Prosjektbeskrivelse

Dansorama
Utarbeidet av SiT Barn, Trondheim
PROSJEKTTITTEL
”Dansorama”
FORANKRING I RAMMEPLANEN
3.2 Kropp, bevegelse og helse
«Barn er kroppslig aktive og de uttrykker seg
mye gjennom kroppen. Gjennom kroppslig
aktivitet lærer barn verden og seg selv å
kjenne. Ved sanseinntrykk og bevegelse
skaffer barn seg erfaringer, ferdigheter og
kunnskaper på mange områder. Barns kontakt
med andre barn starter ofte med kroppslige
signaler og aktiviteter. Dette har betydning for
utvikling av sosial kompetanse.»
Barnehagen skal bidra til at barna…
-får en positiv selvoppfatning gjennom
kroppslig mestring.
-skaffer seg gode erfaringer med varierte og
allsidige bevegelser og utfordringer.
-videreutvikler sin kroppsbeherskelse,
grovmotorikk og finmotorikk, rytme og
motoriske følsomhet.
3.3 Kunst, kultur og kreativitet
«Barnehagen må gi barn mulighet til å oppleve
kunst og kultur og til selv å uttrykke seg
estetisk. Å være sammen om kulturelle
opplevelser og å gjøre eller skape noe felles,
bidrar til samhørighet.»
Barnehagen skal bidra til at barna…
-utvikler sin følsomhet til å lytte, iaktta og
uttrykke seg gjennom allsidige møter med og
refleksjon over kultur, kunst og estetikk.
-styrker sin kulturelle identitet og sine
personlige uttrykk.
-utvikler sin evne til å bearbeide og
kommunisere sine inntrykk og gi varierte
uttrykk gjennom skapende virksomhet.
For å arbeide i retning av disse
målene må personalet…
-ha et bevisst forhold til samspillet
mellom kunst, kultur og barns lek.
-være lyttende og oppmerksomme i forhold til
barnas kulturelle uttrykk, vise respekt for
deres ytringsformer og fremme lyst til å gå
videre i utforskning av de estetiske områdene.
-motivere barna til å uttrykke seg og gi dem
mulighet for å finne sine egne uttrykksformer.
-sørge for at barn opplever lokale, nasjonale
og internasjonale kunst- og kulturuttrykk og at
de får møte kunstnere.
BARNEHAGENS GENERELLE
HOLDNING TIL ARBEID MED
KUNST OG KULTUR
SiT Barn eies og driftes av
Studentsamskipnaden i Trondheim. Av våre
250 barn er 120 av disse under 3 år. Omtrent
en tredjedel av våre barn er flerkulturelle, og
disse representerer 36 ulike nasjoner. De
yngste barna i barnehagen og flerkultur er
viktige satsningsområder for SiT Barn, og vi
har opparbeidet oss stor kompetanse på
arbeid med dette. Vår erfaring er at musikk,
dans og drama er ypperlige verktøy i
flerkulturelt arbeid med småbarn.
I tillegg til kompetanse og egnethet for arbeid
med barn har SiT Barn en bevisst
rekrutteringspolitikk hvor vi etterspør
kompetanse innen kunst og kultur. Ved å
legge til rette for at personalet aktivt får
arbeide med sin kulturkompetanse skapes en
synergieffekt i barnehagene som hever
kulturkompetansen til hele staben, og som
sikrer kvalitet i det kulturfaglige arbeidet.
I tillegg til interne krefter tilbyr vi våre barn
jevnlige teaterforestillinger,
danseforestillinger og konserter fra eksterne
artister. Vi har fokus på at dette skal være
1
Dansorama
forestillinger av høy kvalitet. Ofte kan dette
være forestillinger som ikke nødvendigvis er
skreddersydd for barn. Vår erfaring er at så
lenge kvaliteten på den kunstneriske
formidlingen er god, blir det en berikende
opplevelse for barna, og en inspirerende
opplevelse for personalet. Foreldre gir også
uttrykk for at de setter stor pris på at barna
deres får gode kulturelle opplevelser i
barnehagen.
I hverdagen har vi jevnlige musikk- og
dansesamlinger hvor barnets deltakelse er i
fokus, og vi ser at disse gir barna felles
referanser som de tar med seg videre inn i
leken i form av spontan sang og dans. Det er
viktig for oss at musikkinstrumenter er
tilgjengelige for barna inne på avdelingene, og
det er mange barn som foretrekker å spille på
disse fremfor å leke med tradisjonelle leker.
