PORTRETTET - Inmotion by Monica Øien

Helse-
portrettet
LUKSUSFRUE
MED BEN I NESA:
Monica Øien insiste­
rer på å stå på egne
ben økonomisk.
– Jeg har alltid måt­
tet klare meg selv
og det akter jeg å
fortsette med, sier
den tidligere pro­
gramlederen Monica
Øien.
Mo­ni­ca Øien (44),
for­fat­ter og tid­
ligere pro­gram­le­
der i TV2, er i dag
hel­se­grün­der med
god teft for for­ret­
nin­ger. Hun had­de
hatt råd til et liv
i luk­sus og le­dig­
gang, men hun
både job­ber og
tre­ner mer enn de
fles­te. Det siste er
hun pent nødt til.
6
HJEMMET HELSE UKE 2/15
Mo­ni­ca Øien har osteoporose
Jeg løf­ter vek­ter for
å hol­de meg frisk
Hjemmetreportasje
Tekst: An­laug San­de­rød
Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
er sent fre­dag kveld,
N Det
nær­mere be­stemt klok­ka
23.00. Ste­det er Kunst­ner­nes
Hus i Oslo. Mo­ni­ca Øien har
nett­opp tatt en kaf­fe­kopp med
et par ven­nin­ner. Hun kom­mer
rett fra Ma­ri­taka­fe­en hvor hun
job­ber to fre­da­ger i må­ne­den
blant nar­ko­mane og pro­sti­tuer­
te. Hun har ar­beids­an­trekket
don­ge­ri­buk­ser, jog­ge­sko og
bob­le­jak­ke. Hå­ret er sam­let i
en hes­te­ha­le og an­sik­tet er
uten smin­ke. Monica er de­fi­ni­
tivt ikke kledd for noen kveld
på byen og har dess­uten en
lang ar­beids­uke i TV2 bak seg.
Nes­te mor­gen skal hun tid­lig
opp igjen. Nå er hun trøtt og
vil hjem. På vei­en ut, nedover
trappene til fortauet der bi­len
hennes står par­kert, kom­mer
en mann opp­over. I det han
pas­se­rer, leg­ger han hån­den
rundt over­ar­men hen­nes og
sier:
– Hei hvor skal du?
Mo­ni­ca ris­ter venn­lig og be­
stemt hån­den hans av seg.
Hun skal hjem.
– Kan jeg få bli med deg,
spør man­nen mun­tert. Han er
høy og kjekk, med et åpent og
venn­lig an­sikt.
Nei! Mo­ni­ca har dess­ver­re
ikke plass til ham i bi­len.
Den frem­me­de strek­ker hals.
– Jeg kan jo lig­ge i hunde­bu­
ret du har i bak­se­tet, fore­slår
han spø­ke­fullt.
Fjær­lett dame
Mo­ni­ca Øien sit­ter sam­men­
krøl­l et i en alt­o pp­s lu­ken­d e
sofa i opp­holds­rom­met i før­s­te
HJEMMET HELSE UKE 2/15
eta­sje i en fi­re­eta­sjes lei­lig­het i
en to­manns­bo­lig på Gim­le Ter­
ras­se — én av Os­los fineste ad­
res­ser. Hun er så smal og spin­
kel at hun had­de for­svun­net
ned i pu­te­ne om hun ikke fra
tid til an­nen had­de satt seg ned
på gul­vet og brukt sofa­sok­ke­
len som rygg­støt­te. Monica har
nett­opp vært nede på vas­ke­
rom­met og in­stru­ert le­ve­ran­dø­
ren av en ny vas­ke­ma­skin. Nå
skvet­ter hun opp igjen på kom­
man­do fra stem­men fra dy­pet.
Lett som en alv, nær­mest fly­bå­
ren, flyr hun ned i un­der­eta­
sjen for å se hvor­dan det går
med mon­te­rin­gen. Noen men­
nes­ker ser ikke ut som om de
trår på jor­den, så fjær­lette er de
— og Mo­ni­ca Øien er be­ve­gel­
se. Er det noen som med glans
kan bo på 350 kvad­rat­me­ter
for­delt over fire eta­sjer, selv­
sagt uten heis, men med trap­
per i me­ter­vis, så må det være
hen­ne.
