Barneomsorgen Christianias første begravelsesbyrå Reisebrev fra

DISputten
Utgave 4-2015, årgang 22
Medlemsblad for DIS-Oslo/Akershus
Utgave 4-2015, årgang 22
Barneomsorgen
Christianias første begravelsesbyrå
Reisebrev fra Amerika
ISSN 0808-9647
Leder
Foto:: Trygve Sundt
Samfunnshukommelse og fars identitet
Av Carl Birger van der Hagen
I utredningen ”En helhetlig samfunnshukommelse”, levert til Riksarkivaren
31.12.2014, siteres historikeren Edvard
Bull d.y.: ”Alle har rett til ei fortid!”.
Arkivinstitusjonene tar på seg ansvaret som
døråpnere til fortiden, til den fortid hvor
våre aner levde, strevde, gråt, elsket og døde.
Noen få av oss har aner som skrev om seg selv og samtiden, men kjente samtidskronikører som Conradine
Dunker og Claus Pavel forteller svært lite om vanlige
folk. I Dunkers Gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder (Kra. 1909) finnes tegninger fra Vaterlands bro og
Alunverket ved Ekeberg (Edy 1800), men disse bildene
sier intet om de elendige boforholdene i Vaterland eller
om arbeidsforholdene på Alunverket.
Vi slektsforskere utgjør nok det største antall av dem
som går inn gjennom arkivenes døråpninger til fortiden. Vi er ikke styrt av noen bestemte romanplaner
eller vitenskapelige prosjekter. For oss er det kanskje
en større opplevelse å sitte med oldemors fødselsattest
i hånden enn med en viktig fotnote til forhandlingene
på Eidsvoll i 1814. «Uten fragmenter og hvisking fra fortiden finnes det intet nå, (min uthevelse), ingen framtid,
ingenting. Kanskje vi likevel har mer til felles enn du
tror?» skrev nylig avdøde Henning Mankell i boken
Kennedys hjerne, (Oslo 2005).
Retten til en fortid gjelder ikke for alle. Noe av denne
«hviskingen fra fortiden» har til alle tider vært blokkert
for enkelte av oss, nemlig hvor far var ukjent. Denne
form for stempling har ikke bare konsekvenser for
enkeltpersoner med ukjent far. Det er lang tradisjon for
utelukkelse og straff også for kvinnen, både i gammelbibelsk og kristen moraltenkning. «De har vært troløse
mot Herren, for de har fått uekte barn. Nå skal nymånen
fortære både dem og deres jord» står det i min bibel fra
1978 (Hoseas 5.7). I mange tilfelle som er gjort kjent i
forbindelse med slektsforskning, har kvinnen ikke villet
avsløre den biologiske fars identitet, men har tatt denne
hemmeligheten med seg i graven.
2
DISputten 3/2015
Carl Birger van der Hagen
Leder DIS-Oslo/Akershus
[email protected]
Kanskje hun ikke visste det heller. Moderne DNAundersøkelser kan i spesielle tilfelle avsløre den biologiske fars identitet likevel. Dette er et felt som jeg vil
komme tilbake til i en senere artikkel.
Når det gjelder donorinseminasjon og assistert befruktning, er loven helt klar, etter en ganske heftig diskusjon
i siste del av 1900-tallet. Jeg kan ikke skjule at jeg som
genetiker den gang var skeptisk til opphevelse av donors
anonymitet. Som slektsforsker har jeg endret standpunkt.
«Norske barn som er unnfanget med donorsæd etter 1.
januar 2005 har rett til å få vite donorens identitet (navn
og folkeregistrert adresse) når de fyller 18 år.» Donoren
har ingen plikter eller rettigheter overfor barnet. Praksis
i Norge er at hver donor kan gi opphav til inntil åtte barn
fordelt på maksimalt seks familier. Loven har imidlertid
ikke tilbakevirkende kraft. Det er derfor tankevekkende
og positivt når en legekollega (sæddonor som medisinerstudent på 1980-tallet) gir seg til kjenne som donor og
oppfordrer donorkolleger til å gjøre det samme.
Hva kan vi gjøre som slektsforskere når vi møter problemet «ukjent far»? Vi kan i noen tilfelle peke på mulige
utredninger. Men viktigst: vi kan renske vårt vokabular
for «uekte» barn. Det bør hete «barn født utenfor ekteskap»!
Kilder
¹http://www.bioteknologiradet.no/filarkiv/2015/02/Uttalelseom-donoranonymitet-og-donorrekruttering-.pdf
² Tidsskr Nor Legeforen 2015; 22:2030
Innhold
Redaktør
4
2
3
3
4
10
12
15
16
17
18
21
22
23
24
4
Foto: Aina Johnsen Rønning
Leder................................................................................
Redaktør ........................................................................
Innhold............................................................................
Barneomsorgen...............................................................
Christianias første begravelsesbyrå................................
Reisebrev fra Amerika.....................................................
10 tips til søk i Danmark..................................................
Hilsen fra DIS-Norges leder.............................................
Folloarkivet......................................................................
Møtereferater..................................................................
Grasrotandelen...............................................................
Fakta-side.......................................................................
Møtekalender..................................................................
Baksiden.........................................................................
Liv Ofsdal
Redaktør DISputten
[email protected]
Ja, da skriver vi desember og årets
siste nummer av DISputten er vel i
havn! Jeg vil takke for alle bidrag i
form av tekst og bilder, nye bidrag
og tips om artikler mottas med stor
takk!
Dette nummeret har med seg en artikkel fra byarkivet i Oslo om alle de
ulike barnevernsinstitusjonene som
har vært i Oslo. Blir det plass i neste
nummer, skal jeg ta med en oversikt
over de institusjonene som har vært.
12
7
Redaksjonen avsluttet 3.12.2015
DISputten , nr. 04/2015
Redaktør: Liv Ofsdal
Forsidebilde: Fra Åkerberg barnehjem.
Fotograf og år ukjent, Arkiv A-70211.
Oslo byarkiv.
17
10
DIS-Oslo/Akershus
Øvre Slottsgate 2B,
0157 Oslo
Epost: [email protected]
Nettside: http://oa.disnorge.no
Nina og Jan Magnussen kommer
med et flott reisebrev fra DIS-turen
til USA de var med på i høst. En slik
tur er det nok flere av oss som kan
tenke seg!
2015 har inneholdt mange aktiviteter, ikke minst på kursfronten.
Hele 17 kurs i løpet av året, noen av
dem med flere kurskvelder! Ellers
er det jo medlemsmøtene med foredrag, sommerturen og samlinger for
de nyinnmeldte.
Da vil jeg ønske alle lesere en riktig
god adventstid og jul - og et godt
nytt slektsforskerår - så blir det nye
utgaver i 2016!
God jul og godt nytt år!
Kontaktadresse:
DISputten 4/2015
3
Barneomsorgen
- fra veldedighet og private initiativ til offentlig ansvar
Av Maria Storhaug-Meyer, kulturhistoriker ved Oslo byarkiv
Barneomsorgen er et felt hvor private
engasjerte seg lenge før dette ble et offentlig
ansvar, og etter hvert som det offentlige
barnevernet har blitt bygd ut, har offentlig
og privat fortsatt å gå hånd i hånd.
F
ra første barnehjem ble åpnet i Kristiania i 1778 og
frem til i dag har det eksistert et virvar av barnehjem i
Kristiania og Oslo. Det finnes ingen komplett liste over
disse, men i arbeidet med barnevernsarkivene på Oslo
byarkiv har vi per 2015 funnet nærmere 90 barne- og
ungdomshjem som enten har ligget innenfor kommunens grenser, eller som har vært benyttet av kommunens
barnevern. Et stort flertall av disse har vært private. Det
samme gjelder de første barnehagene, såkalte barneasyler, som ble opprettet i hovedstaden på 1800-tallet.
