan man ønsker å framstå, slik som i ansikt-til-ansikt –
sammenhenger, hvor det kan begrense kontakt og kommunikasjon,. Disse
observasjonene er også i tråd med Willy Pedersens forskning (2005), som har studert
hvordan chatting mellom ungdommer anses som likeverdige samhandlingsformer,
sammenlignet med ansikt- til ansikt- kontakt. Å inngå i relasjoner på internett innebærer
også en risiko for å bli avvist dersom man er åpen om sin identitet. I tilfellet med
Emmanuel i chattesituasjonen opplevde han å bli krenket, fordi han var åpen om sin
hudfarge. Å være ’svart’ i denne situasjonen framstår som en fysisk eller sosial kategori
som strukturerer møtet mellom de to, der hudfarge brukes som et sorteringsredskap for
eksklusjon og avvisning (jf. Staunæs 2004).
I Emmanuels tilfelle betydde åpenheten omkring egen hudfarge, en total avvisning fra
den andre parten. Emmanuel er skuffet og overgitt over at mennesker kan være på en
slik måte, og omtaler den andre i ordelag som kriminell. Han reagerer på ingen måte
med en holdning der han påtar seg selv noe av ansvaret for at en eller annen person ikke
vil chatte med ham på grunn av hudfargen. Det er den andre som har et problem, ikke
han selv, mener Emmanuel. Jarle Pedersen (2008) viser i sin studie av unge flyktningers
møte med norske lokalsamfunn, en form for ambivalens blant flyktningene når norske
ungdommer ikke tar kontakt eller ikke ønsker å være sammen med dem. Flyktningene
sliter med tanker om at det kanskje er noe galt med dem siden få eller ingen tar eller
vedlikeholder kontakt (Pedersen 2008). Emmanuel uttrykker ikke en slik
selvbebreidelse i denne spesifikke situasjonen, men han tar derimot stor avstand fra slike
negative holdninger og personer han møter på internett. Dette er et eksempel på hvordan
internettbaserte relasjoner skaper friksjon.
Vebjørg Tingstad (2003) påpeker i sin avhandling om barn og chatting på internett
generelt, at det eksisterer regler for atferd på nettet som forventes å bli fulgt. Det er
imidlertid ikke alle som følger slike regler, men bruker chatterom for å latterliggjøre og
mobbe, eller provosere for å få i gang reaksjoner av de andre. Anonyme brukere av
205
chatterom kan imidlertid komme med diskriminerende utsagn uten at det får
konsekvenser for den som framsetter slike krenkelser, med mindre de får advarsler hos
andre brukere som kritiserer deres atferd (jf. Tingstad 2003). I lukkede chatterom der
kun to eller et begrenset antall personer har tilgang, er det mindre sannsynlighet for at
mobbing og trakassering blir slått ned på, enn i åpne fora (ibid). Dette er nærliggende i
den situasjonen Emmanuel opplevde, og er en av de ubehagelige sidene ved chatting.
Julia bruker også internett for å opprettholde vennskap og etablere nye relasjoner. Hun
har pc hjemme, men ikke internett, men det har hun tilgang til på biblioteket og på
Voksenopplæringa. Hun bruker ofte chattestedet MSN, og har kontakt med andre som
er kommet til Norge som flyktninger, og som bor på andre steder i Norge enn i Tromsø.
Hun forteller at hun gjennom internett holder kontakt med mange av dem som bodde i
samme flyktningleir som henne og familien. Som tidligere nevnt har hun for øvrig lite
kontakt med venner og familie i hjemlandet, verken gjennom telefon eller internett.
Som nevnt chatter ikke Kenny mye, men har gjort det av og til. I motsetning til
Emmanuel og Julia, som har brukt chatting også for å treffe nye personer, har han kun
chattet
litt
med
venner
i
hjemlandet.
Han
medgir
imidlertid
at
denne
kommunikasjonsformen har hatt sine begrensninger:
Jeg vil gjerne chatte med dem, men de har ikke penger, så de kan ikke betale for internett. Man
må betale for internett pr time, så hvis vi begynner med å snakke, vi kan ikke bli ferdig med å
snakke. Fordi vi har vært borte fra hverandre i ett år, er det lang tid, og det er masse og snakke
om. Men vi hadde begynt å chatte litt, da stoppet vi fordi, de er studenter og de har ikke penger.
Det med penger, ja… Jeg ringer også noen ganger til dem åsså – en dag pr måned.
Informantene bruker internett og chat på ulike måter, men i liten grad for å ivareta nære
familie- og vennerelasjoner i hjemlandet. Familie og venner har ikke tilsvarende
teknologisk utstyr som flyktningene har i Tromsø har, siden datamaskiner og
internettilgang i hovedsak kun er tilgjengelig på bibliotek eller internettkafe. Chatting
med venner i hjemlandet blir problematisk på grunn av at internettilgang er lite utbredt
og at det koster mye. Ulike økonomiske vilkår og mangel på samme teknologi kan
betraktes som friksjon og asymmetri som begrenser den ønskede kontakten i disse
206
transnasjonale vennerelasjonene. Asymmetrien kan imidlertid jevnes ut gjennom
kommunikasjonsmidler som er tilgjengelige for begge parter.
Chatting innebærer også synkronisering av møtetidspunkt. I mitt materiale gjelder dette
særlig i relasjonen Maria har til sin kjæreste. De har faste tider de treffes på, som igjen
betyr at chatting krever samtidighet. Chatting gir muligheten til å opprette nye relasjoner
til ulike mennesker rundt om i verden. Hovedinformantene har internett lett tilgjengelig,
og terskelen for å chatte er ofte lav. Selv om internettbruk blant informantene medfører
dilemmaer av ulik art, skaper likeverdig tilgang på teknologi flyt i de internettbaserte
relasjonene.
Transnasjonal kontakt gjennom telefonsamtaler og tekstmeldinger - omsorg over
distanse og daglige oppdateringer
Da jeg gjorde datainnsamling mellom 2005-2007 så man en tendens til både økt
internett- og telefonbruk. Dramatiske fall i priser på telefonsamtaler over store distanser
hadde ført til en eksplosjon i økning av telefonbruk mellom migranter og deres familier
i hjemlandet (Vertovec 2004). «Low-cost calls serve as a kind of social glue connecting
small-scale formations across the globe» (Vertovec 2004: 219). Vertovec (2004)
påpekte at internett var viktig for rikere migranter som bodde i USA og Europa, mens
telefon er mer vanlig blant ’non-elite’- migranter. Det var imidlertid nødvendig å
nyansere denne påpekninga da jeg gjennomgikk data fra mitt feltarbeid. Ettersom
informantene har flyktningbakgrunn, blir de ofte vurdert som ’non-elite’ migranter på
grunn av den sosiale og økonomiske situasjonen de befinner seg i. Til tross for det
anvender ungdommene i min studie både fasttelefon og internett alt etter hvilke
relasjoner det er snakk om. Mens telefonbruk tidligere ble minimalisert på grunn av høye
priser, økte tilgjengeligheta slik at mange migranter hadde daglig kontakt over
landegrenser (Vertovec 2004). Slike muligheter har ført til gjensidig økt innflytelse og
innsikt i hverandres hushold og lokalsamfunn, og nærere relasjoner mellom kjønnene
og mellom generasjonene, både i sender– og mottakersamfunn (ibid). Maria fortalte at
hun ble overrasket da hun kom til Tromsø og registrerte at ‘alle’ hadde mobiltelefon.
207
Dette var ikke tilfelle i hennes hjemland på det tidspunktet hun dro derfra. Hun tilføyde
at det heller ikke var alle som har fasttelefon, radio eller TV der hun kommer fra.
Det er igjen interessant å sammenligne funnene mine opp mot det som kommer fram i
Rachel Parreñas’ (2005) studie. Hennes studie kan også stå som et eksempel på hvordan
teknologibruk i transnasjonale relasjoner skaper nærhet mellom generasjoner, samt gir
innsikt i familiemedlemmers dagligliv og lokalsamfunn på ulike steder. Slike forhold er
også Vertovec (2004) inne på. Teknologi blir dermed brukt for å sørge for nærhet
mellom foreldre og barn på tvers av landegrenser. I studien viser Parreñas blant annet at
i noen relasjoner skjer det rutinebasert kontakt gjennom daglige tekstmeldinger, der
mødrene er deltakende og praktiserer intimitet og tilstedeværelse i sine barns
hverdagsliv. Mødrene sender gjerne tekstmeldinger med bibelske tekster hver morgen.
Meldingene er en påminnelse til barna for å forsikre seg om at de kommer seg på skolen.
I andre relasjoner skjer kontakten sjeldnere, som for eksempel gjennom ukentlige
telefonsamtaler til avtalte tidspunkt.
Marias daglige tekstmeldingspraksis med sin kjæreste kan også sammenliknes med den
transnasjonale kontakten som foregår i enkelte foreldre og barn-relasjoner i Parreñas’
studie, men på litt andre måter. Maria forteller hvordan samtalene mellom dem arter seg
på SMS: «Hei, går det bra med deg? Ka du gjør?» Maria påpeker at dette er en billig
kommunikasjonsform. Etter hvert som relasjonen mellom Maria og kjæresten utviklet
seg, sendte de tekstmeldinger på mobiltelefonen til hverandre daglig. Tekstmeldinger
med småprat og dagligdagse små oppdateringer, skaper kontinuitet og nærhet i
kjæresterelasjonen. På den måten får de også innsikt i og en viss kontroll over
hverandres dagligliv. Relasjonen mellom foreldre og barn som Parreñas har studert,
handler om omsorg, oppdragelse, forpliktelser og daglig oppfølging, og kan sies å være
mer autoritetsbasert enn relasjonen mellom Maria og kjæresten hennes. Regelmessig
kontakt gjennom tekstmeldinger gir en viss kontroll med den andres ’bevegelser’. Tida
som eksisterer i mellomrommet fra ei tekstmelding sendes til den besvares kan skape
usikkerhet, men ‘ventetida’ kan også oppleves som en vedvarende og sammenhengende
nærhet i relasjonen. Ventetida kan dermed analyseres både som flyt og friksjon.
208
Her kan det være relevant å nevne Larsen og Urry (2008) som anvender begrepet
mobiltelefonkultur, og hvordan mobilbruk bidrar til å generere ’small worlds’ som
innebærer kontinuerlig ’small talk’ og ’catching - ups’ mellom folk i bevegelse, og hvor
tilstandene mellom det å være tilstede og fraværende er tilslørte og uklare.
Tekstmeldinger fra mobiltelefonen kan sendes fra hvor som helst og er ikke avhengig
av en fysisk lokalitet som forbinder et sted med et annet. Mobiltelefonbruk kan betraktes
som en lavterskel kontaktform, som er løftet ut av det stedlige i større grad enn det
samtaler fra en fasttelefon krever, som enten ofte skjer hjemmefra eller fra en
telefonboks.
Stefana Broadbent påpeker i et intervju i The Economist (7. juni 2007) 33at : «It is
migrants, rather than geeks, who have emerged as the ‘most aggressive’ adopters of new
communications tools». Teknologiske kommunikasjonsmidler har altså en sentral rolle
for kontakt, oppfølging og omsorg på tvers av nasjonale grenser i nære
migrantrelasjoner. Også mine funn viser at ny teknologi kan innebære nærhet og kontakt
med hjemlandet. Dette gjør det mulig å være aktivt involvert i hverdagslivet på helt
andre måter enn tidligere (jf. Levitt 2001).
Utviklinga av kommunikasjonsteknologi går raskt. Etter at jeg gjorde feltarbeidet er det
blitt mer vanlig med smarttelefoner, noe som har ført til at skillet mellom mobil- og
internettbruk blir stadig mer flytende. Lee Komito (2011) viser at utvikling av sosiale
media bidrar til både å forsterke sterke bånd mellom migranter, men også vedlikeholde
svakere forbindelser gjennom blant annet økt omfang av web-baserte forum og
diskusjonsgrupper. Komito (2011) spør om det å opprettholde relasjoner til migrantenes
opprinnelige hjemland eller lokalsamfunn gjennom sosiale media, bidrar til at de i
mindre grad har behov for å knytte nettverk til det stedet de kommer til? Videre spør
han om migranter i stadig større grad vil oppleve at det oppleves lettere å flytte mellom
33
http://www.economist.com/node/9249302?story_id=9249302
2012]
Home truths about telecoms [lest 28.oktober
209
land og nye steder, ettersom teknologien er tilgjengelig uansett hvor migranter flytter?
Spørsmålene som Komito stiller er imidlertid relevant i mitt materiale særlig med fokus
Marias chatting på internett, og Maria og Kennys regelmessige kontakt med far i
hjemlandet. Slike relasjoner har dekket behov for sosial kontakt og tilhørighet, og
erstattet noe av behov for å etablere vennskap lokalt i Tromsø.
Nettverkskapital og maktgeometri i transnasjonale relasjoner
Som jeg hittil har vist, handler de transnasjonale relasjonene i stor grad om relasjoner til
slekt, familie og venner. De transnasjonale relasjonene er i liten grad direkte relatert til
forhold som har med politikk, organisasjonsliv i hjemlandet eller forhold som har med
norsk migrasjonspolitikk å gjøre. Betydningene av relasjonene kan fungere som et
sikkerhetsnett eller som en ventil ut, og som bidrar til å skape sammenheng og det å
gjøre tilværelsen i Tromsø stabil og meningsfull. Samtidig kan slike relasjoner skape
problemer.
Måtene relasjonene ut av Tromsø etableres og vedlikeholdes på, skjer altså gjennom
telefonsamtaler, tekstmeldinger og chatting på internett (jf. Brekke 2008). Larsen og
Urry (2008) tar i bruk begrepet network capital eller nettverkskapital, et begrep som
antyder hva som skal til for å forstå hvordan sosiale relasjoner over distanse holdes i
gang. Larsen og Urry definerer nettverkskapital som tilgang til teknologiske
kommunikasjonsmidler, transport, møtesteder, men også til de sosiale og tekniske
ferdighetene for å knytte nettverk (networking). «Network capital refers to a person’s or
group’s, or society’s facility for ’self-directed’ corporeal movement and communication
at-a-distance» (Larsen og Urry 2008: 93). De påpeker at mobiltelefoner, datamaskiner
og epostkontoer i økende grad er viktige for sosialt liv, men det er gjennom snakking,
telefonsamtaler, SMS-teksting og chatting at nettverk skapes, noe Larsen og Urry kaller
for ’hybrid performances’. Det som utgjør personers eller gruppers nettverkskapital kan
forstås som teknologibruk og kunnskapen om dette (Larsen og Urry 2008).
Begrepet nettverkskapital er nyttig for å analysere særlig de forhold i mitt materiale som
dreier seg om hvordan ferdigheter og ressurser holder relasjoner over distanser i gang.
210
Tilgjengelig teknologi er ett av flere aspekter ved nettverkskapital som igjen er en form
for sosial kapital. Når prisene på telefonsamtaler mellom kontinenter går ned innebærer
det muligheter for hyppigere kontakt, noe som også har skjedd de senere år. Det betyr
muligheter for hyppigere kontakt, som også kan bety at verdier, kunnskap og praksiser
kan forhandles om og overføres på en mer jevnlig basis. Mens en enkel telefonlinje kan
være den eneste kontaktmuligheten et familiemedlem i hjemlandet har til utenverden,
har ungdommene i Tromsø et utall av muligheter, både gjennom mobiltelefoner og
internett døgnet rundt. Dette strukturerer kontakt. Informantene vet hva som lønner seg
og de har meninger om hvilke relasjoner som best opprettholdes gjennom internett,
mobil- eller fasttelefon. Hvis nettverkskapital er relasjonelt, betyr det også at i
transnasjonale relasjoner må begge partene i relasjonen ha kunnskap om og tilgang til
teknologi. I mitt materiale betyr det at også partene i Afrika må ha nettverkskapital.
Ungdommenes kompetanse på dette feltet kan også relateres til Giddens’ begrep om den
kyndige aktør (Giddens 1984). Begrepet legger vekt på at aktører har kunnskap om de
sosiale situasjonene som de er en del av, men også kunnskap om sosiale strukturer.
Teknologibruk og kunnskapen om teknologi, altså nettverkskapital, kan ses i samsvar
med det Giddens kaller for mulighetsbetingelsene i aktørenes handlinger. Eksempler på
slik kunnskap blant ungdommene er for eksempel at de kjenner til begrensninger rundt
teknologitilgang i hjemlandet. De har kunnskap om hvilke mobiltelefonabonnement
som lønner seg for å sende billige SMS til land i Afrika. En annen type kunnskap er at
de vet hvor i Tromsø det finnes gratis internettilgang. Gjennom erfaringer de har gjort
seg både gjennom det å ha bodd i Tromsø over en viss tid, og gjennom utprøving av
ulike teknologiformer, har de tilegnet seg viktig kompetanse. Ungdommenes måter å
vedlikeholde og utvikle relasjoner som strekker seg over lange avstander og som krysser
grenser, er også i tråd med det å forstå migrasjonsprosesser gjennom transnasjonale
sosiale rom (Faist 2000; Glick Schiller, Basch og Szanton Blanc 1992; Levitt og Glick
Schiller 2004).
Innenfor teknologifeltet har vi altså sett at ulik fordeling og tilgang til teknologi, er
eksempel på at globale strukturer får innvirkning på hvor ofte og på hvilke måter det er
211
mulig å vedlikeholde relasjoner. Dette kan analyseres gjennom Doreen Masseys begrep
om maktgeometri (power-geometry) (Massey 1991,1997). Massey argumenterer for at
verden er et nettverk av globale strømmer, blant annet av teknologi og transaksjoner
som går i ulike retninger der noen strømmer kobles sammen og andre ikke. I tilknytning
til dette er hun opptatt av ’the power geometry of time - space compression’. Hun
påpeker at ulike samfunnsgrupper og individer er forskjellig plassert i forhold til disse
strømmene og forbindelsene (Massey 1997). Fokuset bør være å framheve sosiale
ulikheter mellom grupper og individer, og om de forskjellige måter folk er i relasjon til
disse strømmene og sammenkoblingene (Massey 1991: 25-26). De forskjellige
gruppene er ulikt tilknyttet det Massey omtaler som den differensierte mobiliteten, der
noen tar initiativ til slike strømmer, mens andre bare blir mottakere eller fanget av
strømmene (Massey 1991).
Massey er opptatt av kompleksiteten i hvordan ulike grupper er posisjonert i relasjon til
strømmene og bevegelsene. Hun nevner at typiske grupper som styrer slike strømmer er
vestlige akademikere og journalister. I den andre enden er det andre grupper, blant annet
flyktninger som fysisk forflytter seg over store områder i verden, som ikke på noen måte
har kontroll over slike prosesser (Massey 1997).
Masseys anvendelse av en makt-geometri-forståelse kan knyttes til mitt materiale i
relasjon til teknologitilgang og teknologibruk, der globale strukturer skaper ulikhet.
Forskjellene blir tydeligst i de nære transnasjonale familierelasjonene mellom hjemland
og Tromsø, men dette gjelder ikke alle relasjonene som opprettholdes mellom Nord og
Sør. Jeg har vist at Maria i Tromsø chatter og sender daglige tekstmeldinger til sin
kjæreste i Sør. Dette kan stå som et eksempel på at teknologitilgang ikke bare må
analyseres langs en Nord-Sør-akse. Aspekter som urban-rural, klasse og utdanning,
alder- og generasjon må tas hensyn til for å få fram et mer nyansert bilde.
Også pengeoverføringer er påvirket av globale strukturer og kan ses i sammenheng med
Masseys begrep om maktgeometri. Pengeoverføringer skjer i stor grad på grunn av de
historiske ubalanserte maktforholdene mellom Nord og Sør. Mine informanter som
212
sender penger til hjemlandet innehar på flere områder en marginalisert posisjon i Norge,
både økonomisk og sosialt, men samtidig inntar de en forsørgerrolle overfor
gjenværende familie i hjemlandet. De unge kontrollerer i liten grad strømmene i de
overlokale strukturene (jf. Massey 1991, 1997), men som aktører er de med på å holde
de globale pengestrømmene fra Nord til Sør ved like.