Mat­la­ging fra bun­nen
Man­nen som fore­slo at han
kun­ne kam­pe­re i hunde­bu­ret
til Mo­ni­ca, had­de, vis­te det seg,
pen­ger nok til å in­ves­te­re i en
ar­ki­tekt­teg­net villa fra 1914.
Da pa­ret flyt­tet sam­men i 2008
kun­ne kjen­dis­bla­det Her og Nå
for­tel­le at Mo­ni­ca Øien fra TV2
had­de kap­ret Jan Fre­de­rik Dyvi
(53), for­r et­n ings­m an­n en og
ship­ping­ar­vin­gen som var god
for 280 mil­li­o­ner kro­ner og
som nå løf­tet den pro­f i­ler­te
pro­gram­le­de­ren opp og inn i
over­klas­sen og til den­ne lei­lig­
he­ten kjøpt for 30 mil­li­o­ner
kro­ner. Og stort lyk­ke­ligere
kun­n e et even­tyr nep­p e ha
endt for en hardt ar­bei­den­de
yr­kes­kvin­ne og ale­ne­mor.
Det ær­ver­d ige mur­h u­s et
som rom­mer to bo­en­he­ter, står
på så­kalt gule lis­ter. Det er be­
gren­set hva man har lov til å
gjø­re med hen­syn til oppus­
sing. Fa­sa­den kan ikke for­and­
res, for eks­em­pel, ei hel­ler an­
AVHENGIG AV TRENING:
Det er ikke bare forfengelig­
het som får Monica Øien til
å trene ofte og mye. Det bi­
drar også til å holde bens­
kjørheten i sjakk
tal­l ba­de­rom, for­kla­rer Mo­ni­ca.
Men inn­ven­dig er boligen mo­
der­ne, mi­ni­ma­lis­tisk og ge­di­
gen. Fa­mi­li­en består av mor og
far pluss «dine, mine og våre
barn»; tre ten­årings­gut­ter pluss
en fel­les att­på­klatt på tre år.
Hver dag klok­ka 16.30 la­ger
Mo­ni­ca mid­dag med god hjelp
fra Jan Fre­de­rik.
– Vi er to om det mes­te, sier
Mo­ni­ca.
All ma­ten la­ges fra bun­nen
av — og helst av øko­lo­giske
rå­va­rer. Det­te er ikke bare jå­
le­ri. På grunn av øde­lagt for­
døy­el­se må Mo­ni­ca spi­se «rent»
og hol­de seg unna både glu­
ten­mat og halv­fa­bri­ka­ta. Lun­
sjen be­står gjer­ne av smoo­thi­er
7
I det stil­le kir­ke­rom­met
føl­te jeg meg om­gitt av
kjær­lig­het og skjønn­het
fulle av nøt­ter, avo­k a­d o og
and­re kjer­ne­sunne fett­sy­rer.
Vil ikke bli for­sør­get
Mo­ni­ca Øien er mer enn lys,
fa­ger og godt gift. Hun er også
smart og språk­kyn­dig med fle­
re uni­ver­si­tets­fag bak seg. I til­
legg til å være pro­gram­le­der og
pro­du­sent for TV-se­ri­er, skrev
hun bø­ker om vik­tige ek­si­sten­
si­elle spørs­mål, da søkk­rike
herr Dyvi grep hen­ne i ar­men
sånn i for­bi­far­ten.
Dess­uten har Monica job­bet
hardt, mye og mål­be­visst gjen­
nom hele li­vet, noe hun ikke har
tenkt å slut­te med. Å bli for­sør­
get, er ikke en­gang tema.
– Pen­ger gir trygg­het. Rik­
dom kan være et sik­ker­hets­
nett. Det er også godt å vite at
jeg har en mann som els­ker
meg og vil ta vare på meg hvis
det røy­ner på. Jan Fre­de­rik er
sje­ne­røs, kjø­per kjo­ler og span­
de­rer flotte fe­ri­er. Men vi har
ad­skilt øko­no­mi og hver våre
for­ret­nin­ger, og jeg har skutt
inn min an­del i den­ne lei­lig­he­
ten, pre­si­se­rer hun.
Mo­ni­ca voks­te opp i Stav­an­
ger i en mid­del­klas­se­fa­mi­lie
med sterke kunstnerinnslag.