Offentlig forsørgelse og privat omsorg
Før omsorg for og vern av barn ble et offentlig ansvar,
hadde trengende barn lenge vært et fokus for veldedig
engasjement. Inntil 1892 var det offentliges ansvar for
vanskeligstilte barn begrenset til forsørgelse. Barn under 15 år hadde rett på støtte fra fattigvesenet dersom de
var foreldreløse, eller dersom foreldrene av ulike årsaker
ikke kunne forsørge og oppdra dem selv. Understøttelsen ble gitt i form av utsetting i pleie hos private familier
for fattigvesenets regning. Foruten
å gi barna kost, losji og pleie var pleieforeldre forpliktet
til å holde barna med klær, gi dem passende arbeidsoppgaver og se til at «Børnene søge Skolen og skikke
seg vel». Utover dette var det ingen særordninger for
barn innenfor det offentlige hjelpeapparatet.
Private aktører tilbød utover 1800-tallet flere ordninger
spesifikt rettet mot barn, enten omsorgsbehovet var avgrenset til noen timer daglig, eller barnet trengte et nytt
permanent hjem fram til det kunne klare seg selv.
4
DISputten 4/2015
Fra Åkerberg barnehjem, utsnitt fra bilde på forsiden.
Fotograf og år ukjent, Arkiv A-70211
De to første barnehjemmene i hovedstaden, Christiania
Opfostringshus og Det Ankerske Waisenhus, ble begge
åpnet i 1778. Deretter fulgte pikehjemmet Eugenias
stiftelse i 1827. Dette var permanente hjem hvor barna
kunne bo inntil de var store nok til å klare seg selv. Alle
tre var stiftet og drevet av velstående borgere, og tok
imot foreldreløse barn av borgerstanden.
Når det gjaldt arbeiderklassen, var engasjementet i første
omgang rettet mot dagtilbud for barn under skolepliktig
alder. I England ble barneasyler opprettet i tilknytning
til et stort antall fabrikker på 1820-tallet, og ordningen spredte seg raskt til flere land. Barneasylene lettet
mødrenes mulighet til å ta seg jobb i fabrikkene, og var
således nyttige både for arbeiderfamiliene og for staten.
I 1836 forsøkte rådmann Erik Nicolai Saxild (1787–1846)
å vekke Kristiania-borgernes interesse for asylsaken, og i
begynnelsen av 1838 var han med å opprette byens første
barneasyl i tilknytning til Eugenias stiftelse. Vaterlands
Asyl ble åpnet senere samme år, og i de påfølgende årene
ble det også opprettet barneasyler i Pipervika og i Kristianias forskjellige forsteder.
Håndarbeid: Ved barneasylene skulle barna beskjeftiges med lek, håndarbeid og andre passende aktiviteter. Her broderi på papir
utført av barn mellom 5 og 7 år, Pipervikens asyl 1883. A-40004/G/L0001
Her kunne barn i alderen to til syv år «under Tilsyn af
dertil ansatte Damer … tilbringe Dagen med Leg og passende Beskjæftigelse», og slippe å bli overlatt til seg selv,
eldre søsken og til lek i gatene.
I løpet av andre halvdel av 1800-tallet ble det også åpnet
barnehjem for fattige barn. I denne perioden trådte flere
religiøse organisasjoner inn i barnehjemsarbeidet. En av
dem var Christiania Indremisjon, som i 1856 opprettet
Pleiestiftelsen for småbarn.
Metodistkirken, St. Josephsøstrene og Det Hvite Bånd
var andre som engasjerte seg. Flere barnehjem ble også
opprettet av privatpersoner, blant annet til minne om
avdøde barn. Dette gjelder for eksempel Alfredheimhjemmene, opprettet i 1875 av pastor Julius Riddervold
til minne om hans sønn Alfred. Barna som bodde der
var anbragt privat, og fikk fullt underhold av legatet.
Alfredheim utvidet etter hvert driften, og i arkivene på
Oslo byarkiv har vi funnet spor etter seks ulike hjem. I
1964 ble det vedtatt å overdra ledelsen og driften til Oslo
Indremisjon, nåværende Kirkens bymisjon.
Utvidelse av det offentlige ansvaret
I 1891 bestilte Sunnhetskommisjonen i Kristiania en
undersøkelse av pleiebarnsforholdene i kommunen.
Den høye dødeligheten blant pleiebarn hadde vært kjent
lenge, men undersøkelsen viste at situasjonen var alvorligere enn antatt.
I Kristiania vedtok derfor helsemyndighetene å føre et
fast tilsyn med de utsatte barna. Allerede året etter ble
tilsynsordningen lovfestet nasjonalt.
Lov om Underholdningsbidrag til Børn påla foresatte
Arkivet fra Alines mødre- og spebarnshjem er det
største og mest komplette barnehjemsarkivet
bevart ved Oslo byarkiv. Her referat
fra stiftelsen 20. juni 1907.
A-40087
Barnehjemmene på 1800-tallet ble hovedsakelig drevet
på midler fra legater, veldedige bidrag fra middel- og
overklassen og kollekt fra byens menigheter. Ingen av
barnehjemmene fikk pengestøtte fra myndighetene,
og det offentlige plasserte heller ikke barn der. Også
barneasylene ble opprettet av private, og i begynnelsen ble også de fullfinansiert på privat basis.
Allerede ved midten av 1800-tallet begynte de
riktignok å motta tilskudd fra Kristiania kommune. Barneasylene er dermed et tidlig eksempel på samarbeid mellom privat og offentlig.
For barnehjemmenes del kom et samarbeid
mellom offentlig og privat i gang først etter
1900.
DISputten 4/2015
5
Småbarns vel var et privat barnehjem åpnet for belegg i 1928. Bildene er fra et privat fotoarkiv etter en som arbeidet som barnepleier
ved hjemmet. Fotograf og år ukjent. A-70212_Ua_0001_0007
å varsle fra til Sunnhetskommisjonen hvis de plasserte
bort barn under skolealder mot betaling. Kommisjonen
på sin side ble pålagt å føre tilsyn med disse barna.
Til tross for loven gjorde begrensede ressurser at det
ennå tok flere år før det offentlige tilsynet ga pleiebarna
noen reell beskyttelse. I Kristiania ble tilsynet først ført
av frivillige, men de fleste sluttet relativt fort. Fra januar
1899 ble det derfor ansatt to tilsynskvinner.
Med over 900 pleiebarn utsatt fra Kristiania i 1900 fikk
de to en umulig oppgave. Dette ble allmenheten brutalt
gjort oppmerksom på i 1901, da to pleiemødre i Aker ble
dømt til livsvarig straffarbeid for mord og mishandling
av over 20 småbarn. Saken vakte stor oppsikt og avsky
over hele landet, og i Kristiania ble det som følge av
skandalen ansatt to tilsynskvinner til, samtidig som det
ble opprettet et eget kontor for tilsyn med og forhåndsundersøkelse av pleiehjem. Sunnhetskommisjonen
opprettet dessuten et samarbeid med politiet.
På statsnivå ble det i 1902 framlagt lovforslag om forbedret kontroll med pleiebarna, nå helt opp til 14 år. Justisdepartementet foreslo blant annet å innføre konsesjonsplikt for pleieforeldre, men dette var en stor andel av
stortingsrepresentantene skeptiske til. En av innvendingene var at ordningen ville være overflødig i de gjennomsiktige miljøene på landet og i småbyene.
6
DISputten 4/2015
Det ble også hevdet at mange ville oppleve en slik
innblanding i privatlivet som støtende, og at mistenkelighet fra myndighetenes side ville føre til en reduksjon
av gode pleiehjem. Da Lov om Tilsyn med Pleiebørn ble
vedtatt i 1905 var både konsesjonsplikten og de viktigste
paragrafene om tilsyn valgfrie for kommunene, så for
mange pleiebarn fikk loven liten betydning. Kristiania,
som hadde drevet forhåndsundersøkelse av pleiehjem
siden 1901, var en av svært få kommuner som ratifiserte
loven i sin helhet.
