1. No category

JJ7`
Bergvesenet
Postboks
Bergvesenet rapport
nr
Intern Journal nr
BV 1867
Kommer fra
Rapportarkivet
3021, 7002 Trondheim
Rapport lokaliseringGradering
Internt arkiv nr
arkiv
Apen
Trondhcim
1852/92
Ekstern rapport nr
Fortrolig pgaFortrolig
Oversendt fra
fra dato:
ISBN 82-992279-0-9
Tittel
Jerngruvene
i Aust-Agder
Forfatter
Simonsen,
DatoBedrift
Jan
Nov
Henrik
Kommune
FylkeBergdistrikt1:
Arendal
Aust-Agder
1990Jerngruveprosjektet,
Arkivet
Aust-Agder
50 000 kartblad1:
Arendal
Østlandske16114
Fagområde
Dokument type
Historisk
Rapport
Råstolftype
Emneord
Malm/metall
Fe
Forekomster
Øyestad: Tingstvedt
Langsævatnet:
Neskilen:
- Solborg,
Barbu Værk, Båseland/
Froland
Værk
Sammendrag
Tre bovedområder
for jerngruve-driften
i Arendal:
Øyestad:
Tingstvedt
- Solborg, Klodeborg,
Bråstad
Langsævatnet:
På begge sider av vannet.
Neskilen:
I tillegg viktige gruver på Tromøya, i Froland, Østre
Jernwerk:
Barbu
Værk,
250 000 kartblad
Båseland/
Næs Værk,
Moland
Egeland
og Holt.
Værk,
Froland
Værk
Klodeborg,
Næs Værk,
Bråstad
Egeland
Værk,
•
JERNGRUVENE
AUST-AGDER
BERGVESENET
Mottatt:
1111 92
J nr
JL,
'
Saksbeh •
Sett
Kopl
ON
Besvares:
,tk.
J.nr.:
...a,,
.t,
'Ik—t
‘k:';i1,-- -)
..4::. :":
.4t:fr,:ffij ''--V..?.i.;'k
i''›A:'%,
. r
\ '', .) • •:- .‘,.r:\ •....."(
,',....,
•1: ..`1N,.., -`t.j.........!„
-.I.\ .
, ,; ,
Arkivnr.:
4/1(
': :;..‘» ' .'-"."
• t‘
li :
'>-
, '
'" ,› •
Kode:
t
'
"Som Norge har sit Kongsberg hvor Sølvet flyder i de rigeste Sirømme, saa har det
sit Arendal, i hvis Jerngruber de fIeste Norges Vcerkerhave hentet deres rigeste og
bedste Jemmalmer."
Jacob Aall, 1833.
Dette er et opplagpå 1700 eksenplarerav heftet:
"Jerngtuvenei Aust-Agder."
Dykket på egen kopimaskin november 1990.
Mæland offset.
Billedrastrering:
I redaksjonen:
Kjell-OlavMasdalen
Gunnar Molden
Jan Henrik Simonsen
Andreas Vevstad
Ifimplapdresse:
Jerngniveprosjektet
Aust-AgderAridvet
Parkveien16
4800Arendal
df : 041-21666
Ansvarligutgiver:Jan Henrik Simonsen
ISBN
82-992279-0-9
Forsida:Barbu gruve ved Steinsås,ArendaLSkisse lagetav den engelskekunstneren
J.W. Edy i 1800.Denne gnevable drevetav Hasseljernverk i Buskerud. Veggi vegg
lå Egeland VerksLangsæ gruve.Foto: Norsk Folkemuseum.
2
"Arendakgruherne (leverte) i tidligeredage (fra ca. 1620 til ca. 1870) omkring to tredjedele
av den malm, som blev smeltet hertillands... Den samlede malmproduktion
ved
Arendalsgruherne i ældre dage kan anslaaes til omkring 2 113 milL ton."
J.H.L. Vogt i ilernmalm og jernverk" (1918).
JERNGRUVEDRIFT
I AUST-AGDER
I 1574 fikk lensherre Erik Munk tillatelse av
kong Fredrik 11 til å opprette ei "jernhytte" i
Nedenes len. Man regner med at dette var
begynnelsen på Barbu jernverk, som var i drift
til 1660-årene. Verket l i Barbudalen, ikke
langt fra Arendal sentrum.
Opprenelsen
av denne jernhytta er det
forste kjente eksempelet på jernverksdrift i
Aust-Agder. Tidligere hadde man laget jern av
myrmahn, men nå tok man til med å utnytte
de store jernmalmforekomstene
som fantes i
distriktet.
Jernhytta
i Barbudalen
fikk
sansynligvis malm fra gruver ved Steinsås, bare
noen hundre meter unna.
Verket i Barhu ble drevet med avbrudd til
1660-tallet. Da ble det nedlagt og deler av
utstyret overfort til Båseland i Holt. Dette
verket ble senere hetende Nes Verk.
Etter
1665 har det ikke eksistert noe
jernverk i Arendals umiddelbare nærhet.
Allerede
for nedleggelsen
av Barbu Verk
hadde man begynt å frakte malm fra gruver i
Arendalsdistriktet
til jernverk
som
lå
forholdsvis langt borte. I 1641 fikk eieren av
Bærum Verk. nederlenderen Gabriel Marselis,
tillatelse til gruvedrift på Solborg gårds grunn
i Øyestad.
andre halvdel av 1600-tallet fikk Eritzo
Verk i Lan,ik hand om noen av de beste
ARENDALSFELTET
"Onz de viktigste norske grubefelter
for jernmahn i tidligere dage.
Arendalsfeltet,
var i celdredage
uden sammenligning landets viktigue
jernmalmfelt.
Nces, Egeland og Froland fik
praktisk talt al sin malm fra dette
felt;
Fritive og Moss hentede
herfra den vtesentligste del af
malmhehovet;
Fossum, BaTum og Dikemark fik
en hel del malm fra Arendal;
noget Arendals-malm gik ogsaa
til Lilefos, EidsfiE, Hassel, Hakedal
og Kongsbergjernverk;
og det var kun Eidsvoldverket
samt de smaa og i andre landsdele
beliggende jernverk,
sonz ikke
stod i nogensomhelst forbindelse
med Arendals-gmberne."