Mor­mo­ren var billedkunstner,
og Mo­ni­ca til­brak­te så mye tid
hun kun­ne i ate­li­e­ret hen­nes
hvor hun fikk teg­ne og male av
hjer­tens lyst. Hun spil­te både i
film og bar­ne­tea­ter på Ro­ga­
land Teater, og som 12-år­ing
fikk Monica ho­ved­rol­len i Pias
Plan hvor hun spil­te mot Nils
Vogt. Hva hun skul­le bli som
vok­sen, var hun mer usik­ker på.
Monica var i be­gyn­nel­sen av
20-åre­ne, da hun reis­te til Ber­
gen for å stu­de­re spansk, men
i ste­det for å pug­ge på le­se­sa­len
på uni­ver­si­te­tet, dro hun videre
til Granada i Spa­nia. Der begyn­
te hun på kunst­sko­le og slo på
den må­ten to flu­er i en smekk
med både kunst­ut­dan­ning og
eks­amen i spansk sam­ti­dig —
pluss én ting til.
­– De gan­ge­ne jeg føl­te meg
bort­kom­men og en­som, gikk
jeg inn i ka­te­dra­len. I det stil­le
kir­ke­rom­met føl­te jeg meg om­
gitt av kjær­lig­het og skjønn­het.
Det både trøs­tet og fyl­te meg
med stor ære­frykt, for­tel­ler Mo­
ni­ca som senere i li­vet skul­le
kon­ver­te­re til ka­to­li­sis­men.
Vel til­ba­ke i Norge med fa­
ge­n e norsk, spansk og for­
ming, var hun klar for å bli læ­
rer i vi­d e­r e­g å­e n­d e. Men på
det­te om­rå­det mang­let prik­ken
over i-en.
– Først da jeg had­de tatt me­
dia- og kom­mu­ni­ka­sjons­fag,
falt alt på plass og tin­g e­n e
skjed­de i rask rek­ke­føl­ge, for­
tel­ler hun.
Ale­ne­mamma
– I lø­pet av kort tid fikk jeg
jobb i TV2, mann og barn. Da
Max var ett år skil­te jeg lag
med fa­ren hans. Det var et
udra­ma­tisk brudd, men jeg var
plut­se­lig ale­ne­mor. Jeg vil ikke
si jeg var fat­tig, men jeg snud­
de og vend­te på hver kro­ne,
pan­tet flas­ker og solg­te bar­ne­
tøy­et som Max voks­te ut av. I
pe­ri­oder kun­ne det gå i grøt og
knek­ke­brød, for­tel­ler Mo­ni­ca
som li­ke­vel had­de spart nok
inn­skudd til å kjø­pe en lei­lig­
het på 35 kvad­rat­me­ter med do
i trap­pe­opp­gan­gen på Ma­jor­
stua i Oslo.
– Jeg var ver­dens mest for­
nøy­de da jeg et­ter noen år had­
de råd til å gjø­re en del av
kjøk­ke­net om til et ba­de­rom
på tre kvad­rat­me­ter. Et­ter fem
år had­de jeg nok pen­ger til å
in­ves­te­re i en større lei­lig­het.
Og spa­rin­gen be­gyn­te på nytt.
For Monicas ved­kom­men­de var
det ald­ri snakk om noen ar­
beids­tid fra ni til fire. Til ti­der
var det så mye å gjø­re på job­
ben at hun måt­te ta med Max
i stu­dio og plas­se­re ham i en
krok med far­ge­stif­ter og pa­pir.
Når hun var ute på re­por­ta­sje­
rei­ser, fikk hun god hjelp fra
Max’ pap­pa, ven­nin­ner og for­
eld­re, for­tel­ler hun.
Suk­sess­pro­gram som «Gu­de­
ne vet» og «Ab­ra­hams barn» og
fle­re bø­ker senere, had­de pro­
gram­le­der Mo­ni­ca Øien fått et
vel etab­lert navn i me­dia. Kar­
rie­ren var godt på plass.