Offentlig barnevern og private institusjoner
Med pleiebarnslovene påtok det offentlige seg ansvar
for tilsyn med barn som var satt bort mot betaling. Den
aktive inngripenen for å beskytte utsatte barn var likevel
begrenset inntil innføringen av Lov om Behandlingen af
forsømte Børn, som trådte i kraft fra 1900. Vergerådsloven, som den også ble kalt, hadde som hensikt å
beskytte de svakeste, hindre de «vanskelige» og usedelige
barna i å påvirke de «skikkelige» barna, samt å gi kriminelle barn oppdragelse heller enn fengselsstraff. Loven
medførte en sterk økning av barn under offentlig omsorg, og følgelig behov for flere steder å plassere dem.
Selv om det ble ansett som best for barn å leve i en familie, benyttet vergerådene seg av flere ulike typer institusjoner. Ifølge vergerådene egnet ikke alle barn seg for
plassering i private familier, enten fordi de hadde særskilte behov eller fordi de ble ansett som «åndelig eller
sedelig fordervet». Hovedregelen var derfor at alle først
skulle plasseres i et barnehjem for utredning, og at det
deretter skulle tas stilling til den videre oppfølgingen.
Vergerådets arbeidsrutine medførte at det på begynnelsen av 1900-tallet oppsto en ny type barnevernsinstitusjon, de såkalte barneherbergene. I motsetning til
de tidligere barnehjemmene, som var ment som permanente hjem, var barneherbergene midlertidige hjem for
barn som kun hadde behov for et kortere opphold bort
fra foreldrehjemmet, eller inntil en mer egnet plassering
var tilgjengelig. Mange barn ble likevel boende på barneherbergene i lang tid.
De første kommunale barnevernsinstitusjonene i hovedstaden, Heftyes barnehjem fra 1914 og Kristiania kommunale barnehjem fra 1919, startet som såkalte barneherberger. Også i forhold til denne typen institusjon var
likevel de private aktørene først ute.
A-70212_Ua_0001_0015
Det første barneherberget i Kristiania, Barnevern, ble
opprettet i 1904 av diakonisse Gina Auli. Frelsesarmeen
var en annen aktør som tidlig satset på midlertidige
hjem for barn. I 1911 åpnet de barneherberget Trygg I,
og på grunn av den store etterspørselen etter denne type
plasser utvidet de i 1926 driften med Trygg II.
Ved siden av barneherbergene fortsatte de tradisjonelle
private barnehjemmene å ta imot barn, for midlertidige
og mer permanente opphold. I tillegg oppsto det på private initiativ nok en type institusjon, nemlig mødre- og
spedbarnshjemmene. Foreningen hjemløse mødre og
spedbarn, senere kalt Alines mødre- og spedbarnshjem,
var det første av denne typen institusjon i Kristiania da
det åpnet i 1907.
Åkebergveien 23: I 1921 kjøpte Nasjonalforeningen mot tuberkulose den herskapelige villaen i Åkebergveien 23, til bruk som
barnehjem for tuberkuløse og tuberkulosetruede barn. Hjemmet
ble drevet av Oslo kommune. Foto: Magda Høglund, år ukjent.
Arkiv A-70200.
DISputten 4/2015
7
Målet med disse hjemmene var å gi enslige, fattige kvinner et trygt sted å være i tiden før og
etter fødselen, slik at de kunne få ro til å utvikle
en følelsesmessig tilknytning til barnet. Samtidig
skulle kvinnene motiveres og hjelpes til å sørge
for seg selv og barnet, slik at man kunne unngå
å plassere barnet hos fremmede. Med bakgrunn i
pleiebarnsskandalene rundt århundreskiftet mente
mange sosialsaksforkjempere at denne typen institusjoner ville ha vidtrekkende sosial betydning.
Forholdet mellom privat og offentlig
Fra de første barnehjemmene og barneasylene ble opprettet og fram til i dag har det skjedd store endringer i
hva som anses som offentlige oppgaver og hva som anses
som private anliggender. Det offentlige har gradvis tatt
mer ansvar for barns oppvekstbetingelser, men kommunen er fremdeles avhengig av private initiativ innen
barneomsorgen.
Lovene fra tiårene rundt 1900 innebar betydelige utvidelser av myndighetenes ansvarsområde, så vel som av
hva de hadde rett til å blande seg i.
I samtiden var disse endringene radikale. Lovene ga
myndighetene større kontroll over utsatte barns oppvekstforhold, men tilsyn var en ømtålig sak. I dag er tilsyn
med fosterhjem og institusjoner både akseptert og forventet, men lenge var det oppfattet som et uttrykk for
mistillit, og til dels som helt unødvendig. Det var relativt
uproblematisk å kontrollere fattige pleiefamilier, men
å uttrykke mistenksomhet overfor vel ansette familier
eller institusjoner bygget på veldedighet var verre.
Bevaring av klientarkiv
Oslo byarkiv får mange forespørsler fra tidligere
barnehjemsbarn som ønsker informasjon om sin
fortid. Dokumentasjonen som måtte finnes kan
ha stor betydning for den enkelte, både juridisk og
personlig. Dessverre er bevisstheten rundt dette
relativt ny og mye klientdokumentasjon er gått tapt.
Få private barnevernsinstitusjoner har avlevert
arkiver, og mye mangler i arkivene fra det offentlige
barnevernet. Fram til 1988 makulerte Oslo kommune 90% av alle barnevernssaker. De resterende
10 prosentene ble bevart av statistiske hensyn. Kun
rulleblader, det vil si kortversjoner av sakene, ble
bevart. I dag reguleres det offentliges arkivpraksis
av lover og forskrifter, og alle klientsaker bevares i
sin helhet. Krav til dokumentasjons- og arkivpraksis inngår også i avtalene når det offentlige kjøper
tjenester av private aktører.
8
DISputten 4/2015
For kommunen med sine begrensede ressurser var det
taktisk uheldig å risikere å svekke de privates engasjement og velvilje.
Samtidig ble viktig arbeid utført av religiøse organisasjoner og privatpersoner med støtte fra samfunnets elite.
Det var lenge nærmest utenkelig å skulle tvile på at disse
ivaretok barnas interesser på beste måte.
Å føre tilsyn med kommunens egne hjem ville nærmest
være å regne som en selvmotsigelse.
Åkeberg barnehjem ble drevet av kommunen fra det åpnet i
1921, men det eneste bevarte arkivmaterialet fra hjemmet er
to private fotosamlinger. Håndkolorerte foto fra barnehjemmets
hage. Fotograf og år ukjent. Arkiv A-70211.
Magda Høglund arbeidet som barnepleier på Åkebergveien barnehjem, og fotograferte barn og ansatte ved barnehjemmet gjennom
hele sitt yrkesaktive liv. Her en samling barnepleiere i hagen. Foto: Magda Høglund, år ukjent. Arkiv A-70200.
Utover 1900-tallet gikk mange av barneasylene over i kommunal eie, og kommunen bygde ut sine egne barnevernsinstitusjoner. Flere av organisasjonene som tidlig engasjerte seg i arbeid med omsorg for barn, har likevel fortsatt å
drive både barnehager og barnevernsinstitusjoner.
Litteratur og trykte kilder
Andresen, Astri (2006): Hender små: Bortsetting av barn i Norge 1900-1950. Bergen: Fagbokforlaget
Basso, Aina (2012): «Englemakerskene». I:
Tobias: Tidsskrift for Oslohistorie. Red.: Johanne
Bergkvist. Oslo: Oslo byarkiv
Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911 (1914). Kristiania: J. Chr.
Gundersens boktrykkeri
Engen, Sidsel (1993): Alines historie 1907-1992.
