43
STAVANGER AFTENBLAD · TORSDAG 10. SEPTEMBER 2015
DEBATT
Debattleder: Torgeir Vølstad
Tlf. 05150
Epost: [email protected], [email protected]
Kronikk Flyktningkrisen
Statsminister Erna Solberg besøkte
mandag frivillige på et nødhjelpslager på Tøyen og møtte noen av
forgrunnsfigurene restauratør Jan
Vardøen, til venstre, forfatterne
Karin Saanum og Hilde Hagerup og
IT-konsulent Gunnhild Bringsvor.
FOTO: BERIT ROALD, SCANPIX
«Ka kan eg gjørr, eg e så liden?» synger Sigvart Dagsland. Stilt overfor flyktningkrisen svarer
frivillige med å ta et moralsk ansvar der mange politikere står handlingslammet.
Et hav av makt og avmakt
Den lille bylten ligger på en strand.
På magen med små lubne armer
langs siden. Hodet delvis begravd
i sanden mens svake dønninger
skyller saltvannet rundt kroppen.
Hjelpeløs. Livløs. Én skjebne har
etset seg inn på netthinnen denne uken og ligger som en klump i
magen på en hel verden. Nå er Aylans død blitt et ikonisk vitnesbyrd
om flyktningkrisens enorme og nådeløse omfang. Dessverre er han
imidlertid bare en dråpe i det havet
hvor flere tusen desperate mennesker på flukt har funnet sin våte grav.
Havet som skiller en verden av krig
fra en verden av fred.
Ingrid
Løland
Doktorgradsstipendiat i internasjonale studier,
Misjonshøgskolen
Vårt medansvar
Den største humanitære flyktningkrisen siden 2. verdenskrig stiller
oss ansikt til ansikt med etiske og
politiske utfordringer vi må ta stilling til. Etter snart fem år med borgerkrig og konflikt i Syria har Europa valgt å stå på sidelinjen overfor
de brutale lidelsene de krigførende
partene har påført sivilbefolkningen. Og vi aner, ganske vagt, at i
dette komplekse spillet, hvor menneskene bare er noen brikker i et
større politisk slagfelt, er det noe
som angår oss som menneskehet.
Noe vi har medansvar for, men som
er vanskelig å ta inn over seg.
Det har jo ikke stått på manglende informasjon eller appeller fra humanitære organisasjoner,
men i mange år har krisen allikevel vært et fjernt anliggende, begrenset til nærområdene i Midtøsten og adskilt fra Europa med tette
Et større
fellesskap
viser humanitær nestekjærlighet
i praksis.
skott. Når disse skottene nå springer lekk, tvinges europeiske land til
en bokstavelig talt grensesprengende erkjennelse: Det nytter ikke lenger å barrikadere seg bak eller stenge andre ute fra festning Europa.
Den prekære nødsituasjonen vi nå
er vitne til krysser mange grenser
og krever transnasjonale tiltak.
Å være på sidelinjen, sier sosiologen Zygmunt Bauman, er ingen fraskrivelse av skyld. «Bystanderen»,
den som ser, hører og vet hva som
skjer uten å gripe inn, har et ansvar
lik den som påfører den andre en
urett. Dette moralfilosofiske poeng
kjenner vi så godt fra Øverlands ord
om at «du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer
deg selv». Å gjemme seg bak uvitenhetens slør er ikke lenger en mulighet i vår digitale medieverden. Vi
konfronteres daglig med vår samvittighet, og må ta stilling til det vi
ser og hører på rasjonelle og emosjonelle grunnlag. Valgene vi tar er
verdi- og interessestyrte – de er farget av holdninger som igjen preger våre handlinger. Makten ligger
i dette valget: Skal vi se eller lukke
øynene? Skal vi handle eller forholde oss passive?
«Den andre»
Denne sensommeren har vi ikke
kunnet unngå å se. At det fjerne har
kommet oss nærmere. At «ubehaget i kulturen» har invadert vår
trygge intimsfære og fordrer noe
av oss. I nærhetsetikken snakker filosofen Emmanuel Levinas om en
etisk bevissthet som våkner når vi
møter «Den andre» ansikt til ansikt. Det er først ansikt til ansikt
med våre medmennesker at vi kjenner dybden i hva som er rett og galt,
som gjør at vi kan justere våre moralske kompass bort fra stereotypiens og fremmedgjøringens grumsete farvann.
Og nå har vi sett Aylans druknede ansikt. Vi har sett «De andre»
på «våre» ferieøyer i Middelhavet.
Vi ser dem gå langs veiene i Europa, vi ser dem innestengt i tog
og på lastebiler, vi ser dem krysse
grenser, forsere piggtrådgjerder
og presse både Dublin-avtalen og
Schengen-samarbeidet til bristepunktet. Ja, så nær har krisen kommet at vi ser den banke på vår egen
dør. Her, i Norge. De er nå blitt en
del av oss. Vi kan velge å snu ansiktet bort fra disse kjensgjerningene
og stå handlingslammet på sidelinjen. Eller vi kan ta et bevisst valg
om å se vår neste som oss selv – og
handle deretter.
Reell, praktisk innsats
Det siste alternativet er det mange som velger i disse dager. Sosiale
medier formelig oversvømmes av
private initiativ og hjelpetiltak. Det
er et folkelig opprør, en etisk vekkelse. For å bruke havets metaforer
ytterligere: Det er en bølge vi nå er
vitne til. Av mennesker fra grasrota som ønsker å hjelpe og vise sin
medfølelse. Ikke lenger bare i form
av «likes», hjerter og andre symbolske støtteerklæringer, men i reell, praktisk og konkret innsats.
Som forstår at gjennom handle-
kraft kan en liten bekk bli til en stor
å. Facebook-grupper som Refugees welcome to Norway og Dråpen i
havet, som til sammen nærmer seg
100.000 medlemmer, er bare to eksempler på denne enorme mobiliseringen av «vanlige» mennesker
som ønsker å bidra for mennesker
på flukt. Bidra til å åpne noen dører
og bryte noen barrierer i oss selv.
«Kan eg gjørr någe med det?»
synger Sigvart Dagsland. En hel
del av opinionen svarer ja på dette
spørsmålet. De spør ikke lenger om
det er noe de kan gjøre, men snarere hva de kan gjøre og hvordan. I
havet av all maktesløshet manøvrerer nå et større fellesskap redningsskuta framover og viser humanitær
nestekjærlighet i praksis.
Kommunevalget
Stavanger kommune går foran med
et godt eksempel når det etableres et Syria-senter som koordinerer denne folkelige dugnadsånden.
I det kommende kommunevalget
blir det imidlertid interessant å se i
hvor stor grad den etiske virketrangen gjenspeiles i ytterligere politisk
handlekraft. Hvilke partier vil ri på
bølgen og bistå i hjelpeinnsatsen?
Hvilke vil avfeie den som ubetydelig eller truende?
Den danske filosofen Knud Eiler
Løgstrup har sagt at «den enkelte
har aldrig med et andet menneske
at gøre uden at han holder noget af
dets liv i sin hånd». Akkurat nå er
det ikke nødvendigvis i de foldede
hender makten ligger, men i de utstrakte. Godt valg!