1. No category

2-2015 • ÅRGANG 112
MENIGHETEN:
Lyngdal
misjonsmenighet
HOVEDSAK:
HVERDAGSDIAKONI
AKTUELT:
PORTRETTET:
Vera Kittelsen
Misjonærbarn
tilbake til
Kongoskolen
Organ for Misjonsforbundet
og Misjonsforbundet UNG.
Utgitt siden 1904.
I 2014 utgis fire nummer.
KONTAKTINFO
E-post: [email protected]
Chr. Krohgs g 36, 0186 Oslo
Telefon: 23 32 57 50
FUNG. ANSVARLIG REDAKTØR:
Trond Filberg
[email protected]
Telefon: 41 22 88 88
Ansvarlig redaktør, Anne Margrethe
Mandt-Anfindsen, har studiepermisjon til september 2015.
REDAKSJONSMEDARBEIDER:
Jorunn Sørlie Hagen
[email protected]
GRAFISK FORM:
Ravnbø design, ravnbo.com
TRYKK:
Reklamehuset Wera,
Porsgrunn
wera.no
Svanemerket
trykkeri
Bladet er trykket med 100 g G-Print
og 170 g Multiart silk for omslaget.
OPPLAG: 4.500 stk.
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Registrering av
adresse skjer til bladet. Hver utgave
er dessuten tilgjengelig som pdf fil
på hjemmesiden misjonsforbundet.
no/misjonsbladet
ANNONSER:
Annonsepriser er avhengig av
størrelser og antall innrykk. Ta kontakt med redaktør eller til post@
misjonsbladet.no
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter Værvarsom-plakatens regler for god
presseskikk og redaktørplakaten.
FORSIDEFOTO:
Vera Kittelsen (foto: Privat)
NESTE NUMMER:
Misjonsbladet nummer 3-15 har
planlagt utgivelse 30. september.
Frist for innsending av stoff er 16.
august. Tips og artikler kan sendes
til [email protected].
www.misjonsbladet.no
Stagedive hadde påskeleirer i både sør og vest. Nærmere 400 unge
deltakere og ledere deltok til sammen i Haugesund og Vegårshei.
Les mer om leirsjefenes inspirerende rapporter på side 38.
Foto: Andreas Rønningen
38
16
INNHOLD 2-15
HOVEDSAK:
HVERDAGSDIAKONI
29
22 Vår diakonitenkning
24Gordon Johnsen
Abildsø gård
26
FASTE POSTER:
46
4
Kommentarer
Leder – Generalt – Ord&Bønn
8
Menigheten
Lyngdal misjonsmenighet
16 29
36
Vekst 2020
37 48 51
VI MØTER
www.misjonsforbundet.no
Saker fra hjemmesidene
Speiderkonsulenten
FOLK
Punktum
AKTUELT:
50
18 Misjonærbarn reiste tilbake
30Prosjektkatalogen
46 Ingulf Diesen til minne
49 Nye pastorer
50 Nytt om navn
GENERALT
LEDER
ET VASKEEKTE
EKSEMPEL
Han reiste seg uten å si noe til de andre ved bordet. Måltidet
var over, men han fant fram vannet, fatet og håndkleet. Tok
av seg de fine klærne og bøyde seg ned for å vaske føttene til
alle. Støvet, lukten og den harde huden fikk merke vannet og
hendene. Foran hver enkelt av dem lå han på kne. Tjenende.
Han som var lederen. Han som hadde invitert dem til bords.
Han som var ren.
Når alle kjente friskheten fra egne føtter, satte han seg
ned og forklarte. Et forbilde. Å være stor i tanken og ydmyk i
møtet med sin neste. Å vite det rette og sanne, men samtidig
vise respekten og nærheten.
En tjener er ikke større enn sin herre, den utsendte er ikke
større enn den som har sendt deg. Det var Jesu egen forklaring på fotvasken. Ikke bare vasket han sine favoritters føtter,
men Jesus rengjorde også føttene til mannen som forrådte
ham, slik apostelen Johannes beskriver det.
Diakoni er å tjene med Guds hjertelag uansett hvem det er
som trenger hjelpen. Tjene uten karrieremål, bare kjærlighet
på kne. For akkurat der trives Den hellige ånd. Noen ganger
skjer det uforklarlige midt i handlingene og vi ser Guds inngripen, Åndens ledelse og Jesu helbredelse. Diakonien forandrer umuligheter og gjenoppretter det ødelagte. Noen ler
dette bort med forklaringer om tilfeldigheter, men historiene
er for mange og erfaringene for håndfaste for å avvise Mesterens signatur.
Misjonsbladet har denne gangen møtt mennesker som står
utrettelige i diakoniens kall fra Mesteren. Les med takknemlighet om Guds helter som betyr en avgjørende forskjell for
de svakeste blant oss, for barn som savner omsorg og sliter i
livet, og for dem som vi så fort kan glemme i fellesskapet.
Diakoni er hovedsaken i denne utgaven fordi vi i Misjonsforbundet vil peke på diakoniens kall og følge Mesterens eksempel også i dette.
La meg derfor minne oss om at vår tjeneste ikke er usynlig
for Ham. Vårt kall til å gå etter de forlatte og glemte rører ved
selve Guds vesen. For Faderen er kjærlighet, og i Kristus er
hele vår velsignelse. Det er trolig på tide å reise oss fra bordet?
FUNGERENDE ANSVARLIG REDAKTØR
OG KOMMUNIKASJONSLEDER
4
M I SJONS bladet 2-15
I
det siste er jeg blitt minnet om viktigheten av den
ene. Det ene barnet, den ene ungdommen, den ene
som alltid sitter på benken i parken. De har alle sine
historier som vi aldri kjenner fullt ut.
Både lokalt og sentralt jobber vi med å lage planer og
sette dem ut i livet. Disse planene retter seg som oftest
mot enkelte grupper og alderssegment. En dag hadde
Jesus en plan. Han skulle dra fra Judea til Galilea. På
veien måtte han innom Samaria, der han møtte ei samaritansk kvinne ved en brønn. Måtte? For en jøde å dra
innom Samaria var uhørt. Jesus var lydig. Han fulgte
Guds ledelse. Han måtte innom Samaria.
Omveiene og avbrytelsene er ofte de viktigste hendelsene
i livene våre. Jesu avstikker til Samaria førte til at kvinnen ved brønnen ble samaritanenes apostel. Hun gikk
straks og fortalte landsbyen hva hun hadde sett og hørt,
og hun førte folket til Jesus. En liten omvei og en avbrytelse av den opprinnelige planen var det som skulle til for
at det kom vekkelse til samaritanerne. Veien til massene
gikk via den ene.
Foto: Trond Filberg
Den ene
er viktig
Foto: Arkiv fra boken "Min kinesiske dagbok" av søster Annie, Ansgar Forlag.
ORD & BØNN
Godhet i
hverdagen
Jeg har en god nabo som jeg ofte prater med i gangen. En dag
ble vi sittende ved siden av hverandre på T-banen inn til sentrum i Oslo. Han fortalte at han var på vei til en legekontroll
for å få en endelig avgjørelse på om han skulle bli uføretrygdet. I mange år hadde han vekslet mellom å være sykemeldt
og jobbe litt som murer. Nå var ryggen utslitt. Vi hadde en
god prat, og han fikk delt sin smerte. I samtalen feiga jeg ut.
Jeg tilbød ham ikke å be for ryggen. Hva kunne skjedd om jeg
hadde vært mer frimodig? Vi vet aldri hva det ene møtet kan
føre til.
Framfor noen er det kanskje barn og ungdom som trenger
at noen tar en omvei. Barn og ungdom lengter etter å møte
voksne som tar seg tid til dem, lytte til dem og få dele av Guds
hjerte for dem. Kanskje er de ikke midt i din plan. Du kan likevel stadig ta omveier. Den ene praten kan
være det som snur alt.
SVEIN AKSEL G. NAKKESTAD, DAGLIG LEDER I UNG
Markus 12, 28-34: En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette
ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham
og spurte: Hvilket bud er det første av alle? Jesus svarte: Det første
budet er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal
elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av
hele ditt sinn og av all din kraft.
Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke
noe annet bud er større enn disse.
Den skriftlærde sa til ham: Du svarer godt, mester! Det er sant
som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å
elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft
og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.
Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde:
Du er ikke langt borte fra Guds rike.
Å elske Gud og å elske vår neste som oss selv, det er det største
budet. Når den skriftlærde gjentar Jesu ord og legger til at dette
budet er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer, bekrefter
Jesus dette og legger til: Du er ikke langt borte fra Guds rike.
Hva var det som trakk mennesker til Jesus? Det var hans godhet i møte med mange ulike mennesker.
En kveld for kort tid siden var jeg med på en lederfest i en
menighet som har visjonen «Med Jesus i hverdagen». Det er en
visjon om å leve med Jesus, og gjøre ham synlig i vår hverdag.
Godhet er kjærlighet i bevegelse, det er små ting gjort i kjærlighet. Å elske er et verb. Det er handling, ikke først og fremst en
holdning.
Godhet handler ikke bare om de store prosjektene. Godhet
handler om vår hverdag. Det kan være en vennlig gjerning, det
kan være et smil, et godt ord, en anerkjennelse til noen.
Bønn: Gud, vis meg hvordan jeg kan vise din godhet mot de
mennesker jeg møter i min hverdag.
KJELL BIRKELAND
M I S J O NS bladet 2-1 5
5
NYHET
Elevene var med å la et nytt kunstgress
for barna på Jakobs hus.
Misjonssekretær Eilif Tveit var med tidligere et år da kjærlighetsbrigaden delte ut nye klær etter at uteliggere og rusavhengige
hadde fått vasket og stelt seg.
Skoleelever og rektor Myriam ved skolen La Central
i Barranquilla synes det er kult med besøk fra Norge.
Kjærligheten redder
- Vi sitter igjen med mange
sterke opplevelser, tanker og
følelser. Denne turen er virkelig ett av høydepunktene i bibelskoleåret og et minne for
livet, forteller elevene i disippelklassen ved Ansgar Bibelskole. I februar var de i
Colombia og fikk erfare misjon i praksis.
– DET VAR EN SPENT gjeng ankom Barranquilla etter 40 lange timer på reise. I
forkant av turen hadde vi forberedt vitnesbyrd, drama og andakter som skulle
6
M I SJONS bladet 2-15
brukes i menighetene, og et opplegg for
barn bestående av sang, dans, drama,
andakt og lek. Nå var vi klare for to spennende uker.
Dette forteller Jon-Arne Hoppestad som
var reiseleder for det tiende kullet med
Ansgarelever som reiste til Colombia.
Mye av tiden ble brukt sammen med
barn. Både i kystbyen Barranquilla og i
hovedstaden Bogotá besøkte de skoler
som drives av misjonsmenighetene i
Colombia. De var blant annet innom skolefritidsordningen Esperanza og barnekirken i Bogotá.
Kjærlighet er fellesnevner
– Noe av det som har gjort mest inntrykk
på mange i klassen, er besøket på Jakobs
hus som er en rehabiliteringsgård for barn
som ligger i La Vega cirka en times kjø-
ring fra hovedstaden.
De tilbrakte to dager på stedet med
mye lek og praktisk hjelp. Elevene var
med å la en liten kunstgressbane mellom
beboerhusene.
– Vi fikk høre om barn som hadde blitt
sviktet av foreldrene, barn som hadde levd
på gata fra de var små, og barn som hadde
vært foreldre for sine egne småsøsken. På
Jakobs hus får de være barn og erfare gode
omsorgspersoner med mye kjærlighet.
Barna får skolegang, blir kjent med Jesus
og et håp om en bedre framtid.
Fellesnevneren for både skolene, Esperanza, barnekirken og Jakobs hus er kjærlighet, omsorg og sterkt fokus på Jesus.
Jesu hender og føtter
Dagen før selveste Valentinsdagen, fikk
Ansgarelevene spre mye kjærlighet gjen-
I flere år har en av misjonsmenighetene
arrangert en kjærlighetsaksjon blant byens
innbyggere som har det aller verst.
Alle på gata som vil, får samtale og forbønn.
barna
nom kjærlighetsbrigaden. I El Bronx, som
er en av de verste gatene i Bogotá, bor
uteliggere og narkomane tett oppå hverandre, midt i søppel, rus og elendighet.
En av menighetene i byen står ansvarlige for kjærlighetsbrigaden. Da rigger de
så alle som bor i gaten kan få en dusj, nye
klær, hår- og neglklipp, førstehjelp og et
varmt måltid.
I tillegg er det samtaler om Jesus og
forbønn, og noen tar imot tilbudet om rehabilitering.
– Vi hadde i forkant blitt fortalt om
hva som møtte oss, men inntrykkene som
sitter igjen fra denne dagen er mange og
sterke.
Kjærlighet i praksis
– Om jeg skulle oppsummere denne
dagen med et ord, ville det være takknem-
Ansgarelevene besøkte Jakobs hus, La Vega.
Dette var en dag der vi fikk erfare å være
Jesu hender og føtter her på jorda.
Odd Inge Elemy
lighet, sier Odd Inge Elemy som er linjeleder på «Bibel & Disippel».
– Det er helt spesielt å se takknemligheten blant de som kommer inn her. Ting
vi i Norge tar som en selvfølge, er for dem
helt fantastisk. Det er vondt og trist, men
samtidig fint og rørende.
Dette var en dag der vi fikk erfare å
være Jesu hender og føtter her på jorda,
sier Odd Inge. Sammen med de andre
ungdommene var de glade for å ha vært
med på å gi kjærlighet på en slik praktisk
måte, midt i en hverdag med fattigdom,
rus, prostitusjon og kriminalitet.
Latter og tårer
I løpet av oppholdet deltok elevene på
gudstjenester og ungdomsmøter flere
menigheter. Noen av elevene talte, mens
andre bidro med sang og drama. En av
dagene var de med på et evangeliseringsmøte i en av parkene i Bogotá.
– Vi fikk se mye forskjellig av Misjonsforbundets arbeid, og elevene ble veldig
inspirert av å se hvor mye de ansatte og
frivillige i menighetene arbeidet for å utgjøre en forskjell, sier Jon-Arne som selv
har vært misjonær i landet.
– Vi hadde to fantastiske uker med latter, tårer og alt imellom, mens vi erfarte
at misjon er langt mer enn det vi lærer om
på skolen. Vi er utrolig takknemlige for
det vi har fått lov til å være med på å gi og
alt vi har fått. Dette er en tur ingen av oss
noen gang vil glemme, kommer det samstemt fra elevene.
TEKST: JON-ARNE HOPPESTAD OG TROND FILBERG
FOTO: ANSGAR BIBELSKOLE, NAOMI CURWEN,
MISJONSBLADETS ARKIV
M I S J O NS bladet 2-1 5
7
MENIGHETEN
I Lyngdal misjonskirke er aktivitetene mange og frivilligheten
stor. – Vi har mye å glede oss over og mye å takke for. Det er mye
rundt oss som gir god grunn til å brette opp armene og gi seg
med kjærlighet til oppgaven, sier pastor Jim Foss.
LYNGDAL MISJONSMENIGHET
Levende
og inkluderende
8
M I SJONS bladet 2-15
Barnekoret Solstrålan opptrer på
gudstjeneste i Misjonskirken.
M I S J O NS bladet 2-1 5
9
MENIGHETEN
Lovsangsteamet
bidrar med sang
og musikk på
gudstjenesten.
F.v: Tore Halvorsen
Ellingsgaard, Camilla
Telefsen og Marit
Omestad.