Hel­se­grün­der
– TV2 var en fan­tas­tisk ar­beids­
plass, men med alt­for lange be­
slut­nings­pro­ses­ser. I 2009 gikk
jeg sam­men med en svensk
pro­gram­le­der for å dan­ne en
ny TV-ka­nal, med lifecoa­ching
som spe­sia­le. Mål­grup­pen var
tra­vle kvin­ner midt i yr­kes­li­vet
som treng­te et fri­kvar­ter i hver­
da­gen, litt «meg-tid», forteller
Monica. Hun og makkeren lag­
de design og logo, skrev ma­
◂ MAMMA OG
MAX: Monica
Øien var alenemor.
Gjennom barn­
dommen til Max
måtte hun snu på
hver krone for å få
endene til å mø­
Privat foto
tes. ▸ SKJØT «GULL­
FUGLEN»: – Det
var Jan Frederik
som sjekket opp
meg sier Monica
Øien om sin man­
gemillionærkjæ­
reste. Han er for
øvrig aktiv seiler. Privat foto
8
HJEMMET HELSE UKE 2/15
BEVISST I MATFATET: Halv fem på ettermiddagen er det tid
for å lage middag til familien. Maten lages alltid fra bunnen av.
massen på.
Tidlig benskjør
– For ett års tid si­den tok jeg en
benmasseskanning og fikk
kon­sta­tert be­gyn­nen­de ben­
skjør­het. Det be­tyr at jeg ta­per
ben­mas­se i raskere tem­po enn
Venner
25 %
Fa­mi­lie 50 % – Fa­mi­li­en la­der meg opp. Jeg spei­ler
meg i dem, els­ker og ut­fors­ker hver og én og blir all­tid
im­po­ne­ren­de in­spi­rert.
Tre­ning 25 % Jeg kan ikke leve uten. Noen da­ger er
det tungt og vondt i ledd, sær­lig i vin­ter­halv­året, men
jeg har ald­ri ang­ret en økt.
Ven­ner 10 % Jeg sto­ler på ven­ne­ne mine. De gir meg
in­spi­ra­sjon og gle­de. Selv om jeg ikke alltid har tid til
å bru­ke fy­sisk tid på dem, er de i mitt hjer­te.
Krea­ti­vi­tet 15 % Det av­gjø­ren­de er å få tømt la­ge­
ret mitt. Jeg skri­ver, teg­ner, skri­ver dag­bok og lan­der
ca. én fjerdedel del av ide­ene mine.
hva som er nor­malt for al­de­
ren, sier hun.
Iføl­ge norsk hel­se­in­for­ma­
tikk får de al­ler fles­te av oss
skrø­pe­ligere skje­lett med åre­
ne, men mis­ter du ufor­holds­
mes­sig mye ben­mas­se får du
dia­gno­sen os­teo­po­ro­se. Livs­
Trening
Familien
Kreativitet
15%
HJEMMET HELSE UKE 2/15
10%
livets
tallerken
50%
nus og filmet. De gjor­de alt
selv. Øko­no­mi­en var stram,
men det var des­to kortere av­
stand mel­lom idé og hand­ling.
Men det viste seg at de to grün­
derne var for tid­lig ute. Ka­na­
len lønte seg ikke når det kom
til styk­ket og kom ald­ri på luf­
ten.
– Vi var for­ut for vår tid. Det
der er for­res­ten ty­pisk meg. Jeg
ser tren­de­ne len­ge før om­ver­
de­nen er klar for dem, men jeg
ser også raskt når sla­get er tapt,
sier Monica Øien.
I dag er hun med­ei­er i Pila­
tes Room på Frog­ner i Oslo.
Tre­nings­stu­dio­et har 30 an­sat­
te og hun job­ber selv del­tid
som in­struk­tør. I til­legg til å få
pilatestrening og yoga in­kor­
po­rert i ar­beids­da­gen, jog­ger
hun tre-fire mil i uken og dri­
ver med styr­ke­tre­ning i til­legg,
men å løf­te vek­ter er ikke ak­
kurat favorittreningen hennes.