Disse eksemplene viser kompleksiteten i relasjonene som ungdommene tar del i. Mens
Massey påpeker at mange grupper aldri har muligheten til å ta del i strømmer og
bevegelser som er knyttet til mobilitet, teknologi og transaksjoner, viser Larsen og Urrys
begrep ’network capital’ at også migranter tar del i slike strømmer, særlig gjennom
kompetanse og bruk av teknologi. Mens Larsen og Urry (2008) viser betydninga av
tilfeldige møter, reiser, internett- og mobilbruk for å skape og opprettholde sosiale
relasjoner i dagens samfunn, er Massey opptatt av at ikke alle har muligheter til å inngå
i slike former for bevegelser og relasjoner. I mitt materiale har jeg vist at asymmetri og
sosial ulikhet overskrides blant annet gjennom ungdommenes kompetanse om og tilgang
til ulike former for teknologi.
Avslutning
I kapittelet har jeg forsøkt å vise hvordan de unge flyktningenes ulike relasjoner ut av
Tromsø har betydning og hvorvidt de skaper sammenheng i tilværelsen. Relasjonene
bidrar til å håndtere midlertidigheten i Tromsø. De oppretter nye og vedlikeholder
allerede etablerte relasjoner med utgangspunkt i bruk av internett. Internettrelasjoner
kan også være friksjonsfylte, blant annet gjennom krenkelser. Slike krenkelser kan
oppleves som særlig nedslående, i og med at flyktningene synes det er vanskelig å finne
venner i Tromsø.
Innholdet i nære familierelasjoner har dessuten flere trekk som kan betraktes som
friksjonsfylte, og som inngår i større politiske og økonomiske strukturer mellom Nord
og Sør. Dette gjelder særlig i relasjonene som dreier seg om pengeoverføringer, men det
er også knyttet til den asymmetrien som synliggjøres gjennom ulik tilgang til og bruk
av teknologi. Jeg har derimot vist at ungdommenes nettverkskapital (jf. Urry og Larsen
213
2008) reduserer friksjonen, gjennom at de har kunnskap om den mest hensiktsmessige
teknologien til enhver tid, og som skaper flyt i de ulike relasjonene.
Det å inngå i relasjoner som strekker seg ut av Tromsø, enten det er med chattevenner
andre steder i eller utenfor Norge, eller med nære familiemedlemmer i hjemlandet,
handler om manøvrering av samtidighet. Samtidigheten handler om å oppleve at man
deltar i et samtidig fellesskap med familie, venner og bekjente bosatt over lange
geografiske avstander (jf. Olwig, Gilliam og Valentin 2005). Slike relasjoner kan være
en måte å mestre hverdagen gjennom kontinuerlig å få bekreftet at man har fellesskap
og tilhørighet til andre steder. Samtidigheten kan da oppleves som en styrke og en buffer
i hverdagen i Tromsø. Men, samtidigheten er også vanskelig når avstand, savn og
lengsel blir påtrengende. Ubehaget i det samtidige synliggjøres særlig når det er snakk
om pengeoverføringer, og jeg har vist at slike transaksjoner handler om andre forhold
enn kun de økonomiske. Kunnskapen om hvilke kommunikasjonsmidler som til enhver
tid best kan brukes i samhandling med andre, er ei forutsetning for og bidrar til å
opprettholde det samtidige. Til tross for ambivalens og dilemmaer relatert til noen
dimensjoner ved relasjonene ut av Tromsø, bidrar disse relasjonene i hovedsak til å
skape kontinuitet og stabile sammenhenger i ungdommenes tilværelse.
I neste kapittel vil jeg vise og drøfte de unge flyktningenes opplevelser rundt
migrasjonsprosessen fra hjemlandet til Norge, flere av de unges faktiske flytting fra
Tromsø og forestillinger om framtidig migrasjon.
214
9. FAKTISK OG FORESTILT MIGRASJON
Innledning
Dette kapittelet har nettopp som formål om å si noe om faktisk migrasjon så vel som
flyktningenes framtidige visjoner om migrasjon. Kapittelet fokuserer dermed både på
de migrasjonserfaringene som flyktningene har og som er en del av deres tilværelse,
men også om deres drømmer og forestillinger om framtidig flytting og migrasjon. Med
dette som bakteppe, spør jeg om hvilke forhold som ligger til grunn for ungdommenes
refleksjoner om å bli værende eller å forlate Tromsø eller Norge, og for at forestillinger
om steder og migrasjon stadig endres? Hvilke ambisjoner har ungdommene med hensyn
til høyere utdanning og jobb, og kan disse relateres til potensielle steder for bosetting?
På bakgrunn av slike spørsmål ønsker jeg å undersøke hvorvidt sammenhenger skapes i
lys av samspill mellom faktiske migrasjonserfaringer, informasjonsflyt om nye steder
og framtidige drømmer om migrasjon.
Forståelser av migrasjon og flytting
Det har alltid eksistert gråsoner mellom frivillig og tvungen migrasjon (jf. Koser 2007).
I hvor stor grad migrasjon fra et land til et annet kan knyttes til frivillighet eller ikke, vil
ofte ha konsekvenser for personens rettigheter med hensyn til nasjonal og internasjonal
lovgivning (Fuglerud 2001). På lik linje med Koser (2007) hevder han at det ikke er
mulig å opprettholde et kategorisk skille mellom tvang og frivillighet. Beslutninger om
migrasjon, både individuelle og kollektive, er i stor grad avhengig av politiske, sosiale
og økonomiske rammebetingelser og ressurser. Noe forenklet kan migrasjonsprosessene
mellom hovedinformantenes hjemland og Norge beskrives som tvungen migrasjon
(forced migration). Dette må imidlertid nyanseres. Maria og Kenny kom som nevnt til
Tromsø via familiegjenforening, og begrepet tvang blir i denne sammenhengen for
unyansert. Skal man imidlertid forholde seg til grove kategoriseringer, defineres ofte
flyktninger inn i kategorien tvungen migrasjon (jf. Zetter 2000).
Både i praksis og i forskningslitteratur er det videre uklart hva som skiller migrasjon i
forhold til flytting. I engelskspråklig litteratur brukes international versus internal
215
migration om det som på norsk regnes som internasjonal migrasjon og innenlands
flytting (Koser 2007). Det eksisterer således språklige variasjoner som kan skape
forvirring. Både hos Statistisk sentralbyrå og i forskningslitteratur brukes begrepet
flytting om flyktningers og innvandreres endring av bosted i Norge (jf. Danielsen og
Gulbrandsen 2008, Høydahl 2008), mens migrasjon anvendes om flytting over nasjonale
grenser. Antropologen Lotte Meinert (2005) spør i denne forbindelse om når
menneskers forflytning på jordens overflate kan kalles migrasjon og når det bare kalles
flytting? Hun påpeker at migrasjon generelt gjerne ses i sammenheng med grenser. Hun
er imidlertid mer opptatt av folks levde erfaringer og sosiale virkelighet knyttet til disse
prosessene enn selve begrepene som brukes. Med utgangspunkt i en studie av
ungdommer i en region i Uganda, viser hun at det er stor forskjell på det å flytte innenfor
det kjente ekteskaps- og slektskapslandskapet og det å migrere til den ukjente storbyen
eller over landegrenser. I denne sosiale virkeligheten oppfattes flytting som det å endre
bosted innenfor et kjent område, mens migrasjon blir å bevege seg mot en ukjent
livsverden. En slik forståelse har delvis relevans for å beskrive de fysiske forflytningene
som de unge i min studie inngår i. Selv om Meinerts distinksjon ikke er direkte
overførbar til mitt materiale, vil jeg likevel holde fast ved en forståelse om at migrasjon
i stor grad dreier seg om å bevege seg inn i det ukjente.
Bevegelser fra hjemstedet eller fra en flyktningleir i Afrika til Tromsø, dreier seg om å
bevege seg mot det ukjente på ulike måter. Dersom man kommer til Tromsø via
familiegjenforening vil familien som allerede er der, representere det kjente. Migranter
viderefører eller rekonstruerer dessuten gjerne praksiser og familieverdier fra
hjemlandet, og transformerer med dette det fremmede eller nye til noe kjent. Møter med
det nye stedet og stedets sosiale kontekster, representerer i større grad det ukjente. Et
annet eksempel er at når flyktninger drar fra Tromsø til et annet sted i Norge uten familie
eller nettverk på det nye stedet, handler denne bevegelsen om å komme både til en ukjent
og en kjent livsverden. Det kjente vil være at flyktningene allerede har kjennskap til det
norske språket, erfaringer med og forestillinger om nordmenn, klima, bosettingsforhold,
retter og plikter til opplæring og andre strukturelle forhold. Meinerts forståelser av
216
flytting og migrasjon må med andre ord kontekstualiseres, med bakgrunn i at forhold
som oppleves som ukjent og kjent er foranderlig.
Migrasjon og flytting – erfaringer, forestillinger og strukturelle utfordringer
Emmanuel forteller om sine migrasjonserfaringer som dreier seg om flukt og brudd:
Emmanuel: Det er sånn der at i nabolandet mitt, da jeg var der i xxx (årstall), vi var ikke sammen
med foreldrene våre. Vi møtte en prest, så han hjalp oss.
Marianne: Dro dåkker til nabolandet ditt, etter at dere hadde vært i hjemlandet eller?
Emmanuel: Ja, vi flyktet fra mitt hjemland i xxx (årstall). Fra hjemlandet til nabolandet i xxx
(årstall), nei på slutten av xxx (årstall) i desember eller november, jeg husker ikke. Og vi flyktet
til nabolandet. Vi hadde nesten ingen plasser å bo. Vi måtte også flytte til skogen også. Mora
mi, pappa og de andre brødrene de måtte dra til et land lenger sør i Afrika.
Marianne: Flykta de, dro de dit eller?
Emmanuel: De gikk. De kunne ikke få sånn der hjelp. De gikk med beina. Kanskje ni eller ti
måneder.
Emmanuel forteller videre at foreldrene kom til Norge:
Marianne: Hadde du kontakt med familien din mens de var i Norge og du var der?
Emmanuel: Nei, det hadde æ ikkje. Jeg visste ingenting om de levde eller ikke.
Marianne: Korsn va den opplevelsen av å ikkje vite?
Emmanuel: Nei, æ vil ikke si det…
Marianne: Hvem var du sammen med, da dine foreldre dro hit? Var du aleina, eller du var vel
sammen med din søster?
Emmanuel: Vi var sammen, men vi mista dem, fordi det var masse bråk og skyting og sånn.
Marianne: Det var presten som tok vare på dåkker?
Emmanuel: Vi traff han etter at vi mista foreldrene våres.
Marianne: Har du kontakt med han i dag eller?
Emmanuel: Ja…
Marianne: Han er ikkje i Norge…?
Emmanuel: Nei, han er i nabolandet vårt.
Denne fortellinga vitner om sterke opplevelser som det er vanskelig å snakke om.
Familien måtte flykte fra konfliktområder i hjemlandet, og familien ble atskilt fra
hverandre.
Som tidligere nevnt har Julia også opplevd flukt fra hjemlandet på grunn av krig og
konflikter, og har bodd fem år i en flyktningleir. Julia forteller om livet i flyktningleiren:
217
Æ vet ikkje helt ka æ skal si. Det var bra, men vi bodde noen steder bare med de utenlandske,
ikke bare med de andre som var fra landet. Og vi fikk stor plass å leie, og vi bodde med
utlendinger og med politi. […] Jeg visste at det var bra i Norge. Når jeg var der (i
flyktningleiren), jeg kunne ikke gå ut, men bare hadde kontakt med de som var der inne. Du
kunne ikke gå til andre kommuner i landet. Da må du snakke, først med politi, du bør få papir
for å gå ut. […] Vi var med noen aktiviteter, ungdomsaktiviteter, vi lagde teater, og vi gjorde
ting som var morsomme og viste dette til andre ungdommer også. Men da jeg kom hit, jeg har
ikke gjort dette.
Hennes fortelling får fram at livet i en flyktningleir har flere sider. Hun forteller om
begrensede bevegelser ut av leiren, og at dette ble regulert av politi. Samtidig inngikk
de i et sosialt fellesskap, og var med på ulike aktiviteter. Som Julia forteller bodde de
sammen i leire med andre utenlandske flyktninger. Julias og Emmanuels fortelling er i
tråd med det Berit Berg og medforfattere (2006: 17) påpeker når de sier at «flyktningers
liv kjennetegnes av mange brudd: flukt, eksil – og kanskje tilbakevending». I mitt
materiale er tilbakevending imidlertid et aspekt som skildres gjennom ungdommenes
forestillinger om framtida, og framkommer ikke som faktiske erfaringer på det
tidspunktet jeg gjorde feltarbeid.
Maria forteller at siden hennes mor allerede var i Tromsø, så hun fram til å komme. Hun
forteller:
My aim is just to study, and that’s why I came to Norway. Well, I came here to live, too. Men
det er bedre å være med din samfunn og snakke med ditt språk og.. Det er veldig forskjell. Men,
fordi de har bedre utdannelse jeg kom hit for å lære…Okey.. (ler litt). Først, det var så
spennende. Jeg har aldri vært ute av landet mitt. Det var første gangen jeg kommet ut, og om
du går til vårres land, om du snakker om utlandet, like…Europe, USA eller hva som helst
utenom Afrika. Alle synes det er spennende. De synes at det er litt som himmelen! Æ syntes det
før æ kom hit.
I Marias fortelling er ikke Tromsø nevnt, men steder som ‘utlandet’ og ‘Norge’ er
hennes referansepunkt. Hennes drømmer og forventninger om hvordan det er å komme
til det Zetter omtaler som «the global north» er i samsvar med migranter fra land i Sør
(jf. Zetter 2015). Livet som det artet seg i Tromsø ble imidlertid nyansert i større grad
etter ei tid i byen, noe jeg skal komme tilbake til.
218
Bli eller dra?
Hvordan snakker ungdommene om framtidig bosted? Hvilke argumenter ligger til grunn
for enten å bli i Tromsø eller å flytte til andre steder i landet, eller ut av landet? Julia har
bodd i Tromsø i noen få år, men har i liten grad tenkt å flytte:
Marianne: Har dere kontakt med familier, venner og slekt i hjemlandet?
Julia: Nei…
Marianne: Så du ser ikkje for deg noen ganger å flytte tilbake?
Julia: Å flytte tilbake…? Det er vanskelig, jeg kan ikke.
Marianne: Du ser for deg ei framtid i Norge?
Julia: Mer (ja). Hvis det blir vanskelig her, jeg kan finne på andre steder, men ikke i hjemlandet.
Jeg diskuterte det samme temaet med Emmanuel:
Marianne: Ser du for deg at du skal bo i Tromsø i framtida, eller har du lyst til å flytte andre
steder?
Emmanuel: Jeg vet ikke. Jeg skal bo… Kanskje jeg skal flytte, men.. men samtidig hvis jeg får
jobb her i Tromsø, jeg kan bo her i Tromsø. Hvis jeg ikke finner jobb, hvor kan jeg få jobb. Så
æ skal bo der som æ har jobb.
Marianne: Hvis familien din bor i Tromsø, vil du bo i Tromsø da eller vil du søke etter jobb
først?
Emmanuel: Nei, først og fremst det er å søke sånn der jobb. For eksempel, jeg tror ikke det er
lurt å flytte til for eksempel Oslo hvis du ikke har jobb der.
Marianne: Kunne du tenke deg til å bo i Oslo?
Emmanuel: Nei, jeg kan flytte, men jeg liker ikke å bo sånn der i byen. Fordi det er masse bråk.
Marianne: Har du familie eller venner som bor i Oslo?
Emmanuel: Nei
Hverken Julia eller Emmanuel har entydige planer om hvor de skal bosette seg i
framtida, men tilbakeflytting til hjemlandet er ikke et alternativ. Framtidig flytting
fortoner seg som et usikkerhetsmoment for dem begge.
Emmanuel forteller han kan tenke seg å bo i Tromsø, men også andre steder der han kan
finne jobb. Å få jobb er en viktig faktor som er med på å avgjøre hvor han og eventuelt
familien velger å bosette seg. Dette eksempelet viser at usikkerheten blant unge
flyktninger er stor når det kommer til framtidig flytting og migrasjon. Det virker som
om det er det samme hvor han bosetter seg. Det er jobbmulighetene som avgjør slike
forhold. På den andre siden kan uttalelsene vitne om manglende tilhørighet til et sted.
219
Han har ikke ønske om å flytte til Oslo eller Østlandsområdet generelt, slik som en god
del flyktninger bosatt i nord etter hvert gjør. Han begrunner dette med at et hektisk og
bråkete byliv ikke er noe for ham, og i tillegg har verken han eller familien et nettverk i
Oslo. Han sier at hvis familien kommer til å flytte med det første, er det på grunn av
foreldrenes helseproblemer. Begge foreldrene har dårlig helse, og de har en ide om at et
bedre klima vil forbedre helseplagene. Foreldres helseplager er også et aspekt som
informantene i Annick Prieurs (2004) studie har vektlagt. I tilfellet med Emmanuels
familie er det foreldrenes reduserte helse som framskynder eventuell flytting. På dette
tidspunktet er mye usikkert i hans liv. Han på sin side, setter ikke andre krav enn å få
seg jobb. I det samme intervjuet forteller han at han savner hjemlandet, og gjerne ønsker
å reise tilbake hvis det blir fred.
Ett års tid senere møtes vi til på flyplassen i Tromsø. Emmanuel er sammen med hele
familien sin; søsken, mor og far. Han forteller at foreldrene har valgt å flytte til et sted
på Østlandet, mens han og hans søsken har valgt å være igjen en periode i Tromsø fordi
han føler han må fullføre opplæring ved Voksenopplæringa før de flytter etter.
Foreldrenes flytting har endret Emmanuels planer, som innebærer en dreining fra ei
oppfatning om at han blir der han får jobb til å flytte etter familien til et annet sted på
Østlandet. Hva som skjer når han blir ferdig med utdanning og skal søke jobb, blir
dermed et åpent spørsmål. Det er altså ikke tilhørigheten til Tromsø som holder ham
igjen, men forpliktelsene (og rettighetene) som er knyttet til hans situasjon.
Ulike vurderinger ligger til grunn for at Maria og hennes familie velger å flytte fra
Tromsø. Jeg besøkte Maria siste dagen før hun og familien skulle flytte til et sted på
Østlandet etter tre år i byen. Hun fikk besøk av venninna Maya mens jeg var der, og vi
snakker om flyttinga sørover:
Maria: Det er ikke bare på grunn av det er kaldt, men det er også flere muligheter sørover hvis
man vil reise, hvis man vil reise derifra. Billigere da…
Marianne: Hvor tenker du på å reise…?
Maria: Hjemlandet, Europa, andre plasser. Det er bedre tilbud. Fra Oslo til England det var noe
med 200-300 kr. 600 tur/retur.
Marianne: Tror du at vil komme tilbake til Tromsø noen gang?
220
Maria: Æ vet ikkje… Æ e ikkje sikker (virker nølende i det hun sier det).
Venninnen: Jada, det må du … Ellers så kommer jeg dit og henter deg.
Maria: Men jeg kjenner mange som har kommet til Tromsø etter at de har flyttet sørover, så
kommer de på besøk liksom til venner og sånn.
Marianne: Hvorfor tror du at det er så mange som flytter fra Tromsø?
Maria: En del synes at det er bedre jobbmuligheter for dem. For meg så er det… vi har den kirka
der, og så er det varmere og så er det billigere å reise fra. Så det er grunn nok for meg…
Marias og Emmanuels fortellinger får fram ulike årsaker til flytting. Hun er motivert av
tilgang til billigere flyreiser som gir mulighet til hyppigere reising og av en tro på at de
gode jobbmulighetene finnes sørpå. Dette viser at økonomi har betydning for tanker om
framtidig valg av bosted. Hun påpeker likevel at jobbmuligheter ikke har vært et
problem for henne i Tromsø, ettersom hun har hatt to ulike jobber i sin tid i byen.
Antakelser om bedre klima i Sør-Norge og det at de har gode fellesskap knyttet til
kirkesamfunnet familien tilhører der, er også betydningsfulle forhold som legges til
grunn. Etter rundt tre år i byen oppsummerte Maria tida i byen slik:
Det har vært sånn hjem – skole – jobb… hjem – skole – jobb. Det er ikke ganske spennende,
men […] Jeg synes det er mye finere å være der enn her. Ok, Norge er fint også, men… for mæ
e det mye finere å være i Afrika enn her, bortsett fra at det er bedre utdanning her og bedre plass
å bo.
Oppsummeringa av tida i Tromsø bærer preg av en tilværelse som har vært rutinepreget.
Hun vektlegger imidlertid noen positive aspekter, men alt i alt er hjemlandet et bedre
sted å være. Marias tanker og refleksjoner synliggjør at hun trekker fram forskjellige
sider ved det å bo i Tromsø, det å flytte fra byen og det å kunne tenke seg å dra tilbake
til hjemlandet.