Vogt i "De ganzle norske
jernverk" (1908).
I.
I.
1
"Iron Mine nenr Arendal".
Norsk Folkemuseum.
Skisse av i. V Edy; 1800. Den sarnme gruva som er avbildet
i distriktet: Torhjornsbu - rett
gruveområdene
utentbr Arendal, oi; Bråstad, Klodeborg og
Lerestvedt i øyestad. Noe senere beqnte flere
verk i Skiensdistriktet å få malm fra Neskilen,
mer Salterod ved Eydehavn.
De som var forst ute fikk tak i uodbitene,
men på 17- og 1800-tallet hadde så å si alle
norske jernverk en eller annen gruve i AustAgder.
På 1700-tallet ble det også opprettet to nye
Verk i
Egeland
i Aust-Agder:
jernverk
Gjerstad og Froland Verk.
De fleste jernverkene ble opprettet på steder
hvor det var forekomster av jernmalm. Men
disse var som regel ikke tilstrekkelige til
langvarig drift. Kvaliteten på malmen var
heller ikke alltid god nok. Dessuten var det en
fordel å blande tlere typer malm.
storre
tre
det
fantes
1 Sor-Norge
ved siden av de lokale
jernmalmfelter
nord for Skien,
Fen-området
forekomstene:
4
BERGSTADEN
på Jbrsida.
Foto:
ARENDAL?
greven
geologikyndige
den
Da
Vargas Bedenzar ankom Arendal på
hadde
hegynneLsen av 1800-tallet
han ventet å komnze til en npbk
det
hergstad (han bruker faktisk
uttrykket). Han ble derfor temmelig
forundret da han oppdaget at byen
%.ar oppbygd på pæler i vannet og
lignet på "en ny Venedig".
var
om forsteinntrykket
Men
skulfende; greven dro ihvertfall ikke
tonzhendt hjem igjen.
hagasjen hadde han med se,L;
3000 steinprover fra Arendalsdistriktet, beregnet på prins Chrblian
i
samling
geologiske
Frederiks
Kohenhavn.
1
1
Langøy ved Kragero og Arendalsfeltet.
Av disse var forekomstene
i Aust-Agder
men sammenligning de storste. Dessuten var
kvaliteten
på arendalsmalmen
svært god;
jerngehalten
var
hoy
og
fosforog
svovelinnholdet lavt. Forutsetningen
for å til
godt smibart jern var at det inneholdt lite
fosfor.
Etterhvert
som
de
mindre,
lokale
forekomstene ble uttomt, og kvalitetskravene
ble skjerpet, hentet verkene i stadig storre
grad sitt råstoff fra Aust-Agder. På 17- og
1800-tallet fikk derfor de norske jernverkene
- også de som lå på Østlandet - mesteparten
av malmen sin herfra.
•
1
JERNÆRIC
I AUSTAGDER
Barbu Verk. SansynligTis opprettet
i 15 74. Drift med avbrudd fram til
1660-tallet.
Båseland .Vres Verk i Holt. Opprettet i 1665. Ble i 1 738 llyttet td
Næs. Masomproduksjon
fram til
1909. Produksjonen endelig innsult
i 1959.
Egeland Verk i Gjerstad. Opprettet i 1705. Nedlagt som jernverk i
1884.
Froland Verk. Anlagt 1764-65.
Masovnen nedlagt i 1867. Fortsatte
med spikerproduksjon til 18 76.
Ved Arendal var det tre hovedområder
for
jerngruvedrift.
Øyestad var det kirkesognet som var
mest preget av gruvevirksomheten.
Her lå
gruvene på rekke og rad fra Tingstvedt i vest
til Solborg i ost. Det var også her man holdt
det gående lengst. Driften ved Klodeborg ble
innstilt i 1963 og Brastad-gruvene var i drift til
1975.
Ved Langsevannet
i utkamen
av
Arendal. Her lå det store gruver pil begge
sider av vannet, både på Torbjornsbu gårds
grunn og ved Steinsås. Det var sansynligvis her
den aller forste jerngruvedriften foregikk.
Neskilen.
Også
her
satte
gruvevirksomheten
et
sterkt
preg
pa
lokalsamfunnet
fra slutten av 1600-tallet til
slutten av 1800-tallet.
TORGR1M
GJERVOLL
CIIRISTOPHERSSON
I den tidlige psen av jerngruvenes
historie var Ilere arendalsborgere
direkte engasjen i gruvedrift. De drev
gruver jOr egen regning og solgte
maInzen til jernverkene. Men etterhvert tvang jernverkseierne igjennonl at man måtte være eter av et
jernserk jbr å jU tillatelse til drift.
En person som ikke Uten videre
lant seg i dette var Torgrim Christophersson jra Gjervoll på Tromoya,
en av de fremste arendalsborgerne i
andre halvdel av 1600-tallet. Det
måtte rettsaker til før han ga seg.
Overberganuet erklærte at alle so111
ikke hadde de nødvendige tillatelser
måtte holde seg unna gruvedrift,
"særdeeles Tocgrim Christopherson
soln iehe i ringeste maade bejindes
der til bereniget" (1 701).
I 1 702 solgte Torgrim Christophersson rettighetene til drift på
Morjjær til jem•erkseierne Borse og
Leopoldus.
I tilletyg fames det viktige gruver på
Tromoya, i Froland, Østre Moland og Holt,
og ellers mindre gruver og skjerp mange andre
steder i fylket.
Siden
hovedtyngden
av gruvene
lå i
nærheten av Arendal snakket man gjerne om
"Arendalsgruvene".
Et annet uttrykk som hle
brukt var "De Vesterlandske Gruver".
Transporten av malm fra Arendalsdistriktet til
jernverkene
ostpå foregikk med seilskuter.
