1
En reise dømt til undergang
A journey headed for doom and
destruction
Våren 1947 dro seks mann ut på en ekspedisjon med absolutt
alle odds mot seg. Fartøyet var uprøvd, og hadde en rekke
potensielle svakheter. Teorien som hevdet at forsøket var
forsvarlig, ble i beste fall karakterisert som kontroversiell.
Skulle noe gå galt, ville mennene drive hjelpeløst rundt i
noen av verdens mest urolige farvann, hinsides redning.
Lederen, den 33 år gamle nordmannen Thor Heyerdahl,
slet med til dels kraftig vannskrekk, hadde minimale
svømmeferdigheter og absolutt ingen erfaring innen
sjømannskap.
In the spring of 1947, six men embarked on an expedition
with all odds against them. Their vessel had never been tested,
and it had several potentially dangerous flaws. The theory
claiming that the expedition was safe was considered controversial at best. If anything went wrong, the crew would be
drifting helplessly in some of the world’s most turbulent
waters, beyond help of any kind. The leader, 33-year-old
Norwegian Thor Heyerdahl, suffered from severe hydrophobia,
had minimal swimming skills, and had no experience as a
sailor whatsoever.
Dette er historien om han, og hvorfor han og fem av hans
likesinnede dro på en sjøreise en hel verden av eksperter
spådde undergang og død.
This is the story about him, and why he and five other men
succeeded on a journey, which most experts had predicted
failure and certain death.
1: Thor Heyerdahl: ekspedisjonens leder.
1: Thor Heyerdahl: the expedition leader.
L’expédition Kon-Tiki,
première partie
La spedizione Kon Tiki,
prima parte
Au printemps 1947, une embarcation en balsa
avec six membres d’équipage quitta le Pérou
pour se lancer à l’assaut de l’océan pacifique. Les
experts dans ce domaine pensaient qu’elle était
vouée à l’échec. Ils ne pensaient même pas que
l’équipage survivrait au voyage. Le responsable
de l’expédition était un norvégien âgé de 33 ans,
Thor Heyerdahl.
Nella primavera del 1947, una zattera di legno
di balsa con a bordo sei uomini lasciò il suolo
del Perù e si avventurò nell’Oceano Pacifico. La
maggior parte degli esperti non dava alcuna
speranza di successo alla spedizione. Essi ritenevano che i membri dell’equipaggio non sarebbero nemmeno sopravvissuti al viaggio. Il capo
della spedizione era il trentatreenne norvegese
Thor Heyerdahl.
En la primavera de 1947, una balsa de madera
tripulada por seis hombres abandonó la tierra
firme de Perú y se lanzó al Océano Pacífico. La
mayoría de los expertos en la materia no creían
que la expedición tuviera posibilidades de éxito.
Ni siquiera creían que los miembros de la tripulación fueran a sobrevivir al viaje. El líder de la
expedición era el noruego Thor Heyerdahl, de 33
años.
La spedizione era il risultato di un’idea che Heyerdahl aveva avuto 11 anni prima su Fatu Hiva,
un’isola dell’Oceano Pacifico. Sull’isola, Heyerdahl aveva scoperto numerose statue di pietra,
estremamente simili a quelle trovate in Sud
America. Sulla base del ritrovamento elaborò
una teoria nuova e rivoluzionaria: le isole del Pacifico non erano state colonizzate a partire da
ovest, come si era sempre pensato, ma a partire
da est. La comunità scientifica rigettò con decisione la sua teoria. Di conseguenza, Heyerdahl
decise di adottare un metodo scientifico senza
precedenti: per provare che un viaggio come
quello era possibile, decisi di farlo lui stesso.
La expedición surgió a partir de una idea que
tuvo Heyerdahl 11 años antes en Fatu Hiva, una
isla del Océano Pacífico. Allí descubrió una extraordinaria semejanza entre varias estatuas de
piedra de ese lugar con las estatuas existentes
en América del Sur. Y a partir de este descubrimiento, inició una teoría novedosa y revolucionaria: las islas del Océano Pacífico no fueron pobladas desde Occidente, como se creyó siempre.
Los pobladores llegaron desde el este. La reconocida comunidad científica descartó su teoría
sin demasiada reflexión. Lo obligaron a utilizar
un método científico sin precedentes: para comprobar que un viaje como ese era posible, decidió hacerlo él mismo.
Il avait eu l’idée de cette expédition 11 ans plus
tôt sur Fatu Hiva, une île de l’océan pacifique où
il avait découvert plusieurs statues en pierre qui
ressemblaient étrangement à des statues découvertes en Amérique du Sud. En s’appuyant
sur ces découvertes, il émit une nouvelle théorie
révolutionnaire : ces îles du pacifique n’avaient
pas été colonisées depuis l’Ouest, comme le
supposaient les chercheurs, mais de l’Est. La
communauté scientifique rejeta sa théorie en
bloc. Cela l’obligea à utiliser une méthode scientifique jamais utilisée jusque là : pour prouver qu’un tel voyage était possible, il décida de
l’effectuer lui-même.
Avant de pouvoir naviguer sur les eaux du
pacifique, Heyerdahl fut confronté à plusieurs
défis qui lui semblèrent impossible à relever. Il
trouva malgré tout des solutions et, le 28 avril,
l’embarcation en balsa baptisée « Kon-Tiki »
quitta les côtes péruviennes à l’assaut de la plus
vaste étendue d’eau de la planète.
Die Kon-Tiki-Expedition,
Teil 1
Im Frühling 1947 verließen sechs Männer auf einem Floß aus Balsaholz das Festland Perus und
machten sich in den Pazifischen Ozean auf. Die
meisten Experten auf dem Gebiet sahen keine
großen Erfolgschancen für die Expedition. Sie
gingen nicht einmal davon aus, dass die Besatzungsmitglieder die Reise überleben würden.
Anführer der Expedition war der 33-jährige Norweger Thor Heyerdahl.
Die Expedition war aus einer Idee Heyerdahls
entstanden, die ihm 11 Jahre zuvor auf Fatu
Hiva gekommen war, einer Insel im Pazifischen
Ozean. Hier entdeckte er mehrere Steinstatuen,
die den in Südamerika zu findenden Statuen erstaunlich ähnlich waren. Darauf baute er eine
neue und revolutionäre Theorie auf: Die Inseln
im Pazifik waren nicht, wie zuvor angenommen,
vom Westen aus besiedelt worden. Sie wurden
vom Osten her besiedelt. Die etablierten Vertreter der Wissenschaft auf dem Gebiet verwarfen die Theorie, ohne ihr viel Aufmerksamkeit zu
schenken. Das zwang ihn zu einer noch nie da
gewesenen wissenschaftlichen Methode: Um zu
beweisen, dass eine solche Reise möglich war,
wollte er sie selbst unternehmen.
Bevor Heyerdahl sein Floß aber in den Pazifik schwimmen lassen konnte, musste er eine
Zahl vermeintlich unmöglicher Aufgaben bewältigen. Er überwand alle Hindernisse, auf die
er traf, und am 28. April verließ das BalsaholzFloß “Kon Tiki” die Küste von Peru, um sich den
größten Wassermassen des Planeten zu stellen.
Per far arrivare la zattera fino all’Oceano Pacifico,
Heyerdahl doveva superare una serie di difficoltà apparentemente impossibili. Riuscì a superarle e il 28 di aprile la zattera di legno di balsa
“Kon Tiki” lasciò la costa del Perù per affrontare
la massa d’acqua più grande del pianeta.