Det er en måte å styrke ben­
stils­end­rin­ger med mye styr­ke­
tre­ning og kal­si­um­til­skudd er
en måte å hol­d e li­d el­sen i
sjakk på. Fort­set­ter benmasse­
tapet, må man over på me­di­si­
ner. De som er slanke og har
sped ben­b yg­n ing, sam­t i­d ig
som de røy­ker og dri­ver lite fy­
9
◂ KROPP OG SJEL: – For
meg er det ingen motsetning
mellom de to tingene, sier
Monica Øien som har stor re­
spekt for buddhismen og selv
er troende katolikk.
livsMOTTO
10
Tren­ger en him­mel
Re­li­gi­on er vik­tig i Monicas liv.
– Jeg har ald­ri vært de­pri­
mert. Det har jeg ikke an­legg
for, men den ek­si­sten­si­elle tom­
he­ten kan gjø­re meg trist, sier
Mo­ni­ca.
– In­gen ak­ti­vi­te­ter kan dek­ke
over det. Mens and­re går til psy­
ko­log, har jeg søkt trøst gjen­
nom sam­ta­ler med sje­le­sør­ger­
ne mine. Da jeg kon­ver­ter­te for
syv år si­den, var det et­ter nøye
over­vei­el­se, man­ge sam­ta­ler og
ett års sko­le­ring.
– Jeg er til­truk­ket av ka­to­li­
sis­men på grunn av all skjønn­
he­ten i ri­tu­a­le­ne, men også av
den klare gren­se­set­tin­gen. Jeg
tren­ger den­ne di­men­sjo­nen i
en til­væ­rel­se som lett kan bli
gren­se­løs og vel­dig ufor­plik­
ten­de, sier Monica. Men det er
ikke bare lett å være en god
ka­to­likk.
– Pr. de­fi­ni­sjon le­ver jeg «i
synd» Jeg har barn uten­for ek­
te­skap og er ikke gift med ham
jeg bor sam­m en med, men
Mik­kel er døpt ka­tolsk. Der­for
hå­per jeg én dag at jeg blir fun­
net ver­dig til å mot­ta natt­verd.
Til­ba­ke til fre­dags­kvel­den
hvor Mo­ni­ca Øien ble sjek­ket
opp i trap­pa av én av Os­los
mest pen­ge­sterke menn. Den
gan­gen for åtte år si­den fikk
ikke Jan Fre­de­rik Dyvi te­le­fon­
num­m e­r et hen­n es. Der­i mot
spur­te hun om hans, så kun­ne
jo hun rin­ge hvis hun had­de tid.
– Han had­de noe syd­landsk
og spon­tant over seg der han
sto i trap­pen. Egent­lig falt jeg
gan­ske raskt for ham.
– Vi SMS-et en ukes tid før vi,
utro­lig nok, hav­net i det sam­
me sel­ska­pet hos det enes­te
fel­les be­kjent­ska­pet vi had­de.
Men det var in­gen til­fel­dig­het.
Det var skjeb­nen, for det var
nem­lig me­nin­gen det skul­le bli
oss to, sier Mo­ni­ca Øien. ◆
han fikk ok­sy­gen­til­før­sel. Nå
som syk­dom­men for lengst er
over, sli­ter han med et søvn­trau­
me. Fle­re gan­ger i lø­pet av nat­
ten våk­ner han og jeg står opp
for å trøs­te, sier Mo­ni­ca som
knapt har hatt en sam­men­hen­
gen­de natt med søvn på tre år.
– Jeg har måt­tet ven­ne meg
til å sove lite og lett. Jeg so­ver
når jeg kan. Inn­imel­lom jobb
og mø­ter, kjø­rer jeg hjem, leg­
ger meg un­der dynen og set­ter
klok­ken til å rin­ge et­ter 10 mi­
nut­ter. Det hjel­per litt, sier hun.
Monica har to «gen­feil», iføl­
ge hen­ne selv: Utål­mo­dig­het
og hy­per­ener­gi .
– Ho­det mitt er så fullt av
ide­er at det fø­les som om det
ren­ner over hvis jeg ikke får
rea­li­sert noen av dem,
sier hun med et smil.
