Høyesterett - Rt-1991-416
Utskrift fra Lovdata - 23.02.2015 16:58 Høyesterett - Rt-1991-416 Instans Dato Publisert Stikkord Sammendrag Saksgang Parter Forfatter Høyesterett - dom 1991-04-19 Rt-1991-416 Skatterett. Eiendomsskatt. Skattyteren fikk medhold i at utskrivningen av eiendomsskatt for 1984 og 1985 var ugyldig. Utskrivningen for hans eiendommer var gjort på grunnlag av en omtaksering i 1983, som medførte en betydelig skatteøkning, mens det for andre deler av kommunen først skjedde en omtaksering i 1985 som ble lagt til grunn ved utskrivningen i 1986. Ordningen med sonevis taksering og utskrivning var ikke hjemlet i lovgivningen om eiendomsskatt, jfr. særlig byskatteloven § 4 første ledd 2. punktum. At ordningen hadde sin bakgrunn i kommunesammenslutningen mellom Tromsø og Tromsøysund i 1964 medførte ikke at saken kom i en annen stilling, iallfall ikke i de aktuelle skatteår. L.nr 60B/1991, nr 302/1989 Tromsø kommune (Advokat Einar Harboe - til prøve) mot Olav Sandnæs (Advokat Johan Hjort). Tjomsland, Schei, Skåre, Backer og Røstad. Dommer Tjomsland: En skattyter i Tromsø kommune - Olav Sandnæs - har bestridt eiendomsskatteligningen for 1984 og 1985 fordi den var foretatt på grunnlag av en omtaksering i 1983, mens det for andre deler av kommunen skjedde en omtaksering i 1985 som ble lagt til grunn ved utskrivingen fra 1986. Tromsø hadde som bykommune, innført eiendomsskatt på et tidlig tidspunkt. I 1956 ble det foretatt en alminnelig omtaksering av de eiendomsskattepliktige eiendommer i kommunen. Dette var den siste omtakseringen før Tromsøysund kommune 1. januar 1964 ble innlemmet i Tromsø kommune. I Tromsøysund kommune hadde det ikke vært utskrevet eiendomsskatt. I forbindelse med kommunesammenslutningen ble det vedtatt at eiendomsskatt skulle utskrives i Tromsdalen, et bymessig område i sentrum av den tidligere Tromsøysund kommune - heretter omtalt som sone 1. Eiendommene i sone 1 ble taksert i 1963 og eiendomsskatt utskrevet første gang i 1964. Eiendommene i et annet område i den gamle Tromsøysund kommune, NordTromsøya - heretter kalt sone 2, ble taksert i 1964 og eiendomsskatt ble for første gang utskrevet i 1965. Eiendommene i det gamle byområdet i Tromsø ble omtaksert i 1965-66, med utskriving av eiendomsskatt basert på de nye takstene i 1966. Dette området er betegnet som sone 3. Sone 3 omfatter nå også andre områder hvor eiendomsskatt første gang ble utskrevet i 1976 og 1981. Den første omtaksering av eiendommene i sone 1 fant sted i 1973, 10 Side 417 år etter den første takseringen, med utskriving av eiendomsskatt basert på de nye takstene første gang i 1974. For sone 2 fant omtaksering sted i 1974, med utskriving basert på de nye takstene fra 1975. For de deler av sone 3 hvor det tidligere var utskrevet eiendomsskatt, skjedde utskrivingen basert på en ny omtaksering i 197576 første gang i 1976. - Den neste omtakseringen skjedde i 1983 med utskriving basert på de nye takstene første gang i 1984 for sone 1, i 1984 med utskriving første gang i 1985 for sone 2, og i 1985-86 med utskriving i 1986 for hele sone 3. Olav Sandnæs eier to eiendommer i den delen av tidligere Tromsøysund kommune som omfattes av sone 1; boligeiendommen Turistveien 39 gnr 17 bnr 210 og en ubebygget tomt Myrveien 44, 46 og 48, gnr 17 bnr 506. På bakgrunn av det som ble opplyst for Høyesterett, må det imidlertid legges til grunn at Sandnæs' eiendommer første gang ble taksert i 1968. Sandnæs mottok i 1984 krav om eiendomsskatt beregnet på grunnlag av omtakseringen i 1983. Omtakseringen medførte for Turistveien 39 en takstøkning på 198 prosent, fra kr 90.000 til kr 269.000. For Myrveien 44, 46 og 48 økte taksten fra kr 11.000 til kr 32.000. Sandnæs nektet for årene 1984 og 1985 å betale eiendomsskatt på grunnlag av de nye takstene med den begrunnelse at det på dette Rt-1991-416 Side 1 Utskrift fra Lovdata - 23.02.2015 16:58 tidspunkt ikke var gjennomført en alminnelig omtaksering av eiendommene i kommunen. Det omtvistede beløp er oppgitt å være ca kr 6.000. Tromsø kommune begjærte 19. april 1985 tvangsauksjon over Sandnæs' eiendommer. Saken ble i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 53 