Oslo: Oslo kommune
Femtiaarsberetning om Christiania kommune for aarene 1837-1886 (1892). Christiania:
J. Chr. Gundersens boktrykkeri
Lov om Behandlingen af forsømte Børn, 6. juni 1896, nr. 1
Lov om Tilsyn med Pleiebørn, 29. april 1905
Lov om Underholdningsbidrag til Børn, hvis Forældre ikke har indgaaet Ægteskap med hinanden,
m. v., 6. juli 1892, nr. 4
Wiesener, G (1948): Barnevernet i Oslo:
Kilder
En oversikt. Oslo: Bøler og Larsen
Oslo byarkiv, A-40087 Alines spedbarnsenter, A
Oslo byarkiv, A-40004 Pipervikens barneasyl, G
Oslo byarkiv, A-50224 Thor Olsens stiftelse og Vaterlands asyl
Oslo byarkiv, A-20213 Vergerådet i Oslo, Aa/Da
Oslo byarkiv, A-70212 Fotosamling, Småbarns vel
Oslo byarkiv, A-70211 Fotosamling, Åkebergveien barnehjem
Oslo byarkiv, A-70200 Magda Høglund,
fotosamling Åkeberg barnehjem
DISputten 4/2015
9
Christianias første
begravelsesbyrå
Av Inger Juel Sukke [email protected]
I 1862 etablerte Olavus Christiansen (8.02.1835-06.09.1916) det første begravelsesbyrået
i Christiania. Han var husmannssønn fra Svines i Enebakk. Gården ligger vakkert til på
en tange i innsjøen Lyseren. Minst seks søsken vokste opp på plassen. Da ble det ikke
levebrød til alle ettersom de ble voksne. Olavus flyttet til Christiania høsten 1853¹ og fant
seg i begynnelsen et bosted i Grønland menighet.
Olavus Christiansen
10 DISputten 4/2015
Oline Johanne Christiansen
Olavus Christiansen
Han utdannet seg til snekker. Historien tier om hvor han fikk sin opplæring. Olavus var dyktig og ville
videre fram, så han fikk etter hvert
sitt mesterbrev og kunne føye tittelen snekkermester til sitt navn. Som
mester hadde han flere lærlinger
i huset. Det kan man se av FT for
1865. Da holdt han og familien hus i
Grubbegaten 9.
Bryllupet mellom Olavus og hans
hustru Oline Johanne f. Clemetsdtr
Hansen (14.11.1831- 17.12.1903)
stod i 1857. Hun var datter av en
gjørtler og født i Enebakk. Går man
noen generasjoner bakover, så ser
man at hun stammer fra en av stormannsslektene i Enebakk og videre
bakover fra Østfold².
Forretningene til Olavus gikk godt.
Han var snekkermester og begravelsesbyråeier. Snart kunne han føye
gårdeier til sin tittel. Sitt begravelsesbyrå og snekkerverksted flyttet han
til Akersgaten 59 der han var gårdeier. Verkstedet holdt til inne i gården.
2. og 3. etasje inneholdt leiligheter
som han leide ut. Selv bodde han og
Oline i Nobelsgate 35 på Frogner.
Et av barnebarna fortalte at de likte
å leke gjemsel når de var på besøk i
bestefars verksted, og da var likkistene et yndet gjemmested.
O. Christiansens Begravelsesbureau
var i den spede begynnelse navnet
på firmaet til Olavus, men snart
endret han navnet til Christiania
Ligkistefabrik & Begravelsesbureau.
Flere begravelsesbyråer
Først 15 år senere, i 1877 fikk han
en konkurrent da Wang stiftet sitt
begravelsesbyrået som fortsatt er i
drift. Da ble det nødvendig for Olavus å reklamere mer aktivt for byrået sitt. I Aftenpostens arkiv kan
man se at han fra begynnelsen av
1878 annonserer hyppig i avisen.
Begravelsesbyrået hans tilbyr rimelige selvproduserte kister, og «hvite
Børnekister er på Lager». Han ordner med liksvøp, frakt til kapellet,
granbar og sangkor, forteller annonsene.
Fra århundreskiftet dukker det opp
flere nye begravelsesbyråer i hovedstaden, og konkurransen hardner til.
I Aftenposten 5. og 7.juni 1904 har
Olavus en innrammet annonse der
han skriver at hans begravelsesbyrå
er Christianias eldste, og i de øvrige
annonsene etter århundreskiftet står
det «etabl. 1862» nederst i venstre
hjørne.
Olavus Christiansen har nok vært
en god arbeidsgiver, for okt. 1903
averterer en av hans ansatte i Aftenposten der han forteller at han feirer
25- års jubileum som snekker hos O.
Christiansen.
I alle annonsene har navnet på eieren O. Christiansen vært med, men
i 1906 forsvinner navnet hans fra
annonsene selv om begravelsesbyrået
lever videre. Da har Olavus blitt 71 år.
3.nov. 1912 annonserer disponent
Carl G. Mamen i Aftenposten at
Christiania Ligkistefabrik & Begravelsesbureau har flyttet til Hospitalgaten 12. Samtidig har byrået blitt
A/S.
Olavus Christiansen døde hjemme
hos sin datter Hilda i 1916 etter å ha
vært enkemann i 13 år, men begravelsesbyrået som han stiftet i 1862
levde videre enda i noen år. Ved å
studere adressebøkene for Kristiania kan man følge det fram til 1930.
Dermed bestod Christianias første
begravelsesbyrå i rundt 68 år.
Kilder
¹ FT Kristiania 1905 Nobelsgt 35
² Slektstre kan framvises til
interesserte
DISputten 4/2015
11
Reisebrev fra Amerika
Av Jan og Nina Magnussen
Etter en privat sjekk på deltagerlista teller jeg 18 deltagere
med tilknytning direkte til Oslo/Akershus, samt reiseleder
Inger-Torill Kirkeby. Når man bor i Akershus er man
jo heldig med hensyn til reisevei så alle Oslo/Akershusdeltagerne var nok i ekstra godt humør da vi traff hverandre
på Gardermoen.
Jan og Nina Magnussen fra
Vestby og DIS-Oslo/Akershus
DIS-Oslo/Akershus er en distriktslag med mange medlemmer, så
derfor treffer man både gamle og
nye ansikter på DIS-Norges turer.
Humøret var ett kjennetegn på hele
turen. Alle var blide og fornøyde.
Alle var presise og fulgte instruksjoner som vår fantastiske guide Inger-Torill kom med.
Vi, Nina og Jan, hadde en fantastisk tur og ble kjent med mange nye
mennesker. Noen har vi allerede
rukket å se igjen både på medlemsmøter på Sognsvann og på årets
Slektsforskerdag. Trivelig!
Flere stater
Turen denne gangen begynte i Illinois og fortsatte gjennom Wisconsin, Minnesota, Nord-Dakota, Montana, Wyoming, Idaho, for å ende
opp i Utah.
Chicago er en typisk storby, men
besøk på et eldresenter i utkanten
av byen gav oss en flott balanse.
12 DISputten 4/2015
Som alltid er det menneskene, historiene og den personlige innsatsen
rundt om som påvirker oss alle!
Fra Chicago til Westby
Etter 2 flotte dager i Chicago kom
lørdag den 26 september fort og
endelig skulle vi besøke dette lille
stedet som heter Westby. Kommunevimpel fra ordføreren i Vestby var
med i kofferten sammen med pins
og kommunebrosjyre. På forhånd
hadde Inger-Torill klart å avtale
møte med Mayor Dan Helgerson i
Westby. Her ble det både deilig lunsj
for alle deltagerne, og et hyggelig
møte med Mayor. Siden han var av
svensk avstamning fikk vi både prat
om kommunene Westby i Wisconsin og Vestby i Akershus så vel som
slektshistorie og slektsforskning.
Lunsjen ble holdt på Borgen Cafe og
det var stinn brakke denne lørdag
formiddag.
