kontakt anses som de mest sentrale kildene.
Erfaringer fra praksis med pasienter og kollegakontakt anses som de mest sentrale kildene. tende og stabiliserende (9). Forskning om kommunikasjonssituasjoner mellom erfarne psykomotorikere1 og pasienter i lengre tids behandlingsforløp viser at samhandlingssituasjonene er komplekse og krevende (10). Spesielt settes det store krav til fysioterapeutens sensitivitet overfor pasientene. Det er i dag ikke noen norsk forskning som fokuserer på profesjonell utvikling blant psykomotorikere. Det foreligger imidlertid betydelig forskning både nasjonalt og internasjonalt på profesjonell utvikling blant psykoterapeuter. Av disse er Minnesotastudien2, en kvalitativ undersøkelse av 100 psykoterapeuter på ulike erfaringsnivåer (6, 8) og ISDP-studien3, en internasjonal surveyundersøkelse som omfatter 9000 psykoterapeuter med variert profesjonell bakgrunn (6, 7, 11) sentrale. Disse studiene har vært viktige inspirasjonskilder til studien som denne artikkelen omhandler. Psykoterapi og psykomotorisk fysioterapi har sentrale likheter, spesielt når det gjelder forholdet terapeuten har til pasientene. Ifølge Killingmo er forholdet preget av relasjon, prosess, inngåenhet, varighet og autonomi (12). I fravær av forskning innen eget fagfelt, kan denne forskningen brukes til å sammenligne forskningsresultatene med. Nyere forskning innen psykoterapi viser at relasjonen mellom terapeuten og klienten har større betydning for resultatet av terapien enn hvilke metode en anvender (13). Terapeuten, snarere en metoden, utgjør forskjellen. Gitt at dette også gjelder for psykomotorisk fysioterapi, så vil kunnskap om profesjonell utvikling kunne bidra til å sikre både kvalitet og bedre ressursutnyttelse av helsetilbudet. Vi har i dag lite kunnskap om den profesjonelle utviklingen som skjer etter spesia- Fysioterapeuter med kompetanse i psykomotorisk fysioterapi blir i dagligtale omtalt som «psykomotorikere» en betegnelse som vil bli brukt i artikkelen. 2 The Minnesota Study of the Development of Psychotherapists. 3 The International Study of the Development of Psychotherapists. 4 Et videreutdanningsopplegg i psykomotorisk fysioterapi i NFFs regi som var forløperen for videreutdanning i offentlig regi. 1 lisering i PMF og denne studien fokuserer nettopp dette. Hoveddelen av psykomotorikere arbeider i privat kommunal avtalepraksis. Mange jobber alene eller sammen med en liten gruppe terapeuter. Vi vet lite om hvilke betingelser privat avtalepraksis gir for profesjonell utvikling. Studiens problemstilling er derfor: Hvordan beskriver privatpraktiserende psykomotorikere sin profesjonelle utvikling etter endt utdanning i fagfeltet? Hvilke faktorer har bidratt til utviklingen? Hvilke betingelser gir privat praksis for profesjonell utvikling? Metode/design og utvalg Studien omhandler hvordan den enkelte psykomotoriker beskriver sin profesjonelle utvikling i en livsløpskontekst. Studien er derfor forankret i en fenomenologisk og hermeneutisk vitenskapstradisjon. En fenomenologisk analyse baseres på en analyse av erfaringene slik de viser seg for det erfarende subjekt (14). Kvalitative halvstrukturerte intervju er valgt som metode. Et langsgående forskningsprosjekt var utenfor rammen for denne studien, så for å vinne kunnskap om en utvikling over flere år, måtte den foretas retrospektivt. Via nyanserte og rikholdige beskrivelser i intervjupersonenes dagligspråk ønsket vi å få frem livsverdensperspektivet (15) til informantene. Utvalg/Informanter Det ble foretatt et strategisk utvalg av informanter. Det sentrale inklusjonskriteriet var at informantene skulle ha betydelig erfaring fra privat praksis. For å få tilgang til rikholdige data etterspurte vi engasjerte informanter som «hadde noe på hjertet». For å få tilgang til bredden av profesjonsgruppen etterspurte vi ulikheter med hensyn til erfaringslengde, geografisk plassering og utdanningsbakgrunn. Informantene skulle også representerte en viss faglig bredde og ha erfaring fra ulike organiseringsformer innen privat praksis. Faggruppen i PMF ble konsultert i denne prosessen. Tre kvinner med henholdsvis 30, 25 og 10 års erfaring hovedsakelig i privat praksis ble valgt som informanter. De bor alle i bykommuner. To av dem er utdannet etter kursrek- kemodellen4 (16). En har videreutdanning fra en høgskole. En arbeider ved et institutt med fysioterapeuter med variert kompetanse. En annen arbeider sammen med andre psykomotorikere, mens en tredje har arbeidet nært opp mot et legesenter. Informantene skrev under på informert samtykke før intervjuene ble foretatt. Intervju, transkribering og analyse Intervjuene forløp som tematisk fokuserte samtaler om informantenes profesjonelle utvikling, strukturert av en intervjuguide som var laget på forhånd. Hvert intervju varte i noe over en time, det ble gjort lydopptak av intervjuene som senere ble transkribert av hovedforfatteren. Hele samtalen ble transkribert til tekst. To av intervjuene foregikk på informantenes arbeidssted og ett i informantens hjem. Hvert intervju ble analysert i sin fulle lengde. Intervjuteksten ble analysert og sammenlignet med tanke på likheter, motsetninger, spenninger og mønstre i uttalelsene, både innenfor hvert enkelt intervju og i forhold til de øvrige. Analyseprosessen var en kontinuerlig veksling mellom delene og helheten (17). At intervjuer er psykomotoriker og ar- Kort sagt Implikasjoner for praksis: • Profesjonell utvikling er en langvarig sammensatt og personlig nærgående prosess hvor overlevert kunnskap over tid blir integrert med erfaringer fra praksis i en stadig tryggere kompetanse. • Mange faktorer bidrar til denne utviklingen, spesielt kontakt med pasienter, kolleger og samarbeidspartnere. • Privat kommunal avtalepraksis gir utilstrekkelige betingelser for profesjonell utvikling. Mangelfulle veiledningsordninger og begrenset tilgang til tverrfaglig samarbeid bidrar til dette. • For å legge til rette for profesjonell utviklinger er det viktig å skape faglige miljøer med rikelige muligheter for refleksjon og erfraingsutvekslinger. FYSIOTERAPEUTEN 7/15 25
© Copyright 2024