kontakt anses som de mest sentrale kildene.

Erfaringer fra praksis med pasienter og kollegakontakt anses som de mest sentrale kildene.
tende og stabiliserende (9). Forskning om
kommunikasjonssituasjoner mellom erfarne psykomotorikere1 og pasienter i lengre
tids behandlingsforløp viser at samhandlingssituasjonene er komplekse og krevende
(10). Spesielt settes det store krav til fysioterapeutens sensitivitet overfor pasientene.
Det er i dag ikke noen norsk forskning
som fokuserer på profesjonell utvikling
blant psykomotorikere. Det foreligger imidlertid betydelig forskning både nasjonalt og
internasjonalt på profesjonell utvikling blant
psykoterapeuter. Av disse er Minnesotastudien2, en kvalitativ undersøkelse av 100 psykoterapeuter på ulike erfaringsnivåer (6, 8)
og ISDP-studien3, en internasjonal surveyundersøkelse som omfatter 9000 psykoterapeuter med variert profesjonell bakgrunn
(6, 7, 11) sentrale. Disse studiene har vært
viktige inspirasjonskilder til studien som
denne artikkelen omhandler. Psykoterapi
og psykomotorisk fysioterapi har sentrale
likheter, spesielt når det gjelder forholdet terapeuten har til pasientene. Ifølge Killingmo
er forholdet preget av relasjon, prosess, inngåenhet, varighet og autonomi (12). I fravær
av forskning innen eget fagfelt, kan denne
forskningen brukes til å sammenligne forskningsresultatene med.
Nyere forskning innen psykoterapi viser
at relasjonen mellom terapeuten og klienten
har større betydning for resultatet av terapien enn hvilke metode en anvender (13).
Terapeuten, snarere en metoden, utgjør
forskjellen. Gitt at dette også gjelder for psykomotorisk fysioterapi, så vil kunnskap om
profesjonell utvikling kunne bidra til å sikre
både kvalitet og bedre ressursutnyttelse av
helsetilbudet.
Vi har i dag lite kunnskap om den profesjonelle utviklingen som skjer etter spesia-
Fysioterapeuter med kompetanse i psykomotorisk
fysioterapi blir i dagligtale omtalt som «psykomotorikere» en betegnelse som vil bli brukt i artikkelen.
2
The Minnesota Study of the Development of Psychotherapists.
3
The International Study of the Development of
Psychotherapists.
4
Et videreutdanningsopplegg i psykomotorisk fysioterapi i NFFs regi som var forløperen for videreutdanning i offentlig regi.
1
lisering i PMF og denne studien fokuserer
nettopp dette. Hoveddelen av psykomotorikere arbeider i privat kommunal avtalepraksis. Mange jobber alene eller sammen
med en liten gruppe terapeuter. Vi vet lite
om hvilke betingelser privat avtalepraksis
gir for profesjonell utvikling. Studiens problemstilling er derfor: Hvordan beskriver
privatpraktiserende psykomotorikere sin
profesjonelle utvikling etter endt utdanning i fagfeltet? Hvilke faktorer har bidratt
til utviklingen? Hvilke betingelser gir privat
praksis for profesjonell utvikling?
Metode/design og utvalg
Studien omhandler hvordan den enkelte
psykomotoriker beskriver sin profesjonelle
utvikling i en livsløpskontekst. Studien er
derfor forankret i en fenomenologisk og
hermeneutisk vitenskapstradisjon. En fenomenologisk analyse baseres på en analyse av
erfaringene slik de viser seg for det erfarende
subjekt (14). Kvalitative halvstrukturerte intervju er valgt som metode. Et langsgående
forskningsprosjekt var utenfor rammen for
denne studien, så for å vinne kunnskap om
en utvikling over flere år, måtte den foretas
retrospektivt. Via nyanserte og rikholdige
beskrivelser i intervjupersonenes dagligspråk ønsket vi å få frem livsverdensperspektivet (15) til informantene.
Utvalg/Informanter
Det ble foretatt et strategisk utvalg av informanter. Det sentrale inklusjonskriteriet
var at informantene skulle ha betydelig erfaring fra privat praksis. For å få tilgang til
rikholdige data etterspurte vi engasjerte informanter som «hadde noe på hjertet». For
å få tilgang til bredden av profesjonsgruppen etterspurte vi ulikheter med hensyn til
erfaringslengde, geografisk plassering og
utdanningsbakgrunn. Informantene skulle
også representerte en viss faglig bredde og
ha erfaring fra ulike organiseringsformer
innen privat praksis. Faggruppen i PMF ble
konsultert i denne prosessen.
Tre kvinner med henholdsvis 30, 25 og 10
års erfaring hovedsakelig i privat praksis ble
valgt som informanter. De bor alle i bykommuner. To av dem er utdannet etter kursrek-
kemodellen4 (16). En har videreutdanning
fra en høgskole. En arbeider ved et institutt
med fysioterapeuter med variert kompetanse. En annen arbeider sammen med andre
psykomotorikere, mens en tredje har arbeidet nært opp mot et legesenter. Informantene skrev under på informert samtykke før
intervjuene ble foretatt.
Intervju, transkribering og analyse
Intervjuene forløp som tematisk fokuserte
samtaler om informantenes profesjonelle
utvikling, strukturert av en intervjuguide
som var laget på forhånd. Hvert intervju
varte i noe over en time, det ble gjort lydopptak av intervjuene som senere ble transkribert av hovedforfatteren. Hele samtalen
ble transkribert til tekst. To av intervjuene
foregikk på informantenes arbeidssted og
ett i informantens hjem. Hvert intervju ble
analysert i sin fulle lengde. Intervjuteksten
ble analysert og sammenlignet med tanke på
likheter, motsetninger, spenninger og mønstre i uttalelsene, både innenfor hvert enkelt
intervju og i forhold til de øvrige. Analyseprosessen var en kontinuerlig veksling mellom delene og helheten (17).
At intervjuer er psykomotoriker og ar-
Kort sagt
Implikasjoner for praksis:
• Profesjonell utvikling er en langvarig
sammensatt og personlig nærgående
prosess hvor overlevert kunnskap over
tid blir integrert med erfaringer fra praksis i en stadig tryggere kompetanse.
• Mange faktorer bidrar til denne utviklingen, spesielt kontakt med pasienter,
kolleger og samarbeidspartnere.
• Privat kommunal avtalepraksis gir utilstrekkelige betingelser for profesjonell
utvikling. Mangelfulle veiledningsordninger og begrenset tilgang til tverrfaglig samarbeid bidrar til dette.
• For å legge til rette for profesjonell
utviklinger er det viktig å skape faglige
miljøer med rikelige muligheter for
refleksjon og erfraingsutvekslinger.
FYSIOTERAPEUTEN 7/15
25