Fra Westby fikk vi en flott rosemalt
trenøkkel, som senere ble overlevert
til nåværende ordfører Ludvigsen i
Vestby .
Siden en artikkel i VestbyNytt var
planlagt fikk vi her med både reisebrev og lokal vinkling.
DIS-Follo ble også presentert - all
reklame er god reklame.
Så kom lørdagen og jeg og Jan kunne
endelig konstatere at vi nok en gang
var i Minneapolis og St. Paul i Minnesota. De flotte tvillingbyene der
jeg har slektninger. Søndagen startet
med nydelig gudstjeneste i Mindekirken. Men vi var ute i god tid så
vi fikk anledning til å se på mange
flotte bilder og utmerkelser som
hang på veggene både i 1. etage og
underetasjen.
Plutselig hører jeg Jan si: Næmmen’
der er han jo ……
Hva betød nå dette? Jeg ilte til! Jo der
på veggen hang Biskop Aasgaard. Ja,
nå høres det ut som om han var en
gammel bekjent men det er en halv
sannhet. Jan husker godt at han som
10-12 åring var hos sine besteforeldre på Kloppa i Lørenskog da det
var besøk fra Amerika. En biskop med en frue med nylon-strømper!
Etter gudstjenesten kom Betty som
er 91 år, min fars kusine, min kreftsyke tremenning Diane på 54 og min
tremenning Karen og hentet oss
utenfor Mindekirken i Minneapolis.
Deretter bar det avgårde i bursdagsselskap for Diane og Karens sine
I midten Bisop Aasgaard på bilde i Mindekirken.
tantebarn og Bettys oldebarn. Oliver
og Julian på 3 og 5 år. Diane som er
syk ventet hjemme og slappet av litt
mens vi andre var i barnebursdag.
Der traff vi for første gang til sammen 16 familie og venner som vi
kun hadde «hørt» om.
Familie og slekt ble sjekket og
notert. Bilder tatt og notater gjort
og nye kontakter knyttet. Hva mere
kan man ønske seg! Jo, kunne nå
Diane som ventet hjemme orke en
prat før vi dro videre. Heldigvis fikk
vi et par timer også med henne. To
sterke timer og vi håper inderlig at
vi igjen kan besøke dem i St.Paul om
ikke for lenge. Betty på 91 begynner
også å vise litt tegn på alder.
Godt å vite at mange amerikanere
virkelig oppnår en alder det står respekt av.
Vel tilbake på hotellet den søndagen var vi så fornøyde og fulle av
inntrykk at uansett hva resten av
turen ville bringe var vi svært takknemlige.
Og turen ble bare bedre og bedre!
Selv om det ikke var flere barnebursdager var det besøk på St.Olaf College mandag. Der har mitt eget flotte
korps Haukerød Skolekorps fra
Sandefjord vært på besøk og spilt.
Prøvde å se etter bilder, men niks ingen korpsspor, bare studentspor.
Korpsspor eller musikkspor ble det
mye av på turen. Både med andre
deltagere (Bjørn Terje Schau) som
spilte fløyter og ukulele. På Norsk
Høstfest i Minot var det både mye
mennesker og mye musikk.
Mere musikk fikk vi oppleve på «jamsession» i Big-Timber,Montana. En
herlig gjeng med (unnskyld) gamle
mennesker med både god og dårlig
hørsel, med god og dårlig gehør og
med en spilleglede og være sammen
glede som alle burde praktisere.
Ikke rart de blir gamle der borte.
Når turen til slutt endte i Salt Lake
med besøk på FamiliySearch Library
var vår guide fra Moss . Ikke akkurat
Oslo/Akershus men veldig nære når
man er «helt» i Salt Lake!
Så hvordan gikk det med denne Biskopen? Jo, han har vi plutselig funnet ut er i slekt med Jans oldemor
Oline Marie Isaksdatter Brustad
fra Nannestad og Lørenskog. Så etter hjemkomsten har vi fått kontakt
med en Brustad i Amerika. Biskop
Aasgaard ligger begravet på en stor
familegrav i Albert Lea syd for Minneapolis.
Blir det ny tur? Yepp !! Må bare planlegge litt.
Håper flere av dere andre også har
planer.
Og hvis ikke, så gjør litt slektsforskning så lenge!
DISputten 4/2015
13
2
1
1: Tempelet til mormonerne. Her kom
ikke vi inn, heller ikke med guiden. Her
må man være sterkt troende og godkjent
i menigheten (avlagt løfter) før man kan
komme inn. Men flott!
2: Fra venstre mot høyre:
Trygve Thormodsen , Torodd Lauritzen
og Jan Harald Magnussen
3: Jan tar en pust i bakken i nydelige Salt
Lake centrum.
4: Flott omvisning på St Olaf College sine
områder. Her the Regents Hall.
3
14 DISputten 4/2015
4
Ti tips til søk i Danmark
Dette er en oversatt versjon av tipsene på
nettsiden til Nordgen:
http://www.nordgen.com/titips/danmark
I
Danmark er det litt andre regler for når arkivmateriale er tilgjengelig, enn de vi kjenner til i Norge:
20 år: Offentlige myndigheters arkiver – med unntagelse av det nedenfornevnte – under forudsetning
av at arkivaliene er avleveret til et offentligt arkiv.
75 år: Personfølsomme arkivalier, fortrolige opplysninger,
adopsjon, skilsmisse, selvmord samt Folketellinger.
50 år: Kirkebøker (fødsel, konfirmasjon, vielse), borgerlige ekteskapsprotokoller, skifteprotokoller, skiftesaker
og testamenter.
10 år: Kirkebøker som kun inneholder døde.
Mange av disse opplysningene kan du finne direkte på
Internett.
1
Alle de danske kirkebøkene fra start ca. 1645 og
frem til 1891 er skannet og søkbare hos Rigsarkivet
https://www.sa.dk/ Kirkebøker etter 1891 blir løpende
publisert.Du finner kirkebøkene på:
www.arkivalieronline.dk
2
Skannede folketellinger finner du sammen med
kirkebøkene. Følgende folketellinger er skannet: 1787,
1801, 1834, 1840, 1845, 1850, 1855, 1860, 1870, 1880,
1890, 1901, 1906, 1911, 1916, 1921 og 1925.
3
Avskrevne folketellinger finnes på Dansk Demografisk Database: http://www.ddd.dda.dk/kiplink1.
htm
Her finner du bl.a. en liste over, ”hvad der er i databasen”
samt ”søgning efter personer”.
http://www.ddd.dda.dk/soeg_hvader.html
4
Innvandring til Danmark, ikke komplett - finner
du på: http://www.ddd.dda.dk/immibas/immibaslink.
htm
Innvandringen (opholdstilladelse) dekker perioden
1812-1924. Innfødtsrettstildelingen dekker perioden
1776-1960. På ovenstående adresse er det også mulighet
for å søke på utviste personer 1875-1919.
5
Utvandring fra Danmark. Databasen dekker
perioden 1868-1908. http://www.udvandrerarkivet.dk/
udvandrerprotokollerne/
6
Bøker:
Mange bibliotek rundt i Norge har avtale med bibliotek i
Danmark om utlån av bøker. Du finner danske bibliotek
på http://www.bibliotek.dk
7
Du finner Foreningen DIS-Danmark på:
http://www.slaegtogdata.dk/ Her kan læses om foreningen. På foreningens hjemmeside findes DIStræf (DIStreff i Norge) med mulighed for søgning
http://www.disnorge.no/distreff/?land=dk&SetLanguage
=DAN
Der kan søges som gæst.
http://www.dis-danmark.dk/forum/index.php
I DIS-Forum, Aneefterlysning, for å etterlyse informasjon om aner. Andre vil svare deg på ditt spørgsmål. Et
annet område i DIS-Forum er ”Hjælp til opslag”.