Экспедиция «Кон-Тики»,
часть первая
Весной 1947 года от берегов Перу шесть
мужчин отправились на плоту из бальзовых
деревьев в опасное путешествие через
Тихий океан. Большинство ученых не давали
этой экспедиции ни единого шанса на успех.
Более того, они не верили, что команда
вообще вернется из путешествия. Возглавлял
экспедицию 33-летний норвежец Тур
Хейердал.
La expedición de Kon Tiki,
primera parte
A fin de que Heyerdahl lograra que la balsa
zarpara hacia el Pacífico, tuvo que afrontar varias
tareas que parecían imposibles. Las resolvió ni
bien surgieron, y el 28 de abril, la balsa de madera “Kon Tiki” abandonó la costa de Perú para lanzarse a la masa de agua más grande del planeta.
コン・ティキ号の探険、
第一部
1947年の春、6人が乗船したバルサの筏がペ
ルーから出港し、太平洋へと冒険に出発しまし
た。
この分野の専門家でこの冒険に成功の可能
性があると考えた人はほとんどいませんでした。
それどころか、乗組員がこの旅から生還すること
さえ期待していませんでした。
冒険のリーダーは
33歳のノルウェー人、
トール・ヘイエルダールで
した。
この11年前、
ヘイエルダールが太平洋の島「フ
К экспедиции привела идея, возникшая у
ァツヒバ」
である考えを思いついたことが、
この冒
Хейердала 11 лет назад на острове Фату険のきっかけでした。
その島で彼は南アメリカで
Хива в Тихом океане. Там он обнаружил
発見された像と極めてよく似た石像をいくつか
каменные статуи, очень похожие на те,
発見したのです。
このことから、彼は新しい画期
что были известны по находкам в Южной
的な説を発表しました。
それまで考えられていた
Америке. Отталкиваясь от этого факта,
ように、太平洋にあるこの島には西から来た人々
Хейердал выдвинул новую, революционную
が住んでいたわけではなく、
東からやって来た人
теорию: острова в Тихом океане заселялись
々が住んでいたという説です。既存の科学界は、
не с запада, как было принято считать, а с
彼の説をにべもなく一蹴しました。
このためヘイ
востока. Признанное научное сообщество
エルダールは前例のない科学的方法を用いらざ
с пренебрежением отвергло эту теорию,
るを得なくなったのです。
それは、
このような航
что заставило Хейердала использовать
彼
неслыханный научный метод: чтобы доказать, 海が可能であることを証明するというもので、
は自分自身で実行することにしました。
что такое путешествие возможно, он решил
сам совершить его.
ヘイエルダールが太平洋に向かって筏で出発す
るまでには、不可能だと思われた課題にいくつも
Прежде чем плот вышел в Тихий океан,
直面しました。彼は課題が明らかになる度に即
Хейердалу пришлось столкнуться со
множеством невыполнимых на первый взгляд 座に対処し、4月28日にバルサの筏「コン・ティキ
は地球上最大の海と相対するべく、
ペルーの
задач. Однако он преодолел все трудности по 号」
海岸線を後にしました。
мере их появления, и 28 апреля бальзовый
плот «Кон-Тики» покинул побережье Перу,
чтобы пересечь самый большой и глубокий
водоем на планете.
1
En idé blir formet
Fortellingen om Kon-Tiki starter 11 år før flåten ble sjøsatt.
I 1937-38 hadde Thor og kona Liv tilbragt ett år på øya Fatu
Hiva i Stillehavet. Thor studerte zoologi, og paret hadde
gjennomført et omfattende feltarbeide. En kveld bemerket
Liv at bølgene alltid slo mot østsiden av øya. Dette vekket
Thors nysgjerrighet. En av øyas eldste innbyggere hadde
fortalt at stamfaren hans, Tiki, hadde kommet til Fatu Hiva
fra et stort land bortenfor havet. Samtidig hadde Thor lagt
merke til at steinstatuene på øya hadde påfallende mange
likhetstrekk med statuer i Sør-Amerika. Kunne vitenskapen
ha tatt feil? Var det mulig at de østlige øygruppene i Stillehavet var befolket av mennesker som kom østfra, ikke vestfra?
Ideen skulle følge han livet ut.
1: Teiiotetua Kipeneto. Den gamle mannen på Fatu Hiva som fortalte Heyerdahl at Tiki kom fra øst. Sammen med Liv Heyerdahl og Momo,
hans barnebarn.
An idea comes to life
The story of Kon-Tiki began 11 years before the raft was
launched. In 1937-38 Thor Heyerdahl and his wife Liv spent
a year on the island of Fatu Hiva in the Pacific Ocean. Thor
studied zoology, and the couple conducted comprehensive
fieldwork. One night Liv remarked that the ocean waves
always struck the eastern shore of the island. This caught
Thor’s attention. One of the elders on the island had told him
that his ancestor, Tiki, had come to Fatu Hiva from a large
country beyond the sea. Thor had also noticed that the stone
statues on the island had a remarkable similarity to statues
found in South America. Could science be wrong? Was it
possible that East Polynesia were inhabited by people who
had come, not from the West, but from the East?
This idea would occupy Heyerdahl’s mind for the rest of his life.
1: Teiiotetua Kipeneto. The old man on Fatu Hiva who told Heyerdahl that Tiki arrived on the island from the East. Here together with Liv Heyerdahl
and Momo, his granddaughter.
2
En teori skapt av motgang
Moreno Novello / Shutterstock.com
1
3
4
A theory born out of opposition
Våren 1946 reiste Thor Heyerdahl til New York for å presentere
den radikale teorien han kalte Polynesia og Amerika. Problemet
om diffusjon. Han hadde brukt 10 år på å utvikle tesen,
og funnet det han selv anså som det avgjørende beviset i
sagnet om Con-Tiki Viracocha: en pre-Inkaindianerhøvding
som hadde levd i Peru, blitt fordrevet, og hadde flyktet inn i
solnedgangen på en flåte av balsa.
In the spring of 1946, Thor Heyerdahl traveled to New York to
present his radical theory written up as Polynesia and America.
A study of Prehistoric Relations. He had spent ten years writing this
thesis, and found what he regarded as conclusive evidence: the
South American myth of Con-Tiki Viracocha, a pre-Incan Indian
chief who had lived in Peru; been driven off after losing a battle,
and escaping off into the sunset on a raft made of balsa-wood.
Thor møtte massiv motstand. Ingen ville ta han på alvor –
de ville ikke engang lese argumentene. Etter hvert som tiden
gikk, pengene forsvant, og listen over autoriteter han kunne
presentere teorien sin for ble kortere, stod ett alternativ
stadig sterkere frem: For å bevise at det var mulig å drive
med Humboldtstrømmen fra Sør-Amerika til Polynesia på
en balsaflåte, måtte han gjøre det selv.
Thor was met with massive opposition. No one would take him
seriously—they would not even read the thesis. As time went
by, his personal funds were depleted and the list of authorities
he could present his work to grew shorter. One alternative became increasingly clearer: To prove that it was possible to drift
with the Humboldt Current from South America to Polynesia
on a raft made of balsa-wood, he would have to do it himself.
Han var ikke klar over det, men han hadde nettopp lansert
konseptet maritim eksperimentell arkeologi.
He did not know it then, but he had just introduced the
concept of maritime experimental archaeology.