overført til søksmåls former og det underliggende tvistespørsmål - nemlig spørsmålet om Tromsø kommune var berettiget til å oppkreve eiendomsskatt av Sandnæs etter skattetaksten fra 1983 før det var utskrevet eiendomsskatt på grunnlag av omtaksering av samtlige eiendommer i Tromsø - ble av Sandnæs bragt inn til selvstendig avgjørelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 55. Tromsø namsrett avsa 16. mai 1986 kjennelse hvorved tvangsauksjon over eiendommen ble utsatt inntil det forelå tvangskraftig dom i namsrettsaken. Tromsø namsrett avsa 6. august 1987 dom med slik slutning: "1. Tvangsauksjon begjært av Tromsø kommune på grunnlag av ubetalt eiendomsskatt for 1984 og 1985 over gnr. 17 bnr. 506 og 210 i Tromsø nektes fremmet. 2. Eiendomsskattevedtakene for gnr. 17 bnr. 506 og 210 i Tromsø for 1984 og 1985 kjennes ugyldige. 3. Tromsø kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale saksomkostninger til Olav Sandnæs med kr 11.500,- -kronerellevetusenfemhundrede 00/100-." Tromsø kommune påanket namsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. Etter begjæring samtykket lagmannen i at anken ble fremmet uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Hålogaland lagmannsrett avsa 31. juli 1989 dom med denne slutning: "1. Tromsø byretts dom stadfestes. 2. Tromsø kommune tilpliktes å erstatte Olav Sandnæs sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 14.000,- - fjortentusenkroner 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse." Side 418 Dommen ble avsagt under dissens; idet en av dommerne stemte for at kommunen skulle gis medhold. Når det gjelder saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten, viser jeg til de avsagte dommer. Lagmannsrettens dom er av Tromsø kommune påanket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i at anken fremmes uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Det er ved bevisopptak ved Nord-Troms herredsrett avhørt ett vitne som også avga forklaring for de tidligere retter. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som det ikke er grunn til å angi særskilt. Saken står for Høyesterett i det alt vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten, og partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme. Anførslene til Tromsø kommune kan oppsummeres slik: Den etablerte ordningen med sonevis taksering og utskriving av eiendomsskatt må anses å ligge innenfor lovens ramme. Byskatteloven § 4 regulerer ikke direkte spørsmålet om når eiendomsskatt kan utskrives på grunnlag av en "alminnelig taksering". Loven må iallfall forstås slik at den åpner for en sonevis taksering når dette - som i vårt tilfelle - har sin bakgrunn i en kommunesammenslutning. Det må tillegges vekt at dette standpunktet har fått tilslutning av Finansdepartementet i brev av 7. februar 1986 til Tromsø kommune. Det ville av flere grunner være uheldig om domstolene skulle sette til side den ordningen kommunen her har etablert; en ordning som har en saklig bakgrunn, som har ført til grundig taksering i kommunen, og som ikke har vært bestridt av noen skattyter før i herværende sak. Det understrekes at takstene som ble gjennomført i perioden 1983-86 og som denne saken gjelder, skjedde etter samme prinsipper i samtlige soner. Selv om man skulle komme til at den etablerte ordningen er i strid med loven, har feilen ikke vært til skade for de eiendommer som omfattes av sone 1. Det vises til at den riktige løsningen i så fall ville vært at eiendommene i sone 1 og 2 skulle vært omtaksert allerede i 1965-66. De fordeler som den gjennomførte ordningen har medført for eiendommene i sone 1 i forhold til "den riktige" ordningen, har - samlet vurdert mer enn oppveiet den merbelastning ordningen har medført for disse eiendommene. Dette må også gjelde i forhold til ankemotparten selv om det visstnok først i 1968 ble utskrevet eiendomsskatt for hans eiendommer. En sammenlikning av fordeler og ulemper ved de ulike ordninger viser under enhver omstendighet at det ikke her kan være tale om en forskjellsbehandling som innebærer ugyldighet. Det må i denne forbindelse også ses hen til de vide fullmakter kommunene har når det gjelder fastsetting av eiendomsskatt. Rt-1991-416 Side 2 Utskrift fra Lovdata - 23.02.2015 16:58 Under enhver omstendighet innebærer den langvarige praksis som nå foreligger, at ordningen idag må godtas. I rettspraksis legges det betydelig vekt på langvarig forvaltningspraksis også på skatterettens område. Den ankende part har nedlagt slik påstand: "1. Tvangsauksjon begjært av Tromsø kommune på grunnlag av ubetalt eiendomsskatt for 1984 og 1985 over gnr. 17, bnr. 210 og 506 fremmes. 