Det er her mulig å be om hjelp til oppslag i danske arkiver som man selv ikke har mulighet for å oppsøke. Før
du skriver et innlegg så les dette først: Til nye brugere af
”Hjælp til opslag”.
http://www.dis-danmark.dk/forum/index.php
8
Stednavn:
Er man ikke kjent i Danmark kan det være nyttig å slå
opp et sted; det kan være en liten by, en gård m.m. Disse
opplysningene er samlet i en stednavnebase: http://www.
krabsen.dk/stednavnebase/ Skriv inn navnet på stedet
du søker etter, er det opplysninger om amt, herred eller
sogn vil dette komme opp.
9
FamilySearch:
Mormonernes store database.
http://www.familysearch.org/Eng/Search/frameset_
search.asp
Oversikt over ”batch-number”:
http://www.hammerum-herred.dk/viewpage.php?page_
id=8
Her kan du søke direkte på enten amt eller sogn.
10
Husk når du søker på nettet (og andre steder),
at det kan være avskrifter av kilder. Avskrifter kan alltid
inneholde feil, man kan ha skrevet det man trodde sto i
kilden
Kilde: http://www.nordgen.com/
DISputten 4/2015
15
Hilsen fra DIS-Norges leder
Av Tone Eli Moseid
Foto: Aina Johnsen Rønning
Det er ikke kjedelig å være riksarkivar for
tida. Det sa Inga Bolstad selv, da hun møtte
både DIS-Norge og andre representanter
fra kulturminnevernet nå i november.
Det tror jeg på. Det pågår en omfattende
omorganisering av arkivverket, og det skal
gjennomføres endringer av tjenestetilbudet.
Tone Eli Moseid,
styreleder i DISNorge, Slekt og
Data
I
en forholdsvis satt og tradisjonsbunden organisasjon som arkivverket skaper slikt reaksjoner, reaksjoner
som har nådd media. Riksarkivet skal ha ros for å invitere til et informasjonsmøte, og for å innrømme at de
kanskje burde trukket brukerne tidligere inn i prosessen.
Nå blir det etablert et brukerråd, likt det som det danske
Riksarkivet har hatt en stund.
Et godt tiltak, der vi som møter for DIS-Norge kan formidle våre medlemmers behov, og gi råd - og selvsagt få
en tydeligere rolle som samarbeidspart.
Hva vil alt dette som skjer i arkivverket kunne innebære
for DIS-Norges medlemmer? Selve organisasjonsmodellen er sannsynligvis en sak som er mer aktuell for
de ansatte og deres organisasjoner.
Omleggingen av tjenestene er derimot noe som vi følger nøye med på. At mer skal over på nett bør ikke være
noe DIS-Norge bør argumentere mot. Vi husker vel at vi
startet opp som "databehandling i slektsforskning"!
16 DISputten 4/2015
Men signalene om at det nå skal satses massivt på massedigitalisering av de store offentlige forvaltningsarkivene
gir grunn til bekymring. Dette er noe som tvinger seg
fram, fordi arkivverket ikke får nok ressurser til å bygge
nok lagringsplass for fysiske arkiv - dette skal digitaliseres for å gi rom for kassasjon.
Det er snakk om at det mangler 200.000 hyllemeter, som
må frigjøres gjennom denne store satsingen. Følger det
ikke nok ressurser med til å gjennomføre dette, er det
ikke vanskelig å se at ressursene blir hentet fra det som i
dag er veiledning og tjenesteyting overfor enkeltbrukere,
blant annet våre medlemmer.
DIS-Norge kommer til å følge nøye med på hva som
skjer videre i arkivverket, og vi ønsker å bli hørt, før
avgjørelser tas som får konsekvenser for vårt arbeid for å
bevare kulturarven.
Follo-arkivet
Tekst: Else Edvinsen Granum Foto: Sigbjørn Elvebakken
Onsdag 28. oktober inviterte Frogn
Historielag og DIS-Oslo/Akershus til
foredrag om Folloarkivet. Vi var i alt 17 som
hadde funnet veien til Kolben på Kolbotn
denne onsdagskvelden.
S
igbjørn Elvebakken fra DIS-Oslo/Akershus ønsket
velkommen og overlot ordet til Iselin Bærøe Nerland.
Folloarkivet har kun en 50 % stilling – Iselin Bærøe Nerland er eneste ansatte. Iselin har vært ansatt i Folloarkivet siden 2010, tidligere har hun vært på Riksarkivet i tidsperioden 2000 – 2010, med andre ord har hun meget
lang og bred erfaring fra arkivfeltet.
Vi fikk en grundig gjennomgang av hva som finnes i
arkivet.
Folloarkivet omfatter Frogn og Oppegård, men de
ønsker å få med resten av Follo-kommunene. Driften
av Folloarkivet foregår i samarbeid med Oppegård bibliotek, man kan bestille opp dokumenter/mapper og
sitte på biblioteket og studere disse. Foreløpig omfatter
Folloarkivet kun papirarkiver.
Etter foredrag fikk vi en titt ned i arkivet. Det var det
tatt frem noen gamle dokumenter som vi fikk se, blant
annet om fire gutter, to brødrepar, som hadde vært på
epleslang og ble anholdt av politiet.
Iselin gjennomgikk oppbygging av arkivene og hvilke
opplysninger som finnes i arkivene:
De kommunale arkivene er en gullgruve for slektsforskere!
–– Skolevesen
–– FattigvesenFattigvesen
–– Valgdokumenter
–– Ligningsprotokoller
–– Gamle selvangivelser
–– Overformynderiet
–– Lister over stemmeberettigede, med mer.
Hun snakket også om Klausuler – Kildekritikk.
Kveldens store overraskelse
Iselin sto der med en meget gammel protokoll i hendene.
Denne protokollen hadde hun mottatt samme dag, 28.
oktober.
Dette var en møteprotokoll for Drøbak som de manglet i
arkivet. De hadde protokoller for tidsrommet etter 1850,
men manglet 1837 – 1850. Denne protokollen ble funnet på et loft i Telemark og blir nok tatt godt vare på av
Iselin.
Iselin Berøe Nerland viser fram skatter fra Folloarkivets
gjemmer
DISputten 4/2015
17
Møtereferater fra medlemsmøter
2. oktober 2015
ved rådgiver Vivi Aaslund
Tekst: Helén Tangen, Foto: Sigbjørn Elvebakken
Rådgiver Vivi Aaslund presenterte bilder
i ulike sjangere fra fotosamlingen i
Arbeiderbevegelsens arkiv (Arbark) for
omtrent 80 frammøtte på medlemsmøtet
den 7. oktober 2015 . Nettside: http://arbark.no/
H
va forteller bildene om arbeidsfolks liv? Hvordan
var det å flytte inn til storbyen fra landsbygda? Vi fikk
presentert noen av fotosamlingens ikoniske bilder som
Fyrstikkarbeiderstreiken. Disse bildene av folks liv både
i hverdag og fest forteller om klær, standsforskjeller,
gammel og ung, interiør og framveksten av drabantbyene og mye, mye mer.
Vi kan finne personhistorie i kildene hos Arbark, men
trenger en del opplysninger om personen man søker etter. Var han / hun aktiv i en lokal fagforening, aktiv politiker på venstresiden eller lignende. Arbarks skriftlige
kilder er et flott supplement når man skal skrive livshistorier eller personhistorier.
Arbarks fotosamling inneholder rundt 1,5 millioner
bilder. Arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen har siden
Arbarks opprettelse i 1908 bidratt med avleveringen av
sine bilder, det være seg fra partiforeninger, fagforbund
og -foreninger med flere. Den største enkeltsamling er
Arbeiderbladets bildearkiv.
Arbarks arkivsamling omfatter materiale etter organisasjoner, personer og aktiviteter innen hele arbeiderbevegelsen og den politiske venstresiden. Arkivene inneholder
blant annet brosjyrer, trykte protokoller og beretninger. I
tillegg har Arbark samlinger av plakater, merker og forskjellig bildemateriale, som brosjyreforsider, tegninger
og politiske karikaturer, med mye mere.