Bare ved de gruvene som lå aller nærmest
Froland. Nes og Egeland Verk kunne man
bruke hestekjørsel hele veien. I det gamle
5
manue ganger
samfunnet var landtransport
dyrere enn sjotransport. Å frakte en så tung
vare som jernmalm over lengre avstander på
land var utelukket.
Fra gruva ble derfor malmen fraktet den
kortest mulige veien til mermeste malmbrygge.
Malmbrygga i Arendal sentrum er den mest
kjente, men ellers fames det sånne brygger
mange andre steder i distriktet.
Denne transporten foregikk for det meste
med hest og slede om vinteren. Den ble utfort
av bonder i nærheten av gruva, delvis i form
av pålagte arbeidsplikter.
foreuikk med skuter som
Sjotransporten
eller skippere
jernverkseierne
av
enten var eid
som bodde i nærheten av uruve eller verk.
i stor stil påuikk til 1860-70Jerngruvedrift
årene. Forekomstene var ikke oppbrukt. men
på denne tida ble de fleste norske jernverk
nedlagt, fordi de ikke maktet konkurransen
De fleste
produsenter.
med utenlandske
forekomstene i Arendalsfeltet var dessuten lite
eunet til moderne stordrift.
Nes Verk fortsatte noe lenger enn de andre
og overtok derfor noen av de
jernverkene,
gruvene som ble ledige. Forst i 1909 innstilte
verket den trekullbaserte masovnproduksjonen,
men det fortsatte med foredling av jern helt
fram til 1959.
som
Ved Klodeborg- og Bråstad-gruvene,
var blant de aller rikeste, var det som nevnt
drift helt opp mot vår tid. Bråstad-gruvene
ble nedlagt i 1975. Da ble det satt endelig
400-årige
Aust-Agders
for
punkt um
jerngruvehistorie.
STORE NALV
Gabriel Marselis (1609-73). En av
de viktigste "kapitalistene" på Omstian den fierdes tid. Lånte kongen
i forbindelse
store pengesummer
med de mange krigene Danniarki på denne
Norge var innblandet
tida. Som vederlag for disse lånene
ble han overlatt store jordeiendonimer og privilegier innen næringslivet.
I 16-11 hle han eier av Bierum
han rett td
Verk. Sannidig fikk
på Solborg i Øyestad.
gruvedrift
en
Etter den tid var solborgmalmen
i Bitrum
av hotedingrediensene
l'erks puidukter. helt fram til verket
ble nedlagt.
STOKE
II
NAVN
(1638Gyldenlove
Ulrik Fralerik
170.1). "L'ekte" sonn av kong Fredesatt mange spor etter
rik
seg i norsk historie, som stattholder
fra 1663. I 1671 ble wevskapet
opprenet 1br
Larvik)
Laurvigen
Gyldenlove og hans enerkommere.
var en del av
jernverk
Frit:o
grevsk(ipet.
Gyldenlove arbeidet energIsk fbr
å skalfe verket bedre tilforsel på
malm og brensel. Det var i hans tid
at Fritzo fikk hand om de mange
gode jerngruvene i Arendalsdismktet
(Bråstad, Klodeborg. Torbjørnsbu og
Lerestlan
).
I den tida driften ved Arendalsgruvene pågikk
blant de viktigste
for fullt var jernverkene
industrielle foretakene i Norge. De hadde stor
betydning
for framveksten av det moderne
industrisamfunnet.
av
var hovedleverandor
Arendalsgruvene
virksomheten.
malm til denne
Geologen J.H.L. Vogt har i boka "De
gamle norske jernverk" beregnet at i perioden
2/3 av den
1620-1870 leverte Arendalsfeltet
6
—
\
_
-;
.
1(
7
/
PR1NSEBESØK
Prins Christian Frederik, som ble
utropt til Norges konge på Eidsvoll
i 1814, foretok sommeren 1813 en
reise langs Sorlandskysten. Da han
besukte Arendal inngikk et besok
ved ei jerngruve som en naturlig del
programmet.
I "Kristiansands Adresse Kontoirs
Efterretninger" kunne man lese dette
referatet fia besoket:
"Den I9de (=August) behagede det Hans Hojhed at tage
Byens Borgerhatterier og
offentlige Bygninger og
samt
Indretninger i naadigste Pjensyn, og
besaae
efter Middags-Taffelet
Hoisamme en af de nærmestliggende
Malmgruber, hvor Hr. Geschworner
Miehelsen havde gjort de nodvendige
Forberedelser til at salutere Hans
Hojheds Ankomst og Afreise med
Skud i Fjeldene, og, under Opholdet,
med Hans Hojheds Tilladelse, at
sprænge en mine i Gruben."
Der dreier seg sansynligvis om ei
av Torhjornybu-gruvene, like ved
Langswvannet. Gesvorner Miehelsen, som var sjef for Fritzo Verks
Arendalsgruver, holdt nemlig til pd
Torbjornsbu gård.
Etter gruvehesoket dro phnsen
videre til Nes Verk.
—
Lengdesnitt av en hestevandring, en av datidens viktigste
kraftmaskiner. Denne er av en type som drev både
malmheis og pumpeverk. Overbygningen er ikke tegnet.
malmen som ble brukt ved norske jernverk.
Dette tilsvarer ca. 2 1/3 millioner tonn.
Vogt har også anslått at produksjonen ved
norske jernverk før 1814 har hatt omtrent like
stor verdi som produksjonen ved Røros og
Kongsberg tilsammen. Denne produksjonen
var altså hovedsaklig basert på arendalsmalm.
Det er derfor ingen overdrivelse å nevne
Arendal på linje med Røros og Kongsberg,
når det er snakk om Norges viktigste
gruvedistrikter i trammel tid.
STORE NA VN III
RINGVIRKNINGER
var så
Siden driften ved Arendalsgruvene
omfattende at den hadde nasjonal betydning,
er det klart at den må ha satt sitt preg på
Gruvevirksomheten
livet i lokalsamfunnet.
og kulturelle
med seg økonomiske
førte
ringvirkninger av mange slag.
som arbeidet i
Hvor mange gruvearbeidere
distriktet er vanskelig å anslå nøyaktig uten
mermere undersøkelser, og det har dessuten
mye over tid. Men vi kan ta et
variert
eksempel.