Forestillinger om framtidig tilbakevending til hjemlandet
Tilbakevending til hjemlandet på et eller annet tidspunkt i framtida, er altså drømmen
for Maria. Hun er likevel klar over kompleksiteten i dette. Hun forteller:
Maria: Vi kan reise tilbake og mamma kan også reise tilbake, men vi vil liksom ha pass først.
Marianne: Vil dere bli norske statsborgere, er det det?
Maria: (Ja) Sånn når vi reiser vi vet at det er sikkerhet og ingen fare for oss å være der, fordi det
er krig. For det kan hende at de vil at du skal være der for å bli soldat så lenge du er statsborger
221
(i opprinnelseslandet). Så det er jo det som er vanskelig med mange. Noen kan ikke reise tilbake
fordi det er fare for dem på ordentlig. For meg er det bare fem (år i Norge for å søke om pass),
fordi jeg kom da jeg var barn. […]Mora mi skal få pass snart.
Marianne: Dåkker vil tilbake til hjemlandet, men dere ønsker å bli norsk statsborger?
Maria: Og så er det en form for beskyttelse på en måte...
Jeg dreier samtalen i retning mot tilhørighet med tanke på det å vende tilbake, og hun
forteller videre:
Maria: Æ veit ikkje korsn det skal bli faktisk. Æ skal ikkje føle meg norsk. Æ trur ikkje æ skal
føle mæ norsk. Jeg skal alltid føle meg xxx (nevner opprinnelseslandet) uansett. Det er bare for
å leve videre liksom, for å ’survive’ at man gjør det sånn.
Marianne: Det er bare det formelle på en måte…?
Maria: Ja, det er bare beskyttelse liksom. Bare papir. Ingenting sånn følelser eller noe sånt eller
æ vet ikkje korsn det skal bli.
Maria viser her at for å migrere tilbake til hjemlandet, må noen betingelser være på plass.
Hun ser for seg at det kan bli en usikker framtid, men at de har håp om å finne løsninger
for hvordan de skal kunne klare seg i hjemlandet. I samtalen kommer det fram at
statsborgerskap, tilhørighet og identitet ikke er enkle temaer. Maria betrakter et norsk
pass og norsk statsborgerskap som «bare papir». Maria ser for seg at hvis hun noen gang
får mulighet til å dra tilbake til hjemlandet, vil et norsk pass beskytte henne fra
myndighetene i hjemlandet. Hun legger til at å bruke et norsk pass på en slik måte, vil
kunne skape forvirring og ubehag omkring tilhørighet. Når hun sier at hun ikke vet
hvordan det blir med «følelser» hvis hun skulle få norsk pass, kan dette bety at hun på
et eller annet plan tenker at det er visse forventninger til det å bli mer «norsk», dersom
hun skulle få statsborgerskap. Hun sier tanken bak det å søke om norsk pass og formelt
sett bli norsk statsborger, i hovedsak dreier seg om å føle trygghet hvis hun drar tilbake
til hjemlandet. Målet om et norsk pass har dermed lite å gjøre med å stadfeste tilhørighet
til det norske. Maria bruker ikke begrepet statsborgerskap om det å få norsk pass. Det
kan virke som begrepet statsborgerskap for Maria innebærer en større forpliktelse og
tilknytning overfor det nye landet man formelt er innlemmet i, enn det hun ønsker.
Juridiske rettigheter i et vestlig land (gjennom for eksempel norsk statsborgerskap) kan
altså være svært viktig for å oppleve den nødvendige tryggheten i hjemlandet. Samtidig
222
er rettighetene og pliktene som er knyttet til statsborgerskap og medborgerskap i høyeste
grad knyttet til at migranter skal bosette seg i det landet der de har fått statsborgerskap,
i dette tilfellet Norge. Når en person har fått innvilget asyl i Norge, som er tilfellet for
dem som har status som flyktning, må de levere inn passet fra hjemlandet. De får i stedet
et midlertidig reisedokument som gir dem mulighet til å reise ut av landet. Dette
reisedokumentet tillater imidlertid ikke å reise tilbake til hjemlandet (Utlendingsloven
2008). Det å bli norsk statsborger og få norsk pass er derfor en nødvendighet for å kunne
reise tilbake til hjemlandet for dem som har status som flyktning. Visjoner om framtidig
migrasjon til hjemlandet kompliseres dermed av de strukturelle forhold knyttet til
juridiske rettigheter, noe som jeg har eksemplifisert gjennom Marias fortelling.
Årsaker til flyktningers bevegelser – flytting innad i Norge
Til tross for at flere av informantene forteller om sine drømmer og visjoner om å flytte
til andre steder i verden, og kanskje på sikt til hjemlandet, skjer den største
flyttestrømmen blant flyktninger innad i Norge (Høydahl 2009, Daugstad 2008). I en
studie av flyktningers flytting innad i Norge, er hovedtendensen at de fleste flytter ut av
den kommunen de først ble bosatt i. Som jeg har beskrevet i kapittel fire går dette under
betegnelsen sekundærflytting (jf. Gulbrandsen og Danielsen 2008; Høydahl og Selboe
2008; Høydahl 2011). Den første bosettingskommunen er i praksis, som tidligere nevnt,
ikke basert på flyktningenes medbestemmelse. Dette blir sett på som en årsak til at det
skjer stor utflytting fra den første kommunen flyktninger blir bosatt i, da man antar at
sekundærflytting i hovedsak er basert på egne valg (jf. Gulbrandsen og Danielsen 2008).
Det er også andre grunner til omfattende sekundærflytting blant flyktninger, for
eksempel at de har knyttet få bånd til det stedet de først er blitt bosatt, slik at de dermed
har større forutsetninger for økt mobilitet. En annen årsak er at mange flyktninger ønsker
å komme nærmere andre med samme landbakgrunn, religion og språk, noe som kan
bidra til muligheter for økt sosialt liv (Østby 2004). Dette er faktorer som også
vektlegges av informantene i mitt materiale.
Gulbrandsen og Danielsen (2008) viser i sin studie at det er relasjoner til dem som bor
på stedet, og ikke egenskaper ved stedene det flyttes til som er avgjørende. Opplevelse
223
av ensomhet, mistrivsel, mangel på nettverk, familie og slektninger og i mange tilfeller
jobb, er typiske ’push’- faktorer i forhold til stedene flyktningene flytter fra. Det viser
seg også at flyktninger blir mer tilfredse i det de kommer til et sted der det sosiale
nettverket er utvidet. Et annet aspekt er at folk med migrantbakgrunn i enda større grad
enn majoritetsbefolkninga flytter til sentrale strøk, og helst til områder med en mer
blandet og variert befolkning (ibid). Også dette er faktorer som nevnes av mine
informanter. Oslo er nødvendigvis ikke dit alle ønsker seg, men mange flyktninger i
Nord-Norge, inkludert mine hovedinformanter, ønsker seg sørover, i alle fall på sikt.
Som jeg har nevnt tidligere er Introduksjonsordningen med på å bremse flytting blant
flyktninger (Høydahl og Selboe 2008). Som nevnt er Emmanuel en av
hovedinformantene som avventet flytting med begrunnelse om at han ønsker å fullføre
opplæring ved Voksenopplæringa i Tromsø.
I eksemplene som er vist ovenfor, ser vi at flyktningene begrunner faktiske og framtidige
flyttevalg innad i Norge med basis i sosiale forhold. Flytting innad i Norge beskrives i
liten grad som tvang, der strukturelle føringer gjennom juridiske lover, rettigheter og
plikter har en dominerende rolle. Som nevnt er Introduksjonsordningen imidlertid en
plikt og en rettighet som kan medføre sanksjoner om man velger å flytte før programmet
er gjennomført. Flytting innenlands kan også være dominert av implisitte forpliktelser
fra foreldrenes side. De forventer, som i Emmanuels tilfelle, at deres barn skal flytte
sammen med dem dersom de selv tar beslutninga om å bosette seg et nytt sted i landet.
Ambisjoner om utdanning og yrke - hjemlandet versus Tromsø eller vesten
Særlig i tilknytning til utdanningsvalg synliggjøres informantenes ønske om fleksibilitet
og midlertidighet, som innebærer det å kunne utdanne seg i Vesten. Selv om
informantenes
posisjon
i
det
norske
samfunnet
sjelden
omtales
som
kompetansearbeidskraft, har de likevel store ambisjoner om å utdanne seg til å bli det et
eller annet sted i verden. Det å starte et kvalifiserings- og/eller utdanningsløp i Norge
eller land som flyktninger kommer til, innebærer også språklæring. Dette er en prosess
som krever møysommelig arbeid, og handler om å investere tid og ressurser i det
samfunnet man er blitt bosatt i. Det er liten tvil om at kunnskaper i norsk språk er
224
nødvendig for å kunne ta del i samfunnslivet i Norge. Men, hvis ambisjonen er å migrere
til andre steder i verden, kan en tidsbruk knyttet til det å lære seg norsk, oppleves som
meningsløs og bortkastet. Maria uttrykker sterk frustrasjon, blant annet knyttet til
språklæring og andre forhold på videregående skole:
Jeg kan ikke snakke norsk! Det er veldig vanskelig! Jeg snakker med lettere ord, men det er så
vanskelig å studere med norsk. Iblant jeg blir så sint at jeg kom hit… Jeg bare vil åhåhåh! (Viser
med kroppsspråk at hun blir sint …) Jeg blir bare voksnere og voksnere. I am waisting my time
like that… well kind of waisting, well… About studying the language, it’s not just that, but its
knowledge.. det er kunnskap…but I am getting older… And when I go to the ‘videregående
school’, all the students are like under my age. I am learning (the language) but at the same time
it is depressing. And its hard sometimes.
Hun tilføyer at hun hittil har lyktes på skolen også i Norge, men har en ambivalent
holdning til å måtte lære seg norsk som en del av utdanningsløpet. Maria skiller mellom
grunnskoleutdanning og høyere utdanning når hun viser til forskjeller mellom Norge og
hjemlandet. Mens hun klart uttrykker at grunnskoleutdanninga i hjemlandet er bedre
sammenlignet med Norge, har hun liten tiltro til utdanningssystemet i hjemlandet når
det kommer til høyere utdanning. Hun forteller:
Maria: Der (i hjemlandet), for de fleste elever, noen elever har ingen håp, de skal jo bli soldater
i morra, så hvorfor studerer de? De bryr seg ikke om skolen, de skulker eller nåkka sånn. Når
læreren kommer, det er bare få i skolen, og læreren bare går sin vei og nåkka sånt. Man får ikke
bra utdannelse der..[…] Fordi man må gjøre [militærtjeneste], studere militær. Etter det, det er
en prøve for å komme seg i universitet. Det heter ‘Matric’(opptaksprøve), og man får poeng. Så
man går inn i universitet. Om man får ikke poeng, man blir soldat. Often they don’t get so much
poeng, so they became a soldier.
Marianne: So people that don’t have good results in school, they have to be soldiers..
Maria: They have to be a soldier, if it is war, they have to be a soldier. If it’s not war they can
take some courses and be like half career – careers; electritians, woods..
Veien til utdanning i hjemlandet beskrives av Maria som basert på trusler, tvang og
frykt, i stedet for verdier som frihet, påvirkningsmuligheter og selvbestemmelse overfor
eget liv. Lykkes man ikke i utdanningssystemene, ender man opp i det militære eller i
yrker som hun mener ikke kan betegnes som karriereorienterte eller attraktive. Yrkene
kan tradisjonelt sett knyttes til arbeiderklassetilhørighet i en vestlig kontekst.
225
Som tidligere nevnt oppfattes dermed mulighetene for høyere utdanning som mye bedre
i vesten sammenlignet med utdanningssystemet i hjemlandet. Maria forteller:
Som jeg har sagt i vårres land, det er krig, fattigdom og sykdom… […] man kan ikke få så bra
utdannelse der enn her, det er helt sikkert. Men når jeg hørte jeg skal komme hit… jeg bare ’hoi’
… Takk og pris! […] Når æ hørte æ skulle kom hit, det var veldig spennende for meg…Det var
veldig interessant, for jeg har lyst til å studere medisin. Faktisk, æ visste ikke ka æ skulle bli,
men jeg hadde ganske mye lyst for å studere på universitet, i utlandet, ikke i hjemlandet, for vi
har ikke bra instrumenter og nåkka sånt. Men i andre land som er mer ’developed’. Æ syns det
e bra at æ kom til Norge! […]
Maria var en stund motivert av de gode utdanningsmulighetene i Norge. I løpet av
hennes botid i landet har det imidlertid skjedd en dreining i framtidsplanene hennes.
Hun forteller på et tidspunkt at hun nå aller helst vil studere medisin i USA:
Maria: Ja, jeg vil studere medisin. Jeg vil ikke studere her. Jeg vet ikke hvorfor, men æ vil reise
til USA og studere der[…]fordi det er engelsk.. for de som studerer medisin her, studerer de
ikke på norsk? (Hun svitsjer samtalen kjapt over på flytende engelsk) I don’t know anything
about the university here, but I think there could be more developed in the USA. That’s what I
think.
Marianne: Hvorfor har du lyst til å bli lege… Ka er det som er spennende med det?
Maria: (ler..) Skal jeg fortelle det?…ok… jeg har lyst til det, fordi det er masse [folk] som lider
av sykdommer i xxx (hjemlandet) i Afrika, iallfall i 3.verden… Æ vil hjelpe til! Når du hjelper
til med penger. Så om man gir penger til regjeringer, de kan bruke det for andre ting… Om du
hjelper dem med din kunnskap, de kan ikke ta den, ikke sant, de kan ikke bruke den for andre
ting. Så jeg synes det er bedre for å hjelpe mennesker…
Kenny har også en klar strategi for sitt utdanningsløp. I første omgang skal han fullføre
videregående skole, og på sikt vil han også bli lege. Han legger til at begge foreldrene
hans ønsker at han skal bli lege. Han ønsker å bli lege i stor grad av idealistiske årsaker.
Han forteller:
Kenny: I hjemlandet mitt vi har ikke så mye leger, og det er mange som trenger hjelp. Jeg vil
være veldig snill lege som hjelper. Det er ikke så mye penger (blant folk), men legene spør om
mye penger. Så det er problemer med det. Jeg ville være helst med mange gratis ting, hvis jeg
har, men kanskje man blir forandret også.
Marianne: Når du sier de trenger leger i hjemlandet ditt, betyr det at du en gang vil flytte tilbake
dit?
Kenny: Jeg har ikke sagt det, men det er mitt mål å gå dit og lage et sykehus eller pharmasy, så
stort at man kan ha soverom hvis man er syk. Det er min ide. Hvis jeg fikk alle mine ønsker her,
hvis jeg jobber her litt, så får jeg litt penger. Så drar jeg til hjemlandet mitt og utvikler litt. I min
tenkning, det er ikke å være her hele livet. Om ti år jeg skal ca være ferdig med legeutdanning,
226
og etterpå skal jeg jobbe litt sånn fem år kanskje, for å samle litt mye penger. Så skal jeg komme
tilbake til hjemlandet mitt og hjelpe de som er der.
Kenny utdyper sine refleksjoner om framtida:
Jeg synes, i hjemlandet mitt, vi synes det er den beste måte å vokse opp. Men hjemlandet mitt
er ikke utviklet land. Det har ikke så mye bra utdanning der. Når man sier kompetanse med
utdanning, det er mye bedre her i Norge, mye bedre system her. Jeg vil gjerne at mine barn
studerer her. Jeg vil gjerne at de skal oppføre seg, bli vokst opp som xxx (en person fra
hjemlandet) ; ta vare på eldre, man tenker hvis man får problemer. […] Jeg har mange
drømmer… tanker som jeg drømmer å være eller.. jeg tenker også mye rare ting: Hva hvis jeg
ble gift og har barn? Skal barna mine vokse opp her, eller skal de vokse opp i hjemlandet mitt?
Fordi her er barna fri for det meste, sånn. De har ikke så mye grenser kan æ si. Men de er for
fri, så kan dem få problem. […]
Utsagnet viser en tiltro til vesten når det gjelder utdanningssystemer og kvaliteten på
dem. Han ønsker å plukke ut elementer ved det norske eller generelt ved det vestlige
som han ønsker at hans egne barn kan ta del i, samtidig som han opplever et ubehag ved
den norske friheten som barn og unge i Norge har. Han drømmer blant annet om at
dersom han får barn, så skal de vokse opp i hans eget hjemland. Han tenker seg blant
annet at man i hans hjemland er bedre på å gi omsorg til eldre, og at man i større grad
gir hverandre støtte dersom ulike problemer dukker opp. Et par år etter at jeg gjorde
feltarbeid, oppdaget jeg et medieoppslag i NRK, der det kom det fram at Kenny hadde
startet på medisinutdanning et annet sted i Norge 34.
I Emmanuels ønsker om utdannelse og yrkesvalg er det i mindre grad framtidig bosted
som er avgjørende, men yrket i seg selv:
Marianne: Ka det e for at du har lyst å bli sykepleier?
Emmanuel: Det er fordi jeg liker å jobbe med folk. Jeg tror det er ganske artig å bli sånn derre
sykepleier.
M: Har du noe erfaring? Har du jobbet på et sykehjem her eller?
34
Med hensyn til anonymisering ønsker jeg ikke å vise til det spesifikke oppslaget. Medieoppslaget er et eksempel
på at informantenes drømmer og utdanningsambisjoner etter hvert ser ut til å realiseres.
227
Emmanuel: Jeg har ikke jobbet med det, men æ e interessert.
På lik linje med Emmanuel ønsker Julia å bli sykepleier. Hennes far arbeider blant annet
på et sykehjem i byen. Julia forteller:
Det er mange som sier at hvis du studerer sykepleie her i Norge, du får jobb med en gang. Det
er mange som sier at det er mange utenlandske som jobber her i Norge med sykepleie som
kommer fra Russland og noen fra andre land i Europa. Dem kommer og gjør det her.
Kunnskap om at innvandrere som studerer sykepleie i Norge lett får seg jobb, kan se ut
til å bidra til å forsterke utdanningsvalget hennes. Videre forteller Julia at da hun og
familien bodde i flyktningleir, fikk hun lyst til å bli sykepleier etter å ha snakket med
folk som oppfordret henne til å gjøre det. Hun vil gjerne studere i Tromsø og etter hvert
jobbe i byen etter endt utdanning. Mens Julia ikke har spesielle motforestillinger mot å
utdanne seg i Tromsø, er det annerledes med Maria.
Et annet trekk som går igjen er at hovedinformantene har utdanninger innen helsefag
øverst på ønskelisten, det være seg sykepleie- eller medisinutdanning. Begrunnelse for
å ta høyere utdanning andre steder dreier seg om flere forhold. Maria vektlegger blant
annet at ved å studere i et engelskspråklig land, unngår hun å måtte lære seg et nytt
språk. Hun forestiller seg at dette kan bidra til et mer friksjonsløst utdanningsløp. Språk
er dermed også et argument som forsterker drømmer om framtidig migrasjon. Mens
Maria vektlegger at hun helst vil ta høyere utdanning utenfor Norge, og da helst i USA,
oppleves Tromsø som et attraktivt sted for å ta høyere utdanning for mange andre
innvandrere.
Ved Universitetet i Tromsø studerer både studenter fra ulike deler i verden så vel som
norske studenter med innvandrerbakgrunn. Det er i denne sammenheng relevant å vise
til de to ungene mennene jeg traff under en sammenkomst i Flyktningguiden, som jeg
har beskrevet i kapittel seks. De var begge født og oppvokst i Norge, mens deres foreldre
var innvandret til Norge fra land i Sør. Motivasjonen for de unge mennene å komme til
Tromsø fra Oslo var studier. De hevdet at i Oslo ville de ikke klare å komme seg ut av
228
’lavklassemiljøet’ som de oppfattet at de tilhørte. Med sin mørke hudfarge opplevde de
at de var nederst på rangstigen i hovedstaden. De fortalte at mange av deres venner
jobbet på Rimi, men at selv hadde de høyere ambisjoner enn det. De syntes Tromsø var
kommet ‘like langt’ som Oslo. Med ’like langt’ mente de at det var like mange
muligheter i Tromsø som i Oslo, både når det gjaldt de urbane forholdene ved byen så
vel som studietilbudene. Ved å få seg utdannelse kunne de klassemessig bevege seg
oppover, og få seg en relevant jobb. De antok at forutsetningene for en slik klassereise
var bedre i Tromsø enn i Oslo. På sikt var drømmen å få jobbe med bistandsrelaterte felt
i sine foreldres opprinnelige hjemland i Sør. De fortalte samtidig at de savnet familien
sin i Oslo og at de daglig snakket med mødrene sine på telefon. Dette eksempelet får
fram flere aspekter som kan knyttes til forskjeller og likheter mellom ungdom med ulik
innvandrerbakgrunn og deres refleksjoner om hva som utgjør et godt studiested. De unge
mennene opplever at det å studere i Tromsø, sammenlignet med å være en i mengden i
Oslo, er en fordel. På flere måter kan det tyde på at det å studere i Tromsø gir dem
muligheter til å komme seg unna en stigmatisert gruppestatus. De unge mennene
opplever med andre ord i mindre grad at de er en del av et innvandrermiljø i Tromsø,
sammenlignet med Oslo.