Totalt gir dette barna et stort mangfold av
kulturelle inntrykk som kan bearbeides
gjennom barnas egne kulturelle uttrykk. Dette
skaper mye felles begeistring om musikk og
dans blant barn og voksne hver dag.
BAKGRUNN FOR PROSJEKTET
MiniUKA er en kulturfestival for barn fra 0-6
år, som arrangeres av SiT Barn i Trondheim.
MiniUKA ble første gang gjennomført i 2009,
og i 2011 var den finaleproduksjon i
forbindelse med vår deltagelse i KOMprosjektet (Kreativt Oppvekstmiljø) arrangert
av Norsk kulturskoleråd.
Festivalen går over tre dager og arrangeres i
samarbeid med UKA i Trondheim. Med 18
artister og ca. 1.000 besøkende hver dag, er
MiniUKA en av norges største kulturfestivaler
for barn. I september i år ble MiniUKA
gjennomført for tredje gang og med et ekstra
fokus på flerkultur og de yngste barna fra 0-3
år.
Vi ville skape et rom i kulturfestivalen
som ivaretar de aller yngste, og
samtidig gir dem en god
festivalopplevelse ut fra deres
forutsetninger. Ut i fra vår
pedagogiske plattform som bygger på
Reggio Emilia filosofien, ville vi skape et
område hvor barna kan være i kreative
prosesser, hvor de er medskapere i møtet
med kunstneriske og kulturelle uttrykk. Vi
legger til rette for at barna både kan utforske
og iaktta. For at vi skulle komme dit lagde vi et
skjermet småbarnsområde, en festival inne i
festivalen. Her var det kjente elementer for
barna, blant annet dekorasjoner og
installasjoner som ble laget av barn og
foreldre sammen på en workshop i forkant av
festivalen. En fin og artig måte å involvere
foreldrene i festivalen på.
Med bakgrunn i stort engasjement for dans
blant barna valgte vi at denne kunstsjangeren
skulle være tydelig og synlig under hele
festivalen. Nytt for året var at vi i tillegg til vår
konsertscene også bygde en egen dansescene
på 4x8m i den andre enden av
festivalområdet. Den var minimalistisk, kun et
flatt gulv med godt egnet overflate og et
enkelt og hensiktsmessig PA-anlegg. Denne
scenen var bygd for å være mest mulig
innbydende til dans og bevegelse.
Til hver festival leier vi inn en ekstern
kunstner. I år valgte vi samtidsdanserne
«Kompami» som våre festivalkunstnere, med
bakgrunn i at vi ser på samtidsdans som
spennende og nyskapende. Vi opplever at
denne formen for interaktiv dans treffer barna
i deres egen måte å utforske kroppen og
omverdenen på. Den ivaretar en lekenhet og
nysgjerrighet i møtet med rytmer, bevegelse
og dans. I tillegg til samtidsdans ville vi gi
barna mulighet til å oppleve et bredt spekter
av dans, både ulike sjangre, forestillinger og
workshops. Flamencodansworkshop ved
Stephanie Davadi (mor i barnehagen),
2
Dansorama
danseforestilling med tradisjonsdans av unge
Thavina Yogeswaran, danseforestilling med
internasjonal dans av barn fra Ila skole i
Trondheim, «La Ila Showtime», og en
oppvisning i Jazz/Hiphop-dans fra studenter i
idrettslaget til NTNU. MiniUKA-sangen og
dansen ble gjennomført med stort
engasjement av barn og voksne flere ganger
alle dagene.
MÅLSETTINGER MED
PROSJEKTET
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Skape trygge rammer for de yngste i
møtet med kunst og kultur
Legge til rette for læring i møtet med
kunst og kultur
At barna får være medskapere i møtet
med kunstneriske og kulturelle uttrykk
Skape anerkjennelse for barnas
kroppslighet som en kulturell
uttrykksform
Inspirere barna til videre lek med
bevegelse
Gi barna gode kunstopplevelser
gjennom danseforestillinger av høy
kvalitet
Pirre nysgjerrigheten til barna
Gi barna forståelse av dans som et
globalt, allmennmenneskelig uttrykk
gjennom danseopptredener fra ulike
kulturer og sjangre
Gi personalet og foreldre et nyansert
syn på barnas bevegelse som et
personlig, kulturelt uttrykk
GJENNOMFØRING AV
PROSJEKTET
Barn og ansatte i SiT Barn er i en prosess i lang
tid før selve gjennomføringen av MiniUKA, og
denne prosessen fortsetter også i etterkant.