Fritzø Verks gruver ved Arendal sysselsatte
7
Peder Anker (1749-1824). Gods- og
verkseier, trelasthandler, generalveiintendant, statsminister osv. Var
en av Norges rikeste menn. Eide
bl.a. tre jernverk: Bærum, ittoss og
Hakadal. Var tilstede både på
stormannsmotet og riksforsandingen
på Eidsvoll, hvor han var en av de
fremste talsnzennene for "svenskepartiet".
Anker gjennomforte flere store
utbyggings- og moderniseringsprovjekter. Det er derfor ikke særhg
overraskende at det var han som
fikk anlagt vannkunsten ved Solborgvannet.
i 1765 omlag 75 arbeidere, noen tlere om
sommeren og noen færre om vinteren. Dette
året tok disse gruvearbeiderne
ut vel 3700
tonn malm. På denne tida gikk det med ea. 20
000 tonn malm til den årlige produksjonen ved
jernverkene. Ca. 2/3 av dette, altså rundt 13
000 tonn, må ha kommet fra Arendalsgruvene.
Hvis produktiviteten var den samme ved alle
gruvene må virksomheten i Arendalsfeltet ha
sysselsatt
2-300
gruvearbeidere,
eller
bergbrere
som de gjerne ble kalt. 1 tillegg
var det også en del hjelpere og løsarbeidere
som ikke kommer fram i regnskapene.
Ved gruvene kunne antallet arbeidere
variere fra 4-5 til 30-40, alt etter størrelse og
aktivitetsniva.
En del av arbeiderne
var
innvandrere fra andre gruvenasjoner, spesielt
Tyskland og Sverige, eller de kunne komme
fra andre
gruvedistrikter
i Norge. f.eks.
Kongsberg
eller Modum.
Da Kongsberg
Sølvverk ble nedlagt for en periode på
begynnelsen av 1800-tallet kom det mange
erfarne
arbeidere
derfra til Neskilen og
Tromøya.
Men en stor del av arbeidsstokken
ble
rekruttert fra lokalmiljøet rundt gruvene. I de
typiske gruvenmrådene gikk arbeidet i arv fra
far til sønn. Også kvinner og barn deltok. I
kirkeboker kan vi lese om unggutter som har
omkommet
ved
fall i gruvene
og i
skoleprotokoller
blir "Grubearbeide"
oppgitt
som fraværsårsak for tolvåringer.
Livet ved gruvene var på ingen måte
idyllisk. Arbeidsdagen var preget av farer og
hardt
slit. Men
å være
ansatt
som
gruvearbeider
ga også en viss trygghet. I
vanskelige tider, f.eks. ved sykdom eller i
nodsår, kunne man regne med hjelp fra
jernverket.
Også bøndene i nærheten av gruvene utforte
mange viktige oppgaver, delvis i form av
pliktarbeid og delvis på frivillig basis. Det var
de som leverte setteveden som ble brukt til
fyrsetting,
og de
fraktet
malmen
fra
oppsamlingsplassene
ved
gruvene
til
malmbryggene. De kunne også stille hest og
forer til drift av hestevandringer,
levere
8
D A NDRA DA
/ I 798 var bewnestrene
Petersen på inspeksjonsreise
ved
jerngruvene .yonnaffells. De konkluderte med at driften mange steder
foregikk på en ukyndig og uforsvarniåte.
Petersen forte reisedagbok, og her
stoter en på dette hjertesukket:
"Alig har det paa denne Rlyse
v(eret ntergaaende, at den viuige og
oplyste Mineralo,gue Brasihaneren
dAndrada
ogsaa skidde blive al
denne Usselhed og Elendighed
og sandNytdigen bringe Rygtet om
vor Skam endog over til den
Verdenspart (=Amerika),
thi foruden Gruverne her omk7ing Arendal,
har han desværre ogsaa beseet
Kotigsberg Solwværk og Fri2o Jernwærk - for at giore Historien fuldstande; fdlede saaledes allene at
han nllige skulde have seet Roraas
Kobbenværk".
Hveni var denne brasilianeren?
Og hva i all verden ,orde han ved
Arendalsgruve.ne på slutten av I700tallet?
Hans fidle navn var Jost! Bomfaeio dc' Andrada e Silva. Slår du opp
i en ulfeldig Latinanterika- historie
Nes Verk 1810. Te&metav H. Wendt (Det Kongt Vid. Selskap, Trondheim). Den lange bygningen i forgninnen
er et av kullehusene. Ellers ser vi masovnshytta og hovedb)gningen.
trevarer til bebygging osv.
Et overslag viser at dette arbeidet kan na
tilsvart omtrent 50 årsverk i 1765. 1
virkeligheten var langt flere bønder sysselsatt.
De tleste hadde malm- og vedtransport som
bi-yrker i tillegg til gårsdrift og annet
forefallende arbeid.
Arbeidet ved gruvene ga bøndene en
mulighet til å skaffe seg kontanter. Det kunne
ofte drøye lenge før de fikk betaling for det
arbeidet de hadde utført - også jernverkene
var stadig i beit for penger! Men bøndene
hadde få alternativer, og behovet for klingende
mynt kunne være stort, særlig når det nærmet
seg den tida da årets skatter ble krevd inn.
Gruvevirksomheten er en av årsakene til at
det på et tidlig tidspunkt utviklet seg en
pengehusholdning i bygdene i nærheten av
Arendal.
vil du sansynligvis finne navnet
hans. Han regnes nemlig som en av
hovedmennene bak Brasils le)srivelse
fra Portugal i 1821.
Men før dette hadde han tilbrakt
flere tiår i Europa. Etter avsluttende
universitetsstudier i Portugal ble han
på oppdrag fra den portugisiske
kongen sendt på en rundtur i Europa. Hensikten var at han skulle
petfeksjonere seg i geologi og skaffe
seg mest mulig praktisk gruvekunnskap.