Synspunktet omkring at det kan være en fordel å studere i Tromsø, blir i liten grad
trukket fram blant flyktningene jeg har snakket med. En av grunnene kan være at de
aldri har bodd andre steder i Vesten enn i Tromsø, og vurderer at byen er såpass liten,
at de tenker at det må finnes bedre utdanningsmuligheter andre steder. Ungdommene
med flyktningbakgrunn har heller ikke de samme erfaringene som unge
andregenerasjons innvandrere har, når det gjelder å vokse opp i innvandrermiljø i en
større by som Oslo. Eksempelet viser imidlertid likheter mellom de to gruppene av unge
med innvandererbakgrunn, når det gjelder deres ambisjoner om å dra tilbake til
opprinnelseslandet eller foreldrenes opprinnelsesland etter endt utdanning.
Hovedinformantenens ønsker om utdanningsvalg, er i stor grad i tråd med funnene til
andre forskere som studerer unge med innvandrerbakgrunn i høyere utdanning. Liv
Anne Støren (2009) viser at denne gruppen relativt sett i større grad enn etniske norske
229
ungdommer velger studieretninger som medisin/ontologi, utdanninger innen ingeniør
og teknikk, samt utdanninger innen business og administrasjon. Støren (2009) viser
videre til en OECD-rapport der det påpekes at unge med innvandrerbakgrunn er mer
ambisiøse når det gjelder karriere enn unge med en etnisk norsk bakgrunn (OECD
2008). Særlig juss, medisin og sivilingeniør blir betraktet som de mest prestisjefylte
eliteutdanningene. I det norske utdanningssystemet er det flere innvandrere som er født
utenfor enn i Norge (Støren 2009). Hun påpeker derfor at man også må ta
språkutfordringer i betraktning når det kommer til å gjøre suksess i det akademiske
systemet (Støren 2009: 22). Både førstegenerasjonsinnvandrere og deres etterkommere
er underrepresenterte på lærerutdanninger (Støren 2010). I et intervju i den flerkulturelle
avisa Utrop (29. mars 2010) påpeker Støren at hun antar at lærerutdanninga har få
studenter med innvandrerbakgrunn, blant annet fordi den i liten grad oppfattes å kunne
komme til anvendelse i utlandet. Utdanningene som unge med innvandrerbakgrunn
søker seg til er utdanninger som oppfattes som anvendelige internasjonalt.
Utdanning og utdanningsvalg blant unge med innvandrerbakgrunn kan ses i lys av valg
der både kollektive og aktørorienterte aspekter spiller inn (jf. Barth 1994). Kollektive
aspekter er foreldres og familiens forventinger om å ta høyere utdanning, og at ei
utdanning kan bidra til en godt betalt jobb som vil generere økonomisk trygghet for
familien i vid forstand. Fra et aktørperspektiv vil utdanning dermed være ei investering
som unge migranter har med seg til enhver tid både i lokale og internasjonale kontekster,
og som «de ikke kan ta fra deg» som Maria uttrykker det. Utdanning kan betraktes som
en buffer mot fattigdom, marginalisering og ekskludering. Ved å gå inn i slike
internasjonalt anerkjente utdanningsløp, synliggjøres også aspekter som mening og
idealisme. Flyktningene uttrykker at de ønsker å ta valg basert på verdier de har med
seg fra hjemlandet (Barth 1994). Utdanning blir her betraktet som en verdi. Overføring
av slike verdier som utdanning utgjør, kan forstås som kulturell reproduksjon, altså en
prosess som rommer endring og kontinuitet (Rudie 1995). Verdien som utdanning
utgjør, endrer seg i liten grad i migrasjonsprosessen, men representerer kontinuitet. Som
flyktninger i Norge har de både muligheter og begrensinger. De har imidlertid
230
muligheter til å ta høyere utdanning på lik linje med andre norske ungdommer, et aspekt
som bidrar til at verdien av utdanning forsterkes.
I samsvar med Størens funn uttrykker altså ungdommene i mitt materiale ønsker om å
ta utdanning som kan anvendes andre steder i verden. For noen er det som nevnt også et
mål på sikt å kunne vende tilbake til hjemlandet eller til et land i regionen. Det å velge
overførbare eller grenseoverskridende utdanninger, skaper dermed mulighet for
deltakelse i et globalt og de-territorialisert arbeidsmarked. Drømmer om framtidig
migrasjon vil kunne realiseres i større grad. Rekkefølgen i det som skal forme framtida
står dessuten sterkt blant de fire hovedinformantene. Dette innebærer utdanning, arbeid
og etablering av familie i nevnt rekkefølge. Slik jeg ser det er dette i tråd med verdier i
en middelklasseorientert norsk kontekst, selv om verdiene og rekkefølgen kan være
mindre fastlagt i dag og stadig ser ut til å være i endring. Hvor i verden ungdommene
skal gjennomføre dette løpet synes mer uklart, selv om de har drømmer og ambisjoner
om hvor det skal skje.
Kontinuerlig informasjon skaper nye og endrede forestillinger om verden
Gjennom ulike kanaler distribueres, skapes og endres informasjon, fortellinger og
forestillinger om steder og land, og hvilke muligheter som til enhver tid finnes. Dette
fortolkes og tillegges mening på ulike måter av ungdommene. Som jeg har vist i de
foregående kapitlene, er kunnskap og forestillinger om Tromsø og Norge en
kombinasjon av egne erfaringer, blandet med forestillinger fra gjenværende
familiemedlemmer og venner i hjemlandet. Det kan også være fra venner/kjæreste i
andre land og fra andre flyktninger som bor andre steder i Norge. Gjennom kunnskap
om bruk og tilgang til teknologi utvikler ungdommene nettverkskapital (jf. Urry og
Larsen 2008). I følge Glick Schiller, Basch og Szanton Blanc (1992) innebærer den
globaliserte økonomien at nesten ingen steder lenger kan betraktes som trygge og
stabile. Dermed må stadig flere være åpne for alternative migrasjons- og bostedsvalg.
Dette skjer i transnasjonale sosiale rom som migrantene selv er med på å forme (jf. Glick
Schiller, Basch og Szanton Blanc 1992; Faist 2000). Ønsker om å ta høyere utdanning
231
kan dermed oppfattes som en stabil buffer i unge migranters liv, og som et element som
bidrar til å redusere usikkerhet og midlertidighet når det gjelder bostedsvalg i framtida.
Maria har forestillinger om hvor i verden det er best å studere og ta utdanning. Vi
snakker om hvordan hun oppfatter Norge sammenlignet med USA:
Marianne: Do you think Norway is underdeveloped?
Maria: From USA? Everybody there is from all over the world. Don’t you think? It’s different
from Norway… I admire the Norwegian system, I admire everything about it. About how they
protect older people, and how they do everything for the kids. Look at us! We came here learning
for free, and even some people get paid to learn. If I have the chance, I would like to live in
some country which have the same system as in Norway. I wish it was the same in my country,
too. It’s just a wish, though. I am agree with the Norwegian system, but I think that Americans
have a little development more, more income of what I learned in my country. So different from
here in my country. People in my country take a little more from America, the education system.
Maria har antakelser og forestillinger om det gode bosted, men hun har også gjort seg
opp nye refleksjoner om Norge i den tida hun har bodd i Tromsø. I sitatet over uttrykker
hun en form for beundring, men også forbauselse over det norske samfunnet. Hun er
opptatt av forskjeller mellom Norge og USA, og trekker videre sammenligninger
mellom USA og hjemlandet. Til tross for at hun ser gode trekk ved det norske
velferdssystemet, ønsker hun ikke å bli værende i landet i framtida. Hun nevner likevel
eldreomsorg, omsorg for barn og gratis utdanning som positive trekk ved det norske
samfunnet. I andre sammenhenger blir eldreomsorg slik den utføres i Norge oppfattet
som negativt blant noen grupper av innvandrere i Norge (Danielsen, Moen og Helset
2004). Maria oppfatter USA som et mer heterogent samfunn enn Norge. Hun mener at
USA har et utdanningssystem som er mer likt utdanningssystemet i hennes hjemland.
Hun har også blitt fortalt at lønningene er høyere i USA enn i Norge. Uttalelsen kan
forstås som at det å bo i Norge forsterker opplevelsen av det å være annerledes, mens i
USA oppfatter hun at annerledesheten blir mindre synlig.
Ett og et halvt år senere etter at vi hadde samtalen om det å utdanne seg i USA, ble
utdanning igjen et samtaletema.
232
Marianne: Vi snakket om det tidligere at du kunne tenke deg til å reise til USA?
Maria: Jeg vil ikkje reise til USA å studere der. Det er på grunn av at vi så den der lille film på
skolen, det var på engelsktime om USA, og så mye dreping. Det er sikkert ikke bare sånn. Alt
er litt skummelt og urolig. Så jeg bare: ‘Det går bra her…’
Marianne: Eller har du lyst til å dra et annet sted i Europa?
Maria: Eller kanskje til, jeg sier bare kanskje, til Australia, fordi det finnes medisinskole der, og
så kanskje min forlovede skal gå der også.
Maria har altså fått et annet av inntrykk av USA gjennom en liten film som hun har sett
på skolen i løpet av den tida hun har vært i Norge. Hun sier at inntrykkene fra filmen
har ført til at hun nå heller mot å velge alternative studieland. Forestillingene om USA
har også endret hennes syn på Norge som nå framstår som et greit alternativ. Gjennom
blant annet forloveden som bor i hennes naboland i Afrika, har hun imidlertid fått nye
fortellinger og informasjon om steder som i alle fall ser ut til å oppleves som mer
attraktive enn USA. Dette viser at stadig ny informasjon, samt erfaringer og relasjoner
som inngås, endrer forventinger om migrasjon og forestillinger om steder, blant annet
attraktive studiesteder. Dette er i tråd med Vertovecs påpekning om at nettverkskanaler
alltid har eksistert blant migranter. Teknologisk utvikling har imidlertid redusert
kostnader knyttet til transport og kommunikasjon. Slike forhold har bidratt til å
intensivere transnasjonale forbindelser og praksiser (Vertovec 2004).
Fortellinger og informasjonsutveksling som ungdommene tar del i angående
studiesteder, kan også forstås i lys av Arjun Appadurais (1996) forståelse av globale
kulturelle strømmer som foregår gjennom scapes eller landskap, det vil si de bilder og
forestillinger folk har om verden. De unge får informasjon gjennom ulike landskap som
de kombinerer på ulike måter. Den type informasjon som ungdommene får gjennom
internett og telefonforbindelser, altså technoscape, er viktig for de unge i Tromsø, noe
som også ble vist i forrige kapittel. I diskusjonene jeg har hatt i flere omganger angående
studier og studiesteder, er det tydelig at informasjonen som de får gjennom filmer, tv,
internett og aviser, altså det Appadurai omtaler som mediascapes, også er viktig.
Filmene især, kan også ha innslag av politikk og ideer, begreper og forestillinger om
frihet, velferd og rettigheter, altså det Appadurai kaller for ideoscape. Strømmene
beveger seg i ulike retninger, i ulik hastighet og har ulike betydninger og nedslagsfelt
(Appadurai 1996). Gjennom Marias tanker om sin fremtid viser hun at forestillingene
233
endres (imagination). Om hun klarer å omgjøre dem til sosiale praksiser (social practice)
slik Appadurai også er opptatt av, er mer usikkert.
Migrasjon – avstand mellom forestillinger og realitet
I praksis er det således stor forskjell på visjoner og forestillinger om å flytte videre ut av
landet, sett i sammenheng med dem som faktisk gjør det. Av innvandrere som kom til
Norge på grunn av flukt eller som familiegjenforente fra 1990 til 2007 bodde
henholdsvis 81 og 82 prosent av de som kom i denne perioden fortsatt i landet ved
utgangen av 2007 35. Hovedinformantene er, som jeg har vært inne på, i en kontinuerlig
migrasjonsprosess gjennom å bo på flere steder og gjennom bevegelser mellom flere
land. Da jeg møtte ungdommene for første gang var det ingen som hadde klart for seg
hvor de ville bli boende i framtida. To år etter var Kenny, Emmanuel og Maria på vei til
å flytte sørover i Norge. Underveis i feltarbeidet fortalte flyktningene om nye erfaringer
og relasjoner, noe som innebar at forestillinger og ønsker om migrasjon endret seg i nye
retninger. På dette tidspunktet flyttet de ikke ut av landet, men sørover i Norge. Maria
og Kenny som hadde gjenværende familie i hjemlandet, var de som var mest opptatt av
tilbakevending på sikt. Ambisjoner om tilbakevending kan tolkes som en
overlevelsesstrategi for å håndtere en midlertidig livssituasjon på best mulig måte.
Drømmen om tilbakevending er en ting, men ambisjoner om migrasjon dreier seg også
om forestillingene om å dra til andre steder i verden. Begrepet ‘transnasjonalt
migrasjonskretsløp’ er relevant for å analysere forestillingene om migrasjon, noe som
særlig gjelder for Maria. Krohn-Hansen (2005) har anvendt begrepet for å analysere de
kontinuerlige bevegelsene dominikanske migranter befinner seg i, når de reiser fram og
tilbake mellom hjemlandet og bydelen Bronx i New York. Han er opptatt av at fokuset
på å studere innvandreren er en begrepsmessig begrensning, mens fokuset heller bør
være på de transnasjonale kretsløpene (Krohn-Hansen 2005).
35
Dette tallet er imidlertid annerledes for andre innvandrere. Blant arbeidsinnvandrere var det kun en fjerdedel som var
gjenværende i landet etter samme periode (Daugstad 2008).
234
Ungdommenes fortellinger om migrasjonsprosessene befinner seg altså på to plan. Den
ene fortellinga dreier seg om reelle erfaringer og opplevd migrasjon, mens den andre
omhandler forestillinger om framtidig migrasjon. Den faktiske migrasjonen, altså den
som allerede er foretatt, synes vanskeligere å omsette i ord blant ungdommene,
sammenlignet med deres fortellinger om sine drømmer for framtida. Dette kan henge
sammen med opplevelser av usikkerhet, redsel og savn som har preget ungdommenes
migrasjonsprosess så langt. Forestillingene om framtidig migrasjon har imidlertid også
et ambivalent preg. På den ene siden er fortellingene preget av håp, optimisme og klare
forventninger om tidsperspektiv, i tillegg til forestillinger om steder som de ønsker å
migrere til. På den andre siden er det usikkerhet knyttet til om det noen sinne vil være
mulig og trygt nok å dra tilbake til for eksempel hjemlandet. Denne ambivalensen er
også knyttet opp mot usikkerhet omkring rettigheter med hensyn til beskyttelse, utreise,
oppholdstillatelser og statsborgerskap.
Slik jeg ser det er mobilitet også en dimensjon ved flyktningenes migrasjon. Cresswell
(2006) påpeker at mobilitet framstår som en prosess med skiftende betydninger og
innhold. På den ene siden viser mobilitet til muligheter og utvikling, men også til
usikkerhet, hjelpeløshet og motstand, på den andre, ifølge Cresswell (2006). Mobilitet
er en måte å være i verden på. Den praktiseres, erfares og kroppsliggjøres (ibid). Dette
er et tilstandsbilde som også gjelder for ungdommene i mitt materiale. Mobiliteten
representerer ikke bare bevegelse i positiv forstand, men skaper også friksjon. Flukt fra
hjemlandet, atskillelse fra familie og usikkerhet om hvordan framtida vil komme til å
bli, er trekk ved mobiliteten som skaper frykt og uro. Å håndtere dette er utfordrende,
og er eksempler på slike kroppsliggjorte erfaringer (Cresswell 2006).
Avslutning
Hvordan sammenhenger skapes, både gjennom migrasjonen som er gjennomført og
forestillinger om migrasjon, kan belyses langs flere dimensjoner. Sammenhengene kan
analyseres i lys av ungdommenes fortellinger om og erfaringer fra steder og mellom
steder, mellom fortid, nåtid og framtid og mellom det samtidige og midlertidige. I
kapittelet har ungdommenes migrasjonserfaringer blitt belyst. For noen handler slike
235
fortellinger om hendelser knyttet til flukt fra hjemlandet, opplevelser fra flyktningleirer,
og videre om ankomst til Tromsø. For andre har migrasjonsprosessen vært mindre
dramatisk. Brudd i en eller annen form er imidlertid en fellesnevner for dem.
Jeg har vist at drømmen om tilbakevending til hjemlandet, også involverer refleksjon
omkring kompliserte forhold knyttet til statsborgerskap, identitet og tilhørighet. Over
tid tilegner ungdommene seg stadig ny informasjon om andre steder. Dette skjer
gjennom filmer, kontakt med venner, familie og kjæreste, informasjon gjennom ulike
sosiale nettverk og gjennom internett, og bidrar således til å endre oppfatninger om den
samtidige situasjonen. Det betyr at synet på Tromsø, så vel som andre steder, stadig
endrer seg i lys av ny informasjon. Dette betyr også at sammenhenger endres og
omformes underveis, og det samtidige og midlertidige forblir i liten grad forutsigbart.
På denne måten skaper det stedlig sammenheng gjennom å binde sammen erfaringer fra
hjemlandet, samtidige erfaringer i Tromsø og forestillinger om framtida på andre steder.
Det forestilte forsterker det midlertidige. Visjoner og forestillinger om utdanning og
utdanningsvalg andre steder forsterker det midlertidige ved Tromsø. Gjennom
ungdommenes ønsker om helsefaglige utdanninger som de antar både kan anvendes i et
globalt arbeidsmarked, men også lokalt i hjemlandet, åpnes mulighetene for flytting og
migrasjon i enda større grad. Drømmen om anvendbare utdanninger er forhold som
skaper sammenheng og kontinuitet, selv om framtidig migrasjon ikke nødvendigvis blir
realisert. Tromsø, som sted, er likevel inkludert i fortellingene om det samtidige og det
midlertidige. Det er likevel det midlertidige som får en forrang i migrasjons- og
framtidsfortellingene. Aspekter som dreier seg om kontinuerlig ny informasjon særlig
knyttet til utdanning, handler om hvordan verdier reproduseres og skaper sammenheng
mellom steder og mellom fortid, nåtid og framtid. Tromsø framstår som midlertidig på
flere måter, sett i lys av hovedinformantenes forestillinger. Det midlertidige kan gå i
mange retninger, og på bakgrunn at dette kan vi snakke om en forestilt framtidighet.
236
10. UNGE FLYKTNINGER I NORD: OM Å SKAPE SAMMENHENG
MELLOM DET MIDLERTIDIGE OG DET SAMTIDIGE
Innledning
I boka Frokost med fremmede reflekterer forfatter Karin Sveen hva tilhørighet, hjem og
sted betyr:
Steder binder ikke, moderne steder binder ikke. Det strømmer folk ut og inn av dem, de ligner
mer på tilstander, på atmosfærer, på energier, på kraftfelt. Satt på spissen er ikke moderne steder
noe som kan plasseres her eller der, mer her og nå (Sveen 2005: 17).
Forfatteren reflekterer over steder og mobilitet på en måte som også er beskrivende for
flyktningungdommer i Tromsø. Også deres tilværelse dreier seg om å skape
sammenheng mellom det samtidige og det midlertidige. Sveens utsagn kan imidlertid
utfordres med hensyn til at også dagens steder er fysiske, lokaliserte og avgrensbare.
Nettopp det stedlige, både betydninger av det lokaliserte stedet, men også relasjoner
mellom steder og forestillinger om andre steder slik de har vært presentert gjennom de
unges fortellinger og handlinger, har vært fokus i denne avhandlinga. Ett av målene med
denne avhandlinga har vært å avdekke hvordan unge flyktninger skaper sammenhenger
i sin tilværelse med utgangspunkt i byen Tromsø, samtidig som at de gjennom kontakter
og forestillinger forholder seg til andre steder. For å undersøke hvordan slike
sammenhenger skapes har jeg undersøkt flyktningenes opplevelser og tanker om
Tromsø som bosted, deres bruk av og deltakelse på ulike arenaer i Tromsø, deres
relasjoner i og ut av Tromsø, samt deres visjoner og forestillinger om framtidig
utdanning, karriere og mobilitet.
