Teknologi og samhandling
Foredrag NFLIS fagkongress, 23 september 2015
Nina Olsvold
Intensivrommet
• «Inne på stuene blir jeg slått av den dempede
voldsomheten rommet uttrykker. Inntrykkene er så
mange at en blir offer for sensorisk overstimulering. Det
tar derfor litt tid før jeg makter å sortere mellom ulike
stimuli og ta inn alt som skjer i rommet. Umiddelbart er
det maskinene blikket faller på, det er medisinsk-teknisk
utstyr over alt i rommet. Det henger fra taket, er festet på
veggen og til sengen, og står på gulvet rundt hver seng. Til
hver maskin hører det slanger, ledninger og lyder.
Slangene er koblet til pasientene, som ligger på rygg i
sengene sine delvis tildekket av hvite lakener»
Å være intensivpasient
• «Det er noe litt bisart ved et rom fylt av liv, der personer kommer
og går, mens pasientene ligger dramatisk syke og bevisstløse i
sengen, tilsynelatende uten å registrere den intense aktiviteten
som foregår rundt dem. Alt dreier seg på en måte om dem, men
de får likevel en posisjon der de verken er deltaker eller tilskuer til
det som skjer. De er sentrum og periferi på en og samme gang. De
er både intenst til stede og ekstremt fraværende. Hadde
pasientene skreket i angst og smerte, vært blodige og ustelte ville
deres tilstedeværelse tvunget seg på, og vekket både avsky og
medlidenhet. Som det er, gjør de, til min store overraskelse, ingen
av delene. Det utspiller seg et drama inne på stuene, men som
nevnt over er det et stillferdig og sanitært drama, noe ikke minst
sykepleierne bidrar til»
Å være intensivsykepleier
• ”Bevisstheten om at pasientenes liv bokstavelig talt var i deres
hender, og om det ansvaret de derfor har for å overvåke og
justere medisinene og maskinene som holdt hver pasient i live,
var inkorporert i den enkelte sykepleier som en konstant
årvåkenhet. Den satt i kroppen og kom til uttrykk gjennom blikk,
håndbevegelser, orientering i rommet og nøyaktige
observasjoner. Denne årvåkenheten ga noen ganger sykepleierne
informasjon om pasientene som var så subtil at den ble beskrevet
som kroppslig følt, som en impuls om at noe ved pasientens
tilstand hadde endret seg, eller var i ferd med å endre seg, men
som ikke var synlig på noen av målingene og derfor heller ikke
alltid dokumenterbar”
«Robonurse»
Medisinsk teknologi
• Hersker det et medisinsk imperativ i medisinen?
Teknologioptimisme- eller pessimisme?
• Teknologioptimisten: Alle menneskelige utfordringer vil kunne
løses ved hjelp av teknologi. Den vil kunne redde oss fra alle farer,
også dem den har bidratt til å skape. Teknologiske muligheter må
utnyttes og bør tas i bruk uansett
• Teknologipessimisme: mennesket kontroller ikke lenger
teknologien. Teknologien kontrollerer mennesket og er ikke
underlagt moralsk styring. Maskinen avstumper mennesket som
verdivesen, forringer vår bedømmelses- og omsorgsevne
• Påstand: Sykepleiere har et blandet forhold til teknologi
Teknologi og ansvar
• Teknologien utvider helsevesenets handlingsmuligheter ved at den bidrar til
ny diagnostikk og nye behandlinger. Vi kan derfor snakke om at det hersker
et teknologisk imperativ i helsevesenet og særlig i intensivavdelinger
• Ser vi oss nødt til å ta teknologi i bruk? Blir teknologien i seg selv en
moralske aktør, det eneste moralsk riktige?
• Utvider det teknologiske imperativet vårt ansvar?