>>
10
DET ER HYGGELIG å komme inn døra
i misjonskirken i Lyngdal en søndag i
mars. Imøtekommende og smilende mennesker tar sine gjester godt imot. I en så
stor menighet som Lyngdal kan man fort
forsvinne i mengden. Men møteverter, ansatte og også vanlige kirkegjengere har et
øye for dem som er nye, står alene eller ser
ut som trenger en prat.
– Hva slags type menighet vil du si at
Lyngdal er, pastor Jim Foss?
– Lyngdal misjonskirke er en menighet for alle generasjoner, og for hver generasjon så ønsker pastor og lederskap å
spørre seg selv: hvorfor vi gjør det vi gjør
og når vi misjonskallet vi har fått?
Pastor Foss forteller at menigheten har
538 medlemmer totalt, dette er inkludert
både barn og voksne. På gudstjenesten en
søndag i mars, er det mange mennesker i
alle aldre, og stemningen virker forventningsfull og god.
– Hvilke områder og aktiviteter satser
M I SJONS bladet 2-15
Hyggelig kirkemiddag etter gudstjenesten. F.v: Kari og Arnold Møll, Arlin og Olav
Naglestad. Olav Naglestad var en av initiativtakerne til menigheten i 1972/1975,
da var det 16 medlemmer i menigheten.
De eldste barna på søndagsskolen
pynter og dekker på til middag for
200 personer etter gudstjenesten.
dere på nå?
– Gudstjenestene med søndagsskole er
og blir sentrum for alle våre aktiviteter.
De skal være ekte og relevant gode slik at
en faktisk ønsker å invitere med seg familie og venner, forklarer pastor Jim Foss.
Han forteller om Connect-grupper
(husgrupper), som de satser stort på. Litt
over 200 personer er med i slike grupper.
– Å være med i en tjeneste har vi stor
tro på. Det å få være med i og å gi til en
tjeneste kan være disippelgjørende og
skape gode relasjoner. Vi ønsker å bygge
videre på en sterk og god kultur der lederne kjenner seg sett, utfordret, inkludert og erfarer vekst i eget liv, utdyper
pastor Foss.
Populær gymsal
Mandag er menighetens store ukedag. Det
starter med mandagsmiddag, som samler
100-130 personer. Etter middagen er det
flere aktiviteter for barn. Barnekorene
Solstrålan og Glad sang har korøvelse.
Hobbygruppa er ei gruppe der barna får
lage ting.
Maxi er ei gruppe som gjerne prøver
endel forskjellige ting, som kanotur, besøk
til brannstasjonen, klatrevegg og gymsalaktiviteter. Hver gang er det andakt og
bønn. Maxi finner sted annenhver tirsdag
og er for 5., 6. og 7. klassinger
Storsatsingen for ungdom foregår på
fredager.
– Da har vi UK Glorious, som er vårt
Lapskaus, rundstykker og saft
serveres til 200 personer etter
gudstjenesten. F.v: Anette Seland,
Kalle Mersland og Veronica
Omestad.
ungdomskor. De er kjent for et fantastisk
liv og trøkk. Etter korøvelsen er det ungdomsmøte som heter Åpent hus. Lovsang
og god undervisning er hovedingrediensene. Etter møtene er det åpen gymsal,
biljard, spill og kafe, forklarer Jim Foss.
Pastoren forteller at de for tre år siden
bygget en gymsal i kirka. Den brukes
nesten hver eneste dag i uka og er til stor
glede og velsignelse.
– Flere voksne har tatt sine første steg i
menigheten med innebandy. De er så blitt
invitert på gudstjeneste og er i dag med i
husgruppe og tjeneste fordi noen valgte å
invitere dem. Det er sånn noenlunde bra
for kroppen og bra sosialt å være med på en
aktivitet i gymsalen, sier Foss med et smil.
Det årlige julespillet Veien til Betlehem
er en stor begivenhet i menigheten.
– Hele den siste uka i november er det
julespill ute på markene i Lyngdal. I fjor
gikk over 200 mennesker under åpen
himmel 2000 år tilbake i tid da de fulgte
Juleevangeliet. Det er rundt 200 barn,
unge og voksne som er med synlig og i
kulissene for å skape dette spillet. Vi har
julemarked, misjonslotteri og middag som
serveres disse dagene, forteller pastoren.
I flere år har menigheten hatt Alphakurs. Det har vært en velsignelse og en
styrke for menigheten.
– Sist år prøvde vi et nytt kurs: Betakurs. Vi ønsket å gjøre noe i samme ånd
som Alpha, men med et sterkere fokus
på hva Bibelen sier om en troendes liv og
hvordan vi møter mennesker i dag med
evangeliet. Det ble sju kvelder med så og si
fullt oppmøte hver kveld, sier Jim Foss.
>>
– For meg er det viktig å føre generasjonene nærmere hverandre.
Det er mye glede og styrke å hente om vi våger å tenke at dette
ikke handler om meg selv først.
Pastor Jim Foss
M I S J O NS bladet 2-1 5
11
MENIGHETEN
– Mulighetene er store og Vekst
2020 er noe vi virkelig brenner for
og forplikter oss til. Organisasjon
og struktur er viktige nøkler som
stadig evalueres og jobbes med.
Pastor Jim Foss
>>
12
Hvorfor er vi menighet?
Han har vært pastor for menigheten i to
og et halvt år nå. Han synes det er viktig å
føre generasjonene nærmere hverandre.
– Det er mye glede og styrke å hente
om vi våger å tenke at dette ikke handler
om meg selv først. Det handler ikke om
meg! Men om Jesus og Guds rike i dag. Og
å være raus med hverandre slik at vi slipper hverandre fri til å tjene med gavene vi
har fått.
Han spør seg selv hvordan vi kan være
med i dette spennende oppdraget som
Jesus gav oss. Finne ut hvor Gud beveger
seg og hekte oss på, slik at vi gir og tjener
på en slik måte slik at vi selv får vokse og
se Gud får legge nye til menigheten.
– For meg er retning og tydelig kjær-
M I SJONS bladet 2-15
Søndagsskolebamsen
Noa og Veronica Omestad
på podiet under gudstjenesten.
lighet viktig. Hvorfor er vi menighet?
Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvor vil vi hen
med det vi gjør? Det er en ting å snakke
godt og en ting å gjøre det gode. Vi ønsker
å jobbe med praktiske uttrykk og praktisk
godhet, satt i system. Disippelskap og
samfunn er fundamentet som kommer
før aktivitetene.
Det er også viktig for pastor Foss å ha
en sunn invitasjonskultur.
– Jesus lever og vår fantastiske oppgave
er å invitere dem rundt oss, slik at de også
for oppleve den levende Jesus.
Han synes det er viktig å bygge en bevisst kultur i forhold til strategi og det å
være beredt.
– Mulighetene er store og vekst 2020
er noe vi virkelig brenner for og forplikter
Jim Foss har vært pastor i menigh
ten i to og et halvt år. Her taler ha
på ungdomsmøtet Åpent hus.
Foto: Lyngdal misjonsmenighet.
oss til.
Organisasjon og struktur er viktige nøkler som stadig evalueres og jobbes med.
Til slutt vil han løfte fram livet med
Jesus: Det enkle livet der den første kjærligheten får leve og finne liv, er noe som vi
ikke må ta for gitt, men hjelpe hverandre
til å bevare.
Menigheten legger vekt på verdiene:
Ekte, relevant og inkluderende. Og de
lever etter dette:
«Vi vil gjøre det som skal til slik at
mennesker blir kjent med Jesus – blir en
del av disippelkulturen – og finner gode
relasjoner ".
- Utrolig meningsfylt
Markus Kvavik har gått i menigheten hele
God stemning på
gudstjeneste i Lyngdal
misjonsmenighet.
Jenny Lande Røssland, Anna Zoe Foss og Therese Frøitland er klare
for å gå en marsj på en kilometer fra Kvavik, for å gi penger til Lyngdal
misjonsmenighet. Det er Sparebanken Sør som fordeler kr 70 000,- til
dem som går marsjen. Mange har møtt opp, både fra Misjonskirken og
fra andre menigheter og foreninger.
hean
>>
Markus Kvavik spiller trommer i lovsangsteamet under gudstjenesten. Han er ansatt
som ungdomsleder (pastor) i menigheten.
Ungdomsmøtet Åpent hus samler mange
ungdommer på fredagskveldene.
Foto: Lyngdal misjonsmenighet.
M I S J O NS bladet 2-1 5
13
MENIGHETEN
Pre-party før Touchpoint
starter søndag kveld:
En god kopp kaffe og en
hyggelig prat før møtet
begynner. F.v: John Olav
Ulsted, Eilif Hystad, Runar
Johnsen, Jan Kristian
Løland og Petter Marius
Omland.
>>
livet, og høsten 2011 ble han ansatt som
ungdomsarbeider.
– Da jobbet jeg med lovsang og ungdomskoret i menigheten. Høsten 2014
fikk jeg ny jobb som ungdomsleder (pastor) i menigheten, forteller han.
Nå jobber han med konfirmantene (26
i år) og smågruppene Connect, der han
lager opplegget og har egen lederundervisning og trening av lederne.
– Og ikke minst Åpent hus, vårt ungdomsarbeid som samler 130 i gjennomsnitt hver fredag.
Han forteller at han elsker Jesus og menigheten.
– Jeg elsker å få lov å se ungdom som er
på vandring sammen med Jesus, og som
tar valget om å følge ham. Å få lov å bruke
så mye tid med så mange flotte ungdommer, og å få lov til å være med som en
liten del av det Gud gjør i og gjennom
arbeidet vårt, det oppleves for meg som
utrolig meningsfylt og spennende, sier
Markus Kvavik engasjert.
Pastor Foss taler denne søndagen om
forsoning. Under talen dekker de eldste
barna på søndagsskolen langbord til 200
personer med lys og blomster. Og når
gudstjenesten er ferdig inntas lapskaus,
rundstykker og saft og praten går livlig
rundt de pyntede bordene.
Olav Naglestad var en av initiativtakerne til menigheten i 1972. Han spiser kirkemiddag sammen med andre i
menigheten og forteller at de i starten i
1972/1975 var 16 personer i menigheten.
Kirkebygget er det sammen som da, men
har blitt bygget ut flere ganger og består
blant annet av en stor møtesal, kjøkken,
en mindre møtesal, kontorer, gymsal og
en stor foajé.
Touchpoint
Søndag ettermiddag er det studenter og
unge voksne som kommer til kirken.
14
M I SJONS bladet 2-15
Roy Elling Foss (t.v.) er
ansatt i Misjonsforbundet
UNG for å jobbe med
Touchpoint, og André
Martinsen er leder for
guttas Connectgruppe i
Touchpoint Lyngdal.
– De som går på Touchpoint er for
de fra 3. klasse på videregående skole
og fram til de får barn. Det skjer noe
når livet endrer seg. Får du barn er du
fortsatt velkommen, men barnefamilier
velger ofte formiddagsgudstjenesten, sier
Roy Elling Foss. Han er drivkraften bak
Touchpoint, som nå har blitt en realitet i
Lyngdal, Kristiansand og på Jæren. Han
er nå ansatt hos Misjonsforbundet UNG
i en 60 prosents stilling for å jobbe med
Touchpoint. Han jobber også på Ansgarskolen i Kristiansand.
Touchpoint starter halv seks med
pre-party, der en kan slå av en prat med
kjente, drikke kaffe, spille bordtennis eller
ta en selfie i fotoveggen. Møtet klokka
seks varer i en time og består av lovsang
og tale.
Connectgruppene er delt inn i jente- og
guttegrupper. Touchpoint arrangerer også
sosiale eventer.
Mellom 60 og 85 personer er med på
Touchpoint annenhver søndag. Noen
reiser til Kristiansand, der de studerer,
etter møtet.
De har mål om at 20 personer bli frelst
på Touchpoint i år. I fjor var det ti som tok
– Jeg elsker Jesus og menigheten. Jeg
elsker å få lov å se ungdom som er på
vandring sammen med Jesus, og som
tar valget om å følge ham.
Markus Kvavik, ungdomsleder (pastor)
Åse Marie Galteland er leder og koordinator
for alt barnearbeid i menigheten. Foto: Privat.
derne en spesifikk oppgave.
Foss og Martinsen forteller at de fortsatt er i pionérfasen.
– Det beste er de som ikke har en menighet, men som har funnet veien hit, sier
Roy Elling.
De ønsker ikke at Touchpoint skal være
den kule plassen, men at folk skal følge
Jesus. Og de vil at det skal handle om disippelgjøring.
– Oppdraget gjelder meg
imot Jesus på Touchpoint.
André Martinsen er leder i guttegruppa. De møtes annenhver torsdag for
å spise, spille, være sosiale og gå igjennom
temaet for forrige søndags Touchpointsamling. De ber også. – En kosedel og en
bibel- og bønnedel, sier André Martinsen.
Målet er å nå folk som er borte fra Gud
og menighet, de som mangler et åndelig
hjem.
Touchpoint har 30 medarbeidere. Dette
imponerer også Roy Elling Foss.
– Vårparten 2014 var det 15-20 stk totalt på samlingene. Nå har alle medarbei-
Åse Marie Harsten Galteland er leder
og koordinator for alt barnearbeid i menigheten. Hun har spesielt ansvar for søndagsskolen, og jobber ellers med å skape
en felles retning for alt arbeidet med barn
i menigheten.
– Det er fint å få være med å sette fokus
på hvorfor vi driver barnearbeid. Jeg
blir selv bevisst på at oppdraget gjelder
meg, og at det viktigste i alt vi gjør er at
barna skal få bli kjent med Jesus og vokse
i troen! Det er selvfølgelig også givende
å oppleve at lederne blir inspirerte, og at
barna trives, forteller 34-åringen som selv
er mor til tre og opprinnelig kommer fra
Vennesla.
– Jeg har sammen med familien vært
med i menigheten siden vi flyttet til Lyngdal for seks og et halvt år siden.
Det bor i overkant av 8000 mennesker
i Lyngdal kommune. Det er mange kirkesamfunn å velge mellom for dem som
ønsker å bli del av et kristent fellesskap.
Lyngdal misjonskirke har over 300 medlemmer og det dekkes på til 200 personer
på etter gudstjeneste-middag. Dette er en
stor og vital menighet med mye ressurser,
som evner å se enkeltmennesket i den
store mengden.
TEKST OG FOTO: JORUNN SØRLIE HAGEN
FAKTA
LYNGDAL MISJONSMENIGHET
Lokaler: Nygård, 4580 Lyngdal
Hjemmeside: www.mkirken.net
Medlemmer: 330 (inkludert barn: mer enn 500)
Historie: Stiftet i 1972/1975
Menighetens visjon:
«En menighet som ærer Gud, gjør Jesus kjent og
vokser i et åpent og levende felleskap».
Faste aktiviteter:
Mandag: Mandagsmiddag, hobbygruppe,
Glad sang-øvelse, Solstrålan-øvelse
Tirsdag: Maxiklubb, Konfirmanttimen Tentro
Onsdag: Lovprisning og bønn
Fredag: UK Glorious øver, Åpent hus for
ungdom
Søndag: Gudstjeneste med søndagsskole og
kirkekaffe/middag, Touchpoint
Noen av aktivitetene foregår annenhver uke
Ansatte: Pastor Jim Foss, adm.medarbeider Per Chr.
Paus, omsorgspastor Thore Tellefsen, ungdomsleder Markus Kvavik, ungdomsarbeiderne
André Martinsen og Morten Mersland, barnearbeider Åse Marie Harsten Galteland
M I S J O NS bladet 2-1 5
15
Vekst 2020 er en satsning med målsetting om å
doble Misjonsforbundet i perioden 2010 til 2020.