Dans og bevegelse har vært tydelig blant de
yngste barna. To samtidsdansere fra
dansegruppen «Kompami» hadde en
forestilling for barna med fokus på
lekenhet, improvisasjon og bevegelse.
«Kompami» består av Guro Gulstad og
Maya Mi Samuelsen, som er utdannet
ved Skolen for Samtidsdans i Oslo.
Inspirasjonen fra denne forestillingen så vi
igjen i barnas uttrykk både under forestillingen
og i etterkant. Barna viste stor glede over å
bevege seg til musikk og de kroppslige
utrykkene deres ble mer variert. Her startet en
prosess både for barna og personalet i møtet
med dans som kunst- og uttrykksform. Dette
ville vi ha mer av og inviterte derfor
samtidsdanserne til å ha danseworkshop med
barna under MiniUKA. En av dagene hadde de
et spesielt fokus på de aller yngste barna på
småbarnsområdet.
Utforske kroppen gjennom dans.
Improvisasjon med de yngste
Improvisasjonsdans ligger veldig nært de
yngste barnas eget uttrykk. Barnas kultur er
en kroppslig kultur hvor utforskning gjennom
bevegelse er helt essensielt for deres
kommunikasjon med omverdenen. De
presenterer seg selv gjennom bevegelse, og
setter stor pris på at medmennesker
responderer med bevegelse. Gjennom
imitasjon og samspill opparbeider de seg et
stort bevegelsesrepertoar som vokser i takt
med deres motoriske utvikling, slik at de blir
mer og mer artikulerte i sitt kroppslige
uttrykk. Kroppsspråk er vår viktigste
mellommenneskelige kommunikasjon, og i
kraft av sin allmennmenneskelighet er det
også kulturoverskridende, og det er ingen
arenaer hvor dette er tydeligere enn i
kommunikasjon med eller mellom barn. Da vi
fikk vårt første besøk av samtidsdanserne
«Kompami» i barnehagen, ble vi alle
overrasket over hvor fascinert barna ble av
deres uttrykk. 80 barn fra 0 – 3 år satt fjetret i
de 15 minuttene forestillingen varte, og var
tydelig oppslukt av dansernes uttrykk. Det
3
Dansorama
virket som de ble veldig glade for å se to
voksne mennesker som utforsker kropp og
bevegelse på samme vis som de gjør selv. Det
var en anerkjennelse av deres fysiske
tilstedeværelse som en viktig og morsom måte
å være i verden på, og en bekreftelse på
verdien i deres egen lek og utforskning. Noen
av personalet følte seg litt fremmedgjort av
forestillingen siden uttrykket til «Kompami» er
ganske fjernt fra det de fleste vil kategorisere
som «ordentlig dans». «Det her, det e det
rareste æ har sett.» mannlig vikar, 21 år.
Grunnen til dette er nettopp at danserne
tilnærmer seg dansen mye på samme måte
som barna tilnærmer seg verden. Ved å prøve
ut, imitere, ta inn nye elementer, utforske og
improvisere. Forestillingen skapte debatt i
personalgruppen og fikk oss til å reflektere
rundt vårt eget syn på hva dans er, og ikke
minst, hva er dans for barn. Dansen ble skapt
der og da, i samme rom som barna, og barnas
innspill ble tatt med som viktige elementer
videre i dansen. Et møte mellom utøver og
publikum, og et møte mellom mennesker.
Under festivalen var samtidsdanserne i en
interaktiv prosess med barna. Her fikk barna
som ønsket det delta og være medskapere i
danseuttrykket. Det startet som en
forestilling, hvor de henvendte seg til barna på
en leken og initiativrik måte som innbød til at
barna fikk delta. Denne interaksjonen ser vi på
som treffende for denne aldersgruppen som
lever i øyeblikket og opplever verden gjennom
kroppen. All dansen ble improvisert frem der
og da, gjennom at danserne tok tak i barnas
fysiske respons og inkorporerte den som
elementer videre i dansen. Ved at barna får se
igjen sine egne bevegelser i dansernes uttrykk
blir de involvert i forestillingen og får
bekreftelse på at deres innspill er viktige. Hos
mange barn skaper dette et umiddelbart
behov for selv å være med å danse, de blir
inspirert. Det er unaturlig for så små barn å
være publikummere, de har en trang til å være
med og utforske når de møter noe
som interesserer dem. Guro Gulstad
kan fortelle at det er svært krevende å
danse for og med så små barn. De må
bevisst bruke kroppsspråket til å
etablere en god relasjon og presentere
seg selv som dansere. De må også omstille seg
raskt når de merker at barnas oppmerksomhet
faller bort, da må de slippe ideen de jobber
med og prøve noe annet. «Vi lærer like mye av
dem. Det å bevege seg som et barn er veldig
vanskelig.» (Guro Gulstad). Barna beveger seg
uten selvsensur, og Guro kan fortelle at
«Kompami» jobber mye med å avlære sine
egne begrensninger om hva slags bevegelser
som kan klassifiseres som dans, slik at de skal
bli i stand til å bevege seg mest mulig fritt,
akkurat slik som barn gjør det.