1: Kartet Heyerdahl tegnet for å illustrere teorien sin. 2: Planlegging av ekspedisjonen på Explorers Club i New York. Fra venstre: H. Watzinger, høvding av
Clannfhearghuis, P. Freuchen og T. Heyerdahl. 3: Herbert Spinden. Forskeren som utfordret Heyerdahl til å bevise sin teori ved å seile på en balsaflåte over
Stille-havet (Med tillatelse, AMNH Antropologi Arkiver). 4: New York offentlige bibliotek hvor Heyerdahl forsket og skrev på sin avhandling sommeren 1946.
1: Heyerdahl’s map illustrating his theory. 2: Planning the expedition at the Explorers Club in New York. From the left: H. Watzinger, chief of Clannfhearghuis, P. Freuchen and T. Heyerdahl. 3: Herbert Spinden, the researcher who challenged Heyerdahl to prove his theory by sailing a balsa-raft across the
Pacific (Courtesy AMNH Anthropology Archives). 4: Library, where Heyerdahl spent the summer of 1946 researching his theory.
2
Teorien får liv
3
A theory comes to life
Umiddelbart etter at beslutningen var tatt begynte Thor å
organisere ekspedisjonen. Han trengte mannskap, utstyret
de ville ha bruk for til en 100 dagers flåteferd, og sist men ikke
minst: flåten hele teorien bygget på. Og alt måtte være på
plass i løpet av noen få måneder, ellers måtte ekspedisjonen
utsettes ett år.
Immediately after he made his decision, Thor began to organize the expedition. He needed a crew, all the equipment they
would need for 100 days at sea, and, last but not least, the raft
on which the expedition was based. In addition, he had to
have everything in place in a few short months. If not, the
expedition would have to be postponed a year.
Her kom Heyerdahls organisatoriske talent til syne. Gjennom
personlige kontakter fikk han snakke med representanter for
det amerikanske forsvaret, og alt fra soveposer, feltrasjoner,
solkrem og hermetikk til måleinstrumenter og radioutstyr
ble skaffet til veie. En interessant detalj er at Heyerdahl fikk
tillatelse til at besetningsmedlemmet Knut Haugland kunne
stille i uniform på møter, til tross for at Haugland hadde
permisjon fra forsvaret. Grunnen er åpenbar: Knut Haugland
hadde gjennom sin deltagelse i tungtvannsaksjonen på
Rjukan hindret Hitler i å få atomvåpen, og var Norges høyest
dekorerte militære under 2. verdenskrig. Dette gav Kon-Tikiekspedisjonen en ekstra dimensjon av glamour og vågemot
i amerikanske øyne.
At this point Heyerdahl’s organizing skills appeared in earnest.
Through his personal contacts, he was able to come in contact
with high-ranking officers in the US Navy, who gave him
access to everything from sleeping bags, field rations, sun
lotion, and canned food to navigation instruments and radios.
An interesting fact is that Heyerdahl also obtained a special
permit from the Norwegian army enabling crew member
Knut Haugland to attend meetings in full uniform. The reason
was quite obvious: Haugland had participated in the sabotage
raid on the heavy-water plant in Rjukan, Norway. The raid
kept Hitler from obtaining nuclear weapons, and Haugeland
was Norway’s most decorated soldier during World War II. This
gave the Kon-Tiki expedition an extra dimension of flair and
bravado in the eyes of the Americans.
1: Fra venstre: Knut M. Haugland, Bengt Danielsson, Thor Heyerdahl, Erik Hesselberg, Torstein Raaby og Herman Watzinger.
2: Telegram Heyerdahl sendte Raaby for å invitere på ekspedisjonen og Raaby sitt svar. 3: Torstein Raaby på rutefly til New York.
4: Både Haugland (bildet) og Raaby stilte i full uniform, selv om de hadde permisjon fra forsvaret for å delta i et privat eventyr.
1: From the left: Knut M. Haugland, Bengt Danielsson, Thor Heyerdahl, Erik Hesselberg, Torstein Raaby, and Herman Watzinger. 2: Heyerdahl cabled
Raaby asking him to join the expedition. The reply: “Participating.” 3: Torstein Raaby in the plane en route to New York. 4: Both Knut M. Haugland (photo)
and Torstein Raaby appeared in New York in military uniform with full distinctions, despite being on leave from the army to participate in a private adventure.
Foto/photo: Harris-Ewing
1
4
Tømmerhoggeren Thor
Jakten på Balsa til flåten er et eventyr i seg selv. Inkaindianerne hadde hentet balsatre i Ecuador, og Heyerdahl
ønsket å gjøre det samme. Problemet var at alt tømmer langs
kysten var blitt felt i løpet av 2. verdenskrig, og de eneste
trærne store nok til formålet vokste langt inne i landet. Bak
fjell og jungel. Uten veier. Med en av verdens mest ekstreme
regntider rett rundt hjørnet. Alle Heyerdahl snakket med
fortalte det samme: Det ville være uhyre vanskelig å komme
seg dit balsatrærne vokste, og umulig å komme ut igjen med
stokkene. Igjen trosset Heyerdahl all fornuft, og i selskap med
Watzinger dro han inn i jungelen blant skorpioner, slanger
og hodejegere. Watzinger ble stukket av en skorpionmaur og
reagerte voldsomt. Likevel fikk de hugget 9 balsa-kjemper,
flekket barken av dem på indianervis og fløtet tømmeret ned
mot kysten.
Thor the lumberjack
The quest for balsa wood was an adventure in its own right.
The Incan Indians had obtained their balsa logs in Ecuador,
and Heyerdahl wanted to do the same. The problem was that
all the trees growing near the coast had been cut down
during World War II, and the only trees large enough for the
job grew inland. Across mountains and jungles. No access
roads. And one of the world’s worst monsoon-seasons was
just around the corner. Everyone they talked to said exactly
the same thing: It would be extremely difficult to travel to
where the balsa trees grew, and impossible to get out. Once
again, Heyerdahl decided to defy reason, and in the company
of crewmember Herman Watzinger, he traveled deep into the
jungle amongst scorpions, snakes, and headhunters. Watzinger was bitten by a scorpion-ant, and suffered a serious
reaction to the venom. Even so, the two men still managed to
cut down 9 balsa giants, remove the bark from the logs in the
local Indian manner, and float the logs downriver to the coast.
Et møte med presidenten
Tidlig i 1947 hadde de alt de trengte for å bygge flåten,
basert på tegninger av klassiske Inka-flåter ispedd Watzingers
personlige modifikasjoner. Den siste biten i puslespillet var
å finne et sted å bygge den. Igjen klarte Heyerdahl, takket
være en blanding av personlige kontakter og overtalelsesevne, å få til det “umulige”: en audiens med presidenten i
Peru, Bustamente y Rivero. En mann de aller, aller fleste
peruanere ikke engang fikk se på film. Via en tolk fikk Thor
forklart teorien sin, og presidenten var krystallklar: Var øyene
i Stillehavet befolket fra Peru, var det i nasjonens interesse å
bevise det. Mannskapet fikk umiddelbart tilgang til marinebasen i Limas havneby Callao, med fri bruk av alle verksteder
og maskiner. Kun uker skilte Thor fra å prøve ut en idé han
hadde båret på i over 10 år.