Under denne reisa oppholdt han
seg også i Norge, Sverige og Danmark I ei bok han skrev om nordiske mineraler er flere Arendalsgruver nevnt.
Da d'Andrada vendte tilbake til
Portugal, etter 10 år på reisefot, ble
han utnevnt ril professor i geognosi
(den tidas geologi) og sjef for det
portugisiske gruvevesenet. Så det tok
ei stund før rylaet om "vor Skam"
ble brakt over til den fierde verdensdelen. Til Amerika kom han
ikke før i 1819.
At oppholdet i Arendal må ha
gjort et visst inntrykk på dAndrada
går fram av det falaum at Arendalsgruvene den dag i dag nevnes i
portugisiske og brasilianske fremstillinger av hans liv.
Siden malmtransporten
først og fremst
foregikk med seilskuter grodde det fram en
egen skipsfartsnæring i tilknytning til gruvene:
malmfarten.
Malmfartøyene var små og mellomstore
seilskuter, av omtrent samme type som gikk i
danmarks- eller kystfart. Noen kombinerte
malmtransporten med annen fraktfart, mens
9
andre hadde dette som en spesialisert geskjeft
hele året igjennom.
Det var ikke få
malmturer som ble foretatt i lopet av et år
mens aktiviteten ved gruvene var på sitt
hoyeste. I 1770 sto 35 malmskuter for 1/3 av
alle utklarerte
skipsavganger
fra Arendal
tolldistrikt. 20 av disse skutene horte hjemme
i Aust-Agder.
Ombord hadde man gjerne 2-5 matroser i
tillegg til skipperen. Det betyr at mellom 60
og 120 menn fra distriktet var sysselsatt med
malmfart dette året. Malmfarten var et viktig
supplement
til de andre sysselsettingsmulighetene sjofolk i Arendalsdistriktet
hadde.
I tillegg til den okonomiske betydningen var
også malmfarten viktig for den kulturelle og
menneskelige kontakten mellom Arendal og
jernverksstedene østpå. Den jevne forbindelsen
hundrearene igjennom må ha hatt innvirknimf
på mange forhold i lokalsamfunnet.
De viktigste jernverkene som fikk
malm fra
Arendalsgruvene. Transporten foregikk hovedsaklig med
seilskuter. Kart: I.H.S.
10
ULYKKA PJ GRUVEHOLMEN
Omkring 1790 skjedde det ei tragisk
ulvkke på Gruveholmen i Alvekilen.
Ei gruve styrtet sammen over hodet
på fem arbeidere.
Dette var en hendelse som det
hadde vcert advart mot i lang tid
Allerede i 1739, i forbindelse med
at Overbergamtet (datidas øverste
gruvemyndighet) inspisertegruva, ble
det påpekt at den ble drevet på en
uforsvarlig måte. Inspeksjonen ble
vanskehggjort ved ar stigeren - han
som hadde ansvaret for drifien nektet å bli med. Han erkherte at
han heller ville miste sin "timelige
Velfterd" enn å følge de høye herrene ned i gruva.
Ved denne anledningen ble gruva
beskrevet som "Dette slemme. sk»desløse og over all Maade mere end
alle vesterlandske Gruver liderligeog
tygesløse
Kanskje ikke så
rart at stigeren valgte å holde seg
oppe i dagen3
1779 ble det igjen rapportert at
gruva var "uforsiktig brudt". Man
brukte utelukkende frsetting til
sprengningsarbeidet, fordi
man
ftyktet at den ville styrte sammen
hvis man brukte knat. (Denne
forsiktighetsregelen ble ikke fulgt ved
de gruvene sol71lå på "fastlandet" bare et steinkast unna).
Da den tyske reisende Jaeoh
Mumsen besøkte "dieberamte eisengrube bey Alvekilen" i 1788, observerte han med en viss bekymring at
havet piplet inn...
Gruva på Gruveholmen leverte
malm til de tre jernverkene i Skiensdistriktet: Bolvik, Fossum og Ulefoss. Malmen ble regnet som "særdeles rig og godartet". Igjenstyrtningen betydde derfor også et alvorlig
økonomisk tap for eierne.
Også handelsborgere i Arendal var involvert i
gruvevirksomheten. Viktigst var de faste
leverandørene av korn og andre nødvendighetsartikler. Gruvesamfunnet var helt avhengig
av disse tilførslene for å kunne fungere.
Virksomheten skapte også etterspørsel etter en
del håndverksprodukter, f.eks. tønner og rep.
De fleste som sto i forbindelse med gruvene
fikk sine tilgodehavender delvis oppgjort i
form av jernvarer og stangjern (dette gjaldt
også for arbeidere, skippere og bønder). Det
må derfor ha vært et livlig marked for
omsetning av denslags produkter. Det er ikke
rart at en finner så mange jernovner i gamle
hus i Aust-Agder.
Samlet sett kan vi anta at gruvedriften og de
virksomhetene som var knyttet til den utgjorde
rundt 400 årsverk på 1760-70-tallet. I så fall
har gruvene vært med på å mette noen tusen
munner i områdene rundt Arendal.
Allikevel kan ikke de pengebeløpene som
gruvedriften førte til distriktet sammenlignes
med inntektene fra trelasthandel og skipsfart.
Arendal ble aldri noen bergstad, men var
sjøfartsbyen framfor noen.
Det meste av merverdien fra gruvedriften
havnet hos jernverkseierne østpå. Der kommer
den fortsatt til syne i verkenes praktfulle
hovedbygninger.
Dette er med på å forklare hvorfor
jerngruvene har fått en stemoderlig behandling
i Aust-Agders historie. Gruveområdene var
først og fremst råvareleverandører, og det er
en rolle som det vanligvis er lite heder knyttet
til.
Men selv om handelen og sjøfarten utvilsomt
har vært viktigst for distriktets utvikling må
også gruvedriften med skal vi få et realistisk
bilde av forholdene. Den var en av flere
virksomheter som la grunnlaget for den
framtredende
posisjonen
Arendal
og
Nedeneskysten hadde innen norsk økonomi på
17- og 1800-tallet.