En pedagog fortalte at hun stoppet og sperret
opp øynene da vanligvis så rolige og forsiktige
«Per» på 2 år plutselig kom løpende med åpne
armer og et smil fra øre til øre ut på gressletta
der samtidsdanserne var i bevegelse. Han
skulle være med! At det var masse publikum
der enset han ikke. Kanskje oppnådde han en
form for estetisk erkjennelse, hvor selve
dansen var riktig uttrykksform for ham? Her
ble «Per» medskaper i det kunstneriske
uttrykket. I etterkant kan vi spørre oss; Hva
lærte han av denne opplevelsen? Hva gjorde
det med ham? Og alle oss som så på ham?
MiniUKA dansen! Felleskap gjennom
bevegelse
Dans er et internasjonalt språk som gir barn og
voksne en felles plattform for kommunikasjon,
uavhengig av språk og kultur. I SiT Barn jobber
vi bevisst for å gi alle barna et felles repertoar
av bevegelsessanger. Dette er sanger som alle
våre barn har kjennskap til og som legger til
rette for felles gleder. En av de mest populære
bevegelsessangene er vår egenkomponerte
"MiniUKA-sang".
4
Dansorama
Gjennom hele det forrige barnehageåret har vi
spilt MiniUKA-sangen vår, som ansatte ved
barnehagen selv har komponert og spilt inn i
studio. Andre ansatte med erfaring i dans
laget en koreografi til sangen ut ifra
bevegelser som vi observerte at de yngste
barna gjerne lagde, og som var naturlige for
dem. MiniUKA-sangen har blitt spilt og danset
jevnlig gjennom hele barnehageåret, på lik
linje med annen musikk. På uteområdet i
barnehagen tok vi med gitarene eller
boomblasteren og spilte og danset der vi var.
Høsten 2013 løftet vi sangen frem ved å spille
den daglig både for at de nye barna skulle bli
kjent med den, og at de gamle barna kunne
lede an med sin kompetanse. Dette ga mye
glede både mellom barn-barn, barn-voksen,
og ut mot foreldrene.
hun peker på stereoanlegget. Da den
blir slått på er det felles gledesrop
blant barna som kommer løpende og
krabbende for å være med.
En annen forteller om en jente, 2år,
som klapper seg på lårene og sier
«Kom dans!» Videre løfter hun hendene i
været og sier «MiniUKA» Pedagogen setter på
sangen og danser med jenta. Med ett har de
andre barna sluttet seg til dem og krabber,
gynger og danser. Blikkene er aktivt tilstede og
jubelen sitter løst. Noen ser på hverandre og
andre ser på de voksne. Bevegelsene kan de,
og de følger nøye med på overgangene. Her er
det felles glede og samhørighet i dansen.
En mor kommer for å hente jenta si, 1.8 år,
mens vi danser til «MiniUKA sangen» som
spilles i uteleken. Hun stopper og ser på oss,
smiler og gynger i knærne. Etterpå forteller
hun at de spiller mye musikk hjemme for jenta
er glad i å danse, men nå er hun ikke fornøyd
med det som spilles hjemme. Hun får tilsendt
«MiniUKA-sangen» på e-post, og dagen etter
forteller hun ivrig at nå var det rett sang.
Under festivalen ble «MiniUKA-sangen» spilt
på hovedscenen flere ganger til alldans hvor
opptil 1.000 barn og voksne deltok samtidig. I
tillegg ble sangen spilt inne på området for de
yngste barna med jevne mellomrom. Her
fungerte «MiniUKA-sangen» som et kjent
element for barna, hvor de på eget initiativ
koblet på dansen. Hver gang sangen ble spilt
kunne man se på kroppsspråk og øynene til
barna at dette var kjent, og forbundet med
noe gøy. Etter festivalen har «MiniUKAsangen» blitt danset til om og om igjen i
barnehagen. Flere avdelinger utvidet
danseprosjektet ved å innrede egne danserom
med scene, stemningsskapende discolys og
andre effekter som inspirerer til dans og
bevegelse til.
