Et hav av makt og avmakt
43 STAVANGER AFTENBLAD · TORSDAG 10. SEPTEMBER 2015 DEBATT Debattleder: Torgeir Vølstad Tlf. 05150 Epost: [email protected], [email protected] Kronikk Flyktningkrisen Statsminister Erna Solberg besøkte mandag frivillige på et nødhjelpslager på Tøyen og møtte noen av forgrunnsfigurene restauratør Jan Vardøen, til venstre, forfatterne Karin Saanum og Hilde Hagerup og IT-konsulent Gunnhild Bringsvor. FOTO: BERIT ROALD, SCANPIX «Ka kan eg gjørr, eg e så liden?» synger Sigvart Dagsland. Stilt overfor flyktningkrisen svarer frivillige med å ta et moralsk ansvar der mange politikere står handlingslammet. Et hav av makt og avmakt Den lille bylten ligger på en strand. På magen med små lubne armer langs siden. Hodet delvis begravd i sanden mens svake dønninger skyller saltvannet rundt kroppen. Hjelpeløs. Livløs. Én skjebne har etset seg inn på netthinnen denne uken og ligger som en klump i magen på en hel verden. Nå er Aylans død blitt et ikonisk vitnesbyrd om flyktningkrisens enorme og nådeløse omfang. Dessverre er han imidlertid bare en dråpe i det havet hvor flere tusen desperate mennesker på flukt har funnet sin våte grav. Havet som skiller en verden av krig fra en verden av fred. Ingrid Løland Doktorgradsstipendiat i internasjonale studier, Misjonshøgskolen Vårt medansvar Den største humanitære flyktningkrisen siden 2. verdenskrig stiller oss ansikt til ansikt med etiske og politiske utfordringer vi må ta stilling til. Etter snart fem år med borgerkrig og konflikt i Syria har Europa valgt å stå på sidelinjen overfor de brutale lidelsene de krigførende partene har påført sivilbefolkningen. Og vi aner, ganske vagt, at i dette komplekse spillet, hvor menneskene bare er noen brikker i et større politisk slagfelt, er det noe som angår oss som menneskehet. Noe vi har medansvar for, men som er vanskelig å ta inn over seg. Det har jo ikke stått på manglende informasjon eller appeller fra humanitære organisasjoner, men i mange år har krisen allikevel vært et fjernt anliggende, begrenset til nærområdene i Midtøsten og adskilt fra Europa med tette Et større fellesskap viser humanitær nestekjærlighet i praksis. skott. Når disse skottene nå springer lekk, tvinges europeiske land til en bokstavelig talt grensesprengende erkjennelse: Det nytter ikke lenger å barrikadere seg bak eller stenge andre ute fra festning Europa. Den prekære nødsituasjonen vi nå er vitne til krysser mange grenser og krever transnasjonale tiltak. Å være på sidelinjen, sier sosiologen Zygmunt Bauman, er ingen fraskrivelse av skyld. «Bystanderen», den som ser, hører og vet hva som skjer uten å gripe inn, har et ansvar lik den som påfører den andre en urett. Dette moralfilosofiske poeng kjenner vi så godt fra Øverlands ord om at «du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Å gjemme seg bak uvitenhetens slør er ikke lenger en mulighet i vår digitale medieverden. Vi konfronteres daglig med vår samvittighet, og må ta stilling til det vi ser og hører på rasjonelle og emosjonelle grunnlag. Valgene vi tar er verdi- og interessestyrte – de er farget av holdninger som igjen preger våre handlinger. Makten ligger i dette valget: Skal vi se eller lukke øynene? Skal vi handle eller forholde oss passive? «Den andre» Denne sensommeren har vi ikke kunnet unngå å se. At det fjerne har kommet oss nærmere. At «ubehaget i kulturen» har invadert vår trygge intimsfære og fordrer noe av oss. I nærhetsetikken snakker filosofen Emmanuel Levinas om en etisk bevissthet som våkner når vi møter «Den andre» ansikt til ansikt. Det er først ansikt til ansikt med våre medmennesker at vi kjenner dybden i hva som er rett og galt, som gjør at vi kan justere våre moralske kompass bort fra stereotypiens og fremmedgjøringens grumsete farvann. Og nå har vi sett Aylans druknede ansikt. Vi har sett «De andre» på «våre» ferieøyer i Middelhavet. Vi ser dem gå langs veiene i Europa, vi ser dem innestengt i tog og på lastebiler, vi ser dem krysse grenser, forsere piggtrådgjerder og presse både Dublin-avtalen og Schengen-samarbeidet til bristepunktet. Ja, så nær har krisen kommet at vi ser den banke på vår egen dør. Her, i Norge. De er nå blitt en del av oss. Vi kan velge å snu ansiktet bort fra disse kjensgjerningene og stå handlingslammet på sidelinjen. Eller vi kan ta et bevisst valg om å se vår neste som oss selv – og handle deretter. Reell, praktisk innsats Det siste alternativet er det mange som velger i disse dager. Sosiale medier formelig oversvømmes av private initiativ og hjelpetiltak. Det er et folkelig opprør, en etisk vekkelse. For å bruke havets metaforer ytterligere: Det er en bølge vi nå er vitne til. Av mennesker fra grasrota som ønsker å hjelpe og vise sin medfølelse. Ikke lenger bare i form av «likes», hjerter og andre symbolske støtteerklæringer, men i reell, praktisk og konkret innsats. Som forstår at gjennom handle- kraft kan en liten bekk bli til en stor å. Facebook-grupper som Refugees welcome to Norway og Dråpen i havet, som til sammen nærmer seg 100.000 medlemmer, er bare to eksempler på denne enorme mobiliseringen av «vanlige» mennesker som ønsker å bidra for mennesker på flukt. Bidra til å åpne noen dører og bryte noen barrierer i oss selv. «Kan eg gjørr någe med det?» synger Sigvart Dagsland. En hel del av opinionen svarer ja på dette spørsmålet. De spør ikke lenger om det er noe de kan gjøre, men snarere hva de kan gjøre og hvordan. I havet av all maktesløshet manøvrerer nå et større fellesskap redningsskuta framover og viser humanitær nestekjærlighet i praksis. Kommunevalget Stavanger kommune går foran med et godt eksempel når det etableres et Syria-senter som koordinerer denne folkelige dugnadsånden. I det kommende kommunevalget blir det imidlertid interessant å se i hvor stor grad den etiske virketrangen gjenspeiles i ytterligere politisk handlekraft. Hvilke partier vil ri på bølgen og bistå i hjelpeinnsatsen? Hvilke vil avfeie den som ubetydelig eller truende? Den danske filosofen Knud Eiler Løgstrup har sagt at «den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd». Akkurat nå er det ikke nødvendigvis i de foldede hender makten ligger, men i de utstrakte. Godt valg!
© Copyright 2024