Sam­men med kom­
Arm­bånd med vel­sig­
pan
­j on­g en, Rik­k e
nel­ser: Mo­ni­ca Øien har
Schil­l in­g er, lan­s er­t e
fått den split­ter nye smyk­ke­
hun for et par år si­den
kol­lek­sjo­nen sin vel­sig­net av
web­t re­n ing for alle
Pa­ter Thomas McCarthy på
mål­grup­per, be­hov og
Lun­den klos­ter i Oslo. Da pa­
pre­sta­sjons­ni­vå.
te­ren skjøn­te at inn­tek­ter av
Har du en PC, nett­
sal­get skul­le gå til Blåkors og
brett
el­ler iPhone in­
rus­fo­re­byg­ging, en sak Mo­
nen rek­ke­vid­de, har
ni­ca bren­ner for, lys­te han like
du også en in­struk­tør
godt sin vel­sig­nel­se over
og et tre­nings­pro­gram
samt­li­ge smyk­ker, både de
for hån­den
hun sel­ger nå, og dem hun
– Ikke et vondt ord
kom­mer til å sel­ge i fremti­den.
å si om tu­rer i skog og
mark, bir­k e­b ei­n er­
renn og tre­nings­stu­dio, men
dør­stokk­mi­la kan bli vel­dig
lang når du er sli­ten og pres­set
på tid, sier hun. Tre­nin­gen bur­
de kun­ne in­kor­po­re­res i hver­
da­gen din på en helt an­nen og
mye en­klere måte. En hy­bel
kan være stor nok. Og du tren­
ger ikke vise frem det flotte
tykk­tar­men kom­mer over i blo­ tre­nings­tøy­et du kan­skje ikke
det og kan ska­pe autoim­mune har. Man tren­ger ikke en­gang
re­ak­sjo­ner. For Monicas ved­ ta på seg tre­nings­tøy. Til og
[email protected]
kom­men­de har det­te re­sul­tert med non­ner kan ta noen en­kle
i rev­ma­tis­me i hen­der og føt­ter. kne­bøy­nin­ger un­der drak­te­ne
– Slur­ver jeg med tre­ning og
kost­h old, kjen­n er jeg det i
musk­ler og ledd. Å være mest
mu­lig i be­ve­gel­se, er en dyd av
nød­ven­dig­het, sier hun.
FOR GODT HU­MØR: Jeg gjør ting litt utenom det van­
So­ver lite og lett
lige, la­ger beach­party om høs­ten, gril­ler uten­dørs i snø­
Da Mo­ni­ca var 41 år ble hun
en el­ler hø­rer på Don­na Sum­mer.
mor igjen
FOR MER ENER­GI: Nok søvn, lange spa­ser­tu­rer i reg­
– Mik­kel var et høyst et­ter­
net, fro­kost med min kjære, kaf­fe og ferske avi­ser på
leng­tet kjær­lig­hets­barn og det
sen­gen.
er flott å bli for­eld­re igjen i vok­
FOR Å SLAPPE AV: Jeg hø­rer på Øy­stein Se­våg el­ler
sen al­der, men som sped­barn
Michael Ny­man. En kort runde med yogatøy­ning. El­ler
had­de han kik­hos­te og pus­te­
jeg sit­ter for­an pei­sen og ser på flam­me­ne og ny­ter still­
van­s­ker. An­nen­hver time, dag
he­ten.
som natt, måt­te vi sør­ge for at
deg
❞Skynd
lang­somt
sisk ak­ti­vi­tet, er spe­si­elt ut­satt.
Visse ty­per me­di­ka­men­ter kan
også gi et sprøere skje­lett som
bi­v irk­n ing. Det sam­m e kan
hormontapet et­ter over­gangs­
al­de­ren.
– Hvis jeg ikke skal bli en
ge­brek­ke­lig dame før ti­den, må
jeg tre­ne styr­ke så ofte og så
mye som mu­lig, sier Mo­ni­ca.
Hun røy­ket litt i ten­åre­ne og
be­gyn­nel­sen av 20-åre­ne.
– Det var ikke lurt, kon­klu­
de­rer hun.
I til­legg har Monica på­dratt
seg tro­pe­syk­dom­mer og bak­
te­rie­in­fek­sjo­ner på re­por­ta­sje­
rei­ser over store de­ler av ver­
den. Ett re­sul­tat er at hun har
dår­lig næ­rings­opp­tak, noe som
igjen be­tyr at gift­stof­fer fra
sine. Jeg har sagt det til prio­
rin­nen på Lun­den klos­ter; det
er bare å kom­me i gang!
Resepten
HJEMMET HELSE UKE 2/15