Planter menighet
i Lillesand
Ifølge DAWN-undersøkelsen har byen Lillesand
relativt lav kirkeaktivitet. Byen har til nå ikke hatt
en misjonskirke, men et nytt planteprosjekt er
godt i gang.
I tett samarbeid med Grimstad misjonskirke har familien Astri
Seljåsen og Lars Martin Torp etablert en ny menighetsplanting
i Lillesand. Astri ble ansatt i en stilling som leder for menighetsplantingen da dette ble etablert som et prosjekt i Grimstad
misjonskirke. Froland misjonskirke er støttepartnere som investerer med betydelige støttebeløp.
Flyttet for å starte kirke
Ekteparet Astri og Lars Torp, som har vært pastorpar i Tromsø,
flyttet i 2013 til Lillesand for å plante menighet. Arbeidet i Lillesand ble startet opp høsten 2013 og er fortsatt i startfasen. Samtidig er det allerede etablert mange nye vennskap og relasjoner.
I september 2014 ble menighetsplantingen i Lillesand godkjent
som nasjonalt prosjekt av Misjonsforbundets hovedstyret.
Nyplantingen er bygd på Misjonsforbundets verdier: rotfestet,
raus og relevant. De har som mål å være en sunn og misjonal
16
M I SJONS bladet 2-15
Pastor Astri Seljåsen Torp er
ansatt i Grimstad misjonskirke
for å lede planteprosjektet i
Lillesand sammen med sin
mann Lars Martin Torp.
kirke som helhjertet møter mennesker der de er og inviterer til å
bli med oss å følge Jesus.
Selv om plantearbeidet under utvikling, er de godt i gang med
faste møtepunkter. Denne våren samles de i smågrupper, har
møter med startteamet og en månedlig storsamling hjemme hos
familien Torp.
For at flere skal se Jesus
Storsamlingen er åpen for alle, men den blir ikke vidt annonsert.
Samlingen er viktigst for dem som er med i smågruppene og
deres familier.
Tidsrammen er en time og inneholder sang, informasjon om
hvem vi er, kreativt innslag, bibelrefleksjon, velsignelse og samtale over en kaffekopp. Barna er med de voksne under sang og
kreativt innslag og har deretter egen barnekirke. På sikt vil gudstjenesten også være en sentral del av menigheten.
Vi vil være med på det Gud gjør rundt oss og være en kirke for
dem som ikke har en kirke i dag. Vi ønsker å se Jesus forvandle
liv, er slik de beskriver sine drømmer for nyplantingen.
TEKST OG FOTO: TROND FILBERG
«Om vi skaper miljøer med mye skyldfølelse, gir folk
opp og menigheten vokser ikke.»
Rich Atkinson
På lag med Gud
Hvilke fellesskap bygger vi? På PMFs Man blir kjent med hverandre, men ikke passivt rundt et bord. I stedet brukes fellesskapet
vintermøte i mars deltok britiske
til aktive handlinger, for eksempel godhetsRich Atkinson med undervisning om handlinger i lokalsamfunnet.
arenaene der menighetens ledere bør Den tredje er det private fellesskapet med
fem til tolv personer. Dette er stedet der vi
utnytte styrken i fellesskapenes
kan ha gode samtaler om emner, likesom
størrelser.
Jesus underviste sine tolv disipler. I kirken
kaller vi dette for smågrupper. Mange menig– Vi begynte å snakke om de gode nyhetene heter er blitt gode til denne type fellesskap.
og trodde at Gud vil bevege seg i våre na Det fjerde området kalte Rich for det intime
felleskapet med to til fire personer. Dette er
bolag. Det påvirket hva vi bad Gud om, og
stedet der maskene faller og hvor vi fullt ut kan
det forandret vår menighet, forteller Rich
være oss selv. Dette fellesskapet er det beste stesom stod i spissen for et ungdomsarbeid
som vokste fra 60 til 600 på om lag fire år.
det der vi kan endre oss som menneske.
I dag har han overlatt ungdomsarbeidet til
Fellesskap nummer en og tre er den vestandre og er selv ansvarlig for lederskapsutlige kirke mest opptatt av. Vi har tonnevis av
viklingen i Network Church Sheffield (NCS) god undervisning. Vi snakker og lytter, men
nesten ingen vekst skjer. Derimot gjør vi lite
i England.
og endrer oss sjelden. Ser vi på den forfulgte
På PMF-samlingen underviste han om
arenaene der vi må møte mennesker på for- kirke, er de langt oftere samlet i fellesskap
skjellige måter. Han delte fellesskapene inn i nummer to og fire. De opplever at det skjer
massive endringer og sterk kirkevekst.
fire hovedområder.
– Som menighetsledere må vi slippe tan Den offentlige samlingen, som vi kaller
gudstjenesten, er fellesskap med mer enn 75
ken om å skulle kontrollere alt og i stedet
mennesker. Dette er kirken ganske gode på.
fasilitere fellesskap så menighetens folk går
Det er taleren som er i fokus, men denne vet
ut og er på lag med det Gud holder på med,
lite om hvordan lytterne egentlig responderer. utfordret Rich.
Det andre felleskapet som kirken oftere
TEKST OG FOTO: TROND FILBERG
undervurderer, er grupper mellom 12 til 75
personer, der man har et sosialt fellesskap.
I Vesten snakker
og lytter vi, men
nesten ingen vekst
skjer, sa Rich
Atkinson.
AKTUELT
GLS til høsten
The Global Leadership Summit (GLS) skjer
i Chicago 6.-7. august 2015, mens det blir i
Kristiansand 30.-31. oktober 2015, samt i
Sandnes og Oslo 6.-7. november 2015.
Boken
«Gud? Kristen tro møter moderne skepsis»
av Timothy Keller, Lunde Forlag.
Web-ressursen
www.familymissionculture.com
Fem lederspørsmål
Bruk disse fem spørsmålene som utgangspunkt til en samtale eller flere samtaler i
menighetens styre, i et lederteam eller i
en livsnær gruppe. Du kan også jobbe med
dette selv for refleksjon og utvikling som
leder.
A Les Apostlenes gjerninger kapittel
10 og legg merke til hvordan Peter
reagerer på nye hendelser som skjer
ham. Når i handlingene er det Peter
blir overrasket og forundret?
B Hvordan takler du forandringer som
du ikke var forberedt på? Hva er din
første, spontane reaksjon? Tenk etter
når det skjedde sist gang. Tror du
andre reagerer annerledes, og hva kan
grunnen være?
C Ledere lanserer nye ideer og handlinger som de ønsker at andre skal følge
med på. Hvordan introduserer du nye
ting overfor personer som du ønsker
skal delta? Hva bør du legge vekt på
for å skape trygghet og engasjement
for en endring?
D Når nøkkelpersoner eller nære medarbeidere ikke vil følge deg eller lederskapet i endringer som er planlagt,
hvordan håndterer du dette? Hva er
avgjørende for at endringen likevel
skal gjennomføres?
E Hvilke andre ledere og forbilder vet
du om som behersker og lykkes i
endringsledelse? Hva gjør de rett og
hva kan du lære av dem?
M I S J O NS bladet 2-1 5
17
AKTUELT
Sterke
gjensyn
med barndommen
Det ble en reise i tid og rom
for tidligere misjonærbarn da
de i februar reiste tilbake til
internatskolen i Kongo. I
løpet av to uker reiste to
grupper på til sammen 40
personer til Pointe Noire for å
se igjen barndommens oppvekststed.
P
ersonene som reiste til Kongo var
tidligere misjonærbarn fra Norge
og Sverige som hadde gått på internatskolen. Ektefeller var også med samt
reiseledere og omsorgspersoner.
Misjonssekretær Eilif Tveit deltok
sammen med Ingrid Eskilt fra Norge. Maurits og Margareta Petterson fra Sverige, og
sammen var de til stede som omsorgspersoner og tilgjengelige på heltid for samtale og
deling av opplevelser og minner.
Og det ble noen sterke og noe smertefulle opplevelser for enkelte, mens andre
fikk gode gjensyn. Samtlige uttrykte
takknemlighet for at de fikk anledning til
å komme tilbake til skolen der de hadde
tilbragt flere år av sine første leveår og
«smake» på deler av sin barndom.
Mange fikk bo på «sine» rom på skolen.
ET UTSAGN SOM TYDELIG GIKK IGJEN var
at som gruppe opplevde de alt mye sterkere
enn om de skulle ha besøkt stedet hver for
seg. De bidro på hver sin måte til å sette
sammen bilder fra sine opplevelser her.
Sammensetningen av lukter, synsinntrykk og smak ble sterkt og virkningsfullt.
Sammen fikk de fram helheten og felles
opplevelser de hver for seg hadde glemt eller
gjemt. Noen hadde ikke «pakket opp» den
delen av livet sitt de hadde hatt på skolen.
Savn av foreldre og nærhet til resten av familien hadde preget mange. Dette ble vekket til live og mange tårer kom fram igjen.
Etter oppholdet til hver av gruppene
i Pointe Noire var de samlet en halv dag
i Brazzaville og gjennomgikk dagene de
hadde hatt på misjonærbarn-skolen. Her
kom det fram mange tanker og sterke følelser mens tårene rant.
MANGE UTTRYKTE AT FOR DEM begynte
hele prosessen med samlingen på Vägsjøfors for 5 ½ år siden. Der var tidligere
norske og svenske misjonærbarn samlet
for å ta opp prosessen med å forsone seg
med sin fortid i Kongo – som for en del
hadde vært belastende. Problematikken
med å være avskilt fra foreldrene så mange
måneder i løpet av et skoleår var tøft for
mange. Andre taklet det tydeligvis bedre.
På Vägsjøfors var det fagpersonell fra
Norge og Sverige til stede som underviste
og var tilgjengelig for samtaler. Noen har
i ettertid benyttet seg av muligheten for
terapi ved hjelp fra fagpersonell på området. Særlig handler dette om tilknytning
og adskillelses-problematikk. En «tommelfingerregel» ble nevnt: et barns alder
kan angi hvor mange dager i strekk som
er ok å være borte fra sine foreldre/fore-
Gjensyn med Kongo.
Foto: Eilif Tveit.
18
M I SJONS bladet 2-15
Det ble et sterkt gjensyn med skolen de gikk som barn.
satte. Et sju år gammelt barn har altså nok
med å være borte en uke fra foreldre. Hvis
man tenker på første-klassinger som var
sju år og som da ofte skulle være borte fra
sine foreldre i et par måneder av gangen
gjentagende ganger – da er dette barnet
i faresonen for å kunne få svært negative
langtidsvirkninger. Dette er kunnskap som
har kommet fram i løpet av de siste 20-25
år, men som likevel var en tydelig vanskelig
opplevelse for foreldre og barn allerede da
det skjedde. Det er spesielt i voksen alder
når en kanskje selv har fått barn at disse
følelsene kommer sterkt fram igjen. Uten å
vite hvordan en skal ta tak i disse traumene
famler mange i blinde også fordi det er så
smertefullt. Mange spørsmål kommer opp.
Hvordan kunne mine foreldre sette meg
som et lite barn igjen her? Hvordan kunne
misjonen/Misjonsforbundet sende barnefamilier ut når skolebarna måtte «plasseres
bort»? Hvordan ble lærere og hus-foreldre
ved skolen forberedt på denne problematikken?
Spørsmålene er mange, men svarene er få.
• I dag ville vi aldri gjøre dette om igjen.
• I dag ville vi sørge for at familier med
skolebarn får tilgang til skolegang i
nærheten slik at barna kommer hjem
hver dag.
• I dag ber vi om tilgivelse for at vi var
med på å etablere et slikt system som
førte til store belastninger for flere.
• I dag tilbyr vi dekning av terapi-utgifter som har sitt utgangspunkt i denne
belastningen misjonærbarna ble utsatt
Brødrene Røyland med sine ektefeller snakker om opplevelsene i Kongo.
for en gang.
• I dag bruker vi all tilgjengelig kunnskap og kompetanse for å unngå belastninger for barnefamilier spesielt og
misjons-arbeidere generelt.
En del av de tidligere «misjonærbarninternatskole-elever» uttrykker samtidig at
det har gitt de en tilleggskompetanse i livet
som kan være verdifull. Selv med en følelse
av tilhørighet «et annet sted» så gir dette
også en verdi som de ikke ønsker å miste.
Fra kongolesisk side ble det stilt opp
med erfarne folk på kultur og historie
under disse dagene i Pointe Noire. De uttrykker at denne «misjonærbarn-gruppa»
sitt besøk i Kongo nå betyr mye for kirken
og for landet. De uttrykker stor glede over
dem som har våget å komme tilbake for å
se og oppleve.
Noen av de tidligere elevene uttrykker
seg slik:
•Jeg er veldig takknemlig over å få være
her nå selv om jeg på den tida lengtet
veldig etter mine foreldre.
•Det er flott å se skolen i en ny funksjon
i dag.
•Det har vært som å åpne en «godtepose»
•Jeg ble 12 år igjen.
•Jeg må bruke tid på å bearbeide dette
– et minne for livet. Vi har kommet
nærmere hverandre nå. Det blir VÅR
historie nå.
•Jeg ville ikke vært foruten min oppvekst her, men det har hatt sin pris.
Adskillelse er fortsatt litt vanskelig.
•Den store overraskelsen var at jeg fant
«familien min» igjen der.
Etter dager med opplevelser, samtaler,
tårer, klemmer, minner og bare det å være
sammen – reiste mange videre til de stedene og tidligere misjonsstasjonene der
foreldre hadde arbeidet. Noen fikk også
sterke opplevelser der.
De ektefellene som var med på reisen
til Kongo for første gang i sitt liv ble viktige støttespillere her. De fikk også muligheten til å oppleve landet, folket, smakene,
luktene og skolen deres ektefelle hadde
gått på en gang. Noen kunne nå mer forstå
hvorfor man reagerer som man gjør og
tenker som man tenker. Det ble for noen
et viktig og positivt bidrag til ekteskapet
og framtida. Nå kunne det snakkes om og
forstås på en ny måte enn før.
Misjonærbarna – denne sårbare gruppen som ikke har valgt å reise noe sted,
men blitt med sine foreldre i deres valg
– det var denne gruppa som stod i fokus 2
uker i februar i år. Det ble 2 viktige uker.
For noen ble de kanskje svært viktige for
livet framover. For andre var det tid og
sted for å lande en lengre reise i følelser
og spørsmål. Noen spørsmål fikk sine
svar. Andre spørsmål kan en leve med
ubesvart. For alle ble disse dagene viktige
dager med viktige impulser som vil leve
i den enkelte på sin måte – kanskje gjennom hele livet videre.
EILIF TVEIT, MISJONSSEKRETÆR
Les mer om Vera Kittelsens
opplevelser på reisen i
portrettet side 40.
>
HOVEDSAKEN
– I Strategiplanen for Misjonsforbundet beskrives
diakoni som kirkens omsorgstjeneste og inneholder
mer enn humanitære handlinger.
Hverdagsdia
for m
20
M I SJONS bladet 2-15
akoni
Bibelskoleelevene fra Ansgar
deltar årlig sammen med
kjærlighetsbrigaden i Colombia der de møter samfunnets
fattigste for å vaske føtter,
gi nye klær og mat. Foto:
Morten Mersland.
Kjærlighet, omsorg, medmenneskelighet og å være en
neste. Hvordan påvirker slike ord
våre hverdagsliv? Hva er diakoni i
våre menigheter og fellesskap,
nærmiljø og land langt borte?
