Ida Hegazi Høyer
Fortellingen om
øde
Roman
These «Enchanted Islands», as the Galapagos
Archipelago was originally called, had not derived their
enchantment from legends created by human
aboriginals, for they had never been the home of native
tribes. They had given only a brief hospitality to willing or
unwilling visitors, and the enchantment that was upon
them caused strange and often evil things to happen. I
for one, having been a victim of this magic, am quite
convinced that the gods or demons of Galapagos were
the invisible spinners of the fate which overtook not only
us, but all those who came there in our time; and I
believe that these islands are in truth one of those places
of the earth where humans are not tolerated.
Dore Strauch
Midt i det eneste havet, i det svarteste dypet, i det
sterkeste lyset, i den voksende blå og levende avstanden,
har jordskorpen revnet og sprengt seg, ramlet og reist
seg, og kastet sitt innerste brennende oppover, utover
– til en øy.
Lenge var hun alene, mens røde elver ble til stein, og
svarte steiner ble til sand, før vannet på nytt trakk
igjennom og det grønne tok over. Først da horisonten der
ute sto frem, som det utenfor, kom hun til syne, og det
var slik, som den redningen, at man fikk vite om henne.
At det fantes et nytt sted. At det fantes et gammelt sted.
At det skulle være rent. Og at det skulle være eget. Det.
Der. At det kunne være mulig å starte på nytt.
Om det fantes noen der fra før, det visste ingen. Hvem
som var gjemt, hvem som var glemt, hvem enn de var,
var de ikke en del av drømmen. Om det i det hele tatt
kunne kalles for drøm, denne typen tilbakereise.
Ordet spredde seg. Hun spredde seg. Innen det grønne
var blitt til de andre fargene, ville mennesker også dit.
Og noen forsøkte.
I
Det er uvisst hvordan dr. Carlo Ritter fikk vite om øya.
Kanskje hadde han båret et slags tilfluktsted med seg
helt siden han var liten, eller helt siden han skjønte hvor
liten han var, denne ideen om en fullstendig urokkelig
avgrensning, havet, eller på et eller annet vis,
umuligheten, dette, ikke å kunne komme lenger. Uansett,
det er uvisst hvorfor han bestemte seg for å dra akkurat
hit. Det fantes tross alt flere øyer, øyer som lå nærmere.
Det hadde kunnet gå an å gjøre det både enklere,
tryggere og raskere, men doktoren var ingen
gjennomsnittlig type, han ville lengst mulig unna, og da
han først hadde fått nyss om denne øya, ble det bare slik,
ingenting nærmere ville noensinne kunne være godt nok.
Han var lei av storbylivet, tettheten og støyen, alle de
intetbringende prosjektene menneskene hadde tatt fatt
på. Han var lei av ansamlinger, lei av å drikke portvin på
kafé hver søndag, lei av å diskutere politikk, lei av å
måtte ha meninger om kulturelle begivenheter, lei av
gatenettet, lei av tankesettet, lei av Europa, kort sagt lei
av det meste som kunne minne om moderne
samfunnsutvikling, denne evinnelige fremgangen.
Dessuten var han lei av kona si. Av jobben sin. Og ikke
minst av den meningsløse anstrengelsen med å måtte ta
på seg klær hver eneste morgen. Han hadde fått nok.
Han ville vekk. Og til et sted helt uten folk, uten
forbindelser, ja, uten tilknytningsmuligheter overhodet.
Trolig kjente han det som en kvern bak pannebrasken,
inni magen, gjennom korsryggen. Som bitt av udyrs
tredje tanngard, bitt som alltid verket i den samme
trange kimen, i den vrange harde lengselen. Sånn var det
blitt for den slitne doktoren, han så for seg et land av fisk
og fugl og egendyrkede grønnsaker, og han gikk med
dette andre synet bakenfor dagen og pliktene. En annen
himmel. En annen ro.
Alt han til nå trodde han visste om livet, kom til å viskes
ut med stormene. I alle fall var det noe sånt han håpet
på. Noe måtte jo skje med ham i et slikt eksperiment som
dette tross alt var, ellers ville alt være forgjeves. Om ikke
ydmykheten ville kunne kastes på havet. Om ikke
ensomheten ville kunne kjennes riktig.
