1. No category

PÅGÅENDE STUDIE OM TVANG
ELLER UFRIVILLIG FASTHOLDING
AV FØRSKOLEBARN UNDER
PROSEDYRER PÅ SYKEHUS
EDEL JANNECKE SVENDSEN
EDEL JANNECKE SVENDSEN, BARNESYKEPLEIER, STIPENDIAT VED AVDELING FOR SYKEPLEIEVITENSKAP, UIO
Barn holdes gjerne ufrivillig fast under medisinske prosedyrer på
sykehus (1). Dette er et tema som har vært diskutert lite i forskningslitteraturen og i de kliniske miljøene. Ufrivillig fastholding kan
imidlertid oppleves som svært ubehagelig, vanskelig eller utfordrende
for både helsepersonell, foreldre og barn (2). Bruk av ufrivillig fastholding
dokumenteres også sjelden i journalen i tillegg til at mange sykepleiere og leger er usikre på det rettslige grunnlaget for bruk av
tvang under prosedyrer på barn. Ufrivillig fastholding blir også kalt
for tvang i forskningslitteraturen. Ordet tvang har ikke blitt benyttet
i utstrakt grad vedrørende fastholding under prosedyrer, men blir
benyttet i andre deler av helsetjenesten. Ordet tvang blir imidlertid
brukt i andre deler av helsetjenesten, for eksempel når personer
med demens som har redusert eller manglende samtykkekompetanse motsetter seg den tilbudte helsetjenesten.
Ordet som vanligst benyttes i dag for å benevne denne handlingen
er «holding». Ordet «holding» kan imidlertid være upresist fordi det
ikke sier noe om barnet motsetter seg prosedyren, eller om barnet
blir holdt for sikkerhets skyld. For å si noe mer presist om fastholding
av barnet må man både se på hvor mye makt man må bruke i fastholdingen og sammenholde dette med hvor stor del av kroppen
man må holde fast hevder Crellin (1). Crellin et al (1) har utviklet et
kategoriseringssystem for å fange disse nyansene i fastholdingen.
Hun deler inn den makten som måtte til i: ingen, forsiktig, moderat
og mye makt benyttet og deler inn fastholdingen i: ingen, målrettet,
delvis og full fastholding. Hun mener at målrettet holding da holdes
bare den delen av barnets kropp hvor prosedyren skal gjøres, dvs
for eksempel en hånd hvis perifer venekanyle skal settes i hånden. I
delvis fastholding inkluderer hun fastholding av torso og en eller to
ekstremiteter, mens full fastholding var hele kroppen inkludert med
alle fire ekstremiteter. Ved å beskrive bruk av tvang eller fastholding
mer presist kan man bli bedre i stand til å beskrive forskjellen mellom
tvang og frivillig holding. I tillegg vil en presis beskrivelse av både
frivillig og ufrivillig fastholding gjøre oss i bedre stand til å se på
tiltak og intervensjoner som kan påvirke praksisen. Per i dag finnes
det ingen systematisk oversikt over hvor mye tvang som benyttes
på barn under prosedyrer i sykehus i Norge.
Det finnes lite forskning både nasjonalt og internasjonalt på bruk av
tvang på barn under prosedyrer. Den lille forskningen som finnes
viser at mindre barn holdes ofte fast enn større barn (3). I tillegg blir
det brukt tvang ved de prosedyrene som blir sett på som viktige
av sykepleiere og leger (ibid). Tvang brukes imidlertid ved mange
ulike prosedyrer som sondenedleggelse, innleggelse av perifer
venekanyle, venøs blodprøvetaking, inhalasjonsbehandling, skifte
på sentralt venekateter, urinkateterisering (1). Ikke uventet blir det
benyttet mer tvang i de prosedyrene som er invasive og som innebærer smerte og/eller ubehag. Begrunnelsene til sykepleiere som
holder barna fast, er at de gjør det for å forsikre seg om at barnet
ikke kommer til skade; for å sikre at barnet får utført den nødvendige
behandlingen på en trygg og sikker måte (4).
Vi vet lite om barns opplevelse og hvordan barn uttrykker motstand
mot prosedyrer. Vi vet også lite om hvordan interaksjonen mellom
foreldre og helsepersonell utvikler seg under prosedyrer som ender
med ulike grader av tvangsbruk. Det er lite kunnskap om hva tvangen
i slike situasjoner innebærer og hvordan sykepleiere og leger ser på
denne praksisen. Det er også forsket lite på foreldres rolle og
erfaringene deres med å delta med ulike oppgaver under en
prosedyre.
Studien om tvang på barn
For å studere og utforske ulike sider ved tvang under prosedyrer
på førskolebarn ble det utviklet et kvalitativt forskningsprosjekt.
