NTM 2/2015 - Forsvarets forskningsinstitutt
UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND | ÅRGANG 185 NR. 2/2015 KR. 63,- Palle ydstebø Slaget ved Waterloo – 200 år etter Side 4 Hans Jørgen B. Wiborg Sjøkrigen om Norge, april 1940 Ivar Bjørklund Partisaner i Finnmark – om minner og medaljer Side 14 Side 24 Andreas Wangberg Fra “War amongst the people” Til “War above the people”? Side 42 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 1 Norges eldste militære tidsskrift – siden 1831 Innhold Redaktørens spalte3 Palle ydstebø4 Slaget ved Waterloo – 200 år etter 4 Hans Jørgen B. Wiborg14 Sjøkrigen om Norge, april 1940 Ivar Bjørklund 24 Partisaner i Finnmark – om minner og medaljer Odd Gunnar Skagestad36 Krigsstaten Norge - er vi der nå? Andreas Wangberg Fra “War amongst the people” Til “War above the people”? 42 Jan A. Rygh Festningers relevans i dagens trusselbilde 50 Odd Egil Pedersen NATOs fremtid for kommando og kontroll er føderert 54 Fast stoff: Informasjon til medlemmene i OMS NMT bøker NMT fokus NMT fokus NMT Debatt 62 60 23 33 58 14 24 42 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift: Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 2 Norsk Militært Tidsskrift Redaktørens spalte www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: 23 09 57 83 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: [email protected] Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Bodoni AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: [email protected] Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Oberstløytnant Vidar Vik (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Jan Frederik Geiner Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Stabssjef Jan Erik Torp Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 Også i dette nummer av NMT skal vi vie fortiden oppmerksomhet. I den første artikkelen, om minnekulturen og turistindustrien rundt slaget ved Waterloo, viser Palle Ydstebø hvordan vår sans for fortid, minner og nostalgi kan gå av sporet, å gjøre historien til en karikatur av fortiden. I sin artikkel belyser Ivar Bjørklund det motsatte fenomen, nemlig at viktige deler av fortiden ikke får plass i den historien som fortelles. Det er et betydelig misforhold mellom nordmenns kollektive erindring om felttoget og okkupasjonen fra 1940 til 45, og det som faktisk skjedde under motstandskampen i Nord-Norge, skal vi tro Bjørklund. Nummeret har også en artikkel om hendelser som ingen bevisst har forsøkt å undertrykke, men som ikke har interessert den jevne nordmenn i særlig grad fordi andre enn oss selv spilte hovedrollen. Det var, som artikkelforfatter Hans Jørgen Wiborg viser, til sjøs at Norges skjebne ble avgjort i 1940. Dette nummeret av NMT har også funnet plass til artikler om mer kontemporære problemstillinger, nemlig en analyse av utfordringer knyttet til bruken av ubemannede luftfartøy, tilstanden i den norske forsvarsevnen, festningers stadige relevans og NATOs framtidige kommando og kontrollsystemer. Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør Forsidebildet viser et foto av Løvehøyden ved Waterloo At monumentet ikke befant seg der under selve slaget er ganske opplagt, men også høyden har kommet til senere. Høyden befinner seg for så vidt heller ikke ved Waterloo, og uten tilgang på Wikipedia er sjansen stor for at ingen du spør faktisk vet hvorfor monumentet ble bygget. Uansett, slaget ved Waterloo er mest berømt for å være nettopp det - berømt. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 3 AV Palle Ydsteb ø Slaget ved Waterloo – 200 år etter. Det er alltid et jubileum på gang. Noen større enn andre. I denne artikkelen retter Palle Ydstebø et kritisk blikk på det aller største. Hva gjelder militære jubileum er ingenting større enn Waterloo, og slik har det vært siden slaget sto. Hvorfor ble det slik? Er det bare fordi slaget var “a damn close-run thing”? Oberstløytnant Palle Ydstebø er historiker og seksjonssjef ved Militærmaktavdelingen ved Forsvarets stabsskole. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 4 Slaget ved Waterloo – 200 år etter M ens valmuene vaier i vinden for de unge døde på slettene i Flandern, er det syrinene som sprer sine lyseblå blomster over de tyske heltegravene ved Waterloo. Da Martin Grief skrev diktet Auf dem Schlachtfeld von Waterloo i 1865, var han en av mange tyskere som mente samtiden hadde glemt Waterloo, og han ville bidra med sitt for at tyskerne skulle minnes sin fortid.1 Det var ingen enkel sak da det på dette tidspunktet ikke fantes noe Tyskland (det kom noen år senere), og det var styrker fra flere tyske stater som hadde sloss mot Napoleon ved Waterloo, både under Wellingtons og under Blüchers kommando. Men hva hadde nå egentlig tyskerne med slaget ved Waterloo å gjøre? Var det ikke der Wellingtons tapre briter slo Napoleon ut av historien? Det er den versjonen som de som har peiling på såkalt strategisk kommunikasjon kaller «the most compelling story» eller «the dominant narrative». Men britene utgjorde bare om lag 25.000 av Wellingtons koalisjonsstyrke på omtrent 70.000. Av de 70.000 allierte soldatene som stod i mot Napoleons angrep, var det om lag 24.000 tyskere i enheter fra Hannover, Nassau og Brunswick, i tillegg til 7000 tyskere i the King’s German Legion, mens resten var nederlendere. Wellington førte altså kommando over flere tyskere enn briter ved Waterloo. I tillegg kom den 72 år gamle Gebhard Leberecht von Blücher og hans 85000 prøyssere. Utpå ettermiddagen 18. juni 1815 angrep Blücher ”Marschall Vorwärts” med 48.000 av disse inn i Napoleons flanke og rygg. Den store og ikke minst samtidige militærteoretiker, baron Antoine Henri Jomini, mente at det var Blücher og prøysserne som var den viktigste grunnen til Napoleons nederlag, med Wellingtons seige forsvar som nummer to. 2 Det er gode grunner til å stille spørsmål til Jominis vurdering, men kombinasjonen av Wellingtons taktisk svært dyktige forsvarsstrid og Blüchers offensive driv, var åpenbart mer enn selv Napoleon kunne tåle. Men hvem var det nå egentlig som vant, om vi løfter blikket utover og forbi slagfeltet? Enda et slag i Belgia I 2010, like før 195-årsjubileet for slaget, kunne vi lese en kommentar i Financial Times: “Emmanuel Bacquet, the director of the battlefield, says a survey a few years ago showed that 70 per cent of visitors thought Napoleon had won. In a funny way, they may be right. ‘He lost the battle,’ says the British military historian Richard Holmes, ‘but he has won the memorialisation.’”3 Det er mye god mat for konspirasjonsteoretikere her, men det er ikke tvil om hvem som er hovedpersonen når man besøker Waterloo. Det er heller ikke bare ved Waterloo at påstanden om at det er seierherrene som skriver historien utfordres. Tenker man nærmere etter, blir man slått av hvor stor påvirkning taperne har på den historien som senere fortelles. Det tok for eksempel hundre år før Sørstatenes glorifisering av sin egen “lost cause” ble utfordret etter den amerikanske borgerkrigen.Og etter andre verdenskrig fikk tyske generaler rikelig anledning til å skrive seg ut av nazistenes folkemord, og fikk lenge prege den kalde krigens forståelse av krigen på østfronten. Og fortsatt er det propagandaen til det gamle apartheidregimet i Sør-Afrika som preger manges oppfatningene av Boerkrigen.4 Fra torsdag 18. til søndag 21. juni er det storstilt feiring av 200-årsjubileet for Napoleons endelige nederlag, eller for Wellingtons strålende seier, og ikke minst for en 200-årig suksesshistorie for omdømmebygging og moderne turisme.5 Etter at den 20-årsperioden vi kaller Napoleonskrigene tok slutt, kunne endelig en voksende middelklasse i Storbritannia gi seg turismen i vold. På grunn av en mengde sammenfallende og forsterkende forhold ble altså slagmarken sør for Waterloo det første store turistmålet, og Waterloo holder fortsatt stand. Landsbyen Waterloo er ikke engang i nærheten av slagfeltet, så hvorfor ble slaget oppkalt etter en liten husklynge fem km nord for stedet slaget stod? Blücher foreslo å kalle opp slaget etter gården La NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 5 Slaget ved Waterloo – 200 år etter Belle Alliance der han møtte Wellington etter slaget, ikke minst fordi navnet ville understreke selve alliansen av alle nasjoner i hæren som kjempet mot Napoleon. Wellington ville ikke ha noe av det forslaget og ga slaget navnet Waterloo, etter det stedet han selv hadde overnattet før kampene startet, og som faller britene langt lettere i munnen enn alternativene, spesielt i sin anglifiserte versjon. Franskmennene kalte opp slaget etter gården Mont St Jean, og A.V. Seaton gjør et poeng av at det tilsynelatende harmløse som å gi et slag navn, kan få store følger når det gjelder å forme oppfatningen om det som hendte. 6 Hva var så slaget om Waterloo? Slaget ved Waterloo var kulminasjonen av en tredagers kampanje som startet med Napoleons angrep mot prøyssernes ved Ligny og skjerming mot britene ved Quatre Bras. Prøysserne ble for så vidt slått, men løsrev seg og klarte de neste dagene å unngå Napoleons styrke under marskalk Grouchy som skulle forfølge prøysserne og hindre dem å slutte seg til Wellington. Etter Quatre Bras klarte Wellington å trekke seg kontrollert tilbake og etablere seg i bakskråningen tvers over hovedveien til Brussel. Samtidig med slaget ved Waterloo, holdt prøysserne Wavre mot Grouchy lenge nok til at Blüchers hovedstyrke nådde fram i tide.7 Om kvelden 18. juni 1815 var slaget ved Waterloo over, men historien om Waterloo hadde bare så vidt begynt, og den handler i først rekke om turisme. Sakralisering og turistifisering De første turistene kom faktisk til området før selve slaget sto. De fulgte med hærene til slagmarken, og fikk med seg blodbadet ringside.8 Den neste gruppen besøkende var likplyndrere, som forsynte seg av det som var å få med seg fra falne og skadde soldater. Sårede og istykkerskutte soldater var et lett bytte for driftige folk. Noe av det som var mest ettertraktet, var de fine og hvite tennene til de unge soldatene. Tannhelse var lite påaktet for 200 år siden, sukker var populært og tennene råtnet, falt ut eller ble trukket ganske tidlig. Gebisser var derfor ettertraktet og de såkalte Waterloogebissene var svært populære i generasjonen etter 1815.9 Deretter strømmet turister til, bredt forstått, i store mengder. Denne gruppen bestod av slektninger (av deltakere og falne), byråkrater, kunstnere og journalister. Det var ofte opp til familien selv å pleie dem som lå levende, men pleietrengende og forsvarsløse igjen på valplassen.10 Flere var også diplomater og byråkrater som arbeidet med å avslutte den perioden vi kaller Napoleonskrigene, og var på vei til eller fra okkupasjonsadministrasjonen i Paris eller fredskonferansen i Wien. Kjente størrelser i denne gruppen var Sir Walter Scott, samtidens mest berømte forfatter etter Lord Byron, og den prisvinnende poeten Robert Southey, som allerede året etter kunne publisere diktet «The poet’s pilgrimage to Waterloo».11 Like etter disse kom ferieturistene, og med disse suvenirjegerne. Selv Kong George IV dro som turist til Waterloo, og ble guidet rundt på slagmarken av Wellington i 1821. For mange var selve slagmarkens anonymitet en stor skuffelse, noe også Byron kommenterte. Fra 1830-tallet ble det reklamert med guidede kjøreturer fra Brussel, og pioneren i selskapsreiser, Thomas Cook, startet de første turene til Waterloo på 1850-tallet. Med turistene kom også suvenirselgerne og de første falske «ekte» Waterloosuvenirene kom på markedet på 1830-tallet. Profesjonelle guider var snart på plass og det samme var bøker i form av øyenvitneskildringer (tidsvitner med dagens terminologi) og rene guidebøker.12 Da Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington selv besøkte slagmarken ved Waterloo på 1830-tallet, skal han ha utbrutt: “[…] they have ruined my battlefield!”. Grunnen til utbruddet skyltes at for å bygge den 43 meter høye Løvehøyden (the Lion’s Mound, Butte de Lion) ble det tatt ut 300.000 kubikkmeter masse fra bakketoppen, som sammen med den åpne skogen og den nedsunkne veien utgjorde Wellingtons sterke bakskrånestilling. Victor Hugo påpeker det samme i Les Miserables (selv om West End-musikalen ikke har fått med seg dette vesentlige momentet). Wellington hadde god grunn for utbruddet sitt, det var nemlig denne bakskrånestillingen som var nøkkelen til hele forsvaret.13 Wellingtons protester til tross, Waterloo var allerede et av lokomotivene i den moderne turist- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 6 Slaget ved Waterloo – 200 år etter The Waterloo Medal var den første medaljen som britiske myndigheter tildelte alle deltakerne i en konkret kampanje. Man kan lett tenke seg til hva britiske veteraner fra tidligere slag og kriger mente om den beslutningen. industrien, med tusenvis av besøkende årlig. Og Waterloo, eller minnet om Waterloo, eller for å være mer presis: minnene om Waterloo, ble viktige elementer i britisk politikk og samfunnsliv de neste 100 årene. Mens turismen var det første som trakk oppmerksomheten til Waterloo, var sakraliseringen (the Sacralisation) av slagmarken det neste. Sakralisering betyr i denne sammenhengen å gjøre en turistattraksjon til noe mer enn bare et sted, et «quasi-holy object in the eyes of the pilgrim-tourist». Seaton bruker sakraliseringsmodellen til Dean MacCannel, og skriver at denne sakraliseringen startet allerede dagen etter slaget, og har fortsatt siden. Waterloo fantes knapt på et kart i 1815, men i dag er forestillingen om Waterloo en universell myte frakoplet de faktiske hendelsene og de politiske følgene av selve slaget.14 Sakraliseringsprosesser starter med å gi attraksjonen et navn. Som tidligere nevnt var det altså Wellington som insisterte på navnet Waterloo. Den neste fasen handler om innramming og oppløfting (Framing and Elevation), der bygging av monumenter er den mest synlige. Byggingen av Løvehøyden, som rager 43 meter over omgivelsene, var det første store monumentet. Det var denne vandaliseringen av det opprinnelige terrenget som Wellington hisset seg opp over, og som da den ble ferdig i 1826 gjorde at slagmarken sør for Waterloo skilte seg markert ut fra omgivelsene. Franskmennene likte den heller ikke spesielt godt, og skjøt på den på vei tilbake etter beleiringen av Antwerpen i 1832. Løvehøyden er i dag en av over 135 monumenter og fysiske markører på slagfeltet.15 I dag er det nettopp Løvehøyden og alle de andre synlige monumentene som gjør at slagmarken ved Waterloo skiller seg ut fra alle de andre slagmarkene i Nord-Frankrike og Belgia som har vært viktige i britisk historie. Historisk viktige slag som Crécy og Agincourt, Malplaquet og Ramillies, som alle ligger i samme området, må man lete seg fram til både i historiebøkene og i terrenget. Den neste fasen i sakraliseringsprosessen er å gjøre stedet eller gjenstanden til en form for alter eller helligdom (Enshrinement). Det handler om at ting som er etablert som del av den innledende sakraliseringen selv får en opphøyet status. Eksempel er at bygninger som huser spesielle gjenstander, i seg selv blir monumenter, men uten at de hadde noe å si for selve hendelsen. Seaton trekker fram kirken ved Waterloo, som i utgangspunktet var temmelig beskjeden, men som ble ombygget i 1855 til et viktig minnested til ære for de britiske falne. Hele området ble etter hvert kultivert og pyntet med alt fra markører over avdelinger og hendelser, til bygget og det store panoramamaleriet like nedenfor Løvehøyden.16 Den fjerde fasen omtales som mekanisk reproduksjon (Mechanical Reproduction), der MacCannell argumenterer for at mekanisk reproduksjon av turistattraksjoner gjør attraksjonen mer intens og opphøyer den, og blir med det en viktig betingelse for sakraliseringen. Waterloo trekkes fram som et godt eksempel, der både det trykte ord og bilder bidro sterkt til at hendelsen og stedet fikk den framtredende plassen i den (britiske) offentlige bevisstheten. Da er vi inne på et av disse sammentreffene som gjør at noe skiller seg ut i historien. Slaget ved Waterloo var det første i historien som foregikk samtidig med en revolusjon i trykkerifaget, som gjorde at hastighet og volum på trykksaker overgikk alt som hadde vært tidligere. Denne utviklingen førte til den første storhetstiden for avisene, der det trykte ord gikk fra å være en luksus for de få til noe alle ville ha, og da spesielt den framvoksende middelklassen. Illustrerte bøker, underholdningsindustrien, og den allerede nevnte masseturismen NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 7 Slaget ved Waterloo – 200 år etter bidro alle at Waterloo ble det Waterloo vi kjenner i dag. 17 Sosial reproduksjon (Social Reproduction) er den siste fasen i sakraliseringen, og handler om at attraksjoner og hendelser kommer inn i hverdagslivet langt borte fra der de oppstod eller befinner seg. I løpet av 1800-tallet ble navnet Waterloo gitt til veier, puber, gater, broer, etc., og bilder relatert til hendelsen hang på veggene i hjemmene til folk flest. Over hele Storbritannia fant man Waterloo, ofte sammen med Wellington. Dette var bare delvis en del av en bevisst politikk, men også unike uttrykk for hva folk følte. Seaton oppsummerer med: ”In summary, Waterloo entered the popular psyche of the British at home and overseas, not just through the media, but through taken-for-granted objects in their everyday environment and the social practices associated with them.”18 Men det måtte mer til enn bare at Waterloo ble sakralisert for at folk skulle besøke stedet. Sosiale omstendigheter måtte motivere folk, og materielle forhold måtte klaffe. Alt dette og mere til gjorde at Waterloo ble den turistmagneten det fortsatt er. De første som besøkte stedet hadde personlige eller tjenstlige grunner til å reise, men så kom alle de som overhodet ikke hadde noen forbindelse med disse jordene sør for Brussel. Disse turistene var formatert av romantikkens strømninger rettet mot forfall og fragmentering, der det klassisk tragiske i Napoleons nedgang og endelige nederlag gikk rett inn i datidens kulturelle hovedstrømning. Waterloo lå i tillegg både på hovedveien til kontinentet og var lett tilgjengelig for reisende over kanalen. Dampskip og jernbane var allerede i ferd med å revolusjonere reisingen hva gjaldt pålitelighet, sikkerhet og ikke minst volum og pris. Kontinentet ble igjen oversvømt av pengesterke og reiselystne briter, etter at krigsårene hadde lagt en demper på den framvoksende masseturismen.19 Hva så med tyskerne? Som vi innledet med var det nesten tre ganger så mange tyskere enn briter som sloss mot Napoleon ved Waterloo 18. juni 1815, men det var altså britene som definerte ettermælet og skal vi tro Financial Times er det egentlig Napoleon det hele handler om. I 1815 hadde virkelig tyskerne en del uoppgjort med Napoleon. Mens britene hadde slaget ved Waterloo som slutten på en 20 år lang «stedfortrederkrig» med Napoleon, hadde tyskerne en mer mangfoldig og traumatisk erfaring med korsikaneren. Prøysens katastrofale nederlag ved Jena-Auerstedt i 1806 var ett ytterpunkt, og Bayerns allianse med Napoleon et annet, men alle tyskere erfarte direkte eller indirekte Napoleons styre fra 1806 til frigjøringskrigene (Befreiungskriege) i 1813. Mange tyske fyrster og stater hadde et forklaringsproblem i 1815, og flere tilnærminger ble valgt i omdømmebyggingen, noe som reflekterte de ulike tyske staters posisjon og de forskjellige holdningene de ulike fyrstene hadde til Napoleon.20 Et viktig punkt i den tyske forståelsen, er at slaget ved Waterloo var som en ekstraomgang å regne. Etter at Napoleon hadde mobilisert en ny armé i 1813, ble det utkjempet flere store slag i Tyskland, der folkeslaget i Leipzig med nærmere 600.000 soldater på begge sider effektivt avsluttet Napoleons ambisjoner på kontinentet. I 1814 fulgte de allierte armeene Napoleon inn i Frankrike og Napoleon aksepterte å gå i eksil på Elba, der han gikk i land 4. mai.21 Når så Napoleon igjen møtte tyske styrker ved Ligny og senere ved Waterloo og Wavre, så hadde tyskere allerede sloss mot franske soldater fra Russland gjennom hele Europa like til Portugal, der the King’s German Legion var en del av Wellingtons armé. Wellington derimot, hadde aldri tidligere møtt Napoleon i felt. Tolkningene av Waterloo fulgte to hovedlinjer i de tyske samfunnene; som inspirasjon til de liberale strømningene som fulgte et borgerskap i framvekst, eller som forsvar av de etablerte elitene. Det samme gjaldt frigjøringskrigene, som på den ene siden ble tolket som en bekreftelse på herskernes rett til å styre, mens på den andre siden ble ledere som Ludwig von Lützow og Blücher sett på som symboler for et nytt Tyskland med folkelig deltakelse i samfunnslivet. Kevin Pryor trekker spesielt fram Lützows frivillige frikorpsregiment med sin kokarde i svart, gull og rødt, som ble fargene til de liberale politiske NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 8 Slaget ved Waterloo – 200 år etter strømningene og som er fargene til det tyske flagget i dag. I de første årene var Waterloominnet blant tyskerne først og fremst lokalt forankret, og speilet det fragmenterte tyske området. Den neste fasen falt sammen med de tyske samlingskrigene, der den prøyssiske innsatsen fikk størst plass og Waterloo (som mye annen tysk historie) ble tolket inn i etableringen av Det tyske keiserriket drevet fram av Prøysen.22 I Det tyske keiserriket ble Waterloominnet, og spesielt minnene fra frigjøringskrigene utnyttet for alt det de var verdt til å legitimere og underbygge keiserriket, keiseren selv og ikke minst Hohenzollernfamilien. Spesielt var avdukingen av minnesmerket på 100-årsdagen for folkeslaget i Leipzig toppen av tysk nasjonal sjåvinisme, noe som også utartet seg i stikk til britene over at slaget ved Waterloo ikke ble gitt det mer solidariske navnet Belle Alliance, slik Blücher forslo. Keiserrikets sjåvinisme ble da også god mat for den politiske opposisjonen, der satire i form av forskjellige kunstneriske uttrykk ble temmelig beisk. Spesielt gjaldt det spenningen mellom det autokratiske styret og de liberale nasjonale kreftene som var drivende i reformarbeidet etter Jena og under frigjøringskrigene. Disse forskjellige tolkningene av minnene etter Napoleonskrigene tydet også på at keiserriket ikke hadde klart å ta monopol på historien fra lokale tolkninger og lojaliteter.23 Under første verdenskrig ble 100-års minnet om Waterloo brukt aktivt og kreativt i propagandaen både på britisk og tysk side. Waterloominnene var så tydelige i folks bevissthet at de fungerte utmerket som referanseramme for krigens propaganda. Pryor viser til fire ulike uttrykk denne bruken av Waterloo fikk. Det første er krigshistorisisme, der Waterloominnet ble tilpasset slik at det kunne brukes til å støtte opp om den pågående krigens hensikt. Det neste uttrykket var heltedyrkelsen, der autoriteten til viktige generaler som Sir John French, Sir Douglas Haig og ikke minst Generalfeldmarschall Paul von Hindenburg, ble forsøkt forsterket i opinionen ved å tillegge dem egenskapene til Wellington og Blücher. Det tredje uttrykket var sjåvinisme, der Waterloominnene ble tolket inn i krigspropagandaens fiendebilder, selv om rollene alliert/fiende Å gjenskape gamle slag gjennom flotte kostymer og god stemning kan både holde kunnskapen om våpen og uniformer i hevd, men har naturlig nok lite med slagets grusomme realiteter å gjøre. Jeg vil tippe at en del av Napoleonskrigenes mange ofre også ville ha funnet virksomheten en smule smakløs. hadde skiftet siden sist.24 Det siste uttrykket er det mest interessante, og det handler om etableringen av en minnekultur for falne soldater. Pryor viser til Thomas Laqueur som skriver at januar 1915 var et paradigmeskifte i den militære erindringstradisjonen fra ren heltedyrkelse til «[…] the era of the common soldier’s name or its self-conscious and sacralised oblivion.» Krigen hadde ført til kansellering av all pomp og prakt under 100-årsjubileet for Waterloo, og da ble det å hedre de falne fra 1815 en måte å minnes slaget på. Dette gjaldt både i Storbritannia og i Tyskland, men med ulike vinklinger. Et trekk i Storbritannia var å bruke Waterloominnet til forsoning med franskmennene. På den måten ble disse seremoniene begynnelsen på den moderne måten å hedre falne soldater på, slik vi i dag finner det igjen i Remembrance Day, Volkstrauertag og Forsvarets minnedag. Det tyske Waterloominnet i 1915 var mer nedtonet, knyttet til Heimat-tradisjonen og var lokalt forankret, men reflekterte også Heimat-tradisjonen som alternativ til Keiserrikets nasjonalisme.25 Waterloo og europeisk integrasjon Etter første verdenskrig var naturlig nok ikke Waterloo så mye framme, men fikk fornyet aktualitet i den europeiske integrasjonsprosessen som startet etter andre verdenskrig. 