Conn Iggulden Knokler i sanden OVERSATT FRA ENGELSK AV JØRN ROEIM Til min sønn Arthur Prolog Bålet brølte midt i kretsen av flakkende, mørke skikkelser som hoppet og danset med trukne sverd. Klærne virvlet rundt dem mens de ulte som ulver og overdøvet andre stemmer som sang langtrukkent og skingrende. Noen satt med strengeinstrumenter på knærne og klimpret toner og rytmer mens de stampet med føttene. Foran bålet sto en rad mongolkrigere på kne med naken overkropp og bakbundne hender. Mot de triumferende vokterne viste de alle som en et kaldt, uttrykksløst ansikt. Anføreren deres, Kurkhask, var blitt skamslått under kampen. Han hadde blodige skorper rundt munnen, og det høyre øyet var hovent og gjenklistret. Men han hadde opplevd verre ting. Kurkhask var stolt over hvordan de andre nektet å vise frykt. Han betraktet de mørkhudede ørkenkrigerne som ropte og messet til stjernene mens de viftet med de krumme knivene som fortsatt var innsmurt med blodet av menn han hadde kjent. Rare folk, tenkte Kurkhask, som dekker hodet med mange lag klær og går med løse tunikaer over posete bukser. De fleste hadde skjegg så munnen bare var en rød sprekk i den svarte busten. Som gruppe var de høyere og mer muskuløse enn de største mongolkrigerne. De stinket av fremmede krydderier, og mange av dem tygde på mørke røtter og spyttet brune klatter på bakken. Kurkhask skjulte vemmelsen han følte for dem der de spratt omkring og danset og hoiet og hisset seg opp til ekstase. Den mongolske offiseren ristet resignert på hodet. Han hadde vært for selvsikker, det skjønte han nå. De tyve mann Temuge hadde sendt med ham, var erfarne krigere alle sammen, men de var ikke en plyndringskommando. I sitt forsøk på å beskytte kjerrene med gaver og bestikkelser hadde de reagert for tregt og blitt tatt til fange. Kurkhask tenkte tilbake på de foregående månedene og skjønte at den fredelige oppgaven hadde sløvet ham og gjort ham mindre påpasselig. Han og karene hans hadde befunnet seg i et vilt landskap med svimlende høye fjellpass. De hadde reist gjennom daler med skrantne avlinger og utvekslet små gaver med de fattigste bøndene de noen gang hadde sett. Men vilt var det nok av, og karene hans hadde stekt feite hjorter over bålet. Kanskje det var det som var feilen. Bøndene hadde pekt advarende på fjellene, men han hadde ikke skjønt hva de mente. Han hadde ikke noe utestående med fjellstammene. Men om natten hadde en gruppe fremmede krigere brått dukket opp i mørket med ville skrik og hogd løs på de sovende. Kurkhask lukket øynene. Bare åtte av folkene hans hadde overlevd kampen, men han hadde ikke sett den eldste sønnen sin siden angrepet startet. Gutten var blitt sendt ut som speider for å sjekke veien videre, og Kurkhask håpet han hadde overlevd så han kunne gi beskjed til khanen. Det håpet var den eneste gleden han klarte å finne i det fortvilte raseriet han følte. Kjerrene var blitt plyndret for alt av verdi. Sølv og jade var blitt stammekrigernes rov. Når Kurkhask nå betraktet dem med rynkede bryn, så han at mange var kledd i blodflekkede mongoldeeler. Messingen ble mer intens, og Kurkhask kunne se at det begynte å fråde i munnvikene på dem. Han sto helt rak i ryggen da stammens anfører trakk sverdet og skrikende nærmet seg rekken med mongoler. Kurkhask vekslet blikk med de andre. «Snart er vi hos åndene, og da kan vi se fjellene hjemme,» ropte han til dem. «Khanen kommer til å få høre om dette og drepe alle i dette landet.» Det var som om den rolige stemmen gjorde den arabiske krigeren enda mer opphisset. Skyggene flakket over ansiktet hans idet han svingte sverdet over en av mongolkrigerne. Kurkhask så på med uttrykksløst ansikt. Nå da døden var uunngåelig, når han kjente at den pustet ham i nakken, skjøv han all frykt til side og så den rolig inn i øynene. Det ga ham en viss tilfredsstillelse. Han håpet at