Den var også med på å forsterke det
11
Stollen som går inn i Lerestvedtgruva har det ova1e tverrsnittet som
er så karakteristisk for fyrsetning.
Foto: JHS.
GRUVESTANK
Jacob Aall forteller om "En
sorgelig Tildragelse"ved en av Næs
verks gruver:
"Fem Grubearbejdere bleve
qvalte i Solbaggrube af giftig Stank
Denne Ulykke havde en dobbelt
Aarsag. Solbergmalmen er, skjøndt
overmaade rng, stærk imprægneret
med Svovel. Af den Aarsag udstpder
den adskillige dræbende Dunster.
Det Sted, hvor disse Ulykkelige den
Gang arbejdede, havde kun een
Aabning, og Arbejdet skedte med
Slard Intet Under altsaa, at denne
stillestaaende Gift, end mere fordærvet ved Sommerens Hede, dræbte
disse Elendige."
(Fra "Om lernmalmleier og
Jerntilvirkning i Norge" (1806)).
særegne ved samfunnsforholdene i distriktet.
Når deler av kystområdet i Aust-Agder på et
tidlig tidspunkt tok steget ut over det
tradisjonelle bondesamfunnets rammer skyldes
det kombinasjonen av en rekke næringer:
handel, sjøfart, skipsbygging, - og gruve- og
jernverksvirksomhet.
4.
a
/
•
.4:(1...,*:
...nywn,4.)
1•.,
\.t...
-".........4
.4_,
. -".::
.. ,,l
.--..;<. . ,
.....
,, .
+
At
, ,(e. .
1
...
'1...k..
7:
".../
.G.;:‘.
, .•43,-,,
+
• ,
1(,e.',
'',/,
C."
je
/
'
Gruveområdet ved Solborg i Øyestad. Kart fra 1835. Vi ser avslutningen på stangfeltet som overførte kraft
til vannpumpene (se "Vannkunst", s. 13). Det er også tegnet inn en hestevandring som ble brukt dl oppheising
av maltnen. 1 tillegg ser vi: smie, bergstue og materialhus. Orginal: Løvenskiold-Vækerø-arkivet, Privatarkiv
278, Rikrarkivet. Foto: RA.
12
VANNKUNST
Geologi og teknikk
Geologisk
historie
Arendalsområdet
består av noen av de eldste
bergarter i Norge.
Det meste av fjellet er
eldre enn 1,5 milliarder år, og hestod allerede
på den tiden av forstenet havhunn og andre
avsetninger.
Noe var o(rså
b .,
dannet
fra
smeltede masser dypt inne i jordskorpen.
Etter som millioner av år langsomt drev forbi,
arbeidet
voldsomme
krefter
med
dette
råmaterialet.
Bergartene ble presset ned i
jordskorpen
og nye smelter trengte opp fra
dypet.
Trykk og temperatur
forandret det
opprinnelige
nesten til det ugjenkjennelige.
Sporene etter disse prosessene ligger i datl,
som vakre holgelinjer på blankskurte svaberg
og i veiskj,cringer, som om mørk og lys stein
var blitt knadd sammen.
For omtrent 850
millioner år siden var disse store omveltningene overstått, og området steg langsomt fra
dypet igjen.
Vi har lett for å tenke at gruvevirksomheten i gamle dager var temmelig primitive greier. Og sammenlignet med vår tids teknologi er dette
selvsagt riktig. Men vi må ikke tro
at man var helt hjelpeslose heller.
Ved de jleste gruvefeltene hadde
man feks. hestevandringer 50722 drev
heise- og pumpeinnrerninger.
Man tok også i bruk vannkraft.
Det mest kjente eksempelet på det
er vannkunsten ved Solborg-gruvene
i (2)).estad.Den hle anlagt på initiativ fra eieren av Bærum Verk,
Peder Anker, og ble brukt ril vannlensing.
Kraftkilden var den lille bekken
som renner ut av Solhorgvannet,
fiere hundre meter fra gruveområdet.
Her var det plassert et stort vannhjul. Ved hjelp av et "stangfelt"
(enslags bevegelig ramme), ble
b-aften overfårt til graveåpningen,
hvor den ble brukt til å drive et
vannpumpesystem.
Solborgvannkunsten hadde et liggende (horisontalt) stangfelt, som stortet seg på
stolper i terrenget, mens den vanligste npen vannkanst hadde stående
(vertikalt) stangfelt.
Rundt midten av 1800-tallet ble
også dampmaskiner tatt i bruk ved
flere av Arendalsgruvene.
For 600 millioner år siden strømmet havet på
nytt inn over landet. Nye avsetninger dannet
seg på de gamle bergartene gjennom flere
hundre millioner år. Dette er imidlertid borte,
tidens tann har tæret det bort: oppsprekking,
innsynkning, vind, vann og is.
Lenger øst, i Oslofeltet, finnes imidlertid bergarter som ble dannet i denne tiden. Noe av
dette ble fraktet med isen under siste istid og
vi kan finne spor hos oss som rullesteiner i
raet.
Merke hugget inn i fjellet ved Alvegruvene. Tilsvarende merker sees på
kartet på motstående side. ,Werkene
ble visstnok brukt ved oppmåling.
Foto: JHS.
For hare 10 000 år siden fikk området sin
endelige utforming, da isen trakk seg tilbake
etter istiden. Som en siste signatur strekker
raet seg ..ennom kystlandskapet.
13
0
SOLBERG
. .
tiLODEBOR(
1 P.REST:ED
De viktigste jemgruvefeltene i Arendalsområdet. Sone markeringer viser skarnforekomster. Kart: JHS.