Ungdommene har et mangfold av kompetanser, og anstrenger seg for å passe inn i ulike
fellesskap og miljøer i Tromsø, samtidig som de har forestillinger og drømmer om ei
framtid på andre steder. Avhandlinga kan sies å gi et bidrag til å forstå kompleksitet og
ambivalens i unge flyktningers tilværelse i Tromsø på et gitt tidspunkt. På mange måter
kan min studie ses som et utsnitt av noen migranters liv i ei tid da migrasjon,
transnasjonale forhold og mobilitet berører mennesker på nye måter. Gjennom
akselerasjon og intensivering av bruk av teknologi i transnasjonale relasjoner, får
237
stedlige dimensjoner varierte og endrede betydninger, samtidig som analysene viser en
innholdsmessig treghet i den kulturelle reproduksjonen i nære transnasjonale relasjoner
(jf. Rudie 1995).
Tette transnasjonale forbindelser opprettholder en kontinuerlig informasjons- og
kunnskapsflyt, og skaper forestillinger om andre steder. Samtidig bidrar slike relasjoner
til å endre oppfatningene av det stedet migrantene til enhver tid befinner seg på.
Informantenes handlinger, verdier og erfaringer, samt lokale og transnasjonale
relasjoner bidrar stadig både til å utfordre og endre stedsoppfatninger. Tromsø oppleves
på mange måter som et midlertidig sted av flyktningungdommene. Deler av avhandlinga
handler i så måte om hvordan flyktningene tar grep om sin egen tilværelse gjennom å
finne balansen mellom å tilpasse seg de lokale omgivelsene på den ene siden, samtidig
som de vedlikeholder og utvikler relasjoner til personer og steder ut av Tromsø på den
andre.
Studien er inspirert av analytiske begreper og teoretiske bidrag fra ulike fagfelt og
tradisjoner.
Vitenskapsteoretisk
har
jeg
plassert
meg
innenfor
en
aktør-
strukturforståelse. Jeg har således vist hvordan samspill mellom Giddens kyndige aktør
og Barths posisjonerte aktør, kan tydeliggjøre hvordan flyktningens handlinger og
erfaringer, utsagn og opplevelser må undersøkes og analyseres innenfor bestemte
kontekster og situasjoner. Andre teoretiske perspektiver har blitt benyttet for å nyansere
og moderere en slik forståelse, særlig gjennom styrings- og kreativitetsperspektivet, som
baserer seg på ulike kulturforståelser. Underveis i avhandlinga har jeg kontekstualisert
og nyansert de sosiale prosessene som har funnet sted. Hva som blir forstått som
strukturer, begrensinger eller muligheter er ikke entydig eller gitt. Dette har åpnet opp
for å få fram alternative analyser om de posisjonene og statusene flyktningene i ulike
sammenhenger blir betraktet gjennom eller det de selv opplever å inneha.
I det følgende vil jeg løfte fram på hvilken måte det romlige har betydning for hvordan
flyktningene skaper sammenheng i sin tilværelse. Dimensjoner som blir diskutert i den
forbindelse er blant annet hvordan rådende stedsfortellinger og politiske visjoner henger
238
sammen med de opplevelsene flyktningene har av byen Tromsø. Det er tydelig at stedet
har betydning for flyktningene, men denne betydninga varierer avhengig av konkrete
situasjoner. Dette viser seg tydeligst i spørsmålet om hvorvidt Tromsø oppleves som et
midlertidig transittsted eller som et sted hvor ungdommene kunne tenke seg å være
bosatt på over tid.
Jeg har vært opptatt av hvordan inkludering og ekskludering må forstås og analyseres i
konkrete kontekster. I kapittel seks har jeg argumentert for at integreringsbegrepet blir
for grovt og upresist for å analysere deltakelse eller mangel på deltakelse i ulike
situasjoner og miljøer. Jeg har derfor undersøkt de unge flyktningenes opplevelser av å
være innenfor eller utenfor i ulike sosiale situasjoner, og vist at dette er forhold som er
flytende og stadig i endring. Ved å situere sosiale situasjoner får man fram skiller
mellom de posisjoner som flyktningene selv opplever å være i, og de posisjoner som jeg
som forsker analytisk plasserer dem i.
I kapittel åtte har jeg beskrevet og analysert de tette og betydningsfulle transnasjonale
relasjonene som noen av flyktningene inngår i. I tråd med Steven Vertovec (2009) er det
også i denne studien stor variasjon i hvorvidt og i hvilken grad flyktningene inngår i
transnasjonale forbindelser. Analysene viser at flyktningene må balansere mellom
verdimessige, kulturelle, sosiale og teknologibaserte forhold i slike relasjoner.
Begrepene flyt og friksjon har vært nyttige for å nyansere innholdet i de transnasjonale
relasjonene.
Tromsø som midlertidig transittsted
Flyktningene har varierte holdninger til Tromsø både som et midlertidig og som et varig
bosted. Men alle uttrykker at de ønsker å flytte til andre steder på et senere tidspunkt.
Som vist i kapittel ni er det ikke bare i flyktningenes fortellinger om framtida at
flytteplanene kommer til uttrykk. Jeg vet med sikkerhet at tre av mine hovedinformanter
også rent faktisk flyttet fra byen. Som jeg har vist i kapittel fire, bekreftes også denne
flyttetendensen gjennom statistikk, som viser at en stor andel flyktninger bosatt i Nord
– Norge og også i Tromsø, flytter sørover i landet etter ei tid. Flyttetendensene ser ut til
239
å være stabil, også i de senere årene. Men, samtidig som at det skjer en flytting til det
sentrale Østlandet blant flyktninger i Norge generelt, viser statistikken at den videre
migrasjon ut av landet er lav blant denne typen migranter (jf. Daugstad 2008 et.al;
Høydahl 2009; Høydahl 2012).
Noen av flyktningene jeg har intervjuet hadde på et tidlig tidspunkt visjoner om å flytte
både sørover i landet og videre til andre steder i verden, og etter hvert tilbake til
hjemlandet. Når Maria oppsummerer tiden i Tromsø slik: «hjem-skole-jobb-hjemskole-jobb», vektlegges det monotone og rutinepregede i Tromsø-tilværelsen. Utsagnet
symboliserer at stedet representerer et hvilket som helst sted hvor flyktninger blir bosatt,
og hvor de benytter seg av sine rettigheter og gjennomfører sine plikter knyttet til
opplæring, for så å flytte videre. Fra et slikt perspektiv betraktes tilværelsen i Tromsø
som en overflate hvor livene leves, og hvor skolegang og jobber utføres. Stedet fyller
dermed kun de funksjonene som kommunen er pålagt å fylle overfor nyankomne
flyktninger. Det er på bakgrunn av ei slik ‘devaluering’ av stedet for å bruke Baumans
begrep (2001), at Tromsø kan defineres som ei ‘mellomlanding’ eller et ‘transittsted’
for de unge flyktningene. Særlig for Maria og Kenny er ønsket om framtidig migrasjon
så overgripende, at strukturelle forhold ved det å bo i Tromsø, som gode boligforhold,
gratis opplæring og skolegang, lett tilgang på jobber, men også sosiale aspekter som
dreier seg om gode vennskap og relasjoner til andre med flyktningbakgrunn, ikke veier
opp mot ønsket om å flytte videre.
Trond Thuen (2003) påpeker at den romlige dimensjonen oppfattes som særlig
påtrengende for mennesker som stadig endrer oppholdssted: «Det midlertidige stedet
har en annen signifikans enn det faste tilholdsstedet» (Thuen 2003:12). I mitt materiale
kommer dette til uttrykk blant flyktningene gjennom kontrasteringer med erfaringer fra
hjemlandet. Dette skjer blant annet gjennom byens materialitet. Det at butikkskilt står
skrevet kun på norsk og dermed oppleves som uforståelige, det at det er et overveldende
flertall av hvite mennesker i bybildet og folketomme gater på vinterstid, er eksempler
på dette. Slike erfaringer er i tråd med Trond Thuens (2003) påpekning av at bevegelse,
240
altså reisen fra ett sted til et annet, skaper nye refleksjoner over steders betydning og
opplevelse av mening.
Klima, bevegelser og møter i byrommet
Særlig klimaet har stor betydning for hvordan flyktningene opplever sin tilværelse i
nord. Den arktiske retorikken i stedsfortellingene om Tromsø står i motsetning til
flyktningenes opplevelser om hva det nordlige representerer; nemlig negative erfaringer
med kulde, snø, is, mørke, folketomme gater, begrensede sosiale møter og store
geografiske avstander ut av Tromsø. Klimaet og den geografiske beliggenheta trekkes
fram som en av begrunnelsene for hvorfor flyktningene og deres familiemedlemmer
velger å flytte sørover etter en periode i nord. Klima oppfattes dermed som et element
som de unge flyktningene ønsker å komme seg bort fra.
Stedets fysiske rammer eller strukturer som vær og klima, oppleves begrensende for
mulighetene for sosial kontakt. De romlige dimensjonene, klima inkludert, fungerer
dermed ikke som en nøytral kulisse eller et bakteppe, men har betydning for hvordan
stedet oppleves og for hvorvidt sosial aktivitet og samhandling aktiveres (jf. Rudie
2008). Klimatiske forhold, Tromsø sentrums kompakthet gjennom bygningers
beliggenhet, gater og avstander på den ene siden, og innerom som kjøpesenter,
ungdomshus og bibliotek på den andre, kan betraktes som romlige dimensjoner som gis
en analytisk forrang på forskjellige måter i forskjellige situasjoner. Dette handler om
hvordan informantene bruker og oppfatter byen, og hvorvidt og på hvilke måter
samhandling skjer (Rudie 2008).
Marginalisert, fremmed og den andre
Et av bidragene i avhandlinga har vært å utfordre og nyansere forestillinger om hvordan
det er å være ung flyktning bosatt i en nordnorsk bykontekst. Jeg har vist at
flyktningungdommene har mangefasetterte statuser som spilles ut i forskjellige
situasjoner. Selv om flyktningstatusen innebærer formelle forhold som visse rettigheter
og plikter, har flyktningene selv så vel som majoritets- eller lokalbefolkninga ulike og
241
varierte forståelser av denne statusen. Jeg har vist at forståelser av flyktningen som en
‘fremmed’, ‘marginalisert’ og ‘den andre’ har ført til opplevelser av ubehag og
usynliggjøring, krenkelser eller kontaktavgrensing. Slike opplevelser har i hovedsak
funnet sted i majoritetsdominerte kontekster som flyktningene selv har deltatt i, men
også i fortellinger om møter med nordmenn eller i flyktningenes forestillinger om norsk
ungdomskultur. Flyktningenes opplevelser av å være marginalisert synliggjøres også når
det kommer til deres kompetanse i norsk språk. Dette kan også ses på som et relasjonelt
problem, ettersom redusert språkkompetanse i norsk skaper større distanse i norske
kontekster enn i kontekster der kun flyktninger møtes eller er i flertall. I byrommet og i
konkrete kontekster opplever flyktningene nordmenns forvalting av utilgjengelighet
(Haugen 1978). Dette oppleves av flyktningene på eksplisitte måter, blant annet
gjennom nordmenns stillhet i det offentlige rom, mangel på høflighet og en avvisende
væremåte. Flyktningene opplever at dette også skjer på mer implisitte måter, gjennom
avgrensing av relasjoner og vennskap ved at nordmenn har ‘dårlig tid’, ikke inviterer på
besøk eller tar kontakt når ungdommene for eksempel oppsøker ungdomshuset. Dette er
forhold som forsterker den midlertidige dimensjonen ved Tromsø, og som i liten grad
bidrar til å skape felleskap og lokal tilhørighet.
Politikk og retorikk forsterker det midlertidige for flyktningene
Det er mange forhold på ulike nivåer som kan sies å utgjøre de strukturelle rammene i
flyktningenes tilværelse. Noen er mer fastlagte enn andre, og har mindre rom for
påvirkning og endringer. De politiske visjonene og den konkrete politikken i kommunen
som angår flyktningene, legger både strukturelle føringer, men gir også rom for
muligheter. Med utgangspunkt i kommuneplanen for 1999-2007, var visjonene for
Tromsø beskrevet gjennom begreper som ‘flerkulturell’, ‘smeltedigel’ og antirasistisk
sone. I kommuneplanen for 2007-18 er som nevnt denne retorikken dempet.
Nordområderetorikken har blitt tydeligere i den sistnevnte planen og i andre fora, der
aspekter som unik, arktisk og urban stadig blir gjentatt. Likhetstrekk mellom den
flerkulturelle og den arktisk-urbane retorikken handler om at Tromsø innenfor begge
forståelser ansees som en del av en globalisert verden, men på helt ulike måter. Den
flerkulturelle retorikken kan tolkes dit hen at Tromsø er tuftet på solidariske verdier. I
242
praksis handler det i stor grad om kommunens ansvar for å bosette flyktninger, som de
er blitt anmodet til gjennom Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. I de senere år har
denne retorikken i økende grad blitt relatert til kultursektoren i kommuneplanen, og i
mindre grad til de overgripende fortellingene om Tromsø.
Den arktisk – urbane retorikken anser jeg som kommersiell i sitt vesen. Den henvender
seg til en ‘global de-territorialisert elite’ (jf. Bauman 2001) knyttet til
næringsvirksomhet og turisme med formål om å selge opplevelser og det ‘unike’ ved
Tromsø som sted. Denne retorikken er basert på stedsoppfatninger som har blitt løftet
opp over lengre tid. I media har den særlig blitt frontet av representanter fra næringslivet
generelt og turistnæringa spesielt, men den har også blitt løftet fram i politiske
dokumenter. I avhandlinga har jeg vist at verken den flerkulturelle eller den arktisk –
urbane retorikken er i samsvar med flyktningenes erfaringer av Tromsø og det nordlige.
Jeg har dermed argumentert for at det eksisterer asymmetri og ambivalens mellom de
rådende fortellingene om Tromsø og de politiske visjonene på den ene siden, og de
erfaringene og opplevelsene flyktningene har, på den andre. De politiske visjonene kan
dermed stå som overordna rammer, men som likevel i liten grad strukturer flyktningene
sitt hverdagsliv.
De noe statiske og ensidige stedsforståelsene som framkommer i de nevnte retorikkene,
står i motsetning til en mer bevegelig og åpen oppfatning om sted, som blant annet
Massey (1991,1997), Granås (2012) og Thuen (2003) tar til orde for. Smale diskurser
om hva et sted skal være, skaper grobunn for ekskludering av grupper som ikke kjenner
seg igjen i de dominerende stedsoppfatningene. Det er særlig i den arktisk-urbane
retorikken at innvandrergruppene blir fraværende og marginaliserte. På bakgrunn av
kort botid i Tromsø, liten kjennskap til lokale mediedebatter og politiske forhold, antar
jeg at flyktningene i liten grad er klar over retorikkene og de offisielle oppfatningene av
Tromsø. Jeg vil likevel hevde at det eksisterer stor avstand mellom de rådende
stedsfortellingene om Tromsø og flyktningenes faktiske opplevelser av byen. Dette
skaper ambivalens, marginalisering og forsterkning av midlertidighet.
243
Meningsproduksjonen endres over tid
Tidsdimensjonen har fått betydning langs flere akser i denne studien. Jeg har nevnt at
metodisk sett har mitt feltarbeid betydd at jeg har fått mulighet til å få innsikt i hvordan
flyktningenes tilværelse har artet seg ikke bare på ett intervjutidspunkt, men over noe
lengre tid. Mine observasjoner og møter på ulike arenaer, tilfeldige eller avtalte, har
stadig tilført nye dimensjoner til materialet. Nye dimensjoner og perspektiver i
materialet har det også blitt gjennom at flyktningenes egne oppfatninger om ulike
forhold ved Tromsø har endret seg over tid. Dette har gitt muligheter for å analysere ny
kunnskap og nye erfaringer i lys av informantenes tidligere synspunkter og erfaringer,
som for eksempel hvor det til enhver tid oppfattes som best å studere og ta utdanning.
Flyktningenes stadig nye oppfatninger av Tromsø er blitt til gjennom varierende bruk
og erfaringer av byrommet, gjennom etablering av, men også avvisning i relasjoner, og
gjennom deltakelse i opplæring, arbeidsliv og fritidsaktiviteter. Summen av erfaringene
med Tromsø viser at flyktningenes ønsker om mobilitet og migrasjon har blitt styrket.
Trond Thuen (2003:12) påpeker at «koblingen mellom mennesker, aktiviteter, sted og
tid kan være stram eller løs». Relatert til min studie ser vi at steds- og tidsdimensjonen
over tid løser opp koblinga mellom flyktningene og stedet. Med andre ord,
meningsproduksjonen endres over tid, og vi ser en stadig løsere kobling til Tromsø som
bosted blant ungdommene.
Hva skaper sammenheng i det midlertidige og det samtidige?
Vær, klima og nordmenns forvaltning av utilgjengelighet forsterker det midlertidige ved
flyktningenes tilværelse i Tromsø. Midlertidigheten kan også forsterkes gjennom
framstillinger, retorikk og politikk som anvendes om Tromsø. Som jeg har nevnt er
retorikken om å være raus og inkluderende med på å skape avstand og forsterke det
midlertidige blant flyktningene. Raus og inkluderende er egenskaper som kan finnes
‘overalt’ og ‘ingen steder’, og dermed vanskelig å nedfelle i konkrete politiske tiltak og
aktiviteter. Flyktningene opplever ikke den jevne tromsøborger som åpen og
inkluderende, men heller som forvaltere av utilgjengelighet. Det er hensiktsmessig å
betrakte raushet og inkludering som relasjonelle begreper som uttrykkes gjennom
samhandling og i relasjoner mellom folk. Som jeg har vist i drøftingene kan Tromsø på
244
mange måter betraktes som et hvilket som helst sted i Norge. Flyktningguideprosjekt,
Voksenopplæring og bibliotek er arenaer som eksisterer også på andre steder i Norge
der flyktninger er bosatt.
Tilretteleggerne: Forvaltere av inkludering og raushet
Som jeg har nevnt i kapittel seks har informantene positive erfaringer med
flyktningguidekoordinator, lærere i Voksenopplæringa og ansatte ved biblioteket. Dette
er personer som jeg har omtalt som tilretteleggere eller innlemmelsesagenter (jf. Wadel
2008). Jeg har argumentert for at det er tilretteleggerne eller innlemmelsesagentene,
personer som gjennom sin jobb på en eller måte er i kontakt eller arbeider med
flyktninger, som kan betraktes som forvaltere av verdier som inkludering og raushet i
møter med de unge flyktningene. Dette uttrykkes også av flyktningene selv.
Tilretteleggerne spiller også en viss rolle for at utvikling av andre fellesskap og
relasjoner skjer, i og med at de legger til rette for samhandling og etablering av relasjoner
særlig på de institusjonaliserte møteplassene.
Tilretteleggerne eller innlemmelsesagentene har, slik jeg ser det, en dobbelt funksjon.
På det ene siden legger de til rette for at flyktninger skal bli ‘sluset inn’ i det norske
samfunnet gjennom flyktningenes plikt og rett til opplæring, men også i mer
uforpliktende deltakelse i organisert aktivitet. På den andre siden kan tilretteleggerne
bidra
til
å
opprettholde
en
marginal
flyktningstatus
gjennom
deres
‘integreringsoppdrag’. På den måten kan flyktningenes status som klienter som må
hjelpes eller guides vedvare. Jeg vil imidlertid hevde at tilretteleggerne på biblioteket
har en spesiell funksjon. Mens Flyktningguiden og Voksenopplæringa er institusjoner
spesielt for nye innvandrere, er biblioteket for ‘alle’. Biblioteket driver med
tilrettelegging for flyktningene på en ‘passiv’ måte gjennom å gi et tilbud, som det viser
seg at flyktningene setter stor pris på. Dette skjer blant annet gjennom et utvalg av aviser
og bøker på språk og fra land som flyktningene kommer fra. Tilgjengelige pc’- er er
også en form for ’diskret tilrettelegging’. Biblioteket skaper sammenheng i flyktningens
liv gjennom at det er en arena der de føler seg likeverdige med andre som er tilstede,
uten at de blir påtvunget innslusing i et formelt organisert ‘integreringsprosjekt’, noe
245
som for eksempel gjelder for Voksenopplæringa. De regulerer selv når og på hvilken
måte de ønsker å bruke tilbudet. Jeg vil likevel hevde at til tross for at tilretteleggerne
kan ha en dobbel funksjon, så viser mitt materiale at de bidrar til å skape sammenheng i
hverdagen til flyktningene på en positiv måte. Slike uniplekse eller løse, men stabile
relasjoner, kan være med på å skape verdifulle sammenhenger som igjen bidrar til å
styrke det samtidige i tilværelsen.