Prosjektet utgår fra Avdeling for sykepleievitenskap og har som
ambisjon å belyse ulike sammenhenger og temaer knyttet til
bruk av tvangspraksisen. Prosjektet ble godkjent av Regional Etisk
Komite. Innleggelse av perifer venekanyle ble valgt som eksempel på prosedyre for å studere tvang. Datainnsamlingen foregikk i
2011/2012. Det ble gjort filmopptak av førskolebarn mellom 3 og 5
år som hadde en ikke planlagt innleggelse i et sykehus i sør Norge
og at de trengte en perifer venekanyle. Totalt seks barn og deres
foreldre ble inkludert i studien. Disse barna hadde enten mor eller far eller begge foreldrene med seg under innleggelsen av den
perifere venekanylen. I tillegg deltok de sykepleierne og legene
som hadde ansvaret for barnet. Sykepleierne deltok i prosedyren
som tilretteleggere og holdere, mens legene la inn kanylen. Etter
filmingen av prosedyren ble foreldrene og helsepersonellet invitert
til et intervju som tok utgangspunkt i det som hadde skjedd under
prosedyren. Alle deltakerne i studien ble informert muntlig og skriftlig. Foreldre, sykepleiere og leger ga skriftlig samtykke til å delta.
Foreldre ga skriftlig samtykke til at barnet deres kunne delta.
TIDSSKRIFT FOR BARNESYKEPLEIERE NR 3/2015
17
På bakgrunn av dette datamaterialet er det foreløpig utviklet tre
ulike delstudier som er i ulike faser av publiseringsprosessen i
internasjonale helsefaglige tidsskrifter.
Delstudie 1 utforsket barns uttrykk før, under og etter prosedyren.
Deres verbale og nonverbale uttrykk ble beskrevet i detalj: protester,
fluktforsøk og deres resignerte tilbaketrekning fra prosedyren. Barna
hadde ulik styrke i sin uttrykte motstand mot prosedyren.
Delstudie 2 utforsket interaksjonen mellom foreldre og helsepersonell under prosedyrene. Det ble indentifisert hvordan
interaksjonen utvikler seg når nålen ikke traff venen og barnas
motstand mot prosedyren fortsatte.
Delstudie 3 utforsket helsepersonells opplevelse med og forståelse
av tvang. Det ble i intervjuene tatt utgangspunkt i den situasjonen
de hadde blitt filmet under. I artikkelen beskrives det hvem helsepersonell mener har ansvar for hva under prosedyren og hvorfor de
mener det blir tvang.
REFERANSER
1. Crellin, D, Babl, FE, Sullivan TP, Cheng J, O’Sullivan R, Hutchinson A. Procedural Restraint Use in Preverbal and Early-Verbal
Children. Pediatric Emergency Care. 27(7):622-627, July 2011.
2. Kangasniemi M, Papinaho O, Korhonen A. Nurses’ perceptions of the use of restraint in pediatric somatic care. Nursing
Ethics. 3;21(5):608-620. February 2014.
3. Lewis I, Burke C, Voepel-Lewis T, Tait AR. Children who refuse
anesthesia or sedation: a survey of anesthesiologists. Paediatric
Anaesthesia.;17(12):1134-42. December 2007.
4. Happ M. Preventing treatment interference: The nurse’s role
in maintaining technologic devices. Heart & Lung: The Journal
of Acute and Critical Care. 29( 1), January–February 2000, Pages
60–69
Forskergruppen: Edel Jannecke Svendsen, Ida Torunn Bjørk, Anne
Moen og Reidar Pedersen, Institutt for helse og samfunn,
Universitetet i Oslo.
BARNESYKEPLEIERVIDEREUTDANNINGER
BARNESYKEPLEIERSTUDENTER VED UNIVERSITETET
I TROMSØ, NORGES ARKTISKE UNIVERSITET
JORUNN TUNBY, UNIVERSITETSLEKTOR, PRAKSISVEILEDER, UIT
Norges Arktiske Universitet Barneavdelingen i Tromsø feirer 50 år
i år og har siden tidlig på 70-tallet nytt godt av utdannede barnesykepleiere. Med kun få pauser har det gjennomgående vært
barnesykepleiere under utdanning. Full lønn under utdanningen
med bindingstid har både avdelingene og studentene nytt godt av,
men må stadig kjempes for. Kull-opptakene har svingt mellom 6 og
12 studenter.
Fra venstre; studentene Linda Kristin Fugleberg, Ingrid Nilssen, Linn Mari
Broen Kvinge, Inge Jarle Aaker Emilsen, Linda Nanette Bugge-Ringdal
fra Kull 2015V og lærer Turi Hauan. Student Bianca Fagervoll Pettersen
var ikke tilstede på fotograferingen.
18
TIDSSKRIFT FOR BARNESYKEPLEIERE NR 3/2015
Kullstørrelsen har ofte vært resultat av behovet i praksis. Neste
kullopptak, høsten 2016 blir sannsynligvis et opptak til Master i
sykepleie, studieretning barnesykepleie. En spennende utvikling.