I hovedsaken viser vi forskjellige
sider av hvordan vi kan bety en
forskjell for våre medmennesker.
mennesker vi ser
M I S J O NS bladet 2-1 5
21
HOVEDSAKEN
--Diakonien skal ikke
ytes på vilkår eller blandes med proklamasjon,
mener Viggo Koch som
her sitter sammen med
Prosper Massamba som
er leder for prosjektkontoret i søsterkirken EEC
i Kongo.
I Misjonsforbundets nye strategiplan for perioden fra
2015 til og med året 2018 er diakoni ett av fem satsingsområder der både nasjonale og internasjonale mål og tiltak er beskrevet. Men hva er egentlig diakoni?
Hva er diakoni
i Misjonsforbundet?
N
ylig utlyste Drammen misjonskirke en stilling som diakon, men
diakonibegrepet er tradisjonelt
benyttet i mindre grad i våre sammenhenger. Selve ordet kan for mange høres både
litt fremmed og akademisk ut, og vi kopler
det gjerne til institusjoner eller fagtermer.
I stedet er vi mer kjent med uttrykk som
sosial innsats, barmhjertighetsarbeid, omsorgstjeneste, nestekjærlighet og hjelpeaksjoner. Dette er gode beskrivelser på hva vi
gjør i lokalsamfunnet nært våre misjonsmenigheter eller hva vi støtter gjennom
misjonsarbeid i andre land.
Ingen av beskrivelsene forklarer hvorfor
vi gjør dette, og uttrykkene kan passe like
godt til Røde Kors, Flyktningehjelpen og
Redd Barna. Vi finner begrepet diakoni i
Bibelen, men det er da oversatt fra gresk til
«tjeneste» eller «tjener».
Diakonibegrepet er mer presist for å få
fram motivet for kristnes sosiale engasjement. Kristne er barmhjertige fordi den
treenige Gud har bedt oss om å gjøre det.
Gud er tilstede
Samtidig vet vi at vår Gud kan utføre
under midt i handlingene. I bønn og med
åndens stemme erfarer vi øyeblikk med
gudfeldige anledninger og uforklarlige
mirakler og helbredelser mens vi utfører
helt vanlige gjerninger til hjelp for naboer,
22
M I SJONS bladet 2-15
fattige, undertrykte og rammede av katastrofer og kriser.
I Strategiplanen for Misjonsforbundet
beskrives diakoni som kirkens omsorgstjeneste og inneholder mer enn humanitære
handlinger. Vi tror at diakoni for medmennesker innebærer at Gud er tilstede og kan
gjøre mer enn det et menneske kan utføre.
Grunnlaget er nestekjærlighet og viser
evangeliet i handling. I strategien sies det
at Misjonsforbundet ønsker at diakonien
skal stå sentralt i vårt nasjonale og internasjonale arbeid, og vi vil særlig legge vekt på
den langsiktige virkningen av diakonien.
Himmel og jord
– For meg gir begrepet diakoni en berøring
av himmel midt i en ofte prosaisk tjeneste,
uttrykker Viggo Koch som er misjonskonsulent i Misjonsforbundet. Han forklarer
dette med at den horisontale tjenestedimensjonen og den vertikale dimensjonen
der Gud kan gripe inn, må sammenholdes
uten at de sammenblandes.
– Diakonien skal ikke ytes på vilkår
eller blandes med proklamasjon. Den står
på egne bein, og trolig bør vi tolke diakonien viere enn vi er vant til, ikke bare legge
barmhjertighet inn i begrepet, sier Viggo
som har lang erfaring med både å fremme
diakoniprosjekter med våre søsterkirker,
og han har beskrevet tenkningen bak be-
grepet i vår kirkes dokumentasjon og planarbeid for utviklingsprosjektene.
– Hvordan kan vi forstå diakonien i vår
sammenheng?
– Hvordan diakonien ser ut varierer
avhengig av lokale forhold både i vårt eget
land og der vi har samarbeid i andre land.
Men barmhjertighet og langsiktighet må
stå i sentrum, svarer han og mener vi bør
være opptatt av å oppfylle konkrete kriterier i diakonien.
Viggo nevner menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelse til død, at menneskers verdighet bekreftes og forsvares og
at alles rettigheter fokuseres og fremmes.
Han mener det også handler om å bemyndige mennesker i gode prosesser, bygge
bevissthet om likeverd mellom kjønnene
og at vi legger grunnlaget for fremtidige
sosiale endringer.
– Dette betyr ikke at vi ikke skal være
opptatt av umiddelbare tiltak som møter
menneskers lidelser. Det må vi prioritere
samtidig som vi ser framover, forklarer
nestoren som har skrevet mye om temaet
for internasjonale fellesskap.
TEKST: TROND FILBERG
FOTO: MISJONSBLADETS ARKIV
DIAKONI
Diakoni kommer av det greske ordet «diakonia», som direkte oversatt betyr «å
tjene».
Misjonsforbundets
nasjonale mål i diakonien:
n
Tydelig se at vårt arbeid i større grad
utøver og viser Guds omsorg for hele
menneske i ånd, sjel og kropp.
n
Styrke menighetenes bevissthet om
diakonale utfordringer i vårt internasjonale engasjement.
Misjonsforbundets internasjonale mål i diakonien:
n
n
n
Sørge for at minst én ansatt i staben
har erfaring og er oppdatert på internasjonal diakoni.
Ha diakoni jevnlig i fokus på det vi informerer om som en viktig og selvstendig del av Misjonsforbundets
oppdrag.
Fattigdomsbekjempelse og rettighetsarbeid løftes fram som en viktig del av
diakonien.
HVOR GÅR
BLIKKET VÅRT?
Det er både spennende og utfordrende om vi i menighetene og i
lederskap starter med å spørre
oss: Hva kan vi bidra med overfor
personer og grupper som har
tøffe hverdager?
Det kan være alenemoren med små barn,
som i tidsklemma er utslitt av jobb både ute
og hjemme og har det vanskelig økonomisk.
Eller mannen i 40-års alderen, som fortsatt
er singel og kjenner på ensomhet med
mange rundt seg. Eller det eldre ekteparet
der den ene er syk og den andre blir både
hjemmehjelper, sykepleier, nattevakt og ressursperson. Hva med ektefellen som har
mistet sin kjæreste samtaleparter på grunn
av hørsel eller demens, eller innflytterfamilien som ikke kjenner noen i bygda. Eller
våre søsken i andre land som kjemper kamper mot urett, fattigdom og undertrykking?
Vi kan tenke at det er krevende å bry seg.
Men er det ikke akkurat i smerten og gleden
selve livet lever? Er det ikke i møtet mellom
mennesker vi som medvandrere ikke bør stå
med profesjonelle ansikter, men med egen
sårbarhet og medfølelse?
Ikke alltid er det selve hjelpen som betyr
mest for den som sliter, men at vi ser og
bryr oss. Og hvem er det egentlig som ikke
trenger en utstrakt hånd i sine liv på et eller
annet tidspunkt?
TROND FILBERG
M I S J O NS bladet 2-1 5
23
HOVEDSAKEN
Hvor søker du råd når livet blir vanskelig, når tankene blir for tunge eller
krisen tar bort fotfestet? Som kristne søker vi Gud, men vi trenger samtidig å snakke ut med gode veiledere og personer med faglig og åndelig
innsikt i menneskets indre liv. Gordon Johnsen gjorde dette til et livskall.
Lærte mennesker
å tro på kjærligheten
Gordon Johnsen
fikk mange brev
og satte sin ære
i å besvare dem
alle, om han så
måtte ta kvelden til hjelp.
– KJÆRLIGHETEN GROR ALDRI vakrere
enn i et sinn som virkelig har lidd. Ordene
stammer fra psykiateren Gordon Johnsen.
Sammen med legen og sjelesørgeren Einar
Lundby bygget han opp sykehuset som i
dag heter Modum Bad, Gordon Johnsens
stiftelse. Senere ble Institutt for sjelesorg,
Einar Lundbys stiftelse, etablert som en
enhet under Modum Bad.
Modum Bad beskrives som en foregangsinstitusjon innenfor behandlingen
av psykiske lidelser og samlivsproblemer.
Gordon Johnsen ble derfor en av de viktigste pionérene i Norge for å hjelpe mennesker med psykiske problemer.
Hans faglige psykiatriske arbeid kombinert med kristne tro og kjærlighet, ble
banebrytende. Pastorsønnen og overlegen
virkeliggjorde visjonen og kallet om å
hjelpe mennesker i skjæringspunktet mellom sjelesorg og psykiatri.
En drøm og en nabo
Fra venstre, Einar Lundby, Gordon
Johnsen og Peder Olsen.
24
M I SJONS bladet 2-15
Tidlig i medisinstudiet hadde Gordon
møtt H. I. Schou, en kjent kristen psykiater i Danmark. Han drev Dianalund
nervesanatorium. Alt da ble tanken om en
tilsvarende institusjon i Norge født.
Som nyutdannet lege opprettet Gordon
privat praksis i Ringsaker. Nabolegen het
Einar Lundby. Vennskapet mellom de to
skulle vare livet ut og være grunnleggende
for utviklingen av Modum Bad og Institutt for sjelesorg.
– Det var knapt en dag uten at vi på
en eller annen måte kontaktet hverandre
og ba sammen, fortalte Gordon til Alfred
Hauge som skrev hans biografi.
Gordon var opptatt av å tenke tverrfaglig. Han arrangerte jevnlig seminar for
psykiatere, sjelesørgere og familierådgivere sammen.
– Det gjelder å redde sjeler for himmelen, men også å redde mennesker i dette
livet, understreket overlegen som i 1966
ble æret med utmerkelsen Ridder av St.
Olavs Orden.
Hjalp pastorene
Mange av Misjonsforbundets pastorer
og misjonærer har fått støtte og hjelp av
Gordon. De søkte hans personlige råd og
fikk hjelp med visdom og varme. En av
dem som uttrykte takknemlighet for
dette var Frank Mangs. Ved Gordons
begravelse sender Mangs en hilsen der
han forteller at hans tjeneste ville tatt slutt
over tjue år tidligere om ikke Gordon
Lidelse kan være slik
at man for all del
ikke ville ha unnvært
den, sa psykiater
og grunnlegger
av Modum
Bad, Gordon
Johnsen.
Det gjelder å redde
sjeler for himmelen,
men også å redde
mennesker i dette livet.
hadde blitt ham til hjelp.
Gordon ble født i USA, der foreldrene
Marthe og Ludvig Johnsen var prestefolk
i en dansk-norsk frikirke. Faren Ludvig,
var preget av de store vekkelsene anført av
Dwight L. Moody, A. B. Simpson og Fredrik Franson. I 1928 var det nettopp Ludvig
Johnsen som inviterte Frank Mangs til å
holde de store vekkelsesmøtene i Oslo fra
1932. Ludvig var den gang hovedpastor i
Oslo misjonskirke Betlehem.
Gjennom sin far kjente den unge Gordon dermed godt til kristentroens kraft til
liv og arbeid.
– De fineste egenskapene har jeg sett
hos lidende mennesker. De er bærere av
verdier som ikke helse kan gi. Lidelse kan
nemlig være av en slik art at man for all
del ikke ville ha unnvært den, sa pionerpsykiateren.
Foruten å lede sykehuset brukte han
mye tid på foredrag og forkynnelse. Folkeopplysning om sjelslivets sunnhetstegn
og sykdomstrekk, om ekteskapskriser og
seksuelle problem var de vanligste temaene. Opptil 40 av årets søndager talte og
foredro han utenfor Modum. Han reiste
mye i utlandet og skrev ti bøker.
Tro på kjærligheten
Slitesterk tro
For Gordon fantes det ingen håpløse tilfeller. Han så kjærligheten til mennesket
som felles fundament for psykiatri, psykoterapi og sjelesorg.
– Hans liv var et hundre prosent engasjement for å lære mennesker å tro på
kjærligheten, stod det på festskriftet i anledning hans 70-årsdag.
Gordon så sin legegjerning båret av
en kjærlighet som ikke kunne annet enn
å hjelpe. Den medlidende Kristus var et
forbilde for ham. Det hjalp han til å møte
grensen der han selv ikke kunne hjelpe mer.
I fem år etter krigen var han styreleder i
Misjonsforbundet. I 1983, samme år som
han døde, var han med i årskonferansen
for Misjonsforbundet og brakte et budskap om kreativitet og skapermuligheter.
– Modum Bad er ikke min fortjeneste.
Jeg gjorde bare det Gud ba meg om, har
Gordon sagt.
– Han etterlot seg en arv av styrken
i en slitesterk tro. Det sentrale i denne
troen var vissheten om Guds nåde og
tilgivelsens realitet. Dette ga tro på at det
alltid var en ny mulighet og at dette tilbu-
– Det hender folk spør om hemmeligheten bak
min store arbeidskapasitet. Hun heter Inga, var
Gordon Johnsens svar.
det var åpent for alle. Han ville at Modum
Bad skulle være gjennomsyret av tro, håp
og kjærlighet, forteller Gordons sønn,
Einar Johnsen, som selv er psykiater.
Modum Bad i Vikersund har i dag
slagordet «En kilde til liv».
Les mer om Gordon Johnsen på misjonsforbundet.no/gordonjohnsen
TEKST: INGUNN RUI
FOTO: MODUM BAD, PRIVAT OG MISJONSBLADETS ARKIV
GORDON H. JOHNSEN
(1905-1983)
n
Psykiater og overlege.
n
Stifter av Modum Bad, etablert i 1957.
n
Sønn av Marthe Marie og Ludvig Johnsen,
pastor i Oslo misjonskirke.
n
Gift med Inga Nilsen, og de fikk sju barn.
n
Misjonsforbunder, styreleder i Misjonsforbundet i fem år etter krigen og medlem i
skolestyret.
M I S J O NS bladet 2-1 5
25
HOVEDSAKEN
Tone og Asgeir Føyen gir av sin
tid for ungdommene.
ABILDSØ GÅRD:
–Møt me
ute
– Vi ønsker å se mennesker
som enkeltindivider og ikke
som prosjekter.
Ekteparet Asgeir og Tone
Føyen ved Abildsø gård i Oslo
etterlyser flere mennesker
som er villig til å vie tid og
krefter på andre.
A
bildsø gård er en historisk gård
bare få minutter utenfor Oslo
sentrum. Her har Asgeir og Tone i
over ti år tatt imot barn og unge som sliter
i skolen, gjennom arbeidet «Skolegård».
Hver onsdag og torsdag kommer rundt 40
elever fra 15 av grunnskolene i distriktet
til gården. Barna får omgi seg med husdyr og natur i rolige omgivelser og delta
i praktiske oppgaver som gir mestring og
ny motivasjon til resten av skoleuken. De
har også daglig besøk av ti elever fra første
året på videregående. Her får de får være
i ett miljø hvor de i stor grad mestrer og
hvor det er nok voksne så de blir sett og
oppmuntret, forteller Tone.
gården bety noe for lokalsamfunnet? Vi
kontaktet lokale myn-digheter, skoler,
menigheter og andre som er opptatt av
samfunnsutvikling, for å høre hva de
mente var hovedutfordringene, forteller
Asgeir.
En gjennomgående tilbakemelding var
behovet for å gi barn og ungdom som stod
i fare for å droppe ut av skolen et annerledes opplæringstilbud.
Vi bestemte oss for å være med å forebygge dette. Vi ser at det er mange ungdommer som ikke har det så lett, enten
det er med venner, hjemmeforhold eller på
skolen. Dette kan resultere i at deres livskvalitet ikke blir så god, forteller Asgeir.