A meeting with the president
By early 1947, they had everything they needed to assemble
the raft, which was designed based on classic Inca rafts with
a number of Watzinger’s personal modifications. The last
piece of the puzzle was finding a place to build it. Once again,
Heyerdahl, thanks to a mix of personal contacts and sheer
persuasion, managed the “impossible”: an audience with the
president of Peru, Bustamente y Riviero. This was a man most
Peruvians did not even get to see on film. With the help of a
translator, Thor explained his theory and the president’s
response was crystal clear: If the islands in the Pacific were
inhabited by people from Peru, it was in the nation’s best
interest to prove it. The crew was given immediate access to
the naval base in Lima’s harbor city of Callao, with unlimited
access to all of the workshops, tools, and machinery. Mere
weeks stood between Thor and the idea he had carried with
him for more than ten years.
Mennene på Kon-Tiki
Måten Thor Heyerdahl plukket ut mannskapet sitt på, forteller
mye om hans egenskaper som leder. Valgene baserte han
på alt fra dype relasjoner til ren magefølelse: Erik Hesselberg
hadde han kjent hele livet, Bengt Danielsson hadde han bare
kjent i noen timer. Likevel er det åpenbart at Thor søkte – og
fant – menn med en helt spesiell støpning. Mannskapet på
Kon-Tiki ble en sammensveiset gjeng, hvor hver og én hadde
egenskaper ekspedisjonen ikke hadde klart seg uten.
The men onboard Kon-Tikittv
The method by which Heyerdahl selected his crewmembers
says a lot about his skills as a leader. His choices were based
on everything from lifelong relations to sheer gut feeling; he
had known Erik Hesselberg his whole life, while he had known
Bengt Danielsson only a couple of hours. Still, it’s evident that
Thor sought and found men of a special breed. The crew on
the Kon-Tiki became a closely knit “band of brothers,” each
one with skills and knowledge vital for the expedition.
Thor Heyerdahl
Thor Heyerdahl
Thor Heyerdahl ble født i Larvik i 1914. Ifølge han selv var
han en overbeskyttet gutt, og det var lite som tydet på at
han skulle bli en av vår tids største sjøfarere. Tvert om; en
nær drukningsopplevelse i barneårene gav han tilnærmet
vannskrekk, og han lærte paradoksalt nok ikke å svømme
ordentlig før han dro ut på Kon-Tiki-ekspedisjonen. Eventyrlysten meldte seg imidlertid tidlig, og nysgjerrighet karakteriserte han hele livet. Men det var den ekstreme handlekraften,
karismaen og pågangsmotet som gjorde han til en av det
20. århundrets viktigste oppdagere.
Thor Heyerdahl was born in Larvik, Norway, in 1914. He described an overprotected
childhood. Few things indicated that he would become one of the most important
mariners of our times. Quite the opposite - an experience of near death-by-drowning as a child left him with something resembling hydrophobia and it is somewhat
astounding, but he did not even learn to swim properly before he sailed out on the
Kon-Tiki. His wanderlust appeared at an early age, and his strong curiosity was one
of his defining characteristics throughout his life. However, his resourcefulness, charisma, and guts were what made him one of the twentieth century’s most important explorers.
Herman Watzinger
Herman Watzinger
Heyerdahl og Watzinger traff hverandre ved en ren tilfeldighet
i New York. Watzinger var sivilingeniør i hydrologi og termodynamikk, og var i USA for å studere kjøleteknologi. Watzinger
spurte om å få bli med på ekspedisjonen, og Thor svarte umiddelbart ja. Begge var totalt uerfarne med havet. Watzinger ble
nestkommanderende. Han var en stor atlet, som takket være
sin fysiske styrke reddet sitt eget liv ved flere anledninger.
Heyerdahl and Watzinger met by sheer coincidence in New York. Watzinger was
an engineer specializing in hydrology and thermodynamics and had come to the
US to study freezing technology. Watzinger asked Heyerdahl if he could be part
of the Kon-Tiki crew, and Heyerdahl immediately agreed. Neither of them had any
knowledge of the ocean. Watzinger became second in command. A true athlete,
he avoided near death several times due to his great physical strength.
Erik Hesselberg
Erik Hesselberg
En nær barndomsvenn av Heyerdahl, som fulgte han på utallige “soveposeturer” i den norske fjellheimen. Hesselberg var
utdannet styrmann og hadde fem års erfaring fra handelsflåten, og han var det eneste besetningsmedlemmet på KonTiki med maritim erfaring. Hesselberg fungerte som navigatør
på turen. Han hadde også kunstutdannelse fra Hamburg,
og var ekspedisjonens muntrasjonsråd, historieforteller og
trubadur.
Hesselberg was a close childhood friend of Heyerdahl and a companion on a
number of hiking trips in the Norwegian wilderness. Hesselberg had studied to be
a boatsman, and had five years experience in the commercial fleet. He was
the only crew member with actual experience as a sailor; as such, he became the
expedition’s navigator. He had also studied art in Hamburg and was the expedition’s jester, storyteller, and singer.
Knut Magne Haugland
Knut Magne Haugland
Av Watzinger fikk Thor Heyerdahl ideen om å utstyre flåten
med radioer, og Heyerdahl visste umiddelbart hvem han skulle
kontakte. Knut M. Haugland hadde deltatt som radiotelegrafist
under tungtvannsaksjonen på Rjukan i 1943, var dekorert av
den britiske kongen og en krigshelt i ordets rette forstand.
Gjennom en rekke ekstreme opplevelser hadde Haugland vist
mot og snarrådighet nesten hinsides fatteevne – en perfekt
kandidat for turen.
Watzinger had told Heyerdahl that the expedition would need radio support,
and Heyerdahl immediately knew the person to contact. Knut M. Haugland had
participated in the sabotage raid on the heavy water plant in Rjukan in 1943, and
was decorated by the British King; he was a war hero in every sense of the word.
By surviving a number of extreme ordeals during the war, Haugland had shown
bravery almost beyond belief, making him a perfect candidate for the trip.
Torstein Raaby
Torstein Raaby
Raaby var en mann av samme kaliber som Haugland. Også han
var radioekspert, og hadde tilbragt mange måneder på Finnmarksvidda – bak fiendens linjer – under særdeles strabasiøse
forhold. Raaby hadde blant annet sendt store mengder informasjon om det tyske slagskipet Tirpitz, ved å “tyvkoble” seg
til radioantennen til en tysk offiser. Slikt krever en helt spesiell
type kaldblodighet og handlekraft.
A man of the “same stock” as Haugland, Raaby was a radio expert who had spent
several months under extreme conditions behind enemy lines during World War II.
Raaby had sent the allied command crucial information about the German battleship Tirpizt by “hot-wiring” his radio to a German officer’s antenna at night. Actions
like that demand a particular state of mind.
Bengt Danielsson
Bengt Danielsson
Danielsson kom bokstavelig talt drivende inn i eventyret om
Kon-Tiki. Han hadde nettopp avsluttet en svensk-finsk ekspedisjon blant indianerne i Amazonas, og hadde fortsatt å padle
etter at ekspedisjonen var ferdig. Slik hadde han kommet til
Lima. Danielsson oppsøkte Heyerdahl og spurte om å få være
med. Han arbeidet ved universitetet i Uppsala, og hadde en
akademisk interesse for Heyerdahl sin migrasjonsteori. Han
ble det sjette og siste ekspedisjonsmedlemmet, og den eneste
som snakket spansk.