150-årsjubileet i 1965 kom midt under denne prosessen og fikk forskjellige uttrykk og vakte ulike minner i forskjellige land. I NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 9 Slaget ved Waterloo – 200 år etter Storbritannia var feiringen storslått og overdådig, som for å kompensere for mangel på feiring i 1915. Det var også en voksende interesse for Waterloo etter andre verdenskrig og over 200.000 briter besøkte stedet årlig utover 1960-tallet. Den franske feiringen bestod av utstillinger, konferanser og saker i media, og virker å være et forsøk på å skape mening med de ulike spenningene som er heftet med arven etter Napoleon. I Vest-Tyskland var traumet etter andre verdenskrig fortsatt åpent og noen fryktet at feiring av Waterloo kunne undergrave den europeiske integrasjonsprosessen. Et annet forhold var at det lokale elementet ved de tyske kontingentene ved Waterloo kunne bidra til å skape skiller mellom de tyske forbundsstatene på bekostning av Forbundsrepublikken.26 Et annet tysk uttrykk i perioden var vektleggingen av å restaurere de tyske monumentene på slagmarken, og dette er knyttet til en endring i det tyske samfunnets holdning til fortidsminner på 1960-tallet. Når så minnene ved Waterloo gikk fra å oppmuntre til heroisme og heltedød, til å hedre de døde, så passet det også inn i samfunnsdiskursen der også tyskerne så seg selv som ofre i en krig Hitler hadde startet og alle hadde tapt. Waterloo fikk også en rolle i kulturdiplomatiet mellom VestTyskland og Storbritannia, der dronning Elizabeth II refererte spesielt til samarbeidet mellom Wellington og Blücher i en tale under statsbesøket i 1965. Men det var ikke helt rosenrødt heller. Da britene tilbød Belgia å stille med 2000 britiske soldater til en stor fellesparade ved Waterloo, avslo den franske presidenten de Gaulle å delta, med den begrunnelsen at han var opptatt med å planlegge 900-års feiringen av normannernes invasjon av de britiske øyer. Så var det da også noen som tolket flyttingen av NATO-hovedkvarteret – etter at Frankrike trakk seg fra den militære alliansen, til Brussel (like nord for Waterloo), som en melding fra USA og Storbritannia til de Gaulle.27 Waterloo er et av de stedene i Europa med flest lag historie, erindring og erindringsprosesser liggende over hverandre. Et blodig slag som satte et punktum for en over 20 år lang krigsepoke har utviklet seg til et begrep helt løsrevet fra de faktiske realitetene. Et begrep som lever sitt eget liv nærmest fordi navnet Waterloo er så til de grader etablert i vestlig kultur og i engelsk som dominerende språk. Samtidig ligger elementer fra 200 år gamle kriger og gnisser når jubileene kommer opp. Jasper Heinzen mener det går an å hevde med bakgrunn i britenes Trafalgarfeiring i 2005 og bevilgningen i 2013 på 1 million pund til renovering av Hougoumont ved Waterloo, at selv dagens politiske beslutningstakere er fanget i en form for konkurransetenkning når det gjelder Waterloo. Sammenfallet i tid mellom minnene fra første verdenskrig og Waterloo åpner i alle fall for en mulighet til å sette de to hendelsene inn i et felles rom for gjensidig erindring, og dermed forsøke å nøytralisere skillet mellom vinnere og tapere.28 Når så festivitetene for alvor drar i gang på Wellingtons (og Blüchers og Napoleons) vandaliserte slagmark midt i juni, så er det ikke bare et historisk slag som skal gjenopplives med «5000 re-enactors, 300 horses and 100 canons»,29 men også 200 år med en mengde sammenvevde prosesser som blir synlig på mange forskjellige vis. Få andre historiske hendelser har så lenge levd med en tilsvarende oppmerksomhet, gått inn i så mange ulike lands kultur og språk, eller vunnet Melodi Grand Prix. Det er også rekonstruksjoner av andre slag rundt omkring i verden, men det er bare spesielt interesserte som vet noe om Jena, Borodino eller Ligny. Rekonstruksjonen av Ligny går for øvrig i uka før Waterloo (12.-16. juni), slik at det kan bli mange gode militære dager i Belgia i år. Andre slagsteder i verden besøkes normalt bare av spesielt interesserte, og det er bare Normandie som nærmer seg Waterloo som et allment militært turistmål. Invasjonen 6. juni 1944 involverte omtrent like mange soldater på slagmarken som Waterloo i 1815 (men adskillig flere på sjøen, i lufta og i oppfølgingsstyrkene). Tapene i slaget ved Waterloo var derimot tre ganger større enn på invasjonsdagen 6. juni 1944, men så varte andre verdenskrig enda i ¾ år og krevde enda flere hundretusen liv før Nazi-Tyskland ga seg. En del nordmenn sliter med å begripe hvorfor slaget ved Waterloo, eller der omkring, sto etter det NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 10 Slaget ved Waterloo – 200 år etter norske mirakelåret 1814. For kom ikke den 17. mai som følge av Napoleons nederlag? Jo, men det var altså nederlaget ved Leipzig i 1813. Uansett nordmenns forhold til Waterloo, kan vi slå fast at vi ikke er fremmede for å dyrke kollektive militære myter Litteratur Ash, Chris. Kruger, Kommandos & Kak. Pinetown, South Africa: 30° South Publishers (Pry) Ltd, 2014. Chandler, David G. On the napoleonic wars: collected essays. London: Greenhill Books, 1994. Connelly, Owen. Blundering to glory: Napoleon’s military campaigns. Lanham: Rowman & Littlefield, 2006. Connelly, Thomas S., og Barbara L. Bellows. God and General Longstreet The Lost Cause and the Southern Mind. Baton Rouge: Louisiana State University Press, 1986. Engel, Matthew. ”Dispatch from Waterloo.” http://www.ft.com/ cms/s/2/04602eb8-7766-11df-ba79-00144feabdc0.html. Greif, Martin. Gedichte. Stuttgart: J.G. Cotta, 1883. Heinzen, Jaspar. ”A negotiated Truce.” History & Memory 26, no. 1 (2014): 39-74. Hutchinson, Robert W. ”The Weight of History: Wehrmacht Officers, the U.S. Army Historical Division, and U.S. Military Doctrine, 1945- Referanser 1 A. V. Seaton, ”War and Thanatourism: Waterloo 1815-1914,” Annals of Tourism Research 26, no. 1 (1999): 49. 2 Owen Connelly, Blundering to glory: Napoleon’s military campaigns (Lanham: Rowman & Littlefield, 2006), 211-30. Antoine Henri Jomini, The Political and Military History of the Campaign of Waterloo (New York: D. van Nostrand, 1862), 223. 3 Matthew Engel, ”Dispatch from Waterloo,” http://www.ft.com/ cms/s/2/04602eb8-7766-11df-ba79-00144feabdc0.html. 4 Se for eksempel : Thomas S. Connelly og Barbara L. Bellows, God and General Longstreet The Lost Cause and the Southern Mind (Baton Rouge: Louisiana State University Press, 1986); Robert W. Hutchinson, ”The Weight of History: Wehrmacht Officers, the U.S. Army Historical Division, and U.S. Military Doctrine, 19451956,” Journal of Military History 78, no. 4 (2014). Chris Ash, Kruger, Kommandos & Kak (Pinetown, South Africa: 30° South Publishers (Pry) Ltd, 2014). 5 VO Communication SA, ”Waterloo2015,” https://www.waterloo2015.org/en. 6 Seaton, ”War and Thanatourism: Waterloo 1815-1914,” 140-43. 7 Connelly, Blundering to glory: Napoleon’s military campaigns, 211-30. 8 Seaton, ”War and Thanatourism: Waterloo 1815-1914,” 133. (Også den senere grunnleggeren av Røde Kors, Henri Dunant, fikk sitt første møte med krigens redsler som turist, ved Solferino, i 1859.) 9 Stuart Semmel, ”Reading the Tangible Past: British Tourism, Collecting, and Memory after Waterloo,” Representations, no. 69 (2000): 9. 10 Se for eksempel den gripende fortellingen til Lady De Lancey i A Week at Waterloo in 1815, som stelte sin dødelige sårede mann, Colonel Sir William Howe De Lancey ved Waterloo 11 Seaton, ”War and Thanatourism: Waterloo 1815-1914,” 134-35. her hjemme på berget heller. Når både okkupasjon og frigjøring markeres i Norge, noe vi stadig gjør, gjøres det med betydelige doser myter og samstemmig fantasi, men det er en annen historie. 1956.” Journal of Military History 78, no. 4 (10// 2014): 1321-48. Jomini, Antoine Henri. The Political and Military History of the Campaign of Waterloo. New York: D. van Nostrand, 1862. Kershaw, Robert. 24 Hours at Waterloo: 18 June 1815. London: WH Allen, 2014. Pryor, Kevin. ”The Mobilization of Memory: The Battle of Waterloo in German and British Memory, 1815-1915.” Southern Illinois University Carbondale, 2010. SA, VO Communication. ”Waterloo2015.” https://www.waterloo2015.org/en. Seaton, A. V. ”War and Thanatourism: Waterloo 1815-1914.” Annals of Tourism Research 26, no. 1 (1999): 130-58. Semmel, Stuart. ”Reading the Tangible Past: British Tourism, Collecting, and Memory after Waterloo.” Representations, no. 69 (2000): 9-37. Semmel, ”Reading the Tangible Past: British Tourism, Collecting, and Memory after Waterloo,” 11-14. 12 Seaton, ”War and Thanatourism: Waterloo 1815-1914,” 136-39. Semmel, ”Reading the Tangible Past: British Tourism, Collecting, and Memory after Waterloo,” 25-26. 13 David G. Chandler, On the napoleonic wars: collected essays (London: Greenhill Books, 1994). Seaton, ”War and Thanatourism: Waterloo 1815-1914,” 143-44. Robert Kershaw, 24 Hours at Waterloo: 18 June 1815 (London: WH Allen, 2014), 9. 14 Seaton, ”War and Thanatourism: Waterloo 1815-1914,” 139-40. 15 Ibid., 143-45. 16 Ibid., 145-46. 17 Ibid., 146-49. 18 Ibid., 149-50. 19 Ibid., 150-51. Semmel, ”Reading the Tangible Past: British Tourism, Collecting, and Memory after Waterloo,” 11, 14-16. 20 Kevin Pryor, ”The Mobilization of Memory: The Battle of Waterloo in German and British Memory, 1815-1915” (Southern Illinois University Carbondale, 2010), 49-52. 21 Connelly, Blundering to glory: Napoleon’s military campaigns, 191-209. 22 Pryor, ”The Mobilization of Memory: The Battle of Waterloo in German and British Memory, 1815-1915” 54-69. 23 Ibid., 70-79. 24 Ibid., 80-99. 25 Ibid., 106-10. 26 Jaspar Heinzen, ”A negotiated Truce,” History & Memory 26, no. 1 (2014): 45-49. 27 Ibid., 50-52. 28 Ibid., 59-62. 29 SA, ”Waterloo2015”. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 11 LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL D TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner Storbyens elektriker * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no www.bns.no Spesialtilpasning | Kjøl & Frys | ISO | Sprengstoff | Lager | Brakker | Brukte | Vekselbeholdere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 12 LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no www.tine.no Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr WWW bedriftssystemer.no Brynsengv. 2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30 Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden 1889 - NORSK FLYTTEFORBUND [email protected] 72 900 900 Se mer om oss på... vinjes.no From Defence to Medical equipment and everything in between. Your EMS partner www.kitron.com NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 13 PLANER OG REALITETER AV Hans Jørgen B. Wib org Sjøkrigen om Norge, april 1940 Britiske og tyske maritime operasjoner i Nordsjøen og Norskehavet, 7. til 13. april 1940. De fleste forbinder nok ”Sjøkrigen i 1940” med senkningen av den tunge krysseren Blücher i Drøbaksundet og de to panserskipene Eidsvold og Norges heroiske, men håpløse kamp ved Narvik. I denne artikkelen skal vi ikke beskjeftige oss så mye med disse dramatiske hendelsene, men i stedet rette blikket utover og se på stormaktens maritime operasjoner i havområdene utenfor Norge i aprildagene 1940. Det var nemlig til sjøs at Norges skjebne ble forseglet i april 1940. Hans Jørgen B. Wiborg er høyskolelektor ved Sjøkrigsskolen, og underviser i militærhistorie, sjømakt og internasjonal politikk. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 14 Sjøkrigen om Norge, april 1940 S jøkrigen om Norge er også interessant fordi den belyser noen almene aspekter ved krigens natur. Krigens tåke lå som et teppe, ikke bare over Nordsjøen, men over hele det allierte beslutningsapparatet. Også tyskerne famlet til tider i blinde, men de hadde i det minste et klart mål å styre etter. Kampanjen viste også hvordan psykologiske faktorer spilte inn og påvirket aktørenes beslutninger. Bruk av luftmakt skapte en slik effekt. Akkurat som i de landmilitære kampanjene var det til sjøs vel så mye den psykologiske som den kinetiske effekten av bombing som tippet balansen i favør av tyskerne. I alle de involverte landene antok man før krigen at en større tysk operasjon mot Norge ville få problemer på grunn av et antatt britiske sjøherredømme. Norges kommanderende admiral, Henry Edvard Diesen, utelukket muligheten av et tysk angrep, ved å vise til britisk overmakt til sjøs. Faktisk hvilte hele den norske sikkerhetspolitikken til syvende og sist på antakelsen om en implisitt britisk garanti, en garanti som igjen var tuftet på britisk sjømakt.1 I Storbritannia var mange av samme oppfatning – Tyskland ville neppe gjennomføre større militære aksjoner mot Norge gitt flåtebalansen. Også i den Fly spilte en stadig viktigere rolle i sjøkrigen. Disse flyene, Short Sunderland flybåt, ble brukt til rekognosering over sjø. I 1940 var de ikke utstyrt med radar. tyske marinen var det mange som var skeptiske til Operasjon Weserübung, nettopp på grunn av risikoen knyttet til den britiske flåtens overlegenhet. Sjefen for den tyske marinen, Admiral Raeder, hevdet at ”operasjonen [Weserübung] strider mot alle sjøkrigens regler. Etter disse reglene kan vi bare gjennomføre operasjonen dersom vi har overmakten til sjøs. Det har vi ikke: tvert i mot skal vi gjennomføre operasjonen foran nesen på den klart overlegne britiske flåten.”2 Nå var det, som leseren sikkert alt har fått med seg, akkurat det som skjedde, men som vi skal se, var dette utfallet alt annet en gitt på forhånd. Vi skal i det følgende se nærmere på hvorfor tyskerne lyktes og hvorfor britene feilet, til tross for antatt britiske sjøherredømme. Sjøherredømme, sjøkrig og maritim strategi, september 1939 til april 1940 Antakelsen om at Royal Navy var dominerende til sjøs var riktig, men som flere i samtiden var klar over hadde luftmakt til en viss grad utlignet noe av fordelen. I løpet av krigen skulle land- eller hangarskipsbaserte fly overta de fleste av flåtens sentrale krigføringsfunksjoner: angrep, rekognosering og forsvar. Dette var funksjoner som tidligere ble utført av overflateskip. Men det er viktig å huske på at flyenes økte betydning for sjøkrigen var bare delvis forstått da krigen brøt ut i 1939.3 Dessuten er det forskjell på å ha sjømakt (sjømilitære styrker) og å utøve sjømakt. Havområdene mellom Norge og de britiske øyer er stort, og det var lettere sagt enn gjort å finne fiendtlige styrker der. På dette tidspunktet, april 1940, var også rekognosering over sjø vanskeligere enn hva det ble senere i krigen fordi man manglet tilstrekkelig med fly utstyrt med radar. Før radar ble tatt i bruk var søk i mørke og ved lavt skydekke eller tåke, nærmest umulig. Regionalt eller globalt sjøherredømme betyr heller ikke sjøkontroll over alt -alltid. Britene måtte passe på sitt verdensomspennende imperium. I Middelhavet lurte Mussolinis italienske flåte og i Asia ble NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 15 Sjøkrigen om Norge, april 1940 Kart som viser flåtebevegelser 7. – 9. april. Tidspunkter er trolig GMT. Kilde: Roskill 1954. Japan stadig mer truende. Dette førte til at britene måtte spre sine flåtestyrker. For å forstå det som skjedde i aprildagene 1940, er det viktig å ha den strategiske situasjonen i Europa klart for seg. Etter krigserklæringen i september 1939 var hovedfokuset til både Frankrike og Storbritannia på kontinentet. Størstedelen av den britiske hæren ble satt inn der. Det var få gode hærstyrker igjen i reserve til andre oppgaver som for eksempel operasjoner mot Skandinavia.4 Men om det på kontinentet foregikk en slags ”skyggekrig” i denne perioden,5 så var krigen til sjøs en skarp affære fra dag en. Tyskland angrep allierte forsyningslinjer med ubåter, miner, fly og overflatefartøyer som Graf Spee og Deutschland. I november brøt de to slagskrysserne Gneisenau og Scharnhorst ut i Atlanterhavet via Nordsjøen. Hendelsen bidro til å skape feilaktige forventninger om tyskernes neste trekk. Videre angrep Tyskland britiske flåtebaser med fly, miner og ubåter, noe som førte til en midlertidig ”tilbaketrekning” av flåten fra Scapa Flow til Clyde på vestkysten av Skottland. I 1940 hadde britene også få maritime fly. Disse knappe ressursene måtte spres. Siden mye av oppmerksomheten var rettet mot beskyttelse av skipsfarten og konvoier fra vest, ble også mange fly stasjonert vest på de britiske øyer. Den britiske strategien på denne tiden var fokusert mot økonomisk krigføring. Egen handel måtte beskyttes mens man skulle forsøke å blokkere handelen til og fra Tyskland. Men denne strategien bød på problemer etter som de skandinaviske landene var nøytrale og tyske skip følgelig kunne seile handelsskip gjennom norsk territorialfarvann. Norsk nøytralitet hindret britene i å angripe tyske skip i den norske skipsleia. Britenes marineminister, Winston Churchill, begynte derfor å argumentere for minelegging av norske farvann. Frankrike og Storbritannia arbeidet også vinteren 1939-1940 med planer for å besette støttepunkter langs kysten av Norge, men av ulike grunner forble det med planene helt frem til april 1940. Weserübung Motivet for det tyske angrepet på Norge var dels å få kontroll over Narvik og jernmalmen, dels å skaffe seg støttepunkter for marine og fly og dels for å komme de allierte i forkjøpet. Ved hjelp av overflateskip skulle man besette byene Narvik, Trondheim, Bergen, Egersund, Kristiansand, Arendal og Oslo. I tillegg skulle styrker luftlandsettes på Sola ved Stavanger og Fornebu. Dette fordret deltakelse fra stort sett hele flåten og store flystyrker. Britiske styrker Den viktigste enheten var Home Fleet (hjemmeflåten)under ledelse av admiral Forbes. Denne hadde base i Scapa Flow på Orknøyene. Den bestod av slagskipene Rodney, Valiant, Warspite og slagkrysseren Repulse, 2 kryssere, 10 destroyere og 3 franske fartøy. Hangarskipet Furious sluttet seg til flåten den 10. april. Slagkrysseren Renown var alt stukket til sjøs med flere destroyere for å minelegge den norske NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 16 Sjøkrigen om Norge, april 1940 skipsleia. I Rosyth i Skottland var 1. krysserskvadron forlagt. Om bord i denne var det lastet inn britiske og franske tropper for mulig innsetting i Norge, som ledd i Operasjon R4 (mer om R4 senere). I løpet av sjøkrigen om Norge var til sammen 47 britiske og 3 polske destroyere, 23 britiske, to franske og en polsk ubåt involvert. Det var også hangarskipsbaserte og landbaserte fly.6 Poenget med denne oppramsingen er å få frem at selv om britene hadde vært på retur en tid, så var de fortsatt i besittelse av Europas mektigste marine. De norske og britiske antakelsene om britisk sjømakt var ikke basert på fantasier. Spørsmålet som nå melder seg er: Kunne denne formidable styrken brukes for å stanse operasjon Weserübung? Vi skal nå se nærmere på begivenhetene til sjøs i tidsrommet 7. til 13. april. Britiske og tyske maritime operasjoner i Nordsjøen og Norskehavet 7.–13. april Rett etter midnatt, søndag den 7. april, seilte de to tyske slagkrysserne Scharnhorst og Gneisenau fra Wilhelmshaven med kurs mot fyrskip F, et på forhånd avtalt samlingspunkt. De to skipene skulle være sikringsstyrken for skipene som hadde Narvik og Trondheim som angrepsmål i tilfelle Royal Navy hadde fartøyer ute i Nordsjøen eller Norskehavet. Klokken 03:00 sluttet de seg sammen med de 10 jagerne i Gruppe 1. Litt senere sluttet også Gruppe 2 seg til flåten. Til nå hadde skipene vært skjult av nattemørket, men da de var kommet vel ut i Nordsjøen, kom dagslyset og med det muligheten for å bli oppdaget av britiske fly. Det skjedde klokken 08:48. Dette var ikke det første varselet britene fikk. Allerede klokken 06:37 kom det inn en upresis melding til Admiralitetet om at tyske skip var i sjøen. Av uvisse grunner ble ikke flåtens hovedkvarter i Scapa Flow varslet. Den nevnte observasjonen gjort av fly, rett før klokken ni, ble heller ikke rapportert til Home Fleet med det samme. Det skjedde først klokken 11:20.7 Den britiske hovedstyrken ble nå satt i beredskap, men den lettet anker først klokken 20:15. Omtrent på samme tid seiler 2. krysserskvadron fra Rosyth for å ta opp en posisjon utenfor Stavanger. Til sammen utgjør disse styrkene en alvorlig trussel mot de tyske sjøstridskreftene som er på vei mot Norge, men de seiler for sent. I det de allierte styrkene går fra sine baser er den tyske hovedstyrken allerede i ferd med på passere linjen mellom Shetland og Bergen. Tyskerne hadde med andre ord fått et forsprang britene vanskelig kunne hente inn. I tillegg var været i ferd med å bli dårligere, noe som skapte vansker for britisk etterretning ettersom det tyske fartøyene nå ville være i skjul under det lave skydekket. Flåtebevegelser 8. april Men britene hadde også andre styrker ute. Noen dager tidligere hadde viseadmiral Whitworth seilt fra Scapa Flow i slagkrysseren Renown sammen med en rekke destroyere for å legge miner i Vestfjorden. Dette var en del av operasjon Wilfred som hadde som mål å blokkere den norske skipsleia slik at tyske malmskip fra Narvik ble tvunget ut i internasjonalt farvann. Den britiske mineleggingen startet klokken 05:26. Dette var viktig av to grunner. For det første vred operasjonen hele det offentlige Norges oppmerksomhet vekk fra den gryende tyske trusselen. For det andre befant det seg nå en betydelig sjømilitære styrke mellom den tyske flåten og dens endelige mål – Narvik. På dette tidspunktet var de tyske flåtestyrkene kommet på høyde med Kristiansund. Her møtte de på et annet uforutsett problem – den britiske destroyeren Glowworm, som hadde mistet en mann over bord i det dårlige været og som nå seilte alene. Lütjens beordret den tunge krysseren Hipper (16 000 tonn) til å ta seg av ”problemet”. Den britiske destroyeren (1300 tonn) var sjanseløs. Før Glowworm gikk ned, fikk hun meldt fra om at hun var i kamp med NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 17 Sjøkrigen om Norge, april 1940 Kommandør Bernard Warburton-Lee, sjef for 2. destroyer flotilje, ble drept i sjøslaget i Ofotfjorden den 10. april. Posthumt tildelt Victoriakorset og det norske Krigskorset. tyske overflatestyrker. Dermed hadde Royal Navy igjen fått los på den tyske flåten. Hurtige enheter fra Home Fleet, som fortsatt befant seg flere hundre nautiske mil lengre sør, ble nå løst fra hovedstyrken og sendt nordover.8 Samtidig satte Whitworth kursen sørover. For oss, som i ettertid, kan betrakte det hele i et historisk fugleperspektiv, så situasjonen til Lütjens og Bontes Gruppe 