I mange år hadde han drevet rundt i sosialiteten og
proklamert sin egen flukt, hadde stått med glasset i
hånden og holdt taler og fått alle til å flire av hvor lei han
var av dem. Venner, hadde han sagt, jeg orker
simpelthen ikke mer av dere, og så hadde de ledd og
løftet glassene og alle sammen følt seg privilegert over i
det hele tatt å betegnes som venner av slik en
banebrytende mann, før han deretter tittet ned og
betraktet sin egen bekledning, pådro seg akutt
forskrekket mine, hevet stemmen, ropte: Og denne
begredelige finstasen, jeg kan ikke vente med å rive den
av meg!
Han var en karakter, doktoren, og han visste det. Et
stort ego gjemt bak en kuriøs og halvsjarmerende fasade.
Saken var, han ville synes. Ville etterlate seg mer enn
kun et tilforlatelig tomrom. Ville være den som forsvant.
Den uredde. Den ville. Og han nøyde seg ikke med noe
som andre hadde kunnet ta til takke med. Fuglene skulle
være fugler ingen før hadde sett, fiskene ikke bare del av
malerier, men i seg selv et maleri, og grønnsakene,
saftige som tropefrukt, skulle gro i alle farger og
fasonger. Han så det for seg, sprakende, sprikende, og så
fant han en slags misjon, og så fant han en slags visjon.
Om man levde alene. Om man drev naturalhusholdning.
Om man spiste kun vegetarisk. Og om man alltid gikk
naken. Da ville man kunne leve til man ble 140 år.
Det var dette han søkte å bevise. Eller, det var dette
han skulle utforske. Han var ikke den typen mann som
bare dro sin kos uten plan og agenda, han var tross alt av
et visst intellekt, og dessuten, selverklært misantropi til
side, sto han overhodet ikke i veien for sine
medmenneskers beundring. Hadde det ikke vært for
oppmerksomheten, kan det absolutt tenkes at doktoren
aldri ville søkt seg til øya i utgangspunktet, altså, dersom
ingen andre fikk det med seg, dersom ingen applauderte.
Den uavhengige misantropen lå under for sin
avhengighet, han som alle andre. Han var slik, en splittet
mann, og like uren på begge sider.
Lenge hadde han skrevet i aviser og tidsskrifter om
øyprosjektet. Lenge hadde han talt. Og lenge hadde det
kun vært prat. Da tiden endelig var inne, og folk var
utålmodige på avreisen, var det rett og slett for sent å
snu. Kalde føtter eller ikke, han hadde sagt han skulle
dra. Det var ingen vei tilbake nå. I æren fantes ingen
retrett.
Én ting gjorde han før han dro. Foruten de nødvendige
praktikaliteter en slik sorti krever; salg av unødige
eiendeler, innkjøp av nødvendige eiendeler, skilsmisse,
avskjeder og krumspring – kun én ting. Dr. Ritter var
nemlig ingen hvilken som helst lege. Han var lege med
dentalspesialisering, altså tannlege, og var det en ting
han visste, var det nettopp hvor mye bryderi det kunne bli
med tennene. Så, etter å ha sagt farvel til alle sine
pasienter, la han seg selv i tannlegestolen og trakk dem
ut, hver eneste en. Han skulle uansett aldri spise kjøtt
mer. Hvem har behov for tenner om man ikke spiser
kjøtt, tenkte dr. Ritter. Men han laget seg et
reservegebiss i stål, det gjorde han, bare sånn i tilfelle.
Så var han klar, den tannløse tannlegen.
Hun var hundretusenvis av år. Han var noenogførti.
Ingen av dem ante hva de kunne vente av den andre, til
det strakk ikke fantasien til. Hun hadde riktignok sett
slike som ham før, de hadde kommet, tatt seg til rette,
forgrepet seg, forsynt seg, for så å gi opp. Denne figuren,
derimot, var annerledes. Det var noe håndgripelig ved
ham, noe blodfast som hun merket med det samme, og
som kanskje kunne takles, kunne tåles. Hvordan han ble
stående, det likte hun. At han tok seg tid til å la sanden
bli kjent med føttene. Respekten der, frykten eller
standhaftigheten. At han tok henne innover seg. At han
skjønte alvoret. Det var slik det skulle være, tross alt,
fryktløsheten hadde aldri vist seg levedyktig her.