Ingar Sletten Kolloen
Den tomme
plassen i
vitrineskapet
Roman
Far sprengte tunneler gjennom norske fjell. Når han
drakk øl og dram (det han kalte «survin», ville han ikke
engang lukte på), hendte det at han dro fram
medlemskortet i Arbeidsmandsforbundet, dasket det røde
pappomslaget lett mot pannen min og formante: Husk at
du er sønn av en proletar.
Mor hadde en tante som gjorde det stort i Danmark.
Hun bodde og arbeidet derfor i København noen år, og
planen var at hun etter hvert skulle ta over geskjeften til
tante Petra. Til tross for at mor ble truet med å bli gjort
arveløs, dro hun hjem til Gudbrandsdalen og slo seg i lag
med ham som ble faren min. Når hun var langt nede, det
hendte med ujevne mellomrom, klarte jeg av og til å
trekke henne litt opp ved å finne fram de tre ukebladene
hun kjøpte fast, og lede praten inn på yndlingstemaet
hennes: europeiske kongelige. Gjerne dronning Juliana av
Nederland, som hun var jevngammel med, og særlig den
danske kongefamilien, som moren min flere ganger
hadde vært under samme tak med, som hun sa, i Det
Kongelige Teater på Kongens Nytorv.
Jeg vet ikke om dette har noen sammenheng med at
denne fortellingen har de to hovedpersonene den har:
en forhenværende arbeiderske ved Den Kongelige
Porcelainsfabrik i København, som ender som renholder.
Og en kvinnelig monark, som også har sitt å streve med.
Det jeg er sikker på jeg vet, er at denne boken er blitt
til i minnestrømmene etter dem begge – altså, foreldrene
mine.
Underveis har jeg tatt meg mange av de friheter en
romanforfatter kan, som å framstille steder annerledes
enn de er virkeligheten, innsette min egen monark på
den danske tronen og skildre den skandinaviske
sommeren 2015 som tropevarm. Sistnevnte forventer jeg
ikke å få tilgivelse for.
Lillehammer, august 2015
Ingar Sletten Kolloen
Enhver som er i stand til å tro på lykken, kan bli lykkelig.
–1–
Om et grønnmalt skap med røde lister,
en syklist i storblåblomstrete kjole
og en dronning som lufter tærne.
Hver gang Dronningen har vært borte fra Amalienborg
og får manøvrert de verkende knærne innenfor
slottsmurene igjen, styrer hun dem alltid strake veien til
dagligstuen i Den kongelige privatbolig.
Som denne mandag 27. juli 2015 etter at sjåfør Bojesen
har kjørt henne inn fra Marselisborg slott på Østjylland.
Først forsikrer hun seg om at det står friske Sweet
Avalanche-roser i vasen på det oppslåtte skatollet. Godt.
Det hvite stearinlyset er tent. Morens bibel og farens
skrivestell er på plass. Svart-hvitt-fotografiet av moren,
tatt på 40-årsdagen, står i en nypusset sølvramme
skråvendt mot faren på maleriet på veggen, slik at
blikkene deres møtes. Akkurat dette er vel det eneste hun
har vært litt i tvil om er riktig. Og terrinlokket ligger slik
det skal, rett under den tomme plassen i vitrineskapet og
med den hvitblomstrete duppesoleien ut mot verden
utenfor.
Rutinene fungerer, tross ferietid. Det skulle også bare
mangle, etter straffetiltakene hun så seg nødt til å
iverksette. Det var i mars det, da hun måtte hastereise
hjem fra Prinsgemalens vingård i Bayern og fant skatoll
og glasskap lukket som en vanskjøttet, nei, glemt grav.
«Huff, for noen skrekkelige bilder du lager deg,»
irettesetter Dronningen seg selv, og slår opp begge
dørene på det grønnmalte skapet med de røde listene og
grove barokkformene, som faren med stive lepper
omtalte som «bondemøbelet».
«Du har da så mye å være glad for,» prøver
Dronningen å fortelle seg selv, akkurat som livlegen har
instruert henne. Med hengemunn tar hun fatt på neste
øvelse. En tørr høyrehånd stryker over silken i det
safrangule bluseermet fra skulderkulen og nedover
overarmen. Hun stanser ved den spisse albuen, bruker
tid langs den magre underarmen og over det nesten
uttørkete elvekrateret av et håndledd og helt ut til
fingertuppene, før hun skiller hendene og gir seg selv et
par slappe tomler opp. Skal hun tilkalle livlegen og vise
at hun kan slå seg på hælen og rope Tjohei! også? Slik
hun og norskedronningen så Aksel Sletten gjøre under
slåtten på grasvollen på hyttetunet hennes i
Gudbrandsdalen?
Minnet fyrer henne litt opp.
Nå synes hun lokket ligger der som en tapper fraskilt,
som nekter å gi opp håpet om at et mirakel kan føye det
sammen med sitt livs mening igjen: terrinen.