• Ja, sier professor i etikk Bjørn Hofmann, på grunn av teknologiens makt til å
tilsynelatende tilsløre vårt ansvar som selvstendige individ som kan velge
hvordan vi vil handle. Den utfordrer vår autonomi og reiser et moralsk
imperativ om å ta ansvar
• For å ta ansvar for teknologien må vi forstå forholdet mellom menneske og
maskin
Identifiserte farer i relasjonen
mellom menneske og maskin
Mennesket er ansvarlig for alle sider ved hvordan menneske- maskin
systemet fungerer. Følgende er opplagte farer:
• Tap av ekspertise når maskiner blir autonome.
• Ukritisk tiltro til automatisering, stiller ikke spørsmål ved maskinens
løsninger
• Tillit eller mistro: ved lav menneskelig ekspertise står valget mellom
blind tillit eller tvil/mistro
• Tap av tilpasningsmulighet grunnet manglende feed-back fra maskin
til operatør
«human-out-of-the-loop» syndrom
Selv om teknologien er designet for å beskytte mot feil skjer det likevel
Utfordringer i pleien av
intensivpasienter
• Ikke nødvendigvis svikt i relasjonen mellom teknologi og
menneske men
• …men overvåking og justering av maskinene smelter sammen
pasient og maskin
• Overvåking av teknologien har lett for å gjøre pasienten som unikt
individ usynlig
• Intensivsykepleiere er bevisst på at teknologien skaper avstand til
pasienten og i noen grad til oppgaver som utføres automatisk
• Utfordringen er å vite når man bør fokusere på teknologien og når
observasjoner av pasienten bør gis forrang
• Hvordan skape ”best fit” mellom operatører, maskin og
pasientens skiftende tilstand?
Utvikling av intensivsykepleierens unike
teknologiske kompetanse
• Sykepleiere er posisjonert slik at de har en primær rolle i å håndtere
og fortolke interaksjonen mellom maskin, pasient og operatør
• Oppgavegliding overfører stadig flere avanserte teknologiske
behandlinger til sykepleiere som forventes å ta dem i mot
• … men spørsmålet er; hva styrer sykepleieres forhold til og arbeid
med medisinsk teknologi: er den noe som kommer i tillegg til eller
utenpå sykepleien til pasientene, altså en legedelegert oppgave, eller
er den en unik del av sykepleie?
• Forskning viser at intensivsykepleiere i mange tilfeller besitter en
”taus” men pro-aktiv ekspertkompetanse i å anvende teknologien til
pasientens beste
• Hvordan kan denne kunnskapen gjøres mer eksplisitt og bidra til å
realisere profesjonelle verdier i sykepleie og aktiv problemsløsing?
• Ikke legedelegert oppgave men selvstendig ansvar, ta eierskap. Hvilke
forutsetninger er nødvendige?
Distribuert kunnskap og relasjonell
kompetanse
• Opplæringen av profesjonene er rettet mot å utvikle individuell
kompetanse og sikker innsats
• Forskning viser imidlertid at relasjonen mellom profesjonene
involvert i anvendelsen av teknologi er avgjørende for kvaliteten på
behandlingen
• Nødvendig å flytte fokus fra individuell kognitiv kunnskap til et
distribuert perspektiv
• Mye oppmerksomhet på profesjon - pasient relasjonen, men lite på
verdien av relasjonell kompetanse og interprofesjonell dialog.
Omsorg for pasienten men ikke for hverandre
• Høyne betydningen av metaverdier som hjelpsomhet og
oppmerksomhet
• Etablere rutiner for kunnskapsdeling, felles læring og kollektiv
problemløsing (simulering)
• Sammenbrudd i kommunikasjonen mellom aktører i en
akuttsituasjon gir dysfunksjonell praksis
Bro Pedersen (2012), Black, Carlile & Repenning (2004)
Hvorfor er samarbeid så vanskelig?
• Fikserte profesjonelle tradisjoner
• Arbeidsnormer og hierarkiske barrierer må overkommes:
• Syntaktiske: ulik språk og symbolbruk i forskjellige
praksisfellesskap
• Semantiske: ulike tolkninger, betydninger og meninger
mellom deltakere i et samarbeid
• Sporadisk, ad hoc samhandling, få møtepunkter
• Ulik opplevelse av ansvarsbyrde