To av arbeiderfanene i Arbarks fanesamling
18 DISputten 4/2015
Over 1500 arbeiderfaner fra hele landet er avfotografert
og registrert i fotodatabasen. Av disse oppbevares omkring 400 i Arbarks fanesamling. De eldste fanene er fra
midten av 1800-tallet.
Arbarks samlinger i tall omfatter 6500 hyllemeter med
avlevert arkivmateriale og 130 000 titler i biblioteket.
Se også pdf fra foredaget på DIS-O/A sin nettside her:
http://oa.disnorge.no/system/files/DIS.pdf
4. november 2015
Tekst og foto: Sigbjørn Elvebakken
Foreløpig presentasjon av den nye sjøhistorien og Krigsseilerregistret
ved Thorbjørn Solberg Andersen og Tore Jan Clausen fra Lillesand sjømannsforening.
Omtrent åtti slektsforskere møtte opp en tåkefull kveld i Wergelandsalen på Riksarkivet
onsdag 4. november. Carl Birger innledet med informasjon om aktiviteter fram til neste
medlemsmøte.
G
jestene fra Aust-Agder kommer fra en liten
sjømannsforening med omtrent 150 medlemmer. Foreningens hovedfokus har de siste årene
vært krigsseilere, og man har bygget opp en database for krigsseilere fra begge Agderfylkene
http://stiftelsen-arkivet.no/Krigsseilere-fra-Agder.
I tillegg har foreningen samlet mye materiale fra sjøfartshistorien, som har blitt hovedregisteret som krigsseilerregistret er en del av. http://www.sjohistorie.no/.
I samarbeid med Stiftelsen Arkivet og Samlerhuset har
det kommet penger på bordet for å bygge en ny nasjonal
krigsseiler-database på nettet.
Målet er å samle materiale fra arkiver i Norge, Stor-britannia og USA og at hver krigsseiler skal få sin «hjemmeside». Den nye databasen vil få adressen
www.krigsseilerregisteret.no.
DISputten 4/2015
19
2. desember 2015
Tekst og foto: Sigbjørn Elvebakken
Bøddel Mathias Christian Fliegenring
(1685-1729) - skarpretterens liv og død
ved forfatter ved Torgrim Sørnes.
N
orske bødler har ikke alltid blitt sett på som stuerene av sine medborgere i samfunnet. Torgrim Sørnes
har gjort det til sitt litterære prosjekt å skildre deres
gjerninger så lenge de har vært sporbare i arkivene. Dette
fikk de som møtte opp en mørk aften på Riks-arkivet onsdag 2. desember 2015. Da holdt DIS-Oslo/Akershus sitt
siste medlemsmøte for året.
Torgrim Sørnes snakka om
“Bøddel”
Mathias Christian Fliegenring (1685-1729) skarpretterens liv og død, for omtrent femti
oppmøtte lydhøre tilskuere.
Et bøddelembete var noe man giftet seg til eller arvet.
Stort sett alle bødlene i Norge dette tidsrommet var fra
dagens Tyskland. Bødlene var ikke bare ansvarlig for
henrettelser, men hadde i oppdrag å foreta andre korporlige avstraffelser, som brenning med svijern, pisking
og kniping med glødende tenger.
De ble ansett som ureine i samfunnet og fikk ikke gå til
nattverd med de andre borgerne, ei heller drikke Jesu
blod av samme beger. Bijobber de ble satt til kunne være
hundefangere, merraflåere eller å skjære ned selvmordere. Mange av disse funksjonene gikk seinere over til
rakkerne. Yrket kunne gå i arv, mange barn av bødler
ble kirurger som åpna byller eller foretok amputasjoner
og trepanasjoner (åpnet hodeskaller for å avlaste trykk).
Bøddelens anseelse i samfunnet kunne øke med inntekten.
Mathias Fliegenring (født 1685) stammet fra en lang anerekke av bødler fra byen Altona i Schleswig/Holstein.
20 DISputten 4/2015
Han kom til Trondheim i 1720 etter tragiske hendelser
for familien, kone og barn omkom i byllepest i Helsingør, Danmark, under den store nordiske krigen. Mester Baard var da nettopp død, og ingen ville påta seg
jobben med å avrette de tre delinkventene som satt og
ventet i arresten. De var bare til utgift for samfunnet
så lenge de spiste på statens regning. Trondheims gode
borgere hadde fått låne skarpretteren i Bergen, men han
skreiv regning med gaffel.
Fliegenring ble så godt som headhuntet til byen, de lovte
tjenestebolig og store inntekter. Huset var ei ubeboelig
stue uten tak, langt unna folk. De høye inntektene var
ikke mer enn tomme ord. Mathias hadde med seg en
ny kone, og flere barn ble født i Trondheim. De levde
svært kummerlig og omgikk folk av samme samfunnsklasse, rakkere og vertshusholdere. Bøddelen søkte trøst i
flaska. En rekke episoder i 1728 indikerte at alt var ikke
som det skulle. Han innbilte seg at andre snakket om han
bak hans rygg, særlig prestene under prekenene; Hver
den som hater sin bror er en morder, og dere vet at ingen
morder har evig liv værende i seg (Johannes 3.15).
Fliegenring sleit nå med å utføre sine oppdrag. Han
hadde paranoide forestillinger om at han ble forgiftet og
klarte ikke en gang å skrive sine egne kvitteringer. Den
28. august 1728 skulle han følge den to år gamle datteren
ut på utedoen.
Kona Sara fant henne drept med kjøkkenkniv i vedskjulet. Den tidligere bøddelen ble selv satt i arresten og
døde samme høst på Munkholmen. I kirkeboka står det
bare “Begravet Mestermandens Liig”.
Den første er utsolgt i papirformat fra forlaget, men de
oppmøtte fikk mulighet til å erverve seg de andre med
signatur skrevet med god gammeldags fyllepenn. Boka
om Mathias Fliegenring er planlagt i trykk til april 2016.
Sara og barna ble kjeppjaget fra Trondhjem da de krevde
å få utbetalt pengene de hadde utestående for utførte
tjenester av bøddelen. De fikk båtskyss til København og
seksti daler. Etterkommerne etter
Mathias Fliegenring klarte seg bra i samfunnet.
Vi tror ikke det er siste gang vi ser Torgrim Sørnes i
Wergelandsalen. Han jobber med å bygge opp en database over de som er dømt til døden i Norge gjennom
tidene, og mener at antallet dommer kan komme opp i
mer enn 40 000.
Så langt har Torgrim Sørnes utgitt tre bøker om norske
henrettelser:
1
Mørkets gjerninger: De henrettede i Norge 1772 – 1782
2
Uten nåde. De henrettede i Norge
1783 – 1814
3
Ondskap: De henrettede i Norge
1815 – 1876 Databasen skal i tillegg til navnene også inneholde transkribering av domfellelsene helt fram til benådning eller
døden ved mestermannens hånd. En smakebit kan ses
på hjemmesiden hans:
Tipper du?
Har du valgt grasrot-mottaker?
Grasrotandelen er en ordning fra Norsk Tipping, hvor
du som registrert spiller kan velge ett lag eller én forening
som du ønsker å støtte - din Grasrotmottaker. Vi oppfordrer deg til å støtte oss i DIS/OSLO AKERSHUS!
Tenk deg at du kan spille favorittspillene dine - Lotto,
Tipping og Joker for eksempel - og samtidig gi noe mer
til det laget eller den foreningen du selv ønsker å støtte.
Dette er nå mulig via Grasrotandelen.
http://www.ondskap.org/de-henrettede-1772-1876.html.
——
——
——
——
Hos Kommisjonær: Ta med deg strekkoden og ditt spillerkort til en av Norsk Tippings mange kommisjonærer.
SMS: GRASROTANDELEN 989700081 til 2020 (tjenesten er gratis).
