MS-syke May Rita har fått et bed re liv med nytt ko st hold
MS-syke May Rita har fått et bedre liv med nytt ko Maten har gjort meg FRISK Som ung mor begynte kroppen til May Rita Vildgren (45) fra Gibostad i Troms å visne. Siden fikk hun diagnosen MS. Etter syv år med sykdom tok hun grep om kosthold og trening, og det endret alt. Tekst: Julia Schreiner Benito Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Hjemmetreportasje dag er jeg skipper på N – I egen skute. Jeg treng er mannskap, men det er jeg som styrer. Jeg kjørte meg selv i kjel leren, å stoppe opp ville vært et nederlag. Kanskje hadde jeg noe å bevise, eller jeg følte at jeg ikke hadde noe valg, sier 45-åringen. May Rita Vildgren hadde to små barn, var 22 år, og skulle ta artium på ett år — med topp karakterer. Til fem om morgenen satt hun med mattestykker, spiste druesuk ker og drakk kaffe for å holde seg våken. Hun tappet både kropp og sjel, men holdt tempoet. – Det var da jeg gikk på den før ste smellen, og bare gråt i en må ned av utmattelse. Jeg blir kvalm av å tenke på det. Hadde jeg ener gi, så brukte jeg den og litt til, for teller hun. Storm truer i kastene, og bil dekk har fått pigger. Gibostad på Senja står mot uvær og utflytting. 106 HJEMMET NR. 1/11 sthold Dette gjør May Rita: • Spiser så ren m K jøtt, fis at som og frukt. k, fugl, grønnsa mulig: ker vitamine Får i seg rik elig omega- r og mineraler, med At kosth3 og D-vitaminesærlig r. er godt old kan påvirk e forsknin dokument ert gje MS, nn om D-vitam g. For eksemp e og ome iner, ant ioksida l kan a-3 vir • Holderg ke guns nt er t ig. hydrater seg unna rask e karbo s o m b poteter rø og s d, past a, ris, • Tren er. er jevn ukk t og går fysiotera til p • Jobbe eut. r m e n t a mulighe lt, med å grip e og målb t er, tenk evisst. e positivt ▸ NÅ DANSER DE: – Før lå mamma på sofaen, nå danser vi hip-hop, forteller Edel Marie (12). Multippel sklerose Multippel sklerose, MS, er en kronisk sykdom som skyldes betennelse i sentral nervesystemet. Kvinner rammes dobbelt så ofte som menn, og snittalde ren ved diagnose er ca. 30 år. I dag lever om lag 8000 nord menn med sykdom men. Kilde: ms-forbundet Nå en prikk på kartet, tidligere kommunesenter. – Kom inn og gi meg en klem selv om du er forkjølet — jeg blir aldri smittet, smiler May Rita. Utenfor stuevinduet leker hissige bølger mot evige fjell — et landskap hun nå kan nyte. Ved kjøkkenet står ennå stolen med hjul. Den hun måtte synke ned i når bena sviktet midt i matla ging. Gjennom år lå hun vissen på sofaen, i dag sitter hun i den med gitaren hun kjøpte for å trene opp finmotorikken i hånden. Den er et naturlig hjelpemiddel, ettersom hun er blitt musiker etter at syk dommen rammet henne. – Sangen var som en klump som ville ut. Men hadde det ikke vært for at jeg fikk MS, så ville jeg ikke tort. May Rita bestemte seg for å våge da hun en dag i 2002 hørte et radioprogram om den ameri kanske sangeren Eva Cassidy, som døde av kreft 33 år gammel. Plut selig visste hun: Jeg skal synge! Broren Geir, som er etablert mu siker, trodde ikke sine egne ører da hun samme høst trollbandt publikumet på utestedet Skarven i Tromsø: «Jeg visste jo ikke at du kunne synge.» Nå opptrer de ofte sammen, på viseklubber og festi valer. – Sykdommen har lært meg at om jeg vil gjøre noe, så må jeg gjøre det nå. Tidligere var jeg flink til å finne unnskyldninger. MS-en har gitt meg erfaring og kunn skap, og gjort meg sterkere og modigere. En mamma på sofaen Årene i Tromsø var hektiske. May Rita og barnefaren flyttet etter hvert fra hverandre. Hun utdannet seg til ergoterapeut. Elsket jobben, men rakk ikke å arbeide lenge før HJEMMET NR. 1/11 kraftløsheten tvang henne til re dusert stilling. I 1994 traff hun en ny mann. De fikk to uker sammen som kjærester før