Disse situasjonene viser at dansen er med å
skape samhørighet i barnegruppa. Her
kommuniserer barna seg imellom, uavhengig
av verbalt språk. Når et barn tar et initiativ til
et annet med å klappe seg på lårene i en fast
takt, forstår de andre barna hva som skjer. De
møter initiativet gledelig ved å delta med
bevegelsene, og uten store utfordringer
forstår personalet at de vil høre «MiniUKAsangen».
«MiniUKA- sangen» har vært viktig for å skape
samhørighet mellom alle, barn og personale,
og også foreldrene og besøkende. Denne
sangen er det kjente og trygge som barna har
god kjennskap til før MiniUKA starter. En
pedagog forteller ivrig om et barn(1.7år) som
henvender seg til henne. Fester blikket på
henne og nærmest hopper av glede mens hun
sier «mumi-sangen»(MiniUKA-sangen) mens
Møte med dans i alle former
Et av de absolutte høydepunktene under
MiniUKA-festivalen var en danseforestilling av
en 11 år gammel jente. Thavina Yogeswaran
fra Sri Lanka overrasket alle da hun med stor
autoritet tok kontroll over dansescenen og ga
oss en nydelig oppvisning i tradisjonell dans
5
Dansorama
fra Sri Lanka. Med en herlig selvsikkerhet
demonstrerte hun en fysisk krevende form for
dans som imponerte publikum i alle aldere.
For de fleste i publikum var dette det første
møtet med dans fra Sri Lanka, og det beviser
hvordan dans er et umiddelbart kulturuttrykk
som kommuniserer direkte mellom
mennesker. Alle har en kropp, og dermed har
man allerede en felles plattform for
kommunikasjon. Dansen til Thavina var
estetisk vakker samtidig som den var veldig
akrobatisk. Barn og voksne ble imponert over
Thavinas dansetekniske ferdigheter og
kunstneriske formidlingsevne. Det var tydelig
at hun eide dansen, og hun lot det ikke være
noe tvil om at hun er en artist som formidler
et flott kulturuttrykk. Det er noe spesielt som
skjer når barn opptrer for barn. Vi merker at
ungene våre blir mer fokuserte på det som
formidles fra scenen når det er barn som
opptrer. Publikum viser stor respekt for
utøveren og det virker som kommunikasjonen
mellom scene og publikum blir mye mer
naturlig og flyter lettere.
Barn som opptrer for barn fikk vi også oppleve
da «La Ila Showtime» hadde danseforestilling.
Dansetroppen består av 20 elever fra 1. –
4.trinn på Ila skole, og dansingen er et SFOtilbud som ledes av Kakuua Halima. De ga oss
en sprudlende oppvisning i alt fra hiphop, pop,
rock og akrobatikk, og deres danseglede
smittet over på oss i publikum. Danserne viste
stolt fram koreografiene og deres innsats og
innlevelse gjorde det tydelig at de tok
situasjonen på alvor. Forestillingens klimaks
var da de inviterte alle som ville opp på
scenen for å danse til «MiniUKA-sangen». De
hadde remixet den slik at den gikk over i det
globale internettfenomenet «Harlem Shake»,
og både barn og voksne slo seg løs i heftig
dansing. Denne varierte danseforestillingen
skapte et stort engasjement blant de yngre
publikummerne. Da den var ferdig var det
mange barnehagebarn som ble igjen for å
danse videre sammen med «La Ila
Showtime» på dansescenen helt fram
til festivalens avslutning. De litt eldre
barna i «La Ila Showtime» viste tydelig
engasjement for å inkludere
barnehagebarna i dansen, og de tok
naturlig på seg rollen som danseinstruktører,
noe som skapte et herlig samspill for begge
parter.
Vi var også så heldige å få to dager med
Flamencoworkshop på festivalen vår. Det var
det en forelder i barnehagen som sto for.