Etterlyste behov
Relasjoner, ikke prosjekter
Den eldgamle gården ble fredet i 1997 og
var da under stort forfall. Da ekteparet
tok over året etter, hadde de et klart ønske
om å gjøre noe mer enn bare å sette gården i stand.
Vi spurte oss selv, hvordan kunne
26
M I SJONS bladet 2-15
Marcus går i 7. klasse og har nylig startet
på «Skolegård». Han forteller at han liker
aller best å væ-re med hestene, men trives
også godt sammen med de andre dyrene.
Han viser ivrig frem geitene og hønene
som tusler rundt på gården.
– Vi spurte oss selv,
hvordan kunne
gården bety noe for
lokalsamfunnet?
Tone og Asgeir Føyen
ennesker
ten en agenda
– Det å være her en dag i uken gjør at
de andre skoledagene blir litt bedre, forteller han fornøyd.
Gjennom arbeidet med «Skolegård»
og andre tilbud de har på gården, har
ekteparet erfart hvor vik-tig det er å møte
mennesker som den de er. Uten å ha en
bakenforliggende agenda, annet enn å
være et positivt møte for nettopp det mennesket.
Ekteparet Føyen har tilhørighet i Oslo
misjonskirke Betlehem. Her har de nå
funnet ungdommer som ønsker å bruke
noe av sin fritid på å være en venn for
noen av elevene tilknyttet gården. Asgeir
og Tone savner at flere mennesker tar et
selvstendig ansvar for å hjelpe andre.
– Vi har endt opp med et samfunn
hvor man i stor grad forventer at det er
kommune, stat eller me-nighet som skal
drive å rydde opp. Mens det vi egentlig
trenger er rett og slett Hans, Ole og Kari,
mener Asgeir som selv hoppet av en lovende karriere for å bygge opp gården.
Gården forebygger
at flere ungdommer
dropper ut av skolen.
For barna på gården handler det om
å få treffe et menneske som har lyst til å
være sammen med dem og som ikke gjør
dem til et prosjekt. Så kan man gjerne
trenge støtte og hjelp fra menighetene
eller andre når vanskelige ting oppstår.
Bærer noe i oss
– Vi vet at ensomhet er et stort problem
blant unge og gamle, så vi trengs jo der
ute, forteller Tone engasjert. Det er noe
med at vi som kristne må jo tro at vi
bærer noe i oss og ikke tenke at man må
forkynne gjennom ord hele tiden. Jeg tror
det gjør noe med oss, når vi frir oss litt
fra tanken om at man må være en del av
noe større for å kunne bidra, legger Asgeir
til. Det trenger ikke være så voldsomt, for
vi vet at små møter kan gjøre en stor forskjell. Og det er kanskje det mest givende
og trostyrkende man kan gjøre.
TEKST OG FOTO: RACHEL E. OLSEN
– De andre skoledagene blir bedre med å
være her, sier Marcus.
M I S J O NS bladet 2-1 5
27
HOVEDSAKEN
Sangboka har blitt borte i kirkene våre, men er de svaksynte fortsatt tilstede? Misjonsbladet besøkte Kristent
Arbeid Blant Blinde og svaksynte for å få vite mer.
KABB har sine lokaler i Askim.
En av KABBs
medarbeidere er
i studio og leser
inn bøker til
lydfiler.
Ser vi de svaksynte?
– VELKOMMEN INN, SMILER Jon Ivar
Dypedal. Han står i døra og viser oss inn
til et bord vi kan sitte ned ved. Han er
informasjonsarbeider i KABB, men også
sterkt svaksynt. Han ser oss som sorte
skygger, men beveger seg lettbent i kjente
lokaler. Rundt oss er det hyllemeter med
innspilt lyd som sendes til svaksynte.
– Hvordan ivaretar dere blinde og svaksynte
som fullverdige deltagere i gudstjenesten?
Jon Ivar setter fingeren på et ømt punkt
for mange menigheter.
– Vi ønsker å gjøre det lettere for synshemmede å delta i sin lokale menighet. Vi
besøker derfor menigheter, tilrettelegger
trosopplæring og konfirmasjonsundervisning for synshemmede, sier Bjørn Hanssen
som også setter seg ned sammen med oss.
Bjørn er organisasjonsdiakon og opptatt
av bindeleddet fra KABB til menighetene.
Legge til rette
– I gudstjenestene gjør vi mange ting
som forutsetter at folk ser, men med små
tiltak som måten man forteller hva som
skal skje, vil synshemmede være langt
tryggere, forklarer Bjørn.
Han tenker på korte opplysninger om
når man reiser og setter seg, ved nattverden og at møtelederen beskriver stedene
framfor ord som «her» og «der».
Sangboka som svaksynte bruker, er
nesten helt på vei bort fra møtelokalene,
og tekstene vises nå på storskjerm. Plutselig er svaksynte satt utenfor fellessangen
hvis de ikke kan alle versene utenat.
– Om man lager noen særtrykk i stor
skrift og gir til svaksynte ville det vært
veldig stor hjelp, forteller Bjørn. Med stort
skrift mener han minst skrift i 16 punkt
og uthevet fet.
At svaksynte ikke selv kan lese Guds
ord har KABB virkelig tatt på alvor. Hele
Bibelen er på lydfiler i flere tekniske varianter og oversettelser.
– Det er om lag 130 000 svaksynte i
landet vårt, og de er tilstede i alle typer
menigheter. Blant hundre mennesker er
det minst tre personer som ikke er fullt
seende, opplyser Jon Ivar.
Bakerst i køen
Mennesker med synshemming er oftest
svært tålmodige personer. De er vant med
å havne bakerst i alle køer og venter bestandig.
– Mennesker som mister synet, må
reorientere hele livet sitt. Mange opplever
at de er til bryderi. Dermed blir de også
borte fra fellesskapet. Dette gjelder ofte
eldre med synshemminger som gjerne er
oppdratt til å være tilbakeholdne, utdyper
diakonen.
– Hvordan skal vi hjelpe svaksynte i hverdagen?
– Vær naturlig og bruk normale ord. Si
for eksempel «Jeg ser deg», forklarer Jon
Ivar og forteller at KABB har utarbeidet
en egen veiledning i ledsagerteknikk som
er grei å lese gjennom.
– Om menighetene ønsker å gjøre noe
konkret men er usikre, er vi jo her for å
hjelpe. Ta kontakt med oss så har vi ofte
både hjelpemidler og gode råd, inviterer
Jon Ivar.
KABB leser ikke bare inn bøker, men
menighetsblader og aktuelt stoff kan man
få tilsendt på jevnlig basis. Det er mye
nytt og lettere hjelpemidler på gang, både
på grunn av digitaliseringen men også
nytt materiell.
TEKST OG FOTO: TROND OG HANNA H. FILBERG
FAKTA
Jon Ivar Dypedal og Bjørn Hanssen i KABB.
28
M I SJONS bladet 2-15
n
KABB er en felleskristen organisasjon som jobber for
blinde og svaksynte. De har kontorer i Askim og har 11
ansatte. KABB arrangerer leirer for medlemmer i alle
aldre, for eksempel for ungdommer over 15 år.
n
Hvis du er synshemmet er du enten blind eller svaksynt. I Norge klassifiseres blinde og svaksynte i fire
grupper: totalt blinde, praktisk blinde, sosialt blinde
og svaksynte.
VI MØTER
Han leder Nasjonalt råd i Misjonsforbundet. Pastoren i Bryne
misjonsmenighet er 34 år, gift og hekta på Liverpool.
THOMAS AAS PEDERSEN
– Hører gjerne
Groucshel og
Stanley forkynne
–Hva i oppveksten har preget deg mest som
menneske?
– En trygg og god familie, hvor vi
kunne prate om alt! Ekte og ærlig. Dessuten gode venner, og ungdomsmiljøet i
Gjerpen misjonskirke. Jesus var sentralt i
dette, på en naturlig og relevant måte. Jeg
tror summen av dette har preget meg mest
i oppveksten.
–Driver du med noen idrett og kunne du
blitt skikkelig god?
– Nå er det lite idrett, dessverre. Men
fram til jeg var 19 år satset jeg alt på å bli
profesjonell fotballspiller. Jeg fikk prøve
meg på Strømsgodset sitt rekruttlag, men
der sa det stopp. Jeg var vel litt god, men
nådde kanskje toppen av mitt potensial.
Skulle kanskje sagt ja da Brann ringte?
–Har du noen hobbyer?
– Fotball. Ivrig supporter av Liverpool
og Brann.
–Hvis du måtte være medlem i et annet kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor ville
du havne?
– Baptistsamfunnet tror jeg. Var
innom baptistkirka i Kristiansand og
ungdomsarbeidet der da jeg gikk på Ansgar. Trivdes godt der.
–Hvilken bok utenom Bibelen har gjort
størst inntrykk på deg?
– «Gud i Kirkeasyl» av Truls Åkerlund.
andre steder. Pastorer og andre som inspirerer meg til liv og tjeneste.
–Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
– Det ligger en andaktsbok for ektepar
der. Men vi er ikke så flinke til å bruke
den. Skal ta den frem igjen nå! (Takk for
påminnelsen)
–Hvilke fem hverdagsting klarer du deg ikke
uten?
– Kaffe, sport, mobilen, internett og
Ford Mondeo`en, som er en trofast bil
som henter og bringer.
–Hvis du skulle bo i et land utenom Norge,
hvor ble det da?
– Liverpool i England.
–Hva tror du preger livet ditt om ti år?
– Jeg håper det vil være en enda større
brann for å nå mennesker for Jesus. Et
misjonalt, ekte og transparent liv. Engasjert i menighet og Misjonsforbundet.
–Hva betyr fotball for deg?
– Det er vel en som har sagt: "Av alle
uviktige ting er fotball det viktigste". Jeg
støtter meg til den.
–Hvilke inspirasjonskilder har du for liv og
arbeid?
– Jeg henter mye inspirasjon gjennom
Bibelen og tid med Jesus på morgenen.
Ellers så liker jeg å høre forkynnelse av
Craig Groucshel og Andy Stanley. For
uten det finner jeg inspirasjon i å være
sammen med mennesker som familien
min, venner, kollegaer og naboer.
–Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
– Den syntes jeg er vanskelig. Tror ikke
bare jeg har en. Jeg ser opp til mange personer. Ledere både i Misjonsforbundet og
–Hvordan opplever du arbeidet i Nasjonalt
råd?
– Det er et privilegium å få være med
i nasjonalt råd og arbeide tett med gode
folk i Misjonsforbundet sentralt. Spennende å arbeide med prosesser i Vekst
2020, og jeg er spesielt interessert i Misjonsforbundets fem satsningsområder
som skal være retningsgivende frem mot
2018. Av de fem finner jeg menighetsutvikling som nummer en, slik det står i
Misjonsforbundets strateginotat. Meget
bra arbeid!
TEKST OG FOTO: TROND FILBERG
M I S J O NS bladet 2-1 5
29
Prosjektkatalogen
- om Misjonsforbundets prosjekter nasjonalt og internasjonalt
Velkom
Viggo Klausen har i mange år
besøkt menigheter i hele Norge.
Nå vil han møte mennesker som
ikke kommer til kirkelokalet.
30
M I SJONS bladet
www.prosjektkatalogen.org
mmen hjem, alle sammen!
Det rykker i evangelistfoten når Viggo Klausen nå planlegger å ta Alle
sammen-konseptet ut til kirkefremmede. Kommende høst vil tre steder i
Norge få besøk, og det er kirkefremmede som inviteres inn i kampanjeteltet.
Ut til folket
– På forunderlig måte har vi fått til disposisjon et stort møtetelt, en trailer med
sjåfør og mye utstyr som vi kan benytte.
I tillegg vil vi ha skoleteam og godhetsteam som skal møte lokalbefolkningen,
forteller Viggo som er barne- og familieforkynner i Misjonsforbundet UNG.
– Drømmen med Velkommen hjemturnéen er å lage et konsept som har
som hovedmål å nå kirke- og evangeliefremmede barnefamilier på en slik måte
at de vil invitere Jesus til å bo i deres
eget hjem!
Hvilke tre steder de skal til på denne
første turnéen er ikke helt bestemt ennå,
men småsteder med liten kristen virksomhet vil bli prioritert. Det vil ganske
sikkert bli et par steder i Nord-Norge
og muligens et sted på indre Østlandet,
røper Viggo som fortsatt er åpen for
innspill på aktuelle steder.
Selve tittelen på turnéen, Velkommen hjem, fikk han også en helt spesiell
bekreftelse på. Nære forbedere som bad
høyt for turnéen i et bønnemøte, gjentok flere ganger i bønn at mennesker
skulle få komme hjem til fellesskapet
med Jesus, uten at de visste om Viggos
tanke om denne tittelen.
Flere team i aksjon
Det er Misjonsforbundet UNG som i
samarbeid med Ungdom i Oppdrag
(UiO), satser på turnéen. Viggo som er
initiativtager, vil ha med seg et familieteam fra Sørlandet og et ungdomsteam
fra UiO.
For å komme i kontakt med lokalbefolkningen på stedene vil UiO-teamet
besøke den lokale skolen på stedet og
vise godhet i lokalmiljøet med forefallende arbeid og samtale med dem man
treffer. Lokale kristne inviteres til å være
med både før og etter arrangementet.
Samlingene i det store teltet som vil bli
slått opp på lokalstedet vil i stor grad
ligne på Alle sammen-samlingene man
har sett på sommerfestivalen Liv &
Vekst, men tilrettelagt for målgruppa.
Vi trenger hjelp
– Vi trenger hjelp fra misjonsmenighetene og misjonsforbundere. Det er
behov for flere mennesker som kan delta
i selve turneen, og vi trenger forbedere i
et konkret forbønnsopplegg.
Dessuten håper vi på økonomisk
støtte som kan være med å dekke utgiftene i dette trosprosjektet. Selv om vi
har fått utrolig mye gratis allerede, vil
det være reise- og oppholdskostnader
for team og medarbeidere, forklarer
Viggo frimodig.
M I S J O NS bladet
31
Prosjektkatalogen
- om Misjonsforbundets prosjekter nasjonalt og internasjonalt
Appell av Svein Aksel G. Nakkestad,
daglig leder i Misjonsforbundet UNG:
Nye hjem med Jesus
Å vinne mennesker for Jesus er midt
i Misjonsforbundet UNGs visjon og satsing. Vi erfarer at å gjøre disipler mange
ganger handler om å nå inn i familiene
med evangeliet. Barna og de unge som
hører om og tar imot Jesus, skaper store
innvirkninger både på deres eget og familiens liv. Vi ber om at Jesus skal komme
hjem til enda flere mennesker i Norge.
Derfor tror vi at vi må våge å bringe
Jesus til mennesker også der vi i dag ikke
har menigheter eller hvor det er mange
kirkefremmede. Teltturneen med Viggo
Klausen er dermed med å bryte noen
grenser og skaper ny og levende tro. Kanskje blir dette utgangspunktet for enda en
ny menighetsplanting i Vekst 2020?
Med det flotte Alle sammen-konseptet
som vi er trygge på og vet fungerer, vil
denne turneen gå midt inn i våre grunnverdier om å skape nærhet til bibelhistoriene.
Vår visjon er å se barn og unge for
Kristus og menigheten. Derfor våger
vi sammen med lokale menigheter og
kristne, å satse på nå nye mennesker på
nye måter.
Vi trenger din støtte i forbønn og gaver.
Du utfordres herved til å investere i Jesu
befaling om å gå ut og gjøre disipler. Nå
gjør vi det. Vær med oss på turneen!
Takk for din gave!
Hvordan skal mennesker tro når de ikke har hørt?