konene hans kom til å felle mange tårer når de fikk høre om dette. «Vær sterk, broder,» ropte Kurkhask. Før krigeren rakk å svare, hadde sverdet skilt hodet fra kroppen. Blodet sprutet, og araberne hoiet og stampet bifallende i bakken. Mannen med sverdet gliste med kritthvite tenner mot mørk hud. Igjen falt sverdet, og enda en mongolkriger veltet over ende på den støvete bakken. Kurkhask kjente hvordan strupen snørte seg sammen av raseri så han nesten ikke fikk puste. Dette var et landskap med innsjøer og klare fjellelver, flere tusen kilometer vest for Yanjing. Landsbyboerne de hadde møtt hadde undret seg storlig over de fremmedartede ansiktene deres, men de hadde vært vennlige. Senest samme morgen hadde de sendt Kurkhask av sted med velsignelser og søtsaker som nesten fikk tennene til å klistre seg sammen. Han hadde ridd under en blå himmel og aldri hatt mistanke om at fjellstammene holdt hverandre underrettet om hvor han befant seg. Han visste fortsatt ikke hvorfor de var blitt angrepet, hvis det da ikke rett og slett var på grunn av gavene og handelsvarene de fraktet med seg. Han gransket fjellene i håp om å få et glimt av sønnen, og at han måtte være vitne til hans død. Hvis sønnen så ham, måtte det være en tapper død. Det var den siste gaven han kunne gi ham. Krigeren med sverdet måtte bruke tre hogg for å kappe av det tredje hodet. Da det omsider var skilt fra kroppen, holdt han det opp etter håret og viste det til kameratene sine, som lo og messet på det underlige språket sitt. Kurkhask hadde begynt å lære noen få ord på pashto-språket, men han klarte ikke å få med seg noe av denne ordflommen. Han så på i dyster taushet mens avlivingen fortsatte, inntil han omsider var den eneste gjenlevende. Kurkhask løftet hodet og kikket opp uten frykt. Lettelsen fylte ham da han oppfattet en bevegelse langt bak bålet et sted. Sønnen hans var der ute og gjorde tegn til ham. For at gutten ikke skulle røpe seg, senket Kurkhask hodet så han ikke kunne se det hvite glimtet i det fjerne lenger. Men han var avslappet nå. All anspenthet var borte. Khanen kom til å få beskjed. Han kikket opp på den arabiske krigeren idet han hevet sverdet. «Du kommer til å møte mitt folk igjen,» sa Kurkhask. Araberen stusset et øyeblikk fordi han ikke skjønte hva han sa. «Måtte støvet fylle din munn, vantro!» skrek han, men ordene lød bare som uforståelig babbel for den mongolske offiseren. Kurkhask trakk resignert på skuldrene. «Du aner ikke hva du har gjort,» sa han. Så suste sverdet gjennom luften. Del 1 1 Vinden hadde løyet på åskammen. Mørke skyer drev over himmelen og fikk skyggehærer til å marsjere over jorden. Det var en stille morgen, og det var ikke et menneske å se der de to mennene red i spissen for en smal kolonne på en jagun – hundre unge krigere. I time etter time virket det som om mongolene var helt alene. Bare knirkingen i lær og prustingen fra hestene brøt stillheten. Når de stoppet for å lytte, var det som om stillheten kom rullende tilbake over det golde landskapet. Tsubodai var en av storkhanens generaler, og det kunne ses på måten han førte seg på. Harnisket av jernplater og lær var velbrukt, med hull og rust mange steder. Den bulkete hjelmen hadde reddet livet hans mer enn én gang. All utrustningen hans var slitt og medtatt, men mannen selv var like hard og ubøyelig som den frosne bakken. Etter å ha raidet de nordlige områdene i tre år hadde han tapt bare ett lite sammenstøt, men vendt tilbake dagen etter og utryddet stammen det gjaldt før ryktet rakk å spre seg. Han hadde mestret sitt håndverk i et landskap som virket som om det ble kaldere og kaldere jo lenger nordover det strakte seg. Han hadde ingen kart til å vise vei, bare rykter om fjerne storbyer ved elver så bunnfrosne at en kunne steke okser over bål på isen. Ved hans høyre side red Jochi, khanens eldste sønn.
© Copyright 2024