Arendalsfeltet
og
Området mellom Fevik (erimstadgranitten)
geoloidsk
i
kalles
Tvedestrandsfjorden
Typisk for
Arendalsfeltet.
sammenheng
av såkalt
er mange forekomster
området
mange
av
blanding
broket
en
"skarn",
Disse mineralene
mineraler.
forskjellige
inneholder oftest mye jern, kalsium, aluminium
og silisium. Skarnet har oppstått der gammel
kalkstein har kommet i kontakt med smeltede
eller svært varme gneisser og granitter.
Den
Prosessen kalles kontaktmetamorfose.
gamle kalksteinen var opprinnelig havbunn fra
et av jordens urhav, fra den gangen det
hverken fantes dyr eller planter.
i
strukturene
geologiske
tleste
De
går parallellt med kysten.
Arendalsområdet
Borer eller sprenger vi oss ned i fjellet ser vi
også at strukturene ikke ligger vannrett, men
heller bratt mot syd med en vinkel rundt 70
grader. Derfor måtte guvearbeiderne slite seg
stadig nedover i dypet for å få tak i malmen.
14
"DE MOLANDSKE
BØNDER"
Den øverste sjefen for Fritzp verks
Arendalsgruver (fullmektigen) holdt
til på Torbjørnsbu gård.
Det var her bondene troppet opp
når de hadde noe utestående med
jernverket.
Det var tilfellet vedjuletider 1767.
Fra det tidspunktet fins det bevart
en liten lapp med følgende melding
fra fullmekrig Henrich Connis:
"Nu bqynder mtengden af Malm
Kjørere at indfinde sig hos n?ig onz
deres betaling men gud! hvad kand
jeg vel udreue med de belovede 400
riksdaler blandt saa mange, naar de
Molandske bønder deraf skal nyde
hvad de har tilgode".
Malmen
Et av mineralene i skarnet er magnetitt, et
gråsvart mineral med ca.72 % jern, resten er
oksygen.
Det var denne malmen de gamle
jerngruvene i Arendalsområdet
ble drevet på.
Et godt kjennetegn er at den tiltrekkes av
magneter, noen ganger kan også malmklumper
i seg selv virke som magneter.
Magnetitt kan i tillegg til jern inneholde spor
av andre stoffer, slik som titan, mangan og
krom.
Noen ganger kan slike stoffer være
bra, men best er det nok å tilsette slikt
"krydder" til jernet etter at det er smeltet ut.
Malmen i området var oftest meget ren, det
vil si at det var lite forurensning av andre
metaller.
Dette varierte imidlertid fra gruve
til gruve.
I Klodeborg og Solborg var det
visstnok en del mangan.
Andre
LONNSKAMP
På slutten av 1700-tallet fant det
sted en arbeiderakvon
ved en av
Egelands gruver ved firendat
Gruvearbeiderne var svært misfornoyde med lonna. Det sies at de
bare fikk 10 skilling i nuMeden i
rede penger og resten i dårlige matvarer. (En vanlig måte å gjøre det
på i de tider). I sinne over dene
forholdet fOretok arbeiderne gjennomslag fra ei gruve i drip til ei
nabogruve som var fidl av vann.
Resultatet var at gruva som var i
drift også måtte forlates.
En ganske drastisk form for
lonnskamp, som altså foregikk i
Arendals onzegn på slutten av 1700tallet.
mineraler
Av andre mineraler
i skarnet er kanskje
granatene de mest ioyenfallende.
llet finnes
mange forskjellige typer og de forkommer i
vakre farger: rode, gronne, svarte og honningfargede.
Kalkspat og den gronne epidot
er også svært vanlige mineraler.
Kalkspaten
kan forekomme som marmor, for eksempel i
veiskjæringen overst i Barbudalen. Noen steder finner vi gronnaktige klumper som nesten
smuldrer fra hverandre mellom fingrene våre.
Det er gjerne mineralet augitt, som i Arendalsområdet oftest kalles kokkolitt. Vi har også
svarte mineraler som hornblende og turmalin.
Mange av mineralene finnes i vakre krystaller,
og allerede tidlig i forrige århundre eksisterte
både lovlig og ulovlig omsetning av mineraler
i Arendalsområdet.
15
Alveholmen
gruve i Alvekilen.
Gruzen er nå vannfylt, men skaI
være ca 145 meter d p. Foto: JI1S.
JERNUTVINNING
Elistorisk
Menneskenes
første kontakt med jern var
metall fra såkalte jernnleteoritter:
jern som
falt ned fra himmelen.
I egyptiske graver fra
ca. 4000 f.Kr. er det funnet jerngjenstander
som må være laget av slikt metall.
Ca. 1500 f.Kr. ble teknikken med å smelte
jern fra myrmalm oppdaget.
Dette skjedde
sannsynligvis i Lilleasia.
Derfra spredde
teknikken seg til Afrika. Kina og Europa.
Kineserne drev masseproduksjon av stopejern
allerede 700 f.Kr., mens jernutvinning i Norge
forst tok til ca. 200 f.Kr.
Prosessen med å lage jern fra myrmalm i
jernvinner eller blestergroper er uøkonomisk
og arbeidskrevende.
Produktet er imidlertid
smibart, og kvaliteten kan komme opp mot
Gruvekart
jOrsida
over Barbu
grave ved Steinsås, datert
og s. 4). Det teldignende
arbeidsbrakke.
Orginal:
i Kristiansand.
i 1646 hang Nonsvnligvis
med at det hke i forveien
sammen
var gjort
et gallfitnn
på
16
ved Grodeviga
His-
ova.
Kongen var fyr og flamme
og
engasjerte seg personlig i de praktiske problemene med å få smeltet
gullet. Det ble laget noen mynter og
kongen så Jr seg en endelig løsning
på de evige pengeproblemene.
Så enkelt var det nok ikke.
Men i tida framover fikk Arendahdistriktet
allikevel
storre
og
storre bendning i bergverkssanunenheng Gull var gjerest. men jern var
ikke å forakte det heller.
til hestevandringen.
Foto: AAA.