Internett: Grasrotandelen hos Norsk Tipping
Norsk Tipping Mobilspill.
Du kan også følge med på hvor mye Grasrotandelene genererer for de enkelte Grasrotmottakerne.
Takk for at du støtter oss via Grasrotandelen!
Ved spill hos Norsk Tipping vil 5 % av innsatsen gå
direkte til ditt lag eller forening (gjelder ikke Extra og
Flax).
Merk at Grasrotandelen ikke på noen måte går ut over
innsatsen eller premien din - du blir ikke belastet noe
for å være grasrotgiver. Du trenger Norsk Tipping
Spillerkort for å knytte deg til Grasrotandelen.
Spillerkort får du kjøpt hos kommisjonær, eller du kan
bestille det på www.norsk-tipping.no.
Vi oppfordrer deg til å knytte deg til ordningen allerede i
dag, og du gjør det på en av følgende måter:
DISputten 4/2015
21
DIS-Oslo/Akershus
Styret 2015—2016
Carl Birger van der Hagen
[email protected]
Leder
Lars Lund
[email protected]
Svein L. Rasch [email protected]
Nestleder
Else Edvinsen Granum
[email protected]
Sekretær Sissel Marit Bue
Styremedlem
[email protected]
Varamedlem
Kasserer
Christiane Hunsbedt
[email protected]
Helén Tangen
[email protected]
Varamedlem
Sigbjørn Elvebakken [email protected]
Dag Anders Kjærnes
[email protected]
Info fra laget
Medlemstilbud
Er du klar over at en rekke av medlemstilbudene som du
finner i DISbutikken er til salgs på våre medlemsmøter?
Benytt anledningen til å ta en titt på utvalget, og kjøp
”rett over disk”.
DISreg
Lurer du på hva som er på gang av kilderegistrering
i DIS-Norge, Slekt og Datas regi? Nå kan du søke i
en egen database over kilderegistrerings-prosjekter på DIS-weben http://www.disnorge.no/DISreg/
Oppslag
For hjelp til oppslag er Slektsforskerbasen
http://www.disnorge.no/sfbasen/ et nyttig hjelpemiddel.
Ny slektsforskerbase er på plass med samme innlogging
som til andre DIS-Norgesider.
Slektsforum (etterlysnings-forumet)
http://www.disnorge.no/slektsforum/
er også veldig nyttig. Der er det mange som kan
hjelpe med oppslag i bygdebøker og annen slekts-litteratur.
DISchat er også verd et besøk - kanskje det er noen
inne fra ditt distrikt der? http://www.disnorge.no/irc/
22 DISputten 4/2015
Styremedlem
Styremedlem
Interessert i kurs?
Følg med på DIS-Oslo/Akershus sin kurskalender,
http://oa.disnorge.no/kurskalender og les epostmeldinger fra lokallaget! Kursene kommer ofte raskt i
gang, og blir fort fulltegna. Det lønner seg derfor å
melde seg raskt på. Ta kontakt med styret hvis det er
kurs du ønsker deg - og ikke minst, hvis du kan bidra
til at det blir arrangert kurs i nærheten av der du bor!
Kursadministrator: [email protected]
Adresse-endring?
Får du ikke Slekt og Data selv om medlemsskapet er i orden? Kanskje du har flyttet? For å endre postadresse logger du deg på med brukernavn og passord på forsiden til
DIS-Norge, Slekt og Data og klikk så på ”Min Medlemsside” og gjør de endringer som trengs.
Hvor finner jeg brukernavn og passord?
Har du glemt hva ditt brukernavn og passord er, kan du
spørre etter det ved å taste inn e-postadressen du står
registrert med hos DIS-Norge her:
http://www.disnorge.no/cms/glemt-passord.html
E-postmelding
Vi sender epostmelding med varsel om møter og andre
aktivitetstilbud til medlemmene. Til dette trenger vi epostadressen din . Har du ny epost-adresse eller om denne
er endret så gå til ”Min Medlemsside” som beskrevet
over. All fakturering blir også sendt via epost så det er
viktig å ha din riktige epostadresse!
Brukergrupper
Møtekalender
DIS-O/A har brukergrupper for flere
slektsprogram. Har du spørsmål om noen av
disse så ta en tur på et brukermøte. Lær mer om
de tekniske tingene med selve programmet,
få tips om hvordan du registrerer eller om
hvordan programmet best kan utnyttes.
Ta gjerne med bærbar PC hvis du har.
DIS-O/A holder medlemsmøter den første
onsdagen i hver måned. Møtene består
av foredrag med interessante temaer og
avsluttes med kaffe og noe å bite i. Så her er
det både faglig og sosialt innhold. Møtene
holdes i Riksarkivet på Sognsvann med
foredrag i Wergelandsalen og den sosiale
biten i Kantina.
Brukergrupper og kurs i Øvre
Slottsgt 2B
Møtedatoer
Brother’s Keeper
Møtes den 2. tirsdagen hver måned
kl 18:00-21:00
Kontaktperson: Otto Jørgensen
[email protected]
Medlemsmøte 6. januar
Tittel: Medlemsmøte DIS-Oslo/Akershus
Sted: Wergelandsalen, Riksarkivet, Sognsvann
Reunion
Møtes den 2. torsdagen hver måned
kl 18:00-21:00
Kontaktperson: Heidi S. Fjeldvig
[email protected]
Medlemsmøte 3. februar
Tittel: Medlemsmøte DIS-Oslo/Akershus
Sted: Wergelandsalen, Riksarkivet, Sognsvann
Legacy
Møtes den 1. tirsdag hver måned
kl 18:00-21:00
Kontaktperson: Jens Kaasbøll
[email protected]
Brukergruppe for DNA
Møtes den siste torsdagen hver måned
kl 18.00-21.00.
Informasjon om møter sendes alle som
har meldt sin interesse for DNA i slektsforskning til kontaktpersonen.
Foreløpig kontaktperson:
Carl Birger van der Hagen
[email protected]
Medlemsmøte 2. mars
Tittel: Medlemsmøte DIS-Oslo/Akershus
Sted: Wergelandsalen, Riksarkivet, Sognsvann
Husk at det kan bli endringer i de oppsatte møtedatoene og -stedene, så sjekk alltid møtekalenderen på
nettsiden! http://oa.disnorge
Slektshjelp hver torsdag på Byarkivet
Kl 12:00 - 18:00
Sted: Lesesalen, Oslo Byarkiv, Maridalsveien 3, Oslo
Velkommen til slektskafé i Øvre Slottsgt 2b, 3. etg
i Oslo, den siste lørdagen hver måned
kl 10-14. (Unntak: juni, juli, oktober, desember og
påskelørdag).
Følg med på møtekalender på nettsiden:
http://www.disnorge.no/cms/aktiviteter.html?strOrg=oa
DISputten 4/2015
23
Bildet er innsendt av Inger Juel Sukke.
Det viser min grandgrandgrandtante Berte Marie f. Clemetsdtr Hansen (1841 - ) og hennes familie.
Fotograf er P.P. Herdenberg, Christiania.
Bildet er tatt ca 1895 inne i gården på Jernbanetorget 4 der Berte Maries mann Henrik Olsen var restauratør. Familien bodde også på denne adressen.
Han var opprinnelig fra Moss og hun fra Enebakk der hun var av Børter-slekten.
Som så mange andre søkte de inn til hovedstaden, og Henrik Olsen har tydeligvis greid seg godt.
Bak foreldrene ser vi døtrene Dagny Henriette Marie og Emma Sofie Anny. Emma Sofie Anny emigrerte til Argentina.
Den unge mannen til venstre på bildet er sønnen til ekteparet. Navnet hans er Kristian Arnold Emil.
Også han utvandret til Amerika. Kan hende dette familiebildet ble tatt i anledning av at både sønnen og en datter
snart skulle reise til Amerika.