Danielsson literally “drifted” into the Kon-Tiki adventure. He had just concluded a
Swedish-Finnish expedition in the Amazon jungle, and when the other members
returned home, Danielsson decided to keep paddling his canoe downriver, eventually ending up in Lima. He sought out Heyerdahl and asked if he could join the
crew. Danielsson worked as a scientist at the University of Uppsala in Sweden, and
had an academic interest in the Kon-Tiki expedition. He became the sixth and final
member of the crew, and was the only one who spoke Spanish.
1
2
Kon Tiki gjenfødes
Kon-Tiki reborn
Det var flere hundre år siden sist en stor og havgående
balsaflåte var bygget i Peru, noe lokalpressen ikke lot gå
ubemerket hen. Det kom stadig flere nysgjerrige for å se
flåten ta form, og alle hadde den samme oppfatningen:
Flåten var en dødsfelle. Noen kom med en bibel. Andre bad
mannskapet ta et siste farvel med sine kjære. Å leve med
ekspertenes løfte om at du snart skal dø, må ha vært en
voldsom påkjenning. Men samtlige stod de imot presset,
og den 28. april 1947 ble flåten med seks sjeler og én
papegøye tauet ut og overlatt til seg selv og en ubrutt
horisont.
It had been centuries since the previous large ocean-going
balsa wood raft had been built in Peru, a fact that the local
media did not pass by unnoticed. A constant stream of
curious people showed up to watch the raft take shape, and
they all reached the same conclusion: the raft was a deathtrap. Some brought a Bible. Some begged the crew to say a
proper farewell to their loved ones. Living with the experts’
predictions regarding their imminent death must have been
a tremendous strain for the crew. But they all withstood the
pressure, and on the 28th of April, 1947, a raft with six men and
one parrot aboard was towed out from the mainland and cut
adrift, leaving them at the mercy of the sea, which stretched
out in an unbroken horizon.
1: Arbeidstegning for Kon-Tiki flåten. Illustrasjon fra A voyage to South America, G. Juan og A. de Ulloa, 1760.
2: Peruvianske marinegaster hjalp til med å bygge Kon-Tiki flåten.
1: The “blue-prints” for the Kon-Tiki. Illustration from A voyage to South America, G. Juan and A. de Ulloa, 1760.
2: Peruvian sailors helped build the Kon-Tiki raft.
L’expédition Kon-Tiki,
deuxième partie
La spedizione Kon Tiki,
seconda parte
Cette expédition était un voyage vers l’inconnu.
À bord, une seule personne avait des connaissances en navigation et aucun membre
d’équipage ne savait manœuvrer une embarcation si grande en pleine mer. Au fil des siècles, ce
savoir avait été perdu. L’embarcation elle-même
était un mystère et n’avait jamais été testée. Des
experts maritimes avaient prétendu qu’elle se
désagrégerait au bout de deux semaines. Si cela
s’était produit, l’équipage aurait été perdu.
La spedizione era un viaggio verso l’ignoto. Solo
un uomo a bordo sapeva tutto della navigazione, mentre nessuno sapeva nulla su come si
doveva manovrare una grande zattera di legno
di balsa. Quelle conoscenze erano andate perdute nel corso dei secoli. La zattera stessa era
stata realizzata sulla base di un progetto sconosciuto e mai sperimentato prima. Diversi esperti di navigazione avevano dichiarato che la
zattera sarebbe andata a pezzi nel giro di due
settimane. In tal caso, i membri dell’equipaggio
non avrebbero potuto salvarsi.
Au bout de deux semaines, à bord, on réalisa
que l’embarcation résisterait. Pendant cette période, l’équipage apprit également à manœuvrer l’embarcation. L’équipage recruté par Heyerdahl était uniquement constitué d’hommes
possédant les qualités suivantes : capacité
d’adaptation, courage, ingéniosité et force.
Après 101 jours en mer, le Kon-Tiki accosta sur
le récif de Raroia. L’expédition fut un succès incontestable et changea à tout jamais la manière
dont la science percevait les premiers voyages
en mer. Elle changea également la vie des 6
membres de ce fantastique équipage.
Die Kon-Tiki-Expedition,
Teil 2
Die Expedition war eine Reise ins Unbekannte.
Nur ein Mann an Bord war mit Navigation vertraut und niemand unter ihnen wusste, wie man
ein großes Balsaholz-Floß im offenen Wasser
manövrierte. Das Wissen war im Laufe der Jahrhunderte verloren gegangen. Das Floß selbst
war ebenfalls nach einem unbekannten und ungetesteten Design erbaut worden und einige
Seefahrtexperten hatten behauptet, das Floß
würde nach zwei Wochen auseinander fallen.
Sollte das geschehen, käme für die Besatzung
jede Hilfe zu spät.
Trascorse due settimane, si resero conto che la
zattera avrebbe continuato a galleggiare. Durante quel periodo di tempo impararono anche
a manovrarla. Gli uomini che Heyerdahl aveva
scelto come equipaggio erano tutti in grado di
adattarsi facilmente, coraggiosi, intraprendenti
e vigorosi.
La expedición de Kon Tiki,
segunda parte
La expedición significó un viaje a lo desconocido. Solo un hombre a bordo tenía algunos
conocimientos sobre navegación, y ninguno sabía cómo maniobrar una gran balsa de madera
en alta mar. Ese conocimiento se había perdido
con los siglos. La balsa misma tenía un diseño
desconocido que nunca fue probado, y una
cantidad de expertos marítimos habían asegurado que la balsa se haría pedazos en dos semanas. Si esto sucedía, no había salvación posible
para los miembros de la tripulación.
Una vez trascurridas las dos semanas, se dieron
cuenta de que la balsa podía mantenerse a flote.
Durante ese período, también aprendieron a
conducirla. Todos los miembros de la tripulación
que acompañaron a Heyerdahl eran hombres
con capacidad de adaptación, coraje, ingenio y
vigor.
Después de 101 días en el mar, Kon Tiki llegó a
Dopo 101 giorni in mare, il Kon Tiki approdò sul- las orillas del arrecife de Raroria. La expedición
la scogliera Raroria. La spedizione fu un grande había sido todo un éxito y cambió para siempre
successo e cambiò per sempre il modo in cui
la concepción que tenía la ciencia de los primla scienza considerava i primi viaggi per mare.
eros viajes marítimos. También cambió la vida
Cambiò anche le vite dei sei uomini che fecero il de los seis hombres que vivieron la experiencia
del viaje.
viaggio.
Экспедиция «Кон-Тики»,
часть вторая
Экспедиция являла собой путешествие
в неизвестное. Только один человек из
команды имел представление о морской
навигации, а как маневрировать на большом
бальзовом плоту в открытом океане вообще
не знал никто. Эти знания были утеряны
в веках. К тому же конструкцию плота
невозможно было полностью изучить и
испытать. Ряд экспертов по мореплаванию
утверждали, что плот развалится через две
недели. В этом случае спасти членов команды
было бы невозможно.