Bli bønnepartner for
turnéen
Teltturneen «Velkommen hjem» trenger
bønnepartnere, både enkeltpersoner, familier og menigheter.
Registrer deg for å få tilsendt bønneemner per e-post.
Se mer informasjon og registrer deg på
hjemmesiden www.misjonsforbundet.no/
beforallesammen
Se mer informasjon på hjemmesiden www.
misjonsforbundet.no/velkommenhjem
32
M I SJONS bladet
– Flere mennesker trenger å høre om Jesus på
en forståelig måte slik Alle sammen-møtene
er, sier Svein Aksel Nakkestad.
Foto: Trond Filberg.
Gi en gave!
Innsamlingsaksjonen i mai og juni
2015 går til teltturnéen med Viggo
Klausen. Misjonsforbundet UNG
har dette som ett av sine satsingsprosjekter dette året. Din gave gir
mennesker som ikke går i kirken
muligheten til å høre evangeliet og
møte teamene som viser godhet og
besøker skolene på steder med få
menigheter i området.
> www.prosjektkatalogen.org
Prosjekt nummer 3031
Innsamlingskonto: 3000 15 09000
Merk gaven: «Velkommenhjem»
kniftrygghet.no
Foto: Dreamstime.com
Når du sikrer verdier,
skaper du verdier.
Det kan vi forsikre.
Vi er skapt av Kristen–Norge for å verne og sikre verdier
gjennom gunstige avtaler for både kirker,
organisasjoner og privatpersoner.
Overskuddet gir vi tilbake til fellesskapet.
Som forsikringskunde hos oss bidrar du derfor
til å skape nye, varige verdier for deg og den
mangfoldige kristne virksomheten.
Vi kan forsikre alt du eller ditt
kristne fellesskap eier og har.
SIKRER VERDIER.
SKAPER VERDIER.
Mer informasjon, gode råd og tilbud på kniftrygghet.no, eller ring 23 68 39 00
M I S J ONS bladet
33
Disippelkorset
Er du vår nye ungdomsarbeider/
ungdoms­pastor?
(eventuelt i kombinasjon med musikkarbeidertjeneste?)
Adr: Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo
Da vår nåværende ungdomspastor skal over i andre arbeidsoppgaver i menigheten,
så søker vi hans erstatter i en 50 % stilling.
ARBEIDSOPPGAVER:
•
•
•
•
DU:
www.misjonsforbundet.no
•
•
•
•
•
•
•
•
Hovedansvarlig for «Loftet» på fredager, ungdommenes hovedsamling
Ledertrening og lederutvikling av ungdommer
Kontakt og oppfølgingsansvar for frivillige ledere tilknyttet ungdomsarbeidet
Medansvarlig for menighetens helhetlige trosopplæringsplan («Levende Tro»), med spesielt
ansvar for aldersgruppen 13-19 år
Har en levende tro på Jesus og er trygg på deg selv og din tro
Kommuniserer godt med ungdom
Leder og arbeider godt alene og gjennom andre
Er initiativrik, kreativ og selvstendig
Strukturert, nøyaktig og pålitelig
Tør å prøve nye ting
Ønsker å se ungdommer komme til tro på Jesus
Er opptatt av at ungdom som individ og gruppe skal finne sin plass i menigheten
Disippelkorset © Edin Løvås. Forvaltes
av Misjonsforbundet UNG
- et felleskristent symbol
NY NETTBUTIKK!
Disippelkorsene bestilles nå hos
www.hermon.no
Se under Misjonsforbundet UNG
Les mer på www.disippelkors.no
Misjonsforbundet UNG tilbyr
Levende troressurspakken
Bestill ressurspakken på nettsiden
www.misjonsforbundet.no/ungressurser
VI:
• Har et positivt og godt stabsmiljø med 6 ansatte. Ungdomsarbeider/-pastorstillingen
vil inngå i menighetens pastorteam
• Har et oppegående, stabilt og voksende ungdomsmiljø
• Legger til rette for at ungdom skal trives og vokse i menigheten vår
• Sørger for god oppfølging
• Tilbyr lønn etter avtale
• Pensjon- og forsikringsavtaler gjennom Misjonsforbundets avtaler
Dersom du i tillegg har musikalske evner og kvaliteter, kan stillingen kombineres med en 30 %
musikkarbeiderstilling for hele menigheten. Alle som arbeider med barn og ungdom i Skien misjons­
kirke, både ansatte og frivillige, må legge frem politiattest.
Søknadsfrist: 6. mai 2015.
Hele pakken
koster kun
kr 400,-
Ønsket tiltredelse: Ca 15. august
For spørsmål om stillingen, ta kontakt med Pastor Martin Daland (97549390
og [email protected])
Kriminelt gode
Reklamebyrå med
egne trykkemaskiner
34 M I SJONS bladet
Feriehus på Lista
Longhammarveien 23 • 5536 Haugesund • Tlf.: 52 71 72 90
Fax: 52 71 69 98 • Mobil: 982 35 295 • E-mail: [email protected]
Raglamyr AS
FinnWenche
ro – opplev
natur i fantastiske
Rossebø
omgivelser like ved Lista fyr!
Longhammarveien 23 • 5536 Haugesund • Tlf.: 52 71 72 90
Fax: 52 71 69 98 • Strender
E-mail: [email protected]
Fiske
Turer i fjæra
Gårdsliv
Raglamyr AS
Haugesund
www.iboraglamyr.no
Therese Pedersen
Vi leier ut en nyoppført,
liten bolig med ett soverom
og ekstra soveplasser på
hemsen.
Ferdig oppreide senger og
ferskeHaugesund
gårdsegg til •
frokost,
Longhammarveien
23 • 5536
Tlf.: 52 71 72 90
målrettet
engasjement
om
du
vil
ha
det!
Fax: 52 71 69 98 • E-mail: [email protected]
Ring oss om dere ønsker
å besøke oss eller få mer
mer informasjon.
orgsys.no
medlems- og
fundraisingssystem
Telefon: 975 96 431
Wenke og Kåre Heimvoll
M I S J ONS bladet
35
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Hundre års
pastorspor
etter Gerda
I 2015 er det hundre år siden Gerda Karijord startet som forstander i Narvik
misjonsmenighet. I dag er Ingrid Lindberg pastor i denne misjonskirka.
Misjonsforbundet har i dag en betydelig
andel kvinnelige pastorer i misjonsmenighetene.
Gerda Karijord var Misjonsforbundets første kvinnelige
forstander.
GERDA VAR FØDT på Brønnøy det året Misjonsforbundet ble stiftet, i 1884. Som 17-åring reiste hun som evangelist i
Telemark og opplevde vekkelse i Porsgrunn. Så stod Nord-Norge
for tur som evangelist på Helgeland og i Bodø, før hun i 1915 ble
innsatt som forstander i Narvik misjonsmenighet. Hun tjente
hele sitt yrkesliv som forkynner og ansatt i Misjonsforbundet, og
hun fikk kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats.
Hundre år har gått siden Gerda Karijord ble Misjonsforbundets første kvinnelige forstander, og helt fra starten var det Fredrik Fransons forsvar for at kvinner skal forkynne evangeliet som
fikk råde i Misjonsforbundet.
I Gerdas fotspor
– Jeg er glad for å være kvinnelig
pastor i Misjonsforbundet! Her er vi
flere damer, og jeg opplever at vi blir
sett og brukt på lik linje med mennene. Men det er fortsatt for mye
mannsdominans i sentrale styrer og
råd, sier Ingrid Lindberg som har
vært pastor i Narvik misjonskirke
siden 2008.
– De mest positive reaksjonene på
det å være kvinnelig pastor har jeg
fått fra kirkefremmede, som synes
det er annerledes og flott med en
36
M I SJONS bladet 2-15
ung kvinne som pastor. En mannlig lærer som var på studiebesøk
med klassen sin i kirka en tid tilbake utbrøt midt i forelesningen:
«Legg merke til at denne presten har neglelakk og går med vanlige, moderne klær!». Det sier noe om de forutinntatte meningene
folk har om pastorrollen, forteller Ingrid som var ansatt i to år som
ungdomspastor og i fem år jobbet med menighetsplanting, forkynnelse og misjon i Sverige før hun kom til Narvik.
Savnet kvinnelige mentorer
– Fra jeg som tenåring opplevde kallet til tjeneste har jeg alltid
hatt ledere rundt meg som har heiet meg frem som forkynner og
leder, de fleste av dem menn, sier hun. Da hun som 20-åring begynte med teologiske studier kjempet hun likevel med bildet av
den tradisjonelle «pastortypen».
– De få kvinnelige pastorene og lederne jeg kjente til var enten
hjemvendte single misjonærer, sjelesørgere eller pastorkoner som
spilte piano og passet barn. Som ung i tjeneste hadde det vært
fint å hatt kvinnelige mentorer rundt meg som representerte et
bredere spekter av ledere og som kombinerte tjeneste og familieliv, utfordrer Narvik-pastoren som i dag er en av mange kvinnelige pastorer som jobber i Misjonsforbundets menigheter.
TEKST: TROND FILBERG
FOTO AV INGRID LINDBERG: DANIEL LINDBERG
FOTO AV GERDA KARIJORD: MISJONSBLADETS ARKIV
Les mer om Gerda:
www.misjonsforbundet.
no/gerdakarijord
Les mer på www.misjonsforbundet.no/nyhetsarkiv
Tildelt æreskniv
Rune Midbøe har i mange år
vært troppsleder i 1. Bråstad
MSK og har nå fått tildelt
Norges Speiderforbunds
æreskniv for arbeidet han har
gjort.
Rune Midbøe
med diplom og
æreskniv fra
Norges Speiderforbund.
GJENNOM MANGE ÅR har Midbøe gjort
en enestående innsats for å gi speiderne
gode opplevelser og kunnskap. Som et
synlig resultat av dette har patruljer i hans
tropp vunnet kretsbannerkonkurransen
i Aust-Agder krets to ganger og vært de
beste som har kvalifisert patruljer til deltagelse i NM for speidere.
Han stiller alltid opp for speiderne på
de ukentlige møtene, helgeturene og leirene. Han har vært en ildsjel for å få satt i
stand en speiderhytte. I Aust-Agder krets
har han også bidratt betydelig som styremedlem gjennom mange år, de siste årene
som visekretsleder.
NSFs æreskniv er en spesielt designet
kniv i slire med forbundets merke. Kriteriene for å få kniven er at vedkommende
speider har vist mot og utholdenhet i spesielle situasjoner eller har gjort en spesiell
innsats.
TEKST: KJELL AABERG (GRUPPELEDER I 1. BRÅSTAD
MSK)/JORUNN SØRLIE HAGEN
Kretsleder i Aust-Agder krets, Jan Fredrik Steine. Troppsleder i 1. Bråstad MSK, Rune Midbøe og
Gruppeleder i 1. Bråstad MSK, Kjell Aaberg.
Gresshoppe
eller overvinner?
«ALDRI UNDERVURDER DEG selv eller noen
andre, vi har det som trengs» sang vi i leirsangen til forrige landsleir. Wow- litt av en statement, men her er noe vi speidere har å fortelle
dere. Hvordan du ser på deg selv og andre vil ha
betydning for ditt og andres liv omkring deg.
Josva og Kaleb er to speidere som vi møter i
Bibelen, de er speidere, i en litt annen utgaven
en Misjonsforbundets speidere, men like fullt
speidere. Disse to ble sammen med en stor
«Speidergruppe» sendt ut for å se på det landet
som Gud hadde lovet Israelsfolket. Historien
forteller oss at det landet de kom til var fullt av
utfordringer, men også en overflod av muligheter.
Når speideren kom tilbake så de på seg selv
som gresshopper i møte med de mektige fiendene i landet. Josva og Kaleb så også utfordringene, men deres respons var at de hadde det
som skulle til. Josva og Kaleb var overvinnere.
Noen hadde gitt dem opplæring og erfaring som
tilsa at Gud var til å stole på. Noen hadde sette
potensiale i dem som unge og hadde heiet dem
fram i livet og troen.
Trofaste speiderledere har gjennom år etter
år investert inn i barn og unge, sett en verdi,
delt sin tro og sett dem vokse til å bli mennesker som tar ansvar i menighet og samfunn.
Du tenker kanskje – «så bra at disse ledere gjør
dette», men dette handler jo om deg selv. Du
kan, de som du har rundt deg i din menighet
kan. Gud kaller mennesker i dag til å se muligheter i barn og unge. Vi i speideren har drevet med dette lenge,
og vi trenger flere leder i våre
lokale grupper.
Anita D. Isaksen
Speiderkonsulent i MSK
M I S J O NS bladet 2-1 5
37
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Det blir ingen påske uten Stagedive, og i år var
293 deltakere og ledere på leirene i Haugesund
misjonskirke og på Vegårtun.
– Stor raushet og høy «haus-kultur»
Ingrid Annette Aas Pedersen var leirsjef
for til sammen 225 Stagedivere på Vegårtun, inkludert ledere.
– Det var utrolig gøy å være leirsjef, og det
er så givende når man lager leir med så
mange flinke og dedikerte ledere, forteller
hun.
– Flere sa ja til Jesus
Hun forteller at lederne har fått mange
gode tilbakemeldinger og at stemninga
var akkurat slik det pleier å være på Stagedive:
– Det vil si fantastiske imøtekommende deltagere og ledere, stor raushet og
høy «haus-kultur». Og det absolutt beste
med leiren var at flere mennesker sa ja til
Jesus, forklarer hun.
Ingrid Annette har vært leirsjef for
PåskeStagedive Vestlandet én gang før,
men det var første gang hun var leirsjef på
38
M I SJONS bladet 2-15
Vegårtun.
– Jeg kan nok tenke meg det igjen hvis
jeg har muligheten til det, sier hun.
Fantastisk lovsangsteam
Ingrid Hartwig Larsen var leirsjef på Påskestagedive Vestlandet i år, sammen med
67 andre ledere og deltakere.
– Å være leirsjef på Vestlandet var veldig spennende! Det er en leir hvor man får
mulighet til å bli kjent med mange av deltakerne uansett hvilket ansvar man har,
så det er veldig kjekt, sier hun.
Ingrid har ikke vært leirsjef før og fikk
en ny og lærerik erfaring.
– Jeg har fått utfordret meg selv med
et sånt ansvar. Stemningen på leiren var
veldig bra. Spesielt givende når deltakerne
forteller at de har blitt bedre kjent med
Gud på leir!
Hun synes det er mye kult som skjer på
Stagedive hver gang det er leir og mener
kombinasjonen av aktiviteter og møter er
bra.
– I år synes jeg møtene var veldig
gode, med dyktige talere og et fantastisk
lovsangsteam, avslutter Ingrid Hartwedt
Larsen.
Mer Stagedive i år
22.-25.mai er det Stagedive Soltun, samtidig med Liv & Vekst i nord. Dette er for
tenåringer fra 13 år og på menyen står
blant annet Powerstation – som er selve
hjertet av Stagedive – i tillegg til aktiviteter og underholdning.
Camp Stagedive 2015 foregår på Liv &
Vekst i Stavern 7.-12. juli.
TEKST: JORUNN SØRLIE HAGEN
FOTO: ANDREAS RØNNINGEN,
INGVIL H. ØSTERHUS
Du kan me
lde
deg på Sta
gedive
Soltun 2015
og på
Camp Stag
edive 2015
på www.ch
eckin.no
Les mer på www.misjonsforbundet.no/nyhetsarkiv
Tommel opp fra leirsjef på
Vegårtun, Ingrid Annette Aas
Pedersen.
M I S J O NS bladet 2-1 5
39
PORTRETTET
Gjensyn med bestevenninnen Denise (t.h)
30 år etter. Til venstre
korvenninnen Agnes.