En global stedsforståelse og relasjoner mellom steder
Tilretteleggerne kan bidra til å forsterke samtidighet og skape sammenhenger i
tilværelsen for flyktningene i Tromsø på konkrete arenaer i byen. Masseys begrep om
den globale stedfølelsen, ‘the global sense of place’, handler på den annen side om å
utvikle en mer utadrettet stedsfølelse. Dette skjer gjennom at steder i verden forbindes
med hverandre på nye og ulike måter. Steder framstår i en slik forståelse som
møtesteder. Ved at avgrensinga mellom steder blir mindre tydelige, skaper et slikt
stedsperspektiv også tettere forbindelser mellom ‘oss’ og ‘dem’. På den måten kan
‘fremmede’ føle seg mer hjemme når de kommer til et nytt sted, skriver Massey
(1991,1997). For flyktningene kan en global stedfølelse dreie seg om å integrere
erfaringer og relasjoner fra det stedet de vokste opp til sosiale situasjoner eller arenaer i
Tromsø. Dette muliggjør en «stedsfølelse som er utadvendt, som inkluderer en
bevissthet om sin forbindelse med den mer omfattende verden, som på en positiv måte
integrerer det globale og det lokale» (Massey 1997:316). Stedet blir noe mer enn det
som definerer stedet akkurat i øyeblikket, «enten dette er en gate, en region eller endog
et kontinent» (ibid: 316). Også på steder av langt mindre skala, som for eksempel
biblioteket, Flyktningguiden, eller hjemme hos flyktningene og i bymisjonen, strekkes
relasjoner og forbindelseslinjer til andre steder. Nettopp på slike steder kan det sies at
det oppstår en global stedsfølelse gjennom at relasjoner og erfaringer fra ulike steder
bringes sammen inn i den aktuelle konteksten «og blir vevd sammen i et bestemt locus»
(ibid:316). I disse kontekstene blir ikke fremmedheta og de marginale posisjonene til
ungdommene særlig framtredende. Kontekstene representerer likeverd. Det at steder
bindes sammen mellom det lokale og det globale, eller mellom erfaringer i Tromsø og i
hjemlandet eller andre steder, kan forsterke sammenhengen mellom fortid og nåtid.
246
Flyktningenes oppfatninger av arenaer og sosiale kontekster i Tromsø er imidlertid ikke
entydige, og derfor vil den globale stedsfølelsen variere på de ulike arenaene. Et
eksempel på dette er kirkesamfunnene og Voksenopplæringa som oppleves helt ulikt av
flyktningene. Dårlige opplevelser på disse arenaene kan for noen bidra til å svekke
sammenhenger mellom fortid og nåtid, mellom forventninger og opplevd hverdag i
Tromsø.
Stedets betydning for etablering av fellesskap mellom flyktningene
Byrommets utforming og geografisk nærhet til arenaer som flyktningene bruker, gjør at
de støter på hverandre tilfeldig, blant annet i gatene og på biblioteket, men også gjennom
den organiserte deltakelsen i Voksenopplæringa eller i Flyktningguiden. Noen møtes
også i samme arbeidsmiljø. Noen bor videre i samme blokk eller nabolag, eller møtes
på bussen til og fra byen. På bakgrunn av byens utforming som påvirker flyktningenes
bevegelser, vil jeg hevde at stedet får betydning og bidrar til at det utvikles overlappende
fellesskap og multiplekse relasjoner flyktningene imellom. Jeg har vist at flyktningene
har kjennskap til hverandre gjennom møter på de organiserte arenaene og gjennom
tilfeldige møter. Slike møter har lagt grunnlag for at flyktningene selv tar initiativ til å
møtes på andre arenaer, som for eksempel hjemme hos hverandre.
Felles forskjellighet skaper likeverdige fellesskap
Jeg har vært opptatt av å kontekstualisere hvordan ungdommene i noen sammenhenger
opplever at de er en del av et fellesskap og hvordan de i andre sammenhenger har
opplevd at de har problemer med å passe inn. Deltakelse har blitt drøftet med
utgangspunkt i både strukturelle og aktørbaserte tolkninger, men også med bakgrunn i
kulturelle og sosiale forhold. I arbeidet med avhandlinga har jeg dermed nyansert
hvordan det å være ‘innenfor’ og ‘utenfor’ kan komme til uttrykk. Begrepene
ekskludering og inkludering har her vært til hjelp. Disse begrepene har også vært nyttige
for å analysere forhold i flyktningenes tilværelse, som dreier seg om deltakelse og
manglende deltakelse i organiserte og uorganiserte aktiviteter (jf. Kavli 2007; Hylland
Eriksen 2007). De mer uformelle møtene og sosiale situasjoner som ungdommene har
247
vært involvert i, har videre blitt diskutert gjennom begreper som forvalting av
utilgjengelighet og tilgjengelighet (Haugen 1978) og gjennom forskjellige former for
innlemmelse (Wadel 2008).
Jeg har, relatert til diskusjonen om innlemmelse eller inkludering, vist at flere
dimensjoner er relevante for å forstå hvordan vennskap etableres. Behovet for å være
”lik” dem man omgås som Gullestad (1993, 2002, 2006) skisserer som et typisk norsk
fenomen, er aspekter som vektlegges også i vennskapsetableringer blant flyktningene.
Landbakgrunn ser ikke ut til å ha betydning i så måte, mens felles religion av nevnes
både som viktig og irrelevant i etableringer av vennskap. Det kan se ut som om at
opplevd likhet ungdommene imellom i stor grad handler om felles erfaringer blant annet
av det å ha flyktningbakgrunn. Kontrasten mellom forhold i hjemlandet i møte med
norske ungdommer, med institusjoner, med byrom og klima i Tromsø er forhold som
skaper en felles forskjellighet som igjen ser ut til å utvikle et likeverdig fellesskap.
I likeverdige fellesskap utvikles det samværsformer som blant annet finner sted hjemme
hos flyktningene og i sammenkomstene i regi av Flyktningguiden. I disse kontekstene
er det både sammenblandinger, tilpasninger og vekslinger mellom ulike språk, der både
engelsk, men særlig norsk binder samhandlingssituasjonene sammen. Det er i de sosiale
sammenkomstene i Flyktningguiden at praksiser som julebordsfeiringer tolkes og
utprøves på ulike måter, slik at det oppstår nye varianter av måter å være sammen på.
Sagt med Viggo Vestel (2003:134), oppstår det et «overordnet lokalt ungdomskulturelt
‘fellesskap av forskjeller’, en lokal ‘hybridkultur’». Gjennom Vestels begrep om
kulturell elastisitet, vektlegges smidigheten i samhandlingssituasjonene ungdommene
imellom. Smidigheten synliggjøres gjennom å vise at ungdommene finner en balanse
mellom likhet og forskjellighet. På den måten kan fellesskapet opprettholdes, samtidig
som at mangfoldet får komme til uttrykk. Elastisiteten og smidigheten ser ut til å få best
grobunn i de sosiale situasjonene der det kan se ut som det er likeverd i relasjonene. Det
er nettopp dette Wadel (2008) vektlegger i sin analyse av «mellommenneskelige
inkluderinger» (ibid:238). Det er i slike situasjoner kreativitetstenkninga til Prieur
(2007) får relevans, ettersom vi ser nye blandinger og tilpasningsformer knyttet til
248
væremåter og språkpraksiser (jf. Vestel 2003, 2004). Jeg viser imidlertid i mine analyser
at det trege og stabile også er viktige aspekter ved slike praksiser, ettersom de nye
likeverdige fellesskapene er tuftet på mange av de felles verdiene og praksisene som
flyktningene verdsetter fra sine hjemland; som godt naboskap, forvaltning av
tilgjengelighet, videreføring av mattradisjoner og det å utvikle vennskap med andre unge
uavhengig av religionsbakgrunn. Et nytt aspekt er betydninger av teknologi og internett
som også utspiller seg også i samvær med andre flyktninger. Det er særlig i slike
flerkulturelle
fellesskap
at
sammenheng
skapes
blant
mine
informanter.
Sammenhengene dreier seg her om å skape kontinuitet gjennom praksiser og
samværsformer som ungdommene viderefører fra hjemlandet. Sammenhengene
forsterkes ytterligere i et fellesskap der det er en forståelse for hverandres bakgrunn og
erfaringer som flyktning, og kan forstås som kulturell reproduksjon, nettopp fordi dette
er praksiser som både dreier seg om kontinuitet og endring (Rudie 1995). Opplevelsen
av en midlertidig tilværelse tones ned, gjennom forsterkning av viktige fellesskap.
Å kontekstualisere styrings- og kreativitetsperspektivet
Jeg har vist at både styringsperspektivet og kreativitetsperspektivet til Prieur (2007) er
relevante, men i ulike kontekster og situasjoner. På en slik måte har også kritikken som
er rettet mot begge perspektivene blitt imøtegått. På den ene siden har jeg vist at det ikke
kun er hjemlandets verdier, kunnskap og normer som er overgripende i alle situasjoner,
for eksempel når beslutninger tas. Like fullt har styringsperspektivet vært nyttig for å
belyse det ‘trege og stabile’, og forhold som har med tradisjoner og familieliv å gjøre.
Dette er i tråd med Prieur (2007: 40) som påpeker at:
Å avvise kulturforklaringer helt vil være meningsløst, fordi det vil innebære å avvise at
mennesker lærer og preges av omgivelsene, å avvise sosialisering. Det vi trenger er derfor mer
nyanserte kulturforståelser.
Kreativitetsperspektivet bidrar nettopp til å «nyansere kulturforståelser», slik Prieur
etterlyser, gjennom å analysere sammenblanding av sosial, kulturell og språklig art.
Kreativitetsperspektivet har likevel i liten grad vært dekkende for å forstå samspillet
mellom generasjonene i denne studien. Dette er da også en dimensjon som perspektivet
249
har blitt kritisert for ikke å problematisere (Lithman og Andersson 2005; Prieur 2007).
Verken
‘offerrollen’
som
preger
styringsperspektivet
eller
‘brikoløren’
i
kreativitetsperspektivet har vært særlig relevante i mine analyser av de ulike
kontekstene. Det er dermed ikke ytterpunktene i disse perspektivene som har bidratt til
ny forståelse av unge med flyktningbakgrunn, men trekk ved dem.
Tidsdimensjonen har spilt en rolle for hvilket perspektiv som har vist seg å være mest
hensiktsmessig. Flyktningene har vært i en relativt kort periode i Tromsø, og barndomsog tidlig ungdomstid har vært tilbrakt andre steder. Det er forståelig at flyktningenes
identiteter er knyttet til erfaringer og verdier i deres lokale oppvekstmiljø. På bakgrunn
av kort botid i Tromsø og få erfaringer i norske kontekster, har jeg vist at summen av
det som oppfattes som det norske, Tromsø som by og tromsøfolk har bidratt til å
forsterke betydninga av det kjente og stabile fra oppvekst og hjemland. På bakgrunn av
slike forhold har styringsperspektivet hatt relevans for analysen. Slik jeg ser det er det
derfor viktig ikke å avskrive betydninga av styringsperspektivet, til tross for kritikken
perspektivet
har
fått
rettet
mot
seg.
Anvendelsen
av
styrings-
og
kreativitetsperspektivene kan også relateres til hvordan informantene skaper
sammenhenger. Mens kreativitetsperspektivet fokuserer på de kyndige aktørene og
deres arbeid med å etablere og vedlikeholde relasjoner og fellesskap, får
styringsperspektivet fram det kontinuerlige, men også bruddene i tilværelsen i
hjemlandet og i Tromsø. Styringsperspektivet kan dermed bidra til å belyse både
hvordan sammenhenger forsterkes og svekkes.
Transnasjonale relasjoner
For å analysere innholdet i relasjonene ungdommene har ut av Tromsø, har begrepene
flyt og friksjon vært nyttige. Dette gjelder særlig for å forstå innholdet i de transnasjonale
relasjonene. Som jeg har diskutert i kapittel to har Rudie (1995) vist hvordan slikt
samspill har blitt utviklet i lokale kontekster, mens jeg har forsøkt å anvende dette både
i lokale og transnasjonale kontekster.
250
I noen av de transnasjonale relasjonene oppstår det ambivalens og friksjon knyttet til
måter relasjonene etableres og vedlikeholdes på. Det at Maria startet å chatte og brukte
mye tid på det, opplevdes som problematisk for familien i Tromsø. I tillegg var hun
usikker på om personen hun chattet med var ‘ekte’. Denne usikkerheten ble avfeid da
bestefar i hjemlandet besøkte den unge mannen hun chattet med. Dette er et eksempel
på hvordan transnasjonale forbindelser som inngås gjennom ny teknologi også
involverer familieforpliktelser på tvers av generasjoner i storfamilien. Denne prosessen
kan sies å skape kontinuitet og sammenheng mellom generasjoner i transnasjonale
relasjoner, noe Rudies begrep kulturell reproduksjon bidrar til å belyse i form av
stabilitet, endringer og treghet (jf. Rudie 1995).
Det er stor enighet blant informantene om hvor verdifulle ulike transnasjonale relasjoner
kan være, som for eksempel forholdet mellom Maria og Kenny i Tromsø og deres far i
hjemlandet. Konsensus om verdien av sterke familierelasjoner, utdanning, religion,
rusmidler og frihet, ser ut til å opprettholdes blant mine informanter, men utfordres
samtidig i møte med norske praksiser, og særlig i møte med, eller i deres forestillinger
om norsk ungdomskultur. Faren i hjemlandet forventer at de skal videreføre familiens
tradisjonelle verdier og praksiser i ulike tromsøkontekster. Eventuelle forhandlinger
rundt disse verdiene må ungdommene selv gjøre i de sosiale situasjonene de befinner
seg i på de forskjellige arenaene. Det er nettopp i slike situasjoner at jeg har argumentert
for at trekk ved styringsperspektivet, der ungdom har blitt betraktet som ofre mellom
mottaker- og avsenderland, får relevans (jf. Prieur 2007; Lithman og Andersson 2005).
Jeg vil hevde at verdier, kunnskap og normer som inngår ungdommenes
identitetskonstruksjoner aktiverer forhold som påvirker valg, som for eksempel fokus
på det å få seg jobb og det å jobbe hardt og lykkes på skole og i utdanning. I andre
sammenhenger ser det ut til at verdiene fører til opplevd og selvvalgt utenforskap i ulike
tromsøkontekster (jf. Kavli 2007). I slike situasjoner kan de nære familiebaserte
transnasjonale relasjonene oppleves både som begrensende og styrende med tanke på de
valgmulighetene flyktningene opplever å ha i Tromsø (jf. Barth 1994).
251
Analysen av pengeoverføringer mellom ungdommene og for eksempel far i hjemlandet,
viste at denne praksisen var preget av en viss ambivalens og ubehag for ungdommenes
del. Friksjonen i relasjonen har dreid som om uuttalte forventninger, både i forbindelse
med størrelse på pengesummer som sendes og utfordringer når det gjelder det å få til en
god balanse mellom skolegang og jobb. Jeg har videre vist at det eksisterer et
asymmetrisk forhold i tilgangen på teknologi mellom flyktningene i Tromsø og nære
familiemedlemmer i hjemlandet. Det asymmetriske forholdet i tilgang til ulike
teknologiformer for å vedlikeholde kommunikasjonen, har blitt analysert som friksjon.
Det krever kompetanse å vedlikeholde de transnasjonale relasjonene på en best mulig
måte, og kan oppsummeres med det jeg velger å kalle for relasjonell
teknologikompetanse. Nettverkskapital, her forstått som teknologibruk og kunnskapen
om dette (jf. Larsen og Urry 2008), har blitt analysert i sammenheng med
mulighetsbetingelsene i aktørenes handlinger (Barth 1994). I denne sammenhengen har
jeg analysert ungdommene som kyndige aktører (Giddens 1984), fordi ungdommene er
med på å påvirke og overskride strukturer gjennom kontekstuell og relasjonell kunnskap
om tilgang til og bruk av teknologi.
Til tross for at de transnasjonale relasjonene innebærer både flyt og friksjon, er de med
på å opprettholde kontinuitet og stabilitet. Disse relasjonene vedlikeholdes av
ungdommene selv, og de skaper sammenheng både gjennom forpliktelser og tilhørighet.
De transnasjonale relasjonene skaper dermed samtidighet i det midlertidige. Dette
påpeker Levitt og Glick Schiller (2004) i det de hevder at transnasjonale liv dreier seg
om «simultaneity,» mellom flere fellesskap eller steder. En slik analyse støttes av Olwig
og medforfattere (2005) som har fokus på hvordan transnasjonal ungdom tar del i
samtidige fellesskap av ulik kulturell og sosial art som de selv er med på å skape.
Kjønnede sammenhenger
Måten ungdommene kler seg på kan både knyttes til kjønn og til ulike måter å være ung
flyktning på. For Maria sin del er måter å kle seg på knyttet til religiøs tro, noe som jeg
har diskutert i kapittel fem. Julia kler seg derimot som en hvilken som helst jente i
Tromsø. Begge måtene å kle seg på er kjønnet, men på ulike måter. Eksemplene viser
252
at det å være ‘kristen jente med flyktningbakgrunn’ har et flytende innhold (jf. Staunæs
2004). Staunæs (2004) har påpekt at måter å kle seg på kan betraktes som tegnsettende
praksiser, og at klær er med på å utforme bestemte (re)presentasjoner av en selv. Særlig
måten Maria kler seg på kan bidra til å opprettholde betydninga av religiøs tro, noe som
alltid har vært betydningsfullt for henne, og som hun nå viderefører i dagliglivet i
Tromsø. Sammenhengen mellom fortid og nåtid og religionens betydning styrkes
gjennom at folk ikke stiller spørsmål eller er kritisk til hennes klespraksiser, noe som
kan bety at religiøst funderte klesmåter (som lange skjørt og hodeplagg) ansees som
akseptabelt i Tromsø i dag.
Også arenaer som de unge deltar på har kjønnede betydninger. Under sammenkomstene
i Flyktningguiden er det en overvekt av unge menn tilstede. Dermed ser det ut at det er
de unge mennene som definerer situasjonen gjennom samtaletemaene og høylytt
stemning, noe som medfører at jentene som er tilstede blir mer passive. I lekene som
blir arrangert under sammenkomstene, framstår fellesskapet mellom deltagerne som
likeverdig, og statuser knyttet til etnisitet og guide-flyktning blir mindre framtredende.
Kjønn kan også være en status som blir relevant i leken, ettersom jentene i større grad
enn guttene mestrer reglene. Mens kjønn får betydning i ulike kontekster i
Flyktningguiden, ser det ut som at biblioteket er et sted der kjønn får liten relevans. Både
kvinnelige og mannlige flyktninger bruker biblioteket, og de uttrykker at de gjør de
samme aktivitetene der som å låne og lese bøker, låne filmer og bruke internett.
Kjønn ser også ut til å ha betydning når det gjelder det å etablere relasjoner og vennskap.
I mitt materiale er det jentene som i størst grad involverer seg og tar initiativ til dette.
De utvikler sosiale nettverk ved å gå på besøk til hverandre, og ved å oppsøke arenaer
der de kan treffe andre unge. Slike egenskaper synliggjøres også i relasjoner som
opprettholdes og vedlikeholdes gjennom teknologi. Den kjønnede teknologiske
interessen kan ses i sammenheng med at jentene er mer opptatt av å opprettholde og
vedlikeholde venne- og kjæresterelasjoner i større grad enn guttene.
253
Også i vedlikehold av de transnasjonale relasjonene er kjønn relevant. I relasjonen
mellom Kenny og hans far er formaninger og autoritet fra fars side en tydelig dimensjon
ved relasjonen. Maria forteller på litt andre måter hva relasjonen til hennes far dreier seg
om, og forteller at faren vektlegger betydninga av utdanning. I mindre grad enn Kenny
kan det se ut som om hun opplever at faren vektlegger religion, verdier og normer fra
hjemlandet, ikke minst i forhold knyttet til fritidsrelatert deltakelse.