1 relativt anstrengt ut. Men tyskerne hadde en stor fordel. Britene skjønte ikke riktig hva som var i ferd med å skje. Fortsatt trodde de at de tyske flåtebevegelsene dreide seg om et nytt utbrudd i Atlanterhavet. Den neste observasjonen man gjorde, passet godt med denne teorien. En tid etter trefningen med Glowworm hadde Gruppe 2 skilt lag med Scharnhorst og Gneisenau. De seilte frem og tilbake mens de ventet på at det skulle bli tid for å gå inn til Trondheim. Klokken 14:00 ble gruppen observert av et britisk maritimt overvåkningsfly av typen Sunderland. Akkurat da seilte Hipper rett vest. Dette ble rapportert tilbake til flåten. Flere fikk dermed sine antakelser om et tysk utbrudd Atlanterhavet bekreftet. Observasjonen fikk trolig også admiral Forbes (Home Fleet), til å endre kurs. Dermed la han den britiske hovedstyrken på en kurs vekk fra norskekysten og muligheten til å stanse deler av den tyske angrepsstyrken. Hadde Home Fleet fortsatt den opprinnelige kursen, er det mulig den kunne avskåret Hipper og Kampgruppe 2. I stedet var kysten nå bokstavelig talt klar for angrepet mot Trondheim. Samme dag, skulle britiske sjøstridskrefter gjøre to tilsvarende uheldig kursendringer.9 I nærheten av Bergen befant det seg britiske marinestyrker i form av 2. krysser skvadron (2CS), som bestod av to lette kryssere og 15 destroyere. Planen var at de skulle gjennomføre et sveip etter tyske styrker neste morgen. Disse skipene var nå kun 60 nautiske mil nordvest for tyskerne i Kampgruppe 3 (KG3) med Bergen som mål. Men nå fikk også 2CS orde om å endre kurs vekk fra innseilingen til Bergen. Dermed ble også denne byen åpnet opp for tyskerne.10 Begge de britiske krysserskvadronene skulle så slutte seg til Home Fleet. Dette skjedde om morgenen den 9. april. Lengre nord, på ettermiddagen 8. april, var viseadmiral Whitworth med Renown og resten av Vestfjordgruppen nær Skomvær fyr, ytterst i Lofoten. Admiralitetet i London hadde i løpet av dagen kommet til at alle rapportene og observasjonen i sum faktisk kunne bety at tyskerne var i ferd med å gjennomføre en eller annen form for aksjon mot Norge. Klokken 18:50 ga de Whitworth ordre om å gå inn i Vestfjorden for å legge seg i veien for en eventuell tysk inntrenging mot Narvik. Men Whitworth valgte å ignorere denne ordren. I stedet tok han Renown og de ni destroyerne ut i havet og bort fra Vestfjorden. Ikke lenge etter dette skiller admiral Lütjens med Gneisenau og Scharnhorst lag med Botne og destroyerne i Kampgruppe 1. Disse fortsetter inn Vestfjorden mot Narvik. Lütjens valgte en nordnordvestlig kurs. Hensikten var å trekke britiske styrker vekk fra Norge. Her skulle de vente på at destroyerne utførte sitt oppdrag i Narvik. Deretter skulle disse eskorteres tilbake til Tyskland. Hvorfor valgte Whitworth å trosse ordre fra London og ta styrken ut i rom sjø? Trolig er forklaringen ganske enkel. Været var nå blitt svært dårlig, det blåste opp mot full storm og det var blitt mørkt. Med NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 18 Sjøkrigen om Norge, april 1940 tanke på farvannets beskaffenhet var det kanskje ikke så rart at Whitworth ville ta skipene ut i rom sjø. Planen var å vende tilbake til Vestfjorden på morgenkvisten. Han regnet også med at fienden ville gjøre det samme i løpet av natten. Det hadde han i og for seg litt rett i, for like bak ham fulgte Scharnhorst og Gneisenau. Bonte derimot holdt seg til planen og styrte rett mot Narvik i stor fart. R4 Litt tidligere samme dag gjorde den britiske ledelsen en annen blunder som snevret inn de alliertes handlingsrom og som økte mulighetene for tysk suksess. Den 8. april blir nemlig operasjon R4 kansellert. R4 var en plan for å sette inn britiske og franske landstyrker (8 bataljoner) i Norge for å møte eventuelle tyske reaksjoner på mineleggingen. Den 8. april ble disse troppene, som hadde embarkert noen dager i forveien, plutselig beordret i land. Motivet var ganske enkelt å frigjøre fartøyene, slik at disse kunne stikke til havs og slutte seg til resten av Home Fleet i jakten på de tyske overflatestyrkene. Ordren kom fra Churchill selv. I følge mange historikere var dette en av de største feilene som ble gjort av de allierte i denne fasen, siden man nå fratok de allierte muligheten til raskt å sette inn et landmilitært motangrep, på et tidspunkt da dette kunne utgjort en forskjell. 11 9. april Klokken 03:30 støtte (ikke helt uventet) Renown sammen med Gneisenau og Scharnhorst. Kontakten ble kortvarig ettersom den tyske styrkesjefen hadde ordre om trekke seg unna. Etter en tid klarte han å riste av seg Renown, men ikke uten at denne hadde klart å få inn flere 15 tommers treffere i Gneisenau. Denne trefningen var likevel av liten betydning sammenlignet med dramaet som utspant seg inne ved land. Like etter klokken fire om morgenen, seilte tyske styrker inn mot Narvik, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Egersund, Arendal og Oslo.12 Til tross for noen større og mindre hendelser, kom alle disse angrepsmålene under tysk kontroll i løpet av dagen. Dette skyldtes ikke minst at tyske tropper ble luftlandsatt ved Fornebu og Sola. Særlig sistnevnte Slagskipet HMS Warspite engasjerer tyske destroyere i Ofotfjorden 13. april. Visstnok skal kanondrønnene ha utløst snøras fra fjellene. Foto er tatt fra Warspites sjøfly, som senket en ubåt i løpet av slaget. flyplass var av stor betydning for krigen til sjøs. Fra Sola kunne tyske fly dekke store deler av Nordsjøen, noe Royal Navy snart skulle få merke. Home Fleet hadde vært på vei sørover kvelden den 8. april og befant seg omtrent på høyde med Bergen. Hva britene ikke visste, var at de hadde blitt skygget av tyske fly hele formiddagen. I stedet vurderte briten hvilke mottrekk de kunne foreta seg mot de tyske landgangene. En mulighet var å sende fartøyer inn mot Bergen hvor britiske fly hadde observert fiendtlige enheter. Dette ble til slutt oppgitt da man ikke visste om tyskerne hadde klart å bemanne de norske kystfortene.13 I stedet skulle disse fartøyene slutte seg til Home Fleet. Forbes ville konsentrere styrkene for å øke sikkerheten. Klokken 14:25 starte store tyske flystyrker, bestående av 47 Ju88 fra Kampfgeschwader 30 fra Westerland,14 og 41 He 111 fra Sola et koordinert angrep mot de britiske sjøstridskreftene utenfor Bergen. Den grove sjøen gjorde det vanskelig å skyte effektiv anti-luft-ild. Tyskerne senkte destroyeren Gurkha15 og påførte flaggskipet til admiral Forbes, Rodney, mindre skader etter at en 500 punds bombe slo ned i hoveddekket. Hendelsen satte trolig en støkk i Forbes, for de britiske sjøstyrkene ble etter dette trukket nordover. Dette heftige angrepet, som involverte nærmere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 19 Sjøkrigen om Norge, april 1940 Vraket av den tyske destroyeren Bernd von Arnim, Rombaksfjorden nær Narvik. Den tyske marinen klarte aldri å erstatte tapene den ble påført under sjøkrigen om Norge. De fikk en bedre posisjon, men tapte flåten. ett hundre fly, og som varte i over 3 timer, er interessant av flere grunner. For det første viser det hvordan tyskerne nå var i stand til å konsentrere store flystyrker mot britiske fartøy, og at allierte overflatestyrker løp en betydelig risiko ved å operere i Nordsjøen. Trefningen bidro kanskje mer enn noe annet til å trygge de tyske brohodene i Bergen, Stavanger og Kristiansand. Det andre interessante aspektet ved angrepet var den manglende effektiviteten på begge sider. At nær 100 fly ikke klarte å senke mer enn ett skip i løpet av et tre timers angrep, kan selvsagt skyldes at britene var heldige, men det vitner vel først og fremst om hvor vanskelig det var for flyene å få inn treffere på de bevegelige fartøyene. Den britiske anti-luft ilden var heller ikke veldig effektiv. Riktignok klarte de å skyte ned 4 fly, men i prosessen brukte de opp over 40 % av ammunisjonen.16 Det andre mottrekket mot de sårbare tyske brohodene Admiralitetet vurderte denne dagen, var et fremstøt mot Narvik. Denne gangen valgte man å handle, men igjen baserte man seg på mangelfull etterretning. Klokken 14.00 overkjørte Admiralitetet Whitworth og ga direkte ordre til hans undergitte, kommandør Warburton-Lee, om at han nå skulle gå inn mot Narvik med 5 destroyere. Dette ble gjort. Om morgenen den 10. april angrep de tyske styrker og handelsskip på havnen i Narvik. 10. april Heller ikke for de tyske styrkene gikk alt etter planen. Etter å ha tilbakelagt over 900 nautiske mil på vei til Narvik, var de tyske destroyerne praktisk talt tomme for drivstoff. Den opprinnelige planen var at tre tankere skulle være på plass i Narvik om morgenen den 9. april. Destroyerne skulle så tanke og stikke til sjøs, samme kveld. Sammen med sikringsstyrken skulle de seile tilbake til trygge tyske hjemmebaser. Men kun en av tankerne, Jan Wellem, nådde frem. Dette skulle bli banen for de 10 tyske jagerne. Etterfyllingen tok tid og mens den pågikk ble styrken spredt, først og fremst for å redusere den, på det tidspunktet, ikke-eksisterende trusselen fra luften. Så angrep Warburton-Lees destroyere. De klarte å senke og skade flere av de tyske skipene. I kampene som fulgte, ble også to av de britiske destroyerne ødelagt og styrkesjefen drept. De resterende tyske skipene var nå stengt inne i Ofotfjorden. Britene viste her at Royal Navys offiserer var i stand til offensiv og aggressiv opptreden. Det var imidlertid ikke like lett å få øye på denne innstillingen hos alle. Forbes synes for eksempel å ha vært langt mer forsiktig, men så var også de potensielle konsekvensene av hans disposisjoner langt større. Lengre sør sluttet slagskipet og hangarskipet Furious seg til Home Fleet som gikk nordover. Forbes NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 20 Sjøkrigen om Norge, april 1940 ønsket ikke å ta unødvendig risiko ved Bergen. Siden og torpedoene som slippes mot andre skip finner byen så vidt var innenfor rekkevidde for landba- ikke sine mål.18 serte fly, ble jobben med å angripe Home Fleet fortsetter så Bergen overlatt til Blackburn nordover, og den 13. april angriSkua fly fra Fleet Air Arm, basert per en større styrke bestående på Hatson flybase, Orknøyene.17 av slagskipet og 9 destroyere inn Etter en drøyt to timer lang flytur Ofotfjorden. De senker eller ødelegger de resterende tyske angrep 16 britiske stupbombere og senket krysseren Königsberg overflatestyrkene i Nord-Norge. ved kai i Bergen. Til sammen mister Tyskland alle 22 Geirr H. Harr, 2010 de 10 destroyerne. General Dietl Hangarskipet og resten av flåten trekkes så nordover for å og de tyske landstyrkene i Narvikangripe Trondheim neste dag. Dette angrepet med området er nå isolerte. Gneisenau, Scharnhorst og hangarskipsbaserte torpedofly er krigens første. Men Hipper returnerte til tyske havner 12. april. det gir ikke resultater. Hipper har alt stukket til sjøs «The overall strategic battle for Norway was won and lost at Sea» Hva kan forklare tysk suksess? Særlig tre faktorer er relevante for å forklare at Tyskland lykkes med Weserübung: overraskelse (risikovilligheten), samvirke og bruken av maritim luftmakt. Overraskelse. Selv om britene var overlegne til sjøs, betydde ikke det at de hadde full kontroll. Den tyske marinen satset på at man kunne klare å lure seg forbi både den britiske marinen og de norske fortene før noen skjønte hva som egentlig foregikk. De lyktes med dette. Etter at brohodene var besatt, var det hele i grunnen avgjort. De allierte hadde ikke tilstrekkelig med landstyrker til å utfordre tyskerne alle stedene de hadde gått i land. De kunne selvsagt slå til mot enkelte byer, noe de også gjorde, men særlig i de første kritiske dagene, etter at R4 var kansellert, var deres muligheter ytterst begrenset. Østlandet var også for alle praktiske formål utenfor de alliertes rekkevidde. Skulle et motangrep mot for eksempel Oslo lykkes måtte britene slått til først. I sum: Tyskland lykkes med operasjon Weserübung nettopp fordi dette var et uventet strategisk overfall.19 Dette ga dem et forsprang som det ikke var mulig å ta igjen. Samvirke. Samarbeidet mellom de tyske forsvarsgrenene hadde ikke vært det beste før Weserübung, og var det heller ikke etter, men under Weserübung fungerte det stort sett godt. Det faktum at alle hadde en klart definert felles målsetning bidro til langt mindre forvirring enn hva som var tilfelle hos de allierte som etter hvert også måtte koordinere innsats mellom fire nasjoner. Maritim luftmakt.20 Vi har sett hvordan tyske fly allerede den 9. april påvirket britenes disponering av flåtestyrkene. Britene hadde for få effektive hangarskip, for få landbaserte fly og for dårlig anti-luft kapasitet på sine overflatefartøyer til å kunne motvirke den tyske evnen til sjønektelse. Slik bidro tysk maritim luftmakt til å sikre tysk kontroll over SørNorge. Man kan sikkert si at effekten av luftmakt var mer av psykologisk art enn av fysisk, siden relativt få skip faktisk ble senket av fly. Men som jeg innledet denne artikkelen med, man skal ikke undervurdere de psykologiske faktorene i krig. Luftmakt og sjømakt i utvidet forstand var også viktig. Den tyske krigsmaktens evne til å forsterke brohodene ved hjelp av sjø- og luftmakt i tidsrommet april-mai er en annen avgjørende faktor. I løpet av denne perioden overfører Tyskland mer enn 148 000 soldater til Norge. 106 000 kom med skip og 29.000 med fly.21 Dette pågikk til tross for tilstedeværelsen av britiske ubåter i Kattegat og Skagerak. Ved å okkupere Norge hadde Tyskland skaffet seg et springbrett til Atlanterhavet. Men det uklart NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 21 Sjøkrigen om Norge, april 1940 om dette egentlig var en strategisk gevinst for Tyskland. Tapene under Weserübung reduserte den tyske overflateflåten kraftig. De var derfor ikke i stand til å realisere den gevinsten de kom for. Uansett ble Norge som følge av utviklingen på kontinentet av mindre strategisk betydning enn det de tyske sjømaktsagitatorene hadde argumentert for. Ubåtbasene i Frankrike ble langt viktigere enn de norske. Jernmalmens betydning opphørte også etter at Tyskland fikk kontroll på gruvene i Lorraine. Tyskland måtte også bruke store ressurser på å forsvare Norge. På Litteratur Bell, Christopher, Churchill and Seapower, Oxford University Press, 2013. Corbett, Julian S., Some Principles of Maritime Strategy, Naval Institute Press, Maryland, 1988. Churchill, Winston S., Skyggekrigen, 1939-1940, J.W. Cappelen Forlag, Oslo, 1948. Isby, David C., red., The Luftwaffe and the War at Sea. 1939-1945. As Seen by Officers of the Kriegsmarine and Luftwaffe, Chatham Publishing, London, 2005. Haarr, Geirr H. The Gathering Storm. The Naval War in Northern Europe. September 1939-April 1940, Seaforth Publishing, 2013. Harr, Geirr H., The German Invasion of Norway. April 1940, Seaforth Publishing, 2009. Fure, Odd-Bjørn, Norsk Utenrikspolitisk historie. Mellomkrigstid 1920-1940, Bind 3, Universitetsforlaget, Oslo, 1996. Hobson, Rolf og Kristiansen, Tom, Norsk Forsvarshistorie. Total krig, Referanser 1 Odd-Bjørn Fure Norsk Utenrikspolitisk historie, bind 2, Universitetsforlaget (19XX); Olav Riste ”Weserübung: Det perfekte strategisk overfall?”1991. 2 Olav Riste, ”Weserübung: Det perfekte strategisk overfall?” Forsvarsstudier, IFS 4/1990, s. 18. [Omskrevet til bokmål av artikkelforfatter]. 3 Roskill, The War at Sea, s. 5-6. 4 Dette gjaldt ikke bare for bakkestyrker, men også for fly til støtte for landoperasjoner. 5 Winston S. Churchill, Skyggekrigen, 1939-1940, J. W. Cappelen Forlag, Oslo, 1948. 6 På norsk omtales destroyere ofte som jagere. 7 Harr, The German Invasion of Norway. April 1940, 2009, s. 76. 8 Repulse, Penelope og Birmingham løses fra Home Fleet 08:30. 9 Forbes hadde mottatt melding fra admiralitetet om formiddagen som indikerte at det kunne være tyske styrker på vei mot Narvik. Muligens tolket Forbes situasjonen dit hen at det i tillegg til skip på vei til Narvik også var skip på vei ut i Atlanterhavet. Harr, 2009, s. 105. 10 Lunde, 2010, s. 116. 11 Lunde, 2010, s. 101; Harr, 2009, s. 107. 12 Weserzeit, angrepstidspunktet, var satt til 04:15 (norsk tid). Tyskerne opererte med sommertid: 05:15. 13 De ble delvis operative først neste dag. 14 KG 30 (Kampfgeschwader 30, ”Adler”) var en av de mest erfarne skva- det meste var 400 000 tyske soldater sysselsatt med å bemanne Festung Norwegen. Dette var ressurser som kunne vært brukt andre steder. Nok en gang hadde tyskerne «vunnet seg i hjel». Godt taktisk håndverk førte ut i den strategiske myra. Situasjonen kan kanskje oppsummeres med en parafrasering av den tyske sjømilitære tenkeren Wolfgang Wegner: Før Weserübung hadde Tyskland flåte, men ingen posisjon. Etter Weserübung hadde Tyskland posisjon, men ingen flåte. nøytralitet og politisk splittelse, Bind 3, Eide Forlag, Bergen 2001. Kersaudy, François, Norway 1940, University of Nebraska Press, 1998. Lunde, Henrik O., Hitler’s Pre-Emtive War. The Battle for Norway, 1940, Casemate, 2010. Riste, Olav, ”Weserübung: Det perfekte strategisk overfall?” Forsvarsstudier, IFS 4/1990. http://ifs.forsvaret.no/en/publications/FS/ Pages/FS.aspx Rommetveit, Karl (red.), Narvik 1940, Five-Nation War in the High North, Forsvarsstudier 8/1991. http://ifs.forsvaret.no/en/publications/FS/Pages/FS.aspx Roskill, S. W., The War At Sea 1939-1945, Vol. I, The Defensive, Her Majesty’s Stationery Office London, 1954. Terjesen, Bjørn, Kristiansen, Tom og Gjelsten, Roald, Sjøforsvaret i krig og fred. Langs kysten og på havet i 200 år, Fagbokforlaget, 2010. dronene i Luftwaffe mht. anti-shipping operasjoner. De fløy Ju 88 A. 15 Harr, The German Invasion of Norway. 2009, s. 286-287. Hvorvidt KG26 faktisk opererte ut i fra Sola allerede den 9. april er usikkert. Andre kilder operer med 15. – 16. april som dato for skvadronens deployering til Sola-Stavanger. Men det utelukker likevel ikke at de også opererte ut i fra Sola den 9. april. Se: Michael Holm, 1997-2003, http://www.ww2.dk/air/kampf/kg26.htm 16 Harr, 2009, 285-288. 17 FAA – Fleet Air Arm, Royal Navys fly. Ved starten på krigen bestod FAA av kun noen få hundre fly. Ved krigens slutt hadde flyparken vokst til nær 4000 fly fordelt på 58 hangarskip. 18 Harr, 2009, 305. 19 Riste, Olav, ”Weserübung: Det perfekte strategisk overfall?” Forsvarsstudier, IFS 4/1990, http://ifs.forsvaret.no/en/publications/ FS/Pages/FS.aspx 20 Med maritim luftmakt menes her de tyske landbaserte flystyrkene som ble brukt i en anti-shipping rolle. Særlig enhetene KG 26 og KG 30 som var en del av Fligerkorps X. Disse hadde spesialisert seg på maritime operasjoner. 21 Regnekyndige lesere vil se at regnestykket ikke går opp. De resterende 13 000 soldatene kom trolig i den første angrepsbølgen. Se: Rolf Hobson og Tom Kristiansen, Norsk Forsvarshistorie. Total krig, nøytralitet og politisk splittelse, Bind 3, Eide Forlag, Bergen 2001, s.264. 22 Harr, 2010, s. 368. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 22 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | FOKUS F OMS overtar hele Myntgaten 3 Fokus Som mange vil være kjent med ble OMS vakre bygning i Myntgaten 3 oppført i 1878. Bygget var tegnet av den meget anerkjente tyskfødte arkitekten Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826–1882) som virket i Oslo og tegnet flere monumentale offentlige bygg. Under krigsårene 1940-45 fant okkupasjonsmakten det hensiktsmessig å oppføre et tilbygg i forlengelse av det opprinnelige bygget frem mot festningsmuren på Akershus. Mens hovedbygget alltid har tilhørt OMS har tilbygget vært forvaltet av det som nå heter Forsvarsbygg (FB). Direksjonen i OMS fant - i dialog med FB - at det ville være hensikts messig for OMS å eie hele bygget. For kr 70.000,- har OMS således overtatt eierskap til hele Myntgaten 3. Protokollen ble signert 20. april 2015 i OMS lokaler av Formannen i Direksjonen, kommandørkaptein Iren Isfeldt og Trond K. Nordby fra Forsvarsbygg. Tom Egil Lilletvedt Kommandør Intendant OMS Instant Shelter Bruksområder Forlegning Messer Verksted Lager Selskap Ring 64 83 55 00 www.obwiik.no NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 23 PLANER OG REALITETER AV Ivar Bjør klund Partisaner i Finnmark – om minner og medaljer Finnmarkspartisanenes innsats under 2. Verdenskrig har fått liten plass i den nasjonale hukommelse. Artikkelen ser nærmere på hvordan den manglende anerkjennelse er kommet til uttrykk gjennom minnesmerker og militære utmerkelser og peker på hvordan det offisielle Norge stort sett har fokusert på den motstandskamp som ble ført av norske styrker i Storbritannia. Ivar Bjørklund er sosialantropolog ved Tromsø Museum og Norges arktiske universitet og har forskingsbakgrunn knyttet til interetniske relasjoner og kulturhistorie i Nord-Norge. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 24 PARTISANER I FINNMARK – OM MINNER OG MEDALJER I avisene kunne man denne vinteren lese annonser fra Forsvarsdepartementet hvor man søker etter krigsdeltagere som har gjort en ”ekstraordinær innsats” og som av ulike årsaker ikke har mottatt ”fortjent anerkjennelse”. Noe av bakgrunnen er kritikken som er kommet om at norske myndigheter fremdeles i dag – 70 år etter krigens slutt – ennå ikke har anerkjent viktigheten av de krigshandlinger som fant sted i Nord-Norge. Men som vi skal se, skyldes ikke dette sviktende offisiell hukommelse. Snarere tvert i mot, den offisielle fortielse av deler av denne motstandskampen har vært en bevisst holdning og preget av både parti- og utenrikspolitikk. Utgangspunktet for det følgende er historien om motstandsarbeidet i Øst-Finnmark under den 2. Verdenskrig. Kort fortalt handler den om 110 personer – menn, kvinner og barn – som flyktet over til Sovjetunionen i 1940-41. Norge var okkupert og sjøveien til Sovjetunionen var kort. Der gikk 45 av mennene inn i sovjetisk tjeneste mot den tyske okkupasjonsmakten i Norge, halvparten av disse kom fra fiskeværet Kiberg og nærliggende bygder. Av disse ble 23 menn drept og dessuten ble 23 sivile henrettet av tyskerne for samarbeid med partisanene, som de ble kalt i ettertid. I tillegg ble 30 personer dømt til fengselsstraff, de fleste i fangeleirer og tukthus i Tyskland. Summen av disse store tallene er at bortimot 200 mennesker på ulike vis fikk sine liv direkte berørt av motstandsarbeidet. Hvis vi så i tillegg tar med de berørte familier og deres umiddelbare etterkommere, er det ikke usannsynlig at et tusentalls mennesker i Norge på et eller annet vis har fått sine liv preget av partisanvirksomheten i Finnmark. Det er med andre ord en omfattende historie som angår svært mange mennesker og som også berører andre land enn Norge. Det siste kommer ikke minst til uttrykk gjennom kildematerialet om partisanene; mye av det bygger på etterretningsarkiver fra fem forskjellige stater: Norge, Russland, Tyskland, England og Finland. Deler av historien er fortalt - litt etter litt - gjennom en serie bøker fra 1970-tallet og utover. Det Forsvarsdepartementets annonse som etterlyser «glemte» helter. startet med Hans Kr. Eriksen (1969, 1972) som bygde på muntlige kilder. Deretter kom Kjell Fjørtoft (1983) med materiale fra norske og til dels tyske arkiver, mens Alf R. Jacobsen (2005) kunne videreutvikle historien med langt mer omfattende tyske arkivstudier og muntlige kilder. Morten Jentoft (2005) gikk samtidig og som den første, også inn i russiske og til dels finske arkiver. Det følgende er imidlertid ikke noe bidrag for å supplere disse fortellingene. Derimot er det noen refleksjoner rundt måten det offisielle historiske minnet etter partisanene har vært håndtert og hvordan kampen mot okkupasjonsmakten under krigen ble erstattet av kampen om definisjonsmakten etter krigen. Utgangspunktet for partisanvirksomheten var det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941 og Nordflåtens etterretningsavdeling i Murmansk. Her begynte kaptein Pavel Vizgin utover høsten å organisere en militær oppklaringsavdeling av frivillige til innsats bak de tyske linjene i de nordligste deler av Norge og Finland. På det tidspunktet var allerede mange norske flyktninger kommet til Murmansk fra Øst-Finnmark og de ble bedt om å melde seg. Vizgin så for seg sabotasjeaksjoner på norsk jord og allerede i september 1941 ble den første gruppen på 13 mann sendt til Nord-Varanger. Operasjonen var et felles tiltak mellom NKVD (senere KGB) og NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 25 PARTISANER I FINNMARK – OM MINNER OG MEDALJER Ingen av disse partisanene overlevde krigen. Bak fra v: Kåre Øyen, Tsyp-Navalok (skutt ved Seglodden 1943), Ragnvald Mikkelsen, Kramvik (skutt under fluktforsøk fra GULAG-leir 1946). Foran fra v. Ingolf Eriksen, Kiberg (død på sykehus i Kirsanov 1945), Håkon Halvari, Kiberg (skutt ved Seglodden 1943) og Ingvald Mikkelsen, Komagvær (skutt på Arnøya 1943). (Foto via Ivar Bjørklund). Nordflåten og var stort sett mislykket. Flere av deltagerne ble drept og de overlevende kom seg med nød og neppe tilbake til Murmansk. De to våpengrenene fortsatte derfor ikke samarbeidet, men sendte heretter hver sine agentgrupper til Norge. Man forfulgte ikke tanken om sabotasje, men satset derimot på overvåking av den tyske skipstrafikken til Litza-fronten over Kirkenes. Alle fikk samme utdanning; militær opplæring som agenter samt en måneds opplæring for radiotelegrafister. Gruppene var satt sammen av tre mann hvorav én telegrafist, den siste var gjerne russisk. De ble landsatt fra ubåt i den mørke årstiden og hadde med seg utstyr og proviant for flere måneders opphold. Til sammen kjenner vi til 27 slike landbaserte operasjoner hvor nordmenn deltok, men sannsynligvis var der langt flere.1 I praksis dreide det seg om opphold i månedsvis i berghuler ved havkanten vinterstid. I tillegg til de ekstreme klimatiske forhold, kommer så det faktum at Finnmark var det fylket med den absolutt største andel tyske tropper under krigen. Tyskerne fulgte nøye med og nesten alle agentgruppene ble rullet opp før krigen var over (Jacobsen 2005, Jentoft 2005) Da frigjøringen kom i oktober 1944, kunne man oppsummere at av de 45 finnmarkinger som hadde fått agentopplæring i Murmansk, var halvparten døde. De var skutt, forsvunnet eller hadde tatt sitt eget liv. Noen var muligens også blitt spist, hvis vi skal tro den tyske versjonen av hendelsene i Opnan.2 Det var relativt lite de hadde fått utrettet i militær forstand. Det skyldtes ikke deres innsats, som jo i personlig vågemot og lidelse overgikk det meste av alliert etterretning i Norge under krigen. Derimot viste det seg at russerne ikke hadde mi- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 26 PARTISANER I FINNMARK – OM MINNER OG MEDALJER litære ressurser til å følge opp alle meldingene de fikk fra partisanene. De sovjetiske militære myndigheter hadde dessuten liten erfaring med å sende agenter til okkuperte områder, i motsetning til England som hadde gjort dette siden 1939. For de sovjetiske kommandolinjene handlet det mere om å vise at man hadde agenter på plass – og ikke så mye om å følge opp hva agentene rapporterte. Både forsvaret og NKVD hadde vært igjennom store utrenskninger bare 3-4 år tidligere og dermed mistet personell med erfaring. I tillegg kom så den farlige situasjonen med at både NKVD og Nordflåten noen ganger hadde hver sine agentgrupper nærmest side om side på Varangerhalvøya, noe som selvfølgelig økte muligheten for tysk radiopeiling og avsløring. Dårlige sikkerhetsrutiner og sviktende samarbeid mellom ulike avdelinger og våpengrener var også med på å forverre situasjonen. Partisanene ble for eksempel flere ganger ikke hentet som avtalt. Selv synes de heller ikke å ha vært forsiktige nok i sitt daglige virke, en utstrakt kontakt med lokalbefolkningen førte til at mange partisaner ble tatt og sivile arrestert. De gjenlevende vendte etter hvert hjem da krigen var over, bortsett fra de som ble sittende i sovjetiske fangeleirer. De hjemvendte var kraftig desillusjonerte over sine opplevelser, enten det handlet om sovjetisk ideologi eller norsk angiveri. De kom tilbake til en nedbrent landsdel og de aller fleste hadde mistet nære slektninger og naboer. For nordmenn flest markerte freden slutten på krigen, men i Øst-Finnmark ble det omvendt. Her gikk man fra fred til en ny krig – en krig som kom til å bli hetende Den kalde krigen. For mange av de gjenlevende partisanene kom den til å representere nye påkjenninger, på mange måter langt verre enn det de hadde vært igjennom tidligere. Fienden denne gangen var ikke en okkupasjonsmakt, men befant seg i Sovjetunionen – landet de hadde tjent og trodd på – samt i Norge, deres eget fedreland som så mange hadde ofret livet for. Sovjetunionen hadde allerede forberedt seg på en ny utenrikspolitisk situasjon etter HitlerTyskland. Det samme hadde Vestmaktene; USA, England – og Norge. Dette innebar en utstrakt overvåkning av motpartens hensikter og bevegelser. Fra norsk side innebar det en utstrakt etterretningsvirksomhet utført gjennom norsk militær tilstedeværelse i Øst-Finnmark. Det handlet både om agentvirksomhet inn i Sovjet og ikke minst overvåkning av nordmenn. Slik fikk den kalde krigen ødeleggende konsekvenser i mange bygder, den splittet gamle venner og skapte fiendskap naboer i mellom. Sovjet var på sin side i full gang med å prøve å få etablert sitt eget agentnett i Finnmark. Pavel Sutjagin, seniorløytnant i Nordflåten og ansvarlig for opplæringen av de norske partisanene, reiste flere år etter krigen langs Finnmarkskysten for å rekruttere agenter – ikke minst blant sine tidligere våpenbrødre. NATO var under oppbygging og mange nordmenn ble bedt om å rapportere til russisk etterretning om militær aktivitet i nord. Denne aktiviteten var godt kjent av norske myndigheter og førte til økt overvåkning av befolkningen, særlig i Øst-Finnmark. Mange mennesker ble på dette viset utsatt for press fra to kanter – og kanskje også tre: Hvilken side sto naboen på, rapporterte han til noen? Norske myndigheter ville ha minst mulig offentlighet rundt partisanenes innsats under krigen. Delvis skyldtes dette den almene anti-kommunistiske holdningen som Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet trakk i gang fra 1948 og delvis handlet det om at overvåkningstjenesten ville ha mest mulig arbeidsfred i nord. Men alle forsøk på å dysse ned partisanenes virke forsvant da én av dem – Otto Larsen – slapp ut av russisk fangenskap og fortalte sin historie i 1953. Arbeiderpartiet så muligheten av politisk diskreditering av NKP og med drahjelp fra Politiets Overvåkningstjeneste (POT) utga Larsen boka ”Jeg var sovjetspion”. Den var ført i pennen av Arbeiderbladets journalist Haavard Haavardsholm og Larsen ble deretter sendt ut på en lengre foredragsturne for å fortelle om sine opplevelser i GULAG-systemet. Larsen kunne fortelle om Osvald Harjo som fremdeles satt i fangenskap og en omfattende underskriftskampanje ble satt i gang av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse for å få han frigitt. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 27 PARTISANER I FINNMARK – OM MINNER OG MEDALJER Etter Gerhardsens besøk i Moskva i 1955 kom Harjo tilbake til Norge og partisekretær Haakon Lie satte umiddelbart sin nære medarbeider Paul Engstad i gang med å få publisert Harjos opplevelser i Sovjet. Boken ”Moskva kjenner ingen tårer” ble en formidabel suksess og et viktig bidrag til den anti-kommunistiske stemningen i Norge. Det norsk-russiske krigsmonuIkke minst skyldtes mentet i Kirkenes (Foto: Ivar denne stemningen Bjørklund). det tette samrøret mellom Haakon Lie og partiapparatet, POT og den militære etterretning. Rettsakene og spiontiltalene mot syv småbrukere i Sør-Varanger i 1953 og mot NKP mannen Asbjørn Sunde i 1954 var også en del av dette bildet. Slik var bakgrunnen for at overvåkningspolitiet intensiverte sitt arbeide i Øst-Finnmark utover 1950-tallet. Særlig kom dette til å ramme bygda Kiberg. Flere hundre personer var under overvåkning i området og i 1961 satte politiet i gang en større aksjon – delvis basert på opplysninger fra lokale informanter. 29 personer ble innkalt til forhør og pressen ble pålagt munnkurv, men ingen ting kom ut av det hele. Politiet ga imidlertid ikke opp og i 1967 ble Selmer Nilsen fra Bakfjord arrestert. Endelig hadde man et vaskekte sovjetisk spion som ikke minst kunne bekrefte politiets mistanke om en sammenheng mellom partisanvirksomheten under krigen og dagens spionasje. Mer overvåkning og nye aksjoner fulgte og 1968 var det igjen Kibergs tur. Men denne gangen tok noen av partisanene til motmæle og protesterte mot den mistenkeliggjøring de var utsatt for. ”Befri oss fra overvåkningen!” skrev den gamle partisanen Trygve Eriksen i en artikkel i Dagbladet samme år.3 Senere har det fremkommet stadig flere beretninger om hvordan avlytting, brevsensur, yrkesforbud og ikke minst sladder, har fått store konsekvenser for mange mennesker gjennom livet. Det skulle vise seg svært vanskelig å få noen offisiell aksept av partisanenes faktiske innsats, det ville kunne svekke den almene koblingen av kommunister til spionasje og landsforræderi. Da NRK ville sende et lengre intervju med Selmer Nilsen etter at han var sluppet ut av fengslet i 1971, ble hele programmet stoppet – offisielt av Kringkastingsrådet.4 I dag er alle partisanene døde og deres innsats har fått lite nedslag i det felles norske krigsminne. Mange har etter hvert kalt dette for en usynliggjøring og det kan derfor være verdt å se litt nærmere på hvordan det offisielle Norge har forholdt seg til partisanenes innsats og den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark. Det er en historie som til de grader er preget av den kalde krigen og ikke minst norsk utenrikspolitikk. Markeringen av den sovjetiske frigjøringen av Finnmark er ett eksempel på offisiell norsk politikk. Både 20-årsdagen for frigjøringen i 1964, 30-årsdagen i 1974 og 40-års dagen i 1984 ble alle markert på samme vis. Markeringen besto av lokale arrangementer hvor regjeringen kun var representert ved en statssekretær og forsvaret ved lokale militære ledere. Sovjetunionen var tilstede gjennom sin ambassadør. Det var først da Sovjet var brutt sammen at markeringen ble løftet opp på et betydelig høyere nivå. Ved 50-års minnet i 1994 møtte Kong Harald, utenriksministeren, forsvarsministeren, Stortingets president og Sametingets president. Nå var nesten alle deltagerne døde, Sovjetunionen var historie og den kalde krigen ble regnet som slutt. En annen og velkjent måte å synliggjøre enhver krigsinnsats på, er gjennom monumenter. Hva er så historien om de norske krigsmonumenter i Finnmark? Det kanskje viktigste offisielle bidraget er krigsmonumentet i Kirkenes, nemlig en statue av en russisk soldat. Det ble utviklet i samarbeid med russiske myndigheter og arkitekt og betalt og reist av den norske stat. Men like før avdukingen i 1952 bestemte regjeringen seg for å fjerne den tyske ørna NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 28 PARTISANER I FINNMARK – OM MINNER OG MEDALJER Bildet viser Oddvar Sibblund med den Røde Fanes Orden. Foran til v. telegrafistene Borgny Schancke (f. Eriksen) og Dagny Sibblund (Forslund). (Foto via Ivar Bjørklund). Håkon Halvari (til v.), Richard Johansen og Arthur Øyen med Den Røde Stjernes Orden. som soldaten tråkket på. Det ble oppfattet som en mulig provokasjon ovenfor Tyskland, en stat som nå var blitt en NATO-alliert og som hadde ørna i sitt riksvåpen. I tillegg reduserte man uten videre størrelsen på hele monumentet med en tredjedel – til sterke protester fra billedhuggeren (Ruud 2008:55). reise en gravstein over de to partisanene Oddvar Sibblund og Sverre Søderstrøm som frem til da hadde ligget i en umerket grav på byens kirkegård. De hadde skutt seg selv høsten 1944 etter å ha blitt oppdaget av tyske tropper. I Sør-Varanger sørget kommunen i 1989 for å få satt opp en minnestein over de 11 sivile som ble slått i hjel av tyskerne i 1943 for sin hjelp til partisanene. Utover 1990-tallet kom det etterhvert opp flere minnesteiner over falne partisaner, alle i privat eller kommunal regi. Den siste minnesteinen som er reist, ligger i Kiberg og er reist av russiske myndigheter som hedrer partisanene med ordene ”Russland takker dere”. Men fremdeles er der ingen minnesmerker hvor norske myndigheter gjør det samme. Det nærmeste vi er kommet, var Kong Haralds tale i Kiberg i 1992 hvor han beklaget den måten norske myndigheter har håndtert partisanenes innsats. En nasjon takker som kjent ikke bare gjennom monumenter og minnesmerker, også ordener og hedersbevisninger er viktige markeringer. Hvordan har Norge og Sovjetunionen forholdt seg til partisanenes innsats i form av militære utmerkelser? Et fotografi kan gi oss et eksempel på Sovjetunionens vurdering. Her er det Oddvar Sibblund (i Nordflåtens uniform) som er tildelt Den Røde Fanes Orden, Sovjetunionens høyeste militære utmerkelse. Den tildeles for ”personlig mot og tapperhet i kamp” og kan i rang sidestilles med det norske Krigskorset. De øvrige to menn er Sverre Søderstrøm (til v.) og Trygve Eriksen som begge tidligere hadde vært i Moskva og mottatt den samme orden. Erik- I Alta satte Alta-bataljonen og Forsvaret opp sitt eget minnesmerke i 1949 over sin innsats ved Narvik. Disse to monumentene var i over 30 år de eneste som var initiert og finansiert av norske myndigheter i Finnmark. Imidlertid ble det også reist andre minnesteiner i løpet av disse årene, men de var alle bekostet av private eller kommunalt innsamlede midler. Allerede i 1948 ble den såkalte partisanbautaen reist i Kiberg, bygdefolket hadde samlet inn 10.000 kr. for å minnes sine døde slektninger og sambygdinger. Samme år reiste fiskarlaget på Hopseidet en minnebauta over de seks fiskerne som var massakrert av tyskerne på stedet – to dager før kapitulasjonen. I Berlevåg tok NKP i 1965 initiativet til en minnestein over de drepte partisanene fra kommunen. Det var ikke før langt ut på 1980-tallet at det skjer et stemningsskifte, etter 40 år kom nå de første offentlig finansierte minnesmerkene over partisanenes innsats. Disse tiltakene skyldtes først og fremst den oppmerksomheten som ble skapt gjennom bøkene om partisanenes virke som kom utover 1970 og -80-tallet. I 1983 vedtok kommunestyret i Hammerfest å NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 29 PARTISANER I FINNMARK – OM MINNER OG MEDALJER sen hadde fra før av mottatt Den Røde Stjernes Orden for ”fremragende innsats i forsvaret av Sovjetunionen” og var den eneste av de tre som overlevde krigen. Den Røde Stjernes OrDen Røde Fanes den skal bare være tildelt 182 Orden. utenlandske statsborgere og kan sammenlignes med den norske St. Olavs orden med ekegren. På et annet fotografi ser vi at Håkon Halvari (til v.) og Richard Johansen er tildelt Den Røde Stjernes Orden. De ble begge drept i 1943 under oppdrag i Finnmark. De er flankert av Kola-nordmannen (og NKVDansatt) Arthur Øyen. Hvordan har så norske myndigheter forholdt seg til militære utmerkelser når det gjelder motstanden mot den tyske okkupasjonen? Hvis vi først tar for oss den høyeste utmerkelsen i Norge, nemlig Krigskorset som utdeles for ”personlig tapperhet i kamp” og er en parallell til Den Røde Fanes Orden, så ble den til sammen delt ut til 281 personer frem til 1949 hvorav hele 125 var utenlandske statsborgere.5 Det siste tallet viser til den store utdelingen som ble franske, britiske og polske deltagere til del etter kampene ved Narvik i 1940. Men kun to nordmenn fikk Krigskorset for sin deltagelse ved Narvik, det var general Fleischer og kommandørkaptein Askim på panserskipet «Norge». Utover disse to er ingen Krigskors tildelt nordmenn på grunn av kamphandlinger i Nord-Norge våren 1940 (GjemsOmstad 1995). Derimot ble det utdelt 16 krigskors i forbindelse med kampene i Sør-Norge. Rangert etter Krigskorset kommer St. Olavs medalje med ekegren. Den kan som nevnt sidestilles med Den Røde Stjernes Orden og ble gitt for ”personlig innsats for Norge under krigen”. Nærmere 800 personer fikk denne utmerkelsen før den ble avviklet i 1952. Det er blant disse vi finner de to eneste eksempler på at en norsk militær utmerkelse ble utdelt for å ha deltatt i motstandsarbeid i Finnmark. Det gjelder Thor Centzen og Hans Skjærvø som ble sluppet ned i fallskjerm fra et russisk fly fra Arkhangelsk i 1942 for å etablere en base i Pasvikdalen. Her ble de angitt og arrestert, ført til Oslo og så henrettet på Trandum i 1944. Disse to fikk begge St. Olavs medaljen med ekegren post mortem like etter krigen. Centzen og Skjærvø kom fra kompani Linge og ble rekruttert av det engelske SIS (Secret Intelligence Service), utdannet som radiooperatører og sendt til Arkhangelsk som en del av et samarbeidsprosjekt med russerne. Derfra ble de så sendt til Finnmark (Ulstein 1990). Av de nærmere 50 norske agentene som opererte med utgangspunkt i Sovjet, var det altså bare disse to som ble dekorert fra norsk side. En nærliggende forklaring er at dette var fordi de tilhørte de norske styrkene i England. Centzen, som var fra Kirkenes, fikk da også sin egen minnestein på Svanvik allerede i 1950 – og det under full militær seremoni. Utover 1980-tallet begynte media å sette søkelys på en glemt gruppe krigsveteraner, nemlig krigsseilerne. Her sto man ovenfor menn som hadde overlevd torpederinger, bombing og forlis – burde ikke disse også hedres? Regjeringen oppnevnte derfor et nytt Krigsdekorasjonsråd i 1986 (det gamle var nedlagt i 1956) som var sammensatt av personer fra Direktoratet for sjømenn, Krigsseilerforbundet og to sjømilitære offiserer. Disse gikk gjennom hele 12.000 krigsseilersaker og endte opp med å tildele nesten 11.000 Krigsmedaljer samt 43 St. Olavsmedaljer. I kjølvannet av debatten om krigsseilerne, ble det tydelig at også andre grupper krigsdeltagere var forbigått. Nå dukket det opp annonser fra Forsvarsdepartementet i nord-norske lokalaviser hvor man etterlyste ”krigsdeltagere vedr. kamphandlinger i Nord-Norge”. Bakgrunnen var den sterke kritikken som var kommet fra deltagerne i felttoget i Narvikområdet som fremdeles ikke hadde fått noen dekorasjonsmessig anerkjennelse for sin innsats. Annonseringen var jo i og for seg et klart uttrykk for den manglende oppmerksomhet disse krigsdeltagerne hadde fått tidligere. Forsvarsdepartementet gikk derfor i gang med å sende ut Deltagermedaljer på bakgrunn av de ulike henvendelser de mottok og NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 30 PARTISANER I FINNMARK – OM MINNER OG MEDALJER slik gikk det til at også noen av partisanene nå for første gang fikk en offisiell takk. Denne medaljen er den lavest rangerte av krigsdekorasjonene og tildeles de som har ”deltatt i krigen for Norge” – uansett måte. Trygve Eriksen i Kiberg, som allerede hadde fått det meste av sovjetiske dekorasjoner, kunne nå hente sin norske Deltagermedalje i postkassa sommeren 1985 – 40 år etter at krigen var over. Den samme medaljen ble for øvrig utdelt av forsvarssjef Harald Sunde den 28. mai 2011 i den norske ambassade i Washington til 15 gjenlevende amerikanske soldater fra 99. Bataljon. Dette var en avdeling norsk-amerikanere og deres militære innsats i Norge var å bli stasjonert i Oslo-området etter at freden kom i 1945. Denne gjennomgangen av minnesmerker, ordener og medaljer forteller at slike symboler også er politiske ytringer. Det er ikke bare heltemot og offervilje som ligger til grunn for tildelinger og markeringer, her ligger også politiske vurderinger bak. Etter som den politiske hverdagen har endret seg, så har også nye vurderinger blitt lagt til grunn for hvem som skal – eller ikke skal - hedres. Dette skjedde med partisanene etter krigen og det skjer i dag i forbindelse med våre utenlandske engasjementer. Norge er i dag engasjert i utenlandsk krigføring og regjeringen oppnevnte i 2011 et nytt Dekorasjonsråd som ”skal vurdere dekorasjonssaker i et helhetlig perspektiv, forsvarspolitisk, historisk og folkerettslig”. Her åpnet man også opp for en ny vurdering av deltagelse i 2. Verdenskrig, ifølge daværende forsvarsminister Faremo for å ”sikre våre veteraner den anerkjennelse de fortjener”. Frem til i dag har all fokus vært på de som deltok med utgangspunkt i USA og England, mens ingen har vurdert partisanenes innsats fra Sovjetunionen. Begge grupper tok del i den allierte krigføringen, norske agenter i SIS/kompani Linge var underlagt britisk kommando mens norske agenter i NKVD/Nordflåten var underlagt sovjetisk kommando. Som allierte slåss de begge med det samme formål; å befri Norge fra den tyske okkupasjonen. Den eneste forskjellen og en svært så tankevekkende forskjell - er de tap som ble påført. Mens både kompani Linge og de Den siste gjenlevende partisan Gunnar Halvari fikk sin Deltagermedalje og diplom i posten (Foto: Harald G. Sunde). norske radioagentene i SIS hadde en tapsprosent på ca. 10%, så mistet partisanene 50% av sine. Og mens det under og like etter krigen under militær seremoni ble utdelt 56 Krigskors til medlemmer fra kompani Linge og SIS, så fikk de få gjenlevende partisanene etter 40 år omsider en Deltakermedalje og et diplom i posten. I den grad det i ettertiden har kommet refleksjoner rundt denne usynliggjøringen, så har det vært henvist til både en generell kommunistfrykt og til at partisanene var underlagt myndighetene i Moskva og ikke London. Videre har man pekt på muligheten for at partisanene fortsatte i sovjetisk tjeneste på norsk jord etter krigen. Man har imidlertid vært lite opptatt av at det ikke bare var Sovjetunionen som forsøkte å opprette agentnettverk i Norge etter krigen. Allerede i 1948 opprettet Forsvarets etterretningstjeneste i samarbeid med CIA hemmelige ”Stay behind” grupper over hele landet. Dette var et nettverk av kontaktpersoner - mange med bakgrunn fra MILORG - og våpenlagre som skulle mobiliseres i tilfelle en sovjetisk invasjon. Frem til 1965 var disse gruppen finansiert av CIA og den britiske etterretningstjenesten MI5. