Conn Iggulden
Knokler i sanden
OVERSATT FRA ENGELSK AV
JØRN ROEIM
Til min sønn Arthur
Prolog
Bålet brølte midt i kretsen av flakkende, mørke skikkelser
som hoppet og danset med trukne sverd. Klærne virvlet
rundt dem mens de ulte som ulver og overdøvet andre
stemmer som sang langtrukkent og skingrende. Noen
satt med strengeinstrumenter på knærne og klimpret
toner og rytmer mens de stampet med føttene.
Foran bålet sto en rad mongolkrigere på kne med
naken overkropp og bakbundne hender. Mot de
triumferende vokterne viste de alle som en et kaldt,
uttrykksløst ansikt. Anføreren deres, Kurkhask, var blitt
skamslått under kampen. Han hadde blodige skorper
rundt munnen, og det høyre øyet var hovent og
gjenklistret. Men han hadde opplevd verre ting. Kurkhask
var stolt over hvordan de andre nektet å vise frykt. Han
betraktet de mørkhudede ørkenkrigerne som ropte og
messet til stjernene mens de viftet med de krumme
knivene som fortsatt var innsmurt med blodet av menn
han hadde kjent. Rare folk, tenkte Kurkhask, som dekker
hodet med mange lag klær og går med løse tunikaer over
posete bukser. De fleste hadde skjegg så munnen bare
var en rød sprekk i den svarte busten. Som gruppe var de
høyere og mer muskuløse enn de største mongolkrigerne.
De stinket av fremmede krydderier, og mange av dem
tygde på mørke røtter og spyttet brune klatter på
bakken. Kurkhask skjulte vemmelsen han følte for dem
der de spratt omkring og danset og hoiet og hisset seg
opp til ekstase.
Den mongolske offiseren ristet resignert på hodet. Han
hadde vært for selvsikker, det skjønte han nå. De tyve
mann Temuge hadde sendt med ham, var erfarne krigere
alle sammen, men de var ikke en plyndringskommando. I
sitt forsøk på å beskytte kjerrene med gaver og
bestikkelser hadde de reagert for tregt og blitt tatt til
fange. Kurkhask tenkte tilbake på de foregående
månedene og skjønte at den fredelige oppgaven hadde
sløvet ham og gjort ham mindre påpasselig. Han og
karene hans hadde befunnet seg i et vilt landskap med
svimlende høye fjellpass. De hadde reist gjennom daler
med skrantne avlinger og utvekslet små gaver med de
fattigste bøndene de noen gang hadde sett. Men vilt var
det nok av, og karene hans hadde stekt feite hjorter over
bålet. Kanskje det var det som var feilen. Bøndene hadde
pekt advarende på fjellene, men han hadde ikke skjønt
hva de mente. Han hadde ikke noe utestående med
fjellstammene. Men om natten hadde en gruppe
fremmede krigere brått dukket opp i mørket med ville
skrik og hogd løs på de sovende. Kurkhask lukket
øynene. Bare åtte av folkene hans hadde overlevd
kampen, men han hadde ikke sett den eldste sønnen sin
siden angrepet startet. Gutten var blitt sendt ut som
speider for å sjekke veien videre, og Kurkhask håpet han
hadde overlevd så han kunne gi beskjed til khanen. Det
håpet var den eneste gleden han klarte å finne i det
fortvilte raseriet han følte.
Kjerrene var blitt plyndret for alt av verdi. Sølv og jade
var blitt stammekrigernes rov. Når Kurkhask nå
betraktet dem med rynkede bryn, så han at mange var
kledd i blodflekkede mongoldeeler.
Messingen ble mer intens, og Kurkhask kunne se at det
begynte å fråde i munnvikene på dem. Han sto helt rak i
ryggen da stammens anfører trakk sverdet og skrikende
nærmet seg rekken med mongoler. Kurkhask vekslet
blikk med de andre.
«Snart er vi hos åndene, og da kan vi se fjellene
hjemme,» ropte han til dem. «Khanen kommer til å få
høre om dette og drepe alle i dette landet.»
Det var som om den rolige stemmen gjorde den
arabiske krigeren enda mer opphisset. Skyggene flakket
over ansiktet hans idet han svingte sverdet over en av
mongolkrigerne. Kurkhask så på med uttrykksløst ansikt.
Nå da døden var uunngåelig, når han kjente at den
pustet ham i nakken, skjøv han all frykt til side og så den
rolig inn i øynene. Det ga ham en viss tilfredsstillelse.