Eksemplene jeg har pekt på her viser at kjønn, det vil si gutters og jenters atferd, men
også kjønnstegn og -symboler, er knyttet til spesifikke faser i de unges liv så vel som til
spesifikke situasjoner på ulike arenaer i Tromsø. En kan også spore kjønnsforskjeller
når det gjelder formålet med og bruk av teknologi samt gutters og jenters handlinger
under lek. Dette er imidlertid noe som raskt kan endres når situasjonene endrer seg.
Kjønn blir dermed noe som fremstår som dynamisk. Kanskje det nettopp er det
dynamiske elementet ved kjønn, blant annet det at kjønnsuttrykkene og betydningene
av dem kan endres og bli gjenstand for nye tolkningene etter hvert som situasjonen
endrer seg, som gjør det mulig for unge gutter og jenter å skape sammenheng i sine liv?
Dette dreier seg på mange måter også om elastisitet. Begrepet kulturell elastisitet kan
derfor anvendes også når det gjelder kjønn. For at samhandling mellom gutter og jenter
skal fungere, et viktig premiss når det gjelder å skape sammenheng, er det viktig å finne
en balanse mellom det å underkommunisere forskjeller og å overkommunisere likheter
ved kjønn (Vestel (2003: 137). Dette er en forståelse som ikke bare knyttes til
samhandling mellom gutter og jenter, men også til samhandling mellom jenter og
mellom gutter. Dette er ikke minst relevant når andre dimensjoner som alder, religion,
etnisitet og nasjonalitet, altså når det som går under betegnelsen interseksjonalitet, er til
stede.
Unge flyktningers strategier for å skape sammenheng mellom det samtidige
og det midlertidige
Begrepene samtidighet og midlertidighet kan knyttes til sted, erfaringer, verdier,
relasjoner og handlinger som igjen kan være relatert til begivenheter og situasjoner i
fortid, nåtid og framtid. Begrepene har vært nyttige for å nyansere og balansere
254
betydninger av det ustabile og det stabile knyttet til Tromsø, men også for å få fram
flyktningenes visjoner om å dra til andre steder, altså forhold som handler om mobilitet.
Det er først og fremst de unges egne handlinger som knytter samtidighet og
midlertidighet sammen. Ved sine handlinger som foregår på ulike arenaer og
livsområder skaper de sammenheng i sitt hverdagsliv. Denne meningsskapinga foregår
både i og utenfor Tromsø.
Byen og arenaer i byrommet kan sies å skape sammenheng gjennom ungdommenes
deltakelse på arenaer som Flyktningguiden og Voksenopplæringa, altså spesialiserte
arenaer for innvandrere som de unge flyktningene deltar på. Disse arenaene er blitt
oppfattet som positive i den forstand at de har vært tilgjengelige og dannet grobunn for
etablering av nye relasjoner og vennskap, i noen situasjoner også med god hjelp av det
jeg kalte for tilretteleggerne eller innlemmelsesagentene. For de som har lønnet arbeid
kan deltakelse i arbeidslivet skape sammenheng og kontinuitet, og forsterker verdier
som blir sett på som viktige og som vektlegges i de nære transnasjonale relasjonene.
Ved å benytte byrommets formelle muligheter i form av skolegang, lønnet arbeid, åpne
arenaer som biblioteket, kirka og frivillige organisasjoner, vil jeg si at ungdommene
opptrer som kyndige og posisjonerte aktører som gjør det beste ut av situasjonen mens
de er i Tromsø. Hjemmet og de uformelle nettverkene bestående av bekjente og venner,
særlig andre flyktninger, er imidlertid også sentrale for å skape en meningsfull tilværelse
i byen Tromsø.
På mange måter kan også migrasjonserfaringer bidra til å skape sammenheng mens de
unge bor i Tromsø. Gjennom deltakelse på de arenaer som jeg har nevnt kan også verdier
de har med hjemmefra bli realisert. I mitt materiale gjelder det både for guttene og
jentene. Ungdommenes tanker om forestilt fremtidig migrasjon, kan også danne
fremtidshåp og derved skape en sammenheng mellom samtid og fremtid. Gjennom ny
informasjon og kunnskap om disse stedene ser vi at informantenes tanker om det gode
framtidige bosted endres.
255
Tida i Tromsø kan imidlertid også bidra til at sammenhenger blir svekket og erstattes
med en følelse av oppgitthet. Tilfeldige møter med tromsøfolk i nabolaget, enkelte
erfaringer med ungdomshuset, likedan strevet med å lære seg norsk, gir for noen en
negativ opplevelse av byen Tromsø. Slike opplevelser kan ses som en kontrast til
Tromsøs politiske visjoner og retorikk knyttet til det flerkulturelle, og ser samtidig ut til
å forsterke ungdommenes ønske om å dra bort. Dermed forsterkes deres opplevelse av
Tromsø som et midlertidig sted. Dette blir ytterligere bekreftet i det flyktningene faktisk
flytter fra byen en stund etter at feltarbeidet til denne studien ble gjort.
Unge flyktninger, jenter som gutter, befinner seg i en spesiell livssituasjon på et sted
andre har valgt for dem. Gjennom handling og samhandling i de kontekstene de befinner
seg, skaper de nye situasjoner og får nye erfaringer, og velger etter hvert en ny tilværelse
på et nytt bosted lenger sør i Norge. Jeg vil derfor si at i denne studien fremstår det å
håndtere midlertidigheten ved tilværelsen i Tromsø som ungdommenes viktigste
mestringsstrategi.
256
LITTERATURLISTE
Aakvaag, G. C. (2008) Moderne sosiologisk teori. Trondheim, Abstrakt forlag.
Akman, H. (2002) Stedets kulturelle diaspora. Torgallmenningen - et byrom i Bergen i
Tidsskrift for kulturforskning. 1 (3-4).
Alghasi, S., Fangen K. og Frønes I. (2006) Mellom to kulturer. Oslo, Gyldendal Norsk
Forlag.
Altern, I. (1996) Samtaler i og om lokalsamfunn I: Altern, I. red. Lokalsamfunn og
lokalsamfunnsforskning i endring. Stensilserie A nr. 83. Institutt for samfunnsvitenskap,
Universitetet i Tromsø.
Amit, V. (2000) Introduction. Constructing the field. I: Amit, V. red. Constructing the
field: Ethnographic Fieldwork in the Contemporary World. London, Routledge.
Anderson, B. 1996 [1983] Forestilte fellesskap. Oslo, Spartacus Forlag A/S.
Andersson M. (2003) Immigrant youth and the dynamics of marginalization. Young. 11
(1): 74-89.
Andersson, M. (2005) Individualized and Collectivized Bases for Migrant Youth
Identity Work. I: Andersson, M., G. Lithman og Sernhede O. red.: Youth, Otherness
and the plural city. Gøteborg, Daidalos.
Appadurai, A. (1996) Modernity at Large. Cultural Dimensions of Globalization.
Minneapolis, University of Minnesota Press.
Audunson R., Essmat S. og Aabø S. (2011) Public libraries: A meeting place for
immigrant women? Library & Information Science Research, 33 (2011): 220-227.
Aure, M. (2008) Arbeidsmigrasjon fra Teriberka til Båtsfjord 1999-2002. Dr. polit avhandling. Universitetet i Tromsø.
Arbeids- og sosialdepartementet (2000) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg.
Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001). Oslo, Arbeids- sosialdepartementet.
257
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2012) En helhetlig
integrasjonspolitikk – Mangfold og fellesskap. Stortingsmelding nr. 6. (2012-2013).
Oslo, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Barth, F. (1966) Models of Social Organization. London, Royal Anthropological
Institute, Occasional Papers 23.
Barth, F. (1994) Manifestasjon og prosess. Oslo, Universitetsforlaget.
Bauman, Z. (2001) The individualized society. Cambridge, Polity Press.
Behar, R. (1996) The vulnerable observer: Anthropology that breaks your heart. Boston,
Beacon Press.
Berg, B., Fladstad T. og Lauritsen K. (2006) Kvinneliv i eksil. Oslo, Gyldendal
akademisk.
Bersvendsen, H. S. (1999) Flerkulturelt arbeidsmiljø. I: Gerrard S. og Balsvik R.R. red.
Globale kyster. Liv i endring, kjønn i spenning. Tromsø: Kvinnforsks skriftserie,
Universitetet i Tromsø.
Bourdieu, P. og Wacquant L. (1993) Den kritiske ettertanke. Grunnlag for
samfunnsanalyse. Oslo, Det norske samlaget.
Brekke, M. (2003) Flytende forståelser – om middelklasseungdom og deres håndtering
av det lokale og det globale. Hovedfagsoppgave. Institutt for planlegging og
lokalsamfunnsforskning. Universitetet i Tromsø.
Brekke, M. (2008) Young refugees in a network society. I: Bæhrenholdt J.O og Granaas
B. red. Mobility and Place – Enacting Northern European perpheries. Aldershot,
Ashgate.
Brox, O. (1966) Hva skjer i Nord - Norge? Oslo, Pax forlag.
Bærenholdt, J.O. og Granås B. (2008) Places and Mobilities Beyond the Periphery. I:
Bærenholdt, J.O. og Granås B. red. Mobility and Place. Enacting Northern European
Peripheries. Aldershot, Ashgate.
258
Carling, J. (2004) Innvandrere prioriterer å sende penger hjem til familien.
Samfunnsspeilet. 2004/6. Oslo, Statistisk sentralbyrå.
Carling, J., Erdal M. B., Horst C. og Wallacher H. (2007) Legal, Rapid and Reasonably
Priced? A Survey of Remittance Services in Norway. PRIO Report 3. Oslo, PRIO.
Castles, S. og Miller M. (2003) The Age of Migration: International Population
Movements in the Modern World. Third Edition. London, Palgrave Macmillian.
Cresswell, T. (2006) On the move – Mobility in the Modern Western World.
London, New York, Routledge.
Danielsen, K., Moen B. og Helset A. (2004) Transnasjonale og nasjonale eldreliv. En
studie av stedets og hjemmets betydning i eldre år. I: Fuglerud, Ø. red. Andre bilder av
’de andre’. Transnasjonale liv i Norge. Oslo, Pax Forlag A/S.
Danielsen, K. og Guldbrandsen L. (2008) Flytting i nytt land. Flyktningers bosetting og
flytting tidlig på 2000-tallet. Rapport 13/08. Oslo, NOVA.
Daugstad, G. (2006) Grenseløs kjærlighet? Familieinnvandring og ekteskapsmønstre i
det flerkulturelle Norge. Rapport 2006/39. Oslo - Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå.
Daugstad, G. (2008) Innvandring og innvandrere 2008. Statistiske analyser 103. OsloKongsvinger, Statistisk sentralbyrå.
Drange, M. (2002) Biblioteket som sosial møteplass og kulturell ressurs. En lokal
institusjon i endring. Hovedoppgave i sosiologi. Institutt for sosiologi og
samfunnsgeografi. Universitetet i Oslo.
Døving, C. A. (2009) Integrering – teori og empiri. Oslo, Pax Forlag A/S.
Edvardsen, E. (1997) Nordlendingen. Oslo, Pax Forlag A/S.
Engebrigtsen, A. og Fuglerud Ø. (2007) Ungdom i flyktningfamilier – Familie og
vennskap – trygghet og frihet. Rapport 3/07. Oslo, NOVA.
259
Eriksen K. E. og Niemi E. (1981) Den finske fare: sikkerhetsproblemer og
minoritetspolitikk i nord 1860- 1940. Oslo, Universitetsforlaget.
Faist, T. (2000) The Volume and Dynamics of International Migration and
Transnational Social Spaces. Oxford, Oxford University Press.
Fekjær, S. N. (2007) New Differences, Old Explanations: Can Educational Differences
between Ethnic Groups in Norway be explained by Social Background? Ethnicities 7(3):
367-89.
Florida, R. (2005) Cities and the Creative Class. New York, London, Routledge.
Fog, J. (1999) Med samtalen som utgangspunkt – det kvalitative forskningsinterview.
København, Akademisk forlag.
Fossland, T. (2013) Crossing borders - getting work: Skilled migrants’gendered labour
market participation in Norway. Norsk geografisk tidsskrift. (67) 5: 276-283.
Friberg, J. H. (2005) Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo. Notat
2005:16. Oslo, Fafo.
Frønes, I. og Brusdal R. (2000): På sporet av den nye tid – Kulturelle varsler for en nær
framtid. Bergen, Fagbokforlaget.
Frøyland, L. R. og Gjerustad C. (2012) Vennskap, utdanning og framtidsplaner Forskjeller og likheter blant ungdom med og uten innvandrerbakgrunn i Oslo. Rapport
5/12. Oslo, NOVA.
Frøystad, K. (2003) Forestillingen om det ’ordentlige feltarbeid og dets umulighet i
Norge. I: Rugkåsa M. og Thorsen K. T. red. Nære steder, nye rom – Utfordringer i
antropologiske feltarbeid i Norge, Oslo, Gyldendal Akademisk.
Fuglerud, Ø. (2001) Migrasjonsforståelse. Flytteprosesser, rasisme og globalisering.
Oslo, Universitetsforlaget.
Geertz, C. (1973) The interpretation of cultures. London, Fontana Press.
260
Gerrard, S. (1975) Arbeidsliv og lokalsamfunn: samarbeid og skille mellom
yrkesgrupper i et nord-norsk fiskevær. Magistergrad i etnografi, Universitetet i Tromsø.
Gerrard, S. (1986) Kvinners makt og avmakt. Et kjønnsrolleperspektiv på forvaltning av
faglige interesser i fiskeindustrien. FDH-rapport 6/1986. Alta, Finnmark
Distriktshøgskole.
Giddens, Anthony (1984) The Constitution of Society. Outline of the Theory of
Structuration. Cambridge, Polity Press.
Giddens, Anthony (1997) [1991] Modernitetens konsekvenser. Pax Forlag A/S, Oslo.
Giæver – Many, E. (2006) «One needs to get in contact with Norwegians»: a study of
identity management, stereotypes, and cross-cultural communication in integration
processes of immigrants in Tromsø, Northern Norway. Masteroppgave i fredsstudier.
Universitetet i Tromsø.
Glick Schiller, N., Basch, L. og Blanc-Szanton C. (1992) Transnationalism: A New
Analytic Framework for Understanding Migration. I: Vertovec, S. og Cohen R. red.
Migration, Diasporas and Transnationalism. Cheltenham, Edward Elgar Publishing
Limited.
Goffman, E. (1961) Encounters – Two Studies in the Sociology of Interaction. New
York, The Bobbs-Merrill Company Inc.
Goffman, E. (1992) [1959] Vårt rollespill til daglig. Oslo, Pax Forlag A/S.
Granovetter, M. (1973) The strength of Weak Ties. American Journal of Sociology, 99
(6):1360-1380.
Granås, B. (2009) Constructing the unique – communicating the extreme. Dynamics of
place marketing’. I: Nyseth, T. og Viken A. red. Place reinvention. Northern
Perspectives. Farnham, Ashgate.
Granås, B. (2012) Det gjenstridige mangfoldet – bak slagord og overskrifter i nordlig
byutvikling. Avhandling levert for Philosophiae Doctor. Institutt for sosiologi,
statsvitenskap og samfunnsplanlegging, Universitetet i Tromsø.
261
Gressgård, R. (2007) Det beste fra to kulturer: Frihet og fellesskap. I: Fuglerud, Ø. og
Hylland Eriksen T. red. Grenser for kultur? Perspektiver fra norsk minoritetsforskning.
Oslo, Pax Forlag A/S.
Grønhaug, R. (1978) Scale as a Variable in Analysis: Fields in Social Organization in
Herat, Northwest Afghanistan. I: Barth F. red. Scale and Social Organization. Oslo,
Universitetsforlaget.
Grønseth, A. S. (2006) Lost Selves and Lonely Persons. Experiences of Illness and WellBeing among Tamil Refugees in Norway. Doctoral Thesis. Faculty of Social Sciences
and Technology Management. Department of Social Anthropology, NTNU.
Gullestad, M. (1993) [1985] Livsstil og likhet. Om nærmiljø i byer. Oslo,
Universitetsforlaget.
Gullestad, M. (2002) Det norske sett med nye øyne. Oslo, Universitetsforlaget.
Gullestad, M. (2006) Plausible prejudice. Oslo, Universitetsforlaget.
Guneriussen, W. (2008) Modernity Re-enchanted: Making a ’Magic’ Region. I:
Bærenholdt, J. O. og Granås, B. red. Mobility and Place. Enacting Northern European
Peripheries. Aldershot, Ashgate.
Hammersley, M. og Atkinson P. (1998) Feltmetodikk. Oslo, Ad Notam Gyldendal.
Hannerz, U. (1992) Cultural Complexity. Studies in the Social Organization of Meaning.
New York, Colombia University Press.
Haugen, I. A. (1988) Betegnelser og navning. I: Korbøl K. red. Kulturforskjeller og
gjensidig forståelse, Rapport nr. 2. Oslo, Institutt for samfunnsforskning.
Haugen, I. (1978) Om forvaltning av utilgjengelighet. Et perspektiv på studiet av
boligmiljø og samværsform. Tidsskrift for Samfunnsforskning, 19: 405-414.
Haugen, M. og Villa M. S. (2005) Naboskap i bygda. Sosiologisk tidsskrift, 13 (3): 213233.
262
Hays, S. (1996) The cultural contradictions of motherhood, New Haven. CT, Yale
University Press.
Heggen, K. og Øia T. (2005) Ungdom i endring. Mestring og marginalisering. Oslo,
Abstrakt Forlag.
Hidle, K. (2004) Migrasjon og stedsmyte. Sted, migrasjonserfaringer og romlige
forståelser i Kristiansand. Doktorgradsavhandling. Institutt for geografi. Universitetet
i Bergen.
Hildrum, H. (1991) «Det er bedre å være alene enn i dårlig selskap»: en studie av
grupperelasjoner og individuelle livsløp blant iranske flyktninger i Tromsø.
Hovedfagsoppgave i samfunnsvitenskap. Universitetet i Tromsø.
Holm, I. M. (2011) Somaliere og norsk skole. En studie av somaliere i Norge med særlig
fokus på relasjoner mellom lærere og foreldre. Ph.d. - avhandling. Institutt for sosiologi,
statsvitenskap og samfunnsplanlegging. Universitetet i Tromsø.
Holliday, A. (2002) Doing and Writing Qualitative Research. London, SAGE
publications Ltd.
Holter, H., Lippe A. og Haavind H. (1982) Venninner. I: Holter H. red. Kvinner i
fellesskap. Oslo, Universitetsforlaget.
Hylland Eriksen, T. (1994) Kulturelle veikryss: essays om kreolisering. Oslo,
Universitetsforlaget.
Hylland Eriksen, T. (2007) Complexity in social and cultural integration: Some
analytical dimensions. Ethnic and Racial Studies, 30 (6):1055-1069.
Hylland Eriksen, T. (2013) Fredrik Barth – En intellektuell biografi. Oslo,
Universitetsforlaget.
Høgmo, A. (1998) Fremmed i det norske hus: innvandrerens møte med bygdesamfunn,
småby og storby. Oslo, Ad Notam Gyldendal.
263
Høydahl, E. og Selboe O. (2008) Monitor for sekundærflytting – Flytting blant
flyktninger bosatt i Norge i 1997-2006. SSB - Notat 43. Oslo, Kongsvinger, Statistisk
sentralbyrå.
Høydahl, E. (2009) Monitor for sekundærflytting - Sekundærflytting blant flyktninger
bosatt i Norge i 1998-2007. SSB – Notat 50. Oslo, Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå.
Høydahl, E. (2012) Flyktninger flytter mindre enn før, men mange vil til Oslo.
Samfunnsspeilet 2012/1. Oslo, Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå.
Haavind, H. (2000) På jakt etter kjønnede betydninger. I: Haavind H. red. Kjønn og
fortolkende metode – metodiske muligheter i kvalitativ forskning. Oslo, Gyldendal
Akademisk.
Iden, S. M. (2011) Frivillighet og integrasjon: en kvalitativ studie om møter mellom
innvandrere og nordmenn i regi av frivillige organisasjoner i Tromsø. Masteroppgave i
sosialantropologi. Universitetet i Tromsø.
IMDi Nord (Integrasjons- og mangfoldsdirektoratet) (2006) Bosettingsstatistikk
kommunevis (Tromsø Kommune) – Nasjonsfordeling i år fra 1995-2005. Intern
publikasjon.
IMDi
(2009)
Introduksjonsordninga.