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 31 PARTISANER I FINNMARK – OM MINNER OG MEDALJER Man har også vist til den såkalte ”Murmansk-eden” som partisanene hadde undertegnet da de ble vervet, en erklæring som etter hvert har fått nærmest mytiske dimensjoner. Den har vært fremstilt som et slags livsvarig løfte om å spionere for Sovjetunionen, uansett hvor partisanene måtte befinne seg. Men dette var ikke noe annet enn et taushetsløfte som også norske og britiske myndigheter opererte med. Det var et løfte om taushet som ikke var bundet til krigens varighet, men som skulle hindre et hvert innsyn i det angjeldende etterretningsvesens gjøren og laden. Når partisanen Otto Larsen etter å ha kommet over til Sverige i 1942 fortalte svenske myndigheter detaljer fra sitt spionoppdrag i Finnmark, så var det et brudd på hans taushetsløfte og noe han ble dømt for i Sovjet etter krigen. Dette var nok årsaken til at han aldri ble rehabilitert av sovjetiske myndigheter på slutten av 1980-tallet. På samme vis som norske agenter i England følte seg bundet av sitt taushetsløfte, følte også partisanene seg bundet av sitt. De fortalte derfor lite og ingenting om hva de hadde vært med på, noe som var med på å forsterke den auraen av mistenksomhet som hersket. Det var først i 1988 at forsvarsminister Johan Jørgen Holst fra Stortingets talerstol opphevet taushetsplikten for de norske agentene Litteratur: Hans Kristian Eriksen: Partisaner i Finnmark. Tiden 1969. Hans Kristian Eriksen: Partisanenes død. Tiden 1972. Kjell Fjørtoft: Lille-Moskva: Den glemte krigen. Gyldendal 1983. Gjems-Onstad, Erik (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Grøndahl og Dreyers Forlag 1995. Osvald Harjo: Moskva kjenner ingen tårer. Tiden 1956. Tønne Huitfeldt: De norske partisanene i Finnmark 1941-1945 – I skyggen av den kalde krigen. IFS Info 3/1997. Alf R. Jacobsen: Rød august. Aschehoug 2005. Morten Jentoft: Mennesker ved en grense: En beretning om folk i ØstFinnmark i historiens drama. Gyldendal 2005. Otto Larsen: Jeg var sovjetspion. Cappelen 1954. (Engelsk utgave: Nightmare of the Innocents . Andrew Melrose Publisher 1955.) Viktor Leonov: Blood on the shores. Ballantines books 1994. Minnesmerker i Sør-Varanger. Sør-Varanger historielag 2008. Jørn W. Ruud: Erindringer om andre verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms. Masteroppgave i historie, Universitetet i Bergen 2008. Ragnar Ulstein: Etterretningstjenesten i Norge 1940-1945. Bind 2: Harde år. Cappelen Damm 1990. Intervju med Pavel Grigorjevitsj Sutjagin, september 1998, St. Petersburg. Intervju med Aleksei Borisovitsj Jersjov, oktober 1999, St. Petersburg. som hadde vært i England. Men tilsvarende fritak er ikke kommet verken fra sovjetiske eller russiske myndigheter. I dag er det ikke lenger noen partisaner i live som kan fortelle om hva de opplevde under krigsårene. Men gjennom ulike kilder og intervjuer de etterlot seg, vokser det frem et bilde av mennesker som gjenomgitt de utroligste prøvelser i motstanden mot den tyske okkupasjonen. At de samme menneskene helt frem til våre dager er systematisk tilsidesatt i den nasjonale historiefortellingen om norsk motstandsbevegelse, gjør det enda viktigere å gi en offisiell anerkjennelse av deres krigsinnsats. Trygve Eriksen, Kiberg, ble overvåket frem til 1980-tallet (Foto: Kjell Fjørtoft. Tromsø Museum) Referanser: 1 Alle opplysninger rundt dette bygger på norske muntlige kilder samt Leonov 1994. Ingen har hittil fått tilgang på sovjetiske militære rapporter rundt selve operasjonene. 2 Her strandet en agentgruppe og iflg. den tyske fremstillingen skulle to av de russiske deltagerne ha spist en eller flere av de norske agentene for å overleve (Jacobsen 2005). 3 Dagbladet 03.12.1968. 4 http://www.nrk.no/fordypning/spionprogrammet-nrk-nektet-asende-1.11319460 5 Utdelingen av Krigskorset fant sted 1941-1949 for så å bli gjenopptatt i 2009, noe som skyldtes vår krigsdeltagelse i Afghanistan. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 32 PARTISANER I FINNMARK – OM MINNER OG MEDALJER F Fokus En illustrasjon av USA Navy’s nye Zumwalt klasse. USAs reviderer maritim strategi Coming from the sea, we get there sooner, stay there longer, bring everything we need with us, and we don’t have to ask anyone’s permission. Dette sitatet fra innledningen til en revisjon av U.S. Cooperative Strategy for 21st Century Sea power setter tonen for USAs maritime doktrine og viser kjernen i amerikansk maritim og militær tenking. Dokumentet, som ble offentliggjort i mars i år, beskriver hvordan man ser for seg utviklingen og prioritetene til sjøs og i kystområdene. Strategien er ikke begrenset til US Navy, men inkluderer også US Marine Corps og US Coast Guard. I beskrivelsen av de geostrategiske utfordringene legges det størst vekt på Stillehavsregionen, i hovedsak konsentrert om forholdet til Kina. Russlands aggressive holdning til NATO fremheves også som en trussel, sammen med mer generelle utfordringer som internasjonal terrorisme, energisikkerhet, handel og miljø. Tre spesifikke militære forhold trekkes frem for å møte den aktuelle situasjonen: Først har man identifisert et behov for Domain Access, som betyr at de maritime våpengrenene må kunne operere overalt, selv når de møter avanserte systemer og taktikker for å nekte dem tilgang til et gitt havområde og frihet til å operere der. En form for sjønektelse, også kjent som Anti-Access/Area Denial (A2/ AD), knyttes ofte til de sjømilitære kapasitetene til Kina og Iran og inkluderer Cyberspace og det elektromagnetiske spektrum. Det neste fundamentale forholdet er ambisjonen om å operere fremskutt, forward-de- ployed and forward-stationed. Det tredje og siste er partnerskap og interoperabilitet med allierte. Spørsmålet man sitter igjen med er hvordan disse prinsippene vil få utslag i praksis. US Navy har ambisjoner om å opprettholde en flåte på over 300 kampfartøyer, inkludert elleve hangarskip og fjorten strategiske ubåter. 60 % av flåten skal operere i Stillehavet, inkludert verdens mest avanserte overflate kampfartøyer (Zumwalt klassen). Selv om USA ikke er avhengig av oljen fra Den persiske golf, har området en slik strategisk betydning at USA vil styrke sitt militære nærvær også her, med hangarskip og enheter fra marinekorpset. En stor del av fartøyene skal ha baser på Guam, i Japan og i Spania og operere ut fra støttepunkter i Singapore. US Marines vil opprette en base i Australia. I tillegg kommer basene der USA har forhåndsdeployert materiell, lastet og klare på store konvensjonelle handelsfartøyer, blant annet i Middelhavet og Det indiske hav. I den reviderte strategien pekes det spesielt på samarbeidet med allierte. US Navy legger vekt på viktigheten av NATOs stående flåtestyrker og amerikansk deltakelse i disse. NATO har en viktig, men ikke egenrådende, rolle og det amerikanske fokuset på Stillehavet har ikke blitt endret, selv med Russlands aggressive holdning. Dette er et viktig poeng å ta med i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. (Kilde: http://news.usni.org/) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 33 F NATOs Strategiske Konsept modent for revidering Fokus Da NATOs strategiske konsept ble utformet i 2010, stod alliansen overfor en helt annen situasjon enn i dag. Trusselen ble den gangen definert på områder som energisikkerhet, cyberangrep, terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Samtidig slo NATO fast at det hersket fred i det euro-atlantiske området og at faren for et konvensjonelt angrep var lite sannsynlig. Dette forholdet endret seg drastisk med Russlands illegale annektering av Krimhalvøya i 2014, og senere støtte til opprørerne i det østlige Ukraina. Det strategiske konseptet slår fast alliansens tre kjerneoppgaver – kollektivt forvar, krisehåndtering og en aktiv sikkerhetspolitikk. Disse tre grunnleggende forholdene er kjernen i NATOs tankegang og endres ikke selv om trusselen skifter karakter, noe som også ble reflektert i tidligere versjoner (1999-utgaven) av dokumentet. Mye annet har imidlertid forandret seg siden 2010, spesielt har Russlands handlinger påvirket hele det internasjonale klimaet. Russland ble helt opp til for mars i fjor siden betraktet som en krevende, men viktig partner, men anses i dag som en reell trussel mot fred og stabilitet i Europa. Russland investerer tungt i nytt materiell til forsvaret og har demonstrert at de meget raskt kan sette inn store styrker på meget kort varsel. Putin har vist at han betrakter militære maktmidler som et viktig politisk instrument. Denne endringen er ikke reflektert i det strategiske konseptet. Siden 2010 har en rekke andre forhold endret seg som det også må tas høyde for. Europa trues både fra øst og sør og fundamentalister opptrer også på innsiden av alliansens grenser. Mange NATO-land er derfor involvert militært i Libya, Syria og Irak. På den annen side er oppdraget i Afghanistan betydelig redusert i omfang etter at ISAF ble avsluttet. Det er en kompliserende faktor at det virker som om NATOs medlemmer i stor grad er ute av stand til å fylle forpliktelsene til å øke forsvarsbudsjettene, slik man ble enige om på toppmøtet i Wales. Alt leder opp til et behov for en snarlig og komplett revisjon av det strategiske konseptet. Først og fremst må trusselen omdefineres. Russland må dømmes på sine handlinger, siden man ikke kan stole på deres ord. Det betyr i klartekst at den konvensjonelle og kjernefysiske trusselen må gjenspeiles i konseptet. Selv om mange nøler med å bruke ordene ’Kald Krig’ er det dette vi står overfor så lenge Putin sitter ved makten. NATO må styrke grensene mot Russland, særlig i Baltikum, men også i nordområdene. Trusselen fra sør og sørøst må også møtes med alle midler man har til rådighet. Organisasjoner som ISIL, som har lagt en kvasi-religiøs tolking til grunn for en ubegripelig terror må stoppes, og så langt er det nesten bare militære midler som kan komme til bruk. Til sist er det en langsiktig iboende fare i en stadig større strøm av reelle og økonomiske flyktninger som under stor risiko ankommer Europa. Dokumentet er viktig for NATO i mer enn én forstand. Mange underliggende konsepter og dokumenter tar utgangspunkt i det alliansens medlemmer er enige om, i dette tilfellet altså et utdatert dokument, selv om kjerneområdene fortsatt er de samme. En snarlig revisjon av det strategiske konseptet for å reflektere disse forholdene er nå påkrevet. NATO har felles interesser på området og et revidert strategisk konsept må forankre dette i alliansen. (Kilde: NMT) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 34 F Russland: Nye overflatefartøy innfases Fokus Etter om lag 15 år uten nye store overflatefartøy vil den russiske marinen i 2015 overta den første fregatten av Admiral Gorshkov klassen. Denne klassen vil gradvis erstatte fartøyer bygget under den kalde krigen, primært fregattene med NATO betegnelse Krivak og jagerne kjent under navnet Sovremenny. Admiral Gorshkov hadde sin første tekniske prøvetur i Østersjøen i november i fjor og vil bli overtatt innen utløpet av året. Fartøyet er på om lag 5000 tonn, altså av samme størrelse som våre egne fregatter av Fridtjof Nansen klassen. Våpenutrustningen er også mye den samme, men med en større kanon og lengre rekkevidde på luftvernsmissilene. Admiral Gorshkov er dermed et typisk multirolle fartøy som kan inngå i en flåtestyrke, men også operere alene. Innen utgangen av 2017 er det planlagt med seks fartøyer av denne klassen, men observatører utelukker ikke forsinkelser. Russland har i stor grad mistet kapasiteten og evnen til å produsere overflatefartøy i stor skala. Dette problemet har blitt forsterket gjennom det faktum at gassturbinene som skulle installeres blir konstruert og bygget i Ukraina. Denne importen har selvsagt stoppet helt opp. Seks fartøyer er ikke på noen måte nok til å stoppe forfallet i den russiske marinen. Dagens operative fartøyer ble alle konsipert og bygget på 80- og 90-tallet og har i liten grad blitt modernisert. Dette gir seg utslag i at noen få tilgjengelige skrog må gjennom meget lange deployeringer til Middelhavet, Adenbukta og på diplomatiske oppdrag andre steder i verden. Dette øker slitasjen og vedlikeholdsbehovet tilsvarende, noe som har blitt demonstrert gjennom de store beredskapsøvelsene tidligere i år. En lang rekke støttefartøyer kunne hurtig sendes til havs, mens de store kampfartøyene, inkludert flaggskipet i Nordflåten, ikke kom seg ut. Arbeidshestene i den russiske marinen er Udaloy-klassen, men de utgjør bare maksimalt seks eller syv fartøyer tilgjengelige til samme tid, sammen med noen få andre skrog av forskjellige typer. Manglende standardisering øker utfordringene med vedlikehold. Det er derfor ikke uventet at Russland har annonsert bygging av opp til 20 fartøyer av Gorshkov klassen, men dette vil ta mange år å gjennomføre. Den russiske marinen har for øvrig ingen tradisjon med å konsentrere kreftene i ett geografisk område, Admiral Gorshkov, en av 50 nye overflatefartøyer den russiske marinen planlegger å innfase fram til 2020. men sprer styrkene ut i de fire flåtene, Nord-, Østersjø-, Svartehavs- og Stillehavsflåten. Et verft i Kaliningrad har imidlertid kunnet holde på en del kompetanse i bygging av marinefartøy grunnet eksport til utlandet, i dette tilfellet India. Den indiske marinen har fått bygget seks multirolle fregatter ved dette verftet under en kontrakt inngått i 1997. Disse fartøyene er noe mindre enn Admiral Gorshkov og ikke like egnet til operasjoner langt fra hjemmebasen, men de la grunnlaget for en videre produksjonslinje for den russiske marinen. Under navnet Admiral Grigorovich er seks fartøyer prosjektert eller under bygging. Det er opplyst at disse skal stasjoneres i Svartehavet der den størrelsen spiller mindre rolle. At Russland må basere seg på et delvis utenlandsk design og på mindre egnete fartøysklasser viser at behovet for erstatning for de eldre fartøyene er stort og at antall skrog nå er viktigere enn fleksibilitet og standardisering. President Putin sa i henhold til russisk presse i 2012 at marinen skulle tilføres 50 nye overflatefartøyer (i tillegg til 24 ubåter) innen året 2020. Tatt i betraktning sanksjonene mot landet, inkludert fartøyene som var under bygging i Frankrike, fallet i oljeprisene, og økt fokus på landegrensen og de kjernefysiske styrkene, fremstår dette som mer og mer utopisk. Med den nødvendige utfasingen av eldre fartøyer er det faktisk sannsynlig at den russiske marinen vil fremstå som relativt svakere i 2020 enn den er selv i dag. (Kilde: NMT, RT, diverse fagartikler) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 35 AV Odd Gunnar Skagesta d Krigsstaten Norge - er vi der nå? Fra 9. april 1940 – til dagens norske forsvar Markeringen av 75-årsminnet for 9. april utløste fornyet interesse for Norges forsvarsberedskap. Spørsmål som hadde vært forvist til et halvglemt sidespor, ble hentet frem igjen: Hvordan står det egentlig til med vår evne til å forsvare Fedrelandet, dersom ulykken skulle være ute? Er vårt forsvar bedre forberedt på å stanse et angrep enn i april 1940? Odd Gunnar Skagestad har bakgrunn som fagdirektør i Utenriksdepartementet, og har lang erfaring med vår store nabo i øst. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 36 Krigsstaten Norge - er vi der nå? F orsvarsekspertenes dom har vært urovekkende: Forsvaret er i praksis like hjelpeløst som 9. april.1 Evnen til krisehåndtering beskrives som marginal: ”Vi har i realiteten ikke noen forsvarsterskel. Det norske forsvaret er avviklet. Vi har væpnede styrker, som hver for seg holder svært høy kvalitet, men som på grunn av sin lille størrelse og lave utholdenhet ikke er noe verdt i en stridssituasjon, annet enn som ledd i større allierte oppsetninger”.2 Nedbyggingen av vårt konvensjonelle forsvar er en prosess som har skjedd dels som resultat av en fordreid sikkerhetspolitisk virkelighetsforståelse, dels som følge av strategisk omprioritering, og ikke minst gjennom konsekvent underbudsjettering. Resultatet er at vårt forsvar i dag, ifølge generalmajor Robert Moods diagnose, er ”på full fart inn i et systemkollaps”. Endog vår forsvarssjef og vår forsvarsminister har nå gitt dem som kritiserer Forsvarets beredskap delvis rett. For å sitere forsvarsminister Søreide: - ”…jeg har ved flere anledninger sagt at en av de største utfordringene er at vi mangler dybde i strukturen, og at dagens forsvar ikke lar seg videreføre på mellomlang og lang sikt”. 3 For 10-12 år siden var det parolen ”Transformasjon” som rådet grunnen i norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk tenkning. Transformasjon handlet, ifølge daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold, om ”nye måter å tenke på, nye måter å handle på”, og i denne forbindelse måtte Forsvaret være ”leveringsdyktig, levende og ledende”.6 Budskapets essens var at vi måtte kvitte oss med mental bagasje fra gårsdagens truselbilde, og ta inn over oss at Norges interesseområde strekker seg fra Grense-Jakobselv til gatene i Kabul. Det var et budskap som i 2005 fikk sin operative utforming i styringsdokumentet Styrke og relevans,7 et 79 siders aktstykke som iallfall inntil nylig (om enn i den noe reviderte versjonen Evne til innsats fra 2009) har vært retningsgivende for norsk forsvarspolitikk. Myten om ”Krigsstaten Norge” vs. 1970-80-tallets sikkerhetspolitiske realiteter Undertegnede kan erindre at Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo en gang i 1969 arrangerte en ekskursjon for sine studenter til PRIO – også kalt Institutt for Fredsforskning. Vertskapets hyggelige representanter orienterte beredvillig om Dette er relativt nye toner – iallfall fra øverste hold. Vår forsvarsledelse skal likevel ha ros for å ha erkjent noe som en del av oss andre har påpekt i en årrekke. Det har ikke manglet på advarende røster.4 Røster som fra politisk ansvarlig hold har vært ignorert, marginalisert og til dels latterliggjort. Varslerne har gjennomgående blitt stemplet som utdaterte dinosaurer – bakstrevere som ikke hadde forstått den sikkerhetspolitiske nye tid. Symptomatisk var følgende uttalelse av mangeårig leder av Stortingets forsvarskomité Marit Nybakk: ”Den største trusselen mot norsk sikkerhetspolitikk i dag er folk som mener at vi fortsatt skal ha et forsvar basert på at det kommer en fiende rullende gjennom Sverige i panservogner”. 5 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 37 Krigsstaten Norge - er vi der nå? PRIOs virksomhet. I særdeleshet ble det fremhevet at man var engasjert i et prosjekt benevnt ”Krigsstaten Norge”. Oppdragsgiveren var Det Norske Studentersamfund, som hadde vært generøse nok til å avse pengemidler for at PRIO skulle påvise at Norge var en ”krigsstat”. PRIO tok oppdraget alvorlig. Man hadde riktignok – ble det innrømmet - ikke klart å finne noen norsk krigsstat. Men instituttet ønsket likevel å levere varene, og dét skjedde ved utgivelsen i 1970 av boken Krigsstaten Norge (155 sider) på Pax forlag. Som forfattere figurerte forskerne Nils Petter Gleditsch og Sverre Lodgaard (sistnevnte skulle senere bli kjent som mangeårig direktør på Norsk Utenrikspolitisk Institutt NUPI). Bokens nedslagsfelt var en forholdsvis begrenset krets av NATO-motstandere, og utgivelsen skapte ingen store rystelser i vår hjemlige sikkerhets- og forsvarspolitiske debatt. Her hadde man annet å tenke på. Dette var under en av Den Kalde Krigens mange kjølige faser, hvor spesielt Sovjetunionens styrkeoppbygging på Kola samt den sovjetiske Nordflåtes utvidede øvelsesmønster skapte bekymring. Hva disse truslene innebar for Norges sikkerhet ble i årene 1970-72 gjenstand for en bred offentlig debatt, hvor spesielt NUPIs sikkerhetspolitiske forskere Johan J. Holst, Anders C. Sjaastad og John Kristen Skogan leverte en nesten samlebåndspreget produksjon av notater, artikler og analyser. Samtidig krøp Norge tett inn under den amerikanske atom-paraplyen. Gjennom 1970-/80-årene ble Forsvaret modernisert, bl.a. med vekt på tilpasning til å kunne motta alliert bistand i en krisesituasjon. Det var en tid og en utvikling preget av forsvarspolitiske valg som avstedkom tildels sterk offentlig debatt: Noen av oss husker fortsatt den betente striden som knyttet seg til stikkord som ”rakettsaken”, ”dobbeltvedtaket” og ”forhåndslagring”. Men ”Krigsstaten Norge” var det ingen som snakket om. Et slikt uttrykk ville rett og slett virke altfor virkelighetsfjernt og tøvete. Norges forsvar var dengang, som tidligere, ment å skulle forsvare Kongerikets territoriale integritet. Norsk forsvars- politisk doktrine la til grunn at denne oppgaven skulle kunne håndteres med alliert hjelp, basert på NATOs grunnleggende karakter som kollektiv garantist for det enkelte medlemslands sikkerhet. Og NATO var en defensiv forsvarsallianse: Ikke minst fra norsk hold avviste man enhver tanke om at alliansen skulle kunne engasjere seg i ”out-of-area”operasjoner. Det sikkerhets- og forsvarspolitiske paradigmeskiftet Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd innvarslet en utvikling som i løpet av 1990-tallet skulle føre til et paradigmeskifte i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. En vedvarende kostnadskrevende moderniseringsprosess ble ledsaget av en tiltagende slanking, som på lengre sikt skulle vise seg å innebære en gradvis nedbygging av anlegg og styrkeoppsetninger. Dette var en utvikling som skjedde nærmest parallelt med at Norge med akselererende fart skapte seg et selvbilde som ”humanitær stormakt” – en storeksportør av fred og forsoning, og et forbilde for andre nasjoner i alt som er godt og riktig. Et selvbilde og en rolle som per definisjon ikke kunne begrenses til eget territorium. Men heller ikke NATO forble uberørt av de forandringenes vinder som ledet til et utvidet sikkerhetsbegrep, med en uttalt humanitær komponent, hvor også omsorgen for våre naboers ve og vel måtte inngå. Om det ikke hadde gått opp for oss før, skulle Kosovo-konflikten i 1999 vise med all tydelighet at det nå var en ny virkelighet, med nye hensyn, nye prioriteringer og nye spilleregler som gjaldt. Og det nye stikkordet, som rettferdiggjorde bruk av våpenmakt mot fremmed jord i fredens og forsoningens tjeneste, var humanitær intervensjon. For mange forsvarsvenner, inkl. forfatteren av disse linjer, var det likevel et tankekors at Norge – gjennom sitt medlemskap i NATO – for første gang deltok i en angrepskrig mot et land utenfor alliansens område.8 Og dette var bare begynnelsen. Med begivenhetene 11. september 2001 kom kampen mot terrorisme på det internasjonale samfunns dagsorden. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 38 Krigsstaten Norge - er vi der nå? I april 2015 la ekspertgruppen som ble nedsatt for å se på Forsvarets forutsetninger for å kunne løse sine mest krevende oppgaver fram sin analyse for forsvarsministeren. Tidligere har tilsvarende utvalg slitt med å se trusler lengre ut enn det budsjettet rekker. (Foto: VG) For Norge og våre allierte ble behovet for å trygge den internasjonale rettsorden en hovedbegrunnelse - i tillegg til de humanitære hensyn – for å iverksette militære intervensjoner. Derfor ble våre soldater sendt i krig i Afghanistan, hvor de skulle bli værende i mange år. Derfor ble våre luftforsvarsenheter – norske kampfly, ført av norske flyvere satt til å bombe Libya, og derfor er vi nå i gang med å bygge opp et militært nærvær i Irak. styrker koster penger, mange penger. Og parallelt med denne utviklingen skjedde en gradvis, men i sum radikal nedbygging av vårt konvensjonelle forsvar, territorialforsvaret eller ”invasjonsforsvaret”. I tillegg til å ha vært en villet prosess, ble denne nedbyggingen ytterligere aksentuert gjennom vedvarende underfinansiering. De norske enhetene som settes inn i slike fjerne operasjoner, er topptrente og velutrustede spesialstyrker, med de mest avanserte våpen og annet utstyr. Dette er et resultat av en bevisst og systematisk satsing på opplæring og utrustning av styrker med spisskompetanse til å kunne settes inn i skarpe spesialoppdrag i FN- eller NATO-ledede operasjoner under de mest krevende og uvante forhold, under fjerne himmelstrøk. Men å holde seg med slike Alle som gadd å følge med, måtte selvsagt se hvilken vei det bar. I realiteten ble vi vitne til en utvikling som med tiden måtte føre til at vi ikke lenger ville ha noe Forsvar. For å sitere daværende (fra 2005 til 2009) forsvarssjef, general Sverre Diesen:9 ”Fortsetter tapet av kjøpekraft vil Forsvaret om ca. 25 år være så svekket at bare begrensede enheter som Kystvakt og grensevakt mot Russland vil være i full funksjon. Et selvstendig, nasjonalt Forsvar ”Transformasjonen”: En varslet rasering NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 39 Krigsstaten Norge - er vi der nå? Er det russerne som har endret sitt syn på bruk av militærmakt under Putin, eller er det vi som for en periode glemte at andre ser på krig på en annen måte enn vi gjør? (Foto: Kremlin.ru) vil være historie”. Og for å vise at han mente alvor, foreslo forsvarssjefen i Forsvarsstudie 07 (FS 07) blant annet å nedlegge 12 av landets få gjenværende militærbaser samt vrake seks nye MTB’er til en prislapp på 5 milliarder kroner. Med fremleggelsen av FS 07 hadde forsvarssjefen åpenbart trukket den konklusjon – det være seg sin egen eller på vegne av sine politiske foresatte, på grunnlag av de signaler som han måtte ha hørt fra disse hold - at fremtidens norske forsvar skulle være et nisjeforsvar, tilpasset begrensede nasjonale og spesialiserte internasjonale oppgaver. Noe territorialforsvar skulle vi imidlertid ikke kunne koste på oss å ha. Norge var altså allerede for snart 8 år siden havnet i en situasjon hvor vi i fullt alvor burde stille oss selv spørsmålet: Hva skal vi med Forsvaret? Var det virkelig dette vi ønsket? Skulle fremtiden bli at Norge skulle ha en krigsmakt, men ikke noe forsvar? Var det dette som skulle bli ”Krigsstaten Norge”? Disse, og lignende spørsmål har i realiteten vært stilt hele tiden mens denne utviklingen har pågått, dvs. i særlig grad gjennom de siste 15 år. Det er disse spørsmålene som har utgjort kjernen i de spora- diske tilløpene vi har hatt til seriøs forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt i det offentlige rom gjennom disse årene. Men fra de ansvarlige myndigheter - forsvarsledelsen, regjering og Storting – har det gjennomgående vært tyst. Her synes tematikken å ha vært omfattet av en vedvarende berøringsangst, som om man har stått overfor selveste ”Elefanten i rommet” (for å bruke en tidsriktig metafor). Nye erkjennelser? Men noe er øyensynlig i ferd med å skje. Sammen med forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen har statsråd Søreide erkjent at glansbildet som ble gitt av Forsvaret frem til og med høsten 2013, var uriktig. I desember 2014 annonserte forsvarsministeren at hun hadde oppnevnt en uavhengig ekspertgruppe bestående av ”fremtredende og dyktige fagfolk”, og opplyste herunder at ”Gruppen skal vurdere Forsvarets evne til å løse sine mest krevende oppgaver. Fra sikkerhetspolitiske kriser, til forsvar av landet”.10 Hva som skulle komme ut av dette initiativet, skulle vi raskt få vite – trolig raskere enn hva de fleste hadde forestilt seg. Allerede 28. april 2015 ble ekspertgruppens rapport overlevert forsvarsministeren. 