40
M I SJONS bladet 2-15
REISEN
TILBAKE
til
Kongo
Å være misjonærbarn har sin pris. Vera Eriksrød (43) har gått
fire år i terapi for å bearbeide barneår i Kongo Brazzaville.
Nylig kom hun tilbake fra Kongo – fullstendig fri.
-J
eg reiste for å avslutte Kongo-kapitlet i livshistorien min. Etter å ha opplevd landet og folket på
ny, kjenner jeg meg som et nytt menneske. Jeg
forstår at Kongo alltid vil være en viktig del av
meg og familie-krøniken vår.
Vera var tre år da hun kom til Kongo første gang,
sammen med foreldrene og misjonærene Eldbjørg og
Karl Fredrik Kittilsen fra Skien. De var utsendt fra Misjonsforbundet og bodde i den vesle savannebyen Ngo, 25
mil fra hovedstaden Brazzaville og 80 mil fra kystbyen
Pointe Noire (forkortet PN).
I PN lå internatskolen dit både Vera og lillebroren
Alexander ble sendt. Vera var åtte år da hun dro dit første gang. I fem år bodde hun på internatskolen, som misjonsforbundene i Norge og Sverige drev sammen. Barna
kom hjem til foreldrene til jul, påske og i sommerferien.
– Vi smilte alltid når vi vinket farvel i flytrappa. Tårene kom først når vi var inne i flyet som fraktet oss fra
Brazzaville til PN, minnes Vera.
Atskillelsen fra mor og far i barneårene skapte sår
som for mange ble ekstra merkbare da de selv ble foreldre.
– Da var da jeg selv ble mor at de vonde tingene i min
egen barndom for alvor satte inn. Da begynte en prosess
som ble avsluttet med reisen til Kongo i februar, forteller
Vera.
”Mitt folk”
Det er seks år siden de nå voksne misjonærbarna med
felles bakgrunn fra internatlivet i PN møttes til misjonærbarn-treff i Sverige.
– Vi snakket mye sammen, fikk faglig input, opprettet
en Facebook-side og begynte å drømme om å reise tilbake.
Vera Eriksrød var den som formulerte brevet til de
nåværende misjonsledelsene i Norge og Sverige. Forslaget ble godt mottatt og Den evangeliske kirken i Kongo
ønsket dem varmt velkommen. Blant de 40 deltagerne på
turen var fem norske misjonærbarn med ektefeller samt
Ingrid Eskilt, tidligere lærer.
– Det var da jeg så de første bølgeblikktakene under
flyets nedstigning til Brazzaville ar den underlige og
gode prosessen begynte. Jeg kjente det i magen: ”Dette
er mitt folk”. På flyplassen ble jeg møtt av bestevenninen min fra barneårene, Denise og ”storebroren” min,
Faustin. Fantastisk!
>>
– Vi smilte alltid når vi vinket farvel
i flytrappa. Tårene kom først når vi
var inne i flyet som fraktet oss fra
Brazzaville til Pointe Noire.
M I S J O NS bladet 2-1 5
41
Vera på jakt med kongolesiske venner før julefesten på Ngo, der familien Kittilsen bodde.
>>
– Vel framme i PN mimret vi i fire dager. Internatskolen
var nå et kurs-senter, men bolig- og klasserommene våre var
der selv om møblene var fjernet. På loftet fant vi lekene våre,
de gamle liksomgitarene, Lucia-stjernene, ja, til og med dokumentmapper med navn. I min mappe lå støvete reisedokument
som jeg har tatt med hjem.
Sorg og glede
Synet av skolen med omgivelser fikk fart på hukommelsen.
– Det den ene hadde glemt, husket en annen. Mange sterke
følelser fikk utløp, både sorg og glede. Det var jo begge deler og
det er det viktig å få fram. Vi hadde fantastiske lærere, men de
kunne ikke erstatte foreldrene mine. Vi hadde et unikt fellesskap, hvor de eldste elevene tok seg av de yngre. Dessuten lekte
vi mye. Ikke minst har jeg gode minner fra de flotte strendene i
PN.
Vera bodde først på skolen fra hun var åtte til elleve. Etter et
opphold i Norge var hun tilbake som 13-14-åring.
– De første årene satte dypest spor. Savnet og opplevelsen av
å være langt hjemmefra var sterkest når jeg hadde lagt meg og
når jeg var syk. Den eneste kontakten vi hadde med mamma og
pappa var via brev, og det kunne ta opptil tre uker før det nådde
42
M I SJONS bladet 2-15
Vera på overnattingsbesøk hos bestevenninnen
Denise i barndommens Kongo.
PORTRETTET
– Da kirkeklokka slo kom tårene. Folk kom
løpende ut fra alle hyttene og ropte navnet mitt.
fram. Å få brev var et høydepunkt. Jeg kan ennå høre lyden av
små føtter som løper i korridorene idet posten ankom. Lørdag
var brevskrivings-dag. Da satt vi klasserommet og skrev til
familie og venner. Lærerne leste gjennom brevene for å rette
skrivefeil. Derfor ble det vanskelig å skrive om hjemlengsel og
andre personlige ting.
relevant i det norske samfunnet. En av misjonslederne sa det
så godt: Misjonærbarn kom hjem med store rikdommer, alt
man hadde fått med seg fra Kongo. Vel hjemme oppdaget man
at denne rikdommen sto i en fremmed valuta. Den hadde ikke
den samme verdien som i Kongo og mange valgte til slutt å
legge den bort.
Selvsensur
Fest for Vera
Mange misjonærbarn påla seg en form for selvsensur, minnes
Vera.
– Vi snakket ikke om savnet når vi var på ferieopphold hos
foreldrene våre heller. Da ville vi bare ha det hyggelig.
– Kunne skolegangen vært løst på en annen måte, slik du ser det
i dag?
– Jeg tror både misjonsledelsen og foreldrene våre gjorde
det beste de kunne ut fra forutsetningene den gangen. Det
fantes ingen alternativ. De hadde ikke samme kunnskap om
hva som setter seg i et barnesinn som vi har i dag.
I Norge ble det vanskelig å snakke om årene i Kongo.
– Vi kom hjem med opplevelser og kunnskap som ikke var
Ole Jacob, Veras ektemann, var med på Kongoreisen.
– Det var viktig. Han har fått en helt annen forståelse av
livet jeg og vi levde.
Ole Jacob fulgte også med til Ngo, der Kittilsen-familien
bodde under alle sine Kongo-perioder. Noe løsnet straks hun
så kirken og misjonærboligen, forteller Vera.
– Da kirkeklokka slo i kirken som pappa bygde kom tårene.
Folk kom løpende ut fra alle hyttene og ropte navnet mitt.
Om kvelden var det fest i kirken. Mellom 400 og 500 mennesker møtte fram for å hilse Vera og Ole Jacob velkommen.
Fire og en halv time varte samlingen der blant annet tre kor
deltok.
– I korene sto bantuer og urfolk sammen og sang. Da vi
>>
”The struggle is part of the story” står det på plakaten
i familien Eriksrøds stue. Det kan misjonærbarnet Vera
skrive under på.
M I S J O NS bladet 2-1 5
43
PORTRETTET
– Reisen forandret meg.
Jeg fant tilbake til den
kongolesiske identiteten
min.
Vera Eriksrød har mange gode minner fra
internatlivet – blant annet fra de vakre
strendene i Pointe Noire.
>>
bodde der var det en nesten umulig tanke. Urfolket – den gang
kalte vi dem pygmeer – var nederst på rangstigen. Men det var
nettopp dette mamma og pappa brant for: Integrering.
– Da jeg så barna i trappene foran prekestolen husket jeg hvordan jeg selv satt der og var en del av barneflokken på Ngo. Om de
var bantuer eller pygmeer spilte ingen rolle.
Vera var så integrert at hun som fire-femåring fungerte som
tolk for foreldrene. Hun snakket tre stammespråk pluss fransk.
Stolt av foreldrene
– Etter tre dager på Ngo forsto jeg hvorfor mamma og pappa reiste og storheten i det de gjorde. Det var som om noe slapp taket
og jeg kjente en enorm stolthet og takknemlighet over å være en
del av det, smiler Vera.
Som i barndommen ble hun invitert inn i landsbyhyttene.
Fortsatt var de opplyst av parafinlamper og nasjonalrettene fou
fou og zaka zaka ble servert slik som før.
– Veien til Ngo er asfaltert, men ellers er det ikke store forandringer på landsbygda. De jakter, arbeider på markene og lever
etter de gamle tradisjonene. De bekymrer seg ikke over lån og oljepriser slik som oss, men er fornøyd om de har klær på kroppen
og mat i magen. Vi har mye å lære av dem, fastslår hun.
44
M I SJONS bladet 2-15
Vil ikke bytte
Etter gjensynet med barndommens rike er hun glad for oppveksten i Afrika.
– Selv om den bød på utfordringer, ville jeg ikke byttet med en
vanlig oppvekst i Norge. Reisen forandret meg. Jeg fant tilbake til
den kongolesiske identiteten min.
Økt tilskudd
fra Norad
– Hva husker du best fra gjensynsreisen?
– Fra Pointe Noire var det nok hvordan vi sammen kunne
gråte over en sår fortid og samtidig glede oss over de gode minnene. Det betød også mye at kirken takket oss, anerkjente jobben foreldrene våre gjorde og åpenbart forsto at det kostet både
voksne og barn mye.
– På Ngo ble jeg overveldet av takknemligheten innbyggerne
la for dagen. Mye kan repareres ved å bli sett og verdsatt. Det er
en almen lærdom å ta med seg i livet, konkluderer Vera Eriksrød.
TEKST: INGUNN RUI
FOTO: INGUNN RUI, OLE JACOB ERIKSRØD OG PRIVAT
– Misjonsforbundet har fått sin
høyeste tildeling av offentlige
prosjektmidler i nyere tid, forteller misjonskonsulent Øyvind
Slåtta som har ansvar for prosjektene.
Vera Eriksrød er langt mer stolt
av foreldrenes innsats i Kongo
nå enn før hun besøkte landet
i februar. På bildet holder hun
og faren Karl Fredrik Kittilsen
et brev fra Kongos president
til fem Skiens-skoler. Elevene
skrev brev til begge parter
under borgerkrigen i 1997. Kort
tid etter fikk de svar.
For 2015 er det tildelt rett i underkant av 4,4, millioner kroner til seks prosjekter i Colombia, Kongo
og Sentral-Asia. Norad-midlene fordeles gjennom
Digni før Misjonsforbundet får tilskuddet.
– Reisen forandret meg. Brikkene falt på plass, forteller
Vera Eriksrød. Vera var ett av 35 tidligere misjonærbarn
som var tilbake i barndommens Kongo i februar.
VERA ERIKSRØD
• 43 år
• Bor i Skien
• Gift med Ole Jacob
• Tre barn – 15, 12 og 9 år
• Tidligere flyvertinne. Nå boligstylist og
butikkmedarbeider
• Aktiv i Hauges Minde (Normisjon)
Les mer på Veras reiseblogg:
www.tilbaketilcongo.no
Digni og de 19 medlemsorganisasjoner som står
bak, fikk i år tildelt 168,6 millioner kroner. Økningen
for Digni skyldes i stor grad tildeling av 8,3 millioner øremerkede kroner som Norad fordelte fra
om lag 400 millioner kroner som stod igjen etter at
bundne tilskudd for løpende avtaler var trukket fra.
Misjonsforbundet fikk ikke noe av disse midlene.
Digni har fått tilslag på en søknad om ekstra støtte
og får nå tildelt 8.3 millioner ekstra for 2015. En
oversikt publisert av Bistandsaktuelt 7. april viser
at Digni dermed er den frivillige organisasjonen
i Norge med løpende avtale som har fått størst
økning i sitt tilskudd for 2015.
-De ekstra midlene vi har fått er øremerket til
utdanningsprosjekter, noe generalsekretær Jørn
Lemvik mener Dignis medlemsorganisasjoner har
en unik kompetanse på.
TEKST: JORUNN SØRLIE HAGEN
FOTO: TROND FILBERG
M I S J O NS bladet 2-1 5
45
TIL MINNE
(26.11.1928-03.03.2015)
Etter et kort sykeleie døde
Tor Ingulf Diesen 86 år gammel den 3. mars. Ingulf ble
født 26. november 1928 i Ullensaker og Notodden ble
hans siste hjemsted.
46
M I SJONS bladet 2-15
Han startet 18 år som predikant i Det
Norske Misjonsforbund, og 19 år gammel
ble han forstander i Kongsberg Misjonsmenighet. Senere var han pastor i flere
misjonsmenigheter i Norge og USA.
Ingulf studerte til Master og Divinity
ved Trinity Evangelical Divinity School
i Chicago, der han i 1970 ble utnevnt til
æresdoktor. Sin cand. theol. har han fra
Universitetet i Oslo og var forskningsstipendiat ved Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd.
I elleve år var Ingulf rektor ved Ansgarskolen der han ledet utviklingen til det
som i dag er Ansgar Teologiske Høgskole
og Ansgar Bibelskole i Kristiansand. I
perioden 1971-81 var Ingulf misjonsforstander som tilsvarer dagens stilling som
generalsekretær i Misjonsforbundet. Deretter var han landssekretær i 14 år, og han
var en usedvanlig aktiv og kjær bibellærer
langt utover Misjonsforbundet.
Fra 1957 var han medarbeider for Billy
Graham-organisasjonen. Ingulf ledet den
norske gruppen som startet den norske
Lausannebevegelsen i 1974. Fra 1992 til år
2000 var Ingulf leder for Den Evangeliske
Allianse. I 1997 var han en av oversetterne
bak Bibelforlagets «Bibelen, Guds ord»,
og han har skrevet flere bøker. Ingulf engasjerte seg sterkt for å løslate kirkeledere
og yte bistand til Øst-Europa, og under
World Evangelical Alliance verdenskongress i Kuala Lumpur i 2001 mottok han
økumenikkprisen for 30 års engasjement.
Kongens fortjenestemedalje i gull mottok
han 80 år gammel for sin innsats i norsk
kristenliv.
Ingulf har satt minnerike spor etter
seg og vært en meget betydningsfull kirkeleder. Våre tanker går til konen Astrid
og øvrige familie. Vi lyser fred over Tor
Ingulf Diesens kjære minne.
ØYVIND HARALDSEID,
GENERALSEKRETÆR
Ingulf Diesen ble begravet fra Notodden kirke.
Pastor Jan Danielsen forrettet i kirken og her ved graven.
En verdig begravelse
Torsdag 12. mars ble Tor Ingulf Diesen begravet i Notodden kirke og stedt til hvile
med gravplass på Notodden
gravlund. Det ble en nær og
verdig begravelse der familien delte sine kjære minner.
Pastor i Kongsberg misjonskirke, Jan Danielsen, forrettet begravelsen. I minneordene belyste han Ingulfs familiebakgrunn
og varme personlighet. Han beskrev Ingulfs store omsorg for alle, glede for mennesker han alltid måtte håndhilse på og
hans forkjærlighet til vedhogst og natur.
I sin tale la Danielsen vekt på skriftordet
om å fullføre løpet, med referanse til kapittel 4 i det andre brevet til Timoteus.
Ingulfs kone, Astrid Diesen, uttrykte
takknemlighet for livet og tjenesten de
fikk ha sammen gjennom nesten 58 års
ekteskap. Han var en snill og god mann,
uttrykte hun. De fikk fire barn. Sønnen og
et av de tolv barnabarna delte personlige
og varme ord om far og bestefar. Ingulfs
søster, Kari Diesen-Dahl, som er bosatt
i Chigago, delte minner og et skriftord.