hun ble innlagt på sykehus med symptomer ingen forsto. På det verste var det dra matisk: «Vi finner ikke puls på henne,» hørte hun en lege rope. Men mest er det denne visne kroppen. Og sofaen. Og det blir verre. – Jeg hadde ingenting å gi, hver ken fysisk eller mentalt. Da Edel Marie kom til verden i 1998, var May Rita takknemlig for at pappaen hennes hadde den energien hun selv manglet. Lese for datteren kunne hun, men ikke særlig mer. – Det har jeg tenkt mye på: Jeg var ikke den mammaen jeg øns ket å være. Men jeg kan ikke ha dårlig samvittighet. De uforklarlige symptomene fortsatte: Hun var så svimmel at hun stundom måtte holde seg fast til sengen. Rulletrapp og heis var utenkelig. Hun hadde bomull i ho det og smerter i leddene. Angre pene kom og gikk, og i 2000 fikk hun diagnosen MS. – Jeg våknet en morgen med vissen hånd. Trodde jeg kunne riste den til, men nei. Etter måne der med en smertefull, krøllet og spastisk hånd sa jeg til legen at det var bedre om han tok den av. Svaret hans var som en rullgardin: «Dette må du leve med.» Barna blir hjelpere Han tok feil, legen, men det visste jo ikke May Rita. Ordene hans sendte henne inn i en døs. Hun kjempet ikke, håpet ikke. Det var vondt, men trygt. – Spør meg om de årene, og svaret mitt er at jeg ikke husker. De er borte. Jeg var veldig redd, og jeg ga opp litt. Samboerskapet led, og da dat teren Edel Marie var fire år, flyttet May Rita med barna. – Av hensyn til oss begge. Jeg følte jeg var en byrde. Nå kunne jeg tillate meg selv å være syk, sier hun, og fortsetter: – Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg vært en bedre mamma, fordi jeg ville tatt mer vare på meg selv. Ingen slapp inn i min sfære, jeg var lukket, beskyttet. Jeg sa nei til muligheter og nei til livet. Nå skal jeg ikke si nei mer. Det var aldri slamring med dø rer og diskusjoner om oppvasken hos May Rita. Sønnen Nicolas, da 14 år, ble fysioterapeuten hennes. Og den 10 år gamle Edel Marie lærte seg å glede seg over bra ting, i stedet for å klage over mot gang. Hun samlet steiner i fjæra og kalte dem «takknemlighetsstei ner». Forbipasserende kunne ta en, og skrive litt om takknemlig het i boken som lå ved. Edel Marie er ikke i tvil om hva hun selv er takknemlig for: – Hun var så sliten. Nå er det bra. Vi pleier å danse hip-hop sammen, jeg går på kurs og lærer henne. Når mor lå på sofaen, gjorde barna det de måtte for å hjelpe til. Og May Ritas mor var der også. Snuoperasjonen Så bestemte May Rita seg for at nok var nok. Hun måtte gjøre noe! Hun startet med kostholdet. – Etter måltidene pleide jeg å få hjertebank, og ble så slapp at jeg nesten sovnet. Jeg begynte å se sammenhenger mellom maten og formen, kom til at raske karbo hydrater var verst. Jeg kuttet dem ut, og la opp en diett sammen med en naturterapeut. Fire dager senere fikk jeg energi. May Rita ville lære mer om er næring, og bli enda friskere. I dag studerer hun til ernæringstera peut, og jobber med en hoved oppgave om MS og ernæring. Når hun er ferdig utdannet til våren, vil hun holde helsekurs. – Jeg vil lære folk om kosthold og helse, hvordan de skal bygge kroppen opp, ikke ned. Sin egen oppbygging oppsum merer hun slik: –Trening og fysio terapi, nytt kosthold og nytt tan kemønster. Nå er jeg friskere enn folk flest. Blir det for lite trening, begynner symptomene å melde seg. Derfor vil jeg trene hele livet. Jeg har mine nedturer, men er ikke lenger redd. Når sykdommen tar meg ned, frykter jeg ikke len ger at jeg skal bli stående der. Og jeg sier ja til muligheter, tør å be vege meg ut av den bekvemme sonen. Om man flytter blikket, tar et skritt ut, vil det skje noe. I dag tenker jeg at ingenting er umulig. Selv i sykdom finnes det alltid noe i kroppen som er friskt. ◆ [email protected] 107
© Copyright 2024