KVART
Christian IV var den dansk-norske
k(ingen sorn interesserte seg nzest Ji)r
bergverkene. At han besokte Arendal
1799. Det er den samme grma
huset er overtingen
Statsarkivet
CHRISTIAN
Edy laget skisser av (se
"Zechen-huset"
var bergbryternes
MAKTKAMP
Tegtzingen viser hvordan fyrsetning foregikk. Royken ble
holdt i den ovre del av stollen (stoll = hohsontal
gruvegang) ved hjelp av et oppbygd "guly" som man kunne
gå eller kIspe under.
Tegning: HIS
moderne stål. Metoden
helt framtil 1800-tallet.
var i bruk i Norix
Fram mot 1500-tallet ble teknikkene
med
gruvedrift
og smelteovner
forbedret,
og
jernproduksjonen
skjot fart.
Fra Tyskland
kom teknikkene til Norge. Særlig viktig var
utviklingen av masovnene, der temperaturen
ble så høy at jernet virkelig smeltet.
Oppbyggingen av en norsk bergverksindustri kom j'or ahor i gang
på
Det var da solvverket
på Kongsberg og kobberverket på
Roros ble opprettet. Det var også da
noen av de viktigste jernverkene ble
grunnlagt; Batum
Verk, Fritzo i
Larvik, llolden,Ulefoss
ved Skien,
og her i distriktet: Båseland (Nes).
At I600-tallet ble ei "grandertid"
for bergverkene henger sammen med
både politiske og teknologiske forhold For jernverkenes del var utviklingen av masovnen en viktig forutsetning for storstilt gruvedrift.
Afen også den storpolitiske sintasjonen spihe en viktig rolle. På denne
tida var Europa preget av en sterk
rivalisering statene inzellom. Deue
skjedde samtidig og hadde sammenheng med at den moderne statsmakta vokste fram. I Norden ga dette
seg utslag i de mange krigene mellom erkenvalene Dannzark-Norge og
Sverige.
Den spente sRuasjonen krevde en
tnaskimal
utnyttelse
av landers
ressurser. Bergverksvirksotnlzeten var
av ekstra stor betydning, fordi den
ga klingende nnnt rett i statskassa
(solv!
men også jbrdi den var
en forutsetning for den hjemlige
våpenproduksjonen.
På denne rida
var de viktigste jernproduktene kuler
og kanoner til luer og maritze.
Teknikker
I gruvene ble malmen i flere hundre år
hovedsakelig
brutt ved hjelp av fyrsetnimz.
Teknikken
gikk ut på å varme opp berget
med store bål. Etter avkjoling var berget
sprott og kunne hakkes i stykker. Metoden var
billig, men langsom: i en vanlig gruvegang korn
man bare et par meter videre i måneden.
17
11—
Gruvelampe
- grurearbeidernes
viktigste
Opprinnelig Jyrt
med fåretalg, senere med olje.
Det var også stor fare for kullosforgiftning,
vedforbruket var enormt.
og
Når graven skulle avsynkes, d.v.s. g,jores
dypere, kunne også krutt anvendes. Dette var
imidlertid en dyrere metode. Farlig var det
også der arbeiderne gikk i stiger med åpne
kruttbotter og fakler. Det var en periode med
mange ulykker.
Et problem som oppstod når gruvene hle
Etterhvert ble det
dypere. var vannlensing.
yannkraftdrevne
eller
bestemed
løst
I lestene gikk i ring og drev et
pumpeverk.
Disse
såkalt hestevandring.
en
"ankerspill",
til å
brukt
også
ble
kraftmaskinene
transportere malm opp av gruvene.
Når malmen kom opp av gruva ble den først
håndsortert (skeidet) for den ble transportert
På
som ofte lå langt unna.
til jernverkene
oppvarmet
og
knust
først
malmen
verket ble
i åpne ovner. Prosessen kalles rostning, og gjør
lettere. Etter rostningen hle
smelteprosessen
og eventuelle
med trekull
den blandet
tilsatsmidler, og så fylt i masovnene.
l 814
Bergverksdriften
trelasthandelen
sammen med
betydning for
av et ukonomisk
wriklingen
polirisk lederskikt i Norge.
og
Det er ikke tilfeldi4 at en rekke
var representert på
jernverkseiere
Jacoh Aoli, Peder
Eidsvoll i
Wedel og Severin
Anker, Ilerman
Lovenskiold ga glans til forsamlingen og debok aktivt i det polinske
spiller
Henrik
Jernet som
Masovnene brant kontinuerlig.
et produkt
stopejern,
var
kom ut av ovnene
Forst etter
rikt på kull og forurensninger.
stål.
smibart
til
videre bearbeiding ble det
fikk
stor
Carstensen,
eier av
Egelands verk, mone på Eidsvoll i
ISI4. Angivelig mer fordi han var
en av Norges rikeste menn, enn
forth nan v<21" i heswelse av sterlig
politiske
evner.
"Ombedriften jr de gamle jemverk har ikke på hnigt ntur fått den plasseti den
foajener.
Den beskjeftiget ikke bare et ganske stort antall grubefolk, men også
bønder, håndverkere og frakteskippere, og må i det attende århundre ha vært en
meget viktig ,frktor i livet
Yngvar
Sorlandskyyten."
jernværk", 1957.
linri
over
(1,1in
Wweriter
o2;:\ 41a k crut.-1,
i N/eskilen
yler
Tri4.1" Addl
itfc/.
17,7,1
LIT
Profi
rnt
3-17in;"'
ej.vr
L
L
/
k±H
/
/
8•7
/
I
- -
fil
"Gwide Marfiatr" og "Gamle Aslak", to store gruver i Neskilen-området ved Eydehavn.
"Gamle
Morfjter" hle kalt Norges dyeste jerngruve i 1819. Som vi ser på kartet ble den drevet ned til 90
lakters dy, ca. 180 meter. Etter et ras i 1820-årene anla man en slaå4akt fra Aslak til området under
Morilatr-grava som da var vannffit. Da driften ble innstill var man kommet ned på 226 meters dyp.
19
I.
•
Lerestvedt grave. En av de hest bevarte jemgruver i Arendalsområdet. Foto: JHS.
ISBN
82-992279-0-9