コン・ティキ号の探険、
第二部
この冒険は未知への旅でした。航海術について
知っている乗組員はたった一人で、沖合に浮か
ぶ大きなバルサ筏をどう操縦するべきか知って
いる人は誰もいませんでした。数世紀の間にそう
した知識は失われていたのです。筏自体が、見た
こともなく実験されたこともない造りで、多くの
海洋専門家が2週間で筏はばらばらになるだろ
うと主張していました。
そうなれば、乗組員の救
出はできないでしょう。
2週間がたった時、彼らは筏がまだ浮かんでいる
ことに気がつきました。
その期間に彼らは筏の
扱い方も学んでいました。
ヘイエルダールが乗
Als aber zwei Wochen vergangen waren, stellten Но по прошествии двух недель стало ясно,
組員として雇った男たちは皆、適応性があり、勇
sie fest, dass das Floß seetüchtig bleiben würde. что плот прекрасно держится на плаву. За это
気があり、機知に富み、活力に満ちていました。
In dieser Zeit lernten sie auch, mit dem Floß um- время путешественники разобрались, как им
zugehen. Die Männer, die Heyerdahl für seine
управлять. Команда Хейердала состояла из
101日間にわたり海を航行した後、
コン・ティキ
Besatzung ausgewählt hatte, besaßen alle Anмужчин бесстрашных, находчивых и сильных,
号はラロイア環礁で座礁しました。
この冒険は大
passungsfähigkeit, Mut, Einfallsreichtum und
способных существовать в самых суровых
きな成功をおさめ、初期の航海に関する科学的
Elan.
условиях.
認識をすっかり変えたのです。
また、
この冒険に
よって、
この旅を経験した6人の男の人生も変わ
Nach 101 Tagen auf dem Meer landete Kon Tiki Ровно 101 день спустя «Кон-Тики» сел на
りました。
auf dem Atoll Raroria. Die Expedition war ein
мель на рифе Рарориа. Экспедиция имела
großer Erfolg und hat für immer die wissenогромный успех и навсегда изменила
schaftliche Perspektive auf die frühe Seefahrt
отношение науки к древнему мореплаванию.
geändert. Sie hat auch das Leben der sechs
Также она изменила жизни шести смельчаков,
Männer verändert, die diese Reise unternomсовершивших это выдающееся путешествие.
men hatten.
Et lynkurs i sjømannskap
A crash course in seamanship
Allerede første ettermiddag fikk de føle kong Neptuns knyttneve. Sjøen ble stadig grovere; de hadde havnet i den strie
delen av Humboldtstrømmen. Læringskurven ble ekstremt
bratt, ingen om bord hadde erfaring med hvordan en stor balsaflåte skulle manøvreres; ingen på land hadde vært i stand til
å lære dem det. Kunnskapen hadde gått tapt for generasjoner
siden.
The crew felt the might of Neptune’s fist the very first evening.
The sea grew increasingly rougher; they had encountered the
strongest part of the Humboldt Current. The learning curve
was extremely steep. No one on board knew anything about
steering a large balsa wood raft; no one on shore had been
able to teach them. That knowledge had been lost for
centuries.
Det første døgnet vekslet hver mann uavbrutt mellom 2 timers
styrevakt og 3 timers hvile, to mann klamret seg til styreåren
mens fingrene sakte men sikkert ble numne av slitet. Etter
hvert måtte vaktene forkortes ytterligere. Slik gikk de første
60 timene. Et blodslit uten like, flere ukers sjømannserfaring
komprimert ned til noen timer. Men læringen bar frukter: KonTiki red på toppen av bølgene som en kork.
On the first day they took shifts of two hours at the steering
oar, then three hours of rest. Two men clutched the heavy oar
while their fingers turned numb from the constant strain.
After a short while, the shifts had to be shortened even more.
In this manner, the first 60 hours passed. They experienced
physical strain almost beyond belief; weeks of experience in
sailing were compressed into hours. However, the lesson paid
off: Kon-Tiki rode the waves like a cork.
Teorien holdt i praksis – en flåte av balsatre var fullt sjødyktig,
selv i møte med verdens største vannmasse.
The theory held true. A raft made of balsa wood was perfectly
seaworthy, even at the mercy of the world’s largest ocean.
Kon-Tikis sang
Etter noen dager visste de at flåten holdt – de visste bare
ikke hvor lenge. Forståsegpåere, alt fra britiske marinegaster
til norske kapteiner, hadde vært skråsikre på at tauene som
holdt flåten sammen ikke ville vare mer enn 14 dager. Etter
det ville friksjonen gnage dem i filler, og flåten reduseres til
drivtømmer. Da mannskapet lå på mattene sine om natten –
ofte mer enn 4000 meter over havbunnen – kunne de kjenne
hvordan stokkene rørte på seg under dem. I tillegg til lyden
av vind, vann og knirkende treverk, hørte de den evige
jamringen fra tau i bevegelse.
14 dager kom. Og gikk. Tauene holdt. Først langt ute på havet
oppdaget de hvorfor: tauverket hadde gnagd seg spor i det
myke balsatreet, og lå beskyttet mot slitasje utenfra. Igjen
hadde ekspertenes dommedagsprofetier slått feil.
Kon-Tiki’s song
After a couple of days they realized that the raft would stay
afloat and in one piece – they just did not know for how long.
Self acclaimed experts, also experienced sailors, had been
certain that the ropes holding the raft together would last for
only 14 days, if that. They predicted that friction would chew
the ropes apart, reducing the raft to so much drift-wood. While
lying on their sleeping mats at night, often more than 4000
meters above the ocean floor, the crew members could feel
the logs shifting beneath them. In addition to the sound of the
wind and water and the grinding of the wood, they could hear
the constant moaning of the moving ropes.
14 days came. And went. The ropes still held together.
After several weeks, they found out why. The ropes had
carved grooves in the soft balsa wood, thus protecting them.
Once again, the experts’ predictions had been wrong.
1
2
Et monster fra dypet
Havet var fullt av liv. De kunne se stimer på flere tusen tunfisk,
flere hundre hai på én gang, og store flokker hval. Flyvefisker
og bonito. En dag hoppet en fisk ingen hadde sett før opp i
soveposen til Raaby. Det var en slangemakrell, sjelden sett i
levende live. Og en dag kom skapningen som har blitt selve
kjennemerket på ekspedisjonen.
Når en mann av Torstein Raabys kaliber roper, vet man at det
er noe helt spesielt på gang. Brått hadde det dukket opp et
9 meter langt sjøuhyre rett bak flåten, og nå lå det med det
usannsynlig store hodet sitt helt opp i vannskorpa og myste
mot dem. Det var en hvalhai, den største fisken i havet. Den
kretset rundt og under dem, så lang at hodet stakk opp på
den ene siden og halefinnen på den andre. Den gav ingen
tegn til å ville angripe, men heller ingen tegn til å ville dra. Til
slutt ble det for mye for Erik Hesselberg, og idet sjømonsteret
passerte rett under flåten kjørte han en harpun rett ned i hvalhaiens hode. Den ruste ut, harpuntauet røk som hyssing. De
ventet halvveis at den skulle komme tilbake, full av raseri.
De så den aldri mer.
1: Gulfinnet tunfisk og dorado står på menyen.
2: Raaby studerer slangemakrellen (Gempylus serpens).
A monster from the deep
The ocean was full of life. The crew could see schools of several
thousand tuna fish, more than a hundred sharks swimming
together and flocks of whales. There were flying fish and
bonito. One day a fish that none of them had ever seen
jumped into Raaby´s sleeping bag. It was a snake-mackerel,
a fish hardly ever seen alive. And one day, the creature that
has become the very symbol of the expedition came calling.
When a man like Torstein Raaby starts to shout, you know that
something is about to happen. All of a sudden, a 9 meter long
sea-monster appeared behind the raft and sat lurking there,
observing them, its immense head just inches away. It was a
whale shark, the largest fish in the world. The shark started
swimming beneath and around them, so huge that the head
could break the surface on one side of the raft, and the tail the
surface on the other. It made no signs of attacking, but gave
no signs of wanting to leave either. After a while, the
situation was more than Erik Hesselberg could handle, and as
the shark passed just beneath the raft, he grabbed a harpoon
and drove it into the fish’s head. The whale shark took off; the
rope attached to the harpoon broke like string. They expected
the monster to return, enraged, but they never saw it again.