Han håpet at konene hans kom til å felle mange tårer når
de fikk høre om dette.
«Vær sterk, broder,» ropte Kurkhask.
Før krigeren rakk å svare, hadde sverdet skilt hodet
fra kroppen. Blodet sprutet, og araberne hoiet og
stampet bifallende i bakken. Mannen med sverdet gliste
med kritthvite tenner mot mørk hud. Igjen falt sverdet,
og enda en mongolkriger veltet over ende på den støvete
bakken. Kurkhask kjente hvordan strupen snørte seg
sammen av raseri så han nesten ikke fikk puste. Dette var
et landskap med innsjøer og klare fjellelver, flere tusen
kilometer vest for Yanjing. Landsbyboerne de hadde møtt
hadde undret seg storlig over de fremmedartede
ansiktene deres, men de hadde vært vennlige. Senest
samme morgen hadde de sendt Kurkhask av sted med
velsignelser og søtsaker som nesten fikk tennene til å
klistre seg sammen. Han hadde ridd under en blå himmel
og aldri hatt mistanke om at fjellstammene holdt
hverandre underrettet om hvor han befant seg. Han
visste fortsatt ikke hvorfor de var blitt angrepet, hvis det
da ikke rett og slett var på grunn av gavene og
handelsvarene de fraktet med seg. Han gransket fjellene i
håp om å få et glimt av sønnen, og at han måtte være
vitne til hans død. Hvis sønnen så ham, måtte det være
en tapper død. Det var den siste gaven han kunne gi
ham.
Krigeren med sverdet måtte bruke tre hogg for å
kappe av det tredje hodet. Da det omsider var skilt fra
kroppen, holdt han det opp etter håret og viste det til
kameratene sine, som lo og messet på det underlige
språket sitt. Kurkhask hadde begynt å lære noen få ord
på pashto-språket, men han klarte ikke å få med seg noe
av denne ordflommen. Han så på i dyster taushet mens
avlivingen fortsatte, inntil han omsider var den eneste
gjenlevende.
Kurkhask løftet hodet og kikket opp uten frykt.
Lettelsen fylte ham da han oppfattet en bevegelse langt
bak bålet et sted. Sønnen hans var der ute og gjorde tegn
til ham. For at gutten ikke skulle røpe seg, senket
Kurkhask hodet så han ikke kunne se det hvite glimtet i
det fjerne lenger. Men han var avslappet nå. All
anspenthet var borte. Khanen kom til å få beskjed.
Han kikket opp på den arabiske krigeren idet han
hevet sverdet.
«Du kommer til å møte mitt folk igjen,» sa Kurkhask.
Araberen stusset et øyeblikk fordi han ikke skjønte hva
han sa.
«Måtte støvet fylle din munn, vantro!» skrek han, men
ordene lød bare som uforståelig babbel for den
mongolske offiseren.
Kurkhask trakk resignert på skuldrene.
«Du aner ikke hva du har gjort,» sa han. Så suste
sverdet gjennom luften.
Del 1
1
Vinden hadde løyet på åskammen. Mørke skyer drev over
himmelen og fikk skyggehærer til å marsjere over jorden.
Det var en stille morgen, og det var ikke et menneske å
se der de to mennene red i spissen for en smal kolonne
på en jagun – hundre unge krigere. I time etter time
virket det som om mongolene var helt alene. Bare
knirkingen i lær og prustingen fra hestene brøt
stillheten. Når de stoppet for å lytte, var det som om
stillheten kom rullende tilbake over det golde landskapet.
Tsubodai var en av storkhanens generaler, og det
kunne ses på måten han førte seg på. Harnisket av
jernplater og lær var velbrukt, med hull og rust mange
steder. Den bulkete hjelmen hadde reddet livet hans mer
enn én gang. All utrustningen hans var slitt og medtatt,
men mannen selv var like hard og ubøyelig som den
frosne bakken. Etter å ha raidet de nordlige områdene i
tre år hadde han tapt bare ett lite sammenstøt, men
vendt tilbake dagen etter og utryddet stammen det gjaldt
før ryktet rakk å spre seg. Han hadde mestret sitt
håndverk i et landskap som virket som om det ble
kaldere og kaldere jo lenger nordover det strakte seg.
Han hadde ingen kart til å vise vei, bare rykter om fjerne
storbyer ved elver så bunnfrosne at en kunne steke okser
over bål på isen.
Ved hans høyre side red Jochi, khanens eldste sønn.