2. Tromsø kommune frifinnes. Side 419 3. Tromsø kommune tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett samt for namsrett og lagmannsrett." Anførslene til Olav Sandnæs kan oppsummeres slik: Ordningen med sonevis taksering og utskriving av eiendomsskatt er i strid med byskatteloven § 4. Den omstendighet at ordningen har sin bakgrunn i kommunesammenslutningen i 1964 medfører ikke at ordningen kan anses hjemlet i loven, jf blant annet de særlige overgangsregler som ble gitt i forbindelse med kommunesammenslutningen mellom Oslo og Aker. Under ingen omstendighet kan kommunesammenslutningen i 1964 gi grunnlag for å opprettholde ordningen helt opp i 1980-årene. Ordningen er under enhver omstendighet i strid med det generelle likhetsprinsipp som også gjelder på skatterettens område. Ankemotpartens eiendommer har - i forhold til de eiendommer som omfattes av sone 3 fått en meget betydelig takstøkning i 1984 og 85. Den vurderingen retten her skal foreta, må begrenses til disse årene. Kommunen har i det hele ikke angitt noen begrunnelse for at det har vært nødvendig å opprettholde ordningen for de aktuelle skatteår. Det bestrides at kommunens langvarige praksis i seg selv kan hjemle ordningen. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: "1. Hålogaland lagmannsretts dom stadfestes. 2. Tromsø kommune dømmes til å betale Olav Sandnæs saksomkostninger for Høyesterett." Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem; idet jeg mener at den ordningen med sonemessig taksering og utskriving av eiendomsskatt som har vært etablert i Tromsø, ikke har vært hjemlet i lovgivningen om eiendomsskatt. Byskatteloven § 4 første ledd annet punktum fastsetter at "...almindelig taksering foregår hvert 10de år, medmindre bystyret under særegne forhold beslutter, at ny taksering tidligere skal finne sted." Jeg tilføyer - for ordens skyld - at byskatteloven § 4 får anvendelse fordi eiendomsskatteloven § 8, som bestemmer at eiendomsskatt skal beregnes etter den verdien eiendommen ble satt til ved formuesligningen året før skatteåret, ikke er satt i kraft, jf eiendomsskatteloven § 33 annet ledd. Med uttrykket "almindelig taksering" i byskatteloven § 4 forstår jeg en taksering som - iallfall som det klare utgangspunktet - må omfatte samtlige eiendommer i kommunen. Dette er en naturlig forståelse av lovens uttrykk. Jeg finner imidlertid også støtte for dette syn i Finanskomiteens merknader til bestemmelsen, jf Indst O VI 1909 (side 221222) og i uttalelser i forarbeidene til lovgivningen vedrørende kommunesammenslutninger, som jeg senere skal komme tilbake til. Det er heller ikke - i det som er opplyst for Høyesterett - noe som tyder på at andre kommuner har anvendt regelen på en måte som avviker fra den lovforståelse jeg her har redegjort for. Selv om byskatteloven § 4 første ledd annet punktum direkte bare gjelder tidspunktet for takseringen, kan det ikke være tvilsomt at loven bygger på en forutsetning om at også utskrivingen av eiendomsskatt på grunnlag av en alminnelig taksering skal settes i verk på samme tidspunkt Side 420 i hele kommunen. Dette er også i samsvar med den rettsoppfatning som Finansdepartementet ga uttrykk for i brevet 23. desember 1985 til Tromsø kommune. Jeg kan ikke se at det forhold at soneinndelingen har sin bakgrunn i kommunesammenslutningen i 1964, medfører at saken i denne henseende står i en spesiell stilling. Jeg viser i den forbindelse særlig til det standpunktet lovgiver har inntatt til den tilsvarende problemstilling i forbindelse med lovgivningen om kommunesammenslutninger, og som namsretten utførlig har redegjort for. I lov 11. juli 1947 nr 8 om Rt-1991-416 Side 3 Utskrift fra Lovdata - 