Stephanie Palomino Davadi er
flamencodanserinne, og med seg hadde hun
sin far, Antonio, som er en svært dyktig gitarist
og vokalist innen sjangeren. Stephanie var
veldig god til å inkludere barna i workshopen,
hun hadde med små flamencoskjørt som
barna fikk kle seg ut med, noe som skapte stor
begeistring, og hun hadde hele tiden fokus på
enkle, tydelige bevegelser som barna lett
kunne imitere. Hun er selv
førskolelærerstudent, så hun hadde en veldig
god kommunikasjon med barna og ga de enkle
instrukser som de lett kunne mestre. Dette
skapte engasjement. Noen var ivrige etter å få
på seg skjørt og bli med, mens andre foretrakk
å stå og se på som publikum. Workshopen var
åpen, slik at barna kunne komme og gå når de
ønsket. Siden dette foregikk over to dager var
det mange som kom tilbake mange ganger for
å praktisere sin flamenco. Stephanie viste oss
hvordan man med svært enkle virkemidler kan
gi barna et innsyn i en ny dansekultur, ikke
bare som publikummer, men også som utøver.
Workshopen viser også at det kan være svært
fruktbart å samarbeide med foreldrene i
barnehagen på måter som er berikende både
for barna, personalet og foreldre. Det er
mange foreldre som er dyktige utøvere innen
kunst og kultur, og som mer enn gjerne ønsker
å bidra slik at barna kan få glede av deres
kompetanse. Vi opplever at foreldre setter
stor pris på å presentere sin og sitt barns
6
Dansorama
kultur for barnehagen. Dette skaper positive
ringvirkninger i form av større interesse fra
foreldrenes side rundt barnehagens
virksomhet og bidrar til en større
fellesskapsfølelse.
EVALUERING AV PROSJEKTET
Prosjektet «Dansorama!» har gitt oss et nytt
syn på dans som en kunstform og som et
kulturelt uttrykk. Det var spennende å se
hvordan dansen fikk et absolutt høydepunkt
under MiniUKA, som uten tvil ga store
inntrykk på barn og personale. Gjennom
prosjektet har vi observert hvor forskjellig
barn og voksne møter ulike danseformer med
beundring eller forbauselse, men
gjennomgående med mye glede og latter. I
etterkant av MiniUKA har dansen fortsatt på
barnehagene. «MiniUKA-sangen» har blitt
spilt og etterspurt mer enn noen gang.
Fortsatt nå i slutten av oktober hører vi den
kjente sangen runge ut fra alle avdelinger. Vi
ser også at de aller yngste responderer med
blikk og kroppslige bevegelser som viser
tydelig gjenkjennelse. Andre avdelinger har
bygget seg scene hvor danseprosjektet
utvikler seg videre med dans og bevegelse til
ulike musikksjangere. Hoderisting til
rockemusikk, vugging reggae, ballett med sjal
til klassisk musikk og så videre. Personalet er
på sin side i gang med et helseprosjekt hvor vi
nå har valgt å lage en musikkvideo hvor alle er
med og danser. Vi snakker om å få engasjert
en ekstern instruktør med kompetanse på
dans og små barn, som vi kan bruke på et
personalmøte for å heve de ansattes
kompetanse ytterligere. Vi ser at når både
personalet og barna blir revet med, skaper
dette en nysgjerrig og engasjert kultur som
gjør det lettere for oss å se barnas uttrykk, og
å kaste oss i det selv. Det har vært lærerikt å
få møte andre kulturers dans og å få oppleve
hvordan bevegelse kan kommunisere på tvers
av kulturer. Det at vi alle har en kropp skaper
en felles plattform for kommunikasjon,
og skaper forståelse mellom kulturer
som er fjerne fra hverandre. Ved å
bevisst satse på flerkultur i
festivalprogrammet vårt
kommuniserer vi at vi ønsker alle
velkomne inn i barnehagen vår, og at alle
kulturer er verdifulle for oss. Barnas åpenhet
for all slags type dans har fått oss voksne til å
utfordre vårt eget kunstsyn, og gitt oss et mer
nyansert syn på hva dans kan være og
hvordan den kan røre ved oss. Vårt besøk fra
«Kompami» har senket de ansattes terskel for
å være med å bevege seg. Vi har lært at man
trenger ikke nødvendigvis å ha timevis med
dansekurs i bagasjen for å kunne utforske nye
måter å bevege seg på. Hvis man lar seg rive
med i øyeblikket og kaster vekk litt av sin egen
selvhøytidelighet, er det utrolig hvor morsomt
vi kan ha det når vi sammen utforsker
bevegelse gjennom musikk. Vi har lært at det
viktigste ikke er danserens tekniske
kompetanse, men samspill og kommunikasjon
på tvers av kultur og alder. Vi gleder oss til å
følge barna videre å se hva vi ender opp med,
det er jo tross alt de som er ekspertene på
bevegelse her.
7