11 Rapporten – et 100 siders dokument med NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 40 Krigsstaten Norge - er vi der nå? den løfterike tittel Et felles løft – er interessant lesning. Ikke bare fordi den anviser nye, radikale og kostnadskrevende tiltak for å gjenreise landets forsvarsevne, men ikke minst (som særlig påpekt av Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen) fordi rapporten viser hvor fundamentalt annerledes det tenkes om Forsvarets oppgaver i dag, sammenlignet med for bare ti år siden.12 En lyte ved rapporten er dens vektlegging av Russlands angivelig ”nye rolle” som begrunnelse for omlegging av norsk forsvarspolitikk – en vektlegging som bidrar til å bagatellisere de fatale feilvurderingene som ble gjort i norsk forsvarspolitikk gjennom en årrekke. Samtidig er det lett å slutte seg til redaktør Braanen når han betegner ekspertgruppens rapport som et stort skritt fremover, idet den anlegger et langsiktig perspektiv på norske sikkerhetspolitiske utfordringer. At ekspertgruppens rapport kom i kjølvannet av oppmerksomheten omkring den ulykken som rammet landet vårt den 9. april 1940, må kunne kalles god ”timing”. Markeringen av dette dystre 75-årsminnet bidro utvilsomt til å utløse en fornyet oppmerksomhet (ikke minst mot bakteppet av en kaldere og mer utrygg internasjonal utvikling) omkring vår sikkerhetspolitiske situasjon og vår forsvarsberedskap. Det kan være god grunn til å følge Aftenposten-redaktør Stanghelles oppfordring om å børste støv av parolen ”Aldri mer 9. april!”.13 Trolig er det også bred enighet – blant politikerne så vel som blant folk flest om at vi bør satse mer på Forsvaret. Det prinsipielle spørsmålet om hva slags forsvar vi bør satse på, er likevel ennå ikke avklart – til tross for ekspertgruppens anvisninger. Ekspertene har talt, og det vil nå være opp til våre politiske myndigheter å avgjøre om Styrke og relevans fra 2005, supplert med Evne til innsats fra 2009, fortsatt skal være Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske doktrine, eller om denne doktrinen skal skrinlegges og avløses av Et felles løft. For å sette det på spissen: Skal vi koste på oss å prioritere gjenoppbygging av vår hjemlige forsvarsevne, eller skal vi fortsatt primært være en ”Krigsstat” med noe som i beste fall kan kalles et nisjeforsvar? Referanser: 1 Se artikkelen ”Forsvarseksperter: Forsvaret i praksis like hjelpeløst som 9. april”, Aftenposten 9. april 2015, s.4-5; http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Er-Norge-bedre-forberedt-i-dag-enn9-april-1940-797275.html. 2 Flaggkommandør (pensjonert) Jacob Børresen, gjengitt i Aftenposten 9. april 2015. 3 Sitert i Aftenposten 9. april 2015. 4 Blant fremtredende samfunnsdebattanter som gjennom de siste 15 år har tatt til orde mot nedbyggingen av vårt konvensjonelle forsvar, må særlig nevnes flaggkommandør Jacob Børresen og generalmajorene Torkel Hovland, Lars Sølvberg og Robert Mood, samt forsvarsanalytiker Øystein Steiro. 5 Marit Nybakk i uttalelse til NRK 8. desember 2003. 6 Kristin Krohn Devold i foredrag for Oslo Militære Samfund i januar 2004, tekst trykt i Norsk Militært Tidsskrift nr.2, 2004. 7 Styrke og relevans – strategisk konsept for Forsvaret, styringsdokument lagt frem av Forsvarsdepartementet 10. januar 2005; https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/styrke-og-relevans/ id88189/, samt den reviderte versjon Evne til innsats fra 9. september 2009; http://www.regjeringen.no/globalassets/upload/fd/ dokumenter/evne-til-innsats_strategisk-konsept-for-forsvaret.pdf 8 Fremholdt bl.a. i forfatterens tale til Den norske forening i Paris 17. mai 1999; http://www.ogskagestad.net/NorParisMai99.pdf. 9 Påpekt av Forsvarssjefen ved fremleggelsen av Forsvarsstudie 07 (FS 07), gjengitt i Aftenposten (artikkelen ”Nasjonalt forsvar blir historie”) 5. november 2007; http://www.aftenposten.no/nyheteririks/--Nasjonalt-forsvar-brAblir-historie-6492921.html. 10Forsvarsministerens artikkel ”Forsvaret under lupen”, trykt som kronikk i Aftenposten 18. desember 2014; http://www. aftenposten.no/meninger/Ine-Eriksen-Soreide-Forsvaret-underlupen-7830357.html. 11Ekspertgruppen for forsvaret av Norge, Et felles løft, utg. av Forsvarsdepartementet 28. april 2015; https://blogg.regjeringen.no/ annedivi/files/2015/03/2015-04-27-Et-felles-Løft-webversjon.pdf. 12Bjørgulv Braanen, ”Nasjonalt forsvar”, artikkel i Klassekampen 30. april 2015; http://www.klassekampenn.no/article/20150430/ ARTICLE/150439999 . 13Harald Stanghelle, artikkelen ”Begrepet som forsvant”, Aftenposten 9. april 2015, Del 2, s.3; http://www.aftenposten.no/meninger/ kommentarer/Harald-Stanghelle-kommenterer-Det-er-pa-tide-aborste-stov-av-Aldri-mer-9april-parolen-7973093.html NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 41 AV A NDREAS WANGBERG FRA “WAR AMONGST THE PEOPLE” TIL “WAR ABOVE THE PEOPLE”? Norsk Militært Tidsskrift har gjennom flere tidligere artikler, blant annet i nummer 3 2014, belyst ulike sider ved bruk av ubemannede luftfarkoster. I denne artikkelen stilles det spørsmål ved om gjeldende doktriner og prosedyrer for målbekjempelse legger til rette for effektiv utnyttelse av droner som våpensystem. Andreas Wangberg er oberstløytnant og senior stabsoffiser i Forsvarsdepartementet, avdeling for sikkerhetspolitikk, seksjon for internasjonal- og operasjonell rett. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 42 FRA “WAR AMONGST THE PEOPLE” TIL “WAR ABOVE THE PEOPLE”? Innledning K Knapt noe våpensystem har vært fremstilt med større militært potensiale enn droner.1 Droner kombinerer luftmaktens karakteristika, hurtighet og presisjon, med utholdenhet og relativ liten risiko, både for personellskader og ved at de er økonomisk rimelige i forhold til bemannede luftfartøyer. Droner er også egnet til å skaffe et overlegent situasjonsbilde og et viktig element i utvikling av et nettverksbasert forsvar2. Våpenbærende droner er oftest utstyrt med presisjonsvåpen, ofte med begrenset sprengkraft, noe som sammen med evnen til i lang tid å formidle bilder av et mål, legger forholdene til rette for å minimere utilsiktede sivile følgeskader. Allikevel er det holdepunkter for å hevde at anvendelsen av våpenbærende droner ikke har oppnådd de målsettinger man så for seg nå man innledet bruken av våpensystemet. Kritiske røster hevder endog at benyttelsen av våpenbærende droner, til tross for taktisk suksess, påvirker strategiske og operasjonelle målsettinger negativt. Dronene hevdes også å være en del av en teknologisk utvikling som er i ferd med å endre krigføringen og å senke terskelen for når stater anvender makt3. Denne artikkelen søker å belyse kontrovers omkring våpenbærende droner for å identifisere faktorer som er relevante for våpenbærende droners relevans i fremtidens konflikter. Fokuset er rettet mot NATOs prosedyrer for målbekjempelse og om disse i tilstrekkelig grad ivaretar de identifiserte faktorene. Fremtidens konfliktbilde NATO legger til grunn at fremtidens konflikter vil kjennetegnes av kompleksitet og systemer som er internt avhengige av hverandre4. Motstandere i fremtiden vil omfatte både regulære militære styrker, opprørere, terrorister og kriminelle5. Disse gruppene benytter allerede i dag asymmetriske me- toder og operere blant sivilbefolkningen. Det legges til grunn at dette også vil være tilfelle i fremtiden. Disse publikasjonene peker alle på at urbanisering, teknologi og motstanderens evne til å tilpasse seg NATOs operasjonsmønster vil være grunnleggende faktorer som kjennetegner morgendagens konflikter. Det britiske forsvarsdepartementet oppsummerer det fremtidige stridsfeltet i sin publikasjon « Global trends – out to 2040» som: «congested, cluttered, conntected and restrained»6. NATO legger videre til grunn at operasjoner vil kunne utvikle seg hurtig og uventede retninger, innenfor hele konfliktspekteret i situasjoner der alle ovenstående faktorer gjør seg gjeldende7. Vestlig militær forståelse av dagens og fremtidens konflikter bygger på beskrivelsene i Ruperts Smiths «The utility of force»8 og John Krulaks beskrivelse av «Three Block War»9. NATOs bilde av fremtidens konflikter passer godt i disse beskrivelsene. Forfatterne peker på at fremtidens konflikter vil være komplekse, dynamiske og at militære operasjoner vil skje i miljøer med sivilbefolkning. Det er verdt å merke seg at Smith fremholder legalitet og legitimitet som grunnleggende faktorer for militær måloppnåelse i dette konfliktbildet. Militær maktbruk i disse operasjonsmiljøene kombinert med stadig lavere terskel for aksept for sivile følgeskader skulle logisk medføre at forholdene ligger godt til rette for utnyttelse av dronenes iboende potensiale for bedre måloppnåelse. Overgang til andregenerasjons droner Førstegenerasjons droner, med Predator og Reaper som eksempler, har hovedsakelig vært benyttet i luftrom der eierstaten har hatt luftherredømme. Disse dronene er sårbare mot luftvernsystemer og fiendtlige jagerfly. Følgelig er de også dårlig egnet til bruk i konvensjonell krigføring. Generelt kjennetegnes andregenerasjons droner ved at de har stealth egenskaper, større hurtighet og mindre ut- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 43 FRA “WAR AMONGST THE PEOPLE” TIL “WAR ABOVE THE PEOPLE”? Har amerikanernes bruk av bevæpnede droner ført dem nærmere målet i kampen mot terror? Fotografiet viser protester i Pakistan i oktober 2012. (Bilde: Washington Post) holdenhet enn førstegenerasjons droner. Andregenerasjons droner vil også være betydelig dyrere å produsere og operere. De vil også være betydelig mer egnet til konvensjonell krigføring. Det amerikanske X-47 og det britiske Taranis er eksempler på denne type droner. Ser man denne utviklingen i sammenheng med det konfliktbildet som er tegnet over, er det ikke umiddelbart klart at andregenerasjons droner er bedre egnet enn førstegenerasjons i kommende konflikter. Trolig vil man se at begge disse typene vil være relevante i fremtiden. Type konflikt og graden av luftherredømme vil være avgjørende for hvilken type som er best egnet. Målbekjempelsesprosess Militærmakt er et av flere virkemidler til rådighet ved krisehåndtering. NATOs vektlegging av helhetlig tilnærming (comprehensive apporach) innebærer en bevisstgjøring når det gjelder NATOs-, og det militære maktmiddels rolle, i en prosess mot en politisk definert målsetting10. I den militære kommandokjeden søker man å skape effekter ved sine handlinger som bidrar til å oppnå nærmere definerte delmål. Oppnåelse av disse delmålene vil forhåpentligvis medføre at de overordnede politiske og militærstrategiske målsettinger, og den definerte militære sluttilstand nås. Målbekjempelsesprosessen (targeting process) er den sentrale prosessen som muliggjør dette. Prosessen skal sørge for å nå ønsket sluttilstand ved bruk av de virkemidler, som tilligger det militære domenet (både dødelige og ikke-dødelige). Målbekjempelsesprosessen kan anvendes i hele konfliktspekteret. Målbekjempelsesprosessen på fellesoperativt nivå er av NATO definert slik: “Joint targeting is the process of determining the effects necessary to achieve the commander’s objectives, identifying the actions necessary to create the desired effects based on means available, selecting and prioritizing targets and the synchronization of fires with other NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 44 FRA “WAR AMONGST THE PEOPLE” TIL “WAR ABOVE THE PEOPLE”? military capabilities and then assessing their cumulative effectiveness and taking remedial action if necessary.»11 Det operasjonelle nivået, ved designert Joint Force Command (JFC), står for utførelsen av operasjonene under strategisk ledelse av Supreme Allied Commader Europe (SACEUR). Oppdragsbasert ledelse er lagt til grunn som filosofi for kommando og kontroll i NATO rammen. Dette har en sammenheng også med hurtighet i beslutningssløyfen. Sjefer på taktisk nivå skal kunne påvirke mål for å oppnå de målsettinger som er satt for deres respektive nivå ved å utvise initiativ og agere hurtig både på mål som kan påvirkes og ved å utnytte endringer i situasjonen til sin fordel. Ovenstående er knyttet til Boyds OODA loop (beslutningssløyfe)12. Målbekjempelsesprosessen kan sies å være en tilpasset versjon OODA loopen. Det skulle etter dette være grunn til å anta at våpenbærende droner på grunn av sine iboende egenskaper har vært et effektivt bidrag både til hurtigere deteksjon og påvirkning av mål og derved vært en positiv bidragsyter til oppnåelse av de overordnede politiske og strategiske målsettinger som er satt for den enkelte operasjon. La oss derfor se nærmere på enkelte erfaringer som er gjort med bruken av førstegenerasjons våpenbærende droner. Erfaringer med bruk av våpenbærende droner James Igoe Walsh har gjennomført en analyse av droners effektivitet i antiopprør- og antiterror operasjoner.13 Analysen inneholder en gjennomgang av forskning som er gjort på området. Walsh hevder at det er en grunnleggende utfordring å finne kvantitative data som kan danne grunnlag for konkrete konklusjoner knyttet til om bruk av droner har vært effektivt. Det foreligger en mangel på empirisk forskning på området. Dette reiser et spørsmål knyttet til de militære vurderinger som ligger til grunn for benyttelsen av droner i de aktuelle kampanjene og i hvilken grad assessment i targeting prosessen og operational assessment ivaretar dette behovet for analyse i den militære komman- dokjeden. Walsh konkluderer med at: • Droneangrep mot opprørsmål i Pakistan synes å ha liten sammenheng med terroristangrep i Afghanistan. Dette fremholdes som overraskende fordi en av hovedmålsettingene med disse angrepene er å avskrekke opprørerne. • Sivile dødsfall i forbindelse med droneangrepene synes å medføre umiddelbar økt støtte til terror- og opprørsgrupper i Pakistan. Fra dette utledes følgende implikasjoner. For det første virker det som om droner er en dårlig erstatning for bakkestyrker i tradisjonelle counterinsurgency operasjoner. Disse fordrer vanligvis innsats fra bakkestyrker etter clear, hold, build strategi14. For det andre vil droneangrep kunne medføre incentiver for styresmaktene i vertslandet som skaper negative effekter for egen måloppnåelse. Dette omfatter en risiko både for å utføre angrep på bakgrunn av mangelfull etterretning levert fra vertsnasjonen på bakgrunn av interne målsettinger hos denne, og et ønske om å benytte tredjeparts droner til dette formålet heller enn å risikere egne styrker. De grunnleggende egenskapene til førstegenerasjons droner tilsier også at benyttelsen av disse vil være godt egnet til Time sensitive targeting. Time sensitive targeting (TST) er en forkortet målbekjempelses prosess som benyttes for forhåndsdefinerte mål som enten direkte påvirker en motstanders tyngdepunkt, eller er mot mål som medfører en stor trussel mot egne styrker15. Thomas X. Hammes hevder på sin side at det er en reell fare for at droner som våpensystem påvirker grunnleggende vurderinger i målbekjempelsesog TSTprosessen. Hammes peker på at prosedyrer og praksis i altfor stor grad vektlegger handlingsfasen av beslutningssløyfen, dette på bekostning av de grunnleggende vurderinger som må gjøres for å sikre at påvirkning av målet bidrar til de effekter som sikrer overordnet oppnåelse av oppdragets målsettinger. Hurtighet, og en tilbøyelighet til å velge kinetisk påvirkning vil i siste instans kunne medføre negative effekter på de overordnede målsettinger. Hammes peker også på at teknologi og nettverksbasert tenkning medfører at beslutninger NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 45 FRA “WAR AMONGST THE PEOPLE” TIL “WAR ABOVE THE PEOPLE”? om kinetisk påvirkning av mål tas for høyt opp i kommandokjeden. Dette fremholdes som særlig negativt i counterinsurgency operasjoner fordi disse fordrer en grunnleggende forståelse av lokale politiske forhold for å kunne vurdere effekten av målpåvirkningen. Droner kan utvikle seg fra å være et virkemiddel i en strategisk kontekst til å bli strategi i seg selv. Milan Vego hevder i samme retning at effektiviteten i disse prosessene svekkes ved at beslutninger i målbekjempelsesprosessen tas på nivå der situasjonsbildet er utilstrekkelig. I tillegg hindres effektiveten ved byråkrati. Faren for sivile følgeskader medfører at målbekjempelsesprosessen sentraliseres og gjennomføres på høyere nivå i beslutningskjeden. Den taktiske sjef som har best forutsetninger til å påvirke mål utfra overlegen situasjonsforståelse, og selv sitter på sensor- og effektorkapasitet vi derfor vanskeligere nå de målsettinger som er fastsatt for vedkommende nivå. Vego tar til orde for klarere politiske og strategiske retningslinjer i forkant av utførelse av oppdraget på taktisk nivå.16 Birkenthal konkluderer i sin utredning fra 2010 at amerikansk bruk av førstegenerasjons droner i Pakistan etablerer presedens som undergraver amerikansk strategisk måloppnåelse. Dette vil på sikt medføre langsiktige sikkerhetsutfordringer. Bakgrunnen for denne konklusjonen er først og fremst at benyttelsen av våpenbærende droner har skapt negative effekter både i forhold til lokalbefolkningen og myndighetene i Pakistan. Dette har igjen medført at det er vanskelig å nå de strategiske målsettingene.17 Fra ovenstående kan det utledes at målbekjempelsesprosessen er sentral for å omsette effekter av målpåvirkning til strategiske målsettinger. Benyttelse av droner ser ut til å skape effekter som ikke utelukkende er positive opp mot de overordnede målsettinger. Dronene har også muliggjort et elevert beslutningsnivå. Tilsynelatende foreligger det ingen sammenheng mellom et høyt, strategisk beslutningsnivå for godkjennelse av det enkelte mål og om det skapes effekter som bidrar til strategisk måloppnåelse. Hva betyr dette? NATOs målbekjempelsesprosess har som målsetning å være fleksibel. Den kan også gjennomføres hurtig og komprimert for enkelte mål og måltyper. Benyttelse av våpenbærende droner stiller imidlertid prosessen og staben som utfører den overfor krav om vurderinger knyttet til det enkelte mål som ikke enkelt og alltid kan utføres hurtig. Det tydeligste eksempelet på dette er nettopp effektvurderingene. Grunnlagsmaterialet over tyder i stor grad på at manglende måloppnåelse kan skyldes nettopp dette. Det synes å være et grunnleggende misforhold mellom oppnåelse av overordnede strategiske målsettinger og påvirkning av mål på taktisk nivå som skal bidra til denne måloppnåelsen. Det hurtige omskiftelige miljø man har forutsatt at NATO skal løse oppdragene i, vil ha en omveksling av aktører som vil skifte målsettinger og tilknytninger. En grunnleggende forutsetning for suksessfull oppdragsløsning vil derfor åpenbart være at mål må påvirkes for å skape effekter etter de til enhver tid gjeldende forhold. Dette forutsetter for det første god situasjonsforståelse. For NATO vil en sentral faktor her være hvorvidt de enkelte land som deltar i en operasjon faktisk deler etterretning tidsmessig med organisasjonen. En ytterligere faktor som kan utfordre denne prosessen er de enkelte medlemslands egne strategiske og politiske målsettinger med deltagelse i operasjonen. For det andre forutsetter dette også at revidering av aktørenes tyngdepunkt og fastsettelse av ønskede effekter må skje i et tempo som holder tritt med de faktiske omstendighetene. Selv om de overordnede strategiske målsettinger opprettholdes innebærer dette ikke at de mål som utvikles i målbekjempelsesprosessen er valgt på grunn av effekter som er koblet til de rådene forholdene på bakken dersom disse har endret seg. Det er grunn til å stille spørsmål ved om prosedyrer både for operations assessment, battle damage assessment (BDA) og effekt vurderingene i forkant av valg av mål er fleksible nok til å tilfredsstille kravene til fleksibilitet og hurtighet som oppstilles av stridsmiljøet. La oss derfor se kort på NATOs grunnlagsdokumenter for operasjonsplanlegging og målbekjempelse. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 46 FRA “WAR AMONGST THE PEOPLE” TIL “WAR ABOVE THE PEOPLE”? Vestlig militærmakt har gjennom en enorm teknologisk overlegenhet vent seg til tanken om å være alene om å operere ubemannede luftfarkoster. Hva skjer med våre konsepter, doktriner og operasjonsmønster den dagen det ikke lenger er tilfelle? For det første er det påtakelig at dokumentene som ligger til grunn for hvordan målbekjempelsesprosessen utføres i stor grad er basert på konvensjonell krigføring. Dette er særlig treffende for prosedyrene for TST. For det andre legger dokumentene opp til at aktørenes tyngdepunkt og de effekter som søkes oppnådd for å nå strategiske og politiske målsettinger defineres i planprosessen forut for operasjonens gjennomføring. Disse utledes i stor grad ved den overordnede planprosessenes i forkant av operasjonens utførelse18. Det kan reises spørsmål om aktørenes tyngdepunkter og overordnende definerte effekter i for stor grad er statiske i forhold til operasjonsmiljøet og om prosedyrer for operasjonsvurdering (assessment) og revurdering av effekter muliggjør den hurtighet som et omskiftelig operasjonsmiljø krever. For det tredje reiser ovenstående spørsmål om hvorvidt dronenes egenskaper påvirker prosessen i tråd med Hammes beskrivelse. Dette kan ha ulike implikasjoner. Hammes går langt i å uttrykke at muligheten til å gjennomføre en hurtig beslutningsprosess og kinetisk påvirke målet medfører både at mulige negative første- og andrehåndseffekter ikke vektlegges, og at alternative metoder for målpåvirkning ikke tas hensyn til. Helheten ofres for hurtigheten. Andregenerasjons droners egenskaper er, paradoksalt nok, bedre tilpasset NATOs målbekjempelsesprosedyrer, og da særlig TST, fordi de er bedre egnet til konvensjonell krigføring. Dette møtes imidlertid av enda et paradoks, nemlig at det konfliktbilde som tegnes som mest relevant for fremtiden er preget av ikke-konvensjonelle og assymetriske trusler. Det bør her påpekes at NATO ved «The Wales Summit Declaration» har forsterket sitt fokus på alliansens tradisjonelle oppgave, nemlig forsvar av alliansens territorium.19 Dette innebærer et fokus på konvensjonelle forsvarsoppgaver innebærer imidlertid ikke at beskrivelsen av fremtidens konflikter og stridsmiljø er mindre relevant. Ukraina konflikten og såkalt «hybrid warfare» underbygger dette. Legitimitet og persepsjon Smith påpeker at legitimitet og persepsjon er grunnleggende suksessfaktorer for militær oppdragsløsning i fremtidens konfliktbilde20. Dette stiller krav til målbekjempelsesprosessen generelt og bruken av våpenbærende droner spesielt. Vå- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 47 FRA “WAR AMONGST THE PEOPLE” TIL “WAR ABOVE THE PEOPLE”? penbærende droner fremholdes som nevnt å være egnet til å minimere risiko for sivile følgeskader. Meningsbærende aktører stiller stadig kritiske spørsmål til militær maktanvendelse. Et eksempel på dette er denne overskriften fra The Guardian: «US drone strikes could be classed as war crimes, says Amnesty International.21 Joint report with Human Rights Watch judges US attacks in Yemen and Pakistan to have broken international human rights law”. Et generelt trekk ved kritikken rettet mot bruk av væpnede droner er fokuset på mangel på åpenhet og innsyn i hvordan målbekjempelse foregår, og hvorfor disse målene engasjeres. Amnestys rapport fra 2013 om droneangrep i Pakistan er illustrerende her: “Because the US government refuses to provide even basic information on particular strikes, including the reasons for carrying them out, Amnesty International is unable to reach firm conclusions about the context in which the US drone attacks on Mamana Bibi and on the 18 laborers took place, and therefore their status under international law”.22 Kritikk fra autorative medier og organisasjoner har et åpenbart potensiale til å påvirke oppfatninger både i operasjonsområdet og i statene som benytter droner. Det oppstår et stort gap mellom de budskap som formidles fra offisielt hold og de budskap som fremmes fra Amnesty og andre meningsbærere i det offentlige rom. De negative effekter dette kan ha på strategiske og politiske målsettinger for en operasjon er åpenbare. Det er også verdt å nevne at det vesteuropeiske samfunn i dag er bygget på verdier og idealer som er ikke-voldelige23. Dette stiller særlige krav til de budskap som fremmes hva gjelder både begrunnelse for å benytte makt som et ledd i utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske strategier og begrunnelse for det enkelte angrep. Real – time mediedekning medfører at disse beveggrunnene bør være tilstede i forkant av at potensielt kontroversielle mål påvirkes. Innenfor rammene av hva som er sikkerhetsmessig forsvarlig bør dette også pro-aktivt kunne formidles. Målbekjempelsesprosedyrene og utviklingen av forhåndsdefinerte mål og målpakker gir denne muligheten.24 Konklusjon For det første foreligger det tilsynelatende en diskrepanse mellom det operasjonsmiljø som beskrives for fremtidige operasjoner og NATOs grunnlagsdokumenter for målbekjempelsesprosess og operasjonsplanlegging. Grunnlagsdokumentene er i for stor grad er fokusert på konvensjonell krigføring. Dokumentene mangler beskrivelse av hvordan hurtige nye analyser av aktørers målsettinger og tyngdepunkt integreres i målbekjempelsesprosessen og hvordan endringer hos aktørene hurtig kan vektlegges ved effektvurderingen for det enkelte mål. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om prosedyrene tilfredsstiller den hurtighet droner muliggjør i målbekjempelsesprosessen og beslutningssløyfen. Adekvate prosedyrer er en grunnleggende forutsetning for å skape samsvar mellom de effekter som faktisk skapes og de effekter som er forutsatt for overordnet måloppnåelse. Dette tilsier både en kontinuerlig revisjon av tyngdepunkt og targeting basert på en «real time»forståelse for operasjonsmiljøet. For det andre må beslutninger i målbekjempelsesprosessen tas på det nivå som gir høyest sannsynlighet for å skape de effekter som ønskes. “Due to its importance, complexity and potential political sensitivity, targeting policy and direction is normally retained at the highest practical joint level whilst execution of that policy is delegated at the lowest practictable level.”25 Erfaringene med bruk av våpenbærende droner viser at dette prinsippet utfordres ved at utførelse og kontroll løftes til et høyere nivå enn hva prinsippet forutsetter. Dette skyldes trolig de tekniske muligheter dronenes egenskaper tilbyr. Det er ikke grunnlag for å hevde at å løfte beslutningsnivået har medført de effekter som ligger til grunn som forutsetning for strategisk måloppnåelse. Kritikken som fremmes av Hammes, Vego m. fl er etter forfatterens mening berettiget. Det er også grunn til å påpeke at en elevering av beslutningsnivå i målprosessen står i et motset- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 48 FRA “WAR AMONGST THE PEOPLE” TIL “WAR ABOVE THE PEOPLE”? ningsforhold til oppdragsbasert ledelsesfilosofi og beskrivelsen av et hurtig omskiftelig og komplekst operasjonsmiljø. Utførelse på lavest mulig nivå vil medføre at sjefer kan utnytte mulighetsrom i operasjonsmiljøet når de oppstår i tråd med prinsippene for oppdragsbasert ledelse. Det siste hovedpoenget som bør understrekes her er at størst mulig grad av åpenhet om hvordan våpensystemet benyttes underbygger legitimitet og overordnet måloppnåelse. Hvordan og hvorfor det enkelte mål påvirkes bør i størst mulig grad kunne formidles. Forsvarlige prosedyrer, herunder klare ansvarsforhold i kommandolinjen og profesjonalitet må ligge til grunn og kommuniseres der våpenbærende droner benyttes mot en teknologisk un- Referanser 1 Droner er benyttet som begrep fordi det er forankret i alminnelig språkbruk. 2 Diesen, S. (2013). Manøverkrigføring i det 21. århundre. Norsk militært tidsskrift, 183(3), s.12-21. 3 Tone Magni F. Vestheim mf.l (2014) Ber Norge vise vei om droner Dagsavisen. Publisert på nett 26.09.2014 04:05. Lastet ned fra: http://www.dagsavisen.no/verden/ber-norge-vise-vei-omdroner-1.288940 4 NATO (2011). AJP-3 (B), Allied joint doctrine for the conduct of operations. Brussel: NATO pkt. 0109 5 Forsvarsstaben (2014). Forsvarets fellesoperative doktrine.. Oslo. Kap. 2.1 6 Ministry of Defence (UK) (2010). Global strategic trends out to 2040. https://www.gov.uk/government/uploads/system/uploads/ attachment_data/file/33717/GST4_v9_Feb10.pdfs. 7 NATO (2010). AJP-01 (D), Allied joint doctrine. Brussel: NATO s. 2-11 flg. 8 Smith, Rupert (2005) The utility of force. London: Allen Lane. 9 Krulak, Charles C. (1999). The Strategic Corporal: Leadership in the Three Block War. Marines Magazine. Lokalisert 14. Mai på World Wide Web: http://www.au.af.mil/au/awc/awcgate/usmc/ strategic_corporal.htm 10NATO (2010). ALLIED JOINT DOCTRINE. Brussel: NATO. Side 2-11. 11NATO (2008). Allied Joint Doctrine for Joint Targeting. AJP 3-9. Brussel: NATO. (pkt.lexicon-10). 12Boyd, John. (1986). Patterns of conflict. Lokalisert 14. mai 2014 på World Wide Web: http://www.ausairpower.net/JRB/poc.pdf 13Walsh, James Igoe (2013). The effectiveness of drones in counterinsurgency and counterterrorism campaigns, Carlisle: Unites States Army War College Press. 14Sewall, Sarah (2007) The U.S. Army/Marine Corps Counterinsurgency Field Manual. Chicago: The University of Chicago Press. derlegen motstander. Dette vil motvirke negative effekter av benyttelsen av droner både i operasjonsområdet og blant egen befolkning. Fremtidig effektiv utnyttelse av droner som våpensystem må baseres på de krav som det fremtidige operasjonsmiljøet stiller. Prosedyrer for målbekjempelse må være tilpasset både kravene som stilles av operasjonsmiljøet og de muligheter som ny teknologi innebærer. Erfaringene fra bruk av førstegenerasjons droner tyder på at doktriner og prosedyrer som er styrende for målbekjempelsesprosessen bør oppdateres. Dette for å kunne utnytte det potensiale som den teknologiske utviklingen og innføringen av droner medfører. 15NATO (2010) AM 80-70, TACTIQUES, TECHNIQUES AND PROCEDURES TO PROSECUTE TIME SENSITIVE TARGETS. Brussel: NATO 16Vego, Milan (2008). Operational Command and Control I: Joint Operational Warfare, Stockholm: Swedish National Defence College s. x-26. 17Birkenthal, Sarah (2012). U.S Drone strikes in Pakistan: A strategic analysis. Lastet ned 16.12. 2014 fra: https://www.claremontmckenna.edu/keck/student/Birkenthal%20Fellowship%20Paper. pdf 18NATO (2013). Allied Command Comprehensive Operations Planning Directive. Mons; NATO. 19NATO (2015). The Wales Summit Declaration. lastet ned 16.01.2015 fra http://www.nato.int/cps/en/natohq/official_texts_112964.htm 20Smith, Rupert (2005). The utility of force. London: Allen Lane. 21The Guardian, lastet ned 16.01.2015 fra: http://www.theguardian.com/world/2013/oct/22/amnesty-us-officials-war-crimesdrones 22Amnesty. “WILL I BE NEXT?” US DRONE STRIKES IN PAKISTAN” (2013). Amnesty International Publications. S.13. 23Bowman, James (2006). Honor –a history. New York: Encounter Books. 24NATO (2008). Allied Joint Doctrine for Joint Targeting. AJP 3-9. Brussel: NATO. s.2-2 25NATO (2008). Allied Joint Doctrine for Joint Targeting. AJP 3-9. Brussel: NATO. S. 1-5 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 49 AV JAN A. RYGH Festningers relevans i dagens trusselbilde Av mistrøstige meldinger vi opplevde april/mai-dagene i 1940, var det heldigvis en oppløftende gladmelding som kom. Det var: Festningen holder! I dagens ustabile utenrikspolitiske landskap bør militære festninger fortsatt være en infrastruktur i Norges moderne forsvar. Jan A. Rygh er sivilingeniør, major og fortifikatør. Han har utdannelse fra krigsskolen (1952), NTNU (1960) og spesialutdannelse i Fortifikasjon(1954 og 1967) og har 50 års fartstid med arbeide i og for Forsvaret. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 50 Festningers relevans i dagens trusselbilde D et var det gamle fortifikatoriske anlegget fra 1910, Hegra festning i Nord-Trøndelag som i 23 døgn motsto tyskernes bomber og artilleribeskytning samt forsøk på stor- ming. Festningens heroiske innsats fikk ingen strategisk betydning, men viste at permanente fortifikatoriske anlegg var fordelaktig i forsvarskampen: på norsk side var det 7 døde, mens nazistene mistet 140 soldater. Oscarsborg festning i Drøbaksundet fikk imidlertid stor strategisk betydning, da den stoppet tyskernes stormløp mot Oslo. Krysseren Blücher sank og ca 800 nazistiske soldater døde, mens derimot festningen led ingen tap. Med sine nær 50 år gamle kanoner og det tilsvarende gamle torpedobatteriet viste festningen å slå fra seg og beskytte sine egne. Den tyske krigsmakt var mestere i krigens kunst Deres angrepskrig, ”Blitzkrieg”(lynkrig), hadde stor suksess. Denne form for krigføring innebar hurtighet, bevegelse og overraskelse, og var en variant av hva vi i dag kaller manøverkrig. Tyskerne hadde imidlertid også sans for at i forsvar av erobrede områder, ville fortifikatoriske anlegg være nyttige. Eksempler her er ”Atlanterhavsvollen”og ”Festung Norwegen”, to gigantiske festningsanlegg. Tusenvis av allierte soldater mistet livet under stormingen av Atlanterhavsvollen i juni 1944. I Festung Norwegen inngikk nær 3.000 kanoner og 65.000 mann for å forhindre alliert tilgang til byer, tettsteder og andre strategisk viktige områder. Kystartilleriet arvet de tyske anlegg. Kun et fåtall kom til anvendelse. Oppgavene var likevel de samme. Fagområde Fortifikasjon – kunsten å beskytte seg mot våpenvirkninger i krig – ble etter siste krig ivaretatt av Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og Forsvarets bygningstjeneste (FBT), i dag Forsvarsbygg (FB). Atombomben og stadig nye og bedre våpen skapte store utfordringer. Kunnskap var viktig og over tid ble 33 offiserer gitt 2 års spesialutdannelse i fagområdet. Vi greide med denne kompetansen å løse kjente problemer med beskyttelse mot alle typer moderne våpen, selv mot atomvåpen. Dette kom spesielt kystartilleriets festninger til gode. Nordområdene i fokus etter ”Murens” fall i 1989 Etter anbefaling fra FFI ble det bygget moderne kanonfort i Trondheim, Narvik og Harstad med svenske 12 cm hurtigskytende kanoner i panserkuppel, med rekkevidde 20-30 km (ferdig 1994). Likeledes ble det bygget torpedobatterier og minekontrollstasjoner nordpå som sperret tilgangen til byer og tettsteder fra sjøen. Den fortifikatoriske standard også for nærforsvaret var meget høy og kostnadene var i milliardklassen. Nye nøyaktige og panserbrytende våpen ville kunne skape problemer for panserkuppelen til kanonene. En norsk/svensk ekspertgruppe kom imidlertid i 1997 frem til følgende konklusjon: De prov och forsök som har genomförts visar att det är mögligt att med enkla och billiga åtgärder hotanpassa det fasta kustartilleriet så att det kan forsätta att spela en viktig roll i kustförsvarssystemet.(Ref:Hans Troedsson, pt Utväklingssjef ved Försvarshögskolan i Stockholm. Han har det samme syn i dag som i 1997) Problemet med panserkuppelens sårbarhet er for øvrig det samme som man har for stridsvogner og pansrede kjøretøyer samt krigsfartøyer og løsningene er mye de samme. Nedleggelsens tid Etter anbefaling fra Forsvaret, bestemte Stortinget i 2002 at alle festninger og kystartillerianlegg skulle nedlegges. Stasjonære fortifikatoriske stridsanlegg synes å ha utspilt sin rolle. Begrunnelsen var da, i motsetning til den svensk/norske ekspertgruppens rapport at festningene vurdertes sårbare, men kanskje viktigere ble det vurdert at Norge ikke var un- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 51 Festningers relevans i dagens trusselbilde der eksistensiell trussel. I stedet for kanoner, torpedoer og miner i faste installasjoner, valgte Forsvaret mobile missilbatterier med en skuddvidde på 9.000 meter. På tross av missilbatterienes mobilitet er de svært sårbare. På grunn av trusselen disse batteriene utgjør for en angriper, må de nedkjempes dersom det skal være mulig å seile inn i områdene de forsvarer. Dette stiller krav til fysisk beskyttelse, siden batterienes mobilitet ikke på noen måte vil være tilstrekkelig til å sikre overlevelse ved den tunge bekjempning man må forvente. Løsninger på dette finnes, og disse bør iverksettes om disse våpensystemer skal ha noen verdi. Fortifikatoriske anleggs relevans i dagens Norge for stridsutholdenheten. Dette er viktig for Norge for å gi tid til at hjelp fra våre NATO-venner skal komme om det blir krig. Fortifikatoriske anlegg kan være en god støtte relatert til manøverkrig. De vil også utgjøre en terskel som en eventuell fiende nødig vil tråkke over. Det vil derfor være en fordel om Forsvaret, med den nye labile utenrikspolitiske situasjon vi nå befinner oss i, tar i betraktning de fordeler fortifikatoriske anlegg gir. Kunnskap er fortsatt viktig og Forsvaret bør fortsette å utdanne spesialister som kan følge utviklingen på våpensiden og utvikle adekvat beskyttelse. Den konkurransen må vi bare delta i. Vi har tidligere bevist at vi har vært dyktige på dette område. La oss derfor fortsette med det. Krigshistorien viser at i forsvarskamp er fortifikatoriske stridsanlegg ofte av avgjørende betydning 120 mm tårnkanon med ammunisjonsdepot. I tilknyttede fjellrom er mannskapsforlegning, kommandorom, kjøkken, messe og vannforsyning samt aggregater med drivstofflager for strømforsyning mv. Pris: ca. 100 mill.kr. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 52 ETTER- OG VIDEREUTDANNING VED UNIVERSITETET I BERGEN MASTERPROGRAM I DEMOKRATIBYGGING Få spesialkompetanse på korleis det internasjonale samfunnet kan bidra til politisk utvikling, demokrati og menneskerettar i ulike statar. Programmet legg særleg vekt på praktisk kunnskap om feltet. Deltidsstudium med tre helgesamlingar i semesteret – velg mellom enkeltkurs eller full mastergrad Menneskerettighetsobservasjon – søknadsfrist 16. august Demokratiassistanse og demokratisering – søknadsfrist 26. august Foto: Colourbox Les meir og søk plass: uib.no/evu Studieavgift 16 000,Kontakt Kontor for etter- og vidareutdanning 55 58 20 40 [email protected] 15 studiepoeng ETTER- OG VIDAREUTDANNING VED UNIVERSITETET I BERGEN OPERATIV PSYKOLOGI Ta kurs i operativ psykologi og få større kunnskap om: • Teoretiske perspektiv på menneskeleg åtferd i operative situasjonar • Situasjonsmedvit, felles mentale modellar, beslutningstaking • Stress, stressmeistring og pårørande handtering etter kritiske hendingar • Leiing, samhandling og trening av operative einingar Kurset er samlingsbasert med 4 samlingar à 2 dagar i perioden oktober 2015–mars 2016. Les meir om kurset og søk plass: uib.no/evu Studiepoeng 10 Studieavgift 17 500, Kontakt Kontor for etter og vidareutdanning 55 58 20 40 [email protected] Det psykologiske fakultet 55 58 48 40 [email protected] Foto: Colourbox Søknadsfrist: 1. september NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 53 AV Odd Egil Pede rsen NATOs fremtid for kommando og kontroll er føderert I mitt foredrag i Oslo Militære Samfund i begynnelsen av februar 2015 argumenterte jeg for at Norge i fremtiden er nødt til å se mer til NATO, og alliansens løsninger for kommando- og kontrollsystemer og for IKT generelt. Generalmajor Odd Egil Pedersen er sjef for Cyberforsvaret. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 54 D et er flere grunner til at jeg mener dette er fornuftig. Hovedargumentet er økonomisk. Det er ikke til å stikke under en stol at IKT-understøttelsen av Forsvaret er kostbar. Mye tyder også på at kostnadene vil øke i fremtiden. Våre moderne kampplattformer, være seg kampfly, fregatter, nye kjøretøy til Hæren, er stadig mer teknisk avanserte. Disse nye systemene vil anvende digital informasjon på en helt annen måte enn det militære systemer har gjort tidligere. Det betyr også at kostnadene på IKT-området i Forsvaret blir større. Dette gjelder både for den administrative og operativt rettede virksomheten. Nasjonal systemutvikling Det å utvikle egne løsninger gjennom nasjonal forsvarsindustri er kostbart, og det fører med seg en dobbel kostnad på mange måter. Først ved at man må utvikle en nasjonal løsning fra bunn, videre må det ofte gjøres tilpasninger på egne løsninger for at systemene skal være interoperable med våre allierte. Dette er ressurser, både i form av penger og i form av personellbruk, som fremtidens forsvar ikke vil ha råd til med mindre politiske myndigheter formaliserer en nasjonal industripolitikk og gir påfølgende ressurser tilgjengelig for Forsvarssjefen. Innenfor IKT-området har NATO gjennom mange år utviklet et stort antall systemer og løsninger som er finansiert av medlemslandene. Norge har betalt sin andel av disse løsningene, men vi har vært til dels svært dårlige på å implementere disse, være seg systemer, tekniske plattformer eller programvare for å dekke våre nasjonale behov. Britene har, som flere andre NATO-land, en policy om ’NATO first’. Prinsippet tilsier i praksis at der hvor operative behov oppstår i det britiske forsvaret, så vurderes det først om NATO har løsninger tilgjengelig som løser deres behov, deretter vurderes det å produsere nasjonale løsninger. Jeg tror et tilsvarende fokus for Norge hadde vært fornuftig. Afghanistan Mission Network ISAF-operasjonene i Afghanistan ble på mange måter et vendepunkt for IKT-understøttelse av NATO-operasjoner. Når General Stanley McChrystal tok over kommando for ISAF i 2009 var alliansen inne i en vanskelig fase. Operasjonene ble stadig mer komplekse, og informasjonsdeling og felles situasjonsforståelse var til dels sterkt manglende – i så stor grad at det påvirket både operativ evne og styrkebeskyttelse. McChrystal konkluderte med at det var nødvendig for alle nasjoner å dele informasjon og situasjonsforståelse innenfor et felles misjonsnettverk, og satte hjulene i sving for at alle nasjonene skulle knytte seg til et felles misjonsnettverk. I 2011 var 48 nasjoner knyttet til Afghan Mission Network (AMN) og nettverket var blitt ISAFs primære C5ISR-nettverk (Coalition, Command, Control, Communications, Computers, Intelligence, Surveillance and Reconnaissance). For nasjonene, som til dels innledningsvis var skeptiske til AMN-tanken, ble kostnadene med å knytte seg til nettverket vesentlig. Nettopp fordi man, som tidligere nevnt, måtte tilpasse nasjonale systemer til alliansens nettverk og etablere rutiner for informasjonsdeling på flere graderingsnivå. Federated mission networking For å unngå tilsvarende oppdukkende ressursbehov for fremtiden har NATO besluttet å etablere et tilsvarende, men stående, konsept for fremtidige militære operasjoner – Federated Mission Networking (FMN). FMN vil inngå som grunnfjellet for ledelse og styring av militære styrker i NATOs fremtidige operasjoner, men også i øving og trening, og bli brukt i styrkestrukturen for NATO. Første del av FMN implementeringsplan ble nylig godkjent av NATOs råd i NATO, og er dermed forankret i NATO og blant medlemslandene. Store nasjoner, inklusivt USA med sin løsning ’Mission Partner Environment’, vil utvikle sine fremtidige systemer slik at de kan integreres sømløst med FMN. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 55 Skal noe som helst i et moderne forsvar fungere, må de ulike komponentene være i stand til å kommunisere effektivt med hverandre. (Fotograf: Kristine Haugen Pedersen/ Forsvaret). Norge burde absolutt følge i samme retning. FMN-rammeverket vil styrke Forsvarets evne til å inngå som en integrert del av NATO og deltakelse i koalisjonsoperasjoner, gjennom å legge rammene for helhetlig øving og trening, legge grunnlag for fellesoperasjoner og samvirke i både øving og operasjoner, samt fremme interoperabilitet – også med partnernasjoner I tillegg vil det legge grunnlaget for raskere å kunne høste fruktene av teknologisk utvikling. Alternativet Dersom Norge ikke forplikter seg til FMN-programmet vil konsekvensene være vesentlige. På den ene siden vil tiden for å klargjøre norske styrkebidrag til NATO-operasjoner være lengre i det at man må bygge nye rutine- og prosedyrebeskrivelser og tekniske løsninger hver gang man går inn i et nytt oppdrag. Man må også bruke ressurser på å klargjøre og trene løsningene og rutinene før deployering. Samtidig vil det også være slik at FMN vil være NATOs fremtidige løsning for kommando- og kontroll og informasjonsdeling, hvilket betyr at nasjoner som ikke er kompatible med løsningen ikke vil ha tilgang til oppdragskritisk informasjon – være det seg innenfor artikkel 5-operasjoner eller internasjonale operasjoner. Manglende kompatibilitet vil også kunne gi utslag i redusert reaksjonstid i operasjoner, og øke faren for "blue on blue"-situasjoner på slagmarken. Integrasjon, øving og trening For å høste full effekt ut av FMN vil det måtte integreres både organisatorisk og prosedyremessig i Forsvarets organisasjon, og benyttes i øvings- og treningssammenheng. Dette vil få betydning også for hvordan Forsvaret i fredstid og i daglige operasjoner tenker rundt ledelse og styring samt informasjonsdeling. FMN vil også få betydning for hvordan vi tilrettelegger for alliert samtrening i Norge, og hvordan vi gjennomfører kommando- og kontroll også i fredstid. FMN er imidlertid ikke gratis. Løsningen vil ha konsekvenser for, og ha innvirkning på investeringsaktivitet i Forsvaret. Like fullt ut vil det være slik at konsekvensene av ikke å følge med på implementeringen, vil ha så store konsekvenser for vår evne til å operere sammen med våre allierte at det er vanskelig å se for seg at noe annet alternativ, enn full deltakelse i programmet NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 56 EKSPANDERBARE ISO CONTAINERE ”Turn-Key” Systemer Kommandoplasser Tel: +47 41 74 70 70 Epost: [email protected] WWW.NORDICSHELTER.NO NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | DEBATT D McKinsey er ikke nok Debatt Av kaptein Carl Waldemar Wilhelmsen To uker før påske kom McKinseys analyse av det norske Forsvaret utarbeidet på oppdrag fra Forsvarsdepartementet (FD). For første gang har private konsulenter fått i oppdrag å gjennomgå Forsvaret for å identifisere effektiviserings- og sparepotensial. Oppdraget er et ledd i målet om at ”Forsvaret må øke sin operative evne for å møte en ny sikkerhetspolitisk situasjon”, ifølge FD. Det er klokt. Samtidig bør det stilles spørsmål om interneffektivisering er nok? Analysen som er utført av McKinsey omfatter i hovedsak en gjennomgang av Forsvarets stabs-, forvaltning- og støttestruktur der FDs hensikt er å frigi og flytte mest mulig midler til økt operativ evne som eksempelvis mer trening og øvelse. FD har rett. Dette er en riktig ambisjon. Ikke overraskende fulgte det etter at analysen ble offentliggjort en rekke lite kvalifisert og forutinntatt kritikk av både rapporten og McKinsey. Sistnevnte har i samme åndedrag gjerne blitt sammenliknet med en blanding av pesten og den evige kløe. Med sterke følelser forsvinner nyansene, og det meste av kritikken har vært overfladisk. Det er like enkelt som det er galt. Enkelte deler av kritikken er riktignok velplassert: Rapporten er på ingen måte fullstendig. Den er unøyaktig og utelater flere momenter som i sum kan gi en uriktig fremstilling av de faktiske forhold. Det betyr imidlertid ikke at analysen er irrelevant. Debatten som har fulgt i etterkant av McKinseys analyse har dessverre tatt oppmerksomhet fra det saken egentlig handler om: Forsvaret må øke sin kampevne for å kunne møte fremtiden. Det er dette det handler om. Nye perspektiv på hvordan Forsvaret kan forbedre sin evne er i samfunnets interesse. Det er nettopp ny kunnskap som er avgjørende for at samfunnet skal utvikle seg riktig. Dette krever at kunnskapen tas i bruk, og at det er en informert debatt om hva vi virkelig vil. Her er det kunnskapshull. Jeg ønsker analysen til McKinsey velkommen som et bidrag til en slik debatt. Samtidig må vi i iveren etter å forsterke den operative evne tenke oss godt om slik at vi faktisk gjennomfører tiltak som fører til økt operativ effekt og ikke det motsatte. Det er med andre ord en forskjell på å gjøre tingene riktig, og det å gjøre de riktige tingene. En må derfor ha tilstrekkelig skjønn. Dette betinger kunnskap. I sin gjennomgang konkluderer McKinsey med at det er et betydelig potensial for effektivisering i størrelsesorden 3,6-4,5 milliarder kroner, altså omtrent ti prosent av budsjettet. Erfaringene fra både Danmark og Storbritannia med tilsvarende analyser fra nettopp samme konsulentgruppe, viser imidlertid at muligheten i effektiviseringsforslagene kan være optimistisk og vanskelig å få til å passe inn i virkeligheten. Dette skyldes trolig både gjensidig forsterkede prosesser, som ambisiøse estimater og omgivelsene offentlig forvaltning opererer i, der beslutningsprosesser ofte ender annerledes enn det som var beregnet og planlagt. Disse omgivelsene er preget av uoversiktlige, komplekse og dynamiske dimensjoner. Det betyr ikke at det er en umulig oppgave å effektivisere, men at problemstillingen må tilnærmes forsiktig. For å nå et mål om økt operativ evne må hver tildelte krone brukes klokt. Samtidig må det erkjennes at noen ganger kan det eksempelvis være god investering å ha kostnader. Det er nettopp vanskelig å måle den kvalitative tilstanden. Også tjenestemannsorganisasjonene har vært kritiske. Og det med god grunn. Årsaken til deres kritikk er den store oppmerksomheten knyttet til erfaringen med en del perverse eksempler på hvordan optimistiske estimater kan gi utslag. Kostnaden ved å legge ned, flytte og samlokalisere til ett hovedkvarter på Reitan, Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), var estimert til 250 millioner kroner. Over én milliard senere var flyttingen en realitet. Effekten av omstilling, som et direkte resultat av styringseffektivitet, kan i noen tilfeller være kontraproduktivt. Derfor trenger temaet presisjon. Og konfrontasjon. Kritikk er også enkelt. Utfordringen er å bygge opp noe bedre. Sakens kjerne, økt kampevne, er derfor like enkel som den er vanskelig. Et forsvar koster enormt med penger. Det norske Forsvaret er intet unntak. Samtidig har ingen land tatt seg bryet med å spare penger ved å avskaffe sine militærvesen. Årsakene til det er åpenbare. I en svært usikker fremtid med (nye) trusler fra både symmetriske og ikke-symmetriske aktører, NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 58 er svaret på overraskelse økt beredskap og forsterket kampevne. Men dette koster. Og det koster mer enn hva interneffektivisering potensielt ville kunne få til. Norge har ikke utenlandske allierte soldater utplassert og etablert i fredstid. Altså må vi ved kort varslingstid forvente å møte en trussel alene inntil alliert hjelp kommer. Uten skygge av tvil vil dette kunne bli en vanskelig oppgave. Også i fremtiden. Som Forsvarssjefen har påpekt er ikke Forsvaret finansiert inn i fremtiden. Det er uheldig. McKinsey har flere gode forslag i sin analyse. Samtidig bør enhver metode og perspektiv etterprøves og utfordres. Det ensidige perspektivet i McKinseys analyse, det vi kan forstå som et rasjonelt, kalkulerende og nesten rent matematisk perspektiv, bekrefter behovet for en debatt. På samme måte som evnen til å løse fysiske problemer er begrenset av vår evne til å forstå fysiske lover, er evnen til å utvikle, og derav faktisk oppnå økt kampevne, avhengig av vår innsikt i menneskelige institusjoner. Dette er en tilnærming som enkelt forsvinner ved utelukkende bruk av et rasjonelt perspektiv. Det kan nettopp tenkes at det finnes andre dimensjoner som kan bidra til å øke kampevnen. Derfor trenger nettopp denne debatten flere perspektiv. Kritiske faktorer for å sikre suksess i utvikling er nettopp deltakelse fra involverte parter slik at flere og trolig bedre ideer kan komme til overflaten. En endimensjonal tilnærming er med andre ord lite klokt. Hvis debatten, og derav utviklingen, inkluderer flere perspektiv kan resultatet bli godt. Først da kan vi kanskje nå ambisjonen om økt operativ effekt. La det ikke være tvil: Forsvaret trenger fortsatt utvikling - altså omstilling. Fordi både beredskapen og kampevnen bør økes. Nytt materiell koster ofte mer enn materiellet det erstatter. Derfor er interneffektivisering alene ikke nok. Det må mer penger til. Ministeranbefalingen fra Cardiff om budsjettildeling på 2 % av BNP er realistisk om det tilnærmes på en fornuftig måte. I en tid vi ikke er sikre på hva fremtiden vil bringe er ikke historieløshet et godt alternativ. Et forsvar med evne til å møte fremtiden er det minste vi kan akseptere. Problemene har ofte en lei tendens til å åpenbare seg når det er for sent å gjøre noe med dem. Utholdenheten i den operative ende bør derfor økes ved å redusere sårbarheten i bredde og dybde. Til dette trengs nettopp mer enn interneffektivisering. Det trengs mer penger. McKinsey er altså ikke nok. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 59 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B Erik Bjørnskau WATERLOO 1815 Historie & Kultur, 2014. Omtalt av Harald Høiback Bøker For noen år siden deltok jeg på et kurs ved universitetet som omhandlet Platons dialog Sofisten. For å få full poengmessig uttelling for kurset, måtte man også skrive et paper om denne dialogen. Professorens oppfordring til oss studenter er like relevant for dem som skal skrive om Napoleon: Glem alle ambisjoner dere måtte ha om å si noe nytt! Alt er sagt før. I Platons tilfelle har man i 25 århundrer grunnet over de samme spørsmål, og i vår egen tid er det langt smartere folk enn oss som har viet hele sitt liv til disse spørsmålene. Å tro at dere skal makte å komme opp med noe originalt, er hybris på grensen til galskap. Tallene varierer, men enkelte hevder at det er skrevet mer enn 80.000 bøker om Napoleon, og det kommer nye hver uke. Man griper altså ikke til pennen for å si noe nytt om Napoleon heller. Det legger Bjørnskau på ingen måte skjul på. Han har ingen ambisjoner om å revolusjonere vår forståelse av verken Napoleon eller Waterloo. Heldigvis, kan man si. Om man ikke allerede kan svært mye om Napoleon og Waterloo, og det gjelder formodentlig de fleste, er Bjørnskaus bok et ypperlig sted å starte, eller fortsette om man vil. Den er fengende og lettlest, og et ypperlig reisefølge for dem som har tenkt seg til de trakter. Hvordan boken står seg i den internasjonale konkurransen med tilsvarende bøker på fremmede språk, tør jeg ikke ha noen sterk formening om. Til det kan jeg for lite om både Napoleon og Waterloo. Et slag som Waterloo, og kampanjen den inngår i, kan selvfølgelig fremstilles på et uendelig antall måter. Havet av detaljer og variabler er bunnløst. Allerede slagets deltakere forsto at den definitive historie om Waterloo aldri ville bli skrevet. I stedet for å pirke bort i Bjørnskaus historiske framstilling, og peke på at dette og hint burde vært vektlagt slik eller så, vil jeg heller si litt om sjangeren han skriver innenfor. Bjørnskaus bok føyer seg nemlig pent inn i den lange rekken av forfattere som mener at om Napoleon hadde spilt sine kort annerledes, kunne slaget fått et annet utfall, og med det kunne verdenshistorien ha gått inn i et annet løp enn den faktisk fikk. I avslutningen av boken lister Bjørnskau opp ikke mindre enn ti fatale feil Napoleon og hans folk gjorde under Waterloo-kampanjen, underforstått at om de ikke hadde begått dem, hadde de vunnet. Til det kan det være fristene å spørre: Begikk franskmennene flere feil ved Waterloo enn de gjorde ved Marengo eller Austerlitz? Er det slik at for å vinne et slag må du gjøre alt rett, eller i hvert fall færre feil enn motstanderen? Og i så fall; hva skal kvaliteten på beslutningene og gjennomføringen av dem måles etter? Er det bare utfallet av slaget som bestemmer hvorvidt vi synes en handling var rett eller gal, hensiktsmessig eller uhensiktsmessig, eller finnes det andre standarder å måle etter? Bjørnskau står også i en lang tradisjon når han vier de franske feil mer oppmerksomhet enn det hans motstander gjorde riktig. Når man i de amerikanske sørstater etter borgerkrigen skulle forsøke å forklare hva som hadde gått galt, spesielt ved Gettysburg i 1863, jaktet man alltid på syndebukker. Var det James Longstreet som måtte ta skylden for nederlaget, eller Richard Ewell eller kanskje endog selveste Robert E. Lee? George Pickett derimot, hadde en annen teori da han ble spurt om hvorfor det gikk så galt: “I think the Yankees had something to do with it.” Kanskje var det Nordstatene som hadde gjort mye rett, og ikke Sørstatene som hadde gjort så mye galt? Kanskje var det Blücher og Wellington som spilte sine kort godt sommeren 1815, ikke Napoleon, Grouchy og Ney som NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 60 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER spilte sine så fryktelig dårlig? Kanskje Napoleon møtte et bedre lag? Det er en inngrodd omfatning helt til vår egen tid, at om vi ikke skulle lykkes med våre militære prosjekter må noe ha sviktet på vår egen side. At motstanderen faktisk var bedre enn oss, er nokså utenkelig. I min tid på Luftkrigsskolen brukte vi ganske mye tid på datasimulering av slaget ved Midway i 1942. Nærmest uansett hvordan vi satte opp styrkene, gikk Japan aldri seirende ut av krigen med USA. Det er ikke så rart. Om USA hadde mistet alle sine hangarskip under slaget ved Midway, hadde ikke det spilt større rolle for krigens utfall. Amerikanerne hadde bare bygget nye, mange nye. Jeg tror personlig at Napoleon aldri kunne ha vunnet slaget ved Waterloo. Hadde han slått Wellingtons soldater ved Mont St. Jean, eller tvunget dem til retrett, hadde de allierte samlet seg igjen et annet sted. Rent numerisk ville han uvegerlig på et eller annet sted ha møtt sitt Waterloo, om altså ikke ved Waterloo. Og viktigst, det franske folk, og spesielt pariserne, begynte å bli nokså lei av hele Napoleon og hans jakt på fransk gloire. Krig i Preussen, Øster- rike og Russland var langt å foretrekke fremfor krig i Frankrike. Få parisere var særlig innstilt på å følge moskovittenes eksempel å sette Paris i brann. Napoleons fatale feil kom derfor ikke ved Waterloo, men i 1812. Det var da nedturen startet, om ikke lenge før. Om vi stiller spørsmål ved Napoleons reelle muligheter og handlingsrom ved Waterloo, kan vi kanskje driste oss til å bli enda mer filosofiske, å slutte oss til Lev Tolstojs teorier om at feltherrenes disposisjoner og beslutninger aldri spiller noen større rolle uansett. Det er helt andre ting enn enkeltindivider som avgjør slag og krigene de inngår i. Som Tolstoj skriver i Krig og fred: “Napoleon var i virkeligheten lik en guttunge som holder i en snor som er festet på innsiden av vognen og tror det er han som styrer hesten.” Tolstojs historiesyn blir for depressivt, og kanskje er den også overdrevet. Bedre da å slutte med en positiv note. Les Bjørnskaus bok! Om ikke annet fordi Thomas Hardy har helt rett: “My argument is that war makes rattling good history; but peace is poor reading.” Få NMT hjem i din UTG ITT AV OSLO MILI TÆR E egen postkasse! Louise K. Dedichen Kunnskapsbasert beredskap Side 4 SAM FUND Paul Narum og Sverre Diese n Forsvarets utvikling – planer og realiteter Odd Gunna r Skagestad Sektorprinsip pet i norsk polarpolitikk Side 12 Kun kr. 200,- pr år. | ÅRGA NG Side 26 184 NR. 1/201 4 KR. 63,- Frode Lindg jerdet Ekstrabevilgni ngene til nøytralitetsvernet under første verdenskrig KUNNSKAPS BASERT BEREDSKAP Side 38 (Se detaljer på side 3 i bladet). RETURUKE 22 Norges eldste 9 INTERPRESS NORGE 0 1 770029 militære NORSK MILIT ÆRT tidsskrift – side TIDSS KRIFT 202907 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 61 | SIDE 1 n 1831 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER I Formannen har ordet Kjære alle medlemmar i og venner av Oslo Militære Samfund Informasjon Igjen er det sommartid og foredragsfri i OMS. Tusen takk for nok eit flott halvår med godt oppmøte. Haustsesongen er så godt som ferdig planlagt, og dei første foredraga i vårprogrammet 2016 er også på plass. Vi i direksjonen meinar programmet er godt og variert til hausten også. Vi forsøker å speile det som rører seg både i Forsvaret og samfunnet, og det er jo ikkje så reint lite om dagen. Berre i Forsvaret føregår aktivitetar knytta til FMR (FagMilitært Råd), ny materielletat og «rest»FLO, FDs McKinsey-rapport, LOS-programmet, omstilling av Luftforsvaret, og omstilling av Forsvarstaben («EY-rapporten»), for å nemne noko. Det meste av dette skal munne ut i ei ny langtidsplan. Så møt opp, også på dei foredraga der foredragshaldar ikkje er så godt kjent, og spesielt når det er den yngre garde som presenterar. Haustsesongen startar igjen 5. oktober, og programmet vert lagt ut på vår heimeside i slutten av august. Det vore generalforsamling i OMS. Det er ikkje store endringar i direksjonen i år heller. Generalmajor Tom Henry Knutsen går ut av direksjonen, men fortsetter som ein god støttespelar for oss, tusen takk! Ny i direksjonen er Ingrid Hernes, hjarteleg velkomen. Med det ynskjer eg alle ein herleg sommar, med god tid til å slappe av og til å ta godt vare på deg sjølv og dei du er glad i. Så sjåast vi i OMS 5. oktober, om ikkje før! Vennleg helsing Iren Isfeldt Formann OMS Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Kommandørkaptein Iren Isfeldt Tlf: 92 60 32 57 e-mail: [email protected] og [email protected] Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 e-mail: [email protected] Medlemskap i OMS Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten. Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 720,- pr. år. • Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 420,- pr. år. • Kadetter kr. 120,- pr. år. Adresse: Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 62 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER F Informasjon Protokoll fra Oslo Militære Samfunds generalforsamling Mandag 23. mars 2015 Generalforsamlingen ble satt kl 19.20. Ordfører i representantskapet, kontreadmiral Jo G. Gade ønsket velkommen, og konstaterte at generalforsamlingen var beslutningsdyktig iht loven, da antall fremmøtte medlemmer var 69. Det var innkommet forslag til endring av loven (Sak 5, bedriftsmedlemskap). Det var ingen merknader til innkallingen som var sendt iht loven, eller til agendaen. Ordfører bemerket to trykkfeil i innkallingen, hhv tidsfrist for innsending av forslag til lovendringer som var ført som 23/2 i stedet for ½, og at kontingent var angitt å gjelde for 2014 og ikke 2015. Ingen av disse trykkfeilene har hatt betydning for forberedelsene til generalforsamlingen. Ordfører erklærte generalforsamlingen for lovlig satt. Marita Randa og Steinar Paulsen ble valgt ved akklamasjon til å underskrive protokollen. Sak 0 – Protokoll fra generalforsamling 31. mars 2014 Det var ingen merknader til protokollen fra generalforsamlingen i 2014. Sak 1 – Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2014 Ordfører gikk gjennom den på forhånd fremlagte årsberetningen. Det var følgende merknader til årsberetningen: Pkt 3.2 – medlemmer avgått ved døden: Grader ble tilføyd slik: Løytnant Hans Th Lindemann Oberst Arne Sørensen Oberstløytnant Jørgen Mørtvedt Oberstløytnant Arne M. Andbo Pkt 4.4.1: tredje linje: besøkende Pkt 4.5.2: sjuende linje: ikke oberstløytnant men kommandørkaptein, og etternavn skrives Bøe-Hansen. Pkt 7.1: Riktig beløp er 210.500,Pkt 10.3: Det ble fra salen anmodet om at Samfundets mikrofoner må ettergås av en ekspert, da de er retningsbestemte og gir dårlig lyd. Ordfører repliserte at saken vil bli fulgt opp. Pkt 10.4: Riktig beløp er 745.532,- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 63 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON I Sak 2 – Reviderte regnskaper for 2014 for OMS og NMT Ordfører gikk gjennom alle vesentlige poster i oppstillingen over regnskapet, herunder driftsresultat for både OMS og NMT, samt balanse pr 31. desember 2014. Informasjon Det var ingen merknader til regnskapet. Ordføreren refererte fra avsnittene årsberetning, registrering og dokumentasjon, samt konklusjonen fra revisors beretning (vedlagt). Videre refererte ordfører desisorenes anbefaling til Representantskapet: Desisorene mener at Direksjonens virksomhet har møtt de krav som formålsparagrafen stiller og anbefaler representantskapet å foreslå overfor generalforsamlingen at Direksjonen blir meddelt ansvarsfrihet for sin drift av Oslo Militære Samfund i perioden 1. januar 2014 til 31. desember 2014. For øvrig har driften i år vært så vel ivaretatt at Representantskapet bør gi Direksjonen sin anerkjennelse for dette. Desisorene vil foreslå at generalforsamlingen anmodes om å slutte seg til dette. Representantskapet stilte seg bak desisorenes anbefaling. Generalforsamlingen sluttet seg til denne anerkjennelsen, og direksjonen ble meddelt ansvarsfrihet ved akklamasjon. Sak 3 – Valg av tillitsmenn Ordfører påpekte at fjorårets vedtak om redusert antall tillitsvalgte i Representantskapet medførte at alle i prinsippet er på valg. Videre reflekterer forslaget en kombinasjon av valg for ett eller to år, dette for å ha en gradvis utskifting av tillitsvalgte i Representantskapet. Valgkomiteens leder, oberstløytnant Marianne Døhl, la fram komiteens innstilling. a. Formann. Kommandørkaptein (S) Iren Isfeldt ble gjenvalgt som formann for to år (til 2017). b.Direksjonen Direksjonens medlemmer Oberst (H) Oberstløytnant (H) Kommandørkaptein (S) Oberstløytnant (H) Ingvill Eidsvåg Knut Bremerthun Tor Egil Walter Bjørn A. Sund Direksjonens varamedlemmer Oberstløytnant (H) Egil Vindorum Advokat Trond Vegard Sagen Eriksen Kommandør (S) Jon Meyer Generalmajor (L) Gunnar Rolland Major (H) Ingrid Hernes De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 64 Gjenvalg (17) IPV (16) IPV (16) IPV (16) IPV (16) Gjenvalg (17) Gjenvalg (17) IPV (16) Ny (17) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON c. Representantskapet Representantskapets medlemmer (alle på valg) Valgt til Kontreadmiral S) Jo Georg Gade 16 Kontreadmiral (S) Jørgen Berggrav 17 (H) Ola Stubdal 16 Oberstløytnant Major (H) Eigil Jespersen 17 Kommandørkaptein (S) Patricia Flakstad 16 Oberstløytnant (L) Marianne S. Klever 17 Brigader (L) Morten Sannes 16 (siv) Tora Fæste 17 Rådgiver Representantskapet Varamedlemmer Oberst (L) Kjell Huslid 16 (H) Frank Stensland 16 Oberst Kommandør (S) Knut Holth-Larsen 16 (H) Bjørn Eidsvåg 17 Oberstløytnant Kommandørkaptein (S) Anders Barman Stenberg 17 Flaggkommandør (S) Anders Veel 17 Karin Friis 17 Seniorrådgiver De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. d. Revisor Access revisjon AS ble valgt ved akklamasjon. e. Valgkomité Valgkomitéen for 2015-2016 ble innstilt av Direksjonen: Medlemmer: Oberstløytnant (L) Marianne Døhl Major (H) Geirhild Snildal Engen Kommandørkaptein (S) Per Erik Næss Varamedlemmer: Major (L) Roy Erling Skogstad Oberstløytnant (H) Dag Asgeir Bjørnerud Kommandørkaptein (S) Ulf-Morten Fossum Valgkomitéen ble valgt ved akklamasjon. 4. Fastsettelse av medlemskontingent for 2015 Direksjonen fremla forslag om følgende kontingent for 2015: Medlemmer Oslo-området: kr 720,kr 420,Medlemmer utenbys: Kadetter: kr 120,Direksjonens forslag ble vedtatt ved akklamasjon. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 65 Sak 5 – forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund Det var innkommet et forslag fra Direksjonen om endring av OMS lover. Da loven krever 2/3 flertall for å vedta en endring, gjorde ordfører oppmerksom på at med dagens fremmøte krevdes minimum 46 stemmer for et forslag for at det skal vedtas. Ordfører redegjorde for begrunnelsen for forslaget, og åpnet for spørsmål. Saken var vel redegjort for i utsendte sakspapirer, og det var ingen spørsmål fra salen. Votering skjedde ved at de som var for forslaget reiste seg, resten ble sittende. Resultatet var 61 for og 8 mot. Følgende endringer ble således vedtatt: § 3: Tilføyelse første avsnitt: I tillegg finnes bedriftsmedlemskap. § 3: Nytt avsnitt: Bedriftsmedlemskap Utvalgte bedrifter eller firma som vurderes å kunne støtte Samfundets formål, kan inviteres av Direksjonen til å tegne bedriftsmedlemskap. Deltakelse i OMS sine organer er personlig, og bedriftsmedlemmers deltakelse i organene begrenses til én stemme pr medlemskap i Generalforsamlingen. Direksjonen fastsetter øvrige vilkår for bedriftsmedlemskap. § 10: Nytt pkt C): Bedriftsmedlemmer betaler særskilt kontingent Da Direksjonen er usikker på potensialet for bedriftsmedlemskap, ga Generalforsamlingen sin tilslutning til at Direksjonen kan fastsette kontingent for bedriftsmedlemmer i 2015. Avslutningsvis takket ordfører de fratredende tillitsvalgte for deres innsats, og ønsket de nye velkommen til innsats fra og med 1. mai. Møtet ble hevet kl 19.46. Marita RandaSteinar R. Paulsen NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 66 Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique B - Økonomi KONGSBERG KONGSBERG creates and delivers high technology solutions for people that operate under very challenging conditions – on the oceans, in the deep subsea, in defence, in space. www.kongsberg.com
© Copyright 2024