Deretter fulgte minneord om Ingulfs rike
tjeneste ved generalsekretær i Misjonsforbundet, Øyvind Haraldseid, og rektor ved
Ansgarskolen, Harald Nygaard.
Barnebarnet Martine J. Diesen sang
«Now we take this feeble body», mens
Gunnstein Draugedalen framførte san-
– Ingulfs forkynnelse åpnet påskeevangeliet for meg og mine tenåringsvenner slik at Jesu lidelse,
død og oppstandelse ble vårt faste
referansepunkt resten av livet.
Bjørn Øyvind Fjeld
gene «Var jag går i skogar, berg och dalar»,
«Jag har hört om en stad» og «Doggdråpen».
Fellessangene i kirken var «Navnet
Jesus blekner aldri» og «Jeg går til himlen», mens ved graven ble det sunget to
vers av «Deilig er jorden» ved båren.
Minnestunden ble ledet personlig og
varmt av Sven Øverland. Mange hilsninger ble gitt, blant annet av tidligere generalsekretær Sveinung Lorentsen, tidligere
misjonsforstander Bjørn Øyvind Fjeld og
representanter for menigheter og nære
venner.
LES MER: www.misjonsforbundet.no/ingulfdiesen
TEKST: TROND FILBERG
FOTO: TROND FILBERG, SVEIN TYBAKKEN OG ARKIV.
M I S J O NS bladet 2-1 5
47
FOLK
Jubilanter
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om
folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
75 ÅR
TOR EGIL RØYLAND
60 ÅR
TERJE BREIVIK
Den 25. juni fyller bergenseren og pastor
i Arna misjonsmenighet, Terje Breivik,
60 år. Etter 26 år i Posten, kjente Terje
et fornyet kall til tjeneste og begynte på
Ansgarskolen i 1999. Etter to år åpnet
det seg en mulighet i relasjon til Ichtusbevegelsen og sammen med Edith ble det
hele tre år i London. Mange erfaringer
rikere returnerte de til Bergen. Terje vokste opp i Bergen misjonsmenighet, og det
var der han og Edith fant sin plass etter
at de giftet seg i 1977. Men helt siden
tidlig på 1980-tallet har de også vært
engasjert i Arna bydel og vært med oppbyggingen av misjonsmenigheten der.
Etter oppholdet i England ble Terje kalt
til pastor både i Bergen og Arna. I flere år
tjente han i halvtidsstilling begge steder.
De siste årene har det kun vært Arna.
Mange kjenner Terje som en av flere
ildsjeler for bønne- og fastedagene på
Hermon. Noe av det som kjennetegner
Terje er hans menneskelige varme, hans
smittende Jesus-engasjement og utrettelige arbeid for å utbre Guds menighet.
Misjonsforbundet vil takke og gratulere
Terje Breivik med 60-års dagen og i
takknemlighet ønske Guds velsignelse
over liv og tjeneste.
ØYVIND HARALDSEID, GENERALSEKRETÆR
48
M I SJONS bladet 2-15
Vi vil gratulere Tor Egil Røyland med
75 årsdagen den 23.mai. Tor Egil er fra
Moi i Rogaland. Etter teologistudier
i Oslo og giftemål med Elsa ble det
språkstudier i Frankrike før reisen gikk
til Kongo og misjonærtjeneste der.
Det ble i alt tre perioder i Kongo
mellom 1975 og 1986 der hovedfokuset
var undervisning for evangelister og
pastorer og menighetsbyggende arbeid i
Nord-Kongo.
Etter endt misjonstjeneste slo Tor
Egil og Elsa seg ned i Skotselv. Han ble
forstander i Modum Misjonsmenighet og var han med å stifte Skotselv
Misjonsmenighet, hvor han i åtte år var
forstander. Siden ble det oppstart av
Senterkirken i Hokksund.
De som kjenner Tor Egil best, karakteriserer ham som trofast, sindig og
klok. Han er raus og omgjengelig, elsket
og verdsatt.
Misjonsforbundet gratulerer jubilanten, samtidig som vi takker for arbeidsinnsats og trofasthet gjennom mange
år. Må Gud får velsigne dagene som
måtte komme!
EILIF TVEIT, MISJONSSEKRETÆR
Nye Pas
Innsettelse med
Det ble en fest da Martin
Daland ble innsatt som pastor
i Skien misjonskirke søndag 22.
mars. Generalsekretær Øyvind
Haraldseid stod for innsettelsen,
og rundt 250 mennesker var til
stede.
I gudstjenesten ble tonen slått
an da menighetens voksenkor
«SaligBlaning» dro i gang en musikalsk versjon av trosbekjennelsen, og de fortsatte med god hjelp
av barna fra KorBeam i sangen
"Shackles".
Det var generalsekretær i Misjonsforbundet, Øyvind Haraldseid, som foretok innsettelsen, og
menigheten svarte et rungende ja
på hans spørsmål om de ville ha
nettopp Martin Daland som sin
nye pastor.
Det var Helge Galdal som ledet
gudstjenesten, og Martin Daland
talte siste del av serien «Egentlig»
med overskriften «Hva betyr det
egentlig å følge Jesus i 2015?».
Martin (34 år) som er gift med
Maria, har vært ansatt og engasjert i menigheten en tid. Siden
januar gikk han fra å være daglig
leder til også å inneha pastorfunksjoner. Martin er medlem av
nasjonalt råd i Misjonsforbundet,
og han har studier fra Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo,
Høgskolen i Staffeldtsgate og Diakonhjemmet Høgskole.
TEKST: LINDA A. JOHANNESEN
Ledige stillinger i Misjonsforbundet.
Se hjemmesiden misjonsforbundet.
no/om-oss/ledige-stillinger
FOLK
storer i Misjonsforbundet
fest i Skien
Søndag 22. mars ble Allan Neset innsatt som pastor i Frimisjonen, Tromsø
Frie Misjonsmenighet. Mange hadde
møtt opp til gudstjenesten for å ønske
ekteparet Åse og Allan Neset velkommen.
– Gleden og takknemligheten er stor
etter at menigheten har jobbet intenst i
ett og et halvt år med å få pastor til menigheten, forteller menighetsrådgiver
Karstein Morfjord som ledet innsettelsen av den nye pastoren.
Allan (56 år) skal jobbe i 50 prosent
stilling i menigheten sammen Ellisiv Yttervik og Guro Nordhassel. Han er fra
Ny pastor i Fevik
– Jeg har lyst til å videreutvikle møtepunkter som gjør det enkelt for kirkefremmede å komme i kontakt med Gud
og menighetsfamilien, sier Torbjørg
Oline Nyli som er ansatt som pastor i
Fevik misjonskirke. Hun begynner i 20
prosent stilling til høsten og øker stillingen til 50 prosent over jul.
– Jeg har så tro på lokalmenigheten
og syns det er kjempespennende å få lov
å være med å bygge menighet på Fevik,
forteller Nyli. Den nybakte moren gleder
seg til å bli kjent med menigheten og til å
være med på det Gud vil gjøre i og gjennom henne og de andre i menigheten.
– Jeg håper vi kan bli et nytt hjem
for mange på Fevik, og at de vil oppleve
varme relasjoner og et tiltrekkende
Gudsnærvær.
Torbjørg Oline Nyli og mannen Stein
Erik flyttet til Fevik rett før jul og trives
godt på sitt nye bosted. Hun starter pastorjobben i august.
Nyli har tidligere vikariert som daglig leder i Misjonsforbundet UNG og
har tatt et masterstudium ved Ansgarskolen. Hun har skrevet boka «Åndelige
foreldre» som blir utgitt i løpet av året.
Kristiansand, har studert ved Angskar
Teologiske Høyskole og har bakgrunn
som pastor, generalsekretær i Orientmisjonen og kirkeverge i Vennesla.
TEKST: TROND FILBERG
FOTO: BJØRN STARK OG REGINE BJØRNSTAD
Foto: Trond Filberg
Foto: Trond Filberg
Pastorinnsettelse
i Frimisjonen
TEKST: JORUNN SØRLIE HAGEN
J O NS
bladet2-12-1
MM
I SIJSONS
bladet
5 5
49
49
FOLK
Nytt om navn
Jorunn Sørlie Hagen (bildet)
som er kommunikasjonsmedarbeider i Misjonsforbundet og i
redaksjonen for Misjonsbladet,
har sagt opp sin stilling og slutter 31. mai. Stillingen ble utlyst i
mars, og nå arbeides det med søkerne for ansettelse i stillingen
etter Jorunn.
og landet som står i fokus. På bildet står
de utenfor sitt nye hjem i hovedstaden
Bogotá. Du kan følge med på deres hendelser i bloggen http://hjerteforcolombia.
wix.com/therese
Fra høsten 2015 er det to nye ettårin-
ger som skal reise til Colombia som Misjonsforbundets utsendte. Det er Bellanita
Norris Sætre Tingvatn
(bildet) fra Bergen og
John Øyvind Lossius
Skogrand fra Sauherad.
TEKST: TROND FILBERG
FOTO: ANNE MARGRETHE
MANDT-ANFINDSEN, TROND
FILBERG
Trond Filberg har siden
september 2013, vikariert som leder for
Kommunikasjonsavdelingen (KA) i Misjonsforbundet, inkludert redaktørjobben
i Misjonsbladet. Anne Margrethe MandtAnfindsen som har hatt studiepermisjon
fra stillingen for arbeide med masteroppgave, slutter 31. juli som KA-leder og redaktør. Trond Filberg er tilbudt fast stilling
som KA-leder fra 1. august, og han har
takket ja til dette.
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
fortsetter som ansatt i Misjonsforbundet,
og hun tiltrer en ny, toårig halvtidsstilling
fra 1. august, der hun skal følge opp Misjonsforbundets satsingsområde «disippelliv» som er beskrevet i strategiplanen.
Therese D. og Halvard Lende Olsen
(bildet over) er i gang med tjenesten i Colombia som Misjonsforbundets utsendte
misjonærer. Foreløpig er det språklære og
å bli kjent med medarbeidere, menigheter
50
M I SJONS bladet 2-15
Les mer om påmelding og program: www.livogvekst.no
KALENDER
Arrangement og konferanser
22.-25. mai 2015 Liv & Vekst i nord 2015
Evenskjer, Soltun Folkehøyskole
15.-18. juni 2015
Joining Hands for Mission in Europe,
Ansgarskolen
7.-12. juli 2015
Liv & Vekst sommerfestival,
Camp Stagedive og Across, Stavern
www.livogvekst.no
25. juli 2015
Falkeleir på Vegårtun, Misjonsforbundet
Speiderkorps
18.-20. sept 2015 Kombikurset, Misjonsforbundet Speiderkorps, Hovden
Misjonsforbundets dag
30.-31. okt 2015
The Global Leadership Summit (GLS) i
Kristiansand
6.-7. nov 2015
The Global Leadership Summit (GLS) i
Sandnes og Oslo
29.-31. jan 2016
Kvinnefestivalen i Misjonsforbundet
Se mer om hvert arrangement og oppdateringer på www.misjonsforbundet.no/kalender
Påmeldinger til våre større arrangement, se www.checkin.no
Stiftet 1884
Stiftet 1912
VISJON:
Guds barns enhet og menneskers frelse.
Misjonsforbundets verdier er knyttet til
ordene: Rotfestet – Raus – Relevant.
VISJON:
Vi vil se barn og unge for Kristus
og menigheten.
NASJONALT ARBEID:
Vi er et frikirkesamfunn med over
9 500 medlemmer (pr 31.12.2013) i om lag
100 frie og selvstendige menigheter som
ivrer for enhet og fellesskap, misjon og
diakoni både lokalt, nasjonalt og globalt.
Satsningen Vekst 2020 fokuserer på menighetsplanting, menighetsutvikling og
lederutvikling. Misjonsforbundet har to
skoler i Kristiansand: Ansgar teologiske
høgskole og Ansgar bibelskole.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia, Kina, Hong Kong, KongoBrazzaville, Sentral-Asia, Romania,
Polen. Tilknyttet IFFEC.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet UNG er en demokratisk
og selvstendig barne- og ungdomsorganisasjon som er tilknyttet Misjonsforbundet.
Vi har over 6 000 medlemmer og er
organisert i 140 lokale UNG-grupper over
hele landet. En del av dette er Misjonsforbundets Speiderkorps (MSK).
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia
BANK: 3000 15 09000
ORG.NR.: 970 545 204
Velkommen til min 50-års dag. Vær så snill
å ikke ta med deg en gave, men jeg setter stor
pris på om du kan komme. Når du forlater
festen så ta med deg noe fra mitt hjem som du
setter stor pris på.
Slik skrev en mann på innbydelsen til sin
50-års fest. Kanskje hadde han levd et liv med
knyttede hender og funnet ut at nå var det på
tide med et taktskifte. Han ville gi!
Man kan leve med åpne hender eller lukkede hender.
Å leve med lukkede hender er å leve for
seg selv. Det er et liv som handler om hva jeg
kan få, hva jeg vil ha. Hva jeg kan gripe fatt i
og holde fast i. Hva som tjener meg og mitt.
Mennesker som lever med knyttede hender
sprer frykt. De tar tak i andre mennesker og
holder dem fast. Lukkede hender skaper ikke
nærhet, men avstand og ensomhet.
Å leve med åpne hender er å leve for andre
mennesker og lete etter muligheter for å gi. Å
møte dagen på en positiv og åpen måte. Man
krever ikke et svar, men strekker hendene
åpne ut og venter på svar. Man begir seg ut
i livet på samme måte som da man ble født.
Ingen fødes med lukkede hender.
Jesus levde sitt liv med helt åpne hender.
Han gav omsorg. Han gav trøst, han gav
hvile, gode råd og legedom. Men mest av alt:
han gav seg selv for oss da han døde på korset.
«Likesom Faderen har elsket meg, har jeg
elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere
holder mine bud, blir dere i min kjærlighet,
likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i
hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere, for at
dere kan eie min glede, og deres glede kan være
fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal
elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen
har større kjærlighet enn den som gir sitt liv
for sine venner» (Joh. 15, 9-13).
Jesus kaller oss til å leve med åpne hender
og ta imot alt det han gir oss. Og han utfordrer oss til å leve som ham, leve med åpne
hender og gi videre det gode vi har fått.
P U N K TU M
25. okt 2015
HENDER
www.misjonsforbundet.no/ung
[email protected]
BANK: 3000 15 10300
ORG.NR.: 960 474 708
www.misjonsforbundet.no
[email protected]
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE
Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
ØYVIND HARALDSEID, GENERALSEKRETÆR
M I S J O NS bladet 2-1 5
51
Få bladet tilsendt i postkassen? Send navn og adresse
til [email protected] og merk med "MB abon".
Hvordan skal mennesker tro når de ikke har hørt?
Familieteam og ungdommer deltar
høsten 2015 sammen med Viggo
Klausen i teltturnéen «Velkommen
hjem!». Målet er at alle sammen skal
få lytte til evangeliet og oppleve
godhetsteam som hjelper dem.
Din gave gir muligheten for kirkefremmede til å høre om Jesus.
GI EN GAVE!
Innsamlingskonto: 3000 15 09000
Merk gaven: Velkommen hjem
Misjonsforbundet UNG, Chr. Krohgs g 34, 0186 Oslo
misjonsforbundet.no/velkommenhjem
Prosjektnavn: Teltturnéen «Velkommen hjem»
Prosjektnummer: 3031
Foto: Trond Filberg
Frivillig abonnement kan innbetales på konto for
Misjonsforbundet. Konto 3000 15 10300.