23.02.2015 16:58 sammenslutning av Aker og Oslo kommuner § 6 niende ledd fikk bystyret adgang til å unnta eiendommer i det tidligere Aker herred fra den første alminnelige omtaksering av eiendommer i Oslo etter kommunesammenslutningen. Både lovbestemmelsens utforming og uttalelser i Ot.prp.nr.3 (1947) side 48 tyder på at en slik regel ble ansett nødvendig for å fravike regelen i byskatteloven § 4 første ledd annet punktum. Det fremgår også av lov 21. desember 1956 nr 3 om endring i kommunal inndeling - samt av forarbeidene til denne lov - at de spørsmål som en utvidelse av en bykommune innebar på eiendomsskattens område, har vært ansett som overgangsproblemer, dvs problemer som må få en midlertidig løsning ved sammenslutningen, men som var forutsatt løst i samsvar med lovens normalordning ved en senere "alminnelig" taksering. Jeg minner også om at det ikke foreligger opplysninger om at andre bykommuner som har vært gjennom en kommunesammenslutning, har innført tilsvarende særordninger som Tromsø. - Gode grunner taler derfor for at den riktige fremgangsmåten hadde vært at den omtakseringen som skjedde i 1965-66 også hadde omfattet eiendommene i sone 1 og 2. Under enhver omstendighet måtte sone 1 og 2 vært inkorporert i den alminnelige taksering som ble foretatt i Tromsø kommune midt på 1970-tallet. Jeg kan heller ikke se at det foreligger konkrete forhold i denne saken som tilsier at det kan gjøres modifikasjoner i forhold til den lovforståelse jeg her har gitt uttrykk for. Tvert imot må det bemerkes at den etablerte ordningen - iallfall i en viss periode - også var i strid med § 5 i Nye Vedtekter for taksering til eiendomsskatt av faste eiendommer i Tromsø, vedtatt av Tromsø kommunestyre 25. september 1974 godkjent av Finansdepartementet 21. november s.å. Vedtektenes § 5 lyder slik: "Alminnelig taksering ved verdsettelse av samtlige skattepliktige eiendommer i Tromsø avholdes regelmessig hvert 10. år. Alminnelig taksering kan også avholdes med kortere mellomrom såfremt kommunestyret under særlige forhold finner grunn til det. Etter at den alminnelige taksering er avsluttet, utlegges takstprotokollene til alminnelig ettersyn i 4 - fire uker. Utleggelsen kunngjøres i dagspressen. De skattetakster som er fastsatt ved alminnelig taksering får først virking fra og med 1. januar etter takstprotokollenes utleggelse." Mitt standpunkt i lovtolkingsspørsmålet medfører at det ikke er nødvendig å gå nærmere inn på argumentasjonen omkring likebehandling, som har spilt en sentral rolle under saken særlig for de tidligere retter. Ankemotparten er på grunnlag av omtakseringen i 1983, 1984 og 1985 ilignet eiendomsskatt etter betydelig høyere takstverdier enn han hadde Side 421 blitt dersom de tidligere takstene var lagt til grunn til det var skjedd en "alminnelig" omtaksering i kommunen. Det kan - slik denne saken står - ikke være riktig å trekke inn i vurderingen de konsekvenser ulike alternative løsninger ville fått i tidligere år. Jeg er etter dette - i likhet med de tidligere retter - kommet til at eiendomsskattevedtakene for gnr 17 bnr 506 og 210 i Tromsø for 1984 og 1985 må kjennes ugyldige. Etter eiendomsskatteloven § 23 jf skattebetalingsloven § 48 nr 6 skal det i domsslutningen angis hvorledes ny eiendomsskatt skal fastsettes. Jeg legger til grunn at kommunen ved den nye utskrivingen for 1984 og 1985 skal anvende takstene fra 1973. Dette har partene erklært seg innforstått med. Anken har ikke ført frem. Jeg er enig med lagmannsretten i at kommunen må dekke ankemotpartens omkostninger for namsretten og lagmannsretten; og jeg finner - i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 - at kommunen også må dekke ankemotpartens omkostninger for Høyesterett. Omkostningene for Høyesterett settes i samsvar med innlevert omkostningsoppgave til kr 34.000. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Ved den nye utskriving av eiendomsskatt for 1984 og 1985 anvendes de takster som var fastsatt i 1973. 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Tromsø kommune til Olav Sandnæs 34.000 - trettifiretusen kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Rt-1991-416 Side 4
© Copyright 2024