Nesten fire timer senere, idet Margrethe Borg Jeppsen
med lange lår og en sol i munnen sykler inn på
Amalienborg slottsplass, står Dronningen med tørre øyne
og smugkikker ned på sitt folk.
Blikket hennes streifer gruppen med fotograferende
asiater som stimer omkring på plassen. Et
middelaldrende par trekker leende hånd i hånd ned mot
den skyggefulle kolonnaden, de er fra en av statene i
Midtvesten, gjetter hun. For hvem andre er country &
western nok til å iføre seg hvite cowboyhatter på
slottsbesøk i en europeisk hovedstad. Rett ved der
Frederik 5 sitter høyt på sin hest, står to slyngler i
tenårene tett sammen med en eldre, radmager kar i
brannbilrød shorts og singlet og gule, sokkeløse sko og
tisker i hop noe sikkert riktig ukristelig.
Og det er andre skapninger der nede også.
Men det er kvinnen i den ermeløse, storblomstrete blå
kjolen som sykler inn på slottsplassen fra sjøsiden, som
fanger Dronningens interesse. Først fordi hun bremser så
brått og i neste øyeblikk lander like grasiøst og stødig
som en turner, og dernest fordi hun gir seg til å nistirre
opp mot taket. Kan hun ha fått øye på kongeflagget og
skjønner at jeg nå oppholder meg her på Amalienborg
igjen?
Denne liflige tanken om en undersåtts kongetro gjør
Dronningen såpass beveget at hun må formane seg selv:
Nei, ingen sipping nå, selv om ingen kan se deg.
Dessuten er det ikke sikkert at kvinnen nede på
slottsplassen bryr seg en døyt verken om deg eller
kongehuset. Kanskje er hun mer opptatt av de lusete
duene som skiter ned balkongen din.
Dronningen myser mistenksomt. Den digre veska i
kurven på styret, den inneholder vel ikke en pose med
fuglefrø, som kvinnemennesket nå skal drysse over seg
og bli til en sånn ufyselig fugledame som alle
Københavns duer straks flokker seg rundt? Dronningen
grøsser.
Men kvinnen blir bare stående ved siden av sykkelen.
Og hun ser så inderlig glad ut.
Hun må tas nærmere i øyesyn.
Dronningen haster i vei bort til et lavt skap, der hun tar
ut et stort smykkeskrin med perlemorsintarsier. Inni
skrinet har hun teaterkikkerten sin.
Den brå forflytningen og bøyingen blir for meget for de
forbaskede knærne. Nå verker de som om de inneholder
råtne tanngarder. Hun henger kikkerten om den tynne
halsen og prøver først å løfte gyllenlærsstolen, men
ender med å slepe beistet på bakbeina tilbake til det
hemmelige utkikkspunktet.
Hun stryker over knærne sine, som om de er
barnehoder som trenger trøst. Plutselig sparker hun av
seg skoene og begynner å vifte iherdig med de bleke og
strømpeløse tærne. Et gammelt flueektepar, som
tiltrekkes av lukten, beslutter å ta noen flere
rekognoserende runder før de våger seg inn for landing.
Med fortsatt sprikende tær løfter hun teaterkikkerten,
nesten like gammel som henne selv, opp mot øynene, og
slik går det til at hele Dronningens synsfelt fylles av sola
som bryter fram i den ukjente kvinnens ansikt.
Hva for noe fint kan ha skjedd deg i dag, undrer
Dronningen.
–2–
Om å gjøre seg morsom på sjiraffers bekostning,
en somaliers ville trappeferd oppå en vasketralle
og særlig om to mennesker som dulter borti hverandre.
Denne, som alle andre arbeidsmorgener, hadde kvinnen
på slottsplassen pustet usigelig lettet ut da hun klokken
7.05 kunne lukke entrédøra mellom seg og ektemannen.
Nede i gården hadde hun svingt seg opp på sykkelsetet
og tråkket seg inn til Nørreport stasjon, der toget tok
henne 13 stopp vestover i retning Roskilde til Høje
Taastrup stasjon.
Etter en snau halvtime var Margrethe Borg Jeppsen på
de uhorvelig lange beina igjen, på vei ned til HøjeTaastrup TransportCenter.
Det makeløse været holdt seg.
I går kveld var det så varmt at Henrik Jeppsen hadde
prøvd seg på en morsomhet. Han kunne visstnok høre
Københavns to eneste sjiraffer stå med alle meterne sine i
Zoologisk Have og breke urolig til hverandre om at de
måtte se å komme seg til kjøligere strøk. Fantes det ikke
et land som het Norge?
Margrethe langet ut og prøvde å riste av seg tanken på
både Henrik Jeppsen og mannen ordet Norge hadde
brakt fram i bevisstheten hennes igjen.
Margrethe forsynte seg fra den harkende
drikkeautomaten. Kaffen var så glovarm at hun plasserte
pappkruset oppi et annet. Så satte hun kursen mot døra