1: Yellow-finned tuna and dorado on the menue.
2: Raaby with the snake mackerel (Gempylus serpens).
Herman lurer døden
21. juli forsvant all vind, og luften ble tung og trykkende. Så
slapp helvete løs. Vinden kom i kast; havet frådet. Herman
Watzinger stod på dekk med vindmåler idet Raabys sovepose
kom farende av hyttetaket, Watzinger grep etter den, tråkket
feil og forsvant over bord. Watzinger, som hadde medalje fra
norgesmesterskap i svømming, krålet desperat for å ta igjen
flåten. Det var innlysende at han ikke ville klare det. Den
ekstreme handlekraften til Knut tok over; med en redningsvest i den ene hånden og et tau i den andre stupte han over
bord og krålet mot Herman. Som ved et under møttes de og
ble halt utmattede om bord.
Det var stille på Kon-Tiki den kvelden. Heyerdahl hadde
tidligere uttalt at ett dødsfall ville gjort ekspedisjonen til en
fiasko. Det var med nød og neppe at de ikke fikk to.
Herman cheats death
On the 21st of July the wind suddenly disappeared, and the
air became heavy and sticky. Then, all hell broke loose. The
wind raged; the sea became a froth of white. Herman Watzinger was standing on deck taking wind measurements when
Raaby’s sleeping bag flew off the hut roof. Like a shot from a
cannon, Watzinger reached out to take it, lost his footing, and
disappeared. Watzinger, a national swimming championship
medalist, started to crawl desperately toward the raft. It was
obvious that he would not make it. Knut´s extreme resourcefulness kicked in. With a life vest in one hand and a rope in the
other, he dove into the ocean and started swimming towards
Herman. As luck would have it, they managed to meet and
were hauled back aboard, totally exhausted.
That night there was not much talk aboard the Kon-Tiki.
Heyerdahl had previously claimed that one fatal accident on
board would deem the expedition a disaster. They had almost
had two.
1
Landkjenning
I slutten av juli begynte sjøfuglene å dukke opp, og 30. juli
så de land for første gang. De luktet blader og jord. Slik gikk
de neste dagene; flere øyer dukket opp og forsvant. De fikk
besøk av innfødte som padlet ut til dem, men klarte ikke å
styre Kon-Tiki mot land.
Etter 100 dager oppdaget de korallrevet ved Raroia. Denne
gangen var det motsatt – de ville ikke klare å styre utenom.
Neste morgen lå øyer på rekke og rad bak revet, men dit var
det umulig å komme uten å passere de sylskarpe korallene.
De hadde kun timer igjen om bord. Alt av verdi ble pakket og
surret fast, det uunngåelige forliset ble planlagt, og alle fikk
hver sin oppgave. 7. august rundt klokken 10 gikk flåten på
grunn med et voldsomt smell. De ble kastet hulter til bulter,
flåten ble umiddelbart en ugjenkjennelig haug tømmerstokker. Hver mann sloss alene mot de enorme kreftene i havet.
Alle klarte å komme seg i land – alt av verdi ble reddet.
Flåten bar ikke spor av det der og da, men Kon-Tikiekspedisjonen hadde vært en formidabel suksess.
1: Hele befolkningen på Raroia tar farvel med mannskapet på Kon-Tiki.
Landfall
At the end of July the first birds started to appear, and on
the 30th the crew saw land for the first time. They could smell
leaves and moist earth. The next couple of days, several
islands appeared and disappeared on the horizon. Inhabitants
from the islands came out in canoes, but even with their help
the crew could not steer Kon-Tiki towards land.
After 100 days, they saw the coral reef of Raroia. This time
they could not manage to steer the raft past it. The next
morning, small tropical islands lay like pearls on a string
behind the reef, but they were impossible to reach without
passing the razor-sharp spikes on the reef. It was a matter
of hours until impact. Everything of value was wrapped and
stowed away and everyone was given designated tasks. On
the 7th of August, at approximately 10 a.m., Kon-Tiki struck
the reef with an ear-shattering crash. The crew was tossed
in every direction, and the raft was instantly turned into a
huge pile of timber. Each crewmember had to fight the
immense power of the ocean by himself. They all made
it ashore, every valuable piece of equipment salvaged.
Although the raft didn´t look like it then, the Kon-Tiki
expedition had been a total success.
1: The whole population on Raroia saying good-bye to the Kon-Tiki crew.
2
1
Til paradis og hjem igjen
To paradise and back
En sydhavsøy fremstår trolig som paradis for alle og enhver
– etter 101 døgn på en flåte må det ha vært en flik av himmelen. Etter å ha gitt beskjed til omverdenen om at de hadde
kommet trygt frem, fikk Heyerdahl og hans mannskap én uke
for seg selv. Så ble de oppdaget av fastboende som holdt til
på en øy i nærheten, og deretter skjedde alt i rasende tempo.
En båt fraktet både dem og flåten til Tahiti, hvor de ble mottatt som helter. Så gikk turen til Washington for å møte en
entusiastisk president Truman i det Hvite Hus. Mannskapet
hadde ingen forutsetning for å vite det, men rapportene
Haugland og Raaby hadde sendt ut var blitt fulgt av en hel
verden.
A tropical island is everyone’s paradise, but after 101 days on
a raft, it must have been a slice of heaven. After letting the
world know they had reached land safe and sound, the crew
got one week to themselves. Then they were discovered by
the inhabitants of a small island close by, and after that everything happened in a blur. A ship brought both the men and
the raft to Tahiti, where they received a hero’s welcome. After
that, they went to Washington, where they met an enthusiastic
President Harry Truman in the White House. The crew had
no way of knowing it, but the radio messages Haugland and
Raaby had broadcasted had been followed with fascination
by the whole world.
Deretter dro de hjem. De hadde forandret verdens oppfatning
av tidlig sjøfart – og samtidig gjennomgått personlige forandringer som skulle prege dem resten av livet.
The crew returned home. They had changed the world’s
perception of ancient sea travel, and at the same time
undertaken changes that would define the rest of their lives.
1: Flåten losses på Oslo havn for transport til Bygdøynes.
2: Mannskapet på Kon-Tiki møter den amerikanske presidenten, Truman, i det Hvite Hus i 1947.
1: The raft has arrived in Oslo harbour awaiting transport to Bygdøynes.
2: The Kon-Tiki crew visiting President Truman at the White House, Washington, 1947.
Foto/photo: Anne-Stine Johnsbråten
Foto/photo: Morten Krogvold
Foto/photo: Bill Peters
Livet etter Kon-Tiki
Life after Kon-Tiki
Etter ekspedisjonen fortsatte Torstein Raaby å arbeide i forsvaret. Vandrelysten slapp aldri taket i Raaby, og han ble kalt
Kongen av Jan Mayen etter et to års langt opphold på ishavsøya. Her bygget han blant annet opp radiosambandet øya
hadde savnet i årevis. I 1964 ble han med på en ekspedisjon til
Nordpolen. Det ble hans siste tur; Torstein Raaby døde på vei
mot polpunktet 44 år gammel.