Tilgjengelig
fra:
http://www.imdi.no/no/Kvalifisering/Introduksjonsordning/ [lest 28. september 2009]
IMDi (2015) Antall flyktninger IMDi anmoder kommunene om å ta imot. Tilgjengelig
fra: http://www.imdi.no/no/Bosetting/Kommuneoversikt/ [lest 13. januar 2015]
Introduksjonsloven (2015) [2003] Lov om introduksjonsordning og norskopplæring for
nyankomne
innvandrere
(introduksjonsloven).
Tilgjengelig
fra:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-07-04-80?q=introduksjonsloven [lest 16. januar
2015]
Kaspersen, L. B. (2001) Anthony Giddens – introduktion til en samfundsteoretiker.
København, Hans Reitzels Forlag.
264
Kavli, H. C. (2007) En felles fritid? Livet etter skoletid blant barn og unge i Oslo. Faforapport (22). Oslo, Fafo.
Kielland, I. M. (2012) Whose stories? Whose place? Place politics and the politics of
place stories in Tromsø’s Olympic debate. Ph.d.-avhandling. Institutt for sosiologi,
statsvitenskap og samfunnsplanlegging, Universitetet i Tromsø.
Knutsen, N. M. (1986) Nordens Paris. Vandringer i Tromsøs muntre liv og historie.
Tromsø, Angelica.
Komito, L. (2011) Social Media and Migration: Virtual Community 2.0. Journal of the
American society for information science & technology. 62 (6):1075-1086.
Kommunal- og arbeidsdepartementet (1996) Om innvandring og det flerkulturelle
Norge. Stortingsmelding nr. 17 (1996-97). Oslo, Kommunal- og arbeidsdepartementet.
Kommunal- og regionaldepartementet (2004) Mangfold gjennom inkludering og
deltakelse. Stortingsmelding nr. 49 (2003-2004), Oslo, Kommunal- og
regionaldepartementet.
Koser, K. (2007) International Migration – A Very Short Introduction. New York,
Oxford University press.
Kraft, S. E. (2008) Place-making through Mega-events. I: Bæhrenholdt J.O. og Granås
B. red. Mobility and Place – Enacting Northern European Peripheries. Aldershot,
Ashgate.
Kramer J. (1988) Kulturkollisjon – problem for hvem? I: Korbøl A. red.
Kulturforskjeller og gjensidig forståelse. Rapport nr. 2. Oslo, Institutt for
samfunnsforskning.
Krohn-Hansen, C. (2005) Dominikanere i New York og forståelse av migrasjon. Norsk
antropologisk tidsskrift. 16 (2-3): 75-84.
Kvale, S. og Brinkman S. (2009) Det kvalitative forskningsintervju. 2. utgave. Oslo,
Gyldendal akademisk.
265
Kymlicka, W. (1995) Multicultural citizenship: a liberal theory of minority rights.
Oxford, Clarendon Press.
Larsen, Tord (1999) Den globale samtalen - modernisering, representasjon og
subjektkonstruksjon. I: Hylland Eriksen T. og Hemer O. red. Ambivalens og
fundamentalisme, Oslo, Spartacus Forlag AS.
Larsen J. og Urry J. (2008) Networking on Mobile Societies. I: Bæhrenholdt J.O. og
Granås B. red. Mobility and Place – Enacting Northern European peripheries,
Aldershot, Ashgate.
Levitt, P. (2001) The transnational villagers, Berkeley, CA., University of California
Press.
Levitt P. og Glick Schiller N. (2004) Conseptualising simultaneity: a transnational social
field perspective on society. The International Migration Review. 38 (3):1002-1039.
Lien, I. L. (1997) Ordet som stempler djevlene. Oslo, Grøndal Dreyer.
Lindley, A. (2007) The early morning phonecall: Remittances from a refugee diaspora
perspective. COMPAS Working Paper, 47. Oxford, Centre on Migration, Policy and
Society, University of Oxford.
Lindstad, M. og Fjeldstad Ø. (2005) Av utenlandsk opprinnelse. Nye nordmenn i
avisspaltene. Oslo, Cappelen Damm.
Lithman, Y. og Andersson M. (2005) Introduction. I: Anderson, M., Lithman G. og
Sernhede O. red. Youth, Otherness and the plural city. Gøteborg, Daidalos.
Longva, A. N. (2003) Nordmenn, høflighet og kunsten og omgås fremmede. Norsk
antropologisk tidsskrift 14 (1):16-27.
Massey, D. (1991) A Global Sense of Place. Marxism Today (38): 24-29.
Massey, D. (1997) En global stedsfølelse. I: Aspen J. og Pløger J. red. På sporet av
byen, Oslo, Spartacus.
266
Meinert, L. (2005) På vej mod voksenlivet: Modernitet og mobilitet blant unge
ugandere. I: Gilliam L., Olwig K. F. og Valentin K. red. Lokale liv – fjerne forbindelser
– studier av børn, unge og migration. København, Hans Reitzels Forlag.
Modood, Tariq (2007) Multiculturalism. A Civic Idea. Cambridge, Polity.
Munkejord, M. C. (2009) Hjemme i nord – En analyse av stedsopplevelser med
utgangspunkt i kvinnelige og mannlige innflytteres fortellinger om hverdagsliv i
Havøysund og Vadsø, Finnmark. Ph.d – avhandling, Institutt for planlegging og
lokalsamfunnsforskning. Universitetet i Tromsø.
Nava, M (2002) Cosmopolitan Modernity: Everyday Imaginaries and the Register of
Difference. Theory Culture Society. 19 (1-2):81-99.
Nicolaysen, K. (2006) Framtid i nord? En studie av flyktninger og asylsøkeres møte
med et tettsted i Nord- Troms. Hovedfagsoppgave i sosialantropologi/Visuell
antropologi. Universitetet i Tromsø.
Nielsen, F. S. (1996) Nærmere kommer du ikke…Håndbok i antropologisk feltarbeid.
Bergen, Fagbokforlaget.
Nordbrønd, L. (1991) Flyktning i Nord – Ei oversikt over flyktningarbeidet i Tromsø
kommune i tidbolken 1986-90 – vurdering av verksemda. Rapport. Tromsø kommune.
OECD (2008) Education at a glance. Paris, OECD.
Olsen, B. (2010) Unge med innvandrerbakgrunn i arbeid og utdanning. Rapport 9/2010.
Oslo-Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå.
Olwig, K.F., Gilliam L. og Valentin K. (2005) Små og store fortællinger: Børn og unge
i migrationsforskning. I: Gilliam L., Olwig K. F. og Valentin K. red. Lokale liv – fjerne
forbindelser – studier av børn, unge og migration. København, Hans Reitzels Forlag.
Omholt, E.L. og Strøm F. (2014) Inntektsstatistikk over innvandrere, 2012: Lavere
inntekt blant innvandrere, Kongsvinger - Oslo, Statistisk sentralbyrå.
267
Parreñas, R. (2005) Long distance intimacy: class, gender and intergenerational relations
between mothers and children in Filipino transnational families. Global Networks 5(4):
317- 336.
Paulgaard, G. (1997) Feltarbeid i egen kultur – innenfra, utenfra eller begge deler? I:
Fossåskaret E., Fuglestad O. L. og Aase T.H. red. Metodisk feltarbeid, produksjon og
tolkning av kvalitative data, Oslo, Universitetsforlaget.
Pedersen, J. (2008) Kamper for anerkjennelse - unge flyktninger i møte med norske
lokalsamfunn. Doktorgradsavhandling, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Norges
teknisk-naturvitenskapelige universitet.
Pedersen, W. (2005) Alltid online. Samtiden. 115 (1):45-55.
Pieke, F.N, Hear V.H og Lindley A. (2007) Beyond control? The mechanics and
dynamics of ‘informal’ remittances between Europe and Africa. Global Networks. 7
(3):348-366.
Prieur, A. (2004): Balansekunstnere. Betydningen av innvandrerbakgrunn i Norge.
Oslo, Pax Forlag A/S.
Prieur, A. (2007) Ulykkespunkter i kulturtrafikken. I: Fuglerud, Ø. og Hylland Eriksen
T. red. Grenser for kultur? Perspektiver fra norsk minoritetsforskning, Oslo, Pax
Forlag.
Putnam, R.D (2000) Bowling alone: the collapse and the revival of American
community. New York, Simon & Schuster.
Ralph, D. og Staeheli L. A. (2011) Home and Migration: Mobilities, Belongings and
Identities. Geography Compass 5 (7): 517-530.
Rogstad, J. (2001): Sist blant likemenn? Synlige minoriteter på arbeidsmarkedet. Thesis.
Oslo, Unipax.
Rudie, I. (1995) Livsløp som dimensjon i kulturell reproduksjon. Norsk antropologisk
tidsskrift, 1:63-69.
268
Rudie, I. (2008) Tid, rom, praksis og erfaring noen - analytiske refleksjoner Æresforelesning, Norsk antropologisk forenings årskonferanse, Tromsø, 4. mai 2007.
Norsk Antropologisk Tidsskrift, 19 (2-3):80-93.
Seabright, P. (2006) Moving People, Changing Places: What Should We Expect in 25
Years? Presentasjon på Metropolis International Conference, Lisboa 6.oktober 2006.
Seland Forgaard, T. (2006) Innvandrerbefolkningen flytter oftere til sentrale strøk.
Samfunnsspeilet 4/2006. Statistisk sentralbyrå.
Sennett, R. (1977) The Fall of Public Man. London, Faber & Faber.
Simonsen, K. (2005) Byens mange ansigter: konstruktion af byen i praksis og fortælling.
Roskilde, Roskilde Universitetsforlaget.
Sjørslev, I. (2001) Imellem ‘deep-hanging-out’ og aftaleantropologi. Foredrag ved
Socialforskningsinstituttets konference om kvalitative metoder juni 2001. København.
Sojtaric M. (2009) Innvandrerungdom i bevegelse. Kunnskapsmagasinet Labyrint.
1/2009. Universitetet i Tromsø.
Spradley J. P. og McCurdy D. W. (1972) The Cultural Experience. Chicago, Science
Research Associates.
Staunæs, D. (2004)
Samfundslitteratur.
Køn,
etnicitet
og
skoleliv.
Frederiksberg,
Forlaget
Steinsvik, M.K. (2004) «Innføringa holdt sæ uttaførr»: sosiale mønstre blant
ungdommer på en skole med en innføringsklasse for minoritetsspråklige elever.
Hovedfagsoppgave i sosialantropologi. Universitetet i Tromsø.
Stien, K., Kramvig, B., og Berglund, A.-K. (2005) Finnmark - arbeid, velferd og
kjønnete lokale strategier. I A. K. Berglund red. Med periferien i sentrum. En studie av
lokal velferd, arbeidsmarked og kjønnsrelasjoner i den nordiske periferien. Finnmark:
Norut NIBR (78-112).
269
Stone, R. (1991) Will the real body please stand up? I: Benedict M. red. Cyberspace:
first steps. MIT Press.
Strandbu, Å. (2006) Idrett, kjønn, kropp og kultur: minoritetsjenters møte med norsk
idrett. Rapport. Oslo, NOVA.
Strøksnes, M. A. (2006) Hva skjer i Nord-Norge? Oslo, Kagge Forlag AS.
Støren, L. A. (2005) Ungdom med innvandrerbakgrunn i norsk utdanning – ser vi en
framtidig suksesshistorie? Utdanning 2005: Deltakelse og kompetanse: 70-97. Oslo Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå.
Støren, Liv Anne (2009): Choice of Study and Persistence in Higher Education by
Immigrant Background, Gender, and Social Background. Rapport 43/2009. Oslo,
Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.
Støren, L. A. (2010) Unge innvandrere i utdanning og overgang til arbeid. Rapport
45/2010. Oslo, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.
Sveen, K (2005) Frokost med fremmede. Oslo, Forlaget Oktober.
Svendsen, B. A. (2006) Fra språklig enhet til språklig pluralisme? Språk og identitet i
det offisielle enspråklige i Norge. I: Hylland Eriksen, T. og Breivik J. K. red. Normalitet.
Oslo, Universitetsforlaget.
Svendsen, B. A. (2005) Å språke – språking. I: Uri H. red. (Nesten) alt du trenger å vite
om norsk. 52 om språk. Oslo, Kunnskapsforlaget.
Søndergaard, D. M. og Staunæs D. (2008) Høns i hanegården. Køn og ledelse. Rapport.
Institut for Pædagogisk Psykologi. Aarhus, DPU Aarhus Universitet.
Telste, K. (2002). Den unge Piges By. Promenaden på Karl Johan og den frigjorte unge
kvinne i Kristiania i årene omkring 1900. Kvinneforskning (1), 5-21.
The Economist (2007) Home truths about telecoms. 7.juni 2007. Tilgjengelig fra:
http://www.economist.com/node/9249302?story_id=9249302 [lest 28.oktober 2012]
270
Thorsdalen, B. (2014) Monitor for sekundærflytting – Sækundærflytting blant personer
med flyktningbakgrunn bosatt i Norge i 2003-2012. Rapport 2014/21. Oslo –
Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå.
Thuen, T. (2003) Steder, grenser, tilhørigheter. Noen innledende betraktninger. I:
Thuen, T. red. Sted og tilhørighet. Kristiansand, Høyskoleforlaget.
Tingstad, V. (2003) Children’s chat on the net – A study of social encounters in two
Norwegian chat rooms. Dr. Polit - avhandling. Pedagogisk institutt, NTNU.
Tjelmeland, H. (1996) Fra byfolk og bona til tromsøværing 1945- 1994. Tromsø
gjennom 10 000 år. Bind 4. Tromsø, Tromsø kommune.
Tromsø kommune (1999) Plan 2011. Kommuneplan for Tromsø kommune. Tromsø,
Tromsø kommune.
Tromsø kommune (2006) Kommuneplan for Tromsø 2007-2018. Planprogram for
revisjon av samfunns- og arealdelen. Tromsø, Tromsø kommune.
Tromsø kommune (2006) Statistikk - Tromsøs internasjonale befolkning. Tilgjengelig
fra: http://www.tromsointerinfo.no/befolkning.htm [lest 31.mars 2006]
Tromsø kommune (2007) Program for inkludering og godt oppvekstmiljø for
minoritetsspråklige barn og ungdom i Tromsø kommune.
Tromsø kommune (2007) Kulturplan for Tromsø kommune – Handlingsprogram 20072010.
Tilgjengelig
fra:
http://www.tromso.kommune.no/kultur-kulturplan-20072010.4558707-121711.html [lest 12. januar 2015]
Tromsø kommune (2008) Tromsøstatistikk – Befolkning.
Tromsø kommune (2009) Får hederspris for Internasjonal kommune. Tilgjengelig fra:
http://www.tromso.kommune.no/faar-hederspris-for-a8221internasjonalkommunea8221.4543783-120991.html [lest 7. september 2009]
Tromsø
kommune
(2009)
Lag
og
foreninger.
Tilgjengelig
fra:
http://www.tromso.kommune.no/lag-og-foreninger.123377.no.html [lest 14.oktober
2009]
271
Tromsø kommune (2010) Voksenopplæringa i Tromsø kommune. Tilgjengelig fra:
http://www.tromso.kommune.no/voksenopplaeringa.121211.no.html [lest 14.oktober
2010]
Tromsø Kommune (2014) Tromsøstatistikk – Befolkning.
Tilgjengelig fra:
http://www.tromso.kommune.no/fakta-om-tromsoe-kommune.241052.no.html
[lest 12.
januar 2015]
Tromsø 2018 AS (2007) Lenger nord enn noen gang. Tromsø 2018. Søkerby for de
XXIII Olympiske vinterleker og de XII Paralympiske Vinterleker i 2018.
Tromsø 2014 AS 2004. Tromsø 2014 Romsa 2014 – vinterlekene til vinterbyen.
Utlendingsloven (2008) Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her
(utlendingsloven)
av
15.05.
2008.
Tilgjengelig
fra
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2008-05-15-35 [lest 10. april 2015]
Varvin, S. (2002) Sideblikk: Flukt og eksil. Nytt Norsk Tidsskrift. (4): 406 – 411.
Valenta, M. og Berg B. (2003) Gjensidighet, nysgjerrighet, likeverd. Evaluering av
Flyktningeguiden i Trondheim. Rapport. Trondheim, SINTEF Teknologiledelse IFIM.
Valenta, M. (2008): Finding friends after resettlement: a study of the social integration
of immigrants and refugees, their personal networks and self-work in everyday life.
Avhandling for Philosophie Doctor. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
Vertovec, S. (2004) Cheap Calls: the social glue of migrant transnationalism. Global
Networks 4 (2): 219-224.
Vertovec, S. (2006) Is circular migration the way forward in global policy Around the
globe – Focus on skilled migration, 3 (2):40-44.
Vertovec, S. (2009) Transnationalism. New York, Routledge.
272
Vestel, V. (2003) Et fellesskap i gråsonen – relasjonsdannelser, populærkultur og
hybridisering i et flerkulturelt ungdomsmiljø. I: Hodne B. og Sæbøe R. red.
Kulturforskning. Oslo, Universitetsforlaget.
Vestel, V. (2004) A Community of Differences - hybridization, popular culture and the
making of social relations among multicultural youngsters in "Rudenga", East side
Oslo. Rapport 15/2004. Oslo, NOVA.
Wadel, C. (1973): Now, whose fault is that? The struggle for self-esteem in the face of
chronic unemployment. St. Johns, Institute of Social and Economic Research, Memorial
University of Newfoundland.
Wadel, C. (1991) Feltarbeid i egen kultur. Flekkefjord, Seek forlag.
Wadel, C. (2008) Innlemmelser i sosiale fellesskap. Sosiologisk tidsskrift, 16 (3):237253.
Waage, T. (1994) Du herlige, kjedelige ungdomstid. Om ungdoms streben etter
innlemmelse. Hovedfagsoppgave i sosialantropologi. Universitetet i Tromsø.
Wikan, U. (1992) Beyond the words: the power of resonance. American Ethnologist, 19
(3): 460-82.
Wikan, U. (1995) Mot en ny norsk underklasse. Oslo, Gyldendal norsk forlag.
Wikan, U. (2002) Generous Betrayal: Politics of Culture in the New Europe. Chicago.
University of Chicago Press.
Zetter, R. (2000) Refugees and Refugee Studies - a Valedictory Editorial Journal of
Refugee Studies. 13(4): 349-355.
Zetter R. (2007) More Labels, Fewer Refugees: Remaking the Refugee Label in an Era
of Globalization. Journal of Refugee Studies 20 (2): 172-192.
Zetter, R (2015) Protection in Crisis. Forced Migration and Protection in a Global Era.
Washington D.C, Migration Policy Institute.
273
Ziehe, T. og Stubenrauch H. (1983) Ny ungdom og usædvanlige læreprocesser.
København, Forlaget Politisk revy.
Ødegård, G., Loga J., Steen-Johnsen K. og Ravneberg B. (2014) Fellesskap og
forskjellighet – Integrasjon og nettverksbygging i flerkulturelle lokalsamfunn. Oslo,
Abstrakt forlag AS.
Øia, T. og V. Vestel (2007) Møter i det flerkulturelle. Nova-rapport.
Øia, T. og Vestel V. (2014) Generasjonskløfta som forsvant – et ungdomsbilde i endring
Tidsskrift for ungdomsforskning. 14 (1): 99-133.
Østby, L. (2004) Innvandrere i Norge - Hvem er de, og hvordan går det med dem? Del
1 Demografi. Notat 65/2004. Oslo-Kongsvinger, Statistisk sentralbyrå.
Media:
Bladet Tromsø (26. november 2008) Bygger arktisk moske [lest fra Retriever 3. oktober
2012].
Bladet Nordlys (9. januar 2007) Skeptisk til internasjonalt hus.
Bladet Nordlys (27. januar 2015) Forslag til nytt slagord: «The Urban Arctic»
Bladet Nordlys (13.februar 2015) Jeg sier det rett ut: de sorte har overtatt hele biblioteket
http://www.nordlys.no/__Jeg_sier_det_rett_ut__De_sorte_har_overtatt_hele_bibliotek
et-5-34-89658.html [lest 14.februar 2015]
Dagbladet http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/17/489100.html [lest 5.oktober
2009]
Utrop (29. mars 2010): ‘Læreryrket lite populært blant innvandrere’ Tilgjengelig fra:
http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/18207 [lest 24. januar 2015]
274
Andre nettsider:
Alnor Senter (2009) Tilgjengelig fra: http://www.alnor.no/fakta_om_tromso.htm
[lest 7.oktober 2009]
Alnor Senter (2015) Tilgjengelig fra: http://www.alnor.no/fakta_om_tromso.htm
[lest 14. januar 2015].
Tvibit (2007) Tilgjengelig fra: http://www.tvibit.net/[lest 17. april 2007]
275