After the expedition, Torstein Raaby continued to work in the army. Wanderlust
never let go of Raaby, and he was nicknamed the King of Jan Mayen after two years
on the barren island in the Arctic, where he constructed the radio link the island
had sorely missed. In 1964, he joined an expedition to the North Pole. This was to
be his last trip. Torstein Raaby died on the way to the Pole at the age of 44.
Erik Hesselberg bygde havseileren TIKI og reiste til Middelhavet. Han bodde om bord i båten i 11 år, og ble kjent med
mange av Europas mest betydningsfulle kunstnere. Jean
Cocteau, Georges Simeon og Pablo Picasso var noen av dem.
Så gikk han i land for godt. Etter noen år på farten flyttet han
hjem, og han døde i barndomsbyen Larvik i 1972, 58 år
gammel. Hesselberg skrev sin egen beretning om Kon-Tikiekspedisjonen, barneboken Kon-Tiki og jeg.
Erik Hesselberg built a boat he named TIKI and sailed to the Mediterranean. He
lived on the boat for 11 years, and was in contact with several of Europe’s most
important artists such as Jean Cocteau, Georges Simeon, and Pablo Picasso. He
then went ashore for good. After a couple of years in the US and Europe, he finally
moved back home, and he died in his childhood town of Larvik in 1972 at the age
of 58. Hesselberg published his own version of the Kon-Tiki expedition,
Kon-Tiki and I.
Heller ikke Herman Watzinger greide å gi slipp på havet. Han
flyttet til Lima, Peru, hvor han jobbet med fryseteknikk, fiskeriprosjekter og som sjef for en fiskemelfabrikk. Han fikk etter
hvert også en sentral rolle i oppbyggingen av fiskeriindustrien
i Peru. Fra 1970 jobbet Watzinger som direktør ved fiskeriavdelingen i FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO).
Herman Watzinger døde ved Titicacasjøens bredder i 1986.
The sea kept its grip on Herman Watzinger as well. He moved to Lima, Peru,
where he worked with freezing technology and fishing projects and as a manager
of a factory making ground fish. Watzinger eventually played a central role in
establishing the commercial fishing industry in Peru. In 1970 he took up work as
the director of the fishery department in Food and Agriculture organization of the
United Nations. Herman Watzinger died on the shores of Lake Titicaca in 1986.
Bengt Danielsson dro nesten umiddelbart tilbake til paradis,
giftet seg og bosatte seg for et år på Raroia i 1948. Danielsson utviklet et sterkt kjærlighetsforhold til Polynesia. Han
deltok på flere ekspedisjoner i Stillehavet, og skrev en rekke
bøker om temaet. Danielsson brukte 30 år på å motarbeide
fransk prøvesprengning av atomvåpen i Stillehavet. Han døde
i Stockholm i 1997.
Bengt Daniellson returned to paradise almost as soon as he got home, marrying
and settling in French Polynesia in 1948. He fell deeply in love with Polynesia,
participated in several expeditions, and wrote several books on the topic. Danielsson spent 30 years fighting the French testing of nuclear weapons in the Pacific.
He died in Stockholm in 1997.
Thor Heyerdahl brukte resten av sitt liv på forskning, arkeologiske utgravinger og maritime ekspedisjoner. Heyerdahls
bok om Kon-Tiki-ekspedisjonen har blitt oversatt til 70 språk
og har solgt i nærmere 100 millioner eksemplarer. Filmen om
Kon-Tiki fikk Oscar for beste dokumentar i 1951. Heyerdahl
mottok flere æresdoktorater og en rekke priser, men teoriene
hans ble alltid betraktet som kontroversielle. Thor Heyerdahl
brukte store deler av sin formue på forskningsprosjekter,
både egne og andres. Han døde i 2002 i Italia.
Thor Heyerdahl devoted the rest of his life to research, archaeological excavations, and voyaging. His book about the Kon-Tiki expedition has been translated
into 70 languages and has sold almost 100 million copies. The film about the KonTiki expedition was awarded Oscar for Best Documentary Feature in 1951. Heyerdahl was given several honorary doctorates and a number of awards, but his ideas
were always regarded as controversial. Thor Heyerdahl spent most of his fortune
on scientific projects, both his own as well as on those of others. He died in Italy in
2002.
For Knut Haugland var Kon-Tiki-ekspedisjonen et vendepunkt. Han har selv uttalt at den hindret han fra å gå til grunne
– 101 dager med hav, sol, vind og regn gav han muligheten til
å bearbeide krigens redsler. Han tilbragte resten av sitt yrkesaktive liv i forsvaret, men bygde samtidig opp Kon-Tikimuseet. Han var direktør fra 1950 til 1990. Knut Haugland
døde i Oslo i 2009.
For Knut Haugland, the Kon-Tiki expedition was a turning point. He claimed it
kept him from losing his sanity; 101 days of sea, sun, wind, and rain gave him an
opportunity to cope with the terrors of war. He spent the rest of his working career
in the army, while also working to establish the Kon-Tiki Museum. Haugland was
the museum director from 1950 to 1990. Knut Haugland died in Oslo in 2009.
1
Hvor ble det egentlig av
Con-Tici Viracocha?
Om den Søramerikanske indianerhøvdingen Con-Tiki Viracocha
faktisk seilte tvers over Stillehavet og bosatte seg i Polynesia,
vil vi sannsynligvis aldri finne ut av. En DNA-studie foretatt
på slutten av 90-tallet viste at beboerne i Polynesia har flere
likhetstrekk med folk fra det østlige Asia enn med folk fra SørAmerika. Samtidig viser DNA-studier på Påskeøya og Marquesasøyene at det også er et lite innslag av Sør-Amerikansk DNA
i disse befolkningsgruppene. DNA-studier av pre-Columbiansk
kylling i Chile viser at de er asiatiske i opphav; og DNA-tester
av søt-poteter fra både Polynesia og Sør-Amerika viser at de
er av samme art, spredd fra Sør-Amerika. I tillegg er ordet for
søtpotet i Øst-Polynesia ‘kumara’, et låneord fra det søramerikanske språket Quechua. Dette er et ugjenkallelig bevis
på at mennesker fra hver sin side av havet har møtt hverandre,
delt måltider og snakket sammen.
På dette punktet hadde i hvert fall Thor Heyerdahl helt rett.
For menneskene som levde før oss var ikke havet en barriere
– det var en transportåre.
1: Statue som ble funnet ved Tiwanaku (Tiahuanaco) kultsenter i Bolivia, 1943. Den vil for alltid bli assosiert med Kon-Tiki.
What really happened to
Con-Tiki Viracocha?
We will probably never establish whether the South American
Indian chief Con-Tiki Virachocha actually sailed across the
Pacific and settled in Polynesia or not. A DNA study from the
late 1990s showed that the inhabitants of Polynesia had more
in common with people from eastern Asia than with people in
South America. At the same time, DNA studies from Easter
Island and the Marques Islands show traces of DNA from
South America.
In addition, DNA studies of pre-Columbian chickens in Chile
show that they are of Asiatic origin. DNA testing of sweet
potatoes from both areas shows that the plant originated in
South America. More interestingly, the word for sweet potato
in eastern Polynesia, “kumara”, is a loanword from the South
American language Quechua. This proves beyond any doubt,
that people from both sides of the ocean met, shared meals,
and communicated.
On this matter, Heyerdahl assessments were correct. For
ancient man, the sea did not represent a barrier. It was a
means of transportation.
1: A statue found at Tiwanaku (Tiahuanaco) cult-site, Bolivia, in 1943. Now forever the face of Kon-Tiki.